PERSPEKTIV har laget regnskapet som viser hvem som er krigens
Et utenriksmagasin fra Flyktninghjelpen 04/2011 kr. 79 krigens tapere PERSPEKTIV har laget regnskapet som viser hvem som er krigens desidert største taper. ISSN 1891-2230 R ETU R U KE 4 ANGELINA JOLIE Humanitær superstjerne AL JAZEERA Troverdig nyhetskonkurrent UNN BEDRIFTEN DIN SKADEOPPGJØR SLIK DET BURDE VÆRE. Det aller viktigste med en forsikring er det som skjer etter at en skade har skjedd. Hvordan du blir møtt av forsikringsselskapet, hvor smidig det fungerer, og hvor raskt du kan få i gang virksomheten igjen. Det er dette som er vår spesialitet, skadeoppgjør slik det burde være: 1. Du melder enkelt fra om skaden på vår hjem meside (vil du heller ringe, går det selvfølgelig like bra). 2. Vi tar over ansvaret. Vi løser mer enn halv parten av alle saker innen 24 timer, og ved en større skade er vi på plass innen tre timer. Dessuten får du en egen kontaktperson som tar hånd om saken din hele veien. www.if.no/bedrift 02400 3. Vi kontakter de spesialistene du trenger og sørger for at de kommer til deg. Ettersom vi tar hånd om flere skader enn noen andre (1,4 mil lioner i året) har vi skaffet oss bransjens aller beste partnere. 4. Du får hele tiden informasjon om hva som skjer og kan konsentrere deg om bedriftens egentlige virksomhet i ro og mak. Innhold 0411 PERSPEKTIV – ET utenriksMAGASIN FRA fLYKTNINGHJELPen 10 intervjuet: JAN EGELAND Jan Egeland er tilbake på barrikadene. Nå som leder for Europakontoret til Human Rights Watch. 24 profilen: ANGELINA JOLIE Holliwood-stjernen forteller til PERSPEKTIV om sine ti år i tjeneste som ambassadør for FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). 32 colombia 36 AL JAZEERA Visepresident Angelino Garzón lover nye takter i intervju med PERSPEKTIV. Kanalen fremstår som en troverdig nyhetsformidler og er blitt unnværlig for vestlige politikere og nyhetskonsumenter. 46 ARGENTINA 56 TINTIN PÅ TILTALEBENKEN Den belgiske tegneseriehelten stilles nå for retten i hjemlandet, anklaget for rasisme. Foto: Scanpix Juntaens tidligere ledere fremstilles for retten og må svare for drap og kidnapping av barn. 12 BARN I KRIG Når regjeringer og opprørsgrupper sloss om makt og landområder, er det barna som blir de store taperne. Perspektiv NR. 04.2011 3 Leder Perspektiv er et utenriksmagasin fra Flykninghjelpen, som ble stiftet i 1946 og er i dag Norges største humanitære organisasjon med 2600 ansatte i over 20 land. Barna = krigens tapere n I vår tid gjør vi opp regnskap for det meste, enten det dreier seg om finanskrisens sviende tap, milliarder av kroner verden har brukt på å bekjempe terror eller erstatningsbeløpene etter 22. juli. PERSPEKTIV har sett på hvordan vår tids kriger og væpnede konflikter rammer barn og satt opp et regnestykke. Svaret er at barna er de store taperne. Her er noen av fasitsvarene for de ti siste årene. • 2 millioner barn drept. • 6 millioner barn alvorlig skadde. • Én million foreldreløse barn. • Nærmere 300 000 barnesoldater. • 28 millioner barn nektes skolegang. • 20 millioner barn på flukt. n Til tross for at verden blir fredeligere og færre sivile blir drept i krig, er det de sivile, og særlig barna, som betaler den høyeste prisen. Dette skyldes i stor grad at krigens karakter er endret. Hensynet til sivile står svakt, og i noen tilfeller blir sivile legitime mål. Selv FN, Røde Kors og humanitære hjelpeorganisasjoner blinkes ut som militære mål, som for eksempel Afghanistan, som er verdens farligste land for hjelpearbeidere. 29 hjelpearbeidere ble drept og 71 kidnappet i Afghanistan i fjor. n FN spesialrepresentant for barn i væpnede konflikter, Radhika Coomaraswamy, kom så sent som i august i år med en rapport hvor hun tegner et dystert bilde av situasjonen: Stadig flere barn blir rekruttert til å tjenestegjøre i ulike opprørsstyrker, bruk av nye våpentyper rammer i stor grad barn, økte krigshandlinger i boligområder, utstrakt bombing med fly i stor høyde, bruk av droner, bruk av såkalte night raids, uproporsjonal bruk av våpen samt fengsling og avstraffing av barn som knyttes til væpnede grupper. 4 Perspektiv NR. 04.2011 n Utdanning i krigs og konfliktområder er heller ikke prioritert av internasjonale donorer. Kun to prosent av den humanitære hjelpen går til utdanning. Samtidig vet vi at det beløpet verdens land bruker på våpen og militæret i løpet av en uke, tilsvarende mer enn 100 milliarder kroner, er nok til sikre alle barn skolegang. n Tallene taler for seg. Spørsmålet er: hva gjør vi for å bøte på situasjonen. Det internasjonale lovverket foreligger og FN vedtar resolusjoner på rekke og rad. Problemet er fremdeles å få de stridende partene til å respektere disse. Det er en viss vilje til i større grad å beskytte barn i krig, men evnen mangler. Konkrete tiltak og økt internasjonalt press er én vei å gå. n Derfor er det prisverdig at den norske regjeringen nå går foran, slik den gjorde i arbeidet med å forby klasebomber, for å få til et forpliktende internasjonalt samarbeid, som kan iverksette flere forpliktene tiltak for å tvinge de som kriger til å ta større hensyn til sivilbefolkningen. Utgiver Flyktninghjelpen Postboks 6758 St. Olavs Plass 0130 Oslo www.flyktninghjelpen.no Ansvarlig redaktør Erik Giercksky Redaktør Roald Høvring [email protected] Produksjonssjef Erik Tresse Redaksjon Richard Skretteberg Olaf Gunnar Alteren Harriet Rudd Rolf A. Vestvik Linda Jeanette Gresslien Ragnhild Holmås Distribusjonsansvarlig: [email protected] Annonsesalg Linda Jeanette Gresslien Tlf. 930 63 284 Design Teft Design as Trykk Gamlebyen Grafiske Opplag 58 000 Forsidefoto: Scanpix n n Til tross for at verden blir fredeligere og færre sivile blir drept i krig, er det barna som betaler den høyeste prisen. For spørsmål om Flyktninghjelpens arbeid, kontakt kommunikasjonssjef Rolf A. Vestvik [email protected] Perspektiv er trykket på GPrint, som står på listen over miljømerket papir og er EMASgodkjent. Det benyttes naturgass i produksjonen, og opplagene fraktes i container på tog. Trykkeriet er Svanemerket. n e p l e j h g n i n kt y l F r e t t ø t s Vi rtistmed TV 2s a e ls e d in rb fo ri hele n 1881 bort e helt callsente g t e in d sn e ly m p p p p r stiller vi o egg gir vi i O flukt. hjelpen. I till 17. desembe g in tn k lpe barn på ly je F h r i v fo n t k a k te n n galla til in en. Samme vår den kveld n e g in tn se om Kronikk ELISABETH RASMUSSON er generalsekretær i Flyktninghjelpen Vi må sørge for at det ikke er barna som må betale den største prisen i dagens voldelige konflikter. Beskytt barna! De satt tynnkledde rett på snøen som hadde blåst inn i teltene, barna jeg møtte i en leir i utkanten av Kabul. Frosne, små hender sorte av skitt markerte kontrast til den hvite snøen. Utenfor teltåpningen stod foreldrene og skrek til hverandre i desperasjon. Ikke hadde de mat, og ikke hadde de kull å fyre med. Den isende vinterkulda hadde allerede tatt livet av mannen i naboteltet. Der de kom fra var det krig og i Kabul var det ingen hjelp å få. Så hva skulle de gjøre nå? Søskenparet i teltet er to av over 20 millioner barn i verden, som i dag er på flukt fra krig og konflikt. De siste 10 årene er to millioner barn blitt drept i ulike konflikter og mer enn seks millioner er skadet. Overalt hvor jeg reiser i verden som generalsekretær i Flyktninghjelpen møter jeg barn og ungdom som hver dag våkner opp til en tilværelse preget av usikkerhet og meningsløs lidelse. Mine medarbeidere i felt er vitne til bunnløs sorg og fortvilelse, men de ser også håp og muligheter for å gjøre hverdagen litt bedre. REDDE LIV Akkurat nå handler det om å få ut mat til konfliktområder i Somalia, der situasjonen er katastrofal spesielt for barn på flukt. Titusener av barn har allerede sultet i hjel de siste månedene. I de nærmeste ukene fremover står over 100 000 barn under fem år i fare for å dø av sult hvis ikke mer hjelp kommer frem. Det er alltid barna det går verst utover når en krise rammer. Også ved sultkatastrofen på Afrikas Horn er det barna som 6 Perspektiv NR. 04.2011 er de mest sårbare, fordi organene deres ikke er ferdig utviklet. De påføres derfor langvarige skader, når de små barnekroppene ikke får tilstrekkelig næring. Barn er også mer utsatt for sykdom, som oppstår i situasjoner med matmangel, tørke og regn. Mange av barna er for svake til å overleve uker og måneder på flukt fra sulten. Ved portene til flyktningleirene i Kenya kommer mødre frem med døde barn på ryggen, som legges i umerkede barnegraver dekket av kvister så ikke gribbene skal gå løs på dem. MANGLER PENGER Selv om du ikke ser det på nyhetene, er fortsatt én million barn nå på flukt fra interne konflikter i DR Kongo. Nesten halvparten av alle barna i landet lider av veksthemminger fordi de får for lite mat. Og nå har Flyktninghjelpen fått beskjed fra FN om at vi må kutte én tredjedel av matutdelingen til barna neste år, fordi internasjonale donorer ikke ser på dette som viktig nok til å betale for det. I tillegg til den smertefulle sulten, er redselen for bestialske overgrep alltid til stede hos barna som ser, hører og blir utsatt for ting som barn ikke skal utsettes for. Barn må flykte uten foreldre eller nære slektninger. Barn blir rekruttert til væpnede grupper og mange blir voldtatt. 13 prosent av de voldtatte er barn under 10 år, som får fysisk og psykisk helse ødelagt for livstid, mens overgriperne går fri. Dette er DR Kongo i 2011. Og det gjør meg sint. Jeg blir så inderlig provosert, fordi vi alle kunne gjort så mye mer for barn i land der myndighetene svikter. Men barn kommer aldri høyt nok opp på den internasjonale politiske arenaen. BARNA MÅ KOMME FØRST For meg er det åpenbart at sårbare barn bør være et hovedsatsingsområde i den norske utenrikspolitikken. Derfor ber jeg norske politikere si høyt og tydelig at barn i nød er prioritet nummer én i hele vår asyl, utenriks-, utviklings- og humanitære politikk. Og så må Norge som en stor internasjonal humanitær aktør tørre å vise gjennom handling at barna er viktigere enn noe annet. Vi må gi ungene trygghet, dekke basale behov og sikre utdanning. For at tusenårsmålet om utdannelse for alle skal nås innen 2015, er det behov for 18 millioner nye lærere. Myndigheter, donorer, frivillige organisasjoner og lærerorganisasjoner må samarbeide for å møte denne utfordringen. Utdanning i krisesituasjoner blir sjeldent sett på som viktig når pengene skal fordeles. Et godt sted å starte er å avsette et fond på én milliard kroner til utdanning for barn og ungdom i krisesituasjoner. Vi må også kaste våre krefter inn i kampen for å hindre at barn på flukt blir utnyttet gjennom tvangsrekruttering til væpnede grupper, prostitusjon, menneskehandel og slaveri. Og alle kan gjøre sitt. Både næringsliv og privatpersoner i Norge kan bidra til at barn på flukt får mat, klær, tak over hodet og utdannelse. Hva med deg selv? Du kan også hjelpe ved å støtte opp om organisasjoner som Flyktninghjelpen og å stille krav til våre hjemlige politikere om å vise handlekraft. n Perspektiv NR. 04.2011 7 Brennpunkt 2 1 Somalia: farlig kenyansk innblanding 2 Syria: isolert regime 3 Sør-Sudan/Sudan: blodig nabostrid 4 Jemen: fare for borgerkrig 3 4 1 somalia FARLIG INNBLANDING Foto: Scanpic Kenyanske regjeringssoldater nær Liboi i Somalia forbereder seg på å avansere videre inn i landet på jakt etter væpnede somaliske opprørere, som har kidnappet utenlandske turister og gjennomført terrorangrep i Kenya denne høsten. Den kenyanske intervensjon, som begynte i midten av oktober, har fått kodenavnet Operasjon Linda Nchi (kiswahili for «Beskytt landet») og er koordinert med Somalias nasjonale hær. syria 8 Perspektiv NR. 04.2011 Foto: Scanpic ISOLERT REGIME En maskert syrisk demonstrant protesterer utenfor hovedkvarteret til Den arabiske liga i Egypts hovedstad Kairo 12. november for å få de andre arabiske landene til å legge større press på Syrias president Bashar al-Assad. Ligaen svarte med å utestenge Syria, inntil syriske myndigheter oppfyller punktene i fredsplanen, som ligaen la fram tidlig i november og som Syria den gang sluttet seg til. I følge FN skal mer enn 3 500 mennesker ha mistet livet i konflikten dette året. Ligaen varsler også at den vil iverksette økonomiske og politiske sanksjoner mot Syria, og oppfordrer Syrias hær til å stanse drapene på sivile. 242 HJELPEARBEIDERE ble DREPT, KIDNAPPET ELLER ALVORLIG SKADD PÅ JOBB I 2010. DETTE ER EN NEDGANG FRA 2009: 290 ANGREP OG 2008: 278 ANGREP. KILDE: Aid Worker Security Report 2011 2008 278 242 48 FÆRRE HJELPEARBEIDERe ANGREPET I 2010 2009 290 2010 jemen Foto: Scanpic FARE FOR BORGERKRIG Demonstranter i Jemens hovedstad Sanaa krever at president Ali Abdullah Saleh går av og stilles for retten. Uroen i landet har pågått siden januar. I mai brøt det ut væpnede kamper i landet. President Saleh nektet å godta en plan for maktoverføring, forhandlet fram av representanter for regjeringen og opposisjonen. Hovedstaden Sanaa er nå delt mellom tilhengere og motstandere av presidenten. Minst 1 480 mennesker har blitt drept siden opprøret startet i februar. SØR-SUDAN/sudan BLODIG NABOSTRID Foto: Scanpic Økt spenning og flere trefninger mellom væpnede styrker fra begge sider i konflikten gjør jobben stadig vanskeligere for den internasjonale FN-styrken (UNMIS). 10. november ble en flyktningleir i delstaten Unity i Sør-Sudan angrepet av bombefly og 12 mennesker mistet livet. Regjeringen i Sudan har avvist at den står bak angrepet. Hjelpeorganisasjonene har problemer med å opprettholde sine aktiviteter i enkelte områder. Den britiske hjelpeorganisasjonen Oxfam måtte nylig evakuere sine medarbeidere fra grensedelstaten Øvre Nilen. Perspektiv NR. 04.2011 9 ■ Intervjuet Jan Egeland Jan Egeland er tilbake på barrikadene. I august ble nordmannen, som Times Magazine har kalt «verdens samvittighet», direktør i Human Rights Watch i Europa. Tilbake på barrikadene AKTUELL ybakt leder for Human Rights N Watch Europa MERITTER FN: Han har hatt to toppjobber i FN: visegeneralsekretær for humanitære spørsmål og nødhjelpskoordinator, samt spesialutsending for FNs generalsekretær i Colombia. UD: Som statssekretær i Utenriksdepartementet, var han sentral i forhandlingene som førte frem til Oslo-avtalen mellom palestinerne og Israel i 1993. RØDE KORS: Egeland har både vært generalsekretær og leder av utlandsavdelingen i Norges Røde Kors. AMNESTY: Han har også vært styreleder i Amnesty International i Norge, samt nestleder i Amnestys internasjonale styre. NUPI: Egeland var direktør for Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) fram til august 2011. STATSVITER: Egeland er utdannet statsviter ved Universitetet i Oslo. BOK: I 2008 ga han ut boka om sine år i FN: «Det nytter: Rapport fra frontlinjene». TIME: Han er blitt kåret til en av de hundre mest betydningsfulle personer i vår tid av TIME Magazine. 10 Perspektiv NR. 04.2011 TEKST: Marianne Alfsen/ Felix Media – Den største menneskerettslige utfordringen i Europa i dag, er økt fremmedfrykt og diskriminering av migranter og minoriteter, sier Jan Egeland, og viser at han allerede er komfortabel i sin nye aktivistrolle. Det var tanken på å komme tilbake på barrikadene og kjempe for det han har trodd på hele sitt liv, nemlig menneskets ukrenkelige rettigheter, som fristet ham ut av direktørstolen ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt og inn i en ny, internasjonal lederstilling. Den nye europadirektøren i Human Rights Watch har en lang, internasjonal karriere i bak seg. Det hele startet da han som 23-åring ble tidenes yngste nestleder i Amnestys internasjonale styre. Siden den gang har han kjempet menneskeverdets sak, på parti med ofrene for overgrep, krig og fattigdom. Han har vært sentral i fredsprosesser og ledet an hjelpearbeidet i humanitære kriser. Internasjonalt har Egeland satt særlige spor etter seg som visegeneralsekretær for humanitære spørsmål og nødhjelpskoordinator i FN. IKKE REDD FOR BRÅK Jan Egeland er ikke en mann som skygger unna litt bråk. Han har ofte kastet brannfakler inn i internasjonale debatter, og lar seg ikke skremme av titler når han leverer sin presist formulerte kritikk. Som resultat har han mang en gang utsatt seg for mektige menns vrede. – Jeg har hatt den blandede fornøyelsen det er å personlig bli skjelt ut av flere statsoverhoder, blant annet USAs tidligere president George W. Bush, Sudans president Bashir, Ugandas president Musveni og den nå avsatte president Gbagbo i Elfenbenskysten. For ikke å snakke om Zimbabwes president Mugabe. Han kalte meg en løgner, hykler og banditt, da jeg beskrev Zimbabwe som et land i full kollaps når det gjelder levekår og menneskerettigheter, forteller Egeland. Som Human Rights Watch’ fremste talsmann i Europa, har han ingen planer om å besinne seg for å unngå kritikk. – Du må bare sørge for at du har orden på faktaene dine og står på trygg folkerettslig grunn, sier han. FRISTET MED BASE I OSLO Egeland stod på Flesland flyplass, da han først fikk spørsmålet om å bli europadirektør for Human Rights Watch. Først takket han nei. Et liv på reisefot i internasjonale organisasjoners ærend er tøft for familielivet. Han trivdes i Oslo, som NUPIdirektør. Da Human Rights Watch fristet med Oslo som base for den nye stillingen som organisasjonens europadirektør og leder for kontorene i London, Brüssel, Berlin og Paris, sa han ja. – Human Rights Watch er en moderne og fleksibel organisasjon, som har tilpasset seg en ny digital verden. Hvor man bor betyr ikke like mye lenger. Fordelen er at vi kan rekruttere dem vi synes er best, uansett hvor de ønsker å bo, sier Egeland. VIL UTFORDRE NYE AKTØRER Ansettelsen av Egeland vitner om en ny æra i den amerikanske menneskerettighetsorganisasjonen, som opprinnelig het AKTIVISTEN: Jan Egeland har hatt på seg mange ulike hatter opp gjennom årene, men hatten har aldri klart å skjule aktivisten Jan Egeland: den uredde, pågående og aldri hvilende aktivisten. Nå er han tilbake på barrikadene – der han ser ut til å trives best. FOTO. Fredrik Neumann/ Felix Media. Helsinki Watch og ble startet i 1978. Ti år senere ble America Watch, Asia Watch og Africa Watch opprettet, før det hele ble til Human Rights Watch – med et globalt fokus. Med den nyopprettede europadirektørstillingen, ønsker Human Rights Watch å styrke sitt arbeid i Europa, og ytterligere befeste organisasjonens internasjonale perspektiv. – USA er fortsatt viktig, men Europa og EU er også viktige, for ikke å snakke om de fremvoksende stormaktene i øst, sier Egeland. Han peker på at det globale Sørs vilje til å la Vesten beslutte og diktere – det være seg i Afghanistan, Somalia eller Libya – synker i takt med at deres politiske og økonomiske makt øker. Verdens maktbalanse er i endring. Land som Kina og India er blitt «stormakter», som krever sin plass i førersetet. – Hovedutfordringen for oss som jobber med menneskerettigheter, er å overbevise de nye supermaktene om at de må leve n n Verden har gått fremover når det gjelder menneskers rettigheter. opp til sitt ansvar og håndheve menneskerettighetene. Til nå har de vært mest opptatt av å bryte sin egen befolknings rettigheter, sier Egeland. LIBYA: «EN TAPT MULIGHET» – Libya var interessant. I starten så verden ut til å enes om at noe måtte gjøres. I begynnelsen av mars hadde det internasjonale samfunnet en reell mulighet til å, for første gang, gjøre en felles muslimsk og vestlig inngripen for å fremme menneskerettigheter. Dessverre ble det som startet som et initiativ fra den Arabiske liga, raskt en ren Nato-operasjon, med kun et par arabiske alibier igjen. Dermed er Libya blitt nok et eksempel på vestlig innblanding i manges øyne, mener Egeland, og kaller Den arabiske våren for en «tapt mulighet», når det gjelder å få det globale Sør med på laget i kampen for menneskers rettigheter. Tross verdens massive menneskerettslige utfordringer, er Egeland optimist. – Verden har gått fremover når det gjelder menneskers rettigheter, mener han. – Dårlig lederskap i USA og feighet i Europa i kjølvannet av terrorangrepene 11. september 2001, har imidlertid ført til alvorlige tilbakeslag. Plutselig begynte USA og Europa å tolerere tortur og fengsling uten lov og dom, påpeker Egeland, og understreker at det er et alvorlig problem at bare laverestående tjenestemenn og – kvinner er blitt stilt til ansvar for overgrepene i kjølvannet av «krigen mot terror». Verden vil uten tvil høre mer om hva Jan Egeland mener om menneskerettigheter i tiden som kommer. n Perspektiv NR. 04.2011 11 ■ Barn i krig krigens tapere Regnskapet over krigens kostnader viser at barna betaler den største prisen. TEKST: Roald Høvring 12 Perspektiv NR. 04.2011 AFGHANISTAN: I følge FN (UNAMA) ble 346 barn drept i fjor som en direkte følge av krigshandlinger i Afghanistan: 131 ble drept av jagerfly og 22 i såkalte nights raids av internasjonale spesialstyrker. 