Mai 2010 Liahona - res.ldschurch.eu

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige • Mai 2010
Taler fra
generalkonferansen
Et vindu med glassmaleri opprinnelig fra møtehuset til Adams menighet i Los Angeles, California, USA; gjengitt med tillatelse fra Kirkens historiske museum
Det første syn, kunstner ukjent
I 1820 gikk den unge Joseph Smith inn i en lund i nærheten av sitt hjem for å be om å få vite
hvilken kirke han skulle slutte seg til. Som svar på sin bønn fikk han se Faderen og Sønnen:
«Jeg så en lysstøtte rett over mitt hode, klarere enn solen, stige ned inntil den hvilte på meg.
… Da lyset hvilte på meg, så jeg to personer hvis glans og herlighet overgår enhver beskrivelse,
stående over meg i luften. En av dem talte til meg, kalte meg ved navn og sa, idet han pekte på den
annen: Dette er min elskede Sønn. Hør ham! » ( Joseph Smith – Historie 1:16-17).
Innhold mai 2010
Årgang 74 • Nummer 5
2 Oversikt over den 180. årlige
generalkonferanse
LØRDAG MORGEN
4 Velkommen til konferansen
President Thomas S. Monson
6 Prestedømmets kraft
President Boyd K. Packer
10 Over tjenerinner vil jeg utgyte
min Ånd i de dager
Julie B. Beck
13 Pliktens vei
Biskop Keith B. McMullin
16 Vår Forløsers klippe
Eldste Wilford W. Andersen
18 Mødre og døtre
Eldste M. Russell Ballard
22 Hjelp dem på veien hjem
President Henry B. Eyring
LØRDAG ETTERMIDDAG
26 Oppholdelse av Kirkens
funksjonærer
President Dieter F. Uchtdorf
27 Rapport fra Kirkens
revisjonsavdeling, 2009
Robert W. Cantwell
28 Statistisk rapport, 2009
Brook P. Hales
29 Mødre som underviser barn
i hjemmet
Eldste L. Tom Perry
32 Den velsignelse Skriftene er for oss
Eldste D. Todd Christofferson
36 Hjelpende hender, frelsende
hender
Eldste Koichi Aoyagi
38 Når Herren befaler
Eldste Bruce A. Carlson
40 Vær årvåkne … med all
utholdenhet
Eldste David A. Bednar
44 Ingen plass for min sjels fiende
Eldste Jeffrey R. Holland
PRESTEDØMSMØTET
47 Helbredelse av syke
Eldste Dallin H. Oaks
51 En misjonærs
guddommelige kall
Eldste Ronald A.
Rasband
54 Det storartede aronske
prestedømme
David L. Beck
56 Fortsett i tålmodighet
President Dieter F. Uchtdorf
60 Med all flid
President Henry B. Eyring
64 Forberedelse gir velsignelser
President Thomas S. Monson
SØNDAG MORGEN
68 «Du er mine hender»
President Dieter F. Uchtdorf
75 Han lever, pris hans store navn!
Eldste Richard G. Scott
78 Vend deg til Herren
Eldste Donald L. Hallstrom
81 Så våre barn kan se Frelserens
ansikt
Cheryl C. Lant
83 Vi følger Jesus Kristus
Eldste Quentin L. Cook
87 Han er oppstått!
President Thomas S. Monson
SØNDAG ETTERMIDDAG
91 Generasjoner sammenføyet
i kjærlighet
Eldste Russell M. Nelson
95 Vår plikt overfor Gud: Foreldres
og lederes oppgave med den
oppvoksende generasjon
Eldste Robert D. Hales
98 Mamma sa det
Eldste Bradley D. Foster
101 Alle ting samvirker til det gode
Eldste James B. Martino
103 Utvikle god dømmekraft, og unngå
å dømme andre
Eldste Gregory A. Schwitzer
106 Det som angår rettferdighet
Eldste Francisco J. Viñas
108 Å, la meg høre om Jesus
Eldste Neil L. Andersen
112 Avslutningsord
President Thomas S. Monson
UNGE KVINNERS FELLESMØTE
114 Vær frimodig
Ann M. Dibb
117 Gi aldri, aldri, aldri opp!
Mary N. Cook
120 Husk hvem du er!
Elaine S. Dalton
123 Videopresentasjon: Jeg har et mål
124 Lykkelig alle sine dager
President Dieter F. Uchtdorf
72 Generalautoriteter i Jesu Kristi
Kirke av Siste Dagers Hellige
128 De talte til oss: Gjør konferansen
til en del av livet
130 De talte til de unge
132 Fortegnelse over historier
133 Undervisning for vår tid
133 Hjelpeorganisasjonenes
generalpresidentskaper
134 Nytt fra Kirken
Oversikt over
den 180. årlige
generalkonferanse
LØRDAG MORGEN, 3. APRIL 2010
Presidium: President Thomas S. Monson.
Ledet av: President Dieter F. Uchtdorf.
Åpningsbønn: Eldste Yoshihiko Kikuchi.
Avslutningsbønn: Eldste Erich W. Kopischke.
Sang av Tabernakelkoret; Mack Wilberg, dirigent; Richard Elliott og Andrew Unsworth,
organister: «Hvor det er skjønt, min Herre
Gud», Salmer, nr. 80; «La oss stemme i et
kor», Salmer, nr. 24; «Det er solskinn i min
sjel idag», Salmer, nr. 177; arr. Wilberg, ikke
utgitt; «Led oss, o du store Jehova», Salmer,
nr. 48; «Han sendte Sønnen», Barnas sangbok, 20-21, arr. Hofheins, ikke utgitt; «Så
sikker en grunnvoll», Salmer, nr. 42, arr.
Wilberg, ikke utgitt.
LØRDAG ETTERMIDDAG, 3. APRIL 2010
Presidium: President Thomas S. Monson.
Ledet av: President Dieter F. Uchtdorf.
Åpningsbønn: Eldste Lynn G. Robbins.
Avslutningsbønn: Eldste Craig C.
Christensen. Sang av et kombinert kor fra
Orem Institute of Religion; Ryan Eggett og
Allen Matthews, dirigenter; Bonnie Goodliffe,
organist: «Kom, lytt nå til profetens røst»,
Salmer, nr. 18; «Min Frelsers kjærlighet»,
Barnas sangbok, 42-43, arr. Dayley, utg.
Jackman; «Ha takk for profeten du sendte»,
Salmer, nr.17; «Nærmere deg, min Gud»,
Salmer, nr. 82, arr. Duffin, ikke utgitt.
PRESTEDØMSMØTET, LØRDAG AFTEN,
3. APRIL 2010
Presidium: President Thomas S. Monson.
Ledet av: President Henry B. Eyring.
Åpningsbønn: Eldste Keith K. Hilbig.
Avslutningsbønn: Eldste Michael John U.
Teh. Sang av et prestedømskor fra Brigham
Young University; Ronald Staheli, dirigent;
Clay Christiansen og Richard Elliott, organister: «Gud elsket oss, sin Sønn oss ga»,
Salmer, nr. 99, arr. McDavitt, ikke utgitt;
«Velg det rette», Salmer, nr. 131, arr. Hall,
ikke utgitt; «Lover den Herre Gud», Salmer,
nr. 29; «Jernstangen», Salmer, nr. 202, arr.
Staheli, ikke utgitt.
SØNDAG MORGEN, 4. APRIL 2010
Presidium: President Thomas S. Monson.
Ledet av: President Henry B. Eyring.
2
Liahona
Åpningsbønn: Eldste Kenneth Johnson.
Avslutningsbønn: Eldste Wolfgang H. Paul.
Sang av Tabernakelkoret; Mack Wilberg og
Ryan Murphy, dirigenter; Andrew Unsworth
og Clay Christiansen, organister: «On This
Day of Joy and Gladness», Hymns, nr. 64;
«Jesus Krist oppstanden er», Salmer, nr. 117;
«This Is the Christ», Moody, arr. Bradford,
utg. Nature Sings; «Se, Herren konge er»,
Salmer, nr. 43; «Når Han kommer igjen»,
Barnas sangbok, 46-47, arr. Murphy, ikke
utgitt; «Jesus Kristus er oppstanden» Salmer,
nr. 115, arr. Wilberg, ikke utgitt.
Strong», A Brand New Year: 2010 Youth
Celebration, ikke utgitt; «O, du salighetens
klippe», Salme, nr. 148, arr. Kasen, utg.
Jackman; «Så sikker en grunnvoll», Salmer,
nr. 42, diskant arr. Webb.
SØNDAG ETTERMIDDAG, 4. APRIL 2010
BUDSKAP FOR HJEMMELÆRERE OG
BESØKENDE LÆRERINNER
Presidium: President Thomas S. Monson.
Ledet av: President Henry B. Eyring.
Åpningsbønn: Eldste Christoffel Golden jr.
Avslutningsbønn: Biskop Richard C. Edgley.
Sang av Tabernakelkoret; Mack Wilberg og
Ryan Murphy, dirigenter; Linda Margetts og
Bonnie Goodliffe, organister: «Du kongers
konge, kom», Salmer, nr. 22, arr. Murphy,
ikke utgitt; «Jesus, Once of Humble Birth»,
Hymns, nr. 196, arr. Kasen, utg. Jackman;
«Han lever, min Forløser stor», Salmer, nr. 66;
«O, bli hos meg, det aften er», Salmer, nr. 51,
arr. Wilberg, ikke utgitt.
LØRDAG KVELD, 27. MARS 2010,
UNGE KVINNERS FELLESMØTE
Presidium: President Thomas S. Monson.
Ledet av: Elaine S. Dalton. Åpningsbønn:
Karlee Gubler. Avslutningsbønn: Kendrick
Smaellie. Sang av et Unge kvinners kor fra
stavene Lehi Utah, Lehi Utah øst, Lehi Utah
nord og Lehi Utah syd; Merrilee Webb, dirigent; Bonnie Goodliffe, organist: «Høyt oppå
fjellets topp», Salmer, no. 4, arr. Webb, ikke
utgitt; «Kjære barn, din Gud er nær deg»,
Salmer, nr. 49, arr. Watkins, ikke utgitt; «Be
TALER FRA KONFERANSEN
Du finner taler fra generalkonferansen
på mange språk ved å gå inn på
conference.lds.org. Velg deretter språk.
Lydopptak fra konferansen skal normalt
være tilgjengelig på distribusjonssentrene
innen 2 måneder etter konferansen.
Som budskap for hjemmelærere og besøkende lærerinner velger du den talen som
best dekker behovene til dem du besøker.
OMSLAGSSIDEN
Forsiden: Fotografi av president Thomas S.
Monson og søster Frances Monson: John
Luke. Siste omslagsside: Fotografi av Salt
Lake tempel: Weston Colton.
FOTOGRAFIER FRA KONFERANSEN
Bilder fra generalkonferansen i Salt Lake
City ble tatt av Craig Dimond, Welden C.
Andersen, John Luke, Matthew Reier,
Christina Smith, Les Nilsson, Scott Davis,
Lindsay Briggs, Cody Bell, Mark Weinberg,
Weston Colton, Jenica Heintzelman,
Brandon Flint, og Robert Casey; i Argentina
av Lucio Javier Fleytas og Cristian Rafael
López Fonseca; i Brasil av Laureni Ademar
Fochetto og Ana Claudia Soli; i Chile av Oscar
Schmittner; i Den tsjekkiske republikk av
Bev Robison; i Frankrike av Carlos Gonzalez;
i Filippinene av Edwin Redrino og i Oregon,
USA, av John Snyder.
MAI 2010 ÅRG. 74 NR. 5
LIAHONA 09285 170
Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges offisielle norske tidsskrift
Det første presidentskap: Thomas S. Monson, Henry B.
Eyring, Dieter F. Uchtdorf
De tolv apostlers quorum: Boyd K. Packer, L. Tom Perry,
Russell M. Nelson, Dallin H. Oaks, M. Russell Ballard,
Richard G. Scott, Robert D. Hales, Jeffrey R. Holland,
David A. Bednar, Quentin L. Cook, D. Todd Christofferson,
Neil L. Anderson
Redaktør: Spencer J. Condie
Rådgivere: Keith K. Hilbig, Yoshihiko Kikuchi, Paul B. Pieper
Administrerende direktør: David L. Frischknecht
Redaksjonssjef: Victor D. Cave
Redaktør: Larry Hiller
Grafisk ansvarlig: Allan R. Loyborg
Redaksjonssjef: R. Val Johnson
Redaktører: Jenifer L. Greenwood, Adam C. Olson
Seksjonsredaktør: Ryan Carr
Redaksjonsassistent: Susan Barrett
Redaksjonsmedarbeidere: David A. Edwards, Matthew D.
Flitton, LaRene Porter Gaunt, Annie Jones, Carrie Kasten,
Jennifer Maddy, Melissa Merrill, Michael R. Morris, Sally J.
Odekirk, Joshua J. Perkey, Chad E. Phares, Jan Pinborough,
Richard M. Romney, Don L. Searle, Janet Thomas, Paul
VanDenBerghe, Julie Wardell
Sekretær: Laurel Teuscher
Bilderedaktør: Scott Van Kampen
Produksjonssjef: Jane Ann Peters
Design og produksjon: Cali R. Arroyo, Collette Nebeker Aune,
Howard G. Brown, Julie Burdett, Thomas S. Child, Reginald J.
Christensen, Kim Fenstermaker, Kathleen Howard, Eric P.
Johnsen, Denise Kirby, Scott M. Mooy, Ginny J. Nilson
Forhåndstrykking: Jeff L. Martin
Trykkerisjef: Craig K. Sedgwick
Distribusjonssjef: Randy J. Benson
Oversettelse: Petter Svanevik
Abonnement eller adresseendring ordnes gjennom
tidsskriftsrepresentanten eller direkte gjennom
distribusjonssenteret i Tyskland.
Gratis telefon: 00800 3478 3388.
Abonnementspris pr. år: NOK 64 (inkl. mva. og porto),
betales til konto nr.: 6118.07.13629.
For abonnement og priser utenfor USA og Canada, kontakt ditt
lokale distribusjonssenter eller en leder i din menighet eller gren.
Send manuskripter og spørsmål til Liahona, Rm. 2420,
50 E. North Temple St., Salt Lake City, UT 841500024, USA; eller e-post til: [email protected].
Liahonas lokalredaksjon:
Redaksjonens adresse:
Asmund H. Hernes
Reistadlia 363425 REISTAD
Tlf.: 32 84 25 58
Nyhetsredaktør: Asmund H. Hernes
Liahona (et navn fra Mormons bok som står for «kompass» eller
«veiviser») utgis på albansk, armensk, bislama, bulgarsk,
kambodsjansk, cebuano, kinesisk, kroatisk, tsjekkisk, dansk,
hollandsk, engelsk, estisk, fijiansk, finsk, fransk, tysk, gresk,
haitisk, hindi, ungarsk, islandsk, indonesisk, italiensk, japansk,
kiribati, koreansk, latvisk, litauisk, gassisk, marshallesisk,
mongolsk, norsk, polsk, portugisisk, rumensk, russisk, samoansk,
sinhalesisk, slovensk, spansk, svensk, tagalog, tahitisk, tamil,
telugu, thai, tongansk, ukrainsk, urdu og vietnamesisk.
(Hyppigheten varierer for de forskjellige språkområder.)
© 2010 Intellectual Reserve, Inc. Ettertrykk forbudt. Trykt i USA.
Tekst og bildemateriale i Liahona kan kopieres til leilighetsvis,
ikke-kommersielt bruk i kirken eller i hjemmet. Bildemateriale
kan ikke kopieres hvis det er påført anmerkning om at
kopiering ikke er tillatt. Spørsmål om opphavsrett rettes til
Intellectual Property Office, 50 East North Temple, Salt Lake
City, UT 84150, USA: e-post: [email protected].
For Readers in the United States and Canada:
May 2010 Vol. 74 No. 5. LIAHONA (USPS 311) Norwegian
(ISSN 1522-9238) is published monthly by The Church of Jesus
Christ of Latter-day Saints, 50 East North Temple, Salt Lake City,
UT 84150. USA subscription price is $10.00 per year; Canada,
$12.00 plus applicable taxes. Periodicals Postage Paid at Salt
Lake City, Utah. Sixty days' notice required for change of address.
Include address label from a recent issue; old and new address
must be included. Send USA and Canadian subscriptions to Salt
Lake Distribution Center at address below. Subscription help line:
1-800-537-5971. Credit card orders (Visa, MasterCard,
American Express) may be taken by phone. (Canada Poste
Information: Publication Agreement #40017431)
POSTMASTER: Send address changes to Salt Lake Distribution
Center, Church Magazines, PO Box 26368, Salt Lake City, UT
84126-0368.
TALERE I ALFABETISK
REKKEFØLGE
Andersen, Neil L., 108
Andersen, Wilford W., 16
Aoyagi, Koichi, 36
Ballard, M. Russell, 18
Beck, David L., 54
Beck, Julie B., 10
Bednar, David A., 40
Carlson, Bruce A., 38
Christofferson, D. Todd, 32
Cook, Mary N., 117
Cook, Quentin L., 83
Dalton, Elaine S., 120
Dibb, Ann M., 114
Eyring, Henry B., 22, 60
Foster, Bradley D., 98
Hales, Robert D., 95
Hallstrom, Donald L., 78
Holland, Jeffrey R., 44
Lant, Cheryl C., 81
Martino, James B., 101
McMullin, Keith B., 13
Monson, Thomas S., 4, 64,
87, 112
Nelson, Russell M., 91
Oaks, Dallin H., 47
Packer, Boyd K., 6
Perry, L. Tom, 29
Rasband, Ronald A., 51
Schwitzer, Gregory A., 103
Scott, Richard G., 75
Uchtdorf, Dieter F., 26, 56,
68, 124
Viñas, Francisco J., 106
EMNEOVERSIKT
Barn, 22, 40, 81, 108
Begjær, 44
Bud, 13, 38
Bønn, 13, 114
Den hellige ånd, 10, 103,
117, 120
Det aronske prestedømme,
51, 54, 60
Dyd, 120, 123
Død, 87
Dømmekraft, 103
Døtre, 18
Eksempel, 18, 95
Familie, 6, 29, 40, 81, 91
Fedre, 6
Flid, 60
Forberedelse, 64
Foreldre, 95, 106
Forsoningen, 75, 83
Fred, 78
Generalkonferanser, 112
Guddommelig natur, 120
Helbredelse, 47
Hjelpeforeningen, 10
Hjem, 29, 95
Humanitærtjeneste, 4
Håp, 16
Inspirasjon, 51
Jesus Kristus, 16, 32, 68, 75,
78, 81, 83, 87, 98, 101,
108, 112
Kirkens vekst, 4
Kjærlighet, 68, 98
Lydighet, 13, 38, 103, 114
Lykke, 124
Læring, 40
Misjonærarbeid, 51
Mormons bok, 40
Morsrollen, 18, 29, 98
Mot 114, 117
Motgang, 78, 101, 124
Normer, 64
Omvendelse, 36
Oppstandelse, 87
Personlig fremgang, 22, 95,
117
Perspektiv, 101
Plikt overfor Gud, 22, 54,
60, 95
Plikt, 13, 60, 95
Pornografi, 44
Prestedømme, 6, 56
Prestedømsvelsignelser, 6, 47
Profeter, 114
Redning, 22, 36
Rettferdighet, 106
Sannhet, 32
Sikkerhet, 83
Skjønnhet, 120
Skriftene, 32, 106, 114, 117
Slektshistorie, 91
Sømmelighet, 18
Templer, 4, 91
Tillit, 54
Tjeneste, 36, 64, 68
Tro, 16, 47, 56, 120
Trofasthet, 44
Trøst, 68
Tålmodighet, 56
Undervisning, 29, 75, 106,
108
Unge kvinner, 123
Utholdenhet, 124
Velsignelser, 38
Vitnesbyrd, 40, 117
Ærlighet, 64
Åpenbaring, 10
Mai 2010
3
LØRDAG MORGEN | 3. april 2010
Av president Thomas S. Monson
Velkommen til
konferansen
Takk, brødre og søstre, for deres tro og hengivenhet
til Jesu Kristi evangelium.
D
et er så godt, mine kjære brødre og søstre, å møtes igjen.
Denne konferansen markerer
at det er 180 år siden Kirken ble
organisert. Vi er så takknemlige for
profeten Joseph Smith, som søkte
sannheten, som fant den og som
under Herrens ledelse gjenga evangeliet og organiserte Kirken.
Kirken har vokst jevnt og trutt
siden den dagen i 1830. Den fortsetter
å forandre stadig fleres liv hvert år, og
den brer om seg over hele jorden idet
vår misjonærstyrke finner frem til dem
som søker etter sannheten. Igjen vil vi
oppfordre Kirkens medlemmer til å ta
godt imot nye konvertitter og dem
som finner veien tilbake til Kirken,
omgi dem med kjærlighet og få dem til
å føle seg hjemme.
Takk, brødre og søstre, for deres tro
og hengivenhet til Jesu Kristi evangelium. Takk for alt dere gjør i deres
menigheter og grener, i deres staver
og distrikter. Dere tjener hverandre
godt og med glede, og utretter mye
godt. Måtte Herren velsigne dere når
dere streber etter å følge ham og
adlyde hans bud.
Siden forrige gang vi møttes, har
Kirken fortsatt å yte sårt tiltrengt
humanitærhjelp på forskjellige steder
i verden. Bare de siste tre månedene
har vi gitt humanitærhjelp i Fransk
Polynesia, Mongolia, Bolivia, Peru,
Arizona, Mexico, Portugal og Uganda,
for å nevne noen. Aller nyligst har vi
bidratt i Haiti og Chile etter voldsomme jordskjelv og tsunamier i disse
områdene. Vi vil uttrykke vår kjærlighet til Kirkens medlemmer som har
måtte lide i disse katastrofene. Dere
er med i våre bønner. Vi er dypt takknemlige til dere alle for deres villighet
til å bidra til humanitærarbeidet ved å
gi av deres ressurser og, i mange tilfeller, deres tid, deres talenter og deres
ekspertise.
I år er det 25 år siden humanitærprogrammet ble en del av vårt velferdsarbeid. Hvor mange det er
som har blitt hjulpet gjennom dette
programmet, kan aldri måles på
en god måte. Vi vil alltid anstrenge
oss for å være blant de første på
pletten ved katastrofer, uansett
hvor de rammer.
Kirken fortsetter å vokse og gå
fremover. Byggingen av templer er
en indikasjon på denne veksten. Vi
bekjentgjorde nylig et nytt tempel som
skal bygges i Payson, Utah. Vi bekjentgjorde også at Ogden Utah tempel vil
gjennomgå en omfattende renovering.
De neste tre månedene vil vi innvie nye
templer i Vancouver, British Columbia, i
Gila Valley, Arizona, og i Cebu City på
Filippinene. Senere på året vil andre
templer bli innviet eller gjeninnviet. Vi
vil fortsette å bygge templer over hele
verden etter hvert som det blir flere
medlemmer. Hvert år blir millioner av
ordinanser utført i templene for våre
avdøde slektninger. Måtte vi fortsette å
trofast utføre slike ordinanser for dem
som ikke er i stand til å gjøre det selv.
Mange av dere vet at kort tid etter
oktoberkonferansen hadde min kjære
Mai 2010
5
hustru Frances et fall som ga henne
brudd i hoften og skulderen. Etter to
vellykkede operasjoner og flere ukers
sykehusopphold, kunne hun komme
hjem. Hun har det bra, og fortsetter å
gå i retning av full restitusjon. Hun var
tilstede på Unge kvinners fellesmøte
forrige lørdag, og har tenkt å være tilstede på et møte eller to denne helgen. Hun sa faktisk i siste øyeblikk:
«Jeg vil gå i dag!» Og hun er her!
Sammen med meg vil hun uttrykke
dyp takknemlighet til vår himmelske
Fader og til alle dere for deres bønner
og gode ønsker på hennes vegne.
Mine brødre og søstre, vi har kommet hit for å bli undervist og inspirert.
Vi ønsker velkommen de av dere som
er nye i Kirken. Andre av dere strever
med problemer, med utfordringer,
med skuffelser, med tap. Vi er glad i
dere og ber for dere. Dere vil få høre
mange taler om mange forskjellige
emner i evangeliet de neste to dagene.
De menn og kvinner som skal tale til
dere, har søkt himmelens hjelp med
de budskapene de skal gi oss.
Det er min bønn at vi må bli fylt
med Hans ånd mens vi lytter og lærer.
Dette ber jeg om i Jesu Kristi, vår
Herre og Frelsers navn. Amen. ■
6
Liahona
Av president Boyd K. Packer
President for De tolv apostlers quorum
Prestedømmets kraft
Prestedømmet har ikke den styrke det skulle ha og vil
ikke ha den før prestedømmets kraft blir fast forankret
i familiene.
J
eg taler til fedrene i familiene
og til familier overalt i Kirken.
For mange år siden innførte vi
korrelasjonsprogrammet under president Harold B. Lees ledelse. President
Thomas S. Monson sa den gangen:
«I dag leirer vi oss mot det største oppbud av synd, last og ondskap vi noensinne har vært vitne til … Slagplanen
som vi kjemper etter for å frelse menneskesjeler, er ikke vår egen. Den
[kom gjennom] inspirasjon og åpenbaring fra Herren.»1
I løpet av de årene med korrelasjon
ble hele Kirkens organisasjonsmessige
struktur endret. Hele pensumet ble
omstrukturert. Organisasjonenes formål og innbyrdes forhold ble definert
på nytt. Nøkkelordet de årene med
korrelasjon og restrukturering var
prestedømme.
President Monson talte også om
Gideon, en helt i Det gamle testamente. Gideon ble valgt til å lede
Israels hær, som var på flere tusen.
Men ut fra dem valgte han bare 300
menn.
Gideon valgte sine rekrutter på en
interessant måte. Når mennene drakk
vann fra en elv, la de fleste seg ned …
for å drikke. Disse ble ikke valgt. Noen
få førte vannet opp med hånden og
drakk og var helt på vakt. Det var de
som ble valgt.2
Vi lever i en tid med «kriger, rykter
om kriger og jordskjelv på forskjellige
steder».3 Som profetert er «hele jorden … i opprør,»4 og «Satan er på
ferde rundt omkring i landet».5 Han
søker å ødelegge alt som er godt og
rettferdig.6 Han er Lucifer, som ble
kastet ut fra Guds nærhet.7 Til tross
for alt dette har vi svært positive
følelser for det som ligger foran oss.
Gideons lille hær lyktes fordi, som
det står: «De ble stående hver på sin
plass.»8
«Evangelieutdelingen i tidenes
fylde»9 ble innledet ved at Faderen og
Sønnen viste seg for den unge gutten
Joseph Smith.10 Deretter viste engelen Moroni Joseph hvor platene som
inneholdt Mormons bok, var blitt
gravd ned.11 Joseph mottok kraft til
å oversette dem.12
Mens de oversatte, leste Joseph og
Oliver Cowdery om dåp. De ba for å få
vite hva de skulle gjøre.13 En himmelsk
budbærer, døperen Johannes, kom til
dem. Han overdro til dem Det aronske
prestedømme, «som har nøklene til
englers betjening, omvendelsens
evangelium og dåp ved nedsenkning
til syndenes forlatelse».14
Deretter kom apostlene Peter, Jakob
og Johannes, som sto Herren nærmest
i hans virke, og overdro det høyere
prestedømme15 til Joseph og Oliver,
eller «Det hellige prestedømme etter
Guds Sønns orden».16 Prestedømmet,
sier Skriftene, skulle kalles etter
Melkisedek, den store høyprest som
Abraham betalte tiende til.17
Dette ble deres myndighet.
Gjennom prestedømmets nøkler
hadde de tilgang til alle himmelens
krefter. De ble befalt å bringe evangeliet til alle nasjoner.18
Det har aldri vært lett å etterleve
Jesu Kristi evangelium. Det var ikke
lett da Han levde, og det var ikke lett i
Kirkens første tid. De første hellige ble
gjenstand for ubeskrivelig lidelse og
motstand.
Det er mer enn 180 år siden prestedømmet ble gjengitt. Nå er vi nesten
14 millioner medlemmer. Likevel er
vi svært få sammenlignet med jordens
milliarder av mennesker. Men vi er de
vi er, og vi vet hva vi vet, og vi skal gå
videre og forkynne evangeliet.
Mormons bok gjør det klart at vi
aldri vil dominere tallmessig. Men vi
har prestedømmets kraft.19
Profeten Nephi skrev: «Og det
skjedde at jeg så Guds Lams kirke, og
dens antall var få … Ikke desto mindre
så jeg at Guds Lams kirke som besto
av Guds hellige, også var over hele jorden, og deres herredømme på jorden
var lite på grunn av ugudeligheten til
den store skjøge som jeg så.»20
President Joseph Fielding Smith sa:
«Selv om det kan bli sagt … at vi bare
er en håndfull sammenlignet med …
verden, kan vi likevel sammenlignes
med surdeigen som Frelseren talte
om, og som til slutt vil heve [eller
oppløfte] hele verden.»21
Vi kan, og når tiden er inne, vil vi
visselig øve innflytelse på hele menneskeheten. Det vil være kjent hvem
vi er og hvorfor. Det kan synes håpløst. Det er umåtelig vanskelig. Men
det er ikke bare mulig, men sikkert at
vi vil vinne kampen mot Satan.
For noen år siden holdt jeg en tale
med tittelen «Hva enhver eldste skulle
vite – En lærebok om prinsipper for
prestedømslederskap». Senere, da den
skulle utgis, endret jeg tittelen til «Hva
enhver eldste skulle vite – og også
enhver søster».22
Jeg tar med søstrene fordi det er
nødvendig at alle forstår hva som forventes av brødrene. Med mindre vi
sikrer oss mødres, døtres og søstres
oppmerksomhet – disse som øver
innflytelse på sine menn, fedre, sønner
og brødre – kan vi ikke ha fremgang.
Prestedømmet vil tape stor kraft hvis
søstrene blir neglisjert.
Prestedømmet er den myndighet
og kraft som Gud har gitt menn på
jorden for å handle på vegne av ham.23
Når prestedømsmyndighet blir utøvet
riktig, gjør prestedømsbærere det Han
ville gjøre hvis han var tilstede.
Vi har gjort det svært bra med hensyn til å distribuere prestedømmets
myndighet. Vi har etablert prestedømsmyndighet nesten overalt. Vi har quorumer av eldster og høyprester over hele
verden. Men jeg tror at fordelingen av
prestedømsmyndighet har gått raskere
enn utdeling av prestedømmets kraft.
Prestedømmet har ikke den styrke det
skulle ha, og vil ikke ha det før prestedømmets kraft blir så fast forankret i
familiene som den skulle være.
President Harold B. Lee sa: «Det
synes klart for meg at Kirken ikke har
noe valg – og har aldri hatt det – når
det gjelder å hjelpe familien mer med
å utføre dens guddommelige misjon,
ikke bare fordi det er himmelens
orden, men også fordi dette er det
mest praktiske bidrag vi kan gi våre
unge – å hjelpe til med å forbedre kvaliteten på livet i siste-dagers-hellige
Mai 2010
7
hjem. Uansett hvor viktige våre mange
programmer og organisasjonsmessige
anstrengelser er, skulle de ikke erstatte
hjemmet, men støtte opp om det.»24
President Joseph F. Smith sa følgende om prestedømmet i hjemmet:
«I hjemmet ligger alltid den presiderende myndighet hos faren, og i alle
hjemmets anliggender og familiesaker er det ingen høyere myndighet.
For å illustrere dette prinsippet vil
kanskje ett eksempel være tilstrekkelig. Det hender av og til at eldster tilkalles for å salve familiemedlemmer.
Blant disse eldster kan det være
stavspresidenter, apostler og også
medlemmer av Kirkens første presidentskap. Det er ikke riktig i en slik
situasjon at faren stiller seg i bakgrunnen og venter at eldstene skal
lede forrettelsen av denne viktige
ordinans. Faren er der. Det er hans
rett og plikt å presidere. Han skulle
utpeke den som skal salve og den
som skal fremsi bønnen, og han
skulle ikke føle at fordi det er menn
med presiderende myndighet i
Kirken tilstede, så er han fratatt sine
rettigheter til å lede forrettelsen av
denne evangeliets velsignelse i sitt
hjem. (Hvis faren er fraværende,
skulle moren anmode den som har
presiderende myndighet, om å lede.)
Faren presiderer ved bordet, under
bønn og gir generell veiledning for
familiens liv uansett hvem som er
tilstede.»25
Under Vietnam-krigen holdt vi en
rekke spesielle møter for medlemmer
av Kirken som var kalt til militærtjeneste. Etter et slikt møte i Chicago
sto jeg ved siden av president Harold
B. Lee da en fin, ung siste-dagershellig fortalte ham at han hadde permisjon for å besøke sitt hjem, og deretter var han beordret til Vietnam.
8
Liahona
Han ba president Lee gi ham en
velsignelse.
Til min store overraskelse sa
president Lee: «Din far skulle gi deg
velsignelsen.»
Svært skuffet sa gutten: «Min
far vet ikke hvordan han skal gi en
velsignelse.»
President Lee svarte: «Reis hjem,
gutten min, og fortell din far at du
skal reise ut i krig og ønsker å motta
en fars velsignelse. Hvis han ikke vet
hvordan det skal gjøres, sier du at du
vil sitte på en stol. Han kan stå bak
deg og legge hendene på ditt hode
og si det som kommer til ham.»
Denne unge soldaten gikk bedrøvet bort.
Omkring to år senere møtte jeg
ham igjen. Jeg husker ikke hvor. Han
minnet meg på denne hendelsen og
sa: «Jeg gjorde det som ble sagt. Jeg
forklarte min far at jeg ville sitte på stolen og at han skulle legge hendene
sine på hodet mitt. Prestedømmets
kraft fylte oss begge. Dette var en
styrke og beskyttelse gjennom de farlige krigsmånedene.»
En annen gang var jeg i en by langt
unna. Etter en konferanse ordinerte
og beskikket vi ledere. Da vi var ferdige, spurte stavspresidenten: «Kan vi
ordinere en ung mann til eldste? Han
skal straks reise på misjon?» Svaret var
naturligvis ja.
Da den unge mannen kom frem,
gjorde han tegn til tre brødre om å
følge ham og stå der mens han ble
ordinert.
På bakerste rad la jeg merke til en
tro kopi av gutten og spurte: «Er det
din far?»
Den unge mannen svarte: «Ja.»
Jeg sa: «Din far vil ordinere deg.»
Han protesterte: «Men jeg har
allerede bedt en annen bror ordinere
meg.»
Jeg sa: «Unge mann, din far vil ordinere deg, og du kommer til å takke
Herren for denne dagen.»
Så kom faren frem.
Heldigvis var han eldste. Hvis ikke,
kunne han raskt ha blitt det! I det militære ville de kalle dette en «krigsfullmakt». Noen ganger blir slike ting gjort
i Kirken.
Faren visste ikke hvordan han
skulle ordinere sin sønn. Jeg la armen
rundt ham og hjalp ham gjennom
ordinansen. Da han avsluttet, var den
unge mannen eldste. Så skjedde noe
storartet. Fullstendig forandret omfavnet far og sønn hverandre. Det var
tydelig at det aldri hadde skjedd før.
Gjennom sine tårer sa faren: «Jeg
fikk ikke sjansen til å ordinere de
andre guttene mine.»
Tenk over hvor mye mer som ble
oppnådd enn om en annen hadde
ordinert ham, selv en apostel.
Selv om prestedømmet nå finnes
over hele verden, oppfordrer vi
enhver eldste og høyprest, enhver
prestedømsbærer, å stå, i likhet med
Gideons lille, men mektige styrke på
300, på sin egen plass. Nå må vi vekke
enhver eldste og høyprest, i hvert quorum og hver gruppe, og faren i hvert
hjem, så de forstår kraften i Den allmektiges prestedømme.
Herren sa at «det som er svakt i verden skal komme frem og bryte ned de
mektige og sterke».26
Profeten Nephi fortalte også at
«Guds Lams kraft falt på de hellige i
Lammets kirke og på Herrens pakts
folk som var adspredt over hele jordens overflate», og sa at «de var væpnet med rettskaffenhet og med Guds
kraft i stor herlighet».27
Vi trenger hver eneste en. De trette
eller utslitte eller late, også de som er
nedbøyd av skyldfølelse, må komme
tilbake gjennom omvendelse og tilgivelse. Altfor mange av våre prestedømsbrødre lever ikke opp til sine
privilegier og Herrens forventninger.
Vi må gå fremover, sikre på prestedømmets himmelske kraft. Det er en
kilde til styrke og oppmuntring å vite
hvem vi er og hva vi har og hva vi må
gjøre i Den allmektiges verk.
Herren har sagt: «Jeg, Herren, er
forpliktet når dere gjør som jeg sier,
men når dere ikke gjør som jeg sier,
har dere intet løfte.».28
Hjem uten prestedømmet skal
våkes over og bli betjent av prestedømmets quorumer. På denne måten
vil ingen velsignelser mangle i noen
bolig innen Kirken.
For mange år siden var en familie
samlet rundt sengen til en gammel,
liten dansk kvinne. Blant dem var
hennes middelaldrende opprørske
sønn. De siste årene hadde han bodd
hjemme.
Gjennom tårer bønnfalt han: «Mor,
du må leve. Mor, du kan ikke dø.» Han
sa: «Mor, du kan ikke gå. Jeg vil ikke la
deg gå.»
Den lille moren så opp på sønnen
og sa med sin danske aksent: «Men
hvor er din kraft?»
Paulus sa:
«[Vi er] bygd opp på apostlenes og
profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv.
I ham blir hele bygningen føyd
sammen og vokser til et hellig tempel
i Herren.
I ham blir også dere, sammen med
de andre, bygd opp til en Guds bolig
i Ånden.»29
At Herrens verk vil seire, er det ikke
noen tvil om. At vi må samle all vår
styrke og forene oss er selvsagt.
Prestedømmets myndighet er med
oss. Etter alt vi har samordnet og
organisert, er det nå vårt ansvar å
aktivere prestedømmets kraft i
Kirken. Prestedømmets myndighet
gis ved ordinasjon. Prestedømmets
kraft kommer ved at vi trofast og
lydig holder pakter i ære. Den styrkes
ved å utøve og bruke prestedømmet
rettferdig.
Og nå, fedre, jeg vil minne dere om
deres kalls hellige natur. Dere har
prestedømmets kraft direkte fra
Herren til å beskytte deres hjem. Det
vil komme tider da denne kraften er
alt som står som et skjold mellom
deres familie og motstanderens ugagn.
Dere vil motta veiledning fra Herren
ved Den hellige ånds gave.
Motstanderen forstyrrer ikke aktivt
våre møter i Kirken, kanskje bare leilighetsvis. I det store og hele har vi frihet til å samles som vi ønsker, uten
mye forstyrrelse. Men han og de som
følger ham, angriper stadig hjemmet
og familien.
Det største håp for all aktivitet i
Kirken er at en mann og hans hustru
og deres barn er lykkelige hjemme,
beskyttet av evangeliets prinsipper og
lover, trygt beseglet i det evige prestedømmets pakter.
Alle lover, prinsipper og krefter, alle
læresetninger, ordinanser og ordinasjoner, enhver pakt, tale og nadverd,
ethvert råd og enhver korreksjon,
beseglingene, kallene, avløsningene,
tjenesten – alt dette har som sitt ultimate mål å fullkommengjøre den
enkelte og familien, for Herren har
Mai 2010
9
sagt: «Dette er min gjerning og min
herlighet – å tilveiebringe mennesket
udødelighet og evig liv.»30
Jeg bærer vitnesbyrd om prestedømmets kraft som er gitt Kirken for
å beskytte og veilede oss. Og fordi vi
har denne, har vi ingen frykt for fremtiden. Frykt er det motsatte av tro. Vi
går fremover, sikre på at Herren vil
våke over oss, spesielt i familien. Jeg
bærer vitnesbyrd om ham i Jesu Kristi
navn. Amen. ■
NOTER
1. Thomas S. Monson, «Correlation Brings
Blessings», Relief Society Magazine, apr.
1967, 247.
2. Se Dommerne 7:4-8.
3. Mormon 8:30; se også Lære og pakter
45:26; Joseph Smith – Matthew 1:23, 28.
4. Lære og pakter 45:26; se også Lære og
pakter 88:91.
5. Lære og pakter 52:14.
6. Se Lære og pakter 10:22-23.
7. Se Johannes åpenbaring 12:7-9; Lære og
pakter 29:36-37; 76:25-26.
8. Dommerne 7:21.
9. Lære og pakter 112:30.
10. Se Joseph Smith – Historie 1:17.
11. Se Joseph Smith – Historie 1:33-34, 59.
12. Se innledningen til Mormons bok; Lære og
pakter 135:3.
13. Se Joseph Smith – Historie 1:68-69.
14. Lære og pakter 13:1.
15. Se Lære og pakter 27:12-13.
16. Lære og pakter 107:3.
17. Se Lære og pakter 107:2-4; se også
Hebreerbrevet 7:1-4; Alma 13:15.
18. Se Lære og pakter 42:58.
19. Se 1. Nephi 14:14.
20. 1. Nephi 14:12:00.
21. Joseph Fielding Smith, i Conference Report,
okt. 1968, 123.
22. Se Boyd K. Packer: «Hva enhver eldste
skulle vite – og også enhver søster: En elementær innføring i prinsippene for prestedømmets styre», Lys over Norge, nov. 1994,
15-24.
23. Se Læresetninger fra Kirkens presidenter –
Joseph F. Smith (1999), 141; Joseph Smiths
oversettelse, 1. Mosebok 14:28–31.
24. Harold B. Lee: «Preparing Our Youth»,
Ensign, Mar. 1971, 3; uthevelse tilføyd.
25. Joseph F. Smith: Læresetninger i evangeliet,
246.
26. Lære og pakter 1:19.
27. 1. Nephi 14:14.
28. Lære og pakter 82:10.
29. Efeserne 2:20-22.
30. Moses 1:39.
10
Liahona
Av Julie B. Beck
Hjelpeforeningens president
Over tjenerinner
vil jeg utgyte min
Ånd i de dager
Vi vet at vi lykkes hvis vi lever slik at vi gjør oss verdige
til, mottar og vet hvordan vi skal følge Ånden.
D
et siste året har jeg møtt tusenvis av siste-dagers-hellige
kvinner i mange land. Listen
over utfordringer disse søstrene
møter, er lang og gir grunn til ettertanke. Det er familieproblemer, økonomiske prøvelser, elendighet, ulykker
og sykdom. Det hersker mye forvirring
og ikke nok fred og glede. Til tross for
at populære media hevder det motsatte, er ingen rike nok, vakre nok
eller dyktige nok til å unngå vanskeligheter i livet.
Spørsmålene søstre stiller, er alvorlige og innsiktsfulle. De gir uttrykk for
uro for fremtiden, sorg over urealiserte forventninger, ubesluttsomhet
og dårligere selvbilde. De viser også et
sterkt ønske om å gjøre det som er
riktig.
Jeg har utviklet et overveldende
vitnesbyrd om den verdi Guds døtre
har. Så mye avhenger av dem. Når jeg
har snakket med søstrene, har jeg
følt at det aldri har vært et større
behov for sterkere tro og personlig
rettskaffenhet. Det har aldri vært et
større behov for sterke familier og
hjem. Det har aldri vært mer som
kunne gjøres for å hjelpe andre
som er i nød. Hvordan styrker man
tro og familier, og yter hjelp?1
Hvordan finner en kvinne i vår tid
svar på sine spørsmål og står sterk
og urokkelig imot utrolig motstand
og vanskeligheter?
Personlig åpenbaring
En god kvinne vet at hun ikke har
nok tid, energi eller anledning til å ta
seg av alle mennesker eller gjøre alt
det gode hun lengter etter å gjøre.
Livet er ikke rolig for de fleste
kvinner, og hver dag synes å kreve at
man utfører en million oppgaver, og
de fleste er viktige. En god kvinne må
stadig stå imot fristende og forræderiske budskap fra mange hold. De
sier henne at hun har rett til mer tid
uten ansvarsoppgaver og at hun fortjener et lettere liv og mer uavhengighet. Men med personlig åpenbaring
kan hun prioritere riktig og navigere
livet trygt.
omgitt av hjelp også gjennom urolige
tider.
Vi har blitt befalt å sette vår lit til
den Ånd som leder oss til «å handle
rettferdig, til å vandre ydmykt, til å
dømme rettferdig».5 Vi har også blitt
fortalt at denne Ånd vil opplyse vårt
sinn, fylle vår sjel med glede og
hjelpe oss å vite alt vi skulle gjøre.6
Lovet personlig åpenbaring gis når vi
ber om den, forbereder oss og går
frem i tro og stoler på at den vil bli
utøst over oss.
Hjelpeforeningen – underviser,
inspirerer og styrker
Evnen til å kvalifisere seg til, motta
og handle ifølge personlig erfaring er
den aller viktigste ferdighet vi kan
erverve oss i dette liv. Å kvalifisere
seg for Herrens ånd begynner med å
ønske seg denne Ånden og innebærer
en viss grad av verdighet. Å holde
budene, omvende seg og fornye pakter som er inngått i dåpen, fører til
den velsignelse det er alltid å ha
Herrens ånd hos oss.2 Å inngå og
holde templets pakter tilfører også
åndelig styrke og kraft til en kvinnes
liv. Mange svar på vanskelige spørsmål
finnes ved å lese Skriftene, for Skriftene
er en hjelp til åpenbaring.3 Innsikt
man finner i Skriftene, samles over tid,
så det er viktig å bruke noe tid på
Skriftene hver dag. Daglig bønn er
også nødvendig for å ha Herrens ånd
hos oss.4 De som oppriktig søker hjelp
gjennom bønn og skriftstudium, har
ofte papir og blyant i nærheten for å
skrive ned inntrykk og tanker.
Åpenbaring kan komme time for
time og minutt for minutt når vi gjør
det som er riktig. Når kvinner viser
omsorg slik Kristus gjorde, kan de
motta kraft og fred som veileder dem
når hjelp trengs. Eksempelvis kan
mødre føle Åndens hjelp også når
trette, bråkende barn krever oppmerksomhet, men Ånden kan trekke
seg bort hvis de blir sinte på barna.
Å være på riktig sted gjør at vi kan
motta veiledning. Det krever en
bevisst innsats å redusere forstyrrelser, men å ha åpenbaringens ånd
gjør det mulig å overvinne motstand
og holde ut i tro gjennom vanskelige
dager og nødvendige rutinegjøremål.
Personlig åpenbaring lar oss forstå
hva vi skal gjøre hver dag for å styrke
tro og personlig rettskaffenhet, styrke
familier og hjem, og søke dem som
trenger vår hjelp. Fordi personlig
åpenbaring er en konstant fornybar
kilde til styrke, er det mulig å være
Dessuten har Herren i sin visdom
sørget for en hjelpeforening som
hjelper hans døtre i disse siste dager.
Når Hjelpeforeningen fungerer på
en inspirert måte, løfter den kvinner
opp og ut av en urolig verden og
inn på et liv som forbereder dem
til det evige livs velsignelser. Det sentrale for denne foreningen er ansvaret for å hjelpe søstre å styrke tro og
personlig rettskaffenhet, styrke familier og hjem, og oppsøke og hjelpe
andre som er i nød. Gjennom
Hjelpeforeningen kan søstre motta
svar på sine spørsmål og bli velsignet
ved alle søstrenes samlede åndelige
kraft. Hjelpeforeningen bekrefter
Guds døtres sanne og evige natur.
Den er en hellig tillit, et ledende
lys og et system for årvåken omsorg
som underviser og inspirerer kvinner
til å være sterke og urokkelige.
Dens motto, «Nestekjærlighet
svikter aldri»,7 er nedfelt i alle gode
kvinner.
Når en pike kommer over til
Hjelpeforeningen, eller når en kvinne
blir døpt inn i Kirken, blir hun en del
av et søsterfellesskap som styrker
henne i hennes forberedelse til evig
Mai 2010
11
liv. Å bli medlem av Hjelpeforeningen
betyr at en kvinne er pålitelig, og man
kan stole på at hun yter et betydelig
bidrag i Kirken. Hun fortsetter å gå
fremover som person uten å motta
mye synlig belønning eller ros.
Hjelpeforeningens annen president, Eliza R. Snow, sa følgende til
søstrene: «Vi ønsker å være damer
som utretter noe, ikke ifølge det verden legger i ordet, men passende
ledsagere for Gudene og De hellige.
På organisert måte kan vi hjelpe
hverandre, ikke bare ved å gjøre
godt, men ved å foredle oss selv, og
enten det er få eller mange som står
frem og bidrar til å fremme dette
store verk, vil det være de som fyller
hederlige stillinger i Guds rike…
Kvinner skulle være kvinner og ikke
småbarn som trenger å bli anerkjent
og korrigert hele tiden. Jeg vet vi
liker å bli verdsatt, men om vi ikke
blir vist all den påskjønnelse vi synes
vi fortjener, hvilken rolle spiller det?
Vi vet at Herren har gitt oss et stort
ansvar, og det finnes ikke noe ønske
som Herren har gitt oss i rettferdighet, uten at det vil bli realisert, og
det beste vi kan gjøre for oss selv
og for hverandre, er å lutre og
12
Liahona
foredle oss i alt som er godt og
som gjør oss kvalifisert for disse
ansvarsoppgavene.»8
Hvordan måle suksess
Gode kvinner har alltid et ønske
om å vite om de lykkes. I en verden
der målene på suksess ofte er forvrengt, er det viktig å søke anerkjennelse og bekreftelse fra riktige kilder.
For å omskrive en liste i Forkynn mitt
evangelium – vi gjør det bra når vi
utvikler Kristi egenskaper og streber
etter å adlyde hans evangelium med
nøyaktighet. Vi gjør det bra når vi
søker å forbedre oss og gjør vårt
beste. Vi gjør det bra når vi styrker tro
og personlig rettskaffenhet, styrker
familier og hjem, og oppsøker og hjelper andre som er i nød. Vi vet at vi
lykkes hvis vi lever slik at vi gjør oss
verdige til, mottar og vet hvordan vi
skal følge Ånden. Når vi har gjort vårt
aller beste, kan vi likevel oppleve skuffelser, men vi vil ikke være skuffet
over oss selv. Vi kan være sikre på at
Herren er fornøyd når vi føler at
Ånden arbeider gjennom oss.9 Fred,
glede og håp er tilgjengelig for dem
som måler suksess riktig.
En åpenbaring i Profeten Joel sier
oss at i de siste dager skal Guds sønner og døtre profetere, og Herren vil
utgyte sin Ånd over sine tjenere og tjenerinner.10 President Spencer W.
Kimball gjentok denne profetien da
han sa:
«Mye av den store vekst vi ser i
Kirken i de siste dager, vil finne sted
fordi mange gode kvinner i verden
(som ofte har en bemerkelsesverdig
indre følelse overfor åndelige ting) vil
trekkes mot Kirken i store skarer.
Dette vil skje i den grad Kirkens
kvinner greier å utstråle rettferdighet,
og i den grad Kirkens kvinner – på en
positiv måte – blir sett på som spesielle og forskjellige fra alle andre
kvinner i verden…
På denne måten vil Kirkens kvinners
eksempler være en utmerket styrke
både for Kirkens vekst i antall og for
dens åndelige vekst i de siste dager.»11
Jeg bærer vitnesbyrd om at Jesu
Kristi evangelium er sant. Herren stoler på at hans døtre gjør sin del for å
styrke Sions hjem og bygge opp hans
rike på jorden. Når de søker og gjør
seg verdig til personlig åpenbaring, vil
Herren utøse sin Ånd over sine tjenerinner i disse siste dager. I Jesu Kristi
navn. Amen. ■
NOTER
1. Se Jakobs bok 2:17, Mosiah 4:26, Lære og
pakter 38:35; 44:6.
2. Se Lære og pakter 20:77.
3. Se 2. Nephi 32:3.
4. Se 3. Nephi 19:24-33.
5. Lære og pakter 11:12.
6. Se Lære og pakter 11:13-14.
7. Se 1. Korinterbrev 13:8.
8. Eliza R. Snow, tale til Lehi menighets
Hjelpeforening, 27. okt. 1869, Lehi
menighet, Alpine (Utah) stav, i Relief
Society, Minute Book, 1868–79, Kirkens historiske bibliotek, Salt Lake City, 26–27.
9. Se Forkynn mitt evangelium (2004), 11.
10. Joel 3:1-2.
11. Spencer W. Kimball, «De rettferdige
kvinners rolle», Lys over Norge,
mai 1980, s. 149.
Av biskop Keith B. McMullin
Annenrådgiver i Det presiderende biskopsråd
Pliktens vei
Plikten krever ikke fullkommenhet, men den krever
flid. Den gjelder ikke bare det som er tillatt, men det
som er dydig.
D
ette er en urolig verden. Strid
og katastrofer finnes overalt.
Det føles iblant som om selve
menneskeheten står i fare.
Om vår tid sa Herren: «Himlene
skal ryste og likeledes jorden, og store
trengsler skal være blant menneskenes
barn, men jeg vil bevare mitt folk.»1 Vi
skulle finne stor trøst i dette løftet.
Selv om katastrofer fullstendig
forstyrrer «livets jevne gang»2, trenger
de ikke ødelegge vårt liv. De kan
vekke oss til erindring, 3 «vekke
[oss] til en forståelse av [vår] plikt
mot Gud»4 og holde oss «på pliktens
vei»5.
I Holland under 2. verdenskrig
brukte familien Casper ten Boom sitt
hjem som skjulested for personer
som var jaget av nazistene. Dette var
deres måte å leve ut sin kristne tro
på. Fire medlemmer av familien mistet livet fordi de gjorde dette. Corrie
ten Boom og søsteren Betsie tilbrakte grufulle måneder i den
beryktede konsentrasjonsleiren
Ravensbrück. Betsie døde der –
Corrie overlevde.
I Ravensbrück lærte Corrie og
Betsie at Gud hjelper oss å tilgi. Etter
krigen var Corrie fast bestemt på å
spre dette budskapet. Ved én anledning
hadde hun nettopp talt til en gruppe
mennesker i Tyskland som led etter
krigens herjinger. Hennes budskap
var: «Gud tilgir.» Det var da at Corrie
ten Booms trofasthet frembrakte sin
velsignelse.
En mann kom bort til henne. Hun
gjenkjente ham som en av de grusomste vaktene i leiren. «Du nevnte
Ravensbrück i talen din,» sa han. «Jeg
var vakt der… Men siden den gang har
jeg blitt en kristen.» Han forklarte at
han hadde søkt Guds tilgivelse for de
grusomme tingene han hadde gjort.
Han rakte frem hånden og spurte: «Vil
du tilgi meg?»
Corrie ten Boom sa så:
«Det kan ikke ha vært mange sekunder han sto der – med utrakt hånd –
mens det for meg virket som timer
hvor jeg kjempet med det vanskeligste
jeg noensinne hadde måttet gjøre…
… Budskapet om at Gud tilgir har
en betingelse, nemlig at vi tilgir dem
som har gjort oss vondt…
… ”Hjelp meg!” ba jeg inni meg.
”Jeg kan løfte hånden. Det kan jeg
klare. Du får sørge for følelsen.”
… Stivt og mekanisk tok jeg den
utrakte hånden. Da jeg gjorde det,
skjedde det noe utrolig. Ilingen startet
i skulderen min, jagde nedover armen
og sprang ut i hendene våre. Så strømmet en helbredende varme over hele
meg, og jeg fikk tårer i øynene.
”Jeg tilgir deg, bror!” gråt jeg. ”Av
hele mitt hjerte.”
Vi ble stående en lang stund og
holde hverandre i hånden, den tidligere vakten og den tidligere fangen.
Jeg hadde aldri kjent Guds kjærlighet
så intenst som jeg gjorde da.»6
For dem som skyr ondskap og lever
et godt liv, som streber etter en bedre
tid og holder Guds bud, kan ting bli
bedre og bedre selv i møte med tragedier. Frelseren viste oss veien. Fra
Getsemane, korset og graven steg han
opp i triumf, og bragte liv og håp til oss
alle. Han bød oss: «Kom, følg meg.»7
President Thomas S. Monson har
sagt: «Om vi skal kunne gå med hevet
hode, må vi yte vårt bidrag til livet. Om
vi skal nå vårt mål og vende tilbake for
å bo hos vår Fader i himmelen, må vi
holde hans bud og leve i samsvar med
Frelserens eksempel. Hvis vi gjør det,
vil vi ikke bare nå vårt mål, som er evig
liv, men vi vil også etterlate oss verden
rikere og bedre enn den ville ha vært
om vi ikke hadde levd og utført våre
plikter.»8
Mai 2010
13
I Bibelen finner vi disse inspirerte
ordene: «Slutten på det hele, etter at
alt er hørt, er dette: Frykt Gud og hold
hans bud! Det er noe som gjelder alle
mennesker.»9
Hva er plikt?
Den plikt jeg snakker om, er det vi
forventes å gjøre og være. Det er et
moralsk imperativ som frembringer i
enkeltpersoner og samfunn det som
er rett, sant og ærefullt. Plikten krever
ikke fullkommenhet, men den krever
flid. Den gjelder ikke bare det som er
lovlig, men det som er dydig. Den forbeholdes ikke bare mennesker med
stor makt eller av høy byrd, men hviler
i stedet på en grunnvoll av personlig
ansvar, integritet og mot. Når vi gjør
vår plikt, er det en tilkjennegivelse av
vår tro.
President Monson sa om dette:
«Jeg elsker og verdsetter høyt det edle
ordet plikt.»10 For medlemmer av Jesu
14
Liahona
Kristi Kirke består pliktens vei i å
holde våre pakter i hverdagen.
Overfor hvem og hva er vi forpliktet?
Først og fremst går pliktens vei til
Gud, vår evige Fader. Han er frelsesplanens opphavsmann, skaper av himmel og jord, og av Adam og Eva.11 Han
er sannhetens kilde,12 kjærligheten
legemliggjort,13 og grunnen til at det
finnes forløsning gjennom Kristus.14
President Joseph F. Smith sa: «Alt
vi har, kommer fra [Gud]… I og av
oss selv er vi bare en livløs leirklump.
Liv, intelligens, visdom, dømmekraft
og fornuft er alt sammen Guds gaver
til menneskenes barn. Han gir oss vår
fysiske styrke og våre mentale evner…
Vi skulle hedre Gud med vår intelligens, med vår styrke, med vår forstand, med vår visdom og med alle
de evner vi er i besittelse av. Vi skulle
trakte etter å gjøre godt i verden.
Dette er vår plikt.»15
Man kan ikke gjøre sin plikt overfor Gud Faderen uten å gjøre det
samme mot Guds Sønn, vår Herre
Jesus Kristus. Å holde den ene i ære
fordrer ærbødighet for den andre, for
Faderen har sagt at det bare er i og
ved Kristi navn at man fullt ut kan
oppfylle denne befalingen.16 Han er
vårt Forbilde, vår Forløser og vår
Konge.
Når menn og kvinner, gutter og
jenter gjør sin plikt overfor Gud, føler
de seg tilskyndet til å gjøre sin plikt
mot hverandre, mot sin familie, mot
sin kirke og sitt land, mot alt som er
betrodd dem. De er forpliktet til å
foredle sine talenter og være lovlydige, gode mennesker. De blir
ydmyke, føyelige og lette å be.
Måtehold overvinner fråtsing.
Lydighet styrer deres flid. Fred kommer over dem. Borgere blir lojale,
samfunn blir velvillige og naboer blir
venner. Himmelens Gud blir tilfreds,
jorden blir beroliget, og denne verden
blir et bedre sted17.
Hvordan følger vi pliktens vei midt
i en krise?
Vi ber! Det er alles sikre vei til
kunnskap. Det er alles forbindelseslinje til himmelen. Apostelen Paulus
sa: «For Herrens øyne er over de
rettferdige, og hans ører er vendt til
deres bønn.»18
Ydmyk, oppriktig og inspirert bønn
gir oss alle tilgang til den guddommelige veiledning vi så sårt trenger.
Brigham Young sa: «Menneskene er
iblant rådville og fylt av bekymringer
og problemer… Likevel lærer vårt
skjønn oss at det er vår plikt å be.»19
Jesus lærte oss:
«Dere må alltid våke og be så dere
ikke kommer i fristelse…
Derfor må dere alltid be til Faderen
i mitt navn…
Be til Faderen i deres familier, alltid
i mitt navn, så deres hustru og deres
barn kan bli velsignet.»20
For at bønner skal være effektive,
må de være i harmoni med himmelens
plan. Troens bønn bærer frukt når en
slik harmoni finnes, og denne harmonien finnes når bønner er inspirert av
Den hellige ånd. Ånden forteller oss
hva vi skulle be om.21 Uten denne
inspirerte veiledning har vi lett for å
«be ille»22, og søke vår vilje og ikke «din
vilje»23. Det er like viktig å bli veiledet
av Den hellige ånd når vi ber, som det
er å bli opplyst av den samme Ånd når
vi mottar et svar på bønn. Slike bønner
nedkaller himmelens velsignelser fordi
vår Fader «vet hva [vi] trenger til før
[vi] ber ham»24, og han besvarer alle
oppriktige bønner. I siste instans er
det Faderen og Sønnen som lover:
«Be, så skal dere få. Let, så skal dere
finne. Bank på, så skal det bli lukket
opp for dere.»25
Jeg bærer vitnesbyrd om at pliktens
vei blir tydelig merket gjennom urokkelig tro på Gud den evige Fader og
hans Sønn Jesus Kristus, og gjennom
bønnes kraft. Denne veien må vandres av alle Guds barn som elsker
ham og ønsker å holde hans bud. For
de unge fører den til personlig fremgang og forberedelse. For voksne
fører den til fornyet tro og besluttsomhet. For den eldre generasjon
fører den til perspektiv og utholdenhet i rettferdighet til enden. Den
utstyrer alle trofaste reisende med
Herrens styrke, beskytter dem mot vår
tids onder og begaver dem med kunnskapen om at «slutten på det hele …
er dette: Frykt Gud og hold hans bud!
Det er noe som gjelder alle mennesker.»26 I Jesu Kristi navn. Amen. ■
NOTER
1. Moses 7:61, uthevelse tilføyd.
2. Joseph F. Smith: Læresetninger
i evangeliet, 137.
3. Mosiah 1:17.
4. Alma 7:22.
5. Helaman 15:5.
6. Corrie ten Boom: Tramp for the Lord
(1974), 54-55.
7. Lukas 18:22.
8. Thomas S. Monson, brukt med
tillatelse.
9. Predikantens bok 12:13; uthevelse
tilføyd.
10. Thomas S. Monson, «Plikten kaller», Lys
over Norge, juli 1996, 46.
11. Se Lære og pakter 20:17-19.
12. Se Lære og pakter 93:36.
13. Se 1. Johannes 4:8.
14. Se Johannes 3:16; Helaman 5:10-11.
15. Joseph F. Smith, i Conference Report, okt.
1899, 70; uthevelse tilføyd.
16. Se Moroni 10:32-33; Lære og pakter 59:5.
17. Se Alma 7:23, 27.
18. 1. Peter 3:12.
19. Læresetninger fra Kirkens presidenter –
Brigham Young (1997), 45, uthevelse
tilføyd.
20. 3. Nephi 18:18-19, 21.
21. Se Lære og pakter 50:29-30.
22. Jakobs brev 4:3.
23. Matteus 6:10.
24. Matteus 6:8.
25. Matteus 7:7. Se også Joseph Smiths oversettelse, Matteus 7:12-13.
26. Predikantens bok 12:13; uthevelse tilføyd.
Mai 2010
15
Av eldste Wilford W. Andersen
i De sytti
Vår Forløsers klippe
Jeg vitner om at de som holder hans bud, vil vokse
i tro og håp. De vil få styrke til å overvinne alle livets
prøvelser.
F
or mange år siden besøkte jeg
Nauvoo, Illinois, sammen med
familien. Der hadde Kirkens tidlige medlemmer søkt tilflukt. Mange
hadde mistet sitt hjem og sin gård,
og noen hadde mistet sine kjære i
de stigende forfølgelsene. I Nauvoo
samlet de seg og bygget en ny og
vakker by. Men forfølgelsene opphørte ikke, og i 1846 ble de igjen
tvunget til å forlate sine hjem –
denne gangen midt på vinteren. De
stilte opp vognene sine i Parley Street
og ventet på tur til å krysse den
islagte Mississippi-elven på vei til en
ukjent fremtid.
Da vi sto i Parley Street og reflekterte over deres elendige situasjon,
fanget en rekke treskilt festet til gjerdestolper, min oppmerksomhet. På
skiltene var det utskåret sitater fra de
lidende medlemmenes dagbøker. Da
vi leste sitatene, oppdaget vi til vår
forundring at det ikke fantes fortvilelse eller motløshet i ordene, men
snarere optimisme, bestemthet og til
og med glede. De var fylt av håp, det
håp som gjenspeiles i dette sitatet fra
dagboken til Sarah DeArmon Rich,
februar 1846: «Å ta fatt på en slik
reise om vinteren … ville ha fortonet
seg som å gå rett inn i dødens gap,
16
Liahona
men vi hadde tro … [og] vi følte
glede over at vår utfrielses dag hadde
kommet.»1
Disse tidlige hellige var hjemløse,
men slett ikke uten håp. Deres hjerter var knust, men deres kampånd
var sterk. De hadde fått en dyp og
viktig lærdom. De hadde lært at håp,
med dets medfølgende velsignelser
fred og glede, ikke er betinget av
omstendighetene. De hadde oppdaget at håpets sanne kilde er tro –
tro på Herren Jesus Kristus og hans
altomfattende forsoning, den eneste
sikre grunnvoll vi kan bygge vårt
liv på.
I dag er en annen gruppe pionerer
eksempler på dette viktige prinsippet.
Tirsdag 12. januar rammet et massivt
jordskjelv Haiti. Jordskjelvet la
hovedstaden Port-au-Prince i ruiner.
Virkningene var katastrofale – anslagsvis 1 million mennesker mistet sitt
hjem, og over 200 000 er bekreftet
omkommet.
Mens verden fulgte med på den
enestående internasjonale hjelpeinnsatsen, pågikk et annet bemerkelsesverdig og inspirerende redningsarbeid
i Port-au-Prince – ledet av en komité
av lokale ledere av Kirken, organisert
etter prestedømmets modell og drevet ved inspirasjon. Komiteens medlemmer besto blant andre av de to
stavspresidentene og de to hjelpeforeningspresidentene på stavsplan i Portau-Prince, samt misjonspresidenten,
som i en alder av 30 år presiderer over
74 heltidsmisjonærer i Haiti Port-auPrince misjon. Alle misjonærene hans
er fra Haiti, og mirakuløst nok ble
ingen av dem skadet i det voldsomme
jordskjelvet.
Disse inspirerte lokale lederne
fikk ansvar for Kirkens ressurser,
ressurser som omfattet de sjenerøse
bidragene fra mange av dere.
Innbyggerne på Haiti er dypt takknemlige for disse bidragene. Under
komiteens ledelse kom lastebillass
med forsyninger nesten umiddelbart
fra Den dominikanske republikk.
Bare noen dager etter jordskjelvet
kom fly med mat, vann, rensingssystemer, telt, ulltepper og legemidler,
sammen et legeteam.
De ni møtehusene i og rundt Portau-Prince var for det meste uskadet –
enda et bemerkelsesverdig mirakel.
I ukene etter jordskjelvet ble de tilfluktsrom for over 5000 haitiere og
distribusjonssentre for mat, vann og
medisinsk hjelp. Grunnleggende
behov ble dekket, og orden begynte
å ta form midt i kaoset.
Selv om de trofaste hellige har hatt
store lidelser, er de fulle av håp for
fremtiden. I likhet med de tidlige pionerene i 1846, er deres hjerte knust,
men deres kampånd sterk. De lærer
oss også at håp, lykke og glede ikke er
resultater av omstendighetene, men av
tro på Herren.
Profeten Mormon, som selv opplevde mange vanskelige omstendigheter, forsto og forklarte denne læren:
«Og videre, mine elskede brødre,
vil jeg tale til dere om håp…
Se, jeg sier til dere at dere skal
ha håp, gjennom Kristi forsoning … ,
og dette på grunn av deres tro på
ham i henhold til løftet.
Derfor, hvis et menneske har
tro, må han nødvendigvis ha håp,
for uten tro kan det ikke være noe
håp.»2
Håp kommer av tro på Jesus
Kristus. Han har allerede overvunnet
verden, og har lovet at han vil tørke
våre tårer hvis vi bare vil vende oss til
ham, tro og følge3.
Noen som i dette øyeblikk føler
seg fortvilet eller motløs, lurer kanskje på hvordan de kan få håp igjen.
Hvis du er en av dem, husk at håp
kommer som en følge av tro. Hvis vi
vil bygge opp vårt håp, må vi bygge
opp vår tro.
