Bokanmeldelse En anmeldelse av boken ”Fra varde til SMS” av Tom V. Segalstad, gjengitt fra ”BUDSTIKKEN” nr. 2 – mai 2010 – 35. årgang, side 39 – 47, medlemsbladet for Sambandssoldatenes Forening (foto er utelatt i anmeldelsen). En politianmeldelse Norsk Politihistorisk Selskap utga i fjor et mordvåpen av en bok, om politiets sambandshistorie. Boken er en praktbok i storformat: 24 x 28,5 x 4 cm. Med 540 sider tungt, glanset papir og solid innbinding, og med en vekt på nesten 3 kg, utgjør boken et farlig slagvåpen! Med de forskrifter vi har for bæring av våpen og kniv på offentlig sted, burde denne boken være forbudt utenfor ethvert bibliotek, privat eller offentlig! Forfatteren er Magnar Skaret, som har 39 års tjeneste i politiet, før han som politioverbetjent og stabssjef gikk over i pensjonistenes rekker i 2006. Men hvis grundigheten i denne boken skal reflektere den generelle grundighet i politiet, har vi et fremragende politi i Norge! Magnar Skaret har forøvrig også militær bakgrunn, fra befalskolen for infanteriet og fra 38 års tjeneste i Heimevernet med 15 år som avsnittssjef (tilsvarende bataljonssjef) med majors grad. I tillegg har han tjenestegjort i FN-styrken i Libanon med kapteins grad i 1983–1984. Ved lesing av boken får man inntrykk av at politiet har fulgt den gamle matmor Henriette Schønberg Erckens gamle råd: "Man tager hvad man haver". Mangel på sambandsmateriell og penger har preget politiets sambandshistorie, slik at praktiske løsninger og lån av materiell har vært hyppig forekommende. Politidirektør Ingelin Killengreen har i sin bokomtale på baksiden av bokomslaget tatt frem Fredrikstad 2 politikammers søknad om penger i 1940 til innkjøp av to telefonbokser (meldebokser), to sykler og en motorvogn, hvortil departementet svarte at de kunne strekke seg til å bevilge 200 kroner. til anskaffelse av en sykkel. Med en slik enorm bok, proppfull av faktainformasjon, savnes et stikkordregister. Imidlertid er boken velsignet med en omfattende innholdsfortegnelse. Men dessverre er ikke den bestandig riktig. F.eks. beskrivelsen av politiets "lommeradio" (dette var formodentlig før politiet startet jakt på "lommemannen) på side 218, mens henvisningen sier side 217. Henvisningen til stoffet på side 218 står på side 219, og henvisningen til status for politiets radiosamband pr. 17.10.1967 sier side 219, mens kapittelet starter på side 221, med tabell på sidene 220 og 221. Men det er mulig å lete seg frem til stoffet, selv om slike "skjønnhetsflekker" ikke burde forekomme i et slikt praktverk. Forfatteren starter med et utvidet sambandsbegrep, hvor det meste er opplistet, inkludert f.eks. budstikke, vardebrenning, semafor/signalflagg, lånt utstyr fra Forsvaret, og støtte fra NRRL (Norsk Radio Relæ Liga). Her er lite glemt når det gjelder politisambandets historie! Historien starter med lensmennenes oppgaver ved vardetenning, helt fra kong Sverres tid fra år 1177. På mange av de samme vardetoppene står i dag basestasjonene til dagens politisamband – dermed er den sambandshistoriske ringen sluttet. Illustrasjonene i boken er nær sagt et kapittel for seg. Det er mange og fremragende illustrasjoner som krydrer hele boken. Det er rett og slett imponerende hva forfatteren, med hjelp, har fatt tak i. F.eks. ti politifløyter avbildet på side 41, og morsomme (?) plakater satt opp av politiet: "Rusdrikklovens §62 bestemmer bl.a.: Med bøter eller fengsel op til 3 måneder straffes den som skjenker eller lar utdele eller fortærer rusdrikk i (ved) forsamlingshus eller lokale, hvor der holdes offentlig dans eller annen offentlig forsamling. " Søker jeg etter ordet "dans" i dagens gjeldende, omfattende alkohollov, finner jeg ingen paragraf lenger som inneholder ordet "dans". Boken har først en systematisk gjennomgang av politisambandets historie fra de eldste til de yngste tider. Denne gjennomgangen utgjør en drøy halvpart av boken. Deretter er det kapitler om nye sambandssystemer, nødtelefon, reglementer/kallesignaler/foldere, opplæring, kryptering/ sambandssikkerhet, motorsykler, kommandovogner, andre sambandsformer, samband i redningstjenesten, Alta-aksjonen, Sysselmannen på Svalbard, utenlandsoperasjoner, OL-94 på Lillehammer, alarmtilknytninger, improviserte sambandsmidler, bruk av fly og helikopter, varslingsrutiner, litteraturliste og noter. Til sammen har boken 30 nummererte kapitler. 