Europas jaktskyttarkonge Ekstremjakt på Vestlandet
Mitt TOPPTEKST Mitt Jaktblad Jaktblad 1. utgåve • mai 2014 • 1. årgang Europas jaktskyttarkonge Ekstremjakt på Vestlandet Polarsirkelens MacNab Høgfjellsjakt i Kirgisistan Elgokser i Yukons villmark Diana Jagtrejser i førti år1 Mitt Jaktblad Utgjeve av Sofaliv AS, i samarbeid med Hetland Media Mitt Jaktblad er heilt gratis for lesarane, og blir finansiert av annonser og samarbeid. I magasinet er det difor lenkja til ulike produsentar, leverandørar, butikkar og arrangørar. REDAKTØR/GRAFISK DESIGN Morten Hetland er ansvarleg for å fylla magasinet med redaksjonelt innhald. Ta kontakt med han viss du vil levera tekst og/eller bilete til magasinet. Tips gjerne om kva du syns Mitt Jaktblad bør skriva om i komande utgåver. 45 43 69 05 [email protected] DAGLEG LEIAR/ANNONSESAL Når Håkon Kyllesø ikkje jaktar, testar utstyr eller driv Sofaliv AS, sel han annonser og samarbeidsavtalar for Mitt Jaktblad. Ta kontakt med han for ein hyggeleg samtale og ein god avtale! 909 76 058 [email protected] mittjaktblad.no Hjelp oss å gjera Mitt Jaktblad kjent! Lik og del oss på Facebook: facebook.com/MittJaktblad Mitt Jaktblad tek ikkje ansvar for innsendt materiale som me ikkje har bestilt på førehand. Tekst og bilete blir lagra digitalt, og kan bli brukt til marknadsføring eller i våre søstermagasin. 2 Høgfjellsja Kirgisi 050-0 akt i istan 065 INNHALD Nummer 01/2014 Leiaren: Lidenskap til jakt............ 004-005 Europas jaktskyttarkonge...............006-012 Land Rover Defender LXV................... 014-015 Mat: Saftig hjorterygg......................... 016-019 Ekstremjakt på Vestlandet..............020-031 Mat: Grillsesongen er her................ 032-035 Polarsirkelens Macnab.........................036-048 Høgfjellsjakt i Kirgisistan...........050-065 God service hos Jaktsport AS..........066-067 Elg og hjort på same jakttur......... 068-079 Laserkorreksjon av alderssyn.....080-083 Elgokser i Yukons villmark........... 084-097 Jaktreiser i førti år.............................098-105 Schmidt & Bender-nyheiter............... 106-107 Våpen: Blaser R8..........................................108-115 Kan man nyte en bourbon?.............116-118 Mitt Jaktblad 3 Mitt Jaktblad TOPPTEKST LEIAREN Lidenskap til jakt Så fekk me det endeleg til! Du sit no med den første utgåva av Mitt Jaktblad på skjermen din. Mitt Jaktblad kjem ut fleire gonger i løpet av 2014, og kjem naturlegvis til å vera gratis for lesarane! Kvifor skal me gje ut eit gratis jaktblad på norsk? Det er mange gode grunnar, faktisk så mange at det er vanskeleg å finna grunnar til å la vera! Etter vårt syn er tida over for papir, trykksverte, portokostnader og eit vått, krøllete jaktblad i postkassen. For det handlar slett ikkje om abonnementskostnadene, som me heller vil at du skal få bruka på jakt… Kostnadene me sparer på produksjon og distribution er så omfattande at det fint lét seg gjera å finansiera utgjevinga av eit godt jaktblad utelukkande med inntekter frå annonser i bladet. Mitt Jaktblad er 100 prosent uavhengig av ulike interesseorganisasjonar, og me har ingen som helst ambisjon om å blanda oss inn i jaktpolitikk. Vårt redaksjonelle fokus er på sjølve jakta – på livsstilen, opplevingane og utstyret. Me vil opplysa, underhalda og ikkje minst gje næring til norske jegerar sin lidenskap for jakt- og friluftsliv. Det burde vera ei enkel oppgåve, for jakt- og friluftsinteressa er stor hjå oss som står bak... Det er nærast uendelege muligheiter med dette nye mediet, og Mitt Jaktblad vil garantert gjennomgå ei utvikling allereie frå denne spede starten. Me håpar du blir fornøgd med Mitt Jaktblad, og set pris på både ris og ros. God lesing! Håkon Kyllesø dagleg leiar 4 Morten Hetland redaktør TOPPTEKST Mitt Jaktblad 5 FRANZ-A Mitt Jaktblad TOPPTEKST FOTO: SÖDERÅSENS SHOOTING & EVENTS 6 LBRECHT TOPPTEKST Mitt Jaktblad EUROPAS JAKTSKYT TARKONGE Før eg møter Franz-Albrecht Öttingen kjenner eg meg litt skepsis. Eg har sett at han svinger rifla i filmane frå Hunters Video, men det er vel ingen som er så dyktige med børsa? Det er jo enkelt å klippa vekk bommertane frå filmen. TEKST OG FOTO: MATS GYLLSAND 7 44•45 Mitt Jaktblad EUROPAS JAKTSKYT TARKONGE E g tar turen til på Söderåsens Shooting & Events i Billesholm, litt utanfor Helsingborg. Dei har netopp opna eit fantastisk innandørs skytesenter, og det er dei som har invitert skyttarkjendisen på besøk. – At han har valt å samarbeida med oss, ser eg på som ei anerkjenning av at me satsar hardt på utdanning av gode jaktskyttarar, seier eigaren, CarlWilhelm Stiernblad, når han ynskjer meg velkommen. Inne i salongen sitter Franz-Albrecht Öttingen. Han er betydeleg mindre enn eg hadde førestilt meg. Han reiser seg raskt opp, rekkjer ut handa og presenterer seg. Han utstråler professjonalisme og byrjar straks å snakka om skytekinoar. – Eg har glad for at det finst skytekinoar. Dei gjer oss til betre skyttarar. Det er alle jegerar sitt moralske ansvar å bli betre skyttarar, slik at ingen treng vera skeptiske til det me gjer, meiner Franz-Albrecht Når eg ser han i filmane sit eg igjen med ei kjensle av at han må vera fødd med ei rifle i handa. Det er ikkje langt frå sanninga: Familien hans eig eit stort gods sør i Tyskland, og jakt har alltid vore ein del av livet hans. – Det einaste foreldra mine kunne kontrollera meg med, var å truga med at eg ikkje fekk vera med på jakt om eg ikkje gjorde som dei sa, ler Franz-Albrecht. Faren er Franz-Albrecht si største inspirasjonskjelde og viktigaste instruktør. FRANZ-ALBRECHT Fullt namn: Franz Albrecht Alois Christian Ferdinand Maria Notger Tittel: Arveprins av Öttingen-Öttingen og Öttingen-Spielberg Fødd: 1982 i München i Tyskland Familie: Far: prins Albrecht. Mor: Angela Jank. Tre yngre systre: Theresa, Antonia og Nora. 8 tref EUROPAS JAKTSKYT TARKONGE .300 Win. Mag, skyt førti skot og påstår, at det kjennest godt, så lyg han! Franz-Albrecht påpeikar heile tida kor viktig det er å halda treninga ved like, og han samanliknar det gjerne med treninga hjå toppidrettsutøvarar. – Alle kan læra seg tennis, men berre nokre få kan bli så gode som Roger Federer. Det handlar ikkje utelukkande om talent, for alle må trena og læra seg å meistra våpen, sikte og ammunisjon. Me jaktar på levande dyr, så me har eit stort ansvar for å skyta så godt som mulig, slår skyttarprofilen fast. – Du skal ikkje testa evnene dine på dyra i skogen, men gjennom trening kan du finna dine eigne grenser. Viss du kjenner dine eigne svakheiter, så veit du kor langt du kan skyta i ulike situasjonar, legg han til. Når eg kikkar på filmane der Franz-Albrecht skyt etter villsvin, finn eg det ganske overraskande at han bruker ganske vanleg utstyr: Éi heilt vanleg repeterrifle med rødpunktsikte. Så kva meiner han eigentleg om jaktutstyr? t – Han har alltid støtta meg, og tok meg tidleg med på jakt. Av og til spurde han om eg kunne skyta eit dyr som han peika på. Viss eg svarte at eg kunne prøva, fekk eg aldri lov. Svaret skulle vera eit klart «ja», elles måtte eg berre liggja unna. Franz-Albrecht er no 31 år, og har opplevd meir jakt enn dei fleste kjem til å oppleva i løpet av eit heilt liv, men han trenar framleis flittig for å bli ein betre skyttar. – God skyting er ei ferskvare. Eg er alltid nervøs framfor sesongen, og grublar på om eg vil vera ein betre skyttar enn tidlegare. Så langt har det gått svært godt, men det kjem nok ein dag når eg skyt dårlegere enn tidlegare sesongar, seier FranzAlbrecht tankefullt. Skyttarprofilen fortel at han gjerne vel eit mindre kaliber, som til dømes .222, når han trenar. – Med eit mindre kaliber kan du trena meir og øva inn ein betre teknikk. Dessutan blir du ikkje ruinert på skytebanen. Viss ein jeger kjem inn på banen med ein Mitt Jaktblad ffsikker 9 Mitt Jaktblad EUROPAS JAKTSKYT TARKONGE – Eg samanliknar igen med Roger Federer. Han kan garantert slå oss i tennis med ein tre-rekkert frå 1905 og den eine handa bak ryggen, sjølv om me bruker det nyaste og dyraste utstyret. Men viss han spelar mot ein jamngod tennisspelar, som har betre utstyr enn han, så tapar sjølv Federer. Utstyret er altså viktig, men det er viktigare å vita kva ein gjer, og meistrar naudsynte teknikkar for å skyta godt. Kleda er òg viktige, for det er lettare å utfalda evnene sine fullt ut viss ein kjenner seg god og varm, enn viss du er våt og frys. – Det same gjeld med våpen: Kjøp noko som fungerer frå starten av. Viss du er nybyrjar bør du velja eit våpen som passar til deg, og ikkje berre det billigaste våpenet. Den beste investeringa er å få kolben tilpassa dine personlege mål. Viss du kjøper eit våpen som du trivst med, treng du ikkje skifta det ut allereie om eit par år. Då er det langt billegare å velja rett våpen allereie frå starten. Ikkje sjå på kva andre brukar. Det er viktigare at våpenet passar for deg, slår han fast. – Kva våpen likar du best sjølv? – Eg har slutta å bruka rifla frå filmane, og er på jakt etter noko anna. Merket har ikkje noko å bety, men den skal vera driftsikker og ha god presisjon. Fem skot innanfor 2,5 centimeter på 100 meters hald er eit minimumskrav. Den skal òg ha relativt lite rekyl, anten i form av eit lite kaliber eller ved å bruka ein lyddempar i land der det er tillate. No har me sete i salongen og snakka i ein times tid, og det er på høg tid å koma seg på skytebanen. Franz-Albrecht byter om til ein jakke og trer ein skinnhanske på venstre hand for å få betre grep. Han viser meg korleis han held rundt forskjeftet, med peikefingeren retta mot målet langs skjeftet. – Det er ennå ein ting eg har lært av faren min. Han var hagleskyttar, og i det miljøet er dette grepet meir vanleg, forklarer han. 10 I dag skal han skyta med ein Merkel Helix, med ein Aimpoint på toppen. – Den viktigaste skytetreninga kan du gjera heime i stova: Fokuser på eitt punkt og løft våpenet i anlegg tjue gonger om dagen, så lærer du teknikken. Du skal kunna utføra heile anleggsbevegelsen med lukka auger, og når du opnar dei skal målet vera i siktet utan justering, elles er det ikkje godt nok, slår Franz-Albrecht fast, mens eitt par villsvin spring fram på lerretet. Han løftar rifla, føl villsvinet og fyrer av. Skotet er perfekt, og fingerspissen er det einaste som rører seg. Han blunkar ikkje, men held skarpt fokus på målet. – Ein av dei viktigaste føresetnadene for god skyting er å ikkje bevega noko anna enn avtrekksfingeren. Du skal sjå kva som skjer med dyret når du fyrer av skotet. Dette får ein berre til gjennom mykje trening, påpeikar jaktskyttarkongen. Viss Franz-Albrecht har jakta mykje i løpet av ein dag med drivjakt, kan han plutseleg føla at augene ikkje lengre er heilt med. Då avsluttar han jakta med å skyta litt med rifla utan ammunisjon, for å koma tilbake til hektene. Etter å ha sett Franz-Albrecht avfyra det eine skotet etter det andre, med like stor sikkerheit kvar gong, innser eg at han skyt like godt i verkelegheita som på film. Kanskje til og med betre… Det ser så naturleg ut når han skyt. Eg veit ikkje heilt korleis eg skal forklara det, men eg innser at dei fleste av oss må trena betydeleg meir for å vera i nærleiken av å oppnå dette nivået. Franz-Albrecht meiner at filmane som han medverkar i er ei viktig inspirasjonskjelde for unge jegerar, og oppmuntrar dei til å øva for å bli betre skyttarar. – Kor mange dagar bruker du eigentleg til å jakta? – Alt for få, avsluttar Europas jaktskyttarkonge, Franz-Albrecht Öttingen, med eit smil rundt munnen. treffsik EUROPAS JAKTSKYT TARKONGE Mitt Jaktblad «EG T R EN A R I K K J E FO R Å KO N K U R R ER A . EG T R EN A R FO R Å TRE FILMAR MED FRANZ-ALBRECHT SINE SKYTETIPS PÅ NESTE SIDE t kker B L I EI N B E T R E J EG ER .» 11 Mitt Jaktblad EUROPAS JAKTSKYT TARKONGE Franz-Albrecht sine BESTE SKYTETIPS FILM #1 FRANZ-ALBRECHT gjev deg tips om den beste teknikken for god rifleskyting. Han demonstrerer mellom anna pusteteknikk og anlegg… FILM #2 ...korleis han siktar, og kvifor det ifølgje han sjølv er betre enn det dei fleste av oss har lært seg... FILM #3 ...til slutt er det tid til litt instruksjon i skytekinoen. Her viser han òg kva som skjer viss ein ikkje gjer alt korrekt. 12 Vi leter etter jegerprøveinstruktører… Sofaliv AS ønsker å bygge et landsdekkende nettverk av jegerprøveinstruktører. Er du interessert? Ta kontakt med oss i dag! Håkon Kyllesø, daglig leder tlf. 909 76 058 [email protected] jaktopplevelser • jaktkurs • events slaktekurs • opplæringsjakt www.sofaliv.no Mitt Jaktblad EUROPAS JAKTSKYT TARKONGE Land Rover Defender LXV: NY JUBILEU I ærverdige omgivelser på Packington Estate, sørøst for Birmingham, feiret Land Rover sitt 65-årsjubileum tidligere i år. På festen ble en ny jubileumsutgave av den klassiske Defenderen vist frem: Land Rover Special Edition Defender LXV. Med to millioner Defendere solgt reflekterer romertallet i navnet (LXV) den stolte historien Land Roveren har i DNAet sitt. Bilen kommer i kun 17 eksemplarer til Norge. Spesialutgave med spesialutstyr Under panseret sitter en 2,2 liters dieselmotor, og bilen er utrustet med en 6-trinns manuell girkasse. Men det er på design det blir tydelig at Special Edition Defender LXV 14 er laget for å skille seg ut, også blant andre Defendere: Den kommer blant annet kun med 16-tommers «Sawtooth» felger i Santorinisvart og farget frontfanger. Bilen kommer med sorte premium skinnseter med LXV brodert på hodestøttene, og også ratt og midtkonsoll er kledd i lær. Det er gjennomgående detaljer med unik brodering i oransje som gir bilen sitt spesielle utrykk. For den anglofile kan det nevnes at bilen har det britisk flagget som emblem i hekken. Den leveres også med en helt spesiell LXV jubileumsnøkkelring. Besøk landrover.no for mer informasjon. TOPPTEKST Mitt Jaktblad UMSMODELL I 1948 rullet den første Land Roveren, «HUE 166», ut på de engelske landeveier. Nå feirer 65-åringen med en Special Edition Defender LXV. T E K S T: M O R T E N H E T L A N D FOTO: LAND ROVER 15 Mitt Jaktblad TOPPTEKST MØYR OG SAF Får du vatn i munnen berre ved å tenkja på å setja tennene i eit saftig, raudt kjøtstykke? Her er ei enkel oppskrift på korleis du kan laga middag med det beste kjøtet i frysaren. T E K S T: M O R T E N H E T L A N D F O T O : W W W . M I N J A K T. S E 16 hjortery TOPPTEKST Mitt Jaktblad T I G H J O RT E RYG G ygg 17 Mitt Jaktblad MØYR OG SAFTIG HJORTERYGG Sausen – slik gjer du Ein god raudvinssaus kler alltid eit saftig kjøtstykke. Denne enkle oppskrifta har me etter stjernekokken Leif Mannerström: Hell raudvinen i ei gryte og tilset sjalottlauk, laurbær, timian, salt og pepar. Reduser blandinga til den tjuknar, tilset kalvefond og la sausen koka vidare. (Viss du ikkje har ekte kalvefond, kan du bruka konsentrert fond, og blanda ut til 3 dl ferdig buljong.) Smak på sausen! Viss den er for lite syrleg kan du tilsetja ein liten skvett raudvinsedikk. Rør litt smør inn i sausen når den har fått rett smak og konsistens. Sil av sausen før servering. Ingrediensar 3 dl kalvefond 3 dl raudvin 2 stk. hakka sjalottlauk 1 stk. laurbærblad 1 kvist timian Salt Pepar 1 ss. raudvinsedikk 1 ss. smør 18 MØYR OG SAFTIG HJORTERYGG Mitt Jaktblad Kjøtet – slik gjer du hjorterygg Finreinsk kjøtet, fjern alle synlege hinner og sener. Gni kjøtet inn med salt, pepar og litt rapsolje, og la kjøtstykket liggja i romtemperatur i eit par timar. Varm opp grillpanna. Panna skal vera så varm at kjøtet nesten hoppar. Legg kjøtet nedi og steik i eit par minutt. Snu kjøtet og skru ned varmen. Grill kjøtet til det har ein kjernetemperatur på 56OC. Bruk steikjetermometer for å få eit perfekt resultat. La kjøtet kvila i nokre minutt før du skjer det opp og serverer det. Server med raudvinssausen, hasselbackpoteter og dine favorittgrønsaker. Du treng Eit godt kjøtstykke av hjorterygg Salt Pepar Rapsolje Ei grillpanne Steikjetermometer 19 Mitt Jaktblad TOPPTEKST Ekstrem jakt p VEST ekstrem 20 TOPPTEKST Mitt Jaktblad på TLANDET Norge er meir enn olje og tørrfisk. Det fekk eg erfara då eg fekk tilbod om å vera med på jakt etter kronhjortane på Vestlandet. Det blei ei tøff oppleving for dei jaktinteresserte gjestene frå Sverige. jakt TEKST OG FOTO: MATS GYLLSAND VAKKERT OG TØFT: Terrenget langs dei norske fjordane er utfordrande. 