Firbladet 2012-2.indd - Nbf

kt!
ri
lad
rb
Me
INNHOLD
program
4 Vinterens
så langt det er bestemt
notiser om smått
6 Korte
og stort siden sist
Firbladet 2012-2
ISSN 0804-2403
Utgitt av:
Norsk Botanisk Forening,
Østlandsavdelingen
www.nbf-ostland.no
Redaktør:
Dag Hovind
I redaksjonen:
Line Ø. Hørlyk
Per Madsen
I redaksjonsrådet:
Anders Often
Jan Wesenberg
mulige kommuneblomsten
10 Den
som var i veien i Lørenskog
12 En gammel alm i Oslo
Østmarkas
14 Hotspot:
«trollelement»
om
17 Historisk-botanisk
legepestrot på Grorud
detaljer
20 Små
om store starr
Stoff til Firbladet sendes til:
par av sommerens
23 Etfeltopplevelser
Neste nummer av Firbladet skal etter planen komme i begynnelsen av
november. Stoff til dette nummeret
må være levert innen 18. mars.
slått
24 Sommerens
på Mikkelsrud
Alle fotografier er tatt av artikkelforfatteren der ikke noe annet er
angitt.
Forsidebilde: Kjempesoleie
ved Langvannet i Lørenskog
(foto: Per Madsen)
26 Korallkaktus på Oslo S
27 Firbladets botaniske nøtt
– hvitveis
28 Fotosyntese
i Kjaglidalen
Redaksjonelt
hjørne
Det er 50 år siden vi fikk vår første nasjonalpark i Rondane,
og vi har etter hvert fått 35 på det norske fastlandet, fra Ytre
Hvaler til Øvre Pasvik, pluss 7 på Svalbard. Det er imidlertid
et stort hull i denne rekken av flotte naturperler. Vi har ingen
nasjonalpark i de laverliggende skogsområdene på Østlandet.
Østmarkas Venner har nå tatt et initiativ til å etablere en slik
nasjonalpark i Østmarka. Som de skriver i Nytt fra Østmarka
nr 2/2012: “Østmarkas indre deler er det eneste skogsområdet
på Østlandet som er så uberørt og har så store verneinteresser at
det egner seg som nasjonalpark. Derfor er det viktig å ta vare på
dette området for kommende generasjoner.” Firbladet har i de siste
numrene presentert noen små glimt av mangfoldet i dette området.
I forrige nummer var vi også innom behovet for å registrere
artsrike veikanter. Veikantene har blitt et slags tilfluktssted for
mange arter som blir utkonkurrert på sine tidligere voksesteder.
I et interessant foredrag på Asylet snakket Astrid Skrindo i
Statens vegvesen blant annet om nyere metoder for reetablering
av vegetasjon langs nye veier. Omtrent samtidig dukker det opp
rapporter i media om “geriljagartnere” som ønsker å pynte opp og
sette sitt preg på veikantene.
I denne kampen om veikantene, en kamp mellom stedegne og
invaderende arter på ett plan og hjelpere som trekker i forskjellig
retning på et annet, finner vi et vektig argument hos “Lady Bird”
Johnson, som den amerikanske presidenten Lyndon B. Johnson var
gift med. Stedegne planter gir oss en følelse av hvor vi er. Dette var
kanskje en spire til forskningssenteret hun var med å etablere for å
beskytte og ta vare på Nord-Amerikas planter og naturlandskap.
Nå er det ikke så store forhold her hos oss, men det vi har, er da
virkelig bra nok? Vi planter ideen om å hjelpe stedegne arter opp
og fram i håp om at den sprer seg vilt og uhemmet.
red.
Vinterens
program
Des Nov
Vi avsluttet årets ekskursjonssesong
med en langtur i «Maridalsalpene», der
vi snublet over huldregras på det som
viste seg å være Finn Wischmanns
lokalitet fra 1983, men som han den
gangen bare koordinatfestet til kvadratkilometer. Selv om toppene for anledningen var kledd i hvitt og utsikten
nokså begrenset, ble ikke utbyttet så
verst med blant annet skogbjørnebær,
myske, kranskonvall, alm, tannrot,
tysbast, trollbær, myskemaure og turt
på veien opp, en rikmyr nord for
Mellomkollen hvor vi klarte å avdekke
gulstarr, klubbestarr, breimyrull,
Foto: Dag Hovind
særbustarr og jåblom, før vi avsluttet
med taggbregne og huldregraset (bildet).
Forfatningen til mange av plantene og været fortalte oss likevel at det er en
annen sesong som står for tur. Vi antydet i Firbladet 1/2012 at det ville bli tre
møter før jul, men det første måtte vi dessverre avlyse. Programmet fram til
våren ser dermed slik ut: jw/dh
4
Onsdag 14: Sommerens planteopplevelser
Kafé Asylet, Grønland 28 («Herberget» innerst i gården) kl. 19.00.
Ta med bilder på minnepinne!
Onsdag 5: Julemøte med foredrag
Kafé Asylet, Grønland 28 (festlokalene i 2. etasje) kl. 19.00.
Vestenfor vest på Irlands vestkyst - en botanisk og landskapsmessig
pilegrimsferd langs Europas ytterkant. Jørn Erik Bjørndalen snakker om
kalkkrevende vegetasjons- og naturtyper på The Burren, eksempler på
viktige plantegeografiske elementer, det biologiske mangfoldet generelt,
sammenheng med kulturpåvirkning og om forvaltning/vern. Han vil også
trekke de store linjene og sammenlikne med nordiske kalkområder som
bl.a. Gotland, Öland og Oslofeltet. Og irsk musikk hører med både under
og etter foredraget!
Firbladet 2012-1
Mars Februar Januar
April
Onsdag 23: Sigmund Hågvar: Forslag om nasjonalpark i Østmarka
Sigmund Hågvar er professor emeritus i naturvern ved Institutt for naturforvaltning, UMB (tidligere Landbrukshøgskolen på Ås), og er sentral
drivkraft bak et nylig lansert forslag om å opprette en nasjonalpark i hjertet
av Østmarka, som foreningen Østmarkas Venner fronter. Spennende planer
for et viktig skogområde, som også ØLA har sterk tilknytning til!
Kafé Asylet, Grønland 28 («Herberget» innerst i gården) kl. 19.00.
Onsdag 13: Sonia De Zilwa: Reise til
tropeøya Sri Lanka. Sonia De Zilwa er aktivt
medlem i vår forening. Hun er født og levde
i barndommen på Sri Lanka, tidligere Ceylon,
og har hatt et tett forhold til tropeøya hele livet.
Vi gleder oss til å bli tatt med på en virtuell tur!
Kafé Asylet, Grønland 28 («Herberget» innerst
i gården) kl. 19.00.
Onsdag 20: Årsmøte. Anders Often og Anders Endrestøl: Om hitchhikere
med planteskolevarer – rare vortemelker, frosker og insekter i trailere med
importplanter. Botaniker-Anders og entomolog-Anders er med på et NINAprosjekt for å kartlegge omfanget av fremmede organismer som kommer til
landet med importerte planter.
Kafé Asylet, Grønland 28 («Herberget» innerst i gården) kl. 19.00.
Onsdag 1O: Kurs i plantesystematikk, del I
Ved Anders Often og Jan Wesenberg i samarbeid med Lørenskog
Pensjonistuniversitet på Lørenskog videregående skole. Tidspunktet
annonseres senere på NBF-ØLAs nettsider.
Onsdag 17: Kurs i plantesystematikk, del II (se onsdag 10.4)
Søndag 21: Lær lettkjennelige moser! Vårmoseekskursjon til Hovedøya.
Leder: Arne Pedersen. Vi ser på vanlige arter og kalkkrevende arter. Siden
det alltid er problemer med ruteendringer på båtene om våren, sier vi det
slik: oppmøte på Vippetangen kl. 10.30, og så tar vi første båt til Hovedøya
(eller sjekk nøyaktig rutetid selv rett før).