3 En slik omfattende historie kan lett gjøres meget tørr og kjedelig. Men det har tydeligvis forfatteren sammen med designeren Vidar Grimshei bestrebet seg på å unngå. Dette har de oppnådd gjennom å inndele stoffet i mange små deler med hver sin underoverskrift, og hyppig bruk av illustrasjoner, farger, tabeller, ruter og anekdoter. Fremragende gjort – boken burde vært nominert til Brage-prisen! Å plukke ut noen flere eksempler fra denne omfattende boken er en vanskelig oppgave. Det blir tilsvarende som å plukke ut en premie fra øverste hylle. Men jeg gjør et forsøk. Politiets første radioer ble benyttet i 1932, i "de harde 1930-åra". Det var arbeidsløshet, streiker, og tusenvis av arbeidere i brutale demonstrasjoner, hvor Statspolitiet prøvde å få orden ved hjelp av sine stålhjelmer, køller og skytevåpen. For å løse sine krevende oppgaver, hadde politiet fått låne feltradiostasjoner fra Ingeniørvåpenet. Dette var norskbygde sett for morsetelegrafi på kortbølge, utviklet av Hærens radiokonsulent premierløytnant Wessel Berg, med rekkevidde på ca. 30 km. Statspolitifullmektig Jonas Lie skriver til departementet at radiosettet også kan leveres for telefoni, men dette vil falle dyrere og med den ulempe at sendingene kan avlyttes. Rekkevidden ville også være kortere ved telefoni, bare ca. 10 km. Politiet var ikke så bekymret for at noen få øvede telegrafister kunne avlytte, og selvfølgelig kunne meldinger kodes om nødvendig. På den tiden hadde politiet bare et par telegrafister innen egne rekker (hvorav ihvertfall den ene, Øistein Johannesen, var radioamatør og medlem av NRRL), men politimenn skulle få utdannelse i telegrafi ved Hærens Ingeniørvåpens Befalskole i Oslo. Senere ble det benyttet radiotelegrafister utdannet på Hærens Sambands Radioskole (på Jørstadmoen) til samband på kortbølge med Interpol. Imidlertid fant ikke departementet å kunne bevilge 2000 kroner til innkjøp av to slike radiosett til politiet. Men statspolitikonstabel og radioamatør Øistein Johannesen (LA4K, døde i 1972) tilbød seg å utvikle en prototyp for en egen radiostasjon for politiet, ut fra sin egen amatørradiostasjon, dersom han fikk dekket meromkostninger på 50 kroner til komponenter. Til gjengjeld kunne radioamatøren love en teoretisk rekkevidde på hele 40 km. En bevilgning på 50 kroner sa departementet i 1933 JA til! Flere ganger søkte Statspolitichefen om bevilgninger til taktisk radiosamband, men i departementet var de skeptiske. Først i 1937 fikk Oslopolitiet og senere Askerpolitiet og Utrykningspolitiet (som ble det nye navnet på Statspolitiet) radiosett, for AMtelefoni, av amerikansk fabrikat (Western Electric, levert av Standard Telefon og Kabelfabrikk AS i Oslo). Radiostasjonen tok omtrent halvparten av plassen i politibilens bagasjerom og opererte på såkalt "ultrakortbølge": 37,1 MHz. De første kallesignalene 4 tildelt av Telegrafstyret var i serien fra LK2A til LK2L. Gode erfaringer ble gjort: "Særlig har det gjort god nytte for seg ved anholdelse av berusede sjåfører, råkjørere, biltyverier, og andre grove tyverier og overfall ". De samme erfaringer gjøres vel av politiet i dag? På side 78 står den velkjente formelen for utregning av optisk rekkevidde mellom to stasjoner. Men i den forklarende teksten står det "tabell for utregning av frekvenser"! Ikke er det en tabell, og den