21 Mitt Jaktblad EKSTREM JAKT PÅ VESTLANDET okker må koma heim Tom kjører båten inn til eit til meg på hjortejakt naust nedanfor eit stup. Han til hausten, seier Tom hoppar opp på bryggja og Jensen til meg ein sommarrekkjer meg handa for å hjelpa dag på telefon frå Norge. meg i land. – Men dokker må vera – Velkommen til Hammaren, førebudde på at det er seier han. ekstremt tøft og fysisk Eg kikkar skeptisk på han, krevjande. og lurer på om han spøkjer BAGGASJEN er på veg opp. Ja, ja, kor tøft kan det med oss. Fjellet over Hammaren vera, tenkte eg, viss storrøykaren Tom klarer reiser seg som ein vegg. Det viser seg at me det, men takka i alle fall ja til invitasjonen. utruleg nok er på rett plass. Det er her me Væpnaren Per Elvin nølte ikkje med å skal jakta. hengja seg på, og tidleg ein haustdag sit me – Korleis skal me koma oss opp til garden i bilen på den lange vegen frå Sverige mot med all baggasjen, spør Per. nabolandet i vest. Det viser seg å vera det minste problemet. Tom er kjapp med å lessa baggasjen oppå FØR AVREISA har me sjekka ut kor me skal. ein taubane som går opp til garden. Me må Ein gard på sørsida av Hundvikfjorden i derimot ta beina fatt. Garden ligg om lag hundre meter opp i lia. Gloppen kommune, langt ute på Vestlandet. For å koma oss opp dit, må me gå på tvers. På kartet ser det ut til å vera ein grei plass. Nok ein gong får me erfara at det der med Det er heller ikkje så langt dit i luftlinje, men rett luftlinje ikkje passar med verkelegheita. luftlinja er noko heilt anna enn verkelegheita, Me har gått drygt 400 meter når eg får ta ein spesielt når ein skal ta seg gjennom Norge på pust i bakken ved huset der me skal bu. Tom tvers. Me må passera bruer, ferjer og lange startar motoren til taubanen, og snart kjem tunellar under havbotnen. Det tar tid, lang tid. baggasjen vår glidande oppover lia. Tolv timar etter avreise er me i alle fall framme ved bryggja der Tom skal henta oss HAMMAREN ER EIN GAMMAL gard, som manglar med båten sin. både innlagt vatn og straum, men Tom har Fjorden ligg speglblank, og no får me eit opp gjennom åra gjort det skikkeleg fint. Det forvarsel om terrenget som me skal jakta i. er rett nok eit lite kraftverk på garden, men Fjella er høge, somme stader loddrette. det blir berre brukt i naudstilfelle. – Kanskje det er flatare der me skal jakta, – Eg vil ha det litt primitivt. Det gjer godt seier Per og kikkar spørjande på meg, mens for sjela, seier Tom, og opnar hyttedøra. Inni Tom kjem farande i båten sin. Me helsar på stova er det godt og varmt, og det er jaktkvarandre og flyttar baggasjen over i båten. Båten glir ut på fjorden, mot øya og Tom si stemning i atmosfæren. Daisy, dachshunden jaktmark ved garden Hammaren. Båtreisa tar til Tom, kjem byksande mot oss. oss gjennom eit stykke forbløffande natur. – Ho er alltid med, men det er for bratt for Snøkledde fjelltoppar over tregrensa, og berg ho å jakta her ute, forklarer Tom. som stupar rett ned i vatnet. Me ventar på Skumringa kjem sigande. Me sit ved at landskapet skal flata ut, og at me skal sjå peisen og et hjortepølse, laks og andre staden der me skal jakta, men det skjer ikkje. delikatesser. 22 t D EKSTREM JAKT PÅ VESTLANDET Mitt Jaktblad ”FJ EL L E T OVA N FO R H A M M A R EN R EI S ER S EG S O M EI N V EG G . D E T ER H ER M E S K A L J A K TA .” ekstrem jakt DER LIGG Hammaren. Jaktmarka går heilt opp til toppen. 23 Mitt Jaktblad TOPPTEKST TOM MED éin av hjortane han skaut under besøket vårt. Tom plukkar fram litt heimelaga brennevin. Det er det sterkaste eg har drukke nokon gong – men det er ganske godt i moderate mengder. Etter ei stund går eg ut ein tur. No er det bekmørkt ute. Det er stjerneklart og kaldt, men i det fjerne kan eg skimta lynnedslag frå ein storm som nærmar seg. Eg lettar på trykket før eg går inn til dei andre igen. – Det kjem til å bli utvêr i natt, seier eg til dei. – Eg såg det. Ifølgje yr.no skal det regna i tre dagar, svarer Tom. TRØYTTE AV REISA, maten og drikka til Tom, kryp me t inn i soveposane våre oppe på loftet. Det siste eg høyrer før eg sovnar, er regnet som piskar på taket. Tidleg neste morgon vaknar eg til lukta av nykokt kaffi og steikte egg. Det knitrar allereie i peisen i stova. Ute er det grått og regnet ausar ned. I det litle kjøkkenet står Tom. – God morgon! Er du sugen på jakt? Me skal berre eta litt, og så går me ut, seier Tom mens han viftar i lufta med steikjespaden. Me pakkar ryggsekkane våre med mat, drikke og ekstra klede, alt me treng for ein dags jakt på fjellet. 24 TOPPTEKST Mitt Jaktblad ekstrem jakt PRIMITIVT, men med litt hjelp går det fint å jobba i mørket. 25 Mitt Jaktblad ET OK PS TP RT E M K S TJ A K T P Å V E S T L A N D E T Tom plukkar fram eit kart og går gjennom dagens strategi for oss. – Eg håpar dokker har god kondis, for i dag blir det tøft. Me skal koma oss opp til eit høgdedrag og jaga hjortane ned mot garden, fortel han. Mi oppgåve er å koma meg over ein bekk i grensa til naboeigedommen, og ta meg opp i fjellet for å kunna jaga eventuelle hjortar fram til Tom og Per som tar ein annan veg. EG TRASKAR I VEG, regnet ausar ner, og etter eitt par minutt er eg gjennomvåt. Eg kjem meg over bekken, som grunna regnet sist natt liknar mest på ein brusande foss. Vatnet strøymer inn i støvlane, men føtene er allereie blaute så eg bryr meg ikkje. Når eg kikkar opp har eg fjellsida ein halvmeter frå ansiktet. Så bratt er det her. Eg prøver å lesa terrenget, og finna den raskaste og slakaste vegen opp, men etter ei stund gjev eg opp og byrjar å krypa. Sveitten renn, men sakte og sikkert kjem eg meg oppover fjellsida. På ein del plassar sklir den blaute jorda av fjellsida, og eg glir ned eitt par meter før eg får feste igjen. Etter å ha krope nokre timar, er eg endeleg på plass. Eg tar av meg den heilt nye ryggsekken, og opnar den for å finna fram litt tørre og varme klede. Sekken er fylt med vatn. Det dryp vatn av både lunsjen, kleda og kameraet. Det er berre å gje opp og heller fokusera på jakta. t EG KIKKAR utover terrenget gjennom kikkerten. Eit stykke unna skimtar eg ei hjortehind, men det er på naboeigedommen. Jaktradioen fungerer i alle fall framleis, og eg plukkar den opp for å kontakta dei andre. Ingen svarar. Eg går litt lengre oppover fjellet, for å finna ein plass der eg kan sjå betre. Plutseleg høyrer eg eitt skot, og etter eitt par minutt vaknar radioen til. – Tom her. Eg har skote ei lita hind. Dokker får koma hit og hjelpa meg med å få den ned frå fjellet. 26 I LYSET FRÅ HOVUDLYKTA tryllar Tom fram eit makelaust måltid. EKSTREM JAKT PÅ VESTLANDET Mitt Jaktblad ”N Y KO K T K R A B B E O G H U M M A R . M E I N N S ER AT L I V E T I K K J E K A N B L I S Å M Y K J E B E T R E .” HUMMAR OG KRABBE blir eit herleg måltid. RYKANDE VARME, det er berre å hogga innpå. 27 Mitt Jaktblad E K S T R E M J A K T P Å V E S T L A N D E T Lettare sagt enn gjort, tenkjer eg, men ved Om ettermiddagen kjem Per og Tom tilhjelp av Tom sine instruksjonar greier eg å bake. Dei har kjempa på fjellet heile dagen, koma meg ned til plassen der hjorten ligg. men har ikkje fått skote noko. Undervegs sklir eg nedTom tykkjer me skal ta over fjellet fleire gonger. båten ut for å sjekka eitt Støvlane er så fulle av vatn par hummarteiner som me at dei knapt sit fast på sette undervegs når me føtene. reiste til Hammaren for to Når eg kjem fram til dei dagar sidan. Me går ned til andre, har Per og Tom allebåten, og seglar ut i regnet. reie byrja å dra hjorten Den første teina er tom, ned mot garden. Det er men i den andre kryp det berre eitt par hundre rundt ein stor, fin hummar. meter igjen, men det Etter å ha sjekka nokre går fleire timar før me teiner til, har hummaren endeleg er framme. Me fått selskap av eitt par fine får hjorten inn i ein liten krabbar, og me legg kursen låve, og Tom startar krafttilbake med fangsten. verket så me får litt lys PER testar kamuflasjen. Tilbake på garden byrjar når me skal flå byttet. Tom å førebu middagen. I dag Den same kvelden nyt me middagen, som skal han by på lammesteik som hovudrett, Tom har laga. Me drikk vin til maten, og har og til forrett blir det delikatesser frå havet, det veldig bra, trass i dagens strabasar. som me sjølv har plukka opp tidlegare. 28 TOM LAGAR MIDDAGEN over open eld inni eit lite uthus. Me hentar fram gin og tonic, men isbitar må me greia oss utan, og blandar saman kvar sin GT. Elden varmar raskt opp det litle uthuset, og GTen kan ikkje smaka betre enn den gjer akkurat no, akkurat der. Maten kan heller ikkje smaka betre – nykokt krabbe og hummar – og me innser at livet ikkje kan bli så mykje betre, ein dag midt i ingenmannsland, på Vestlandet. Det blir ein kveld å minnast for resten av livet. Den siste dagen bestemmer eg meg for å vera med ut, så eg stappar i meg eitt par smertestillande tablettar før eg blir med dei andre oppover lia. Kneet verkar, men når eg får opp varmen går det litt betre. Vêret er mykje finare i dag. Skyene har letta litt, og sola trengjer gjennom no og då. Oppe på fjellet skil me lag. Eg skal gå langs ei kløft, og opp mot eit høgdedrag. t KLEDA VÅRE HENG til tørk ved peisen, og me håpar at dei og støvlane har tørka til me skal bruka dei igjen. Kvelden blir ikkje spesielt sein før me seier god natt og kryp slitne ned i soveposane igjen. Om morgonen klarer eg berre så vidt å koma meg ut av soveposen. Ein gammal kneskade har meldt sin gjenkomst etter traskinga dagen før. Eg kjenner ein frykteleg smerte i venstre kne, og innser eg at eg ikkje kjem meg opp på fjellet i dag. Tom og Per kikkar skeptisk på meg, men det verkar som om dei trur meg, og legg ut på den neste jaktturen utan meg. Heile dagen ligg eg i stova saman med Daisy, som ikkje vil gå ut i regnet. Me les og høyrer på radio. På radioen fortel dei om ekstremvêret på Vestlandet. Vegar har blitt vaska vekk og hus har blitt oversvømde. I løpet av to døgn har det kome 220 millimeter regn! TOPPTEKST TUNGT TAK: Tom Jensen slepar heim ein hjort. Mitt Jaktblad KJØT PÅ VEG ned til båten, og reisa til slaktaren. ekstrem jakt 29 Mitt Jaktblad EKSTREM JAKT PÅ VESTLANDET Eg må stoppa no og då for å massera kneet. Sakte men sikkert kjem eg meg oppover lia, og etter eitt par timar er eg nesten framme. Då høyrer eg eitt skott, og eitt minutt seinare knitrar det i jaktradioen. – Tom her. Eg har skote ein liten spissbukk. Dokker får koma hit og hjelpa meg med å få den ned. I jaktradioen spør eg om han ikkje kan venta, så me andre òg kan få sjå ein hjort. Jo, det er heilt greitt, så eg set meg ned på ein trestamme og kikkar utover landskapet. Ikkje veit eg korleis det skjedde, men på ein eller anna måte greidde eg å sovna der på trestammen. Ei stund seinare vaknar eg til med eit rykk. Eg strekk meg og geispar, og i augekroken ser eg ei rørsle. Nesten rett ved sida av meg, berre fem meter unna, går ei hind og beitar. Eg sit musestille og funderer på korleis eg skal klara å løysa denne situasjonen. Hinda er innanfor skothald. Rifla står inntil stammen der eg har sove. Hinda beitar vidare, og eg prøver roleg og forsiktig å få opp rifla. Det klarer eg sjølvsagt ikkje, og på ein liten augneblink har hinda lagt på sprang og forsvunne ut av syne. Den siste dagen på Hammaren går mot slutten. Me drar spissbukken til Tom ned til garden, eller rettare sagt: Det er stort sett Per og Tom som slepar, mens eg skuldar på det vonde kneet og haltar etter dei andre. Me lessar baggasjen oppå taubanen igjen, men denne gongen får sekkane selskap av to hjortar som skal fraktast til slakteriet for vidare behandling. Det er med eit snev av vemod at me hoppar om bord i båten, og legg ut på den lange reisa heim til sivilisasjonen. Når me sit i båten, og kikkar mot krevjande og vakre Hammaren, kjenner me at Vestlandet for alltid kjem å vera «Bestlandet» når me tenkjer tilbake på eitt par fantastiske dagar heime hjå Tom. nn ekstrem 30 EKSTREM JAKT PÅ VESTLANDET Mitt Jaktblad ”D E T ER M ED EI T S N E V AV V EM O D M E H O PPA R O M B O R D I B ÅT EN, O G L EG G U T PÅ D EN L A N G E R EI S A H EI M T I L S I V I L I S A SJ O N EN .” jakt 31 PÅ TIDE Å TENNE GRILL Vinteren har endelig sluppet taket, og vi kan igjen hente fram grillen. Inviter vennene dine hjem på grillfest. De blir ikke misfornøyde med denne møre og smakfulle retten. T E K S T O G F O T O : W W W . M I N J A K T. S E grillmat e 32 LEN • Grilla spareribs • Baconsurra asparges • Fetaostdressing er best 33 Mitt Jaktblad PÅ TIDE Å TENNE GRILLEN Det er lov å spise spareribs og asparges med fingrene. Det er selvsagt mye enklere enn å bruke bestikk! grillmat 34 PÅ TIDE Å TENNE GRILLEN Mitt Jaktblad Grilla spareribs og asparges Tynne spareribs, gjerne av svin eller villsvin En hvitløk 4 ss. sojasaus Ett par kryddermål chiliflak (kan erstattes med hakket chili) Ett par laurbærblad 5 dl fond eller kraft Salt Pepper Asparges Bacon BBQ-glaze, se egen rute Slik gjør du: Del hvitløken på midten, og legg den sammen med de andre ingrediensene i en stor kasserolle. Legg kjøttet i kasserollen, og fyll over med vann, slik at det dekker kjøttet. Kok på svak varme til kjøttet slipper fra beinet. Dette tar vanligvis en times tid, men kan variere avhengig av hvor tykke spareribsene er og hvor møre de var. Ta de forkokte spareribsene ut av kasserollen, og la de kjølne og renne av. Så er forarbeidet gjort, og nå er det på tide å grille. Surr litt bacon rundt noen asparges, og legg de på grillen. Pensle spareribsene med BBQ-glazen, og legg de også på grillen. Husk at spareribsene allerede er tilberedt, og at grillen bare skal gi smak og varme. Før du serverer, pensler du litt mer glaze på spareribsene for å gi de ekstra smak. Spareribsene er garantert gode, ekstremt saftige og møre. Spis og nyt sammen med godt brød, for eksempel focaccia. Asparges er best om våren. Forkok den, surr den inn i litt bacon, grill og nyt! er best BBQ-GLAZE 1,5 dl ketsjup 1 ts. sojasaus e) 1 ts. flytende røykaroma (Liquid Smok 1 ss. Tiger Sauce 2 tsk Worcestersaus 1,5 dl sukker 1/ ferskpressa sitron 2 2 ss. hvitvinseddik 1 stk. finhakket løk 2 fedd knust hvitløk Slik gjør du: Bland sammen ingrediensene i en gryte. Småkok på lav varme til sukkeret har smeltet. Glazen pensles på kjøttet like før det er ferdig grillet, og en siste gang rett før servering. Fetaostdressing 2,5 dl crème fraîche 2 ss. majones 100 gram fetaost 1 fedd hvitløk Timian, helst fersk Salt og pepper Slik gjør du: Visp sammen crème fraîche og majones. Fetaosten smuldres og tilsettes blandingen sammen med knust hvitløk. Ha oppi hakket timian, og smak til med salt og pepper. 35 Mitt Jaktblad TOPPTEKST Polsirkelens grøn Viss du vurderer å jakta på Grønland, må du førebu deg på tøffe vêrforhold – men jaktopplevinga er heilt klart verdt det. Det er ikkje mange andre stader i verda du har sjanse til å skyta moskusokse. TEKST OG FOTO: THOMAS LINDY NISSEN [email protected] UTTRYKKET MACNAB handlar om å skyta ein hjort og ei rype, og fanga ein laks – alt i løpet av éin dag. Uttrykket stammar frå romanen «John Macnab», som er skriven av skotten John Buchan. 36 TOPPTEKST Mitt Jaktblad MacNab nland 37 Mitt Jaktblad POLARSIRKELENS MACNAB grønl ”D ER L I G G D E T EI N K A R I B U B U K K . D EN K A N M E D EF I N I T I V T S K Y TA .” 38 POLARSIRKELENS MACNAB Mitt Jaktblad T homas Olsen, guiden frå North Safari, ser det først. – Der ligg det ein karibubukk. Det kan me definitivt skyta, kviskrar han mens han går ned på kne og peikar mot den vestre stranda ved havet. Den sørafrikanske jaktgjesten, Micheal Joubert, er klar: – Gje meg rifla, så kan eg skyta den herifrå, kviskrar han med overtyding i røysta. Etter ei kjapp avstandsmåling svarer Olsen at det er meir enn 500 meter bort, og dermed for langt unna. I staden for legg dei ein improvisert plan, og kort tid etterpå innleiar dei snikmanøveren. I ly av ein ås traskar dei seg framover. Snart kryp jeger og guide dei siste metrane fram til den beste skotposisjonen, som i dette tilfellet er eit platå over der bukken ligg. Bukken har selskap av både simle og kalv, og enn så lenge ligg dei alle stille utan å ana noko som helst. No er det berre 150 meter mellom jegrane og dyra. Micheal gjer seg klar og nikkar til Olsen, som lokkar nokre gonger for å få dyra til å reisa seg. Først skjer det ingenting, men så brøler han eitt par gonger til, og dyra reiser seg. Bukken vender seg mot lyden, og blir ståande med blikket rett mot dei for å sjå kva som skjer. Etter nokre minutt snur den seg litt til sida, og jegerane får sjansen dei har venta på. Pang! Skotet blir avfyrt, kula treff den høgre skuldra, og kulesplintane sender karibuen rett inn i døden. land problem å berga kjøtet ut av den grønlandske villmarka, og kjem seg tilbake til det oppvarma teltet. Der byter dei om til tørre klede, og varmar seg framfor teltkaminen, mens dei nyt kvar sin pose med frysetørka mat. Grasmatta som utgjer golvet i teltet liknar meir på ei myr etter dei uvanleg store nedbørsmengdene den siste sommaren, men heldigvis har dei gode teltsenger som beskyttar mot den verste bløyta. Forholda blir ikkje direkte betre når årets første snøstorm pløyar seg gjennom landskapet i løpet av natta, og den planlagte jakta etter moskusokse neste dag blir eigentleg berre ei øving i å jakta i dårleg vêr. Allereie når dei løftar av påhengsmotoren, og saman med underteikna ber den flatbotna båten frå det eine vatnet til det andre, kviler dei ei overhengjande kjensle av fiasko med tanke på den komande jakta. For sørafrikanske Micheal er det noko spesielt med å jakta i snøvêr. Dette er kanskje det einaste lyspunktet – sjølvsagt utanom naturopplevinga og kjensla av fridomen på vidda. SØRAFRIKANAREN HAR nemleg berre to gonger tidlegare i sitt 42 år lange liv stifta bekjentskap med denne vêrtypen, og då i mykje kortare periodar. Han er difor overvelda av ei nærmast euforisk kjensle, men denne kjensla er heilt fråverande når me åtte timar seinare – våte og kalde – kjem tilbake til teltet. Det såkalla golvet i teltet er no dekt av ikkje mindre enn 20 centimeter vatn, og håpet om å få ei god natts søvn karakteriserer Micheal som «fucked up». Ja, ja… Slik kan det gå. t MICHEAL OG THOMAS greier utan noko særleg PÅ GRØNLAND er det ikkje uvanleg å oppleva fire årstider i løpet av den same dagen. 39 Mitt Jaktblad POLARSIRKELENS MACNAB grø ”B U K K EN V EN D ER S EG M OT LY D EN, O G B L I R S TÅ A N D E M ED B L I K K E T R E T T M OT D EI FO R Å SJ Å K VA S O M S K J ER .” 