1. No category

Live kamera i teateret
Hvordan utforske og utnytte muligheter og begrensninger med live kamera i en
lavbudsjettsproduksjon
Christine Helland
Veiledere
Siemke Böhnisch og Jeppe Kristensen
Masteroppgaven er gjennomført som ledd i utdanningen ved
Universitetet i Agder og er godkjent som del av denne utdanningen.
Denne godkjenningen innebærer ikke at universitetet innestår for de
metoder som er anvendt og de konklusjoner som er trukket.
Universitetet i Agder, 2014
Fakultet for Kunstfag
Institutt for Visuelle og sceniske fag
1 Forord
Mitt masterprosjekt har bestått av både kunstnerisk utviklingsarbeid og et skriftlig
arbeid, og det er flere som har bidratt til at både det praktiske og det skriftlige arbeidet
har kommet i havn.
Jeg vil derfor takke mine veiledere Siemke Böhnisch og Jeppe Kristensen for gode
råd, synspunkt, spørsmål og innspill gjennom prosessen.
En takk er også rettet til Erik Exe Christoffersen for gode forslag og nyttige samtaler.
I det kunstneriske utviklingsarbeidet har jeg ikke jobbet alene, og vil derfor rette en
takk til de som har medvirket i forestillingen REM – Rapid eye movement:
Tusen takk til Silje Hansen som på kort varsel kunne bidra til lyd i forestillingen, og i
tillegg komme med verdifulle tilbakemeldinger.
Tusen takk til Øystein Flemmen som har vært skuespiller i forestillingen, i tillegg til å
rigge og designe lys. Du har virkelig bidratt på både et kreativt og praktisk nivå, og du
har satt ditt preg på forestillingen. Det er ingenting du ikke kan!
En spesiell takk går til Andreas Røst, som har vært kameramann og sparringspartner i
denne prosessen. Du har fulgt mitt arbeid og vært med meg fra starten av, og du har
bidratt med kreativitet, engasjement og talent. Jeg kunne virkelig ikke gjort dette uten
deg!
Takk til min kjære Kristoffer Tokle for oppmuntring, omsorg og for at du sparker meg
bak.
For korrekturlesing vil jeg rette en takk til mine gode venner Christine Watne
Kristiansen og medstudent Nina H. Jakobia Skogli.
Til slutt vil jeg takke Reidunn Lognvik Reinholdt for korrekturlesing, støtte,
tilbakemeldinger, motivasjon og for at du har hatt tro på meg hele veien.
2 Innholdsfortegnelse
Forord ............................................................................................................................................. 2 Introduksjon ......................................................................................................................... 5 Bakgrunn for valg av oppgave .................................................................................................. 5 Inspirasjon ..................................................................................................................................... 6 Problemstilling .............................................................................................................................. 8 Kunstnerisk utviklingsarbeid som metode ............................................................................. 9 Kort om forestillingen REM – Rapid eye movement ............................................................ 13 Disposisjon ................................................................................................................................... 16 Teori og begreper ............................................................................................................. 17 ”A Secret Art of Rehearsal” (Lehmann, 2011) .................................................................... 17 Lateral tenkning fører til nye muligheter ........................................................................................ 18 Affirmasjon ............................................................................................................................................... 19 Rammesettelse ......................................................................................................................................... 19 Måloppgivelse .......................................................................................................................................... 20 Kreativitetsmodellen .............................................................................................................................. 20 ”Hvordan procesanalyse?” (Nielsen & Krøgholt, 2008) .................................................... 21 De fem spørsmål ...................................................................................................................................... 22 Spilleregler og benspenn (Christoffersen, 2011) .................................................................. 23 Benspenn kan skape overførsel .......................................................................................................... 23 Ubalanse ..................................................................................................................................................... 24 Flow-begrepet ........................................................................................................................................... 24 Benspenn som motstand ....................................................................................................................... 25 Analyse: Prosessens faser ............................................................................................... 25 Fase 1 – den første konseptidéen ............................................................................................. 26 Tematikken skal ta utgangspunkt i kamera .................................................................................... 26 Fase 2 – Problemstillingen oppstår ........................................................................................ 28 Fra narrativ til kompositorisk tilgang ............................................................................................... 28 Søken etter en igangsettende ramme ................................................................................................ 29 Utstyr og teknikk – muligheter og begrensninger ........................................................................ 30 Fase 3 – Spilleregelen om live kamera generer behov og spørsmål ................................ 32 Behovet for en skuespiller .................................................................................................................... 32 Behovet for en tematisk impuls .......................................................................................................... 33 Behovet for projeksjonsflater .............................................................................................................. 34 Følelse av flow ......................................................................................................................................... 35 Fase 4 – undersøkelsesoverskrifter leder prøvene .............................................................. 36 Undersøkelsene ........................................................................................................................................ 36 En anelse om illusjon ............................................................................................................................. 37 Fase 5 – utarbeidelse av tematikk og forestillingskonsept ................................................ 39 Behovet for kontekst .............................................................................................................................. 39 Anelse om resultat .................................................................................................................................. 40 Utstyr som går fra hindring til benspenn ......................................................................................... 41 Den endelige problemstillingen blir formulert .............................................................................. 42 Fase 6 – Komposisjon av materiale - forestillingen blir til ................................................ 42 Eksempel .................................................................................................................................................... 43 Analyse: Videomediale grep ........................................................................................... 44 Kameragrep ................................................................................................................................. 45 Nærbilder ................................................................................................................................................... 45 Point of view – POV .............................................................................................................................. 49 Visuell feedback ...................................................................................................................................... 50 Rotasjon med kamera – endring av tyngdekraften ....................................................................... 51
3 Skjerm og projeksjon ................................................................................................................ 52 Rommet som premiss ............................................................................................................................ 52 Projeksjoner på gjenstander ................................................................................................................. 53 Live redigeringsteknikker ........................................................................................................ 56 Veksle mellom skjermer ....................................................................................................................... 56 Klipping mellom kamera ...................................................................................................................... 57 Dobbelteksponering: .............................................................................................................................. 58 Interaksjon med videomediale grep skaper nye fiksjonsrom ........................................... 60 Interaksjon mellom rollefigur og skjermbilde ............................................................................... 61 Projeksjonsbilde som motspiller .................................................................................................... 62 Kamera som forlengelse av skuespiller ....................................................................................... 62 Interaksjon mellom kamera og rollefigur ................................................................................... 63 Remediering i REM – Rapid eye movement .......................................................................... 64 Oppsummering og utblikk .............................................................................................. 68 Utblikk .......................................................................................................................................... 71 Til slutt .......................................................................................................................................... 73 Litteratur ............................................................................................................................ 74 Vedlegg 1 ............................................................................................................................ 76 Vedlegg 2 ............................................................................................................................ 80 4 Introduksjon
Bakgrunn for valg av oppgave
Teateret har en egenart som TV og film ikke kan sammenliknes med. Når man ser på
en teaterforestilling, har man en historie, en hendelse som utspiller seg rett foran
øynene våre – i samme rom. Vi ser svetten til skuespillerne, hører pusten, lukter dem.
Vi vet at når de ikke er synlige på scenen, er skuespillerne bak for å gjøre seg klare til
neste scene – de skifter, puster, forbereder seg. Vi ser presentasjonen av verden på
scenen, og vi som tilskuere tar denne verdenen innover oss og skaper mening.
Egenarten til teateret er definert som møtet mellom mennesker, møtet mellom
publikum og aktører. Teater er en begivenhet (Martin & Sauter, 1995).
I film og TV-verden har på en annen side en evne til å fange tilskueren, og til å skape
en virkelighetsflukt. I film- og TV-universet vet vi at historien er forhåndsinnspilt, og
at det som skjer er forutbestemt, såfremt det ikke er live-sending. Vi lar oss likevel
blir forført av historiene; om det er i England i 2014, i Italia på 1600-tallet, eller på
Mars i 3029 – og det ser virkelig ut som det er på Mars også. Vi kan komme nært på
rollefigurene, vi kan se hva de ser og høre hva de tenker. Filmen kan snu vår
virkelighetsoppfatning på hodet og få oss til å tro på magi. Montasjene, grafikken,
hoppingen i tid, sted, rom, redigeringen, tempoet. En helt annen verden enn teateret.
Likevel har film og teater et felles mål; å fortelle en historie. Hvordan kan man forene
disse to verdenene?
I løpet av den tiden jeg har vokst opp, har teknologien utviklet seg i en rasende fart.
Fra å hoppe paradis i gatene, endte vi opp med å sitte med hodene dukket ned i hver
vår mobiltelefon. I hver vår laptop. I hvert vårt nettbrett. Mens TV-en stod på i
bakgrunn. Teateret har tatt avstand fra nettopp dette. Så å si alle teaterforestillinger
åpner med å nettopp lukke publikum ut fra digital støy: ”Vennligst skru av alle
mobiltelefoner.”
”Teknologiens funksjon har i stor grad vært å skape visuelle effekter som bygger opp
under den aktuelle historien, og som samtidig imponerer publikum. […] [G]enerelt
finner man på den ene siden scenekunst hvor teknologien tas for gitt som et av flere
elementer i forestillingen, et virkemiddel som bygger opp under en overordnet
5 historie” (Berg, Høyland, & Leinslie, 2007, s. 70, 72). Det er flere forestillinger jeg
har sett som bruker en eller annen form for videoprojeksjon på den måten Berg m.fl.
beskriver i sitat ovenfor. For eksempel hadde forestillingen Thranes metode, som ble
satt opp på Kilden teater- og konserthus i 2013, forhåndsinnspilte videoprojeksjoner
skutt opp på veggen (Kilden, 2013). Her ble projeksjonene brukt som en visuell effekt
og fanget meg ikke. Projeksjonene ble sjeldent interagert med, og til tider var de bare
i bakgrunnen. De fungerte på lik linje med en kulisse, og ble derfor ikke lagt vekt på i
min opplevelse. Andre kompanier som Gob Squad, FIX & FOXY, Krash Kompagni
og Katie Mitchell, er noen av de som utforsker og leker med teknologien i
teaterverdenen. Det er i slike forestillinger jeg virkelig blir fascinert. Spesielt når
forestillingene inneholder live kamera. Mest av alt, blir jeg fascinert når videobruken
er vevd inn i teaterformen og tematikken. Etter å ha sett forestillingen Greenboy av
Krash Kompagni, ble jeg nysgjerrig på hvordan jeg selv kunne anvende live kamera i
teateret hvor kamera var en del av helheten, og ikke bare et virkemiddel på sidelinjen.
For å utforske dette, ville jeg undersøke kamera i praksis.
Inspirasjon
Etter endt bachelor i Faglærerutdanning i drama1 ved Universitetet i Agder, studerte
jeg et år med Litteratur, film og teater2. Under dette studiet, oppstod min interesse for
å kombinere teater- og filmmediet. På studietur til København så vi forestillingen
Greenboy av Krash Kompagni, som virkelig gjorde inntrykk. Forestillingen
kombinerer live animasjonsteater, green-screen og dukkespillere til å lage et nytt
univers. Publikum kan velge om de vil se filmen på skjermen, eller om de vil se på at
filmen blir skapt på scenen. Kompaniet beskriver forestillingen som live
animasjonsteater fanget på film, og som projiseres direkte på storskjerm (Krash
Kompagni, 2011). Forestillingen fikk meg interessert i hvordan kamera kan integreres
inn i teateret. Etter å ha sett forestillingen ble jeg og noen medstudenter inspirert til å
lage en egen forestilling med samme grunnidé. Etter den prosessen, ble jeg introdusert
for en ny teaterverden: en verden som blander filmens magi med teaterets her-og-nåopplevelse.
1 Faglærer
2
i drama er et treårig bachelorforløp ved Universitetet i Agder.
Litteratur, film og teater er et årsstudium ved Universitetet i Agder. Studiet fokuserer bl.a. på
adapsjonsteori, tverrfaglig arbeid og ulike uttrykksformer.
6 I senere tid har jeg lett etter andre forestillinger og inspirasjon på internett, hvor
kamera har blitt brukt. Her vil jeg hente fram Katie Mitchell som eksempel. Mitchell
er en engelsk teaterregissør som er tilknyttet til National Theatre, og regisserte i 2008
Waves og …some trace of her. Begge forestillingene inkorporerte multimediale
teknikker i sine uttrykk. Hun tar sikte på å fragmentere scenebildet og å kombinere
konstruksjonen av film og det å vise selve filmen live (Theatre, 2011). I videoklippet
av …some trace of her, ser vi både hvordan skuespillerne spiller foran kamera, og vi
ser hvordan de går bak kamera og styrer teknikken. Det et lerret over dem hvor filmen
de lager blir projisert live. Skuespillerne hopper inn og ut av rolle, ut i fra hvilken
funksjon det er behov for. Jeg ble fascinert av hvordan det med enkle grep kunne se ut
som noe helt annet på skjermen: en skuespiller stiller seg foran kamera, og bak henne
holder en person opp en papp-plate. Foran henne er det to stykker; en som lyser en
lampe mot papp-platen slik at det blir et sterkt gjenskinn, og den andre vifter en plate
mot skuespilleren slik at håret blåser bakover. På lerretet ser vi et nærbilde av en
dame som har solen i bakgrunn, og vinden blåser henne i håret. Vi er vitne til at det
skapes en film foran øynene våre. Jeg ble inspirert av hvordan Mitchell, med enkle
grep, fikk filmen på skjermen til å se bearbeidet og redigert ut. Jeg ville finne ut
hvordan jeg kunne gjøre noe liknende.
I forbindelse med mitt første år på masterstudiet3, satte jeg i 2013 opp forestillingen
Stadium X, som var mitt pilotprosjekt med live kamera i teateret. Gjennom Stadium X
utforsket jeg to ulike aspekter – det ene var et tematisk aspekt som handlet om sorg,
om mennesker som i ung alder hadde mistet en forelder. Det andre aspektet var form.
Jeg ville utforske hvordan jeg kunne integrere live kamera i teateret. Forestillingen
illustrerte min tolkning av de fem sorgstadiene, hvor jeg hadde tatt utgangspunkt i
intervjuer av mennesker som hadde mistet en forelder. I denne forestillingen hadde
jeg med meg en kameramann som filmet skuespillerne mens de var i spill. Noen
ganger som fluen på veggen, og andre ganger ble kamera brukt som medspiller. Da
kunne skuespillerne konsekvent se inn og henvende seg til kamera, eller henvende seg
til skjermprojeksjonene, ettersom kamera var på gjennom hele forestillingen.
3 Master i Kunstfag ved universitet i Agder er en tverrestetisk master innenfor musikk, visuell kunst og
scenekunst. 7 Fra arbeidet med Stadium X har jeg tatt med meg erfaringer som har påvirket
prosessen i masterprosjektet. Jeg opplevde for eksempel hvor viktig det er å ta med
kamera på prøvene. I Stadium X fokuserte jeg på tematikken, og knyttet det ikke opp
mot kamera. Dette gjorde at jeg ikke anvendte kamera under prøvene før mot slutten,
og jeg fikk dermed ikke tid til å utforske kamerabruken tilstrekkelig. Jeg vil utdype
hvordan disse erfaringene har påvirket prosessen ytterligere i analysekapittelet.
Problemstilling
For å forklare problemstillingen til min avhandling er det viktig å først beskrive
hvilke rammefaktorer som lå til grunn for masterprosjektet. En kan forske med live
kamera i teateret på ulike vis, og undersøkelsene mine hadde noen premisser. Blant
annet har jeg ikke hatt tilgang eller midler til avansert utstyr eller scene. Jeg har for
eksempel ikke kunne benytte meg av andre digitale hjelpemidler som hadde gjort det
mulig å redigere live gjennom en PC eller Mac, lage animasjoner eller bruke
programmer som kunne anvendt green-screen. Forestillingen Greenboy hadde mange
kameraer, hele scenen var dekket i green-screen, og det var en live
animasjonsprogrammerer tilstede. Katie Mitchell sine forestillinger var også på et
teknisk profesjonelt nivå. Jeg har ikke hatt slike midler, utstyr eller ekspertise på
området. Rammefaktorene som lå til grunn for denne prosessen har gjort det slik at
jeg har tatt i bruk det som har vært tilgjengelig, både når det gjelder rom, utstyr og
kunnskap. Jeg har for eksempel ikke hatt tilgang til en teatersal, og har vært nødt til å
bruke et lagerrom som prøverom og scene. Jeg har lånt standard håndholdte kameraer
og projektorer. Disse rammefaktorene har jeg i første omgang kun forholdt meg til,
men senere valgt å gjøre til en del av problemformuleringen, da undersøkelsene har
blitt direkte påvirket av dette. Jeg har vært nødt til å finne manuelle løsninger på alt;
jeg har ikke hatt muligheten til å digitalt klippe mellom kameraer eller projektorer, og
har måttet bruke hender og gjenstander for å dekke til skjermene og skape en black.
Problemstillingen for oppgaven lyder derfor som følger:
Hvordan utforske og utnytte muligheter og begrensninger ved å anvende live kamera i
en lavbudsjettsproduksjon?
I begynnelsen hadde jeg ikke klart for meg en problemstilling. Jeg visste kun at jeg
ville utforske hvordan jeg kunne anvende live kamera i teateret. Den nåværende
8 problemstillingen har implisitt vært med meg gjennom hele prosessen, men den var
først formulert på en annen måte med et annet fokus: Hvordan skape ulike rom ved å
anvende live kamera i teateret? Utprøvingene mine har beveget seg fra å undersøke
ulike rom, til å undersøke hva jeg faktisk kan gjøre med et kamera og en skjerm i
teateret. I løpet av prosessen hvor jeg ble mer og mer kjent med live kamera og dens
funksjoner, møtte jeg like mange hindre som muligheter. Jeg formulerte den
nåværende problemstillingen da jeg forstod hva jeg egentlig hadde undersøkt i
prøvene; nemlig muligheter og begrensninger.
Å anvende live kamera i teateret vil føre med seg noen begrensninger. At
problemstillingen vektlegger lavbudsjettsproduksjon, viser til en type ramme og
begrensning som har ligget til grunn i prosessen. Jeg måtte først kun forholde meg til
disse, men har som sagt valgt å gjøre dette til en eksplisitt del av
problemformuleringen. Dette på bakgrunn av at rammefaktorene har påvirket mitt
arbeid med kamera i stor grad, og også fordi disse rammene og begrensningene ofte er
premisser i andre kontekster, for eksempel i skolen, semiprofesjonelt teater eller i
friteater. Jeg har derfor hentet fram dette aspektet for å belyse relevansen i andre
sammenhenger.
Mitt fokus i avhandlingen vil være på hvordan vi har utforsket live kamera i teateret,
og hvilke grep vi har brukt for å bevege oss videre i prosessen. De prosessanalytiske
verktøyene jeg har anvendt i oppgaven er teorier jeg har lest i etterkant av prosessen.
Kunstnerisk utviklingsarbeid som metode
En førstehåndstilnærming gir ofte enn annen kunnskap enn å lese om det. Derfor ville
jeg i masterprosjektet jobbe praktisk med kamera, og jeg valgte en todelt
masteroppgave. Den ene delen består av et kunstnerisk utviklingsarbeid som har endt
i en forestilling4, og den andre delen er denne avhandlingen. Den skriftlige oppgaven
er en prosessanalyse som reflekterer over det kunstneriske arbeidet, og har blitt
utarbeidet i etterkant av den kunstneriske prosessen. I tillegg er det en analyse av det
jeg har kalt for videomediale grep, som er utviklet i løpet av prosessen. Dette vil jeg
gå nærmere inn på senere. Jeg vil først ta for meg hvordan jeg har arbeidet med den
4 Forestillingen ble foreløpig ferdigstilt februar 2014. Den vil gjenopptas til en avsluttende
mastereksamen. Det betyr at det kan forekomme endringer i forestillingen i etterkant av denne
avhandlingen. 9 praktiske delen. For å undersøke live kamera i teateret, har jeg hatt utprøvinger som
endte i forestillingen REM – rapid eye movement. Fokuset for hele masterprosjektet
har i utgangspunktet vært på undersøkelsene, og jeg var i begynnelsen uklar på om
prosessen skulle ende i en teaterforestilling. Alternativet var en uformell visning av
prosessen. Underveis ble det mer tydelig at jeg formet en forestilling, og produktet har
som en følge fått betydning for hvordan undersøkelsene har blitt utnyttet, og hvordan
jeg har analysert de videomediale grepene i ettertid.
I løpet av bachelorstudiet og masterstudiet har jeg blitt vant til å jobbe devised i en
teaterprosess. I en devised prosess, tar man ikke utgangspunkt i et ferdig manus, men
jobber gjerne ut i fra en impuls. En devised prosess er en gruppeprosess hvor gruppen
sammen utvikler produktet gjennom kollektivt arbeid. ”A devised theatre product is
work that has emerged from and been generated by a group of people working in
collaboration” (Oddey, 1994, s. 1). Måten jeg har arbeidet praktisk på, er derfor
preget av denne tenkemåten. Henk Borgdorff har skrevet teksten The debate on
research in the arts5 hvor han blant annet introduserer terminologier og
undersøkelsesdefinisjoner for forskning innenfor kunst (Borgdorff, 2006, s. 5). Han
skiller mellom tre måter å forske på kunst6; research on the arts, research for the arts
og research in the arts (s.st., s. 6).
Resarch on the arts handler om å undersøke kunstproduktet fra en teoretisk avstand
som gjør at det er et skille mellom forsker og undersøkelsesobjektet (s.st.). ”Although
that is an idealisation, the regulative idea applying here is that the object of research
remains untouched under the inquiring gaze of the researcher” (s.st., s. 6). Jeg vil ikke
gå nærmere inn på denne forskningsmåten, da det ikke er relevant for dette arbeidet.
Det var verken et mål å distansere meg fra arbeidet, eller å analysere et ferdig
produkt.
Research for the arts har et mer instrumentelt og materielt undersøkelsesfokus, og er
et studie som skal tjene kunstpraksisen den undersøker. Denne tilnærmingsmåten
5
Teksten er basert på forelesninger og presentasjoner om research in the arts som har blitt holdt i ulike
land av Henk Borgdorff fra Amsterdam School of Arts.
6 Denne trikotomien har han opprinnelig hentet fra Christopher Fraylings artikkel Research in Art and
Design (1993). 10 leverer verktøyet og kunnskapen om materiale som trengs i den kreative prosessen
eller i produktet (s.st.). Bergdorff kaller denne måten for ”instrumental perspective”
(s.st.).
Research in the arts skiller ikke mellom forsker og undersøkelsene, og ser heller på
den kunstneriske praksisen i seg selv som en essensielt komponent av både prosessen
og produktet. ”This approach is based on the understanding that no fundemental
separation exists between theory and practice in the arts” (s.st. s. 7).
I mitt kunstneriske utviklingsarbeid ville jeg undersøke live kamera i teateret gjennom
en teaterprosess, og tilegne meg kunnskap til hvordan jeg kunne bruke det senere i
andre teatersammenhenger, for eksempel som utøvende kunster eller i skolen. I
utgangspunktet ville jeg kategorisert mine undersøkelser under research in the arts
fordi jeg visste at prosessen skulle være essensiell; det var her undersøkelsesfokuset
skulle ligge. Samtidig har undersøkelsene mine etter hvert fått et instrumentelt fokus,
hvor jeg har sett på kamera og dens funksjoner i teateret. Dette fokuset utviklet seg
sterkere i løpet av prosessen, og bringer meg nærmere research for the arts. Min
metode havner derfor i mellomsjiktet av research in the arts og research for the arts:
forskning gjennom og for kunsten.
