ØYA SPINALONGA
Το νησί της Σπιναλόγκας ØYA SPINALONGA *Oversetterens anmerkning. "Denne boken utgitt i 1977, gir et godt bilde av Spinalonga, men er ganske "rosenrødt" i forhold til virkeligheten. Spesielt i den første tiden fra 1903 da det hersket fullstendig anarki, ren sult, kvinner ble voldtatt osv. Dette vil bli berørt i min neste oversettelse av "Ørnen fra Spinalonga" av Nike Azoros, en av de første beboerne der." Med Manolis Koukourakis (Kaptein Manolis) På en reise til Spinalonga - 1977 Jeg har besøkt mange attraktive steder på mine reiser verden rundt - som medlem av "The Travelers club". Manolis båtreise til den Venezianske øyfestning Spinalonga er en av de mest interessante og gripende av våre ferieopplevelser. Et historisk innblikk fra middelalderen til de 20ende århundre, kombinert med en fantastisk reise i Manolis båt langs Kretas fantastiske Kystlinje. Dette er en opplevelse du burde nyte under ditt opphold i Agios Nikolaos. Hans Gran - Norsk turist Av KAPTEIN MANOLIS KOUKOURAKIS FRA BUZZ TRAVEL, AGIOS NIKOLAOS KRETA Uansett hvor du setter foten ned på Kreta, Så står du på historisk grunn. Helt fra Minoiske tider, og tidligere, har denne vakre øya, med daler, sletter og fjell, med blomstrende frukttrær, grønnsaker og oliven, omgitt av dypt blått hav, vært kulisse for dramatiske hendelser. Kreta var veikrysset hvor sivilisasjonene møttes. Øya har sett mektige herskere komme og gå. Minoerne, Dorerne, Romerne. De bysantinske herskerne, Araberne, Venetianerne og Tyrkerne. Tyrkerne erobret Kreta etter harde kamper i det 17ende århundre, og forble der inntil november 1898, da den siste tyrkiske soldat forlot vår Kretetiske jord. Men selv den moderne historie er full av dramatiske og heroiske hendelser. Vil denne lille boken gjøre deg oppmerksom på en spesielt dramatisk historie, som hendte akkurat her i Mirabello-bukten, ikke langt ifra Agios Nikolaos. Jeg skal fortelle deg historien om den lille øya i den nordvestlige innseilingen til Elounda-bukten, som i dag blir kalt SPINALONGA. I et halvt århundre ga den gjestfrihet til Hellas spedalske. Spinalonga var den siste spedalskkolonien i Europa. Da jeg er født i Agios Nikolaos, har jeg som liten gutt, har jeg vært på Spinalonga mange ganger sammen med min far. Han er møbelsnekker, og har et møbelfirma i Agios Nikolaos. Som sådan lagde han husvære og møbler i tre nye bygninger på Spinalonga mens den ble bebodd av spedalske. Da jeg hadde blitt opplært i hvordan jeg skulle ta vare på meg selv. Jeg fulgt min far på hans turer til spedalskkolonien mange ganger, og så lidelsen til disse ulykkelige menneskene. Senere sammen med andre unge gutter fra Plaka og Agios Nikolaos, brukte jeg å dykke og svømme rett utenfor de bratte veggene for den gamle Venezianske festningen på øya. Jeg har også fisket i farvannene rundt Spinalonga i mange år. Fiskeplassene her er meget gode, og jeg synes jeg kjenner disse farvannene meget godt. Det var, som du vil se, mange gode grunner til at jeg startet, som den første i Agios Nikolaos å gjøre dette, å ta turister med til Spinalonga. Den gangen brukte jeg min gode gamle kaïk som jeg også brukte til fiske. Nå, som dere vet, tar jeg mine kunder dit i en stor moderne båt gjennom Buzz Travel, Agios Nikolaos. Spinalongas historie starter i oldtiden, da det var, som det blir sakt, en festning, selv tilbake i antikken, for å beskytte den gamle havnen i OLOUS. At dette kan være sant kan den franske undervanns-oppdageren Jacques Cousteau fortelle deg. For ikke lenge siden var denne franske fagmannen her med sitt filmteam. Han dykket rett utenfor klippene som vender mot kanalen mellom de to Spinalonga-øyene. Han fortalte meg at han hadde sett levninger av vegger og andre ruiner i vannet mellom hovedøya og den lille øya. Disse ruinene daterer seg øyensynlig tilbake til lenge før Venezianerne som styrte havene her i det 16ende århundre. Jacques Cousteau er av den mening at den lille Spinalonga-øya en gang hang sammen med hovedøya med det samme navn. Hva som har skjedd, og hvordan den ble adskilt fra morsøya, vet ingen. Historien om den antikke Spinalonga forteller også om hvordan tallrike kristne fra de omliggende landsbyene på fastlandet søkte tilflukt på Spinalongas klipper da de grusomme saracenerne okkuperte Kreta. I dag vil imidlertid besøkende beundre det mektige fortet, som ble bygd her i 1579 av Venezianerne for å beskytte havnen i Elounda. Dette festningsverket bygget etter anbefaling av Proveditor Generale, Jacopo Foscarini, var et av de viktigste på Kreta på den tiden, og ble ansett av militære eksperter på den