1. No category

Forelesningsnotat 16, Steinar Holden
Økonomisk vekst1
Innhold
Økonomisk vekst ................................................................................................................... 1
Høy vekst og store forskjeller............................................................................................. 2
Økonomisk vekst i industrilandene ........................................................................................ 4
Den industrielle revolusjonen ............................................................................................ 5
Moderne økonomier vokser fram – utviklingen etter 1900 ................................................ 7
Økonomisk utvikling utenom industrilandene ....................................................................... 8
Litt vekstteori .......................................................................................................................11
Investering og realkapital..................................................................................................11
Humankapital ...................................................................................................................15
Produktivitet.....................................................................................................................16
Teknologisk framgang .......................................................................................................17
Effektivitet ........................................................................................................................20
De bakenforliggende årsakene .............................................................................................21
Velfungerende markeder ..................................................................................................21
Rettssikkerhet og eiendomsrettigheter.............................................................................21
Demokrati og offentlige myndigheter ...............................................................................22
Hva skyldes forskjellene i produksjonsnivå? .........................................................................25
Litteratur ..............................................................................................................................28
Hva har du lært? ...................................................................................................................29
De siste 200 årene har veksten i de rike landene i verden vært formidabel. Disse landene,
som USA, landene i Vest-Europa og Japan, har nå et BNP som målt i faste priser er 30-40
ganger høyere enn det var for 200 år siden. I rike land som Norge har folk flest en god bolig,
mer enn nok av mat og klær, og de har penger til fritidsaktiviteter og feriereiser. Vanlige
mennesker har fått et velstandsnivå som de ikke kunne drømme om for 100 eller 200 år
siden.
Men veksten har ikke vært like høy i alle land. I en del land, som Burundi og Malawi, har
veksten vært svært lav, og BNP er ikke så mye høyere enn den var snaut to hundre år tilbake.
1
Notatet er under bearbeidelse, og kommentarer er velkomne til
[email protected]
1
De store forskjellene i økonomisk vekst har ført til en kraftig økning i forskjellene i velstand
mellom verdens land. For snaut to hundre år siden, i 1820, var de rikeste landene neppe
særlig mer enn dobbelt så rike som de fattigste, mens de nå er 40-50 ganger rikere. I mange
land lever store deler av befolkningen i ekstrem fattigdom, med sult, nød og mangel på
viktige medisiner. I USA var det 8 biler per 10 innbyggere i 2010, mens det i Bangladesh bare
var 2 biler per 1000 innbyggere.
Hvordan har noen land greid å oppnå så stor økning i produksjon og velstand? Skyldes det at
landene har satset på utdanning og investeringer i realkapital, eller er det andre faktorer
som har betydning? Og hva er de bakenforliggende årsakene til at noen land har greid seg så
godt, mens andre land har feilet?
I dette kapitlet skal vi studere den økonomiske veksten i verden. Vi skal se på vekstprosessen
i ulike deler av verden, og først på de rike landene, der den økonomiske veksten startet.
Deretter skal vi se nærmere på hvilke faktorer som kan forklare de store forskjellene i
økonomisk vekst mellom ulike land.
Høy vekst og store forskjeller
De siste 200 årene har det vært sterk vekst i de rike landene i verden. Figur 16.1 viser
hvordan BNP per innbygger i England vokste svært lite og sakte fram til midten av 1700tallet, og at veksten gradvis har skutt fart etter det.
Figur 16.1
BNP per innbygger i Storbritannia i
1990 "internasjonale" dollar
30000
25000
20000
15000
10000
5000
1
1600
1804
1814
1824
1834
1844
1854
1864
1874
1884
1894
1904
1914
1924
1934
1944
1954
1964
1974
1984
1994
2004
0
Kilde:
Den sterke veksten i de rike landene har ført til svært store forskjeller mellom rike og fattige
land. Selv når vi tar hensyn til forskjeller i prisnivå, var bruttonasjonalproduktet (BNP) per
innbygger fire ganger så høyt i Norge som i Mexico, som igjen har BNP per innbygger som er
20 ganger så høyt som i Kongo. Figur 16.2 viser BNP per innbygger i de ulike landene i
verden.
2
<FIGUR 16.2 STORE FORSKJELLER I VERDEN
BNP per innbygger
De rike landene i verden er i all hovedsak samlet i Vest-Europa og Nord-Amerika, i tillegg til
Australia, New Zealand og Japan. Russland og landene i Øst-Europa og Sør-Amerika, i tillegg
til en rekke asiatiske land, blant annet Kina, følger deretter, selv om det også er store
forskjeller innenfor denne gruppen. De fattigste landene består stort sett av landene i Afrika
sør for Sahara.>
Den høye veksten i de landene som nå utgjør de rike landene i verden har ført til at
ulikhetene i verden har endret karakter. Som vist i figur 16.3, var nesten all ulikhet mellom
mennesker i verden på begynnelsen av 1800-tallet knyttet til forskjeller mellom fattige og
rike mennesker innenfor samme land. Nå er derimot mesteparten av ulikheten i verden
knyttet til forskjeller mellom land. Hvor godt du har det materielt sett, avhenger altså mer av
hvilket land du bor i, enn om du tilhører den rikeste eller den fattigste delen av befolkningen
i landet.
3
< FIGUR 16.3 ULIKHET I INNTEKT Inntektsulikhet i verden, 1820–1992.
Trenden med økende økonomisk ulikhet mellom land har snudd de siste 25-30 årene, og
som vist i figur 16.3 har denne typen ulikhet blitt noe mindre enn den var rundt 1980.
Derimot har ulikhetene innenfor hvert enkelt land økt de siste 40 årene, etter å ha falt jevnt
siden begynnelsen av forrige århundre.
Økonomisk vekst i industrilandene
Til tross for menneskenes langvarige historie på jorden var det fram til for ca. 500 år siden
praktisk talt ingen materiell framgang for vanlige mennesker. Den tekniske framgangen som
til da hadde funnet sted, ga økt velstand for elitene, men ingen endring for det store
flertallet av befolkningen. I de neste 300 årene økte takten i de tekniske framskrittene. Store
framskritt ble gjort i naturvitenskapene. Likevel hadde dette lite å si for den materielle
velferden.
Det var først og fremst to årsaker til dette. For det første ble veksten i produksjonen
hemmet av begrenset tilgang på naturressurser. For å øke kornproduksjonen måtte man ta i
bruk jordbruksareal av dårligere kvalitet. Skoger ble hugget ned, og man måtte få tømmer
fra mer fjerntliggende strøk.
4
For det andre førte veksten i produksjonen til økt befolkningsvekst. Med flere munner å
mette økte velstanden lite for den enkelte. Ut fra dette la Thomas Malthus, Englands første
professor i økonomi, på slutten av 1700-tallet fram et pessimistisk syn på framtidig
velstandsutvikling. Ifølge Malthus ville teknologisk framgang føre til økt befolkningsvekst,
som igjen ville øke behovet for naturressurser. Fordi tilgangen på naturressurser var
begrenset, ville mangelen på naturressurser hemme eller forhindre økning i materiell
velstand for folk flest.
Den industrielle revolusjonen
Gjennom siste del av 1700-tallet og første del av 1800-tallet ble en rekke nye oppfinnelser
utviklet og tatt i bruk, som dampmaskinen, spinnemaskinen, jernbanelokomotivet,
vannturbinene, gassbelysningen og symaskinen. I begynnelsen var små fabrikker med
produksjon av bomullstøy viktige, men utover på 1800-tallet ble det også mer tungindustri,
som produksjon av råjern og maskiner. Utviklingen kom først og skjedde raskest i England,
men den spredde seg også til resten av Vest-Europa, USA, Canada, Chile, Argentina, SørAfrika, Australia og Japan. Den økonomiske veksten førte i liten grad til bedre velstand for
folk flest, og den tidlige industrialiseringen var preget av lav lønn, lang arbeidstid og dårlige
arbeidsforhold for arbeiderne. Likevel la utviklingen grunnlaget for den store
velstandsveksten som har kommet senere.
Fra slutten av 1800-tallet ble USA en stadig sterkere industrinasjon. Økonomiske historikere
har pekt på at USA dro fordel av at det dekket et stort marked – et helt kontinent – der det
var lønnsomt å satse på avanserte produksjonsmetoder. Stadig bedre kommunikasjon, blant
annet jernbanelinjen tvers gjennom landet som ble ferdig i 1869, var en viktig forutsetning. I
jakten på profitt ble bedriftene stadig mer effektive, både organisatorisk og teknologisk. USA
la stor vekt på utdanning for det brede lag av befolkningen, noe som sikret stor tilgang på
godt kvalifisert arbeidskraft. Høy innvandring førte til at antallet unge og arbeidsvillige
mennesker økte. USA var også rikt på naturressurser. Dette ga grunnlag for lønnsom
virksomhet og gjorde at veksten ellers ikke ble hemmet av mangelfull tilgang på
naturressurser.
5
BOKS Hvorfor startet det i England?
Hvorfor startet den industrielle revolusjonen i England? Økonomiske historikere trekker frem to
viktige forutsetninger. For det første var moderne vitenskap og teknologi i utvikling, og i liten grad
begrenset av religiøse skranker. For det andre hadde England sikrere eiendomsrettigheter knyttet til
handel og næringsvirksomhet, og bredere fordeling av makt og innflytelse, enn i de aller fleste andre
land. Det engelske parlamentet hadde en sterkere stilling overfor kongemakten enn i andre land,
etter 1688 da parlamentet drev den katolske kongen Jakob 2 (James) på flukt, og valgte den
protestantisk Vilhelm (William) av Oranien som ny konge. Parlamentets økte makt ga ulike grupper
som handelsmenn og industribyggere bedre muligheter til å sikre rammevilkår som ga mulighet for
vekst og utvikling. I etterkant av etableringen av sentralbanken, Bank of England, i 1694 skjedde det
forbedringer i finansmarkedene i England, som ga økte muligheter til å finansiere investeringer og
næringsdrift.
