Jan Kåre Eriksen var bare gutt- ungen da han planla å bli politi

JOBB
JOBB
Gjorde hobbyen til levebrød
Jan Kåre Eriksen var bare guttungen da han planla å bli politimann, og slik ble det. Men så tok
sykkelinteressen overhånd.
D
Tekst: Kari Byklum
et er ikke så ofte Jan Kåre Eriksen er her lenger, men gamle
kollegaer hilser blidt når den
tidligere politimannen sykler
forbi Kristiansand politistasjon.
Eriksen nikker og smiler tilbake. Han savner
dem, han legger ikke skjul på det. Når 47-åringen leser i nyhetene om politisaker han vet han
ville blitt involvert i dersom han hadde fortsatt,
stikker det litt i magen. Likevel angrer han ikke.
Ikke i det hele tatt.
– Når man brenner for noe og kjenner at en
har energi og lyst, er det bare å hoppe i det. Det
angrer man sjelden på, sier Jan Kåre Eriksen.
I 2013, da Kristiansand Cykleklubb opprettet en ny stilling som daglig leder, hoppet
Eriksen i det.
– Jeg hadde aldri tenkt på å forlate politiet,
for jeg har alltid trivdes som politimann. Men
så var det folk rundt meg som tipset om jobben. De visste jo hvor glad jeg er i sykling. Så
søkte jeg, og fikk jobben.
Nå bruker den tidligere politimannen hverdagen på å drifte sykkelklubben. Han er den
eneste fast ansatte, men får mye hjelp av frivillige. Likevel er det mye som skal gjøres, og
mange arbeidsdager går med til å arrangere
ritt. Sykkelrittet fra Kristiansand til Hovden
blir stadig mer populært, og Palmerittet i Kristiansand, som har en litt annen profil, krever
også sitt.
– Det er mye logistikk og mye som skal på
plass for å kunne gjennomføre slike ritt. Her
merker jeg at erfaringen fra ledelse i politiet
kommer godt med, sier Jan Kåre.
8
Skiftet beite: Jan Kåre Eriksen
la politiuniformen igjen
på Kristiansand
politistasjon
og sa opp den
trygge jobben i
Staten.
Hobbyen ble i
stedet levebrødet. Nå er han
glad han tok
sjansen på å
bli daglig leder
i Kristiansand
Cykleklubb.
FOTO: REIDAR
KOLLSTAD
Fikk nok av sykepleie. For Anne Lise Gjønnes er historien en annen. Hun sluttet i en jobb
hun egentlig ikke trivdes så godt i. Spranget fra
å være sykepleier til å livnære seg som kunsthåndverker er stort.
– Allerede under sykepleiestudiene kjente
jeg at det ikke var helt riktig for meg, men jeg
ble likevel værende i yrket i mange år, forteller
Anne Lise Gjønnes.
Interessen for kunsthåndverk har hun alltid hatt, og hun vurderte å søke på Kunst- og
håndverksskolen, men slik ble det ikke. I stedet
jobbet hun som sykepleier ved Lovisenberg
Diakonale sykehus i Oslo og deretter på Sørlandet sykehus etter at hun var ferdig med
utdannelsen i 1990. Vendepunktet kom i 2005.
– Jeg fikk rett og slett nok og sluttet som
sykepleier.
Gjønnes meldte seg på et kurs i «hvordan
lage klær uten stoff» på Holmen Gård i Gjerstad. Så gikk hun hjem og innredet verksted
på garasjeloftet. Her begynte hun å farge silke,
tove ull og designe og lage kjoler, skjerf og
hatter.
– Jeg begynte å sy egne klær allerede som
femåring. Jeg har alltid vært glad i å holde på
med slikt, men jeg ble oppdratt til å få meg en
utdannelse og fast jobb. Det var liksom aldri
aktuelt å gå i en annen retning, forteller hun.
Dermed ble det en lang omvei før Anne Lise
endelig fikk gjøre hobbyen sin til levebrød.
Vær bevisst. Psykolog og førsteamanuensis
i arbeidspsykologi ved Universitetet i Oslo,
Cato Bjørkli, sier at det kan fungere bra å gjøre
hobbyen til jobb. Men det aktualiserer noen
problemstillinger.
