1. No category

NY KIRKEORDNING FOR DEN NORSKE KIRKE
– INNSPILL TIL NY ORGANISERING AV KIRKEN MED SÆRLIG
BLIKK PÅ DIAKONIEN OG DIAKONEN
Mars 2012
2
Sammendrag
Det Norske Diakonforbund tar i dette dokumentet utgangspunkt i to saker knyttet til
diakontjenesten i Den norske kirke, Bispemøtesak BM03/10, og Kirkemøtesak KM 09/11.
Kirkemøtet konkluderte med at diakontjenesten er ”en nødvendig tjeneste innenfor
rammen av fellesskapet av tjenester i Den norske kirke” (Kirkemøtet 2011b:3). og at
diakonien i større grad er blitt løftet fram, ikke bare som en konsekvens av evangeliets
forkynnelse, men som en integrert del av kirkens evangelieformidling. Den norske
kirkes diakoniforståelse bærer preg av dette. Som det står i diakonidefinisjonen: Diakoni
er ”evangeliet i handling” (Kirkerådet2008:7). Dette bør også få følger for hvordan Den
Norske Kirke tenker om seg selv som kirke og ny kirkeordning.
Det Norske Diakonforbund vil i dette dokumentet argumentere for følgende:
1. I arbeidet med ny kirkeordning bør forståelsen av hva det vil si å være kirke gi føringer for
organisasjon og struktur. Kirkens uttrykte selvforståelse og vilje til diakoni må derfor lede til
at kirkens organiserte diakoni sikres og prioriteres.
2. Kanskje bør samvirkemodellen mellom embete og råd omfatte alle vigslede stillinger i kirken?
Ettersom diakontjenesten er en ”selvstendig” tjeneste, med særskilt kompetanse forskjellig
fra prestetjenesten, er det naturlig at diakonen har selvstendig representasjon i kirkens
overordnede styringsorgan, jfr. sakkyndighetsprinsippet.
3. De økonomiske rammene for Den norske kirke må sikres forutsigbarhet.
Dokumentet er i hovedsak skrevet av diakon Grete Karen Framgarden og komplettert
av sentralstyret i Det Norske Diakonforbund.
3
Diakoniens rolle i kirkeforståelsen
Hva vil det si å være evangelisk- luthersk kirke i vår tid? Spørsmålet tas opp i behandlingen av
Kirkemøtets sak 12/11. Det sies innledningsvis, i merknadene til vedtak, at forståelsen av hva det vil
si å være evangelisk-luthersk kirke i økumenisk kontekst ”skal gi føringer for arbeidet med ny
kirkeordning” (Kirkemøtet 2011a:1 ). Det handler om kirkens selvforståelse og identitet i møte med
religions – og kirkepolitiske ordninger. Kirkemøtet 2011 viser til materiell og utredninger som
tidligere er utarbeidet i tilknytning til tema og ønsker videre refleksjon velkommen. Pr desember
2011 er man kommet dit at Kirkerådet har gjort vedtak om at det skal utredes tre alternativer, i
kortform; - fellesråd, prosti og bispedømmemodellen. Det er i dette verdt å merke seg at Den norske
kirke omfatte omlag 8000 ansatte, fordelt på rundt 6000 årsverk, og det dreier seg om 1267
sokn/menigheter innenfor 430 fellesråd, 104 prostier og 11 bispedømmer. Det er laget flere
utredninger om Kirkeordningen; - fra en arbeidsgruppe for Kirkerådet, Presteforeningen og KA. I
tillegg foreligger en utredning fra 2007, FOA, Fremtidig organisering av arbeidsgiveransvaret i Den
norske kirke.
I dette dokumentet vil vi særlig legge vekt på diakoniens rolle i kirkeforståelsen. Hvordan
denne har vært forstått og tolket i relasjon til kirkens lære og ordninger har gjennom tidene vært
gjenstand for diskusjon. Det er likevel grunnlag for å hevde at diakonien har vært en viktig del av
kirkens oppdrag, ”en del av kirkens vesen gjennom hele dens historie” (Kirkerådet 2008:11).
Religionssosiologen Rodney Stark har analysert tall som viser at kirken hadde en enorm vekst de
første århundrene etter sin opprinnelse. Antallet kristne økte med 40% hvert tiår og passerte en
million i løpet av 200-tallet. En av de viktigste årsakene til dette, i følge Stark, var kirkens ubetingede
omsorg for fattige og utstøtte. Det radikale og inkluderende engasjementet var begrunnet i
forkynnelsen av alle menneskers likeverd og i det liv som sprang ut av frelsen i Jesus Kristus. Slik
vakte kirken oppsikt og vant tilslutning (Stark 1997, etter Nordstokke 2011a:67).
