1. No category

HEIDI BJØRNES
Blondehuset
www.silkeforlag.no
Blondehuset
av Heidi Bjørnes
Copyright © Heidi Bjørnes 2015
Forsideillustrasjon: Marit Bergem
Forsidedesign: MopDesign
Tilrettelagt for ebok av eBokNorden as
ISBN: 978-82-8270-123-5 (ePub)
ISBN: 978-82-8270-115-0 (trykt)
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller
avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Til min mor
Kapittel 1
Regnet pisker ned, og bølgene slår innover svabergene i harde, iltre kast.
Torden og lyn avløser hverandre i en evig dans. Naturkreftene gjør
opprør denne natten. Og innerst i fjorden, bak de gamle trærne med sine
knudrete greiner, står Blondehuset. Det en gang så staselige hvitmalte
huset med smårutete vinduer med grønne vinduskarmer og vakre
takmøner med blondegesimser, får seg en skikkelig rundvask denne
natten. Den store, tunge hoveddøren har mang en gang blitt åpnet for å
slippe folk av ulike slag både inn og ut av huset. Trærne i hagen prøver
å verne om de få stakkarslige blomstene som har våget å titte frem. De
fleste har gitt opp og ligger flatt mot bakken, i håp om at de kan være i
stand til å reise seg igjen når naturen er blitt i bedre humør.
Denne natten, i det forrykende uværet, tar huset ekstra godt vare på de
fire menneskene som bor der.
Anna er den som først hører bankingen. Hun krøller seg sammen under
den varme dynen, vil stenge lyden ute. Det er nok bare torden, tenker
hun. Eller greiner som slår mot veggene. Kroppen vil ikke forlate dette
deilige redet, så hun lar seg på nytt flyte inn i søvnen. Da hører hun det
igjen. Bankingen har gått over til hamring. Dette er hverken greiner eller
torden, det er noen som dundrer på hoveddøren. Anna slår dynen til side,
famler etter bh-en og kjolen hun har slengt ved siden av sengen. Dropper
bh-en, og drar kjolen over hodet. Hun går ut i gangen, og støter nesten
sammen med Johan som også har våknet av bankingen. Det rødblonde
håret hans stritter til alle kanter, og et forskremt blikk ser på henne
gjennom tykke brilleglass. Som en usikker unge står han der, i en
voksen manns kropp.
«Du må åpne», hvisker Johan. Stemmen skjelver.
«Hvorfor må jeg åpne?» Anna sender ham et undrende blikk. «Det er
du som er mannen i huset og skal ta vare på oss forsvarsløse kvinner!»
Ved nærmere ettertanke innser Anna at Johan ikke er den store, trygge
helten som beskytter kvinner og barn i en nødssituasjon. Den lange,
ulenkelige kroppen er kledd i en stripete flanellspysj, noe som får ham
til å minne om et fugleskremsel.
En ny runde med banking får dem til å skvette. I det samme blir de
feid til side av Lillian, iført en av sine utallige gjennomsiktige
neglisjeer. Denne gangen er det den lakserøde som blafrer rundt hennes
frodige nakne kropp. Johan ser ut til å ha gått inn i en transe. Blikket
klistrer seg til hennes store, myke hvetedeigsrumpe, som duver i takt
med brystene i samme størrelse. Lillian, som aldri lar seg skremme av
noe eller noen, tramper ned trappen og røsker opp ytterdøren. Regn og
vind feier inn i gangen. Ute på trappen står postmannen. I den ene
hånden holder han frem en konvolutt, med den andre hånden prøver han
å holde den grå poplinsjakken sammen i halsen som vern mot været og
regndråpene som hagler nedover den korpulente kroppen.
«Lillian Lauritzen, jeg har et brev til deg.» Stemmen er som en
hvisken. Mannen ser ut til å være på randen av et sammenbrudd. Det er
tydelig at han har stått ute i uværet en god stund.
«Et brev til deg», kvekker han frem og rekker henne en våt konvolutt,
stemplet med ordene ADRESSE UKJENT på forsiden.
«Du kommer med et brev til meg?» Lillian sender ham et kvasst
blikk. «Det er lørdag, og klokken er seks, seks, om morgenen! Du er
ikke riktig vel bevart!»
Nå er den stakkars mannen så våt og kald at tennene klaprer da han
fremfører unnskyldningen for tidspunktet.
«Jeg oppdaget at brevet lå igjen i posttralla i går kveld, og jeg har
forstått at disse brevene er viktige for deg.»
«Du kunne kanskje lagt det i postkassen, slik normale postmenn
gjør!»
Overhøvlingen fra Lillian får ham til å krympe seg. Han har alltid satt
sin ære i å være pliktoppfyllende i jobben sin, noe han er stolt over.
Selv om han begynner å innse at dette oppdraget kunne ventet noen
timer.
Sannheten er at han har hørt rykter om dette huset, der hjemløse –
som han nå betrakter seg selv som – blir tatt godt imot. Og etter å ha
tilbrakt fire søvnløse netter i bilen, med vonde tanker som har revet og
slitt i ham, har han nå endelig tatt mot til seg og banket på.
