Norges ulike statlige samarbeidsforhold med Israel
FELLESUTVALGET FOR PALESTINA Rapport 2012 - Norges ulike statlige samarbeidsforhold med Israel – En mangel på koherens i norsk Midtøstenpolitikk? - En problematisering av mangel på koherens i norsk Midtøstenpolitikk gjennom å se på norsk-israelske samarbeidsforhold som bidrar til opprettholdelse av den israelske okkupasjonen av Det palestinske området Skrevet av Are Øverseth Blomfeldt, Alexandre Æbdallah Sandvik Lillerødberget og Elisabet Palerud 1 Sammendrag Hvert år gir norske myndigheter flere hundre millioner kroner i bistand til palestinske selvstyremyndigheter for oppbygging av institusjoner i en framtidig palestinsk stat. Samtidig går det store summer til den israelske okkupasjonsindustrien gjennom blant annet Statens Pensjonsfond Utlands investeringer i selskaper som er med på å opprettholde okkupasjonen av palestinsk land, og gjennom våpenhandel med israelsk våpen- og forsvarsindustri. Dette mener vi innebærer en viss mangel på koherens i norske myndigheters politikk. Denne rapporten har som mål å tydeliggjøre denne mangelen på koherens, og å se på årsakssammenhengen mellom konflikt/okkupasjon og norsk kapital. Vi har gjort dette ved å konsentrere oss om tre områder i Norges samarbeidsforhold med Israel på statlig nivå. Disse tre områdene er økonomiske investeringer, hovedsakelig gjennom Statens pensjonsfond utland, handel med våpen og annet militært utstyr, samt institusjonelt samarbeid. Vi ønsker å vise det vi mener er en sammenheng mellom konflikt og okkupasjon på den ene siden, og kapital i form av norske investeringer og våpenhandel på den andre. Rapporten er utarbeidet med støtte fra Norad gjennom rammeavtale for informasjonsarbeid. 2 Innhold Innledning…………………………………………………………………………….s 4 Kapittel 1: Norges forhold til Det palestinske området……………………………………………………………………………...s 5 1.1. Innledning………………………………………………………………………..s 5 1.2. Politisk/diplomatisk……………………………………………………………...s 5 1.3. Økonomisk……………………………………………………………………….s 6 1.4. Konklusjon……………………………………………………………………….s 7 Kapittel 2: Økonomisk samarbeid Norge – Israel…………………………....s 9 2.1. Innledning………………………………………………………………………...s 9 2.2. Norske investeringer i israelsk økonomi………………………………………....s 9 2.3. Norske investeringer som ellers bidrar til å opprettholde okkupasjonen………...s 13 2.4. Konklusjoner og anbefalinger…………………………………………………....s 15 Kapittel 3: Handel med våpen og annet militært materiell Norge – Israel………………………………………………………………………………….s 17 3.1. Innledning………………………………………………………………………...s 17 3.2. Eksport: Norsk eksport av forsvarsmateriell til Israel siden 2002………………..s 17 3.3. Import: Norske anskaffelser av forsvarsmateriell fra Israel siden 2005………….s 22 3.4. Konklusjoner og anbefalinger…………………………………………………….s 26 Kapittel 4: Institusjonelt samarbeid Norge – Israel…………………………..s 29 4.1. Innledning………………………………………………………………………...s 29 4.2. Premiering av militærtjeneste i Israel…………………………………………….s 29 4.3. Technion – Israel Institute of Technology………………………………………..s 30 4.4. Ben-Gurin University of the Negev………………………………………………s 31 4.5. Hebrew University of Jerusalem………………………………………………….s 33 4.6. Tel Aviv University……………………………………………………………….s 35 4.7. Konklusjon………………………………………………………………………..s 35 Konklusjoner og anbefalinger…………………………………………………....s 36 3 Innledning Hvert år gir norske myndigheter flere hundre millioner kroner i bistand til palestinske selvstyremyndigheter for oppbygging av institusjoner i en framtidig palestinsk stat. Samtidig går det store summer til den israelske okkupasjonsindustrien gjennom blant annet Statens Pensjonsfond Utlands investeringer i selskaper som er med på å opprettholde okkupasjonen av palestinsk land, og gjennom våpenhandel med israelsk våpen- og forsvarsindustri. Dette mener vi innebærer en viss mangel på koherens i norske myndigheters politikk. Denne rapporten har som mål å tydeliggjøre denne mangelen på koherens, og å se på årsakssammenhengen mellom konflikt/okkupasjon og norsk kapital. Vi har gjort dette ved å konsentrere oss om tre områder i Norges samarbeidsforhold med Israel på statlig nivå. Disse tre områdene er økonomiske investeringer, hovedsakelig gjennom Statens pensjonsfond utland, handel med våpen og annet militært utstyr, samt institusjonelt samarbeid. Vi ønsker å vise det vi mener er en sammenheng mellom konflikt og okkupasjon på den ene siden, og kapital i form av norske investeringer og våpenhandel på den andre. På bakgrunn av det store omfanget i å kartlegge samarbeidsforholdet fullt ut har vi måttet begrense oss, og vår rapport dekker på langt nær alt. Vi har valgt ut noen tema og områder, og innenfor disse tatt for oss noen case som vi håper belyser den problemstillingen vi har framsatt. Det finnes ennå mye å gjøre research på både når det gjelder økonomiske investeringer/samarbeid, militært samarbeid og institusjonelt/forskningssamarbeid. I første kapittel har vi sett kort på Norges forhold til Det palestinske området. Dette for å gi et overblikk over de samarbeidsforhold den norske stat har med Det palestinske området, samt for å kontekstualisere norsk Midtøstenpolitikk og det vi mener er en mangel på koherens i denne sammenheng. Vi tar her for oss forholdet i et økonomisk og et politisk/diplomatisk perspektiv. Det andre kapittelet tar for seg Norges økonomiske forhold til Israel. Her ser vi på norske investeringer gjennom Statens Pensjonsfond Utland i hovedsakelig israelske selskaper som vi mener bidrar til å opprettholde den israelske okkupasjonen og den kritikkverdige menneskerettighetssituasjonen i Det palestinske området. Det tredje kapittelet ser på handel med våpen og annet militært utstyr mellom Norge og Israel. Her ligger fokuset på eksport av norsk forsvarsmateriell til Israel, samt import av israelsk forsvarsmateriell til Norge. Det fjerde og siste kapittelet i denne rapporten omhandler institusjonelt samarbeid mellom Norge og Israel. Her har vi sett på noen norske offentlige institusjoner og deres samarbeidsavtaler med israelske institusjoner. Vi ønsker å bruke denne rapporten som et grunnlagsdokument for videre kampanje- og informasjonsarbeid i framtiden, og håper også andre interesserte kan ha nytte av denne rapporten enten som et grunnlag for politisk kampanje- og informasjonsarbeid, eller som et grunnlag for videre research på temaet. 4 Kapittel 1: Norges forhold til Det palestinske området 1.1. Innledning Som nevnt i hovedinnledningen er det noen av Norges samarbeidsforhold med Israel som vi mener kan bidra til å styrke Israel som en okkupasjonsmakt som står i fokus i denne rapporten. For å bedre kunne kontekstualisere mangelen på samstemthet har vi også valgt å se kort på Norges forhold til Det palestinske området representert ved De palestinske selvstyremyndighetene. I denne delen vil vi derfor gi en kort oversikt over Norges forhold til Det palestinske området på et økonomisk og politisk/diplomatisk plan. Norge har lenge vært en av de viktigste bidragsyterne og støtte til de palestinske selvstyremyndighetene på ulike områder. Det har vært en historisk tradisjon å gi sin støtte til, og til tider spille en sentral rolle i, fredsforhandlinger og forsøk på å oppnå en selvstendig palestinsk stat side om side med Israel. 1.2. Politisk/diplomatisk Norge har spesielt siden forhandlingene opp mot den såkalte Osloavtalen i 1993 hatt et tett samarbeid på politisk/diplomatisk og bistandsnivå med palestinske representanter og selvstyremyndigheter. Norske myndighetspersoner, spesielt daværende utenriksminister Johan Jørgen Holst og Terje Røed Larsen, var initiativtakere til at palestinske representanter(PLO) og israelske myndigheter endelig møttes i hemmelige forhandlinger1. Norge hadde opparbeidet et tillitsforhold til begge partene, på israelsk side gjennom et nært forhold mellom de sosialdemokratiske partiene i Norge og Israel. Begge innehadde regjeringsmakten da forhandlingene startet. Samtidig var det en stadig tettere kontakt med toppledelsen i PLO på bakgrunn av blant annet norsk deltakelse i UNIFIL i Libanon2. Dette var den viktigste årsaken til at Norge kunne spille en såpass sentral rolle i forhandlingene i 1993. Avtalen ble undertegnet i Washington D.C. 13. september 1993, og var ment som en overgangsavtale som senere skulle føre fram mot en endelig fredsavtale og tostatsløsning for israelere og palestinere. Vi vet nå at det ikke gikk slik. Norge har allikevel hatt tette relasjoner til palestinske selvstyremyndigheter ved bruk av bistand og diplomati, særlig gjennom Norges lederposisjon i AHLC(Giverlandsgruppen – se nedenfor). Norge er i følge Norad et av de få vestlige landene som er i dialog på embetsnivå med alle sentrale parter i regionen3. Da Hamas vant over det regjerende Fatah ved det palestinske valget i 2006, var Norge en av de svært få landene i verden som offisielt anerkjente Hamas som rettmessig vinner av valget og som de nye palestinske lederne. 1 Store Norske Leksikon: http://snl.no/Oslo-avtalen Ibid. 3 Norad – fakta om Det palestinske området: http://www.norad.no/no/om-bistand/landsider/midtøsten/det2 palestinske-området Ibid. 34 Erik Solheim, Norad – fakta om artikkel Det palestinske 11.04.2006,området: Utenriksdepartementet: http://www.norad.no/no/om-bistand/landsider/midtøsten/dethttp://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/aktuelt/taler_artikler/utviklingsministeren/2006/om-bistand-til-detpalestinske-området 2 5 I norske myndigheters offisielle posisjon for å løse konflikten mellom palestinerne og israelerne heter det at det på fredelig og diplomatisk vis må forhandles fram til en tostatsløsning4. Engasjementet for en slik posisjon er og har alltid vært sterkt hos norske myndigheter5. Det blir derfor også understreket viktigheten av en prosess for palestinsk statsbygging for at den norske posisjonen skal bli en mulighet. Dette har i de senere årene blitt mer og mer viktig, særlig med Salam Fayyad sitt statsbyggingsprosjekt de to siste årene. Fayyads prosjekt har igjen ledet opp mot palestinernes medlemssøknad til FN i september i 2011. 1.3. Økonomisk Norge har lenge støttet De Palestinske Selvstyremyndighetene gjennom økonomisk bistand. Siden 2005 har norske myndigheter overført betydelige summer i bistand til Det palestinske området hvert år, og beløpet har stort sett økt for hvert år. Historisk utvikling siden 20056: 2005: 477 millioner kroner 2006: 563 millioner kroner 2007: 622 millioner kroner 2008: 661 millioner kroner 2009: 629 millioner kroner 2010: 661.9 millioner kroner Kilder: www.norad.no I 2010 var det samlete bistandsbeløpet til Det Palestinske området på 661.9 millioner kroner7. Budsjettstøtten, gitt gjennom Verdensbanken, var på 233 millioner norske kroner. Det setter Det Palestinske området på femteplass totalt over hvilke land som mottar mest bistandsmidler fra Norge i 2010. Mesteparten av støtten gikk til å sikre økonomisk utvikling og handel i tillegg til godt styresett. Institusjonsbygging er et prioritert område. I tillegg gikk midlene til å sikre utdanning, helse og sosial 4 Erik Solheim, artikkel 11.04.2006, Utenriksdepartementet: http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/aktuelt/taler_artikler/utviklingsministeren/2006/om-bistand-til-detpalestinske-omradet.html?id=273484 5 Stortingsmelding nr. 23(2010-2011), Utenriksdepartementet: http://www.regjeringen.no/nn/dep/ud/dok/regpubl/stmeld/2010-2011/meld-st-23-20102011/12.html?id=642047 6 Norad – fakta om Det palestinske området: http://www.norad.no/no/om-bistand/landsider/midtøsten/detpalestinske-området 7 www.norad.no: http://www.norad.no/no/om-bistand/norsk-bistand-i-tall 6 sektor, kostnader i Norge og uspesifisert Nødhjelp, samt miljø og energi8. Historisk og politisk sett er bistanden til Det palestinske området basert på et ønske om å bidra til en palestinsk statsdannelse, noe som innebærer en tostatsløsning mellom palestinerne og israelerne(som nevnt ovenfor)(ibid.). Norge er også leder for den såkalte giverlandsforumet for Det palestinske området(Ad Hoc Liaison Committee – AHLC)9. AHLC ble grunnlagt i oktober 1993 på bakgrunn av Osloavtalen i september samme år. Det første møtet ble holdt i november 1993 og ledet av daværende norske utenriksminister Johan Jørgen Holst. Gruppen består av 15 medlemmer, der EU og USA er co-sponsorer, i tillegg til at FN, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet deltar. Både de palestinske selvstyremyndighetene og den israelske regjeringen er en del av gruppen. Gruppen fungerer som en koordinator av bistand til det palestinske folket, og forsøker gjennom sitt virke å fremme dialog mellom donorer, De palestinske selvstyremyndighetene (PA) og den israelske regjeringen. Norske myndigheter har de siste årene lagt vekt på den alvorlige situasjonen for den palestinske befolkningen når det gjelder hvor mye bistand som går til De palestinske områdene10. Det blir sett på som viktig å opprettholde bistanden, slik at alt ligger til rette for en framtidig selvstendig palestinsk stat i tråd med målsettingen om en tostatsløsning som løsning på konflikten. I februar 2012 overførte Norge 240 millioner kroner i budsjettstøtte til de palestinske selvstyremyndighetene (PA), noe som gjorde Norge til et av de første donorlandene som overfører sitt bidrag i 201211. Utenriksminister Jonas Gahr Støre oppfordret her andre land til å overføre sine bidrag så raskt som mulig for å opprettholde stabilitet i den palestinske økonomien. 