Diakoniens betydning understrekes også i Den norske kirke. I merknadene til Kirkemøtets
vedtak knyttet til saken Diakonal tjeneste i Den norske kirke i 2004, sies det følgende: ”Vår egen tid
etterspør det troverdige ord. Kirken utfordres dermed til å gi et helhetlig vitnesbyrd om Kristi
evangelium. Slik får diakontjenesten en særlig aktualitet i dagens kirkesituasjon” (Kirkemøtet
2004a:1). En studie utført i svensk kontekst bekrefter dette. Jan Bromanders undersøkelse blant
medlemmer i Den svenske kirke viser at mange har opprettholdt sitt medlemskap nettopp på grunn
av sin tilslutning til kirkens diakonale engasjement (Nordstokke 2011b: 166). Diakoni er en del av
kirkens vesen, og kirken kan i tråd med sin sendelse og identitet ikke være uten diakoni. Samtidig
viser studiene at kirkens diakonale satsning også har betydning for medlemsmassen. Diakoni bidrar
til å gjøre kirken troverdig. Følgende ord av Gunnar Stålsett er fremdeles verd å merke seg:
4
Veien til en nådig Gud går for mange i vår tid gjennom møtet med en nådig kirke. I mange
menigheter er det diakonien som fører nye til gudstjenestefellesskapet. Kirken som Kristi
kropp er ikke bare ord, men handlinger og tegn for å nå fram med et bilde av Jesu kjærlighet
som kan forløse mennesker i vår tid og sette dem fri. Det tapte fellesskap (koinonia,
communio) i vår tid gjenvinnes ikke bare med evangeliets ord om fellesskap, men med
fellesskap-etablerende handlinger. Diakonien er kirkens viktigste kommunikasjon i en tid
hvor mennesker lett opplever at de overkjøres med ord” (Stålsett 2004).
Den norske kirke står i en sammenheng med kristne kirkesamfunn verden over. Hvordan de
ulike kirkesamfunnene definerer diakoni er ulikt, men det er likevel grunnlag for å hevde at
diakoniens handling er teologisk begrunnet og av karitativ art. I Diakoni i kontekst, som ble utgitt av
Det Lutherske Verdensforbund i 2009, oppgis diakoni å være ”et teologisk begrep som viser til
kjernen i kirkens identitet og oppdrag” (Nordstokke 2010:8). Videre defineres diakoni som ”et kall til
handling som svar på menneskelig lidelse og urettferdighet, og som omsorg for skaperverket”
(op.cit:8). Dokumentet bygger på den økumeniske refleksjon om hva kirken er, og skal være. Ut fra
forståelsen av kirken som ”communio” eller ”koinonia”, fastholdes det at kirkens fellesskap
synliggjøres gjennom de tre hoveduttrykkene: forkynnelse, gudstjenestefeiring og diakoni (op.cit:29).
Det er ikke noe hierarki mellom disse tre dimensjonene, de henger sammen på en slik måte at de er
gjensidig er betinget av hverandre, som uttrykk for kirkens felleskap og oppdrag.
Den norske kirke har de siste ti årene utviklet en forståelse av diakoni som langt på vei er i
tråd med dette. Høsten 2004 vedtok Kirkemøtet enstemmig en uttalelse om Den norske kirkes
identitet og oppdrag, som følge av en henvendelse fra Stat-kirke-utvalget, også kalt Gjønnes utvalget
(Nordstokke 2011b:153). Uttalelsen fra Kirkemøtet fulgte i sin helhet som vedlegg i utvalgets rapport
Staten og Den norske kirke (NOU2006). Her fremheves det at ”Den norske kirke er en del av den
verdensomspennende kristne kirke, som har sitt grunnlag i Jesu liv, død og oppstandelse”(Kirkemøtet
2004b:2/NOU2006). Videre presiserer Den norske kirke sin identitet og selvforståelse gjennom
følgende: ”Den norske kirke skal være en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke”
(op.cit.). Her viser begrepet ”tjenende” til kirkens diakonale anliggende. Dette utdypes i dokumentet
på følgende måte:
Den norske kirke er kalt av Gud til å stå på de svakes og utstøttes side, påpeke urett, lindre og
overvinne nød. Den norske kirke skal være en tjenende kirke, et diakonalt fellesskap der
mennesker gir omsorg og finner omsorg. Kirken utfordres og utfordrer til forvaltertjeneste i
en verden der livsmiljø og ressurser er truet, til kamp for rettferdighet der kløften mellom
rike og fattige øker, og til handling for fred der mennesker lever med urett og krig (op.cit/
Kirkemøtet 2004b:2).