Hvorfor skjedde det ikke andre steder? Gjennom historien er det mange samfunn som i perioder har
hatt betydelig fremgang, men uten at dette har gått over tid vedvarende vekst som i England under
den industrielle revolusjonen. Særlig i Kina har det vært flere perioder med betydelig innovasjon, og
mange fundamentale oppfinnelser som seletøyet og boktrykkerkunsten ble først oppdaget i Kina.
Men i Kina har autoritære herskere styrt den økonomiske utviklingen, og ikke gitt gode muligheter for
ny teknologi og ny næringsutvikling.
6
Moderne økonomier vokser fram – utviklingen etter 1900
Den industrielle og økonomiske utviklingen fortsatte i raskere takt etter 1900. Veksten var
imidlertid ikke jevn. Høy vekst på 1920-tallet ble avløst av en kraftig økonomisk
nedgangsperiode i mange vestlige land på begynnelsen av 1930-tallet. Selv om krisen på
1930-tallet rammet USA hardt, var veksten i den første delen av 1900-tallet likevel høyere i
USA enn i Europa.
Også i Europa var det en rask teknisk og vitenskapelig utvikling i første halvdel av 1900-tallet.
Her ble likevel den økonomiske utviklingen hemmet av politisk uro og ikke minst de to
verdenskrigene, i 1914–18 og 1939–45. Første verdenskrig ga store tap særlig i den mannlige
delen av befolkningen. Andre verdenskrig ga enda større militære tap, men først og fremst
mye større sivile tap av menneskeliv. Økonomien og produksjonsutstyret i Tyskland,
Sovjetunionen, Japan og en rekke andre land var blitt utsatt for store ødeleggelser. I 1945
framsto USA derfor som den dominerende økonomien i verden, se figur 16.4.
Den kraftige veksten i USA og andre vestlige land fortsatte i andre del av 1900-tallet. Etter 2.
verdenskrig ga USA økonomisk støtte til de vesteuropeiske landene gjennom
Marshallplanen, under forutsetning av at landene samarbeidet økonomisk og at de åpnet for
mer internasjonal handel. I mange vesteuropeiske land ble veksten i perioder høyere enn i
USA, og forskjellen mellom USA og andre land ble mindre enn den var rundt 1950, se figur
16.4. De vesteuropeiske landene og Japan tok innpå USAs forsprang, blant annet ved å lære
av USA på de områdene USA var mer effektiv enn dem. En slik utvikling der land som ligger
noe bak knapper inn på avstanden frem til det rikeste landet, blir gjerne omtalt som
konvergens.
Fra begynnelsen av 1970-tallet har mange vestlige land, ikke minst USA, hatt lavere vekst
enn i årene før. Kraftig vekst i prisen på olje og andre råvarer i 1973–74 bidro til høyere
inflasjon og var innledningen til en lengre periode med svakere økonomisk utvikling.
Arbeidsledigheten økte kraftig i mange europeiske land i denne perioden og forble på et
høyt nivå i lengre tid. I USA var økningen i ledigheten mer kortvarig, men
produktivitetsveksten var likevel lav fram til midten av 1990-tallet. Så kom igjen en periode
med høy vekst i USA, i stor grad på grunn av økt bruk av informasjons- og
kommunikasjonsteknologi som PC-er og Internett, inntil den kraftige nedgangen i
forbindelse med finanskrisen i 2008-09.
7
Økonomisk utvikling utenom industrilandene
Den industrielle revolusjonen spredde seg først og fremst til Vest-Europa og de land i andre
verdensdeler der vesteuropeere utvandret til, som USA, Canada, Argentina, Chile, Sør-Afrika,
Australia og New Zealand. Utenom de vestlige landene var Japan i en særstilling. Etter å ha
vært fullstendig isolert fra omverdenen fram til den amerikanske marine tvang frem en
åpning mot vestlige land i 1853, gjennomførte landet en effektiv modernisering av hele
økonomien, i betydelig grad ved å lære fra vestlige land.
I andre deler av verden ble mulighetene til teknologisk og økonomisk fremgang i stor grad
stoppet av makthaverne. De fleste afrikanske land og mange asiatiske land var under
europeisk kolonistyre, og kolonimaktene var lite interessert i økonomisk utvikling som kunne
bidra til å konkurrere med kolonimaktens eget næringsliv. Men også i selvstendige stater var
det gjerne autoritære ledere som ikke ønsket en økonomisk eller teknologisk utvikling som
kunne undergrave ledernes maktposisjon.
De søramerikanske landene fikk uavhengighet fra europeiske kolonimakter tidlig på 1800tallet. Den politiske ledelsen i landene fortsatte tradisjonen fra kolonitiden og viste liten
interesse for industrialisering. Rike naturressurser innebar likevel at landene som Argentina
og Uruguay var relativt velstående på begynnelsen av 1900-tallet, på nivå med rike
europeiske land. Men på 1900-tallet var den økonomiske utviklingen i Sør-Amerika svak.
Politisk ustabilitet og store inntektsforskjeller har ført til en lite vellykket økonomisk politikk.
Spare- og investeringsrater har vært relativt lave, og det har vært liten satsing på utdanning.
Det største landet i Sør-Amerika, Brasil, står for drøyt halvparten av kontinentets samlede
BNP. Gjennom 2000-tallet var veksten i Brasil gjennomgående god, men etter 2010 ble
veksten betydelig svakere.
I Russland og store deler av Øst-Europa hadde den politiske eliten i stor grad forhindret
industrialisering og handel som kunne utfordre elitens maktmonopol. Etter den russiske
revolusjon i 1917 startet imidlertid en omfattende industrialisering. Sentralstyrt planlegging
og sterk satsing på tungindustri ga tilsynelatende høy vekst på 1950- og 60-tallet, og frem til
1970-tallet kunne det se ut som de sosialistiske eller kommunistiske landene langt på vei
greide å holde tritt med de vestlige industrilandene. Men planøkonomien innebar alvorlige
svakheter, og veksten var lavere enn rapportert. Bedriftene tok lite hensyn til hva kundene
egentlig hadde behov for, noe som bidro til mangel på viktige forbruksgoder og betydelige
korrupsjons- og svartebørsproblemer.
I 1989 løsrev de østeuropeiske landene seg fra Sovjetunionens grep, og Berlinmuren ble
revet ned i november samme år. I 1991 ble Sovjetunionen oppløst, etter at et forsøk på
militærkupp ble stoppet av protesterende menneskemengder. De østeuropeiske landene og
flere av de tidligere sovjet-republikkene, som Russland, tok dermed sikte på overgang til et
markedsøkonomisk styresett. Problemene ved overgangen til en markedsøkonomi førte til
en betydelig nedgang i produksjonen i mange land, ikke minst i Russland. Etter hvert har det
likevel gått bedre, og høyere produktivitet har ført til god vekst i levestandarden i de fleste
landene. Særlig Russland har også hatt stor fordel av høye priser på olje, gass og andre
råvarer. I 2004 ble 10 av de sentraleuropeiske og østeuropeiske landene, bl.a. Estland,
Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia og Slovakia, medlemmer av EU. Senere er Bulgaria og
Romania også kommet med, mens andre land er kandidatland til EU. Medlemskap i EU, og
8
ikke minst prosessen for å kvalifisere til EU-medlemskap, har trolig hatt gunstig virkning på
økonomisk vekst og samfunnsutvikling i disse landene.
Figur 16.4
100 000
BNP per innbygger for ulike verdensdeler, 18202010
Vestlige avlegger
Vest-Europa
BNP per innbygger
10 000
Asia
Øst-Europa
Afrika
1 000
Latin-Amerika
Tidligere
sovjetrepublikker
100
1820
1850
1880
1910
År
1940
1970
2000
I løpet av første del av 1800-tallet ble Vest-Europa passert av vestlige avleggere i andre
verdensdeler, bestående av USA, Canada, Australia og New Zealand. Forskjellene mellom
verdensdelene økte frem til 1950-tallet, men de siste 40-50 årene har mange asiatiske land
hatt svært høy vekst. Kilde: Angus Maddisons historiske statistikk og Groningen Growth and
Development Centre
I tiårene etter den andre verdenskrigen ble kolonilandene i Asia og Afrika uavhengige og
selvstendige stater. I Asia har stadig flere land etter hvert oppnådd høy vekst. Først ute,
etter Japan, var de fire såkalte asiatiske tigrene, Hongkong, Singapore, Sør-Korea og
Taiwan. Fra et lavt nivå i 1960 har disse landene hatt en eventyrlig vekst. Hongkong og
Singapore har passert Frankrike og er nå blant verdens rikeste land. Taiwan er også på nivå
med Frankrike, mens Sør-Korea ligger noe bak. Disse landene har satset sterkt på sparing og
investering – ofte har 30–40 prosent av BNP vært brukt til investeringer, i stor grad rettet
mot teknologisk og eksportledet virksomhet. Satsingen på eksportnæringene har stilt høye
krav til effektivitet og forbedringer, som igjen har drevet fram en rask vekst i
9
produktiviteten. Landene har også lagt stor vekt på utdanning, for begge kjønn, og med
særlig fokus på teknologi. Videre har landene vært preget av stor politisk og sosial stabilitet.