tiden, som uinntakelig. Historikere kan fortelle at det i 1630 bestod bevæpningen av trettifem kanoner i forskjellig kaliber. Når jeg snakker om historikere, vil jeg på dette punkt i historien min, gi min takk til Dr. Grammatikakis, nå innbygger i Agios Nikolaos, og gjennom mange år en venn av mine foreldre og meg selv. Dr. Grammatikakis var i tjuefem år den siste guvernør av Spinalonga, og har gitt meg en stor del informasjon angående spedalskkolonien. Han har også gitt meg verdifulle dokumenter, relatert til noe av Spinalongas historie, og har tatt seg tid til å diskutere denne lille boken, for hvilket jeg er meget takknemlig. Dr. Grammatikakis er Medisinsk skipsinspektør i Agios Nikolaos havn, og du finner kontoret hans ved toppen av åsen, ovenfor hovedkirken Agia Triada. Nå til de spedalske. Deres historie starter der skjebnen til tyrkerne slutter. Det er slik: Da vår kontinuerlige frihetskamp gikk mot slutten, i siste del av forrige århundre, og den siste tyrkiske soldat forlot Kreta i 1898, var det fremdeles tyrkere på Spinalonga. Den gamle festningen på Spinalonga, tjente som et sikkert tilfluktssted for tyrkiske familier som fryktet for represalier fra de kristne. Det blir fortalt at i 1830 bodde det 80 Muhamedanske familier der, og folketellingen i 1881 viser at 1112 Muhamedanske innbyggere utgjorde et spesielt samfunn. Dette lille tyrkiske samfunnet representerte selvsagt en iritasjon og et problem for Kretenserne. I 1903 la den Kretiske prins Georg frem en plan, en måte å bli kvitt tyrkerne uten blodsutgytelse. Prins Georg lykkes i å få den Kretiske republikk i proklamere en resolusjon. Det var å bestemme å gjøre Spinalonga til en spedalskkoloni. Tyrkerne ble fortalt at på Spinalonga ville alle Kretas spedalske (og snart fra hele Hellas) bli konsentrert, og der ville de tilbringe resten av livet. Dette ble slutten på den tyrkiske "okkupasjon" av Spinalonga. Det samme år 1903, forlot de siste tyrkere festningen. Hovedinngangen av festningen fra den siden som vender mot bukten er enkel og noe trang, men dens imponerende portal har en inskripsjon på sin overligger en stolt inskripsjon til ære for den "Provisor Generalis" som la ned festningens grunnstein, på den femtende dag i juni i 1579. Inskripsjonen sier følgende: LVCAS MIC(HAEL) PRO(VISOR) GE(NERALIS) R(EGNI) II AN(NO) Kanskje leste noen av de spedalske som passerte gjennom denne porten i årene 1903 - 1957 ordene på en annen måte: Kanskje, istedenfor slik som Dante så på porten til inferno, som sa at de som passerte gjennom her må oppgi alt håp. Sykdommen, spedalskhet, var som vi vet, en av de mest fryktede sykdommer i gamle tider. Man trodde at spedalskhet var et tegn på urenhet, og folk holdt avstand til alle som hadde sykdommen. Frem til 1903 bodde spedalske i huler i Iraklion. Da nye, moderne hus ble bygget på toppen av hulene ble det nye distriktet kalt KRISI PIGI som betyr "Gylden kilde". Som du kanskje vet forårsaker sykdommen åpne sår på kroppen, Spesielt på hendene og føttene. Ofte var den årsak til at hele fingre og tær gikk tapt. I disse dager ga spedalskhet ofte store skremmende sår i ansiktet som av og til resulterte i tap av nese og ører. Historiene om menneskelig martyrium på grunn av denne sykdommen må være endeløs. Av og til rammet den et barn, av og til en ung gutt eller jente. Når de fikk sykdommen kunne det gå fra to til tretti år før de åpne sårene vistes, og helt opp til våre tider blir sykdommen bekjempet med vanskelighet, hvis den ikke blir behandlet svært tidlig. Sykdommen Lepra kommer tilsyne på fire forskjellige måter. 1. TUBERKULOID. Som er slik som den begynner hos de fleste. Denne måten gjenkjennes ved de hvite flekkene på huden, for det meste på armene, lårene, ansiktet og på ryggen. På disse flekkene svetter man ikke, og selv om de er følsomme for trykk, vil personen ikke føle noe smerte i disse områdene, som fra en nål for eksempel. Det kan også forekomme delvis tap av øyenvipper og øyenbryn fordi nervene dør her, og de vokser ikke ut igjen. Dersom personen er sterk fysisk, starter kroppen en sterk kamp og kan motstå utvikling videre til den farligere typen Lepromatøs. 