Tro på Frelseren innebærer mer
enn bare overbevisning. Apostelen
Jakob sa at selv djevlene tror og
skjelver4. Men sann tro krever
innsats. Forskjellen på djevlene
og denne kirkes trofaste medlemmer
er ikke tro, men innsats. Troen vokser
ved å holde budene. Vi må anstrenge
oss for å holde budene. I Bible
Dictionary leser vi: «Mirakler frembringer ikke tro, men sterk tro utvikles gjennom lydighet til Jesu Kristi
evangelium. Troen kommer med
andre ord gjennom rettferdighet.»5
Når vi streber etter å holde Guds
bud, omvender oss fra våre synder
og lover å gjøre vårt beste for å følge
Frelseren, får vi stadig større tillit til
at alt vil ordne seg gjennom forsoningen. Disse følelsene bekreftes av
Den hellige ånd, som fortrenger det
våre pionermødre og -fedre kalte
«unyttig kummer». Til tross for våre
prøvelser føler vi velvære og et ønske
om å synge sammen med dem at «alt
er vel»6.
Jeg ønsker ikke å bagatellisere klinisk depresjon. For noen ligger løsningen på depresjon og angst i
behandling gitt av dyktige fagfolk. Men
for de fleste av oss begynner tristhet
og frykt å smelte bort og bli erstattet
med lykke og fred når vi setter vår lit
til opphavsmannen til lykkens plan, og
når vi utvikler tro på Fredsfyrsten.
En nær venn av meg døde nylig av
kreft. Han og familien hans har stor
tro. Det var inspirerende å se hvordan
deres tro bar dem gjennom denne
vanskelige tiden. De ble fylt med en
indre fred som holdt dem oppe og
styrket dem. Med deres tillatelse vil jeg
lese fra et brev fra et familiemedlem,
skrevet bare noen dager før hennes far
gikk bort:
«De siste dagene har vært spesielt
vanskelige … Da vi samlet oss rundt
pappas seng i går kveld, følte vi
Herrens ånd sterkt, og dette var i
sannhet en trøst for oss. Vi føler fred…
Dette har vært det vanskeligste noen
av oss har opplevd, men vi føler fred
gjennom kunnskapen om at … vår
Fader i himmelen har lovet at vi skal få
være sammen som familie igjen. Da
legen fortalte pappa på sykehuset at
det ikke var mer de kunne gjøre, så
han på oss alle med fullkommen tro,
og spurte frimodig: ”Er det noen i
Mai 2010
17
dette rommet som har et problem
med frelsesplanen?” Det har vi ikke,
og vi er takknemlige for en far og en
mor som har lært oss å ha full tillit til
planen.»
Jeg retter meg til alle som lider,
alle som sørger, alle som nå opplever
eller vil oppleve prøvelser og utfordringer i dette liv. Mitt budskap er til
alle som er redde eller motløse. Mitt
budskap er bare et ekko, en påminnelse om stadig trøst og råd fra en
kjærlig Fader til sine barn siden verdens begynnelse.
«Husk, ja, husk at det er på vår
Forløsers klippe som er Kristus, Guds
Sønn, at dere må bygge deres grunnvoll, så djevelen, når han sender ut
sine mektige vinder, ja, sine piler i
hvirvelvinden, ja, når all hans hagl og
hans mektige storm slår mot dere, skal
det ikke ha noen makt over dere til å
trekke dere ned i elendighetens og
den evige pines avgrunn fordi klippen
dere er bygget på, er en sikker grunnvoll, og hvis menneskene bygger på
denne grunnvoll, kan de ikke falle.»7
Jeg vitner om ham, at han har overvunnet verden, at han aldri vil glemme
eller forlate oss, for han har gravert oss
i sine hender8. Jeg vitner om at de som
holder hans bud, vil vokse i tro og
håp. De vil få styrke til å overvinne alle
livets prøvelser. De vil oppleve en fred
som overgår all forstand.9 I Jesu Kristi
navn. Amen. ■
NOTER
1. Sarah DeArmon Rich, i Carol Cornwall
Madsen: Journey to Zion: Voices from
the Mormon Trail (1997), 173-74;
staving modernisert.
2. Moroni 7:40-42.
3. Se Johannes’ åpenbaring 7:14-17.
4. Se Jakobs brev 2:19.
5. Bible Dictionary, «Faith».
6. «Kom, hellige», Salmer, nr. 26.
7. Helaman 5:12.
8. Se 1. Nephi 21:16.
9. Se Filipperbrevet 4:7.
18
Liahona
Av eldste M. Russell Ballard
i De tolv apostlers quorum
Mødre og døtre
I disse siste dager er det nødvendig – til og med avgjørende –
at foreldre og barn lytter til og lærer av hverandre.
B
rødre og søstre, for seks måneder siden talte jeg til fedre og
sønner på generalkonferansens
prestedømsmøte. Som dere kanskje
har gjettet, har mine fem døtre, 24
jente-barnebarn og stadig flere jenteoldebarn bedt om like mye tid. I dag
vil jeg derfor hovedsakelig tale til
Kirkens mødre og døtre.
Min kjære hustru Barbara har hatt
en evig avgjørende innflytelse på
våre døtre og jente-barnebarn – og
de på henne. Mødre og døtre bidrar
i vesentlig grad til å hjelpe hverandre
å utforske sine uendelige muligheter,
til tross for de undergravende innflytelser fra en verden hvor en kvinnes
og en mors rolle blir forvrengt og
manipulert.
I en tale til Kirkens kvinner for
nesten hundre år siden, sa president
Joseph F. Smith: «Dere skal ikke
la dere lede av verdens kvinner.
Dere skal lede verdens kvinner i alt
som er prisverdig, alt som er Gudlignende, alt som er oppbyggende
og rensende for menneskenes barn»
(Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph F. Smith [1998], 184).
Søstre, vi, deres brødre, kan ikke
gjøre det dere har blitt guddommelig
utpekt til å gjøre fra før verdens
grunnleggelse. Vi kan prøve, men vi
kan aldri håpe å etterligne deres unike
talenter. Ingenting i denne verden er
så personlig, så nærende eller så livsendrende som en rettferdig kvinnes
innflytelse.
Jeg forstår at noen av dere unge
kvinner ikke har mødre som dere kan
snakke med om disse tingene. Mange
av dere kvinner har for øyeblikket
ingen døtre i deres liv. Men fordi alle
kvinner i sin guddommelige natur har
iboende både talentet til og ansvaret
for å være mor, gjelder det meste av
det jeg skal si, like mye for bestemødre, tanter, søstre, stemødre, svigermødre, ledere og andre veiledere som
iblant fyller tomrommene etter disse
viktige mor-datter-forholdene.
Unge kvinner, deres mødre forguder dere. I dere ser de løftet om
fremtidige generasjoner. Alt dere
oppnår, alle utfordringer dere overvinner, gir dem ublandet glede. På
samme måte er deres bekymringer
og hjertesorg, deres mødres bekymringer og hjertesorg.
I kveld vil jeg gi dere unge kvinner
noen forslag til hvordan dere kan få
mest mulig ut av deres forhold til deres
mor. Dernest har jeg noen tanker om
hvordan mødre kan ha størst mulig
innflytelse på sine døtre, så vel som på
andre medlemmer av sin familie.
Det er dessverre altfor lett å illustrere forvirringen og forvrengningen
av kvinnens rolle i dagens samfunn.
Usømmelige, umoralske og hemningsløse kvinner fyller etermediene,
har monopol på tidsskrifter og vises
på filmlerreter – alt mens de blir
hyllet av verden. Apostelen Paulus
talte profetisk om «vanskelige tider»
som vil komme i de siste dager, og
nevnte spesifikt noe som må ha
virket spesielt vanskelig for ham:
«kvinnfolk som er nedtynget av synder og drives av mange slags lyster»
(2. Timoteus 3:6). Dagens populærkultur får ofte kvinner til å virke tåpelige, betydningsløse, tankeløse og
maktesløse. Den gjør dem til objekter og viser dem ingen respekt. Den
antyder at de bare kan gjøre noe
betydningsfylt ved å forføre – uten
tvil det mest utbredte og farligste
budskapet djevelen sender til kvinner
om dem selv.
Mine kjære unge kvinner, av hele
mitt hjerte oppfordrer jeg dere til
ikke å se på moderne kultur for å
finne forbilder og veiledere. Vær så
snill å finne i deres trofaste mødre det
mønster dere skulle følge. Ha dem
som forbilder, ikke kjendiser hvis normer ikke er Herrens normer, og hvis
verdier ikke gjenspeiler et evig perspektiv. Se på deres mor. Lær av hennes sterke sider, hennes mot og
hennes trofasthet. Hør på henne.
Hun er kanskje ingen racer på SMS.
Hun har kanskje ikke engang en
Facebook-side. Men når det gjelder
det som hører hjertet og Herren til,
har hun et vell av kunnskap. Når dere
nærmer dere tiden for ekteskap og
deres første barn, vil hun være deres
største kilde til visdom. Ingen annen i
verden elsker dere på samme måte
eller er villig til å ofre så mye for å
oppmuntre dere og hjelpe dere å
finne lykke – i dette liv og for evig.
Elsk deres mor, mine unge søstre.
Respekter henne. Hør på henne. Stol
på henne. Hun vil bare deres beste.
Hun er opptatt av deres evige trygg-
het og lykke. Vær snill med henne.
Vær tålmodig med hennes ufullkommenheter, for hun har dem. Det har
vi alle.
Nå vil jeg dele noen tanker med
dere mødre om den spesielle rolle
dere spiller i deres døtres liv. Vi har
en venn som ofte reiser sammen
med slektninger. Noe hun ser på
hver eneste reise, er hvor lik de unge
kvinnenes oppførsel er deres mødres.
Hvis mødrene er sparsommelige, er
døtrene det også. Hvis mødrene er
sømmelige, er døtrene det også.
Hvis mødrene går med badesko og
andre uformelle klær på nadverdsmøtet, gjør døtrene det samme. Mødre,
deres eksempel er ekstremt viktig
for deres døtre – selv om de ikke
sier det.
Gjennom hele verdenshistorien har
kvinner alltid lært bort moralverdier.
Denne undervisningen begynner i
vuggen og fortsetter gjennom resten
av deres barns liv. I dag bombarderes
samfunnet med budskap om kvinners
Mai 2010
19
og mødres roller som er farlige, ugudelige og villfarne. Å følge disse budskapene kan sette deres døtre på
veien til synd og selvødeleggelse.
Deres døtre vil kanskje ikke forstå
dette om dere ikke forteller dem, eller
enda bedre, viser dem hvordan de kan
ta gode valg. Som mødre i Israel er
dere deres døtres første forsvarslinje
mot verdens falskhet.
Mødre, jeg forstår at det iblant kan
virke som om deres barn ikke følger
med på de lærdommer vi prøver å gi
dem. Tro meg – jeg har sett de fraværende blikkene i tenåringers øyne
akkurat når dere kommer til det dere
synes er den beste delen av deres
undervisning. Jeg lover at selv når
dere tror at døtrene deres ikke hører
et ord dere sier, lærer de likevel av
dere når de følger med på om deres
handlinger og ord stemmer overens.
Som Ralph Waldo Emerson skal ha
sagt: «Det du gjør, taler så høyt at jeg
ikke kan høre hva du sier» (se Ralph
Keyes, The Quote Verifier [2006], 56).
Lær deres døtre å finne glede i å
oppdra barn. Det er her deres kjærlighet og talenter kan ha størst evig
betydning. Sett dette i sammenheng
med president Harold B. Lees formaning om at «det viktigste dere …
20
Liahona
noen gang kommer til å utføre, vil bli
innenfor veggene i deres eget hjem»
(Læresetninger fra Kirkens presidenter – Harold B. Lee [2001], 134). Dette
gjelder naturligvis oss alle, men det er
spesielt sterkt med tanke på forholdet
mellom mødre og døtre.
Mødre, lær deres døtre at en trofast
Guds datter unngår fristelsen til å spre
rykter eller dømme en annen. I en
tale til Hjelpeforeningen i Nauvoo forklarte profeten Joseph for søstrene at
«tungen er et ustyrlig lem – ti stille om
ting som ikke har noen betydning»
(Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph Smith [2007], 455).
I de senere år har en rekke artikler,
bøker og filmer blitt skrevet om
kvinner og jenter som sprer rykter og
er «vemmelige». Satan prøver alltid å
undergrave den mest verdifulle delen
av en kvinnes guddommelige natur –
omsorgstrangen.
Forholdet mellom en mor og en
datter er der en datter lærer å gi
omsorg ved å få omsorg. Hun blir
elsket. Hun blir undervist og får førstehåndserfaring med hvordan det
føles at noen bryr seg nok om henne
til å korrigere henne, og samtidig til
stadig å oppmuntre henne og tro på
henne.
Husk, søstre, at Gud er kilden til all
moralsk og åndelig styrke. Vi får tilgang til denne styrken ved å inngå
pakter med Ham og holde disse paktene. Mødre, lær deres døtre viktigheten av å inngå pakter, og vis dem så
hvordan de kan holde disse paktene
på en slik måte at de vil ønske å leve
verdig til å komme til templet.
I dagens samfunn innebærer dette å
snakke med deres døtre om seksuelle
temaer. Deres døtre og deres sønner
vokser opp i en verden som åpent
omfavner tidlig, tilfeldig og tankeløs
løsaktighet. Usømmelige, ukyske
kvinner glamoriseres og blir altfor ofte
hyllet og etterlignet. Selv om det er
ting vi kan gjøre i våre hjem og familier
for å begrense vår eksponering for
disse usmakelige sidene av dagens
samfunn, er det umulig for deres
døtre helt å unngå de skamløse seksuelle budskapene og forlokkelsene som
omgir dem. Dere må ha hyppige, åpne
samtaler hvor dere lærer deres døtre
sannheten om disse temaene.
De trenger for eksempel å forstå
at når de går med klær som er for
stramme, for korte eller med for dyp
utringning, sender de ikke bare feil signaler til unge menn de omgås med,
men de viderefører i sitt eget sinn den
feilslutning at en kvinnes verdi bare
avhenger av hennes sensuelle appell.
Dette hverken har vært eller vil komme
inn under den rettferdige definisjonen
på en trofast Guds datter. De trenger å
høre dette – tydelig og ofte – fra deres
munn, og de trenger å se riktige og
konsekvente eksempler på dette i
deres egne normer for påkledning,
personlig pleie og sømmelighet.
Alle ungdommer vil med større
sannsynlighet inngå og holde pakter
hvis de lærer å gjenkjenne Åndens tilstedeværelse og røst. Lær deres døtre
om ting som har med Ånden å gjøre.
Vis dem Skriftene. Gi dem erfaringer
som vil hjelpe dem å verdsette den
velsignelse som prestedømsmyndighet
er for dem. Ved å holde sine pakter vil
de lære å høre Herrens røst og motta
personlig åpenbaring. Gud vil virkelig
høre og besvare deres bønner. GUFtemaet for 2010 gjelder våre ungdommer og oss alle: «Vær frimodig og sterk!
Frykt ikke, og vær ikke redd! For
Herren din Gud er med deg i alt det
du tar deg fore» (Josva 1:9). Dette vil
lede dem trygt frem til velsignelsene i
Herrens hus.
Sørg for at de vet at det å holde
pakter er den sikreste veien til evig
lykke. Lær dem om nødvendig hvordan de omvender seg og holder seg
rene og verdige.
Hvis dette virker kjent, mine
brødre og søstre, så er det fordi jeg
har talt til foreldre og deres barn på
tre generalkonferanser på rad. I april
i fjor oppfordret jeg ungdom til å
lære av fortiden. Jeg siterer fra den
talen: «Når dere er villige til å lytte
og lære, kommer noen av livets viktigste lærdommer fra dem som har
gått foran dere… Deres liv vil bli så
mye bedre om dere følger de store
eksemplene til Kristi trofaste tilhengere» («Lær av fortiden», Liahona,
mai 2009, 31, 33).
I oktober i fjor talte jeg til fedre
og sønner på prestedømsmøtet, og
i dag har jeg for det meste talt til
mødre og døtre. I hvert tilfelle har
mitt budskap vært forskjellig, men
tilsvarende. Jeg håper dere lytter og
ser et mønster og hører et stabilt
og konsekvent budskap om at det i
disse siste dager er nødvendig – til og
med avgjørende – at foreldre og barn
lytter til og lærer av hverandre. Det
er ikke bare flyktige begreper jeg har
talt om. De er kjernen og det viktigste i Guds plan for vår evige lykke
og fred.
Kirken vil hjelpe hvor enn vi kan. Vi
er der for å hjelpe og støtte dere som
foreldre og som barn. Men hjemmet
er det viktigste stedet for å forberede
dagens ungdom til å lede morgendagens familier og kirke. Det er opp til
oss alle som mødre og fedre å gjøre alt
vi kan for å forberede våre ungdommer til å bli trofaste og rettskafne
menn og kvinner. Det er i hjemmet vi
må undervise i evangeliet ved forskrift
og ved eksempel.
Jeg vil avslutte mine råd med denne
profetiske oppsummering av president
Joseph F. Smith: «Våre [familie]forbindelser er ikke utelukkende ment for
dette liv, for tid i motsetning til evig-
het. Vi lever både i tid og evighet. Vi
danner forbindelser og forhold for tid
og evighet… Hvem er det i tillegg til
de siste-dagers-hellige som hengir seg
til den tanke at vår familieorganisasjon
vil fortsette på den andre siden av
graven, at far, mor og barn vil kjenne
hverandre igjen … denne familieorganisasjonen som er en enhet i den
store og fullkomne organisasjonen
som er Guds verk, og helt og holdent
bestemt til å fortsette gjennom tid og
evighet?» (Læresetninger – Joseph F.
Smith, 385, 386).
Måtte Herren hjelpe oss å undervise, oppdra og forberede hverandre
i våre hjem for det store verk som må
utføres av oss alle, nå og i fremtiden,
er min bønn, i Herren Jesu Kristi navn.
Amen. ■
Mai 2010
21
Av president Henry B. Eyring
Førsterådgiver i Det første presidentskap
Hjelp dem på veien
hjem
Vi hjelper Guds barn best ved å sørge for muligheter
til å utvikle tro på Jesus Kristus og hans gjengitte
evangelium mens de er unge.
B
rødre og søstre, vår himmelske
Fader ønsker og trenger vår
hjelp til å lede hans åndebarn
hjem til seg. Jeg taler i dag om unge
mennesker som allerede er i Hans
sanne kirke, og derfor har begynt på
den rette og smale vei tilbake til sitt
himmelske hjem. Han vil at de tidlig
skal få åndelig styrke til å holde seg på
veien. Og han trenger vår hjelp til å få
dem tilbake på veien raskt om de
skulle komme på avveier.
Jeg var ung biskop da jeg begynte
å se klart hvorfor Herren vil at vi skal
styrke barna mens de er unge, og
redde dem raskt. Jeg skal fortelle om
en ung person som representerer
mange jeg har prøvd å hjelpe i årenes
løp.
Hun satt foran meg på biskopskontoret. Hun fortalte meg om livet sitt.
Hun hadde blitt døpt og bekreftet som
medlem av Kirken da hun var åtte år.
Det var ingen tårer i øynene hennes da
hun fortalte om de over 20 årene som
hadde gått siden, men det var sorg i
stemmen hennes. Hun sa at den nedadgående spiralen begynte med at hun
valgte å omgås med det hun syntes var
22
Liahona
spennende mennesker. Hun begynte å
bryte det som først virket som mindre
viktige bud.
Hun ble først litt lei seg, og følte så
et stikk av skyldfølelse. Men når hun
var sammen med de nye vennene sine,
fikk hun en ny følelse av å være likt, så
hennes beslutninger om å omvende
seg ble stadig mindre viktige. Etter
hvert som budene hun brøt ble stadig
alvorligere, så drømmen om et lykkelig evig hjem ut til å falme.
Hun satt foran meg i det hun kalte
fortvilelse. Hun ville at jeg skulle redde
henne fra syndens felle som hun var
fanget i. Men eneste utvei var at hun
selv utøvde tro på Jesus Kristus, hadde
et sønderknust hjerte, omvendte seg
og ble renset, forandret og styrket
gjennom Herrens forsoning. Jeg bar
vitnesbyrd for henne om at det fremdeles var mulig. Det var det, men så
mye vanskeligere enn om hun hadde
utøvd tro tidligere i livet på reisen
hjem til Gud, og da hun først begynte
å komme på avveier.
Vi hjelper Guds barn best ved å
sørge for muligheter til å utvikle tro på
Jesus Kristus og hans gjengitte evangelium mens de er unge. Og så må vi
hjelpe dem raskt å tenne denne troen
på nytt før den dør ut når de kommer
bort fra veien.
Vi kan forvente nesten kontinuerlige anledninger til å hjelpe reisende
blant Guds barn. Frelseren fortalte oss
hvorfor det ville være slik da han
beskrev den farefulle reisen hjem for
alle Guds åndebarn gjennom den tåke
som synd og Satan skaper:
«Gå inn gjennom den trange port,
for den port er vid og den vei er bred
som fører til fortapelse, og mange er
de som går inn gjennom den,
fordi den port er trang, og den vei
er smal som fører til livet, og få er de
som finner den.»1
Fordi han forutså sine barns
behov, plasserte en kjærlig himmelsk
Fader instruksjoner og redningsfolk
langs veien. Han sendte sin Sønn
Jesus Kristus for å gjøre den sikre vei
mulig og synlig. Han kalte som sin
profet i dag, president Thomas S.
Monson. Siden han var ung har president Monson forkynt både hvordan
man holder seg på veien og hvordan
man redder dem som har blitt ledet
ut i sorg.
Vår himmelske Fader har gitt oss
mange forskjellige holdeplasser for å
styrke, og ved behov lede, reisende i
sikkerhet. Våre viktigste og mest virkningsfulle oppgaver er i familien. De er
viktige fordi familien har muligheten
til i starten av et barns liv å plante føttene trygt på veien hjem. Foreldre,
brødre og søstre, besteforeldre, tanter
og onkler blir mer effektive veiledere
og redningsmenn på grunn av kjærlighetsbånd som er selve familiens natur.
Familien har en fordel i de første
åtte årene av et barns liv. I disse
beskyttede årene gjør Jesu Kristi forsoning at Satans bruk av den mørke tåke
til å skjule veien hjem, blir forhindret. I
disse verdifulle årene hjelper Herren
familier ved å kalle Primær-arbeidere
som bidrar til å styrke barna åndelig.
Han sørger også for bærere av Det
aronske prestedømme som forretter
nadverden. I nadverdsbønnene hører
barna løftet om at de en dag kan få
Den hellige ånd som ledsager hvis de
er lydige til Guds befalinger. Dermed
blir de styrket til å kunne motstå fristelsen når den kommer, og en gang i
fremtiden bidra til å redde andre.
Mange biskoper i Kirken blir inspirert til å kalle de sterkeste i menigheten til å arbeide med barn i Primær.
De forstår at hvis barna blir styrket
med tro og vitnesbyrd, er det mindre
sannsynlig at de må reddes som tenåringer. De forstår at en sterk åndelig
grunnvoll kan være utslagsgivende for
et helt liv.
Vi kan alle hjelpe. Bestefedre,
bestemødre og alle medlemmer som
kjenner et barn, kan hjelpe. Vi trenger
ikke et formelt kall i Primær. Alder er
heller ingen begrensning. Én slik
kvinne var som ganske ung, medlem
av det Primærs generalutvalg som sto
bak VDR-mottoet.
Hun ble aldri trett av å arbeide for
barna. Hun underviste i menighetens
Primær, etter egen anmodning, til hun
var nesten 90 år gammel. Små barn
følte hennes kjærlighet til dem. De så
hennes eksempel. De lærte av henne
de enkle prinsippene i Jesu Kristi
evangelium. Fremfor alt lærte de, på
grunn av hennes eksempel, å føle og
gjenkjenne Den hellige ånd. Når de
gjorde det, var de langt på vei til å ha
tro til å motstå fristelser. Det var mindre sannsynlig at de ville måtte reddes, og de var beredt til å gå ut og
redde andre.
Jeg lærte om kraften i enkel tro på
bønn og Den hellige ånd da våre barn
var små. Vår eldste sønn var ennå ikke
døpt. Hans foreldre, Primær-lærere og
prestedømsbærere hadde prøvd å
hjelpe ham å føle og gjenkjenne
Ånden og lære å motta Hans hjelp.
En ettermiddag hadde min hustru
kjørt ham hjem til en kvinne som
lærte ham å lese. Planen var at jeg
skulle hente ham på vei hjem fra
jobben.
Leksjonen sluttet tidligere enn vi
hadde tenkt. Han var sikker på at han
kunne veien hjem. Så han begynte å
gå. Han sa etterpå at han følte seg helt
trygg, og likte tanken på å være alene
Mai 2010
23
på turen. Da han hadde gått nesten en
kilometer, begynte det å bli mørkt.
Han begynte å føle at han fremdeles
var veldig langt hjemmefra.
Han husker ennå at lysene fra
bilene som kjørte forbi ham, var tåkete
på grunn av tårene hans. Han følte seg
som et lite barn, ikke den selvsikre
gutten som hadde begynt på veien
hjem alene. Han innså at han trengte
hjelp. Så slo en tanke ham. Han visste
at han burde be. Dermed forlot han
veien og gikk i retning av noen trær
som han knapt kunne se i mørket.
Han fant et sted å knele ned.
Gjennom buskene kunne han høre
stemmer som kom mot ham. To unge
mennesker hadde hørt ham gråte. Da
de nærmet seg, sa de: «Kan vi hjelpe
deg?» Gjennom tårene sa han at han
hadde gått seg vill, og at han ville
hjem. De spurte om han kunne telefonnummeret eller adressen sin. Det
kunne han ikke. De spurte om han visste etternavnet sitt. Det visste han. De
tok ham med seg til sitt hjem like i
nærheten. De fant etternavnet vårt i
en telefonkatalog.
Da jeg fikk telefonen, kom jeg ham
raskt til unnsetning, takknemlig over
at snille mennesker hadde blitt plassert langs veien hjem. Og jeg er evig
takknemlig for at han hadde lært å be i
tro om hjelp når han hadde gått seg
vill. Denne troen har ført ham i sikkerhet og brakt ham hjelpere flere ganger
enn han kan telle.
Herren har etablert et mønster for
redning og redningsfolk i sitt rike. I sin
visdom har Herren inspirert sine tjenere
til å gi oss noen av de mest effektive
24
Liahona
måter å styrke oss på, og de beste redningsfolk mens vi er i tenårene.
Dere kjenner til to effektive programmer som Herren har gitt oss. Et
for Unge kvinner heter Personlig fremgang. Det andre, for bærere av Det
aronske prestedømme, heter Plikt
overfor Gud. Vi oppfordrer de unge i
den oppvoksende generasjon til å få
øynene opp for sin egen mulighet til å
utvikle stor åndelig styrke. Og vi ber
inntrengende dem som bryr seg om
disse unge, til å heve seg opp til det
Herren krever av oss for å hjelpe dem.
Og siden Kirkens fremtid avhenger av
dem, tar vi alle tak i det.
De to programmene har blitt forbedret, men formålet er uforandret.
President Monson sa det slik: «Vi må
lære det vi skulle lære, gjøre det vi
skulle gjøre og være det vi skulle
være.»2
Heftet Personlig fremgang for unge
kvinner gjør formålet klart for dem:
«Programmet Personlig fremgang bruker de åtte verdinormene for Unge
kvinner til å hjelpe deg å forstå bedre
hvem du er, hvorfor du er her på jorden og hva du skulle gjøre som en
Guds datter for å forberede deg til den
dagen du reiser til templet for å inngå
hellige pakter.»
Det sier videre at unge kvinner vil
«inngå forpliktelser, gjennomføre dem
og rapportere sin fremgang til en av
sine foreldre eller en leder». Det lover
dessuten: «Det du gjør i ditt arbeid
med Personlig fremgang – som bønn,
skriftstudium, tjeneste og det å skrive
dagbok – vil utvikle seg til daglige personlige vaner. Disse vanene vil styrke
ditt vitnesbyrd og hjelpe deg å lære og
utvikle deg gjennom hele livet.»3
Programmet Plikt overfor Gud,
for unge menn i Det aronske prestedømme, har blitt styrket og mer
målrettet. Det vil finnes i én enkelt
bok for alle tre embedene i Det aronske prestedømme. De unge mennene og deres ledere vil motta denne
nye boken. Den er et kraftfullt redskap. Den vil styrke de unge mennenes vitnesbyrd og deres forhold til
Gud. Den vil hjelpe dem å lære og
ønske å utføre sine plikter i prestedømmet. Den vil styrke forholdet til
foreldre, til andre quorumsmedlemmer og til deres ledere.
Begge disse programmene legger
stor vekt på de unges egen innsats.
De oppfordres til å lære og gjøre ting
som ville vært krevende for hvem som
helst. Når jeg tenker på min egen
ungdom, kan jeg ikke huske å ha blitt
utfordret på denne måten. Ved noen få
anledninger ble jeg nok oppfordret til
å takle slike prøver, men bare en gang
iblant. Disse programmene krever
regelmessighet, stor innsats og opparbeidelse av læring og åndelige opplevelser over flere år.
Ved nærmere ettertanke slo det
meg at innholdet i disse heftene er et
fysisk symbol på Herrens tillit til den
oppvoksende generasjon og til alle oss
som elsker dem. Og jeg har sett tegn
på at de og vi er tilliten verdig.
Under besøk har jeg sett quorumer
i Det aronske prestedømme i virksomhet. Jeg har sett unge menn lære, planlegge hvordan de kan gjøre det Gud
ønsker av dem, gjøre det de har
bestemt seg for og fortelle andre om
hvordan de har blitt forandret åndelig.
Det jeg så og hørte, viste tydelig at
fedre, mødre, ledere, venner og til og
med naboer i en forsamling ble beveget av Ånden da de hørte ungdommene vitne om hvordan de hadde blitt
styrket. Ungdommene ble styrket ved
å bære vitnesbyrd, og det samme ble
de som prøvde å hjelpe dem.
Unge kvinners program har det
samme effektive mønster for å utvikle
åndelig styrke i de unge kvinnene og
gi oss anledning til å hjelpe. Personlig
fremgang hjelper unge kvinner å forberede seg til å motta templets ordinanser. De får hjelp ved eksempler fra
mødre, bestemødre og alle rettferdige
kvinner rundt dem i Kirken. Jeg har
sett foreldre hjelpe en datter å nå sine
mål og drømmer ved å legge merke til
og verdsette alt det gode hun gjør.
For noen dager siden så jeg en mor
som sto sammen med sin unge datter
da de ble anerkjent for sammen å
ha blitt eksempler på fremragende
kvinner. Da de fortalte meg hva det
hadde betydd for dem, følte jeg
Herrens godkjennelse og oppmuntring til oss alle.
Av all den hjelp vi kan gi disse unge,
vil den beste være å la dem føle vår tillit til at de er på veien hjem til Gud og
at de kan klare det. Og det gjør vi best
ved å gå sammen med dem. Ettersom
veien er bratt og noen ganger steinete,
vil de iblant bli motløse og til og med
snuble. De kan til tider bli forvirret
angående sitt mål og gå etter mindre
viktige mål i evig sammenheng. Disse
inspirerte programmene gjør dette
mindre sannsynlig fordi de vil få de
unge til å innby og motta Den hellige
ånds nærvær.
Det beste råd vi kan gi unge mennesker, er at de bare kan komme tilbake til sin himmelske Fader når de
blir veiledet og korrigert av Guds ånd.
Hvis vi er kloke, vil vi oppmuntre, rose
og vise eksempler på alt som innbyr
Den hellige ånds veiledning. Når de
forteller oss hva de gjør og føler, må vi
selv være kvalifisert til å ha Ånden hos
oss. Da vil de føle Guds godkjenning
gjennom vår ros og våre smil. Og om vi
skulle føle behov for å gi korrigerende
råd, vil de føle vår og Guds kjærlighet,
ikke skjenn og avvisning, som kan la
Satan lede dem lenger bort.
Det eksempel de trenger aller mest
fra oss, er at vi gjør det de må gjøre.
Vi må be om Åndens gaver. Vi må
grunne på Skriftene og levende profeters ord. Vi må legge planer som ikke
bare er ønsker, men pakter. Og så må
vi holde våre løfter til Herren. Vi må
løfte andre ved å fortelle dem om forsoningens velsignelser som har blitt
oss til del.
Vi må selv være eksempler på den
stabile og vedvarende trofasthet som
Herren forventer av dem. Når vi gjør
det, vil vi hjelpe dem å føle Åndens
forvissning om at hvis de vil holde ut,
vil de få høre en kjærlig Frelser og
himmelsk Fader si: «Vel gjort, du gode
og tro tjener! Du har vært tro over lite,
jeg vil sette deg over meget. Gå inn til
din Herres glede!»4 Vi som hjelper
dem på veien, vil høre disse ordene
med glede.
Jeg vitner om at Herren elsker dere
og alle Guds barn. Dette er hans rike,
som er gjenopprettet med prestedømsnøkler gjenom profeten Joseph Smith.
Thomas S. Monson er Herrens profet i
dag. Jeg lover dere alle at hvis dere følger inspirerte råd i denne Jesu Kristi
sanne Kirke, vil våre unge og vi som
hjelper og elsker dem, komme trygt
tilbake til vårt hjem hos vår himmelske
Fader og Frelseren, for å bo i familier
og i glede for evig. I Jesu Kristi navn.
Amen. ■
NOTER
1. 3. Nephi 14:13-14.
2. Thomas S. Monson, «Å lære, å gjøre, å
være», Liahona, nov., 2008, 67.
3. Unge kvinner – personlig fremgang (heftet
2009), 6.
4. Matteus 25:21.
Mai 2010
25
LØRDAG ETTERMIDDAG | 3. april 2010
Fremlagt av president Dieter F. Uchtdorf
Annenrådgiver i Det første presidentskap
Oppholdelse av
Kirkens funksjonærer
D
et er foreslått at vi oppholder
Thomas Spencer Monson som
profet, seer og åpenbarer og
president for Jesu Kristi Kirke av Siste
Dagers Hellige, Henry Bennion Eyring
som førsterådgiver i Det første presidentskap og Dieter Friedrich Uchtdorf
som annenrådgiver i Det første presidentskap.
De som er enige, kan vise det.
Hvis noen er imot, kan de vise det.
Det er foreslått at vi oppholder Boyd
Kenneth Packer som president for De
tolv apostlers quorum, og de følgende
som medlemmer av dette quorum:
Boyd K. Packer, L. Tom Perry, Russell M.
Nelson, Dallin H. Oaks, M. Russell
Ballard, Richard G. Scott, Robert D.
Hales, Jeffrey R. Holland, David A.
Bednar, Quentin L. Cook, D. Todd
Christofferson og Neil L. Andersen.
De som er enige, bes vise det.
Hvis noen er imot, kan de vise det.
Det er foreslått at vi oppholder rådgiverne i Det første presidentskap og
De tolv apostler som profeter, seere
og åpenbarere.
Alle som er enige, bes vise det.
Hvis noen er imot, viser de det ved
det samme tegn.
Det er foreslått at vi avløser følgende som områdesyttier fra og med
26
Liahona
1. mai 2010:
Jorge M. Alvarado, Homero S.
Amato, Manuel Araiz, Jorge D.
Arrevillaga, Marcelo Bolfarini,
Fernando E. Calderon, Gabriel A.
Campos, Chu-Jen Chia, Flávio A.
Cooper, Ronaldo da Costa, John C.
Dalton, Kevin R. Duncan, Randy D.
Funk, Robert H. Garff, Gerrit W. Gong,
Frerich J. Görts, S. Horacio Guzmán,
Ronald J. Hammond, Stephen W.
Hansen, Yu Chen (Philip) Ho, Patrick
Kearon, Christiaan H. Kleijweg, Larry R.
Lawrence, Robert W. Lees, F. Rene Loli,
Juan A. Machuca, Per G. Malm, Carlos S.
Obata, Alexander A. Odume, A. Rolando
Oyola, Melvin R. Perkins, James C. Perry,
John C. Pingree, Dinar M. Reyes, D.
Chad Richardson, Maury W. Schooff,
Hans T. Sorensen, John C. Taggart,
Donald P. Tenney, G. Perrin Walker,
Johann A. Wondra og Kazuhiko
Yamashita.
De som vil være med og takke disse
for deres fremragende tjeneste, bes
vise det.
Det er foreslått at vi avløser søstrene Cheryl C. Lant, Margaret S.
Lifferth og Vicki F. Matsumori som
Primærs generalpresidentskap.
Vi avløser også alle medlemmer
av Primærs generalutvalg.
Alle som ønsker å være med og
takke disse søstrene for deres trofaste
tjeneste, bes vise det.
Det er foreslått at vi oppholder som
nye medlemmer av De syttis første
quorum Kevin R. Duncan, Gerrit W.
Gong, Patrick Kearon og Juan A.
Uceda, og som nye medlemmer av De
syttis annet quorum Larry R. Lawrence,
Per G. Malm og Jairo Mazzagardi.
Alle som er enige, bes vise det.
Noen imot, med det samme tegn.
Det er foreslått at vi oppholder følgende som nye områdesyttier: Ian S.
Ardern, Philip K. Bussey, René J.
Cabrera, Renato Capelletti, Paul D. M.
Christensen, Rogério G. R. Cruz,
Donald D. Deshler, George R.
Nytt Primær-presidentskap på generalplan oppholdt
Donaldson, Ini B. Ekong, Christian
Fingerle, Craig G. Fisher, Jerryl L. Garns,
Jack N. Gerard, M. Keith Giddens,
Brent J. Hillier, Jui Chang Juan,
George M. Keele, Dane O. Leavitt,
Alexander T. Mestre, Arayik V. Minasyan,
T. Jackson Mkhabela, S. Gifford Nielsen,
Valentín F. Nuñez, Jeffery E. Olson,
R. Ingvar Olsson, Robert N. Packer,
Nathaniel R. Payne, Cesar A. Perez Jr.,
Fouchard Pierre-nau, Michael J.
Reall, Edson D. G. Ribeiro, Brad K.
Risenmay, Mozart B. Soares, Carlos A.
Solis, Norland de Souza Lopes,
Kouzou Tashiro, Omar Villalobos,
W. Christopher Waddell, Alan J. Webb,
Gerardo J. Wilhelm, Kevin J. Worthen,
Craig T. Wright og Jim L. Wright.
Alle som er enige, bes vise det.
Noen imot.
Det er foreslått at vi oppholder
Rosemary M. Wixom som ny generalpresident for Primær, med Jean A.
Stevens som førsterådgiver og Cheryl A.
Esplin som annenrådgiver.
De som er enige, bes vise det.
Noen imot.
Det er foreslått at vi oppholder de
øvrige generalautoriteter, områdesyttier og generalpresidentskaper for
hjelpeorganisasjonene slik de nå er
innsatt.
De som er enige, bes vise det.
De som er imot, kan vise det.
President Monson, så vidt jeg har
kunnet observere, har stemmegivningen i Konferansesenteret vært
enstemmig bekreftende for det som
er foreslått.
Takk, kjære brødre og søstre, for
deres oppholdelse, deres tro, hengivenhet og bønner.
Vi ber nå de nykalte generalautoritetene og Primærs generalpresidentskap komme frem og innta sine
plasser på forhøyningen. ■
Rapport fra Kirkens
revisjonsavdeling,
2009
Presentert av Robert W. Cantwell
Administrerende direktør, Kirkens revisjonsavdeling
Til Det første presidentskap i Jesu Kristi Kirke
av Siste Dagers Hellige
K
jære brødre: Som beskrevet ved
åpenbaring i kapittel 120 i Lære
og pakter, er det Rådet for disponering av tiendemidler som godkjenner utbetalinger av Kirkens midler.
Dette rådet består av Det første presidentskap, De tolv apostlers quorum
og Det presiderende biskopsråd.
Rådet godkjenner budsjetter for
Kirkens avdelinger og foretak. Kirkens
avdelinger anvender midler i samsvar
med godkjente budsjetter og i overensstemmelse med Kirkens retningslinjer og fremgangsmåter.
Kirkens revisjonsavdeling har hatt
tilgang til alle nødvendige opptegnelser og systemer for å sikre at det
føres betryggende kontroll med innbetalinger, utbetalinger og trygging av
Kirkens aktiva. Kirkens revisjonsavdeling er uavhengig av alle andre Kirkens
avdelinger og foretak, og staben består
av registrerte regnskapsførere, autoriserte interne revisorer, autoriserte
revisorer for informasjonssystemer og
annet kvalifisert yrkespersonell.
På grunnlag av utførte revisjoner
er Kirkens revisjonsavdeling av den
oppfatning at alt materiale som angår
innbetalinger, utbetalinger og Kirkens
aktiva i året 2009, er regnskapsført og
disponert i overensstemmelse med
godkjente retningslinjer for regnskapsførsel, godkjente budsjetter og Kirkens
retningslinjer og fremgangsmåter.
Ærbødigst
Kirkens revisjonsavdeling
Robert W. Cantwell
Administrerende direktør ■
Mai 2010
27
Statistisk rapport, 2009
Presentert av Brook P. Hales
Sekretær for Det første presidentskap
D
et første presidentskap har
utgitt følgende statistiske
rapport for Kirken pr.
31. desember 2009.
Enheter i Kirken
Staver ..............................................2865
Misjoner ............................................344
Distrikter...........................................616
Menigheter og grener.................28 424
Antall medlemmer i Kirken
Kirkens totale medlemstall....13 824 854
Nye registrerte barn i 2009 .........119 722
Antall døpte konvertitter
i 2009.....................................280 106
28
Liahona
Misjonærer
Antall heltidsmisjonærer ............51 736
Templer
Antall templer innviet i 2009 ...............2
(Draper Utah og
Oquirrh Mountain Utah)
Antall templer i drift.........................130
Tidligere funksjonærer på
generalplan og andre fremtredende
medlemmer som er gått bort
siden april i fjor
Eldste Royden G. Derrick, emeritus generalautoritet; eldstene
George I. Cannon, W. Don Ladd,
Douglas J. Martin og Joseph C.
Muren, tidligere medlemmer av
De sytti; søster Colleen W. Asay,
enke etter eldste Carlos E. Asay,
emeritus generalautoritet; søster
Jeanne C. Dunn, enke etter eldste
Paul H. Dunn, emeritus generalautoritet; søster Jelaire C. Simpson, enke
etter eldste Robert L. Simpson,
emeritus generalautoritet; søster
Jacqueline Y. Lawrence, hustru til
eldste W. Mack Lawrence, tidligere
medlem av De sytti; søster Betty N.
Turley, hustru til eldste Richard E.
Turley sr., tidligere medlem av De
sytti; bror David S. King, tidligere
rådgiver i Unge menns generalpresidentskap; søster Ann S. Reese, tidligere rådgiver i Hjelpeforeningens
generalpresidentskap; bror Robert J.
Matthews, spesialist på Joseph
Smiths oversettelse av Bibelen;
og bror Truman Madsen, filolog og
tidligere leder for BYUs Jerusalemsenter. ■
Av eldste L. Tom Perry
i De tolv apostlers quorum
Mødre som underviser
barn i hjemmet
Jeg tror det er etter guddommelig forordning at morsrollen
vektlegger omsorg for og undervisning av neste generasjon.
J
eg hadde nylig gleden av å reise
sammen med eldste Donald L.
Hallstrom på besøk til fem byer i
sentrale deler av USA. I hver by vi
besøkte, hadde vi et møte med heltidsmisjonærene, etterfulgt av et møte med
ledere på stavs- og menighetsplan om
misjonærarbeid. Mellom de to møtene
tilberedte Hjelpeforeningens presidentskap på stavsplan en lett middag for
oss så vi skulle få tid med stavspresidentene. Da vi kom til Milwaukee i
Wisconsin, ba to unge familier Hjelpeforeningen om lov til å få tilberede og
servere middagen. De to ektemennene
bemannet kjøkkenet. De to mødrene
førte tilsyn med bordplasseringen og
serveringen. Tre små barn dekket bordene og serverte maten under tilsyn
av sine mødre. Dette ga mødrene en
god anledning til å undervise sine barn.
Det var meget spesielt å se barna gjøre
alt slik de ble lært av sine mødre. De
utførte sine oppgaver til punkt og
prikke.
Dette fikk meg til å tenke på den
opplæring jeg hadde fått av min mor. I
likhet med profeten Nephi og de aller
fleste av dere, ble jeg født av gode foreldre (se 1. Nephi 1:1).
En av mine nieser viste meg nylig
fire notatbøker mor hadde fylt med
notater som forberedelse til å undervise i Hjelpeforeningen. Jeg antar at
disse notatbøkene – og det finnes
andre som jeg ikke har studert –
representerer hundrevis av timer
med forberedelse av min mor.
Mor var en god lærer som var flittig
og grundig i sine forberedelser. Jeg har
levende minner fra dagene før leksjonene hennes. Spisestuebordet var
São Paulo, Brasil
dekket av bakgrunnsstoff og de notatene hun skrev for leksjonen sin. Hun
hadde forberedt så mye at jeg er sikker
på at bare en liten del av det kom til
å bli brukt i klassen, men jeg er like
sikker på at ingen av hennes forberedelser var bortkastet. Hvordan kan
jeg være sikker på det? Da jeg bladde
gjennom notatbøkene hennes, var det
som om jeg hørte mor undervise meg
igjen. Som sagt var det altfor mye i
notatbøkene om et gitt emne til å
gjennomgå i én leksjon, men det hun
ikke brukte i klassen, brukte hun til
å undervise sine barn.
Jeg tror også det er trygt å si at selv
om mor var en utrolig effektiv lærer
blant søstrene i Hjelpeforeningen, fant
hennes beste undervisning sted sammen med hennes barn i hjemmet.
Dette skyldtes naturligvis i stor grad all
den tid hun hadde til å undervise sine
barn sammenlignet med søstrene i
Hjelpeforeningen, men jeg tror også at
hun forberedte seg så grundig for å
være et eksempel for sine barn på flittig tjeneste i Kirken, og fordi hun
skjønte at det hun lærte av å forberede
leksjonene, kunne brukes gjentatte
ganger til et høyere formål – å undervise sine sønner og døtre.
La meg mimre litt og fortelle om
noe av det jeg lærte av min mor om å
undervise i evangeliet hjemme. Mor
forsto verdien av å undervise sine
barn om normer, verdier og læresetninger mens de var unge. Selv om
hun var takknemlig til andre som
underviste hennes barn utenfor
hjemmet, enten på skolen eller i kirken, visste hun at foreldre har ansvaret for sine barns opplæring, og i siste
instans må foreldrene sørge for at
deres barn får lære det deres himmelske Fader ønsker at de skal lære. Mine
søsken og jeg ble grundig utspurt av
Mai 2010
29
mor etter at vi hadde blitt undervist
utenfor hjemmet. Hun ville forvisse
seg om at korrekt lære nådde våre
ører og formet våre sinn.
Iblant når jeg løp hjem fra skolen,
tenkte jeg at jeg var ferdig med å lære
for dagen, men denne illusjonen ble
snart knust når jeg så mor som sto og
ventet på meg i døren. Da vi var unge,
hadde vi alle en pult på kjøkkenet
hvor vi kunne fortsette å bli undervist
av henne mens hun gjorde husarbeid
og laget middag. Hun var en naturlig
lærer, og krevde langt mer av oss enn
våre lærere på skolen og i kirken
gjorde.
Mors undervisning omfattet både
timelige og åndelige lærdommer. Hun
sørget for at ingen av oss ble hengende etter med skolearbeidet, som
hun ofte supplerte. Hun øvde også på
å holde sine hjelpeforeningsleksjoner
for oss. Vi fikk selvsagt de uforkortede
versjonene i notatbøkene hennes, ikke
de forkortede versjonene som måtte
tilpasses i én klasseperiode.
Vår undervisning hjemme omfattet
også utenatlæring av skriftsteder, trosartiklene og uttalelser fra profeter,
seere og åpenbarere. Mor mente at
et sinn ville bli svakt om det ikke
fikk kontinuerlig trening. Hun underviste oss mens vi tok oppvasken,
kjernet smør og hjalp til på mange
andre måter. Hun likte ikke at tilfeldige tanker skulle komme inn i barnas sinn, selv når de holdt på med
fysisk arbeid.
Jeg bruker ikke mor som forbilde
for foreldre i dagens verden. Tidene er
svært annerledes i dag, men selv om
tidene forandrer seg, må foreldres
undervisning aldri nedvurderes.
Mange aktiviteter knytter én generasjon til den neste, men kanskje den
viktigste av disse aktivitetene er forel30
Liahona
drenes undervisning i hjemmet. Dette
er ikke minst tilfelle når det er snakk
om undervisning i verdier, moralske
og etiske normer, og tro.
Undervisning i hjemmet blir stadig
viktigere i dagens verden, hvor djevelens innflytelse er så utbredt, og han
angriper og prøver å rive ned og ødelegge selve grunnlaget for vårt samfunn, nemlig familien. Foreldre må
beslutte at undervisning i hjemmet er
et svært hellig og viktig ansvar. Selv
om andre institusjoner, som kirke og
skole, kan bistå foreldre i å «lær[e]
den unge den vei han [eller hun] skal
gå» (Ordspråkene 22:6), er dette i
siste instans foreldrenes ansvar. Ifølge
lykkens store plan er det foreldre som
er betrodd vår himmelske Faders
barns omsorg og utvikling. Våre familier er en viktig del av hans gjerning
og herlighet – «å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv»
(Moses 1:39). På Guds evige scene er
det vanligvis meningen at foreldre
opptrer som hovedrolleinnehavere i
sine barns liv. Heldigvis er det stedfortredere med i produksjonen, som kan
trå til når foreldre ikke kan. Det er
imidlertid foreldre som er befalt av
Herren å oppdra sine barn i lys og
sannhet (se L&p 93:40).
Foreldre må bringe lys og sannhet
til sitt hjem ved én familiebønn, én
periode med skriftstudium, én bok
lest høyt, én sang og ett måltid om
gangen. De vet at rettskaffen, samvittighetsfull, vedvarende og daglig utøvelse av foreldrerollen er en av de
sterkeste kreftene til det gode i verden. Ethvert samfunns helse, dets innbyggeres lykke, deres velstand og
deres fred bunner alt sammen i den
undervisning barna får i hjemmet.
Eldste Joseph Fielding Smith sa:
«Foreldre har plikt til å lære sine barn
de frelsende prinsipper i Jesu Kristi
evangelium slik at de vet hvorfor de
skal døpe seg, og de kan få et ønske i
sitt hjerte om å fortsette å holde Guds
bud etter dåpen, slik at de kan komme
tilbake til hans nærhet. Ønsker dere,
mine gode brødre og søstre, deres
familier, deres barn? Ønsker dere å bli
beseglet til deres fedre og mødre før
dere … ? I så fall må dere begynne å
undervise ved vuggen. Dere må
undervise både ved eksempel og ved
forskrift» (Conference Report, okt.
1948, 153).
Min mors eksempel som lærer i
hjemmet vekker en annen tanke om
undervisning generelt. Kirkens ledere
bruker mye tid på å overveie hvordan
de kan forbedre undervisningen i
Kirken. Hvorfor investerer vi denne
tiden og innsatsen? Det er fordi vi tror
på undervisningens enorme kraft til å
øke enkeltpersoners tro og styrke
familier. Jeg tror at noe av det mest
effektive vi kan gjøre for å forbedre
undervisningen i Kirken, er å forbedre
undervisningen i vårt hjem. Vår undervisning hjemme forbereder oss til å
undervise mer effektivt i Kirken, og vår
undervisning i Kirken hjelper oss å
undervise mer effektivt hjemme. Over
hele Kirken er spisestuebord dekket
av bakgrunnsstoff og notatbøker fulle
av ideer til leksjoner. Man kan aldri forberede seg for mye til å undervise i
Jesu Kristi evangelium. Innsikt i evangeliet, enten den brukes i klassen eller
ei, kan alltid brukes i hjemmet.
Det inspirerte dokumentet «Familien
– en erklæring til verden», sier:
«Mann og hustru har et høytidelig
ansvar for å elske og ha omsorg for
hverandre og for sine barn. ”Barn er
en gave fra Herren” (Salmene 127:3).
Foreldre har en hellig plikt til å oppdra
sine barn i kjærlighet og rettferdighet,
til å dekke deres fysiske og åndelige
behov, til å lære dem å elske og tjene
hverandre, til å overholde Guds bud
og å være lovlydige borgere hvor de
enn bor…
… Etter guddommelig forordning
skal fedre presidere over sin familie i
kjærlighet og rettferdighet, og de er
ansvarlige for å sørge for livets nødvendigheter og beskyttelse for sin
familie. En mor er først og fremst
ansvarlig for å ha omsorg for sine barn.
I disse hellige ansvarsoppgaver er
fedre og mødre forpliktet til å hjelpe
hverandre som likeverdige partnere»
(Liahona, okt. 2004, 49).
Ifølge «Familien – en erklæring til
verden» gjelder prinsippene jeg har
fremsatt om undervisning i hjemmet,
begge foreldre, men de er spesielt
viktige for morsrollen. Fedre tilbringer ofte mye av dagen borte fra
hjemmet i sitt yrke. Det er en av de
mange grunnene til at så mye av
ansvaret for å undervise barn i hjemmet faller på mødre. Selv om omsten-
dighetene varierer og idealet ikke alltid er mulig, tror jeg det er etter guddommelig forordning at morsrollen
vektlegger omsorg for og undervisning av neste generasjon. Vi ser så
mange utfordringer i dag på grunn av
distraherende og nedbrytende innflytelser som har til hensikt å villede
Guds barn. Vi ser mange unge som
mangler de dype åndelige røtter de
trenger for å stå fast i troen når vantroens og fortvilelsens stormer raser
rundt dem. Altfor mange av vår himmelske Faders barn blir overvunnet
av verdslig begjær. Ondskapens fremstøt mot våre barn er både mer ubestemmelig og mer skamløs enn
noensinne tidligere. Ved å undervise i
Jesu Kristi evangelium i hjemmet
oppnår vi et ekstra lag med isolasjon
for å beskytte våre barn mot verdslig
påvirkning.
Gud velsigne dere flotte mødre og
fedre i Sion. Han har betrodd dere
sine evige barn. Som foreldre er vi
Guds partnere når det gjelder å tilveiebringe hans gjerning og herlighet
blant hans barn. Det er vår hellige plikt
å gjøre vårt aller beste. Dette er mitt
vitnesbyrd i Jesu Kristi navn. Amen. ■
Mai 2010
31
Av eldste D. Todd Christofferson
i De tolv apostlers quorum
Den velsignelse
Skriftene er for oss
Hovedformålet med all hellig skrift er å fylle vår sjel
med tro på Gud Faderen og på hans Sønn Jesus Kristus.
6.
oktober 1536 ble en ynkelig
skikkelse ført fra en fangekjeller i Vilvorde slott nær Brussel
i Belgia. I nesten halvannet år hadde
mannen sittet isolert i en mørk og
fuktig celle. Utenfor slottsmuren ble
fangen nå festet til en stolpe. Han fikk
tid til å uttale en siste bønn: «Herre,
åpne kongeriket Englands øyne,» og
så ble han kvalt. Like etterpå ble liket
brent. Hvem var denne mannen, og
hva var forseelsen som både politiske
og kirkelige myndigheter hadde
dømt ham for? Hans navn var William
Tyndale, og forbrytelsen var å ha oversatt og utgitt Bibelen på engelsk.
Tyndale, som ble født i England
omtrent da Columbus seilte til den
nye verden, studerte ved Oxford og
Cambridge, og ble så katolsk prest.
Han snakket åtte språk flytende, blant
annet gresk, hebraisk og latin. Tyndale
var en ivrig bibelstudent, og den
almenne uvitenhet om Skriftene som
han observerte blant både prester og
legfolk, gjorde ham dypt urolig. I en
heftig meningsutveksling med en
prest som argumenterte mot å gi
Skriften til vanlige mennesker, lovet
Tyndale: «Hvis Gud sparer mitt liv, skal
32
Liahona
jeg i løpet av få år sørge for at gutten
som kjører plogen, vet mer om
Skriften enn du gjør!»
Han søkte kirken om tillatelse til å
oversette Bibelen til engelsk slik at
alle kunne lese og anvende Guds ord.
Søknaden ble avslått. Den rådende
holdning var at direkte tilgang til
Skriftene for andre enn prestene, truet
kirkens myndighet og var ensbetydende med å «kaste perler for svin»
(Matteus 7:6).
Tyndale tok likevel fatt på det krevende oversettelsesarbeidet. I 1524
reiste han til Tyskland under falskt
navn, og bodde der mesteparten av
tiden i skjul og i konstant fare for å bli
arrestert. Med hjelp av pålitelige venner
klarte Tyndale å publisere engelske
oversettelser av Det nye testamente og
senere Det gamle testamente. Biblene
ble smuglet inn i England, hvor de var
sterkt etterspurt og høyt verdsatt av
dem som klarte å få tak i dem. De fikk
stor utbredelse, men i hemmelighet.
Myndighetene brente alle eksemplarer
de kunne finne. Tre år etter Tyndales
død åpnet imidlertid Gud kong Henrik
VIII’s øyne, og med utgivelsen av
det som ble kalt «Den store bibel»,
begynte Skriften å bli offentlig tilgjengelig på engelsk. Tyndales arbeid
dannet grunnlaget for nesten alle
fremtidige engelske oversettelser
av Bibelen, ikke minst kong Jakobs
versjon1.
William Tyndale var hverken den
første eller den siste av dem som i
mange land og på mange språk har
ofret, til og med livet, for å bringe
Guds ord ut av mulm og mørke. Vi
skylder dem alle en stor takk. Men vi
står kanskje i enda større gjeld til dem
som trofast skrev ned og bevarte
ordene gjennom tidene, ofte med
store anstrengelser og ofre – Moses,
Jesaja, Abraham, Johannes, Paulus,
Nephi, Mormon, Joseph Smith og
mange andre. Hva visste de om viktigheten av Skriftene som også vi trenger
å vite? Hva forsto innbyggerne i 1600tallets England, som betalte enorme
summer og tok store sjanser for å få
tilgang til en Bibel, som også vi burde
forstå?
Kort tid før sin død overlot profeten Alma folkets hellige opptegnelser
til sin sønn Helaman. Han minnet
Helaman om at Skriftene hadde «utvidet dette folks erindring, ja, og overbevist mange om deres feilaktige veier
og bragt dem til kunnskap om deres
Gud til deres sjelers frelse» (Alma
37:8). Han befalte Helaman å bevare
opptegnelsene slik at Gud gjennom
dem «kunne vise sin makt for kommende generasjoner» (Alma 37:14).
Gjennom Skriftene viser Gud virkelig sin makt til å frelse og opphøye
sine barn. Ved sitt ord, sa Alma, utvider
han vår erindring, kaster lys over falskhet og villfarelser, bringer oss til
omvendelse og får oss til å glede oss i
Jesus Kristus, vår Forløser.
Skriftene utvider vår erindring
Skriftene utvider vår erindring ved å
hjelpe oss til alltid å minnes Herren og
vårt forhold til ham og Faderen. De
minner oss om det vi visste i vårt førjordiske liv. De utvider også vår erindring i en annen betydning ved å lære
oss om tidsaldre, personer og hendelser vi ikke selv har opplevd. Ingen
av oss var tilstede og så Rødehavet
bli delt, og gikk over til den andre
siden sammen med Moses mellom
vegger av vann. Vi var ikke der og
hørte Bergprekenen, så Lasarus oppvekket fra de døde eller så Frelserens
lidelser i Getsemane og deretter på
korset. Vi hørte ikke, sammen med
Maria, de to englene som vitnet ved
den tomme graven om at Jesus var
oppstått fra de døde. Vi gikk ikke frem
en etter en sammen med folkemengden i landet Overflod, etter invitasjon
fra Frelseren, for å føle naglegapene og
væte føttene hans med våre tårer. Vi
knelte ikke ved siden av Joseph Smith
i Den hellige lund og skuet Faderen og
Sønnen. Likevel vet vi disse tingene og
mye, mye mer fordi vi har Skriftenes
opptegnelse som utvider vår erindring
og lærer oss det vi ikke visste. Og når
disse tingene trenger inn i vårt sinn
og hjerte, slår vår tro på Gud og hans
elskede Sønn, rot.
Skriftene utvider også vår erindring
ved å hjelpe oss å ikke glemme det vi
og tidligere generasjoner har lært.
De som enten ikke har eller ignorerer
Guds nedskrevne ord, slutter til slutt
å tro på ham og glemmer hensikten
med sin eksistens. Dere husker sikkert
hvor viktig det var for Lehis folk å
få med seg messingplatene da de forlot Jerusalem. Disse Skriftene var
nøkkelen til deres kunnskap om
Gud og Kristi kommende forløsning.
Den andre gruppen som «kom ut fra
Jerusalem» kort tid etter Lehi, hadde
ingen skrifter, og da Lehis etterkommere møtte dem tre eller fire hundre
år senere, står det skrevet at «deres
språk var blitt forvansket, … og de fornektet sin Skapers eksistens» (Omni
1:15, 17).
På Tyndales tid hersket stor uvitenhet om Skriftene fordi folk ikke hadde
tilgang til Bibelen, iallfall ikke på et
språk de kunne forstå. I dag er Bibelen
og andre skrifter lett tilgjengelige, men
likevel tiltar uvitenheten om Skriftene
fordi folk ikke vil åpne bøkene.
Dermed har de glemt ting som deres
besteforeldre visste.
Skriftene er målestokken når det
gjelder å skjelne mellom sannhet og
villfarelse
Gud bruker Skriftene til å avsløre
feilaktig tankegang, falske tradisjoner
og synd, med deres katastrofale virkninger. Han er en kjærlig far som
Mai 2010
33
ønsker å spare oss for unødig lidelse
og sorg, og samtidig hjelpe oss å nå
vårt guddommelige potensial.
Skriftene avkrefter for eksempel en
gammel filosofi som har kommet på
mote igjen i vår tid – Korihors filosofi
om at det ikke finnes noen absolutte
moralnormer, at «hvert menneske
[utvikler] seg i forhold til sine evner,
og hvert menneske seire[r] i forhold
til sin styrke, og uansett hva et menneske [gjør], så [er] det ingen forbrytelse». Og «når et menneske [dør], så
[er] det ikke noe mer» (Alma 30:1718). Alma, som hadde konfrontert
Korihor, lot ikke sin egen sønn
Corianton være det minste i tvil om at
det virkelig finnes en moralkodeks,
og hva den består i. Corianton hadde
begått seksuell synd, og hans far talte
kjærlig, men rett frem til ham: «Vet du
ikke, min sønn, at disse ting er en
avskyelighet i Herrens øyne, ja, mer
avskyelig enn alle andre synder unntatt
utgytelsen av uskyldig blod eller å fornekte Den Hellige Ånd?» (Alma 39:5).
I motsetning til for et århundre
siden, vil mange i dag argumentere
mot Alma når det gjelder hvor alvorlig
34
Liahona
umoral er. Andre vil påstå at alt er relativt, eller at Guds kjærlighet er overbærende. Hvis det finnes en Gud, sier de,
unnskylder han alle synder og misgjerninger på grunn av sin kjærlighet til
oss – det er intet behov for omvendelse. Eller det er iallfall nok med en
enkel bekjennelse. De har forestilt seg
en Jesus som vil at vi skal arbeide for
sosial rettferdighet, men som ikke stiller noen krav til vår livsførsel.2 Men en
kjærlig Gud vil ikke at vi skal lære av
sørgelig erfaring at «ugudelighet aldri
har vært lykke» (Alma 41:10; se også
Helaman 13:38). Hans bud gjenspeiler
virkeligheten, og er vår beskyttelse
mot selvpåført smerte. Skriftene er
prøvestenen for å måle korrekthet og
sannhet, og de er klare på at sann
lykke ikke følger av å fornekte Guds
rettferdighet eller prøve å omgå syndens konsekvenser, men av omvendelse og tilgivelse gjennom Guds
Sønns nåde og forsoning (se Alma 42).
Skriftene lærer oss prinsipper og
moralverdier som er nødvendige for
samfunnets eksistens, herunder integritet, ansvarlighet, uselviskhet, troskap og nestekjærlighet. I Skriftene
finner vi levende fremstillinger av velsignelsene ved å overholde sanne
prinsipper, samt de tragedier som
rammer enkeltpersoner og sivilisasjoner som forkaster dem. Der Skriftenes
sannheter ignoreres eller glemmes, vil
samfunnets moralske kjerne oppløses,
og da kommer forfallet ikke lenge
etter. Snart er det ingenting igjen til å
opprettholde de institusjoner som holder samfunnet sammen.
Skriftene fører oss til Kristus, vår
Forløser
Det sentrale formål med all skrift er
å fylle vår sjel med tro på Gud Faderen
og hans Sønn Jesus Kristus – tro på at
de er til, tro på Faderens plan for vår
udødelighet og vårt evige liv, tro på
Jesu Kristi forsoning og oppstandelse,
som muliggjør denne lykkens plan,
tro til å gjøre Jesu Kristi evangelium
til vår måte å leve på, og tro til å bli
kjent med «den eneste sanne Gud,
og ham [han] utsendte, Jesus Kristus»
(Johannes 17:3).
Guds ord er, som Alma sa, som et frø
som plantes i vårt hjerte, og som blir til
tro når det begynner å vokse i oss (se
Alma 32:27-43; se også Romerne 10:1317). Tro vil ikke komme ved å studere
gamle tekster som rent akademiske fag.
Den vil ikke komme ved arkeologiske
utgravninger og oppdagelser. Den vil
ikke komme ved vitenskapelige forsøk.
Den vil ikke engang komme ved å
oppleve mirakler. Disse tingene kan
bekrefte vår tro, eller noen ganger
utfordre den, men de skaper ikke tro.
Tro kommer ved Den hellige ånds vitnesbyrd til vår sjel, Ånd til ånd, når vi
hører eller leser Guds ord. Og troen
modnes når vi fortsetter å nyte av ordet.
Skriftenes beretninger om andres
tro styrker vår egen. Vi husker en
høvedsmanns tro, som lot Kristus helbrede tjeneren hans uten så mye som å
se ham (se Matteus 8:5-13; Markus
7:25-30), og at datteren av en ikkejødisk kvinne ble helbredet fordi
denne ydmyke moren ville ta imot om
så smulene fra Mesterens bord (se
Matteus 15:22-28; Markus 7:25-30). Vi
hører den lidende Job gråte: «Selv om
han slår meg, vil jeg stole på ham» (Job
13:15) – og erklære: «Men jeg, jeg vet
at min gjenløser lever, og som den
siste skal han stå fram på støvet … [og]
ut fra mitt kjød [skal jeg] skue Gud»
(Job 19:25-26). Vi hører og henter
styrke i en ung profets besluttsomhet,
han som ble hatet og bittert forfulgt av
så mange voksne: «Jeg hadde sett et
syn, det visste jeg, og jeg visste at Gud
visste det, og jeg kunne ikke fornekte
det, heller ikke våget jeg å gjøre det»
(Joseph Smith – Historie 1:25).
Fordi de forklarer Kristi lære, ledsages Skriftene av Den hellige ånd, hvis
rolle det er å vitne om Faderen og
Sønnen (se 3. Nephi 11:32). Derfor er
det å lese Skriftene én måte å motta
Den hellige ånd på. Hellig skrift gis
gjennom Den hellige ånd i første
omgang (se 2. Peter 1:21; L&p 20:26-27;
68:4), og den samme Ånd kan vitne om
dens sannhet for oss. Studer Skriftene
omhyggelig og ettertenksomt. Grunn
på dem og be om dem. Skriftene er
åpenbaring, og de vil utløse flere åpenbaringer.
Tenk hvor velsignet vi er som har
Bibelen og rundt 900 andre sider med
hellig skrift, i Mormons bok, Lære og
pakter og Den kostelige perle. Tenk så
på at vi i tillegg har profeters ord,
uttalt ved tilskyndelse fra Den hellige
ånd i sammenhenger som denne, som
Herren kaller hellig skrift (se L&p
68:2-4), og som strømmer til oss nesten uavbrutt via TV, radio, Internett,
satellitt, CD, DVD og på trykk. Jeg
antar at et folk aldri noensinne har
blitt velsignet med så mye hellig skrift.
Og ikke bare det, men alle menn,
kvinner og barn kan ha og studere sitt
eget eksemplar av disse hellige tekstene, for det meste på sitt eget språk.
Tenk hvor fantastisk dette måtte ha
vært for menneskene på William
Tyndales tid og de hellige i tidligere
evangelieutdelinger! Herren forteller
oss utvilsomt med denne velsignelsen
at vårt behov for kontinuerlig tilgang
til Skriftene er større enn noen gang
før. Måtte vi stadig nyte Kristi ord, som
vil fortelle oss alt vi skal gjøre (se 2.
