1. No category

Helge Ingstad
Landet med de
kalde kyster
Roman
Til min lille datter BENEDICTE
FORORD
Skildringene i bokens annet avsnitt refererer seg til
årene 1933–35 da forfatteren overvintret på Svalbard og
foresto administrasjonen av øygruppen. Det avsluttende
kapitel er fra sommeren 1947 da han en kortere tid
vikarierte i sysselmannsstilllngen.
Da det viser seg at en del av øygruppens viktigere navn
lett forveksles, skal anføres:
Navnet Svalbard omfatter det samlede felt av norske
øyer. Her inngår for det første Spitsbergen, også kalt
Spitsbergengruppen, som er fellesbetegnelsen for VestSpitsbergen (hovedøyen), Nordaustlandet, Edgeøya,
Barentsøya, Prins Karls Forland og mindre øyer i
naboskapet av disse. Dessuten omfatter Svalbard:
Kvitøya, Kong Karls Land, Hopen og lengst i sør
Bjørnøya.
*
For verdifulle råd og vink i forbindelse med bokens første
avsnitt vil jeg få bringe en hjertelig takk til bergmester
Gunnar Aasgaard, fiskerikonsulent Finn Devold og Thor
Iversen, professor Ragnar Nicolaysen, dr. Anders Orvin,
direktør Gunnar Rollefsen, professor Johan T. Ruud,
professor Sverre Steen, kaptein E. A. Steen, professor H.
U. Sverdrup, professor Th. Thjøtta, dr. Peter Wessel
Zapffe, Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S og
Kings Bay Kull Comp. A/S. En særlig takk skylder jeg
magister Søren Richter hvis omfattende kunnskaper har
vært til megen nytte.
NORDMENN GÅR I LAND
Oppe under polen mellom 74 og 81 grader nordlig
bredde og 10 og 35 grader østlig lengde ligger en
underlig øygruppe slengt ut i polhavet. Drivisen presser
på og ligger stundom som en mur om øyene. Her er det
bortimot et halvt års mørketid med nordlys og harde
stormer, enkelte måneder er det like svart midt på dagen
som om natten. Men her er det også at solen er over
horisonten mer enn en tredjedel av året.
Den som kommer seilende mot Svalbard i klarvær, vil
få se fjellene stige opp i rekke som tenner på en sag.
Nærmere mot land får han et nesten skremmende
inntrykk av å møte en usedvanlig naken og frysende egn.
Selsomt forvitrede fjell med veldige røyser for foten
flankerer de dype fjorder. Bre ved bre strekker sine
blågrønne tunger ut i sjøen, og høyt oppe mellom fjellene
kvitner det i innlandsis. Ikke et tre lyser opp i det
steingrå landskapet. Intet sted for liv, skulle man tro.
Men så forunderlig er livet at det også har funnet feste
her i det ytterste nord. Ser man seg nøyere om, merkes
det på mange måter. Selskrotter svartner over drivisen
langs landets kyster, og der ute i det kvite labber isbjørn,
mengder av dem. Millioner av fugl flimrer som snø om
brattfjell og holmer. I dalene beiter villrein, og
polarreven vimser omkring alle vegne. I den grå
steinmark lyser det flekkevis opp med reinmose, gras og
myrull mens duftende polarblomster i rødt, gult og blått
duver for havbrisen.
Hvor vekster og dyr har vist vei, har mennesker fulgt
etter. Først kom fangstfolkene. I begynnelsen av vårt
århundre var det så at små gruvesamfunn grodde fram i
ødemarken. År etter år frister nå menn, kvinner og barn
det isolerte liv der nord. Arbeidere kryper omkring inne i
det frosne polarfjellet, borene durer og glinsende kull
strømmer ut i dagen.
Dette er øygruppen Svalbard, den nordligste del av
Norge.
Vest-Spitsbergen er den største og viktigste øyen. Ned
gjennom tidene har fangsten til sjøs og til lands, og nå
kulldriften, i første rekke vært knyttet til den. – Fra
vestkysten skjærer Isfjorden seg innover med en lengde
på omkring hundre kilometer; her finnes de fleste av
gruveanleggene. Fra munningen av denne mektige fjord
er det ca. tusen kilometer åpent hav til Tromsø.
En gang for bortimot tusen år siden sto en stormslått
skute for spent råseil inn mot øygruppen. En håndfull
nordmenn og islendinger speidet undrende innetter.
Værbitte karer, herdet etter mange fangstferder nord i
isen. De kjente mange polarkyster, men det egenartede
landet der inne med takkete fjell, breer og øde strender
var dem fremmed. Et nytt land. Svalbard : landet med
de kalde kyster, kalte de det.
Nordboernes oppdagelse av Svalbard er ofte oversett.
Nederlenderen Willem Barents som gjenoppdaget
øygruppen i 1596, har gjerne fått æren. Og dog er det lite
tvilsomt at nordmenn og islendinger ikke bare var de
første som oppdaget landet, men at de sannsynligvis også
nyttet det gjennom lange tider.
