1. No category

Stiftelsen
norsk Okkupasjonshistorie,
20142/
ALTERNATIVT
SAMFUNN
95
DEBATT! KOMMENTARER TIL TIDLIGERE INNLEGG
VI SOM VAR BLANT DE 1/2
MILLION FORFULGTE
NS-BARN, TYSKERAVKOM OG
TYSKARBEIDERUNGER
Av cand. philol. Andor Lundberg
For min del, NS-barn og fodt I beg av 3O-årene, må jeg
når jeg ser tllbake på et aktivt liv for folk og samfunn sl:
- Takk for all den motgangen jeg fikk, for dermed maktet
jeg å fravriste tllværelsen dens logn, humbug og fanteri,
det som en stor norsk og selvsagt III gjeten tenker kalte
"den fiktive (falske) virkelighet". Og best av alt: Jeg fikk
oye på def store skille I Individ, liv og samfunn, det som
·kom barna til de som fulgte en kristen tilgivelsesholdning. de
såkalt stripete. De var ikke så få, og de ble mobbet
fryktelig, av nazijøssingene og deres avkom. dersom
foreldrene hadde sagt modig ifra hva som skjedde. og hva
som burde rettes opp i kristen k,jærlighet og fordragelse. Do
voksne nazistinfiserte jøssinger var ofte verre enn ungene
deres, men de lærte fort av fedre og mødre, og spyttet ralll
over de foraktelige taperne - i fredstid også, ja, mo:;t da'
Tapernes barn ble jaget fra heimene sine, de ble jaget fra
vennenes hjem i nabolaget, de ble jaget fra skoler uton al
lærerne grep inn, de ble utsatt for vold, incest og
Mesteren fra Nazareth forgjeves forsokte å forklare sitt
eget folk, /odene, det skille som forer til fred p.d.e.s. og
fortape/se p.d.a.s. Etter 7 år med den verst tenkelige
SN
O
slags mobblng og tortur både legemlig og mental~ kom
jeg som forv1rret og depressiv ungdom over Bertram
Dybwad Brochmanns bok "Fandens efterlatte papirer" .
Her fant jeg mlrakulost en sosial psykoanalyse som
gjorde mine skrekk-opplevelser og uforslåtte erfaringer
om til forståtte erfaringer. Jeg fikk Innsikt. Som de
tydeligvis meget Intelligente lesere av Alternatlvt
Samfunn sikkert vet, forer uforståtte erfaringer III
depresjoner, sjeleskader, nevroser og psykoser. Men
gjennom Indlvldual- og samfunnshelbrederen Bertram
Dybwad Brochmann ble jeg reddet fra den
ekshlblsjonlstlske selvmedlidenhet som jeg ser tyter
kvalmende ut både av den ene og den andre NS-unge
fra krigens og etterkrigstidens dager, helst fra dem som
er fodt etter krigen.
Det er patetisk å snte foran TV-skjermen og se hva og hvem
nazist-jøssingkrapylets avkom tillater talerett "på vegne av"
den tause generasjon. Stort sett er det de ekshibisjonistiske
blant NS-barna som er født etter krigen som har fått '1ritl"
ord, ikke de som opplevde 'jøde"-forfølgelsen av NS-barn
under og etter krigen. Det er patetisk å se hvordan
massemedia euforiseter, formilder og ufarliggjør det som
hendte, idet
de "eldre" NS-barna blir skviset ut og ikke
kommer til orde. Det ville forstyrre den sølle idyll som man
enda klarer å sk<lpe på århundrets fallrep. Sannheten om
forfølgelsen er ennå ikke er kommet frem. De som ville ha
den frem ved jubileet, ble nektet både spalteplass og TVmedvirkning. Eystein Eggen har gjort et pionerarbeid, men
skammer seg ikke over å ufarliggjøre mobbingen, ja, bringe til
torvs den løgn at nesten ingen NS-barn ble mobbet eller
forfulgt (i hovedstaden). Hva vet han om de titusener som i
angst og beven virkelig opplevde hvordan bermen i Norge
oppførte seg mot taperne? NS-barnet Harald Ofstad skrev
så frenetisk om nazismens forakt for svakhet. Hvorfor mannet
han seg ikke opp som den professor og forsker han var, og
fortalte sannheten: Nazi-jøssingene var de som i praksis, til
og med i fredstid - viste forakt for svakhet, eller tidde. Det
gikk ut over uegennyttige sykesøstre som pleiet sårede på
begge sider ved fronten, det gikk ut over titusener av jenter
som falt for den kultiverte og høflige tyske soldat, det gikk ut
over arbeidere som kanskje for første gang fikk et skikkelig
arbeid - på tyske anlegg, det gikk ut over alle barna til NSfolk, og barna til tyskerarbeiderne, ja, selvsagt også barna til
de jentene som valgte livet i stedet for fosterdrap. I tillegg
I
r:
,
voldtekt,slag i hodet til de besvimte, stikk med lange nåler.