Nephi 32:3). Jeg har studert Skriftene,
jeg har grunnet på Skriftene, og i
denne påsketid bærer jeg vitnesbyrd
om Faderen og Sønnen slik de åpenbares for oss i hellig skrift, i Jesu Kristi
navn. Amen. ■
NOTER
1. Følgende ble brukt som kilder til informasjon
om William Tyndale: David Daniell: The Bible
in English (2003), 140-57; Lenet Hadley
Read, How We Got the Bible (1985), 67-74;
S. Michael Wilcox, Fire in the Bones: William
Tyndale – Martyr, Father of the English Bible
(2004); John Foxe, The New Foxe’s Book of
Martyrs (1997), 121-33; «William Tyndale»,
http://en.wikipedia.org/wiki/William_Tyndale;
lest 28. februar 2010. Bible Dictionary, “Bible,
English”.
2. Se intervju med Richard Neitzel Holzapfel,
i Michael De Groote: «Questioning the
Alternative Jesus», Deseret News, 26. nov.
2009, M5.
Mai 2010
35
Av eldste Koichi Aoyagi
i De sytti
Hjelpende hender,
frelsende hender
Måtte vi følge profetens råd og eksempel,
og hver dag oppsøke de trengende.
M
ine brødre og søstre, jeg er
dypt takknemlig for anledningen til å tale på denne
konferansen. Jeg er takknemlig for
president Thomas S. Monson, og jeg
vitner om at han er en levende Guds
profet. Jeg er dypt imponert over president Monsons gode eksempel, som
hele sitt liv har brukt sine hender til å
hjelpe og frelse andre.
Vi lever i en tid da mange opplever
katastrofer og trenger hjelp på grunn
av voldsomme jordskjelv, tsunamier,
orkaner og andre naturkatastrofer.
Kirken hjelper disse menneskene med
humanitærhjelp. Kirkens medlemmer
gir trofast rundhåndede fasteoffer hver
måned og utfører tjeneste i en kjærlig
ånd. De tilbyr bokstavelig talt hjelpende hender på Herrens måte. De
følger Herrens befaling: «Kom i hu, i
alle ting, de fattige og trengende, de
syke og lidende, for den som ikke
gjør disse ting, er ikke min disippel»
(L&p 52:40).
I dag vil jeg fokusere på hender som
hjelper og frelser åndelig. Herrens gjerning og herlighet er virkelig «å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig
liv» (Moses 1:39). Mange rundt oss
36
Liahona
trenger åndelig hjelp. Når vi tilbyr en
frelsende hånd til mindre aktive medlemmer, familier hvor ikke alle er medlem, og til ikke-medlemmer, innbyr vi
alle til å «komme til Kristus».1
Som ny konvertitt til Kirken opplevde jeg en åndelig redning ved et
trofast medlems frelsende hender. Jeg
vokste opp i Matsumoto i Japan, nær
stedet der vinter-OL i Nagano fant
sted. Hjembyen min minner veldig om
Salt Lake City, i en dal omgitt av vakre
fjell. Da jeg var 17, traff jeg to amerikanske misjonærer, eldste Carter og
eldste Hayashi. Selv om det bare var
2-3 år mellom oss, hadde eldstene noe
spesielt som jeg aldri hadde følt før.
De var flittige, glade og fulle av kjærlighet og lys. Jeg ble dypt imponert over
deres egenskaper, og jeg ønsket å bli
som dem. Jeg lyttet til deres budskap
og bestemte meg for å bli døpt. Far og
mor, som var buddhister, var sterkt
imot at jeg skulle la meg døpe. Men
med misjonærenes og Herrens hjelp
fikk jeg tillatelse, og som ved et mirakel ble jeg døpt.
Året etter begynte jeg på universitetet i Yokohama. Da jeg bodde alene,
langt fra hjembyen og menneskene jeg
kjente, ble jeg ensom og kom bort fra
Kirken. En dag fikk jeg et postkort fra
et medlem av Kirken hjemme. Hun
skrev at hun hadde hørt at jeg ikke
gikk på Kirkens møter. Hun siterte et
skriftsted og oppfordret meg til å
komme tilbake til Kirken. Jeg ble overveldet av det som sto i skriftstedet.
Dette hjalp meg å innse at jeg kanskje
hadde mistet noe viktig, og jeg grunnet og kjempet i mange dager. Dette
fikk meg også til å huske et løfte som
misjonærene hadde gitt meg: «Hvis du
leser Mormons bok og spør i innstendig bønn om løftet i Moroni er sant, vil
du få vite sannheten gjennom Den
hellige ånds kraft.»2
Jeg innså at jeg ikke ba av hele mitt
hjerte, og jeg bestemte meg for å
gjøre det. En morgen våknet jeg tidlig,
knelte i min lille leilighet og ba oppriktig. Til min forbauselse kom bekreftelsen fra Den hellige ånd over meg
som lovet. Mitt hjerte brant, jeg skalv
i hele kroppen og jeg ble fylt med
glede. Gjennom Den hellige ånds
kraft forsto jeg at Gud Faderen og
hans Sønn Jesus Kristus lever, og at
de virkelig viste seg for Joseph Smith.
Jeg besluttet i mitt hjerte å omvende
meg og trofast følge Jesus Kristus
resten av mitt liv.
Denne åndelige opplevelsen forandret mitt liv fullstendig! Jeg bestemte
meg for å reise på misjon av takknemlighet til Herren og til medlemmet
som reddet meg. Etter min misjon ble
jeg beseglet i templet til en herlig
jente, og vi har blitt velsignet med fire
barn. Det er ikke tilfeldig at dette er
den samme jenta som reddet meg ved
å sende et postkort til den ensomme
leiligheten i Yokohama for mange år
siden. Jeg er evig takknemlig for
Herrens barmhjertighet og hjelpen fra
dette medlemmet, som oppfordret
meg til igjen å komme til Kristus.3
Jeg vet at mange av dere rekker ut
kjærlige og frelsende hender hver
eneste dag. Dette gjelder en trofast
søster i Hjelpeforeningen som ikke
bare bryr seg om søstrene hun besøker, men også enhver søster som er
syk eller trenger hjelp på noe vis. Hun
går ofte på besøk, og i mange år har
hun styrket manges tro. Jeg tenker på
en biskop som ofte besøkte enker og
enkemenn i menigheten sin. Han fortsatte å hjelpe i mange år etter at han
ble avløst.
Jeg kjenner en prestedømsleder
som tar seg tid til en ung mann som
har mistet sin far. Han går sammen
med ham på aktiviteter, underviser
ham i evangeliet og gir råd slik hans
far ville ha gjort. En annen familie
elsker å dele evangeliet med andre.
Både foreldrene og barna vitner om
evangeliet for menneskene rundt seg,
og de er avholdt av mange.
Som en del av en Primær-aktivitet
legger mitt fem år gamle barnebarn et
maiskorn i en stor glassflaske hver
gang hun gjør en god gjerning. Hun
synger denne Primær-sangen høyt
mens hun søker gode ting å gjøre hver
dag: «Kom følg profeten, kom følg profeten. Han viser vei.»4
Jeg har ikke tid til å fortelle dere om
alt det gode jeg ser Kirkens medlemmer gjøre. De følger profetens råd –
ikke av plikt eller ansvarsfølelse, men av
egen frie vilje, anonymt og med glede.
Iblant føler vi at vi er svake og
mangler styrke til å redde andre,
men Herren påminner oss: «Sannelig
sier jeg dere: Alt dere gjorde mot én av
disse mine minste brødre, det gjorde
dere mot meg» (Matteus 25:40).
Jeg avslutter med et sitat av president Thomas S. Monson: «Mine brødre
og søstre, vi er omgitt av mennesker
som trenger vår oppmerksomhet, vår
oppmuntring, vår støtte, vår trøst og
vår vennlighet – enten det er familiemedlemmer, venner, bekjente eller
fremmede. Vi er Herrens hender her
på jorden, med befaling om å tjene og
bygge opp hans barn. Han er avhengig
av oss alle.»5
Måtte vi følge profetens råd og
eksempel, og hver dag oppsøke de
trengende så vi kan være Herrens
hender for å hjelpe og frelse hans
barn. Det ber jeg om i Jesu Kristi
navn. Amen. ■
NOTER
1. Se Forkynn mitt evangelium – En veiledning i misjonærarbeidet (2005), 1.
2. Se Moroni 10:4-5.
3. Se Matteus 11:28.
4. «Følg profeten», Barnas sangbok, 58-59.
5. Thomas S. Monson: «Hva har jeg gjort for
noen i dag?» Liahona, nov. 2009, 86.
Mai 2010
37
Av eldste Bruce A. Carlson
i De sytti
Når Herren befaler
Trofast lydighet, uansett hvor stor oppgaven måtte
virke, vil gi Herrens veiledning, hjelp og fred.
J
eg har hørt om to friluftsliv-entusiaster som leide et lite fly for å
komme til en avsidesliggende innsjø på sin årlige fisketur. Etter en vellykket utflukt kom piloten tilbake for å
hente dem. Han informerte imidlertid
raskt fiskerne om at det lille flyet ikke
kunne frakte både dem, utstyret og all
fisken de hadde fått. Han måtte fly
dem i to omganger.
Fiskerne var ikke interessert i
å betale for en ekstra flygning turretur. Etter et løfte om å pakke
effektivt og en liten bonusbetaling,
gikk piloten motvillig med på å gjøre
et forsøk.
Fiskerne gliste tilfreds da piloten
tvang flyet opp i luften. Men bare sekunder senere steilet flyet og styrtet
ned i et stort sumpområde i enden av
innsjøen.
Flyet hadde steilet på grunn av et
velkjent fenomen som kalles «bakkeeffekt». Bakkeeffekten skapes når luft
komprimeres mellom flyets vinger og
jordoverflaten – så lenge de er nær
hverandre. Da flyet i dette tilfellet
krabbet seg oppover og ut av bakkeeffekten, ble det nødt til å fly ved egen
kraft, noe det ganske enkelt ikke
klarte.
Heldigvis ble ingen alvorlig skadet,
og etter å ha fått summet seg litt,
38
Liahona
spurte den ene fiskeren den andre:
«Hva skjedde?» Den andre svarte:
«Vi styrtet under avgang – omtrent
hundre meter fra der vi endte opp
i fjor!»
I likhet med de to fiskerne tror vi
iblant at det må finnes en lettere
måte, en snarvei eller en tilpasning av
Herrens bud som vil passe med våre
egne omstendigheter. Tanker som
disse tar ikke hensyn til at streng
lydighet mot Guds lover medfører
hans velsignelser, mens det å ikke
holde hans lover har forutsigbare
konsekvenser.
Da han ble utnevnt til Kirkens
president, sa Harold B. Lee: «Kirkens
sikkerhet ligger i at medlemmene
holder budene… Når de holder
budene, vil de høste velsignelser.»1
Når vi velger å bryte et bud, er det
vanligvis fordi (1) vi har overbevist
oss selv om at budet ikke gjelder
oss, (2) vi tror ikke det er viktig, eller
(3) vi er sikre på at det er for vanskelig
å adlyde.
1. Dette budet gjelder ikke meg
I de siste årene av kong Salomos
regjeringstid informerte Herren
ham gjennom sin profet: «Jeg [vil]
rive riket fra deg og gi det til din
tjener.»2
Kort tid senere identifiserte
profeten Akia denne tjeneren som
Jeroboam, en «dugelig arbeider»,
som Salomo hadde satt til å ha tilsyn
«med alt det arbeid som var pålagt
Josefs hus».3 Jeroboams plikter
gjorde det nødvendig å reise fra
Efra’im-fjellene der han bodde, til
hovedstaden Jerusalem. På en av
disse reisene møtte Akia ham på
veien. Gjennom Akia sa Herren:
«Jeg … gir deg de ti stammene.»4
Han instruerte også Jeroboam:
«Hvis du … vandrer på mine veier …
så du holder mine lover og bud, …
vil jeg være med deg, … og jeg vil
gi deg Israel.»5
Etter å ha hørt om Akias profeti
ønsket Salomo å drepe Jeroboam, så
Jeroboam flyktet til Egypt6. Etter
Salomos død vendte Jeroboam hjem
fra eksil til den nordlige del av Israel
og tok over ledelsen av de ti stammene i nord7.
Jeroboams regjeringsplan over
kongeriket inneholdt både gode og
ugudelige elementer. Han grunnla
Sikem som landets hovedstad, en by
av stor religiøs betydning for hans
folk. Dessverre innførte han også
sataniske ritualer i deres religionsutøvelse.8
Jeroboam overbeviste seg selv
om at noen av Guds bud ikke gjaldt
ham. Som følge av hans handlinger
ble alle hans etterkommere drept,
og på grunn av den hedenske praksis
han hadde innført i deres hellige
ordinanser, ble Israels ti stammer
til slutt drevet ut av sitt arveland9.
Slik det å fly ut av bakkeeffekten
med mer vekt enn flyets vinger kan
bære vil få katastrofale konsekvenser,
vil vår delvise eller selektive lydighet til
Guds lover ikke kunne gi oss lydighetens fulle velsignelser.
2. Dette budet er ikke viktig
Mange tiår senere reiste Na’aman,
en syrisk krigshelt og en «veldig stridsmann»,10 fra sitt hjemland til Israel
for å be kongen, Joram, helbrede
ham for hans spedalskhet.11
Na’aman ble henvist til profeten
Elisa. «Og Elisa sendte et bud ut til
ham og sa: Gå og bad deg sju ganger
i Jordan, … og du skal bli ren.»12
Til tross for dette profetiske løftet
om å bli helbredet, ble Na’aman
fornærmet over at Elisa ikke møtte
ham personlig og enda mer fornærmet over profetens instruksjon om
å bade seg syv ganger i den lille,
grumsete Jordan-elven. Hans stolthet
krevde noe mer bemerkelsesverdig
og stort, noe som sto i stil med hans
anseelse og rang i lokalsamfunnet
og landet.
Heldigvis for Na’aman overbeviste
tjenerne hans ham om at uansett
hva profeten ba ham gjøre, ville
det gi Herrens velsignelser om han
bare adlød. Na’aman vasket seg i
Jordan-elven slik han ble bedt om,
og som et resultat av sin lydighet ble
han helbredet for sin spedalskhet.13
Lydighet til Herrens bud, uansett
hvor trivielle eller lite viktige vi tror
de er, vil med sikkerhet gi oss hans
lovede velsignelser.
3. Dette budet er for vanskelig
På Herrens befaling ledet profeten
Lehi sin familie ut i villmarken. I løpet
av de første dagene av reisen befalte
Lehi sin sønn Lemuel å være «fast og
standhaftig og urokkelig i å holde
Herrens befalinger».14
Men da profeten ba dem vende tilbake til Jerusalem for å hente messingplatene med «jødenes opptegnelse»,15
gjorde de to eldste guttene opprør og
sa: «Det er vanskelig.»16
Til tross for sine eldre brødres knurring, medførte Nephis tro og lydighet
mot Herrens befalinger at de fikk tak i
messingplatene. En nasjon ble bygget,
et språk ble bevart og Jesu Kristi
evangelium ble forkynt for mange
generasjoner.
Iblant rasjonaliserer vi oss frem
til at Herren vil forstå vår ulydighet
fordi våre spesielle omstendigheter
gjør troskap overfor hans lover
vanskelig, pinlig eller til og med
smertefullt. Men trofast lydighet,
uansett hvor stor oppgaven måtte
virke, vil gi Herrens veiledning, hjelp
og fred.
Profeten Joseph Smith adspurte
Herren to ganger om en fremstående
venn, Martin Harris, kunne ta med seg
de første 116 håndskrevne sidene
av oversettelsen av «Lehis bok» fra
Harmony, Pennsylvania, tilbake til
Palmyra. Hver gang rådet Herren
Joseph til å unngå å betro manuskriptet til Harris.
Martin ønsket å bruke oversettelsen
som bevis for å hindre venner og
bekjente av ham i å spre rykter om hans
vennskap med Joseph Smith. Tredje
gang sa Herren ja til Josephs bønn.17
Martin mistet manuskriptet, og
konsekvensen ble at platene ble fratatt
profeten Joseph Smith i en lengre
periode. Dette ble en smertefull lærepenge for profeten Joseph, som sa:
«Jeg gjorde dette til min regel: Når
Herren befaler, gjør det.»18 Dette bør
og kan også være vår regel.
Mai 2010
39
Herrens reaksjon når vi adlyder hans
bud, er sikker. Han har lovet oss: «Hvis
[dere] holder mine bud og holder ut til
enden, skal [dere] få evig liv.»19
Han har også sagt: «Jeg, Herren, er
barmhjertig og nådig mot dem som
frykter meg og finner behag i å hedre
dem som tjener meg i rettferdighet og
sannhet inntil enden.»20
Lydighet til Herrens bud gir oss
trygghet på den vei vi har valgt, gjør
oss berettiget til Hans veiledning i alt
vi foretar oss og gjør det mulig for oss
å bli lik vår Frelser Jesus Kristus og
vende tilbake til vår Faders nærhet.
Det er min bønn at vi hver dag må
strebe etter å bli mer lydige mot de
lover, ordinanser og bud som hører til
Jesu Kristi evangelium, slik at Han kan
velsigne oss i større grad.
Jeg vitner om at lydighet til Guds
bud medfører himmelens velsignelser,
at vår himmelske Fader og hans Sønn
Jesus Kristus lever, at Mormons bok er
Guds ord og at president Thomas S.
Monson er Herrens profet i dag. I Jesu
Kristi navn. Amen. ■
NOTER
1. Harold B. Lee, sitert i Stephen W. Gibson:
«Presidency Meets the Press», Church News,
15. juli 1972, 3.
2. 1. Kongebok 11:11.
3. 1. Kongebok 11:28.
4. 1. Kongebok 11:31.
5. 1. Kongebok 11:38.
6. Se 1. Kongebok 11:40.
7. Se 1. Kongebok 12:2-3, 20
8. Se 1. Kongebok 12:25-30.
9. Se 1. Kongebok 14:10, 15-16.
10. 2. Kongebok 5:1.
11. Se 2. Kongebok 5:5-6.
12. 2. Kongebok 5:10.
13. Se 2. Kongebok 5:11-14.
14. 1. Nephi 2:10.
15. 1. Nephi 3:3.
16. 1. Nephi 3:5.
17. Se History of the Church, 1:20-21; Lære og
pakter 3; 10.
18. Læresetninger fra Kirkens presidenter –
Joseph Smith (2007), 160.
19. Lære og pakter 14:7.
20. Lære og pakter 76:5; uthevelse tilføyd.
40
Liahona
Av eldste David A. Bednar
i De tolv apostlers quorum
Vær årvåkne … med
all utholdenhet
Et system for åndelig varsling … kan hjelpe foreldre i Sion å
være årvåkne og forstandige når det gjelder deres barn.
J
eg var nylig ute og kjørte bil idet
regndråpene fra et tordenvær
begynte å plaske mot frontruten.
Ved siden av veien viste et elektronisk skilt en betimelig advarsel:
«Vanndammer i veibanen.» Overflaten
jeg kjørte på, virket ganske trygg. Men
denne viktige informasjonen hjalp
meg å forberede meg på en mulig fare
jeg ikke hadde ventet og ennå ikke
kunne se. Jeg fortsatte videre mot
bestemmelsesstedet, men bremset
ned og holdt årvåkent utkikk etter
flere faresignaler.
Tidlige faresignaler viser seg på
mange områder av vårt liv. En feber
kan for eksempel være et første symptom på sykdom. Forskjellige økonomiog arbeidsmarkedsindikatorer brukes
til å forutse fremtidige trender i
den lokale og nasjonale økonomi.
Avhengig av hvilken del av verden
vi bor i, kan vi få flom-, snøskred-,
orkan-, tsunami-, tornado- eller snøstormvarsler.
Vi er også velsignet med tidlige
åndelige faresignaler som en kilde
til beskyttelse og rettledning for oss.
Husk hvordan Noah ble varslet av Gud
om ting som ennå ikke var sett, og da
«bygde Noah … en ark til frelse for sin
husstand» (Hebreerne 11:7).
Lehi ble advart og bedt om å forlate
Jerusalems land og ta med seg sin
familie ut i villmarken fordi menneskene han hadde forkynt omvendelse
for, ønsket å drepe ham (se 1. Nephi
2:1-2).
Frelseren selv ble spart på grunn av
en advarsel fra en engel: «En Herrens
engel [viser] seg for Josef i en drøm og
sier: Stå opp, ta barnet og dets mor
med deg og flykt til Egypt! Bli der til
jeg sier fra til deg. For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe
det» (Matteus 2:13).
Tenk på Herrens språkbruk i
åpenbaringen som er kjent som
Visdomsordet: «På grunn av ondskap
og planer som er og vil være i uhederlige menneskers hjerter i de siste
dager, har jeg advart dere og advarer
dere på forhånd ved å gi dere dette
visdomsord ved åpenbaring» (L&p
89:4).
Åndelige advarsler burde føre til
økende årvåkenhet. Dere og jeg lever i
en «advarsels dag» (L&p 63:58). Og
fordi vi har blitt og vil bli advart, må vi
være, slik apostelen Paulus formante,
«årvåkne … med all utholdenhet»
(Efeserne 6:18).
Jeg ber om Den hellige ånds veiledning når jeg skal beskrive et system for
åndelig varsling som kan hjelpe foreldre i Sion å være årvåkne og forstandige når det gjelder deres barn. Dette
varslingssystemet gjelder barn i alle
aldre og består av tre grunnkomponenter: (1) å lese og snakke om
Mormons bok sammen med barna,
(2) spontant å bære vitnesbyrd om
evangeliets sannheter for barna og
(3) å oppfordre barna til å studere
evangeliet selv og ikke bare la seg
påvirke av andre i sin læring av evangeliet. Foreldre som gjør disse tingene
trofast, vil bli velsignet med å se tidlige
tegn på åndelig vekst eller utfordringer med barna, og vil være bedre
rustet til å motta inspirasjon til å styrke
og hjelpe barna.
Komponent nummer en: Å lese og
snakke om Mormons bok
Mormons bok inneholder fylden
av Frelserens evangelium og er den
eneste bok Herren selv har bevitnet er
sann (se L&p 17:6; se også Russell M.
Nelson: «Et vitnesbyrd om Mormons
bok», Liahona, jan. 2000, 84).
Mormons bok er i sannhet sluttstenen
i vår religion.
Mormons boks evne til å overbevise
og omvende kommer både av et sentralt fokus på vår Herre Jesus Kristus
og av dens læresetningers enkelhet
og klarhet. Nephi erklærte: «Min
sjel fryder seg over å tale klart og
tydelig til mitt folk, så de kan lære»
(2. Nephi 25:4). Rotformen klar i
dette verset beskriver ikke ting som
er ordinære eller enkle, men snarere
instruksjoner som er tydelige og lette
å forstå.
Mormons bok er den mest korrekte
av alle jordens bøker fordi den fokuserer på sannheten (se Johannes 14:6;
1. Nephi 13:40), Jesus Kristus, og gjengir de klare og meget verdifulle ting
som har blitt fjernet fra det sanne
evangelium (se 1. Nephi 13:26, 28-29,
32, 34-35, 40). Den unike kombinasjonen av disse to faktorene – et fokus på
Frelseren og lærens enkelhet – innbyr
på en kraftfull måte det bekreftende
vitnesbyrd fra Guddommens tredje
medlem, Den hellige ånd. Derfor taler
Mormons bok til leserens ånd og
hjerte som ingen annen bok med
hellig skrift.
Profeten Joseph Smith forklarte at
vi ved å følge forskriftene i Mormons
bok, ville «komme nærmere Gud»
enn ved å følge noen annen bok»
(Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph Smith [2007], 64). Ved
regelmessig å lese og snakke om
Mormons bok får vi styrke til å motstå
fristelser, og vi får større kjærlighet i
familien. Samtaler om læresetningene
og prinsippene i Mormons bok gir
foreldre muligheter til å iaktta sine
barn, lytte til dem, lære av dem og
undervise dem.
Mai 2010
41
Ungdom i alle aldre, til og med
spedbarn, er mottakelige for den
karakteristiske ånd i Mormons bok.
Barn forstår kanskje ikke alle ordene
og beretningene, men de føler utvilsomt en velkjent ånd, slik Jesaja
beskriver (se Jesaja 29:4; se også
2. Nephi 26:16). De spørsmål et barn
stiller, et barns kommentarer og de
samtaler som finner sted, gir viktige
åndelige varsler på et tidlig tidspunkt.
Det er viktig å huske at slike samtaler
kan hjelpe foreldre å forstå hva barna
lærer, tenker og føler angående sannhetene i denne hellige boken, så
vel som hvilke vanskeligheter de
opplever.
Komponent nummer to:
Bær vitnesbyrd spontant
Vitnesbyrd er personlig kunnskap
basert på Den hellige ånds vitnesbyrd
om at bestemte fakta av evig betydning
er sanne. Den hellige ånd er budbringeren for Faderen og Sønnen og lærer
oss og veileder oss til all sannhet (se
Johannes 14:26; 16:13). Derfor, «ved
Den Hellige Ånds kraft kan [vi] vite
sannheten i alle ting» (Moroni 10:5).
Den kunnskap og åndelige overbevisning vi mottar fra Den hellige ånd,
kommer ved åpenbaring. Det å søke og
oppnå disse velsignelsene forutsetter et
oppriktig hjerte, ærlig hensikt og tro på
Kristus (se Moroni 10:4). Et personlig
42
Liahona
vitnesbyrd medfører også ansvar.
Foreldre bør være årvåkne og åndelig oppmerksomme på spontane
muligheter som oppstår til å bære vitnesbyrd for sine barn. Slike muligheter
trenger ikke være programmert, planlagt eller nedskrevet. Jo mindre styrte
slike vitnesbyrd er, jo mer sannsynlig
er det at de virker oppbyggende og
gjør varig inntrykk. «Vær heller ikke
bekymret på forhånd for hva dere skal
si, men samle til enhver tid livets ord i
deres sinn, og det skal bli gitt dere i
samme stund den del som skal bli tildelt enhver» (L&p 84:85).
For eksempel kan en naturlig familiesamtale ved middagsbordet være den
perfekte mulighet for en far eller mor
til å fortelle og vitne om velsignelser
han eller hun mottok i løpet av en
relativt rutinepreget dag. Et vitnesbyrd
behøver ikke alltid begynne med
ordene «Jeg vil bære vitnesbyrd». Vårt
vitnesbyrd kan uttrykkes så enkelt
som: «Jeg vet at jeg ble velsignet med
inspirasjon på jobben i dag,» eller:
«Dette skriftstedet har alltid vært en
stor kilde til veiledning for meg.»
Anledninger til å bære vitnesbyrd kan
også dukke opp når man reiser sammen i en bil eller buss, eller i en rekke
andre situasjoner.
Barnas reaksjon på slike spontane
vitnesbyrd og deres iver etter eller
motvilje mot å delta, er gode kilder til
tidlige åndelige varsler. Et barns kommentar til noe han eller hun har lært
under familiens skriftstudium, eller en
oppriktig uttalelse om et prinsipp eller
en praksis i evangeliet, kan være svært
opplysende og hjelpe foreldre å forstå
et barns spesifikke spørsmål eller
behov. Slike samtaler – spesielt når foreldrene er like opptatt av å lytte som å
snakke – kan skape en nærende og
trygg atmosfære i hjemmet og oppmuntre til kommunikasjon om vanskelige emner.
Komponent nummer tre:
Oppfordre barn til å handle
Ifølge den storslagne inndelingen
av Guds skaperverk er det ting som
virker og ting som blir påvirket (se 2.
Nephi 2:14). Som barn av vår himmelske Fader har vi blitt velsignet med
handlefrihetens gave, evnen og styrken til å kunne handle på egen hånd.
Med denne handlefriheten er vi selvstendige, og skal først og fremst virke
og ikke bare bli påvirket – særlig når vi
søker «lærdom ved studium og også
ved tro» (L&p 88:118).
For å lære evangeliet skulle vi være
«ordets gjørere, ikke bare dets hørere»
(Jakobs brev 1:22). Vi åpner vårt hjerte
for Den hellige ånds innflytelse når vi
utøver vår handlefrihet riktig og handler i samsvar med korrekte prinsipper
– og derved innbyr vi hans undervisning og bekreftelse. Foreldre har det
hellige ansvar å hjelpe sine barn å
handle og søke lærdom ved tro. Et
barn er aldri for ungt til å delta i denne
læringsmodellen.
Hvis vi gir en mann en fisk, har han
ett måltid. Lærer vi ham å fiske, har
han mat resten av livet. Som foreldre
og lærere i evangeliet er det ikke
meningen at vi skal dele ut fisk, men
snarere hjelpe våre barn å lære seg å
«fiske» og bli åndelig urokkelige. Dette
viktige målet oppnås best ved å oppmuntre til og legge til rette for at våre
barn kan handle ifølge korrekte prinsipper – idet vi hjelper dem å lære ved
å gjøre. «Om noen vil gjøre hans vilje,
da skal han kjenne om læren er av
Gud» (Johannes 7:17). Den slags lærdom krever åndelig, mental og fysisk
anstrengelse og ikke bare passiv
mottakelse.
Å oppfordre barna til å handle og
ikke bare bli påvirket, bygger videre på
å lese og snakke om Mormons bok og
spontant bære vitnesbyrd hjemme.
Tenk dere for eksempel en familiens
hjemmeaften hvor barna oppfordres
til og forventes å komme forberedt på
å stille spørsmål om det de leser og
lærer i Mormons bok – eller om et
emne som nylig er tatt opp i en samtale om evangeliet eller et spontant vitnesbyrd hjemme. Tenk dere også at
barna stiller spørsmål til foreldre som
ikke er tilstrekkelig forberedt til å
svare. Noen foreldre blir kanskje engstelige for å skulle ha familiens hjemmeaften på en så ustrukturert måte.
Men de beste familiens hjemmeaftener er ikke nødvendigvis resultat av
forberedte, kjøpte eller nedlastede
pakker med ferdig oppsett og visuelle
hjelpemidler. For en strålende mulighet for familiemedlemmer til å granske
Skriftene sammen og bli undervist av
Den hellige ånd. «For forkynneren var
ikke bedre enn tilhøreren, heller ikke
var læreren noe bedre enn eleven. Og
… de arbeidet alle, enhver ifølge sin
styrke» (Alma 1:26).
Hjelper vi våre barn å bli selvstendige personer som virker og søker lærdom ved studium og ved tro, eller har
vi lært våre barn å vente på å bli undervist og påvirket? Gir vi som foreldre
først og fremst våre barn det åndelige
motstykket til fisk å spise, eller hjelper
vi dem stadig å handle, å lære på egen
hånd og å stå standhaftige og urokkelige? Hjelper vi våre barn å bli ivrig
opptatt av å be, lete og banke på? (Se
3. Nephi 14:7.)
Den åndelige forståelse vi har blitt
velsignet med og som vi har fått
bekreftet som sannhet i vårt hjerte,
kan ganske enkelt ikke gis til våre
barn. Prisen i form av flid og lærdom
ved studium og ved tro må betales for
å oppnå og selv «eie» slik kunnskap.
Bare på denne måten kan det vi vet i
vårt sinn, også føles i hjertet. Bare på
denne måten kan et barn gå fra å stole
på foreldre og andre voksnes åndelige
kunnskap og erfaring, til å gjøre krav
på disse velsignelsene for seg selv.
Bare på denne måten kan våre barn
bli åndelig forberedt på jordelivets
utfordringer.
Løfte og vitnesbyrd
Jeg bærer vitnesbyrd om at
foreldre som konsekvent leser
og snakker med sine barn om
Mormons bok, som spontant bærer
vitnesbyrd for sine barn og som
oppfordrer barna til å handle og
ikke bare bli påvirket, vil bli velsignet
med øyne som kan se langt (se
Moses 6:27) og med ører som
kan høre basunens lyd (se Esekiel
33:2-16). Den åndelige dømmekraft
og inspirasjon dere vil få av kombinasjonen av disse tre hellige vanene,
vil gjøre dere i stand til å stå som
vektere i tårnet for deres familie,
og være «årvåkne … med all utholdenhet» (Efeserne 6:18) – til velsignelse for deres nærmeste familie
og deres etterkommere. Dette lover
og vitner jeg om i Jesu Kristi hellige
navn. Amen. ■
Mai 2010
43
Av eldste Jeffrey R. Holland
i De tolv apostlers quorum
Ingen plass for min
sjels fiende
Måtte vi glede oss over troskap til det høyeste og beste i oss
idet vi holder vår kjærlighet og våre ekteskap, vårt samfunn
og vår sjel så rene som de var ment å være.
D
a søster Holland og jeg nylig
gikk av flyet på en flyplass
langt borte, kom tre vakre
unge kvinner fra det samme flyet
løpende for å hilse på oss. De sa de var
medlem av Kirken, noe som ikke var
så overraskende, ettersom de som
ikke er medlemmer, sjelden løper bort
til oss på flyplasser. I en samtale vi ikke
hadde forventet, fikk vi snart vite
gjennom deres tårer at alle disse kvinnene nylig var skilt, og at ektemannen
i hvert tilfelle hadde vært utro mot
dem og at fremmedgjørelsen og overtredelsene i hvert tilfelle hadde begynt
med en tiltrekning til pornografi.
Med denne triste innledningen til
mitt budskap i dag – et som det er krevende for meg å gi – føler jeg meg lik
Jakob, som sa: «Det bedrøver meg …
at jeg må tale så strengt [foran mange
hvis følelser er] overmåte ømme og
dydige og sarte.»1 Men vi må tale
strengt. Kanskje det var pappa’en i meg
– eller kanskje bestefaren – men tårene
i disse unge kvinnenes øyne brakte
tårer frem i mine og søster Hollands
øyne, og spørsmålene de stilte, fikk
meg til å spørre: Hvorfor er det så mye
44
Liahona
moralsk forfall rundt oss, og hvorfor
blir så mange enkeltpersoner og familier, heriblant noen i Kirken, offer for
den og tragisk merket av det?
Men jeg visste selvsagt i det minste
en del av svaret på mitt eget spørsmål.
Nesten daglig opplever vi alle å bli
angrepet av umoralske budskap i en
eller annen form som strømmer mot
oss fra alle kanter. De mørkere sidene
av film-, TV- og musikkbransjen synker
stadig lenger ned i støtende språk og
seksuelle ugjerninger. Det er tragisk
at den samme data- og Internetttjenesten som lar meg utføre min
slektshistorie og klargjøre navn for
tempelarbeid, uten filtre og kontroller,
kan la mine barn eller barnebarn få tilgang til en global kloakk av inntrykk
som kan sprenge hull i deres sinn for
alltid.
Husk at disse unge hustruene sa at
deres menns utroskap begynte med
tiltrekning til pornografi, men umoralske handlinger er ikke bare et mannsproblem, og ektemenn er ikke de
eneste som overtrer. Det kompromiss
som er tilgjengelig ved et museklikk –
herunder det som kan forekomme i et
virtuelt møte i et chatterom – kan
ramme alle, mann eller kvinne, ung
eller gammel, gift eller enslig. Og bare
for å sørge for at fristelsene blir stadig
mer tilgjengelige, er djevelen travelt
opptatt med å utvide dekningen, som
de sier i bransjen, til mobiltelefoner,
videospill og MP3-spillere.
Hvis vi slutter å hakke på dette
problemets grener og isteden slår
mer direkte mot det onde treets rot,
vil vi der ikke overraskende finne
begjæret gjemt. Begjær er et usmakelig ord og i sannhet et usmakelig
emne for meg å ta opp, men det er en
god grunn til at det i noen tradisjoner
er kjent som den mest dødelige av de
syv dødssynder.2
Hvorfor er begjær en dødelig synd?
I tillegg til den fullstendig nedbrytende
virkning den har på vår sjel, tror jeg
det er en synd fordi den tilsmusser det
høyeste og helligste forhold Gud gir
oss i jordelivet – kjærligheten mellom
en mann og en kvinne og det ønske
dette ekteparet har om å bringe barn
inn i en familie som er ment å vare
evig. Noen sa en gang at ekte kjærlighet må innebære at den vedvarer. Ekte
kjærlighet består. Men begjær skifter
like raskt som det kan bla om en pornografisk side eller se på enda et mulig
objekt for å tilfredsstille sine lyster,
enten det er mann eller kvinne. Ekte
kjærlighet gjør oss ør – slik jeg blir
over søster Holland. Vi roper den ut
fra hustakene. Begjær kjennetegnes av
skam og hemmelighetsfullhet, og er
nesten sykelig fordekt – jo senere og
mørkere, jo bedre, med en dobbeltlåst
dør sånn i tilfelle. Kjærligheten får oss
instinktivt til å søke til Gud og andre
mennesker. Begjær, derimot, er alt
annet enn guddommelig, og priser
nytelsessyke. Kjærlighet innebærer
åpne hender og et åpent hjerte.
Begjær innebærer bare åpen lyst.
Dette er bare noen grunner til at
det å kaste bort kjærlighetens sanne
betydning – enten i fantasien eller
med en annen person – er så ødeleggende. Det ødelegger det som kommer nest etter vår tro på Gud – nemlig
troen på dem vi er glad i. Det ryster de
pilarer av tillit som nåværende eller
fremtidig kjærlighet bygges på, og det
tar lang tid å gjenoppbygge tilliten når
den går tapt. Trekker vi dette langt nok
– enten det gjelder noe så personlig
som et familiemedlem eller så offentlig
som valgte politikere, næringslivsledere, mediestjerner eller idrettshelter
– kan vi snart på den bygning som en
gang skulle huse moralsk ansvarlige
samfunn, henge et skilt med teksten
«Ledig eiendom». 3
Enten vi er gift eller enslig, ung
eller gammel, la oss snakke litt om
hvordan vi kan vokte oss mot fristelse,
uansett hvilken form den inntar. Vi klarer kanskje ikke å løse alle samfunnsproblemer i dag, men la oss snakke
om noe av det vi selv kan gjøre.
• Begynn fremfor alt med å ta
avstand fra personer, materiale og
omstendigheter som vil skade dere.
Som personer som strever med
f.eks. alkoholisme vet, kan nærhetens tiltrekning bli skjebnesvanger.
Det samme gjelder moral. I likhet
med Josef hos Potifars hustru,4 så
løp – løp så langt bort dere kan
komme fra det eller den som lokker
dere. Og når dere flykter fra fristelsen, må dere for all del ikke
legge igjen den nye adressen.
• Vit at personer som er bundet med
avhengighetens lenker, ofte trenger
mer hjelp enn selvhjelp, og det kan
også gjelde dere. Søk denne hjelpen, og ta imot den. Snakk med
biskopen. Følg hans råd. Be om en
prestedømsvelsignelse. Benytt dere
av tilbudene fra Kirkens familiekontor, eller søk annen passende profesjonell hjelp. Be uten opphold. Be
om englers hjelp.
• I tillegg til filtre på datamaskiner og
en lås på våre følelser, må vi huske at
den eneste virkelige kontrollen i
livet er selvkontroll. Utøv større kontroll også der dere beveger dere i
grenseland. Hvis et TV-program er
usømmelig, slå det av. Hvis en kinofilm er vulgær, gå ut. Hvis et upassende forhold utvikler seg, avslutt
det. Mange av disse innflytelsene er
kanskje ikke syndige i seg selv, iallfall
ikke i utgangspunktet, men de kan
svekke vår dømmekraft, sløve vår
åndelighet og føre til noe som kan
bli syndig. Et gammelt ordtak sier at
en reise på tusen kilometer begynner med ett skritt,5 så trå varsomt.
• Som tyver om natten kan og vil uønskede tanker prøve å trenge seg inn i
vårt sinn. Men vi behøver ikke sette
døren på vidt gap, servere dem te og
kaker og så fortelle dem hvor vi har
sølvtøyet! (Dere burde uansett ikke
servere te.) Kast slynglene ut! Erstatt
uanstendige tanker med bilder fulle
av håp og gode minner, se for dere
ansiktene til dem dere er glad i, og
som ville bli knust om dere sviktet
dem. Mer enn én mann har blitt reddet fra synd eller tåpelighet ved å
tenke på sin mor, sin hustru eller sitt
Mai 2010
45
barn som venter hjemme. Uansett
hvilke tanker dere har, må dere
sørge for at de bare kommer inn i
deres hjerte etter invitasjon. Som en
poet sa for lenge siden, la viljen være
din fornuft.6
• Søk og vær der Herrens ånd er.
Sørg for at dette innbefatter deres
eget hjem, og kan styre hva slags
kunst, musikk og litteratur dere har
der. Hvis dere har mottatt deres
begavelse, dra til templet så ofte
omstendighetene tillater. Husk at
templet ruster dere «med [Guds]
kraft, … [setter hans] herlighet …
rundt om [dere] og [lar hans] engler våke over [dere].»7 Når dere forlater templet, husk de symboler
dere tar med dere, som aldri må
settes til side eller glemmes.
De fleste som er i vanskeligheter,
roper til slutt: «Hva tenkte jeg på?»
Uansett hva de tenkte på, så tenkte de
iallfall ikke på Kristus. Men som medlemmer av Hans Kirke, lover vi hver
søndag å påta oss hans navn og å «alltid
minnes ham».8 La oss anstrenge oss litt
mer for å minnes ham – at han har båret
våre piner og påtatt seg våre sykdommer, at han ble såret for våre overtredelser, og at vi ved hans sår har vi fått
legedom.9 Det ville hatt en dramatisk
46
Liahona
innvirkning på våre handlinger om vi
husket at hver gang vi overtrer, sårer vi
ikke bare dem vi er glad i, men også
Ham som elsker oss så inderlig. Men
om vi synder, uansett hvor alvorlig,
kan vi bli reddet av den samme majestetiske skikkelse, Han som bærer det
eneste navn gitt under himmelen
hvorved enhver mann eller kvinne kan
bli frelst10. Når vi konfronterer våre
overtredelser og vår sjel er opprørt
med stor smerte, måtte vi alle være
som den angrende Alma og ytre hans
livsendrende rop: «O Jesus, du Guds
Sønn, ha barmhjertighet med meg.»11
Brødre og søstre, jeg er glad i dere.
President Thomas S. Monson og
Brødrene er glad i dere. Men enda viktigere er det at deres Fader i himmelen er glad i dere. Jeg har forsøkt å tale
om kjærlighet – ekte og sann kjærlighet, respekt for den og passende
fremstilling av den i gode samfunn i
menneskenes historie, om dens hellighet mellom gifte menn og kvinner og
de familier som kjærligheten til slutt
skaper. Jeg har forsøkt å tale om den
forløsende tilkjennegivelse av kjærligheten, den personifiserte nestekjærlighet, som kommer til oss ved Kristi
nåde. Av nødvendighet har jeg også
talt om el Diablo, den onde, løgnens
og begjærets opphavsmann, som vil
gjøre alt han kan for å forfalske sann
kjærlighet, for å spotte eller vanhellige
sann kjærlighet hvor og når han finner
den. Og jeg har talt om hans ønske om
å ødelegge oss om han kan.
Når vi møter slike fristelser i vår tid,
må vi erklære som den unge Nephi
gjorde i sin: «[Jeg vil] ikke lenger [gi]
plass for min sjels fiende.»12 Vi kan avvise
den onde. Hvis vi ønsker det dypt og
inderlig nok, kan og vil denne fienden
bli irettesatt ved den Herre Jesu Kristi
forløsende kraft. Jeg lover også at Hans
evige evangeliums lys igjen vil skinne
klart der dere fryktet at livet hadde blitt
håpløst og hjelpeløst mørkt. Må vi glede
oss over troskap til det høyeste og beste
i oss idet vi holder vår kjærlighet og vårt
ekteskap, vårt samfunn og vår sjel så
rene som de var ment å være, i Jesu
Kristi navn. Amen. ■
NOTER
1. Jakob 2:7.
2. Se for eksempel Henry Fairlies fremragende
The Seven Deadly Sins Today (1978).
3. Se Fairlie: The Seven Deadly Sins Today,
175.
4. Se 1. Mosebok 39:1-13.
5. Lao Tzu, i John Bartlett, red., Bartlett’s
Familiar Quotations, 14. utg. (1968), 74.
6. Se Juvenal: The Satires, satire 6, linje 223.
7. Lære og pakter 109:22.
8. Lære og pakter 20:77; se også vers 79.
9. Jesaja 53:4-5.
10. Se Apostlenes gjerninger 4:12.
11. Alma 36:18.
12. 2. Nephi 4:28.
PRESTEDØMSMØTET | 3. april 2010
Av eldste Dallin H. Oaks
i De tolv apostlers quorum
Helbredelse av syke
Vi har denne prestedømsmyndighet, og vi skulle
alle være beredt til å bruke den riktig.
I
disse urolige tider over hele verden
vender stadig flere troende seg til
Herren for å få trøstende og helbredende velsignelser. Jeg vil tale til
denne forsamlingen av prestedømsbærere om helbredelse av syke – ved
legevitenskap, ved troens bønn og
ved prestedømsvelsignelser.
I.
Siste-dagers-hellige tror på å
anvende den beste vitenskapelige
kunnskap og teknikk som finnes. Vi
bruker kosthold, mosjon og annet til å
bevare vår helse, og vi søker hjelp fra
fagfolk som leger og kirurger for å
gjenopprette helsen.
Bruk av legevitenskap står ikke i
motsetning til våre bønner i tro og vår
tillit til prestedømsvelsignelser. Når
noen ba om en prestedømsvelsignelse, pleide Brigham Young å spørre:
«Har du brukt noe legemiddel?» Til
dem som sa nei, fordi «vi ønsker at eldstene skal legge hendene på oss. Vi
har tro på at vi vil bli helbredet», svarte
president Young: «Det stemmer dårlig
overens med min tro. Hvis vi er syke
og ber Herren helbrede oss og gjøre
alt som må gjøres, forstår jeg frelsens
evangelium slik at jeg like godt kunne
ha bedt Herren om å få hveten og
maisen til å vokse uten at jeg pløyer
jorden og sår kornet. Jeg synes det må
være konsekvent at jeg bruker alle
hjelpemidler som kommer innenfor
rekkevidden av min kunnskap, og …
[så] ber min Fader i himmelen helliggjøre anvendelsen av dem til å helbrede mitt legeme.»1
Vi venter naturligvis ikke til alle
andre metoder er prøvd før vi ber i tro
eller gir prestedømsvelsignelser til helbredelse. I nødssituasjoner kommer
bønner og velsignelser først. Som
oftest gjør vi alt samtidig. Dette er i
samsvar med Skriftenes instruksjoner
om at vi skal «be alltid» (L&p 90:24),
og at alt bør gjøres i visdom og orden.2
II.
Vi vet at troens bønn, uttalt alene,
i våre hjem eller i våre gudshus, kan
være effektiv til å helbrede de syke.
Mange skriftsteder omtaler den kraft
som tro har til å helbrede noen.
Apostelen Jakob sa at vi skulle «be for
hverandre, for at dere kan bli helbredet». Han tilføyde: «Et rettferdig
menneskes bønn har stor kraft og
virkning» (Jakob 5:16). Da kvinnen
som rørte ved Jesus, ble helbredet, sa
han til henne: «Din tro har frelst deg»
(Matteus 9:22).3 Mormons bok forteller oss også at Herren «virker med
kraft i forhold til menneskenes barns
tro» (Moroni 10:7).
En landsdekkende spørreundersøkelse avdekket nylig at nesten 8 av 10
amerikanere «tror at mirakler fremdeles forekommer slik de gjorde i gammel tid». En tredjedel av de spurte sa
Mai 2010
47
de hadde «opplevd eller sett en guddommelig helbredelse».4 Mange sistedagers-hellige har opplevd troens
kraft til å helbrede syke. Vi hører også
om eksempler på dette blant troende
i andre kirkesamfunn. En journalist
fra Texas beskrev et slikt mirakel. Da
en fem år gammel jente fikk pustebesvær og feber, kjørte foreldrene
henne straks til sykehuset. Da hun
kom dit, hadde nyrene og lungene
kollapset, hun hadde 41,7 i feber, og
kroppen var knallrød og dekket med
fiolette lesjoner. Legene sa hun var i
ferd med å dø av toksisk sjokksyndrom av ukjent årsak. Da nyheten
spredte seg til familie og venner,
begynte gudfryktige venner å be for
henne, og et spesielt bønnemøte
ble holdt i hennes protestantmenighet i Waco i Texas. På mirakuløst
vis vendte hun plutselig tilbake fra
dødens rand og ble utskrevet fra
sykehuset etter litt over en uke.
Bestefaren hennes skrev: «Hun er
et levende bevis på at Gud besvarer
bønn og utfører mirakler.»5
Slik Mormons bok forklarer, åpenbarer Gud seg «ved Den Hellige Ånds
kraft for alle dem som tror på ham, ja,
for alle nasjoner, slekter, tungemål og
folk, og utfører mektige mirakler …
blant menneskenes barn i forhold til
deres tro» (2. Nephi 26:13).
III.
For dette publikum – voksne
bærere av Det melkisedekske prestedømme og unge menn som snart vil få
denne myndigheten – skal jeg konsentrere min tale om helbredende velsignelser i kraft av prestedømmet. Vi har
denne prestedømsmyndighet, og vi
skulle alle være beredt til å bruke den
riktig. Stadig flere naturkatastrofer og
økonomiske utfordringer viser at vi vil
trenge denne myndigheten i enda
større grad i tiden fremover.
Mange skriftsteder forteller om
Herrens tjenere: «På syke skal de legge
sine hender, og de skal bli helbredet»
(Markus 16:18).6 Mirakler skjer når
prestedømmets myndighet brukes til å
velsigne de syke. Jeg har opplevd slike
mirakler. Som gutt og som mann har
jeg sett like mirakuløse helbredelser
som noen som er omtalt i Skriftene,
og det samme har mange av dere.
Bruken av prestedømmets myndighet til å velsigne syke har fem bestanddeler: (1) salvelse, (2) besegling av
salvelsen, (3) tro, (4) ordene i velsignelsen og (5) Herrens vilje.
Salvelse
Det gamle testamente nevner ofte
salvelse med olje som en del av en velsignelse som gis ved prestedømsmyndighet.7 Salvelser skulle være til
helliggjørelse,8 og kan kanskje anses
som et symbol på velsignelsene som
utøses fra himmelen på grunn av
denne hellige handling.
I Det nye testamente leser vi at Jesu
apostler «salvet mange syke med olje
og helbredet dem» (Markus 6:13).
Jakobs brev forklarer salvelsens rolle i
forbindelse med de andre bestanddelene av en velsignelse ved prestedømsmyndighet:
«Er noen blant dere syk? La ham
kalle til seg menighetens eldste, og de
skal be for ham og salve ham med olje
i Herrens navn.
Og troens bønn skal hjelpe den
syke, og Herren skal reise ham opp»
(Jakobs brev 5:14-15).
Bekreftelse av salvelsen
Når noen har blitt salvet i kraft av
Det melkisedekske prestedømme,
blir salvelsen beseglet ved den samme
myndighet. Å besegle noe betyr å
bekrefte det, å gjøre det bindende for
dets tilsiktede hensikt. Når eldster
salver en syk person og besegler salvelsen, åpner de himmelens sluser så
Herren kan øse ut den velsignelse han
vil til den syke.
President Brigham Young sa: «Når
jeg legger hendene på syke, forventer
jeg at Guds helbredende kraft og innflytelse skal gå gjennom meg til pasienten,
og sykdommen vike… Når vi er beredt,
når vi er hellige kar for Herren, kan en
strøm av kraft fra Den allmektige gå
gjennom tabernaklet til den som gir
velsignelsen, til pasientens organisme,
og den syke blir helbredet.»9
Selv om vi kjenner til mange tilfeller
hvor personer som ble velsignet ved
prestedømmets myndighet, har blitt
helbredet, snakker vi sjelden om disse
helbredelsene på offentlige møter
fordi nyere åpenbaring advarer mot å
«rose [oss] av disse ting, ei heller tale
om dem til verden, for disse ting er
gitt dere for å være dere til gavn og
frelse» (L&p 84:73).
Tro
Tro er avgjørende for helbredelse
ved himmelens kraft. Mormons bok
forteller til og med at «hvis det ikke
finnes tro blant menneskenes barn,
kan ikke Gud utføre noe mirakel blant
dem» (Ether 12:12).10 I en bemerkelsesverdig tale om salvelse av syke
sa president Spencer W. Kimball:
«Behovet for tro undervurderes ofte.
Den syke og familien synes ofte bare å
sette sin lit til prestedømmets myndighet og helbredelsens gave som de
håper at brødrene som forretter har,
mens det største ansvar ligger hos den
som blir velsignet… Det viktigste elementet er vedkommendes tro, så
lenge han eller hun er bevisst og tilregnelig. ”Din tro har frelst deg” [Matteus
9:22] ble gjentatt så ofte av Mesteren
at det nesten ble et refreng.»11
President Kimball sa til og med at
«altfor hyppige velsignelser kan være
et tegn på manglende tro, eller at den
syke prøver å legge ansvaret for utvikling av tro på eldstene istedenfor på
seg selv». Han fortalte om en trofast
søster som fikk en prestedømsvelsignelse. Da hun ble spurt dagen etter
om hun ønsket en ny velsignelse,
svarte hun: «Nei, jeg har blitt salvet og
velsignet. Ordinansen er utført. Det er
nå opp til meg å gjøre krav på min velsignelse ved min tro.»12
Velsignelsens ord
En annen del av en salvelse er velsignelsen som uttales av eldsten etter at
han har beseglet salvelsen. Disse
ordene kan være svært viktige, men innholdet er ikke avgjørende og nedskrives
ikke i Kirkens opptegnelser. I noen
prestedømsvelsignelser – som en patriarkalsk velsignelse – er ordene som
uttales, den viktigste delen. Men i en
salvelse er det de andre delene av velsignelsen – salvelsen, beseglingen, tro
og Herrens vilje – som er det viktigste.
Ideelt sett er eldsten som forretter,
så på bølgelengde med Herrens ånd at
han kjenner og erklærer Herrens vilje i
velsignelsen. Brigham Young forklarte
for prestedømsbærere: «Det er deres
privilegium og plikt å leve slik at dere
vet når Herrens ord tales til dere og
når Herrens sinn åpenbares for
dere.»13 Når det skjer, blir den uttalte
velsignelsen oppfylt bokstavelig og
mirakuløst. Ved visse spesielle anledninger har jeg opplevd denne sikre
inspirasjon i en helbredende velsignelse, og visst at det jeg sa, var
Herrens vilje. Men i likhet med de
fleste som forretter en helbredende
velsignelse, har jeg ofte strevd med
usikkerhet rundt hva jeg skulle si. Av
mange ulike årsaker opplever alle eldster variasjoner i sin følsomhet overfor
Åndens tilskyndelser. Enhver eldste
som gir en salvelse, kan bli påvirket av
sine egne ønsker for den syke. Alle
disse og andre jordiske ufullkommenheter kan påvirke de ord vi uttaler.
Heldigvis er ikke ordene i en helbredende velsignelse avgjørende for
dens helbredende virkning. Hvis troen
er tilstrekkelig og Herren vil det, vil
den syke bli helbredet eller velsignet
enten den som forretter sier det eller
ei. I motsatt fall, hvis den som forretter
gir etter for personlige ønsker eller
manglende erfaring, og gir befalinger
Mai 2010
49
eller velsignelser utover det Herren
velger å skjenke ut fra vedkommendes
tro, vil ikke disse ordene bli oppfylt.
Med andre ord, brødre, skulle ingen
eldste nøle med å delta i en helbredende velsignelse av frykt for at han
ikke skal vite hva han skal si. Ordene
som uttales i en helbredende velsignelse, kan oppbygge og styrke troen til
dem som hører dem, men virkningen
av velsignelsen er avhengig av tro og
Herrens vilje, ikke av ordene som uttales av eldsten som forretter.
Herrens vilje
Unge menn og eldre menn, legg
spesielt merke til det jeg skal si nå.
Når vi utøver Guds prestedømmes
ubestridte myndighet, og når vi husker
hans løfte om at han vil høre og
besvare troens bønn, må vi alltid huske
at tro og prestedømmets helbredende
kraft ikke kan gi et resultat som er i
strid med Hans vilje hvis prestedømme
det er. Dette prinsippet forklares i
åpenbaringen som befaler Kirkens
eldster å legge sine hender på de syke.
Herrens løfte er at «den som har tro
på meg til å bli helbredet og ikke er
bestemt til å dø, skal bli helbredet»
50
Liahona
(L&p 42:48; uthevelse tilføyd). I en
annen nyere åpenbaring erklærer
Herren at når noen «ber i overensstemmelse med Guds vilje, … skjer
det som han ber om» (L&p 46:30).14
Av alt dette lærer vi at selv Herrens
tjenere som utøver hans guddommelige myndighet i omstendigheter hvor
det er tilstrekkelig tro til å bli helbredet,
ikke kan gi en prestedømsvelsignelse
som vil få en person til å bli helbredet
hvis det ikke er Herrens vilje.
Som Guds barn som kjenner til
hans store kjærlighet og hans kunnskap om hva som er best for vår evige
velferd, stoler vi på ham. Evangeliets
første prinsipp er tro på Herren Jesus
Kristus, og tro betyr tillit. Jeg følte
denne tilliten i en tale min fetter holdt
i begravelsen til en tenåringspike som
døde av en alvorlig sykdom. Han
uttalte disse ordene som først forbløffet meg og så oppbygget meg: «Jeg vet
at det var Herrens vilje at hun døde.
Hun hadde godt legetilsyn. Hun fikk
prestedømsvelsignelser. Navnet hennes var på bønnelisten i templet. Hun
var med i hundrevis av bønner om at
hun måtte bli frisk. Og jeg vet at det
er nok tro i denne familien til at hun
ville ha blitt helbredet om det ikke var
Herrens vilje å bringe henne hjem
nå.» Jeg følte den samme tilliten i det
som ble sagt av faren til en annen spesiell pike som døde av kreft i tenårene. Han erklærte: «Vår familie tror
på Jesus Kristus, og troen er ikke
avhengig av resultater.» Dette stemmer med min oppfatning. Vi gjør alt
vi kan for at en av våre kjære skal
bli frisk, og så legger vi resultatet i
Herrens hender.
Jeg vitner om Guds prestedømmes
kraft, om kraften i troens bønn og om
at disse prinsippene er sanne. Mest av
alt vitner jeg om Herren Jesus Kristus,
hvis tjenere vi er, hvis oppstandelse gir
oss visshet om udødelighet og hvis
forsoning gir oss mulighet til evig liv,
den største av alle Guds gaver. I Jesu
Kristi navn. Amen. ■
NOTER
1. Discourses of Brigham Young, red. John A.
Widtsoe (1954), 163.
2. Se Mosiah 4:27.
3. Se også Markus 10:46-52; Lukas 18:35-43.
4. US Religious Landscape Survey: Religious
Beliefs and Practices: Diverse and
Politically Relevant (The Pew Forum on
Religion and Public Life, juni 2008), 34, 54,
http://religions.pewforum.org/reports#.
5. Se Steve Blow: «Sometimes, ”Miracles” Are
Just That», Dallas Morning News, 30. jan.
2000, 31A.
6. Se også Matteus 9:18; Markus 5:23; 6:5;
7:32-35; 16:18; Lukas 4:40; Apostlenes gjerninger 9:12, 17; 28:8; Lære og pakter 42:44,
48; 66:9.
7. Se for eksempel 2. Mosebok 28:41; 1.
Samuelsbok 10:1; 16:13; 2. Samuelsbok
5:3.
8. Se 3. Mosebok 8:10-12.
9. Læresetninger fra Kirkens presidenter –
Brigham Young, (1997) 252. Se også Russell
M. Nelson: «Stol heller ikke på kjødets
arm», Liahona, mars 2010, 40; Teachings of
Gordon B. Hinckley (1997), 474.
10. Se også 1. Nephi 7:12; Lære og pakter 35:9.
11. «President Kimball taler om å salve de
syke», Lys over Norge, aug. 1982, 40-49.
12. Lys over Norge, aug. 1982, 40.
13. Læresetninger fra Kirkens presidenter –
Brigham Young, 68.
14. Se også 1. Johannes 5:14; Helaman 10:5.
Av Eldste Ronald A. Rasband
i De syttis presidentskap
En misjonærs
guddommelige kall
Herren trenger at alle skikkede unge menn forbereder
seg og bestemmer seg i kveld for å være verdig til et kall
fra Guds profet til å reise på misjon.
G
od aften, mine kjære brødre i
prestedømmet. I kveld vil jeg
tale om misjonærarbeid. Jeg
retter mitt budskap til den enorme
hær av unge menn som bærer Det
aronske prestedømme, som er forsamlet over hele verden, og til deres fedre,
bestefedre og prestedømsledere som
våker over dem.
Misjonærarbeid er et emne som
ligger mitt hjerte nær, og det samme
gjelder alle medlemmene av De
syttis åtte quorumer som Herren
har utpekt til å gå «foran seg, to og
to, til hver by og hvert sted hvor han
selv skulle komme».1 Misjonærarbeid
er Kirkens livsnerve og den livreddende velsignelse for alle som tar
imot dets budskap.
Da Mesteren virket blant menneskene, kalte han fiskere i Galilea til
å forlate sine garn og følge ham,
idet han sa: «Jeg [vil] gjøre dere til
menneske-fiskere.»2 Herren ga disse
kallene til ydmyke menn så andre,
gjennom dem, kunne høre sannhetene i hans evangelium og komme
til ham.
I juni 1837 kalte profeten Joseph
Smith Heber C. Kimball, en apostel,
til å reise på misjon til England.
Eldste Kimballs kall kom mens de
to satt i Kirtland tempel og Joseph
talte med guddommelig myndighet:
«Bror Heber, Herrens ånd har
hvisket til meg: ”La min tjener
Heber reise til England og forkynne
mitt evangelium og åpne døren
til frelse for denne nasjonen.”»3
Denne Herrens hvisken er et
eksempel på hvordan kallet kommer
til Herrens tjenere om å sende misjonærer til deres tildelte områder.
I dag drar misjonærene ut to og to
ifølge Herrens befaling, med det
samme budskap og det samme guddommelige kall fra Guds profet. Vår
profet, president Thomas S. Monson,
har sagt om dem som blir kalt: «Dere
har deres livs anledning til å være
misjonærer. Evighetens velsignelser
venter dere. Dere har anledning til å
være ikke tilskuere, men deltagere på
prestedømstjenestens scene.»4
Scenen er deres, mine kjære gutter
i Det aronske prestedømme. Er dere
klare og villige til å spille deres rolle?
Herren trenger at alle skikkede unge
menn forbereder seg og bestemmer
seg i kveld for å være verdig til et kall
fra Guds profet til å reise på misjon.
Jeg husker hele familiens store
glede da to av våre barn fikk sitt kall til
å reise på heltidsmisjon. Spenning og
Buenos Aires, Argentina
Mai 2010
51
forventning fylte vårt hjerte da hver av
dem åpnet sitt spesielle brev fra Guds
profet. Vår datter Jenessa ble kalt til
Michigan Detroit misjon, og vår sønn
Christian ble kalt til Russland Moskva
syd misjon. Opplevelsen var både
overveldende og spennende på
samme tid.
Da søster Rasband og jeg hadde det
privilegium å presidere over New York
nord misjon for mange år siden, var
det med undring jeg så på misjonærene som kom til New York City.
Da jeg intervjuet dem på deres første dag i misjonen, følte jeg dyp takknemlighet for hver enkelt misjonær.
Jeg følte at deres kall til vår misjon var
guddommelig planlagt for dem og for
meg som deres misjonspresident.
Etter å ha fullført vårt misjonsoppdrag, ble jeg kalt av president Gordon
B. Hinckley til å virke som sytti i
Kirken. Noe av min opplæring som ny
generalautoritet omfattet en anledning
til å sitte sammen med medlemmer av
De tolv da de utpekte misjonærer til å
virke i en av de over 300 misjonene i
denne store Kirken.
Etter tilskyndelse og tillatelse fra
president Henry B. Eyring vil jeg fortelle om en svært spesiell opplevelse
for meg, som jeg hadde sammen med
52
Liahona
ham for mange år siden da han var
medlem av De tolvs quorum. Hver
apostel har nøklene til Guds rike og
utøver dem under ledelse av og på
oppdrag fra Kirkens president. Eldste
Eyring tildelte misjonærer deres
arbeidsområder, og som en del av min
opplæring fikk jeg iaktta.
Jeg møtte eldste Eyring tidlig en
morgen i et rom hvor en rekke store
dataskjermer var klargjort for arbeidsøkten. Der var også en medarbeider
fra Misjonæravdelingen som hadde fått
i oppdrag å hjelpe til den dagen.
Først knelte vi ned i bønn. Jeg husker at eldste Eyring med svært oppriktige ord ba Herren velsigne ham med
«fullkommen» kunnskap om hvor
misjonærene skulle sendes. Ordet
«fullkommen» sa mye om hvilken tro
eldste Eyring viste den dagen.
Da prosessen begynte, kom et bilde
av den misjonæren som skulle kalles,
opp på en av dataskjermene. Etter
hvert som hvert bilde kom opp, virket
det for meg som om misjonæren var
i rommet sammen med oss. Eldste
Eyring snakket så til misjonæren med
sin vennlige og inntagende røst: «God
morgen, eldste Reier eller søster Yang.
Hvordan står det til?»
Han fortalte at han pleide å tenke
på hvor misjonærene skulle avslutte
sin misjon. Dette hjalp ham å vite hvor
de skulle sendes. Eldste Eyring studerte så kommentarene fra biskopene
og stavspresidentene, medisinske og
andre opplysninger om hver misjonær.
Han kikket så på en annen skjerm
som viste områder og misjoner over
hele verden. Til slutt, når han fikk
Herrens inspirasjon, tildelte han hver
misjonær sitt arbeidsområde.
Av andre av De tolv har jeg lært at
denne generelle metoden er vanlig
hver uke når Herrens apostler tildeler
opprag til en mengde misjonærer over
hele verden.
Etter å ha vært misjonær i mitt eget
land i Øststatene misjon for mange år
siden, ble jeg dypt rørt over å oppleve
dette. Som tidligere misjonspresident
var jeg også takknemlig for enda et vitnesbyrd om at misjonærene jeg hadde
mottatt i New York City, ble sendt meg
ved åpenbaring.
Etter å ha tildelt områdene til noen
misjonærer, snudde eldste Eyring
seg mot meg idet han grunnet på en
bestemt misjonær, og sa: «Nå, bror
Rasband, hvor tror du denne misjonæren skal dra?» Jeg ble forskrekket! Jeg
antydet forsiktig for eldste Eyring at
jeg ikke visste det, og at jeg ikke visste
om jeg kunne vite det! Han så rett
på meg og sa ganske enkelt: «Bror
Rasband, følg bedre med, så kan du
også vite det!» Jeg dro stolen litt nærmere eldste Eyring og dataskjermen,
og jeg fulgte mye bedre med!
Ved et par andre anledninger
senere i prosessen snudde eldste
Eyring seg til meg og sa: «Bror
Rasband, hvor mener du denne misjonæren burde reise?» Jeg nevnte en
misjon, og eldste Eyring så tankefullt
på meg og sa: «Nei, det er ikke riktig!»
Så fortsatte han å fordele misjonærene
dit han hadde følt seg tilskyndet til.
Da vi nærmet oss slutten på dette
tildelingsmøtet, dukket et bilde av en
bestemt misjonær opp på skjermen.
Jeg fikk en sterk tilskyndelse, den sterkeste den morgenen, om at misjonæren vi hadde foran oss, skulle sendes
til Japan. Jeg visste ikke at eldste
Eyring skulle spørre meg om denne,
men utrolig nok gjorde han det.
Ganske nølende og ydmykt sa jeg:
«Japan?» Eldste Eyring svarte umiddelbart: «Ja, la oss gå dit.» Og på dataskjermen dukket Japans misjoner opp.
Øyeblikkelig visste jeg at misjonæren
skulle til Japan Sapporo misjon.
Eldste Eyring spurte meg ikke hvilken misjon, men han tildelte denne
misjonæren til Japan Sapporo misjon.
I mitt hjerte var jeg dypt rørt og
inderlig takknemlig til Herren for
at han lot meg oppleve tilskyndelsen
og fikk vite hvor denne misjonæren
skulle dra.
På slutten av møtet bar eldste
Eyring vitnesbyrd for meg om den
kjærlighet Frelseren har til hver misjonær som sendes ut i verden for å forkynne det gjengitte evangelium. Han
sa at det er gjennom Frelserens store
kjærlighet at hans tjenere vet hvor
disse flotte unge mennene og kvinnene, seniormisjonærene og misjonærekteparene skal sendes. Jeg fikk et
nytt vitnesbyrd den morgenen om at
alle misjonærer som kalles i denne
Kirken, og fordeles eller omfordeles til
en bestemt misjon, kalles ved åpenbaring fra Den allmektige Gud gjennom
en av hans tjenere.
Jeg vil runde av med Herrens ord
til brødrene Whitmer, som hadde
en viktig rolle i gjenopprettelsens første tid. De så gullplatene, og deres
undertegnede vitnesbyrd står foran
i alle eksemplarer av Mormons bok.