128 ble drept i selvmordsangrep og andre angrep fra væpnede opprørsgrupper. Foto: Scanpix Perspektiv NR. 04.2011 13 ■ Barn i krig E tter Den kalde krigen er verden blitt fredeligere: antallet kriger og voldelige konflikter er gått ned og sivile ofre i krig er kraftig redusert. – Mellom 2008 og 2010 er antallet voldelige konflikter redusert med neste 20 prosent. Antallet konflikter i 2010 var 30, dette er det laveste siden 2003. Antallet fullskalakrig, krig som resulterer i minst 1 000 drepte i strid under ett år, går også ned: fra seks i 2009 til fire i 2010, sier Therése Pettersson, som er prosjektleder for Human Security Project ved universitet i Uppsala. Den generelle trenden, at færre mennesker dør i konflikter, fortsetter og fra 2009 til 2010 ble antallet stridsrelaterte dødsfall redusert med 38 prosent, eller fra nesten 31 000 til 19 000. – Så selv om konflikten i Afghanistan er intensivert og har forårsaket flere dødsfall de senere årene, så har det totale antallet døde i væpnede konflikter gått ned, fastslår Pettersson. En fersk rapport fra Brown University viser likevel at krig rammer sivile i stor grad. Rapporten fastslår at så mange som 137 000 sivile er drept i Irak og Afghanistan de ti siste årene. Til sammenligning har om lag 6 000 amerikanske soldater mistet livet. ENDRET KRIGSBILDE De siste ti årene ser vi at krig og væpnet konflikt har herjet 35 land. Et fellestrekk er at de aller fleste landene er fattige, uten demokratisk styresett og konfliktene er langvarige. I de 35 landene har konflikten var i gjennomsnitt 12 år. Vi ser også at krigens karakter har endret seg: Krigene utkjempes ikke i samme grad mellom stater, men mellom regjeringer og ulike opprørsgrupper. Dagens konflikter er langt mer komplekse – der både aktørene og frontene er uklare. Et økende problem er at krigshandlinger eller en stridende part hindrer hjelpeorganisasjoner tilgang til sivilbefolkningen. Dette er tilfelle i store deler av Afghanistan og Somalia. Også hensynet til sivile står svakt, og i noen tilfeller blir sivile legitime mål. I andre tilfeller ser vi også at regjeringer, som i utgangspunktet er forpliktet til å beskytte sin egen befolkning, begår massemord på egne borgere, som for eksempel i Darfur i Sudan. 14 Perspektiv NR. 04.2011 BARNA BETALER PRISEN Til tross for at antallet kriger og drepte sivile er gått ned ser vi at krigs- og voldshandlinger i stor grad rammer barna. To millioner barn er drept og seks millioner er blitt lemlestet eller alvorlig skadd i krig de ti siste årene. I tillegg kommer de mange millionene som lider og dør som følge av krigens ødeleggelser. Barn er mindre rustet, både fysisk og psykisk, til å stå imot krigens lidelser, og de rammes hardere av sult og sykdommer. Det er sykdommer og ikke kuler som er mest dødelig, når voldelige konflikter utspiller seg i fattige land. I konfliktrammede land er dødeligheten for barn under fem år dobbelt så høy som for andre fattige land, henholdsvis 12 og 6 prosent. Røde Kors (ICRC) anslår at mellom 1998 og 2007 døde 5,4 millioner mennesker som et resultat av krigen i DR Kongo. Én av ni var sivile ikke-stridende ofre. Og barn under fem år utgjorde nærmere halvparten av disse, selv om de kun utgjorde en femtedel av befolkningen. I Den sentralafrikanske republikken og Tsjad hersker det kronisk matmangel og halvparten av alle barn under fem år lider av veksthemming på grunn av for lite mat. HØYE DRAPSTALL I fjor ble over 2 700 sivile drept i krigen i Afghanistan, 486 av disse var barn. I følge FN (UNAMA) ble 346 barn drept som en direkte følge av krigshandlinger: 131 ble drept av jagerfly og 22 i såkalte nights raids av internasjonale spesialstyrker. 128 ble drept i selvmordsangrep og andre angrep fra væpnede opprørsgrupper. I de palestinske områdene på Gaza og Vestbredden er om lag 3 000 sivile drept de siste ti årene. Av disse var mer enn 1 300 barn, ifølge den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B'Tselems. I følge FN førte Israels Operation Cast Lead i slutten av 2008 og begynnelsen av 2009 til 350 drepte og 1 815 skadde barn i Gaza. I 2010 ble mer enn 4 000 sivile drept i Irak; 3 570 i Pakistan og 2 100 bare i Somalias hovedstad Mogadishu. Mange av ofrene var barn. Både i Darfur-provinsen i Sudan og i Sør-Sudan er flere tusen sivile drept de siste tre årene. En undersøkelse av irakiske flyktningbarn i Jordan i 2007 viser at 39 prosent av barna hadde mistet en pårørende eller noen som stod de nær, og 43 prosent n n To millioner barn er drept og seks millioner er blitt lemlestet eller alvorlig skadd i krig de ti siste årene. SRI LANKA: En lankesisk soldat bærer et barn bort fra slagmarken under krigens avsluttende fase våren 2009. Både regjerings hæren og opprørshæren ble beskylt for ikke å ta nok hensyn til sivile liv under kamphandlingne. Foto: Scanpix. Perspektiv NR. 04.2011 15 ■ Barn i krig n n Barn som for eksempel har vært tvunget til å tjeneste gjøre som barne soldater eller er blitt seksuelt misbrukt er ofte påført store skader som det aldri helt går an å lege eller tar tid å lege. Ingvill C. Mochmann ved GESIS-Leibniz Institute for Social Sciences BARNESOLDATER: Nærmere 300 000 barne i 22 ulike land er tvunget til å tjenestegjøre som soldater, både i opprørshærer og regjeringshærer. Å sikre barn på flukt skolegang er også et viktig tiltak for å hindre at barn rekrutteres til militære styrker. Foto: Scanpix. hadde vært vitne til krigs- og voldshandlinger. BARNESOLDATER I dag finnes det mellom 250 000 og 300 000 barnesoldater i verden. I fjor rapporterte FNs generalsekretær om 22 land som ble anklaget for rekruttering av barnesoldater, drap og lemlesting av barn, og voldtekt og andre former for seksualisert vold. Blant de verste eksemplene trakk han fram overgrepene utført av regjeringshærene i Tsjad, DR Kongo og Sudan. Men de fleste overgrepene ble utført av ikke-statlige aktører. I følge rapporten til organisasjonen Coalition to Stop the Use of Child Soldiers fra 2008 gjorde regjeringsstyrker eller væpnede grupper i 19 land seg bruk av barnesoldater i løpet av perioden april 2004 til oktober 2007. Disse landene var: Afghanistan, Burundi, Den sentralafrikanske republikken, Tsjad, Colombia, Elfenbenskysten, DR Kongo, India, Indonesia, Irak, Det okkuperte palestinske området, Myanmar, Nepal, Filippinene, Somalia, Sri Lanka, Sudan, Thailand og Uganda. Fredsavtalene i Indonesia i 2005 og i Nepal i 2006 samt et sterkere press fra FN har virket positivt, og regjeringen i Tsjad undertegnet i juni en avtale med FN om å fjerne alle barn fra sine militære styrker. 16 Perspektiv NR. 04.2011 MISBRUKES SEKSUELT Seksualisert vold er et økende problem og rammer i stor grad barn. I flere kriger de siste to tiårene har vi sett at denne type vold er blitt brukt som en del av krigføringen. Dette var tilfellet både i Jugoslavia og i Rwanda på 90-tallet. Og vi ser det i dag blant annet i DR Kongo, der opptil 40 prosent av kvinnene i enkelte områder er blitt voldtatt. Idag blir over 1 100 kvinner voldtatt i Kongo hver dag. Barn rammes i særlig grad. FN rapporterte i 2009 om til sammen 2 360 voldtekter av barn i tre provinser nordøst i landet. Amnesty har også rapportert om at regjeringsstyrker og milits har drevet systematisk voldtekt mot befolkningen i Darfur-provinsen i Sudan. MISTER UTDANNING I følge UNESCO nektes 28 millioner grunnskolebarn skolegang på grunn av krigshandlinger. UNHCR regner med at kun 2 av 3 barn i flyktningleirer får skolegang. Utdanning i krigs og konfliktområder er heller ikke prioritert av internasjonale donorer. Kun to prosent av den humanitære hjelpen går til utdanning. Samtidig vet vi at det beløpet verdens land bruker på våpen og militæret i løpet av seks dager (16 milliarder USD) er nok til sikre skolegang til alle de som i dag faller utenfor. ANGREP PÅ SKOLER FN spesialrepresentant for barn i væpnede konflikter, Radhika Coomaraswamy, rapporterte i fjor om angrep på skoler og sykehus i 22 ulike land. Listen hennes innbefatter: Afghanistan, Burundi, Den sentralafrikanske republikken, Colombia, Elfenbenskysten, DR Kongo, Filippinene, Haiti, India, Irak, Jemen, Libanon, Det okkuperte palestinske området, Pakistan, Somalia, Sri Lanka, Sudan, Thailand, Tsjad og Uganda. I følge organisasjonen Watchlist on Children in Armed Conflicts er dette en økende trend. I 2008 ble det rapportert om 347 angrep fra ulike væpnede opprørsgrupper på skoler i Afghanistan. Året etter var dette antallet nesten doblet. Og i fjor var 450 av landets skoler stengt på grunn av sikkerhetsrisikoen, ifølge UNESCO. – Angrep mot skoler, elever og lærere er en bekymringsfull trend, advarer direktør Eva Smets i Watchlist on Children and Armed Conflict. Da Israel angrep Gaza vinteren 20082009 ble over 300 barnehager, skoler og universiteter helt eller delvis ødelagt. Smets viser også til at et stort antall skoler er okkupert av stridende parter, noe som fører til at skolebygningene bor direkte angrepsmål. I fjor var omlag 60 skoler stengt i Somalias hovedstad Mogadishu, mens et titalls var okkupert av væpnede styrker. Siden midten av 2007 KRIGSREGNSKAPET OPPGAVE: Krig og konflikt har herjet 35 land de siste ti årene. Regn ut hvem som er krigens tapere. + + + + + + + + DREPTE: 2 millioner barn er blitt drept i væpnede konflikter bare i de siste 10 årene. SKADDE: 6 millioner barn er enten blitt lemlestet eller alvorlig skadet. BARNESOLDATER: 250 000 barn er barnesoldater. TAPT SKOLEGANG: 28 millioner grunnskolebarn mistet skolegang BARNEDØDELIGHET: det er dobbelt så stor risiko for at barn i konfliktområder vil dø før fylte fem år, som i andre fattige land. ANALFABETER: kun 79 % av barn og unge i konfliktrammede land kan lese, sammenlignet med 93 % i andre fattige land. PÅ FLUKT: mer enn 20 millioner barn er på flukt. MENNESKEHANDEL: én million barn offer for menneskehandel. Mange kommer fra land i krig og konflikt. FORELDRELØSE: om lag 500 000 barn i krigsområder er foreldreløse. = Barna Perspektiv NR. 04.2011 17 ■ Barn i krig AFGHANISTAN: Barna rammes hardt av krigens redsler i Afghanistan. 22 prosent av skolebarn mellom 11 – 15 år har tegn på psykiske forstyr relser. Jentene er hardes rammet. Foto: Scanpix. 18 Perspektiv NR. 04.2011 n n Seksualisert vold er et økende problem og rammer i stor grad barn. I flere kriger de siste to tiårene har vi sett at denne type vold er blitt brukt som en del av krigføringen. har 144 skoler i Mogadishu blitt helt eller delvis stengt på grunn av krigshandlinger. I Jemen er 220 skoler helt eller delvis ødelagt som følge av krigshandlinger de tre siste årene. I tillegg til de menneskelige kostnadene påføres også fattige lokalsamfunn store omkostninger. – Mer enn 40 prosent av alle barn som nektes skolegang bor i fattige land, som herjes av krig og konflikt. Dette har store samfunnsmessige kostnader på sikt, samtidig som knappe ressurser må brukes på gjenoppbygging av skoler og utstyr, sier presserådgiver Rebecca Foldham i Unicef. PÅ FLUKT Barn på flukt utgjør den mest sårbare gruppen og er den største bekymringen til FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Flyktninghjelpen anslår at om lag 20 millioner barn er på flukt, enten i eget land eller utenfor landets grenser. – Med en usikker fremtid, følelsesmessig stress, begrenset mulighet til skolegang og matmangel er barn sårbare og risikerer å bli; seksuelt misbrukt, utnyttet som billig eller gratis arbeidskraft og rekruttert som barnesoldater, sier seniorrådgiver Monika Sandvik-Nylund i UNHCR. – For barn som lever i et samfunn preget av krigs- og voldshandlinger eller er på flukt, er det av avgjørende betydning å sikre skolegang. Et skoletilbud gir barna og unge en tryggere ramme og beskyttelse mot overgrep og mot rekruttering til kriminell eller voldelig aktivitet. Samtidig får barna en meningsfull hverdag, som kan gi dem både nødvendige ferdigheter og tro på fremtiden, sier spesialrådgiver Helge Brochmann i Flyktninghjelpen. Brochmann viser også til at det i land som har vært herjet av krig over tid, er det viktig at den unge generasjonen har de ferdighetene og den ballasten som skal til for å sikre fred og sosial og økonomisk utvikling. – Flyktninghjelpen satser derfor særlig på å fange opp barn, men også ungdom som har mistet skolegang på grunn av krig og konflikt, og gi dem en mulighet til å ta igjen tapt skolegang og gi dem en yrkesrettet utdanning, sier Brochmann. LANGVARIGE SKADER Barn er også en utsatt gruppe etter at krigs- og voldshandlingene er avsluttet eller etter at barna har kommet seg i sikkerhet utenfor krigsområdene. – Barn som for eksempel har vært tvunget til å tjenestegjøre som barnesoldater eller er blitt seksuelt misbrukt er ofte påført store skader som det aldri helt går an å lege eller tar tid å lege. Mødre og barn av mødre som har vært tvunget til å tjenestegjøre i en opprørshær kan ha vanskelig å for å bli akseptert og reintegrert i lokalsamfunnet, Perspektiv NR. 04.2011 19 ■ Barn i krig GAZA: 2 av 3 barn i Gaza og på Vestbredden har ikke tilgang til trygge områder for fritidsaktiviteter. forteller professor Ingvill C. Mochmann ved GESIS-Leibniz Institute for Social Sciences. En studie av 215 flyktninger i Hamburg, bestående av barn og ungdommer mellom ni og 20 år som hadde flyktet fra Afghanistan, Bosnia og Hersegovina og Kosovo, viste at: en tredel hadde diagnosen depresjon, 14 prosent led av posttraumatisk stress og vel 11 prosent led av alvorlig angst. ØKT KRAV OM BESKYTTELSE Både Genevekonvensjonen og FNs barnekonvensjon skal beskytte barn i krig. FNs sikkerhetsråd har også vedtatt en rekke resolusjoner for å styrke rettsvernet og bedre beskyttelsen av barn som rammes av væpnede konflikter. Senest i juli i år slo Resolusjon 1998 fast at det enkelte medNR. 04.2011 20 Perspektiv lemsland har et spesielt ansvar for å beskytte barn i væpnede konflikter. FN spesialrepresentant for barn i væpnede konflikter, Radhika Coomaraswamy, kom så sent som i august i år med en rapport hvor hun tegner et dystert bilde av situasjonen: Stadig flere barn blir rekruttert til å tjenestegjøre i ulike opprørsstyrker, bruk av nye våpentyper rammer i stor grad barn, økte krigshandlinger i boligområder, utstrakt bombing med fly i stor høyde, bruk av droner, bruk av såkalte night raids, uproporsjonal bruk av våpen samt fengsling og avstraffing av barn som knyttes til væpnede grupper. POSITIVE TEGN – Det finnes enkelte tegn til positiv endring, men initiativene til dette kommer Foto: Scanpix ikke fra de stridende partene, men heller som et resultat av et økt press utenfra, særlig fra FNs spesialrepresentant for barn i væpnede konflikter, sier Eva Smets. Dette har ført til økt internasjonal oppmerksomhet og partene har følt seg presset til å avstå fra rekruttering av barnesoldater, seksuelt misbruk av barn, drap og lemlesting, kidnappinger, angrep på skoler og sykehus og å nekte humanitær hjelp. – Dette resulterte for eksempel i at regjeringen i Afghanistan i 2010 iverksatte en handlingsplan for å bedre situasjonen for barn som ble utsatt for overgrep. Også opprørsgrupper, som APRD i Den sentralafrikanske republikken, har de siste årene forpliktet seg til å avstå fra å bruke barnesoldater, opplyser Smets. n EKSEMPLER: LAND I KRIG SOMALIA 2,3 millioner på flukt 2 000 barnesoldater 62 % analfabeter 18 % barnedødelighet 50 år: forventet levealder n n De rekrutterer barnesoldater med tvang, men de lokker også med seg barn ved å tilby dem penger eller mobiltelefoner. Sosialarbeider i hovedstaden Mogadishu. AFGHANISTAN 3,5 millioner på flukt 486 barn drept i 2010 70 % analfabeter 20 % barnedødelighet 44 år: forventet levealder 1 av 4 barn dør før fylte 5 år n n Barn helt ned i 7-årsalderen blir rekruttert som selvmordsbombere. Human Right Watch DR KONGO 2, 2 millioner på flukt 33 % analfabeter 20 % barnedødelighet 48 år: forventet levealdrer n n En stor del av voldtekstofrene er barn under 10 år. Unicef Perspektiv NR. 04.2011 21 ■ verden i Dag n n Jeg tror ikke kvinnene som har deltatt i disse Foto: Wikimedia revolusjonene, vil akseptere at noen rokker ved deres rettigheter. Vi vil ha en felles verden og et borgerskap. Fredsprisvinner Tawakkol Karman til Aftenposten 13. november. forbes-liste Verdens mektigste USAs president Barack Obama topper Forbes’ nye liste over verdens mektigste personer. Tidsskriftet Forbes la i høst fram sin liste over verdens mektigste personer. Her tar Obama over førsteplassen fra Kinas president Hu Jintao, mens Russlands statsminister Vladimir Putin kommer på andreplass. Hu følger på tredjeplass, mens den tyske statsministeren Angela Merkel ligger på fjerde. Hun kåres imidlertid igjen til verdens mektigste kvinne. 10 MEKTIGSTE: 1. Barack Obama 2. Vladimir Putin 3. Hu Jintao 4. Angela Merkel 5. Bill Gates 6. Abdullah bin Abdul Aziz al Saud 7. Pave Benedict XVI 8. Ben Bernanke 9. Mark Zuckerberg 10. David Cameron 22 Perspektiv NR. 04.2011 3 2000 1950 1900 1850 0 1800 2 2011: 7 000 000 000 1 4 1999: 6 000 000 000 VERDENS BEFOLKNINGSVEKST all i milliarder. T Kilde: FNs befolkningsfond (UNFPA) 5 1987: 5 000 000 000 6 1974: 4 000 000 000 I 2011 passerer befolkningen 7 milliarder. FN venter at det vil være 9,3 milliarder mennesker på jorda i 2050 og 10 milliarder i 2100. Verdens årlige befolkningsvekst ligger nå på 80 millioner. Forventet levealder har gått opp fra 48 år midt i forrige århundre til 68 år i begynnelsen av dette. Barnedødeligheten falt i samme periode med to tredeler. 1959: 3 000 000 000 7 1927: 2 000 000 000 verdens befolkning Kilde: Forbes 1804: 1 000 000 000 VERDENS MEKTIGSTE: Demonstranter protesterer mot G20-møtet i november i Nice, der mektige ledere som Barack Obama, Angela Merkel, Vladimir Putin og Nicolas Sarkozy diskuterte den økonomiske krisen. De fire står alle på listen over verdens mektigste personer. Foto: Scanpix 7 000 000 000 VERDENs BEFOLKNING HAR NÅ PASSERT 7 MILLIARDER. 