For å dokumentere prosessen har jeg loggført7 prøvene, tatt bilder og filmet noen
snutter av prøvene med mobilkameraet. Ved å lese gjennom loggen, har jeg blant
annet kunne husket valg og tanker som jeg ville glemt uten å skrive det ned. Loggen
har vært nyttig både under og etter prosessen; den har tillatt meg å sette ord på hva
som har foregått under prøvene, og jeg har i etterkant kunnet sett hvilke umiddelbare
refleksjoner jeg gjorde der og da. ”Writing can preserve ideas so they can be reflected
upon. […] It is reproducible, portable, and permanent” (Daichendt, 2012, s. 63)8. I
etterkant har jeg også lest gjennom loggen og sett på dens helhet, og har dermed
kunne delt opp prosessen i ulike faser. Dette kommer jeg tilbake til i analysen.
7
Loggen er lagt til som vedlegg 1. Jeg har jeg valgt å kun ta med relevante utdrag fra loggen, da hele
loggen er på 62 sider.
8Artist Scholar er en serie av essayer som argumenterer for hvordan utøvere kan bli bedre kunstnere
gjennom skriving. 11 Min prosess har på lik linje med andre kreative prosesser, vært en veksling mellom
handling og refleksjon; en idé som forårsaker en utprøving, som fører til en erfaring,
som fører til refleksjon, og deretter en ny idé. Denne vekslingen gjentas. Erfaringene
og refleksjonene har blitt tatt med fra de enkelte prøvene, og etter hvert som en helhet.
Mitt arbeid kan derfor knyttes opp til den hermeneutiske sirkel. Hermeneutikk bygger
på de to sentrale begrepene fortolkning og mening, og har tradisjonelt sett blir brukt i
fortolkning av tekst og litteratur. I senere tid har hermeneutikken blitt utvidet og
anvendt på flere områder (Pahuus, 2003, s. 142, original kursivering). I sentrum av
hermeneutikken står forståelse, og bevegelsen mellom forståelsen av enkelte
elementer, og forståelsen av elementene i sin helhet. ”Man bevæger sig frem og
tilbage mellem en forståelse af de enkelte dele (sætninger og afsnit) og en forståelse
af teksten i sin helhed” (Pahuus, 2003, s. 145). Denne sirkelbevegelsen kalles den
hermeneutiske sirkel. Når jeg har gått inn i denne prosessen, har jeg gått inn med en
forforståelse, min forståelseshorisont, som har ligget til grunnlag for hvordan jeg har
møtt denne prosessen (s.st., s. 151). Når jeg da har vært i en prøve, tilegner jeg meg
ny kunnskap som jeg legger inn i min forståelseshorisont, som da blir utvidet. ”[…]
det at forstå en tekst er at anvende den på sit eget liv, at tilegne sig den, at gøre den
hidtil ukendte og fremmede teksts forståelse af livet og verden til sin egen forståelse,
at føje den ind i sin egen forståelseshorisont” (s.st., s. 152).
At problemstillingen min har endret seg underveis, har vært et eksempel på nettopp
dette. Gjennom undersøkelsene mine oppdaget jeg at den tidligere problemstillingen
om rom ikke fanget opp det jeg faktisk gjorde. Jeg formulerte dermed den nåværende
problemstillingen etter at jeg innså hva utprøvingene mine hadde gått ut på. Hvordan
problemstillingen har endret seg har vært en del av prosessen og refleksjoner rundt
arbeidet som er gjort, og det er derfor relevant å ta med i betraktning hvordan
problemformuleringen har blitt til slutt. Det er også med på å forklare hvorfor
prosessen av og til har hatt stagnasjoner, omveier og usikkerheter.
I den kunstneriske delen av masterprosjektet valgte jeg å inkludere medstudent
Andreas Røst. Han har studert Litteratur, film og teater sammen med meg, og har
derfor forkunnskaper innenfor film og kamerabruk. I tillegg har han tatt et årsstudium
i drama ved Universitetet i Agder, og har samarbeidet med meg på andre
12 produksjoner, blant annet i Stadium X. Det var viktig for meg å engasjere en som
hadde samme forkunnskaper som meg, slik at våre forståelseshorisonter overlappet.
”[…] at man skal forstå en anden, hans aktivitet eller et produkt af hans
aktivitet, da må man forstå den andens handling, som jo er et udtryk for,
hvordan han forstår sig på sig selv, sit liv og sin verden, du fra de måder,
hvorpå man selv forstår sig selv, sit liv og sin verden på. […] Kun hvis denne
min hele forudforståelse eller forståelseshorisont, som Gadamer kalder alt
dette, kan jeg forstå hans handlen”.
(Pahuus, 2003, s. 151, 152)
Jeg ville bruke Andreas som kameramann i dette prosjektet og som en medhjelper i
idéutviklingen. Han har vært med meg på alle prøvene, og i tillegg vært en
sparringspartner som har hjulpet meg med å utvikle mine idéer og konsepter. Det skal
understrekes at det hele tiden har vært mitt masterprosjekt, hvor jeg har tatt de
endelige avgjørelsene. Andreas og jeg satte i gang dette prosjektet alene, hvor vi i
begynnelsen jobbet med idémyldringer, research og noe arbeid på gulvet. Det ble etter
hvert behov for å hente inn en skuespiller og en lydtekniker. Øystein Flemmen og
Silje Hansen ble derfor involvert i prosjektet på et senere tidspunkt. Begge to har
studert Faglærer i drama i tillegg til at de har bakgrunn innenfor musikk. Øystein
fungerte som skuespiller og lystekniker, mens Silje fungerte som lydtekniker.
Kort om forestillingen REM – Rapid eye movement
Den 25 minutter lange forestillingen handler om en mann, spilt av Øystein Flemmen,
som i sine drømmer vil styre sin egen virkelighet. I hans drømmeverden, vil han
kontrollere sin egen hverdag slik det passer han, og han gjør dette ved å ta
utgangspunkt i at livet er en film. Med sitt eget kamerateam regisserer han livet sitt ut
i fra filmsjangere, og publikum er vitne til hvordan en dag i denne drømmeverdenen
ville sett ut.
Forløpet i forestillingen følger rollefiguren gjennom en dag i hans drømmeverden, fra
han står opp, til han våkner. Hver scene tar utgangspunkt i en TV- eller filmreferanse
og et eller flere videomediale grep9. Forestillingen leker med klisjéer og referanser fra
for eksempel Star Wars, Kill Bill, 500 days of summer og Jaws, om det seg være
musikkreferanser, rekvisitter, spillestil eller kamerabruk.
9
Videomediale grep er en fellesbetegnelse jeg selv har utarbeidet. Jeg vil komme tilbake til dette
senere.
13 Scenen er på et lager i en kjeller der rommet kan minne om et bomberom. Veggene er
i grå betong. Forløpet utspiller seg på et avgrenset område på enden av rommet, sett
fra publikum. Tilskuerne sitter skrått mot det høyre hjørnet, hvor det er plass til ca. 20
publikummere. Det avgrensede sceneområdet er innrammet av enkle lysstativer.
Projektoren er synlig for publikum, det samme er lyd- og lysbord på venstre side, med
en Mac plassert på toppen. Aktørene er også synlige hele tiden: i tillegg til
rollefiguren, er det teknikere og scenearbeidere som styrer kamera, lyd og lys.
Teknikerne blir senere introdusert som kamerateamet. Projektorbildene blir skutt
direkte på veggene.
Figur 1: Scenerom fra REM – Rapid eye movement (bilde tatt fra prøve) – Fotograf Nina H.
Jakobia Skogli.
Vårt første møte med rollefiguren er på skjermen, hvor han henvender seg direkte til
kamera. Den eneste lyskilden er en lommelykt som han lyser på sitt eget ansikt.
Rollefiguren trer etter hvert frem og blir synlig for publikum. Tilskuerne ser både
rollefiguren på skjermen, og fysisk på gulvet. Han begynner med å fortelle hvorfor
han foretrekker å drømme fremfor å være våken – i drømme kan han kontrollere
14 sin egen hverdag. I drømme kan livet være som en film. Lyset kommer på, og han
forteller hvordan han her, i drømme, kan få til akkurat det han vil. Han introduserer
kamerateamet, og setter i gang sin egen film ved å rope ”Action!”.
Han regisserer kamerateamet sitt åpenlyst ved å gi instruksjoner om hvor de skal gå
og hvilke handlinger de skal gjøre, ved å knipse, peke og gi korte kommandoer.
Kamerateamet følger lydig etter. Samtidig som kamerateamet gjør scenen klar ved å
flytte kamera, utstyr og rekvisitter, introduserer rollefiguren neste scene. Dette gjør
han ved å skildre hvordan en situasjon i dagliglivet ville utspilt seg, for eksempel en
morgen. Skildringen er gjennomgående negativt ladd for å understreke hvordan han i
drømmeverdenen kan gjøre det mye bedre; en morgen i virkeligheten preges av kaos,
trøtthet og at ingenting går som det skal. I hans drømmeverden – i hans film - går alt
på skinner. I disse skiftene snakker rollefiguren henvendt til publikum, uten kamera
og skjerm. Når han har introdusert neste scene, går han inn i sin egen filmfiksjon, og
skjermene er på. Han spiller ut sin filmscene, og publikum ser hvordan filmen ser ut
på skjermen, samtidig som de ser hvordan filmen blir til fysisk på gulvet. På skjermen
ser man at rollefiguren kjører et romskip, men på gulvet, ser publikum at rollefiguren
sitter på en krakk med hendene foran seg. Romskipet, som han sitter inne i på
skjermen, er i virkeligheten et lite legoromskip på størrelse med en hånd, og er
plassert på andre siden av rommet. På den måten, kan publikum velge om de vil se på
det som foregår på skjermen, eller det som foregår på gulvet.
Forestillingen viser hvordan rollefiguren regisserer seg gjennom en tilsynelatende
perfekt dag. Morgenrutinene går som smurt gjennom en feelgood-scene, selvfølgelig
med musikk i bakgrunn. Jobben på kontoret er ikke kjedelig når han gjør det om til en
actionscene, fylt med løping og slåssing. Etter jobben møter han drømmedama i en
romantisk komedie, før han drar på byen for å feire med kompisene sine i en
musikkvideo. Men man har ikke alltid kontroll på sine egne drømmer, og rollefiguren
greier til slutt ikke å regissere historien sin dit han vil – kamerateamet begynner å
jobbe i mot han, og drar han til slutt med i en psykedelisk scene. En filmsjanger han
helst ikke vil være i.
15 Disposisjon
Jeg har valgt å strukturere denne oppgaven i fem kapitler: 1. Introduksjon, 2. Teori, 3.
Analyse: prosessens faser, 4. Analyse: Videomediale grep, og til sist 5.
Oppsummering og utblikk. Hovedfokuset i avhandlingen vil være på prosessen, da
undersøkelsene av live kamera var mitt utgangspunktet. Jeg vil likevel trekke inn
noen refleksjoner rundt den ferdige forestillingen, da dette vil være med på å belyse
problemstillingen.
I kapittel 2 presenterer jeg de teoriene og begrepene jeg vil bruke som utgangspunkt
for min analyse: De tre grunnprinsipper innenfor kreative strategier, er utarbeidet av
Niels Lehmann (2011), og innebærer affirmativitet, rammesettelse og måloppgivelse.
Disse grunnprinsippene vil jeg ta i bruk for å belyse min egen kunstneriske prosess,
og for å se nærmere på hvordan disse har vært med på å utvikle videomediale grep.
De fem spørsmål er utviklet av Thomas Rosendahl Nielsen og Ida Krøgholt (2008),
og er en operasjonalisering av grunnprinsippene til Lehmann. De er utviklet for å bli
direkte anvendt i kreative prosesser, og er dermed relevant for meg når jeg skal se på
min egen prosess.
Spilleregler og benspenn er begreper innført av Erik Exe Christoffersen (2011b), og er
en utdyping av rammesettelse, som er Lehmanns andre grunnprinsipp. Det er her mitt
fokus vil ligge, da spilleregler og benspenn kan sees på som begrensninger.
Begrensningene jeg har møtt underveis, kan sees på som benspenn, og er dermed med
på å belyse min problemstilling.
Jeg vil også ta i bruk støtteteori underveis, blant annet om kompositorisk metode av
Lene Kobbernagel (2011), remediering, hypermediacy og immediacy av Bolter og
Grusin (1999), og teorier om fiksjonsrom av Gay McAuley (1999). Disse begrepene
vil hjelpe meg med å analysere min prosess, samt belyse forestilling REM – Rapid eye
movement.
I kapittel 3 vil jeg presentere analysen av min prosess på bakgrunn av teoriene og
begrepene jeg har redegjort for i kapittel 2. Prosessanalysen vil være en redegjørelse
for hvordan jeg har undersøkt og utviklet videomediale grep. Prosessanalysen
16 viser hvordan jeg har delt prosessen opp i seks faser. Den blir presentert i kronologisk
rekkefølge hvor hver fase har et tidsspenn på én til to måneder. Hele prosessen
beveger seg fra august 2013 til februar 2014.
I kapittel 4 vil jeg gå nærmere inn på de videomediale grepene jeg har undersøkt.
Gjennom prosessen jeg gjør rede for i kapittel 3, utviklet jeg noen måter å bruke live
kamera på, samt måter å interagere med skjermen på. Jeg har hatt behov for å omtale
måtene med en fellesbetegnelse, og jeg har valgt å kalle disse for videomediale grep.
Fellesbetegnelsen rommer live kamera, skjerm, skuespilleren og interaksjonen
mellom disse. I Store Norske Leksikon blir medial beskrevet slik: ”[…] som hører til
eller er i midten, som ligger i retning av midtplanet (motsatt: lateral); som gjelder
media, medium” (Medial, 2005-2007). Dermed får jeg en betegnelse som omfatter
alle enkeltelementene, i tillegg til det som foregår i mellom dem, også mellom teater
og film. Jeg vil i kapittel 4 greie ut om hvordan jeg har anvendt dem i forestillingen
og under prøver, og se på hvilke funksjoner de kan ha.
I kapittel 5 vil jeg gi en oppsummering av mine analyser, og også presentere hvordan
jeg kan arbeide med dette videre.
Teori og begreper
For å kunne analysere min prosess, er jeg avhengig av å kunne ta i bruk noen begreper
og verktøy. Jeg har i etterkant av prosessen sett nærmere på ulike teorier av blant
annet Niels Lehmann, Erik Exe Christoffersen, Ida Krøgholt og Thomas Rosendahl10.
I lys av deres teorier, vil jeg analysere og reflektere over min prosess. Teoriene er i
stor grad bygd på hverandre, og henger derfor sammen. I teorikapitlet vil jeg legge
mest vekt på Lehmanns tekster, da de andre tekstene har tatt utgangspunkt i hans
teori. Christoffersen, Krøgholt og Rosendahl støtter seg til Lehmanns teorier, og
utdyper disse videre. De henter dermed inn noen tilleggsbegreper som hjelper meg
med å analysere min prosess.
”A Secret Art of Rehearsal” (Lehmann, 2011)
I essayet ”A Secret Art of Rehearsal?” fra tidsskriftet Peripeti – Kreative Strategier
(2011), diskuterer Lehmann om det finnes en fellesnevner for alle slags teaterprøver.
10
Alle er tilknyttet Aarhus Universitetet, Afdeling for Dramaturgi.
17 Han viser til nettsiden www.rehearsalmatter.org som er en hjemmeside skapt av
Laboratoriet ved Entréscenen. Det inneholder intervjuer med ulike
samtidsscenekunstnere, og målet er å få belyst prøvesituasjonen (2011, s. 147).
Lehmann påpeker at det er to faktorer som gjør det vanskelig å skape en generell teori
om teaterprøver med utgangspunkt i nettsiden. Det ene er kunstnernes taushet rundt
deres egne grunnprinsipper, det andre er at feltet er for uforenlig og mangfoldig til å
gjøre det mulig å skille grunnprinsippene (s.st.). Det er også i mitt tilfelle vanskelig å
fastslå en konkret, gjennomgående metode som er brukt i min prosess. Målet om å
finne ut noe med kamera har vært abstrakt, og jeg har ikke på forhånd visst hvordan
jeg skulle sette i gang med arbeidet. På samme måte skriver Lehmann at
scenekunstnerne har mye å si om tematikk og hva slags teater de vil skape, men når
det kommer til konkrete tiltak, metoder og produksjonsprinsipper for å innfri idealene,
blir de tause (2011, s. 147).
Lateral tenkning fører til nye muligheter
Hans løsning på å finne en generell modell for alle teaterprøver, er å generalisere det
til en teori om kreativitet (2011, s. 149). Han legger teorien tilbake til det
grunnleggende nivå ved å følge samme spor som Eugiono Barba og Nicola Savarase.
De overvinner forskjellen mellom de ulike skuespillertradisjonene ved å generalisere
teorien til nivået for det sceniske opphav (s.st.). Han henter teoretisk hjelp fra Edward
de Bonos idé om en horisontal eller lateral tenkning (2011, s. 150). Hovedpoenget til
Edward de Bono er at kreativitet fordrer en helt annen måte å anvende våre kognitive
ressurser på enn det vi er vant til – som er en vertikal tenkning. En lateral tenkning
handler om det å kunne få øye på muligheter og alternativer i det tilgjengelige. Her er
omveier og mangfoldigheter i høysetet (s.st.). I etterkant av min prosess, ser jeg at det
var omveiene som ofte fikk oss videre. Ufrivillige hindringer som tilsynelatende var
et skritt tilbake, kunne være en velsignelse i forkledning. Vi ble for eksempel nødt til
å skifte lokale fra en black box til en kjeller, og dette skjedde da vi var i en kritisk fase
i prosessen, hvor vi ikke kom oss over en kreativ kneik. Jeg trodde at å bytte rom i
utgangspunktet skulle stikke kjepper i hjulene på prosessen. Det viste seg at denne
kjelleren gjorde at vi måtte konsentrere oss om rommet i stedet for selve kamera, noe
som fikk oss inn i en kreativ flow. Dette kommer jeg tilbake til senere.
18 Affirmasjon
Ved å følge Edward de Bonos teori om den laterale tenkning, finner Lehmann tre
grunnleggende prinsipper for den kreative innstilling (Lehmann, 2011, s. 150). De
Bono påpeker at den laterale tenkning ikke er ensbetydende med totalt kaos, men at
den har innebygde logikker som kan utheves. Det første prinsippet bygger på
affirmasjon. Dette prinsippet handler om å si ja til alle impulser. Kritikk er bannlyst,
og en negativ holdning er ødeleggende og ikke tolerert (s.st.). Det å ikke si nei i
begynnelsen av en prosess, har vært sentralt hos meg i alle årene jeg har drevet med
teater. Jeg merker også at mine medaktører har hatt samme innstilling.
Vi kan trekke tråder til Keith Johnstones læren i improvisasjon, hvor det står sentralt
at en ikke skal blokkere: ”Those who say ’Yes’ are rewarded by the adventures they
have, and those who say ’No’ are rewarded by the safety they attain” (Johnstone,
2007, s. 92).Ved å prøve ut alle forslag på gulvet, har vi ofte bygd på hverandres
ideer, eller kommet på nye. Det er interessant at den affirmative fasen gjør at en tar
omveier, slik den laterale tenkningen tilsier. Hvis vi har bestemt oss for å undersøke
nærbilder under en prøve, så kan det hende vi oppdager noe annet som gjør at vi ender
opp med å undersøke hvordan vi kan projisere bildet på gjenstander. Affirmasjonen
kan forårsake omveier som gjør at vi når mål vi ikke visste vi hadde.
Rammesettelse
De Bono påpeker at prinsippet om den grunnleggende affirmative holdning medfører
et interessant paradoks; ”Hvis kreativitet først og fremmest handler om at acceptere
og arbejde videre på de konkrete impulser, man får, må man konkludere, at kreativitet
i virkeligheden er reaktivitet.” (Lehmann, 2011, s.150, original kursivering). Dette
paradokset fører Lehmann videre til det andre grunnprinsippet; nemlig rammesettelse.
Han skriver at hvis kreativitet først og fremst handler om å reagere på impulser, blir
det viktig å sette noen rammer som kan sikre tilstedeværelsen av impulser. Det dreier
seg ikke om absolutte regler, men om regler oppfunnet for anledningen for å få noe
uventet til å oppstå (s.st.).
For min del betyr ikke det faktum at jeg sier ja til en idé i en affirmativ fase, at ideen
er god. Ofte kan jeg være skeptisk til en idé, men når vi er i en affirmativ fase, er det
innforstått at vi skal si ja til den. Kreativitet er reaktivitet, men reaksjonen er ikke
19 alltid positiv. På en side, ser jeg på den affirmative fasen som en rammesettelse i seg
selv; det er meningen at en skal si ja til alle ideer. Rammen sier at vi skal si ja, og gjør
at vi jobber videre med en idé, selv om min umiddelbare reaksjon var å ikke gjøre det.
Derfor er jeg veldig enig i Lehmans syn på at også dette er et paradoks – nemlig at
frihet fører til ufrihet, ”eller omvendt at man for at ”tænke du af boksen” må gå ind i
en boks” (2011, s. 150, original kursivering). Friheten i dette eksemplet ligger i at
man skal prøve ut alle ideer. Men det er ikke alle ideer en har lyst til å prøve ut. Det er
her ufriheten kommer inn.
Måloppgivelse
Det fører han videre til neste og siste prinsipp som handler om måloppgivelse.
”Pointen er, at den vertikale tænkemådes entydige fokusering på målet står i vejen for
at tænke kreativt” (s.st. s. 151). Han skriver videre at nytenkning krever at man setter
parentes om målet i stedet for å vie seg til praktiske oppgaver som er med på utforme
produktet (s.st.). Dette poenget gjennomsyrer min egen prosess, da jeg til stadighet
var opphengt i å ha et mål, enten det var i form av et produkt, eller et mål for selve
prøven. Her ligger det en vesentlig forskjell. Poenget til Lehmann handler om å ha
delmål, og ikke å fokusere på hovedmålet. Paradokset i dette, er at hvis man vil nå sitt
mål, (utformingen av en ny idé, forestilling) må man gi opp målfokuseringen (2011, s.
151). Det betyr at man er nødt til å bli en pragmatiker; man er nødt til å prøve ut ting i
praksis, så mye som mulig (s.st). Min prosess har vært preget av spørsmålet om
hvordan vi kan prøve ut så mye som mulig, når vi ikke vet hva vi skal lage. Hvordan
skal vi vite hvilke delmål vi skal sette?
Kreativitetsmodellen
I og med at tiden er lineær fremadskridende, kan man ikke komme helt unna
lineariteten, men man kan komme et stykke på vei for å nedtone den teleologiske
tilgangsvinkelen (Lehmann, 2011, s. 151). Når jeg var midt i prosessen, var det
vanskelig å ikke tenke på målet. Det gjorde meg stresset og mindre kreativ enn jeg
ellers ville vært. Å sette inn rammer og fokusere på disse, i stedet for det endelige
produktet, gjorde at prosessen ble mindre preget av stress og usikkerhet.
Å tone ned den teleologiske tilgangsvinkelden kan gjøres ved å ta utgangspunkt i
ideen om handlingsfelt og innføre en anelse om et potensielt produkt som en substitutt
for den målorienterte prosesstenkningen (s.st ). ”En anelse er dels kendetegnet ved at
være formuleret eller fornemmet i al foreløbighed, dels er den så løs i koderne, at
20 den uden videre lader sig udskifte af andre anelser” (s.st.). En slik utskifting vil finne
sted når man har gjennomført en spesiell bevegelse gjennom handlingsfeltet, og på
bakgrunn av de erfaringene man har oppnådd, kan man gå bak den opprinnelige
anelsen og generere en ny.
