Blyttia_201304_SKJER.. - Nhm2.uio.no

BLYTTIA
4/2013
NORSK BOTANISK FORENINGS TIDSSKRIFT
JOURNAL OF THE NORWEGIAN BOTANICAL SOCIETY
ÅRGANG 71
ISSN 0006-5269
http://www.nhm.uio.no/botanisk/nbf/blyttia/
BLYTTIA
NORSK
BOTANISK
FORENINGS
TIDSSKRIFT
Redaktør: Jan Wesenberg. I redaksjonen: Leif Galten,
Klaus Høiland, Mats G Nettelbladt, Kristin Vigander
Engelskspråklig konsulent: Paul Shimmings
Postadresse: Blyttia, Naturhistorisk museum, postboks
1172 Blindern, NO-0318 Oslo
Telefon: 90 88 86 83
Faks: 22 85 18 35; merk førstesida «BLYTTIA»
E-mail: [email protected]
Hjemmeside: http://www.nhm.uio.no/botanisk/nbf/blyttia/
Blyttia er grunnlagt i 1943, og har sitt navn etter to sentrale
norske botanikere på 1800-tallet, Mathias Numsen Blytt
(1789–1862) og Axel Blytt (1843–1898).
© Norsk Botanisk Forening. ISSN 0006-5269.
Sats: Blyttia-redaksjonen.
Trykk og ferdiggjøring: ETN Porsgrunn.
Ettertrykk fra Blyttia er tillatt såfremt kilde oppgis. Ved
ettertrykk av enkeltbilder og tegninger må det innhentes
tillatelse fra fotograf/tegner på forhånd.
Norsk Botanisk Forening
Postadresse: som Blyt­tia, se ovenfor.
Telefon: 92 68 97 95 (daglig leder).
Org.nummer: 879 582 342.
Kontonummer: 2901 21 31907.
Medlemskap: NBF har medlemskap
med Blyttia (A-medlemskap) eller uten
Blyttia (B-medlem). Innmelding skjer til
den grunnorganisasjonen en sokner til,
eller til NBF sentralt. Nærmere opplysninger om medlemskap og kontingent
finnes på NBFs nettsider, eller kan fås
hos grunnorga­nisasjonen.
Grunnorganisasjonenes adresser:
Nordnorsk Botanisk Forening: Postboks 1179, 9262
Tromsø. NBF – Trøndelagsavdelingen: Vitenskapsmuseet, seksjon for naturhistorie, 7491 Trond­heim. NBF
– Vestlandsavdelingen: v/sekre­tæren, Bota­nisk insti­
tutt, Allégt. 41, 5007 Bergen. Sunnhordland Botaniske
Forening: v/ Anders Haug, Høgskolen Stord/Haugesund,
5414 Stord. NBF – Roga­lands­avdelingen: Styrk Lote,
Vin­kelvn. 1, 4340 Bryne. Agder Botaniske Forening:
Agder naturmuseum og bota­niske hage, Postboks 1887
Gimlemoen, 4686 Kristiansand. Telemark Botaniske
Forening: Postboks 25 Strids­­klev, 3904 Porsgrunn. Larvik Botaniske Forening: v/Trond Grøstad, Eikelundvn.
8, 3290 Stavern. Buskerud Botaniske Forening: v/
Kristin Bjartnes, Volten 11, 1357 Bekkestua. Innlandet
Botaniske Forening: v/ Anders Breili, Mosoddveien
80, 2619 Lillehammer. NBF – Østlandsavde­lin­gen:
Naturhistorisk mu­se­um, postboks 1172 Blindern, 0318
Oslo. Østfold Botaniske Forening: v/Jan Ingar Båtvik,
Tomb, 1640 Råde.
206
I DETTE NUMMER:
Da har vi kommet til nok et årsskifte. Redaktøren
vil benytte anledningen til å melde om en nedgang i
lagerbeholdningen av manus. Så hvis noen sitter på
ting i skuffer og mapper, ta det fram og se på det! I dette
nummeret omfatter mangfoldet blant annet dette:
Fjelltettegras, en svært
interessant art også i norske
fjell, er aldri tidligere funnet
på Svalbard - før i fjor. Se
artikkel av Pernille Bronken
Eidesen m.fl. på side 209.
Lierne, sadelpunktet i den
skandinaviske fjellkjeden og
gapet mellom våre to fjellplantesentra, huser noen lokaliteter med basekrevende
arter, blant annet snøbakkestjerne. Se artikkel av Kåre
Haugan på s. 227.
Planter kan stå over en se-
song og være tilsynelatende
helt borte. Dette kalles forlenget vegetativ hvile. Joachim
Paul Spindelböck og Siri Lie
Olsen forteller om fenomenet
på s. 235.
Vi avslutter med et smil:
Roger Halvorsen skriver
på s. 250 om en morsom
barnelek – hvordan man
lager en gris av frukta til gul
nøkkerose. Og dermed god
ribbe- og medistersesong!
Hovedstyret i NBF
Kristina Bjureke, Rødbergveien 70 C, 0593 Oslo, k.e.bjureke
@nhm.uio.no, tlf. 95200804; Roger Halvorsen, Hanevoldvn.
15, 3090 Hof, [email protected], tlf. 33058600; Marianne
Karlsen, Jørgen Moes vei 144, 3512 Hønefoss, marianne.
[email protected], tlf. 95806572; Torbjørn H. Kornstad,
Fangbergsvegen 170, 2380 Brumunddal, torbjorn.kornstad@
gmail.com, tlf. 90733123; Kristin Vigander, Ruglandveien 10,
1358 Jar, [email protected], tlf. 95101478; Odd Winge, Kviteluren 80, 5414 Stord, [email protected], tlf. 93455414.
Varamed­lem­mer: Styrk Lote, Vinkelvn.1, 4340 Bryne, tlf.
51482958; Ingar Pareliussen, Leirfossvegen 41, 7038
Trondheim, [email protected], tlf. 92819379.
Lønnete funksjoner: Torborg Galteland, daglig leder,
[email protected]; tlf. 92689795; Jan Wesenberg,
redaktør (se ovenfor), May Berthelsen, koordinator for
Villblomstenes dag, [email protected], tlf. 90183761,
Even Woldstad Hanssen, rødliste- og floravokterkoordinator, [email protected], tlf. 99256120; Honorata Kaja
Gajda, floravokterkoordinator, [email protected],
tlf. 97639783.
Blyttia 71(4), 2013
NORSK BOTANISK FORENING
Leder
Til Landsmøtet i 2012
ble det oversendt en sak
fra Buskerud Botaniske
forening om bekymring for utbredelsen av
svartelistede planter.
Landsmøtet vedtok å
arbeide videre med
saken, og det ble nedsatt en arbeidsgruppe
med meg som leder. Vi ser at det er utarbeidet
mye informasjonsmateriell, og vi er kjent med
handlingsplaner som er laget både i regi av
Fylkesmannen i de enkelte fylker, av Vegvesenet
og av Miljødirektoratet. Artsdatabanken har gjort
en stor jobb med å kategorisere fremmede arter
i risikokategorier, og det gjøres mye ryddearbeid
på frivillig basis av lokale botaniske foreninger og
naturvernforbund.
Dette er viktige tiltak. Men monner dette? Hva
forstår hageeiere og grunneiere? Blir hageavfall
levert på miljøstasjoner som er etablert i de forskjellige kommuner? Har hagesentrene sluttet å
selge stauder som i ettertid kan ha stor spredningsfare og etablere seg?
Fremmede arter er en av de største truslene
mot biologisk mangfold. Forskrift om fremmede
arter er ute til høring. Det er viktig med forskrifter.
Det er viktig med handlingsplaner. Men det er
også viktig at alle på «grasrota» forstår hva dette
dreier seg om.
Forleden dag så jeg et program fra Aulestad
på NRK, der bytte av stauder var ett av innslagene. Med forferdelse så jeg et av de lykkelige
intervjuobjektene: Hun var så fornøyd med sitt
bytte – og i hendene hadde hun store kvaster
med kanadagullris på rot.. Og programmet hadde
ikke en eneste kommentar om temaet fremmede
skadelige arter. Denne arten fyller allerede opp
veikantene i min hjemkommune.
I sommer var jeg på en botanikktur på Sandøya
utenfor Hvasser, og ble målløs da jeg fikk se den
mest fantastiske kubjelle-eng jeg noen gang har
sett: Det må ha vært tusenvis av eksemplarer, og
det var et syn! Men da jeg kom nærmere fikk jeg
nesten sjokk: Innimellom hver eneste plante var
jorden dekket med små planter av rynkerose. Det
er forhåpentligvis tiltak i gang på denne lokaliteten,
hvis det ikke gjøres noe vil kubjelleenga ganske
Blyttia 71(4), 2013
snart måtte gi tapt for rynkerosekratt.
Nylig så jeg en nyslått veikant der alle tuene med villblomster var meiet ned, bortsett
fra en stor tue med kanadagullris – for den
var jo så dekorativ. Jeg har venner som jubler
over veiskråninger som er dekket med hagelupin (og jeg har selv vært med i jubelkoret
en gang) – for de er jo så flotte og fargerike.
Den vakre, men svartelistete kjempespringfrø er et
stort problem i enkelte områder. Langs vassdrag
kan denne føre til at vegetasjonen endres og andre
arter trues. I tette tuer kan planten være årsak til
erosjon langs elvebredden.
Det som gjøres i dag er flott, men jeg tror at
det dessverre bare blir en dråpe i havet dersom
vi virkelig vil gå inn for å beholde det biologiske
mangfoldet. De som elsker å bytte stauder og som
kjøper hageplanter må bli informert. De som rydder veikanter må bli opplært. Handlingsplaner må
gjennomføres. Den enkelte grunneier må forstå.
Den enkelte hageeier må føle ansvar. Vi må få opp
bevisstheten og forståelsen i befolkningen.
I 2010 ble det sendt ut postkort til ordførerne i
alle Norges kommuner fra Miljøverndepartementet, med bilde av en truet art som var spesiell i
den kommunen. Ordførerne ble oppfordret til å ta
et spesielt ansvar for å ta vare på vedkommende
art. I forlengelsen av denne aksjonen har vi i svartelistegruppa nå laget noen kort med oppfordring
til å delta i bekjempelsen av fremmede arter med
spesiell høy risiko i den enkelte kommune. Disse
kortene sender vi ut til forskjellige instanser i kommunen: Ordfører, naturvernforbund, hageselskap,
gartnerier.
Derfor sender jeg nå en oppfordring til alle
medlemmer i lokallagene: Hvilken fremmed art
er ‘verstingen’ i din kommune? Hvilke arter er
det viktigst å bekjempe? Kan vi få kommunene
til engasjere seg og føle et spesielt ansvar for å
bekjempe nettopp denne arten? Kan vi få skoleungdom til å engasjere seg? Vi bidrar gjerne
med å lage kort og brev til viktige instanser i din
kommune for å hjelpe til med å spre opplysning,
men da trenger vi hjelp til å vite hva vi skal sette
fokus på.
Vi trenger faktisk en folkebevegelse for å få
kontroll. Og det trengs bevilgninger til dette viktige
arbeidet.
Kristin Vigander, styremedlem
207
NORSK BOTANISK FORENING
Ekskursjon til Høje Møn i
Danmark for medlemmer i de
nordiske botaniske foreningene
1
Honorata Gajda
NBF, PB 1172 Blindern, NO-0318 Oslo
[email protected]
Har du lyst å oppleve en av naturperlene i Danmark
og bli kjent med andre botanikkinteresserte i Norden? Bli med på tur til Høje Møn 6.–9. juni 2014.
Dansk Botanisk Forening inviterer til nordisk
botanikktur til en av sine mest severdige botaniske
lokaliteter, Høje Møn (figur 1). Dette vil bli en fellestur for de nordiske botaniske foreningene. Turen
planlegges lagt i pinsen, fordi dette er høysesong for
områdets store attraksjon, orkideene (figur 2). Kalkklippene og kalkbergrunnen danner her grunnlag for
et unikt artsmangfold. Vi besøker selvfølgelig Klinteskoven, kalkbeitemarkene (Jydelejet, Høvblege)
og flere andre interessante naturtyper på stedet. Vi
får oppleve og se det rike artsmangfoldet, og lære
mer om naturtypene og deres forvaltningsbehov.
Høje Møn er også kjent for den spesielle geologien
med mange fossiler, vandrefalken og annet dyreliv,
kirker og fortidsminner.
Tid: ankomst fredag ettermiddag 6. juni, hjemreise mandag 9. juni 2014
Sted: Danhostel Møns Klint, Langebjergvej 1 |
Magleby, Borre, Møn 4791, Danmark
Turledere: geolog og botaniker Palle Gravesen,
botaniker Aase Gøthgen og biolog Claus Helweg
Ovesen
Pris: anslått pris for kost og losji: 1750 DKK
(enkeltrom 2250 DKK)
Mer detaljert program, opplysning om transportmuligheter til Møn i Danmark og nøyaktig pris vil
bli sendt ut i 2014, bl.a. direkte med e-mail til dem
som har meldt forhåndsinteresse. Send gjerne
uforpliktende melding om interesse til Claus Helweg
Ovesen [email protected] innen 15.01.2014.
208
Figur 1. Møns Klint med Klinteskoven og Østersjøen. Foto:
Olav Sejerøe.
2
Figur 2. Salepsrot Anacamptis pyramidalis, Lille Aborrebjerg,
Høje Møn.
Blyttia 71(4), 2013
B LYTTIA
NORGES BOTANISKE ANNALER
Fjelltettegras Pinguicula alpina funnet ny
for Svalbard i Ringhorndalen, Wijdefjorden,
en uutforsket arktisk oase
Pernille Bronken Eidesen, Kjersti Strømmen og Anna Vader
Eidesen, Strømmen & Vader. 2013. Fjelltettegras Pinguicula alpina funnet ny for Svalbard i Ringhorndalen, Wijdefjorden, en uutforsket arktisk oase. Blyttia 71: 209-213.
Pinguicula alpina found as new to Svalbard in Ringhorndalen, Wijdefjorden, an unexplored arctic
oasis.
This summer, Pinguicula alpina L. was found as new to Svalbard. A large population of the carnivorous P.
alpina was found in Ringhorndalen, situated at the eastern side of Wijdefjorden. Pinguicula alpina is a relatively
thermophilic species, and the population registered in Ringhorndalen seems to be the northernmost known site
for this species. During the last decade, several exciting registrations of new species and populations have
been made in this area, especially of thermophilic species that are rare in Svalbard. The finding of P. alpina
underscores the reported unique climatic and edaphic conditions in this area. The inner part of Wijdefjorden
in general, and Ringhorndalen in particular, seems to represent a relict arctic oasis, with remnant vegetation
from the warmer postglacial period which ended about 5000 years ago.
Pernille Bronken Eidesen, Universtetssenteret på Svalbard, PB 156, NO-9171 Longyearbyen
[email protected]
Kjersti Strømmen
Anna Vader, Universtetssenteret på Svalbard, PB 156, NO-9171 Longyearbyen
Indre Wijdefjorden: særegne
arktiske stepper og floristiske oaser
For første gang er det registret en kjøttetende plante
på Svalbard. Fjelltettegras Pinguicula alpina L. ble i
sommer funnet i Ringhorndalen på østsiden av Wijdefjorden. Wijdefjorden er Svalbards lengste fjord,
og kløyver Spitsbergen fra nord og inn mot de sentrale delene av Spitsbergen. Disse indre fjordområdene med sidedaler er lite tilgjengelige, og ligger
langt unna de mest besøkte ilandstigningsplassene
på Svalbard. Dette gjenspeiles i kunnskapen vi har
om plante- og dyrelivet i området.
Først i 2001–2002 ble det på oppdrag fra Sysselmannen gjort en systematisk undersøkelse av
floraen i indre Wijdefjorden-området (Elvebakk
& Nilsen 2002). Funnene var oppsiktsvekkende.
Spesielt østsida av fjorden huset mange sjeldne
arter. Elvebakk & Nilsen (2002) fant flere nye
arter for Svalbard, blant annet et gress som ikke
var registrert i Europa tidligere: ’stepperøyrkvein’
Calamagrostis purpurascens R. Br. Videre fant de
store populasjoner av svalbardsaltgras Puccinellia
svalbardensis, en av Svalbards få endemismer,
og flere nye populasjoner av ulike varmekjære
Blyttia 71(4), 2013
arter som ellers er sjeldne på Svalbard (Elvebakk
& Nilsen 2002; 2011). Deres undersøkelser resulterte også i beskrivelsen av en ny vegetasjonstype,
arktisk steppe, som er karakterisert ved ekstremt
tørt, men relativt mildt klima, og alkalisk jordsmonn
(figur 1). På bakgrunn av disse funnene, ble Indre
Wijdefjorden nasjonalpark oppretta i 2005.
Sørsida av innløpet av Ringhorndalen utgjorde
den nordligste lokaliteten Elvebakk og Nilsen
undersøkte i 2002, og ingen registreringer ble
gjort på nordsiden av dalen eller videre innover
dalføret. Først i 2010, i forbindelse med et studie
av svalbardsaltgras Puccinellia svalbardensis, ble
det gjort noen hastige botaniske undersøkelser i
sjølve Ringhorndalen. Munningen av dalen langs
kysten var dominert av arktisk steppevegetasjon
(figur 1), men i de sørvendte skråningene lenger
inn i dalen ble det finnet rik heivegetasjon, med god
vann og næringstilgang (figur 2). På flatene mot
elveleie gikk vegetasjonen over i mosetundra og
våtmark. Det ble igjen registrert nye lokaliteter for
flere varmekjære arter, blant annet polarblokkebær
Vaccinium uliginosum ssp. microphyllum (Eidesen
et al. 2011).
209
Pernille Bronken Eidesen, Kjersti Strømmen og Anna Vader
1
Figur 1. Anna Vader speider utover arktisk steppevegetasjon i munningen av Ringhorndalen, Wijdefjorden, Svalbard. Foto: PBE.
The entrance of Ringhorndalen is dominated by arctic steppe vegetation. From Wijdefjorden, Svalbard.
2
Figur 2. Kantlynghei med nedenforliggende våtområder i Ringhorndalen, Wijdefjorden, Svalbard. Foto: PBE.
Heath dominated by Cassiope tetragona in Ringhorndalen, Wijdefjorden, Svalbard.
210
Blyttia 71(4), 2013
Fjelltettegras funnet ny for Svalbard i Ringhorndalen, en uutforsket arktisk oase
3
Figur 3. Fjelltettegras Pinguicula alpina fra Ringhorndalen, Wijdefjorden, Svalbard. Foto: AV.
Pinguicula alpina in Ringhorndalen, Wijdefjorden, Svalbard.
Funn av fjelltettegras på Svalbard
Ettersom vi visste at dette området hadde en svært
særegen vegetasjon, valgte vi sommeren 2012 å
stoppe en dag på denne lokaliteten i forbindelse
med et forskningstokt (Svalbard Field Cruise, 2013
RIS-ID 6165) hvor deltakerne jobbet med ulike
biodiversitetsstudier av andre, mindre kjente artsgrupper på Svalbard, slik som sopp, alger, og cyanobakterier. Under innsamlingsarbeidet gikk noen
av oss endel lengre inn i Ringhorndalen enn ved
tidligere besøk, og kom da over en populasjon av
fjelltettegras Pinguicula alpina (figur 3).
Tettegrasslekta hører til blærerotfamilien Lentibulariaceae og er kjøttetende planter, som supplerer
nitrogentilførselen ved at små, hovedsakelig flyvende insekter fester seg på de karakteristiske, klebrige
bladene. Insektene brytes så raskt ned ved hjelp
av enzymer. Tre arter av tettegrasslekta forekommer i Norge, tettegras P. vulgaris, dvergtettegras
P. villosa, og fjelltettegras P. alpina. Fjelltettegras
foretrekker fuktig, baserik grunn, gjerne kalkrike
myrer, mens de to øvrige artene vokser på relativt
næringsfattige myrer (Lid og Lid 2005).
