Namdalsavisa Lørdag 6. september 2014
11
Tilbake til hverdagen
Det er utrolig hvor kjapt hverdagen
kan komme å bite deg i «ræva»,
uansett hvor høyt oppe du har
vært. Og i det siste har jeg vært ute
på flytur.
Forrige helg gjorde jeg og min
samboer nemlig noe morsomt. Vi
gifta oss. Dagen gikk så bra som
over hodet mulig. I slutten av august, med strålende sol.
Seremonien i kirka gikk lynkjapt, noe ateisten i meg er glad
for. Middagen gikk på skinner, noe
matelskeren i meg satte stor pris på.
Festen ble fuktig, noe øldrikkeren i
meg ... vel, nok om det.
Det hele kjennes ut som om det
tok et par timer, mens i realiteten
gikk det akkurat like mange timer
som det gjør i ethvert bryllup.
Like fort som dagen kom og gikk,
kom også hverdagen.
«Kor e nøklan?»
Blåmandagen, som egentlig var en
onsdag, startet med at jeg hadde
sett feil på alarminnstillingene på
lånetelefonen min. Deretter var det
febrilsk leting etter bilnøkler og en
harddisk. Noe som førte til at jeg
kom for seint på jobb. Etter en liten
gratulasjonsrunde, var jeg altså
tilbake i hverdagen.
Og ingenting kunne vel da være
mer representativt enn å gå løs på
følgende saker: Fylkesveg 17, Rock
City, og kommuneøkonomien i
Namsos.
Det føles ikke som jeg har gjort
annet enn å skrive om spesielt de
to siste sakene. Faktisk har jeg ikke
gjort annet enn å skrive om disse to
sakene denne uka.
Jeg skjønner godt om leserne blir
lei, for det kan vi også bli en gang
iblant. Grunnen til at vi skriver om
det – er at disse sakene faktisk er
viktige, av flere grunner. Rock City er
noe folk er opptatt av, i tillegg til at
det kan ha økonomisk konsekvens
for kommunen. Og at kommunens
økonomi ikke er på stell, kommer
tydelig fram når rådmannen foreslår
å stenge Lagrè i Namsos.
Hverdagslig som det føles å skrive
om dette, så er det også viktig.
Hverdagen er viktig. På samme
måte som at mitt ekteskap ikke
defineres av hvorvidt seremonien
og selskapet var en suksess, så
defineres heller ikke NA av høydepunktene, men av de avisene som
kommer hver eneste dag.
Derfor må jeg si at det kjennes
faktisk ganske herlig, å kunne gjøre
noe viktig – hver eneste dag. Både
på heimebane, og på jobb.
Takk for alle gratulasjoner.
Resten av livet: «Here I come!»
ukeslutt
Har det
meste
– Dere har vel ikke doble
fustasjeopphengsforkoblinger
– i grønt? – Hehe! Vi har i rødt,
gliser Ronald Wikan og ser på
kona Lise.
>>
12
>>
Namdalsavisa Lørdag 6. september 2014
HÅNDTVERK: Ronald lager ofte varer selv for å kunne hjelpe kunden.
Namsos: Sketsjen med Rolv Wesenlund
har nok Ronald og Lise Wikan på Tools i
Namsos – bedre kjent som Industrivarer –
sikkert sett og hørt flere ganger. Men det
hadde heller ikke vært rart om de har noe
som het fustasjeopphengsforkoblinger. For
de har mye annet rart. Veldig mye.
I butikken i Kapteinsgata møter NA
paret som siden 1979 har solgt alt fra små
skruer til gressklippere. Ronald med det
karakteristiske håret han har hatt siden
1963, og kona Lise. Begge med kontroll –
på hvert sitt felt.
– Jeg kan vel si at Lise har mest kontroll
på papirer og økonomi, og så tar jeg meg av
den mer praktiske delen, smiler Ronald –
som har kontroll på hver minste skru i hver
eneste skuff.
– Vi har ingen normal arbeidstid. Det
er enkelt og greit en livsstil. Og det har
det vært fra første dag. Vi starter sju om
morgenen og er sjelden heime før sju på
kvelden. Naboene lurer jo på om vi aldri
er heime, sier Lise, som brått går over på
en annen historie. Ferieturen de var på i
sommer.
– Da kjørte vi fra Horten til Bergen og
var innom 20 Tools-butikker.
– Jeg synes jo det er artig å se og møte
folk i andre butikker. Mange kjenner vi jo
fra før, legger Ronald til.
– I fjor var vi i Finnmark og Troms, og
deler av Nordland. Da kjørte vi også innom
en del Tools-butikker. Vi har sikkert sett
rundt 70 prosent av alle Tools-butikker i
Norge, ler paret.
Finner alltid ei løsning
Holder styr på gutta
Eventyret begynte i 1979 da Ronald flyttet fra Oslo der han jobbet som reparatør.