40 POLARSIRKELENS MACNAB NOKRE DAGAR SEINARE er me på ein heilt annan stad i den grønlandske villmarka. Me har reist om lag 35 kilometer ute ved Søndre Strømfjord, der me no har stelt i stand ein ny, primitiv leirplass. Vêret er bra, men sjølv om sola skin akkurat no, kviler eit skuffande mørke over leiren. Me har nemleg ikkje sett ein einaste moskusokse langs fjorden KARIBUBUKKEN ligg livlaus. No gjenstår berre den store jobben med å få den med oss heim. eller i nærleiken av den nye leiren. Jakttrykket har tydeligvis vore enormt i dette området òg den siste tida. Ikkje misforstå meg, det finst massevis av moskus i området rundt Kangerlussuaq, men då må ein først gå ein del timar inn i villmarka. Den neste morgonen får me endeleg visuell kontakt med éin einsam moskusokse, men dessverre står oksen sjølvsagt på den motsatte sida av elven, og den kan ein ikkje kryssa til fots, med mindre ein er villig til å risikera liv og helse. ønland t Sidan me berre hadde sett moskusoksar i dette området nokre få gonger i løpet av dei to første dagane av jaktturen – og at moskusoksane allereie var skremde av høgt jakttrykk frå både lokale jegerar og troféjegerar – bestemmer me oss for å endra planane. Det er relativt få moskusoksar her, så Micheal er heilt samd når Olsen føreslår at me skal pakka karibukjøtet og den flotte rifla i ryggsekkane og slå leir på ein ny plass. Me syns idéen blir ennå meir gjennomtenkt når me studerer leirplassen som held på å drukna heilt i smeltevatn, etter at snøfallet først gjekk over til sludd, og seinare til regn når plussgradene gjorde sitt inntog. Me pakkar dei to båtane og legg i veg. Mitt Jaktblad JAKTSESONGEN Troféjakta på moskusokse har to sesongar: •Sommar/haust – 1. juli til 15. oktober •Vinter – 11. mars til 11. april Jaktsesongen på karibuen er frå 1. august til 15. oktober. Den beste tida er likevel frå 1. september til 15. oktober, for å unngå bastbukkane i august. 41 Mitt Jaktblad POLARSIRKELENS MACNAB KARIBUEN blei skoten ti kilometer frå næraste veg og tretti kilometer frå næraste hus... grøn 42 POLARSIRKELENS MACNAB Mitt Jaktblad Etter å ha studert moskusoksen på avstand, både den imponerande kroppshaldningar og dens langsame jakt etter mat, må me fint finna oss i å berre gå vidare, forbi det mystiske dyret. IGJEN GÅR DET LANG TID utan at me ser noko vilt, og ti kilometer inn i villmarka konsumerer me kvar vår rasjon med tørka kjøt, grov kjeks, tørrfisk, kvalkjøt og te. Olsen spanar ut i det kringliggjande terrenget lenge og vel, men utan å sjå noko interessant på den «rette» sida av elva. Sjølv oppdagar eg ein liten flokk med éin moskusokse, tre kyr og to kalvar, men nett som den einsame oksen, er òg desse på motsatt side av elva, og dessutan eit stykke inn i villmarka. Me bestemmer oss for å gå tilbake til leiren ved elveosen, pakka ned utstyret, ta båten over elva ved neste flo og deretter kryssa fingrane for at den einsame oksen framleis vankar i det same området... Ein time før solnedgang får eg eit skikkeleg napp, bokstavleg tala! Etter at me flytta leiren føreslo Olsen at me skulle bruka kveldens siste, skimrande lys til å fiska etter fjellaure. Området der me hadde sett moskusoksen tidlegare ligg nemleg om lag seks kilometer oppover elvebreidda, og det hadde ikkje vore mogleg å flå dyret og berga kjøtet før mørket kom sigande. Difor la me riflene frå oss, og fann heller fram fiskestengene. nland Thomas og Micheal drar òg i land sterke og kraftige aurar i femkilosklassen denne magiske kvelden. Trass i nederlaget med moskusoksane tidlegare om dagen, er humøret på topp når Micheal legg seg i teltet for å sova, mens eg og Thomas rullar ut soveposane og legg oss til ro i botnen av kvar vår båt. – PÅ DENNE SIDA av elva kan eg kjenna permafrosten koma snikande nedanfrå, seier sørafrikanaren med eit skeivt smil rundt munnen, når me samlast neste morgon for eit lite måltid kanelkrydra mysli. Sjølv hadde eg nytt ei god natts søvn, som berre blei avbroten ei kort stund av ein fjellrev som drog fordel av at tidevatnet hadde plassert båten min på elvebotnen, og smaug seg ombord i ly av mørket. Dei to fiskane eg hadde valt å behalda viste seg å vera for lekre til at Mikkel ville la dei vera i fred, og det faktum at eg låg og sov venleikssøvnen min berre éin halvmeter bortanfor, var openbart noko den litle rakkaren ikkje brydde seg om. Men reven var relativt veldressert, i alle fall til å vera ein arktisk «polarhund», for den hadde ingen problem med å forstå kommandoen min, då eg vakna og skjønte kva som heldt på å skje: – Kom deg vekk!!! 43 t EIT TRETTITALS FJELLAURAR, med vekt på alt frå kiloet til 2,5 kilo, har allereie blitt fiska opp og sluppe ut i elva igjen. Fisket i elva er med andre ord like intensivt som lyden av slurebremsa på snella, når snøret fyk av spolen i rasande fart og den sterke muskelbunten drar oppstraums. Kampen blir hard for den lette sjufotsstanga, som vaiar fram og tilbake i fleire minutt, før eg lukkast i å hala den om lag fem kilo tunge fjellauren i land på dei blanke steinane ved elvebreidda. Ein fantastisk fisk, fanga under eit fantastisk fiske i fantastiske omgjevnader! Det finst få plassar i verda, om nokon, som kan måla seg med dei grønlandske elvane når det gjeld å fanga så mange og så sterke fjellaurar som her. PÅ GRØNLAND må ein stort sett eta maten frå ein pose, sova i ein pose og skita i ein pose... Mitt Jaktblad POLARSIRKELENS MACNAB Litt seinare fekk eg greie på kvifor Micheal hadde frose om natta. Han hadde slett ikkje fått med seg at det oppblåsbare liggjeunderlaget var nettopp det, ja, oppblåsbart altså… Kunnskapar om å overleva i arktiske område kjem tydelegvis ikkje heilt naturleg for ein sørafrikanar med varmt blod i årene. – Der er den, der er den jo for pokker, fresar Micheal, gripen av den momentane spenninga. Han peikar mot ei lita, myrlendt slette, godt og vel halvannan kilometer unna. Olsen oppdagar kva Micheal har sett når moskusoksen vrir seg og viser breisida. Gløden frå morgonsola speglar seg i den tjukke ulla over skuldrene, mens strålespelet i dei lange brystog bukhåra avslører at det verkeleg er snakk om ein moskusokse og ingenting anna. I løpet av desse sekunda er den staselege oksen like uvitande om dei smygande jegerane sin eksistens, som den er om sin eigen forsegla skjebne. Moskusoksen veit heller ingenting om dette når Olsen seinare guidar Micheal dei siste metrane fram til ein perfekt skotposisjon. grønl t RESOLUTT OG RÅDSNAR bestemmer sørafrikanaren seg nokre minutt seinare for å fella den arktiske kjempen, midt på den blaute myrsletta, kanskje ein smule upraktisk. Om lag 50 kilometer måtte han leggja bak seg til fots, før han endeleg fekk den etterlengta moskusoksen sin. Olsen og eg lukkast med kunststykket det var å partera det uhandterlege dyret midt på den litle myrsletta, og i fellesskap svingar me det gjennomvåte, nær femti kilo tunge troféet på ryggen til Micheal. North Safari har nemleg ein etisk og praktisk forholdsregel: Jegeren må sjølv bera heim troféet sitt. Micheal er det som kan kallast kraftig bygt. Dei siste åra har han tydelegvis levd godt – som har sett sine spor i form av nokre titals overflødige kilo – men det ser overraskande enkelt ut når han sprett i veg mot leiren. Han er unekteleg sterkare og i langt betre form enn det me kunne ha førestilt oss. Skinnet kan bedra… 44 JAKTA på Grønland er ei jakt på naturens vilkår. NORTH SAFARI North Safari blei etablert i 2008, av jaktguiden Thomas Olsen som er stasjonert i Kangerlussuaq på Grønland. Olsen arrangerer jakt på moskusokse, karibu og villrein, samt småvilt som fjellrev, hare og rype. I tillegg til jakt kan North Safari tilby andre turistaktivitetar som moskusoksesafari, guida turar til innlandsisen og isbrear, samt eit fantastisk fjellaurefiske i verdsklasse. Olsen har òg starta den einaste butikken i byen med villmarksutstyr og -klede, noko som verkeleg var sakna tidlegare, sidan ein stor del av turistane besøkjerKangerlussuaq nettopp for å oppleva naturen i området på nært hald. Les meir på www.northsafari.com POLARSIRKELENS MACNAB Mitt Jaktblad land SØRAFRIKANSKE Micheal Joubert måtte kryssa både ekvator og polarsirkelen i jakta på moskusoksen sin. 45 Mitt Jaktblad POLARSIRKELENS MACNAB t ME LEGG HALVPARTEN av kjøtet i ei steindekt hole, slik at ravnar og fjellrevar ikkje får tak i det mens me ber så mykje kjøt som me orkar tilbake til leiren. Me svingar dei 40 kilo tunge ryggsekkane våre opp på akslene, og legg i veg etter Micheal. Når me endeleg kjem fram, er den første delen av det harde arbeidet overstått, men like mykje ligg framleis og ventar. Dette blei ikkje vår einaste tur med kjøtt på ryggen. Slik enda altså desse åtte dagar lange strabasane for sørafrikanaren Micheal Joubert. I løpet av opphaldet i den arktiske villmarka nordanfor polarsirkelen fekk han éin representativ karibubukk, ein flott fisk i femkilosklassen og ein moskusokse – som krevde vel mykje arbeid å overmanna. grønland MOSKUSOKSEN er eit svært fasinerande dyr, og det er mange av dei rundt Kangerlussuaq. 46 POLARSIRKELENS MACNAB Mitt Jaktblad KALIBER OG VÅPEN Kaliber: Det minste lovlege kaliberet i karibujakt er .222 for både lokale jegerar og for tilreisande troféjegerar. For moskusoksar er minste lovlege kaliber 6,5 x 55 mm for lokale jegerar, mens troféjegerar er tilvist kaliber .30-06 eller grovare. Vil ein lada rifla med eit kaliber som passar til både moskusokse og villrein, så er .30-06, .308, .300 WM eller 7 mm Rem Mag passande alternativ. Skothaldet på moskusoksen er relativt kort. Terrenget byr òg på gode sjansar til posteringsjakt, eller til å koma innanfor 200 meters avstand til karibuen. Våpen: Grønland er eitt av få land i verda som har eit verkelegheitsnært og avslappa forhold til jegerar som reiser dit med våpen. Dermed treng du ikkje forventa deg problem med styresmaktene ved ankomst, men sjølvsagt bør du ha med deg jaktkort, våpenlisens og europeisk våpenpass, i tilfelle dei grønlandske styresmaktene likevel vil gjennomføra ein kontroll. AV ETISKE OG PRAKTISKE årsaker må troféjegeren sjølv bera troféet sitt. Viss ein kan fella dyra i villmarka, må ein òg kunna ta hand om troféet. 47 Mitt Jaktblad POLARSIRKELENS MACNAB PÅ BERRE 20 MINUTT tok me tre røyer i denne storleiken. Ei jaktreise til Grønland byr ofte på unike fiskemuligheiter som avveksling mellom jaktøktene. J A K T PÅ N AT URENS EIGNE V IL K Å R – HEILT ENK ELT! Med litt godvilje kan ein vel oppsummera det heile med at Micheal, med stor forteneste, lukkast i å oppfølgja kriteria for ein arktisk «MacNab». DET BØR FOR ordens skuld leggjast til at bestanden av moskusoksar i villmarka rundt Kangerlussuaq er svært stor – kanskje til og med for stor – og at dyra dette året var litt vanskelegare å finna enn vanleg. I enkelte område har dyra blitt jaga vekk eller jakta ut. Bestanden er likevel ikkje truga på nokon som helst måte, og vanlegvis er det ingen problem å finna gamle troféoksar som er utstøtt frå flokken av ein yngre og sterkare okse. Dei få dyra som blei sett ut i området på 1960-talet er blitt opphavet til tusenvis av individ, men villmarka er stor, og innimellom må ein vandra store avstandar for å fella viltet sitt. Men slik skal det vera når ein er ute på arktisk safari – heilt enkelt jakt på naturens eigne vilkår! nn 48 SOLKREM OG MYGGNETT • Den grønlandske jakta skjer som sagt utelukkande på villmarkas vilkår. Det er viktig at du allereie før avreisa avklarer med jaktguiden din kva du treng av klede til jakteventyret. Temperaturskilnaden mellom ei moskusjakt i juli og ei villreinsjakt i oktober kan fort bli bortimot 40 OC (+20 OC om sommaren og –20 OC i oktober). • Nedbørsmengdene er til vanleg forholdsvis moderate i området rundt Kangerlussuaq, som har fastlandsklima og er eit ganske tørt område samanlikna med gjennomsnittet for Grønland. Likevel er det aldri feil å pakka med seg gode regnklede. Dessutan kan det vera lurt å pakka med seg solkrem og myggnett i baggasjen. • Generelt kan det seiast at nokre av dei viktigaste tinga til ein safari nord for polarsirkelen er eit par godt inngådde støvlar, eit godt isolert liggjeunderlag av lettvektsmodell, samt ein god, ergonomisk ryggsekk. Sjølv bruker eg den beste ryggsekkjen eg nokon gong har testa – ein 130 liters Bergans Alpinist. • På jaktreisa er det òg ein svært god idé å ta med seg fiskeutstyret. Som eg har skrive i teksten, er det mogleg å fiska dei fleste plassane på Grønland, og Grønland byr unekteleg på godt fiske. Mitt Jaktblad - en verden av naturopplevelser sto Du lt Villmarksopplevelse i Canada med jakt på bjørn og ulv luk Dr ivj eja rvi Verdens beste duejakt i Argentina fis sus ker saf ari Luksussafari i Namibia med fokus på jaktområde og innkvartering kt t Spesialist på drivjakt i Polen, Kroatia og Ungarn Ba De eis e Atlantik – Fiskereiser Gruppetur til USA – Hardcore kystfiske. Pris NOK 13.995,- ak fer ie Safari Eksperten 7 dagers badeferie i Kenya ALL INCLUSIVE. Priser fra NOK 9.999,- Atlantik TrAVEL www.limpopo.dk Telefon 62 20 25 40 www.diana.dk Telefon 62 23 11 10 www.safarieksperten.dk Telefon 56 36 25 45 www.fiskerejser.dk Telefon 70 20 38 86 49 Kontakt: Frank robert Lund · Tlf. (0047) 91 36 11 44 · [email protected] Mitt Jaktblad TOPPTEKST im KIRGIS 3.756 METER OVER HAVET 50 TOPPTEKST Mitt Jaktblad mponerande TEKST OG FOTO: SIMON K. BARR SISTAN 51 Mitt Jaktblad HØGFJELLSJAKT I KIRGISISTAN Å jakta på forvilla tamgeiter til Kasakhstan i nord, Kina i aust, i Skottland, er ei ganske Tadsjikistan i sør og Usbekistan komfortabel jaktform. Å jakta i vest. Kirgisistan har i dag eit steinbukk i eit avsidesliggjane kulturelt mangfald, med både Kirgisistan, midt i Sentral-Asia, tydeleg påverknad frå Vesten er derimot ikkje så veldig komog frå naboland som framleis fortabelt. Å ri med kirgisiske lever mykje som i Sovjet-tida. nomadar langs den gamle Mellom anna finn ein alltid Silkevegen i ti dagar, sova HØGDEJAKT snautt 4000 meter over havet eit svært imponerande vodkaer tøft for dei som ikkje er vande med i grotter, drikka hestemjølk sortiment på kvar einaste forholda, og krev ein del medisinering. og overleva på avgrensa matbensinstasjon. rasjonar, ja, det er sanneleg ingen leik – verken fysisk eller mentalt. Etter eitt års POLITISK KORRUPSJON er utbreidd i heile landet, og planleggjing blei likevel denne reisa ein realitet som viss me reknar med dei betente og stadig meir oppheta kampane mellom Kina og Russland om dei rike verkeleg skulle overgå alt eg har gjort tidlegare… I løpet av dei siste jaktsesongane har lidenskapen mineralskattane som ligg gøymde i fjella, så kan ein min svinga litt vekk frå hagleskyting på fugl til kule- slå fast at Kirgisistan har ein heil del utfordringar jakt på litt større vilt. Det er langt frå slik at eg har å baskast med dei komande åra. Likevel kan ein forlatt andejakta heilt, men hjarta slår nok endå litt vestleg i det minste slappa av, nesten som ein gjest, raskare når eg får sjansen til å jakta på ville dyr, i denne forholdsvis trygge muslimske republikken, som framleis har dei naturlege instinkta bevarte, trass i at namnet på landet endar på –stan. Det er med dei ekstra utfordringane det inneber. Dette ikkje farlegare å reisa til Kirgisistan enn til andre har gitt meg ein ny dimensjon av spenning, og har land i Aust-Europa, eller Tyrkia for den saks skuld. Allreie før eg la ut på denne jaktekspedisjonen til dessutan ført meg til nye, fasinerande plassar der eg elles ikkje ville ha sett føtene. Kirgisistan endar nok Kirgisistan, visste eg at den skulle kunna bli krona opp som høgdepunktet på heile konseptet med å med eit trofé frå den spektakulære sentralasiatiske steinbukken (capra sibirica alaiana). Desse hardjakta på eksotiske plassar. horna, skjeggete beista lever i relativt små grupper SÅ LENGE KROPPEN toler det, noko den vonleg høgt oppe i dei sentralasiatiske fjellkjedane, mellom kjem til å gjera i nokre år til, har eg tenkt å driva anna i Tien Shan-massivet på grensa mellan Kirgimed denne fantastisk kjekke og gjevande fjelljakta. sistan og Kina. Steinbukken er eit drøvtyggjande Høgt oppe i fjellveggen, med bratte bakkar og klauvdyr, og denne sentralasiatiske underarten er lurande farar, er det mogleg å jakta på bestandar den største, med praktfulle horn som svingar bak av geiter i capra-slekta og sau i ovis-slekta i nesten og over ryggjen i ein imponerande og majestetisk kvar einaste fjellkjede av betydning kringom i heile kurvatur. I tillegg til Kirgisistan kan éin få jaktløyve verda. Utruleg nok finst det om lag førti jaktbare på den sentralasiatiske steinbukken i Usbekistan, underartar av capra spreidd over jorda, inklusive Tadsjikistan og Kasakhstan. Det er mindre forskjellar åtte gemseartar og fjorten steinbukkartar. Likevel i både kropps- og hornstorleik blant bestandande i overgår saueslekta ovis dette med 46 underartar. desse tidlegare Sovjet-republikkane, men vanlegvis Kirgisistan, offisielt Republikken Kirgisistan, er ein blir dei aller største trofédyra felt i Kirgisistan. Det tidlegare sovjetstat som fekk fridomen sin i 1991. er ikkje uvanleg at horna blir lengre enn éin meter, Midt i Sentral-Asia ligg dette fjellandet, som grensar men prakteksemplara sine horn blir om lag 1,3 meter. 52 t imponeran HØGFJELLSJAKT I KIRGISISTAN nde Mitt Jaktblad ÉI DRYG VEKE PÅ HESTERYGGEN kan vera ekstremt tøft for den som ikkje er vand med slikt. Mitt Jaktblad tilrår å trena heime før ei slik reise. 