Silvia Avallone
Marina Bellezza
Oversatt av Astrid Nordang, MNO
Om forfatteren:
Silvia Avallone er født i 1984. Hun er opprinnelig fra
Biella i de italienske Alpene som hun hyller i denne
romanen. Hun lever for tiden i Bologna. I 2010 debuterte
hun med Stål (2013), som fikk strålende mottakelse både
i Norge og i en rekke andre land og regnes i dag som en
av de mest spennende unge italienske forfatterstemmene.
Om boken:
I en mindre by i Nord-Italia, i en dal omgitt av granittfjell,
lever Marina Bellezza og hennes kjæreste. Og her blant
arbeidsløs ungdom og nedlagt industri, er det eneste
håpet å skape sin egen framtid. Det er de også innstilt
på, men de trekker i helt forskjellige retninger.
Den 22-årige Marina har planene klare. Hun er
smellvakker, har karisma og en strålende stemme. Hun
har raseriet til de unge menneskene som ikke ble elsket
nok. Foreldrene har latt henne leve sitt eget liv foran tv.
Der har hun sittet og drømt. Hun vil vekk og til topps i
musikkbransjen. Kanskje vil hun også bare bli sett av en
far som aldri har brydd seg.
For kjæresten Andrea er framtida rett utenfor
stuedøra. Andrea, som kommer fra en bedrestilt
dommerfamilie, vil ikke gå i sin storebrors vellykkete
fotspor. Han vil ta tiden tilbake og dyrke jorda på
bestefarens fjellgård.
Men drømmene deres er nærmest umulig å forene med
den kjærligheten som har knyttet dem sammen gjennom
hele ungdommen.
Atter en gang, og med stor empati, lykkes Silvia Avallone
i å skildre krisen i det italienske samfunnet og de unges
tvil og søken. Få har skildret Berlusconis Italia så godt og
forfatteren er nå under oversettelse til stadig nye språk
Copyright © 2013 RCS Libri S.p.A., Milan
Norsk utgave 2015 © H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo
www.aschehoug.no
Tilrettelagt for eBok av Type-it AS, Trondheim 2015
ISBN 978-82-03-37095-3
Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
Til Sara, min mor
DEL EN
Ville vesten
1
En bred strime av lys spredte seg mellom trærne i
skogen, den milen den fulgte fylkesvei 100 og lå utstrakt
mellom to enorme, svarte fjell. Den var det eneste tegnet
på at det fortsatt var et slags liv i denne dalen ved en øde
og glemt provinsgrense.
Det dukket opp foran frontruta, lyset som liknet
lokkemat for noe dypt nede i avgrunnen. Men de mistet
det av syne allerede i neste sving.
I et lyskryss midt ute i dette ødelandet, satte de ned
farten og stanset opp utenfor restene av en kro. To
gjenspikrede vinduer og en plakat hvor ordene FAST
MENY hadde bleknet og knapt nok var leselig. En av dem
husket å ha feiret sin første kommunion der. Tjue år
senere sto bare taket og vinduslemmene igjen. Tjue år
senere var alt over.
De spant av gårde nok en gang og fortsatte. Langs
denne delen av veien var det ingen gatelykter, ingen
metallnetting som beskyttet mot truende steinblokker.
Billyktene overrasket deler av et autovern som var
gjengrodd av busk og kratt, nå og da en forfallen hytte.
I den tomme natten mistet de fullstendig retningssansen
der de kjørte.
De var de eneste ute på Fv 100, mellom dalbunnen og
dette ødelandet. I en gammel Volvo stasjonsvogn snodde
de seg mellom stupbratte avgrunner og oppover
hårnålssvinger de kunne utenat. Belegget med bladverk
på veien ga det hele et mer spøkelsesaktig preg. De steile
fjellveggene krummet seg rundt loddrette fossefall, og de
hørte ikke annet enn den monotone susingen av vann
gjennom de nedrullede bilrutene.