optiske sikt er ganske uavhengig av radiofrekvenser! Så her er det igjen en av de få "skjønnhetsflekker" i boken. Ved olympiske leker er det behov for styrket radiosamband for politiet. Under de vinterolympiske leker i Oslo i 1952, måtte politiet igjen låne radiosett fra Forsvaret, på frekvensene 89,75 og 98,75 MHz. Dette var før FM-kringkasting hadde startet i dette frekvensområdet. Utover 1950-tallet låner Utrykningspolitiet Hærens "walkie-talkie" WT/2 fra Simrad (Simonsen Radio), og Hærens Samband gir tillatelse til bruk av de militære frekvensene. Men dette protesterte Telegrafstyret mot: Militære frekvenser var ikke tillatt for sivil anvendelse! I boken finner vi bilde av WT/2 (blant flere andre bilder) fra Just N. Qvigstad, radioamatør LA9DL, tidligere ansatt ved Simrad. Senere lånte politiet fra Forsvaret bl.a. radiosettene VHF6/AM, TRA-922, NO/PRC-111 og kryptoapparatet PACE. HF-radiosettet NO/PRGlll ble også benyttet av Sysselmannen på Svalbard. Vi leser også at politiets sambandsspesialister har fått egen opplæring på dette materiellet på Jørstadmoen. Under Alta-aksjonen i 1981–1982 ble Hærens Stabshåndbok benyttet i mangel av en egen stabshåndbok for politiet. Etter Alta-aksjonen ble det stilt spørsmål av SV-representanten Paul Chaffey i Stortinget om Forsvarets bistand til politiet var i strid med Grunnlovens §99 om forbud mot bruk av militær makt mot statens borgere. Forsvarsminister Jørgen Kosmo (AP) svarte at Grunnlovens bestemmelser ikke hindrer at militære myndigheter yter indirekte bistand til politiet, for eksempel med transport, innkvartering, forpleining og sambandsutstyr. Siden har det kommet retningslinjer for Forsvarets håndhevelsesbistand til politiet, noe som burde vært nevnt på dette stedet i boken. Radioamatørene var ettertraktet for politisamband. Politiet mente at sivile radioamatører kunne øremerkes for samband gjennom mobilisering i Politireserven. Men Forsvaret ønsket også å benytte seg av radioamatører i sin sambandstjeneste, og hadde allerede innført et registeringssystem for hver nye mannlige radioamatør. Det virker som om det var Generalinspektøren for Hærens samband som vant over Justisdepartementet i denne kampen om å disponere radioamatørene. I boken beskrives det forskjellige steder at politiet, særlig lensmenn, tok i bruk 5 utstyr for privatradio (PR) på 27 MHz for å få radiosamband. Politiet i Namsos tok i bruk den gang ulovlig kraftig radioutstyr på 5 W sendereffekt, mens det den gang kun var tillatt med 0,5 W. "Det at vi hadde ulovlig radioutstyr (5 W) var alle kjent med. Selv medlemmene i PRklubben gikk ikke videre med de opplysningene de fikk, og hvem skulle de gå til... ?", står det i boken. Nei hvem skulle man anmelde det til, når politiet selv... På side 230 (og side 269) står det om lensmannen i Oppdal, som monterte 5 W PR-utstyr i bilene og "ved gunstige forhold klarte de å få samband mellom Oppdal og Ulsberg". Men det som IKKE står i boken, er hva de gunstige forholdene besto i! Dette er nemlig noe denne anmelder tilfeldigvis har førstehånds kjennskap til. Lensmannen hadde nemlig fått et par elektronikkingeniører i Oslo til å bygge en relestasjon bestående av 2 stk. 5 W stasjoner. De sto på en fjelltopp med to antenner horisontalt separert med et par hundre meter, for å få nok innslagsdempning med den relativt smale frekvensseparasjonen som ble benyttet! Og den relestasjonen var vel like lite godkjent av telemyndighetene som den høye effekten. Men igjen, hvem skulle man anmelde dette til? Og foreldelsesfristen for straffeansvar er vel nå passert for lenge siden ... Radioamatørenes sambandshjelp gjennom NRRL til politi og redningstjenesten blir behandlet flere steder i boken, spesielt i forbindelse med påskeberedskap og ved overgangen til år 2000, f.eks. på sidene 451 og 452. Forfatteren bemerker at radioamatørene nok