Norsk tunnelbygging Entreprenørens syn på norske byggherrer Entreprenørene sitter med stor kompetanse som kan komme prosjektene til gode dersom de blir gitt muligheter Jeg skal forsøke å nærme meg problemstillingen ved å se på følgende spørsmålstilling: 1) Hvilke begrensninger ligger det i dagens system med enhetspriskontrakter for å utnytte entreprenørkunnskapen bedre? 2) Hvilke av disse entrepriseformene, vil være mest rasjonelle i å utnytte den kompetanse og kapasitet den rådgivende besitter samt være til beste for byggherre både i ett kortsiktig og langsiktig perspektiv? 3) Nye prosjekter skal bygges for lang levetid og med lavest mulig levetidskostnader. Hva er entreprenørens viktigste bidrag ( i dag og i morgen) til at en slik målsetting kan oppfylles? Hvilke begrensninger ligger det i dagens system med enhetspriskontrakter for å utnytte entreprenørkunnskapen bedre? Det overordnede svaret på dette må jo være å benytte en konkurranseform hvor både byggherre, rådgivende og entreprenøren stimuleres til å samarbeide i prosjektet på en slik måte at man evner å finne solide og kostnadsbesparende løsninger hvor økonomisk besparelse fordeles mellom partene. 1000 kr spørsmålet blir da: Lar dette seg løse innenfor de kontraktstyper som benyttes i dag? Statens Vegvesen benytter flere kontrakts modeller De fire mest aktuelle: 1. Enhetspriskontrakt 2. Målpriskontrakt 3. Totalentreprise 4. To-konvolutt system Enhetspriskontrakt: Entreprenøren leverer en priset beskrivelse hvoretter laveste pris (og kun laveste pris) vinner. Målpriskontrakt: Som enhetspriskontrakt, men i tillegg får entreprenør noe tid til å kontroll regne for eksempel masseberegningen som er vedlagt anbudets beskrivelse for deretter å ”fryse” mengdene/ masseberegningen Totalentreprise: Her gis entreprenøren mulighet til i større eller mindre grad å påvirke byggeprosjektet. Intensjonen er at entreprenørens erfaring og kompetanse skal nyttiggjøres i prosjektet slik at både byggherre og entreprenør totalt sett kan oppnå ett bedre resultat både kvalitetsmessig og økonomisk. To-konvolutt system: • Anbud A/ konvolutt 1: Her angir entreprenøren sin forståelse for prosjektet herunder for eksempel organisasjon, erfaring med tilsvarende prosjekter, fremdriftsforståelse, tekniske løsninger, kvalitetskrav etc. • Anbud B / konvolutt 2: er en tro kopi av enhetspriskontrakten, dvs en priset beskrivelse. Byggherren vil - etter å ha vurdert alle anbyderes svar - belønne den entreprenør som har avgitt det beste svaret totalt sett. Deretter vil han rangere nr 2, 3 osv. Dette gjør han ved å gi en minus sum i anbud nr A For eksempel fratrekk på 50 mill til beste besvarelse, fratrekk på 20 mill til nest beste besvarelse, tillegg på 20 mill til tredje mann osv. Når byggherre åpner anbud B vil han trekke / eventuelt legge til summen i anbud A fra/ til summen i anbud B. for deretter å finne entreprenørens endelige konkurranse sum. Laveste totalsum får gull. Jernbaneverket benytter i dag , i hvert fall for større prosjekter, oftest ett anbudssystem som baserer seg på : Trinn 1) Prekvalifiserings runde hvor normalt de 5 mest kvalifiserte blir inviter til å inngi Trinn 2) Forhandlet tilbud. Forhandlet tilbud består ofte av en enhetspriskontrakt hvor entreprenøren priser en detaljert arbeidsbeskrivelse / aktuelle prosesser, ofte bygget på samme prosessbeskrivelse som Statens Vegvesen benytter. I tillegg besvarer entreprenøren en del spørsmål, beskriver sitt arbeidsopplegg , presenterer sin organisasjon, presenterer sitt HMS opplegg osv. Utover dette deles i en del tilfeller den beskrevne enhetspriskontrakt opp i en hoveddel som skal utføres, samt en opsjonsdel som kan bestilles etter behov. Som en del av anbudsbeskrivelsen opplyser gjerne byggherre om hvorledes han tenker å vurdere tilbudet. En slik vurdering uttrykkes gjerne i en vekting som