2. LEPROMATØS Dette er den alvorligste og lettest gjenkjennelige type, som viser seg ved knuter og blemmer på kroppen. Disse blemmene er fulle av bakterier, omtrent 1 million per mm2. Et annet uttrykk typisk for denne typen blir kalt LAGOPTHALMOS, det er lammelse av øyenlokkmusklene, noe som betyr at de ikke kan lukke øynene. Som en konsekvens av at øynene ikke blir fuktet, sprekker og tørker hornhinnen ut noe som leder til blindhet. Som jeg har sagt tidligere er dette det alvorligste fordi den personen som blir rammet, eller som sykdommen utvikler seg til dette stadium, må ha svært svak generell motstandskraft og er resultatet skamfering, det vil si tap av fingre, tær, hender, føtter og til og med hele lemmer. Lepromatøs er den er den aller letteste overførbare sykdommen, vednysing og hosting nær en frisk person eller til og med fra luften rundt personen i et lukket område. Men her må jeg først av alt si at tapet av kroppsdeler ikke er smertefullt for personen, fordi nervene er døde i disse områdene. For det andre er denne skamferingen eller nødvendigheten av å kirurgisk fjerne et lem, eller del av en lem, ikke forårsaket av leprabasillen, men av andre bakterier som er kommet inn gjennom de åpne sårene på kroppen, og forårsaker en infeksjon i den delen. Spedalskhet er ikke en dødelig sykdom i seg selv, døden inntreffer av mange andre årsaker. 3. DIMORPHOUS. Av navnet ser man at denne typen kan forekomme i to forskjellige former, en som kan se ut som den tuberkoloide, og en som ser ut som den lepromatose typen. 4. MELLOMSTADIUM. Dette er svært forbigående slik som dimorphous og kan enten først vise seg som tuberkoloid type eller endre seg til lepromatøs type. Det er vanskelig å si i begynnelsen, bare gjennom nøye studium av personen over tid, kan man se hvilken vei den vil utvikle seg. For tiden er det 15 millioner (1977*)av alle typer lepra i verden, en tredjedel av disse er i India, omtrent 300.000 i Etiopia, noen få hundre i Nederland og omtrent 5.000 i Storbritannia. Disse er selvsagt basert på registrerte personer og mange av disse vi har pådratt seg sykdommen i et annet land, for å returnere til sitt eget for å søke behandling. Lepra er en meget merkelig sykdom, inkubasjonstiden kan variere fra 2 - 30 år før den viser seg. Kvinner som allerede har den tuberkoloide typen som oppsøker sykehus, blir rådet om å ikke bli gravid, fordi dette kan medføre at den relativt milde typen endrer seg til den mere alvorlige Lepromatøse. Lepra er ikke en arvelig sykdom, og så lenge et friskt barn født av en Spedalsk kvinne blir fjernet fra enhver kontakt med sykdommen etter fødselen, er det ingen grunn til at barnet ikke skal vokse opp til en normal frisk voksen. Sykdommen lepra ser ut til å forekomme bare den 25 breddegrad fra ekvator. I motsetning til folketroen trenger Leprabasillen kaldere områder for å formere seg, men også fuktighet. Derfor er det mest sannsynlig at den viser seg i kroppens ekstremiteter, som nese, ører, fingre og tær. Vanligvis de perifere nerveender og blodkar. Fravær av immunitet spiller en viktig rolle i sykdommens angrep så vel som antallet bakterier. Også alderen til personen er meget viktig, det er tydeligvis de meget unge, og de meget gamle som mest sannsynlig blir angrepet av sykdommen, på grunn av den tidligere nevnte mangel på immunforsvar i disse gruppene. En norsk lege med navnet Armauer Hansen studerte lepra i mange år, og skrev sitt navn inn i vitenskapens historie, da han i 1873 da han fant Leprabasillen eller bakterien. Gjennom Armauer Hansens arbeide fikk verden vite at Lepra er smittsomt ved direkte kontakt mellom en syk person, og en frisk. Det vil si at det åpne sår til en Leprapasient må være i direkte kontakt med et friskt sår, arr eller skramme hos den andre personen for å forårsake en infeksjon. Han fant også ut at urenslige forhold var fatale når det gjeldt smittsomhet og understreket viktigheten av gode sanitære forhold for å bekjempe spredningen av sykdommen. Disse medisinske fakta, var selvsagt godt kjent for helsemyndighetene i Hellas da de i 1903 startet byggingen av Leprakolonien på Spinalonga. Innenfor de gamle Venezianske murene blant de tyrkiske bolighusene ble det bygget nye medisinske laboratorier og sykehus, og også annen nødvendig bekvemmeligheter for syke folk. Armauer Hansens svigerfar var også lege, og han trodde alle dyr kunne få lepra. Men hans svigersønn fortsatte for å bevise at dette ikke var tilfelle. Da han forsøkte ved å injisere dyr med leprabakterier, levde de omentrent tre dager. Det eneste dyret i denne verden som kan få lepra er armadilloen, som finnes i Sør-Amerika og Lousianna. Forskning er nå i gang for å se om man kan finne en motgift eller serum fra armadilloen som kan motvirke lepra. Det fins en pille tilgjengelig for de som i dag er registrerte spedalske, som kalles Dapsone eller Diasone sodium (sodium sulfoxone). Den kan være oransje eller hvit av farve. Det er verdens billigste medikament, som bare koster en dollar for et års forbruk. Den anbefalte dose er