1.4. Konklusjon Vi ser at Norge har hatt en tett kontakt og samarbeidsforhold med De palestinske selvstyremyndighetene gjennom de siste tiårene. Kontakten fikk for alvor en mer ”offisiell” karakter med Osloprosessen og Osloavtalen i 1993. Siden den gang har Norge vært involvert i flere forsøk på fredsforhandlinger mellom de to partene. Norge har også fungert som en viktig støttespiller for palestinske myndigheters forsøk på å bygge opp en levedyktig og bærekraftig fremtidig palestinsk stat gjennom både politiske/diplomatiske bånd, og ikke minst gjennom direkte økonomisk bistand og som 8 www.norad.no: http://www.norad.no/no/om-bistand/landsider/midtøsten/det-palestinske-området Local Development Forum: http://www.lacs.ps/article.aspx?id=6 10 Erik Solheim, artikkel 11.04.2006, Utenriksdepartementet: http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/aktuelt/taler_artikler/utviklingsministeren/2006/om-bistand-til-detpalestinske-omradet.html?id=273484 11 Pressemelding fra Utenriksdepartementet 28.02.2012: http://www.regjeringen.no/nn/dep/ud/pressesenter/pressemeldinger/2012/pa_240millioner.html?id=673633 Det norske representasjonskontoret i Det palestinske området, 02.03.2012: http://www.norway.org.ps/News_and_events/Press_Release/Norway-transfers-NOK-240-million-to-thePalestinian-authorities/ 9 7 leder av AHLC. Sett i tall lå palestinerne på 5. plass over de som mottok mest bistand fra Norge i 2001, et tall som har holdt seg forholdsvis stabilt (med noe økning) de siste årene. 8 Kapittel 2: Økonomisk samarbeid Norge – Israel 2.1. Innledning I denne delen av rapporten rettes fokus mot norsk økonomisk samarbeid med Israel som på ulike måter bidrar til å opprettholde okkupasjonen av Palestina. Det er tatt utgangspunkt i de investeringene Statens pensjonsfond Utland har i selskaper som på ulike måter har sin aktivitet på okkupert område. 2.2. Norske investeringer i israelsk økonomi Statens pensjonsfond utland har pr. 31.12.2011 aksjer i det israelske holdingselskapet CII (Clal Industries and Investments Ltd) til en verdi av 9 249 534 kroner12. CII eier 75 % av aksjene i det israelske selskapet Nesher Israel Cement Enterprises gjennom holdingselskapet Mashav Initiating and Development13. Nesher produserer sement og har monopol over det israelske sementmarkedet. Selskapet selger mer enn 85 % av all sement som kjøpes i Israel. Prosjektet Who Profits from the Occupation skriver på sine nettsider at det derfor er sannsynlig at selskapet har bidratt med sement til muren, sjekkpunkter, bosetninger på Vestbredden og israelsk byggevirksomhet i okkuperte områder. I tillegg har selskapets sement blitt observert på byggeplasser i bosetninger på Vestbredden og i konstruksjonen av light railprosjektet i Jerusalem som binder bosetningsområdene i okkupert ØstJerusalem med sentrum av byen14. Irske Project Clean Hands har avdekket at sement fra Nesher har blitt brukt i byggingen av boligblokker i den israelske bosetningen Har Homa utenfor Bethlehem. Project Clean Hands har fotografert sementsekker liggende på byggeplasser i bosetningen. Den jorda som blokkene ble bygget på var et av de siste skogområdene på Vestbredden, og var i tillegg et viktig naturreservat og rekreasjonsområde for palestinerne15. Palestinerne kjenner denne jorda som Abu Ghneim-fjellet. Det ligger mindre en 2 km nord for Bethlehem, og har opp gjennom historien vært eid av palestinere fra Bethlehem, Beit Sahour, og landsbyene Um Tuba og Sur Baher. Da Israel okkuperte Vestbredden og Øst-Jerusalem i 1967 lagde de også nye grenser for Øst-Jerusalem slik at Abu Ghneim-fjellet ble inkludert der og tatt ut av Bethlehems grenser. I 2011 bodde det 13 000 bosettere i Har Homa16. I august 2011 ble det godkjent byggingen av 930 nye hjem i bosetningen. Det israelske innenriksdepartementet annonserte at minst 20 % av hjemmene ville være små slik at de passet for 12 http://www.nbim.no/Global/Documents/Holdings/2011%20EQ_holdings_SPU.pdf http://whoprofits.s483.sureserver.com/node/22465 14 http://whoprofits.s483.sureserver.com/node/22433 15 http://projectcleanhands.wordpress.com/ 16 http://en.wikipedia.org/wiki/Har_Homa 13 9 unge familier17. Det kan synes som om at israelske myndigheter legger opp til stabilitet og befolkningsvekst i Har Homa. Gjennom Nesher Israel Cement Enterprises Ltd. er CII ytterligere involvert i selskapsaktivitet på okkupert område. Nesher er deleier i Taavura Holdings Ltd. Taavura skriver på sine nettsider at en av deres hovedaktiviteter inkluderer import, markedsføring og service på kjøretøyer brukt til flytting av jord og byggevirksomhet fra Liebherr18. Disse kjøretøyene har blitt brukt i konstruksjon av muren19, noe som blant annet har skjedd ved den palestinske landsbyen Ni’lin20. Alle israelske mobiltelefontjenesteselskaper er kommersielt involvert i okkupasjonen gjennom å tilby tjenester til det israelske militæret og bosettere. Pr. august 2009 er det fire selskaper21. Ifølge en rapport fra Verdensbanken fra februar 2008 var 20-45 % av det palestinske markedet på israelske hender22. Selskapene bruker den israelske kontrollen over de palestinske områdene til å utnytte de palestinske frekvensene og å tvinge sine tjenester gjennom på det palestinske området. I tillegg bygger selskapene infrastruktur, vedlikeholder eiendom og utstyr i israelske bosetninger, og tilbyr mobiltelefontjenester til bosetterne. Mange av disse områdene hvor selskapene har sin aktivitet er privat eid palestinsk land23. I tillegg oppnår det israelske militæret store fordeler av å bruke mobilnettverkene. Ved å bruke dem til sin feltkommunikasjon kunne de erstatte sin uhåndterbare militærradioer med mindre utstyr som kunne sende og motta bilder fra felten og GPS-lokaliteter mellom soldater og enheter24. Statens pensjonsfond utland har pr. 31.12.2011 enten aksjer i alle disse selskapene, eller er indirekte involvert i disse selskapene gjennom å ha aksjer i selskaper som kontrollerer eller eier de israelske mobiltelefontjenesteselskapene25. Statens pensjonsfond utland har pr. 31.12.2011 blant annet aksjer i Cellcom til en verdi av 33 567 074 kroner26. Cellcom er et av de selskapene som også opererer på det palestinske markedet. Cellcom har satt opp 241 antenner og infrastruktur for telekommunikasjon på okkupert jord på Vestbredden. Disse installasjonene brukes til å forsyne både bosettere og palestinere med mobiltelefontjenester. For bosetterenes del har Cellcom salgs- og kundeservicekontorer i bosetningene Ariel, Mod’in Illit, Beithar Illit, og Pisgat Ze'ev i okkupert Øst-Jerusalem. I Beithar Illit driver Cellcom et telefonsalgsprosjekt der ultraortodokse jøder fra bosetningen er ansatt. I tillegg oppnår Cellcom fordeler gjennom å være en av mange israelske mobiltelefontjenesteforsynere som er større 17 http://www.israelnationalnews.com/News/News.aspx/146390#.T0S7RvlZq88 http://www.daf.co.il/DAF_Israel/About_Tashtit_and_Taavura 19 http://whoprofits.s483.sureserver.com/node/22365 20 http://www.youtube.com/watch?gl=GB&hl=en-GB&v=QGQE2NlxtGA 21 http://whoprofits.s483.sureserver.com/content/cellular-companies-and-occupation 22 http://siteresources.worldbank.org/INTWESTBANKGAZA/Resources/2942641166525851073/TelecomPaperFeb10final.pdf 23 http://whoprofits.s483.sureserver.com/content/cellular-companies-and-occupation 24 Hollow land – Israels architecture of occupation, av Eyal Weizman, 2007. 25 http://www.nbim.no/Global/Documents/Holdings/2011%20EQ_holdings_SPU.pdf 26 http://www.nbim.no/Global/Documents/Holdings/2011%20EQ_holdings_SPU.pdf 18 10 enn palestinske konkurrenter i det palestinske markedet27. Okkupasjonsforholdene gir de israelske selskapene flere fordeler i konkurransen med de palestinske. Israelske myndigheter gir ikke tillatelser til palestinske selskaper for å sette opp antenner og infrastruktur for kommunikasjon i det som kalles område C etter Osloavtalen. Område C er under full israelsk kontroll og utgjør 59 % av Vestbredden, noe som gjør det praktisk umulig for palestinske tilbydere å tilby mobiltelefontjenester i mange områder av Vestbredden. I tillegg er den frekvensandelen som israelske myndigheter har tildelt de palestinske selskapene veldig begrenset. Dette begrenser rekkevidden og den generelle kvaliteten til de palestinske tilbyderne. Palestinere benytter seg isteden av israelske tilbydere, hvertfall utenfor de store palestinske byene. Cellcom, som ett av de fire selskapene, betaler heller ikke skatt til palestinske myndigheter for sin kommersielle aktivitet i det palestinske markedet. Dette er i strid med Osloavtalen28. Den tidligere omtalte rapporten fra Verdensbanken29 anslår at palestinske myndigheter årlig taper 60 millioner dollar i skatteinntekter på grunn av dette. I følge palestinske myndigheter gjør Cellcom og de andre selskapene reklameframstøt ovenfor potensielle palestinske kunder og selger aktivt sine tjenester til palestinske kunder selv om palestinske myndigheter ikke har lisensiert dette. Cellcom og de andre selskapene tjener også penger på at palestinere som bruker palestinske tilbydere må betale en viderekoblingsavgift på samtaler mellom palestinske fasttelefoner og mobiltelefoner, så vel som samtaler mellom mobiltelefoner som bruker palestinske tilbydere og israelske tilbydere. I tillegg er de palestinske selskapene avhengig av de dyre tjenestene til de israelske selskapene for alle internasjonale samtaler, for samtaler mellom Vestbredden og Gazastripen, og samtaler mellom ulike områder innenfor Vestbredden30. Et av de andre mobiltelefontjenesteselskapene som Pensjonsfondet har investert i, Orange, har ved minst et tilfelle lagt forholdene til rette for at israelske bosettere skal kunne motta mobilsignaler. I 1999 klagde flere bosettere til det israelske militæret over dårlig signaler på sine mobiltelefoner idet de kjørte rundt en sving på hovedveien som gikk mellom Jerusalem og bosetningene i den nordlige delen av Vestbredden. Orange gikk med på å sette opp en antenne i området. Bosetterne mente en ås som lå ovenfor svingen var et fornuftig sted å sette opp antennen. Den sammen åsen hadde vært åsted for flere, usuksessfulle, forsøk på å opprette en bosetning. Åsen var eid av palestinske bønder fra landsbyene EIn Yabrud og Burka. Ifølge det israelske militæret var konstruksjonen av en mobiltelefonmast å se på som en sikkerhetssak, og kunne derfor skje på privat jord uten å få grunneiers tillatelse. Etter en forespørsel fra Orange koblet the Israel Electric Corporation åsen med elektrisitetsnettet og den nasjonale vannforsyneren koblet åsen til vannsystemet, tilsynelatende for å avhjelpe konstruksjonen av masten. På grunn av forsinkelser i oppsettingen av masten satte bosettere opp en falsk antenne i mai 2001 og fikk militær godkjenning for å leie inn en privat vakt 24 timer i 27 http://www.whoprofits.org/Company%20Info.php?id=712 http://whoprofits.s483.sureserver.com/content/cellular-companies-and-occupation 29 http://siteresources.worldbank.org/INTWESTBANKGAZA/Resources/2942641166525851073/TelecomPaperFeb10final.pdf 30 http://whoprofits.s483.sureserver.com/content/cellular-companies-and-occupation 28 11 døgnet som skulle passe på den. Vakten flyttet inn i traileren ved masten og gjerdet av den omkringliggende åsen. Ikke lenge etter flyttet hans kone og barn inn og koblet hjemmet sitt til vannog elektrisitetsnettet som allerede var der. I mars 2002 fikk de følge av fem nye familier og utposten Migron var formelt etablert. Utposten vokste stadig og ble etter hvert Vestbreddens største utpost. I 2006 bestod den av 60 trailere og kontainere, som huset mer enn 42 familier. Det var infrastrukturen som allerede var der, som Orange hadde forespurt, som gjorde at utposten vokse31. Shufersal er en supermarkedkjede med ulike avdelinger i flere bosetninger. Statens pensjonsfond utland har pr. 31.12.2011 aksjer i Shufersal Ltd. til en verdi av 9 212 291 kroner32. Selskapet har bygget et handelssenter i Mishor Edomim, som er industrisonen i bosetningen Ma’ale Adumim. Ma’ale Adumim ligger øst for Øst-Jerusalem. Bosetningen oppnådde selv bystatus i 1991, og med sine 39 000 innbyggere i 2011 er bosetningen Israels 3. største33. Den israelske fredsorganisasjonen Peace Now mener Ma’ale Adumim kommer til å kutte forbindelsen mellom ØstJerusalem og resten av Vestbredden. Peace Now mener derfor bosetningen er med å true den territorielle kontinuiteten til en framtidig palestinsk stat34. Shufersal har også en filial i bosetningen Gilo i Øst-Jerusalem. En av selskapets underkjeder har filialer i flere bosetninger, blant annet Modi’in Illit