Blyttia 71(4), 2013
Lokaliteten i Ringhorndalen hvor fjelltettegras
ble funnet lå sørvendt litt opp i dalsiden (ca 70 m
o.h.) under Dellingstupa på nordsiden av elva (UTM
33X 0523979 E, 8807306 N). Populasjonen var
tallrik (> 1000; figur 4), og strakk seg over et fuktig
sig dominert av mosetundra med ulike starr-arter
(smalstarr Carex parallela, buestarr C. maritima og
dubbestarr C. misandra), og lappsoleie Coptidium
lapponicum. Populasjonen strakk seg også ut i de
tørrere områdene med reinrose Dryas octopetala
og kantlyng Cassiope tetragona. Belegg ble samlet
og deponert ved Botanisk Museum, Universitetet
i Oslo. DNA belegg ble samlet på silica gel og er
oppbevart på UNIS.
Ny geografisk og klimatisk
yttergrense for fjelltettegras
Det er vanlig å dele Arktis inn i fem bioklimatiske
soner (A-E; Elvebakk 1999; Walker et al. 2005).
Soneinndelingen gjenspeiler en synkende gradient
i gjennomsnittlig julitemperatur, vegetasjonshøyde,
og vegetasjonsdekke, og hver sone har sine karakteristiske plantesamfunn. De tre kaldeste sonene
211
Pernille Bronken Eidesen, Kjersti Strømmen og Anna Vader
4
Figur 4. Populasjon av fjelltettegras Pinguicula alpina fra Ringhorndalen, Wijdefjorden, Svalbard. Foto: PBE.
Population of Pinguicula alpina in Ringhorndalen, Wijdefjorden, Svalbard.
(A-C) finnes på Svalbard, hvor sone C er den
varmeste. Det finnes ingen gode meteorologiske
målinger fra indre Wijdefjorden, men basert på
vegetasjonssammensetningen i Ringhorndalen,
og egne loggermålinger av jordtemperatur over to
sesonger (Coulson, upubliserte data), representerer
dette området den varmeste delen av bioklimatisk
sone C. Fjelltettegras er en relativt varmekjær art,
med en vid eurasiatisk utbredelse i den alpine og
boreale sonen, og delvis inn i lavarktiske områder
(bioklimatisk sone E og D; Elven 2013). Populasjonen i Ringhorndalen er dermed den første
registreringen fra bioklimatisk sone C, og utgjør
også den nordligste registrerte forekomsten av
fjelltettegras.
Dette funnet føyer seg inn i rekken av flere nye
og unike registreringer av sjeldne, ofte varmekjære
arter i indre Wijdefjorden de siste 10 årene, og
understreker det spesielle klima og de særegne
jordbunnsforholdene i dette området. Høyst sann-
212
synlig er vegetasjonen vi finner i de sørvendte
skråningene i Ringhorndalen restene av en mer
varmekjær vegetasjon med større utbredelse på
Svalbard under varmeperioden etter siste istid (ca.
9000–5000 år siden; Hyvärinen 1970, Birks 1991,
Miller et al. 2010). Dette er et enestående botanisk
område på Svalbard som er veldig dårlig undersøkt,
og formelig roper etter en grundigere kartlegging.
Takk
Takk til Inger Greve Alsos, Anne Krag Brysting og
Reidar Elven som først oppdaget Ringhorndalens
rike dalsider. Takk til John Bills, Marie Davey, Mildrid
Elvik Svoen, øvrige deltakere på Svalbard Field
Cruise 2013, og besetningen på «Stålbas» som
tålmodig ventet på at vi skulle gjøre oss ferdige med
innsamlingene våre. Og takk til de som finansierte
Svalbard Field Cruise 2013: Universitetssenteret
på Svalbard, Norges forskningsråd ved Arctic Field
Grant, Conoco Phillips og Lundin Petroleum.
Blyttia 71(4), 2013
Fjelltettegras funnet ny for Svalbard i Ringhorndalen, en uutforsket arktisk oase
Litteratur
Birks, H. H. 1991. Holocene vegetational history and climatic change in
west Spitsbergen - plant macrofossils from Skardtjorna, an Arctic
lake. The Holocene 1:209-218.
Eidesen, P. B., I. G. Alsos, A. K. Brysting, and R. Elven. 2011. Svalbardsaltgras - må den sikres mot gåsebeite? Rapport til Svalbard
Miljøvernfond. Tilgjengelig via www.sysselmannen.no
Elvebakk, A. 1999. Bioclimatic delimitation and subdivision of the Arctic.
Pages 81–112 in I. Nordal and V. Y. Razzhivin, editors. The species concept in the High North — A Panarctic Flora Initiative. The
Norwegian Academy of Science and Letters, Oslo.
Elvebakk, A. og L. Nilsen. 2002. Indre Wijdefjorden med sidefjordar:
eit botanisk unikt steppeområde. Rapport til Sysselmannen på
Svalbard. Tilgjengelig via www.sysselmannen.no
Elvebakk, A. og L. Nilsen. 2011. Svalbardsaltgras Puccinellia svalbardensis - endemisk for Svalbard, men vanleg i steppeområdet
ved Wijdefjorden. Blyttia: Norsk botanisk forenings tidsskrift
69:173 - 183.
Elven, R (ed) 2013 Annotated Checklist of the Panarctic Flora (PAF)
Vascular plants. http://nhm2.uio.no/paf/ sjekket september 2013.
Hyvärinen, H. 1970. Flandrian Pollen Diagrams from Svalbard. Geografiska Annaler. Series A, Physical Geography 52:213- 222.
Lid, J. og D.T. Lid 2005. Norsk flora. 7. utgave ved Reidar Elven. Det
Norske Samlaget. Oslo.
Miller, G. H., J. Brigham-Grette, R. B. Alley, L. Anderson, H. A. Bauch,
M. S. V. Douglas, M. E. Edwards, S. A. Elias, B. P. Finney, J.
J. Fitzpatrick, S. V. Funder, T. D. Herbert, L. D. Hinzman, D. S.
Kaufman, G. M. MacDonald, L. Polyak, A. Robock, M. C. Serreze,
J. P. Smol, R. Spielhagen, J. W. C. White, A. P. Wolfe, and E. W.
Wolff. 2010. Temperature and precipitation history of the Arctic.
Quaternary Science Reviews 29:1679-1715.
Walker, D. A., M. K. Raynolds, F. J. A. Daniels, E. Einarsson, A. Elvebakk, W. A. Gould, A. E. Katenin, S. S. Kholod, C. J. Markon, E. S.
Melnikov, N. G. Moskalenko, S. S. Talbot, og B. A. Yurtsev. 2005.
The Circumpolar Arctic vegetation map. Journal Of Vegetation
Science 16:267-282.
INNI GRANSKAUEN
Statens veivesen
– en miljøversting
Torbjørn Alm
UiT Tromsø museum, seksjon naturvitenskap
PB 6050 Langnes, NO-9037 Tromsø
[email protected]
Veivesenet er i ferd med å bygge ny innfartsvei
til Alta. Det skjer dels ved utretting av den gamle
veien, i form av tallrike nye og store veiskjæringer,
og dels ved at den flyttes til en helt ny trase. Til
sammen er det snakk om kilometervis med ny vei,
til en samlet pris – om budsjettene holder – på 800
miillioner kroner. Ifølge veivesenet er dette uansett
et så ubetydelig prosjekt at det ikke var nødvendig
å vurdere mulige skadevirkninger på natur og mijø
i forkant av trasevalget. De satte av null kroner til
det formålet – og resultatet ble deretter.
Som tidligere påpekt i Blyttia, har anlegget allerede rasert den klassiske lokaliteten for sibirnattfiol
Lysiella oligantha ved roten av Langstrømneset i
Kåfjord. Den er nå erstattet av en tunnelåpning. En
beskjeden flytting av tunnelutslaget, over til nordsiden av neset, ville ha vært nok til å unngå dette.
Langstrømneset er imidlertid bare begynnelsen.
Mens undersøkelse av biologiske verdier ble ansett
for unødvendig, har arkeologene lovverket i rygget.
Blyttia 71(4), 2013
Veivesenet måtte følgelig betale for arkeologiske
undersøkelser av den nye veitraséen. Ovenfor
Melsvika, øst for Talvik, skal veien etter planen gå
forbi en knaus (den vil riktignok delvis bli sprengt
bort) som i store deler av steinalderen var en sentral lokalitet i Finnmark, ganske enkelt fordi den ga
råstoff for de steinredskapene som er brukt i store
deler av fylket. Arkeologene ønsket også en pollen­
analytisk undersøkelse i tilknytning til steinbruddet.
I den anledning besøkte Christin Jensen lokaliteten
i august 2013, for å ta ut en borkjerne på den vesle
myra. I etterkant av dette arbeidet ble det samlet
noen få planter samme sted. En av dem viste seg
å være myrsildre – som dermed for første gang
fikk en sikker, stedfestet forekomst i Alta, på en
nordlig utpost.
Ellers er det stort sett bare dårlige nyheter om
myrsildre i Norge i de senere år. Den er forsvunnet
på en rekke av sine gamle lokaliteter, og er etter
all sannsynlighet utgått i Tromsø, Nesseby og
Sør-Varanger – minst. I tillegg er forekomstene på
Finnmarksvidda truet av omfattende terrengkjøring,
som ikke tar noe hensyn til myrplanter med sære
miljøkrav.
Plantene i Alta skiller seg til overmål sterkt fra de
myrsildrene som vokser inne på Finnmarksvidda og
ellers i Finnmark, og synes å høre til polarmyrsildre
Saxifraga hirculus ssp. compacta – som i så fall her
har sin eneste forekomst i Skandinavia.
213
INNI GRANSKAUEN
For Statens veivesen står denne forekomsten
ganske enkelt i veien. De søkte umiddelbart om
tillatelse til å ødelegge lokaliteten, noe som etter få
uker ble innvilget av Miljødirektoratet. Sistnevnte så
glatt bort fra et myrsildre er en rødlistet art, fredet
i Norge, og at det i henhold til Bern-konvensjonen
(som Norge har undertegnet) er eksplisitt forbudt å
skade planter eller ødelegge lokaliteter. I praksis har
direktoratet etter all sannsynlighet vedtatt å utrydde
polarmyrsildre i Norge. I så fall vil den debutere i
den neste utgaven av den norske i kategori Ex, som
«Utryddet i Norge» – og teksten bør fortrinnsvis få
et haleheng: «Utryddet i Norge av Statens veivesen,
med tillatelse fra Miljødirektoratet».
214
Det er etter hvert blitt vanlig at nye veier får
pompøse og turistvennlige navn, av typen «Nordlysveien» og lignende. Den nye innfartsåren til Alta
bør få et mer passende navn, nemlig Skammens
vei. Den kan utstyres med informative skilt som
forklarer navnet:
I Melsvika: «Her utryddet Statens veivesen
den eneste forekomsten av polarmyrsildre i Norge.
Veien kostet 800 millioner. De brukte 0 kroner på
å undersøke mulige skadevirkninger på natur og
miljø».
På Langstrømneset i Kåfjord: «Her raserte
Statens veivesen den klassiske lokaliteten for
sibirnattfiol i Norge. På dette stedet fant Mathias
Numsen Blytt denne uhyre sjeldne orkidéen som
ny for Europa i 1841. Området ble sprengt bort i
2011–2012. Veien kostet 800 millioner. Statens
veivesen brukte 0 kroner på å undersøke mulige
skadevirkninger på natur og miljø».
Det passer fint at veien ender i Alta, på åstedet
for det verste naturinngrepet i Norge overhodet.
Ingen annen utbygging har gjort større skade på
biologisk mangfold i Norge enn Alta-Kautokeinoutbyggingen, i regi av det som da het Norges
vassdrags- og elektrisistetsvesen. I god statlig
ånd brukte også dette (u)vesenet null kroner på å
undersøke mulige skadevirkninger på natur og miljø
før utbyggingen ble vedtatt.
Er det noe å lære av dette? Først og fremst
at den statlige målsettingen om å stanse tapet av
biologisk mangfold i Norge minner mistenkelig om
de norske klimatiltakene: Det er festtaler og tomt
snakk. I virkeligheten er det staten som går foran i
å rasere mangfoldet, enten det nå skjer via Statens
veivesen, Vassdrags- og energidirektoratet (som nå
er i full gang med å ødelegge alle små vassdrag
i tillegg til de store), eller det såkalte Miljødirektoratet. Sistnevnte har nylig også foreslått å overså
norskekysten med svartelistet sitkagran. Selv etter
sommerens navneendring, burde de kanskje vurdere én til, til Miljø-adjø-direktoratet.
Blyttia 71(4), 2013
B LYTTIA
NORGES BOTANISKE ANNALER
Tortella vrimoseslekta i Norge, nye arter
og arter vi kan være på utkikk etter
Kristian Hassel og Torbjørn Høitomt
Hassel, K & Høitomt, T. 2013. Tortella vrimoseslekta i Norge, nye arter og arter vi kan være på utkikk
etter. Blyttia 71: 215-224.
The genus Tortella in Norway, new species and species to look for.
In Norway we have to date identified five species in the genus Tortella: T. flavovirens, T. fragilis, T. inclinata, T.
tortuosa, and T. densa, some of which are treated as varieties of T. inclinata. Here we report on T. bambergeri
as being new to Norway and add new knowledge on the distribution of the newly reported T. alpicola. We
further present a key to Norwegian species and species that may potentially occur.
Kristian Hassel, NTNU Vitenskapsmuseet, Seksjon for naturhistorie, NO-7491 Trondheim [email protected]
Torbjørn Høitomt, Stiftelsen BioFokus, Gaustadalléen 21, NO-0349 Oslo [email protected]
Tortella vrimoseslekta
Tortella (Lindb.) Limpr. vrimoseslekta tilhører Pottiaceae begermosefamilien som har sin største artsdiversitet i områder med mediterrant klima og baserik
berggrunn eller baserikt jordsmonn. I global sammenheng finnes omkring 50 arter i vrimoseslekta
(Smith 2004), mens Hill et al. (2006) angir 12 arter
for Europa. I tillegg har molekylære studier vist at
Pleurochaete squarrosa (Brid.) Lindb., som også er
en europeisk art, tilhører vrimoseslekta (Werner et
al. 2005), og den skal derfor hete Tortella squarrosa
(Brid.) Limpr. I Norge har vi inntil nylig operert med
fem arter: T. flavovirens (Bruch) Broth. dynevrimose,
T. fragilis (Hook. & Wilson) Limpr. skjørvrimose, T.
inclinata (R. Hedw.) Limpr. buttvrimose, T. tortuosa
(Hedw.) Limpr. putevrimose, samt T. densa (Lorentz
& Molendo) A.C. Crundwell & Nyholm stripevrimose
som av Hill et al. (2006) behandles som en varietet
av T. inclinata.
Arter i vrimoseslekta vokser vanligvis i puter
på solrike berg, ofte der bergene er kalkholdige
eller består av andre baserike mineraler. De fleste
artene i slekta har spiralvridde blad i tørr tilstand, og
det er opplagt dette som har gitt opphav til slektas
vitenskapelige navn (Tortella = vridd og liten). Men
sporehusets tenner er også vridd. Bladene kan ha
flat eller bølget bladkant, og bladspissens utforming
varierer fra butt skålformet til smalt sylindrisk, noe
som er en viktig karakter for artsbestemmelse.
Stengelen kan ha en tydelig sentralstreng, men
flere arter mangler dette. En typisk karakter for
slekta er V-formet bladbasis, som ses på grunn av
Blyttia 71(4), 2013
det tydelige skillet mellom grønne klorofyllceller i
selve bladplata og fargeløse celler i bladbasisen.
Men dette gjelder ikke T. squarrosa som kun har et
smalt bånd med fargeløse celler langs kanten av
bladet i bladbasis. Med bakgrunn i denne karakteren har denne arten vært plassert i slekta Pleurochaete Lindb. Den typiske V-formen i nedre del av
bladet skiller vrimosene fra nærstående slekter som
Trichostomum Bruch svamoser og Weissia Hedw.
krusmoser. Sporofytter forekommer hos noen arter.
Typen for slekta er T. caespitosa (Schwägr.) Limpr.,
dette er et synonym med T. humilis (Hedw.) Jenn.,
opprinnelig beskrevet som Barbula humilis Hedw.
(Werner et al. 2005). Werner et al. (2005) viser at
T. humilis er med i samme klade (monofyletiske
gruppe) som alle nordiske Tortella-arter inklusive
Tortella (=Pleurochaete) squarrosa.
Den vanligste arten i slekta er uten tvil Tortella
tortuosa putevrimose som forekommer over det
meste av landet (figur 1). Denne karakteristiske
arten med spiralvridde blad og forkjærlighet for
kalkrike berg er kjent for de fleste. Den andre
vanlige arten i slekta, T. fragilis skjørvrimose. Den
forekommer mer spredt, men har omtrent like vid
utbredelse i Norge (figur 2). Skjørvrimose har stive,
rette blad som lett brekker av og bladspissene fungerer som spredningsenheter. Arten er vanligst når
vi kommer litt opp i høyden eller nordover i landet,
og trives best på litt fuktig grunn. De tre siste artene
forekommer mer sparsomt. Tortella flavovirens dynevrimose er vurdert som sårbar (VU) på rødlista
(Hassel et al. 2010), og vokser gjerne på skjell-
215
Kristian Hassel og Torbjørn Høitomt
1A
1B
Figur 1. A Tortella tortuosa putevrimose. B kjente norske forekomster. Foto: KH. Kart: http://artskart.artsdatabanken.no.
A Tortella tortuosa cushion. B Norwegian records.
2A
2B
Figur 2. A Tortella fragilis skjørvrimose. B kjente norske forekomster. Foto: KH. Kart: http://artskart.artsdatabanken.no.
A Tortella fragilis cushion. B Norwegian records.
sand langs kysten nord til Os i Hordaland. Tortella
inclinata buttvrimose og T. densa stripevrimose er
to nærstående arter som vokser på åpen kalkrik
mark. Buttvrimose forekommer relativt hyppig på
kalken i Oslo-området, og finnes ellers spredt på
kalkrik berggrunn nord til Troms. Stripevrimose har
samme utbredelsesmønster, men er langt sjeldnere.
I tillegg til de fem nevnte artene har nye undersøkelser, bl.a. i regi av Artsprosjektet, vist at vi også har
forekomster av T. alpicola Dixon og T. bambergeri
(Schimp.) Broth. i Norge.
Her gir vi en beskrivelse av de nye artene i
216
Norge og det vi vet om deres økologi og utbredelse.
I tillegg presenterer vi en nøkkel som inneholder alle
norske arter, samt andre arter som kan tenkes å
vokse i Norge. Vi har også laget en feltnøkkel som
ikke involverer mikroskopkarakterer.
Nye vrimoser i Norge
Tortella alpicola
Tortella alpicola «alpevrimose» ble opprinnelig
beskrevet fra Himalaya (India) av Dixon (1930),
men har senere vist seg å forekomme spredt i Nord-
Blyttia 71(4), 2013
Vrimoseslekta i Norge, nye arter og arter vi kan være på utkikk etter
3A
3B
Figur 3. A Habitat for Tortella alpicola på Kongsvoll, Oppdal, Sør-Trøndelag. B bilde av herbariemateriale fra samme sted. Foto
KH.
A Habitat of Tortella alpicola at Kongsvoll, Oppdal, Sør-Trøndelag. B photo of herbarium specimens from the same locality.
Amerika, Sør-Amerika og Antarktis (Eckel 1998). I
Eurasia var den lenge kun kjent fra typelokaliteten,
men Otnyukova et al. (2004) viste med bakgrunn
i herbariemateriale fra St. Petersburg (herbarium
LE) og Moskva (herbariene MHA og MW) at det er
forekomster i Ural, Altai, Taimyrhalvøya, sørøstlige
Yakutia, Chukotkable, Mongolia, Usbekistan og Kirgisistan. Den ble først rapportert fra Vest-Europa av
Rams et al. (2006), fra Sierra Nevada i Spania. Nylig
er den også rapportert fra Tenerife på Kanariøyene
(Dirkse & Losada-Lima 2012) og Kongsvoll i Norge
(Köckinger & Lüeth in Herzogia in press).
