Langfjella - Setesdal Regionråd

RAPPORT
2015/15
Mulighetsstudie for
kommunene i Langfjella
Simen Pedersen, Jørund K. Nilsen, Pernille Parmer,
Annegrete Bruvoll, Bjørn P. Kaltenborn og Hanne Toftdahl
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Dokumentdetaljer
Vista Analyse AS
Rapportnummer 2015/15
Rapporttittel
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
ISBN
978-82-8126-210-2
Forfattere
Simen Pedersen, Jørund K. Nilsen, Pernille Parmer,
Annegrete Bruvoll, Bjørn P. Kaltenborn og Hanne Toftdahl
Dato for ferdigstilling
2. mai 2015
Prosjektleder
Simen Pedersen
Kvalitetssikrer
John Magne Skjelvik
Oppdragsgiver
Kommunene Vinje, Bykle, Valle, Bygland og Sirdal
Tilgjengelighet
Offentlig
Publisert
2. mai 2015
Nøkkelord
Mulighetsstudie, kommunesammenslåing,
interkommunalt samarbeid, demokrati, verneområde- og
villreinforvaltning, lokal samfunnsutvikling,
næringsutvikling, reiseliv, landbruk, tjenesteproduksjon
og overskytende konsesjonskraft.
Vista Analyse AS
1
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Forord
Vista Analyse (VA) har på oppdrag fra kommunene Bygland, Bykle, Sirdal, Valle og Vinje
utredet mulighetene og konsekvensene av å slå sammen kommunene eller å etablere et
utvidet forpliktende samarbeid mellom kommunene. Utredningsarbeidet har foregått
våren 2015.
Vi benytter anledningen til å takke alle som har stilt seg til disposisjon for intervjuer og
på andre måter bidratt med kunnskap og nyttig informasjon inn i prosjektet. Vår kontaktperson i har vært rådmann i Sirdal kommune Inge Hedenstad Stangeland. Øvrige rådmenn og ordførere i de fem kommunene har også vært behjelpelige med å skaffe til veie
nødvendig datagrunnlag og kommet med innspill til arbeidet. En fullstendig liste med
bidragsytere er gitt i vedlegg A.
Simen Pedersen (VA), Jørund K. Nilsen (eget selskap), Pernille Parmer (VA), Annegrete
Bruvoll (VA), Bjørn P. Kaltenborn (NINA), og Hanne Toftdahl (VA) har gjennomført
prosjektarbeidet. John Magne Skjelvik (VA) har stått for kvalitetssikringen. Forfatterne
står ansvarlig for innholdet i rapporten.
Takk til alle som har bidratt!
2 mai 2015
Simen Pedersen
Prosjektleder
Vista Analyse AS
Vista Analyse AS
2
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Innholdsfortegnelse
Hovedpunkter ................................................................................................................................................... 6
1
2
3
4
5
Innledning ................................................................................................................................................. 9
1.1
Kommunereformen ..................................................................................................................... 9
1.2
Bakgrunn for utredningen ..................................................................................................... 11
1.3
Problemstillinger ....................................................................................................................... 12
1.4
Leseveiledning ............................................................................................................................ 13
Utgangspunktet for mulighetsstudien ........................................................................................ 14
2.1
Kommunestørrelse – folkemengde, areal og hytter..................................................... 14
2.2
Befolkningssammensetning og –prognoser .................................................................... 16
2.3
Bosetting, veiforbindelser og reisetid ............................................................................... 19
2.4
Økonomistyring, handlingsrom og andre økonomiske størrelser ......................... 22
Demokrati i en storkommune og med utvidet forpliktende samarbeid ........................ 27
3.1
Valgdeltakelse ............................................................................................................................. 27
3.2
Kommunestyrene ...................................................................................................................... 28
3.3
Potensial for nye oppgaver .................................................................................................... 32
3.4
Mindre interkommunalt samarbeid................................................................................... 32
3.5
Påvirkningskraft ........................................................................................................................ 33
3.6
Identitet og tilhørighet ............................................................................................................ 33
3.7
Muligheten for nærdemokratiske ordninger - lokalstyrer........................................ 37
Muligheter og utfordringer innenfor verneområde- og villreinforvaltningen ........... 46
4.1
Muligheter og utfordringer i verneområdeforvaltningen ......................................... 47
4.2
Muligheter og utfordringer i villreinforvaltningen ...................................................... 52
4.3
Oppsummering av muligheter og utfordringer ............................................................. 56
Mulighetene innenfor lokal samfunnsutvikling og næringsutvikling ............................ 58
5.1
Næringsliv og sysselsetting i de fem kommunene ....................................................... 58
5.2
Næringspolitikken i de enkelte kommunene ................................................................. 60
Vista Analyse AS
3
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
6
7
5.3
Samarbeid og arbeidsmarkedsintegrasjon ..................................................................... 61
5.4
Spesielt om reiseliv ................................................................................................................... 62
5.5
Spesielt om landbruk ............................................................................................................... 70
5.6
Oppsummering ........................................................................................................................... 76
Potensial og utfordringer i tjenesteproduksjonen ................................................................. 79
6.1
Kapasitet, tilgjengelighet og kompetanse ........................................................................ 79
6.2
Stordriftsfordeler ...................................................................................................................... 79
6.3
Smådriftsfordeler versus stordriftsfordeler ................................................................... 80
6.4
Utfordringer med harmoniseringsutgifter ...................................................................... 81
6.5
Lokalisering av tjenesteproduksjon ................................................................................... 82
6.6
Demografisk utvikling ............................................................................................................. 82
6.7
Organisering av og årsverk i tjenesteproduksjonen .................................................... 83
6.8
Spesielle utfordringer hyttekommuner står ovenfor .................................................. 85
6.9
En mulig arbeidsdeling ........................................................................................................... 85
6.10
Mulighetene og utfordringene innenfor tjenesteproduksjon .................................. 85
Overskytende konsesjonskraft ...................................................................................................... 88
7.1
Fordeling av konsesjonskraft mellom kommunene og fylkeskommune ............. 88
7.2
Overskytende konsesjonskraft fra kommunene til fylkene i dag ........................... 89
7.3
Fordelingsavtaler mellom kommune og fylke ............................................................... 91
7.4
Overskytende konsesjonskraft i Langfjella kommune ................................................ 93
7.5
Overskytende konsesjonskraft til fylkeskommunene etter
kommunesammenslåingen .................................................................................................................. 94
7.6
8
Andre merknader ved konsesjonskraft og kommunesammenslåing ................... 98
Forvaltningsmessige utfordringer ved at kommunen krysser tre fylkesgrenser ...... 99
8.1
Kommunenes regionale tilknytning ................................................................................... 99
8.2
Konsekvenser ved en sammenslåing ...............................................................................100
8.3
Stortingets valgdistrikter .....................................................................................................101
Vista Analyse AS
4
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
9
Kan interkommunalt samarbeid være løsningen? ...............................................................103
9.1
Samarbeid i dag ........................................................................................................................103
9.2
Langfjella som ny samarbeidsregion? .............................................................................105
9.3
Modeller for organisering av samarbeidet ....................................................................106
10 Robusthet .............................................................................................................................................111
10.1
Hva menes med robusthet? .................................................................................................111
10.2
Langfjella kommune – muligheter for en mer robust kommune ..........................112
10.3
Oppsummering .........................................................................................................................115
11 Gevinster for storsamfunnet ........................................................................................................116
Referanser .....................................................................................................................................................119
Vedlegg A – Informanter ..........................................................................................................................124
Vedlegg B – Rapporterte interkommunale samarbeid ................................................................125
Vista Analyse AS
5
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Hovedpunkter
Vår utredning av sammenslåing og utvidet forpliktende samarbeid mellom de fem kommunene i Langfjella viser at kommunene har mange felles kulturelle, geografiske og næringsmessige kjennetegn, og at de står overfor mange av de samme utfordringene. Muligheter for
samarbeid og gevinster ved sammenslåing er knyttet spesielt til kommunenes forvaltning av
landbruk, villrein- og verneområder, kraftressurser og tilrettelegging for å videreutvikle
reiselivsnæringen og de ikke-stedbundne kommunale tjenester. De største utfordringene
med å realisere disse mulighetene er reiseavstand, topografi og spredt bosetning.
Kommunereform og utredningsbehov i Langfjella
Regjeringen ønsker å gjennomføre en kommunereform. Formålet med reformen er å
utvikle sterkere og mer robuste kommuner som er i stand til å løse eksisterende og
framtidige oppgaver. I forbindelse med kommunereformen ønsker Vinje, Bykle, Valle,
Bygland og Sirdal å avklare om en eventuell ny kommune, heretter kalt Langfjella
kommune, kan realiseres innenfor rammene til kommunereformen, og å kartlegge muligheter og utfordringer ved en slik sammenslåing. Kommunene ønsker også å få belyst
potensialet som ligger i utvidet forpliktende samarbeid. Muligheter og utfordringer skal
vurderes opp mot dagens etablerte samarbeid og kommunestruktur. Utredningen omfatter derfor ikke alternative inndelinger.
Langfjella kommune og rammene for kommunereformen
Fra regjeringens side har reformen to hovedbegrunnelser: Behov for mer kompetanse og
kapasitet i kommunene og behov for kommuner som i større grad sammenfaller med
samfunnsutfordringene. Kommunene i Langfjella vil gå fra fem relativt små kommuner til
én kommune med om lag 9 000 innbyggere. Regjeringen har ikke satt minimumskrav til
antall innbyggere. Langfjella kommune vil ha potensial for å utvikle større og mindre
sårbare fagmiljøer og lettere kunne tilby spesialkompetanse på områder kommunene har
utfordringer i dag. En sammenslåing vil ikke nødvendigvis få konsekvenser for de tjenester som må ytes nær innbyggerne, men utviklingskompetansen på fagområdene kan styrkes. En sammenslåing vil redusere behovet for mange av dagens interkommunale samarbeid. Kommunen vil sammenfalle geografisk med felles samfunnsoppgaver knyttet til
bruk og vern av natur og ressurser. Reiseavstander, topografi og spredt bosetning vil
imidlertid være en avgjørende utfordring.
Potensial for å bygge interkommunal identitet i Langfjella
Langfjella kommune omfatter kommuner som har flere fellestrekk og kjennetegn.
Tilhørighet og identitet kan binde kommunene sammen og gi et godt utgangspunkt for å
utvikle felleskap som kan virke samlende for utviklingen av en ny kommune til tross for
avstander, manglende senter, fjelloverganger og andre barrierer. Følgende fellestrekk kan
framheves som viktige felles identitetsbærere:



Kommunene er distriktskommuner med store arealer. Kommunene er fjell- og
landkommuner og ingen av dem har sentre med bylignende kjennetegn og
funksjoner. Det er ingen urban kultur i noen av kommunene.
Næringsgrunnlaget og fritidstilbudet er i betydelig grad knyttet til bruk av fjell, hei
og naturressurser.
Dialektene har mange likhetstrekk og reflekterer at innbyggerne har fellestrekk
når det gjelder historie og samhandling.
Vista Analyse AS
6
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella

Kommunene har sterke felles kulturhistoriske tradisjoner for eksempel innenfor
folkemusikk og håndverk.
Samtidig er det grunn til å påpeke at det er viktige forskjeller mellom samtlige av
kommunene, men antagelig mest mellom Sirdal og de andre kommunene. Setesdalskommunene har tettere historisk bånd, mer samarbeid og kommunikasjonsmessig samhandling enn de to øvrige kommunene. Generelt gir store reiseavstander lite integrerte
arbeidsmarkeder.
Kommunene i Langfjella møter mange av de samme utfordringene og mulighetene
På grunn av store arealer, lave innbyggertall og sammenfallende næringsstruktur står
kommunene i Langfjella ovenfor mange av de samme utfordringene med hensyn til å
trekke til seg nyetableringer og bosetting.
Kommunene deler sentrale næringsområder med potensialer for videre utvikling. Dette
omfatter i første rekke virksomheter og aktiviteter tilknyttet reiseliv og vinteraktiviteter,
landbruk og forvaltning av frilufts- og verneområder. Hytteområdene er viktige for
næringslivet, med leveranser av varer og tjenester både til bygging og bruk av hyttene.
Langfjella kommune vil kunne samle kompetansen tilknyttet de felles utviklingsområdene
som er spesielle for de fem fjellkommunene og legge til rette for en arealbruk som
optimaliserer utviklingen i hele den nye kommunen.
Dette gjelder også tjenestetilbud og andre kommunale virkemidler. I Langfjella kommune
øker mulighetene for å optimalisere prioriteringer innenfor arealplanlegging og tjenestetilbud for flere innbyggere. En felles kommune vil øke insentivene til å dele erfaringer,
spesielt innenfor tilrettelegging for næringsliv og bosetting, framfor konkurranse mellom
de fem kommunene. De samlede kommunale landbrukstilskuddene gir økte muligheter
for utjevninger basert på felles faglige vurderinger og prioriteringer. Dette kan utnyttes
til å styrke utviklingen i landbruket.
Tilsvarende muligheter finner vi innenfor reiseliv. Innenfor dette området kan gevinster
oppnås ved større samordning og målretting av infrastrukturen. Mens de enkelte
kommunene i dag har ulike kundemarkeder, vil Langfjella kommune samlet dekke
markeder mot Vest-, Sør- og Østlandet. Med de spesielle hensynene som må tas til villreinstammen, verneområder og andre utmarksområder, kan oppnå en større grad av konsistens mellom de ulike geografiske områdene med en felles kommunal plan for utnyttelsen
av naturområdene.
Nærmiljøordninger/lokalstyrer kan ivareta lokale interesser
En større kommune vil kunne overta nye oppgaver som ligger til fylkeskommunen og
regional stat. Større deler av ansvaret for kommunens utvikling og tjenestetilbud vil da
bli overført til lokaldemokratiet. Behovet for interkommunalt samarbeid vil reduseres og
mulighetene for innbyggerne til å utøve innflytelse på oppgaveløsningene som i dag ivaretas gjennom interkommunalt samarbeid vil øke. Imidlertid vil antall innbyggere per folkevalgte øke vesentlig, og avstanden mellom innbyggere og de styrende organer vil øke.
Høyere folketall og distanse til styrende organer vil generelt styrke likebehandling og at
ikke utenforstående hensyn tas i myndighetsutøvelsen. Det er potensial for å legge til rette
for nærmiljøordninger/lokalstyrer for å ivareta visse lokale interesser og medinnflytelse.
Vista Analyse AS
7
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Fylkesgrensene byr på utfordringer
Fylkesgrensene byr på utfordringer ettersom dagens kommuner ligger innenfor tre
fylker. Utfordringene ligger spesielt innenfor overskytende konsesjonskraft for kommunene som endrer fylkestilhørighet, og innenfor videregående skoler. Ny fylkestilhørighet
for kommunene vil også nødvendiggjøre et omfattende samarbeid om gjesteelever for de
berørte kommuner.
Muligheter kan realiseres med utvidet forpliktende samarbeid
Dersom kommunene fortsetter som selvstendige kommuner, kan noe av potensialet for
oppgaveområdene det er vist til ovenfor utløses gjennom systematisk samarbeid. Økt
interkommunalt samarbeid kan imidlertid svekke lokaldemokratiet ved at beslutninger
delvis overføres til politikere i kommuner som ikke er valgt av de enkelte kommunenes
innbyggere, men det avhenger av hvilke oppgaver det samarbeides om.
Store fysiske avstander men ingen klart dominerende kommune eller sentrum
Potensialet for sammenslåing er først og fremst begrenset av til dels lange reiseavstander
mellom kommunene. Spesielt er det lang avstand mellom Vinje i nord-øst og Sirdal i vest.
Setesdal er i seg selv en tydelig merkevare, og kommunene i dalen har tettere historisk
bånd, mer samarbeid og kommunikasjonsmessig samhandling enn de to øvrige kommunene. Potensialet ved en sammenslåing vil bli sterkere dersom det blir helårsvei over fjellet
mellom Setesdal og Sirdal.
Ingen av kommunene utgjør en klar utkant eller et klart senter. Utviklingen innenfor en
ny kommune vil være basert på jevnbyrdige parter, og ingen vil alene ha kraft nok til å
dominere samfunnsutviklingen basert på lokale ønsker, slik tilfellet kan være ved en
senterkommune med omlandskommuner.
Mulighetene blir ikke realisert av seg selv
Vår utredning sammenligner Langfjella-alternativet med dagens struktur. Vi mener at det
ligger et potensial for Langfjella kommune sammenlignet med dagens struktur. Gevinstene er i første rekke knyttet til kommunale virkemidler innenfor landbruksforvaltning, til
rettelegging for reiseliv, verneområde- og villreinforvaltning. En sammenslåing ville også
kunne gi gevinster for andre ikke-stedbundne tjenester.
Realisering av mulighetene kan by på utfordringer. De største utfordringene vil være
reiseavstander, topografi og spredt bosetting i den nye kommunen. Det er lite erfaringer
og empiri på hvordan en kommune med en slik størrelse og spredt bosetting kan fungere
godt. Det kan bli utfordrende å harmonisere kommunenes organisering av tjenestetilbudet, som skiller seg mellom kommunene i dag. Vi må heller ikke glemme at gevinstene
ikke realiseres alene ved en sammenslåing. Representantene i det nye kommunestyret må
aktivt legge til rette rammebetingelsene for å realisere mulighetene.
Vista Analyse AS
8
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
1 Innledning
1.1 Kommunereformen
Kommunal- og moderniseringsdepartementet la i mai 2014 fram Prop. 95 S (2013–2014)
Kommuneproposisjonen 2015 med en egen meldingsdel om kommunereformen. Målene
for reformen er gode og likeverdige tjenester til innbyggerne, helhetlig og samordnet
samfunnsutvikling, bærekraftige og økonomisk robuste kommuner og styrket lokaldemokrati.
Ved behandlingen av Innst. 300 S (2013–2014) om kommuneproposisjonen 2015
(Kommunal og forvaltningskomiteen, 2014) var flertallet (Ap, Frp, H, Krf og V) positive til
at alle landets kommuner inviteres til å delta i prosesser med sikte på å vurdere og avklare
om det er aktuelt å slå seg sammen med nabokommuner. Dersom kommuner konkluderer
med at sammenslåing ikke er aktuelt på det nåværende tidspunkt, er dette en konklusjon
flertallet mener må respekteres. Unntak fra dette frivillighetsprinsippet vil likevel kunne
være aktuelt i helt spesielle situasjoner, der begrunnelsen er at enkeltkommuner ikke skal
kunne stanse endringer som er hensiktsmessige ut fra regionale hensyn.
Det tas sikte på å legge fram en samlet sak om kommunestrukturen og nye oppgaver til
kommunene våren 2017. I forkant skal landets kommuner innen sommeren 2016 melde
inn vedtak om kommunene vil slå seg sammen og eventuelt med hvem.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet skisserer prosessen slik som angitt i figur
1.1.
Figur 1.1
Kommunestrukturprosessen
Kilde: KMD
Begrunnelse
Fra regjeringens side har reformen to hovedbegrunnelser: Behov for mer kompetanse og
kapasitet i kommunene og behov for kommuner som i større grad sammenfaller med
samfunnsutfordringene.
Etter regjeringens vurdering har størrelsen og sammensetningen av fagmiljøene i en
kommune betydning for kvaliteten i de tjenestene som tilbys innbyggerne. Kommuner
med små fagmiljø er sårbare med hensyn til uforutsette hendelser som sykdom og turnover, samtidig som de har færre ressurser til (videre)utvikling av tjenestene. Stor ulikhet
Vista Analyse AS
9
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
i størrelse og kvalitet på kommunenes fagmiljøer gjør at det blir stor variasjon i kvaliteten
på de tjenestene innbyggerne mottar. Videre peker regjeringen på at tilfeldige svingninger
i innbyggernes etterspørsel samt ustabilitet eller variasjoner i fagmiljøenes kompetanse i
mange små kommuner vil kunne ha store konsekvenser for innbyggerne og kommunene.
Større uforutsigbarhet vil også gjøre det mer krevende å planlegge og utvikle tilbudet.
Videre peker regjeringen på at mange bykommuner har begrenset areal og er avhengig
av boligbygging i omkringliggende kommuner for å håndtere stor befolkningsvekst.
Mange kommunegrenser innenfor samme tettsted og integrerte arbeidsmarkeder kan
også gjøre det vanskeligere å planlegge, blant annet for en god utbygging av kollektivtrafikk. Ifølge regjeringen er det viktig at bykommunene settes bedre i stand til å møte
befolkningsveksten på en måte som ivaretar befolkningens behov og viktige nasjonale
mål.
Nye oppgaver
Kommunereformen skal legge et grunnlag for at flere oppgaver kan løses nærmere
innbyggerne, og at det lokale selvstyre kan styrkes. Regjeringen presenterte i mars 2015
en stortingsmelding om nye oppgaver til større og mer robuste kommuner (Meld. St. 14
(2014-2015) Kommunereformen - nye oppgaver til større kommuner).
Minstestørrelse
I kommuneproposisjonen for 2015 (Prop. St. 95 C, 2013-2014) og i ovennevnte stortingsmelding viser regjeringen til Ekspertutvalgets delrapport og deres anbefaling om en
kommunal minstestørrelse på 15 000–20 000 innbyggere. Imidlertid mener regjeringen
at Norges mangfoldige geografi tilsier at det ikke er naturlig å stille et absolutt krav til
innbyggertall. En følge av dette er at alle kommuner som slår seg sammen vil få
reformstøtte, også nye kommuner med under 10 000 innbyggere.
Interkommunalt samarbeid
Regjeringen mener interkommunalt samarbeid svekker lokaldemokratiet, blant annet
ved å redusere mulighetene de folkevalgte har til å se flere oppgaver i sammenheng, og
ved å svekke innbyggernes muligheter til å følge med på hvilke beslutninger som treffes
hvor. Etter regjeringens vurdering kan større kommuner redusere behovet for interkommunalt samarbeid innenfor flere sektorer og dermed bidra til at flere kommuner kan
løse oppgavene selv. Det vil ifølge regjeringen styrke lokaldemokratiet.
Samtidig vil regjeringen utrede muligheten for å pålegge interkommunalt samarbeid som
en løsning hvor geografiske avstander gjør at kommuner ikke kan slå seg sammen. Ved
siden av store geografiske avstander vil kommunenes fagkompetanse være en sentral
faktor i vurderingen av når det er aktuelt å anvende bestemmelsen. I utredningen vil det
også vurderes om man på forhånd kan angi særskilte tjenesteområder som vil kunne være
aktuelle for pålagt samarbeid. Den framtidige kommunestrukturen og omfanget av nye
oppgaver til kommunene vil kunne avgjøre omfanget av slike pålagte samarbeidsordninger. Kommunal- og moderniseringsdepartementet tar sikte på å fremme et forslag om dette
for Stortinget våren 2017.
Vista Analyse AS
10
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Regionalt folkevalgt nivå
Stortinget har bedt regjeringen gjennomgå oppgavene til det regionale folkevalgte nivået
parallelt med arbeidet med å gi flere oppgaver til kommunene, men uten at dette skal forsinke arbeidet med kommunereformen. Som følge av vedtakene ovenfor har regjeringen
igangsatt et arbeid med å vurdere hvordan fylkeskommunene/det regionale folkevalgte
nivået kan utvikles.
Det er regjeringens mål å gjennomføre kommunereformen og endringer i regionalt folkevalgt nivå samtidig, slik at både nye kommuner og ny regional inndeling kan iverksettes
fra 1. januar 2020. Det tas sikte på å legge fram en samlet lovproposisjon om nye oppgaver
til kommunene våren 2017, samtidig med forslag om ny kommunestruktur og nytt
folkevalgt regionalt nivå. Sommeren 2015 vil fylkeskommunene inviteres til å innlede
drøftinger av sammenslåingsalternativer, med sikte på å vurdere og avklare om det er
aktuelt å slå seg sammen med nabofylker. Prosessen legger opp til at fylkeskommunene
fatter vedtak høsten 2016. På denne måten vil de fylkeskommunale strukturvedtakene
kunne tilpasses ny kommunal struktur.
Boks 1.1
Regjeringens mål med kommunereformen
1) Gode og likeverdige tjenester til innbyggerne
Større kommuner med bedre kapasitet og kompetanse vil legge til rette for gode og likeverdige
tjenester over hele landet. Større fagmiljø vil gi mer stabile arbeidsmiljø, bredde i kompetansen
og en bredere tiltaksportefølje, særlig i små og spesialiserte tjenester.
2) Helhetlig og samordnet samfunnsutvikling
Kommunesektoren skal bli bedre i stand til å løse nasjonale utfordringer. Reformen skal bedre
forutsetningene for en styrket og samordnet lokal og regional utvikling i alle deler av landet
både når det gjelder arealbruk, samfunnssikkerhet og beredskap, transport, næring, miljø og
klima, og også den sosiale utviklingen i kommunen. Det er ønskelig at kommunegrensene i
større grad tilpasses naturlige bo- og arbeidsmarkedsregioner.
3) Bærekraftige og økonomisk robuste kommuner
Større kommuner vil ha større ressursgrunnlag og kan også ha en mer variert befolknings- og
næringssammensetning. Det gjør kommunene mer robuste overfor uforutsette hendelser og
utviklingstrekk. Bærekraftige og økonomisk robuste kommuner vil legge til rette for en mer
effektiv ressursbruk innenfor begrensede økonomiske rammer.
4) Styrke lokaldemokratiet og gi større kommuner flere oppgaver
Større og mer robuste kommuner kan få flere oppgaver. Dette vil gi økt makt og myndighet til
kommunene, og dermed økt lokalt selvstyre. Større kommuner vil også redusere behovet for
interkommunale løsninger. Færre og større kommuner som gjennomfører en velferdspolitikk i
henhold til nasjonale mål, vil redusere behovet for statlig detaljstyring. Kommunene vil slik få
større frihet til å prioritere og tilpasse velferdstilbudet til innbyggernes behov.
Kilde: www.kmd.dep.no
1.2 Bakgrunn for utredningen
I forbindelse med kommunereformen ønsker Vinje, Bykle, Valle, Bygland og Sirdal å
avklare om en eventuell ny kommune, heretter kalt Langfjella kommune, vil være mulig å
realisere innenfor rammene til kommunereformen, og kartlegge mulighetene og utfordringene ved en slik sammenslåing.
Vista Analyse AS
11
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Regjeringen har så langt ikke tallfestet noe minimumskrav for innbyggerstørrelser for
reformen, i motsetning til Ekspertutvalget, som normerte størrelsen til 15-20 000 innbyggere gitt dagens kommunale oppgaver. I kommuneproposisjonen for 2015 (Prop. St.
95 C, 2013-2014) vises det til Ekspertutvalget der det heter at avstander kan være til
hinder for kommunesammenslåing opp til den størrelsesorden utvalget anbefaler, først
og fremst i Finnmark. For å sikre kvaliteten i tjenestetilbudet, foreslår ekspertutvalget
pålagt interkommunalt samarbeid som en løsning i de tilfeller hvor avstandsulempene er
så store at kommunene ikke finner det tilrådelig med kommunesammenslåing. I samme
proposisjon legger departementet til grunn at avstandsulemper kan gjelde flere steder
enn i Finnmark og at kommunereformen må ta hensyn til Norges mangfoldige geografi.
En Langfjella kommune ville samlet ha nærmere 9 000 innbyggere og få et betydelig areal
på om lag 8 700 km2. Det er vesentlig større enn samtlige av landets kommuner i dag, med
unntak av Kautokeino. Situasjonen til de fem kommunene er ikke ulik det Ekspertutvalget
mente var et Finnmarks-fenomen, og som regjeringen mener vil gjelde også andre steder
i Norge. Samtidig har kommunene flere likhetspunkter, herunder at innbyggertallet er
relativt lavt, landbruk og reiseliv er viktige næringer, kommunene dekker store utmarksområder, de forvalter store kraftressurser og tjenester skal leveres i en omfattende geografi.
Vi oppfatter at det overordnede formålet med oppdraget skal være å belyse hvilke
muligheter, egenskaper og konsekvenser en ny storkommune og et eventuelt utvidet
forpliktende samarbeid kan ha, og hvordan en slik kommune kan tilfredsstille regjeringens mål og kriterier for kommunereformen. Vi har lagt opp til at utredningsarbeidet og
prosessen drøfter Langfjella kommune og en slik kommunes egenskaper og konsekvenser
innenfor rammen av kommunenes tre hovedroller som:



Samfunnsutvikler
Tjenesteprodusent og forvaltningsmyndighet
Lokaldemokratisk arena
1.3 Problemstillinger
Utredningens hovedproblemstilling er muligheter og konsekvenser en sammenslåing av
Bykle, Bygland, Vinje, Sirdal og Valle kommuner kan gi for kommunen som tjenesteyter,
samfunnsutvikler og lokaldemokratisk arena. I oppdraget er følgende problemstillinger
nærmere spesifisert:
1. Hva er de forvaltningsmessige utfordringene ved en kommune som krysser tre
fylkesgrenser?
2. Hvordan kan arealrike kommuner med lavt folketall bli mer robuste?
3. Vil et stort areal og to fjelloverganger føre med seg demokratiutfordringer?
Hvordan kan utfordringene reduseres ved utvidet delegert myndighet?
4. Hvilke utfordringer/muligheter og fordeler/ulemper gir Langfjella kommune når
det gjelder forvaltning av verneområder?
5. Hvilke utfordringer/muligheter og fordeler/ulemper gir Langfjella kommune når
det gjelder forvaltning av villrein?
6. Hvilke utfordringer/muligheter og fordeler/ulemper gir Langfjella kommune når
det gjelder tjenesteproduksjon?
Vista Analyse AS
12
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
7. Hvilke utfordringer/muligheter og fordeler/ulemper gir Langfjella kommune når
det gjelder lokal samfunnsutvikling og næringsutvikling (spesielt landbruk og
reiseliv)?
8. Hvordan kan overskytende konsesjonskraft håndteres ved sammenslåing?
Utfordringer og muligheter?
9. Hva er gevinstene for storsamfunnet av at de fem kommunene slår seg sammen i
forhold til alternativet (som innebærer at de enkeltvis blir slått sammen med en
bykommune)?
I tillegg drøfter rapporten potensialet for mer forpliktende samarbeid som alternativ til
en kommunesammenslåing. Basert på dialog med kommunene innledningsvis i prosjektet
drøfter vi to hovedalternativer for integrasjon mellom kommunene i rapporten.
Alternativ 1 innebærer en sammenslåing av de fem kommunene. Det innebærer at det
opprettes ett felles kommunestyre for de fem nåværende kommunene. Kommunestyret
vil velges av og blant innbyggerne og være øverste ansvarlige organ for tjenester og
samfunnsutviklingsoppgaver i den nye kommunen. Underlagt kommunestyret vil det
etableres en felles administrasjon under en rådmanns ledelse. Innenfor modell 2 vil det
være mulig å etablere lokalstyrer for hver av de eksisterende kommunene med delegert
politisk myndighet fra kommunestyret. Oppgaver og myndighet kan variere innenfor
modellen. Innenfor modellen kan også prinsipper for lokalisering av ikke stedbundne
tjenester (som for eksempel støttefunksjoner) variere.
Alternativ 2 innebærer etablering av formalisert og forpliktende samarbeid mellom de
fem kommunene innenfor samfunns- og tjenesteområder der mulighetsrommet og potensialet kan antas å være størst.
Vårt oppdrag omfatter dermed å se nærmere på mulighetene og utfordringene som finnes
ved å gå fra dagens situasjon til alternativ 1, eller fra dagens situasjon til alternativ 2.
Muligheter og utfordringer er begrenset til å omfatte temaområdene beskrevet tidligere i
dette avsnittet.
1.4 Leseveiledning
Rapporten er delt opp i ti kapitler utover dette innledningskapittelet. I kapittel 2 gir vi en
beskrivelse av de fem kommunene. I kapittel 3- 7 gis en statusbeskrivelse og drøfting av
muligheter og utfordringer innenfor temaområdene: demokrati, verneområde- og villreinforvaltning, lokal samfunnsutvikling og næringsutvikling (spesielt reiseliv og landbruk), tjenesteproduksjon og overskytende konsesjonskraft. I kapittel 8 drøftes de forvaltningsmessige utfordringene ved en kommune som krysser til fylkesgrenser. I kapittel
9 svarer vi på spørsmålet om utvidet forpliktende samarbeid (partnerskap) kan være
løsningen, mens i kapittel 10 ser vi nærmere på om arealrike kommuner med lavt folketall
kan bli mer robuste. Til slutt, i kapittel 11, drøfter vi gevinster for storsamfunnet av at de
fem kommunene slår seg sammen i forhold til at kommunene enkeltvis blir slått sammen
med en bykommune.
Vista Analyse AS
13
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
2 Utgangspunktet for mulighetsstudien
Som et utgangspunkt for mulighetsstudien er det nyttig å ha en god forståelse av likheter
og forskjeller mellom de fem kommunene. I det følgende gir vi derfor en beskrivelse av de
fem kommunene.
2.1 Kommunestørrelse – folkemengde, areal og hytter
De fem kommunene er relativt små målt i innbyggertall. Alle kommunene bortsatt fra
Vinje, med sine knappe 3 700 innbyggere, hadde færre enn 2 000 innbyggere og kan sies
å være små kommuner.1 Figur 2.1 viser folkemengden i de fem kommunene 1. januar
2015. Ved en eventuell sammenslåing av kommunene ville den nye Langfjella kommune
hatt 8 900 innbyggere.
Folkemengde i de fem kommunene per 1. januar 2015
1 189
1 251
BYKLE
BYGLAND
VALLE
1 838
933
3 689
8 900
Figur 2.1
SIRDAL
VINJE
TOTALT
Kilde: Statistisk sentralbyrås statistikkbank, bearbeidet av Vista Analyse
Selv om kommunene er små målt i folkemengde skiller de seg ut ved at de er store i areal.
Vinje er størst med cirka 3 100 km2, som er større enn Vestfold fylkes fastland og øyer. 2
Som vi ser fra figur 2.2 er de øvrige fire kommunene mellom 1 265 og 1 555 km2, altså
også av en betydelig størrelse. Samlet sett ville Langfjella kommune omfattet et areal på
8 705 km2.
Enda mer oppsiktsvekkende blir størrelsen hvis vi ser på areal per innbygger i den nye
kommunen. Deler vi arealet i Langfjella kommune på dagens innbyggertall finner vi et
areal på i underkant av 1 km2 per innbygger. Dette er på nivå med kommunene i
Finnmark, som i 2014 hadde 0,64 km2 areal per innbygger.
1
2
Småkommunetilskudd blir i dag utbetalt til kommuner med færre enn 3 200 innbyggere.
Øyer og fastland i Vestfold fylke står for et areal som tilsvarer 2 225 km2.
Vista Analyse AS
14
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
De fem kommunenes areal i km2
1 265
1 312
1 467
1 555
3 106
8 705
Figur 2.2
VALLE
BYGLAND
BYKLE
SIRDAL
VINJE
TOTALT
Kilde: KMD (2015), bearbeidet av Vista Analyse
Figur 2.3 viser utstrekningen av de fem kommunene hver for seg og samlet. Med et samlet
areal på 8 705 km2 omfatter en eventuell ny Langfjella kommune en kommune som er
betydelig større enn fylkene Østfold, Akershus og Vest-Agder - og litt mindre enn arealet
til dagens Rogaland og Aust-Agder.
Figur 2.3
Kart over de fem kommunene
Kilde: Kartverket, bearbeidet av Vista Analyse
I tillegg til at de fem kommunene er store i areal, er kommunene store hyttekommuner.
Ifølge Statistisk sentralbyrås hyttestatistikk fra 2014 lokaliserte de fem kommunene i
underkant av 11 250 hytter, som tilsvarer nesten 3 prosent av landets 396 600 registrerte
Vista Analyse AS
15
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
hytter.3 Figur 2.4 viser hytter per innbygger i de fem kommunene og samlet. Som vi ser
fra figuren har Bykle 2,2 hytter per innbygger, mens Bygland har 0,7 hytter per innbygger.
Figur 2.4
Hytter per innbygger i de fem kommunene i 2014
1,3
1,5
1,1
VALLE
1,0
BYGLAND
0,7
0,5
0,7
2,0
0,9
1,1
1,7
2,2
Eid av innbyggere i kommunen
Eid av innbyggere i andre kommuner
VINJE
SAMLET
SIRDAL
BYKLE
Kilde: Statistisk sentralbyrås hyttestatistikk, bearbeidet av Vista Analyse
Figuren viser også at en betydelig andel av hyttene er eid av personer bosatt i andre
kommuner. Som vi kommer tilbake til under kapittel 8, og som er dokumentert av Borge
m.fl. (2015), har det innvirkning på kommunenes innretning av og ressursbruk knyttet til
deler av tjenestetilbudet. I tillegg huser kommunene hotell- og campingturister, som vi
kommer tilbake til i kapittel 5.
2.2 Befolkningssammensetning og –prognoser
Det er også interessant å se nærmere på befolkningssammensetningen i de fem
kommunene. Figur 2.5 viser fordelingen av barn i barnehagealder (0-5 år), barn i skolealder (6-15 år), ungdom og voksne (16-66 år) og eldre (67 år og eldre). Som vi ser fra
figuren har Sirdal nesten en dobbelt så stor andel i barnehagealder (8,9 prosent) i forhold
til Bygland og Valle (4,5 og 4,6 prosent).
Når det gjelder barn i skolealder varierer andelen lite mellom kommunene. Sirdal er
kommunen som har størst andel innbyggere i denne aldersgruppen, kun 1,1 prosentpoeng mer enn Vinje kommune som har færrest. Bykle er kommunen med flest ungdom
og voksne (72 prosent), 9,4 prosentpoeng mer enn i Sirdal som har færrest (62,6 prosent).
Når det gjelder den eldre delen av befolkningen, skiller Bykle seg ut med kun 10,2 prosent
over 66 år. Det er betydelig lavere enn for de øvrige fire kommunene som har en andel
eldre mellom 16,3 (Sirdal) og 18,3 (Bygland).
Det hører til historien at det har foregått hyttebygging i alle kommuner i 2015 og foreligger planer for å
tilrettelegge for ytterligere hyttebygging i framtiden i de fem kommunene.
3
Vista Analyse AS
16
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Figur 2.5
Prosent av innbyggerne i ulike aldersgrupper den 1. januar 2015
10,2
18,3
16,3
16,6
17,5
16,5
Eldre (67 år eller eldre)
72,0
65,4
62,6
66,5
65,0
65,5
Ungdom og voksne (16-66 år)
Barn i skolealder (6-15 år)
Barn i barnehagealder (0-5 år)
11,8
11,4
4,5
6,4
12,3
8,9
12,2
11,2
11,7
4,6
6,3
6,4
BYGLAND BYKLE SIRDAL VALLE
VINJE TOTALT
Kilde: Statistisk sentralbyrås statistikkbank, bearbeidet av Vista Analyse
Statistisk sentralbyrå produserer årlig befolkningsprognoser 30 år framover ved hjelp av
forutsetninger om fruktbarhet, levealder, innenlands flytting og innvandring. I Statistisk
sentralbyrås hovedalternativ4 er befolkningsutviklingen positiv i alle fem kommuner, se
figur 2.6.
Figur 2.6
Befolkningsframskrivinger for de fem kommunene fram til 2040,
indeksert lik 100 i 2015*
Befolkningsframskrivninger lik
100 i 2015
120
SIRDAL
115
VINJE
TOTALT
VALLE
BYGLAND
110
BYKLE
105
100
2015
2020
2025
2030
2035
2040
*MMMM-alternativet. Kilde: Statistisk sentralbyrås statistikkbank, bearbeidet av Vista Analyse
SSBs hovedalternativ, også omtalt som mellomalternativet, angir befolkningsprognoser med
forutsetninger om middels fruktbarhet, levealder, innenlandsk flytting og innvandring.
4
Vista Analyse AS
17
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
I framskrivningen har Sirdal høyest befolkningsvekst med en økning i innbyggertallet på
nesten 20 prosent fram til 2040. Bykles, Byglands og Valles innbyggertall øker med rundt
10 prosent, mens Vinjes innbyggertall øker med 15 prosent. Legger vi til grunn denne
utviklingen vil en ny Langfjella kommune ha et innbyggertall på 10 150 innen 2040, 14
prosent høyere enn i dag.
Framskrivninger er også utarbeidet innenfor ulike aldersgrupper, se figur 2.7A-D. Som vi
ser fra figur 2.7A gir framskrivningene en reduksjon i antall barn i barnehagealder i Bykle,
Sirdal og Valle, mens antallet øker i Valle og Bygland. Totalt tilsvarer det en netto økning
på 30 barn for hele Langfjella kommune. Når det gjelder barn i skolealder (se figur 2.7B),
øker antallet i alle kommuner bortsett fra i Bykle hvor antallet er om lag uendret. For alle
fem kommunene samlet tilsier framskrivningene en økning på 161 barn i skolealder fra
2014 til 2040.
Figur 2.7
Befolkningsframskrivinger for de fem kommunene fordelt etter
aldersgrupper fram mot 2040*
A - Antall barn i barnehagealder (0-5 år)
700
1400
ANTALL INNBYGGERE
67
56
62
1200
60
82
1000
79
400
300
160
158
Bygland
200
100
Bykle
ANTALL INNBYGGERE
600
500
B - Antall barn i skolealder (6-15 år)
Valle
249
245
Sirdal
800
117
117
158
150
164
155
282
600
223
Bygland
400
200
Valle
403
488
0
0
2014
2014
2040
C – Antall ungdom og voksne (16-66 år)
3000
ANTALL INNBYGGERE
665
796
846
1160
252
757
815
1297
Bykle
Bygland
2000
1000
2500
617
ANTALL INNBYGGERE
6000
3000
2040
D – Antall eldre (67 år og eldre)
7000
4000
Sirdal
Vinje
Vinje
5000
Bykle
2000
351
1500
1000
2520
Sirdal
456
207
Bykle
Bygland
Valle
1038
500
641
Vinje
0
99
198
288
Valle
2430
320
Sirdal
Vinje
0
2014
2040
2014
2040
*MMMM-alternativet. Kilde: Statistisk sentralbyrås statistikkbank, bearbeidet av Vista Analyse
Vista Analyse AS
18
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Mens ungdom og voksne forventes å holde seg relativt konstant fram mot 2040 i alle
kommuner, er endringen størst når det gjelder antall eldre (se figur 2.7D). Samlet for alle
fem kommuner forventer man en økning på nesten 1 000 eldre, som tilsvarer en netto
økning på 68,7 prosent fra dagens nivå. Veksten forventes å være størst i Bykle, med en
økning på 153 i forhold til dagens nivå på om lag 100 – som tilsvarer en vekst på over 150
prosent i løpet av 25-årsperioden.
2.3 Bosetting, veiforbindelser og reisetid
Figur 2.8 viser et kart over hussamlingene i de fem kommunene som er definert som
tettsted.5 Blant de fem kommunene er Tonstad i Sirdal kommune det største tettstedet,
med sine 848 innbyggere, mens Hovden i Bykle kommune er det største tettstedet i Setesdalen. I Vinje er kommunesenteret Åmot det største tettstedet, med 644 innbyggere, om
lag 155 flere innbyggere enn Krossen.
Figur 2.8
Lokalisering av og folkemengde (2014) i tettsteder*
Kilde: Kartverket og Statistisk sentralbyrå, bearbeidet av Vista Analyse
Andelen som bor i tettsteder er en indikasjon på hvor spredtbygd kommunene er. Som vi
ser fra figur 2.9 er det store variasjoner mellom kommunene. Ytterpunktene er Valle og
Bykle. Mens kun 21 prosent av innbyggerne i Valle bor i tettbygde strøk, bor hele 66
prosent av befolkningen i Bykle kommune i Bykle og Hovden. I Sirdal bor litt over 45
prosent av innbyggerne i Tonstad, mens rundt 30 prosent av innbyggerne i Vinje bor i
Åmot og Krossen.
En hussamling er definert som et tettsted dersom det bor minst 200 personer der (cirka 60-70 boliger),
og når avstanden mellom hvert hus ikke overstiger 50 meter.
5
Vista Analyse AS
19
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Andel tettbygd og spredtbygd i de fem kommunene, i prosent av totalt
antall innbyggere 1. januar 2013
BYGLAND
SIRDAL
30,5
63,2
66,4
35,8
VINJE
Ukjent
52,8
68,8
69,3
30,5
VALLE
Spredtbygd strøk
30,0
20,7
78,5
Tettbygd strøk
46,2
Figur 2.9
BYKLE
TOTALT
Kilde: Statistisk sentralbyrås statistikkbank, bearbeidet av Vista Analyse
Figur 2.10 viser veiforbindelsene mellom de fem kommunene. Som vi ser fra figuren er
veien over fjellovergangen mellom Brokke (Setesdal) til Suleskard (Sirdal), stengt på
vinteren, noe som øker reisetiden fra Sinnes og Tronstad til Setesdal (og motsatt vei)
betydelig om vinteren.
Figur 2.10
Kart over veiforbindelse mellom de fem kommunene*
*Rød veiangivelse betegner helårsvei, mens gul angivelse betegner sommervei. Kilde: Kartverket,
bearbeidet av Vista Analyse
Som vi ser fra tabell 2.1 er det lange reiseavstander mellom tettstedene i de fem
kommunene. Den lengste avstanden finner vi mellom Krossen i Vinje og Tonstad i Sirdal
på hele 29 mil, som tar 4 timer og 39 minutter å kjøre på vinterstid. Ellers er strekningen
Vista Analyse AS
20
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
mellom Byglandsfjord (nederst i Setesdal) og Hovden (øverst i Setesdal) 13,6 mil, med en
kjøretid på 2 timer og 3 minutter.
Tabell 2.1
Reisetid og –distanse mellom tettstedene i de fem kommunene*
Distanse
Tonstad
Tid
Tonstad
Byglands
-fjord
Valle
Bykle
Hovden
Åmot
Krossen
11,4 mil
19,5 mil
22,2 mil
24,9 mil
27,3 mil
29,1 mil
8,2 mil
10,8 mil
13,6 mil
16,0 mil
17,7 mil
2,8 mil
5,4 mil
7,9 mil
9,6 mil
2,8 mil
9,5 mil
9,7 mil
6,7 mil
6,9 mil
Byglandsfjord
113 min
Valle
189 min
75 min
Bykle
211 min
98 min
23 min
Hovden
236 min
123 min
49 min
25 min
Åmot
262 min
148 min
74 min
85 min
60 min
Krossen
279 min
166 min
91 min
90 min
65 min
1,8 mil
18 min
*Alle reisetider og –distanse er målt med en stengt RV337 over fjellet fra Suleskard i Sirdal til Rysstad i
Setesdal. Kilde: Vis Veg/SVV, bearbeidet av Vista Analyse
Figur 2.11 viser et kart over korteste veiforbindelse fra tettstedene i de fem kommunene
til større byer. Som vi ser fra figuren ligger Krossen og Åmot (i Vinje) nærmest
Oslo/Grenland, Hovden ligger nærmest Haugesund, mens Byglandsfjord ligger nærmest
Kristiansand og Tonstad ligger nærmest Stavanger.
Figur 2.11
Kart over veiforbindelse mellom de fem kommunene og større byer
Kilde: Kartverket, bearbeidet av Vista Analyse
Vista Analyse AS
21
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Reisetider mellom tettstedene i de fem kommunene og større byer er presentert i tabell
2.2. Krossen er nærmest Oslo – med en reisetid på 3 timer og 48 minutter. Åmot ligger
nærmest Skien, med en reisetid på 2 time og 7 minutter, mens Byglandsfjord ligger 1 time
og 12 minutter unna Kristiansand. Tonstad ligger nærmest Stavanger og Hovden ligger
nærmest Haugesund. Det tar normalt 1 time og 44 minutter å kjøre fra Tonstad til
Stavanger, og 3 timer og 31 minutter å kjøre fra Hovden til Haugesund.
Tabell 2.2
Reisetid til tettstedene i de fem kommunene fra større byer*
Tettsted
Tonstad
Byglands
-fjord
Valle
Bykle
Hovden
Åmot
Krossen
Oslo
6:20
4:46
4:29
4:42
4:29
3:20
3:48
Skien
4:40
3:07
3:06
3:20
3:06
2:07
2:18
Kristiansand
2:26
1:12
2:27
2:49
3:05
3:28
3:41
Stavanger
1:44
3:36
2:42
5:14
4:58
5:10
5:15
Haugesund
3:38
5:30
4:20
3:57
3:31
3:43
3:48
Storby
*Reisetiden er angitt i følgende format: timer:minutter. Kilde: Vis Veg/SVV, bearbeidet av Vista Analyse.
2.4 Økonomistyring, handlingsrom og andre økonomiske størrelser
Nedenfor presenteres likheter og forskjeller når det gjelder finansielle og økonomiske
indikatorer. Vi starter med å se på gjennomsnittlig netto driftsresultat i de fem kommunene fra 2001 til 2014, se figur 2.12. Indikatoren viser hva en kommune sitter igjen
med etter at alle løpende utgifter er betalt, det vil si driftsinntekter fratrukket summen av
driftsutgifter og renteutgifter og avdrag.
Gjennomsnittlig netto driftsresultat i prosent av brutto driftsinntekter fra 2001 til 2014
VALLE
7,3
3,6
BYGLAND
7,3
3,5
18,5
Figur 2.12
VINJE
SIRDAL
BYKLE
Kilde: Statistisk sentralbyrå, bearbeidet av Vista Analyse
Vista Analyse AS
22
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Netto driftsresultat regnes av Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU) som den indikatoren som best måler den finansielle balansen
i en kommune. Ifølge TBU bør netto driftsresultat være på rundt tre prosent av driftsinntektene over tid for at verdien av kommunens samlede formue (realkapital og
finansiell kapital) ikke skal forringes. Som vi ser fra figuren har alle fem kommuner et
gjennomsnittlig netto driftsresultat som er høyere enn 3 prosent av brutto driftsinntekter,
og uttrykker en sunn styring av midlene som er til rådighet over tid. Likevel er det store
forskjeller mellom de fem kommunene. Bykle har i gjennomsnitt hatt et positivt
driftsresultat på 19 prosent av sine brutto driftsinntekter i løpet av 14-årsperioden, mens
Vinje og Sirdal har hatt 7,3 prosent. Bygland og Valle har i gjennomsnitt hatt et netto
driftsresultat på henholdsvis 3,5 og 3,6 prosent av brutto driftsinntekter.
Utover økonomistyringen, som synes å være god i alle fem kommuner, skyldes variasjoner i netto driftsresultat at det er forskjeller i kommunenes økonomiske handlingsrom.
KMD (2015) har beregnet korrigerte frie inntekter6 for kommunene for 2014 (med og
uten eiendomsskatt og konsesjonskraftsinntekter), der det er korrigert for forskjeller i
beregnede kostnader ved å yte lovpålagte oppgaver og innfri minstestandarder mv. for
alle tjenesteområdene som er innlemmet i inntektssystemet. I likhet med ECON (2010) og
Pedersen (2013) anser vi at dette er en bedre indikator for økonomisk handlingsrom enn
ukorrigerte frie inntekter.
Figur 2.13 viser hvordan de utgiftskorrigerte frie inntektene (med og uten eiendomsskatt
og konsesjonskraftsinntekter) varierer mellom kommunene.
Figur 2.13
Utgiftkorrigerte frie inntekter i de fem kommunene, i 2014
Bygland
Valle
Sirdal
Bykle
Samlet*
168
166
131
140
114
135
122
109
109
107
200
268
Vinje
Landsgj.snitt
EKSKL. EIENDOMSSKATT OG
INKL. EIENDOMSSKATT OG
KONSESJONSKRAFTINNTEKTER KONSESJONSKRAFTINNTEKTER
*Gjennomsnitt for de fem kommunene, vektet etter innbyggertallet i hver av kommunene. Kilde: KMD
(2015), bearbeidet av Vista Analyse
6
Frie inntekter omfatter rammetilskudd og skatteinntekter på inntekt og formue.
Vista Analyse AS
23
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Variasjonene i de utgiftskorrigerte frie inntektene uten eiendomsskatt og konsesjonskraftsinntekter (søylene til venstre i figuren) skyldes variasjon i rammetilskudd og skatteinntekter fra inntekt og formue, mens søylene til høyre viser utfallet hvis vi legger til at
kommunene mottar betydelige inntekter fra eiendomsskatt og konsesjonskraft.7
Figur 2.13 viser at det er betydelige inntektsforskjeller mellom de fem kommunene, men
i liten grad hvordan de beregnede kostnadene ved å yte lovpålagte oppgaver og innfri
minstestandarder varierer mellom kommunene. Figur 2.14 viser nettopp dette.
Figuren forteller oss at alle fem kommuner koster mer enn landsgjennomsnittet å drifte.
Årsaker til dette er at alle kommunene har en relativt stor andel eldre (gjelder ikke Bykle),
har relativt lange reiseavstander8 og stort areal. Samlet sett bidrar dette til høyere
beregnet utgiftsbehov innenfor sektorene helse og omsorg (spesielt hjemmetjenester),
skoleskyss og landbruksforvaltning.
Bygland kommune har høyest beregnet utgiftsbehov, 36 prosent mer enn landsgjennomsnittet. Årsaken til dette er i all hovedsak at kommunen relativt sett har flere
eldre, uførepensjonister og psykisk utviklingshemmede. På den andre siden av skalaen
ligger Vinje kommune, med et beregnet utgiftsbehov som er 11 prosent høyere enn
landsgjennomsnittet. Kommunen har relativt få barn i skolealder som gir lavere
beregnede grunnskolekostander og betydelig flere innbyggere, noe som fanger opp et
potensial i å utnytte ressursene mer effektivt i store kommuner (stordriftsfordeler).
1,21
1,36
1,27
1,26
1,24
Indeks for beregnet utgiftsbehov i 2014*
1,11
Figur 2.14
Landsgj.snitt
lik 1,00
VINJE
VALLE
SIRDAL
BYKLE
BYGLAND SAMLET*
*Gjennomsnitt for de fem kommunene, vektet etter innbyggertallet i hver av kommunene. Kilde: KMD
(2015), bearbeidet av Vista Analyse
Netto lånegjeld antas å være den størrelsen som gir best uttrykk for lånegjelden kommunene må betjene gjennom sine ordinære driftsinntekter, og er den vanligste indikatoren for
utviklingen i gjeldsnivået i kommunen (Fylkesmannen i Nordland, 2015), se figur 2.15.
7
8
Det er ikke medregnet at kommunene mottar inntekter fra eierskap i eksempelvis Agder Energi.
Reiseavstand til sonesenter og nærmeste nabokrets.
Vista Analyse AS
24
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Netto lånegjeld er definert som kommunens langsiktige gjeld fratrukket totale utlån
(videreformidling av lån) og ubrukte lånemidler. Høy gjeld kan være nødvendig når
kommunen oppgraderer sentrale bygg eller investerer i moderne kapitalutstyr og infrastruktur som reduserer langsiktige drifts- og vedlikeholdskostnader. For å kunne
sammenlikne på tvers av kommuner velger vi å vise netto lånegjeld som prosent av brutto
driftsinntekter, som fanger opp gjeldens størrelse i forhold til størrelsen på kommunenes
økonomi.
Figur 2.15 viser at gjelden i de fem kommunene har økt fra 2004 til 2014, og at Bykle
skiller seg ut ved at kommunen så å si er gjeldfri i dag. Til sammenligning utgjorde netto
lånegjeld mellom 57 og 75 prosent av brutto driftsinntekter i de fire andre kommunene.
Gjeldsveksten er størst i Vinje og minst i Bygland. Det hører til historien at flere av
kommunene har framtidige investeringsplaner, som trolig vil bidra til at gjelden øker noe.
Figur 2.15
Netto lånegjeld i prosent av brutto driftsinntekter
Netto lånegjeld i prosent av brutto
driftsinntekter
100
80
60
40
VINJE
SIRDAL
VALLE
BYGLAND
20
0
BYKLE
-20
-40
-60
Kilde: Statistisk sentralbyrå, bearbeidet av Vista Analyse
Det er viktig å nevne at kommunene Sirdal, Valle, Bygland og Bykle eier aksjer i AgderEnergi, på henholdsvis 2,07, 1,13, 1,11 og 0,74 prosent av totalt aksjeverdi. Disse aksjene
en samlet markedsverdi på mellom 868 og 985 millioner kroner.9 Vinje kommune har
ikke noe eierskap av denne typen, men eier eiendommen Berunuten på Hardangervidda
på 90 000 dekar.
I tillegg til at alle fem kommuner eier betydelige verdier utover oppsatte bygninger og
utbygd infrastruktur, har de samme praksis når det gjelder bruk av eiendomsskatt. Alle
kommunene har innført eiendomsskatt på verk og bruk med den maksimale skattesatsen
på 7 promille av eiendommens ligningsverdi. Selv om de har samme praksis, er det stor
Ifølge Pareto Securities er Agder Energi verdt mellom 17,2 og 19,5 milliarder kroner. 5,05 prosent av
17,2 og 19,5 milliarder er henholdsvis lik 868 og 985 millioner kroner.
9
Vista Analyse AS
25
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
variasjon i inntektene. Som vi ser av figur 2.16 har Bykle størst inntekter fra eiendomsskatt. Kommunen mottok 52 000 kroner per innbygger i 2014. Til sammenligning var
eiendomsskatteinntektene på 7 300 kroner per innbygger i Bygland.
Inntekter fra eiendomsskatt i tusen kroner per innbygger i 2014
7,3
16,3
25,4
37,5
52,0
Figur 2.16
BYGLAND
VINJE
VALLE
SIRDAL
BYKLE
Kilde: Statistisk sentralbyrå, bearbeidet av Vista Analyse
Vista Analyse AS
26
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
3 Demokrati i en storkommune og med utvidet forpliktende
samarbeid
I vurderingen av hvilke konsekvenser en sammenslutning vil ha for lokaldemokratiet, kan
det skilles mellom lokaldemokrati som et institusjonelt system for å kanalisere innbyggernes påvirkning på og medbestemmelse i lokale og regionale saker på den ene siden, og på
den andre siden lokaldemokrati som ramme for lokalt og regionalt felleskap og tilhørighet. Begge deler vil bli berørt i dette kapittelet.
3.1 Valgdeltakelse
Dagens situasjon
Valgdeltakelsen varierer en del mellom kommunene. Ved siste kommunevalg i 2011
hadde Sirdal en deltakelse på 74,5 prosent, mens Vinje hadde en deltakelse som var om
lag 10 prosent lavere enn Sirdal (64,2 prosent). Ved sist valg hadde Vinje en valgdeltakelse
som er lik landsgjennomsnittet, mens de øvrige kommunene ligger til dels betydelig
høyere enn landsgjennomsnittet. Samtlige kommuner har hatt en betydelig økning i
deltakelsen gjennom de to siste valg (det tilsvarer utviklingen i resten av landet). Mest
økning hadde Valle kommune med over 11 prosentpoeng, se figur 3.1.
Figur 3.1
Valgdeltakelse i prosent av stemmeberettigede
Valgdeltakelse i prosent av
stemmeberettigede
100
2003
80
64,2
68,7
2007
71,9
2011
73,3
74,5
64,2
60
40
20
0
Vinje
Bykle
Bygland
Valle
Sirdal
Landsgj.snitt
Kilde: Statistisk sentralbyrå, bearbeidet av Vista Analyse
Drøfting av konsekvenser
Det er vanskelig å si noe sikkert om valgdeltakelsen vil styrkes eller svekkes i en ny
kommune. Tidligere undersøkelser, blant annet KS (2014), viser at kommunestørrelsen
har liten betydning for valgdeltakelsen. I rapporten (ibid.) argumenteres det for at det å
bo i en kommune med under 5 000 innbyggere ikke øker sannsynligheten for å delta i
valg. En evaluering av fire kommunesammenslåinger (Brandtzæg m.fl., 2014) konkluderer med at valgdeltakelsen ikke vil bli påvirket den ene eller andre veien som følge av en
sammenslutning i seg selv. I evalueringen ble det gjennomført en innbyggerundersøkelse
hvor det blant annet ble stilt spørsmål om interessen for å avgi stemme ved kommunevalget har blitt større eller mindre som følge av kommunesammenslutningen. Resultatet
Vista Analyse AS
27
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
viste at interessen i gjennomsnitt hadde økt litt i fem av de tidligere kommunene, mens
den hadde gått litt ned i tre. Dette inntrykket bekreftes også av SSBs statistikk over
valgdeltakelse. Tre av de fire sammenslåtte kommunene hadde en valgdeltakelse ved
kommunevalget i 2007 som var høyere enn det de tidligere kommunene samlet sett hadde
ved valget i 2003. Dette var imidlertid en trend for hele landet. Det ble konkludert at
valgdeltagelsen samlet sett ikke syntes å ha blitt påvirket av kommunesammenslutningene.
Tidligere gjennomganger av erfaringer fra kommunesammenslutninger viser at interessen blant innbyggerne for å påta seg politisk verv synes å ha blitt noe redusert i den
sammensluttede kommunen. Men også dette føyer seg inn i en større nasjonal trend, noe
som gjør det problematisk å konkludere om redusert interesse skyldes kommunesammenslutningen eller andre mer generelle samfunnsmessige utviklingstrekk. Når det
gjelder interessen for å fremme synspunkter gjennom andre kanaler spriker funnene i
tidligere studier. Noen viser redusert deltagelse etter kommunesammenslutning, mens
andre studier viser at deltagelsen utenom valg er større i store kommuner fordi de har
bedre utbygde systemer for bruker- og innbyggermedvirkning (Nilsen m.fl., 2012).
Imidlertid skal det understrekes at vi ikke har erfaringer med kommunesammenslåinger
av fem kommuner og at fremtidig valgdeltakelse for Langfjella kommune selvfølgelig er
uvisst.
Boks 3.1




