1. No category

Markus Brendmoe
og hans mentor Ryszard Warsinski
Åpning 18. april kl. 12.00
Markus Brendmoe | MALERI OG TEGNING
Ryszard Warsinski | MALERI OG TEGNING
Varer til og med 10. mai. Åpent alle dager kl. 12-19
Markus Brendmoe
"Etter E. Munch, Selvportrett med sigarett"
"Selvportrett"
To betydelige kunstnere
To betydelige kunstnere blir stilt ut sammen for første gang på Soli Brug
Galleri: Markus Brendmoe «møter» sin avdøde mentor og læremester Ryszard
Warsinski. Den kjente Warsinski-entusiasten Jahn Otto Johansen
karakteriserer utstillingen som unik og meget interessant.
Johansen husker godt at Warsinski ikke likte å stille ut, og særlig ikke å måtte
stille opp på vernissager. - Han var ikke særlig glad i å skulle konversere med
vindrikkende damer som egentlig ikke var interessert i kunst. Han syntes det
var useriøst.
-­‐ Ryszard Warsinski var en nær venn av Ludvig Eikaas og meg. Warsinski
utviklet seg stadig som billedkunstner, men døde alt for tidlig. Selv om
han likte en god fest, var han en meget seriøs og hardt arbeidende
kunstner. Under den kalde krigen kom det mange fantastiske kulturelle
impulser østfra, særlig fra Polen. Warsinski er det beste eksempelet på
dette. Han beriket norsk kunstliv. Ryszard Warsinski var en klassisk og
tragisk kunstnerskjebne, men det gjør ham ikke mindre som
billedkunstner, sier Jahn Otto Johansen.
Gjensyn med avdød mentor
Markus Brendmoe (f. 1961) møtte Warsinski (f. 1937 i Gdynia, Polen- d. 1996 i
Oslo) for første gang i 1983. Det var i forbindelse med Brendmoes debut på
Høstutstillingen. En felles bekjent ønsket at Warsinski skulle vurdere
Brendmoes bilde. Den polskfødte kunstneren likte det han fikk se, og et
mentor-forhold ble innledet.
-­‐ Jeg gikk da på Kunstakademiet, hvor jeg ikke trivdes. Jeg syntes
stemningen var angstbitersk og trykkende. Studentene var redde for å
snakke sammen, av frykt for å få ideer stjålet. Det var lite kreativitet.
Warsinski var det stikk motsatte: en generøs mann som bød på seg selv.
En elegant, sjarmerende type. Burlesk og lystig. Alltid med en latter,
minnes Markus Brendmoe.
Den unge kunstneren ble raskt trukket inn i et fargerikt kunstnerisk miljø med
base i Warsinskis leilighet og atelier på Frogner i Oslo. Her vanket mange
kulturpersonligheter. Gunnar S. Gundersen var en fast gjest i begynnelsen av
80 tallet, men døde allerede i 1983. Ludvig Eikaas forble den nærmeste norske
kunstnerkollegaen til Warsinski. Sammen ble de spillemenn og livskunstnere.
Det var også et internasjonalt atelier Markus Brendmoe kom til. Han var elev
sammen med bla. a. Ellen Rishovd (gift Karlowicz) og Andrej Nebb Dziubek.
Tegning er grunnlaget
Samarbeidet med Ryszard Warsinski fikk stor betydning for den kunstneriske
utviklingen til Markus Brendmoe. Han lærte tegning, farge og komposisjon av
den polske kunstneren med klassisk utdanning fra kunstakademiet i Warszawa.
-­‐ Jeg lærte at man ikke kan male uten å kunne tegne. Warsinski hevdet at
fornuften er ubrukelig i tegning og maling. Det å lære å se, innebærer å
koble ut fornuften. Øyet har ingen begreper, det er bare en linse.
Warsinski var avgjort en figurativ kunstner. Han mente at abstrakt maleri
alltid bare ville være dekor, sier Markus Brendmoe.
Tidlig suksess
Markus Brendmoe opplevde stor suksess fra tidlig 1990 tall. Han var den første
unge norske kunstneren som fikk separatutstilling på Astrup Fearnley Museet
(1995). Han etablerte solide galleri-forbindelser hos Galleri Brandstrup og Galleri
Dobloug, og solgte meget godt. En tidligere Soli Brug-utstiller, dronning Sonja,
var blant kundene. Markus Brendmoe henger på Slottet.