Det første norske funnet av arten ble gjort av
Michael Lüth i 2004, som fant arten på kalkberg på
vestsiden av Driva ved Kongsvoll, langs stien mot
Reinheim, Oppdal, Sør-Trøndelag. Lokaliteten ble
besøkt av KH i 2012 og arten ble gjenfunnet på de
SØ-vendte kalkbergene langs stien mot Reinheim,
mellom Driva og jernbanelinja (figur 3)
Her vokste arten i flere små tuer sammen med
bl.a. T. fragilis skjørvrimose, T. tortuosa putevrimose, Rhytidium rugosum (Hedw.) Kindb. labbmose
og Encalypta rhaptocarpa Schwägr. rødklokkemose. Gjennom revisjon av deler av Tortella materiale ved herbarium TRH dukket det opp ytterligere
en innsamling av arten som tidligere var bestemt
Blyttia 71(4), 2013
til T. fragilis skjørvrimose. Dette funnet var fra berg
ved Ristbekken på Byneset i Trondheim kommune.
Dette er en liten bekkekløft, og på denne lokaliteten
er også andre arter med affinitet for fjellregionen
registrert, slik som Didymodon icmadophilus
(Schimp. ex Müll. Hal.) K. Saito hårkurlemose og
R. rugosum labbmose (Hassel 2009). Det virker
sannsynlig at arten er oversett, og at det vil dukke
opp flere funn fremover
Tortella alpicola «alpevrimose» er en av våre
minste arter i slekta og kan i felt forveksles med
en liten T. fragilis skjørvrimose på grunn av de lett
avfallende (fragile) bladspissene, eller en liten T.
tortuosa putevrimose på grunn av at bladene i tørr
tilstand er innbøyd litt på samme måte. Den mangler
derimot tomentum (filt) på stengelen, og bladbasis
er mer skinnende hvit enn hos andre arter som ofte
har mer gulaktig farget bladbasis. I mikroskopet er
de store bladcellene i øvre halvdel av bladet (10–14
µm), sentralstrengen i stengelen og bladspissen
med flere innsnevringer der den kan brekke av,
viktige karakterer.
Tortella bambergeri
Tortella bambergeri kalkvrimose ble beskrevet av
Schimper (1876), den gang som Trichostomum
217
218
Nordland, Brønnøy, Horn fergeleie.
Nord-Trøndelag, Steinkjer, S-sida
av Hjartøya i Snåsavatnet.
Nord-Trøndelag, Steinkjer, S-siden
av Øksnesøya i Snåsavatnet.
Rogaland, Rennesøy, Mortavika, LL 04737,60137
16
N for Nørdrevågen.
Rogaland, Rennesøy, Mortavika, LL 04813,59916
22
N for Nørdrevågen.
693636
695034, 695044
691128
773126
773143
Telemark, Bamble, Steinvika
Telemark, Porsgrunn, Ørstvetøya.
Skrentene vest på halvøya.
Telemark, Porsgrunn, Borgeåsen S. NL 38688, 58125
Brattskrenten ned fra åsen.
773311
674750
36030
NL 40010,50713
NL 42904,39524
33
1
33
Calcareous cliffs.
Åpen, grunnlendt kalkmark.
Calcareous sea cliffs.
Calcareous cliff.
10
Sør-Trøndelag, Frøya, Ytre Rosaberget.
15.10.2012
17.11.2011
17.10.2012
04.06.2012
01.12.2008
Grassland with calcareous 24.10.2012
bedrock.
675273
MR 79394,62551
03.07.2008
03.07.2008
21.06.2010
25.10.2011
Grassland with calcareous 24.10.2012
bedrock.
Kalkberg.
Strandberg.
Calcareous cliffs.
Hög brant, kalksten.
På overflaten av kalkstein/
marmor i skogkant,
hasselskog.
34
30
3
Dato
Åpne kalksvaberg
02.12.2011
ned mot Tyrifjorden.
Økologi
690582
Rogaland, Rennesøy, LL 065,577
30
S-siden av Nipen.
PS 39145,18565
PS 40977,18579
UN 75600,75965
128
Buskerud, Ringerike, Burudsåsens
NV-sida uppe i branten.
674642
NM 72601,66695
Buskerud, Hole, Limovnstangen. NM 69207,58671
65
Helt sør på odden.
Hoh. m
674751, 674752
TRH Fylke, Kommune, Lokalitet
UTM MGRS
nr.
Tabell 1. Kjente funn av Tortella bambergeri kalkvrimose i Norge.
Currently known localities for Tortella bambergeri in Norway.
Høitomt, T., Hassel, K. & Lye, K. A.
Høitomt, T. & Reiso, S.
Hassel, K., Høitomt, T. & Lye, K. A.
Prestø, T.
Johnsen, J. I.
Hassel, K., Weibull, H., Jordal, J. B.,
Lima, M., Appelgren, L.& Johnsen, J. I.
Hassel, K., Weibull, H., Jordal, J. B.,
Lima, M., Appelgren, L. & Johnsen, J. I.
Hassel, K.
Hassel, K.
Hassel, K.
Lönnell, N.
Høitomt, T.
& Lye, K. A.
Samlere
Kristian Hassel og Torbjørn Høitomt
Blyttia 71(4), 2013
Vrimoseslekta i Norge, nye arter og arter vi kan være på utkikk etter
4A
4B
Figur 4. Habitat og nærbilde av Tortella bambergeri kalkvrimose fra Steinvika, Bamble, Telemark. Foto: KH.
Habitat and close up of Tortella bambergeri from Steinvika, Bamble, Telemark.
bambergeri. Brotherus (1902) flyttet deretter denne
og tre andre arter over til vrimoseslekta. Senere ble
T. bambergeri synonymisert med T. tortuosa putevrimose (Mönkemeyer 1927), noe som senere ble
støttet av Nyholm (se Bosanquet 2006). Videre fikk
arten status som en underart av putevrimose, før
den i 1999 ble skilt ut som egen art igjen av Grims
(1999). Arten er i de senere år påvist på flere lokaliteter i Storbritannia og Irland (Bosanquet 2006) og
finnes også i Tyskland (Nebel & Philippi 2000). Kalkvrimose ble for første gang påvist i Norge høsten
2011 da TH og Sigve Reiso samlet den i Porsgrunn
kommune i Telemark. Senere i 2012 ble arten også
funnet i Hole, Buskerud og på Rennesøy, Rogaland
(nylig er den også registrert i Hordaland). I tillegg er
flere eldre belegg av putevrimose fra Trøndelag og
sør i Nordland ombestemt til kalkvrimose (tabell 1).
Det virker sannsynlig at arten er oversett og at det
vil dukke opp flere funn av arten fremover. Kalkvrimose er også nylig påvist i Sverige (Hallingbäck
pers. medd.), men ellers så langt ikke rapportert fra
andre nordiske land.
De norske funnene av arten er gjort på åpen
grunnlendt kalkmark, for det meste knauser, berg
eller hellere som ligger ut mot åpent vann (figur
4). Vanlige følgearter på Østlandet er Ditrichum
flexicaule (Schwägr.) Hampe storbust, putevrimose,
Orthotrichum anomalum Hedw. fakkelbustehette
og Syntrichia ruralis (Hedw.) F. Weber & D. Mohr
putehårstjerne.
Kalkvrimose hører i likhet med T. alpicola
«alpevrimose» til de minste av vrimosene våre.
Blyttia 71(4), 2013
Størst forvekslingsfare er knyttet til likheten med
putevrimose. Sistnevnte, som er en vanlig art og
ofte forekommer sammen med kalkvrimose, er
vanligvis større og mer gulgrønn av farge, men om
den vokser svært tørt, er størrelsen ofte bare marginalt større enn kalkvrimose og fargeforskjellene
små. Små og tørkestressede individer av putevrimose har i tillegg ofte svakt utviklete feltkarakterer
som vanligvis brukes for å skille mot kalkvrimose.
Fragile bladspisser (figur 4) er imidlertid en god
skillekarakter mot den variteten av putevrimose (T.
tortuosa var. tortuosa) som oftest vokser sammen
med kalkvrimose. I mikroskopet er de papilløse
cellene i øvre del av nervens dorsalside og tydelig
sentralstreng i stengelen gode karakterer.
Nøkkel til vrimoseslekta
Bestemmelsesnøkkel for nordiske vrimoser inkludert Tortella squarrosa. Nøkkelen baserer seg i all
hovedsak på Brugués et al. (2009), men også Nyholm (1989), Eckel (1998) og Fedosov & Ignatova
(2009). Noen av begrepene som brukes i nøkkelen
er forklart i Boks 1.
1 Bladbasis med tydelig V-form på grunn av gjennomskinnelige celler i bladbasis......................................2
1 Bladbasis mangler V-form. Ofte krypende planter, på
tørre og solvarme steder. Ikke kjent fra Norge...........
..............T. squarrosa (syn. Pleurochaete squarrosa)
2 Bladkant uten tverrbølger i tørr tilstand....................3
2 Bladkant svakt til tydelig bølget i tørr tilstand. Sjekk
flere skudd..............................................................14
219
Kristian Hassel og Torbjørn Høitomt
3 Celler på ventralsiden av nerven avlange og glatte,
dvs. uten papiller i hele bladets lengde. Tydelig forskjellig fra bladplatas celler......................................4
3 Celler på ventralsiden av nerven kvadratiske og med
papiller, ikke vesentlig forskjellig fra bladplatas celler,
i hvertfall nedenfor midten av bladet........................6
4 Tuer gulgrønne til gulbrune. Bladceller i øvre del av
bladet vanligvis opp til 12 μm brede. Bladspiss butt
eller jevnt avsmalnende, alltid til stede. Hovedsakelig
på sørvendte åpne kalkberg og kalkgrus i lavlandet,
men også med noen forekomster i fjellet.................5
4 Tuer mørkegrønne. Bladceller i øvre del av bladet
11–14 μm brede. Bladspiss smalt tilspisset, brekker
lett av. På flate kalkbenker (alvar) i Sverige. Ikke kjent
fra Norge...................................................... T. rigens
5 Nedre del av stengel delvis dekket med tomentum av
brun filt, celler i øvre del av bladet 11–12 μm brede,
med lave papiller < 5 μm. Blad uregelmessig vridd og/
eller innbøyd i tørr tilstand. Blad med butt spiss og med
utløpende nerve (figur 5), bladspiss skålformet. Tuer
ofte påfallende gulfarget. Hovedsakelig på sørvendte
åpne kalkberg og kalkgrus i lavlandet, men også med
noen forekomster i fjellet......................... T. inclinata
5 Stengel har sparsomt med tomentum, gjerne begrenset til bladhjørner, celler i øvre del av bladet 6–10
μm brede, med papiller 5–6 μm høye. Blad i tørr
tilstand mer eller mindre regelmessig vridd, de fleste
jevnt avsmalnende mot spissen (figur 5). Bladspiss
noe skålformet. Tuer gulgrønne. Hovedsakelig på
sørvendte åpne kalkberg og kalkgrus i lavlandet, men
også med noen forekomster i fjellet............ T. densa
6 Sambu, sporofytter nesten alltid til stede, eller med
hunn og hann anlegg. Blad bredt tilspisset, bladkant
plan, øvre bladceller 6–7 μm brede. Stengel med
sentralstreng. Ikke kjent fra Norge..............T. humilis
6 Særbu, sporofytter mindre vanlig. Blad med variabel
spiss, bladkant plan eller innbøyd............................7
7 Blad tungeforma til avlangt lansettforma, bredt tilspisset til butte................................................................8
7 Blad lansettforma, smalt tilspisset eller med en lang
ut dradd spiss......................................................... 11
8 Overgang mellom de gjennomskinnelige basalcellene
og grønne bladplateceller gradvis. Bladspiss brekker
lett av, ikke skålformet. I Storbritannia på tørre solfylte
kalkberg i lavlandet. Ikke kjent fra Norge...... T. nitida
8 Overgang mellom gjennomskinnelige basalceller og
grønne bladplateceller brå. Bladspiss oftest hel, men
ofte skålformet. Kalksand og av og til på strandberg
ved havnivå..............................................................9
9 Bladceller i øvre del av blad bredere enn 10 μm. Mest
på berg....................... T. flavovirens var. glareicola
9 Bladceller i øvre del av blad opp til 10 μm brede. Mest
på sand....................................................................9
220
10 Papiller på celler i øvre halvdel av bladet opp til 6 μm
høye......................... T. flavovirens var. flavovirens
10 Papiller på celler i øvre halvdel av bladet 6–9 μm høye.
Ikke kjent fra Norge....................................................
................................T. flavovirens var. papillosissima
11 Overgang mellom gjennomskinnelige basalceller og
grønne bladplateceller gradvis. Liten art med 2–6
mm høye skudd, i Storbritannia ofte på små runde
kalksteiner i skogbunnen eller i engsamfunn. Ikke
kjent fra Norge..............................................T. inflexa
11 Overgang mellom gjennomskinnelige basalceller og
grønne bladplateceller brå.....................................12
12 Bladspiss sylindrisk, med innsnevringer, brekker lett,
med papilløse celler på nervens dorsalside. Øvre
bladceller 10–14 μm brede. Økologi i Norge lite kjent,
knyttet til kalkberg.................................... T. alpicola
12 Bladspiss flat, brekker lett eller ikke, celler på nervens
dorsalside papilløse eller ikke. Øvre bladceller 6–12
μm brede................................................................13
13 Blad rette til buktet i tørr tilstand. Bladkant plan eller
svakt bølget. Bladspisser lange, opprette, og brekker
lett. På kalkrike berg fra lavland til fjell....... T. fragilis
13 Blad spiralvridd i tørr tilstand. Bladkant svakt til tydelig
bølget. Bladspiss brekker lett eller ikke..................14
14 Bladspiss brekker lett av, nervens dorsalside i øvre
del av bladet dekt med papilløse celler. Stengel oftest
med tydelig sentralstreng. I Norge på varme sørvendte
kalkberg og hellere i lavlandet. Kan vokse svært tørt.
........................................................... T. bambergeri
14 Bladspiss normal eller brekker lett av, nervens dorsalside i øvre del av bladet glatt. Stengel mangler
sentralstreng..........................................................15
15 Bladspiss brekker lett av, mangler ofte. Bladkant noe
bølget. Bladplata ett til to cellelag tykk i øvre halvdel av
bladet og langs nerven. Stereidbånd ofte fraværende
i øvre del av nerven på ventralsiden. På skyggefulle
til eksponerte kalkberg... T. tortuosa var. fragilifolia
15 Bladspiss normal, nesten alltid hel og tilstede. Bladkant svakt eller tydelig bølget. Bladplata ett cellelag
tykk, nå og da med to cellelag langs nerve og i bladspiss. Stereidbånd til stede på ventralsiden av nerven
helt ut i bladspissen................................................16
16 Blad tydelig krusa og vridd i tørr tilstand. Plante normalt gulgrønn til grønn. Bladspiss normal, nesten alltid
hel og tilstede. Bladkant tydelig bølget, bladplata ett
cellelag tykk over det hele. Vår vanligste art i slekta,
karakterart på kalkberg både i skygge og eksponert .
............................. ............ T. tortuosa var. tortuosa
16 Blad noe krusa og vridd i tørr tilstand, utstående og
tilbakebøyd i fuktig tilstand. Plante ofte grønn til rødlig,
svart nedentil. Bladkant svakt bølga, bladplata ett
cellelag tykk, men ofte to cellelag langs nerven og i
bladspissen. Ikke sikkert angitt fra Europa, fuktig til
Blyttia 71(4), 2013
Vrimoseslekta i Norge, nye arter og arter vi kan være på utkikk etter
Boks 1. Forklaring av begrep og viktige karakterer for
artsbestemmelse
Alle foto KH.
A
B
A Stereidceller er celler med fortykkede cellevegger, og vi finner slike celler i bladnerven. I
tverrsnitt av bladet kan vi se stereidbånd (rader av slike celler) dorsalt og ventralt på nerven.
T. fragilis t.v. og T. tortuosa var. fragilifiolia t.h.
B Enkelte vrimoser har
en sentralstreng av mindre celler i stengelen (T.
alpicola, over) mens andre mangler (T. tortuosa,
under).
C
D
C Papiller er utvekster
på celleveggen og ses
tydelig i bladkanten.
E
E Når vi ser på ett moseskudd ser vi dorsalsiden av bladet og nerven. Ventralsiden
vender mot stengelen.
Blyttia 71(4), 2013
F
F Rhizoider er tynne utvekster fra stengelen
som man hos vrimosene kan finne ved basis
av unge blader eller det kan dekke hele den D V-formet bladbasis er et kjennedre delen av stengelen og kalles da for netegn for de norske artene i
Tortella-slekta.
tomentum.
221
Kristian Hassel og Torbjørn Høitomt
5A
5B
Figur 5. A Tortella densa med smalt tilspissa blad. B Tortella inclinata har blad med butt spiss og utløpende nerve. Foto KH.
A Tortella densa with narrowly lanceolate leaves. B Tortella inclinata with obtuse leaf apex and excurrent costa.
våt tundra og på kalkholdig jord over tregrensen. Ikke
kjent fra Norge................Tortella tortuosa var. arctica
Feltnøkkel til norske arter innen
vrimoseslekta
Denne nøkkelen forutsetter bruk av en god håndlupe. Du kommer da ikke frem til art i alle tilfeller,
men kan gå videre med nøkkelen over når du kommer inn og sitter ved mikroskopet.
1 Bladbasis V-formet, tydelige skille mellom bladplatas
grønne klorofyllceller og bladbasisens fargeløse celler.
Pirk av noen blader med fuktige fingre.....................2
1 Bladbasis ikke V-formet. Ikke en av de kjente Tortellaartene i Norge, T. squarrosa har et smalt bånd med
fargeløse celler langs kanten av bladet i bladbasis
2 Planter med skjøre bladspisser som brekker lett, i det
minste på de øvre bladene.......................................3
2 Planter uten skjøre bladspisser................................6
3 Øvre blad lange, peker ofte rett opp.........................4
3 Øvre blad som andre blad, eller lengre og spiralvridde...................................................................5
4 Øvre blad peker gjerne stivt opp både i fuktig og tørr
tilstand, bladspiss lang og sylindrisk. Tuer gulgrønne
til mørkegrønne…....................T. fragilis skjørvrimose
4 Øvre blad peker stivt opp i fuktig tilstand, men noe
kruset som tørr. Bladspiss smalt tilspisset. Tuer
mørkegrønne. Ikke kjent fra Norge............................
.............................................. T. rigens «stivvrimose»
222
5 Planter små, bladkant plan eller svakt bølget…...........
........................................ T. alpicola «alpevrimose»,
.
T. bambergeri kalkvrimose
5 Planter større, bladkant tydelig bølget.......................
....................................... T. tortuosa var. fragilifolia
6 Bladkant bølget i fuktig tilstand, krusa og vridd som
tørr. Lysegrønne til rent grønne puter, opptil 5 cm
høye...................................T. tortuosa putervrimose
6 Bladkant plan, puter mindre en 5cm høye...............7
7 Blad smalner gradvis i en lang spiss. Gulgrønne puter
på åpen kalkrik mark............. T. densa stripevrimose
7 Bladspiss butt eller raskt avsmalnende til en kort bred
spiss.........................................................................8
8 Bladspiss butt, nerven kort utløpende. Øvre blad lengere enn de nedenfor. Gulgrønne puter på sanddyner
eller kalkrike strandberg.............................................
...................................... T. flavovirens dynevrimose
8 Bladspiss raskt avsmalnende, tydelig skålforma,
nerven kort utløpende. Øvre blad like lange som de
nedenfor. Ofte påfallende gulfarget. På kalkrike berg
fra havnivå opp til snaufjellet......................................
.............................................T. inclinata buttvrimose
Kommentarer til taksonomi og arter
som ikke er kjent fra Norge
Tortella rigens
Tortella rigens «stivvrimose» ble beskrevet av
Albertson (1946) med bakgrunn i materiale samlet
fra Österplana hed, Kinnekulle ved Vänern. Arten
har lenge kun vært kjent fra alvar-mark i Sverige
Blyttia 71(4), 2013
Vrimoseslekta i Norge, nye arter og arter vi kan være på utkikk etter
6
Figur 6. Tortella rigens er fremdeles ikke sikkert angitt fra Norge,
her er bilde av materiale fra Öland, Sverige. Foto KH.