Eksempler på forklaringer i variasjon i valgdeltakelse
Sosiale/demografiske forklaringer: Sosiale/demografiske variasjoner mellom
kommunene ser ut til å ha en viss betydning for hvorvidt velgerne bruker
stemmeretten, spesielt arbeidsledighet: I kommuner med høy arbeidsledighet
reduseres sannsynligheten for å delta.
Institusjonelle forklaringer: Kommunestørrelse påvirker ikke valgdeltakelsen. Å bo
i en liten kommune (under 5000 innbyggere) øker ikke sannsynligheten for å delta.
For å teste dette ytterligere, har forskerne undersøkt ulike mål på kommunestørrelse
(stemmeberettigede/folketetthet), uten å finne noen sammenheng av betydning.
Håndtering av konflikter: Lokalpolitikernes håndtering av konflikter synes å være
viktig for den lokalpolitiske stemningen i kommunen, og for mobilisering av velgere.
Politiske forklaringer: Kommunene er svært forskjellige både med hensyn til antall
partier, konkurransen mellom dem, og forekomsten av lokale lister. Men dette slår
ikke ut på valgdeltakelsen.
Kilde: KS (2014).
3.2 Kommunestyrene
Dagens situasjon
Samtlige av kommunene har flere kommunestyrerepresentanter enn kommunelovens
minimumskrav, hvor det heter at kommuner under 5 000 innbyggere minst skal ha 11
representanter, se figur 3.2. Imidlertid varierer antall kommunestyrerepresentanter betydelig i kommunene. Vinje har flest, med 25 representanter, mens Bykle har 13. Det er
også forskjeller når det gjelder antall innbyggere per folkevalgte. Vinje har 148 innbyggere per folkevalgte, mens Bykle har 72 innbyggere bak hver folkevalgte.
Vista Analyse AS
28
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Antall folkevalgte og innbyggere per folkevalgt
147,6
Figur 3.2
Antall folkevalgte
BYGLAND
25
19
83,4
15
79,3
15
71,8
13
BYKLE
96,7
Innbyggere per folkevalgte
VALLE
SIRDAL
VINJE
Kilde: Statistisk sentralbyrå, bearbeidet av Vista Analyse
Som vi ser fra figur 3.3 er Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Høyre representert i
alle kommunene.
Figur 3.3
De fem kommunestyrenes partirepresentasjon, prosentandel med
ulik partitilhørighet
7,7
8,0
12,0
20,0
4,0
4,0
26,7
20,0
6,7
6,7
24,0
10,5
FrP
5,3
H
15,8
H+V*
7,7
40,0
20,0
30,8
10,5
15,4
33,3
15,8
15,8
V
KrF
Lokale lister
SV
28,0
Vinje
38,5
20,0
Bygland
26,7
26,3
SP
AP
Valle
Bykle
Sirdal
*Høyre og Venstre stiller fellesliste i Bygland kommune. Kilde: Statistisk sentralbyrå, bearbeidet av Vista
Analyse
Partitilhørighet for ordførerne er følgende:





Sirdal: AP
Vinje: SV
Bykle: AP
Valle: SP
Bygland. SP
Vista Analyse AS
29
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Drøfting av konsekvenser
Kommunestyrets størrelse. Vurderinger av kommunestyrets størrelse skjer i skjæringen
mellom to hensyn. På den ene siden står hensynet til et bredt sammensatt og
representativt kommunestyre, både partipolitisk og geografisk. På den andre siden står
hensynet til et beslutningseffektivt (og kostnadseffektivt) organ. Det første hensynet vil
trekke i retning av et kommunestyre med mange medlemmer, det andre hensynet peker
i motsatt retning. Kommunestyrene står fritt til å vedta størrelsen på kommunestyret så
lenge antallet medlemmer overstiger minimumstersklene kommuneloven fastsetter. En
Langfjella kommune vil ha om lag 9 000 innbyggere og ifølge kommuneloven må et nytt
kommunestyre ha minst 19 representanter.
Boks 3.2





Kommunelovens bestemmelser om antall representanter i
kommunestyret
Mindre enn 5 000 innbyggere, minst 11 representanter
Mellom 5 000 og 10 000 innbyggere, minst 19 representanter
Mellom 10 000 og 50 000 innbyggere, minst 27 representanter
Mellom 50 000 og 100 000 innbyggere, minst 35 representanter
Over 100 000 innbyggere, minst 43
Kilde: Kommuneloven
I dag varierer antall innbyggere bak hver folkevalgte fra 72 i Bykle til 148 innbyggere per
folkevalgt i Vinje. En konsekvens av en sammenslutning vil bli at det blir færre folkevalgte
i kommunestyret per innbygger. Det kan virke urealistisk at det nye kommunestyret skal
ha 103 representanter som tilsvarer nåværende antall totalt. Dersom en legger lovens
minimumskrav til grunn, vil det stå om lag 468 innbyggere bak hver folkevalgt. Imidlertid
har de fem kommunene og de fleste øvrige kommuner i landet valgt å ha kommunestyrer
utover lovens minstekrav. Et nytt kommunestyre med for eksempel 29 representanter
gir 307 innbyggere bak hver folkevalgt. Ved 31 representanter ville antallet blitt 287.
Erfaringer fra tidligere kommunesammenslåinger viser at resultatet gjerne blir at det nye
kommunestyret får tilsvarende, eller noe høyere antall representanter enn antallet i den
av de tidligere kommunene som hadde flest representanter. Erfaringene viser videre at
antall representanter ofte har blitt redusert fra kommunesammenslutningstidspunktet.
Det varierer om sammenslutningen har skjedd samtidig med valg. I noen tilfeller har det
vært gjennomført i forbindelse med ordinært kommunestyrevalg, andre ganger er det
gjennomført ekstraordinært valg til nytt kommunestyre i forbindelse med stortingsvalg.
En overgangsløsning har også vært at sammenslutningen gjennomføres uten valg, men at
eksisterende kommunestyre i en av kommunene utvides med representanter fra
kommunestyret fra den andre kommunen.
Vista Analyse AS
30
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Tabell 3.1
Størrelse på kommunestyret i gamle og sammenslåtte kommuner
År
Kommune 1
Kommune 2
Valg 2011
2002
Ramnes
25
Våle
25
Re
31
25
2005
Skjerstad
13
Bodø
39
Bodø
39*
39
2006
Tustna
17
Aure
21
Aure
23
21
2006
Ølen
21
Vindafjord
19
Vindafjord
33
25
2008
Frei
23
Kristiansund
45
Kristiansund
45
45
2012
Mosvik
13
Inderøy
27
Inderøy
31
31
2013
Harstad
35
Bjarkøy
13
Harstad
37
(35)**
Første valg i ny
kommune
* Sammenslutningen ble ikke gjennomført i forbindelse med valg. I stedet ble Bodø kommunestyre utvidet
med to representanter fra gamle Skjerstad kommunestyre fram til første ordinære valg i 2007.
** Kommunestyret i den nye kommunen skal ha 35 representanter. Fra sammenslutningstidspunktet
01.01.2013 og fram til konstituering etter ordinært kommunestyrevalg i 2015 blir kommunestyret i
Harstad utvidet med to representanter fra kommunestyret i Bjarkøy.
Kilde: Statistisk sentralbyrå
Kommunene Andebu, Stokke og Sandefjord har nylig vedtatt sammenslåing fra 2017. I
perioden fram til 2019 skal kommunestyret har 57 representanter. Fra 2019 skal antallet
reduseres til 45.
Partienes organisering. En kommunesammenslåing vil endre de kommunale partiorganisasjonenes geografiske horisont for sitt arbeid. I programarbeid og andre partiaktiviteter må de fange opp hele den nye kommunen. Sammenslåing vil også endre fylkestilhørigheten for noen av kommunene. Lokallagene vil komme inn i et større fylkespartilag med flere medlemmer.
Geografisk representasjon. Når det gjelder geografisk representasjon fra de ulike deler
av en kommune er dette et hensyn som de politiske partiene må ivareta i sine
nominasjonsprosesser.10 Det er ingen mekanismer i valgloven for kommunene som sikrer
en geografisk balanse i et framtidig kommunestyre. Disse antatte konsekvensene er i
varierende grad undersøkt i gjennomførte evalueringer av de senere års kommunesammenslutninger. I Telemarksforsknings evaluering av fire kommunesammenslutninger i perioden 2005-2008 blir det pekt på at med hensyn til geografisk
representasjon har partiene lagt vekt på å tenke på hele kommunen når de har utarbeidet
valglistene for de nye kommunene. Kommuner som har slått seg sammen med større
bykommuner har god representasjon i henhold til folketallet i de nye kommunene
(Brandtzæg, 2009). I tillegg til partienes nominasjoner vil også velgernes oppføring av
«slengere» og kumuleringer påvirke den geografiske representasjonen.
Kommunestyrets størrelse har åpenbart betydning for muligheten for bred geografisk
representasjon. Jo flere mandater til fordeling, jo bedre mulighet for å nominere og velge
inn kandidater fra alle deler av den nye kommunen. Isolert sett vil hensynet til geografisk
10
Partiene kan eventuelt samarbeide og gjøre avtaler som sørger for bred geografisk representasjon i sine
nominasjoner. En slik mulighet gjelder primært de store partiene som har mange mandater ”å spille på”.
Vista Analyse AS
31
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
representasjon derfor kunne trekke i retning av et kommunestyre med mange
representanter. Men også dette må avveies mot andre hensyn, som voksende utfordringer
med å rekruttere tilstrekkelig antall personer som er villige til å påta seg lokalpolitiske
verv/stå på valgliste.
En Langfjella kommune kan også ha som konsekvens at det etableres bygdelister for
eksempel knyttet til de nåværende kommuner og at disse får en sterkere posisjon i forhold til partilister. En slik utvikling kan få konsekvens for arbeidet med utvikling av
fellesskap og en felles politisk styring av den nye kommunen. På den annen side fremføres
det argumenter om at kommunereformen kan redusere bygdelistenes betydning (dersom
de er knyttet til bygder innad i kommunene, fordi kommunen blir større og dermed blir
nedslagsfeltet til den lokale bygdelista mindre i prosentdel og poenget med å stemme på
bygdelistene kan bli redusert).11
3.3 Potensial for nye oppgaver
En ny Langfjella kommune kan ha potensial for å overta nye oppgaver som i dag ligger til
fylkeskommunen og regional stat jf. Meld St. 14 (2014-2015) Kommunereformen - nye
oppgaver til større kommuner. Regjeringen tallfester ikke innbyggergrunnlag i meldingen.
Imidlertid vil Langfjella kommune med 9 000 innbyggere ligge et godt stykke under
Ekspertutvalget for kommunereformens normeringer, der 15 000-20 000 innbyggere anbefales for kommunal overtakelse av mange oppgaver. Dersom Langfjella anses stor nok
av regjeringen/Stortinget, vil en oppgaveoverføring til kommunene innebære at lokalpolitikerne få økt ansvar for kommunens utvikling og tjenesteproduksjon. Det er en
grunnleggende demokratisk verdi at de som erfarer konsekvensene av politikk også bør
ha innflytelse på politikkutformingen. Dersom flere oppgaver legges til kommunen, kan
det også øke interessen for lokaldemokratiet både blant velgerne og politiske kandidater.
3.4 Mindre interkommunalt samarbeid
Langfjella kommune kan potensielt medføre avviking av mange av de nåværende
interkommunale ordninger (se avsnitt 9.1), siden kommunen kan få nok kompetanse og
kapasitet til selv å ivareta oppgavene på en effektiv måte. Oppgavene vil da ivaretas av
kommunestyret, som står til ansvar for innbyggerne gjennom valg og én administrasjon
med delegerte fullmakter fra samme kommunestyre. En større kommune vil også kunne
stå bedre imot pålegg om interkommunalt samarbeid på ulike oppgaveområder. I Meld.
St. 14 (2014-2015) Kommunereformen - Nye oppgaver til større kommuner, varsler
regjeringen at de vil utrede muligheten for å pålegge interkommunalt samarbeid som en
løsning hvor geografiske avstander gjør at kommuner ikke kan slå seg sammen. Ved siden
av store geografiske avstander vil kommunenes fagkompetanse være en sentral faktor i
vurderingen av når det vil kunne være aktuelt å anvende bestemmelsen. Ifølge regjeringen vil den framtidige kommunestrukturen og omfanget av nye oppgaver til kommunene
kunne avgjøre omfanget av slike pålagte samarbeidsordninger.
Det kan ha en demokratisk verdi at flest mulige oppgaver ivaretas av en kommune selv
fordi oppgaveløsning gjennom interkommunalt samarbeid innebærer indirekte demo-
11
http://www.nrk.no/rogaland/kan-bli-slutten-for-bygdelister-1.12213769
Vista Analyse AS
32
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
krati, og dermed svekket mulighet for innbyggerne å utøve innflytelse på oppgaveløsningen gjennom sine valgte representanter. Politikere i de styrende samarbeidsorganer vil
ikke være direkte valgt til å prioritere oppgaver for innbyggere i nabokommuner. Interkommunalt samarbeid kan også innebære større distanse mellom kommunestyrene og
administrasjonen enn dersom oppgaveløsningen ivaretas i egen kommune. Interkommunalt samarbeid kan også redusere mulighetene de folkevalgte har til å se flere
oppgaver i sammenheng, og svekke innbyggernes muligheter til å følge med på hvilke
beslutninger som treffes hvor. I tillegg kan interkommunalt samarbeid være prosessuelt
krevende og nødvendiggjøre tiltak for forankring og felles forståelse for nivå på og
prioriteringer av oppgaveløsningen. Interkommunalt samarbeid kan også være mindre
beslutningseffektivt enn om oppgaveløsningen ivaretas av den enkelte kommune.
Imidlertid kan tiltak gjennom utvikling av gode styringsmodeller og forankring av
samarbeid i kommunestyrene bidra til å møte viktige hovedinnvendinger mot interkommunalt samarbeid. Innvendingen mot interkommunalt samarbeid i et demokratisk
perspektiv bør også ses i lys av hva det samarbeides om. For eksempel er administrative
og/eller tekniske oppgaver samfunnsområder det er knyttet mindre politisk interesse til.
Erfaringer med interkommunalt samarbeid er blant annet drøftet i NIVI-notat 2010:3
Status for interkommunalt samarbeid og aktuelle veivalg og ECON-rapport: 2006-057
Interkommunalt samarbeid i Norge – omfang og politisk styring,
3.5 Påvirkningskraft
Lokaldemokrati handler også om å målbære innbyggerne og næringslivets interesser. En
Langfjella kommune kan i kraft av størrelse, innbyggere og ressursgrunnlag få større
regional gjennomslagskraft til å påvirke og arbeide for regionens og de ulike kommunedelenes felles interesser overfor statlige og fylkeskommunale myndigheter. En ny
kommune kan også bidra til å forene de nåværende kommunenes felles interesser og
perspektiver overfor omverdenen. Økt påvirkningskraft og en mer innflytelsesrik kommune kan styrke interessen og engasjementet om lokalpolitikken. På den annen side kan
det innvendes at fem kommuner og ordførere kan ha minst like mye innflytelse overfor
omverdenen og budskapet kan gjentas i ulike sammenhenger.
3.6 Identitet og tilhørighet
Kommunene er lokaldemokratiske institusjoner og skal ivareta beslutninger på det lokale
fellesskapets vegne. Ideelt sett bør kommunene som ramme for lokaldemokratiet utgjøre
et mest mulig naturlig politisk rom som folk føler seg knyttet til og som er naturlig å
engasjere seg i forhold til. Identitet og tilhørighet legger dermed grunnlag for hvilke
konsekvenser en kommunesammenslåing kan tenkes å ha. Spørsmålet er om Langfjella
kommune vil omfatte kommuner som har viktige fellestrekk og kjennetegn som gir tilhørighet og identitet, og som knytter det geografiske området sammen. Har innbyggerne
en felles identitet og et potensial for felleskap som kan være samlende for utviklingen av
en ny kommune til tross for avstander, manglende senter, fjelloverganger og ulikheter
mellom kommunene?
Indikatorer for tilhørighetskartlegging kan være grad av felles historikk og tradisjoner,
språk og dialekter, lokale medier, pendling og andre strukturelle kjennetegn ved
kommunene. Begrepet identitet skiller mellom «oss» og «de andre» og viser til elementer
som følelsen av tilhørighet og samhørighet er knyttet til. Gjenkjennbarhet er ett sentralt
Vista Analyse AS
33
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
stikkord. Elementer som vi kjenner oss igjen i, for eksempel i landskapet i hjembygda,
spesielle bygninger, idrettsklubber eller dialekter, kan bidra til å gi en følelse av enhet,
tilhørighet og samhørighet (Frisvoll og Almås, 2004 og 2014). I kartleggingen finner vi
både fellestrekk og ulikheter mellom kommunene og/eller grupper av kommuner i
Langfjella.
Boks 3.3
Kommunenes inndelingshistorikk*
Setesdals-kommunene besto i 1838 av kommunene Bygland og Valle. Bykle ble skilt fra
Valle i 1902. Hylestad ble skilt fra Valle i 1915, men slått sammen med Valle igjen i 1962.
I 1849 ble Tonstad og Øvre Sirdal skilt ut av Bakke kommune og dannet Sirdal kommune.
I 1902 ble Sirdal delt i Øvre Sirdal og Tonstad, men slått sammen igjen til Sirdal kommune
i 1960.
Vinje kommune ble opprettet i 1838, men deler av kommunen ble skilt ut til Rauland
kommune i 1860. Rauland ble igjen innlemmet i Vinje kommune i 1964.
*Det har ellers vært mindre grensejusteringer i perioden fra 1838 da formannskapslovene og dermed
grunnlaget for kommunene trådte i kraft. Kilde: NOU 1992: 15 Kommune og fylkesinndelingen i et Norge i
forandring.
Identitets og tilhørighetsbærere
Samtlige kommuner er typiske distriktskommuner med store areal, store avstander og
relativt lave innbyggertall. Kommunene er fjell- og landkommuner og ingen av dem har
sentre med bylignende kjennetegn og funksjoner. Det er ingen urban kultur eller kystkultur i noen av kommunene. Næringsgrunnlaget og mye av fritidstilbudet er i betydelig
grad knyttet til bruk av naturressurser. Felles for kommunene er også villreinstammen i
regionen, omtalt nærmere i kapittel 4. Heiene i Sirdal er sammen med Setesdalsheiene
den sørligste utløper av det store høyfjellsområdet i det indre av Sør-Norge. En informant
som kan illustrere poenget uttrykker seg slik: Vi er fjellfolk og ikke byfolk - og vi markerer
ikke starten på hummersesongen slik de gjør langs kysten, men starten på jaktsesongen.
Samtlige av kommunene er nynorskkommuner. Bruk av nynorsk som offisiell målform
kan være en felles identitetsbærer for samtlige av kommunene. Når det gjelder dialekter,
høres det klassiske Setesdalsmålet i Bygland, Valle og opp til kirkebygda i Bykle (Store
norske leksikon). Imidlertid er den opprinnelige dialekten på Hovden mer samsvar med
dialekten i Vinje. Ifølge samme leksikon har imidlertid Setesdalsmålet fellestrekk med
dialekter både i Sirdal og Vinje. Det kan fortelle oss om at innbyggerne historisk sett har
hatt fellesskap og dermed også fått utviklet et språklig fellesskap og likheter når det
gjelder dialekt. For eksempel gikk ferdselen i Setesdal i tidligere tider over heiene til
Stavanger og Telemark. Gjennom handel var Setesdal fra gammelt av mest knyttet til
Stavanger og ikke Kristiansand. Dalen ble sterkere knyttet til Kristiansand da hovedveien
ble ferdig til Valle 1847 og forlenget til Bykle 1878. Senere samme århundre kom blant
annet Setesdalsbanen, som bidro til at Kristiansand etter hvert ble det naturlige handelssenter for dalen.
Ett annet felles kjennetegn er at folkemusikk, håndverkstradisjoner og andre tradisjonelle
kulturformer står sterkt, for eksempel bunadstradisjonen. Setesdals-kommunene står
nok nærmere hverandre enn de to øvrige kommuner med en felles folkemusikk-, bygg og
håndverkstradisjon, felles bunad, en relativt lik historie som del av samme dalføre og
Vista Analyse AS
34
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
samme fylke. Bygland, Valle og Bykle var også del av samme fogderi fram til 1919. Vinje
har tilsvarende også en rik folkemusikk og ikke minst forfattertradisjon, men inngår i
Vest-Telemark i en kulturhistorisk sammenheng. Sirdal har dels vært orientert mot
Stavanger og Rogaland og dels mot nabokommunene lenger sør i Vest-Agder. Imidlertid
gjelder dette også flere andre fjellkommuner i Sør-Norge.
Når vi ser på mulige identitetsbærere i dag, kan gjentatte samhandlingsmønstre skape en
felles tilhørighet, men det er ikke spesielt omfattende inn - eller utpendling i noen av
kommunene i regionen sammenlignet med kommuner i mer tettbebygde strøk eller
sammenhengende byområder. Utpendlingen fra Bygland er prosentvis størst der 42
prosent av arbeidstakerne pendler ut av kommunen. De fleste av disse pendler til Evje og
Hornnes, deretter følger Kristiansand. I Vinje pendler om lag 33 prosent av arbeidsstokken. De fleste av disse pendler til Tokke, deretter følger Oslo og Seljord. I Valle er
utpendlingen på 28 prosent av arbeidsstyrken, flest pendler til Bykle, deretter følger
Kristiansand og Evje og Hornnes. Sirdal og Bykle har en utpendling på henholdsvis 18 og
20 prosent. For Sirdals del skjer pendlingen i størst grad til kommunene på Nord-Jæren
og for Bykles del til Valle og deretter Kristiansand. Tallene for innpendlingen viser samme
mønster. Se avsnitt 5.3 for mer om arbeidsmarkedsintegrasjon.
Norsk institutt for by og regionforskning (Gundersen F. og D. Juvkam, 2013) plasserer
kommunene i fire ulike bolig- og arbeidsmarkedsregioner (BA-regioner). Valle er plassert
sammen med Bykle i samme region, Vinje er plassert sammen med Tokke, Bygland
sammen med Evje og Hornnes, mens Sirdal utgjør en egen region. Utgangspunktet for
inndelingen er senterkommuner som tillegges omland ut fra innpendling og reiseavstand
fra nabokommunene.
Elevene i kommunene sogner til ulike videregående skoler. Elevene fra Setesdalskommunene har Setesdal videregående skole som primærskole, mens eleven i Vinje har
Vest-Telemark videregående skole og Rjukan videregående skole som sine nærmeste
skoler. Foruten Sirdal videregående skole (idrettsfag) sokner elevene i Sirdal primært til
Lister videregående skole (med 5 lokale avdelinger i Lister-regionen). Elevene i Sirdal
benytter også Dalane Videregående skole i Egersund.
Pendlingstallene og analysene fra NIBR forteller oss at det ikke er særlig samhandling ved
pendling mellom de fem kommunene som helhet. Pendlingen orienterer seg i ulike
retninger: Sirdal mot Nord-Jæren, Vinje lenger mot sørøst og Setesdals-kommunene
sørover. Det er en viss pendling mellom Setesdals-kommunene, men i hovedsak arbeider
og bor arbeidstakerne i samme kommune.
Lokale medier kan være identitetsbærere og setter dagsorden og rammer for nyhetsinformasjon og samfunnsdebatten. Lokalaviser er viktige byggere av interkommunal
identitet fordi de på mange måter fastsetter innbyggernes oppfatning av nyhetsbildet og
den politiske dagsordenen. Saker som står i lokalavisene, står i avisa nettopp fordi de
oppfattes som relevante for avisas nedslagsområde. Slik kan nyhetsbildet og hendelser i
en kommune bli spredd til nabokommunene og medvirke til kjennskap og felles
tilhørighet.
Felles for Sirdal og Setesdals-kommunene er at samtlige inngår i NRK-Sørlandet dekningsområde. Vinje inngår i NRK Telemark og NRK Østafjells distriktssendinger.
Vista Analyse AS
35
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Papiravisenes husstandsdekning viser likheter og forskjeller mellom kommunene, se
figur 3.4. Setesdølen er det desidert største lokalavisen for innbyggerne i Bygland, Valle
og Bykle. Deretter følger regionavisen Fedrelandsvennen. I Sirdal er det Agder
(Flekkefjords tidende) som er desidert største avis. Deretter følger regionavisen
Stavanger Aftenblad. I Vinje er Vest-Telemark blad desidert størst dekning fulgt av
Telemarksavisa og Varden.
Figur 3.4
Lokalaviser og dekningsgrad i prosent av samtlige husstander*
VEST-TELEMARK BLAD
VARDEN
TELEMARKSAVISA
98,7
82,4
61,7
STAVANGER AFTENBLAD
18,2
6,0
66,7
SETESDØLEN
FÆDRELANDSVENNEN
41,2
32,6
36,9
7,8
5,0
5,2
BYGLAND
BYKLE
VALLE
62,9
SIRDAL
18,5
AGDERPOSTEN
19,4
AGDER (Flekkefjords Tidende)
VINJE
*Samlet dekningsgrad overstiger 100 prosent for kommunene Bygland, Valle og Vinje, det skyldes at flere
husholdninger abonnerer på flere aviser. Kilde: aviskatalogen.no, bearbeidet av Vista Analyse AS
Mulighetene og utfordringene for å bygge interkommunal identitet
De fem kommunene har mange felles kjennetegn som indikerer potensial for utvikling av
en ny kommune basert på flere fellestrekk. Følgende fellestrekk kan framheves som
viktige felles identitetsbærere:




Kommunene er distriktskommuner med store arealer. Kommunene er fjell- og
landkommuner og ingen av dem har sentre med by-lignende kjennetegn og
funksjoner. Det er ingen urban kultur i noen av kommunene.
Næringsgrunnlaget og fritidstilbudet er i betydelig grad knyttet til bruk av fjell, hei
og naturressurser. Felles for kommunene er også villreinstammen i regionen, se
kapittel 5.
Dialektene på østsiden av fjellet har mange likhetstrekk og reflekterer at innbyggerne har lang felles historie og kultur.
Kommunene har en kulturhistorisk tradisjon for eksempel innenfor folkemusikk
og håndverkstradisjoner som også har mange likhetstrekk.
Langfjella kommune kan dermed sies å omfatte kommuner som i dag har fellestrekk og
kjennetegn for tilhørighet og identitet som kan binde kommunene sammen og som har
potensial for samlende utvikling av felles kommune. Innbyggerens tilhørighet må også ses
i et dynamisk perspektiv, der det vil skje endringer over tid. Ved en sammenslåing kan
ulike typer tiltak og prosesser bidra til oppbygging av en ny kommunetilhørighet, ikke
Vista Analyse AS
36
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
minst gjennom felles institusjonsbygging, arrangementer, interessehevding overfor omverdenen, symbolbruk og markedsføring av den nye kommunen i offentligheten.
Samtidig er det grunn til å påpeke store avstander, manglende senter, fjelloverganger og
andre ulikheter. Det er viktige forskjeller mellom samtlige av kommunene, men antagelig
mest mellom Sirdal og Vinje og Setesdals-kommunene. Setesdal er i seg selv et «identitetsfyrtårn» og kommunene har tettere historisk bånd, mer samarbeid og kommunikasjonsmessig samhandling enn de to øvrige kommunene. Kommunene er del av samme fylke,
det er en viss pendling mellom dem og Setesdølen og Fedrelandsvennen er de viktigste
avisene. Det er også andre forhold ved kommunene som kan hemme utvikling av en felles
kommunal identitet for Langfjella kommune. For eksempel påpeker en rapport fra Norsk
senter for bygdeforskning12 at blant annet sterke stedsnavn, jevnstore kommunesentre,
topografiske barrierer (fjord og fjell) og geografiske avstand kan hemme potensialet for
utvikling av en ny og felles kommunal tilhørighet.
På den annen side kan det være en fordel at ingen av kommunene utgjør en utkant eller
et klart senter. Utviklingen av en ny kommune vil være basert på jevnbyrdige parter og
ingen vil alene ha kraft nok til å ta styringen over samfunns- og identitetsutviklingen
basert på lokale ønsker slik tilfellet kan være ved en senterkommune med omlandskommuner.
3.7 Muligheten for nærdemokratiske ordninger - lokalstyrer
Nedenfor drøftes ulike modeller for nærdemokratiske ordninger/lokalstyrer i en ny
kommune. En begrunnelse for å etablere lokalstyrer er å ivareta nærhet mellom folkevalgte og innbyggerne. Etablering av lokalstyrer kan bidra til økt lokal deltakelse, gi bedre
og lokalt tilpassede politiske beslutninger, samt fremme stedstilknytning og bygge opp
under lokal identitet.13 Ved flere tidligere kommunesammenslåinger har det blitt innført
ulike former for lokalstyrer og nærdemokratiske ordninger.
Modellene som presenteres legger til grunn at lokalstyrene sammenfaller med de nåværende kommunene. Begrunnelsen er at innbyggerne i de nåværende kommunene er et
innarbeidet geografisk område innbyggerne i minst 60 år har hatt et forhold til og det kan
bidra til at lokalstyrene oppleves som relevante og legitime og et naturlig politisk rom å
drive lokalt samfunnsarbeid i. En viktig innvendig mot etableringen av lokalstyrer er at
det kan hindre ønsket integrasjon mellom ulike lokalsamfunn i en ny kommune.
Etableringen av lokalstyrer kan vanskeliggjøre utvikling av en felles ny kommunal
identitet og felles plattform for utvikling av hele den nye kommunen.
Modeller for lokalstyre kan variere med hensyn til om de formelt skal få delegert
myndighet fra kommunestyret eller om lokalstyrene skal ha en rådgivende funksjon,
hvilke oppgaver styrene skal ivareta, sammensetning og hvem som skal ha ansvar for å
peke ut/velge representantene til styrene.
Norsk senter for bygdeforskning (2014) Kommunesammenslåing og identitet – betyr identitet noe i
teknokratenes lekegrind?
12
13 Nærdemokratiske
ordninger. Notat levert til Distriktssenterets verksted om nærdemokratiske ordninger
23. oktober 2014. Marte Winsvold, NIBR.
Vista Analyse AS
37
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Formelle forhold
Kommunelovens §12, se boks 3.4, gir kommunen ganske vidtgående fullmakter til å
etablere nærdemokratiske ordninger. Loven gir kommunene stor frihet til å organisere
slike utvalg. Kommunestyret kan velge om det skal oppnevne medlemmene av kommunedelsutvalgene eller om de skal direktevelges samtidig med valget til kommunestyret (jf.
forskrift om direkte valg til kommunedelsutvalg av 3. januar 2003).
Boks 3.4
Kommunelovens §12 – Om kommunedelsutvalg
1. Kommunestyret kan selv opprette kommunedelsutvalg for deler av kommunen.
Kommunestyret velger selv medlemmer og varamedlemmer til utvalget, og blant
medlemmene leder og nestleder.
2. Kommunestyret selv kan fatte vedtak om at medlemmene til ett eller flere
kommunedelsutvalg i kommunen skal velges av innbyggerne i vedkommende
kommunedel (direkte valg). Der medlemmene til kommunedelsutvalget er valgt ved
direkte valg, velger utvalget selv leder og nestleder.
3. Kommunestyret fastsetter selv kommunedelsutvalgenes arbeidsoppgaver.
Kommunedelsutvalg kan tildeles avgjørelsesmyndighet i alle saker vedrørende
kommunedelen hvor ikke annet følger av lov.
4. Kommunedelsutvalget kan gi lederen, et arbeidsutvalg eller lederen av
administrasjonen i kommunedelen myndighet til å treffe vedtak i enkeltsaker eller i
typer av saker som ikke er av prinsipiell betydning, hvis ikke kommunestyret har
bestemt noe annet.
5. Kommunestyret kan selv når som helst omorganisere eller nedlegge
kommunedelsutvalg. Dette gjelder ikke når kommunedelsutvalget er valgt ved direkte
valg.
6. For gjennomføringen av direkte valg til kommunedelsutvalg gjelder bestemmelsene i
valgloven så langt de passer.
7. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om direkte valg til
kommunedelsutvalg.
Kilde: Kommuneloven
Eksempler på nærdemokratiske ordninger
Vi har mange eksempler på nærdemokratiske ordninger som varierer når det gjelder grad
av formalisering, oppgaver og sammensetning av lokalutvalgene.
Kommunedelsutvalg i Bodø. Bodø kommune har fire kommunedelsutvalg (Saltstraumen, Kjerringøy, Tverlandet og Skjerstad). Det er utarbeidet rammevedtekter for utvalgene
vedtatt av bystyret. Kommunedelsutvalget skal ta vare på interessene til innbyggerne i
saker som er viktig for lokalmiljøet. Det kan for eksempel være saker som omhandler
bosetting, samferdsel og næringsutvikling. Utvalgene skal være bindeledd mellom den
kommunale forvaltningen og innbyggerne. De skal også ta initiativ til egne saker.
Kommunedelsutvalget er direktevalgte representanter og består av syv ordinære medlemmer. Alle personer over 18 år med bostedsadresse innenfor det aktuelle nærområdet
Vista Analyse AS
38
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
kan velges. Medlemmene velges for fire år av gangen ved kommunevalget. Lag, foreninger
og enkeltpersoner kan komme med forslag på kandidater.
Kommunedelsutvalgene er et initierende og rådgivende organ for administrasjon og
øvrige politiske organer i Bodø kommune, slik at endelige beslutninger kan fattes på et
best mulig grunnlag. Kommunedelsutvalget er ikke eget forvaltningsorgan og kan derfor
ikke delegeres beslutningsmyndighet. For øvrig kan bystyret tillegge kommunedelsutvalgene oppgaver eller myndighet etter nærmere vurdering. Lokalutvalgets viktigste
arbeidsområder er:





Plansaker og andre saker som spesielt berører kommunedelsutvalgets område skal
sendes til kommunedelsutvalget for uttalelse/medvirkning tidligst mulig i en
utrednings-/arbeidsprosess.
Ivareta og fremme lokalområdets interesser overfor kommunens politiske organer.
Nye driftstiltak, prosjekter og investeringer skal godkjennes og forankres i
kommunens økonomiplaner og godkjennes av bystyret.
Være kontaktledd mellom den kommunale forvaltning og lokalmiljøet.
Utarbeide strategier og fremme forslag til utvikling av lokalmiljøet på områder
som: Bosetting, oppvekstmiljø, helse, omsorg, arealdisponering, kommunikasjon,
service, sysselsetting, næringsutvikling, - og på øvrige områder av interesse for
lokalbefolkningen
For administrativ større for arbeidet er det avsatt egne sekretariatsressurser (50 prosent
stilling) til å støtte opp om kommunedelsutvalgets arbeid.
Kommunedelsutvalgene utarbeider årsmeldinger som legges fram for bystyret til
orientering. Kommunedelsutvalgene har inntil 10 minutter taletid hver i komiteene ved
oppstart av møte hvor de kan gi innspill og kommentarer til saker som skal opp til
behandling i møtet. De er også anledning til å ha inntil 5 minutter taletid hver i bystyre
ved oppstart av møte. I tillegg er kommunedelsutvalgene invitert til en årlig presentasjon
av sitt arbeid i bystyret.
Skjerstad ble slått sammen med Bodø i 2005, og i forbindelse med sammenslåingen har
de fått noen tilleggsoppgaver i den kommunedelen. Blant annet har Skjerstad en overbygning på kulturområdet som heter Kulturarv Skjerstad. Det er også et Bygningsvernprosjekt som faglig hører under kulturkontoret, men som også er tuftet på Kulturarv
Skjerstad. Utvalget har også ansvaret for å gi tillatelser til motorisert ferdsel i utmark i
denne delen av kommunen. I tillegg er det et servicetorg med tre ansatte i kommunehuset
til tidligere Skjerstad kommune. De yter service til de knapt tusen innbyggerne i Skjerstad
og ivaretar blant annet byggesaker osv.
Utviklingslag og bydelsråd i Tromsø. I Tromsø er lokalsamfunnet organisert i 20
utviklingslag i distriktet og 10 bydelsråd. Alle innbyggere i det geografiske området er
medlemmer, og kan velge representanter inn i styret. Deretter velger styrene et felles AU
(seks personer), som gjør det meste av koordineringen opp mot kommunen. Utviklingslagene og bydelsrådene har stor frihet i hvordan de vil organisere seg, og hva slags
aktivitetsnivå og –retning de legger seg på. Formålet med utviklingslagene og bydelsrådene er å arbeide for kulturell, sosial og næringsmessig utvikling av bygdene og byområdene.
Vista Analyse AS
39
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Utviklingslagene og bydelsrådene er ment å være frittstående, partipolitiske uavhengige
foreninger og råd som skal fungere som lokalsamfunnenes samlende kontaktpunkt mot
kommuneadministrasjonen.
Kommunen har også årlige fellesmøter med utviklingslagene og bydelsrådene, forsøker å
stille på alle lagenes årsmøter, og AU har fast månedlig møte med to politikere (varaordfører pluss en heltidspolitiker). Tidligere hadde utvalgene også en administrativ rådgiver i kommuneadministrasjonen som gjorde en del av det administrative arbeidet for
dem. Dette har de ikke lenger, noe som blir presentert som en utfordring (Hanssen m.fl.,
2013). Utviklingslagene og bydelsrådene har imidlertid en administrativ kontaktperson
(leder for kultur, idrett og oppvekst). Ifølge NIBR (Hanssen m.fl., 2013) ser organiseringen
i AU ut til å være et godt grep, ved at AU fungerer som spydspiss inn mot kommunen og
kan ta direkte kontakt med politisk og administrativt nivå i kommunen.
Kommunen bidrar med noe driftstilskudd, men svært mye av arbeidet er frivillig.
Utviklingslagene og bydelsrådene kobles opp mot kommunale plan- og beslutningsprosesser ved å fungere som høringspart i plansaker. Kommunene har dessuten en mal
for nettsider som utviklingslagene og bydelsrådene kan ta i bruk, som er linket opp mot
kommunens internettsider.
By- og grendeutvalg i Øvre Eiker. I Øvre Eiker kommune er det etablert seks grendeutvalg som skal være et viktig tiltak i arbeidet for at innbyggerne skal delta i samfunnsutviklingen i Øvre Eiker. Grendeutvalgenes formål er å være samarbeidspartner og
pådriver inn mot kommunen i alle saker som grendeutvalget finner det riktig å ta tak i,
som er samlende og til beste for bygda. Alle grendeutvalgene har vedtekter som er
noenlunde like (www.distrikssenteret.no).
Hvert grendeutvalg skal bestå av syv personer. Det er en valgkomite i hver grend som
kommer med forslag på personer som alle velges på årsmøtet som holdes innen utgangen
av februar. De fleste grendeutvalgene har styremøter en gang per måned. Alle grendeutvalgene har egne hjemmesider med informasjon om det som foregår i grenda.
Ifølge Distriktssenteret (Distriktssenteret, 2014) var utgangspunktet for å opprette
grendeutvalg å initiere gode prosesser på stedsutvikling. Stedsutvikling er et hovedsatsingsområde i Øvre Eiker sitt utviklingsarbeid. De arbeider derfor etter en plan for
hvilke av de seks tettstedene som skal prioriteres med investeringstilskudd på hvilket år.
Det er grendeutvalgenes ansvar å få fram ideene fra innbyggerne, involvere de i
utviklingsarbeidet og gjennomføre gode prosesser. Grendene har sine planer klare når de
økonomiske ressursene. Ifølge Distriktssenteret viser denne arbeidsformen at spleiselag
og stor grad av dugnadsinnsats realiserer planer som kommer fra innbyggerne selv.
De seks grendeutvalgene får overført 20 000 kroner per år. Det varierer hva grendeutvalgene bruker midlene til, men ingen bruker de til honorering av styreverv. Plankontoret i Øvre Eiker kommune har en kontaktperson til hvert av de seks grendeutvalgene. Saksbehandleren er det daglige bindeleddet mellom aktiviteten i grendene og
kommunen og har både en veileder og en koordinatorrolle. Ifølge Distriktssenteret er
vedtektene som Øvre Eiker kommune har vedtatt for grendeutvalgene konkrete og gir en
tydelig retning for viktigheten av grendeutvalgene sitt arbeid.
Vista Analyse AS
40
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Bydelene i Oslo. Oslo kommune er den kommune som har gått lengst når det gjelder å
overføre ansvar fra kommunestyret gjennom delegasjon av oppgaver og myndighet til
kommunens 15 bydeler. Hver bydel ledes politisk av et bydelsutvalg bestående av 15
medlemmer. Medlemmene velges direkte av innbyggerne samtidig som kommunevalget.
I tillegg er det etablert arbeidsutvalg i hver bydel med fem medlemmer valgt av og fra
bydelsutvalget. Bydelsutvalgene kan også opprette komiteer som saksforberedende
organ til bydelsutvalgene. I tillegg er det opprettet tilsynsutvalg og brukerutvalg.
Hver bydel har en bydelsdirektør med tilhørende administrasjon. Bydelsdirektøren ansettes av byrådet i Oslo som også har arbeidsgiveransvaret. Bydelsadministrasjonen er
bydelsutvalgets sekretariat, men utfører også oppgaver delegert direkte fra byrådet i
Oslo.
Bydelene er delegert ansvar for flere sentrale oppgaveområder som omfatter en rekke
særlover. De viktigste oppgaveområdene er barnehage, barnevern, bolig og sosial, helse
og omsorg og oppgaver innen natur, kultur og fritid.
Bydelenes samlede budsjett for 2015 er på over 18 milliarder kroner. Bydelene
finansieres gjennom en kriteriebasert finansieringsordning som skal ta hensyn til
ulikheter i befolkningen og deres behov og bidra til å sikre at samtlige bydeler har samme
mulighet til å yte et likeverdig tjenestetilbud til sine innbyggere.
Figur 3.5
Styringslinjene sentralt - bydel
Kilde: Oslo kommunes reglement for bydelene
Vista Analyse AS
41
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Andre erfaringer. En rapport fra NIBR i 2013 oppsummerer erfaringene med nærdemokratiske ordninger i Norden slik (Hanssen m.fl., 2013):







Ulike former for nærdemokratiske organer har vært prøvd ut i alle de nordiske landene. De nærdemokratiske organene skiller seg når det gjelder etablering, oppnevning,
sammensetning, oppgaver, myndighet og finansiering. De fleste av organene er rådgivende. De fungerer som sparrings- og høringspartnere for kommunen og har ingen
selvstendig beslutningsmyndighet. Noen forvalter imidlertid store ressurser og har
vidtgående beslutningsmyndighet (for eksempel bydelene i Oslo).
Spesielt i Danmark har etableringen av nærdemokratiske organer vært knyttet til
endringer i kommunestrukturen - for å motivere til deltakelse i sammenslåtte
kommuner har man delt den store nye kommunen inn i et antall lokalområder med
hvert sitt valgte eller utpekte lokalråd. Der befolkningen får bestemme selv ønsker de
gjerne at nærområdene skal følge gamle sogne- eller kommunegrenser. Dette har
imidlertid vist seg å sementere gamle identitetsmønstre og hindre integrasjon i den
nye storkommunen.
Lokalpatriotisme til spesifikke områder i kommunen kan virke uheldig for den
generelle fellesskapsfølelsen i kommunen. Det kan likevel være viktig for lokalbefolkningen i en sammenslått kommune å bevare gammel lokalsamfunnsidentitet.
Tilhørighet og tilknytning viser seg dessuten å være viktig for å skape engasjement og
deltakelse. Når lokalområder følger gamle sognegrenser gjenoppliver man imidlertid
forgangne territorielle grenser, og det er en risiko for økt fragmentering i kommunen.
Selv om det er behov for lokal forankring, skal kommunen også kunne fungere som en
enhet.
Et av de vanligste motivene for å etablere nærdemokratiorgan er fordi man ønsker å
bidra til mer kontakt mellom styrende og styrte. Denne kontakten kan enten foregå
ved at demokratiet blir desentralisert til et lavere nivå, og at befolkningen dermed kan
ha kontakt med valgte nærdemokratipolitikere i sitt boområde, eller ved at nærdemokratiorganer opptrer som formidler mellom folk i nærområdet og politikerne i
kommunestyret.
Større borgernærhet forutsetter at det er en kobling, og helst en institusjonell og
formell kobling, mellom nærdemokratiorganene og kommunen. Hvis koblingen
mellom nærdemokratiet og kommunedemokratiet er dårlig risikerer nærdemokratiorganene å leve sitt eget liv i sivilsamfunnet.
Sjansen for å få til en god kobling mellom kommunepolitikk og nærdemokratipolitikk
øker betraktelig hvis kommunen ansetter en kontaktperson som formidler mellom
kommunen og nærdemokratiorganet. Videre blir koblingen bedre dersom det finnes
faste møtepunkter mellom kommunepolitikere og nærdemokratiorganer, for
eksempel i form av regelmessige møter enten med hele kommunestyret eller deler av
det. Til sist bidrar det til bedre kobling mellom kommunepolitikken og lokalsamfunnene hvis lokalsamfunnene er faste høringsparter i kommunale planprosesser.
Et annet mål med nærdemokratiorgan er å motivere til bred deltakelse rundt
spørsmål som angår lokalsamfunnet. Nærdemokratiorganene som har vært studert
klarer i ulik grad å rekruttere bredt. I noen av ordningene som er evaluert blir
nærdemokratiorganene dominert av bestemte foreninger og av disse foreningenes
agenda. Dette kan unngås ved at man etablerer prosedyrer som sikrer bred rekruttering.
Erfaringer fra norske kommuner viser at nærdemokratiordningen ser ut til å gi en økt
bevissthet og vedvarende oppmerksomhet på medvirkning og innbyggerinvolvering i den
Vista Analyse AS
42
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
kommunale ledelsen. Dette fører igjen til en mer systematisk involvering i planarbeid,
budsjettarbeid og enkeltsaker enn det er i mange andre kommuner.
Boks 3.5