Søndag 28: Den tradisjonelle kvist- og knoppturen, denne gangen til
Leangenhalvøya/Konglungen i Asker. Ledere: Øystein Ruden og
Jan Wesenberg. Oppmøte kl. 10.30 på P-plassen ved Spiradammen.
Firbladet 2012-1
5
På kryss og tvers ...
s
i
s
t
S DEN
Eventyrskogene har tradisjonelt
vært for tusser og troll, men Markaloven kan endre på det. Den åpner
for vern av områder med spesielle
kvaliteter for friluftslivet. Fylkesmannen i Oslo og Akershus har
på oppdrag fra MD kartlagt hvilke
eventyrskoger som bør vernes. 32
kartlagte skogsområder kom gjennom
det første nåløyet og ble med videre
i prosessen, deriblant Sarabråten,
Hauktjern, Puttdalen i Østmarka, som
omfatter Jan Wesenbergs botaniske
hotspot i Firbladet 2011-2. En endelig
beslutning om hvilke områder som
blir vernet, er ventet våren eller sommeren 2013.
Våren kom oss i forkjøpet i år.
Allerede på moseturen i slutten av
mars (omtalt i Firbladet 2012-1) var
det nødvendig å sprute liv i enkelte
moser som hadde tørket helt inn. På
knopp- og kvistturen til Breivoll i Ås
29. april hadde mye allerede sprunget
ut, men 12 deltakere fikk en fin tur
i vårsola og anledning til å studere
en rekke planter som allerede var i
blomst. dh
6
Artsrike veikanter var tema for
møtet 9. mai da hadde vi besøk av
Astrid Skrindo i Statens vegvesen.
Skrindo har doktorgrad i naturlig
revegetering fra stedegen jord og ga
oss et innblikk arbeidet med anvendt
botanikk i vegvesenet.
Selv om det ikke er mulig å lage
veier helt på naturens premisser,
har det vært mulig å endre praksis. I
Lofast-prosjektet fikk metoden med
tilbakeføring av toppjord gjennomslag
fordi den beviselig fungerte før såing
ble iverksatt. Men det er viktig å innrette innsatsen etter omgivelsene. I
naturlandskap søker man å tilpasse
veiene, ivareta og forsterke eksisterende vegetasjonsstrukturer og unngå
å plante trær og busker, mens parkifisering er ok i et gate- og bybilde.
Vegvesenet «forvalter Norges
lengste hage», som er kartlagt i flere
omganger, først av Olav Gjærevoll
i 1990. Den gangen ble det sprøytet
mye og slått tidlig, men utsatt kantklipping førte til gjengroing. Det betyr
at det er viktig å differensiere.
På slutten av 1990-tallet ble floraen
langs veiene i Sogn og Fjordane kartlagt, deretter Østfold i 2001, men det
ble ikke laget skjøtselsplaner. I 2011
ble studenter og en botaniker på ny
sendt ut for å kartlegge veikanter.
Dette arbeidet ble videreført i år for å
oppfylle naturmangfoldlovens krav om
kartlegging og riktig skjøtsel.
I tillegg ønskes ytterligere kartlegging, og her var det spørsmål om
hva NBF kunne bidra med. En henstilling til medlemmene om å registrere
Firbladet 2012-2
NBF avholdt landsmøte på Karmøy i
artsrike veikanter ble trykt i Firbladet
2012-1, noe vi håper ga resultater. dh
helgen 2. til 3. juni. Som delegater fra
ØLA stilte Signe Magnus og Kristin
Vigander. Nytt styre i NBF ble valgt,
men foreløpig er det ikke valgt noen
ny leder etter Marit Eriksen (fra Østfold Botaniske Forening), som trakk
seg etter endt periode.
Det nye styret består av Kristina
Bjureke (Oslo), Roger Halvorsen
(Hof), Marianne Karlsen (Hønefoss),
Torbjørn H. Kornstad (Brumunddal),
Kristin Vigander (Jar) og Odd Winge
(Stord). Varamedlemmer er Styrk Lote
(Bryne) og Ingar Pareliussen (Trondheim). Dette var NBFs 4. ordinære
landsmøte. Landsmøtene blir avholdt
annethvert år.
Etter gjennomgått arbeidsplan og
valg var landsmøtedelegasjonen på
ekskursjon rundt på Karmøy.
– Vi fikk se bl. a. kystblåstjerne
Tractema (=Scilla) verna, en sårbar art
som ikke finnes på vår kant av landet,
og vanlige arter som liljekonvall, men
som hadde helt andre voksesteder enn
vi er vant til her på Østlandet, forteller
avtroppende floravokter-koordinator
Gry Støvind Hoell. – De vokste i sanddyner ved sjøen. løh
Kjaglidalen i Bærum 13. mai:
Foto: Dag Hovind
Flott tur, nydelig vårvær, perfekt
gulveisblomstring. 12 deltakere. Vi
fant nesten med en gang gulveis og
ramsløk ved elva, nær demningen.
Fortsatte oppover dalen til brua ved
hyttefeltet sør for S. Kjaglia, snudde
så og gikk tilbake. Mye gulveis,
enkelte massebestander, ellers spredt
i smågrupper innimellom hvitveis.
Ingen hybrider. Flekker med ramsløk,
ennå steril (så én begynnende blomsterstandsknopp). Skavgras, noen
flekker heldekkende langt nede i dalen.
Junkerbregne, flere steder, bl.a. et berg
der det hang mange tuer på et sted.
Firbladet 2012-2
Kystblåstjerne
Foto: Gry Støvind Hoell
Lerkespore, spredt særlig i øvre deler,
noen fortsatt i blomst. Ellers: Tannrot,
myske, skjellrot (mange steder, til dels
i mengder), storklokke og tysbast. Vi
så vel 4-5 tysbastbusker, deriblant én
stor rett ved veien. Litt på hell, men
fortsatt med OK blomster noen steder.
Strutseving og engsnelle – dominerende i hele dalen. Tyrihjelm overalt.
Litt trollbær hist og pist. jw
7
Foto: Line Hørlyk
Det som er spesielt med vill-
Malmøykalvturen måtte utsettes
rosene på Nebbursvollen i Lillestrøm,
er ikke at de er så sjeldne, men at det
er så mange av dem. Og treffer man
rett på den korte blomstringsperioden
slik vi gjorde på roseturen den 20.
juni, så må man bare nyte synet til
fulle og hele. Kjerr på kjerr med rosa
blomstrende kanelroser, Rosa majalis,
møtte oss da vi vandret langs Nitelvas
bredd denne midtsommerkvelden.
Grov nattfiol Platanthera chlorantha
og gul frøstjerne Thalictrum flavum
fikk vi også se.
På det solvarme Nøkleberget tok vi
en liten rast og så på hvite skyer som
speilte seg i vannet. En fiskeørn like
ved stupte plutselig ned etter et bytte.
Flaggspetten hamret i vei på noe
metall på en lyktestolpe og lagde mye
lyd. På tilbaketuren så vi en hegre ute
i sivet med en sprellende blank fisk
i nebbet og rett ved stod et rådyr og
speidet utover.
Det var godt at Per Madsen og
Gunnar Klevjer så litt på det «faglig»
botaniske også for de 10 fremmøtte.
Flere siv og
starr, elvesneller og
løvtrær tittet
vi på, en flott
krossved fikk
vi med, men
mest ble dette
en tur hvor
vi gledet oss
over vakker
roseblomstring. løh
to uker for at båtrutene skulle klaffe,
men tur ble det: 6 deltakere inkl.
turleder. Småregn og kjølig gjennom
mye av dagen, men også solgløtt.
Første plante som hilste oss velkommen på brygga på øya var engryllik Achillea nobilis, som er vanlig
på hele øya. Også store mengder
filtkrossved Viburnum lantana overalt. Snegleskolm Medicago lupulina
påfallende vanlig overalt, ikke minst
i kalktørrengene. Mye forskjellige
asaler – rognasal S. hybrida, antakelig
en ung fagerrogn S. meinichii, mye
sølvasaler – mest antakelig S. aria,
men også en norsk asal S. norvegica
og noe vanskelig plasserbart.