53 Mitt Jaktblad HØGFJELLSJAKT I KIRGISISTAN « O M M O R G O N EN S A L A M E O PP H E S TA N E O G R EI I ÅT T E T I M A R FO R Å KO M A O SS T I L J A K TO M R Å D E T S O M B L I R K A L L A FO R M O L D O B EL .» Jaktsesongen varierer noko mellom dei ulike landa, men den er vanlegvis mellom september og februar. FLYTUREN TIL BISJKEK, hovudstaden i Kirgisistan, kunne svært gjerne ha gått mange andre plassar enn via Istanbul. Denne gongen blei det heller ikkje lettare å reisa med våpen, sidan dei «lyse hovuda» ved innsjekkingsskranka på Stanstead hadde gløymt den litle detaljen å senda baggasjen og våpenet mitt til min endelege destinasjonen, noko eg meiner burde vore sjølvsagt når flyruta inneheldt ei mellomlanding. Med andre ord var det ikkje anna å gjera enn å stilla med lua i handa og søkja visum i Tyrkia, for å kunna forlata det inngjerda transferområdet på 54 flyplassen i Istanbul og få tilgang til resten av flyplassen før eg kunne finna baggasjebandet. Men no, når eg endeleg hadde fått igjen mine kjære eigedelar, var eg plutseleg i den prekære situasjonen det er å vera bevæpna i Tyrkia utan å ha med naudsynte papir og godkjenning. Forhandlingsteknikken min blei sett på ein vanskeleg prøve, men etter mykje om og men greidde eg likevel å koma meg om bord på flyet til den siste etappen. Ein kan trygt seia at dette intermessoet la til ein dose med stress, men på den andre sida blei det ein passande start på reisa. Det er ikkje for ingenting eg kallar det jakteventyr… Det var mørkt ute då eg døgnvill landa i Bisjkek tidleg om morgonen. Kirgisistan ligg i ei tidssone HØGFJELLSJAKT I KIRGISISTAN Mitt Jaktblad KIRGISISTAN HAR DEN SAME tidsrekninga som dei vestlege landa, men ofte kjennest det som om tida har stått stille – lenge… NOKRE TIMAR SEINARE hindra dagslyset alle ytterlegare forsøk på å ta igjen litt søvn. Omtåka byrja eg sakte å vakna til liv igjen, takka vera den fantastiske utsikta som eg neppe har sett maken til tidlegare. Borte i horisonten skimta eg ein dal som såg ut til å ha klemt seg ned midt i det ujamne fjellmassivet. Dei forblåste fjellsidene var kledde av halvt uttørka buskas, og her og der kjempa flekkar med gulna gras for å få fotfeste. Somme plassar passerte me meir eller mindre utmagra husdyr, som gjorde sitt beste for å finna ein og annan flekk med næring som framleis ikkje hadde gått tapt under dei utfordrande forholda. I nærleiken av buskapen såg me såkalla jurtar, kuppelforma telt- 55 t seks timar før Europa, og eg har alltid hatt vanskar med å fly austover. Deretter legg ein til skrekkopplevinga i Istanbul og total mangel på søvn på flyet, så sit ein igjen med oppskrifta på korleis ein skal gå fram for å starta på ei reise heilt utmatta… Heldigvis fekk eg gå rett gjennom tollkontrollen, takka vera dei vennlege kirgisiske tollarane. Endeleg var eg framme – med våpen og resten av baggasjen. I ankomsthallen møtte eg jaktguiden Rinat. Utan fleire problem la me ut på den ti timar lange reisa søraustover mot dei høgare fjellområda. Sidan augo mine ikkje hadde noko å festa seg til i bekmørket, tok det ikkje mange minutt før eg endeleg slokna og kunne nyta den avslappande søvnen. Mitt Jaktblad HØGFJELLSJAKT I KIRGISISTAN UTAN GOD KIKKERT er det vanskeleg, ja nesten umogleg, å sjå dyra i fjellsidene. 56 im HØGFJELLSJAKT I KIRGISISTAN hus som er dei sentralasiatiske nomadane sine halvmobile heimar, med røyken som pittoresk og roleg bukta seg opp frå skorsteinen i midten og mot den klåre himmelen. Eg kjende meg plutseleg veldig langt heimefrå, litt som om eg var hamna midt i ei gammal utgåve av National Geographic. Etter sju timar kom me fram til vår første stopp, Naryn, ein liten by ved foten av Tien Shan-massivet. Her fekk eg dei naudsynte jaktlisensane og godkjenningane utskrivne av det kirgisiske jegerforbundet, som har tilhald i Naryn. Den kirgisiske regjeringa overvakar og har ein svært streng kontroll på jakta etter den sentralasiatiske steinbukken, ikkje av kommersielle interesser, men for å sikra at uttak av dyr ved jakt skal vera gunstig for vidare bevaring av bestanden. MED PAPIRARBEIDET UNNAGJORT, la me ut på dei siste tre timane av vandringa mot leiren. Vegane på det siste stykket fekk dei mest belasta grusvegane heime til å framstå som nyasfalterte motorvegar, og den siste halvtimen fekk fjøringa på Land Cruiseren sanneleg visa seg fram, då me utelukkande reiste langs eit uttørka elveleie – bokstavleg talt over både stokk og stein. Endeleg fekk eg eit glimt av nokre gulgrøne bygningar i ein lysning lengre framme, innramma av høge fjellveggar som raga opp langs sidene. Etter kvart som me humpa oss nærare, kunne eg skimta to gamle jernbanevogner som hadde fått avmontert hjula sine, og i staden for blitt plasserte oppå jernbanesvillene. Heim – kjære heim! Dette skulle altså fungera som leirplass for dette jakteventyret. Ankomsten førte til febrilsk aktivitet: Leirverten, kokken og taksidermisten storma alle ut for å hjelpa meg med å få baggasjen inn i vogna som skulle bli mitt losji for natta. Eg pakka opp det aller viktigaste i baggasjen, og innsåg at rifla trengde ei ny innskyting. Steinbukken kjem sjeldan innanfor 200 meters avstand. Frå den improviserte skytebanen gav smella frå min Mauser M 03 i kaliber .300 Win Mag ekko i fjella, Mitt Jaktblad og varsla heile dalføret om min ankomst til leiren. Ivrige etter å få møta den nye jaktgjesten, kom dei nomadiske guidane galopperande på hestane sine frå jurtane lengre oppe i dalen. KLEDDE I EI UVENTA blanding av tradisjonelle ullplagg og vestlege jaktutstyr, var dei verkeleg eit syn når dei nesten sladda inn på hestane med eit smil av gulltenner. Eg fekk umiddelbart sansen for dei. Det gjekk ikkje an å ta feil av deira openbare fasinasjon av jaktutstyret mitt, som i deira auger var ekstremt høgteknologisk. Kvar vår flyttar nomadane bustadane sine frå låglandet og opp til dei grønkledde dalane når snøen har smelta vekk. Der bur dei med flokkane av beitedyr til oktober, når det kalde klimaet kjem tilbake. Av dei 5,2 millionar innbyggjarane i Kirgisistan, er det framleis ti prosent som har dette enkle livet som sitt levebrød. I total mangel på internett, telefonar, kredittkort, søppelmat og halvfabrikat lever dei lukkelege utan andre utfordringar enn å forsyna familiane sine med mat og halda ulvane borte frå husdyra. Hm… Somme gonger er det nesten slik at ein undrast på kva som er det beste livet… Nomadane funne fram ein passe tjukk, flekkete, grå hest som skulle bli min staselege springar på reisa. Dei hadde døypt den Kyok-at, «den himmelgrå hesten». Den unge vallaken hadde svært mykje erfaring i den edle kunsten å driva fjellklatring. I desse landskapa er det berre hest som gjeld. Det finst nemleg ikkje eit einaste kjøretøy, uansett bakkeklaring eller utstyrspakke, som hadde greidd å ta seg fram i dette fjellendte terrenget. t mponerande 57 Mitt Jaktblad HØGFJELLSJAKT I KIRGISISTAN FULL AV FORVENTING kjempa eg heile natta for å DEI KOMANDE DAGANE jakta me etter det same kunna sova litt før morgondagens jakt. Trass i at eg hadde vore føre var, og knaska på Diamox for å motverka høgdesjuke, byrja eg allereie å kjenna meg påverka av høgda på nærare 3.000 meter. Men sjølv om eg kjende ei sporadisk prikking i både tunga og føtene, var eg framleis trygg på at medisinene skulle halda symptoma på høgdesjuke i sjakk, slik at eg kunne fortsetja reisa. Om morgonen sala me opp hestane og rei i åtte timar for å koma til jaktområdet som blir kalla Moldo Bel. Rideturen tok oss gjennom eit vakkert og storslått landskap som var endå meir fantastisk enn området rundt leiren, og med skikkeleg fin utsikt! Langs vegen byta guidane på å halda utkikk etter steinbukkar på dei utstikkande fjellknausane over oss, og seinare på føremiddagen såg me endeleg dei første geitene. Me hadde kome til rett plass. mønsteret: Me starta dagen med å speida etter dyr i dalføra, før me klatra oss oppover fjellsidene med nokre avleiingsmanøvrar, for å koma oss innanfor skothald ovanfrå. Steinbukken har nemleg ingen naturlege fiendar å halda utkikk etter ovanfrå, så dei flyttar seg instinktivt oppover for å koma i tryggleik når dei kjenner seg truga. Med dette i tankane var jaktstrategien vår heilt opplagt. Mot slutten av den første jaktdagen hadde me nådd eit platå eit stykke oppe, der me slo leir for natta i ei grotte. Kveldsmaten vår bestod av kalde, hermetiserte sardiner og tørt pitabrød, saman med varm chai (kirgisisk te). Denne dietten var i hovudsak det einaste som var tilgjengeleg mens me venta på å oppnå impon 58 HØGFJELLSJAKT I KIRGISISTAN målet vårt, og dermed gjera kosthaldet vårt rikare på protein, med ei proteinkjelde av høg kvalitet. Om natta stupte temperaturen raskt, heilt ned til ti kuldegrader, så ein kan trygt seia at kulda beit når kveldens teslurping tvingde meg ut av den behagelege, varme soveposen, for ein rask luftetur ut i den bitande kalde natta. I løpet av dei fire neste dagane såg me ein heil del vilt, men det blei berre med synet og ingenting anna. Dessutan byrja eg igjen å kjenna på den fysiske utmattinga. Dette var kanskje ikkje heilt trygt, for me levde verkeleg på kanten, både biletleg og bokstavleg talt. Mitt Jaktblad Det blir unekteleg spennande når ein veit at hovegrepet til eit dyr med ein hjerne på storleik med ei valnøtt, er det einaste som skil ein frå stupet og ein grusom død. På den andre sida kjenner ein seg ekstremt levande når eit fatalt fall heile tida er berre eitt lite feilsteg unna. Midt oppi alt hadde eg likevel ekstremt stor tillit til ferdigheitene til både hestane og nomadevennene mine, som hadde tatt meg under sine beskyttande vengjer. t nerande HESTANE ER VANDE med fjellandskapet, men påkjenninga frå terrenget er enorm. Då er det godt å få litt service. 59 Mitt Jaktblad HØGFJELLSJAKT I KIRGISISTAN JAKTA SJØLV? Besøk www.artemis-hunting.com for meir informasjon om jakta i Kirgisistan. Vil du vita meir om ulukkesforsikring med muligheit for evakuering frå kva plass som helst i heile verda? Sjekk www.globalrescue.com. NATTLEIREN der Simon K. Barr gjer seg klar for ei natts søvn under open himmel. «H EI L E D EN V ER K A N D E K R O PPEN M I N S K R EI K O G B A D O M AT D EN B RU TA L E Det hittil mest lovande jaktforsøket viste seg om morgonen den sjette dagen, då me kunne sjå tre dyr liggja og døsa i skuggjen på ein fjellknaus høgt over oss. Det skulle ta heile dagen å koma seg til ein god skotposisjon på de tre bukkane Bruse. No gjenstod det berre å sjå om me ville lukkast. ikkje korleis det gjekk til. For første gong i løpet av turen kom eg no uventa til å tenkja på den globale ulukkesforsikringa, med ein spesiell klausul om evakuering ut av terrenget dersom det skulle skje ei ulukke. Ein god venn tipsa meg spontant om denne forsikringa då eg fortalde litt fleire detaljar om turen. Å TA SEG OPP til toppen av fjellet var utan tvil den vanskelegaste styrkeprøven eg nokon gong har utsett min relativt hardt utfordra kropp for. I den tynne lufta på nesten 4.000 meters høgde kjendest det ut som om hjarta mitt skulle eksplodera av det harde slitet når som helst. Det brann i brystkassen og lungene, og kvart andedrag kjendest ut som å suga inn eld. Terrenget var så bratt at ikkje ein gong hestane kunne bera oss, så me måtte gå frå dei halvvegs og klatra oppover dei bratte knausane med rein armkraft og viljestyrke. På forunderleg vis følgde likevel hestane etter oss. Eg forstår framleis HEILE DEN VERKANDE KROPPEN min skreik og bad om at den brutale stigninga snart måtte vera overstått. Eitt par siste desperate gisp etter ekstra oksygen gav meg kraft til å løfta meg opp over den siste kneika, før det endeleg flata ut. Før eg fekk tid til å trekkja pusten, eksploderte buskane rundt meg i eit virvar av fjører, då eit tjuetals fuglar flaksa vekk i løpet av eit tidelssekund. Til mi store overrasking høyrde eg den karakteristiske lyden av skogshøns som flaksa opp. Det var ikkje akkurat denne lyden eg hadde forventa etter å ha klatra opp på det som kjendest som verdas høgaste fjell. Ein nærare kikk 60 imp HØGFJELLSJAKT I KIRGISISTAN Mitt Jaktblad AVSTANDEN TIL BYTTET er målt opp, og Simon legg seg til rette for å skyta. Dette blir eit skot frå langt hald. S T I G N I N G A S N A R T M ÅT T E V ER A OV ER S TÅT T.» avslørte at det var steppehøner. Snakk om at dei kunne fly! Desse små kruttpakkane av nokre fuglar fauk langs fjellsida som små jagarfly, når dei unngjekk kvar einaste utstikkande knaus, som om dei hadde innebygde gyroskop som styrte dei lågtflygande sveva. Eg betrakta desse fjørete luftakrobatane til eg ikkje lenger kunne sjå dei i kontrast mot den fengslande postkortutsikta. Den sprekaste av guidane hadde allereie kome seg avgarde, for å sjå etter om dei tre dyra framleis var på den same plassen. No kom han galopperande tilbake i tilsvarande tempo som ein sprintar på 400meteren. Tankane om korleis det hadde sett ut viss eg skulle ha prøvd på det same i min tilstand, blei brått avbrotne av at guiden vifta vilt med armane. Etter å ha forsøkt å tyda den diskré miminga hans, greip eg våpenet og la i veg etter han. Tempoet vårt var noko meir verdig når me bevega oss fram mot kanten der han hadde sett dyra tdlegare. ponerande smyga meg fram dei siste metrane, og eg kjende at den store augneblinken nærma seg. No såg eg alle tre. Steinbukkane visste ingenting om vårt nærvær, men eg merka at dei byrja å bli urolege, truleg fordi skumringa byrja å trengja seg på. Heldigvis var kikkertsiktet mitt utrusta med integrert laser for avstandsmåling, samt innebygd ballistikkdatamaskin som rekna ut kor mange klikk eg måtte justera 61 t GUIDEN GAV TEIKN til at eg skulle Mitt Jaktblad HØGFJELLSJAKT I KIRGISISTAN siktet, ut frå faktorar som vinkel til målet, lufttrykk og temperatur, samt ballistiske data for patrona i kammeret. Etter seks døgns intensiv jakt skulle denne høgteknologiske nyvinninga maksimera sjansane mine for å få det første skotet til å gjelda. «D E T T E ER U TA N T V I L D EN M E S T GJ E VA N D E J A K TO PP L E V I N G A I H EI L E M I T T L I V.» EG VEL NØYE UT målet mitt, den aller største NATTA I LEIREN blei både lang og kald, men til slutt kom det etterlengta morgonlyset sakte men sikkert opp over horisonten. Me var knapt nok vakne før me la i veg nedover skråningen, mot åstaden for gårsdagens ekstremt spanande hending. Nedstiginga mot knausen var definitivt ingen god praksis på arbeidsmiljøtryggleik. Eg var langt frå interessert i å møta den same skjebnen som det felte byttet mitt. Fjellsidene stupte nesten loddrett nedover. Kvar minste litle rørlse på det glatte og lause underlaget måtte gjerast med ekstrem 62 t bukken Bruse. Avstanden blir målt til 305 meter, og ballistikkdataen fortel at eg må justera høgden på siktet med åtte klikk for å kunna plassera det opplyste trådkorset akkurat der eg vil ha det. No opplever eg sekunda som minutt, men med dei matematiske kalkulasjonane fullført, og siktet ferdig innstilt, treng eg ikkje venta lenger. Eg strammar grepet rundt kolben, før eg forsiktig klemmer ut skotet. Hornady InterBond-patrona på 150 grains sender umiddelbart ei melding i retur frå avsatsen der nede, i form av det kjedelege dunket når kula trengjer gjennom huden på dyret. Steinbukken tar eitt par ustøe skritt framover, og glir på nokre skiferplater, noko som får den til å tumla i veg nedover skråningen og utanfor vår synsvidde. Sidan skumringa allereie har slukt dei fleste solstrålene, vil det vera for farleg å gje seg ut på ein redningsaksjon etter det felte viltet, så me avgjer å slå leir for natta og venta til morgonen etter. No kunne eg berre håpa at skotet sat så bra som det kjendest, og at me skulle finna dyret igjen heilt. Det kom garantert til å bli ei veldig, veldig lang natts ferd mot dag. HØGFJELLSJAKT I KIRGISISTAN Mitt Jaktblad STEINBUKKEN ER FELT, og Simon kan posera i magiske omgjevnader. 63 Mitt Jaktblad HØGFJELLSJAKT I KIRGISISTAN varsemd. Me rørte oss – som i sakte film – fram til staden der bukken stod då eg fyrte av skotet kvelden før. På bakken var det tydelege teikn etter eit godt treff, og då eg kom fram til kanten der den hadde ramla utanfor, trekte eg eit letta sukk: Horna hadde kilt seg fast mellom eitt par steinar på ei noko mindre fjellhylle like nedanfor, sjølvsagt berre ved rein flaks, sidan neste stopp hadde vore eit stup på om lag 150 meter. EIN BØLGJE AV LETTE og lykkekjensle skylde gjennom kroppen min – eg hadde tatt dette fantastiske dyret av dage med eitt velplassert skot. Eg hadde heller ikkje sendt kroppen tumlande nedover skråningen, heilt ned til dalen, som eg hadde frykta for. Ein av guidane klatra ned for å festa eit tau rundt bukken, og alle hjelptes til med å dra den 150 kilo tunge kroppen opp igjen. Det var berre minimale skader på kjøtet, og kva einaste del av bukken kunne brukast. Heile opplevinga var overveldande, og eg kunne nesten ikkje venta med å koma tilbake til leiren og ringa til kona via satellitttelefon for å formidla dei fantastiske nyheitene. 