Tortella rigens is still not found growing in Norway, these plants
are from Öland, Sweden.
og Estland (Nyholm 1989). Eckel (1998) rapporterte
arten fra alvar-mark i Ontario, Michigan, New York
og Ohio i Nord-Amerika. I Norge har vi fremdeles
ingen sikre funn av arten, men navnet har vært forsøkt brukt et par ganger. Tortella rigens bør spesielt
ettersøkes på grunnlendt kalkmark i lavlandet i
Oslofjordområdet.
Tortella rigens (figur 6) kan først og fremst
forveksles med T. tortuosa putevrimose og T.
inclinata buttvrimose, men skiller seg fra disse
ved karakterkombinasjonen plan bladkant, smalt
tilspisset bladspiss og opptil 14 µm brede celler i
øvre del av bladet. Enkelte former av T. toruosa var.
fragilifolia kan også være til forveksling like. De kan
ha opp til 17 µm brede celler i øvre del av bladet,
og bladkanten kan være svakt bølget eller nesten
plan. Men ved å undersøke cellestørrelsen og
bladkant på mange blad, vil man se at variasjonen
faller utenfor T. rigens. Albertson (1946) skriver:
«Habituellt erinrar typisk T. rigens avgjort mest
om T. fragilis. I sina kortbladiga former visar den
anknytning till T. inclinata, med vilken den tidigare
oftast förväxlats. Från T. tortuosa torde den vara
synnerligen väl skild ehuru dennas fragilifolia-former
stundom kunna förete en ytlig likhet.» Fra T. fragilis
skjørvrimose skiller T. rigens «stivvrimose» seg ved
at førstnevnte i øvre del av bladet har områder med
to cellelag tykk bladplate, T. fragils skjørvrimose har
ofte mer regelmessig stive og rett oppstående blad
i sin typiske utforming.
Andre arter
Tortella arctica (Arnold) Crundw. & Nyholm, som er
Blyttia 71(4), 2013
synonymt med Tortella tortuosa var. arctica (Arnell)
Broth., er så langt ikke sikkert angitt fra Europa
ifølge Hill et al. (2006). Men den forekommer bl.
a. på Grønland.
Tortella humilis (Hedw.) Jenn., Tortella inflexa
(Bruch) Broth. og Tortella nitida (Lindb.) har alle en
sørlig utbredelse i Europa, men T. nitida går nord til
Skottland og kan muligens ha forekomster på Vestlandet. Tortella nitida ligner mest på T. bambergeri.
Begge har fragile blad, men T. nitida har bredere
blad enn T. bambergeri.
Tortella densa (Lorentz & Molendo) Crundw. &
Nyholm behandles i den europeiske sjekklista (Hill
et al. 2006) og av Eckel (1998) som en varietet av
T. inclinata (R.Hedw.) Limpr., mens Fedosov & Ignatova (2009) og Hallingbäck et al. (2008) behandler
den på artsnivå. Det er med andre ord ulike syn på
hvilket taksonomisk nivå som er riktig. For norske
forhold virker de to taksa å være greit skilt, og de
er derfor behandlet på artsnivå av oss.
Tortella limbata (Schiffn.) Geh. & Herzog er i
Europa kun kjent fra Kanariøyene.
Tortella limosella (Stirt.) P.W.Richards & E.C.
Wallace er kun kjent fra den skotske typelokaliteten
og har ikke vært sett siden den ble oppdaget I 1906,
dens status er derfor noe usikker. Tortella limosella
har likheter med T. flavovirens.
Takk
Vi vil takke Artsprosjektet for finansiell støtte til felt­
arbeid gjennom prosjektet «Kartlegging av moser i
dårlig undersøkte naturtyper i Norge». K.I. Flatberg
takkes for gjennomlesing av manus og gode råd til
utforming av nøkler.
Litteratur
Albertson, N. 1946. Österplana hed: Ett alvarområde på Kinnekulle. Acta
Phytogeographica Suecica 20: 1-276.
Bosanquet, S.D.S. 2006. Tortella bambergeri (Schimp.) Broth. in the
British Isles. Journal of Bryology 28: 5-10.
Brotherus, V.F. 1902. Bryales, in part. I(3). I: Engler, H.G.A. & Prantl,
K.A.E. (red.), Die Natürlichen Pflanzenfamilien. Engelmann,
Leipzig., s. 385-432.
Brugués, M., Puche, F. & Cezón, K. 2009. Tortella bambergeri (Pottiaceae) in the Iberian Peninsula, with an updated key to Iberian
Tortella. The bryologist 112: 164-168.
Dirkse, G.M. & Losada-Lima, A. 2012. Additions and Amendments to
the Moss Flora of the Canary Islands. Cryptogamie Bryologie
32: 37-41.
Dixon, H.N. 1930. Additions to the moss flora of the north-western
Himalayas. Annales bryologici 3: 51-70.
Eckel, P.M. 1998. Re-evaluation of Tortella (Musci, Pottiaceae) in conterminous U.S.A. and Canada with a treatment of the European
species Tortella nitida. Bulletin of the Buffalo Society of Natural
223
Kristian Hassel og Torbjørn Høitomt
Sciences 36: 117-191.
Fedosov, V.E. & Ignatova, E.A. 2009. Tortella densa (Pottiaceae, Bryophyta) in Russia. Arctoa 18: 189-194.
Grims, F. 1999. Die Laubmoose Österreichs. Catalogus Florae Austriae,
II. Teil, Bryophyten (Moose), Heft 1, Musci (Laubmoose). Österreichische Akademie der Wissenschaften, Wien.
Hallingbäck, T., Lönnell, N., Weibull, H., von Knorring, P., Korotynska,
M., Reisborg, C. & Birgersson, M. 2008. Nationalnyckelen till Sveriges flora och fauna. Bladmossor: Kompaktmossor–kapmossor.
Bryophyta: Anoectangium–Orthodontium. ArtDatabanken, SLU,
Uppsala,
Hassel, K. 2009. Mosefloraen i ytre deler av Byneset. NTNU, Vitenskapsmuseet Rapport botanisk serie. 2009-3: 1-21
Hassel, K., Blom, H.H., Flatberg, K.I., Halvorsen, R. & Johnsen, J.I.
2010. Moser Anthocerophyta, Marchantiophyta, Bryophyta. I:
Kålås, J.A., Viken, Å., Henriksen, S. & Skjelseth, S. (red.), Norsk
rødliste for arter 2010. The 2010 Norwegian Red List for Species.
Artsdatabanken, Trondheim, s. 139-153.
Hill, M.O., Bell, N., Bruggeman-Nannenga, M.A., Brugues, M., Cano,
M.J., Enroth, J., Flatberg, K.I., Frahm, J.P., Gallego, M.T., Garilleti,
R., Guerra, J., Hedenäs, L., Holyoak, D.T., Hyvonen, J., Ignatov,
M.S., Lara, F., Mazimpaka, V., Munoz, J. & Söderström, L. 2006.
An annotated checklist of the mosses of Europe and Macaronesia.
Journal of Bryology 28: 198-267.
Mönkemeyer, W. 1927. Die Laubmoose Europas. Akademische Verlagsgesellschaft, Leipzig.
Nebel, M. & Philippi, G. 2000. Die Moose Baden Württembergs, Band
1. Verlag Eugen Ulmer, Stuttgart.
Nyholm, E. 1989. Illustrated flora of Nordic mosses. Fasc. 2. Pottiaceae - Splachnaceae - Schistostegaceae. Nordic Bryological
Society, Lund.
Otnyukova, T.N., Ignatova, E.A., Ignatov, M.S. & Fedosov, V.E. 2004.
New records of Tortella alpicola Dix. in Eurasia. Arctoa 13: 197201.
Rams, S., Ros, R.M. & Werner, O. 2006. Tortella alpicola (Pottiaceae)
from Spain, new to western Europe. The bryologist 109: 404407.
Schimper, W.P. 1876. Synopsis Muscorum Europaeorum, Editio Secunda. E. Schweizerbart., Stuttgardt.
Smith, A.J.E. 2004. The Moss Flora of Britain and Ireland. Second edition. Cambridge University Press, Cambridge,
Werner, O., Ros, R.M. & Grundmann, M. 2005. Molecular phylogeny
of Trichostomoideae (Pottiaceae, Bryophyta) based on nrITS
sequence data. Taxon 54: 361-368.
FLORISTISK SMÅGODT
Kjølfaks Ceratochloa
sitchensis innslept til
Norge med estisk tømmer
Anders Often
NINA, Gaustadalleen 2, NO-0349 Oslo
[email protected]
I årene 2001–2003 hadde vi et forsøk på jobben
hvor vi samlet barkoppsop fra bunnen av estiske
tømmerbåter. Dette ble siktet (5 x 5 mm åpning i
sikta) og finmateriale ble lagt til spiring i veksthus
for dermed å se hva som kom inn av frø med det
ubarkede tømmeret. Vi påviste rundt 200 taksa
hvorav noen nye for Norge (Often et al. 2006, Often
2006). Spireforsøk foregikk stort sett under kontrollerte forsøk i et stort veksthus på forsøksgården
Holtsmark, ca 2 km vest for Korsegårdskrysset, Ås
kommune. Året før var det et småskala pilotforsøk i
hobbyveksthus i egen hage i Måltrostveien 11, Ås
sentrum. Sekkene med barkoppsop fra de 9 tømmerbåtene ble også alle tre år først siktet hjemme
i hagen – før start av spireforsøk på Holtsmark.
Restene med grove barkslintrer ble etter sikting
slengt i en komposthaug bak grønnsakhagen. I ettertid kan man klart si at dette ikke burde skjedd for
224
det satt selvfølgelig noe eksotisk frø igjen i avfallet
(trolig også insekter).
Der den frasiktede barken ble dumpet har det
siden dukket opp kjempesvingel Schedonorus
giganteus – en art som ganske sikkert kom med
barken. I tillegg dukket det etter noen år opp ei
grastue bestående av breie, litt hårete og ganske
tydelig lengdestripete, mattgrønne blad. Jeg har lurt
lenge på hva dette kunne være for noe rart. Og tua
ble stående. Sommeren 2011 – altså 8–10 år etter
frøspredning – fant grastua det for godt å blomstre
(figur 1, 2). Planten viste seg å være kjølfaks Ceratochloa sitchensis (syn. Bromus sitchensis). Denne
arten er ikke tidligere påvist i Norge (Elven i Lid & Lid
2005). Kjølfaks er funnet noen få steder i Sverige.
Den er trolig mest kommet inn som forurensing i
fôr. Førstefunn var i Småland i 1985 (Ekman 1989,
Edqvist & Karlsson 2007). Dette viser jo hvordan
enkelte nye eksotiske arter først ganske mange år
etter at de er innslept, gir seg ordentlig til kjenne og
lar seg bestemme. Dette er jo for øvrig godt kjent
fra lagre for eksotisk tømmer, eller ballast.
Litteratur
Edqvist, M. & Karlsson, T. (red.). 2007. Smålands flora. SBT-förlaget,
Uppsala.
Ekman, J. 1989. Sloklosta Bromus sitchensis och plattlosta B. willdenowii
i Sverige. Svensk Botanisk Tidskrift 83 (4): 87-100.
Blyttia 71(4), 2013
FLORISTISK SMÅGODT
1B
1A
Figur 1. A,B Kjølfaks Ceratochloa sitchensis dyrket på Ås.
Lid, J. & Lid, D.T. 2005. Norsk Flora. 7. utgåve ved Reidar Elven. Det
Norske Samlaget, Oslo, 1230 s.
Often, A., Stabbetorp, O. & Økland, B. 2006. The role of imported
pulpwood for the influx of invasive plants to Norway. Norwegian
Journal of Geography 60 (4): 295-302.
Often, A. 2006. Ranunculus cassubicus – med ett frø ankommet Norge.
Blyttia 64 (2): 134-135.
Gjøglerblomst
Mimulus guttatus
funnet på Raje,
Kongsberg kommune
Ellen Knutsen og Roger Halvosen
Hanevoldvn. 151, NO-3092 Sundbyfoss
[email protected]
I juni 2013 fant Ellen Knutsen og Roger Halvorsen
en forholdvis stor og riktblomstrende bestand
av gjøglerblomst Mimulus guttatus DC. langs
veien som går opp til Raje i Kongsberg kommune.
Gjøglerblomsten hadde etablert seg i den fuktige
veigrøfta og i veiskråningen på østsida av veien
rundt en hundre meter fra bommen på Rajeveien.
De fleste kjennetegna på plantene vi fant, stem-
Blyttia 71(4), 2013
mer overens med beskrivelsen av arten hos Elven
(Lid & Lid 2004), bortsett fra at det røde merket i
gapet på blomsterkrona. Imidlertid ser en av bildene
at det finnes en del små røde flekker i et slags
mønster i svelget på krona.
Det var rikelig med hår, dog ikke tydelige kjertelhår, på blomsterskafta og langs kantene (nervene)
på begeret. Den øverste begertanna var tydelig
større enn de øvrige og bladene var butte og uregelrett tanna, som beskrevet av Elven.
225
FLORISTISK SMÅGODT
Likevel må vi tilstå at vi er usikre på om det kan
være hybriden mellom gjøglerblomst og gul gjøglerblomst Mimulus luteus L, M. guttatus x luteus.
Gjøglerblomst vokste, som nevnt over, i ei fuktig
grøft og oppover et stykke i veiskråningen. Det så ut
til at det ikke er lenge siden det er foretatt graving på
stedet siden den øvrige vegetasjon ikke virket særlig godt etablert, både i veigrøfta og i skråningen.
Gjøglerblomsten har ganske ørsmå frø som lett
spres med vinden. Nærmeste bebyggelse ligger
rundt 100–150 meter unna.
1A
Litteratur
Lid, J. & Lid, D.T. 2004. Norsk flora. 7. utg. Red.: Reidar Elven. Det
norske Samlaget.
Figur 1. A,B,Gjøglerblomst Mimulus guttatus på lokaliteten i
Kongsberg.
1B
226
Blyttia 71(4), 2013
B LYTTIA
NORGES BOTANISKE ANNALER
Funn av basekrevende karplanter i Lierne
nasjonalpark
Kåre Haugan
Haugan, K. 2013. Funn av basekrevende karplanter i Lierne nasjonalpark. Blyttia 71: 227-234.
Basiphilous vascular plant species found in Lierne National Park.
Established in 2004, Lierne National Park is a 333 km2 low- and medium alpine area localized in Nord-Trøndelag
in central Norway. The mountains in the park are made of eroded 400–500 million year old Caledonian thrust
sheets. The park is located next to the Swedish border, and most of the park area has an altitude of more
than 800 meters above sea level. The park has been assumed to contain only poor vegetation, but here two
sites are presented containing limestone-dependent vascular plants. 114 species are presented here and 50
specimens were sent to the national herbarium TRH. All the species found have the status «Least Concern»
(LC) on the current Norwegian Red List. Three species known to have a weak eastern geographical distribution
were found (Pedicularis sceptrum-carolinum, Trollius europaeus and Petasites frigidus). Two other species
with a weak disjunct distribution were identified (Saxifraga cernua and Erigeron uniflorus). These findings are
particularly interesting because the two plant species were found in the gap between their northern and southern
distribution areas. In addition, S. cernua has been reported to be very rare in Nord-Trøndelag.
Kåre Haugan, Høgskolen i Nord-Trøndelag, Naturfagseksjonen. NO-7600 Levanger. [email protected]
Lierne nasjonalpark ligger i Lierne kommune i
Nord-Trøndelag. Den ble opprettet ved kongelig
resolusjon av 17. desember 2004 (Lovdata 2004).
Parken har et areal på ca. 333 km2, ligger øst i
Norge og grenser mot Sverige (figur 1). Park­arealet
er dominert av grensefjella (Kjølfjella), og for til­
grensende område på svensk side ble et område
på 1130 km2 vernet i 1993 (Hotagen naturreservat)
(Naturvårdsverket 2013). Det svenske naturreservatet er mer enn tre ganger større enn Lierne
nasjonalpark. Disse to områdene gir til sammen et
stort sammenhengende vernet areal med et spennende plante- og dyreliv.
Store deler av arealet innenfor nasjonalparken
er INON-karakterisert til å ligge mer enn 5 km fra
tyngre tekniske inngrep (NGU 2013, figur 2). Dette
er svært verdifullt da områder med slik status har
vært sterkt avtagende i Norge på 1900-tallet, fra
48,0 til 11,8 % av landarealet (DN 2013).
Geologi, klima og vegetasjon
Fjellene i Lierne er rester av den kaledonske fjell­
kjeden som ble dannet for 400–500 mill. år siden
(Dahl et al. 1997 og Moen 1998). Skyvedekkene
som dannet fjellkjeden nådde opp til en antatt
Blyttia 71(4), 2013
høyde på 8000–10 000 m. I ettertid har flere istider og omfattende erosjon gitt oss det spennende
istidslandskapet som kan ses i parken i dag. Nasjonalparken er rik på moreneavsetninger, flyttblokker
og andre spor etter istiden. Fjellområdet Hestkjølen
består av hard, kvarts­rik glimmerskifer, og spesielt
i Avandsfjell-området ligger det mange såkalte rogenmorener dannet i slutten av siste istid.
Nedbørsnormalen ved Holand i Nordli er 675
mm per år (Lierne kommune, 2009). Temperaturnormalen er –10,4 oC for januar og 11,8 oC for juli.
Den beskjedne nedbørsmengden og relativt store
temperaturforskjeller mellom kaldeste og varm­
este måned peker mot en kontinental klimatype
for Lierne kommune. Lierne nasjonalpark ligger
i alpin og nord-boreal vegetasjonsregion i svakt
oseanisk (C1) til overgang oseanisk-kontinental
(OC) vegetasjonsseksjon (Moen 1998). I parken er
den alpine sonen snaufjell av lav- og mellomalpin
karakter, mens den nordboreale sonen er dominert
av subalpin fjellbjørkeskog med lavvokst, glissen
barskog og store arealer med jordvannsmyr. Også
i Lierne har den nord-boreale sonen vært benyttet
til tradisjonell seterdrift.
227
Kåre Haugan
1
Figur 1. Kartene viser geografisk plassering av den 333 km2 store Lierne nasjonalpark (NGU 2013). Tilgrensende Hotagen naturreservat på svensk side er angitt som et grønt areal på 1130 km2 (Naturvårdsverket, 2013). De to rike floralokalitetene som er
beskrevet i denne artikkelen er markert som røde sirkler, og de er angitt som A og B.
The maps show the geographical localization of the 333km2 Lierne national park (NGU 2013). On the Swedish side of the border
is the 1130km2 adjacent Hotagen national park shown here in green (Naturvårdsverket, 2013).
Plantesamfunn i Lierne
nasjonalpark
Grana vandret inn i Lierne som første sted i Norge
for ca. 2500 år siden (Moen 1998), og granskog
preger i dag mange av skogsbiotopene i dalførene.
Skoggrensa, definert av fjellbjørkeskogen, ligger i
dag på rundt 700–750 m o.h., mens det meste av
nasjonalparkarealet ligger over 800 m o.h. Mange
av plantesamfunnene innenfor nasjonalparken er
lavalpine blåbærhei- og viersamfunn, mens høyere
oppe er det store areal med mellomalpine grasheiog snøleiesamfunn. Flere fjellmassiv rager over
1000 m o.h., og det høyeste punktet er toppen av
fjellet Hestkjølen på 1390 m o.h. Hestkjøltoppen
har høyalpin karakter med usammenhengende
vegetasjon av mose og lav.
Fjellområdet har en alminnelig fjellflora med do-
228
minans av fattige vegetasjonstyper, og forekomster
av næringskrevende planter som f. eks. reinrose er
ikke registrert før (Lierne kommune, 2009). I dette
arbeidet presenteres to rikere planteforekomster,
en i og en på grensen til nasjonalparken.
Lokalitetsbeskrivelser
For å spore opp interessante floralokaliteter ble
NGU sitt nettbaserte berggrunnskart benyttet (NGU
2013). To lokaliteter med bergarten kalkspatmarmor
ble identifisert (figur 1 og 3). Kalkspatmarmor er
en bergart der mer enn 90 % består av mineralet
kalsitt, eller kalsiumkarbonat CaCO3 (UiO 2013).