tre piller om dagen, tjue dager i måneden. Mens jeg inntil nå for det meste berørt den tidlige historien til Spinalonga, vil jeg nå konsentrere meg om årene 1903 - 1957, et halvt århundre som man hører lite om i skolenes historiebøker når det gjelder de spedalske. I virkeligheten er det en periode jeg har kommet til å kjenne ganske bra gjennom personlig interesse og mine egne erfaringer som innbygger i Agios Nikolaos, hvor spedalskkolonien var en vel kjent nabo. Jeg var selvsagt ikke født i 1903, og da jeg som liten gutt besøkte spedalskkolonien for første gang, hadde de spedalske allerede bodd der i mange år. Noen av de spedalske var fra distriktet rundt Agios Nikolaos, og jeg hadde selv venner der ute. Det er også grunnen til at jeg kom til å besøke øya så mange ganger, ofte sammen med min far. Jeg tror at vennskapen var årsaken til at Dr. Grammatikakis tillot meg å komme dit. Jeg husker en reise spesielt godt. Denne gangen fikk jeg lov til å bli med Kaptein Manolis Xaniotis i kaiken hans, da han brakte nye pasienter ut til kolonien. Min mor hadde sagt at jeg ikke måtte spise, drikke eller berøre noe på øya, selv om de tilbød meg penger skulle jeg ikke ta imot. Jeg var vant til å se noen av de misshandlede ansiktene til de spedalske, men denne gangen ble jeg skremt. Den nye pasienten var en engang vakker sytten år gammel pike, ikke stort eldre enn meg selv, hun var ledsaget av sine foreldre. Når jeg så på henne så jeg at huden var sprukket og full av sår, på hodet var det åpne sår. Jenta satt inne i båten, og jeg var ikke i stand til å røre meg fra hullet ved roret der fiskerne bruker å sitte når de fisker. Det var den eneste plassen jeg følte meg trygg. Ved kaien på Spinalonga, utenfor den gamle inngangen ved porten, ble jenta tatt i land og personell fra spedalskadministrasjonen var der for å ta i mot henne. Mens hun og eiendelene hennes ble tatt til desinfeksjonsrommet ved porten, måtte foreldrene forbli i Kaiken, kanskje for å ha sett sin datter for siste gang i livet hennes. Jeg så aldri selv jenta i live mer. Alle de spedalske på Spinalonga var Grekere, som kom fra hele landet. I løpet av koloniens femtifire år bodde omtrent fire hundre mennesker, noen av dem ble til og med født på Spinalonga, mange, mange døde der. Jeg har dokumenter fra denne perioden på kontoret mitt, med navn og personlige data nedskrevet. Der er det nevnt Maria Blakou fra Peloponnes, trettito år gammel, som døde i 1938. Angela Annagirou fra Thessaloniki, døde 1942 - førti år gammel; Manolis Perakis fra Xania, død 1918 - tjuefem år gammel. Giannis Sarin fra Edesa, døde 1928 - atten år gammel, og så videre. Hvordan kunne de leve i denne kolonien, hvor miserabel var deres død? Regjeringen tok seg av de spedalske bra. De ga de til og med en "pensjon" - en månedlig utbetaling av tretti drakmer - en drakme om dagen. Av og til førte betalingen til krangel. Det blir sagt i mine dokumenter at de gamle Leprapasientene, som hadde levd der i mange år, klaget over at nykommerne fikk akkurat den samme utbetalingen som dem selv, et faktum de fant urettferdig. Imidlertid, kunne mange av dem leve ganske komfortabelt på en drakme om dagen, da de hadde alle tjenester, medisinske og andre, gratis. De sparte til og med penger, for å forberede en anstendig begravelse og gravsted for seg selv. En av de spedalske var faktisk snekker. Han hadde sitt lille verksted oppe ved gravplassen med utsyn over kanalen mellom de to øyene. Der lagde han trekister og små kors til gravene. De som hadde råd til det, er gravlagt på gravplassen som man fremdeles kan se der. En gang var det kors oppå den sementdekte graven, og det var en for alle en fredelig plass å besøke. De som ikke hadde spart så mye, eller ikke brydde seg om det, ble begravd i en massegrav. Denne kan fremdeles ses - et stort, dypt sementtårn, hvor man på bunnen, når øynene dine blir vant til mørket, kan se skjelettene. Faktisk restene av 380 elendige spedalske, dypt nede i mørket. Man kan spørre seg hvilket hverdagsliv de hadde. Vel, når man besøker øya med Buzz Travel, får du se hvor vi går i land ved den store steininngangen inn til "Smertens gate" Hovedgaten fører deg til en rundtur på Spinalonga. Du kommer til å gå langs rekken av butikker og små hus som lå ved foten av åsen, langs kystlinjen og nær hovedporten som jeg har nevnt tidligere. Kaien er i så dårlig forfatning i dag at vi ikke bruker denne inngangen lengre. Til disse butikkene, som de spedalske selv drev, ble mat, olivenolje, tekstiler, grønnsaker, frukt og vin - alle de varer nødvendig for å opprettholde livet - brakt i