64 Kjøtet og troféet blei lasta opp på hestane, noko som minna meg om jakta i Skottland, der ein fraktar hjortekjøtet ned frå dei frodige åsane med hest. Når me kom tilbake til leiren blei den seks timar lange triumfturen krona med eit aldeles nydeleg måltid, med ei høgverdig proteinkjelde til forrett – steinbukkhjarte – følgt av ein svært lekker lungestuing til hovudrett. Eg tvilar på om den russiske imp HØGFJELLSJAKT I KIRGISISTAN Mitt Jaktblad GEITEGRYTE har aldri smakt betre enn kvelden i den klassiske jurten til vertskapet. vodkaen som me skylde ned maten med kan reknast som dessert, men eg reiste i alle fall ein skikkeleg skål for den passande avsluttinga på ei episk jakt. Jakta i høgfjella i Kirgisistan er utan tvil den mest gjevande jaktopplevinga i heile mitt liv! Etter heimturen har eg hatt vanskar med å forklara alle dei ulike aspekta ved reisa, og kva som gjorde den så fantastisk. Dessutan har eg full forståing for at det meste av forteljingane frå denne jakta nesten høyrest oppdikta ut, men eg håpar i det minste at bileta kan gje litt støtte til hovudtrekka i historia. Sjølv om prisane er meir overkommelege enn ein kanskje skulle tru, så er ikkje dette ei reise for alle. Ein bør ha stor eventyrlyst, vera i god fysisk form og kunna gje avkall på det meste av kvardagsluksusen som ein er vand med. Først når desse faktorane er på plass kan ein byrja å vurdera ein liknande tur. Men viss dette er ei passande skildring av deg, og du kanskje byrjar å bli lei av til dømes haglejakt etter fugl, ja, då kan eg varmt tilrå at du innstiller deg på ei real utfordring som vil setja deg på ein hard prøve. Den søte smaken av belønning blir nemleg større etterpå – sann mine ord! ponerande nn 65 Mitt Jaktblad – PERSONLIG SERVIC – Vi utfører service for DFS-skytterne, og mange av kundene har vi kjent i mange år. Utenom DFS-skytterne er mange av våre kunder jegere som vi har et langt kundeforhold til, sier Steinar til Mitt Jaktblad. Butikken ble startet av Steinars foreldre som en liten kjellerbedrift på Hommersåk utenfor Sandnes i 1985. Steinar er nå på plass i familiebedriften, men kan se tilbake på en karriere på over 20 år som offiser i hæren. Etter den militære karrieren var han personalsjef i Kverneland-gruppen, som har avdelinger spredt over hele verden. Hvorfor overtok han butikken som foreldrene hans åpnet for snart 30 år siden? – Min store drøm var å kombinere yrke og hobby. Jeg har en omfattende interesse for jakt og friluftsliv. Allerede i 1975 skjøt jeg i mitt første stevne, så jeg har lang fartstid som både skytter og jeger. Da jeg fikk anledning til å overta det som mine foreldre hadde startet, var jeg ikke i tvil, forteller Steinar. 80 66 Jaktsport AS har et fyldig utvalg av både nye og brukte våpen. Selv om det er mest våpen og ammunisjon i butikken, har Steinar også et rikholdig utvalg av optikk, ladeutstyr, pusseutstyr, reimer, futteraler, kamuflasjeutstyr, telt, klær og lokkeutstyr. – Vi lagerfører mange forskjellige rifler, hagler, konkurransevåpen og håndvåpen. Til enhver tid har vi også inne en hel del brukte håndvåpen, hagler og rifler, sier Steinar. I tillegg til butikken med våpen og utstyr, har Jaktsport AS sitt eget børsemakerverksted som står for en betydelig del av omsetningen. De aller fleste oppdragene går på gjenging og montering av lyddempere og optikk. Jaktsport AS sitter inne med stor kunnskap for å kunne gi de beste rådene om valg av rett utstyr, og de hjelper gjerne til med å sette sammen komplette pakkeløsninger. – Vi skreddersyr hele pakker, komplett med jaktrifle, kikkertsikte, lyddemper, Mitt Jaktblad CE ER MIN DRIVKRAFT Steinar Bødtker hos Jaktsport AS ønsker oss varmt velkommen når vi besøker butikken hans i Sandnes. Det er ikke ofte man får en slik velkomst når man stikker innom en butikk lenger, men personlig og god service er Steinar sin drivkraft. hagle og salongrifle. Da tilpasser vi pakken etter kundens budsjett, ønsker og ikke minst veiledning innen utstyrsvalg og om ønskelig skyteteknikk. Prosessen kan gjerne ta flere timer, men Jaktsport AS akter å la dette fortsatt være en del av deres tilbud. – Utvalget innen jaktutstyr er stort, og mange kunder trenger assistanse for å kunne velge det optimale utstyret. Vi forsøker å få kundene til å tenke gjennom selve jaktsituasjonen før de reiser på sine første turer. Man må forberede seg mentalt før jakta. Dette gjør konkurranseskytterne foran hvert eneste stevne, og det bør også jegerne gjøre, mener Steinar. – Hva bør man tenke på når man skal velge våpen? – Den normale skytteren klarer ikke overgå presisjonen i børsa i dag. Valget av våpen handler mer om følelsen våpenet gir deg, spesielt under bruk, konkluderer Steinar Bødtker i Jaktsport AS. Sjekk nettbutikken på jaktsport.no. Våpenutstillingen hos Jaktsport AS. Steinar Bødtker ønsker velkommen bak disken. 81 67 Mitt Jaktblad TOPPTEKST ELG I LAPPLAND STORVIL KRONHJORT I NORD-NOR Ett par hundre mil i bilen er ingen hinder når man skal på jakt. Per Andersnäs fra Linköping pakka bilen og kjørte av gårde mot kronhjortene i NordNorge, med ett stopp i Lappland for litt elgjakt. TEKST OG FOTO: PER ANDERSNÄS 68 TOPPTEKST Mitt Jaktblad LTJAKT RGE 69 Mitt Jaktblad F TOPPTEKST orventningsfulle som barn før julaften setter vi oss i bilen og forlater Linköping en fredagsmorgen i september. I passasjersetet sitter min gode venn og jaktkamerat, Janne. Høstens store jaktreise ligger foran oss, første etappe er byen Bellvik i Lappland. Det har blitt en tradisjon å tjuvstarte elgjakta med å reise dit sesongen begynner først. I år er planen tatt til nye høyder, og et nytt sted er lagt til i reiseruta. Etter Bellvik venter en tur til Namsos, hvor min venn Bo har invitert oss til å jakte på Nordens nordligste kronhjortbestand. Etter flere timer i bil når vi første etappe på reisen – elgjakt i Lappland hos min onkel, Hasse. Det er mørkt når vi stiger inn i hytta på slektsgården som Hasse eier med sin samboer Ingeborg og tre elghunder. Vi blir innlosjerte foran den sprakende peisen i stua, og stuper i seng vel vitende om at i morgen venter en grytidlig start på dagen. Veden knitrer i peisen, men vi sovner lenger før flammene brenner ut. 70 BELLVIK I LAPPLAND Morgengry. Tanken på skog og jakt gjør det enkelt å komme seg opp. Vi spiser en enkel frokost, smører matpakker og heller kaffe på termosen, før vi møtes til samling i jakthytta. Samlet rundt varmeapparatet og jaktleder Hasse venter vi på at tåka skal lette. Jeg skal innrømme at jeg leker med en morgentrøtt tanke om at vi kunne ha sovet litt lenger, men den sedvanlige karslige sjargongen brer seg kjapt når folk blir kjent og innser at to sørlendinger har dukket opp. 120 millimeter regn har falt over skogene her i løpet av det siste døgnet. Det er restene av Atlanterhavets tunge regnskyer som tømmer sto seg etter ferden over norske og svenske fjell. Det er tredje uka man jakter på lagets 4.300 hektar store SCA-skog, etter tre ukers pause under brunsten. De fleste oksene har feid geviret og lukter allerede brunst. Jaktlaget har skutt fem av de seks voksne dyra de er tildelt, før den frie kalvetildelingen blir brukt som motivasjon på senhøsten når jegere ofte går alene med hunder. Når klokka nærmer seg halv ni begynner det å klarne opp. De som har lengst å gå, eller skal ro, stikker en halvtime før vi andre tar av sted. Mitt Jaktblad Ivrige begir vi oss ut i skogen. Jeg har smisket meg til å bli med onkel og hunden hans. Janne blir sluppet av ved ei myr, mens jeg og Hasse drar opp til Fågelberget og går nedover fjellsiden med marka nordvest for oss. Elghunden Pass søker hurtig i terrenget, og vi går langsomt etter for å gi ham fritt spillerom. Brått tar hunden ut. Han har åpenbart ikke bare funnet spor, men virkelig fått ferten av dyr. 250 meter, 400 meter, en kilometer, to og en halv kilometer – han fyker av sted på en skogsvei. Hasse tror det er storoksen, og at orvilt 71 t TOPPTEKST Mitt Jaktblad JAKT PÅ ELG OG KRONHJORT den foretrekker veien på grunn av det svære geviret. Spenningen stiger når jeg forestiller meg bildet av de svære 400 kilos elgoksene som av og til blir skutt her oppe. Elgstammen her har vokst langsomt, etter å ha vært utsatt for hardt jakttrykk rundt 2008-2009. Litt tøffere bjørnejakt de siste årene har gjort at til og med kalvene har økt i antall. SOM ET LOKOMOTIV Plutselig står vi på en vakker høyde og kikker nedover ungskogen, og peileren viser at hunden kommer mot oss igjen. Hasse hysjer på meg, og minner om hvor langt foran hunden elgen kan være. Plutselig brytes stillheten, og det braker skikkelig inne mellom trærne. Et svært dyr kommer rett mot oss, kanskje 200-300 meter unna. Jeg hører det først, siden Hasses ører bærer preg av 50 år med jakt, og 300 nedlagte elger uten hørselsvern. Lyden av et digert dyr som peiser som et lokomotiv gjennom en stille skog er utrolig. Spenningen er intens når det nærmer seg i slik fart. Kroppen er i helspenn, den tunge sikringen trykkes opp, alt kan skje fryktelig fort. Men så, på 50-70 meters avstand svinger elgen av og går parallelt med fjellsiden, fortsatt usynlig i skogen nedenfor oss. Hadde den bare løpt 20 meter til hadde vi hatt den i siktet. To-tre minutter senere kommer hunden slukøret tilbake, og det bærer av sted videre. Våpenet sikres og kroppen slapper av igjen. Vi veksler skuffede blikk, men samtidig er det en glede å oppleve slike magiske øyeblikk hvor store dyr kommer så nære. Den kan ikke ha fått ferten av oss, for det var helt vindstille. Den kan neppe ha hørt oss heller, i det tempoet gjennom skogen. Vi rapporterer til Janne at han skal være parat hvis den kommer forbi. 15-25 minutter senere får vi høre at elgen svømmer over en 200 meter bred elv, 300 meter fra en jaktpost. Det var ikke en okse, men en elgku med kalv. Likevel hadde opplevelsen satt fantasien i sving, og en ku med kalv hadde heller ikke vært dumt å få i siktet. Elgen vet nøyaktig hvordan den skal stikke av fra hunden ved å ta seg ned til vannet. På andre siden av elva jakter vi ikke i dag, så nå er det venting som gjelder. Vi nyter en kaffetår og smørbrød mens hunden jobber. Plutselig ser den ut til å være på sporet av noe igjen. Senere viser det seg at hunden fant nye elger, men at de vandret langs sjøkanten forbi en ubemannet post. På vei tilbake rapporterer den andre hundeføreren om en elgkalv som er drept av bjørn to kilometer unna. Bjørnen har bare spist litt av kalven, men virkelig revet den fra hverandre. Beina spriker til alle kanter, og bjørnen har i tillegg revet av store deler av en furu like ved. Kanskje den trengte en tannpirker? Klokka er rundt ett, og det er for sent å begynne på ny, så vi samles for å oppsummere dagen. Etterpå forsvinner alle hver til sist, vi for å hamstre proviant og forberede morgendagen. 72 t storvil MODIG HUND MØTER MOTSTAND Igjen er vi oppe klokka seks. Dagen er tåkefri, og vi nører et håp om å komme kjapt i gang. Slik blir det også, allerede halv åtte er vi på plass. Fire av oss skal sitte på post, og tre skal ut å gå med to hunder. Jaktlaget på ti personer boltrer seg i et område på drøyt 4.200 hektar, og vi skal dekke omtrent halvparten av dette. Jaktlaget betaler ca. en tidel av hva vi ville betalt hjemme, men så må de også nøye seg med seks-syv uker med jakt. Kjøtt blir det likevel nok av, for det store området har mange dyr, som også er større enn hva vi har lengre sør i Sverige. Vinden er bra i dag. Vi har en to år gammel hund med oss. Den har aldri tatt elg, selv om den har vært nære et par ganger. Med sin iver lt JAKT PÅ ELG OG KRONHJORT Mitt Jaktblad 73 Mitt Jaktblad JAKT PÅ ELG OG KRONHJORT og umodenhet går det kjapt i svingene, men vi håper at den kan få ferten av noe og lede det mot Janne, som sitter et stykke lenger borte i terrenget. Bare 20 minutter senere gir hunden lyd fra seg. Har den fått ferten av noe? Det høres ikke helt ut som det skal, og vi mistenker at han bjeffer på en storfugl. Brått blir det stille. Etter noen runder rundt oss hører vi den bjeffe et stykke lenger borte, kanskje 100 meter unna. Vi går forsiktig nærmere, ikke for fort eller for nære. Da kommer hunden løpende til eieren, Hasse, som merker at hunden virker nervøs for å nærme seg dyret på egenhånd. Han blir med nærmere, mens jeg blir stående igjen, siden vi allerede er litt for nære. Hasse nærmer seg sakte, men høres plutselig knurring. Han ser noe brunt bare ti meter fra huden. En bjørn! Det er en binne med unger, som derfor ikke viker unna, men står på sitt. Hasse hvisker til meg at vi bør står samlet dersom noe skulle skje. Jeg kommer meg kjapt, men ikke så lydløst, frem til ham, siden jeg tror dyret er forsvunnet. Så gjør bjørnen retrett, og det rasler i krattet når hun og de to små ungene blir borte. Ikke rart at unghunden var nervøs. Men den lille tøffingen stod på sitt! Vi går gjennom det tette krattet, og ser tydelig at binna har gravd groper og laget et rede, slik de gjør når de har unger. KJAPP PÅ AVTREKKEREN Vi går videre gjennom skogen, over myrer og skogsholmer. Hundens søk er ikke på topp enda, så vi følger den rundt i området. En kort pause med kaffe og matpakke gir energi til å traske videre i det bløte terrenget, som ikke har klart å ta unna de siste dagens nedbør. Vi kommer opp i høyden, hvor vi bare har én eneste jaktpost innen en halv mil. Plutselig smeller det to skudd. Lyden er høy og nær. Noen få sekunder senere kommer en elgokse storvil 74 JAKT PÅ ELG OG KRONHJORT lt på post som bommet, er lettet og glad for at vi felte elgen, så slapp han å bruke kvelden på å fundere på bomskuddet eller at elgen var skadeskutt. ERGERLIG BESØK Dagen har inneholdt det meste: Bjørn, elg, overraskelser og action. I tillegg har jeg tatt noen gode bilder til min planlagte jaktartikkel. På radioen hører jeg at stakkars Janne nettopp opplevde noe av det heftigste kan man oppleve på elgjakt. Han satt i 15-20 minutter og lyttet til et stort dyr som trasket omkring med geviret skrapende mot trærne og grener som knekker. Sakte nærmet dyret seg veien, og skuddhold. Da er pulsen høy! Så høres plutselig motordur langs veien, og en bobil kommer til syne. Ut kommer to jegere med et kart, som lurer på om de kan jakte her med sitt nykjøpte småviltdagskort? Skuffet, sint og opprørt, men likevel avbalansert, forklarer Janne dem at det ikke går, for vi jakter på elg og har hunder løs i skogen. Han tipser dem om skogen vi var i t stormende langs myra, bare 20 meter unna. Det er bare noen få trær mellom oss og elgoksen, som ser helt frisk ut, til tross for skuddene. Jeg rekker bare å løfte geværet for å vurdere sjansene for å treffe, tatt i betraktning elgens tempo og trærne mellom oss. Så smeller det fra geværet til Hasse. Han trengte ingen betenkningstid, men skjøt sin elg nummer 305. Riktig nok blir det passe øredøvende, siden jeg har glemt hørselvernet, og .30-06-kula suser forbi øret mitt før den treffer elgens ryggrad. Elgoksen lander pladask, med rumpa i myrkanten, og Hasse stråler av stolthet over hunden, som gjorde et improvisert og spontant fremstøt mot elgen like før det smalt. Jeg rister kjapt av meg trykket, men det ringer i øret, og jeg innser at ørepluggen til radioen reddet hørselen min denne gang. Neste gang skal jeg, som har lyddemper, skyte først, eller i hvert fall ha på meg hørselsvern. Vi går frem, og mens Hasse prøver å binde den ivrige hunden, avliver vi den unge elgoksen. Den har nylig feiet geviret, og er ganske liten til dette området å være. Den er nok rundt tre år gammel, og veier rundt 180-200 kilo. Jegeren Mitt Jaktblad 75 Mitt Jaktblad JAKT PÅ ELG OG KRONHJORT dagen før, samtidig som han undres hvordan jegerne kunne være dumme nok til å kjøre frem og komme ut til en jaktende jeger. I ettertid er de riktig nok unnskyldt, siden vi fikk vite at de burde ha fått informasjon der de kjøpte dagskortet. Etter å ha kommet hjem og byttet klær, avsluttes den hendelsesrike dagen med luksus. Vi nyter en herlig elggryte, supplert med en rekke gode jakthistorier før vi tar kvelden foran peisen i hytta. VERDENS NORDLIGSTE KRONHJORTREVIR Mandag morgen kjører vi via Gäddede, over fjellet til Namsos. Selv om det er slående vakkert, særlig i høstdrakt, så er det alltid litt deprimerende å se alle de forlatte gårdene på den norske siden av grensa. I Norge er landbrukspolitikken mer sjenerøs og basert på mer direkte støtte enn i Sverige. Man kan sikkert diskutere lenge hva som er mest fornuftig, men jeg lurer virkelig på hvordan det vil se ut i Sverige om 20-30 år, når alle som nå befolker landsbygdene er borte, og de fleste ungdommene flyttet til byene. I mine øyne er det viktig å ta vare på hele Sverige. Hvordan vi skal skape forutsetningene er et annet, og vanskeligere spørsmål. Akkurat nå gjør vi i hvert fall sørgelig lite. Vi når Namsos om ettermiddagen, og blir tatt godt i mot av Bo og hundene hans. Bo er med i ett av tre jaktlag som deler på et område eid av kirken på Otterøya, som har Nordens nordligste kronhjortbestand. Om kvelden tar vi en kjøretur for å se hvor mye kronhjort som er ute. Det skal visst være ganske mye enkelte kvelder, men de kommer sent ut, oftest ikke før i nitiden. Jakthytta ligger i en bratt dal midt på øya. Landskapet er vidunderlig vakkert, men bratt og ulendt for en svenske som er vant med fjell som er betydelig mer nedslipt av innlandsisen. Vi rigger oss til for kvelden, fordeler senger, tenner varmeapparatet og tar en tidlig kveld etter en lang dag i bilen. EN MAGISK MYR Etter frokost er vi på vei ned fra hytta for å ta en rundtur på øya. På turen får vi se et fantastisk lys over en frossen myr mellom de bratte dalsidene. Vi gjør vårt beste for å fange det magiske øyeblikket som oppstår i lysspillet. Frost og tåke danser mellom trærne, før solen ruller videre og øyeblikket passerer. Resultatet blir over all forventning, særlig med Jannes gode fotoutstyr og trente kameraøye. Vi drar videre ut mot havet, forbi noen lakseoppdrett, før vi når et for øyeblikket stengt og øde ferieparadis. Bak noen større øyer strekker havet seg helt ut til Shetlandsøyene. Etter en ettermiddag med litt proviantering i Namsos sentrum, blir vi servert en fantastisk rådyrgryte med utsikt over fjorden i Namsos. 