Etter hvert ville Brendmoe utvikle seg videre, og han følte at de etablerte
galleriene ble en hemsko, en hindring på veien. Det ble for mye
kremmervirksomhet og butikk.
-­‐ Galleristen kunne spørre meg om jeg hadde et bilde på 1,40 med noe
gult i. Da ble det litt galt for meg, sier Markus Brendmoe.
Sterke farger
Når vi besøker Brendmoe i hans atelier i et fabrikk-liknende lokale i
Groruddalen, møter vi en ekspressiv kunstner som kjemper intenst med sitt
materiale. Gulv og vegger er dekket av maling-søl i sterke farger. Selv ikke det
slitne skrivebordet og den nedsittede sofaen har sluppet unna kampen med
farger og pensler. Store lerreter vitner om en arbeidskrevende og intens
prosess med nedbryting og gjenskaping, leking, prøving og feiling, gjentatt
bearbeiding av variasjoner over noen få motiver. Nå er det Edvard Munchs
selvportrett med sigarett (1895) som har fått gjennomgå en brutal utforskning i
Markus Brendmoes kunst-laboratorium. Gradvis er Munchs kjente ansikt blitt
forenklet. Detaljer som panne, mustasje, sløyfe, sigarett og slagskygge er tatt
fra hverandre og montert sammen på nytt, nærmest som i et mystisk ritual.
Som jazz-musiker
-­‐ Jeg gjør egentlig som jazz-musikerne, jeg utbroderer et tema. Jeg
undersøker om jeg kan strekke motivet til glad, angstfylt, deprimert og så
videre. Hvor mange emosjonelle tilstander kan jeg få ut av selvportrettet?
Edvard Munch er et takknemlig utgangspunkt. Jeg ville bruke hans
malerier til å nå en ny erkjennelse. Jeg dykket inn i mitt eget maleri, og
fant ut at det var en mer fruktbar vei å gå enn å prøve å male et bilde
som liknet et bilde av Edvard Munch. Jeg har hatt et oppriktig ønske om
å klare å se, sier Brendmoe.
Han mener at et kunstverk må bedømmes ut fra kunstnerens intensjon. Har
maleren greid å bære frem tanken og intensjonen som lå bak verket? Hvis
meningen med å male skulle være å skape noe som ingen har gjort før, ville det
være håpløst.
Spennende rom
-­‐ Det er ikke noe poeng i seg selv å være original eller nyskapende. Jeg
vil bare prøve å formidle hva jeg har sett. Avstanden mellom det jeg ser
og det jeg får til på lerretet, er eggende. Det er et spennende rom å
være i, sier Markus Brendmoe.
Utvalgte resultater av Markus Brendmoes kunstneriske prosesser kan sees på
Soli Brug. Publikum får muligheten til å undre seg over hva et kunstverk
egentlig er. De besøkende kan for eksempel diskutere om de Munch-baserte
bildene til Markus Brendmoe er mer eller mindre «originale» enn de
særpregede figurkomposisjonene til læremesteren Ryszard Warsinski, eller
stille spørsmålet: Hva er kunst?
Tekst: Claus A. Hagen, mars 2015
Ryszard Warsinski
"Blå filosofer"
Ryszard Warsinski - In memoriam
”mellom intet og noe” (Ryszard Warsinski)
Er det noen kunstner som kan mane frem det filosofen Theodor Adorno kalte
det ”ikke- identiske”, kunstneriske uttrykk som ikke lar seg fange i noe
konvensjonelt språk, men som har sin styrke i det særegne og
motsetningsfylte, så er det nettopp Ryszard Warsinski (1937-1996).
I sitt uidentifiserbare mangfold, kan Warsinskis billedmasse derfor arte seg
som et mareritt for kunsthistorikere og forskere på jakt etter kronologi og
kategori. Her er bilder uten dato, uten tittel, med ulike signaturer og i ulike
teknikker. Hans interesse for anagrammer – setninger som kan leses forlengs
og baklengs, men med samme betydning, kan sies å svare til hans bevisste
ønske om en horisontal lesning. Hva tilskueren får ut av bildets ” Her og nå” er
det avgjørende – uavhengig av om arbeidene er blitt til på 1960-tallet eller
1980-tallet.