og Ariel. Shufersal selger også produkter som er produsert under selskapets eget navn i industrielle soner som selskapet har bygd inne i flere bosetninger. Et eksempel på dette er Shufersals salg av ris, bønner og linser som kun pakkes av Maya Foods i Mishor Edomim. Et annet eksempel er vaskeprodukter som produseres i industrisonen Barkan, som også ligger i en israelsk bosetning35. Felles for Nesher Israel Cement Enterprises, Cellcom og Shufersal er at de alle kontrolleres av ulike holdingselskap som inngår i IDB Group, et konglomerat av israelske og internasjonale selskaper36. Et konglomerat er en kombinasjon av to eller flere selskaper som er engasjert i forskjellige bransjer men som faller innenfor samme selskapsstruktur. Vanligvis består det av et moderselskap og flere datterselskap37. IDB Group består av flere holdingselskaper som eier deler av eller hele egne selskaper. Et av holdingselskapene, det israelske DIC (Discount Investment Corporation Ltd), eier 49% av Cellcom og 48% av Shufersal. DIC investerer i innenlandske selskaper som er industriledende eller i eksportorienterte selskaper med et sterkt vekstpotensiale. Cellcom er den største mobiltelefonoperatøren i Israel, mens Shufersal er den største matvarekjeden i Israel38. CII (Clal Industries and Investements) eier 75% av Nesher Israel Cement Industries. CII er et av Israels ledende investeringsselskap, og har eierskap i selskap som er ledende i sitt respektive marked, så som Nesher 31 Hollow land – Israels architecture of occupation, av Eyal Weizman, 2007. http://www.nbim.no/Global/Documents/Holdings/2011%20EQ_holdings_SPU.pdf 33 http://en.wikipedia.org/wiki/Ma%27ale_Adumim 34 http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/4419046.stm 35 http://www.whoprofits.org/Company%20Info.php?id=684 36 http://whoprofits.s483.sureserver.com/node/22468 37 http://en.wikipedia.org/wiki/Conglomerate_%28company%29 38 http://www.idb.co.il/Default.aspx?id=161 32 12 Israel Cement Industries39. IDB Holdings Corporation Ltd er moderselskapet som eierne kontrollerer alle aktivitetene til IDB Group gjennom40. Statens pensjonsfond utland har pr. 31.12.2011 aksjer i IDB Holdings Corporation Ltd til en verdi av 6 311 027 kroner41. 2.3. Norske investeringer som ellers bidrar til å opprettholde okkupasjonen Statens pensjonsfond utland har pr. 31.12.2011 aksjer i det irske selskapet CRH PLC (Cement Roadstone Holdings) til en verdi av 3 054 823 162 kroner. Når det gjelder irske selskaper spesielt er det er i dette selskapet Pensjonsfondet har aksjer med høyest verdi42. 28. november 2010 kom nyheten om at Pensjonsfondet har kjøpt 3% av aksjene i CRH, Pensjonsfondet er dermed en av de største bidragsyterne til selskapet43. CRH er en byggematerialgruppe. CRH eier 25 % av aksjene i Nesher Israel Cement Enterprises gjennom Mashav Initiating and Development, se ovenfor. I forbindelse med kjøpet av aksjene sa konsernsjef Liam O’Mahony at “…investeringen…er i tråd med strategien til vår byggemateriellavdeling…det representerer et skritt i den europeiske byggemateriellavdelingens strategi om å bygge sterke markedsposisjoner innenfor ledende byggemateriell i utvalgte europeiske og relaterte markeder mot øst”44 (min oversettelse). IPSC (Ireland-Palestine Solidarity Campaign) og den irske avdelingen av Amnesty International har krevd svar fra CRH på om sement fra Nesher blir brukt som råmateriale til muren. CRH innrømte etter hvert i møter med Amnesty at sement fra Nesher “etter all sannsynlighet” brukes til konstruksjon av muren45. IPSC mener at på bakgrunn av at dommen mot muren fra den internasjonale straffedomstolen har fått stor mediaoppmerksomhet og at flere rettighetsgrupper har krevd at CRH skal deinvestere fra Nesher, kan ikke CRH hevde at de ikke er klar over følgene av sine investeringer. Da konstruksjonen av muren begynte hadde CRH ingen moralske eller juridiske spørsmål rundt sitt eget bidrag, selskapet søkte heller ikke å deinvestere fra Nesher. Selv ikke da den internasjonale straffedomstolen dømte at muren var i strid med internasjonal lov og måtte demonteres, trakk CRH sin finansielle støtte til prosjektet. IPSC konkluderer med at selv om CRH ikke står for byggingen av muren selv så gjør de seg skyldig i menneskerettighetsbrudd gjennom å forsyne prosjektet med hovedråmaterialet46. 39 http://www.idb.co.il/Default.aspx?id=162 http://www.idb.co.il/Default.aspx?id=88 41 http://www.nbim.no/Global/Documents/Holdings/2011%20EQ_holdings_SPU.pdf 42 http://www.nbim.no/Global/Documents/Holdings/2011%20EQ_holdings_SPU.pdf 43 http://www.businesspost.ie/#!search/norway 44 http://www.crh.com/media/news-events/press-releases/2012/2012/01/27/crh-announces-materialsinvestments-in-north-america-and-the-middle-east 45 http://www.evb.ch/cm_data/public/CementRoadeng1.pdf 46 http://www.evb.ch/cm_data/public/CementRoadeng1.pdf 40 13 Statens Pensjonsfond Utland har pr 31.12.2011 aksjer i det franske selskapet Veolia Environment SA til en verdi av 233 549 724 kroner47. Selskapet har aktivitet innenfor vannforsyning, søppelhåndtering, energi og transporttjenester i Israel gjennom Veolia Environment Israel, som det franske selskapet har full kontroll over. Veolia Environment SA har 5 % eierandel i CityPass konsortiet, som har kontrakten for å operere light rail-prosjektet i Jerusalem. Light rail-systemet skal forbinde Vest-Jerusalem med de israelske bosetningene rundt, blant annet i okkupert Øst-Jerusalem. I tillegg eier Veolia 80 % av Connex Jerusalem, selskapet som opererer vognene. I 2010 erklærte Veolia at selskapet ville selge aksjene sine i CityPass og 80 % av sine aksjer i Connex Jerusalem. Men, i desember 2011 var dette ennå ikke gjennomført48. Veolia Israels konserndirektør Arnon Fishbein kommenterte på Veolias forsøk på å selge sine aksjer i prosjektet 26.01.2012: “Det var press innad i Veolia, fordi det er mange i gruppen som mener selskapet mistet mange kontrakter på grunn av prosjektet. På den ene eller andre måten vil vi ikke forlate en kontrakt midt i….Vi gjorde en forretningsavtale. Hvis den godkjennes vil vi gjerne gjennomføre den.” Light rail-prosjektets første linje forbinder Vest-Jerusalem med de israelske bosetningene Pisgat Ze’ev og French Hill i Øst-Jerusalem. Linjen går blant annet gjennom det palestinske nabolaget Shuafat, og har der konfiskert to tusen kvadratmeter med areal fra Shuafatinnbygger Mahmoud al-Mashni. Bosetningene på Vestbredden og anneksjonen av Øst-Jerusalem er ulovlige ifølge internasjonal lov. Denne statusen har blitt bekreftet gjentatte ganger av opptil flere FN-resolusjoner og rådgivende uttalelse fra 2004 fra den internasjonale domstolen som gjelder Israels mur på Vestbredden. Veolia har også engasjert Ove Bring, en pensjonert professor i internasjonal rett, for å få en uttalelse fra ham om light rail-prosjektet. Bring konkluderte med at siden okkupasjonen er ulovlig etter internasjonal rett kan light rail-prosjektet også bli sett på som sådan49. 47 http://www.nbim.no/Global/Documents/Holdings/2011%20EQ_holdings_SPU.pdf http://whoprofits.s483.sureserver.com/company/veolia-environement 49 http://electronicintifada.net/content/book-review-putting-occupations-profiteers-dock/10646 48 14 2.4. Konklusjoner og anbefalinger Statens pensjonsfond utland bidrar med sine investeringer til å opprettholde den israelske okkupasjonen av Palestina. Det norske økonomiske samarbeidet må avsluttes fordi det bidrar til å opprettholde en folkerettstridig okkupasjon. Det er viktig å starte deinvesteringene i den israelske økonomien et sted. Etter de modige deinvesteringene som allerede er gjort kan Norge fortsette å være en fornuftig deinvesteringsaktør. Clal Industries og CRH er henholdsvis eier og har investert i Nesher. Sement fra Nesher brukes etter all sannsynlighet til å bygge muren. 80 % av muren ligger på palestinsk land, den fratar bønder deres livsgrunnlag og gjør hverdagen svært vanskelig for mange palestinere. Muren er også blitt avgjort som folkerettsstridig av den internasjonale domstolen. I tillegg brukes sement fra Nesher i byggingen av ulovlige israelske bosetninger på Vestbredden. 20.- 22. november 2010 foregikk Russel Tribunal on Palestine med tema Corporate Complicity in Israel’s Violations of International Human Rights Law and International Humanitarian Law. Ledende menneskerettighetsadvokat Michael Mansfield konkluderte med at aktivitetene til CRH i okkupert Palestina er moralsk forkastelige og utsetter selskapet for juridisk ansvar på bakgrunn av disse lovbrudd 50. Det anbefales at Pensjonsfondet deinvesterer fra Clal Industries og CRH med den begrunnelse at investeringene i selskapene gjør at pensjonsfondet oppnår fortjeneste gjennom konstruksjon av den ulovlige muren og bygging av ulovlige bosetninger. Det anbefales at Statens pensjonsfond utland deinvesterer i Cellcom og Orange med den begrunnelse at det begrenser palestinernes muligheten til å bygge opp en selvstendig økonomi med en mobiltelefontjenestetilbyder.. Det anbefales også at Pensjonsfondet deinvesterer i de to selskapene fordi selskapene forsyner det israelske militæret med mobiltelefontjenester og dermed bidrar til okkupasjonens logistikk, og fordi selskapene har bygd infrastruktur på okkupert palestinsk land. Det anbefales at Statens pensjonsfond utland deinvesterer i Shufersal med den begrunnelse at det begrenser palestinernes mulighet til å bygge opp en selvstendig økonomi selskap for produksjon av dagligvarer. Det anbefales også at selskapet deinvesterer i selskapet fordi selskapet har bygd infrastruktur på okkupert palestinsk land. Det anbfales at Statens pensjonsfond utland deinvesterer i Veolia Environment SA med den begrunnelse at selskapet eier Veolia Environment Israel, som har bygget kollektivtransportinfrastruktur til ulovlige bosetninger. I tillegg anbefales det at Statens pensjonsfond utland denivesterer fordi Veolia Environment Israel bygger infrastruktur på okkupert område. 50 http://www.ipsc.ie/archives/crhdivest/resources/ipsc_leaflet_crh_a5.pdf 15 Det anbefales at Statens pensjonsfond utland deinvesterer i IDB Group med den begrunnelse at konglomeratet eier flere selskap som operer på okkupert området. Til slutt anbefales alle deinvesteringene med den begrunnelse at det er forbudt ifølge Genévekonvensjonen for en okkupasjonsmakt å flytte egen sivilbefolkning til det området den okkuperer, og det er også forbudt for okkupasjonsmakten å ødelegge fast eiendom som individuelt eller kollektivt tilhører privatpersoner, staten eller offentlige institusjoner51. De israelske selskapenes bidrag har vært nødvendig for å opprettholde den flyttingen av egen sivilbefolkning som innflyttingen av israelske bosettere representerer. I tillegg har selskapene ødelagt palestinsk jord for å opprettholde sin aktivitet gjennom bygging av muren eller konstruere mobiltelefontjenestemaster. 51 Lovdata.no: http://www.lovdata.no/traktater/text/tra-19490812-004.html#map055 16 Kapittel 3: Handel med våpen og annet militært materiell Norge - Israel 3.1. Innledning For videre belyse det vi mener er en viss mangel på samstemthet i norsk Midtøstenpolitikk, vil vi i dette kapittelet se nærmere på Norges samarbeidsforhold med Israel når det gjelder handel med forsvarsmateriell. Som en avgrensning vil vi her konsentrere oss spesielt om norsk import av forsvarsmateriell fra Israel, enten direkte eller indirekte, samt gi en oversikt på hva som har skjedd på eksportfronten de siste ti årene. Vi ikke har eksportert forsvarsmateriell til Israel på over ti år, men vi importerer stadig materiell fra landet. Dette kan forklares med at Norge opererer med et strengt kontrollsystem for eksport av strategiske varer og tjenester, mens det per dags dato ikke eksisterer en slik kontroll på import av strategiske varer og tjenester. Ved blant annet import støtter vi også den israelske våpen- og forsvarsindustriens kapital, noe som igjen er med på å støtte Israel som en krigsog okkupasjonsmakt. Dette mener vi samsvarer dårlig med Norges offisielle Midtøstenpolitikk, hvor fokuset ligger på å bygge opp under en fredelig og bærekraftig tostatsløsning på konflikten mellom palestinere og israelere. 