Berg­grunn av denne typen er interessant da den
forvitrer relativt lett, og vannløst kalsiumkarbonat
bufrer vannet i området godt og motvirker utvasking av kationer som plantene trenger til vekst og
Blyttia 71(4), 2013
Funn av basekrevende karplanter i Lierne nasjonalpark
2
Figur 2. Kart som viser «INON-status»
for Lierne nasjonalpark per 2008. Kartet
viser at det meste av nasjonalparkens
areal ligger mer enn 5 km fra tyngre
teknisk inngrep (NGU 2013).
The map shows the «INON-status» (an
indicator as to how far a point is from
technical encroachments) for Lierne
national park for 2008. Most of the area
of the national park is located more
than 5km from technical installations
(NGU 2013).
utvikling. Både økt forvitring og bufring fremmer
mulighetene for etablering av mer kre­vende plantearter. Karplantevegetasjonen på disse lokalitetene
ble derfor godt utforsket.
3A
Begge lokalitetene er definert som omskrevne
polygoner angitt ved GPS-avleste koordinater. Lokalitet A er en sørvendt skråning med fuktsig i mellomalpin sone og ligger ca. 1 km fra svenskegrensa
3B
Figur 3. De to floralokalitetene A og B. Lokalitet A er en sørvendt skrent i mellomalpin sone ca. 900 m o.h. Fotografiet er tatt 5.
august 2012. Lokalitet B er en sørvendt skrent i fjellbjørkeskogen beliggende ca. 720 m o.h. En liten bekkekløft i forgrunnen angir
vestgrense for lokaliteten.
Photographs of the two floral sites A and B. Site A is a south-facing slope in the medium alpine zone at an altitude of approx. 900 m
a.s.l. The picture was taken on 5th August 2012. Site B is a south-facing slope in the mountain birch forest at an altitude of approx.
720 m a.s.l. A small creek in the foreground defines the western border of the site.
Blyttia 71(4), 2013
229
Kåre Haugan
Tabell 1. Oversikt over funn av karplanter på lokalitet A (mellomalpin sone) og lokalitet B (fjellbjørkeskog) i og ved Lierne nasjonalpark. Listen er ikke uttømmende. «x» og «m» angir funn på lokaliteten. «m» viser spesifikt til at funnet er i jordvannsmyr under
skrenten i lokalitet B. Symbolet «o» viser til at det er sendt inn belegg av arten til herbariet TRH. Alle artene i tabellen er vurdert til
LC-status etter Norsk Rødliste for arter 2010 (Kålås et al. 2010).
List of plant species found at the floral sites A (medium alpine zone) and B (mountain birch forest) within and next to Lierne National
Park. The list is not meant to be complete with respect to vascular plants. «X» and «m» denote findings at the sites. «m» indicates
finds from the bog below the south facing slope in site B. Species samples sent to the herbarium TRH are referred to as «o». All
the species in the table are assessed to have LC status (Least Concern) according to the Norwegian Red List for Species (Kålås
et al. 2010).
Latinske navn
Norske navn
Lokalitet A
Aconitum lycoctonum
Tyrihjelm
Ajuga pyramidalis
Jonsokkoll
Alchemilla alpina
Fjellmarikåpe
x,o
Alchemilla sp.
Marikåpe-art
x
Anemone nemorosa
Hvitveis
Antennaria dioica
Kattefot
x,o
Anthoxanthum nipponicum
Fjellgulaks
x,o
Arabis alpina
Fjellskrinneblom
x,o
Asplenium viride
Grønnburkne
x
Astragalus alpinus
Setermjelt
x,o
Avenella flexuosa
Smyle
x
Bartsia alpina
Svarttopp
x
Betula nana
Dvergbjørk
Betula pubescens ssp. tortuosa
Fjellbjørk
Bistorta vivipara
Harerug
x,o
Botrychium lunaria
Marinøkkel
x,o
Caltha palustris
Bekkeblom
x
Carex atrata
Svartstarr
x
Carex bigelowii
Stivstarr
x
Carex canescens
Gråstarr
x
Carex flava Gulstarr
Carex lasiocarpa
Trådstarr
Carex nigra
Slåttestarr
x
Carex paupercula
Frynsestarr
Carex saxatilis
Blankstarr
x
Carex vaginata
Slirestarr
Cerastium alpinum
Fjellarve
x,o
Cerastium cerastoides
Brearve
x
Cerastium fontanum
Arve
Chamerion angustifolium
Geitrams
x
Cirsium heterophyllum
Hvitbladtistel
Coeloglossum viride
Grønnkurle
x
Comarum palustre
Myrhatt
x
Corallorhiza trifida
Korallrot
Cystopteris fragilis
Skjørlok
x
Dactylorhiza maculata
Flekkmarihand
Deschampsia cespitosa
Sølvbunke
x
Diphasiastrum alpinum
Fjelljamne
x
Dryas octopetala
Reinrose
x,o
Empetrum nigrum
Krekling
x
Epilobium anagallidifolium
Dvergmjølke
x
230
Lokalitet B
x,o
x
x
x,o
x,o
x
x,o
x
x
m,o
m
x
x,o
x,o
m,o
m,o
m,o
m,o
x
x
x
x
m
m
x
m
x
Blyttia 71(4), 2013
Funn av basekrevende karplanter i Lierne nasjonalpark
Latinske navn
Norske navn
Lokalitet A
Equisetum arvense
Åkersnelle
x
Equisetum fluviatile
Elvesnelle
x
Equisetum pratense
Engsnelle
Equisetum variegatum
Fjellsnelle
Erigeron uniflorus
Snøbakkestjerne
x,o
Eriophorum angustifolium
Duskull
x
Euphrasia wettsteinii
Fjelløyentrøst
x
Festuca ovina
Sauesvingel
x
Filipendula ulmaria
Mjødurt
Gentiana nivalis
Snøsøte
x,o
Geranium sylvaticum
Skogstorkenebb
x,o
Geum rivale
Enghumleblom
Gymnadenia conopsea
Brudespore
Harrimanella hypnoides
Moselyng
x,o
Hieracium sp.
Sveve-art
Huperzia apressa
Fjell-lusegras
x
Huperzia selago
Lusegras
x
Juncus filiformis
Trådsiv
x
Juncus trifidus
Rabbesiv
x,o
Juniperus communis
Einer
x
Melampyrum pratense
Stormarimjelle
Melica nutans
Hengeaks
Menyanthes trifoliata
Bukkeblad
Molinia caerulea
Blåtopp
Myosotis decumbens
Fjellforglemmegei
x,o
Nardus stricta
Finnskjegg
x
Omalotheca norvegica
Setergråurt
x
Omalotheca supina
Dverggråurt
x
Oxyria digyna
Fjellsyre
x
Parnassia palustris
Jåblom
x
Pedicularis palustris
Myrklegg
Pedicularis sceptrum-carolinum
Kongsspir
Petasites frigidus
Fjellpestrot
Phegopteris connectilis
Hengeving
Phleum alpinum
Fjelltimotei
x
Pinguicula vulgaris
Tettegras
x
Poa alpina
Fjellrapp
x,o
Polystichum lonchitis
Taggbregne
Potentilla crantzii
Flekkmure
x,o
Potentilla erecta
Tepperot
x
Pyrola minor
Perlevintergrønn
x
Pyrola rotundifolia
Storvintergrønn
Ranunculus acris
Engsoleie
x
Rhinanthus minor
Småengkall
Rhodiola rosea
Rosenrot
x,o
Rubus chamaemorus
Molte
x
Rubus saxatilis
Tågebær
Rumex acetosa
Engsyre
x
Salix herbacea
Musøre
x
Salix lanata
Ullvier
x
Salix lapponum
Lappvier
x
Blyttia 71(4), 2013
Lokalitet B
m
m,o
m
x
x
x,o
x
x,o
x
x
x
x
m
m
x
x,o
x
m,o
m,o
x
x
m,o
x
x,o
x
x
x
x
x
x
x
x
231
Kåre Haugan
(ca. 900 m o.h.) i Lierne nasjonalpark. Koordinatene
som omskriver lokalitet A er VM 58298,22057 – VM
58313,22089 – VM 58143,22114 – VM 58129,22067
(Garmin, håndholdt GPS). Lokalitet B er en sørvendt, fuktig skråning i fjellbjørkeskog rett ved
nasjonalparkgrensa med ei jordvannsmyr i nedre
kant, ca. 300 m fra Strivasshytta (ca. 720 m o.h.).
Beliggenheten i randsonen av nasjonalparken gjør
den interessant i diskusjoner om nasjonalparkens
grenser. Koordinatene som beskriver kantsonen av
lokalitet B er VM 49598,24068 – VM 49605,24072
– VM 49638,24043 – VM 49627,24029 – VM
49571,24011.
For på best mulig måte å få studert karplantefloraen ble lokalitetene oppsøkt flere ganger.
Lokalitet A ble oppsøkt og studert 30/7-2009,
28/7-2010 og 5/8-2012. Lokalitet B ble oppsøkt
og studert 6/7-2008, 29/7-2009, 3/7-2012 og 20/72012. Det ble innsendt belegg av utvalgte arter til
TRH (tabell 1).
Beskrivelse av funn
Funn av karplanter er listet opp i tabell 1. 114
karplantearter ble identifisert, og 50 belegg ble innsendt til TRH. Alle artene i lista har «LC»-status etter
Norsk Rødliste av 2010 (Kålås et al. 2010). Flere
krevende karplanter er representert, for eksempel
grønnburkne Asplenium viride, som er funnet på
begge lokaliteter. På lokalitet A er også registrert
basekrevende arter som reinrose Dryas octopetala, snøbakkestjerne Erigeron unifloris, snøsøte
Gentiana nivalis, flekkmure Potentilla crantzii og
rødsildre Saxifraga oppositifolia, mens på lokalitet
B er tilsvarende basekrevende arter brudespore
Gymnadenia conopsea, fjellpestrot Petasites frigidus og tagg­bregne Polystichum lonchitis (Lid og Lid
2005). Forekomsten av reinrose D. octopetala er
relativt beskjeden og ligger på rabben over skrenten vist i figur 3A. Rein­rosesamfunnet dekker et
areal på ca. 2 m2. Forekomst av de kalkkrevende
artene er overensstemmende med det geologiske
berggrunnskartet som angir kalk­spatmarmor som
overflatebergart for lokalitetene. Artene er interessante med tanke på at det er få funn av basekrevende fjellarter i Midt-Norge (Hollien og Hassel
2010). Funnene står også i kontrast til den generelle
antagelsen om at Lierne nasjonalpark har en fattig
fjellflora med manglende innslag av f.eks. reinrose
(Lierne kommune 2009). Figur 4 viser bilde av fire
interessante arter representert i funnmaterialet.
Lokalitet B har i tillegg innslag av andre næringskrevende arter som indikerer et mineralrikt
jordsmonn. Disse artene er hvitbladtistel Cirsium
heterophyllum, mjødurt Filipendula ulmaria, enghumleblom Geum rivale, fjellpestrot Petasites
frigidus og hengeaks Melica nutans.
Arter med svakt østlig utbredelse
Funn med plantegeografisk interesse er blant annet
kongsspir Pedicularis sceptrum-carolinum, ballblom
Trollius europaeus og fjellpestrot Petasites frigidus.
Alle disse artene har en svakt østlig utbredelse
(Moen 1998, Lid og Lid 2005). Funn av disse artene
er ikke uventet med tanke på den østlige beliggenheten til nasjonalparken (figur 1). Sistnevnte regnes
også som en fjellplante.
Arter med tendens til disjunkt
utbredelse
To arter har en svakt disjunkt utbredelse. Dette
gjelder artene knoppsildre Saxifraga cernua og
snøbakkestjerne Erigeron uniflorus (figur 5). Begge
er nye for nasjonalparken (Artsdatabanken 2013),
og snøbakkestjerne E. uniflorus er heller ikke rapportert for Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark.
Funnene av disse to er dermed med på å fylle luka
mellom nord og sør. Knoppsildre S. cernua er også
funnet sør i Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark (ca.
850 km i luftlinje fra funnet presentert her) (Holien
og Hassel 2010), og arten er ifølge Lid og Lid (2005)
«svært sjeldsynt i Nord-Trøndelag». Funnet er også
av den grunn interessant. Funnene av de to artene
kan tyde på at de ikke er så disjunkte som tidligere
antatt, men at tilsynelatende disjunksjon mer skyldes mangel på kartlegging.
Videre studier av området
Jeg vil gi takke nasjonalparkstyret for Lierne nasjo­
nal­park for finansiell støtte til arbeidet. Kartleggingsarbeidet skal videreføres og er ønsket for å gi et
bedre grunnlag for god forvaltning av nasjonalparken. De to lokalitetene er potensielle voksesteder
også for basekrevende fjellarter av lav og moser,
og bør undersøkes videre av spesialister (Holien og
Tønsberg 2006, Hallingbäck og Holmåsen 2000).
Figur 4 (motstående side). Fire arter fotografert på angitte lokaliteter beskrevet i teksten. A Gentiana nivalis, B reinrose Dryas
octopetala, C kongsspir Pedicularis sceptrum-carolinum og D knoppsildre Saxifraga cernua.
(Opposite page) Four plant species photographed at the two flora sites described in the text. A Gentiana nivalis, B Dryas octopetala,
C Pedicularis sceptrum-carolinum and D Saxifraga cernua.
232
Blyttia 71(4), 2013
Funn av basekrevende karplanter i Lierne nasjonalpark
4A
4B
4D
4C
Blyttia 71(4), 2013
233
Kåre Haugan
5A
5B
Figur 5. Norsk utbredelsekart over artene A knoppsildre Saxifraga cernua og B snøbakkestjerne Erigeron uniflorus (Artsdatabanken
2013). De nye funnene er markert med en svart, heldekkende sirkel.
Norwegian distribution map of the plant species A Saxifraga cernua and B Erigeron uniflorus (Artsdatabanken 2013). The new
findings are marked with filled black circles.
Jakten på interessante karplantelokaliteter i Lierne
nasjonal­park vil bli videreført av undertegnede.
Litteratur
Dahl, R., Sveian, H. og Thoresen, M. K. 1997. Nord-Trøndelag og Fosen
- geologi og landskap. NGU.
Hallingbäck, T. og Holmåsen, I. 2000. Mossor - en fälthandbok. Stenströms bokförlag AB/Interpublishing.
Holien, H. og Hassel, K. 2010. Botanisk kartlegging i Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark. NTNU-Vitenskapsmuseet. Rapport botanisk
serie 2010-5.
Holien, H. og Tønsberg, T. 2006. Norsk lavflora. Tapir Akademisk
Forlag.
Kålås, A. J., Viken, Å., Henriksen, S. og Skjelseth, S. 2010. Norsk
Rødliste for Arter 2010. Artsdatabanken, Norge.
Lid, J. og Lid, D. T. 2005. Norsk Flora. Det norske samlaget. 7. utgave
v/Reidar Elven (red.).
234
Lierne kommune 2009. Forvaltningsplan for Lierne/Lijre nasjonalpark.
Lovdata 2004. FOR 2004-12-17 nr. 1694. Forskrift om verneplan for
Verdal-Snåsa-Lierne. Vern av Lierne nasjonalpark/Lijre, Lierne
kommune, Nord-Trøndelag.
Moen, A. 1998. Nasjonalatlas for Norge. Vegetasjon. Statens kartverk,
Hønefoss.
Nettkilder
Artsdatabanken 2013. http://www.artsdatabanken.no/frontpageAlt.
aspx?m=2. Data hentet ut 20. februar 2013.
DN 2013. Direktoratet for naturforvaltning. Inon. http://dnweb12.dirnat.
no/inon/. Data hentet ut 24. januar 2013.
Naturvårdsverket 2013. www.naturvardsverket.se. Data hentet ut 24.
januar 2013.
NGU 2013. Norges Geologiske Undersøkelse. http://www.ngu.no/no/hm/
Kart-og-data/Arealis. Data hentet ut 24. januar 2013.
UiO 2013. Universitet i Oslo. http://www.nhm.uio.no/fakta/geologi/
geoleksi/Geoleksi. Data hentet ut 30. januar 2013.
Blyttia 71(4), 2013
B LYTTIA
NORGES BOTANISKE ANNALER
Forlenget hvile hos tre vanlige norske
plantearter: strategi eller kostnad?
Joachim Paul Spindelböck og Siri Lie Olsen
Spindelböck, J.P. & Olsen, S.L. 2013. Forlenget hvile hos tre vanlige norske plantearter: strategi eller
kostnad? Blyttia 71: 235-240.
Prolonged dormancy in three common Norwegian plant species: strategy or cost?
The phenomenon of individual plants being absent for one or more growing seasons before sprouting again
has often been reported for at least 40 years. This has been referred to under the term prolonged vegetative
dormancy (from latin «dormire» for «to sleep»), but it has only recently become a topic of study. A range of
potential drivers for dormancy have been proposed during recent years which can reflect both a bet-hedging
strategy in unpredictable environments, but also direct costs of living under stress. Here, we show that high
grazing pressure may lead to increased dormancy ratios as a bet-hedging response in three native Norwegian
grassland herb species: Veronica alpina, Viola palustris and Viola biflora. We also propose that dormancy may
be more common among herbaceous plants than previously thought.
Joachim Paul Spindelböck, Høgskulen i Sogn og Fjordane, Avdeling for ingeniør- og naturfag, PB 133, NO6851 Sogndal [email protected]
Siri Lie Olsen, Universitetet for miljø- og biovitenskap, Institutt for naturforvaltning, PB 5003, NO-1432 Ås
[email protected]
Det er et velkjent faktum at mange dyr går i dvale
om vinteren. Flerårige planter og trær «sover» seg
også gjennom den kalde årstiden. Dette er en fornuftig strategi for å overleve når kulde og mangel
på flytende vann truer. Mindre kjent er det at en del
flerårige urter kan ligge i hvile hele året – gjerne flere
år i strekk! Istedenfor å gjenoppta veksten og produsere blader og blomster når våren kommer, «sover»
de seg gjennom en eller flere somre før de skyter
nye skudd. I et slikt forlenget hvilestadium overlever
plantene som underjordiske knoller eller rotstokker,
men produserer ikke overjordiske plantedeler i løpet
av vekstsesongen. Det vitenskapelige uttrykket for
dette hvilestadiet er «dormans», som kommer fra
det latinske ordet «dormire» som betyr «å sove». Til
sammen er det, ifølge Shefferson (2009) og Reintal
m.fl. (2010), registrert dormans hos nesten 70 arter
av flerårige urter verden over, hvorav 21 tilhører vår
hjemlige flora. Etter undersøkelser i Norge føyde
Evju m. fl. (2010, 2011) to arter til denne listen i
nyere tid, og mye tyder på at denne egenskapen er
vanligere enn tidligere antatt, også hos oss.
Gjenoppstått fra de døde
I forbindelse med forskningsprosjektet SEEDCLIM
i regi av Universitetet i Bergen, har vi i årene 2009–
Blyttia 71(4), 2013
2013 registrert vekst, reproduksjon og overlevelse
hos tre vanlige plantearter i tradisjonelt hevdede
beitemarker i Vest-Norge: fjellveronika Veronica
alpina, myrfiol Viola palustris og fjellfiol Viola biflora.
Vi studerte flere populasjoner i ulike høydelag: lavland (ca. 500 m o.h.), subalpine områder like under
skoggrensa (ca. 800 m o.h.) og fjell (ca. 1100–1200
m o.h.). Året etter den første registreringen var en
rekke av rosettene tilsynelatende forsvunnet, og
vi antok at de var døde. Men etter ytterligere et år
hadde flere av dem «stått opp fra de døde» igjen
og produsert nye blader! Ved å markere hvor alle
«døde» individer befant seg, viste det seg at både
fjellveronika (figur 1A), fjellfiol (figur 1B) og myrfiol
(figur 1C) har evnen til å gå inn i dormans, hvor en
rosett «sover» seg gjennom en eller flere vekstsesonger før den på nytt våkner til liv og produserer
blader. I etterkant viste det seg at dormans hos
fjellfiol tidligere er påvist av Evju m.fl. (2010).
