lørdag [email protected] Foto: Erlend Berge Kastesamfunnet Elektronikk, møbler og nips. Det meste havner til slutt på dynga. Bakenfor vårt forbruk jobber renovasjonsarbeiderne i det stille. VÅRT LAND – lørdag 1. juni 2013 – side 19 hovedsaken Haraldrud gjenbruksstasjon Stein Arild Grønn trenger nye vinterdekk, men kjøper ikke slikt. Problemet er at det alltid er feil sesong på Haraldrud. Folk kaster vinterdekkene på våren og sommerdekkene på høsten. Christian Nicolai Bjørke [email protected] Morten Melby har lett for å holde er han oppsiktsvekkende Nattmennene En gang var de nattmenn. De tømte doer, fjernet døde dyr og gravde ned lik. De tok søppelet med seg til utkanten av byen. Og vi andre slapp å se de triste restene av det som en gang hadde verdi for oss. Nattmenn het de, siden de arbeidet i mørket. Men vi kalte dem bare rakkere, og barna deres rakkerunger. Helt til 1800-tallet. Da ble de renovasjonsmestere. En gang het det søppelfylling. Den gangen var vår eneste bekymring at søppelet tok så mye plass. Nå er vi mer redde for alt som siver ut fra store søppelberg, som rotter og miljøgifter. Derfor putter vi maten i grønn pose i Oslo, papiret i rød pose i Tromsø og hageavfallet i brun dunk i Kristiansand. Og det som det ikke finnes poser for, kjører vi til gjen- side 20 – VÅRT LAND – lørdag 1. juni 2013 bruksstasjoner som Haraldrud. Den ligger midt i dalbunnen i Groruddalen, omringet av bil butikker, trelastutsalg, skraphandlere og motorveier. Det eneste som minner om noe annet enn forbruk, er tårnet på Vålerenga kirke som så vidt skimtes mellom stabler av kasserte kjøleskap og gamle vinduer som har måttet vike. En håndfull menn i signaloransje frakker går hvileløst omkring. En har kost i hånden. En annen peker mot en haug med brannslukningsapparater. En annen igjen venter på at noe skal skje. Nattmennene jobber nå om dagen. n 3. oktober, 2012 Det høljeregner på Haraldrud. Utenfor bommen står det en liten kø med personbiler. Når bommen åpnes, ledes de i en rettvinklet U av gule striper på asfalten. I midtenav U-en står romslige containere i en firkantet formasjon med munnen vendt mot veien. Med hvit skrift på blå bakgrunn står det hva du kan kaste. Brennbart. Ikke-brennbart. Madrasser. Gips. Metall. Impregnert trevirke. På utsiden av U-en er det kasser for annet avfall. Småelektronikk, sykler, vaskemaskiner, vinduer. Og et lite, rødt hus med svært god ventilasjon. På skiltet står det «Farlig avfall». Magne Strand planter begge knyttnevene i metallbordet og lener sin lange og kraftige kropp fremover. Striper av malingsrester lager et viltert mønster på den matte flaten. Foran ham står det halvfulle spann med lakk, sparkel og beis, bokser med impregneringsmidler og hårspray, poser med batterier og skismøring. Fra det røde huset ser Strand ut på plassen. Kollegene trekker mot de brede parasollene som er satt opp langs containerne. Han er bas på stedet. Altså sjef for arbeidsskiftet, som består av åtteni mann. For de er det, menn – alle de ansatte her. Han setter seg i en stol. Det er lite å gjøre i dag. Da går tiden ekstra sakte. På veggene henger bilder som folk har kastet. Massasjestolen i hjørnet ble funnet i en container. Boksesekken som henger fra taket i en annen. En radio, funnet i en av elektronikkassene, surrer i bakgrunnen. Strand snak- Erlend Berge [email protected] (foto) seg varm. Han har ADHD. Derfor effektiv når han jobber. Magne Strand er stolt av jobben sin. Det er tross alt bedre at folk kaster ting her enn i skogen. Og det er godt å ha et sted å gå til. Selv om kundene iblant kan være ubehagelige. Vi har fulgt gutta som tar imot det du ikke vil ha. ker ikke mye. Lenge er det stille. Han går bak huset for å ta seg en røyk. Der står et bord og to stoler i smijern og tre. Funnet, de også. n 18. oktober, 2012 Grove, svarte never fikler med en lighter. Gutta har samlet seg på trappen utenfor brakka for en røyk og morgenkaffen. Det er mildt i dag, hele ni grader. Ingen har lue eller votter. Tåken har senket seg over dalsidene. Stein Arild Grønn snakker om