1. No category

Kristiansund er bygd rundt gode havneforhold. Her har seilskuter og robåter frekventert farvann som supplybåter og cabincruisere nyter godt av i dag.
Sundbåten er verdens eldste selskap for kollektivtransport i kontinuerlig
drift. Lokale kjøpmenn stiftet selskapet i 1876.
Våre guider Sverre J. Svendsen og Jon N. Eikrem ved Nordmøre
museum på bergene som tidligere ble brukt til å tørke klippfisk.
Herlig havn i havgapet
Tekst og foto av Bente Foldvik
En gang i en fjern fortid, da havet sto mye høyere, var det folk med flint her. Flintrestene ligger rett under den skrinne jordskorpa på de få stedene det finnes jord. Eller fantes. Det er ikke lenge siden de nakne bergene var byens beste fortrinn. Nå vokser det
trær overalt og folk har gått over til oljen.
•
Kristiansund er klippfisk, eller var. Nå er det ålesundere som
selger klippfisken, mens kristiansunderne er i travel aktivitet
på sokkelen. Frokostsalen på Astoria hotell er full av mannfolk som skal med helikopter ut til Heidrun.
Vi rusler ned på kaia til Piren, der kongen kommer på
besøk når han er i byen. Jon N. Eikrem, nokså nyansatt konservator og avdelingsleder ved Nordmøre museum i Kristiansund, har invitert oss med på vandring i selskap med tidligere direktør og konservator Sverre J. Svendsen. Han viser
seg å være et vandrende leksikon, vi blir med og prøver å holde følge med mylderet av tidsepoker han kan framkalle.
4
KYSTEN 2'15
Kristiansund holder seg fortsatt med bybåt, selv om de har
fått bruer og veier som binder øyer og våger sammen for bilister. Men det er havna som er byens opphav og begrunnelse,
både før i tida og nå. Supply-skip og cabincruisere har riktignok erstattet seilskuter og robåter. Fra naturens side er
dette ei helt fantastisk havn, perfekt for seilskuter på gjennomreise. Herfra kunne de komme inn og seile ut i tre retninger,
du verden for en fordel for skuter med tunge seil lenge før noen
hadde funnet opp motorer som kunne gå på fossilt drivstoff.
Den gule Sundbåten bringer oss fra Kirkelandet til Innlandet,
videre til Nordlandet og til Goma der vi stiger i land.
historiereportasjeartikkel
Norsk klippfiskmuseum på Milnbrygga har en tre hundre år lang historie som handler om torsk.
Svendsen forteller at det finnes flintrester overalt, spor etter
svært tidlig bosetting den gang havet sto mye høyere enn i dag.
Var det sel og hval de levde av, den gang? De som fisket nærmere vår tid, etablerte fiskeværet på Grip. Skreien, det vil si
den gytemodne torsken fra Barentshavet, vandrer helt sør til
Møre. Fram til 1920-tallet var vårtorskefisket på mørekysten
årvisst og nest størst etter Lofoten og hadde vært det i lang tid.
Med datidas båter var det om å gjøre å være nær fiskefeltene.
Her inne var det for noen århundrer siden bare én gård fordelt på flere øyer, de hadde ei sur myr her og en annen der, og
noen små flekker med gress til ei ku eller to. Altså ikke noe
jordbrukssamfunn, men skjenking og handel foregikk. Ellers
var det bare nakne berg på alle kanter. Og bergene skulle bli
byens beste fortrinn i en lang periode.
Det var skotske kjøpmenn som så muligheten for å etablere
klippfiskproduksjon, fra 1730-årene var de i gang. Teknikken
var allerede da et par hundre år gammel, portugisiske og
baskiske fiskere oppbevarte torsk fra Newfoundland på den
måten. Det tok noen tiår før byens egne tok i bruk den nye teknologien, men etter hvert ble kristiansunderne eksperter på
klippfisk.
Tenk hvilket samspill som har utviklet seg opp igjennom
århundrene med torsken fra Barentshavet i hovedrollen! De
årlige gytevandringene inn til kysten fra Vest-Finnmark til
Møre har gitt oss en unik kystkultur som det ikke finnes
maken til i hele verden. Havna i Kristiansund var i lange tider
et knutepunkt for trafikken mellom fiskevær og markeder i
fjerne land. Inn i havna kom jakter med stabler av flekket og
saltet torsk nordfra. I fjæra ble fisken vasket av kvinner med
ullvotter, som ga akkurat passe motstand og dessuten var
varme å ha på seg i det kalde vannet. Unge gutter bar knipper av fisk opp på bergene. Fisken lå til tørk overalt, var det
ikke plass på berget, så tok de takene i bruk, eller gatene for
den saks skyld. Noen passet på at fisken ikke ble brent i
sola, var det for mye sol, måtte den flyttes fra solvendte berg
til mer skyggefulle steder. Kom det en regnskur, var det
stress på tørkeplassene. Fisken måtte ikke bli våt. Og hver
kveld ble den lagt i runde stabler med tak på, både for å
beskyttes mot regn og for å bli presset flat og fin. Sa jeg at den
ble saltet én gang til?