burde vært benyttet mer: "Rent historisk og praktisk ligger det ikke noen negative føringer fra noe hold i at NRRL ikke blir benyttet så ofte som de selv skulle ønske. På samme måte som andre ressurser i redningstjenesten står de på varslingslisten, og kan bli utkalt ved behov. Derimot er det et forbedringspotensial i politidistriktene når det gjelder trening og øvelse, og det er gledelig å registrere at radioamatørene fra NRRL ble benyttet i forbindelse med øvelse Barents Rescue i 2006. " Ved de vinterolympiske leker på Lillehammer i 1994 var det meningen å innføre, til en pris av over 63 millioner kroner, et nytt taktisk politiradiosystem, som skulle bli starten på et nytt landsdekkende politisamband. Slik gikk det imidlertid ikke. Systemet EDACS fra Ericsson fungerte ikke slik det var ønsket, og det måtte bygges opp et ekstra, konvensjonelt radionett for OL. Etter OL ble det nye EDACS-systemet flyttet til det sentrale Østlandsområdet rundt Oslofjorden. Særlig Follo-politiet vet vi var svært lite fornøyde med dette systemet, og brukte heller sine private mobiltelefoner for å oppnå samband! Det nye TETRA-systemet for nødetatene er i år tatt i bruk i enkelte Østlandspolitidistrikter, etter en prosjekteringsperiode på 15 år! Kostnadene for dette systemet har 6 vært enorme, men systemet lar seg ikke avlytte og gir anledning til samtrafikk mellom nødetatene, og overføring av digitale signaler (data og bilder), m.m. Boken beskriver mange relasjoner til Forsvaret, men jeg finner ikke her opplysningen om at Forsvaret ble spurt om å være med på dette systemet. Jeg kan her supplere med at Forsvaret (særlig HV), etter nøye overveielse, fant at systemet ville bli alt for dyrt for dem. Men la oss håpe at det nye TETRA-sambandet vil bli så godt som man regner med, ihvertfall i forhold til prisen! I boken refereres kostnaden for dette TETRA-sambandet iht. Stortingsproposisjon nr. 1, Tillegg nr. 3 for 2004–2005 å være på 3,6 milliarder kroner, hvorav politiets krypteringsdel alene koster en halv milliard kroner. Men la oss her legge til at iht. nettavisen Dagens IT uttaler prosjektleder for TETRA i Justisdepartementet, Tor Helge Lyngstøl, at totalkostnaden vil bli på 5 milliarder kroner, samt en halv milliard kroner i drift pr. år! En utredning fra Teleplan sier at hver basestasjon vil koste ca. 0,7 millioner kroner, og hvert håndapparat vil koste opp mot 10.000 kroner. Disse kostnadene ville det vel være interessant å bringe i boken? Prisene gjorde at Forsvaret besluttet å ikke delta i TETRA-sambandet. Bare for Oslo og Akerhus HV-distrikt 02 ville kostnaden vært rundt 10 millioner kroner i anskaffelse og 1 million kroner i årlig vedlikehold. Forsvarsbevilgningene tilsier at dette ville være umulig. Man kan nok få mye samband for en billigere penge? Avslutningsvis må jeg si at dette ikke er en bok man blir ferdig med i løpet av en kveld! For den sambandsinteresserte vil det være mange ting å nikke gjenkjennende til, lære, forundres over, eller å smile av. Dette er en bok som Norsk Politihistorisk Selskap skal være meget stolte av, og som vil stå som et referanseverk i bokhyllene til de sambandsinteresserte. En ide til slutt: Vil det i ettertid være mulig å få utarbeidet en stikkordsliste til boken? Da vil boken bli ytterligere egnet som oppslagsverk! Som oppslagsverk vil den være mye bedre egnet enn som et slagvåpen, størrelsen og tyngden tatt i betraktning! Det ville være helligbrøde å tilsøle et slikt praktverk med blod. Her setter jeg punktum for min politianmeldelse. Magnar Skaret: "Fra varde til SMS – Politiets sambandshistorie": Norsk Politihistorisk Selskap, 2009. 540 sider. Pris kr 500,- pluss frakt og emballasje. Begrenset opplag. Bestilles fra Norsk 7 Politihistorisk Selskap, Postboks 8163 Dep, 0034 Oslo. E-post: [email protected]. Web: www.nphs.no Tekst og foto: Tom V. Segalstad