Kroppsidiomer i kulturhistorisk sammenheng. En sammenligning
Masarykova univerzita Filozofická fakulta Ústav germanistiky, nordistiky a nederlandistiky Barbora Horinová Kroppsidiomer i kulturhistorisk sammenheng. En sammenligning mellom norsk og tsjekkisk Magisterská diplomová práce Vedoucí práce: Cand. Philol. Thor Henrik Svevad Brno 2013 Prohlašuji, že jsem diplomovou práci vypracoval/a samostatně s využitím uvedených pramenů a literatury. …………………………………………….. Podpis autora práce 2 Innholdsliste Innledning ........................................................................................................................................... 4 A. DEN TEORETISKE DELEN ........................................................................................................ 6 A. 1. Hvorfor kroppsidiomer? ........................................................................................................ 6 A. 2. To måter å behandle idiomer på ............................................................................................ 8 A. 2. 1. Leksikologi.................................................................................................................... 8 A. 2. 2. Fraseologi og fraseologismer, idiomatikk og idiomer .................................................. 9 A. 2. 3. Hva er forskjellen mellom et idiom og en metafor?.................................................... 14 A. 2. 4. Hva kan idiomer si oss om kultur? .............................................................................. 17 A. 2. 5. Språk, kulturhistorie og antropologi ........................................................................... 20 A. 3. Å lage et korpus for oppgaven............................................................................................. 24 A. 3. 1. Den indoeuropeiske opprinnelsen ............................................................................... 24 A. 3. 2. Norsk ........................................................................................................................... 25 A. 3. 3. Tsjekkisk ..................................................................................................................... 26 A. 3. 4. Ordbøker ..................................................................................................................... 27 A. 3. 5. Korpus og korpuslingvistikken ................................................................................... 28 B. DEN EMPIRISKE DELEN ......................................................................................................... 31 B. 1. Hva er kroppsidiomer? ........................................................................................................ 31 B. 2. Metodologi........................................................................................................................... 32 B. 3. Hode – hlava ........................................................................................................................ 35 B. 3. 1. Hode - hlava ................................................................................................................ 36 B. 3. 2. Øye – oko .................................................................................................................... 41 B. 3. 3. Øre – ucho ................................................................................................................... 45 B. 3. 4. Nese – nos ................................................................................................................... 47 B. 3. 5. Hals og strupe – krk a hrdlo ........................................................................................ 48 B. 3. 6. Ansikt – tvář ................................................................................................................ 50 B. 3. 7. Hake og skjegg – brada a vousy .................................................................................. 51 B. 3. 8. Munnhule – dutina ústní .............................................................................................. 52 B. 4. Kropp – Trup ....................................................................................................................... 56 B. 4. 1. Et hjerte – srdce ........................................................................................................... 57 B. 4. 2. Levra – játra ................................................................................................................ 62 B. 4. 3. Nyre – ledví/ledvina .................................................................................................... 63 B. 4. 4. Lunger – plíce.............................................................................................................. 63 B. 4. 5. Den gode og den dårlige siden av kroppen ................................................................. 64 B. 4. 6. Ryggen – záda ............................................................................................................. 67 B. 5. Hånd – ruka ......................................................................................................................... 68 B. 5. 1. Hånd – ruka ................................................................................................................. 70 B. 5. 2. Håndflate og fingrer – dlaň a prsty .............................................................................. 74 B. 5. 3. Arm – paže .................................................................................................................. 76 B. 6. Bein – noha .......................................................................................................................... 78 B. 6. 1. Bein, fot - noha ............................................................................................................ 79 B. 6. 2. Andre beinsdeler ......................................................................................................... 81 B. 7. Andre kroppsdeler – ostatní části těla .................................................................................. 83 B. 7. 1. Blod - krev ................................................................................................................... 84 B. 7. 2. Skinn, hud – kůže ........................................................................................................ 87 B. 7. 3. Kropp – tělo ................................................................................................................. 89 B. 7. 4. Bein – kost................................................................................................................... 90 B. 7. 5. Hår – vlas, chlup.......................................................................................................... 91 Konklusjon........................................................................................................................................ 93 Litteratur ........................................................................................................................................... 96 Resumé ........................................................................................................................................... 101 3 Innledning Temaet for denne masteroppgaven er idiomer i norsk og tsjekkisk. Jeg valgte å se på kroppsidiomer i norsk og tsjekkisk og sammenligne deres betydninger. Uttrykk som „det falt en stein fra mitt hjerte“ eller „vokse en over hodet“ bruker vi i hverdagslig kontakt uten å tenke på at disse språklige enhetene heter idiomer og har en spesiell stilling innenfor det leksikologiske feltet. Idiomer har alltid fascinert lingvister på grunn av at deres syntaktiske og semantiske funksjoner avviker seg fra vanlige språklige lov. Men også etnologer har jobbet mye med dette lingvistiske området fordi det bevarer folks visdom og gamle skikker. Idiomer avspeiler både språklig- og samfunnshistorien i seg og derfor valgte jeg dem som emnet for masteroppgaven i norsk filologi. Men det er ikke bare norske idiomer som står i sentrum for denne oppgaven. Jeg bestemte meg å ta med tsjekkiske idiomer også og ikke minst formidle litt av fraseologisk forskning i Tsjekkia. Den tsjekkiske idiomatikken har en lang tradisjon bak seg (med František Čermák som hovedperson og en 4-bind fraseologisk ordbok som resultat), mens den norske forskningen står på begynnelsen ennå. Men hva er egentlig et idiom? En alminnelig kjent definisjon sier at idiomer forstås som uttrykk deres betydning ikke er mulig å utlede av enkelte ord i frasen. Det betyr at enkelte ord ikke er betydningsbærende, men det er frasen som helhet som bærer betydning. Vi kan demonstrere det på et eksempel. Når man kjøper katta i sekken, er det klart at man ikke kjøper et rask dyr som forsvinner med en gang man åpner sekken. Ordene i et idiom må ikke forstås bokstavelig, men som en helhet med en annen (billedlig) betydning. Dette er en lingvistisk oppfatning av idiom-fenomenet. Selv om mange sier at idiomer oppstår i språket selv eller er en arv av kulturell og historisk utvikling, begynte forskere å lete etter en annen motivasjon bak idiomatiske uttrykk. I 1980 presenterte George Lakoff og Mark Johnson sitt banebrytende verk „Metaphors we live by“. Den grunnleggende påstanden i denne boka er at vi tenker i metaforer og overfører dem til språket. En ny lingvistisk gren, kognitiv lingvistikk, grunner seg på denne teorien. Denne oppgaven går ut fra både denne teorien og den lange tradisjonen innenfor rent lingvistisk forskning i idiomer. Jeg vil sammenligne norsk og tsjekkisk kultur med utgangspunkt i idiomatiske uttrykk. Jeg har avgrenset materialet tematisk, det er kroppsidiomer som skal under lupen i denne oppgaven. Det vi med sikkerhet kan fastslå er 4 at kroppen er lik i begge landene. Kroppen skal hjelpe oss til å vise forskjeller mellom begge kulturene best og derfor er den et godt grunnlag til å bygge analysen på. Som nevnt tidligere, er formålet med oppgaven å sammenligne norsk og tsjekkisk kultur. For å kunne gjøre dette har jeg utarbeidet et korpus over kroppsidiomer i både tsjekkisk og norsk. Korpuset skal analyseres med hensikt til å avsløre motivasjon bak idiomer. Som vi skal bli kjent med i den teoretiske delen av oppgaven, kan idiomer være motivert med konseptuelle metaforer, metonymier eller konvensjonell kjennskap. Hvorvidt dette skjer innenfor kroppsidiomer, skal vi komme nærmere inn på i den empiriske delen. Problemstillingen for oppgaven kan derfor defineres slik: 1. Finne ekvivalenter for tsjekkiske idiomer i norsk og omvendt. 2. Avsløre motivasjon med konseptuelle metaforer, metonymier og konvensjonell kjennskap bak idiomer. Forklare i hvor stor grad det finnes ekvivalens mellom tsjekkiske og norske idiomer i bestemte motivasjonskategorier. Bevise om motivasjon med konseptuelle metaforer opptar den største delen innenfor korpuset. 3. Med bakgrunn i kulturhistorisk litteratur kommentere forskjeller og likheter mellom de norske og tsjekkiske uttrykkene. Etter at vi har gjort rede for problemformuleringen, må vi presisere hvordan oppgaven deles inn. Den har to hoveddeler – en teoretisk og en empirisk. Den første delen skal behandle idiomer teoretisk. Her vil jeg definere det idiomatiske uttrykket ved hjelp av fraseologisk faglitteratur og se på problematikken fra et kognitivt synsvinkel. Jeg vil presentere andre vitenskapelige områder som kulturhistorie og antropologi fordi deres forskning kan komme til nytte for saken. Ikke minst vil jeg drøfte kilder som ble brukt ved å lage korpuset for denne oppgaven, dvs. ordbøker og korpuser. Den andre delen kalles for empirisk. Her presenterer jeg først måten korpuset ble laget på, etterpå forklarer jeg metodologien til analysen av kroppsidiomer. Den største delen av oppgaven opptar selve analysen. Den er delt inn i fem deler: hode, kropp, hånd, bein og andre kroppsdeler. I hver av delene drøftes idiomer knyttet til en gitt kroppsregion og plasseres til en av tre motivasjonskategorier. Når det gjelder litteratur, støtter jeg meg først og fremst til Lakoff og Johnsons bok ”Metaphors we live by”. En godt oversikt over typer av metonymier kan man finne f. eks. i den tsjekkiske versjon av Wikipedia eller i Eduard Petrůs bok. Når det dreier seg om kulturhistorisk litteratur, var for meg verk av Høystad, Le Goff og Truong eller Schmitt av stor betydning. 5 A. DEN TEORETISKE DELEN A. 1. Hvorfor kroppsidiomer? Som vi skal se senere, opptar idiomer en stor del av ordforrådet, og vi bruker dem oftere enn vi kanskje vet. Målet med denne oppgaven er å sammenligne et idiomområde som finnes i både tsjekkisk og norsk. Jeg vurderte forskjellige betydningsområder som dyreidiomer eller planteidiomer, men til slutt ble det bestemt at oppgaven skulle behandle kroppsidiomer. En av grunnene er at kroppen er lik både i Norge og i Tsjekkia. De geografiske betingelsene kan skape forskjeller i dyreområdet eller planteområdet, men når det gjelder kroppen, blir ulikhetene ikke store. Hvis det finnes noen forskjeller i språket, så er de sannsynligvis ikke forårsaket av biologiske, men av kulturelle ulikheter. Men først og framst spiller kroppen en sentral rolle i vår erkjennelse av verden. Blanka Čiháková, i sammenheng med den tsjekkiske filosofen Jan Patočka, påstår at vår kroppslighet er en sentral verdensakse, en midte i denne verdensaksen, og initierer en grunnleggende romtidsorientering i verden.1 Vi bruker kroppen som et mål for alle ting i verden, vi kjenner den så godt at kroppens refleksjon hjelper oss til å ”slå rot” i verden. Hver av oss føler (bare) på sin kropp tilstander som smerte, lyst, angst eller tretthet, og disse tilstandene påvirker vår humør og aktivitet imot verden.2 Man har en tendens til å plassere disse følelsene til enkelte kroppsdeler (f. eks. det gikk gjennom marg og bein, ha sommerfugler i magen). Filosofene har alltid vært interessert i vår kropp, nemlig forholdet mellom kropp og sjel. De gamle grekere (før Platon) trodde at man ikke har sin egen fornuft. Ole Martin Høystad kaller dette mennesket for Det homeriske mennesket og beskriver det slik: Det homeriske mennesket er utlevert til umiddelbare forestillingar, kroppskjensler, impulsar, spontane innfall, kroppslege tildriv og lidenskapar på ein måte som kanskje er uforståeleg for oss. For alle slags kjensleimpulsar og lidenskapar tolka dei homeriske heltane ikkje som subjektive sjelstilstandar, men som ytre makter og guddommelege innfall som dei blir gripne eller råka av utanfrå, bortom eigen kontroll.”3 1 Cf. „Naše tělesnost je základní osou světa, jejím středem; iniciuje zásadní časoprostorovou orientaci ve světě.“ In: ČINÁTLOVÁ, Blanka. Příběh těla. 1. utg. Příbram: Pistorius & Olšanská, 2009. s. 12. 2 ibid, s. 14. 3 HØYSTAD, Ole Martin. Hjertets kulturhistorie: frå antikken til vår tid. 1. utg. Oslo: Spartacus, 2003. s. 35. 6 Det homeriske mennesket var ikke delt inn i to deler – kropp og sjel. Det fantes som en enhet, en helhet av forskjellige følelser, impulser, organer eller bein som på en måte er ”bundet sammen”. Platon la grunnlaget for på hvilken måte vi forstår forholdet mellom kropp og sjel. Han lot seg inspirere av Demokritos. Hos ham dukket dualismen først opp. Men det var Platon som satte en fornuftsjel i sentrum av mennesket. Forholdet mellom kropp og sjel har blitt beskrevet slik fram til i dag, og i vår tid kan vi ikke forestille oss en annen forståelse enn denne. Høystad skriver til det følgende: I dobbel forstand er psyche sentralbegrepet i den vestlege antropologien. For det første er den fornuftig ordna psyche det ”sentrum” i mennesket som dei andre dimensjonane gjerne blir definerte ut frå, bl.a. fordi sjel i tradisjonen etter Platon er identisk med tenkeevna og medvitet. For det andre er sjela den instansen som gir mennesket ein personleg eller subjektiv identitet og integritet.4 Selv om sjelen ble forstått som sentrum i mennesket, betyr det ikke at de gamle grekere ikke brydde seg om kroppen. Kalokagathi, det greske idealet om det harmoniske mennesket, sier at kroppen må være så vakker som sjel, skjønnhet og dyd hører sammen. Derfor praktiserte grekerne sport som forsvant i middelalderen sammen med amfiteatre og badene. Kristendommen overta det platonske menneskebildet, der sjelen sto i sentrum. Allerede i Det nye testamentet kan vi finne noen antydninger om at kroppen kommer til å bli mer og mer undertrykket. I flere av Paulus` brev kan vi lese hentydninger til at kroppen har en ytre natur, men sjelen har en indre natur. Kroppen er derfor tilbøyelig til lasten, begjæret, til samarbeid med djevelen. Men på den andre siden var det Jesus Kristus som tok på seg en menneskelig form og kirken minnes om det med å ta imot Jesu kropp. Jacques Le Goff peker på at kroppen i middelalderen samtidig er undertrykt og glorifisert, den antikke kroppslige kulten ble erstattet av Jesu-kropps kulten.5 Forholdet mellom den menneskelige kroppen og den guddommelige kroppen er stadig i spenning. Denne spenningen ”føder vestens dynamikk”, sagt med Le Goffs ord.6 Middelalderen var viktig ikke bare for å ha forankret dynamikken mellom de to kroppene, men også for sin symbolske tenkegang. Jacques Le Goff skriver at symbolismen var universell og å tenke betydde å avsløre uavbrutt skjulte betydninger.7 Vi har mange metaforer i språket fra denne tiden når det gjelder symbolikken av farger, planter, numre 4 ibid, s. 51. LE GOFF, Jacques, TRUONG, Nicolas. Tělo ve středověké kultuře. 1. utg. Praha: Vyšehrad, 2006, s. 33. 6 ibid, s. 27. 7 LE GOFF, Jacques. Kultura středověké Evropy. 2. utg. Praha: Vyšehrad, 2005. s. 427. 5 7 eller kroppsdeler. En av de mest kjente metaforer betegner kirken som Jesu kropp – kirken er kroppen, som er styrt av Jesus Kristus (denne metaforen har grunnlaget i Romerbrevet, Rom 12, 4-5). Descartes i renessansen atskilte sjelen fra kroppen og satte dem i motsetning. Han forsto kroppen som en mekanisk maskin, og intellektet er det som styrer kroppen (det formulerte han i cogito ergo sum). Noen århundrer senere foreslo Nietzsche at man skulle fjerne alle moralske normer og fordommer som man hadde arvet etter foreldre og komme tilbake til det kroppslige.8 Dynamikken mellom den menneskelige og guddommelige kroppen forsvant foreløpig på 1800-tallet, og balansen mellom kroppen og sjelen begynte å dominere i samfunnet. I sammenheng med det antikke uttrykket ”mens sana in corpore sano” kom sporten tilbake på 1800-tallet9. Og på 1900-tallet begynte man å avsløre sin kropp både fra den ytre og indre siden (den seksuelle revolusjonen), og de moralske (kristelige) normene som hadde styrt samfunnet fra middelalderen holder opp å bestemme retningen samfunnet går i. A. 2. To måter å behandle idiomer på Nå skal vi komme nærmere inn på måter idiomer behandles på. Det finnes to grunnleggende måter – en rent lingvistisk og en basert på kognitiv lingvistikk. Først vil jeg drøfte hva leksikologi og fraseologi er og definere begrep „idiom“. Etterpå legger vi merke til konseptuelle metaforer og motivasjon bak idiomatiske uttrykk. A. 2. 1. Leksikologi I denne delen skal vi plassere leksikologi inn i det lingvistiske systemet. Ifølge Valerij Berkov kan vi definere leksikologi som en del av språkvitenskapen der objektet er ordet, dvs. læren om ordet. Leksikologien behandler ulike aspekter av ordet som språklig enhet og et språks ordforråd.10 Vi må tenke på at leksikologi ikke kan forstås bare som læren om ordet – uten å plassere ordet inn i ordforrådet. Det betyr at ordet kan stå for seg selv med sin egen betydning, men kan også være en del av en fraseologisk enhet (f. eks. blåbær betyr et frukt, men når vi sier det er bare blåbær, så får vi helt annen betydning). 8 HØYSTAD, Ole Martin. Hjertets kulturhistorie: frå antikken til vår tid. 1. utg. Oslo: Spartacus, 2003. s. 176. 9 Cf. „Zatímco staromilci se snažili rozpadu vzdorovat uniformitou, lidé moderní doby scelují své tělo sportem. [...] Postavy svalnatých pardálů znova vrací na scénu antický apollinský typ tělesnosti – tělo plně scelené, uměřené, dokonalé, trénované a především fungující.“ In: ČINÁTLOVÁ, Blanka. Příběh těla. 1. utg. Příbram: Pistorius & Olšanská, 2009. s. 175. 10 BERKOV, Valerij. Norsk ordlære. Oslo: Universitetsforlaget, 1997. s. 11. 8 Vi må passe på om vi bruker begrepet ”ordet” eller ”leksem” for en leksikologisk enhet. Et ord er en formell enhet som skrives til sammen (en uavbrutt enhet), kan ha grammatiske funksjoner også. Et leksem er et semantisk enhet som har et abstrakt betydning og kan bestå av ett ord eller flere ord (kollokasjon).11 Som eksempel kan vi se på uttrykket Bøkenes bok (om Bibelen). Det består av to ord (to grammatiske varianter av et ord som kalles for alloleksemer), men ett leksem12. Vi har her et godt eksempel på både leksem som består av ett ord (”bok” – leksem som et overordnet ord for det hele bøyningsparadigmaet) og kollokasjon (uttrykket med betydning ”Bibel”). Leksikologi kan videre deles inn i en rekke mer spesielle disipliner etter forskjellige innfallsvinkler: onomastikk, semasiologi og onomasiologi, leksikologi (egentlig leksikologi) og leksikografi. Vi kan studere ordforrådet fra tidsvinkelen også: synkronisk (på et gitt tidspunkt) og diakronisk (her kan vi plassere etymologi). Man kan også se på ordforrådet kombinatorisk, dvs. vi har på et språk regelmessige kombinasjoner og anomale kombinasjoner, de sist nevnte er studert av fraseologi og idiomatikk.13 A. 2. 2. Fraseologi og fraseologismer, idiomatikk og idiomer Vi har blitt kjent med fraseologi som en del av leksikologien i det tidligere kapitlet. Nå må vi se nærmere på hva fraseologi er, hva den beskriver eller hva som står som objekt for den. Ifølge Valerij Berkov er fraseologi disiplinen av leksikologien med faste ordkombinasjoner som objekt.14 Disse faste ordkombinasjonene kaller vi for fraseologismer, fraseologiske enheter eller idiomer. Begrepene betyr omtrent det samme (liksom idiomatikk og fraseologi), men vi bruker begrep ”fraseologismer” for de formelle aspektene av fenomenet, mens ”idiom” henviser mer til de semantiske aspektene15. Man bruker fraseologiske enheter, fraseologismer, det idiomatiske uttrykket og idiom i faglitteratur som synonymer, i det norske lingvistiske miljøet kaller man oftest fenomenet for idiom og det idiomatiske uttrykket. 11 Cf. ”Slovo je tradiční formální a do značné míry intuitivní jednotka, psaná dohromady jako (nepřetržitý) celek; patří k jazykovědě k nejstarším a zároveň nejvíc diskutovaným. Lexém je formálně samostatná sémantická jednotka abstraktní povahy a dvojí formy, jednoslovná a víceslovná (kolokace); u flektivních jazyků zahrnuje celé flektivní paradigma (soubor alolexů).” In: ČERMÁK, František. Jazyk a jazykověda: přehled. 1. utg. Praha: Pražská imaginace, 1994. s. 147. 12 BERKOV, Valerij. Norsk ordlære. 1. utg. Oslo: Universitetsforlaget, 1997. s. 19. 13 Inndelingen er overtatt fra både ČERMÁK, František. Jazyk a jazykověda: přehled. 1. utg. Praha: Pražská imaginace, 1994. s. 146. og BERKOV, Valerij. Norsk ordlære. 1. utg. Oslo: Universitetsforlaget, 1997. s. 11. 14 BERKOV, Valerij. Norsk ordlære. 1. utg. Oslo: Universitetsforlaget, 1997. s. 12. 15 ČERMÁK, František. Jazyk a jazykověda: přehled. 1. utg. Praha: Pražská imaginace, 1994. s. 159. 9 Man definerer ofte et idiom som en fast ordforbindelse som utgjør en semantisk helhet uten at den svarer til summen av de betydninger som ligger i de enkelte delene16. Dette kan vi forstå slik at det idiomatiske uttrykket (å falle i fisk) har en helt annen betydning enn de ordene det består av (falle, i, fisk). Denne definisjonen kan man finne i de fleste ordbøkene eller generelle verk om lingvistikken. Men når vi leter etter en bred eller mer detaljert definisjon, så møter vi ikke et fullstedig svar. I det siste har forskningen i det fraseologiske feltet påpekt på at definisjonen ikke inneholder alle aspekter ved fenomenet. Foskeren Dimitrij Dobrovolskij sammendrar situasjonen slik: Though idiom research has quite a long tradition and has become an internationally developed linguistic discipline today, we are still far from being able to give a definite and generally accepted answer to the question „what is an idiom?“.17 Mange forskere prøver derfor å formulere en definisjon av det idiomatiske uttrykket slik at den inneholder alle sider av saken. Vi skal se nærmere på noen av dem for å få en oversikt over hva granskre oftest bruker til å forklare et idiom. Rosemary Gläser henviser i sin definisjon til den syntaktiske og semantiske stabiliteten: An idiom is a lexicalized, reproducible word group in common use, which has a syntactic and semantic stability, and may carry connotations, but whose meaning cannot be derived from the meaning of its constituents.18 Sam Gluckberg påpeker at ikke alle idiomer er syntaktisk stabil. „Some idioms are syntactically flexible, appearing, for example, in both active and passive forms.“19 Det skjer ofte at baseord blir erstattet av et pronomen i dialog (f. eks. „Hvem kjøpte katta i sekken? Den ble kjøpt av Petter.“). Mange idiomer kan være modifisert indre i seg, dvs. stå i positiv eller negativ form eller få en komponent til uten at det forsvinner den idiomatiske betydning (ha blod på hendene sine, ha blod på sine krigerske hender osv.). Gluckberg presenterte i sitt verk også en av måter vi kan klassifisere idiomer på. ”We have now identified four types of idioms: noncompositional (e.g., by and large), which by definition are not transparent; compositional opaque (e.g., kick the bucket); composional transparent (e.g., spill the beans); and quasi-mataphorical (e.g., skating on 16 BERGENHOLTZ, Henning (et al.). Nordisk leksikografisk ordbok. Oslo: Universitetsforlaget, 1997. s. 140. Slik definerer idiomer Nordisk leksikografisk ordbok, men vi kan finne en rekke like definisjoner både i norsk og engelsk faglitteratur. 17 DOBROVOĽSKIJ, Dmitrij. Idiom Dictionaries. In Encyclopedia of Language and Linguistics. Brown, Keith (red.). 2. utg. Paris: Elsevier, 2006. s. 514. 18 GLÄSER, Rosemarie. The Stylistic Potential of Phraseological Units in the Light of Genre Analysis. In Phraseology: Theory, Analysis, and Applications. Cowie, A. P. (red.). Oxford: Clarendon Press, 1998. s.125. 19 GLUCKSBERG, Sam. Understanding figurative language: from metaphors to idioms. 1. utg. Oxford: Oxford University Press, c2001. s. 69. 10 thin ice).“20 Idiomene som er „noncomposional“ har ingen forhold mellom komponentene og innholdet i frasen (på norsk kan det være uttrykket „med hud og hår“). Når det gjelder „compositional idioms“, så kan vi registrere et viss forhold mellom innholdet og komponentene. „Compositional opaque“ idiomene har ikke et klar forhold mellom innholdet og komponentene (f. eks. „få kalde føtter“, som egentlig betyr „bli redd for konsekvensene“; det er kanskje ordet „kald“ som henviser oss til angst), men de som er „compositional transparent“ har en tydelig forbindelse mellom betydningen og komponentene (f.eks. „hoppe ut av sitt gode skinn“ – „hoppe ut“ står for rase, „skinn“ står for kroppen eller oppdragelse). „Quasi-metaphorical“ idiomene inneholder i seg allusjoner på en situasjon som vi knytter til en annen person, sted eller begivenhet. Disse uttrykkene bruker vi veldig ofte i språket, f. eks. „min jobb er et fengsel“, „Moravec parkerte favoritten i Holmenkollen“. Noen forskere orienterer seg også på den fonologiske siden av det idiomatiske uttrykket21, og påstår at det realiseres fonologisk på en annen måte enn frie konstruksjoner. Det finnes også idiomer som har oppstått som ordspill, her spiller fonetikken også en stor rolle. Norsk er et språk som har tendens til alliterasjon, så det finnes mange ordforbindelser på norsk som har blitt til slik (f. eks. med hud og hår, i sinn og skinn). Den tsjekkiske teoretikeren František Čermák har arbeidet med idiomer i mange år. Han har jobbet også med definisjonen av det idiomatiske uttrykket og peker på at den må forandres fordi den ikke passer for eksempel for fraseologismer med monocollocable component22. Ifølge Čermák må definisjonen omarbeides derfor slik: the idiom and phraseme is a unique combination of minimally two elements, one (or more) of which does not function in the same way in another combination (combinations), or it occurs in just one expression (or severely number of such expressions).23 Denne definisjonen peker ikke bare på at idiomer er spesielle fra det semantiske synspunktet, men at vi må ta i betrakting også idiomer som ikke har oppstått metaforisk (fks. grammatiske fraseologismer). Definisjonen fokuserer seg mer på å identifisere idiomer i språket også. Čermák kaller metoden for test of comutation24. Vi kan vise oss det på dette eksemplet – kaste penger ut av vinduet. Hvis vi kan forbytte en av komponentene 20 ibid, s. 75. Mer om ”semantic prosody” kan man finne her: MOON, Rosamund (ed.). Words, grammar, text: revisiting the work of John Sinclair. Amsterdam: John Benjamins Publishing Company, c2009. 124 s. 22 dvs. ordene som eksisterer ikke som selvstendige, kan brukes bare i sammenheng med et annet ord, fks. på norsk – få has på noen, på tsjekkisk – vyjít někomu vstříc 23 ČERMÁK, František. Frazeologie a idiomatika česká a obecná. 1. utg. Praha: Karolinum, 2007. s. 83. 24 ČERMÁK, František. Lexikon a sémantika. 1. utg. Praha: NLN, Nakladatelství Lidové noviny, 2010. s. 226. 21 11 for et annet ord og uttrykket har forsatt den samme funksjonen og betydningen forandres veldig lite, er dette ikke et idiom. Hvis vi ikke kan forbytte komponentene uten å forandre betydning og funksjon (kaste blomster ut av vinduet, slynge penger ut av vinduet, kaste penger ut av døra, osv.), så kan vi kalle uttrykket for et idiom. Til slutt av kapitlet om definisjonen av det idiomatiske uttrykket vil jeg vise til František Čermáks ti universalier. I artikkelen „On the Nature of Universality in Idioms“25 presiserer Čermák ti punkt som utvider hans definisjon av idiomer. Jeg anfører Čermáks påstander på engelsk, men gir dem en norsk forklaring: 1. Idioms exist in every natural language. I dette punktet henviser Čermák til at det ikke har blitt funnet noe språk som mangler idiomer. Dette henger sammen med menneskets evne til å tenke metaforisk. Metaforer blir ofte nemlig til idiomer i språket som vi skal komme nærmere inn på senere. 2. Idioms exist on all combinatorial levels of language elements related to meaning; some of these combinatorial results may enter as idioms into the language system. Det som er typisk for idiomer er at de formerer seg i kombinasjoner som ikke er helt vanlige i språket, syntaktisk sett. Når denne usedvanlige stukturen gjentas ofte i språket, så oppstår et idiom. Og jo mer frekvent et idiom er i språket, desto mer stabil er dets syntaktiske struktur. 3. Idioms are results of a chance formation and are not based on any model. Det er det vesentlige ved idiomer at de skiller seg ut fra et språks system. Hvert idiomatiske uttrykk oppstår på en spesiell (tilfeldig) måte, og det blir villedende å tenke at vi kan lage idiomer etter en model. 