Etter hvert har også mange andre asiatiske land, som Thailand og Malaysia, hatt høy vekst.
For verdensøkonomien er det imidlertid den høye veksten i Kina og India, de to mest
folkerike landene i verden, som har betydning. Den høye veksten startet tidligere i Kina, og
mens BNP per innbygger i 1990 bare lå på 8 prosent av nivået i USA, steg BNP per innbygger
til 20 prosent av USAs nivå i 2010. I likhet med de asiatiske tigrene har Kina satset sterkt på
eksportdrevet vekst med høy sparing og investering, og industriproduksjonen i Kina har økt
svært mye.
De fattigste landene i verden i dag finnes i all hovedsak i Afrika. Etter kolonitiden greide
landene i liten grad å utnytte selvstendigheten til å skape økonomisk vekst. I Afrika sør for
Sahara falt levestandarden i Afrika, målt med BNP per innbygger i faste priser, med nesten
10 prosent fra 1974 til 2000. Resultatet er utbredt fattigdom og sosial nød. En viktig årsak til
denne utviklingen er politisk og sosial uro. I mange afrikanske land har det vært harde
borgerkriger, noe som har en sterk negativ virkning på den økonomiske utviklingen. Utbredt
korrupsjon og byråkrati har også bidratt til svak økonomisk utvikling, bl.a. fordi det fører til
at vanlig forretningsdrift blir svært vanskelig.
De siste tiårene har det likevel vært færre kriger og mindre politisk uro enn det vi har sett
tidligere. Mange av Afrikas land har det siste tiåret gjennomført demokratiske valg med
flere partier. Selv om valgfusk fortsatt er svært utbredt, er det klare forbedringer i forhold til
hvordan det var tidligere. Økende politisk stabilitet og demokrati er viktig som
grunnleggende forutsetninger for en god økonomisk utvikling. Siden begynnelsen av 2000tallet har også den økonomiske veksten i de fleste afrikanske land vært betydelig høyere
enn før, i mange tilfeller godt over 5 prosent per år. For Afrika sør for Sahara samlet økte
BNP per innbygger, målt i faste priser med hele 25 prosent fra 2000 til 2010.
10
Litt vekstteori
I dette avsnittet skal vi se på den økonomiske veksten i lys av økonomisk teori. Hensikten er
å kunne gi en mer presis beskrivelse av hvilke faktorer som har vært viktige for den sterke
veksten. Fremstillingen bygger i betydelig grad på Weil (2013).
Vi tar utgangspunkt i en aggregert produktfunksjon for et land, der produksjonen i
økonomien, Y, avhenger av en produktivitetsparameter, A, samt en produktfunksjon F(K,
hN), med produksjonsfaktorene realkapital, K, og arbeidskraft, hN, der h er humankapitalen
per arbeidstaker, dvs. hvor kvalifiserte arbeidstakerne er, og N er antall arbeidstakere.
(16.1)
Y = AF(K,hN)
Vi har dermed utvidet produktfunksjonen som ble introdusert i kapittel 3 noe. Vi har lagt til
en produktivitetsparameter, A, for å kunne ta hensyn til produktivitetsøkning knyttet til
teknologisk fremgang, og som ikke nødvendigvis behøver å innebære mer realkapital. Vi tar
også hensyn til at kvaliteten på arbeidskraften kan variere over tid og mellom land.
For å kunne sammenligne land med ulike størrelse på befolkningen, ser vi på produksjonen
per arbeidstaker. Vi antar at produktfunksjonen F(K,hN) har konstant skalautbytte, noe som
betyr at hvis bruken av begge produksjonsfaktorene, K og hN, ganges med et konstant tall,
vil også produksjonen ganges med det samme tallet. Vi bruker denne egenskapen når vi
deler på antall arbeidstakere, N. Bruken av produksjonsfaktorene per arbeidstaker blir K/N
og hN/N = h, og produksjonen per arbeider blir da
(16.2)
Y
K
= AF ( , h)
N
N
Vi får dermed at produksjonen per arbeidstaker, Y/N, avhenger tre faktorer
• Produktiviteten, A, definert som forholdet mellom produksjonsnivå og bruken av
produksjonsfaktorer
• Realkapital per arbeidstaker, K/N
• Humankapital per arbeidstaker, h
Vi skal nå se nærmere på disse tre faktorene, og starter med realkapital per arbeidstaker.
Investering og realkapital
Som vist i figur 16.5, er det en meget sterk sammenheng mellom høy realkapitalbeholdning
per arbeider og høyt BNP per innbygger. Tilsvarende viser figur 16.6 en sterk sammenheng
mellom gjennomsnittlig investeringsrate i perioden 1975-2009 og veksten i BNP per
innbygger fra 1960-2000. Vi ser dermed at mange land som har satset på høy sparing og
investering som gir stor økning i realkapitalen, er blitt belønnet med høy økonomisk vekst i
form av økt BNP. Og det er lett å finne konkrete eksempler. I 1950- og 1960-årene var høy
investering og sparing viktig for såkalte «vekstmirakler» som Vest-Tyskland og Japan, i 1970og 1980-årene gjaldt det samme for asiatiske land som Taiwan, Sør-Korea, Hongkong og
Singapore. (De tre sistnevnte landene er de tre landene med høyst BNP-vekst i figur 16.6.)
11
Figur 16.5. Sterk positiv sammenheng mellom realkapital per arbeider og BNP per
innbygger
Figur 16.6
Investering og BNP-vekst
meanki: Investment share of PPP Converted GDP per capita at 2005 constant prices (rgdpl), 19752009 average. Source: PWT 7.0 (2011).
gy7509: Annual growth of GDP per capita (rgdpch) from 1975 to 2009 (%). Source: PWT 7.0 (2011).
rgdpch2009: Real gross domestic product (GDP) per capita (2005 International Dollars), 2009.
Source: PWT 7.0 (2011).
kpw2009: Stock of physical capital per worker (2005 International Dollars), 2009. Source: PWT 7.0
(2011).
12
natsav09: National savings / GDP (%), 2009. Calculated with data from PWT 7.0 (2011).
http://wps.aw.com/aw_weil_econgrowth_3/230/58938/15088217.cw/index.html
Men selv om høy investeringsrate åpenbart er en viktig faktor bak økonomisk vekst, er
sammenhengen neppe så sterk som det kan se ut som i figur 16.6. Trolig er det også en
årsakssammenheng i motsatt retning. Det er gjerne betydelig lettere å sette av nok midler til
sparing og investering for et rikt land med et høyt BNP enn for et fattig land. Høy økonomisk
vekst gjør det også lettere å holde en høy investeringsrate, fordi veksten innebærer at
konsumet likevel kan øke. I tillegg kommer at høy produktivitet og godt kvalifiserte
arbeidstakere vanligvis bidrar til at det blir mer lønnsomt å investere i ny realkapital. En del
av den sterke sammenhengen mellom realkapital per arbeider og BNP per innbygger, og
mellom investeringsrate og økonomisk vekst, vil derfor skyldes at rike og produktive land, og
land med høy vekst, vil investere mer, og dermed få høyere realkapital per arbeider.
Det er også viktig å peke på at økt realkapital gir avtakende utbytte, som illustrert den
konkave (dvs. krumme) produktfunksjonen i figur 16.7. For land med svært lite realkapital
per arbeider, som illustrert ved (K/N)1, vil en økning i realkapitalen gi sterk økning i BNP per
arbeider. For land med mye realkapital per arbeider, (K/N)2, vil derimot en tilsvarende
økning i realkapitalen gi mindre økning i BNP per arbeider. Ved å ha svært høye
investeringsrater kan fattige land, som starter fra et lavt realkapitalnivå, derfor ha tiår med
svært høy vekst. Men når realkapitalbeholdningen etter hvert har kommet på et høyere
nivå, vil høy investeringsrate ikke være tilstrekkelig til å sikre fortsatt høy vekst. Hvis den
høye vekstraten skal opprettholdes når realkapitalbeholdningen er kommet på et høyere
nivå, må enten investeringsraten stadig økes, eller så må produktivitetsveksten, dvs. veksten
i A, bli høyere.
Til tross for forbeholdene er høy investeringsrate en viktig faktor bak høy økonomisk vekst.
Hvordan skal et land oppnå høye investeringsrater og dermed økt velstand? En viktig
forutsetning er gode og stabile rammebetingelser for næringslivet, slik at bedrifter og
investorer tror de kan oppnå god lønnsomhet på sine investeringer. Offentlig tilrettelegging
er også viktig, bl.a. ved at det offentlige sørger for nødvendig infrastruktur som elektrisitet
og transport, og legger til rette for tilgang på kvalifisert arbeidskraft. Tilgang på kapital til å
finansiere virksomheten er også av stor betydning, både egenkapital som tar risiko, og
mulighet til å låne til akseptable vilkår. I mange fattige land blir utviklingen hemmet ved at
privatpersoner og små bedrifter ikke får tilgang på lån til å gjennomføre viktige
investeringer.