Når fisken var ferdig tørket, ble den båret tilbake til fjæra der oppkjøpsskipene ventet. I en periode var de spanske,
seinere var flere nasjonaliteter på plass. Handelshusene vokste, og noen gikk fallitt. En og annen bøkker kunne være heldig med spekulasjon og slå seg opp som fiskekjøper, eller tape
store summer. Tønner ble brukt til det meste – hadde man
mange tønner på lager når silda slo til, kunne man tjene gode
penger. Men slo sildefisket feil, ble tønnene stående og kreve lagerplass og dessuten tørket de ut så de måtte strammes
en gang til med tønnebånd før de kunne selges neste sesong.
Heller dårlig butikk.
De rikeste bygde seg flotte hus, men de bodde likevel midt
i gørra, for å si det sånn. Byen stinket, antakelig kunne man
lukte Kristiansund lenge før man så den om vindretningen var
2'15 KYSTEN
5
Woldbrygga og Hjelkrembrygga ser litt slitne ut, planen er å fikse dem. Mye av det kostnadskrevende arbeidet som ikke synes, er allerede gjort.
riktig. Fiskeslog gir ingen godlukt om det blir liggende en
stund, sild gir ganske kraftig odør, gjærende trandunker hjalp
vel heller ikke, alle hadde utedo og møkka gikk urenset ut i
sundet. Lurer på hva Mattilsynet hadde sagt om fiskevasking
ved siden av utedoen. Bra de hadde mye salt på fisken, klippfisk er fortsatt en favoritt i Brasil, på Cuba i Karibia for ikke
å snakke om i Spania og Portugal.
Det ble ikke bedre da sildoljefabrikkene kom. Røyken lå
tett og kvelende over byen når det var lite vind. Altså, det er
ikke alt som var bedre før.
Vi stikker innom klippfiskmuseet som snarest. Den eldste delen av Milnbrygga ble bygd av William Gordon i 1749,
får vi vite. Brygga viser klippfiskens utvikling i Norge fra
1700-tallet og fram til etterkrigstida. Det er ikke lenge siden
den siste fisken forlot lokalene. Tømmeret svetter salt, det
kommer til å holde i hundrevis av år. Vi går gjennom enormt
mange kvadratmeter med lagerplass i fire etasjer, og finner et
bittelite bortgjemt kontor. Kontoristene hadde ikke mye plass,
i grunnen. Lurer på hvor mange tonn fisk som har vært igjennom Milnbrygga i løpet av de snart tre hundre årene den har
stått her - og dette var bare én av byens utallige brygger.
De fleste husene i Kristiansund ble brent og bombet under
krigen – nesten 70 prosent av byen forsvant. Derfor er de gamle bryggene viktige å ta vare på, mener våre guider. Vi rusler
videre inn i Vågen, ei vennlig naturlig havn med le for de fles-
6
KYSTEN 2'15
te vindretninger. Jon Eikrem er opptatt av å få fortgang i
arbeidet med Woldbrygga og Hjelkrembrygga. Begge ligger
der midt i glaningen, de ser litt shabby ut nå, men de kan bli
så fine. Mye av det møysommelige redningsarbeidet som ikke
synes, er allerede gjort. Det er ikke langt mellom bryggene,
så her finnes det muligheter for at det kan bli en eller annen
form for aktivitet. Vi er skjønt enige om at Vågen ville egne
seg perfekt for et landsstevne i regi av Forbundet KYSTEN.
Vi treffer to tømrere, Odd Inge Bjerkestrand og Pål Bjerkestrand, som er glade for at de kan få holde på med skikkelig gammelt håndverk. Det er mye morsommere enn å sette
opp hus i en fei med ferdig tillaga plank. De har fått utdelt et
gammelt fotografi og bruker det som utgangspunkt for istandsettingen. Her må de vite mye om materialer, det inngir
respekt å behandle hus som har tålt tidas tann og som er av
så solide stokker.
