1. No category

Michał Witkowski
SKRULLESTRANDA
Oversatt fra polsk av
Agnes Banach
FORLAGET OKTOBER 2015
Originalens tittel: Lubiewo
Copyright © Michał Witkowski, 2005
Published by agreement with Grupa Wydawnicza Foksal
Norsk utgave: © Forlaget Oktober AS, Oslo 2015
Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN
Tilrettelagt for ebok av eBokNorden as
ISBN 978-82-495-1540-0 (epub)
ISBN 978-82-495-0948-5 (trykk)
Utdraget fra Choderlos de Laclos, Farlige forbindelser på side 208 er
oversatt av Bente Klinge, Cappelen Forlag, Oslo, 1990, (s. 346).
This publication has been subsidized by the Polish Book Institute
– the ©POLAND Translation Program
www.oktober.no
Alle karakterene er falske.
Gatas bok
Fjerde etasje, jeg ringer på porttelefonen, hører noen hvine, ah og åh.
Med bestemte skritt går jeg inn i den skitne oppgangen. Tar den
skranglete heisen til fjerde etasje i en dyster, sosialrealistisk blokk fra
Gomułkas tid. Det lukter piss. Barn skriker i bakgården. Jeg ser på
heisknappene med merker etter sigaretter, de holder på å løsne. Slagord
og supporterrop står skriblet på veggene, en eller annen vil sende noen til
gasskammeret. Ett kort ring, Lukrecia åpner med en gang, Patricia lager
te på kjøkkenet – de er begge opprømte over å få besøk av en
«journalist». De lever på trygd og sliter med å få endene til å møtes.
Nei, minnene deres egner seg ikke for fremmede. Derfor forteller de dem
til meg.
Patricia og Lukrecia er blitt gamle menn, og alt i livet deres har for
lengst tatt slutt. Nærmere bestemt i 1992. Patricia: en kvapsete, sliten
mann, flintskallet, med livlige, buskete øyenbryn. Lukrecia – femti år,
glattbarbert ansikt, kynisk, mager. Svarte, soppbefengte negler. Den
blaserte furtingen og alle vitsene. Livsmottoene: «Du får ikke mer moro
enn du presser ut av kuken», «Et realt mannfolk har ikke artium!»
Yrkene deres: sosialarbeider, hjelpepleier, garderobedame. For å tjene til
livets opphold og kunne vie seg til det vesentligste.
En gang i tiden var Lukrecia tysklærer, men han ble aldri lenge på et
sted, laget stadig problemer, sjekket opp elever, og måtte til slutt leve av
å gi privattimer, «ellers havner jeg vel på førstesiden i Fakty, som
Krolopp». På åttitallet flyttet han fra Bydgoszcz til Wrocław. Her møtte
han Patricia, i en soperpark, på en skitten dass. Pati lå der, full, med
hodet i piss, og trodde at han aldri skulle reise seg igjen. Men Lukrecia
hjalp Patricia, den hora, ga henne et halmstrå å klynge seg til, klarte på
et eller annet vis å skaffe ham jobb som garderobevakt på et av
arbeidernes samfunnshus. Fra nå av var Patricias oppgave å dele ut
bordtennisballer til de unge aktivistene som kom for å spille i klubbens
samlingsrom. Enkle arbeidsoppgaver, forsikring og pensjon, helt vanlig
lønn. Patricia drakk kaffe fra et sennepsglass og sladret med vaskedama
dagen lang. Iblant jobbet hun også som nattevakt og var der helt til neste
morgen. Da forestilte hun seg at hun var en barokk dame med stor
krinoline og høy parykk, på vei til elskeren sin i en skramlende karet. At
hun hadde et navn som var helt umulig å uttale og en stor vifte hun
kunne gjemme seg bak, så de skuelystne ikke kunne se henne fra gata.
Det dryppet fra taket og ned i en bøtte, vinden ulte utenfor, men hun sto
opp, laget kaffe og te med en dyppvarmer, spritet den opp med vodka og
gikk tilbake til kareten sin, til Versailles, til kjoler så store at man kunne
skjule et par elskere og en giftflaske under dem. Hun tente seg en
rullings og gikk runden sin mens hun vrikket på baken, og da hun kom
tilbake, hadde hun tenkt ut resten av handlingen. Man måtte bare putte i
øreproppene, for nettene var urolige, hundene som voktet området, jaktet
på katter. Morgenen gjorde henne edru, som en kalddusj. Signere
vaktlisten, komme seg hjem med den siste nattbussen (som ikke akkurat
lignet en karet), igjen var det noen som maste på henne, igjen var hun lat
og tverr.