Så var lyset der igjen, et utydelig skimmer som ble
halvt skjult av en fjellrygg. De så det fremdeles, men de
sa ingenting.
De kom til Andorno. Det gule lyset i trafikklyktene
pulserte i intervaller, og uten å ta hensyn til lyskryss eller
forkjørsrett freste Volvoen av gårde i nitti kilometer i
timen.
Da de hadde passert kirkegården og restene etter den
lille fotballbanen de hadde vokst opp med, sto det shabby
omrisset av Sirena-baren der og ventet på dem. Skiltet
var slukket. De parkerte og gikk ut av bilen. Den ene var
høy, den andre tettbygd og den siste hadde et blikk
svartere enn olje. De nærmet seg døra: ingen lyder
innenfra. De presset likevel ned dørhåndtaket.
«Det er stengt.»
Sebastiano, den høye, ble stående urørlig utenfor
inngangen. Han fortsatte å skule på døra, så ga han den
et spark. Og ett til. Bordene utenfor var stablet oppå
hverandre og kjedet sammen med et tau, som om noen
ville finne på å stjele dem. På bakken lå noen tomme
røykpakker.
Luca, den tettbygde, tok en runde rundt bygningen og
inspiserte baksiden.
«Ingenting her, det er faktisk stengt.»
«Vi drar,» sa Andrea.
Han var rolig. Blikket hans var uforsonlig og nedsunket
i et mørke.
«Hvor da?»
Spørsmålet ble straks sugd opp av mørket rundt dem.
Sebastiano var nervøs, han så på Andrea som om han
hadde utfordret ham og nå forventet et svar. Luca
plukket mobilen opp av lomma og ga seg til å skrolle
nedover navnelisten.
«Jeg vet ikke,» sa Andrea. Han rettet på kragen, tente
en Lucky Strike. Byen var ikke noe for ham, han hadde
alltid kjent seg ukomfortabel ved vannhullene i denne
provinshovedstaden. Han foretrakk disse fjellene som
hadde vært ubebodde i årtier, der følte han seg i alle fall
ikke som en fremmed.
Han snudde seg og så opp, mellom Cervo-dalen og
Mosso-dalen, der lyset fremdeles holdt stand og fløt ut i
kveldsfuktigheten. Så ga han de andre et nikk i den
retningen. De så skeptisk på ham, men steg inn i bilen
igjen.
Sebastiano startet motoren og kjørte tilbake, i retning
Andorno. Denne gangen tok han imidlertid av, svingte inn
på Fv 105 i retning San Giuseppe di Casto. Nå så man
lysstrimen klarere. Den lot til å være nærmere. Uten et
ord bestemte de seg for å forfølge den. Kanskje var det
en brann, det spilte ingen rolle, de kjørte mot det uansett.
I San Giuseppe passerte de en aviskiosk, en matbutikk,
en kirke. Et par kilometer, så forsvant stedet i bakspeilet.
De var sånn, alle landsbyene i dette området: forlatte,
nedlagte butikker og slukkede skilt. Og likevel hadde det
aldri streifet dem å skulle dra sin vei, tvert imot:
Følelsene deres, selve retningssansen, ble diktert av
disse veiene, av disse fjellene.
Enkelte kvelder, som denne, ble det ikke sagt stort.
Andrea satt og hvilte tinningen mot vinduslisten og så ut.
Sebastiano kjørte, han nøt friheten som han hadde
gjenerobret etter ni måneder i buret. Bare et øyeblikk
streifet det ham hva sønnen hans en dag ville tenke om
ham, når han ble stor.
Sted: Golzio. Stereoanlegget var ødelagt, men de
snakket fortsatt ikke sammen. For ikke å bli overrumplet
av buskas og steiner, hadde de inngått en lastefull pakt
om å la stillheten råde. Luca saumfór fremdeles mobilen