76 t storvil HJORTEJAKT PÅ OTTERØYA Tid for jakt! Vi står opp rett over fem og pakker kaffe og matpakke, før vi beveger oss ut i mørket. Vi finner stien i lys av hodelyktene, og tar fatt på stigningen oppover fjellet. Det er omtrent 400 høydemeter til toppen. Vi kommer opp andpustne og varme, og møtes av morgenlyset og en magisk utsikt. De første timene byr på posteringsjakt over dalen. Det er ikke noe særlig til skuddhold, men hvis vi ser noe han hundeførerne lede dyrene mot oss. Etter et par timer med speiding i kaldt morgenvær, får vi instrukser om å bevege oss videre til ny post. Vi setter oss på andre siden, mot en vakker dal hvor de to hundeførerne står klare. Jeg og Henning dekker tre raviner som leder opp mot toppen, i tilfelle dyrene forsøker å rømme den veien. En basset-hund får kjapt ferten av noe. Det viser seg å være rådyr, men de sniker seg forbi lt JAKT PÅ ELG OG KRONHJORT Mitt Jaktblad 77 MAGASIN Mitt Min Jakt Jaktblad R T OI GP GP AT D E K FS ÖT R T J Ä D E R «D E B E S T E T R O F ÉEN E ER A L LT I D J A K T M I N N EN E, O G D E H A R V I FÅT T M A N G E to jegere på post som ikke får skuddhold. Rådyrene forsvinner ut av området, og hundene hentes inn igjen. Oskar har med seg en dachshund, og den sporer opp en elg. Dessverre er det en ku, og kvoten gjelder bare elgokser og kalver. To timer senere gir vi oss og går tilbake til hytta for å spise lunsj. Etter en kort pause i varmende sol skal vi jakte i et mindre område, hvor det ofte står hjort. Vi kjører noen kilometer, og går så stille som mulig hvert til vårt. Hundene blir straks ivrige, og drar mot fjellpasset der hjorten pleier å stå. Det viser seg straks at vi hadde rett – en hjorteflokk stod der, men de hørte oss tidlig. De passerer foran tre jegere på post. Lederhinden står med bredsida foran resten av flokken, og vi må avstå fra skudd. Hundene undersøker området, men de har nesene fulle av gode lukter, og jegerne er frustrerte. Vi samles med Skallepasset og går gjennom hendelsesforløpet, før pakker sammen og drar tilbake. Ved hytta forbereder vi gjestene middag til nordmennene, i form av villsvin med sennepssaus i pitabrød. SPISSBUKK OG BIL-JANNE På kvelden blir det posteringsjakt etter kronhjort. Vi har lov å skyte en spissbukk, en hind og to kalver. Som gjest fikk jeg æren av å sitte på en av de beste postene, der det er en skikkelig jakthytte. Stille smyger jeg meg inn den lille enmannshytta, med åpning ut mot en grønn mark. Før jeg aner det kommer en spissbukk langsomt gående ut på marka. Jeg venter mens den går bak et tre, og bruker tiden til å måle avstanden og finne riktig positur. Så fort den kommer ut i fritt lende, skyter jeg. Dessverre treffer jeg litt langt bak. Det var nesten 140 meters hold, og jeg hadde dårlig støtte, men skuddet er greit nok. Hjorten ruser av sted ti meter, før den blir stående vendt mot meg. I det den snur seg skyter jeg på ny. Hjorten galopperer fem meter, før den faller om i en stor grøft. Senere viste det seg at Janne, som satt på post 300 meter lenger borte, satt med en annen hjort i siktet i det en bil kom durende forbi. Nok en gang måtte min stakkars gode venn se byttet bli skremt bort av en bil. Jeg ringer Bo, som kommer med hundene og storvil 78 TOPPTEKST Mitt Jaktblad AV PÅ D EN N E T U R EN .» får trene før vi drar opp hjorten og slakter den i mørket, som raskt har senket seg over det steinete og kalde landskapet. lt ENDELIG, JANNE! Påfølgende dag sover vi frempå litt. Likevel er vi oppe til frokost før sju, før vi samles ved kirken nede i dalen. Der går vi gjennom plasseringer og strategi, når vi nå skal til et område som er kjent for mye kronhjort. Jeg får være med den erfarne hjortejegeren Knut, som har kommet på besøk sammen med elghunden sin. Allerede på veien ut støter vi på hjort. Jeg får nesten lagt an til skudd, men klarer ikke å avgjøre om det er hind eller kalv. Underveis ser vi mange veltrafikkerte hjortetråkk som bekrefter at hjorten liker seg i disse trakter. Når alle er utplasserte går Bo og Knut gjennom marka. Etter en halvtime høres et skudd. Det er Janne som har fått øye på en ku og en kalv på 40 meters avstand. Kalven falt på en velplassert skudd, og endelig fikk Janne uttelling etter all ulykken. Før Janne i det hele tatt rekker å begynne og bevege seg, har Knut tatt seg av kalven. Jakta fortsetter en stund, men blåses av da vi innser at hjorten har forlatt skogen. Alle samles, og en lykkelig Janne tar i mot gratulasjoner. Etter lunsj bærer det opp i høyden igjen. Vi skal våke over et større området, og la hundeførerne gå nedenfra og opp mot oss. Det er et stort område, og vanskelig å spå hva som vil skje. Det er dyr som beveger seg i nærheten, men vi finner dem ikke. I stedet blir beholdningen påfyll av frisk luft og vakker utsikt. Etter et par timer samles vi igjen nede ved hytta, og dikter oss i mellom om hva som skjedde, eller kunne ha skjedd. HJEMME MED FLERE TROFEER De beste troféene er alltid jaktminnene, og de har vi fått mange av på denne turen. Vi tar av sted samme ettermiddag, for å legge bak oss i hvert fall noen av de 110 milene det er til Linköping. Med i bagasjen har vi noen hjerter som skal røkes, og tunga, som det er tradisjon å gi til jegeren i disse trakter. Trofeet av kronhjorten får også bli med. Det skal monteres, om ikke grunnet størrelsen, så fordi den er forbundet med mange gode jaktminner. n n 79 Revolusjonerende nyhet: LASERBEHAND MOT ALDERSS Når vi blir eldre vil de fleste av oss oppleve å få såkalt a Dermed får noen brill er for første gang, mange må gå progressive briller – m ens andre må legge en lesebrille på ne legg til kontaktlinsen e. PMP Synskirurgi i Stavanger tilbyr revolusjonerende nyhet for å smidig og effektivt få bukt med ald Synskorreksjon ved bruk av laserbehandling. DLING SYN alderssyn. over til esen i tilr nå en derssynet: Mitt Jaktblad Markedets ypperste utstyr for synskirurgi med laser er på plass i Kongsgaten i Stavanger. Petter MontaguPettersen i PMP Synskirurgi har jobbet med øyekirurgi siden 2000, og er i dag blant verdens mest erfarne spesialister innen synskirurgi med ca. 20.000 gjennomførte øyelaseroperasjoner. – Som ivrig jeger vet jeg hvor viktig det er å se godt når elgen skimtes mellom treleggene, og hvor kjedelig det er når brillene er duggete akkurat når rypeflokken letter tyve meter unna. Når man er aktiv ute i naturen i all slags vær, er det gunstig å slippe å være avhengig av briller eller kontaktlinser, forteller Petter MontaguPettersen i PMP Synskirurgi, den eneste aktøren i Norden som tilbyr alderstilpasset laserkorreksjon av synsfeil helt uten bruk av implantater. Tradisjonelt har man kun tilbudt synskorrigerende laserbehandlinger til yngre pasienter før behovet for lesebriller har meldt seg, men PMP Synskirurgi kan tilby skreddersydd laserbehandling med en velprøvd og svært presis metode som er utviklet av Carl Zeiss Jena i samarbeid med Professor Dan Reinstein hos London Vision Clinic. – Jeg kan således korrigere nærsynthet, langsynthet og hornhinneskjevhet, i tillegg til synsproblematikken som melder seg for alle rundt 50-årsalderen. Behandlingen er trygg, hurtig, presis og aldersuavhengig, slik at pasientene kan se utmerket både på avstand og på nært hold, og ikke lenger være avhengig av briller eller kontaktlinser. Implantater er ikke nødvendig, siden laseren svært presist optimaliserer øynenes eksisterende optikk for både avstand, mellomavstand og nært hold. Metoden er hurtig og skånsom, resultatet er permanent. Man beholder det gode synet uten at man trenger ny operasjon senere i livet. Gjennom laserbehandlingen hos PMP Synskirurgi blir kontrastsyn og mørkesyn optimalisert, og tilhelingstiden fra operasjon til du ser godt er ca. fire timer. Resultatene er dessuten svært presise. Petter Montagu-Pettersen forteller at han personlig tar seg av alle forundersøkelser, operasjoner og etterkontroller. Operasjonen blir gjennomført som femtosecond LASIK, som betyr at man bare bruker lasere. – Før operasjon blir øynene undersøkt svært nøyaktig for å presisjonsmåle optikken, samt å utelukke eventuelle øyetilstander som skulle være til hinder for en operasjon. Jeg setter av god tid til både undersøkelse og en god prat omkring operasjonen, forventninger og resultater. Mine resultater blir fortløpende statistikkført, og tilhører toppsjiiktet internasjonalt. Uavhengig av brillestyrke og alder kan du forvente deg et meget godt synsresultat allerede få timer etter operasjonen, og allerede dagen etter operasjonen kan du kjøre bil og gå på jobb, garanterer Montagu Pettersen. Hos PMP Synskirurgi er alle for og etterkontroller inkludert i prisen. Om man skulle oppleve at det trengs en finjustering av synskorreksjonen i etterkant av operasjonen, er dette også inkludert i prisen. Dette er imidlertid svært sjelden nødvendig. – Resultatene med den nye laseren (MEL90) fra Carl Zeiss er utrolig gode. Jeg har operert over førti pasienter siden jeg fikk den i mars, og alle ser mer enn 100% både på avstand og på nært hold. Uavhengig av alder ser alle bedre nå enn de gjorde med brillene sine før operasjonen, forteller en stolt Montagu-Pettersen. De fleste konkurrentene hans bruker en slags «grå stær»-operasjon, hvor man fjerner den medfødte øyelinsen og erstatter den med en kunstig multifokal linse. For de fleste som ønsker bedre syn, er det helt unødvendig å bytte øyelinsen. Dette gir en rekke ugunstige optiske forstyrrelser. Selve metoden med å fjerne en del av øyets anatomi og erstatte med en kunstig protese er temmelig risikabelt. – Min metode er svært effektiv, meget skånsom og viser overlegne resultater, oppsummerer spesialist i øyesykdommer, Petter Montagu-Pettersen i PMP Synskirurgi. Femtosecond LASIK: 37.500,- Presbyond alderstilpasset laserkorreksjon: 44.700,- 976 58 664 Velkommen til en uforpliktende forundersøkelse i hyggelige omgivelser! [email protected] www.pmp-synskirurgi.no Mitt Jaktblad TOPPTEKST STORE ELG YUKONS V EN VILLMARKSDAL i Yukon-terriroriet i Canada – i all sin høstlige prakt. 84 TOPPTEKST Mitt Jaktblad GOKSER I VILLMARK To norske jegere realiserer sine drømmer om lokking og jakt på alaskaelg i den kanadiske villmarka. Mye er skrevet om jakt på det største hjortedyret i Nord-Amerika. Nordmennene skal derimot få oppleve at det ikke alltid er så enkelt som mange av jakthistoriene skal ha det til. TEKST OG FOTO: MORTEN BREKKE 85 Mitt Jaktblad ELGJAKT I YUKON – Oksen er for liten! Jon snur seg og snakker lavt til guiden Brad, som senker neverlokken og retter seg opp i det høstgule vidjekrattet. – Du får snart en ny sjanse Jon! Brad smiler optimistisk og snakker høyt til den tolvtakkede elgoksen som nærmer seg bare tretti meter unna. Ungoksen stopper gryntingen og stanser på en liten slette i den glisne fjellskogen. Spyttet renner fra kjeften på elgen. Den er klar til å hoppe på den kåte elgkua, som oksen tror er like foran seg. – Ååhhhhhhhh! Brad gørper et kort, nasalt grynt, som etterligner det grove målet til en storokse. Ungoksen ser usikker og skremt ut, før den tverrvender og forsvinner i den fargerike høstskogen. Er det noe en ung okse har respekt for, så er det en erfaren, gretten storokse. Jon og Brad har hatt god tid til å studere oksens ferd mot jegerne. Brad oppdaget dyret i kikkerten på over 200 meters hold, før han startet med å lokke oksen nærmere den furukledte kollen de satt på. Selv om geviret hadde like mange takker som på en gjennomsnittsokse i Norge, var oksen for liten for en norsk jeger på førstegangsbesøk i Canadas villmark! Kameratene Jon Nygaard og Fred-Roger Ness fra Enebakk hadde lenge drømt om å jakte hver sin store elg i Canada. Etter flere års planlegging og sparing kan jakta endelig realiseres gjennom et jaktreisebyrå i Norge. Med seg hadde de også jaktfotograf Morten Brekke, som skulle dokumentere det hele på video og med bilder. Etter en lang flyreise via London og Vancouver endte jegere og fotograf opp i Whitehorse, hovedstaden i Yukon-territoriet. Dette området et nesten dobbelt så stort som Norge, men har en befolkning på størrelse med Hamar, med cirka 30.000 innbyggere. Da sier det seg selv at villmarka nærmest begynner utenfor bygrensa. yukon 86 ELGJAKT I YUKON Mitt Jaktblad nokse TAKKET VÆRE en gammel flystripe i dalbunnen, får jegerne tilgang til en avsidesliggende villmark. 87 Mitt Jaktblad ELGJAKT I YUKON ALCES ALCES GIGAS – VERDENS STØRSTE ELG I dette området finnes verdens største underart av elg, alces alces gigas. Den er utbredt i Alaska og i Yukon, derav navnet alaskaelg. Opprinnelig kom den fra det østlige Sibir over Beringstredet for ca. 10.000 år siden. Nord-Amerika har i tre underarter av elg, hvor alaskaelgen er den største og det mest ettertraktede jakt-troféet. Fra Whitehorse fløy Jon og Fred-Roger østover inn i villmarka med jaktselskapet Lone Wolf Outfitting. I jaktcampen ved South Big Salmon River ventet to erfarne kanadiske jaktguider og høyst sannsynlig ti spennende jaktdager på de norske jegerne. Jakt og valuta for pengene skal de få begge to, men de må jobbe for det – det er sikkert. I villmarka i Canada og Alaska gis det vanligvis ikke ved dørene. Suksess er ofte en kombinasjon av felles anstrengelser av jegere, guider og tilfeldigheter som vær, temperatur og naturens lunefulle adferd. Allerede samme dag som Jon og Fred-Roger fløy inn hørte de ulvene og så storelgen fra tømmerhytta i en fantastisk villmarksdal. Jaktreglene i Canada er derimot strenge og loven sier du ikke har lov til å jakte før seks timer etter at du har landet med fly i villmarka. Dermed måtte jaktstart vente til neste morgen. JAKTOMRÅDE STØRRE ENN SØR-TRØNDELAG Jaktområdet til Lone Wolf Outfitting er over 20 000 kvadratkilometer stort, større enn både Sør-Trøndelag og Vestfold fylker tilsammen. Elgtettheten derimot, er langt mindre enn vi er vant med fra Norge. Den mest effektive jaktmetoden under brunsten er vanligvis lokking. Dessuten brukes hest og kløv for å effektivisere forflytningene i terrenget og til transport av kjøtt og troféer. Allerede to dager etter jaktstart var FredRoger på sporet av storoksen. Han og guiden 88 Wes oppdaget en stor okse fra leiren etter frokost. De red over hele dalbunnen og krysset elven for å komme inn på skuddhold av elgen. Deretter tjoret de hestene og snek seg mot et stort skogholt der de sist så oksen. Wes hadde med seg en elglokk laget av en stor brusflaske med bunnen skåret av. Fred-Roger bar tungt på sin velbrukte Sako .375 Holland&Holland. Det var nesten umulig å gå lydløst i det tette vidjekrattet, men under brunsten kunne denne lyden sammen med litt knekking av kvist derimot trekke til seg en brunstig og arg elgokse. En utfordrende okse møtes best ved å bryske seg mest mulig og forsøke å intimidere inntrengeren. Problemet denne høsten var at brunsten var forsinket på grunn av varmt vær. Vanligvis startet elgbrunsten i begynnelsen av andre halvdel av september. Som regel etter et par, tre frostnetter. – Aaahhhhhhhhhhhååååååhhhh! Ahhhhhhhåååååhhhh! Wes forsøkte seg med et par lange etterligninger av elgkuas kalling. Etterpå slo han forsiktig i buskene med en liten fjøl av et elggevir han hadde funnet på bakken. Wes og Fred-Roger verken så eller fikk noen reaksjon fra den store elgoksen. Når du lokker på elg må du være tålmodig. Etter tjue minutter gjentok Wes kallingen, men både lokking og speiding var forgjeves. Spøkelseselgen var sporløst forsvunnet i den tette vegetasjonen i dalsiden. De neste dagene var Jon og Fred-Roger ute med sine respektive guider fra tidlig morgen til sent på kveld. Wes måtte opp lenge før frokost for å hente hestene. For at de skulle få nok fôr, ble hestene sluppet løs hver kveld for å gresse med fotlenker på forbeina. Selv med lenker hadde ulvene i dalen for stor respekt for hestene til å tore å angripe dem. Først etter at nattefrosten kom den femte jaktdagen, tok brunsten til for alvor. Oksene ELGJAKT I YUKON Mitt Jaktblad yukonokse OFTE FÅR DU bare et lite glimt av elgen, når det nyfeide geviret reflekterer sollyset i vegetasjonen. 89 Mitt Jaktblad GUIDEN BRAD og Jon speider etter elg i en fantastisk høstlig natur. 