Figur 2: Kreativitetsmodellen (Lehmann, 2011, s. 151)
I en teaterproduksjon, betyr det helt konkret at man starter mer eller mindre med et
konsept for en forestilling, og på bakgrunn av dette gjennomfører man for eksempel
en improvisasjon (Lehmann, 2011, s. 152). Gjennom improvisasjonen oppdager man
noe nytt om karakterene, situasjonen eller handlingen, som man kanskje hadde i
tankene allerede under den første anelsen. Innsikten vil kunne gi anledning til å
revurdere anelsen og potensielt føre til konstruksjonen av en ny og annerledes anelse
om en forestilling. Det vil igjen være meningsfullt å rammesette bestemte eller
konkrete undersøkelser (s.st., s. 152). Det kan være å rammesette en bestemt prøve,
eller det kan være for en bestemt situasjon under en prøve.
Til slutt understreker Lehmann at dette er en teori som er generalisert på et abstrakt
plan, som dermed ikke kan si noe konkret om ulike teaterprosesser. Det er likevel en
teori med gyldighet for alle tilgangsvinkler til en teaterprøve (s.st., s. 152). På dette
grunnlaget velger jeg å bruke Lehmanss teorier som analyseverktøy.
”Hvordan procesanalyse?” (Nielsen & Krøgholt, 2008)
21 Hvordan procesanalyse? er utdrag fra en powerpointpresentasjon laget i forbindelse
med et seminar11 om kreative strategier, som handler om hva som ligger bak
strategien til en prosessanalyse (Nielsen & Krøgholt, 2008). Her blir Lehmanns
begreper og prinsipper anvendt og utvidet.
De fem spørsmål
Det er særlig fem spørsmål fra teksten som jeg aktivt bruker når jeg undersøker min
egen prosess. Som Lehmann, har Nielsen og Krøgholt brukt begrepene affirmasjon,
rammer og anelse. Nielsen og Krøgholt har laget noen spørsmål for å operasjonalisere
Lehmanns teori om kreativitet. Spørsmålene er utviklet til å bli direkte anvendt i en
prosessanalyse, og er dermed nyttig for meg. Disse spørsmålene henter inn andre
begrep som blant annet benspenn, spilleregler og usikkerhet. Det betyr at de implisitt
bygger på flere teorier, men det har jeg ikke anledning til å gå inn på her. De fem
spørsmålene lyder som følger:
1. Hvordan og når skifter prosessen fra en affirmativ tilgang til en kritisk
(vurderende, selekterende) tilgang til arbeidet?
2. Hvilke konseptuelle rammer, spilleregler, benspenn utgjør prosessens
startpunkt, hvordan utvikler rammene seg, og hvilken betydning får
dette for resultatet?
3. Når og hvordan etablerer det seg en anelse om prosessens resultat, når
og hvordan forandrer den seg underveis?
4. Hvordan generer prosessen usikkerhet og uenighet, og hvordan
håndteres disse risikoene for eksempel via bestemte former for tillit?
5. Hvilke kriterier og perspektiver styrer den kritiske delen av arbeidet
med tanke på refleksjoner over arbeidet, utvelgelse og komposisjonen
av materiale, forhandling av smak?
(Nielsen & Krøgholt, 2008, s. 7, min oversettelse).
Ettersom jeg har lest denne teorien i ettertid av mitt arbeid, har jeg tolket spørsmålene
inn i en sammenheng som passer i min prosess. Jeg vil bruke spørsmålene som
verktøy for å analysere min egen prosess, da dette kan hjelpe meg til å belyse hvordan
jeg har utforsket muligheter og begrensningene med live kamera. Selv ser jeg på
spørsmålene både på mikro- og makronivå. Hvis vi for eksempel ser på spørsmål 1
om den affirmative tilgangen, kan jeg både finne ut hvor i prosessen jeg hadde en
affirmativ tilgang over en lenger periode, og hvor i prosessen jeg hadde en affirmativ
11 Seminaret handlet om Kreative Strategier. Jeg har ikke selv deltatt på dette, men har fått tilgang til
Powerpointpresentasjonen gjennom Afdeling for Dramaturgi, Aarhus Universitet. 22 tilgang til en situasjon. Det er noen begrep og spørsmål jeg vil legge mer vekt på enn
andre; blant annet vil jeg legge spesielt vekt på spilleregler og benspenn, som Erik
Exe Christoffersen går nærmere inn på (2011, s. 135).
Spilleregler og benspenn (Christoffersen, 2011)
Christoffersen beskriver spilleregler og benspenn i sitt essay i Peripeti (Christoffersen,
2011b, s. 135). Her skriver han at kunstens kreative prosesser best utformes i en
restriktiv ramme bestående av et sett spilleregler som fungerer som benspend, en slags
formtvang i prosessen (s.st). ”Derved forhindres dagligdagens adfærdsnormer og
stereotypier gennem et kreativt flow” (s.st.). Denne formtvangen er en parallell til
Lehmanns prinsipp om rammesettelse, og at man må inn i en boks for å tenke ute av
boksen (Lehmann, 2011, s. 150). Benspennene jeg har kommet over, har ikke alltid
vært like velkomne. Benspennene fremstod ikke for meg som benspenn, men
uønskede hindringer som var i veien. Spillereglene har en avbrytende eller
forstyrrende karakter, og åpner for det uutsigelige og uventede. (Christoffersen,
2011b, s. 135). Det var ikke før senere i prosessen jeg kunne adressere dem som
benspenn, og bruke dem som fruktbare spilleregler. Noe av det jeg så på som
hindringer eller begrensninger, kom i form av rombytte eller mangel på utstyr, og har
vist seg å være nyttige benspenn. Christoffersen påpeker også at benspenn skaper en
autentisitet og en rensende effekt i forhold til kulturelle stereotypier (2011b, s. 135).
Å hente inn kamera i teateret vil skape noen forventninger til hvordan det skal bli
brukt. Kan benspenn være med på fjerne disse forventningene?
Benspenn kan skape overførsel
Selv om de ofte er tilfeldige, peker han ut noen prinsipper som er karakteristiske for
benspend: ”ubalance, modsætningernes sammenstød og overførsel af
fremmedelementer fra et felt til et andet” (s.st.). Mitt hovedbenspenn eller
hovedspilleregel som jeg selv har brukt fra begynnelsen av, er at jeg skal ha med live
kamera i teateret. Å inkludere kamera inn i teateret blir et overordnet benspenn i min
prosess. Dette er et benspenn som direkte forårsaker overførsel fra et medium til et
annet (s.st., s. 139); jeg bruker film- og TV-grep i teateret. Kan kamera som benspenn
være med på å rense de kulturelle stereotypiene vi har i forbindelse med teateret?
23 Ubalanse
Christoffersen peker på at ubalanse er en del av et benspenn som er umiddelbart før
et fall eller tap av kontroll. Fallet er en teknikk, en nødvendighet og en tilfeldighet i
kunsten (Christoffersen, 2011b, s. 135). Når jeg har opplevd ubalanse som følge av et
benspenn, har det ikke alltid vært velkomment, for det kan skape en usikkerhet som
gjør at jeg ikke alltid tør å la meg bli i den usikre situasjonen som oppstår.
Christoffersen mener at det er en nødvendighet i kunsten. ”Man kan falde til, i
betydningen at man indordner sig de omgivende strukturer, eller man kan falde fra, i
betydningen at man opgiver eller modsætter sig omgivelserne og bliver frafalden”
(2011b, s. 139). Det handler om å omfavne ubalansen og usikkerheten som oppstår.
Flow-begrepet
Christoffersen påpeker at benspenn kan være med på å skape ”flow” (2011b, s. 139).
Med flow-begrepet, mener han en særlig dynamikk i prosessen hvor, i kraft av
spillereglene, det skapes en intensivert tilstand av konsentrasjon, engasjement og
involvering (s.st.). For å gå nærmere inn på flow-begrepet, vil jeg gå til Mihaly
Csikszentmihalyi, som er forfatteren Christoffersen har lånt begrepet av.
Csikszentmihalyi har skrevet boken Flow – the pshycology of optimal experience
(1990), hvor han blant annet skriver om ”the flow of creativity”. Han beskriver at
kreative mennesker sjeldent bryr seg om hva de gjør, heller hvordan de gjør det. Når
han har spurt en ulike gruppe mennesker hva de liker best med sitt arbeid, er det
svaret som forekommer oftest at de liker å skape eller oppdage noe nytt
(Csikszentmihalyi, 1990, s. 5). I løpet av min egen prosess, har det både vært tunge og
lette dager, men de dagene hvor vi virkelig får en glede ut av arbeidet, har vært når vi
har oppdaget noe nytt med kamera. De øyeblikkene av oppdagelse eller skapelse, er
som å endelig få sykle i nedoverbakke, når du har syklet i motbakke en lang stund.
Csikszentmihalyi går videre inn på å beskrive ”enjoyment”, eller glede (s.st., s. 9). I
samtale med mennesker fra ulike yrkesgrupper, fant han ut at det som holdt dem
motiverte var kvaliteten av opplevelsen de følte når de holdt på med aktiviteten.
Denne følelsen oppstod ikke når de slappet av, drakk alkohol eller mesket seg i
privilegier, men når de gjorde vanskelige, smertefulle, risikable aktiviteter som strakk
personens kapasitet, og involverte oppdagelser eller tilførte noe nytt (s.st). ”This
optimal experience is what I have called flow, because many of the respondents
24 described the feeling when things were going well as an almost automatic, effortless,
yet highly focused state of consciousness” (s.st., s. 9). Følger vi Csikszentmihalyis
tankegang, vil det da si at når man gjør en aktivitet som er utfordrende nok til å
motivere en, og som gir glede når en oppdager noe nytt, vil man oppnå en god flow i
arbeidet.
Benspenn som motstand
Aktiviteten en holder på med må altså, i følge Csikszentmihalyi, være utfordrende
nok til å motivere. I en kreativ prosess kan benspenn være med på å gi utfordringer,
eller risker. Benspend skaper en form for uorden, hvor misforståelser eller feil, både
konstruerte og ikke-konstruerte, spiller inn i prosessen (Christoffersen, 2011b, s. 138).
”Overordnet kan man sige, at de skaber en balance mellem det flowfremmende og det
flowbremsende” (s.st.). Christoffersen påpeker at benspenn vil være forstyrrende og
bryte opp prosessen. Hvilken retning prosessen tar, vil være ukjent. Poenget er at man
må la seg ”falle til” og omfavne det kaotiske som oppstår når man møter et benspenn.
Det er meningen at det skal være motstand. På den måten, kan man oppnå flow.
Spørsmålet er hvordan man kan vite om utfordringene man møter er spilleregler som
er flow-fremmende eller flow-bremsende. Når vet man om et hinder er ufruktbart å
arbeide med? Hvordan finner man balansen?
Analyse: Prosessens faser
Når jeg ser på min prosess i retrospekt, kan jeg dele den grovt opp i seks faser. De
seks fasene blir presentert i kronologisk rekkefølge. I tillegg vil jeg hente inn
støtteteori for å sette lys på refleksjonene jeg har hatt underveis. Prosessen strekker
seg fra august 2013 til februar 2014, og fasene veksler mellom å vare i en til to
måneder.
De ulike fasene viser hvordan jeg, gjennom et kunstnerisk utviklingsarbeid, begynte å
forme forestillingen REM – Rapid eye movement. Gjennom fasene vil jeg introdusere
utfordringer, valg og bortvalg, samt refleksjoner jeg har gjort underveis. Fasene gir et
innblikk i hvordan jeg har utforsket mulighetene og begrensningene med live kamera.
Det gir også en innsikt i hvordan arbeidet har vekslet mellom å være produktrettet (en
narrativ tilgang) og å ha et undersøkelsesfokus (en kompositorisk tilgang).
Prosessanalysen gir et innblikk i hvordan jeg har kommet fram til og utviklet de
25 ulike mulighetene og begrensningene med kamera, og viser hvordan jeg har utnyttet
disse.
Fase 1 – den første konseptidéen
Tematikken skal ta utgangspunkt i kamera
I denne fasen hadde jeg en ting klart: jeg ville anvende live kamera. Jeg visste at jeg
ville utforske kameraets muligheter i teateret, men jeg visste ikke hvordan. Før
prosessen begynte, tok jeg et valg om at kamera skulle være på under prøvene, og
under hele den eventuelle forestillingen. På den måten blir vi tvunget til å bruke
kamera under prøvene. Live kamera var dermed prosessens startpunkt – en spilleregel
og en ramme vi skulle gå ut i fra.
I begynnelsen av min prosess i august 2013, var jeg usikker på om jeg skulle lage en
forestilling som skulle bli vist for et publikum. Jeg vurderte å kun undersøke kamera
som verktøy, uten å ha et mål om en forestilling. Det skulle eventuelt bli en visning av
undersøkelsene jeg hadde gjort underveis. Det eneste jeg var sikker på, var at jeg ville
bruke live kamera. I forestillingen Stadium X ville jeg at kamera skulle fungere som
både et distanserende, og et nærhetsskapende verktøy i forestillingen med tanke på
den sårbare tematikken. Selv om dette var intensjonen; å bruke kamera som et
tematisk integrert virkemiddel, var det i utgangpunktet ikke et naturlig samsvar
mellom tematikk og form. Derfor var prosessen preget av at disse to aspektene var
adskilt, og jeg jobbet separat med tematikk og kamera i begynnelsen. Det jeg tok med
meg erfaringsmessig fra dette prosjektet, var at jeg måtte ha med meg kamera helt i
begynnelsen av en prosess, og at en tematikk som var forenlig med kamera ville være
med på å gjøre det naturlig å bruke kamera under alle prøver. Derfor ville jeg i
masterprosjektet, finne et konsept hvor kamera hadde en direkte tilknytning til
tematikken. Ӂ integrere kamera inn i et konsept som ikke dreier seg rundt kamera,
kan være utfordrende, da kamera ikke har en naturlig plass” (Vedlegg 1, 10.
September 2013).
Jeg valgte dermed å lete etter en tematikk for å gi meg en inngang i prosjektet. I og
med at jeg ville at tematikken skulle kunne ha en direkte tilknytning til kamera, valgte
26 jeg overvåkning som tema. Jeg likte tanken på å kunne bruke kamera som en
observatør i en forestilling, og dermed ha muligheten til å filme og integrere publikum
i en eventuell forestilling. Andreas og jeg hadde idémyldringer rundt tematikken, og
gjorde research for å få inspirasjon til hvordan vi ville jobbe med kamera.
Selv om jeg i utgangspunktet var usikker på om jeg dette skulle ende i et produkt i
form av en forestilling, begynte vi å utvikle noen tanker om hvordan dette kunne bli
en forestilling. Ut i fra Lehmanns figur (2011, s. 151), kan en si at vi begynte å få en
anelse om produkt 1. Når jeg ser tilbake på denne fasen, syns jeg det er påfallende
hvor raskt jeg trakk en konklusjon om at det var nødvendig å umiddelbart velge
tematikk og ha et mål om en forestilling, uten å ha vært på gulvet en eneste gang.
Nielsen & Krøgholts spørsmål 4, lyder ”Hvordan genererer prosessens usikkerhet og
uenighet, og hvordan håndteres disse risikoene via bestemte former for tillit?” (2008,
s. 7, min oversettelse). Behovet for å finne en tematikk bunnet i en generell usikkerhet
jeg hadde ved inngangen av denne prosessen. Jeg var usikker på hvordan jeg skulle
bruke kamera, hva jeg skulle med kamera, og hvor jeg skal begynne med kamera. Min
tillit til tidligere erfaringer, gjorde at jeg søkte trygghet i å finne en tematikk. Tilliten
min lå erfaringsmessig i det narrative. I tidligere teaterprosesser er jeg vant til å knytte
opp arbeidet mot en handling, eller en impuls. Det var noe helt nytt for meg å jobbe ut
i fra kamera som selve impulsen, og å stole på den som en ramme. Å finne en
tematikk var min måte å finne trygghet på.
En av de få tingene jeg hadde tatt med meg fra forrige produksjon var hvor viktig det
er å være på gulvet med kamera for å virkelig kunne integrere det inn i en forestilling.
Intensjonen min var å få en inngang til arbeidet på gulvet, og jeg var derfor ute etter
en tematikk. På dette tidspunktet var et langsiktig mål om en forestilling det som ga
trygghet, ikke undersøking av kamera. Dette gjorde at jeg tenkte for langt frem mot et
endelig mål, noe som var med på å hemme prosessen. ”Pointen er, at den vertikale
tænkemådes entydige fokusering på målet står i vejen for at tænke kreativt”
(Lehmann, 2011, s. 151). Det skal sies at jeg på dette tidspunktet trodde jeg var
kreativ, selv om jeg ikke hadde begynt å arbeide på gulvet.
27 Fase 2 – Problemstillingen oppstår
Andreas og jeg brukte mye tid på å gjøre research rundt tematikken; vi brukte tid på å
skrive ned tekster, lage tankekart og se filmer. Fra den overordnede tematikken om
overvåkning, prøvde vi å snevre det inn til å handle om sosiale medier og vår
generasjons besettelse av å overvåke hverandre. Vi søkte etter et konsept som skulle
ha en gjennomarbeidet tilknytning til kamera for å gjøre det lettere å jobbe på gulvet.
Utfallet var at vi ikke jobbet på gulvet i det hele tatt. Delvis fordi vi ikke hadde utstyr,
delvis fordi vi konsentrerte oss om å gå detaljert inn i tematikken. Utstyrsmangel er en
konsekvens av at vi hadde en lavbudsjettsproduksjon, og her ser vi et eksempel på
hvordan det påvirker prosessen. Intensjonen med å finne en tematikk som involverte
kamerabruk, tok opp så mye tid at det, ironisk nok, var grunnen til at vi ikke kom i
gang med utprøvinger med kamera.
Fra narrativ til kompositorisk tilgang
Jeg måtte se nærmere på hvordan min ramme, live kamera, ble skjøvet til side fordi
jeg hadde fokusert på en narrativ tilnærming. Definisjonen av narrativ er stadig under
utvikling, men man er enig i at det ” […] dreier seg om fremstillingen av hendelser
eller handlinger” (Pettersen, 2013). I boka Fiksjon og film tar Jakob Lothe
utgangspunkt i Gérard Genettes teoretiske inndeling av narrativ fiksjon, hvor
narrasjon blir beskrevet slik: ”Narrasjon peikar på korleis ein tekst blir skriven og
kommunisert” (2003, s. 17, original kursivering). Med narrativ tilnærming mener jeg
fokuset på et overordnet tema som skal ende i en fortelling. Det var på tide å ta noen
valg som gjorde at jeg satte i gang å undersøke kamera i praksis. Jeg måtte stole på at
live kamera var en god ramme, og undersøke kameraet i seg selv.
Lene Kobbernagel skriver om Kompositorisk metode12: ”[…] en evolusjonær
iscenesettelsesmetode til å generere komplekse og visuelt dominerende sceniske
verker av overveiende abstrakt karakter” (2011, s. 7). Metoden har fokus på
frembringere, elementer som kropp, flader, rom, objekter, avstander, tempo, lys, lyd,
og det å sette disse sammen. Interessen ligger i selve materialet (s.st. s. 8).
Frembringere oversettes direkte til generatorer på norsk, og jeg tolker det som
12 Kompositorisk metode er primært utviklet til arbeid med scenekunst av abstrakt karakter;
scenekunst der narrative ikke er øverste verdi. Kobbernagels metode er ikke fullstendig anvendbar som
analyseverktøy i min prosessanalyse, da min forestilling ikke har vært abstrakt. Metoden har likevel
kvaliteter som min prosess også deler. 28 materiale en kan bruke som impulser. Kobbernagel setter frembringere opp mot det
frembragte:
”Frembringere er det konkrete fysiske materiale som står frem for øjet. F.eks.
en åben dør, et mønstret tapet og en lille rød spand. Tilsammen frembringer
dør, tapet og rød spand et billede af et forladt børneværelse. Så frembringerne
er dør, tapet og rød spand. Billede av børneværelse er det frembragte.”
(Kobbernagel, 2011, s. 19)
På dette tidspunktet i prosessen, forstod at jeg måtte bruke kamera som frembringer,
og at jeg nå gikk inn i en mer kompositorisk tankegang. Jeg satte det narrative på vent
for å undersøke materialet jeg hadde fremfor meg – nemlig kamera. I følge
Kobbernagel skal man når en arbeider med frembringere, ha evnen til å arbeide ute av
fiksjon, og man skal ha evnen til å stille seg nysgjerrig over materialets uutviklede
aspekter (s.st., 14). ”Konkret betyder det at arbejde med tingene som de er, og ikke
med det de skal forestille. Man arbejder ute av fiktion” (Kobbernagel, 2011, s. 9).
Fokuset mitt hadde vært på det tematiske – mitt behov for å jobbe med å sette
kameraet inn i en fiksjon. Følger jeg Kobbernagels teorier, kan en si at jeg hadde
fokus på det frembragte, i stedet for frembringere (s.st., s. 13). ”Ordet frembragt er
det som frembringes. Det er de billeder frembringere til sammen skaber i hovedet”
(s.st., s. 9, original kursivering). I stedet for tvinge på meg et tema, var det nå på tide å
bruke kamera som innfallsvinkel i hele prosessen. Tematikken behøvde ikke å være
inngangen til utforskingen, det kunne oppstå senere.
Søken etter en igangsettende ramme
Jeg måtte stille meg selv spørsmål rundt hva jeg egentlig ville oppnå med hele
prosjektet; hva var det som engasjerte meg med kamera? Hva var det jeg egentlig
ville undersøke? I stedet for å lete etter en tematikk, ville jeg nå finne et fokusområde
sammen med kamera. I ettertid ser jeg at jeg søkte etter en ramme eller en spilleregel
for å anvende kamera, slik at jeg kunne få noen verktøy til å sette i gang prosessen på
gulvet. ”Jf. Princippet om rammesættelse skal hvert enkelt eksperiment være
rammesat, så den konkrete opgave så klart som muligt kan virke som en impuls, der
kalder på reaktioner” (Lehmann, 2011, s. 151, original kursivering). På dette
tidspunktet i fasen var jeg ute etter en ramme eller spilleregel som igangsetter.
Lehmann referer til Eugenio Barba som formulerer ideen om ”rules as tools” (2011, s.
150). ”Det drejer seg ikke om absolutte regler, men om regler opfundet til
29 lejligheden med henblikk på at få noget uventet til at opstå” (s.st.). Det var slike regler
jeg var ute etter, for å bruke kamera som overordnet ramme ga meg ikke en impuls til
hvordan jeg skulle sette i gang. I min søken etter et fokusområde å gå ut i fra, ble det
tydelig at jeg var interessert i kameraets muligheter til å skape nye rom, fiksjoner og
illusjoner. Spesielt var jeg opphengt i ordet rom, og jeg valgte dermed å bruke rom
som fokusområde i undersøkelsene mine. Ut i fra dette, utviklet jeg den første
problemstillingen ”Hvordan skape ulike rom i teateret ved å anvende live kamera?”
Denne omveltningen gjorde at jeg valgte vekk hele tematikken om overvåkning, og
fokuserte på rom som ramme. Jeg tok dermed utgangspunkt i rammen om rom og
lagde noen spilleregler. Ut i fra problemstillingen jeg nå hadde skapt ville jeg prøve å
lage 20 ulike scener som tok for seg hvordan kamera kan lage 20 ulike rom i teateret.
Følger jeg Lehmanns kreativitetsmodell førte tematikken om overvåkning til en
anelse om produkt 1 (2011, s. 151), mens overgangen til å fokusere på rom som
ramme, førte til en ny anelse om produkt 2. Spilleregelen om 20 ulike rom i 20 ulike
scener, hjalp meg til å fokusere på å undersøke. Jeg bestemte meg for at scenene
skulle ende i en dokumentarisk forestilling. Produktet skulle ikke være noe annet enn
en visning av undersøkelsesresultatene. ”Værket skal ikke designes, men findes. […]
Spørsmål som ”hvad betyder det vi laver?” og ”hvilken fortælling er vi i færd med?”
bliver først svaret på senere i udviklingsprocessen” (Kobbernagel, 2011, s. 8, 9). Jeg
gikk dermed vekk fra fokuset om å skape en fortellende forestilling, og ville nå legge
vekt på undersøkingen.