1 én mrd. flere på 12 år VERDENS 5 MEST FOLKERIKE LAND: Kina Indonesia India USA Brasil verden Verdensborger nr. 7 milliard FN har beregnet at folketallet i verden mest sannsynlig passerte syv milliarder i oktober. Jentebabyen Danica fra den filippinske hovedstaden Manilla var allerede på forhånd plukket ut av FN til å bli verdensborger nummer 7 milliarder. Her hjemme markerte FN-sambandet begivenheten med et seminar, der Miljøog utviklingsminister Erik Solheim fremhevet fire hovedutfordringer knyttet til befolkningsvekst: Fortsatt høye fødselstall i afrikanske land, en økende andel eldre i rike land, klimautslipp og matvaremangel. ■■ Befolkningsveksten har avtatt noe siden vi rundet seks milliarder i 1999 og FN peker på en rekke positive faktorer, som lover godt for fremtiden: ■■ Verdens befolkning vokser langsommere enn den gjorde før. ■■ Fertilitetsraten i utviklingsland har falt fra nesten 6 barn per kvinne på starten av 1960-tallet, til 2,6 i dag. ■■ Siden 1968 har det vært anerkjent som en menneskerettighet å selv kunne bestemme hvor mange barn man vil ha. ■■ Kvinner som har gått på skole og fått en utdannelse får generelt færre barn. NUMMER 7 000 000 000: lille Danica hviler på moren Camilles bryst mens faren Florante Galura kommer med fødselsdagskaken på sykehuset i Manilla på Filippinene. Foto: Scanpix Malaria: 1,1 million liv spart I Afrika sør for Sahara er 1,1 millioner liv reddet det siste tiåret, viser ny rapport fra Roll Back Malaria Partnership (RBM). Antall malariadødsfall har sunket med over 50 prosent i 43 land, 11 av dem i Afrika, de siste ti årene. ■■Millioner av liv er blitt reddet. ■■28 milliarder kroner satses i den internasjonale kampanjen mot malaria. ■■Det er mulig å reduseres antall malariadødsfall til nesten null innen 2015. ■■Malaria er helt utryddet i ti land. Det er fortsatt en stykke igjen til det målet nåes: Malaria kan ramme nesten halvparten av verdens befolkning. Sykdommen drepte 781 000 mennesker i 2009. Perspektiv NR. 04.2011 23 ■ Profilen Angelina Jolie Filmen Tomb Raider gjorde Angelina Jolie verdensberømt. Tiden hun brukte på filminnspillingen i Kambodsja resulterte også i et sterkt engasjement for flyktninger. En humanitær superstjerne TEKST: Harriet Rudd I 2001 ble Angelina Jolie utnevnt til Goodwill-ambassadør for FNs Høykommissær for Flyktninger (UNHCR). Dette var starten på det som har blitt en imponerende karriere som forkjemper for verdens flyktninger. I forbindelse med hennes tiårsjubileum som Goodwill-ambassadør, fikk Perspektiv et intervju med superstjernen. Jolie er høyt respektert og beundret - ikke bare av publikum, men også av den humanitære bransjen, for engasjementet hun har vist som Goodwill-ambassadør. Hun har opparbeidet seg et godt rykte som ikke bare en av de mest aktive, men også som en av de mest innflytelsesrike Goodwill-ambassadørene i FN-familien. Når vi spør hva som motiverer henne til å vise så mye engasjement i jobben, svarer Jolie: ger. Derfor passer hennes profil veldig godt med de andre unge profesjonelle, som vi har utpekt som vår neste generasjon med utenriksledere.» I KRIGSSONEN I august 2003, to dager etter bombingen av FN-kontoret i Irak som tok livet av 22 FN-ansatte, skulle Jolie etter planen reise til det konfliktfylte Kaukasus-området. Dagen før avreise fikk hun imidlertid en telefon fra UNHCR, som advarte om at ekstremister kanskje ikke ville se positivt på hennes besøk. Reiseruten hennes hadde blitt lekket, og hun hadde høy profil - et åpenbart terrormål. Ønsket hun å avlyse turen, spurte UNHCR? «Nei», svarte Jolie. Dette var ikke første, og langt fra siste, gangen Jolie reiste til et område med høy risiko. Når hun nå reiser i felt for UNHCR, insisterer hun på å ha samme type innkvartering og arbeidsforhold som de lokale UNHCR-ansatte. Hun understreker alltid hvor viktig arbeid de gjør, og hvor mye de inspirerer henne. – De jobber i fjerne strøk, langt fra familie og venner, og arbeider under harde og ofte akutte vilkår. De er faktisk villige til å ofre sitt eget liv for å hjelpe andre. Jeg er stolt av å kunne bli assosiert med dem. Hun fremhever at mange flyktinger er helt avhengig av hjelp utenfra, og derfor er det avgjørende å sikre tryggheten til hjelpearbeidere for å kunne gi støtte og beskyttelse til millioner av flyktninger og internt fordrevne. – Derfor må vi kreve større respekt for prinsippene selvstendighet, upartiskhet og nøytralitet, for å beskytte livene til humanitære arbeidere, understreker Jolie. n n Det er flyktningene selv som motiverer meg. Gjennom mine reiser har jeg hatt æren og privilegiet av å møte tusener av flyktninger. IKKE BARE TALL – Det er flyktningene selv som motiverer meg. Gjennom mine reiser har jeg hatt æren og privilegiet av å møte tusener av flyktninger, og tilbringe tid sammen med dem. Flyktninger er noen av de mest sårbare, men samtidig de aller sterkeste. Jeg vil at verden skal forstå at disse menneskene ikke bare er tall, understreker hun. I snitt reiser skuespilleren på fire feltreiser i året, og hun har besøkt noen av de farligste og minst gjestmilde steder i verden. Blant landene hun har besøkt de seneste årene er Pakistan, Afghanistan, Irak, Sudan og Haiti. Jolie står også fram som en uredd talskvinne på den politiske arenaen. I 2007 fikk hun medlemskap i den prestisjetunge tankesmien Council on Foreign Affairs, hvor man også finner Bill Clinton, Jimmy Carter og Condaleezza Rice på medlemslisten. Rådet hadde fine ord å si i begrunnelsen om sitt nye medlem: «Angelina Jolie er bevandret i sitt felt og har vist seriøs interesse i områder som Darfur, internasjonal utdanning og flyktnin- 24 Perspektiv NR. 04.2011 ØNSKE OM Å LÆRE Jolies forpliktelse til å hjelpe flyktninger startet like etter at hun hadde fullført filminnspillingen til Tomb Raider, filmen som Perspektiv NR. 04.2011 25 ■ Profilen Angelina Jolie AFGHANISTAN: Jolie har vært på mer enn 40 feltturer for UNHCR, og har besøkt noen av verdens farligste land. I mars i år besøkte hun hjemvendte flyktninger som hadde søkt tilflukt i et nedlagt varehus i den afghanske hovedstaden Kabul. Foto: UNHCR/L. Taylor TANZANIA: I løpet av de siste ti årene har Angelina Jolie med selvsyn fått erfare de største flyktningkrisene i verden. Her treffer hun kongolesiske flyktninger i en leir i Tanxania. Foto. UNHCR/N. Behring-Chrisholm. gjorde henne til en stor stjerne også utenfor USA. Tomb Raider ble spilt inn i Kambodsja, et land med dype sår etter årene med krig og terrorregimet til Røde Khmer. Under oppholdet i Kambodsja ble Jolie dypt imponert av det kambodsjanske folkets evne til å klare seg under svært krevende omstendigheter. Dette ga henne et sterkt ønske om å lære mer, og det gikk ikke lenge før hun oppsøkte UNHCR. Jolie kom til UNHCR med et brennende ønske om å lære mer om deres arbeid, og i de første månedene av 2001 reiste hun flere ganger for å møte flyktninger over hele verden. I august samme år ble hun offisielt utnevnt til UNHCRs Goodwill-ambassadør i en seremoni i Geneve. Skuespilleren har besøkt Kambodsja flere ganger gjennom det siste tiåret, og i 2005 ble hun tildelt kambodsjansk statsborgerskap for sitt omfattende arbeid med å hjelpe landets befolkning. spiller, og mor til seks. Dette gjør hennes omfattende arbeid for flyktninger desto mer imponerende. Jolie insisterer på at flyktningene virkelig har forandret livet hennes. – De har lært meg så ubegripelig mye. De har vært fabelaktige, de har vist meg hva det betyr å være tapper – hva det betyr å være mor, far, eller søster i svært vanskelige tider. De har gitt meg indre styrke, sier hun. EN VERDEN I ENDRING I løpet av de siste ti årene har stjernen personlig vært vitne til de humanitære konsekvensene krig bærer med seg. Siden hun ble Goodwill-ambassadør for ti år siden, har landskapet av konflikt og fordrivelse forandret seg. Synes hun at verden har blitt til et bedre sted? – Nei, dessverre. Verden har ikke blitt til et bedre sted, den har bare blitt et annerledes sted, sier hun, og legger til: Selvfølgelig, situasjonen for flyktninger er ikke hva den var for ti år siden, eller til og med for 60 år siden, da UNHCR ble etablert. På den tiden var det rundt to millioner europeiske flyktninger, mens i dag er det snakk om mer enn 43 millioner fordrevne verden over. Den store forskjellen, understreker Jolie, er imidlertid at 60 år etter Den andre verdenskrig er ikke lenger Europa stedet med størsteparten av verdens flyktninger. I dag er 80 prosent av dagens flyktninger å finne i utviklingsland. – I de rike landene i dag er det mange misoppfatninger om at det n n Flyktninger er noen av de mest sårbare, men samtidig de aller sterkeste. NÆR OG PERSONLIG Ingen som har sett Angelina Jolie i aksjon i felt kan tvile på hennes dyptfølte interesse og omsorg for menneskene hun møter. – Flyktningene jeg møter er ekstraordinære mennesker med unike livshistorier som vitner om styrke. Når du spør barna hva de vil bli som voksne, svarer de «lege, ingeniør eller pilot, fordi jeg vil ha fred og fordi jeg vil gjenoppbygge landet mitt, og hjelpe folket mitt». Angelina Jolie er - som alle vet - en ekstremt suksessrik skueNR. 04.2011 26 Perspektiv ANGELINA JOLIE Navn: Angelina Jolie Født: 4. juni 1975 Familie: Samboer med Brad Pitt, som hun har seks barn med. Karriere: Gikk på Lee Strasberg Theatre Institute, og dukket opp i filmer og TV-produksjoner på midten av 90-tallet. Hennes store gjennombrudd kom i 1999 med filmen Girl Interrupted, og hun ble en verdensstjerne med Tomb Raider i 2001. Hun vant en Oscar for Girl Interrupted, og har også vunnet en Golden Globe og prisen A Screen Actors Guild Award. Humanitært arbeid: UNHCRs Goodwill-ambassadør siden 2001. Sammen med Brad Pitt støtter hun flere andre humanitære saker, og har dannet humanitære hjelpefond. Jolie-Pitt-fondet gir sjenerøst til flere humanitære formål. Humanitære priser: Citizen of the World Award (2003) av United Nation’s Correspondents’ Association Global Humanitarian Award (2005) av det amerikanske FN-Sambandet og the Business Council for the United Nations. Kambodsjansk statsborgerskap (2005) Freedom Award (2007) Sammen med FNs Høykommissær for flyktninger, António Guterres, av The International Rescue Committee. IRAK: I 2007 besøkte Jolie Irak for å skape oppmerksomhet om den humanitære krisen forårsaket av konflikten i landet. Som hennes skuddsikre vest indikerer, er Irak et av de farligste landene for internasjonale hjelpearbeidere. Foto: UNHCR/Morris Bernard. skal komme bølger av flyktninger. Resultatet er at hovedbyrden legges på de fattige landene, som må ta kostnadene, sier Jolie. – Majoriteten av de som flyktet fra Libya dro faktisk til Tunisia og Egypt. Disse landene holdt grensene åpne og innbyggerne åpnet sine hjem. Vi trenger virkelig å insistere på å i økende grad dele byrden internasjonalt, og vise større solidaritet. Hun ønsker også å påpeke at mange av dagens flyktninger har vært fordrevet i mange år, til og med i flere tiår. – Konfliktens natur er forandret. Noen kriger har blitt endeløse. Dette er spesielt tilfellet i steder som Afghanistan, Somalia og DR Kongo. Flere gamle kriger er ikke en gang i nærheten av en løsning, i stedet går de bare i glemmeboken - i likhet med flyktningene. Den endeløse volden forhindrer millioner av mennesker i å returnere til sine hjem, sier Jolie. STERKEST INNTRYKK Jeg spør Jolie hva som har gjort sterkest inntrykk på henne i hennes tid som Goodwill-ambassadør. – På en nylig tur til Malta og Tunisia møtte jeg familier som flyktet fra Nord-Afrika. Mange hadde tidligere vært på flukt fra andre konflikter, som Somalia, for å finne sikkerhet i Libya. Da Libya eksploderte måtte de igjen flykte. Jeg prøvde å forestille meg hvordan det må være – for eksempel for en mor med barn. Hva for et liv må det ha vært for henne at hennes beste alternativ for seg selv og barna var å risikere drukning og kvelning, bare for å komme seg til nok et land, hvor hun kunne bli avvist og sendt tilbake over havet, undrer Jolie. – Svært få av oss kan i det hele tatt forstå en slik smertefullt tilværelse. n Angelina Jolies egne refleksjoner I 2003 ga Jolie ut sine tanker i Notes from My Travels: Visits with Refugees in Africa, Cambodia, Pakistan and Ecuador, og hun har også gitt ut dagbøker fra mange av sine andre feltreiser. Utklippet under er fra hennes besøk til Ruweished-leiren i Jordan i 2003. De fleste flyktningene i leiren er palestinere, men det er også flyktninger fra flere andre land, som Somalia. n n Nestemann snakker på gebrokken engelsk. Hendene skjelver mens han forteller. «Vi har mistet familiene våre – vi reiser nå fra land til land for å finne en måte å overleve på som mennesker. Vi begynner å miste håpet.» n n En liten jente ivrer etter pennen og notatblokken min. Jeg gir dem til henne. En mann med tårer i øynene forteller at han mistet to barn i krigen. Han finner fram gamle, støvete bilder og bretter dem ut. Den lille jenta gir notatblokken min tilbake til meg. Hun har skrevet et brev på arabisk. Senere, når jeg er hjemme, får jeg det oversatt. n n Vi skynder oss tilbake til helikopteret før solen går ned. Jeg møter venninnen min Holly, som jeg reiste hit sammen med. Hun sier hun har gått gjennom det samme som meg de siste timene. Hun har også tårer i øynene. Det er så trist. Hvorfor finnes det så mye lidelse? Det er stillhet hele veien hjem. n n Hjemme søkte jeg opp ordet «Menneskerettighetsdagen», som ledet meg til FNs Menneskerettighetserklæring. Den begynner slik: «Anerkjennelsen av menneskeverd og like og umistelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden.» Jeg oppfordrer alle som leser dette til å finne fram erklæringen, hvis du ikke har gjort det allerede. Og hvis du har, kanskje du bør lese den igjen, slik jeg gjorde. Perspektiv NR. 04.2011 27 ■ MENNESKERETTIGHETER I AFRIKA Afrikansk papirtiger? For 25 år siden fikk Afrika egne menneskerettigheter. Siden har de blitt brutt i stor skala, og fortsatt straffes nesten ingen. Nå håper mange at en ny domstol for menneskerettigheter kan gi bedre vern. TEkst: Agnete Moland Klevstrand Folkemord, barnesoldater, massevoldtekter, diktatorer, HIV/AIDS, sultepidemier og undertrykking av minoriteter: En overflatisk oppsummering av mediadekningen av kontinentet Afrika tegner et dystert bilde av situasjonen for kontinentets én milliard innbyggere. Nyere afrikansk historie er en historie om brutal undertrykkelse og fattigdom, men også om forsøk på stabilisering og forbedring. Allerede i 1981 ble den afrikanske menneskerettighetskonvensjonen, Banjul-charteret, vedtatt. Den var laget av afrikanske jurister, og gav rettigheter ikke bare til individer, men også til folkeslag, stammer og familier. I tillegg inneholdt konvensjonen plikter for alle afrikanere; plikt til å sørge for familien og foreldre, plikt til å arbeide og fremme solidaritet og afrikansk kultur. – Det har vært veldig viktig at Banjulcharteret var et afrikansk initiativ, og at de afrikanske menneskerettighetene har vært tilpasset afrikansk kultur, sier kenyaneren Maina Kiai, den forhenværende lederen for 28 Perspektiv NR. 04.2011 tenketanken International Council of Human Rights Policy i Genève og initiativtaker til Kenya Human Rights Commission. Han forklarer at FNs menneskerettigheter, selv om de er ratifisert av mange afrikanske land, ikke vektlegges - verken politisk eller juridisk. Banjul-charteret har blitt det langt viktigste verktøyet aktivister kan bruke overfor afrikanske lands myndigheter. – Den letteste måten en afrikansk stat kan frita seg for ansvar, er ved å si at reglene er vestlige, mener Kiai. FORSIKTIG FREMGANG Faktum er at én milliard afrikanere skulle ha vært beskyttet av menneskerettighetene siden charteret trådte i kraft i 1986. Siden har verden vært vitne til massive menneskerettighetsbrudd både overfor individer og store folkegrupper i Afrika. Har Banjul-charteret gjort noen forskjell? – Forskjellen har vært moralsk. Regler kan ikke stoppe ugjerninger, det er det politiet som gjør. Vi har reglene, men vi har ikke hatt noe effektivt internasjonalt politi, sier Kiai. Han synes det er vanskelig å si noe om charteret har gitt noen faktisk beskyttelse mot overgrep. Likevel mener Kiai at charterets betydning har økt de siste årene, fordi den jevne afrikaner i dag kjenner sin ytringsfrihet og andre grunnleggende menneskerettigheter. – Det har vært en lang prosess, men nå snakker selv vanlige folk om menneskerettigheter. Problemet er at det er vanskelig å få rett, selv om man har det, sier Kiai. Fram til nå har rettighetene vært håndhevet av en kommisjon og en domstol. Kommisjonens uttalelser har vært av varierende kvalitet, og avgjørelsene har ikke vært juridisk bindende for statene. Mange har kritisert kommisjonen for å være en formell institusjon uten noen reell betydning – en papirtiger. Fra 2004 har også en domstol, African Court of Human and People´s Rights (ACJHR), kunnet håndheve KENYA: Demonstrasjoner Kenyas hovedstad Nairobi 18. januar 2011 til støtte for Den internasjonale straffedomstolen (ICC), som har etterlyst seks mistenke for volden etter valgene i 2008. Foto: Scanpix. charteret, men det skulle ta fem år før den avsa en dom. Allerede samme år som domstolen trådte i kraft, bestemte Den afrikanske union at domstolen skulle slås sammen med en annen domstol. Sammenslåingen har skapt store forsinkelser for driften av den første domstolen. Den nye domstolen, African Court of Justice and Human Rights (ACJHR), trenger ratifisering fra 15 afrikanske land for å tre i kraft. Foreløpig har kun tre stater ratifisert, og det er uvisst når den nye domstolen vil være i funksjon. NY GIV? Njål Høstmælingen og Andreas Kravik ved International Law and Politics Institute i Oslo mener Norge og andre stater må støtte opp om den nye domstolen. – Mekanismen er på plass. Nå må andre stater bidra, slik at det blir en effektiv mekanisme, sier Høstmælingen. Han nevner diplomatisk press, juridisk rådgivning og økonomisk støtte fra land som Norge som nødvendige bidrag. n n Det har vært en lang prosess, men nå snakker selv vanlige folk om menneskerettigheter. Problemet er at det er vanskelig å få rett, selv om man har det. Maina Kiai initiativtaker til Kenya Human Rights Commission – Mange saker er politisk sensitive. Derfor er det viktig at nasjonale domstoler kan gjemme seg bak, eller vise til, internasjonale domstoler ved upopulære avgjørelser, sier Kravik, som idag er rådgiver i rettsavdelingen i UD. Høyesterettsdommer og tidligere president ved FNs straffedomstol for Rwanda, Erik Møse, er i utgangspunktet positiv til den nye domstolen ACJHR. – På den ene siden skal man være optimistisk og idealistisk, og gripe den politiske viljen når den er der, sier Møse. Han håper den nye domstolen vil gi en ny giv til arbeidet for menneskerettigheter i Afrika. – Men så spørs det da, hvordan det blir når hverdagen melder seg. Vi er jo redde for at dette skal bli en ny papirtiger. Møse tror det er færre krenkelser i dag enn for et halvt århundre siden, men påpeker at menneskerettighetssituasjonen varierer sterkt fra land til land. Fra Rwanda kan han fortelle at volden er klart rePerspektiv NR. 04.2011 29 ■ MENNESKERETTIGHETER I AFRIKA fakta Rettssikkerhet i Afrika ■■ Alle afrikanere kan dømmes etter nasjonale domstoler. I de fleste tilfeller er dette nasjonale regler, kun enkelte domstoler bruker menneskerettighetene. ■■ De afrikanske menneskerettighetene i Banjul-charteret håndheves per i dag av den internasjonale African Commission of Human and People´s Rights, og African Court of Human and People´s Rights. ■■ Denne domstolen skal slås sammen med African Court of Justice. Den nye domstolen, African Court of Justice and Human Rights (ACJHR) skal kunne dømme både menneskerettighetsspørsmål og andre spørsmål om internasjonal rett. Det er foreløpig usikkert hva sanksjonene vil bli. Dersom statene ikke følger opp sanksjonene, kan de straffes med økonomiske og politiske tiltak fra Den afrikanske union. ■■ Afrikanere kan også dømmes for brudd på internasjonal strafferett. Dette gjør International Criminal Court i Haag (ICC). Per i dag er nesten utelukkende afrikanere tiltalt av ICC. Dette har vakt sterke reaksjoner hos flere afrikanske stater, og flere statsledere har uttalt at de har liten tillit til ICC. KHARTOUM: Tilhengere av Sudans president Omar al-Bashir viser sin støtte til presidenten og protesterer mot Den internasjonale straffedomstolen (ICC), som har anklaget presidenten for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten under konflikten i Darfur. Foto: Scanpix. dusert fra tiden før folkemordet i 1994, og at de har færre angrep fra militser. – Spørsmålet i Rwanda er ikke lenger beskyttelse mot massedrap. Nå er spørsmålet om regimet er tilstrekkelig demokratisk og om det kan kalles en rettsstat, sier Møse. SPØRSMÅL OM TID Det er fortsatt vanskelig å spå hvilken virkning den nye domstolen vil ha. Ved godkjenningen av domstolen, kan statene velge om de vil tillate klager kun fra staten, eller om også individer og organisasjoner skal kunne henvende seg til domstolen. Jo flere stater som kun tillater klager fra staten selv, jo dårligere blir rettssikkerheten for folk flest. Da vil individer få liten beskyttelse av den internasjonale domstolen. Mange stiller også spørsmål ved om statene vil godta å bli dømt av en internasjonal institusjon. JuNR. 04.2011 30 Perspektiv rist Njål Høstmælingen mener domstolen får større aksept, fordi den er afrikansk: – Jo nærmere domstolen er, jo lettere er det å akseptere kritikken. Å dømmes lokalt av sine egne er langt mer akseptabelt for en afrikansk statsleder enn å dømmes i Europa, mener Høstmælingen. Maina Kiai fra Kenya tror mange afrikanske ledere er nervøse for Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag, fordi de ikke har noen mulighet til å kontrollere beslutningene derfra. Kiai håper nervøsiteten vil gjøre at den nye afrikanske domstolen kommer raskt i gang. – Om statene vil følge opp straff de blir idømt av en internasjonal menneskerettighetsdomstol? Det er et spørsmål om tid, overtalelse og aktivisme. En dom har liten funksjon i seg selv. Det er myndigheter og politikere som må gjennomføre sanksjonene. Vår oppgave som afrikanere er å fortsette å legge press på statene, sier Kiai. n ■■ FNs menneskerettigheter er ratifisert av flere afrikanske land, men FN har ingen sanksjonsmuligheter. Sentrale hendelser som har påvirket menneskerettighetene i Afrika: 1960- og 70-årene: Militærkupp, diktaturer og geriljaer gjør situasjonen prekær for millioner av afrikanere. Afrikanske menneskerettigheter og en institusjon som kan håndheve dem etterspørres. 