kaiker brakt fra landsbyen Plaka på Kretas fastland. På noen tidspunk i løpet av dagen, må det ha vært en atmosfære av travelt liv - selv der, med folk som kom og dro, småpratende og til og med leende, selvsagt var ikke alle dødelig syke. Noen av de spedalske var gifte med hverandre, og bodde sammen i små leiligheter, hvor de hadde en liten have å ta seg av. Kanskje hadde de noen høner, en hund eller katt. Livet kunne se nesten normalt ut på Spinalonga. En viktig og populær hobby for de som var friske nok, og hadde muligheten til å bruke en båt, en kaik, fisket. Faktisk fanget de spedalske mange fisker rett utenfor øyas klipper, og salget av fisken til deres lidelsesfeller var en lønnsom foretning. Det har lenge vært kjent at det var gode fiskeplasser på nordsiden av Spinalonga. Jeg har fisket der mange, mange ganger selv. Faktisk har 65 % av mitt yrkesfiske foregått akkurat der. Det er en meget steinete bunn der, som er den bunnen de store dyre fiskene liker å leve. Når jeg snakker om båter, må jeg fortelle at båtene ble av og til brukt til andre ting enn å fiske. Fra mine dokumenter har jeg fått vite at leprapasienter forsøkte å flykte i båt mange ganger. I 1922 er det nevnt at en gruppe med leprapasienter brukte en av de små Kaïkene for å forsøke å nå fastlandet, men ble tatt. Dette førte til vanskeligheter for hele kolonien, og guvernøren på Spinalonga sendte et telegram til helseministeren: "Vær så snill og hjelp oss! Gjør noe med det!" Hvordan de stoppet det eller hva som senere hendte vet jeg ikke. Forresten har jeg hørt fra min bestemor, og det er også offisielt kjent, at under den andre verdenskrig, holdt både tyskerne og italienerne seg borte fra Spinalonga. Tropper og soldater ble stasjonert på kysten på andre siden av Spinalonga, vendt ut mot det åpne havet, men de gikk aldri i land på de spedalskes øy, sannsynligvis var de for redd for infeksjon. Folk i dette distriktet kalte vanligvis Spinalonga "Den stille øya" med tanke på både fredfyltheten under krigen, sa Spinalonga var som i en annen verden, og den stille utholdenhet av personlig smerte. Jeg fant kolonien en meget travel og bråkete verden hvor folk var ute og gikk eller arbeidet over alt. Medarbeiderne på sykehuset og i administrasjonen hadde alltid arbeid å ta seg til. Medarbeiderne i administrasjonen og på sykehuset levde selv ikke blant de spedalske. De bodde på fastlandet, og kom til kontoret sitt med båt om morgenen hver dag. Selvsagt var de alle opplært i hvordan de skulle passe seg for å ikke selv pådra seg infeksjon. Før de forlot øya måtte både de og alt som skulle sendes (slik som brukte kasser og verktøy) passere gjennom desinfeksjonsrommet. Jeg kan huske noen av medarbeiderne og har sett navnene deres i dokumentene jeg har. En gang hadde øya to prester, en av dem var selv spedalsk. Navnet på den andre var Leonidas Xalahagis. Så var det for eksempel vaktmannen, Manolis Drakonakis, kaptein på fergebåten, Miltiades Amariotakis, generalsekretæren på Spinalonga, Georgis Kiriakakis - og så videre. Legene - og spesielt kirurgene på Spinalonga - hadde en meget tøff jobb, og så meget lidelse. Noen av pasientene var så ille infisert av sykdommen at kirurgene måtte amputere bein eller armer, slik at bare "torsoen" den firkantede ble igjen. Selvsagt levde ikke disse miserable menneskene lenge etterpå, og ble brakt til gravstedet i kister som ikke var større enn små firkantede kasser. Presten foretok imidlertid av og til gledeligere seremonier enn begravelser. Det hendte at spedalske, som andre folk, forelsket seg i hverandre og ble gift. Under årene til spedalskkolonien ble tjue barn født på Spinalonga. Legene var imidlertid tvunget av loven, pålagt å ta barna ifra sine syke foreldre. Barna ble sendt til Athen til et spesialsykehus og barnehjem, og etter hvert som de vokste opp tok regjeringen seg av dem og sørget for utdanning. Jeg vet at disse barna fikk gå på gode skoler og fikk all mulig hjelp i starten av sitt eget liv. Jeg kjenner selv en gutt som heter Giannis som ble født i spedalskkolonien. Du kan møte han i fiskerlandsbyen Elounda der han bor. Den andre verdenskrig satte en slutt for den store medisinske planen for spedalskkolonien. En dag fikk guvernøren på Spinalonga, Dr. Grammatikakis, en telefonsamtale fra Athen, fra Guvernøren på Kreta, Herr Venizelos. Det var mindre enn tre måneder før krigen startet. Dr. Grammatikakis ble bedt om å komme til Athen til et viktig møte hvor et vidtgående forslag angående spedalskkolonien skulle diskuteres. Planen for Spinalonga var dette: Dr. Grammatikakis skulle være ansvarlig for