i resultat gir en poengsum som til slutt vil danne grunnlaget for valg av entreprenør. Som eksempel kan tenkes at den prisete beskrivelse vurderes til 70% av vektingen, oppdragsforståelse for eksempel 10 % , organisasjonens erfaring og kompetanse 10% samt fremdrift / sluttfrist 10%. I tillegg vil man vanligvis vekte anbudssummen slik at for eksempel laveste pris gir 10 poeng deretter en intern rangering etter dette prinsipp. Entreprenørene, kanskje bare de 3 beste, vil deretter bli invitert til en forhandlingsrunde. Her blir entreprenørens tilbud og pris diskutert i detalj, gjerne avsluttet med en liste over aktuelle spørsmål som entreprenøren får mulighet til å besvare frem til neste møte. Ofte får man en antydning om hvor entreprenøren befinner seg på prisstigen, hvoretter entreprenøren gis anledning til å reprise sitt tilbud. Etter en eller flere forhandlingsrunder blir entreprenør valgt. Denne kontraktsmodellen er nok i praksis mest lik Statens Vegvesen sitt to-konvolutt system. Forskjellen er vel at Jernbaneverket i denne modellen kan ”prute” ned prisen. I disse dager har Veidirektoratet / Vegvesenet i Nordland stort fokus på en ny kontraktsform som er en slags OPS modell med offentlig finansiering, ifm prosjekt Helgelandspakka. Kort sakt så ønsker SVV at entreprenøren skal overta eksisterende E6 og drifte denne i påfølgende 15 år. I første fase av driftsperioden skal entreprenøren bygge ut E6 , slik at i løpet av f.eks. de første 5/ 6 årene vil anleggsfasen være avsluttet. Entreprenøren inviteres til å komme med egne løsninger om hvorledes han ønsker å gjennomføre prosjektet. Som eksempel kan være annen bruløsning, linjeføring kan tilpasses osv. Utfordringen ved denne kontrakts modellen er at det kreves store ressurser til prosjektering/ planlegging. Det kreves at man lykkes med å sette sammen ett erfarent team, basert på ressurspersoner både fra rådgivende og entreprenørens organisasjon. Denne konkurranseformen er også i likhet med totalentreprise formen svært ressurskrevende for de rådgivende sin side. I motsetning til totalentrepriser vil SVV kompensere entreprenørene noe for sin deltagelse i tilbudsprosessen. Hvorvidt tilbudt kompensasjon vil dekke opp for de relativt omfattende arbeider en slik entrepriseform medfører er ett stort spørsmål. Jeg har deltatt i flere møter hvor entreprenører både fra riksentreprenørene og større aktører fra MEF har diskutert prosjektet. De fleste har uttrykt at det å organisere prosjektet på denne måten er meget ressurskrevende, og at man av denne grunn kan velge å avstå fra å delta i slike prosjekter. Denne " skepsisen " ga utslag i at kun to entreprenører responderte på tilbudsinvitasjonen ved første utsendelse. Byggherren valgte å forkaste disse to og sende ut ny forespørsel. Pr i dag er det tre entreprenører som har meldt seg på i konkurransen hvorav alle tre er prekvalifisert. NCC og LNS var med i første runde, og så har vi i Hæhre Entr i tillegg også meldt oss på. Det må brukes store ressurser for å besvare og følge opp en slik tilbudsprosess. Det er derfor, i hvertfall for vår del når vi i ettertid vil evaluere denne kontraktsformen, helt avgjørende hvorledes prosessen gjennomføres fra byggherres side. Sentrale spørsmål vil være: Vil de bygge ett prosjekt hvor entreprenøren vil belønnes for å bygge en vei for fremtiden, hvor kvalitet og påfølgende besparelser vedr vedlikehold belønnes, eller vil de bygge en vei hvor investeringene i anleggsfasen blir lavest mulig med påfølgende kostnadspådrag for fremtidig vedlikehold. Fasiten på dette kommer i løpet av våren. Da er vi tilbake til 1000 kr spørsmålet: Hvilke av disse entrepriseformene er best egnet til å stimulere entreprenøren til å utvikle sin kompetanse til det beste for prosjektet? For at entreprenøren skal kunne utnytte sin erfaring på en best mulig måte og stimuleres til