Plan for diakoni i Den norske kirke ble vedtatt av Kirkemøtet tre år senere (i 2007). Her gjenfinnes
elementene fra Kirkemøtets tidligere uttalelse. I vedtaket knyttet til ny diakoniplan heter det at
”Diakonien er eit hovedaspekt ved kyrkja sitt oppdrag og må gjennomsyre heile kyrkja sitt liv”
5
(Kirkemøtet 2007:1) og videre: ”Sokneråda må sjå på planen som verkemiddel i høve til den visjonen
kyrkja har om å vere ei tenande folkekyrkje” (op.cit:2).
Definisjonen som vedtas ved Plan for diakoni i 2007, viser at det er skjedd en utvikling i Den
norske kirkes diakoniforståelse i forhold til foregående plan som ble vedtatt i 1988. Nåværende
definisjon er som følger: ”Diakoni er kirkens omsorgstjeneste. Den er evangeliet i handling og
uttrykkes gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern av skaperverket og kamp for
rettferdighet” (Kirkerådet 2008:7). Vekten er ikke bare lagt på tjenestens substansielle innhold, den
er også tydelig i dens forankring og utgangspunkt. Slik diakoniforståelsen her kommer til uttrykk, har
diakonien både et kristologisk og ekklesiologisk utgangspunkt (Nordstokke 2011b:154). Den er
forankret i Kristus og er evangeliet i handling. Samtidig er den en integrert del av kirkens oppdrag.
Ved Jesus ble noe av Guds rike synlig for oss mennesker i dag. Omsorgen for mennesker som
lider, er utstøtt og rammet av urettferdighet er en del av Jesu messianske oppdrag. Dimensjonen er
også tydelig i Jesu sendelse av disiplene (Matt 10,7-8 og Joh. 20, 21). Som Jesus brakte Guds rike nær,
helhetlig formidlet gjennom tilstedeværelse, forkynnelse og handling skal kirken viderebringe
evangeliet på samme måte, i handling og i ord. Dette gjenspeiles også i Den norske kirkes
overordnede visjonsdokument. Diakoni angis som et av kirkens tydeligste satsningsområder for
perioden 2009-2014. Den norske kirke vil være en ”tjenende” kirke. Det er en del av dens uttrykte
selvforståelse, identitet og visjon (Kirkemøtet 2008).
Diakontjenesten i Den norske kirke
Oppdraget om å forkynne evangeliet, ved ord og ved handling, er ikke forbeholdt de enkelte
tjenestekategorier av ansatte i kirken. Oppdraget er gitt kirken som helhet. Det er i tråd med den
lutherske kallstanken at ingen tjeneste er mer verdifull enn andre. Ved dåpen er vi alle kalt til å være
i Guds tjeneste. Det er forskjell i oppgaver og i kall, men ikke i tjenestens verdi (Dietrich 2011: 105).
De vigslede tjenester i kirken er begrunnet i dette felles oppdrag. På samme måte som det
spesielle prestedømmet er grunnlagt på alle troendes allmenne prestedømme, er den særskilte
diakonitjeneste grunnlagt på alle troendes allmenne diakonat (Moltmann 1984, etter Dietrich
2011:106). Det er ingen ny organisering eller tankegang. Den første kristne kirke kjennetegnes
nettopp ved at det var en organisk, ikke hierarkisk størrelse. Samtidig var det nødvendig å ha en viss
ledelsesstruktur, og man valgte ut noen i fellesskapet og innsatte disse i kirkens særskilte oppgaver. I
de paulinske menighetene var dette biskop og diakon, mens presbyterne hadde utgangspunkt i det
jødisk-kristne miljø. I 110 e. Kr. var en treleddet embetsstruktur vanlig de fleste menighetene.
Den norske kirke i dag kan beskrives å ha en todelt styringsstruktur. Utredningen Kirkens
embete og råd fra 1989 la grunnlaget for en ”samvirkemodell” i beslutningsmyndighet. Dette er tatt
inn i nåværende Kirkelov. De vigslede stillingene har en viss selvstendighet i utøvelsen av sine
6
oppgaver, samtidig som de ikke kan opptre uavhengig av de beslutninger som gjøres i menighetsråd.
I tråd med denne todelte styringsstrukturen har prestetjenesten fast plass i menighetsråd,
bispedømmeråd og Kirkemøtet. Diakontjenesten og de øvrige vigslede stillinger har ingen selvstendig
plassering her, men kan bli valgt inn i rollen som ”lek kirkelig tilsatt” i de to sistnevnte organ.