Ved ei hytte sørvest på øya en
flott kalktørreng med mye marinøkkel Botrychium lunaria. Den store
enga på sørsida har en kulturbetinget
engvegetasjon med mest rødsvingel
Festuca ovina, diverse svever, engryllik og villgullrot Daucus carota.
Fant igjen steinstorkenebb Geranium
columbinum, mange titalls eksemplarer over et område på minst 10 x
10 m, vanskelig å si sikkert. jw
8
Kristina Bjureke holdt kurs for
grunneiere om hvordan man best
bevarer gamle, artsrike og verdifulle
slåtteenger på Mikkelsrud i Aurskog
den 2. juli. Rundt midtsommer står
enga der i full blomst og de fremmøtte
fikk se hvilke arter som er viktig å ta
vare på, samt lære riktig skjøtsel. løh
Firbladet 2012-2
Smalfrøstjerneforekomsten
Lørenskog Pensjonistuniversitet (LPU) ble stiftet 31.01.2001
og har som formål å gi pensjonister
og andre over 60 år muligheten til å
videreutvikle sine kunnskaper ved
å tilby foredrag og kurs om varierte
emner. I år har Gunnar Førland tatt
på seg jobben som turleder i LPU for
blomstervandringer i nærområdet i
kommunen, og av og til drar de på
litt lengre turer for for å se på spesielle arter også. Han tok kontakt med
turlederne Per Madsen og Line Hørlyk på årets Villblomstenes dag, og
disse har holdt kontakten og deltatt på
hverandres turer gjennom sommerhalvåret. Flere medlemmer fra LPU
har meldt seg inn i NBF-ØLA og
etterlyser nå kurs i plantesystematikk
for å lære mer om identifisering av
planter. Dette kan bli et tema på et
av vinterens medlemsmøter, for det
kan være nyttig for mange. Vi ønsker
LPU-gjengen velkommen i foreningen. løh
som Jan Wesenberg nylig gjenoppdaget (se Blyttia 2011-3), var målet
for de 8 frammøtte på Bakkehaugen
11. juli. Men her var det mer å se,
bl.a. hjorterot, smaltimotei, bakketimian, avblomstret dragehode, krattsoleie, nakkebær og lakrismjelt.
Turen til Langvannet i Løren-
Firbladet 2012-2
Foto: Line Hørlyk
skog den 15. august samlet 17
deltakere for å ta den sjeldne kjempesoleien Ranunculus lingua i nærmere
øyesyn. Vi trengte ikke gå langt før
vi fant den første lokaliteten rett i
nærheten av badeplassen Langgrunna.
Ute i sivvegetasjonen struttet kjempesoleien i full blomst og skinte om
kapp med sola! Turleder Per Madsen,
i ny T-skjorte med floravokterlogo
for anledningen, fortalte at han dagen
før hadde vært ute i kano og talt 24
lokaliteter. Bestanden har økt fra år til
år siden han begynte å telle i 2001.
I botanisk tempo ruslet vi ca. 1 km
på 2 ½ time, så vi rakk slett ikke
rundt hele vannet. Merete Aase
noterte 108 forskjellige arter i sørenden av vannet. For å nevne noen:
storveronika, ullog småborre, gul
frøstjerne, stripetorskemunn, vasspepper, tre arter
forglemmegei,
skjoldbærer,
åkermynte og
selsnepe. løh
Etter NBFs styremøte 7. september ble det besluttet at hovedstyret
skal fungere uten styreleder. Oppgaver ble fordelt mellom styremedlemmene. Det er synd ikke å ha
styreleder, men kanskje vil et flatt
styre føre til et bredere engasjement.
Ordningen skal evalueres etter ett år.
9
Soleie
i veien
Av Line Ø. Hørlyk
Det er noen spennende og uvanlige
plantearter her i Lørenskog. En av
disse er den rødlistede kjempesoleien
Ranunculus lingua som vi har fulgt
med på og talt siden 2001. Men i
2008 ble kjempesoleien mye omtalt i
media fordi den var i veien.
Foto: Per Madsen
10
I veien for hva da kan man spørre.
Den vokser jo blant sivet helt nede i
vannkanten der det er veldig ufremkommelig for folk flest. Og en ganske
trygg vokseplass for en svært sjelden
plante vil man jo tro. Men det har seg
slik at Lørenskog er en kommune i
sterk vekst. I raskt tempo bygges det
flere skoler, kulturhus, parker, veier og
gangveier. Og det er en gangvei rundt
hele Langvannet i forbindelse med den
nye kulturparken som var ønsket.
Terrenget rundt vannet var en bratt
skråning og Handikapforbundet var tidlig
ute med å protestere mot at det skulle
bygges en ny gangvei som ble for bratt
for rullestolbrukere og andre med redusert
bevegelsesevne. Og det er et viktig poeng
å ta med seg når man bygger nytt. De
ønsket å legge hele gangveien helt nede
i strandsonen, delvis som brygger ute i
vannet gjennom sivvegetasjonen. Dermed
var vår kjære soleie truet.
Rådmannen i kommunen sa raskt nei
til disse planene og henviste til den rødlistede arten som vokste der. Handikapforbundet tok da kontakt med det lokale
FrP som ville prøve denne saken for
andre instanser for å få vedtaket til
rådmannen opphevet. «Det kunne da
umulig være så viktig å ta vare på en
plante som ingen hadde hørt om før», var
et av utsagnene.
Jeg vil påpeke at denne saken gikk for
full debatt i lokalavisen i uken rett før
julaften 2008 da de aller fleste kanskje
var mest opptatt i julestria. Men julen
gikk sin gang og det ble nytt år. Da var
det en som kom på den lure ideen og ta
med alle involverte parter på befaring i
det omstridte området. Der viste det seg
at terrenget slett ikke var så bratt alle
steder som først antatt, og at det var fullt
mulig å lage en gangsti som ikke
Firbladet 2012-2
Foto: Per Madsen
berørte kjempesoleielokalitetene, og som
samtidig ble fremkommelig også for
rullestolbrukere, folk med barnevogn etc.
Dette ble så vedtatt og ny gangvei ble
bygget både i terrenget og som gangbroer
som henger ut fra fjellveggen i god høyde
over vannet enkelte steder der terrenget
var en skrent. Dette har blitt en veldig
populær turvei i et rolig og vakkert landskapsområde som blir mye brukt. Det er
trist når to sårbare grupper må kjempe
mot hverandre, men her ble det altså en
happy ending for begge parter!
Det er vi i botanisk forening ekstra
glade for; for vi har lenge villet foreslå
kjempesoleien som kommuneblomst
i Lørenskog kommune. Og gjennom
denne saken har planten blitt mer kjent på
folkemunne og vi applauderer daværende
rådmann som tok naturen på alvor.
Det gledelige er at vi hvert år har sett at
bestanden har økt! Det er flere lokaliteter
langs Langvannets bredder enn tidligere
og flere nye bestander i sideelvene mot
Lørenskog stasjon. Den beste måten å
komme til lokalitetene på, er med
kano. I august i år var Per Madsen og
Terje Edseth ute på vannet og talte 24
bestander. Det er 16 flere enn i 2008.
Kjempesoleie vokser bare noen få
andre steder her i landet, men i mindre
bestander enn her i Lørenskog. Så vi kan
si at den største (og kanskje viktigste)
bestanden står her i Langvannet.
Tidlig i våres kontaktet Lørenskog
kommune NBF med ønske om forslag
til kommuneblomst. Da var vi ikke tvil
om hva vi skulle svare, og det med faglig
tyngde fra det botaniske miljøet i UiO.
Vi har selvfølgelig vært alt for sene til å
sende denne «søknaden» etter alle disse
årene, men nå i disse dager skjer det altså
noe. De sjeldne plantene er ofte nærmere
enn vi tror, og desto viktigere å ta vare på.