3.2. Eksport: Norsk eksport av forsvarsmateriell til Israel siden 2002 Generelt om norsk eksportkontroll når det gjelder strategiske varer og tjenester I “Retningslinjer av 28. februar 1992 for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av våpen, militært materiell, samt teknologi og tjenester for militære formål” står det at utgangspunktet for eksportreguleringen er en formulering i Regjeringens erklæring av 11. mars 1959: «Det skal ved avgjørelsen legges vekt på de utenriks- og innenrikspolitiske vurderinger, og hovedsynspunktet bør være at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig.52» Stortingets vedtak på bakgrunn av dette: «Stortinget tar til etterretning den erklæring Statsministeren på vegne av Regjeringen har lagt frem. Stortinget vil sterkt understreke at eksport av våpen og ammunisjon fra Norge bare må skje etter en omhyggelig vurdering av de uten- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område. Denne vurdering må etter Stortingets mening være avgjørende for om eksport skal finne sted.53» 52 Stortingsmelding nr. 25(2010-2011), vedlegg 4: http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/dok/regpubl/stmeld/2010-2011/meld-st-25-2010--2011/15.html?id=646575 53 Stortingsmelding nr. 25(2010-2011), vedlegg 4: http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/dok/regpubl/stmeld/2010-2011/meld-st-25-2010--2011/15.html?id=646575 17 I 1997 ble det enstemmig tilslutning i Stortinget til en presisering om at ”Utenriksdepartementets vurdering av disse forholdene omfatter en vurdering av en rekke politiske spørsmål, herunder spørsmål knyttet til demokratiske rettigheter og respekt for grunnleggende menneskerettigheter”54. Retningslinjene inneholder 9 kapitler og er veiledende for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av våpen, militært materiell, teknologi og tjenester for militært formål. Kapittel 2 inneholder en kategorisering av landgrupper og varegrupper for å lette behandlingen av lisenssøknadene. Landgruppe 1 består av de nordiske land og NATOs medlemsland, i tillegg til andre land som kan godkjennes av departementet. Landgruppe 2 består av land som befinner seg i et område hvor det er krig og krig truer, land hvor det er borgerkrig eller land hvor omhyggelig vurdering tilsier at eksport av våpen og militært materiell ikke bør finne sted, samt land som rammes av en boikottbeslutning av FNs Sikkerhetsråd eller andre tiltaksregimer som Norge har sluttet seg til. Landgruppe 3 består av land utenfor gruppe 1 og 2 som Norge ikke selger våpen/ammunisjon til, men som kan motta annet materiell. Norge krever kun sluttbrukererklæringer ved salg av forsvarsmateriell til ikke-Nato-land. En sluttbrukererklæring er et bindene juridisk dokument som sikrer at våpen og materiale ikke blir solgt videre av landet som Norge eksporterer til. Dette for å forhindre at norsk forsvarsmateriell blir reeksportert utenfor vår kontroll. Norge begrunner det faktum at de ikke krever sluttbrukererklæring av for eksempel USA og andre Nato-allierte med at handel med disse landene må være basert på tillit. Dette hindrer ikke at flere Nato-land, deriblant USA, krever sluttbrukererklæringer ved salg til andre Nato-land. Man har også to varekategorier når det gjelder våpen og militært utstyr. Varekategori A består av våpen, ammunisjon og visse typer militært materiell. Varekategori B består av annet materiell, konstruert eller modifisert for militært formål. Det er i tillegg åtte kriterier i vedlegg til retningslinjene av 28. februar 1992 som ligger til grunne for behandling av søknad om eksportlisens, og hvorvidt det skal gis godkjennelse eller avslag på søknadene. Disse ble lagt til i Eksportkontrolloven i 2009 og inngår i EUs felles holdning til våpeneksport55. Kriteriene er rettslig bindende for Norge: 1. Respekt for medlemsstatenes internasjonale forpliktelser, særlig sanksjoner som er vedtatt av FNs Sikkerhetsråd eller Den europeiske union, avtaler om ikke-spredning og andre emner, samt andre internasjonale forpliktelser. 2. Respekt for menneskerettighetene og internasjonal humanitærrett i den endelige bestemmelsesstaten. 54 Ibid. Stortingsmelding nr. 25(2010-2011), kapittel 4. Eksportkontrollregelverket: http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/dok/regpubl/stmeld/2010-2011/meld-st-25-2010--2011/5.html?id=646535 Utenriksdepartementet; Reviderte retningslinjer for våpeneksport, 25.05.2009: http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/aktuelt/nyheter/2009/eksport_retningslinjer.html?id=563135 55 18 3. Den innenrikspolitiske situasjonen i den endelige bestemmelsesstaten som følge av eksisterende motsetninger eller væpnede konflikter. 4. Bevaring av regional fred, sikkerhet og stabilitet. 5. Den internasjonale sikkerheten i medlemsstatene og territorier der de eksterne forbindelser er en medlemsstats ansvar , samt den nasjonale sikkerheten i vennligsinnede og allierte land. 6. Kjøperlandets atferd overfor verdenssamfunnet, særlig med hensyn til landets holdning til terrorisme, hvilke allianser det har inngått, og respekten for folkeretten. 7. Risiko for at den militære teknologien eller det militære utstyret skal bli ulovlig omsatt i kjøperlandet eller reeksportert på ugunstig vilkår. 8. Forenlighet mellom eksporten av militær teknologi eller militært utstyr, og mottakerlandets økonomiske og tekniske evne, samtidig som det tas hensyn til at det er ønskelig at stater kan dekke legitime sikkerhets- og forsvarsbehov med minst mulig innsats av menneskelige og økonomiske ressurser til våpen56. Kriteriene gjenspeiler artikkel 2 i EUs felles holdning om våpeneksport(2008/994/CFSP), som Norge har sluttet seg til57. Disse kriteriene er viktige og er med på å danne grunnlaget for vurdering om det skal gis godkjenning eller avslag på eksportlisenssøknadene. Den norske eksportkontrollens rolle når det gjelder eksport av militært materiale til Israel Det ovenstående viser at det må gjøres en grundig vurdering av de politiske forholdene i området/staten det skal eksporteres våpen til før en godkjennelse av eksport skal finne sted etter gjeldende retningslinjer og bindende vedtak. Norge har det siste tiåret strammet kraftig inn når det gjelder eksport av forsvarsmateriell og tjenester til Israel. Siden 2003 og fram til 2011 har alle søknader om eksportlisens til Israel på forsvarsmateriell og tjenester fått avslag fra Utenriksdepartementet(UD). UD har hittil ikke ønsket å offentliggjøre de spesifikke grunnene til hvorfor det har blir gitt avslag på disse søknadene58, fordi de mener at dette kan ødelegge for mye for norske bilaterale forhold til Israel og andre land avslagene gjelder59. Før 2004 ønsket UD heller ikke å rapportere om hvilke land som fikk avslag på søknad om eksportlisens for norsk krigsmateriell. Dette endret seg imidlertid fra 2004 etter press fra fredsbevegelsen og en flertallsmerknad fra Stortingets Utenrikskomité60. I de årlige Stortingsmeldingene om eksport av forsvarsmateriell fra Norge, eksportkontroll og internasjonalt ikke-spredningsarbeid, henviser Utenriksdepartementet til de gjeldende retningslinjer som ligger til grunn for det norske eksportkontrollsystemet. Ser vi på 2010 som et eksempel, så er avslag på eksportlisens i Stortingsmelding 25 (2010-2011) begrunnet i 56 Stortingsmelding nr. 25(2010-2011), vedlegg 4: http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/dok/regpubl/stmeld/2010-2011/meld-st-25-2010--2011/15.html?id=646575 57 Ibid. 58 Norges Fredslag 15.12.2006: http://fredslaget.no/gammel/index.php?module=text&action=view&page=947 59 Harang, Alexander 2006: ”Norsk våpenhandel med Israel”, artikkel i Le Monde Diplomatique: http://www.lmd.no/index.php?article=873 60 Ibid. 19 ovennevnte retningslinjer og forskrifter, med spesiell henvisning til kriteria 1,2,3,4 og 7 i Utenriksdepartementets kriterier, jf. Vedlegg A til retningslinjer av 28. februar 1992(se ovenfor). Selv om UD har en problematisk opplisting av avslag og grunnlag for avslagene i sin stortingsmelding fra 2010, så kan man se litt nærmere på avslagsrapporteringen gjort av EU-land for samme året for å få et bedre innblikk i hvordan avslagene begrunnes. EU-landene rapporterer inn sine innvilgede eksportlisenser hvert år, i tillegg til alle lisensavslag. Hvis vi ser på 2010 som et eksempel ser man at 19 EU-land rapporterte inn til sammen 808 innvilgede lisenser til Israel med en samlet verdi på 113 589 740 Euro(om lag 860 millioner norske kroner)61. Samtidig ble det samme året gitt avslag på 20 eksportlisenser til Israel. Disse avslagene hjemles i EUs åtte kriterier for nekt av eksport av våpen til et land, og må oppgis i rapporteringen til EU over avslagene62. Dette er de samme kriteriene som blir brukt av UD(se ovenfor). Ser man på rapporteringen til EU på de 20 avslagene og dertil grunnlag, så finner man følgende fordeling av hvilke kriterier som ligger til grunn i avslagene: Kriterium 2(respekt for menneskerettigheter) var begrunnelse for 10 av avslagene, kriterium 3(innenrikspolitisk situasjon og væpnet vold) var en av begrunnelsene for 11 av avslagene, kriterium 4(regional stabilitet og rustningskappløp) var begrunnelse for 9 av avslagene, og kriterium 7(våpen på avveie) var begrunnelse for 3 av avslagene. Flere av avslagene har som man ser blitt begrunnet i minst en eller flere av kriteriene 2, 3, 4 og 7. Disse kriteriene går også igjen i UDs oversikt over begrunnelse for avslag gitt på eksportlisens til blant annet Israel i 2010(se ovenfor). Denne statistikken gir et litt mer spesifikt bilde på hva som ligger til grunne for avslag på eksportlisens til Israel. Det kan tyde på at faktorer som menneskerettighetssituasjon, innenrikspolitisk situasjon og mulighetene for væpnet vold, samt regional stabilitet er viktige hensyn som har blitt tatt når det har blitt gitt avslag både i Norge og hos en del EU-land. Israel er et land som lenge har befunnet seg i en til tider voldelig konflikt med palestinerne. Denne konflikten tok seg kraftig opp i 2000 med den andre intifadaen, samt opptrapping av militære aksjoner og handlinger fra Israels side på Vestbredden de påfølgende årene. I 2008/2009 gikk Israel inn på Gazastripen med full militær styrke i en krig som varte i tre uker, og som var den kraftigste israelske militære aksjonen mot palestinerne på mange år. Dette er forhold som har vært kritisert av norske myndigheter de siste årene63, og som også faller uheldig ut for Israel sin del med hensyn til flere av kriteriene ovenfor. 61 Norges fredslag, notat fra 14. Mars 2012: http://fredslaget.no/aktuelt/nfl-i-media/2984-fredslaget-pa-dagsnytt18-om-vapenhandel-med-israel 62 Ibid. 63 Dagbladet 28. desember 2008: http://www.dagbladet.no/2008/12/28/nyheter/utenriks/hamas/israel/midtosten/4178396/ Aftenposten 3. januar 2009: http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Norge-krever-at-Israel-trekker-seg-ut5558400.html#.T1Svv5jbqjI Aftenposten 3. januar 2009: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2847622.ece#.T1SxFZjbqjI 20 Det i påpekes i stortingsmeldingene at avslag på søknad om eksportlisens ikke innebærer et generelt forbud mot eksport av forsvarsmateriell til vedkommende land, fordi det norske eksportkontrollsystemet ikke opererer med lister over land som enten kan eller ikke kan motta forsvarsmateriell fra Norge. Unntaket her er «gjennomføring av bindende embargovedtak fattet av FNs sikkerhetsråd eller andre tiltaksregimer som Norge har sluttet seg til»64. ”Smutthull” og unntak fra regelverket som kan medføre at norske våpen og forsvarsmateriell havner hos Israel Selv om det per dags dato ikke blir gitt godkjennelse til å eksportere våpen og annet forsvarsmateriell direkte fra Norge til Israel, så betyr ikke dette at det er en absolutt garanti for at norske våpen og våpendeler ikke er i bruk i det israelske forsvaret i dag. Norge er gjennom eierskap i våpenfabrikker i utlandet involvert i eksport av våpen og materiell til Israel. Et eksempel er eierskapet i ammunisjonsfabrikken Nammo på Raufoss som staten eier 50% av. Nammo har igjen et datterselskap i USA, Nammo Talley, som produserer blant annet våpenet M72, som lenge har vært i bruk i det israelske forsvaret65. Siden dette selskapet ligger i USA er det unndratt det norske regelverket for eksport, og det er dermed fritt fram å eksportere til land som Israel. Norges største kunde på våpeneksportsiden er USA, og som nær NATO-alliert av Norge, et land som kan kategoriseres under Landgruppe 1(se ovenfor), trengs det ingen sluttbrukererklæringer på eksport av forsvarsmateriell her. Dette igjen medfører at USA igjen står fritt til å reeksportere materiell anskaffet fra norskeide selskaper, for eksempel Nammo Talley. Israel er et av USAs nærmeste allierte og det er kjent at det amerikanske forsvaret leverer våpen til det israelske forsvaret66. Det er derfor lett å tenke seg at våpen og materiell som er produsert av et norskeid selskap i utlandet kan havne videre til Israel via USA. På denne måten tjener den norske stat indirekte penger på våpeneksport til Israel. Vi er glade for at Norge her hjemme praktiserer en forholdsvis streng eksportkontroll når det gjelder våpen og annet militært utstyr. Allikevel finnes det fremdeles noen smutthull i regelverket. Vi vil på bakgrunn av dette argumentere for at norsk eksportkontroll og regelverk bør strammes ytterligere inn når det gjelder krav for sluttbrukererklæringer ved eksport av våpen, og at det bør bli obligatorisk med sluttbruker-erklæringer også ved salg til Nato-allierte. 