1. No category

Gårdsbruk i Østmarka,
Kilde: Gjerpen Bygds Historie, bind I
I Gjerpen Bygds Historie bind I finner vi en bred og grundig redegjørelse for fremveksten
av bygda Gjerpen og bosettingen. De store fullgårdene som ble dannet i førkristen tid,
jernalderen, hadde forløpere med fast bosetting langt tilbake i historien, noen av dem
tilbake i bronsealderen. Hvor disse gårdene lå eksakt, vet vi ikke. Navnsetting,
helleristningsfelt, oldsakfunn og landskap samt mønsteret som gårdsbruka danner opp
mot vår tid og i dag, gir imidlertid gode indikasjoner på hvordan det kan ha vært.
Grovt sett mener Terje Christensen forf. av Gjerpen Bygds Historie at etableringen av de
store fullgårdene i førkristen tid øst for Skienselva og Falkumelva i hovedsak lå på
høydedraga mellom nevnte vassdrage, men vest for Leirkup og Børsesjø. Her regnes
området avgrenset av bygrensen mot Porsgrunn i syd og opp til og med gården Mo (ved
Movannet) i nord. Hertil regnet man også gårdene Strømdal og Gulset vest for
Falkumelva samt Luksefjellgården Bø i nordenden av Fjellvannet som alle tre nok kan
regnes til jernalderen.
De fleste fullgårder og einvirkesgårdene (i størrelse mindre enn fire huder) som ligger øst
for Leirkup og Børsesjø, mener man oppstod i gammelnorsk tid – Mellom 1000-tallet og
Svartedauen (1350). Dette gjelder med andre ord hovedsakelig all bosettingen i
Østmarka. Her følger utdrag av bygdeboka for Gjerpen som gir god oversikt over
gårdsbruka og navnsetting i dette området. Gårdene i dette var jevnt over små verken
de eller annet byggverk skiller seg ut som storslåtte.
(Aktuelle gårds-, plass eller seternavn er uthevet av oss med fet skrift. Fargefotos: TAu
og øvrige bilder er fra GBH 1)
”Sørøst for Storemyr ble Grønnerød tatt opp, kanskje av rydningsmannen Grundi, i
alle fall er gården blitt hetende så etter en mann med dette navn. Andre som søkte
rydningsjord dro opp forbi Nærum-Øvrum og fulgte de bratte bakkene langs
Fossjordbekken, og høyere oppe fant de brukbare steder i nokså jevnt terreng og
grunnla gårdene Langerød og
Fløtterød - den lange og den flate
rydningen.
Noe større enn disse, men antagelig
fra omtrent samme tid er Bañuruñ.
Etter navneformen kunne den
tenkes å være identisk med
Baugerød den sistnevnte opptrer
med former som Bourudt i 1593,
Borud i 1604. Flere ting tyder
likevel på at vi her har med to
Langerød
forskjellige gårder å gjøre.
Badurud (Bañuruñ) nevnes i biskop
Øysteins jordebok - den såkalte Røde bok, som er en fortegnelse over kirkelig
godseiendom omkring år 1400 - i sammenheng med andre gårder som peker hen
på den sørlige delen av Uthaugen. Riktignok er jordeboka langt fra så konsekvent i
denne henseende at den egner seg til sikker stedfesting av enkeltgårder, men i
dette tilfelle nevnes gården to ganger i forskjellige forbindelser som begge taler for
den nevnte plassering. Dessuten må Badurud etter de kirkelige eiendomsparter i
gården ha vært en nokså romslig fullgård - skylda må ha vært på minst 23 øyre,
mens Baugerød har vært en forholdsvis beskjeden einvirkesgård, d.v.s. et bruk som
klarte seg uten fast leiet arbeidshjelp.
Baugerød, som ble lagt ned etter svartedauen som raste midt på 1300-tallet, og
først ble tatt i bruk igjen i løpet av 1500-årene, betalte i 1594 skatt som ødegård,
og i hele 1600-tallet sto den ikke høyere i skyld enn 2 huder, mens minste full gård
ble regnet til 4 huders skyld. Heller ikke eiendomsforholdene, så langt de kan
følges, tyder på at Badurud og Baugerød er identiske. Å bestemme nærmere hvor
1
Badurud kan ha ligget har ikke vært mulig, og like lite vet vi hvordan en såpass stor
gård er blitt borte. Hvis denne gården ikke allerede er ryddet i vikingtid, noe den
godt kunne være etter størrelsen, likesom navnet muligens også er gammelt, i alle
fall har en ikke kunnet finne noen særlig sannsynlig forklaring på det - hører den
sikkert med blant de aller tidligst ryddede i gammelnorsk tid, og var etter alt å
dømme den største av rydningene fra denne perioden.”
