Den vanskelige barnesamtalen
Handlingskompetanse ved bekymring for
eller kjennskap til at barn utsettes for vold
og seksuelle overgrep
Fagdag for Trondheim kommune 05.03.2015
Siri Leraand [email protected]
Arne Myhre [email protected]
RVTS-Midt (Ressurssenter om vold, traumatisk stress og
selvmordsforebygging, region midt)
•STINE SOFIES STIFTELSE 2010
1
Plan for dagen
 Hva er vold og seksuelle overgrep?
 På hvilken måte skades barn av vold og overgrep?
 Hva bør vi gjøre, og hva hindrer oss?
 Fremgangsmåte ved avdekkende samtaler
 Oppsummering og avslutning
Hva er vold og seksuelle overgrep?
2
Definisjon av vold
«Vold er en enhver handling rettet mot
en annen person, som gjennom at denne
handlingen skader, smerter, skremmer
eller krenker, får den personen til å gjøre
noe mot sin vilje eller slutte gjøre noe
den vil.» ( Isdal, 2000 )
Å leve med vold
 Forskning viser at vold ikke er noe barnet
kun er vitne til i den forstand at de bare
ser den på avstand (Øverlien & Hydèn, 2007)
 Å være vitne til vold innebærer;




Å være direkte tilstede når vold forekommer
Høre hva som skjer
Sanse at volden har skjedd eller skal skje
Å se resultatene av volden
SO mot barn i straffeloven
 Seksuelt krenkende eller uanstendig atferd
 Seksuell handling
 Seksuell omgang med barn
3
Sosialpsykologisk definisjon
 En handling som barnet ikke kan forstå, ikke er modent for og
ikke kan gi informert samtykke til
 Handlingen krenker barnets integritet
 Den voksne utnytter barnets avhengighet og/eller egen
maktposisjon
 Handlingen baserer seg primært på den voksnes behov
 Aktiviteten bryter med sosiale tabuer innenfor familien eller den
aktuelle kulturen, eller er ulovlig
 NB: Barn som krenker barn!
Problemets omfang
 11 % av norske ungdommer utsatt for grovt seksuelt
misbruk minst én gang (15 % av jentene, 7% av
guttene)
 9 % har blitt slått mer enn to ganger av mor eller far
 8 % har opplevd grov vold fra minst en forelder (vold
som medførte skade eller smerte)
 5,5 prosent har opplevd minst ett tilfelle av grov vold
mellom foreldrene
Vold og seksuelle overgrep er
skadelig for barn!
4
Skademekanismer
 God omsorg = hjelp til selv- og følelsesregulering, som etter hvert
blir internalisert som egne ferdigheter
 Vold og overgrep i nære relasjoner = overveldende følelser +
mangel på hjelp til å regulere dem
 Konsekvens: Hypersensitivitet for mulige trusler, og manglende
kognitiv kontroll over reaksjonene
 Gir brede og uspesifikke vansker: Tilknytningsvansker, ulike
angstlidelser, nedstemthet, atferdsvansker, ADHD lignende vansker,
PTSD, med mer
Typiske vansker etter vold og overgrep
a) Regulering av affekt og kroppslige tilstander
 Kommer fort i intens affekt, klarer ikke å roe seg ned
 Hypersensitiv for følelsesladde stimuli, og for lyder og berøring
 Mangler språk for følelser og kroppslige tilstander
 Har forsinket motorisk utvikling, spise- og fordøyelsesvansker
b) Regulering av oppmerksomhet og adferd
 Årvåkenhet i forhold til mulige trusler, mistillit til andre
 Dårlig evne til å beskytte seg selv, risikoatferd
 Dårlige strategier for å trøste seg selv, for eksempel selvskading
c) Sosio-emosjonell regulering
 Opplever seg verdiløs og skammer seg over seg selv
 Overopptatt av å bli tatt vare på, i beredskap for avvisning
 For fysisk eller seksualisert kontaktetablering til andre
 Opposisjon, vansker med å ta andres perspektiv
5
•tenke
•føle
•sanse
Vi reagerer instinktivt, som dyrene, mot alle antydninger til
fare.