1981: Banjul-charteret med afrikanske menneskerettigheter vedtas. 1986: Banjul-charteret trer i kraft. 1987: African Commission of Human and People´s Rights blir opprettet. 1998: African Court of Human and People´s Rights blir vedtatt som den første afrikanske menneskerettighetsdomstol. 1994: Folkemord i Rwanda. Ifølge FN blir i nærheten av en million mennesker drept. I Sør-Afrika avsluttes apartheid-regimet. 2004: Domstolen åpnes. Samme år vedtar Den afrikanske union å slå domstolen sammen med African Court of Justice, til African Court of Justice and Human Rights. 2011: Det er fortsatt uvisst når den nye domstolen ACJHR vil åpnes. Femten stater må godkjenne domstolen før åpning. Per i dag er det kun tre stater som har ratifisert den nye domstolen. Myndighetene omgjorde landområdet deres til rubin-gruver og nasjonalpark for safariturisme. Nå kan Endorois-folket i Kenya vinne landet sitt tilbake. Nytt håp for Endorois-folket I flere århundrer holdt Endorois-folket til i området rundt Lake Bogoria i Kenya. De var nært knyttet til innsjøen, både for landbrukets skyld og fordi de anså innsjøen for å være hellig. Så lenge de kunne huske hadde stammen på om lag 60 000 personer levd på dyrehold, birøkt og landbruk. Men på 1970-tallet ble Endorois-folket tvangsflyttet fra regionen av kenyanske myndigheter, uten forhåndsvarsel, kompensasjon eller noen alternativer til bosted. SPA OG SAFARI I dag gir et enkelt internettsøk på Lake Bogoria tilbud om safariturer, spa-hoteller og reiseguider. Lite fortelles om stammen som har mistet livsgrunnlaget og mulighetene til å forsørge seg selv. De fleste av stammemedlemmene lever nå i dyp fattigdom, langt fra rent vann og nok mat til dyrehold. De færreste har råd til utdanning. De kan heller ikke fortsette med religiøse seremonier på steder som er hellige i deres religion. Siden 1993 har Endorois-folket søkt juridisk rådgivning, og arbeidet for å få bo i og bruke Lake Bogoria via rettssystemet. At Endorois-folket hadde levd i området i mange århundrer, var ifølge kenyansk høyesterett ikke tilstrekkelig grunnlag for å oppnå eiendomsrett. Dermed tapte Endorois-folket i de kenyanske domstolene, til tross for at Kenya har forpliktet seg til å overholde de afrikanske menneskerettighetene i Banjul-charteret. HISTORISK Men etter å ha tatt saken videre til den internasjonale African Commission on Human and People’s Rights, ser situasjonen nå lysere ut. Kommisjonen uttalte i februar 2010 at kenyanske myndigheter hadde krenket Endorois-folkets eiendomsrett, rett til naturressursene i området og ret- FEIRER: Eldre fra Endorois-stammen feirer med en rituell handling etter at African Commission on Human and People’s Rights har slått fast at kenyanske myndigheter har krenket Endorois-folkets rettigheter. Foto: Scanpix ten til helse, kultur og religion. Kommisjonen bestemte at stammen måtte gis økonomisk kompensasjon og rett til å flytte tilbake til området. Det er første gang en internasjonal kommisjon har tatt stilling til en afrikansk stamme og deres landrettigheter. – Endorois-avgjørelsen, som den første i sitt slag, kan hjelpe mange andre som har blitt forvist fra sine landområder, uttalte juridisk rådgiver i Human Rights Watch, Clive Baldwin, som bisto Endorois-folket i saken. LITE HAR SKJEDD Men avgjørelsen er ikke juridisk bindende. Slaget er ikke vunnet før politikerne følger opp avgjørelsen fra den overnasjonale kommisjonen. Og lite har skjedd mer enn ett år etter at kommisjonen krevde at Kenya ga landområdet tilbake til Endoro- is-folket. De siste årene har stammen mottatt fire prosent av inntektene fra turismen i området: Om lag 17 000 kroner fordelt på 60 000 stammemedlemmer per år. Det tilsvarer tredve øre per person. Myndigheter og representanter for stammefolket er i forhandlinger om hvordan saken kan løses, men partene har ikke meldt om framgang. Kommisjonen kan heller ikke straffe Kenya for å unnlate å følge opp saken. Hvis Endorois-saken eller lignende saker kommer opp for den nye African Court of Justice and Human Rights, vil statene være juridisk bundet til å følge opp domstolens beslutning. Domstolen vil også, med mandat fra Den afrikanske union, kunne gjennomføre økonomiske og politiske sanksjoner overfor stater. Inntil videre kan ikke Endorois-folket gjøre annet enn å håpe på politisk velvilje. n Perspektiv NR. 04.2011 31 ■ COLOMBIA Colombia er verdens farligste land for fagorganiserte. Nå er den tidligere lederen for landets største fagorganisasjon, Angelino Garzón, blitt ny visepresident og lover store endringer. Ensom svale eller ny trend? TEKST: Richard Skretteberg/COLOMBIA Få trodde på større endringer da Juan Manuel Santos tok over etter president Álvaro Uribe i august 2010. Det lå i kortene at Santos ville holde samme kurs som forgjengeren og det kom som en overraskelse da Angelino Garzón ble valgt til visepresident. Garzón hadde tidligere vært leder av Colombias største fagorganisasjon, CUT. Det er mulig Garzón også ble overrasket. To dager etter innsettelsen ble han rammet av hjerteinfarkt. Men den tidligere guvernøren i Valle del Cauca og arbeids- og sosialminister under regjeringen til Andrés Pastrana Arango fra 2000 til 2002, kom raskt på beina, og har siden vært en utradisjonell stemme i det colombianske regjeringsapparatet. Kontrolltiltakene både ved innkjørselen til og inne i presidentpalasset i Bogota er relativt diskrete og effektive. Utenfor ser man like mange i dress eller skjørt som i uniform. Fristelsen til å la dette bli et bilde på endringer kommer snikende. Men etter lang fartstid i landet har jeg lært at man skal ikke skue hunden på hårene, aller minst i Colombia. Utfordringer i kø Den 63 år gamle visepresidenten tar imot Perspektiv med et smil og et fast håndtrykk. Han spiller opp til sitt folkelige ima- 32 Perspektiv NR. 04.2011 ge og praten kommer raskt i gang, da jeg innledende spør om hva president Santos har oppnådd etter vel ett år ved makten. – Vi har jobbet med å finne helhetlige løsninger for å konsolidere situasjonen. Første prioritet er økonomien. Vårt mål er en økonomisk vekst på fem prosent. Vi hadde seks prosent vekst første halvår, mens tallet for 2010 var 4,4 prosent, forteller Garzón. Før jeg rekker å problematisere tallrekken er Garzón rask til å trekke frem noen sosiale utfordringer: Arbeidsledigheten på nær 12 prosent skal reduseres. Det samme skal antallet fattige, som ifølge FN utgjør omlag 21 millioner, eller mellom 40 og 50 prosent av befolkningen. – I tillegg må vi få til en rettferdig løsning på den væpnede konflikten, men for å lykkes må menneskerettighetene og internasjonal humanitær rett integreres i det politiske arbeidet, sier han. «Victims Law» Dette har jeg hørt colombianske politikere si siden 1980-tallet, men ingen jeg har snakket med tidligere har sagt det med større engasjement. Garzón viser til Victims Law. Loven ble sett på som så viktig at selveste FNs generalsekretær Ban Kimoon var til stede, da den ble vedtatt av det colombianske senatet i juni i år. Victims Law skal gi kompensasjon og jord tilbake til konfliktens ofre, en enorm utfordring både juridisk, politisk og økonomisk. Loven innebærer at regjeringen erkjenner at det pågår en væpnet konflikt og at også den colombianske staten og dens aktører har begått brudd på menneskerettighetene og internasjonal humanitær rett. Garzón vet at gjennomføringen av denne loven er avgjørende for regjeringens omdømme og jeg spør ham derfor om han kan kommentere flere analytikeres skepsis til at loven i det hele tatt lar seg gjennomføre. – Loven representerer et viktig budskap både til det colombianske og internasjonale samfunnet om at staten skal være mer sensitiv med hensyn til voldens ofre og hardere mot de som utøver volden. Loven representerer en fremgang for ofrenes søken etter sannhet, rettferdighet, forsoning og fred, og den er utformet for å fremme erstatningskrav og tilbakeføring av jord innen 10 år. Millioner på flukt Utgangspunktet er at fire millioner mennesker er drevet på flukt i Colombia, noe som tilsvarer omlag én million familier. Kvinner, urfolk og afro-colombianerne er spesielt sårbare grupper og de utgjør også en uforholdsmessig stor andel av de internt fordrevne. Dette betyr at man må gi erstatning eller tilbakeføre jord til om lag 100 000 familier i året, 8500 per må- VISEPRESIDENT: Det kom som en overraskelse da Angelino Garzón ble utnevnt til visepresident. Nå varsler den tidligere fagforeningslederen store endringer og lover å jobbe hardt for å finne en mer helhetlig løsning på landets problemer. Han er særlig opptatt av å hjelpe de mange som er forevet fra sine hjem. Foto: Edgar Montero Rodriguez. ned eller 350 familier per dag. Dette vil kreve nær dialog med lokale myndigheter og ulike sektorer i sivilsamfunnet. Den colombianske regjeringen har budsjettert med 25 milliarder dollar over 10 år. – Dette er en formidabel oppgave, men regjeringen har vilje til å klare utfordringen, med eller uten internasjonal hjelp. Vi har innenfor rammen av Victims Law anerkjent at det pågår en væpnet konflikt i Colombia. Nasjonen har hatt en uavbrutt voldsspiral de siste 50 årene, der gerilja, kriminelle bander, narkokarteller, paramilitære grupper og vanlige gatekriminelle har operert. Narkopengene har lagt grunnlaget for korrupsjon og straffefrihet. Vi skal bekjempe disse gruppene ved hjelp av både militære, politiske og juridiske midler, sier Garzón. Anerkjenner konflikten At den colombianske regjeringen erkjenner at det pågår en væpnet konflikt er svært positivt og representerer noe nytt. Garzón forsetter med å si at døren til fred ikke er stengt, men at geriljaen først må løslate alle gisler. Han mener bruken av landminer og tvangsrekruttering av barn må stoppes umiddelbart, før han med en retorisk snert legger til: – Den mest revolusjonære beslutningen de illegale gruppene kan ta er å slutte med bruk av vold. Deretter legger han med en selverkjennende undertone til: – Vår konstitusjon garanterer befolkningens rett til å leve i fred og staten plikter å garantere disse rettighetene. Garzón understreker at menneskerettighetsforkjempere, lokale ledere for sivilsamfunnet, journalister og andre utsatte grupper må beskyttes samtidig som den sosiale profilen må styrkes. Han forteller at det planlegges en stor konferanse i november 2012, der myndighetene og representanter for det sivile og det internasjonale samfunnet er invitert. Målsettingen er å finne mekanismer for å styrke menneskerettighetene og internasjonal rett, slik at Colombia kan fremstå som en moderne stat. Nye toner – Vi må skape en kultur som fremmer menneskerettighetene og som utvikler den sosiale dialogen. Alle har rett til å komme med kritikk av regjeringen, understreker Garzón. Dette representerer noe nytt i forhold Perspektiv NR. 04.2011 33 ■ COLOMBIA til forrige president Uribe, som kjørte en retorikk overfor befolkningen der man enten var med eller mot myndighetene. Høsten 2003 kom Uribe med blant annet harde utfall mot frivillige organisasjoner og menneskerettighetsaktivister som han beskyldte for objektivt sett å støtte marxistene i geriljagruppen FARC. Det slår meg at argumentasjonen og tonen nå er en helt annen. Hva med myndighetenes ansvar får å sikre arbeidernes rettigheter og fagforeningenes handlingsrom? – Fagforeningene er en del av demokratiet og vi forsvarer retten til streik og forhandlinger, sier Garzón med et blikk om å bli trodd. – Vi ønsker dialog mellom arbeiderne og arbeidsgiverne, sier han og trekker frem frihandelsavtalene Colombia har fremforhandlet med en rekke land. – Dette er en vinn-vinn situasjon, som vil skape økonomisk vekst, økt velferd og for bedre menneskerettighetssituasjonen, sier Garzón. Han fortsetter med å fortelle at den colombianske staten har investert 75 millioner dollar i et program som skal beskytte journalister, fagforeningsfolk og menneskerettighetsforkjempere, til sammen 11 000 personer, og legger til at myndighetene også har etablert et eget arbeidsdepartement for å styrke arbeidstakernes rettigheter. Frihandelsavtale og Norge – Vårt håp er at også den norske regjeringen vil ratifisere frihandelsavtalen, det vil styrke vårt samarbeid også med tanke på menneskerettighetene, sier Garzón. – Den rette veien fremover er mer demokrati, sosial dialog og respekt for menneskerettighetene. Vi må også sette inn større ressurser for å oppklare kriminelle forhold. Hva med maktpersonenes nære forhold til paramilitære grupper som har pågått i årevis? – Vi avviser alle illegale væpnede grupper. Offentlige tjenestemenn skal ikke under noen omstendighet være innblandet i slik virksomhet. Hvis så likevel skjer, må de stilles for retten. Colombia trenger fred og vi tror Norge kan spille en positiv rolle i en slik prosess, ikke minst fordi Norge er et symbol på fred og arbeid for menneskerettighetene. Dessuten har Norge tidligere hatt en rolle i arbeidet for fred i Colombia. Det er ikke mange med røtter fra grasrota som har tråkket sine sko i det colombianske presidentpalasset tidligere, og mange colombianere er usikre på om dette vil få noen reell betydning i arbeidet med å bedre menneskerettighetssituasjonen og gjennomføre sosiale reformer. Flere av visepresident Garzóns utsagn i dette intervjuet kan også i høyeste grad diskuteres, men de representerer en ny tone. Da Garzón tidligere i høst uttalte seg svært kritisk om den offisielle fattigdomsgrensen i Colombia, endte det med korreks fra presidenten. En ensom svale gjør kanskje ingen sommer. n Litt mer enn krig og katastrofer… PORTO Er du opptatt av utviklingslandenes situasjon? Er du interessert i å lese om den økonomiske og politiske utviklingen? Om de mange små skrittene for å unngå sult-katastrofer og krig? Nå har du muligheten. 27.000 lesere! vil ha et ✗ JA, jeg gratis-abonnement på fagbladet Bistandsaktuelt. Navn Gate- og/eller leilighetsadresse (etasje og leilighetsnummer, hvis mulig) Postboks Postnummer Poststed NB! Vennligst oppgi gate-/leilighets- og evnt. postboksadresse. Hoveddelen av opplaget distribueres med avisbud. Du kan også tegne abonnement direkte på www.bistandsaktuelt.no bistandsaktuelt Norad Postboks 8034 Dep. 0030 OSLO Analyse RICHARD SKRETTEBERG er spesialrådgiver i Flyktninghjelpen. 15 måneder og ett lokalvalg etter at Juan Manuel Santos inntok presidentstolen i Bogota, kan vi slå fast colombiansk politikk er mer spennende enn på mange år. Muligheter og utfordringer Utviklingstendensene er motstridende og veien videre ble enda mer uviss etter at lederen i FARC, Alfonso Cano, ble drept 4. november. Utviklingen under president Santos har imidlertid flere positive trekk. Det svært anstrengte forholdet til nabolandene Ecuador og Venezuela er forbedret og tilnærmet normalisert. Dette har styrket Colombia politisk i regionen og fått landet ut av den økende isolasjonen de var i ferd med å vinkle seg inn i under president Uribe. ØKONOMISK USIKKERHET Grensehandelen med nabolandene har også stor betydning for økonomien. Colombia ligger an til fem prosent vekst i 2011 og frihandelsavtaler har blitt signert med en rekke nye land, deriblant USA. Men med et snevert fokus kun på økonomisk vekst, er det lett å miste helheten av syne. Fra 2001-2009 vokste colombiansk økonomi årlig med 4,1 prosent. I samme periode falt Colombia 17 plasser på FNs indeks for menneskelig utvikling (Human Development Index). En dyster utvikling sett med vanlige colombianeres øyne. Veksten i økonomien er også i stor grad knyttet til gruve- og plantasjedrift der strid om eiendomsrett til land og dårlige arbeidsforhold er utbredt. Småbøndene i Colombia frykter billig import av subsidierte amerikanske jordbruksvarer. Den britiske hjelpeorganisasjonen Oxfam finansierte en studie i 2009, som viste at småbøndene i Colombia må beregne et inntektstap på 10,5 prosent hvis en frihandelsavtale inngås. Dårligere priser på råvarer vil også innvirke på mange bøn- ders vilje til å slutte med dyrking av kokabusken. ARVEN ETTER URIBE Det er på det juridiske området Santosregjeringen har best resultater å vise til. Korrupsjonsskandaler og saker der innflytelsesrike enkeltpersoner og statsinstitusjoner har samarbeidet med paramilitære har stått i kø og er en del av arven etter president Uribe. DAS (Departamento Administrativo Nacional de seguridad), som arbeidet med etterretning og sikkerhet, er oppløst og Bogotas tidligere ordfører sitter fengslet på grunn av korrupsjon. Bogotas nyvalgte ordfører Gustavo Petro, tidligere medlem av M-19 geriljaen, gikk til valg under slagordet «Nulltoleranse for korrupsjon» og vant på det. Men svært mye gjenstår. De paramilitære strukturene eksisterer fremdeles og fortsatt likvideres et stort antall fagforeningsmedlemmer og ledere for lokale, sosiale bevegelser. ERSTATNING TIL FORDREVENE Santos-regjeringens egentlige eksamen blir gjennomføringen av Victims Law- loven som skal gi kompensasjon og land tilbake til Colombias millioner av internt fordrevne. For første gang på mange år har vi en regjering som kan møte motstand fra deler av den etablerte elite. Uribe klarte å holde en allianse mellom den urbane eliten og de store landeierne på landsbygda. Det var en sterk og aggressiv allianse som gjorde alt for å parkere sivilsamfunnets organisasjoner på sidelinjen. Gjennomføringen av Victims Law vil bli utfordret av landeiere som har utvidet sine eiendommer gjennom fordrivelse av bønder i ly av den væpnede konflikten. Disse Uribe-tro gruppene satset alt på lokalvalget 30. oktober, vel vitende om at de statlige institusjonene er svake og at ansvaret for gjennomføringen av Victims Law i stor grad vil bli lagt på lokalt nivå. Valgresultatet viste at Uribes støttespillere er sterkt svekket. Kampen om Colombias jord har alltid vært blodig. Victims Law gir håp om at jussen etter hvert blir viktigere enn våpnene. SVEKKET GERILJA Mange spår at Farc står foran et endelig nederlag etter at deres øverste leder, Alfonso Cano, ble drept i begynnelsen av november. Det er ingen tvil om at geriljaen er svekket etter å ha mistet fem fremtredende ledere de siste fire årene. Men de er ikke slått. Det siste året har deres aktivitet økt betydelig, men hærens vellykkede angrep på Cano er et strategisk nederlag. Faren nå er at veien frem til forhandliger kan bli enda lenger. Cano var organisasjonen ideolog og en av de siste gjenværende ledere som kunne virke samlende internt og som samtidig ønsket forhandlinger. Det vil ta tid å få en ny leder med samme tyngde og det er fare for splittelser og fraksjonsdannelser. Frontene som er mest involvert i narkotrafikken kan bli fristet til å la den kriminelle agendaen stå over den politiske. Utviklingstendensene i Colombia er motstridene. Det eneste