Og videre:
”Ovenfor flatene ved nedre del av Leirkup, i åsstrøket sørøst for Bjørketvedt, er
rydningen Kjerringås blitt tatt opp, og lenger øst ryddes Svinholt. Videre
nordover forbi den eldre gården Høgset får vi Klepp, som betyr klump - her er det
vel helst fjellknatten det siktes til, - men den kan også tenkes å være ryddet i
slutten av vikingtid. En kilometers vei lenger nordøst har rydningsmenn grunnet
Ramsås navnet kommer visstnok av rams, vill-løk, som vel har vokst—
bakkehellingene innunder den bratte Ramsåskollen. Saubrekka i nordvest, på
Åsterød
bakkekanten der stigningen opp mot Heståsen begynner, kan også være ryddet på
denne tid. Nord for Ramsåstjern får vi Stulen, kanskje den Øysteinsstodul som er
nevnt i Røde bok. Følger vi bekkefaret videre til Ormetjern, har vi her flere
gammelnorske rydninger: I øst Myrerød, i nordøst Jarseng - navnet kommer av
gammelnorsk jañarr: kant, rand, og sikter vel til at enga lå på kanten av en myr, og
Hongarden - visstnok av hun, fjel med barkside som kan ha vært brukt til skigard
rundt jorda.
Omåsen, som antas å være dannet av trenavnet alm, er nå forsvunnet, men ser ut
til å ha ligget i dette område. Trollsåsen høyere oppe i det sørvestvendte
brattlendet kan også være fra gammelnorsk tid. Lenger oppover har snevringen i
bekkedalen og den lange Sannimyra satt stopper for videre nyrydding. Men nord for
Mjøvann, helt oppe ved grensen til Eidanger, har vi Haukaråsen - navnet skriver
seg nok fra at de brukte å hauke på dyra oppe fra høyden så det ljomet vidt
omkring.
Den lå nok langt fra andre gårder i Gjerpen, men like ved den gamle ferdselsveien
over Åsterød og Vosserødseter til Oklungen og Farris, og et par kilometer vei fra
den øverste grenda i Bjørkedalen i Eidanger. Også Torkilsåsen kan ha vært en
gammelnorsk rydning. Den nevnes som plass under Meen i 1665, og må ha ligget
et sted under åsen av samme navn. Dalstrøket i nordvest har gitt muligheter for
bosetning lenger oppover. Vi møter her 3 ødegårds-navn: Kråketo-øygården (utt.
øgørn el. øgårn) i nordvesthellinga av Øvrumskollen, noe lenger vest Ødegården
og under Nygårdsåsen enda et bruk med dette navn. Vi kan her ha for oss gårder
2
som ble lagt øde i
senmiddelalderen Ved lensmannsseter står
bak det anonyme
dette kartet
ødegårdsnavnet
kan skjule seg
gammelnorske
gårder som er
«forsvunnet», men
som vi i en del
tilfeller kjenner
navnet på. Lenger
nord har vi
Askilsåsen, som
trolig er ryddet i
gammelnorsk tid.
Muligens er også
Torbjørnsrød, i
nyere tid bedre
kjent som
Menstadseter, fra
samme tid, og den
romsligere
rydningen Båserød
har vi kildebelegg
for fra
middelalderen;
første del av
navnet er et
mannsnavn, gno.
Bósi. Litt lenger i
nordøst får vi
Hørta, et ord som
visstnok betegner
noe ujevnt og
knudrete og er
nokså betegnende for terrenget her omkring. Videre nordover i forholdsvis flatt
lende ligger Åsterød, av mannsnavnet gno. Åsti, en sikker gammelnorsk rydning,
og Stubberød, som kan være fra samme tid.
Ovenfor Skifjelløken, med jorder i bakkehell mot sørvest og sørøst har vi så den
siste i dette strøket og den som ligger lengst unna det gamle bosetningsstrøket av
alle de gammelnorske rydningene, Skifjell. Mye taler for at vi her har for oss det
gamle navnet på Vealøs, som i øst og nordøst danner skillet mot Siljan - gno.
Skiafjall kan ha betydningen dele- eller grensefjellet.
Det neste rydningsområdet begynner nord for Espedalen, hvor Eikåsen ligger oppe
på bakkedraget. Den kunne være eldre, men er sannsynligvis fra gammelnorsk tid.
Kolrød lenger nord er derimot helst av nyere dato, men kan være fra denne tid. I
matrikkelen fra 1665 ligger rydningen under Meen og betegnes som Kallerud.