Vi vandrer videre inn Vågen, forbi Kristiansund Mekaniske
Verksted som tidligere eide Mellemværftet på den andre
siden av Vågen. Verftsindustrien har som mange andre virksomheter erfart opp- og nedgangstider, takket være en lang
nedgangstid hadde Mellemværftet blitt stående uten videre
oppgradering, men med en viss bruk kontinuerlig siden 1850årene. Da det dukket opp en gjeng nyfrelste fartøyvernere på
slutten av 1970-tallet, møtte de faktisk forståelse fra en historieinteressert verftseier, Ole Mollan. Fartøyvernmiljøet har
historiereportasjeartikkel
vært i kontinuerlig aktivitet siden, det vil si i snart 40 år, og
noen har vært med hele tida. Nå er det Nordmøre museum som
eier verftet, men medlemmene av Mellemværftet fartøyvernforening har tinglyst rett til å bruke slipper, maskiner og
utstyr.
Det har vært en del tumulter og diskusjoner om hvordan
forholdet mellom museum, kommune og frivillige skal være,
men nå har de landet på en løsning alle kan godta. Verftet er
trolig det eneste her i landet som har vært i kontinuerlig drift
siden midten av 1850-årene, 160 år, det er ganske lenge.
Kunnskapen om hvordan det skal anvendes holdes fortsatt i
hevd, og med forsiktig bruk blir det ikke utslitt. Et så unikt kulturminne har etter hvert også blitt et yndet sted for kunstnere
og fotografer. Kristiansundere flest har fått et innblikk i aktiviteten fordi de kan gå på tur gjennom verftet. Vi skal snakke mer med fartøyvernerne seinere og rusler videre utover
Vågen til et fantastisk nybygg.
Det er ikke ofte det bygges nye skonnerter i vår tid, men
noen er faktisk hemningsløse nok til å gjøre akkurat det. Vi
treffer Kari Moe Sundli og Rune M. Torgeirson som forteller at deres båt bygges av luft og kjærlighet, pluss støtte fra
sponsorer. Torgeirson får vi bare låne som snarest for å ta bilde, han er travelt opptatt med å sage planker av digre stokker
og har med seg en gjeng folk til hjelp. Sundli forteller at deres
«Blåmann» ble for liten for de ungdomsprosjektene de har lyst
Linjetegningene av skonnert «Rosenheim» ligger til grunn for konstruksjonen av den nye skonnerten «Ideal».
til å holde på med. De vurderte om det var mulig å bygge en
ny skonnert og fant ut at det kunne de klare. I løpet av seks
år skal de ha skuta på vannet, skonnerten «Ideal» av Kristiansund skal være ferdig i 2016. Og da har de ei skute som
forteller historien om hvordan klippfisken ble fraktet til fjerne markeder.
Vågen i Kristiansund er med andre ord en spennende
plass, perfekt for små og store arrangementer!
Jakob Arne Dahlen, Kari Moe Sundli og Rune Torgeirson i arbeid med skonnerten «Ideal» av Kristiansund som skal fortelle historien om hvordan fisken
ble fraktet til fjerne markeder. Foto: Roald Sevaldsen.
2'15 KYSTEN
7
En flott gammel slipp, «Mellomhæling», på Mellemværftet. Den trenger
reparasjon.
Lars Georg Backer arbeider for tida
med «Erik Farup», ei redningsskøyte
bygd av Bjarne Aas i 1932 i Risør.
Arnt Gjerde var med fra starten i
1978, er deleier i «Friman» og medseiler på RS 16 «Christiansund», en
Colin Archer som ble bygd i 1901 i
Porsgrunn.
Kystlagets leder Paul Helge Wiik har
gått i gang med et langvarig oppussingsprosjekt.
Heldigvis har Wiik fått til et samarbeid med kassereren i kystlaget, Arne
Wikdahl. Han er en erfaren fartøyverner med en 50 fots reketråler som
hobby.
8
KYSTEN 2'15
historiereportasjeartikkel
Viderefører håndverk
Av Bente Foldvik
•
Kystlaget i Kristiansund har kompetente fartøyvernere i et unikt miljø på Mellemværftet.
De viderefører en drift som startet på verftet i 1850. Forsiktig bruk sikrer liv i de gamle lokalene uten å slite dem ut.
Nå er det Nordmøre museum som eier verftet, men medlemmene av Mellemværftet fartøyvernforening har tinglyst
rett til å bruke slipper, maskiner og utstyr, de har disposisjonsrett til havna og et møtelokale. Medlemmene av kystlaget eier sine egne båter, men flytebryggene har de i fellesskap.