som er sikkert er at det meste er usikkert. n Perspektiv NR. 04.2011 35 ■ Al jazeera ANKERKVINNE: Ghina Fakhry i Al Jazeeras studio i Qatars hovedstad Doha like før hun går på lufta for å presentere nyhetene. Den engelskspråklige kanalen startet med å dekke verdensbegivenhetene allerede fra starten. TV-kanalen har planer om nyhetssendinger på flere språk. NR. 04.2011 36 Perspektiv Al Jazeera inn i varmen Al Jazeera blir ikke lenger betraktet som den hissige, småskumle lillebroren i det internasjonale medielandskapet. Kanalen er blitt en nyhetsformidler som lyttes til. Også i vesten. tekst: Marianne Alfsen/Felix Media foto: Tom Pilston/Panos/Felix Features I desember 2010 endret det amerikanske utenriksdepartementet sin mediepolicy overfor Al Jazeera. Resultatet er at stadig flere amerikanske diplomater, offentlige talsmenn og politikere har uttalt seg i kanalen dette året. På agendaen denne våren var særlig USAs syn på protestbølgen i Nord-Afrika og Midtøsten – der Al Jazeera spilte en viktig rolle i å bringe folkets krav ut til verden og dykke dypt ned i årsakssammenhengene. – Hvis vi ikke er med i diskusjonen, så vil folk snakke for oss eller om oss. Vi må sikre at vi er der ute og snakker for oss selv, sa Dana Shell Smith i det amerikanske utenriksdepartementets mediesek- sjon til Los Angeles Times i februar, da opprøret var i full gang. Policyendringen vitner om at Al Jazeera er blitt en faktor å regne med i det internasjonale medielandskapet. På lag med djevelen? Vestlige TV-seeres første møte med den arabiske nyhetskanalen Al Jazeera, var da kanalen i 2001 kringkastet videoen med Osama bin Laden, der han på vegne av Al Qaida påtar seg ansvaret for terrorangrepene 11. september. Nederst i hjørnet lyste Al Jazeeras snirklete, gule logo. Få uker senere var Al Jazeera eneste nyhetskanal på bakken da amerikanske og britiske styrker, i samarbeid med den Taliban-kritiske, afghanske Nord-Alliansen, angrep Afghanistan og tok Kabul. Perspektiv NR. 04.2011 37 ■ Al jazeera UTVIDER: Satelittskjermer på taket til Al Jazeeras bygning i Doha. Ikke alle TV-seere i vestlige land er i stand til å motta sendingene fra Al Jazeera. I USA for eksempel er det kun et utvalg av kabel- og satelittselskaper som tilbyr kanalen til sine kunder. Den gang var Al Jazeera en ren regional, arabisktalende kanal, med de 22 landene i den Arabiske liga som målgruppe. Forholdet mellom USA og Al Jazeera var iskaldt. USA opplevde kanalen som antiamerikansk i dekningen av landets interesser. – USA var særlig misfornøyd med dekningen av invasjonen i Irak i 2003. De syntes irakiske seire ble blåst opp og at det var for mye fokus på sivile tap, forteller Tine Ustad Figenschou ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Medieforskeren har fulgt Al Jazeera i 10 år, og avlagt både hovedoppgave og doktorgrad om kanalen. Tidligere forsvarsminister Donald H. Rumsfeld beskyldte i 2004 Al Jazeera for å spre «ondskapsfull, feilaktig og utilgivelig» informasjon om USAs invasjon i Irak, etter at kanalen rapporterte at USAs angrep på opprørsbastionen Falluja gikk hardt ut over sivile. Al Jazeera på sin side beskyldte USA for bevisst å bombe tvkanalens hovedkvarter i Kabul og Bagdad under invasjonene i henholdsvis 2001 og 2003. Men nå er det tøvær mellom Al Jazeera og amerikanske myndigheter. I dag er 38 Perspektiv NR. 04.2011 ØKT STATUS: Også vestlige politikere har fått øyne opp for Al Jazeeras seriøse og viktige nyhetsformidling. På bildet ser vi NATOs generalsekretær, Anders Fogh Rasmussen, flankert av sikkerhetsvakter, mens han er i ferd med å forlate Al Jazeeras arabiske redaksjon. forholdet preget av «en sunn spenning», ifølge Shell Smith. Tony Burman, som inntil nylig var Al Jazeeras strategiske rådgiver overfor USA, har på sin side uttalt at: – Den kalde krigen som eksisterte mellom Bush-administrasjonen og Al Jazeera er helt slutt. I dag er det et profesjonelt forhold mellom en aggressiv regjering og en aggressiv nyhetsorganisasjon. Til og med utenriksminister Hillary Clinton roste i mars 2011 Al Jazeera for å servere «ekte nyheter», som bidrar til å «endre folks tanker og oppfatninger» – med referanse til hendelsene i NordAfrika og Midtøsten og med klar adresse til amerikanske mediers slette innsats i samme region. Global over natten Al Jazeera gikk på luften første gang 1. november 1996, og er etter 15 år blitt en regional maktfaktor i en splittet region – elsket og hatet i omtrent like stort monn i de 22 statene i Midtøsten og Afrika som har arabisk som hovedspråk. Kanalen skulle bidra til å korrigere måten den arabiske verden ble beskrevet på i vestlige medier. Før Al Jazeera hadde folk flest i regionen kun tilgang til regimetro dekning av sine egne land. Al Jazeera fikk raskt ry som en uavhengig og kritisk nyhetsformidler – og folk flokket seg om skjermen. Mange av kanalens journalister hadde hatt sin læretid i BBC Arabic, som ble nedlagt året før Al Jazeera så dagens lys. Eierne er den autokratiske lilleputtstaten Qatars regjering, som til dags dato spytter inn brorparten av kanalens driftsmidler. I 2006 ble søsterkanalen Al Jazeera English lansert. Nå skulle Al Jazeera ikke lenger bare formidle nyheter fra og for den arabiske verden, men bli en utfordrer til CNN og BBC internasjonalt. Ifølge Al Jazeeras hjemmesider, formidles de i dag til 220 millioner hustander i 100 land og har 65 landkontorer. Kanalen har 3 000 ansatte, hvorav 400 er journalister. Det vakte oppsikt da internasjonale medieprofiler, som den legendariske BBC-journalisten Sir David Frost, meldte overgang til den kontroversielle kanalen. Hele ledergruppen ved oppstart bestod av anerkjente mediefolk fra britiske ITN, og journalister fra både BBC, Sky og ITN var å finne i staben da den første sendingen gikk på luften 1. november 2006. n n Den kalde krigen som eksisterte mellom Bushadministrasjonen og Al Jazeera er helt slutt. I dag er det et profesjonelt forhold mellom en aggressiv regjering og en aggressiv nyhetsorganisasjon. Tony Burman, Al Jazeeras tidligere strategiske rådgiver overfor USA Perspektiv NR. 04.2011 39 ■ Al jazeera REDAKSJONEN: Oversiktbilde av den engelske redaksjonen hos Al Jazeera. NR. 04.2011 40 Perspektiv n n Vi i vesten har kringkastet våre synspunkter til den ikke-vestlige verden i årevis. Det er bare rett og rimelig at disse ikke-vestlige områdene skal få en sjanse til å gjengjelde komplimentet. Sir David Frost The Guardian, 12 februar 2006 Kanalen slo på stortromma fra første dag. Der CNN og BBC bygde seg opp internasjonalt over tid, klinket Al Jazeera til med globale sendinger 24 timer i døgnet fra første stund. å formidle sine historier og videodokumentasjon av det som skjedde. Al Jazeera ble en viktig plattform for opprøret, sammen med sosiale medier og det som skjedde på gata. Grasrotkanal Al Jazeera English’ dekning av verdensbegivenheter skiller seg fra CNN og BBC på flere måter, konkluderer medieforsker Figenschou etter kanalens fem år på luften: – For det første har de større fokus på det globale sør. For det andre har de stort sett lokale journalister som jobber for dem på landkontorene. Det at de rekrutterer lokalt, snarere enn å sende inn utenlandske korrespondenter på kortidsoppdrag, gjør at de over tid har fått et annet kildenettverk, sier hun, og påpeker at det sivile samfunn er mer synlig i Al Jazeeras dekning enn i BBCs og CNNs – som har større fokus på toppene i posisjon og opposisjon enn grasrota. Al Jazeera har også tendens til å vise en visuelt mindre tilslørt versjon av virkeligheten, i form av tøffere, mer grafiske tv-bilder. Al Jazeera har fått vidtrekkende anerkjennelse for sin dekning av protestbølgen i Nord-Afrika og Midt-Østen det siste året. – Opprøret skjedde midt i deres kjerneområde. Al Jazeera hadde fra første dag gode kilder og mange folk på bakken, så de kunne videreformidle budskapet fra gata. De forstod tidligere enn de andre nyhetsformidlerne konsekvensene av det som skjedde og hadde lenge fokusert på behovet for reform, sier Figenschou, og fortsetter: – Det var Al Jazeera folk kontaktet for En ny vår Den anerkjente tidligere BBC-journalisten Barnaby Phillips var blant dem som tok en profesjonell sjanse, og sluttet seg til Al Jazeera English noen måneder før kanalen gikk å luften. – Navnet Al Jazeera vekker alltid sterke følelser for eller mot, sier Phillips, og forteller om hvordan folk kan gi ham tommelen opp og si at «vi hater USA også». – Da må jeg svare at, nei, vi hater faktisk ikke USA. Barnaby Phillips hadde 15 år bak seg som journalist i BBC, åtte av dem som korrespondent i blant annet Nigeria og Sør-Afrika, da han takket ja til jobben som Europakorrespondent for Al Jazeera. Han stikker ikke under en stol at han gikk noen runder med seg selv først. Han følte seg imidlertid trygg på at Al Jazeera var et godt valg, basert på det sterke teamet av folk fra kanaler som ITN, Sky News, BBC og ABC som hadde gått foran ham, og av ambisjonene og ideene de brakte med seg. Han likte også tanken på å dekke særlig de østlige delene av Europa, med Athen som base. – Det er ikke ofte man får sjansen til å være med på noe helt fra starten, sier Phillips, som berømmer Al Jazeeras «umettelige interesse» for det som skjer i verden og for villigheten til å legge ressurser i nyhetsformidlingen. Perspektiv NR. 04.2011 41 ■ Al jazeera SMINKE: Et lett anstrøk sminke, så er nyhetsanker Ghina Fakhry klar for en ny sending. – I Kosovo i 2008 [da Kosovo erklærte sin uavhengighet, red. anm.] la vi flere ressurser i dekningen og gjorde en bedre jobb enn både CNN og BBC. Da var det frustrerende å komme tilbake til hotellet og oppleve at vår dekning ikke var tilgjengelig, forteller Phillips. Al Jazeera har siden fått innpass i kabel-TV- og satellittpakkene i stadig flere europeiske land, inkludert Norge, men er fortsatt kun tilgjengelig via nett enkelte steder. Et troverdighetsproblem – Lenge tok mange store forbehold når de videreformidlet nyheter fra Al Jazeera. Jeg husker en reportasje på NRK, tidlig i Afghanistan-krigen, der journalisten i en «voiceover» nærmest underkjente informasjonen om sivile tap som kom fra Al Jazeera. I dag advarer man ikke lenger mot kanalens troverdighet, sier Figenschou. Barnaby Phillips bekrefter at det «ikke 42 Perspektiv NR. 04.2011 MORGENMØTE: Produksjonssjef Carlos Van Meek (i midten) går gjennom dagens aktuelle saker til Al Ja akkurat har åpnet dører» å si at man er fra Al Jazeera, slik det gjorde da han hadde BBC-hatten på. – I begynnelsen ble folk forvirret. Det hendte folk trodde du sa du var fra Al Qaida. Særlig i USA ble vi møtt med mistenksomhet og regelrett fiendtlighet, forteller Phillips, og legger til at folk ofte skifter mening når de faktisk får se Al Jazeera, og opplever at det er uavhengig journalistikk på høyt nivå. Ikke verden i henhold til Qatars eneveldige emir. – Holdningen til Al Jazeera har sakte men sikkert endret seg, selv om vi fortsatt sliter med å få den tilliten journalistikken vår fortjener, mener Phillips. Han beskriver hvordan også britiske myndigheter i større grad ser på Al Jazeera som en viktig plattform. – Nå kan jeg få telefoner fra kontorene til [utenriksminister] William Hague eller [visestatsminister] Nick Clegg, med beskjed om at de har noe på hjertet. Det skjedde ikke i starten, forteller Al Jazeeras Europakorrespondent. Men Al Jazeera sliter fortsatt med å bli kvitt stempelet som «emirens kanal» i Vesten. Det er lite reklame på Al Jazeera. Kanalen finansieres fortsatt nesten fullt og helt av Qatars eneveldige regime, og mange spør seg om kanalen virkelig tilbyr uavhengig dekning eller om den er emirens forlengede utenrikspolitiske arm. – For å si det slik, jeg har aldri fått noen telefon fra emiren, der han ber meg dekke én sak eller la være å dekke en annen, sier Phillips. – Jeg tror det er i Qatars regjerings interesse å opprettholde kanalens redaksjonelle uavhengighet. De ser at kanalen på den måten vil få en sterkere stemme og større gjennomslag, fortsetter han. – Det har alltid vært en diskusjon om Al Jazeeras troverdighet, men de samme spørsmålene kan stilles om BBC og CNN, azeeras engelske nyhetssending. mener Tine Udstad Figenschou, og påpeker at BBC og CNN rapporterer ut fra et vestlig ståsted, på samme måte som Al Jazeera kan sies å rapportere fra et arabisk. – Vi er kategorisk anti ingenting og pro ingenting, understreket Al Jazeera English’ administrerende direktør, Al Anstey, på CNN i februar. Han påpekte at Al Jazeera Arabic har et arabisk publikum, der Al Jazeera English har et globalt, og at den redaksjonelle agendaen derfor naturlig nok skiller seg fra hverandre. Han påpekte også at Al Jazeera English er redaksjonelt uavhengig av den arabiske søsterkanalen. Figneschou understreker imidlertid at det finnes ett felt, der verken den arabiske eller den engelske Al Jazeera-kanalen forholder seg uavhengig. – Al Jazeera dekker nesten ikke Qatar, og det som dekkes er verken uavhengig eller kritisk, påpeker hun. I 2022 skal Qatar være vertskap for fot- HOVEDKVARTER: Al Jazeera holder til i Qatars hovedstad Doha. Kanalen er hovedsakelig finansiert av regjeringen i landet, noe som har skapt tvil om kanalens evne til å dekke forhold som berører Qatars regime på uavhengig og kritisk måte. ball-VM. Før den tid skal det bygges arenaer og investeres i infrastruktur. – Da vil det trengs kritisk økonomisk journalistikk, fokus på korrupsjon og gjennomføring. I hvor stor grad Al Jazeera får rapportere om dette, blir en viktig test av myndighetene i Qatar. Om ti år vil vi ha sett mer enn i dag om det går i retning av at Al Jazeera blir et talerør for myndighetene, eller om det fortsatt er en uavhengig, journalistisk stemme, mener Figenschou. Vil til USA I mellomtiden skorter det ikke på ambisjoner. Akkurat som BBC og CNN kringkaster på en rekke ulike språk, ønsker Al Jazeera å utvide med nye språkversjoner. Med tanke på USA, har Al Jazeera fortsatt en vei å gå. Ingen av de store kabel-TV- eller satellittleverandørene har inkludert Al Jazeera i sin pakke. På hjemmesiden har Al Jazeera et opprop: «Krev Al Jazeera i USA». Figenschou mener det ikke ligger noe mer dramatisk bak, enn at det er vanskelig å skyve ut de etablerte til fordel for Al Jazeera. Barnaby Phillips mener også en av årsakene kan være at et amerikansk publikum ikke er så lystne på enda en nyhetskanal, men tror også kanalen fortsatt sliter litt med sitt image i USA. Huffington Post skriver at Al Jazeera drasser med seg et «busemann-stempel» fra Bush-dagene. Etter alle lovordene om deres dekning av den arabiske våren, og med massiv tilstedeværelse i sosiale medier, håper imidlertid Al Jazeera at dørene skal åpne seg til USA. Allerede i slutten av januar 2011, bare et par uker inn i opprøret som felte president Mubarak i Egypt, uttalte New York Times’ mediereporter, Brian Stelter, at dette var «Al Jazeeras øyeblikk» og at det er på tide at et amerikansk publikum får se Al Jazeera på tv. n Perspektiv NR. 04.2011 43 Landsorganisasjonen i Norge støtter Flyktninghjelpens arbeid! LO er Norges største arbeidstakerorganisasjon, med rundt 870.000 medlemmer i 21 fagforbund. Arbeid til alle er LOs hovedkrav, og nøkkelen til å løse felles samfunnsoppgaver og velferd til alle. Slugger’n tekst: Bjørn Hansen, tidligere journalist og korrespondent i NRK USA beveger seg inn i hva John Steinbeck har betegnet som «Vår misnøyes vinter». USA: Vår misnøyes vinter Det handler ikke om noen litterær tilstand, men om en dyp og lammende frustrasjon i folkedypet. Med en arbeidsledighet på over 9 prosent, en økonomi på randen av ”double dip” – et dobbelt tilbakeslag – og en politisk situasjon som ikke viser vei ut av uføret, føler de fleste amerikanere at landet beveger seg i gal retning. To kriger som ennå ikke er avsluttet, en statsgjeld som nærmer seg verdien av alt hva landet skaper i løpet av ett år (BNP) og en stigende kløft mellom ”haves” og ”have nots” bidrar til en politikerforakt som landet ikke har opplevd i nyere tid. Etter republikanernes valgseier i fjor der de ero- bret et solid flertall i Representantenes Hus har systemet sluttet å fungere. Republikanerne nekter å godta noe forslag som kommer fra president Barack Obama, og Obamas forsøk på å forhandle og kompromisse med sine motstandere har endt i ydmykende nederlag for presidenten selv. Presidentens tidligere styrke i forhandlingssituasjoner er blitt hans svakhet, fordi han forsøker å forhandle med en motstander som ikke ønsker løsninger, men konfrontasjon. Ingen har sagt det tydeligere enn David Brooks, en intellektuell, konservativ republikaner som er skremt av den ytterliggående Tea Party bevegelsens innflytelse: ”Det republikanske partiet er overtatt av fanatikere som ikke har noen sans for moralsk verdighet”. Og han har rett. Tea Party øver en innflytelse i partiet som går langt ut over bevegelsens røtter blant velgerne. I dag har Tea Party synkende oppslutning, trolig under 20 prosent, nesten alle republikanere. Men bevegelsen makter likevel å lamme samarbeid og beslutninger i Kongressen. Da presidenten for et par måneder siden la frem sin såkalte ”jobbpakke” med sikte på å stimulere næringsliv og sysselsetting, svarte re- publikanerne med å legge pakken i skuffen. Med sitt flertall hindrer de ganske enkelt at forslaget kommer opp til behandling. Alle som har litt rede på fotball kjenner uttrykket: Obstruksjon. Hos amerikanere flest gir dette seg utslag i et sinne og en forakt for selve det politiske systemet. Tydeligst markerer denne protesten seg gjennom ”Occupy Wall Street”, et ungdomsopprør preget av indignasjon over klasseskiller og manglende håp for fremtiden. Mange av disse ungdommene har god utdannelse, de ønsker å gjøre gagns arbeid, men møter veggen i samfunnet. De har selv ikke noe politisk program utover protestene, men vekker likevel sympati i store deler av befolkningen. Det er middelklassens barn som viser sin rasende avmakt mot rikfolkets grep om samfunnet og overfor den velfinansierte, lobbyinfiserte politiske elite. Ingen går fri av dette raseriet, heller ikke president Obama, som nå er marginalt mindre populær enn populær (oppslutning ca. 45 %). Men hva skal man si om Kongressen? Bare vel 12 prosent mener den gjør jobben den er satt til å gjøre. Bare 6 prosent ønsker gjenvalg av den sittende Kongressen. Tidligere var det alltid slik at velgerne uttrykte misnøye med Kongressen, men var fornøyd med sin egen representant på Capitol Hill. Nå er det bare hver femte velger som ønsker gjenvalg av egen representant. Kanskje er Obama den heldigste. n ■■ Det er middel klassens barn som viser sin rasende avmakt. Perspektiv NR. 04.2011 45 ■ argentina I RETTEN: De tidligere diktatorene Jorge Rafael Videla (til høyre) og Reynaldo Bignone, da rettssaken mot dem startet i Buenos Aires. Begge risikerer livstidsdommer dersom de blir funnet skyldige. Foto: Scanpix. Barnerøvere for retten Et av de mørkeste kapitler i argentinsk historie ble brutalt brakt til live igjen da sju høyere militæroffiserer og en lege, iført håndjern, ble ført inn i en rettssal i Buenos Aires sist vinter. Tekst: Erik R. Selmer NR. 04.2011 46 Perspektiv T o av dem var generalene Jorge Rafael Videla og Reynaldo Bignone, den første og den siste lederen av militærjuntaen som styrte Argentina med jernhånd i årene 1976-1983 - en tid da menneskeliv ikke sto høyt i verdi. De åtte gamle og gråhårede mennene er tiltalt for kanskje den mest avskyelige av alle forbrytelser under diktaturet, for planmessig å stjele nyfødte barn fra mødre som deretter «forsvant». Ifølge tiltalen var de ansvarlige for å stå bak bortføringen av 34 småbarn, og for å ha forfalsket barnas identitet. den skitne krigen De 34 ble alle født av mødre som ble holdt fanget i blant annet de to mest sentrale fangeleirene under militærdiktaturet, Marinens mekaniske skole (ESMA), og militærbasen Campo de Mayo, begge i hovedstaden Buenos Aires. 