Men dette var lenge siden, da arbeiderne fra Hydral og Stolbud fortsatt
hadde tid og krefter til kulturelle aktiviteter etter jobben … Da ord som
«trakassering» ikke fantes og avisene passet sine egne saker (lovord om
innhøstingsfester, råjern og kullproduksjon, skoleåpninger, framgang på
landsbygda). Den gangen fantes det ikke TV på vaktrommene, fantasien
måtte jobbe på spreng for ikke å kjede seg i hjel.
Nå hadde nittitallet inntatt scenen, i takt med Edyta Górniaks hit
Berøring. Diverse firmaer har okkupert alle rommene på Patricias
samfunnshus, fasaden er full av informasjonstavler, i den og den etasjen
er det pantelånerforretning, vekselkontor, biljardklubb, solarium eller
gravlysgrossist. I lokalet der de ugrasiøse arbeiderne pleide å danse, er
det nå et utsalg med det romantiske navnet «Alt for 5 złoty», der man
kan få kjøpt plastroser i en giftig rødfarge, de Patricia liker så godt. Men
hun har mistet jobben, nå passer alle sine egne saker, og muskuløse
råskinn fra et spesialfirma tar seg av vaktholdet i bygningen. Verden er
ond, for i stedet for diktkonkurranser, rytmikk for jenter, ballett og
sportsgymnastikk dukker det opp skitne mafiabuler som selger brukte,
utdaterte mobiltelefoner, og på toppen av det hele er det umulig å få tak i
ørepropper på kiosken – tenkte Patricia og begynte likeså godt å leve av
sin velfortjente trygd.
Hun slapp aldri det nye Polen inn.
Kvinner
De snakker om hverandre i hunkjønn, later som de er kvinner, inntil
nylig sjekket de opp menn i parken, ved operaen og på togstasjonen. De
er avhengige av sex. De kan kunsten å få napp! Til og med nå, når de har
gått av med pensjon, med disse hengemagene, kunne de fått til litt av
hvert. Det holder å veive med de svarte plastposene de kaller
«håndvesker». De kler seg i det de har – et ekstrakt av kommunisttidens
middelmådighet. Det er nok å holde sigaretten på en annen måte, barbere
vekk barten, og alle disse ordene. Styrken deres ligger i ordene. De eier
ingenting, så alt må forfalskes, finnes opp, legges til.
– Å hold smella på deg, elskling!
Nå er det Patricia som «skruller», mens hun serverer te i et glass med
skår.
– Hold smella på deg! Den tiden er forbi, rumpa henger, hvor er den
snøen som falt i fjor? Herregud, for en skrulle der du sitter, kvinnfolket
er jo tullete, ikke skap deg! Gamle Villon hadde rett: Hold dere til
guttene! Og det gjorde vi.
«Å skrulle» er å spille kvinne – slik de forestiller seg kvinnen – fakter
og geberder, å gå opp i fistel, uttrykk som «hold smella på deg» og
«guuuudameg». Eller gå bort til en bamse, legge fingeren under haka på
ham og si: «Se meg i øynene når du prater til meg, din snørrvalp.»
De vil ikke være kvinner, de vil være skrullete menn. Det trives de med,
det er deres måte å leve på. Å leke kvinnfolk. De andre kjempet mot
kommunismen, mens disse her ganske enkelt bestemte seg for aldri å bli
voksne og leke kjerring. Å være en virkelig kvinne, særlig i
kommunisttiden, var ikke det samme – leken er pirrende, mens
tilfredsstillelsen er som all tilfredsstillelse … Virkelige kvinnfolk måtte
stå i lange køer for å kjøpe kjøtt, føde barn i store smerter, ha mensen,
hente barna i barnehagen og på skolen, kjekle og trette. For skrullene var
en kvinne en stjerne, som Alexis i Dynastiet eller divaen Violetta Villas.