4. Idioms are based on various kinds of either internal syntagmatic or paradigmatic anomaly of their constituens, or on both. Čermák påstår at grunnen til et idiom er en anomali. Det krever en bred analyse, komponenter i et idiomatisk uttrykk analyseres både formelt og semantisk. Hvis en gitt kollokasjon ikke er regelmessig (dvs. at komponentene ikke fungerer sammen vanligvis i språket), så tyder det på at uttrykket er idiomatisk. 5. The idioms are based on a non-Fregean (non-additive) function or meaning of its constituents (non-compostionality). I dette punktet vil jeg vise til Glucksbergs inndeling av idiomer som ble anført tidligere. Čermák hevder, i motsetning til Glucksberg, at alle idiomer er „noncompositional“. Han skriver at forskere bare 25 ČERMÁK, František. Frazeologie a idiomatika česká a obecná. 1. utg. Praha: Karolinum, 2007. s. 245. 12 demonstrer semantisk motivasjon på noen ord og ikke regner med alle komponenter i frasen. 6. Idioms are functionally analogous to corresponding regular combinations of regular elements of the same level. Et idiom fungerer som en helhet og kan ikke deles inn i komponentene det består av. Men syntaktisk sett oppfordrer komponentene seg analogisk til vanlige funksjoner i en setning (dvs. verbale frasemer oppfordrer seg som verbet, nominale som nomen o. l.). 7. Idioms are functionally and sematically always defective to a degree, exhibiting restrictions in their behaviour. Et idiom kan ikke realisere noen av funksjoner som vi vanligvis forventer av dets komponenter (noen nominale komponenter kan ikke stå i plural (eller singular) uten å forandre meningen av frasen, fks. stå med begge beina på jorden/stå med et bein på jorden). 8. Idioms are transformationally always defective and restricted to a degree. Jo mindre funksjons- og transformasjonsanomalier (defekter) har en frasem, desto nærmere er den til et regelmessig uttrykk. Hvis det ikke finnes noen anomalier, så dreier det seg ikke om en frasem. 9. In their use in communication, idioms are language nominations which are both economical and denotationally as well as referentially vague. En stor fordel ved idiomer er at de er vage (i motsetning til termer). Čermák forklarer at vi ofte bruker dem i mutlig komunikasjon fordi betyding på formulering ikke behøver å være veldig presist der. 10. Idioms are systemic means (nominations) which are most readily at hand for pragmatic communication of the speaker`s evaluation above all. Her henviser Čermák til den apelative og konative språksfunksjonen. Idiomer tjener oss på en veldig god måte til å uttrykke våre innstillinger og vår evaluering (med andre ord de tjener som et systemmiddel for en pragmatisk kommunikasjon). I dette kapitlet har vi sett nærmere på definisjonene fra en rent lingvististisk synsvinkel, med stor vekt på František Čermáks forskning. Definisjonen og andre aspekter ved fenomenet som jeg har anført skal hjelpe meg ved å lage et eget korpus av kroppsidiomer. Men min oppgave handler ikke bare om de lingvistiske sidene av idiomer. Dørst og fremst vil jeg vektlegge forskjellen mellom begge kulturene som gjenspeiler seg i språket. Derfor må vi bli kjent med en annen måte man kan behandle idiomer på. Denne teorien regner med at det finnes metaforer bak de fleste idiomene. 13 A. 2. 3. Hva er forskjellen mellom et idiom og en metafor? I 1980 kom George Lakoffs og Mark Johnsons bok om konseptuelle metaforer ut. Selv om man hadde blitt interessert i metaforer fra antikken, betydde utgaven av boka ”Metaphors we live by”26 begynnelsen på en annen forskningsmåte i idiomer. Mesteparten av gransking hadde blitt orientert rent lingvistisk fram til denne tiden, dvs. på hvilken måte idiomer oppfører seg i språket, hva deres syntaktiske funksjoner er og andre. Med Lakoffs og Johnsons bok kom en ny retning til forskningen av idiomer, mer litterært eller kulturelt orientert. Lakoff og Johnson framstilte en teori at det finnes en metafor bak mesteparten av idiomer. Vi har en evne til å tenke metaforisk, og metaforer viser seg i språket ved hjelp av idiomer. I deres verk var idiomer ikke et mål, men et instrument til å avdekke vår tenkemåte. Lakoff og Johnson definerte konseptuell metafor som et forhold mellom ”the source domain” og ”the target domain”. Med ”the source domain” forstår vi det som ble sagt, dvs. språket selv, ofte idiomer, ”the target domain” henviser til vår metaforiske tenkemåte, hva menes med det som ble sagt. Lakoff og Johnson fant ut med en språkanalyse at en større del av vårt begrepssystem har en metaforisk karakter. Det viste de i det berømte eksemplet ARGUMENT IS WAR27, men man kan finne flere lignende analyser i boka. Flere forskere har jobbet med idiomer og metaforer siden Lakoff og Johnson presenterte sin teori. Forskere har prøvd å finne motivasjonen bak idiomer i språket. Katarzyna Kozak-Opsahl definerer måten man gjør det på slik: ”Finding the motivation behind an idiom means understanding the particular mappings between the source and target domains that draw on a vast knowledge associated with the literal scene illustrated by the idiom`s image.”28 Vi kan vise det gjennom et eksempel – bak uttrykket blodet koker i årene står metaforen ANGER IS HOT, mens bak slå kaldt vann i blodet på en står CALM IS COLD. Det skjer ofte at fysiologiske effekter av emosjoner står for emosjonene selv (som for eksempel i uttrykket bli hvit av raseri). Lakoff og Johnson beviste at metaforer ikke er laget i språket primært, men i vår tenkeprosess: 26 På norsk kom boka ut som ”Hverdagslivets metaforer” i 2003, på tsjekkisk ”Metafory, kterými žijeme” i 2002. 27 Den konseptuelle metaforen ARGUMENT IS WAR er reflektert i språket slik: Your claims are indefensible. He attacked every weak point in my argument. If you use that strategy, he`ll wipe you out. He shot down all of my arguments. LAKOFF, George, JOHNSON, Mark. Metaphors we live by. 1. utg. Chicago: University of Chicago Press, c1980. s. 4. 28 KOZAK-OPSAHL, Katarzyna. Polish idioms and their equivalents in Norwegian : a cross-linguistic analysis. 1. utg. Oslo: University of Oslo, Faculty of Humanities, 2010. s. 31. 14 The most imporant claim we have made so far is that metaphor is not just a matter of language [...] Metaphors as linguistic expressions are possible precisely because there are metaphors in a person`s conceptual system. Therefore, [...] it should be understood that metaphor means metaphorical concept.29 Tradisjonelt sett, det er ingen tvil om at det finnes en forskjell mellom en metafor og et idiom. Metafor har alltid blitt forstått snarere som et litterært begrep, mens idiom som et rent lingvistisk uttrykk. Men hvis vi tar i betraktning Lakoffs og Johnsons metaforisk konsept av vår tenkemåte, hvilken forskjell blir det nå mellom et idiom og en metafor? Betyr det at alle idiomer må være metaforer eller at metaforer (metaforisk konsept) viser seg i språket bare som idiomer? Sam Glucksberg og Zoltán Kövecses er to teoretikere som jobber videre med ”the Conceptual Metaphor Theory” (CMT) slik den ble presentert av Lakoff og Johnson. Jeg har nevnt tidligere Glucksbergs inndeling av idiomer i ”non-compositional” og ”compositional”. Glucksberg hevder, i motsetning til Čermák, at mesteparten av idiomeme er ”compositional”, dvs. at det ikke finnes noen arbitrære forhold mellom det litterære bildet og den aktuelle meningen i et idiomatisk uttrykk, men at idiomer er basert på en metafor.30 Kövecses definerer forhold mellom den tradisjonelle oppfatningen av idiomer, representert av Čermák, og teorien av den konseptuelle metaforen slik: ”The cognitive linguistic view of idioms shares with the traditional view that the meanings of idioms are not completely predictable, but it suggests that a large part of an idiom`s meaning is motivated.”31 Motivasjonen av idiomer har en stor plass i Kövecses` verk. Han anser selv ikke idiomer for et lingvistisk fenomen fordi betydningens motivasjon ikke oppstår i språket, men i et metaforisk konseptuelt system: An idiom is not just an expression that has a meaning that is somehow special in relation to the meanings of its constituting parts, but it arises from our more general knowledge of the world embodied in our conceptual system. In other words, idioms (or, at least, majority of them) are conceptual, and not linguistic, in nature.32 Det fremgår av definisjonen at å se på idiomer fra dette synspunktet (CMT) ikke betyr å gjette betydningen av hele frasen fra enkelte komponenter, men å binde sammen vår kjennskap til verden, metaforiske tenkemåte og språk. Kövecses fastsatte tre 29 LAKOFF, George, JOHNSON, Mark. Metaphors we live by. 1. utg. Chicago: University of Chicago Press, c1980. s. 6. 30 GLUCKSBERG, Sam. Understanding figurative language: from metaphors to idioms. 1. utg. Oxford: Oxford University Press, c2001. s. 72. 31 KÖVECSES, Zoltán. Metaphor: A Pratical Introduction. 1. utg. Oxford: Oxford University Press, c2002. s. 210. 32 ibid, s. 201. 15 mekanismer (han kaller dem for ”cognitive mechanisms”) som forbinder kjennskapsdomener med betydninger av idiomer. Disse er metafor, metonymi og konvensjonell kjennskap.33 En metafor defineres ofte som et ord eller et uttrykk som brukes i overført eller billedlig betydning. En metafor kan bestå av bare et ord – brenne for en sak (metafor ENTUSIASM IS FIRE), mens et idiom må ha minst to komponenter – blodet brenner i årene (bak står metaforen ANGER IS HOT). Det framgår av eksemplet at ikke alle metaforiske lingvistiske uttrykk basert på konseptuelle metaforer er idiomer. Sagt med Kövecses` ord: ”The class of metaphorical expressions generated by conceptual metaphors is larger than that of metaphorical idioms.”34 Også uttrykk som foten av fjellet, fjordarmen, bordbeina, åsryggen oppfattes som metaforer fordi navn ble overført på grunn av den ytre likheten. Metaforen er den største kognitive mekanismen i ikke-arbitrære idiomer, men Kövecses nevner også to andre – metonymi og konvensjonell kjennskap. Det sist nevnte avspeiler vår kjennskap til verden, historie eller kultur (gester). Kövecses demonstrerer måte konvensjonell kjennskap fungerer på i sammenheng med ”hånd”: ”By conventional knowledge as a cognitive mechanism, I simply mean the shared knowledge that people in a given culture have concerning a conceptual domain like the human hand.”35 Det inneholder opplysninger om deler, form, størrelse, bruk eller funksjon av en hånd. Et eksempel på den slags idiom kan være uttrykk ha hendene fulle – når vi har vår hender fulle av noe, så kan vi ikke gripe noe mer og ta oss av det. Mens en metafor er oftest definert som uttrykk med overført betydning på grunn av den ytre likheten, er en metonymi overført på grunn av den indre likheten.36 Det vanligste eksemplet av metonymi som formidler motivasjon i sammenheng med hånd er HÅND STÅR FOR ET MENNESKE – vi trenger en hjelpende hånd, gå fra hånd til hånd, eller HÅND STÅR FOR EN HANDLING - sitte med hendene i fanget. Kövecses påstår at noen uttrykk kan være motivert både metaforisk og metonymisk: ha noe i sine hender 33 Cf. „These kinds of mechanisms that seem to be especially relevant in the case of many idioms are metaphor, metonymy, and conventional knowledge.” In: KÖVECSES, Zoltán. Metaphor: A Pratical Introduction. 1. utg. Oxford: Oxford University Press, c2002, s. 201. 34 ibid, s. 203. 35 ibid, s. 207. 36 PETRŮ, Eduard. Úvod do studia literární vědy. 1. utg. Olomouc: Rubico, 2000. s. 112. 16 (metonymi – HÅND STÅR FOR KONTROLL, metafor – TO CONTROL IS TO HOLD IN HANDS).37 Den østerrikske teoretikeren Dimitrij Dobrovolskij har forsket i motivasjonen bak idiomer også. Han fastsetter flere kognitive mekanismer enn Kövecses og utelater metonymier. Dobrovolskijs kategorier er metaforisk motivasjon, symbolsk motivasjon, intertekstuell motivasjon og indeksmotivasjon. Symbolsk og intertekstuell motivasjon kan forstås som Kövecses` konvensjonell kjennskap, dvs. basert på kulturelle symboler eller berømte tekster som Bibelen eller Æsops fabler. Indeksmotivasjon går ut fra at motivasjonen ikke kommer fra ”the target domain”, men oppstår fra språket selv. Det finnes to typer av indeksmotivasjon ifølge Dobrovolskij – fonetisk og pragmatisk.38 Nå kan vi svare på spørsmålet som har blitt stilt tidligere – hva forholdet er mellom idiom og metafor ifølge CMT? I dette og det forrige kapitlet har vi gjort rede for at det finnes to typer av idiomatiske uttrykk – ”non-compositional” og ”compositional”. Ifølge CMT er mesteparten av idiomene motivert, dvs. ”compositional”. Men et idiom er ikke det samme som en metafor. Ikke alle metaforiske formuleringer i språket er idiomer siden et idiom er definert som en forbindelse av minst to komponenter. På den andre siden er idiomer motivert ikke bare av metaforer, men også av metonymier og konvensjonell kjennskap (kulturelle symboler, intertekstualitet eller indeksmotivasjon). A. 2. 4. Hva kan idiomer si oss om kultur? I dette og det følgende kapitlet skal vi mange ganger nevne ordet ”kultur”, og derfor må vi først og fremst definere hva vi forstår med begrepet. Vi snakker ofte om kultur i sammenheng med kunst og litteratur, vi sier at det ikke finnes noe kulturliv på et sted, folk som ikke liker å gå på teater eller å lese kaller vi for kulturbarbarer. Jon Schackt forklarer at denne forståelsen av kulturen (i sammenheng med artistisk bearbeidelse) betegnes som det sektororienterte kulturbegrepet. I motsetning til det står det generelle 37 KÖVECSES, Zoltán. Metaphor: A Pratical Introduction. 1. utg. Oxford: Oxford University Press, c2002. s. 209. 38 Han anfører noen eksempler fra tysk, for fonetisk indeksmotivasjon ”den heilige Ulrich anrufen” (å kalle den hellige Ulrich, betyr: ”kaste opp”) – navnet Ulrich har en latterlig konnotasjon på tysk; for pragmatisk motivasjon anfører han ”und ich bin der Kaiser von China” (jeg er keiser av Kina, betyr: ”det du sier er helt utrolig”), pragmatisk sett mangler uttrykket en logisk koherens med resten av utsagnet. Etter min mening kan både fonetisk og pragmatisk indeksmotivasjon betraktes som konvensjonell kjennskap basert på en kulturell erfaring. DOBROVOĽSKIJ, Dmitrij, PIIRAINEN, Elisabeth. Zur Theorie der Phareseologie: Kognitive und kulturelle Aspekte. 1. utg. Tübingen: Stauffenburg, c2009. s. 37. 17 kulturbegrepet som omfatter tanke-, kommunikasjons- og atferdsmønstre på alle felter av samfunnslivet, uavhengig av om det finnes noen spesialisert kultursektor eller ikke.39 Som kultur forstår vi også et samfunn eller det som er blitt skapet av et samfunn (f. eks. steinalderkultur) eller holdninger og verdier som er knyttet til en viss gruppe av mennesker (f. eks. „jeg møtte en helt annen kultur i den nye bedriften“). Men disse eksemplene er bare variasjoner av det generelle kulturbegrepet. Josef Wolf sammenfatter kulturbegrepet som alt som er blitt skapt av mennesket, er et verk av menneskesamfunnet og ikke er bare et verk av naturen.40 Nå skal vi gå tilbake til vårt spørsmål – hva kan idiomer si oss om kultur? Glucksberg skriver: ”Idioms, in general, are deeply connected to culture.”41 Han viser til et eksempel med baseball – den som ikke kjenner sporten, kan heller ikke forstå idiomet ”pinch-hit for” (å erstatte noen for en stund). Alle grupper av folk, fra små familier til hele landet eller enda større arealer, deler sammen unike uttrykk.42 Det kjenner hver av oss fra sin egen erfaring. Man forstår ofte språket, men kan ikke avsløre hva som står bak. Glucksberg hevder at å lære seg idiomer betyr å innse en kultur: ”Idioms, metaphors, and many fixed expressions reflect social norms and beliefs. To learn a culture`s idioms and other fixed expressions is to immerse oneself in that culture.”43 Tar vi i diskusjon også teorien om konseptuelle metaforer, så får vi en trekant mellom idiomer, kultur og vår tenkemåte. Som fremgår av det tidligere kapitlet, påvirker både metaforer og kultur (som kognitive mekanismer) vårt språk (dvs. idiomer). Men hva er forholdet mellom kultur og metaforisk tenkemåte? Kultur er definert som tanke-, kommunikasjons- og atferdsmønstre. Det betyr at begrepet „kultur“ inneholder både tenkemåte og språk. På den andre siden må vi ikke glemme at den metaforiske tenkemåte hjelper mennesket til å lage kultur (dvs. språk). Alt viser at kultur og tenkemåte påvirker hverandre, mens språk er et resultat av begge to.44 39 SCHACKT, Jon. Kultur. Store norske leksikon [online] Nedlastet 12.4.2013 fra: http://snl.no/kultur Cf. „Všechno, co vytvořil člověk, co je dílem lidské společnosti a co není pouze přírodním výtvorem.“ In: WOLF, Josef. Člověk a jeho svět: úvod do studia antropologických věd, základní antropologické otázky, kulturní a sociální antropologie: humanologie. 1. vyd. Praha: Karolinum, 1993, s. 177. 41 GLUCKSBERG, Sam. Understanding figurative language: from metaphors to idioms. 1. utg. Oxford: Oxford University Press, c2001. s. 87. 42 Den tsjekkiske lingvistikken bruker begrepet ”slang” som betegner språket til en gitt gruppe av mennesker, f. eks. studenter. 43 GLUCKSBERG, Sam. Understanding figurative language: from metaphors to idioms. 1. utg. Oxford: Oxford University Press, c2001. s. 89. 44 Her må vi henvise til Sapir-Whorfs hypotese om den lingvistiske relativismen. Sapir og Whorf regner med at det er språket som påvirker sterkt vår tenkemåte og at det finnes et nært forhold mellom grammatiske kategorier og vår forståelse av verden. Dette viste seg som en kontroversiell påstand. Ifølge denne teorien ser det umulig ut å lære seg et fremmed språk, også bilingvale mennesker skal ha to ”tenkemåter”. Sapir40 18 Lakoff og Johnson skriver til forholdet mellom kultur og metafor følgende: „The most fundamental values in a culture will be coherent with a metaphorical structure of the most fundamental concepts in the culture.“45 I vår europeiske kultur fungerer metaforen MORE IS UP, dvs. mer er bedre (f. eks. en høy lønn), men det finnes sikkert kulturer der det er omvendt eller den beste verdien er midten. Poenget med denne diskursen er å vise at det finnes et forhold mellom vår tenkemåte og kultur. Kozak-Opsahl beskriver på hvilken måte kjennskapen til kulturmønstre er knyttet til vår evne til å løse meningen til idiomer:: In cross-linguistic comparisons, idioms are perceived as transparent as long as the speakers of the source and target communities are able to re-establish conceptual links between the literal image and the idiomatic meaning of a phrase in a similar way. This is possible when the speakers of different languages share a similar experiential basis (life conditions, enviroment, etc.) and cultural models.46 Vi kan konkludere at hvis et idiom er likt på begge språkene, så blir konseptuelle metaforer bak uttrykkene like i begge kulturene også. Men her må vi passe på „falske venner“ som Dobrovolskij kaller dem47. Noen idiomer kan se ganske identiske ut, har oppstått etymologisk på den samme måten, men har forskjellige konnotasjoner til mentale bilder. Dobrovolskij beviser det på eksempler fra tysk og engelsk: tysk über den Berg sein (overleve en krise, store vanskeligheter), eng. sb. is over the hill (livsbetingelsene har forverret seg på grunn av negativ (umoralsk) oppførsel). Det tyske idiomet er basert på metaforen MORE IS UP – LESS IS DOWN, bak det engelske står metaforen BAD IS DOWN. Vi må også passe på at en metafor kan ha flere leksikalske realisasjoner som er avhengige av grammatiske og syntaktiske muligheter i et gitt språk. Ikke minst spiller kulturelle stereotyper en rolle (f. eks. kan forskjellige kroppsfunksjoner være knyttet til forskjellige konseptuelle metaforer, i Kina er kroppssentrumet ikke i hjertet, men i gallen). Kozak-Opsahl oppsummerer situasjonen slik: Whorfs hypotese ble veldig kritisert og til slutt gjendrevet. Men det finnes sikker et forhold mellom livebetingelser og leksikon (et berømt eksempel: mange eskimoiske ord for forskjellige varianter av snø eller mange arabiske for forskjellige varianter av sand) – det som eskimoer sier med et ord, uttrykker vi kanskje med en setning. Sit. ifølge ČERNÝ, Miroslav. Homo loquens: vybrané kapitoly z lingvistické antropologie. 1. utg. Ostrava: Ostravská univerzita, Filozofická fakulta, 2009. s. 43. 45 LAKOFF, George, JOHNSON, Mark. Metaphors we live by. 1. utg. Chicago: University of Chicago Press, c1980. s. 22. 46 KOZAK-OPSAHL, Katarzyna. Polish idioms and their equivalents in Norwegian : a cross-linguistic analysis. 1. utg. Oslo: University of Oslo, Faculty of Humanities, 2010. s. 29. Vi må forklare at ”transparency” betyr lettelsen man gjenkjenner forholdet mellom det idiomatiske uttrykket og dens billedlige mening. 47 DOBROVOĽSKIJ, Dmitrij, PIIRAINEN, Elisabeth. Zur Theorie der Phareseologie: Kognitive und kulturelle Aspekte. 1. utg. Tübingen: Stauffenburg, c2009. s. 147. 19 Moreover, instantiations of conceptual metaphors in language are subject to diverse variations. The same concept can be expressed by different metaphors. The same metaphor may have various lexical realisations, because the same event or scene can be pictured with focus on different details and with different words.48 Men den leksikale realisasjonen av en metafor må være klar slik at man ikke behøver å kjenne konteksten et idiom har oppstått i. Forskere kan forklare etymologien bak et uttrykk eller vise til den gamle symbolikken (nummer sju var et ideal, derfor sier vi „være i den sjuende himmelen“). Men flere vanlige brukere er ikke klar over disse diakroniske forholdene, mange kan heller ikke avsløre intertekstuelle konnotasjoner (f. eks. til Bibelen). Og til tross for det bruker de idiomatiske uttrykk uten store problemer. Dette må være forårsaket med at idiomer er forbundet til dagligdagse situasjoner og det mentale bildet er lett å forestille seg (som f. eks. i kaste perler for svin).49 Det fremgår av diskursen at når vi vil sammenligne to kulturer, er det bedre å orientere seg på konseptuelle metaforer og ikke på språket selv. En konseptuell metafor kan uttrykkes ved hjelp av forskjellige leksikalske midler, men oppfattes stadig som bare en metafor. Som tidligere nevnt, må ikke alle idiomer være basert på en metafor, noen også på konvensjonelle (kulturelle) kunnskaper. Det finnes noen disipliner i vitenskapen som driver med forholdet mellom mennesket og kulturen. Kulturhistorie gjør det fra et humanistisk synspunkt, mens antropologi forstås mer som et naturvitenskapelig fag. A. 2. 5. Språk, kulturhistorie og antropologi Vi har framstilt at en av motivasjoner bak idiomer er konvensjonell kjennskap. Til denne kategorien hører bl. a. kulturell og historisk oprinnelse av uttrykk. La oss se nærmere på vitenskapelige fag som drøfter denne delen av konvensjonell kjennskap. Det er først og fremst kulturhistorie og antropologi. Språket er et fenomen som gjenspeiler i seg selv historie til en folkgruppe eller innflytelser som har påvirket denne gruppen. Språket er også noe som atskiller et menneske fra et dyr. Flere dyr har også sine kommunikasjonssystemer, men det er bare 48 KOZAK-OPSAHL, Katarzyna. Polish idioms and their equivalents in Norwegian : a cross-linguistic analysis. 1. utg. Oslo: University of Oslo, Faculty of Humanities, 2010. s. 37. 49 Det finnes selvfølgelig uttrykk som forsvinner ut av språket, mens nye oppstår. Mange uttrykk brukes ganske ofte i språket selv om baseordet som de inneholder ikke er mer i bruk. Når vi skriver uttrykket ”mít za lubem“ inn i ČNK, så får vi 249 treff. ”Lub” var en del av mølla. Korn som ble umalt bak denne delen (”za lubem”) i løpet av malingen kunne mølleren bruke for seg selv. Her kan man regne med at i fortiden var konnotasjonen ganske klar, men i dag må man lære det utenat (betingelsene er like for både en morsmålstalende og en utlending). Kövecses kaller det for „learning through memorization (without motivation)“, i motsetning står „learning through conceptual metaphors (with motivation)“. KÖVECSES, Zoltán. Metaphor: A Pratical Introduction. 1. utg. Oxford: Oxford University Press, c2002. s. 206. 20 menneskets språk som har fantasi og skapende kraft, som kan jobbe med abstrakt og fiksjon og blant annet med metaforer.50 Språket er noe som alltid har fascinert folk. Det ble ofte oppfattet som ”guders gave”, noe som har en magisk kreft. Nesten alle mytologier prøver å forklare språkets opprinnelse. Ifølge dem kom språket til folk som en ferdig helhet, uten utvikling. Bibelen driver med språkets fylogenese også. I Genesis kan vi lese at det fantes bare ett språk på jorden som Gud snakket med Adam og hans etterkommere. Men da folk begynte å bygge Babels Tårn, bestemte Gud seg for å forvirre deres språk slik at de ikke kan forstå hverandre (1 Mos 11). I Prologen til Evangeliet etter Johannes finner vi en sammenligning mellom Jesus Kristus og ”et ord”: ”I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. [...] Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss.“ (Joh 1, 1 og 14). Dette „Ordet“ ble oversatt fra gresk „Logos“, der det kan bety bl. a. universell verdensorden. Forestillinger om verdensorden og menneskets rolle i universet har ofte blitt uttrykt ved hjelp av språket. Da folk ikke kunne skrive (eller det fantes få mennesker i samfunnet som kunne lese og skrive), ble det brukt også symbolske tegninger, skulpturer eller skuespill. Disse historiske kildene står nå som forskningsobjekt for kulturhistorien. Hva er egentlig kulturhistorie? Fram til 19. århundret forstos (vitenskapelig) ”historie” som historien til de store mennene. Med andre ord var det først og fremst den politiske historien som ble beskrevet av historikere. På begynnelsen av 20. århundret oppsto annales-skolen i Frankrike. Den ser på historien som et resultat av et samspill mellom økonomiske, samfunnsmessige og kulturelle faktorer. Annales-skolen beskriver forskjellige historiske fenomener, for eksempel livet til vanlige folk i middelalderen. Selv om man ikke kan forbinde kulturhistoriens begynnelse med annales-skolen (kulturhistorie oppsto i Tyskland på 1800-tallet), har skolen „spilt en betydelig rolle i historiefagets utvikling på 1900-tallet, med kulturhistorie, mentalitetshistorie og antropologihistorie.“51 Den engelske historikeren Peter Burke har jobbet lenge med annales-skolens forskning i kulturhistorie. I sin bok ”Hva er kulturhistorie?” gir han et oversikt over kulturhistorisk forskning og prøver å definere faget. Han innrømmer at det er en veldig vanskelig oppgave fordi nesten alt kan være et objekt for kulturhistorien. Felles for kulturhistorikere er å granske symboler og deres interpretasjon, dvs. kulturhistorikere 50 51 ČEJKA, Mirek. Úvod do studia jazyka (pro bohemisty). 1. utg. Brno: Masarykova univerzita, 1996. s. 9. Annales-skolen. Store norske leksikon [online] Nedlastet 10.4.2013 fra: http://snl.no/annales-skolen 21 undersøker symbolers oppgave i daglig liv.52 Forskere behandler ofte (men ikke alltid) et fenomen i løpet av tiden og demonstrer forandringer i fenomenets oppfatning. Derfor er diakronisk perspektiv typisk i kulturhistorisk forskning. For å anføre en fullstendig definisjon av faget kan vi bruke Stovners definisjon i Store norske leksikon: Den moderne fagretningen kulturhistorie studerer menneskers handlinger og tanker i fortid og nåtid og forbindelsen mellom den materielle kulturen og menneskenes fortolkning av virkeligheten. En kulturhistoriker undersøker kulturelle og historiske prosesser som tradisjon, endring, innovasjon og spredning – av for eksempel gjenstander, handlinger og fortellinger.53 Det fremgår av definisjonene at kulturhistories metode ofte er å samle et materiell (filosofiske tekster, skjønnlitterære teskter, ikonografi, materielle ting o.l.) og interpretere det som representant av en bestemt tid (og sted). Kulturhistorikere kan granske et fenomen gjennom tid (som f. eks. „Hjertet: en kulturhistorie“ av O. M. Høystad), et enda bredere perspektiv kan vi finne i Le Goffs bok „Une histoire du corps au Moyen Age“54. Kulturhistoriens objekt er definert så vidt at det ofte er litterære historikere eller naturvitenskapsmenn som forsker i dette feltet.55 Naturvitenskapsmenn bruker i de fleste tilfellene antropologie som sitt synspunkt. A. 2. 5. a. Antropologisk bidrag til oppgavens emne Antropologi forstås som læren om mennesket. I motsetning til medisinen fokuserer antropologien på mennesket som art og sosialt vesen i et allment og komparativt perspektiv.56 Antropologien deles oftest videre inn i to deler: fysisk/biologisk antropologi og kulturantropologi. Kulturantropologien defineres som fagområdet som beskjeftiger seg med den menneskeskapte delen av vår tilværelse57. Det er mennesket som står i sentrum som kulturskaper. Vi skal presentere to kulturantropologiske disipliner som kan være til stor nyte for oppgavens emne. Disse er den historiske antropologien og den lingvistiske antropologien. 52 BURKE, Peter. Co je kulturní historie?. 1. utg. Praha: Dokořán, 2011. s. 11 og 57. STOVNER, Ina Louise. Kulturhistorie. Store norske leksikon [online] Nedlastet 12.4.2013 fra: http://snl.no/kulturhistorie 54 På tsjekkisk som LE GOFF, Jacques, TRUONG, Nicolas. Tělo ve středověké kultuře. 1. utg. Praha: Vyšehrad, 2006. 155 s. 55 Det var for eksempel biokemiker Joseph Needham: Science and Civilization in China (1954-), litterær forsker E.M.W. Tillyard: The Elizabethan World Picture (1943). In BURKE, Peter. Co je kulturní historie?. 1. utg. Praha: Dokořán, 2011. s. 24. 56 SCHACKT, Jon. Antropologi. Store norske leksikon [online] Nedlastet 12.4.2013 fra: http://snl.no/antropologi 57 SCHACKT, Jon, SIVERTS, Henning. Kulturantropologi. Store norske leksikon [online] Nedlastet 2.4.2013 fra: http://snl.no/kulturantropologi 53 22 Den amerikanske antropologen Clifford Geertz innførte først begrepet „den historiske antropologien“. Etter hans mening er den historiske antropologien et fag som studerer menneskets kultur gjennom tiden. Som forskingsobjekt har den kultur, dvs. „et system av mening uttrykt i symboler som blir overført fra en generasjon til den neste“58. Men slik forstår kulturhistorie sitt forskningsobjekt også. Grensen mellom kulturhistorie og den historiske antropologien er veldig tynn. Noen kaller den historiske antropologien for en forløper for den nye kulturhistorien59. I motsetning til det hevder Peter Burke at begrepet „den historiske antropologien“ ble skapet av kulturhistorikere.60 Gjennom det historiske feltet ble begrepet „kultur“ bare brukt for „den høye kulturen“ (dvs. sektorsorientert), men i løpet av 1960-tallet (og videre) har det forandret betydingen til „daglig kultur, tradisjoner, verdier, livssyn“. Dette er en resultat av historikeres kontakt med antropologisk metodologi. Den lingvistiske antropologien har som sitt forskningsobjekt språket, bruk av språket og forholdet mellom språk, kultur og samfunn. Fagets mål er ikke å analysere språkets struktur, språket fungerer ofte som et middel.61 Derfor står den lingvistiske antropologien veldig nær til etnolingvistikken, begrepene forstås ofte som synonymer. Men det finnes en forskjell mellom den lingvistiske antropologien og sosiolingvistikken selv om forskningobjekter ser ganske likt ut. Sosiolingivstikken har språket som forskningsobjekt, men den lingvistiske antropologien bruker språket som et middel for å erkjenne mennesket. Som nevnt flere ganger, er denne oppgaven ikke en ren lingvistisk analyse av idiomer. I den empiriske delen skal vi se nærmere på forbindelser mellom språket og tenkemåte i begge kulturene. Oppgaven kan oppfattes som antropolingvistisk fordi det er språket som skal hjelpe oss til å erkjenne metaforisk tenkemåte. En del av oppgaven er også kulturhistorisk siden noen forestillinger om verden og menneskets rolle i universet utvikler seg gjennom tiden. Vi har presentert tidligere at ifølge Dobrovolskijs inndeling av motivasjon i de idiomatiske uttrykkene har vi metaforisk og symbolsk motivasjon. Den 58 STOVNER, Ina Louise. Kulturhistorie. Store norske leksikon [online] Nedlastet 12.4.2013 fra: http://snl.no/kulturhistorie 59 ibid 60 Han påstår at det nye faget skulle ha nevnt den antropologiske historien, ikke den historiske antropologien. Men det er klart at den antropologiske historien har nesten det samme forskningsobjektet som kulturhistorie, derfor betraktes disse disiplninene som like. BURKE, Peter. Co je kulturní historie?. 