De var blant de første misjonærene
som i 1829 ble kalt av en Guds profet
til å forkynne den Herre Jesu Kristi
evangelium.
I forordet til kapittel 14 i Lære og
pakter står det: «Tre av Whitmers sønner, som alle hadde mottatt et vitnesbyrd om verkets ekthet, ble svært
oppatt av spørsmålet om sine personlige plikter.»
Til John og Peter Whitmer jr. sa
Herren: «For mange ganger har du
ønsket å få vite av meg hva som ville
være av størst verdi for deg.»5
Jeg antar at mange av dere unge
menn har stilt dere det samme spørsmålet. Her er Herrens svar: «Og nå, se,
jeg sier deg at det som vil være av
størst verdi for deg, vil være å forkynne
omvendelse til dette folk, så du kan
bringe sjeler til meg, så du kan hvile
med dem i min Faders rike.»6
I denne fasen av deres liv er et
misjonskall fra Herren, mine unge venner, det viktigste arbeidet dere kan
gjøre. Forbered dere nå, lev rettferdig,
lær av deres familie og Kirkens ledere.
Kom og hjelp oss å bygge opp Guds
rike på jorden – ta imot deres guddommelige kall i «en så stor sak»7.
Dette er min ydmyke bønn i Jesu Kristi
navn. Amen. ■
NOTER
1. Lukas 10:1.
2. Matteus 4:19.
3. Læresetninger fra Kirkens presidenter –
Joseph Smith (2007), 327.
4. Thomas S. Monson: «Så alle kan høre», Lys
over Norge, mai 1995, 48.
5. Lære og pakter 15:4; 16:4.
6. Lære og pakter 15:6; 16:6.
7. Lære og pakter 128:22.
Mai 2010
53
Av David L. Beck
Unge menns generalpresident
Det storartede aronske
prestedømme
Det haster å oppfylle deres plikt overfor Gud.
Jeg er sikker på at dere vil klare det.
D
et er en ære å få tale til Kirkens
fantastiske unge menn i kveld.
Jeg har hatt gleden av å møte
mange av dere over hele verden.
Deres entusiasme er smittsom.
Dere møter utfordringer med usedvanlig styrke og mot. Jeg vil uttrykke
min kjærlighet og tillit til dere.
Dere inspirerer menneskene rundt
dere mer enn dere aner. Hør på ordene
fra en ung mann som ikke er medlem
av Kirken, som prøver å beskrive sin
venn som bærer Det aronske prestedømme: «Jeg kan merke at noe er
annerledes med Luis… Denne gutten
er slett ikke som andre. Det er bare noe
man ser i ham… Jeg vet ikke engang
hva det er, men han er annerledes enn
alle andre. Det er noe man føler, ikke
noe man ser. Man bare føler det.»
Det er noe svært viktig som skiller
Luis og dere fra andre unge menn. Dere
har mottatt Det aronske prestedømme.
Det er en hellig gave, og mange forstår
det ikke fullt ut. I kveld vil jeg hjelpe
dere å oppdage for dere selv hvor storartet Det aronske prestedømme er.
I. Gud stoler på dere
Når Gud betror dere sitt hellige prestedømme, viser han dere stor tillit. Han
54
Liahona
vet at han kan stole på at dere bruker
prestedømmet til å tjene andre, akkurat
som han har betrodd andre unge menn
å utføre noe av sitt viktigste arbeid.
Verden ville for eksempel ikke hatt
Mormons boks mektige vitnesbyrd
om Jesus Kristus om det ikke var for
to unge menn som Gud stolte på.
Mormon, profeten som samlet denne
hellige opptegnelsen, var bare 10 år
gammel da han fikk i oppdrag å iaktta
og senere nedtegne sitt folks historie.
Da han var 15 år, ble han «besøkt av
Herren og fikk smake og kjenne Jesu
godhet» (Mormon 1:15).
Mormons bok ble oversatt og utgitt
av Joseph Smith, som ble kalt til dette
store arbeid som 14-åring, da vår himmelske Fader og Jesus Kristus viste seg
for ham.
President Thomas S. Monson har
sagt: «Store ting blir forventet av
dere… Herrens ord kommer som en
fanfare til dere, til meg og til prestedømsbærere overalt: ”Derfor, la enhver
lære sin plikt og med all flid virke i det
embede han er kalt til” «Behovet for
mot», Liahona, mai 2004, 54, 57).
II. Det nye Plikt overfor
Gud-programmet
For å hjelpe dere å følge denne presserende oppfordringen har Kirken et
nytt Plikt overfor Gud-program, slik president Henry B. Eyring bekjentgjorde
tidligere i dag. Jeg er begeistret for dette
programmet. Materiell vil bli sendt til
deres biskoper og grenspresidenter fra
og med juni. Dere skulle begynne å
bruke det så snart dere mottar det.
Som diakon, lærer og prest vil dere
delta i aktiviteter som vil hjelpe dere å
utvikle åndelig styrke og lære å utføre
deres prestedømsplikter. Hver aktivitet følger dette enkle mønsteret:
Først lærer dere om et prinsipp i
evangeliet eller en prestedømsplikt.
Dere finner ut hva deres himmelske
Fader vil dere skal gjøre, og dere streber etter et åndelig vitnesbyrd om
hvorfor det er viktig.
Dernest legger dere planer for å
handle ifølge det dere har lært. Dere
oppfordres til å basere deres planer på
egne behov, omstendigheter og muligheter til å tjene andre. Dette er en
storartet mulighet til å ta ansvar for
deres egen vekst og utvikle åndelig
selvhjulpenhet.
Så deler dere det dere lærer og
opplever, med andre. Når dere gjør
dette, vil dere styrke deres vitnesbyrd
og utvikle tillit til menneskene rundt
dere. Dere vil styrke deres evne til å
snakke med andre om evangeliet.
Jeg er takknemlig mot en ung mann
som fortalte meg om følgende erfaring. Han og en annen bærer av Det
aronske prestedømme fikk i oppdrag
å forrette nadverden for en mann som
var bundet til hjemmet og svært syk.
Da de kom hjem til ham, visste de
ikke at den medisinske behandlingen
hindret ham i å spise – selv et stykke
av nadverdsbrødet. Etter å ha velsignet brødet rakte den unge mannen
nadverden til den svake mannen. Han
tok et stykke av det velsignede brødet,
ventet litt og holdt det så mot leppene
sine. Den unge mannen sa at da han
så denne trofaste broren vise sin
ærbødighet for nadverden, føltes det
som om han så ham kysse Frelserens
føtter. Han kunne se at han var glad i
Ham.
Viktigheten av nadverden ble innprentet i denne unge mannen på en
uforglemmelig måte den dagen. Dere
vil få hellige opplevelser, akkurat som
denne unge mannen.
Deres foreldre, ledere og
quorumsmedlemmer spiller en viktig
rolle i Plikt overfor Gud-programmet.
Deres søndagsmøter i quorumet vil
gi dere regelmessige muligheter til å
lære, handle og dele med andre. Det
nye Plikt overfor Gud-programmet vil
hjelpe dere å utføre deres plikt overfor Gud og oppdage hvor storartet
Det aronske prestedømme er.
III. Gjennomfør Oppfyll din plikt
overfor Gud
I året som har gått, har jeg vært på
en reise som for alltid har forandret
mitt syn på dere og Det aronske prestedømme. Jeg gleder meg til at dere
skal oppdage det jeg har oppdaget.
Dere vil lære hvorfor Det aronske
prestedømme er så viktig for dere og
hvor viktig det er for Kirken. Dere vil
forstå hvorfor det kalles en av prestedømmets «hovedgrupper» (se L&p
107:6). Dere vil få større forståelse av
prestedømmets nøkler, englers betjening og det forberedende evangelium
(se L&p 13; 84:26).
Satan vil ha dere til å tro at dere
er for unge eller at det er for få av
dere til å gjøre noe av betydning med
Det aronske prestedømme. Ingen av
delene er riktig.
Guds ord til Moses er til dere i dag:
«Se, du er min sønn … og jeg har et
verk for deg» (Moses 1:4, 6).
Han har gitt dere sin myndighet til
å gjøre store ting. Når dere oppfyller
deres plikt overfor Gud, vil dere styrke
og velsigne deres familie. Dette er
deres største prestedømsplikt. Hør
hvordan en mor beskriver hvordan
hennes sønn påvirker familien: «Leo
har prestedømmet i vårt hjem, og det
er en enorm velsignelse. Han er et
godt eksempel for søsknene … Han
sørger for at de alltid ber. Han deler ut
nadverden på søndagene. Lillebroren
ser ham. Han hjelper til … med familiebønn. Jeg vet at han vil fortsette å være
til velsignelse når han blir eldre. Han
vil kunne døpe sin yngre bror. Det er
en trygghet og en gave for oss.»
Når dere oppfyller deres plikt overfor Gud, vil dere snakke med venner
som ikke tilhører vår tro, og hjelpe
dem å slutte seg til Kirken. Som en
sann bror vil dere våke over og styrke
dem. Dere vil vise vei i arbeidet med å
redde andre unge menn som har
kommet på avveier.
Når dere oppfyller deres plikt overfor Gud, vil dere være en kraft til det
gode til alle tider og i alle omstendigheter. Deres rettferdige eksempel og
trofaste prestedømstjeneste vil være
en effektiv måte å innby alle som kjenner dere, til å komme til Kristus.
I sin mest avgjørende fase stolte
nephittene på en ung mann, Mormon,
for lederskap og inspirasjon (se
Mormon 2:1-2). I dag stoler vi på dere
som en stor styrke for Kirken og en
kraft til det gode på jorden. Det er
dette Herren forventer.
IV. Bli en trofast mann i prestedømmet
Jeg vitner om at dere vil føle en
forandring i hjertet og bli en trofast
mann i prestedømmet. Dere vil strebe
Mai 2010
55
etter å bli helt rene og forrette nadverden verdig. Dere vil behandle alle
unge kvinner med omtanke og
respekt. Dere vil hedre deres foreldre.
Dere vil unngå å krenke Ånden med
det dere tenker, sier eller gjør. Dere
vil bli kjent med den Herre dere tjener, og dere vil alltid strebe etter å bli
mer lik ham.
Jeg vitner om at deres trofaste
tjeneste i Det aronske prestedømme
vil forandre livet til dem dere tjener.
Det finnes mennesker som trenger
deres prestedømstjeneste. Familien
trenger dere. Quorumet trenger
dere. Kirken trenger dere. Verden
trenger dere.
Det haster å oppfylle deres plikt
overfor Gud. Jeg er sikker på at dere
vil klare det.
En kald morgen for noen uker
siden jogget jeg langs elven Tagus i
Lisboa, Portugal. Jeg kom til et monument over de portugisiske oppdagelsesreisende for mange hundre år
siden. Jeg stoppet idet solen gikk opp
og badet det imponerende monumentet og meg i sitt varme lys. Jeg ble
inspirert da jeg så de bestemte ansiktene til mennene som skuet ut over
vannet. Dette var menn som var villige
til å gjøre ting svært få hadde gjort. De
forlot en velkjent og behagelig verden
og dro tappert ut på det ukjente havet
og oppdaget nye land. De forandret
verden.
Jeg ser dere når jeg tenker på
monumentet over de modige oppdagelsesreisende. Jeg ser dere på en
personlig reise som få i verden i dag
velger å legge ut på. Jeg ser dere oppfylle deres plikt overfor Gud.
Jeg ber om at vi alle må forstå det
storartede aronske prestedømme og
ha tillit, slik Gud har, til dem som
bærer det. I Jesu Kristi navn. Amen. ■
56
Liahona
Av president Dieter F. Uchtdorf
Annenrådgiver i Det første presidentskap
Fortsett i tålmodighet
Det vi lærer av tålmodighet, vil foredle vår karakter,
løfte oss opp og forsterke vår lykke.
P
å 1960-tallet innledet en professor
ved Stanford University et beskjedent eksperiment for å teste viljestyrken til fire år gamle barn. Han satte
foran dem en stor marshmallow og sa
så at de kunne spise den med en gang,
men hvis de ventet i 15 minutter,
kunne de få to marshmallower.
Så lot han barna være alene, og iakttok det som skjedde bak et toveisspeil.
Noen av barna spiste marshmallowen
med en gang, mens andre bare klarte
å vente i noen få minutter før de ga
etter for fristelsen. Bare 30 prosent
klarte å vente.
Det var et middels interessant
eksperiment, og professoren gikk
videre til andre forskningsområder,
for, som han selv sa: «Det er begrenset
hva man kan oppnå med barn som
prøver å la være å spise marshmallower.» Men tiden gikk, og han holdt
oppsikt med barna og begynte å legge
merke til en interessant sammenheng.
De barna som ikke klarte å vente,
strevde senere i livet og hadde flere
adferdsproblemer, mens de som ventet, var mer positive og bedre motiverte, fikk bedre karakterer og høyere
inntekt, og hadde sunnere forhold.
Det som begynte som et enkelt
eksperiment med barn og marshmallower, ble en banebrytende studie som
tydet på at evnen til å vente – å være tålmodig – var et viktig karaktertrekk som
kunne bebude suksess senere i livet1.
Det kan være vanskelig å vente
Det kan være vanskelig å vente.
Barn vet det, og det samme gjør
voksne. Vi lever i en verden med hurtigmat, direktemeldinger, selvvalgte filmer på TV og øyeblikkelige svar på de
mest trivielle eller dypsindige spørsmål. Vi liker ikke å vente. Noen føler til
og med blodtrykket stige når deres kø
i dagligvarebutikken går saktere enn
de andre.
Tålmodighet – evnen til å sette våre
ønsker på vent en stund – er en verdifull og sjelden dyd. Vi vil ha det vi vil
ha, og vi vil ha det nå. Derfor kan bare
tanken på tålmodighet synes ubehagelig og noen ganger bitter.
Men uten tålmodighet kan vi ikke
behage Gud. Vi kan ikke bli fullkomne.
Tålmodighet er en rensende prosess
som utvikler forstanden, forsterker lykken, konsentrerer oppmerksomheten
og gir håp om fred.
Som foreldre vet vi hvor uklokt det
ville ha vært å etterkomme alle barnas
ønsker. Men barn er ikke de eneste
som blir bortskjemt når de blir overøst
med øyeblikkelig tilfredsstillelse. Vår
himmelske Fader vet at gode foreldre
med tiden lærer å forstå at om barn
noensinne skal modnes og nå sitt
potensial, må de lære å vente.
Tålmodighet er ikke bare å vente
Da jeg var ti år gammel, ble familien
vår flyktninger i et nytt land. Jeg hadde
bestandig vært flink på skolen – helt til
vi kom til Vest-Tyskland. Der ble skoleopplevelsen en helt annen for meg.
Geografien vi studerte, var ny for meg.
Historien vi studerte, var også svært
annerledes. Før hadde jeg lært russisk
som fremmedspråk. Nå var det engelsk. Dette var vanskelig for meg. Til
tider trodde jeg virkelig at tungen
min ganske enkelt ikke var laget for å
snakke engelsk.
Ettersom så mye av pensumet var
nytt og fremmed for meg, ble jeg
hengende etter. For første gang i livet
begynte jeg å lure på om jeg ikke var
gløgg nok til å gå på skole.
Heldigvis hadde jeg en lærer som
lærte meg å være tålmodig. Han lærte
meg at jevnt og trutt arbeid – tålmodig
utholdenhet – ville hjelpe meg å lære.
Med tiden gikk de vanskelige
fagene lettere – til og med engelsk.
Langsomt begynte jeg å innse at hvis
jeg anstrengte meg konsekvent, kunne
jeg lære. Det gikk ikke raskt, men med
tålmodighet gikk det.
Denne erfaringen lærte meg at tålmodighet var langt mer enn bare å
vente på at noe skulle skje – tålmodighet fordret aktiv anstrengelse mot verdige mål, og å ikke miste motet når
resultatene ikke kom umiddelbart
eller uten innsats.
Det er et viktig prinsipp her.
Tålmodighet er ikke passiv resignasjon. Det er ikke å la være å handle på
grunn av frykt. Tålmodighet innebærer
å vente aktivt og holde ut. Det innebærer å fullføre noe og gjøre alt vi kan –
jobbe, håpe og utøve tro. Vi må takle
motgang med viljestyrke, selv når våre
innerste ønsker ikke blir oppfylt med
det samme. Tålmodighet er ikke bare
å holde ut, men å holde ut på en god
måte!
Utålmodighet, derimot, er et symptom på selviskhet. Den kjennetegner
den selvopptatte. Den har rot i den altfor fremherskende tilstanden «universets midpunkt»-syndromet, som får
folk til å tro at verden dreier om dem
og at alle andre bare har biroller i jordelivets store teater, og bare de har
hovedrollen.
Hvor langt er ikke dette, mine
kjære brødre, fra den norm Herren
har satt for oss som prestedømsbærere.
Tålmodighet, et prestedømsprinsipp
Som prestedømsbærere og representanter for den Herre Jesus Kristus
må vi tjene andre i samsvar med hans
eksempel. Det er en grunn til at nesten alle leksjoner om prestedømsledelse før eller siden kommer inn på
kapittel 121 i Lære og pakter. Med
noen få vers gir Herren et mesterlig
kurs i prestedømsledelse. «Ingen makt
eller innflytelse kan eller bør utøves i
kraft av prestedømmet – uten ved
Mai 2010
57
overtalelse, ved langmodighet, ved
mildhet og saktmodighet og ved oppriktig kjærlighet.»2
Karakteregenskapene og handlemåtene som beskrives i disse versene, er
grunnlaget for guddommelig tålmodighet og er uatskillelig forbundet
med effektiv tjeneste i prestedømmet
og som fedre. Disse egenskapene vil
gi dere styrke og visdom til å foredle
deres kall, til å forkynne evangeliet, til
å omgås med de andre quorumsmedlemmene og til å yte den viktigste
prestedømstjeneste – som utvilsomt
er den kjærlige tjeneste som utføres i
deres eget hjem.
La oss alltid huske at en av grunnene til at Gud har betrodd oss prestedømmet, er å hjelpe oss å forberede
oss for evige velsignelser ved å utvikle
vår natur gjennom den tålmodighet
som prestedømstjeneste krever.
Slik Herren er tålmodig med oss, la
oss være tålmodige med dem vi tjener.
Forstå at de, som oss, er ufullkomne. I
likhet med oss gjør de feil. I likhet
med oss ønsker de at andre skal la tvilen komme dem til gode.
Gi aldri noen opp. Dette innbefatter at vi ikke må gi oss selv opp.
Jeg tror vi alle noen ganger kan
kjenne oss igjen i tjeneren i Kristi lignelse, som skyldte penger til kongen,
og som bønnfalt kongen og sa: «Ha tålmodighet med meg.»3
58
Liahona
Herrens måte og tid
Israels barn ventet i 40 år i villmarken før de kunne komme inn i det
lovede land. Jakob ventet i syv lange
år på Rakel. Jødene ventet i 70 år i
Babylon før de kunne vende tilbake og
gjenoppbygge templet. Nephittene
ventet på tegnet på Kristi fødsel, selv
om de visste at om tegnet ikke kom,
ville de bli drept. Joseph Smiths prøvelser i Liberty fengsel fikk selv Guds
profet til å spørre: «Hvor lenge?»4
I hvert tilfelle hadde vår himmelske Fader en hensikt med å la sine
barn vente.
Vi må alle vente på vår egen måte. Vi
venter på bønnesvar. Vi venter på ting
som i øyeblikket virker så riktige og så
gode for oss, at vi ikke kan fatte hvorfor
vår himmelske Fader vil utsette svaret.
Jeg husker da jeg forberedte meg til
min opplæring som jagerpilot. Mye av
vår grunnleggende militære opplæring
besto av fysisk trening. Jeg er fremdeles ikke sikker på hvorfor endeløs
løping var så viktig som forberedelse
til å bli pilot. Likevel løp og løp vi, og
så løp vi enda litt til.
Mens jeg løp, begynte jeg å legge
merke til noe som, ærlig talt, plaget
meg. Til stadighet ble jeg forbiløpt av
menn som røkte, drakk og gjorde alt
mulig rart som var i strid med evangeliet og, ikke minst, Visdomsordet.
Jeg husker at jeg tenkte: «Vent nå
litt! Skal ikke jeg kunne løpe og ikke
bli trett?» Men jeg var trett, og jeg ble
forbiløpt av personer som avgjort ikke
etterlevde Visdomsordet. Jeg må innrømme at det plaget meg den gangen.
Jeg spurte meg selv om løftet var sant
eller ikke.
Svaret kom ikke med en gang. Men
til slutt lærte jeg at Guds løfter ikke alltid oppfylles like raskt eller på den
måten vi kanskje håper. De kommer i
hans tid og på hans egen måte. Mange
år senere kunne jeg klart se de timelige velsignelsene som kommer til
dem som adlyder Visdomsordet – i tillegg til de åndelige velsignelsene som
kommer umiddelbart ved å adlyde
enhver Guds lov. Når jeg tenker tilbake, vet jeg med sikkerhet at Herrens
løfter, selv om de ikke alltid kommer
raskt, alltid er sikre.
Tålmodighet krever tro
Brigham Young sa at når det dukket
opp noe han ikke kunne forstå fullt ut,
ba han Herren: «Gi meg tålmodighet
til å vente til jeg selv kan forstå det.»5
Og så fortsatte Brigham å be, helt til
han kunne forstå det.
Vi må lære at i Herrens plan kommer vår forståelse «linje på linje, bud
på bud».6 Kort sagt, kunnskap og forståelse må betales med tålmodighet.
Ofte vil nåtidens dype daler bare
kunne forstås ved å se tilbake på dem
fra fjellene i vår fremtid. Vi kan ofte ikke
se Herrens hånd i vårt liv før lenge etter
at prøvelsene er over. De vanskeligste
stundene i vårt liv er ofte nødvendige
byggesteiner som danner grunnvollen
for vår karakter og baner vei for fremtidige muligheter, forståelse og lykke.
Tålmodighet er en av Åndens frukter7
Tålmodighet er en guddommelig
egenskap som kan lege sjelen, åpne for
kunnskapens og forståelsens skatter og
forvandle ordinære menn og kvinner
til hellige og engler. Tålmodighet er virkelig en av Åndens frukter.
Tålmodighet innebærer å fullføre det
vi begynner på. Det innebærer å utsette
øyeblikkelig tilfredsstillelse for fremtidige velsignelser. Det innebærer å holde
sinnet i tømme, og unngå uvennlige
ord. Det innebærer å motstå det onde,
selv når det ser ut til å gjøre andre rike.
Tålmodighet innebærer å akseptere
det vi ikke kan forandre, og møte det
med mot, velvilje og tro. Det innebærer
å være «villige til å bøye oss for alt som
Herren finner gavnlig å pålegge oss,
likesom et barn bøyer seg for sin far»8. I
siste instans innebærer tålmodighet å
være «fast[e] og standhaftig[e] og urokkelig[e] i å holde Herrens befalinger»9
hele tiden, selv når det er vanskelig.
Åpenbareren Johannes sa: «Heri består
de helliges tålmodighet, de som holder
fast ved Guds bud og Jesu tro.»10
Tålmodighet er en fullkommengjørende prosess. Frelseren selv sa at ved
tålmodighet skal vi vinne vår sjel11. Eller
for å bruke en annen oversettelse av
den greske teksten: «Ved tålmodighet
vinner dere herredømme over sjelen.»12
Tålmodighet betyr å holde ut i tro, i
visshet om at det noen ganger er ved å
vente, ikke ved å motta, at vi vokser
mest. Dette gjaldt på Frelserens tid. Det
gjelder også i dag, for vi befales i disse
siste dager å «fortsett[e] i tålmodighet
inntil dere blir fullkommengjort»13.
Herren velsigner oss for vår
tålmodighet
For å omskrive Salmistens ord, hvis
vi venter tålmodig på Herren, vil han
lytte til oss. Han vil høre våre rop. Han
vil løfte oss ut av fordervelsens grav og
sette våre føtter på en fast klippe. Han
vil legge en ny sang i vår munn, og vi
vil prise Gud. Mange rundt oss vil se
det, og de vil sette sin lit til Herren14.
Mine kjære brødre, tålmodighetens
arbeid kan oppsummeres slik: Hold
budene. Stol på Gud vår himmelske
Fader. Tjen ham med fromhet og
Kristus-lignende kjærlighet. Utøv tro
og håp på Frelseren, og gi aldri opp.
Det vi lærer av tålmodighet, vil foredle
vår karakter, løfte oss opp og forsterke
vår lykke. Det vil hjelpe oss å bli verdige prestedømsbærere og vår Mester
Jesu Kristi trofaste disipler.
Jeg ber om at tålmodighet må kjennetegne oss som bærer Den allmektige Guds prestedømme, at vi tappert
vil sette vår lit til Herrens løfter og
tidsplan, at vi vil opptre overfor andre
med den tålmodighet og medlidenhet
vi ønsker for oss selv, og at vi må fortsette i tålmodighet inntil vi blir fullkommengjort. I Jesu Kristi hellige
navn. Amen. ■
NOTER
1. Se Jonah Lehrer: «Don’t! The Secret of SelfControl», New Yorker, 18. mai 2009, 26-27.
2. Lære og pakter 121:41: se også vers 39-45.
3. Matteus 18:26.
4. Lære og pakter 121:2.
5. Læresetninger fra Kirkens presidenter –
Brigham Young (1997), 75.
6. Lære og pakter 98:12.
7. Se Galaterne 5:22-23.
8. Mosiah 3:19.
9. 1. Nephi 2:10.
10. Johannes’ åpenbaring 14:12.
11. Se Lukas 21:19.
12. Se Lukas 21:19; fotnote b.
13. Lære og pakter 67:13.
14. Se Salmene 40:1-3.
Mai 2010
59
Av president Henry B. Eyring
Førsterådgiver i Det første presidentskap
Med all flid
Vi må lære vår plikt av Herren, og deretter må
vi virke med all flid og aldri være late eller dovne.
B
rødre, jeg er takknemlig for å
være sammen med dere i kveld.
Jeg føler ydmykhet over det jeg
vet om deres trofaste prestedømstjeneste. Jeg taler i kveld om deres flid i
Herrens tjeneste. Nylige erfaringer har
ført til dette valget.
Den ene var mitt grundige studium
av det strålende nye heftet for Det
aronske prestedømme, som bror
David L. Beck omtalte. Det har tittelen
Jeg oppfyller min plikt overfor Gud.
Mens jeg leste og grunnet over hva
det forventer at unge menn skal gjøre
og bli, forsto jeg at det beskrev det
president Brigham Young lovet prestedømsbæreren som er flittig hele livet:
«En person som har del i prestedømmet og trofast fortsetter i sitt kall, som
stadig finner glede i å gjøre det Gud
krever av ham og gjennom hele livet
fortsetter å utføre enhver plikt, vil
sikre seg ikke bare det privilegium å
motta, men også kunnskap om hvordan han skal motta det som hører
Gud til, så han hele tiden kan kjenne
Guds sinn.»1
For noen uker siden så jeg en ny
diakon ta fatt på denne flidens vei.
Hans far viste meg et diagram sønnen
hadde laget. Det viste hver rad i kirkesalen, et tall for hver diakon som ville
få i oppdrag å dele ut nadverden, og
60
Liahona
hvilken vei de skulle gå gjennom salen
for å gi medlemmene nadverden.
Faren og jeg smilte da vi tenkte på at
en gutt, uten å ble bedt om det, laget
en plan for å være sikker på at han ville
lykkes i sin prestedømstjeneste.
I hans flid gjenkjente jeg mønsteret
i det nye heftet Plikt overfor Gud. Det
er å lære hva Herren venter av oss,
utarbeide en plan for å gjøre det,
handle flittig ifølge planen og deretter
fortelle andre hvordan erfaringen forandret oss og velsignet andre.
Diakonen laget dette diagrammet
for å være sikker på at han ville være i
stand til å gjøre det Herren hadde
kalt ham til. I begynnelsen av hans
prestedømstjeneste lærte Herren
ham at han alltid skulle finne glede
i å «gjøre det Gud krever av ham».2
Den andre erfaringen som fikk meg
til å tale om flid for dere i kveld, var å
iaktta en mann som nærmet seg
avslutningen av sin prestedømstjeneste her i livet. Han hadde vært biskop to ganger. Første gang han ble kalt
– mange år før jeg møtte ham – var da
han var ung. Nå var han gammel og
avløst for annen gang som biskop.
Hans stadig større fysiske begrensninger gjorde enhver prestedømstjeneste svært vanskelig.
Men han hadde en plan for å virke
med flid. Hver søndag han kunne
komme til kirken, satt han i nærheten
av døren der de fleste kom inn til nadverdsmøtet. Han kom tidlig for å
kunne finne en ledig plass. Alle som
kom, kunne se at han kjærlig ønsket
dem velkommen, slik de hadde gjort
da han satt på forhøyningen som
deres biskop. Hans innflytelse varmet
og oppløftet oss, for vi visste noe om
hva det kostet ham å tjene. Hans oppgave som biskop var over. Hans prestedømstjeneste tok ikke slutt.
Dere har sett slike eksempler på
store prestedømstjenere. I kveld vil jeg
prøve å fortelle hva jeg har lært om
dem. Det begynner med at de lærte å
forstå i hvis tjeneste de er og i hvilken
hensikt. Når dette fester seg i deres
sinn, blir det helt avgjørende.
Først vil jeg tale direkte til de unge
menn i Det aronske prestedømme.
Dere vil bli flittigere når dere føler
hvor stor tillit Gud har til dere. Det er
et budskap fra Det første presidentskap til dere i dette heftet Plikt overfor Gud. «Vår himmelske Fader har
stor tro på og tillit til deg, og han har
en viktig misjon du skal utføre. Han vil
hjelpe deg når du vender deg til ham i
bønn, lytter til Åndens tilskyndelser,
adlyder budene og holder paktene du
har inngått.»3
Døperen Johannes kom tilbake til
jorden for å gjengi det prestedømmet
dere unge menn bærer. Han hadde
nøklene til Det aronske prestedømme.
Det var til Johannes Jesus gikk for å bli
døpt. Johannes visste hvem som kalte
ham. Han sa til Herren: «Jeg trenger å
bli døpt av deg.»4
Johannes visste at Arons prestedømme «har nøklene til englers betjening, omvendelsens evangelium og
dåp ved nedsenkning til syndenes forlatelse» da Herren sendte ham for å
ordinere Joseph Smith og Oliver
Cowdery 15. mai 1829.5 Han visste
hvem som kalte ham og i hvilken strålende hensikt han ble sendt.
Deres prestedømme tillater dere å
tilby Herrens nadverd til medlemmene
av hans kirke i dag. Det er det samme
privilegium Frelseren ga de tolv apostlene da han virket på jorden. Han
gjorde det igjen da han kalte tolv disipler etter sin oppstandelse til å lede
hans kirke.
Herren selv, slik det beskrives i
Mormons bok, frembrakte symbolene
på sitt uendelige offer og forrettet dem
for folket. Tenk på ham og hvordan
han viser deg ære når du utfører din
prestedømstjeneste. Når du minnes
ham, vil du gå inn for å utføre denne
hellige tjenesten, i den grad du kan,
like bra og trofast som han gjorde.6
Dette kan bli et mønster i ditt liv
som vil styrke din evne til å være flittig
i enhver prestedømstjeneste som
Herren forbereder deg til og vil kalle
deg til. Denne beslutningen vil bidra til
å forberede deg til å motta Det melkisedekske prestedømme, som i oldtiden ble kalt «Det hellige prestedømme
etter Guds Sønns orden».7
Nå ønsker jeg å tale til dem som er
blitt kalt og har fått privilegiet å tjene i
Det melkisedekske prestedømme. I
likhet med Det aronske prestedømme
er Det melkisedekske prestedømme
mer enn en plikt til å gjøre det Herren
ville gjøre. Det er en innbydelse til å
bli som han er. Her er løftet:
«For alle som er trofaste og mottar
disse to prestedømmer som jeg har
omtalt, og foredler sine kall, er helliggjort av Ånden til fornyelse av sine
legemer.
De blir Mose og Arons sønner og
Abrahams ætt, og kirken og riket og
Guds utvalgte.
Og videre, alle som mottar dette
prestedømme, mottar meg, sier
Herren,
for den som mottar mine tjenere,
mottar meg,
og den som mottar meg, mottar
min Fader,
og den som mottar min Fader, mottar min Faders rike, derfor, alt som
min Fader har, skal bli gitt ham.»8
Det er et mønster som viser hvordan alle prestedømsbærere blir hevet
opp til denne store velsignelsen. Ett
sted i Skriftene der Herren forklarer
mønsteret, er i kapittel 107 i Lære og
pakter:
“Derfor, må enhver lære sin plikt,
og med all flid virke i det embedet
som han er blitt kalt til.
Den som er doven, skal ikke være
Mai 2010
61
verdig til å bestå, og den som ikke
lærer sin plikt og ikke er Gud til
behag, skal ikke være verdig til å bestå.
Slik er det. Amen.»9
Vi må lære vår plikt av Herren, og
deretter må vi virke med all flid og
aldri være late eller dovne. Mønsteret
er enkelt, men ikke lett å følge. Vi blir
så lett avledet. Å studere nyhetene kan
synes mer interessant enn prestedømmets leksjonsbok. Å sette seg ned for å
hvile kan være mer fristende enn å
gjøre avtaler om å besøke dem som
trenger vår prestedømstjeneste.
Når jeg føler meg lokket bort fra
mine prestedømsplikter av andre
interesser, og når min kropp trygler
om hvile, gir jeg meg selv dette signalropet: «Husk Ham!» Herren er vårt
fullkomne forbilde på flid i prestedømstjeneste. Han er vår fører. Han
har kalt oss. Han går foran oss. Han
valgte oss til å følge ham og til å bringe
andre med oss.
I kveld minnes jeg ham, og jeg
blir grepet. Dette er lørdag aften før
påskesøndag, da vi minnes hans oppstandelse. Jeg minnes hans eksempel
dagene før.
Av kjærlighet til sin Fader og til oss
led han mer enn noe dødelig menneske kunne klare. Han har sagt oss
litt om det dette uendelige offer
62
Liahona
krevde av ham. Dere husker ordene:
«For se, jeg, Gud, har lidd dette for
alle for at de ikke skulle lide, hvis de
ville omvende seg.
Men hvis de ikke vil omvende seg,
må de lide likesom jeg.
Hvilken lidelse fikk meg, ja, Gud,
den største av alle, til å skjelve av
smerte og til å blø fra hver pore og
lide, både på legeme og ånd, og ønske
at jeg ikke måtte drikke den bitre kalk,
og vike tilbake –
men ære være Faderen, jeg drakk
og fullendte mine forberedelser for
menneskenes barn.»10
Fra korset på Golgata erklærte
Frelseren: «Det er fullbragt.»11 Deretter
forlot hans ånd hans legeme, og hans
jordiske levninger ble kjærlig lagt i en
grav. Han ga oss en leksjon ved det
han gjorde på tre dager i åndeverdenen før sin oppstandelse. Dette minnes jeg hver gang jeg fristes til å føle at
jeg har fullført en vanskelig oppgave i
hans tjeneste og fortjener en pause.
Frelserens eksempel gir meg mot til
å fortsette. Hans arbeid på jorden var
fullført, men han gikk til åndeverdenen
bestemt på å fortsette sitt store verk
med å frelse sjeler. Han organiserte verket blant de trofaste ånder, så de kunne
redde dem som fremdeles kunne bli
delaktige i den barmhjertighet som
hans sonoffer gjorde mulig. Husk
ordene i Lære og pakter kapittel 138:
«Men se, blant de rettferdige organiserte han sine styrker og utpekte
sendebud, ikledd kraft og myndighet,
og ga dem i oppdrag å bringe evangeliets lys til dem som befant seg i mørke,
ja, til alle menneskenes ånder, og således ble evangeliet forkynt for de døde.
Og de utvalgte sendebud gikk ut
for å forkynne nådens dag fra Herren
og kunngjøre frihet for de fangne
som var bundet, ja, for alle som ville
omvende seg fra sine synder og motta
evangeliet.»12
Hver gang vi minnes ham, blir det
lettere å motstå fristelsen til å ønske seg
en pause fra vårt prestedømsarbeid. Vi
må ha husket ham i dag, og derfor er vi
her for å lære om våre plikter, bestemt
på å gjøre det vi har inngått pakt om å
gjøre med all flid. På grunn av hans
eksempel vil vi holde ut til enden i de
oppgaver han gir oss i dette liv, og gå
inn for å gjøre hans Faders vilje for evig,
slik han gjorde og gjør.
Dette er Herrens kirke. Han kalte
oss og stolte på oss selv med de svakheter han visste vi hadde. Han visste
om prøvelsene vi ville møte. Ved trofast tjeneste og gjennom hans forsoning kan vi lære å ønske det han
ønsker og være det vi må være for å
velsigne dem vi tjener for ham. Når vi
tjener ham lenge nok og med flid, vil
vi bli forandret. Vi kan stadig bli ham
mer lik.
Jeg har sett dette mirakel skje i livet
til hans tjenere. Jeg så det for noen
uker siden i dagligstuen til en trofast
prestedømsbærer.
Jeg hadde kjent ham som diakon,
far, biskop og medlem av et stavspresidentskap. Jeg hadde i flere tiår iakttatt
hans flid når det gjaldt å tjene Guds
barn med sitt prestedømme.
Hans familie var samlet rundt ham i
dagligstuen. Han smilte og var kledd i
hvit skjorte, dress og slips. Jeg ble forbauset, for jeg var der fordi jeg hadde
hørt at han var midt i en smertefull
medisinsk behandling som ennå ikke
hadde gjort ham frisk.
Likevel hadde han hilst på meg slik
han må ha hilst på hundrevis av andre
besøkende i sin livslange prestedømstjeneste, smilende. Jeg hadde kommet
for å hjelpe ham i hans prøvelser, men
som så ofte hender i prestedømstjeneste, var det jeg som ble hjulpet og
som lærte.
Vi satt og pratet hyggelig. Han fortalte hvordan hans far hadde hjulpet
min mor da hun nærmet seg døden.
Jeg hadde ikke visst det. Jeg innså da
at han som gutt hadde lært av sin flittige prestedømsfar å hjelpe andre.
Dette gjorde meg takknemlig for de
gangene jeg hadde tatt med meg mine
smågutter på prestedømsbesøk for å
gi trøst og velsignelse.
Etter noen minutter spurte han
stille: «Er det riktig å spørre om du
kan gi meg en velsignelse?» Hans
tidligere stavspresident, som han
hadde virket sammen med i mange
år, salvet hans hode med innviet
olje i kraft av Det melkisedekske
prestedømme.
Da jeg beseglet velsignelsen, lærte
Den hellige ånd meg noe av det
Herren allerede hadde gjort for denne
trofaste prestedømsbæreren. Han var
ren, hans synder var vasket bort. Hans
natur var blitt forandret til å ønske det
Frelseren ønsket. Han fryktet ikke
døden. Hans hjertes ønske var å tjene
sin familie og andre av vår himmelske
Faders barn som trengte ham.
Jeg gikk ut i kvelden, takknemlig
for å ha vært vitne til Herrens godhet
mot sine pålitelige og flittige prestedømstjenere. Han forandrer deres
hjerte så de ønsker det han ønsker og
handler slik han ville handle.
Nå avslutter jeg med dette rådet til
Herrens prestedømstjenere. Grunn
alvorlig og flittig på Skriftene og på
levende profeters ord. Be stadig om at
Den hellige ånd vil åpenbare Gud
Faderens og hans elskede Sønns natur
for deg. Trygle om at Ånden vil vise
deg det Herren ønsker du skal gjøre.
Planlegg å gjøre det. Lov ham å adlyde.
Handle besluttsomt inntil du har gjort
det han ba deg om. Takk deretter for
anledningen til å tjene og for å få vite
hva du videre kan gjøre.
Jeg vitner om at vår himmelske
Fader og Jesus Kristus lever. De er
oppstandne og herliggjorte personer
som elsker oss og våker over oss.
Prestedømmets nøkler ble gjengitt
ved himmelske sendebud til profeten
Joseph Smith. De har blitt overlevert i
ubrutt linje til president Thomas S.
Monson. Alle de levende apostler har
disse nøklene.
Jeg gir dere min velsignelse så dere
kan føle ved Ånden hvor stor tilliten
og hvor store løftene er som dere har
mottatt som ordinerte prestedømstjenere i Herrens sanne kirke, i Jesu
Kristi hellige navn. Amen. ■
NOTER
1. Læresetninger fra Kirkens presidenter –
Brigham Young (1997), s. 128.
2. Læresetninger fra Kirkens presidenter –
Brigham Young, 128.
3. Jeg oppfyller min plikt mot Gud: For
bærere av Det aronske prestedømme
(hefte, 2010), 5.
4. Matteus 3:14.
5. Se Lære og pakter 13.
6. Se 3. Nephi 20:3-9.
7. Lære og pakter 107:3; se også Alma 13:1-9.
8. Lære og pakter 84:33-38.
9. Lære og pakter 107:99-100.
10. Lære og pakter 19:16-19.
11. Johannes 19:30.
12. Lære og pakter 138:30-31.
Mai 2010
63
Av president Thomas S. Monson
Forberedelse gir
velsignelser
La oss vurdere våre kall, grunne på vårt
ansvar og følge Jesus Kristus, vår Herre.
B
rødre, dere som er her i
Konferansesenteret i Salt Lake
City, er et inspirerende skue. Det
er forbløffende å tenke på at det i
tusenvis av møtehus over hele verden
sitter andre bærere av Guds prestedømme og ser denne sendingen via
satellitt. Dere kommer fra forskjellige
land og snakker mange språk, men en
felles tråd binder oss sammen. Vi har
blitt tiltrodd å bære prestedømmet og
handle i Guds navn. Vi har fått en hellig tillit. Det forventes mye av oss.
Et av mine sterkeste minner er at
jeg deltok på prestedømsmøtet som
nyordinert diakon og sang åpningssalmen «Kom, alle I Guds menn». I kveld
vil jeg gjenta ånden i denne spesielle
salmen og si til dere: «Kom, alle I Guds
menn som har fått del i makten!»1 La
oss tenke på våre kall, grunne på vårt
ansvar og følge Jesus Kristus, vår Herre.
For 20 år siden deltok jeg på et nadverdsmøte hvor barna fremførte
temaet «Jeg er medlem av Jesu Kristi
Kirke av Siste Dagers Hellige». Disse
guttene og jentene viste at de var
under opplæring for å tjene Herren og
andre. Musikken var vakker, opplesningen dyktig fremført og ånden som
64
Liahona
sendt fra himmelen. Et av mine barnebarn, som var 11 år gammel den
gangen, hadde talt om det første syn i
sin del av programmet. Da han kom til
sine foreldre og besteforeldre etterpå,
sa jeg til ham: «Tommy, jeg tror nesten
du er klar til å være misjonær.»
Hun svarte: «Ikke ennå. Jeg har
ennå mye å lære.»
Gjennom årene som fulgte, lærte
Tommy mye, takket være sine foreldre
og lærere og veiledere i Kirken som
var trofaste og pliktoppfyllende. Da
han var gammel nok, ble han kalt på
misjon. Han utførte den med heder.
Unge menn, jeg oppfordrer dere til
å forberede dere til misjonærtjeneste.
Det er mange redskaper som kan
hjelpe dere å motta lærdommer som
vil være nyttige for dere og hjelpe dere
å leve slik at dere kan være verdige. Et
slikt redskap er heftet Til styrke for
ungdom som ble utgitt under ledelse
av Det første presidentskap og De tolv
apostlers quorum. Det inneholder
normer fra det Kirkens ledere har
skrevet og undervist om, og fra
Skriftene, og overholdelse av dem vil
gi vår himmelske Faders velsignelser
og hans Sønns veiledning til hver av
oss. I tillegg har vi leksjonsbøker som
er grundig utarbeidet etter bønn og
overveielse. Familier har familiens
hjemmeaftener, hvor evangeliets prinsipper blir forklart. Dere har nesten
alle sammen mulighet til å delta i
Seminar og bli undervist av hengivne
lærere som har mye å gi.
Begynn å forberede dere til tempelekteskap, så vel som til misjon. Riktige
stevnemøter er en del av en slik forberedelse. I kulturer hvor stevnemøter
passer seg, skulle dere ikke gå på
stevnemøter før dere er 16 år gamle.
«Ikke alle tenåringer trenger eller
ønsker å ha stevnemøter… Når dere
begynner å ha stevnemøter, så gå som
en gruppe eller to par sammen… Sørg
for at deres foreldre møter [og blir
kjent med] dem dere går ut med.»
Fordi stevnemøter er en forberedelse
til ekteskap, «bør du bare gå ut med
dem som har høye normer»2.
Sørg for at dere går til steder som
har et godt miljø, og hvor dere ikke
utsettes for fristelser.
En klok far sa til sin sønn: «Hvis du
noen gang befinner deg på et sted
hvor du ikke burde være, så kom deg
ut!» Et godt råd til oss alle.
Herrens tjenere har alltid rådet oss
til å kle oss passende av respekt for vår
himmelske Fader og oss selv. Måten
dere kler dere på, er et budskap om
dere selv til andre og har ofte innvirkning på hvordan dere og andre oppfører dere. Kle dere slik at det får frem
det beste i dere selv og deres
omgangsfeller. Unngå ytterligheter
innen påkledning og utseende, som
tatovering og piercing.
Alle trenger gode venner. Deres
vennekrets vil ha stor innflytelse på
deres tanker og oppførsel, slik også
dere vil på deres. Når dere har samme
normer som deres venner, kan dere
styrke og oppmuntre hverandre.
Behandle alle med vennlighet og verdighet. Mange ikke-medlemmer har
kommet inn i Kirken på grunn av venner som har tatt dem med på kirkeaktiviteter.
Det ofte gjentatte ordtaket er alltid
sant: «Ærlighet varer lengst.»3 En sistedagers-hellig ung mann lever slik han
lærer og slik han tror. Han er ærlig mot
andre. Han er ærlig mot seg selv. Han
er ærlig mot Gud. Han er ærlig av vane
og som en selvfølge. Når en vanskelig
avgjørelse må tas, spør han aldri: «Hva
vil andre mene?», men heller: «Hva vil
jeg synes om meg selv?»
Noen vil bli fristet til å gå på akkord
med sin egen ærlighetsnorm. I en
klasse i forretningsjuss på universitetet
jeg studerte ved, husker jeg at én klassekamerat aldri forberedte seg til klassediskusjonene. Jeg tenkte: «Hvordan
skal han kunne bestå avgangseksamen?»
Jeg fikk svaret da han kom til klasserommet på eksamensdagen, en vinterdag, med bare et par sandaler på
føttene. Jeg var forbauset og holdt øye
med ham da klassen begynte. Alle
bøkene våre var lagt på gulvet, i henhold til instruksjonene. Han tok av seg
sandalene, og med tær han hadde
trent og smurt inn med glyserol,
bladde han drevent gjennom en av
bøkene han hadde lagt på gulvet, for
slik å finne svarene på eksamensspørsmålene.
Han fikk en av de høyeste karakterene i dette kurset i forretningsjuss.
Men regnskapets dag kom. Senere,
da han skulle ta sin hovedeksamen,
sa hans dekanus for første gang:
«I år vil jeg fravike tradisjonen og
gjennomføre en muntlig, istedenfor
en skriftlig prøve.» Vår favoritt-tåekspert oppdaget at han hadde foten
midt i salaten denne gangen, og strøk
på eksamenen.
Hvordan dere snakker og hvilke
ord dere bruker, sier mye om hva slags
inntrykk dere ønsker å gi. Bruk språk
til å styrke og oppmuntre menneskene
rundt dere. Blasfemisk, vulgært eller
grovt språk og upassende eller smakløse vitser virker støtende på Herren.
Misbruk aldri Guds eller Jesu Kristi
navn. Herren sa: «Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn.»4
Vår himmelske Fader har rådet oss
til å trakte etter «alt som er dydig,
skjønt, prisverdig og godt».5 Alt dere
leser, hører eller ser på, påvirker dere.
Pornografi er spesielt farlig og vanedannende. Nysgjerrig utforskning av
pornografi kan bli en dominerende
vane og føre til grovere materiale og
seksuell overtredelse. Unngå pornografi for enhver pris.
Vær ikke redde for å forlate en kino,
Mai 2010
65
skru av et fjernsyn eller skifte radiokanal hvis det som presenteres, ikke harmonerer med vår himmelske Faders
normer. Kort sagt, om dere er det minste i tvil om en film, bok eller annen
form for underholdning er passende,
ikke se den, ikke les den, ikke delta.
Apostelen Paulus erklærte: «Vet
dere ikke at dere er Guds tempel, og
at Guds ånd bor i dere? … Guds tempel er hellig, og det er dere.»6 Brødre,
det er vårt ansvar å holde vårt tempel
rent og ubesmittet.
Narkotika, misbruk av reseptbelagte
medisiner, alkohol, kaffe, te og
tobakksprodukter ødelegger deres
fysiske, psykiske og åndelige velbefinnende. Enhver form for alkohol er skadelig for både ånd og kropp. Tobakk
kan slavebinde dere, svekke lungene
deres og forkorte livet deres.
Musikk kan bidra til at dere kommer nærmere deres himmelske Fader.
66
Liahona
Den kan brukes til å undervise, berike,
inspirere og forene. Men musikk kan
også ved hjelp av tempo, rytme, intensitet og tekst sløve deres åndelige følsomhet. Dere har ikke råd til å fylle
deres sinn med uverdig musikk.
Fordi seksuell intimitet er så hellig,
krever Herren selvkontroll og renhet
før ekteskapet, så vel som full troskap i
ekteskapet. Behandle den dere går ut
med, med respekt, og forvent at vedkommende viser dere den samme
respekten. Tårer er en uunngåelig
følge av overtredelse.
President David O. McKay, Kirkens
niende president, sa: «Jeg ber dere
innstendig om å tenke rene tanker.» Så
uttalte han følgende viktige sannhet:
«Før en handling kommer alltid en
tanke. Hvis vi vil styre våre handlinger,
må vi styre våre tanker.» Brødre, fyll
deres sinn med gode tanker, så vil
også deres handlinger være gode.
Måtte dere alle i sannhet leve i samsvar
med Tennysons ord uttalt av Sir
Galahad: «Min styrke er som styrken
av ti, fordi mitt hjerte er rent.»7
Nylig oppsummerte forfatteren av
en avhandling om tenåringers seksualitet sin forskning med å si at samfunnet sender tenåringer blandede
signaler. Reklamer og massemedia formidler «svært tungtveiende budskap
om at seksuell aktivitet er akseptabelt
og forventet», oppfordringer som
iblant overdøver ekspertenes advarsler
og foreldrenes henstillinger. Herren
skjærer gjennom alle mediebudskapene med klart og tydelig språk når
han erklærer for oss: «Vær rene.»8
Når fristelsene kommer, må dere
huske apostelen Paulus’ kloke råd.
Han erklærte: «Dere har ikke møtt
noen fristelse som mennesker ikke
kan tåle. Og Gud er trofast. Han skal
ikke la dere bli fristet over evne, men
gjøre både fristelsen og utgangen på
den slik at dere kan tåle den.»9
Da dere ble bekreftet som medlem
av Kirken, fikk dere retten til å ha Den
hellige ånd som ledsager. Han kan
hjelpe dere å ta gode valg. Når dere
prøves eller fristes, trenger dere ikke å
føle dere alene. Husk at bønn er veien
til åndelig kraft.
Hvis noen har snublet på ferden,
finnes det en vei tilbake. Prosessen
kalles omvendelse. Vår Frelser døde
for å gi dere og meg den velsignede
gaven. Selv om veien er vanskelig, er
løftet reelt: «Om deres synder er som
purpur, skal de bli hvite som snø.»10
Sett ikke deres evige liv i fare. Hold
Guds bud. Hvis dere har syndet, jo
snarere dere begynner å søke tilbake,
jo snarere vil dere finne den gode
fred og glede som kommer med tilgivelsens mirakel. Lykke kommer av å
leve slik Herren vil dere skal leve, og
av å tjene Gud og andre.
Åndelig styrke utvikles ofte
gjennom uselvisk tjeneste. For noen
år siden besøkte jeg det som den
gangen het California-misjonen, hvor
jeg intervjuet en ung misjonær fra
Georgia. Jeg husker at jeg sa til ham:
«Sender du brev hjem til dine foreldre
hver uke?»
Han svarte: «Ja, bror Monson.»
Så spurte jeg: «Liker du å få brev
hjemmefra?»
Han svarte ikke. Til slutt spurte jeg:
«Når fikk du sist brev hjemmefra?»
Med skjelvende stemme svarte han:
«Jeg har aldri fått brev hjemmefra. Far
er bare diakon, og mor er ikke medlem av Kirken. De bønnfalt meg om å
ikke dra. De sa at om jeg reiste på
misjon, ville de ikke skrive til meg. Hva
skal jeg gjøre, bror Monson?»
Jeg oppsendte en stille bønn til
min himmelske Fader: «Hva skal jeg si
til denne, din unge tjener, som har
ofret alt for å tjene deg?» Og inspirasjonen kom. Jeg sa: «Eldste, send brev
hjem til din mor og din far hver uke
mens du er på misjon. Fortell dem
om hva du gjør. Fortell dem hvor
glad du er i dem, og bær så vitnesbyrd for dem.»
Han spurte: «Vil de skrive til
meg da?»
Jeg svarte: «Da vil de skrive til deg.»
Vi skilte lag, og jeg dro min vei.
Flere måneder senere deltok jeg på
en stavskonferanse i Syd-California da
en ung misjonær kom til meg og sa:
«Bror Monson, husker du meg? Jeg er
den misjonæren som ikke hadde fått
brev fra mor og far de første ni månedene på misjonsmarken. Du sa: ”Send
brev hjem hver uke, eldste, så vil foreldrene dine skrive til deg.”» Så spurte
han: «Husker du dette løftet, eldste
Monson?»
Jeg husket det. Jeg spurte: «Har du
hørt fra foreldrene dine?»
Han stakk hånden i lommen og
dro frem en bunke med brev med
en gummistrikk rundt, tok et brev
fra toppen av bunken og sa: «Om jeg
har hørt fra foreldrene mine! Hør på
dette brevet fra mor: ”Min sønn, vi er
så glad for brevene dine. Vi er stolte
av deg, misjonæren vår. Gjett hva!
Pappa har blitt ordinert til prest. Han
forbereder seg til å døpe meg. Jeg
blir undervist av misjonærene. Om
et år vil vi komme til California når
du er ferdig på misjon, for vi ønsker,
sammen med deg, å bli en evig
familie ved å tre inn i Herrens tempel.”» Den unge misjonæren spurte:
«Bror Monson, besvarer vår himmelske Fader alltid våre bønner og oppfyller apostlers løfter?»
Jeg svarte: «Når man har den slags
tro som du har vist, hører vår himmelske Fader slike bønner og besvarer
dem på sin egen måte.»
Skyldfrie hender, et rent hjerte og
et villig sinn hadde rørt ved himmelen.
En velsignelse fra himmelen hadde
besvart en innstendig bønn fra en
misjonærs ydmyke hjerte.
Brødre, det er min bønn at vi alle
må leve slik at vi også må kunne
røre ved himmelen og bli velsignet
på lignende vis, i navnet til den som
gir alle velsignelser, Jesus Kristus.
Amen. ■
NOTER
1. «Kom, alle I Guds menn», Salmer,
nr. 197.
2. Til styrke for ungdom (hefte, 2002), 24, 25.
3. Miguel de Cervantes, i John Bartlett, red.,
Familiar Quotations, 14. utg. (1968), 197.
4. 2. Mosebok 20:7.
5. 13. trosartikkel.
6. 1. Korinterbrev 3:16-17.
7. Alfred Lord Tennyson, i Familiar
Quotations, 647.
8. Lære og pakter 38:42.
9. 1. Korinterbrev 10:13.
10. Jesaja 1:18.
Mai 2010
67
SØNDAG MORGEN | 4. april 2010
Av president Dieter F. Uchtdorf
Annenrådgiver i Det første presidentskap
«Du er mine hender»
Som Jesu Kristi, vår Mesters disipler er vi kalt til å støtte
og helbrede fremfor å fordømme.
D
et fortelles at under bombingen av en by under 2. verdenskrig ble en stor statue
av Jesus Kristus stygt skadet. Da folk
i byen fant statuen blant ruinene, sørget de, for den hadde vært et kjært
symbol på deres tro og på Guds nærvær i deres liv.
Eksperter klarte å reparere det
meste av statuen, men hendene var så
ødelagte at de ikke kunne repareres.
Noen foreslo å la en billedhugger lage
nye hender, men andre ønsket å la statuen være slik den var – en permanent
påminnelse om krigens tragedie. Det
endte med at statuen ble værende
uten hender. Men byens innbyggere
tilføyde på sokkelen til statuen av
Jesus et skilt med disse ordene: «Du er
mine hender.»
Vi er Kristi hender
Det er en dyptgripende leksjon i
denne historien. Når jeg tenker på
Frelseren, ser jeg ham ofte for meg
med utstrakte hender, som strekker
seg ut for å trøste, helbrede, velsigne
og vise kjærlighet. Han snakket alltid
med, aldri ned til, folk. Han elsket de
ydmyke og saktmodige og vandret
blant dem, betjente dem og tilbød
68
Liahona
håp og frelse.
Det er det han gjorde gjennom sitt
liv på jorden. Det er det han ville gjøre
hvis han levde blant oss i dag, og det
er det vi skulle gjøre som hans disipler
og medlemmer av Jesu Kristi Kirke av
Siste Dagers Hellige.
Denne vakre påskemorgen blir våre
tanker og hjerter trukket mot ham –
Israels håp og verdens lys.
Når vi tar etter hans fullkomne
eksempel, kan våre hender bli hans
hender, våre øyne hans øyne, vårt
hjerte hans hjerte.
Våre hender kan omfavne
Jeg er svært imponert over hvordan våre medlemmer anstrenger seg
for å hjelpe andre. Når vi hører om
deres uselviske offer og overveldende
barmhjertighet, blir vi fylt av takknemlighet og glede. Dere er et lys som
skinner i verden, og dere er kjent for
deres godhet og barmhjertighet over
hele jorden.
Dessverre hører vi også av og til om
medlemmer av Kirken som blir motløse og deretter slutter å komme til og
delta i våre møter fordi de mener at de
ikke passer inn der.
Da jeg var ung, i etterkrigstiden
etter 2. verdenskrig, lå Tyskland i
ruiner. Mange var sultne, syke og
døende. Jeg husker godt hjelpesendingene med mat og klær fra Kirken i
Salt Lake City. Til denne dag kan jeg
fremdeles minnes lukten av klærne og
kjenne den søte smaken av hermetiske fersken.
Det var noen som sluttet seg til
Kirken på grunn av de varene de mottok den gangen. Noen medlemmer så
ned på disse nye konvertittene. De
satte til og med et økenavn på dem:
Büchsen Mormonen, eller «Hermetikkmormoner». De mislikte disse nye
medlemmene, for de trodde at når
deres timelige behov først var dekket,
ville de falle fra.
Selv om noen forlot oss, ble mange
værende – de kom til kirken, smakte
evangeliets godhet og følte at de ble
kjærlig mottatt av omsorgsfulle brødre
og søstre. De oppdaget sitt «hjem».
Og nå, tre og fire generasjoner senere,
sporer mange familier sitt medlemskap tilbake til disse konvertittene.
Jeg håper vi ønsker alle Guds
barn kjærlig velkommen, også dem
som kler seg annerledes, ser ut,
snakker eller gjør ting annerledes.
Det er ikke bra å få andre til å føle
seg utilstrekkelige. La oss oppmuntre
menneskene rundt oss. La oss ønske
dem velkommen med utstrakt hånd.
La oss vise våre brødre og søstre
i Kirken en spesiell grad av medmenneskelighet, barmhjertighet og nestekjærlighet, slik at de føler at de
endelig har funnet hjem.
Når vi fristes til å dømme, la oss
tenke på Frelseren, som «elsker verden, slik at han endog nedlegger sitt
eget liv så han kan trekke alle mennesker til seg …
[Og] han sier: Kom til meg, alle jordens ender … [for] alle mennesker
har dette privilegium, den ene såvel
som den andre, og ingen forbys»1.
Når jeg leser i Skriftene, ser jeg at
de som mottar Frelserens strengeste
bebreidelse, ofte er de som selv synes
de er store på grunn av sin rikdom,
innflytelse eller antatte rettferdighet.
Ved en anledning fortalte Frelseren
en lignelse om to menn som gikk
inn i templet for å be. Den ene, en
respektert fariseer, ba: «Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre
mennesker: røvere, urettferdige, horkarer – eller som denne tolleren. Jeg
faster to ganger i uken og gir tiende
av alt jeg tjener.»
Den andre, en hatet toller, sto
«langt borte. Han ville ikke engang
løfte øynene mot himmelen, men slo
seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg
synder nådig!»
Og Jesus sa: «Jeg sier dere: Denne
gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus,
ikke den andre.»2
Ja, vi har alle «syndet og står uten
ære for Gud».3 Vi trenger alle barmhjertighet. På den siste dag når vi alle
blir kalt frem for Guds domstol, håper
vi ikke da at våre mange ufullkommenheter vil bli tilgitt? Lengter vi ikke etter
å føle Frelserens omfavnelse?
Det synes bare riktig og passende
at vi gir andre det vi så inderlig
ønsker selv.
Jeg antyder ikke at vi aksepterer
synd eller ignorerer ondskap, hverken
i vårt personlige liv eller i verden. Men
i vår nidkjærhet forveksler vi av og til
synd med synderen, og vi er for raske
til å fordømme og har for lite barmhjertighet. Vi vet fra nyere åpenbaring
at «sjeler er av stor verdi i Guds øyne».4
Vi kan ikke måle verdien av en annen
sjel mer enn vi kan måle universets
utstrekning. Enhver person vi møter
er viktig for vår himmelske Fader. Når
vi forstår det, kan vi begynne å forstå
hvordan vi skulle behandle våre medmennesker.
En kvinne som hadde vært gjennom
mange år med prøvelser og sorg, sa
gjennom tårer: «Jeg har innsett at jeg
er som en gammel 20-dollarseddel –
krøllet, opprevet, skitten, mishandlet
og stygg. Men jeg er fremdeles en 20-
dollarseddel. Jeg er verd noe. Selv om
jeg ikke ser særlig bra ut, og selv om
jeg er medtatt og brukt, er jeg fremdeles verd hele 20 dollar.»
Våre hender kan trøste
Med dette i minnet, la våre hjerter
og hender være utstrakt i barmhjertighet mot andre, for enhver vandrer på
sin egen vanskelige sti. Som Jesu
Kristi, vår Mesters disipler er vi kalt til
å støtte og helbrede fremfor å fordømme. Vi er blitt befalt «å sørge med
dem som sørger», og «trøste dem som
trenger trøst».5
Det er uverdig av oss som kristne å
tro at de som lider, fortjener lidelsen.
Påskesøndag er en god dag til å minnes at vår Frelser villig påtok seg alles
smerte, sykdom og lidelse – også for
Mai 2010
69
dem av oss som ser ut til å fortjene
vår lidelse.6
I Salomos ordspråk leser vi at «venn
elsker alltid, og en bror fødes til hjelp i
nød».7 La oss alltid vise kjærlighet. Og
la oss spesielt være der for våre brødre
og søstre i tider med motgang.
Våre hender kan tjene
En gammel jødisk legende handler
om to brødre, Abram og Zimri, som
eide et jorde og arbeidet sammen. De
ble enige om å dele både arbeidet og
avlingen likt. En kveld etter innhøstingen fikk ikke Zimri sove, for han
syntes ikke det var riktig at Abram,
som hadde kone og syv sønner å fø,
70
Liahona
bare skulle få halvdelen av det de høstet, mens han, som bare hadde seg
selv å forsørge, hadde så mye.
Så Zimri kledde seg og gikk stille ut
på jordet. Der tok han en tredjedel av
det han hadde høstet, og la det over i
brorens haug. Så gikk han tilbake til
sengen, trygg på at han hadde gjort
det rette.
I mellomtiden fikk heller ikke
Abram sove. Han tenkte på sin stakkars bror Zimri, som var helt alene og
ikke hadde noen sønner til å hjelpe
seg. Det syntes ikke riktig at Zimri,
som arbeidet så hardt alene, bare
skulle få halvparten av det de høstet.
Dette var Gud sikkert ikke fornøyd
med. Så gikk Abram stille ut på jordet
og tok en tredjedel av det han hadde
høstet, og la det i sin kjære brors haug.
Neste morgen gikk brødrene ut på
jordet, og begge ble forbauset over at
haugene fremdeles så like ut. Den natten snek begge brødrene seg ut av sine
hus for å gjenta det de hadde gjort
foregående natt. Men denne gangen
oppdaget de hverandre, og da gråt de
og omfavnet hverandre. Ingen kunne
si noe, for deres hjerter var overveldet
av kjærlighet og takknemlighet.8
Dette er barmhjertighet: at vi elsker
andre som oss selv,9 søker deres lykke
og gjør mot dem som vi håper at de
skal gjøre mot oss.10
Sann kjærlighet krever handling
Sann kjærlighet krever handling. Vi
kan snakke om kjærlighet hele dagen
– vi kan skrive kort eller dikt om den,
synge sanger som priser den, og holde
taler som oppfordrer til den – men før
vi viser denne kjærligheten i handling,
er våre ord ikke annet enn «lydende
malm eller en klingende bjelle».11
Kristus snakket ikke bare om kjærlighet. Han viste den hver dag i sitt
liv. Han fjernet seg ikke fra menneskemengden. Midt blant folket gikk
Jesus inn for å hjelpe den ene. Han
reddet den fortapte. Han underviste
ikke bare en klasse om å hjelpe andre
i kjærlighet og delegerte så arbeidet
til andre. Han underviste ikke bare,
men viste også hvordan vi skal
«styrk[e] de svake, løft[e] de hengende hender, og gi kraft til de
vaklende knær».12
Kristus vet hvordan han fullkomment kan hjelpe andre. Når Frelseren
strekker ut sine hender, blir de han
påvirker, oppløftet, de blir større, sterkere og bedre mennesker.
Hvis vi er hans hender, skulle ikke
vi gjøre det samme?
Vi kan elske slik Han elsker
Frelseren viste den fullkomne prioritering for vårt liv, vårt hjem, vår
menighet, vårt samfunn og vårt land
da han talte om kjærlighet som det
store bud som «hele loven og profetene»13 hviler på. Vi kan tilbringe vår
tid med å mase om de minste detaljer
i livet, loven og de lange listene over
ting å gjøre, men dersom vi forsømmer de store bud, har vi ikke skjønt
poenget, og vi er som skyer uten
vann som blåser omkring, og som
trær uten frukt.14
Uten denne kjærligheten til Gud
Faderen og våre medmennesker er vi
bare skallet av hans kirke, uten innhold. Hva godt gjør vår undervisning
uten kjærlighet? Hva godt utretter
misjonær-, tempel- eller velferdsarbeid
uten kjærlighet?
Det var kjærlighet som inspirerte
vår himmelske Fader til å skape vår
ånd. Det var den som førte vår Frelser
til Getsemane have, der han ga seg
selv som løsepenger for våre synder.
Kjærlighet er den store drivkraft
Mai 2010
71
Claudio R. M. Costa
Jeffrey R. Holland
Robert D. Hales
Ronald A. Rasband
L. Tom Perry
Boyd K. Packer
Henry B. Eyring
Førsterådgiver
Quentin L. Cook
Dallin H. Oaks
Steven E. Snow
Walter F. González
Jay E. Jensen
D. Todd Christofferson
M. Russell Ballard
Dieter F. Uchtdorf
Annenrådgiver
L. Whitney Clayton
PRESIDENTSKAPET FOR DE SYTTI
David A. Bednar
Russell M. Nelson
DE TOLV APOSTLERS QUORUM
Thomas S. Monson
President
DET FØRSTE PRESIDENTSKAP
Donald L. Hallstrom
Neil L. Andersen
Richard G. Scott
Generalautoriteter i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige
April 2010
James J. Hamula
Erich W. Kopischke
Bruce D. Porter
Bruce C. Hafen
Paul E. Koelliker
Rafael E. Pino
Michael John U. Teh
W. Craig Zwick
C. Scott Grow
Yoshihiko Kikuchi
Paul B. Pieper
Gary E. Stevenson
Claudio D. Zivic
José A. Teixeira
John B. Dickson
Benjamín De Hoyos
Lawrence E. Corbridge
Mervyn B. Arnold
Carlos H. Amado
Marcos A. Aidukaitis
Michael T. Ringwood
Francisco J. Viñas
Juan A. Uceda
Octaviano Tenorio
Brent H. Nielson
Marlin K. Jensen
Enrique R. Falabella
Gérald Caussé
Dale G. Renlund
Marcus B. Nash
Richard G. Hinckley
David F. Evans
Shayne M. Bowen
Carl B. Pratt
Richard J. Maynes
Keith K. Hilbig
Kevin R. Duncan
David S. Baxter
William R. Walker
Lynn G. Robbins
Glenn L. Pace
Daniel L. Johnson
Eduardo Gavarret
Yoon Hwan Choi
DE SYTTIS FØRSTE QUORUM
F. Michael Watson
Jorge F. Zeballos
Ulisses Soares
Anthony D. Perkins
Paul K. Sybrowsky
Wolfgang H. Paul
Larry R. Lawrence
Bradley D. Foster
Bruce A. Carlson
Gerrit W. Gong
Patrick Kearon
Wilford W. Andersen
Spencer J. Condie
Kent D. Watson
Kent F. Richards
Per G. Malm
Larry W. Gibbons
Don R. Clarke
Koichi Aoyagi
Richard C. Edgley
Førsterådgiver
H. David Burton
Presiderende biskop
Keith B. McMullin
Annenrådgiver
DET PRESIDERENDE BISKOPSRÅD
Lance B. Wickman
Joseph W. Sitati
Kevin W. Pearson
Allan F. Packer
Cecil O.
