1. No category

Fra:
Sendt:
Til:
Emne:
Terje Saehle <[email protected]>
8. september 2015 17:39
HSORHF PB Postmottak
Fwd: Vedrørende nyhetssak om lang ventetid på DBS operasjon
Til styret i Helse Sør-Øst
Ettersom oppfølging av henvendelsen under kan kreve tiltak fra instanser med mer
beslutningskraft eller myndighet videresendes den herved til styret i Helse Sør-Øst som en liten
bekymring ift forvaltning av både kompetanse og prioriteringer ved Nevrokirurgisk avdeling
OUS.
Min oppfordring er å sikre at avdelingen har tilstrekkelig økonomi og beslutningsdyktig ledelse
til å beholde spesialistene som sykehuset allerede har brukt mye ressurser på å utdanne, samt at
operasjonsprioriteringene skjer systematisk, objektivt og med begrunnelse som tar hensyn til
samfunnsøkonomi og landsfunksjoner.
Mvh Terje Sæhle
---------- Videresendt e-post ---------Fra: Terje Saehle <[email protected]>
Dato: 8. september 2015 kl. 17.26
Emne: Vedrørende nyhetssak om lang ventetid på DBS operasjon
Til: [email protected], Sissel Reinlie <[email protected]>, Arild Egge <[email protected]>, Espen Dietrichs <[email protected]>, Olav Røise <[email protected]>,
"[email protected]" <[email protected]>, "[email protected]"
<[email protected]>, OUSHF PB Post Dirkontor <[email protected]>
Hei.
Jeg kom tilfeldigvis over denne nyhetssaken fra juli:
http://www.vg.no/forbruker/helse/helse-og-medisin/kjell-71-maa-vente-paa-hjerneoperasjon-iaatte-maaneder/a/23495444/ og håper det er greit at jeg kommer med et par innspill.
I artikkelen siteres Angelika Sorteberg på at årsaken til lang ventetid på DBS operasjon er et
generelt kapasitetsproblem. Jeg har god forståelse for denne begrunnelsen, men strengt tatt er
vel ikke dette den primære årsaken? Sant nok kan den lange ventetiden på DBS operasjoner
tilskrives mangel på både operasjonsstuer, operatører og sengeplass – men den
bakenforliggende årsaken til dette kan vel like gjerne være kontroversiell ressursforvaltning og
prioritering? I så fall kan det forsvares at forholdene allerede ligger til rette for både tilstrekkelig
tilgang til operasjonsstuer, operatører og sengeplass på OUS.
Tilstrekkelig tilgang på operasjonsstuer:
Avdelingen har et stort antall operasjonsstuer og kan foreta flere inngrep enn de fleste andre
nevrokirurgiske avdelinger i Norden. Grunnen til «mangel på operasjonsstuer» er at DBS
operasjoner konkurrerer med andre elektive nevrokirurgiske operasjoner som shuntinngrep,
hjernetumores og ulike spinale operasjoner. Spørsmålet vi må stille oss er om fordelingen er
hensiktsmessig. DBS operasjoner er ikke bare viktig for å forbedre livskvaliteten til den enkelte
pasienten, men det er rikelig med studier som konkluderer med at effekten av inngrepet også
kan spare samfunnet for høye økonomiske utgifter på sikt og faktisk medføre en netto
fortjeneste:
1. D'Ausilio A et al. Cost analysis in Italy of various strategies for the treatment of Parkinson disease in the
advanced phase. Recenti Prog Med. 2003; 94(11): 484-93.
2. Meissner W et al. Deep brain stimulation in late stage Parkinson’s disease: a retrospective cost analysis
in Germany, J Neurol 2005; 252: 218-223.
3. Fraix Vc et al. Clinical and economic results of bilateral subthalamic nucleus stimulation in Parkinson’s
disease, J Neurol Neurosurg Psychiatry 2006; 77: 443-449.
4. Toft M, Dietrichs E. Medication costs following subthalamic nucleus deep brain stimulation for
Parkinson´s disease. Movement Disorders. 2014; 29; 275-276).
Så vidt meg bekjent er ingen andre nevrokirurgiske inngrep dokumentert å være mer eller like
samfunnsøkonomisk gunstig som DBS operasjoner på korrekt selekterte pasienter (kanskje med
unntak av enkelte spinale inngrep). Det kan derfor også argumenteres for at
parkinsonoperasjoner er blant de mest samfunnsnyttige inngrepene som gjøres på
nevrokirurgisk avdeling.
I tillegg til det økonomiske aspektet må vi ikke glemme at OUS/Rikshospitalet har delt
landsfunksjon for DBS operasjoner, hvilket også bør tilsi en høyere prioritering av nettopp disse
inngrepene. Rikshospitalet har mest tverrfaglig erfaring og kompetanse på DBS operasjoner, og
det er derfor rimelig at inngrepene ikke legges til sykehus med mindre volum og erfaring.