64 Stortingsmelding nr. 25(2010-2011), kapittel 9.11: http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/dok/regpubl/stmeld/2010-2011/meld-st-25-2010--2011/10.html?id=646555 65 NRK Brennpunkt 10. februar 2009: http://www.nrk.no/programmer/tv/brennpunkt/1.6467936 http://www.skup.no/Metoderapporter/2009/Metoderapport_-_Norske_vapen_i_Gaza.pdf 66 Dagbladet 14. februar 2009: http://www.dagbladet.no/2009/02/12/nyheter/vapensalg/eksport/usa/krigen_i_gaza/4816543/ 21 3.3. Import: Norske anskaffelser av forsvarsmateriell fra Israel siden 2005 Forsvarsminister Espen Barth Eide til NRK Dagsnytt 18 6. Januar 201267: «Når det gjelder akkurat Israel, så er det heller ikke der noe forbud mot kjøp, men vi gjør en politisk vurdering om hensiktsmessigheten, noe som vi altså ikke på samme måte gjør ved innkjøp fra for eksempel Sverige eller USA(…).» Kort om norsk regelverk for import av forsvarsmateriell Selv om det i henhold til praktiseringen av det norske regelverket for eksportkontroll ikke er tillatt å eksportere norske våpen og militært utstyr til Israel, så finnes det per dags dato ingen forbud mot å importere forsvarsmateriell fra land i krig eller land der krig truer. Dette medfører at Norge kan nekte eksport av forsvarsmateriell til Israel, men det er ingen eksisterende forbud mot import fra landet. Det er allikevel fastsatt noen egne retningslinjer for anskaffelser av forsvarsmateriell fra Israel. En potensiell anskaffelse av forsvarsmateriell fra Israel må for eksempel være under grensen for når Norge krever gjenkjøp ved krigsmateriellanskaffelser. Denne grensen er per dags dato på 50 millioner kroner. En gjenkjøpsavtale, også kalt industrisamarbeidsavtale, er ”et næringspolitisk virkemiddel norske myndigheter benytter for å sikre og øke norsk industris tilgang til utenlandske forsvarsrelaterte markeder”68. Ved anskaffelser av materiell fra et annet land som overstiger 50 millioner kroner, blir det stilt krav til den utenlandske leverandøren av norske myndigheter om å sikre aktivitet for norsk industri gjennom direkte eller indirekte oppdrag69. En anskaffelse av israelsk forsvarsmateriell som går over grensen for inngåelse av en gjenkjøpsavtale vil derfor medføre en potensiell eksport av norsk forsvarsmateriell til Israel, eller at militærindustrielt samarbeid mellom Norge og Israel må inngås. Dette igjen vil bryte med det eksisterende eksportforbudet. Retningslinjene inneholder altså enkelte beskrankninger for kjøp av israelsk forsvarsmateriell, men det gis også rom for utøvelse av politisk skjønn for den til enhver tid sittende regjering70. Vi vil i denne delen om import skille mellom de faktiske anskaffelser gjort av Det norske forsvaret av israelsk forsvarsmateriell, og godkjente potensielle anskaffelser og deltagelse i anbudsrunder(men hvor kjøp siden ikke har blitt noe av) gjort siden den rødgrønne regjeringen kom til makten i 2005. Dette for å unngå uklarheter rundt hva som reelt sett har blitt importert. 67 NRK ”Dagsnytt 18”, 6.1.2012: http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/292506/ Forsvarsdepartementet: http://www.regjeringen.no/nb/dep/fd/tema/anskaffelser_til_forsvaret/industrieltsamarbeid.html?id=528526 69 Ibid. 70 Svar på skriftlig spørsmål fra daværende forsvarsminister Grete Faremo, 2010: http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftligsporsmal/?qid=47313 68 22 Anskaffelser av israelsk forsvarsmateriell siden 2005 Siden den rødgrønne regjeringen tok over i 2005 og fram til 12. januar 2012, har det blitt godkjent en rekke anskaffelser av israelsk forsvarsmateriell til Det norske forsvaret. Dette gjelder både direkte og indirekte anskaffelser fra israelske selskaper, og baserer seg på liste og svar fra Forsvarsdepartementet 12. Januar 201271. Når det gjelder kjøp av forsvarsmateriell med israelske leverandører og lisenseiere, så har det blitt gjort en del anskaffelser de senere årene. Hovedsakelig er anskaffelsene gjort fra selskaper og produsenter der Israel er indirekte involvert, det vil si hvor israelske selskaper enten er underleverandører eller materiellet blir produsert på lisens av et israelsk selskap. I oktober 2006 ble det godkjent en anskaffelse av oppblåsbare rekognoseringssko til bruk i minefarlige områder. Anskaffelse av skoene skulle komplementere Telemarksbataljonens beholdning da et antall sko ble tatt fra beholdningen for å brukes i Afghanistan. Skoene ble på dette tidspunktet solgt av et svensk selskap, Åkers Krutbruk, men de produseres i Israel av D.T.E Co. Ltd. Oppblåsbare rekognoseringssko fra dette selskapet er også standard bruk hos soldater i det israelske forsvaret(IDF)72. Samme måned ble det også godkjent anskaffelse av bremsekontrollere til F-16 jagerfly. Dette på bakgrunn av at Forsvarets Logistikkorganisasjon(FLO) ønsket å anskaffe nye bremsekontrollere til F-16-jagerflyene, spesielt med tanke på ulike ytelsesmessige utfordringer man står ovenfor i for eksempel internasjonale operasjoner, som de eksiterende systemene på det tidspunktet ikke kunne håndtere. FLO ville derfor innhente anbud fra, og eventuelt senere anskaffe, bremsekontrollere fra et amerikansk selskap, Borisch Manufacturing Corporation. Dette selskapet produserer bremsekontrollerne på lisens fra det israelske selskapet RSL Electronics. RSL Electronics leverer systemer til det israelske flyvåpnet, og er ifølge dem selv godt anerkjent av det israelske forsvaret73. I mars 2008 ble det gitt en rammefullmakt til FLO for løpende anskaffelse av oppblåsbare rekognoseringssko(se også ovenfor) fra Nauteknik Defence and Security AS(norsk agent for skoene). I april samme år ble det godkjent en anskaffelse av filterløsninger i forbindelse med kjøp av apotek- og veterinærlabcontainere. Her ble Beth El Zirkon Yaaqoov Industries godkjent som underleverandør av filterløsninger til det norske selskapet Nordic Shelter i forbindelse med kjøp av apotek- og veterinærlab-containere til bruk i Afghanistan. I august 2009 ble det godkjent et besøk av FLO til Israel for å se på testmateriell til kamuflasjenett fra det israelske selskapet Fibrotex. Dette selskapet er eneleverandør av 71 Forsvarsdepartementet.no: http://www.regjeringen.no/nb/dep/fd.html?id=380 - oversikt kan fås ved henvendelse til departementet. 72 D.T.E. Co. Ltd.: http://www.moital.gov.il/CmsTamat/Rsrc/HLS%202009/html/PDF/HLS_116.pdf 73 RSL Electronics: http://www.rsl-electronics.com/RSL/Templates/showpage.asp?TMID=84&FID=608 23 kamuflasjesystem til det israelske forsvaret, og sier selv at de gjennom dette nyter fruktene av over 30 år med operasjonell felterfaring i samarbeid med kampenheter74 I september samme året ble det også godkjent anskaffelse av 120 mm øvingsammunisjon til Leopard 2 stridsvogner. I forbindelse med dette ble det gitt godkjennelse av deltakelse av Israel Military Industries Ltd. (IMI) som systemkritisk underleverandør til den tyske leverandøren Krauss Maffei Wegmann. IMI er heleid av den israelske stat75. Den maksimale verdien for anskaffelsen ble estimert til under gjenkjøpsgrensen på 49,9 millioner. Endelig kontrakt ble inngått med annen leverandør, sveitsiske RUAG. Per 14. mars 2012 er det klart at godt over 50 % av innholdet fra underleverandører ikke er israelsk. De siste underleverandørene er ikke klare ennå. I juli 2010 ble det gitt en godkjennelse av to israelske leverandører for vedlikehold av radarsystem. Dette er i følge Forsvarsdepartementet en historisk arv fra israelsk forsvarsindustri som setter israelske leverandører i en de facto eneleverandørsituasjon. Det samlede beløpet for de faktiske anskaffelsene gjort siden slutten av 2005 er i følge Forsvarsdepartementet på om lag 64 millioner kroner(med et forbehold om at beløpet sannsynligvis er noe lavere da israelsk innhold i øvingsammunisjon til Leopard 2 stridsvogner er mindre enn tidligere estimert). Norsk import av forsvarsmateriell fra Israel beløper seg til en relativt liten sum sett i forhold til import fra andre land. Det kan allikevel hevdes at all norsk import/kjøp av forsvarsmateriell fra israelske selskaper er med på å støtte den israelske våpen- og forsvarsindustrien. Israelsk våpenindustri er per i dag en av de største leverandørene av forsvarsmateriell og våpen til det israelske forsvaret(IDF), som igjen er sentrale for å opprettholde og håndheve den israelske okkupasjon av Det palestinske området, og de gjentatte militære operasjonene både på Vestbredden og på Gaza de senere årene. På denne måten er norsk kapital med på å indirekte bidra til å opprettholde en urettmessig okkupasjon og konflikt. Norske myndigheter legger vekt på at godkjennelse av import av israelsk forsvarsmateriell baserer seg på Forsvarets behov, ikke som en konsekvens av endringer i den politiske situasjonen i Israel verken til den ene eller annen side, eller norske myndigheters oppfatning av denne76. Godkjente anbudsrunder(potensielle anskaffelser) som involverer israelske selskaper siden 2005, men hvor kjøp ikke ble gjennomført Ovenfor har vi sett på de faktiske anskaffelser av forsvarsmateriell fra Israel gjort av norske myndigheter gjennom Forsvaret under Stoltenberg 2-regjeringen. Det er i midlertid også gjort 74 Fibrotex: http://www.fibrotex.net/profile.asp Israeli Military Industries: http://www.imi-israel.com/home/doc.aspx?mCatID=63195&mCatID2=0 76 Klassekampen-artikkel: ”Norske storinnkjøp av israelske våpen”, 26.februar 2003: http://www.klassekampen.no/27335/article/item/null/norske-storinnkjop-av-israelske-vapen 75 24 godkjennelser av potensielle anskaffelser og deltagelse i anbudsrunder av israelske selskaper som siden ikke har resultert i faktiske kjøp. Vi mener dette er verdt å ta med i betraktningen når vi snakker om norsk handel med forsvarsmateriell fra Israel. Dette fordi norske myndigheter gjennom å godkjenne deltagelse av israelske selskaper eller underleverandører i anbudskonkurranser sender visse signal og viser en klar vilje til å handle med disse, selv om faktiske kjøp i enkelte tilfeller ikke kommer i stand. Nedenfor følger en oversikt over de ulike godkjenningene av israelske selskapers deltagelse i anbudskonkurranser gjort av den sittende regjeringen siden 2005. Denne informasjonen baserer seg på liste fra Forsvarsdepartementet 12. januar 201277. I mars 2007 ble det gitt godkjennelse av deltakelse av Nirosoft Industries Ltd. i en anbudskonkurranse for anskaffelse av mobile vannrenseanlegg. Anbudskonkurransen ble bestilt i bero våren 2008, og senere avlyst. I 2008 ble det gitt en godkjennelse av kjøp av testmateriell kamuflasjenett fra Fibrotex. Denne godkjennelsen ble senere ikke benyttet. I juli 2010 ble det også gitt en godkjennelse av en potensiell kontraktsinngåelse med en israelsk leverandør av defensivt, styrkebeskyttende materiell. Dette er en pågående eller fremtidig konkurranse. I november 2010 ble det gitt godkjennelse til en demonstrasjon av UAS – Unmanned Aerial System. Dette var kun en demonstrasjon som senere ikke har ført til anskaffelse. Anskaffelse av UAS ble senere gjort fra en amerikansk leverandør, AeroVironment, i november 2011. Senest i november 2011 ble det gitt godkjennelse av potensiell bruk av israelsk underleverandør til kamerasystem til pansrede kjøretøy. Dette er en pågående anbudsrunde. I følge Forsvarsdepartementet estimerer verdien seg til disse potensielle, men ikke gjennomførte, anskaffelsene seg til om lag 110 millioner kroner. Selv om det ovenfor dreier seg om godkjenninger av potensielle anskaffelser som siden ikke har resultert i faktiske kjøp, argumenterer vi for at en godkjennelse av en potensielle anskaffelse/innhenting av anbud fra et israelsk selskap uansett viser vilje og åpenhet fra norske myndigheters side til å importere forsvarsmateriell fra israelske selskaper. Anskaffelser og samarbeid i Nato-sammenheng med link til Israel Norge har også nylig kunngjort at de vil bidra med 320 millioner kroner til anskaffelser av ubemmanede overvåkningsfly, såkalte droner, i NATO Alliance Ground Surveillanceprogrammet(AGS). Som det heter i pressemeldingen fra Forsvarsdepartementet: 77 Forsvarsdepartementet: http://www.regjeringen.no/nb/dep/fd.html?id=380 - oversikt kan fåes ved henvendelse til departementet. 