For et land er normalt vanskelig og lite ønskelig å få til høy investeringsrate uten også å ha
en høy sparerate, fordi det krever omfattende lånefinansiering og stort underskudd på
handelsbalansen med utlandet. Samtidig er det viktig at høy sparing kombineres med høy
investering. Dersom et land bare øker sin sparing ved å redusere konsumet, men uten å øke
investeringene, vil det ha negative virkninger på aktivitetsnivået fordi samlet etterspørsel
reduseres, som omtalt i tilknytning til spareparadokset i kapittel 5. Det er derfor av stor
betydning at det er lønnsomme og produktive investeringer som øker, og at økt sparing
kommer som en følge av det.
13
Y/N – BNP
per sysselsatt
Y/N = AF(K/N, h)
(K/N)1
(K/N)2
K/N – realkapital per sysselsatt
Figur 16.7: Økt realkapital per sysselsatt, K/N, fører til økt produksjon per sysselsatt, Y/N, men
økningen blir mindre og mindre etter hvert som K/N øker.
14
Humankapital
Den kraftige produksjonsveksten er også knyttet til bedring av humankapitalen, det vil si i
kvaliteten på arbeidskraften. For 200 år siden var under- og feilernæring en viktig årsak til
svekket helse og dermed lavere produktivitet i hele verden. Den økonomiske historikeren
Robert Fogel har anslått at i 1780 var en femdel av den voksne befolkningen i Storbritannia
så svekket av mangelfull ernæring at de ikke orket mer enn én times tungt arbeid i løpet av
en dag. I dag er matmangel ikke lenger et problem for de rike landene, mens det er fortsatt
et stort problem i de fattige landene.
Det andre viktige aspektet ved humankapital er utdanning og kvalifikasjoner.
Grunnleggende skolegang for hele befolkningen er en viktig forutsetning for moderne
økonomier. Land i Nord-Europa, som Storbritannia, Nederland og de nordiske landene,
begynte tidlig å legge stor vekt på skolegang for alle barn. Et viktig formål mange steder var
et religiøst ønske om at flest mulig skulle kunne lese Bibelen. I 1860 kunne trolig det store
flertallet av den voksne befolkningen i disse landene lese og skrive. I andre deler av Europa
var lese- og skriveferdigheter begrenset til mindre deler av befolkningen, og i andre
verdensdeler av verden var slike ferdigheter trolig enda mer begrensede. Bedre skolegang
for brede lag av folket i USA og Vest-Europa bidro trolig til høyere økonomisk vekst i disse
landene.
Som vist i figur 16.8 er det en sterk positiv sammenheng mellom gjennomsnittlig lengde på
utdanningen og BNP per innbygger når vi sammenligner verdens land. I fattige land har
befolkningen gjennomgående mye kortere og dårligere skolegang enn i de rike landene i
verden. Mens gjennomsnittlig skolegang i 2010 var rundt 12 år i Norge og USA, var den bare
rundt noen få år i fattige land som Niger og Kongo.
Bak denne sterke sammenhengen ligger en kraftig offentlig satsing på utdanning i mange av
verdens rike land. Dette har i betydelig grad bidratt til den gode økonomiske utviklingen
disse landene har hatt. Satsing på utdanning bidrar til økonomisk vekst på en rekke ulike
måter, ikke bare direkte ved at økt tilgang på kvalifisert arbeidskraft gir større produksjon.
Økt tilgang på kvalifisert arbeidskraft, eller bedre kvalifisering av arbeidskraften, kan også
gjøre det mer lønnsomt å investere i nytt produksjonsutstyr og på den måten bidra til økte
investeringer. Utdanning er dessuten viktig for å utvikle stabile og demokratiske samfunn,
noe som er verdifullt i seg selv, og, som vi skal se nedenfor, i seg selv kan bidra til økonomisk
vekst.
Også her må vi likevel regne med at kausaliteten går begge veier. Lengre utdanning i rike
land skyldes ikke bare at lang utdanning gir høyere produktivitet, men også at høy
produksjon gir mer ressurser til utdanning, og større behov for utdanning. Et moderne
arbeidsliv stiller sterkere krav til arbeidstakernes kvalifikasjoner, og dermed er det behov for
flere års skolegang.
15
FIGUR 16.8 GJENNOMSNITTLIG LENGDE PÅ UTDANNINGEN OG BNP PER
INNBYGGER
Det er en sterk positiv sammenheng mellom BNP per innbygger (PPP betyr at man har justert
for at prisnivået er forskjellig i ulike land, det vil si kjøpekraftskorrigering) og gjennomsnittlig
antall skoleår i befolkningen. Tall fra år 2010. Kilde: Verdensbanken, Barro og Lee (2013) >
Produktivitet
Den helt avgjørende faktoren bak den sterke økonomiske veksten i verden er likevel
teknologisk fremgang, som har gitt en enorm økning i produktiviteten. På de aller fleste
områder i økonomien har teknologiske fremskritt ført til store omveltninger. Først og fremst
har vi nye produkter og ny kunnskap som ikke fantet tidligere. Produkter som vi har hatt
nokså lenge, som biler, fly og TV-er, er mye bedre enn tidligere. I tillegg kan vi produsere
mye billigere enn før. For 200 år siden måtte de aller meste av befolkningen jobbe med
produksjon av mat, mens i rike land er det nå nok at noen få prosent av arbeidsstyrken er
innen jordbruk og fiske.
Produktiviteten i samfunnet er ikke bare avhengig av hvilken teknologi som er tilgjengelig,
men vel så mye av i hvilken grad den tas i bruk. Noen økonomer deler derfor
produktivitetsbegrepet i to, og skiller mellom
• teknologi, her definert som kunnskap om hvordan produksjonsfaktorer kan omdannes til
produksjon, og utvikling av maskiner og metoder som gir høy produksjon.
• effektivitet, her definert som hvor effektivt teknologien og produksjonsfaktorene faktisk
brukes i produksjonen
16
Teknologisk framgang
I all hovedsak kan teknologisk utvikling skje på to ulike måter: enten gjennom
utvikling ved gode ideer, prøving og feiling i praktisk bruk, eller ved mer rendyrket
vitenskapelig forskning. Historisk har den første måten vært dominerende. Selv viktige deler
av den industrielle revolusjonen, som utviklingen av spinnemaskinen og dampmaskinen,
kom som følge av praktisk oppfinnervirksomhet og ikke gjennom teoretisk-vitenskapelig
forskning. De teknologiske framskrittene som kom i det som ofte kalles den andre
industrielle revolusjonen – innenfor stålproduksjon, kjemisk produksjon og elektrisitet – i
perioden 1860–1900, bygde imidlertid på den økte vitenskapelige forståelsen som var blitt
utviklet. Og i dag er mesteparten av den teknologiske framgangen drevet av forskere, ansatt
i store eller små private firmaer eller på universiteter og høyskoler verden over.
Boks NOEN TEKNOLOGISKE MILEPÆLER
Matproduksjon – rundt 8500 f.Kr. begynte menneskene enkelte steder å dyrke jorden, noe som ga
økt matproduksjon og muliggjorde større befolkning og mer avanserte kulturer.
Hjulet – rundt 3400 f.Kr. ble hjulet oppfunnet nær Svartehavet, og ideen spredte seg gjennom
Europa og Asia i løpet av noen få århundrer.
Skriftspråk – Det først skriftsystemet var sumerisk skrift, utviklet i Mesopotamia (nåværende Irak og
Syria) rundt 3000 f.Kr. De første alfabetene kom rundt 2000 f.kr. i Egypt.
Seletøyet – oppfunnet i Kina rundt 250 f.Kr. og senere også i Europa på 800-tallet, gjorde det mulig
for hester å trekke tung vekt uten å bli kvalt.
Boktrykkerkunsten – oppfunnet i Kina rundt 800 og av Johannes Gutenberg i Tyskland rundt 1450.
Dampmaskinen –Thomas Savery tok patent på en dampmaskin i 1698, men den hadde flere
svakheter, bl.a. en lei tendens til å eksplodere. En sterkt forbedret dampmaskin ble utviklet av James
Watt i 1769.
Tekstilproduksjon – en serie forbedringer av spinne- og vevemaskiner skjedde gjennom siste del av
1700-tallet.
Bilen – Nicolas-Joseph Cugnot laget i 1769 en dampdrevet bil som kunne kjøre med en hastighet på 6
km/t. I 1771 laget han en raskere bil og kolliderte med den inn i en vegg. Den første bensindrevne
bilen ble laget av Carl Benz i 1886.
Anvendelse av elektrisitet – en serie av oppfinnelser som dynamo (1870), lyspære (1879),
transformator (1885) og elektrisk motor basert på vekselstrøm (1889).
Transistor – oppfunnet av tre amerikanske fysikere, John Bardeen, Walter Brattain, and William
Shockley, i 1947, og er en sentral del i datamaskiner og telekommunikasjonsutstyr.
Internett-teknologien ble begynt utviklet på 1960-tallet av Forsvaret i USA. Det første «nettet» av
fire institusjoner ble koblet sammen i desember 1969 under navnet ARPANET. Utviklingen av TCP/IP,
som er fundamentet for dagens Internett, ble påbegynt i 1975 og var ferdig i 1983.
17
En viktig forskjell mellom teknologisk utvikling og andre kilder til økonomisk vekst som økt
tilgang på produksjonsfaktorer, er at teknologisk utvikling er knyttet til kunnskap og ideer. En
viktig egenskap ved kunnskap og ideer er at de ikke kan brukes opp. Økonomer omtaler slike
goder som ikke-rivaliserende, fordi en persons bruk av godet ikke forhindrer andres bruk.
Realkapital og humankapital er derimot rivaliserende: Hvis jeg bruker en traktor eller en
ingeniør, kan ikke du bruke den samme traktoren eller ingeniøren. Men vi kan altså begge
benytte de samme ideene og kunnskapene.