Utstyr og teknikk – muligheter og begrensninger
Vi var når klar over at vi var nødt til å komme oss på gulvet så fort som mulig for å
utforske i praksis. Her oppdaget vi hvor mye tid som går til å finne utstyr. Det er
kanskje en selvfølgelighet, men det er også en selvfølgelighet verdt å nevne. Utstyret
vi har, eller ikke har, er en rammeforutsetning for det praktiske arbeidet, og blir etter
hvert et benspenn. Denne rammeforutsetningen var ikke planlagt fra min side, men en
ytre faktor som kommer av at dette prosjektet er i en utdanningskontekst og ikke har
noe budsjett.
I Stadium X brukte vi hovedsakelig ett kamera og én projektor, noe jeg opplevde som
begrensende. Jeg ville ha mulighet til å utforske hvordan jeg kunne leke med
30 flere kameraer, og da var jeg avhengig av å også ha flere projektorer. Jeg visste ikke
hvor mange kameraer jeg skulle anskaffe og heller ikke hvor mange projektorer. Vi
visste på forhånd at vi var avhengige av å ha projektor med HDMI-inngang. Uten en
HDMI-inngang er det vanskelig å koble opp et kamera for å skyte direkte bilder.
Utstyret som var tilgjengelig fra Universitetet, var én projektor med HDMI-inngang
samt muligheten for å låne kameraer. Uvissheten rundt hvor mange kameraer og
projektorer jeg ville bruke, førte til uvisshet rundt hva slags kabler jeg skulle anskaffe.
Jeg valgte å rådføre meg med andre som jobber med kamera og film, for å høre hva
slags utstyr de mente var nyttig å ta i bruk i en teatersammenheng. Jeg fikk råd om å
bruke vanlige håndholdte kameraer, i stedet for kameraene universitetet hadde å tilby.
Universitetets kameraer er store og tunge, og er i utgangspunktet beregnet på opptak
til TV og film. Et viktig poeng her, er at et håndholdt kamera er mye lettere å navigere
på scenen, og vil ikke gi store forskjeller fra et profesjonelt kamera. I og med at det i
teateret er behov for scenelys, vil skjermen bli svakere enn om det hadde vært en
mørklagt sal. Dette betyr at kvaliteten på bildet fra det profesjonelle til det håndholdte
kamera, ikke vil utgjøre store forskjellen på scenen. Dermed valgte vi
lavbudsjettsvarianten håndholdte kameraer, og fikk lånt to av disse. I en altfor lang
periode var jeg nølende etter å kjøpe utstyr før jeg var sikker på hva jeg trengte;
utstyret har gradvis blitt kjøpt etter behov. I retrospekt ser jeg at det er en unødvendig
faktor som kan sinke arbeidet, og jeg vet nå at det er noe grunnutstyr som kan
anskaffes umiddelbart selv om man ikke vet hva man skal skape. Jeg vil tro, at om
utstyret hadde vært på plass tidligere, så hadde også utforskningen av dette utstyret i
seg selv vært igangsettende for utprøvingen. I og med at vi bare hadde fått tak i én
projektor med HDMI-inngang, hadde vi kun mulighet til å undersøke med ett kamera
i tiden fremover.
For ordens skyld, vil jeg legge fram hvilket utstyr som jeg endte med å bruke:
To kameraer og to projektorer (med HDMI-inngang).
Fire HDMI-kabler: en kabel (5 m) som skal gå fra kamera og inn i HDMI-switchen,
og en kabel (1 m) som skal gå fra HDMI-switchen til projektoren.
To HDMI-overganger (mini) til kamera. HDMI-kablene går ikke direkte inn i de
håndholdte kameraene, derav overgangen til en mini-HDMI.
31 Én HDMI-switch som gjorde det mulig for oss å veksle mellom hvilke kameraer og
projektorer vi viste til publikum, og i tillegg gir oss muligheten til å skyte bildet fra ett
kamera til to projektorer – altså at samme bildet blir vist to steder.
Fase 3 – Spilleregelen om live kamera generer behov og spørsmål
Behovet for en skuespiller
I arbeidet med kamera, oppdaget vi behovet for flere aktører i prosessen. Vi var nødt
til å hente inn en skuespiller for at Andreas og jeg kunne konsentrere oss om å se den
kunstneriske helheten, og for at vi begge skulle kunne styre et kamera hver. I tillegg
var vi avhengig av noen som kunne styre lys. Vi merket hvor vanskelig det var å få
projeksjonsbildet tydelig når scenelyset traff projeksjonen. Vi kunne ikke skru av
lyset, for da ville ikke kamera fange opp objektene vi filmet. Jeg visste at denne
formen for prosess var annerledes enn de jeg hadde vært med i før, og det ville kreve
at den eventuelle aktøren jeg hentet inn var innforstått med premissene som lå til
grunn for denne prosessen. I en devised prosess er det naturlig å ha en anelse om hva
slags produkt det skal ende i selv om arbeidsmåten er preget av åpenhet og
improvisjon. ”Questions arise about where and how to start making a performance,
and what kind of product is to be created” (Oddey, 1994, s. 7). Erfaringsmessig,
oppstår tematikken ganske raskt når man er i en devised prosess. Prosessene jeg har
vært med i tidligere, blir ofte ledet inn på et narrativt spor hvor: ”hva skal dette handle
om” har vært det drivende elementet. I denne prosessen var det undersøkelsene som
skulle være i fokus – en kompositorisk tilnærming. Tematikken skulle ikke være i
veien for hvordan vi jobbet. Det kan være uvant for enhver aktør, men det skal også
være overkommelig. En kan si at dette handler om at deltakerne burde ha samme
anelse om hvor dette bærer hen, og en felles forståelse for måten å jobbe på. I
prosessen til masterprosjektet, var det i denne fasen klart at tematikken skulle vike for
undersøkelsesfokuset. Det er en motstridende måte å jobbe på for oss som er vant til å
jobbe med en tematikk, og jeg visste at det derfor ville kreve tålmodighet og
forståelse fra aktøren jeg skulle hente inn. I denne prosessen måtte vi tørre å leke
materiale (kamera og skjerm), og ikke være opphengt i å finne et tema. Derfor valgte
jeg å hente inn Øystein Flemmen som aktør, da han har samme bakgrunn som meg.
Han har kunnskap innenfor det tekniske hva lyd og lys angår, i tillegg til at han kunne
fungere som skuespiller. Å hente inn en tredjepart, var veldig nyttig for oss, da jeg
32 kunne observere de ulike utprøvingene Andreas gjorde med kamera, mens Øystein
var motivet.
I tillegg til de praktiske og tekniske utfordringene med å bare være to, handler
behovet om en skuespiller også om at jeg hadde tatt et grunnleggende valg om at
kamera faktisk skulle filme en person. Dette valget var jeg ikke bevisst, men det var et
selvfølge som både Andreas og jeg var innforstått med. Det kan ha noe å gjøre med de
kulturelle referansene vi har til felles; både når det kommer til at vi begge har sett
samme teateroppsetninger som for eksempel Greenboy, og at vi har samme TV- og
filmreferanser. I TV og film blir kamera som oftest brukt til å fortelle en historie om
en rollefigur.
Behovet for en tematisk impuls
De fleste jeg har jobbet med tidligere, er vant til å jobbe ut i fra en impuls: ”Devised
theatre can start from an infinite number of possbilities, such as an idea, image,
concept, object, poem, piece of muisc, or painting, and the precise nature of the end
product is unknown” (Oddey, 1994, s. 7). Impulsen man tar utgangspunkt i, gir ofte
en impuls til å utforme tematikken. I dette tilfellet var det kamera som var impulsen,
men den gir ikke tematiske føringer på hvordan vi skal komme i gang. Det kan være
vanskelig å omstille seg til å jobbe på en utforskende måte hvor en forestilling ikke
nødvendigvis er målet, men hvor undersøkelsene i seg selv er verdifulle. For Øystein,
som kom utenifra, var det en stor utfordring for han å tenke på denne måten. Det var
en god del diskusjoner rundt hvorfor og hvordan man skulle gå fremover, og vi befant
oss i en fase med stor usikkerhet. Spørsmål som ”hvorfor og hvordan gjør vi dette?”
og ”hva betyr dette?" dukket stadig opp.
På bakgrunn av dette, var jeg søkende etter en form for tematikk – selv om jeg hadde
bestemt meg for å utføre ideen om 20 ulike rom i 20 ulike scener. Vi lekte oss med
kamera, og prøvde å undersøke hvordan vi kunne skape rom, men arbeidet stagnerte.
På dette tidspunktet, trodde jeg at det var fordi jeg fortsatt manglet et tema. I
bloggen13 min har jeg skrevet ”Jeg trenger en klarere visjon, et klart konsept […]”
(Helland, 2013, 17. november). Jeg ser i ettertid at stagnasjonen forekom på grunn av
13
Bloggen ble laget for å dokumentere prosessen slik at den kunne deles med andre, i tillegg til å
fungere som en inspirasjonsside for min egen del.
33 at vi manglet mål, eller delmål, og jobbet arbitrært med kamera. Igjen forvekslet jeg
mangelen av delmål og rammer med mangelen på tema (Jf. Lehmann, 2011). I tillegg
var kunnskapene rundt kamerabruken ikke tilstrekkelig, og denne usikkerheten førte
til at jeg søkte tillit i å finne en overordnet tematikk (Jf. Nielsen & Krøgholt, 2008).
Den overordnede tematikken, sprang ut i fra tanken om 20 ulike rom i 20 ulike
scener; jeg hadde en anelse om at dette ville ende i en episodisk dramaturgi, og så for
meg noe surrealistisk og abstrakt. Jeg knyttet disse faktorene sammen, og valgte å ta
sette dette i en drømmeverdenen. Her hadde jeg mulighet til å hoppe i tid og rom. En
kan si at jeg gikk fra frembringere til det frembragte ved at jeg beveget meg fra en
konkret tanke om 20 rom i 20 scener, til en tanke om hva det kan bli, nemlig fiksjonen
om drøm. (Jf. Kobbernagel, 2011). Video er 25 stillbilder i sekundet (Leirpoll, 20022005, s. 5), og i denne forestillingen er det en skjerm på scenen. Dette gjør at
tilskuerne er nødt til å kontinuerlig flytte blikket fra skjerm til det som skjer fysisk på
gulvet. Med dette i bakgrunn, valgte jeg derfor tittelen REM – Rapid eye movement.
Det gjenspeiler de hurtige skiftene vi må gjøre med øynene både i drømme, på film og
i teateret. Selv om jeg hadde bestemt meg for at produktet skulle settes i en
drømmetematikk, valgte vi å ikke forfølge det videre ved dette tidspunkt.
Behovet for projeksjonsflater
Under det praktiske arbeidet hadde vi vanskeligheter for å sette i gang ordentlig, da å
arbeide med live kamera generer spørsmål om projeksjonsflater. Hvordan skal scenen
se ut? Hvor skal publikum sitte? Hvor skal vi projisere bildene? Jeg kjente et behov
for å ha en scenografi for å vite hvilke rammer jeg kunne leke meg med estetisk, men
jeg kunne ikke lage en scenografi uten å vite hva dette skulle handle om.
I og med at jeg hadde tatt et valg om å ikke skyte projeksjonsbilde på et lerret, ville
projeksjonsflatene ha en stor betydning for produktet. Vi tegnet opp forslag til en
scene som hadde hvite vegger på hjul, som kunne brukes som projeksjonsflater og i
tillegg skape rom. Siden vi ikke hadde bygd scenografien, brukte vi det vi kunne finne
til å projisere på; bokser som var uthulte, mannekengdukker og flater på hjul.
Med Øystein med på laget, lekte vi oss med gjenstandene vi hadde hentet opp.
Hinderet om at vi ikke hadde bygd scenografi, ble i dette tilfellet meget produktivt. Vi
undersøkte hvordan vi kunne projisere på gjenstandene vi hadde, og oppdaget at vi
34 var nysgjerrige på hva som skjedde når vi projiserte på andre elementer enn et vanlig
lerret.
Følelse av flow
Vi utforsket hvordan vi kunne projisere på objektene vi hentet, og hvordan vi kunne
skape illusjoner om andre rom enn det som eksisterte i det fysiske rommet fra før av.
Vi stilte oss spørsmålet: ”hva kan vi få til med dette?” Vi projiserte bilder på
objektene, og lekte ukritisk med mulighetene som lå i dem – vi var i en affirmativ
fase. Det gikk tre timer, uten at vi la merke til det. Blant de ni punktene
Csikszentmihalyi nevner i boken Flow – the pshycology of optimal experience, finner
vi blant annet punkter som handler om at vi kun er opptatt av hva som skjer her og nå,
at vi ikke er bekymret for å feile, at selvbevisstheten forsvinner, og følelsen av tid blir
borte (Csikszentmihalyi, 1990, s. 12,13). Vi var inne i en god flow, hvor tiden fløy
forbi, og det var første gang jeg ikke var opphengt i hva resultatet skulle bli. Jeg var
bare oppslukt i hva vi undersøkte. I min oppslukthet, glemte jeg også å tenke på om
det vi gjorde var riktig eller galt, eller om det så teit ut. Det eneste som var viktig, var
det vi gjorde der og da.
Når jeg ser tilbake på denne prøven, ser jeg at det kan være to faktorer som førte til
det flow-fremmende. Det ene kan være at vi jobbet med Øystein for første gang; vi
fikk delt tankene våre med en ny person, og han bidro med ferske øyne og spilte på
våre ideer. Vi oppmuntret hverandres ideer og forslag, som for øvrig går under punkt
2 hos Csikszentmihalyi: ”There is immediate feedback to one’s actions” (1990, s. 10).
Vi var for første gang tre stykker, slik at en av oss alltid kunne observere utenifra.
Den andre faktoren kan være scenografien vi hentet opp. Det var de som drev
undersøkelsen. En kan si at vi arbeidet kompositorisk ved at vi brukte scenografien
sammen med kroppene våre som frembringere; ”Evnen til at arbejde med
frembringere er at arbejde med krop, rum, lys, lyd og tekst som fysiske materialiteter”
(Kobbernagel, 2011, 14). Vi valgte å fokusere på gjenstandene vi hadde funnet, bruke
dem gjennom hele prøven; ”hva kan vi gjøre med disse boksene?” På en måte kan en
si at de ble prøvens spilleregler; ”I kraft af spilleregler (rammen, opgaven) skabes en
intensiveret tilstand af koncentration, engagement, og involvering” (Christoffersen,
2011, s. 138). Den affirmative holdningen vi hadde til arbeidet under denne prøven
førte til kreativitet og flow fordi vi hadde en ramme: gjenstandene. ”Hvis
35 kreativitet først og fremmest handler om at kunne reagere på impulser, bliver det
vigtigt at opstille rammer, der kan sikre tilstedeværelsen af impulser” (Lehmann,
2011, s. 150).
Fase 4 – undersøkelsesoverskrifter leder prøvene
Undersøkelsene
Vi hadde bestemt oss for å ikke å lukke prosessen før 26. Januar, som var to uker før
visningsdato. Ved å sette denne fristen, tillot vi oss selv å jobbe og leke fritt, uten å
bekymre oss for å ikke komme i mål. Vi begynte å systematisere prøvene våre ved å
lage en liste over hva vi ville undersøke med kamera, og ville at hver prøve skulle ha
et overordnet undersøkelsesfokus – altså benspenn eller spilleregler. Listen ble
utarbeidet ut i fra hva jeg syntes har vært interessant å utforske, og hva vi allerede
hadde jobbet med. Det var viktig for meg å prøve å utforske ytterligere det vi allerede
hadde vært innom, for å se om vi kunne finne ut noe mer. De ulike
undersøkelsesfokusene har i etterkant av prosessen fått betegnelsen videomediale
grep. De videomediale grepene vi skulle undersøke og utviklet går jeg nærmere inn
på senere i avhandlingen.
Fordi vi hadde undersøkelser som ledet prøvene, ble arbeidet mer konsentrert, og vi
fikk en mer oversiktlig prosess. Tidligere hadde prosessen stagnert når vi hadde
jobbet på gulvet. Vi kunne jobbe med en undersøkelse i timevis, men det kom som
oftest til et punkt hvor vi hadde gjort det samme i en lang tid. Stagnasjonen oppstod
når vi ikke visste hva vi skulle gjøre med det vi hadde undersøkt, og heller ikke
hvordan vi gikk videre. Det var derfor veldig nyttig å ha forhåndsbestemt en liste med
undersøkelsesfokus; vi kunne se på lista og gå videre til neste undersøkelsesfokus. Vi
opererte her innenfor det Lehmann refererer til som ”[…] handlingsrum, der tillader
én at gennemføre forskellige partikulære handlingseksperimenter” (2011, s. 151).
Undersøkelsesoverskriftene fungerte som rammer for prøvene, for handlingsrommet.
Handlingene vi gjorde for å undersøke de videomediale grepene, ledet oss enten
videre i undersøkelsen av selve grepet, eller fikk oss til å begynne å undersøke et nytt
på lista. Hver handling ga oss ny informasjon og kunnskap, og ga oss en ny anelse om
hvordan produktet kunne bli. Prosessen var i en undersøkende fase som brøt med den
36 lineære tid: ”Eftersom tiden pr. definition er lineært fremadskridende og irreversibel,
kan man næppe helt komme uden om lineariteten, men et stykke på vejen kan man
dog komme ved at nedtone den teleologiske tilgansvinkel” (s.st.). Selv om drøm var
en tematikk jeg hadde tenkt på, var det skjøvet til side til fordel for undersøkelsene.
Undersøkelsene ble spilleregler som fikk oss til å generere, eller fremavle sceniske
versjoner. ”At generere er at fremavle masser af væsensforskellige sceniske versioner.
Man genererer enten ud fra spilleregler, ud fra en opgave, ud fra en respons, ud fra et
ord eller et tema” (Kobbernagel, 2011, s. 18). Gjennom undersøkelsesfokuset vi nå
hadde, beveget vi oss tilbake til en kompositorisk tilgang.
En anelse om illusjon
I arbeidet med de ulike undersøkelsene, oppstod det en interesse for illusjonsskaping.
Illusjon har vært en underliggende interesse i hele mitt arbeide, men det var på denne
tiden jeg ble bevisst min interesse. Mye av grunnen til denne bevisstgjøringen, var at
ordet dukket opp gjentatte ganger i loggen min. Her fra en prøve hvor
undersøkelsesfokuset var loddrett/vannrett, eller det jeg i ettertid har kalt for rotasjon
med kamera:
”Jeg prøvde å snu kamera som filmet skuespilleren mens han stod på henda.
Da skapte vi illusjonen om at skuespilleren svevde i lufta. For å oppnå
ønskelig illusjon, […] må vi ikke bare få skuespilleren til å endre vinkel (stå
på henda, ligge på gulvet), men kamera må også endre vinkel. […] For å
forsterke illusjonen, har vi prøvd å bruke rekvisitter som hjelp”
(Vedlegg 1, 02. januar 2014).
Alle utprøvingene mine hadde et fokus om å skape ulike illusjoner, og jeg så på
forsøket som mislykket hvis jeg brøt illusjonen. ”Om kamera blir tiltet, får vi et
froskeperspektiv som ødelegger illusjonen. Vi merker også hvor viktig det er at
bildekomposisjonen er godt komponert for å oppnå en brukbar illusjon” (Vedlegg 1,
02.februar 2014). For å gå nærmere inn på hvorfor det å skape illusjon fascinerte meg,
vil jeg hente inne teorier av Werner Wolf som beskriver estetisk illusjon:
Aesthetic illusion is one of the most powerful transmedial effects that
representational media and genres can elicit (…) In essence, it conveys the
impression of being imaginatively and emotionally immersed in a represented
world, or parts thereof, and of experiencing this world, which may be factual
or fictional but in any case not really present at the very moment of
37 reception, in a way similar to real life, while the resipient is still residually
aware that this experience is imaginative and triggered by an artefact and not
by reality. (Wolf, 2013, s. V).
I følge Wolf er en estetisk illusjon ikke helt tilstede, men en del av fantasien til
mottakeren. Mottakeren er også klar over at opplevelsen av estetisk illusjon oppstår i
fantasien. I tillegg er den utløst av en artefakt, og ikke av virkeligheten. Artefakt er i
følge Wolf mediet som er representert (2013, s. 9), og i forbindelse med denne
avhandlingen, vil artefakten være teateret og kamera.
Da vi arbeidet med gjenstandsprojeksjon, bygde vi en tetriskombinasjon av uthulte
bokser som vi projiserte på. Med riktig presisjonsarbeid, kunne vi filme Øystein og
projisere han på disse boksene. Ved å bevege seg i ulike nivåer og posisjoner, kunne
vi ved hjelp av kamerabevegelighet, få det til å se ut som Øystein klatret, krøp og
hoppet mellom boksene. Da jeg så hvor lett det var å gjøre feil, enten ved at kamera
beveget seg for fort, eller ved at Øystein beveget seg i feil retning, ble jeg skuffet
fordi illusjonen brøt. Å bryte en illusjon kan brukes som et virkemiddel, men i dette
eksempelet, var målet å skape en illusjon om at rollefiguren beveget seg gjennom
boksene. Live kamera blir en artefakt som har mulighet til å skape et illusjonsrom.
Ikke bare til å skape et illusjonsrom i fantasien til publikum, men til å faktisk vise
illusjonsrommet på skjermen. Når illusjonen brytes ufrivillig, vil konsekvensene være
at illusjonen ikke rekker å bli til i utgangspunktet. Som Wolf påpeker i sitatet ovenfor,
er det ”immersion”, eller innlevelsen til publikum som gjør at illusjon kan oppstå. Når
illusjonen vi skal skape brytes ukontrollert av tekniske utfordringer, vil ikke
tilskuerne rekke å leve seg inn, og illusjonen oppstår ikke. Å skape illusjonen i dette
eksempelet er avhengig av at de kameratekniske forutsetningene som tilt,
bildekomposisjon og ustabilitet, ikke blir påvirket av menneskelige feil. I tillegg
hadde ikke skuespilleren kontroll på hva han gjorde, fordi han ikke kunne se hvordan
det så ut på projeksjonsbildet. Én løsning på denne utfordringen kunne vært en
monitor som skuespilleren kunne se seg selv i. Dette utstyret hadde vi ikke
tilgjengelig, og jeg oppdaget hvordan teknisk presisjonsarbeid og budsjettet begrenset
arbeidet med live kamera i teateret.
38 Alle undersøkelsene hadde et illusjonsfokus jeg var fascinert av, og jeg forstod at det
var dette jeg var ute etter; jeg ville gi publikum en opplevelse av illusjon. De skulle se
at illusjonen ble skapt foran øynene deres, slik som Katie Mitchell gjorde i sin
multimediale forestilling, og slik Krash Kompagni gjorde i Greenboy. I Katie
Mitchells…some trace of her ser vi på klippet at scenen er delt i to; på gulvet er det
rigget til med ulik scenografi og rekvisitter, og teknisk utstyr i form av kamera, lys og
lyd. Det minner om et ferdigrigget filmsett. Skuespillerne blir filmet av hverandre
mens de er i spill, og det blir vist på et stort, hvitt lerret, som er over dem. Publikum
får dermed se hvordan filmen blir skapt, og hvordan den ser ut når den er ”ferdig
redigert” (Theatre, 2011).