Følger vi bekkedalen nordøstover, kommer vi på vestsiden til Skogsrød, mens
Gunnarrød lå øst for det nåværende veikrysset. Lenger oppover, under åsen av
samme navn, har Kviksáss ligget, kan hende er den identisk med Haugsøygarden.
I skråningen mot bekken ligger Skyer og lenger nord Steinsrød, som nok begge er
fra gammelnorsk tid. Opp for søndre Sneltvedt i bratte bakker ligger Sørbø, av
gno. saurr: dynd, søle, og bær: gård, boplass. Navnet kunne godt være fra vikingtid,
men så tungdrevet og liten som gården er, kan den vel knapt være tatt opp før i
gammelnorsk tid. Den kom i bruk igjen etter ødetiden omkring år 1600, og var
sammen med Steinsåsen satt til 2 huders skyld.
3
Bratte kleiver videre oppover fører til Steinsåsen, som også kan hende er fra
gammelnorsk tid, og i sørøst, under en bratt fjellside, Rustaden - gno. Ruastaar:
ryddet sted - en sikker gammelnorsk gård. Av lignende alder er også Gaupåsen
lenger nord. Tar vi veien nedover høydedraget i nord- og nordvestlig retning, kommer vi til den siste rydningen på denne strekningen som naturlig hører til Uthaugen,
Røsaker, hvor første navneledd visstnok er gno. rua.
Sørøst for Sem, i snevringen mellom åssiden og Børsesjø, kan Kreppa, av gno.
krappr: trang, muligens være ryddet i så gammel tid, men er trolig yngre. I nordøst,
innunder Kjæråsen, er Åmot: elvemøte, en gammelnorsk rydning, og antagelig
Tveiten lenger øst, navnet taler visstnok for at den er såpass gammel, men den må
da ha vært blant de ringeste fra perioden. Kittilsrød nordvest for Høgåsen er en
sikker gammelnorsk gård, likeså Løvås vest for Kikuttjern, Kinerød er i nyere tid
blitt kalt Kikut, og må være bruket nord for Kikuttjern, som da sannsynligvis er en
så gammel rydning. Navnet inneholder muligens ordet kinn, som i stedsnavn kan ha
betydningen bakkekant eller fjellside.
Kviksås, sett fra Haukeplassen
Også det gammelnorske bruket Gangeli må ha ligget i strøket vest eller sørvest for
Kittilsrød, og har i nyere tid vært seter under Rising, visstnok identisk med Sætre.
Rett nord har vi Sakka (Sokka?) som må være ryddet på omtrent samme tid.
Navnet henger sammen med vårt ord søkk. A v tilsvarende alder har vi nordover fra
Åmot Gravli, Høymyr og Kausanrød - den siste har fått navnet etter Kaus-Arni,
Katte-Arne, han var kanskje den som gikk i gang med nybrott der.
Oppe i åssiden vest for Høymyr ligger Lyngås, som visstnok er den gården Røde
bok kaller Lindiáss. Plassene Putten og Puttekås er nok helst av nyere dato, men
hele grenda her betegnes som Puttane, et uttrykk som i Gjerpen anvendes om
småplasser på dårlig lende, med små og spredte jordlapper mellom steiner og
hauser. Nordenfor har vi rydningene Høgli og Marker, gno. Markir, av Mark: skog,
særlig i et grenseområde - denne gården og antagelig Trollsås enda litt lenger i
nordøst var de ytterste utposter i det store skog- og fjellområdet hvor Gjerpen
støter opp mot Siljan. Mellom Høgli og Marker lå tidligere en liten plass som nå er
forsvunnet, Fislerød, som muligens også er så gammel. Navnet henger visst
sammen med ordet fitla, småpusle med noe som går sent og trått. På slike steder
kunne det nok bli mange dagsverk som det ikke syntes stort etter.
Klebersteinsgryte fra Gravli
4
Fra Åmot er den første rydningen nordvestover Kastdalen. Noe kastested for vad
eller annen fiskeredskap kan det ikke være tale om, så meget mer som det ikke
engang er en bekk i denne bratte dalen som kunne tenkes å være opphavet til
navnet. At tømmertrafikk her oppe i gammelnorsk tid skulle ha gitt stedet navn,
kan vi nok også trygt se bort fra. Gunborgdalen lenger oppe under Storhaugs
brattsider kan være en gammel rydning. Er det opprinnelige navnet Gunborgsdal,
hører den til i nyere tid, mens derimot formen Gunbjørnsdal som også forekommer,
godt kan være fra gammelnorsk tid, selv om genitiv av gno. Bjorn normalt var
Bjarnar. Navnet skulle således vært Gunnbjarnardalr på klassisk gammelnorsk, på
samme måte som Torbjørnsrød regelrett skulle hett Ћorbjarnarrud, men genitivformen Bjorns
opptrer ikke så
sjelden i den senere
del av middelalderen.