Da sloss
vi
Eller
løper
Eller overgir oss
Eller
skriker
på
hjelp.
Eller stivner
For høy aktivering:
sersegsymptomene
hos
oss
Når barnet •Vi
befinner
her ofte, så påvirker det
oss slik:
Søvnproblemer/uro, irritabilitet, går i clinch, behov for
grensesetting/konsekvenser, raskere til å dømme barna
også..
Hyperarousal
“Window of Tolerance”*
Optimal Arousal Zone
Hypoarousal
Ogden and Minton (2000);
Fisher, 2006
*Siegel
(1999)
For lav aktivering hos barnet:
Vi påvirkes slik: mister håp, mister interessen,
trekker oss tilbake, gjør bare det vi må, mister energi,
lekenhet og evne til kontakt.
6
ACE - studien
Viser at risikoen for somatiske sykdommer i voksen alder øker
markant for hver ny type negative barndomserfaring man har
opplevd, deriblant;
 Hjerte/kar lidelser
 Kreft
 Kroniske lungesykdommer
 Overvekt
 Type II diabetes
Hva bør vi gjøre,
og hva hindrer oss?
En modell for håndtering av
bekymring
BEKYMRING
•AVDEKKENDE SAMTALE
•(Spontan eller planlagt)
FORANKRE BEKYMRING INTERNT
•MELDING TIL BARNEVERNET
•(Når barnet har fortalt direkte)
SAK TIL KONSULTASJONSTEAMET
MELDING TIL BARNEVERNET
EVT POLITIANMELDELSE
7
Melding til barneverntjenesten
«Offentlige myndigheter (også yrkesutøvere i medhold av
lov om helsepersonell mv.) skal av eget tiltak, uten hinder av
taushetsplikt, gi opplysninger til kommunens
barneverntjeneste når det er grunn til å tro at et barn blir
mishandlet i hjemmet, eller det foreligger andre former for
alvorlig omsorgssvikt».
Lov om barneverntjenester, §6.4, 2.-3.
Det er behov for avdekkende samtaler:
 Når barn på ulike måter signaliserer at de
har det vanskelig
 Når signalene gjør oss bekymret
 Når vi vil at barnet skal fortelle oss om
konkrete erfaringer og opplevelser de kan
ha hatt
Signaler kan være;
 Noe barnet sier
 Noe barnet viser, gjennom f.eks.;
 Utagering
 Tilbaketrekning
 Seksualisert atferd
8
Å gripe den gylne muligheten
Når barn gjør slik har de lært det et
sted, hvor har de lært det?
Eksempel på spørsmål:
 Har du sett noen andre gjøre sånn?
 Er det noen som gjør sånn mot
deg?
 Hvordan var det å være deg da?
Hva hindrer oss i å snakke med barn
om temaer som er vanskelige?
 Redsel for å ta feil
 Redsel for foreldrene sine reaksjoner
 Redsel for å utløse krise i familien
 Usikkerhet knyttet til barns troverdighet
 Etiske begrunnelser
 Vi beskytter oss selv
 Vi tror vi beskytter barna
 Kulturelle tabuer
 Redselen for å forkludre evt. etterforsking
NRSB, 2002
Hva skal til for at barn kan fortelle?
 Det må skapes en anledning
 Det må ha en hensikt
 Det må skapes en tematisk forbindelse
 Barnet må oppleve å ha tillatelse til å
fortelle
9
«Tørre å spørre»
«Jeg synes at folk burde spørre mer. At man
ikke tar det opp selv, betyr ikke at man ikke
vil prate om det. Det holder kanskje ikke å
spørre èn gang. Du må kanskje spørre fem
ganger, men egentlig er det ingenting man
heller vil enn å snakke om det. Og ikke si: du
får si ifra om du vil snakke om det. For man
sier ikke ifra. Jeg har aldri gjort det, selv om
jeg egentlig har villet».