Fase 5 – utarbeidelse av tematikk og forestillingskonsept
Behovet for kontekst
Undersøkelsesfokusene hjalp oss et stykke på vei, men det kom til et punkt hvor
undersøkelsene stoppet opp. Jeg opplevde at stagnasjonen oppstod av to grunner. Den
ene var at vi hadde vanskeligheter for å utvikle de videomediale grepene vi utforsket,
fordi ikke hadde en kontekst å utforske de i. Når vi gikk inn i et grep, inn i vårt
materiale, undersøkte vi de tekniske mulighetene vi hadde; hvilke perspektiver som
fungerte best, hvilket lys, hvordan vi kunne zoome eller rotere kamera. Men det kom
til et punkt hvor jeg opplevde undersøkelsen som ”ferdig utforsket”. Under prøvene
var jeg overbevist om at det var fordi vi ikke hadde en tematikk å utforske grepene i –
jeg trengte en kontekst, en tematisk motivasjon. Dette kan henge sammen med den
andre grunnen; nemlig at skuespilleren slet med å forholde seg til undersøkelsene uten
å ha motivasjon. Han spurte stadig etter tematisk motivasjon, men jeg insisterte på at
vi ikke skulle tenke på tematikken før 26. Januar. Det var på dette tidspunktet
vanskelig å leke innenfor grepene vi undersøkte uten å ha en ramme for
undersøkelsene, eller et mål.
I ettertid ser jeg at jeg her hadde hatt mulighet til å prøve ut ulike spilleregler og
benspenn, uten å tenke på en overordnet tematikk. Under undersøkelsene av
nærbilder, kunne vi ha konstruert en spilleregel om at kamera aldri skulle stå i ro, eller
at skuespilleren skulle bruke føttene til å snakke. Instinktet om at vi manglet
motivasjon var riktig slik jeg ser det – vi hadde behov for å innføre spilleregler
39 og benspenn til undersøkelsene, slik at vi bevarte leken og tilstedeværelsen av
impulser (Jf. Lehmann, 2011, s. 150). Men vi hadde ikke nødvendigvis trengt å hente
inn en tematikk.
I og med at jeg ikke var kjent med bruken av spilleregler og benspenn da, valgte vi å
gjøre det vi fant trygghet i; nemlig å velge og fokusere på tematikken. Jakob Lothe
påpeker at
”Mennesket har eit djuptliggjande behov for å etablere narrative mønster. Det
har samanheng med tendensen vi har til å sjå livet som ei forteljing, ei
tidsavgrensa utvikllingsline frå begynnelse til slutt, frå fødsel til død, der vi
helst vil finne kvart stadium meiningsfylt og grunngi dei vala vi tar.”
(Lothe, 2003, s. 13)
Vi begynte å lukke prosessen ved å diskutere et tematisk konsept, da tidligere enn
forventet. Prosessen gikk fra en affirmativ tilgang til en kritisk og vurderende tilgang
(Jf. spm. 1, Nielsen & Krøgholt, 2008)
Anelse om resultat
Vi tok tak i drømmetematikken vi hadde diskutert tidligere og prøvde å utarbeide
tekst i forbindelse med dette. Vi diskuterte hva ville vi formidle, og hvordan kunne vi
formidle det. Samtidig som vi snakket om dette brukte vi, til min overraskelse,
kamera. Dette viser at vi gjennom utprøvingene hadde tilegnet oss nye erfaringer og
ferdigheter som vi nå kunne anvende. Kamera var aktivt med i idémyldringen, og vi
tok det stadig opp for å prøve ut hvordan vi kunne fortelle publikum noe gjennom
linsen.
”Vi fikk stadig nye ideer til hvordan vi kunne understreke handlingen med
kamera. Så selv om vi jobbet med innhold og teksten, var kamera en stor del
av arbeidet. […] Dette ser jeg på som et godt tegn, da det i tidligere prosesser
har vært vanskelig å integrere kamera naturlig. Denne gangen har vi jobbet så
mye med kamera at vi ikke kan la være å bruke det.”
(Vedlegg 1, 08. Januar 2014).
Det dramaturgiske ble påvirket av begrensningene til teknikken, da vi ikke kan gjøre
store forflytninger, uten at det blir rotete. Vi forstod at vi var nødt til å dele opp
stykket i bolker for å gjøre det så ryddig som mulig. For å få en miljøforandring,
bestemte vi oss for å gå ut av vårt prøverom, vekk fra kamera, og forme et utkast til
en handling. På tiden vi var borte fra prøverommet, fant vi tematikken, det bærende
spørsmålet, og det vi kalte for budskap (Vedlegg 2). Vi tegnet opp dramaturgien på
40 tavlen og lagde et tilhørende forløp. Fra da av gikk vi fullstendig vekk fra en
kompositorisk metode, og undersøkte gjennom en narrativ tilgang. Vi satte i gang
med å utforme forløpet vårt, med utgangspunkt i undersøkelsesfokusene. Begynnelsen
hadde vi klart for oss, og vi skrev ned hvordan den skulle forløpe seg, hvilke
kameragrep vi ville ha med, og hvordan den skulle ende. Å lage skjelettet på denne
scenen gjorde vi i en god flow. Nå begynte vi å få en idé om hvordan produktet kom
til å se ut til slutt.
Utstyr som går fra hindring til benspenn
Med to projektorer, to kameraer og en HDMI-switch, var det ganske mange kabler
som fløt rundt på scenen, fullt synlige. Jeg var usikker på hva vi skulle gjøre med
dem, om vi skulle bruke dem i spill, eller prøve å gjemme dem. I produksjoner med
kamera jeg har sett eller lest om tidligere, har ledningene enten vært godt skjult, eller
vært en del av konseptet: Pretty Woman A/S (FIX&FOXY, 2008) og Viljens Triumf
(FIX&FOXY, 2012) var forestillinger hvor filmsettet var en del av konseptet, og
dermed en del av scenografien og estetikken. Det samme gjelder Krash Kompagnis
Greenboy og Katie Mitchells …some trace of her; kameraene, kablene, og de som
fungerer som scenearbeidere og teknikere er synlige. Jeg hadde i utgangspunktet ikke
lyst til å skape en setting hvor kamerabruken var intensjonelt selvrefleksiv, hvor
kamera pekte på seg selv som medium. Jeg ville at kamera skulle kunne brukes som
en likeverdig komponent i teateret, uten at det ble en kommentar til vårt medierte
samfunn. ”Jeg kjenner jeg blir litt skuffet om jeg må gjøre det om til en naturlig del av
settingen, da jeg i hovedsak ønsket å lage teater som teater, men med kamera som en
del av formen, ikke som en del av tematikken” (Vedlegg 1, 22. Januar 2014). Jeg var
redd for at jeg ikke kunne ta med kamera i teateret om ikke konseptet eller tematikken
omhandlet kamera.
Fordi forestillingen var en lavbudsjettsproduksjon, så scenografien vår ut som et
dårlig filmstudio, og jeg skjønte at jeg ikke kunne gjemme kablene våre godt nok. Vi
måtte velge åpne løsninger for at dette skulle kunne fungere. Jeg valgte å legge
handlingen til forestillingen i et TV- og filmunivers, selv om jeg hadde reservert meg
mot tanken i utgangspunktet. Jo mer jeg tenkte over hvordan resultatet kunne bli med
denne formen, desto mer forstod jeg at dette ville løse mange utfordringer. Jeg tenkte
på utprøvinger hvor vi egentlig hadde lekt oss for moro skyld, og jeg hadde kost
41 meg fordi jeg syns det var gøy. Jeg forstod at jeg faktisk kunne bruke dette om jeg
satte forestillingen inn i et filmunivers. Dette valget gjorde at jeg løsnet opp i flere
utfordringer rundt sceneskift, handling, spillestil og manus. I stedet for å skjule kabler
og annen teknikk, ville jeg synliggjøre og bruke dem som en tydelig del av estetikken
og tematikken. Utstyret gikk dermed fra å være et hinder, til å bli et benspenn.
Den endelige problemstillingen blir formulert
I løpet av prosessen, har jeg stadig stusset på min egen problemstilling, og jeg har
prøve å omformulere den til å sette ord på hva jeg faktisk utforsker. Å si at jeg
utforsket rom var et forsøk på å sette ord på min interesse for live kamera i teateret.
På dette punktet i prosessen ble det klart for meg at min nysgjerrighet lå i mulighetene
og begrensningene kamera har, og hvordan jeg kunne utnytte disse. Ikke minst
hvordan jeg kan bruke det i senere arbeid som kunstner og som lærer. Jeg var ute etter
mulighetene og begrensningene som lå der, og hvordan jeg enkelt kunne bruke dem –
det er sjeldent man har tilgang til avansert utstyr. Dermed åpnet jeg opp
problemstillingen min:
Hvordan utforske og utnytte muligheter og begrensninger ved å anvende live kamera i
en lavbudsjettsproduksjon?
Fase 6 – Komposisjon av materiale - forestillingen blir til
Drømmekonseptet bestod sammen med forløpet vi hadde laget tidligere. Ut i fra dette
forløpet, spesifiserte Andreas og jeg innholdet i hver enkelt scene ved å skrive ned et
mer detaljert forløp. Vi delte opp stykket i scener, hvor hver scene skulle ta
utgangspunkt i et videomedialt grep. De videomediale grepene hadde gitt oss en
assosiasjon om hvor de kunne passe inn i et handlingsforløp. For eksempel assosierte
jeg rotasjon med kamera, som jeg kommer tilbake til senere, med mareritt, eller det å
miste kontrollen. På den måten gikk vi fra frembringere (rotasjon med kamera) til det
frembragte (mareritt), det Kobbernagel kaller for å ”aflæse” (Kobbernagel, 2011).
”Aflæsningen er at sette ord på materialets frembringere og materialets frembragte”
(2011, s. 19).
I tillegg skulle scenene ha en filmsjanger som ramme. For eksempel skrev vi ned en
scene som skulle ta utgangspunkt i sjangeren romantisk komedie, eller drama, og
bruke dobbelteksponering som videomedialt grep. Dermed skapte vi spilleregler
42 til utformingen av forestillingen. Ikke alt vi hadde undersøkt innenfor de
videomediale grepene ble tatt med. Den skriftlige utformingen av handlingen i
stykket, var et forslag som vi måtte prøve ut i praksis. Det var på gulvet den kritiske
utvelgelsen foregikk, da jeg så hvordan det fungerte i praksis. Vi var i en fase av
arbeidet hvor vi begynte med komposisjon og utvelgelse av materiale (s.st.).
Da vi prøvde å komponere og sette sammen materiale vårt i scener, oppstod det ulike
utfordringer som gjorde at vi møtte stagnasjon. Vi hadde litt uenigheter om hvordan
det var lurt å gå frem; om vi skulle lage et skjelett på hele stykket, eller om vi skulle
fokusere på enkeltscener og plukke på dem. Uenighetene lå i frykten for å ikke ha et
helhetlig produkt. Øystein var bekymret for at vi kom til å ha et halvt stykke, mens
jeg var bekymret for at vi skulle ha et helt stykke som ikke var gjennomført.
Diskusjonen oppstod fordi vi hadde skapt to scener som fungerte godt, men vi greide
ikke å komme oss videre. Dette var ikke lenge før premiere, og jeg vil anta at
tidspresset var med på øke usikkerheten rundt at vi ikke hadde et ferdig produkt. Vi
ble kritiske til hvordan vi arbeidet fordi vi hadde dårlig tid (Jf. spm. 5, Nielsen &
Krøgholt, 2008). Tidspresset skapte uenigheter og usikkerhet blant oss. Hvor skal
fokuset ligge? Her understrekte jeg at det var undersøkelsen som var viktig, og ikke at
vi skulle ha en helhetlig forestilling. Jeg håndterte usikkerheten ved å vise tillit til
undersøkelsene (jf. spm. 4, Nielsen & Krøgholt, 2008). Det var likevel en stagnasjon i
arbeidet her. Hvorfor var det så enkelt å lage de første to scenene, og hvorfor kom vi
oss ikke videre? Jeg vil nå ta for meg en av de første scenene som ble laget, for å se
nærmere på hvorfor vi fikk til å lage denne scenen i en god flow.
Eksempel
Scenen jeg vil trekke fram, kalte vi kjærlighetsscenen. I denne scenen leker vi med
kameragrepet distanse og nærhet. Øystein og jeg sitter på en krakk, rygg mot rygg. Et
kamera filmer meg, et annet kamera filmer Øystein. Kameraene er koblet til hver sin
projektor, og projektorene er plassert slik at skjermene overlapper fullstendig, en
dobbelteksponering. Selv om vi sitter tett inntil hverandre på scenen, rygg mot rygg,
ser det ut som vi sitter mot hverandre på skjermen. Det vil da si at når vi i
virkeligheten strekker ut armene våre, i motsatte retninger, vil det på skjermen se ut
som de strekker armene mot hverandre. Når armene møtes på skjermen, vil de gå
gjennom hverandre. Vi brukte det faktum at de ikke kunne ta på hverandre som
43 selve konseptet i denne scenen; to mennesker som møtes, men ikke greier å møtes.
”Vi gjorde dermed det kameratekniske om til selve tematikken i scenen; de
kan ikke ta på hverandre, hvordan skal de da greie å møtes. Kameragrepet ble
da et hjelpemiddel, en motivasjon og selve handlingen. Jeg forstod at det er
slik jeg må tenke ut resten av scenene for å komme meg videre”
(Vedlegg 1, 07. februar 2014).
Jeg ser hvordan skapelsen fungerer så mye bedre når det er et direkte samsvar mellom
hva jeg undersøker og hva som er tematikken – når de er i dialog blir resultatet
meningsfullt. Da jeg forstod at dette kunne være med på å gjøre prosessen mer
fruktbar, prøvde jeg å finne linken mellom de videomediale grepene vi hadde valgt og
sceneinnholdet.
Gjennom prosessanalysen har jeg nå vist hvordan jeg i fase 1 lette etter et overordnet
tema som en igangsetter for å utforske kamera. Jeg valgte å gå vekk i fra dette i fase
2, og heller å fokusere på kamera som selve rammen. Kamera som ramme genererte i
fase 3 spørsmål av praktisk natur. Blant annet hvordan vi skulle sette i gang, hva som
skulle filmes, hvem som skulle filmes og hvordan vi skulle filme. Det krevde at
kamera som ramme fikk noen benspenn. Vi innførte derfor i fase 4 spilleregler om at
hver prøve skulle ha et undersøkelsesfokus, og det var her de videomediale grepene
ble utviklet. Vi utforsket deretter i fase 5 de videomediale grepene ytterligere ut i fra
en tematisk kontekst. Her fikk vi en anelse om hvordan den endelige forestillingen
kom til å se ut. I fase 6 ble de videomediale grepene komponert og utarbeidet ut i fra
det tematiske konseptet. Etter presisjonsarbeid, gjennomganger og prøver, endte fase
6 i selve teaterforestillingen REM – Rapid eye movement.
Analyse: Videomediale grep
Jeg vil nå gå nærmere inn på de ulike undersøkelsene vi har gjort i fase 4, og
reflektere rundt hvilke funksjoner de kan ha. De fleste grepene er anvendt i selve
forestillingen, mens noen har blitt værende i prosessen. Jeg har først delt grepene i tre
kategorier ut i fra hvilken overordnet funksjon de tilhører; kameragrep, skjerm og
projeksjon, og live redigeringsteknikker. Med kameragrep mener jeg funksjoner som
er gjort i forbindelse med kameratekniske handlinger. Med skjerm og projeksjon tar
jeg utgangspunkt i hvordan vi interagerer og velger og iscenesette skjermbildet, for
eksempel om de blir skutt på vegg eller andre gjenstander. Live
44 redigeringsteknikker er hvordan vi har undersøkt hvordan vi kan oppnå illusjonen om
redigering uten digitale hjelpemidler, som for eksempel klippeprogram. De
videomediale grepene blir først presentert og beskrevet, før jeg reflekterer over og
diskuterer hvilke funksjoner de har hatt i min prosess og forestilling. Deretter vil jeg
gjøre meg noen tanker rundt hvordan interaksjonen mellom de videomediale grepene
og rollefiguren fungerer.
Kameragrep
Jeg velger å kalle denne kategorien for kameragrep, da disse grepene er direkte
knyttet til hvilke kameratekniske handlinger vi kan gjøre med kamera som verktøy.
Det omhandler ikke den tekniske menyen et kamera kan tilby, da dette ikke har vært
fokus i mitt arbeid. I utgangspunktet skulle vi bruke kameraer uten en kamerameny
som private kameraer kan tilby, og fokuserte dermed ikke videre på det da vi tok i
bruk de håndholdte kameraene. Menyene i kameraene vi hadde, var også vanskelig å
komme til, og ville vært klønete å stille inn på scenen. Blant annet vises de ulike
funksjonene på skjermprojeksjonen når man leter seg gjennom menyen. Kameragrep
er grep jeg har gjort i forbindelse med enkle handlinger som zooming og bevegelse
med kamera. Under hvert punkt vil jeg først forklare hvordan vi oppfatter funksjonen,
dermed gå inn på hvordan vi har undersøkt det.
Nærbilder
Å undersøke nærbilder er blant det første vi begynte å utforske i prosessen. Det er noe
vi har lekt oss med gjennomgående. Hver gang vi har filmet noe, spesielt når kamera
skal være i ro, har vi lekt med bildeutsnittet og bevegelse i bildet. Nærbilder og
zooming er enkle grep som de fleste kan få til. Effekten av nærbilder kan være
spennende illusjoner, gitt at man er bevisst på hvordan man bruker dem.
Når vi har lekt oss med nærbilder av ulike deler av ansiktet til skuespilleren, og andre
deler av kroppen, oppstår det en fragmentering av det totale bildet vi er vant til å se av
et menneske. Det nærbildet vi velger, utsnittet, bryter med vår hverdagslige
oppfatning av andre mennesker. Med nærbilder, har vi muligheten til å krysse en
intimgrense vi ellers ikke ville gjort, og utsnittet kan dermed være med på å gi
tilskuerne en mulighet til å føle en intimitet med rollefiguren som blir filmet. Under
en prøve hvor vi zoomet inn på skuespilleren slik at utsnittet var fra halsen og opp,
opplevde jeg dette som at vi krysset en intimgrense, at vi kom nærmere på
45 rollefiguren enn vi ville gjort om vi stod ved siden av hverandre. Det oppstår en
nærhet mellom meg som tilskuer og rollefiguren.
Zoomer vi videre inn slik at vi får et nærbilde av øyet hans, opplever jeg derimot en
distansering. Å se et øye så nært er ikke noe vi vanligvis gjør i hverdagen, og det
oppstår en materialisering av skuespilleren – han er ikke lenger en person, men et øye.
I og med at vi ikke til vanlig ser mennesker så nært, blir jeg bevisst på at dette
utsnittet er forårsaket av en zoom fra et kamera. Jeg blir klar over at det er mediet som
skaper effekten jeg ser. Kamera som medium ”forstyrrer” opplevelsen min, og jeg blir
derfor oppmerksom på mediet. Distanseringen er hypermedial: ”Hypermediacy gør
seeren opmærksom på mediet og står dermed i modsætning til immediacy, der giver
tilskueren/brugeren en slags nærvæer oplevelse, uden at mediet forsyrrer denne”
(Philipsen, 2007, s. 26). Jeg vil gå nærmere inn på begrepene hypermediacy og
immediacy senere i oppgaven.
Figur 3: Et ultranært bilde kan skape distansering – foto: Andreas Røst
Å zoome nært inn på et motiv, kan gå fra intimitet til distansering, og til abstraksjon.
Under en prøve, undersøkte vi nærbilder av foten til skuespilleren. Vi satte
46 kamera på gulvet, zoomet helt inn, og ba Øystein bevege foten sin kontinuerlig. Når
kamera var så nært foten, ble bildet ble så abstrakt at vi ikke så at det var en fot. Vi
jobbet lenge med kun dette bildet, fordi det var noe fascinerende med å se på noe vi
ikke helt så hva var. Bildet ble så abstrakt, og jeg fikk så mange assosiasjoner ved å se
på. Å filme nærbilder av ulike kroppsdeler, gjør at jeg føler jeg krysser en intimgrense
med skuespilleren, og denne intimgrensen kan være like spennende som ubehagelig. I
teaterforestillinger uten live kamera kan aktørene går bort til publikum, for å oppnå
reell nærhet, men denne nærheten er annerledes enn den man får med et nærbilde.
Aktøren har valgt å gå bort til tilskueren, og da er det tilskueren som blir sett, ikke
omvendt. Ubehaget i denne situasjonen oppstår for det første fordi tilskueren i
utgangspunktet blir revet ut av sin rolle som publikummer, og for det andre fordi
tilskueren blir synliggjort og sett på. ”I det øyeblikket hvor vi vet at […] vi blir
observert, øker sannsynligheten for at vil blir stresset og anspent […]” (Böhnisch,
2011, s. 77). Når jeg som tilskuer sitter blant andre publikummere og ser på et
nærbilde av en aktør, opplever jeg det derimot som om jeg spionerer på aktøren på
trygg avstand. I denne situasjonen oppstår altså ubehaget fordi jeg opplever at det
ikke er meningen at jeg skal se han så nært, og jeg får en følelse av jeg overvåker
noen. Jeg opplever ubehag fordi det ikke er aktørens valg å gå bort til meg. Det er jeg
som tilskuer som tvinger meg på aktøren.
47 Figur 4: Nærbilde av fot: fra intimitet til abstraksjon – foto: Nina H. Jakobia Skogli
I tillegg til å leke med nærbilder av kropp, undersøkte vi nærbilder for å skape en
størrelsesforskjell; det å få noe lite til å se stort ut. Vi hadde en tanke om å bruke små
figurer og zoome inn på dem, slik at de ble gigantiske i projeksjonsbildet.
Legoromskipet som ble nevnt innledningsvis, er et resultat av dette. Romskipet er på
størrelse med en hånd rent fysisk, men på skjermen kan vi skape illusjonen om at den
er større enn et menneske. Vi zoomet helt inn på romskipet slik at bildeutsnittet
dekket skjermen og ble like stort som skjermbildet. Med et annet kamera filmet vi
skuespilleren langt unna, slik at han ble liten på skjermbildet. Vi satte disse to
skjermbildene sammen, og fikk det dermed til å se ut som Øystein var inne i
romskipet. Nærbildet av romskipet i seg selv skaper ikke nødvendigvis en illusjon om
at romskipet er større enn det det er, men når vi ser det i forhold til skuespilleren,
oppstår det en illusjon. Vi gjorde skuespilleren mindre enn det han er, og gjenstanden
større. Illusjonen om størrelsesforskjellen oppstår når vi leker med dimensjonene i
forhold til hverandre.
Gjennom nærbilder og zoom, har vi muligheten til å vise tilskuerne et scenebilde som
er fragmentarisk, fra helt andre vinkler og perspektiv enn det totale scenebildet vi er
48 vant til. Kamera fungerer som et ”tredje øye” (Irmer, u.å.).
Point of view – POV
Point of view (POV), er i forbindelse med film og TV når tilskuerne ser det
rollefiguren ser – gjennom hans eller hennes øyne. Å undersøke POV oppstod
tilfeldigvis under en prøve, og var ikke et planlagt undersøkelsesfokus. Andreas filmet
meg i total mens jeg drakk et glass vann. Jeg ba han om å ta et identisk glass, og løfte
det opp mot kameralinsen samtidig som jeg tok en slurk. Kamera filmer da meg som
tar en slurk, samtidig som et glass blir løftet mot kameralinsen. På skjermen oppstår
dermed en illusjon om at en ser hva skuespilleren ser, nemlig innsiden av glasset. Vi
kunne gjøre det samme med andre gjenstander. Jeg holdt et bankkort foran meg, og
når jeg løftet det opp, løftet Andreas et bankkort mot kameralinsen. Tilsynelatende,
får en dermed se på skjermen hva jeg ser – tilskuerne vil se dette i
førstepersonsperspektiv. Handlingen er enkel, men likevel effektfull.