25 “AGS vil gi NATO evnen til å overvåke store områder, fra store høyder, med lang rekkevidde under alle slags vær- og lysforhold. Overvåkingen gjøres med ubemannede fly av type Global Hawk, som har en rekkevidde på 16.000 kilometer og kan fly i høyder på opptil 60.000 fot”78. Dette er også en anskaffelse som vil gi oppdrag til norsk industri. Selv om dronene i hovedsak er typen Global Hawk, produsert av det amerikanske selskapet Northrop Grumman, er det en link her til Israel her. I en beskrivelse av AGS-programmet fra NATO sine sider heter det blant annet: "On 3 February 2012, the North Atlantic Council (NAC) decided on a way ahead to collectively cover the costs for operating AGS for the benefit of the Alliance. The decision to engage NATO common funding for infrastructure, satellite communications and operations and support paves the way for awarding the AGS acquisition contract by 13 Allies. In addition, an agreement was reached to make the United Kingdom Sentinel system and the future French Heron TP system available as national contributions-in-kind, partly replacing financial contributions from those two Allies.79" Heron TP er en drone utviklet og produsert av det israelske selskapet Israel Aerospace Industries(IAI)80. Denne vil dermed være en del av Nato-samarbeidet Norge har investert i. Avvisning av deltagelse av israelske selskaper i anbudsrunder Det er i midlertid viktig å få med at Forsvarsdepartementet ved flere anledninger har nektet israelske selskaper å levere anbud på anskaffelser av materiell til Forsvaret. Blant annet skal det israelske selskapet Rabintex i 2010 ha blitt nektet å lever anbud på anskaffelser av stridshjelmer og beskyttelsesutstyr til forsvaret, med en spesiell begrunnelse i den da ekstraordinære situasjonen som hadde oppstått på bakgrunn av den israelske militæroperasjonen i Gaza. På spørsmål om dette og lignende tilfeller svarte daværende forsvarsminister Grete Faremo at hver avvisning har blitt vurdert på eget grunnlag, og at majoriteten av avvisningene hovedsakelig kunne begrunnes i at anskaffelsene har hatt en antatt kontraktsverdi som overskrider gjenkjøpsgrensen og derfor ville medført potensiell eksport av forsvarsmateriell til Israel(se også ovenfor)81. I avvisningstilfellene blir det også lagt vekt på det ”aktuelle materiellets politiske sensitivitet”, altså om materiellet er vurdert som styrkebeskyttende og defensivt, eller om det kan karakteriseres som skarpt og offensivt82. 3.4. Konklusjon og anbefalinger 78 Forsvarsdepartementet 3. februar 2012: http://www.regjeringen.no/nb/dep/fd/pressesenter/pressemeldinger/2012/nato-anskaffer-ubemannedeovervakingsfly.html?id=671294 79 NATO: http://www.nato.int/cps/en/natolive/topics_48892.htm?selectedLocale=en 80 Flight Global, 21. juli 2011: http://www.flightglobal.com/news/articles/france-selects-heron-tp-over-predatorb-for-new-contract-359787/ 81 Svar på skriftlig spørsmål fra daværende forsvarsminister Grete Faremo, 2010: http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftligsporsmal/?qid=47313 82 Ibid. 26 I dette kapittelet har vi sett nærmere på to ting i forbindelse med handel med forsvarsmateriell mellom Norge og Israel. Det ene er eksport av forsvarsmateriell til Israel. Norge har en streng kontroll når det gjelder eksport av forsvarsmateriell og militært utstyr til andre land. Det finnes ikke i dag et generelt forbud mot å eksportere forsvarsmateriell fra Norge til andre land. Unntaket er land som er omfattet av bindende internasjonale embargovedtak fattet av FNs Sikkerhetsråd eller andre tiltaksregimer som Norge er tilsluttet. Det er Utenriksdepartementet som behandler søknader om eksportlisens, og de blir behandlet individuelt i henhold til norsk eksportlovgivning og nedfelte retningslinjer og kriterier for behandling av lisenssøknader som er i tråd med EUs felles holdning for våpeneksport. Dette igjen har i praksis medført et ”forbud” mot å eksportere forsvarsmateriell til visse land der det for eksempel er beviselig brudd på menneskerettigheter, voldelig konflikt etc. eller land der krig truer. Norge har ikke innvilget eksportlisens til Israel de siste ti årene, noe som er begrunnet i flere av kriteriene i retningslinjene nevnt ovenfor. Israel kan sees på som et land der det i enkelte perioder har vært krigslignende tilstander, der krig fortsatt truer, og hvor det flere ganger er bevist at menneskerettigheter og folkeretten er brutt i forbindelse med okkupasjonen av Det palestinske området. Ser man på rapportering fra EU-land på eksportlisensavslag til Israel, er det de samme kriteriene som går igjen der som i UDs begrunnelse. Det kan derfor tyde på at avslag er gitt med bakgrunn i menneskerettighetssituasjonen Israel bidrar til i Det palestinske området, den innenrikspolitiske situasjonen og den overhengende faren for væpnet vold, samt regional stabilitet, og et ønske fra norske myndigheter om å ikke tilføre denne situasjonen våpen og annet militært utstyr. Allikevel er det slik at Norge gjennom eierskap i utenlandske våpenprodusenter kan tjene på salg av forsvarsmateriell til Israel gjennom en tredjepart. Norskeide våpenprodusenter som ligger for eksempel i USA er ikke forpliktet til å følge norske eksportregler, og dette åpner for at våpen kan selges til Israel. Norge har også et eksportregelverk hvor det ikke kreves sluttbrukererklæringer ved salg til Nato-land, noe som igjen åpner for at forsvarsmateriell fra Norge kan reeksporteres til en tredjepart. På denne måten kan forsvarsmateriell solgt til USA igjen selges videre til nære allierte av USA, for eksempel Israel. Vi har også sett på import av israelsk forsvarsmateriell til Norge. Det er Forsvarsdepartementet som avgjør hva som skal anskaffes eller ikke, og hvem det skal anskaffes fra. Ser man på listen over anskaffelser ovenfor kan det militære materiellet som er kjøpt de siste årene karakteriseres som styrkebeskyttende og defensivt, heller enn skarpt og offensivt. Allikevel vil vi argumentere for at alle anskaffelser av forsvarsmateriell fra israelske selskaper er med på å styrke den israelske våpen- og forsvarsindustrien gjennom tilførsel av norske penger. Dette er med på å styrke våpenindustriens kapital, og der igjen mulighet til å produserer stadig nye våpen og materiell for eksport og ikke minst til bruk i eget forsvar. Dette forsvaret er involvert i en til tider væpnet og voldelig konflikt, og fungerer også som håndhever av den folkerettsstridige okkupasjonen av Det palestinske området. 27 Vi mener at norske myndigheter gjennom disse kjøpene bidrar til opprettholdelse av en folkerettsstridig okkupasjon ved å styrke det israelske krigsmaskineriet og den militære håndheveren(det israelske forsvaret – IDF) av denne okkupasjonen. Norge ønsker å fremstå som en fredsstat, og det er derfor betenkelig at Norge gjennom import velger å støtte en våpen- og forsvarsindustri i et land hvor krig truer og hvor det foregår brudd på folkeretten, særlig når vi på samme tid er så strenge på eksportregelverket og grunnlaget for hvem som kan motta militært utstyr fra oss og ikke. Slik vi ser det er det flere nivåer av mangel på koherens hos norske myndigheter når det gjelder eksport til, og import av, forsvarsmateriell fra Israel. For det første er det en mangel på koherens i henhold til de ulike regelverkene og utøvelse av kontroll når det gjelder eksport og import av militære strategiske varer og tjenester. Dette er noe som også støttes av Alexander Harang sin artikkel fra 200683. Dernest er det en mangel på koherens i norske myndigheters Midtøstenpolitikk. På den ene siden er Norge en av de største bidragsyterne når det gjelder bistand til de palestinske selvstyremyndighetene(se kapittel 1). På den annen side bidrar norske myndigheter til en opprettholdelse av Israel som en okkupasjonsmakt ved å handle forsvarsmateriell med israelsk våpenindustri. Vi mener at det ikke holder å kun ha et strengt regelverk for eksportkontroll når det gjelder handel med strategiske varer. De samme kriteriene og retningslinjene burde ligge til grunn for import av forsvarsmateriell. Norske myndigheter bør derfor skjerpe inn kontrollen på import av strategiske varer og forsvarsmateriell fra land der krig truer og hvor folkeretten daglig blir brutt, som for eksempel Israel. Det kan også nevnes at Israel har et veldig ulikt syn på en felles internasjonal våpenhandelsavtale, Arms Trade Treaty(ATT), enn det Norge har. Dette er slik vi ser det også et argument for at norsk våpenhandel med Israel ikke er samstemt, selv om det er kun import det er snakk om. Vi anbefaler at norske myndigheter revurderer regelverket for import av strategiske varer og tjenester, og går inn for en strengere kontroll av hvor og hvem forsvarsmateriell og våpen skal importeres fra slik vi har for eksport til andre land. Så lenge et land befinner seg i en voldelig konflikt, bør det verken eksporteres eller importeres forsvarsmateriell fra dette landet. Vi anbefaler også at norske myndigheter innfører sluttbrukererklæringer for all eksport av våpen og militært utstyr, også til Nato-land. Slik det er i dag, kan våpen og annet militært materiale via reeksport havne hos en tredjepart som vi ikke ønsker skal ha våre våpen, og som vi også har eksportforbud mot. 83 Harang, Alexander 2006: ”Norsk våpenhandel med Israel”, artikkel i Le Monde Diplomatique: http://www.lmd.no/index.php?article=873 28 Kapittel 4: Institusjonelle samarbeid Norge - Israel 4.1. Innledning Norges institusjonelle samarbeid med Israel dreiser seg hovedsakelig om forskning. Innenfor forskning har norske institusjoner i første kvartal 2012, 92 innrapporterte samarbeid med israelske institusjoner. Norske institusjoners internasjonale forskningssamarbeid går stort sett gjennom EUs rammeprogram for forskning og teknologisk utvikling (FP7). Norge er gjennom EØS-avtalen medlemsland i FP7, mens Israel må knytte seg opp til forskningssamarbeider bilateralt84. Ingen av de forskningssamarbeidene norske institusjoner er med på kan knyttes direkte opp som bidrag til Israels okkupasjon av Palestina, men noen av de israelske samarbeidspartnerne har roller som er med på å normalisere okkupasjonen, eller støtte og direkte bidra til okkupasjonen. Av de israelske institusjonene som har samarbeid med norske, så er det de største utdanningsinstitusjonene som i denne rapporten knyttes opp mot okkupasjone. Det mest problematiske ved universitetene er deres forhold til det israelske forsvaret, som stadig er den fremste utøver og opprettholder av okkupasjonen og undertrykkingen av palestinere. I kraft av deres høye prestisje i Israel vil deres standpunkt fungere meningsdannende for opinionen og universitetenes åpne og direkte støtte av okkupasjonen forsterke okkupasjonsmentaliteten til neste generasjon israelere. Av seks israelske universiteter som norske institusjoner har forskningssamarbeider med så er det fire som skiller seg ut gjennom deres rolle i okkupasjonen. Universitetene Technion Israel Institute of Technology, Ben Gurion University of the Negev, The Hebrew University of Jerusalem og Tel Aviv University pleier gjennom felles forskningssamarbeid nære forhold til våpenindustrien. I tillegg til disse forskningssamarbeidene oppfordres ofte studenter til å delta i våpenproduksjonen i form av utplasseringsavtaler. Hebrew University skal angivelig ha bygget på palestinsk land, men det må erkjennes at på grunn av sakens kompleksitet så vil avsnittet som omhandler dette være basert på de faktiske eierskiftene og ikke et folkerettslig perspektiv. 4.2. Premiering av militærtjeneste Israelsk lov pålegger universiteter å gi fordeler til studenter som er reservesoldater under IDF. Likevel utvikler universiteener særbehandlinger og fordele for studenter fra militærer som går langt forbi det Israelsk lov pålegger de. De lovpålagte fordelene er kun forbeholdt reservesoldater, men nesten samtlige universiteter utfører i tillegg særbehandling ovenfor tidligere soldater. Kampsoldater og veteraner fra harde kamper får som regel flere fordeler enn vanlige soldater, og støtten pleier å øke under intens strid, noe Hebrew University sin støtte til «Operation Defensive Shield» som omfattet flere krigsforbrytelser i 2002 er et eksempel på. Universitetet utlyste en 84 Forskningsrådet om Eus 7. rammeprogram: http://www.forskningsradet.no/no/Om_EUs_FP7/1253952644320 29 belønning i form av et stipendium på 1500 shekel i tillegg til andre goder til studenter som dro på reservesoldattjeneste i mer en tre uker85. Også ved «Cast Lead» operasjonen i Gaza 2008 ble reservesoldater som deltok belønnet av universitetene. Hebrew University, Technion og Ben Gurion University premierte reservesoldatene som deltok i krigen med akademiske goder i tillegg til fordelene de allerede har som reservesoldater. Ben Gurion toppet alle andre universiteter i støtte med å premiere stridende reservesoldater 180 shekel for hver dag de var ute i krig86. Ben Gurion University har selv sendt en søknad til staten om å utvide fordelene til IDF veteraner. Takket være pådrivet til Ben Gurion University så kan de som allerede har fullført militærtjeneste og søker seg til høyere utdanning hos institusjoner som ligger i utkantene av Negev, Galilee, Judea og Samaria studere det første året gratis. Universitetet sikret også krigsveteraner og de som nylig har fullført siviltjeneste og er bosatt i Negev og Galilee områdene en rekke fordeler87. Universitetenes policy med å gi fordeler til reservesoldater og veteraner må i tillegg til å direkte oppfordre studenter til å delta i militæret også ses på som diskriminerende ovenfor israelske palestinere. Israelske palestinere kan verve seg frivillig inn i IDFs kampstyrker, men er ikke vernepliktige og får ingen innkallelse til tjeneste. Med tanke på palestinernes erfaringer med IDF og Israels vedvarende okkupasjon og beleiring av de palestinske områdene så er deltakelsen i IDF blant israelske palestinere naturligvis lavt. Det var 3000 israelske palestinere som tjenestegjorde innenfor IDF i 200988. Selv om palestinerne kan bryte tabuet og tjene okkupasjonsmakten innenfor hæren, så er IDFs eliteprogrammer som det ett årige bachelor programet for piloter ved Ben Gurions Universityr ikke åpent for palestinere89. 