Kunsten kan utgjøre et tilfluktssted, et fristed, det stedet man nettopp søker
sin identitet, for folk fra land med en usikker og truet nasjonalstat, slik den ble
for Ryszard Warsinski som selv skrev ”kunst er mellom intet og noe”. Han
refererte ofte til teaterstykket Kong Ubu av franskmannen Alfred Jarry som før
visningen i 1896, proklamerte at stykkets handling skulle foregå ”i Polen, dvs.
Ingensteder.” Når Ryszard Warsinski signerte med ”kong Richard” eller ”R” +
en tegnet krone, var det for å markere at han var konge i eget rike, sitt rike,
kunstens rike. Han var på sett og vis en fredløs, en kunstens Robin Hood.
Politisk utsatt og inneklemt, til tider uten fast opptrukne geografiske grenser,
er Polen i en forstand et ”ingenmannsland”, ”ingensteder”, ”nullepart” ifølge
Jarry. Men territoriet for krigen, kampen og lidelsen eksisterer.
Slik også med kunstneren Ryszard Warsinski, som er vanskelig å kartlegge
kunsthistorisk og dermed forblir – i en forstand – grenseløs, men Warsinskis
faktiske eksistens var et territorium for opprivende erfaringer – fysisk og
mentalt. Den doble betydningen av ordet lidenskap var for ham en realitet –
han skapte i smerte, et magisk billedunivers forløst med en eruptiv
skaperkraft.
”vær heller ingenting, da får du alt” (Ryszard Warsinski)
I 1937, samme år som Picasso stilte ut Guernica på verdensutstillingen i Paris,
skildringen av ofrene for bombingen av landsbyen Guernica under den
spanske borgerkrigen, ble Ryszard Warsinski forløst i Gdynia av en tysk lege.
Hele livet igjennom kom Warsinski til å forløse kunstnerisk hva han var vitne til
som barn – fragmentariske erindringer om krigens herjinger og korporlig
lemlestelse. Å fødes inn i en faretruende tid til et utsatt liv, men i en særdeles
rik kultur, var samtidig også forutsetningen for Warsinskis kunstneriske
forløsning. Forutsetninger også utløst av kunstgymnasiet i Gdynia,
Kunstakademiet i Warszawa og i arbeidet med magistergraden i 1964.
Slik den internasjonale kunstmetropolen Paris i 1937 under oppseilingen av
den annen verdenskrig, ble et tilfluktssted – et fristed - for kunstnere som
rømte fra totalitære regimer i Sovjet ,Tyskland og Italia, slik kunne nok Norge
også fortone seg som et politisk og kunstnerisk fristed på 60-tallet under
Berlinmurens jerngrep der Øst-Europas kunst var underlagt streng sensur.
Mens noen kunstnere her til lands holdt seg til modernisme på norsk i et nonfigurativt formspråk i behørig avstand til sosial-realismens figurative svøpe,
begynte andre, gjerne de yngste, å eksperimentere med nye materialer og
medier i et politisk uttrykksregister med kritikk av USA og Vietnamkrigen.
Uansett hvor kunstnerisk fritt Norge kan ha fortonet seg for en ung polsk
kunstner, så fikk Warsinski raskt erfare på kroppen andre
utelukkelsesmekanismer enn dem han var vant til - ofte mer subtile, men like
effektive. Hans talent ble erkjent i rykk og napp, ikke uten motsetninger, men
etter hvert har Ryszard Warsinski oppnådd en viss anerkjennelse om enn ikke
i en større offentlighet.
Det var i 1964, året etter at Kennedy ble tatt av dage, at Ryszard Warsinski
entret Norge med sin kunstnerhustru Brit Fuglevaag, som senere bidro til å
revolusjonere norsk tekstilkunst.
Tiden jobbet for ham med sneglefart. Til å begynne med støtte hans arbeider
flere fra seg enn de trakk til seg. Hans verk var – og er – utfordrende å
fortolke – med min egen kritikk i Arbeiderbladet av hans utstilling i
Kunstnerforbundet i 1984 friskt i minne.