1. utg. Praha: Dokořán, 2011. s. 45. 61 Cf. ”Lingvističtí antropologové se dívají na jazyk v jeho kulturním rámci a zabývají se pravidly jeho společenského užívání; analýza jeho struktury je proto jen prostředkem.“In: SALZMANN, Zdeněk. Jazyk, kultura a společnost: úvod do lingvistické antropologie. 1. utg. Praha: Ústav pro etnografii a folkloristiku AV ČR, 1997. s. 18. 23 første kan vi forklare ved hjelp av metaforer, men for å avsløre betydningen av den andre må vi ofte henvende oss til kulturhistorisk eller antropologisk litteratur. A. 3. Å lage et korpus for oppgaven I denne delen legger vi først merke til den historiske utviklingen i tsjekkisk og norsk som kan hjelpe oss med å avsløre forskjeller i både leksikalsk og morfologisk felt. Etterpå behandler vi kilder som ble brukt for å lage korpuset for denne oppgaven, dvs. ordbøker og elektroniske korpuser. A. 3. 1. Den indoeuropeiske opprinnelsen Selv om tsjekkisk og norsk kan se ut som to helt forskjellige språk, vet vi i dag at begge kommer fra den indoeuropeiske språkfamilien. Omkring 3000 f. Kr. skilte det vestindoeuropeiske språket seg fra den indoeuropeiske språkfamilien, og rundt 1500 f. Kr. begynte protobaltisk å skille seg fra det vestindoeuropeiske språket. Språkhistorien regner med at slaviske og baltiske språk var en språkgruppe i fortida og noen teorier kaller dem derfor for baltoslaviske språk. Noen forskjeller mellom baltiske og slaviske språk begynte å skje allerede før folkevandringstiden, men det ble fastsatt et tidspunkt på opprinnelsen av urslavisk omkring 300 e. Kr. Rundt 1000 e. Kr spaltet urslavisk seg til enkelte slaviske språk, så fra denne tiden kan vi snakke om det (gammel)tsjekkiske språket.62 Omtrent i den samme tiden da urlavisk oppsto, utviklet urnordisk seg fra urgermansk. I motsetning til urslavisk har vi noen skriftlige bevis på urnordisk, og det er på grunn av runeinnskriftene (datert tilbake til 200 e.Kr.). Siden 500-tallet gjennomgikk urnordisk store endringer, så den ble delt i to – vestnordisk og østnordisk. Det ble snakket vestnordisk (norrønt, kalles også gammelnorsk i Norge) på Island og i Norge, og i senmiddelalderen utviklet gammelnorsk seg til mellomnorsk. Denne teorien kalles for stamtremodellen og ble framstilt av Augustus Schleicher på 1800-tallet. Ifølge Schleicher utviklet seg slaviske og germanske språk seg sammen til omkring 2000-1500 f. Kr. i et slavo-germansk språk (etterpå skilte de seg til baltoslavisk og germansk).63 Men det finnes også en annen måte som vi kan klassifisere indoeuropeiske språk på – for satem- og cetum-gruppe. Denne teorien er basert på lydforskyvning av velarer og her står germanske språk sammen med latin og gresk i centum-gruppe (det 62 VEČERKA, Radoslav. Staroslověnština v kontextu slovanských jazyků. 1. utg. Olomouc: Univerzita Palackého v Olomouci, 2006. s. 26. 63 RENFREW, Colin. Den indoeuropeiske gåte: arkeologi og språk. 1. utg. Oslo: Pax, 1992. 103 s. 24 vestlige område), mens slaviske er sammen med baltiske og indoiranske språk i satemgruppe (det østlige område).64 Denne teorien viste seg som ikke helt relevant for klassifisering av indoeuropeiske språk, så i dag bruker vi oftest stamtremodellen. A. 3. 2. Norsk Norsk er klassifisert som et vestnordisk språk. Den er historisk beslektet med islandsk og færøysk, men i dag nærmer norsk seg mer til østnordiske språk i regionen. Talespråket har to skriftformer, bokmål og nynorsk. Norsk betegnes ofte som et svakt syntetisk språk fordi det har et enkelt bøyningsystem som baserer seg mest på endringer (noen gang skjer også vokalforandringen i stammen som viser til den introflekterende typen av språket).65 Denne vokalforandringene gjelder oftest arveord i norsk hvorav noen også er navn på kroppsdeler (hand – hender). Vår oppgave er ikke å behandle norsk språkhistorie fra a til å, men vi må se nærmere på utviklingen i ordforrådet for å kunne forklare opprinnelsen til noen idiomatiske uttrykk. Som regel har et språk sine arveord (i norsk er det ordene som går tilbake til de eldste formene av norsk vi kjenner, oftest urindoeuropeiske eller urgermanske ord). Men språket er stadig i kontakt med andre språk i regionen (eller i vår tid også via massemedier med hele verden) og blir slik stadig påvirket. Derfor kommer lånord (som blir tilpasset til norsk språkstruktur og ikke lenger er ”fremmede”) og fremmedord til språket.66 Det lånes ofte ikke bare enkelte ord, men hele fraser fra andre språk, så vi ser nærmere på hvilke språk hadde den største innflytelsen på norsk i løpet av tiden. Som ble sagt tidligere, er norsk et germansk språk og mesteparten av ordforrådet er germansk. Allerede før kristendommen kom til Norge, ble det lånt noen ord fra keltisk og latin (katt, vin, sekk). Med kristendommen kom også et nytt ordforråd som prest, munk, messe via latin eller kirke fra gresk over gammelengelsk. I middelalderen ble flere antikke verk oversatt til latin, og ikke minst Bibelen. Mange ord knyttet til den føydale ridderkulturen kom fra fransk (baron, kjær) og tysk (herre, frue, høvisk). I senmiddelalderen begynte ”den virkelige store lånordinvasjonen” fra nedertysk, som Vikør kaller det.67 Noen ord kom direkte fra nedertysk via handelsmiljøet, noen via dansk eller svensk. Kontakten med nedertysk omfattet nesten alle folk i Norge og det er grunnen til at 64 ibid, s. 108. VIKØR, Lars S. Norsk. Store norske leksikon [online] Nedlastet 10.4.2013 fra: http://snl.no/norsk 66 TORP, Arne, VIKØR, Lars S. Hovuddrag i norsk språkhistorie. 2. utg. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1996. s. 271. 67 ibid, s. 272. 65 25 en stor del av det norske ordforrådet egentlig er nedertysk. Til og med noen av nedertyske affiksene har blitt produktive i norsk som be- eller –aktig. Vi kan regne med at ikke bare ord, men hele fraser fra nedertysk ble lånt til norsk i denne tiden. Senere kom ord fra høytysk eller fransk til det norske ordforrådet, i vitenskapelig språk fra latin eller gresk. Norge var under dansk styre fra 1397 og det danske språket overtok på den skriftspråklige arenaen. Danmark hadde en nær kontakt med den tyske kulturen og tysk ble brukt som offisielt språk i Danmark på 1700-tallet. I 1814 kom Norge under svensk styre og norsk ble påvirket av svensk. I denne tiden begynte Ivar Aasen sitt arbeid på nynorsk. På 1900-tallet ble engelsk den største långiver, og denne tendensen fortsetter fram til i dag68. A. 3. 3. Tsjekkisk Tsjekkisk hører til den vestslaviske språkgruppen sammen med slovakisk eller polsk. Når det gjelder grammatikk, så betegner vi tsjekkisk oftest som et flekterende språk fordi nesten hvert ord i tsjekkisk har en endelse (som har to eller tre grammatiske funksjoner). Det finnes også mange deklinasjoner og konjugasjoner på tsjekkisk.69 Tsjekkisk har også arveord, ifølge Den tsjekkiske grammatikken (Příruční mluvnice češtiny)70 bevarer tsjekkisk 98% av det urslaviske ordforrådet (mest av alle slaviske språk). Med kristendommen kom også flere ord fra latin og gresk til tsjekkisk, sammen med de antikke og bibelske verkene. Noen kirkelige navn har opprinnelse i gammelslavisk (kirkeslavisk) fordi kristendommen kom til Stor-Mähren på 860-tallet fra øst. Allerede i middelalderen hadde Tsjekkia veldig nære kontakter med tyskerne og flere ord ble lånt til tsjekkisk fra tysk. Denne påvirkningen begynte å bli sterkere etter 1526 da de tsjekkiske landene kom under østerriksk styre. Tsjekkisk var på den tiden i den sammen situasjon som norsk fordi tysk hadde blitt til offisielt språk i Tsjekkia. I løpet av det nasjonale gjennombruddet ble noen ord fra andre slaviske språk som polsk og russisk lånt for å fjerne de tyske fra ordforrådet. Mange ord knyttet til kunst kom til tsjekkisk fra fransk og italiensk. På 1900- 68 TORP, Arne, VIKØR, Lars S. Hovuddrag i norsk språkhistorie. 2. utg. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1996. s. 275. 69 SKALIČKA, Vladimír. Vladimír Skalička: souborné dílo. František Čermák (ed.). 1. utg. Praha: Karolinum, 2004. s. 535. 70 KOPEČNÝ, František. Základní všeslovanská slovní zásoba. 1. utg. Praha: Academia, 1981. 483 s. 26 tallet var långiveren først russisk på grunn av den politiske situasjonen, men særlig etter 1989 registrer vi en eksplosjon av anglisismer i det tsjekkiske språket.71 Sammenligner vi begge språkene, så må vi legge merke til at de har felles bakgrunn i urindoeuropeisk. Samfunnet både i Tsjekkia og Norge ble påvirket av antikke og bibelske kulturverdier og hadde en nær kontakt med det tyskspråklige miljøet. I det siste har både tsjekkere og nordmenn vært under innflytelse av engelsk, men det skjer sannsynligvis i større monn i Norge på grunn av de politiske og geografiske forholdene i løpet av det siste århundret. A. 3. 4. Ordbøker I det forrige kapitlet presenterte vi Čermáks test of comutation som skal hjelpe oss til å bestemme om en ordforbindelse er et idiom eller ei. Problemet er at testen kan bare en morsmålstalende gjennomføre. Når man ikke snakker norsk som morsmål, så må en jobbe med fraseologiske ordbøker. Men særlig i norsk kan dette se ut som litt problematisk. Det finnes ikke en komplett norsk fraseologisk ordbok. Slike ordbøker finnes på dansk og svensk, på dansk til og med på nettet72. Disse kan godt hjelpe med analysen. Men man må være forsiktig også – selv om de skandinaviske språkene er så like, bruker man ofte andre komponentene i det idiomatiske uttrykket (på norsk: kjøpe katte i sekken, men på svensk: köpa grisen i säcken). Når man vil lete etter betydningen av et idiomatisk uttrykk på norsk, så blir man henvist til forskjellige publikasjoner som for eksempel ”Et Columbi egg”, ”Katta i sekken” (skrevet av Kjell Ivar Vannebo) eller ”Ugler i mosen“ og „198 norske uttrykk som må reddes“ (skrevet av A. Berg og Ø. Jorfald). Når det gjelder bibelske uttrykk, så kan man bruke ”Bibelord i dagligtale” av Dag Kjær Smemo. Det finnes også flere publikasjoner som oppgir oversettelsen av et norsk uttrykk til engelsk, tysk, fransk eller polsk. Hvis vi letter etter en fraseologisk ordbok på tsjekkisk, har vi større hell med oss. Et forfatterkollektiv rundt František Čermák har utarbeidet ”Slovník české frazeologie a idiomatiky”, den siste utgaven fra 2009 har fire bind (Výrazy větné, slovesné, neslovesné og Přirovnání). Flere forskere hadde jobbet på fraseologiske tematiske håndbøker før det kom ut en fraseologisk ordbok. Av disse publikasjonene har et verk av Eva Mrháčová fra 71 Čeština po síti - Lexikologie. Ostravská univerzita [online] Nedlastet 19.3.2013 fra: http://www.osu.cz/fpd/kcd/dokumenty/cestinapositi/lexikologie.htm#Slo%C5%BEen%C3%AD%20slovn% C3%AD%20z%C3%A1soby 72 Ordbogen over faste vendinger. Ordbog.com [online] Nedlastet 12.3.2013 fra: http://www.ordbogen.com/opslag.php?dict=fvdd 27 2000 en stor betydning for oss. Det heter ”Názvy částí lidského těla v české frazeologii a idiomatice”. A. 3. 5. Korpus og korpuslingvistikken I dette kapitlet skal vi se nærmere på en relativ ny gren av lingvistikken – korpuslingvistikk. Min oppgave er ikke helt korpus-basert, men de elektroniske korpusene har vært en av de kildene for å skape et eget korpus av kroppsidiomer. Vi skal derfor legge merke til i hvilken betydning begrepet ”korpus” brukes i denne oppgaven. Et korpus (fra latin corpus, -oris) betydde opprinnelig en kropp, et legeme, en samling. Ordet kom til både tsjekkisk og norsk via engelsk. Der betyr det innsamlet materialet som er beregnet for studium, eller en tekstsamling av et konkret menneske eller av en konkret type.73 Lingvistisk sett er et korpus en samling over autentisk bruk av språket, et materialegrunnlag som tjener til en lingvistisk analyse (av både skriftlig og muntlig språk).74 På 1900-tallet fikk korpus også en annen betydning og det var på grunn av utviklingen i datateknologi. Det ble utviklet spesielle dataprogrammer som muliggjør å samle store mengder tekst og å søke igjennom dem etter forskjellige kriterier. Slik oppsto en ny gren i lingvistikken som heter korpuslingvistikk. Her må vi forklare hva et korpus (i den andre betydning som er knyttet til 1900tallet) er. De tyske forskerne Lemnitzer og Heike definerer et korpus slik: Ein Korpus ist eine Sammlung schriftlicher oder gesprochener Äußerungen in einer oder mehreren Sprachen. Die Daten des Korpus sind digitalisiert, d.h. auf Rechnern gespeichert und maschinenlesbar. Die Bestandteile des Korpus, die Texte oder Äußerungsfolgen, bestehen aus den Daten selber sowie möglicherweise aus Metadaten, die diese Daten beschreiben, und aus linguistischen Annotationen, die diesen Daten zugeordnet sind.75 Nå skal vi behandle enkelte deler av definisjonen og også anføre noen eksempler fra den tsjekkiske og norske korpuslingvistikken. Som tidligere nevnt, er et korpus en samling over skriftlig eller muntlig språk. Mesteparten av korpusene gjelder skriftlig språket fordi det er rett og slett lettere å skaffe materialet. Men det finnes også talekorpuser, taledata er blitt transkribert fra audio- eller videofiler. I Norge kan man jobbe 73 ŠULC, Michal. Korpusová lingvistika: první vstup. 1. utg. Praha: Karolinum, 1999. s. 9. Cf. „V lingvistice znamená korpus (v té nejobecnější rovině) soubor dokladů autentického užití přirozeného jazyka. Je to tedy materiálová základna, která slouží lingvistické analýze a popisu, a to jak jazyka psaného, tak mluveného (pro potřeby výzkumu transkribovaného).“ In: ŠULC, Michal. Korpusová lingvistika: první vstup. 1. utg. Praha: Karolinum, 1999. s. 9. 75 LEMNITZER, Lothar, ZINSMEISTER, Heike. Korpuslinguistik: eine Einführung. 2. utg. Tübingen: Narr, 2010. s. 40. 74 28 med Norsk talekorpus76 ved Universitetet i Bergen. Det finnes en rekke talekorpuser innenfor Det tsjekkiske nasjonalkorpuset77, for eksempel ORAL2008 eller BMK, et korpus over Brno-målet. Et korpus kan bestå bare av ett språk eller flere. Vi har to typer av flerspråklige korpuser og det er parallellkorpuser (parallel corpora), som inneholder originaltekster og oversettelser som er parallellstilte på ord- eller setningsnivå, og sammenlignbare korpuser (translation corpora), som inneholder tekster av samme teksttype fra flere språk.78 Det filosofiske fakultetet i Praha jobber på et prosjekt som heter InterCorp79, et parallell-korpus over mange språk, et av dem er norsk. I Norge jobbet man på English-Norwegian parallellkorpus80, det er tilgjengelig ved Universitet i Oslo OMC (Oslo Multilingual Corpus). Et korpus skal være maskinleselig og skal behandles ved hjelp av forskjellige softwareprogrammer. McEnery og Wilson sammenfattter fordeler ved et elektronisk korpus slik: ”With a machine-readable corpus, this task [extract all instances of a word] may be accomplished in at most a few minutes using concording software [...], the second advantage of machine-readable corpora is that they can be swiftly and easily enriched with additional information.”81 I vår definisjon kalles ”additional information” for metainformasjon som tilføyes til selve teksten (opplysninger om lemma, bøyningsformer eller språkbruker). Ikke alle korpuser behøver å ha disse metaopplysningene, for eksempel har Norsk aviskorpus tagget bare 2004-årgangen. Å tagge betyr å gi metainformasjon til tekster i korpuset (manuelt eller automatisk). Ifølge McEnery har korpuser uten metainformasjon (unannotated) sin betydning, ”but the utility of the corpus is considerably increased by the provision of annotation”82. Her tilbyr seg en sammenligning med World Wide Web. Hva er forskjellen mellom et ikke-tagget korpus og WWW? František Čermák anfører grunnleggende punkter: det er ikke mulig å finne ut en total antall av ord i dokumenter; 76 Talesøk. Universitetet i Bergen. [online] Nedlastet 10.4.2013 fra: http://helmer.aksis.uib.no/talekorpus/Hovedside.htm 77 Český národní korpus. Filozofická fakulta Univerzity Karlovy [online] Nedlastet 10.4.2013 fra: http://ucnk.ff.cuni.cz/struktura.php 78 ANDERSEN, Gisle. Korpuslingvistikk. Store norske leksikon [online] Nedlastet 10.4.2013 fra: http://snl.no/korpuslingvistikk 79 Intercorp. Filozofická fakulta Univerzity Karlovy [online] Nedlastet 10.4.2013 fra: http://www.korpus.cz/intercorp/?req=page:info&lang=cs 80 ENPC. Universitetet i Bergen. [online] Nedlastet 10.4.2013 fra: http://khnt.hit.uib.no/enpc/ 81 MCENERY, Tony, WILSON, Andrew. Corpus linguistics: an introduction. 2. utg. Edinburgh: Edinburgh University Press, 2010. s. 31. 82 ibid, s. 32. 29 tekstene som er brukt i et korpus fjernes ikke; tekster er brukt i korpuser i et bestemt forhold slik at de representer språket i sin bredde (i generelle korpuser).83 Mange tekster på nettet inneholder også opplysninger som er unødvendige (URL adresser) eller er uten diakritiske tegn. Etter at vi har presentert en ny gren i lingvistikken, skal vi se nærmere på noen elektroniske korpuser som er blitt brukt til å lage eget korpus av kroppsidiomer. Det er Český národní korpus (Det tsjekkiske nasjonalkorpuset), Norsk aviskorpus og Oslokorpuset. Oslo-korpuset Oslo-korpuset består av 18,3 millioner ord og er helt tagget. Korpuset omfatter tre genrer: skjønnlitteratur (1,7 mill. ord), avis/ukeblad (9,6 mill. ord) og sakprosa (6,9 mill. ord), så det er et generelt korpus. Kropuset ble dannet av tekster som Tekstlaboratoriet har hatt tilgjengelige pr januar 1999, det tilføyes ikke nye tekster og derfor er det et statisk korpus.84 Norsk aviskorpus Dette korpuset har blitt laget ved Universitetet i Bergen og inneholder avistekster fra 1998 til 2010, til sammen over 900 millioner ord. Dessuten kan man søke i nye deler av korpuset som inneholder avistekster fram til i dag. Denne delen av korpuset er derfor oppfattet for et dynamisk korpus. Korpuset er ikke tagget, bare 2004 årgangen.85 Det tsjekkiske nasjonalkorpuset (ČNK) Korpuset finnes hos Universitetet i Praha og har til sammen over 1 300 millioner ord. Korpuset består av flere mindre eller større korpuser, ikke alle er tagget. Noen delkorpuser er generelle og noen spesielle. Korpuset i seg selv er dynamisk fordi nyoppståtte korpusene kan legges til (vanligvis en gang i året).86 83 ČERMÁK, František, KOCEK, Jan. Co je korpus? Český národní korpus [online] Nedlastet 10.4.2013 fra: http://ucnk.ff.cuni.cz/co_je_korpus.php 84 Oslo-korpuset. Universitetet i Oslo. [online] Nedlastet 10.4.2013 fra: http://www.tekstlab.uio.no/norsk/bokmaal/index.html 85 Om aviskorpuset. Universitetet i Bergen. [online] Nedlastet 10.4.2013 fra: http://avis.uib.no/omaviskorpuset 86 Český národní korpus. Filozofická fakulta Univerzity Karlovy [online] Nedlastet 10.4.2013 fra: http://ucnk.ff.cuni.cz/struktura.php 30 B. DEN EMPIRISKE DELEN B. 1. Hva er kroppsidiomer? Før vi begynner med selve analysen, la oss se nærmer på kroppsidiomer og måten korpuset ble laget på. Det har allerede blitt nevnt at kropp er et grunnlag for å kunne kjenne verden. Kognitiv lingvistikk regner med dette også. Mange forskere har gjennomført ulike kontrastive analyser mellom to eller flere språk når det gjelder kroppsidiomer og motivasjon bak dem.87 Kozak-Opsahl peker på følgende: ”In much of the research in cognitive linguistics it has been presupposed that the human body is a basic pre-linguistic source for conceptual structures.”88 Med andre ord er det her tale om at ulike kroppsdeler er oppfattet metaforisk og av den grunnen blir til baseord i frasemer, nemlig kroppsidiomer. Det fører oss til at vi må definere hva kroppsidiomer er. František Čermák presiserer dette området slik: ”Somatic idioms are simply idioms (phrasemes), or idiomatic (phraseological) combinations of various functions containing at least one obvious bodypart name.”89 Han gjør videre oppmerksom på at det ikke er mulig å fastslå et generelt forhold mellom kroppsdeler og måten de er involvert i kulturen (formidlet først og fremst med idiomatikken) på. Dette blir behandlet særlig i delen om bukhulen, med hensikt til asiatiske og gamle europeiske kulturer. Der blir det framstilt bl. a. at sjelen ikke behøver å ha sete bare i hjertet eller hjernen. For å kunne utarbeide et korpus over kroppsidiomer, må vi gjøre rede for hva som anses som en del av fraseologien. Mrhačová avgrenser forskningsfeltet og skriver at det må tas med ikke bare verbale og ikke-verbale uttrykk, men også similer og ordspråk (paremiologi).90 Den tsjekkiske fraseologiske ordboken grunner seg på dette også og er delt inn i fire bind (nevnt ovenfor). I begynnelsen skulle korpuset laget for denne avhandlingen inneholde alle fire typer av fraseologiske enheter. Men det viste seg at et slikt korpus ville blitt altfor stort for formålet med oppgaven og ville hatt som folge at det ikke kan analyseres grundig og dypt. Derfor ble det ikke tatt med similer og paremiogi. 87 En rekke kontrastive analyser mellom indoeuropeiske og mange typer av asiatiske språk kan man finne der: SHARIFIAN, Farzad (ed.). Culture, body, and language: conceptualizations of internal body organs across cultures and languages. 1. utg. Berlin: Mouton de Gruyter, c2008. 431 s. 88 KOZAK-OPSAHL, Katarzyna. Polish idioms and their equivalents in Norwegian : a cross-linguistic analysis. 1. utg. Oslo: University of Oslo, Faculty of Humanities, 2010. s. 89. 89 ČERMÁK, František. Frazeologie a idiomatika česká a obecná. 1. utg. Praha: Karolinum, 2007. s. 230. 90 MRHAČOVÁ, Eva. Názvy částí lidského těla v české frazeologii a idiomatice: (tematický frazeologický slovník II). 1. utg. Ostrava: Ostravská univerzita, 2000. s. 3. 31 Vårt korpus omfatter bare to bind av fraseologisk ordbok og det er verbale og ikke-verbale uttrykk (výrazy slovesné a neslovesné). Og til tross for at vi har avgrenset forskningsobjektet på denne måten, registrer vi over 1600 uttrykk.91 Da jeg laget korpuset for denne oppgaven, oppsto et spørsmål om det burde tas med også medisinske uttrykk som blindtarm eller tsj. zlatá žíla som et tsjekkisk uttrykk for hemoroide. Derfor må vi forklare hva forhold mellom et idiom og en term er. František Čermák hevder at det finnes et overlappende område mellom termer og idiomer og kaller det for kvasiidiomer (eller kvasifrasemer).92 Der kan anbringes uttrykkene som er delvis termer og delvis idiomer som f. eks. tsj. kuří oko/ n. liktorn eller tsj. sloní noha/ n. elefantbein. På den andre siden forklarer han at det er en vanlig praksis å plassere denne problematikken til fraseologiens periferi. Han understreker at det er den mest tilfredsstillende løsning.93 Av den grunn behandles ikke kvasiidiomer i denne oppgaven. B. 2. Metodologi I det forrige kapitlet har vi litt avgrenset vårt forskningsobjekt. Det vil si at korpuset inneholder verbale og ikke-verbale idiomer, men ikke sammenligninger, paremiologi og kvasiidiomer. Nå skal vi se nærmere på på hvilken måte korpuset ble laget, hva slags baseord det inneholder og hvorfor noen ikke opptrer. Først må vi forklare hva et baseord er. Det har blitt nevnt at norsk fraseologi ikke har utarbeidet en omfattende metodologi og begrepsapparat for forskning i idiomer. Derfor støtter vi oss mer til begrepspapparat brukt i tsjekkisk fraseologi. Baseord er en term laget for oppgavens hensikt av det tsjekkiske begrepet ”bázové slovo”. Baseord er en del av fraseologisk enhet. La oss vise det på følgende eksempel: n. ha en fast grunn under føttene – baseord er bl. a. ha, grunn, fot. Oppgavens emne er kroppsdeler og derfor er det vesentlige baseordet for oss ”en fot”. I korpuset registrerer vi 100 norske og 116 tsjekkiske baseord. Selv om det ikke sies ovenfor direkte, er det ikke slik at hver kroppsdel fungerer som baseord for idiomatikken. Det grunner seg på ulike årsaker, både lingvistiske og kulturelle. Grambo gjør oppmerksom på at i tidligere tider hadde folk mangelfulle opplysninger om menneskets anatomi, basert oftest på observering av sårede mennesker 91 Man kan ikke se bort fra at similer og paremiologi stort sett ikke er motivert med konseptuelle metaforer, men delvis med metonymier og hovedsakelig med konvensjonell kjennskap. En stor rolle spiller også fonetisk side (rim) ved saken. 92 ČERMÁK, František. Frazeologie a idiomatika česká a obecná. 1. utg. Praha: Karolinum, 2007. s. 226. 93 ibid, s. 221. 32 eller lik.94 En mer detaljert beskrivelse av kroppen har blitt utarbeidet av medisin og nye termer har blitt laget. Men navn som tsj. slinivka/ n. bukspyttkjertel eller tsj. močový měchýř/ n. urinblære brukes for kort i språket til å kunne bli en del av fraseologisk uttrykk.95 Vi må legge merke til at noen kroppsdeler ikke brukes som baseord selv om de er godt kjent. Det gjelder særlig kjønnsorganer som ble alltid oppfattet som tabuord. På den andre siden registrerer vi en rekke synonymer, spesielt i sammenheng med hånd, hode og munn, fra dyreområdet (n tryne, tsj. rypák), planteområdet (n. nøtt, tsj. kokos) eller ting (tsj. ciferník, budka). Jeg anfører dem til slutt av kapitlet de hører som synonymer til. Ikke minst må vi nevne at morfologiske trekk ved språkene spiller en rolle. Det er en stor tendens til å bruke diminutiver på tsjekkisk (som ouško, ručka, jazýček), mens norsk er et språk der ord oppstår ved sammensetning. Derfor kan n. tungebånd fungere som baseord på norsk, men på tsjekkisk blir tsj. jazyková uzdička for langt. Etter at vi har drøftet hva baseord er og hva slags baseord opptrer i korpuset, må vi se nærmere på hvordan korpuset ble laget. Det finnes ingen fraseologisk ordbok på norsk, mens på tsjekkisk har vi fire bind (nevnt ovenfor) og en rekke mindre publikasjoner. Jeg vil anføre nå hva jeg støttet meg til da jeg laget korpuset for denne oppgaven. Vi har ikke plass til å nevne alle publikasjoner her, men en komplett liste finnes bakerst i oppgaven, i delen ”primærlitteratur”. Når det gjelder tsjekkisk, gikk jeg først og fremst ut fra Eva Mrháčovás bok ”Názvy částí lidského těla v české frazeologii a idiomatice” . Det er en mindre fraseologisk ordbok spesialisert nemlig på kroppsidiomer. Av stor betydning var for meg også det andre og tredje bind av fraseologisk ordbok. Data fått av disse verkene ble bekreftet i ČNK (řada SYN). Hvis et idiom ikke var representert i korpus (eller representert i en veldig liten grad), ble det ikke tatt med. På norsk er situasjon mer vanskelig. En fraseologisk ordbok er erstattet med en rekke publikasjoner om opphav av idiomer. Men jeg må anføre først ordbøker som jeg har ekserpert mest material av. Det er on-line ordbok ”Bokmålsordboka” laget av Språkrådet og ”Praktický slovník norsko-český, česko-norský“ av Jarka Vrbová. Når det gjelder kulturhistoriske publikasjoner om uttrykks opphav, nyttet jeg verk av forfattere Vannebo eller Berg og Jorfeld. For bibelspråk var boka ”Bibelord i dagligtale” av Dag Kjær Smemo til nytte. Opplysninger ble bekreftet i enten Norsk aviskorpus eller Oslo-korpuset. 94 GRAMBO, Ronald. I liv og død: dråper av blodets historie. 1. utg. Oslo: Huitfeldt, 1994. s. 9. Vi kan fastslå med sikkerhet at det er en lang prosess. Men det skjer at også disse kroppdeler blir til baseord som vi kan merke oss i en tsjekkisk taleuttrykk: „Praskne mi močák!“ med betydnign å måtte tisse. 95 33 Idiomer som jeg fikk ekserpert av ordbøker, publikasjoner eller via korpus, ble delt inn i fem områder: hode, kropp, hånd, bein og andre kroppsdeler. Hver tematiske del analyserer jeg med hensikt til å finne motivasjon bak idiomer. Siden jeg jobbet med den engelske originalen av Lakoff og Johnsons bok ”Metaphors we live by”, anfører jeg konseptuelle metaforer på engelsk og med store bokstaver som det er vanlig i faglitteratur. Metonymier gjengis på norsk, med store bokstaver også. Når det gjelder idiomers betydning, er definisjoner tatt fra ordbøkene nevnt i primærlitteratur, de fleste fra Bokmålsordboka av Språkrådet. Jeg bestemte meg å ikke anføre opprinnelse av definisjoner i fotnoter fordi det ville gjort oppgaven helt uoversiktlig. Idiomers opphav blir forklart ved hjelp av Bokmålsordboka også eller ved hjelp av publikasjoner nevnt i primær- og sekundærlitteratur. I noen tilfeller er det ikke mulig å finne en forklaring i litteratur, så jeg anfører en sannsynlig fortolking av idiomer (basert på en generell konvensjonell, kulturell eller historisk kjennskap). Oppgaven blir strukturert slik at jeg drøfter en historisk og symbolsk oppfatning av kroppsdeler på begynnelsen av hver større del. Etterpå behandler jeg konkrete kroppsdeler og idiomer knyttet til dem. Den norske varianten av idiom betegner jeg med ”n.”, mens den tsjekkiske med ”tsj.”. Hvis det ikke finnes et tilsvarende idiom på norsk eller tsjekkisk, så anfører jeg bare ett uttrykk. Uttrykkets betydning kan man finne i vedlegg. Det fører oss til at vi må si noen ord om vedleggene til oppgaven. Oppgaven har seks vedlegg, fem knyttet til kroppsdeler og idiomer, en er liste over baseord. I vedlegg kan man legge merke til norske og tsjekkiske varianter av et idiom og hvis jeg fant en engelsk eller tysk oversettelse, finnes den der også. Hvis det ikke finnes en tilsvarende uttrykk på norsk eller tsjekkisk, forklarer jeg bare idiomets betydning. Vi har desverre ikke plass til å anføre alle idiomene som korpuset inneholder. For mer opplysning se gjerne vedleggene. Når man tar i betrakting at på norsk ikke finnes en fraseologisk ordbok tilsvarende den tsjekkiske, har det vært vanskelig å finne norske paralleller til alle tsjekkiske idiomene i korpuset. Jeg har derfor måttet bruke andre kilder, nevnt ovenfor, og intervjuer med nordmenn. Grunnen til at norske parallell-uttrykk til de tsjekkiske ikke var mulig å finne, kan jo også skyldes at de i mange tilfeller rett og slett ikke finnes eller, som nevnt ovenfor, at kildematerialet er mangelfullt. Jeg har likevel i disse tilfellene valgt å føre opp de tsjekkiske idiomene i vedleggene for orienterings skyld. Når det ikke var mulig å finne en norsk variant, blir celler i tabeller tomme. 