Kommuneblomster
I Akershus vet vi om bare tre kommuner som har kommuneblomst:
Asker: Ask
Aurskog-Høland: Tyttebær
Bærum: Gulveis
Fylkesblomster
Akershus: Blåveis
Oslo: Bakkekløver
Kilde: Wikipedia og Norsk Botanisk
Forening.
Tips til blomsterbukett
Nå på den årstiden da vi ikke bare kan gå ut å plukke blomster, så bruk kvister.
Sammen med roser eller tulipaner bruker du grankvister til jul, og i årets tre første
måneder bruker du bjørkekvister, gåsunger eller blåbærlyng på samme måte, eller
alene. Det gir en følelse av å få litt norsk natur inn i stua. Lysegrønn blåbærlyng
som spirer i en blå vase, gir en tidlig vårfølelse og er så vakkert når vårsola skinner
inn gjennom vinduet og gjør bladene nesten gjennomsiktige.
løh
Firbladet 2012-2
11
En gammel
alm i Oslo
Av Anders Often
anders.often(a)nina.no
Der vokser en gammel, gråsprengt en i Drammensveien
119 – og mange har nok sett
kronen der den stikker opp over
mur og kratt. Men det er kanskje
ikke så mange som har sett
nærmere på – enn si prøvd
å favne denne by-enten.
Dette almetreet er ikke med i oversikten
over naturfredninger i Norge (Erikstad
& Hardeng 1988), men det er tatt med i
en liste over «Oslos fredede trær» som
stod i Aftenposten for 19 år siden (Vance
1993). Ei hyggelig dame gav meg for fem
år siden en kopi av denne artikkelen. Hun
var en ekte treelsker som hadde klippet
ut artikkelen og tatt pent vare på den.
Den ærverdige, om enn noe misskjøttede,
gamle almen i Drammensveien er omtalt
slik:
Norsk alm 200 år (skiltet).
Drammensveien 119. Fredet
ved Bystyrevedtak 1946. Høyde
21 meter, kronediameter 16
meter, stammeomkrets 5,7 m,
tilstand mindre bra. Behov
for skjøtsel de første fire
år: 16 timer.
I 2007 ble treet oppsøkt og undersøkt
(NMWG9455,4374; 55 m o.h), og dette
notert: Den hule, gamle kjempealmen
vokser rett på nordsiden av Drammensveien – på et bittelite, oppmurt, gjen12
værende restareal med trær, mellom
bakenforliggende blokkbebyggelse og
plen, og den sterkt trafikkerte Drammensveien, like sør for der denne møter
Halvdan Svartes gate. Stedet er ca 50 m
ØNØ for der gangvei ned Frognerbekkdalen munner ut i Drammensveien.
Kjempetreet deler seg i to stammer
i 3 m høyde. Disse er delvis sterkt
beskåret, men noe av krona når en høyde
på omkring 15 m. Treet synes ikke å være
angrepet av almesyke – kun elde. Det er
en svært knudrete stamme med gedigne
rikuler. Treet er hult. Omkrets 0,5 m over
bakken er 570 cm. Omkrets i 2 m høyde
er mye mer på grunn av rikulene – opp
mot 700 cm. Dette er i dag trolig Oslos
tykkeste alm.
Voksestedet
Den 8. mai 2012 ble det flotte gamle
almetreet oppsøkt på nytt. Det står der
fortsatt, og har det etter forholdene
fortsatt ganske bra. De andre artene i den
lille skogtappen ble registrert. Følgende
Firbladet 2012-2
5 arter er sannsynligvis plantet: Gullbusk,
rosespirea, nikkesyrin, duftskjærsmin,
og tatarleddved. Følgende 18 arter
er sannsynligvis naturlig innkomne
(inkludert forvillede og utkast): Alm,
alperips, ask, barlind (småbusk på 30 cm),
berberis, gullstjerne, kratthumleblom,
løkurt, marsfiol, morell, nyresoleie,
parkhagtorn, snøklokke, spisslønn,
tulipan, ugrasklokke, ugrasløvetann og
vårkål.
Forvaltningshistorie
Treet har aldri vært fredet som naturminne med begrunnelse i naturvernloven (jfr. Erikstad & Hardeng 1988).
Klaus Høiland (som bor i nabolaget)
har sendt meg denne e-posten om treet
(27.10.2007): «Dette treet kjenner jeg
godt. En gang på 80-tallet, da jeg satt i
styret i NOA (den gang Østlandske naturvernforening) drev Trond Svendsen og
jeg og registrerte og fotograferte fredete
trær i Oslo. Trond hadde fått en oversikt
over trærne. Vi tenkte, som du, å lage en
rapport av dette, men dessverre kom det
aldri så langt. Bildene har jeg mulig et
eller annet sted, men de ble aldri påført
lokalitet og sted. Det aktuelle treet hørte
jo med til vår registrering, men jeg tror
ikke det var noe fredningsskilt på det da
heller. Men noe særlig mer om dette treet
vet jeg ikke.»
Kort diskusjon
Våre bytrær lever farlig – på nåde (Olsen
2004, Vance 2007). Dette gjelder ikke
minst trær som kan bli store og gamle.
Som eik og alm og ask. De bare står der
årtier etter årtier – hvis de får lov. Og hvis
folk synes det er fint med gamle trær. For
det er slett ingen selvfølge. Heller ikke
parkvesen behøver å vektlegge alder. Det
kan til og med endre seg over tid hvorvidt
Firbladet 2012-2
forvaltere prøver å ta være på de gamle
trærne. Det kan være litt trendavhengig.
For de av oss som mener at trær helt
generelt blir finere jo eldre de er, og at
trær i parker og urbane strøk nærmest
aldri skal hogges. Og at de skal til slutt
få dette ned – mett av dag, eventuelt
gradvis synke sammen til det bare er
en hul stammerest igjen. Ja for slike er
kjempealmen i Drammensveien 119
nærmest for et ikon å regne.
Og alm kan bli stor. Og alm kan leve
lenge. Om enn ikke like lenge som eik –
men lenge nok, hvis de får lov til å stå og
synke sammen (Nedkvitne & Gjerdåker
1995; Österman 2001). For også alm
har svært hard og sterk ved og står selv
om store deler av stammen er forvitret
(Often 2007). Og den får patina. Derfor
kjære parkvesen: Rydd litt mer plass til
Drammensveiens vakreste ent. Få den litt
mer frem i lyset. Og la den stå – fortsatt!
Om så, hjelp den med krykke – eller litt
støttebandasje! Det trengs kanskje ikke
riktig ennå, men om noen år. Så kan den
leve lenge, lenge ennå.
Litteratur
Erikstad, L. & Hardeng, G. 1988. Naturvernområder
i Norge. Miljøverndepartementet. Avdeling for
naturvern og friluftsliv. Rapport T-713: 1-147.
Vance, B.P. 1993. Oslos fredede trær. Ingen penger
til stell i år. Aftenposten 15. februar.
Nedkvitne, K. & Gjerdåker, J. 1995. Alm i norsk
natur og tradisjon. Norsk skogbruksmuseum.
Særpublikasjon 10: 1-178.
Often, A. 2007. «Trollalma» i Trollveien i østre
Bærum. Årbok for Asker og Bærum historielag
48-2008: 40-44.
Olsen, G.R. 2004. Gamle bytrær utryddes.
Aftenposten 9/8-2004.
Österman, P. 2001. Svenska Jätteträd och deras
mytologiska historia. Artbooks, Kristianstads
Boktryckeri AB, 92 s.
Vance, B.P. 2007. Farlig å være tre i Oslo.
Aftenposten-Aften 18 august.
13
Hotspot: Østmarka
har sitt «trollelement»
Dag Hovind
dhovind(a)broadpark.no
Bortgjemt mellom Søndre Liseterkollen og
Vardåsen nordvest i Ak Enebakk ligger en av
de trange dalene som Østmarka er så kjent for.