En annen viktig egenskap ved kunnskap og ideer er at de gjerne bygger videre på
eksisterende kunnskap. Dermed kan ideer og kunnskap som i seg selv er uten praktisk nytte,
likevel være avgjørende for senere utvikling av kunnskap som er av stor praktisk verdi.
Det at teknologi er ikke-rivaliserende, er en enorm fordel ved at hele verden kan dra fordel
av ny kunnskap som en person har utviklet. Dette har vært helt avgjørende for den rivende
utviklingen og raske spredningen innenfor kunnskap og teknologi. Men samtidig innebærer
det også et potensielt problem. Personer og bedrifter har gjerne sterke økonomiske
insentiver til å investere i realkapital fordi de da kan tjene mer gjennom den
produksjonsøkningen dette fører til. Med teknologisk utvikling kan det være annerledes.
Hvis en bedrift bruker mye penger på å utvikle et nytt produkt, kan andre bedrifter kopiere
produktet og dermed selge produktet billig på grunn av lave kostnader. I så fall vil bedriften
som utviklet produktet, ikke få høye nok inntekter til å kunne dekke utviklingskostnadene.
Disse egenskapene ved produksjon av kunnskap og ideer innebærer at de økonomiske
insentivene til teknologiutvikling kan bli for svake, slik at det forskes og utvikles for lite, i en
ren markedsøkonomi, der bedrifter og investorer tar beslutninger med sikte på å tjene mest
mulig penger. For å motvirke dette problemet er det to hovedmåter som brukes, enten å gi
eiendomsrettigheter til kunnskap og ideer, eller å gi offentlig støtte til forskning og
utvikling.
Eiendomsrettighet ved oppfinnelser og utvikling av nye produkter gjøres gjerne ved
patenter, som sikrer oppfinneren enerett til å bruke oppfinnelsen for en bestemt periode,
vanligvis inntil 20 år. Man kan få patent på nye produkter, nye produksjonsmetoder, nye
kjemiske blandinger, o.l., så fremt den nye oppfinnelsen er både ny (dvs. at den ikke er kjent
på forhånd) og ikke er opplagt. Når oppfinneren har patent på sitt produkt, har han eller hun
et monopol ved salg av produktet og kan da få god fortjeneste ved slikt salg. Selv om
monopol isolert sett er samfunnsøkonomisk ineffektivt, fordi prisen blir for høy og salget
dermed for lavt, kan det likevel være samfunnsøkonomisk gunstig samlet sett, fordi det gir
insentiv til å finne opp og utvikle nye produkter.
Tilsvarende vil forfattere og skapende kunstnere få opphavsrett til sine åndsverk, og dermed
få enerett til å fremstille verket og gjøre det tilgjengelig for allmenheten, vanligvis for 70 år
etter opphavsmannens dødsår. Også dataprogrammer kan omfattes av slik opphavsrett.
Varemerker og design av produkter gir også grunnlag for rettsbeskyttelse.
Intellektuelle eiendomsrettigheter som patenter, opphavsrett, og beskyttelse av varemerker
og design er viktig rettsbeskyttelse i en moderne økonomi. Mange økonomer mener likevel
at bruken av patenter er blitt altfor omfattende på noen områder, ved at det er for lett å få
18
patenter, og at det legger for sterke begrensninger på andre bedrifter innenfor samme
område. I USA ble patentlovene endret i 1980- og 1990-årene slik at det ble lettere å få
patenter, og mange kritikere hevder at man nå kan få patent på oppfinnelser og produkter
som egentlig ikke er særlig innovative. Dermed skaper man en ineffektiv monopolsituasjon
også på områder der det ikke var nødvendig for å gi insentiver til å utvikle nye produkter.
Det er også oppstått en rekke firmaer, såkalte «patenttroll», som kjøper opp patenter, for
eksempel fra bedrifter som går konkurs, med sikte på å tjene penger på rettssaker mot
andre bedrifter som uforvarende tar i bruk lignende produkter. Kritikerne hevder at risikoen
for rettssaker med patenttrollene nå virker dempende på den teknologiske utviklingen, fordi
bedriftene må bruke ressurser på å unngå rettssaker istedenfor å utvikle produkter.
Patenter har også en begrensning ved at det bare er egnet til å sikre forskning og
kunnskapsutvikling som kan brukes i kommersiell virksomhet, det vil si at det gir produkter
som kan selges. Det fører for eksempel til at legemiddelforskning blir fokusert på lidelser
som rammer folk i rike land, med høy betalingsvilje, og i mindre grad på mer alvorlige
sykdommer som rammer for i fattige land. Ulempene med patenter drøftet ovenfor har ført
til at noen økonomer, som nobelprisvinner Joseph Stiglitz, har argumentert for at patenter
på noen områder burde erstattes eller suppleres med økonomisk støtte fra det offentlige i
form av priser for spesifiserte innovasjoner, som for eksempel gir et fastsatt beløp til første
selskap som lager en medisin mot HIV som tilfredsstiller spesifiserte kriterier.
Offentlig støtte til forskning og utvikling er også en viktig faktor bak teknologiutviklingen. En
stor del av den teknologiske fremgangen er et resultat av grunnforskning, dvs.
grunnleggende forskning for å gi ny innsikt og kunnskap, uten sikte på noen konkret
anvendelse eller bruk. Siden grunnforskning sjelden gir direkte økonomisk avkastning, er det
avhengig av offentlig finansiering. Det offentlige gir dermed finansiering til universiteter og
forskningsinstitusjoner, både til grunnforskning og forskning med mer konkrete formål. Noe
av den teknologiske utviklingen kan også sees som en konsekvens av offentlig finansiert
forskning med et annet konkret formål, som forsvarsindustri og romfartsvirksomhet.
Dersom vi ser på verden som helhet, er det åpenbart at teknologiske framskritt har vært
hoveddrivkraften bak den økonomiske veksten. For det land som i lang tid har ligget i front i
teknologiutviklingen, dvs. USA, er det derfor klart at forskning og utvikling som bidrar til ny
teknologi, er en viktig kilde til økonomisk vekst. For andre land, som hver for seg står for mye
mindre bidrag til teknologiutviklingen, vil det derimot være mye viktigere å ta i bruk, og lære
av, den kunnskapen og teknologien som utvikles i andre land, enn å utvikle ny teknologi og
kunnskap selv.
Dette betyr likevel ikke at små land kan la være å drive forskning og utvikling. Mulighetene til
å følge og lære av teknologiutviklingen i andre land er i stor grad avhengig av at vi driver
egen forskning og utvikling. Det kreves høy kompetanse for å kunne følge med på den raske
utviklingen, og slik høy kompetanse kan utvikles gjennom egen virksomhet. I land med høyt
kostnadsnivå, som Norge, er næringslivet også avhengig av at vi teknologisk sett er helt i
teten på de områdene der vi har egen næringsvirksomhet.
19
Effektivitet
Selv om det er store forskjeller i teknologisk nivå mellom ulike land, er forskjellene i
produktivitet betydelig større enn det som kan forklares med forskjeller i teknologi. Mens de
ledende industrilandene tidligere la stor vekt på å beholde sitt teknologiske forsprang, er de
nasjonale grensene nå blitt mindre viktige. Selv om bedrifter forsøker å forhindre at
konkurrenter får kjennskap til teknologi og forretningshemmeligheter, er svært mye
informasjon lett tilgjengelig. Multinasjonale selskaper er også viktige for teknologioverføring
mellom land, og datterselskaper i andre land får gjerne ta i bruk teknologi utviklet i
morselskapet. Hoveddelen av forskjellen i produktivitetsnivå skyldes derfor trolig forskjeller
i effektivitet, det vil si hvor effektivt teknologien og produksjonsfaktorene faktisk brukes i
produksjonen.
Det er en rekke ulike årsaker til forskjeller i effektiviteten mellom land, både historisk og i
nåtiden. Noen av årsakene ligger i den enkelte bedrift. Mange bedrifter bruker ineffektive
produksjonsmetoder, bl.a. fordi det kan være umulig for bedriften å finansiere investering i
mer effektivt produksjonsutstyr, eller fordi arbeidstakere og fagforeninger er redde for at ny
teknologi skal føre til mindre behov for arbeidskraft og derfor til tap av arbeidsplasser.
I andre tilfeller ligger årsakene til lav effektivitet utenfor bedriften. Moderne
produksjonsbedrifter er svært avhengige av at samfunnet utenfor bedriften fungerer. For at
bedriften skal drive effektiv produksjon, er den avhengig av tilgang på råvarer, elektrisk kraft
og annen produktinnsats og av reservedeler og reparatører hvis maskiner og utstyr går i
stykker. Bedriften er også avhengig av transport av de ferdige produktene og av tilgang på
kvalifisert arbeidskraft. Oftest er det nok om bare ett av disse leddene svikter, for at hele
produksjonen skal gå i stå.
En tredje grunn til lav effektivitet i en økonomi er et stort omfang av uproduktive
aktiviteter, det vil si aktiviteter som ikke skaper verdier. En viktig type blir på engelsk kalt
«rent seeking», noe som kan oversettes med «gevinstsøking», det vil si søking etter ekstra
gevinst eller fordel utover det man vanligvis kan regne med. Dette kan for eksempel være
private bedrifter som gjennom korrupsjon, overtalelse eller press forsøker å få lisenser,
tillatelser, subsidier eller reguleringer som gir ekstra fortjeneste til den private bedriften eller
dens eiere. En annen uproduktiv og skadelig aktivitet er kriminalitet, som tyveri, ran,
smugling og kidnapping. For det første skaper kriminell virksomhet ingen verdier i seg selv,
men vil tvert om ofte bidra til betydelige ødeleggelser, for eksempel ved innbrudd og vold.