370 vitner skal høres i rettssaken, som blir overført på argentinsk fjernsyn, og som var ventet å vare i minst åtte måneder. Den nå 86 år gamle Videla regnes som arkitekten bak Argentinas «skitne krig» for å ta livet av venstreorienterte motstandere av regimet. I desember 2010 ble han dømt til livsvarig fengsel for forbrytelser mot menneskeheten. 83 år gamle Bignone fikk en dom på 25 år i april samme år for bortføringer og tortur i Campo de Mayo, som han ledet i juntaens første år. Av de 4 000 som satt fanget i Campo de Mayo, var det bare 50 som var i live da juntaen falt. Videla sier selv han føler seg «forhåndsdømt», og at «domstolen mangler jurisdiksjon og kompetanse for hendelser som hæren utførte i krigen mot subversiv terrorisme». 500 STJÅLNE BARN Kanskje så mange som 500 spedbarn ble stjålet fra mødrene sine under militærdiktaturet, ifølge menneskerettighetsgruppen Bestemødrene på Mai-plassen. Gravide kvinner som var motstandere av militærjuntaen, ble holdt fanget i militærleire og tortursentre inntil de fødte. Deretter ble de drept, mange av dem døde da de ble kastet levende ut fra militærhelikoptre over elven Rio de la Plata. Men selv for den brutale juntaen gikk det trolig en grense ved å ta livet av barn. Løsningen ble å la barna få ny identitet og gi dem til militæroffiserer, eller deres slektninger og bekjente. I dag er barna blitt voksne. Bestemødrene på Mai-plassen har når dette skrives, klart å identifisere 105. Noen av dem er politikere, andre menneskerettsaktivister. Det har ikke vært like lett for alle å få vite at deres biologiske foreldre ble drept, eller at deres «far» var med på militærjuntaens grusomheter. Og ikke alle vil se sannheten i øynene, selv om en ny lov tvinger alle som det er reist tvil om identiteten til, til å ta DNA-test for å få sikkerhet i om deres biologiske foreldre ble henrettet. DNA-TESTES To som ikke ønsker å vite er Marcela og Felipe Noble Herrera, adoptivbarna til Ernestina Noble Herrera, eieren av avishuset Clarin, Argentinas største. De ble adoptert like etter militærkuppet i mars 1976, og to ulike familier forsøker gjennom rettssystemet å bevise at de ble stjålet fra fengslede slektninger. Men søskenparet protesterte mot at de ikke får ha privatlivet i fred, ikke minst etter at politiet i en razzia mot Noble-familiens hjem tok DNA-prøver fra tannbørster og hårbørster for testing. – Vår identitet er vår. Den er en privatsak, og det er ikke opp til staten å komme og fortelle oss hva som er vårt, sier Marcela Herrera. Men i juni måtte arvingene krype til korset, etter at en domstol hadde bestemt at de måtte gå med på at skikkelige DNA-prøver ble foretatt. Marcela er forberedt på at hun kan være ulovlig adoptert. – Hvis det virkelig er sant, er det opp til oss å ta det inn over oss, sier hun. Bestemødrene på Mai-plassen er av en annen oppfatning. For dem er retten til å vite sannheten et grunnleggende etisk spørsmål. Og den retten gjelder hele samfunnet, sier viseminister for menneskerettigheter, Luis Alén. Ikke bare har de bortførte barna denne retten, men også familiene de biologisk tilhører. – De ønsker også å vite hvem som er deres barns barn. Derfor blir DNA-testing foretatt av beinrester fra graver over hele Argentina. Så langt har 600 skjeletter blitt sammenlignet med blodprøver fra slektninger av forsvunne opposisjonelle. BESTEMOR ESTELA Estela Carlotto, den 81 år gamle lederen for Bestemødrene på Mai-plassen, hadde to døtre, Laura og Claudia. De gikk begge under jorda da forsvinningene økte i omfang. Men i november 1977 ble Laura tatt. – Vi lette, visste ikke hva vi skulle gjøre, hvilken dør vi skulle banke på for å spørre PLAZA DE MAYO: En gruppe mødre demonstrerer på Mai-plassen i Argentinas hovedstad Buenos Aires og krever at de militære må stilles for retten for sine kriminelle gjerninger. Foto: Scanpix FORTID: Tidligere general og president, Reynaldo Bigone (til venstre), og sjefen for den militære juntaen i Argentina, Jorge Rafael Videla, er innhentet av sin kriminelle fortid og risikerer strenge straffer. Foto: Wikimedia n n Gravide kvinner som var motstandere av militærjuntaen, ble holdt fanget i militærleire og tortursentre inntil de fødte. Deretter ble de drept. Perspektiv NR. 04.2011 47 ■ argentina BESTEMØDRENE: Lederen for Bestemødrene på Maiplassen, Estela de Carlotto (til venstre) og grunnleggeren av Mødrene på Maiplassen, Tati Almeida, legger fram et foto som bevis på mord og grusomheter begått av militære tilknyttet Cordoba-garnisonen i 1986. Fotografiet er det de militære selv som har tatt, og de fleste av ofrene er identifisert. Foto: Scanpix hvor hun var. Logikken sa, spør biskopen, men han viste seg å være medskyldig, forteller Carlotto under et møte i Oslo. – Jeg gikk fra dør til dør, fortsetter hun. – Jeg snakket med general Bignone, den siste presidenten, da han var sekretær for general Videla. Jeg ba ham om Lauras liv, om at de ikke skulle drepe henne. Da ble han nærmest gal, sa nei, og at de skulle drepe alle. Men hun var i live, sammen med mannen sin, i en konsentrasjonsleir. Det var flere hundre av dem i Argentina, nær La Plata. De drepte mannen hennes nesten med en gang. De lot henne leve fordi hun var gravid. Da jeg ba om hennes liv, var hun i live. Men jeg visste det ikke, sier Carlotto, som har fått FNs menneskerettighetspris for sitt arbeid. I denne prosessen traff Carlotto andre kvinner som lette etter barna sine. – De bar på en dobbel smerte, de visste NR. 04.2011 48 Perspektiv n n Jeg snakket med general Bignone, den siste presidenten, da han var sekretær for general Videla. Jeg ba ham om Lauras liv, om at de ikke skulle drepe henne. Da ble han nærmest gal, sa nei, og at de skulle drepe alle. Estela Carlotto, den 81 år gamle lederen for Bestemødrene på Mai-plassen om datteren som ble tatt i 1977. heller ikke hvor barnebarna var. Vi var 12, vi hadde sterk tro på at barna og barnebarna ville komme tilbake. Vi gjorde i stand vugger og barneklær. År etter år besøkte vi barnehjem. Men etter hvert skjønte vi at de aldri skulle komme og leve med oss. I dag er ikke lenger alt håp ute. Av de 34 personene domstolen i Buenos Aires forsøker å finne sannheten om, er også Carlottos barnebarn, Lauras sønn. En annen er barnebarnet til den kjente dikteren Juan Gelman. Carlottos andre datter, Claudia, leder den statlige Kommisjonen for retten til en identitet, CONADI. – Laura ble drept to måneder etter at barnet hennes ble født. Jeg fikk siden levningene hennes utlevert, sier Estela Carlotto. Og kommer med denne advarselen: – Det som skjedde hos oss, kan også skje i andre land når noen tror de har makten over livet og døden. n Kidnappet som barn Horacio ble kidnappet som baby under «den skitne krigen» i Argentina. Det skulle gå 27 år før han i 2003 ble kjent med sin virkelige identitet. Tekst: Erik R. Selmer For Horacio Pietragalla Corti ble livet aldri mer det samme etter at han fikk vite at de militære stjal ham som baby og tok livet av begge hans foreldre. Et halvår etter at han fikk vite hvem han var, gravla han restene av sin biologiske far, som var funnet noen uker før. Farens levninger ble funnet etter at etterforskere oppdaget den til da største massegraven etter militærdiktaturet i Córdoba-provinsen. Om lag 40 ofre ble funnet i graven. En av dem var Horacios far, som var en av lederne i den venstreorienterte peronistbevegelsen Montoneros. Han ble drept i 1975 av en dødsskvadron fra terroristorganisasjonen Triple A. Også moren var aktivist i Montoneros. HENRETTET ETTER FØDSELEN Faren ble drept da moren var gravid i fjerde måned. Moren, Liliana Corti, gikk under jorda og fødte på det hun trodde var et sikkert sted. Men hun ble oppsporet, og statsterroristene tok livet også av henne, samtidig som de stjal Horacios identitet i 27 lange år. Fem måneder gammel ble Horacio gitt til Lina og Adriano Castillo, enkle folk med landsens bakgrunn. Hun arbeidet som hushjelp hos en oberstløytnant, han var snekker. De ga gutten navnet Cesar Sebastian, og oppdro ham som sin egen sønn inntil han med hjelp fra menneskerettighetsorganisasjonen Bestemødrene på Mai-plassen fikk vite hvem han i virkeligheten var. – Etter at du har fått vite sannheten, kan du rekonstruere ditt liv, sa dommeren Cristina Garzón de Lascano til ham da han fikk overlevert resultatene av DNA-analysen som viste at levningene fra et av ofrene i Córdoba tilhørte hans biologiske far. – Nå er han der vi alle vil han skal være. Dette retter opp fortiden, jeg får igjen KIDNAPPET: I ti år tvilte Horacio på om han var «mamma» og «pappas» gutt. Nå viser det seg at han hadde grunn til å tvile. Foto: Laura Tannchen min identitet og historien om min far, sa Horacio, da han holdt urnen, drapert med et argentinsk flagg, i hendene. Horacio la til at han allerede en stund hadde vært i tvil om sin egen identitet før han oppdaget at foreldrene var blant de mange som forsvant under militærdiktaturet. – Jeg har vært mentalt forberedt på denne stunden. Inne i meg hadde jeg en merkelig følelse som bare fortsatte å øke i styrke, sa han. Den to meter høye mannen liknet ikke på «foreldrene», og han fikk aldri noe tilfredsstillende svar av Lina og Adriano, når han spurte om hvorfor de var så ulike. KAMPEN IKKE OVER Litt etter litt har Horacio klart å nøste opp historien om seg selv og sine virkelige foreldre. To dager etter at moren var henrettet, ble Horacio fjernet på ordre av oberstløytnant Hernan Tefzlaff. Offiserens svoger ønsket å adoptere gutten, men da kona hans fikk høre om planen, satte hun seg på bakbeina og nektet å ta imot babyen. Men hushjelpen Lina fikk nyss om det som pågikk, og tilbød seg å oppdra gutten, som hun døpte Cesar og ga en ny fødselsdato. Horacios far, Horacio «Chacho» Pietragalla, var det tredje liket i massegraven som ble identifisert av rettsmedisinerne. De slo fast at liket var gjennomhullet av kuler, at det ble brakt til likhuset 8. november 1975, og først begravd i all hemmelighet sammen med flere titalls andre lik året etter, på ordre fra hærens tredje armékorps. En antar at kanskje så mange som 500 barn ble kidnappet under militærdiktaturet. Horacio var den 75. i rekken som fikk vite hvem han virkelig var. Historien om hvordan Horacio oppdaget sin rette identitet ble kjent samtidig med at Argentinas daværende president, Néstor Kirchner, bestemte seg for å ta et oppgjør med et av de mørkeste kapitler i landets historie. I 2003 fikk han landets nasjonalforsamling med seg til å oppheve to lover fra 1986-87 som ga amnesti til alle de militæroffiserene som var innblandet i bortføringer, forsvinninger og drap på opptil 30.000 av militærdiktaturets motstandere. Horacio arbeider i dag sammen med Bestemødrene på Mai-plassen for å avsløre overgrepene og uretten som ble begått i juntatiden og bringe de ansvarlige for retten. n Perspektiv NR. 04.2011 49 ■ TRAFFICKING Menneskehandel, kjent som trafficking, er nåtidens slavehandel. Menneskehandel antas å være verdens tredje største illegale økonomi etter våpen og narkotika. Halvparten av ofrene er barn. Barn som handelsvare FAKTA OMFANG: Utgjør i dag verdens tredje største illegale økonomi - etter våpen og narkotika. Underestimerte anslag fra 2005 viser at over 2,4 millioner mennesker er ofre for menneskehandel, omkring halvparten av disse er barn. GUTTER: Utnyttes først og fremst i landbruk, gruveindustri og i væpnede konflikter. JENTER: Utnyttes først og fremst i sex-industrien og som hushjelper. LOV OG RETT: Det viktigste globale instrumentet mot menneskehandel er Palermo-protokollen fra 2000. Dette er en protokoll for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn, som supplerer FNs konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet. I Norge bygger Straffelovens § 224 på Palermo-protokollen og menneskehandel kan straffes med inntil 10 års fengsel. Andre viktige konvensjoner om barn og menneskehandel: ■■FNs konvensjon om barnets rettigheter ■■Europarådets konvensjon mot menneskehandel ■■FNs kvinnekonvensjon, ■■FNs barnekonvensjon og tilleggsprotokollen om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi ■■ILOs konvensjon nr 182 om verste former for barnearbeid (Kilde: ILOs Child trafficking essentials, Regjeringen.no og Bufetat.no) NR. 04.2011 50 Perspektiv Tekst: Lisbet Jære Trafficking er et uttrykk som opprinnelig betegner salg og frakt av illegale varer som våpen eller narkotika. Men på 90-tallet ble det satt søkelys på at også levende mennesker fraktes og selges som handelsvarer i kriminelle nettverk. Menneskehandel skjer av en enkel grunn: Behovet for billig arbeidskraft til det som kalles 3D-jobber (dangerous, demanding, degrading). Menneskehandel er en milliardindustri. Ifølge ILO (International Labour Organization) sto denne illegale og lysskye virksomheten for en inntjening på 32 milliarder dollar i 2005. – Menneskehandel kom først for alvor på den internasjonale dagsorden på midten av 90-tallet. Sammen med andre FN-organ har ILO bidratt til å legge fokus på at menneskehandel ikke bare omhandler sexindustrien, men at det også omfatter alt fra tvangsarbeid i jordbruk, til husslaver, og fra barnesoldater til organisert stjeling, sier Hans van de Glind. Han jobber i ILOs International Programme on the Elimination of Child labour (IPEC), og er en av verdens fremste spesialister på trafficking av barn. Van de Glind viser til at menneskehandel er et globalt problem som ikke kun angår fattige land. – Alle land er berørt, enten som sender-, mottaker- eller transittland, understreker han. Over én million barn – Å tallfeste illegal aktivitet er en vanskelig oppgave, men vi jobber for å få bedre sta- tistikker. Legger vi til grunn våre tall fra 2005 estimerer vi at 2,4 millioner mennesker er ofre for menneskehandel, omkring halvparten av disse er barn. Vi vet at tallet er underestimert, medgir van de Glind. – Det vi derimot vet er at barn som er ofre for menneskehandel lever under uverdige forhold. De er fratatt alle sine rettigheter og blir holdt i et jerngrep av psykisk og/eller fysisk terror. I mange tilfeller blir barna også utsatt for seksuelt misbruk av menneskehandlerne. ILO definerer det som menneskehandel når et barn (under 18) forflyttes fra et sted til et annet, enten internt i landet eller til et annet land, inn i en situasjon hvor barnet utnyttes på det groveste for sitt arbeid (av en tredje part) og at barnets rettigheter brytes. Det at barnet forflyttes fra familie og nærmiljø setter det i en spesielt sårbar situasjon, og er et element som skiller menneskehandel fra for eksempel barnearbeid. – Rekrutteringen skjer på ulike måter, forklarer van de Glind. Barn kan kidnappes, tvinges eller lures inn i det, i noen tilfeller blir de også solgt av familien eller lurt av voksne som de stoler på. Menneskehandlerne er gjerne organiserte i kriminelle nettverk som det er vanskelig å slå hull på. Afrikanske barn i faresonen På grunn av usikkert tallmateriale er det vanskelig å si hvorvidt det er flere barn som er ofre for menneskehandel nå enn før, og hvor i verden problemet er størst. Ifølge ILOs rapport fra 2005 var Asia den AFGHANISTAN: Flere hundre tusen barn er fordrevet fra sine hjem i Afghanistan, slik som disse barna i en leir i utkanten av Kabul. FNs høykommissær advarer mot at mange blir ofre for menneskehandel, tvangsarbeid eller selges som barnebruder. Foto: Scanpix. verdensdelen hvor flest barn ble utsatt for menneskehandel. I flere land med høy økonomisk vekst i Asia har trafficking gått ned, mens Sør-Asia henger etter. ILO mener det er grunn til å være spesielt observant med tanke på utviklingen i Afrika. Mellom 2010 og 2020 vil antall barn mellom 10 og 14 år øke med 27 millioner. Van de Glind har forsket på sammenhengen mellom migrasjon og menneskehandel. – Det trengs et enormt antall skoler og lærere for å møte befolkningsveksten i Afrika. Mange av de barna som vokser opp i rurale områder der det verken er skole eller arbeid vil trekke inn til byene. Barn som migrerer alene er spesielt utsatte ofre for menneskehandel, sier van de Glind. Andre grupper i faresonen er illegale flyktinger uten papirer og etniske minoriteter, der barna ikke en gang har fødselsattest. – Uten papirer, hvordan skal de da ha tilgang til skole eller komme inn i det offentlige systemet? Sørr van de Glind. Fattigdom og kultur Ifølge Redd Barna er menneskehandel et sosialt problem som i stor grad er skapt av fattigdom, konflikter og katastrofer. De melder om at barn på Haiti er blitt mer utsatt for menneskehandel etter jordskjelvet. Fattigdom er en bakenforliggende årsak til menneskehandel, men må ses i sammenheng med andre risikofaktorer, som for eksempel familiesituasjon. Foreldreløse, hjemløse og barn vokst opp i familier med vold, alkoholisme og seksuelt misbruk, er spesielt sårbare. Korrupsjon og forhold i lokalsamfunnet spiller en stor rolle. – En gang gjorde jeg et casestudium av to like fattige landsbyer i samme område. I den ene hadde lokalbefolkningen et godt samarbeid med de lokale myndighetene som jobbet for befolkningens beste. Her var ikke menneskehandel et problem. I den andre landsbyen var myndighetene korrupte og samarbeidet med kriminelle nettverk som drev med menneskehandel, forteller van de Glind. Også holdninger i kultur og religion kan forklare hvorfor menneskehandel med barn er mer utbredt noen steder. Barn fra lavkastefamilier i India er spesielt utsatte. I andre kulturer blir barn i sexindustrien sett på som et privat anliggende og ikke noe illegalt. – Nøkkelen til å bekjempe menneskehandel ligger i å sørge for at det ikke er lønnsomt, gjennom streng lovgivning og konfiskering av inntektene til menneskehandlerne. I tillegg må ulike tiltak som sørger for økt beskyttelse av barn slik at deres sårbarhet for å bli ofre for menneskehandlere reduseres, sier van de Glind. n Perspektiv NR. 04.2011 51 In the right place at the right time. Name: Charles-Arthur Pierre-Jacques AGE: 38 From: Canada / Norway Expertise: Specialist, Peacekeeping Operations Last assignement: Liason Officer UN Joint Monitoring Teams MONUSCO, DR Congo, August 2009 / August 2011 NORCAP er verdens mest brukte beredskapsstyrke, og har siden 1991 støttet mer enn 7000 oppdrag over hele verden. 