Det er en botanisk hotspot akkurat der dalen
er som smalest (det store bildet). Noen blasse
malingrester på morkne trestammer har røpet at
det en gang gikk ei skiløype her, men nå er det
ryddet en smal passasje i krattet av hegg, leddved og korsved. Det kan se ut til at skifolket
vil ta dalen i bruk igjen, men Skiforeningens
løypebeskrivelse er ganske betryggende: «Her
kan vi ta en av de gamle, ensomme løypene …
helt i sydenden Milorgløypa
Milorgløypa,, gjennom Skjærmdalen til Steinsjøen, men da må du brøyte deg
veg sjøl. Ingen orker gå der nå lenger.» Noe
renn av botanikere blir det sikkert ikke heller, og
forhåpentligvis kan dalen beholde noe av sitt
preg av villmark.
I den vestvendte skråningen ved foten av
Søndre Liseterkollen blomstrer blåveis, tysbast,
krattfiol og vårerteknapp om våren. Moskusurt
Adoxa moschatellina blomstrer noe senere, kanskje litt uti juni (midten til høyre). Ifølge Artsdatabanken har ikke arten blitt registrert andre steder
i Enebakk siden Johannes Lid gjorde noen funn
ved Flateby i 1927. Her finnes også andre representanter for trollskogen, som myske Galium
odoratum,, trollbær Actaea spicata,
odoratum
spicata, trollurt Circaea alpina (øverst til høyre) og myskemaure
Galium triflorum (nederst til høyre). Myskemaure
er funnet spredt i Østmarka og Finn Wischmann
blant andre har belagt flere voksesteder, men
akkurat denne dalen ser det ikke ut til at han har
besøkt. Det er en fin forekomst av arten nederst
i en steinet skrent i skyggen av grove grantrær. 
Trollurt
Moskusurt
Myskemaure
Svarterteknapp
I en lysning som domineres av snerprørkvein i juli, vokser en og annen nattfiol
Platanthera bifolia,
bifolia, skogvikke Vicia
sylvatica og en fin bestand av svarterteknapp Lathyrus niger (bildet over).
Svarterteknapp må kunne betraktes som
en sjeldenhet med bare et par andre prikker i Enebakks del av Østmarka, mens
nattfiol er ganske vanlig litt høyere opp i
åsene i området.
I 2011 foreslo Østmarkas Venner vern
etter markaloven av fire områder som
ble vurdert som særlig viktige for friluftslivet. Det at området utgjorde deler av
det største inngrepsfrie området i Oslo,
Akershus og Østfold, inkludert hele Oslomarka, var også et viktig argument for
vern. Den omtalte dalen inngikk i et av områdene, men nådde ikke opp hos Fylkesmannen til tross «flere lokalt og regionalt
svært viktige lokaliteter med urskog/gammelskog» (Nytt fra Østmarka 2011/2). Vår
hotspot lå helt i utkanten av Rausjø skog,
slik at avstander og uframkommelighet
kan ha fungert som et vern i perioder da
skogen ble drevet hardt.
16
Redaksjonen mottar svært
gjerne innlegg fra andre deler av
ØLAs nedslagsfelt, eller tips om
lokaliteter. Ellers kan dette fort
bli en føljetong av villnis i Østmarka og sumper i nordre Follo.
Firbladet 2012-2
Legepestrot på Grorud
Gunnar Klevjer
gunnarklevjer(a)gmail.com
Parkeringsplassen ved Badedammen på
Grorud har en stor og imponerende forekomst av legepestrot Petasites hybridus
– en forvillet kloster- og hagerømling.
Plantene dekker en tydelig planert
jordvoll på vestsiden av parkeringsplassen
med en monokultur av planter uten annen
konkurranse enn hundekjeks Anthriscus
sylvestris og noe Poa ssp. I høst kom det
riktignok opp noen individer av pastinakk
Pastinaca sativa var. hortensis, som med
sin høyde passerte legepestroten med
noen desimeter.
I blomst på vårparten (april/mai) er
de falloslignende blomsterstandene
iøynefallende med sin form og lyserøde
farge (bilde ovenfor). Ved nærmere
ettersyn er hele jordvollen armert med
røtter/jordstengler, tykke som reip. Etter
blomstring har plantene svært store
blader på meterhøye stilker som mer eller
mindre skygger ut andre vekster. Slik sett
representerer denne planten en trussel mot
botanisk mangfold og fortrenger annen
vegetasjon. Svartelista fra 2007 har da
Firbladet 2012-2
også med legepestrot, selv om spredningsmessige forhold gjør den mindre
farlig enn for eksempel kjempebjørnekjeks Heraclium mantegazzianum.
Knut Fægri skriver i sin flora, Norske
planter, at «ingen frodighet i norsk flora
kan sammenliknes med en pestrotbestand
utpå sommeren når bladene er fullt
utvokste». Det kan underskrives! Bladene
blir imponerende store (bilde på neste
side), med diametere på opptil 70-80 cm!
Det norske navnet på planta er likeså
iøynefallende – legepestrot. En potent
plante med bruksområde mot pest? Det
vitenskapelige slektsnavnet Petasites har
en helt annen betydning, og Lids flora
forklarer det slik: «Av gresk petasos,
hatt med brei brem. Namn på pestrot
hos Dioskorides, ca. 70.» Gammel i
kulturhistorisk forstand er den da, det
skal den ha, og med ry som medisinplante
med virkestoffer mot pest.
Fægri skriver også at plantens opprinnelse i Norge må skyldes menneskers
verk ved at vi kun har hannplanter og at
17
frøspredning da naturlig nok er utelukket;
den formerer seg kun vegetativt.
I Danmark har planten (med populærnavnet «skræppe») forøvrig tidligere blitt
dyrket som mat for vinbergssnegler, og
ble/blir ofte funnet rundt danske slott og
herregårder.
Vår fennoskandinaviske flora har en
stedegen pestrot, fjellpestrot Petasites
frigidus. Den er også tidligblomstrende
og titter fram rett etter snøsmelting.
Hvis vi nå leser Lids flora med blikk for
slektskap, finner vi hestehov Tussilago
farfara og Petasites-slekten side om side,
noe som indikerer nært evolusjonært
slektskap. Florarekkefølgens metabudskap er viktig. Slektskapet viser seg
da også i at hestehov og pestrot først
utvikler blomsterstander og seinere
rosettblad som blir stående lenge.
Rosettbladene er også ganske like.
Begge planter har også hatt medisinsk
anvendelse. Når forkjøelse med hoste
setter inn, er Tuxi hostesaft ett av mange
midler hvor hestehovens hostedempende
egenskaper fra folkemedisinen lever
videre i syntetisk form, og med navn
etter slekten Tussilago. Her har jeg ved
selvsyn sett min bestemor på 1960-tallet
samle hestehov, og da spesielt skjell/
stengelblader om våren, for seinere
medisinsk bruk. Legepestrot hadde som
nevnt ry i middelalderen som en effektiv
medisinplante mot pest.
En visitt til Bergen
Hvis vi nå gjør et sprang i tid og rom
til middelalderen i Norge, til slutten av
1500-tallet og Bergen, finner vi der en i
botanisk sammenheng interessant person,
Henrik Høyer. Han kom fra hanseatisk
område i Tyskland, var født i Stralsund

og utdannet som medikus ved
100 år siden Lady Bird ble født
Claudia Alta Taylor Johnson, født 22.12.1912, ble kalt «Lady Bird» fra hun var liten fordi hun
var «pen som ei marihøne», mente en av barnepasserne hennes. Hun ble gift med president
Lyndon B. Johnson og var USAs førstedame fra 1963 til 1969.
Lady Bird hadde et stort miljøengasjement og var spesielt interessert i villblomster. Hun
hadde sterk tro på at omgivelsene var viktige for folk og mente at «der blomstene blomstrer,
er det håp». Hun jobbet for å verne om villblomster og for å få dem plantet langs hovedveiene
i USA , som ofte var triste og grå etter utbygging. Som førstedame tok hun også initiativ til å
plante millioner av blomster for å forskjønne Washington DC, til glede for mange.