at vinteren kommer snart. Han trenger nye vinterdekk. Ansatte på Haraldrud kjøper ikke slikt, de finnerdet på jobb. Men det er alltid feil sesong. Folk kaster vinterdekkene på våren og sommerdekkene på høsten. Han tar den siste slurken av k affen. Sier at han får se om det dukker opp noe. Klokken er litt over sju. Snart åpner bommen. De er morgenskiftet. Etter dem kommer ettermiddagsskiftet. Til slutt tar nattskiftet over. De bryter seg inn og stjeler. Tyvene er her så og si hver natt. Men virksomheten er ulønnet, hvis man ser bort fra utbyttet. Fire biler står i kø. Bommen går opp og førstemann ruller inn på plassen. Tre polakker med arbeidsklær sitter i en umerket, hvit varebil. – Privat, sier sjåføren. Einar Langskau trekker på det, og ber sjåføren lukke opp bak. Idet luken går opp, faller et tomt malingsspann ut. Bagasjerommet er fullastet med bygningsavfall. Privatpersoner kan kaste inntil tre kubikkmeter avfall gratis på Haraldrud. Langskausoppgave er å passe på at ingen kaster mer. Dessuten skal firmaer betale 400 kroner. Ikke allebiler er like opplagte firmabiler. Langskau er dommer og gud. – Privat, sier sjåføren igjen. Langskau rister på hodet. Polakkenmå stikke kortet i automaten og betale 400 kroner. – «Privat» er det første norske ordet de lærer, sier Einar når den hvite bilen har kjørt. 68-åringen ser opp mot de to høye pipene. Røyken går nordover. Det betyr at det er sønna vind. Hans favoritt. Når det blåser østavind fra Sibir nedover Grorruddalen, liker han seg ikke. Hver dag reiser han hjemmefra halv seks. Da slipper han rush og kan ta seg en rolig morgen med kaffe og radio på jobben før han begynner. Han kunne pensjonert seg i fjor, men vil stå til han er 70. Enda en bil i rekken ruller forbi. Mannen i førersetet ruller ned vinduet, stanser ikke, bare siger forbi mens han roper: – Ingen epler i dag heller! Einar Langskau smiler og ser ned. Dette er en av stamkundene. Han har et epletre i hagen og vet at Langskau liker å fore rådyrene hjemme i Enebakk med epler. Det er en investering. Snart er det jakttid. Men tidene er ikke som før. Ulven har funnet seg til rette i Enebakk. De smale skogsholtene mellom riksveien og bebyggelsen har ikke plass til både rådyr og ulv. Rådyret presses ut, mener han. VÅRT LAND – lørdag 1. juni 2013 – side 21 OVER: Brennbart. Ikke-brennbart. Madrasser. Gips. Metall. Impregnert trevirke. Alt har sin container. Og noe havner siden i egne beholdere. UNDER: Alle brakkene på Haraldrud er innredet med ting som er kastet. Boksesekker, bilder, biljardbord og bøker. I spisebrakkene er det lunsjtid. Man må ha med matpakke, men kaffe, te og sjokoladedrikker skjenker man gratis fra en automat. Magne Strand forteller at sjefen på området, Rolf Syversen, har fått hjerteinfarkt. For andre gang visst nok. Men han overlever nå også. Utenfor har trafikken tatt seg opp. Den gjør som oftest det utover dagen. Ved siden av bua står en lastebil og bærer inn møbler fra en vinrød Fretex-container. Hver morgen tar gutta en tur innom for å se om det er noe som kan brukes. Der står det ting som folk synes det er for ille å kaste. Så de håper side 22 – VÅRT LAND – lørdag 1. juni 2013 at noen tar det med seg hjem. Sannheten er at mye er så ubrukelig at Fretex kaster det i nærmeste container. Men kanskje det nettopp er poenget. Det er lettereat noen andre kaster det. Da har du ikke gjort det selv. n 27. oktober, 2012 Oslopolitiet skriver på Twitter: «Funn av mistenkelig gjenstand i forb med avfallssortering på Brobekk gjenbrukstasjon. Politiet sperrer av området til gjenstanden er sjekket». En liten stund senere: «Haraldrudvn: Politiets bombe gruppe har undersøkt og tatt hånd om gjenstanden; viste seg å være ufarlig. Politiet oppretter undersøkelsesak.» n 7. desember, 2012 Kulden er kommet. Det er rundt åtte minus, men det var verre tidligere i uka. Ned mot 16 og 17. Røyken står rett opp fra de to fabrikkpipene. Det er deilig, da blir ikke minusgradene effektive. Morten Melby har lett for å holde seg varm. Han har ADHD. Det er noe av det første han sier