Kirkens struktur og organisering når det gjelder sentrale ansatte og tjenestedifferensiering
har de siste tiårene gjennomgått flere endringer. Fra en tid hvor presten var eneste teologisk
begrunnede fagstilling, vil en nå tenke at kirkens oppdrag utøves i ”rammen av fellesskapet av
tjenester i kirken” (Kirkemøtet b2011:3). Da saken Diakontjenesten i kirkens tjenestemønster
(KM09/11) var oppe til behandling i Kirkemøtet våren 2011, satte det et foreløpig punktum i en lang
debatt. Skulle diakontjenesten innlemmes i kirkens embete? Bispemøtet høsten 2010 – og det
påfølgende Kirkemøtet – valgte da en alternativ tilnærming til dette spørsmålet. En ønsket da å
nedtone embetsfokuset for å presisere likeverdet mellom de ulike tjenestene i kirkens felles liv og
oppdrag. Bispemøtet skriver: ”Felles for diakon- og prestetjeneste er at de begge er tjenester som
forutsetter vigsling. Teologisk sett er det ingen forskjell på de to former for vigsling, bortsett fra at
det vigsles til to ulike tjenester” (Bispemøtet 2010:10). Tidligere i utredningen hadde de uttalt
følgende:
”At tjenesten som diakon (og andre tjenester) ikke er omtalt i CA, betyr ikke at de mangler
teologisk begrunnelse… Kirkens konkrete tjenestemønster er heller ikke statisk, men noe
kirken til enhver tid må utforme under Åndens ledelse. Diakontjenesten i vår kirke står etter
Bispemøtets vurdering på et solid selvstendig teologisk grunnlag. Dette grunnlag gir diakonen
en tjenesteidentitet som er klart forskjellig fra prestens, selv om det kan foreligge betydelige
overlappinger begge veier hva konkrete arbeidsoppgaver angår” (Bispemøtet 2010:9).
Kirkemøtet fulgte opp Bispemøtets vurdering. I vedtaksteksten ble det slått fast at
diakontjenesten er ”en selvstendig og nødvendig tjeneste innenfor rammen av fellesskapet av
tjenester i kirken” (Kirkemøtet 2011b:3). Videre presiseres det at diakontjenesten hviler på
”selvstendig teologisk grunnlag” og primært er å forstå som en ”karitativ tjeneste”. Diakonen vigsles,
og det fremheves at vigsling i Den norske kirke alltid er knyttet til en spesifikk tjeneste. Om en går
over fra en tjenestetype til en annen, må man vigsles til den nye tjenesten (op.cit). De siste punktene
i vedtaket omhandler behovet for et økt antall diakonstillinger de kommende år. I vedtaket heter det
at ”KM har forventninger om en betydelig økning i antall stillinger”, og at ”på sikt må alle menigheter
enten ha diakonstilling eller tilgang på diakonal kompetanse” (op.cit:3-4).
Diakonens oppgaver, myndighetsforhold og rammer er utredet i Tjenesteordning og
kvalifikasjonskrav for diakoner (Kirkemøtet 2004c). Etter denne forskriften ble vedtatt er det kommet
ny Plan for diakoni i Den norske kirke, og det er naturlig at tjenesteordningen revideres i tråd med
denne og det vedtak som ble fattet av Kirkemøtet i 2011. Oppgaver og satsningsområder innen
diakonien har fått et noe mer proaktivt preg enn tidligere. Vern av skaperverket er et nytt element i
7
det diakonale satsningsområde, og kamp for rettferdighet poengteres tydeligere enn før. Forståelsen
av diakontjenesten har også utviklet seg i retning av å gi diakonene en større myndighet, ikke minst
ved å vektlegge diakonens lederansvar. Dette omtales for øvrig i gjeldende tjenesteordning.
”Diakonen leder menighetenes diakonitjeneste og har medansvar for å rekruttere, utruste og veilede
frivillige medarbeidere” (Kirkemøtet 2004c). Bispemøtet 2010 legger vekt på dette, og sier det slik:
”Diakonens særlige ansvar er et lederansvar som bl.a. utøves gjennom veiledning og inspirasjon”
(Bispemøtet 2010:7).
Organisering, struktur og arbeid med ny kirkeordning
Ved arbeidet mot ny kirkeordning har Kirkemøtet lagt noen hovedprinsipper og føringer til
grunn for utredningsarbeidet. Disse finnes i Kirkemøtets behandling av sak 8/07 Grunnlovsforankring,
kirkelov og kirkeordning for Den norske kirke. Her fastslås det at ”Den norske kirkes læregrunnlag
skal videreføres” og at kirken ”skal være en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen
folkekirke” (Kirkemøtet 2007b:5). Diakoni er et av flere områder som nevnes, og det fremheves at
dette er oppgaver som må løses lokalt. Den øvrige kirkelige struktur skal støtte opp om den lokale
organisering og oppgaveløsning og det presiseres at kirkeordningen må sikre at all kirkelig
prioritering tar utgangspunkt i den lokale menighetens behov (op.cit:6).