På hennes 70-årsdag i 1982 var hun med på å grunnlegge «National Wildflower Reseach
Center», senere omdøpt til «Lady Bird Johnson Wildflower Center», tilknyttet University of
Texas i Austin. Der driver de med vern, opplysning om viktigheten av ville planter i naturen,
bibliotek og nyheter rundt stedegne planter. løh
Kilder: Aftenposten Kultur 22.12.2011, Wikipedia, www.wildflower.org
18
Firbladet 2012-2
universitetet i Rostock. Henrik praktiserte
som lege i Bergen og korresponderte
med selveste Claudius Clusius ved
universitetet i Leiden i Nederland,
hvor Clusius var professor i botanikk.
Clusius har sitt navn knyttet til den
første botaniske hagen i Europa ved
universitetet i Leiden, og han får noe av
æren for å være den person som innførte
tulipanen til Vest-Europa (og til Norge
nettopp ved vår mann Høyer i Bergen).
Det er derfor trolig at det ble dyrket
tulipaner i Bergen kanskje som første
sted i Skandinavia. For øvrig hadde
Clusius erfaring med tulipandyrking fra
Wien, hvor han organiserte og ledet den
keiserlige urtehage i en årrekke. Men det
er en annen historie.
Den store pesten, Svartedauden i
1348, halverte Norges befolkning, men
med den var ikke pesttid over hverken
i Norge eller Europa. Det var stadig
tilbakevendende pestangrep. I 1599
kommer «pesten» igjen til Bergen, hvor
Henrik Høyer er lege. Kjente Høyer til
legepestrotens ry som effektiv plante
mot pest? Det er det vanskelig å vite noe
sikkert om, men det er trolig. Allikevel
skjer det at Henrik og en annen medikus
rømmer byen. Hvorfor, kan en spørre
seg?
Henry Lyte skriver i sin Herbal fra
1578 at planten er en «ufeilbarlig medisin
mot pest». Den ble også brukt til
behandling av hoste, astma og sår. Nyere
undersøkelser har vist at planten inneholder blant annet petasin og isopetasin,
to terpener som har muskelavslappende
og betennelsesdempende effekt. Forsøk
har vist at ekstrakt av legepestrot har
signifikant effekt på migrene, så vel som
på bronkitt og astma, men planten er altså
ingen effektiv medisin mot pest.
Firbladet 2012-2
I tekoppen
Te er ikke det første vi tenker på når vi snakker om rabarbra Rheum x rhabarbarum. Da
tenker vi på gammeldagse desserter som
rabarbragrøt med fløte på, pai og kake og
ikke minst på disse sure stengene vi duppet
i sukker og spiste på! Rabarbra i te smaker
friskt og søtsyrlig og gir en positiv smaksopplevelse. Ofte er den blandet med litt
vanilje for å runde av smaken litt, eller med
andre frukt og bær. Passer godt i kakeselskap og har ellers mye sommer i seg.
Er du i Sverige en gang, kan du kjøpe
med deg Kobbs «Rabarberkalas», som
er svart te med rabarbrabiter, eller Kobbs
«Sørgårdste», som er svart te med rabarbra, jordbær og pasjonsfrukt. Sistnevnte er
litt kraftigere i smaken og manges favoritt.
Hos Kremmerhuset har de «Rabarbrate
med vanilje», som også er en svart te, og
i velassorterte tebutikker vil du finne noe
tilsvarende. Kanskje er dette en ganske
uvanlig teplante, men den kan virkelig
anbefales!
løh
Illustrasjon fra Köhler’s Medizinal-Pflanzen av
Franz Eugen Köhler, 1887 (Wikipedia Commons)
19
Hvordan skille stautstarr
og kjempestarr
– og litt om kvass-starr og nordlandsstarr
Jan Wesenberg
wesenberg.jan(a)gmail.com
Finn Gulbrandsen i Østensjøvannets
venner tok kontakt med meg her i
våres og spurte om jeg kunne bli med
ut på Bogerudmyra i sommer for å
forsøke å detaljavgrense forekomsten
av kjempestarr Carex riparia, den
eneste i Oslo kommune (den fins også
ved Tjernsrudtjern i Bærum). Arten er
rødlistet som truet (EN) i rødlista (Kålås
et al. 2010). Kjempestarrforekomsten på
Bogerudmyra ligger i nordre del av den
store øya mellom kanalene, og er bare
tilgjengelig med båt.
Kjempestarr-forekomsten er på alle
sider omgitt av store mengder stautstarr
(=rankstarr) Carex acutiformis, også den
rødlistet som sårbar (VU), men vanlig
og tallrik overalt rundt Østensjøvannet.
Jeg husker fra tidligere at bladverket av
disse to starrene er ekstremt likt, og at
bladbredden hos begge varierer mye. De
kan også stå sterile over større områder,
uten å blomstre, spesielt der de står litt
skyggefullt innimellom gråseljekratt.
Derfor var det litt om å gjøre å
bevæpne seg med gode sterile karakterer
før denne turen. Og her kommer
jeg til dagens reklame. Vår britiske
søsterforening, Botanical Society of the
British Isles, har utgitt en fabelaktig
flora over kryptiske karakterer på
vanskelige artspar og -grupper, «Plant
Crib 1998» (Rich & Jermy 1998; anmeldt
av undertegnede i Blyttia i 2000).
Denne boka har også en oppsats med
sammenlikning av nettopp kjempestarr,
stautstarr og kvass-starr.
Og karakterene fungerte! Her er de:
20
Kjempestarr har svært hyalin (gjennomsiktig)
epidermis (hudcellelag) på innsida av bladslira, slik at aerenkymvevet (det luftledende
vevet av store celler som leder luft til
røttene) er tydelig; aerenkymcellene er
svært breie og relativt korte; slirekanten
danner en lav avrundet bue og fortsetter i en
skuddomfattende hinne. Stautstarr har lite
gjennomsiktig epidermis på innsida av slira,
aerenkymvevet er lite synlig, aerenkymcellene
er svært smale og lange, slirekanten danner en
høy, spiss bue og fortsetter ikke i noen tydelig
skuddomfattende hinne.
Med disse karakterene var det lett å se
hvilke bladskudd som var kjempestarr og
hvilke som var stautstarr (figur 1). Det var
bare å bøye seg ned, la fingeren gli nedover
mellom bladene i et bladskudd til en traff
stedet der slirehinna sitter, bøye et blad til sida
og kikke.
1
Figur 1. Bladslirekarakterene – slirehinneform,
størrelse på aerenkymcellene og gjennomsiktighet
på epidermis – tydelig synlig hos kjempestarr
(venstre) og stautstarr (høyre).
Når plantene blomstrer, er det lett å se forskjell på dem. Kjempestarr har store, lubne
aks med lange dekkskjell og fruktgjemmer
med en gradvis avsmalnende flaskeform som
gradvis går over i et dypt kløvd nebb (figur 2,
3), mens stautstarr har slankere aks med korte
dekkskjell og ganske flate ovale fruktgjemmer
Firbladet 2012-2
Figur 2. Kjempestarr på
Bogerudmyra.
Figur 3. Hunnaks av
kjempestarr.
Figur 4. Hunnaks av
stautstarr.
2
3
4
med et kort, sylindrisk, påsatt nebb som er
avrundet i kanten og uten merkbar kløft
(figur 4).
Ellers i vårt område er kjempestarr stort
sett uaktuell, og problemet en gjerne har, er
å skille stautstarr fra kvass-starr C. acuta og
nordlandsstarr C. aquatilis.
Disse to artene hører til en annen gruppe,
seksjon Phacocystis, «slåttestarrgruppa»,
mens kjempestarr hører til seksjon Tumidae og
stautstarr til seksjon Paludosae. I Lid (Lid &
Lid 2005 og eldre utgaver) havner kvass-starr
og nordlandsstarr i nøkkelen for arter med
egne hannaks og to arr («Distigmaticae»),
mens kjempestarr og stautstarr havner
i nøkkelen for egne hannaks og tre arr
(«Tristigmaticae»). Men for at alt ikke skal
være enkelt, har nettopp stautstarr ofte to arr.
Stautstarr mot kvass-starr er derfor slett ikke
alltid helt enkelt.