For det andre fører kriminell aktivitet til at resten av befolkningen må bruke ressurser på å
beskytte seg mot kriminaliteten, som politi, sikringsanlegg, vaktselskaper o.l. For det tredje
kan kriminell virksomhet gjøre det vanskelig eller umulig å drive ulike typer lovlig
næringsvirksomhet fordi man vet at banditter vil ta gevinsten ved virksomheten.
Lav effektivitet i økonomien kan også skyldes ufred og politisk uro. Krig og vold innebærer
både tap av menneskeliv og store materielle ødeleggelser, som vil ha en sterk negativ
virkning på økonomien. I områder der det er fare for krig og vold, vil befolkningen naturlig
nok i større grad tenke på å redde livet, mens produktiv innsats som bedrer økonomien,
gjerne kommer i annen rekke.
20
De bakenforliggende årsakene
Vi har nå sett hvordan velstanden i et land avhenger av tilgangen på produksjonsfaktorer,
realkapital og humankapital og av teknologien og effektiviteten i økonomien. Men hva er de
bakenforliggende årsakene til de store forskjellene mellom ulike land når det gjelder disse
faktorene? Hvorfor har noen land mye bedre tilgang på produksjonsfaktorer eller mye
høyere nivå på teknologi og effektivitet? Dette er spørsmål som har opptatt økonomer og
andre samfunnsvitere gjennom lang tid. Man har kommet fram til en rekke faktorer som har
betydning, og noen av disse skal vi drøfte her.
Velfungerende markeder
Det markedsøkonomiske systemet har vært helt avgjørende for den økonomiske veksten
som verden har sett de siste to–tre hundre årene. Erfaringene viser at sentralstyrte
kommunistiske regimer ikke har vært i nærheten av å oppnå like høy økonomisk vekst. Det
markedsøkonomiske systemet er viktig på en rekke ulike måter.
• Handel mellom personer, bedrifter og land gir oss mulighet til å få tak i varer og tjenester
som vi har stort behov for, i bytte med varer og tjenester vi har nok av, eller som vi
verdsetter mindre.
• Markeder og handel gir igjen mulighet for arbeidsdeling og spesialisering ved at hver
enkelt person eller bedrift i større grad kan spesialisere seg innenfor den produksjonen der
personen eller bedriften relativt sett er mest effektiv. Dette gir en mye mer effektiv
produksjon samlet sett.
• Markeder og handel er av stor betydning for teknologisk utvikling, dels ved at
internasjonal handel er viktig for spredning av teknologiske framskritt verden over, dels ved
at handel gjør det mulig å nå store markeder, slik at salget kan bli stort nok til at det blir
lønnsomt å foreta selv store investeringer.
Rettssikkerhet og eiendomsrettigheter
Rettssikkerhet og eiendomsrettigheter er viktige forutsetninger for at et markedsøkonomisk
system skal gi en gunstig økonomisk utvikling. Gjennom historien har mangelfull
rettssikkerhet i mange tilfeller vært en avgjørende hindring for økonomisk framgang. Forsøk
på økonomisk og næringsmessig utvikling er blitt stoppet av banditter og røvere eller av
stormenn og konger som ikke har vært særlig bedre. Også i moderne tid er mangelfull
rettssikkerhet en viktig barriere mot økonomisk vekst i mange land. Uten sikre
eiendomsrettigheter vil enkeltpersoner og bedrifter ha svake insentiver til å spare i det hele
tatt, eller man vil velge å plassere midlene sine i eiendeler der risikoen for å miste dem er
liten. For å drive handel er det også av stor betydning at rettsvesenet håndhever kontrakter,
slik at begge parter kan være sikre på at handelen gjennomføres som avtalt.
Internasjonale sammenligninger støtter disse resonnementene. Dersom vi sammenligner
ulike land, finner vi en sterk tendens til at land med godt utviklet rettssikkerhet og
eiendomsrettigheter også har mye høyere nivåer på realkapitalen enn land med et svakt
utviklet rettssystem. Dette stemmer overens med tanken om at rettssikkerhet er viktig for at
21
personer og bedrifter vil spare og investere. Vi finner også en klar positiv sammenheng
mellom nivået på rettssikkerheten og produktivitetsnivået i de enkelte landene.
Acemoglu og Robinson: Why nations fail?
Hvorfor lykkes noen land med å få til økonomisk vekst, mens andre land mislykkes? Det er et av de
virkelig store spørsmålene i økonomi og andre samfunnsvitenskaper. I boka Why nations fail? gir
økonomen Daron Acemoglu og statsviteren James R. Robinson sitt svar på dette. Acemoglu og Robinson
argumenterer for at svaret ligger i forskjeller i landenes institusjoner, vidt definert.
Land som lykkes har «inkluderende institusjoner», som legger forholdene til rette for økonomisk vekst.
Slike institusjoner innebærer grunnleggende offentlige tjenester som utdanning, rettssikkerhet og
håndheving forretningsmessige kontrakter.
Land som mislykkes har derimot «ekstraherende institusjoner», dvs. at den politiske og økonomiske
eliten i landet utnytter resten av befolkningen, for å kunne opprettholde sitt økonomiske og/eller
politiske overtak.
For å underbygge sin argumentasjon legger Acemoglu og Robinson frem mange historiske eksempler på
ulike land, både land som lykkes og land som mislykkes. De viser bl.a. hvordan den industrielle revolusjon
på 1700- og 1800-tallet var mulig i England, fordi i dette landet var det bedre muligheter og insentiver for
innovasjon og forretningsdrift enn i andre land. Parlamentet hadde mer makt, og var motvekt mot
kongemakten som ville støtte stormenn og monopoler. I mange andre land forhindret konger og
monopolister ny teknologi. F.eks. ønsket herskeren i Østerrike-Ungarn, Franz I, ikke jernbane i sitt land,
fordi han fryktet at en slik jernbane kunne gi økt fare for en vellykket revolusjon.
Demokrati og offentlige myndigheter
Offentlige myndigheter spiller en svært sentral rolle i den økonomiske utviklingen i et land.
Offentlig sektor står for viktige direkte bidrag til veksten, gjennom satsing på forskning,
utdanning og infrastruktur og gjennom å tilrettelegge for effektiv privat næringsdrift. To
sørøstasiatiske land med svært høy vekst, Sør-Korea og Taiwan, har begge lyktes svært godt
med utstrakte offentlige inngrep i næringslivet, blant annet ved satsing på eksport på
internasjonale markeder. Denne offentlige satsingen har trolig bidratt til den meget høye
veksten som disse landene har hatt. Men i mange land fungerer offentlige myndigheter
svært dårlig og er snarere en hindring for vekst enn et bidrag til det. Hva er årsakene til
dette?
En årsak er at myndighetene i mange tilfeller har andre mål. Et slikt mål kan være å bygge
militær kapasitet for å hevde sine interesser mot naboland eller i en borgerkrig i eget land. I
andre tilfeller er de offentlige myndighetene mest interessert i egen vinning, noe som gjerne
omtales som «kleptokrati», det vil si et styre av tyver. I noen tilfeller har vi til og med sett at
22
myndighetene hemmer økonomisk utvikling fordi de ser dette som en risiko for sin egen
makt. Da Siaka Stevens ble president i Sierra Leone i 1967, sørget han for fysisk å ødelegge
en viktig jernbane i en annen del av landet enn hans stamme bodde, fordi han ville forhindre
at konkurrerende folkegrupper skulle bli sterkere gjennom økonomisk framgang.
Et godt eksempel på at teknologiske framskritt ikke er tilstrekkelig til varig høyere velstand,
er Kina. Fra 700-tallet til 1100-tallet hadde Kina sterk økonomisk framgang og en rekke
teknologiske framskritt som boktrykkerkunst, krutt og vanndrevne spinnemaskiner.
Kinesiske sjømenn foretok også omfattende oppdagelsesreiser, i likhet med hva europeerne
begynte med flere århundrer senere. Men den kinesiske økonomien stagnerte, blant annet
på grunn av indre politiske konflikter. Da europeerne for alvor startet sin frammarsj på 1800tallet, kunne Kina ikke ta opp konkurransen.
Figur 16.9 To skip - Zheng Hes mot Kristoffer Columbus’
Den kinesiske oppdagelsesreisende Zheng Hes admiralskip i 1431 var 140 meter langt, mot
Kristoffer Columbus sitt flaggskip Santa Helena i 1492 på 30 meter.
Figur 16.9 viser en slående sammenligning av admiralskipet til den kinesiske
oppdagelsesreisende Zheng He og Kristoffer Columbus’ skip Santa Maria. Men Zheng Hes
reiser ble stoppet av nye herskere i Kina, som av ulike grunner ikke så behov for slike reiser.
Kristoffer Columbus fikk nei til sitt ønske om å dra til India i retning vest fra den portugisiske
regjering, men fikk senere støtte fra Spania.
De siste 10–15 årene har korrupsjon og bestikkelser av offentlig ansatte fått stadig mer
oppmerksomhet som en viktig hindring for økonomisk vekst. Selv om korrupsjon og
bestikkelser eksisterer i alle verdens land, er det særlig utbredt i mange fattige land. En viktig
23
årsak til dette er lav evne til å kreve inn skatter, slik at offentlige inntekter blir svært lave.