34 B. 3. Hode – hlava La oss begynne ananlysen av materialet med hodet. Hodet er oppfattet som det viktigste organet i de fleste kulturene. Hodet står nemlig som et synonym for hjernen. Hjernen styrer hele kroppen fra sin øverste posisjon og derfor er av den største betydning for kroppen. Men det har ikke alltid blitt slik. Før i tiden var det vanlig å sette sjelen til levra eller hjerte og disse to organene kjempet en lang tid med hverandre. Kampen mellom disse tre delene er drøftet mer detaljert i kapitlet om kroppen og hjerte, så vi skal anføre her bare grunnleggende punkter. Den greske legen Galenos definerte tre hovedorganer i menneskekroppen: hjerte, hjerne og lever. Høystad har den opplysning at hjernen ikke spilte hovedrollen fram til 5. århundret96. Fra denne tiden konkurrerer hjerte, hjerne og lever hverandre og det er levra som taper i denne kampen som en hedensk symbol. Kristendommen er en hjerteorientert kultur fordi Jesus (og Guds ord) er til stede i våre hjerter. I sammenheng med nye oppdagelser i medisinen og renessansen kommer hodet tilbake til styren i 15. århundret.97 Men kristendommen ble stadig en viktig samfunnskraft og derfor kaller vi i dag vår kultur for dualistisk, dvs. hjerte-hodeorientert. Hodet har blitt oppfattet som fornuftssete og hører derfor til de edle delene av kroppen (mer om dette også i kapitlet om kroppen). Hodet forstås også som et symbol på samhold og vekst (1 Kor 11, 3; Kol 2; 19). Le Goff gjør oppmerksom på at tradisjonelt sett styrer hodet kroppen og derfor var en vanlig skikk å hogge hodet av.98 La oss ta en titt nå på de antikke og middelalderske metaforene av kroppen der hodet spiller en sentral rolle. En stor betydning i disse metaforene har også andre hodedeler som blir behandler senere i dette kapitlet (f. eks. øyne og ansikt). Vi kan begynne dette avsnittet med å sitere den romerske retoren Cicero – ansikt er sjelens bilde og øyne er dens tolk.99 Øyne forstås som vinduet inn til et menneskes sjel og oppfattes som en av de viktigste organene man har. Denne fortolkning gjenspeiles også i en middelaldersk metafor om tre stender: kirken står på den første plassen likesom øyne i hodet, adel er som hender og kroppen fordi de er vant til å underordne seg hodet, folk er lik 96 HØYSTAD, Ole Martin. Hjertets kulturhistorie: frå antikken til vår tid. 1. utg. Oslo: Spartacus, 2003. s. 64. 97 LE GOFF, Jacques, TRUONG, Nicolas. Tělo ve středověké kultuře. 1. utg. Praha: Vyšehrad, 2006. s. 127. 98 ibid, s. 119. Her må vi legge merke til at det norske verbet heter ”å halshogge”, baseord her er hals og ikke hode, på tsjekkisk bruker man uttrykk tsj. setnout hlavu. 99 SCHMITT, Jean-Claude. Svět středověkých gest. 1. utg. Praha: Vyšehrad, 2004. s. 32. 35 som de nederste delene av kroppen, underordnet både kirken og adel, men uunnværlig for begge to.100 Denne metaforen ble skrevet for å forsikre kirkens øverste stilling i hierarkiet. Men kirken har forstått seg selv også som en kropp dens hode er Jesus. Denne metaforen grunner seg på Paulus` brev til romerne (Rom 12, 4-5). Vi kan se på en metafor laget av Johannes av Salisbury. Han skriver at konge er hodet og er underordnet bare under Gud likesom hodet er underordnet bare under sjelen. Øyne, øre og tunge står i denne metaforen for forvaltere og dommere, hender og kropp for adel og bein for bønder.101 Alle disse detaljene understreker hvor viktig hodet er for folk. I disse metaforene opptrer hodet oftest som en organ dens hovedfunksjon er å styre kroppen. Men når det angår idiomatikken, brukes hodet først og fremst som sete for intelligens og tenkning. Derfor skal vi først behandle hodet som en container for tanker, etterpå ser vi nærmere på andre uttrykk knyttet metonymisk eller konvensjonelt til hodet. Men hodet består ikke bare av hjernen, øyne og tunga. Det finnes mange idiomatiske baseord i hoderegionen, faktisk mest av de kroppsregionene som behandles i denne oppgaven. Vi skal drøfte dem etter hvert også. B. 3. 1. Hode - hlava → HEAD IS CONTAINER En rekke både norske og tsjekkiske idiomer er motivert med denne metaforen. Lakoff og Johnson skriver til containers metaforer følgende: ”Each of us is a container, with a bounding surface and an in-out orientation.”102 I samsvar med denne påstanden oppfattes hodet som en container som kan bli fylt med et innhold. Hele metaforen ser etterpå slik ut: HEAD IS CONTAINER and THOUGHTS ARE ENTITIES. Hvordan denne metaforen fungerer i praksis, kan vi vise på disse eksemplene: n. ha hodet fullt av planner/ tsj. mít hlavu plnou plánů n. sette seg noe i hodet/ tsj. vzít si něco do hlavy n. tanke fødtes i hodet på noen/ tsj. myšlenka se zrodila v něčí hlavě n. være tom i hodet/ tsj. mít prázdnou; dutou hlavu 100 LE GOFF, Jacques, TRUONG, Nicolas. Tělo ve středověké kultuře. 1. utg. Praha: Vyšehrad, 2006. s. 123. ibid, s. 124. 102 LAKOFF, George, JOHNSON, Mark. Metaphors we live by. 1. utg. Chicago: University of Chicago Press, c1980. s. 29. 101 36 Måten hodet inne er organisert på spiller en rolle også. Når et menneske anses som ”normal”, har han alt i orden i hodet, dvs. alt er på sin plass. Alt som mangler eller er til overs viser til en psykisk lidelse, liksom overnaturlige lyder som f. eks. å spøke. Usedvanlige bevegelser som å hoppe over eller å tufse illustrerer godt at det ikke er alt i orden: n. ikke være helt riktig i hodet/ tsj. nemá to v hlavě v pořádku n. ha en skrue løs/ tsj. mít o kolečko míň n. bli surrete i hodet/ tsj. mít v hlavě zmatek tsj. straší; přeskočilo mu v hlavě Det vi med sikkerhet kan fastslå er at metaforen CONDUIT henger med hodet og tanker veldig nært sammen. Siden tanker må på en måte komme seg inn i hodet. I språket skjer det ved hjelp av rørmetaforen. Når tanker allerede er i hodet, kan de beveges også der. Derfor finnes det en slags rør også i vårt hode. La oss se på følgende idiomer: n. få noe inn i hodet på en/ tsj. nalít někomu něco do hlavy n. slippe noe ut av sitt hode/ tsj. pustit něco z hlavy n. mange tanker fløy gjennom hodet mitt/ tsj. honí se; vrtá mi hlavou n. jeg kan få det ikke ut av hodet/ tsj. nemůžu to dostat z hlavy → HEAD IS TOP OR MOST IMPORTANT PART Denne metaforen bygges på hodets rolle i å styre kroppen og bestemme hvilken organ skal gjøre hvilken aktivitet. Derfor er uttrykk som n. familiens hode/ tsj. hlava rodiny eller n. statsoverhode/ tsj. hlava státu oppbevart i språket fram til i dag. En av grunner hvorfor hodet styrer kroppen er at det finner sted øverst i kroppen og dermed har den beste oversikten. Når vi forandrer hodets normale stilling slik at det befinner seg nederst, viser det seg i idiomatiske uttrykk også. Disse uttrykkene betegner en irrasjonell, kaotisk situasjon: n. all ting står på hodet/ tsj. je to na hlavu postavené n. sette noe på hodet / tsj. postavit něco na hlavu → HODE OG ANDRE KONSEPTUELLE METAFORER For å ha oversikt over konseptuelle metaforer som står bak hodeidiomer komplett, må vi drøfte også orienteringsmetaforer og metaforer knyttet til fysiologiske reaksjoner. Først skal vi se nærmere på metaforer CALM IS COLD og ANGER IS HOT: n. holde hodet kaldt/ tsj. zachovat chladnou hlavu tsj. být horká hlava tsj. zchladit někomu hlavu 37 Det forekommer noen uttrykk som henger med metaforer DIFFICULT IS HEAVY og EASY IS LIGHT sammen. Tyngde betegner bekymringer, mens lettelse står her for beskymringsløshet: n. jeg føler meg lett i hodet/ tsj. mít lehkou hlavu n. jeg bruker ikke hodet mitt på slike ting/ tsj. to mi těžkou hlavu nedělá Det bør nevnes også metaforer GOOD IS UP og BAD IS DOWN. De gjenspeiles i idiomer n. løfte hodet/ tsj. zvedat hlavu eller n. opp med hodet!/ tsj. hlavu vzhůru!. Idiomene er motivert delvis med metaforen GOOD IS UP, delvis med en gest. Men det gjelder ikke alltid at det gode er oppe. Uttrykk n. bære hodet høyt/ tsj. nosit hlavu vysoko betegner stolthet og selvfølelse og i motsetning til det står n. bøye; senke hodet/ tsj. sklonit hlavu som tegn på ydmykhet. Begge uttrykkene er motivert med en gest også. Ikke minst må vi nevne en metafor som blir behandlet i øye-delen og det er TO KNOW IS TO SEE. En annen versjon av denne metaforen kan høres ut slik: IDEAS ARE LIGHT-SOURCES. I sammenheng med hodet opptrer det i uttrykk n. det klarner; demrer for noen/ tsj. rozsvítilo se mi v hlavě og n. være klar i hodet/ tsj. mít čistou; jasnou hlavu. Nå skal vi se nærmere på metonymisk motivasjon bak hodeidiomer. → HODE STÅR FOR INTELLIGENS, OVERVEIELSE OG TENKNING I disse tilfellene står hodet metonymisk for intelligens og selve tenkeprosessen. Hodet er ofte knyttet til læremetoder og klokhet når det gjelder skole eller jobb. I arbeidsområdet står å jobbe med hodet i motsetning til manuelt arbeid. Men idiomer viser at hodet brukes i denne forstand mest for betraktning, dømmekraft og evne til å være rask i oppfatningen: n. ha et godt hode for noe/ tsj. mít na něco hlavu n. bruke hodet/ tsj. používat hlavu n. legge hodet sitt i bløt/ tsj. lámat si s něčím hlavu n. ha omløp i hodet En rekke uttrykk er fundert på situasjoner når man mister fatningen og er rådløs. Det skjer når emosjoner vinner over fornuften og i slike omstendigheter handler man uten å tenke eller bruke sitt hode. Nå gjengir vi noen idiomer som gjenspeiler godt denne situasjonen: n. fordreie hodet på en/ tsj. poplést; zblbnout někomu hlavu n. med hodet under armen/ tsj. bezhlavě n. miste hodet/ tsj. ztratit hlavu n. hals over hode/ tsj. hlava nehlava → HODE STÅR FOR MENNESKE, MÅL OG LIV 38 I dette avsnittet skal vi drøfte andre tilfeller der hodet opptrer metonymisk. Hodet står for person når det regnes opp økonomiske størrelser som f. eks. i uttrykk n. pålegge befolkningen skatt per hode/ tsj. na hlavu připadá; spotřebuje se. En arv fra tiden da det ble vanlig å ha konger som statsoverhode er uttrykk n. kronede hodet/ tsj. korunovaná hlava. Idiom n. klassens lyse hode betegner den flinkeste eleven i klassen, på tsjekkisk er det vanlig å bruke diminutiv i denne sammenheng: tsj. hlavička. Vi må anføre også det tsjekkiske uttrykket tsj. byla tam hlava na hlavě, dvs. et hav av folk. Uttrykk der hodet står for liv er knyttet nært til metonymien hodet står for menneske. Men disse idiomene henviser rett til situasjoner man kan miste livet (eller i dag sitt rykte) i. Uttrykkene går ut fra straffer som var vanlig før i tiden. Så disse idiomene er delvis motivert metonymisk, delvis med en kulturell kjennskap. La oss ta en titt på følgende uttrykk: n. gjøre en et hode kortere/ tsj. být o hlavu kratší n. kreve ens hode på et fat/ tsj. žádat něčí hlavu n. legge hodet på blokka/ tsj. dát za něco hlavu na špalek n. hodene kommer til å rulle/ tsj. budou padat hlavy n. det gjelder livet/ tsj. tady jde o hlavu Til slutt av denne delen må vi behandle idiomer som uttrykker et mål. Hodet opptrer i to grunnleggende måleuttrykk. Den første typen er knyttet til kroppens lengde, dvs. n. fra topp til tå/ tsj. od hlavy až k patě. I negative konnotasjoner brukes n. det har verken hode eller hale/ tsj. nemá to hlavu ani patu for å uttrykke en meningsløs aktivitet. Den andre typen inneholder ordforbindelse ”over hodet”. Det var vanlig tro at det som er over hodet har man ikke kontroll over. Med andre ord, man påtar seg noe som en ikke greier: n. ta seg vann over hodet/ tsj. mít práce až nad hlavu n. vokse en over hodet/ tsj. přerůst někomu přes hlavu Det forekommer et idiom til som er knyttet rett til hodets størrelse, og det er n. være et hode høyere/ tsj. být o hlavu větší. → HODE I SAMMENHENG MED GESTER OG KONVENSJONELL KJENNSKAP I denne delen skal vi fokusere oss først på fysiologiske reaksjoner og gester, etterpå på drøfter vi konvensjonell motivasjon bak hodeidiomer. Når det gjelder fysiologiske reaksjoner, henger de ofte med hodepine sammen. Det kan vi se på uttrykk som n. det går rundt for meg/ tsj. točí se mi hlava eller tsj. třeští mi hlava. Et tegn på opphisselse kan være når blod stiger inn i hodet: n. bli rød i hodet/ tsj. krev mu stoupla do hlavy. Ellers er 39 hodebevegelse et symbol på samtykke eller uenighet som i uttrykk: n. riste på hodet/ tsj. vrtět hlavou og n. jatte/ tsj. pokyvovat hlavou. Når det gjelder andre uttrykk som grunner seg på gester, kan vi nevne disse: n. slå en i hodet med noe/ tsj. omlátit něco někomu o hlavu n. stikke hodene sammen/ tsj. dát hlavy dohromady n. henge med hodet/ tsj. svěsit hlavu Til slutt skal vi behandle idiomer som har dype røtter i historie eller i konvensjonell kjennskap. Vi kan merke oss at på tsjekkisk er flere idiomer knyttet til hårfasong: n. å være bustet på håret/ tsj. mít na hlavě vrabčí hnízdo, tsj. dát si udělat hlavu, tsj. mít bílou; šedivou hlavu. En erfaring med å drikke alkohol viser seg i idiomene også: n. vinen gikk meg til hodet/ tsj. víno mi stouplo do hlavy og n. være susete i hodet/ tsj. mít v hlavě. Et gammelt opphav har idiomer n. damoklessverd henger over hodet/ tsj. nad hlavou mu visí Damoklův meč og n. krype til korset/ tsj. sypat si popel na hlavu. Vi registrer en rekke uttrykk som forestiller et klart metaforisk bilde. La oss anføre noen av dem: n. stikke hodet i sanden/ tsj. strkat hlavu do písku n. ha hodet over vannet/ tsj. mít hlavu nad vodou n. ha tak over hodet/ tsj. mít střechu nad hlavou På dette stedet må vi anføre også ord som vanligvis brukes i språket som synonymer for hodet. Men ikke alle synonymer fungerer som idiomatiske baseord. Det ble ikke funnet et uttrykk som har en annen motivasjon enn de nevnte ovenfor. Uttrykks betydning er oftest å være dum eller de viser til fysiologiske reaksjoner og gester. Når det gjelder norsk, opptrer ordene pære, nøtt, treskalle, haus, skalle og skolt som synonymer for hodet. Noen forskjeller kan vi se i idiomer motivert med gester: n. slå seg i skolten/ tsj. bít se do hlavy og n. gi noen en skalle/ tsj. dát někomu čelo. Skallen brukes i den norske oversettelsen for skinheads: n. snauskaller/ tsj. holé lebky. Ser vi nærmere på tsjekkisk, finner vi synonymer som lebka, kebule, kokos, palice og šiška. For å anføre et eksempel kan vi referere til uttrykk hvor palice er en container, tsj. neleze mi to do palice/ n. ikke kunne få noe inn i skolten. Som nevnt tidligere, var det vanlig tro å erstatte hjernensfunksjoner med et generelt ord „hode“. Derfor opptrer hjernen ikke så mye i idiomatiske uttrykk selv om den er det viktigste organet i vår kropp. Vi registrer flere idiomer både på norsk og tsjekkisk der hjernen fungerer som baseord. Den står først og fremst metonymisk for intelligens og tenkemåte, etterpå for menneske. Nå skal vi anføre noen tilfeller som henger med den første typen sammen: 40 n. bruke hjernen/ tsj. používat mozek n. få noe på hjernen/ tsj. leze mi to na mozek n. ha en hønshjerne/ tsj. mít slepičí mozek Når det gjelder den andre typen, kan vi gjengi uttrykk som n. landets skarpeste hjerner/ tsj. nejbystřejší mozky, på tsjekkisk brukes også idiom tsj. zelené mozky for soldater, med svært negative konnotasjoner. Ikke minst må vi vise til praktikker av noen totalitære regimer n. hjernevask/ tsj. vymývaní mozků. Det fremgår av ovenfor nevnte idiomer at panne opptrer som et synonym for hodet også. Så vi skal se nærmere på uttrykk med baseord ”panne” nå. Vi kan merke oss at tradisjonelt sett gjenspeiles det emosjoner eller menneskets natur på panna. Det forekommer noen uttrykk som grunner seg på denne troen: n. noe står skrevet i panna på noen/ tsj. má to napsáno na čele eller tsj. mít drzé; hrdé čelo. På tsjekkisk står panna metaforisk for en spisse: n. stå i spissen for noe/ tsj. stát v čele něčeho. Ellers registrer vi en rekke gesteidiomer som n. slå seg for panna/ tsj. plácnout se do čela eller n. rynke pannen/ tsj. svraštit čelo. Et kulturelt opphav har uttrykk n. Kains merke i panna/ tsj. mít na čele Kainovo znamení og n. skyte seg en kule for pannen/ tsj. prohnat si hlavou kulku. Det kan være av interesse å nevne til sist at det finnes et synonym for panna på norsk – en planet: n. få en midt i planet. B. 3. 2. Øye – oko Vi har allerede nevnt at øyet er vinduet inn til et menneskes sjel. På den ene siden er øyet en synsorgan som muliggjør å observere verden rundt oss. Men på den andre siden oppfattes øyet som et sted hvor våre emosjoner viser seg og på den måten tilbyr andre et syn inn i vår sjel. Dette kommer også i idiomer til utslag. Men først og fremst står øyet metonymisk for syn – for oppmerksomhet og forståelse. Når det gjelder metaforer, registrer vi ikke en større mengde uttrykk hvor øyet opptrer metaforisk. Men vi må innrømme at øyet betraktes ofte som CONTAINER som f. eks. i uttrykk n. ha glede i øyne/ tsj. mít radost v očích. → ØYE STÅR FOR OPPMERKSOMHET, OVERVÅKING OG INTERESSE Denne typen av uttrykk opptar den største plassen i vårt korpus med øyeidiomer. Uttrykkene er motivert med metonymien ØYE STÅR FOR SYN, dvs. organ står for sin funksjon. Det viste seg at i en rekke idiomer fungerer også metaforen TO SEE IS TO TOUCH, dvs. i flere uttrykk oppfattes oppmerksomhet som en fysisk kontakt. Før vi 41 begynner med å analysere idiomer, må vi anføre Lakoffs og Johnsons oppfatning av synsfelt: ”We conceptualize our visual field as a container and conceptualize what we see as being inside it.”103 Sagt med andre ord, VISUAL FIELDS ARE CONTAINERS. Denne metaforen opptrer i noen uttrykk knyttet til å rette oppmerksomhet mot noe. La oss se nærmere på idiomer hvor øyet står metonymisk for oppmerksomhet. Disse uttrykkene er motivert delvis med metaforen TO PAY ATTENTION IS TO SEE også. I flere idiomer spiller fysisk kontakt en rolle, i noen tilfeller skjer det på en voldelig måte. I denne sammenheng registrer vi følgende uttrykk: n. kaste øynene på/ tsj. hodit po někom; něčem očima n. falle i øynene/ tsj. být na očích n. springe i øynene/ tsj. bít do očí n. stikke i øynene Når vi tar i betraktning også metaforen at synsfelt er en container, får vi noen uttrykk som viser til at noen kan komme inn og ut av vårt synsfelt. Dette gjelder svært tsjekkisk, på norsk brukes ikke metaforiske uttrykk for å framstille situasjonen. Det tsjekkiske idiomet høres slik ut: tsj. bát se přijít někomu na oči (n. holde seg unna noen) og dets betydning er å ikke ville irritere noen. Kozak-Opsahl hevder at noen av øyeidiomer er motivert med CONDUIT metaforen og øyet fungerer der som mottaker av opplysninger.104 I samsvar med denne metaforen opptrer i øyeidiomer ord som åpne og lukkede øyne. Den som har øynene åpne vil motta så mye informasjon som mulig, den som har lukkede øynene later som om man ikke ser noe. Dette kan vi formulere inn i metaforen OPEN EYES STAND FOR MORE ATTENTION: n. gjøre noe med åpne øyne/ tsj. mít oči otevřené n. lukke øynene for noe/ tsj. zavírat před něčím oči n. holde øyne og ører åpne/ tsj. mít oči a uši otevřené Vi må også nevne at jo mer øyne man har, desto bedre man orienterer seg i rommet. Derfor har vi n. øyne i nakken/ tsj. oči vpředu i vzadu, n. øyne på stilker/ tsj. oči na šťopkách eller n. et øye på hver finger/ tsj. mít oči všude. En annen type av denne metonymien er at øyet står for overvåking. Denne metonymien støtter seg delvis på metaforen TO MONITOR IS TO WATCH. Det betyr at det som finnes i vårt synsfelt har vi kontroll over. Vi kan illustrere det på disse uttrykkene, 103 LAKOFF, George, JOHNSON, Mark. Metaphors we live by. 1. utg. Chicago: University of Chicago Press, c1980. s. 30. 104 KOZAK-OPSAHL, Katarzyna. Polish idioms and their equivalents in Norwegian : a cross-linguistic analysis. 1. utg. Oslo: University of Oslo, Faculty of Humanities, 2010. s. 101. 42 på norsk inneholder et idiom til og med verb ”å holde”, på tsjekkisk viser verb ”pustit” til å miste kontroll over noe også: n. holde øye med noen/ tsj. nespustit někoho z očí; mít stále na očích n. miste; tape noen av syne/ tsj. ztratit někoho z očí Den siste metonymien er at øyet står for interesse. Dette kommer fra en erfaring at det som man ser på er en interessert i. Som nevnt flere ganger, gjenspeiles emosjoner i øynene og derfor er et vist blikk synonym for romantisk kjærlighet, seksuell interesse, attraktivitet eller mangel på den. La oss ta en titt på noen av mange uttrykk som er motivert med denne metonymien: n. ikke få øynene; blikket fra/ tsj. nemoct odtrhnout oči n. ikke være noe for øyet n. en fryd for øyet/ tsj. pastva pro oči n. ikke ha øynene for noen annen/ tsj. nemít oči pro nikoho jiného → ØYE STÅR FOR KJENNSKAP OG FORSTÅELSE Øyne er en av de viktigste organene vi har. De tjener oss til å kjenne realiteten rundt oss. Denne erfaringen står bak metaforen TO KNOW IS TO SEE. For å forstå må vi se ting klart, uten noen forhindring. Det som har vi sett med egne øyne har den største prisen for oss (større enn å få vite noe gjennom tale). I språket opptrer denne metonymien f. eks. slik: n. ikke tro sine egne øyne/ tsj. nevěřit vlastním očím n. kaste blår i øynene på en/ tsj. házet někomu písek do očí n. skjell falt fra noens øyne/ tsj. spadly mu šupiny z očí n. gå med skylapper/ tsj. mít klapky na očích En annen variasjon av denne metonymien kan være ØYE STÅR FOR OPPFATNING. Man kan oppfatte en situasjon eller en person, mer konkret kan man måle en avstand. For å betrakte noe kan man låne øyne av noen annen også. I sammenheng med dette forekommer disse uttrykkene i språket: n. i hans øyne/ tsj. v jeho očích n. ha øye for noe/ tsj. mít na něco oko n. etter øyemål/ tsj. od oka n. se på noe med nye øyne/ tsj. podívat se na něco novýma očima Ikke minst må vi vise noen uttrykk hvor øyet står for samvittighet og ikke ha angst til å få vite eller si sannhet. Det er først og fremst i uttrykk n. kunne se en i øynene/ tsj. moct se podívat někomu do očí, n. se i øynene/ tsj. podívat se někomu do očí eller n. se sannheten i øynene/ tsj. podívat se pravdě do očí. 43 For å omfatte alle typer av metonymisk motivasjon bak øyeidiomer må vi anføre også uttrykk hvor øyet står for en person. Det skjer f. eks. i idiom n. ha en samtale under fire øyne/ tsj. rozhovor mezi čtyřma očima eller n. øye mot øye/ tsj. z očí do očí. I den norske varianten av uttrykk n. se noe stadig for seg/ tsj. mít něco pořád před očima opptrer til og med ikke baseord øye. → ØYE, GESTER OG KONVENSJONELL KJENNSKAP Det gjenspeiles mange emosjoner i våre øyne. Derfor finner vi i språket en rekke gesteidomer knyttet til øyebevegelser. Først og fremst er øyne tegn på overraskelse eller forbaulselse. Det kan vi merke oss i uttrykk n. sperre opp øynene/ tsj. kulit oči eller n. glo øynene ut av hodet på seg/ tsj. oči mu málem vylezly z důlků. Idiom n. himle med øyne/ tsj. obráti oči v sloup; k nebi betyr oppgitthet. Det finnes en rekke uttrykk som henger med oppmerksomhet sammen. Noen av dem er: n. gjennombore med blikket/ tsj. probodávat očima n. feste øynene på en/ tsj. upřít své oči na někoho n. deres øyne møttes/ tsj. jejich oči se setkaly Når det dreier seg om kulturell kjennskap, bør det nevnes at øynes form og farge spiller en rolle her. Det finnes n. dådyr øyne/ tsj. laní oči og n. mandeløyne/ tsj. mandlové oči, vi kan gjøre noe for n. noen blå øynes skyld/ tsj. pro krásné oči někoho. Fra konvensjonell kjennskap kommer uttrykk som n. få et blått øye, tsj. zapřít i nos mezi očima eller tsj. zůstaly mi jen oči pro pláč. Med en fysiologisk tilstand henger uttrykk n. ha mørke ringer; poser under øyne/ tsj. mít kruhy; váčky pod očima. Det finnes øyeidiomer som er knyttet til døden n. lukke øynene på noen/ tsj. zatlačit někomu oči og n. lukke sine øyne for siste gang/ tsj. zavřít oči navždy. Ikke mist må vi behandle idiomer som har bibelsk opphav. Det gjelder uttrykk n. se splinten i sin brors øye/ tsj. vidět třísku v oku svého bratra og n. bjelken i ditt eget øye/ tsj. trám ve svém vlastním oku slik det står skrevet i Mt 7, 3. Idiom n. være en torn i øyet på noen/ tsj. být trnem v oku kommer opprinnelig fra 4 Mos 33, 55. Uttrykk n. det onde øyet grunner seg på gammel folketro der det betydde evne til å skade menneske eller dyr bare ved å se på det. Til slutt bør det anføres synonymer som brukes for øyet i dagligtale eller er knyttet til øyeregion. På tsjekkisk brukes tsj. valit bulvy; kukadla/ n. sperre opp. Det finnes en rekke uttrykk med diminutiv form av øye, dvs. očko: tsj. po očku pozorovat, tsj, házet očkem, tsj. soukromé očko. Fra uttrykk motivert med en gest kan vi nevne n. heve 44 øyebryn/ tsj. zvednout obočí, n. være smal i øynene/ tsj. klíží se mi víčka og n. ikke fortrekke mine/ tsj. nehnout brvou. B. 3. 3. Øre – ucho En annen type av metonymien organ står for sin funksjon er ØRE STÅR FOR HØRSEL. I de fleste tilfellene betyr idiomer å lytte oppmerksomt eller å ikke ville høre noe. En hverdagslig erfaring beviser at det er vanlig å rette oppmerksomhet i den retning hvor en lyd kommer fra. Derfor er ører sammen med øyne en av de viktigste informasjonsmottakerne vi har. Nå skal vi behandle metonymien nevnt ovenfor i en mer konkret kontekst. Så først anfører vi generelle uttrykk for hørsel: n. ha skrape ører/ tsj. mít dobré uši. → ØRE STÅR FOR OPPMERKSOMHET Denne metonymien er knyttet til CONDUIT metaforen også. Ører framstiller nemlig mottakere av en informasjon (ENTITY). Dette kan være en vanlig aktivitet eller svært ubehagelig i noen tilfeller som viser oss følgende uttrykk: n. det kom meg for øre n. en skal høre mye før ørene faller av! Med ørene henger forskjellige bevegelser som skal hjelpe en til å få de beste opplysninger sammen. Men selv om man lytter nøye til noe, kan det inntreffes at det er mye bråk i rommet eller utsagn ikke høres sannsynligvis ut. I språket kommer det til utslag slik: n. spisse ørene/ tsj. nastražit uši n. sitte med lange ører n. ikke tro sine egne ører/ tsj. nevěřit svým vlastním uším n. det var ikke ørens lyd å få/ tsj. nebylo slyšet vlastního slova Vi må legge merke til at idiomer beskriver en motsatt situasjon også. Det skjer ofte at man ikke vil lytte til noen på grunn av at opplysninger ikke er av stor betydning for en. Dette skildres ved hjelp av idiomer slik: n. lytte med et halvt øre/ tsj. poslouchat na půl ucha eller n. det går inn av det ene øret og ut av det andre/ tsj. jde mu to jedním uchem dovnitř a druhým ven. En annen type av øreidiomer beskriver ignoranse og motvilje til å lytte. Årsaken til motviljen kan være at man ikke bryr seg om utsagnet eller at opplysninger er sårende for en. Dette kan uttrykkes ved hjelp av metaforen NOT TO HEAR IS NOT TO HEED ADVICE/ TO IGNORE også. La oss på disse eksemplene: 45 n. lukke ørene for noe/ tsj. zacpat si uši n. tale for døve ører/ tsj. mluvit do zdi n. ikke ville høre på det øret → ØRE STÅR FOR MUSIKK, MÅL OG MENNESKE I denne delen skal vi drøfte uttrykk motivert med metonymien som begynner med ”m” – dvs. musikk, mål og menneske. Når det gjelder musikkidiomer, må vi utvide denne kategorien slik at den omfatter aktiviteter som henger med kvalitet og riktighet av høring sammen. Først og fremst er det musikk, men det kan være også språk: n. ha øre for musikk; for god språkføring/ tsj. mít ucho na něco n. lahodit uším někoho Flere uttrykk både på norsk og tsjekkisk inneholder ører som et mål for noe. Dette grunner seg sannsynligvis på ørers plass i menneskekroppen. På den ene siden er de nesten den høyeste parten av kroppen: n. sitte i gjeld opp over i ørene/ tsj. být zadlužený až po uši. På den andre siden stikker de opp av hodet og derfor er de lett sårbare. Det viser seg på tsjekkisk: tsj. projít s odřenýma ušima/ n. han klarte det så vidt. Når det dreier seg om metonymien del står for helhet, dvs. øre står for menneske, registrer vi både på tsjekkisk og norsk dette uttrykk: n. slikt lyder rart for et norsk øre/ tsj. pro české uši to zní šroubovaně. Det kan være av interesse å nevne uttrykk tsj. je ještě ucho som har en parallell i norsk, men ikke metonymisk. Den viser mer til konvensjonell kjennskap: n. ikke være tørr bak ørene. → ØRE I SAMMENHENG MED GESTER OG KONVENSJONELL KJENNSKAP Dette fører oss til å behandle motivasjon med konvensjonell kjennskap bak øreidiomer. Noen idiomer viser at ører ble oppfattet som en sete av smarthet og hukommelse, kanskje på grunn av at opplysninger kommer til hjernen via ører. Det kan vi merke oss på disse uttrykkene: n. ha en rev bak øret/ tsj. mít za ušima og n. skrive seg bak øret/ tsj. zapsat si za uši. Grønn ble betraktet som lykkefargen og derfor sies på norsk n. sove på sitt grønne øre. Vi må nevne også n. eseløre/ tsj. oslí uši som vi ikke ønsker seg å finne i vår bøker. Når det dreier seg om gesteidiomer, forekommer det idiomer som viser til oppdragende metoder: n. holde en i ørene, n. dra noen i ørene/ tsj. vytahat za uši eller n. få som hatten passer/ tsj. dostat za uši. For å slutte med noe mer optimistisk kan vi anføre idiom n. å smile fra øre til øre/ tsj. mít úsměv od ucha k uchu. 46 Til slutt må det nevnes at på tsjekkisk finnes uttrykk med diminutiv form ”ouško”. Disse idiomene hentyder til et intimt forhold mellom sender og mottaker, bl. a. er det tsj. šeptat do ouška og tsj. hrát někomu do ouška. B. 3. 4. Nese – nos Nesen er først og fremst viktig for sin luktesans. Men ikke minst brukes som baseord i idiomer for dens form og plassering. Eller sagt på en bedre måte, nesen har en spesiell stilling fordi den stiger ut av ansiktet. Først skal vi presisere litt nesen som organ av luktesans, etterpå ser vi nærmere på hvilken rolle nesen spiller i romorinentering. → NESE STÅR FOR LUKTESANS Selv om det ser ut at de fleste neseidiomene er motivert med konvensjonell kjennskap eller gester, finnes det et uttrykk motivert med denne metonymien (dvs. organ står for sin funksjon). N. ha en fin nese for noe/ tsj. mít na něco nos betyr å orientere seg godt i en situasjon, ha evne eller talent for noe. Det finnes sannsynligvis flere uttrykk med lik betydning, men der figurerer snarere verb ”å lukte” enn baseord ”nese”, f. eks. n. lukte lunta. → NESE I SAMMENHENG MED GESTER OG KONVENSJONELL KJENNSKAP Denne delen kan vi begynne med idiomer motivert med en gest. Flere gester knyttet til nesen uttrykker misnøye eller dårlig humør. La oss se på følgende uttrykk: n. rynke på nesen over; av noe/ tsj. ohrnovat nad něčím nos n. grine på nesen/ tsj. krčit nad něčím nos n. være gretten; surmule/ tsj. něco mu přeletělo přes nos Vi registrer også idiomer som viser til ikke så høflige aktiviteter som n. pille seg i nesen/ tsj. dloubat; šťourat se v nose eller opphisselse n. vifte med noe foran nesa/ tsj. mávat něčím před nosem. Flere idiomer beviser at nesen er et viktig trekk i ansiktet. Det brukes nemlig mange faste ordforbindelse for å beskrive nesen av en bestemt person. Folk kan ha n. en gresk, romersk, jødisk nese/ tsj. řecký, římský, židovský nos når det gjelder nasjonaliteter. Fra dyreområdet ble lånt n. en ørnenese/ tsj. orlí nos og fra litteratur n. en nese som Cyrano/ tsj. cyranovský nos. Som nevnt tidligere, spiller nesen en viktig rolle i romorientering. Det at nesen stiger ut av ansiktet i en spiss form forårsaker at vi oppfatter nesen som en værhane. Det 47 kan vi merke oss i uttrykk n. gå etter nese/ tsj. jít rovnou za nosem eller n. vende nesen hjemover. Nesen forestiller den fremre delen av kroppen også. Derfor sier vi om situasjoner som utspilles rett foran oss at de foregår foran nesen. Det ser vi i idiomer n. lukke døra for nesen på noen/ tsj. zavřít někomu dveře před nosem eller n. trikken forsvant rett foran nesa på meg/ tsj. tramvaj mi ujela přímo před nosen. Vi må ikke glemme idiom n. rett under; like for nesa på noen/ tsj. mít pod nosem som viser at noe befinner seg veldig nært til oss. Når det gjelder uttrykk som er motivert med en kulturell og historisk kjennskap, må vi nevne n. ta ved nesen; trekke noen etter nesen/ tsj. vodit někoho za nos som kommer fra jordbruk. Det var vanlig å feste en ring på oksekalven slik at den kan tas ved nesen. Sannsynligvis kommer uttrykk n. stikke nesen sin opp i noe/ tsj. strkat do něčeho nos og n. holde nesen sin vekk fra praksis at man prøver med nesen om noe lukter godt eller ei. Ikke minst bør det nevnes et tsjekkisk uttrykk tsj. dávat si do nosu. Det er knyttet til at når man drikker fra en bred skål, ser det ut slik at man bruker nesen også. Til slutt må vi gjøre rede for norske og tsjekkiske synonymer for nesen. De kommer ofte fra dyrsområdet, på norsk er det snute og tryne, på tsjekkisk frňák, čumák, rypák. Disse baseordene opptrer oftest i de samme uttrykkene som nesen (for å gjøre dem mer vulgær). Men det forekommer noen motivasjoner som ikke ble nevnt før. Snute fungerer i metonymien del står for helhet, dvs. på norsk i n. det blir 30 kr per snute eller på tsjekkisk i tsj. studený čumák/ n. være kald fisk. Liksom er det med tryne: n. jeg kan ikke fordra trynet på den fyren. B. 3. 