til alle som snakker med ham. Det gjør ham oppsiktsvekkende effektiv på jobb. Samme hvor mange som spør om noe, klarer han alltid å koste plassen samtidig som han viser dem riktig container. Han kobler bare ut når noen kaster hi-fi-utstyr. Da er han i sin egen verden. Melby tar alle forsterkere og høyttalere med seg hjem. Han snakker om watt og rørforsterkere og andre ord man knapt får med seg. Det handler om at lyden skal være så høy som mulig. Noen containere lengre bort s itter Magne Strand. Han er så varm at det ryker av ham. Under den grønne uniformen har han Haraldrud sover aldri. Morgenskiftet begynner klokken sju. Kveldsskiftet går på klokken to. Når de ansatte går hjem, går nattskiftet på. Nattskiftet er tyvene som bryter seg inn i ly av mørket for å stjele fra containerne. flere lag ull som er kronet med en tjukk, svart genser. Fra knærne og halsen står en tynn stråle av damp. Han drar ned glidelåsen i halsen for å jevne ut temperaturen. Det var han som fikk bomba på sitt bord. En annen ansatt hadde funnet den i pappcontaineren. En firkantet sak med tastatur og fire ledninger i ulike farger. Som tatt ut av en film der helten legger seg ned med avbitertangen og dras mellom hvilken farge han skal klippe før tiden er ute. Men Strand la seg ikke ned. Han ringte politiet og evakuerte området. To politibetjenter kom, tok en rask kikk på den og ringte rett til bombegruppen. Ingen fikk lov til å bevege seg inn på området. En fjernstyrt robot ble sendt inn for å sprenge den. Det var ikke sprengstoff inni. Men den så akkurat ut som en hjemmelagd bombe, sa politiet. Filminnspilling? En terrorist som hadde ombestemt seg? Vanskelig å vite. Alle her virker å være uberørte av hendelsen. Det eneste som er nytt er at de har begynt med luer. En mann parkerer foran con taineren der Strand sitter. Bilen har henger og fullt bagasjerom. Mannenkaster to strøkne golf bagger, slalåmstøvler, et par male rier, to verandastoler og noen klær. Magne Strand er uberørt. Etter ni år bryr han seg ikke om hva folk kaster. Det var annerledes før. De tre første månedene hadde han bilen full hver dag. Nå tar han nesten ikke med seg noe. Dagen før tok han med seg noen meise boller og litt fuglemat. Han begynte på Haraldrud etter å ha fått sluttpakke i e-verket han jobbet i. I to år hadde han pusset opp hjemme, vasket klær og lagd middag til kona hver dag. «Blitt en moderne mann», som han sier. Han er stolt av jobben sin. Det er bedre at folk kaster ting her enn at de gjør det i skogen. Og det er godt å ha et sted å gå til. Selv om kunder kan være ubehagelige. Får de beskjed om at de ikke kan kaste gips i brennbart, blir de rasende. Når den tidsstyrte bommen går ned klokken halv åtte om kvelden, kan de de ansatte bli skjelt ut av folk som har ventet lenge i kø. På fredager er det alltid pølser, og Haraldrud-sjef Rolf Syversen må sørge for at en del av dem er laget av kylling. Det er ikke alle VÅRT LAND – lørdag 1. juni 2013 – side 23 som spiser svin. Syversen er for resten på beina igjen etter hjerte infarktet. Han snakker om å gå av med AFP, reise litt mer. Kona er glad i det. I fjor var de på Cuba. Folk er varmere der, mener han. Om en måned drar han til Bali. Det begynner å blåse, nordavind. Ikke den kaldeste vinden, men likevel. Einar Langskau har fått ny bod. Eller, utvidet bod. Med vindu så han kan se hvordan køen bukter seg nedover veien på travle dager. Han har vinduet åpent og fører hånda opp og ned langs der den kalde lufta møter den varme. «Gardina», kaller han den. – Hoho, kjenn her. Det er som en gardin. Et nytt stereoanlegg står på benken.Skjønt, nytt og nytt, det er funnet i en container sammen med en safe. Koden henger på utsiden. Einar prøver å åpne den. 4 venstre 78. 3 høyre 33. 2 venstre 90. 