Først en skisse av den historiske bakgrunn som gir
perspektiv og forklarer hvordan Svalbard er vevd inn i
den.
Vikingtidens nordmenn var et farende folk som dro
langveis over hav. Skipsbygningskunst og sjømannsskap
sto høyt. Vi ser av Gogstadskipet at de hadde smidige
sjøgående fartøyer som tok seg fram med betydelig fart.
Ferdene var hærtokter blandet sammen med handelseller fangstferder, delvis i forbindelse med kolonisasjon
av nyoppdagede land. Norgesveldet vokste fram. På
Håkon Håkonssøns tid (1217–1263) omfattet det bl.a.
Man, Suderøyene (Hebriderne), Orknøyene, Hjaltland
(Shetlandsøyene), Færøyene, Island, Grønland og
Svalbard.
Det var fast sjøforbindelse over de lange
havstrekninger fra Norge til disse land. Ja, helt fra NordNorge hvor vi i Harald Hårfagres tid hører om høvdingen
Torolv Kveldulvson som var skipsreder og væreier, og
drev import- og eksportforretning på England.
I denne utvikling fikk polarstrøkene sin særlige
betydning som økte med årene. Gjennom lange tider var
pelsverk, huder etc. en av Norges vesentlige
eksportartikler. Atskillig av den slags skaffet man seg i
landet, men de store fangstverdier var å finne i
polarstrøkene: Hvalrosshud for skipsrep (svarðreip),
hvalrossog narhvaltenner, selskinn, bjørneskinn, dun,
levende hvite falker, isbjørner og annet. Fra Island og
Nord-Norge var seilasen ikke så lang dit drivisen kvitnet
mot horisonten. Fangsten der nord var utvilsomt en
gammel norsk næring, det nye var at den fikk et slikt
omfang. Et ishavsfolk ble til. Den gammelnorske
litteratur gir et sterkt inntrykk av det. Ikke bare fordi
skildringene av polarstrøkene og livet der inntar så bred
plass, men like meget på grunn av de mange fine detaljer
som røper sakkyndig-het og tradisjon. Om drivisen
utenfor Øst-Grønland heter det i Kongespeilet:
«Så snart en er kommet over største havdypet, er det
så over-hendig med is at jeg vet ikke et eksempel på noe
slikt et annet sted i hele heimen. Noen av disse isene er
så flate som de hadde frosset på havet selv, fire eller fem
alner tykke, og de ligger så langt ut fra land at det blir
fire eller flere dagsreiser for folk å dra til land over dem.
Men disse isene ligger mer i nordøst og nord for landet
(Grønland) enn i sør, sørvest eller vest. Og derfor skal
enhver som vil nå landet, seile omkring det til sørvest og
vest, inntil han er kommet omkring all denne isen, og så
seile derfra til lands. Og somme av dem som er kommet i
den, er gått ned, men somme er også kommet ut av den.
– – – Denne isen er underlig av natur. Den ligger
stundom så rolig som vanlig is med skilte råker eller
store fjorder, men stundom er farten dens så stor og
voldsom at den går ikke langsommere enn et skip som
har god bør, og den farer like ofte mot været som med
når den er i drift. Det er enda en slags is i havet, med en
annen form, grønlenderne kaller den falljøkler. Deres
form er aldeles som et høyt fjell opp av havet, og de
blander seg ikke med annen is, men holder seg for seg
selv.»
Vidt og bredt fór nordmenn og islendinger omkring i
polarstrøkene, og sagaene beretter om mange merkelige
og vågelige tiltak. Omkring 985 foretok Eirik Raude sin
storslagne kolonisasjon av Sørvest-Grønland, hvor et folk
av gårdbrukere og fangstfolk siden greidde eksistensen i
fire hundre år for så gåtefullt å forsvinne. Herfra hører vi
om fangstferder langt nordetter til det såkalte
«Norðrsetur» og vestover til Labrador og Baffins Land.
Og omkring år 1000 fór nordmannen Leif Eiriksson
sørvestover og oppdaget Vinland, en del av NordAmerika. Om ferdene nordetter fra Grønlandskolonien
heter det i Bjørn Jónssons annaler (skrevet i 1600-årene
etter gamle kilder):
«Alle storbønder i Grønland hadde store skip og skuter
bygd for ferd til de nordlige oppholdssteder
(«Norðsetur»), for last av alskens fangst og tilhogd
trevirke (rekved). (Grl. Hist. Mimn. III s. 242).
Den grønlandske skald Helge kveder:
Mennene fór nord i Greipar
der var Grønlands bygde-ende,
mennene kunde der vide
søke sig veidskap.
Skjegge den prude rustet sitt skib
fór med skuten nord i sjøen,
mennene havet ikke beseiret,
borte blev de, aldri de fandtes.
Ifølge sagaene foretok de norrøne grønlendinger ikke