850 kvinner og menn fra en rekke ulike yrker og nasjonaliteter utgjør styrken. De er klare til å reise ut til internasjonale operasjoner på 72 timers varsel. Charles er en av dem. Foto: Truls Brekke / AD: Erik Tresse 20 years Amnesty International Etterspillet ■ STATSFIENDE I FRITT FALL: 2010 var året WikiLeaks forårsaket et journalistisk jordskjelv, som skapte rystelser langt inn i det amerikanske diplomatiet og militæret. Nå, kun ett år senere, trues varslernettstedets eksistens. FOR ETT ÅR SIDEN hadde verdens diplomater hendene fulle med å rydde opp i kaoset WikiLeaks stelte i stand ved å lekke 250 000 amerikanske diplomatmeldinger. De hemmeligstemplede dokumentene avslørte hva USAs ambassadører virkelig tenkte om verdens ledere: Russlands statsminister Putin ble omtalt som «Batman»; Frankrikes president Sarkozy var en «keiser uten klær»; Nord Koreas Kim Jong-il var en «blekfeit gamling», og Afghanistans president Karzai – forøvrig en nær partner til USA – ble karakterisert som »paranoid og svak». Tidligere samme år hadde WikiLeaks publisert en video av amerikanske soldater som skjøt på ubevæpnede irakiske journalister og barn fra et helikopter, mens de sa «Oh yeah, se på de døde jævlene.» Bildematerialet, i tillegg til lekkasjen av hemmelige militærlogger fra Afghanistan og Irak som avdekket kritikkverdig amerikansk oppførsel, forårsaket en solid hodepine for det amerikanske utenriksdepartementet. Enkelte amerikanske politikere krevde til og med at WikiLeaks’ hovedmann Julian Assange måtte bli henrettet, mens organisasjonens antatte informant Bradley Manning ble satt i isolasjon og trolig mishandlet. Den mektige Assange var hatet og elsket, og leserne i TIME Magazine kåret ham til Årets person 2010. EN SEX-SKANDALE og en hel del trøbbel senere, er WikiLeaks og Assange kun en skygge av seg selv. Den hvithårede Assange er dømt til å utleveres til Sverige, der han er etterlyst for seksuelle overgrep; og organisasjonen hans, som er fullstendig avhengig av donasjoner, er regelrett pengelens. Visa, MasterCard og PayPal – selv om de tillater pengegaver til Ku Klux Klan – blokkerer 95 prosent av donasjonene, og ignorerer at de ikke har juridisk grunnlag for dette. Det intense livet til WikiLeaks kan være på vei mot stupet, men organisasjonen har utvilsomt satt sine spor i debatten om frihet til informasjon. TEKST: Ragnhild Holmås Perspektiv NR. 04.2011 53 ■ verdens fattige To tredeler av verdens fattige bor ikke lenger i fattige land. Hva betyr det for framtidig uhjelp? Verdens fattige bor ikke lenger i Afrika Det blir sagt om generaler at de alltid kjemper siste krig om igjen. Men kan samme kritikken rettes mot bistandsmiljøene? Ja, antyder økonom og fattigdomsekspert Andy Sumner ved det britiske Institute of Development Studies. I november i fjor la han fram studien Global Poverty and the New Bottom Billion, som setter ord på et forbløffende paradigmeskifte i fattigdomsutviklingen. Det er nemlig ikke sånn at de fattige bor i Afrika sør for Sahara lenger. Ei heller er det sånn at de bor i fattige land. To tredeler av alle som lever under 1,25 dollar dagen er nemlig borgere av såkalte middelinntektsland (MIC). Og mønsteret er det samme uavhengig av hvilke fattigdomsmål man legger til grunn. ifølge Paul Collier – bor i Sør-Asia. Resten fordeles på 28 prosent i Afrika sør for Sahara, 15 prosent i Øst-Asia og stillehavsområdet, tre prosent i Latin-Amerika og Karibia, én prosent i det gamle sovjetområdet og to prosent i arabiske land. Det betyr at Sør-Asia har mer enn dobbelt så mange fattige som Afrika, og at åtte stater i India har like mange fattige (421 millioner) som de 26 fattigste landene på det afrikanske kontinentet (410 millioner). Går man fra geografi til status, viser studien at hele 72 prosent av verdens fattige bor i middelinntektsland, og at 61 prosent av disse endog bor i stabile middelinntektsland. Bare 28 prosent av dem bor i lavinntektsland (LIC), hvorav 12 prosent bor i ustabile lavinntektsland. 28 prosent bor i konfliktfylte stater, en definisjon som omfatter både middelinntektsland og lavinntektsland. Bare 28 prosent i Afrika Det er en helt ny historie om fattigdom, i den forstand at den ikke kunne påbegynnes før rundt århundreskiftet. Tallene er helt klare: Hele 51 prosent av verdens 1,37 milliarder aller fattigste – The Bottom Billion, Endret bilde Det er en dramatisk endring bare siden 1988-1990, da man anslo at 93 prosent av verdens fattige bodde i lavinntektsland. Mer interessant er det at man ser samme omfordeling selv om man unntar Kina og India. Uten disse inne i ligningen, har Tekst: Grete Gaulin 54 Perspektiv NR. 04.2011 andelen globale fattige i middelinntektsland økt fra syv til 22 prosent, mens den har falt fra 31 prosent til 28 prosent i lavinntektsland. Det innebærer at skiftet i fattigdomsbildet ikke bare skyldes at den økonomiske utviklingen i disse to landene har løftet flere hundre millioner ut av fattigdom – formelt, og antakelig reelt. I løpet av de siste tjue årene har andelen fattige som Kina og India har ansvaret for, blitt redusert fra to tredeler til om lag halvparten. Men først og fremst har altså de fattige «flyttet seg» fra fattige til rikere land, uavhengig av om man inkluderer eller ekskluderer de to. Ressurssterke fattigland Mye av denne metamorfosen skyldes endrede rammer og definisjoner. I løpet av de siste ti årene har antall lavinntektsland i verden falt fra 60 til 39, mens 27 nye land har fått status som MIC. Fire av disse landene heter India, Nigeria, Pakistan og Indonesia, mens et femte – Kina – fikk denne statusen i 1999. Til sammen står de for nesten hele «overflyttingen» av 1,25 dollarsegmentet fra fattige land og over til de langt rikere og framvoksende gigantene i Asia. ASIA: 72 prosent av verdens fattige bor i dag i såkalte middelinntektsland. De fleste av disse landene finner vi i Sør-Asia og ikke i Afrika. Foto: Scanpix Dagens fattige bor med andre ord i land med svære faktiske og potensielle ressurser. Det reiser alle slags spørsmål knyttet til framtidig fattigdomsbekjempelse, uhjelp og utviklingspolitikk, mener Sumner. For hvordan skal verden drive dette arbeidet når hele problematikken er knyttet mer til nasjonal fordeling enn til fattigdom per se? Nytt fokus? I dag går det ikke særlig mye uhjelpspenger til de 27 nye middelinntektslandene. Likevel befinner to tredeler av verdens fattige seg her, mens halvparten bor i de to landene Kina og India. Det er land som scorer henholdsvis 41.5 og 36.8 på Gini-indeksen, noe som betyr at verdiene er sterkt skjevfordelt internt. I tillegg kommer at et land som India har 69 milliardærer, en økonomisk vekst på 9,7 prosent i 2010 og dollarreserver på 200 milliarder. Pluss at det har en tredel av verdens fattige. For Sumner betyr alt dette at bistandsmiljøet står overfor følgende dilemma: Skal verden bidra til å redusere fattigdommen der de fattige faktisk befinner seg, eller skal man sluse all hjelpen til en fattig tredel i Afrika? n FAKTA OG TALL ini-koeffisienten måler ulikheten i verdifordelingen i et land. 0 betyr at alle G innbyggerne har like stor inntekt og formue, mens 1 betyr at én person sitter på all inntekt og formue. Gini-indeksen uttrykker samme verdier i prosent. Tallene er hentet fra CIA World Factbook, og daterer seg fra 2007 (Kina) og 2004 (India). Ifølge China Daily har Kina i dag en Gini-koeffisient på 0.47. Global fordeling av verdens fattige (1.25 dollar) i prosent; 2007-2008 72++A 28++A Middelinntektsland (MIC): Lavinntektsland (LIC): 72 % 28 % MIC FCAS (fragile and conflict-affected states): LIC FCAS (fragile and conflict-affected states): 11++A 11 % 12++A 12 % MIC NON-FCAS: LIC NON-FCAS: 61++A 61 % 16++A 16 % 22++A 22 % MIC minus Kina og India: Kilde: Global Poverty and the New Bottom Billion, november 2010. Perspektiv NR. 04.2011 55 ■ tintin Samtidig som Tintin får sitt Hollywood-gjennombrudd med Steven Spielbergs filmatisering av «Enhjørningens hemmelighet», blir den belgiske tegneserie helten stilt for retten i hjemlandet, anklaget for rasisme. Tintin i tiltaleboksen tekst: Birgit Vartdal, Brussels Er tegneserieheftet «Tintin i Kongo» rasistisk og bør forbys, eller er det et viktig historisk dokument som illustrerer det kolonialistiske synet på Kongo og på afrikanere som var vanlig på 1930-tallet? Det er dette spørsmålet det belgiske rettsapparatet skal ta stilling til denne høsten. Etter et utall utsettelser på grunn av prosedyrespørsmål, startet rettsaken 30. september. Det er kongoleseren Bienvenue Mbutu Mondondo, bosatt i Belgia de siste 20 årene, som saksøker rettighetshaver Moulinsart og utgiver Casterman for rasisme. KRENKENDE – De svarte blir i «Tintin i Kongo» fremstilt som både late og dumme. Det er de hvite som lykkes, sier han. Likevel understreker Mondondo at han ikke opptrer på vegne av det kongolesiske folket i denne saken. Han sier han har personlige grunner til å gå til sak mot verdens mest kjente belgier, den unge tegneseriehelten Tintin, skapt av Georges Remi under pseudonymet Hergé for over 80 år siden. Vi møtes på en bar på Matonge, Brussels afrikanske nabolag, oppkalt etter en markedsplass i Kinshasa. Det er ikke første gang Mondondo møter utenlandske journalister. Nyheten om den kommende rett- 56 Perspektiv NR. 04.2011 saken har gått verden rundt og har lenge vært et samtaleemne blant tegneserieentusiaster. Mondondo mener at tegneserieheftet er en krenkelse mot det kongolesiske folket. Han vil ha salget stanset, men sier han kan godta videre salg dersom en advarsel blir lagt inn i forordet, slik som i Storbritannia. EGNE ERFARINGER Bienvenue Mondondo forteller at foreldrene kjøpte «Tintin i Kongo» til ham som barn hjemme i Kongo. – De sa aldri til meg at denne tegneserien er rasistisk. Jeg forsto det heller ikke før jeg leste boken på nytt etter at jeg hadde gjort meg egne erfaringer med rasisme her i Europa, sier han. Som eksempel nevner han arbeidere under hans ordre som nekter å gjøre det han ber dem om fordi han er svart, vanskeligheter med å få leid leilighet eller med å få en arbeidskontrakt med lenger varighet enn seks måneder. – Det er mange som ikke lever lykkelige liv her i landet på grunn av rasisme. Jeg har opplevd at jeg ikke har tilgang på de samme rettighetene som andre, fordi jeg har en annen hudfarge. I gamle dager var rasistiske drap vanlig, men den rasismen vi har i dag er en slags moderne rasisme. For å takle denne formen for rasisme, må man prøve å påvirke holdningene til folk. Jeg vil vise at rasisme ikke under noen omstendigheter kan tolereres. «Tintin i Kongo» bidrar til å skape negative holdninger til afrikanere, mener Mondondo. UTSOLGT I NORGE «Tintin i Kongo» er hefte nummer to i serien «På eventyr med Tintin». I Norge har ikke dette heftet vært til salgs som enkeltutgave siden det ble utgitt første gang av Egmont Serieforlaget i 1990. Da heftet senere ble gitt ut som del av en større samling i 2003, var det, i følge sjefredaktør Svein Erik Søland, utstyrt med et forord som setter det inn i den rette historiske sammenhengen. Som forgjengeren, «Tintin i Sovjet», ble «Tintin i Kongo» først publisert som føljetong mellom juni 1930 og juni 1931 i barnebilaget i den belgiske dagsavisen «Le Vingtiéme Siècle». Dette var en høyreorientert avis drevet av den katolske kirke. Handlingen tar utgangspunkt i at den unge reporteren reiser fra Antwerpen til belgisk Kongo, for å rapportere hjem om situasjonen i landet. Endelig framme i Afrika, møter han ulike utfordringer med ville dyr, sinte innfødte og amerikanske skurker som vil starte diamantsmugling fra landet. Eksemplene på hvordan kongoleserne blir latterliggjort er i følge Mondondo mange. En av sekvensene som har vært mest kritisert, beskriver hva som hender når Tintin får i oppdrag å undervise i geografi Perspektiv NR. 04.2011 57 ■ tintin ved en lokal skole: «Kjære venner», sier han til de kongolesiske barna. «I dag skal jeg fortelle dere om landet vårt: Belgia.» Det er koloniherren som er på besøk. I den nye fargelagde versjonen av «Tintin i Kongo», som kom i 1946, fjernet Hergé de kolonialistiske referansene og geografitimen ble byttet ut med en mattetime. Men dette gjorde saken ikke så mye bedre, mener Mondondo. Holdningene er fremdeles nedlatende: «Hvem kan fortelle meg hvor mye to pluss to er? Ingen?» spør Tintin. FORSØKT STANSET FØR Rasismeanklagene fra Mondondo i Belgia er ikke de første mot dette tegneserieheftet. På grunn av det kontroversielle innholdet, nølte engelske utgivere lenge. Først i 1991 kom heftet ut der, som den siste i serien «På eventyr med Tintin». Men i 2007 ble salget forsøkt stanset av Kommisjonen for raselikhet (Commission for Racial Equality). Dette førte til at «Tintin i Kongo» nå blir solgt med en advarsel i forordet om at noe av bokens innhold kan være krenkende. Samtidig ble boken i noen butikker flyttet fra hyllene med barnebøkene til voksenbøkene. Tegneserieskaperen selv kalte på sine eldre dager dette tegneseriealbumet for en ungdomssynd og unnskyldte seg med at han lå under for de samme fordommer som det borgerlige miljø han levde i. «Det var 1930, og det eneste jeg kjente til Kongo var hva jeg hadde hørt folk fortelle: Negrene er som store barn... Så heldig for dem at vi er kommet! osv. Og så tegnet jeg disse afrikanere ut fra disse forutsetningene og i den faderlige beskyttende n n Man kan ikke sensurere boken, for da burde man sensurere 99 prosent av alle publikasjoner om Kongo og Afrika fra denne tiden. Zana Etambala, Kongolesisk historiker, som underviser ved universitetet i Leuven. 58 Perspektiv NR. 04.2011 ånd som hersket på den tiden i Belgia», sier han i Benoît Peeters biografi: «Hergé – boken om Tintin og hans skaper». MOT SENSUR I påvente av at saken blir avgjort i rettsvesenet, ønsker ikke rettighetshaver Moulinsart å kommentere søksmålet overfor Perspektiv. Men i retten benektet, i følge avisa Le Soir, selskapets advokater beskyldningene fra Mondondo om rasisme og sa at «Tintin i Kongo» bare reflekterer den tidsånden som hersket da den ble skapt. Advokatene uttalte at de ville avvise alle forsøk på å forby tegneserieheftet eller påbud om å innlemme en advarsel til leseren i forordet. I tillegg ville de kreve 15 000 euro i erstatning fra saksøker. Heller ikke direktør for tegneseriemuseet i Brussel, Willem de Graeve, mener salget bør stoppes. – Å forby bøker er en farlig vei å gå, mener han. De Graeve ønsker heller ikke at boken skal selges med en advarsel. - Det vil være å undervurdere leserne etter min mening. Alle lesere, til og med barn, vil forstå at dette er en humoristisk bok. Jeg mener likevel at boken inneholder stereotyper som kan bli sett på som rasistiske i dag og bør unngås. Men Hergé var ingen rasist. Hans formål var å skape underholdende historier. Samtidig var han et barn av sin tid. I dag, fordi vi har både internett og TV, er det lettere å skape seg et balansert verdenssyn, men på den tiden da Tintin i Kongo ble skapt, var dette vanskelig. Hergés eneste kilder var gjerne historiene folk fortalte da de kom tilbake til Belgia etter å ha besøkt landet, forteller han. Selv ikke Senteret for like muligheter og mot rasisme i Belgia (Centre pour l'égalité des chances et la lutte contre le racisme) ønsker å samarbeide med Bienvenue Mbutu Mondondo om denne saken. Koordinator i avdelingen for diskriminering, Patrick Charlier, sier at de er uenige med Mondondo i at «Tintin i Kongo» bryter belgisk lov på området. – Dette vil likevel ikke si at tegneserieheftet «Tintin i Congo» ikke formidler et fordomsfullt, paternalistisk og kolonialistisk syn på kongoleserne. Men når vi ikke ønsker å støtte Mondondo, er det også fordi vi mener det er mange andre saker som fortjener høyere prioritet. For eksempel saker der du har å gjøre med folk som er blitt direkte offer for rasistisk diskriminering, gjennom vold eller andre kriminelle handlinger, sier Charlier. SAKSØKER TINTIN: Bienvenue Mbutu Mondondo er opprinnelig for den negative holdningen mange har til svarte mennesker i B FÅR SYMPATI Men i Frankrike får Mondondo støtte fra den franske anti-rasistiske organisasjonen CRAN (Conseil Representatif des Associations Noires). – Ja, vi har bestemt oss for å gi vår støtte til Mondondo i denne saken. Selv om vi ikke er enige om alle de grunnleggende spørsmålene rundt rettsaken, så forstår vi hvorfor han har bestemt seg for å gå til dette ekstreme skrittet. Vi er ikke for sensur, fordi «Tintin i Kongo» er et uerstattelig vitnemål fra en tid som vi har lagt bak oss og som er en del av historien til både Frankrike og Belgia. Likevel ønsker vi at man skal gripe denne muligheten til å lære spesielt de unge hva rasisme er. Vi støtter derfor kravet om et forord som setter disse karikaturene av kongoleserne inn i den rette historiske sammenhengen, og forstår ikke hvorfor Casterman og Moulinsart er så sterkt imot dette. Dette er ikke en rettssak mot Tintin eller Hergé. Men vi ønsker ikke at det i dag skal være mulig å publisere slike stereotyper uten at en tar noe som helst ansvar for hvilke holdninger man da risikerer å skape, sier Patrick Lomés, som er president i CRAN. Hos Mondondos landsmenn i Belgia fin- Belgia i Kongo I 75 år, fra 1885 til 1960, var Kongo under belgisk herredømme. I de første 23 årene, som Fristaten Kongo, personlig koloni under Kong Leopold II. Under dekke av at han ville befri befolkningen fra arabiske slavedrivere og innføre kristendommen i landet, skaffet kongen seg en privat koloni i Afrika, Fristaten Kongo, der han tjente store penger på elfenben og gummi. Varene ble hentet ut ved hjelp av grusomme metoder. Blant annet skal han ha igangsatt masseavkutting av hender og føtter på slaver som ikke produserte nok av varene belgierne hadde pålagt dem å levere. Selv satte han aldri sine ben i landet. Men rapporter om gjentatte overgrep mot lokalbefolkningen nådde til slutt Europa og ledet opp til en internasjonal protestbevegelse. I 1908 grep regjeringen inn og Leopolds privateide slavestat ble omgjort til en belgisk koloni med parlamentarisk innsyn, som først i 1960 fikk sin uavhengighet. fra Kongo, men har vært bosatt i Belgia de siste 20 årene. Han hevder at tegneserien om Tintin er delvis ansvarlig Belgia. Foto: Birgit Vartdal. ner man også sympatisører. I et intervju på TV Brussel i forbindelse med jubileumsfeiringen for Kongos uavhengighet i fjor, legger Henri Mova Sarkinyi, Kongos ambassadør til EU og Benelux, ikke skjul på at han mener tegneserieheftet levner kongoleserne liten ære. Men han synes likevel det er problematisk å forby heftet: – Vi bør ikke dømme en tidsepoke som er forbi med nåtidens argumenter. Det blir alt for enkelt for oss som har opplevd en utvikling, men man bør kanskje sette historien inn i rette sammenheng, for eksempel ved å innlemme en introduksjon som forklarer de mer eller mindre injurierende karakteristikkene i boken. På den måten kan det negative bildet bli modifisert og man får en sunnere lesning, sier han. GRATIS REKLAME Den kongolesiske historikeren Zana Etambala, som underviser ved universitetet i Leuven, er langt på veg enig. – Man kan ikke sensurere boken, for da burde man sensurere 99 prosent av alle publikasjoner om Kongo og Afrika fra denne tiden. Hele tidsånden i Europa var kolonialistisk og rasistisk. Europeerne så på seg selv som et overlegent folk. Om noen had- de uttrykt seg sånn som Hergé gjør i dag, hadde det vært noe annet, mener han. Etambala mener rettsaken er bortkastet energi. - Man må se framover og ikke tilbake. Det dumme med denne rettsaken er at den vil gi dette tegneserieheftet gratis reklame, og flere vil kjøpe det. Derfor prøver jeg heller å benytte anledningen til å forklare mine studenter hva kolonialisme og rasisme er. Bare på den måten kan man hindre at slike holdninger får utvikle seg igjen. Dette er tiltak som ligger innenfor det saksøker Bienvenue Mbutu Mondondo også kan godta. – Vel, i begynnelsen ville jeg stoppe boken, men da jeg så reaksjonene som kom, tenkte jeg at man bør utnytte denne saken til å lære folk hva rasisme er. Hvis ikke boken blir stanset, bør man i alle fall få en belgisk og en kongolesisk historiker til å skrive en innledning sammen og setter tegneserieheftet inn i en større sammenheng. Belgia oppfører seg som om de var turister i Kongo. Hvis ikke Belgia integrerer sin koloniale fortid i undervisningen på skolen og i sin kultur, så vil den alltid ligge der som et problem, mener han. Dom i saken er ventet i midten av februar neste år. n Hergé og Tintin Den belgiske tegneserieskaperen og forfatteren Hergé, mest kjent for serien Tintin, het egentlig Georges Prosper Remi. Han ble født i 1907 og døde i 1983. I alt laget han 23 Tintin-album fra 1929 til 1976. Et 24. ufullført album ble utgitt etter hans død. Som tegner var Hergé en stilskaper i europeisk tegneseriekunst, først og fremst gjennom Tintin-seriens strengt realistiske, minutiøst utformede bakgrunnstegninger. Tintin har vært filmatisert flere ganger, første gang i 1947. Årets film, laget av Steven Spielberg, er basert på de tre albumene «Krabben med de gyldne klør», «Enhjørningens hemmelighet» og «Rakcham den Rødes skatt». Sensur i litteraturen NRKs Barnetimen for de minste endret i 2006 Astrid Lindgrens bok, slik at Pippis pappa ikke lenger var omtalt som «negerkonge», men «sydhavskonge». Etter den påfølgende debatten valgte Thorbjørn Egners familie å trekke «Visen om vesle Hoa» der han forteller om «en liten negergutt» fra sangboka «Kaptein Sorte Bill og 40 andre kjente Egner-viser». I 2011 valgte det amerikanske forlaget NewSouth Books å fjerne alle nigger-ordene i Mark Twains «Huckleberry Finn» og erstatte dem med ordet slave. Kilder: De Morgen, Le Soir, Dag bladet og Store norske leksikon. Perspektiv NR. 04.2011 59 ■ NORGE I VERDEN n n Vi vil ta til orde for at man gradvis letter sanksjonene, men selvsagt i takt med at den positive utviklingen fortsetter. Foto: SV MILJØ- OG UTVIKLINGSMINISTER ERIK SOLHEIM kommenterer Norges forhold til Myanmar (Burma). Kilde: NTB libya Norsk våpenstøtte til Gaddafi Norsk UD ga høsten 2009 tillatel se til eksport av et norsk utviklet dataprogram som skulle styrke Gaddafis elitebrigade. POPULÆR VÅPENKUNDE: Libyas styrtede diktator, Muammar Gaddafi, var en populær kunde for både norske og andre vestlige våpenselgere. Foto: Scanpix. fn Norsk nei til FN-styrker Norge har siden 2006 sagt nei til 20 av 25 forespørsler fra FN om militært personell. FNs spesialrepresentant i Sør-Sudan, Hilde Frafjord Johnson, sier til Bistandsaktuelt at hun er skuffet over at de rødgrønne ikke prioriterer bidrag til FN-operasjoner høyere. Det var FNs forespørsel til denne operasjonen Norge sa NR. 04.2011 60 Perspektiv nei til i begynnelsen av september i år. For øyeblikket ser det ut til at heller ingen andre vestlige land er villige til å bidra med soldater. I Soria Moria 1, fra desember 2005, heter det blant annet: «Regjeringen vil trappe opp den norske sivile og militære deltakelsen i FNs fredsbevarende arbeid, med særlig vekt på Afrika.» I følge Aftenposten var programvaren, som er utviklet av det norske selskapet Teleplan Globe, en del av et britisk kommunikasjonssystem som skulle eksporteres fra Storbritannia av General Dynamics UK. Gaddafi hadde bestilt utstyret for å oppgradere stridsvognene til den såkalte Khamis-brigaden, som var Gaddafis viktigste våpen i forsøket på å slå ned opprørshæren. Leveransene ble imidlertid stoppet noen uker før norske jagerpiloter gikk på vingene for å tilintetgjøre de samme stridsvognene som skulle oppgraderes med norsk teknologi. – Dersom norske myndigheter visste at Khamis-brigaden var sluttbruker for militært materiell, synes jeg det var ansvarsløst å tillate eksport av det, sier Midtøstenforsker Kjetil Selvik. Avdelingsdirektør ved seksjon for eksportkontroll i UD, Jan Bugge-Mahrt, viser til taushetsplikten og ønsker ikke å kommentere eksporten overfor Aftenposten. norsk bistand Mangler menneskerettighetskrav Norsk bistand mangler et overordnet system for å sikre at menneskerettigheter blir en prioritert del av samarbeidet med mottakerlandene. Det viser rapporten «Evaluation of Norwegian Development Cooperation to Promote Human Rights», som er utarbeidet av Scanteam på vegne av Norad. I følge Bistandsaktuelt er rapporten kritisk til at det ikke fin- nes en systematisk mekanisme for å rettighetsbasere det generelle utviklingssamarbeidet ved å henvise til samarbeidslandenes traktatforpliktelser. Menneskerettigheter er heller ikke nedfelt i UDs tildelingsbrev til ambassadene som forvalter bistanden. Norge har gitt 10 milliarder kroner i bistand for å fremme menneskerettigheter i løpet av ti år fram til 2009. 