kvelningsforsok i snøhauger på skolene, spissrotspringlng.
fingert hengning - også på skolene, tilrop, vulgære hånsrop
og kallenavn mens nazijøssing-Iærere sto og flirte av det
hele - i årevis, for det begynte for alvor da krigslykken for
tyskerne vendte seg i 1942/43, og økte mot krigens slutt og ut
over fredshykleriet og villskapen våren 1945. Og hvor sto
massemedia den gang, ja, hvor har massemedia stått helt tri
denne dag :- med noen hederlige unntak??? De lot som
intet, de nektet som oftest innlegg i pressen om forfolgeisene
og torturen. Når foreldre syntes det nå kunne være nOK. og
ville ta affære i det samfunn som etler sigende skulle blittt
demokratisk og fritt, møtte de stengte dører overalt. Nei, det
skal såmenn ikke sies at sannheten om de verste
barneforfølgeiser i norsk historie har kommet opp. Tvert imot
vil jeg si at de formildende, euforistiske bøker som hittil er gitt
ut, de passer minsanten nazijøssingkrapylet utmerket.
Forfatterne er faktisk blitt seierherrenes gisler, i de siste
krampetrekningene av løgnaktighetenes århundre.
Når jeg ser på den heltedyrkelse og den virak som
har stått omkring noen av de store motstandsmenn som sier
de kjempet for menneskelighet og humanisme, så spør Jeg
meg selv: - Går det an å være så hyklersk å påstå at de
kjempet for noe som helst bedre enn motstanderne _ når de
vitterlig ikke en eneste gang har stått frem og forsvart en av
disse små som ble forfulgt vel så grusomt som de jodebarna
de aldri glemmer å beskrive. Når har Sønsteby, Max Manus
og den store film- og fiksjons-skaperen i Dagbladet,
Arne Skouen, stått frem og ropt varsku da hundretusener av
tapernes barn ble hundset? Og hvorfor forholdt disse heltene
seg så tause overfor de gigantiske utrydde Iser og drap som
hadde skjedd i Sovjet under Stalin? Hva slags proporsjoner
har de egentlig i tenkning og holdning, disse menneskene?
Jeg vet ikke om noen vil komme til å skrive om de
tusener av taperbarn som etler krigen og frem til i dag har
frekventert på psykiatriske institusjoner, hvor mange som har
begått selvmord osv. Men jeg er glad fordi jeg fikk forståelse
av hva slags ramp det var en del av de som kalte seg
"seierherrer". For meg er de i dag å betrakte som de virkelige
taperne, og det vil også historiens dom bli, spør dere meg!
"Som NS-barn født etter krigen har leg I likhet med Cecilie HøigArd spurt meg selv hva de sloss for under krigen. Min
erfaring er at NS-folk og andre nordmenn stort sett hadde like idealer, men at NS-folkene i høyere grad levde etter dem.
Oen manglende ytringsfriheten sementerte de gjensidige oppfatningene etterkrigsoppgjøret skapte.... represalietrusselen
var Apenbar. Intet annet enn anger og ruelse skulle tolereres. NS-barn mAtte velge mellom samfunnet og sine foreldre.
Ogs4 /Joker om NS-barn er blitt fortiet om de har kommet ut...Knapt noen har hørt om Bjørg Bjørsviks bok
"Nazibam"(1993), samme Aret som Eystefn Eggens "Gutten fra Gimle "... At denne boken er mer kjent, skyldes kanskje at
folk flest ikke vet forskjell pA nazister og NS-folk".(Lege Inger C.Stridsklev, Skien. Nektet trykt i Aftp.)
6