Samuelson Jr.
Paul V. Johnson
Christoffel Golden Jr.
Gary J. Coleman
Kenneth Johnson
Carlos A. Godoy
Craig C. Christensen
Gregory A. Schwitzer
James B. Martino
Spencer V. Jones
Keith R. Edwards
Tad R. Callister
Lowell M. Snow
Jairo Mazzagardi
Won Yong Ko
Stanley G. Ellis
Craig A. Cardon
DE SYTTIS ANNET QUORUM
Kirkens medlemmer
samles over hele verden
til den 180. årlige
generalkonferanse. Fra
øverst t.v. med urviserne
ses siste-dagers-hellige i
Navotas, Filippinene;
Carcassonne, Frankrike;
Formosa, Argentina; São
Paulo, Brasil; São Paulo,
Brasil; Santiago, Chile; og
Praha, Den tsjekkiske
republikk.
74
Liahona
i frelsesplanen. Den er kilden
til lykke, den alltid fornyende kilde
til helbredelse og den kostelige
kilde til håp.
Når vi strekker ut våre hender og
hjerter mot andre i Kristus-lignende
kjærlighet, skjer det noe stort med
oss. Vår egen ånd blir helbredet, mer
lutret og sterkere. Vi blir lykkeligere,
fredeligere og mer mottakelige for
Den hellige ånds hvisken.
Av hele mitt hjerte og hele min
sjel takker jeg vår himmelske Fader
for hans kjærlighet til oss, for den
gave hans Sønn er, for Jesu Kristi
liv og eksempel og for hans syndfrie
og uselviske offer. Jeg fryder meg
over at Kristus ikke er død, men
er oppstått fra graven! Han lever
og har kommet tilbake til jorden
for å gjengi sin myndighet og sitt
evangelium til menneskene. Han
har gitt oss det fullkomne eksempel
på hva slags menn og kvinner vi
skulle være.
På denne påskesøndagen, og hver
dag, når vi overveier med ærbødighet
og ærefrykt hvordan vår Frelser omfavner oss, trøster oss og helbreder oss,
la oss gå inn for å bli hans hender, så
andre kan føle hans kjærlige omfavnelse gjennom oss. I Jesu Kristi navn.
Amen. ■
NOTER
1. 2. Nephi 26:24-25, 28, uthevelse tilføyd.
2. Se Lukas 18:9-14.
3. Romerne 3:23.
4. Lære og pakter 18:10.
5. Mosiah 18:9.
6. Se Alma 7:11-13; Lære og pakter 19:16.
7. Ordspråkene 17:17.
8. Se Clarence Cook, «Abram and
Zimri», i Poems by Clarence Cook
(1902), 6-9.
9. Se Matteus 22:39.
10. Se Matteus 7:12.
11. 1. Korinterbrev 13:1.
12. Lære og pakter 81:5.
13. Matteus 22:40.
14. Se Judas 1:12.
Av eldste Richard G. Scott
i De tolv apostlers quorum
Han lever,
pris hans store navn!
Vår forståelse av og tro på Jesu Kristi forsoning vil gi den
nødvendige styrke og kapasitet til et godt liv.
D
et er påskemorgen, den hellige
dagen som i hele kristenheten
er til minne om Jesu Kristi
seier over døden. Hans oppstandelse
brøt det som til da hadde vært dødens
ubrytelige lenker. Han åpnet veien
som gjorde at alle vår himmelske
Faders barn som er født på jorden,
kunne oppstå fra de døde for å leve
igjen.
Vår Fader i himmelen må ha frydet
seg den hellige dagen da hans fullstendig lydige og verdige Sønn brøt
dødens lenker. Hvilken evig hensikt
ville vår Faders plan for lykke hatt hvis
den ikke var blitt iverksatt gjennom
hans absolutt lydige Sønns uendelige
og evige forsoning? Hvilken evig hensikt ville skapelsen av jorden hatt –
denne jord der intelligenser ikledd
ånder skulle motta et legeme – hvis
døden var slutten på tilværelsen og
ingen skulle oppstå? Hvilken herlig
stund denne morgenen var for alle
som forsto dens betydning.
Påske er den hellige tid da enhver
hengiven kristens hjerte vender seg i
ydmyk takknemlighet til vår elskede
Frelser. Det er en tid som skulle bringe
fred og glede til alle som elsker ham
og viser det ved å adlyde hans bud.
Påske bringer tanker om Jesus, hans
liv, hans forsoning, hans oppstandelse,
hans kjærlighet. Han har oppstått fra
de døde «med legedom i sine vinger»
(Malaki 4:2; 3. Nephi 25:2). Hvor vi
alle trenger den legedom Forløseren
kan gi! Mitt budskap dreier seg
om håp basert på prinsippene i
Mesterlærerens, Jesu Kristi læresetninger.
Medlemmer av Jesu Kristi Kirke av
Siste Dagers Hellige kan mer fullt ut
forstå hele omfanget av helbredelsen
som gis ved hans forsoning, fordi vi
har fylden av hans lære. Vi innser at
det han villig gjorde med umåtelig
lidelse og offer, ikke bare vil påvirke
oss i dette liv, men også gjennom hele
evigheten.
Når dere denne påsken minnes
oppstandelsen og prisen som ble
betalt og gaven som ble gitt ved forsoningen, kan dere overveie det
Skriftene sier om disse hellige begivenheter. Deres personlige vitnesbyrd
om realiteten av disse vil bli styrket.
De må være mer enn utenatlærte prinsipper. De må bli en del av deres personlighet som en sterk festning mot
Mai 2010
75
den økende mengde avskyeligheter
som infiserer verden.
Profeten Lehi erklærte en stor sannhet med disse ord: «Derfor kommer
forløsningen i og gjennom Den
Hellige Messias, for han er full av nåde
og sannhet. Se, for å oppfylle de krav
loven stiller, ofrer han seg selv som et
offer for synd for alle dem som har et
sønderknust hjerte og en angrende
ånd, og for ingen andre kan lovens
krav oppfylles» (2. Nephi 2:6-7).
Skriftene indikerer at for de stolte og
hovmodige er det som om det aldri
har funnet sted en forsoning.
Jesus Kristus lever. Han er vår
Frelser, vår Forløser. Han er en strålende, oppstanden person. Han har en
76
Liahona
evne til å meddele kjærlighet som er
så kraftfull, så overveldende at den
overgår menneskets evne til å gi tilstrekkelig uttrykk for den. Han ga sitt
liv for å bryte dødens bånd. Hans forsoning iverksatte fullt ut hans himmelske Faders plan for lykke.
Jesus står for balansen mellom rettferdighet og barmhjertighet basert på
vår lydighet mot hans evangelium.
Han er hele menneskehetens lys. Han
er all sannhets kilde. Han oppfyller alle
sine løfter. Alle som er lydige mot hans
bud, vil motta de største velsignelser
som tenkes kan.
Uten forsoningen kunne ikke vår
himmelske Faders plan for lykke fullt
ut blitt iverksatt. Forsoningen gir alle
mulighet til å overvinne konsekvensene av feil som blir begått i livet. Når
vi adlyder en lov, mottar vi en velsignelse. Når vi bryter en lov, er ikke tidligere lydighet gyldig for å tilfredsstille
rettferdighetens krav for loven som er
brutt. Frelserens forsoning lar oss
omvende oss fra all ulydighet og derved unngå straffen som rettferdighet
ville ha pålagt oss.
Min ærbødighet og takknemlighet
for Israels Helliges, Fredsfyrstens og
vår Forløsers forsoning blir stadig
større når jeg streber etter å forstå mer
av den. Jeg innser at intet menneskelig
sinn kan oppfatte fullt ut, heller ikke
kan menneskets tunge passende
uttrykke, hele betydningen av alt det
Jesus Kristus har gjort for vår himmelske Faders barn gjennom sin forsoning. Likevel er det nødvendig at vi
alle lærer det vi kan om den. Uten forsoningen, som er den vesentlige del av
vår himmelske Faders plan for lykke,
kunne ikke planen ha blitt iverksatt.
Din forståelse av forsoningen og innsikten den gir i ditt liv, vil i stor grad
forsterke din effektive bruk av all den
kunnskap, erfaring og de ferdigheter
du erverver her på jorden.
Jeg tror det er opplysende å
prøve å tenke oss hva forsoningen
krevde både av Faderen og hans
villige Sønn. Tre av utfordringene
Frelseren møtte var:
For det første, en enorm ansvarsfølelse, for han visste at uten at den ble
fullkomment gjennomført, kunne
ingen av hans Faders barn vende tilbake til ham. De ville for evig være forvist fra Hans nærhet, siden det ikke
ville være mulig å omvende seg etter å
ha brutt lover, og intet urent kan bo i
Guds nærhet. Hans Faders plan ville ha
slått feil, og alle åndebarn ville ha vært
under Satans evige kontroll og pine.
For det annet, med sitt absolutt
rene sinn og hjerte måtte han personlig føle konsekvensene av alt det menneskene kom til å oppleve, selv de
mest lastefulle, usle synder.
For det tredje, han måtte tåle
Satans horders ondskapsfulle angrep
mens han fysisk og følelsesmessig var
under det største press. Av grunner vi
ikke helt kjenner, mens han var presset til det ytterste, på et tidspunkt
Frelseren aller mest trengte hjelp og
støtte, lot hans Fader ham påta seg det
byrdefulle ansvar med kun egen styrke
og kapasitet.
Jeg prøver å tenke meg hvilket fryktelig tungt øyeblikk det må ha vært for
vår Fader i himmelen da Frelseren
ropte fra korset: «Min Gud, min Gud,
hvorfor har du forlatt meg?» (Matteus
27:46, Markus 15:34.) Jeg tror ikke vår
Fader i himmelen sviktet sin Sønn på
korset. Jeg tror at ropet ble motivert
da Sønnen følte at han manglet den
støtte og hjelp han alltid hadde følt
fra sin Fader. Hans Fader innså at
Frelseren trengte å gjennomføre forsoningen helt og holdent på egen hånd
uten støtte fra andre. Faderen forlot
ikke sin Sønn. Han gjorde det mulig
for sin fullkomne Sønn å vinne forsoningens evige frukter.
Ingen av oss kan noen gang her
på jorden verdsette høyt nok alle
de gunstige konsekvensene av
forsoningen.
Vi har alle et absolutt behov for å
styrke vår forståelse av betydningen av
Jesu Kristi forsoning, så den vil bli et
urokkelig fundament som vi bygger
vårt liv på. Etter hvert som verden blir
blottet for de grunnleggende normene
og ære, dyd og renhet i større grad blir
ignorert i jakten på fornøyelser, vil vår
forståelse av og tro på Jesu Kristi forsoning gi den styrke og kapasitet som er
nødvendig for et godt liv. Den vil også
gi trygghet i prøvelser og fred i urolige
tider.
Jeg oppfordrer dere sterkt til å
etablere en personlig studieplan for
å forstå bedre og verdsette mer de
uforlignelige, evige, uendelige konsekvensene av Jesu Kristi fullkomne
oppfyllelse av sitt guddommelige kall
som vår Frelser og Forløser. Grundig
personlig studium av Skriftene ledsaget av inntrengende, inderlig bønn vil
styrke deres forståelse og verdsettelse av hans uvurderlige forsoning.
En annen kraftfull måte å lære om
Jesus Kristus og hans forsoning på er
å være i templet regelmessig.
Måtte vi alle fornye vår beslutning
om å undervise i sanne prinsipper
innen vårt hjems hellighet. Når vi gjør
det, sørger vi for den største anledning til lykke for de ånder som er
betrodd oss. Bruk Kirken som et rettferdig redskap til å styrke hjemmet,
men innse at som foreldre har vi det
grunnleggende ansvar for og privilegium å bli ledet av Herren når vi oppdrar hans åndebarn som han har
betrodd oss.
Den store betydning av å undervise i sannhet i hjemmet er grunnleggende. Kirken er viktig, men det er i
hjemmet foreldrene sørger for nødvendig forståelse og veiledning for
barna. Det er sant som det er sagt at
de viktigste kall i tid og evighet er
kallene som far og mor. Med tiden
vil vi bli avløst fra alle andre oppdrag
vi får, men ikke fra kallet som far
og mor.
Mai 2010
77
Når du grunner – ikke bare leser,
men grunner og mediterer – på
skriftsteder, vil Den hellige ånd
plante sannheter i ditt sinn og hjerte
som en sikker grunnvoll i de usikre
tider vi lever i. Som foreldre må dere
forberede deres barn på utfordringene
de vil møte. Undervis dem i sannhet,
oppmuntre dem til å etterleve den, så
vil de klare seg bra uansett hvor urolig
verden er.
Denne påsken kan dere gå inn for
å gjøre vår Herre Jesus Kristus til det
levende sentrum i hjemmet. Forsikre
deg om at enhver avgjørelse du tar,
enten det er av åndelig eller fysisk
natur, blir ledet av tanken: «Hva vil
vår Herre Jesus Kristus jeg skal
gjøre?» Når Frelseren er det sentrale
i hjemmet, blir det fylt med fred og
ro. Det hersker ro og trygghet i hjemmet, og dette føles både av barn og
voksne.
Den beste måten å gjøre en permanent forandring til det gode på
er å gjøre Jesus Kristus til forbilde og
hans læresetninger til rettesnor i
livet.
Hvis du har vært ulydig mot hans
bud og føler deg uverdig, må du
forstå at det var derfor vår Herre,
Jesus Kristus ga sitt liv. Gjennom
sin forsoning har han for evig åpnet
muligheten til å overvinne slike feil,
til å omvende seg fra gale valg og
overvinne de negative virkningene
av et liv i strid med hans læresetninger.
Frelseren elsker enhver av oss og vil
muliggjøre at alle våre behov blir dekket når vi kvalifiserer oss ved lydighet
til alle velsignelser han ønsker vi skal
ha på jorden. Jeg elsker og tilber ham.
Som hans bemyndigede tjener bærer
jeg høytidelig vitnesbyrd av all min
kraft om at han lever, i Jesu Kristi
navn. Amen. ■
78
Liahona
Av eldste Donald L. Hallstrom
i De syttis presidentskap
Vend deg til Herren
La aldri jordiske omstendigheter gjøre deg åndelig ufør.
F
or mange år siden var jeg vitne til
en hjerteskjærende hendelse –
som ble en tragedie. Et ungt par
ventet sitt første barn, og fødselen var
nær forestående. Deres liv var fylt av
forventning og begeistring for denne
store begivenheten. Under fødselen
oppsto det komplikasjoner, og barnet
døde. Sorgen gikk etter hvert over i
sinne, sinne ble til bebreidelse, som
ble til hevntanker mot legen som de
holdt ansvarlig for det hele. Foreldre
og andre familiemedlemmer ble tungt
involvert, og sammen søkte de å ødelegge legens omdømme og karriere.
Etter hvert som uker og måneder med
bitterhet tæret på familien, ble de også
bitre på Herren. «Hvordan kunne han
la dette fryktelige skje?» De avviste
gjentatte forsøk fra Kirkens ledere og
medlemmer på å trøste dem åndelig
og følelsesmessig, og til sist meldte de
seg ut av Kirken. Fire generasjoner av
familien har nå blitt berørt. Der det en
gang fantes tro og hengivenhet overfor Herren og hans kirke, har det ikke
vært noen åndelig aktivitet hos noe
familiemedlem på mange tiår.
I livets vanskeligste situasjoner er det
ofte bare én kilde til fred. Fredsfyrsten,
Jesus Kristus, gir oss sin nåde med innbydelsen: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi
dere hvile» (Matteus 11:28). Han lover
videre: «Min fred gir jeg dere. Ikke
som verden gir, gir jeg dere» (Johannes
14:27).
Min farmor og farfar hadde to barn,
en sønn (min far) og en datter. Etter at
min far hadde vært på misjon og avtjent
militærtjeneste på Hawaii, reiste han tilbake til øyene i 1946 for å etablere seg i
sitt yrke og oppdra sin familie. Hans
foreldre bodde i Salt Lake City, det
gjorde også hans søster. Hun giftet seg i
1946, og fire år senere ventet hun barn.
Det er noe svært spesielt for foreldre å
se frem til at en datter (i dette tilfellet
den eneste datter) skal føde for første
gang. Ingen visste at hun bar tvillinger.
Dessverre døde både hun og tvillingene under fødselen.
Mine besteforeldre var sønderknust. Men sorgen fikk dem straks til
å vende seg til Herren og hans forsoning. Uten å dvele ved hvorfor dette
hendte og hvem som kunne lastes,
gikk de inn for å leve et liv i rettferdighet. Mine besteforeldre var aldri rike.
De var aldri blant den sosiale elite. De
hadde aldri høye stillinger i Kirken –
de var ganske enkelt hengivne sistedagers-hellige.
Etter at de ble pensjonister i 1956,
flyttet de til Hawaii for å være sammen med sine etterkommere. De
neste tiårene viste de kjærlighet til sin
familie, tjente i Kirken, og mest av alt
bare frydet de seg over å være sammen. De likte aldri å være fra hverandre og snakket til og med om at den
som døde først, måtte hjelpe dem å
bli forenet igjen snart. Da de nærmet
seg 90 år og etter 65 års ekteskap,
gikk de bort med bare noen timers
mellomrom av naturlige årsaker. Som
deres biskop forrettet jeg ved dobbeltbegravelsen.
Bestefar Arts og bestemor Lous
trofasthet, spesielt når de sto overfor
vanskeligheter, har nå påvirket fire
generasjoner etter dem. Det påvirket
direkte og dypt deres sønn (min far)
og min mor da mine foreldres egen
datter, deres yngste barn, døde på
grunn av komplikasjoner da hun
fødte. I en alder av 34 år gikk hun
bort ti dager etter fødselen og etterlot
seg fire barn, fra ti dager til åtte år
gamle. Etter det eksempel som de
hadde sett i forrige generasjon, vendte
mine foreldre seg – uten å nøle – til
Herren for trøst.
Over hele verden og blant Kirkens
medlemmer oppleves det stor glede
og stor smerte. Begge deler er en del
av planen. Uten den ene kan vi ikke
kjenne den andre. «Mennesket er til
for å kunne ha glede» (2. Nephi 2:25)
og «det må nødvendigvis være en
motsetning i alle ting» (2. Nephi 2:11)
er ikke selvmotsigende. De utfyller
hverandre. Alma den yngre beskrev
hva han følte da han vendte seg til
Herren: «Min sjel ble fylt med glede,
like stor som min smerte hadde vært»
(Alma 36:20).
Noen blir knuget ned av store problemer. Andre lar små saker bli store.
Symonds Ryder var en campbellittleder som hørte om Kirken og hadde
et møte med Joseph Smith. Han ble
grepet av dette og sluttet seg til Kirken
i juni 1831. Like etterpå ble han ordinert til eldste og kalt på misjon. Men i
kallsbrevet fra Det første presidentskap
og på hans offisielle tillatelse til å forkynne, var navnet hans stavet feil –
med én bokstav. Etternavnet var skrevet R-i-d-e-r, istedenfor R-y-d-e-r. Dette
fikk ham til å tvile på kallet og dem det
kom fra. Han valgte å ikke reise på
misjon og falt fra, noe som snart førte
til hat og intens motstand mot Joseph
og Kirken. I mars 1832, da Joseph
Smith og Sidney Rigdon ble revet ut fra
sine hjem om natten av en sint mobb
og smurt inn med tjære og fjær, hørtes
en stemme som skrek: «Simonds,
Simonds [sic], hvor er tjærespannet?»
(History of the Church, 1:262-263.) På
mindre enn ti måneder gikk Symonds
Ryder fra å være en ivrig konvertitt
til mobbleder. Hans åndelige forfall
Mai 2010
79
startet da han ble fornærmet fordi
navnet hans var stavet feil – med én
bokstav. Uansett om det er en stor
eller liten sak, kan vår reaksjon nullstille vårt liv.
Profeten Joseph Smith var et forbilde
da han opplevde personlig tragedie og
motstand. Mens han var i de umenneskelige forholdene i Liberty fengsel, ble
denne guddommelige veiledning åpenbart til ham (den var delvis en beskrivelse av Josephs liv til da og også et
forvarsel): Om «dårer skal spotte deg …
Om du må gjennomgå trengsler, … om
dine fiender overfaller deg, … om du
skulle bli kastet i fangehullet eller falle i
morderes hender … og alle elementer
går sammen om å sperre veien, ja, fremfor alt om helvetes kjever åpner seg på
vidt gap for å sluke deg, så vit da, min
sønn, at alle disse ting skal gi deg erfaring og være til ditt gode» (L&p 122:1,
5-7). Så følger den dyptgående erklæringen: «Menneskesønnen har
gjennomgått mer enn alt dette. Er du
større enn ham?» (vers 8). Dette blir
etterfulgt av en tydelig veiledning og
store løfter. «Derfor, hold stø kurs, …
80
Liahona
frykt ikke for hva mennesket kan gjøre,
for Gud skal være med deg evindelig og
alltid» (vers 9).
De neste årene fortsatte Joseph
Smith i rettferdighet å holde ut et liv
fullt av motgang. Han ga uttrykk for
dette trosfylte perspektiv: «Og med
hensyn til de farer som jeg er kalt til å
gjennomgå, forekommer de meg å
være ganske små … jeg er vant til å
svømme på dypt vann … Jeg … har
lyst til å juble i trengsler, for … Gud …
[har] befridd meg fra dem alle og vil
befri meg heretter» (L&p 127:2).
Josephs tillit til at han ville overvinne
konstant motstand, var basert på hans
evne til alltid å vende seg til Herren.
Hvis du føler at du har blitt dårlig
behandlet – av en eller annen (et
familiemedlem, en venn, et annet
medlem av Kirken, en leder i Kirken,
en kollega) eller av et eller annet (en
kjærs død, helseproblemer, økonomisk nedtur, overgrep, henfallenhet)
– gå rett på sak med all den styrke du
har. «Hold stø kurs» (L&p 122:9). Å gi
opp er ikke noe valg. Og vend deg
omgående til Herren. Utøv all den tro
du har på ham. La ham dele din byrde
med deg. La hans nåde lette din bør.
Vi er blitt lovet at vi «ikke skulle ha
noen lidelser som ikke ble oppslukt i
gleden over Kristus» (Alma 31:38). La
aldri jordiske omstendigheter gjøre
deg åndelig ufør.
Jesus viste det største eksempel da
forsoningen krevde at han steg ned
«under alt» (L&p 88:6) og led «alle
menneskers smerter» (2. Nephi 9:21).
Derfor forstår vi at forsoningen har en
større hensikt enn å være et middel til
å overvinne synd. Dette som er det
største av alt som er utrettet på jorden,
gir Frelseren makt til å oppfylle dette
løftet: «Hvis dere vil vende dere til
Herren av hele deres hjerte og sette
deres lit til ham og tjene ham med all
flid, … hvis dere gjør dette, vil han …
fri dere ut av trelldom» (Mosiah 7:33).
Når vi feirer denne påskemorgen,
la oss vende oss til Herren, vår «klare
morgenstjerne» (Johannes’ åpenbaring
22:16). Jeg vitner om at han for evig vil
lyse opp vår vei, vår sannhet og vårt
liv (Johannes 14:6), i Jesu Kristi navn.
Amen. ■
Av Cheryl C. Lant
Nylig avløst Primærs president på generalplan
Så våre barn kan se
Frelserens ansikt
Det er vårt hellige ansvar som foreldre og ledere for denne
kommende generasjon barn å bringe dem til Frelseren.
F
or noen år siden underviste jeg
en gruppe barnestueledere om
hvordan man holder en kort
leksjon om evangeliet for småbarn.
En av lederne hadde sin lille sønn på
fanget. Jeg holdt et bilde av Frelseren
i hånden og begynte å snakke om
Jesus som om jeg snakket til småbarn. Den lille gutten gled ned fra
morens fang, stabbet bort til meg,
så grundig på bildet og tok på ansiktet. På dette tidspunktet i leksjonen
spurte jeg: «Hvem er dette?» Med et
smil svarte barnet: «Jesus.»
Barnet var ikke gammelt nok til å
kunne si sitt eget navn ordentlig, men
han kjente igjen bildet og visste
Frelserens navn. Da jeg iakttok denne
søte reaksjonen, tenkte jeg på
Frelserens ord da han sa: «Søk alltid
Herrens åsyn, så dere gjennom tålmodighet kan vinne deres sjeler, og dere
skal få evig liv» (L&p 101:38).
Hva betyr det å søke Frelserens
åsyn? Det betyr ganske visst mer enn
bare å gjenkjenne hans bilde. Kristi
innbydelse til å søke ham er en innbydelse til å vite hvem han er, hva han
har gjort for oss og hva han har bedt
oss gjøre. Å komme til Kristus, og til
slutt se hans åsyn, skjer først når vi
holder oss nær til ham gjennom vår
tro og våre gjerninger. Det krever en
livslang innsats. Så hvordan søker vi
ham i dette livet så vi kan se hans åsyn
i det neste?
Vi har en beretning i 3. Nephi om
et folk som virkelig så Frelserens åsyn
i dette livet. Og selv om vi ikke ser
ham nå, kan vi kanskje lære noe av
deres opplevelse. Etter Frelserens
død viste han seg for disse menneskene, underviste dem og velsignet
dem. «Og det skjedde at han befalte
dem at de skulle hente sine små
barn» (3. Nephi 17:11).
Det er vårt hellige ansvar som foreldre og ledere for denne oppvoksende
generasjon barn å bringe dem til
Frelseren, så de kan se hans åsyn og
også vår himmelske Faders åsyn. Når vi
gjør det, bringer vi også oss selv med.
Igjen spørsmålet, hvordan gjør vi
dette, spesielt i en verden som er full
av forstyrrelser? I 3. Nephi elsket foreldrene Herren. De var troende. De
trodde på miraklene Jesus utførte.
De elsket sine barn. De samlet dem
så de kunne høre Herrens ord, og
de adlød hans befaling om å bringe
barna til ham.
Etter at barna var blitt bragt til ham,
bød Kristus foreldrene å knele.
Deretter gjorde han det for dem som
han har gjort for oss alle. Han ba til
Faderen for dem, og da han gjorde det,
ble det sagt at hans bønn var så «stor
og vidunderlig» at ord ikke kunne
beskrive den (se 3. Nephi 17:16). Ved å
komme til Frelseren og akseptere hans
forsoning ble disse foreldrene styrket
til å gjøre alt som var nødvendig for å
«bringe» sine barn til ham.
Noe annet som Kristus ba disse
foreldrene gjøre, finner vi i 3. Nephi
22:13: «Alle dine barn skal være undervist av Herren, og stor skal dine barns
fred være.»
Og etter at disse nephittiske foreldre hadde hatt sin opplevelse med
Frelseren, underviste de sine barn om
ham. De lærte dem å elske Herren. De
forkynte hans evangelium for dem. De
lærte dem hvordan de skulle leve. De
underviste dem så godt at det hersket
rettferdighet og fred i landet i 200 år
(se 4. Nephi 1:1-22).
Nå vil jeg be dere se dere rundt på
dem dere er glad i. Dette er det som
er viktigst – vår familie. Jeg er sikker
på at dere mer enn noe annet ønsker
at familien skal være deres for evig.
Mai 2010
81
Beretningen i 3. Nephi kan hjelpe oss
å bringe våre barn til Ham fordi den
gir oss et mønster. Først må vi elske
Herren av hele vårt hjerte, og vi må
elske våre barn. For det annet må vi
bli et verdig eksempel for dem ved at
vi alltid søker Herren og streber etter
å etterleve evangeliet. For det tredje
må vi undervise dem om evangeliet
og hvordan de skal etterleve dets
læresetninger.
Å følge dette mønsteret for å bringe
våre barn til Frelseren er en prosess.
La oss se på mønsteret igjen. Først må
vi lære å elske Herren og vår familie.
Dette krever tid, erfaring og tro. Det
krever uselvisk tjeneste. Når vi så er
fylt av Herrens kjærlighet, kan vi gi
kjærlighet. Han kan gråte av det vi
gjør, men han elsker oss og er alltid
82
Liahona
der for å hjelpe oss. Slik er det vi må
lære å elske våre barn.
For det annet, vi må bli verdige
eksempler. Dette er også en prosess.
Hvis vi ønsker at våre barn skal
komme til Kristus så de kan se hans
åsyn, er det viktig at vi også søker å
se det. Vi må kjenne veien for å vise
dem den. Vi må sette vårt liv i orden
så barna kan se på oss og følge etter.
Vi kan spørre: «Hva ser mine barn
når de ser på mitt ansikt? Ser de
Frelserens bilde i mitt ansikt på
grunn av min livsførsel?»
Men husk, ingen av oss er fullkomne eksempler for våre barn, imidlertid kan vi alle bli verdige foreldre og
ledere. At vi streber etter å være verdige er et eksempel i seg selv. Vi kan
føle at vi til tider mislykkes, men vi kan
fortsette å prøve. Med Herren og
gjennom ham kan vi styrkes til å være
den vi trenger å være. Vi kan gjøre det
vi trenger å gjøre.
For det tredje, vi har prosessen
med å bringe våre barn til Frelseren
ved å lære dem om evangeliets sannheter fra Skriftene og profetene, og
hjelpe dem å føle og gjenkjenne
Ånden. Også svært små barn kan forstå og akseptere ting av evig natur. De
elsker Skriftene, og de elsker profeten. De ønsker intuitivt å være gode.
Det er opp til oss å hjelpe dem å
holde forbindelsen med himmelen
åpen. Det er opp til oss å beskytte
dem mot innflytelse som trekker dem
bort fra Ånden. Vi kan finne hjelp og
veiledning i Skriftene. Deretter kan vi
lære våre barn å finne sine egne svar
der. Vi kan lære våre barn riktige prinsipper og hjelpe dem å anvende disse
prinsippene i sitt eget liv. Vi kan lede
dem mot Ånden, slik at de kan motta
sitt eget vitnesbyrd om sannhetene
de lærer. Vi kan hjelpe dem å finne
gleden ved å etterleve evangeliet.
Dette vil bygge opp et sterkt grunnlag
for tro og lydighet i deres liv som vil
styrke dem.
Alt dette er ikke bare lett.
Beretningen om nephittene forteller
at disse familiene hadde 200 år med
fred. Men det krevde stor innsats. Det
krever mye hardt arbeid og tålmodighet og tro, men ikke noe er viktigere
eller mer givende. Herren vil hjelpe
oss, for han elsker disse barna enda
høyere enn vi gjør. Han elsker dem og
vil velsigne dem.
Dere husker at han velsignet de
nephittiske barna, hvert enkelt, og han
ba for dem (se 3. Nephi 17:14-17, 21).
Deretter talte han «til forsamlingen og
sa til dem: Se deres små.
Og da de så seg om for å få øye på
dem, kastet de et blikk opp mot himmelen, og de så himmelen åpne seg,
og de så engler stige ned fra himmelen
likesom omgitt av ild. Og de kom ned
og omringet disse små, og de var
omkranset av ild, og englene betjente
dem» (3. Nephi 17:23-24).
Hvordan kan våre barn oppleve
slike velsignelser i dag? Eldste M.
Russell Ballard har sagt: «Vi som har
blitt betrodd dyrebare barn, er helt
klart gitt en hellig, edel forvaltning, for
vi er de personer Gud har utpekt til å
omgi dagens barn med kjærlighet og
troens ild og kunnskap om hvem de
er.» («Se eders små», Lys over Norge,
okt. 1994, 40.)
Brødre og søstre, vi er englene som
vår himmelske Fader har sendt i dag
for å velsigne barna, og vi kan hjelpe
dem så de en dag ser Frelserens åsyn
når vi lærer dem evangeliets prinsipper og fyller vårt hjem med glede over
å etterleve dem. Sammen kan vi lære
ham å kjenne. Vi kan føle hans kjærlighet og velsignelser. Og gjennom ham
kan vi vende tilbake til Faderens nærhet. Vi gjør dette når vi er villige og er
lydige, trofaste og flittige i å følge hans
læresetninger.
«Sannelig, så sier Herren: Det skal
skje at hver sjel som avstår fra sine synder og kommer til meg og påkaller
mitt navn og adlyder min røst og holder mine bud, skal se mitt åsyn og vite
at jeg er» (L&p 93:1).
Brødre og søstre, jeg vet at Gud
lever. Jesus Kristus er hans Sønn, vår
Frelser og Forløser. Han har innbudt
oss til å komme til ham og har befalt
oss å bringe våre barn til ham, så vi
sammen kan se hans åsyn og leve evig
med ham og med vår Fader i himmelen. Det er min bønn at vi alle kan gå
inn for å motta denne store velsignelse, i Jesu Kristi navn. Amen. ■
Av eldste Quentin L. Cook
i De tolv apostlers quorum
Vi følger Jesus Kristus
Vi gleder oss over alt Frelseren har gjort for oss. Han har
gjort det mulig for oss alle å oppnå frelse og opphøyelse.
D
et er et stort ansvar å tale på
påskesøndag til siste-dagershellige over hele verden som
elsker vår Herre og Frelser, Jesus
Kristus. I dag feirer vi hans seier over
døden. Vi setter pris på vår forståelse
og føler dyp takknemlighet for
Frelserens frivillige sonoffer på våre
vegne. Ved at han rettet seg etter
Faderens vilje, vant han den himmelske seier over døden, historiens største begivenhet. Jeg setter pris på
denne muligheten til å tale om å følge
Frelseren.
De siste to dagene av Frelserens jordiske virke før hans korsfestelse, er
svært betydningsfulle og overgår på
noen måter vår fatteevne. Så mye av
det som er viktig for vår evige fremtid,
fant sted på torsdag og fredag, den
dagen Kristus ble korsfestet. Det siste
måltid, et påskemåltid, den «etablerte
markering av Israels utfrielse fra trelldom», fant sted på torsdag kveld.1
Ordinanser og læresetninger av stor
betydning ble innstiftet ved det siste
måltid. Jeg skal bare nevne tre. For det
første innstiftet Frelseren nadverdens
ordinans. Han tok brød, brøt det, ba
og delte det ut til disiplene og sa:
«Dette er mitt legeme, som blir gitt for
dere. Gjør dette til minne om meg.»2
På denne måten innstiftet han nadverden. For det annet la han overveldende vekt på læresetninger om
kjærlighet som det viktigste prinsipp.
Han sa: «Av dette skal alle kjenne at
dere er mine disipler, om dere har
kjærlighet til hverandre.»3 For det tredje, gjennom Kristi forbønn eller rettledning «ble Den hellige ånd lovet
apostlene» som en annen talsmann.4
Deretter utførte Frelseren forsoningen. Han påtok seg «byrden av
menneskehetens synder» og «de redsler som Satan … kunne frembringe».5
I denne prosessen utholdt han rettsparodiene og de grusomme og tragiske hendelsene som førte til hans
korsfestelse. Dette kulminerte til slutt
i Kristi seierrike oppstandelse på
påskesøndag. Kristus fullførte sin hellige misjon som Frelser og Forløser. Vi
vil stå opp fra de døde og få ånd og
Mai 2010
83
legeme gjenforent. På grunnlag av
personlig verdighet kan vi, gjennom
hans nåde, få den strålende mulighet
til å komme tilbake til Guds nærhet.6
Profeten Joseph Smith sa følgende
om disse påskebegivenhetene: «De
fundamentale prinsipper i vår religion
er apostlenes og profetenes vitnesbyrd
om Jesus Kristus, at han døde, ble
begravet, oppsto på den tredje dag og
fór opp til himmelen; og alt annet som
henhører til vår religion, er bare supplement til dette.»7
Selv om vi gleder oss over den
overjordiske betydning av Getsemane
og Golgata, har vi alltid fokusert på
den oppstandne Herre. Frederic
Farrar, en engelsk teolog og troende,
vitnet om at den første generasjon troende i den gamle kristne kirke hyllet
Frelseren som «Den oppstandne, Den
evige, den herliggjorte Kristus», og
«ikke tenkte på ham på korset, men
sittende på tronen».8
President Gordon B. Hinckley sa at
vårt budskap til verden er at han lever!
Symbolet på Kristus for de sistedagers-hellige finnes i meningsfylte
uttrykk for vår tro og måten vi etterlever hans evangelium på.9
Når vi grunner på hva det vil si å
være kristne i dag, skulle vi tenke på
hva disippelens vei vil kreve av oss.
Jeg foreslår at vi tenker på, og på passende vis etterligner, det Frelseren
84
Liahona
gjorde de siste to dagene av sitt jordiske liv.
For det første, tenk på at Frelseren
innstiftet nadverden. Frelseren visste
hva som kom til å skje med ham. Hans
hellige forsoningsmisjon, som begynte
med krigen i himmelen i den førjordiske tilværelse, skulle utspille seg
samme kveld og neste dag. Men selv
når de prøvelsene forårsaket av hans
motstandere var nær forestående,
er det intet tegn til at han forberedte
et forsvar mot de usanne beskyldningene. Frelseren introduserte isteden
nadverdens hellige ordinans for sine
disipler. Når jeg tenker på denne høytidelige anledning, blir jeg dypt rørt.
Nadverdsmøtet er det helligste av alle
møter i Kirken. Etter sin oppstandelse
innstiftet Frelseren nadverden blant
nephittene.10 Hvis vi skal være hans
disipler og trofaste medlemmer av
hans kirke, må vi minnes og ha ærbødighet for nadverden. Den lar hver
av oss uttrykke med et sønderknust
hjerte og en angrende ånd vår villighet
til å følge Frelseren, til å omvende oss
og bli en hellig gjennom Kristi forsoning.11 Nadverden lar oss vitne for Gud
at vi vil minnes hans Sønn og holde
hans bud idet vi fornyer vår dåpspakt.12
Dette øker vår kjærlighet til og verdsettelse av både Faderen og Sønnen.
Frelseren la også vekt på kjærlighet
og enighet, og erklærte at vi ville bli
kjent som hans disipler hvis vi har
kjærlighet til hverandre. Med tanke på
den evig formende forsoning som
nærmet seg, krever en slik befaling vår
lydighet. Vi tilkjennegir vår kjærlighet
til Gud når vi holder hans bud og tjener hans barn. Vi forstår ikke forsoningen fullt ut, men vi kan hele livet
prøve å bli mer kjærlige og gode, uavhengig av den motstand vi møter.
Frelserens formaning til sine disipler om å elske hverandre – og den
dramatiske og effektive måten han forklarte dette prinsippet på under det
siste måltid – er en av de mest gripende og vakreste episodene i de siste
dagene av hans jordiske liv.
Han holdt ikke en enkel leksjon i
etisk adferd. Dette var Guds Sønn som
tryglet sine apostler og alle disipler
som skulle komme etter dem, om å
minnes og følge denne mest sentrale
av hans læresetninger. Hvordan vi forholder oss til og omgås med hverandre, er et mål på vår villighet til å følge
Jesus Kristus.
Når vi lytter til budskapene under
denne konferansen, vil vi bli påvirket i
vårt hjerte og bestemme oss for å
gjøre det bedre. Men mandag morgen
vender vi tilbake til jobben, skolen,
nabolaget og en verden som i mange
tilfeller er i opprør. Mange i denne verden er redde og sinte på hverandre.
Selv om vi forstår disse følelsene, må vi
være høflige i våre uttalelser og vise
respekt i vår omgang med andre.
Dette gjelder ikke minst når vi er
uenige. Frelseren lærte oss å elske selv
våre fiender.13 Det store flertall av våre
medlemmer gir akt på dette rådet.
Men det er noen som mener at det å
uttrykke sitt sinne eller sine sterke
meninger, er viktigere enn å oppføre
seg slik Jesus Kristus levde og underviste. Jeg oppfordrer oss alle til å innse
at måten vi er uenige på, i sannhet er
et mål på hvem vi er og om vi virkelig
følger Frelseren. Det er i orden å være
uenig, men det er ikke i orden å være
ubehagelig. Vold og vandalisme løser
ikke våre uoverensstemmelser. Hvis vi
viser kjærlighet og respekt selv i vanskelige omstendigheter, blir vi mer
lik Kristus.
Frelserens løfte til apostlene om
Den hellige ånd er av største betydning for å forstå Den hellige ånds
fremtredende rolle, det tredje medlem
av Guddommen. Den hellige ånd er
en ånd i persons skikkelse, Trøsteren,
som bærer vitnesbyrd om Faderen
og Sønnen, åpenbarer sannheten
i alle ting og helliggjør dem som har
omvendt seg og blitt døpt. Han kalles
forjettelsens Hellige ånd, og som
sådan bekrefter Han at Gud aksepterer våre rettferdige handlinger, ordinanser og pakter.14 De som blir
beseglet ved forjettelsens hellige ånd,
mottar alt Faderen har.15
Vi lever i en støyende, kranglevoren
verden hvor det er mulig å se eller
høre på informasjon, musikk eller det
reneste sludder praktisk talt døgnet
rundt. Hvis vi ønsker Den hellige ånds
inspirasjon, må vi finne tid til å bremse
ned, grunne, be og leve slik at vi er verdige til å motta og handle etter hans tilskyndelser. Vi vil unngå store feiltrinn
om vi gir akt på hans advarsler. Det er
vårt privilegium som medlemmer å
motta lys og kunnskap fra ham inntil
som ved høylys dag.16
Frelserens forsonende prøvelser i
Getsemane og på korset er et storartet
eksempel for oss. Han opplevde psykiske, fysiske og åndelige lidelser som
overgår vår fatteevne. I Getsemane ba
han til sin Fader og sa: «Far! Er det
mulig, så la denne kalk gå meg forbi!
Men ikke som jeg vil, bare som du
vil.»17 Som hans disipler vil vi oppleve å
bli prøvet, urettferdig forfulgt og hånet
uten grunn, og vi vil møte timelige og
åndelige stormer av en styrke som vil
virke uutholdelig for oss. Vi vil oppleve
bitre kalker som vi vil be om må gå oss
forbi. Ingen er fritatt for livets stormer.
Vi forbereder oss til Frelserens
annet komme. Skriftene er klare på at
ingen vet når dette vil skje. Skriftene
forteller oss at i de siste dager vil vi
møte bitre kalker som «jordskjelv
mange steder»18 og «havets bølger som
skyller over sine bredder»19.
Voldsomme jordskjelv og tsunamier har nylig rammet mange steder,
herunder Chile, Haiti og øyene i
Stillehavet. For noen uker siden fikk
presiderende biskop H. David Burton,
eldste Tad R. Callister og jeg møte de
hellige som hadde mistet familiemedlemmer på grunn av tsunamien som
rammet østsiden av Samoa i september. Kirkesalen var full, og det var et
følelsesladet møte. Vi forsikret disse
verdige medlemmene om at de, på
grunn av Jesu Kristi forsoning, kan
bli gjenforent med de kjære som de
hadde mistet.
Stavspresidenten, Sonny Purcell,
kjørte i bilen sin da han så den
enorme bølgen som kom langt ute på
sjøen. Han tutet og stoppet barn som
var på vei til skolen, og ba dem løpe i
sikkerhet i høyere terreng så fort som
mulig. Barna gjorde som han sa. Han
Mai 2010
85
har tilveiebrakt for sikkerhet og fred.
Én måte å gjøre dette på er å følge
det vi lærer av vår levende profet, president Thomas S. Monson. Han er et
utmerket eksempel på en som følger
Frelseren.
På denne praktfulle påskemorgen
slutter jeg meg til de avholdte ordene
som ble skrevet av Eliza R. Snow, en
trofast tjener i gjenopprettelsen:
kjørte fort videre, fant sin fire år gamle
datter, satte henne i bilen og prøvde så
å nå frem til sin mor. Men før han
nådde sin mor, løftet vannmassene
bilen hans og slengte den ca. 100 m,
hvor den satte seg fast i et tre. Han
kjempet for å få datteren sin opp på
bilen og svømte så for å redde sin mor,
som klamret seg fast i en gren på et
annet tre i nærheten av huset deres.
Med store anstrengelser svømte han
med henne til bilen og sikkerhet.
Mange var ikke så heldige. De hadde
ikke tid til å komme seg i sikkerhet i
høyere terreng. Mange mistet livet,
spesielt barn og eldre.
Vi fortalte de samoanske familiene
at medlemmer over hele verden
uttrykte kjærlighet og omtanke, og
hadde bedt for dem og bidratt til fasteoffer- og humanitærfondet for både
medlemmer og deres naboer. Det
samme gjelder medlemmene og deres
naboer i Chile og på Haiti. Vi gjør
dette fordi vi følger Jesus Kristus.
Da vi møtte familiene på Samoa, ble
viktigheten av å gå til høyere terreng
åndelig sett, leve et bedre liv og
klamre seg til frelsende ordinanser,
helt klar for oss. Frelserens eksempel
og liv lærer oss åndelig sett å unngå
86
Liahona
den lave vei hvor denne verdens ting
dominerer. Da jeg håndhilste på medlemmene etter møtet, fortalte en søster meg at hennes familie ikke hadde
vært i templet, og at de hadde mistet
en datter. Med tårer i øynene sa hun at
deres mål nå var å forberede seg til de
hellige ordinansene i templet, slik at
de kunne være sammen i evigheten.
Når jeg har tenkt på det denne søsteren sa og de rådende tilstander i verden, har jeg følt det presserende å
råde oss alle til å søke høyere terreng
– templets tilflukt og evig beskyttelse.
På påskesøndag 3. april 1836, en uke
etter at Kirtland tempel ble innviet, forrettet De tolv Herrens nadverd for
medlemmene. Etter møtet, og etter
høytidelig og stille bønn, viste Frelseren
seg i sin herlighet for profeten Joseph
Smith og Oliver Cowdery, og gjennom
Moses, Elias og Elijah gjenga han ytterligere prestedømsnøkler, herunder den
hellige beseglingsmyndighet som forener familier for all evighet.20
I dag, denne påskemorgen, gleder vi
oss over alt Frelseren har gjort for oss.
Han har gjort det mulig for oss alle å
oppnå frelse og opphøyelse. Men vi må,
i likhet med de samoanske barna, løpe
så fort vi kan til det høyere terreng han
Hvor stor, hvor herlig, hvor fullendt,
forløsningens store plan.
Der rettferd, kjærlighet og nåde
finnes
i guddommelig harmoni!21
Som apostel bærer jeg vitnesbyrd
om at Jesus Kristus lever og er verdens
Frelser og Forløser. Han har gitt oss
veien til sann lykke. Dette er mitt vitnesbyrd i Jesu Kristi navn. Amen. ■
NOTER
1. James E. Talmage: Jesus Kristus, 437.
2. Lukas 22:19.
3. Se Johannes 13:34-35.
4. James E. Talmage: Jesus Kristus, 444. Se
også Johannes 14:16-17.
5. James E. Talmage: Jesus Kristus, 450.
6. Se 2. Nephi 9:6-24.
7. Læresetninger fra Kirkens presidenter –
Joseph Smith (2007), 49. Se også Lære og
pakter 20:22-25.
8. Frederic W. Farrar: The Life of Lives – Further
Studies in the Life of Christ (1900), 209.
9. Se Gordon B. Hinckley: «Denne skjønne
påskemorgen», Lys over Norge, juli 1996,
66; «Symbolet på vår tro», Liahona, april
2005, 2-6.
10. Se 3. Nephi 18:1-11.
11. Se Mosiah 3:19.
12. Se Mosiah 18:8-10; Lære og pakter 20:37,
77-79.
13. Se Matteus 5:44.
14. Se Lære og pakter 132:7.
15. Se Romerne 8:16-17; Efeserne 1:13-14;
Lære og pakter 76:51-60.
16. Se Lære og pakter 50:24.
17. Matteus 26:39.
18. Matteus 24:7; Joseph Smith – Matteus 1:29.
19. Lære og pakter 88:90.
20. Se Lære og pakter 110.
21. «How Great the Wisdom and the Love»,
Hymns, nr. 195.
Av president Thomas S. Monson
Han er oppstått!
Den tomme grav den første påskemorgen var svaret på Jobs
spørsmål: «Når en mann dør, lever han da opp igjen?»
D
ette har vært et bemerkelsesverdig møte. På vegne av alle
som har deltatt så langt med
ord eller musikk, har jeg som Kirkens
president valgt å si bare ett ord, kjent
som det viktigste ordet i det engelske
språk. Til søster Cheryl Lant og hennes
rådgivere, koret, musikerne, talerne,
ordet er «takk».
For mange år siden, da jeg var i
London, besøkte jeg det kjente Tategalleriet. Verker av Gainsborough,
Rembrandt, Constable og andre
berømte kunstnere var utstilt i rom
etter rom. Jeg beundret deres skjønnhet og forsto hvilken dyktighet som lå
bak disse mesterverkene. Bortgjemt i
et fredelig hjørne i tredje etasje var
det imidlertid et maleri som ikke bare
fanget min oppmerksomhet, men
også mitt hjerte. Kunstneren, Frank
Bramley, hadde malt en beskjeden
hytte ved et forblåst hav. To kvinner,
en fraværende fiskers mor og kone,
hadde fulgt med og ventet natten
gjennom på at han skulle komme
hjem. Nå var natten forbi, og de
hadde innsett at han var blitt borte
på sjøen og ikke ville komme hjem.
Knelende ved siden av sin svigermor,
med hodet begravet i fanget til den
eldre kvinnen, gråt den unge hustruen i fortvilelse. Det nedbrente
stearinlyset i vinduskarmen vitnet om
den fruktløse nattevåkingen.
Jeg følte den unge kvinnens
smerte. Jeg følte hennes sorg.
Kunstnerens uforglemmelig levende
inskripsjon på verket fortalte den tragiske historien. Det sto: Et daggry
uten håp.
Å, som den unge kvinnen lengtet
etter den trøst, den realitet som
Robert Louis Stevenson beskriver i sitt
«Requiem»:
Sjøfareren er hjemme, hjemme fra
sjøen,
og jegeren er hjemme fra fjellet.1
Av alle jordelivets kjensgjerninger
er ingen så sikre som dets ende.
Døden kommer til alle. Den er vår
«universelle arv. Den kan kreve sine
ofre i barndom eller ungdom. Den kan
komme i den beste alder, eller dens
innkalling kan bli utsatt til alderdommens grå hår preger vårt hode. Den
kan komme av ulykker, sykdom eller
naturlige årsaker, men komme må
den.»2 Den innebærer uunngåelig et
smertefullt tap av samvær og, spesielt
for de unge, et knusende slag mot
uoppfylte drømmer, uoppnådde ambisjoner og smadrede håp.
Hvilket jordisk menneske har ikke, i
møte med tapet av en av sine nærmeste, eller når han eller hun selv har
stått på evighetens terskel, grunnet på
hva som ligger bakenfor det slør som
skiller det synlige fra det usynlige?
For mange århundrer siden satt Job
– som lenge var velsignet med enhver
materiell gave, for så å bli rammet av
alt et menneske kunne rammes av –
sammen med sine venner og ytret det
tidløse spørsmål: «Når en mann dør,
lever han da opp igjen?»3 Job satte ord
på det enhver levende mann eller
kvinne har grunnet på.
På denne strålende påskemorgen
vil jeg gå nærmere inn på Jobs spørsmål: «Når en mann dør, lever han da
opp igjen?» og gi svaret, som ikke bare
kommer av grundig overveielse, men
også av Guds åpenbarte ord. Jeg
begynner med det grunnleggende.
Hvis det finnes en plan i denne
verden vi lever i, må det finnes en
Opphavsmann. Hvem kan skue universets undre uten å tro at det finnes
en plan for hele menneskeheten?
Hvem kan betvile at det finnes en
Opphavsmann?
I 1. Mosebok leser vi at den store
Opphavsmann skapte himmelen og
jorden: «Og jorden var øde og tom,
det var mørke over det store dyp.»
«Bli lys!» sa den store Opphavsmann,
«og det ble lys.» Han skapte en himmelhvelving. Han skilte landet fra vannet
og sa: «Jorden skal la gress spire frem,
… og frukttrær som bærer frukt med
frø i, … hvert etter sitt slag.»
To lys skapte han – solen og månen.
Stjernene kom ifølge hans plan. Han
ba om levende skapninger i vannet og
fugler som skulle fly over jorden. Og
slik ble det. Han skapte fe, villdyr og
krypdyr. Planen var nesten fullendt.
Sist av alt skapte Han mennesket i
sitt eget bilde – mann og kvinne – med
herredømme over alt levende.4
Mennesket alene fikk intelligens –
en hjerne, et sinn og en sjel. Mennesket
alene, med disse egenskapene, hadde
evne til tro og håp, til inspirasjon og
ambisjon.
Hvem kan argumentere overbevisende for at mennesket – Den store
opphavsmanns største verk, med herredømme over alle ting, med en
hjerne og en vilje, med et sinn og en
sjel, med intelligens og guddommelighet – skulle ende sin eksistens når
ånden forlater sitt jordiske tempel?
For å forstå meningen med døden
må vi forstå hensikten med livet.
Troens uklare lys må vike for åpenbaringens middagssol, som gir oss kunnskap om at vi levde før vi ble født inn i
jordelivet. I vår førjordiske tilværelse
88
Liahona
var vi utvilsomt blant de av Guds sønner og døtre som ropte av glede over
muligheten til å komme til denne krevende, men nødvendige jordiske tilværelse.5 Vi visste at hensikten var å få en
fysisk kropp, overvinne prøvelser og
vise at vi ville holde Guds befalinger.
Faderen visste at vi, på grunn av dødelighetens natur, ville bli fristet, ville
synde og ville komme til kort. For at vi
skulle ha enhver mulighet til å lykkes,
sørget han for en Frelser som skulle
lide og dø for oss. Ikke bare skulle han
sone for våre synder, men som et ledd
i forsoningen skulle han også overvinne den fysiske død vi ville være
underkastet på grunn av Adams fall.
For over 2000 år siden ble derfor
Kristus, vår Frelser, født inn i jordelivet
i en stall i Betlehem. Den lenge bebudede Messias hadde kommet.
Svært lite ble skrevet om Jesu
barndom. Jeg liker ordene i Lukas:
«Og Jesus gikk frem i visdom og alder
og i velvilje hos Gud og mennesker.»6
Og i Apostlenes gjerninger er det en
kort setning om Frelseren som er full
av mening: Han «gikk omkring og
gjorde vel».7
Han ble døpt av Johannes i elven
Jordan. Han kalte De tolv apostler.
Han velsignet syke, fikk lamme til å gå,
blinde til å se, døve til å høre. Han
oppvekket til og med døde. Han
underviste, vitnet og ga oss et fullkomment eksempel å følge.
Og så gikk Frelsers misjon på jorden mot slutten. Et siste måltid sammen med apostlene fant sted i det
øvre rom. Foran ham lå Getsemane og
Golgatas kors.
Ingen vanlig dødelig kan fatte den
fulle betydning av det Kristus gjorde
for oss i Getsemane. Senere beskrev
han selv denne opplevelsen: «Hvilken
lidelse fikk meg, ja, Gud, den største
av alle, til å skjelve av smerte og til å
blø fra hver pore og lide, både på
legeme og ånd.»8
Etter kvalene i Getsemane, nå tappet for krefter, ble han grepet av
grove, ukultiverte hender og ført frem
for Annas, Kaifas, Pilatus og Herodes.
Han ble anklaget og plaget. Brutale
slag svekket hans forpinte kropp ytterligere. Blodet rant nedover ansiktet
hans da en grusom krone av skarpe
torner ble presset ned over hodet
hans og gjennomboret pannen. Igjen
ble han ført frem for Pilatus, som ga
etter for den sinte mobbens rop:
«Korsfest ham, korsfest ham.»9
Han ble pisket med en pisk av lærreimer, hvor det var innvevd skarpe
metall- og beinbiter. Da han reiste seg
etter den brutale piskingen, bar han
med vaklende steg sitt eget kors til
han ikke klarte å gå lenger, og en
annen bar byrden for ham.
Til slutt, på en høyde kalt Golgata,
mens hjelpeløse tilhengere så på, ble
han naglet til korset. Nådeløst ble han
spottet, plaget og latterliggjort. Likevel
utbrøt han: «Far, forlat dem, for de vet
ikke hva de gjør.»10
De pinefulle timene gikk mens
hans liv ebbet ut. Fra hans uttørkede
lepper kom ordene: «Fader, i dine
hender overgir jeg min ånd! Og da han
hadde sagt dette, utåndet han.»11
Da en nådig døds stillhet og trøst
befridde ham fra jordelivets sorger,
vendte han tilbake til sin Faders nærhet.
I det siste øyeblikket kunne
Mesteren ha snudd. Men det gjorde
han ikke. Han steg ned under alle ting
så han kunne frelse alle ting. Hans livløse legeme ble raskt, men varsomt
lagt i en lånt grav.
Ingen ord i kristenheten betyr mer
for meg enn de som ble uttalt av engelen til den gråtende Maria Magdalena
og den andre Maria, da de kom til graven den første dagen i uken for å stelle
sin Herres legeme. Engelen sa:
«Hvorfor søker dere den levende
blant de døde?
Han er ikke her, han er oppstått.»12
Vår Frelser levde igjen. Den mest
strålende, trøstende og betryggende
av alle begivenheter i menneskenes
historie hadde funnet sted – seieren
over døden. Smertene og kvalene i
Getsemane og på Golgata var utslettet.
Menneskehetens frelse var sikret.
Adams fall var kompensert.
Den tomme grav den første påskemorgen var svaret på Jobs spørsmål:
«Når en mann dør, lever han da opp
igjen?» Til alle som kan høre meg,
erklærer jeg at når en mann dør,
lever han opp igjen. Vi vet det, for vi
har den åpenbarte sannhets lys.
«For ettersom døden kom ved et
menneske, så er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske.
For likesom alle dør i Adam, slik
skal også alle bli gjort levende i
Kristus.»13
Jeg har lest – og jeg tror på – vitnesbyrdene til dem som opplevde sorgen
over Kristi korsfestelse og gleden over
hans oppstandelse. Jeg har lest – og
jeg tror på – vitnesbyrdene til dem i
den nye verden som ble besøkt av den
samme oppstandne Herre.
Jeg tror på vitnesbyrdet til en som i
denne evangelieutdeling samtalte
med Faderen og Sønnen i en lund
som nå kalles hellig, og som ga sitt liv
og beseglet sitt vitnesbyrd med sitt
blod. Han sa:
«Og nå, etter de mange vitnesbyrd
som er gitt om ham, er dette vitnesbyrd som vi gir om ham, det siste av
dem alle: At han lever!
For vi så ham, ja, ved Guds høyre
hånd, og vi hørte røsten bære vitnesbyrd om at han er Faderens Enbårne.»14
Dødens mørke kan alltid splittes av
lyset i åpenbart sannhet. «Jeg er oppstandelsen og livet,» sa Mesteren.15
«Fred etterlater jeg dere. Min fred gir
jeg dere.»16
I årenes løp har jeg hørt og lest
utallige vitnesbyrd fra personer som
vitner om at oppstandelsen virkelig
fant sted, og som i sin egen største
nød har mottatt den fred og trøst som
Frelseren lovet.
Mai 2010
89
Jeg vil fortelle bare en del av en
slik beretning. For to uker siden fikk
jeg et rørende brev fra en far til syv
som skrev om sin familie, og spesielt
om sin sønn Jason, som hadde blitt
syk som 11-åring. I årene som fulgte
vendte Jasons sykdom tilbake flere
ganger. Denne faren fortalte om
Jasons positive innstilling og muntre
lynne til tross for helseproblemene.
Jason mottok Det aronske prestedømme som 12-åring, og «foredlet
alltid med glede sitt ansvar på en
fremragende måte, enten han følte
seg vel eller ikke». Han mottok sin
ørnespeider-utmerkelse da han
var 14 år.
Ifjor sommer, ikke lenge etter
Jasons 15. fødselsdag, ble han igjen
innlagt på sykehus. En gang han skulle
besøke Jason, fant faren ham med lukkede øyne. Han visste ikke om Jason
sov eller var våken, men han begynte å
snakke dempet til ham. «Jason,» sa
han, «jeg vet du har vært gjennom mye
i ditt korte liv og at du har det vanskelig akkurat nå. Selv om en enorm
kamp ligger foran deg, vil jeg aldri at
du skal miste din tro på Jesus Kristus.»
Han sa at han skvatt til da Jason øyeblikkelig åpnet øynene og sa «Aldri!»
med klar og bestemt røst. Så lukket
Jason øynene og sa ikke mer.
Hans far skrev: «Med denne enkle
erklæringen uttrykte Jason et av de
mektigste og reneste vitnesbyrd om
Jesus Kristus jeg noensinne har hørt…
90
Liahona
Idet hans ”Aldri!” ble preget i min sjel
den dagen, ble mitt hjerte fylt med
glede over at min himmelske Fader
hadde latt meg få være far til en så fantastisk og edelmodig gutt… Det var
siste gang jeg hørte ham uttrykke sitt
vitnesbyrd om Kristus.»
Selv om familien trodde at dette
skulle bli enda et rutinemessig sykehusopphold, døde Jason mindre enn to
uker senere. En eldre bror og søster var
ute på misjon da det skjedde. En annen
bror, Kyle, hadde nettopp mottatt sitt
misjonskall. Kallet hadde faktisk kommet tidligere enn ventet, og 5. august,
bare en uke før Jasons bortgang, samlet
familien seg i sykehusrommet hans slik
at Kyles misjonskall kunne åpnes der og
deles med hele familien.
I sitt brev til meg la denne faren ved
et bilde av Jason i sykehussengen sin,
hvor storebroren Kyle står ved sengen
og holder sitt misjonskall. Denne teksten var skrevet under bildet: «Kalt
på misjon sammen – på begge sider
av sløret.»
Jasons bror og søster som allerede
var på misjon, sendte vakre, oppmuntrende brev hjem som ble lest under
Jasons begravelse. Hans søster, som
virket i Argentina Buenos Aires vest
misjon, skrev blant annet: «Jeg vet at
Jesus Kristus lever, og fordi han lever,
vil vi alle, også vår kjære Jason, få leve
igjen… Vi kan finne trøst i den sikre
kunnskap om at vi har blitt beseglet
som en evig familie… Hvis vi gjør vårt
beste for å adlyde og bli bedre i dette
liv, vil vi få se ham igjen.» Hun fortsatte: «Et skriftsted jeg lenge har
elsket, har nå fått ny betydning for
meg … [Fra] Johannes’ åpenbaring
kapittel 21, vers 4: ”Han skal tørke
bort hver tåre fra deres øyne. Og
døden skal ikke være mer, og ikke
sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal
være mer. For de første ting er veket
bort.”»
Mine kjære brødre og søstre, i vår
bitreste sorg kan vi finne den dypeste
fred i ordene fra engelen den første
påskemorgen: «Han er ikke her, han
er oppstått.»17
Jesus Kristus er oppstanden,
bring det ut med glede stor.
Bare han og ingen annen
kunne slette dødens spor.
Døden tapte, vi er fri,
Kristus kunne seier gi.18
Som et av hans spesielle vitner på
jorden i dag, denne strålende påskesøndag, erklærer jeg at dette er sant, i
hans hellige navn – Jesu Kristi, vår
Frelsers navn. Amen. ■
NOTER
1. Robert Louis Stevenson: «Requiem»,
i An Anthology of Modern Verse, red.
A. Methuen (1921), 208.
2. Se James E. Talmage: Jesus Kristus, 15.
3. Job 14:14.
4. Se 1. Mosebok 1:1-27.
5. Se Job 38:7.
6. Lukas 2:52.
7. Apostlenes gjerninger. 10:38.
8. Lære og pakter 19:18.
9. Lukas 23:21.
10. Lukas 23:34.
11. Lukas 23:46.
12. Lukas 24:5-6.
13. 1. Korinterbrev 15:21-22.
14. Lære og pakter 76:22-23.
15. Johannes 11:25.
16. Johannes 14:27.
17. Matteus 28:6.
18. «Jesus Kristus er oppstanden», Salmer,
nr. 115.
SØNDAG ETTERMIDDAG | 4. april 2010
Av eldste Russell M. Nelson
i De tolv apostlers quorum
Generasjoner
sammenføyet i
kjærlighet
«Kjære Ruby,» eldste Nelsons oldebarn.
Vår medfødte lengsel etter familiebånd innfris når vi knyttes
til våre forfedre gjennom hellige ordinanser i templet.
K
orrespondanse vi mottar ved
påske- og juletider, gir oss forfriskende minner om kjære venner og slektninger. Noen av disse
budskapene er beriket med dyrebare
familiefotografier. Her er ett som virkelig fanget min oppmerksomhet.
Det er av et av våre oldebarn. Jeg
skal kalle henne «kjære Ruby». Dette
bildet minnet meg om hennes mor
da hun var omtrent på samme alder.
I arkivet mitt fant jeg dette bildet
av «kjære Rubys» mor – et av våre
barnebarn.
Jeg tok dette bildet av «kjære Rubys»
mor for ca. 29 år siden. Øynene hennes er fremdeles like blå.
Gode minner fra et halvt århundre
siden strømmet på. «Kjære Rubys»
bestemor – en av våre døtre – var da
det nyeste medlemmet av vår familie.
Dette er et av babybildene hennes. Nå
er hun en kjærlig bestemor, og jeg er
«kjære Rubys» oldefar. (Jeg skal ikke
vise dere bilde av meg som baby. Det
ville ikke ha hjulpet.) Disse bildene
viser litt av den kjærlighet som knytter
våre fire generasjoner sammen.
Når jeg tenker på den kjærlighet jeg
føler for hvert medlem av vår familie,
forstår jeg til en viss grad den kjærlighet vår himmelske Fader føler for sine
barn. Mens familien er under angrep
over hele verden, fremmer og beskytter Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers
Hellige den sannhet at familien står
sentralt i Skaperens plan for hans
barns evige fremtid. «Familien – en
erklæring til verden» og vårt store
arbeid med slektshistorie er bare to
vitner om hvordan denne Kirken gir
håp og hjelp til den hellige institusjon
som familien er.
Vi forkynner at Guds kjærlighet til
sine barn er uendelig. Uten hensyn til
rase, nasjonalitet eller kjønn, elsker
han dem alle.1 Det har han gjort fra
begynnelsen av, og vil fortsette å gjøre
det. Han innbyr alle til å oppnå evig
opphøyelse for sin familie. Hans gjerning og hans herlighet er å tilveiebringe udødelighet og evig liv –
Mor til «Kjære Ruby,» eldste Nelsons
barnebarn.
Bestemor til «Kjære Ruby,» eldste
Nelsons datter.
Mai 2010
91
Tempelordinanskort
opphøyelse – for sine barn.2 «For så
har Gud elsket verden at han ga sin
Sønn, den enbårne, for at hver den
som tror på ham, ikke skal fortapes,
men ha evig liv.»3
Hans elskede Sønns forsoning var
det som gjorde begge Faderens mål
mulig. Uten forsoningen ville det ikke
ha vært noen udødelighet. Uten forsoningen ville vi ikke kunne vende tilbake til vår himmelske Faders nærhet
eller videreføre familieforholdene
etter graven.
På grunn av forsoningen kan disse
største velsignelser oppnås av alle
Guds barn som adlyder hans evige
92
Liahona
lover. Gjennom historien har mange
av hans barn hatt tilgang til evangeliets
velsignelser, men langt fler har det
ikke. Før jordens grunnvoll ble lagt,
innstiftet vår himmelske Fader dåpens
ordinans for dem som dør uten kunnskap om evangeliet.4 Han elsker også
disse barna.
Han gjorde det også mulig for dem
å være en del av en evig familie. Alle
mennesker som kommer til denne
jord, er et produkt av generasjoner av
foreldre. Vi har en naturlig lengsel
etter å assosiere oss med våre forfedre. Dette ønsket bor i vårt hjerte,
uansett alder.
