Fro solidoritet
i
til snusfornuft - om mellomlogenes
ndividuo I iserte o lkoholpol ¡t¡kk*
I min gymnastid, og sikkert også i mange andres, skulle ikke en norsk stil bestå av mye annet
enn pro et contra-argumenter om et eller annet
spørsmåI. Helst skulle argumentasjonen etterÍølges av en konklusjon. På denne måten ble det
spredd en forståelse av at det eksisterer riktige
eller fornuftige svar. Den riktige måten å besva-
re en oppgave på ga det fornuftige svaret. Vi
fikk en gymnasial oppdragelse, som innpodet
oss en tro på en objektiv saklighet hevet over det
som ble sett på som subjektive verdivalg. Vi ble
lært opp til å tro på en fornuft hevet over og
utenfor alt som heter politikk, ideologi og verdier.
Denne måten å tenke på har satt sitt preg på
vår tid, og den er ikke minst utbredt i forskermiljøene. Også samfunnsforskeme synes forholdsvis lett å tilpasse seg en slik forståelseshorisont. Det kan både ha sammenheng med at en
slik forståelse gir gruppen økt samfunnsmessig
betydning - de blir moderne yppersteprester
som forvalter en slags verdifri og saklig samfunnsfornuft - samtidig som de, fordi de er
rene formidlere, slipper å bli stilt til ansvar for
den fornuft de gSør seg til talsmenn for.
Men finnes det noe som er fomuftig i absolutt
forstand? Min påstand er at idéen om en fellesfornuft på samfunnsnivå, hevet over verdivalg,
politikk og klassemotsetninger, har lite for seg.
Alkoholpolitikk er ikke av noe annet slag enn
annen politikþ og kan like lite representere
fornuften som fiskeripolitikken eller landbrukspolitikken kan det. Enhver politikk er uttrykk
for en bestemt klasses eller sosialt skikts interesser, uansett om den blir forsøkt framstilt som
uttrykk for den rene fornuft. En politikk tjener
noen, ikke fornuften. "Den absolutte fornuft avgikk ved døden iaftes kl. 1L", sier dårekisteforstander, professor cand.phil. Begriffenfeldt i
Peer Gynt.
Det hindrer imidlertid ikke samfunnsforskerne i å stille spørsmål om folk mener norsk alko-
holpolitikk er fomuftig.l følge en rapport som
skal evaluere den nylig avsluttede Aksjon mot
ulovlig spritomsetning, oppga i 1995 30 prosent
at de mente hovedlinjene i norsk alkoholpolitikk var fornuftige,49 prosent mente debådevar
fornuftige og ufomuftige,lS prosent mente de
var ufomuftige, mens 8 prosent enten ikke visste hva fornuft var, eller hva de skulle svare.l
Nå er det imidlertid mer seriøse undersøkelser enn denne som viser at norsk alkoholpolitikk mister støtte i befolkningen. Den forholdsvis lave tiltroen til dagens alkoholpolitikk skyldes i stor grad at de som sto for utformingen av
dens hovedinnhold, ikke lenger har den samme
makt i samfunnet. Det skyldes dels at de er så
nrye færre ertrr før, dels at de sosiale forholdene
er totalt forandret, og dels at det sosiale middelskiktet som har vokst fram etter krigen hverken
slutter opp om noen av de tradisjonelle klasser
eller om den gamle "avholdsalliansens" ideologi. De mener en annen politikk tjener deres interesser bedre.
Det rosjonelle mennesket
I forhold til den tradisjonelle industriarbeideren
har de som tilhører mellomlagene høyere utdannelse, og deres fremste kjennetegn er at de ikke er
knyttet til den umiddelbare produksjonen av
varer, men at de i stedet mottar lønn for de
tjenester de leverer. De tilhører enten det en kaller tertiæmæringene, slik som offentlig og privat
tjenesteyting, eller de har liknende funksjoner
o
* Selv om det syn som forfektes her utelukkende er forfatterens eget, vil jeg takke Einar Ødegård ved Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning for god hjelp. Ikke
minst hans påpekning av forfatteren som en reminisms
fra7}-ârene, satte jeg pris på. (Detta anförande höllØ.H.pä
det norska Rusmiddelforskningsprogrammets avslutningskonferens i Oslo 24-25.4. 1996, under rubriken "Dilemmaer
og verdivalg
red.anm.)".
