BAKGRUNNSMATERIALE: SUFFLØREN
Norgespremiere 21. februar
Gamle Scene, Trøndelag Teater
HANDLINGSRESYMÉ
Alt starter med at teppet går opp og ingenting er som det skal. Hvor er scenografien og
skuespillerne? Teatret er tomt, og suffløren er igjen alene. Han trasker opp på scenen
for å finne ut hva som er skjedd, og litt etter litt får vite nettopp det. Han begynner
ganske umiddelbart å beskrive suffløryrket som helhet, hvorpå han mer og mer
inviterer oss inn i personlige erfaringer. Ved hjelp av ulike velkjente dramatikeres
tekster får han satt ord på sitt liv i og med teatret. Vi får innblikk i hans ulike relasjoner
til skuespillerne og til tekstene de framfører. Hans oppgave i teatret er å si minst mulig,
men nå er det han som står der og snakker foran alle. Vi får vite at han er blitt forelsket i
en av skuespillerne, avhengig av e-sigaretter, avskjediget fra stillingen som sufflør, og
rivaliserer en sjarmør som påstår at han aldri trenger suffli. Sistnevnte faktor utløser at
han i oppsettingen av Cyrano de Bergerac går ut av suffliboksen og sitt gode skinn. Han
entrer scenen og overtar replikkene, for deretter å løpe fra stedet i forferdelse. Til hans
overraskelse får dette et overraskende utfall. Journalistene er enige, og får teatersjefen
og regissøren til å beholde dette som en del av forestillingen. Suffløren går dermed ut av
sin vante rolle og blir mer synlig.
SUFFLØREN er en monolog som viser en manns ensomhet i og tilhørighet til teatret.
Monologen er en hyllest til teatret, og til suffløryrket – et av de mange yrkene som
opererer i bakgrunnen på et teater. Han fornekter noen gang å ha drømt om
skuespilleryrket, men viser oss etter hvert – blant annet ved å overta replikkene til en
av rollene i Cyrano de Bergerac – at han har noe på scenen å gjøre. Kanskje har en drøm
gått i oppfyllelse allikevel?
ANDREAS T. OLSSON har virket som skuespiller, dramatiker og sceneinstruktør. Han er
utdannet skuespiller ved Stockholms Dramatiska Högskola 2010-2013, hvor hans
avgangsforestilling var denne selvskrevne monologen – Sufflören, en teaterviskning.
Senere ble monologen gjort klar for Dramaten i Stockholm, med Gösta Ekman som «øye
utad». Han har medvirket i mange sceneproduksjoner både før og under sin utdanning,
og har dessuten vært tilknyttet Sveriges Radio som radiostemme og manusforfatter.
MONOLOG
Som form er monologen utelukkende beregnet på én person – én skuespiller. Formen er
mye brukt som en del av et større dramatisk verk, for eksempel hos Shakespeare. Særlig
i nyere tid er det skrevet en rekke separate monologer, eller monologforestillinger med
mange monologer etter hverandre. Eksempler på slike kan være Vaginamonologene av
Eve Ensler eller 24 mislykkede nordmenn av Jesper Halle. Likevel har monologen dype
historiske røtter, helt tilbake til den muntlige tradisjonen som fulgte med tiden da
Homer skrev ned Odysseen og Illiaden. Da var enetalen gjerne fremført av en skald som
også tonesatte ordene. Denne tradisjonen er sterkt forbundet med poesi, som
Shakespeare også tok med seg i sin diktning på vers. Hos ham finner vi et vell av
monologpartier.
En monolog har den kraft at den rommer en større historie, med mange
samfunnsmessige og mellommenneskelige relasjoner, manifestert gjennom ett
menneskes tilstedeværelse. Monologen knytter seg mer til teater enn til filmen, både
historisk og formmessig, selv om den ofte har forekommet også der. Monologen har
også blitt sett på som svært teatral fordi den nærmest krever et levende publikum for
ikke å bli kunstig.
På Trøndelag Teater har det vært tradisjon for å med kort mellomrom finne et
monologmateriale én skuespiller kan jobbe med. Sist vi så Trond-Ove Skrødal i denne
formen var som nazisten Henry Rinnan i Lola i 2002. Vi har også oppført Lilly Valentin
med Hildegunn Eggen, Undset med Ellen Horn, Mistero Buffo med Hans Petter Nilsen,
Stemt med Marianne Meløy, og Oscar og den rosa damen med Ragnhild Sølvberg, for å
nevne noen.