4.3. Technion - Israel Institute of Technology Technion er også nært knyttet opp mot militæret og våpenindustrien. Til tross for at Technion har gjort seg anerkjent gjennom ingeniørfag og datavitenskap så er Technion antakeligvis det israelske universitetet som er tettest knyttet til militæret og våpenindustrien. 85 Shir Hever, Economy of the Occupation October 2009, s.13: http://www.bdsmovement.net/files/2011/02/EOO23-24-Web.pdf 86 Ibid. 87 The UJ-BGU Report, 15. mars 2011: http://usacbi.files.wordpress.com/2011/03/the-uj-bgu-report-15-march2011.pdf 88 The National, artikkel 26. september 2009: http://www.thenational.ae/news/world/middle-east/palestiniansjoin-israeli-army-for-better-life#page1 89 Haaretz, artikkel 8. september 2008: http://www.haaretz.com/print-edition/opinion/the-shin-bet-s-academicfreedom-1.253397 30 Technion har i fullt samarbeid med Elbit Systems Ltd. åpnet et forskningssenter for elektrooptikk. Technion har også utviklet den fjernstyrte D9 bulldoseren som IDF bruker for å rive palestinske hus i tillegg til teknologi for å oppdage undejordiske tuneller, da spesielt myntet på Israels beleiring av Gaza90. Technion utdanner også studenter spesielt med tanke på å jobbe for våpengigantene Elbit og Rafael. Studenter hos Technion har også tatt direkte del i avansert våpenutvikling som en del av deres masteroppgaver91. Fra 2008 til 2013 belønner Elbit årlig Technion med en halv million dollar til forskning92. IDF har i samarbeid med Technion et akademisk reservesoldatprogram kalt Brakim innenfor universitetet93. Technion har for øvrig den høyeste prosentandelen studenter som tjener i reservesoldatprogram94. Syv norske institusjoner deltar gjennom FP7 i åtte forskningssamarbeid med Technion: Universitetet i Oslo på nano fotoelektroder. Yara International ASA på sikkerhet mot hjemmelagde eksplosiver. Oslo Universitetssykehus på myasthenia gravis. Universitetet i Oslo på ICT hjelpemidler. Stiftelsen Sintef på membranreaktorteknologi. Telenor ASA på transport infrastruktur. NTNU koordinerer og deltar i et samarbeid på lærerutdanning og deltar i et annet på datanettverk. 4.4. Ben Gurion University of the Negev Ben Gurion University har innledet et samarbeid med Beer-Sheva kommune og KUD International LLC for å utvikle en Advanced Technologies Park (ATP). ATP skal bidra til å fremme vekst i Israel innenfor teknologi og forskning95. Parken skal bygges ved siden av universitetets Marcus Family 90 Shir Hever, Economy of the Occupation October 2009, s. 9: http://www.bdsmovement.net/files/2011/02/EOO23-24-Web.pdf 91 Technion, oversikt over avgangselever på mastergrad: http://www.graduate.technion.ac.il/theses/Advisors.asp?Key=20270 92 Shir Hever, Economy of the Occupation October 2009, s. 11: http://www.bdsmovement.net/files/2011/02/EOO23-24-Web.pdf 93 Technion, programoversikt: http://meeng.technion.ac.il/Brakim/ 94 Rapport: http://www.tadamon.ca/wp-content/uploads/TechnionfinalEPDF.pdf 95 Ben-Gurion University of the Negev: http://web.bgu.ac.il/Eng/BGN1/Industry/Advanced+Technologies+Park/ 31 Campus og skal inneholde et treningsanlegg for IDF96. IDF får også plass til etterretning og et kommunikasjon senter og skal hjelpe til med å flytte større militærbaser fra sentral Israel til Negev 97. Dr. Amir Shapiro har ledet et forskerteam hos universitetet som utviklet et ubemannet terreng robotkjøretøy som i følge universitetet kan brukes til militære formål98. Senere utviklet IDF sin ”Snake Robot” som er basert nettopp på forskningen til Dr. Shapiro99. Professor Hugo Guterman ved Ben Gurion forsker nå på et nytt ubemannet kjøretøy, som også skal være godt egnet til militære formål100 . Ben Gurion University har et eget selskap for deling av teknologi, BGN Technologies. Universitetet er gjennom BGN partnere med Rafael Advanced Defense Systems Ltd, en av Israels ledende våpenprodusenter. Rafael Ltd. er i følge Ben Gurion en partner de har felles prosjekter og deler sitt forskningsmateriale og teknologi med101. Ben Gurions Department of Nuclear Engineering har startet et samarbeid med Israel Atomic Energy Commission og Negev Nuclear Research Centre in Dimona102. Ben Gurion vil være en sentral bidragsyter for Israels kjernekraft program da de vil forsyne atomanlegget på Dimona med fysikere og ingeniører med kompetanse på all type kjernekraft103. Det er all grunn til å rette skepsis mot samarbeidet Ben Gurion har innenfor Dimona. Med Israels tvetydighets policy rundt atomvåpnene, uteblivelse fra ikkespredningsavtalen104 , og Dimona anlegget fortsatt lukket for innsyn kan man anta at det fortsatt produseres plutonium for stridshoder og det kan være sannsynlig at Ben Gurion og avgangsstudentene deres er involvert i utvikling og akkumulering av masseødeleggelsesvåpen. Tre norske institusjoner deltar gjennom FP7 i tre forskningssamarbeid med Ben-Gurion University: Stiftelsen Sintef på metalorganiske rammeverk. NTNU på kommunikasjon i krisesituasjoner. Bioforsk på infrastruktur rundt forskning på økosystemer. 96 KUD International: http://www.kudllc.com/projects/adv-tech-park.html Municipality of Be’er-Sheva: http://atp-israel.com/municipality.html 98 Israel Tech Transfer Organization: http://www.ittn.org.il/technology.php?cat=0&BGN&tech_id=23200 99 Jerusalem Post, artikkel 6. september 2009: http://www.jpost.com/Israel/Article.aspx?id=144911 100 Israel Tech Transfer Organization: http://www.ittn.org.il/technology.php?cat=0&BGN&tech_id=41747 101 Ben-Gurion University of the Negev: http://cmsprod.bgu.ac.il/Eng/BGN1/Industry/Ind_Cooperation/Industry_Press.htm 102 World of Judaica, om Dimona Nuclear Program, 30. august 2011: http://www.worldofjudaica.com/jewishnews/science-technology/dimona-nuclear-program/22/00/ 103 Israel National News, artikkel 3. mars 2010 http://www.israelnationalnews.com/News/News.aspx/136311#.T2gaCGAR8rw 104 Nuclear Threat Initiative, 11. november 2011: http://www.nti.org/facilities/418/ Global Security Org.: http://www.globalsecurity.org/wmd/world/israel/dimona.htm 97 32 4.5. Hebrew University of Jerusalem The Hebrew University of Jerusalem ble etablert i Øst Jerusalem i 1925, men ble etter Israels okkupasjon av Øst-Jerusalem i 1967 innlemmet som en del av den internasjonale sonen. Land fra de palestinske landsbyene Lifta, al-Issawiya og Wadi al-Joz har etter 1967 blitt konfiskert av universitetet og er i dag en del av universitetets campuser på Mount Scopus og French Hill. Den 24. August 1970 beslagla universitetet land tilhørende Hijazi og Al Abisi klanene for å bygge en park på universitetets område. Det raserte også et gammelt palass tilhørende Al Shihabi klanen for å bygge et busstopp for Egged, et Israelsk busselskap. Universitetet har siden syttitallet hevdet at tomtene til ni palestinske familier fra Liftawi klanen med grense til universitetets campus på French Hill tilhører universitetet. I 1968 ble disse tomtene og tilhørende hus konfiskert av Israel og siden solgt til universitetet. Liftawi familien forsøkte seg første gangen å ugyldiggjøre konfiskasjonen i israelsk rett i mars 1973 for så igjen i 1977 uten å få medhold. I henhold til Israelsk lov skal vedtak om konfiskasjon annulleres automatisk etter 25 år, og i april 1998, to måneder før vedtaket skulle annulleres, så erklærte universitetet at de planla å bygge på jorda. En kampanje med støtte fra det israelske parlamentsmedlemmet Azami Bishara skal visstnok ha sørget for at universitetet trakk seg fra planene sine105 . Men universitetet gjør likevel fortsatt krav på denne jorda og skaper frykt hos familiene. I oktober 2004 startet israelsk militær utbygging av infrastruktur til fordel for universitet på palestinsk land i Al-Sammar på Mount Scopus. Universitetet hevdet på sin side at jorda er deres, og infrastrukturen var bygging av 1200 student leiligheter fordelt på 12 hus, i tillegg til kontorer og parkeringsplass. Over 50 dekar med jord tilhørende 250 palestinere opprinnelig fra klaner i Lifta som ble fordrevet i 1948 ble pløyd opp. Israelske bulldosere gravde også femten meter dypt rett ved siden av flere hus tilhørende Al Hilo familien som er utsatt da grunnmurene er eksponert, og tillatelse til oppussing ikke gis106 . Michael Federmann som har sittet som styreleder siden 2000 i Elbit Systems Ltd., en av Israels største private våpenutvikler, sitter også som styreleder i Hebrew University of Jerusalem107. IDF har i forbindelse med sitt Talpiot program fått etablere og sette opp en militærbase på Hebrew Universety of Jerusalems campus. Hebrew Universety administrerer og tilrettelegger studietilbudet til The Israeli army`s Command and Staff College (PUM), det mest elitistiske utdanningssystemet under IDF108. Talpiot programmet til IDF rekrutterer fysikk og matematikk studenter som har utmerket seg med tanke på å bruke de til å forske på militære formål. Studentene innenfor Talpiot går under 105 Jerusalem Qarterly File; Issue 3, 1999: http://www.jqf-jerusalem.org/journal/1999/jqf3/frenchhill.html Monitoring Israel Colonization Activities in the Palestinian Territories, 7. desember 2004: http://www.poica.org/editor/case_studies/view.php?recordID=465 107 Reuters: http://www.reuters.com/finance/stocks/officerProfile?symbol=ESLT.O&officerId=156396 108 Israeli Defense Forces: http://dover.idf.il/IDF/English/units/other/pum/default.htm 106 33 studieoppholdet sitt kledd i militæruniform og mange av kursene deres er på grunn av Talpiot programmets prestisje kun tilgjengelige for dem. I mange tilfeller setter universitetet opp egne eksamensdatoer for Talpiot studentene til deres fordel109. Hadassah Medical Organisation var med å etablere den eneste militære medisinskolen i Israel som en del av Hebrew University School of Medicine, etter at universitetet vant anbudet i 2008110 . Israelske sanitet er for øvrig gjentatte ganger anklaget for å overse og dekke over for tortur og menneskerettighetsbrudd mot palestinere i varetekt111. Ti norske institusjoner deltar gjennom FP7 i elleve forskningssamarbeid med Hebrew University of Jerusalem: Research Managment AS på utvikling av sikre urbane områder, der Research Managment også er koordinator. Universitetet i Oslo og Universitetet i Tromsø deltar begge i et samarbeid på bioreaktorer. Stiftelsen Sintef på behandling av hudsykdommer med dødehavsmineraler. PRIO på klimaforandringer og vannkonflikter. NTNU deltar i et samarbeid på diabetesterapi. Veterinærinstituttet på matsikkerhet og prioner. Norsk Institutt for Luftforskning på teknologi for vannovervåking. Universitetet i Bergen på nukleosomer. Universitetet for Miljø og Biovitenskap på genomer. PRIO på sikkerhetspolitikkens økonomi. Universitetet i Stavanger, Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo deltar alle i et forskningssamarbeid på narkotikaavhengighet. 109 Shir Hever, Economy of the Occupation October 2009, s. 14: http://www.bdsmovement.net/files/2011/02/EOO23-24-Web.pdf 110 The National, artikkel 29. juni 2009: http://www.thenational.ae/news/world/middle-east/israeli-doctorsaccused-of-flouting-ethics 111 Technion, oversikt over avgangselever på mastergrad: http://www.graduate.technion.ac.il/theses/Advisors.asp?Key=20270 34 4.6. Tel Aviv University Tel Aviv University har deltatt i 55 teknologiske samarbeidsprosjekt med den israelske hæren på elektrooptikk. Tel Aviv University har også vært vertskap og ledet flere møter om elektrooptikk og robotteknologi, der firmaer fra våpenindustrien har deltatt112 . IDF har på Tel Aviv University et akademisk reservesoldat program kalt Psagot som universitetet også er med på å sponse113 . Tel Aviv University ansatte i 2009 den tidligere obersten Pnina Sharvit-Baruch, som i 2008-2009 krigen mot Gaza godkjente de første luftangrepene som tok livet av 40 politikadetter som deltok i en seremoni. Baruch, som mistenkes for krigsforbrytelser, ble ansatt av universitetet for å undervise i internasjonal rett114 . Fire norske institusjoner deltar gjennom FP7 i fem forskningssamarbeid med Tel Aviv University: Universitetet i Bergen deltar i et samarbeid på vaksinasjon mot shigella og escherichia koli og et annet på akselator detektorer. Uninett Sigma AS på rutenett. Norsk institutt for luftforskning på nano testing. Norsk Elektro Optikk AS på magnetisk elektrooptikk. 4.7. Konklusjon I dette kapittelet har vi sett på noen israelske utdanningsinstitusjoner og de samarbeidsavtaler norske statlige institusjoner har med disse. Det er etter det vi kan se ingen grunnlag for å si at de samarbeidsavtalene de norske institusjonene har med de israelske institusjonene er med på å bidra direkte til opprettholdelse av okkupasjonen av palestinsk land. Det er mulig at de enkelte institusjoner og samarbeid kan undersøkes nærmere, men per i dag ser det ikke ut til at disse avtalene er med på en opprettholdelse av okkupasjonen. 112 Shir Hever, Economy of the Occupation October 2009, s. 9: http://www.bdsmovement.net/files/2011/02/EOO23-24-Web.pdf 113 Ibid., s. 14. 