Nordøst for Storhaug
har vi Kleiva fra
gammelnorsk tid, og
endelig har vi i et
nordvestgående
dalføre helt oppe
under Skrehelle
De gamle gårdsbruka i Østmarka ligger i
Fjelldalen. I dette
det fruktbare basaltlaget slik som Kleiva.
området
må også
Bildet er tatt fra Storhaug mot Skrehelle
plassen Fittje ha
ligget, som i 1665 ble
brukt under Fjelldal - skylda var en tylft hoggenbord. Etter navnet, som på
gammelnorsk ville vært Fitjar, flertall av lit: flat eng, gjerne ved vann, kan dette
bruket godt være gammelt.
Nord og øst for det gamle bosetningsområdet med gårdene Sem, Lund, Berberg og
Holm, får vi rydningene Baugerød og Doksrød - det siste navnet henger visstnok
sammen med gno. dukr: duk, klede - er det en karakteristikk av jordveien som en
utbredt duk? - mens det er mer usikkert hva første ledd i Baugerød henger sammen
med, både kvinnenavnet Baugeior og en teoretisk mannsnavneform Baugi har vært
overveiet som mulige forklaringer blant navneforskerne.
Av de øvrige gammelnorske rydningene på Opphaugen finner vi de fleste på
strekningen Limi-Fossum og oppover til Mo, hvor gamle gårder alt hadde tatt det
meste og det beste av jorda. Nord for Hjellen har vi Hjellsåsen med den gamle gård
Hjellen, av gno. hjallr: avsats, terrasse - den er i alle fall fra gammelnorsk tid. Den
regnes for halvgård - en nyere betegnelse for einvirkesgård - i skattemanntallet
1593. Med sin tørre, skrinne og til dels steinete jord og så lavt skyldsatt som til 2
huder i 1665, er den vel snaut lagt under plog før i gammelnorsk tid.
Noe lignende gjelder den nå forsvunne gård Skavan som lå på høydedraget mellom
Bøelva og Hoppestadelva nordenfor Fossum. Navnet henger visstnok sammen med
det gammelnorske verbum ska/a: skave, hva det nå ellers kan sikte til. Også denne
gården skatter som halvgård i 1593, likeså Stulen nordvest for Stuisvann, kan
hende den samme som Røde boks Halvardsstodul. Så lav skyld på sikre førkristne
gårder har vi bare ett eksempel på fra Opphaugen, Skilbred, og to fra Uthaugen,
Espedalen og Fossjord, som alle skyldte 2 huder på 1600-tallet. Når det ikke som i
disse tilfeller foreligger gravhauger eller funn som viser at de er eldre, og heller ikke
navneformen krever tidfesting til førkristen tid, regner vi så beskjedne bruk for
sannsynlige gammelnorske rydninger.
Kutterød, nordvest for lille Foss, mellom veien og Hoppestadelva, lå under
5
Hoppestad i 1665. Navnet kunne tyde på at det er en gammelnorsk rydning, gno.
kutr er et tilnavn som nærmest betyr «tjukkas». Djupedal er navnet på to plasser
som nå er forsvunnet, den ene lå under Foss, den andre under Oterholt i 1661. De
hadde samme skyld, 1 tylft hoggenbord, og kan begge høre med til våre gamle
rydningsbruk. Kittilsrud ved myr draget på østsiden av veien opp til Folevall er fra
nyere tid, men høyere oppe mot vest er det to gårder som nok er eldre, Gløsmyr,
av det gamle mannsnavnet Gløñir, og Haugerød vestre, som trolig er Røde boks
Hafarud - den høye rydningen. Like overfor Stulen, på østsiden av vannet, ligger
Holt, som sikkert er fra samme tid, men heller ikke eldre, og under de bratte
skrentene i den nordligste delen av Skrehelleliene ligger Eriksrød.
Helt oppover mot Fjellvannet, på østsiden av Moelva får vi Teigen, betegnet som
seter under Mo i 1661. Også Guto, nordvest for Drengen, ligger ifølge samme kilde
under Mo og omtales likeledes som seter. Både Teigen og Guto var satt til 1 huds
skyld. Om navnet kommer av gata, må det ha sin bakgrunn i ferdselen som gikk
langs strandkanten her, men beliggenheten taler for at vi heller har med gaut å
gjøre, et ord som betyr oversvømmelse - stedet lå svært lavt, og det er satt helt
under vann ved oppdemming i nyere tid.
6