Tenk på de åndelige båndene som
dannes når en ung kvinne hjelper sin
bestemor å skrive inn slektsopplysninger på en datamaskin, eller når en
ung mann ser sin oldefars navn i en
folketelling. Når vi vender vårt hjerte
til våre forfedre, er det noe inni oss
som forandrer seg. Vi føler oss som en
del av noe større enn oss selv. Vår
medfødte lengsel etter familiebånd
innfris når vi knyttes til våre forfedre
gjennom hellige ordinanser i templet.
Fordi dette arbeidet er så viktig, har
Kirken bygget templer nærmere medlemmene,5 og slektsforskning forenkles som aldri før. Metodene for å finne
og klargjøre navn for tempelordinanser blir også bedre. På oktoberkonferansen i 2005 kungjorde president
Gordon B. Hinckley et spennende
skritt fremover for slektshistorie og
tempelarbeid. Han sa: «Noe av det
mest bekymringsfulle med vår tempelaktivitet er at etter hvert som vi får
stadig flere templer spredt ut over jorden, forekommer det en del dobbeltarbeid… Vi har derfor en god stund
vært opptatt med en svært vanskelig
oppgave… Løsningen ligger i avansert
datateknologi.»6
Siden den gang har ikke bare dobbeltarbeidet blitt redusert, men fremgangsmåtene er forenklet slik at
praktisk talt alle medlemmer av Kirken
kan delta i tempelarbeid og slektshistorie. Den tid er forbi da dette hellige
arbeidet bare ble utført av spesialister.
Uansett omstendigheter kan du gjøre
slektshistorie til en del av ditt liv nå.
Primær-barn kan tegne et slektstre.
Ungdom kan delta i stedfortredende
dåp. De kan også hjelpe den eldre
generasjon å arbeide med datamaskiner. Foreldre kan fortelle sine etterkommere historier fra sitt eget liv.
Verdige voksne medlemmer kan ha
tempelanbefaling og utføre tempelordinanser for sine egne slektninger.
Profeten Joseph Smith sa: «Det
største ansvar Gud har pålagt oss her i
denne verden, er å søke etter våre
avdøde forfedre.»7 Ny teknologi gjør
det lettere enn noensinne å ivareta
dette ansvaret. Tempelarbeid og slektshistorie gjøres nå lettere av et system
kjent som det nye «FamilySearch».8
Dette Internett-baserte systemet hjelper medlemmene å finne sine forfedre, avgjøre hvilke ordinanser som må
utføres for dem, og klargjøre navnene
deres for templet. Det kan brukes
hjemme, ved et slektshistorisk senter9
eller hvor som helst man har tilgang til
Internett. Trinnene er enkle å følge.10
Man finner først personer man
ønsker å utføre tempelarbeid for.
Så skriver man ut en «Anmodning
om ordinanser». Dette dokumentet
inneholder de opplysninger templet
trenger, og fjerner behovet for å ta
med seg datadisketter.
På bakgrunn av «Anmodning om
ordinanser» blir ordinanskort skrevet
ut i templet. Når en ordinans er utført,
blir den registrert og ført inn i det nye
FamilySearch samme dag.
Hva med dem som ikke har tilgang
til en datamaskin eller foretrekker å
ikke bruke denne teknologien? Ta
det med ro! Ta ett trinn om gangen.
Begynn hjemme. Begynn med en tom
pappeske, slik president Boyd K.
Packer foreslo.11 I denne esken legger
dere viktig informasjon om dere selv
og familien. Legg så til data andre har
innhentet om deres familie. Be så om
hjelp fra menigheten eller grenens
slektshistoriske konsulent. Det nye
FamilySearch gjør det mulig for en
konsulent å utføre alle nødvendige
datafunksjoner for dere, også klargjøring av navn for templet. Det finnes ca.
Medlemmer fra San Salvador El Salvador Ilopango stav besøker Guatemala City
Guatemala tempel.
60 000 konsulenter over hele verden.
En i deres menighet eller gren kan
være til stor hjelp for dere.
Det nye FamilySearch forandrer
dynamikken i slektshistorisk arbeid
ved å legge til rette for én felles anetavle. Tidligere arbeidet man hver for
seg, og oppbevarte selv egne familieopptegnelser. Ofte arbeidet man
uten å vite hva andre familiemedlemmer gjorde. Nå kan hver enkelt bidra
med opplysninger mens de koordinerer med andre i arbeidet med å utvide
slektstreet.
Selv om det nye FamilySearch er et
enormt skritt fremover, er det likevel
bare et skritt. Det er mer som må
gjøres. Ettersom systemet gir tilgang
til informasjon som er sendt inn til
Kirken over mange år og fra mange kilder, kan det nye FamilySearch avdekke
duplikatopptegnelser eller feil som tidligere ikke var oppdaget. Denne funksjonen er særlig nyttig for dem som har
pioner-forfedre. Duplikater og feil må
rettes opp, og ingen kan gjøre det
bedre enn den enkelte kan gjøre det
for sin egen familie.
Det kan være frustrerende å
arbeide med disse utfordringene. Dere
skal vite at vi forstår de problemene
dere møter. Kirken arbeider iherdig,
under president Thomas S. Monsons
inspirerte ledelse, for å hjelpe dere å
løse disse problemene. Sammen streber vi etter å organisere slektstreet for
alle Guds barn. Dette er et enormt
foretak med enorme belønninger.
Dette er et gledefylt arbeid. Se på
dette bildet av nye konvertitter som
utfører tempelarbeid for sine egne
slektninger. Disse kjære medlemmene
fra San Salvador El Salvador stav
Ilopango stav, går i Guatemala City
tempel for første gang. De holder tempelkortene sine, hvert med navnet på
en avdød slektning som de har utført
stedfortredende dåp for.
For at Kirkens slektshistoriske
arbeid skal lykkes, er det avgjørende
med prestedømmets veiledning og
lederskap. Ledere underviser og vitner
om læresetningene som ligger til
grunn for dette hellige arbeidet.12 De
gir kall og sørger for undervisning.13
De betrakter tempelarbeid og slektshistorie som en måte å styrke ånden i
menigheten på, styrke nye konvertitters åndelige røtter og velsigne alle
medlemmer.
Tempelarbeid og slektshistorie kan
velsigne personer bak sløret, men det
Mai 2010
93
opphøyelse.16 Jeg ber om at vi alle
må nå dette målet, i Jesu Kristi navn.
Amen. ■
NOTER
kan også velsigne de levende i like stor
grad. Det har en foredlende virkning på
dem som deltar i det. De bidrar bokstavelig talt til å opphøye sine familier.
Vi er opphøyet når vi kan bo sammen med hele vår familie i Den allmektige Guds nærhet. Profeten Joseph
Smith forutså vår plikt: «Herrens store
dag er nær…,» sa han. «La oss derfor
som en kirke og et folk og som sistedagers-hellige, ofre til Herren et offer i
rettferdighet, og la oss fremlegge i
hans hellige tempel … en bok verdig
all antagelse som inneholder opptegnelsen over våre avdøde.»14
94
Liahona
Denne opptegnelsen er både vårt
eget og et felles ansvar. Når vi arbeider
sammen, kan vi gjøre den verdig all
antagelse for Herren. Denne opptegnelsen muliggjør at ordinanser kan
utføres for og mottas av våre avdøde
slektninger, slik de selv velger. Disse
ordinansene kan frigi de fangne på
den andre siden av sløret.15
Våre barn, barnebarn, «kjære Ruby»
og alle våre oldebarn er sammenbundet i kjærlighet. De er også bundet
sammen i kjærlighet til sine forfedre.
Disse kjedene, sammensveiset ved hellige ordinanser, fører til vår families
1. Se 1. Korinterbrev 12:13; Galaterne 3:28;
2. Nephi 26:33.
2. Se Moses 1:39.
3. Johannes 3:16.
4. Se Lære og pakter 124:33.
5. President Thomas S. Monson sa nylig at 83
prosent av Kirkens medlemmer over hele
verden nå bor mindre enn 32 mil fra et
tempel (se «Velkommen til konferansen»,
Liahona, november 2009, 4).
6. President Gordon B. Hinckley: «Åpningsord», Liahona, nov. 2005, 5-6.
7. Læresetninger fra Kirkens presidenter –
Joseph Smith (2007), 475.
8. Nå tilgjengelig på engelsk, spansk, portugisisk, fransk og tysk. Vil bli tilgjengelig på
japansk, kinesisk og koreansk senere i år.
9. Vi har over 4000 slektshistoriske sentre over
hele verden.
10. Hvis du har tilgang til en datamaskin, gå
til new.familysearch.org. For å registrere
deg for første gang, trenger du medlemsnummer og fødselsdato. Disse opplysningene kan du få av menighets- eller
grenssekretæren. Når du er logget
inn i systemet, kan du kontrollere om
dine forfedre er i systemet og hvilke
tempelordinanser som trengs. Du kan
finne forfedre som du ikke før visste om,
og legge dem til i slektstreet. Skriv ut en
«Anmodning om ordinanser» som du tar
med til templet. Slik gjør du det mulig å
utføre nødvendige ordinanser.
11. Se Boyd K. Packer: «Din slektshistorie:
Hvordan komme i gang», Liahona,
aug. 2003, 12-17.
12. Under stavspresidentskapets ledelse fører
en eller flere utpekte høyrådsmedlemmer
tilsyn med tempelarbeid og slektshistorie i
staven. På menighets- eller grensplan leder
høyprestenes gruppeleder og eldstenes
quorumspresident an. Mange ressurser, på
trykk og på Internett, er tilgjengelige for å
hjelpe slektshistoriske konsulenter og prestedømsledere å utføre sine plikter.
13. Noen nyttige nye ressurser er Medlemmers
veiledning i tempelarbeid og slektshistorie
(artikkelnr. 36795 170), lærerhåndboken
(artikkelnr. 35804 170) og den tilhørende
DVD-en. Disse veiledningsheftene kan lastes ned eller vises på Internett på LDS.org,
eller bestilles gjennom Kirkens distribusjonstjeneste.
14. Lære og pakter 128:24.
15. Se Jesaja 61:1; Lukas 4:18; Lære og pakter
138:18, 31, 42.
16. Se Lære og pakter 128:18.
Av eldste Robert D. Hales
i De tolv apostlers quorum
Vår plikt overfor Gud:
Foreldres og lederes
oppgave med den
oppvoksende
generasjon
Det er vår absolutte plikt å hjelpe de unge å forstå
og tro på evangeliet på en sterkt personlig måte.
I
ettermiddag ønsker jeg å oppmuntre
foreldre og alle som er kalt til å lede
og tjene de unge i verden. Herren
åpenbarte til Joseph Smith at vi har «en
ugjenkallelig plikt vi skylder hele den
oppvoksende slekt» (L&p 123:11).
Gjennom hele mitt liv som far og
bestefar har jeg overveiet spørsmålet:
Hva er min plikt overfor Gud når det
gjelder de unge? La meg fortelle noe
jeg har lært ved hjelp av personlig
overveielse og vitnesbyrd.
For oss alle gjelder det at å gjøre
vår plikt overfor Gud som foreldre
og ledere begynner med å lede ved
eksempel – ved konsekvent og flittig
å etterleve evangeliets prinsipper
hjemme. Dette krever daglig besluttsomhet og flid.
For de unge fins det ingen erstatning for å se at vi etterlever evangeliet
i vårt daglige liv. De unge soldatene
lurte ikke på hva deres foreldre
trodde. De sa: «Vi tviler ikke på at våre
mødre visste det» (se Alma 56:47-48).
Vet våre barn hva vi vet?
Jeg har en sønnesønn som en gang
spurte om jeg ville bli med ham og se
en populær, men upassende kinofilm.
Jeg sa at jeg ikke var gammel nok til å
se filmen. Han var forvirret helt til
hans bestemor forklarte ham at alderssystemet ikke var beregnet på bestefar.
Han kom tilbake til meg og sa: «Jeg
forstår det nå, bestefar. Du blir aldri
gammel nok til å se den filmen, blir du
vel?» Og han hadde rett!
Foruten å vise de unge veien ved
eksempel, leder vi dem ved å forstå
dem og vandre sammen med dem på
evangeliets sti. For virkelig å forstå
dem må vi gjøre mer enn bare å være i
det samme rommet eller på de samme
familie- og kirkeaktivitetene. Vi må
planlegge og benytte undervisningsøyeblikk som gjør et dypt og varig inntrykk
i deres sinn og hjerte.
Eksempelvis planlegger ledere i
Kirken regelmessig prestedømsaktiviteter og speidersamlinger og leirer,
men oppnår disse aktivitetene alltid
den viktigste hensikten? Jeg har lært at
det som gjør en prestedømsaktivitet
eller speideraktivitet mest meningsfylt
for en gutt, ikke bare er å motta et ferdighetsmerke, men å få anledning til å
sitte og prate med en leder som er
interessert i ham og hans liv.
Dessuten, mødre og fedre, når dere
kjører eller går sammen med barn til
skolen eller forskjellige aktiviteter, bruker dere tiden til å snakke med dem
om deres håp og drømmer og frykt og
gleder? Tar dere dere tid til å be dem ta
ut ørepluggene fra MP3-spillerne og alt
det andre utstyret, så de kan høre dere
og føle deres kjærlighet? Jo lenger jeg
lever, desto mer forstår jeg at undervisningsøyeblikkene i min ungdom, spesielt med mine foreldre, har formet mitt
liv og gjort meg til den jeg er.
Det er umulig å overvurdere påvirkningen fra foreldre som forstår sine
barn. Forskning viser at i de viktigste
overganger i livet – inkludert de periodene det er størst fare for at de unge
går bort fra Kirken – kommer ikke den
største innflytelse gjennom et intervju
med biskopen eller en annen leder,
men av regelmessig, varmt, vennlig,
omsorgsfullt samvær med foreldre.
Med dette i tankene – når vi setter
oss til middagsbordet, er hele vår familie der? Jeg husker at jeg som ung ba
om lov til å spille baseball ved middagstider. «Bare sett maten min i
ovnen,» sa jeg til min mor. Hun svarte:
«Robert, jeg vil at du skal ta en pause,
Mai 2010
95
komme hjem, være sammen med
familien og spise middag, så kan du gå
ut og spille baseball til det blir mørkt.»
Hun lærte oss alle at hva familiemåltider angår, er det ikke maten, men
familiesamværet som gir næring til sjelen. Mor lærte oss at den største kjærlighet vi gir, gir vi i vårt hjem.
For at vårt samvær med de unge
virkelig skal bety noe for dem, må vi
vise dem oppmerksomhet slik vi ville
vise en betrodd voksen kollega eller
nær venn oppmerksomhet. Det er
svært viktig å stille dem spørsmål, la
dem snakke og så være villige til å
lytte – ja, lytte og lytte enda mer – ja,
lytte med åndelige ører! For noen år
siden satt jeg og leste avisen da en av
mine sønnesønner satte seg tett inntil
meg. Mens jeg leste, nøt jeg å høre
den søte, lille stemmen hans som pratet i vei i bakgrunnen. Tenk dere hvor
overrasket jeg ble, da han litt etterpå,
trengte seg inn mellom meg og avisen. Han tok mitt ansikt i hendene
sine og presset nesen opp til min og
96
Liahona
spurte: «Bestefar, er du der inne?»
Mor, far, er dere der inne? Bestefar,
bestemor, er dere der inne? Å være der
betyr å forstå de unge og være engasjert sammen med dem. Å være engasjert betyr ikke bare å samtale med
dem, men å gjøre noe sammen med
dem også.
Jeg hørte nylig en mor fortelle
hvordan hun hadde hjulpet sine første
tre døtre å fullføre kravene i Personlig
fremgang ved å gjøre det som ble forventet – holde seg informert og
underskrive prosjekter. Så forklarte
hun ømt, mens tårene rant nedover
kinnene: «Nå har jeg nylig arbeidet
sammen med min fjerde datter ved å
utføre prosjektene sammen med
henne. Det har hatt enorm betydning
for oss og vårt forhold. Men så lei meg
jeg blir når jeg ser hva jeg gikk glipp
av ved ikke å gjøre dette sammen med
mine andre tre døtre.» De tristeste
ord fra tunge og penn er de som
lyder: «Det kunne ha vært!»1
Voksne medlemmer av Kirken
skulle forstå at kravene i Personlig
fremgang og Plikt overfor Gud ikke
bare er en lang liste hvor det skal krysses av. Det er personlige mål som hver
ung mann og ung kvinne setter seg for
kunne bli verdig til å motta templets
ordinanser, reise på misjon, inngå evig
ekteskap og oppnå opphøyelse. Men
forstå dette: å la unge menn og unge
kvinner prøve å fullføre disse målene
på egen hånd vil være et stort tap og
en tragedie!
Fedre, mødre og ungdomsledere, vi
trygler dere om å delta i Personlig
fremgang og Plikt overfor Gud med
deres barn og med de unge. Det er
ikke bare de som vil vokse, det vil også
dere. Og like viktig er det at dere vil
vokse sammen i et bånd av tro og
vennskap som gjør at dere vil styrke
hverandre og holde dere på evangeliets sti for alltid, å virkelig være en evig
familie.
En like viktig del av det å oppfylle
vår plikt overfor Gud som foreldre er å
lære våre barn evangeliet og forberede
dem til å delta fullt ut i Frelserens gjenopprettede kirke. Husk det vi lærer av
kong Benjamins folk. Som følge av
hans undervisning fant en mektig forandring sted i hjertet til mange av de
voksne (se Mosiah 5:2). Men så står
det at «det var mange av den oppvoksende generasjon som ikke kunne forstå kong Benjamins ord, for de var små
barn da han talte til sitt folk, og de
trodde ikke … og deres hjerter var forherdet» (Mosiah 26:1, 3).
Det er vår absolutte plikt å hjelpe
de unge å forstå og tro på evangeliet
på en sterkt personlig måte. Vi kan
lære dem å vandre i lyset, men lyset
kan ikke lånes. De må gjøre seg fortjent til det selv. De må få sitt eget vitnesbyrds lys direkte fra kilden til
åndelig lys – Gud selv – gjennom bønn
og studium og overveielse. De må forstå hvem de er og hvem vår himmelske Fader ønsker de skal bli. Hvordan
hjelper vi dem?
Når vi har en familiens hjemmeaften, et familieråd eller en meningsfylt
samtale om evangeliet med våre barn,
har vi anledning til å se dem i øynene
og fortelle dem at vi er glad i dem og
at vår himmelske Fader er glad i dem. I
disse hellige omgivelser kan vi også
hjelpe dem å forstå, dypt i sitt hjerte,
hvem de er og hvor heldige de er som
har kommet til jorden og til vårt hjem
og kan delta i paktene vi har inngått i
templet for å være en evig familie.
Hver gang vi gjør noe sammen,
demonstrerer vi evangeliets prinsipper
og velsignelser.
I disse farlige tider er det ikke nok
for våre unge bare å vite. De må gjøre.
Helhjertet deltakelse i ordinanser,
quorumer og hjelpeorganisasjoner,
inspirerte programmer og gode aktiviteter hjelper de unge å iføre seg
Guds fulle rustning. Vil vi hjelpe dem å
ta på seg denne rustningen så de kan
stå imot motstanderens brennende
piler? For virkelig å velge Herrens vei
må de kjenne hans vei. For virkelig å
kjenne hans vei må vi undervise og
lede dem til å handle, delta og gjøre.
Det største misjonærarbeid vi
noensinne vil gjøre, vil finne sted i
vårt hjem. Våre hjem, quorumer og
klasser er en del av vår misjonsmark.
Våre barn og barnebarn er våre viktigste undersøkere.
Det største slektshistoriske arbeid
vi vil utføre, vil være innen vårt eget
hjem. Det er den åndelige forberedelse av våre barn i den kommende
generasjon som, gjennom deres lydighet, vil sikre evig bevaring og fortsettelse av vår familie for kommende
generasjoner.
Den største redningsaksjon, den
største aktivisering vil finne sted i vårt
hjem. Hvis noen i din familie går på
fremmede stier, er du også en redningsmann, engasjert i den største
redningsaksjon Kirken noen gang har
sett. Av personlig erfaring vitner jeg:
Vi har ikke mislykkes før vi gir opp.
Det er aldri for tidlig eller for sent å
begynne. Ikke bekymre dere for hva
som har skjedd tidligere. Ta telefonen.
Skriv et kort. Gå på besøk. Inviter
hjem. Ikke vær redd eller forlegen. Ditt
barn er vår himmelske Faders barn.
Du utfører hans verk. Han har lovet å
samle sine barn, og han er med deg.
Den største tro viser vi i vårt hjem
Mai 2010
97
når vi forblir sterke i de prøvelser
og vanskeligheter som foreldre
opplever. President Monson sa nylig
til en liten gruppe mødre: «Noen
ganger er vi for raske til å bedømme
virkningen av vår suksess og våre
nederlag.» La meg tilføye: Ikke se på
dagens prøvelser som evige. Vår himmelske Fader utfører sitt verk på lang
sikt. «Det er mye som hører fremtiden til,» sa profeten Joseph Smith.
«Derfor, … la oss med glede gjøre alt
som står i vår makt, og måtte vi så bli
stående og ha full tillit til å få se Guds
frelse og hans arm bli blottet» (L&p
123:15, 17).
Denne påskedagen håper jeg at vi vil
få anledning til å bære vårt vitnesbyrd
om at vi vet at Gud lever og at Jesus er
Kristus. Jeg håper at vi vil bære vårt vitnesbyrd så våre barn vil vite hvor vårt
hjerte er og at vi er glad i dem. Den
største kjærlighet og de største læresetninger skulle finnes i vårt hjem.
Jeg ber om at Herrens velsignelser
vil være med foreldrene og de unge
som vokser opp i trofaste hjem, at de
vil forstå den glede det er å være i et
hjem og en familie der de blir vist kjærlighet, blir ledet og veiledet. Det er min
bønn at vi kan ha evige familier og
være sammen for evig i Gud Faderens
og hans Sønns, Jesu Kristi nærhet.
Jeg bærer mitt spesielle vitnesbyrd
om at Jesus Kristus lever. Han er
det tapte fårs hyrde, den strandede
sjels redningsmann, det sårede hjertes
lege, alle mennerskers håp. Med ham
som vår Mester, la oss oppfylle vår
plikt overfor Gud med tro på ham og
hans evige kjærlighet til oss alle, ber
jeg om i Jesu Kristi navn. Amen. ■
NOTE
1. Se «Maud Muller», The Complete
Poetical Works of John Greenleaf
Whittier (1876), 206.
98
Liahona
Av eldste Bradley D. Foster
i De sytti
Mamma sa det
Kanskje grunnen til at vi alle er så mottakelige
for mors kjærlighet, er at den minner om vår
Frelsers kjærlighet.
H
erren har gitt foreldre hovedansvaret for å gi sine barn
åndelig næring. Noen ganger
faller dette ansvaret på enslige foreldre. Min egen mor var relativt ung
da min far døde, og hun satt alene
igjen med fire barn. Hun taklet
imidlertid sin motgang med tro og
mot, og lovet oss at hvis vi holdt oss
på sannhetens vei, ville enden bli
bedre enn begynnelsen. I likhet med
andre barn av tapre mødre i Mormons
bok, tvilte vi ikke på at mor visste det
(se Alma 56:48). Brødre og søstre, jeg
forstår mødres store innflytelse på en
personlig måte.
Min gode venn Don Pearson fortalte om en hendelse som belyser
denne innflytelsen. En kveld ba hans
fire år gamle sønn ham om å fortelle
en godnatthistorie. Eric hadde valgt
ut favorittboken sin: The Ballooning
Adventures of Paddy Pork, en historie
om en familie som bodde på øyene i
havet og reiste fra øy til øy med varmluftsballong. Det var en bildebok uten
tekst, så bror Pearson diktet opp ord
til historien.
«Paddy sitter i en varmluftsballong. Han lander på en øy nå. Han
slipper en snor ned langs siden av
ballongen.»
Eric stoppet ham. «Pappa, det er
ingen snor. Det er et tau.»
Bror Pearson så på Eric og så på bildeboken igjen, og så fortsatte han:
«Paddy går ut av ballongen og klatrer
ned treet. Å, nei! Frakken hans henger
fast i en gren!»
Igjen stoppet Eric ham. «Det
er ingen frakk, pappa. Det er en
jakke.»
Nå var bror Pearson blitt litt forvirret. Han sa: «Eric, det er ingen
ord i denne boken, bare bilder.
Hvorfor insisterer du på at det er
en jakke?»
Eric svarte: «Fordi mamma sa det.»
Faren lukket boken og sa: «Eric,
hvem tror du har siste ord og er den
øverste myndighet i dette huset?»
Denne gangen tenkte Eric seg godt
om før han svarte: «Du, pappa.»
Bror Pearson strålte mot sønnen
sin. For et fremragende svar! «Hvordan
visste du det?»
Eric svarte raskt: «Mamma sa det.»
President James E. Faust har sagt:
«Det finnes ikke noe bedre i hele verden enn morsrollen. En mors innflytelse på sine barns liv er uvurderlig»
(«Fedre, mødre, ekteskap», Liahona,
aug. 2004, 3).
Etter guddommelig forordning
synes omsorg å være en del av kvinners åndelige arv. Jeg har sett det i
mine døtre, og nå ser jeg det i mine
barnebarn – selv før de kunne gå,
ønsket de å bære og stelle sine små
babydukker.
I mitt yrke som gårdbruker har jeg
ofte sett hvordan en mors naturlige
kjærlighet viser seg også i naturen.
Hver vår gjeter vi en flokk med kyr og
deres nye kalver opp langs Idahos
Snake River, hvor de beiter ved foten
av fjellene i en måneds tid. Så samler vi
dem og fører dem ned en vei som går
til innhegningen. Derfra blir de satt på
lastebiler som kjører dem til sommerbeitet i Montana.
En spesielt varm vårdag hjalp jeg til
med å samle kyrne ved å ri bak flokken på vei nedover den støvete veien
til innhegningen. Min oppgave var å
hanke inn eventuelle kalver som
hadde kommet bort fra veien.
Tempoet var lavt, så jeg hadde litt tid
til å tenke.
Fordi det var så varmt, løp stadig de
små kalvene inn blant trærne for å
finne skygge. Mine tanker gikk til
Kirkens ungdom, som iblant blir avledet fra den rette og smale sti. Jeg
tenkte også på dem som har forlatt
Kirken eller som kanskje føler at
Kirken har forlatt dem mens de var på
avveier. Jeg tenkte at en avledning ikke
behøver å være av det onde for å være
effektiv – iblant kan det bare være
skygge.
Etter flere timer med innhenting av
villfarne kalver, og mens svetten rant i
ansiktet mitt, ropte jeg til kalvene i
frustrasjon: «Bare følg etter mødrene
deres! De vet hvor de skal! De har gått
denne veien før!» Mødrene deres visste at selv om veien var varm og stø-
vete nå, ville enden bli bedre enn
begynnelsen.
Da vi hadde fått flokken inn i innhegningen, oppdaget vi at tre av kyrne
stampet nervøst frem og tilbake ved
porten. De kunne ikke finne kalvene
sine, og så ut til å kunne fornemme at
de var ute langs veien et sted. En av
cowboyene spurte meg hva vi skulle
gjøre. Jeg sa: «Jeg tror jeg vet hvor kalvene er. En halv kilometer herfra er det
en treklynge. Vi finner dem nok der.»
Akkurat som jeg hadde trodd, fant
vi de bortkomne kalvene sovende i
skyggen. De ble skremt da vi kom, og
de motsatte seg våre forsøk på å hente
dem inn. De var redde fordi vi ikke var
mødrene deres! Jo mer vi prøvde å
dytte dem mot innhegningen, jo staere ble de. Til slutt sa jeg til cowboyene: «Beklager. Jeg vet bedre enn som
så. La oss ri tilbake og slippe mødrene
ut av innhegningen. Kyrne vil komme
og hente kalvene sine, og kalvene vil
følge etter mødrene sine.» Jeg hadde
rett. Kyrne visste nøyaktig hvor de
skulle gå for å finne kalvene sine, og
de ledet dem tilbake til innhegningen,
som forventet.
Brødre og søstre, i en verden hvor
alle har fått handlefrihet, vil kanskje
noen av våre kjære komme på avveie
en tid. Men vi må aldri gi opp. Vi må
alltid gå tilbake etter dem – vi må
aldri slutte å prøve. Vår profet, president Thomas S. Monson, har bedt
oss gå ut og redde de av våre kjære
som er kommet bort (se for eksempel «Stå fast i det embede jeg har
utpekt deg til», Liahona, mai 2003,
54-57). Med hjelp fra prestedømsledere må foreldrene fortsette å gå tilbake og finne sine bortkomne, og
forsikre dem om at det alltid vil finnes et «hjem» i familien og i Kirken
som venter på dem. Vi vet aldri når
Mai 2010
99
noen vil snu. Vi vet aldri når en sjel
blir trett og lei av verden. Når det
skjer, virker det som våre barn nesten
alltid først kommer til mor, med
følelser som de som uttrykkes i et
dikt av Elizabeth Akers Allen:
Tilbake, strøm tilbake, årenes
tidevannsbølge!
Jeg er så trett av slit og tårer, …
Trett av det tomme, det simple, det
usanne
Mor, kjære mor, mitt hjerte lengter
etter deg! …
100
Liahona
Mitt hjerte i forgangne dager
Fikk ingen kjærlighet som mors
kjærlighet …
Ingen kan lindre smerte som
en mor
Fra den syke sjel, trett av verden
Roen faller sakte over mine tunge
øyelokk
Vugg meg i søvn, mor, vugg meg i
søvn!
(«Rock Me to Sleep», i The Family
Library of Poetry and Song, red.
William Cullen Bryant [1870], 190-91;
tegnsetting modernisert.)
Kanskje grunnen til at vi alle er så
mottakelige for mors kjærlighet, er at
den minner om vår Frelsers kjærlighet. President Joseph F. Smith sa: «En
sann mors kjærlighet kommer Guds
kjærlighet nærmere enn noen annen
slags kjærlighet» («The Love of
Mother», Improvement Era, jan.
1910, 278).
Som med alt annet, er Frelseren
det fullkomne eksempel ved den
kjærlighet han viste sin jordiske
mor. Selv i det siste, mest avgjørende
øyeblikk av sitt jordeliv – etter
Getsemanes kvaler, rettsparodien,
tornekronen, det tunge korset han så
brutalt ble naglet fast til – så Jesus
ned fra korset og så sin mor, Maria,
som hadde kommet for å være hos
sin sønn. Hans siste kjærlige handling
før han døde, var å sørge for at moren
ville bli tatt hånd om, idet han sa til
sin disippel: «Se, det er din mor!»
Og fra den stund tok disippelen
henne hjem til seg. Skriftene forteller
at Jesus da visste at alt var fullbragt,
og han bøyde hodet og døde (se
Johannes 19:27-28, 30).
I dag står jeg foran dere for å bære
mitt vitnesbyrd om at Jesus er Kristus
er verdens Frelser og Forløser. Dette
er hans Kirke, Jesu Kristi Kirke av Siste
Dagers Hellige. Vår himmelske Fader
vil at alle hans barn skal komme tilbake til ham. Dette vet jeg uten tvil
fordi Den hellige ånd har bekreftet det
for meg. Jeg har ikke alltid visst det –
da jeg var yngre, måtte jeg stole på
mine foreldres vitnesbyrd. Mor forsikret meg om at hvis jeg holdt meg på
sannhetens vei, selv om den føltes
varm og støvete, selv når det dukket
opp avledninger, ville enden bli bedre
enn begynnelsen. Jeg vil være evig takknemlig for at mor sa det. I Jesu Kristi
navn. Amen. ■
Av eldste James B. Martino
i De sytti
Alle ting samvirker
til det gode
I dette liv får vi kanskje aldri vite hvorfor vi opplever det vi
gjør, men vi kan ha tillit til at vi kan vokse av erfaringen.
D
a jeg var ung, gledet jeg meg
alltid til våren. Når det ble varmere i været, var jeg klar for å
begynne med baseball igjen. Som de
fleste unge gutter ønsket jeg at jeg
kunne bli en stor baseballspiller. Jeg
blir påminnet om en historie om en
veldig ung gutt med lignende drømmer. Han ønsket å bli den neste store
ballspilleren og bestemte seg for å gå
ut og øve. Han holdt baseballen i én
hånd og balltreet i den andre, og så
kastet han ballen opp i luften. Med et
ønske om å slå ballen så langt som
mulig slo han til med stor kraft, men
ballen falt til jorden uten engang å
komme nær balltreet. Han lot seg ikke
stoppe og gjorde et nytt forsøk. Da
han skulle kaste ballen opp i luften,
ble han enda mer bestemt idet han
forestilte seg et riktig hardt slag. Men
dessverre ble resultatet det samme.
Ballen lå på bakken. Men som enhver
god ballspiller vet, skal det tre slag til
før man er ute. Han konsentrerte seg
enda mer, kastet ballen opp i luften og
slo hardere enn noen gang. Da ballen
igjen falt til bakken, begynte han å få
tårer i øynene. Så smilte han plutselig
bredt og sa: «For en kaster!»
Vi vil alle møte prøvelser, og som i
dette enkle eksemplet er det vår reaksjon på disse vanskelighetene som vil
avgjøre vår suksess og lykke. Vi møter
alle motgang, uansett hvor vi befinner
oss. Skriftene lærer oss at det må være
«en motsetning i alle ting».1 Vi vil alle
oppleve vanskelige stunder, og spørsmålet er ikke når vi vil møte dem, men
hvordan vi vil møte dem.
Apostelen Paulus lærte oss noe
interessant bare noen få år før de hellige i Roma ble utsatt for noen av de
verste forfølgelsene i kristendommens
historie. Paulus minnet de hellige om
at «alle ting samvirker til det gode for
dem som elsker Gud».2 Vår himmelske
Fader, som elsker oss fullkomment, tillater at vi får erfaringer som lar oss
utvikle de trekk og egenskaper vi
trenger for å bli mer og mer lik Kristus.
Våre prøvelser kommer i mange former, men alle vil hjelpe oss å bli mer
lik Frelseren hvis vi lærer å se det gode
som følger av hver erfaring. Når vi forstår denne læren, føler vi en sterkere
forvissning om vår Faders kjærlighet. I
dette liv får vi kanskje aldri vite hvorfor
vi opplever det vi gjør, men vi kan ha
tillit til at vi kan vokse av erfaringen.
Jeg vet at det er mye lettere å tenke
tilbake når en prøvelse er over og
se hva erfaringen har lært oss, men
utfordringen er å oppnå dette evige
perspektivet mens vi gjennomgår
prøvelsene. For noen virker kanskje
ikke våre prøvelser spesielt store,
men for alle som gjennomgår disse
erfaringene, er prøvelsene reelle og
krever at vi ydmyker oss for Gud og
lærer av ham.
Denne påskesøndagen minnes vi
vår Frelsers liv. Det er Ham vi ønsker å
etterligne i alt vi gjør. La meg nevne
fem ting vi kan lære av de siste timene
av Frelserens liv på jorden, som kan
hjelpe oss i møte med våre egne prøvelser.
For det første ønsket han ikke å
gjøre sin egen, men Faderens vilje.
Han var bestemt på å utføre sin hellige misjon, selv midt i prøvelsen. Da
han falt på kne i Getsemane, spurte
han: «Far, om du vil, så la denne kalk
gå meg forbi! Men la ikke min vilje
skje, bare din.»3 Iblant opplever vi
smerte og sorg så vi kan vokse og
bli forberedt på mulige prøvelser i
fremtiden. Jeg vil stille et spørsmål
til dere mødre: «Ville dere noensinne
gjort noe som ville påføre deres barn
smerte og tårer når de ikke har gjort
noe galt?» Selvsagt ville dere ikke det!
Når mødre tar små barn med til legen
for å bli vaksinert, forlater nesten
alle barn legekontoret med tårer i
øynene. Hvorfor gjør dere det? Fordi
dere vet at litt smerte nå vil beskytte
dem mot mulig smerte og lidelse i
fremtiden. Vår Fader i himmelen
kjenner enden fra begynnelsen. Vi
må følge Frelserens eksempel og
stole på ham.
For det annet, når vi møter prøvelser, må vi lære å ikke klage eller
knurre. Etter et stort syn om
Frelserens sonoffer fortalte Nephi oss:
«Derfor pisker de ham og han tåler
det, og de slår ham og han tåler det, ja,
de spytter på ham og han tåler det på
grunn av sin kjærlige vennlighet og
sin langmodighet mot menneskenes
barn.»4 Vi må alltid forsøke å rette på
problemet og overvinne prøvelsen,
men istedenfor å spørre: «Hvorfor
meg?» eller «Hva har jeg gjort for å fortjene dette?» bør vi kanskje spørre:
«Hva skal jeg gjøre? Hva kan jeg lære
av denne erfaringen? Hva skal jeg forandre på?»
For mange år siden, da min hustru
og jeg virket i Venezuela, forlot vår
yngste sønn sin trygge skoletilværelse
for å være sammen med oss. Han klaget ikke, men det var tydelig at han
strevde da han kom til dette landet
hvor alt var nytt for ham. En fantastisk
forandring skjedde imidlertid, og
opplevelsen gikk fra å være en prøvelse til en enorm velsignelse for
102
Liahona
ham. Han fikk til dette ved å forandre
sin egen innstilling og bestemme seg
for å lykkes.
For det tredje, i møte med våre
prøvelser må vi søke Guds hjelp. Selv
alles Frelser følte behov for å be «mer
inntrengende» da han befant seg i
Getsemane.5 Vi kan lære å utvikle
større tro hvis vi gjør dette. Vi må
huske at svarene fra vår himmelske
Fader ofte ikke fjerner prøvelsen fra
oss. Isteden styrker han oss mens
vi gjennomgår erfaringen. Slik han
gjorde for Almas tilhengere, kan
Herren «lette de byrder som er lagt
på deres skuldre, så dere ikke engang
kan føle dem på ryggen».6 La ikke
våre prøvelser gjøre oss bitre eller
uengasjerte, men la oss følge
Frelserens eksempel og bli stadig
flittigere, mer oppriktige og mer
trofaste.
For det fjerde, lær å tjene og tenke
på andre, selv i deres prøvelser. Kristus
var personifiseringen av tjeneste. Hans
liv var fullt av eksempler på å hjelpe og
tjene andre, og hans aller største gave
var det han gjorde for oss. Han sa: «For
se, jeg, Gud, har lidd dette for alle for
at de ikke skulle lide, hvis de ville
omvende seg.»7 Vi må omvende oss og
så følge hans eksempel på tjeneste.
Når vi tjener andre, glemmer vi våre
egne problemer, og ved å arbeide for å
lette andres smerte eller ubehag, styrker vi oss selv.
På forrige generalkonferanse sa vår
kjære profet, president Thomas S.
Monson: «Jeg tror Frelseren forteller
oss at med mindre vi glemmer oss
selv i tjeneste for andre, er det liten
mening med vårt eget liv. De som
lever bare for seg selv, vil til slutt
skrumpe inn og, billedlig talt, miste
sitt liv, mens de som glemmer seg selv
i tjeneste for andre, vokser og blomstrer – og dermed redder sitt liv.»8
For det femte, tilgi andre, og forsøk
ikke å klandre dem for vår situasjon.
Iblant sier vi: «Om de bare ikke hadde
gjort dette, ville jeg ikke ha reagert slik
jeg gjorde.» Det naturlige menneske
har en tilbøyelighet til å skylde på
andre og ikke ta ansvar for sine egne
handlinger. Frelseren så på dem som
naglet ham til korset, og ba sin himmelske Fader: «Forlat dem, for de vet
ikke hva de gjør.»9 Kan ikke vi også ha
lettere for å tilgi?
Når vi gjennomgår livets prøvelser,
la oss ha et evig perspektiv, la oss ikke
klage, la oss be mer innstendig, la oss
tjene andre, og la oss tilgi hverandre.
Når vi gjør dette, vil «alle ting [samvirke] til gode for [oss] som elsker
Gud».10 Jeg bærer høytidelig og sikkert vitnesbyrd om at vår Fader elsker
oss, og at han sendte sin Sønn for å
vise oss veien. Han led, han døde,
og han sto opp fra de døde for at vi
kunne leve, og han ønsker at vi kan
«ha glede»,11 selv i livets prøvelser.
Dette sier jeg i Jesu Kristi navn.
Amen. ■
NOTER
1. 2. Nephi 2:11.
2. Romerne 8:28.
3. Lukas 22:42.
4. 1. Nephi 19:9.
5. Lukas 22:44.
6. Mosiah 24:14.
7. Lære og pakter 19:16.
8. Thomas S. Monson: «Hva har jeg gjort
for noen i dag?» Liahona, nov. 2009, 85.
9. Lukas 23:34.
10. Romerne 8:28.
11. 2. Nephi 2:25.
Av eldste Gregory A. Schwitzer
i De sytti
Utvikle god
dømmekraft, og
unngå å dømme
andre
God dømmekraft trengs ikke bare for å forstå andre,
men også når vi skal ta avgjørelser som ofte fører oss
nærmere eller lengre bort fra vår himmelske Fader.
V
i lever i en verden hvor mange
situasjoner krever at vi gjør vurderinger som ofte er vanskelige.
Frelseren befalte oss imidlertid at vi
ikke skulle dømme våre medmennesker.1 Hvordan kan vi gjøre dette og
likevel utøve god dømmekraft i en verden full av falskhet og fordervelse?
Vi må dømme riktig når vi tar viktige
avgjørelser i hver fase av livet, som når
vi velger venner, finner en evig ledsager eller velger et yrke som vil gjøre
oss i stand til å forsørge familien og
tjene Herren. Selv om Frelseren ba oss
om ikke å dømme andre, forventer
han at vi bruker god dømmekraft.
Vi ser kanskje at vi ofte treffer forhastede slutninger om andre, noe som
kan endre eller omdefinere vårt forhold til dem. Ofte feilvurderer vi fordi
vi har begrenset informasjon eller ikke
ser forbi det som er rett foran oss.
La meg illustrere med den ofte
fortalte historien om da Jesus besøkte
hjemmet til Maria og Marta, som
bodde i Betania sammen med sin bror
Lasarus. Dette var et godt sted for
Mesteren, hvor han kunne hvile og
nyte et rettferdig hjems omgivelser.
Under et slikt besøk var Marta opptatt
med å tilberede et måltid, mens Maria
valgte å sitte ved Mesterens føtter og
bli undervist av ham.
«Men Marta var travelt opptatt med
alt som skulle stelles i stand. Hun gikk
da bort til dem og sa: Herre, bryr du
deg ikke om at min søster har latt meg
bli alene med å tjene deg? …
Men Herren svarte og sa til henne:
Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro
med mange ting.
Men ett er nødvendig. Maria har
valgt den gode del, som ikke skal blir
tatt fra henne.»2
Mang en søndagsleksjon er holdt
ved hjelp av denne historien som har
Mai 2010
103
stilt Marta i et dårligere lys når det
gjaldt hennes tro. Men det finnes en
annen historie om den flotte kvinnen
Marta, og den gir oss et annet syn på
hennes forstand og vitnesbyrd. Den
fant sted da Frelseren kom for å vekke
hennes bror Lasarus fra de døde.
Denne gangen var det Marta som gikk
til Jesus «så snart hun hørte» at han
kom. Når hun møter ham, sier hun at
hun vet at «alt det [han] ber Gud om,
vil Gud gi [ham]».
Kristus forklarte så for Marta den
fantastiske læren om oppstandelsen
idet han sa:
«Jeg er oppstandelsen og livet. Den
som tror på meg, skal leve om han enn
dør.
104
Liahona
Og hver den som lever og tror på
meg, skal aldri i evighet dø. Tror du
dette?»
Hun svarte med sitt mektige vitnesbyrd: «Ja, Herre! Jeg tror at du er
Messias, Guds Sønn, han som skal
komme til verden.»3
Hvor ofte har ikke Marta blitt feilvurdert som en person som brydde
seg mer om det praktiske enn det
åndelige? Hennes vitnesbyrd i forbindelse med brorens død viser imidlertid tydelig hennes gode forstand og
store tro.
Mang en søster har ofte hørt den
første historien og lurt på om hun var
en Maria eller en Marta, men sannheten ligger i å kjenne hele personen og
bruke god dømmekraft. Når vi får vite
mer om Marta, ser vi at hun egentlig
hadde en dyptgående åndelig karakter, at hun hadde et tappert og frimodig vitnesbyrd om Frelserens misjon
og hans guddommelige makt over
livet. En feilvurdering av Marta kan ha
hindret oss i å kjenne denne fantastiske kvinnens sanne natur.
Selv fikk jeg som ung lege en stor
lærepenge angående forhastede slutninger. En gang jeg jobbet nattskift
ved en akuttavdeling, kom en ung
mann og hans hustru inn fordi hun led
av alvorlige smerter. Deres påkledning
og hygiene vitnet tydelig om at de
hadde levd et vanskelig liv. Håret hans
var ustelt og svært langt. Klærne deres
hadde ikke blitt vasket på en god
stund, og virkningene av et vanskelig
liv preget ansiktene deres.
Etter en undersøkelse satte jeg meg
ned med ham for å forklare problemet
og drøfte behandlingen. Denne mannen så på meg med en kjærlighet i
blikket som er sjelden å se, og spurte
med en omsorgsfull ektemanns fulle
kjærlighet: «Doktor, vil det gå bra med
min kone?» Der og da følte jeg Ånden
vitne om at han var et Guds barn, og
jeg kunne se Frelserens innflytelse i
hans øyne. Denne mannen viste sann
kjærlighet til en annen, og jeg hadde
feilvurdert ham. Det var en lærepenge
som gjorde varig inntrykk.
God dømmekraft trengs ikke bare
for å forstå andre, men også når vi skal
ta avgjørelser som ofte fører oss nærmere eller lengre bort fra vår himmelske Fader. Når jeg tenker tilbake på
mitt liv, ser jeg mange tilfeller hvor en
liten kursendring bygget på dårlig
dømmekraft, ville ha ført meg langt
bort fra der Herren ønsket meg –
avgjørelser som å få barn mens vi tok
utdannelse, være aktiv på alle områder
av evangeliet, betale tiende og offergaver når inntekten var svært begrenset
og å ta imot kall i vanskelige tider, noe
som hjalp meg å forstå mer om offer.
Vi går glipp av mange velsignelser i
livet fordi verdslige vurderinger har
blitt anvendt på det som egentlig var
en åndelig avgjørelse.
Flere ting kjennetegner personer
som har utviklet god dømmekraft. Jeg
vil gi dere fire rettesnorer for å utvikle
dømmekraft til å ta viktige avgjørelser.
For det første, innrett dine egne
normer etter Jesu Kristi evangelium.
Ingen kan ha god dømmekraft uten
Jesu Kristi evangelium som målestokk.
Evangeliet har en lang og god merittliste når det gjelder å lede mennesker
til lykke. Noen av verdens oppfatninger overlater til menneskene å definere sine egne normer. På grunn av
dette hører vi uttrykk som «en ny
moral». Dette uttrykket er villedende!
Moralnormene er evige og har ikke
forandret seg. Vi skulle heller ikke
prøve å finne en ny tolkning av dem.
For ungdommen er normene forklart i
heftet Til styrke for ungdom. Disse
normene er helt klart i samsvar med
Jesu Kristi evangelium og gjelder fremdeles når de blir voksne. Kanskje det
ville være godt for oss voksne å studere og anvende dette heftet selv.
profetene som, hvis vi følger dem, vil
lede oss til god dømmekraft. Vi har
ingen unnskyldning hvis vi ignorerer
dem.
For det tredje, lær å lytte til Den
hellige ånd. Vi mottar Den hellige
ånds gave etter dåpen, men lar den
ofte ligge på hyllen. Vi glemmer at han
vil hjelpe oss med vårt livs viktigste
vurderinger. Herren ga oss denne
gaven fordi han visste vi ville møte
vanskelige avgjørelser. Å lytte til denne
røsten er avgjørende for å utvikle god
dømmekraft. Å lytte til Ånden forutsetter ofte fredelige omgivelser hvor vi
kan ta oss tid til å grunne og høre den
milde, lave røsten. Disse fredelige
omgivelsene er både utenfor og inni
oss. Derfor innebærer det mer enn å
slå av verdens musikk eller andre
medier. Det innebærer også å stenge
ute syndens støy som finnes i vår sjel.
Dette vil åpne kommunikasjonen med
Ånden, noe vi så sårt trenger.
Kristus sa: «Fred etterlater jeg dere.
Min fred gir jeg dere. Ikke som verden
gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!»4 Den fred som kommer av å lytte til Den hellige ånd, fjerner
frykten for å gjøre en dårlig vurdering.
For det fjerde, hold budene. Vår
villighet til å holde Guds bud utløser
mange lovede velsignelser for oss.
Mormons bok er, i tillegg til å være et
annet testamente om Jesus Kristus, en
bok om resultatene av å holde eller
ikke holde budene. I kapittel 2 i 1.
Nephi sa Herren til Nephi: «Og i den
grad dere holder mine bud, skal det gå
dere vel.»5
Dette løftet ble gjentatt av nesten
alle de store profetene i Mormons bok.
En tusen år lang historie er så nedskrevet, som vitner om at disse tingene er
sanne. Og det samme budskapet gjelder oss i dag. God dømmekraft er best
å lære og utøve innenfor de grenser
Herren setter ved å gi oss bud.
Jeg vitner om at når vi står overfor
vanskelige avgjørelser og følger disse
retningslinjene, kan vi lære å gjøre
bedre vurderinger. I Jesu Kristi navn.
Amen. ■
NOTER
1. Matteus 7:1. Se også Matteus 7:1, fotnote a;
fra Joseph Smiths oversettelse, hvor
Frelseren sier: «Døm ikke urettferdig.»
2. Lukas 10:40-42.
3. Se Johannes 11:20-27.
4. Johannes 14:27.
5. 1. Nephi 2:20.
For det annet, lytt til den levende
profet. Hvor mange dårlige økono-
miske vurderinger kunne vi ikke ha
unngått om vi hadde lyttet til rådene
fra våre profeter gjennom mange år
om å unngå risikable spekulasjoner og
følge et nøkternt budsjett for å unngå
forbrukergjeld? Hvor mange ekteskap
kunne ikke vært reddet ved å bruke
god dømmekraft og unngå medier
som fører til pornoavhengighet og
hjertesorg? Hver generalkonferanse
og hvert Liahona inneholder råd fra
Mai 2010
105
Av eldste Francisco J. Viñas
i De sytti
Det som angår
rettferdighet
Som foreldre og ledere må vi våke over våre medlemmer og
familier, og hjelpe dem å holde seg unna det som kan føre
dem til en åndelig død.
V
i leser i Lære og pakter at etter
Guds tjeneres vitnesbyrd, følger
vitnesbyrd i form av jordskjelv
og andre hendelser. «Og alle ting skal
være i forvirring, og menneskenes
hjerter skal i sannhet svikte dem, for
frykt skal komme over alle folk» (L&p
88:91; se også vers 88-90).
Som medlem av presidentskapet for
området Karibien så jeg selv de trofaste
hellige som erstattet frykt med tro. Det
vi lærte på Haiti, kan sammenlignes
med illustrasjoner i Mormons bok.
Inntrykkene fra disse forferdelige
ødeleggelsene fikk meg til å tenke på
ordene i Alma kapittel 28: «Nå var
dette en tid hvor stor sorg og jammer
kunne høres over hele landet blant
hele Nephis folk» (Alma 28:4).
42 medlemmer mistet også livet.
Selv om familie og venner «sørger over
tapet av sine slektninger, fryder de seg
likevel og er henrykt i håpet om, ja, de
til og med vet – ifølge Herrens løfter –
at de vil bli oppreist for å leve ved
Guds høyre hånd i en lykkens tilstand
som aldri tar slutt» (Alma 28:12).
Øyeblikkelig hjelp ble sendt av
Kirken til medlemmer og andre, og ble
106
Liahona
utdelt under ledelse av lokale ledere i
prestedømmet og Hjelpeforeningen.
De fikk ikke bare medisinsk hjelp,
mat, vann og andre grunnleggende
forsyninger, de fikk også råd, veiledning og trøst av sine lokale ledere. De
har støtte fra medlemmer av Kirken
over hele verden, som «sørge[r] med
dem som sørger, ja, og trøste[r] dem
som trenger trøst» (Mosiah 18:9).
Forskjellige profeter har til forskjellige tider advart oss mot en annen tragedie som er mindre merkbar, men
ikke mindre viktig, og det er den «fryktelig[e] død [som] kommer over de
ugudelige, for de dør ifølge rettferdigheten, for de er urene, og intet urent
kan arve Guds rike» (Alma 40:26).
Nephi lærte sine brødre dette prinsippet og sa til dem at de som dør «i
sin ugudelighet, [må] … også bli vist
bort fra det som er åndelig og det som
angår rettferdighet» (1. Nephi 15:33).
Lamanittprofeten Samuel sa at
«enhver som omvender seg, ikke blir
hugget ned og kastet på ilden… Og en
åndelig død kommer over dem igjen –
ja, den annen død – for de blir igjen
avskåret fra det som har med rettferdighet å gjøre» (Helaman 14:18).
Den tragedie det er å dø når det
gjelder det som er åndelig, har store
konsekvenser for dem som «er blitt
opplyst av Guds Ånd og har hatt stor
kunnskap om de ting som angår rettferdighet, og så faller fra i synd og
overtredelse, [for de blir] mer forherdet, og derfor er de i en verre tilstand
enn om de aldri hadde kjent til disse
ting» (Alma 24:30).
Som foreldre og ledere må vi våke
over våre medlemmer og familier, og
hjelpe dem å holde seg unna det som
kan føre dem til en åndelig død. Vi
ønsker også å redde dem som nå er
døde for det som er åndelig, og hjelpe
dem å «bli født på ny, ja, født av Gud,
og bli forandret fra sin kjødelige og
falne tilstand til en rettferdig tilstand
og bli forløst av Gud og bli hans sønner og døtre» (Mosiah 27:25).
Den åndelige helbredelse av dem
som har vært døde for det som angår
rettferdighet, finner sted ved forsoningens kraft, omvendelse til sannheten og overholdelse av rettferdighetens
prinsipper.
Å undervise våre medlemmer og
familier om det som angår rettferdighet, er nødvendig i prosessen for å
oppnå varig omvendelse, ettersom det
kan hjelpe dem å få korrekt kunnskap
om Herrens bud, evangeliets prinsipper og læresetninger og de krav vi må
innfri og ordinanser vi må gjennomgå
for å oppnå frelse i Herrens rike.
Det er mange eksempler i Skriftene
som bekrefter viktigheten av å undervise i «de ting som angår rettferdighet»
for å bidra til å oppnå varig omvendelse. I beretningen om Ammon og
hans brødre som forkynte evangeliet
blant lamanittene, leser vi: «Og
Ammon forkynte for kong Lamonis
folk, og det skjedde at han lærte dem
alle ting om det som angår rettferdighet» (Alma 21:23).
Vi ser resultatene av å undervise
med flid i alt som angår rettferdighet,
når vi fortsetter å lese beretningen i
kapittel 23, hvor det står: «Alle som
trodde – eller alle som ble bragt til
kunnskap om sannheten, … ble
omvendt til Herren [og] falt aldri fra»
(Alma 23:6).
Da Alma den eldre opprettet
Kirken, innviet han verdige menn som
deres prester og lærere, som «våket …
over sitt folk og livnærte dem med det
som har med rettferdighet å gjøre»
(Mosiah 23:18).
Foreldre spiller en avgjørende
rolle for å hjelpe sine barn å forstå det
som har med rettferdighet å gjøre. I
Mormons bok ser vi at Alma den yngre,
som var nedtynget av den ugudelighet, de kriger og den strid som rådet,
og bekymret over folkets hårdhjertethet, «sammenkalte … sine sønner så
han kunne gi hver især formaninger
om det som angår rettferdighet»
(Alma 35:16; uthevelse tilføyd).
Det er interessant å legge merke
til at han underviste og ga sine barn
befalinger hver for seg, og tilpasset
instruksjonene til hver sønns behov.
Han bar vitnesbyrd og lærte dem
læresetninger og prinsipper, og forberedte dem til å forkynne de samme
prinsippene for andre.
I en tid hvor familien er under
angrep fra ondskapens krefter, og hvor
forholdene vi lever under, ikke er så
ulike de som Alma opplevde, har Det
første presidentskap og De tolvs quorum sagt følgende i «Familien – En
erklæring til verden»: «Foreldre har en
hellig plikt til å oppdra sine barn i kjærlighet og rettferdighet» (Liahona, okt.
2004, 49).
Dette innbefatter å nære, støtte og
undervise barna i alt som angår rettferdighet, slik at de kan stå fast, med
sine «lender ombundet med sannhet,
iført rettferdighetens brynje og [sine]
føtter skodd med den beredskap som
fredens evangelium gir» (L&p 27:16).
Akkurat som på Almas tid våker våre
ledere også over Kirkens medlemmer
og nærer dem med det som angår rettferdighet. Disse tingene vil hjelpe oss å
oppnå varig omvendelse. I dokumentet
«Vekt på lederopplæring», som ble revidert 10. desember 2009, ber Det første
presidentskap og De tolvs quorum
ledere i både prestedømmet og hjelpeorganisasjonene om å «oppfordre alle
familiemedlemmer, foreldre og barn,
til å studere Skriftene, be regelmessig
og etterleve Jesu Kristi evangelium»
(Brev fra Det første presidentskap,
15. desember 2009).
Skriftstudium, regelmessig bønn
og etterlevelse av Jesu Kristi evangelium er rettferdige gjerninger, og
Herren har åpenbart dette storartede
løftet: «Den som gjør rettferdige
Mai 2010
107
gjerninger, skal få sin lønn, ja, fred
i denne verden og evig liv i den
kommende verden» (L&p 59:23).
For mer effektivt å kunne undervise i det som angår rettferdighet, er
det viktig å forstå at vi, i tillegg til å
formidle informasjon, må legge til
rette for åpenbaring. På denne måten
kan den som blir undervist, føle
ønsket om å kjenne disse prinsippene selv.
Herren åpenbarte til Hyrum Smith,
gjennom hans bror, profeten Joseph
Smith:
«Jeg vil gi deg av min Ånd, som skal
opplyse ditt sinn, som skal fylle din sjel
med glede.
Og da skal du vite … alle ting, hva
som helst du ønsker av meg som gjelder rettferdighet, med tro og tillit til
meg, det skal du få» (L&p 11:13-14).
Til slutt, Skriftene advarer oss mot
farene ved å falle bort fra det som
angår rettferdighet og de alvorlige
konsekvenser dette har for dem som,
etter å ha blitt opplyst av Guds ånd,
faller i synd og overtredelse.
Å undervise i det som angår rettferdighet, er en viktig del av det å hjelpe
andre å komme til kunnskap om sannheten, bli omvendt og stå fast i troen
på Kristus til enden.
Foreldre har en hellig plikt til å
undervise sine barn i det som angår
rettferdighet. Ledere og lærere kan
våke over og nære medlemmene de
har ansvar for, og med flid undervise
dem i det som angår rettferdighet.
Dette oppnås mer effektivt hvis det
legges til rette for åpenbaring i undervisningsprosessen, for slik å vekke i
elevene et ønske om å bli opplyst av
Guds ånd. Når de så utøver tro, kan
Ånden gjøre kjent for dem det som
angår rettferdighet. Dette er mitt vitnesbyrd i Jesu Kristi navn. Amen. ■
108
Liahona
Av eldste Neil L. Andersen
i De tolv apostlers quorum
Å, la meg
høre om Jesus
En sterkere, personlig tro på Jesus Kristus vil forberede
[deres barn] på de utfordringer de ganske visst vil møte.
N
år man skal tale på slutten av
generalkonferansens siste
møte, lytter man til hvert
eneste ord og lurer på hvilken del av
ens tale som vil bli holdt før det blir
ens egen tur. Ingen får tildelt emne, og
det er ikke noe samarbeid om dette.
Herrens måte er naturligvis alltid den
beste måten. Han tar den enkelte
talers ydmyke innsats og setter sammen en åndelig symfoni, full av åpenbaring og kraft. Gjentatte emner,
prinsipp som bygger på prinsipp, profetiske advarsler, oppmuntrende løfter
– den guddommelige harmonien er et
mirakel! Jeg vitner om at vi på denne
konferansen har hørt og følt Herrens
sinn og vilje.
President Thomas S. Monson har
beskrevet den oppvoksende generasjon som «de beste noensinne»,1 og
har sagt til våre unge: «Dere har kommet til jorden i en strålende tid. Deres
muligheter er nær sagt ubegrensete.»2
Men han advarte også og sa: «Vi er blitt
satt på jorden i en vanskelig tid.»3 «Det
er en tid med ettergivenhet, hvor samfunnet som sådant rutinemessig ignorerer og bryter Guds lover.»4 Vi omgis
av så mye som har til hensikt å avlede
vår oppmerksomhet. «Djevelen bruker
ethvert tenkelig middel til å fange oss i
sitt bedragerske nett.»5
Vi holder den oppvoksende
generasjon i våre armer. De kommer
til denne jord med et viktig ansvar
og stor åndelig kapasitet. Vi kan ikke
ta lett på hvordan vi forbereder
dem. Vår utfordring som foreldre
og lærere er ikke å skape en åndelig
kjerne i deres sjel, men snarere å
puste til den ild i deres åndelige
kjerne som allerede er tent av deres
førjordiske tro.
I dag vil jeg snakke om et barns
bønn i en Primær-sang:
Å, la meg høre om Jesus, høre
hvert ord
som han meg ville fortelle var han
på jord.6
I dagens verden trenger alle barn
og alle unge menn og unge kvinner
sin egen omvendelse til sannheten.
Alle trenger sitt eget lys, sin egen
«standhaftige og urokkelige»7 tro på
Herren Jesus Kristus, uavhengig av foreldre, ungdomsledere og oppbyggende venner.
Historiene om Jesus kan være som
en bris over troens ulmende glør i våre
barns hjerter. Jesus sa: «Jeg er veien og
sannheten og livet.»8 Historiene om
Jesus som fortelles om og om igjen, gir
tro på Herren Jesus Kristus og styrke
til et vitnesbyrds fundament. Kan dere
tenke dere noen mer verdifull gave til
deres barn?
Har våre barn Jesu Kristi liv og lære
i sitt sinn og i sin sjel? Tenker de på
Frelserens liv når de lurer på hva de
skal gjøre i sitt eget liv? Dette vil bli stadig viktigere i årene fremover.
Har våre barn forestilt seg det førjordiske råd,9 hvor Jesus – den største
av alle – erklærte: «Her er jeg, send
meg»?10 Ser de på sin egen villighet
til å tjene som at de følger hans
eksempel?
Tenker de på hans beskjedne fødsel,11 verdens Frelser som lå i en
krybbe?12 Hjelper omstendighetene
hans dem å forstå hvilken plass materielle eiendeler skulle ha?
Vet de at Jesus ofte sa: «Be, og dere
skal få»?13 Strømmer hans ord i takknemlighet14 og innstendig bønn til sin
Fader15 gjennom våre barns tanker når
de kneler og ber om det de selv er
opptatt av?
Har vi fortalt dem om Jesu kjærlighet til barn, hvordan han holdt dem i
sine armer, ba for dem og gråt?16 Vet
våre barn at Jesus står klar «med åpne
armer for å ta imot [dem]»?17
Finner de styrke i historiene om da
Jesus fastet18 – idet vi lærer dem fasteloven?
Kjenner våre barn i sin egen ensomhet til den ensomhet Frelseren følte da
hans venner forlot ham og han spurte
sine apostler: «Vil dere også gå bort?»19
Har våre barn følt kraften i
Frelserens mirakler? Jesus helbredet
den spedalske20 og ga syn til den
blinde.21 Han mettet de 5000,22 stillet
havet23 og oppvekket Lasarus fra de
døde.24 Tror våre barn at «det er ved
tro mirakler blir utført»,25 og ber de
om mirakler i sitt eget liv?
Har våre barn funnet mot i
Frelserens ord til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!»26
Kjenner våre barn til hans fullkomne liv,27 hans uselviske tjeneste og
at han ble forrådt og korsfestet på grusomt vis?28 Har vi vitnet for dem om
hans oppstandelse,29 om hans besøk
til nephittene på det amerikanske kontinent30 eller om da han viste seg for
profeten Joseph Smith i Den hellige
lund?31
Ser de frem til hans storslagne
tilbakekomst, når alt vil bli rettet opp
og hvert kne skal bøyes og enhver
tunge bekjenne at Jesus er Kristus?32
Sier våre barn: «Å, la meg høre om
Jesus, høre hvert ord»?33
Til ungdom og barn: Lev opp til
deres viktige ansvar og store åndelige
kapasitet. Søk å lære mer om Jesus,
åpne Skriftene. Én idé kan være å lese
om igjen Johannes’ evangelium og så
snakke om det med foreldre, lærere
og hverandre.
Til fedre og mødre, bestefedre og
bestemødre, og til dem som ikke har
egne barn, som viser kjærlig omsorg
for barn og unge, mitt råd er å snakke
om Jesus Kristus oftere. I hans hellige
navn ligger stor åndelig kraft. «Det
[finnes ikke] noe annet navn, heller
ingen annen vei … hvorved frelse kan
komme til menneskenes barn, enn i
og gjennom … Kristi navn.»34
Til mødre som oppdrar sine barn
Mai 2010
109
uten en far i hjemmet, lover jeg at hvis
dere snakker om Jesus Kristus, vil dere
bli velsignet med kraft fra himmelen.
Etter at hennes mann døde, oppdro
søster Stella Oaks sine tre små barn
(heriblant eldste Dallin H. Oaks35) som
alenemor. Hun sa en gang: «Jeg fikk vite
at Herren elsket meg, og at jeg ville få
110
Liahona
styrke i forhold til oppgaven. Jeg følte
meg omsluttet av kjærlighet, … og visste at han ville hjelpe oss gjennom den
motgang som ville komme.»36
Jeg vil spesielt appellere til fedre:
Vær så snill å snakke med deres
barn om Frelseren. Det er viktig at
dere tar del i dette. De trenger de
bekreftende uttrykk for deres tro i tillegg til sin mors.
Selv om barn til tider ikke lytter
med et troende hjerte, vil deres vitnesbyrd om Jesus gjøre varig inntrykk på
deres sinn og deres sjel. Husker dere
beretningen om Alma, som hadde valgt
gal vei? Da han kom tilbake, sa han:
«Da husket jeg … min far [snakke]
… om en Jesus Kristus som skulle
komme [for å] sone for verdens synder.
Da mitt sinn ble grepet av denne
tanken, ropte jeg i mitt hjerte: O Jesus,
du Guds Sønn, ha barmhjertighet
med meg.»37
Bli ikke fortvilet om et barn ikke
lytter. Tiden og sannheten er på deres
side. I riktig øyeblikk vil deres ord
komme tilbake som fra selve himmelen. Deres vitnesbyrd vil aldri forlate
deres barn.
Når dere snakker ærbødig om
Frelseren – i bilen, på bussen, ved
middagsbordet, når dere kneler i
bønn, under skriftstudium eller i samtaler sent om kvelden – vil Herrens
ånd ledsage deres ord.38
Hvis dere gjør deres beste, vil vitnesbyrdet om Jesus gradvis påvirke
deres barn. De vil gå til sin himmelske
Fader i ydmyk bønn og føle hans innflytelse gjennom Den hellige ånds
kraft. En sterkere, personlig tro på
Jesus Kristus vil forberede dem på de
utfordringer de ganske visst vil møte.39
Jeg møtte Bill Forrest og Debbie
Hutchings da vi studerte ved Brigham
Young University. Bill hadde kommet
hjem fra misjon. Han og Debbie forelsket seg og giftet seg i Oakland
California tempel. De bosatte seg i
Mesa i Arizona og ble velsignet med
fem sønner og to døtre. Bill og Debbie
lærte sine barn å elske Herren Jesus
Kristus slik de elsket ham. Deres sønn,
eldste Daniel Forrest, som for tiden
virker i Mexico Oaxaca misjon, har
sagt: «Hver morgen satt vi uten unntak
ved bordet før skolen og leste og snakket om Skriftene.»
Deres datter Kara, som nå er gift
og har to barn selv, husker fremdeles
levende at hennes far kjørte henne til
morgenaktiviteter ved high school.
Hun sa: «Pappa likte å lære sitater,
skriftsteder og dikt utenat, [og på
disse tidlige kjøreturene] pleide vi å
øve på å fremsi dem.» Et av favorittskriftstedene hans var: «Husk, ja, husk
at det er på vår Forløsers klippe som
er Kristus, Guds Sønn, at dere må
bygge deres grunnvoll, så djevelen, når
han sender ut sine mektige vinder, …
ikke skal ha noen makt over dere til å
trekke dere ned, … fordi klippen dere
er bygget på, er en sikker grunnvoll.»40
Fredagen før påskesøndag 2000,
for nøyaktig ti år siden, var Bill Forrest
biskop i Estate Groves menighet i
Arizona. På vei til jobben, bare et par
kilometer hjemmefra, ble bilen hans
påkjørt av en stor lastebil. Debbie og
barna dro hjemmefra like etter Bill, og
ble uventet møtt av det tragiske opptrinnet. Bill hadde ikke overlevd ulykken. Denne avholdte ektemannen og
farens udødelige ånd hadde brått blitt
hentet hjem til ham som overvant
døden, Guds Sønn, hvis strålende
oppstandelse de skulle ha feiret sammen den påskesøndagen.