Noidbk Alkoholî¡dsk¡ift Vol. 13, 1996:
-224-
I
i alkoholpolitikken"; jfr NÆf 2/96, Il6-1L9;
innenfor industrien. Men bortsett fra det er det
lite som forener "middelklassen", deres arbeidsoppgaver er høyst ulike, lønnsforholdene forskjellige og de er organisert i flere innbyrdes
konkurrerende arbeidstakerorganisasjoner.2
I mangel av klassetilhørighet forsøker denne
samlingen av enkeltindivider å erstatte klasseinteresser med en slags ahistorisk, ikke-sosial
(men ikke asosial) overordnende fomuft. Denne
fomuften skal representere skiktets antatte interesser, og legge grunnlag for at stadig nye områder underlegges indiaiduelle aalg basert på rasjonelle betraktninger. Dette er skiktets egentlige,
egne politiske uttrykk: I mangel av sosiale interesser må enhver handling kunne gis en rasjonell begrunnelse.3 Forskningen og akademia, og
framfor alt samfunnsforskningen og samfunns-
vitenskapen, blir skiktets ideologiske fundament, det er herfra de henter legitimitet til sine
politiske standpunkter. Og profesjon blir viktigere enn klasse, for det er profesjonen som blir
bestemmende for interessen.
Den norske samfunnsforskeren er ofte forkledt som det rasjonelle mennesket, som er i
stand til å komme fram til og å foreslå det mest
fomuftige, rett nok under den forutsetning at
forutsetningene forutsettes fornuftige. Ofte er
han økonom av en eller annen gehalt, som har
erstattet gymnastidens norskstil med universitetenes og høyskolenes kostnads-nytteanalyse.
Kostnads-nytteanalysen har videreutviklet pro
et contra-analysen, ved at den sosiale dimensjonen er blitt gjort numerisk målbar; den prises i
penger. Dermed kan en finne et svar det er mulig å sette to streker under.
Til samfunnsforskerens forsvar skal det sies at
de løsninger han regner seg fram til, langt fra er
vilkårlige. De er begrunnet ut fra undersøkelser
om både dette og hint, og på grunnlag av utredninger fra både her og der. Videre er de et resultat av de mest sofistikerte analyser, basert på
data som er av minst like god kvalitet som den
usynligste silke. Etter samfunnsforskernes analyseq, og i lys av all den kunnskap som blir
framvist, oppfattes nå selve det politiske valget
som noe som nærmest gir seg selv, bare de ufornuftige vil foreta andre og dyrere valg. Vi har
funnet en kvalitetssikret naturlig løsning vi kan
føle oss komfortabel med, for å benytte tre av
dagens ledende moteuttrykk. Så kan politiker-
ne, som har forholdt seg rolig i påvente av sam-
funnsforskernes undersøkelser, stikke hodet
opp av sanden og si at de står for noe igjen.
La meg nevne et eksempel. I Norge har det
lenge rast en debatt om vår innvandringspolitikk. Det har nå gått så langt at Stortinget, i
forbindelse med en gjennomgang av innvandringspolitikken, har bedt regjeringen om å se på
økonomiske konsekvenser av innvandring. I
Oslo forsøkte en å gå enda lenger. Her ønsket en
nærmest å stille opp noe en kalte et fullstendig
innvandrerregnskap.
Det verste ved denne typen beregninger er
ikke at de er fullstendig bortkastede, fordi resultatet bare vil være en funksjon av de forutsetninger analysen bygger på. Resultatet vil derfor
med sikkerhet kunne imøtegås med andre regnestykker, som bygger på andre forutsetninger
som er like gode eller dårlige. Det verste er den
menneskeforakt som kommer til uttrykk ved
slike øvelser, hvis eneste hensikt er å forsøke å gi
bestemte politiske holdninger uberettiget legitimitet. Ved å støtte denne typen utredninger,
unndrar politikerne seg sin oppgave, som er å
foreta politiske verdivalg.
Men ikke bare politikeme er på ville veier.
Politisk og fagligbevisste samfunnsforskere bør
betakke seg på â gSøre denne typen utredningsarbeid. Det er faktisk slik at det finnes oppdrag
en bør si nei til, uansett om en får betalt for å
gjøre dem.
Leflingen med folkemeningen
Men politikerne søker ikke bare uberettiget legitimitet for sine standpunkter ved å appellere til
innholdet i folks lommebok. Ofte, og stadig oftere og oftere, vil de også vite hva folket selv
mener om dette og hint. Politikernes valg blir
like mye basert på kunnskap om hvilke valg folk
selv ville gjort, dersom de hadde kunnet velge.