DET TRAGIKOMISKE
Arbeidet med komedien er ikke alltid så entydig som det kan virke som – å prøve å være
morsom. Det finnes mange former for humor og mange grader av latter, fra den stille
humrende latteren, til den store, nesten hysteriske latterkrampen. Det er mange måter å
se komedien på; som begrep, grep eller form. Man kan enes om at det er en måte å
fortelle en historie på, og kanskje kan man også enes om at den historien bør ha en
lykkelig slutt. Når vi jobber med komedien er det ikke kun for å fremkalle latteren, men
også smertens komikk. Å få seg en god latter kan også ha sitt utspring i det vonde. Som
her i Suffløren: den ensomme mannen som faller, det pinlige øyeblikket, den sårbare
blottstillelsen. Vi har alle snublet og falt en eller flere ganger i livet. Det er i dette det
tragikomiske ligger. Komedien kunne aldri ha eksistert uten tragedien, og omvendt.
Dessuten er det en formålsløst å se disse to klassiske formene som motpoler eller som
uavhengige av hverandre. Vi kan godt fristes til å legge alle former på et spenn mellom
disse to punktene, hvor de hele tiden drar veksel på hverandre og samarbeider. Å
rendyrke én av dem kan for mange oppleves som en nærmest umulig oppgave.
Når vi jobber med komedie jakter vi likevel på alle grader av lyst. Selv om vi er
nødt til å bore oss inn i og gjenskape de sanne følelsene, ligger det også et ønske i
komedien om å underholde publikum. Det er en forventning man må forholde seg til når
man snekrer i komediefaget, der et konkret verktøy ofte er å snu ting på hodet, og gjøre
det motsatte av det som står i teksten eller det som er forventet. Utfordringen med
komedien er å finne timingen i overraskelsen og gjenkjennelsen. Derfor er man nødt til
å prøve mange varianter på gulvet. Det er aldri gitt at det som er morsomt når man leser
det, blir like morsomt når man spiller det. Det er komediens utfordring.
-
Vera Krohn Svaleng og Line Fougner Christensen
REFERANSER
- «All verden er en scene, hvor alle menn og kvinner er aktører.» På engelsk «All
the world's a stage, And all the men and women merely players.” Et velkjent sitat
fra William Shakespeares As You Like It.
- À bout de souffle. Fransk film av Jean-Luc Godard fra 1960.
- “Hysj! Hva er det for et lys som gryr bak ruten der?” Fra Shakespeares Romeo
And Juliet.
- Håndverkerne som iscenesetter historien om Pyramus og Thisbe er hentet fra En
midtsommernattsdrøm av Shakespeare.
- Utdrag fra Onkel Vanja av Anton Tsjekhov, med blant annet rollekarakteren
Jelena.
- Entente cordiale. Betyr ‘hjertelig forståelse’. Har særlig blitt brukt om de statene
som inngikk et samarbeid i 1904; Storbritannia og Frankrike, og senere
Russland.
- Frøken Julie, med rollekarakteren Jean, er et stykke av August Strindberg.
- H. C. Andersen. Dansk forfatter som blant annet har skrevet «Den Stygge
Andungen».
- Tove Ditlevsen var en dansk poet og forfatter.
- Storm Pettersen var en dansk multikunstner, mest kjent for sine vitsetegninger.
- Utdrag fra Cyrano de Bergerac av Edmond Rostand i Halldis Moren Vesaas’
oversettelse.
- L’esprit d’escalier; et fransk uttrykk for å komme på for sent hva man skulle ha
sagt i en sammenheng.
- Utdrag fra Tartuffe av Moliere. Rollekarakter: Gardeoffiseren.
- Henvisning til Den Stundesløse av Ludvig Holberg.
- L’esprit d’apropos; et fransk uttrykk for å komme på i riktig øyeblikk hva man bør
si.
- Utdrag fra Twelfth Night or What You Will av Shakespeare, et brev som
rollekarakteren Malvolio mottar, hvorpå han blir lurt til å kle seg opp på en
spesiell måte for kvinnen han er forelsket i.
- Utdrag fra Measure for Measure av Shakespeare, rollekarakteren Isabella.
- Deus ex machina; betegnelse fra Antikken på at gudene griper inn i et gresk
drama og endrer handlingsgangen totalt, gjerne mot slutten av fortellingen.
MEDVIRKENDE
SKUESPILLER
Trond-Ove Skrødal ble utdannet skuespiller ved Teaterhøgskolen (KHiO) 1986-1989
Han har arbeidet på Trøndelag Teater siden 1996. Her har han til sammen medvirket i
godt over 50 forestillinger. Før dette var han engasjert hos Teater Ibsen og Hålogaland
Teater. Han har en bred erfaring når det kommer til rollekarakterer og sceniske former.
