Gravsteiner
Individualisering av gravskriften
Gravskriftgrublerier
«Hvil i fred» er blitt
til «Gla i dæ» og
«Vi savne dæ».
Tekst: Svanhild Naterstad
Foto: Bent Ramberg
3
1
– Se her, du, utbryter Bjørn M. Moen og
skjærer ut til høyre fra den velstelte stien på
Havstein kirkegård.
Han stanser ved en svart, blankpolert stein med
inskripsjonen «Ditt lys skinner evig». Det er ikke
Jesus teksten henvender seg til, for ved siden av
navnet, som ser ut til å være avdødes signatur, er
fotografiet av et ansikt, omkranset av stråler.
– Det er blitt mer og mer vanlig med bilder av
den avdøde i Norge også nå. Nok et uttrykk for en
individualisering av gravsteinene. Jeg har tenkt at
avdøde kanskje tilhørte en nyreligiøs bevegelse,
spekulerer Moen.
Moen har alltid likt å rusle rundt på kirkegårder
og nå har vandringene resultert i en bok. Kirkegården på Havstein er en av forfatterens favoritter.
Blant de rundt 6000 støttene her har han funnet
mange av eksemplene til boka «Gravskrifter» som
kommer ut denne uken.
Færre bibelord
En gravskrift er en konsentrert tekst, beslektet
med aforismen og valgspråket. De fleste steinene
har bare navn og levetid, kanskje med et kort «Hvil
i fred», «Takk for alt» eller «Elsket og savnet». De
sparsomme opplysningene inspirerer til grubling,
over livene forut for hver enkelt inskripsjon og
over skiftende gravskrifttrender.
Bjørn M. Moen, som er oversetter og skribent,
har systematisert inntrykkene av det han kaller
moderne gravskrifter, det vil si de som fortsatt er
synlige på norske kirkegårder, fra de siste 100 år.
Mens inskripsjonene fram til 70–80-tallet gjerne
var inspirert av kristendommen, avspeiler norske
kirkegårder i stadig større grad et flerkulturelt og
14
UKEADRESSA 26. mai 2012
2
sekularisert samfunn. Bibelordene er fremdeles i
flertall, men flere språk, kulturer og religioner er
kommet til. Muslimske minnesmerker er varierte
som de norske: Fra enkle pinner til utsmykkete
monumenter med lengre, ofte personlige, inskripsjoner. Samiske gravsteiner er fremdeles
preget med bibelsitater. «Kirken ville aldri ha
tolerert andre innskrifter, og gammel lære sitter i»,
forklarer Ole-Henrik Magga i Moens bok.
Stort sett er det etterlatte som velger ordene.
Kanskje velger de noe som pleier å stå på familiens
gravstein, kanskje et bibelvers, eller de plukker
noe de liker fra begravelsesbyråets katalog. Det er
takksigelser, gode ønsker om det som måtte følge
etter døden eller karakteristikker av den avdøde.
På en av gravene står det «Ett av mine liv». Avdøde, som ligger på en kristen kirkegård, tror vel
på reinkarnasjon, mener Moen.
– Det er ikke noe sensurpoliti som vandrer rundt
på kirkegårdene.
Ikke støtende
Men et sted går en grense. I den norske gravferdsloven heter det: «Tekst, fotografi, dekor og
symbolbruk på gravminne skal være sømmelig».
– Men «sømmelig» er et tøyelig begrep. Det
eneste det synes å være enighet om, er at dersom
man ikke har noe pent å si om avdøde, så lar man
være å si noe.
I løpet av de to årene Moen har samlet materiale
til boken, har han bare kommet over ett tilfelle der
gravferdsloven er blitt utfordret.
Et medlem av motorsykkelklubben Hells Angels
ble i 2002 gravlagt på Lademoen kirkegård i Trondheim. En fester av et gravsted i nærheten mente
symbolbruken, blant annet et dødninghode, var
støtende. Tre klager ble avvist av kirkevergen. Den
fjerde ble sendt til Nidaros bispedømmeråd, som
med knappest mulig flertall besluttet at symbolbruken var usømmelig og derfor måtte endres
dersom gravminnet fortsatt skulle få ha sin plass på
kirkegården. De etterlatte vant ikke fram med sine
argumenter om at minnesmerket gjenspeilte forhold som hadde vært viktige i avdødes liv.
Speiler samfunnet
Korset er stadig det vanligste symbolet, men på
Havstein er det også hjerter, roser, aks og fugler.
Noen symboler er mer spesielle: En elg i en skog
antyder at her hviler en jeger. En fiskeskøyte forteller trolig om et liv levd til sjøs.
En liten, fargerik naturstein bærer teksten
«Astrid is dead and so is Mickey Mouse. Åndene
taler. Englene synger». Er det Astrid selv som har
bestemt hvordan graven skal se ut?
Stadig flere gravminner framstår som mer hverdagslige og uhøytidelige. «Gla i dæ» og «Vi savne
dæ» er eksempler på gravskrifter Moen har kommet over på dialekt.
– Det nærmer seg sms-språk?