– Det er viktig med en harmonisk balanse
mellom jobb og fritid, og alle bør ha en motvekt til arbeidslivet. Forskning viser at mange
som blir utbrent får et tvangsmessig forhold
til jobben sin. De klarer ikke å legge den fra
seg og slappe av. For de som gjør hobbyen til
levebrød, er det ekstra viktig å være bevisst på
hva de vil gjøre for å klarne hodet, så ikke hele
livet dreier seg om den ene tingen, sier Bjørkli.
Anne Lise har interesser utenom jobb, men
har også i perioder hatt flere hobbyer som jobb.
– Da jeg sluttet som sykepleier, kombinerte
jeg kunsthåndverk med å jobbe som terapeut
innen helse og kropp. De siste årene har jeg
drevet mest med kunsthåndverk, men ser at
det ikke er mulig å drive bare med det.
←
10
Droppet sykepleien: Anne Lise Gjønnes jobbet som sykepleier i mange år, men trives bedre med
å designe og lage egne kjoler, skjerf og luer. – Det aller morsomste er når kunden tar på seg kjolen
for første gang, og jeg ser hvor fornøyd hun blir. Jeg liker også godt arbeidet i forkant, når vi jobber
med å finne riktige fargenyanser til kvinnen, sier Anne Lise Gjønnes. FOTO: TORSTEIN ØEN
JOBB
Droppet sykepleien: Anne Lise kveiler ull og silke oppå fuktig silkestoff. Etterpå skal stoffet rulles, og vann og luft presses ut. Når prosessen er ferdig,
blir resultatet et lekkert sjal. FOTO: TORSTEIN ØEN
Farging av silke, toving av ull og modellering
av kjoler over tid er tungt fysisk arbeid. Derfor
har hun tatt opp igjen jobben som terapeut og
videreutviklet den gjennom eget firma. Fremover ønsker hun å kombinere de to fagfeltene.
– Det er spennende å jobbe med kropp og
helse, og det er ikke fysisk slitsomt på samme
måte, men jeg kommer alltid til å holde på
med kjolene. Det er ikke hver dag at det harde
arbeidet med farging og rulling er så morsomt,
men det å se en kunde kle på seg en av kjolene
mine og se hvor fornøyde de blir, gjør at det er
verd slitet.
Skjerf: Skjerfene lager Anne Lise i mange forskjellige farger. Hun selger tingene hun lager på
markeder, men også via Facebook.
FOTO: TORSTEIN ØEN
Endelig valg. For Jan Kåre Eriksen ble jobb-
skiftet endelig i fjor. Han fikk først et års permisjon fra politiet, men sa opp den trygge jobben
i Staten da permisjonstiden var ute.
– Jeg måtte gå noen runder med meg selv.
Var det virkelig det jeg ville? Men det føles
riktig å gjøre det jeg driver med nå, så får tiden
vise om jeg søker meg tilbake til politiet.
Jan Kåre er oppvokst i en sykkelfamilie.
Hans to brødre og søsteren deres var alle aktive
syklister i oppveksten. Foreldrene kjørte de
fire barna rundt på sykkelritt i hele Sør-Norge
←
12
Fargeglede: Anne Lise Gjønnes kjøper ferdig
farget ull i kveiler. Silken farger hun selv.
FOTO: TORSTEIN ØEN
omtrent hver eneste helg. Selv syklet han aktivt i KCK fra han var ni år til han ble junior
som 18-åring. Som tiåring vant unge Eriksen
to etapper i et uoffisielt norgesmesterskap.
Hele familien hadde mye glede av syklingen
i oppveksten. Men da han ble 18, sluttet Jan
Kåre tvert.
– Jeg ga meg ganske plutselig. Så kom studietiden, og senere var det familie og barn som
tok det meste av tiden. I den perioden trente
jeg også altfor lite. Men i 2008 sluttet jeg å røyke og gjenoppdaget sykkelgleden, forteller han.
Han begynte å trene igjen. Først jogget han,
så lånte han en sykkel av broren, og da var
veien til terrengkarusellen på sykkel kort. Allerede i 2009 meldte han seg inn i KCK igjen,
og samme året deltok han i sykkelrittet fra
Kristiansand til Hovden.
– Det var en god følelse å sykle i klubbtrøya
igjen. Det var godt å kjenne tilhørighet, og
det føltes trygt og godt å være med i klubben
igjen. At det skulle bli levebrødet mitt, var aldri i mine tanker, og noen ganger føles det litt
uvirkelig. Jeg føler meg veldig heldig, avslutter
Jan Kåre Eriksen.