Hvordan fant Debbie og hennes syv
barn (det yngste bare fem år gammelt)
den styrken de trengte? Kara, som var
15 da faren forulykket, fortalte meg
nylig: «Jeg er takknemlig til min [mor
og far] for måten de underviste meg
[om Frelseren] på. De åpnet Skriftene
sammen med meg, ba sammen med
meg og var eksempler på Frelserens
kjærlighet og tålmodighet… Påsken er
en følsom tid hvert år for meg, idet jeg
reflekterer over Frelserens liv, misjon
og oppstandelse, og blir minnet på
min jordiske fars liv.»
Eldste Daniel Forrest sa: «Jeg var
10 år gammel da min far døde. Det var
en vanskelig tid… Mor har alltid vært
et eksempel på Frelserens læresetninger. Jeg har med meg min fars navneskilt fra hans misjon i Spania. To
av mine favorittsitater fra min far er:
”To menn kan klare hva som helst,
så lenge en av dem er Herren”, og
”Frelseren må være vår grunnvoll.
Uten den sliter vi.”»
Tro på Jesus Kristus har fylt Forrestbarnas hjerte. Denne påskehelgen, 10
år etter deres fars død, savner de ham
sårt, men brodden av deres fars død
«er oppslukt» i Kristus.41 De vet at de,
på grunn av Frelserens uvurderlige
gave, kan være sammen med sin jordiske far og sin himmelske Fader igjen.
Å, la meg høre om Jesus.
Snart skal vi få høre fra Guds profet.
Om sin profet har Herren sagt: «Hans
ord skal dere motta som om de kom
fra min egen munn.»42 Jeg vitner om
at president Thomas S. Monson er
Herrens talerør på jorden.
Jeg vitner om at Jesus er Kristus,
hele menneskehetens Frelser. Hans liv,
hans forsoning, hans oppstandelse og
hans tilbakekomst er like sikre som soloppgangen. Pris hans navn for evig.43 I
Jesu Kristi hellige navn. Amen. ■
NOTER
1. Thomas S. Monson: «Konstante sannheter
for skiftende tider», Liahona, mai 2005, 19.
2. Thomas S. Monson: «Må dere ha mot»,
Liahona, mai 2009, 123.
3. Thomas S. Monson: «Rettferdige eksempler», Liahona, mai 2008, 65.
4. Thomas S. Monson: «Avslutningsord»,
Liahona, nov. 2009, 109.
5. Thomas S. Monson: «Til vi ses igjen»,
Liahona, mai 2009, 113.
6. «Å, la meg høre om Jesus», Barnas sangbok, 36.
7. Alma 1:25.
8. Johannes 14:6.
9. Se Abraham 3:2-28.
Mai 2010
111
10. Abraham 3:27.
11. Se Lukas 2.
12. Se Lukas 2:7.
13. 3. Nephi 27:29.
14. Se Lukas 10:21.
15. Se Lukas 11:2-4.
16. Se 3. Nephi 17:11-24.
17. Mormon 6:17.
18. Se Lukas 4:1-13.
19. Johannes 6:67. Da han talte til ungdommen
i fjor, sa president Monson: «Dere vil …
bli nødt til å forsvare det dere tror på.
Hvis ikke deres vitnesbyrds røtter er
godt festet, vil det bli vanskelig for dere
å holde stand mot latterliggjøring fra folk
som utfordrer deres tro» (Liahona, mai
2009, 126).
20. Se Markus 1:40-42.
21. Se Lukas 18:35-43.
22. Se Markus 6:34-44.
23. Se Markus 4:35-41.
24. Se Johannes 11:8-53.
25. Moroni 7:37.
26. Markus 5:36.
27. Se 1. Peter 2:21-25.
28. Se Lukas 22:47-48; 23:32-46.
29. Se Johannes 20:11-23.
30. Se 3. Nephi 11-26.
31. Se Joseph Smith – Historie 1:17.
32. Se Lære og pakter 88:104.
33. «Å, la meg høre om Jesus».
34. Mosiah 3:17.
35. Eldste Dallin H. Oaks sa en gang: «Da
jeg var gutt, tilbrakte jeg de fleste kvelder
med å lese bøker. En av dem jeg likte
best, var Hurlbut’s Story of the Bible …
en bok med 168 historier bra Bibelen
Jeg elsket disse historiene og leste dem
mange ganger» («Bibelhistorier og personlig beskyttelse», Lys over Norge, jan.
1993, 36).
36. Stella Oaks: «Thy Will Be Done», i Leon R.
Hartshorn, red., Remarkable Stories
from the Lives of Latter-day Saint Women,
2 bind. (1973-75), 2:184.
37. Alma 36:17-18.
38. I dagens samfunn trenger vi mer enn
noensinne at Enos’ ord om sin far er våre
barns ord om oss: «De ord som jeg ofte
hadde hørt min far uttale om evig liv …
sank dypt i mitt hjerte. Og min sjel hungret, og jeg knelte ned for min Skaper»
(Enos 1:3-4).
39. President Monson lovet ungdommen: «Når
deres vitnesbyrd om evangeliet, om Frelseren
og om vår himmelske Fader er fast forankret,
vil det påvirke alt dere gjør i livet… Ditt vitnesbyrd vil, når det stadig pleies, holde deg
trygg» (Liahona, mai 2009, 126).
40. Helaman 5:12.
41. Mosiah 16:8.
42. Lære og pakter 21:5.
43. Se Alma 26:12.
112
Liahona
Av president Thomas S. Monson
Avslutningsord
Herrens fyrtårn sender ut signaler som
er lette å gjenkjenne og som aldri svikter.
D
ette har vært et fantastisk
avslutningsmøte. Jeg har sjelden hørt så fine prekener forkynt med så få ord som det vi har
opplevd i dag. Vi er alle her fordi vi
elsker Herren. Vi ønsker å tjene ham.
Vår himmelske Fader er oppmerksom
på oss. Dette vitner jeg om. Jeg anerkjenner hans hånd i alle ting.
Et kort skriftsted:
«Sett din lit til Herren av hele ditt
hjerte, og stol ikke på din forstand!
Kjenn ham på alle dine veier! Så
skal han gjøre dine stier rette.»1
Det har vært en gjenganger i mitt liv.
Mine kjære brødre og søstre,
vi står nå ved slutten på en høyst
oppbyggende og inspirerende konferanse. Etter å ha lyttet til råd og vitnesbyrd fra dem som har talt til oss,
tror jeg vi har blitt rikelig velsignet og
at vi alle har fått en sterkere beslutning om å etterleve prinsippene i Jesu
Kristi evangelium. Det har vært godt
for oss å være her. Vi vil takke alle
som har talt til oss, så vel som dem
som har holdt bønn.
Sangen og musikken har vært fantastisk. Jeg tenker på skriftstedet i
Lære og pakter: «For min sjel fryder
seg ved hjertets sang, ja, de rettferdiges sang er en bønn til meg, og den
skal bli besvart med en velsignelse på
deres hoder.»2
Husk at talene vi har hørt under
denne konferansen, vil bli trykt i mainummeret av Ensign og Liahona. Jeg
oppfordrer dere til å studere talene og
grunne på deres læresetninger, for så å
anvende dem på dere selv.
Jeg vet at dere stemmer i min takk
til de brødre og søstre som har blitt
avløst under denne konferansen. De
har utført god tjeneste og bidratt betydelig til Herrens verk. Deres trofasthet
har vært fullstendig. Vi takker dem av
hele vårt hjerte.
Vi har også oppholdt, med oppløftede hender, brødre og søstre som har
blitt kalt til nye stillinger under denne
konferansen. De skal vite at vi gleder
oss til å samarbeide med dem i
Mesterens sak.
Mine brødre og søstre, når vi ser på
verden omkring oss i dag, står vi overfor problemer som er alvorlige og vekker stor bekymring hos oss. Verden
later til å ha kuttet trygghetens fortøyninger og drevet bort fra fredens havn.
Overbærenhet, umoral, pornografi
og uærlighet og en rekke andre
onder fører til at mange blir kastet
omkring på syndens hav og smadret
mot tapte muligheters, forspilte velsignelsers og knuste drømmers forrevne klipper.
Mitt råd til oss alle er at vi ser hen til
Herrens fyrtårn. Det finnes ingen tåke
så tett, ingen natt så mørk, ingen
storm så sterk og ingen sjømann så
fortapt at lyset fra det ikke er i stand til
å redde. Det lyser gjennom livets stormer. Herrens fyrtårn sender ut signaler som er lette å gjenkjenne og som
aldri svikter.
Jeg elsker ordene i Salmene:
«Herren er min klippe og min festning,
min frelser. Min Gud er min klippe,
som jeg setter min lit til … Jeg påkaller
Herren … [så jeg skal bli] frelst fra
mine fiender.»3
Herren elsker oss, mine brødre og
søstre, og vil velsigne oss når vi påkaller ham.
Hvor takknemlige vi er for Jesu
Kristi gjengitte evangelium og for alt
det gode det gir oss. Herren har utøst
sine velsignelser over oss som et folk.
Jeg bærer vitnesbyrd for dere om at
dette verk er sant, at vår Frelser lever
og at han leder og veileder sin kirke på
jorden i dag.
Nå som vi nærmer oss slutten på
denne konferansen, er mitt hjerte
fullt og mine følelser ømme. Jeg vil
uttrykke min kjærlighet og takknemlighet til dere. Takk for deres bønner
på mine og alle generalautoritetenes
vegne. Herren hører deres bønner og
velsigner oss og veileder oss i hans
rikes anliggender her på jorden. For
dette er vi dypt takknemlige.
Idet vi forlater denne konferansen,
nedkaller jeg himmelens velsignelser
over hver og en av dere. Nå som dere
skal tilbake til deres hjem over hele
verden, ber jeg vår himmelske Fader
velsigne dere og deres familier.
Måtte denne konferansens budskap
og ånd komme til uttrykk i alt dere
gjør – i deres hjem, på deres arbeidsplasser, på deres møter og i alt dere
foretar dere.
Jeg er glad i dere. Jeg ber for dere.
Gud velsigne dere. Måtte hans lovede
fred være med dere nå og for bestandig, i Jesu Kristi navn. Amen. ■
NOTER
1. Salomos ordspråk 3:5-6.
2. Lære og pakter 25:12.
3. Salmene 18:3-4.
Mai 2010
113
UNGE KVINNERS FELLESMØTE | 27. mars 2010
Av Ann M. Dibb
Annenrådgiver i Unge kvinners generalpresidentskap
Vær frimodig
Retningslinjene i Josvas bok vil samlet være den mest
kraftfulle kilde til mot og styrke som finnes: tro på vår
himmelske Fader og på hans Sønn Jesus Kristus.
N
år generalautoritetene taler til
prestedømsbrødrene under
en generalkonferanse, begynner de ofte med å si at de føler det
som de taler til en «mektig hær» av
sterke prestedømsledere. I kveld føler
jeg det som jeg står foran en «mektig
hær» av Guds utvalgte døtre. Dere har
blitt valgt til å bevege dere fremover
og i rettferdighet stå ved siden av disse
tapre prestedømsbærere i de siste
dager. Dere er et imponerende og
vakkert syn.
Jeg vil gjerne innlede denne kvelden med kort å gjennomgå den historiske rammen for vårt tema, Josva 1:9:
«Vær frimodig og sterk! Frykt ikke, og
vær ikke redd! For Herren din Gud er
med deg i alt det du tar deg fore.»
Moses var den store profeten som
førte Israels barn ut av landet Egypt,
der de hadde vært slaver og blitt
påvirket til å tilbe falske guder.
Etter 40 vanskelige år i ørkenen var
de like i nærheten av sitt nye hjem,
der de kunne ha frihet til å tilbe den
sanne og levende Gud. Da Moses
døde, kalte Gud Josva til å være den
profet som skulle fullføre denne mirakuløse reisen.
114
Liahona
Josva var en innflytelsesrik leder.
Bible Dictionary kaller ham «det største eksempel på en from kriger» og
forklarer at hans navn betyr «Gud er
hjelp» (Bible Dictionary, «Joshua»).
Hans inspirerte lederskap var sårt tiltrengt, for det var fremdeles mange
elver å krysse og kamper å vinne før
alt som Herren hadde lovet Israels
barn, kunne realiseres og oppnås.
Herren visste at profeten Josva og
Israels barn ville trenge stort mot
denne tiden. I første kapittel av Josvas
bok befaler Herren ham flere ganger å
«være frimodig og sterk». Ordet mot
defineres som «mental eller moralsk
styrke til å … holde ut og stå imot fare,
frykt eller vanskeligheter» (MerriamWebster’s Collegiate Dictionary, 11.
utg. [2003], «courage»; uthevelse tilføyd). Ved sitt mot og sin lydighet
klarte Josva og Israels barn å komme
inn i det lovede land og finne lykke
ved Herrens velsignelser.
Josva og Israels barn levde for
lenge, lenge siden. Men i vår tid streber også vi etter å gå inn i et «lovet
land». Vårt fremste mål er å oppnå evig
liv sammen med vår himmelske Fader.
I første kapittel av Josvas bok finner vi
fire sikre retningslinjer som hjelper oss
å overvinne hindringer, fullføre vår
reise og glede oss over Herrens velsignelser i vårt «lovede land».
For det første lover Herren Josva i
vers 5: «Jeg vil ikke slippe deg og ikke
forlate deg.» Vi kan hente mot og
styrke i dette løftet om at Herren alltid
vil være der for oss og aldri la oss være
igjen alene. Vi har lært at vår himmelske Fader kjenner og elsker alle sine
barn. Som en av hans dyrebare døtre
har du tilgang til hans forsikring og
veiledning gjennom bønnens kraft. I
Lære og pakter leser vi: «Vær du
ydmyk, og Herren din Gud skal lede
deg ved hånden og gi deg svar på dine
bønner» (L&p 112:10).
Jeg tror på disse ordene og lover
dere at vår himmelske Fader virkelig
hører og besvarer våre bønner. Men
ofte kreves det tålmodighet når vi
«venter på Herren» (Jesaja 40:31).
Mens vi venter, kan vi begynne å tro at
vi har blitt sviktet eller at våre bønner
ikke ble hørt eller at vi muligens ikke
er verdige til å få dem besvart. Dette er
ikke riktig. Jeg elsker kong Davids trøstende ord: «Jeg ventet, ja, ventet på
Herren. Da bøyde han seg til meg og
hørte mitt rop» (Salme 40:2).
Uansett hva du møter på din personlige reise, minner den første
veiledningen i Josva oss på å be, være
tålmodige og huske Guds løfte: «Jeg
vil ikke slippe deg og ikke forlate deg»
(Josva 1:5).
Veiledning nummer to finnes i vers
7, der Herren befaler Josva: «Legg vekt
på å gjøre etter hele loven … : Vik ikke
av fra den, verken til høyre eller til
venstre, så du kan gå klokt frem i alt
det du tar deg fore.» Herren ber Josva
være strengt lydig mot budene, og
ikke vike fra Herrens sti. President
Howard W. Hunter forkynte: «Josva visste at hans lydighet ville føre til fremgang, og selv om han ikke visste
nøyaktig hvordan han ville lykkes,
hadde han nå tro på resultatet … De
store gammeltestamentlige profeters
erfaringer [som vi finner i Skriftene]
er i sannhet nedtegnet [og er blitt
bevart] for å hjelpe oss å forstå viktigheten av å velge den sti som er streng
lydighet.» («Forpliktelse overfor Gud»,
Lys over Norge, apr. 1983, 110, 111.)
For en måned siden besøkte jeg en
gruppe unge kvinner. Jeg spurte de
eldste pikene hvilket råd de ville gi en
Bikube-pike for å hjelpe henne å være
trofast og dydig i enhver situasjon hun
måtte komme i. Én ung kvinne sa:
«Når du går nedover korridoren på
skolen, kan du komme til å få øye på
noe som fanger din oppmerksomhet,
noe som ikke synes riktig. Du kan bli
nysgjerrig og ønske å se. Mitt råd til
deg er følgende: Ikke se. Jeg lover deg
at du vil angre det hvis du gjør det. Tro
meg, se bare rett frem.»
Da jeg lyttet til denne unge
kvinnen, visste jeg at jeg hørte
Herrens råd til Josva: «Vik ikke av fra
den, verken til høyre eller til venstre»
(Josva 1:7), som ble anvendt på en
hverdagssituasjon i disse siste dager.
Unge kvinner, unngå fristelsene som
omgir dere, ved å følge budene nøyaktig. Se rett fremover mot deres evige
mål. Veiledning nummer to minner
oss på at ved å gjøre dette vil du bli
beskyttet og «gå klokt frem i alt det du
tar deg fore» (Josva 1:7).
I vers 8 finner vi veiledning nummer tre. Her viser Herren til en
«lovens bok» og befaler Josva å
«grunne på den dag og natt, så du
akter vel på å gjøre etter alt det som
står skrevet i den … og da skal du gå
klokt frem». Herren gir Josva, og oss
alle, beskjed om å lese Skriftene.
Daglig skriftstudium, spesielt lesing i
Mormons bok, etablerer et fast grunnlag til å utvikle et vitnesbyrd om Jesus
Kristus og hans evangelium. Det innbyr Ånden til ditt liv. President Harold
B. Lee ga følgende rettledning: «Hvis vi
ikke leser i Skriften hver dag, blir vårt
vitnesbyrd svekket, [og] vår åndelighet
øker ikke i dybden.» (Læresetninger
fra Kirkens presidenter – Harold B.
Lee [2001], 66).
I Skriftene finnes utallige retningslinjer, løfter, løsninger og påminnelser
som vil hjelpe oss på vår reise til det
Mai 2010
115
Santiago, Chile
«lovede land». Den tredje retningslinjen får oss til å lese og grunne på
Skriftene daglig så vi kan ha fremgang
og lykkes.
Etter at Herren har talt til Josva,
henvender Josva seg til Israels barn.
Da han avsluttet sin tale, svarer Israels
barn på hans ord, i vers 16, og gir oss
vår fjerde retningslinje. De svarer: «Alt
det du har befalt oss, vil vi gjøre, og
hvor du sender oss, vil vi gå.»
Som medlemmer av Jesu Kristi
Kirke av Siste Dagers Hellige har vi
anledning til å forplikte oss på samme
måte til å følge vår profet, president
Thomas S. Monson, som er sammen
med oss her i kveld. Gjennom bønn
og Åndens bekreftelse kan vi alle få et
personlig vitnesbyrd om den levende
profet. Dette vitnesbyrdet styrkes når
vi lytter til, legger merke til og har mot
til å anvende hans læresetninger i vårt
daglige liv.
Å lytte til og adlyde vår profets veiledning gir oss tilgang til spesielle velsignelser. Lytt til noen av de profetiske
løftene som president Monson ga oss
på forrige generalkonferanse: «Må
Gud velsigne dere. Må hans lovede
fred være med dere nå og alltid»
(«Avslutningsord», Liahona, nov. 2009,
110). «Store løfter venter oss hvis vi er
sanne og trofaste.» («Styr din vrede, o
min broder», nov. 2009, 69.) «Jeg nedkaller himmelens velsignelse over
116
Liahona
hver og en av dere.» (Liahona, nov.
2009, 110.)
Jeg ber dere lytte neste uke under
generalkonferansen til instruksjonene
og løftene som blir gitt gjennom vår
profet og apostlene. Anvend så den
fjerde retningslinjen ved å forplikte
dere til å følge profetens veiledning og
igjen love at «alt det [han] befaler oss,
vil vi gjøre, og hvor [han] sender oss,
vil vi gå» (Josva 1:16).
I øyeblikket kan disse retningslinjene: bønn, lydighet mot Guds bud,
daglig skriftstudium og forpliktelse til
å følge den levende profet, synes som
små og enkle ting. La meg minne dere
om skriftstedet i Alma: «Se, jeg sier
deg at ved små og enkle ting vil store
ting skje» (Alma 37:6). Når disse fire
«små og enkle» retningslinjer fra Josvas
bok blir anvendt i hverdagen, vil de
sammen gi den mest kraftfulle kilde til
mot og styrke som finnes: tro på vår
himmelske Fader og på hans Sønn
Jesus Kristus.
Vår himmelske Fader vet at vår
individuelle reise ikke er lett. Vi
møter hver dag situasjoner som krever mot og styrke. En historie som
nylig sto i Church News, bekrefter
denne sannhet:
«En lærer i videregående skole
begynte sin undervisning en dag for
noen måneder siden ved å be elevene
som støttet en politisk sak, om å stå på
den ene siden av rommet, mens de
som var imot den, ble bedt om å stå på
den andre siden.
Etter at elevene hadde inntatt sine
sider, stilte læreren seg på motstandernes side. Læreren valgte seg ut en
ung kvinne på tilhengernes side og
begynte å angripe henne og de andre
i klassen for deres syn.
Den unge kvinnen, som var
Ungpike i sin menighet, tok rolig imot
angrepet som kritiserte hennes tro.
[Hun forholdt seg] rolig overfor et
offentlig angrep fra en med myndighet.» («What Youth Need», Church
News, 6. mars 2010, 16.)
Denne unge kvinnen viste bemerkelsesverdig mot på sin egen slagmark, som denne dagen tilfeldigvis
var i skolens klasseværelse. Hvor dere
enn er og hva dere enn måtte møte,
håper jeg at dere vil dra nytte av retningslinjene som finnes i Josvas bok,
så dere kan stole på Herrens løfte:
«Vær frimodig og sterk! Frykt ikke, og
vær ikke redd! For Herren din Gud er
med deg i alt det du tar deg fore»
(Josva 1:9).
Jeg ønsker å bære mitt vitnesbyrd
for dere om at vår himmelske Fader
kjenner og elsker hver enkelt av
dere. Hvis vi vender oss til ham, vil
han ikke svikte oss! Han vil velsigne
oss med den styrke og det mot vi
trenger for å fullføre vår reise tilbake
til ham. Jeg er takknemlig for
Skriftene og for mektige forbilder
som profeten Josva. Jeg er takknemlig for president Monson, som streber etter å føre oss trygt tilbake til vår
himmelske Fader. Jeg ber om at vi
alle, i likhet med Israels barn, vil
komme inn i vårt «lovede land» og
finne hvile i Herrens velsignelser.
Dette sier jeg i Jesu Kristi navn.
Amen. ■
Av Mary N. Cook
Førsterådgiver i Unge kvinners generalpresidentskap
Gi aldri, aldri,
aldri opp!
Hva ønsker Herren at du skal gjøre? Han ønsker at
du skal være en tapper og dydig Guds datter som går
inn for å leve slik hver dag at du kan være verdig til
å motta templets velsignelser.
I
august ifjor tok vi med oss noen av
våre barnebarn til Timpanogos Cave
National Monument, ett av Utahs
mest populære turmål. Det er en temmelig anstrengende fottur på ca. 2,5
km opp til hulen, men det er vel verdt
innsatsen for å få se hulens vakre, spiralformasjoner. Jeg var sikker på at ni
år gamle Ruthie ikke ville ha store vanskeligheter, men jeg lurte på om seks
år gamle Caroline ville ha styrke og
utholdenhet nok til å gå helt opp.
Vi var alle svært begeistret for å ta
fatt på fotturen, og til å begynne med
beveget vi oss hurtig på den stenlagte
stien. Vi tilbakela en fjerdedel av veien
raskt, men det tok oss lenger tid å
komme halvveis. Caroline begynte å
bli motløs. Ruthie klarte seg bra og
oppmuntret Caroline til å fortsette. Vi
saktnet farten så Caroline kunne holde
følge. Så syntes det som alt gikk galt.
Det begynte å blåse kraftig opp, og
støvet fra vinden gjorde det vanskelig
å se. Det var litt skremmende, og som
om ikke det var nok, kom vi til et skilt
der det sto «Klapperslanger. Hold deg
på stien. Gå trygt.»
Langsomt trasket vi avgårde, tre
fjerdedels vei til målet, men foran oss
lå fremdeles den bratteste delen av
fjellet. Trett, redd og tvilende på sin
egen evne satte Caroline seg gråtende
ned og erklærte: «Jeg gir opp! Jeg klarer ikke å gå videre!»
Vi satte oss ned og snakket om
hva vi skulle gjøre. Vi la en plan. Vi
bestemte oss for å telle skrittene og se
hva vi følte etter 100 skritt. Ruthie og
jeg forsikret Caroline om at vi ville
hjelpe henne. Underveis skulle vi se
etter noe som gjorde oss glade, og fortelle hva vi oppdaget. Vi sang også
noen Primær-sanger.
Situasjonen forandret seg. Caroline
valgte å følge planen. Hundre skritt
fikk en umulig oppgave til å synes
gjennomførbar. Caroline visste at vi
ville hjelpe henne, og da vi så etter alt
det fine rundt oss og sang, følte vi oss
gladere.
Har du noen gang vært redd og
motløs når du har møtt en utfordring
som syntes å være langt mer enn du
kunne klare? Har du noen gang ønsket
å gi opp?
Tenk over hvordan Josva, den store
profeten Moses’ etterfølger, må ha følt
ved å vite at han skulle føre Israels
barn til det lovede land. Jeg er sikker
på at han til tider ønsket å gi opp.
Men Herren trøstet ham og minnet
ham tre ganger på å være sterk og
modig (se Josva 1:6-9). Med tro på at
Gud ville være med dem, lovet Israels
barn: «Alt det du har befalt … vil vi
gjøre» (Josva 1:16).
Skriftene er fulle av beretninger om
menn og kvinner som viste stort mot
til å gjøre alt Herren befalte, også når
det syntes umulig, også når de kan ha
ønsket å gi opp.
Hva ønsker Herren at du skal gjøre?
Han ønsker at du skal være en tapper
og dydig Guds datter, som går inn for
å leve slik hver dag at du kan være verdig til å motta templets velsignelser
og komme tilbake til ham. I dagens
verden krever dette mot. Du har frelsesplanen som gjør dette mulig.
Moralsk handlefrihet, evnen til å velge,
er en vesentlig del av denne planen.
Du har allerede truffet noen gode valg.
Før du ble født, valgte du å komme til
jorden for å motta et legeme og bli
prøvet. Du har valgt å bli døpt, noe
som er den første ordinans som kreves på veien til evig liv. Du opplever nå
jordelivet, der du fortsetter å velge, å
lære og å vokse. Å inngå hellige pakter
og motta templets ordinanser er et
annet viktig trinn i planen.
Etter hvert som dere blir eldre,
unge kvinner, blir stien brattere, og
dere kan ønske å gi opp. Livet blir mer
utfordrende, fullt av avgjørelser og fristelser overalt. Satan vil blåse forvirrende vinder som kan få deg til å
undres om dette er den veien du
ønsker å ta. Du kan bli fristet til å
prøve en annen rute, selv om det er
fareskilt plassert der. Du kan tvile på
dine evner og undres, slik som en ung
kvinne gjorde: «Er det virkelig mulig
å holde seg dydig i dagens verden?»
Svaret er, mine unge venner, «Ja!»
Og mitt råd til dere ligner det som
Winston Churchill ga under 2. verdenskrig: Gi aldri, aldri, aldri opp! (se
«Never Give In» [tale, Harrow School,
London, England, 29. okt. 1941]).
Dette vil kreve stort mot, men du
har Hans plan! Hva vil hjelpe deg å
følge planen og være en tapper og
dydig Guds datter? For det første, få et
sterkt vitnesbyrd, trinn for trinn. For
det annet, søk hjelp fra din himmelske
Fader, Jesus Kristus, din familie og
andre som vil støtte deg i din beslutning om å følge planen. Og til slutt,
lev verdig til å ha Den hellige ånd
med deg.
Med hensyn til å få et sterkt vitnesbyrd lovet president Thomas S.
118
Liahona
Monson de unge kvinnene: «Ditt vitnesbyrd vil, når det stadig pleies,
holde deg trygg» (Thomas S. Monson:
«Måtte dere ha mot», Liahona, mai
2009, 126).
Ditt vitnesbyrd blir styrket «gradvis
gjennom dine erfaringer. Ingen får et
fullstendig vitnesbyrd med en gang»
(Tro mot pakten – En oppslagsbok i
evangeliet [2004], 172). Du husker at
for å bestige den bratteste delen av
fjellet, tok vi ett skritt om gangen. For
å få et vitnesbyrd må du nære det
skritt for skritt. «[Ditt vitnesbyrd] vil
tilta når du bestemmer deg for å holde
budene. Ved å bygge opp og styrke
andre vil du se at ditt vitnesbyrd fortsetter å utvikle seg.» Når du etablerer
personlige vaner for bønn, skriftstudium, lydighet mot budene og tjeneste for andre «vil du bli velsignet
med inspirasjon som vil [styrke]ditt
vitnesbyrd» (se Tro mot pakten, 172).
Personlig fremgang gir deg en
glimrende måte å gi næring til ditt vitnesbyrd på trinn for trinn. Verdinormerfaringer og -prosjekter er små trinn
som vil nære ditt vitnesbyrd om Jesus
Kristus etter hvert som du lærer om
hans læresetninger og regelmessig
anvender dem. Denne konstante
næringen vil holde deg trygt på
stiene.
For det annet, søk andres hjelp for
å få mer styrke og støtte. Se først hen
til din himmelske Fader i bønn. Du er
hans datter. Han kjenner deg og er
glad i deg. Han hører og besvarer dine
bønner. Vi blir utallige ganger fortalt i
Skriftene at vi skal «be alltid» (se for
eksempel L&p 90:24). Når du ber, vil
Herren være med deg slik han var
med Josva.
Vi trenger alle Frelserens hjelp for å
følge planen og vende tilbake til vår
Fader i himmelen. Du har kanskje
begått noen feil og begynt å gå nedover en annen sti. «Fordi Frelseren
elsker deg og har gitt sitt liv for deg,
kan du omvende deg … Frelserens
sonoffer har gjort det mulig for deg å
få tilgivelse for dine synder» (Unge
kvinner, personlig fremgang [hefte,
2009] 71). «Jo før du omvender deg, jo
før vil du oppleve velsignelsene som
kommer ved tilgivelse» (Til styrke for
ungdom [hefte, 2002], 30).
Bestem deg nå for å gjøre det som
kreves for å omvende deg. «Ta verdig
del i nadverden hver uke og fyll ditt liv
med dydige aktiviteter som vil gi deg
åndelig kraft. Hvis du gjør dette, vil du
styrke din evne til å motstå fristelse,
holde budene og bli mer lik Jesus
Kristus» (Unge kvinner, personlig
fremgang, 71).
Også siste-dagers profeter er på jorden for å hjelpe deg. Profeter taler for
i dag. Hold fast ved deres ord. De vil
gi deg veiskiltene som vil advare deg
mot fare og holde deg trygt på stien.
Veiskiltene som er spesielt for deg, finnes i Til styrke for ungdom. «Følg profeten. Han viser vei» (Barnas sangbok,
«Følg profeten», 59).
En av planens store velsignelser er
at vi er organisert i familier. Du har foreldre hvis større visdom og erfaring vil
hjelpe deg å nå dine guddommelige
muligheter. Stol på dem. De ønsker
det beste for deg.
Lær av din mor, din bestemor og
andre rettferdige kvinner med sterke
vitnesbyrd. En mors rolle i planen er å
være oppdrager. Mødre, ingen elsker
din datter slik du gjør. Du er den beste
leder, mentor og det beste forbilde. Vi
håper du vil akseptere innbydelsen til
å arbeide på Personlig fremgang sammen med din datter. Som jeg erfarte
da jeg arbeidet på verdien dyd sammen med min mor, vil deres forhold
bli styrket, og begge vil bli velsignet
med gjensidig kjærlighet, støtte og
oppmuntring.
Unge kvinner, velg gode venner
som vil støtte dere i deres rettferdige avgjørelse om å følge planen. I
likhet med Ruthie, som oppmuntret
Caroline, vet vi at mange av dere
kan gjøre mye for å styrke hverandre.
Etter at dere har mottatt Unge kvinners anerkjennelse, er det deres tur
til å være «storesøster». Å gjøre deg
fortjent til en Æresbie vil gi deg
anledninger til å styrke en annen ung
kvinne med ditt rettferdige eksempel
og vitnesbyrd når du hjelper henne
med Personlig fremgang.
Til slutt, lev verdig til å ha Den
hellige ånd med deg. Da vi hjalp
Caroline, så etter alt det fine rundt oss
og også sang Primær-sanger, innbød vi
Ånden. Vi følte kjærlighet, glede og
fred, som er Åndens frukter (se
Galaterne 5:22). Du vil trenge denne
fred og forsikring når Satan prøver å
forvirre deg med tvilens vinder, når du
blir fristet til å ta en annen vei, eller
når andre er uvennlige eller gjør narr
av deg på grunn av din tro.
La meg fortele dere om Julie, en
ung kvinne som var i stand til å møte
en utfordring ved å følge Den hellige
ånds tilskyndelser. Hun leste i Det
gamle testamente en dag og fikk plutselig denne tanken: «Les Matteus 5, les
Matteus 5.» Hun tenkte: «Hvorfor får
jeg denne tanken at jeg skal lese i Det
nye testamente?» Hun reagerte på innskytelsen og leste i Matteus: «…Elsk
deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater
dere, og be for dem som forfølger
dere» (Matteus 5:44).
Neste dag opplevde hun noen vanskeligheter med vennene sine. De var
uvennlige og sviktet henne. Først ble
hun svært opprørt, men så tenkte
hun: «Jeg har blitt forberedt på dette.
Ånden tilskyndet meg til å lese
Matteus, og jeg må elske og be for
mine venner.» Det lille skrittet å lese i
Skriftene forberedte henne til å
reagere på en Kristus-lignende måte.
På grunn av denne erfaringen ble hun
forsikret om at Herren kjente henne,
og gjennom Den hellige ånds tilskyndelser visste hun hva hun skulle gjøre.
Mine kjære unge kvinner, jeg har
møtt mange av dere som, i likhet med
Julie, ikke har gitt opp når dere har
møtt vanskeligheter, men har valgt å
følge planen. Jeg ber om at dere trinn
for trinn vil fortsette å styrke deres vitnesbyrd. Søk hjelp fra deres himmelske Fader, Jesus Kristus, profeter og
andre som vil støtte dere i deres
beslutning om å følge planen. Lev et
dydig liv slik at dere kan ha Den hellige ånd med dere til å lede dere trygt.
Jeg vitner om at hvis dere vil gjøre
dette, vil Herren være med dere, og
dere vil være i stand til å holde dere på
stien som leder til templet og til evig
liv. «Vær frimodig og sterk» (Josva 1:9),
og gi aldri, aldri, aldri opp! I Jesu Kristi
navn. Amen. ■
Mai 2010
119
Av Elaine S. Dalton
Unge kvinners generalpresident
Husk hvem du er!
Det finnes ikke noe vakrere syn enn en ung kvinne
som gløder av Åndens lys, som er trygg og modig
fordi hun er dydig.
V
i er døtre av vår himmelske
Fader. Han elsker oss, og vi
elsker ham.1 Jeg følerer meg
ydmyk og er takknemlig for å være
sammen med dere. Herren har velsignet meg med en svært klar forståelse
av hvem dere er og hvorfor dere er
her på jorden i denne tid. Herren
elsker dere, og jeg vet at dere elsker
ham. Det ses i deres ansikter, i deres
sømmelighet, i deres ønske om å velge
det rette og i deres forpliktelse om å
forbli dydige og rene.
Sammen har vi hatt mange spesielle
åndelige stunder. Vi har båret vitnesbyrd på leir rundt leirbål, i møtehus og
på temakvelder. Vi har blitt varmet ved
vår tros ild. Vi har besteget fjell og foldet ut gylne bannere – fra Brasil til
Bountiful – noe som har tilkjennegitt
den sterke forpliktelse i vårt hjerte om
å forbli dydige og alltid være verdige til
å komme inn i templet. Vi har bedt,
lest Mormons bok og smilt hver dag,
og sammen med våre mødre, bestemødre og ledere arbeider vi på
Personlig fremgang. Og vi har bare så
vidt begynt!
Dette er en fantastisk tid å være på
jorden og være en ung kvinne. Vår
visjon forblir den samme. Det er å
være verdig til å inngå og holde hellige
120
Liahona
pakter og motta templets ordinanser.
Dette er vårt høyeste mål! Og derfor
vil vi fortsette å føre verden tilbake til
dyd – en tilbakevending til kyskhet og
moralsk renhet. Vi vil fortsette å gjøre
alt vi kan for å hjelpe hverandre «å stå
… på hellige steder»2 og motta, gjenkjenne og stole på Den hellige ånd.
Vi vil fortsette å tale om Kristus,
glede oss i Kristus, så vi alle kan vite
hvilken kilde vi kan se hen til for å få
forlatelse for våre synder.3 Ja, vi vil fortsette å stå fast uansett stormer som
måtte rase rundt oss, for vi vet og vitner om at «det er på vår Forløsers
klippe som er Kristus, Guds Sønn, at
[vi] må bygge [vår] grunnvoll … og
hvis [vi] bygger på denne grunnvoll,
kan [vi] ikke falle.»4
Herrens råd til Josva er hans råd til
dere i dag, dere som er «Sions ungdom».5 «Vær frimodig og sterk! Frykt
ikke, og vær ikke redd! For Herren din
Gud er med deg i alt det du tar deg
fore.» 6 Du er ikke alene! Selv om du
er den eneste siste-dagers-hellige på
skolen eller blant dine venner eller til
og med i familien, er du ikke alene.
Du kan stole på Herrens styrke. Det
er som Josva sa til israelittene:
«Hellige dere! For i morgen vil Herren
gjøre underfulle ting blant dere.»7
Dette var Josvas anmodning om å
vende tilbake til dyd, og den gjelder
også oss i dag. Vi kan ganske enkelt
ikke utføre det arbeid vi er ment å
gjøre og er forberedt til, hvis vi ikke
kan hente den styrke og selvtillit som
et dydig liv gir.
Dere er unge kvinner med stor tro.
Dere bragte deres tro med dere da
dere kom til jorden. Alma lærer oss at
dere i de førjordiske riker viste «overmåte stor tro og … gode gjerninger».8
Dere kjempet med deres tro og vitnesbyrd for å forsvare planen som
Gud presenterte. Dere visste at
planen var god, og dere visste at
Frelseren ville gjøre det han sa han
ville gjøre, fordi dere kjente ham!
Dere sto sammen med ham, og dere
var begeistret for anledningen til å
komme til jorden. Dere visste hva
som ville bli krevd av dere. Dere visste
at det ville bli vanskelig, men likevel
var dere trygge på at dere ikke bare
kunne utføre deres guddommelige
misjon, men at dere kunne være
utslagsgivende. Dere er «utvalgte
ånder som var blitt holdt tilbake for å
komme frem i tidenes fylde for å være
med og legge grunnvollen til dette
store siste-dagers-verk, herunder
byggingen av templene og utførelsen
av ordinanser i dem».9
Og nå er dere her for å gjøre det
dere har blitt holdt tilbake for å gjøre
og blitt forberedt til. Når jeg ser
utover dere i kveld, undres jeg om det
er slik kjærestene til Helamans unge
soldater må ha sett ut! Det er ikke til å
undre seg over at Satans angrep på
deres identitet og dyd har blitt mer
intense. Hvis dere kan bli motløse,
skuffet, urolige, nølende eller diskvalifisert og ikke verdige til å motta Den
hellige ånds veiledning eller til å
komme inn i Herrens hellige tempel,
vinner han.
Unge kvinner i Jesu Kristi Kirke av
Siste Dagers Hellige, husk hvem dere
er! Dere er utvalgt. Dere er døtre av
Gud. Dere kan ikke være en generasjon unge kvinner som er tilfreds med
å passe inn. Dere må ha mot til å stå
frem, til å «stå opp og la deres lys
skinne, så deres lys kan være et banner
for nasjonene».10 Verden vil ha dere til
å tro at dere ikke er betydningsfulle –
at dere er gammeldagse og ikke følger
med. Verden kaller på dere med
ubarmhjertige, støyende røster og sier
dere må «more dere», «prøve alt»,
«eksperimentere og være glade». I
motsetning til dette hvisker Den hellige ånd, og Herren ber dere «vandre
på dydens stier», «legge til side de ting
som er av denne verden», «og holde
fast ved [deres pakter]».11
Jeg har alltid likt historien om sønnen til kong Ludvig XVI av Frankrike
fordi han hadde en urokkelig kunnskap om sin identitet. Som ung ble
han kidnappet av onde menn som
hadde avsatt hans far, kongen, fra kronen. Disse mennene visste at hvis de
kunne ødelegge ham moralsk, ville
han ikke være tronarving. I seks måneder underkastet de ham alt det grusomme livet kunne by, likevel ga han
aldri etter for presset. Dette forvirret
mennene, og etter at de hadde gjort
alt de kunne finne på, spurte de ham
hvorfor han var så moralsk sterk. Hans
svar var enkelt. Han sa: «Jeg kan ikke
gjøre det dere ber meg om, for jeg ble
født til konge.»12
I likhet med kongens sønn har dere
alle arvet en kongelig fødselsrett. Dere
har alle en guddommelig arv. «Dere er
bokstavelig talt kongelige døtre av vår
Fader i himmelen.»13 Dere ble alle født
til å være en dronning.
Da jeg studerte ved Brigham
Young University, lærte jeg hva det
virkelig betyr å være en dronning.
Sammen med en liten gruppe andre
studenter fikk jeg en enestående
anledning til å møte president David
O. McKay. Jeg ble bedt om å ta på
meg min peneste kjole og være klar
til å reise tidlig neste morgen til profetens hjem i Hunstsville i Utah. Jeg
kommer aldri til å glemme denne
opplevelsen. Straks vi kom inn der,
følte jeg ånden som fylte dette hjemmet. Vi fikk sitte rundt profeten i
hans dagligstue. President McKay
hadde hvit dress på seg, og hans hustru satt ved siden av ham. Han ba
hver enkelt av oss komme frem til
ham og fortelle om oss selv. Da jeg
gikk frem, strakte han frem sin hånd
og tok min, og da jeg fortalte ham om
Mai 2010
121
mitt liv og min familie, så han meg
dypt inn i øynene.
Da vi var ferdige, lente han seg bakover i stolen og grep sin hustrus hånd
og sa: «Nå unge kvinner, vil jeg at dere
skal møte min dronning.» Der ved
siden av ham satt hans hustru, Emma
Ray McKay. Selv om hun ikke hadde
krone med glitrende diamanter og heller ikke satt på en trone, visste jeg at
hun var en sann dronning. Det hvite
håret var hennes krone, og de klare
øynene funklet som juveler. Da president og søster McKay snakket om sin
familie og sitt liv sammen, fortalte
deres sammenflettede hender mer
enn mange ord om deres kjærlighet.
Deres ansikter utstrålte glede. Hun
hadde en skjønnhet som ikke kan kjøpes. Den var utviklet etter år med å
søke de beste gaver, å bli godt utdannet, å søke kunnskap ved studium
og også ved tro. Den var ervervet etter
år med hardt arbeid, ved trofast å
utholde prøvelser med optimisme,
tillit, styrke og mot. Den kom av hennes urokkelige hengivenhet og trofasthet overfor sin mann, sin familie og
Herren.
Den høstdagen i Huntsville i Utah
ble jeg minnet om min guddommelige
122
Liahona
identitet, og jeg lærte om det jeg nå
kaller «dyp skjønnhet» – den slags
skjønnhet som skinner innenfra og
ut. Det er den slags skjønnhet som
ikke kan males på, skapes ved kirurgi
eller kjøpes. Det er den slags skjønnhet som ikke vaskes av. Den er åndelig
tiltrekningskraft. Dyp skjønnhet har
sitt utspring i dyd. Det er den skjønnhet som oppnås ved å være kysk og
moralsk ren. Det er den slags skjønnhet du ser i øynene til dydige kvinner
som din mor og bestemor. Det er en
skjønnhet man oppnår gjennom tro,
omvendelse og ved å hedre pakter.
Verden legger så stor vekt på fysisk
tiltrekningskraft og vil ha dere til å tro
at dere må se ut som den flyktige
modellen på omslagssiden til et ukeblad. Herren ønsker å fortelle at dere
alle er enestående vakre. Når dere
er dydige, kyske og moralsk rene,
skinner deres indre skjønnhet i deres
øyne og ansikt. Min bestefar pleide å
si: «Hvis du lever nær til Gud og hans
store nåde, trenger du ikke si noe, det
ses i ditt ansikt.»14 Når du er verdig til å
bli ledet av Den hellige ånd, er du
trygg, og din indre skjønnhet skinner
klart. Videre: «La alltid dine tanker
være prydet med dyd, da skal du ha
større frimodighet for Guds åsyn, og
… Den Hellige Ånd skal stadig være
din ledsager.»15
Vi har lært at «Den hellige ånds
gave… ansporer alle intellektuelle ferdigheter, øker, forstørrer, utvider og
renser alle naturlige lidenskaper og
følelser… Den inspirerer til dyd, vennlighet, godhet, ømhet, hengivenhet
og nestekjærlighet. Den utvikler
skjønnhet i person, skikkelse og egenskaper.»16 Det er en stor hemmelighet
om skjønnhet! Det er den skjønnhet
jeg så i en profets hjem. Den dagen
lærte jeg at den skjønnheten jeg så i
søster McKay, var den eneste skjønnhet som virkelig teller og den eneste
form for skjønnhet som varer.
Alma stilte et inntrengende spørsmål som vi alle bør overveie: «Har dere
fått hans bilde i deres ansikter?»17
En gruppe unge kvinner besøkte
nylig mitt kontor. Mot slutten av besøket fortalte en ung kvinne med tårer i
øynene: «Jeg har aldri tenkt på meg
selv som vakker. Jeg har alltid følt meg
alminnelig. Men da jeg i dag gikk forbi
speilet på kontoret ditt og tittet i det,
var jeg vakker!» Hun var vakker, for
hennes ansikt skinte av Ånden. Hun så
seg selv slik vår himmelske Fader ser
henne. Hun hadde fått hans bilde i sitt
ansikt. Det er dyp skjønnhet.
Unge kvinner, se inn i evighetens
speil. Husk hvem dere er! Betrakt
dere selv slik vår himmelske Fader
betrakter dere. Dere er utvalgt. Dere
er av edel fødsel. Gå ikke på akkkord
med deres arv. Du ble født til dronning. Lev slik at du er verdig til å
komme inn i templet og der motta
«alt som [din] Fader har».18 Utvikle
dyp skjønnhet. Det finnes ikke noe
vakrere syn enn en ung kvinne som
gløder av Åndens lys, som er trygg og
modig fordi hun er dydig.
Husk at dere er døtre av vår himmelske Fader. Han elsker dere så høyt
at han sendte sin Sønn for å vise hvordan dere skal leve, så dere kan vende
tilbake til ham en dag. Jeg vitner om at
når dere holder dere nær til Frelseren,
gjør hans uendelige forsoning det
mulig for dere å omvende dere, å forandre dere, å være rene og motta hans
bilde i deres ansikt. Hans forsoning
gjør dere i stand til å være sterke og
modige når dere fortsetter å løfte
deres banner for dyd. Dere er spesielle. Dere er banneret!
Nå avslutter jeg med Herrens ord til
oss alle, hans dyrebare døtre: «Se, …
du er en utvalgt kvinne som jeg har
kalt.»19 «Vandre på dydens stier … Legg
til side de ting som er av denne verden
… Hold fast ved paktene som du har
inngått … Hold alltid mine bud, og du
skal motta en rettferdighetens krone.»20
Jeg bærer vitnesbyrd om dette i vår
Frelser, Jesu Kristi navn. Amen. ■
Videopresentasjon:
Jeg har et mål
Det følgende er en transkripsjon av en video som ble
vist under Unge kvinners hovedmøte 27. mars 2010.
P
President Henry B. Eyring, førsterådgiver i Det første presidentskap:
Elaine S. Dalton, Unge kvinners
president: «For å kunne være dydig og
Mary N. Cook, annenrådgiver i
Unge kvinners presidentskap på
generalplan: «Dere, mine kjære unge
resident Thomas S. Monson:
«[Igjen,] Mine kjære unge søstre,
selv om det alltid har vært utfordringer i verden, er mange av dem dere
møter, unike for denne tid.»1
holde deg dydig må du være tro mot
din guddommelige identitet og fastsette et mønster for tanke og adferd
som er basert på høye moralske
normer.»2
«Jeg ber av hele mitt hjerte at deres tro
vil bli styrket med hensyn til at dere er
døtre av en kjærlig Gud.»3
kvinner, har allerede truffet mange
gode valg. Nå må dere etablere mønstre for dyd som vil holde dere på
denne veien gjennom hele livet.»4
NOTER
1. Se «Unge kvinners tema», Unge kvinner –
personlig fremgang (hefte 2009), 3.
2. Lære og pakter 87:8.
3. Se 2. Nephi 25:26.
4. Helaman 5:12.
5. «Sikre som fjellene rundt oss», Salmer og
sanger, nr. 155.
6. Josva 1:9.
7. Josva 3:5; se også Veiledning til Skriftene,
«Helliggjørelse», scriptures.lds.org.
8. Alma 13:3.
9. Lære og pakter 138:53-54.
10. Lære og pakter 115:5.
11. Lære og pakter 25:2, 10, 13.
12. Se Vaughn J. Featherstone, «The King’s
Son», New Era, nov. 1975, 35.
13. Ezra Taft Benson: «Til Kirkens unge
kvinner», Lys over Norge, jan. 1987, 74.
14. Forfatter ukjent; se Elaine S. Dalton,
«Det vises i ditt ansikt», Liahona, mai 2006,
109-111.
15. Lære og pakter 121:45-46.
16. Parley P. Pratt: Key to the Science of
Theology, 10. utg. (1965), 101; uthevelse
tilføyd.
17. Alma 5:14.
18. Lære og pakter 84:38.
19. Lære og pakter 25:3.
20. Lære og pakter 25:2, 10, 13, 15.
Mai 2010
123
Av president Dieter F. Uchtdorf
President Dieter F. Uchtdorf,
annenrådgiver i Det første presidentskap: «Søstre, sett deres lit til Ånden.
Når dere utnytter de muligheter dere
har i hverdagen og skaper noe vakkert
og nyttig, forbedrer dere ikke bare
verden rundt dere, men også verden
inni dere.»5
Ann M. Dibb, annenrådgiver i
Unge kvinners generalpresidentskap:
«De små og enkle ting dere velger å
gjøre idag, vil foredles til store og strålende velsignelser i morgen.»6
Elaine S. Dalton, Unge kvinners
president: «Kan én rettskaffen ung
kvinne påvirke verden? Svaret er et
rungende ”ja!” … Det er de daglige
konsekvente tingene dere gjør som vil
gjøre dere sterke som ledere og forbilder – daglig bønn, daglig skriftstudium, daglig lydighet, daglig tjeneste
for andre. Når dere gjør disse tingene,
vil dere komme nærmere Frelseren og
bli mer og mer lik ham.»7
President Thomas S. Monson:
«Mine unge venner, vær sterke … Dere
vet hva som er rett og galt, og ingen
forkledning, uansett hvor tiltalende
den er, kan forandre [sannheten]. Hvis
deres såkalte venner oppfordrer dere
til å gjøre noe dere vet er galt, skulle
dere være de som står for det rette,
selv om dere står alene.»8 ■
NOTER
1. Thomas S. Monson: «Må dere ha mot»,
Liahona, mai 2009, 127.
2. Elaine S. Dalton: «Kom, la oss gå opp til
Herrens hus», Liahona, mai 2009, 121.
3. Henry B. Eyring: «Vandre i lyset», Liahona,
mai 2008, 125.
4. Mary N. Cook: «Et dydig liv – steg for steg»,
Liahona, mai 2009, 117.
5. Dieter F. Uchtdorf: «Lykke, deres arv»,
Liahona, nov. 2008, 119.
6. Ann M. Dibb: «Vær et forbilde for de troende», Liahona, mai 2009, 116.
7. ElaineS. Dalton: «Det vises i ditt ansikt»,
Liahona, mai 2006, 109.
8. Thomas S. Monson: «Rettferdige eksempler», Liahona, mai 2008, 65.
124
Liahona
Annenrådgiver i Det første presidentskap
Lykkelig alle sine dager
Vår himmelske Fader tilbyr deg den aller største
gave – evig liv – og anledning til og den uendelige
velsignelse det er å kunne «leve lykkelig» for alltid.
M
ine kjære unge søstre over
hele verden, jeg er takknemlig for og beæret over å være
sammen med dere i dag. President
Thomas S. Monson og alle Kirkens
ledere er glad i dere. Vi ber for dere,
og vi fryder oss over deres trofasthet.
I årenes løp har jeg hørt mange
vakre språk – de er alle fascinerende
og viktige. Alle har sin spesielle sjarm.
Men hvor forskjellige disse språkene
enn kan være, har de ofte noe felles. I
de fleste språk er det for eksempel et
uttrykk som kanskje er det mest
magiske og løfterike av alle. Uttrykket
er «Det var en gang.»
Er ikke dette herlige ord å begynne
en historie med? «Det var en gang»
lover noe: en fortelling om eventyr og
romantikk, en fortelling om prinsesser
og prinser. Det kan være beretninger
om mot, håp og evig kjærlighet. I
mange av disse overvinner vennlighet
det sjofle, og godhet overvinner ondskap. Men det jeg kanskje liker aller
best, er når vi kommer til siste side og
øynene faller på de avsluttende linjene
med de fortryllende ordene: «Og de
levde lykkelig alle sine dager.»
Er det ikke det vi alle ønsker: å
være heltene og heltinnene i vår egen
historie, å seire over motgang, å oppleve livet i all dets skjønnhet og til slutt
leve lykkelig alle våre dager?
I dag vil jeg gjerne henlede deres
oppmerksomhet på noe svært viktig,
svært spesielt. På første side i heftet
Unge kvinner – Personlig fremgang
finner dere følgende ord: «Du er datter av en himmelsk Fader som elsker
deg, og du ble beredt til å komme til
jorden i denne spesielle tiden i en hellig og stor hensikt.»1
Søstre, disse ordene er sanne! De
er ikke fra et eventyr! Er det ikke stort
å vite at vår evige himmelske Fader
kjenner deg, hører deg, våker over deg
og elsker deg med uendelig kjærlighet? Hans kjærlighet til deg er faktisk
så stor at han ga deg dette jordelivet
som en dyrebar gave, som «det var en
gang», komplett med ditt eget sanne
eventyr, med prøvelser og anledninger
til storhet, edelhet, mot og kjærlighet.
Og det aller største, han tilbyr deg en
uvurderlig gave utover din fatteevne.
Vår himmelske Fader tilbyr deg den
aller største gave – evig liv – og anledning til og den uendelige velsignelse
det er å kunne «leve lykkelig» for alltid.
Men en slik velsignelse er ikke gratis. Den gis ikke bare fordi dere ønsker
den. Den gis først når dere forstår
hvem dere er og hva dere må bli for å
være verdig til en slik gave.
Prøvelse er en del av reisen
Tenk et øyeblikk tilbake på deres
favoritteventyr. I det eventyret kan
hovedpersonen være en prinsesse
eller en bonde. Hun kan være havfrue
eller budeie, regent eller tjener. Dere
vil finne én ting alle har felles: De må
overvinne motgang.
Askepott må holde ut med sin onde
stemor og sine ondskapsfulle stesøstre. Hun tvinges til lange dager med
slaveri og latterliggjøring.
I «Skjønnheten og udyret» blir Belle
fanget av et fryktelig utseende dyr for
å redde sin far. Hun ofrer sitt hjem og
sin familie, alt hun holder av, for å tilbringe flere måneder i dyrets festning.
I eventyret «Rumleskaft» lover en
fattig møller kongen at hans datter kan
spinne halm så det blir til gull. Kongen
sender straks bud etter henne og låser
henne inn i et rom med en haug med
halm og en rokk. Senere i eventyret
risikerer hun å miste sitt førstefødte
barn hvis hun ikke gjetter navnet på
den magiske skapningen som hjalp
henne med denne umulige oppgaven.
I disse historiene må Askepott,
Belle og møllerens datter gjennom
bedrøvelse og prøvelser før de kan
«leve lykkelig alle sine dager». Tenk på
det. Har det noen gang vært et menneske som ikke måtte gjennom sin
egen mørke dal av fristelser, prøvelser
og sorg?
Mellom deres «Det var en gang» og
«Så levde de lykkelig alle sine dager»
måtte alle erfare stor motgang.
Hvorfor må alle erfare sorg og tragedie? Hvorfor kan vi ikke bare leve i
fryd og gammen, hver dag fylt med
undring, glede og kjærlighet?
I Skriftene leser vi at det må være
motsetning i alle ting, for uten den
kunne vi ikke skjelne søtt fra bittert.2
Ville maratonløperen føle seieren ved
å fullføre løpet hvis hun ikke hadde
følt smerten alle de timene hun hadde
presset seg? Ville pianisten føle gleden
ved å mestre en vanskelig sonate uten
å ha tilbragt mangfoldige timer med
møysommelig øvelse?
Både i eventyr og i livet lærer motgang oss noe vi ikke kan lære på
annen måte. Motgang utvikler sterke
karakteregenskaper som ikke erverves
på annen måte. Vår kjærlige himmelske Fader har satt oss i en verden full
av utfordringer og prøvelser, slik at vi
gjennom motgang kan lære visdom,
bli sterkere og oppleve glede.
La meg fortelle dere om en personlig erfaring jeg hadde som tenåring da
vår familie gikk i kirken i Frankfurt i
Tyskland.
En søndag hadde misjonærene med
en ny familie til møtene våre som jeg
ikke hadde sett før. Det var en mor
med to vakre døtre. Jeg syntes at disse
misjonærene gjorde en usedvanlig god
jobb.
Jeg la spesielt merke til den ene
datteren med praktfullt, mørkt hår og
store, brune øyne. Hun het Harriet,
og jeg tror jeg ble forelsket i henne
i samme øyeblikk jeg så henne.
Mai 2010
125
Uheldigvis syntes det ikke som denne
vakre unge kvinnen følte det samme
for meg. Det var mange unge menn
som ønsket å bli kjent med henne, og
jeg begynte å undres om hun noen
gang ville se på meg som noe annet
enn en venn. Men jeg lot meg ikke
avskrekke. Jeg pønsket ut hvordan jeg
kunne være der hun var. Når jeg delte
ut nadverden, forsikret jeg meg om at
jeg sto der hvor jeg ville være den som
skulle gi henne nadverden.
Når vi hadde spesielle aktiviteter i
kirken, syklet jeg hjem til Harriet og
ringte på døren. Harriets mor pleide å
svare. Egentlig åpnet hun kjøkkenvinduet i leiligheten deres i fjerde etasje
og spurte hva jeg ønsket. Jeg pleide
spørre om Harriet ville sitte på sykkelen min til kirken. Harriets mor pleide
å svare: «Nei, hun kommer senere,
men jeg vil gjerne sitte på med deg til
kirken.» Det var ikke akkurat det jeg
hadde tenkt meg, men hvordan kunne
jeg avslå?
Så vi syklet til kirken. Jeg må innrømme at jeg hadde en svært imponerende sykkel. Harriets mor satt på
stangen like foran meg, og jeg prøvde
å være den mest elegante syklist på
gater med ujevne brosteiner.
Tiden gikk. Mens den vakre Harriet
så mange andre unge menn, syntes
det ikke som jeg gjorde noe inntrykk
på henne.
Var jeg skuffet? Ja.
Mistet jeg motet? Absolutt ikke!
Når jeg tenker tilbake, innser jeg
faktisk at det slett ikke skader å
være på god fot med mor til din
drømmepike.
Mange år senere, da jeg var ferdig
utdannet jagerflyger i Luftforsvaret,
opplevde jeg et mirakel i vår tid ved
Harriets reaksjon på mine vedvarende
forsøk på å vinne hennes gunst. En
126
Liahona
dag sa hun: «Dieter, du har blitt mye
mer moden de siste årene.»
Etter det handlet jeg raskt, og etter
noen få måneder ble jeg gift med
kvinnen jeg hadde vært forelsket i
helt siden jeg så henne første gang.
Prosessen hadde ikke vært lett – det
var stunder med lidelse og fortvilelse –
men til slutt var min lykke stor, og er
det fremdeles, ja, enda større.
Mine kjære unge søstre, dere
trenger å vite at dere vil oppleve motgang selv. Ingen er unntatt. Dere vil
lide, bli fristet og begå feil. Dere vil
selv lære det alle heltinner har lært: å
overvinne utfordringer fører til vekst
og styrke.
Det er din reaksjon på motgang,
ikke motgangen i seg selv, som avgjør
hvordan ditt livs historie vil utvikle seg.
Det finnes noen blant dere som,
selv om de er unge, allerede i stor grad
har opplevd sorg og ulykke. Jeg har
stor medfølelse med og kjærlighet til
dere. Hvor kjære dere er for Kirken.
Hvor elsket dere er av deres himmelske Fader. Selv om det kan synes som
dere er alene, våker engler over dere.
Selv om dere føler at ingen forstår
hvor dypt fortvilet dere er, så forstår
vår Frelser, Jesus Kristus, det. Han led
mer enn vi kan forestille oss, og han
gjorde det for oss. Han gjorde det for
dere. Dere er ikke alene.
Hvis du noen gang føler at din
byrde er for tung, så oppløft ditt hjerte
til din himmelske Fader, og han vil
oppholde og velsigne deg. Han sier til
deg det han sa til Joseph Smith: «Din
motgang og dine lidelser skal kun vare
et øyeblikk, og så, hvis du trofast holder det ut, skal Gud opphøye deg
i det høye».3
Å holde ut motgang er ikke det
eneste du må gjøre for å ha et lykkelig
liv. La meg gjenta: Måten du reagerer
på motgang og fristelse på, vil avgjøre
hvorvidt du vil leve lykkelig alle dine
dager, eller ikke.
Vær tro mot det du vet er rett.
Søstre, unge søstre, kjære unge søstre, vær tro mot det dere vet er rett.
Overalt rundt dere i dag vil dere finne
løfter om lykke. Annonser i tidsskrifter
lover fullkommen lykke hvis dere kjøper et bestemt antrekk, en sjampo
eller makeup. Programmer i media forherliger personer som befatter seg
med ondskap eller gir etter for nedrige
instinkter. Ofte blir de samme personene fremstilt som forbilder for suksess og fullendelse.
I en verden der det onde blir fremstilt som godt og det gode som ondt,
kan det være vanskelig å vite hva som
er sant. På noen måter er det nesten
som lille Rødhettes dilemma: når
man ikke er helt sikker på det man
ser. Er det en kjær bestemor eller en
farlig ulv?
Jeg tilbragte mange år i cockpiten i
et fly. Min oppgave var å få et stort jetfly trygt fra en eller annen kant av verden til en ønsket destinasjon. Jeg
visste med sikkerhet at hvis jeg ønsket
å reise fra New York til Roma, måtte
jeg fly østover. Hvis noen hadde fortalt
meg at jeg skulle fly sydover, ville jeg
ha visst at de ikke snakket sant. Jeg
ville ikke ha stolt på dem, for jeg visste
det selv. Ingen overtalelse, smiger,
bestikkelse eller trussel kunne overbevise meg om at å fly sydover ville
bringe meg til min destinasjon, for jeg
visste bedre.
Vi søker alle lykke, og vi prøver alle
å få leve lykkelig «alle våre dager».
Sannheten er at Gud vet hvordan vi
kommer dit! Og han har laget et kart
til deg. Han kjenner veien. Han er din
kjære himmelske Fader, som vil deg
godt, vil du skal bli lykkelige. Han
ønsker med all den kjærlighet en fullkommen og ren Fader har, at dere
skal nå deres himmelske destinasjon.
Kartet er tilgjengelig for alle. Det gir
klare retningslinjer for hva man skal
gjøre og hvor man skal gå, til alle som
streber etter å komme til Kristus og
«stå som [et] Guds [vitne] til alle tider
og i alle ting og på alle steder».4 Alt
dere må gjøre er å stole på deres himmelske Fader. Stol nok på ham til å
følge hans plan.
Men ikke alle vil følge kartet. De
ser kanskje på det. De kan synes det
virker fornuftig, til og med sant. Men
de følger ikke de guddommelige retningslinjene. Mange tror at enhver vei
vil føre til at de «lever lykkelig alle sine
dager». Noen kan til og med bli sinte
når andre som kjenner veien, prøver
å hjelpe dem. De mener at slike råd
er gammeldagse, uaktuelle, og ikke i
samsvar med livet i dag.
Søstre, de tar feil.
Evangeliet er veien til å leve lykkelig
alle sine dager
Jeg forstår at noen til tider kan lure
på hvorfor de er på Kirkens møter,
eller hvorfor det er så viktig å lese
regelmessig i Skriftene eller be til vår
himmelske Fader hver dag. Her er mitt
svar: Dere gjør dette fordi det er en
del av Guds vei for dere. Og denne
veien fører til at dere kan «leve lykkelig
alle deres dager».
«Å leve lykkelig alle sine dager»
skjer ikke bare i eventyrene. Dere kan
oppleve det! Det er oppnåelig for
dere! Men dere må følge deres himmelske Faders kart.
Søstre, ta imot Jesu Kristi evangelium! Lær å elske deres himmelske
Fader av hele deres hjerte, sinn og
styrke. Fyll deres sjel med dyd, og elsk
det gode. Streb alltid etter å få frem
det beste i dere selv og andre.
Lær å akseptere og handle ifølge
Unge kvinners verdinormer. Etterleve
normene i Til styrke for ungdom.
Disse normene veileder dere så dere
kan leve «lykkelig alle deres dager». Å
etterleve disse normene vil forberede
dere til å inngå hellige pakter i templet
og etablere deres egen arv av godhet
under deres egne omstendigheter.
«Stå … på hellige steder og vær urokkelige,»5 uavhengig av fristelser eller
vanskeligheter. Jeg lover at fremtidige
generasjoner vil være takknemlige mot
dere og prise deres navn for deres mot
og deres trofasthet i denne avgjørende
tid i deres liv.
Mine kjære unge søstre, dere som
står frem for sannhet og rettferdighet,
dere som søker det gode, dere som
har gått ned i dåpens vann og vandrer
på Herrens veier, vår Fader i himmelen
har lovet at dere vil løfte vingene
som ørner. Dere skal løpe og ikke bli
utmattet, gå og ikke bli trette.6 Dere
«skal ikke bli bedratt».7 Gud vil velsigne dere og gi dere fremgang.8
«Helvetes porter [skal] ikke få makt
over dere, … og Gud Herren vil drive
mørkets makter bort fra dere og få
himlene til å ryste til deres gavn og til
sitt navns ære.»9
Søstre, vi er glad i dere. Vi ber for
dere. Vær frimodige og sterke. Dere
er i sannhet kongelige døtre av
Den allmektige Gud. Dere er prinsesser som skal bli dronninger. Deres
egen strålende historie har allerede
begynt. Deres «det var en gang»
er nå.
Som vår Herre Jesu Kristi apostel
gir jeg dere min velsignelse og et løfte
om at når dere godtar og etterlever
normene og prinsippene i Jesu Kristi
gjengitte evangelium, vil dere «bli forberedt til å styrke hjem og familie,
inngå og holde hellige pakter, motta
templets ordinanser og få del i opphøyelsens velsignelser».10 Og dagen vil
komme da dere vender om de siste
sidene i deres egen strålende historie,
og der vil dere lese og erfare at disse
strålende og fantastiske ordene er
oppfylt: «Og de levde lykkelig alle sine
dager.» Det er mitt vitnesbyrd i Jesu
Kristi hellige navn. Amen. ■
NOTER
1. Unge kvinner – Personlig fremgang (hefte,
2009), 1.
2. Se 2. Nephi 2:11, 15.
3. Lære og pakter 121:7-8.
4. Mosiah 18:9.
5. Lære og pakter 87:8.
6. Se Jesaja 40:31.
7. Joseph Smith – Matteus 1:37.
8. Se Mosiah 2:22-24.
9. Lære og pakter 21:6.
10. Unge kvinner – Personlig fremgang, 3.
Mai 2010
127
DE TALTE TIL OSS
Gjør konferansen
til en del av livet
Overvei å bruke noen av følgende uttalelser, aktiviteter
og spørsmål som grunnlag for samtaler i familien eller
selvstudium.
Snakk om hvor viktig det er å ha tilgang til Skriftene på sitt morsmål.
• Gjennomgå en av de mange konferansetalene om Jesus Kristus sammen
med familie. Syng «Å, la meg høre om
Jesus» (Barnas sangbok, 36). Del ut
papir og blyanter eller fargestifter. Be
barna tegne en favoritthistorie om Jesus.
Les historien fra Skriftene sammen.