Ut fra et teologisk perspektiv er det ikke grunnlag for å argumentere for ett bestemt
tjenestemønster som er gyldig til alle tider. Det er likevel mulig å begrunne visse tjenester, med
utgangspunkt i at disse samsvarer med kirkens identitet, og bidrar til å realisere kirkens oppdrag i
verden (Bispemøtet 2010:7). I en vurdering av dagens situasjon mente biskopene, BM 03/10, at en
ordnet diakontjeneste i menighetene var av ”avgjørende betydning for Den norske kirke, … og at
denne bør styrkes i framtidige budsjetter og bemanningsplaner” (op.cit:7).
Kirken har flere stillinger som er nødvendige for daglig drift, og for kirkens vesen og væren i
verden. De vigslede står under biskopens tilsynsansvar. I debatten knyttet til ny kirkeordning har det
vært diskutert hvorvidt arbeidsgiveransvar og tilsynsansvar kan forvaltes av ulike instanser. Slik det i
dag er tilsynsansvar og arbeidsgiveransvar delt når det gjelder diakon, kateket og kantor, mens det
for prestenes del er integrert. Det Norske Diakonforbund støtter Presteforeningens standpunkt om
at det bør være en felles arbeidsgiver for alle de vigslete stillinger. I følge Presteforeningens forslag
bør tilsettings- og arbeidsgiveransvar for disse ligge i bispedømmeråd (Den norske kirkes
presteforening 2011: 14). En felles ordning, likt organisert, for samtlige vigslete tjenesteutøvere i Den
norske kirke vil gjøre det lettere å få til en helhetlig og mer funksjonell organisering av tjenester som
alle er begrunnet i kirkens oppdrag.
Et viktig prinsipp i arbeidet med ny kirkeordning er at ”kirkeordningen skal fastsette
strukturer og beslutningsprosedyrer som tjener til at Den norske kirke kan utføre sitt oppdrag”
8
(Kirkemøtet 07:6). Bakkevig-utvalget la høsten 2011 fram utredningen Kjent inventar i nytt hus, et
forslag til ny kirkeordning for Den norske kirke (Kirkerådet 2011). Dokumentet gir en omfattende
beskrivelse av mulig ny kirkeordningsmodell, skisser for endring og en styringsstruktur basert på
samvirke mellom embete og råd. Litt forenklet kan en si at utredningen har to tyngdepunkt: ”den
geistlige tjeneste, dens ansvar og myndighet – og – den demokratisk valgte rådsstruktur. Sammen
utgjør disse Den norske kirkes styringsstruktur og utredningen legger vekt på hvordan disse best
mulig kan virke sammen. Utredningen er blitt kritisert.
Fra Diakonforbundets side ser vi det nødvendig å påpeke at de vigslede stillinger, utover
prestetjenesten, knapt nevnes i dokumentet. Det tas heller ikke tilstrekkelig høyde for at kirkens
organisering er endret i løpet av de siste 30-40 år. Ikke bare ved en omfattende demokratisering av
kirken, som omtales i Hefte 2 (Kirkerådet 2011: 35), men også ved at kirkens tjenestetilbud er blitt
mer differensiert. Kirkens oppdrag utøves ikke lenger av presten alene. Flere stillingskategorier og
vigslede tjenester er kommet til, og oppgaver som tidligere ble ivaretatt av prestetjenesten utføres
nå også av andre ansatte.
I det herværende skriv vil vi særlig legge vekt på diakonens rolle. Vi vil samtidig påpeke at det
er flere stillingskategorier der det vil være behov for nærmere utredning i henhold til ny
kirkeordning. Med utgangspunkt i fagstillingene i kirkens organisasjon og ledelse har de vigslede
tjenester det til felles at de står i en særlig tilknytning til utøvelsen av kirkens oppdrag. Dette betyr
ikke at stillingsinnehaverne er alene om å ivareta dette oppdraget. I hver stilling ligger det et særlig
lederansvar for området som også innebærer samarbeid med menighetens lønnede og ulønnede
medarbeidere. Diakonens fremste oppgave er kanskje på dette plan: å sette menigheten i stand til å
utøve det diakonale oppdrag og bruke sin særlige kompetanse i rekruttering, planlegging og
opplæring, i samarbeid med menighetsråd og frivillige medarbeidere og i kontakt med offentlige og
frivillige instanser i kommune og nærmiljø
Det er et vesentlig poeng at kirkens organisasjon og strukturer skal tjene kirkens identitet og
oppdrag. Hvilke ledelsesmessige og organisatoriske forutsetninger må da imøteses for at kirken skal
være best mulig rustet i sin tjeneste? Bakkevig-utvalget gjengir i sin utredning fire
hovedbegrunnelser for embetets deltakelse i styringsorganene (Kirkerådet 2011:87). I dagens
kirkelige organisasjon kan flere av disse argumentene tale for at også andre vigslede stillinger enn
prestetjenesten innlemmes i kirkens overordnede styringsstruktur. Kirkemøtet 2011 slo fast at
diakontjenesten er en ”selvstendig” og ”nødvendig” tjeneste i kirken. Den kan ikke utledes av
prestetjenesten, men er sideordnet denne i utøvelsen av det felleskirkelige oppdrag. I faglig
kompetanse og oppgave representerer de vigslete stillinger ulik innsikt og sakkyndighet. Ettersom
diakoni fremstilles som en viktig del av kirkens identitet og oppdrag, vil det være naturlig at diakonal
9
kompetanse sikres i kirkens overordnede styringsorgan. Følgende argumenter oppsummerer hvorfor
diakontjenesten bør være representert i kirkens råd og utvalg:
Diakoni fremstilles som en svært viktig del av kirkens selvforståelse og identitet.