Så og så mange ville valgt det, noen flere eller
færre det, og resten vet ikke hva de ville gjort.
Disse uttalelsene fra folket, som kan manipuleres hit og dit ved å endre spørsmålsstilling og
kontekst, får, etter at de er bearbeidet av samfunnsforskerne, en slags vitenskapelig status, og
blir i sin tur en del av underlaget for de valg som
gSøres. Valgets kvasivitenskapelige begrunnelse
når nye høyder.
Nordísk Alkoholtídskrift Vol. 13, 199ó:
-22s-
I
det totale forbruket, og ikke mot de definerte
Opptattheten av å kunne si at flertallet støtter
min politikk, kan føre lI at politikerne overbyr
hverandre i å være enige med flertallet. Flertallet ønsker mer liberale skjenkeregler i Oslo, kan
vi lese, og dermed starter politikerne med å
overby hverandre i åpningstider og brennevinsskjenking. Politikernes lefling med den såkalte
folkemeningen har gjort at en har fått en situasjon som kanskje ingen har ønsket, men som er
misbrukerne. Det har på denne måten skjedd en
medisinering og vitenskapeliggjøring av alkoholpolitikken, den er ikke lenger uttrykk for sosiale interesse{, men for "det fomuftige". Dette
har samtidi g ført til en avhumanisering av også
denne delen av sosialpolitikken, slik tilfellet er
på så mange andre felter. Det ekte engasjementet er borte, tilbake står i stedet det antatt korrek-
et resultat av politikernes konkurranse om
te.
å
Liknende forhold er fortalt om i
forbindelse med de politiske partienes syn på
strafferammen i narkotikasaker.a
Denne opptattheten av hva folk mener om
dette og hint, får også en annen funksjon. Folkemeningen blir gjort til data på linje med infiasjon, CO2-utslipp, alkoholforbruk og mye annet. Det lages statistikker over folkemeningen,
på samme måte som over priser og kvanta, og
disse statistikkene er langt fra de minst viktige
når valg skal tas.
Det jeg her har sagt betyr ikke at en skal ture
fram som en vil, uten å ta noe hensyn til hva folk
mener. Gjøt en det, vil en før eller siden møte
veggen, det viser dagens situasjon i de fleste
land som har prøvd det. Det jeg prøver å si, er at
når en skal foreta valg, bør en være klar over
hvilke verdier som ligger til grunn for valget, og
hvilke interesser disse verdiene representerer.
Gjør en ikke det, men later som om valgene er
naturlige, fomuftige eller selvinnlysende, prøver en samtidig å drepe all meningsbrytning,
som er grunnlaget for ethvert levende demokrari.
Troen på en fornuft hevet over verdier og klas-
gSøre seglekker.
Det ontott korrekte
Mellomlagenes tro på en vitenskapelig basert
fornuft som grunnl ag for politiske v alg, ber ører
også det skiftet vi i dag stadig tydeligere kan
øyne innenfor norsk alkoholpolitikk. Norsk alkoholpolitikk er ikke lenger begrunnet ut fra
solidaritet med samfunnets dårligst stilte. I dag
er grunnlaget for norsk alkoholpolitikk like mye
knyttet til den helserisiko den enkelte som drikker utsetter seg for, eller til den såkalte totalkonsumteorien, hvis budskap er at den mest rasjonelle (effektive) måten å bekjempe alkoholproblemet pâ, er ved å rette virkemidlene inn mot
ser åpner i sin tur for at en større del av den
politiske arenaen kan overlates til individenes
egne rasjonelle valg. Denne utviklingen er i tråd
med mellomlagenes interesser, som nettopp, i
mangel av klasseinteresser og klassetilhørighet,
er overlatt til seg selv og sine snusfornuftige
valg. Et sentralt element i mellomlagenes individualisme, er at staten bør holde seg unna områder hvor frie valg kan finne sted. Alt som kan
overlates til privatsfæren bør følgelig privatiseres, og på felter hvor individuelle valg kan tenkes, slik som f.eks. i spørsmål knyttet til eget
forbruk, bør individuelle valg være det styrende
prinsipp. Statens oppgave blir redusert til ansvar for slikt som f.eks. forsvar og skatteinnkreving, som er tjenester som ikke kan stykkes opp
og selges enkeltvis.