For ungdom
D
u kan finne generalkonferansetaler på Internett på conference.lds.org. Du kan også se
og dele multimediautdrag fra tidligere
konferansetaler med andre på mormonmessages.org.
Merk: Sidetallene nedenfor viser
til første side av talen.
For barn
• Alle kan delta i slektshistorisk
arbeid! Eldste Russell M. Nelson
foreslo at barn kan tegne et
slektstre (side 91). Foreldrene
kan hjelpe dem å tilføye
navnene på forfedrene.
• Les eller fortell eldste
Quentin L. Cooks historie om barna på
Samoa som flyktet for tsunamien (side
83). Få familiemedlemmene til å late
som om flomvann strømmer inn i
huset, og oppfordre dem til å finne
«høyere terreng», for eksempel en
seng eller stol. Snakk om steder der vi
kan finne høyere terreng i den ugudelighetens flom vi opplever i dag.
• Eldste D. Todd Christofferson
talte om William Tyndale, som oversatte Bibelen til engelsk (side 32). Be
eldre barn lese et skriftsted på et språk
de ikke snakker. Når de sier at
de ikke kan, ber du
dem lese det på
sitt eget språk.
• Gjennomgå president Dieter F.
Uchtdorfs tale om tålmodighet (side
56). Kan dere nevne noen av evangeliets prinsipper og fremgangsmåter som
kan lære oss tålmodighet? Overvei for
eksempel faste eller at man ikke skal
ha stevnemøter før man har fylt 16.
Hvordan har du og dine familiemedlemmer hatt nytte av å vise tålmodighet
ved å følge disse og andre prinsipper?
• Eldste M. Russell Ballard, eldste
Bradley D. Foster, søster Julie B. Beck
og søster Elaine S. Dalton snakket
alle om kvinners guddommelige natur (side 18, 10, 98
og 120). Hvordan påvirker deres taler hvordan
du føler for deg selv,
hvis du er en kvinne?
Hva lærte du om din
hensikt og dine gaver?
Hvis du er mann, hvordan
påvirket disse budskapene din
oppfatning av din mor, dine søstre,
venner og andre kvinner og unge
kvinner du kjenner?
• Eldste Jeffrey R. Holland sa: «Hvis
et TV-program er usømmelig, slå det
av. Hvis en kinofilm er vulgær, gå ut.
Hvis et upassende forhold utvikler
seg, avslutt det. Mange av disse innflytelsene … kan svekke vår dømmekraft, sløve vår åndelighet og
føre til noe som kan bli syndig»
(side 44). Som familie drøfter
Skriftsteder brukt under generalkonferansen
Når du studerer budskapene fra generalkonferansen, ønsker du kanskje
å finne følgende skriftsteder som det ble henvist oftest til:
• Josva 1:9
• Mosiah 18:9
• Johannes 14:6, 27; 19:30
• Helaman 5:12
• Galaterbrevet 5:22
• Lære og pakter 13:1; 19:16; 25:13
• 2. Nephi 2:11
• Moses 1:39
FOTOGRAFIER: CODY BELL, LES NILSSON OG LAURENI ADEMAR FOCHETTO; FOTOILLUSTRASJONER: CHRISTINA SMITH OG CRAIG DIMOND
Her er Kjenn Skriftene-skriftstedene til Seminar som ble nevnt under
generalkonferansen:
• 1. Mosebok 39:9
• Mosiah 3:19
• Job 19:25
• Alma 37:6; 41:10
• Ordspråkene 3:5-6
• Helaman 5:12
• Jesaja 1:18; 53:4-5
• Moroni 10:4-5
• Matteus 25:40
• Lære og pakter 14:7; 18:10; 19:16-19;
• Johannes 7:17; 17:3
25:12; 76:22-23; 82:10; 84:33-38
• 1. Korinterbrev 10:13;15:21-22
• Moses 1:39
• 2. Nephi 2:25; 32:3
• Joseph Smith – Historie 1:17
Her er noen historier fra Skriftene som ble fortalt under
generalkonferansen:
• Gideon og hans 300 soldater (president Packer, 6)
• Alma og Korihor (eldste Christofferson, 32)
• Akia og Jeroboam (eldste Carlson, 38)
• Elisa og Na’aman (eldste Carlson, 38)
• Laman og Lemuel (eldste Carlson, 38)
• Lignelsen om fariseeren og tolleren
(president Uchtdorf, 68)
• Påske og forsoningen (eldste Scott, 75,
og president Monson, 87)
• Joseph Smith i Liberty fengsel (eldste
Hallstrom, 78)
• Jesus og nephittenes barn (søster Lant, 81)
• Det siste måltid (eldste Cook, 83)
• Jesus og hans mor (eldste Foster, 98)
• Maria og Marta (eldste Schwitzer, 103)
dere hva dere kan gjøre for at deres
hjem kan være et sted der Ånden kan
oppholde seg. Undersøk hva slags
kunst, musikk, bøker, videospill og
annen underholdning dere har, og
kast alt som er usømmelig.
For voksne
• Sammen med familien gjennomgår du historien president Thomas S.
Monson fortalte om den unge mannen
Jason og hans familie (side 87). Snakk
om hvordan kunnskapen om frelsesplanen kan velsigne oss.
• Eldste L. Tom Perry fortalte hvordan hans mor underviste sine barn
ved hjelp av noe av det samme stoffet
hun brukte når hun underviste i
Hjelpeforeningen (side 29). Nevn noen
måter du kan samordne din tjeneste i
Kirken med dine familieoppgaver.
• Eldste Robert D. Hales la vekt på
betydningen av å snakke med og lytte
til barn og ungdom (side 95).
Hvilke anledninger kan du skape
for å snakke med dine barn?
Hva har du lært når du har lyttet til dem? Hvordan kan
du vise at du er villig
til å lytte? På hvilke
måter kan du
benytte anledningen til å bære
vitnesbyrd spontant for barn og
unge? Se eksempelvis eldste David A.
Bednars tale (side 40).
• Flere talere talte om
betydningen av Plikt
overfor Gud og Personlig
fremgang (se side 22, 54,
60, 95 og 117). Hva kan du
gjøre for å hjelpe de unge
du omgås til å ha nytte av
disse progammene? ■
Mai 2010
129
DE TALTE TIL DE UNGE
V
i har blitt tiltrodd å bære prestedømmet og handle på vegne av
Gud. Vi har fått en hellig tillit. Det
forventes mye av oss … La oss vurdere
våre kall, grunne på vårt ansvar og følge
Jesus Kristus, vår Herre.
President Thomas S. Monson, «Forberedelse
gir velsignelser», 64.
For noen uker siden så jeg en ny
diakon ta fatt på denne flidens vei.
Hans far viste meg et diagram sønnen
hadde laget. Det viste hver rad i kirkesalen, et tall for hver diakon som ville
få i oppdrag å dele ut nadverden, og
hvilken vei de skulle gå gjennom salen
for å gi medlemmene nadverden.
Faren og jeg smilte da vi tenkte på at
en gutt, uten å bli bedt om det, laget
en plan for å være sikker på at han ville
lykkes i sin prestedømstjeneste.
I hans flid gjenkjente jeg mønsteret
i det nye heftet Plikt overfor Gud. Det
er å lære hva Herren venter av oss,
utarbeide en plan for å gjøre det,
handle flittig ifølge planen og deretter
fortelle andre hvordan erfaringen forandret oss og velsignet andre.
President Henry B. Eyring, førsterådgiver i
Det første presidentskap: «Med all flid», 60.
Voksne medlemmer av Kirken skulle
forstå at kravene i Personlig fremgang og
Plikt overfor Gud ikke bare er en lang
liste hvor det skal krysses av. Det er personlige mål som hver ung mann og ung
kvinne setter seg for kunne bli verdige
til å motta templets ordinanser, reise på
misjon, inngå evig ekteskap og oppnå
opphøyelse. Men la det bli forstått: å la
unge menn og unge kvinner prøve å
fullføre disse målene på egen hånd vil
være et stort tap og en tragedie!
Fedre, mødre og ungdomsledere, vi
trygler dere om å delta i Personlig fremgang og Plikt overfor Gud med deres
barn og med de unge. Det er ikke bare
de som vil vokse, det vil også dere. Og
like viktig er det at dere vil vokse sammen i et bånd av tro og vennskap som
vil la dere styrke hverandre og holde
dere på evangeliets sti for alltid.
Eldste Robert D. Hales i De tolv apostlers
quorum: «Vår plikt overfor Gud: Foreldres
og lederes oppgave med den oppvoksende
generasjon», 95.
Scenen er deres, mine kjære gutter
i Det aronske prestedømme. Er dere
klare og villige til å spille deres rolle?
Herren trenger at alle skikkede unge
menn forbereder seg og bestemmer
seg i kveld til å være verdig til et kall
fra Guds profet til å reise på misjon.
Eldste Ronald A. Rasband i De Sytti: «En
misjonærs guddommelige kall», 51.
Som diakon, lærer og prest vil dere
delta i aktiviteter som vil hjelpe dere å
utvikle åndelig styrke og lære å utføre
deres prestedømsplikter. Hver aktivitet følger dette enkle mønsteret:
Først lærer dere om et prinsipp i
evangeliet eller en prestedømsplikt.
Dere finner ut hva deres himmelske
Fader vil dere skal gjøre, og dere streber etter et åndelig vitnesbyrd om
hvorfor det er viktig.
Dernest legger dere planer for å
handle ifølge det dere har lært. Dere
oppfordres til å basere deres planer på
egne behov, omstendigheter og muligheter til å tjene andre. Dette er en
storartet mulighet til å ta ansvar for
deres egen vekst og utvikle åndelig
selvhjulpenhet.
Så deler dere det dere lærer og
opplever, med andre. Når dere gjør
dette, vil dere styrke deres vitnesbyrd
og utvikle tillit til menneskene rundt
dere. Dere vil styrke deres evne til å
snakke med andre om evangeliet …
… Jeg vitner om at deres trofaste
tjeneste i Det aronske prestedømme vil
forandre livet til dem dere tjener. Det
finnes mennesker som trenger deres
prestedømstjeneste. Familien trenger
dere. Quorumet trenger dere. Kirken
trenger dere. Verden trenger dere.
David L. Beck, Unge menns president på
generalplan: «Det storartede aronske
prestedømme», 54.
Informasjon om det nye Plikt overfor Gud-programmet finnes på mange språk på DutyToGod.lds.org.
130
Liahona
FOTOILLUSTRASJONER: CHRISTINA SMITH OG ROBERT CASEY
Lær, handle og del
med andre: Gjør
din plikt overfor Gud
Stå frem for dyd:
Personlig fremgang
P
å første side av Unge kvinners
bok Personlig fremgang finner
dere følgende ord: «Du er datter
av en himmelsk Fader som elsker deg,
og du ble beredt til å komme til jorden
i denne spesielle tiden i en hellig og
stor hensikt.»
Søstre, disse ordene er sanne! De er
ikke fra et eventyr! Er det ikke stort å
vite at vår evige himmelske Fader kjenner deg, hører deg, våker over deg og
elsker deg med uendelig kjærlighet?
Hans kjærlighet til deg er faktisk så stor
at han ga deg dette jordelivet som en
dyrebar gave, som «det var en gang»,
komplett med ditt eget sanne eventyr,
med prøvelser og anledninger til storhet, edelhet, mot og kjærlighet. Og
det aller største, han tilbyr deg en
uvurderlig gave utover din fatteevne. Vår himmelske Fader tilbyr deg den aller største gave –
evig liv – og anledning til og
den uendelige velsignelse
det er å kunne «leve
lykkelig» for alltid.
President Dieter F.
Uchtdorf,
annenrådgiver Det
første presidentskap:
«Lykkelig alle sine
dager», 124.
Unge kvinner i Jesu
Kristi Kirke av Siste Dagers
Hellige, husk hvem dere er! Dere er
utvalgt. Dere er døtre av Gud. Dere
kan ikke være en generasjon unge
kvinner som er tilfreds med å passe
inn. Dere må ha mot til å stå frem, til
å «stå opp og la deres lys skinne, så
deres lys kan være et banner for
nasjonene» (L&p 115:5). Verden vil ha
dere til å tro at dere ikke er betydningsfulle – at dere er gammeldagse
og ikke følger med. Verden kaller på
dere med ubarmhjertige, støyende røster og sier dere må «more dere»,
«prøve alt», «eksperimentere og være
glade». I motsetning til dette hvisker
Den hellige ånd, og Herren ber
dere «vandre på dydens stier»,
«legge til side de ting som er av
denne verden», «og holde fast
ved [deres pakter]» (L&p 25:2,
10, 13).
Elaine S. Dalton, Unge kvinners
president på generalplan: «Husk
hvem du er!» 120.
Personlig fremgang gir deg en
glimrende måte å gi næring til ditt vitnesbyrd på trinn for trinn. Verdinormerfaringer og -prosjekter er små trinn
som vil nære ditt vitnesbyrd om Jesus
Kristus etter hvert som du lærer om
hans læresetninger og regelmessig
anvender dem. Denne konstante
næringen vil holde deg trygt på stiene.
Mary N. Cook, annenrådgiver i Unge
kvinners presidentskap på generalplan:
«Aldri, aldri, aldri gi opp!» 117.
Herren vil alltid være der for oss og
aldri la oss være igjen alene. Vi har lært
at vår himmelske Fader kjenner og
elsker alle sine barn. Som en av hans
dyrebare døtre har du tilgang til hans
forsikring og veiledning gjennom bønnens kraft.
Ann M. Dibb, annenrådgiver i Unge kvinners
presidentskap på generalplan: «Vær
frimodig», 114. ■
Ytterligere informasjon om Personlig fremgang finnes på PersonalProgress.lds.org.
Mai 2010
131
Fortegnelse over historier
Det følgende er en liste over utvalgte beretninger fra konferansetaler som man kan henvise til i personlig
studium, på familiens hjemmeaften og i annen undervisning. Sidetallene viser til første side av talen.
Taler
Historie
President Boyd K. Packer
(6) Harold B. Lee råder en ung soldat til å søke en velsignelse fra sin far.
President Packer oppfordrer en ung manns far til å ordinere sin sønn til eldste.
Biskop Keith B. McMullin
(13) En kvinne tilgir en vakt i en konsentrasjonsleir.
Eldste Wilford W. Andersen
(16) En datter minnes sin fars tro. Han døde av kreft.
President Henry B. Eyring
(22) En kvinne har det vondt fordi hun vandret på gale veier som tenåring.
Ekteparet Eyrings lille gutt går seg vill, ber om hjelp og blir funnet.
Eldste L. Tom Perry
(29) Den unge L. Tom Perry blir undervist av sin mor.
Eldste D. Todd Christofferson
(32) William Tyndale lider martyrdøden fordi han har oversatt Bibelen til engelsk.
Eldste Koichi Aoyagi
(36) Eldste Aoyagi forteller om sin omvendelse og hjelpen et medlem ga ham da han hadde gått bort fra Kirken.
Eldste Bruce A. Carlson
(38) To menn på fisketur lærer aldri og fortsetter å krasjlande med flyet.
Eldste Jeffrey R. Holland
(44) Tre skilte kvinner forteller om sine tidligere ektemenns kamp med pornografi.
Eldste Dallin H. Oaks
(47) En kvinne som får en velsignelse, avslår å få en til og sier at det nå er opp til henne å vise tro. En pike i Texas
blir mirakuløst helbredet.
Eldste Ronald A. Rasband
(51) President Eyring mottar åpenbaring om hvor misjonærer skulle tjene.
David L. Beck
(54) En ung mann bringer nadverd til en mann som er bundet til hjemmet, og denne mottar den ærbødig.
President Dieter F. Uchtdorf
(56) En professor bruker marshmallows for å teste fireåringers tålmodighet.
President Henry B. Eyring
(60) President Eyring besøker en syk venn og gir ham en velsignelse.
President Thomas S. Monson
(64) En student jukser ved en eksamen ved å vende boksider med føttene, men hans regnskapsdag kommer.
President Monsons løfte til en misjonær blir oppfylt.
President Dieter F. Uchtdorf
(68) Folk setter et skilt, «Du er mine hender», på en statue av Kristus uten hender.
En jødisk legende forteller om to brødre som i hemmelighet gir en del av sin avling til hverandre.
Tyske hellige mottar humanitærhjelp etter 2. verdenskrig.
Eldste Donald L. Hallstrom
(78) Et ungt par vender seg bort fra Herren og Kirken etter at deres første barn dør under fødselen.
Eldste Hallstroms foreldre og besteforeldre forblir trofaste tross store prøvelser.
Eldste Quentin L. Cook
(83) En samoansk stavspresident redder sin datter og mor fra en tsunami.
President Thomas S. Monson
(87) En familie som mister en 15 år gammel sønn, finner trøst gjennom tro på Jesus Kristus.
Eldste Robert D. Hales
(95) Eldste Hales’s barnebarn forstyrrer ham mens han leser avisen, og spør: «Er du der inne?»
Eldste Hales’s mor underviser om viktigheten av familiemåltider.
En mor gleder seg over å hjelpe sin datter med Personlig fremgang.
Eldste Bradley D. Foster
(98) En ung sønn forteller sin far at han vet hva han vet fordi hans mor har fortalt ham det.
Eldste Gregory A. Schwitzer
(103) Eldste Schwitzer, en ung lege, lærer at han ikke skal dømme andre etter utseende.
Eldste Neil L. Andersen
(108) En fars regelmessige undervisning om Jesus Kristus er en trøst for hans barn etter at han er død.
Ann M. Dibb
(114) En ung kvinne står frem for sin overbevisning når hun blir utfordret av en lærer på videregående skole.
Mary N. Cook
(117) En ung kvinne blir velsignet fordi hun fulgte en tilskyndelse til å lese fra Matteus 5.
Elaine S. Dalton
(120) Den unge søster Dalton møter president David O. McKay, som presenterer sin hustru som sin «dronning».
President Dieter F. Uchtdorf
(124) President Uchtdorf beskriver hvordan han traff og til slutt vant søster Uchtdorfs kjærlighet.
132
Liahona
Hjelpeorganisasjonenes
generalpresidentskaper
HJELPEFORENINGEN
Undervisning for vår tid
L
eksjonene for Det melkisedekske prestedømmet
og Hjelpeforeningen den
fjerde søndagen i måneden vil
vies «Undervisning for vår tid».
Hver leksjon kan utarbeides
fra en eller flere taler som ble
holdt under siste generalkonferanse. Stavs- og distriktspresidenter kan velge ut de taler
som skal brukes, eller de kan
overlate dette ansvaret til
biskopene og grenspresidentene. Lederne skulle understreke verdien av at brødrene
i Det melkisedekske prestedømme og søstrene i
Hjelpeforeningen studerer
de samme talene på de
samme søndagene.
De som er tilstede under
leksjonene på den 4. søndagen, oppmuntres til å lese og
ta med seg til klassen siste konferansenummer av Liahona.
Forslag til utarbeidelse av en
leksjon på grunnlag av taler
Be om at Den hellige ånd
må være med deg mens du
studerer og underviser fra
talen(e). Du kan bli fristet til å
utarbeide leksjonen på grunnlag av annet materiale, men
konferansetalene er det godkjente pensum. Din oppgave
er å hjelpe andre å tilegne seg
og etterleve evangeliet slik
det er forkynt på Kirkens siste
konferanse.
Les talen(e) og se etter
prinsipper og læresetninger
som dekker klassemedlemmenes behov. Se også etter
historier, skriftstedhenvisninger og uttalelser i talen(e)
som vil gjøre det lettere å
undervise i disse sannhetene.
Lag et utkast over hvordan
du vil undervise om prinsippene og læresetningene.
Utkastet skulle også inneholde spørsmål som hjelper
klassemedlemmene å:
• Se etter prinsipper og
læresetninger i talen(e).
• Tenke over meningen.
• Dele forståelse, ideer, erfaringer og vitnesbyrd med
hverandre.
• Anvende disse prinsippene
og læresetningene i sitt
eget liv. ■
Silvia H. Allred
Førsterådgiver
Julie B. Beck
President
Barbara Thompson
Annenrådgiver
UNGE KVINNER
Mary N. Cook
Førsterådgiver
Elaine S. Dalton
President
Ann M. Dibb
Annenrådgiver
PRIMÆR
Jean A. Stevens
Førsterådgiver
Rosemary M. Wixom
President
Cheryl A. Esplin
Annenrådgiver
UNGE MENN
Larry M. Gibson
Førsterådgiver
David L. Beck
President
Adrián Ochoa
Annenrådgiver
SØNDAGSSKOLEN
MÅNEDER
LEKSJONSMATERIALE TIL LEKSJONER
4. SØNDAG I MÅNEDEN
Mai 2010 –
oktober 2010
Taler fra Liahona mai 2010*
November 2010 –
april 2011
Taler fra Liahona november 2010*
David M. McConkie
Førsterådgiver
Russell T. Osguthorpe
President
Matthew O. Richardson
Annenrådgiver
*Talene er også tilgjengelige (på mange språk) på conference.lds.org.
Mai 2010
133
NYTT FRA KIRKEN
Konferansesenteret har vært
i drift i 10 år
Av Ryan Kunz
Kirkens tidsskrifter
A
prilkonferansen innledet
Konferansesenterets andre tiår i
drift. I løpet av dets første 10 år
har mange millioner opplevd de unike
egenskapene til denne bygningen som er
den eneste i sitt slag, på over 100 generalkonferansemøter og 4500 arrangementer, i tillegg til TV-sendinger fra disse.
Konferansesenteret huset sitt første
generalkonferansemøte 1. april 2000. Der
sa president Gordon B. Hinckley (19102008): «[Konferansesenteret] vil komme
til å bli et rikt tilskudd til denne byen.
Ikke bare vil generalkonferansene våre
bli avholdt her, og en del andre religiøse
møter, men det vil også tjene som et
134
Liahona
kulturelt senter for de beste kunstneriske
fremførelser. Vi håper at de som ikke
deler vår tro, vil komme hit, oppleve
atmosfæren på dette vakre stedet og
verdsette dets funksjon» («Et vitnesbyrd
til hele verden», Liahona, juli 2000, 4).
Seks måneder senere, 8. oktober,
innviet president Hinckley bygningen.
Siden den gang har nesten syv millioner mennesker besøkt Konferansesenteret
på 4577 arrangementer. Rundt 4,8 millioner besøkende har fått omvisning i bygningen, og senteret har tatt imot over
5500 rangspersoner. Arrangementene i
auditoriet og kino/teatersalen har omfattet generalkonferansen, 10 Unge kvinners
fellesmøter, 10 Hjelpeforeningens fellesmøter, tre minnehøytideligheter (heriblant president Hinckleys begravelse)
og 125 musikkfremførelser, ikke iberegnet Tabernakelkorets Musikk og det
talte ord, som har funnet sted i
Konferansesenteret 186 ganger.
Disse tallene begynner å minne om en
oppfyllelse av president Hinckleys ord.
Brent Roberts, direktør for hovedkvarterets fasiliteter, har møtt mange i bygningen som har vist sin takknemlighet
over det de har følt der. «De har kommet
inn med tårer i øynene og Ånden i hjertet,» sier han. «Det er ikke bare bygningen – det er Herren, hans verk og
hans Ånd.»
Senteret ble bekjentgjort av president
Hinckley på påskemorgen under generalkonferansen i april 1996.
Et overblikk over de konstruksjonsmessige utfordringene som ble overvunnet da Konferansesenteret ble bygget,
sier sitt om bygningens unike status. Det
store auditoriet med 21 000 sitteplasser
skulle graves ut i en skråning mellom Salt
Lake Citys Main Street og West Temple
Street. Tre store byggefirmaer samarbeidet om prosjektet. Det skulle ikke være
noen støttesøyler i auditoriet, for å
oppnå fri sikt til sceneområdet for alle, så
det måtte brukes 88 meter lange ståltakstoler som måtte tåle en belastning på
mellom 17 og 37 kg pr. kvadratcentimeter. Denne designen ville gjøre det mulig
å gjennomføre den planlagte landskapsarkitekturen på taket. Hver dag under
prosessen var det minst 1000 arbeidere
i virksomhet på plassen.
Under oppføringen overlevde bygningen den høyst uvanlige tornadoen i
Salt Lake City i 1999, og selv om armen
på en enorm kran knakk, fortsatte
arbeidet.
Bygningen ble fullført i tide, og de
som besøker senteret, kan nyte det
ypperste av teknisk utstyr og fasiliteter. Til
TV-sendinger leverer Konferansesenteret
et digitalt HD-signal. De første direktesendte HD-sendingene i Utah kom fra
Konferansesenteret under feiringen av
president Hinckleys 90-årsdag i juni 2000.
Teknikerne konstruerte lydanlegget
i auditoriet slik at det har fremragende
akustikk – enten man hører lyden
gjennom en høyttaler eller ser en
musikkfremføring – ved hjelp av omhyggelige beregninger som tok hensyn til
materialene som er brukt i vegger og tak,
antall mennesker som får plass og tepper
og stolputer.
President Hinckley sa at bygningen
også gir en følelse av eleganse. Denne
elegansen ser de besøkende når de går
gjennom foajeene, hvor de kan se en
skulptur av Frelseren og byster av Kirkens
presidenter, når de går i hagene på taket,
blant trær, blomster, busker og vannfall,
når de ser opp gjennom de ni overlysvinduene på toppen av bygningen, som kan
dekkes til ved behov, og når de nyter maleriene rundt omkring i bygningen. Mange
av disse er velkjente for Kirkens medlemmer, og nesten alle er originalverker.
Den massive bygningen har mye
imponerende statistikk å vise til. Den
dekker 4 ha, eller ett bykvartal. Det er
nok strømkabler i senteret til å omkranse
jorden to ganger. Over 22 000 liter vann
resirkuleres gjennom fontener og kanaler
hvert minutt.
Senterets viktigste funksjon er imidlertid hverken de mange kilometerne
med kabler eller hvor mye vekt taket kan
bære, eller noen annen statistikk.
«Dette er ikke en museumsgjenstand,
selv om arkitekturen er uovertruffen,» sa
president Hinckley. «Det er et sted som
skal brukes til Den allmektiges ære og
til det formål å oppfylle hans evige hensikter» («Dette fantastiske tusenåret»,
Liahona, jan. 2001, 80). ■
Mai 2010
135
Nytt Plikt overfor Gud-program
bekjentgjort
S
lik det ble bekjentgjort på generalkonferansen, har et nytt Plikt overfor Gud-program blitt utviklet
under ledelse av levende profeter for
å hjelpe unge menn å utvikle åndelig
styrke og utføre sine prestedømsplikter.
«[Det nye Plikt overfor Gud-programmet] er et effektivt redskap,» sa president
Henry B. Eyring, førsterådgiver i Det første presidentskap, på møtet lørdag morgen. «Det vil styrke de unge mennenes
vitnesbyrd og deres forhold til Gud. Det
vil hjelpe dem å lære og ønske å utføre
sine plikter i prestedømmet. Det vil
styrke forholdet til foreldre, til andre
quorumsmedlemmer og til deres ledere.»
Det nye Tro mot Gud-programmet har
blitt forenklet og mer målrettet. Kravene
til alle tre aldersgrupper, i tillegg til
instruksjoner for foreldre og ledere, finnes
i én bok. Boken og tilhørende materiell
vil bli tilgjengelig på 27 språk i juni eller
august 2010. Flere oversettelser av materiellet vil bli tilgjengelige i løpet av året.
Aktivitetene er organisert slik at unge
menn kan lære om et prinsipp i evangeliet eller en prestedømsplikt, handle i
samsvar med det de har lært og så dele
sine tanker og følelser med foreldre,
Kirkens ledere eller sitt quorum.
«Som diakon, lærer og prest vil dere
delta i aktiviteter som vil hjelpe dere å
utvikle åndelig styrke og lære å utføre
deres prestedømsplikter,» sa David L.
Beck, Unge menns generalpresident, på
generalkonferansens prestedømsmøte.
«Det nye Plikt overfor Gud-programmet
vil hjelpe dere å utføre deres plikt overfor Gud og oppdage hvor storartet Det
aronske prestedømme er.»
Programmet er utformet for å motivere
136
Liahona
«Hver aktivitet i Jeg oppfyller min
plikt mot Gud følger et mønster som vil
hjelpe deg å bli den prestedømsbæreren
Herren ønsker at du skal bli,» sa bror
Beck.
Det vil bli gitt ytterligere informasjon
og materiell på Internett på
DutyToGod.lds.org. ■
Nytt format
hjelper søstre å bli
bedre besøkende
lærerinner
unge menn til å ta ansvar for sin egen
vekst, men det gir dem også anledninger
til å styrke forholdet mellom de unge
mennene og deres foreldre, ledere og
quorumsmedlemmer. Mange av aktivitetene kan lett integreres på familiens
hjemmeaften og quorumets møter og
aktiviteter.
«Foreldre, ledere og quorumsmedlemmer spiller en viktig rolle i Plikt overfor Gud-programmet,» sa bror Beck til
Kirkens tidsskrifter. «Søndagsmøtene i
quorumet vil gi regelmessige muligheter
til å lære, handle og dele med andre.»
Unge menn oppfordres til å fortsette å
jobbe med det eksisterende programmet
til det nye programmet blir innført i deres
menighet eller gren. Så snart det nye programmet er innført, skulle alle unge menn
begynne å jobbe med det kapitlet som
henhører til hans nåværende prestedømsembede. Hvis han er nær ved å fullføre
kravene til attesten eller medaljen som
henhører til hans embede i det tidligere
programmet, kan han fullføre disse kravene samtidig som han begynner å jobbe
med det nye programmet.
I
juli 2010 vil søstre i Hjelpeforeningen
og abonnenter på Liahona og Ensign
finne en endring i det tradisjonelle
formatet for Besøkende lærerinners
budskap.
«Vi vil at alle besøkende lærerinner
skal forstå at det å gå ut som besøkende
lærerinne er et kall fra Herren, og se sitt
ansvar for å elske, tjene, undervise og
hjelpe en annen søster i lys av dette,» sa
søster Julie B. Beck, Hjelpeforeningens
generalpresident.
Budskapets nye format vil hjelpe
søstrene å forstå formålet med
Hjelpeforeningen, forklare prinsipper
for å hjelpe søstrene å leve i samsvar med
formålet, gi et historisk perspektiv og
komme med forslag til hvordan kvinner
mer effektivt kan våke over og styrke
andre søstre.
«Besøkende lærerinners budskap er et
redskap i en besøkende lærerinnes hånd.
Når hun studerer budskapene med tanke
på søstrene, vil hun vite hva hun skal
snakke med dem om og hva hun skal
gjøre for dem,» sa søster Beck.
På neste side finner du det nye
Besøkende lærerinners budskap, med
forklaringer til de nye innslagene. ■
Handlingsspørsmål
Formålet med dette spørsmålet er å hjelpe
besøkende lærerinner å følge inspirasjon
for bedre å kunne hjelpe de søstrene de
underviser.
Anvendelsesspørsmål
Dette spørsmålet er til for
å motivere den enkelte
søster i Hjelpeforeningen
til å anvende budskapet
på seg selv.
Instruksjoner
Instruksjonene hjelper besøkende
lærerinner å vite hvordan de kan
undervise i og anvende budskapet.
NG
G TT EE A
A CC H
H II N
NG
G M
M EE SS SS A
AG
G EE
V I S I TT II N
Our Responsibility to Be
Worthy of Temple Worship
Study this
this material,
material, and
and as
as appropriate
appropriate discuss
discuss
Study
with the
the sisters
sisters you
you visit.
visit. Use
Use the
the questions
questions to
to
itit with
help you
you strengthen
strengthen your
your sisters
sisters and
and to
to make
make
help
Relief Society
Society an
an active
active part
part of
of your
your own
own life.
life.
Relief
Faith •• Family
Family •• Relief
Relief
Faith
T
RIGHT: PHOTOGRAPH OF OQUIRRH MOUNTAIN
MOUNTAIN UTAH
UTAH TEMPLE
TEMPLE BY
BY CHRISTINA
CHRISTINA SMITH
SMITH
Budskap
Hovedbudskapet vil nå
bestå av tidsaktuelle
råd direkte fra
Hjelpeforeningens
generalpresidentskap.
Hjelpeforeningens
formål
Hjelpeforeningens
formål ble lagt til for
å minne søstrene om
Hjelpeforeningens
ansvar, nemlig å styrke
vår tro og personlige
rettskaffenhet, styrke vår
familie og vårt hjem og
oppsøke og hjelpe de
trengende.
he covenants we make with
with the
the associated
associated
in the
the temple
temple become
become
ordinances we receive in
admission into
into God’s
God’s presence.
presence.
our credentials for admission
beyond the
the limits
limits
These covenants elevate us beyond
perspective. We
We make
make
of our own power and perspective.
covenants to show our devotion
devotion to
to build
build up
up the
the
covenant people
people as
as we
we are
are
kingdom. We become covenant
God. All
All the
the promised
promised
placed under covenant to God.
our faithfulness
faithfulness to
to these
these
blessings are ours through our
covenants. . . .
“What can the women of the
the Church
Church do
do to
to claim
claim
the blessings of the temple?
the Lord
Lord invites
invites those
those
“Through His prophets, the
the blessings
blessings of
of the
the
who have not yet received the
be necessary
necessary to
to qualify
qualify
temple to do whatever may be
to receive them. He invites those
those who
who have
have already
already
return as
as often
often as
as possipossireceived these blessings to return
experience, to
to increase
increase their
their
ble to enjoy again the experience,
His eternal
eternal plan.
plan.
vision and understanding of His
have aa current
current temple
temple
“Let us be worthy to have
recommend. Let us go to the
the temple
temple to
to seal
seal our
our
return to
to the
the temple
temple as
as
families eternally. Let us return
will permit.
permit. Let
Let us
us give
give
often as our circumstances will
opportunity to
to receive
receive the
the
our kindred dead the opportunity
Let us
us enjoy
enjoy the
the spirispiriordinances of exaltation. Let
tual strength and the revelation
revelation we
we receive
receive as
as
regularly. Let
Let us
us be
be faithfaithwe attend the temple regularly.
temple covenants
covenants to
to
ful and make and keep temple
the Atonement.”
Atonement.” 1 1
receive the full blessings of the
Silvia H.
H. Allred,
Allred, fi
first
rst counselor
counselor in
in the
the Relief
Relief
Silvia
Society general
general presidency.
presidency.
Society
What Can
Can
What
Do?
II Do?
1. What
What support
support
1.
can II offer
offer to
to
can
help my
my sisters
sisters
help
prepare for
for
prepare
and attend
attend the
the
and
temple?
temple?
2. How
How can
can II
2.
exemplify the
the
exemplify
heritage of
of the
the
heritage
early sisters
sisters who
who
early
sacrificed
ced to
to
sacrifi
receive temple
temple
receive
blessings?
blessings?
3. How
How can
can II
3.
claim the
the blessblessclaim
ings of
of the
the
ings
temple?
temple?
For more
more information,
information,
For
go to
to www.relief
www.relief
go
society.lds.org..
society.lds.org
From Our
Our History
History
From
President Gordon
Gordon B.
B. Hinckley
Hinckley (1910–2008)
(1910–2008)
President
taught that
that Relief
Relief Society
Society grew
grew out
out of
of sisters’
sisters’
taught
desire to
to worship
worship in
in temples:
temples:
desire
“During
the
construction
of
the
Kirtland
“During the construction of the Kirtland
Temple the
the women
women were
were called
called upon
upon to
to grind
grind
Temple
their china
china into
into small
small particles
particles to
to be
be mixed
mixed with
with
their
the plaster
plaster used
used on
on the
the walls
walls of
of the
the temple,
temple, which
which
the
would catch
catch the
the light
light of
of the
the sun
sun and
and the
the moon
moon and
and
would
reflect
ect that
that light
light to
to beautify
beautify the
the appearance
appearance of
of the
the
refl
building.
building.
“In those
those times,
times, when
when there
there was
was very
very litlit“In
tle of
of money
money but
but an
an abundance
abundance of
of faith,
faith, the
the
tle
workmen gave
gave of
of their
their strength
strength and
and resources
resources
workmen
to the
the construction
construction of
of the
the Lord’s
Lord’s house.
house. The
The
to
women supplied
supplied them
them with
with food,
food, the
the best
best they
they
women
could prepare.
prepare. Edward
Edward W.
W. Tullidge
Tullidge reported
reported
could
that while
while the
the women
women were
were sewing
sewing the
the temple
temple
that
veils, Joseph
Joseph Smith,
Smith, observing
observing them,
them, said,
said, ‘Well,
‘Well,
veils,
sisters, you
you are
are always
always on
on hand.
hand. The
The sisters
sisters are
are
sisters,
always fifirst
rst and
and foremost
foremost in
in all
all good
good works.
works.
always
Mary was
was fifirst
rst at
at the
the resurrection;
resurrection; and
and the
the sissisMary
ters now
now are
are the
the fifirst
rst to
to work
work on
on the
the inside
inside
ters
of the
the temple.’
temple.’ .. .. ..
of
“Again in
in Nauvoo,
Nauvoo, when
when the
the temple
temple was
was
“Again
under construction,
construction, aa few
few women
women joined
joined
under
together to
to make
make shirts
shirts for
for the
the workmen.
workmen. ItIt was
was
together
out of
of these
these circumstances
circumstances that
that twenty
twenty of
of them
them
out
gathered on
on Thursday,
Thursday, 17
17 March
March 1842,
1842, in
in the
the
gathered
Fra vår historie
Ved å lese om Hjelpeforeningens stolte arv kan
søstre få inspirasjon av
den organisasjon som
fantes i den tidlige Kirken
og dagens program i
Hjelpeforeningen. «Vi blir
motivert av deres ofre og
ønsker å gjøre vår del for
å bygge opp Herrens rike
i vår egen tid,» sa søster
Beck.
upper room
room of
of the
the Prophet’s
Prophet’s store.”
store.” 2 2 ◼
◼
upper
NOTES
NOTES
1. Silvia
Silvia H.
H.Allred,
Allred,“Holy
“HolyTemples,
Temples,Sacred
Sacred Covenants,”
Covenants,”
1.
Liahona and
and Ensign,
Ensign, Nov.
Nov.2008,
2008,113,
113,114.
114.
Liahona
2. Gordon
Gordon B.
B. Hinckley,
Hinckley,“Ambitious
“Ambitious to
to Do
Do Good,”
Good,”Ensign,
Ensign,
2.
Mar. 1992,
1992, 2.
2.
Mar.
From the Scriptures
109:22–23;;
Isaiah 2:2–3; D&C 109:22–23
110:8–10
AA uu gg uu ss tt 22 00 11 00
Fra Skriftene
Disse skriftstedshenvisningene vil styrke både
studium, undervisning og
anvendelse av budskapet.
77
Mer informasjon
Relevante koblinger til andre kilder kan finnes på
Hjelpeforeningens nettsted, reliefsociety.lds.org.
Mai 2010
137
Medlemmene på Haiti går fremad,
fast forankret i evangeliet
Av Lauren Allen
Kirkens tidsskrifter
D
a et jordskjelv rammet Haiti i
januar 2010, skyndte Jean-Elie
René seg hjem for å forvisse seg
om at familien var i sikkerhet. Da han
kom dit, så han en av sine tre sønner som
gråt i gaten, og han hørte skrikene fra en
annen sønn som kom fra ruinene som nå
lå der familiens hjem en gang hadde stått.
Den 32 år gamle faren fulgte skrikene
og gravde seg gjennom ruinene til han
fant sin fem år gamle sønn og liket av sin
gravide kone, som fremdeles beskyttet
deres 9 måneder gamle baby mot det
sammenraste taket.
Bror René er menighetssekretær i
Leogane menighet, Port-au-Prince Haiti
stav. Selv om han mistet sin hustru, sitt
ufødte barn og sitt hjem, klager han ikke,
og han blir heller ikke sint på grunn av sin
situasjon. De fleste dager etter jordskjelvet
138
Liahona
var bror René å finne i møtehuset, med
babyen på fanget og med de to andre guttene ved sin side, idet han hjalp biskopen
å koordinere hjelpen til menighetens
medlemmer og andre som hadde gjort
møtehuset til sitt midlertidige hjem.
Bror Renés historie er gripende, men
den er ikke unik. Medlemmer av Kirken
over hele Haiti ble hardt rammet av jordskjelvet som målte 7,0 på Richters skala,
men katastrofen fikk frem styrken i Haitis
voksende medlemsmasse. I likhet med
bror René, var det mange medlemmer –
både de med solide røtter og medlemmer i første generasjon – som vokste
med utfordringene og fant fred og trøst
gjennom trofasthet og lydighet.
Gjennom prøvelser har de vist seg verdig
Gjennom sine prøvelser har medlemmene på Haiti stått sterkt i
evangeliet idet de fortsetter å hjelpe og styrke hverandre og menneskene
rundt seg.
«Det er riktig at alt vi
hadde, både våre materielle
eiendeler og våre familier,
ble borte. Men vår tro på
Jesus Kristus ble ikke ødelagt,» sa Yves Pierre-Louis,
biskop i Leogane menighet.
«Det var en fin anledning
for oss til å evaluere oss
selv som Kristi disipler.»
Ikke minst de lokale
prestedømslederne var et
godt eksempel på tro og vitnesbyrd idet
de vokste med utfordringen, lærte å
utføre sine kall i vanskelige stunder og
hjelpe andre i nød, sa eldste Francisco J.
Viñas i De sytti, president for området
Karibien.
«De brukte sine prestedømsnøkler til
velsignelse for både medlemmer og ikkemedlemmer,» sa han. «De samarbeidet
med hverandre og mottok Åndens veiledning for å kunne takle de vanskelige
utfordringene dag for dag.»
Jordskjelvets ødeleggelser skapte en
utfordring, spesielt for biskoper på Haiti,
sa Prosner Colin, president for Port-auPrince Haiti stav. Biskoper og andre kirkeledere fikk plutselig ansvaret for å ta
seg av hundrevis av medlemmer, i tillegg
til sine egne familier.
«[Biskopene] fortsetter å hjelpe,» sa
president Colin. «De forstår at de har
mistet mye, men de har evangeliet. De
oppfordrer medlemmene til å fortsette å
leve verdig.»
Biskop Pierre-Louis ble en samfunnsleder etter jordskjelvet. Gjennom ukene og
månedene etter ødeleggelsene på Haiti,
viet han sitt liv til å hjelpe både medlemmer og ikke-medlemmer i Leogane.
«Han er den mest fantastiske og
ydmyke tjeneren du noensinne vil møte,»
sa Chad Peterson, en lege fra Arizona
som samarbeidet med biskop PierreLouis som frivillig etter jordskjelvet.
Tro i dag og for fremtiden
Mange historier har blitt fortalt om
medlemmer over hele Haiti hvis standhaftighet og tro på Herren har hjulpet
dem gjennom deres prøvelser.
«Selv om de trofaste hellige har hatt
store lidelser, er de fulle av håp for fremtiden,» sa eldste Wilford W. Andersen i De
sytti i sin tale på generalkonferansen i
april 2010. «I likhet med de tidlige pionerene i 1846, er deres hjerte knust, men
deres kampånd sterk. De lærer oss også
at håp, lykke og glede ikke er resultater
av omstendighetene, men av tro på
Herren.»
Et tegn på den slags lydighet og tro
var at Kirkens møter gikk sin gang uten
avbrudd like etter jordskjelvet.
Til tross for ødeleggelsene i landet,
kom medlemmene på Haiti til kirken
smilende og kledd i sitt beste søndagstøy.
Evangeliet var den livlinen mange av dem
satte sin lit til for å komme opp av sin
sorg og fortvilelse.
«Til tross for at de har mistet hjem,
jobber og familiemedlemmer, er menneskene så kjærlige, tillitsfulle og godhjertede. De har en forbløffende tro,» sa bror
Peterson.
I dag fortsetter Kirken å blomstre på
Haiti. Tilstedeværelsen på nadverdsmøtet
har økt, sa president Colin, og Haitis innbyggere fortsetter innsatsen for å gjenoppbygge sine lokalsamfunn.
«Medlemmene gjør mye for å tjene
andre,» sa han. «De besøker dem, og de
leter etter jobbmuligheter for seg selv og
for andre.»
Berthony Theodor, en innfødt haitier
og leder for Kirkens velferdsprogram på
Haiti, sier at han og andre nåværende
og fremtidige ledere i Kirken på Haiti
har fått verdifull erfaring på grunn av
katastrofen.
«Vi har anledning til å tjene andre og
igjen vise dem hvor glad vi er i dem,» sa
han. «Vi har igjen fått bekreftet at vi ikke
er alene i verden, at vi tilhører Herrens
folk.»
Bror Theodor sa at jordskjelvet – eller
en hvilken som helst katastrofe – ikke
kunne frata medlemmene på Haiti deres
fred eller glede.
«Jeg kan vitne om at Herren aldri
glemmer sine barn,» sa han. «Han vet
hvor jeg er. Han kjenner min situasjon.
Han vil aldri overlate meg til meg selv.» ■
Hjelp fra Kirken
U
middelbart etter jordskjelvet i januar 2010, sendte Kirken nødhjelpsforsyninger til Haiti. Helsearbeidere fulgte kort tid senere og opprettet
klinikker i møtehus og samarbeidet med lokale sykehus for å få utført
nødvendige operasjoner.
Men etter hvert som en viss stabilitet begynte å vende tilbake til Haiti,
begynte Kirken gradvis å rette sin hjelp mot gjenoppbygging istedenfor nødhjelp. Den sørget for ressurser for å hjelpe innbyggerne å bli selvhjulpne og
komme på fote igjen.
Disse ressursene var blant annet små matvarelagre etter modell av biskopenes lagerhus og materialer til 600 midlertidige tilfluktsrom – som ble satt sammen av medlemmer på Haiti – for å beskytte de hjemløse under orkansesongen.
Kirken opprettet også et medisinsk henvisningsprogram bemannet av lokale
haitiske leger for å hjelpe medlemmene å få hjelp og ressurser. Kirkens familiekontor bidro også med opplæring til haitiere som kunne gi psykologisk rådgivning til personer som har vanskelig for å takle situasjonen.
Kirken har styrket sitt arbeidsformidlingsprogram på Haiti med sysselsettingsspesialister som kan hjelpe medlemmene å finne jobber og muligheter til å
starte eget foretak.
«Vi er takknemlige for all støtte medlemmene på Haiti har fått fra Kirken,» sa
biskop Yves Pierre-Louis. ■
Mai 2010
139
Eldste
Kevin R.
Duncan
i De sytti
H
elt siden han var
barn, var eldste Kevin
Read Duncan ivrig
etter å tjene Herren som
misjonær. «Jeg satt aldri på
gjerdet. Jeg visste alltid at
jeg ville reise på misjon,»
sier han.
I god tid før sin 19-årsdag
møtte eldste Duncan tilfeldigvis en generalautoritet fra
Misjonæravdelingen som
utfordret ham til å lære misjonærdiskusjonene utenat. Han
tok utfordringen, og ble
senere kalt til Chile Santiago
syd misjon. Hans tid som
misjonær bare forsterket hans
ønske om å tjene Herren. «Jeg
visste at jeg ville være misjonær hver eneste dag resten av
mitt liv,» sier eldste Duncan.
Eldste Duncan ble født i
oktober 1960, og er sønn av
David Henry og LaRene Eliza
Duncan. Han vokste opp på
en familiegård i West Point i
Utah. Livet på gården som
gutt, lærte ham ikke bare å
arbeide, sier han, men også
å elske å arbeide.
Denne arbeidsmoralen
140
Liahona
hjelp ham å ta en bachelorgrad i regnskapsførsel, en
mastergrad i skatteregnskap
og en doktorgrad i juridikum ved Brigham Young
University. Han innledet sin
karriere som skattejurist, og
startet senere et selskap
innen rettsteknologi.
Eldste Duncan og hans
hustru, Nancy Elizabeth
Smart, ble viet i Salt Lake tempel 27. juni 1986. De har fem
barn, heriblant et med eldste
Duncans første kone, den
avdøde Wendy Wallentine.
Nesten 20 år etter at han
var på misjon i Chile, vendte
eldste Duncan tilbake på en
tjenestemisjon som en av
Kirkens juridiske rådgivere
i Syd-Amerika. Mens han
var der ble han kalt til å presidere over Chile Santiago
nord misjon, og bodde i det
samme misjonshjemmet som
han hadde vært i som ung
misjonær.
Før han ble kalt til De syttis første quorum virket eldste
Duncan som rådgiver til en
biskop, menighetens misjonsleder, høyrådsmedlem og
områdesytti i området Utah
syd. ■
Eldste
Gerrit W.
Gong
i De sytti
E
ldste Gerrit Walter Gong
er kjent med bønnens
kraft og vet at vår himmelske Fader har en plan for
sine barn. Da eldste Gong var
ung, ble moren alvorlig syk.
Han husker at han ba «med
en liten gutts ord og følelser»
om at hun måtte overleve.
«Bønner besvares ulikt på
forskjellige tider i vårt liv, men
den gangen, er jeg takknemlig
for å kunne si, følte og visste
jeg at hun ville bli bedre,» sier
eldste Gong. «Jeg har aldri
siden tvilt på at vår himmelske Fader virkelig hører våre
bønner og, i sin egen visdom
og på sin egen måte, besvarer
dem.»
Eldste Gong har siden
opplevd denne kommunikasjonen med en kjærlig himmelsk Fader gjentatte ganger,
blant annet, sier han, da han
skulle gifte seg, oppdra barn,
ta avgjørelser angående sin
utdannelse og karriere og i
sin tjeneste i Kirken.
Før han ble kalt til De syttis første quorum virket eldste
Gong som høyrådsmedlem,
høyprestenes gruppeleder,
rådgiver i et presidentskap for
Søndagsskolen på stavsplan,
Seminar-lærer, biskop, stavens
misjonspresident, stavspresident og områdesytti.
Som yrkesutøver har eldste Gong vært spesialassistent
for USAs assisterende utenriksminister og spesialassistent for USAs ambassadør i
Beijing i Kina. Han har også
hatt stillinger ved Senter for
strategiske og internasjonale
studier (CSIS) i Washington,
D.C. Da han ble kalt, hadde
han stillingen som assistent
for Brigham Young Universitys
president, med ansvar for
planlegging og evaluering.
Eldste Gong er sønn av
Walter og Jean Gong. Han ble
født i desember 1953 og vokste opp i Palo Alto, California.
Han tok en bachelorgrad i
universitets- og asiatiske
studier ved Brigham Young
University. Han tok senere
mastergrad og doktorgrad i
internasjonale relasjoner ved
Oxford University, hvor han
var Rhodes-stipendiat.
Han var på misjon i
Taiwan, og giftet seg senere
med Susan Lindsay i Salt Lake
tempel i januar 1980. De har
fire sønner. ■
Eldste Patrick
Kearon
i De sytti
M
ens han en kort
tid oppholdt seg i
California, bodde
eldste Patrick Kearon hos
«en enestående» siste-dagershellig familie som presenterte
evangeliet for ham.
To år senere, hjemme i
England, møtte han misjonærer i en gate i London og
begynte til slutt å undersøke
Kirken. Han kom over et
skriftsted i Mormons bok som
lyder: «Mennesket er til for å
kunne ha glede» (2. Nephi
2:25). Skriftstedet gjorde inntrykk på ham fordi han husket
gleden i hjemmet til medlemsfamilien og den gleden
han så hos misjonærene som
underviste ham.
«Dette skriftstedet ga gjenklang i mine ører,» sier eldste
Kearon. «I de jeg hadde møtt,
så jeg hvordan vårt liv kan bli
enormt beriket ved å følge
Frelserens råd om å være ved
godt mot.»
Siden han sluttet seg til
Kirken 24. desember 1987,
har eldste Kearon vist godt
mot i en rekke kall, blant
annet som Unge menns
president på menighetsplan,
rådgiver til en biskop, grenspresident, stavspresident og
områdesytti.
Som nykalt medlem av De
syttis første quorum, sier han
at han alltid har «forsøkt å
følge Kirkens prinsipper. Jeg
har sett hvordan det kan forvandle et liv når man etterlever disse prinsippene.»
Eldste Kearon ble født
i Carlisle i Cumberland,
England, i juni 1961. Han
er sønn av Paddy og Patricia
Kearon. Ettersom faren tjenestegjorde i det britiske
Luftforsvaret, har eldste
Kearon utdannelse både fra
Midtøsten og fra Storbritannia.
Han møtte Jennifer Carole
Hulme mens hun studerte
i England i regi av Brigham
Young University. De ble viet
i Oakland California tempel i
1991. De har fire barn, men et
av dem har gått bort.
Eldste Kearon har bodd
og arbeidet i Storbritannia,
Saudi-Arabia og USA i forskjellige bransjer, herunder
politikk, helseomsorg og bilbransjen. Før han ble kalt
drev eldste og søster Kearon
et konsulentfirma innen kommunikasjon i England. ■
Eldste
Juan A.
Uceda
i De sytti
D
a eldste Juan Alberto
Uceda Andrade
begynte å vise interesse for Maria Isabel Bendezú
– kvinnen han til slutt giftet
seg med – visste han at hun
var spesiell. Begge hadde blitt
medlem av Kirken som ungdommer, og begge hadde
vært på misjon i sitt hjemland
Peru.
Men det var søster Ucedas
faste beslutning om å gifte seg
i templet som gjorde utslaget.
Den gangen lå nærmeste tempel i São Paulo i Brasil. «Det
tok syv dager bare å komme
seg dit, ved hjelp av alle
mulige transportmidler,» forklarer eldste Uceda. «Vi reiste
med buss, bil, båt, hest og
vogn, tog, lastebil og til og
med fly. Da vi kom frem til
templet, tok vi på veggene
bare for å forsikre oss om at
det ikke var en drøm. Det var
en skjellsettende opplevelse
for oss begge.»
Paret ble viet i São Paulo
Brasil tempel 13. april 1979.
De har fem barn.
Eldste Uceda ble født i juli
1953 i Lima, Peru. Han er
sønn av Juan Jose Uceda
Perez og Ines Andrade Uceda.
Etter at han ble medlem av
Kirken i 1972, studerte eldste
Uceda regnskapsførsel og PR
ved Jose Carlos Mariáteguiinstituttet i Lima. Han studerte også bedriftsledelse ved
Centro Andino de G.E.-instituttet og tok en bachelorgrad
i PR ved San Luis Gonzaga
universitet.
Eldste Uceda har arbeidet i
Kirkens skoleverk som områdeleder for Peru og Bolivia.
I 2003 flyttet han fra Peru til
New Jersey i USA for å hjelpe
sin far å utvikle en språkskole.
I tillegg til sin misjonærtjeneste har eldste Uceda virket
som høyrådsmedlem, biskop,
stavspresident, president for
Lima Peru nord misjon og
områdesytti. Han virker nå
i De syttis første quorum.
«Jeg har et sterkt vitnesbyrd om personlig åpenbaring
fra Den hellige ånd,» sier eldste Uceda. «Dette vitnesbyrdet blir stadig bekreftet
gjennom velsignelser som
kommer av lydighet.» ■
Mai 2010
141
Eldste
Larry R.
Lawrence
i De sytti
G
jennom forskjellige
kall og tjeneste i
Kirken har eldste
Larry Ray Lawrence lært å
sette sin lit til Herren av hele
sitt hjerte (se Ordspråkene
3:5).
Eldste Lawrence ble født i
Cheverly i Maryland i august
1947 og vokste opp i Tucson,
Arizona. Han er sønn av Argil
og Mary Lawrence. Han studerte ved University of
Arizona, hvor han tok en
bachelorgrad i biokjemi og
en doktorgrad i medisin, som
førte til en karriere innen
oftalmologi.
Han sluttet seg til Kirken
i 1970, 23 år gammel, og ble
viet til Laurel Stott i Mesa
Arizona tempel 5. november
1971.
Før han ble kalt til De syttis annet quorum hadde han
kall som blant annet eldstenes quorumspresident,
biskop, høyrådsmedlem,
stavspresident og stavens
misjonspresident.
Eldste Lawrence sier at
akkurat da det virket som om
142
Liahona
livet skulle begynne å roe seg
ned, med seks voksne barn
som hadde flyttet for seg selv,
ble han og hans hustru kalt
til å presidere over Russland
Novosibirsk misjon i Sibir i
2001. Eldste og søster
Lawrence måtte utøve tro da
de forlot sitt hjem og sin familie for å virke i et land hvor
språket, menneskene og klimaet var fullstendig ukjent.
«Det var en stor prøvelse
for oss å bare sette vår litt til
Herren,» sier søster Lawrence.
«Alt vi bekymret oss for, falt
på plass, og erfaringen forandret vårt liv.»
Et skilt på kjøkkenet i
misjonshjemmet tjente som
en stadig påminnelse om
å «se hen til [Frelseren] i
enhver tanke, tvil ikke, frykt
ikke» (L&p 6:36).
Eldste og søster Lawrence
regner sin misjonsopplevelse
som en av sitt livs beste, og
føler at den forberedte dem
for deres nye ansvarsoppgaver som følger med eldste
Lawrence sitt kall til De sytti.
«Vi vet ikke hva som ligger
foran oss, men vi vet at det vil
bli godt,» sier eldste
Lawrence. ■
Eldste Per G.
Malm
i De sytti
D
a eldste Per Gösta
Malm var 16 år gammel, var han på tjenestemisjon i Kirken, hvor han
hjalp til med å bygge nye
møtehus i Tyskland, Finland,
Nederland og Sverige. Han
har siden vært ivrig opptatt
med å bidra til å bygge opp
Kirken.
Eldste Malm ble født i
Jönköping i Sverige i september 1948. Han er sønn av Karl
Gösta Ivar og Anna-Greta
Malm. Han lærte mange av
livets viktigste lærdommer av
sine foreldre, understreket av
hans fars vitnesbyrd før han
døde 48 år gammel: «Hold
deg trofast til evangeliet.»
«Han lærte oss at vi i evangeliet ville finne løsninger på
det som betyr mest,» sier eldste Malm.
Etter den 18 måneder
lange bygningsmisjonen, virket eldste Malm på heltid i
Sverige Stockholm misjon.
Etter sin misjon ble han viet
til Ingrid Agneta Karlsson i
Bern Sveits tempel i oktober
1969. Han overtok sin fars
eiendomsmeglerfirma og
tok en mastergrad ved
Universitetet i Göteborg og
juridisk embedseksamen ved
Universitetet i Lund.
Han arbeidet for Kirken
som regional eiendomsforvalter. Senere, som forvaltningssjef, fikk han i oppdrag av Det
presiderende biskopsråd å
innlede en sammenslåing av
forvaltningsfunksjonene i
områdene Europa sentralt,
øst og nord.
Mens eldste og søster
Malm oppdro sine åtte barn,
virket han som stavens
misjonspresident, grenspresident, høyrådsmedlem, stavspresident, misjonspresident,
leder for informasjon og samfunnskontakt i Sverige og
områdesytti.
Hans erfaringer har bekreftet foreldrenes undervisning,
som han håper å kunne
videreformidle i sitt kall
i De syttis annet quorum.
«Evangeliet er vårt ankerfeste,» sier han. «Hvis vi er
trofaste mot det, vil det gi
oss en fred som overgår vår
forstand.» ■
Eldste Jairo
Mazzagardi
i De sytti
E
ldste Jairo Mazzagardi
vet hva det vil si å ofre i
Herrens tjeneste. I 1990
fikk eldste Mazzagardi en telefon fra president Thomas S.
Monson, som da var rådgiver i
Det første presidentskap. Han
kalte ham til å presidere over
Salvador Brasil misjon.
«Jeg hadde aldri drømt om
at jeg skulle bli misjonspresident,» sier eldste Mazzagardi.
«Jeg hadde vært stavspresident i mindre enn fem år. Det
gikk bra med firmaet vårt, og
vi hadde det travelt. Om jeg
tok imot dette kallet, innebar
det å forlate alt sammen.»
På slutten av telefonsamtalen ga president Monson eldste Mazzagardi tid til å tenke
over kallet. Men eldste
Mazzagardi og hans hustru
hadde bestemt seg mange år
tidligere for at de skulle vie
sitt liv til Herren, så han takket umiddelbart ja til kallet.
«Vi er beredt til å dra dit
Herren trenger oss,» sier han.
Før han ble kalt til De syttis annet quorum virket eldste
Mazzagardi som rådgiver til
en biskop, høyrådsmedlem,
rådgiver i et stavspresidentskap, stavspresident, regionalrepresentant, områdesytti,
rådgiver i presidentskapet for
Campinas Brasil tempel og
president for São Paulo Brasil
tempel.
Eldste Mazzagardi, som var
foretaksleder, arbeidet en del
av sin karriere i kjøttbransjen
og eide senere et eiendomsmeglerfirma. Han tjenestegjorde også i den brasilianske
Hæren som artillerisersjant
fra 1965 til 1966. Han er sønn
av Antonio og Margarida
Mazzagardi, og ble født i Itú i
Brasil i april 1947. Han vokste
opp der og i Jundiaí i Brasil.
Han og hans hustru, Elizabeth
Ienne, traff hverandre som
barn og giftet seg i Hoboken,
New Jersey i juli 1970.
I mange år var de ikke
interessert i Kirken, men etter
at bror og søster Mazzagardi
kom hjem til Brasil, inviterte
en venn dem til åpent hus for
São Paulo Brasil tempel. Der
fikk begge sterke åndelige
opplevelser. De ble døpt 31.
oktober 1978 og beseglet som
familie i november 1979. Bror
og søster Mazzagardi har tre
barn. ■
Rosemary M.
Wixom
Primærs
generalpresident
I
en verden full av støy og
usikkerhet trenger barn å
oppdage hvordan de kan
høre Åndens hvisken, sier
Rosemary Mix Wixom, som
nylig ble oppholdt som
Primærs generalpresident.
«Barn kan finne trygghet
i bønn,» sier hun. «De kan
vite at de aldri er alene, at
Frelseren går ved deres side
og at han elsker dem – selv
om de gjør feil.»
«Søster Wixom ble født
i desember 1948, datter av
Robert Wayne og Mary Mix,
og vokste opp i Salt Lake City,
Utah. Under oppveksten var
tvillingsøsteren hennes beste
venn, og foreldrene lærte
henne å gi med lett hjerte.
«Når vi kom inn døren
hjemme, følte jeg meg trygg,»
sier søster Wixom.
Da hun var 12 år gammel,
fikk hennes trygghetsfølelse
enda dypere røtter. På et vitnesbyrdsmøte følte hun plutselig et sterkt ønske om å
uttrykke sine følelser for
Frelseren. «Jeg reiste meg,
og min kjærlighet til Jesus
bare strømmet ut av meg,»
minnes søster Wixom.
Hennes mor hjalp henne å
forstå at det var Den hellige
ånd som hadde gitt henne
disse følelsene.
«Jeg hadde aldri visst at
Den hellige ånd var så innflytelsesrik og så reell,» sier søster Wixom. Mange år senere
ga Den hellige ånd henne en
overveldende følelse av fred
mens hun ba for et av sine
barn. Hennes håp nå er at foreldre og ledere og lærere i
Primær kan hjelpe barna å
lære å høre Den hellige ånds
hvisken.
Søster Wixom tok en
bachelorgrad i pedagogikk
ved Utah State University.
Hun og hennes mann, Blaine
Jackson Wixom, ble viet i Salt
Lake tempel 18. august 1970.
De har seks barn.
Søster Wixom var medlem
av Primærs generalutvalg før
hun virket sammen med sin
mann, da han presiderte over
Washington D.C. syd misjon.
Søster Wixom var senere
medlem av Unge kvinners
generalutvalg, hvor hun virket
da hun ble kalt som Primærs
generalpresident. ■
Mai 2010
143
Jean A.
Stevens
Førsterådgiver
i Primærs
generalpresidentskap
J
ean Alldredge Stevens
tror det har stor innvirkning på barn at de føler
kjærlighet tidlig i livet. Ved å
oppleve kjærlighet får barn
hjelp til å kjenne og forstå
den store kjærlighet som vår
himmelske Fader og Frelseren
har for dem.
Søster Stevens ble født i
Salt Lake City, Utah i november 1952. Hun er datter av
Claron og Helen Alldredge.
«Jeg ble oppdratt av foreldre med stor tro,» sier søster
Stevens. «De elsket Herren,
og de underviste i evangeliet i
vårt hjem. Spesielt mor hadde
en enestående evne til å elske
andre.» Hun følte fra ung
alder av at foreldrene elsket
henne og elsket å tjene
Herren.
Søster Stevens fulgte det
samme mønsteret i sin egen
familie etter at hun hadde giftet seg med Mark Stevens i
Salt Lake tempel 12. september 1973. De har fem barn.
Søster Stevens er takknemlig for å kunne tjene Herren,
og er spesielt takknemlig for
144
Liahona
anledningen til å tjene
Primær-barn.
«Barn er så følsomme for
åndelige ting,» sier søster
Stevens. «De kommer inn i
dette liv med et troende
hjerte. Man kan føle deres
guddommelige natur når de
kommer til denne jord etter
nylig å ha forlatt sin himmelske Faders nærhet.»
Søster Stevens tror ledere
og lærere i Primær spiller en
viktig rolle ved å hjelpe foreldre å undervise i Jesu Kristi
evangelium. «Primær gir
barna en fantastisk mulighet
til å føle kjærlighet, og lærere
og ledere mulighet til å
underbygge den undervisning
som blir gitt i hjemmet,»
sier hun.
Før hun ble kalt som førsterådgiver i Primærs generalpresidentskap, var søster
Stevens medlem av Primærs
generalutvalg. Hun har også
vært Hjelpeforeningens president på menighetsplan, rådgiver i Primærs presidentskap
på menighetsplan og lærer
i evangeliets lære. Søster
Stevens tok en bachelorgrad
i matematikk og pedagogikk
ved University of Utah. ■
Cheryl A.
Esplin
Annenrådgiver
i Primærs
generalpresidentskap
C
heryl Asay Esplin,
annenrådgiver i
Primærs generalpresidentskap, kan ikke huske en
tid at hun ikke trodde på vår
himmelske Fader og Jesus
Kristus. «Jeg lærte i ung alder
å be,» sier hun. «Jeg pleide å
be Gud om hjelp før jeg
gjorde noe annet, og jeg fikk
alltid svar på mine bønner.»
Søster Esplin ble født i
oktober 1944, datter av Orson
og Mildred Asay, og vokste
opp på en gård 13 km øst for
Lovell i Wyoming. Som den
nest eldste av ni barn, ble hun
ofte bedt om å være barnevakt. Mens hun hadde ansvaret for sine yngre brødre og
søstre, husker søster Esplin at
hun ba for sin families sikkerhet mens foreldrene var
borte.
Søster Esplin tok en
bachelorgrad i grunnskolepedagogikk ved Brigham Young
University. Under studiene
møtte hun sin mann, Max
Esplin, og ble viet til ham i St.
George Utah tempel 1. september 1967. Etter fullført
utdannelse ble bror Esplin
innkalt i militæret, og søster
Esplin underviste en femteklasse i to år i nærheten av sin
familie i Byron, Wyoming.
Hun har virket i
Hjelpeforeningen, Unge
kvinner og Primær. Hennes
forrige kall var som medlem
av Primærs generalutvalg.
Hun virket også sammen med
sin mann da han var president
for North Carolina Raleigh
misjon.
Bror og søster Esplin har
fem barn. Søster Esplin elsker
å være sammen med sine barnebarn. De lager pannekaker
og vafler, kler seg ut, går på
vandreturer og leser historier
sammen.
Søster Esplin elsker budskapet i sitt favorittskriftsted,
Lære og pakter 84:88: «Og
hos den som mottar dere, der
vil jeg også være, for jeg vil gå
foran dere. Jeg vil være ved
deres høyre og ved deres venstre hånd, og min Ånd skal
være i deres hjerter og mine
engler rundt om dere og
støtte dere.» Hun håper barn
vil huske at vår himmelske
Fader alltid er tilgjengelig for
dem gjennom bønn. ■
Elven Susquehanna i Harmony, Pennsylvania, ser i dag omtrent slik ut som da Joseph og Emma Smith bodde i nærheten av den
fra desember 1827 til juni 1829. Her begravet de sin førstefødte som spedbarn i 1828. Her fullførte profeten Joseph oversettelsen av gullplatene,
som ble til Mormons bok. Og ved elvens bredd mottok Joseph Smith og Oliver Cowdery Det aronske prestedømme av døperen Johannes
(se L&p 13:1) og Det melkisedekske prestedømme av Peter, Jakob og Johannes (se L&p 128:20).
Harmony, Pennsylvania, av Al Rounds
«Hvor takknemlige vi er for Jesu Kristi gjengitte evangelium og for alt det
gode det gir oss,» sa president Thomas S. Monson ved avslutningen av den
180. årlige generalkonferanse. «Herren har utøst sine velsignelser over oss
som et folk. Jeg bærer vitnesbyrd for dere om at dette verk er sant, at vår
Frelser lever og at han leder og veileder sin kirke på jorden i dag.»