10 000 VIL SØKE ASYL I ÅR De ni første månedene i år søkte 6 900 personer asyl i Norge, ifølge statistikk fra UDI. Det er 7 prosent færre enn i samme periode i 2010. 7% FÆRRE ASYLSØKERE TIL NORGE I 2011 unesco Norge støtter palestinerne i FN Norge stemte for vedtaket om å gi den palestinske selvstyre myndigheten fullt medlemskap i UNESCO. FNs kulturorganisasjon er den første av FN-organisasjonene som har gitt palestinerne fullt medlemskap på linje med andre stater, etter at palestinernes president Mahmoud Abbas i september i år leverte en søknad om å bli fullverdig medlem i FN. I følge NTB var Norge blant de 107 landene som 31. oktober stemte for vedtaket. – Gjennom vår stemmegivning bekrefter vi at de palestinske forventningene og behovene når det gjelder beskyttelse av deres nasjonale kulturarv, er legitime, sier utenriksminister Jonas Gahr Støre. Norske myndigheter understreker at støtten til palestinernes UNESCO-medlemskap ikke er noen formell norsk anerkjennelse av Palestina som stat. USA, som skulle bevilge 60 millioner dollar, omkring 330 millioner kroner, til FNs kulturorganisasjon i november, svarte med å stoppe all økonomisk støtte til UNESCO. UNESCO: Palestinernes utenriksminister, Riyad al-Malki, er fornøyd med at palestinerne har lykkes med ytterligere aksept i FN. Foto: Scanpix. dr kongo Norge sletter Kongo-gjeld Regjeringen har vedtatt å slette all gjeld til Den demokratiske republikken Kongo. Dette utgjør omlag 143 millioner kroner og følger opp et internasjonalt vedtak om gjeldssletting. Verdensbanken har også gått med på å slette 79 milliarder kroner av Kongos statsgjeld. Aldri før har Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) slettet så mye gjeld siden det globale gjeldsslettingsprogrammet ble lansert i 1996. I følge Utenriksdepartementet ble gjelden til Norge slettet uten at noe annet budsjett ble belastet og gjeldsslettingen har derfor ikke gått utover u-hjelpen til andre land. I følge FNs levekårsundeersøkelse ligger Konge på sisteplass. hellas Norsk asyl-hjelp til Hellas Norge bevilger 150 millioner kroner for å støtte flyktningog asylpolitikken i det kriserammede Hellas, som sliter med å håndtere den voldsomme strømmen av flyktninger som kommer over landets grenser. Samtidig som Hellas kjemper mot gigantiske økonomiske problemer, tyder lite på at flyktningbølgen vil avta. Landet har ikke et egnet ap- parat for å ta imot immigrantene. I følge VG er ett av målene til den norske regjeringen å stoppe de tallrike bruddene på menneskerettigheter og internasjonale regler. - Manglene er betydelige. Situasjonen vi nå stor overfor kan ikke fortsette, sier statssekretær Pål K. Lønseth i Justisdepartementet til VG. Perspektiv NR. 04.2011 61 20 spørsmål 67 000 000 UTDANNING: Over 67 millioner barn går ikke på skole. Kilde: UNESCO bok Kongo Hvilket flagg er dette? VERDEN I DAG 1. Hvilket land bruker flagget vist over? 2. Hvilket medlemsland ble nylig ekskludert fra Den arabiske liga? 3. Hva beskjeftiger organisasjonen IAEA seg med? 4. Hvem utgjør den såkalte Midtøsten-kvartetten som nå gjenopptar fredssamtalene med Israel og palestinerne? 5. Hvilke tre afrikanske land sitter i FNs sikkerhetsråd? GEOGRAFI 6. Hvilken hovedstad ligger ved Midtøstens høyeste fjell? 7. Hva heter hovedstaden i Nigeria? 8. Hva er fødelandet til den kjente terroristen «Sjakalen»? 9. Hvilket land forærte amerikanerne Frihetsstatuen i New York? 10. I hvilket land finner vi separatistorganisasjonen ETA? HISTORIE 11. Når ble Liberia egen republikk? 12. Hvem regnes som grunnleggeren av Genèvekonvensjonen? 13. Hvilket land har Naypyidaw som sin administrative hovedstad? 14. Hva er russeren Mikhail Kalasjnikov kjent for? 15. Hvilke to europeiske land har vært kolonimakter i Somalia?? NORGE I VERDEN 16. Har Italias avgåtte statsminister Silvio Berlusconi mottatt Den Kongelige Norske Fortjenstorden? 17. Når inngikk NORAD sin første bistandsavtale? 18. Hvilket land etterga Norge nylig en gjeld på 143 millioner kroner ? 19. Hvor mange hadde søkt asyl i Norge de 9 første månedene i år? 20.Har Oslo en vennskapsby i Israel? NORGE I VERDEN: 16. Ja 17. 1952 18. DR Kongo 19. 9 600 20. Ja (Tel Aviv) HISTORIE: 11. 1848 12. Henry Dunant 13. Myanmar (Burma) 14. Han konstruerte automatriflen AK-47 (i 1947) 15. Italia og Storbritannia GEOGRAFI: 6. Teheran (ved fjellet: Damavand) 7. Abuja 8. Venezuela 9. Frankrike 10. Spania VERDEN I DAG: 1. Colombia 2. Syria 3. Spredning av atomvåpen 4. EU, FN, USA og Russland 5. Gabon, Nigeria og Sør-Afrika 62 Perspektiv NR. 04.2011 Boken er omtalt som en monumental fortelling og den ene bokanmeldelsen etter den andre overgikk hverandre i rosende omtale, da boken kom i høst. «Et verk som overgår det meste av alt som er skrevet om denne delen av verden» skrev Svein Johs Ottesen i Aftenposten. Leseren føres med på en spennende og lærerik reise gjennom historien til folket og landet og landskapet – og den mektige elven som har gitt området navn og næring. Forfatter David Van Reybrouck innleder sin livfulle beretning i 1870-årene, og gir nærgående innblikk i slavehandelen og gummiproduksjonen i det belgiske koloniveldet. Så følger kampen for uavhengighet, Mobutus brutale diktatur, og forfatteren forklarer årsakene til krigene som har herjet landet fra 1996 til nå – de dødeligste konfliktene siden annen verdenskrig. Kongo bygger på et unikt kildemateriale og en omfattende reisevirksomhet i SentralAfrika. De mange hundre intervjuene Van Reybrouck har gjort i Kinshasas slum og i bitte små landsbyer, så vel som blant utvandrede afrikanere i Europa og Kina, kaster nytt lys over en rik og svært kompleks historie. FORLAG: Font forlag, 2011 BOK Å redde liv Siden august har Halvor Fossum Lauritzsen ledet Det internasjonale Røde Kors’ nødhjelpsarbeid på Afrikas horn. Nå kommer boken «Å redde liv» om hans enestående humanitære innsats gjennom 30 år. «En av de beste nødhjelpsarbeiderne verden har sett,» er Jan Egelands beskrivelse av mannen som har tilbrakt store deler av sitt liv i områder herjet av krig og katastrofer. Siden han reiste til Afghanistan i 1980-årene for å etablere et feltsykehus utenfor Kabul, har Fossum Lauritzsen bidratt til å redde millioner av menneskeliv. I boken forteller han om et liv omgitt av krig, katastrofer, frykt og redsel. Men også om medmenneskelighet, eventyrlyst, glede og håp. Boken, som er skrevet av Terje Svabø, beskriver også bakgrunnen for noen av samtidens blodigste konflikter og tragedier, og Fossum Lauritzsens egne refleksjoner rundt det internasjonale samfunnets evne og vilje til å yte hjelp. KULTUR OG MEDIA ■ Illustrasjon: Wikileaks n n Det representerer en trussel mot ytringsfriheten, når kritiske stemmer i samfunnet bringes til taushet på denne måten. AFTENPOSTEN kommenterer på lederplass hvordan Visa og andre kjente betalingsselskaper nekter å formidle betalinger til Wikileaks, som er totalt avhengig av frivillige bidrag fra publikum. BOKTIPSET «The fall of public man» Forfatter: Richard Sennett Utgivelsesår: 2003 Forlag: Penguin CAPE TOWN: er også kjent som Kappstaden og er med sine rundt 3 millioner innbyggere den tredje mest folkerike byen i Sør-Afrika. Byen er også sete for den sørafrikanske nasjonalforsamlingen. Foto: Andres de Wet/Wikimedia. Bok-intervjuet TOMM KRISTIANSEN «Cape Town – I regnbuens tid» I denne boken gjør Tomm Kristiansen det han kan aller best, fortelle historier fra Afrika. Leserne blir med på tur til hans andre hjem: Cape Town i Sør-Afrika. – Jeg hadde så mange historier å fortelle. Stadig traff jeg folk i Cape Town som var der for å spille golf eller drikke vin eller begge deler. Noen visste knapt hvor de var, og de entusiastiske ville høre alle mine fortellinger om hva som skjedde i denne byen. Gatene er fulle av historie, forteller Tomm Kristensen. Leseren får ta del i maten, vinen, musikken og litteraturen. Dette er en kulturhistorisk reiseskildring der politikk og geografi står sentralt. Cape Town inneholder også historien om menneskets vugge og slaget om apartheid. Han blir aldri lei av å fortelle historier fra Afrika. – Hvem gjør vel det? De historiene jeg har kommet over, og levd i og med er dertil så fantastiske, så såre, grusomme, flotte og rørende at jeg sitter med tårer i øyenkroken hver gang jeg gjenforteller dem. Kristensen mener at nordmenns forståelse av Afrika har endret seg siden første gang han satte sin fot på kontinentet. – Jeg har hatt mange lesere som har fått både ord som mangfold og rikdom knyttet til Afrika. Mange har også reist til Afrika og oppdaget at den generelle elendighetsbeskrivelsen mediene leverer er ufullstendig. Journalister er vel de siste som vil oppdage at Afrika er bedre enn sitt rykte. FORLAG: Cappelen Damm Boken skildrer hvordan livet blir frarøvet gleden av å sameksistere med sine medborgere. Forfatteren Boktipset: beskriver hvorAnne-Cecilie Kaltendan fremmede born, ny leder i Leger Uten Grenser. er blitt truende mot ens eget privatliv, hvordan stillhet og observasjon er blitt den eneste måten å være en del av samfunnet på, samt retten individet mener å ha til å få være i fred i det offentlige rom. Noe forfatteren mener gjør at vi som mennesker blir mer og mer selvsentrert. – Jeg leste den da jeg studerte idéhistorie. Den ga meg selvinnsikt og samfunnsforståelse. Er man interessert i menneskers tankesett og mentalitetsendringer, politikk og media, er denne boken en gullgruve, forteller Kaltenborn. Hun mener at det kanskje ikke akkurat er boken som gir avkobling i julestria eller romjula, men absolutt en bok hvis man ønsker noe å tygge på. Perspektiv NR. 04.2011 63 SKRÅBLIKK MED KOMIKER DAG SØRÅS Komiker DAG SØRÅS har skråblikk på verden og bidrar til nye perspektiver. Pilotløs strategi Under fjorårets middag for journalister som dekker det Hvite Hus vitset Barack Obama om at døtrene hans var forelsket i ungdomsbandet The Jonas Brothers, som selv var gjester under sammenkomsten. Presidenten kunne informere at om de skulle prøve seg på døtrene hans, hadde han to ord til dem: «predator drones». Med tanke på at droner har drept hundrevis av barn akkurat like uskyldige som Obamas døtre, er det en passende hyllest til vår patologiske dyrking av makt at hans smakløse banalitet gikk nærmet upåaktet hen. Til sammenligning kom det nok av kritikk da George W. Bush under et liknende arrangement noen år tidligere lo mens han lette etter irakiske masseødeleggelsesvåpen under sofaen på kontoret sitt. Budskapet er tydelig: krigen i Irak bør ikke vitses med, fordi den også førte til at vestlige mennesker mistet livet, mens Obamas droneangrep utelukkende dreper folk uten betydning. I disse dager starter for øvrig rettssaken mot 38 demonstranter som i april ble arrestert i den amerikanske byen Syracuse under en aksjon mot en flybase som sender droner til Afghanistan. De må stå til rette for å ha utvist den type borgerplikt og moral som Obama sårt trenger. I boken Wired for War beskriver P.W. Singer hvordan det som engang var fascinerende fiksjon i filmer som The Terminator nå kan bli en realitet på fremtidens slagmarker. Droner er bare en komponent i en stadig mer avansert høyteknologisk militærindustri som i fremtiden kan føre til at de med mest makt og overtak ender opp med å risikere lite annet enn maskineri i voldelige konflikter. Og dette vil gi effekter, da det er et trist faktum at det er lettere å mobilisere folk mot krig om deres egne landsmenn risikerer livet i konflikten. Og selv et nøytralt tidsskrift som Scientific American har stilt spørsmålstegn ved om personene som sitter i Nevada ørkenen og styrer droneangrep på andre siden av kloden ikke selv er legitime militære mål, når de kjører hjem fra jobben for å hjelpe ungene med leksene. Om Jonas-brødrene faktisk ble drept i et droneangrep, fordi de tilfeldigvis befant seg i nærheten av en person som amerikanske myndigheter så det fortrinnsmessig å myrde, så ville omsider flere enn demonstrantene i Syracuse fått øynene opp for realiteten bak landets tilnærming til uskyldige i land som Pakistan, Afghanistan og Jemen. Og da USA allerede har våpen oppkalt etter indianerstammen Tomahawk, så er det vel bare et spørsmål om tid før vi får en drone med navn Waziristan. Nytt Flax-lodd med 10 vinnersjanser til deg og støtte til humanitære organisasjoner. Norsk Tipping har inngått et samarbeid med humanitære organisasjoner i Norge om å tilby spill der overskuddet øremerkes humanitære formål. Det første på markedet er skrapeloddet VinnVinn, der man spiller med hjertet og vinner ved å skrape frem et eller flere hjerter. Du har 10 vinnersjanser og kan vinne opptil 500 000 kroner – altså en vinn-vinn situasjon for både deg og humanitært hjelpearbeid. Vinnersjanse toppremie: 1:500 000 Diplomaten TORGEIR LARSEN er Norges ambassadør i Spania. I snart 50 år har ETA kjempet for baskisk uavhengighet med vold og terror. Mange uskyldige liv er ødelagt. Nå har ETA lagt ned våpnene. Historisk høst i Spania Frykten for terror og vold , truslene, hatet, ofrene og deres familier har satt dype spor i Baskerland og i Spania. Ikke noe tema i spansk politikk er mer følelsesladd enn den baskiske venstrenasjonalismen, deres kamp for uavhengighet og den militære terrororganisasjonen ETA. I Baskerland har konflikten lenge satt baskere opp mot baskere. sjoner, men de siste årene har normaliteten gradvis kommet tilbake. ETA har mistet både styrke og støtte, organisasjonen har overholdt sin ensidige våpenhvile, utpressingen av baskiske foretningsfolk er opphørt og etter vårens lokalvalg fikk den venstrenasjonalistiske alliansen Bildu politisk makt i flere baskiske kommuner. I disse kommunene skal venstrenasjonalister nå levere på «vann og kloakk» etter demokratisk seier i valg. pe tidligere internasjonale ledere ba ETA legge ned våpnene. En kontroversiell konferanse i Spania. Gro fikk kraftig pepper i deler av pressen her, men nå, etter erklæringen, har det stilnet betraktelig. Likevel er reaksjonene stadig delte. Flertallet – begge Spanias store politiske partier, baskiske representanter og de fleste kommentatorer er enige om at erklæringen representerer et vannskille. Men mange stoler stadig ikke på ETA, krever at organisasjonen unnskylder seg overfor terrorofrenes familier og leverer inn sine våpen. Støttespillerne til ETA krever på sin side at den spanske stat kommer organisasjonen i møte, letter på soningsvilkårene til ETA-innsatte og innleder forhandlinger med ETA om konfliktens konsekvenser. Det meste har imidlertid vært stilt i bero etter ETAs erklæring på grunn av valgkamp. Det var nasjonale valg i Spania 20. november – og ny regjering er ikke på plass før nærmere jul. På tross av fredlig utvikling har frykten for ETA Noe har imidlertid endret seg allerede. Kampen aldri sluppet taket. Politikere, foretningsfolk, politi og dommere har stadig livvakter. Når jeg som ambassadør har besøkt Baskerland er også jeg blitt fulgt av sikkerhetsvakter, noe det forhåpentligvis snart blir slutt på. Det den store majoriteten baskere – og spanjoler – har ventet på skjedde i oktober. ETA erklærte betingelseløst at organisasjonen oppgir sin væpnede kamp. Prosessen fram mot denne erklæringen var lang. Forhandlinger som har brutt sammen, effektivt politiarbeid og sikkerhetssamarbeid mellom Frankrike og Spania. Et siste utløsende skritt var Gro Harlem Brundtland med på tre dager før erklæringen kom. mot ETA og terroren har tidligere vært et hett tema i spanske valgkamper. Slik var det ikke i år. I ulike målinger rangeres ETA og terroren nå langt ned på listen over nasjonens viktigste utfordringer. Den økonomiske krisen Spania er inne i – med langt over 20 prosent arbeidsløshet – er en del av forklaringen. Men noe er skjedd. Frykten er i ferd med å slippe taket. Sårene er ikke grodd, men håpet i Baskerland er endelig at politikken og dialogen vil ta over - for godt. De neste par årene vil vise om dette stemmer. n Nærmere 900 mennesker er drept i ETAs terrorak- I San Sebastian deltok Gro sammen med blant andre Kofi Annan på en konferanse der et knip- ■■ Noe er skjedd. Frykten er i ferd med å slippe taket. I hvert nummer av PERSPEKTIV skriver norske ambassadører hjem. Innleggene er også publisert på Regjeringens bloggsider: www.regjeringn.no/norgeiverden Perspektiv NR. 04.2011 65 TAKK FOR HJELPEN! www.speideraksjonen.no || www.speiding.no Tusenvis av speidere over hele landet er involvert når Norges speiderforbund i samarbeid med Flyktninghjelpen arrangerer den årlige Speideraksjonen. Under årets aksjon ble det samlet inn over 1,4 millioner kroner til Flyktninghjelpens arbeid for utdanning i Liberia. Vi ønsker å takke alle som bidro i årets aksjon, og håper enda flere vil bidra når speidere nok en gang arrangerer Speideraksjonen 23.–29. april 2012. Gjennom Speideraksjonen viser speidere selvstendighet og at de aktivt tar ansvar. Interessert i å vite mer om speiding? På speiding.no kan du lese mer om oss. vi ! i d s r Fo r os y br BEDRIFTSGAVER SOM GIR HÅP OG GLEDE FOR DE SOM TRENGER DET MEST I dag er det 22 millioner barn på flukt fra krig og konflikt. Flyktninghjelpen hjelper over 3 millioner flyktninger hvert år. Kjøper du julegaver fra oss, er du med og hjelper. sterk– engasjert solidarisk– profesjonell Foto: Linda Gresslien/NRC AKKURAT NÅ eR deT 22 millioNeR bARN pÅ flUKT fRA KRig Send sms ‘fadder’ til 1960 i dag. Se Artistgalla på TV2 lørdag 17. desember.
© Copyright 2024