Siden denne utviklingen er knyttet til endringer i klasseforholdene i moderne senkapitalistiske samfunn som Norge, er den naturligvis heller ikke særegen for vårt land: Vi finner den
igjen i alle velutviklede land hvor mellomlagene
og deres snusfornuft er i ferd med å overta det
politiske hegemoniet. Privatisering og individualisering er i samsvar med de rådende økonomiske kriterier for pris- og kvalitetsmessig effektivitet på bedriftsnivå, og oppfattes nå som
en ressursbesparende og rasjonell politikk på
samfunnsnivå. Mellomlagene, som forbare få år
siden stilte seg kritiske til flere sider ved det
kapitalistiske samfunnets utvikling, har i dag
fullstendig underordnet seg kapitalens rasjonalitet.
Et siste forhold som bør nevnes i forbindelse
med mellomlagenes innordning under kapitalen, er tendensen til ikke å bry seg om konsekvensene av politiske tiltak før en selv blir
berørt av dem.s Det er også et uttryk for dette
sosiale skiktets individualisme. Alkoholproble-
Nordisk Alkoholtidsk¡íft Vol. 13, 199ó: 4
_226_
met er ikke noe å bekymre seg om, så lenge en
selv går klar av det og derfor er det heller ikke
nødvendig â føre noen egen alkoholpolitikk.
Verden oppfattes å være delt i to atskilte strukfuÍeç"vi" og"de ar.dÍe" , og våre valg er utelukkende bestemt av hvordan "vi"-verden blir påvirket.6 Om en slik holdning vinner fram, vil det
bli svært vanskelig å opprettholde dagens alkoholpolitikk, for den er nettopp basert på at samfunnet sknlbry seg, uansett om mange ikke har
det ringeste problem i tilknytning til sitt eget
forbruk av alkohol.
Den vitenshopeli ggf orte totolkonsumteorien
Det er altså mange krefter som virker til at den
tradisjonelle alkoholpolitikkens opprinnelige
grunnlag, solidaritet med de svakeste i samfunnet, vil svekkes. Likevel er det riktig å si at dagens alkoholpolitikk i hovedtrekk ennå er svært
lik den alkoholpolitikken som ble ført den gangen den tradisjonelle arbeiderbevegelsen og
dens allierte, avholdsbevegelsen, hadde en helt
annen oppslutning.
,Å,rsakene til den tradisjonelle alkoholpolitikkens gjenstridighet, finner vi særlig i to forhold.
For det første at det har lykkes avholdsbevegelsen å utøve en mye større innflytelse på utformingen av alkoholpolitikken enn det dens tallmessige styrke skulle tilsi. For det andre fordi
totalkonsumteorien, som nå er norsk alkoholpolitikks teoretiske fundament, ikke sier annet enn
det avholdsfolk alltid har sagt, nemlig at bruk
avler misbruk. Dermed vil totalkonsumteorien,
når den anvendes som begrunnelse for en effektiv alkoholpolitikk, anbefale de samme politiske
virkemidler som avholdsbevegelsen har forsvart i mer enn 100 år.
Samtidig har totalkonsumteoriens vitenskapeliggjøring av den tradisjonelle alkoholpolitikken gjort at den støttes av den mest opplyste
delen av mellomlagene, og den virker til å dempe ropet etter selv å få uinnskrenket adgang til å
velge når, hvor og hvor mye en skal drikke.
Totalkonsumteorien gir nemlig den typen rasjonell begrunnelse opplyste mellomlagsindivider
alltid er ute etter.
Nå skal vi ikke frata mellomlagene alle sosiale
beveggrunner. Og når det gjelder alkoholmisNordísk Alkoholtidskrìft
bruk, kommer de sosiale aspekter tydeligere
fram enn på mange andre områder. Alkoholmisbruk går svært ofte ut over andre personer enn
misbrukeren selv. Da løses ikke problemene ved
å holde alkoholmisbrukeren personlig ansvarlig
for sitt alkoholforbruk. Så lenge han påfører an-
dre enn seg selv skader, blir det legitimt for
samfunnet å gripe inn. Da er det ikke snakk om
formynderi og overgrep mot individets rett til
frihet, men om sosialt ansvar/ det er snakk om "å
bry seg" i positiv forstand. Slike idéer er ikke
fremmede for mange innen samfunnets midlere
skikt. Deres beveggrunner kan imidlertid ikke
sammenliknes med den typen solidaritet en finner i arbeiderklassen, men beskrives best ved
begreper som sympati, omsorg, medfølelse, ansvar og - ikke minst - plikt.?