Det igjen fører til svært lave lønninger for offentlige ansatte. De svært lave offentlige
lønningene gir sterk motivasjon til å ta imot bestikkelser. Erfaringene fra de rike landene i
verden er imidlertid at økonomisk vekst over tid bidrar til mindre korrupsjon og bedre
regjeringer. Mange typer korrupsjon som nå er ulovlige, var tidligere helt vanlige og i noen
tilfeller allment akseptert også i den vestlige verden. Økonomisk vekst ser dermed ut til å
forsterke behovet for rettsvern og demokrati.
Vekst eller miljø?
Klimautfordringene og andre miljøproblemer fører til stadige utspill om at vi bør sette grenser for den
økonomiske veksten av hensyn til miljøet. Bør vi satse på 0-vekst? Er det en motsetning mellom
økonomisk vekst og miljøhensyn?
For gitt produksjonsstruktur er svaret åpenbart ja. Hvis vi produserer det samme som før, bare mer av
alt, blir resultatet uunngåelig større miljøproblemer. Det betyr at hvis resten av verden skal opp på
samme forbruksnivå som i de rike landene, noe som på mange måter er et rimelig mål, selv om det er
langt fram, vil konsekvensene bli mye større miljøproblemer. Men samtidig er det klart at teknologisk
fremgang og produktivitetsvekst gir mulighet til å legge om produksjonen i miljøvennlig retning, ved at
vi produserer goder som er mer miljøvennlige, og at produksjonen skjer på en mer miljøvennlig måte.
Vi kan også gjøre tiltak for å rense og bøte på miljøskadene. I så fall er det ingen grunn til at det skal
være noen motsetning mellom miljøhensyn og økonomisk vekst som skjer på en miljøvennlig måte.
Disse mekanismene illustreres godt av den økonomiske utviklingen vi har sett de siste 200 årene.
Industrialiseringen førte til betydelige miljøproblemer i de vestlige landene, på lignende måte som vi
nå ser at sterk vekst i fremvoksende økonomier fører til forurensing og andre miljøskader. I de rike
landene er mange viktige miljøproblemer nå blitt mindre enn de var for 50 år siden.
Andre miljøproblemer, ikke minst knyttet til global oppvarming og klimaproblemer, har derimot blitt
mer alvorlige. Selv om utslippene reduseres i mange rike land, øker de i fattige land og fremvoksende
økonomier. Men lav eller ingen økonomisk vekst gir ingen løsning på dette. Global null-vekst ville
innebære at store deler av verdens befolkning forblir fattige, samtidig som konstante utslipp fremover
på ingen måte er tilstrekkelig til å løse klimaproblemene. Så også her er årsaken knyttet til hva som
produseres, og hvordan det produseres, og i mindre grad hvor mye som produseres. For å håndtere
klimaproblemene må man bruke effektive virkemidler som reduserer utslippene i rike land og i
fremvoksende økonomier, og som demper utslippsveksten i fattige land, men så langt har politikken
vært mangelfull.
24
Hva skyldes forskjellene i produksjonsnivå?
Som vi har sett er det meget store forskjeller i produksjonsnivå mellom ulike land. En stor del
av dette skyldes forskjeller i tilgang på produksjonsfaktorer. I rike land er det
gjennomgående mye mer realkapital per arbeidstaker enn i fattige land. I 2009 var
realkapitalen per arbeider i Kenya bare to prosent av nivået i USA. Det er også store
forskjeller i utdanningsnivå. I Malawi var gjennomsnittlig skolegang under fire år, mot over
tolv år i USA. Men det er også store forskjeller i produktivitet mellom ulike land, både
knyttet til ulikt teknologisk nivå, og knyttet til hvordan økonomien som helhet fungerer.
Hvor viktig er hver av disse forskjellene? En rekke studier har forsøkt å svare på dette
spørsmålet, og i følge Hsieh og Klenow (2010) ligger anslagene på at
• forskjeller i humankapital kan forklare 10 – 30 prosent av inntektsforskjellene,
• forskjeller i realkapital 20 prosent av inntektsforskjellene, og
• forskjeller i produktivitet 50-70 prosent av inntektsforskjellene.
Her vil vi vise noen beregninger, basert på Weil (2013), som i noen grad viser hvordan slike
lages. Beregningene bygger på en aggregert produktfunksjon som vi har sett ovenfor, men
på en spesifikk form, såkalt Cobb-Douglas:
(16.3)
Y = A K1/3(hN)2/3
Arbeidskraften, hN, har dermed dobbelt så stor vekt som realkapitalen i produksjonen, og
dette er en vanlig forutsetning i slike produktfunksjoner. For å sammenligne land med ulik
størrelse på befolkningen, deler vi på antall arbeidstakere, slik vi får
(16.4)
Y/N = A (K/N)1/3(h)2/3
Dvs. at produksjonen per arbeidstaker, Y/N, avhenger tre faktorer
- Produktiviteten A
- Realkapital per arbeidstaker, K/N
- Humankapital per arbeidstaker, h
Tabell 16.1 viser de sentrale tallene i beregningene. I hver kolonne er verdien for USA satt til
én, slik at tallet for hvert land viser nivået sett i forhold til nivået i USA. ( her er y = Y/N OG k
= K/N)
25
Tabell 16.1
Produksjon, produksjonsfaktorer og produktivitetsnivå i ulike land
Kolonne 1-3 viser BNP, realkapital og humankapital per arbeider i ulike land, målt som andel
av nivået i USA. Kolonne 4 viser sammenveide produksjonsfaktorer, der realkapital har vekt
1/3 og humankapital vekt 2/3. Produktiviteten sier hvor mye av forskjellen i BNP per
arbeider som ikke kan forklares med forskjellen i produksjonsfaktorer per arbeider. Den
beregnes ved å dele tallet i kolonne 1 på tallet i kolonne 4. Kilde: Weil (2013)>
• Kolonne 1 viser produksjonen per arbeider, med symbolet y, målt ved BNP per arbeider.
Her brukes kjøpekraftskorrigerte priser, slik at man tar hensyn til at prisnivået er forskjellig i
ulike land. Vi ser at BNP per arbeider i Norge lå 12 prosent over nivået i USA, noe som blant
annet skyldes våre store oljeinntekter.
• Kolonne 2 viser realkapitalen per arbeider, k. Vi ser at flere land, som Japan og Norge,
faktisk har mer realkapital per arbeider enn i USA, mens særlig afrikanske land har mye
mindre realkapital.
• Kolonne 3 viser humankapitalen per arbeider, h, basert på forskjeller i gjennomsnittlig
lengde på utdanningen i ulike land. I beregningene er økningen i humankapitalen ved et
ekstra års skolegang satt lik den økning i lønnen som lengre skolegang vanligvis gir, i følge
empiriske studier. Beregningen forutsetter dermed at arbeidstakere med minst skolegang
har samme humankapital i alle land, at lønnsøkningen som følge av mer utdanning er den
samme i alle land, og at lønnsøkningen er et bra mål på økningen i humankapital som økt
utdanning gir. I beregningene er effekten av hvert av de første fire årene satt til en økning på
13,4 prosent, hvert av de neste fire til 10,1 prosent og hvert av de neste fire til 6,8 prosent.
For eksempel tilsvarer tallet for humankapital for Kenya en gjennomsnittlig skolegang på 7,6
år, fordi dette gir en humankapital på 1,1344 · 1,1013,6 = 2,34, mens for USA, der
gjennomsnittlig skolegang var 12,2 år, får vi 1,1344 · 1,1014 · 1,0684,2 = 3,20.
Humankapitalnivået i Kenya er dermed lik 2,34/3,20 ≈ 0,73, dvs. 73 prosent av nivået i USA.
26
• Kolonne 4 viser en sammenveiing av produksjonsfaktorene, basert på et geometrisk
gjennomsnitt der realkapital har vekt 1/3, og humankapital har vekt 2/3. For Kenya finner vi
at produksjonsfaktorene samlet sett er lik (0,022)1/3(0,73)2/3 = 0,23, det vil si at
produksjonsfaktorene samlet sett ligger på 23 prosent av nivået i USA.
• Kolonne 5 viser produktivitetsnivået, A, definert som forskjellen i produksjonsnivå som ikke
kan forklares med forskjeller i produksjonsfaktorer. For å beregne produktivitetsnivået tar
man utgangspunkt i (16.4), og deler på bruken av produksjonsfaktorer, (K/N)1/3h2/3 på begge
sider av likhetstegnet, slik at vi får
Y
=A
( K / N )1/3 h 2/3
(16.5)
For Kenya finner vi da
0,032
0,032
=
= 0,14 = AKenya
1/3
2/3
0, 022 0, 73
0, 23
Produktivitetsnivået i Kenya er dermed 14 prosent av nivået i USA.
Vi ser av tabell 16.1 at til tross for meget store forskjeller i realkapital per arbeider, der
Kenya og Malawi i 2009 bare hadde 2-3 prosent av realkapitalnivået i USA, er forskjellene i
produksjonsfaktorer samlet sett ikke så store. Siden forskjellen i humankapital er mye
mindre, der Malawi ligger på snaut 60 prosent av USA og Kenya på drøyt 70, ligger
sammenveide produksjonsfaktorer for Kenya og Malawi i følge beregningene på drøyt 20
prosent av nivået i USA. De meget store forskjellene i produksjon per arbeider skyldes derfor
først og fremst forskjeller i produktivitetsnivå, der Malawi har et produktivitetsnivå på 9
prosent av nivået i USA, og Kenya som nevnt 14 prosent.