byggingen av et helt nytt medisinsk laboratorium, utstyrt med de mest moderne instrumenter for vitenskapelig forskning på denne fatale sykdommen. Ifølge planene, var dette planlagt til å bli det mest moderne laboratoriet av sin sort i Hellas. Bygningen skulle plasseres på hovedøyen Spinalonga, det vil si på øya ovenfor kolonien. Da krigen startet kunne ikke noe gjøres. Alt det moderne utstyret som allerede var bestilt fra utlandet nådde aldri Hellas. Den siste leprapasienten forlot Spinalonga i året 1957. De spedalske ble da flyttet til et område utenfor Athen kalt Galion, til et sykehus kalt Agia Varvara. Noen av pasientene fra Spinalonga er fremdeles i live, og jeg har besøkt venner fra Spinalonga som bor der. Medarbeiderne fra spedalskkolonien flyttet til Agios Nikolaos, til vårt offentlige sykehus. De fleste av dem har pensjonert seg nå. Av og til tar vi en kopp kaffe sammen på fiskernes kaffebar i havnen i Agios Nikolaos. De sier meg hvor heldig en mann jeg er som er blitt født her i Agios Nikolaos, og som har vært frisk hele livet. Av og til snakker de om disse fjerne år da lepra, "Meslkinies" på gresk, var en truende sykdom for alle menn, kvinner og barn i landene rundt middelhavet. En av disse mine venner, Kostas Klonzas, sier: "Jeg ønsker ikke å dra tilbake til Spinalonga, selv om jeg blir betalt for det. Jeg husker fremdeles alle lidelsene og alle de elendige menneskene jeg så der. Men det kan hende man vil ta en tur for å besøke Spinalonga i dag. Da må du ta en båt fra havnen i Agios Nikolaos, fra Elounda eller fra Plaka. Dette kan arrangeres ved å oppsøke kontoret til Buzz Travel. La meg fortelle deg hva du vil se der i dag. Man går i land på den nye kaien på Spinalonga ved de enorme murene til den gamle Venezianske festningen. Der befinner inngangen gjennom en steintunell seg, til "Smertens gater", og der begynner turen på øya. Før du går inn i hovedgaten vil du kunne legge merke til en betongplattform noen få meter fra stranden. Dette er hva som er igjen av generatoren som ble installert for trettito år siden for å forsyne kolonien med elektrisitet. Faktisk så hadde Spinalonga elektrisitet selv før Elounda, Plaka og Agios Nikolaos. Her på stranden var teatret hvor de spedalske så moderne teaterforestillinger og også filmer. Kaien blir ikke brukt for store båter nå. Det er fullt av undervannsklipper og steiner, og kapteinene på turistbåtene må være svært forsiktige når de legger til land. Nå starter turen din. Etter at du har passert buegangene er du på innsiden av murene på Spinalonga. Snart vil du se den engang travle handelsgaten i kolonien. Noen av butikkbygningene er fremdeles i en ganske bra tilstand, og man kan forestille seg hvordan livet engang var her. Bråkete og livlig, hvor folk solgte mat, vin, grønnsaker, frukt og fisk til sine likemenn. Man må imidlertid være meget forsiktig og ikke gå inn i bygningene eller å berøre noen ting, som vegger, dører eller vinduer. Forsøk på å åpne en dør kan føre til at hele bygningen faller sammen. I dag er det ingen som passer på husene, og det er alltid fare for en ulykke. Bruk fantasien din mens du går rundt. Som gutt så jeg disse butikkene fulle av flott fisk som havsabbor, rød snapper og rød mulle, til og med hummer og blekksprut, fanget av de spedalske i små robåter, nord for Spinalonga. Nå til dags kan man ikke fange mange av disse fiskene da den steinete fiskegrunnen har blitt overfisket. Neste stopp for deg er den vakre lille kirken, hvor det var messe hver søndag, på navnedager og selvsagt i julen og påsken. Bryllupene fant også sted her, og man kan forestille seg det rørende synet av to unge pasienter, komme ut av denne kirken, kanskje kraftig angrepet av sykdommen, men fremdeles lykkelige. Jeg må dessverre fortelle at noe forferdelig hendte med denne kirken for noen år siden. Hippier, som svømte over bukten mellom hovedøyen Spinalonga og denne øya, trengte seg inn i kirken og ranet den for alle verdisakene, slikt som ikon og juveler. Siden fant politiet noen av de stjålne verdisakene gjemt under setene i en bil i Neapolis, men de fleste tingene var borte. Kirken er nå omhyggelig låst, men det er ikke lengre noe å se på innsiden. Ovenfor kirken kan man legge merke til en stor vanntunell. Den ble bygget under den Venezianske okkupasjonen av Spinalonga. Man kan se noen flere vanntuneller på øya. Noen er Venezianske, og noen er nyere, og ble bygget for femti år siden. De er alle bygget for å samle regnvann under vintersesongen, da det ikke er noe naturlig vann på øya. Vannet ble ledet fra hustakene og ledet ned i tunellene. Betongruinene