Grände, 2007
Den avdekkende samtalen
10
Å møte barnets følelser og
kroppsspråk
 Du ser så sint/trist/lei deg ut …
 Hva har skjedd?
 Fortell det til meg!
Ting barn tegner, lager og skriver
Ta vare på, og kommenter når noe er
uvanlig:





Hva er det du har tegnet her?
Fortell meg om tegningen!
Hva er dette?
Hvem er det du har tegnet?
Hva gjør og tenker han/hun?
NRSB, 2002
Tilrettelegging for planlagte samtaler
 Ro, unngå distraksjonsmomenter
 Hjelpemidler, og noe som gir trygghet
 Alene eller sammen med kollega?
11
Innledning til samtale om vold og SO
 Ta utgangspunkt i barnets signaler;
«Jeg kjenner mange barn som gjør/sier/skriver/har det
sånn som deg, og de har opplevd ting de ikke har turt
å snakke om fordi de er redde for hva som kan skje
hvis de forteller. Jeg har lurt på om du også har
opplevd noe du ikke tør å fortelle om?» (NRSB, 2002)
Snakk om gode og vonde
hemmeligheter og hva som hindrer
barn å fortelle
 At barn er redde for å bryte vonde
hemmeligheter
 At barn er redde for ikke å bli
trodd
 At barn er redde for trusler
 At barn er redde for hva som skjer
hvis de forteller
Romme egne og barnets følelser
 Man kan ikke unngå å bli berørt
 Ta ansvar for egne følelser
 Benevne egne følelser
 Kreditere, takke for tilliten
12
Faser i samtalen
1.
2.
3.
4.
5.
6.
Etablere kontakt
Si hvorfor samtalen finner sted
Fri fortelling
Utdype opplevelser og følelser
Oppsummering
Avslutning
FORBEREDENDE FASE:
Sikre at en er best mulig forberedt slik at en unngår
unødig stress under samtalen. Viktig at samtalepartner
til barnet opptrer som trygg og komfortabel i situasjonen.
Viktig å ha innhentet nødvendig informasjon om barnet
og hvilke forhold det lever under.
Slags informasjon trenger jeg for å ta vare på dette
barnet ?Hva er min opplevelse av barnets situasjon ?
Hvordan påvirker den meg følelsesmessig ?
Hvordan kan jeg forberede meg til å ta imot barnets
informasjon ?
Hva slags støtte kan jeg trenge ?
KONTAKTETABLERING
Viktig å skape kontakt og klima for tillit, og gjøre barnet så trygt og
avslappet som mulig i selve samtalesituasjonen.
Relasjonen som oppstår mellom barn og voksen kan påvirke barnet
positivt eller negativt.
Barnet er et subjekt med egen verdi.
Vise genuin interesse for barnet og følge dets initiativ.
Tilstede og fokusert.
Åpen dialog om nøytrale tema innledningsvis i samtalen.
«Jeg ser der, jeg hører deg og er interessert i deg «
13
EKSEMPEL:
«Hei.
Jeg heter Siri og er helsesøster. Jeg vet du heter
Emilie. Jeg har snakket med din mor så jeg vet litt
om deg. For at jeg skal bli litt bedre kjent med deg,
ønsker jeg at du forteller meg om deg selv, før vi
begynner å snakke om det vi egentlig skal snakke
om:»
INNLEDENDE PROSEDYRER
Målet er å motivere barnet til å fortelle åpent og
fritt.(Fri fortelling om et fokusert tema.