5. Hals og strupe – krk a hrdlo Hals er en legemsdel mellom hode og kropp, dvs. forbinder hodet med resten av kroppen. Blant annet går halshogging ut fra denne oppfatningen fordi det viktigste ved denne straffen er å skille hodet fra kroppen. Når det gjelder idiomatikk, ser vi to tendenser i halsidiomer. For det første framstiller halsen liv, for det andre et redskap for å bære byrde. Men eksempler i vårt korpus viser at halsen kan oppfattes som en container også. → NECK IS CONTAINER Idiomer med bakgrunn i denne metaforen er delvis motivert med en fysiologisk reaksjon eller fysiologiske parametrer av halsen. Men stort sett er det mulig å fylle halsen 48 eller strupen med hva som helst. I denne sammenheng er halsen en container, mens gråt, klump eller hjerte er entitet: n. stå med gråten i halsen/ tsj. mít pláč na krajíčku n. ha gullstrupe/ tsj. mít zlato v hrdle n. få en klump i halsen/ tsj. mít knedlík v krku n. ha hjerte i halsen/ tsj. mít srdce v krku → HALS STÅR FOR LIV, BÆRE BYRDEN OG MÅL Etter at vi har drøftet metaforen, skal vi se nærmere på uttrykk hvor halsen opptrer metonymisk. Vi kan begynne med metonymien der halsen står for liv. Denne metonymien fungerer særlig på tsjekkisk, på norsk brukes i noen tilfeller baseord ”nakke”: n. gå i strupen/ tsj. jít si po krku tsj. bát se o svůj krk tsj. riskovat vlastní krk/ n. risikere nakken tsj. stálo ho to krk/ n miste livet, det kan koste livet En stor frekvens har på tsjekkisk metonymien hvor halsen står for sin funksjon, dvs. å bære byrde. Denne metonymien er også delvis motivert med konvensjonell kjennskap å bære ting rundt halsen og gester som henge på noens hals. Denne metonymien er forsterket med metaforen DIFFICULT IS HEAVY, dvs. bekymringer er en tung byrde. Det kan vi merke oss på følgende uttrykk: tsj. pověsit se někomu na krk/ n. henge på noen som en klegg tsj. být mlýnský kámen kolem krku/ n. en møllenstein om halsen tsj. mít něco z krku Halsen figurer i idiomer som betegner et mål. Det er på grunn av halsens posisjon som den høyeste kroppsdelen unntatt hodet. Vi kan merke oss hvordan det fungerer i språket: n. ha noe helt opp i halsen/ tsj. mít něčeho až po krk. Ikke minst må vi nevne at halsen kan stå for menneske også som i f. eks. n. en hard hals eller n. ha mange munner å mette/ tsj. živit několik hladových krků. → HALS I SAMMENHENG MED GESTER OG KONVENSJONELL KJENNSKAP I dette tilfellet må vi behandle gester og historisk opphav av idiomer sammen. Det skjer ofte at idiomer er en arv fra fortiden der de betegnet ulike straffer og ulovlige praktiker. Dette gjelder f. eks. n. vri halsen om på en/ tsj. zakroutit někomu krkem, n. sette en knive på strupen/ tsj. položit někomu nůž na krk, n. fly i strupen på en/ tsj. skočit někomu po krku eller tsj. propadnout hrdlem. Vi må anføre også idiomer for å drikke n. 49 fukte strupen/ tsj. svlažit hrdlo eller mer generelt for å unne seg n. hva hjertet begjærer/ tsj. co hrdlo ráčí. Det skal ikke glemmes norsk uttrykk for æresord n. kors på halsen!. Når det gjelder synonymer, brukes på tsjekkisk chřtán i uttrykk tsj. vrazit do chřtánu og kejhák i tilfellene når det snakkes metonymisk om livet. I denne sammenheng må vi drøfte også baseord nakke/ šíje, týl, vaz. Det har blitt allerede nevnt at nakken fungerer i noen idiomer i stedet for hals på norsk. Ellers finnes det i uttrykk som n. brekke nakken på noe/ tsj. zlomilo mu to vaz og litt ulogisk i tsj. zlom vaz/ n. lykke til. Vi kan anføre også n. ta seg selv i nakken som kan overføres til tsjekkisk som tsj. jít do sebe eller n. bøye nakken/ tsj. sklonit šíji před někým. Det skal gjengis en uttrykk til – med baseord mandel. Dette idiomet finnes bare på tsjekkisk og betyr å gjøre noen sint: tsj. zvednout mandle. B. 3. 6. Ansikt – tvář Først og fremst må vi forklare at det norske ordet ”ansikt” svarer til det tsjekkiske ”obličej“, mens det norske ordet „kinn“ oversettes til tsjekkisk som „tvář“. Men når det gjelder idiomatikken, er det helt omvendt. Derfor finner vi de fleste parallelle uttrykkene mellom ”ansikt” og „tvář“. Det gjenspeiles emosjoner i ansiktet og av den grunnen figurerer ansiktet hovedsakelig i uttrykk knyttet til følelser. Men begrep „ansikt“ kan betegner et sosialt ansikt også. Der betyr det å beholde verdighet. I en sosial spill kan man ha mange ansikter eller bruke ulike våpen til å angripe fienders verdighet. Det kan vi merke oss i disse uttrykkene: n. tape; miste ansikt/ tsj. ztratit tvář n. bevare; beholde ansikt/ tsj. zachovat tvář n. spytte noen i ansiktet/ tsj. naplivat do tváře n. vise sitt sanne ansikt/ tsj. ukázat pravou tvář Ansiktet er et sted hvor gjenspeiles våre indre emosjoner eller det virkelige ”jeg”. En kontakt mellom ansikter (lik som mellom øyne) oppfattes derfor som det virkelige, det som man faktisk ville uttrykke. En variasjon av dette finnes i idiomer som n. se døden i ansiktet/ tsj. pohlédnout smrti do tváře eller n. si noe rett opp i ansiktet på en/ tsj. říct něco někomu přímo do tváře. Vi kommer endelig til emosjoner nå. Generelt sagt kan man lese følelser av ansiktet fordi de står skrevet der. Når man vil at det ikke er mulig å lese indre følelser, prøver en å holde stenansikt/ tsj. zachovat kamennou tvář. Avhengig av situasjon kan man skifte ansikter, fra et vennlig til et surt ansikt. Man kan n. bli lang i ansiktet; maska/ tsj. 50 protáhnout obličej også. Det bør nevnes at for dette slags ansikter brukes på norsk et synonym ”mine” – n. med et alvorlig ansikt har en parallell i n. ta på seg en alvorlig mine. Ansikt står kanskje oftest av alle baseord metonymisk for en person. Årsaken til dette er sannsynligvis at vi gjenkjenner mennesker etter ansikter. Det finnes en rekke uttrykk som viser til en bestemt person n. et kjent ansikt/ tsj, známá tvář, tsj. tuctová tvář eller til et dyr som i uttrykk tsj. němá tvář. Det må nevnes idiom n. ansikt til ansikt/ tsj. tváří v tvář også. Noen uttrykk er motivert med bevegelser av ansikt og gester. Dette gjelder uttrykk n. bli rød i ansiktet; kinnene/ tsj. být rudý ve tváři, n. klappe en på kinnet/ tsj. poplácat někoho po tváři eller n. ansikt stivner/ tsj. úsměv ji ztuhl na tváři. Det tsjekkiske uttrykk tsj. dělat obličeje oversettes til norsk som n. gjøre grimaser. Ikke minst må vi behandle bibelske idiomer. Baseord ansikt opptrer i uttrykk som n. med svette i ansiktet/ tsj. v potu tváře eller n. stå for Guds ansikt/ tsj. stanout před tváří Boží, mens baseord kinn fungerer i idiom n. vende det andre kinnet til/ tsj. nastavit druhou tvář. Det kan være av interesse å nevne til sist at uttrykk tsj. bledá tvář brukes metonymisk for europeiske folk som kom til indianere i Amerika (kjent fra Karl Mays bøker). La oss referere noe om synonymer for ansikt. På tsjekkisk er det budka, ciferník, ksicht, men disse ordene opptrer ikke i uttrykk som ikke ble nevnt ovenfor. Idiomer med disse baseordene betyr vanligvis å få et slag i ansiktet. B. 3. 7. Hake og skjegg – brada a vousy Nå skal vi se nærmere på den nederste delen av ansiktet. Skjegget har alltid vært et tegn på voksenalder hos menn. Det viste seg i språket også: n. ha dun på haka/ tsj. mít chmýří na bradě som tegn på å begynne å bli voksen, men n. få skjegg på haka betyr å bli voksen i en større grad. Den som har tsj. mlíko na bradě anses stadig for et barn. Et tegn på å være gammel er når man blir n. grå ved tinningene/ tsj. šedivějí mu skráně. Når det angår skjegget, kan man få det på tsjekkisk ved å drikke melk, tsj. mít fousy. Flere idiomer er knyttet til emosjonelle reaksjoner, nemlig få en kjempeoverraskelse. Det registrer vi i idiomer n. få hakeslepp/ tsj. poklesla mu brada; čelist údivem, n. le i skjegget/ tsj. smát se pod vousy eller n. mumle i skjegget/ tsj. bručet si pod vousy. Når man er sint, kan en blåse i bartene. Og når man tenker over noe, kan en klø seg i skjegget/ tsj. prohrábnout si vousy. Det bør nevnes også at i sammenheng med hårsstørrelse finnes flere uttrykk på tsjekkisk som betegner et mål, tsj. o fous; na fous 51 přesný. Siden på norsk har vi et ord for to tsjekkiske leksemer, blir dette behandlet i delen „andre kroppsdelen“ sammen med håret. En historisk arv er det norske uttrykket n. strides om pavens skjegg. Idiomet kommer fra 1700-tallet da det var et aktuelt spørsmål om pavene skal ha skjegg eller ei. Uttrykk n. sitte med skjegget i postkassa betyr å komme i klemme. Vi kan nevne også idiomer som viser til døden: n. ligge med skjegget i været; med nesa opp/ tsj. ležet bradou vzhůru. B. 3. 8. Munnhule – dutina ústní Munnhulen består av flere organer deres funksjon er først og fremst å snakke. Disse organene er selve munnen, men også tungen, tennene og leppene. Selv om Kozak-Opsahl skriver at idiomer i sammenheng med mat og spising er representert bare med tannidiomer105, fant jeg en stor del under munn- og tungeidiomer også (til tross for at noen har overført betydning i dag). Først skal vi fokusere oss på idiomer som beskriver aktiviteter som å spise eller å skaffe seg noe til å kunne overleve, etterpå presiserer vi på hvilken måte idiomer er knyttet til å snakke. Til slutt konsentrerer vi oss om andre tilfeller munnhulen opptrer i. → MUNNHULE STÅR FOR SPISING I denne metonymien står munnhulen for sin primære funksjon, dvs. for å spise. Tennene har som sin oppgave å bite, mens lyst er plassert på tungen. Hele munnhulen oppfattes som en container som kan bli fylt med mat eller ord (det skal vi se etterpå). Spytt er et tegn på at man har lyst på noe, men det foretrekkes på norsk å bruke ordet ”vann” i uttrykkene: n. tennene løper i vann/ tsj. sbíhají se mu sliny na jazyku n. jeg får vann i munnen/ tsj. sbíhají se mu sliny na jazyku Med mat og lyst er knyttet også følgende uttrykk sammen: n. ta seg en bit mat/ tsj. dát si něco na zub eller tsj. mít mlsný jazýček (der brukes diminutiv for tunge) og tsj. mít mlsnou hubu/ n. slikkmunn . Men det kan skje at man har dårlig økonomi og ikke har nok til maten, tsj. nemít co do pusy, tsj. nemít nic v ústech od rána. Med økonomien henger idiomer n. leve fra hånd til munn/ tsj. žít z ruky do úst og tsj. utrhávat si od úst som betyr å 105 KOZAK-OPSAHL, Katarzyna. Polish idioms and their equivalents in Norwegian : a cross-linguistic analysis. 1. utg. Oslo: University of Oslo, Faculty of Humanities, 2010. s. 124. 52 spare (i de fleste tilfelle for sine barn). Når man vil forbedre sin økonomisk situasjon, kvesser man klørne på noe på norsk, mens på tsjekkisk kvesser man både klørne og tennene, tsj. brousit si na něco zuby. → MUNNHULE STÅR FOR Å SNAKKE Denne kategorien opptar den største delen i vårt korpus. Det ser ut slik at både på norsk og tsjekkisk er munnen hovedsakelig knyttet til tale. Den grunnleggende motivasjonen bak disse idiomene er at en åpen munn står for å snakke, mens en lukket munn betyr å tie stille. Det kan vi merke oss på følgende uttrykk: n. stoppen munnen på en/ tsj. zavřít někomu pusu n. ikke tore åpne kjeften/ tsj. neodvážit se otevřít hubu n. bruke; få kjeft/ tsj. otevřít si na někoho hubu n. hold kjeft; skravla; snavla/ tsj. držet hubu n. min munn er lukket med sju segl/ tsj. mít pusu; ústa na zámek Noen problemer med å snakke kan være forårsaket med at man har en dårlig uttalelse. Det ser vi i tsjekkiske uttrykk tsj. plete se mu jazyk eller tsj. šlapat si na jazyk som betyr å lespe. Både på norsk og tsjekkisk kan man n. brekke tunga/ tsj. lámat si jazyk. Men munnhulen henger også med metaforer CONTAINER og CONDUIT sammen. Det har allerede blitt sagt at munnhulen oppfattes som en container som kan bli fylt med ord. Ved hjelp av rørmetaforen flyttes ordene (ENTITIES) til andre mennesker. Hvordan det opptrer i språket, kan vi se nærmere på nå: n. det ordet vil jeg ikke ta i min munn/ tsj. to slovo nevezmu do úst n. legge ordene i munnen på en/ tsj. vkládat někomu něco do úst n. ta ordet ut av munnen på en/ tsj. vzal jsi mi to z úst tsj. vypustit něco z úst Det kan være av interesse å nevne at en stor del av disse idiomene inneholder et verb (eller et annet baseord) som kommer fra jordbruk (nemlig å kjøre med vogn). Men generelt sagt gjelder det igjen at å stå betyr å stoppe med tale, mens å begynne med en bevegelse står for å snakke. La oss ta en titt på noen idiomer: n. holde i stramme tøyler/ tsj. držet jazyk na uzdě n. la tunge løpe løpsk/ tsj. pustit si jazyk na špacír n. munnen står ikke på henne/ tsj. pusa se jí nezastaví tsj. mlít pantem n. skravla gikk i et kjør / tsj. huba mu jela Det bør nevnes at flere idiomer treffer en situasjon når man vil si noe, men det er ikke helt passende i selskapet eller man får ikke lov til å snakke om det. Denne situasjonen viser seg i disse uttrykkene: n. jeg klør etter å fortelle noe/ tsj. svrbí mě jazyk eller n. bite 53 seg i leppene/ tsj. kousat se do rtů. Dette fører oss til at man vil si noe, men kan ikke helt huske hva: n. jeg har det på tunga/ tsj. mám to na jazyku. Det finnes sikkert flere forskjeller mellom tsjekkiske og norske taleidiomer. Vi har plass til å anføre bare noen av de viktigste og mest interessante. På norsk fungerer som baseord tungebåndet (tsj. jazyková uzdička). Disse uttrykkene har sannsynligvis sitt opphav i Bibelen, n. vel skåret for tungebåndet/ tsj. mít dar jazyka; vyřídilku og n. løsne på tungebåndet/ tsj. rozvázat někomu jazyk. Ikke minst må det nevnes at på norsk holdes det tann for tunge, men på tsjekkisk er det omvendt, dvs. tungen bak tennene, tsj. držet jazyk za zuby. Når det angår munnen og tale, brukes den ofte for å skjenne eller i andre mer eller mindre vulgære sammenhenger. Det ser vi i uttrykk som n. være grov; stor i munnen/ tsj. mít proříznutou hubu, n. bruke munn/ tsj. otevřít si na někoho hubu eller n. rakke ned på noen/ tsj. brát si někoho do huby. En god regel i alle fall er å n. passe munnen sin/ tsj. dát si pozor na pusu. For å ha oversikt over metonymiske uttrykk komplett, må vi fokusere oss på metonymien hvor organ står for person. Når det gjelder tungen, er det først og fremst idiom n. onde tunger sier/ tsj. zlé jazyky říkají (tsjekkisk har til og med to former, unanimat og animat: tsj. zlí jazykové říkají). Munnen opptrer i uttrykk som n. gå fra munn til munn/ tsj. jít od úst k ústům og n. ha mange munner å mette/ tsj. živit hodně hladových krků. Det norske idiomet n. det var ikke en kjeft å se kan oversettes til tsjekkisk som tsj. nebyla tam ani noha. Vi kan anføre en rekke tsjekkiske uttrykk som tsj. líná huba, tsj. černá huba eller tsj. držka plechová også. → TENNENE Etter at vi har behandlet metonymiene ovenfor, kommer vi nærmere inn på enkelte munnhuledeler. Først skal tennene drøftes. Vi registrer flere navn på ulike former av tennene som n. haitenner/ tsj. žraločí zuby eller n. haretenner/ tsj. zaječí zuby. Tennene står metonymisk for et mål også: n. være rustet til tennene/ tsj. být po zuby ozbrojený og tsj. mít něčeho plné zuby. Utrykk n. føle en på tennene/ tsj. podívat se něčemu na zub; zoubek (diminutiv) er sannsynligvis en arv fra hestehandel. Vi kan nevne noen idiomer motivert med gester som n. vise tenner/ tsj. ukázat zuby eller n. bite tennene sammen/ tsj. zatnout zuby. → MUNNEN 54 Når vi ikke regner taleidiomene, er idiomer knyttet til munnen motivert stort sett med gester. Det kan være tegn på overraskelse n. stirre med åpen munn/ tsj. s otevřenou pusou, tenkning n. lage trutmunn/ tsj. špulit pusu eller stillhet n. legge fingeren på leppene/ tsj. položit si prst na ústa. Når man n. snakker med munnen full/ tsj. mluvit s plnými ústy, oppfattes det for uhøflig. Det kan være av interesse å nevne til slutt et tsjekkisk uttrykk tsj. mazat med kolem pusy som betyr å krype for noen. Her har vi plass til å legge merke til forskjellige synonymer som brukes både på norsk og tsjekkisk. Det later til at munnen har den største mengden av synonymer når det dreier seg om idiomatikk. De fleste av dem brukes i de samme frasene som munnen (noen har allerede blitt brukt ovenfor). Nå skal vi nevne disse synonymene og hvis det finnes noen nye idiomer, så skal vi anføre også dem. På norsk er det først og fremst kjeft, skravl, snavl, tygge og nebb. Det fremgår av korpuset at nebbet svarer mer til hodet som i uttrykk n. henge med nebbet/ tsj. svěsit hlavu og n. opp med nebbet/ tsj. hlavu vzhůru. Men idiom n. enhver fugl synger med sitt nebb nærmer seg mer til det tsjekkiske tsj. mluví, jak mu zobák narostl. Vi må ikke glemme uttrykk n. sette seg imot noe med nebb og klør/ tsj. bránit se zuby nehty. Når det gjelder tsjekkisk, er det meste brukte synonymer držka og huba. Sammen med ord som čuňa, papula, pysk og tlama opptrer mest i uttrykk for å få et slag i munnen. Men zobák og klapačka fungerer mest i sammenheng med å snakke. Det må nevnes at uttrykk med baseord držka og huba kan betegne livsfare som tsj. je to o hubu; držku. → LEPPENE La oss se kort på leppene til slutt. De fleste uttrykkene er motivert med gester som n. knipe sammen munnen/ tsj. stisknout rty eller n. med smill på leppene/ tsj. s úsměvem na rtech – det kan også stivne n. smillet stivner på leppene/ tsj. smích mu zrmzl na rtech. Vi registrerer også en uttrykk der leppene står metonymisk for person n. være på alles lepper som betyr å være allment samtaleemne. SAMMENDRAG I denne delen har vi gjort rede for hodeidiomer. Det viste seg at en metaforisk motivasjon står bak idiomene knyttet til hodet, øyet, øret, hals eller munn. Det er først og fremst metaforen CONTAINER, i noen tilfeller CONDUIT også. Alle baseord er delvis motivert med en metonymi, oftest der organ står for sin funksjon, noen gang står også organ for helhet, dvs. mennesket (når det gjelder lepper, er det bare på norsk). Leksikalsk 55 sett har munnen de fleste synonymene i vårt korpus, men n. nebb og tsj. držka og huba fungerer også i andre uttrykk enn munnen. Det opptrer også en rekke diminutiv former som ouško, jazýček eller zoubek. Det norske baseord tungebånd finnes ikke på tsjekkisk, men idiomatisk har parallell i tsj. vyřídilka, ord som eksisterer bare i dette uttrykket. Fra uttrykk motivert men konvensjonell eller historisk kjennskap kan vi anføre f. eks. tsj. mazat med kolem pusy eller n. sitte med skjegget i postkassa. B. 4. Kropp – Trup I denne delen skal vi se nærmere på idiomer som er knyttet til kroppen (trup). På norsk betegner et leksem to forskjellige semantiske betydninger. Ordet ”en kropp” brukes nemlig for å betegne både kroppen som helhet og kroppen som en bol, dvs. et legeme uten hode, hals og lemmer. På tsjekkisk har vi to forskjellige leksemer. „Tělo“ brukes i den første betydningen, mens „trup” forstås som en bol. Verken kropp (i den andre betydningen) eller trup fungerer som baseord i begge språkene. Kroppen har alltid vært et sted hvor man pleier å plassere menneskets sentrum eller sjeleliv. Sharifian et kol. anfører tre områder som er knyttet til sjeleliv i forskjellige kulturer. Det er abdomen (buken), hjertet og hodet/hjernen. Sharifian nevner også tre typer av kulturer i sammenheng med deres oppfatning av kroppsdeler som sentret for sjeleliv: Both cultural models of the mind and more scientific approaches in philosophy and/or medicine have in various cultures invoked central parts of the human body as the locus of the mind. The major loci have been the abdomen region, the heart region and the head region or, more particularly, the brain region. These three types of conceptualizations can be labeled ”abdominocentrism”, ”cardiocentrism” and ”cerebrocentrism” (or ”cephalocentrism”), respectively.106 «Abdominocentrism» dominerer fortsatt i Sør-Asia, Polynesia og f. eks. i baskisk kultur. De gamle grekere forestilte seg at sjelen består av flere deler, mye av sjelen plassertes i levra eller lunger. Platon presiserte at sjelen har tre deler: livssjelen har sete i hjerteregionen, mens fornuftssjelen som det øverste organet har sete i hodet. Begjærssjelen var plassert i underlivet, men har alltid vært forstått negativt (og derfor må den bli slått av fornuften).107 «Cardiocentrism» er typisk for asiatiske land som Kina, Japan og Korea. Når vi leter etter en hjerte-basert kultur i vesten, finner vi en rekke kulturer hvor forskjellige typer 106 SHARIFIAN, Farzad (ed.). Culture, body, and language: conceptualizations of internal body organs across cultures and languages. 1. utg. Berlin: Mouton de Gruyter, c2008. s. 4. 107 HØYSTAD, Ole Martin. Hjertets kulturhistorie: frå antikken til vår tid. 1. utg. Oslo: Spartacus, 2003. s. 62. 56 av dualisme fungerer.108 Det betyr at det ikke finnes noen kultur som er rent hjerte-basert, men heller ikke noen som er helt hjerne-basert. I Bibelen dominerer hjertet, og derfor ble det kristelige samfunnet oppfattet som rent hjerte-basert. Det gjaldt fram til 1500- og 1600tallet da Vesalius og Harvey oppdaget den virkelige funksjonen av hjerte (som en blodpumpe) og Descartes presenterte sin teori om cartesiske dualismen. Hodet/hjernen begynte å overta noen funksjoner av hjertet i vår tenkemåte, men ingenting tyder på at hodet skal overta også hjertets emosjonelle betydning (selv om vi vet nå at emosjoner oppstår i hjernen).109 Vi skal behandle hjertets symbolikk og funksjon av ulike organer i språket i denne delen av oppgaven. Hodet og hjernen blir drøftet senere. B. 4. 1. Et hjerte – srdce I vår europeisk kultur har hjertet alltid blitt knyttet til emosjoner. Den greske legen Galen delte funksjoner av tre hovedorganer i kroppen slik: levra – lidenskap, hjernen – fornuft, hjertet – emosjoner. I det bibelske hjertet ble plassert det gudommelige og moralske, samtidig med følelser og kjensler. Jean-Claude Schmitt skriver at hjertet var av stor betydning for det middelalderske mennesket fordi Jesus Kristus er i hjertet til stede.110 Hjertet var et synonym for sjelen i middelalderen. Apostel Paulus skrev i brevet til galaterne følgende: ”Fordi dere er barn, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: Abba, Far!” (Gal 4,6). Paulus snakker om at hjertet har to sider – en kroppslig og en beåndet side (i motsetning til Platons psýché, Paulus beskriver ikke en pneumatisk sjel). I middelalderen var hjertets symbolikk veldig utvidet. Forfattere og teologer brukte forskjellige metaforer som ble bygget på hjertets sentrale plassering i menneskets kropp. Le Goff anfører noen av dem: en stat er som en kropp, de viktigste funksjonene deles mellom hjertet og hodet; hjertet har sete i midten av barmen slik som kongen i midten av kongeriket.111 Schmitt tilføyer en annen metafor: sjelen (kongen) styrer kroppen (kongeriket) fra hjertet (midten), kroppen er skildret som et bilde av et lukket kongerike 108 SHARIFIAN, Farzad (ed.). Culture, body, and language: conceptualizations of internal body organs across cultures and languages. 1. utg. Berlin: Mouton de Gruyter, c2008. s. 5. 109 Sharifian skriver at denne tendensen viser seg i språket bl. a. med ”involving replacement of heartexpressions by head-expressions in related languages“, ibid, s. 7. 110 SCHMITT, Jean-Claude. Svět středověkých gest. 1. utg. Praha: Vyšehrad, 2004. s. 247. 111 LE GOFF, Jacques, TRUONG, Nicolas. Tělo ve středověké kultuře. 1. utg. Praha: Vyšehrad, 2006. s. 124. 57 (en sirkel – en ideal form) dets grenser er på den måten bedre bevoktet.112 Metaforen HEART IS CENTRE er godt bevart i begge språkene: n. i Europas hjerte; helt i hjertet av Göteborg/ tsj. v srdci Evropy; v samém srdci Göteborgu Kirken dominerer i alle livsområder i middelalderen. Folk er bedt om å leve fromt og til å forberede seg til å møte Kristus etter døden. Høystad peker på at kravet om denne fullstendige fromheten har som følge at folk begynte å orientere seg på jordeliv i høymiddelalderen. Han kaller det for ”den emosjonelle vendinga”113. Det betyr at mennesket begynte å skape seg selv i sitt eget bilde, utvikle seg selv innenfor ramme av det som naturen hadde gitt til det. Et godt eksempel kan vi finne i ridderromaner hvor kravet på en naturlig lidenskapelig kjærlighet kom til syne. En romantisk kjærlighet (sammen med hjertet som symbol på den) i dagens forstand har sitt opphav i høvisk litteratur. Det middelalderske hjertet var fullt av glede ved å møte Kristus eller fløt over av lidenskap knyttet til tristanisme (lidenskapelig kjærlighet). Men i senmiddelalderen kom pine og sorg inn i hjertet. Kristus ble skildret ikke mer som seirende, men som lidende. Denne oppfatning av Kristus var enda sterkere i barokkens dramatikk. Barokkens kultur hadde en stor innflytelse i katolske land (som Tsjekkia var en del av), men i de protestantiske landene (som Norge) var den så kalte theologia cordis (pietisme) av større betydning.114 I pietismen spiller hjertet en stor rolle fordi der er Guds ord skrevet. Pietismen legger vekt på en personlig fromhet og regner ikke med en dogmatisk tilslutning til noen bestemt konfesjon. Denne historiske oversikten er viktig for å bevise at hjertet har alltid stått sentralt i menneskets erkjennelse av seg selv. Hjertet har vært knyttet til emosjoner i manns minne, både til positive (kjærlighet, empati, omsorg, vennlighet) og negative (hardhet, grusomhet, følelsesløshet). Metonymisk sett symboliserer hjertet elske/like-emosjoner. Nå skal vi se nærmere på metaforer og metonymier som inneholder baseord ”hjerte”, noen idiomer blir forklart med bakgrunn i kulturutvikling. → A LACK OF EMPATHY IS HARDNESS OF THE HEART/ SOFTNESS OF THE HEART MEANS EMPATHIC 112 SCHMITT, Jean-Claude. Svět středověkých gest. 1. utg. Praha: Vyšehrad, 2004. s. 175. HØYSTAD, Ole Martin. Hjertets kulturhistorie: frå antikken til vår tid. 1. utg. Oslo: Spartacus, 2003. s. 107. 114 ibid, s. 162. 113 58 Disse metaforene har både positive og negative konnotasjoner som ble nevnt øverst. Et typisk eksempel er n. å ha et hjerte av stein; et steinhjerte; være hardhjertet/ tsj. mít srdce z kamene; mít místo srdce kámen; tvrdé srdce Å ha et steinhjerte har i dagens norsk og tsjekkisk negative konnotasjoner. Uttrykket betegner en følelsesløs person. Men det har ikke alltid vært slik. I den gamle Egypt forstos en steinhjerte svært positiv, det var en symbol på selvkontroll og sindig atferd.115 Også vikingene satte en stor pris på et steinhjerte eller et hardt hjerte. Guden Thor er kjent for å være hardhjertet, dvs. for å ha et stort mot. Andre eksempler kan være følgende: n. å være bløthjertet/ tsj. mít měkké srdce n. å forherde sitt hjerte/ tsj. zatvrdit své srdce → HEART IS CONTAINER, HEART IS CONDUIT Mange idiomer viser at hjertet har blitt forstått som en container full av ideer og emosjoner. Rørmetaforen regner med at tanker sendes til og fra en mottaker og skal framkalle en emosjonell reaksjon. n. bære noen i hjertet/ tsj. nosit někoho v srdci n. åpne menneskers hjerter/ tsj. otevírat lidská srdce n. legge seg noe på hjertet/ tsj. vzít si k srdci tsj. klást někomu něco na srdce På tsjekkisk fungerer ett par hjerteidiomer: tsj. vzít si k srdci – tjs. klást někomu něco na srdce. Det betyr at man kan legge seg noe på hjertet selv eller det er noen annen som kan legge noe på ens hjerte. Det viste seg at på norsk finnes det bare den første varianten, dvs. legge seg noe på hjertet. → Hjertet og andre metaforer Lakoff og Johnson hevder at det er typisk for vår tenkemåte å organisere metaforisk system med hensyn til rommet. Forfatterne anfører flere typer av grunnleggende orientering i rommet: up-down, front-back, in-out, on-off, deep-shallow, centralperipheral.116 Metaforer som GOOD IS UP og BAD IS DOWN hører til denne kategorien. n. hjerte synket i livet/ tsj. mít srdce v kalhotách 115 ibid, s. 27. LAKOFF, George, JOHNSON, Mark. Metaphors we live by. 1. utg. Chicago: University of Chicago Press, c1980. s. 14. 116 59 Det som er enkelt er lett (EASY IS LIGHT) og det som vanskelig er tungt (DIFFICULT IS HEAVY). n. å være lett om hjerte/ tsj. někomu je lehko u srdce n. det falt en stein fra noens hjerte/ tsj. někomu spadl kámen ze srdce n. å gjøre noe med tungt hjerte/ tsj. udělat něco s těžkým srdcem Når vi nevner orientertingsmetaforer, må vi vise til at hjertet kan skifte sitt sted. Når man har hjertet på rett sted, er man modig, oppfører seg godt og fornuftig. På tsjekkisk kan man ha hjertet også på håndflate, men dette er sannsynligvis motivert med konvensjonell kjennskap (det som er på håndflate er ikke beskyttet). n. å være åpenhjertig/ tsj. mít srdce na dlani n. å røre noens hjerte/ tsj. pohnout někomu srdce Hjerteidiomer gjenspeiler også andre metaforer som henger sammen med emosjoner. Noen av dem er: PASSION IS HOT, COLD IS FEAR, AFFECTION IS WARMTH. n. en klam hånd grep meg om hjertet/ tsj. studená; chladná ruka mi sevřela srdce n. bli varm om hjertet/ tsj. zahřálo mě to u srdce → METONYMI: HJERTET STÅR FOR ELSKE/LIKE-EMOSJONER Disse metonymiske uttrykkene er knyttet til vår forståelse av den romantiske kjærligheten. Mange formuleringer inneholder metaforen LOVE IS WAR, historisk sett har sannsynligvis våre forestillinger opprinnelse i ridderromaner og høvisk kultur. Vi kan se på noen eksempler: n. å kjempe om noens hjerte/ tsj. bojovat o něčí srdce n. å vinne noens hjerte/ tsj. získat něčí srdce Vi kan vise til andre tilfeller av metonymier hvor hjertet står for medfølelse, empati, vennlighet. I negative konnotasjoner betyr hjertet følelsesløshet eller grusomhet, det verste tilfellet er sannsynligvis at man ikke har noe hjerte i det hele tatt. n. å ha hjerte for noen/ tsj. mít srdce pro někoho; mít s někým soucit n. å ha et hjerte av gull; være godhjertet/ tsj. mít dobré; zlaté srdce; mít srdce ze zlata n. å være hjerteløs/ tsj. nemít srdce; být bez srdce → METONYMI: HJERTET STÅR FOR ANGST ELLER ENGSTELSE Som tidligere nevnt, står flere kroppsdeler for fysiologiske reaksjoner som er knyttet til ulike emosjoner. Bevegelsen av hjertet forestiller fysiologisk det som skjer i vår kropp og sinn. Når hjertet beveger seg raskt, tyder alt på at noe skal skje (man føler angst eller engstelse). Når hjertet stopper, er det på grunn av sjokk eller skvettelse, i noen tilfeller betegner det døden. 