på venstre side av gaten, ikke langt fra kirken, er restene av vaskehuset på Spinalonga. De spedalske bruker å være motvillige når det gjelde å ta et bad, og til og med til å vaske seg. Man kan godt forstå grunnen. Såpe og vann på sprukket hud og åpne sår må forårsake mye smerte. Noen likte ikke engang å vaske sine egne klær. Dr, Grammatikakis bestemte seg for å sloss for bedre hygiene, og fikk disse femten vaskebassengene bygd i et spesielt vaskehus. Her var det utstyr for varmt vann, fordi det var åpne ildsteder og store kjeler, også store bassenger for klesvask, og selvsagt rennende vann. Doktoren passet på at de spedalske fulgte hans hygieneprogram som foreskrev vaskedager for hver del av kolonien. Hovedsykehuset, og apoteket var plassert i skråningen bak kirken. Det er synd at vi ikke kan tillate noen å klatre opp skråningen for å se på bygningene. Når man vandrer videre, vil man legge merke til noen typiske bygninger fra den Venezianske epoken. Disse ble engang bebodd av tyrkere. Til venstre ligger den imponerende hovedinngangen til Spinalonga. Denne porthvelvingen daterer seg tilbake til Veneziansk tid, og ble bygget i 1579 da festningen bre grunnlagt. Ta deg et par minutter til å passere under portalen til utsiden, hvor den første kaien ble bygget. På den gamle steinportalen er det en inskripsjon til ære for Provisor Generalis "LVCAS MIC(HAEL)" som la festningens grunnstein i juni 1579. Inskripsjonen lyder slik: LVCAS MIC(HAEL) PRO(VISOR) GR(NERALIS) R(EGNI) CR(ETAE) II AN(NO). Som jeg har nevnt tidligere, var festningen på Spinalonga var en gang en av de viktigste på Kreta, og motsto alle sorter angrep, til og med angrepet til den beryktede piraten Barbarossa. Det blir sagt at han mistet ganske mange menn i slaget. Forresten har jeg selv dykket utenfor kysten av Spinalonga, og har funnet deler av kanoner, sannsynligvis brukt til å angripe de små jollene som alltid var festet på sidene av krigsskipene på den tiden. Man må også huske at selv etter den totale erobringen av Kreta av tyrkerne i 1669, fortsatte denne mektige festningen å være under Veneziansk suverenitet. I mere enn et halvt århundre ble det flammebærende banner til St. Markus sett vaiende over festningsmurene, inntil i 1715, etter at tyrkerne hadde lagt en fullstendig beleiring rundt murene, ble det overgitt. Nå igjen tilbake til tiden den var leprakoloni. Ved siden av porthvelvingen, ser man restene etter en bygning med et stort rom. Dette var desinfeksjonsrommet eller "Klivanos" på gresk. Etter at maten var solgt i butikkene, ble alle trekasser, flasker og så videre returnert til fastlandet. Imidlertid måtte alt bli desinfisert i dette rommet før det ble returnert. Alt som forlot kolonien, inkludert folkene som arbeidet der, måtte passere gjennom dette rommet før de gikk ombord. Når man fortsetter videre ser man to store blokker med leiligheter for de spedalske familiene, bygd i 1948. Disse husene er etterlatt som de var. Regjeringen ville en gang rive de ned, og transportere konstruksjonen til fastlandet, men fant det for dyrt og vanskelig. Når man går videre til den nordvestlige delen av øya, kan man beundre de gamle Venezianske murene og de gjenværende ruiner av ammunisjonstårnet. Etter fire hundre år er det fremdeles i ganske god tilstand. Hvis man nå var ute i en båt, kunne man se de samme inskripsjoner som man ser ved hovedinngangen. Fra denne odden kunne alle skip som forsøkte å passere forbi festningen bli angrepet og blåst i filler. Derfor er dette en av de viktigste delene av festningen. Hvis fiendtlige skip passerte denne odden kunne deres kanoner ha fri sikt til byen innenfor murene. Husene vendte alle mot Eloundabukten der det ikke var noen beskyttelse mot angripere. En ting til må nevnes når du står her: fra dette punktet kan du se helt til slutten av den store Mirabellobukten, et sted kalt Agios Giannis, eller på engelsk St. John. Det neste interessante stedet på vår rundtur er en vanntunnel til, og så en vakker liten kirke. Fra denne kirken utførte de vanligvis begravelsessermoniene. Denne kirken er også avstengt nå, og det er ingenting å se på innsiden. Dette er på grunn av et annet ranstokt av hippier i året 1976. De plyndret og stjal alle de hellige tingene inne i kirken, blant annet prestenes vakre samarier. Jeg var den første som oppdaget at også denne kirken hadde blitt plyndret. Da jeg kom inn med en gruppe turister gikk jeg forbi kirken. Jeg så at døren var slått inn. Jeg meldte selvsagt fra til politiet med en gang, men da vi kom tilbake for å se etter spor, fant vi ingen ting, og ingen vet