Andelen av plantepopulasjonene våre som gikk
i hvile hvert år, varierte fra art til art, men også fra
år til år og mellom populasjoner av samme art. Av
alle fjellfiolrosettene vi registrerte i 2009, var 22
% forsvunnet året etter (2010). Av disse var 7 %
dormante i ett år og dukket opp igjen i 2011, mens
de resterende 15 % var dormante i to år og dukket
235
Joachim Paul Spindelböck og Siri Lie Olsen
1A
først opp igjen i 2012. Av rosettene som ble registrert i 2010 var hele 53 % (!) dormante i ett år (dvs.
var borte i 2011 og dukket opp igjen i 2012), mens
toårsdormansen for disse vet vi først noe om etter
sommeren 2013. Fjellfiol kan også være dormant
i tre år, men det skjer i veldig liten grad (ca. 1%
ifølge Evju m.fl. 2010). Hos myrfiol og fjellveronika
er andelen dormante planter og variasjonen mellom
år en del mindre enn hos fjellfiol (tabell 1).
Hvorfor hvile?
1B
1C
Hvilken fordel kan planter ha av et slikt hvilestadium, når de i utgangspunktet er avhengige av å
drive fotosyntese for å overleve? Det er kostbart for
planter å leve utelukkende av oppsparte ressurser
(Gremer m.fl. 2010), og dødeligheten er derfor
høyere blant dormante individer (Shefferson m.fl.
2003). Hvilende knoller og rotstokker kan heller
ikke produsere frø og bidrar dermed ikke til spredning. I et forsøk på å forstå hvorfor en stor andel
av plantepopulasjonene vi studerer blir dormante,
undersøkte vi sammenhengen mellom dormans og
«kostbare» livsprosesser som blomstring og vekst.
Kanskje trengte plantene et hvileår etter å ha brukt
ressurser på å blomstre og sette frø? Men nei, om
de hadde blomstret året før hadde ingenting å si
for hvilke rosetter som ble dormante. Videre undersøkte vi sammenhengen mellom plantestørrelse og
dormans. Kunne det være slik at store planter, som
hadde investert mye ressurser i skudd og blader,
oftere ble dormante enn andre? Eller behøvde
små planter med færre ressurser til å produsere
nye blader, oftere et hvileår, som hos Shefferson
(2006) og Jäkäläniemi m.fl. (2011)? Men heller ikke
her fantes det noe mønster.
Videre tenkte vi at dormans kanskje kunne være
en kostnad ved å leve i et stressende miljø. Kunne
for eksempel ugunstige værforhold føre til at flere
rosetter ble dormante (Shefferson m.fl. (2001). Kanskje var dormansandelen hos våre arter større oppe
i fjellet, der somrene normalt er både kortvarige og
kalde? Men da vi delte inn plantepopulasjonene
våre etter høydelag, oppdaget vi at de subalpine
populasjonene hadde en større andel dormante
rosetter enn lavlands- og fjellpopulasjonene (figur
Figur 1. Våre tre arter med dokumentert dormans: fjellveronika
Veronica alpina (A), fjellfiol Viola biflora (B) og myrfiol Viola
palustris (C). Foto: SLO.
Our three species with documented dormancy: Alpine Speedwell
Veronica alpina (A), Twoflower Violet Viola biflora (B) and Marsh
Violet Viola palustris (C).
236
Blyttia 71(4), 2013
Forlenget hvile hos tre vanlige norske plantearter: strategi eller kostnad?
Tabell 1. Andel dormante rosetter for 2009 og delvis 2010 i vår undersøkelse. «Antall» er det totale antallet individer som var overjordisk til stede i det aktuelle året. Dormansandelen i prosent angir den andelen av disse individene som var dormante ett eller to år
etter. For 2010 kjenner vi ikke den totale dormansen enda, siden vi ikke vet andelen 2-års-dormans før sommeren 2013.
Proportion of dormant rosettes in 2009 and part of 2010 from our study. «Antall» is the total number of individuals that were visible
above ground for each year. The dormancy percentage indicates the proportion of these individuals that were dormant for one or
two subsequent years. For 2010 total dormancy still remains unknown since information about 2-year-dormancy is not available
until summer 2013.
Art
Fjellfiol Viola biflora
Myrfiol Viola palustris
Fjellveronika Veronica alpina
År
2009
2010
2009
2010
2009
2010
Antall
Total dormans (%) 1 år (%)
2 år (%)
257
22
7
15
192 53 235
14
8
6
250 8 98
14
10
4
86
2
2). Dette var overraskende! Her måtte andre faktorer enn klimaet spille inn. I tillegg til den åpenbare
variasjonen i klimatiske forhold, er det også forskjell
i beitetrykk mellom de tre høydelagene i prosjektet
vårt. Per i dag er beitetrykket trolig høyest på de
subalpine lokalitetene, som ligger i distrikter med
aktiv setring. På lavlandslokalitetene våre var det
med sikkerhet høyest beitetrykk i tidligere tider,
men i dag beites engene der forsøksrutene våre
ligger i relativt liten grad. Beiting ser altså ut til å
ha en innvirkning på andelen dormante rosetter
på de subalpine lokalitetene. Men er den økte dormansen en kostnad som følge av at beitedyr fjerner
biomasse fra plantene, eller dreier dette seg om en
aktiv strategi for å unngå å bli beitet?
Ifølge Shefferson m.fl. (2005) kan stress i
form av beiting føre til økt dormans, ettersom
plantene trenger tid til å komme seg og produsere
2
Figur 2. Dormansandelen hos fjellveronika
Veronica alpina, fjellfiol Viola biflora og
myrfiol Viola palustris i tre ulike høydelag.
Fjellveronika og fjellfiol finnes ikke på våre
lavlandslokaliteter.
Proportion of dormancy in Alpine Speedwell
Veronica alpina, Twoflower Violet Viola biflora
and Marsh Violet Viola palustris at three different altitudes. Alpine Speedwell and Twoflower
Violet do not occur in our lowland sites.
Blyttia 71(4), 2013
237
Joachim Paul Spindelböck og Siri Lie Olsen
3A
3B
nye knopper (Gregg 2011). Dessuten kan planter
som mangler ressurser til å produsere blader etter å ha blitt beitet, bruke hvilen til å mobilisere
lagrede karbohydrater for å kunne skyte nye skudd
(Gremer m.fl. 2010). I vårt prosjekt har plantene
imidlertid ikke opplevd beiting direkte i året før de
ble dormante fordi forsøksområdet ble gjerdet inn
ved forsøksstart. Dermed tyder resultatene våre
mer på økt dormans som en generell strategi mot
beiting enn på en stresskostnad som følge av at
beitedyr fjerner biomasse! Å ha mulighet til å bli
dormante har blitt beskrevet av flere som en måte
for plantene å overleve i et uforutsigbart miljø (Shefferson 2009, Jäkäläniemi m.fl. 2011, Gremer m.fl.
238
Figur 3. Oppgravd individ av fjellveronika
Veronica alpina (A) og myrfiol Viola palustris (B). Fjellveronika har underjordiske
løpere som danner røtter, skudd og nye
løpere fra vekstpunkter (piler ved løper la).
Det klonale hierarkiet: løper lc ga opphav
til løper la og lb, som produserte hvert sitt
skudd (a og b). Enkelte vekstpunkter hviler
(hvite piler), mens andre produserer skudd
(svart pil). Myrfiol har et underjordisk rotsystem med vekstområder (a-e) som kan
skyte blader og blomster og danne nye
klonale sideskudd. Det klonale hierarkiet: a
ga opphav til b, som igjen ga opphav til c1
og c2. c2 er dormant, mens c1 produserte
d, som igjen ga opphav til e. Foto: Tessa
Bargmann
Excavated individual of Alpine Speedwell
Veronica alpina (A) and Marsh Violet
Viola palustris (B). The Alpine Speedwell
has below-ground runners which produce
roots, above-ground shoots and new runners at growth points known as «nodes»
(arrows pointing at runner la). The clonal
hierarchy: runner lc gave rise to runners
la and lb, which produced shoots a and
b, respectively. Single nodes are inactive
(white arrows) while other produce shoots
(black arrow). The Marsh Violet has a
rhizome with growth areas called «tubers»
(a-e) that can produce leaves, flowers and
new clonal shoots. The clonal hierarchy: a
gave rise to b which in turn produced c1
and c2. c2 is dormant, while c1 gave rise
to d, which in turn produced e.
2012). Beiting er i høyeste grad en uforutsigbar
faktor i disse plantenes liv, og den beste måten å
forholde seg til dette uforutsigbare stresset på, er
å holde et utvalg av populasjonen unna beitedyr.
Når en plante er dormant, har den ikke overjordiske
plantedeler og kan dermed ikke beites. Selv om det
skulle komme et katastrofalt år der alt overjordisk
plantemateriale blir rasert av beitedyr, vil populasjonen alltid overleve gjennom de individene som
er dormante. Dette gir plantene ikke bare en fordel
i kampen mot beitedyr, men også i konkurransen
mot andre plantearter som ikke har evnen til å ta
seg en «høneblund».
En annen liten, men relevant, detalj i dette pus-
Blyttia 71(4), 2013
Forlenget hvile hos tre vanlige norske plantearter: strategi eller kostnad?
Tabell 2. Hjemlige norske arter med dokumentert dormans, samt maksimalt antall år de kan hvile før de på nytt skyter skudd.
Hovedsakelig etter Shefferson (2009) og Reintal m.fl. (2010).
Native Norwegian species with documented dormancy and the maximum number of years they can be dormant. Mainly after Shefferson (2009) and Reintal et. al. (2010).
Latinsk navn
Anacamptis morio
Bolboschoenus maritimus
Cepahalanthera longifolia
Cephalanthera rubra
Coeloglossum viride
Cypripedium calceolus
Dactylorhiza incarnata
Dactylorhiza sambucina
Epipactis atrorubens
Epipactis helleborine
Gentiana pneumonanthe
Geranium sylvaticum
Herminium monorchis
Listera ovata
Lythrum salicaria
Microstylis monophyllos
Orchis mascula
Platanthera bifolia
Platanthera chlorantha
Polygonatum multiflorum
Polygonatum odoratum
Schoenoplectus lacustris
Viola biflora
Viola palustris
Veronica alpina Norsk navn
Narrmarihånd
Havsivaks
Hvit skogfrue
Rød skogfrue Grønnkurle Marisko Engmarihånd Søstermarihånd Rødflangre Breiflangre Klokkesøte Skogstorkenebb
Honningblom Stortveblad Kattehale Knottblom
Vårmarihånd Nattfiol Grov nattfiol Storkonvall Kantkonvall Sjøsivaks
Fjellfiol
Myrfiol
Fjellveronika
lespillet er evnen til å lage klonale sideskudd. Både
fjellfiol, fjellveronika og myrfiol er klonale, noe som
innebærer at nye rosetter som dannes ved hjelp av
sideskudd opprettholder underjordiske forbindelser
over lengre tid (figur 3). Via disse forbindelsene er
ferske fotosynteseprodukter tilgjengelige også for
dormante rosetter, som dermed kan akkumulere
ressurser for deretter å satse alt på vekst året etter.
Mens individer av mange andre arter i større grad
må takle til dels kraftig beiting for at populasjonen
skal overleve hvert år, kan altså enkelte rosetter
av myrfiol, fjellfiol og fjellveronika ta seg en blund
fra tid til annen mens de blir tilført «intravenøs
næring» av den våkne delen av populasjonen.
Dermed kan dormans koblet med klonalitet gi en
konkurransefordel overfor andre arter i et miljø der
mange arter kjemper om plass og ressurser, men
også der et høyt beitetrykk gjør at man som plante
helst vil holde en lav profil.
Blyttia 71(4), 2013
Antall år
1
?
3
4
1
5
1
2
3
3 (18)
3
2
2
2
?
2
3
4
3
1
1
?
3
?
?
Litteratur
Shefferson 2009
Shefferson 2009
Shefferson 2009, Reintal m.fl. 2010
Shefferson 2009, Reintal m.fl. 2010
Shefferson 2009, Reintal m.fl. 2010
Shefferson 2009, Reintal m.fl. 2010
Reintal m.fl. 2010
Shefferson 2009, Reintal m.fl. 2010
Shefferson 2009, Reintal m.fl. 2010
Shefferson 2009, Reintal m.fl. 2010
Reintal m.fl. 2010
Evju m.fl. 2011
Shefferson 2009
Shefferson 2009, Reintal m.fl. 2010
Shefferson 2009, Reintal m.fl. 2010
Shefferson 2009, Reintal m.fl. 2010
Shefferson 2009, Reintal m.fl. 2010
Shefferson 2009, Reintal m.fl. 2010
Shefferson 2009, Reintal m.fl. 2010
Reintal m.fl. 2010
Reintal m.fl. 2010
Shefferson 2009
Evju m.fl. 2010, denne studien
denne studien
denne studien
Ingen beiting – ingen hvile?
Så enkelt er det dessverre ikke. Beiting er bare en
av flere faktorer som kan gi opphav til dormans. I vår
studie hadde alle populasjonene dormante individer
hvert år, selv i lavlandet hvor beitetrykket er lavt.
Dessuten varierte dormansandelen mye fra år til år
(tabell 1), mens beitetrykket var relativt konstant.
Altså må det finnes andre faktorer i tillegg til beiting
som fører til dormans hos artene vi har undersøkt.
Som nevnt over kan ressursbegrensninger tvinge
planter til å bli dormante. Varierende fordeling av
næringsstoffer i jorda kan begunstige noen individer, mens andre blir forfordelt. Været og andre
varierende miljøforhold kan også spille inn. Shefferson (2009) antyder også at dormans kan være et
evolusjonært steg mot tap av fotosyntese, ettersom
dormans forekommer spesielt ofte i taksonomiske
grupper med ikke-fotosyntetiske planter som enten
får næring via mykorrhiza eller ved å parasittere på
239
Joachim Paul Spindelböck og Siri Lie Olsen
andre planter! En rekke faktorer kan altså være med
på å forklare forekomsten av dormans hos fjellfiol,
myrfiol og fjellveronika. Men den økte dormansen
vi ser på de subalpine lokalitetene våre, ser ut til å
skyldes beiting.
Trolig utbredt
Uavhengig av hvorfor en del plantearter har utvik­
let dormans, ser det ut til at denne egenskapen
forekommer hos flere vanlige norske arter, og vi
tror at dette er relativt utbredt. Spesielt geofytter
(planter som ikke har noen overjordiske plantedeler om vinteren) er gode kandidater, siden de ikke
behøver å fjerne plantedeler for å bli dormante; de
behøver bare å ikke skyte nye skudd om våren!
Vi presenterer her en tabell over hjemlige norske
arter med dokumentert dormans (tabell 2). Den er
på ingen måte utfyllende, men viser kunnskapsstatus per i dag. Det kan se ut som om orkidéer
er overrepresentert blant arter med dormans, men
det er vanskelig å si om dette skyldes at dormans
faktisk forekommer oftere hos orkidéer eller fordi
denne familien er så grundig studert. Det er tid- og
arbeidskrevende å dokumentere dormans hos planter, ettersom mange individer må merkes og følges
over flere år. Vi fant, helt tilfeldig, dormans hos tre
relativt vanlige norske arter, samtidig som dette er
et fenomen som inntil nylig ikke har blitt undersøkt
i større grad. Vi tror derfor at dormans hos planter
er vanligere enn tidligere antatt og at denne formen
for strategisk høneblund vil bli oppdaget hos stadig
flere arter.
Takk
til Eric Meineri for en kjempeinnsats gjennom tre
feltsesonger og til Tessa Bargmann for bildene som
viser den kompliserte klonale strukturen hos fjellveronika og myrfiol. Takk også til grunneierne som lar
240
oss forske på beitene deres og til feltassistentene
våre: Christine Pötsch, Nina Mahler, Fanny Duckert,
Annick Chetelat og Izzie Tween.
Litteratur
Evju, M., Halvorsen, R., Rydgren, K., Austrheim, G. og Mysterud, A.
2010. Interactions between local climate and grazing determine
the population dynamics of the small herb Viola biflora. Oecologia
163: 921-933.
Evju, M., Halvorsen, R., Rydgren, K., Austrheim, G. og Mysterud, A.
2011. Effects of sheep grazing and temporal variability on population dynamics of the clonal herb Geranium sylvaticum in an alpine
habitat. Plant Ecology 212: 1299-1312.
Gregg, K. B. 2011. Recovery from bud disappearance explains prolonged
dormancy in Cleistes bifaria (Orchidaceae). American Journal of
Botany 98: 326-330.
Gremer, J. R., Crone, E. E. og Lesica, P. 2012. Are dormant plants
hedging their bets? Demographic consequences of prolonged
dormancy in variable environments. The American Naturalist
179: 315-327.
Gremer, J. R., Sala, A. og Crone, E. E. 2010. Disappearing plants: why
they hide and how they return. Ecology 91: 3407-3413.
Jäkäläniemi, A., Crone, E. E., Närhi, P. og Tuomi, J. 2011. Orchids do
not pay costs at emergence for prolonged dormancy. Ecology 92:
1538-1543.
Reintal, M., Tali, K., Haldna, M. og Kull, T. 2010. Habitat preferences as
related to the prolonged dormancy of perennial herbs and ferns.
Plant Ecology 210: 111-123.
Shefferson, R. P. 2006. Survival costs of adult dormancy and the
confounding influence of size in lady’s slipper orchids, genus
Cypripedium. Oikos 115: 253-262.
Shefferson, R. P. 2009. The evolutionary ecology of vegetative dormancy in mature herbaceous perennial plants. Journal of Ecology
97: 1000-1009.
Shefferson, R. P., Kull, T. og Tali, K. 2005. Adult whole-plant dormancy
induced by stress in long-lived orchids. Ecology 86: 3099-3104.
Shefferson, R. P., Proper, J., Beissinger, S. R. og Simms, E. L. 2003. Life
history trade-offs in a rare orchid: the costs of flowering, dormancy,
and sprouting. Ecology 84: 1199-1206.
Shefferson, R. P., Sandercock, B. K., Proper, J. og Beissinger, S. R. 2001.
Estimating dormancy and survival of a rare herbaceous perennial
using mark-recapture models. Ecology 82: 145-156.
Blyttia 71(4), 2013
B LYTTIA
NORGES BOTANISKE ANNALER
Tre kalksjøer i Vefsn, Nordland, med
spesiell vekt på den trolske Staultjønna
Anders Langangen og Arne Pedersen
Langangen, A. & Pedersen, A. 2013. Tre kalksjøer i Vefsn, Nordland, med spesiell vekt på den trolske
Staultjønna. Blyttia 71: 241-250.
Three calcareous lakes in the municipality of Vefsn, Nordland, with special attention to the bewitching lake Staultjønna.
Several calcareous lakes were investigated in Nordland in August 2012. From a marble area in the municipality of Vefsn we describe two lakes, Lake Øvertjønna and Lake Stortjønna and in more detail a third locality,
Lake Staultjønna which is different from the two others. This lake is different by having broad, dense mats of
cyanobacteria which have loosened from the bottom, due to this mosaic structure on the bottom and dense
stands of a Chara species which probably is a monstrous form of Chara aculeolata.
Lake Staultjønna is evaluated to be of special interest and given the highest possible status according to
«Action plan for calcareous lakes».
The mosses found in and on the mires around the two lakes Stortjønna and Staultjønna have been surveyed.
This is the first time the moss vegetation of Norwegian calcareous lakes has been studied.
Anders Langangen, Hallagerbakken 82 B, NO-1256 Oslo [email protected]
Arne Pedersen, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo [email protected]
I 2010 startet arbeidet med handlingsplan for naturtypen kalksjøer. Ansvaret for utarbeidelsen av
handlingsplanen er lagt til Fylkesmannen i Oppland
(FMO) på oppdrag fra Direktoratet for naturforvaltning (DN). I den utarbeidede veilederen er kalksjøer
definert som vannlokaliteter med et kalkinnhold på
mer enn 20 mg Ca/l. I løpet av prosjektet skal det
utarbeides en oversikt over a) utbredelsen av kalksjøer i Norge, b) viktige arter i denne naturtypen, c)
miljøkravene til disse artene, d) økologisk tilstand
til lokalitetene, e) en vurdering av verneverdige
lokaliteter og f) et system for overvåking av utvalgte
kalksjøer.