Det forutsettes at premissene for samtalen er
klargjort. Følgende aspekter klargjøres av hjelper:
- DEN VOKSNE GIR OVERSIKT OG
STRUKTUR
- DEN VOKSNE AVKLARER SIN EGEN ROLLE
- DEN VOKSNE AVKLARER REGLERFOR
KOMMUNIKASONEN
EKSEMPEL:
• Oversikt og struktur:
«Vi skal sitte her og prate sammen….Eli sitter
og venter på deg på kontoret ved siden av.
Samtalen kommer til å vare en times tid. Vi tar
pause om du trenger det».
• Avklaring av hjelpers rolle:
«Hva vet du om jobben min ? Jeg heter Siri og
jobber med …Jeg pleier å snakke med barn.»
• Avklarende regler for kommunikasjonen:
«Hvis du ikke forstår kan du si det til meg. Om
jeg spør om noe du ikke vet så kan du si «vet
ikke».Hvis jeg sier noe feil kan du rette på meg
og si at det ikke er sånn»
14
• INTRODUKSJON TIL TEMA
Målet er å gi barnet en tydlig
kontekstinnføring som leder fra nøytralt til
et fokusert tema.
Gi barnet status som ekspert på egen
situasjon.
Det er viktig å ramme inn samtalen ved å
være tydelig slik at barnet forstår hva
som er tema.
EKSEMPEL:
• NØYTRAL KONTEKSTINNFØRING:
«Det er du som vet best hvordan det er å være
deg. Du vet best hvordan du vil ha det. Jeg trenger
deg til å fortelle meg så godt du kan, slik at jeg
forstår.
• DEN VOKSNE LEGGER MAL FOR SAMTALEN:
«Det er fint at du forteller først og jeg hører på. Jeg
vil ikke avbryte deg.Etterpå vil jeg spørre deg.»
• FRI FORTELLING
Målet er å ta i mot/fremskaffe informasjon
gjennom barnets frie og spontane
beskrivelse.
Vi må kunne ta imot alt barnet forteller og ha
et avklart forhold til våre opplevelser i forhold
til vanskelige tema. Vi må lytte til – og ta
barnet på alvor.
Det er viktig å være oppmerksom på egen
motstand og tendens til å ville unngå å
oppdage.
15
• SONDERENDE FASE
Barnets frie fortelling vil sjelden kunne stå alene.
Tilleggsinformasjon/mer detaljerte beskrivelser
kommer ofte i tillegg ved at den voksne innfører
tema barn ikke selv har bragt inn.
EX. Generelle temaer: forhold til voksne
tilknytningspersoner, sosialt nettverk, venner,
interesser , hva som gjør barnet glad eller lei seg.
EX. Aktuelle temaer: Opplevelse av omsorgssvikt,
skyld,hemmeligholdelse eller bagatellisering,
tanker, ønsker og drømmer for fremtiden.
EKSEMPEL:
• «Du fortalt at når mor og samboeren
hennes drikker øl så begynner de nesten
alltid å krangle, fortell mer om det».
• «Nå har vi snakket omhva som skjer når
de voksne drikker….og da vil jeg at vi skal
snakke om….»
• AVSLUTNING:
Målet med fasen er at barnet skal sitte med en
positiv, ikke en følelse av opplevelse av skyld
eller engstelse for å ha sagt for mye.Dette
inneholder følgende aspekter:
DEN VOKSNE OPPSUMMERER:
EX.
«Nå har du fortalt om hvordan det er for deg
når mor og kjæresten hennes drikker øl. Du
har fortalt hvordan du ønsker at dere skal ha
det sammen. Vi har også snakket om hva vi
skal gjøre for at det skal bli slik du ønsker…Er
det noe mer du vil fortelle meg ?»
16
DEN VOKSNE UTFORSKER BARNETS
FØLELSER HER OG NÅ:
«Hvordan har det vært å snakke om disse
tingene ?
Hva tenker du om….»
DEN VOKSNE AVKLARER VIDEREFØRING AV
INFORMASJON OG GIR INFORMASJON OM
VIDERE SAKSBEHANDLING:
«For at ting skal bli bedre for deg trenger jeg å
fortelle om dette til….Det som kommer til å skje
videre er ….»