kreativ tankegang så må kontraktsformen kunne belønne entreprenøren for dette. Dette er vi vel alle enige om. Totalentreprise i en eller annen form er jo det første man tenker på. Totalentreprisen krever stor innsats fra både entreprenør og rådgivende. Denne innsatsen koster penger. Her går byggherre i Helgelandpakka i riktig retning. Det å betale entreprenøren for å detalj prosjektere er kanskje med på å stimulere til øket deltagelse i alle typer av totalentrepriser. En vanlig enhetspriskontrakt åpner også for at entreprenøren kan komme med kostnadsbesparende tiltak. Dette også for å stimulere entreprenøren til å være kreativ, å utnytte sin erfaring. Det som ofte er et problem er detaljnivået på vedtatt reguleringsplan. Her stopper ofte gode innspill og løsninger opp. En romsligere reguleringsplan er nok generelt nødvendig for å kunne justere løsninger til det beste for prosjektene. Hvilke av disse entrepriseformene, vil være mest rasjonelle i forhold til å utnytte den kompetanse og kapasitet den rådgivende besitter? Uansett entrepriseform så er rådgiver vesentlig inne i alle typer prosjekter, ifm reguleringsplan, byggeplaner osv. Uansett om byggherre velger en enhetspriskontrakt eller en totalentrepriseform må det brukes betydelige ressurser fra de rådgivende. Hvis vi ser på totalentrepriser så vil disse ressursene måtte øke proporsjonalt med antall tilbydere. Dette skaper utfordringer. De tilbakemeldinger vi har fått, er i likhet med egen erfaring, at det blir vanskeligere og vanskeligere å finne ledig kapasitet hos de rådgivende. Det er store oppdrag ute om dagen som hver for seg sluker store ressurser. Jeg kan i denne forbindelse nevne f.eks. Follobanen fra Oslo til Ski. Jeg fikk opplyst fra en av tilbyderne at man regnet med at anbudstemaet hadde ett kostnadsbudsjett på ca. 45mill. Det sier seg selv at når seks anbydere skal kjempe om ett så omfattende prosjekt, hvor hvert av disse selskapene igjen har knyttet til seg en egen gruppe med rådgivende så er dette alene med på å stresse kapasiteten hos våre konsulenter. Jeg viser for øvrig til diverse artikler på bygg.no om temaet. Vi har ved noen anledninger tatt til orde for at man må finne mer rasjonell bruk av rådgivende. Vi tror byggherre vil oppleve at det arbeidet som skal gjøres fra den siden, etter hvert vil bli en kjempepropp i forhold til den store mengde prosjekter som er planlagt. Ett alternativ vi tror på er topriskonvoluttsystemet tilpasset at entreprenøren skal kunne gis anledning til å komme opp med alternative løsninger i samme form som i en totalentreprise. Hvorfor denne modell? • Rådgivende følger hele prosjektet. Jobben gjøres kun en gang. • Entreprenøren gis i konvolutt 1 anledning til å bearbeide prosjektet samt komme med sine alternative løsninger. • Entreprenøren leverer sitt anbud basert på tidligere praksis. Samhandlingsprosessen utvides til å diskutere/ drøfte innholdet i konvolutt 1 før byggherrens interne evaluering foretas. Basert på entreprenørens totale forståelse samt alternative løsninger (NB konfidensiell behandling av entreprenørens alternativ) gir byggherre sin innstilling. Konvolutt 2 åpnes. Sum av konvolutt 1 og 2 bestemmer tildeling av entreprenør. Denne modellen mener vi vil sikre rasjonell bruk av rådgivende ingeniører samt gi entreprenøren muligheten til å bidra med sin erfaring og kompetanse i en form hvor han også kompenseres for dette. Viser for øvrig til evalueringsrapport utarbeidet av FAVEO vedr bruk av 2konvolutt systemet ved Fellesprosjektet Mjøsa. Se vedlegg. Nye prosjekter skal bygges for lang levetid og med lavest mulig levetidskostnader. Hva er entreprenørens viktigste bidrag ( i dag og i morgen) til at en slik målsetting kan oppfylles? Gjennom den kontraktsformen som er beskrevet vil man oppnå en optimalisering av pris og kvalitet som vil gi laveste levetidskostnader.