90 Mitt Jaktblad 91 Mitt Jaktblad ELGJAKT I YUKON satte seg endelig i bevegelse for å oppsøke villige elgkuer. Dette ville forenkle speidingen etter de større oksene. Men disse var samtidig de vanskeligste å komme på skuddhold av, i hvert fall før høybrunsten tok til om noen få dager. Jon, som hadde den dyktigste guiden, så flest okser og kuer. De fikk dermed gleden av å kunne få en skuddsjanse på småoksen Brad lokket helt inn på posten. Dessverre uteble storoksene. FØRSTE ELGFALL Under frokosten den åttende dagen, griper fortvilelsen tak i både Jon og Fred-Roger. Selv om naturen har vært fantastisk og Jon dagen før så 17 dyr: ni elger og seks reinsdyr – har de betalt en liten formue for å få en skuddsjanse på en stor okse. – Brad og jeg kommer ikke tilbake før vi har skutt en okse. Jon er bestemt i stemmen. Han og Brad skal ha med en pakkhest og litt mat for å ri over et fjellpass og inn i en sidedal. På vei opp i fjellpasset i 1.700-1.800 meters høyde skremmer de opp hundrevis av fjellryper. Som den ivrige fuglejeger Jon er, får han kriblinger langt nedover korsryggen. Men konsentrasjonen hans er nå 100 prosent på elgjakta. De fortsetter. Allerede samme ettermiddag i dalen på andre siden, tar Jon og Brad til med speidingen etter elg. – Jon, ser du ikke elgkua? Brad senker kikkerten og peker opp mot vidjebeltet mellom grantrærne oppe i lia. Jon finner raskt elgkua i kikkerten. – Der kommer oksen, sier Jon med skjelvende stemme. – Den ser stor ut, smiler Brad bredt. Begge sniker seg nærmere i den tette undervegetasjonen. I utkanten av en skogtykning kan de ikke komme nærmere uten å forlate skjulet av trærne. Brad forsøker å lokke oksen nærmere med neverlokken sin, men det er nesten umulig å lokke en okse bort fra en elgku som er klar for oksen. En elgku er kun brunstig i 72 timer, så BRAD HAR ENDELIG oppdaget en stor nok elgokse som Jon skal gå på. 92 ELGJAKT I YUKON her må oksen kjenne sin besøkelsestid. Hvis ikke, så vil han først få sjansen igjen på den kua under ombrunsten, tre-fire uker senere. – Jon, klarer du å skyte sikkert på 250 meter? Brad har et spørrende uttrykk i ansiktet. – Jo, det skal gå bra, svarer Jon overbevist, selv om han må skyte på skrått oppover. Sakte nærmer elgoksen seg elgkua, og stopper til slutt med brystpartiet mot Jon med senket hode. Oksen åpner kjeften og smaker på luftmolekylene fra kua med tungen. Er hun klar? Elgkua flytter seg plutselig inn blant noen små grantrær. Jon må skyte raskt hvis han skal få inn et skudd før oksen følger etter elgkua. Raskt skrur Jon opp forstørrelsen på Leopoldkikkertsiktet sitt til åtte ganger. – Brad… Så snart oksen snur hodet etter elgkua, skyter jeg, hvisker Jon og legger straks trådkorset godt opp i halsgropa, så snart oksen snur på hodet. Skuddet smeller og rekylen fra Winchester-riflen med kaliber .375 Holland&Holland gjør at Jon et øyeblikk mister øyekontakt med oksen. Mitt Jaktblad – Oksen datt rett ned. Good shot, jubler Brad, og gratulerer Jon med det perfekte skuddet. Dyret blir liggende nede. Den falt i skuddet. Den 19,4 gram tunge kulen har blåst gjennom det som var av bein i brystet, gått gjennom halve elgen, penetrert hjerte og lunger og stanset i skinnet bak svangen. Fabrikkammunisjonen hadde gjort jobben. Kulen har dannet en fin soppform og ved senere veiing viste kulen seg å ha en restvekt på 98 prosent. Elgen har derimot seilt ned en liten skråning, og kilt det 50 tommer store geviret fast til en granlegg. Jon er i mål med sin elgokse, selv om mye arbeide gjenstår. Oksen er ikke den største – men opplevelsen, den er stor nok! STORELG GANGER FIRE Klokken er halv syv på kvelden, like før mørket kommer sigende. Fred-Roger og Wes viser seg å være like heldige som Jon og Brad. FredRoger skyter sin storokse nøyaktig klokken syv samme kveld. To – tre timer før hadde Wes oppdaget en elgku fra hesteryggen langt VARMT VÆR OG VIND vanskeligjør jakta, men Fred-Roger og guiden Wes får likevel mange flotte naturopplevelser. 93 Mitt Jaktblad TIL SLUTT har Jon felt elgoksen sin, etter mange dagers vanskelig jakt. 94 STOROKSEN ER SKUTT, og guiden Wes (t.v.) og jegeren Fred-Roger (t.h.) poserer fornøyde bak byttet. Mitt Jaktblad GEVIR OG KRANIE skjæres løs fra resten av elgen mens FredRoger følger med. Fred-Roger hjelper til med å feste geviret på pakkhesten. Det må festes forsvarlig for at ikke hesten skal få gnagsår under transporten. STOLTE JEGERE: Jon (t.v.) med sitt 50 tommer store gevir (127 cm utlegg) og Fred-Roger (t.h.) med sitt gevir på 57 tommer (145 cm utlegg). 95 Mitt Jaktblad ELGJAKT I YUKON oppe i lia nord for leiren. Wes ville dra videre, men Fred-Roger ville vente for å se om elgkua kunne ha følge med en stor okse. Ventetiden bar frukt og en kjempestor okse kom frem fra det høye vidjekrattet. – It’s a big one, sier Wes og senker kikkerten. Øynene lyser av iver. De lysebrune, store skovlene skiller seg klart fra de grønne bartrærne og det høstgule løvet. En drømmeokse! Skal Fred-Roger endelig få storoksen han har drømt om i mange år? Det største problemet som kan hindre ham i å nå målet, er den store avstanden mellom dem og elgen. I tillegg er det en dyp forsenkning i dalbunnen. Dette gjør det vanskelig, om ikke umulig å snike inn på oksen. De venter en stund for å se om dyrene vil beite seg nærmere dalbunnen. Nei, dyrene legger seg derimot ned i vidjekrattet for å hvile. Wes og Fred-Roger benytter seg av anledningen til å forflytte seg litt nærmere og finne et bedre utgangspunkt, på en høyde i terrenget. – Jeg forsøker å lokke dem nærmere! Wes setter plastflasken til munnen og etterligner lyden av en brunstig elgku. Han håper å få litt bevegelse på oksen og kua. Resultatet lar ikke vente på seg. Umiddelbart reiser ikke mindre enn tre store elgkuer seg fra vidjekrattet. Storoksen reiser seg også, litt bortenfor kuene. Wes lokker igjen, men elgene setter seg ikke i bevegelse. De bare stirrer i retning av lyden. SKUDD FRA LANGT HOLD Jeg skyter fra denne avstanden. Fred-Roger legger seg til rette med Sakoen foran seg og sikter på oksen. – Are you crazy? Wes ser tvilende på FredRoger. Han vet ikke om det han hører er fleip eller fakta. Men Fred-Roger mener alvor. Dette er kanskje den eneste skuddsjansen han vil få på en så stor AlaskaYukon-elg. Han vet at 96 kulen detter 40 centimeter på 300 meter og at avstanden til elgen er over 400 meter. Ved å sikte over ryggraden på oksen vil han forhåpentligvis kunne skyte seg inn på dyret. Fred-Roger må imidlertid vente litt på at elgoksen skal komme frem fra vidjekrattet, slik at han får fri skuddbane. Han legger an, venter litt før han sikter over oksen og trekker forsiktig av. Den hjemmeladde swiftkulen slår ned for lavt, bak forbeina på oksen. – Skyt igjen, i høyde med toppen av geviret! Wes fortsetter å studere elgen i kikkerten. Fred-Roger sikter på nytt og trekker på av med et jevnt drag på avtrekkeren. – Oh shit, you hit him! Wes høres overrasket ut. Denne gangen slår den 300 grains tunge kulen inn bak bogen på oksen. Oksen rykker til, men blir stående. – Skyt igjen, for sikkerhets skyld! MORTEN BREKKE På bildet over poserer videofotograf og artikkelforfatter Morten Brekke bak elgen til en av de norske jegerne. Brekke har gjennom sitt firma, Taiga Media, produsert ca. 30 jakt- og villmarksfilmer fra Norge, Europa, Nord-Amerika og flere andre jaktdestinasjoner rundt omkring i verden. Trykk på det røde «spill av»-symbolet over for å se et gratis videoinnslag fra elgjakta i Yukon på TaigaTV. ELGJAKT I YUKON Skudd nummer tre treffer litt lavere enn det forrige. Dyret vakler mot et vidjekratt og blir med ett borte for jegerne. De tre elgkuene blir bare rolig stående som om ingenting hadde skjedd. Fred-Roger antar oksen er nede for telling. For sikkerhets skyld avtaler de at Wes skal nærme seg stedet der dyret forsvant, mens Fred-Roger dirigerer ham inn på dyret ved å følge med i kikkerten fra skuddstedet. Wes blir borte i den høye vegetasjonen, men kommer til syne igjen lenger nede i dalen. Når Wes er usikker på retningen, dirigerer Fred-Roger ham opp mot fallstedet med et hvitt lommetørkle. Wes blir borte en stund før Fred-Roger hører et skudd og gledesropet til Wes. Elgen er sikret. Fred-Roger har endelig fått drømmeoksen sin. En halvtime senere sitter han stolt ved siden av sin brunstluktende storokse med et kjempemessig gevir. Utlegget måles til hele 57 tommer, 145 centimeter bredt. Mitt Jaktblad Fred-Roger har all grunn til å si seg fornøyd med dette, selv om den uoffisielle rekorden fra Alaska i Nord-Amerika er på hele 209 centimeter! Jon og Fred-Roger skjøt begge sine dyr på den åttende dagen, kun to dager før de skal reise hjem til Norge. I følge Brad, som har mange års erfaring med elgjakt i Yukon og British Columbia, har elgjakta denne sesongen vært spesielt vanskelig. Brunsten kom sent i gang, det var regnfullt og ekstremt mye vind. Til tross for dette, så lykkes både Fred-Roger og Jon med å oppfylle sine jakt- og villmarksdrømmer. Nå reiser begge hjem til Norge med hodet fullt av spennende jaktminner. Lysten til å reise på en ny jakttur, vil nok bare øke på etter som årene går. Dette kan fotografen selv bekrefte, etter å ha bodd i Yukon-territoriet i over ett år – og senere vært tilbake i Canada og Alaska hele tjue ganger. I JAKTCAMPEN den siste kvelden. Fra venstre: guiden Brad, Jon, fotograf Morten, kokken Claus, Fred-Roger og guiden Wes. 97 Mitt Jaktblad DIANA JAGTREJSER: VERDENS STØR JAKTREISEBYRÅ 98 Mitt Jaktblad RSTE Å For de fleste er 40 år nesten et helt arbeidsliv. For Diana Jagtrejser – som for lengst har tatt sin plass i det internasjonale markedet – er det bare en god start. T E K S T: V E G A R D T E R Ø Y FOTO: DIANA JAGTREJSER 99 Mitt Jaktblad 40 ÅR MED JAKTREISER Å ret var 1974. Danske jegere hadde så smått begynt å få øynene opp for jakt i utlandet. Sjefen for campingplassen på Vindebyøre Strand, Jan Krossteig fra Svendborg, var en av disse ivrige jegerne. Han hadde allerede vært på jaktreiser til både Polen og Skottland, med blandet hell. Særlig den siste turen, for å jakte på storhjort i Skottland, hadde vært en spesiell opplevelse. Krossteig og de andre reisende kunne styre sin begeistring når de kom frem og fikk vite at det ikke under noen omstendigheter måtte skytes store hjorter, fordi jaktområdet bare tillot at én av jegerne i gruppa bar våpen om gangen. 01 Jan og et par jaktkamerater fikk en idé. De var overbevist om at de kunne drive et jaktreisebyrå med bedre kundeservice enn det byrået som hadde monopol på markedet i 1974. Samme året grunnla de Diana Jagtrejser. Egentlig var det en tåpelig idé. Ingen av dem visste noe særlig om jakt, og i hvert fall ingenting om jaktreiser. Språkkunnskaper var det dårlig med, og økonomien var skral. Av den grunn datt de to partnerne hurtig av lasset. Bare Krossteig tviholdt på idéen om å bygge opp et jaktreisebyrå. – Det var som å hoppe utenfor et stup med bind for øynene. Jeg hadde ikke peiling på hvor jeg ville lande, eller hvor vondt det ville gjøre å treffe bakken, for- 40 ÅR MED JAKTREISER teller Krossteig når han i ettertid bes om å reflektere over oppstartsfasen. EN TØFF START Oppgaven skulle vise seg å være vanskeligere enn han kunne ha drømt om. Alle hans henvendelser til Polen, som vokste i popularitet blant danske jegere, ble møtt med en mur av taushet. Det statlige jaktmonopolet i Polen, Chasse Orbiz, hadde allerede en samarbeidspartner i Danmark, og det kom ikke på tale å åpne for flere aktører. Krossteig var derfor nødt til å reise til Skottland for å lete etter nye jaktmarker. Mitt Jaktblad Å gjøre suksess i Skottland var også lettere sagt enn gjort. Eneste mulighet var å kjøre fra gods til gods for å forhøre seg om mulighetene, og prosjektet ble gjort dyrere og vanskeligere av at han måtte ha en dansk-engelsk tolk med på ferden. Når godseierne spurte hvilke andre godseiere Diana hadde avtaler med, var svaret lite imponerende. Byrået kunne verken skryte av mange år på markedet eller mange jegere på kundelista. De fleste distrikter Jan fikk avtaler med, var områder som andre europeiske jaktreisebyråer hadde valgt vekk. Ikke overraskende var de første 101 Mitt Jaktblad 40 ÅR MED JAKTREISER driftsårene preget av en bratt læringskurve, med mange klagesaker og hyppige problemer. Krossteig satset alt. Han investerte hver innkommende krone i å utvikle virksomheten, med særlig fokus på å utvide tilbudet. Han jobbet dag og natt. Likevel ble det tidlig klart at én ansatt var for lite, dersom både den daglige driften og produktutviklingen skulle ivaretas. Etter et par år ble den første administrative medarbeideren ansatt, i håp om at vedkommende skulle øke omsetningen og slik betale sin egen lønn. Og det lyktes! GJENNOMBRUDDET De første turene var ikke noen suksesshistorier. Diana var pent nødt til å lære av sine feil og vokse sakte, men sikkert. Gammeldagse skrivemaskiner, telefakser og telefoner ble benyttet, men den viktigste ingrediensen i driften var lidenskap for jakt. I bunn lå en urokkelig vilje til å få forretningen opp å stå, uansett hvor lang tid det ville ta. Skritt for skritt vant det lille byrået fotfeste. De la til Tyrkia i den korte lista over destinasjoner, og arrangerte kombinerte familieferier og villsvinjakt for jaktgrupper på våren og høsten. Krossteig var selv med på alle gruppereisene for å forebygge problemer av ulik art. På en av disse turene møtte han en svensk kunde med gode kontakter innen polsk jaktforvaltning. Svensken påstod at han kunne åpne opp noen lukkede dører. Etter noen måneder kom det plutselig en beskjed. Svensken hadde sikret Diana Jagtrejser deres første polske jaktområde. Krossteig ble oppringt av direktøren for Chasse Orbiz. Direktøren var på beklage102 lig vis blitt tvunget av en høytstående politiker til å samarbeide med Diana, men nå kunne han jo like godt gjøre det beste utav det. Han tilbød derfor Diana noen jaktområder, og det polske eventyret var dermed i gang. Dette skjedde i 1978, og ble et viktig vendepunkt for den ferske virksomheten. DET POLSKE EVENTYRET Jakt i Polen ble fort Dianas hovedforretning. Samarbeidet med polske myndigheter gikk utmerket, og det ble fortløpende lagt til flere ettertraktede jaktområder i byråets voksende portefølje. Men akkurat da forretningen gikk som best, rammet ulykken. I desember 1981 førte uroligheter i Polen til militær unntakstilstand, og grensene ble stengt. Diana hadde naturligvis solgt mange turer til Polen, og befant seg nå i en lei knipe. Hadde det ikke vært for gode relasjoner til jaktadministrasjonen, ville historien om Diana Jagtrejser trolig ha stoppet her. Slik gikk det som kjent ikke. Den politiske krisen i Polen ble løst, og Diana fortsatte sin vekst. I 1986 bød en gyllen mulighet seg. Diana kjøpte opp det gamle og ærverdige jaktreisebyrået Weyer Jagdreisen i Hamburg. Med på kjøpet fikk de store mengder goodwill på det tyske markedet, et tysk kundeklientell og flere fantastiske jaktområder i Polen. På under ti år hadde Diana lagt under seg de beste polske områdene, og kundene strømmet til. I slutten av 1980-årene ble mer en 4.000 tyske og danske jegere sendt på jaktreise til Polen. VERDENS STØRSTE Situasjonen var likevel ikke bare rosenrød. Ettersom mer enn 90 prosent av alle 40 ÅR MED JAKTREISER byråets reiser gikk til Polen, stod man utsatt til dersom landet ble rammet av nye kriser. Diana mobiliserte derfor for å spre virksomheten til flere områder. Nye partnere ble koblet inn, og i disse årene vokste Diana Jaktreiser til å bli verdens største jaktreisebyrå. Flere av byråets nåværende ansatte ble med på laget på 1980-tallet, og har dermed vært med på å gjøre Diana til hva det er i dag. I 1998 solgte Jan Krossteig selskapet til Anders Hillerup, som kjente virksomheten etter å ha sittet flere år i ledelsen. Jan ville vie seg til utviklingen av et stort jaktog naturområde, som han hadde kjøpt i det nordlige Sør-Afrika. Med Hillerup som eier fortsatte Diana å ta nye steg. I 1999 ble Wilson Jagtrejser kjøpt opp. Wilson var Danmarks eldste, og i mange år eneste jaktreisebyrå, og natur- Mitt Jaktblad ligvis også Dianas største konkurrent i oppstartsårene. Wilson fortsatte som en selvstendig avdeling i konsernet, med base i Roskilde. I 2003 stiftet Jan Krossteig selskapet Limpopo Travel AS, for å bedre mulighetene til å lokke besøkende til sin afrikanske gård. Selskapet hadde et godt 103 Mitt Jaktblad 40 ÅR MED JAKTREISER forhold til Diana Jagtrejser helt fra starten av, og en samarbeidsavtale kom fort på bordet. Resultatet ble at Limpopo Travel tok seg av Dianas antilopejakt-reiser i det sørlige Afrika. DE MØRKE ÅRENE I 2006 solgte Anders Hillerup Diana Jagtrejser til Mads V. Jørgensen. Det skulle vise seg å bli skjebnesvangert for bedriften. Jørgensen hadde rikelig med ideer, men de var lite bærekraftige. Den ærverdige bedriften gikk på en skikkelig smell. I 2008 ble Diana på oppsiktsvekkende vis erklært konkurs. Flere jegere, partnere og småaksjonærer ble sittende igjen med store tap. Det var en 104 mørk periode for alle som opp gjennom årene hadde ofret blod, svette og tårer for å bygge opp det verdenskjente jaktreisebyrået. Logisk sett burde historien ha sluttet her. Det var nesten utenkelig å forestille seg at Diana Jagtrejser noen gang kunne vende tilbake til glansen fra storhetsdagene. Bare Dianas grunnlegger, Jan Krossteig, var av en annen oppfatning. Krossteig lot seg ikke avskrekke, og beholdt troen på at jegere først og fremst husket Diana som et stort og seriøst 40 ÅR MED JAKTREISER jaktreisebyrå, og at kundene med tiden ville se mellom fingrene på den mørke tiden og konkursen. Han valgte derfor å kjøpe de immaterielle eiendelene som var igjen. De bestod hovedsaklig av kundelisten og det lettere ramponerte navnet. Diana Jagtrejser ble en del av Limpopo Travel, som valgte å bruke Diana-navnet til alle jaktreiser utenfor Afrika. Slik er det fortsatt. Mitt Jaktblad TILBAKE I RAMPELYSET Det ble snart klart at jegerne, særlig hjemme i Danmark, både var forståelsesfulle og tilgivende. Diana Jagtrejser ble igjen verdens ledende jaktreisebyrå, kjent og respektert blant jegere og eventyrere over hele verden. Mye har skjedd siden byrået ble stiftet for 40 år siden. Dagens teknologi overgår hva selv de sprøeste science fictionforfattere kunne ha diktet opp i 1974. Verden har blitt mindre, og muligheten er uendelige – også innen jakt. Diana Jagtrejser eksisterer fremdeles, først og fremst fordi byrået har slått følge med kundene inn i den nye verdenen. Og der akter de å bli, også i de neste 40 årene. 