Novemberutstillingen 2014

30
kultur
Onsdag 19. november 2014
Drammens Tidende
Endelig november!
Kunst
Anmeldelse
Kristian Klausen
Novemberutstillingen
Sted: Drammens Museum
E
5
t sjeldent lyspunkt i
den mørke måned er
den årlige Novemberutstillingen, som åpner
dørene i Lychepaviljongen i
dag. Her viser kunstnerne i
Buskerud hva de er gode for –
såframt de har passert den
kresne juryens nåløye. I etterdønningene av den forargelse
som Ari Behns barnestreker
skapte i høst, er det merkbart
at juryen i år har vært ekstra
streng. Færre verk enn vanlig
er antatt, og nivået oppleves da
også som høyere enn på lenge.
Av de 52 arbeidene, har jeg lyst
til å trekke fram noen få som
gjør ekstra sterkt inntrykk.
Miles McAlindens bilde
Help, er en kvadratisk samling
puslespillbrikker. Disse er malt
i nådeløst svart, og gir en opplevelse av at hver brikke muligens er et individ, men innesperret i en sort masse. Hvem
roper på hjelp? Flyktninger? Eller alle oss fortapte individer i
massen? Følelsen av død og
gravsteiner blir ekstra ekkel
ved puslespillets iboende barnlige assosiasjoner. Bildet er akkompagnert av et annet puslespillbilde, «By numbers»; det
samme kvadratiske motivet,
men malt helt i hvitt, og der
hver brikke er påført et nummer. Det upersonlige, nummeret i rekka, man tenker på Statistisk sentralbyrå, eller individet som forsvinner og blir til et
tall, slik konsentrasjonsleirfanger opphørte å være mennesker
med navn, da de fikk fangenummeret tatovert på armen.
Ved siden av hverandre gir disse to – ved første øyekast tilforlatelige – puslespillene, et dystert og varig inntrykk. Man betrakter det som en kommentar
til utryddelser, barn på flukt,
man har i bakhodet at det ikke
har vært så mange flyktninger i
verden siden den andre verdenskrig, jeg har hørt tallet 50
millioner.
Ingebjørg Vatne er debutant (en av åtte), og henne skulle jeg gjerne sett flere bilder av. I
akrylmaleriet «In the evening»,
gir hun oss en original formidling av et rom i skumring, eller
(for meg) grytidlig morgen, der
stoffligheten i sansenes omgivelser; dyner, laken og puter, og
drøm (og motviljen mot å stå
opp?), ser ut til å gli over i det
Åpner i kveld: Buskerud Bildende Kunstnere inviterer til Novemberutstillingen på Drammens Museum. foto: rune folkedal
MALERI: «Landskap uten grenser» av Yngvill Lassen.
visuelle. Vinduet i venstre hjørne. Det mørke rommet. Oppvåkning, plutselig lys, holdt i en
streng skala av lys fiolett. Er det
selve oppvåkningsøyeblikket?
Fra en debutant syns jeg dette
er et visjonært bilde, som peker
på mulige utforskningsmuligheter i overgangen mellom foto
og maleri. Vinduets lys og rommets mørke, minner kanskje
flere enn meg om Munchs «Natt
i Saint Cloud»?
Trine Vegems foto «Underveis», viser to monumentale
vegger; en fjellvegg og en betongvegg, i snøføyka, der en
bitte liten bil er å se helt nederst
i venstre hjørne. Tung vinter.
Lange strekk av ensomhet og lidelse.
Malerier og fotografier er
viktige i denne utstillingen,
man merker seg at det ikke er
en eneste videoinstallasjon, ingen skjermer, ikke noe som ek-
splisitt kommenterer internett,
det virker som om kunstnerne,
nærmest unisont, har vendt seg
vekk fra det audiovisuelle/digitale, for å gå tilbake til de klassiske måter å skape bildekunst
på. Utstillingsrommet er da
også preget av stillhet og ro,
med gode avstander mellom
verkene. Mange av bildene er
middels store og med en viss
høflighet i uttrykket. Jeg savner
flere svære og ville malerier, og
i så måte er det godt å oppleve
Yngvill Lassems «Landskap
uten grenser». Utstillingen
trenger dette store maleriet. Blå
uimotståelige farger i midten,
ulike dynamiske og skisseaktig
påførte felt av sort (sort fremhever jo alltid andre farger, hvit
svekker dem), og grønt. Man
ser et dramatisk havnelandskap ovenfra, kraner og bruer,
bruken av røde riss fint avstemt, økonomisk fåtallige mot
de sugende blå feltene. Men det
er penselens gjennomgående
morsom: «You turn me on» er navnet på veggskulpturen til Liv
Hauge.
egen-nerve som slår betrakteren, som gjør at bildet ikke stivner, men lever og utvikler seg,
mens man står og ser på det.
Lassem er en kunstner som har
vært i sterk utvikling de siste ti
årene, og hun har gradvis beveget seg videre fra sin læremester Ragnar Sten (hvis malemåte
hun åpenbart har latt seg inspirere av) og funnet sitt eget – etter hvert lett gjenkjennelige –
uttrykk.
Blant de mange gode tegnerne er jeg nødt til å begrense meg
til en, og velger da Marthe Samuelsen. Hennes bilde «Kretsløp» består av snodige abstrakte naturformer som både ser ut
til å fortære og forplante hverandre, i en illevarslende runddans av vekst, forfall, død og
kopulasjon. Merkverdige vaginale former, og kvister som ligner falloser (eller er det krokodiller?).
Til slutt vil jeg nevne Liv
Hauges morsomme lille veggskulptur «You turn me on»,
smått genial, bestående av en
lysbryter med elektriske ledninger dannende et hjerte; man
tenker på Picassos sykkelsete
og styre, som med sin overraskende sammenstilling ble til et
oksehode.
Maleriets død har vært
spådd mange ganger, men i
møte med denne utstillingen,
er det fristende å erklære maleriets comeback. Ingen video/
data/lyd-installasjoner er antatt, og kanskje er det like greit,
all den tid vi bombarderes av
flyktige digitale medier fra alle
kanter. Vi lever i de korte tankers tid. Men om du ønsker en
lengre kontemplasjon i høstmørket, anbefales denne utstillingen som et godt utgangspunkt.