114 Counterpunch, artikkel 9. februar 2009: http://www.counterpunch.org/2009/02/09/israeli-universitywelcomes-quot-war-crimes-quot-colonel/ 35 Konklusjoner og anbefalinger Vi har i denne rapporten forsøkt å tydeliggjøre det vi mener er en mangel på koherens i norsk Midtøstenpolitikk. Dette har blitt gjort ved å se på ulike samarbeidsforhold mellom Norge og Israel, i tillegg til å se kort på Norges forhold til Det palestinske området. Norge bidrar hvert år med store summer til bistand og institusjonsbygging i Det palestinske området. Dette skjer gjennom direkte økonomisk bistand, og som leder av den såkalte giverlandsgruppen til De palestinske området. På den økonomiske siden har vi sett på noen norske investeringer gjennom Statens Pensjonsfond Utland i israelske selskaper, og andre utenlandske selskaper, som er med å bidra til å opprettholde okkupasjonen av Det palestinske området. Investeringene skjer gjennom kjøp av aksjer i selskapene, og i flere av selskapene har Statens pensjonsfond utlands aksjer veldig høy verdi. Det er sannsynlig at aksjekjøpene har bidratt til at selskapene har kunnet investere ytterligere i sin aktivitet på okkupert område. Vi har også sett på handel med forsvarsmateriell mellom Norge og Israel. Her har fokuset ligget på eksport og import. Det foregår ingen direkte norsk eksport av forsvarsmateriell og våpen til Israel, men det finnes likevel smutthull. Israel har blitt avvist de siste årene som mottakerland basert på en rekke kriterier (som også går igjen i EU). Men Norge importerer forsvarsmateriell fra Israel, og det er mer import fra Israel under den rødgrønne regjeringen enn under Bondevikregjeringen. Vi importerer ikke skarpt materiell, men defensivt materiell. Kapitalen som går til å betale for materiellet er likevel med å styrke israelsk våpenindustri, noe som igjen er positivt for å opprettholde den israelske okkupasjonen da flere av selskapene vi har kjøpt fra også er leverandører til det israelske forsvaret. Dette viser en mangel på koherens i reglene for import/eksport hos norske myndigheter. En av årsakene til dette kan være at det legges mer vekt på å sikre de norske styrkenes kapasitet og tilgang på det som ansees å være best mulig utstyr, samt på et økonomisk perspektiv115 . Derav import av israelsk materiell. Sist har vi sett litt på institusjonelt samarbeid mellom norske og israelske institusjoner. Hovedsakelig gjelder dette undervisningsinstitusjoner og forskningssamarbeid som norske og israelske institusjoner er med i. Selv om flere norske institusjoner har forskningssamarbeid med israelske institusjoner som kan sies å være omstridte når det gjelder okkupasjonen av palestinsk land, deltakelse I utvikling av våpenindustrien i Israel osv., har vi det vi kan se så langt ikke funnet at noen av de forskningssamarbeidene norske institusjoner er med i bidrar til å opprettholde okkupasjonen av palestinsk land. 115 Ny Tid. artikkel 6. januar 2009: http://www.nytid.no/nyheter/artikler/20090106/flere-kjop-avforsvarsmateriell-fra-israel/ 36 På bakgrunn av det vi har kartlagt spesielt på økonomi og våpen, mener vi det er belegg for å hevde at norsk investering av kapital i israelske selskaper og andre utenlandske selskaper gjennom Statens pensjonsfond utland(SPU), samt gjennom import av israelsk forsvarsmateriell, bidrar til å opprettholde den israelske okkupasjonen av Det palestinske området. Gjennom SPU investerer vi direkte i flere selskaper som er involvert i å bygge folkerettsstridige israelske bosettinger på okkupert palestinsk land. Norsk import av forsvarsmateriell er også med på tilføre inntekt til den israelske våpen- og forsvarsindustrien, som igjen er en stor leverandør av våpen og annet forsvarsmateriell til den israelske hæren. Den israelske hæren er igjen sentral i å håndheve den daglige okkupasjonen av Det palestinske området. Hæren har også stått for store militære operasjoner på både Vestbredden og Gazastripen de siste årene, hvor mange sivile har blitt skadd eller drept. Vi mener derfor at staten Norge gjennom dette er med på å indirekte opprettholde den israelske okkupasjonen og krigsmaskineriet. Samtidig investerer Norge flere hundre millioner kroner i bistand og hjelp til institusjonsbygging i det som er ment å skulle bli en framtidig selvstendig palestinsk stat, en selvstendighet som hindres av okkupasjonen. Vi mener at mangelen på koherens her er tydelig. På den ene siden bidrar vi hvert år til institusjonsbygging og bygging av en framtidig palestinske stat, en stat som skal være selvstendig og fri fra okkupasjon. Norske myndigheter kritiserer ofte okkupasjonen og utbygging av ulovlige bosetninger og separasjonsbarrieren på Vestbredden. På den annen side styrker vi den israelske våpenindustrien og krigsmaskineriet med økonomisk kapital gjennom kjøp av forsvarsmateriell, samt investeringer gjennom SPU i selskaper som bidrar til å opprettholde okkupasjonen og menneskerettighetssituasjonen enten direkte eller indirekte. En okkupasjon som norske myndigheter har uttalt er folkerettsstridig, og som vi bruker hundrevis av millioner kroner på hjelp til å motvirke hvert år. Noe av årsaken til at det er en mangel på samstemthet og praksis i norsk Midtøstenpolitikk, kan være at samtidig som norske myndigheter ønsker å spille en sentral rolle i å skape fred mellom israelere og palestinere gjennom diplomati, samt gjennom økonomisk og politisk støtte bygge opp et bærekraftig palestinsk samfunn (gjennom vår rolle i AHLC og gjennom økonomisk bistand), så ønsker de også å unngå å signalisere holdninger som kan minne om boikott av israelske varer/handel/samarbeid. Norske myndigheter ser ut til å være redde for konsekvenser av å bli oppfattet som om de har en “boikottholdning” til Israel. Dette gjelder for eksempel ved Forsvarsdepartementet. Det blir stadig understreket i forbindelse med våpenimport av flere forsvarsministere og statssekretærer ved 37 departementet at norske myndigheter ikke er ute etter å boikotte israelsk materiell og tjenester116. Dermed godkjennes det også deltakelse i anbudsrunder, og kjøp, av israelsk forsvarsmateriell. En annen del av begrunnelsen for kjøp av materiell fra Israel er også at hensyn tas først og fremst til våre egne styrkers behov117. Dermed er det også viktig at de har tilgang på det beste utstyret til best mulig pris, der det riktignok i Israels tilfelle har blitt gjort en politisk vurdering på hensiktsmessigheten. Dette resulterer i at det i enkelte tilfeller godkjennes deltakelse i anbudsrunder av israelske selskaper og at det blir importert forsvarsmateriell fra Israel. Sprikene i interesser og praksis hos Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet når det gjelder bistand til Det palestinske området og eksport og import av våpen bidrar ikke nødvendigvis til en samstemthet i norske myndigheter Midtøstenpolitikk. Det er merkelig at Utenriksdepartementet, som ønsker å framstille Norge som er fredsnasjon og viktig bidragsyter til å skape fred, ikke oppfordrer Forsvarsdepartementet til å følge en samme etiske linje når det gjelder import, som UD gjør når det gjelder eksport av våpen- og forsvarsmateriell til Israel og andre land som bryter med de retningslinjene og kriteriene UD legger til grunne for forbud mot eksport av forsvarsmateriell. Noe av mangel på samstemthet kan også skyldes at Utenriksdepartementet og Statens Pensjonsfond Utland har ulike interesser. UD ønsker å skape fred mellom israelere og palestinere og få avsluttet okkupasjonen, se forøvrig over. For NBIMs (Norges Bank Investment Management), som forvalter Statens Pensjonsfond Utland, er det økt fortjeneste for fondet som kommer først. Pressekontakt i Norges Bank, Bunny Nooryani, sier at “Investeringene vi foretar i børsnoterte selskaper styres i utgangspunktet av vår tro på avkastning. Miljømessige og sosiale hensyn vil være en del av denne vurderingen dersom porteføljeforvalteren mener det vil kunne påvirke avkastningen.” (http://klassekampen.no/60063/article/item/null/milliarder-til-atomvapen). Ynge Slyngstad, leder for NBIM, sier at “Fondet investeres for fremtidige generasjoner, og i 2011 videreutviklet vi investeringsvirksomheten slik at vi i større grad kan dra nytte av fondets langsiktighet. Vi bygget opp en forvaltningsgruppe som allokerer midler til investeringsområder basert på langsiktige utviklingstrekk og risikoegenskaper.118 ” I det ligger det at pensjonsfondets hensyn når det tar avgjørelser om investeringer er finansielle og handler om hva som kan gi størst mulig avkastning, ikke hvordan dette stemmer overens med norsk utenrikspolitikk. Selv om Pensjonsfondet har et eget Etisk råd har rådet et begrenset mandat når det gjelder utelukkelse av enkeltselskaper119. Etikkrådet har tidligere gjort vurderinger på israelske selskaper og andre utenlandske selskaper med aktivitet i Israel. 116 Svar på skriftlig spørsmål fra daværende forsvarsminister Grete Faremo, 2010: http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftligsporsmal/?qid=47313 117 NRK ”Dagsnytt 18”, 6.1.2012: http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/292506/ 118 Statens pensjonsfond utland: http://www.nbim.no/no/media-ogpublikasjoner/Rapporter/810/1062/introduksjon-yngve-slyngstad/ 119 Etikkrådet til Statens pensjonsfond utland - retningslinjer: http://www.regjeringen.no/nb/sub/styrer-radutvalg/etikkradet/etiske-retningslinjer.html?id=425277= 38 Om Israel Electric Corporation og elektrisitetsforsyning til bosettere skriver rådet i et brev til Finansdepartementet at “Etikkrådet anser at det skal mye til for at forsyning av elektrisk energi til sivilbefolkning skal anses som ulovlig eller uetisk og at opprettholdelse av slik infrastruktur dessuten vil være til gagn for alle parter i området.” Rådet skriver i det samme brevet om selskapet Caterpillar og det israelske militærets bruk av selskapets komponenter i utstyr for riving av palestinske hjem at “Etikkrådet anser det som klart at israelske myndigheter har brukt materiell levert av Caterpillar til å begå handlinger som trolig kan sies å utgjøre menneskerettighetsbrudd. Samtidig er det, fordi materiellet som Caterpillar leverer til israelske myndigheter også har legitime anvendelser for disse, problematisk å skulle holde selskapet ansvarlig for enhver bruk av dets produkter.” og at “[det må] foreligge et sterkt element av medvirkning fra Caterpillar til eventuelle normbrudd hvis selskapet skal utelukkes til tross for dette. Etikkrådet antar at det vil være vanskelig å finne fakta som vil gi grunnlag for utelukkelse av selskapet fordi det leverer materiell til israelske myndigheter.120” Så samtidig som norske myndigheter representert ved UD og utenriksminister Jonas Gahr Støre tar avstand fra israelske bosetninger og ser på dem som ulovlige121 investerer Statens Pensjonsfond Utland i israelske selskaper og andre utenlandske selskaper som bidrar til å opprettholde den samme okkupasjonen. Disse sprikende interessene bidrar heller ikke til samstemthet i norske myndigheters Midtøstenpolitikk. Vi anbefaler på bakgrunn av dette at Norge må revurdere sine investeringer i de selskap som det er dokumentert er med på å bidra til å opprettholde en folkerettsstridig okkupasjon. Vi anbefaler også at Norge revurderer sitt regelverk for import av forsvarsmateriell slik at det blir strengere regler for hvem vi bør og ikke bør importere forsvarsmateriell og våpen fra, slik det er for eksport av våpen. Norge bør også innføre sluttbrukererklæringer for all eksport av våpen til andre land. I tillegg anbefaler vi at norske departementer også bør søke å samordne sin politikk og praksis på enkelte områder, det være seg bistand, handel og økonomiske investeringer, slik at det blir mer samstemt mot den politikken de ønsker å stå for. I dag er det visse sprik i politikken som føres ovenfor konflikten mellom Israel og Palestina, noe som gir seg til kjenne i ulike departementers praksis. Vi er klar over at det er flere hensyn som må tas, det være seg diplomatiske, økonomiske og så videre. Men det bør ikke være slik at vi investerer store summer i oppbygging av institusjoner og en framtidig stat hos den ene parten, samtidig som dette undergraves igjen nettopp gjennom investeringer av kapital i deler av en industri hos den andre parten. Dette er slik vi ser det lite fruktbart, og det kan stille spørsmålstegn ved om det da også er en god og bærekraftig politikk og måte å bruke penger på. 120 Etikkrådet for Statens pensjonsfond utlands brev til Finansdepartementet 15. Mai 20116: http://www.regjeringen.no/pages/1957953/Brev%20fin%20dep%20vedr%20Midt%C3%B8sten%20mai06.pdf 121 Pressemelding fra Utenriksdepartementet 23. Februar 2012: http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/pressesenter/pressemeldinger/2012/tar-avstand-fra-utvidelse-av-israelskeb.html?id=673282) 39 Kontakt: Fellesutvalget for Palestina Grønland 12 0188 Oslo [email protected] www.palestina.no Telefon: 22170677 / 99744348 40
© Copyright 2024