105 Mitt Jaktblad SCHMIDT & BENDER: FØRSTEKLASSES PRODUKTSORTIMENT PÅ VILLMARKSMESSEN Med ei utstilling beståande av 64 forskjellige kikkertsikte til jakt, forsvar og sport – samt ti nye produkt, mellom anna nattsynbriller – stadfesta Schmidt & Bender sin påstand om å ha verdas mest allsidige, kundetilpassa produktutval av førsteklasses kikkertsikte. Besøkande på Villmarksmessa i Lillestrøm fekk ein ypparleg sjanse til å testa ulike kikkertsikte, men òg til å læra meir om det familiedrivne, tyske selskapet som har produsert handlaga kikkertsikter sidan 1957. Tilreisande frå hovudkontoret i Tyskland brukte tid på å forklara eigarane sin filosofi, kort summert med to setningar: «Presisjon utgjer forskjellen» og «Kunden er Kongen». Denne tankegangen ligg bak heile porteføljen til Schmidt & Bender. Dei tilbyr kikkertsikte av høg kvalitet, til forskjellige bruksområde og i ulike prisklassar. Kikkertsikta varierer med tanke på konfigurasjon, farge og tilbehør, men er skreddarsydde med kundane i tankane – anten det er jegerar, sportsskyttarar, politiet eller militæret. På Villmarksmessa blei alle kikkertsikta i sortimentet vist fram. På nedre del av prisstigen kan Klassik-Hungaria og resten av Klassik-serien, med fast styrke og zoom, vera eit godt alternativ for unge jegerar. Serien 106 er rimeleg, men har god optikk, passar til ulike bruksområde og har i mange år vore eit solid tilbehør for fleire generasjonar av jegerar over heile verda. Kikkertsikta i den prislønna jaktserien Zenith har ein unik lyspunktteknologi, såkalla FlashDot. Dette gir ein heilt transparent og rund, rød prikk i siktet. Stratosserien er utstyrt med eit belysningsutstyr som ein kan skreddarsy etter personlege behov ved å kopla kikkerten til ein PC med ei USB-tilkopling. Ein kan justera talet på steg i dag- og nattbelysninga, lysstyrken ved reaktivering, kor fort den automatisk skal slå seg av når siktet ligg i ro, lågt batterivarsel og vinkelsensor for deaktivering. Mange kundar hadde glede av å sjå det nye 1-8x24 Exos-siktet, som kan skilta med opptil åtte gonger forstørring. Det gir imponerande høg styrke i langdistanseskyting. I tillegg har siktet såkalla CC-Mode, som er parallaksefri på dei kortaste avstandane, og i prinsippet gjer kikkertsiktet om til eit rødpunktsikte berre ved å vri lett på forstørrelseshendelen. Trådkorset ligg i det andre bildeplanet, og har ekstremt tynne strengar. Trådkorset er både godt synleg, samtidig som det berre dekkjer ein liten del av målet, sjølv på lange avstandar. Mitt Jaktblad Til militært og taktisk bruk kunne Schmidt & Bender presentera heile ti nye produkt, som òg fanga merksemda til sportsskyttarar og langdistanseskyttarar. Ved sida av dei nye produkta blei fleire gamle slagerar presenterte, mellom annan dei velkjente PMII-produkta – 5-25x56 PMII og 3-20x50 PMII DMR – som blir brukt av den tyske hæren, og snikskyttarsiktet 3-27x56 PMII. Til nærkamp og dynamisk sportsskyting blei det utstilt éin 1.1-8x24 PMII High Power i første bildeplan, éin 1-8x24 PMII Short Dot CC i andre bildeplan og éin 1.5-8x26 PMII Short Dot. Langdistanseskyttarane fekk presentert to svært korte kikkertar med supertynne høgdejusteringsskiver: 5-20x50 PMII Ultra Short og 3-20x50 PMII Ultra Short. I tillegg fekk dei besøkande på messa sjå demontrasjonar av teknologiske prototypar. 3-27x56 PMII Digital og 5-25x56 PMII Digital var bevis på utvikling både på den militære og den sivile marknaden. Kommunikasjon med eksterne innretningar, som ballistiske datamaskinar, avstandsmålarar og digital informasjon om felten, er noko av det som kjenneteiknar dei nye konsepta. Schmidt & Bender viste òg fram sine nye nattbriller, noko som tyder på at firmaet meistrar andre områder enn berre kikkertsikter. På Villmarksmessen fekk kundane høve til å kjøpa kikkertsikte direkte frå produsentane. Schmidt & Bender var sjølv svært fornøgde med utstillinga, og håpar å gjenta suksessen med direkte kundekontakt ein gong i nær framtid. Etter ein prat med dei tilsette om tilgjengelegheit og leveringstid, går det fram at alle standardkonfigurasjonar no er klare til utsending rett frå lager. Dette skuldast omlegging av logistikken, og tett samarbeid med den norske distributøren Jakt & Friluft. Dermed er det òg mogleg å kjøpa produkt med spesiell konfigurasjon til overkommeleg leveringstid. Les meir på www.schmidtundbender.de 107 Mitt Jaktblad BLAS PERFEKSJO En jakttur til Canadas nordligste villmark er på trappene, og en kjær drøm er i ferd med å bli virkelighet. Jaktkamerater kommer stadig med velmente råd, som oftest handler om hvilket kaliber som bør brukes. Men hva er egentlig det viktigste når man vil lykkes på nye jaktmarker? T E K S T: G U N T H E R S T O S C H E K FOTO: ERICH MAREK, SEBASTIAN OFFEL OG HARRO OBST 108 SER R8 Mitt Jaktblad ONERT SUKSESS 109 Mitt Jaktblad BLASER R8: PERFEKSJONERT SUKSESS M ange jegere kommer stolte og fornøyde hjem fra jaktreisen. Andre med en bitter ettersmak av skuffende fiasko. Profesjonelle jegere og guider på alle kontinenter kan bekrefte at tilreisende jegere noen ganger ikke tar seg nok tid til å jakte, mens andre ganger er det været som ikke samarbeider. En sjelden gang kan jegeren til og med miste fatningen, særlig under jakt på dyr som kan angripe. De fleste jegere mangler også nok kjennskap til de sjelden brukte grovkalibrede riflene, enten rifla er lånt eller den er jegeren sitt eget gevær. Når jegere spør våpenhandlere om hvilken rifle og hvilket kaliber de bør bruke under jakt på fremmede jaktmarker, blir svaret ofte at jegeren bør ta med seg rifla som han foretrekker å bruke når han jakter hjemme. (Selvsagt ikke under jakt på bøffel eller annet større vilt.) Vi vil ikke gå så langt som å si at for eksempel .30-06 er den universelle løsningen på spørsmålet om kaliber. Hvis man jakter på elg, grizzlybjørn eller eland er .30-06 den patronen med desidert lavest kraft som det fortsatt er forsvarlig å skyte med. Den er heller ikke spesielt egnet til å skyte rådyr, grunnet for mye kjøttsvinn. Etter vår mening drar man det for langt om man bruker den samme patronen til jakt etter små rådyr her hjemme og på jakt etter store elger i det nordlige Canada. Det går selvsagt an å bruke .30-06 på både ti kilos rådyrkje og elger på bortimot et halvt tonn, men det er langt fra en ideell løsning! Dette fører oss bare tilbake til det opprinnelige dilemmaet: På grunn av kaliberet kan den mest brukte og pålitelige rifla noen ganger være upassende for jakt i utlandet. Det er fortsatt høst og sesong for rådyrjakt, men i sine drømmer er jegeren allerede i Canada. 110 BLASER R8: PERFEKSJONERT SUKSESS Mitt Jaktblad R8 har ikke noe imot litt turbulens når den er slått sammen og pakket ned i den kompakte reisekofferten. 111 Mitt Jaktblad BLASER R8: PERFEKSJONERT SUKSESS Heldigvis finnes en veldig praktisk løsning: En rifle med utskiftbare løp i kaliber som passer til ulike formål! Mange jegere er klare over denne enorme fordelen, men lar være å dra nytte av det i frykt for at deres trofaste rifle ikke vil treffe målet når de skifter løp. Blaser R8 fjerner derimot alle disse bekymringene, siden den skiller seg vesentlig fra sine konkurrenter. Takket være det geniale Blaser-salfestet er kikkerten montert direkte på løpet, rett over kammeret, slik at løpet kan beveges fritt uten å bli påvirket av kikkerten eller festet. Kikkerten og løpet danner én «skyteenhet» for å sikre presise treff, liknende det man har på kombivåpen eller våpen med brekkløp. Dette er også en prismessig god løsning. Hvis man eksempelvis har en rifle med løp i 6.5x55, og kjøper et ekstra løp i 9.3x62, trenger man ikke et ekstra bolthode. Dette skyldes at begge kalibrene bruker standardpatroner, og har dermed den samme hodediameteren. Og Selv om du velger et ekstra R8-løp i et magnumkaliber, er det ikke nødvendig å kjøpe en komplett boltenhet i tillegg. Det er svært enkelt å skifte mellom ulike bolthoder, slik at man alltid får rett størrelse til rett kaliber. Løpet og kikkerten danner én «skyteenhet». Selv etter demontering eller skifte av løp skyter R8 perfekt uten å endre treffpunktet. 112 BLASER R8: PERFEKSJONERT SUKSESS Mitt Jaktblad Én for alle, alle for én. Én pålitelig rifle kan bli utrustet for nesten hvilket kaliber som helst. Universell eller spesialisert? UNIVERSELL ELLER SPESIALISERT? Man kan jakte på mange forskjellige storvilt energi enn .243 Win., bemerkelsesverdig lite med en 8x57 eller .30-06, men er universalkaliberet også det ideelle kaliberet? Absolutt ikke, siden jaktsituasjoner og individuelle krav til avstand, bremsekraft og kjøttsvinn er svært varierende. To nye kalibre har spesielle fordeler som det er verdt å fortelle om: 6XC Flere steder i verden har såkalte rådyrkaliber nesten blitt glemt, takket være den utbredte eksplosjonen av villsvinpopulasjoner. Norma har utviklet en patron for presisjonsskyttere, med den futuristiske betegnelsen 6XC, som har noen ekstraordinære egenskaper som bør være av interesse for enhver jeger: Den gir litt mindre fart og rekyl og oppsiktsvekkende nøyaktighet med 6.5 grams kuler (100 grains). Siden den har standard patrondiameter kan 6XC brukes i en hvilken som helst R8 uten å måtte skifte bolthode. .338 Blaser Magnum Et dramatisk bevis på at en kraftig magnumpatron kan være behagelig å skyte med, selv uten munningsbremse, finner vi i .338 Blaser Magnum. Med kulevekt på 13-13,3 gram (200-210 grains), og høyere fart enn .375 H&H, er den en selvfølge på jakt etter større vilt som eland og bjørn. I tillegg sørger det moderne randløse hylsedesignet for smidig mating fra magasinet. 113 Mitt Jaktblad BLASER R8: PERFEKSJONERT SUKSESS Overraskelse! Er du klar for action? Det er ikke nødvendig å ha to kikkertsikter, men det er lite praktisk å bruke det store kikkertsiktet, som du vanligvis bruker hjemme, til dagslysjakt utenlands. Likevel er det fortsatt mulig å klare seg med bare ett kikkertsikte. Hvis man likevel vil skifte kikkert kan den, takket være de innebygde justeringsskruene i salfestet, monteres i løpet av få sekunder. Når kikkerten er festet, kan det nye nullpunktet markeres på dreieskivene, slik at man slipper å testskyte etter skifte av løp eller kikkert. Jakten etter råbukk kan være utrolig spennende, enten man sitter på post med rådyrlokk, godt i skjul bak høyt gress en tidlig morgen ved en åkerlapp, eller vaktsomt forsøker å forfølge disse nesten usynlige fantomene i skogen. Bukkejakten er en helt annen type jakt, fylt med ren spenning. I løpet av disse dagene begynner jegerens tanker å fokusere på hans kommende tur til en fjerntliggende del av jorden. Om våren skal han reise til British Luksuriøs valnøtt med ei klassisk form, eller ergonomisk utformet syntetisk kolbe. Her kan man velge det man selv foretrekker! 114 BLASER R8: PERFEKSJONERT SUKSESS Mitt Jaktblad I situasjoner som dette er det godt å kjenne rifla si! Columbia, nord i Canada, og drømmen om å felle en svær, gammel bjørn i den kanadiske villmarken vil snart bli en realitet. Det er en god følelse å jakte på disse bukkene med den samme rifla som han vil ha med til Canada. Hver eneste hjort han skyter øker tilliten til våpenet, og han får følelsen av at ingenting kan gå galt, så lenge han bruker akkurat den rifla. Så når tiden kommer, og den utvalgte grizzlybjørnen endelig stopper innen skudd- Klikk her for å se film fra hjortejakt i de tyrolske alper med en Blaser R8. hold, reagerer han instinktivt, akkurat som han har gjort hele sensommeren og høsten på jakt i kjente skoger. Han bærer tross alt sin pålitelige rifle, som alltid skyter like perfekt, bare at den nå har et annet løp i et annet kaliber. Meir informasjon på www.blaser.de Meir informasjon på www.blaser.de 115 Mitt Jaktblad TOPPTEKST Kan man nyte en b J a, det er et spørsmål jeg ofte blir stilt. Svaret mitt er alltid det samme: Ja, man kan i aller høyeste grad lære seg å nyte en god bourbon! Hvorfor stilles spørsmålet i det hele tatt? Jeg vet ikke, men mistenker at det skyldes at mange bare har drukket bourbon på feil måte, i tvilsom tilstand og i dårlig selskap. Det er i hvert fall den beste forklaringen jeg kan finne. La oss nå starte med å grave frem noen historiske fakta om denne mangesidige kulturdrikken. I USA finnes det en rekke forskjellige whiskeysorter. Råvarene er ofte mais, rug, bygg eller hvete. Destilleringen skjer som på ganske enkle anlegg med lav virkningsgrad, noe som resulterer i et smakfullt destillat med alkoholprosent på mellom 47,5 og 80. Den mest kjente amerikanske whiskeytypen er bourbon, som har fått sitt navn etter opphavsstedet i Kentucky. I våre dager fremstilles bourbon over alt. Mange av sortene er såkalte straight whiskey. Det innebærer at produktet skal fremstilles av 51-80 prosent av en viss type korn, og skal lagres på nybrente eikefat i minst to år. De vanligste typene er: Straight bourbon: Den dominerende ingrediensen er mais, og resten er utgjort av bygg, rug og/eller hvete. Ofte kan man kjenne en tydelig snert av vanilje, og et hint av tørket frukt. Straight rye: Den eneste forskjellen her, er at hovedingrediensen er rug. Straight 116 rye fremstår ofte som mer robust enn bourbon, men også her kan man kjenne vaniljesmaken fra fatlagringen. Straight Tennessee: Også denne er primært laget av mais, men den nydestillerte alkoholen filtreres gjennom kull av sukkerlønn (sugar maple). Ofte føles denne typen litt mildere i smaken enn bourbon. Uttrykket sour mash (sur mos) brukes ofte om amerikansk whiskey. Det betyr at de sure restene i destillasjonsapparatet brukes til å starte den neste omgangen. Restene brukes rett og slett som gjærstarter. Fremgangsmåten kommer av at vannet er hardt og trenger PH-regulering for å sikre den rette smaken. I henhold til amerikansk lov kan produsentene bare bruke eikefatene til whiskeylagring én after hu gang. Deretter selges fatene videre, for eksempel til skotske whiskyprodusenter eller til romdestillerier i Vestindia. Heter det whiskey eller whisky? Ja, det er et godt spørsmål! I 1618 ble ordet uisge brukt i et skotsk dokument. Dette ordet har i ettertid blitt omgjort til dagens stavemåte. I Skottland og Canada skriver man whisky, mens irene og amerikanerne sier whiskey. I USA finnes det imidlertid unntak som sies å irritere skottene: Firmaet Makers Mark skriver nemlig whisky på sin etikett. Er du forvirret? La oss hoppe frem til 1909, da en kongelig kommisjon fikk i oppgave å fastslå hva som kjennetegner skotsk whiskey. Nei, du leste ikke feil. På den tiden skrev man det slik også i Skottland. Det finnes til og med pålitelige historiske vitnesbyrd som sier at skottene kalte sin egen maltwhisky for Irish whiskey! Det var først tidlig på 1900tallet at den skotske stavemåten ble slik vi kjenner den i dag. La oss så vende tilbake til amerikansk whiskey. Bourbons historie er nemlig tett knyttet til USAs historie. Etter frihetskrigen i 1776 oppmuntret regjeringen folket til utvandring mot vest. Nybyggerne hadde ingen tradisjon for å forkulle eikefatenetil sin whiskeyproduksjon. Historien forteller at metoden oppstod ved en ren tilfeldighet. En kar i Bourbon County holdt på å bøye tønnestaver over damp, og noen unt Mitt Jaktblad AFTER HUNT med Micke Lundén av dem ble forkullet ved et uhell. Gjerrig som han var, brukte han de brannskadde eikefatene i produksjonen av sin egen whiskey. Fersk destillert whiskey – white dog – ble helt på fatet og sendt via Ohioelven til New Orleans. Da fatet ankom både luktet og smakte whiskeyen bedre enn forventet. Den hadde også fått en fin mørk farge. Metoden spredde seg kjapt i Bourbon county, og jungeltelegrafen begynte å gå om den gode smaken og den lett gjenkjennelige brente essensen. Med ett var navnet bourbon whiskey på alles lepper. Hvilke konklusjoner kan man dra av denne historien? Du kan for eksempel glemme alle fordommer og dårlige førsteinntrykk, og i stedet gi den amerikanske bourbonen en real sjanse? Prøv å behandle en utvalgt bourbon slik du pleier å behandle din favoritt single-malt, eller t bourbon? TOPPTEKST 117 128•129 Mitt Jaktblad TOPPTEKST en fin konjakk! Jeg vil anbefale at du tester noen av de smakfulle typene som står beskrevet under her. Alle kommer fra Kentucky, USA: Bulleit Bourbon Alkoholinnhold: 40,0 % Sukkerinnhold: mindre enn 3 g. pr. liter En smakfull whiskey med fatkarakter, innslag av salmiakk, fløtekaramell, muscovadosukker, krydder og vanilje. Knob Creek Bourbon Produsent: Beam Global Spirits & Wine Alkoholinnhold: 50,0 % Evan Williams Straight Bourbon Produsent: Evan Williams Distillery Alkoholinnhold: 43,0 % Wild Turkey 81 Proof Bourbon Produsent: Austin Nichols Alkoholinnhold: 40,5 % 118 La meg avslutte med å fortelle hvordan jeg nyter en god bourbon: Et konjakkglass er bra, hvis du vil nyte maksimal glede av alle de gode brente vanilje- og karamelltonene som du ofte finner i bourbon. Om sommeren bruker jeg store JR Ewing-glass med tykk bunn, som jeg fyller med store isbiter, og naturligvis rikelig med bourbon. Dette ritualet blir alltid utført på sommerens herlige grillkvelder. Kulden av isbitene demper sødmen en hel del. Samtidig er det ingen grunn til å utsette bourbondrikkingen til sommeren. Invester i en god flaske eller flere, fyr opp i peisen og sett deg til rette i husets beste lenestol med et fyldig glass. Lukk øynene og nyt! Du vil oppleve smaken helt annerledes, og langt bedre enn du husker den fra russetiden, utdrikningslaget eller det lugubre stedet i Hamburg som du egentlig hadde fortrengt. Cheers! //Micke Mitt Jaktblad TOPPTEKST Mitt Jaktblad NESTE UTGÅVE AV MITT JAKTBLAD KJEM I JULI. DÅ KAN DU BLI MED PÅ NYE JAKTOPPLEVINGAR. FØLG MED PÅ NETTSTADEN VÅR: mittjaktblad.no 119
© Copyright 2024