Jeg har prøvd å se tilbake på denne hendelsen for å forstå hva det er med dette enkle
grepet som fascinerte oss. Rent konkret ser vi på en person som gjør en handling på
gulvet og på skjermen: tar en slurk av et glass. Samtidig ser vi hva skuespilleren ser,
tilsynelatende gjennom hans øyne, ved at det på skjermen vises innsiden av et glass.
Vi bruker litt tid på å faktisk ta inn hva vi egentlig ser på, for når vannglasset blir
hevet mot kameralinsen, tar det tid å forstå at det ikke er det samme vannglasset som
skuespilleren holder i hånda. Fascinasjonen ligger også i at det er første gang vi
opplever at fusjonen mellom live kamera og film, ikke kan gjenskapes med film- eller
teatermediet alene. Det unike med denne gjennomføringen av POV, er at tilskuerne
både får karakterens subjektivitet, samtidig som de får oppleve sin egen objektivitet.
En POV i filmens verden, med dette vannglasset, ville blitt filmet over skulderen til
skuespilleren, og skuespilleren ville ikke vært i bildet. Om bildeutsnittet hadde vært
det samme som eksempelet vi gjorde, altså at vi både får se skuespilleren i total og at
glasset blir hevet mot kameralinsen, ville vi mest sannsynlig lest filmen som om det
var to personer i rommet: en som drikker, og en annen som sitter ovenfor og også
drikker. Kameravinkelen vil i filmens verden representere en annen karakter i dette
eksempelet. På scenen ser vi kamera og kameramannens handling, og vi forstår
dermed at handlingen som blir gjort blir en forlengelse av skuespilleren som
49 subjekt. Fordi vi ser kameramannen, blir det implisert at det ikke er noen andre enn
rollefiguren der. Vi oppdaget dermed at vi kunne bruke kamera og skjermen som en
forlengelse av skuespilleren. Her ser vi hvordan kamera som benspenn skaper
overførsel fra filmmediet til teatermediet (Jf. Christoffersen, 2011b, s. 139).
En POV er ikke vanlig å se i teateret, men med kamera muliggjør vi dette filmgrepet i
teateret. At vi i tillegg ser skuespilleren og kameramannen som hever vannglasset
samtidig, viser hvordan POVen har blitt videreført og utviklet i teatersammenhengen.
Denne versjonen kunne ikke blitt gjort på film.
Visuell feedback
Visuell feedback er noe vi tok med oss fra forestillingen Stadium X, og noe vi har likt
å leke med gjennom hele prosessen. Kamera er koblet opp til en projektor som skyter
live og direkte bilder av det vi filmer der og da. Når vi vender kameralinsen mot
bildet som projiseres, oppstår det det vi har kalt en feedback. Det vil si at vil filmer
projekteringen som da projekterer sitt eget bilde. Det resulterer en flerdobling av
objektet som blir filmet uendelig inn i seg selv. En kan sammenlikne det med å
plassere to speil vis à vis hverandre. Hvis vi ikke hadde et objekt med i bildet,
oppstod det kun uendelig mange firkanter i ulike farger inne i bildet.
Vi kunne variere hvor mange bilder vi ville ha inn ut i fra hvordan vi vinklet kamera –
jo mer tiltet kamera er, desto flere bilder inne i bildet. I tillegg til en flerdobling, skjer
det også en forsinkelse for hvert bilde. Om vi tar opp en hånd foran kamera, vil hånda
komme inn i hvert bilde med noen millisekunders forsinkelse. Her kunne vi leke med
hvordan vi kunne få Øystein til å snu seg, og faktisk se på seg selv i et lite sekund, før
bildene også snudde seg videre. På en måte forlenges her-og-nå-opplevelsen til
teateret i flerdoblingen. I tillegg til forsinkelsene, var det også ulike farger som
oppstod i bildene i skjermen. Kamera greide mest sannsynlig ikke å lese lyset og
fargene som ble filmet, og det oppstår dermed andre farger i bildet enn det kamera
egentlig filmer. Det oppstår ikke bare en avbildning av virkeligheten, men det oppstår
en ny atmosfære inne i skjermen, noe mer. Kamera fungerer her som en medskaper og
tilfører merverdi.
50 Figur 5: Visuell feedback og rotasjon med kamera. Foto: Christine Helland
Rotasjon med kamera – endring av tyngdekraften
Et grep vi har gjort for å oppnå en illusjon om at vi endret tyngdekraften, er å rotere
kamera. Hvis vi holder kamera opp-ned, vil gulvet bli taket og taket bli gulvet. Om
rollefiguren står på henda, og vil filmer han med kamera opp-ned, vil det se ut som
rollefiguren dingler med bena fra taket. Det høres tilsynelatende enkelt ut, og
gjennomførbart. Det viste seg at det skulle ligge en del utfordringer på veien innenfor
dette grepet. Når vi først fikk det til, kunne det være helt magisk å se på, men det var
krevende. Å ha et stillestående bilde hvor vi har endret tyngdekraften, er krevende
nok i seg selv. Når vi da skal ha kamera til å bevege seg i tillegg, det er da vi støter på
de virkelige utfordringene.
Vi ville skape et bilde av at rollefiguren lå i sengen sin og sov. For å gjøre dette, stilte
skuespilleren seg sidelengs inntil veggen, og lente hodet sitt på en pute og trakk et
teppe opp etter kroppen sin. Han ”sover” altså stående. Ved å vri kamera 180 grader,
kunne vi få Øystein til å bli liggende i skjermbildet. Selv om dette virker enkelt, er det
en del pirkearbeid rundt bildeutsnittet som må gjøres: kamera kan ikke være tiltet og
det må være i vater. Dette skal stilles inn manuelt, og det skal stilles inn live. En liten
tilt, og bildet vil ikke se troverdig ut. Men om kamera er i riktig posisjon, kan det bli
en meget fornøyelig illusjon.
51 Skjerm og projeksjon
Rommet som premiss
I utgangspunktet var det tenkt at vi skulle bruke teatersalen på UiA som både
prøverom og forestillingsrom. Jeg ville ha teatersalen fordi den var en nøytral black
box, og jeg ville forme den på den måten jeg ville.
”For min del har jeg siden begynnelsen sett for meg et rent rom, -en black box.
Grunnen til dette er fordi jeg ikke har visst hvordan jeg skal forme
forestillingen estetisk fra begynnelsen av, og et rent rom er praktisk med tanke
på lys, blending og projeksjoner.”
(Vedlegg 1, 27. November 2013).
Jeg visste også at utforskingen med kamera ville bli påvirket av rommets kvaliteter:
fargene på veggene, lyset som er tilgjengelig, størrelsen – alt ville ha en innvirkning
på undersøkelsene. Gay Mcauley mener at ”rehearsal space” kan ha en signifikant
påvirkningskraft på sluttproduktet (McAuley, 1999, s. 70). ”I […] have become
fascinated by the way spatial features of the rehearsal room, which may not be a part
of the set design, are utilized by the actors, even to the extent of becoming a
significant part of the spatialization of the action” (s.st., s. 71).
Teatersalen har molton hengende i rommet langs veggene, og vi kunne ikke ha skutt
bildene dit da moltonen ville gjort bildene utydelig. Siden rommet krevde at vi måtte
hente inn projeksjonsflater, fikk jeg ideen om å bygge scenografi som kunne fungere
som lerret. Vi støtte på noen logistiske problemer, som resulterte i at vi måtte bytte
rom. At rommet vi skulle bruke var blendet, var utrolig viktig for kvalitetene på
projeksjonene da lys vil gjøre bildene svake. Valget falt derfor på lagerrommet i
kjelleren i G-bygget14, da det var det rommet som ikke hadde vinduer og var
tilgjengelig. Dette rommets estetikk var nøytralt, nesten mer enn teatersalen.
”Fordelen med dette rommet, er at både vegger og gulv er av det samme materiale, og
gjør det til en nesten renere estetikk enn teatersalen” (Vedlegg 1, 27. November
2013). Her var både vegger og tak i betong, og det gjorde det enklere å skyte opp
bildene direkte på veggen. Dermed valgte vi å gå bort i fra de hvite veggene på hjul,
og heller ta i bruke rommets muligheter for projisering. ”The rehearsal space is never
a neutral container and, however black and empty it may seem to the observer, it is
14
G-bygget er bygget for Fakultetet for Kunstfag ved Universitetet i Agder.
52 likely to imprint aspects of its own reality on both the fictional world that is being
created and even on the physical reality […]” (1999, s. 70). Det at teatersalens
egenskaper fikk meg til å ville lage en scenografi, og at lagerrommet fikk meg til å
velge scenografien vekk, viser at ingen rom er nøytrale. Rommets utseende og
egenskaper kan påvirke måten vi jobber på og hvilke estetiske valg vi tar.
Projeksjoner på gjenstander
I fase 2 var tanken å projisere bilder på flater, og på kropper. Vi begynte etter hvert å
projisere bildet på andre gjenstander, noe jeg syntes var mer interessant enn å
projisere på et lerret. I tillegg til at det er en differanse til hvordan vi vanligvis får
presentert film, ble jeg fascinert av at det oppstod nye former i bildet som jeg kunne
eksperimentere med. Vi projiserte for eksempel Øysteins kropp på en
mannekengdukke. Her prøvde vi ut hvordan det så ut ved å zoome helt inn på han og
gjøre han stor på dukken. Da ville en se udefinerbar hud på det nærmeste, kanskje litt
hår. Ved å zoome ut, kunne vi få Øystein i helfigur på dukken. Det jeg syns var mest
spennende, var når vi fikk kroppen hans til å synkronisere seg med størrelsen til
dukken, slik at det så ut som dukken hadde en ekte kropp; vi skapte illusjon.
Hadde vi projisert bildet av kroppen til Øystein på et lerret, ville det vært en
gjenskaping av det vi allerede så på scenen. Realiteten blir projisert i 2D. Å gjøre det
på mannekengdukken, med formene til en mannskropp, blir som å skape en 3Deffekt. 3D-effekten er en mer realistisk gjenskaping av virkeligheten. Vi er vant til å
se videoprojeksjoner på lerret, om det er TV-skjermen, dataskjermen eller et
kinolerret – skjermen eller lerretet bildet blir vist på er irrelevant. Projeksjon på
gjenstander er derimot mer uvanlig, og gjør oss oppmerksom på
projeksjonsgjenstanden. En kan knytte det opp til at gjenstanden skaper en
fremmedgjøringseffekt, eller en Verfremdungseffekt, og er derfor med på å skape en
slags distansering. ”Gjennom å peke på og kommentere teatrale situasjoner vil
publikum oppleve det påfallende, fremmede eller underlige i situasjonen” (Gladsø,
Gjervan, Hovik, & Skagen, 2005, s. 130).
53 Figur 6: Projeksjon på gjenstand – kropp på mannekengdukke. Foto: Christine Helland
Å projisere et bilde på noe annet enn et lerret vil umiddelbart skape andre
assosiasjoner og symbolikk. Et flatt lerret, eller en vegg, er i større grad nøytralt. Så
fort en projiserer på gjenstander, vil en lese betydningen ut i fra hva en projiserer på,
fordi en blir oppmerksom på gjenstanden gjennom fremmedgjøringseffekten. Det
kommer selvfølgelig an på hva slags bilde man skyter, og hva slags gjenstand man
projiserer på. Det å projisere på gjenstander kan skape andre muligheter for
historieskaping og assosiasjoner, enn når man skyter et bilde på en flat vegg. For
eksempel utforsket vi det å skyte bilder på ballonger. En ballong er en gjenstand med
kan få assosiasjoner til; de er skjøre, sprekker fort, de kan sveve og de blir ofte brukt i
feiringer. Når et ansikt blir skutt på en ballong, vil man koble sammen assosiasjonene
av gjenstanden med bildet som blir projisert. Et assosiasjonseksempel er for
eksempel: det er et ansiktet på ballong, og et hode har samme fasong som en ballong.
Ballonger kan sprekke fort. Det kan bety at mennesker er skjøre.
54 Figur 7: Projeksjoner på gjenstand – ansikt på ballong. Foto: Christine Helland.
På samme måte vil projisering på mennesker også skape assosiasjoner. Å projisere et
ansikt på magen til en kvinne vil tolkes som symbolikk, men å projisere et ansikt på
veggen kan simpelthen være en avbildning. Assosiasjonene som oppstod da vi
projiserte skuespilleren på mannekengdukken, inspirerte meg til å ta dette videre. Vi
hadde i begynnelsen en tanke om å bruke kropper som lerret, og jeg ville se hvordan
vi kunne eksperimentere med bilder på ulike kroppsdeler. På figuren under ser vi
hvordan et nærbilde av øyet til skuespilleren blir projisert på bakhodet til
skuespilleren selv. Assosiasjonene jeg fikk da vi undersøkte dette, var helt andre enn
når vi skjøt nærbilder av øyet til skuespilleren på veggen. Det oppstår en annen
betydning.
55 Figur 8: Projeksjon på mennesker. Foto: Andreas Røst
Live redigeringsteknikker
Veksle mellom skjermer
Da vi endelig fikk tak i to projektorer, møtte vi noen muligheter og begrensninger.
Først og fremst, hadde vi endelig mulighet til å veksle, eller klippe, mellom
skjermene. Siden vi hadde koblet utstyret (to kameraer og to projektorer) til en
HDMI-switch, hadde vi to alternativer: vi kunne vise samme bilde på to skjermer,
eller vise to forskjellige bilder på to skjermer. I utgangspunktet kan en HDMI-switch
gi oss muligheten til å digitalt veksle mellom hvilke bilder som projektorene viser,
men det tar opp til 10 sekunder for switchen å hente inn kildene. Denne
begrensningen var i utgangspunktet en skuffelse, da vi hadde stolt på at den digitale
vekslingen ville gjøre det enkelt for oss å klippe mellom skjermene, og dermed
56 få til en redigering som var lik filmens redigering. Gjennom denne begrensningen,
fant vi andre måter å klippe på. Vi gjorde det enkelt ved å manuelt dekke til
projektorlinsene etter behov. Denne måten å klippe på var en verdifull erfaring, da
den er lett å gjenskape ved senere anledning. Løsningen krever ikke avansert utstyr
eller midler.
For å veksle mellom skjermene, filmet vi skuespilleren med ett kamera. Dette bildet
ble skutt opp av begge projektorene. Vi plasserte projektorene slik at de skjøt opp
bildene på forskjellige vegger. På den måten kunne vi, ved å dekke til en og en
projektor, veksle mellom hvilken skjerm vi ville at publikum skulle se. I tillegg til å
styre blikket til publikum, har vi også mulighet til å få skjermene til å interagere med
hverandre. Ved at skuespilleren endret blikkretning ut i fra hvilken skjerm han ble vist
på, kunne vi få det til å se ut som rollefiguren snakket med seg selv, fra skjerm til
skjerm. Et annet alternativ er å få to kameraer til å filme hver sin skuespiller, og at
disse rollefigurene snakket med hverandre fra skjerm til skjerm. Da har en mulighet
til å plassere skuespillerne på helt ulike steder i rommet, men likevel kan de se direkte
på hverandre på skjermene. Denne formen for live redigering, sammen med de to
andre grepene under, hadde vi ikke funnet fram til om vi hadde hatt tilgang til mer
avansert utstyr. Dette er et eksempel på hvordan lavbudsjettsrammen fungerte som et
fruktbart benspenn.
Klipping mellom kamera
Intensjonen vår med å anskaffe en HDMI-switch, var å ha muligheten til å klippe
mellom skjermer, men også mellom kameraer. I og med at det tok switchen opp til 10
sekunder å søke opp kilden, hadde vi ikke mulighet til å bruke den slik vi hadde tenkt.
Klipping, slik vi er vant til å se det i film- og TV-mediet, foregår så raskt at vi ikke
legger merke til at det har skjedd. Når vi klipper med så lange pauser, får det en helt
annen effekt, og vi hadde i hovedsak brukt like mange sekundene på å bytte mellom
kameraene manuelt. Derfor måtte vi finne på andre løsninger for å skifte mellom
kameraene, og den enkleste løsningen vi fant var å dekke til kamera med hånden før
vi skiftet vinkel eller perspektiv. Denne måten å klippe på, vil gjøre at det ser grovt ut;
tilskuerne får et glimt av hånden på vei mot kameralinsen, og det kan forekomme
sprekker i den svarte skjermen fordi man av og til kan se gjennom fingrene. Det er
low-fi.
57 Denne måten å klippe på, gjør at det oppstår øyeblikk hvor det ikke er noe projeksjon
på scenen i det hele tatt. Dette resulterte i at vi måtte bryte en av våre første
spilleregler: kamera skal være på gjennom hele forestillingen. Denne avgjørelsen tok
vi med tungt hjerte, da denne spilleregelen hadde vært med fra starten av. Samtidig
hadde vi ikke hatt mulighet til å klippe mellom kameraene, eller klippe mellom
vinkler om vi hadde beholdt spilleregelen. Det viste seg at denne avgjørelsen var med
på å gjøre det estetiske uttrykket mer ryddig; det var punkter i hvor det det var altfor
mye som skjedde av gangen, og når kamera er på når vi beveger oss fra A til B, er det
unødvendig mye støy for tilskueren.
Denne formen for klipping består av å dekke foran kameralinsen på ett kamera. Det
vil si at vi ikke klipper mellom kameraer, men dekker linsen for å skifte vinkel eller
perspektiv. For å klippe mellom to kameraer, og dermed skape en klipping som likner
filmens redigering, hadde vi trengt et liknende redskap som HDMI-switch som kunne
skifte mellom kameraer uten ventetid. Vi har muligheten til å klippe mellom kameraer
med utstyret vi har tilgjengelig, men det forutsetter at skjermene står i en
dobbelteksponering.
Dobbelteksponering:
For å kunne klippe mellom kameraer uten å klippe mellom skjermer, måtte vi ty til
dobbelteksponering, eller det vi under prøvene har kalt overlay. Det er når vi har satt
projektorene oppå hverandre, og stilt inn bildet slik at de overlapper hverandre. Da
har vi muligheten til å klippe mellom to kameraer, slik at man virkelig kan få en
følelse av live redigering. Her har vi lekt oss med å klippe mellom to kameraer. Enten
ved å dekke til et kamera av gangen, eller ved å ha begge kameraene på slik at to
bilder overlapper hverandre. Når vi har gjort sistnevnte, har vi undersøkt hvordan vi
kunne få til en greenscreen-effekt, uten å bruke en greenscreen. Vi prøvde for
eksempel å filme en iPad med et kamera, hvor iPaden viste en underhavsfilm,
samtidig som det andre kameraet filmet skuespilleren som ”svømte”. Kvaliteten blir
selvfølgelig ikke på langt nær så god som ved greenscreen, men det er et naturlig
følge av at vi har en lavbudsjettsproduksjon. Når vi undersøkte mulighetene rundt
denne typen dobbelteksponering, var jeg skuffet over hvor low-fi det ble, fordi jeg var
redd det så billig ut, eller så ut som det var av dårlig kvalitet. Etter hvert som vi
58 prøvde ut ulike måter å gjøre det på, ble jeg likevel sjarmert over det ubehandlede
uttrykket som low-fi er med på å skape. Dette er nok et eksempel på at en begrensning
som kommer av lavbudsjettsvinklingen ble til en mulighet. Ikke nok med at jeg ble
sjarmert av low-fi-uttrykket, jeg syns det var ustyrtelig morsomt. Bildet fungerte fordi
illusjonen som oppstod på projeksjonsbildet var troverdig, og gav meg derfor
muligheten til å leve meg inn i det – jeg ble ”immersed” (Jf. Wolf, 2013). Dette var en
av faktorene som var utslagsgivende da jeg til slutt valgte forestillingens konsept.
I undersøkelsene med dobbelteksponering, var det ulike uttrykk ut i fra om vi bruke
objekter eller mennesker. Ved å bruke objekter, kunne den ene projektoren fungere
som en live green screen, på samme måte som da vi filmet iPaden. Skuespilleren
kunne gå inn i bildet til iPaden, eller han kan gå inn i objekter, vi kan få det til å se ut
som han sitter inne i et legoromskip. I disse tilfellene kan vi undersøke hvordan vi kan
leke med skuespilleren og objektene på ulike måter. Filmer vi derimot et menneske i
stedet for et objekt, må vi tenke på en annen måte. Her kan det bli problematisk at
skuespillerne overlapper hverandre, da de blir gjennomsiktige og mennesker generelt
ikke pleier å være inne i hverandre. Derfor brukte vi overlapping av skjermer med to
skuespillere på en helt annen måte; på skjermen kan to skuespillere være rett ved
siden hverandre, mens de i realiteten kan stå i hver sin ende av rommet. Her prøvde vi
ut ulike måter å utnytte dette på. I en utprøving satt jeg og Øystein rygg mot rygg på
en krakk, mens to kameraer filmet hver av oss. Ved å plassere kamera i en vinkel slik
at Øystein og jeg var i utkanten av bildeutsnittet, så det på skjermen ut som vi satt mot
hverandre, selv om vi i realiteten satt rygg mot rygg. I denne sammenhengen har vi
senere lekt med hvordan vi kan bruke dette til å leke med fysiske avstander og
illusjonen om avstand.
59 Figur 9: Dobbelteksponering med aktører i fokus. Foto: Andreas Røst
Jeg synes det er interessant at vi kan klippe og fragmentere det som skjer på scenen,
samtidig som vi ser en lineær handling framfor oss. I tillegg kan vi gi publikum
muligheten til å se forskjellige ting, eller samme ting, fra ulike sider. Disse live
redigeringsteknikkene gir oss muligheten til å leke med filmspråket i teateret. Valget
om å leke med filmsjangere i forestillingen åpnet opp for at vi mer direkte kunne låne
grep fra filmuniverset, da også når det gjelder redigering og utforming. Bolter og
Grusin, som jeg skal gå nærmere inn på senere, kaller dette for remediering. ”Again,
we call the representation of one medium in another remediation, and we will argue
that remediation is a defining characteristic of the new digital media” (1999, s. 45).
Det viktigste vi har lånt fra filmuniverset, er selvfølgelig kamera.
Interaksjon med videomediale grep skaper nye fiksjonsrom
Et viktig aspekt jeg mener det er verdt å nevne, er hvordan vi har valgt å interagere
med skjermene og kamera. Interaksjonene har mulighet til å skape ulike fiksjonsrom.
For å forstå kompleksiteten av interaksjonen, vil jeg først trekke inn Gay McAuleys
teorier om dualiteten i fiksjon/virkelighet som finner sted i teateret: ”[…][T]he constant dual presence of the physical reality of the performance
space and the fictional world or worlds created. The space the spectator is
watching during the performance […] is always both stage and somewhere
else.”
(1999, s. 27)
60 Det McAuley kaller for ”somewhere else” er fiksjonsrom, som både kan være onstage
eller offstage. (s.st., s. 27, 28). Det som skjer onstage, på scenen, i fiksjonsrommet er
det som fysisk kan representeres eller representeres gjennom skuespilleren (s.st., s.
30). Offstage physical space kan deles i unlocalized off og localized off (s.st.).
Førstnevnte refererer til den geografiske tilhørigheten handlingen er en del av. I REM
– Rapid eye movement er vi ikke på et geografisk sted, men vi er i drømmeverdenen
til rollefiguren. Dette blir stykkets unlocalized off. Localized off er stedene som er
umiddelbart tilgjengelig ut i fra hva som er på scenen, for eksempel en dør eller et
vindu. Viktigst for mitt vedkommende, er at det kan være det som er representert
gjennom video eller film (s.st., s. 31), noe som er tilfelle i REM – Rapid eye
movement. I denne forestillingen, er det slik at det som er localized off, altså
projeksjonsbilde, kan sees. Vi skaper et nytt fiksjonsrom.