Allerede tidlig på 1970-tallet fikk Warsinski imidlertid en god fortolker og
moralsk støtte i kunsthistorikeren Hans-Jacob Brun. Også galleristen Haaken
Christensen stilte tidlig opp for Warsinski. Ellers ble det kunstnernes egne
arenaer som åpnet for hans kunst mens han ennå levde: Unge Kunstneres
Samfund, Kunstnerforbundet og Kunstnernes Hus. Post mortem åpnet også
andre dørene: Nasjonalgalleriet, Galleri F 15 med Tor Andreas Gitlesen og
Henie Onstad, og hans oevre ble fortolket av Øyvind Storm Bjerke, Sidsel
Helliesen, Gavin Jantes og Harald Flor. Flere til skaffet seg verk av ham – også
norske samlere, som Rolf Hoff.
Lite vet vi hva som hadde skjedd om Ryszard Warsinski hadde fått
professoratet han søkte på Statens Kunstakademi. Uansett – av hans tidlige
allierte kunstnere var landsmannen, musikeren og artisten Andrej Nebb, og
kunstnerparet Ulf Valde Jensen og Bente Tønnessen. De ble fulgt av yngre,
som jazzmusikeren og kunstneren Jon Larsen ikke minst billedkunstneren
Markus Brendmoe.
Datteren Maria Fuglevaag Warsinska-Varsi, (f. 1965), filmregissør, journalist,
fotograf og menneskerettighetsaktivist, har nedlagt en formidabel innsats for å
hegne om farens ettermæle.
”du blir til når du blir borte” (Ryszard Warsinski)
Når nå kunstneren som menneske er gått bort, er det opp til oss, ettertidens
betraktere å holde liv i kunstnerskapet til Ryszard Warsinski som selv skrev
”du blir til når du blir borte”.
Hans burleske fabulerende billedunivers er både forførende og frastøtende,
”unheimlich” (Freud). Det dreier seg om den tvetydige bevegelsen som
Warsinski makter å vekke hos tilskueren så blikket aldri faller til ro. Ergo lar et
bilde av Warsinski seg aldri avferdige med et kjapt blikk, men stiller krav til
betrakteren, samtidig som anstrengelsen blir belønnet med raushet og rom for
egen fantasi. En øvelse i persepsjon og resepsjon både formalt og
innholdsmessig.
Den som gir seg i kast med bilder av denne kunstneren, blir nemlig utfordret
av måten Warsinski komponerer billedflaten på. Tilsynelatende gjenkjennelige
elementer går aldri opp i en høyere enhet så blikket kan hvile, men bringes
fra skanse til skanse fordi elementer fra ulike sfærer blandes. Her blandes
flytende masse og metalliske partikler, deler av makrokosmos parres med
elementer av mikrokosmos som igjen føyes sammen med menneskelignende
skikkelser i ”umulige” kombinasjoner av planter, dyr og folk, som minner om
den gamle Groteske-tradisjonen. Her øses av ulike kilder fra fabel og eventyrtradisjonen, fra folkelig overtro og religiøse riter, fra moderne vitenskap og
samtidshistorie, ispedd billedlige kommentarer til andre kunstneres verk –
parafraser med ironisk snert – enten det henvises til Munch eller Picasso, til
Wilfredo Lam eller Roberto Matta.
Først og sist holdt sammen i flaten med en eminent mestring av formale
virkemidler, styrt av ”disegno”, tegningens sammenbindende evne med klar
henvisning til Leonardo da Vinci. Hos Warsinski får den dobbelte betydningen
av ordet tegning fritt spillerom, ”tegn-ing, som hhv. ”strek” og ”tegn”.
”Hender, de er som stjerner og planeter, de stråler ut voldsomme
krefter , og de er ansvarsløse og vanvittige, de er sterkere enn
atomkraftverker, og de er avgrenset av uskyld” (Ryszard Warsinski)
Àpropos tegn og betydning, har alle og enhver noe å hente i Warsinskis
billedunivers uavhengig av kulturell kapital. Samtidig er det ikke til å legge
skjul på at jo mer en kjenner til av litteratur, film, teater og kunst, jo mer vil en
kunne få ut av Warsinskis kunst, og jo flere referanser vil en oppdage i et
edderkopplignende nettverk av uendelig mangfold. Og Warsinski engasjerte
seg for det syn-estetiske – hvordan en tone kan anslå et billedmotiv, eller en
filmsnutt vekke til live en litterær skikkelse – en duft fremkalle et
barndomsminne - i det hele tatt hvorledes kryssreferanser fra ulike sanser og
kunstdisipliner virker inn på hverandre.