Det en i praksis kjenner igjen kvass-starr
på, er de enorme «åkrene» med høye bladskudd den danner. Flommarker på Romerikssletta er gjerne dekket av kvass-starr, eventuelt
i blanding med nordlandsstarr. Bladene hos
kvass-starr har markert, skarpt brettet
M-profil og er mørkegrønne, mens stautstarr
har svakere M-formete blad som har tydelig
blågrønn farge, spesielt yngre skudd og litt
ned på bladene. Bladene hos kvasstarr er
smalere enn hos stautstarr. Bladskuddene
hos kvass-starr når ofte over de blomstrende
stenglene (figur 5), mens stenglene hos
stautstarr stort sett hever seg over bladverket
(figur 6). Kvass-starr har fruktgjemmer som
likner på stautstarr, men det påsatte nebbet
er ekstremt kort, bare som et lite rusk, og
dekkskjellene er lengre enn hos stautstarr
(figur 7).
Jeg sjekket for moro skyld hvordan kvassstarr ser ut i området rundt slirehinna, der
de nyttige skilletegnene mellom stautstarr
og kjempestarr sitter. Det første en legger
merke til, er at bladene hos kvass-starr i dette
området ikke er flate, eller enkelt V-bøyde,
slik de er hos stautstarr og kjempestarr, men
dypt furete. Mens ytre del av bladet hos kvassstarr er M-brettet, så blir midtnervebretten
dypere og dypere mot basis av bladet, mens de
to sidebrettene blir mindre tydelige, og
Figur 5. Kvass-starr,
habitus.
Figur 6. Stautstarr,
habitus.
5
Firbladet 2012-2
6
21
Figur 7. Hunnaks av
kvass-starr.
Figur 8. To slirehinner av
kvass-starr. Bladet er her
klemt litt for å gjøre det
flatere, furen er
i virkeligheten enda
dypere.
7
8A
når man kommer til der slirehinna sitter, har
bladet form av to smale, utydelige sidestilte
flater med en dyp fure/kløft mellom. Bladet
er her svært tykt og stivt (aerenkymlaget
fyller opp nesten hele bladet) og føles nesten
treaktig når en forsøker å bøye det. Slirehinna
er ekstremt høy og spiss, og ofte litt ulikt høy
på hver side av midtnerven (figur 8).
Jeg har ikke sjekket dette hos
nordlandsstarr, men vil tro at det er omtrent
som hos kvass-starr. Nordlandsstarr skilles
ellers lett fra kvass-starr på den fenomenale
papillkarakteren som deler nesten alle
vanskelige artspar i slåttestarrgruppa: hos
kvass-starr er bladene blanke på oversida
og matte/papilløse på undersida (og
spalteåpningene sitter stort sett på undersida),
mens hos nordlandsstarr er de matte/papilløse
på oversida og blanke på undersida (og
spalteåpningene sitter stort sett på oversida)
(figur 9). Samme karakter skiller enkelt
artsparene stivstarr og slåttestarr, og tuestarr
og stolpestarr. Nordlandsstarr har også
9
8B
påfallende lysere og breiere støtteblader,
og hunnaksene sitter påfallende tett samlet
i toppen av strået (figur 10). Rich & Jermy
(1998) oppgir også en annen morsom karakter
mellom nordlandsstarr og kvass-starr, som
jeg ikke har testet ut. De skriver at strået hos
kvass-starr lar seg bøye/brette, mens det hos
nordlandsstarr er sprøtt og brekker om man
forsøker.
Litteratur
Kålås, J.A., Viken, Å., Henriksen, S. &
Skjelseth, S. (red.). 2010. Norsk rødliste for
arter 2010. Artsdatabanken.
Lid, J. & Lid, D.T. 2005. Norsk flora. 7. utg.
red. Reidar Elven. Det norske Samlaget.
Rich, T.C.G. & Jermy, A.C. 1998. Plant
Crib 1998. Botanical Society of the British
Isles, National Museums & Galleries of
Wales, British Pteridological Society. ISBN
0901158283. 392 s.
Wesenberg, J. 2000. «Botanikerens
fuskelapp». Blyttia 58(3-4): 210-211.
10
Figur 9. Blader av nordlandsstarr og kvass-starr. Ovenfra: nordlandsstarr overside, nordlandsstarr underside, kvass-starr overside, kvass-starr underside.
Figur 10. Akssamlinger av nordlandsstarr (øverst) og kvass-starr (nederst).
22
Firbladet 2012-2
Feltrapporter
Innhentet av: Line Ø. Hørlyk
niker, Fetsund
ta
o
b
l,
el
o
H
d
n
mmer!
Gry Støvi
opplevelser i so
ster
ange flotte blom jeg fikk se kystblåstjerne
Jeg har hatt m
or
hv
t på Karmøy
stlandet.
Det hele starte
nlige her på Ø
va
så
er
ke
ik
n art jeg
m
so
r
an
te
r stor! En ne
og andre ar
va
sa
lin
ro
ak
m
bruke
hjelm. Den
Gleden over å
sommer, er tyri
i
av
se
el
ev
pl
op
mmer fant vi
har fått en ny
fjellplante. I so
sk
pi
da
ty
en
rt
stad kommune
har for meg væ
rtlegging i Trøg
Og
ka
r
r.
de
de
g
un
in
er
gg
ed
e florakartle
den flere st
dd
ha
ng
ni
re
iske Fo
det rundt
Østfold Botan
den var i områ
ig
nl
va
or
hv
se
g
. I Modum fikk
uka etter fikk je
er et fjellområde
ke
ik
like
r
lle
he
jo
skogfrua som er
Modum, som
e med den røde
n
øt
sy
m
en
tt
gj
ny
ig
et
el
g
jeg for øvri
g nevne et gled
Til slutt må je
så den første
vakker som før!
t meg siden jeg
er
in
sc
fa
r
ha
m
I sommer så
med blindurt so
stigen i 1998.
år
V
på
s
ur
ltk
med de svenske
gang under fe
Folldal sammen
i
hø
arten
jø
ås
åt
R
ur i Norge i st
jeg den på
r på jubileumst
va
nisk
ta
m
so
bo
t
a
ot
rn
fl
te
floraväk
ord hatt en
e
dr
an
ed
m
r
ha
av august. Jeg
!
er
m
m
so
Foto: Gry Støvind
Hoell
Torborg Galteland, bota
ni
ke
r, Oslo
Jeg har sett huldreblom!!!
Jippi :-) En helt fantastisk
opplevelse!!!!! Det var i
Sundsvall i Sverige. Jeg
var
der i forbindelse med det
årlige møtet for arrangør
ene
av Villblomstenes dag i
de nordiske landene. Disse
møtene har for øvrig ført
til tettere samarbeid mellom
de nordiske botaniske mi
ljøene og det er veldig pos
itivt
med tanke på kartleggin
g, naturvern med mer.
Uansett, her vi ble vi tat
t med på tur og vi fikk se
HULDREBLOM. Kristi
n Vigander var også me
d
og tok mange fine bilder.
der
Foto: Kristin Vigan
Firbladet 2012-2
23
Årets slått på Mikkelsrud
Av Line Ø. Hørlyk
Alle foto: Honorata Gajda
De ca. 20 fremmøtte, med eller uten ljå,
fikk en fin sensommerdag på Mikkelsrud
19. august med sol og 22 varmegrader.