Interaksjon mellom rollefigur og skjermbilde
For å forenkle begrepene onstage og offstage – localized off, vil jeg oversette dem
videre i teksten. Onstage vil jeg heretter oversette til innenfor scenen, og offstage –
localized off vil jeg oversette til utenfor scenen. Fordi jeg anvender live kamera, og
det er et projeksjonsbilde på scenen så å si hele tiden, betyr det at forestillingen spiller
med et dobbelt fiksjonsrom: det som er innenfor scenen (det som skjer fysisk på
gulvet) og det som er utenfor scenen (projeksjonsbildet). Det er et tredje fiksjonsrom
som kan oppstå, og det avhenger av hvordan interaksjonen mellom rollefigur og
projeksjon utspiller seg. Jeg skal nå se nærmere på hvordan interaksjonen mellom
rollefigur og projeksjon og kamera kan skape et nytt fiksjonsrom.
Kompleksiteten her ligger i at rollefiguren, som er i fiksjonsrommet på scenen, kan
spille mot projeksjonsbildet som er utenfor scenen. Denne varianten har jeg kalt
projeksjonsbilde/kamera som motspiller. I den andre varianten kan han spille med,
eller være en del av projeksjonsbildet. Det vil da si at rollefiguren er i fiksjonsrommet
innenfor scenen samtidig som han er utenfor scenen. Rollefiguren er da i to
fiksjonsrom samtidig. Denne varianten har jeg kalt for kamera som forlengelse av
skuespiller. Enkelt sagt, er projeksjonsbilde/kamera som motspiller som regel når
rollefiguren ikke er i skjermbildet. I kamera som forlengelse av skuespiller, er som
regel rollefiguren en del av skjermbildet. Jeg skriver som regel, fordi det kan finnes
unntak. Jeg vil her prøve å belyse forskjellene mellom disse, selv om skilnadene
61 er nyanserte. Forskjellene kan være med på å strukturere og gjøre meg bevisst på
hvilken rolle interaksjonen har å si for projeksjonsbildet og kamera. Det viser også
hva slags muligheter vi har for å skape et nytt fiksjonsrom med kamera og
projeksjonsbildet. Jeg kan grovt dele opp interaksjonene i to kategorier:
1. projeksjonsbilde som motspiller: den nye fiksjonen oppstår innenfor scenen.
2. kamera som forlengelse av skuespiller: den nye fiksjonen oppstår utenfor
scenen.
Projeksjonsbilde som motspiller Vi har lekt med hvordan vi kan ha en interaksjon med projeksjonen utenfor scenen og
det som skjer innenfor scenen; jeg filmer Andreas som går mot kamera innenfor
scenen, mens han truende stirrer inn i kameralinsen. Kamera filmer frontalt. Vi ser
Andreas’ ansikt halvnært utenfor scenen. Øystein står foran skjermbildet og reagerer
på hva som skjer ved at han løper fra Andreas på skjermen. Innenfor scenen står de
rett ved siden av hverandre. I teorien kunne vi sett disse handlingene hver for seg, og
likevel kunne de gitt mening. Andreas som ser inn i kamera mens han går mot den,
kan ses på som en selvstendig handling. Det samme med Øystein som løper. De er
ikke avhengige av hverandre for å skape mening, men sammen blir det en ny mening,
en ny fiksjon, nemlig at rollefiguren må løpe fra en sint mann. Den nye fiksjonen
skjer innenfor scenen, men mellom projeksjonsbildet og rollefigurene. Det er når det
nye fikjsonen oppstår mellom projeksjonsbildet og rollefiguren onstage jeg kaller det
for projeksjonsbilde som motspiller.
Kamera som forlengelse av skuespiller Når skjermbildet og skuespilleren skaper en ny mening i projeksjonsbildet, er kamera
en forlengelse av skuespilleren. Altså at det som skjer innenfor scenen og utenfor
scenen sammen skaper en ny mening i et nytt fiksjonsrom utenfor scenen. Tidligere i
oppgaven, har jeg nevnt at POV kan være en forlengelse av skuespilleren. På samme
måte, kan vi si det om dobbelteksponering. Eksempelvis kan vi filme et nærbilde av et
lekeromskip slik at det det dekker hele bildeutsnittet, og også filme rollefiguren som
sitter på scenen på en stol med hendene foran seg, som griper i ingenting. Hver for
seg, er det to enkeltstående bilder, men i en dobbelteksponering gir det en ny mening
og skaper en ny fiksjon. Når de gjøres samtidig, med skjermene over hverandre i en
dobbelteksponering, vil det da oppstå et fiksjonsrom utenfor scenen hvor
62 rollefiguren sitter inne i romskipet og holder hendene på rattet. Rollefiguren kan styre
rattet og svinge seg rundt, samtidig som romskipet snur seg i samme retning. Vi får et
samspill mellom det som skjer innenfor scenen og det som skjer utenfor scenen, ved
at den tredje fiksjonen oppstår på projeksjonsbildet. Kamera og skjermen blir en
forlengelse av skuespilleren når den nye fiksjonen skjer utenfor scenen.
Mulighetene live kamera og projeksjon gir, er i dette tilfellet synlig. At rollefiguren
sitter på en krakk med hendene foran seg hvor han griper i noe, kan være et bilde på at
han kjører romskip, selv om vi ikke ser romskipet. Fiksjonen skaper en illusjon om at
rollefiguren kjører et romskip. For å hente inn sitatet fra McAuley er illusjonen om at
rollefiguren faktisk sitter i et romskip ”somewhere else” (1999, s. 28). Ved å filme et
nærbilde av et romskip og legge det i en dobbelteksponering slik vi har gjort, viser vi
”somewhere else” på projeksjonsbildet, altså utenfor scenen. Tilskuerne får se at
rollefiguren mimer at han kjører et romskip innenfor scenen, samtidig skapes det et
fiksjonsrom hvor de får se illusjonen om at han faktisk gjør det på projeksjonsbildet
utenfor scenen.
Interaksjon mellom kamera og rollefigur I begge eksemplene over, er det hovedsakelig en form for interaksjon som tar
utgangspunkt i skjermbildet eller projeksjonen. Det er også verdt å nevne
interaksjonene som foregår mellom rollefigur og kamera. Når rollefiguren interagerer
direkte med kamera, er det som oftest ved at han snakker direkte inn i kameralinsen,
som da resulterer i at han snakker til tilskuerne. Denne interaksjonen blir en direkte
henvendthet til publikum, fordi blikket på skjermen vil være rettet mot tilskuerne.
”Direkte tiltale kjennetegnes av den romlige retningen det snakkes i (i retning av
enkelte eller flere tilskuere) […]” (Böhnisch, 2011, s. 79). Det som er interessant her
er at den romlige retningen aktøren snakker i, ikke trenger å være rettet mot
tilskuerne. Kamera hjelper aktøren med å rette sitt fokus dit han vil, i dette tilfelle mot
publikum. Her fungerer kameraet som en forlengelse av skuespilleren. Når det ikke er
en interaksjon mellom rollefigur og kamera, vil kamera være en observatør fra ulike
vinkler og perspektiv. Kamera fungerer da som det Thomas Irmer kaller for et ”tredje
øyet”. ”På scenen fungerer det som et ”tredje øye”, som kan la den helheten vi er vant
til betrakte et scenebilde som, vises i utsnitt – slik at det forstørres, forminskes,
korrigeres, ødelegges eller bekreftes” (Irmer, u.å.).
63 Remediering i REM – Rapid eye movement
Bolter og Grusin skriver i sin bok Remediation – understanding New Media at ingen
medier er nye, fordi de på en eller annen måte har lånt kvaliteter fra tidligere medier.
Nye medier er bare en oppgradering eller en overføring av tidligere medier (1999). De
kaller dette for remediering. ”Again, we call the representation of one medium in
another remediation, and we will argue that remediation is a defining characteristic of
the new digital media” (1999, s. 45). Slik Christoffersen påpeker i sin artikkel
Remediering som kunstpædagogisk strategi (2011a) kan remediering også forekomme
den andre veien, ” hvor et gammelt medium, som teatret, indtænker nye medier”
(2011a, s. 54). Bolter og Grusin deler remedieringens prosess opp i to ulike strategier:
immediacy og hypermediacy. Immediacy, beskriver forfatterne som en variant av
visuelle representasjoner hvor målet er å få tilskueren til å glemme tilstedeværelsen av
mediet, og tro at han eller hun er i nærværet av objektets representasjon (1999, s. 272,
min oversettelse). Denne strategien har som mål å skape innlevelse, hvor tilskuerne
kan reagere emosjonelt som om fiksjonen de ser på er virkelig (Christoffersen, 2011a,
s. 54). Eksempelvis kan immediacy blant annet knyttes opp til ”den fjerde vegg”, hvor
det er meningen at spillet som foregår på scenen skal være så naturalistisk som mulig.
Målet var å få tilskuerne til å tro på det som skjedde, og styrke publikums opplevelse
(Gladsø et al., 2005, s. 115). Immediacy skal på samme måte fungere som en strategi
som gjør at tilskueren glemmer at hun er på teater, eller glemmer at hun ser på film.
Hypermediacy beskrives som en variant av visuelle representasjoner hvor målet er å
minne tilskuerne på mediet (Bolter & Grusin, 1999, s. 272, min oversettelse)Her er
det meningen at publikum til stadighet skal være bevisst på tilstedeværelse av mediet.
Christoffersen overfører hypermediacy til Brechts Verfremdungseffekt hvor
tilskuerne ble tvunget til å reflektere over plotet som ble fremstilt (Christoffersen,
2011a, s. 54).
Det finnes flere eksempler på hvordan hypermediacy og immediacy oppstår i
forestillingen REM – Rapid eye movement. Overordnet er forestillingens historie ikke
en remediering, men formen jeg har valgt låner åpenbart trekk fra filmens univers, og
er på den måten en form for remediering. Det at vi åpenlyst viser hvordan vi skaper
filmen som vises i projeksjonene, er en tydelig strategi på hypermediacy. At jeg har
64 valgt å pakke hele fortellingen i en fiksjon, kan være med på å skape immediacy.
Oppsummert, er forestillingen likevel i et landskap midt i mellom film og teater, og er
derfor en intermedial forestilling.
”[…] [I]ntermediality is associated with the blurring of generic boundaries,
crossover and hybrid performances, intertextuality, intermediality,
hypermediality and a self-conscious reflexivity that displays the devices of
performance in performance”.
(Chapple & Kattenbelt, 2006, s. 11)
Jeg skal ikke gå nærmere inn på det intermediale aspektet, men heller trekke fram
eksempler på hvorfor forestillingen REM – Rapid eye movement kan ses på som en
remediering i lys av strategiene hypermediacy og immediacy.
REM – Rapid eye movement formidler en historie gjennom å bruke live kamera. Den
veksler mellom to fiksjonsrom. Det ene er rollefiguren som henvender seg direkte til
publikum og forklarer at han vil gjøre hverdagen sin om til en film. I det andre
fiksjonsrommet får vi se rollefiguren spille ut sin film ved å bruke kamera. I dette
fiksjonsrommet er det igjen to fiksjonsrom; nemlig det som skjer på projeksjonsbildet,
og det som skjer fysisk på gulvet. Tilskuerne får se hvordan fiksjonen på projeksjonen
skapes ved at det utspiller seg live. Forestillingen er ikke en remediering av en film og
eller en TV-serie, men en remediering av filmens språk og sjangre. Forestillingen har
aspekter som kan knyttes til strategiene hypermediacy og immediacy.
For det første, befinner vi oss i et gammelt medium, teateret. For å formidle historien
vår, tar vi i bruk et nytt – kamera. Kamera i seg selv er ikke et medium, men et
verktøy forbundet med film- og TV mediet. Å ta i bruk kamera synlig, slik vi har gjort
det, er med på å skape en forventning til kameraets originale bruksområde: det er en
tydelig referanse til film- og TV. At kamera og annet utstyr er synlig i forestillingen,
er en strategi som kan fremkalle hypermediacy. Kamera blir dessuten påpekt hele
veien av rollefiguren ved at han instruerer kamerateamet, og vi bruker åpenlyst tid på
å rigge om og forflytte oss. ”The logic of hypermediacy acknowledges multiple acts
of representation and makes them visible” (Bolter & Grusin, 1999, s. 34). Tilskuerne
blir bevisst på at det er verktøy inne i forestillingen som skaper fiksjonene vi viser.
65 Måten vi gjør dette på, kan sies å være translucent (s.st., s. 46): hensikten er ikke å få
publikum til å glemme mediene de ser historiene gjennom. Tvert i mot vil jeg heller
fremheve medienes tilstedeværelse og hvor sterkt de kan stå sammen. Fusjonen
mellom disse har vært mitt undersøkelsesfokus, ikke handlingen.
I utgangspunktet antok jeg at forestillingen hovedsakelig var preget av strategien
hypermediacy fordi kamera er synlig, men slik Andy Lavender skriver i Mise en
scène, hypermediacy and the sensorium, jobber ofte hypermediacy og immediacy
simultant (Lavender, 2006, s. 56). Dette kan vi se i måten vi kan bruke de
videomediale grepene. Jeg har tidligere påpekt at et ultranært nærbilde av øye til
rollefiguren skaper en hypermediacy, fordi kamera ”forstyrrer” opplevelsen min. Et
halvnært nærbilde av ansiktet til rollefiguren kan derimot være med på å skape en
nærhet. I åpningsscenen blir rollefiguren filmet halvnært, altså fra halsen og opp. Han
snakker direkte inn i kamera. Vi kommer nært på rollefiguren, nærere enn hvis
kamera ikke hadde vært der. Kameramannen står stille, rollefiguren snakker inn i
kamera, og de største bevegelsene skjer på projeksjonsbildet. Her gir vi publikum
mulighet til å leve seg inn i hva som skjer på projeksjonen, og å glemme at det er et
kamera der. Et øyeblikk av immediacy kan oppstå. ”[…] [A] transparent interface
[…] erases itself, so that the user is no longer aware of confronting a medium, but
instead stands in an immediate relationship to the contents of that medium” (Bolter &
Grusin, 1999, s. 24). Nærbilder kan dermed være med på å både skape hypermediacy
og immediacy.
Medstudent Nina Helene Jakobia Skogli, som var tilskuer på en av forestillingene,
uttrykte at hun ble dratt med i forestillingen. Selv om vi viste publikum hvordan vi
lagde de videomediale grepene og ”filmtriksene”, ble hun allikevel revet med i
historien. Hvorfor opplever tilskueren en form for immediacy, når vi eksponerer alle
virkemidler, skift og scenearbeidere? Burde hun ikke vært bevisst på medienes
tilstedeværelse når rollefiguren hoppet inn og ut av fiksjonene, og når kamera og
scenearbeiderne til stadighet blir påpekt? Jeg kan bare spekulere, men jeg vil anta at
det kan ha noe med at vi forholder oss gjennomgående til fiksjonskontrakten vi
oppretter. Vi skaper en form hvor rollefiguren veksler mellom å forholde seg til
publikum og forholde seg til kamera. Denne formen brytes ikke. Det er mulig at
66 tilskuerne ser forbi kamera og kameratriksene når de har blitt innforstått med formen
vi presenterer. At det gjør at de da har mulighet til å leve seg inn i historien. Kanskje
det at vi overholder fiksjonskontrakten gjør at publikum oppnår en transparens og en
immediacy, selv om vår intensjon ikke er å fornekte medienes tilstedeværelse. Tvert i
mot vil jeg heller synliggjøre begge mediene og deres mulighet til å stå sterke
sammen i en fusjon. ”The digital medium can be more aggressive in its remediation.
It can try to refashion the older medium or media entirely, while still marking the
presence of the older media and therefore maintaining a sense of multiplicity og
hypermediacy” (Bolter & Grusin, 1999, s. 46).
Ser vi nærmere på hvordan forestillingen er satt sammen, kan vi diskutere hvorvidt vi
kan skille det som skjer på projeksjonsbildet og det som skjer fysisk på gulvet. Kan vi
si det så enkelt at projeksjonsbildet skaper immediacy, og det som skjer fysisk på
gulvet skaper hypermediacy? Om vi skiller disse fra hverandre til to selvstendige
fiksjoner, kan vi kanskje si det. Men disse to fiksjonene står ikke alene, og må sees på
som en helhet. Tilskuerne ser projeksjonen samtidig som de ser hvordan den blir
laget. På samme måte er immediacy og hypermediacy to sider av samme sak, og
opererer ofte simultant for å vekke en autentisk opplevelse. Hvis jeg følger tanken om
at projeksjonen fremkaller immediacy, og det fysiske på gulvet er hypermediacy, står
disse fiksjonsrommene i gnisning gjennomgående i forestillingen, og kan derfor
vekke en autentisk opplevelse. Likevel vil jeg ikke skille projeksjon og det som skjer
fysisk på gulvet så enkelt, da jeg også mener at vi også kan skape hypermediacy på
projeksjonsbildet – for eksempel når vi zoomer inn ultranært på øyet til rollefiguren.
Kamera filmer også på et tidspunkt publikum, og trekker dermed oppmerksomheten
til seg selv som medium. Projeksjonsbildet vil da være med på å fremkalle
hypermediacy.
Hypermediacy og immediacy er to tilsynelatende motstridende strategier, men som
også er to sider av samme sak. I forestillingen REM – Rapid eye movement, blir disse
strategiene brukt om hverandre. Selv om vi til stadighet påminner publikum på at vi
bruker kamera og trekker oppmerksomheten til mediet, forårsaker ikke hypermediacy
at publikum ikke lever seg inn i historien vi forteller.
67 Det er vanskelig å si hvordan publikum oppfatter forestillingen, og om alle har blitt
dratt inn i handlingen. Jeg kan bare trekke slutninger ut i fra mine egne refleksjoner,
og samtalene jeg har hatt med publikum i etterkant. Det kan virke som at
forestillingens remediering er delt i to: tilskuerne blir dratt inn i handlingen og
opplever immediacy i forbindelse med den. Som form trekker forestillingen
oppmerksomhet rundt medienes fusjon, og vekker i den forbindelse opplevelsen av
hypermediacy. Helhetlig veksler forestillingene mellom disse to strategiene.
Oppsummering og utblikk
Gjennom teori, min prosess og analyse, har jeg undersøkt problemstillingen hvordan
kan en utnytte live kameraets muligheter og begrensninger i en
lavbudsjetsproduksjon? Ut i fra min prosess- og videomediale grepsanalyse, ser jeg at
det er flere måter å gjøre det på. Først og fremst, er det viktig å kunne utstyret man
velger å bruke, og å bruke tid på å undersøke det. Selv om det i første omgang kan
virke begrensende, har et av mine største oppdagelser vært hvor mye verdifullt som
finnes i utstyret man har foran seg.
Gjennom prosessanalysen, har jeg sett at når man har blitt kjent med utstyret, vil det
være essensielt å utforske hvordan man kan bruke det og finne mulighetene og
begrensningene. Hvordan man skal sette i gang en slik prosess, er det som muligens
har vært mest utfordrende. Jeg vet som regel ikke hvordan før jeg setter i gang, og
selv om det er det som er mest frustrerende, er det også det som er mest spennende.
Jeg finner Lehmanns tre grunnleggende prinsipper meget anvendbare (2011), både i
prosessanalysen og som en verdifull kunnskap å ha i tankene når jeg videre skal i en
ny prosess. Hans tre grunnprinsipper affirmativitet, rammesettelse og måloppgivelse
har hjulpet meg å belyse hvordan jeg arbeidet. Sammen med Christoffersens (2011b)
teorier om spilleregler og benspenn, og ved hjelp av Nielsen og Krøgholts (2008) fem
spørsmål, har jeg fått en større innsikt i hvordan min egen prosess har fungert. Som
Lehmann påpeker, er hans kreative strategier på et abstrakt nivå, og en generalisering
av kreative prosesser, og vil på den måten være gjeldende for de fleste kreative
prosesser (2011, s. 152). Jeg vil derfor kort trekke fram hva som har vært verdifullt
for akkurat denne prosessen:
68 Jeg har allerede nevnt hvor viktig det har vært for meg å ta meg tid til å undersøke
kamera. Utfordringene rundt dette har handlet om at jeg ikke har visst hvordan jeg
skulle undersøke det, noe som har ført til at jeg til stadighet har vekslet mellom en
narrativ og en kompositorisk tilgang. Det var ikke før vi begynte å sette
undersøkelsesoverskrifter for prøvene, og at vi sluttet å fokusere på målet, at
prosessen begynte å få fremgang. Dette viser hvordan det å rammesette prøver og
måloppgivelse kan hjelpe oss videre. På samme måte har jeg vist hvordan benspenn
og spilleregler har bidratt til prosessen, selv om jeg ikke der og da visste at det var
fruktbare benspenn jeg møtte. Jeg ønsket i utgangspunktet ikke at forestillingen skulle
være en lavbudsjettsproduksjon, men det var en ramme jeg måtte forholde meg til.
Det viste seg at denne rammen har vært et utslagsgivende benspenn – hadde jeg hatt
en lavbudsjettsforestilling, ville jeg ikke utviklet de videomediale grepene, og
forestillingen min ville mest sannsynlig sett helt annerledes ut.
Kamera er i seg selv en mulighet og en begrensning, og jeg ser derfor at det ikke er så
enkelt som å skille muligheter og begrensninger i hver sin kategori. Det foregår en
vekselvirkning mellom disse, og det er denne vekselvirkningen som kan bidra til at en
prosess går fremover. Prosessanalysen har gjort meg bevisst på at utfordringene jeg
møter kan være verdt å undersøke – de kan skjule en mulighet som fører meg videre.
Det er likevel ikke så enkelt som å si at alle begrensninger blir muligheter, for det
oppstår begrensninger som ikke er noe mer enn begrensninger. Mange av
utfordringene jeg har møtt har vært i forbindelse med at det har vært en
lavbudsjettsproduksjon, men det betyr ikke at man ikke møter utfordringer hvis man
har en forestilling med flere midler. Å innføre kamera i teateret vil føre med seg
begrensninger på ulike måter, uansett hva slags produksjon det er snakk om. I
begynnelsen tok jeg ikke høyde for kompleksiteten kamera medfører som verktøy,
medium og som virkemiddel. Kamera i seg selv et ladet objekt å hente inn i teateret.
Kamera medfører kulturelle stereotypier og forventninger som ikke kan ignoreres. I
utgangspunktet var jeg ute etter å finne en måte å lage teater med live kamera uten at
det nødvendigvis var selvrefleksivt og pekte på seg selv som medium. Jeg ser i
retrospekt at dette var naivt, særlig siden jeg ikke ville skjule kamera for publikum. Å
synliggjøre kamera i en teaterforestilling vil legge noen føringer og
69 forventninger til publikum. Utstyrsmangelen vi har hatt har medført at vi har tenkt på
andre alternativer og kommet fram til løsninger jeg ikke hadde forventet, men det er
likevel noen undersøkelser jeg har måtte lagt fra meg fordi begrensningene ikke kan
løses. At skuespilleren ikke har mulighet til å se seg selv på skjermen, er en
begrensning som har gjort at vi har tatt vekk en del ideer, blant annet ideen om å
krabbe gjennom uthulte bokser. Det at forestillingen er en lavbudsjettsproduksjon,
impliserer nettopp at det er noen begrensninger vi ikke kan gjøre noe med.