Beregningsmetoden i tabell 16.1 er naturligvis meget grov ved at det er en rekke forhold
som det ikke blir tatt hensyn til.
•
•
•
Forskjeller i humankapital bygger bare på forskjeller i gjennomsnittlig lengde på
skolegangen. Man får dermed ikke tatt hensyn til forskjeller i kvaliteten på skolen i
ulike land, eller andre forskjeller i kvalitet på arbeidskraft som ikke skyldes forskjeller
i utdanning. F. eks. argumenterer Lagakos m. flere (2012) for at økt arbeidserfaring
gir mindre økning i humankapitalen for arbeidstakere i fattige land, noe som
innebærer at anslag som i tabell 16.1 undervurderer forskjellene i humankapital
mellom rike og fattige land.
Tallene for realkapitalen er også usikre, og det vil også være forskjeller i kvalitet
mellom realkapital i ulike land. Sammenveiingen av realkapital og humankapital kan
også diskuteres.
Beregningen tar heller ikke hensyn til andre forskjeller, som tilgang på naturressurser
eller antall arbeidede timer. Som kjent har Norge fordel av betydelige
petroleumsressurser, men samtidig arbeider norske arbeidstakere i gjennomsnitt 75–
80 prosent av det antall timer som amerikanske arbeidstakere jobber. Disse to
27
faktorene trekker i hver sin retning når vi sammenligner produktivitetsnivåene i
Norge og USA.
Til tross for disse forenklingene er beregningene likevel nyttige som grove anslag på
årsakene til forskjellene i produksjon per arbeider mellom ulike land.
Litteratur
Acemoglu, D. og J. A. Robinson (2012). Why nations fail. The origins of power, prosperity,
and poverty.
Delong, Bradford og Martha Olney (2006). Macroeconomics. McGraw Hill
Fogel, R. W. (1997). New findings on secular trends in nutrition and mortality: Some
implications for population theory. Handbook of Population and Family Economics Vol 1A.
Hsieh, C-T, og P.J. Klenow (2010). Development accounting. American Journal of
Macroeconomics 2:1, 207-223.
Lagakos, D., B. Moll, T. Porzio, N. Qian, og T. Schoellman (2012). Experience matters: Human
capital and development accounting. NBER Working paper 18602.
M.R. Rosenzweig og O. Stark (eds). North-Holland.
http://asianhistory.about.com/od/china/f/zhenghefaq.htm
https://snl.no/Sovjetunionen
Max Roser (2015) – ‘Literacy’. Published online at OurWorldInData.org. Retrieved
from: http://ourworldindata.org/data/education-knowledge/literacy/
http://opam.no/skolehistorie/no/kort-skolehistorie/
Unesco Education for All Global Monitoring Report 2006
http://www.unesco.org/education/GMR2006/full/chapt8_eng.pdf
Verdensbankens indikatorer
http://data.worldbank.org/indicator/NY.GNP.PCAP.PP.CD/countries
David Weil (2013) Economic Growth
28
Hva har du lært?
De siste 200 årene har veksten i de rike landene i verden vært formidabel. Disse landene har
nå et BNP som målt i faste priser er 30-40 ganger høyere enn det var for 200 år siden. Den
høye veksten i disse landene har ført til at ulikhetene i verden har endret karakter. På
begynnelsen av 1800-tallet var nesten all ulikhet mellom mennesker i verden knyttet til
forskjeller mellom fattige og rike mennesker innenfor samme land. Nå er mesteparten av
ulikheten i verden knyttet til forskjeller mellom land.
Fram til 1700-tallet førte teknologiske fremskritt i liten grad til fremgang for den materielle
velferden, fordi begrenset tilgang på naturressurser begrenset produksjonsveksten, samtidig
som befolkningsveksten økte.
Gjennom siste del av 1700-tallet og første del av 1800-tallet ble en rekke nye oppfinnelser
utviklet og tatt i bruk, som dampmaskinen, spinnemaskinen, jernbanelokomotivet,
vannturbinene, gassbelysningen og symaskinen. I begynnelsen var små fabrikker med
produksjon av bomullstøy viktige, men utover på 1800-tallet ble det også mer tungindustri,
som produksjon av råjern og maskiner. Utviklingen kom først og skjedde raskest i England,
men den spredde seg også til resten av Vest-Europa, USA, Canada, Chile, Argentina, SørAfrika, Australia og Japan.
USA ble etter hvert en stadig sterkere industrinasjon, og gjennom 1900-talet fremsto USA
som den dominerende økonomien i verden. Etter 2. verdenskrig hadde likevel mange
vesteuropeiske land i perioder høyere vekst enn USA, blant annet ved å lære av USA på de
områdene USA var mer effektiv enn dem, og de tok innpå USAs forsprang.
I andre deler av verden ble mulighetene til teknologisk og økonomisk fremgang i stor grad
stoppet av makthaverne. De fleste afrikanske land og mange asiatiske land var under
europeisk kolonistyre, og kolonimaktene var lite interessert i økonomisk utvikling som kunne
bidra til å konkurrere med kolonimaktens eget næringsliv. Men også i selvstendige stater var
det gjerne autoritære ledere som ikke ønsket en økonomisk eller teknologisk utvikling som
kunne undergrave ledernes maktposisjon.
I Asia har stadig flere land etter hvert oppnådd høy vekst, først de fire såkalte asiatiske
tigrene, Hongkong, Singapore, Sør-Korea og Taiwan, og noe senere bl.a. Thailand og
Malaysia, og ikke minst Kina og India. I likhet med de asiatiske tigrene har Kina satset sterkt
på eksportdrevet vekst med høy sparing og investering, og industriproduksjonen i Kina har
økt svært mye.
Teori om økonomisk vekst bruker gjerne en aggregert produktfunksjon for et land, der
produksjonen i økonomien, Y, avhenger av en produktivitetsparameter, A, samt en
produktfunksjon F(K, hN), med produksjonsfaktorene realkapital, K, og arbeidskraft, hN, der
h er humankapitalen per arbeidstaker, dvs. hvor kvalifiserte arbeidstakerne er, og N er antall
arbeidstakere. Produksjonen per arbeidstaker blir da
Y
K
= AF ( , h)
N
N
29
Vi får dermed at produksjonen per arbeidstaker, Y/N, avhenger tre faktorer
• Produktiviteten, A, definert som forholdet mellom produksjonsnivå og bruken av
produksjonsfaktorer
• Realkapital per arbeidstaker, K/N
• Humankapital per arbeidstaker, h
For å komme på et høyt velstandsnivå, må et land sørge for tilstrekkelig realkapital per
innbygger og at arbeidstakerne er godt kvalifisert. Det krever bl.a. satsing på lønnsomme
investeringer og et godt utdanningssystem.
Teknologisk fremgang er den helt avgjørende faktoren bak den sterke økonomiske veksten i
verden. Men for det enkelte land avhenger produktiviteten i samfunnet trolig vel så mye av
hvordan økonomien fungerer samlet sett. Noen økonomer deler produktivitetsbegrepet i to,
og skiller mellom
• teknologi, definert som kunnskap om hvordan produksjonsfaktorer kan omdannes til
produksjon, og utvikling av maskiner og metoder som gir høy produksjon.
• effektivitet, definert som hvor effektivt teknologien og produksjonsfaktorene faktisk
brukes i produksjonen.
Teknologisk utvikling er knyttet til kunnskap og ideer, som har den viktige egenskap at de
ikke kan brukes opp. Kunnskap og ideer er ikke-rivaliserende, fordi en persons bruk av
godet ikke forhindrer andres bruk. En annen viktig egenskap ved kunnskap og ideer er at de
gjerne bygger videre på eksisterende kunnskap. Dermed kan ideer og kunnskap som i seg
selv er uten praktisk nytte, likevel være avgjørende for senere utvikling av kunnskap som er
av stor praktisk verdi.
Fordi teknologi er ikke-rivaliserende, slik at andre bedrifter kan kopiere oppfinnerne og
dermed produsere til lavere kostnader, vil de økonomiske insentivene til å satse på teknologi
og kunnskapsutvikling kunne være alt for små i en markedsøkonomi. For å motvirke dette
problemet er det to hovedmåter som brukes: å gi eiendomsrettigheter til kunnskap og
ideer, og gi offentlig støtte til forskning og utvikling. Eiendomsrettighet ved oppfinnelser og
utvikling av nye produkter gjøres gjerne ved patenter, som sikrer oppfinneren enerett til å
bruke oppfinnelsen for en bestemt periode, vanligvis inntil 20 år. Mange økonomer mener
likevel at bruken av patenter er blitt altfor omfattende på noen områder, ved at det er for
lett å få patenter, og at det legger for sterke begrensninger på andre bedrifter innenfor
samme område
Lav effektivitet i et land kan skyldes ineffektive produksjonsmetoder på bedriften eller at
samfunnsøkonomien ellers ikke fungerer. Det kan også skyldes et stort omfang av
uproduktive aktiviteter, som «gevinstsøking» («rentseeking»), korrupsjon og kriminalitet. De
bakenforliggende årsakene til høy vekst ligger trolig i velfungerende markeder,
rettssikkerhet og eiendomsrettigheter, samt et demokratisk system der det offentlige yter
viktige bidrag til veksten gjennom satsing på forskning, utdanning og infrastruktur og
gjennom å tilrettelegge for effektiv privat næringsdrift.
30