Viktige produsenter i kalksjøer er kransalger
i slekten Chara og karplanter i slekten tjørnaks
Potamogeton.
I veilederen er kalksjøene (E07) delt i fire ulike
grupper:
Kransalgesjøer (Chara-sjøer) (E0701) som
har kalkgytje eller kalkmergelbunn med en gulgrå
farge og vannmasser med blågrønn farge. Vegetasjonen domineres ofte av Chara-arter, ofte store
slike (f.eks. taggkrans Chara rudis og piggkrans C.
aculeolata). Vanlige tjørnaksarter er trådtjørnaks
Stuckenia filiformis og blanktjørnaks Potamogeton
lucens.
Blyttia 71(4), 2013
Den siste er funnet i innsjøer i Oppland og
Akershus.
Kalkrike tjørnaks-sjøer (E0702) kan ligne litt
på kransalgesjøene, men har rikere innslag av
karplanter, særlig tjørnaks Potamogeton.
Humusrike kalksjøer (E0703) har mer kalkgytjejord-dybunn. Vannmassene er tydelig brunfarget.
Noen Chara-arter er typiske for disse sjøene,
stivkrans Chara strigosa (liten art) (figur 1) og piggkrans Chara aculeolata (stor art). En del moser er
vanlige, for eksempel stormakkmose Scorpidium
scorpioides, som for øvrig er funnet i flere typer
kalksjøer.
Vegetasjonsfrie kalksjøer (E0704) mangler
kransalger og har meget sparsom vegetasjon ellers.
Årsaken til denne tilstanden kan være flere, f. eks.
uegnet substrat og klimatiske forhold. Denne typen
er vanligere i Troms og Finnmark enn lengre sør.
Undersøkelsen skal munne ut i en verdivurdering med følgende kategorier: Ikke verdivurdert,
lav verdi (C), middels verdi (B) og høy verdi (A).
I tillegg gir forekomst av truede arter slike sjøer
status som utvalgt naturtype. Vi har gitt Staultjønna
denne status.
Kalksjøprosjektet har egen hjemmeside hvor
veileder, faktaark og diverse rapporter er publi-
241
Anders Langangen og Arne Pedersen
1
sert. Nettstedet oppdateres jevnlig og har adresse: http://www2.fylkesmannen.no/hovedEnkel.
aspx?m=67104.
I tillegg til Staultjønna, har vi også valgt å omtale Øvertjønna og Stortjønna, som ligger på den
samme kalkspatmarmoren (figur 2).
Det undersøkte området i Vefsn,
Nordland
I forbindelse med leting og undersøkelse av sjøer
på kalkområder i Hattfjelldal-Vefsn-området kom vi
over tre interessante kalksjøer i Vefsn kommune.
Det er Stortjønna, Øvertjønna og Staultjønna (figur
2). Alle tre er kalksjøer og ligger på en berggrunn av
kalkspatmarmor (se figur 2). Kalkspatmarmoren løses forholdsvis lett i vann og gir høye kalsiumverdier
i vannet. I tillegg har disse sjøene også relativt små
nedbørsfelt, som i sin helhet ligger på den samme
berggrunnen. Stortjønna har så vidt kontakt med
grønnskifer ved utløpet.
Øvertjønna
Figur 1. Stivkrans Chara strigosa. Foto Ola Hegge (FMO) 2010.
Planten er ca. 10 cm lang.
Chara strigosa. The plant is ca 10 cm long.
har et kalkinnhold på hele 33 mg Ca/l. Tjernet ligger
175 m o.h., og er omgitt av myrer med en bord av
bjørketrær før granskog. På flatene før vannet er
det mye starr, bl.a. krysningen gulstarr x beitestarr
Carex flava x viridula og mot vannkanten trådstarr
C. lasiocarpa, bukkeblad Menyanthes trifoliata og
spredte myrhatt Comarum palustre. Ute i vannet,
langs kanten er det mye stormakkmose Scorpidium
scorpioides og småblærerot Utricularia minor. Store
bestander av takrør Phragmites australis omgir hele
vannet. Utenfor er det litt hvit nøkkerose Nymphaea
alba. Ellers er det spredt trådtjørnaks Stuckenia
2
Figur 2. Utsnitt av geologisk kart som viser kalksjøenes beliggenhet på kalkspatmarmor (blått felt). X= Staultjønna, XX= Stortjønna
og Øvertjønna (etter Gjelle m.fl. 1996).
Caption of geological map showing the calcareous lakes, situated on calcitic marble (blue area). X= Staultjønna, XX= Stortjønna
and Øvertjønna (after Gjelle et al. 1996).
242
Blyttia 71(4), 2013
Tre kalksjøer i Vefsn, Nordland, med spesiell vekt på den trolske Staultjønna
3
4
Figur 3. Øvertjønna, del av vestsiden. Foto 17.8.2012
Øvertjønna, part of the western shore.
filiformis og grastjørnaks Potamogeton gramineus
på bunnen.
På bunnen er det store løse flak med blågrønn­
alger (cyanobakterier), slik at hele bunnen er mer
eller mindre oppsprukket (se figur 3). Noen steder
vokser det litt skjørkrans Chara virgata (figur 4) oppå
flak av blågrønnalger sammen med trådtjørnaks.
Skjørkrans var bare 5–6 cm lang, men svært rikt
fertil. Skjørkrans er ikke rødlistet.
Øvertjønna er en kalksjø (E07) med relativt klart
vann som har fått verdivurdering C.
Stortjønna
har et kalkinnhold på hele 34 mg Ca/l. Stortjønna
ligger i samme høyde som Øvertjønna og er omgitt
av smale myrområder med granskog og litt bjørk
nærmest vannet. Tjernet har dystrofe trekk på grunn
av humusbunnen. Myrområdene kan klassifiseres
som rik flatmyr. Nærmest vannkanten er det smale
Blyttia 71(4), 2013
Figur 4. Skjørkrans Chara virgata, nærbilde av en krans med
oogonier (avlange) og antheridier (runde røde).
Chara virgata, close-up of a whirl showing oogonia (oblong) and
antheridia (rounded, red).
243
Anders Langangen og Arne Pedersen
5
Figur 5. Stortjønna fra vestsiden. Foto 17.8.2012
Stortjønna seen from the western shore.
belter med dominans av trådstarr Carex lasiocarpa,
stedvis mye flaskestarr C. rostrata og dessuten
spredt med klubbestarr C. buxbaumii, bukkeblad
Menyanthes trifoliata og myrhatt Comarum palustre.
I disse våte mykmattene er stormakkmose Scorpidium scorpioides klart den dominerende moseart.
Klart størst areal på flatmyrene utgjøres av en særpreget fastmattevegetasjon med kornstarr Carex
panicea og sveltull Trichophorum alpinum som de
aller hyppigste artene. Ellers opptrer mye gulstarr
Carex flava og dessuten er krysningen gulstarr
x beitestarr Carex flava x serotina ganske vanlig
flere steder. I bunnsjiktet dominerer brunmakkmose
Scorpidium cossonii fullstendig over store arealer,
mens det på våtere fastmatter kommer inn mye
stauttjernmose Calliergon giganteum, myrstjernemose Campylium stellatum, bekkevrangmose
Bryum pseudotriquetrum og myrgittermose Cinclidium stygium. I viker og spredt rundt vannet er det
bukkeblad, tusenblad Myriophyllum alterniflorum
og felter med hvit nøkkerose Nym­phaea alba (se
figur 5).
244
Langs østsiden og hele nordsiden er det spredte
forekomster av bustkrans Chara aspera som noen
steder vokser ganske tett på harde humusbiter (se
figur 6) eller på sandjord langs nordenden. Her er
det også felter med flaskestarr og spredte kolonier
med takrør Phragmites australis med hvit nøkkerose mellom. Ellers er det flere steder tette bestander med tusenblad og i noen viker også spredt
elvesnelle Equisetum fluviatile. Ute i det meste av
vannet er det en del tjørnaks Potamogeton natans,
spredte eksemplarer av trådtjørnaks Stuckenia
filiformis og småblærerot Utricularia minor.
Til tross for at myrarealene hviler på kalkspatmarmor, er floraen ganske artsfattig, samtidig som
både tuestrukturer og torvmoser er helt fraværende
på myrarealene. Det kan virke som om myrarealene
har vært utsatt for sterk beiting, men vi kunne ikke
finne spor etter verken tråkk eller ekskrementer. En
annen forklaring kan være at de flate myrarealene
blir utsatt for hyppige oversvømmelser og derved
betydelig fare for iserosjon om vinteren.
Bustkrans Chara aspera (figur 7) var bare 4 cm
Blyttia 71(4), 2013
Tre kalksjøer i Vefsn, Nordland, med spesiell vekt på den trolske Staultjønna
6
Figur 6. Bustkrans Chara aspera på harde humusbiter på bunnen, her på østsiden. Foto 17.8.2012
Chara aspera on hard pieces of humus on the bottom, eastern part of the lake.
lange individer, med hvite bulbiller. Noen planter
var fertile hannplanter. Bustkrans er rødlistet (NT),
men ikke truet. Stortjønna er en kalksjø (E07) med
verdivurdering C.
Staultjønna
Ved veien som går langs nordvestsiden av tjernet
står det er navnskilt med navnet på tjønna (figur 8). I
skråningen ned mot vannet ble det funnet skogjamne Lycopodium complanatum ssp. complanatum. Vi
hadde egentlig mest lyst til ikke å gå til Staultjønna
etter en lang dag i felt. På kartet virket det ganske
lite, myraktig og kanskje også relativt uinteressant.
Men det ble heldigvis til at vi gikk dit. Det var annerledes enn de to som er omtalt over, ved at det
langs vannkanten og litt ut i vannet var brede belter
med flytende, grå matter av blågrønnalger som var
løsnet fra bunnen (se figur 9). Kalkinnholdet var
som i Stortjønna. Vannet var nærmest krystallklart
og grunt slik at vi så store områder på bunnen hvor
disse algeflakene var løsnet, og i tillegg var det tette
bestander med en stor kransalge som fylte mye av
Blyttia 71(4), 2013
bunnen der hvor det var mulig å vokse. Det hele
virket noe trolsk, og lokaliteten viste seg å være den
mest interessante på hele turen.
Staultjønna ligger 151 m o.h., og er et lite,
rundt skogstjern som er mest omgitt av granskog
og myr, med lave bjørketrær ned på myra og ned
mot vannkanten. Myra er rik, med takrør Phragmites australis og sveltull Trichophorum alpinum,
engmarihånd Dactylorhiza incarnata, kjevlestarr
Carex diandra på våte flytetorvmatter og myrklegg
Pedicularis palustris. Ellers er det mot vannkanten
mye bukkeblad Menyanthes trifoliata og myrhatt
Comarum palustre. Ute i vannet er det en relativt
åpen takrørskog rundt hele vannet.
Vannet er grunt, bare 1–2 meter dypt og det er
spredt hvit nøkkerose Nymphaea alba i vannflaten
og mye stormakkmose mot vannkanten.
Mosevegetasjonen inneholder mange typiske
rikmyrindikatorer. På fastmatter i takrør-sump er det
vekslende dominans av rosetorvmose Sphagnum
warnstorfii, stauttjernmose Calliergon giganteum,
rødmakkmose Scorpidium revolvens, stormakkmo-
245
Anders Langangen og Arne Pedersen
7
8
Figur 8. Ved nordsiden står det et skilt med tjernets navn.
On the northern shore there is a sign with the name of the
lake.
Figur 7. Bustkrans Chara aspera.
Chara aspera.
se S. scorpioides og/eller innslag av messingmose
Loeskypnum badium, myrstjernemose Campylium
stellatum og myrgittermose Cinclidium stygium. På
noe tørrere partier med takrør/sveltull-dominans
kommer det inn mye beitetorvmose Sphagnum
teres, piperensermose Paludella squarrosa, svartknoppmose Catoscopium nigritum og myrpelsmose
Aulacomnium palustre. I overgang mot fastmark ble
det påvist et par små rikkilder fullstendig dominert av
kalkkildemose Philonotis calcarea og fjærtuffmose
9
Figur 9. Staultjønna, vestsiden. Tykke lag med løsnede flak av blågrønnalger. Foto 17.8.2012.
Staultjønna, western shore. Thick layers of free-floating cyanobacteria.
246
Blyttia 71(4), 2013
Tre kalksjøer i Vefsn, Nordland, med spesiell vekt på den trolske Staultjønna
10
Figur 10. Staultjønna. Tette bestander av kransalger på bunnen under takrør. Foto 17.8.2012.
Staultjønna. Dense stands of charophytes on the bottom beneath reeds.
11
Figur 11. Staultjønna. Tett bestand av kransalgen, Chara sp. ved vannkanten. Foto 17.8.2012.
Staultjønna. Dense stand of the aforementioned Chara sp. near the shore.
Blyttia 71(4), 2013
247
Anders Langangen og Arne Pedersen
12A
12B
Figur 12. A, B Chara sp. funnet i Staultjønna. (sannsynligvis en
såkalt monstrøs form).
Chara sp. found in Staultjønna (probably a monstrous form).
Palustriella commutata. Funn av kalkkildemose er
interessant da Staultjønna utgjør den hittil nordligste
lokaliteten for denne arten i Norge. Vi har tidligere
samlet arten i Holmvassdalen, Grane kommune.
Totalt ble det registret 20 myrmoser fra nordsiden
av Staultjønna.
Den vesle Staultjønna var altså nesten igjengrodd av en avvikende, nærmest monstrøst utformet kransalge Chara sp., som sannsynligvis står
nær piggkrans C. aculeolata.
Bunnen består av minst en meter med gytje,
med lag av blågrønnalger øverst. I denne vokser
den avvikende kransalgen tett (figur 10). Kransalgen vokser også på helt grunt vann inne ved kanten
der hvor det er mulig (figur 11).
248
Blyttia 71(4), 2013
Tre kalksjøer i Vefsn, Nordland, med spesiell vekt på den trolske Staultjønna
Laget av blågrønnalger er løsnet mange steder
slik at bunnen får en mosaikkstruktur. Det flyter
slike løsnede deler fra bunnen inn på stranden og
vannkanten, og dette gir hele vannet et spesielt
utseende (se figur 9).
Chara sp. (se figur 12) har som vist på figur 13,
tylakant bark (hvor piggcellene sitter på de bredeste
barkcellene) i motsetning til taggkrans Chara rudis
hvor barken er aulakant (figur 14) (hvor piggcellene
sitter på de smaleste barkcellene). Den tylakante
barken passer til arten piggkrans, men det er andre
ting ved eksemplarene vi samlet som ikke stemmer.
Dette er et interessant funn som bør undersøkes
nærmere.
Hvis dette er en såkalt monstrøs form av piggkrans Chara aculeolata, så er kunnskapen om slike
relativ liten, og lokaliteten i Vefsn vil av den grunn
være viktig.
Monstrøse former er, så vidt jeg har funnet, i
liten grad beskrevet i litteraturen. Det er tidligere
beskrevet en slik form fra de varme kildene på Svalbard: Chara canescens subsp. hoelii Langangen,
som sannsynligvis er en monstrøs form av hårkrans
C. canescens (Langangen 2000). Slike former kan
være evolusjonsmessig viktige.
Staultjønna er en godt utviklet og ganske spesiell Chara-sjø (E0701). Vi har gitt tjernet status
utvalgt naturtype.
Tjernet ligger i et område som synes relativt
urørt bortsett fra en skogsbilvei som ligger på
østsiden. I forbindelse med byggingen av denne
veien er det gjort utfyllinger mot vannet som ikke
er bra. Ellers vil flatehogst i tjernets nedslagsfelt
ikke være ønskelig.
Diskusjon
Kalksjøer er en truet naturtype i Norge og er i DN
håndbok nr. 13 gitt truethetsgrad EN (Endangered)
eller sterkt truet. Det er en av de viktigste grunnene
til at handlingsplanen for kalksjøer har kommet i
gang. Tidligere er slike sjøer registrert av Lang­
angen (2003, 2004 a, b). Arbeidene som er gjort
i forbindelse med handlingsplanen publiseres på
nettstedet som er nevnt i innledningen.
De tre sjøene som er behandlet i denne artikkelen er alle godt utviklede kalksjøer, som ikke
uten videre har passet til de undertypene som er
beskrevet i handlingsplanen. Verken Øvertjønna
eller Stortjønna har kvaliteter som gjør dem til
kransalgesjøer, da de verken har kalkmergel eller kalkgytjebunn, ei heller spesielt rik vekst av
kransalger. Øvertjønna har likevel kvaliteter som
Blyttia 71(4), 2013
13
Figur 13. Del av stengelen til Chara sp. med tylakant bark.
Diameter 400 µm.
Part of stem of Chara sp. with thylacant cortex. Diam. 400 µm.
14
Figur 14. Taggkrans Chara rudis fra Nerlitjønna i Hattfjelldal
med detalj av stengel med aulakant bark.
Chara rudis from Nerlitjønna in Hattfjelldal municipality with
aulacant cortex.
gjør den spesiell i og med at den har en bunn som
er dekket av flak med blågrønnalger, og det er på
disse flakene skjørkrans, en ikke-rødlistet kransalge
vokser. Stortjønna har mer humusbunn og en rødlistet kransalge, bustkrans, som vokser på hard
humusbunn. Begge har potensiale til etter hvert å
utvikle seg mot kransalgesjøer. Vi observerte trekk
av gjess over de to sjøene, fugler som er viktige for
spredningen av kransalger. Det kan godt tenkes at
en større kransalge (for eksempel taggkrans eller
piggkrans) kan etableres i lokalitetene, og at den
etter hvert utvikles en organisk kalkgytjebunn som
i kransalgesjøer.
Staultjønna er annerledes. Her har den utviklingen som er skissert over, kommet lengre og det
er utviklet kalkgytjebunn. Staultjønna er en godt
utviklet kalksjø med høyt kalkinnhold (E07).
Tjernet har rik vegetasjon av en stor art i slekten Chara som det ennå ikke har vært mulig å
bestemme til art. Vi tenker at det er en monstrøs
249
Anders Langangen og Arne Pedersen
form av piggkrans Chara aculeolata (NT). Uansett
blir denne lokaliteten en kransalgesjø (E0701) som
er verdisatt til A. Forekomsten av denne kransalgen
gjør også lokaliteten til en utvalgt naturtype. Så vidt
vi fant, var bestandene av kransalger sammenhengende i store matter i hele vannet, og bunnen var
kalkgytjebunn. Dette er den aller mest verneverdige
av alle lokalitetene som ble undersøkt, og den bør
prioriteres meget høyt i vernesammenheng. Både
Chara-arten og tjernet er unike og bør undersøkes
nøye både økologisk, morfologisk og genetisk.
Vi har i denne artikkelen beskrevet tre kalksjøer
på den samme kalkspatmarmoren, og som det sees
har de likevel utviklet seg ganske forskjellig. Dette
må skyldes ulike lokale forhold, som det kan være
vanskelig å definere. De systemene vi utarbeider
for å karakterisere kalksjøer blir derfor bare grove
hjelpemidler, slik at hver av de fire typene som er
beskrevet i innledningen har mange undertyper,
avhengig av hvor godt bunntypen er utviklet, hvor
klart vannet er (humusinnholdet), hvor dominerende
kransalgene er og hvor truet de er og hvor godt
vegetasjonen av karplanter er. Av de tre kalksjøene
som er omhandlet her, er det bare Staultjønna vi
har bestemt til en av de beskrevne typene (E0701).
Både Øvertjønna og Stortjønna har mange likheter
med de humusrike kalksjøene (E0703), men de har
klare vannmasser.
Vi har også beskrevet vegetasjonen av mosearter rundt Stortjønna og Staultjønna, både på
omgivende myrer og ute i selve tjernet. Dette er
ikke gjort tidligere i kalksjøer, men vi mener at det
er en viktig side ved kalksjøene. Mosevegetasjonen
kan variere sterkt avhengig av lokale forhold, noe
som er tydelig å se i Stortjønna som bare har sju
mosearter og ingen torvmoser og i Staultjønna som
har hele tjue arter medregnet torvmoser.
