8 Mening m a n dag 2 6 . m a rs 2 0 1 2 SYNSPUNKT de nylige oppslag om dagrun Eriksens forslag om å legge en av skolens foreldrekonferanser til hjemmet, var interessant lesning. Ikke minst da steinerskolen i byen ble presentert som en skole hvor dette har vært gjennomført systematisk i snart 20 år. Hjemmebesøk – kontroll eller partnerskap? S Dag Øystein Nome Steinerpedagog og master i pedagogikk tolte lærere fortalte om en praksis som er preget av alt annet enn kontroll, slik forslagets kritikere var bekymret for. Jeg har selv arbeidet nesten like lenge ved denne skolen og har hatt gleden av å bli invitert inn i uttallige stuer gjennom årene, og det er svært lite som kan gi den samme følelse av ydmykhet i læreryrket som å bli tatt imot i døra av forventningsfulle barn og foreldre som åpner opp sine hjem. Jeg har blitt fortalt at den gang Steinerskolen i Oslo var ny, tjente lærerne så dårlig at det var vanlig blant foreldre å invitere klassens lærer hjem på middag på omgang. Det er naturligvis ikke begrunnelsen for hjemmebesøk slik det praktiseres i dag, men det vitner om at skole kan være mer enn en relasjon mellom kunder og tilbydere. At foreldre kjente ansvar for at lærerne ble gode og mette og at klasserommene ble vasket, er kanskje historiske kuriositeter, men peker på muligheten for at en skole kan være et felles prosjekt hvor hjemmene og skolens personell står som jevnbyrdige partnere omkring barnets læring og personlige moding. Denne tenkningen omkring skole er under sterkt press i vår tid, og Steinerskolens ene hjemmebesøk i løpet av et barns skoleløp er derfor verd å stanse opp ved. D agrun Eriksen, de som har kritisert hennes utspill og Steinerskolen, representerer nok ulike syn på hva skole skal være, og på mange måter kan skole beskrives som tre ulike typer institusjoner. • Skole kan forstås som en del av et offentlig kontrollsystem som alliert med barnevern og helsesøster skal fange opp hjem som ikke oppfyller kravene samfunnet stiller til god forvaltning av sitt foreldreansvar. Å ha ansvar for barn er å forvalte et samfunnsgitt mandat om å gi gode og stabile oppvekstvilkår for barn, og da er man lenket i en kjede av kontrollmekanismer hvor skole er leddet over foreldrene. Skolens oppgave er innefor rammen av sitt myndighetsområde å bidra i elevenes dannelsesutvikling. Skolen skal danne et felles grunnlag for demokratisk bevissthet og nasjonal tilhørighet på tvers av klasser og sosial bakgrunn. Dette innebærer også en kontrollfunksjon POSITIVE: Steinerskolen foretar hjemmebesøk. Lærere: Hilde Eikeland, leder for barnetrinnet på Steinerskolen, Charlotte P. Aspholm, klasselærer. I forgrunnen Bella Troxel (10). Foto: torE-andrE baardsEn ” Skolen er fortsatt en kulturbærer og en offentlig institusjon som skal utjevne sosiale ulikheter med den kontrollfunksjonen det innebærer. overfor hjemmene. La oss kalle dette den sosialdemokratiske skolen. • Skolen kan også forstås som en tilbyder av kunnskapstjenester i tråd med en klassisk markedstenkning. Foreldrene er kunder med rett til standardiserte leveranser, og skolen er forpliktet på å levere kunnskapsvarer i tråd med statlige kvalitetskrav. Skolen har like lite myndighet overfor hjemmene som nærbutikken har myndighet til å bestemme hva du gjør med varene du tar med deg hjem. Foreldres krav overfor skolen er derimot tydelige, og resultatmålinger er en naturlig følge av dette. Dette kalles gjerne den neo-liberalistiske skolen. • Skole kan også være et rom for barns utvikling og vekst, som innebærer at barna finner sin plass som unike individer i et sosialt rom gjennom å møte skolens undervisningsstoff. Lærestoffet blir et middel til elevens utvikling av individuelle og sosiale egenskaper i en slik forstand at verden får betydning av en spesifikk, individuell karakter i arbeid med de ulike fagene. Graden av faglig kompe- tanseoppnåelse sier derfor lite om graden av betydning innholdet har fått for den enkelte, og hva det har bidratt med i den enkeltes dannelsesprosess. Derfor er resultatmåling uten verdi. I denne skolen er lærere og foreldre partnere med elevens frigjøringsprosess som et felles mål. La oss kalle denne skolen den dannelsesorienterte skolen. D isse tre skoletenkningene eksisterer side om side. Alle lærere, uansett skoleslag, opplever nok daglig et press for å forholde seg til alle tre samtidig. Skolens økende grad av målstyring peker på at lærere skal levere standardiserte kunnskaper som varer. Samtidig er skolen fortsatt en kulturbærer og en offentlig institusjon som skal utjevne sosiale ulikheter med den kontrollfunksjonen det innebærer. Debatten om muligheten for bussing av elever fra Oslo øst til vestkantskoler er et eksempel på dette. Midt i det hele opplever nok alle lærere et ønske om først og fremst å sette det enkelte barns personlige og sosiale vekst og utvikling i sentrum. Da er foreldre verken kunder med krav på standardiserte ytelser eller et forvaltningsnivå under som skal etterses og kontrolleres. Da blir hjem og skole partnere. Hvordan vi opplever Dagrun Eriksens forslag bestemmes i stor grad om hvilken type skole vi har i tankene. Motstanden mot å få flere offentlige tjenestemenn inn av døra er forståelig. Skal læreren etterse elevenes hjemmemiljø på samme måte som feieren etterser våre brannmurer og våre ovner? S teinerskolen er tuftet på en idé om at undervisning er mer å sammenligne med åndslivsarbeid enn statsforvalting eller butikk. Det har mye til felles med kunstnerisk skapende prosesser. Derfor er skolens autonomi viktig. Derfor er også partnerskapet med hjemmene viktig. Selv om også disse skolene er under press mot stadig mer målstyring og markedstenkning, er det forfriskende at de fortsatt holder fast på arbeidsformer som kjennetegner en dannelsesorientert skole – slik som hjemmebesøk. Om ikke for å spe på en mager lønn med gratis middag i et bedre borgerlig hjem, som for 50 år siden, så i hvert fall for å vise at skole fortsatt kan være et fellesprosjekt mellom hjem og skole som jevnbyrdige partnere med barnet i midten. Det inngir håp.