Sakkyndighetsprinsippet tilsier derfor at diakonifaglig kompetanse bør inngå i kirkens
overordnede styringsorgan. Ettersom diakontjenesten er en ”selvstendig” tjeneste, med
særskilt kompetanse forskjellig fra prestetjenesten, er det naturlig at diakonen har
selvstendig representasjon.
Samvirkemodellen mellom embete og råd bør omfatte alle vigslede stillinger i kirken.
Diakonen er leder av menighetens diakonale tjeneste, og skal bidra til at planer og
prioriteringer settes ut i livet. I menigheter hvor det er ansatt diakon vil det være en fordel
om diakonen tas med i drøfting av lokale strategier og saker som er av diakonalfaglig
karakter. Dette vil gi bedre forutsetninger for faglig funderte perspektiv, helhetlig tenkning
og sammenheng mellom kirkens styringsorgan og dens utøvende virksomhet.
Til sist - diakonens deltakelse i overordnede råd og utvalg må ikke forveksles med
ivaretakelse av arbeidstakerinteresser. Det handler om ivaretakelse av diakonifaglig
kompetanse i viktige beslutninger som omhandler kirkens identitet og oppdrag. Diakonal
representasjon i styrende råd og utvalg må derfor ikke være avhengig av antall ansatte
diakoner i Den norske kirke sett opp mot andre tjenestekategorier. Innlemmelsen i
avgjørende beslutningsorganer baseres altså ikke på ansatterepresentasjon, men på behovet
for faglig kunnskap og kjennskap til den utøvende virksomhet.
I forbindelse med at kirkelig styring skjer i et samvirke mellom embete og råd, kan det være
behov for at grenseoppgangene presiseres ytterligere. Menighetsrådets styringsrett begrenses noe
av at alle vigslede stillinger har en viss grad av selvstendighet i sin tjeneste. Ved revisjon av
tjenesteordningene bør det vurderes om dette i større grad skulle tydeliggjøres. Presteforeningen tar
opp dette i sitt dokument Ledelse i folkekirken. De skriver
Spørsmålet er om ikke fremtidige tjenesteordninger også for øvrige vigslete bør ta
høyde for en liknende sondring mellom de områder som ligger under
menighetsrådets myndighet, og de oppgaver som i større grad ligger under de
vigsletes selvstedige skjønn, men som til gjengjeld vil utformes innenfor rammen av
biskopens skjønn (Den norsk kirkes presteforening 2011:48)
Er diakonstillingen ”nødvendig” for Den norske kirke?
Bispemøtet 2010 og Kirkemøtet 2011 konkluderte med at diakontjenesten er ”en nødvendig
tjeneste innenfor rammen av fellesskapet av tjenester i Den norske kirke” (Kirkemøtet 2011b:3).
Vurderingen er gjort ut fra hva som er tjenlig i forhold til utøvelsen av kirkens samlede oppdrag.
10
Ingen menigheter må – strengt tatt – ha diakoner for å være diakonal. Utfordringen til tjeneste er gitt
kirken som helhet. Den er ikke avgrenset til en enkelt tjenestegruppe, og er ikke avhengig av om
kirken har tilsatt diakon eller ei. Kirken kan imidlertid ikke velge bort sin diakonale forpliktelse.
Fra det første århundre hører vi om at det ble valgt og innsatt i diakoner i menighetene. Det
finnes ikke en detaljert beskrivelse av deres oppgaver, men diakonen ble etter hvert å regne som
biskopens assistent, med ansvar for økonomi og organiseringen av hjelpen til de syke og fattige.
Diakonen spilte også en viktig rolle i arbeidet med å integrere nye kirkemedlemmer i kirkens liv
(Nordstokke 2011c:67).