Litteratur
Gjelle, S.T., Mickelson, M. og Theisen, F.J. 1996. Fustvatnet berggrunnskart 1926 IV, 1: 50000 Norges geologiske undersøkelse.
Langangen, A. 2000. Charophytes from the warm springs of Svalbard.
Polar Research 19: 143-153.
Langangen, A. 2003. Kalksjøer med kransalgevegetasjon i Norge. I.
Generell innledning samt beskrivelse av sjøer i Østfold, Oslo,
Akershus, Hedmark og Oppland. Blyttia 61: 190-198.
Langangen, A. 2004a. Kalksjøer med kransalgevegetasjon i Norge.
II. Beskrivelser av sjøer i Buskerud, Vestfold, Telemark, Agder,
Vestlandet og Trøndelag. Blyttia 62: 51-57.
Langangen, A. 2004b. Kalksjøer med kransalgevegetasjon i Norge
III. Beskrivelser av sjøer i Nordland, Troms og Finnmark. Blyttia
62: 198-211.
SKOLERINGSSTOFF
Fra kongleku til
vannliljegris i Hof i
Vestfold
Roger Halvorsen
Hanevoldvn. 15, NO-3092 Sundbyfoss
[email protected]
Etnologi defineres som «vitenskapen om de menneskelige kulturer og kulturytringer i deres innbyrdes
sammenheng» eller enklere sagt «folkekunne» eller
kan hende «folkeminne». Noen vil kanskje også
velge å føre dette sammen med antropologi eller
folkelivsgransking.
Planter og folks bruk av dem har fått en egen
vitenskapelig betegnelse: etnobotanikk. «Etno» har
med «studie av folk» å gjøre (fra det greske ethnos)
og «botanikk» er, som sikkert de fleste vet, «studiet
av planter».
250
En del av etnobotanikken handler om barns bruk
av blomster i lek. De fleste av oss kjenner oss igjen
i spådomsregler som «elsker – elsker ikke» i mange
varianter hvor bladene på for eksempel prestekragene blir revet av ett for ett. Går det ikke bra første
gangen, kan det gå bedre ved neste forsøk. Andre
«leker» kan være å lage «piper» og «plistrer» av
selje- eller rognebark eller å «rengje klokka», d.v.s.
å vrenge ei lita blåklokke. Lekene er mange.
Da jeg som blomsterinteressert telemarking
med stigende interesse for etnobotanikk kom til Hof,
var det spennende å se på om det var noe nytt å
spore opp av etnobotanikk. Den nærmeste familien
ble som rimelig er, mine første «ofre» for utspørring
omkring temaet. Og sannelig dukket det opp en helt
ukjent «leke», en vannliljegris. Jeg husker tilbake
da jeg i tida før jeg begynte på skolen og i de første
åra i småskolen, bygde bondegårder med pinnehus
med tak av mose. Dyra ble laget av kongler eller
«konglingær» som vi sa. Grankongler ble til konglekuer, og av furukongler ble det konglesauer. «Gris»
derimot fikk vi aldri materiale til. Kanskje var det fordi
Blyttia 71(4), 2013
SKOLERINGSSTOFF
1
Figur 1. Frukten på gul vannlilje ble brukt i barneleken som
vannliljegriser. Foto: Øystein Ruden.
jeg vokste opp ved sjøkanten nær Brevik.
Så var det altså at hofsokningen fra Hanaval,
min egen Ellen, tro til med overraskelsen. Pappa
Reidar Knutsen hadde vist veslejenta at en kunne
ta frukten av den gule vannlilja Nuphar luteum og
sette bein på med fire fyrstikker (figur 1 og 2). Sett
på maken! Da hun mange år seinere viste husbonden sin dette, var ikke veien lang til bokhylla og
Ove Arbo Høegs gedigne verk «Planter og tradisjon» (1976). Jeg bladde, og jeg leste i boka med
undertittelen «Floraen i levende tale og tradisjon i
Norge 1925 – 1973».
Det nærmeste jeg kom var en angivelse fra
Klepp på Jæren hvor de kalte en lek med vannliljeknopper for å lage «grise» (= griser) etter at de
plukket knoppene (ikke frukter) av vannliljer og satte
fyrstikker i. Arbo Høeg skriver:
«Ungene lekte med vannliljeknopper på samme
måte som de andre steder i landet bruker kongler.
De stakk fire pinner (fyrstikker) i dem og kalte dem
«griser», eller som de sier på Jæren: «grise». Dette
navnet ble hengende, så også voksne kalte selve
planten, som art, for «grise» (Klepp).»
Arbo Høeg angir ikke om det var gul eller hvit
nøkkerose det var snakk om, men siden blomsterknoppene på gul ikke egner seg til dette formålet,
kan det være knoppene på den hvite det er snakk
om. Nå kan det jo også være at informanten til
Arbo Høeg med «knopper» har ment fruktene hos
gul vannlilje, for disse egner seg særs godt til dette
formålet (figur 2).
En informant fra Seljord har oppgitt følgende
til Høeg:
«Det er nokon gule rosur på vatnet; de blir
liksom butlar når dei blir fræ, dei blir bruka te moro
fe ongan.»
I dette «te moro fe ongan» ligger så absolutt
muligheten til at det ble laget vannliljegriser.
Størstegutten Ole, den gangen barneskoleelev,
sto og så på at mora lagde gris av de vannliljefruktene som forfatteren hadde henta i Haugestadvannet. Så tok han resolutt to tannpirkere og tredde inn
på hver side av «trynet» på vannliljegrisen og vips,
så hadde han et villsvin (figur 2).
For et par-tre år siden, kom jeg så over ei svensk
2
Figur 3. «Originalutgaven» av vannliljegris og villsvin fra Hof». Foto: Øystein Ruden.
Blyttia 71(4), 2013
251
SKOLERINGSSTOFF
3
4
Figur 3. Barnebarnet Anna Maria Myhre, med en vannliljegris
av svensk modell med ører, laget av fruktene til gul vannlilje
(nøkkerose). Foto: RH.
Figur 4. Vannliljegris med ører etter svensk modell. Fire fyrstikkbein, to fyrstikkøyne og ører av kronblad fra gul vannlilje.
Foto: RH.
bok: «Växtlekar» av Gösta Olsson (2010). Her
dukket det samme lekedyret opp. På side 45 viser
forfatterens datter fram en «nøkkerosegris», men
på denne var det også påsatt ører som består av
kronblada på gul vannlilje. Et lite prosjekt ble satt i
gang på Hanaval med barnebarnet (Anna) og flere
varianter ble resultatet (figur 3, 4 og 5).
Det synes som om det å lage lekegriser av frukter fra gul nøkkerose ikke har vært særlig kjent rundt
om. Sannsynligvis var dette en ting som voksne
måtte hjelpe til med, for det var vel sikkert ikke helt
vanlig at små barn ble sluppet alene ut i båt på et
vann for å plukke fruktene av gul nøkkerose for å
lage gris. Advarslene omkring det å plukke vannliljer
var mange, og advarslene var ofte fylt av masse
overtro. Nøkken og annen skumle vesener var trolig
bedre skremsel mot å nærme seg vannet enn farene
for å falle i vannet og kanskje drukne.
Er det så noen andre rundt om som kjenner til at
frukter av nøkkerose ble brukt til slikt i gamle dager?
Kanskje var det vanligere enn jeg aner?
Litteratur
Høeg, O.A. 1976. Planter og tradisjon. Universitetsforlaget, Oslo.
Høeg, O.A. & Hjort, H. 1991. Barkebåt og kongleku. Universitetsforlaget. Oslo.
Olsson, G. 2010. Växtlekar. Harriet, Oskar, Ida, Carl och Lovisa visar
hur man gör. Daus Tryckeri Östersund.
5
Figur 5. To vannliljegriser og et villsvin. Foto: RH.
252
Blyttia 71(4), 2013
B LYTTIA
NORGES BOTANISKE ANNALER
Hva betyr plantenavnet soleie?
Kjell Furuset
Furuset, K. 2013. Hva betyr plantenavnet soleie? Blyttia 71: 253-255.
What does the plant name «soleie» mean?
«Soleie» is an ancient plant name with its main distribution in Norway, Iceland and the Faroes. In contemporary
Norwegian, «soleie» is part of a number of systematic names within the Ranunculaceae, but formerly, «soleie»
included Ranunculus acris, Caltha palustris and other species with bright yellow flowers. Probably the name
should be read «sol-leie» and interpreted to mean «sunflower».
Kjell Furuset, Dronning Mauds Minne Høgskole, Th. Owesens gt. 18, NO-7044 Trondheim [email protected]
I dag inngår betegnelsen soleie som etterledd i ei
rekke systematiske navn innen soleiefamilien Ranunculaceae, men tidligere var det særlig engsoleie
Ranunculus acris (figur 1) og soleihov Caltha palustris (figur 2) som gikk under navnet soleie. I tillegg
kunne vårkål Ranunculus ficaria, ballblom Trollius
europaeus, løvetann Taraxacum sp. og andre arter
med gule blomster få samme navn. Noen steder,
særlig på Vestlandet, har soleie også vært brukt
som fellesnavn for markblomster i sin alminnelighet, uavhengig av blomsterfarge. «Ordet blomst
brukar me helst med tanke på hagen eller prydtrei,
på marki kallar me det gjerne solleia» fortalte en av
Høegs (1974:21) informanter fra Sogn og Fjordane.
Dermed kunne for eksempel skogstorkenebb Geranium sylvaticum hete blåsoleie, og rød jonsokblom
Silene dioica, raudsoleie.
Utbredelsen av navnet
Her til lands har navnet vært mest utbredt på Vestlandet og nordover. På Vestlandet er uttalen soleie
eller soleia, de fleste steder med trykk på andre
staving (som akeleie). Fra Trøndelag og nordover er
uttalen solei, soløy eller soløya, med trykk på første
staving. På Østlandet har navnet vært lite brukt, og
her har de mange steder i stedet sagt smørblom
om engsoleie og bekkeblom om soleihov. Aasen
(1860) oppgir imidlertid soleiblom eller soleimblom
fra Telemark. Navnet er også kjent på svensk i formen solöga eller solögja, men ikke særlig vanlig.
På dansk er navnet ukjent. Utenfor Skandinavia
forekommer navnet som sóley på islandsk og sólja,
sølja eller sóleya på færøysk, også her fortrinnsvis
om engsoleie og soleihov (Rasmussen 1923 og
1950, Steindórsson 1978). Landt (1800) forteller
Blyttia 71(4), 2013
imidlertid fra Færøyene at navnet kunne bli brukt
om nesten alle gule markblomster.
Soløye?
Strøm (1762–68) bruker formen sol-øie og Gunnerus (1766–72) soløje, og tradisjonelt har navnet
vært forklart som «soløye» (Landt 1800, Falk og
Torp 1903–1906, Norsk ordbok 1966–, Landrø og
Wangensteen 1986, Hovdenak et al.1986). «Soleie
er nok «soløye» – etter blomstens form og sterke
farve» skriver etymologen Rosbach (1984), og trekker sammenligning med det engelske plantenavnet
daisy = tusenfryd Bellis perennis, som han tolker
som day's eye = sola.
Ivar Aasen hadde imidlertid en annen oppfatning
av navnet. I herbarienotatene (Lid 1941) skriver
han: «Navnet Soleie skrives baade af Strøm og
Flere «Soløie», og det synes som man almindelig
antager det at være sammensat af Sol og Øie. Men
jeg tror imidlertid ikke at ordet har denne Oprindelse.
Et Øie hedder i Almuesproget hverken «Øie» eller
«Eie», men derimot «Aue» ligesom det Gammelnordiske Auga; og der er kun saare faa Tilfælde, hvori
«Øie» bruges som Efterligning af det fornemmere
Sprog, og da er dette Ord et Neutrum, hvorimod
«Soleie» er Femininum».
Hvis Aasen hadde rett – og mye tyder på det
– må de litterære formene soløie, soløje være misforståtte etymologiseringer av navnet. Det samme
gjelder de svenske formene solöga eller solögja.
Solauga er et helt annet ord som betyr solskiva sett
gjennom røyk eller tåke (Aasen 1873). Det danske
plantenavnet soløje = solrose Helianthemum nummularium er laget av botanikeren Viborg og har
ingen sammenheng med soleie.
253
Kjell Furuset
1
Figur 1. Engsol­eie er med på å sette farge på jordbrukslandskapet.
Meadow buttercup contributes to the colours of agricultural land­scape.
Soløy?
Heller ikke den færøyske plantenavnforskeren
Rasmus Rasmussen (1923) trodde navnet hadde
noe med øye å gjøre. På Færøyene brukes navnet
først og fremst om soleihov, som her vokser i store
mengder på fuktig eng. Rasmussen tok utgangspunkt i den færøyske formen sóleya. Dette tolket
han som «sol-øy», dvs. flekk som skiller seg fra
omgivelsene ved at sola skinner på den, og forklarte
navnet med at de tette bestandene av soleihov på
avstand kan ha blitt sammenlignet med flekker med
sol. Forklaringa høres imidlertid lite overbevisende
ut, og ingen ser ut til å ha gått videre med den.
Solblomst
På Sunnmøre hadde Aasen hørt kortformen
«leie» om soleie i tale til barn. Derfor mente han
at etterleddet måtte være -leie eller -legja, og ikke
-eie, og satte navnet i sammenheng med danske
plantenavn som kabbeleje = soleihov og volverleje
= solblom Arnica montana. Hvordan etterleddet
skulle tolkes, var han imidlertid ikke sikker på. I
herbarienotatene og den første utgaven av ordboka
(1850) antok han at leie, legja kunne være samme
ord som lilje, men i ordboka av 1873 var han mer
254
forsiktig og nøyde seg med å slå fast at «den sidste
Deel er dunkel og maaskee forvansket».
På jysk har det vært ei rekke plantenavn som
ender på -leje (noen ganger skrevet -lege, som
uttales på samme måte). I tillegg til kabbeleje og
volverleje, har vi for eksempel smørleje og gulleje,
som begge har vært brukt i betydningen engsoleie
(Lange 1959). I Ordbog over jyske almuesmål
skriver Feilberg (1886) at lege på jysk er «det
almindelige navn på vilde blomster», og i Dansk
Dialect-Lexikon forteller Molbech (1841) at «Lege,
pl. Leger ... bruges om Mark-Blomster af ethvert
Slags». Alle planter som på jysk har navn som
ender på –leje, har vakre, iøynefallende blomster,
og sannsynligvis betyr ikke leje annet enn blomst,
dvs. markblomst (Furuset 2012). Dermed kan vi
tolke soleie som «sol-leie» = solblomst, der forleddet går på fargen av blomstene. Alle de «egentlige»
soleiene har skinnende, gule blomster som har blitt
sammenlignet med sola.
Litteratur
Falk, H. og Torp, A. 1903-1906. Etymologisk ordbog. Aschehoug,
Kristiania.
Feilberg, H.F. 1886. Ordbog over jyske almuesmål. Thiele, Kbh.
Blyttia 71(4), 2013
Hva betyr plantenavnet soleie?
2
Figur 2. Ingen andre kunstnere har som Nikolai Astrup brukt soleihov til å skildre den frodige vestlandsnaturen. Her ser vi maleriet
«Juninatt og gammelt vestlandstun» (1900–1908), men samme motiv finnes også i andre versjoner, som «Soleienatt» og «Soleie
og regnbue». Soleihov inngår også i ei rekke andre arbeider av Astrup.
No other artists have used marsh marigold in the way Nikolai Astrup depicted the luxuriant nature in Western Norway. Here we
see the painting «June night and traditional farm houses from Western Norway» (1900–1908), and the same subject also occurs
in other versions, like «Marsh marigold night» and «Marsh marigold and rainbow». Marsh marigold also enters into a number of
Astrup’s other works.
Furuset, K. 2012. Hvad betyder plantenavnet kabbeleje? Urt 36 (3):9495. Dansk Botanisk Forening, Kbh.
Gunnerus, J.E. 1766-1772. Flora Norvegica. Kbh.
Hovdenak, M., Killingbergtrø, L., Lauvhjell, A., Nordlie, S., Rommetveit, M. og Worren, D. (red.). 1986. Nynorskordboka. Det norske
forlaget, Oslo
Høeg, O.A. 1974. Planter og tradisjon. Universitetsforlaget, Oslo,
Bergen, Tromsø.
Landrø , M.I. og Wangensteen, B. (red.). 1986. Bokmålsordboka. Universitetsforlaget, Bergen, Oslo, Stavanger, Tromsø.
Landt, J. 1800. Forsøg til en beskrivelse over Færøerne. Tikøbs forlag,
Kbh.
Lange, J. 1959. Ordbog over Danmarks plantenavne. Munksgaard,
Kbh.
Lid, N. 1941. Ivar Aasens herbarium. Nytt magasin for naturvidenska-
Blyttia 71(4), 2013
pene 81:57-80. Oslo.
Molbech, C. 1841. Dansk Dialect-Lexikon. Gyldendal, Kbh.
Norsk ordbok. 1966 -. Det norske samlaget, Oslo.
Rasmussen, R. 1923. Lidt om Caltha palustris paa Færøerne.
Botanisk tidsskrift 38:127-136. Kbh.
Rasmussen, R. 1950. Føroysk plantunøvn. Tórshavn.
Rosbach, J.H. 1984. Levende ord. Aventura, Oslo.
Steindórsson, S. 1978. Íslensk plöntunöfn. Bókaútgáfa menningarsjóðs,
Reykjavík.
Strøm, H. 1762-68. Physisk og oekonomisk beskrivelse over Fogderiet
Søndmør, beliggende i Bergens Stift i Norge. Sorøe.
Aasen, I. 1850. Ordbog over det norske Folkesprog. Kristiania.
Aasen, I. 1860. Norske plantenavne. Særtrykk av Budstikken 1, 1860.
Aasen, I. 1873. Norsk ordbog. Mallings Boghandel, Christiania.
255
207
B
RETUR­ADRESSE:
Blyttia,
Naturhistorisk museum,
Postboks 1172 Blindern,
NO-0318 Oslo
BLYTTIA 71(4) – NR. 4 FOR 2013:
NORGES BOTANISKE ANNALER
Pernille Bronken Eidesen, Kjersti Strømmen og Anna Vader: Fjelltettegras Pinguicula alpina
funnet ny for Svalbard i Ringhorndalen, Wijdefjorden, en uutforsket arktisk oase
Kristian Hassel og Torbjørn Høitomt: Tortella vrimoseslekta i Norge, nye arter og arter vi kan
være på utkikk etter Kåre Haugan: Funn av basekrevende karplanter i Lierne nasjonalpark
Joachim Paul Spindelböck og Siri Lie Olsen: Forlenget hvile hos tre vanlige norske plantearter:
strategi eller kostnad?
Anders Langangen og Arne Pedersen: Tre kalksjøer i Vefsn, Nordland, med spesiell vekt på
den trolske Staultjønna Kjell Furuset: Hva betyr plantenavnet soleie?
FLORISTISK SMÅGODT
Anders Often: Kjølfaks Ceratochloa sitchensis innslept til Norge med estisk tømmer
Ellen Knutsen og Roger Halvorsen: Gjøglerblomst Mimulus guttatus funnet på Raje, Kongsberg
kommune
SKOLERINGSSTOFF
Roger Halvorsen: Fra kongleku til vannliljegris i Hof i Vestfold
NORSK BOTANISK FORENING
Leder
Honorata Gajda: Ekskursjon til Høje Møn i Danmark for medlemmer i de nordiske
botaniske foreningene
INNI GRANSKAUEN
Torbjørn Alm: Statens veivesen – en miljøversting
209–213
215–224
227–234
235–240
241–250
253–255
224–225
225–226
250–252
207
208
213–214
Forsida: Putevrimose Tortella tortuosa. Dvelebukta, Lade, Trondheim. Foto: Kristian Hassel 21.03.2010. Se artikkel s. 215 om norske vrimosearter.
Cover: Tortella tortuosa from Trondheim. See article on Norwegian Tortella species on p. 215.
208
Blyttia 71(4), 2013