Ergo kan skikkelser som minner om kjempene Gargantua og Pantagruel dukke
opp, udødeliggjort av Francois Rabelais (1483-1553), legen, munken og
dikteren. Eller også kan eventyreren Sancho Panza fra Cervantes´ Don Quixote
plutselig vise seg, eller katolske paver med eller uten henvisning til Velázquez
og Francis Bacon, men alltid med en kombinasjon av humoristisk harselas og
respektfull hyllest.
I sitt engasjement for kunst mellom ”Intet og noe”, kommer det ikke som noen
overraskelse at Ryszard Warsinski var opptatt av både Heidegger Væren og tid
og Sartre Væren og Intet, samt Robert Musil´s Mannen uten egenskaper. Av
landsmenn næret Warsinski en særlig interesse for multitalentet Stanisław
Ignacy Witkiewicz (1885-939) kalt, "Witkacy", filosof, poet, maler og fotograf i
tillegg til forfatteren Witold Marian Gombrowicz (1904 –1969). Jeg synes nok vi
kan få øye på situasjoner fra Ferdydurke, denne mangefasetterte romanen fra
Warsinskis fødselsår 1937, som omhandler den tornefulle dannelsen av
identitet i et klassedelt Polen, der psykologiske relasjoner til andre skildres på
paradoksalt og absurd vis.
Ryszard Warsinski var opptatt av mange billedkunstnere, men, utover de
allerede nevnte: Leonardo, Vélazquez, Edvard Munch, Witkacy og Francis
Bacon, skal to særlig fremheves. Den chilenske surrealisten Roberto Matta
(1911-2002) av baskisk, fransk og spansk herkomst, som ble oppmuntret av
André Breton til å bidra til tidsskriftet Minotaur i Paris. Ikke minst WIfredo Lam
(1902-1982), kinesisk-kubansk billedkunstner, skulptør og keramiker som
Warsinski kjente slektskap med på grunn av Lam´s karakteristiske
hybridfigurasjoner.
Warsinski arbeidet ofte til komposisjoner av Frédéric Chopin (1810-1849).
Felles for de fleste forfattere, komponister og kunstnere som Warsinski
refererer til, er nettopp det ikke- identiske i deres motsetningsfylte og
mangfoldige uttrykk. I tillegg har flere av dem også noe annet felles, nemlig at
de har blandet etnisk og nasjonal herkomst, og at de i perioder har levd i
eksil, gjerne på flere kontinenter og med en innsikt i internasjonal, for ikke å si
global kultur, som de med ydmyk respekt for sprikende mangfold
vitebegjærlig oppsøker og fortolker.
Slik Diotima i Platons Symposisum (Drikkegildet) gir Sokrates en leksjon i
EROS, er det intet mindre enn kjærlighet i vid forstand – ikke kun den erotiske
– men den grenseløse og betingelsesløse kjærligheten til alt levende og til
sine neste, som Ryszard Warsinski med sin kunst har skjenket verden.
Den som velger å nærme seg Warsinskis (for)underlige kunstneriske univers,
vil verken bli skuffet eller kjede seg.
Som betraktere kan vi holde liv i Ryszard Warsinskis kunstnerskap her og nå.
Tekst: Olga Schmedling, mars 2015
Utstillingen åpnes lørdag 18. april kl. 12.00 av Markus Brendmoe
og kulturattaché ved Polens ambassade Aureliusz Wlaź
Vennlig hilsen
Ole Dørje
Soli Brug, tidligere Nord-Europas største sagbruk, ca. 50 min. syd for Oslo.
Kjør E6, ta avkjøring nr. 9 (grense Sarpsborg/Råde). Tlf. 91 63 55 60 / 97 07 55 20.
Nærmeste togstasjon er Råde, ca. 10 min med taxi fra Soli Brug • NSB: 815 00 888 • Råde taxi: 95 01 05 00
Mail: [email protected]
www.soli-brug.no