Selv om hjernesvulster kan være dramatisk og mottar mye oppmerksomhet er de fleste
tilfellene enten metastaser eller glioblastom, hvor vi hos majoriteten kun kan tilby noen
måneders forlengelse av forventet levealder (evt typisk 6-15 måneder ved kombinert
strålebehandling og kjemoterapi). Det vil naturligvis være kynisk å nedprioritere disse på
bakgrunn av at operasjonen er svært ugunstig ut i fra et samfunnsøkonomisk perspektiv, men
tatt i betraktning den økonomiske innsparingen etter DBS operasjon kan en økonom fort
konkludere med at det er bedre å behandle en parkinsonpasient pluss en pasient med
hjernetumor enn bare én pasient med hjernetumor dersom langsiktig netto kostnadsnivå blir
likt. De samfunnsøkonomiske brillene eller cost-benefit analyser er derfor ikke bare for
kynikeren, men også for den empatiske matematikeren.
Dessverre kan samfunnsøkonomisk argumentasjon være vanskelig i et system hvor pengene
fordeles på forhånd i ulike sekker, men jeg vil oppfordre ledelsen til likevel å ta større ansvar for
samfunnsøkonomien og samtidig formidle helhetsregnestykket videre oppover i systemet til
dem som har større innflytelse.
Tilstrekkelig tilgang på operatører:
Som kjent har det de siste to årene skjedd en nedbemanning av nevrokirurgi spesialister på
Nevrokirurgisk avdeling ved Rikshospitalet - ikke som et bevisst tiltak, men (skal vi tro de
motstridende tilbakemeldingene fra ulike nivåer i ledersjiktet) som et resultat av manglende
bevissthet om ansvarsfordeling i et uoversiktlig ledelseshierarki hvor alle ledere og
mellomledere peker på hverandre og ingen tar på seg hverken ansvar eller myndighet til å
gjennomføre de tiltakene alle prinsipielt synes å enes om. Selv valgte jeg å takke ja til en jobb
utenfor sykehuset for over halvannet år siden ettersom min daværende stilling var i ferd med å
løpe ut (etter 7-8 år på avdelingen) og avdelingsleder ikke kunne sikre kontinuert ansettelse for
de stillingene som tilfeldigvis løp ut i denne perioden. I likhet med andre unge spesialister var
jeg avhengig av sikker inntekt (for å forvalte boliglån og ta min del av ansvaret for familien). Kort
tid etter meg fulgte den neste nevrokirurg spesialisten, også fordi han hadde økonomiske
forpliktelser og ikke kunne satse på russisk rulett i en tilsynelatende fraværende ledelse. Tatt i
betraktning de millionene sykehuset har investert i å utdanne nevrokirurgi spesialister er dette
naturligvis et symptom på suboptimal forvaltning av samfunnsressurser i avdelingsledelsen,
klinikkledelsen og/eller sykehusledelsen, - selv om det er en annen debatt er det også relevant i
denne diskusjonen ettersom tilstrekkelig økonomi og kapasitet også avhenger av en
hensiktsmessig forvaltning av ressursene.
Da jeg sluttet i klinikken var jeg én av kun to nevrokirurger med internasjonal sertifisering som
DBS-operatør (etter et ett-årig subsidiert program), samt den eller blant de funksjonelle
nevrokirurger med flest DBS prosedyrer og stereotaktiske inngrep i landet.
Jeg vil minne om at jeg i etterkant har tilbudt å stille opp i deltidsstilling for å avlaste med DBS
operasjoner o.a. dersom det er behov for flere operatører/leger. En 20 % deltidsstilling
innebærer vel grovt regnet under 150k i året inkludert arbeidsgiveravgift og dermed ikke større
utgift enn en enkel DBS implantasjon (og som kan spares inn igjen med samme operasjon), slik
at kostnadene med en slik avtale burde ikke være noen innvending. Ettersom jeg har betydelig
høyere timelønn i nåværende stilling vil jeg selv tape økonomisk på en slik ordning (grunnet
tilsvarende avspasering i dagens stilling), - mitt motiv er derfor ikke økonomisk, men vedlikehold
og fortsatt utvikling av kompetansen som jeg allerede har investert mye i.
Jeg har til tross for mitt tilbud ikke hørt noe fra avdelingsledelsen, slik at dette tolkes som om
det er nok av DBS operatører tilgjengelig (merk anbefalinger om to operatører per inngrep).
Mangel på sengeplass er et underordnet problem:
Av nevrokirurgiske pasienter er DBS-pasientene blant dem som i størst grad er underlagt et
tverrfaglig samarbeid med Nevrologisk avdeling. Normalt flyttes pasientene fra Nevrokirurgisk
til Nevrologisk sengepost første postoperative dag, slik at liggetiden er kortere enn for de fleste
andre nevrokirurgiske pasienter. Dersom vi er enig i at denne pasientgruppen bør prioriteres
høyere i operasjonsprogrammet burde heller ikke mangel på sengeplass utgjøre en innvending.
-----
Det er til tross for dette positivt å lese at det jobbes med å skaffe tilleggskapasitet, selv om det
ikke framkommer hvilken plan avdelingen har for å oppnå dette. Kanskje har de tankene som
følger denne eposten allerede vært diskutert internt?
Jeg vil understreke at dette først og fremst er ment som konstruktiv feedback i en ellers
utfordrende hverdag for ledelsen. Håper derfor denne tilbakemeldingen mottas positivt.
Mvh Terje Sæhle
Spesialist i nevrokirurgi
og tidligere tillitsvalgt på NK avdeling