60 n. bli så redd at hjertet står stille/ tsj. ani nedutat n. nesten som hjertet stoppet/ tsj. srdce se někomu leknutím; málem zastavilo n. med bankende hjerte/ tsj. s tlukoucím srdcem n. hjertet har sluttet å slå/ tsj. srdce někomu dotlouklo n. ha hjerte i halsen/ tsj. mít srdce až v krku (her tetter hjertet luftveier) Selv om nesten alle eksempler er knyttet til angst, fant jeg et eksempel der et bankende hjerte har en positiv konnotasjon: n. mitt hjerte banker for henne/ tsj. mé srdce bije pro ni → METAFORISK BEVEGELSE AV HJERTE Andre hjertets bevegelser har ikke en fysiologisk opprinnelse, men ble overført metaforisk. Flere av dem er litterære uttrykk som ikke ofte brukes i språket. Her er hjertet oftest knyttet til sterke emosjoner. n. hjertet flytter over av glede/ tsj. srdce někomu přetéká radostí n. smelte noens hjerte/ tsj. roztálo mu srdce n. noens hjerte brast; sprengt; knust/ tsj. něčí srdce puká; usedá; mám zlomené srdce Med hjertet henger sammen også andre metaforiske hendelser som viser til smerter og pine knyttet til kjærlighet. Ser vi på følgende uttrykk bokstavelig, så får vi et brutalt bilde av vårt lidende hjerte: n. det skjærer meg i hjertet: det er hjerteskjærende/ tsj. drásá; rve mi to srdce, je to srdcervoucí n. mitt hjerte blør/ tsj. mé srdce krvácí → Konvensjonell kjennskap bak hjerteidiomer Hjertet er sete av det gudommelige i mennesket. Derfor har det som kommer fra hjertet alltid vært oppfattet som det virkelige, det som menes alvorlig. Man kan oppføre seg på forskjellige måter, men det som man har i sitt hjerte er ens virkelige ”jeg”. Høystad skriver i sin bok at hjertets symbolikk har vokset gjennom tiden. I renessansen begynte kjærlighetens gud Eros (Amor) å sikte mot hjerte. Opprinnelig ble Jesus stukket med et spyd i sida (Joh 19, 34), men i barokken ble stikket flyttet inn i hjertet.117 I språket kan vi finne flere eksempler på at det som kommer fra hjertet, er det virkelige: n. takken kom fra hjertet/ tsj. od srdce n. i sitt hjerte er han borgerlig/ tsj. ve svém srdci n. du snakker helt etter mitt hjerte/ tsj. mluvíš mi ze srdce n. noe går like til hjertet på noen/ tsj. něco zasáhlo někoho přímo do srdce 117 HØYSTAD, Ole Martin. Hjertets kulturhistorie: frå antikken til vår tid. 1. utg. Oslo: Spartacus, 2003. s. 77. 61 Noen ganger blir virkeligheten forsterket med metaforen DEEP IS GOOD, CLEAR IS GOOD. n. dypet av hjerte/ tsj. v hloubi srdce n. ditt hjerte er rent/ tsj. z čistého srdce; ze srdce rád Uttrykk n. å bære et barn under sitt hjerte/ tsj. nosit pod srdcem dítě henger sammen med kjennskap til verden også. Fysiologisk sett vokser et barn veldig nært til sin mors hjerte, men idiomet uttrykker sikkert et emosjonelt forhold mellom mor og barn også. Ikke minst må vi nevne at uttrykk n. med hånden på hjertet/ tsj. s rukou na srdci har sitt opphav i middelalderen. Da ble det oppfattet for den aller ærligste måten til å sverge.118 For å oppsummere dette kapitlet må vi legge merke til at mesteparten av hjerteidiomer er metonymier hvor hjertet står for emosjoner (mest for kjærlighet). Metaforisk sett viste begge språkene et stabilt samsvar mellom meningen og det mentale bildet. Dvs. varmen i hjertet står for positive emosjoner, kulden for følelsesløshet, bløthet for empati og hardhet for mangel på den. Også andre metaforer som HEART IS CONTAINER er felles for begge kulturene, liksom metaforisk bevegelse knyttet til hjertet. B. 4. 2. Levra – játra Som nevnt tidligere, måtte hjertet konkurrere med levra om plassen som det viktigste organet i menneskekroppen. Og det var levra som tapte i denne kampen. For mange førkristne (før-sokratiske) kulturer var levra hovedorganet i kroppen. Poppy Siahaan skriver i sin artikkel følgende: ”A brief historical look at the LIVER concept in antiquity reveals that the conceptualization of the LIVER as the seat of life and soul was also very common among the ancient Babylonians, Assyrians, Etruscans, and, later, among the Hebrews, Greeks and Romans.”119 Levra ble oppfattet som livets kilde og det var vanlig å spå i dem. Det er ingen tvil om at levra var av stor betydning i antikken. Antikken overtok levras viktige rolle fra etruskere og bearbeidet til en av de mest berømte greske myten – Prometeus-myten. Zeus` ørn kommer hver dag for å hakke Prometus` lever som en straff for at han stjal ilden fra gudene. Ørnen hakker hver dag menneskets viktigste organ, med andre ord Prometeus dør for å bli vekket til livet igjen og igjen. Når vi retter oppmerksomhet til senantikken og legen Galen, ser vi at levra ikke spiller den viktigste 118 ibid, s. 112. SIAHAAN, Poppy. Did he break your hearth or your liver? A contrastive study on metaphorical concepts from the source domain ORGAN in English and Indonesian. In Culture, body, and language: conceptualizations of internal body organs across cultures and languages. Sharifian, Farzad (ed.). 1. utg. Berlin: Mouton de Gruyter, c2008. s. 45. 119 62 rollen mer. Men den figurerer stadig mellom de tre hovedorganene: levra – lidenskap, hjernen – fornuft, hjertet – emosjoner. Men det skal forandres etter kristendommens ankomst. Le Goff forklarer at levra mistet sin spådomsfunksjon i middelalderen, i tillegg fikk dens fysiologisk-symbolske stilling en pejorativ betydning.120 I levra har begjær, vellystighet og sanselighet nemlig sete. Derfor ble levras symbolske funksjon fortrengt fra hverdagslige livet, først og fremst fra språket. Til tross for det har vi noen idiomer oppbevart på norsk: n. være frisk på levra n. snakke rett fra levra På tsjekkisk fungerer levra ikke som baseord, vi kan bare anta at det fantes noen uttrykk i gamle tider, men ble fortrengt av kristendommen. B. 4. 3. Nyre – ledví/ledvina Når det gjelder nyrer, svarer to leksemer på tsjekkisk til den norske. „Ledvina“ brukes i den medisinske forstand for organ som skiller ut urin og fungerer ikke som baseord for idiomer. Men „ledví“ har konnotasjon til bibelsk språk og brukes metonymisk for samvittighet. På norsk brukes baseord „nyre“ i denne betydning også: n. granske hjerter og nyrer tsj. odhalit své/něčí ledví Begge uttrykkene betyr granske/avdekke ens/sine innerste tanker eller motiver, si fortrolige ting om seg selv. B. 4. 4. Lunger – plíce Høystad skriver at de gamle grekere ikke hadde hjertet i vår forstand, men sjelen var delt inn i flere organer. Og levra og lungene var mer åndfulle enn hjertet.121 Man kan regne med at levra og lunger var av stor betydning hos flere hedenske kulturer. Det norske uttrykket n. å snakke rett fra levra kan ha en parallell i det tsjekkiske tsj. od plic někomu nadávat. Motivasjon bak det tsjekkiske uttrykket kan være også konvensjonell kjennskap, dvs. man trenger luft av lunger for å kunne snakke. Denne motivasjon finnes bak disse idiomene også: 120 LE GOFF, Jacques, TRUONG, Nicolas. Tělo ve středověké kultuře. 1. utg. Praha: Vyšehrad, 2006. s. 120. HØYSTAD, Ole Martin. Hjertets kulturhistorie: frå antikken til vår tid. 1. utg. Oslo: Spartacus, 2003. s. 33. 121 63 n. rope/le av sine lungers fulle kraft/ tsj. křičet z plných plic; od plic se zasmát Til lunger er knyttet også et metaforisk motivert uttrykk: n. de grønne lungene i byen/ tsj. zelené plíce planety. Med dette menes en park, et grøntområde, det som har den samme funksjonen som menneskelunger. B. 4. 5. Den gode og den dårlige siden av kroppen Ifølge Jacques Le Goff deles kroppen i middelalderen inn i to deler. Hodet og hjertet er oppfattet som edle deler, men magen, hender og kjønnet for grove, lave deler. En annen metafor som Le Goff anfører er at menneskehet ble kløyvd i to deler: den mannlige øvre delen (fornuft og sjel) og den kvinnelige nedre delen (kropp, kroppslighet).122 Kvinner ble knyttet til grove deler først og fremst for å bevise deres underordning under menn. Nå skal vi se nærmere på hvilke som kroppsdeler ble betrakt som gode og som dårlige. Øvre delen Som sagt hører hjerteregionen til de edle organene. Derfor blir også kroppsdeler som finner sted i nærheten av hjertet oppfattet som positive. Disse kroppsdelene er bryst prsa og barm – hruď. Hvor nært disse delene står til hjertet, kan vi se på følgende idiomer (her står bryst metonymisk for emosjoner som er vanligvis knyttet til hjertet): n. falle en tungt for brystet/ tsj. nemoct přenést přes srdce – Det tsjekkiske uttrykket inneholder til og med baseord „hjerte“, på norsk er meningen forsterket med metaforen DIFFICULT IS HEAVY. n. trykke en til sitt bryst n. nære slange på sitt bryst; ved sin barm/ tsj. hřát si hada na prsou Det sist nevnte idiomet har bibelsk opphav. Fra Bibelen kommer også uttrykk n. slå seg for brystet (uttrykke sorg eller anger)/ tsj. bít se v prsa; drásat si hruď og n. slå seg på brystet (hovere over egen fortreffelighet)/ tsj. bít se v prsa. Begge uttrykkene har motivasjon i gester. Jean-Claude Schmitt forklarer at Det gamle testamente inneholder uutømmelig mengde gester, gester for både glede og sorg. I middelalderen var vanlig at man skaffet seg profesjonelle gråtekoner som uttrykket sorg ved å slå seg for brystet eller ved å rive seg i håret.123 Andre idiomer knyttet til bryst eller barm har en fysiologisk motivasjon eller henger sammen med en konvensjonell kunnskap. Disse er 122 LE GOFF, Jacques, TRUONG, Nicolas. Tělo ve středověké kultuře. 1. utg. Praha: Vyšehrad, 2006. s. 43 og 58. 123 SCHMITT, Jean-Claude. Svět středověkých gest. 1. utg. Praha: Vyšehrad, 2004. s. 44 og 216. 64 n. å ha hår på brystet n. å stå med brystet ut/ tsj. vypnout prsa; hruď tsj. o prsa vyhrát; prohrát n. brystet svulmer av stolthet/ tsj. hruď se dme pýchou Det finnes ikke et tsjekkisk ekvivalent med baseord ”bryst” for det første uttrykket. Liksom er situasjonen på norsk når det gjelder det tredje idiomet. Her brukes bare uttrykket n. om en hårsbredd. En interessant parallell er mellom det norske utrykket n. å suge av sitt eget bryst og tsj. vycucat si z prstu; nemít ze své hlavy. I alle uttrykkene betyr metaforisk hver kroppsdel CONTAINER, dvs. vi har bare en metafor, men tre forskjellige uttrykksmåter (men uttrykk vycucat si z prstu betyr snarere å oppdikte noe enn å (ikke) finne på noe av seg selv). Nedre delen Mens bryst og barm blir oppfattet som positive, blir bukhulen forestilt svært negativt. I magen og tarmene har gjerrighet, lidenskap eller fråtseri sete.124 Fra magen kommer også latter. Latter hadde et dårlig rykte i middelalderen fordi det som var til latter ikke kunne være det guddommelige. På grunn av at Jesus aldri ler i Bibelen har kristendommen fått et alvorlig ansikt. Den russiske teoretikeren Michail Bakhtin skrev en omfattende bok om opprinnelsen og betydningen av karnevalskulturen i middelalderen som oppstå som en motpol til den alvorlige kristendommen125. På tsjekkisk er forskjellige deler av bukhulen knyttet til latteren. Det kan være magen, mellomgulvet eller hoftene. På norsk fungerer i denne sammenheng bare magen: tsj. popadat se za boky n. holde seg for magen/ tsj. popadat; chytat se za břicho tsj. polechat bránici Ordet „en mage“ betegner på norsk både organ (magesekk) og hele bukhulen. På tsjekkisk har vi to forskjellige leksemer – ”žaludek” og „břicho“. Disse to leksemene virker som synonymer bare når det gjelder betydning „å spise“. Her står magen/ žaludek; břicho sammen med andre uttrykk fra dyrekroppensområdet metonymisk for å spise: n. arbeide på tom mage/ tsj. pracovat s prázdným žaludkem tsj. nacpat si břicho n. fylle sin buk; voma/ tsj. nacpat si bachor; břich; cejchu; mozol; pupek n. gjøre buken til gud n. sette til livs 124 LE GOFF, Jacques, TRUONG, Nicolas. Tělo ve středověké kultuře. 1. utg. Praha: Vyšehrad, 2006. s. 124. BACHTIN, Michail Michajlovič. François Rabelais a lidová kultura středověku a renesance. 1. utg. Praha: Odeon, 1975. 406 s. 125 65 En konvensjonell kjennskap viser også at man kan få en stor mage av å drikke mye øl som har mange kalorier. Dette kan vi se i begge språkene: n. ølvom; ølmage/ tsj. pivní břich; pivní mozol. På tsjekkisk sier man om en person som kan spise alt mulig og ikke føler seg dårlig at han/hun har en mage som ei and (tsj. mít kachní/ kačení žaludek). På norsk finnes det ikke et tilsvarende utrykk, men man kaller en kombinasjon av alt mulig for n. alt går i grisen. Fysiologiske aktiviteter (oftest knyttet til sult) i bukhulen kan være personifisert, f. eks. n. det rumler meg i magen/ tsj. kručí mi v břiše, n. tarmene skriker av sult, n. sulten gnog i innvoller/ tsj. hlad hlodal v útrobách. Det samme opphavet har norsk idiom n. å ha sommerfugler i magen. Der ble metaforisk brukt sommerfugler for å uttrykke en fysiologisk reaksjon. Fysiologiske reaksjoner (oftest knyttet til å være kvalm av noe) betyr i sammenheng med magen/ žaludek også å holde ut noe. Med andre ord står magen for motstandskraft: n. ikke ha magen for noe/ tsj. nemít na něco žaludek n. magen vrenger seg/ tsj. zvedá se mi žaludek n. dette er bare for sterke mager/ tsj. to je jen pro silné žaludky Magen kan stå for samvittighet også. Uttrykk n. se noen helt ned i magen/ tsj. vidět někomu až do žaludku har lik mening som n. å granske hjerter og nyrer (å avsløre innerste tanker). Andre uttrykk knyttet til magen finnes bare på norsk: n. ha is i magen ifølge metaforen CALM IS COLD og n. gå med en skuespiller i magen (kan henge sammen med konvensjonell kjennskap å gå med et barn i magen). På tsjekkisk registrer vi uttrykk (i sammenheng med metaforen STOMACH IS CONTAINER) tsj. ležet někomu v žaludku; mít někoho v žaludku som sannsynligvis ikke finnes på norsk. Dets mening er å måtte stadig tenke på noe, med negativ konnotasjon. Nå må vi behandle resten av magedelen. På norsk har vi flere leksemer som tilsvarer det tsjekkiske ”pas”. Disse er en talje, en midje, et liv, men ikke alle fungerer som baseord. Det finnes bare ett norsk uttrykk med taljen, n. vepsetalje/ tsj. vosí pas. Det tsjekkiske uttrykket tsj. rána pod pás oversettes som n. et slag under beltestedet fordi uttrykket kommer opprinnelig fra boksing. Takket sin sentrale posisjon i kroppen oppfattes navlen som en midtpunkt og finnes i uttrykk n. verdens navle/ tsj. pupek světa eller i n. stirre på sin egen navle. N. Navlestrengen/ tsj. pupeční šňůra brukes metaforisk om en svært viktig forbindelse. 66 Det er alminnelig kjent at kjønnsorganer var tabuord og derfor ikke figurerer som baseord i idiomer.126 Men det er ellers med skjødet. Det brukes i bibelsk språk og betegner det opprinnelige og ikke-ødelagte, som f. eks. n. naturens skjød/ tsj. lůno přírody. Tidligere bruktes et skjød som et synonym for et fang, n. sitte med hendene i skjødet. For å ha oversikt over nedre deler av kroppen komplett må vi drøfte også hofter og bak. Hofta som norsk baseord brukes ikke så ofte som ”bok” på tsjekkisk. Det er på grunn av at ”bok” har en overført betydning som en side. Derfor svarer de tsjekkiske uttrykkene tsj. bok po boku; s rukama v bok til de norske n. side om side; med hendene i siden. Et eksempel der hofta brukes som en kroppsdel er n. å skyte fra hofta/ tsj. střílet od boku. Uttrykket er motivert med en kulturell vane å bære våpen ved hofta. Når det gjelder bakenden (også n. rumpa, ræva, tsj. prdel, řiť), brukes den ofte for å uttrykke en straff, n. du skulle ha ris på bare baken/ tsj. zasloužil bys na holý zadek. Idiomer kan uttrykke også fysiologisk aktivitet, eller bedre sagt inaktivitet: n. sitte på ræva/ tsj. sedět na prdeli, n. falle på baken/ tsj. padnout na zadek. Som nevnt tidligere, er bakdelen er knyttet til latter-kulturen. Det betyr at noen av tsjekkiske idiomer viser til at et utsagn ikke menes alvorlig: tsj. dělat si prdel, je mi to u prdele. Ellers brukes rumpa, ræva for en mengde av banneord som henger sammen med oppfatning av denne delen som skitten: n. kyss meg bak; i ræva/ tsj. polib mi prdel, tsj. jdi do prdele. B. 4. 6. Ryggen – záda Lakoff and Johnson skriver i sin bok at for vår tenkemåte er typisk en „front-back“ orientering.127 Det betyr at det som står fram er godt (f. eks. framtida), det som står bak er ond (f. eks. fortida). Derfor betegner ryggen noe vi vil eller kan ikke rette oppmerksom mot. Det kan vi se i uttrykk: n. vise; vende en ryggen/ tsj. obrátit se k někomu zády n. ha ryggdekning; dekke seg/ tsj. krýt někomu; si záda n. stikke en kniv i ryggen/ tsj. vrazit někomu dýku, kudlu, nůž do zad n. de falt ham i ryggen/ tsj. vpadli mu do zad (her brukes ryggen metaforisk for en del av hær, på tsjekkisk også tsj. vpadnout do týla, napadnout z boku) Når det gjelder fysiologiske reaksjoner eller utseende, registrerer vi (sammen med metaforen COLD IS FEAR) uttrykk n. fryse på ryggen; det gikk kaldt nedover ryggen på 126 Cf. „Sivilisasjonskritikaren Norbert Elias har i Freuds ånd gjort greie for korleis utviklinga av det moderne samfunnet frå riddartida over renessansen til borgarskapets opplysningsprosjekt har ført til at alt som har med den nakne kroppen, kjønn og seksualitet å gjere, skaper ein ny type skam og tabu med alt som det inneber av irrasjonalitet og hemningar.” In: HØYSTAD, Ole Martin. Hjertets kulturhistorie: frå antikken til vår tid. 1. utg. Oslo: Spartacus, 2003. s. 178. 127 LAKOFF, George, JOHNSON, Mark. Metaphors we live by. 1. utg. Chicago: University of Chicago Press, c1980. s. 14. 67 noen/ tsj. běhal mu mráz po hřbetě; zádech. En person kan være så mager at en kan telle ribbeina/ tsj. dají se mu spočítat žebra. Det tsjekkiske uttrykket tsj. zmalovat záda; hřbet er mer konkret på norsk n. slå noen gull og blå. Andre uttrykk som har bakgrunn i konvensjonell kjennskap går ut fra at det er vanlig å bære noe på ryggen: n. få; ha mange år på baken/ tsj. mít na hřbetě/zádech šest křížků. Metonymisk betegner ryggen en person: n. legge rygge til eller tsj. selský hřbet. Ryggraden står metaforisk for kjernen. Dvs. den som er ryggesløs, er ikke en troverdig person. Ikke minst må vi nevne lender – bedra. Uttrykket er på norsk oppfattet som høyspråklig og fungerer ikke som baseord. Men på tsjekkisk er ”bedra” representert ganske mye i språket128 og i den idiomatiske sammenhengen betegner en vanskelig oppgave eller ansvar: tsj. vzít něco na svá bedra/ n. ta noe på ryggen. SAMMENDRAG I denne delen har vi gjort rede for at kroppen forstos som to deler – hjerteregion som en edel del og mageregion som en grov del. Hos flere uttrykk kan vi registrere at de er metonymisk motivert fordi kroppsdeler betegner fysiologiske aktiviteter knyttet til de enkelte organene. I noen uttrykk dukker opp både metaforisk motivasjon og konvensjonell kjennskap (som f. eks i tsj. ležet někomu v žaludku – der magen representer container, men også vår erfaring at når vi har stadig noe i magen, må vi tenke på det fordi det gjør vondt). Det viste seg at levra fungerer på norsk som baseord, men lender ikke. B. 5. Hånd – ruka Når det gjelder kvantitet, står hånden på den første plassen som baseord i vårt korpus. Hånden hører nemlig til viktigste kroppsdelen som vi har. Den hjelper oss med å kjenne verden – å gripe, å føle, vi arbeider med hender for å kunne overleve. Hånd har alltid tjent oss til å gestikulere (dvs. uttrykke følelser). Selv om man ikke snakker et språk, kan en gjøre seg forstått ved hjelp av hender. Når primære behov tilfredstilles, tjener hender til eiendom. Det som man har i sine hender, er oppfattet som ens egen eiendom. Og senere begynner man å anvende hender til å kontrollere andre. Dette er en kortfattet historie av menneskets hånd. I dette kapitlet skal vi se nærmere på i hvilken grad denne motivasjonen kommer til syne i håndsidiomer. Først 128 ČNK registrerer 6 636 data med dette baseordet. 68 behandler vi håndshistorien i samsvar med middelalderske symbolske tekster, etterpå kommer vi nærmere inn på metaforer og metonymier knyttet til hånd. Med hånd henger flere gester og kroppsspråk sammen og derfor må vi drøfte motivasjon bak gesteidiomer i denne delen også. Hånden har alltid fascinert folk. De antikke retorene kalte hånd for ”et felles språk for alle mennesker”.129 Retorikken var på en veldig høy nivå i Roma, og å lære seg gestikulasjon var av stor betydning for å kunne opptre i offentlighet. I antikken hadde teater en høy status og skuespillere forestilte der ulike mennesker nettopp ved hjelp av gester. Ikke minst kunne tegnes forskjellige symboler med hånd, så den spilte en stor rolle i magi og religion. Selv om gestikulasjonskunsten hadde en stor prestisje i antikken, ble den oppfattet i middelalderen tvert imot. Kirken skapte en dualisme når det dreier seg om hånds funksjon. På den ene siden var hånden et redskap til bønn og botsøvelse eller velsignelse. Arbeid ble først forstått som en straff for den første synd, men senere i middelalderen ble oppfatningen forandret til at arbeid var (i de fleste tilfellene) Guds verk.130 Den middelalderske betraktningen av håndssymbolikk karakteriserer best Guds hånd som både beskytter og beordrer (slik den ble illustrert i mange håndskrift). I den verdslige sfæren hadde hånden positive konnotasjoner også. Håndssymbolikken bruktes først og fremst ved å sverge lensed. Ved eden legger lensmannen seg i lensherrens hender og til gjengjeld holder den sin hånd over lensmannen. Men håndgester hadde ikke bare denne pragmatiske funksjonen som f. eks. å sverge eller å inngå en avtale. Den franske historikeren Marc Bloch skrev en omfattende bok om kongers behandlingsmakt i middelaldersk Frankrike og England131. Folk trodde på at konger hadde makt til å behandle skrofulosesyke bare med en håndsberøring. Denne evnen spilte senere en stor rolle i mange maktkamper. Når vi fokuserer på andre sider av håndsoppfatning enn disse edle ritualene, ser vi at hånden ble framstilt ganske negativt. Vi har allerede pekt på at arbeid ikke alltid forstos som en rosverdig aktivitet. Jean-Claude Schmitt demonstrer hvordan oppfatningen av manuelt arbeid ble forandret i 12. århundret på et eksempel fra et cisterciensk håndskrift: ”Profeten Jermias sa: ‚La oss løfte hjerte og hender til Gud i himmelen!‛ (Klag 3, 41) Den som arbeider og ikke ber, løfter bare sine hender og ikke sitt hjerte til Gud. Den som bare 129 SCHMITT, Jean-Claude. Svět středověkých gest. 1. utg. Praha: Vyšehrad, 2004. s. 38. LE GOFF, Jacques, TRUONG, Nicolas. Tělo ve středověké kultuře. 1. utg. Praha: Vyšehrad, 2006. s. 53. 131 Original: BLOCH, Marc. Les rois thaumaturges : étude sur le caractère surnaturel attribué a la puissance royale particulièrement en France et en Angleterre. 1. utg. Strasbourg : [s.n.], 1924. 542 s. 130 69 ber og ikke arbeider, løfter bare sitt hjerte og ikke sine hender. Men vi må både arbeide og be for å bli frelst.”132 På denne måten ble arbeid ”legitimert” og munker fikk lov til å gjøre mindre arbeidsoppgaver. Når det gjelder andre negative konnotasjoner, ble hånden betraktet som et syndsredskap også. Denne påstanden har grunnlag i Paulus` brev der lemmer har en svært negativ betraktning (han anbefaler til og med følgende: ”Så død da eders jordiske lemmer: utukt, urenhet, brynde, ond lyst og havesyke, som jo er avgudsdyrkelse; for disse ting kommer Guds vrede over vantroens barn.” (Kol 3, 5-6); i den nye oversettelsen ble begynnelsen erstattet av dette: ”La da det jordiske i dere dø ...“). De som fullstendig levde i synden var skuespillere og gjøgler. Schmitt forklarer at teologer alltid hadde mistro til å etterligne noens gester og betegnet det som djevelens redskap. Komedianter ble likevel (eller kanskje derfor) hyppige gjester ved kongens hoff eller gårder.133 I dette kapitel har vi blitt kjent med at håndgester var av stor betydning gjennom historie. Noen gester har allerede forsvunnet, men deres bilde er stadig oppbevart i språket som f. eks. n. gi noen en hjelpende hånd/ tsj. podat pomocnou ruku. Hånden ble oppfattet som arbeidsredskap også. Først begynte man å jobbe med bare hender, etterpå skaffet man seg noen redskap. Disse redskapene ble kalt for ”forlengende arm” og dette uttrykket ble senere overført til språket. Ikke minst må vi vise til det teologiske synspunktet. Fra denne synsvinkelen ble hånd tatt for både positiv (bønn, velsignelse) og negativ (grov arbeid, synd, gjøgler). Nå skal vi se nærmere på hvilke metaforer og metonymier er knyttet til hånden, etterpå drøfter vi motivasjon bak gesteidiomer. B. 5. 1. Hånd – ruka → HÅND STÅR FOR EIENDOM OG KONTROLL Først skal vi presisere ulike varianter av metonymien ORGAN STANDS FOR ITS ACTIVITY. Når det gjelder hånden, minnes vi først og fremst å gripe, å holde eller å manipulere ting. Å holde noe i hender er knyttet til eiendom og kontroll. Vil vi uttrykke det med en konseptuell metafor, ser det slik ut: TO HAVE IS TO HOLD IN ONE`S HAND. 132 Cf. „Prorok Jeremiáš řekl: „Pozvedněme s dlaněmi i srdce k Bohu na nebesích“ (Pl 3, 41). Kdo se modlí a pracuje, pozvedá svýma rukama i srdce k Bohu. Kdo se modlí a nepracuje, pozvedá k Bohu své srdce, ale nikoli své ruce. Kdo pracuje, ale nemodlí se, pozvedá k Bohu své ruce, ale nikoli své srdce. A tak je, má drahá sestro, nutné, abychom v modlitbě pozvedali naše srdce k Bohu a abychom i v práci vztahovali k Bohu naše ruce. Proč? Abychom nezanedbali povinnost, která je nám uložena, získat spásu nejen modlením, ale také prací.“ In: SCHMITT, Jean-Claude. Svět středověkých gest. 1. utg. Praha: Vyšehrad, 2004. s. 182. 133 ibid, s. 203. 70 Denne metaforen henger veldig nært sammen med vår hverdagslige kjennskap. Det som man har i hender betraktes som ens eiendom. Denne eiendommen kan man vinne, miste eller utveksle som følgende idiomer viser: n. starte med tomme hender/ tsj. začínat s prázdnýma rukama n. ha noe på hånd n. falle i hendene på/ tsj. padnout; dostat se do něčích rukou n. annenhånds/ tsj. mít z druhé ruky n. gå fra hånd til hånd/ tsj. jít z ruky do ruky Selv om det er fingersidiomer som er knyttet mer til tyveri, gjenspeiler håndsidiomer også en situasjon når man vinner eiendom på en ulovlig eller ikke helt moralsk måte. Idiomer viser til en vanlig praksis å få betalt noe kontant, uten regning. tsj. dostávat na ruku tsj. dostat/sehnat pod rukou n. gi med den ene hånd og ta igjen med den andre/ tsj. jednou rukou dává, druhou bere Den andre formen av metonymien nevnt øverst, dvs. HÅND STÅR FOR KONTROLL, er i vårt korpus representert mer. Vi kan uttrykke det med en konseptuell metafor TO CONTROLL IS TO HOLD IN ONE`S HAND. Bak denne metaforen står en hverdagslig erfaring også. Hvis man har noe i sine hender, kan man manipulere med objektet. Vi registrerer flere idiomer som viser til å ha kontroll over noe(n), å ha innflytelse over noen, å ta seg av noe eller å miste kontroll: n. ta hånd om/ tsj. vzít do svých rukou n. være i noens hender/ tsj. být v něčích rukou n. ha i sine hender/ tsj. mít ve svých rukou n. la noe slippe ut av hendene/ tsj. vymklo se to z rukou n. være en marionett i noens hender/ tsj. být loutkou v něčích rukou Det tsjekkiske idiomet tsj. být z ruky betegnet opprinnelig et sted som lå utenfor noens kontroll. Nå bruker vi dette uttrykket når vi snakker om et sted som ligger avsides (kan sannsynligvis oversettes til norsk som ”en avkrok”). Vi kan tilføye også et adjektiv til hånd som forsterker kontrollens oppfatning: n. å styre noe med jernhånd/ tsj. vláda; politika železné ruky. I sammenheng med metaforen HAVING CONTROL OR FORCE IS UP; BEING SUBJECT TO CONTROL OR FORCE IS DOWN finner vi en rekke uttrykk i språket som f. eks. n. holde sin hånd over noen/ tsj. držet nad někým ochrannou ruku. → HÅND STÅR FOR AKTIVITET, ARBEID OG EVNER Som nevnt tidligere, ble hånden forstått som et arbeidsredskap. Dette går ut fra hverdagslige erfaringer fordi det oftest er hender som vi gjør noe med. Derfor står hånden i 71 idiomer metonymisk for aktivitet, medvirkning i aktivitet, frihet til å gjøre noe eller begrensning for å ikke gjøre noe. Det kan vi se i følgende idiomer: n. gi en frie hender/ tsj. dát někomu volné ruce (bak står konseptuell metafor FREEDOM TO ACT IS HAVING THE HANDS FREE) n. ha bundet hender/ tsj. mít svázané ruce n. ha sin hånd med i noe/ tsj. přiložit ruku k dílu Med aktivitet henger forskjellige varianter av metaforen CLEAN IS UNGUILTY sammen. En form av denne metaforen registrerer vi allerede i Bibelen: n. toe; vaske sine hender/ tsj. mýt si ruce. Andre variasjoner av metaforen kan være disse: n. ha blod på hendene/ tsj. mít na rukou krev n. skitne til hendene/ tsj. špinit si ruce n. ha rene hender/ tsj. mít čisté ruce En mer spesifisert aktivitet som hjelper oss til å overleve er arbeid. Først arbeidet man bare med hender, men i dag jobber de fleste mentalt (både i Tsjekkia og Norge). Uttrykkene knyttet til håndarbeid er likevel oppbevart i språket og brukes om alle slags arbeid: n. ha hendene fulle/ tsj. mít plné ruce práce134 n. legge siste hånd på verket tsj. živit se rukama Vi må ikke glemme idiomer som står veldig nært til arbeid, men betegner snarere manuelle evner, dvs. at man kan lage noe med hender eller ei. Her må vi henvise til kapittel om beinsidiomer og inndeling av sider i høyre (den gode siden) og venstre (den onde siden). På tsjekkisk spiller gullfargen en stor rolle som symbol på et verdifullt arbeid. Det er stor tendens til å bruke uttrykket særlig om tsjekkiske håndverkere og som diminutiv: tsj. zlaté české ručičky/ n. være fingernem. Andre uttrykk knyttet til arbeid er: n. være ti tommeltotter/ tsj. mít obě ruce levé n. ha godt håndlag/ tsj. mít něco v ruce n. være sleppehendt/ tsj. mít děravé ruce; všechno mi padá z rukou n. en altmuligmann, en tusenkunster/ tsj. mít zlaté ručičky Noen idiomer reflekterer hånden som et redskap ved å gjøre noe som f. eks. i n. dø for egen hånd/ tsj. zemřít vlastní rukou eller n. legge hånd på en/ tsj. vztáhnout na někoho ruku. → HÅND STÅR FOR MENNESKE 134 I dette eksemplet kan vi legge merke til i hvilken grad den fonetiske siden av idiomet er viktig. På tsjekkisk fungerer bare forbindelse ”mít plné ruce práce” med rimmet ruce-práce. Forbindelse ”mít plné ruce” finnes ikke med betydning ”å ha det veldig travelt”. 72 Flere uttrykk er motivert med metonymi del står for helhet, i dette tilfellet hånd står for menneske. Noen av idiomer har motivasjon i en konvensjonell kjennskap også som f. eks. å foreslå ekteskap – n. gi en sin hånd/ tsj. dát někomu svou ruku, n. fri/ tsj. požádat o ruku. I sammenheng med inndeling i gode og onde sider registrerer vi uttrykk n. være noens høyre hånd/ tsj. být něčí pravá ruka. Det kan skje at man trenger hjelp av n. en erfaren hånd/ tsj. zkušená ruka eller at en manns hus mangler hjelp av n. kvinnens hånd/ tsj. ženská ruka. Opplysninger kan vi ha direkte fra kilden, dvs. fra første hånd/ tsj. z první ruky og etterpå kan de gå n. fra hånd til hånd/ tsj. z ruky do ruky. → HÅND: KONVENSJONELL KJENNSKAP Nå skal vi behandle idiomer som henger sammen med metaforer og metonymier ovenfor, men er storsett motivert med en konvensjonell eller kulturell kjennskap. Det gjelder først og fremst håndsidiomer som viser til å spille kort, n. ha gode kort på hånden/ tsj. mít v ruce všechny trumfy eller tsj. hraje mu to do ruky. Med fotball er knyttet uttrykk n. gjøre hands/ tsj. zahrát ruku. Det norske uttrykket n. å ta skjeen i en annen hånd betyr å ta seg sammen og forandre seg helt (med andre ord å ha kontroll over seg). Det har sannsynligvis sitt opphav i tidligere oppførselsmønstre. → IDIOMER BASERT PÅ GESTER I dette kapitlet skal vi presisere hvorfor verbale former av gester oppfattes som idiomer. Men først og fremst må vi definere hva en gest er. David McNeill skriver om gester følgende: „These are usually movements of the arms and hands and are closely synchronized with the flow of speech.