«Egentlig burde slåtten ha begynt klokka
fire om morgenen mens gresset ennå var
Silk
Si
lkeb
keeb
bygg
Silkeb
Si
llkkebyg
ebbyg
yggg på
å byg
ygg
gggeep
pllas
as
Siillkkeebbyg
S
ygg fo
for skkrote
rote
ro
tema
mark
mark
Silkkebbyg
Si
Silk
yggg bl
blan
ant st
stor
tor
ore by
ore
bygg
ygg
gg
S lkkebbyg
Si
y g – hv
hvor
hvor
or hør
ører
er din
er
ne aks
akks veel h
hjjem
jem
emme
mm
mee
Siilk
S
ilkeb
lkkeb
ebyg
ygg
gg ti
til si
sillkket
keettan
an
nke
ker
ke
Siilkkeb
S
ebyyggg av
av sup
perrta
tan
nkker
er
Silkeb
Si
lkeebbyyggg mot
lk
mot hj
mo
hjer
erte
tets
ts tiid
dlløøsa
dl
sank
nkeerr
Siilkkebbyg
ygg – h
hvvor
or hør
øreerr din
ne a
akks ve
vel hj
hjem
emme
me
Silkkeby
Si
ebyg
eb
ygg
gg i sk
skye
yene
ene
ne
Silk
Si
illkkebbygg ffrra h
hiim
imm
mmel
elen
len
Silkkebbyyggg som
Si
ssoom sp
spri
ring
nger ut av
nger
av ur oogg steein
n
Siilkkeb
S
ebygg
ygg – h
yg
heer hø
hørreer
er diine
ne aks
ks vel
el hjjeemm
mme
And
An
And
deers
errrs Of
Often
een
n
24
duggvått, for da biter ljåen bedre, spesielt
på de kraftigste gress-sortene», forteller
eier Tore Ovlien. Som i gamle dager, den
gangen slåtten ikke var så eksotisk. Nå
handler slåtten om bevaring av gamle
kulturarter, ikke så mye om mat til dyra.
Men i år skal slåtten her faktisk bli litt
ekstra fôr til to hester som rusler rundt i
en innhegning litt bortenfor slåtteenga.
Det er nemlig satt opp hesjer hvor høyet
blir tørket.
Det er svært viktig at gresset man slår,
blir fjernet fra enga og ikke blir liggende
å fungere som gjødsel, slik at andre arter
overtar. Enga må forbli næringsfattig for
de sjeldne artene som vokser her. En del
av skogen rundt har blitt hogd for å gi
mer lys til enga, slik det opprinnelig var.
Av tømmeret har de laftet og restaurert
den gamle låven etter gamle teknikker.
Firbladet 2012-2
Her er allerede låvesvalene på plass!
Hogsten gjør også at det blir færre frøtrær
rundt enga, så det blir mindre smågran å
rydde. Det er slitsomt å slå med ljå og å
rake sammen gress, nye bevegelser for
ryggen. Da der det deilig når Anne-Lise
Torvund ringer i stabbursklokka og kaller
inn til dugurds med rømmegrøt. Kraftkost
for slitne arbeidsfolk!
Når ettermiddagen siden seg på og
de fleste kjente at en lang slåttedag satt
i kroppen, var det to sprekinger som
hadde mer å gi. Zsuzsa og Henning fra
Naturvernforbundet i Bærum er med på
å slå ei slåtteeng i Bærum hvert år og
ville dele noen erfaringer med oss. De
demonstrerte for oss hvordan man kan dra
det nyslåtte gresset på en stor presenning
ned til hesjene for å spare krefter fremfor
å kjøre trillebår eller bære. Med høye
kneløft løp de opp og ned skråningen
og fikk med seg en masse gress. Da vi
forsiktig spurte hvor de hadde krefter til
overs fra, kom det frem at disse var aktive
orienteringsløpere og synes en slik ekstra
tilleggsøkt var helt ok. Uansett var dette
en svært effektiv metode som vi skal ta
med oss videre. Nå sto enga der ferdig
slått og hesjene hadde økt i fylde, og vi
kan bare glede oss til solblomen atter
igjen fyller enga. Takk til vertskap (de
små bildene) og alle oppmøtte for en fin
dag på Mikkelsrud!
Merk også at Mikkelsrud er innmark
og at all ferdsel må avtales med eierne på
forhånd.
*
Jan Wesenberg samlet inn gress- og
blomsterfrø for Kristina Bjureke som skal
bruke disse i Botanisk hage i Oslo og
anlegge ei «ekte» slåtteeng der.
Firbladet 2012-2
Ny logo for
floravokterne
Floravokterkoordinator Gry Støvind Hoell
har sammen med Svetlana Voronkova
(tegning) og Chris Ihle laget en ny logo
til floravokterne. Rød skogfrue ble valgt
som blomst i logoen fordi den er blitt en
«kjent» truet art gjennom media. Logoen
ligger på nett på NBFs hjemmesider og
kan printes ut på spesialpapir som så kan
klippes til og strykes på ønsket plagg.
Noen ønsker seg T-skjorte med logo,
andre vest, caps eller jakke. Logoen kan
også trykkes på papir og brukes til for
eksempel visittkort.
I år blir også lupe som henger i fin,
rød NBF-snor, sendt til alle registrerte
floravoktere som har rapportert inn funn til
Artsdatabanken.
For ordens skyld informerer vi om at
Gry Støvind Hoell slutter som floravokterkoordinator i NBF 1. september og alle
henvendelser skjer til Torborg Galteland
eller Even W. Hansen til ny koordinator
er på plass. Det er besluttet at det skal
utlyses ny floravokterstilling. Det blir en
30% stilling og varigheten blir 1 ½ år.
løh
25
Korallkaktus Rhipsalis sp.
på Oslo S
Av Anders Often
Søker man på nettet, så finner man
under Wikipedia dette utsagnet om slekta
Rhipsalis: «It is the only cactus with a
natural occurrence outside the New
World». Aha, tenker jeg. Da var det
ikke noe rart at jeg fant den på Oslo S.
Verden er fortsatt et forståelig sted å ha
opphold i.
Historien er denne. Den
9. november 2011 går jeg
opp gangen fra plattform 8
etter at Moss-Spikkestadtoget har sluppet meg av, og
jeg velger denne onsdagsmorgen å gå opp i Sentralbanestasjonshallen og ikke
under sporene og tunnelen
rett bort til T-banestasjonen
for bane videre til Blindern.
Dermed passerer jeg forbi
den utmerkede blomsterbutikken i sørøstre del av
stasjonshallen. To designede
stålkrukker på østre del av
inngangspartiet får meg til
å stoppe opp. De er begge
tilplantet med lave, tett
greinede sukkulenter – i
monokultur (bildet). Plantene
ser ikke ut som kaktuser
flest, men de har kaktusens
karakteristiske pigger og lave nåleputer.
Jeg minnes vagt noe fra et kurs i botanikk
om avvikende kaktuser i den gamle
verden og blir nysgjerrig på om det kan
26
være dette – og henvender meg til ekspeditrisen. Hun er hyggelig og i tillegg
svært besluttsom. Hun går rett bort til
plantekassa, røsker opp en tredjedel av
dekorasjonen, pakker den inn med et
erfarent og lynraskt blomsterhandlerskes
håndlag – og dytter blomsten i fanget på
meg. Dekorasjonen skulle
uansett skiftes ut med det
første. Hun satte dessuten
pris på interesserte kunder.
Så stod jeg der med min
første Rhipsalis og lurte
på om den skulle tørkes og
belegges med etikett: «Oslo:
Oslo S. Tilfeldig, trolig
dyrket. Leg.: Blomsterhandlerske. Det.: AO», eller om
den skulle fraktes til Ås og
settes i vinduskarmen. Det
ble til det siste. Så får vi se
om den kanskje vil blomstre en dag, og eventuelt få
tyttebærlignende frukter –
like røde og fine, men noe
piggete, dog ikke mer enn
at disse plantene også kalles
mistelteinkaktus. Det er et
30-talls ulike arter – den klart
største gruppen av epifyttisk
kaktus.
Firbladet 2012-2
Firbladet 2012-2
27
Returadresse: NBF-ØLA, Botanisk museum, NHM, Postboks 1172 Blindern, 0318 Oslo
syntese
Noen arter gjør inntrykk bare
ved sin blotte tilstedeværelse,
andre tyr til en form for massesuggesjon. Her er det hvitveis
som forsøker å fange oppmerkoppmerk
heten til botanikere på tur,
botanikere som nettopp har
sett gulveis, ramsløk, skavgras,
skjellrot, tannrot, lerkespore,
junkerbregne og tysbast i
Kjaglidalen i Bærum. dh