Med en vild-katt i mitt knä

BOKMAGASINET
KLASSEKAMPEN
Lørdag 3. januar 2015
3
Folkepoet: Bruno K. Öijer setter seg til rette på livets ytterste kafé.
«Med en vildkatt i mitt knä»
UKAS BOK
R
FREDDY FJELLHEIM
«
ockepoeten»
kalles han,
og fyller
store
arenaer
med sine
intense diktfremføringer.
Han turnerte på 1970-tallet
med kunstnergruppen
Vesuvius, er kjent for oneman-aksjoner i det offentlige
rommet og har samarbeidet
med en rekke musikere. På
en av hans siste opptredener
dukket Joachim Thåström
opp. «Magisk», jubler folk
etter å ha hørt ham. Den
betydelige svenske lyrikeren
er lite omtalt i det skriftpoetiske utenforlandet Norge,
men er gjendiktet av Morten
Wintervold.
«Och natten viskade
Annabel Lee» heter den nye
skiva, hadde jeg nær sagt, for
i boka snurrer det rundt i
kapitler som også kunne
kalles spor, 15 i tallet. Diktene
er tilgjengelige for de mange,
samtidig som komposisjonen
er av høy kompleksitet, med
elegante forskyvninger
mellom skrivemåter og
tematikker. Hvert «spor»
innledes med et poetisk
motto som slår an språktone
og tema, som her fra nr. 10:
«dom kom som tjuvar i
natten/ och fälde den sjuhundraåriga eken// i nästa liv/ ska
dom hängas i samma träd»
Deretter følger et dikt om
Crazy Horse, krigeren som ga
sitt liv for indianerkulturen
han ble født inn i. Diktet
sveiper innom samtidens
upper class-strøk der «ångestvillorna står och ruttnar», før
det ebber ut i en slags språkets stillhet, «Crazy Horse […]
gav upp allt motstånd/
skänkte sej själv till natten».
På de neste sidene: først en
love song som også er et
minnedikt, så et hjertesukk
av et selvportrett med
skrivemaskin (et tilsvarende
fotoportrett avslutter boka) og
ordene «[…] varken väg eller
stigar/ bara Aeneas fotspår
[…]»
ROCKESTJERNE: Bruno K. Öijer framfører sine dikt for fullsatte storsaler.
POESI
Bruno K. Öijer
Och natten viskade
Annabel Lee
Wahlström & Widstrand 2014, 128 sider
beiler at selv englene ble
sjalu, men sjelene fortsetter å
møtes i en drømmeverden. Et
beslektet motiv finner vi i
Orfeus og Evrydike-myten.
Radarparet fra antikken er
med her også, gjennom et
utsagn lagt i munnen på
Emily Dickinson. Henne
treffer vi på bar (!) med Poe,
Baudelaire, Whitman, Viejo
med flere i Öijers «Tower of
Song», eller «Café Vieux
Cimètiere», som elfenbenstårnet er plukka ned til her.
Diktets tittel er en floskel,
«Alla Var Där», og praten går
med rimelig feite ord på
denne livets ytterste kafé, alt
mens Poe henger på bardisken og hvisker etter sine
drømmers Annabel Lee.
Kjærligheten og døden, jo
Fotspor? Æneas lette etter sin
elskede dronning Dido i
dødsriket. Denne klassiske
referansen får tre små ord
hos Öijer, men avgjørende
ord, for det er her alt begynner: Tittelens «Annabel Lee»
– fra et mytisk «kingdom by
the sea» – er en av poesihistoriens hitter, skrevet av Edgar
Allan Poe. Den skjønne
Annabel Lee dør, etter å ha
blitt elsket så høyt av sin
visst, full pakke, besjelinger
og metaforer, men den
svenske poeten løfter dette
hardgnagde temaet inn til et
nytt nivå i et dikt som heter
«Resväska». Det åpner
sånn:»den natten när du
somnade inn/ hade en annen
värld/ börjat smyga i din
kropp».
En konservativ poeticus
ville her tørne rundt med
vidløftige bilder, men Öijer
henter sujettet ned til en
reiseveske, hvor den reisendes fortid «hade sipprat ut
mellom sömmarna». Ja,
fortiden siger ut på en bilvei i
form av en tåkesky, som i
visse latinamerikanske
poesiuniverser. I stedet for at
den mannlige helten ettersøker sin tapte kvinne i dødsriket, får vi hos Öijer en
personifisering av fortiden:
Den springer gråtende etter
den døde, i et forsøk på å
hindre henne i å forsvinne for
godt. I et annet dikt hører vi
bevegende om jegets far som
tok sitt eget liv, men som
kommer tilbake i sønnens
drømmer og «[…] verkar tro/
at allt kan göras ogjort/ han
har glömt att han redan hälsat
på döden en gång [...]».
Overgangenes poesi, og
uttrykket «levende død» får
ny betydning.
Akkurat som i kapitlene
kan diktene innledes med en
liten fortale, en «muntlig»
introduksjon av temaet, før
poet-artisten ruser av gårde
og skaper en rekke forvandlingstekster. Enkelte dikt
grenser mot novellen («Tiggare») og noen mot artikkelen,
som i diktet «Befriare» der
Robert F. Kennedys død får en
overraskende poetisk turnering. I de store diktene bruker
FOTO: MAYA EIZIN ÖIJER
Öijer stanzer, det vil si
avgrensede strofer.
Elskerinner, westernhelter og
revolusjonshelter inviteres
inn i denne radikale kjærlighetspoesien, som hamrer løs
på dumhet, miljøødeleggelse
og urettferdighet, velkjente
temaer hos denne lyrikeren.
Jeg aner likevel en ny vending i forfatterskapet, der
rettferdens stemme er en
tanke mer stillferdig, lyssna:
den anklagade leddes inn
fattade sej kort
och sa att innan människan
kom
hade träden dragit sej undan
för att ta skydd och göra
motstånd
samlats i skogar
och att ingen av oss kan svära
sej fri
ett hjärtformat mordvapen
bultar
bakom våra revben
och vi är alle föräldrar till
våldet
vad vi gjort mot djuren och
varandra
kan aldrig förlåtas
Sånn synger en sann folkepoet. Få Bruno K. Öijer til
Norge.
[email protected]