På tross av disse borgerlige dyde¡, er det like
fullt en tendens til at den tradisjonelle alkoholpolitikkens opprinnelige legitimitetsgrunnlag,
en sosial samvittighet for de svakeste i samfunnet, er i ferd med å forsvinne. Endringene i
klasseforholdene har ført til at det ikke lenger er
mulig å opprettholde den tidligere alkoholpolitikken, med mindre den kan gis en ny legitimitet
tilpasset mellomlagene. Totalkonsumteorien tilbyr en slik ny legitimitet, samtidig som den oppfyller mellomlagfolkets vedvarende behov for, i
mangel av verdier, âbegrunne alt de gjør i lys av
et eller annet formåI.
Det er all grunn til å forsvare standpunktet om
at en effektiv og virkningsfull alkoholpolitikk
må være rettet inn mot å kontrollere det totale
forbruket av alkohol i samfunnet. Men det er en
lang vei fra å forstå at dette er en målreftet og
effektiv politikþ til aktivt å støtte den. Ikke
minst er veien lang fordi de aller fleste som blir
berørt av tiltak som er rettet irur mot å begrense
det totale alkoholforbruket i samfunnet, ikke
selv opplever noen problemer med sitt alkoholforbruk. Da cr dct lctt å individualiscrc alkoholproblemet, og hevde at den beste måten å møte
problemet på er ved å la folk selv ta ansvaret for
sine handlinger. Et slikt syn kan bli forsterket av
nyere forskningsresultater, som viser at det er
sunt for hjertet å drikke litt alkohol, og særlig
litt vin. Etterhvert som denne kunnskapen blir
sentral blant det vindrikkende mellomlag, kan
detbli vanskelig å opprettholde en politikk som
går ut på å regulere tilgangen til vin.
Vol 13'
-227-
199ó: 1
En naturlig følge av at den enkelte skal få
velge så fritt som mulig hvor mye han skal drikke, er at en selv også må ta ansvaret for konsekvensene av de valg en gjør. Dermed kan samfunnet fritas for ansvaret for å løse de problemer
individene pådrar seg, av den enkle grunn at de
har valgt dem selv. Individualiseringen trenger
altså ikke bare gjelde retten til å foreta egne valg,
men den kan også Íøre ttl at individene blir
overlatt til seg selv når det gjelder å løse de
problemene de har valgt seg. Dette vil igSen Íøre
til en utvidelse av den private sektors domene,
ved at det dannes markeder for salg av problemløsninger. Innen deler av helsevesenet ser vi allerede en slik utvikling.
I landene vi tradisjonelt har regnet som den
vestlige verden, er mellomlagene i stadig vekst,
og representanter for dem forvalter den politiske makten også i mange av de partier som gjerne forbindes med den tradisjonelle arbeiderbevegelsen. Typiske eksempler i så måte er de
nordiske sosialdemokratiske og venstresosialistiske partiene. Dette henger nødvendigvis sammen med nedgangen i antall industriarbeidere i
disse landene, for den tradisjonelle arbeiderbevegelsens ryggrad vaÍ, og må være, industriarbeiderne. Det kan derfor synes som den tradisjonelle arbeiderbevegelsen ligger på sotteseng i
Norden. Der ligger allerede avholdsbevegelsen.
Den eneste muligheten for å opprettholde dagens alkoholpolitikk, er da å vinne mellomlagene for den. Det kan bli tungt etter hvert som
individualismen griper om seg, og etter hvert
som stadig flere hevder at det å drikke vin, det
er både sunt og moderne. Slike synspunkt får
også sterk støtte av den internasjonale alkoholindustrien, som har dannet egne organisasjoner
(Portman group, Amsterdam group) for å propagere for "ansvarlig drikking" som et bedre
alternativ enn redusert totalforbruk.
feg tror også de fleste av våre nye vin- og
brennevinsgrosserere, og - etter hamskiftet kanskje den gamle grossereren også, vil ønske
seg et friere salg av alkohol i Norge. For ikke å
snakke om skjenkenæringen.