– Det som flyter er dels eid av medlemmene, dels av kystlaget, sier Paul Helge Wiik, leder i Mellemværftet fartøyvernforening. Han er nokså ny i foreningen og dro ned
gjennomsnittsalderen betraktelig da han kom. Mange av de
andre har vært med mer eller mindre siden starten – og det
var før Forbundet KYSTEN ble etablert.
Det var noen få personer i Kristiansund som ble interessert i gamle båter helt på slutten av 1960-tallet. På samme tid
hadde byen besøk av amerikanere, tyskere og hollendere
som kjøpte utrangerte fartøyer i byen og distriktet rundt.
Forståelsen for verdien av de gamle skutene var større i
deres hjemland, på den tida var fartøyvernet en ukjent disiplin i Norge. Noen av de nye eierne arbeidet på fartøyene
lokalt i lengre tid før de dro. Det virket inspirerende for likesinnede i Kristiansund, og i 1978 ble «Nordmøre Forening For
Bevaring Av Eldre Skip Og Fartøyer» stiftet.
Vi treffer Fredrik Aandahl som har vært med siden starten. Han forteller at de også den gang så den kulturelle verdien av Mellemværftet.
– Vi grov fram alt det gamle og bygde opp igjen slippen
slik den var. Det har vært noen kamper opp igjennom årene
for å bevare dette, forteller han.
– Men nå har vi en gullkantet avtale som sikrer oss rett til
bruken, mens museet har ansvaret for eiendommen.
Da Forbundet KYSTEN ble etablert i september 1979,
endret de navn til Nordmøre kystlag og meldte seg inn i
forbundet. Etter hvert ble det stiftet en ny forening i tillegg
til kystlaget som het «Foreningen Mellemværftet» som kjøpte verftet med tanke på vern og drift som fartøyvernsenter.
Fartøyvernmiljøet var aktivt i 1990-årene, mens kystlaget gikk
i dvale. Da Nordmøre museum overtok eiendommene, omorganiserte de frivillige fartøyvernerne seg. Nå er det Mellomværftet fartøyvernforening som har bruksretten til verftet, og
denne foreningen er ett av Forbundet KYSTENs lokale lag.
Etter en omvisning på området går vi opp ei bratt trapp inn
i et grønt rom, velegnet både for møter og julebord i kystlaget. Kjøkken, dusj og soverom er i samme etasje.
– Store gamle båter er det alltid noe å gjøre med. «Ferdig»
er ikke noen tilstand, sier Lars Georg Backer. Han har pusset båt her i 20 år og har en vakker og slank nimeter på 47 fot
kalt «Unni» som nå står på land.
– Den er byens peneste båt, men jeg har ikke funnet riktig kjøper. Det er lettere å kjøpe enn å selge gamle båter, er
hans erfaring. Nå holder han på med redningsskøyta «Erik
Farup» bygd av Bjarne Aas i 1932 i Risør hos Knut Christensen & Co.
– Jeg liker å bruke båten også. Derfor setter jeg ikke i gang
større prosjekter om bord enn at jeg kan ha den på sjøen i sommerhalvåret, forteller han. Sommerlig farting har brakt familien nordover, blant annet til Rødøya, mellom Alstahaug og
Brønnøysund i Nordland. Der har de besøkt to av båtens tidligere skippere.
– Det er ganske hyggelig. Båten har levd et liv på kysten,
det er alltid noen som kjenner henne igjen, sier han. En gang
ble de vinket inn i ei trang havn de var bekymret for om var
dyp nok. Men han som vinket sa bare – det var her ho lå!
Kystlagets medlemmer er mer eller mindre ferdige med
å restaurere båtene sine. Et unntak gjelder lederen, Paul Helge Wiik. Sammen med broren har han gått i gang med et skikAage Storvik bruker lokaler og verktøy som Mellomværftet fartøyvernforening har sikret seg bruksretten til.
2'15 KYSTEN
9
Mellemværftet har vært i kontinuerlig drift i 160 år. Mellemværftet fartøyvernforening, et kystlag i Forbundet KYSTEN, sørger for fortsatt forsiktig bruk.
Foreningsfakta
Første forening ut var Nordmøre forening for bevaring av eldre skip og fartøyer. Denne foreningen ble stiftet før Forbundet KYSTEN, men skiftet
siden navn til Nordmøre kystlag, og harmoniserte sine vedtekter med Forbundet KYSTENs.