– Ikke sant, nikker Moen og trekker oss videre.
Han mener trenden er uttrykk for den samme
individualiseringen som gjør seg gjeldende ved
begravelsesseremonier. Det velges ikke ut et
«Fotball er gøy!»
På graven til en 82-årig mann
4
1. Kirkegårdstrender: – Hadde vi gått rundt her på 70- og 80-tallet, ville inntrykket vært mye mer ensformig, mener Bjørn M. Moen (42), forfatter av boken «Gravskrifter»,
som kommer ut på Communicatio forlag i disse dager. 2. «Sulla meg litt du mamma mi...» Hver inskripsjon inviterer til ettertanke. 3. Astrid Moe var kjent som dyretolk.
4. Mens korset tidligere var så godt som enerådende, er symbolene i dag blitt flere.
knippe tradisjonelle begravelsessalmer; musikken
som spilles skal speile den avdødes personlighet.
En synlig fornyelse på Havstein er laminerte
bilder av avdøde, innfelt i steinen. Ifølge Moen er
det også blitt vanligere at avdødes fornavn brukes i
gravteksten.
«Savner deg, men vi møtes igjen» og «Måtte
veien videre bli fylt av lys», er uttrykk for en annen underfundighet Moen mener å se, nemlig at
mange nye innskrifter har med gjensyn og troen på
evig liv å gjøre, til tross for at kristendommen taper
terreng.
– Selv om bibelsitatene er blitt færre, kan det
trygt fastslås at gjensyn er et nøkkelord. Dypt i
mange mennesker er det noe som protesterer mot
å skulle bli borte for bestandig, mot at en avskjed
skal være definitiv.
Et annet eksempel på at kirkegårder speiler
samfunnsendringer, er at dødfødte barn har fått sin
plass på mange norske kirkegårder.
Dødfødte ble gjennom store deler av 1900-tallet
gravlagt anonymt på landets kirkegårder – gjerne i
slektningers graver, men ikke nødvendigvis. I dag
finnes en rekke gravskrifter over barn som døde
før eller like etter fødselen.
– Det viser en klar holdningsendring i samfunnet, mener Moen.
«Takk for alt», «Takk for alle gode år» eller bare
«Takk», «Elsket og savnet» og «Minnene lever».
Gravskriftenes litterære kvalitet er sterkt varierende, fra det storslåtte til det banale, men Moen
avviser at noe som er risset inn på en gravstein, kan
være en klisjé, uansett hvor velbrukt ordene er.
– Å, nei. «Hvil i fred» er et godt ønske. Og det er
nytt hver gang, mener forfatteren.
Samtidig har han stor sans for at folk velger sine
helt egne ord, som denne:
«Nye vårar vil komme
Med helsing frå skogstjernestiane»
Moen har også funnet humor. «Fotball er gøy!»
står det på steinen til en mann som døde i en alder
av 82 år. Forfatteren utroper gravskriften til Norges
desidert mest utradisjonelle.
I enkelte andre land er det mer plass for humor.
– Selv om vi har fått en slags oppmykning her
også, handler det nesten alltid om sorg, savn, respekt og kjærlighet.
Alle historiene
En gravstein forteller om et ektepar som dør med få
ukers mellomrom. En stein fra 90-tallet viser at en
kvinne og to barn døde samme dag. Hva var deres
historie? «Sov godt lille venn. Vi møtes igjen», står
det på støtten til et barn som ikke fikk feiret sin
første fødselsdag. Noen har valgt en enkel navneplate på en felles stein, sammen med fremmede.
Ville de spare etterkommerne for dårlig samvittighet knyttet til stell av graven?
Rundt én gravstein er det festet en lekegullmedalje med inskripsjonen «The Worlds Best», sammen med smykker og små lekefigurer. I en liten
pyntebøtte ligger et sammenbrettet brev. Av årstallet forstår vi at det er en mor som er gått bort,
bare 33 år gammel. Bakpå støtten står et vers fra en
norsk folkevise:
«Sulla meg litt, du mamma mi, skal du få snor til
trøya di. Vil du ha gule? Vil du ha blå? Vil du ha
blanke, skal du det få på trøya di, du mamma mi.»
– Det er sårt savn dette her, sier Moen.
– Er du alltid innom kirkegården i en by?
– Jeg håper dette blir en av de siste gangene jeg
går på en kirkegård, før jeg havner her selv. Det er
blitt litt mye, kan du si.
– Hva skal det stå på din stein?
– Det er foreløpig en hemmelighet. Men jeg har
bestemt meg.
På vei tilbake forbi kirken står de eldste gravsteinene. Her er det flere eksempler på at yrkestitlene
var en naturlig del av inskripsjonen. Og det gjaldt
ikke bare dem med fine titler. Moen har kommet
over en drosjeeier, og en «datter og lærer», som
han har grublet mye på. Alle kvinner er da døtre?
På Havstein ligger en gjørtler og en «lærer og
kirkesanger».
Og så har vi en «fhv. gaardsbestyrer».
– Ja, alle er jo i grunnen forhenværende her.
[email protected]
UKEADRESSA 26. mai 2012
15