*
klar over at jeg oppfattes
reminisens
fra
7O-tallet, og at mitt innsom en
Jeg er naturligvis
legg bærer preg av å være et ekko fra en mer
radikal tid. Det har da også vært meningen. Jeg
tror at den apolitisering av universitetene og det
intellektuelle miljøet som har skjedd i de siste
10-15 årene, og som i dag ikke minst setter sitt
preg på samfunnsforskningen, både er svært
uheldig for forskningen og alvorlig for samfunnet. Det er alvorlig fordi det kan bidra til å underminere den solidaritetstanke som blant annet har ligget til grunn for norsk alkoholpolitikk. Troen på den apolitiserte, verdinøytrale og
forskningsbaserte fornuft lar seg lett omsette til
en verdinihilisme, hvor konsekvensen på sikt
blir at politisk intervensjon bare forbeholdes
områder hvor slik inngripen kan dokumenteres
å være kostnadseffektiv.
ØyainilHorcerak
NOTER
1
Henrik Natvig Aas: Evaluering av Aksjon mot ulovlig
spritomsetning. SIFA rapport nr. 2 / 96, Oslo 1996
2 "Hvitsnipparbeideme snek seg lydløst inn i det moderne samfunnet. Om de i det hele tatt har en historie er det en
historie uten store hendelser, om de har felles interesser
forenes de ikke av dem, om de har en framtid kommer den
ikke til å være skapt av dem selv. Om de overhodet søker en
vei, er det en mjddelvei, men i en tid da ingen middelveier
finnes, og derfor bærer deres vei mot det innbilte samfunnets villfarelse." Sitatet er fra C. Wright Mills: livhite Collar.
Oxford University Press 195ó; her sitert fra Pekka Sulkunen:
De stora projektens död. Nordisk Alkoholtidskrift I (1991):
20ç220. Også andre deler av denne artikkelen drar veksler
på Sulkunens artikkel.
3 Det er gjort mange forsøk på å klassebestemme dette
middelskiktet, også på tradisjonelt vis ut fra dets stilling i
den samfunnsmessige produksjonen av verdier. En slik
klassebestemmelse er imidlertid umulig uten å trekke inn
subjektive tilleggskriterier. Middelskiktet må be"lssl slutte
seg til en av de tradisjonelle samfunnsklassene borgerskap,
småborgerskap eller arbeiderklasse. ]fr Sulkunen, op. cit.
a Einar Ødegård: Legality and Legitimacy. On Attitudes to
Drugs and Social Sanctions. British Joumal of Criminology
35 (1995): 525-542
5 I forbindelse med et foredrag om framtidens svenske
alkoholpolitikk er Ole-jørgen Skog irure på dette. Han hevder at i framtida vil det bli en viktig alkoholpolitisk målsetttng â synliggjøre følgene av et større alkoholforbruk, og i
den forbindelse har han liten tro på at informasjon vil være
tilstrekkelig. Fordi ingen bryr seg før de selv blir berørt
(faktisk eksisterer det nå et eget akronym, nimby (not in my
back-yard) for dette standpurktet), hevder Skog at det
høyst sannsynlig ikke vil bli mulig å sette i verk mer restriktive tiltak mot alkoholforbruket før folk selv erfarer følgene
av det økte forbruket, f.eks. i form av et økt antall ulykker,
flere ordensforstyrrelser og en økning i voldsk¡iminalite-
Nordisk Alkoholtidskrift Vol. 13, 199ó: 4
_228_
ten. Ole-førgen Skog: "Alkoholpolitikken
fremtiden noen sosial- og helsepolitiske aspekter." Foredrag på Alkoholpolitiskt seminarium, Stockholm 30 maj 1995.
6
Sulkunen gir et eksempel på slike holdninger i en undersøkelse fra en bestemt type middelklassebarer i Helsing-
fors. Pekka Sulkunen: The conservative mind. Why does
the new middle class hate alcohol conhol? Addiction Resea¡ch 1 (1994): 4, 295-308
7
i
Solidaritet er tradisjonelt et begrep knyttet til arbeider-
klasserL og brukes for å peke på eksistensen av felles interesser innen klassen. I dag er det bütt vanlig å bruke solidaritetsbegrepet i forbindelse med støtte på taers av klassegrenser, slik som solidaritet med unge, gamle, studenter og
pensjonister. Da snakker en om noe annet enn solidaritet i
tradisjonell betydning, og bør finne andre uttrykk, som
f.eks. felles interesseq, sympati eller medfølelse.
Nordisk Alkoholtidskrìft Vol. 13, 1996: 1
-229-