DEN VOKSNE AVSLUTTER SAMTALEN OG
TAR FARVEL:
«Jeg opplever at det har vært fint å snakke
med deg. Du har fortalt meg mye som er viktig
for….»
DEN VOKSNE FORBEREDER BARNET TIL
NESTE GJØREMÅL:
«Jeg vet nå at du skal videre på fotballtrening
og at mamma sitter og venter for å kjøre deg
dit….»
Kommunikasjon som åpner
 Bydende form; "Fortell meg!"
 Gjentagelse
 Bekreftelse
 Bruke barnets egne ord
 Oppsummering underveis
 Lytt mer enn du snakker
 Unngå for mange spørsmål
 Tåle pauser
17
Kommunikasjon som lukker
 Hvorfor-spørsmål
 Ja/nei-spørsmål
 Valgspørsmål
 Vide og generelle spørsmål
 Invitasjon til forventet svar
 Projisering
 Overhøre
 Tvil og benekting
Trening i grupper
Drøfting og oppsummering
18
Det handler om å tørre å ta inn over seg barnets smerte, og
å være positivt nysgjerrig på dem som person.
Det handler om å kunne takle barnets smerte på en måte
som ikke påfører dem mer smerte og skam.
Det handler om å frigjøre seg fra tanken om at man må
følge en manual, ha en kjent fremgangsmåte. (Manualer
dekker kanskje mest våre behov, og ikke barnets?).
Modige voksne, som ser at verktøyet som trengs ligger i
dem selv, og som står ufravikelig ved barnets side, er hva
disse barna trenger.
Og ikke all mulig beskyttelse:
Våg å tro på deg selv, også når det
virker uoverkommelig… 
19
Litteraturliste
 Aftenposten (2010). Når far slår mor. 2. september.
http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/hanssen/article3793000.ece
 Bergen kommune (2006). Samarbeidsrutiner for barn som er utsatt for vold og overgrep. Prosedyre ved mistanke om
at barn utsettes for overgrep. Notat nr. 200500923-124, 12.01.2006.
 Braarud, H. og Nordanger, D. Ø. (2011). Kompleks traumatisering: En utviklingspsykologisk forståelse. Tidsskrift for
norsk psykologforening, 48(10), 968-972
 Dybsland, R. (2007). Fra bekymring til handling. Hvilke vurderinger ligger til grunn for at fagfolk i skolen melder
bekymring om seksuelle overgrep og vold mot barn til konsultasjonsteamene: Masteroppgave i barnevern,
Universitetet i Bergen, Det psykologiske fakultet.
 Felitti, V. J., Anda, R. F., Nordenberg, D., Williamson, D. F., Spitz, A. M., Edwards, V., et al. (1998). Relationship of
childhood abuse and household dysfunction to many of the leading causes of death in adults - The adverse
childhood experiences (ACE) study. American Journal of Preventive Medicine, 14(4), 245-258.
 Fürniss, T. (1991). The Multiprofessional Handbook of Child Sexual Abuse: Integrated Management, Therapy, and
Legal Intervention. London: Routledge
 Gamst, K. T. (2011). Profesjonelle barnesamtaler - å ta barn på alvor. Oslo: Universitetsforlaget
 Gamst, K. & Å. Langballe (2004). Barn som vitner. En empirisk og teoretisk studie av kommunikasjon mellom
avhører og barn i dommeravhør. Utvikling av en avhørsmetodisk tilnærming. Doktoravhandling. Institutt for
Spesialpedagogikk. Oslo: Universitetet i Oslo.