hvor verdisakene er blitt av. Gravplassen er neste stopp, og et sted å dvele ved en stund. Her har de funnet fred, hundrevis av ulykkelige, lidende menn og kvinner, noen av dem ikke mere enn en firkantet kropp da de til slutt avled. I disse små trange gravene kan man fremdeles se hodeskaller og skjeletter, små bein og knokler, og kanskje et trekors. Disse gravene tilhørte de menneskene som ikke hadde råd til en anstendig begravelse. Det lille huset på høyresiden er verkstedet hvor snekkeren, som også var spedalsk, lagde kistene og korsene for de som kunne betale. De som ikke hadde spart penger, eller ingen rik slektning som kunne betale for den siste reise, ble begravd i en stor grav eller kanalhus som er en massegrav. Du kan se den på din venstre side. På gresk blir den kalt Kimitirion. Når man ser inn gjennom vinduet, og øynene dine blir vant til støvet på innsiden, vil du oppdage alle skjelettene på bunnen av dette skrekkelige stedet. Til sammen ligger de tre hundre og åtti spedalske her. Det er et trist faktum at det fins turister og hippier som ikke viser noen respekt for de døde selv her. Noen har kastet plastposer og søppel inn i graven. Snu deg nå rundt, og se oppover mot de store steinmurene på den store festningen på Spinalonga. Bygget i 1579, er murene fremdeles i ganske god tilstand, og jeg kan fortelle at de har vært bakgrunn for flere filmer som er spilt inn akkurat her. Hvis du ser til venstre, vil du se en vakker løve, bygget inn i murveggen. Løven er et symbol på den Venezianske stormakt og ære, og over murene vaiet det Venezianske flagget med den hellige Markus i to århundrer. Blant filmene som er spilt inn her er "The lotus eaters", en vel kjent BBC - tv-serie og "The quiet Island", en Gresk film med den berømte skuespilleren Orestis Makris. Hvis du snur deg rundt med ansiktet mot sjøen, vil du legge merke til at dette er grunt vann med mange klipper. Derfor må det ha vært et vanskelig sted for hvem som helst, Venetianere og tyrkere også å navigere gjennom i disse dager da det ikke var noen sirener ombord. Det var akkurat her den franske undervannsekspert Jacques Costeau også dykket og fant de antikke ruinene. Det er nå tid for å gå tilbake til båten. Imidlertid bør du se til venstre mens du går, og du vil se en nyere vanntunnel av betong som samler vann gjennom det samme systemet som ble brukt i Venezianske tider. Mange turister vil gjerne ta en svømmetur rett utenfor kaien. Sjøen ser ren og inviterende ut, og kanskje er det en varm dag. Jeg foretrekker imidlertid ikke å svømme her, fordi klippene her er full av små svarte kråkeboller som er fulle av stygge nåler, og du ville ikke likt å trå på en! Det er også et trist faktum at noen av filmselskapene som arbeidet her, etterlot seg en god del søppel. De dumpet det rett i sjøen utenfor Spinalonga. For de som er interessert i film vil jeg nevne at BBC, var her i 1977 da de lagde TVserien "Hvem betaler fergemannen", og i 1976 lagde et sveitsisk selskap en historisk film om de Venezianske tider på Spinalonga. Scener fra filmen "The other side of midnight" foregår også på denne fasinerende øya. Onassis, den avdøde greske millionæren, hadde noen få år før han døde, en spesiell ide. Han planla å kjøpe hele øya Spinalonga med hus, ruiner, festning og alt. Hans plan var selvsagt, å utnytte øya til et førsteklasses turist etablissement. Ideen var å bygge et stort hotell her, og å bringe folk frem og tilbake med hurtigbåter fra fastlandet. Den greske regjeringen nektet å selge, og vi er alle meget lykkelig med denne avgjørelsen. Spinalonga vil forbli uberørt av forretningsinteresser, for noen en øy med forferdelige minner, for oss andre et meget interessant museum og et minnesmerke om menneskelig lidelse. Med takk til: Reidun Kvaale, Aftenposten magasin, Oslo Has Gran, Aftenposten magasin, Oslo Dr. Grammatikakis Dr. Debru Negash Trykket i Hellas 1977 av Chr. Grafas "Pyrsos" Tel: 3224 042 Athen - Hellas Om forfatteren. Født og vokste opp i Agios Nikolaos, Kreta. Kaptein Manolis Koukourakis har ikke desto mindre reist omfattende og tilbrakt en del tid i England. Ideen til denne boken dukket opp i hodet hans selv som liten gutt da han besøkte Øya Spinalonga med sin far mens den fremdeles var en spedalskkoloni. Den ble virkeliggjort i 1977 etter mange år med forskning og bruk av personlig kjennskap og fra lokale folk som var forbundet med øya. Spinalonga blir selvsagt nevnt i alle reisehåndbøker, men dette er den første detaljerte beretningen om dens vekslende historie, og som sådan et verdifult tillegg til ethvert bibliotek.
© Copyright 2024