Vil kirken fortsatt være kirke uten at evangeliet forkynnes også ved diakoni? Spørsmålet om
diakoniens nødvendighet i dette spørsmålet har vært diskutert. De senere årene har diakonien i
større grad blitt løft fram, ikke bare som en konsekvens av evangeliets forkynnelse, men som en
integrert del av kirkens evangelieformidling. Den norske kirkes diakoniforståelse bærer preg av dette.
Som det står i diakonidefinisjonen: Diakoni er ”evangeliet i handling” (Kirkerådet2008:7)
Forståelsen av diakoni som en integrert del av kirkens vesen kommer også til uttrykk i
dokumenter som synliggjør Den norske kirkes identitet og selvforståelse. Den norske kirke vil være
”en tjenende kirke”. I visjonsdokumentet utdypes dette som følger: ”ved å vise omsorg gjennom
nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, kamp for rettferdighet og vern av skaperverket”
(Kirkemøtet 2008:2). Behovet for en organisert diakontjeneste har blitt poengtert, både i Kirkemøtets
behandling av saken ”Diakontjenesten i kirkens tjenestestruktur” og i arbeidet knyttet til Plan for
diakoni.
Økonomi er imidlertid en vesentlig faktor når ord skal iverksettes i handling. Kirkemøtet 2011
har ”forventninger om en betydelig økning i antall stillinger gjennom tilførsel av statlige midler i
denne stortingsperioden” (Kirkemøtet 2011b: 3-4). Også i et lengre perspektiv er det behov for at
nye stillinger innen diakoni prioriteres, om Kirkemøtets mål om at alle menigheter på sikt enten skal
ha tilsatt diakon eller tilgang på diakonal kompetanse (op.cit:4).
Hvilken effekt har det for menighetene i dag å ha tilsatt diakon? I 2005 ferdigstilte Olav Helge
Angell og Anne Schanche Selbekk forskningsrapporten Kirke og helse. En kartlegging av diakonalt
helsearbeid innen Den norske kirke. Den landsomfattende undersøkelsen er tydelig på betydningen
av tilsatt diakon for utviklingen av menighetens organiserte diakoni. Angell og Selbekk skriver:
”Gjennom hele rapporten har det også vist seg at det å ha diakon både styrker menighetens
diakonale arbeid, i tillegg til at det styrker samarbeidsrelasjonene til det offentlige” (Angell og
Selbekk 2005:13).
I et samfunn som generelt preges av høye profesjonskrav er diakonens tverrfaglige
utdanningsbakgrunn gunstig i samarbeidet med offentlige instanser. Selv om det nå er åpnet for
alternative utdanningsveier, er den mest vanlige erfaringsbakgrunn for en diakoni en treårig
11
profesjonsutdannelse i bunn (helse og sosialfag, pedagogikk) og deretter påbygningsstudier i
kristendom og diakoni. Grunnutdanningen bidrar til å gi faglig troverdighet i diakonens
yrkesutøvelse, innad i menigheten og i samarbeid med andre aktører i lokalsamfunnet. I
Samhandlingsreformens tid er det ønsket mer fokus på helsefremmende tiltak i nærmiljøet. Det er
naturlig å tenke kirkens diakoni inn i dette. Flere samarbeidstiltak i skjæringspunktet kirke og
kommune er allerede etablert.1 Mister kirken sitt fokus ved å inngå i samarbeid med offentlige
aktører? Tvert i mot kan det gjøre kirken tydelig. Kirken blir tydelig på omsorg, engasjement og de
verdier kirken forfekter. Dette er med på å gjøre kirken aktuell for menneskers liv og hverdag og de
lokalsamfunn vi er en del av.
I arbeidet med ny kirkeordning skal forståelsen av hva det vil si å være kirke gi føringer for
organisasjon og struktur. Kirkens uttrykte selvforståelse og vilje til diakoni må derfor lede til at
kirkens organiserte diakoni sikres og prioriteres, jfr vedtak KM 10/11. – Diakontjenesten i kirkens
tjenestemønster.
For å kunne arbeide frem dette vil vi hevde nødvendigheten av å finne en kirkeordning som
er så lite byråkratisk som mulig for at det skal kunne la seg gjøre, innenfor de rammer som kirken har,
å styrke utadrettet virksomhet i den lokale kirke.
Avslutning/oppsummerende punkter
Kirken trenger ut fra sitt oppdrag og for å fremstå som en troverdig kirke en organisert
diakontjeneste. Denne må sikres gjennom et tilstrekkelig antall stillinger og en fordeling som
muliggjør at kirkemøtets vedtak ( plan for diakoni / Diakontjenesten i Kirkens
tjenestemønster) kan gjennomføres.