Vi har sett ham gjøre roller som Henry Rinnan i monologen Lola, Kavring i Brødrene
Løvehjerte, Peter Stockmann i En Folkefiende, Ebenezer Knug i Et Juleeventyr, Tesevs i
Fedra, Andreas i Jeg er Vinden i Trærne, Kurt i Kurt Koker Hodet, Seniljusen og Julenissen
i Nøtteknekkeren, Dovregubben i Peer Gynt, Capulet i Romeo og Julie.
REGISSØR
Line Fougner Christensen har utdannelse i litteraturvitenskap ved universitetene i
Bergen og Oslo. Hun har jobbet som regiassistent, dramatiker, manusforfatter og
regissør siden 2007, og har skrevet mye for NRK barne-TV og NRK Underholdning.
Videre har hun skrevet flere filmmanus, nå sist Karsten og Petra blir bestevenner. Hun
har medvirket i produksjoner på Den Nationale Scene, Oslo Nye Teater og Det Norske
Teatret; Jungelboka, Den hemmelege hagen og Shockheaded Peter, for å nevne noen.
LYSDESIGNER
Tommy Geving har arbeidet med lys siden 1994 og ble i 1998 tilknyttet Trøndelag
Teater. I 2006 ble han ansatt som lysmester. Ved Trøndelag Teater har han hatt
lysdesign på over 15 forestillinger, deriblant En gorilla søker hjem, Ifigeneia, Tro, håp og
kjærlighet, Prinsessedrama, Pseudonymet, Jeanne d’Arc og Dager Under.
KILDER TIL UTDYPNING
- Forestillingen på Dramaten: http://www.dramaten.se/Repertoar/Suffloren--en-teaterviskning/
- Store Norske Leksikon: https://snl.no/suffl%c3%b8r
- Suffløsen, norsk film fra 1999: http://www.filmweb.no/film/article879917.ece
UTDRAG
SUFFLØREN
Nei. Nei.
Tekst!
Hva skal man si?
Jeg sier ingenting så har jeg ikke sagt noen ting.
Da har jeg i det minste sagt det. Sagt at jeg ikke har noen
ting å si.
Ja, da sier vi det. Eller gjør jeg det?
(Pause.)
All verden er en scene, hvor alle menn og kvinner er aktører.
Alle menn? Alle kvinner? Nei. Hva ville
Norsk
Skuespillerforbund sagt om det?
Slik: All verden er en scene hvor menn og kvinner som har
fullført treårig godkjent skuespillerutdanning på
høyskolenivå, eller i tre sammenhengende år har hatt
skuespilleryrket som hovedinntektskilde er skuespillere.”
(Pause.)
Jeg sufflerer. Altså er jeg. Ikke. Jeg har ikke noe behov for
å vises. Og eksistere gjør man da likevel.
Naturligvis kan man si at jeg spiller rollen som sufflør. Og
at dette her er kostymet mitt. Alltid kledd i svart. Som Masja
i Måken.
I prøveperioden kan man være kledd litt som man vil – ja, ikke
helt som man vil selvsagt – men når det er forestilling går
jeg alltid kledd i svart. Og aldri en helt hvit skjorte, i så
fall mer kremhvit eller helst: lys lysegul .
Min entré skal jo ikke være iøynefallende. Fordi jeg ikke
sitter i en sånn boks, men rett nedenfor scenen, smyger jeg
meg lydløst inn på plassen min ved siste innkallelse. Jeg
prøver å blande meg med publikum så det kan skje så umerkelig
som mulig.
En del i publikum irriterer seg over lampen. Synes at den
forstyrrer. Men den er uunngåelig. Og den er den beste i sitt
slag. Fra italienske Flos. Det kongelige, Comedie Francaise,
Burgteater. Det er forbindelsen mellom de store scenene i
Europa. Sufflørlampen.
En kollega prøvde seg nylig med en iPad, men det var ikke så
vellykket. Det ble som et ansiktssolarium, der hun satt. Jeg
holder meg til papiret. Det forstyrrer mindre. Papir kan
rasle. Særlig om en kjøper sånn vanlig 80 grams kopipapir fra
Claes Ohlson. Det bråker noe forferdelig. Kritthvite er de
også. Takk, men nei takk!
Jeg investerer i tynt papir på 30 gram som jeg
spesialbestiller fra Fortnum & Mason i London. Så når
prøveperioden er over og alle endringer er ført inn så skriver
jeg ut manus på dette lysegule papiret, Lemon Buttercup. Hør!