1 venstre 38. Inni safen er det ingenting. Den er til og med kledt i plast, så den har nok aldri vært brukt. Safen skal han bruke til jaktammunisjon. n 24. januar, 2013 En av vinterens klareste dager. Ikke mer enn sju minusgrader. Dagenfør var det 18. Selv i sprengkulden er strømmen av søppelkastere jevn. I det røde huset med farlig avfall har boksesekken fått selskap av et biljardbord. Et ungt par hiver en madrass med lakenet på. Einar Langskau er litt oppkavet. Det har kommet nye regler fra Fylkes mannen om at de som kaster betong skal fylle ut et skjema som opplyser om den inneholder farlige stoffer som asbest og PVC. Han snakker om en miljøpistol til 300.000 kroner som kan ana lysere betongen på ett sekund. side 24 – VÅRT LAND – lørdag 1. juni 2013 Søppel Vi kaster mer avfall for hvert år som går. Avfallsmengden har økt med 45 prosent de siste ti årene. I 2011 kastet vi 2,2 millioner tonn husholdningsavfall, mesteparten er mat- og matavfall. Det tilsvarer 438 kilo per person årlig. Det vil si at hver og en av oss kaster 1,2 kilo per dag. Kun 40 prosent av avfallet blir gjenvunnet. 10.600 personer jobbet i sektoren «Vann, avløp og renovasjon» i 2011, nøyaktig antall renovasjons arbeidere er ikke tilgjengelig. Kilde: Statistisk Sentralbyrå Langskaug vil leie en og prøve på 50 lass for å se om den er verdt pengene. En av gutta rygger en lastebil inn mot en container og heiser den opp på lasteplanet. Det er «Bosnier'n». De som ikke har norsk opphav får navn etter hvor i verden de kommer fra. Ved en annen container står «Zanzibar», som egentlig heter Ali Abdullah Mohammad og har vært safari guide på øya utenfor Tanzania. Det er én som ødelegger denne logikken. Han er svensk og heter Lasse Normann. – Señor! Lasse Normann roper og små løper etter en liten mann med bart og rettleder ham til riktig kasse. Snart viser det seg at mannen med barten er en libanesisk flyktning, utdannetlege og snakker fem språk. Svensken er Haraldruds so siale dyr og det tar ham få minut ter å lokke livshistorien ut av folk. Selv snakker han spansk etter ha bodd i Madrid og på Las Palmas i barndommen. Faren var rektor på den skandinaviske skolen og startet et reisebyrå på 70-tallet. Lasse Normann var reiseleder på Ibiza og Mallorca fra 1972-74. Han begynner å beskrive datidens Ibiza som et paradis for hippier og utagerende sjeler. Men så traff han noen hyggelige damer fra Oslo («hvis du skjønner hva jeg mener, hehe»), og dro for å slå seg ned i Norge. Med langt hår og åletrang sleng bukse med metallstjerner, banket han på døra til Olav Thon og ba om et lokale for å starte plate butikk. Thon tok ham i armen. Nå blir jeg kastet ut, tenkte han. Men Thon geleidet ham inn på et annet kontor og presenterte ham for sin nevø, Halgrim Thon. – Denne unge mannen vil ha et lokale på Karl Johan. Gi ham det, sa Olav Thon. Det var starten på den legenda riske vinylbutikken Electric Circus i Karl Johans gate 5-7. Stedet alle musikkinteresserte handlet på den tiden. Skulle du ha billett til Bob Dylan i Drammenshallen, måtte du innom Lasse Normann. Butikken brant ned i 1980. Svenskenfikk med seg investorer fra kleskjeden BikBok og startet godteributikken Lucky Lips. Logoen var to røde lepper, rappet fra Rolling Stones. I dag tar han æren for å ha inn ført smågodt i storskala til Norge. Normann importerte hyller og godteri fra østblokkland og satte opp vaskeservanter for å tekkes dem som mente at smågodt var uhygienisk. Snart solgte Lucky Lips et tonn godteri i uka på kioskenved Klingenberg kino i Oslo. «Ungdommer kjøper gjerne for 20-30 kroner», skrev Aftenposten, lett sjokkert. En kvinne i slutten av førtiårene bryter inn i Lasses historie. – Hvor kan jeg kaste… neimen, hei! Stein Arild Grønn bruker gravemaskin for å gjøre plass til mer papp. 530 biler har vært innom denne morgenen. Dagen er ennå ung. VÅRT LAND – lørdag 1. juni 2013 – side 25 Ali Abdullah Mohammad har vært safariguide på Zanzibar utenfor Tanzania. På Haraldrud kalles han «Zanzibar». De som ikke har norsk opphav får navn etter hvor i verden de kommer fra. Hun lyser opp når hun ser hvem det er. De to går nesten 30 år tilbake i tid. Hun er et minne fra en tid hvor svenskene var eksklusive i Norge. Lasse Normann var kongen på haugen. Kvinnen kvitrer blidt når hun går, Normann smiler og ser langt etter henne. Alle han har blitt kjent med