Det finnes ingen fullbyrdelse i språket deres. De kan bare ord som
«sult», «utilfredsstilt», «kald kveld», «vind», «sprukne lepper» og
«kom». De flyter i bunnslammets øvre lag, mellom stasjonen, den lusne
jobben og parken med den offentlige dassen. Man kunne til og med kalle
dette verdens bedritne midtpunkt.
Det viser seg at noen har dekket bunnen med sagmugg og filler
spesielt for dem. Ganske så trivelig. Hvorfor var det så mye oppstyr
rundt det å havne på bunnen? Når man først hadde havnet der, kunne
man bli sittende i årevis. Og godt var det! Stinkende klær er bare
ubehagelige for andre, man venner seg lett til sin egen stank.
De hadde alltids råd til suppe på glass og noen poteter, sosialismen
var på deres side. De hadde mat og tak over hodet, hva trenger vel en
hore, hun er fornøyd så lenge det ikke drypper på skallen. Nå råder
kapitalismens forferdelige krefter i parken deres: Først rev de kulthotellet
Panorama, og nå bygger de et stort kjøpesenter, graver opp hele fortiden
deres, så Patricia har tenkt å appellere.
– Gudhjelpemeg, hva skal et stakkars kvinnemenneske gjøre? Bruke
stokken på Storkapitalen? Slå dem i hodet med håndveska? Fortelle dem
at dette er et minnesmerke? Gå nå, Lukrecia, gå og hent askebegeret,
journalisten har ikke noe sted å kneise (hi-hi) … kniiipse asken!
Patricia oppdager plutselig at hun kaller seg selv «et stakkars
kvinnemenneske», og fryder seg over den nye spøken. Med en dråpe
fornedring på bunnen. Hun har tenkt å drikke den, slikke den i seg som
en dråpe eggelikør fra bunnen av et glass. I kveld.
– Jeg rusler en tur til parken, kjøper først røyk på kiosken, har gjort
det i mange år, det går greit, helsa holder. Så møter jeg en kjenning fra
ungdommen, han har kommet seg opp og fram, driver med forretninger,
og veiver hele tiden med de små armene og beina sine for å holde seg på
overflaten i dette grumsete vannet, for ikke å synke ned til bunnen. Men
hvorfor skal jeg veive når man kan slappe av der nede, sitte godt, ta seg
en røyk, koke kaffe, og det blåser ikke! I alle fall, han ser på meg som
om jeg var et usselt ludder, som om jeg horet rundt på gata. Noe jeg
forresten gjør. Jeg er litt av en hore … Og jeg står der og hører ham
fortelle, men det angår meg liksom ikke, han sier noe om avbetalinger,
så mye skjønner jeg. Han har kjøpt noe på avbetaling, og nå har han
mistet jobben. Vaskemaskin, den nyeste modellen, kjøleskap,
mikrobølgeovn, leilighet, bil, jøssameg, han veiver og veiver, men så
kommer en bølge, han mister jobben og synker, med alt det delvis
tilbakebetalte skrapet sitt, ned på bunnen, velkommen til oss!
Avbetalinger, det er det siste jeg trenger! Plutselig blir jeg litt filosofisk,
og Badstu-Lucy, som jeg betror meg til, er helt enig. Hun jobber som
garderobedame og utkaster på Bunnen, og det er ikke alle som slipper
inn. Hei der, vesla, hvis du vil ned på Bunnen, må du la Badstu-Lucy
suge deg! Først da tar hun fram det rustne nøkkelknippet sitt, akkurat
som Sankt Peter. For det er trivelig her, ble vi enige om. Her i
bunnslammets øvre lag lever vi som i paradis. Ingenting kan skade oss.
Lukrecia strekker seg dovent.
– Og vi har en mening med livet!
Hun slikker seg vellystig rundt munnen.
– Eller kanskje vi skulle flyttet til de nedre lagene etter hvert, hva sier
du, Pati? Der kan du være sikker på at de lar deg være i fred, lavere kan
man ikke synke, og man kan ta det helt med ro. Men foreløpig er det
bare Slange-Zdzicha som har fått den æren, der hun sitter med ei bikkje i
undergangen på Świdnicka, stinker piss og tigger.