“135 Det finnes ulike typer av gester. Fra dem som har en bundet form i en bestemt kultur (emblems, f. eks. amerikansk „OK“ gesten) til dem som oppstår helt spontant (dvs. har ikke „pre-determined meaning“).136 De metaforiske gestene hører til den sist nevnte kategorien. Cienki forsket i konseptuell motivasjon bak gester og resultater viser til at ikke bare språket, men også gester har bakgrunn i vår metaforisk tenkemåte (f. eks. metaforen MORE SERIOUS IS HIGHER UP).137 Som fremgår av det forrige avsnittet, har vi to typer av motivasjon bak gester. En konvensjonell som ble skapt av kulturen (f. eks. håndhilse) og en metaforisk. Men Kozak135 MCNEILL, David. Hand and mind: what gestures reveal about thought. 1. utg. Chicago: University of Chicago Press, 1995. s. 11. 136 CIENKI, Alan (ed.). Metaphor and Gesture. 1. utg. Amsterdam: John Benjamins Publishing Company, 2008. s. 7. 137 ibid, s. 12. 73 Opsahl peker på at gesteidiomer er motivert først og fremst metonymisk. Hver gest står for emosjon den forestiller. Og hun tilføyer definisjon av gesteidiomer: „A gesture idiom is a fixed, conventionalized phrase whose meaning is non-compositional and non-literal.“138 Noen av gesteidiomer kan ha „double reading“ – en som viser direkte til bevegelse (noncompositional) og en som forestiller en metafor (compositional). Vi kan se det på eksemplet n. å sitte med hendene i fanget: i den første betydning har man bare hender i fanget, i den andre betydning sitter man uvirksomt. Når vi oppsummerer motivasjon bak gesteidiomer, ser vi at det kan igjen være metafor, metonymi eller konvensjonell kjennskap. Når det gjelder metaforer, kan vi registrere et håndidiom som er knyttet til HAVING CONTROL OR FORCE IS UP; BEING SUBJECT TO CONTROL OR FORCE IS DOWN: n. strekke ut hender/ tsj. vztahovat k někomu ruce. Ellers er gesteidiomer metonymier, de forestiller uro, sorg, tilfredshet: n. vri sine hender/ tsj. lomit rukama n. gni seg i hendene/ tsj. mnout si ruce n. fekte med armene/ tsj. šermovat rukama Gester basert på en konvensjonell kjennskap tjener til sosialkontakt. Vi har flere måter å hilse noen på: n. vinke med hånden til noen/ tsj. kynout rukou, n. kysse på hånden/ tsj. políbit ruku eller n. håndhilse/ tsj. potřást někomu rukou. Håndgester ble brukt i rettsystemet som tegn på å inngå en avtale: n. ta meg hånda på det/ tsj. ruku na to. Når man ikke kjenner gesteidiomer, kan en til og med komme i livsfare: n. hendene i været!/ tsj. ruce vzhůru!. B. 5. 2. Håndflate og fingrer – dlaň a prsty Håndflate og fingerer er i de fleste tilfellene motivert med like metaforer og metonymier som hånden. Når man snakker om hånden, mener en oftest enden på hånden. I idiomatisk bruk kan derfor hånd og håndflate med fingrer forstås som synonymer. Vi kan forutsette at motivasjon bak idiomer blir lik, men vi skal konsentrere oss om leksikalske og kulturelle variasjoner. → HÅNDFLATE OG FINGRER STÅR FOR EIENDOM OG KONTROLL 138 KOZAK-OPSAHL, Katarzyna. Polish idioms and their equivalents in Norwegian : a cross-linguistic analysis. 1. utg. Oslo: University of Oslo, Faculty of Humanities, 2010. s. 145. 74 Flere uttrykk knyttet til disse håndsdelene viser til eiendom, lyst til å få noe og i en stor grad også til å få noe på ikke helt moralsk måte. Mange ganger peker idiomer rett til tyveri ut. Dette henger kanskje med fingrenes finmotorikk sammen: n. få fingrene i noe n. klø i fingrene etter noe/ tsj. svrbí mě prsty tsj. koupit za pět prstů tsj. uvíznout za nehty Når det dreier seg om metaforen å ha kontroll over noe, fungerer nesten alle deler av håndflate som baseord. Også synonymer for hånd fra dyreområdet kommer til syne i flere uttrykk: n. en klo/ tsj. dráp, spár, pařát. n. sno en om lillefingeren/ tsj. omotat kolem prstu n. falle i klørne på/ tsj. padnout do něčích spárů n. styre noe med jerneve/ tsj. vládnout železnou pěstí tsj. mít někoho v hrsti tsj. mít něco pod palcem → HÅNDFLATE OG FINGRER STÅR FOR AKTIVITET, ARBEID OG EVNER Denne gruppen av idiomer er i sammenheng med håndflate og fingrer den største. Vi registrerer en rekke idiomer som viser til aktivitet, deltakelse i en aktivitet eller passivitet. Noen flere eksempler på aktivitet og arbeid finnes i kapitlet om gesteidiomer. Men nå skal vi anføre noen idiomer som ikke går rett fra gester ut: n. få ut fingeren n. ha en finger med i spillet/ tsj. mít v něčem prsty n. ikke løfte en finger/ tsj. nehnout prstem tsj. strkat do něčeho prsty Idiomer som betegner en evne opptar ikke en stor del i håndflateidiomer. På norsk finnes et uttrykk som betegner en person som har godt lag med blomster og planter: n.ha grønne fingrer. Vi har nevnt tidligere at det norske idiomer n. ha ti tommelfingrer svarer til det tsjekkiske tsj. mít obě ruce levé. På norsk bruker man også uttrykk n. være stø på labben (utholdende) og n. være tung på labben (klossete). På norsk har vi et uttrykk der en negl betegner metonymisk en person: n. han er en hard negl (en stri mann). → HÅNDFLATE OG FINGRER: KONVENSJONELL KJENNSKAP En stor del av denne idiomsgruppen er motivert med en kulturell kjennskap eller har en klar historisk opprinnelse. Fingrer (og hånd generelt) ble brukt som et sted for avstraffelse. Denne skikken lå grunnlaget til idiomer som n. ikke legge fingrene imellom 75 og tsj. dostat přes prsty. Med kamper og slag har mye å gjøre uttrykk n. slåss på tørre never/ tsj. bránit se holýma rukama, fra gladiatorkampene kommer uttrykk n. vende tommelen ned for noen/ tsj. palec dolů. Generelt er hender oppfattet som et redskap for å kunne forsvare seg: n. vise klørne/ tsj. ukázat drápky n. verge seg med nebb og klør/ tsj. bránit se zuby nehty Med fingrene er ofte knyttet kunnskap. Fra eldre tid kommer uttrykk n. å telle på fingrene/ tsj. počítat na prstech som betyr på norsk å være uviss. Man kan telle også noe på en hånd/ tsj. na prstech jedné ruky. Med å telle på fingrene henger idiom n. kunne noen på fingrene/ tsj. mít něco v malíčku. Og sannsynligvis har også det tsjekkiske uttrykket tsj. vycucat si z prstu sitt opphav i forbindelsen mellom fingrer og kunnskap. Når det dreier seg om andre idiomer motivert med konvensjonell kjennskap, kan vi nevne n. krysse fingrene for noen/ tsj. držet palce. Uttrykket betydde opprinnelig å gjøre korset tegn, den tsjekkiske versjonen viser snarere til hedenske tider og antikken. Med kristendommen henger uttrykk n. Guds finger/ tsj. prst Boží som tegn på Guds vilje sammen. Til slutt kan vi tilføye et idiom om drømmereise, n. reise med en finger på kartet/ tsj. cestovat prstem po mapě. → IDIOMER BASERT PÅ GESTER På norsk finnes det et idiom som vi kan kalle for et emblem og det er n. reise på tommelen, dvs. haike. Ellers står uttrykk metonymisk for emosjoner de viser til: nervøsitet n. bite negler/ tsj. kousat si nehty, sinne n. knytte nevene/ tsj. zatnout pěsti, besluttsomhet n. spytte i nevene og gå på/ tsj. plivnout si do dlaní eller advarsel n. vise fingeren til en/ tsj. pohrozit prstem. Noen idiomer kan leses dobbelt som n. sette fingeren på/ tsj. ukazovat na někoho prstem. I den første betydningen viser det tsjekkiske idiomet til en aktivitet å peke på noen med fingeren, i den andre betydningen til å stanse ved, kritisere. B. 5. 3. Arm – paže Idiomer knyttet til armen omfatter to hovedmotivasjoner. Først er armen brukt for sin lengde, dvs. som målet på alle slags ting. Den andre motivasjonen henger sammen med et rom som oppstår når armene forbindes: n. en favn/ tsj. náruč. Nå skal vi drøfte den første motivasjon der forskjellige deler av armen står for målet, etterpå ser vi nærmere på favnen. 76 Både på tsjekkisk og på norsk fantes et gammelt lengdemål som opprinnelig nådde fra albue til ytterste fingerspiss. Derfor brukes på tsjekkisk et ord for både albuen og målet (tsj. loket), mens på norsk har vi to forskjellige ord: en albue og en alen. Det kan vi se på følgende målsuttrykk: n. legge en alen til sin vekst tsj. měřit stejným loktem/ n. bli behandlet på like føtter med andre tsj. zač je toho loket n. ikke nå en til skulderen/ tsj. nesahat někomu ani po ramena Armens lengde ble metaforisk overført til uttrykk n. lovens lange arm/ tsj. rameno spravedlnosti også. Nå skal vi presisere det andre tilfellet. Når armene lager en favn, forestiller de metaforisk en container som kan åpnes og lukkes. Dette kan vi bevise på uttrykkene som n. ta imot noen med åpne armer/ tsj. přijmout s otevřenou náručí og n. kaste seg i armene på noen/ tsj. vrhnout se do náručí. Men ikke alle bevegelser som tjener til å skape et rom mellom armene har positive konnotasjoner: n. ha spisse albuer, bruke albuene/ tsj. mít ostré lokty. → IDIOMER BASERT PÅ GESTER OG KONVENSJONELL KJENNSKAP Flere av uttrykkene som ble nevnt øverst har sitt grunnlag i gester og fysiologiske reaksjoner. Andre idiomer som kommer opprinnelig fra gester viser metonymisk til emosjoner. Likegyldighet uttrykker vi ved å n. trekke på skuldrene; akslene/ tsj. pokrčit rameny, ros og anerkjennelse ved å n. få klapp på skulderen/ tsj. poplácat někoho po rameni. Flere idiomer betegner en fysiologisk eller emosjonell nærhet og deltakelse: n. gråte på noens skulder/ vyplakat se někomu na rameni, tsj. vzít někoho kolem ramen, n. gå arm i arm/ tsj. vzít někoho pod paží. I samsvar med metaforen COLD IS UNFEELINGNESS registrer vi på norsk uttrykk n. vise noen en kald skulder. Nå skal vi behandle idiomer som er basert på en kulturell eller historisk kunnskap. Fra gamle tider kommer et norsk uttrykk n. bære kappa på begge skuldre. Idiomets betydning er å opptre tvetydig fordi det var vanlig å bære kappa bare på den ene skuldra. Det er lett å forestille seg situasjonen bak uttrykket n. sy puter under armene på en, dvs. å gjøre det altfor lettvint for en. På tsjekkisk kan tilsvarende idiomer være tsj. strkat někomu něco až pod nos eller tsj. zametat cestičku. Og vi må ikke glemme en vanlig skikk til å by en dame armen/ tsj. nabídnout rámě. 77 Til slutt må vi minnes om det leksikalske forholdet mellom n. skulder og tsj. bedra. Selv om det finnes ordet ”en lend” på norsk, brukes i denne sammenheng ordet ”ei skulder”. Man må lete etter opprinnelsen av uttrykk i hverdagslig praksis. På norsk er det vanlig å bære bør på skuldra, mens på tsjekkisk føler man tyngden i nederdel av ryggen. Begge variantene av uttrykk kommer fra bibelspråk. I samsvar med metaforer DIFFICULT IS HEAVY finnes på norsk og tsjekkisk disse idiomene, alle med betydning å ha ansvar for noe: n. legge en tung bør på ens skulder/ tsj.vložit někomu něco na bedra n. det falt en tung bør fra mine skuldrer/ tsj. sejmout něco z něčích beder n. ta noen på sine skuldre/ tsj. vzít něco na svá bedra SAMMENDRAG I dette kapitlet har vi gjort rede for at hånd er metaforisk knyttet til å eie noe eller å ha kontroll over noe. Metonymisk står hånd som et redskap for aktivitet, arbeid og evner. I noen tilfeller kan hånd betegne metonymisk også en person. Det viste seg at idiomer med baseord fra håndflateregion er motivert med like metaforer og metonymier som hånd. Det skjer på grunn av at når vi snakker om hånd, mener vi oftest håndflate og fingrer. Idiomer knyttet til arm er storsett motivert fysiologisk og armens lengde tjente i begge kulturer som et mål. Ikke minst har vi drøftet gester og gesteidiomer i dette kapitlet. Det fremgår av diskursen at også gester kan være motivert metaforisk. Men de fleste gesteidiomene står metonymisk for emosjoner de framstiller. B. 6. Bein – noha Bein har alltid vært oppfattet som en kroppsdel som hjelper en til å bevege seg og forbinder mennesket med jorda. I kristendommen fikk beina også en symbolsk funksjon – å falle på knær var et tegn på å angre sine synder. Jesus fornedrer seg da han vasket disiplenes føtter og denne skikken har blitt oppbevart i den katolske kirken fram til i dag. Bein spilte en rolle i den middelalderske metaforikken også. Le Goff anfører et eksempel der Johannes av Salisbury presenterer sin forestilling om staten: Nohy, jež se vždycky drží země, představují sedláci. Potřebují vládu hlavy tím spíše, že se při své chůzi po zemi konané ve službách těla, střetají s mnoha překážkami a potřebují tu nejpoctivější podporu, aby udržely celé tělo vzpřímené a schopné pohybu. 78 Zbavte i to nejstatnější tělo opory nohou, a jen svými vlastními silami se nepohne z místa.139 Bein kan i flere tilfeller berge livet som viser oss f. eks. uttrykk n. ta beina på nakken/ tsj. vzít nohy na ramena, med andre ord løpe så raskt som mulig. Bein har vært av stor betydning for folk for deres funksjon til å bevege kroppen. Derfor kan vi regne med at de fleste idiomene blir metonymisk motivert (med metonymi ORGAN STANDS FOR ITS FUNCTION). B. 6. 1. Bein, fot - noha Det finnes to norske leksemer for ett tsjekkisk når det gjelder bein i idiomatisk kontekst. Både „bein“ og „noha“ betegner kroppsdel fra hofte til fotblad. Det tsjekkiske ordet „chodidlo“ svarer til det norske „fot“, men på tsjekkisk brukes ordet i medisinsk sammenheng og derfor figurerer ikke som baseord. På norsk kan både bein og fot brukes som synonymer i flere av idiomatiske uttrykk, men der et idiom betegner en rask bevegelse, er det en stor tendens til å bruke bein (som i n. ta til beins). → METONYMI: BEIN STÅR FOR BEVEGELSE Som nevnt tidligere, forestiller bein først og fremst aktiviteter de tjener til: å gå, å løpe. Disse uttrykkene kan ha en mer konkret betydning som å unnslippe (n. ta beina på nakken/ tsj. vzít nohy na ramena) eller å gjøre noe straks (n. på stående fot). Man kan også beskrive tretthet ved hjelp av beinsidiomer: n. ha tjue kilometer i beina/ tsj. mít v nohách dvacet kilometrů, n. ha ikke bein igjen/ tsj. necítit nohy. For mennesketskroppen er en normal stilling å være oppreist. I denne posisjonen er vår kropp stabil og fysiologisk sett har man tendens til å komme seg på beina igjen for å forsvare seg på en bedre måte. Kombinerer vi dette med konseptuelle metaforer GOOD IS UP og BAD IS DOWN, får vi en rekke tilsvarende uttrykk som betegner stabilitet: n. ha fast grunn under føttene/ tsj. mít pevnou půdu pod nohama n. stå med begge beina på jorda/ tsj. stát oběma nohama na zemi n. stå på egne bein/ tsj. stát na vlastních nohou n. komme seg på beina igjen/ tsj. postavit se znovu na nohy 139 Cf. ”Bein som holder seg på jorda forestiller bønder. De møter mye vankser når de går på jorden og derfor trenger de en hodestyre for å opprettholde hele kroppen oppreist og i stand til å mosjonere seg. Hvis dere tar bein fra den stauteste kroppen, kan den ikke dra av sted bare med bruk av sine egne krefter.“ (overst. BH) LE GOFF, Jacques, TRUONG, Nicolas. Tělo ve středověké kultuře. 1. utg. Praha: Vyšehrad, 2006. s. 124. 79 I motsetning til det finnes det uttrykk knyttet til beins bevegelse som har svært negative konnotasjoner. Hvis man vil vinne over noen, må man få en fra den stabile posisjonen på beina. Det skjer i disse uttrykkene: n. spenne bein for noen/ tsj. nastavit někomu nohu n. tumle mellom beina/ tsj. motat se někomu pod nohama n. det brenner under føttene på noen/ tsj. hoří mu půda pod nohama → BEIN OG METAFORISK ORIENTASJON Vi har allerede gjort rede for at en horisontal stilling er normalt for menneskekroppen. Derfor oppfattes det som er vertikalt som en dårlig posisjon. En ekstrem variant kan vi se i idiomet n. bli båret ut med beina først/ tsj. vynést někoho nohama napřed som betyr nemlig å dø. På tsjekkisk finnes også et uttrykk som beskriver et stort kaos, tsj. vzhůru nohama/ n. opp ned. På norsk brukes fot for å måle noe, n. bli behandlet på like føtter med andre. Ikke minst må vi nevne metaforen COLD IS FEAR som kommer til utslag i uttrykk n. få kalde føtter. → METONYMI: BEIN STÅR FOR MENNESKET Denne metonymien fungerer bare på tsjekkisk. Det skjer ifølge regelen ”del står for helhet”. Vi kan registrere metonymien i uttrykkene som tsj. nevstoupila tam lidská noha/ n. her har ingen satt en fot før eller tsj. nebyla tam ani noha/ n.det var ikke et menneske å se. Det tsjekkiske idiomet tsj. být na volné noze/ n. være en frilanser har også en metonymisk motivasjon. Her står bein for aktivitet. → METAFOR: BEIN STÅR FOR STØTTE Som vi har vist tidligere i den middelalderske metaforen av Johannes av Salisbury, betraktes bein som en støtte. Denne betydningen brukes overført også i en rekke uttrykk som: n. foretaker står på svake føtter/ tsj. stát na slabých nohou n. kolos på leirføtter/ tsj. kolos na hliněných nohou → KONVENSJONELL KUNNSKAP Flere beins- og fotsidiomer er variasjoner på ulike gester som gjenspeiler føtters rolle som den nederste delen av kroppen. Folk uttrykker på denne måten overgivelse eller underordning, ofte betegner denne gesten beundring eller bønn: n. kaste seg for ens føtter/ tsj. vrhnout se někomu k nohám n. noe ligger for; ved noens føtter/ tsj. ležet někomu u nohou 80 n. legge framfor føttene/ tsj. položit/snést někomu něco k nohám En historisk opprinnelse har også uttrykk n. på stående fot som kommer fra antikken og betyr straks, på øyeblikket og n. leve på (en) stor fot/ tsj. žít na vysoké noze som har sitt opphav i middelalderen. Da var det vanlig å bære sko med en stor spiss og de mektige hadde de lengste skoene. Hender og bein er kroppsdeler der er av stor betydning å skille mellom det høyre og venstre lemmet. Schmitt skriver at den høyre siden ble oppfattet som den mannlige og jødiske (dvs. den rette siden) og den vestre siden for kvinnelige og hedenske (kvinner er mer tilbøyelige til synder; den venstre siden er den dårlige siden).140 Denne oppfatningen av den venstre og høyre siden er typisk for vår europeiske tenkemåte. Vi kan se det klart på uttrykk n. stå opp med det gale beinet først/ tsj. vstát; vykročit levou nohou. B. 6. 2. Andre beinsdeler Nå skal vi legge merke til andre beinsdeler også. Når det gjelder kvantitet, er kneet og hælen representert mest. Fysiologiske reaksjoner knyttet til knær står metonymisk for ydmykhet, underordning eller overgivelse. Dette er skildret også ved hjelp av metaforen HAVING CONTROL OR FORCE IS UP; BEING SUBJECT TO CONTROL OR FORCE IS DOWN. Så i denne typen av knesidiomer registrerer vi tre typer av motivasjon – både metonymisk, metaforisk og konvensjonell kunnskap (dvs. fysiologisk reaksjon). n. synke i knærne/ tsj. poklesnout v kolenou n. tvinge en i knærne/ tsj. srazit někoho na kolena n. falle på knærne/ tsj. padnout před někým na kolena Dette slags metafor finner vi også gjennom fotsidiomer. Lakoff og Johnson skriver til fysiologisk motivasjon av metaforen ovenfor følgende: ”Physical size typically correlates with physical strength, and the victor in a fight is typically on top.”141 Det vil si at alt som går i retning ”ned” oppfattes som et nederlag (bare sammenligne med et uttrykk fra gladiatorkampene: n. vende tommelen ned for noen). Metonymisk står kneet også for et mål, n. til knes/ tsj. po kolena. Ellers er resten av knesidiomer motivert med konvensjonell kunnskap som n. sitte på kneet til en/ tsj. sedět někomu na klíně eller tsj. dělat něco na koleně (dvs. ikke på bordet)/ n. på en slurvete måte. Når man vil daske noen, så finnes det et uttrykk på tsjekkisk for det, tsj. přehnout 140 SCHMITT, Jean-Claude. Svět středověkých gest. 1. utg. Praha: Vyšehrad, 2004. s. 260. LAKOFF, George, JOHNSON, Mark. Metaphors we live by. 1. utg. Chicago: University of Chicago Press, c1980. s. 15. 141 81 přes koleno. Vi kan merke oss også andre uttrykk på tsjekkisk som oppsto med bakgrunn i en aktivitet (tsj. lámat přes koleno eller tsj. pro korunu si nechat koleno vrtat som sannsynligvis har sitt opphav i litteratur). Hælen ble oppfattet i gamle tider som det mest sårbare stedet av menneskekroppen. Dette motivet opptrer i Bibelen, der vi kan lese om forholdet mellom kvinnen og slangen følgende: ”Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl.“ (1 Mos 3, 15). Også de gamle grekere har en myte med hælemotivet, kanskje den aller mest berømte – Achillesmyten. Derfor betegner vi en svakhet eller et sted som er veldig sårbart som n. Achilleshæl/ tsj. Achilova pata. Med denne oppfatningen av hælen, men med konvensjonell kjennskap også, henger sammen uttrykk n. trekke torn ut av noens fot/ tsj. vytrhnout trn z paty. Ved gangen eller løpet er hælene den bakerste delen av kroppen. Derfor bruker vi idiomer som n. være i hælene på noen/ tsj. být někomu v patách for forfølgelse enten i fysiologisk eller overført betydning. På tsjekkisk registrerer vi flere uttrykk der hælen betegner målet, mens på norsk brukes andre kroppsdeler: tsj. od hlavy až k patě/ n. fra topp til tå tsj. nemá to hlavu ani patu/ n. det har verken hode eller hale tsj. nesahat po paty/ n. ikke nå noen til skuldrene På norsk finnes et hæleuttrykk som har noe å gjøre med kroppsorientering. Som tidligere nevnt, er det normalt for kroppen å være i en oppreist posisjon med beina på jorden. Det som er opp ned skiller seg ut fra den vanlige stillingen: n. hæla på taket betyr full fest. Ellers har vi en rekke idiomer som kommer opprinnelig fra en fysiologisk reaksjon som n. slå hælene sammen/ tsj. srazit paty (også en militæruttrykk) eller n. snurre på hælen/ tsj. otočit se na patě. Norsk ord „ei tå“ betegner fotfingrer (på tsjekkisk brukes en lang omskriving: prsty u nohy; na noze). Derfor fungerer de ikke på tsjekkisk som baseord og er erstattet med f. eks. en hæl som i uttrykk: n. fra topp til tå/ tsj. od hlavy až k patě eller med en spiss: n. gå på tærne for en/ tsj. chodit po špičkách. Uttrykk n. tråkke en på tærne ble sannsynligvis motivert med metaforen HAVING CONTROL OR FORCE IS UP; BEING SUBJECT TO CONTROL OR FORCE IS DOWN. Men i idiom n. være lett på tå står tåa metonymisk for dens funksjon. Resten av idiomatiske uttrykk som er knyttet til beinsdeler er motivert i fleste tilfeller med en fysiologisk reaksjon. Vi kan se det f. eks. i følgende idiomer: 82 n. ta i så det kvitner om knokene/ tsj. zbělaly mu klouby n. slå seg på lårene og le/ tsj. plácat se do stehen n. sitte med hendene i fanget/ tsj. sedět s rukama v klíně Det ble ikke funnet et tilsvarende idiom med en beinsdel for tsjekkiske uttrykk tsj. přijít něčemu na kloub (å finne en løsning) og tsj. zapalují se mu lýtka (n. det brenner i kroppen).142 SAMMENDRAG Det viste seg at de fleste beinsidiomene er motivert metonymisk, nemlig med metonymien ORGAN STANDS FOR ITS FUNCTION. Idiomene forestiller oftest gangen eller løpet og aktiviteter som på en måte henger sammen med bevegelse. Når det gjelder konseptuelle metaforer, er metaforen HAVING CONTROL OR FORCE IS UP; BEING SUBJECT TO CONTROL OR FORCE IS DOWN mest representert. En stor rolle spiller en vertikal orientering og det som skiller seg ut fra den betraktes som uorden (tsj. dát si nohu za krk). Mange uttrykk har også en ren fysiologisk (dvs. konvensjonell) motivasjon (n. dingle med beina/ tsj. houpat nohama). B. 7. Andre kroppsdeler – ostatní části těla Dette kapitlet kalles for „andre” fordi her skal vi drøfte kroppsdeler som er felles for hele kroppen. Vi skal legge først og fremst vekt på blod, men også skinn og bein blir behandlet. Ikke minst skal vi se nærmere på kropp som helhet. I motsetning til kroppen som en bol fungerer kroppen som helhet godt som baseord for idiomatiske uttrykk. Den kulturhistoriske innledningen til kapitlet bør begynnes med å henvise til antikk medisin. Den berømte legen Hippokrates utarbeidet bl. a. teorien om de fire kroppsvæskene i det femte århundre f. Kr. Ifølge ham inneholder menneskekroppen fire væsker: blodet, den svarte galle, den gule galle og flegmaet. Væskene må være i balansen, ellers kan det forårsake noen sykdom143. Rambo skriver at hver av vaskene hadde sin 142 Selv om det tsjekkiske uttrykket ”zapalují se mu lýtka” sannsynligvis har sitt opphav i en fysiologisk reaksjon og metaforen PASSION IS HOT, kommer Blanka Činátlová med en annen, fenomenologisk tolkning av leggets historie. Legget ble oppfattet som et symbol på umodenhet, ungdom, lystighet. Eller et symbol på en ny tid knyttet til idrett der et naken legg formert av sport spiller en betydelig rolle. ČINÁTLOVÁ, Blanka. Příběh těla. 1. utg. Příbram: Pistorius & Olšanská, 2009. s. 177. 143 Cf. „Det var likevekten mellom graden av tørrhet og fuktighet, hete og kulde som var grunnlegende for helsen.” GRAMBO, Ronald. I liv og død: dråper av blodets historie. 1. utg. Oslo: Huitfeldt, 1994. s. 127. 83 spesielle plass i kropp hvor de ble dannet og bevart. Slik lå væsketeorien grunnlaget til læren om fire temperamenter: Blodet (sanguis) har sitt sete i hjerte, den svarte galle fantes i milten, som igjen er sentrum for melankoli og hypokondri. [...] Den varme, tørre gule gallen (cholera) tilhørte leveren. Endelig hører flegmaet hjemme i hjernen.144 Denne teorien ble videreført av Galenos. Vi har allerede nevnt hans triade mellom hjertet, hodet og levra som hovedorganer i menneskekroppen. Væsketeorien ble kjent i medisinen helt til 1700-tallet. Vi kan fastslå med sikkerhet at læren var kjent blant vanlige folk i en stor grad. Kozak-Opsahl samlet i sin bok en mengde idiomer som har dype røtter i væsketeorien og læren om fire temperamenter. Før vi ser på noen av dem, må vi minnes at norsk ord ”humør” henger sammen med ”humor”, dvs. væske: n. være i godt; dårlig humør/ tsj. být v dobré; špatné náladě n. bli grønn av misunnelse/ tsj. zezelenat závistí n. være humørsyk/ tsj. být náladový145 Der har vært tale om at vi har to typer av gallen – en gull (noen ganger også grønn) og en svart galle. I idiomatikken skilles ikke mellom de to typene, begge står for sinne, raseri og bitterhet. I samsvar med at gallen er sete for ergrelse forekommer disse uttrykkene på både tsjekkisk og norsk: n. spy edder og galle/ tsj. dštít oheň a síru n. utøse sin galle over noe/ tsj. vylít si na někom žluč n. noen ergrer seg gul og grønn/ tsj. zvednout někomu žluč; pohnout někomu žlučí B. 7. 1. Blod - krev Selv om alle væskene må være likevekt, tyder alt på at blodet er av den største betydning for folk. Blodet opptrer i de fleste mytene om hvordan verden ble til. Grambo regner opp i sin bok mange kulturer deres skapelsemyte har noe å gjøre med blod (ikke minst den gamle Ymir-myten). Han forklarer blodets hovedrolle slik: ”Det er symptomatisk at blodet måtte være et grunnelement i skaperverket. Blodet ble allerede den gang myten ble laget sett på som livets kilde.”146 Han nevner flere steder i boka at det er i blodet hvor livskraften finnes. Det er uten tvil at blodet spiller en sentral rolle i kristendommen. Det bygges på Herrens aftensmåltid hvor vinen symboliserer Jesu blod. De protestantiske kirkene understreker at Kristus virkelig er tilstede i brødet og vinen, mens katolske prestene 144 ibid, s.127. KOZAK-OPSAHL, Katarzyna. Polish idioms and their equivalents in Norwegian : a cross-linguistic analysis. 1. utg. Oslo: University of Oslo, Faculty of Humanities, 2010. s. 132. 146 GRAMBO, Ronald. I liv og død: dråper av blodets historie. 1. utg. Oslo: Huitfeldt, 1994. s. 156. 145 84 forvandler brødet og vinen til Jesu kropp og blod (den såkalte transsubstanssiasjonslæren).147 Ifølge et sagn ble Jesu blod fanget opp i en skål som ble senere kjent som den hellige gral. Tusener av riddere lette etter gralen fordi den skulle sikre udødelighet, men de lyktes ikke. For folk flest var blodet viktig av den grunnen at det skilte samfunnsklasser fra hverandre. Le Goff opplyser at når det angår lekmenn, var vanlig å skille mellom adelsblodet og det andre blodet allerede på begynnelsen av middelalderen. Senere opptrådte en påstand som separerte formelt to høyere klasser fra hverandre. Bellatores (adelsmenn) kan utøse blod, mens oratorers (kirken) kan det ikke (sammen men andre kroppsvæsker som sperma).148 Dette fører oss til at blodet anses som hovedtegn på tilhørighet til en samfunnsklasse eller familie. Man kan bli medlem av en familie også når man inngår fosterbrorskapet ved å blande blod. På hvilken måte skal det gjøres, viser f. eks. Gisle saga godt. I den mannlige verden var blodet glorifisert i både kirkesfæren og kampesfæren. Men vi må ta i betrakting at det ikke var så lett for kvinner. Kvinners blødning var viktig av to grunner. For det første spilte det en stor rolle på bryllupsnatt. For det andre ble kvinners blod tabuisert i menstruasjonsperiode og dett hadde som følge at noen aktiviteter ble forbudt til kvinner på denne tiden.149 Etter at vi har presentert blodets symbolikk knyttet til både mannlige og kvinnelige verden, skal vi komme nærmere inn på hvorvidt blodsidiomer er oppbevart i vårt språk. → BLOD STÅR FOR SLEKTSKAP OG ARV Når det gjelder blodsidiomer, kan en merke seg at de fleste uttrykkene er knyttet til slektskap og arv. Det var vanlig tro at man først og fremst arvet blod til sine foreldre, og med blodet også alle familiensforpliktelse (som f. eks. blodhevn i gamle tider). Det som man har i blodet, kan man ikke bli kvitt med. La oss vise det på disse idiomene: n. det flyter noen dråper russisk blod i årene hennes/ tsj. v jejích žilách koluje ruská krev; kapka ruské krve n. ha blått blod i årene/ tsj. mít v žilách modrou krev n. blodets bånd/ tsj. krevní pouto 147 ibid, s. 15. LE GOFF, Jacques, TRUONG, Nicolas. Tělo ve středověké kultuře. 1. utg. Praha: Vyšehrad, 2006. s. 35. 149 Grambo anfører noen eksempler fra ulike kulturer som å ikke kunne gå til kirken, kysse korset, nærme seg melk, skjære av blomster, kna deig osv. GRAMBO, Ronald. I liv og død: dråper av blodets historie. 1. utg. Oslo: Huitfeldt, 1994. s. 167. 148 85 Vi har tidligere referert til at man kan bli medlem av en familie ved å blande sitt blod med deres. Dette konseptet ble overført til aktiviteter som vi gjør så automatisk at de har blitt en den av vår natur: n. det er gått meg i blodet/ tsj. vešlo mi to do krve n. det ligger i blodet på meg/ tsj. mám to v krvi → BLOD STÅR FOR LIV Skal en dømme etter listen over idiomene som er motivert med denne metonymien, har blodet mer til felles med døden enn med livet. Men i blodet er kraftsentrum. Derfor var vanlig å drikke (menneskelig!) blod for å få en ny livskraft.150 En daglig erfaring sier også at når man mister en større mengde av blodet, har det som følge at man mister livet også. Derfor står blodet som baseord i en rekke metaforiske uttrykk om kamp, drap eller krig: n. slå; rive; skjære seg til blods/ tsj. pobít; zmlátit; pořezat se do krve n. kjempe til siste blodsdråpe/ tsj. bojovat do poslední kapky krve n. ha blod på hendene/ tsj. mít na rukou krev n. blodpøl/ tsj. tratoliště krve Det bør nevnes at man kan miste eller få livet (livsenergi) etter hvert. Disse uttrykkene finnes bare på tsjekkisk og har ikke en tilsvarende paralleller (med blod som baseord) i norsk: tsj. pít někomu krev/ n. gå på nervene tsj. vlévat novou krev do žil Det fører oss til det norske uttrykket n. hun har gitt kjøtt og blod til mange umulige roller (har gitt liv til dem) som kan ha en ekvivalent på tsjekkisk i tsj. vdechnout život; dát tvář. → BLOD STÅR FOR MENNESKE Her står vi igjen ovenfor problemet at det ikke er mulig å plassere idiomer bare i en kategori. I flere idiomer som hører til kategoriene nevt ovenfor står blod for menneske også. Vi kan vise det på dette uttrykket: n. sitt eget kjøtt og blod/ tsj. vlastní krev. Med en ny og frisk livskraft henger idiom n. partiet trenger nytt blod/ tsj. strana potřebuje novou krev sammen. → BLOD I SAMMENHENG MED KONSEPTUELLE METAFORER 150 Grambo gjengir noen eksempler fra ikke så lenge tilbake: På 1800-tallet skjedde det av og til at man ville hente blod ved halshogging for å kurere epilepsi. ibid, s. 74. 