 Helsedirektoratet (2003). Seksuelle overgrep mot barn - en veilder for hjelpeapparatet.
http://www.helsedirektoratet.no/publikasjoner/seksuelle-overgrep-mot-barn-en-veileder-forhjelpeapparatet/Sider/default.aspx
 Heltne, U. & Steinsvåg, P. Ø. (2011). Barn som lever med vold i familien. Grunnlag for beskyttelse og hjelp. Oslo:
Universitetsforlaget
 Ingnes, E. K. & Kleive, H. (2011). I møte med unge overgripere. Oslo, Gyldendal Akademiske
 Isdal, Per, 2000. Meningen med volden. Oslo: Kommuneforlaget
 Jaffe, P.G., Wolfe, D.A. & Wilson, D.K. (1990). Children of Battered Women. Newbury Park: Sage Publications.
Litteraturliste (forts.)
 Jensen, T.K, Gulbrandsen, W., Mossige, S., Reichelt, S. & Tjersland, O.A. (2005). Reporting possible sexual abuse: A
quality study on childrens perspectives and the context for disclosure. Child abuse and neglect, 29 (12), 1395-1413.
 Kirkengen A. L. (2005). Hvordan krenkede barn blir syke voksne. Oslo: Universitetsforlaget
 Langballe, Å., Gamst, K. T. & Jacobsen, M. (2010). Den vanskelige samtalen. Barneperspektiv på barnevernarbeid.
Kunnskapsbasert praksis og handlingskompetanse. Rapport 2/2010, NKVTS
 Leira, H (1990). Fra tabuisert traume til anerkjennelse og erkjennelse. Del 1. Om arbeid med barn som har erfart vold i
familien. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 27 (1), 16-22.
 Lovdata (2012). Alminnelig borgerlig straffelov (Straffeloven). http://www.lovdata.no/all/hl-19020522-010.html
 Mossige, S., & Stefansen, K. (2007). Vold og overgrep mot barn og unge; En selvrapporteringsstudie blant
avgangselever i videregående skole. Oslo: NOVA.
 NKVTS (2011). Seksuelle og fysiske overgrep mot barn og unge. Kunnskapsstatus revidert 2011.
http://www.nkvts.no/biblioteket/Sider/Info_SeksuelleFysiskeOvergrepBarUngeKunnskapsstatus2007rev2011.aspx
 Nordanger, D. Ø., Braarud., H., Albæk, M. og Johansen, V. A. (2011). Developmental trauma disorder: En løsning på
barnetraumatologifeltets problem? Tidsskrift for norsk psykologforening, 48(11), 1086-1091
 Nordanger, D. Ø., Johansson, E. R., Nordhaug, I., Dybsland, R., Johansen, V. A., Konsultasjonsteam-modellen i VestNorge: De første systematiserte erfaringene, Norges Barnevern, Nr 1–2 – 2012, Vol. 89, Side 4–14
http://vest.rvts.no/Images/assets/dokuments/vest/konsultasjonsteammodellen%20i%20region%20vest.pdf
 Redd Barna (2010). Spør meg, da vel! En veileder for avdekking av seksuelle overgrep mot ungdom.
http://www.barnevernet.no/Dokumenter/Handlingsplaner-og-rapporter/Spor-meg-da-vel/
 Ruud, A. K. (2011). Hvorfor spurte ingen meg? Kommunikasjon med barn og unge i utfordrende livssituasjoner. Oslo:
Gyldendal
 Søftestad, S. (2008): Avdekking av seksuelle overgrep. Veier ut av fortielsen. Oslo: Universitetsforlaget
 Van der Kolk, B. A. (2005). Developmental trauma disorder. Psychiatric Annals, 35(5), 401-408.
 WHO (2010). Word report on violence and health.
http://www.who.int/violence_injury_prevention/publications/violence/en
 Øverlien, C. & Hydèn, M. (2007). Att tvingas lyssna – hur barn bevittnar pappas vold mot mamma. Barn, 1, 9-25.
 Øvreeide, H. (2000). Samtaler med barn: Metodiske samtaler med barn i vanskelige livssituasjoner. Kristiansand:
Høyskoleforlaget.
20