Han drar motvillig haken opp fra den våte kragen på jakken. Og øyner
et håp da han retter blikket mot toppen av trappen, der Mina, eier og
overhode av Blondehuset, troner på det øverste trappetrinnet. Hun blir
åttiåtte denne sommeren, men holdningen er ennå rank, der hun
langsomt kommer ned trappen. Stokken som hun lener seg til, klakker
for hvert trappetrinn. Anna, Johan og Lillian tar et skritt til siden og lar
henne slippe frem. Uten å verdige de andre et blikk eller et ord drar hun
den pjuskete mannen inn i gangen og lukker døren mot uværet.
«Du, Johan, kan hente et ullteppe.» Stemmen er kommanderende. «Så
skal jeg sette på kaffe til deg», sier hun henvendt til postmannen.
«Og dere to kan gå og legge dere i stedet for å stå her og glo.» Dette
blir sagt til Lillian og Anna, som om de er to forvillede barn.
Lillian røsker brevet ut av den fremstrakte hånden. Hun kaster et kort
blikk på det, før hun slenger det ned på det lille bordet som står ute i
gangen. Innholdet i brevet kjenner hun til fra før.
Med Anna i hælene går Lillian opp trappen. De er begge glade for å få
krype under dynen igjen. Lillian smeller døren hardt igjen til sitt eget
rom. Idiotiske fyr, tenker hun idet hun krabber opp i sengen.
Inne i stuen brer Mina et teppe over en allerede sovende postmann,
som ligger på sofaen, utslitt som han er.
Kapittel 2
Senere på dagen sitter alle fem samlet rundt det store kjøkkenbordet, der
de inntar en tidlig middag. Uværet er over for denne gang.
Blondegardinene leker seg dovent foran de åpne vinduene ut mot hagen,
og nyvasket vårluft smyger seg inn i rommet. De lyse veggene danner
bakgrunnen for det gammeldagse kjøkkenet. Innredningen som var ny en
gang tidlig på sekstitallet, er malt i en dus grønntone. En hvitkalket peis
har nylig erstattet den store kakkelovnen som hadde stått der i alle år.
Lillian har laget en av sine selvkomponerte gryter, og alt fra hvitløk,
karri, koriander, jalapeños og eksotiske krydder er med gavmild hånd
strødd oppi gryta. Den ferme kroppen er kledd i en kaftan med
slangemønster. I forhold til høyden har Lillian altfor mange kilo å bære
på, men de er alle perfekt plassert. Hennes frodige kurver bølger inn og
ut på de riktige stedene. Hadde hun levd på Rubens’ tid, ville hun vært
som skapt til å sitte modell for ham. Ansiktet er omkranset av stritt,
hennafarget hår. Øynene har noe skarpt og vaktsomt over seg, som om
de bærer på opplevelser som ikke bare har vært av den gode sorten i
hennes femtiniårige liv.
Mina sitter ved enden av det store bordet som troner midt i rommet.
Hun betrakter Lillian, som kom inn i livet hennes for nitten år siden. Tre
uker etter at hennes elskede Lennart døde. Det husker hun godt. Tre uker
etter. Med sitt saftige, nordnorske lynne og sin usminkete væremåte
lærte Lillian henne å leve videre. Mina trekker lukten av krydder inn i
nesen. Den gangen var det eimen av død som hadde ligget og bevet i
luftveiene. Så mye sorg. Hun kommer tilbake til nåtiden, tilbake fra
minner som flimrer og forsvinner. Krydder og død. Mina legger det til
lagring i rommet bakerst i hjernen. Hva om ikke Lillian hadde forvillet
seg inn i Strandveien den dagen. Ville disse andre sittet her ved bordet i
dag da?
Hun flytter blikket bort på Johan. Rare, men gode Johan. Hun minnes
at hun noen år tilbake fikk lyst til å lære å strikke, i en alder av åttifire.
Mina smiler ved tanken. Hun hadde knapt sett en strikkepinne før den
tid da hun en sur og kald vinterdag gikk inn gjennom døren til Johan
som driver byens eneste garnbutikk. Der han er konge på haugen og kan
alt om garn og strikkeoppskrifter. Og kvinner. Eller rettere sagt, hva de
tenker. Over alle de fargerike garnnøstene betror kvinner ham små og
store hemmeligheter, bekymringer, gleder, sorger og sladder. Med stort
tålmod innviet han henne i strikkekunstens hemmeligheter. I en grønn
lenestol innerst i butikken hadde hun med en rett og en vrang strikket
seg gjennom vinteren. Da våren kom det året, så et utrolig stygt pledd
dagens lys. Det hadde vært enden på hennes tid med pinner og garn,
men vennskapet med Johan vedvarte.
Samme høst brant huset hans ned til grunnen, og Johan flyttet inn i
Blondehuset … inntil videre. Inntil videre er nå blitt til fire år.
Forsikringspengene står på sperret konto, for han skal jo kjøpe seg egen
bolig, etter hvert. Han er nå blitt trettini år og ser ikke ut til å forhaste
seg med å få et eget sted å bo, eller å anskaffe seg kone og barn.
Johan kjenner magen begynne å gjøre opprør, allerede før gryten er på
bordet. Det sterke krydderet gjør noe med den sensitive fordøyelsen
hans. Hvilket betyr at kvelden sannsynligvis må tilbringes på toalettet,
med kramper i magen, svetting og halsbrann. Men Johan lider i stillhet.