Når Kirkemøtets vedtak om diakontjenesten sier at den er en nødvendig og selvstendig
tjeneste, er en naturlig konsekvens av dette at tjenesten «blir lovfestet» - på linje med andre
nødvendige stillinger, jfr. Kirkeloven § 15.
Vi ønsker sammen med de øvrige vigslete tjenester å ha én felles arbeidsgiver og knyttes til
biskopenes tilsyn og kirkefaglige ledelse.
De økonomiske rammene må være forutsigbare og sikre diakonstillinger til Den norske kirke.
Om kommunene fortsatt skal finansiere deler av kirken, må det lages fordelingsnøkler som
sikrer kirkens drift på en forutsigbar og forsvarlig måte.
1
Jfr. Diakoni og samhandling. Diakonifaglige innspill til Samhandlingsreformen, av Kari Jordheim og Kari
Karsrud Korslien. Utgitt av Diakonhjemmet Høgskolesenter 2010.
12
Litteraturliste
Angell, Olav Helge og Selbekk, Anne Schanke (2005). Kirke og helse – kartlegging av diakonalt
helsearbeid innen Den norske kirke. Diakonhjemmet rapport.
Bispemøtet (2010). Sak BM 03/10 Diakontjenesten i kirkens tjenestemønster.
Dietrich, Stephanie (2011). Systematisk-teologisk grunnlag for diakontjrenesten. I Dietrich, Korslien
og Nordstokke. Diakonen – kall og profesjon, Trondheim: Tapir, 50-55.
Den norske kirkes presteforening (2011). Ledelse i folkekirken. Oslo.
Jordheim, Kari og Korslien, Kari Karsrud (2010). Diakoni og samhandling. Diakonifaglige innspill til
samhandlingsreformen, Rapport 2010/4, Diakonhjemmet Høgskole.
Kirkemøtet (2004a). Sak 08/11. Diakonal tjeneste i Den norske kirke.
Kirkemøtet (2004b). Sak KM 11/04. Den norske kirkes identitet og oppdrag. Uttalelse til regjeringens
stat-kirke-utvalg. Vedtak.
Kirkemøtet (2004c). Tjenesteordning og kvalifikasjonskrav for diakoner.
Kirkemøtet (2007a). Sak 06/07 Plan for diakoni.
Kirkemøtet (2007b). Sak 8/07 Grunnlovsforankring, kirkelov og kirkeordning for Den norske kirke.
Kirkemøtet (2008). Sak KM 08/08 Visjonsdokument for Den norske kirke 2009-2014.
Kirkemøtet (2011a). Sak KM 12/11.Den norske kirke som evangelisk-luthersk kirke i økumenisk
kontekst. Vedtak.
Kirkemøtet (2011b). Sak KM 09/11. Diakontjenesten i kirkens tjenestemønster. Vedtak.
Kirkerådet (2008). Plan for diakoni. Oslo.
Kirkerådet (2011). Kjent inventar i nytt hus.
Kulturdepartementet (2006). NOU 2006-2. Staten og Den norske kirke.
http://www.regjeringen.no/nb/dep/kud/dok/nouer/2006/nou-2006-2/15.html?id=156415 (lest:
3.02.12)
13
Nordstokke, Kjell (red.) (2010). Diakoni i kontekst: Forvandling, forsoning, myndiggjøring. Et bidrag
fra Det Lutherske Verdensforbund til forståelsen av diakoni og diakonal praksis. Norsk utgave 2010.
KUI, Oslo.
Nordstokke, Kjell (2011a). Oldkirken. I Stephanie Dietrich, Kari Karsrud Korslien, Kjell Nordstokke
(red.). Diakonen – kall og profesjon, Trondheim: Tapir, 65-71.
Nordstokke, Kjell (2011b). En diakonal kirke. I Stephanie Dietrich, Trond Skard Dokka og Harald
Hegstad (red.). Kirke nå, Trondheim: Tapir, 153-167.
Nordstokke, Kjell (2011c). Bibelsk-historisk bakgrunn for diakontjenesten. I Stephanie Dietrich, Kari
Karsrud Korslien, Kjell Nordstokke (red.). Diakonen – kall og profesjon, Trondheim: Tapir, 53-64.
Stålsett, Gunnar (2004). Diakonatet i Den norske kirke – en dimensjon ved det kirkelige embete.
Foredrag på Bispemøtet mai 2004, publisert bl.a på Det Norske Diakonforbunds hjemmeside.
http://www.diakonforbundet.no/index.php/lnnarbeidsforhold/diakonikirken/1544diakonatet_i_den_norske_kirke__en_dimensjon_ved_det_kirkelige_embete_ (lest 3.02.12)