Den andre foreningen ble stiftet noen år seinere, i 1981, og fikk navnet
Foreningen Mellemværftet. Foreningen kjøpte Mellemværftet, først selve
verftet for 600 000 kroner, seinere kjøpte de naboeiendommen for én million. Foreningen besto av medlemmene, Nordmøre museum, Kristiansund kommune og Møre og Romsdal fylkeskommune. Nordmøre museum
hadde det formelle arbeidsgiveransvaret, og brukte adskillig med krefter og
ressurser i den daglige driften. Organiseringen bandt også kommunen og
fylkeskommunen til driften på en måte som sikret gode vilkår, blant annet
med mye bruk av diverse langtidsledige på tiltak. At mange langtidsledige også var gamle verftsarbeidere gjorde situasjonen ideell med hensyn til
overføring av kunnskap og erfaring. Den første fast ansatte var slippmester
Douglas, som nå har nær tretti års erfaring ved verftet. På 1990-tallet var
Mellemværftet et fartøyvernsenter med opptil ti ansatte.
I første halvdel av 1990-tallet gikk Nordmøre kystlag i dvale som et resultat av manglende engasjement fra tillitsvalgte. Et par gjenopplivningsforsøk
falt i fisk.
Som et ledd i ABM-prosessen ble det klart at Nordmøre museum, Kristiansund kommune og fylkeskonservatoren ville ha Mellemværftet inn i Nordmøre museum. Foreningen Mellemværftet forhandlet fram bruksretter til Mellemværftet, på vegne av pågående og framtidige fartøyvernprosjekter.
Bruksavtalen var vilkåret for å «gi fra seg» Mellemværftet.
Det ble enighet om å stifte en ny, eiendomsløs forening og å invitere Nordmøre kystlag inn i denne. Kystlaget hadde ingen aktivitet, men hadde
medlemmer gjennom den gamle foreningen og andre nordmøringer som
abonnerte på tidsskriftet KYSTEN. Den nye foreningen ble i 2002 døpt Mellemværftet fartøyvernforening og kystlag og skulle sitte på de tinglyste
bruksrettighetene til Mellemværftet. Navnet ble seinere endret til dagens,
Mellemværftet fartøyvernforening, som er et av Forbundet KYSTENs
mange kystlag.
10
KYSTEN 2'15
kelig oppussingsprosjekt, som antakelig
kommer til å ta noen år. Wiik har andre
sysler også, en gang i uka er nok fartøyvern for ham.
Heldigvis har Wiik fått til et samarbeid med kassereren i kystlaget, Arne
Wikdahl. Han er en erfaren fartøyverner
med en 50 fots reketråler som hobby.
Båten er bygd i 1912, da den var 100 år
fikk han beskjed fra myndighetene om at
han ikke hadde lov til å selge den ut av
landet fordi den er et verdifullt kulturminne. Av hensyn til damene i familien
har han bygd et skikkelig bad om bord
med 200 liters varmtvannstank. Tenk
om alle fartøyvernere hadde hatt like
stor forståelse for verdien av en varm
dusj! Da hadde det kanskje vært flere
kvinner i fartøyvernet …
Det er jo ikke mange damer med,
må de innrømme. Ikke ungdom heller,
egentlig er de ganske bekymret for at
gjennomsnittsalderen stadig stiger. Unge
Paul Helge Wiik fikk en varm velkomst.
– Her er det mange oppegående og
ressurssterke folk, var noe av det første
jeg la merke til. Men vi har problemer
med å finne ut hvordan vi skal få med
oss yngre folk, forteller han.
– Må man eie ei diger skute i tre for
å bli medlem?
– Nei, båter har vi nok av, vi mangler mannskap!
P.S. Mellemværftet fartøyvernforening
i Kristiansund har nylig fått tildelt Forbundet KYSTENs landsstevne i 2017
etter søknad til forbundets landsstyre.
historiereportasjeartikkel
1
2
3
4
1: Redningsskøyta ”Christiansund” ble bygd i Porsgrunn i 1901. Kristiansund var en viktig base for redningsskøytene, det var derfor den fikk
navn etter byen. Kystlaget bidrar med frivillige til driften.
2: «Fabrikklaget II» ble bygd på Rognan i 1947 for Sildefiskernes fabrikklag i Florø. Fraktebåten skal nå settes i stand av Tom Ivar Brate i samarbeid med slippsjef Douglas Wilmot på Mellemværftet. Brate har oppsøkt miljøet fordi han mener det finnes en unik kompetanse her.
3: Kåre Øyvind Tømmervåg er opptatt av å ta vare på «Slukk II», en brannbåt som var med på å slukke branner i Kristiansund under krigen. Den
ble tatt ut av tjeneste i 1986, er fortsatt i original stand og har blitt tatt godt
vare på.
4 og 5: Etter flere tiår med frivillig fartøyvern er mange av klenodiene mer
eller mindre ferdig restaurert.
5
2'15 KYSTEN
11