i Norge møter han igjen her. Det er et sted alle må innom før eller siden. Historien til Lasse Normann er uendelig mye lengre. Den inneholder lyssky forretninger i Miami, drift av tre Fina-stasjoner og bilverksteder på 90-tallet, noen side 26 – VÅRT LAND – lørdag 1. juni 2013 år på loffen i Benidorm-området i Spania, oppkjøp og drift av Herregårdskroa og to kafeer i Frognerparken fra 2003 til 2010, samt restauranten Den røde mølle på Grønland de to siste årene. Nå er han klar for en A4-tilværelse. Jobbe på Haraldrud og komme hjem til kone og to barn på syv og fem år. Dessuten er han klar for å slippe moms, arbeidsgiveravgift, mattilsyn og arbeidstilsynet. Det er bare det at han har blitt så interessert i alternativ energi. Hadde han bare vært 20 år yngre, skulle han fått en fot inn der. n 15. april, 2013 En tung dag. Gammelt støv har blitt slått til bakken av regnet og flyter nå bort mot kumlokkene. Ingen vet hvor vinden blåser, for de høye pipene forsvinner i tåken. De to enorme røykspyerne ligger der, midt i Norges mest folkerike dal, som et tegn på bruk-og-kast-samfunnet vi lever i. Den hvite røyken er en påminner om at vi kaster enorme mengder søppel. Det er som i de gamle maleriene der det alltid er en hodeskalle et sted, for å minne oss på, midt i all glede, sorg og hverdagsliv, at vi skal dø. Memento mori. Husk at du kaster søppel. Memento te purgamenta everrere. Det er bare de oransje frakkene som setter farge på Haraldrud i dag. Stemningen på plassen er n edtrykt. Lasse Normann er permittert. Magne Strand og Morten Melby er begge sykmeldte. Einar Langskau står ved bommen. Han er aldri syk. To unge trøndere stopper en bil fullastet med pizzaesker. På hengeren ligger svarte plastposer. – Har du spist alle disse, sier Langskau. Hovedsaken er presentert av Mads Størdal Vegstein OVER: Lasse Nordmann liker A4-livet på Haraldrud. Vidar Vangen og Magne Strand holder varmen i det lille røde huset for farlig avfall. UNDER: På lørdager vokser køen seg lang. Vi har fri og skal kaste. Da står Einar Langskau klar ved bommen. Trønderen ler. – Ja, har hatt opprydning i garasjen.Nå blir kjerringa glad. Einar Langskau skygger med den ene hånden og ser inn i bilen, så rusler han bakover til hengeren og begynner å pirke i posene. – Du driver ikke kiosk, da? – Nei, nei. Trønderen ler igjen. – Så det er ikke mat i disse posene? – Nei, nei. Langskau løfter opp en boks leverpostei. – Oi, ja, jeg skal plukke det ut. Skal bare kaste det andre. Ikke noe av maten skal kastes. Lover! Trønderen snakker fortere og fortere ettersom flere og flere matvarer tas opp fra de andre posene. – Dette er bare dritt. Du får snu og kjøre et annet sted, sier Langskau og følger bilen med øynene mens den tar en U-sving rundt vaktbua og forsvinner. Rolig skritter han tilbake til plassen sin. Trønderen prøvde å lure ham. Da er det rett ut. 530 biler har vært innom denne morgenen. Stein Arild Grønn kjører gravemaskinen inntil noen containere og presser skuffen ned for å gjøre plass til mer. I en pause kommer han bort til portvokter Einar Langskau. De skuler bort på nabobygget, der noen arbeidere er i ferd med å legge ny isolasjon og nye vinduer. Snart er nemlig deres egne lunsjbrakker historie. R enovasjonsetaten pusser opp bygget som skal huse alle ansatte, både de som jobber i administrasjonen og de som jobber på gulvet. Stein Arild Grønn mener det ikke er plass for «sånne som oss» der. Langskau nikker. Man må være «tam» for å gå inn der. I ngen av gutta er hjemme blant lett parfymertekontorfolk. De vil bare føle seg møkkete og fæle. Utilpass. Det kommer ikke på tale. Langskau har hatt matboks og termos hele sitt yrkesaktive liv. Han kommer til å fortsette å spise i bua si. Og når dagen er over kjører han hjem til roen på gårdeni Enebakk. Denne vinteren har han foret rådyra i skogbrynet med 1.500 kilo gulrøtter. Over sommeren begynner jakta. En kortklipt mann med arbeidsbukse og svart hettegenser stopper bilen foran bommen og skrur av tenninga. – Privat, sier han. VÅRT LAND – lørdag 1. juni 2013 – side 27