86 I denne delen skal vi gjengi blodsidiomer som er motivert med en konseptuell metafor. Disse metaforene skildrer emosjoner og er delvis knyttet til fysiologiske reaksjoner. Det opptrer først og fremst følgende metaforene i blodsidiomer: CALM IS COLD, ANGER IS HOT, FEAR IS COLD eller HEAT STANDS FOR EMOTION, COLDNESS FOR LACK OF IT. Nå kan vi illustrere det på uttrykk: n. slå kald vann i blodet på en/ tsj. zchladit někoho n. noens blod ble; frøs til is; blodet stivnet i årene på noen/ tsj. krev mu ztuhla; stydla v žilách n. blodet koker i noen/ tsj. krev mu vře v žilách n. med kaldt blod/ tsj. chladnokrevně → BLOD OG KONVENSJONELL KJENNSKAP Noen blodsidiomer har sin bakgrunn i Bibelen. Det gjelder f. eks. n. uskyldiges blod/ tsj. krev nevinných Uttrykk n. rødsprengte øyne/ tsj. oči podlité krví og n. svette blod/ tsj. potit krev viser til (mer eller mindre sannsynlige) fysiologiske reaksjoner. Vi må også nevne at blodet var ansett som det mest alvorlige og virkelige og det som ble gjort med blod, kunne ikke tas tilbake (som vi kjenner godt fra eventyr): n. skrive under avtalen med sitt eget blod/ tsj. zpečetit; podepsat vlastní krví n. betale med sitt eget blod/ tsj. zaplatit vlastní krví Det kan være av interesse å nevne til sist et norsk uttrykk: n. få blod på tann som betyr å finne stor tilfredsstillelse ved noe slik at en gjerne fortsetter med det. Når vi drøfter blod, må vi ikke glemme årer også. Årer har allerede opptrådt i flere blodsidiomer der blod står for arv (n. ha norsk blod i årene) eller for emosjoner (n. blodet stivnet i årene på noen). På tsjekkisk kan man miste livsenergien eller få ny til årene: tsj. vlévat novou krev do žil og tsj. pustit někomu žilou (norsk ord årelate har ikke denne konnotasjonen). På norsk har man evne til å skrive poesi i årene (n. en poetisk åre), mens på tsjekkisk foretrekkes tarmene (tsj. básnické střevo). På tsjekkisk brukes årene (deres store mengde) som et mål for noe: tsj. toužit po něčem každou žilkou svého těla/ n. lengte etter noe med kropp og sjel. Ikke minst må vi nevne at i metaforiske uttrykk n. hovedåre; trafikkåre brukes ikke på tsjekkisk ”žíla” (vene), mens ”tepna” (arterie): tsj. hlavní tepna velkoměsta. B. 7. 2. Skinn, hud – kůže Først må vi legge merke til at når vi opererer med det tsjekkiske ordet ”kůže”, mener vi to norske leksemer ”hud” og ”skinn”. Det norske ordet ”hud” står nært til det 87 tsjekkiske ”pokožka”, men ”pokožka” er snarere et medisinsk og kosmetisk uttrykk og fungerer derfor ikke som baseord. → SKIN IS CONTAINER Metaforen SKIN IS CONTAINER er bevist godt på begge språkene. Skinn forestiller en emballasje som bevarer et menneskes sjel (eller ”jeg”) inn i seg. Derfor er det mulig å forlate skinnet, veksle det med noen annen eller holde seg der. Alle uttrykkene henger med beherskelsen sammen eller viser til at man ikke vil erfare det som noen annen opplever (dette gjelder særlig tsjekkisk): n. hoppe ut av sitt gode skinn/ tsj. vyletět z kůže n. holde seg i skinnet n. være i noens sko/ tsj. být v kůži někoho jiného n. jeg vil ikke være i hans bukser/ tsj. nechtít být v kůži někoho Vi må ta også uttrykkene n. ha noe under huden/ tsj. mít něco pod kůží og n. komme under huden på en/ tsj. dostat se někomu pod kůži med. Selv om disse idiomene synes å være basert konseptuell metafor, er de delvis motivert med en erfaring at det som er under huden, kan ikke fjernes lett. → SKINN STÅR FOR LIV Det forekommer både på tsjekkisk og på norsk flere idiomer der skinnet står metonymisk for livet. I dette sammenheng kan man berge livet, være redd for å miste det eller risikere det. Det er stor tendens til å bruke idiomene i positive konnotasjoner, jeg fant ikke et idiom som viser rett til døden. Norsk og tsjekkisk inneholder disse skinnsidiomene: n. redde; berge skinnet/ tsj. zachránit kůži n. våge skinnet/ tsj. riskovat kůži tsj. bát se o svou kůži tsj. vyváznout se zdravou kůží Når det dreier seg om uttrykk der skinnet står metonymisk for en person, kan vi nevne det norske idiomet n. det gamle skinnet eller det tsjekkiske tsj. líná kůže. → SKINN OG KONVENSJONELL KJENNSKAP Som arv fra en fjern fortid har vi påminnelser om ulike torturredskap og straffer. Disse kroppstraffene er ikke mer i bruk, men er stadig oppbevart i språket: n. han ble flådd til skinnet/ tsj. sedřít; stáhnout z někoho kůži zaživa. I sammenheng med dyreområdet registrer vi to uttrykk på tsjekkisk: tsj. mít hroší kůži/n. ha hard; tykk hud og tsj. mít husí 88 kůži/ n. ha gåsehud. Man kan n. bli våt til skinnet/ tsj. promoknout na kůži eller være n. bare skinn og bein/ tsj. kost a kůže. Her kan vi merke oss også to fonetisk motiverte norske uttrykk: n. med hud og hår og n. sinn og skinn. Det første idiomet betyr ”fullstendig”, den andre ”tvers igjennom”. B. 7. 3. Kropp – tělo I denne delen skal vi behandle kroppen som helhet, dvs. som en fysisk form av vår sjel. Man kan ikke se bort fra at kroppen alltid har vært forstått dualistisk sammen med sjel. Kropp og sjel skaper en fullstendig helhet og derfor opptrer de i oftest idiomatiske uttrykk sammen (dette gjelder særlig tsjekkisk). Noen uttrykk viser til at kroppen oppfattes som container – ikke bare for sjel, men for andre følelser også: n. ta skade både på kropp og sjel/ tsj. mít rány na těle i na duchu n. føle seg som; være ett/ tsj. být jedna duše, jedno tělo n. være sjelen i noen/ tsj. být tělem i duší něčeho n. han har ikke skam i kroppen/ tsj. nemá v těle kouska studu På norsk står kroppen metonymisk for en person også. Dette kan vi merke oss i uttrykk n. hva heter så den kroppen?. Når det angår tsjekkisk, finnes det et uttrykk knyttet til dansing: tsj. tančit tělo na tělo som betyr å danse veldig nært hverandre. Alt hentyder til at de fleste kroppsidiomene er motivert med konvensjonell kjennskap. Det forekommer mange uttrykk som henger på en eller annen måte med tretthet sammen. Med det er igjen tsjekkisk hvor denne typen av kroppsidiomer er representer mer: n. være sliten i alle lemmer/ tsj. cítit všechny kosti v těle n. mørbanke/ tsj. dát si; někomu do těla n. tung i kroppen Som tidligere nevnt, står kroppen fysisk for vår sjel eller ”jeg”. I sammenheng med andre kroppsdeler og vårt behov å ha et vist rom rundt seg registrer vi noen uttrykk også. Meningen med uttrykkene tør være den å (ikke) ville bli venn med noen, åpne sitt hjerte: n. slippe noen inn på livet/ tsj. pustit si někoho k tělu, n. holde noen på god avstand/ tsj. držet si někoho dál od těla. Andre idiomer har røtter i hverdaglige situasjoner, arbeidslivet eller fysiologiske reaksjoner. Som eksempel kan vi anføre n. arbeide så blodet springer fra neglene/ tsj. pracovat do roztrhání těla, n. kle seg på overkroppen/ tsj. svléknout se do půl těla, n. skjelve i kroppen/ tsj. třást se po celém těle. 89 Selv om det kan synes at tsjekkisk har mye mer idiomer med baseord ”kropp”, er dette ikke helt sant. Vi må erindre oss det første kapitlet av denne oppgaven. Der drøftes hvor viktig kropp er for kristendommen. På tsjekkisk finnes det bare et leksem som betegner kropp på alle språksplaner (dvs. tělo). Men på norsk registrer vi tre: en kropp, et legeme og et kjød. Skjønt det er stor tendens å bruke de to først nevnte i menneskelige konnotasjoner og det siste i bibelske, behøver det ikke alltid være slik: n. ta imot Jesu kropp; legeme/ tsj. přijmout tělo Páně n. en sunn sjel i et sunt legeme/ tsj. ve zdravém těle zdravý duch n. ha et tørn i kjødet/ tsj. mít trn v patě Når det er her tale om kroppen, må vi ikke glemme at ordet ”kjøtt” står for muskler på både tsjekkisk og norsk. Det kan vi legge oss merke til i idiomer n. et menneske av kjøtt og blod/ tsj. člověk z masa a krve og n. få kjøtt på beina. B. 7. 4. Bein – kost Leksem ”bein” har to forskjellige semantiske betydninger på norsk – en fot og en knokkel. I denne delen skal vi drøfte bein i sammenheng med den andre betydningen, dvs. som en knokkel. Det bør ikke legges til side at bein oftest opptrer i idiomer med marg sammen. Bein kan være i noen tilfeller erstattet med ordet ”skjelett” også. Det vi med sikkerhet kan fastslå er at de fleste beinsidiomene er motivert med konvensjonell kjennskap. Men det forekommer også noen metonymiske uttrykk på tsjekkisk som vi kan nevne nå: tsj. pěkná kost tsj. dobrák od kosti tsj. mít staré kosti tsj. složit někde kosti De to første uttrykkene betegner metonymisk et menneske, først snakkes det om en vakker kvinne, etterpå om en person som har et godt hjerte. I de to andre idiomene står bein metonymisk for kroppen (ifølge metonymien: en del står for helhet). Det første uttrykk betyr ”på sine gamle dager”, det andre viser til å finne seg et sted for å overnatte. Nå kommer vi nærmere inn på uttrykkene motivert kulturelt eller fysiologisk. Først og fremst registrerer vi en rekke idiomer som betyr ”utmagret”. Årsaken er sannsynligvis den at når det er mulig å se bein på noen, har man ingen muskler (dvs. kjøtt). n. være bare skinn og bein/ tsj. být kost a kůže; chrastit kostma; vychrtlý na kost n. være et skjelett/ tsj. být kostra potažená kůží, chodící kostra 90 Med fysiologiske reaksjoner henger sammen uttrykk n. gjennom marg og bein/ tsj. do morku kostí. Uttrykket betyr å gå innerst inn og har negative konnotasjoner. Det opptrer oftest i idiomene som et tegn på bange anelser eller intensive opplevelser: n. skriket gikk gjennom marg og bein/ tsj. pronikat do morku kostí n. det går gjennom marg og bein/ tsj. cítit mrazení v kostech (i sammenheng med metaforen FEAR IS COLD) n. fryse gjennom marg og bein/ tsj. promrzlý na kost Flere tsjekkiske idiomer henger med en fysisk straff, tretthet eller, i motsetning til det, med bevegelse. Disse uttrykkene er tsj. zpřerážet někomu kosti/ n. ta knekken på noen, tsj. cítit všechny kosti v těle, tsj. hodit kostrou. Til å slutte med må vi anføre et berømt uttrykk n. ha et skjelett i skapet/ tsj. mít kostlivce ve skříni. B. 7. 5. Hår – vlas, chlup For å begynne med må vi peke på at et norsk leksem svarer til to tsjekkiske – „vlas“ (på hodet) og „chlup“ (over hele kroppen). I flere uttrykk står håret for seg selv, dvs. uttrykk betegner oftest frisyre n. piggsveis/ tsj. nosit vlasy na ježka eller n. ha lokkete hår/ tsj. mít vlasy samou loknu. Ellers er håret brukt i språket for sin størelse og skjørhet. La oss ta en titt på idiomer hvor håret betegner et mål eller gjør oppmerksom på en vanskelig situasjon: n. ligne noen på et hår/ tsj. být na vlas; chlup stejný n. en hårsbredd unna seier/ tsj. prohrát o vlas; vlásek n. på et hengende hår/ tsj. viset na vlásku Når det dreier seg om fysiologiske reaksjoner, kan hårene først og fremst reise seg på hodet på grunn av angst eller forskrekkelse (tsj. vlasy mu vstávají na hlavě). Det nevnes i kapitlet om bryst at det var vanlig å uttrykke sorg ved hjelp av bestemte gester som slå seg i bryst eller n. rive seg i håret/ tsj. rvát si vlasy. Man behøver ikke rive håret bare til seg selv, men også til andre. Dette idiomer betegner en stor krangel: n. rive hverandre i håret/ tsj. vjet si do vlasů. Det bør gjengis også andre uttrykk som er motivert med konvensjonell kjennskap. I uttrykk n. ikke krumme et hår på noens hode/ tsj. nezkřivit ani vlásek na hlavě spiller igjen en rolle hårets størrelse. Det finnes to par idiomer som refererer til at noe ikke er helt sant: n. trekke en uttalelse etter hårene/ tsj. přitažené za vlasy og n. svelge noen med hud og hår/ tsj. sežrat něco i s chlupama. Ikke minst må anføres et norsk idiom n. være et hår i suppa, det svarer til det tsjekkiske tsj. být osina v zadku. 91 Til slutt må vi ikke glemme å drøfte en usynlig del av vår kropp – nerver. Det var vanlig tro at nervene er ansvarlige for vår psykisk tilstand. Dette grunner seg kanskje på at impulser fra sanseceller går til hjernen via nerver. Når det gjelder idiomatikk står nervene metonymisk for nervøsitet. Det kan vi merke oss på disse uttrykkene: n. gå noen på nervene/ tsj. lézt někomu na nervy eller n. ha nerver som stål/ tsj. mít nervy z oceli. SAMMENDRAG I denne delen har vi gjort rede for ulike organer som er felles for hele kroppen. Vi har behandlet den greske teorien om fire væsker og drøftet blodets betydning som livskraftsentrum og slektskapsband. Det viste seg er de fleste uttrykkene er motivert metonymisk, bare i sammenheng med skinn registrerer vi en metafor, nemlig skinn er en container. I de andre tilfellene som bein og hår er idiomene oftest motivert med en konvensjonell kjennskap. 92 Konklusjon I denne oppgaven har vi drøftet kroppsidiomer for å bevise hva slags forskjeller og likheter finnes mellom norsk og tsjekkisk kultur og på hvilken måte de kommer til utslag i språket. Vi har delt idiomer inn i tre motivasjonskategorier – motivasjon med metafor, metonymi eller konvensjonell kjennskap. Nå skal vi se nærmere på hvilken kategori er mest representert i begge språkene. La oss begynne med metaforen. Det viste seg at idiomer motivert med konseptuelle metaforer ikke er representert veldig mye i korpuset. Metaforer som opptrer mest er CONTAINER og CONDUIT. Container-metaforen ble bevist i uttrykk med baserod hodet, øyet, halsen, munnen, hjertet eller skinn. Conduit-metaforen henger nært med container sammen fordi entiteter for å fylle container mottar man nemlig ved hjelp av conduit-metaforen. Jeg fant også andre metaforer knyttet til hodet og hjertet og disse er HEAD IS TOP og HEART IS CENTRE. Selv om vi ikke registrer mange metaforer hvor en kroppsdel er metaforisk oppfattet, finnes det mange konseptuelle metaforer som henger med romorientering (GOOD IS UP) eller fysiologiske reaksjoner (ANGER IS HOT) sammen. Disse metaforene opptrer i språket mer enn de nevnt ovenfor. Vi må ikke se bort fra at flere metonymier kan uttrykkes også ved hjelp av konseptuelle metaforer. La oss se på dette eksemplet: metonymisk sett står øyet for kjennskap og forståelse, men metaforisk kan dette uttrykkes som TO KNOW IS TO SEE. På begynnelsen så det ut slik at konseptuelle metaforer knyttet til kroppsdeler er bare CONTAINER og CONDUIT. Men tar vi i betraktning også orienteringsmetaforer og ontologiske metaforer nevnt ovenfor, tyder det til at metaforer er representert i språket mye mer. Men stadig skjer det ikke så ofte som motivasjonen med metonymier. Metonymisk motivasjon viste seg nesten i alle baseordene. Det er den tallrikeste gruppen i vårt korpus. Metonymien ORGAN STÅR FOR SIN FUNKSJON opptrer mest i språket. I mange tilfeller har en organ flere funksjoner som f. eks. en munn, den står for både å spise og å snakke. Men også situasjonen der organ står for menneske som en del for helhet er representert godt. Gruppe ”konvensjonell kjennskap” varieres sannsynligvis mest i korpuset. Der regner vi kulturelle og historiske påvirkninger, litterære tekster eller det som rett og slett bare ”finnes” og ikke kan plasseres til metaforisk eller metonymisk motivasjon. Jeg bestemte meg å ta gester med også selv om de delvis er motivert metonymisk. La oss behandle kort hver del av denne gruppen. 93 Når det gjelder kulturelle og historiske påvirkninger, er det vanskelig å oppsummere det til en generell påstand. Derfor anføre jeg bare et par uttrykk som var av stor interesse for meg. Disse er n. ta skjeen i en annen hånd, tsj. mít máslo na hlavě, tsj. pro korunu si nechat koleno vrtat eller n. hælene i taket. Når det dreier seg om kulturarv fra gamle tider, bevarer både norsk og tsjekkisk antikke, hedenske og bibelske uttrykk (norsk i større grad både bibelske og hedenske). Som bekreftet av nordmenn, har mange av tsjekkiske gesteidiomer ikke parallelle-uttrykk på norsk fordi disse gestene rett og slett ikke finnes i norsk kultur. Dette gjelder f. eks. tsjekkisk uttrykk tsj.plácnout se přes pusu. La oss se nærmere på leksikalsk realisasjon av idiomer også. Det finnes mange tilfeller der to norske leksemer svarer idiomatisk til ett tsjekkisk eller omvendt. Disse er f. eks. n. bein og fot til tsj. noha eller n. hud og skinn til tsj. kůže (for tsj. tělo registrer vi til og med tre leksemer). Baseord som opptrer oftest i uttrykk er hodet, øyet, hånden og hjertet. Synonymer fungerer i de fleste tilfellene i samme uttrykk som det vanlige baseordet. Men jeg fant noen unntak for baseord n. nebb, tsj. držka, huba, zobák. Ikke minst må vi se på ”falske venner”. Slik kaller vi uttrykk som ser leksikalsk identisk ut, men har en annen betydning i hvert språk. Uttrykk n. å knuse noens hjerte og tsj. zlomit někomu srdce framkaller det sammen mentale bildet. Med idiomene n. hjerteknuser og tsj. lamač srdcí er det tvert imot. Betydning av det tsjekkiske uttrykket henger sammen med idiomet ovenfor, dvs. lamač srdcí er en attraktiv, sjarmerende mann som har et rikt kjærlighetsliv. Hjerteknuser brukes også om en vakker, sjarmerende person, men oftest om barn. Et annet uttrykk i denne kategorien er n. ha noen på nakken som kan oversettes til tsjekkisk som tsj. mít na háku, dvs. ikke være vennlig mot noen. Det tsjekkiske uttrykket tsj. mít něco na krku må overføres til norsk som n. være opptatt med noe. Et annet par høres slik ut: n. gjøre store øyne som tegn på forbauselse (kan oversettes til norsk som tsj. mít oči navrch hlavy) og tsj. mít velké oči som tegn for overdrivelse. Ikke minst nevner vi uttrykk n. ha lange fingrer og tsj. mít dlouhé prsty. Det norske uttrykket betyr å være tyvaktig, mens det tsjekkiske viser til at man har innflytelse noen steder. Til slutt kan vi konkludere med påstand at på den ene siden finnes det generelle metaforer som er lett å gjenkjenne i begge språkene. Selv om leksikalsk utforming ikke er alltid identisk, kan man finne ut at konseptuelle metaforer bak idiomer er like både på tsjekkisk og norsk. På den andre siden opptrer motivasjon med spesifikk kulturell og konvensjonell kjennskap. Man kan ikke se bort fra at begge landene har forskjellige geografiske betingelser som lå grunnlaget til hvilken retning folk har orientert seg i. Til 94 tross for at det finnes en rekke typiske uttrykk bare på norsk eller på tsjekkisk, viser idiomer i denne kategorien ikke så store forskjeller. De fleste idiomene hører til den metonymiske kategorien. Årsaken til dette kan være at kroppsfunksjoner er like både i Tsjekkia og Norge. Det viste seg at kroppen brukes på samme måte i begge kulturene for å betegne menneske, liv eller mål. Skjønt det forekommer noen leksikalske forskjeller i utforming av enkelte metonymier, viser denne kategorien også en stor ekvivalens. Når det gjelder antall idiomer i enkelte kategoriene, står konseptuelle metaforene bakerst. Men stiller vi oss spørmål om ekvivalens mellom norsk og tsjekkisk i typer av motivasjon, er det omvendt. Der er metafor-kategorien i spissen fordi nesten alle metaforer nevnt i denne oppgaven har ekvivalenter i både norsk og tsjekkisk språk. Når det dreier seg om metonymier, er ekvivalensprosenten mindre. Selv om det var noen ganger vanskelig å finne ekvivalenter til tsjekkiske idiomer på norsk og i noen tilfeller også omvendt, har jeg fått inntrykk av at å analysere idiomer kan være ofte morsomt. For meg selv var arbeid på oppgaven veldig berikende, hovedsakelig i forhold til ordforrådet. Men det er bare kroppsidiomer som jeg har drøftet ovenfor og derfor må følgende analyser ta sikte på andre regioner som dyre- eller planteområdet. Der kan man finne interessante paralleller mellom tsjekkisk og norsk også, sannsynligvis mer avhengige av geografiske betingelser. 95 Litteratur Primærlitteratur: BERG, Arngeir, JORFALD, Øivins S. Ugler i mosen og 198 norske uttrykk som må reddes. 1. utg. Oslo: Pantagruel, 2009. 133 s. BERULFSEN, Bjarne, GUNDERSEN, Dag. Fremmedord og synonymer blå ordbok. 5. utg. Oslo: Kunnskapsforlaget, 2001. 363 s. ČERMÁK, František. Slovník české frazeologie a idiomatiky: Výrazy slovesné. 2. utg. Praha: Leda, 2009, 1247 s. ČERMÁK, František. Slovník české frazeologie a idiomatiky: Výrazy neslovesné. 2. utg. Praha: Leda, 2009, 547 s. ERICHSEN, Gerda Moter. 500 uttrykk og vendinger på norsk, engelsk, tysk og fransk. 1. utg. Oslo: Kunnskapsforlaget, 1993. 160 s. MRHAČOVÁ, Eva. Názvy částí lidského těla v české frazeologii a idiomatice: (tematický frazeologický slovník II). 1. utg. Ostrava: Ostravská univerzita, 2000. 201 s. SMEMO, Dag Kjær. Bibelord i dagligtale. 2. utg. Oslo: Det norske bibelselskap, 2003. 286 s. VANNEBO, Kjell Ivar. Et Columbi egg og andre uttrykk. 1. utg. Oslo: Cappelen Damm, 2009. 172 s. VANNEBO, Kjell Ivar. Katta i sekken og andre uttrykk. 1. utg. Oslo: Cappelen, 2006. 239 s. VRBOVÁ, Jarka. Praktický slovník norsko-český, česko-norský: [s novými výrazy]. Vyd. 1. Voznice: Leda, 2005. 791 s. Bokmålsordboka. Språkrådet [online] Nedlastet 10.2.2013 fra: http://www.nob- ordbok.uio.no/perl/ordbok.cgi?OPP=&bokmaal=+&ordbok=bokmaal Český národní korpus - SYN. Ústav Českého národního korpusu FF UK, Praha. [online] Nedlastet 10.4.2013 fra: <http://www.korpus.cz>. Oslo-korpuset. Universitetet i Oslo. [online] Nedlastet 10.4.2013 fra: http://www.tekstlab.uio.no/norsk/bokmaal/index.html Norsk aviskorpus. Universitetet i Bergen. [online] Nedlastet 10.4.2013 fra: http://avis.uib.no/ Sekundær litteratur 96 BACHTIN, Michail Michajlovič. François Rabelais a lidová kultura středověku a renesance. 1. utg. Praha: Odeon, 1975. 406 s. BERGENHOLTZ, Henning (et al.). Nordisk leksikografisk ordbok. Oslo: Universitetsforlaget, 1997. 348 s. BERKOV, Valerij. Norsk ordlære. 1. utg. Oslo: Universitetsforlaget, 1997. 223 s. BLOCH, Marc. Les rois thaumaturges: étude sur le caractère surnaturel attribué a la puissance royale particulièrement en France et en Angleterre. 1. utg. Strasbourg : [s.n.], 1924. 542 s. BURKE, Peter. Co je kulturní historie?. 1. utg. Praha: Dokořán, 2011. 217 s. CIENKI, Alan (ed.). Metaphor and Gesture. 1. utg. Amsterdam: John Benjamins Publishing Company, 2008. 316 s. ČEJKA, Mirek. Úvod do studia jazyka (pro bohemisty). 1. utg. Brno: Masarykova univerzita, 1996. 81 s. ČERMÁK, František. Lexikon a sémantika. 1. utg. Praha: NLN, Nakladatelství Lidové noviny, 2010. 357 s. ČERMÁK, František. Frazeologie a idiomatika česká a obecná. 1. utg. Praha: Karolinum, 2007. 718 s. ČERMÁK, František. Jazyk a jazykověda: přehled. 1. utg. Praha: Pražská imaginace, 1994. 251 s. ČERNÝ, Miroslav. Homo loquens: vybrané kapitoly z lingvistické antropologie. 1. utg. Ostrava: Ostravská univerzita, Filozofická fakulta, 2009. 115 s. ČINÁTLOVÁ, Blanka. Příběh těla. 1. utg. Příbram: Pistorius & Olšanská, 2009. 224 s. DOBROVOĽSKIJ, Dmitrij, PIIRAINEN, Elisabeth. Zur Theorie der Phareseologie: Kognitive und kulturelle Aspekte. 1. utg. Tübingen: Stauffenburg, c2009. 211 s. DOBROVOĽSKIJ, Dmitrij. Idiom Dictionaries. In Encyclopedia of Language and Linguistics. Brown, Keith (red.). 2. utg. Paris: Elsevier, 2006. GLUCKSBERG, Sam. Understanding figurative language: from metaphors to idioms. 1. utg. Oxford: Oxford University Press, c2001. 134 s. GLÄSER, Rosemarie. The Stylistic Potential of Phraseological Units in the Light of Genre Analysis. In Phraseology: Theory, Analysis, and Applications. Cowie, A. P. (red.). Oxford: Clarendon Press, 1998. 258 s. GRAMBO, Ronald. I liv og død: dråper av blodets historie. 1. utg. Oslo: Huitfeldt, 1994. 219 s. 97 HØYSTAD, Ole Martin. Hjertets kulturhistorie: frå antikken til vår tid. 1. utg. Oslo: Spartacus, 2003. 202 s. KOPEČNÝ, František. Základní všeslovanská slovní zásoba. 1. utg. Praha: Academia, 1981. 483 s. KÖVECSES, Zoltán. Metaphor: A Pratical Introduction. 1. utg. Oxford: Oxford University Press, c2002. 302 s. KOZAK-OPSAHL, Katarzyna. Polish idioms and their equivalents in Norwegian : a cross-linguistic analysis. 1. utg. Oslo: University of Oslo, Faculty of Humanities, 2010. 246 s. LAKOFF, George, JOHNSON, Mark. Metaphors we live by. 1. utg. Chicago: University of Chicago Press, c1980. 242 s. LE GOFF, Jacques. Kultura středověké Evropy. 2. utg. Praha: Vyšehrad, 2005. 702 s. LE GOFF, Jacques, TRUONG, Nicolas. Tělo ve středověké kultuře. 1. utg. Praha: Vyšehrad, 2006. 155 s. LEMNITZER, Lothar, ZINSMEISTER, Heike. Korpuslinguistik: eine Einführung. 2. utg. Tübingen: Narr, 2010. 213 s. MCENERY, Tony, WILSON, Andrew. Corpus linguistics: an introduction. 2. utg. Edinburgh: Edinburgh University Press, 2010. 235 s. MCNEILL, David. Hand and mind: what gestures reveal about thought. 1. utg. Chicago: University of Chicago Press, 1995. 416 s. MOON, Rosamund (ed.). Words, grammar, text: revisiting the work of John Sinclair. Amsterdam: John Benjamins Publishing Company, c2009. 124 s. OTNES, Hildegunn, AAMOTSBAKKEN, Bente. Tekst i tid og rom: Norsk språkhistorie. 3.utg. Oslo: Det Norske Samlaget, 2006. 277 s. PETRŮ, Eduard. Úvod do studia literární vědy. 1. utg. Olomouc: Rubico, 2000. 187 s. RENFREW, Colin. Den indoeuropeiske gåte: arkeologi og språk. 1. utg. Oslo: Pax, 1992. 311 s. RUE, Anders Kvåle. Skjegg: en kulturhistorie. 1. utg. Oslo: Schibsted, 2003. 79 s. SALZMANN, Zdeněk. Jazyk, kultura a společnost: úvod do lingvistické antropologie. 1. utg. Praha: Ústav pro etnografii a folkloristiku AV ČR, 1997. 211 s. SCHMITT, Jean-Claude. Svět středověkých gest. 1. utg. Praha: Vyšehrad, 2004. 340 s. SHARIFIAN, Farzad (ed.). Culture, body, and language: conceptualizations of internal body organs across cultures and languages. 1. utg. Berlin: Mouton de Gruyter, c2008. 431 s. 98 SIAHAAN, Poppy. Did he break your hearth or your liver? A contrastive study on metaphorical concepts from the source domain ORGAN in English and Indonesian. In Culture, body, and language: conceptualizations of internal body organs across cultures and languages. Sharifian, Farzad (ed.). 1. utg. Berlin: Mouton de Gruyter, c2008. 431 s. SKALIČKA, Vladimír. Vladimír Skalička: souborné dílo. František Čermák (ed.). 1. utg. Praha: Karolinum, 2004. s. 471-919. ŠULC, Michal. Korpusová lingvistika: první vstup. 1. utg. Praha: Karolinum, 1999. 94 s. TORP, Arne, VIKØR, Lars S. Hovuddrag i norsk språkhistorie. 2. utg. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1996. 335 s. VEČERKA, Radoslav. Staroslověnština v kontextu slovanských jazyků. 1. utg. Olomouc: Univerzita Palackého v Olomouci, 2006. 273 s. WOLF, Josef. Člověk a jeho svět: úvod do studia antropologických věd, základní antropologické otázky, kulturní a sociální antropologie: humanologie. 1. vyd. Praha: Karolinum, 1993, 313 s. Internetkilder: ANDERSEN, Gisle. Korpuslingvistikk. Store norske leksikon [online] Nedlastet 10.4.2013 fra: http://snl.no/korpuslingvistikk ČERMÁK, František, KOCEK, Jan. Co je korpus? Český národní korpus [online] Nedlastet 10.4.2013 fra: http://ucnk.ff.cuni.cz/co_je_korpus.php SCHACKT, Jon. Antropologi. Store norske leksikon [online] Nedlastet 12.4.2013 fra: http://snl.no/antropologi SCHACKT, Jon. Kultur. Store norske leksikon [online] Nedlastet 12.4.2013 fra: http://snl.no/kultur SCHACKT, Jon, SIVERTS, Henning. Kulturantropologi. Store norske leksikon [online] Nedlastet 2.4.2013 fra: http://snl.no/kulturantropologi STOVNER, Ina Louise. Kulturhistorie. Store norske leksikon [online] Nedlastet 12.4.2013 fra: http://snl.no/kulturhistorie VIKØR, Lars S. Norsk. Store norske leksikon [online] Nedlastet 10.4.2013 fra: http://snl.no/norsk Annales-skolen. Store norske leksikon [online] Nedlastet 10.4.2013 fra: http://snl.no/annales-skolen Bibelen 2011. Bibel. no [online] Nedlastet 10.4.2013 fra: http://www.bibel.no/Nettbibelen/Bibeltekstene 99 Český národní korpus. Filozofická fakulta Univerzity Karlovy [online] Nedlastet 10.4.2013 fra: http://ucnk.ff.cuni.cz/struktura.php Čeština po síti - Lexikologie. Ostravská univerzita [online] Nedlastet 19.3.2013 fra: http://www.osu.cz/fpd/kcd/dokumenty/cestinapositi/lexikologie.htm#Slo%C5%BEen%C3 %AD%20slovn%C3%AD%20z%C3%A1soby ENPC. Universitetet i Bergen. [online] Nedlastet 10.4.2013 fra: http://khnt.hit.uib.no/enpc/ Intercorp. Filozofická fakulta Univerzity Karlovy [online] Nedlastet 10.4.2013 fra: http://www.korpus.cz/intercorp/?req=page:info&lang=cs Metonymie. Wikipedie [online] Nedlastet 10.3.2013 fra: http://cs.wikipedia.org/wiki/Metonymie Om aviskorpuset. Universitetet i Bergen. [online] Nedlastet 10.4.2013 fra: http://avis.uib.no/om-aviskorpuset Ordbogen over faste vendinger. Ordbog.com [online] Nedlastet 12.3.2013 fra: http://www.ordbogen.com/opslag.php?dict=fvdd Oslo-korpuset. Universitetet i Oslo. [online] Nedlastet 10.4.2013 fra: 10.4.2013 fra: http://www.tekstlab.uio.no/norsk/bokmaal/index.html Talesøk. Universitetet i Bergen. [online] Nedlastet http://helmer.aksis.uib.no/talekorpus/Hovedside.htm 100 Resumé Tématem této práce jsou somatické idiomy v norském a českém jazyce. Obecná definice idiomu říká, že je to takový výraz, jehož celkový význam nelze odvodit z jeho jednotlivých částí. Idiom se tedy z hlediska sémantického i syntaktického poněkud vymyká z obvyklých jazykových pravidel. Idiomy ovšem nejsou jen objektem studia pro lingvisty, rovněž etnologové bádají v této oblasti. Idiomatické výrazy v sobě často uchovávají kulturní a společenské vlivy, stejně jako lidovou moudrost a staré zvyky. Cílem práce je odhalit rozdíly, nebo naopak styčné body mezi norskou a českou kulturou na podkladu somatických idiomů. Somatické idiomy jsou takové idiomy, které obsahují jako bázové slovo název některé části lidského těla. Na základě frazeologických slovníků, příruček a korpusů byl pro tuto práci vytvořen korpus čítající přes 1600 frazeologických jednotek. Korpus, včetně seznamu bázových slov, je možné najít na přiloženém CD, které je nedílnou součástí této práce. Samotná analýza korpusu se opírá především o teorii konceptuálních metafor a kognitivní lingvistiku. Lakoff a Johnson, autoři teorie konceptuálních metafor, tvrdí, že naše myšlení je v podstatě metaforické, a proto vytváříme metafory také v řeči. Jak vyplývá z diskuze v teoretické části této práce, může být motivace idiomů trojího druhu – metaforou, metonymií nebo konvencí. Našim úkolem je analyzovat korpus somatických idiomů tak, abychom odhalili motivaci, která se za těmito výrazy skrývá. V první řadě si klademe otázku, zda opravdu metaforická motivace idiomů převažuje. Analýza ukázala, že co se kvantity týče, registrujeme nejvíce idiomů motivovaných metonymicky, pak konvencí a metaforická motivace se nachází až na posledním místě. Pokud jde však o ekvivalenci mezi jednotlivými metaforami, metonymiemi a zastoupením v jazyce, pak se metafora dostává na první místo. Motivace metaforou byla až na výjimky prokázána téměř ve všech případech stejně v norštině i v češtině, ačkoliv lexikální provedení mohlo být jiné. Naopak metonymická realizace proběhla v některých situacích jen v jednom, nebo druhém jazyce. Motivace konvencí ukázala největší rozdílnost, protože se do ní promítají různé kulturní a geografické vlivy. Práce je členěna na dvě hlavní části. V první, teoretické části se zabýváme teoretickou diskuzí nad definicí idiomu. Rovněž podáváme přehled o teorii konceptuálních metafor a stanovujeme kategorie pro analýzu. Vzhledem k tomu, že při sestavování korpusu byly využity různé slovníky a elektronické korpusy, věnujeme se i jim. Druhá část se týká samotné analýzy somatických idiomů. Analýza je rozdělena na pět částí dle tematických celků – hlava, trup, ruka, noha a ostatní části těla. 101
© Copyright 2024