I begynnelsen av dette prosjektet ville jeg gjøre en praktisk erfaring for å tilegne meg
kunnskap. Den praktiske erfaringen har uten tvil gjort meg mer bevisst, og den har
gjort at jeg kan reflektere over teoriene jeg har anvendt fordi jeg har vært gjennom
denne prosessen. Uten den praktiske erfaringen jeg har tilegnet meg, ville jeg ikke
hatt innsikten i de kreative strategiene de ulike teoriene gjør rede for. Et kunstnerisk
utviklingsarbeid har verdi i seg selv, både fordi jeg har fått en unik innsikt i feltet jeg
har tatt for meg, men også fordi jeg har tilegnet meg uventet kunnskap. Innledningsvis
nevner jeg at jeg havner i mellomsjiktet av research through the arts og research for
the arts. Mitt ønske var i utgangspunktet utelukkende å forske gjennom kunsten, og å
finne muligheter med live kamera i teateret. Det var ikke før i etterkant av prosessen
jeg så at jeg hadde skapt noen verktøy som kunne være anvendbare, ikke bare i dette
prosjektet, men som også kan overføres til andre fremtidige produksjoner. Det er først
etter at de videomediale grepene ble utviklet at jeg har hatt mulighet til å leke med
hvordan vi kan integrere live kamera i teateret.
Hvordan interaksjonen mellom projeksjonsbildet og rollefigur utspiller seg har
påvirket arbeidet og resultatet. I utgangspunktet antok jeg at skjermbildet skulle stå
for seg selv som et ferdig redigert bilde, og at det var interaksjonen med kamera som
var det viktigste. I arbeidet har det kommet tydelig frem hvordan kamera bare er
begynnelsen på utforskingen, og at mulighetene man har med interaksjonen med
projeksjonsbildet er minst like interessant. De videomediale grepene kan sees på som
verktøy, men er ikke meningsbærende i seg selv uten å se det i sammenheng med
interaksjonen mellom grepene og skuespilleren/skuespillerne. Verdien i grepene
ligger i møtet med hverandre, mellom grepene og skuespillerne og til sist møtet
mellom dem og publikum. De videomediale grepene jeg har undersøkt har verdi
70 fordi interaksjonen oppstår live. Det er i interaksjonen jeg virkelig kan utnytte
mulighetene og begrensningene, og det er her jeg finner dem. Det er i denne
interaksjonen møtet mellom live kamera og teater virkelig kommer til sin rett og viser
sin egenverdi. Denne egenverdien oppstår kun i fusjonen med hverandre, hvor
kameraets- og projeksjonsbildets plass er uløselig knyttet til det narrative innholdet.
Du kan lukte skuespilleren, se kameramannen svette og høre at de puster samtidig
som du er vitne til at de skaper illusjonen som oppstår på skjermbildet.
Utblikk
I denne masteroppgaven, har jeg hatt et fokus på mine egne undersøkelser ut i fra
mine premisser og utgangspunkt. Utstyret, rommet og tiden vi har brukt har vært
tilknyttet til midlene jeg har hatt tilgjengelig, og er et resultat av
lavbudsjettsvinklingen jeg har valgt. Det betyr at jeg ikke har sett på alle måter en kan
bruke live kamera i teateret. Mitt arbeid er sterkt knyttet til mine premiss og min
prosess. Dette er bare en begynnelse på hvordan en kan utforske og undersøke bruken
av live kamera, både generelt, men også i en lavbudsjettsproduksjon. Kompleksiteten
mellom fiksjonsrommene live kameraet kan skape er et eksempel på hvor mye
potensiale det finnes i et lite håndholdt kamera og et par projektorer.
En utfordring er at det mangler en del begreper rundt arbeidet med live kamera i
teateret, og det kan gjøre det vanskelig å kommunisere i prosessen. En viktig del av
teaterprosesser for meg, er å kunne sette ord på hva vi gjør i prøverommet, og det kan
bli vanskelig når jeg mangler det rette begrepsapparatet. Det blir fort til at en låner ord
fra både teateret, film og begreper fra dagligtalen, men det er ikke alltid begrepene
dekker det behovet en har for å beskrive fusjonen av disse. Det har oppstått forvirring
under prøvene når jeg skal veksle mellom å henvise til når rollefiguren er på skjerm
og når rollefiguren er fysisk i rommet. I mangelen på terminologi, har vi brukt vår
sjargong innenfor dagligtalen for å kommunisere under prøvene, noe som også
innebærer låneord fra det engelske språk. Det gjenspeiles blant annet i de
videomediale grepene POV og visuell feedback. Uttrykk som for eksempel IRL (in
real life) og onscreen har vi brukt for å beskrive forskjellen på hva som skjer fysisk på
scenen, og hva som skjer på skjermen. Det er likevel ikke dekkende. IRL betyr ”i
virkeligheten,” noe som ikke er tilfelle når vi snakker om noe som skjer på
71 scenen i en fiksjon. I avhandlingen har jeg lånt begreper fra McAuley (1999) for å
beskrive det som skjer fysisk på scenen, onstage, og det som skjer på
projeksjonsbildet localized off. Jeg har oversatt disse til innenfor og utenfor scenen.
Selv om de kan fungere, er de ikke fullstendig dekkende fordi utenfor scenen
insinuerer at det ikke er på scenen i det hele tatt, mens innenfor scenen vil innebære
projeksjonsbildet i tillegg. En utvidelse av begrepsapparatet i dette feltet ville være
noe av det som krever videre undersøkelse.
Med min bakgrunn som faglærer i drama, ser jeg også hvordan jeg kan overføre
denne kunnskapen til arbeidet mitt som lærer. Da jeg underviste som lærer i den
videregående skole, ble jeg oppmerksom på at det i Kunnskapsløftet står at man skal
bruke multimedia i alle fag, inkludert teaterfagene (Utdanningsdirektoratet, u.å.). De
færreste lærere har kompetanse på dette området. Nå har jeg mulighet til å kunne
utnytte erfaringene fra denne prosessen til senere undervisning, både i den
videregående skole, i kulturskolen og folkehøgskole. Et alternativ er å eksperimentere
med elevene ut i fra enkelte videomediale grep. De får dermed innsikt i hvordan de
kan leke med både teater- og filmmediet, samtidig som de får leke seg med klisjeer.
På den måten oppstår en ny dramapedagogikk hvor elevene får utfolde seg med sine
referanser og erfaringer. Dramapedagogikken går ut på at de kan leke med mediene
på en ny måte.
I tillegg til at dette kan gagne læreryrket, vil jeg også tro at dette vil være nyttig i mitt
kunstneriske virke. Jeg har nå muligheten til å ta med meg kamera inn i andre
produksjoner jeg skaper, uten å være avhengig av et stort budsjett. Gjennom denne
prosessen har jeg erfart hvordan jeg kan ta i bruk kamera og utnytte det med enkle
grep. Det er en selvfølge at dette må utvikles og undersøkes i større grad enn det er
gjort i mitt arbeid, for potensiale som ligger i møtet mellom live kamera,
videoprojeksjoner og teater er stort. Å undersøke det ytterligere vil også heve
kvaliteten, selv om det er en lavbudsjettsproduksjon. Ine Therese Berg skriver i
Scenekunst nå: teaterscenen som arena for samtidskunsten, at det er viktig å inngå et
kunstnerisk samarbeid med noen som har høy kompetanse innenfor mediene som
anvendes (2007, s. 74). I en lavbudsjettsproduksjon er det ikke alltid rom for å hente
72 inn eksperter på videokunst, og jeg vil derfor understreke viktigheten av å heller heve
kompetansen for videokunst blant scenekunstnere.
Til slutt
Hvordan en kan utnytte muligheter og begrensninger ved å anvende live kamera i et
lavbudsjettsproduksjon har fått flere svar. Jeg vil hente fram hvordan det til syvende
og sist handler om vekselvirkningen mellom muligheter og begrensninger, og ikke
nødvendigvis er et skille mellom disse. Å utforske live kamera i teateret innebærer å
oppdage det som oppstår, og å ta det videre i både undersøkelsen og i produksjonen.
Prosessen krever derfor en utforskende tilgang til arbeidet som en som det er viktig å
ta seg tid til. Til slutt vil jeg påpeke at å tilegne seg mer kunnskap om live kamera i
teateret ikke betyr at teater uten live kamera er mindre interessant i dag, selv om vi
lever i en mediatisert hverdag. ”[T]heatre goers today have been raised on televison.
They have a cinematic vocabulary that one must deal with” (Auslander, 1999, s. 26).
Det handler for meg, som scenekunster, om å kunne ta stilling til denne hverdagen.
73 Litteratur
Auslander, P. (1999). Liveness: Performance in a mediatized culture. London: Routledge. Berg, I. T., Høyland, E., & Leinslie, E. (2007). Scenekunst nå: Teaterscenen som arena for samtidskunsten. Oslo: Scandinavian Academic Press/Spartacus. Bolter, J. D., & Grusin, R. (1999). Remediation: Understanding new media. Cambridge, Mass: MIT Press. Borgdorff, H. (2006). The debate on research in the arts. Paper presented at the Research in the arts, Ghent, Amsterdam, Berlin, Gothenburg. Böhnisch, S. (2011). Feedbacksløyfer og henvendthet. I J. Szatkowski, E. Exe Christoffersen & T. Rosendal Nielsen (Red.), Peripeti -­‐ performative former (s. 65-­‐90). Århus: Afdeling for Dramaturgi, Institut for Æstetiske Fag. Chapple, F., & Kattenbelt, C. (2006). Key issues in intermediality in theatre and performance. I F. Chapple & C. Kattenbelt (Red.), Intermediality in theatre and performance (2. utg.). Amsterdam: Rodopi. Christoffersen, E. E. (2011a). Remediering som kunstpædagogisk strategi -­‐ mellem film og teater. I T. R. Nielsen, I. Krøgholt, F. Heinrich & K. Hustvedt (Red.), Peripeti -­‐ kunstpædagogik (s. 53-­‐67). Aarhus: Afdeling for Dramaturgi Institut for Æstetisk og Kommunikation. Christoffersen, E. E. (2011b). Spilleregler og benspænd. I S. Böhnisch, R. G. Gjærum, T. R. Nielsen & E. E. Christoffersen (Red.), Peripeti -­‐ kreative strategier (s. 134-­‐141). Århus Afdeling for Dramaturgi Institut for Æstetisk og Kommunikation. Csikszentmihalyi, M. (1990). Flow: The psychology of optimal experience. New York: HarperPerennial. Daichendt, G. J. (2012). Artist scholar: Reflections on writing and research. Bristol: Intellect. FIX&FOXY. (2008). Pretty woman a/s. Hentet 04. april, 2014, fra http://www.fixfoxy.com/projekter/pretty-­‐woman-­‐as FIX&FOXY. (2012). Viljens triumf. Hentet 04. april, 2014, fra http://www.fixfoxy.com/projekter/viljens-­‐triumf Gladsø, S. m., Gjervan, E. K., Hovik, L., & Skagen, A. (2005). Dramaturgi: Forestillinger om teater. Oslo: Universitetsforlaget. Helland, C. (2013, 17. november). Enter night -­‐ exit light. Hentet fra http://eksamensforestilling.blogspot.no/2013/11/exit-­‐light-­‐enter-­‐
night.html Irmer, T. (u.å.). Det nye blikkets teater (overs. Therese bjørneboe). Hentet 07. mai, 2014, fra http://www.shakespearetidsskrift.no/arkiv/22003/thomas-­‐irmer-­‐det-­‐
nye-­‐blikkets-­‐teater-­‐om-­‐live-­‐video-­‐kamera.html Johnstone, K. (2007). Impro: Improvisation and the theatre (ny utg.). London: Methuen. Kilden. (2013). Thranes metode. fra http://www.kilden.com/arrangement/thranes-­‐metode 74 Kobbernagel, L. (2011). Kompositorisk metode: I charlotte munksøs, ralf richardt strøbechs og barbara wilsons optik: Statens Teaterskole. Krash Kompagni. (2011). Greenboy -­‐ confessions of a superhero. Hentet 21. mars, 2014, fra http://www.krashkompagni.com/greenboy.html Lavender, A. (2006). Mise en scène, hypermediacy and the sensorium. I F. Chapple & C. Kattenbelt (Red.), Intermediality in theatre and performance (2 utg., s. 55-­‐66). Amsterdam: Rodopi. Lehmann, N. (2011). A secret art of rehearsal? Peripeti -­‐ Kreative Strategier(16), 146-­‐153. Leirpoll, J. (2002-­‐2005). Video i praksis: Om å samle inn og sette sammen videobilder på en noenlunde fornuftig måte : En bok for deg som vil bli flinkere til å fortelle med levende bilder (3. utg.). Elverum: J. Leirpoll. Lothe, J. (2003). Fiksjon og film (2 utg.). Oslo: Universitetsforlaget. Martin, J., & Sauter, W. (1995). Understanding theatre: Performance analysis in theory and practice. Stockholm: Almqvist & Wiksell International. McAuley, G. (1999). Space in performance: Making meaning in the theatre. Ann Arbor: University of Michigan Press. Medial. (2005-­‐2007). Store norske leksikon Hentet fra http://snl.no/medial Nielsen, T. R., & Krøgholt, I. (2008). Hvordan procesanalyse. Paper presented at the Kreative Strategier, Aarhus Universitet, Århus. Oddey, A. (1994). Devising theatre: A practical and theoretical handbook. London: Routledge. Pahuus, M. (2003). Hermeneutik. I F. Collin & S. Køppe (Red.), Humanistisk videnskabsteori (2 utg., s. 139-­‐170). København: DR Multimedie. Pettersen, N. T. (2013). Forskergruppe i litteratur og narrativitet. Hentet 20. april, 2014, fra http://www.hiof.no/nor/avdeling-­‐for-­‐okonomi_-­‐sprak-­‐
og-­‐samfunnsfag/forskning-­‐og-­‐utvikling/forskergruppe-­‐i-­‐litteratur-­‐og-­‐
narrativitet&PHPSESSID=vbkkrvd1ti0cinjhd5lmamt1t0 Philipsen, H. (2007). Autenticitetsstrategier i triers trilogier -­‐ om at skabe affekt via effekt. 23(42/43), 25-­‐34. Hentet fra http://ojs.statsbiblioteket.dk/index.php/mediekultur/article/view/318 Theatre, N. (2011). Katie mitchell on directing multimedia productions Hentet 02.04., 2014, fra http://www.youtube.com/watch?v=rAij9r9RvF0 Utdanningsdirektoratet. (u.å.). Grunnleggende ferdigheter, læreplan i teaterproduksjon -­‐ programfag i utdanningsprogram for musikk, dans og drama, programområde for drama. Hentet 05. april, 2014, fra http://www.udir.no/kl06/DRA2-­‐
01/Hele/Grunnleggende_ferdigheter/?id=&epslanguage=no Wolf, W. (2013). 'Aesthetic illusion' as a trigger of many questions. I A. Mahler, W. Wolf & W. Bernhart (Red.), Immersion and distance: Aesthetic illusion in literature and other media. Amsterdam: Rodopi. 75 Vedlegg 1 Utdrag fra logg:
Tirsdag 10. September 2013
Første møte med Andreas. Tema: bli enige om konsept med kamera.
Ut i fra erfaringen fra min tidligere produksjon, ville jeg lage en forestilling hvor
kamera var naturlig integrert i tematikken. Å integrere kamera inn i et konsept som
ikke dreier seg rundt kamera, kan være utfordrende, da kamera ikke har en naturlig
plass. Dermed ville jeg utarbeide et konsept hvor kamera var utgangspunktet. I vinden
av nyheter rundt Snowden, SOPA og PIPa og overvåkning, ble jeg inspirert til å lage
en forestilling med overvåkning som tema.
Onsdag 27. November
I en utprøving som i hovedsak handler om å skape nye rom, er det essensielt at
rommet vi jobber er gjennomtenkt. For min del har jeg siden begynnelsen sett for meg
et rent rom, -en black box. Grunnen til dette er fordi jeg ikke har visst hvordan jeg
skal forme forestillingen estetisk fra begynnelsen av, og et rent rom er praktisk med
tanke på lys, blending og projeksjoner. Et svart rom, som teatersalen, var umiddelbart
et godt alternativ.
Den første og beste løsningen, var lageret i kjelleren til Kunstfagfakultetet. Vi tok
med oss utstyret ned, for å se hva vi kunne gjøre i rommet. Som et lager var det
selvfølgelig stappfullt med ting vi var nødt til å fjerne, og vi brukte en god del timer
på å klarere den delen av rommet vi ser på som aktuelt å bruke. Fordelen med dette
rommet, er at både vegger og gulv er av samme materiale, og gjør det til en nesten
renere estetikk enn teatersalen. Det er murvegger og murgulv, og alt er i grått. Det
76 gjør at projeksjonene blir tydeligere hvis vi vil projisere på store flater, og vi er ikke
lenger avhengig av å hente inn substitutter for flate lerret. Jeg har dermed utelukket
tanken om å bygge lerret på hjul.
Søndag 02. januar 2014
Jeg prøvde ut å snu kamera som filmet skuespilleren mens han stod å henda. Da
skapte vi illusjonen om at skuespilleren svevde i lufta. For å oppnå ønskelig illusjon,
for eksempel å få det til å se ut som noen henger i løse lufta, må vi ikke bare få
skuespilleren til å endre vinkel (stå på henda, ligge på gulvet), men kamera må også
endre vinkel. Ved å snu kamera opp ned, lurer vi publikum til å tro at det som er opp
er ned og omvendt. Kamera er nødt til å være med på bevegelsene til skuespilleren. Et
stillestående kamera ville kun skapt en dobling av virkeligheten slik publikum
allerede ser den. Ved å endre kameravinkel, vil virkeligheten på projeksjonen bli
annerledes enn slik vi ser den.
For å forsterke illusjonen, har vi prøvd å bruke rekvisitter som hjelp. F. Eks. Når
skuespilleren står på henda, og kamera filmer dette, vil det se ut som skuespilleren
henger fra taket med bena dinglende mot bakken. Ved å hente inn en ballong som
henger i en snor, og plassere den ved siden av skuespilleren, vil det se ut om det er en
heliumballong som svever ved siden av skuespilleren. Illusjonen forsterkes.
Onsdag 08. Januar 2014
Vi snakket om hva vi ville formidle, og hvordan vi kunne formidle dette. Når vi
jobbet med ideutviklingen til teksten, jobbet vi samtidig med kamera. Vi fikk stadig
nye ideer til hvordan vi kunne understreke handlingen med kamera. Så selv om vi
jobbet med innhold og teksten, var kamera en stor del av arbeidet. Nå er kamera som
inkorporert i prosessen at vi bruker det selv om vi ikke trenger det. Dette ser jeg på
som et godt tegn, da det i tidligere prosesser har vært vanskelig å integrere kamera
naturlig. Denne gangen har vi jobbet så mye med kamera at vi ikke kan la være å
bruke det.
Onsdag 22. Januar
77 Vi har også diskutert hva vi skal gjøre med alle ledningene som flyter rundt på gulvet.
Skal vi bruke dem i spill? Skal vi gjemme dem? Jeg snakket med Jeppe om dette for å
høre hva han har gjort, men det er dessverre ikke sammenliknbart. Han har laget
stykker med kamera hvor hele settingen er på et filmsett, eller i et tv-studio. Kabler
blir dermed en naturlig del av scenografien og estetikken. Jeg har ikke laget et
konsept hvor kamera er en naturlig del av settingen, og tror dermed jeg har gjort det
vanskelig for meg selv. Særlig når det er så mange kabler som er umulig å skjule. Vi
diskuterte dette i gruppa, og kastet ut ideer om å faktisk inkorporere de helt tydelig i
forestillingen. Hva om Øystein sin verden er en film? Hva om drømmen hans er i et
TV-studio? Vi fant ikke en løsning på det, men vi har satt i gang tanker rundt
utfordringen. Jeg kjenner jeg blir litt skuffet om jeg må gjøre det om til en naturlig del
av settingen, da jeg i hovedsak ønsket å lage teater som teater, men med kamera som
en del av formen, ikke som en del av tematikken. Dette er kanskje ikke mulig å
unngå, men hvis det er dette som er løsningen, føler jeg at jeg lander på en konklusjon
på at teater ikke kan ta med live kamera om ikke konseptet og tematikken handler
spesifikt om kamera. Kamera kan ikke være selvstendig. Hvis man vil lage bra teater
med kamera, vel å merke.
Søndag 02. Februar 2014
Her igjen må jeg nevne presisjonsarbeidet vårt. Ikke bare med tanke på at kamera skal
være riktig høyde og plassering, men det må også være vinklet riktig. I åpningen har
vi et bilde av at Øystein ligger i sengen sin. Dette gjør han i realiteten ved å lene seg
inntil veggen med dyne og pute. Ved å snu kamera 180 grader, ser det ut som han
ligger i en vanlig seng. Men kun hvis vi holder kamera i rett. Om kamera blir tiltet, får
vi et froskeperspektiv som ødelegger illusjonen. Vi merker også hvor viktig det er at
bildekomposisjonen er godt komponert for å oppnå en brukbar illusjon. Alt må være
ekstremt presist. Det er såpass tidkrevende at vi brukte 3 timer på en scene som varer i
1 minutt, og vi er enda ikke i mål med scenen. Jeg håper at vi får til å komme i mål,
hvor alt sitter som det skal. Men jeg merker at jeg gjerne skulle hatt en ekstra
prøveuke etter at forestillingen var laget, til å kun jobbe med dynamikk og presisjon.
Fredag 07. februar
Jeg lurte på hvorfor i all verden det var så vanskelig å lage noe mer, da de to første
78 scenene våre hadde gått så innmari greit å lage. Vi brukte lang tid på dem, men det
var tydeligere, og lettere. Jeg innså at kjærlighetsscenen hadde noe jeg er nødt til å
hente inn igjen; Det kameratekniske oppsettet vi har, gjør at Øystein og jeg sitter mot
hverandre på skjermen, selv om vi ikke gjør det i virkeligheten. Det vil da si at vi ikke
kan ta på hverandre på skjermen, vi går bare gjennom hverandre. Vi gjorde dermed
det kameratekniske om til selve tematikken i scenen; de kan ikke ta på hverandre,
hvordan skal de greie å møtes. Kameragrepet ble da et hjelpemiddel, en motivasjon og
selve handlingen. Jeg forstod at det er slik jeg må tenke ut resten av scenene for å
komme meg videre.
79 Vedlegg 2
Onsdag 15. januar
Denne dagen ble vi enige om at vi skulle fokusere på tematikken. Siden vi stagnerte
ved forrige øving, var alle enige om at det var på tide å utarbeide mer kjøtt på bena til
historien. Vi satt oss i et grupperom i stedet for øvingsrommet. Øvingsrommet er tett,
langt i fra HMS-godkjent, og helt mørkt. Så gikk vi i gang. Vi ville finne tre ting:
1. hva er tematikken?
2. Hva er det bærende spørsmålet?
3. Hva er budskapet?
Selv om vi allerede har hatt en idé om hva vi lager forestilling om, var det ekstremt
vanskelig å formulere dette ned. Vi følte alle at det var litt klønete, men vi måtte
prøve å formulere noe ned på papir. Resultatet ble
1. Stress, plikter og krav i livet kan være overveldende og får en til å føle at man
mister kontrollen, derfor søker man virkelighetsflukt i sine drømmer.
2. Er drømmeverden et sted man kan kontrollere alt og vil dette tilfredsstille
kontrollbehovet i det virkelige liv?
3. En kan ikke kontrollere alt i livet sitt, men det er det som gjør livet spennende.
Siden vi allerede hadde begynt med det å våkne, ville vi bruke dramaturgien til en dag
som utgangspunkt. Vi syntes også det var fint at når er sovner og skal drømme, så
begynner dagen, og når drømmekarakteren skal legge seg, så våkner han egentlig. Vi
tegnet opp hvordan vi ville at forløpet skulle gå i form av spenningstopper. To
spenningstopper og et klimaks som til sammen utgjør tre topper. Spenningstoppene
skal være når kameramennene bryter rutinen til karakteren som vil regissere sin egen
drøm.
80 81