BOKMAGASINET KLASSEKAMPEN Lørdag 3. januar 2015 3 Folkepoet: Bruno K. Öijer setter seg til rette på livets ytterste kafé. «Med en vildkatt i mitt knä» UKAS BOK R FREDDY FJELLHEIM « ockepoeten» kalles han, og fyller store arenaer med sine intense diktfremføringer. Han turnerte på 1970-tallet med kunstnergruppen Vesuvius, er kjent for oneman-aksjoner i det offentlige rommet og har samarbeidet med en rekke musikere. På en av hans siste opptredener dukket Joachim Thåström opp. «Magisk», jubler folk etter å ha hørt ham. Den betydelige svenske lyrikeren er lite omtalt i det skriftpoetiske utenforlandet Norge, men er gjendiktet av Morten Wintervold. «Och natten viskade Annabel Lee» heter den nye skiva, hadde jeg nær sagt, for i boka snurrer det rundt i kapitler som også kunne kalles spor, 15 i tallet. Diktene er tilgjengelige for de mange, samtidig som komposisjonen er av høy kompleksitet, med elegante forskyvninger mellom skrivemåter og tematikker. Hvert «spor» innledes med et poetisk motto som slår an språktone og tema, som her fra nr. 10: «dom kom som tjuvar i natten/ och fälde den sjuhundraåriga eken// i nästa liv/ ska dom hängas i samma träd» Deretter følger et dikt om Crazy Horse, krigeren som ga sitt liv for indianerkulturen han ble født inn i. Diktet sveiper innom samtidens upper class-strøk der «ångestvillorna står och ruttnar», før det ebber ut i en slags språkets stillhet, «Crazy Horse […] gav upp allt motstånd/ skänkte sej själv till natten». På de neste sidene: først en love song som også er et minnedikt, så et hjertesukk av et selvportrett med skrivemaskin (et tilsvarende fotoportrett avslutter boka) og ordene «[…] varken väg eller stigar/ bara Aeneas fotspår […]» ROCKESTJERNE: Bruno K. Öijer framfører sine dikt for fullsatte storsaler. POESI Bruno K. Öijer Och natten viskade Annabel Lee Wahlström & Widstrand 2014, 128 sider beiler at selv englene ble sjalu, men sjelene fortsetter å møtes i en drømmeverden. Et beslektet motiv finner vi i Orfeus og Evrydike-myten. Radarparet fra antikken er med her også, gjennom et utsagn lagt i munnen på Emily Dickinson. Henne treffer vi på bar (!) med Poe, Baudelaire, Whitman, Viejo med flere i Öijers «Tower of Song», eller «Café Vieux Cimètiere», som elfenbenstårnet er plukka ned til her. Diktets tittel er en floskel, «Alla Var Där», og praten går med rimelig feite ord på denne livets ytterste kafé, alt mens Poe henger på bardisken og hvisker etter sine drømmers Annabel Lee. Kjærligheten og døden, jo Fotspor? Æneas lette etter sin elskede dronning Dido i dødsriket. Denne klassiske referansen får tre små ord hos Öijer, men avgjørende ord, for det er her alt begynner: Tittelens «Annabel Lee» – fra et mytisk «kingdom by the sea» – er en av poesihistoriens hitter, skrevet av Edgar Allan Poe. Den skjønne Annabel Lee dør, etter å ha blitt elsket så høyt av sin visst, full pakke, besjelinger og metaforer, men den svenske poeten løfter dette hardgnagde temaet inn til et nytt nivå i et dikt som heter «Resväska». Det åpner sånn:»den natten när du somnade inn/ hade en annen värld/ börjat smyga i din kropp». En konservativ poeticus ville her tørne rundt med vidløftige bilder, men Öijer henter sujettet ned til en reiseveske, hvor den reisendes fortid «hade sipprat ut mellom sömmarna». Ja, fortiden siger ut på en bilvei i form av en tåkesky, som i visse latinamerikanske poesiuniverser. I stedet for at den mannlige helten ettersøker sin tapte kvinne i dødsriket, får vi hos Öijer en personifisering av fortiden: Den springer gråtende etter den døde, i et forsøk på å hindre henne i å forsvinne for godt. I et annet dikt hører vi bevegende om jegets far som tok sitt eget liv, men som kommer tilbake i sønnens drømmer og «[…] verkar tro/ at allt kan göras ogjort/ han har glömt att han redan hälsat på döden en gång [...]». Overgangenes poesi, og uttrykket «levende død» får ny betydning. Akkurat som i kapitlene kan diktene innledes med en liten fortale, en «muntlig» introduksjon av temaet, før poet-artisten ruser av gårde og skaper en rekke forvandlingstekster. Enkelte dikt grenser mot novellen («Tiggare») og noen mot artikkelen, som i diktet «Befriare» der Robert F. Kennedys død får en overraskende poetisk turnering. I de store diktene bruker FOTO: MAYA EIZIN ÖIJER Öijer stanzer, det vil si avgrensede strofer. Elskerinner, westernhelter og revolusjonshelter inviteres inn i denne radikale kjærlighetspoesien, som hamrer løs på dumhet, miljøødeleggelse og urettferdighet, velkjente temaer hos denne lyrikeren. Jeg aner likevel en ny vending i forfatterskapet, der rettferdens stemme er en tanke mer stillferdig, lyssna: den anklagade leddes inn fattade sej kort och sa att innan människan kom hade träden dragit sej undan för att ta skydd och göra motstånd samlats i skogar och att ingen av oss kan svära sej fri ett hjärtformat mordvapen bultar bakom våra revben och vi är alle föräldrar till våldet vad vi gjort mot djuren och varandra kan aldrig förlåtas Sånn synger en sann folkepoet. Få Bruno K. Öijer til Norge. [email protected]
© Copyright 2024