Han åpnet den første butikken på brygga
i Namsos der han holdt på til 1999. Da
kjøpte han den nåværende butikken, og har
siden drevet den sammen med kona Lise.
– Vi har vel holdt litt på den stilen som
vi startet med. Da jeg jobbet i Oslo, var jeg
på den andre sida av disken. Da så jeg litt
av hvert, og bestemte meg for å reindyrke
den industrielle biten. Det har holdt seg
bra, og jeg har nok hjulpet en del bedrifter
og private kunder opp gjennom åra, forteller Ronald.
– Jeg finner alltid ei løsning!
Samtidig som Ronald tar en sup av kaffekoppen, kommer en av de ansatte innom
og spør om noe. 60-åringen tenker litt før
han kjapt kommer med et svar. Det er riktig det han selv sier. Ronald har alltid ei
løsning.
– Han klarer jo aldri å si nei. Selv om vi
ikke har en vare som kunden spør etter, klarer Ronald alltid å lage noe som kan brukes,
forteller Lise.
– Jeg synes det er litt artig når jeg får
spørsmål om hjelpe til med ting som kanskje ikke er så enkelt. Jeg liker ei god utfordring, legger Ronald til.
– En livsstil
Lise og Ronald Wikan har i 35 år drevet
butikken som har blitt en livsstil for ekteparet. Men det var ikke gitt at det skulle bli
en suksess.
– Jeg hadde ikke helt trua på prosjektet
i starten. Jeg sa at jeg skulle flytte oppover,
men ga Ronald ett år før jeg bestemte meg
for om jeg skulle bli. Nå har det gått 34 år,
smiler Lise.
Og med den serviceinnstillinga Ronald
og Lise har, er livet i butikken blitt en livsstil for paret.
Butikken til Ronald og Lise har nå totalt
åtte ansatte. Da gjelder det å ha kontroll på
det som skjer i lokalet.
– Jeg styrer vel gutta litt, ja. Jeg har jo
alltid hatt kjeften på rett plass, men det er
viktig å holde gjengen litt i ørene, sier Lise
– og blinker til Ronald.
– Hun har kanskje en kvass tone, men
det er aldri noe vondt i den tonen, legger
Ronald til.
Og når han prøver å holde kontroll på
de 16.000 artiklene butikken har å by på,
kan det være greit å ha noen til å holde
tunga rett i munnen.
– Når hver enkelt skrue har hvert sitt
nummer, sier det seg selv at det er en del å
holde styr på. Det kan ta litt tid å finne den
rette skruen av og til. Vi bruker mye tid på
service til hver enkelt kunde, noe som sikkert ikke er lønnsomt der og da, men på
sikt mener jeg det gir gevinst. Det er en
forskjell på oss praktikere og teoretikere,
sier Ronald.
– Det hender seg at jeg gir bort en del
også. Kommer det noen som skal ha fire
skruer, tar det lengre tid å slå det inn på
kassa. Da sier jeg bare vær så god, få julegave senere, smiler Ronald – som tar oss med
til det nye verkstedet de har begynt med.
Der møter vi Jørn Johnsen og en kunde
som ser etter ei reim til plenklipperen.
Også Ronald er nødt til å bøye seg ned for
å se under plenklipperen.
– Du må nok ha ei smalere reim ja, men
jeg tror ikke vi har den på lager, sier Johnsen som har fast jobb på verkstedet.
– Å joda, den har vi. Bare vent litt, sier
han og går for å finne rett størrelse.
Ronald har alltid ei løsning på problemet.
FULL KONTROLL: Ronald og Lise Wikan har kontroll på stort sett det meste i Industrivarer i Namsos. Selv om
Espen Fossland 480 42 868
[email protected]
Jeg hadde ikke helt trua på prosjektet i
starten. Jeg sa at jeg skulle flytte oppover,
men ga Ronald ett år før jeg bestemte meg
for om jeg skulle bli. Nå har det gått 34 år.
GAMMELT AVISUTKLIPP: På kontoret har Ronald og Lise rammet inn den første avisartikkelen som
ble skrevet da han etablerte seg i Namsos.
Namdalsavisa m det er opp mot 16.000 forskjellige artikler i butikken de har drevet i 35 år. ÅTTE ANSATTE: Fra venstre: Håvard Ramsvik, Gunnar Dretvik, Lasse Johnsen, Lise Wikan, Ronald
Wikan, Tore Wiik og Jørn Johnsen jobber på Tools industrivarer i Namsos. Sønnen Christoffer jobber
også i Namsos. Dattera Camilla jobber i Tools sentralt i Oslo.
Lørdag 6. september 2014
13
FOTO: BJØRN TORE NESS
VERKSTED: Industrivarer har også et verksted som Ronald Wikan driver sammen med Jørn Johnsen.