De nærdemokratiorganene som fungerer godt har noen felles kjennetegn
De som deltar opplever at utvalgenes arbeid har konkret effekt. For å få til dette må
det etableres en klar kobling mellom kommunens politikk og lokalrådenes arbeid og
at man synliggjør hvordan innbyggernes input gjør en forskjell.
Forventninger og roller er avklart – både nærdemokratiorganene, politikerne og
innbyggerne må vite nøyaktig hva som er de forskjellige organenes myndighet og
roller.
Det opprettes en formell og systematisk kobling mellom kommunepolitikken og det
som foregår i nærdemokratiorganet. Den beste måten å få til dette på ser ut til å være
å ansette en person som sørger for å formidle mellom utvalg og kommune. Dette
bidrar til å styrke koblingen mellom kommune og lokalrådene, sikrer informasjonsflyt, justere og kalibrere forventninger, hjelpe ikke-aktive områder og hindre at frivillige blir overbelastet.
Kilde: Hanssen m.fl. (2013)
Skisser til nærmiljømodeller
Nedenfor skisseres tre modeller (modell 1, 2 og 3) for nærmiljøordninger i en eventuelt
ny kommune. Modellene varierer blant annet når det gjelder myndighet og oppgaver,
administrasjon og hvordan styret utpekes. Det er selvfølgelig mulig å se for seg andre
kombinasjoner enn de skisserte.
Hovedprinsipper modell 1 – lokalutvalg. Det etableres et lokalutvalg i hver av de nåværende kommunene. Utvalget har ikke selvstendig myndighet, men tas med på råd når
kommunen skal gjøre disponeringer som omhandler den gamle kommunen. Lokalutvalget skal være mer enn en ordinær høringsinstans for kommunen, og skal integreres
tidligst mulig i kommunenes arbeid. I modellen vil lokalutvalget også ha et ansvar for å ta
lokale initiativ overfor kommunen og fremme lokalsamfunnets interesser. Lokalutvalget
kan tas med på råd og fremme egne interesser når det gjelder samtlige kommunale
ansvarsområder.
Lokalutvalget består av 7-9 personer bosatt i den gamle kommunen (partipolitisk
uavhengig) som velges for to år av gangen av innbyggerne i den gamle kommunen. I
forkant vil en valgkomite presentere mulige kandidater til utvalget. Stemmegivningen kan
enten skje gjennom felles møte og/eller gjennom at det gis anledning til å stemme på
forhånd.
Kommunen avsetter visse midler til drift av lokalutvalgene (møter etc.). Kommunen
finansierer også en stilling i kommunen med ansvar for å være bindeledd og koordinere
aktiviteten mellom kommunen og lokalutvalgene og veilede ved behov. I tillegg står
kommunen for møtelokaler, drift av nettside mv.
Hovedprinsipper modell 2 – lokalstyrer. Det etableres lokalstyrer i hver av de
nåværende kommunene. Lokalstyrene tas med på råd når kommunen skal gjøre
disponeringer som omhandler den gamle kommunen, og kan ta egne initiativ innenfor
Vista Analyse AS
43
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
alle samfunnsområder (tilsvarende modell 2). I tillegg får lokalstyrene delegert ansvar for
visse oppgaver av lokal karakter innen samfunnsutvikling, for eksempel forvaltning av
lokale utmarksinteresser der kommunen har ansvaret, idrett og kultur.
Lokalstyrene består av 7-9 medlemmer og velges av kommunestyret for 4 år etter forslag
fra lokalpartiene. Kun innbyggere i den nåværende kommunen er valgbare. For
administrativ støtte for arbeidet settes det av egne sekretariatsressurser. Sekretariatet er
underlagt lokalstyrenes føringer, men kommunen har arbeidsgiveransvaret. I tillegg
settes det av ressurser i kommunen med ansvar for koordinering og informasjonsutveksling mellom lokalstyret og kommunen.
Hovedprinsipper modell 3 – kommunedeler. Det etableres fem kommunedeler i den nye
kommunen som sammenfaller med de gamle/nåværende kommunene. Kommunedelene
tas med på råd når kommunen skal gjøre disponeringer som omhandler den gamle/nåværende kommunen og kan ta egne initiativ innenfor alle samfunnsområder (tilsvarende modell 1 og 2). I tillegg får kommunedelene delegert ansvar for oppgaver av
lokal karakter innen samfunnsutvikling og tjenesteproduksjon. Oppgavene kan også
omfatte oppgaver av offentligrettslig art. Eksempler på oppgaver kan være forvaltning av
utmarks- og viltinteresser/-forvaltning der kommunen har ansvaret, scooterløyver,
byggesaker innenfor kommunens overordnede retningslinjer tilskuddsforvaltning innen
landbruk og næringsutvikling, idrett, kultur og andre nærmiljøtiltak. Kommunedelene
kan også få et ansvar for lokale tjenesteområder som for eksempel barnehager.
Kommunedelsutvalget består av 7-9 medlemmer og er direkte valgt av innbyggerne i den
gamle kommunen. Valget skjer samtidig som kommunevalget og gjelder for 4 år.
Kommunedelene har egen (fag-)administrasjon og finansieres av kommunen. Kommunedelene får dermed ansvar for å finansiere drift og vedlikehold innenfor definerte rammer.
Kommunedelene kan imidlertid ikke ta opp lån eller foreta investeringer, men kan foreslå
investeringer overfor kommunen. Kommunedelens oppgaver delegeres fra kommunedelsutvalget. Kommunestyret kan tilbakekalle saker eller omgjøre vedtak gjort av
kommunedelen dersom kommunestyret anser det som nødvendig.
Det kan stilles spørsmål om spesielt sistnevnte modell vil være i tråd med kommunereformens intensjoner og om slike modeller bygger opp om arbeidet for utvikling av en
felles politisk og administrativ organisering.
Vista Analyse AS
44
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Tabell 3.2
Oversikt over viktige kjennetegn ved skissene til modeller
Representasjon
Valgordning
Funksjon
Administrasjon
Modell 1
Upolitisk
Valgt av
innbyggerne i
forbindelse med
årsmøte
Rådgivende/
interessehevding
Noe driftsstøtte, egen
koordinator i
kommunen
Modell 2
Politisk
Valgt av
kommunestyret
ved
konstitueringen
Rådgivende/interessehevding
av visse oppgaver
Liten administrasjon
Valgt av
innbyggerne ved
kommunevalget
Rådgivende/interessehevding
Egen administrasjon
Modell 3
Politisk
Egen koordinator i
kommunen
Delegert lokale
oppgaver innen
samfunnsutvikling
og tjenesteyting.
Kilde: Vista Analyse
Vista Analyse AS
45
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
4 Muligheter og utfordringer innenfor verneområde- og
villreinforvaltningen
Temaene verneområder og villrein faller i denne sammenhengen inn under samlebegrepet «utmarksforvaltning». De to forvaltningsområdene henger på flere måter
sammen, og representerer areal- og bestandsforvaltning over flere administrative nivåer.
Om lag 95 prosent av landets areal kan betegnes som utmark, det vil si areal som er
udyrket og ubebygd og ikke definert som innmark. Samtlige kommuner som omfattes av
denne utredningen har store utmarksarealer. Fjellområdene har til alle tider hatt stor
betydning for bygdesamfunnene og i framtidig utvikling vil de næringsmessige båndene
mellom ressursene i fjellområdene og lokalsamfunnene være svært viktige. Utmarksområder har formelt sett ulik arealstatus. Storparten av utmarksområdene i kommuneplaner er gjennom plan- og bygningsloven definert som landbruks-, natur-, frilufts- og i
noen regioner også reindriftsformål (LNFR). Storparten av verneområdene i Norge er
vernet gjennom naturmangfoldloven.
Utmarksforvaltningen er fragmentert og underlagt et komplekst reguleringsregime og
har blitt karakterisert som «regimenes slagmark» (Skjeggedal m.fl., 2001). Kommunene
har omfattende forvaltningsoppgaver knyttet til natur- og miljø, og ansvaret for
arealplanleggingen utenom statlig opprettede (større) verneområder. Plan- og bygningsloven regulerer arealplanleggingen og utgjør en felles arena for ulike interesser knyttet til
arealbruk. I tillegg kommer et stort antall tema-spesifikke, eller sektorlover (eks. jord,
skog, kulturminner, forurensning, friluftsliv, vilt, beite, vassdrag, motorferdsel etc.)
Utmarksforvaltningen har blitt stadig mer innfløkt og krevende i takt med flere
internasjonale forpliktelser, miljøutfordringer og samfunnsutvikling generelt. Det har
lenge vært en erkjennelse at det store antall lover og organer/institusjoner innenfor
utmarksforvaltningen skaper et stort byråkrati, mangel på helhet og oversikt og treghet i
beslutningsprosesser. I tillegg til fragmentering og sektorisering av ansvar går myndighetsfordelingen til dels også på tvers av sektorer og beslutningsnivåer.
En annen utfordring i utmarksforvaltningen er at ulike interesser og hensyn ofte ikke kan
avveies langs en felles målestokk. Konglomeratet av lovgivning åpner derfor ofte for
brede, skjønnsmessige vurderinger for å finne kompromisser. Resultatet kan bli at enkelte
sektorer fremmer sine interesser med såpass stor tyngde at det går utover andre hensyn
som skal ivaretas av andre sektorer.
Den politiske debatten rundt utmarksforvaltning og fjellområdene har de siste 10-15
årene vært preget av hvordan næringsutvikling i utmark kan bidra til å sikre sysselsetting,
bosetting og verdiskapning i distriktene. Den såkalte «Fjellteksten» kom som en
stortingsproposisjon i 2003 (Miljøverndepartementet, 2003) under revidert nasjonalbudsjett og representerer et politikkskifte i forvaltning av verneområdene spesielt, og
utnyttelse av utmarka generelt. Særlig la teksten vekt på ønsket om mer kommersiell
reiselivsvirksomhet i nasjonalparkene. Fjellteksten har blitt etterfulgt av debatt og
politiske føringer for å plassere mer myndighet og flere forvaltningsoppgaver hos
kommunene. Nylig la Regjeringen fram en ny stortingsmelding om nye oppgaver til store
kommuner som et ledd i kommunereformprosessen. Her foreslås at nye oppgaver knyttet
til naturvern og motorferdsel i utmark legges til kommunene. Meldingen diskuterer også
behovet for forenkling av utmarksforvaltningen generelt. Disse føringene bygger på en
rapport fra en faggruppe oppnevnt av Kommunal og moderniseringsdepartementet
(KMD, 2014a).
Vista Analyse AS
46
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Rapporten foreslår en rekke endringer som kan ha stor betydning for forvaltningen av
verneområder og villrein.
Generelle premisser:
 Kommunene tillegges flest mulig oppgaver i utmarksforvaltningen, forutsatt
tilstrekkelig kapasitet, kompetanse og distanse i forvaltningen.
 Kommunene må ha arealmessig størrelse tilpasset naturressursen, spesielt der
det er nasjonale og internasjonale forpliktelser, det vil si et rimelig samsvar
mellom administrative grenser og ressursenes geografiske utstrekning.
 Kommunene må ha tilstrekkelig politisk og økonomiske handlingsrom der også
roller og ansvar i utmarksforvaltningen er avklart.
 Relaterte oppgaver bør samles i ett forvaltningsorgan.
 Fylkesmannen bør ha ansvaret for statlig samordning, spisskompetanse og
legalitetskontroll.
Konkrete tiltak:
 Kommunene bør overta forvaltningen av verneområder som i sin helhet ligger i
kommunene, samt flere vilt- og fiskeoppgaver.
 Det bør etableres strategiske utmarksstyrer med ansvar for store verneområder
og villreinforvaltning i områder med villrein.
 Kommunene bør ha førstelinjeansvar for alle saker i utmarksforvaltningen med
en samlet IKT løsning for brukerhenvendelser.
 Tydeligere rolle- og arbeidsdeling mellom Statens naturoppsyn og
forvaltningsmyndighetene.
4.1 Muligheter og utfordringer i verneområdeforvaltningen
Store verneområder som nasjonalparker og landskapsvernområder forvaltes etter naturmangfoldloven. Nasjonalparkplanen som ble vedtatt av Stortinget i 1993 har lagt føringer
for verneplanarbeidet de siste tiårene og en rekke nye og store verneområder. Samtidig
har dette ført til atskillige konflikter og diskusjoner om hvordan ansvars- og oppgavefordelingen skal organiseres. Generelt har kommunene fått overført en økende grad av
forvaltningsmyndighet i verneområdene. I 2010 ble det innført en delvis ny forvaltningsmodell med verneområdestyrer for store verneområder. Intensjonen er at verneområdestyret skal sørge for en helhetlig og samlet forvaltning på tvers av administrative grenser
med bakgrunn i bestemmelsene i naturmangfoldloven, verneforskriftene og forvaltningsplanen. Verneområdestyrene består av folkevalgte representanter fra kommune og
fylkeskommune. En statlig ansatt nasjonalpark/verneområdeforvalter er sekretær for
styret og er en del av det samlede kompetansemiljøet hos fylkesmannen. Forvalteren skal
sørge for at forvaltningspraksis er i samsvar med nasjonale og internasjonale føringer,
naturmangfoldloven og verneforskrifter. Videre skal forvaltningsmyndighetene utarbeide forvaltningsplaner og behandle dispensasjonssøknader og rapportere, eventuelt
anmelde brudd på verneforskriftene til politiet. Forvaltningsplaner for verneområdene
skal presisere innholdet i verneforskriftene gjennom retningslinjer for bruk, informasjon,
skjøtsel og tilrettelegging.
Samtlige kommuner som omfattes av denne utredningen har betydelige vernede arealer,
som vist i Figur 4.1. Vinje er den eneste kommunen med nasjonalpark. Storparten av det
vernede arealet på 844,6 km2 utgjøres av Vinjes del av Hardangervidda nasjonalpark og
Vista Analyse AS
47
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Brattfjell-Vindeggen landskapsvernområde med dyrelivsfredning. De øvrige verneområdene er mindre naturreservater, dyrefredningsområde og landskapsvernområder.
Bykle kommune har 915,5 km2 med vernet areal i form av landskapsvernområder, naturreservater og biotopvern etter viltloven. Setesdal Vesthei-Ryfylkeheiane landskapsvernområde med dyrelivsfredning (SVR) som totalt er på 2 353 km2 utgjør en vesentlig del av
dette (798 km2).
Figur 4.1
Verneområder og kommunegrenser i Langfjella
Kilde: Kartverket og Miljødirektoratet, bearbeidet av Vista Analyse
Valle kommune har 466,4 km2 vernet areal som med unntak av et mindre naturreservat
(1,3 km2) ligger i Setesdal Vesthei-Ryfylkeheiane landskapsvernområde. Bygland kommune har 303,6 km2 vernet areal som i hovedsak ligger i Setesdal Vesthei-Ryfylkeheiane
landskapsvernområde. 21,6 km2 utgjøres av to mindre naturreservater. I Sirdal kommune
er 426,6 km2 vernet som landskapsvernområder (SVR 343 km2) og mindre naturreservater. Figur 4.2 viser fordelingen av vernearealet på de fem kommunene.
De to store verneområdene Setesdal Vesthei-Ryfylkeheiane landskapsvernområde (SVR)
og Hardangervidda nasjonalpark (HV) forvaltes etter vedtatte forvaltningsplaner.
Hardangervidda er Norges største nasjonalpark med arealer i syv kommuner fordelt på
tre fylker. På grunn av størrelse og kompleksitet har HV en noe annerledes forvaltningsmodell enn de fleste andre store verneområder. HV forvaltes av tre tilsynsutvalg i samarbeid med fylkesmennene i Buskerud, Telemark og Hordaland. I henhold til forvaltningsplanen fordeles arbeidsoppgaver og myndighet mellom de tre tilsynsutvalgene i noen
hovedområder. Fylkesmannen i Hordaland er ansvarlig for å koordinere arbeidet mellom
forvaltningsorganene over fylkesgrensene og utarbeide årsmelding for verneområdene.
Fylkesmannen i Buskerud har hovedansvaret for villreinforvaltninga i Hardangervidda
villreinområde og er rådgiver for Villreinnemda for Hardangerviddaområdet, som er et
Vista Analyse AS
48
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
regionalt viltorgan etter viltloven. Hordaland fylkeskommune sin kulturseksjon hadde
ansvaret for kulturminnearbeidet for de tre fylkeskommunene under arbeidet med
forvaltningsplanen. Miljødirektoratet (tidligere Direktoratet for naturforvaltning) kan
avgjøre og endre hvem som skal ha forvaltningsmyndighet over ulike oppgaver etter som
nye behov eller utfordringer tilsier det.
Km2 vernet areal i de fem kommunene og totalt
VALLE
916
SIRDAL
845
466
BYGLAND
427
304
2 957
Figur 4.2
VINJE
BYKLE
TOTALT
Kilde: Miljødirektoratet/Naturbasen, bearbeidet av NINA og Vista Analyse.
SVR har status som landskapsvernområde og forvaltes av Verneområdestyret for Setesdal
Vesthei, Ryfylkeheiane og Frafjordheiane og dekker totalt sett også arealer utenfor
kommunene som omfattes av denne utredningen. Forvaltningen av området utføres
foreløpig i henhold til en forvaltningsplan som ble utarbeidet som et interkommunalt
samarbeid og ledet av en styringsgruppe bestående av ordførerne i de berørte kommunene og vedtatt i 2003. Imidlertid har områdestyret i 2014 utarbeidet en ny forvaltningsplan som omfatter alle de verneområdene verneområdestyret nå har ansvar for. Denne
planen er nå ute på høring (Verneområdestyret for SVR, 2014).
Verneområdene som omfattes av denne utredningen inneholder mange og betydelige
verneverdier knyttet til landskap, dyre- og fugleliv, sjeldne plantearter og kulturminner.
Området byr også på varierte muligheter for naturopplevelser, rekreasjon, jakt, fiske og
turisme. Friluftsbruken av fjellområdene rundt Setesdal og søndre del av Hardangervidda
er omfattende, og verneområdene har stor betydning i forhold til allmenhetens tilgang til
naturområder. Området er også preget av lang tids menneskelig ferdsel og ressursutnyttelse, og natur- og kulturhistorie henger nøye sammen.
Samtidig er denne delen av den sør-norske fjellregionen til dels sterkt preget av kraftutbygging og andre menneskelige inngrep som veier, kraftledninger og hyttebygging. Det
er en rekke regulerte vann og tørrlagte elvestrekninger i verneområdene, særlig innenfor
SVR. I randsonene finnes det også større reguleringsmagasin. Villreinen er av sentral
verneverdi og hovedgrunnen til opprettelsen av de store verneområdene. Denne
problematikken omtales i avsnitt 4.2. Når det gjelder landskapskvalitet og kulturminner
ansees gjengroing på grunn av endret/mindre bruk av utmarka som et økende problem
mange steder, noe som vanskeliggjør vern og skjøtsel av vakre stølslandskap og gamle
Vista Analyse AS
49
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
ferdselsveier. Gjengroing endrer også sammensetningen av plantesamfunn og kan true
verneverdige lokaliteter med sjeldne arter (rødlistearter).
Generelt kan man si at forvaltningsmodellen for store verneområder i Norge ikke helt har
funnet sin form (Riksrevisjonen 2006, 2007). Ordningen med verneområdestyrer er en
blandet statlig-lokal modell, som har oppstått relativt nylig som et forsøk på å innføre en
større grad av lokal/kommunal innflytelse i forvaltningen. Det er gjennomført flere
evalueringer av ulike lokale og regionale forvaltningsmodeller i store verneområder.
Blant annet konkluderer en evaluering av forsøket med fire ulike modeller at de fleste
lokale forvaltningsmyndigheter ivaretar formelle krav og oppgaver, men også at
vektleggingen av brukerinteresser skaper en del konflikter i forhold til verneformål og
internasjonale forpliktelser. Evalueringen av forsøket med kommunal forvaltning av
verneområdet i Setesdal Vesthei – Ryfylkeheiene viste at det interkommunale samarbeidet rundt forvaltningsplanen fungerte relativt bra, men at det var store utfordringer
knyttet til saksbehandling, kompetanse og motivasjon i mange av kommunene. Konfliktene knyttet til miljø- og friluftsinteresser ble ikke redusert i løpet av forsøket, særlig
de problemstillingene som var knyttet til villreinens leveområde (Falleth og Hovik, 2006).
Riksrevisjonen har også undersøkt de nye områdestyrene og slår fast at de er opprettet i
tråd med hensikten, men at det er for tidlig å evaluere styrenes konkrete forvaltningspraksis (Riksrevisjonen 2014).
Et generelt trekk både i Norge og internasjonalt er at verneområdene er gjenstand for
økende næringsmessig utnyttelse og en nasjonal politikk som gradvis begynner å ligne
mer på forvaltning og utvikling i andre europeiske nasjonalparker, med vektlegging av
reiselivsprodukter og lokalsamfunnsutvikling knyttet til store verneområder (se for
eksempel Qvenild m.fl. 2012). Dette betyr bredere deltagelse i utformingen av ikkeeksperter som representerer andre interesser, verdier og kunnskapssyn enn forskere og
forvaltere med fagbakgrunn (Falleth og Hovik 2008, 2009, Qvenild og Kaltenborn 2012).
Økende innflytelse av folkevalgte betegnes gjerne som en politisering av verneforvaltningen (Hongslo og Lundberg, 2012). Erfaringene så langt i Norge reflekterer i stor grad
den internasjonale utviklingen når det gjelder verneområdeforvaltning og forskning på
lokal medvirkning. I kortform betyr dette at lokal medvirkning generelt øker eierskapet
til målsettinger, prosess og strategier. I de fleste tilfeller reduseres konfliktnivået mellom
statlig og lokalt nivå, men det kan også oppstå nye konflikter lokalt på grunn av manglende lokal representativitet i deltagelse- og beslutningsprosesser. Dette kan utfordre
sosiale nettverk og skillelinjer i lokalsamfunnet. Habilitet og nødvendig distanse til
beslutninger kan også bli et problem i mer lokalbaserte forvaltningsmodeller. Nye forvaltningsmodeller som spenner over flere administrative nivåer skaper dessuten nye
relasjoner og maktposisjoner, samtidig som det formes nettverk blant aktører og
interessegrupper som er mer egnet til å drive en dynamisk forvaltning. En annen
konsekvens av stadig økende desentralisering av myndighet og oppgaver i verneområdeforvaltningen er sprikende syn blant statlige myndigheter og tradisjonelle fageksperter
på den ene siden og lokale aktører på den andre på hva som er relevant kunnskap og hvor
store kunnskapsbehovene faktisk er (Falleth og Hovik, 2006). Dette er et stort område og
grunnleggende spørsmål som framtidig forvaltning, uansett kommune størrelse, vil
utfordres av.
Mye tyder på at kommunene vil få større ansvar og myndighet i verneområdeforvaltningen. Det er også godt mulig at dagens verneområdestyrer og tilsynsutvalg vil
opphøre og/eller inngå i en ny institusjonell konstruksjon som blir tillagt flere oppgaver
Vista Analyse AS
50
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
innen utmarksforvaltningen for å bedre samordne og forenkle dagens praksis. Man må
også regne med at naturbasert næringsutvikling i større grad vil bli integrert i nye og
reviderte forvaltningsplaner. Kommunene ligger dessuten an til å få ansvaret for
forvaltning av motorferdsel i utmark gjennom en nært forestående lovendring. Dette vil
ikke påvirke forvaltningen av verneområder og villreinområder direkte, men kan ha stor
betydning for randsonene.
Muligheter og utfordringene innenfor verneområdeforvaltning
Fra et miljøperspektiv kan man generelt si at større forvaltningsenheter nesten alltid er
en fordel, nettopp fordi natur- og kulturverdier ofte strekker seg over større områder og
på tvers av administrative grenser. Større forvaltningsenheter gir også bedre muligheter
for avveininger mellom bruk og vern i arealplanlegging ved at spesielt sårbare områder
kan skjermes, samtidig som næringsutnyttelse og andre menneskelige aktiviteter
kanaliseres til områder med høyere bæreevne. Praksis viser at det ofte er vanskelig å
gjennomføre en bærekraftig og helhetlig forvaltning når både arealer og forvaltningsmyndighet er fragmentert. Dette kan fort brukes som et argument for en mer sentralisert
og vitenskapelig basert forvaltning. Imidlertid kan det også bety muligheter for en utvidet,
og mer integrert lokalbasert forvaltning med en bedre inkludering av lokal kunnskap
(som naturmangfoldloven egentlig spesifiserer) dersom kommunene i større grad går inn
for å samarbeide og løse lokal konflikter.
Verneverdiene i de fleste store verneområder i Norge er mangelfullt kartlagt, og det er
meget ressurskrevende å opparbeide en mer komplett kunnskapsstatus (Riksrevisjonen
2006). Samordning av arealplanlegging over større områder kan gi et større og mer
mangfoldig ressursgrunnlag å spille på og bedre muligheter for å vurdere hvilke områder,
ressurser, attraksjoner og opplevelsesmuligheter som her verdiskapingspotensial og
hvilke som bør skjermes av miljøhensyn. En mer felles forvaltning av verneområdene
over eksisterende kommunegrenser gir også muligheter for bedre oversikt og mer
ensrettet praksis i dispensasjonssaker.
Det følger av ovenstående resonnement at en sammenslåing av de fem kommunene på
sikt antagelig gir en bedre funksjonalitet i forvaltningen av verneområder enn i en modell
med utvidet forpliktende samarbeid. Begrunnelsen er i hovedsak at en mer samlet og
større forvaltningsenhet gir bedre muligheter til å sikre ressurser til å bygge opp et
fagmiljø med tilstrekkelig kompetanse og ressurser, samt bedre oversikt og bedre
effektivitet og flere tilgjengelige virkemidler i arealforvaltningen. I en modell med utvidet
forpliktende samarbeid kan man alternativt tenke seg en arbeidsdeling med regionalt
ansvar for ulike oppgaver, men det vil være mer krevende i forhold til gode IKT-løsninger
og samordning.
Et avgjørende punkt er imidlertid hva som eventuelt følger med av ressurser og oppgaver
dersom de fem kommunene slår seg sammen eller inngår et mer forpliktende samarbeid.
Et sentralt spørsmål er hvorvidt dagens ordning med verneområdestyrer og tilsynsutvalg
videreføres, eller om disse erstattes av nye utmarkstyrer som skal dekke flere oppgaver
slik Faggruppen for forenkling av utmarksforvaltning har foreslått (KMD, 2014a). En ny
storkommune vil behøve tilførsel av stillinger og ressurser for å bygge opp forvaltnings/fagmiljø med tilstrekkelig kapasitet og kompetanse, og dette avhenger av fordelingen av
oppgaver/ressurser mellom fylkesmann, fylkeskommune og kommune og om sekretariatet blir liggende hos fylkesmannen. Det er også et spørsmål om framtidig rolle og opp-
Vista Analyse AS
51
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
gavefordeling mellom Statens naturoppsyn (SNO) og Fjellstyrene (begge har i dag oppgaver i statsallmenningene), og i hvilken grad SNO kun skal drive oppsynsvirksomhet
eller fortsatt utvidelse av informasjonsvirksomheten. En eventuell overføring av Fjelloppsynet til SNO vil ha betydelige konsekvenser for fjellstyrene. SNO har i dag en nasjonal
organisering, men det diskuteres om dette skal endres til en regional modell.
4.2 Muligheter og utfordringer i villreinforvaltningen
Norge er det eneste landet i Europa som fortsatt har bestander av villrein og Setesdalsområdet og Hardangervidda utgjør en stor og viktig del av den sør-norske villreinregionen (Andersen og Hustad 2004, NVS 2010, Mossing og Heggenes 2010, Strand m.fl.
2011). Setesdal Vesthei-Ryfylkeheiane og Setesdal Austhei er den sørligste forekomsten,
se figur 4.3.
Figur 4.3
Villrein og kommunegrenser i Langfjella
Kilde: Kartverket og Miljødirektoratet, bearbeidet av Vista Analyse
Samtlige kommuner i denne utredningen har betydelige interesser knyttet til villrein
gjennom jakt, samarbeid mellom rettighetshavere og som del av turistprodukter og
arealforvaltning. I internasjonal målestokk ansees ikke villreinen som truet, men den
generelle samfunnsutviklingen fører til at fragmentering av arealer og tap av leveområder
blir ansett som en økende trussel for villrein. Det nasjonale prosjektet «Villrein og
samfunn – VISA» tok for seg utfordringene i villreinområdene, og konkluderte blant annet
med at villreinen som miljø- og samfunnsressurs må ut fra ‘menighet’ til samfunn,
nødvendigheten av et helhetsperspektiv på sikring av villreinens leveområder gjennom
nasjonale villreinregioner og områder og at det trengs en differensiert arealforvaltning
gjennom regional planlegging (Andersen og Hustad, 2004).
Vista Analyse AS
52
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Norge er internasjonalt forpliktet gjennom Bern-konvensjonen til å verne villreinstammene og deres leveområder, og villreinen er følgelig en nasjonal ansvarsart. Villreinen er en arealkrevende art og bruker større områder på tvers av kommune- og fylkesgrenser. Villreinen forvaltes gjennom villreinnemder som oppnevnes av Miljødirektoratet
etter forslag fra kommuner som har villreinareal. Etter VISA-prosessen ble 23 nemder
redusert til ni. Det ble innført kjønnskvotering og en ny ordning for representanter der
kommunene har større innflytelse. I utredningsområdet er det tre villreinnemder:
Setesdalsområdet, Hardangervidda og Brattfjell-Vindeggen. Nemdenes rolle er å
godkjenne bestandsplaner og fastsette årlige jaktkvoter. Rettighetshaverne er organisert
gjennom villreinutvalg. Nemdene skal i tillegg delta i arealplanleggingen i fylker og
kommuner for å fremme bærekraftig utvikling av villreinens leveområder. Dette arbeidet
ble sluttført i 2014. Fylkeskommunene har med hjemmel i plan- og bygningsloven utarbeidet syv regionale planer for fjellområder med villrein. Dette arbeidet ble sluttført i
2014.
Planene for Setesdalsområdet (Heiplanen) og Hardangervidda gir rammebetingelser for
villreinforvaltningen i dette utredningsområdet. Planene skal være en handlingsarena for
forvaltningen og er ikke juridisk bindende. Hovedformålet med de nye regionale planene
er å ivareta både villreinens livsbetingelser og lokal næringsutvikling. Villreinforvaltningen har i senere år, og spesielt etter VISA-prosessen, i økende grad arbeidet med å forvalte
leveområder for rein gjennom arealplanlegging. Fra å være en mer eller mindre ren
bestandsforvaltning er villreinforvaltning nå et samspill mellom bestands- og arealforvaltning. Dette er komplisert ettersom arealplanlegging omfatter den generelle samfunnsutviklingen og integreringen av mange brukerinteresser knyttet til miljø og landskap basert på plan- og bygningsloven, mens bestandsforvaltningen som er hjemlet i
viltloven er en forvalting med et mye smalere fokus på bærekraftig høsting. Forskere/eksperter lager modeller for bestandsstruktur, men selve gjennomføringen er sterkt
lokalt forankret gjennom villreinnemder og -utvalg. Erfaringene så langt viser at det er til
dels store konflikter knyttet til bruk/vern-avveininger i villreinens leveområder og
fastsetting av planenes geografiske grenser. Men det må understrekes at det er stor
variasjon i konfliktgrad mellom regioner (Bråtå m.fl., 2011).
Villreinen har en lang forhistorie i Setesdalsområdet og på Hardangervidda, og det er gjort
en rekke fortidsfunn av fangstanlegg. Setesdalsområdet med en samlet bestand på omlag
5 000 dyr og Hardangervidda med en bestand på cirka 10 000 dyr er henholdsvis de nest
største og største villreinområdene i landet. Hardangervidda har gode sommer- og
vinterbeiter og villreinen vandrer mellom vinter, kalvings- og sommeroppholdsområder.
Kraftutbygging forekommer stort sett i ytterkantene av området, men det er et omfattende nett av løyper og turisthytter i hele området. Korridorer i nord er stort sett stengt
av Rv 7 og jernbane og i sør av Rv 11. Setesdalsområdet har generelt dårlige vinterbeiter
og regnes som fastlands-Norges mest marginale område for villrein, men det må skilles
klart mellom Vest- og Austheia. I Setesdal-Ryfylke regner en med at villreinen trenger fire
ganger større beiteareal enn i Austheia. Setesdal Ryfylke er dessuten det villreinområdet
hvor det er gjennomført flest kraftutbygginger. Brattfjell-Vindeggen er en utløper fra
Hardangervidda villreinområde, som har blitt mer eller mindre isolert de siste 100 årene
som følge av reguleringen av Møsvatn og Rv 37 Rjukan - Rauland. Bestanden her ligger på
400–500 dyr. Det er sparsomt med vinterbeiter i området, men gode sommer- og
høstbeiter.
Vista Analyse AS
53
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Villrein har en mer eller mindre nomadisk bruk av fjellområdene, i første rekke for å få
tilgang til beiteressurser og kalvingsområder, og dette skaper fort konflikter med andre
arealbruksinteresser (Strand m.fl. 2010). De mest omfattende arealbrukskonfliktene er
knyttet til den storstilte utbyggingen i Setesdalsområdet med kraftmagasin, demninger,
veier og kraftledninger. I både Setesdalsområdet og søndre deler av Hardangervidda er
det dessuten et utstrakt stinett, en rekke turisthytter og kraftig vekst i bygging av private
hytter.
Jakt på villrein har til alle tider spilt en stor rolle i bygdene/kommunene i Langfjella. I
2014 ble det totalt felt 7 944 villrein i Norge (ssb.no). I Setesdal-Ryfylkeområdet ble det
felt 347 dyr (Vinje; 19, Bykle; 180, Valle 69, Bygland 3, Sirdal 9). I Setesdal-Austhei ble det
felt 503 dyr (Bykle 78, Vinje 33, Valle 226, Bygland 2). I Vinjes del av Hardangervidda ble
det felt 628 dyr og i Brattfjell-Vindeggen 51 dyr (Hjorteviltregisteret). Figur 4.4 gir en
oversikt over felte villrein i de fem kommunene.
Villrein felt i de fem kommunene i 2014
731
Figur 4.4
Hardangervidda og Brattfjell-Vindeggen
Setesdal-Austhei
5
9
BYGLAND
SIRDAL
BYKLE
295
258
Setesdal-Ryfylke
VALLE
VINJE
Kilde: Statistisk sentralbyrå og Hjorteviltregisteret, sammenstilt av Vista Analyse
Muligheter og utfordringer innenfor villreinforvaltning
Mye av den samme logikken gjør seg gjeldende for villreinforvaltning som for verneområdeforvaltningen, nemlig at større, regionale forvaltningsenheter sammenfaller
bedre med oppgavens karakter, ikke minst etter som de to forvaltningsområdene henger
nøye sammen. Villrein var hovedbegrunnelsen for å opprette det store landskapsvernområdet Setesdal Vesthei, og også mye av formålet med opprettelsen av Hardangervidda
nasjonalpark i 1981. De regionale planene som nå skal danne et felles handlingsgrunnlag
for kommunene dekker store arealer. Heiplanen for Setesdalsområdet dekker 11 400 km2
og berører 17 kommuner (Heiplanen, 2014). En ny storkommune vil sammenfalle godt
med planområdet for de nye regionale villreinplanene. Samtidig må villreinforvaltningen
ansees å kunne bli mer kompleks og utfordrende enn verneområdeforvaltningen, gitt det
store antall rettighetshavere, villreinens stor kulturelle og identitetsmessige betydning i
bygdene og potensialet for konflikt med andre næringsinteresser i utmark.
Vista Analyse AS
54
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Dagens forvaltningsregime for villrein betyr at bestands- og arealforvaltning må
integreres på en bedre måte enn det som er tilfelle i dag. Dette innebærer både en
politisering og en større bredde i forvaltningen, hvor ikke bare sektormyndighetene med
sitt kunnskapsgrunnlag er aktører. Rammene for forvaltningen er i langt større grad enn
tidligere basert på forhandlinger, politisk skjønn og mange og ulike kunnskapsgrunnlag.
Erfaringene med blant annet Heiplanen og flere av de regionale planene andre steder i
landet, viste blant annet at det ikke var full enighet om kunnskapsgrunnlag, planinnhold
og funksjon. For eksempel var det tydelig at fylkesmannen betraktet planene som
fastlegging av rammer for tiltak og utvikling, mens lokale aktører betraktet planen som et
utgangspunkt for forhandlinger (Falleth og Hovik, 2013). De regionale planene er nå i en
implementeringsfase hvor man ser konturene av konfliktlinjer mellom villreinnemdene
som er tettere knyttet til kommunepolitikken og den gamle bestandsforvaltningen som er
koblet mot rettighetsinnehavere og jakt. Den tradisjonelle villreinforvaltningen utfordres
ved at de regionale planene er lagt til plansystemet som er politisk styrt, og ved at villrein
dermed er én av flere interesser som skal samordnes og vektes i arealplanleggingen. Men
det nye regimet skaper også muligheter ved at villrein i større grad er bragt fra ‘menighet’
(villreinnemder, villreinutvalg, eksperter) og ut i samfunnet. Villreinnemdene speiler i
større grad samfunnet rundt gjennom mer innflytelse fra kommunene i oppnevning og
kjønnskvotering. Samtidig har den ekspert-styrte forvaltningen i noen grad mistet litt av
grepet og en del av villreinens leveområder er avsatt til bygdeutvikling og/eller utelatt fra
planområdene.
I denne konteksten vil en større Langfjella kommune sannsynligvis være bedre rustet til å
håndtere framtidas villreinforvaltning. Ideelt sett vil en større administrativ enhet vil på
samme måte som for verneområdeforvaltningen gjøre det enklere å samordne interesser
i arealplanleggingen og gjøre gode avveininger i forhold til sårbarhet og tåleevne i forhold
til utvikling. For eksempel vil det være en stor fordel å få et mer felles grep på de mange
reguleringsplanene for privat hytteutbygging og eventuelt nye planer for motorferdsel i
utmark. Samtidig vil det by på betydelige utfordringer. Det er ikke slik at ulike interesser
og lokale konflikter nødvendigvis opphører fordi om man delvis sentraliserer
administrasjonen av villreinforvaltning. Lange historiske tradisjoner og skillelinjer vil
etter all sannsynlighet vise seg krevende i en eventuell framtidig forvaltningsmodell som
skal inngår i en ny storkommune. Gevinster på dette området av en sammenslåing vil
utvilsomt avhenge av en utstrakt vilje til samarbeid om hvordan dagens kommuner og
bygdesamfunn skal fordele goder og kostnader, samt kontrollen over forvaltningsoppgavene. Langfjella er dessuten er stort geografisk området med relativt beskjedent
befolkningstall, og framtidige muligheter vil være helt avhengige av hva slags
administrative, faglige og økonomiske ressurser som vil være tilgjengelig.
På tross av disse utfordringene, vil trolig en sammenslåing av kommunene gjøre det
enklere å etablere en omforent kunnskapsplattform i forhold til villreinforvaltningen. På
dette området har det over lengre tid vært et godt og omfattende samarbeid mellom
lokale interesser og forskningsmiljøer. Tiltak som GPS-prosjektet i Setesdal (Strand m.fl.,
2011) og den mangeårige kartleggingen av villreinens leveområder og sårbarhet i forhold
til menneskelig virksomhet (Strand m.fl., 2010) har skapt verdifulle nettverk og
relasjoner, og bidratt til å løse konflikter, samt felles målsettinger om at villreinen skal ta
i bruk større deler av fjellområdet (Punsvik og Strand, 2013). Men det finnes også
uenigheter, variabel interesse og ulike tilnærminger mellom dagens kommuner, avhengig
av den rollen villreinen spiller i lokalsamfunnet i forhold til utviklingsplaner og næringsinteresser i kommunen. Fagmiljøene på villrein, inkludert det nasjonale Villreinrådet, har
Vista Analyse AS
55
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
uttrykt skepsis til de regionale planene og en mer integrert og arealbasert villreinforvaltning. I forskningsprosjektene om villreinens leveområder er det definert såkalte
fokusområder. Dette er områder hvor det er en betydelig grad av konflikt mellom mennesker og villrein, og hvor det er et spesielt behov for å finne forvaltningsløsninger som
kan bedre situasjonen for villrein (Heiplanen, 2014). En større kommune eller et mer
forpliktende samarbeid vil trolig bidra til at det blir enklere å definere en felles arena for
videre samarbeid med aktuelle aktører og med kunnskapsmiljøer, og finne godt tilpassede løsninger i fokusområdene, ikke minst ved en mer helhetlig prioritering og
differensiering av arealbruken. En større kommune vil også være en fordel i forhold til å
koble villreinforvaltningen opp mot ulike verdiskapningsprogrammer og næringslivsstrategier rettet mot utnyttelse av utmarksarealene.
Når det gjelder vurderinger av alternativet med sammenslåing av fem kommuner kontra
mer forpliktende samarbeid mellom dagens kommuner, vil dette i noen grad avhenge av
føringer i kommunereformen. Villreinforvaltningen utføres i dag på regionalt nivå, men
nemdene kan bli oppløst eller slått sammen med områdestyrene i verneområdeforvaltningen. Det er også et spørsmål om man skal røre ved dagens praksis i jaktforvaltningen, noe som antagelig er høyst problematisk. Det er heller ikke spesielt enkelt å
dele opp villreinforvaltningen i distinkte oppgaver som kan håndteres separat. Samlet sett
vurderes funksjonaliteten og muligheten til å gjøre gode avveininger mellom bruk og vern
å være størst ved alternativet sammenslåing av de fem kommunene.
4.3 Oppsummering av muligheter og utfordringer
En større administrativ enhet vurderes i denne sammenhengen generelt som positivt når
det gjelder både verneområdeforvaltning og villreinforvaltning. De to forvaltningsområdene henger på flere måter nøye sammen. Den største fordelen ved en større
kommune basert på sammenslåing av de fem kommunene ligger i mulighetene for en mer
helhetlig arealforvaltning i forhold til bruk/vern-avveininger, potensialet for en mer
omforent fordeling av kostnader og goder ved bærekraftig ressursforvaltning, oppbygging av et bedre kunnskapsgrunnlag og kommunikasjon mot fylkesmann og sentrale
myndigheter. Samtidig vil det ganske sikkert oppstå utfordringer og dragkamper mellom
bygdesentra innenfor rammene av en ny storkommune.
En ny storkommune vil samsvare godt med de nye regionale forvaltningsplanene for
verneområder og villrein. Det store landskapsvernområdet i Setesdal-Vesthei strekker
seg over flere kommuner og villreinnemda har allerede et regionalt ansvar. VISAprosessen og flere andre studier har påpekt behovet for å forvalte villreinen i et regionalt
perspektiv som samsvarer bedre med villreinens naturlige leveområder. En større
administrativ forvaltningsenhet har potensial til å samle lokale interessegrupper innenfor
området og redusere konflikter knyttet til naturressursforvaltning. Imidlertid kan en
større geografisk og administrativ enhet like gjerne kan føre til det motsatte. Skal man
realisere gevinster av en ny storkommune i forhold til vilt- og verneområdeforvaltning,
må sentrale aktører være innstilt på samarbeid rundt tradisjoner og systemer som har
utviklet seg over lang tid og rette blikket mot mål som går utover dagens kommunegrenser.
En større kommune sannsynligvis ha gode muligheter for å bygge opp et fagmiljø med
kompetanse på naturvern, kulturminnevern, viltforvaltning, turisme og annen næringsutvikling i utmark. I dag er denne kompetansen fragmentert. Norsk Villreinsenter Sør på
Vista Analyse AS
56
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Skinnarbu har potensial til å utvide sin rolle som regionalt kunnskapssenter og en
eventuell oppbygging av et regionalt kompetanse og forvaltningsmiljø bør sees i sammenheng med senterets funksjon slik man gjør på Norsk Villreinsenter Nord på Hjerkinn.
Uansett modell, vil det være viktig med god ‘bakkekontakt’ i miljøforvaltningen når det
gjelder feltbaserte aktiviteter og oppgaver, og dette er ressurskrevende over så store
områder som Langfjella. En del av utmarksforvaltningen bør sannsynligvis være
desentralisert.
Det må understrekes at disse spørsmålene i stor grad er avhengig av hvilke oppgaver og
ressurser en større kommune vil tilføres, og rollefordelingen mellom fylkesmann,
fylkeskommune og kommuner. Funksjonaliteten vurderes generelt sett å bli best ved en
sammenslåing forutsatt tilstrekkelige stillinger, oppgaver og ressurser. Dersom dette ikke
endres vesentlig fra dagens situasjon er sannsynligvis en videreføring av dagens struktur
med mer eksplisitt arbeids/oppgavefordeling mellom kommunene mer funksjonelt.
Vista Analyse AS
57
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
5 Mulighetene innenfor lokal samfunnsutvikling og
næringsutvikling
Ved siden av å være produsent av velferdstjenester og demokratisk arena, har kommunene en viktig rolle når det gjelder næringsutvikling, arealplanlegging, miljøvern, kultur og
samferdsel som grunnlag for samfunnsutvikling. Vekst i næringslivet er sentralt for levedyktige lokalsamfunn. Næringslivet skaper inntekter til kommunene, arbeidsplasser og
bosetting.
Effektutvalget (NOU 2004:2) framhevet effekter og effektivitet i kommunesektorens rolle
som regional utviklingsaktør. Utvalget pekte på at den kommunale aktiviteten har betydelige ringvirkninger i lokalsamfunnet, da kommunene både er en stor arbeidsgiver,
lokal inntektskaper og lokal innkjøper. Utvalget påpekte videre at kommunesektoren er
viktig spesielt for regional utvikling i områder med svakt utbygget privat næringsliv, siden
kommunal tjenesteproduksjon er arbeidsintensiv, noe som innebærer at det er relativt
stor sysselsetting i kommunesektoren. I den nye stortingsmeldingen om kommunereformen, Meld. St. 14 (2014-2015), om nye oppgaver til kommunene legges det opp til
betydelige overføringer av oppgaver fra fylkeskommuner, fylkesmenn og stat til kommunene, knyttet blant annet til naturforvaltning og rammebetingelser for næringsutvikling. Dette åpner for samordning av nye virkemidler som har stor betydning for
utviklingen for samlokaliserte kommuner.
5.1 Næringsliv og sysselsetting i de fem kommunene
Kommunen er den klart største arbeidsgiveren, med samlet nesten 40 prosent av sysselsettingen innenfor undervisning, helse- og sosialtjenester og offentlig administrasjon
m.m., se figur 5.1. Nesten en fjerdedel er knyttet til helse og sosialtjenester, og 15 prosent
til undervisning og offentlig administrasjon. Andelene offentlig ansatte varierer mellom
kommunene, med lavest andel i Bykle. Dette skyldes først og fremst variasjoner i den
samlede sysselsettingen per innbygger.
Figur 5.1
Sysselsatte (i alderen 15-74 år) fordelt etter hovednæring i prosent av
totalt antall sysselsatte i 2011
18,6
16,7
2,6
5,4
3,8
7,9
10,6
9,4
14,8
5,1
19,7
15,9
13,6
5,5
3,8
11,3
12,2
16,1
16,5
12,8
16,0
Annet
5,4
5,3
8,2
2,9
5,4
5,4
5,2
Jordbruk, skogbruk og fiske
12,1
7,2
13,8
9,9
10,2
7,5
13,4
14,5
Overnattings- og
serveringsvirksomhet
Varehandel
Industri, elforsyning mm
35,5
34,0
37,5
40,0
49,4
38,9
Bygg- og anlegg
Offentlig sektor
BYKLE
SIRDAL
VALLE
VINJE
BYGLAND SAMLET
Kilde: Statistisk sentralbyrå, bearbeidet av Vista Analyse
Vista Analyse AS
58
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Antallet offentlig ansatte per innbygger er imidlertid mer jevnt fordelt enn det figur 6.1
viser.
Bygg og anlegg dominerer den private næringsvirksomheten med nesten 15 prosent av
sysselsettingen. Den høye aktiviteten innenfor bygg og anlegg henger nært sammen med
at kommunene har store hytteområder knyttet til vinteraktiviteter. Bygging, vedlikehold
og bruk av hyttene gir stor etterspørsel etter lokale leveranser av varer og tjenester både
i byggefasen og knyttet til bruk og vedlikehold av hyttene. Ifølge Vinje kommune legges
det igjen rundt 50 000 kroner per hytte (netto) per år i varehandel, brøyting, offentlige
avgifter med mer.
Som poengtert i kapittel 2.1 lokaliserer de fem kommunene rundt 11 250 hytter i de fem
kommunene (SSBs hyttestatistikk). Med et samlet innbyggertall på nesten 9 000, utgjør
dette 1,3 hytter per innbygger i gjennomsnitt, se figur 2.4. Andelene sysselsatte innenfor
bygg og anlegg som vist i figur 7.1 er en direkte speiling av antallet hytter per innbygger
som vist i figur 2.4, med Bykle som den største hyttekommunen med over 2 hytter per
innbygger. Bykle har også det høyeste nivået ansatte innenfor overnattings- og serveringsvirksomhet. Sirdal er nest størst med hensyn til hytter per innbygger og deretter
Valle og Vinje som også har mer enn én hytte per innbygger. Bygland har færrest hytter
totalt og per innbygger blant de fem kommunene.
Desto flere hytteeiere utenfor kommunen, desto større verdier legges igjen per innbygger
i form av etterspørsel etter varer, tjenester, vedlikehold og brøyting av veier, eiendomsskatt mm. 75 prosent av hyttene, om lag én hytte per innbygger, var registrert på eiere
utenfor kommunene. Andelen var høyest for Bykle, der 2,2 hytter per innbygger i Bykle
er registrert på eiere utenfor kommunen, se figur 2.4. Ringvirkningene av hyttene i Bykle
kommune er omtalt i Borge m.fl. (2015). Ifølge studien kan en betydelig andel av omsetningen knyttet til de to dagligvarebutikkene i Hovden, på rundt 60 millioner kroner
året, knyttes til hytteturister og andre turister.
Varehandelen er også sterkt preget av vinterturismen, med høyest andel sysselsetting i
Vinje. Vinterpreget innebærer store sesongvariasjoner i fjellkommunene, og i gjennomsnitt over året er andelen sysselsatte innenfor varehandel lavere enn for landsgjennomsnittet. Ved siden av næringsliv knyttet til hytter og vinteraktiviteter, særpreger kraftressursene kommunene, spesielt i Sirdal og Valle, der henholdsvis 11 og 6 prosent av
sysselsettingen er knyttet til kraftverk, elektrisitetsforsyning mm.
Jordbruksnæringen står relativt sterkt, med om lag 5 prosent av sysselsettingen i de fleste
av kommunene. Næringen har blitt mindre viktig over tid, med færre bruk i likhet med i
resten av landet. Som vi kommer tilbake til under avsnitt 6.5 satses det spesielt på sauehold, som også anses også som viktig for turismen ved at kulturlandskapet holdes ved like
med beitedyr i utmark.
Bykle har høyest utdanning målt etter utdanning på universitets- og høgskolenivå, se figur
5.2, noe som blant annet forklares av skigymnaset på Hovden. Ellers er det relativt små
forskjeller mellom de fem kommunene.
Vista Analyse AS
59
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Figur 5.2
Andel med universitets- og høyskoleutdanning i prosent av totalt
sysselsatte, 2013
Kilde: Statistisk sentralbyrå, bearbeidet av Vista Analyse
5.2 Næringspolitikken i de enkelte kommunene
En sentral oppgave for kommunene er å legge best mulig til rette for en næringsutvikling
som er tilpasset samfunnsutviklingen ellers, for på den måten å sikre positiv befolkningsutvikling og langsiktig økonomisk vekst. I samtaler med kommunene framkommer at den
underliggende målsettingen i næringspolitikken er å stimulere sysselsetting. Virkemidlene varierer mellom kommunene som følge av at næringsgrunnlaget er forskjellig. Mens
støtte til vinteraktiviteter dominerer satsingene i Bykle, preger flere typer industribedrifter næringslivet i Bygland.
Ringvirkninger tilknyttet bygging og bruk av hyttene er viktig i Vinje kommune. I tillegg
ligger kommunen sentralt plassert ved gjennomfartsåren E134 mellom øst- og sørvestlandet, og vintersportstedene Rauland og Haukelifjell tiltrekker mange vinterturister fra
begge sider av fjellet. Vinje har høyest andel ansatte innenfor varehandel. Kommunen
legger stor vekt på stimulans av vintersport. Utgangspunktet er felles tiltak med tilrettelegging av skiløyper og turveier, drift av turistkontor, støtte til skiarrangement m.m., der
kommunen legger vekt på at ringvirkninger vil gagne hele næringslivet.
I Bykle kommune dominerer næringsliv tilknyttet reiseliv og vintersport. Videre er Bykle
Vindu AS en viktig helårsarbeidsplass med rundt 30 ansatte. Kommunen gir generell
støtte til nyetableringer, markedsføring og rådgiving. Det legges stor vekt på støtte til
vinterrelaterte aktiviteter som grunnlag for næringsutvikling og bosetting. Kommunen
gir støtte til skigymnaset på Hovden, og eier 99 prosent av reiselivsselskapet Destinasjon
Hovden AS. Kommunen finansierer oppkjøring av skiløyper, gratis skibuss m.m. Skigymnaset anses som viktig for kompetansearbeidsplasser, og for å gjøre kommunen attraktiv
for at ungdommer etablerer seg i kommunen.
I Valle kommune er kraftverket en sentral bedrift. Annen industri er knyttet til hytteproduksjon, og to store maskinentreprenører er lokalisert i kommunen. Videre er sparebanken en viktig arbeidsgiver. Kommunen støtter næringslivet gjennom et tiltaks- og
næringsfond, der det ytes investeringsstøtte til næringslivet, etableringsstipend og støtte
Vista Analyse AS
60
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
til kulturarrangementer mm. Støtten gis til næringslivet generelt, uten spesielt fokus på
vinteraktiviteter og turisme.
Bygland kommune er i langt mindre grad enn de andre preget av vinteraktiviteter.
Plastfabrikken Serviteur Bygland AS, Byglandsfjord sag og meieridrift tilknyttet Tine er
viktige private bedrifter. Kommunen gir etablerings- og investeringstilskudd til næringslivet.
Største bedriften i Sirdal kommune er Sira Kvina som står for rundt fem prosent av norsk
kraftproduksjon, og Nordhard, som driver tunellbygging og er knyttet opp til petroleumsvirksomheten vestover. Det foreligger også store planer for å investere i fornybar industri,
som vindmøllepark etc. Kommunen gir både lån og tilskudd til investeringer blant annet
innenfor reiseliv, bygg og anlegg og entreprenørvirksomhet, med opptil 20 prosent
tilskudd og 20 prosent lån av investeringsrammen.
5.3 Samarbeid og arbeidsmarkedsintegrasjon
Samarbeid og pendlingsstrømmer er preget av de geografiske barrierene mellom
kommunene. Arbeidsmarkedene er mest integrert mellom Bykle og Valle, mens avstanden mellom Sirdal og de øvrige kommunene er betydelig siden fjellovergangen
(FV337 mellom Valle og Sirdal) er vinterstengt. Se figur 5.3.
Figur 5.3
Sysselsatte og pendling i Fjellregionen, antall personer
Kilde: Statistisk sentralbyrå og Vista Analyse
Vinterstengingen gjør at det i praksis ikke er mulig å pendle i heltidsstillinger, og det er
heller ingen pendling mellom Sirdal og de andre kommunene. Sirdals økonomiske region
Vista Analyse AS
61
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
er rettet sørover og vestover. Hyttemarkedet er sterkt påvirket av oljevirksomheten med
mange eiere bosatt i Stavanger og Haugesund.
Tilsvarende er det relativt liten interaksjon mellom Vinje og de andre kommunene. Fjellovergangen mot Setesdalskommunene er en barriere, og med unntak av noe utpendling
til Bykle er arbeidsmarkedet rettet mot andre kommuner i Telemark, sørøstover mot
Tokke. Vinje samarbeider i stedet i dag med Tinn kommune om arealforvaltning og
hytteturisme og har interkommunalt samarbeid om næringsutvikling (og flere andre
områder, se kapittel 9) med andre kommuner i Vest-Telemark.
Bykle orienterer seg sørover i Setesdal, og det er relativt stor pendling begge veier mellom
Valle og Bykle. Bykle samarbeider også både mot Telemark og Sirdal om turisme. Samarbeidet nedover i dalen mot Valle og Bygland er størst om sommeren, mens i vinterhalvåret er reiselivet konsentrert om Hovden. Mange innenfor bygg og anlegg, elektrobedrifter mv. sørover i Setesdal yter service i tilknytning til hytteområder i Bykle. Dette
er kortvarige samarbeid som ikke er bundet opp av formelle langsiktige bindinger.
Representanter for kommunene uttrykker generelt at slike samarbeid dekker de behov
som oppstår, og kommunegrensene er ikke til hinder. Ut fra dette kan det være liten grunn
til å vente store endringer i næringslivssamarbeidet ved sammenslåing av kommunegrensene.
Valle har stor interaksjon med Bykle både i arbeidsmarkedet og i samarbeid mellom
kommunene, blant annet gjennom interkommunalt samarbeid om NAV og helsetjenester.
Kommunen samarbeider også mot kommuner sørover – som Evje og Hornnes.
Arbeidsmarkedet i Bygland er orientert sørover mot kysten. Kommunesenteret ligger tett
opp til grensa til Evje og Hornnes, og disse kommunene har i praksis felles bolig- og
arbeidsmarked. Bare en liten andel av pendlingen skjer mot de andre fjellkommunene.
5.4 Spesielt om reiseliv
Reiseliv, som i korte trekk er beskrevet under avsnitt 5.1-5.3, er en viktig næring i de fem
kommunene i Langfjella. Det er derfor interessant å undersøke muligheten for å utvide
dagens samarbeid innenfor dette området.
Hva er reiseliv?
Reiseliv er en samlebetegnelse for virksomheter som har tilknytning til ferie- og fritidsreiser. I videre forstand kan reiseliv defineres som «en rekke selvstendige næringer som
til sammen dekker etterspørsel fra reisende utenfor deres faste bosted»14, og omfatter
dermed også forretningsreiser, studiereiser, kongresser osv. (men ikke faste skole- og
arbeidsreiser). Tjenester som etterspørres er blant annet overnatting og servering,
formidling og informasjon, opplevelser, kultur- og aktivitetstilbud (blant annet museer),
annen tjenesteyting (varehandel m.m.) og transport.
Fakta om reiselivet i de fem kommunene
Hyttemarkedet dominerer reiselivet i de fem kommunene. Figur 5.4 viser fordelingen av
hytter etter størrelsen på hytteområdet de tilhører.
14
www.snl.no.
Vista Analyse AS
62
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Figur 5.4
Antall registrerte hytter i de fem kommunene fordelt etter størrelsen
på hytteområdet i 2013
5 000
Område med 50 eller flere hytter
4 476
Område med 25-49 hytter
4 000
Område med 5-24 hytter
ANTALL HYTTER
Område med 1-4 hytter
3 387
3 000
2 186
2 000
1 163
898
1 000
0
BYGLAND
VALLE
BYKLE
SIRDAL
VINJE
Kilde: Statistisk sentralbyrå, bearbeidet av Vista Analyse
Vinje har flest hytter og den største tettheten av hytter med Rauland og Haukeli/Vågsbygd. Hovden i Bykle, Sirdal og Vinje er store hyttedestinasjoner med godt utviklede
destinasjonsprodukter. Potensial for ringvirkninger innen varehandel og bygg og anlegg
kan derfor sies å være størst i disse tre kommunene med høy tetthet av hytter. Ifølge
lokale informanter er Hovden i Bykle og Åmot i Vinje (hytteturister fra Rauland) de
viktigste handelssentrene i de fem kommunene.
Kilometer preparerte skiløyper (gitt normale snøforhold) i de fem
kommunene i 2014
BYGLAND
50
35
170
220
291
Figur 5.5
VALLE
BYKLE
SIRDAL
VINJE
Kilde: KOSTRA, bearbeidet av Vista Analyse
Vista Analyse AS
63
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
En indikator for kommunal tilrettelegging og prioritering av vinterturisme er omfanget
av preparerte skiløyper. Figur 5.6 viser kilometer preparerte skiløyper i de fem kommunene. Som vi ser fra figuren henger antall kilometer sammen med omfang av hytter i figur
5.4. Vinje er kommunen med flest kilometer skiløyper, mens Valle har minst utviklet
løypenett.
Bykle – Hovden. Antall gjestedøgn målt etter varme senger på Hovden har ligget stabilt
høyt over flere år, se figur 5.6. Det er store sesongmessige variasjoner. Mens antall
gjestedøgn ligger rundt 10 000 i desember, stiger det til mellom 15 000 og 17 000 i januar,
mens det i februar og mars ligger på rundt 25 000 gjestedøgn. Av disse utgjør dansker
rundt 10 000 gjestedøgn i vintermånedene, mens de tyske ligger på rundt 1 000. I
sommersesongen ligger antall tyske gjestedøgn på rundt 400-500 per måned fra juni til
august, og i denne perioden er det også mange briter som overnatter. Nederlenderne er
imidlertid de viktigste utenlandske sommergjestene med et gjennomsnitt per måned på
mellom 1 000 og 4 000, mens det fra juni til september er mellom 3 000 og 7 000 norske
gjestedøgn på Hovden.
SESONG
2010
SESONG
2011
SESONG
2012
SESONG
2013
114,6
117,7
125,9
121,0
SESONG
2009
123,7
SESONG
2008
125,9
SESONG
2006
138,4
Gjestedøgn (varme senger) i Bykle kommune fra 2006 til 2013, målt i
tusen
116,7
Figur 5.6
SESONG
2014
Kilde: Statistisk sentralbyrå, bearbeidet av Vista Analyse
En vinterhelg på Hovden huser om lag 8-10 000 mennesker. Den langt største andelen
benytter langrenns- og turløypenettet, mens om lag 20 prosent benytter alpintilbudet
ifølge Destinasjon Hovden. Det er 2 000 varme senger på Hovden og 2 600 private hytter.
Det er betydelig import av østeuropeisk arbeidskraft i sesongen fra desember til april.
Hyttefeltene utvikles ved at grunneiere selger hyttetomter. Disse bidrar i mindre grad til
utvikling av destinasjonsproduktet, men gir et godt grunnlag for mange lokale firma som
bygger hytter for det private markedet (kalde senger). Utvidelser i nye hyttefelt er
vanskelig på grunn av verneinteresser for villrein, omtalt i kapittel 4.
Attraksjoner som badeland og spa gir sammen med et stort alpinanlegg og 170 kilometer
langrennløyper (se figur 5.5) et samlet helhetsprodukt for aktive ferier på Hovden. Utviklingspotensialet for løypenettet er svært begrenset på grunn av verneområder for
Vista Analyse AS
64
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
villrein. Det innebærer at ønsket om å etablere en turløype mellom Haukeliseter og
Hovden (cirka 45 kilometer) ikke har vært mulig å realisere.
De private hyttene eies i all hovedsak av innbyggere i andre kommuner i Agder (Kristiansand, Vennesla og Arendal), se figur 5.7. Det regionale markedet kan derfor sies å være
viktig for Hovden som vinterdestinasjon. Hovden som sommerdestinasjon har høy andel
gjennomreisende som kommer inn fra kontinentet via ferger og skal videre til fjordene på
Vestlandet. Hovden kan derfor også sies å være en viktig destinasjon for rundreiseturister.
Kommunen er en sentral bidragsyter til reiselivets opplevelsesprodukt på Hovden.
Kommunen bidrar årlig med 3 millioner kroner i driftsstøtte til løypekjøring og med 4
millioner kroner til destinasjonsselskap og vertskapsfunksjon. I perioder har dette
beløpet vært betydelig høyere.
Fordeling av hytter i Bykle kommune etter bostedskommune til eier i
2014
4,2
VENNESLA
4,5
KRISTIANSAND BYKLE
7,0
7,3
37,5
39,4
Figur 5.7
ARENDAL
SØGNE
ANDRE
N=2032. Kilde: Statistisk sentralbyrå, bearbeidet av Vista Analyse
Bykle kommune gir et bidrag til destinasjonsarbeidet med om lag 7 millioner kroner årlig.
Dette er ifølge lokale informanter en forutsetning for at destinasjonen kan markedsføre,
selge, utøve vertskap og levere et godt løypetilbud som 80 prosent av vintergjestene
benytter.
Destinasjon Hovden eies av kommunen og selskapet samarbeider med andre fjelldestinasjoner (faglig og markedsmessig) i Innovativ Fjellturisme, som skal erstattes av
FjellNorge. De samarbeider ikke med det regionale selskapet (Visit Sørlandet), men samarbeider med blant andre Visit Telemark og Color Line. I tillegg har Destinasjon Hovden
en uformell dialog med både Vinje og Sirdal, og har utviklet faglig nettverk med flere av
de øvrige fjelldestinasjonene (Trysil, Hemsedal m.fl.).
Bidrag fra offentlig sektor til vertskap, drift og markedsføring er en forutsetning for
opprettholdelse av Hovden som reiselivsdestinasjon sommer og vinter. Verneområdene
Vista Analyse AS
65
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
er en utfordring for videre utvikling fordi det er stort behov for en utvikling av flere varme
senger som kan gi gjestedøgn gjennom midtukene.
Vinje – Rauland og Haukeli/Vågsli. Vinje er landets fjerde største hyttekommune, og
den som i de seinere år har vokst mest. Kommunen har cirka 4 200 hytter fordelt på to
store hytteområder: Rauland (cirka 3 000 hytter) og Haukeli/Vrådal (cirka 1 000 hytter),
i tillegg til enkelte mindre hytteområder av mer tradisjonell karakter. Figur 5.8 viser
registrert bostedskommune for personene som eier hytte i kommunen. Som vi ser fra
figuren eies 13,7 og 7,7 prosent av hyttene av personer bosatt i henholdsvis Skien og Porsgrunn. I tillegg eier en betydelig andel personer bosatt i Oslo og Haugesund hytte i kommunen.
Rauland huser i all hovedsak norske hytteeiere fra store deler av Østlandet og kan vise til
40 000 gjestedøgn av dansker på vinteren.Rauland er den største destinasjonen i Color
Lines tilbud, og har ifølge lokale informanter potensial for sterkere vekst. Det tilbys både
kalde og varme senger i Vinje, og ifølge destinasjonsselskapene i kommunen er målet å
tilby flere varme senger.
Fordeling av hytter i Vinje kommune etter bostedskommune til eier i
2014
SKIEN
VINJE
P O R S G R U N NH A U G E S U N D
6,0
6,3
7,7
10,9
13,7
55,3
Figur 5.8
OSLO
ANDRE
N=4 157. Kilde: Statistisk sentralbyrå, bearbeidet av Vista Analyse
Vinje kan tilby 291 kilometer preparerte skiløyper, se figur 5.5. Løypenettet i Rauland er
koblet mot løypenettet i Øyfjell og Åmot. 80 kilometer av løypenettet er tilknyttet
Haukeli/Vågsli. Kommunen bidrar med 1,5 millioner kroner til løypekjøring og –utvikling,
og overfører årlig 2,5 millioner kroner til Rauland Turist (inkludert løypemidler).
Bidraget inkluderer drift av båt på Møsvatn, utvikling av kart mv. Det totale anslaget på
Vinje kommunes bidrag til reiseliv (investering, drift mv.) utgjør 10 millioner kroner per
år. Private bidrag til løypekjøring legges i dag inn som tinglyst forpliktelse i salg av
tomter/hytter. Det er stor omsetning i varehandelen som følge av reiselivet i Vinje.
Dagligvarebutikkene i Åmot og Haukeli har ifølge lokale informanter høy omsetning i
toppsesongen, og omsetningen vokser.
Vista Analyse AS
66
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Det er betydelig import av arbeidskraft innen service og bygg, men likevel store
ringvirkninger av destinasjonsarbeidet innen en lang rekke bygge- og håndverksfirma
lokalt og regionalt. Lokale grunneiere selger tomter, og byggevareomsetningen er høy.
Alle skidestinasjonene i Telemark inngår i Telemark Alpin som er den tredje største
alpinaktøren i Norge. I markedsføringsarbeidet mot kontinentet prioriteres det danske
markedet.
Det er god dialog med de øvrige destinasjonene innenfor de fem kommunene. Kommunene har mange fellestrekk som gjør det enkelt å utveksle erfaringer og samarbeide om
felles prosjekter. Imidlertid er markedene så ulike geografisk at det er vanskelig med
felles markedsføring.
Vinje skiller seg fra de andre kommunene ved at de henter gjester fra Oslo, Grenlandsområdet, Haugesund etc.
Sirdal. Destinasjonen består av flere heisanlegg (Tjørhomfjellet og Ålsheia skisenter), 220
kilometer preparerte langrennsløyper og om lag 3 000 private hytter. Sommerturismen
knytter seg til tradisjonell hyttebruk og gjennomreisende på vei mot fjordene, Prekestolen, Kjerag etc.
Sirdal skiller seg fra de andre destinasjonene i de fem kommunene ved at de henter gjester
fra Rogaland. Som vist i figur 5.9 retter hyttemarkedet seg i Sirdal mot bosatte i Stavanger
og omkringliggende kommuner, og er en svært viktig destinasjon for helgeutfart vinterstid for denne regionen.
Fordeling av hytter i Sirdal kommune etter bostedskommune til eier i
2014
STAVANGER SANDNES
SIRDAL
SOLA
3,3
6,3
11,3
18,9
20,3
39,9
Figur 5.9
TIME
ANDRE
N=3054. Kilde: Statistisk sentralbyrå, bearbeidet av Vista Analyse
Sirdal er i all hovedsak en destinasjon bestående av private hytter (kalde senger) og de
har større utfordringer med å holde tilbudet åpnet gjennom ukedagene enn de andre
destinasjonene som har lokale innbyggere og varme senger.
Vista Analyse AS
67
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Ifølge Enger m.fl. (2012) står hytteturistene for den klart største andelen av reiselivskonsumet i Sirdal, bortimot 73 prosent. Deretter følger hotellturistene og campingturistene med om lag 12 prosent hver.
Det er ikke bare besøk til Sirdal som genererer reiselivsrelaterte inntekter i kommunen.
Også hyttebygging utgjør en vesentlig del av inntektene for bygg- og anleggsnæringen i
Sirdal, ettersom den lokale hyttebestanden er i vekst.
Det er stor import av utenlandsk arbeidskraft både innen service og innen bygge- og
håndverksnæringene. Det er lang avstand til tettstedene slik at dagpendling er utelukket
for lokal arbeidskraft. Sirdal er et konsentrert turistområde. Bedrifter fra Flekkefjord,
Egersund og Stavanger har etablert seg med leveranser i Sirdal.
Sirdal turist mottar 0,5 millioner kroner i bidrag fra kommunen til turistinformasjon med
forbehold om at tilsvarende beløp betales fra næringen. Løypebudsjettet er på 2,6
millioner kroner og her mottas 0,9 millioner kroner fra næringsliv og hytteeiere og
tilsvarende beløp fra kommunen. Markedsføringsselskapet mottar anslagsvis 350 000
kroner fra kommunen.
Ifølge lokale informanter er det utfordrende å drifte destinasjonen. Det skyldes en relativt
kort sesong, mangel på lokal arbeidskraft og varme senger, samt at serveringsstedene
stenger tilbudene i ukedagene.
Bygland og Valle. Bygland og Valle er mindre reiselivskommuner i forhold til Bykle, Vinje
og Sirdal. Reiselivet knytter seg i all hovedsak mot tradisjonell hytteturisme. Fra figur 5.10
ser vi at de besøkende i all hovedsak kommer fra Kristiansand, Vennesla og andre Agderkommuner.
Valle kan tilby det familievennlige alpinsenteret Brokke ved Rysstad, og 50 kilometer
preparerte skiløyper (se figur 5.5). Med hytteturisme og gjennomfartsturisme framstår
områdene i Setesdal som tradisjonelle norske reisemål.
Figur 5.10
Fordeling av hytter i Bygland og Valle etter bostedskommune til eier i
2014
KR.SAND
30,8
31,9
ANDRE
*Evje og Hornes. N = 861
E OG H*
OSLO
VALLE
VENNESLA
4,7
VENNESLA
4,9
KR.SAND
3,6
BYGLAND
3,9
7,1
10,0
17,7
21,5
33,2
B – Valle
30,7
A – Bygland
SØGNE
ARENDAL
ANDRE
N = 1 139
Kilde: Statistisk sentralbyrå, bearbeidet av Vista Analyse
Vista Analyse AS
68
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Bygland tilbyr et sommerprodukt med vannbaserte aktiviteter (fiske- og badeplasser) og
friluftsliv, med Byglandsfjord og det vedfyrte dampskipet D/S Bjoren som noen av hovedattraksjonene. Kommunen huser også den prisbelønte campingplassen Neset camping.
Bygland og Valle inngår i destinasjonsarbeidet Setesdal (www.setesdal.com), som også
Bykle er med i, der kultur- og naturopplevelser er sentrale profilelement. Setesdalsmuseet, et kultur- og naturhistorisk museum for bygdene i Setesdal, har avdelinger i alle
tre kommuner.
Oppsummert om markeder i de tre kommunene. I tabell 5.1 har vi oppsummert
markedsinngrepene for de fem kommunene. Som vi ser fra oppsummeringen har
reiselivet i Vinje en vid kundemasse som kommer fra Rogaland, Telemark, Østlandet og
Haugesund-området. Bykle og Sirdal er mer spisset mot henholdsvis markedene i Agder
og Rogaland. Destinasjonene i Bykle og Vinje tiltrekker seg utenlandske turister, noe som
i mindre grad er tilfelle for de tre andre kommunene.
Tabell 5.1
Oversikt over sammenhengen mellom markeder og destinasjoner i de
fem kommunene
Agder
Rogaland
Sirdal
X
X
Bykle
X
Vinje
Telemark
X (Haukeli)
Bygland
X
Valle
X
X
Østlandet
(Grenland,
Oslo etc.)
X (Rauland)
Haugesundområdet
X (Haukeli)
Danmark
Europa
forøvrig
X
X
X
X
Kilde: Destinasjon Hovden, Visit Telemark/Rauland Turist og Sirdal turistinformasjon, sammenstilt av Vista
Analyse
Muligheter og utfordringer
Reiseliv er en hovednæring i de fem kommunene. Det synes å være enighet om at reiselivsnæringen bør videreutvikles. Dette gir et godt utgangspunkt for samarbeid. Det store
spørsmålet er hvor viktig endring av kommunegrenser er for destinasjonsutviklingen.
Basert på samtaler med informanter i kommunene, destinasjonsselskaper og egne
erfaringer er vår vurdering at endrede kommunegrenser isolert sett har lite å si for
destinasjonsutviklingen. Begrunnelsen for dette er at destinasjonsutviklingen i all hovedsak er drevet frem av kommersielle aktører og vi har liten grunn til å tro at en ny Langfjella
kommune vil nedprioritere reiselivet. Vi har allikevel identifisert flere muligheter:
Felles nettportal. Utfordringen for alle destinasjoner i Telemark, Agder og Ryfylke er at
de framstår som separate destinasjoner som delvis retter seg mot ulike markeder. Et visst
samarbeid eksisterer gjennom felles profilering i fjellrelaterte samarbeidskonstellasjoner
og gjennom Innovasjon Norge. Ettersom destinasjonene retter seg mot ulike markeder er
potensialet for å bygge opp en felles merkevare antakelig begrenset, og dette er uansett
noe som kommunene vil være lite direkte involvert i. Enkeltdestinasjoner er antakelig
Vista Analyse AS
69
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
mest tjent med å holde på egne profilnavn. Slik sett vil sannsynligvis en kommunesammenslåing ha lite å si for profilering og markedsføring av enkeltdestinasjoner og
regionen samlet. En kommunesammenslåing vil imidlertid kunne ha et potensiale for
effektivisering av markedsføringen gjennom en felles nettportal (reduserte web-kostnader) for alle destinasjonene. Salg av hytter og hyttetomter kan inngå i samme portal.
Reiselivsmessig infrastruktur. Kommunene gir i dag store bidrag til infrastruktur,
særlig til løypepreparering. Bruken av disse tilskuddene må samordnes i en sammenslått
kommune, og her kan det ligge rom for effektiviseringer. Eventuelle prioriteringer av
bruken mellom områder kan imidlertid være en smertefull prosess. Det er vanskelig å
flytte en løypemaskin mellom Haukeliseter og Hovden, men kunnskapsformidling og –
utveksling kan effektivisere driften. Videre kan samordning av innkjøp stimuleres i en
større kommunal enhet og et mer profesjonelt bedriftssamarbeid mot kommunen kan
utløse bedre tjenester fra kommunen. Desto flere aktører som deltar i et utviklings- og
driftssamarbeid, desto større er mulighetene for å finne gode og effektive løsninger.
Sterkere dialogpartner. Flere destinasjoner i en kommune kan gjøre reiselivet til en
sterkere dialogpartner for kommunen og redusere kommunenes utgifter til destinasjonsutvikling, produksjon og vertskap. Det kan også omhandle utvikling av bedre betalingsmodeller for reiselivsmessig infrastruktur, utbyggingstakt og arealbruk. Ved en annen
sammenslåing, med kommuner med mindre reiseliv, vil destinasjonene risikere å bli
satellitter som kan bli nødt til å kjempe hardt for sine behov.
Arealutnyttelse. Det er store verneinteresser i kommunene, noe som begrenser utviklingspotensialet. Samtidig representerer vernet særegne verdier som er attraktive
kvaliteter i kommunene. Disse problemstillingene er felles for kommunene, som vil stå
sterkere når de er samlet og kan finne felles løsninger i arealplanleggingen.
5.5 Spesielt om landbruk
Landbruksnæringene (i denne sammenhengen brukt som en fellesbetegnelse på husdyrproduksjon, jord- og skogbruk) ansees som viktige næringer i de fem kommunene,
spesielt for sysselsetting og bosetning.
Landbruket sysselsetter om lag 5,4 prosent av arbeidsstyrken i de fem kommunene, se
figur 5.1.15 Bygland er kommunen med relativt flest sysselsatte i landbruket, med en
sysselsettingsandel på 8,2 prosent – mens Bykle har den laveste andelen på 2,6 prosent
av arbeidsstyrken.
Antall driftsenheter, det vil si mottakere av produksjonstilskudd gjennom jordbruksoppgjøret, er gjengitt i figur 5.11.
15
Sysselsetting innenfor jordbruk, skogbruk og fiske.
Vista Analyse AS
70
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Antall driftsenheter i de fem kommunene i 2013*
77
100
Figur 5.11
Gj.snitt VestAgder
52
82,3
74,8
37
Gj.snitt AustAgder
14
45,9
Gj.snitt
Telemark
BYKLE
BYGLAND
VALLE
SIRDAL
VINJE
*Antall driftsenheter angir antall enheter som har mottatt produksjonstilskudd. Kilde: KMD (2015),
bearbeidet av Vista Analyse
Figuren viser at Vinje er den største landbrukskommunen blant de fem. Antall driftsenheter i kommunen er høyere enn gjennomsnittet for kommunene i Telemark og tilnærmet likt landsgjennomsnittet. I løpet av 2013 var det kun 14 jordbruksbedrifter som
mottok produksjonstilskudd i Bykle. Sett i sammenheng med sysselsettingstallene over
kan man si at næringen til tross for som viktighet er sårbar. Bygland skiller seg ut ved at
landbruket sysselsetter rundt 8 prosent av arbeidsstyrken samtidig som det er kun 37
driftsenheter i kommunen.
Husdyrproduksjon i de fem kommunene
Nærmere gjennomgang av tilskuddstildelingen i 2011 fra Landbruksdirektoratet16 viser
at sau, melkekyr og geiter er det viktigste husdyrene i de fem kommunene, se fordeling i
figur 5.12.
16
Tidligere Statens landbruksforvaltning.
Vista Analyse AS
71
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Geitebønder
78
Antall saue-, geite- og melkebønder i de fem kommunene i 2011
78
Figur 5.12
VINJE
SIRDAL
Melkeprodusenter
11
24
42
Sauebønder
BYKLE
BYGLAND
VALLE
Kilde: Tilskuddsdata fra Landbruksdirektoratet, Landbruksdirektoratet, bearbeidet av Vista Analyse
Generelt kan vi si at husdyrsammensetningen i de fem kommunene er sammenfallende,
ved at en betydelig andel av bøndene i alle fem kommunene er saue- og/eller geitebønder.
Vinje og Sirdal er imidlertid de største husdyrkommunene blant de fem, med 78 saue-,
geite- og melkebønder. Sirdal er kommunen med flest sauebønder og melkeprodusenter,
mens Vinje har flest geitebønder. Valle og Bygland er ifølge Fylkesmannen i Aust-Agder
de to største sauekommune i Aust-Agder.17
Et annet fellestrekk er størrelsen på brukene. Bortsett fra Sirdal, hvor gjennomsnittlig
antall søyer (over 1 år) per sauebruk er over 80 dyr, er gjennomsnittlig antall søyer per
bruk mellom 53 og 68 – tilnærmet landsgjennomsnittet på 59 søyer per bruk. Melkeprodusentene er relativt små målt i antall melkekyr i de fem kommunene. Gjennomsnittlig
antall melkekyr per melkeprodusent er 13, mens gjennomsnitt for hele landet er på 22
kyr.
94 prosent av sauene og 71 prosent av mjølkekyrne ble sendt på utmarksbeite i 2011.
Dyrene brukes således i stor grad til å holde deler av kulturlandskapet i hevd.
Jordbruk i de fem kommunene
Vinje er den største jordbrukskommunen blant de fem hvis vi ser på km2 driftet jordbruksareal, se figur 5.13. Det driftes 14 km2 jordbruksareal i kommunen, som er tilnærmet lik gjennomsnittet blant øvrige kommuner i Telemark. Bykle er den minste
jordbrukskommunen. Som vi ser fra kommunen driftes kun 2 km2 jordbruksareal i
kommunen.
URL:
http://www.fylkesmannen.no/Documents/Dokument%20FMAA/Landbruk%20og%20mat/Diverse%20l
andbruk/2013/Kommunebilde%20Aust-Agder%202012.docx.pdf
17
Vista Analyse AS
72
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Jordbruksarealene benyttes i all hovedsak til fôrproduksjon til husdyr (som sau og
melkekyr) og innmarksbeite. 17 prosent av jordbruksarealene i de fem kommunene er
innmarksbeite.
Antall km2 jordbruksareal i drift i de fem kommunene
14
Figur 5.13
12
13,5
9
12,2
Gj.snitt
Telemark
Gj.snitt VestAgder
7
Gj.snitt AustAgder
2
7,4
BYKLE
BYGLAND
VALLE
SIRDAL
VINJE
Kilde: KMD (2015), bearbeidet av Vista Analyse
Skogbruket i de fem kommunene
Som påpekt av Pedersen (2013) er produktive skogarealer den beste indikatoren på
omfang av skogsdrift på kommunenivå. Figur 5.14 viser produktive skogarealer i de fem
kommunene. Vinje og Bygland er de største skogkommunene, med henholdsvis 269 og
226 km2 produktive skogarealer.
Produktive skogarealer i tusen km2 i de fem kommunene i 2012
269
Figur 5.14
226
290
238
BYKLE
Gj.snitt AustAgder
116
Gj.snitt VestAgder
72
61
165
Gj.snitt
Telemark
SIRDAL
VALLE
BYGLAND
VINJE
Kilde: KMD (2015), bearbeidet av Vista Analyse
Vista Analyse AS
73
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Landbruksforvaltning og –planer
Ifølge den nasjonale kartleggingen av ressursbruk og organisering i kommunal landbruksforvaltning (Pedersen, 2013) var de fem kommunenes ressursbruk til kommunal
landbruksforvaltning til sammen 6,2 årsverk. Årsverkene ble gjennomført av 9 personer,
og fordelte seg på følgende måte:





Vinje – 2,1 årsverk
Valle – 1,1 årsverk
Bykle – 1 årsverk
Bygland – 1 årsverk
Sirdal – 1 årsverk
Informasjon fra kommunene forteller oss at Bykle kjøper landbrukstjenester av Bygland,
og at Valle og Bygland samarbeider om skogforvaltning. Sirdal og Vinje er ikke med i noe
interkommunale samarbeid.
De tre viktigste oppgavene innenfor landbruksforvaltning i de fem kommunene i 2013 var
saksbehandling og veiledning etter lover (som jordloven, konsesjonsloven, odelsloven og
skogloven), forvaltning og kontroll av de økonomiske virkemidlene (som utbetaling av
produksjonstilskudd) og næringsutvikling tilknyttet investeringer, se figur 5.15
(Pedersen, 2013).
Ifølge undersøkelsen (ibid.) bruker Bygland relativt mye ressurser i forhold til de andre
kommunene på saksbehandling og veiledning etter lover og godtgjøring til veterinærvakt,
mens Valle bruker relativt mye ressurser på næringsutviklingsarbeid. Sirdal bruker 20
prosent av årsverket på administrasjon og Bykle prioriterer å bruke mest ressurser på
oppfølging etter plan- og bygningsloven og landbruksrelatert klima- og miljøarbeid. Vinje
er den eneste kommunen som bruker den kommunale landbruksforvaltningen til viltforvaltning.
Figur 5.15
5
Fordeling av ressursbruk på oppgaver innenfor landbruksforvaltning
i de fem kommunene
10
10
15
4
2
10
5
5
5
10
5
4
5
15
10
5
1
2
5
3
20
10
10
20
15
10
5
14
Viltforvaltning
9
Landbruksrelatert miljø- og klimaarbeid
9
11
10
15
2
5
7
20
25
13
19
20
20
20
20
20
20
Godtgjøring veterinærvakt
Administrasjon
Oppfølging av plan og bygningsloven
Øvrig næringsutviklingsarbeid
Næringsutvikling tilknyttet investeringer
45
25
26
Forvaltning av de økonomiske virkemidlene
Saksbehandling og veiledning etter lover
BYGLAND
VINJE
BYKLE
SIRDAL
VALLE
GJ.SNITT
Kilde: Pedersen (2013), bearbeidet av Vista Analyse
Vista Analyse AS
74
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Blant de fem kommunene er det bare Sirdal som har en oppdatert landbruksplan, se Sirdal
kommune (2013). Kommunene Vinje, Bykle og Valle har tidligere utviklet landbruks- og
beiteplaner, men disse har gått ut på dato, se blant annet Vinje kommune (2005) og Valle
kommune (2003).18
Kommunale landbrukstilskudd
Som nevnt i avsnitt 5.2 yter alle fem kommuner tilskudd til landbruket. Tabell 5.2 gir en
grov oversikt over hva kommunene gir tilskudd til.
Tabell 5.2
Grov oversikt over kommunale tilskudd rettet mot landbruket
Tilskudd til/ved:
Sirdal
Bykle
Valle
Bygland
Vinje
Investering i driftsbygninger
X
X
X
X
X
Teknisk utstyr og brannvarsling
X
X
Kjøp av livdyr
X
Nydyrkning og grøfting
X
X
X
X
X
Opparbeiding av innmarksbeite
X
X
Landbruks- og skogbilveier
X
X
Skogkulturtiltak og avvirkning
X
X
Avlsarbeid
X
Kjøp av melkekvote
X
Vinterlandbruksskolen
X
Generasjons-/eierskifte
X
X
X
Tekniske miljøtiltak
X
Kulturlandskappleie
X
Reiseutgifter (dyrlege og avløser)
X
Levert biobrensel
X
Driftsplaner i skogbruket
X
Forhold som ikke er dekket ved
eksisterende tilskudd
X
X
X
X
X
X
X
X
X
X
Kilde: Kommunenes nettsider og innspill fra representanter i kommunene, sammenstilt av Vista Analyse
18
Vinje har satt i gang et arbeid med å utvikle en ny beiteplan for kommunen.
Vista Analyse AS
75
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Som vi ser fra tabellen har Sirdal det mest omfattende tilskuddsregimet. Alle fem
kommuner gir tilskudd til investeringer i driftsbygninger og nydyrking/grøfting.
Muligheter og utfordringer
Landbruket er viktig for bosetting og sysselsetting i de fem kommunene. Sett i sammenheng med at landbruksnæringene totalt sett omfatter få enheter, er det en sårbar næring.
Den kommende eldrebølgen, illustrert i figur 2.7D, og gjennomgående lav lønnsomhet i
saue- og melkeproduksjonen (Flaten og Rønning 2011, Ystad m.fl. 2013) gjør generasjonsskifter vanskeligere og forsterker næringens sårbarhet.
Kommunene kan sies å prioritere utvikling av landbruk i form av at hver av kommunene
har satt av minst ett årsverk til landbruksforvaltning og har et raust tilskuddsregime i
forhold til mange andre kommuner, se tabell 5.2. Samtidig er det bare Sirdal som har
utviklet og drifter forvaltningen etter en oppdatert landbruksplan. Fagmiljøene i
landbruksforvaltningen er sårbare da det i liten grad er tatt initiativ til samarbeid mot
andre kommuner. Sårbarheten er både knyttet til at:



driften av landbrukskontorene i stor grad er avhengig av enkeltpersoner (sårbar
for sykdom og frafall)
det er et potensial i å utvikle landbruksfaglige miljøer (potensial for bedre ressursutnyttelse, større grad av spesialisering og å forbedre tjenesteproduksjonen faglig)
det kan oppstå situasjoner der det er for kort distanse til søker ved behandling av
tilskudd (som kan bidra til behandling på feil grunnlag)
Næringssammensetningen i de fem kommunene er sammenfallende og preget av sauedrift. Kommunene står således overfor de samme utfordringer, og kommunene har felles
interesse i å legge til rette for vekst i sauenæringen.
Et annet virkemiddel kan være å utnytte kommunenes samlede landbruksfaglige kompetanse å få et sterkere fagmiljø og/eller mer effektiv landbruksforvaltning. Det ligger en
mulighet i å utvikle faglige nettverk for sauebønder. Nettverket kan omfatte studieturer
til utlandet, innleie av eksperter til foredrag om aktuelle tema og gjennomgå nye driftsløsninger og teknologi for å øke lønnsomheten i næringen. Det ligger også en mulighet i å
utnytte beiteressursen på tvers av dagens kommunegrenser, spesielt knyttet til å vedlikeholde og utvikling av kulturlandskap.
Utfordringene ved å realisere slike muligheter er i all hovedsak knyttet til reiseavstandene
mellom fagmiljøene og innad i nettverket av bønder. Ved samlokalisering av den landbruksfaglige kompetansen, som både kan realiseres ved sammenslåing og utvidet forpliktende samarbeid, reduseres disse ulempene noe. Det tar fortsatt like lang tid for
bøndene å komme seg fra Sirdal til Åmot, eller motsatt vei.
En fordel ved sammenslåing i forhold til utvidet forpliktende samarbeid er at det tvinger
fram en større grad av samordning og målretting av de kommunale landbrukstilskuddene.
5.6 Oppsummering
Med unntak av en del pendling og næringslivssamarbeid i Bykle og Valle er det lite samhandling mellom de fem kommunene innenfor næringslivet. Det er imidlertid et sterkt
fellesskap mellom kommunene, samlet rundt verdier knyttet til innlandsnatur, fjell og
Vista Analyse AS
76
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
vinterturisme, se avsnitt 6.4. Kommunene har lange felles historiske tradisjoner med bruk
av fjellområdene i beiting, jakt, fiske og friluftsliv, som i stor grad preger dagens kultur og
levemåte. Samtaler med representanter fra kommunene bekrefter at de opplever større
felleskap med hverandre, selv om avstandene er store, enn med andre kommuner i
fylkene som ligger lavere og nærmere kysten og er mer urbant preget. Deres felles
utgangspunkt åpner for muligheter for samarbeid og som kan forsterke utviklingen av
næringslivet.
Kommunene dekker sammen store verneområder innenfor Setesdal Vesthei – Ryfylkeheiane (SVR). Kommunene har felles begrensninger og muligheter i forhold til å utnytte
naturen i tilknytning til verneområdene. Den sørligste villreinstammen i Europa lever
innenfor SVR. Vernet er ikke til hinder for tradisjonell bruk og ressursutnyttelse, og
verneområdene er utgangspunkt for jakt, fiske og friluftsliv. Det store omfanget av
hytteturisme er et annet fellestrekk, og kommunene har svært gode utgangspunkt for
vintersport, med Hovden som det største turistsenteret med alpinsenter, flere hoteller og
store hytteområder, Rauland Skisenter i Vinje, Sirdal Skisenter i Sirdal og skisenter i Valle.
Disse fellestrekkene gir utgangspunkt for en felles styrking av næringslivet i et mer
formelt samarbeid. Det er i dag allerede omfattende utveksling av erfaringer mellom
kommunene om felles problemstillinger som tradisjonelt reiseliv og utvikling av hytteområder. Kommunikasjonen skjer på tvers av geografiske barrierer selv om kommunene
ligger langt fra hverandre i reisetid, og erfaringer utveksles også mellom Vinje og Sirdal,
som har størst avstand.
La oss ta som utgangspunkt at kommunene slår seg sammen til en felles kommune. Flere
momenter taler for at kommunene kan oppnå positive virkninger som gir grunnlag for
næringsutvikling og dermed gjøre kommunene mer attraktive som bostedskommuner
sammenlignet med dagens kommunestruktur:


Dele kunnskap og kompetanse: Næringslivskompetansen i kommunal forvaltning konsentreres, og de ulike delene av den nye kommunen vil i større grad dele
kompetanse og erfaringer fra de spesielle utfordringene som er knyttet til at
kommunene er fjellkommuner. Dette gjelder for eksempel arealbruk. De samlede
kommunale landbrukestilskuddene større finansiell mulighet til å målrette satsingen basert på felles faglige vurderinger og prioriteringer. Dette kan utnyttes til å
styrke utviklingen i landbruket. Det kan også være utfordrende å harmonisere
målene og utgiftbruken. Skal midlene målrettes kan det gå på bekostning av nedprioritering av andre landbrukssatsinger. Tilsvarende muligheter finner vi innenfor reiseliv. Innenfor dette området kan gevinster oppnås ved større samordning
og målretting av infrastrukturen.
Felles verneområde: Den nye kommunen vil dekke store verneområder. Verneverdiene kan i større grad formidles som en enhet og markedsføringen av jakt,
fiske og friluftsliv kan samordnes. Med de spesielle hensynene som må tas til
reinstammen, verneområder og andre utmarksområder, sikrer en større grad av
konsistens mellom de ulike geografiske områdene med en felles kommunal plan
for utnyttelsen av naturområdene generelt og verneområdene spesielt (se kapittel
4). Som større enhet vil det også være enklere å samordne samarbeidet med de
andre kommunene som er del av verneområdet. Motargumentet er at større
enheter bidrar til mindre lokal deltaking og at lokalkunnskap om enkeltområder
blir oversett og ikke ivaretatt.
Vista Analyse AS
77
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella

Felles prosesser ifht. fylkesmenn og stat: I dag ligger de fem kommunene i tre
fylker. Det betyr at de samlet har to fylkesmenn å forholde seg til dersom de har
ønsker om å avklare felles saker i tilknytning til verneområdet.19 Fylkesmennene
kan i praksis gi ulike begrensninger innenfor verneplanen, og ulike kommuner kan
da bli ulikt behandlet. Med en kommune vil det være enklere å samordne saker av
betydning for verneområdet og å avklare disse i forhold til statlige reguleringer.
Etter hva representanter i kommunene uttrykker, er det liten grunn til å vente at fjerning
av de aktuelle kommunegrensene vil ha noen særlig virkning på samarbeidet i næringslivet. Men aktiviteten vil kunne øke om kommunesammenslåingen gir de effektene som
diskuteres ovenfor, uten av selve samarbeidsformene nødvendigvis endres. I dag er det
allerede omfattende samarbeid og handel innenfor de fem kommunene, uavhengig av
kommunegrenser.
19
Aust- og Vest-Agder har felles fylkesmann.
Vista Analyse AS
78
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
6 Potensial og utfordringer i tjenesteproduksjonen
Norske kommuner produserer i dag nasjonale velferdstjenester innenfor en rekke områder. Tjenesteproduksjonen i hver kommune er dels et produkt av at kommunen må
oppfylle lovpålagte oppgaver og minstestandarder og dels at kommunene selv velger å
prioritere noen tjenesteområder framfor andre. Følgende faktorer er viktig å belyse
mulighetene og utfordringene i tjenesteproduksjon i Langfjella kommune i forhold til
alternativene:





Kapasitet, tilgjengelighet og kompetanse
Stordriftsfordeler (effektivisering)
Smådriftsfordeler
Harmoniseringsutfordringer
Demografisk utvikling
Potensialet ved en kommunesammenslåing er også knyttet til hva slags typer tjenester
man diskuterer. Administrative støttefunksjoner og ikke-stedbundne tjenester som for
eksempel kart og oppmåling, næringsutvikling og plan- og byggesaksbehandling har et
større potensial for stordriftsfordeler enn de stedbundne tjenestene som må ytes i nærhet
til innbyggerne, for eksempel helse og omsorg, skole og barnehage. I en større kommune
er det også et potensial knyttet til faglige utviklingsoppgaver innenfor tjenesteområdene.
6.1 Kapasitet, tilgjengelighet og kompetanse
Kommunene som innlemmes i Langfjella kommune er i dag relativt små kommuner, se
figur 2.1. Det ligger et potensial for forbedret kapasitet, tilgjengelighet og kompetanse ved
en kommunesammenslåing. Langfjella kommune vil, gitt dagens innbyggertall, få rundt 9
000 innbyggere. Dette vil medføre større kapasitet i kommunen ved flere medarbeidere
og større fagmiljøer. Kommunale tjenester kan bli mindre sårbare ved sykdom eller ferie
for enkeltindivider, noe som også gir større trygghet for innbyggerne i kommunen. Større
fagmiljøer kan bidra til økt kompetanse og utvikling innenfor bestemte tjenesteområdet.
En større kommune og økt kapasitet kan være en fordel for å få tilstrekkelig distanse
mellom saksbehandler og innbyggere. Tilstrekkelig distanse mellom saksbehandlere og
innbyggere kan styrke innbyggernes rettigheter ved å oppnå større likebehandling ved at
saksbehandleren ikke er inhabil. I tillegg kan tilstrekkelig distanse mellom saksbehandler
og innbyggerne «lette» arbeidsoppgavene til saksbehandlere. Om distansen blir tilstrekkelig stor i Langfjella kommune kan ikke påstås, men det blir uansett en større
distanse enn det er i dag.
Selv om realisering av Langfjella kommune vil bidra til at kapasiteten, tilgjengeligheten og
kompetansen blir bedre enn i dag er det ikke sikkert at det er tilstrekkelig, spesielt
innenfor barnevern, PPT etc. Det er satt i gang arbeider for å undersøke hvor grensen går
for når innbyggergrunnlaget er godt nok. Eksempelvis har Barne- og familiedepartementet satt i gang et prosjekt om organisering av barnevern. Prosjektet skal leveres
høsten 2015 og utføres av Vista Analyse.
6.2 Stordriftsfordeler
Stordriftsfordeler er knyttet til at en del oppgaver utføres uansett om det dreier seg om
en liten eller en stor kommune. Kostnaden per innbygger for disse kommunale tjenestene
Vista Analyse AS
79
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
er derfor høyere i kommuner med få innbyggere enn i kommuner med mange innbyggere.
Pedersen (2008) og Langørgen m.fl. (2010) påviste stordriftsfordeler innenfor en rekke
tjenesteområder.
Hvis kommunene Bygland, Sirdal, Valle, Bykle og Vinje slår seg sammen til Langfjella
kommune, er fordelen i en stordriftssammenheng, at man istedenfor fem sett
kommunestyrer, formannskap, sentraladministrasjoner, skole-, helse- og flere andre
fagadministrasjoner, får kun ett sett av disse enhetene for felleskommunen. I tillegg kan
det være muligheter for å få til strukturendringer og rasjonalisering av tjenesteytingen
overfor brukerne om det er politisk ønskelig. Innenfor administrative støttefunksjoner
som lønn, regnskap og IKT er det også potensial for å utløse stordriftsfordeler.
Trolig er det innenfor administrasjon, ledelse og fellesutgifter som det er mulig å høste de
største økonomiske gevinstene av en kommunesammenslåing. Slike besparelser kommer
imidlertid ikke med en gang, på kort sikt vil en sammenslåing innebære omstillingskostnader og behov for investeringer. Figur 6.1 viser sammenhengen mellom antall
innbyggere og brutto driftsutgifter til administrasjon og styring per innbygger i 2013. Som
vi ser fra figuren er potensialet for de fem kommunene samlet større enn potensialet for
kommunene hver for seg. Det er også verdt å merke seg at potensialet endres lite når man
går fra en kommune med 10 000 til 20 000 innbyggere.
Figur 6.1
Sammenheng mellom antall innbyggere og brutto driftsutgifter til
administrasjon og styring per innbygger i 2013
Brutto driftsutgifter i tusen kroner per
innbygger til adm. og styring
45
40
35
30
25
Bykle
20
Sirdal
Valle
15
Langfjella i dag
Bygland
10
Vinje
Potensial
5
0
0
5 000
10 000
15 000
Antall innbyggere (< 20 000)
20 000
Kilde: KOSTRA, bearbeidet av Vista Analyse
6.3 Smådriftsfordeler versus stordriftsfordeler
Det kan også forekomme smådriftsfordeler, det innebærer at enhetskostnaden per
produserte tjeneste øker når produksjonen øker. Skalaegenskapene er først og fremst
knyttet til organiseringen av tjenesteproduksjonen, blant annet vil mulighetene for å
utnytte stordriftsfordeler avhenge av hvor mange produksjonsenheter som etableres.
Vista Analyse AS
80
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Lange reiseavstander og spredt bosetning reduserer potensialer for å realisere stordriftsfordelene. I de fleste tilfeller bidrar reiseavstandene til økte kostnader i forbindelse med
sammenslåinger (Langørgen og Aaberge, 2003). Det vil si at denne effekten virker i
motsatt retning av stordriftsfordelene. I noen tilfeller blir kostnadsøkningen som følge av
lengre avstander større enn besparelsene som oppnås ved bedre utnyttelse av stordriftsfordelene. Små kommuner med lange reiseavstander og spredt bosetning kan altså være
billigere i drift hver for seg enn sammenslått.
I en relativt liten kommune kan det også være kort vei mellom ideer og beslutninger. Et
eksempel på dette er tonivåmodellen i Vinje. Kommunens to grunnskolerektorer kommuniserer direkte med administrativ ledelse. Dette gir potensielle smådriftsfordeler som
for eksempel et tettere tverrfaglig samarbeid og en relativt liten administrasjon som gir
mindre koordineringskostnader. Små kommuner kan dempe byråkratiet ettersom disse
kommunene har mindre behov for kontrollrutiner sammenliknet med store kommuner.
En mindre kommune kan også tenkes å gi et mer spesialtilpasset tjenestetilbud til innbyggere, som oppfyller innbyggernes krav til nærhet, for eksempel innenfor eldreomsorg.
Det må også vektlegges at noen smådriftsfordeler er vanskelig å utnytte ettersom alle
kommuner, uansett størrelse, er underlagt de samme kontrollkrav og krav til standard på
tjenestene.
6.4 Utfordringer med harmoniseringsutgifter
Det er knyttet usikkerhet til hva som skal prioriteres etter at kommunene har slått seg
sammen til Langfjella kommune. Det vil være forskjeller på tjenestenivået i ulike
tjenesteområder mellom nåværende kommuner, kommunene har forskjellige satsningsområder. En gjennomgang av de fem kommunenes kommuneplaner illustrerer kommunenes viktigste målsetninger i planperioden:





Bygland kommune (2010): Kommunen satsar på å vidareutvikle eit godt miljø for
barn og unge og gje dei gode levevilkår.
Bykle kommune (2014a): Bykle skal vere ei drivkraft og eit førebilete for utvikling
blant innlandskommunane i Agder.
Sirdal kommune (2006): For å sikre framtidig folketallsvekst og næringsmessig
utvikling er det fortsatt naturen som gir det største potensialet gjennom satsing på
reiseliv og turisme.
Valle kommune (2015): Valle kommune ønskjer å kunne tilby attraktive arbeidsplassar og auke folketalet ved å få unge til å etablere seg.
Vinje kommune (2007): Siktemålet er å få til framgang og forbetringar innanfor
innsatsområda levekår, identitet og levevegar.
Et viktig poeng ved gjennomføringen av kommunesammenslåingen er at prioritering av
tjenestenivået, utover å levere lovpålagte oppgaver og følge minstestandarder, i ulike
sektorer må harmoniseres. Grunnen til dette er at alle innbyggerne skal få tilbud om
likeverdig tjenestetilbud innenfor den nye kommunegrensen. Utfordringen er at dette
skal gjøres samtidig som at utgiftene ikke skal øke og at tjenestetilbudet ikke skal bli
redusert for enkelte innbyggere. Det er mulig å oppnå dette ved å utnytte stordriftsfordeler, samt øke kapasitet og kompetanse. Det er likevel viktig at kommunene har tatt
stilling til satsningsområder og tjenestenivå i forbindelse med en eventuell sammenslåing.
Vista Analyse AS
81
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
6.5 Lokalisering av tjenesteproduksjon
Lokaliseringen av tjenesteproduksjon er en viktig faktor ved en kommunesammenslåing.
Sammenslåing vil kunne påvirke tjenestenes tilgjengelighet og antall arbeidsplasser. Det
knyttes usikkerhet til hvordan sysselsettingen i Langfjella kommune vil utvikle seg
sammenliknet med om dagens kommunestruktur opprettholdes. Utviklingen i lokal
sysselsetting avhenger av befolkningsvekst, kvalitet på offentlig styring, relevant
fagkompetanse og økonomisk vekst regionalt og nasjonalt. Kommunesammenslåingen
kan resultere i to motstridende effekter:


Stordriftsfordeler i kommunal forvaltning kan føre til svak utvikling i kommunal
sysselsetting.
Økt kapasitet og relevant kompetanse kan bidra til at kommunale tjenester blir
bedre og mindre sårbare for fravær blant enkeltansatte. Dette kan føre til at
kommunen blir mer attraktiv og tiltrekker seg flere innbyggere som igjen kan føre
til høyere etterspørsel etter offentlige tjenester og dermed økt kommunal sysselsetting.
6.6 Demografisk utvikling
Utviklingen i sammensetningen av den kommunale tjenesteproduksjonen henger tett
sammen med den demografiske utviklingen i kommunene. Det er eksempelvis 1:1forhold mellom barn i grunnskolealder og grunnskoleelever, og sannsynligheten for at en
innbygger har behov for helse- og omsorgstjenester øker med alderen. Den demografiske
utviklingen forteller oss derfor mye om hvordan sammensetningen av tjenestetilbudet vil
se ut framover. I avsnitt 2.2 heter det at:





Det forventes en befolkningsvekst i alle de fem kommunene, Sirdal forventes å ha
størst befolkningsvekst med en økning i innbyggertallet på nesten 20 prosent fram
til 2040. Bykles, Byglands og Valles innbyggertall forventes å øke med rundt 10
prosent, mens Vinjes innbyggertall øker med 15 prosent.
Antall barn i barnehagealder forventes redusert i Bykle, Sirdal og Valle, mens
antallet forventes å øke i Valle og Bygland. Totalt tilsvarer det en netto økning på
30 barn for hele Langfjella kommune.
Antall skolebarn forventes å øke i alle kommuner bortsett fra i Bykle hvor antallet
er om lag uendret. For alle fem kommunene samlet tilsier framskrivningene en
økning på 161 barn i skolealder fra 2014 til 2040.
Ungdom og voksne (i alderen 16-66 år) forventes å holde seg relativt konstant
fram mot 2040 i alle kommuner.
Antall eldre (innbyggere over 66 år) forventes å øke i alle kommuner. Samlet for
alle fem kommunene tilsvarer det en økning på nesten 1 000 eldre i forhold til
dagens nivå.
Den største utfordringen framover er altså at tjenesteproduksjonen må innrettes mot at
det blir betydelig flere eldre. Som påvist av blant annet Pedersen (2008) og Langørgen
m.fl. (2010) er det signifikant sammenheng mellom antall eldre (over 66 år) og kostnaden
ved å oppfylle lovpålagte oppgaver og minstestandarder innenfor pleie og omsorg. Det
taler for at de fem kommunene har en spesiell utfordring knyttet til å sikre gode pleie- og
omsorgstjenester framover. Utfordringen vil kunne forsterkes av at mange av de
kommunalt ansatte, generelt og innenfor denne pleie- og omsorgssektoren spesielt, vil
måtte gå av med pensjon.
Vista Analyse AS
82
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
De fem kommunenes økonomiplaner illustrerer de demografiske utfordringene man
møter i dag og kommer til å møte i framtida:





Bygland kommune (2014): Den største utfordringa er framleis den negative folketalsutviklinga.
Bykle kommune (2014): Den største saka som må få si avklaring er korleis rigge ei
framtidsretta teneste innafor pleie og omsorg.
Sirdal kommune (2014): En av de største utfordringene er rekruttering av
sykefaglig kompetanse.
Valle kommune (2014): Det er spesielt nedgangen i barnetalet ein har fokusert på
dei siste åra.
Vinje kommune (2014b): Fleire eldre i aldersgruppa 67 år og over bidreg isolert sett
til auka utgifter til pleie- og omsorgstenestene.
6.7 Organisering av og årsverk i tjenesteproduksjonen
Ulik organisering av tjenesteproduksjonen kan være en barriere som må overvinnes ved
en eventuell sammenslåing. Situasjonen er at Bygland, Bykle og Vinje20 har organisert seg
med en tonivåmodell, mens Sirdal21 og Valle har tre administrative nivåer. En informant
fra Vinje beskriver deres modell på følgende måte:
Vinje er et eksempel på en kommune der organisering i to-nivåer fungerer godt, spesielt
innenfor skole. Rektorene har utviklet en felles identitet for Vinjeskolen, samtidig som
skolene hver for seg har påvirkningskraft. Siden modellen er godt forankret hos innbyggerne
sitter det langt inne å endre modell.
De fem kommunene skiller seg også når det gjelder organisering i administrative enheter.
Bygland og Bykle har organisert tjenesteproduksjonen i åtte enheter (inkl. rådmannstaben). Det unike med Byglands organisering er at de har etablert to uavhengige
oppvekstsentre (Bygland og Byglandsfjord), som leverer barnehage-, skole- og SFOtjenester innenfor kommunens to skolekretser. I likhet med Bykle, Valle og Sirdal har ikke
Bygland organisert helsetjenestene (fastlege, legevakt etc.) sammen med pleie og omsorg,
som Vinje har.22 Valle består av 7 tjenesteproduserende enheter, mens Sirdal har 11
enheter. Vinje skiller seg ut ved å organisere driften i 17 enheter utover rådmannsteamet.
Det er også store forskjeller mellom de fem kommunene når det gjelder antall kommunale
årsverk, se figur 6.2. Som vi ser fra figuren har Vinje flest kommunale årsverk, som kan
forklares ved at kommunen har flest innbyggere. Bygland har til sammenligning 119
årsverk, og er kommunen med færrest kommunalt ansatte av de fem. Kontrollert for
innbyggertall har Bykle flest kommunale årsverk.
Helse- og omsorgsektoren er organisert i tre nivåer på grunn av samhandlingsreformen.
Ifølge Sirdal kommune (2014) fikk skoleenheten en ny organisering september 2014, der Tonstad skole,
Sinnes skole og voksenopplæringen ble lagt til samme enhet under samme enhetsleder.
22 Bykle og Valle opprettet 1. januar 2013 et samarbeid innenfor helsetjenesteområdet.
20
21
Vista Analyse AS
83
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Antall årsverk i de fem kommunene i 2014
119
138
178
265
402
Figur 6.2
BYGLAND
VALLE
BYKLE
SIRDAL
VINJE
*For Sirdal har vi hentet ut antall avtalte årsverk (ekskl. lange fravær) i KOSTRA. Kilde: Rådmenn i
kommunene, bearbeidet av Vista Analyse
Det er også interessant å se hvordan årsverkene fordeler seg på de ulike tjenesteområdene. Figur 6.3 viser hvordan årsverkene i figur 6.2 fordeler seg på de viktigste tjenesteområdene. Bygland har relativt flest årsverk innenfor helse- og omsorgsområdet av de
fem kommunene, mens Vinje er relativt størst innenfor sektoren barnehage og grunnskole. Bykle er kommunen med størst andel ansatte i administrasjon, teknisk avdeling og
kultur.
Figur 6.3
Fordeling av årsverk på ulike tjenesteområder i de fem kommunene, i
2014
100%
FORDELING AV ÅRSVERK PÅ ULIKE
TJENESTEOMRÅDER
9,5
80%
15,7
10,4
12,4
17,0
12,3
10,0
10,9
8,0
19,6
60%
26,3
NAV
33,2
27,3
37,3
Administrasjon
31,1
40%
Kultur (og fritid i Sirdal)
Teknisk avdeling (herav areal)
Barnehage og grunnskole*
20%
45,1
Helse og omsorg
40,8
28,8
38,4
39,5
SIRDAL
VINJE
0%
BYGLAND
VALLE
BYKLE
*Inkluderer også voksenopplæring. Kilde: Rådmenn i kommunene, bearbeidet av Vista Analyse
Vista Analyse AS
84
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
6.8 Spesielle utfordringer hyttekommuner står ovenfor
Ifølge Borgeutvalget (NOU, 2015:18) er det liten tvil om at plikten til å yte og finansiere
helse- og sosialtjenester til personer som ikke er folkeregistrert i kommunene medfører
økte utgifter. Den nylig offentliggjorte rapporten om inntekter og utgifter i hyttekommuner (Borge m.fl., 2015), der Bykle er en av casekommunene, finner at hyttebebyggelsen
medfører større utgifter enn inntekter for hyttekommunene. Utgiftene, som er estimert
til å være lik 2 600 kroner per hytte, er i all hovedsak knyttet til oppfyllelsen av oppholdsprinsippet (hjemmetjeneste og legevakt), plan- og byggesaksbehandling og VARtjenester.
For de fem kommunene i Langfjella er etterspørselen fra hytteeierne sesongbetont og
håndteres i stor grad ved bruk av vikarer og overtid. Allikevel er det grunn til å tro at
grunnbemanningen er høyere enn det som ellers hadde vært nødvendig. Utnyttelse av
stordriftsfordeler og mer effektiv drift, innenfor en Langfjella kommune eller ved utvidet
forpliktende samarbeid, av disse tjenestene vil kunne gi kommunene et økt økonomisk
handlingsrom. Noen av disse gevinstene er imidlertid allerede hentet ut ved at det er
opprettet et legevaktsamarbeidet mellom Bykle og Valle.
6.9 En mulig arbeidsdeling
Ut fra samtaler med ordførere og rådmenn i de fem kommunene er mulighetene ved
sammenslåing drøftet innenfor rammene av at skolestruktur og andre publikumsnære
institusjoner videreføres som i dag, i alle fall på kort sikt. Vi har også lagt til grunn at
nyinvesteringer vil bli gjennomført i nærhetene av de ulike tettstedene i Langfjella.
Basert på denne begrensingen (gitt i forrige avsnitt) vil gevinstene trolig i all hovedsak
knytte seg til de ikke-stedbundne tjenestene og være størst dersom de ulike fagområdene
samlokaliseres. Fysisk nærhet betyr mye for å utvikle fagmiljøer, nytenkning og god
intern arbeidsdeling. Kommunens fagadministrasjon bør optimalt sett lokaliseres ett
sted. Imidlertid vil dette medføre en betydelig sentralisering. Ved en desentralisert og
balansert modell (der alle kommuner opprettholder et visst antall arbeidsplasser) kan en
se for seg at fagmiljøer som bør ses i nær sammenheng lokaliseres til fem steder i de
nåværende kommunene. En skisse for fordeling av oppgaver som samlokaliseres i hver
av de fem kommunene kan for eksempel være:





Helse, omsorg og sosial (utvikling og fagadministrasjon)
Oppvekst og utdanning for barn og ungdom (utvikling og fagadministrasjon)
Utmarksforvaltning (verneområde- og villreinforvaltning), landbruk og næringsutvikling
Tekniske tjenester, kommunal infrastruktur, arealplanlegging og byggesaksbehandling
Kommunaladministrative funksjoner (ledelse, planlegging, regnskap etc.)
6.10 Mulighetene og utfordringene innenfor tjenesteproduksjon
Oppgavefordelingen presentert i forrige avsnitt vil innebære lengre reiseavstander til/fra
jobb for de som arbeider i enhetene og møtetidsbruken i arbeidstiden vil øke. Samtidig
kan en slik organisering muliggjøre oppbygging av sterkere og mer robuste fagmiljøer.
Det kan bli lettere å rekruttere og holde på ansatte med spesialkompetanse. Poenget
underbygges av Pedersen og Bruvoll (2014) som kartla barrierer og muligheter innenfor
klima- og energiplanleggingen. Rapporten påpeker at små kommuner har begrensede
Vista Analyse AS
85
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
muligheter til å bygge opp robuste fagmiljøer og er sårbare for at enkeltpersoner slutter.
Utfordringene forverres av at det er store reiseavstander til andre kommuner, og at
kommunene i liten grad kan bygge opp og vedlikeholde faglige nettverk. Disse poengene
kan generaliseres til mange andre små og spesialiserte oppgaver, som landbruksforvaltning (se avsnitt 5.5) og arbeid med næringsutvikling (se avsnitt 5.4).
Et annet konkret eksempel på et område som kan forbedres finner vi i rapport om lokalmedisinske tjenester i de fire kommunene i Setesdal (Lokalmedisinske tjenester Setesdal,
2012).23 Rapporten påpeker at kompetansen i dagens helse- og omsorgstjenester er ulikt
fordelt mellom de ulike fagområdene i den enkelte kommune og mellom de ulike
kommunene.
Utfordringene med å realisere en sammenslåing og også en arbeidsdeling (som skissert i
punktlisten over) er blant annet knyttet til harmonisering av organiseringen. Kommunene er forskjellig organisert i dag og samtaler med kommunerepresentanter forteller oss
at det sitter langt inne å endre dagens struktur. Et eksempel på dette er tonivåorganiseringen i Vinje som innbyggerne i kommunen er veldig fornøyd med. En annen
utfordring er som nevnt harmonisering av kommunens viktigste målsetninger. Mulighetene nevnt over kan vanskelig realiseres hvis man ikke greier å omforene seg om en
felles overordnet målsetning.
Selv om realisering av Langfjella kommune vil bidra til at kapasiteten, tilgjengeligheten og
kompetansen blir bedre enn i dag er det ikke sikkert at det er tilstrekkelig, spesielt
innenfor barnevern, PPT etc. Det er satt i gang arbeider for å undersøke hvor grensen går
for når innbyggergrunnlaget er godt nok. Eksempelvis har Barne- og familiedepartementet satt i gang et prosjekt om organisering av barnevern. Prosjektet skal leveres
høsten 2015 og utføres av Vista Analyse.
Avslutningsvis er det interessant å undersøke om det finnes kommuner i dag som ligner
på Langfjella kommune etter en eventuell sammenslåing. Figur 6.3 viser at Langfjella
kommune ligner på Kautokeino kommune når det gjelder forhold som andel av innbyggerne bosatt tettbygd og areal.
Når det gjelder folketall har Kautokeino nesten 3 000 innbyggere, 1/3 av innbyggertallet
i Langfjella kommune. I tillegg har de fem kommunene i Langfjella syv tettsteder (Tonstad,
Byglandsfjord, Valle, Bykle, Hovden, Krossen og Åmot), se figur 3.8, mens Kautokeino kun
har to (Kautokeino og Masi). I så måte kan man si at en Langfjella kommune ved en
eventuell sammenslåing blir unik av sitt slag.
Implikasjonen av det overnevnte er at det ikke finnes empirisk grunnlag for å konkludere
om mulighetene skissert over er mulig å realisere. Faren er at de store reiseavstandene
bidrar til at kostnadene ved en sammenslåing overgår gevinstene. I lys av at vi kun har
vurdert Langfjella kommune i forhold til dagens struktur, mener vi allikevel at det er et
potensial i Langfjella kommune som bør undersøkes nærmere.
Her er det forhold som brukstid og uttaksmodeller som regulerer når kommunen og fylkeskommunen
kan ta ut konsesjonskraften.
24
Vista Analyse AS
86
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Figur 6.4
Plottdiagram – Areal i km2 versus prosentandel bosatt tettbygd
Prosentandel av innbyggerne
bosatt i tettsteder
100
80
Bykle
60
Sirdal
40
Kautokeino
Langfjella
Bygland
20
Valle
Vinje
2 000
4 000
0
0
6 000
8 000
10 000
12 000
Areal i km2
Kilde: KMD (2015) og Statistisk sentralbyrå, bearbeidet av Vista Analyse
Vista Analyse AS
87
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
7 Overskytende konsesjonskraft
I denne mulighetsstudien ønsker kommunen å evaluere hvordan disponeringen av den
overskytende konsesjonskraften fra kommunene kan håndteres ved en eventuell sammenslåing. En sammenslåing av kommuner som strekker seg over tre fylkesgrenser kan
gi utfordringer i fordelingen av den overskytende kraften. I de påfølgende avsnitt følger
en gjennomgang av muligheter og utfordringer.
7.1 Fordeling av konsesjonskraft mellom kommunene og fylkeskommune
I henhold til Vassdragsreguleringsloven § 12 nr. 15 og Industrikonsesjonsloven §2 nr. 12,
har kommuner som er berørt av vannkraftutbygging rett til å ta ut konsesjonskraft (Oljeog energidepartementet, 2013). Konsesjonæren kan pålegges å avstå inntil 10 prosent av
den produserte kraften som konsesjonskraft til de berørte kommunene. Uttaket av
konsesjonskraft er imidlertid begrenset til det alminnelige elektrisitetsforbruket til kommunen (se boks 7.1). Differansen mellom teoretisk tildelt kraft og alminnelig elektrisitetsforbruk, den såkalte overskytende konsesjonskraften, tilfaller fylkeskommunen.
Boks 7.1
Overskytende konsesjonskraft
Teoretisk tildelt konsesjonskraft:
Det er Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) som beregner mengde konsesjonskraft og fordelingen mellom de berørte kommunene. Konsesjonæren kan pålegges å avstå
inntil 10 prosent av den produserte kraften som konsesjonskraft til de berørte
kommunene.
Alminnelig elektrisitetsforbruk:
Alminnelig elektrisitetsforbruk er definert som totalt forbruk av elektrisitet i kommunen
fratrukket elektrisitet konsumert i kraftkrevende industri (metallindustri, kjemisk
råvareindustri og treforedlingsindustri). I tillegg er det generelt akseptert å regne inn 10
prosent nettap.
Overskytende konsesjonskraft:
Overskytende konsesjonskraft er lik differansen mellom teoretisk tildelt kraft og
alminnelig elektrisitetsforbruk. Denne tilfaller fylkeskommunen.
Overskytende konsesjonskraft = Teoretisk tildelt kraft - alminnelig el.forbruk
Faktisk tildelt konsesjonskraft og fordeling av overskytende konsesjonskraft avtales
mellom hver enkelt kommune og fylkeskommune. Utbyggerkommunene har førsterett til
uttak av konsesjonskraft innenfor behovet for alminnelig elektrisitetsforsyning.24 Kommunene bestemmer fritt hvordan de allokerer og forvalter konsesjonskraften.
Her er det forhold som brukstid og uttaksmodeller som regulerer når kommunen og fylkeskommunen
kan ta ut konsesjonskraften.
24
Vista Analyse AS
88
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Konsesjonskraften kan dekke alminnelig elektrisitetsforbruk i kommunen, den kan selges
på markedet, eller en kombinasjon av disse.
Konsesjonskraften kjøpes til avtalt konsesjonskraftpris. Konsesjonskraftprisen skal gjenspeile produksjonskostnadene og fastsettes av Olje- og energidepartementet for
konsesjoner gitt etter 1959.25 For konsesjoner gitt før 1959 er det individuelt fastsatte
priser.26 I tillegg til selvkostpris kommer innmating- og overføringskostnader, disse kan
variere fra kraftverk til kraftverk. Statistikk fra NVE og Nord Pool Spot viser at
konsesjonskraftprisen har vært lavere enn spotprisen på elektrisitet fra og med år 2001.27
Den gunstige konsesjonskraftprisen har de siste årene potensielt medført stor fortjeneste
til kommuner og fylkeskommuner som har valgt å selge konsesjonskraften på markedet.
7.2 Overskytende konsesjonskraft fra kommunene til fylkene i dag
Langfjella-kommunene strekker seg over tre fylkesgrenser, Telemark, Aust-Agder og
Vest-Agder. Det vil si at kommunenes overskytende konsesjonskraft i dag tildeles tre forskjellige fylker. Fire av kommunene har per 2014 overskytende konsesjonskraft. Det er
kun Bygland kommune som ikke har overskytende konsesjonskraft i 2014, konsesjonskraften dekker akkurat alminnelig elektrisitetsforbruk i kommunen. Det vil si, gitt tall for
2014, vil mengden overskytende konsesjonskraft forbli uendret ved en kommunesammenslåing.
Det er stor variasjon i overskytende volum. Figur 7.1 viser overskytende kraft fordelt per
kommune i 2014. Dette viser kun teoretisk overskytende kraft, det er imidlertid flere av
kommunen har egne avtaler om faktisk fordeling av den overskytende kraften. Dette blir
nærmere diskutert i avsnitt 7.3.
Konsesjonskraftprisen har ikke vært forskjellig mellom kommuner og fylkeskommuner siden 1992.
For konsesjoner gitt før 1959 er det selvkostprisen for det enkelte kraftverk som avgjør konsesjonskraftprisen.
27 Kilde: Nord Pool Spot (2015) og Norges vassdrags- og energidirektorat (2015).
25
26
Vista Analyse AS
89
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Figur 7.1
Tildelt konsesjonskraft, alminnelig elektrisitetsforbruk og overskytende konsesjonskraft (GWh) i 2014
Kilde: Konsesjonskraft IKS, Vinje kommune, bearbeidet av Vista Analyse.
Fordelingen av overskytende konsesjonskraft til de tre fylkeskommunene er illustrert i
figur 7.2. Det er per i dag Aust-Agder fylke som tildeles mest overskytende kraft, fra
henholdsvis kommunene Bykle og Valle (og Bygland28).
Figur 7.2
Alminnelig elektrisitetsforbruk og overskytende konsesjonskraft fra
kommunene i Langfjella (GWh), fordelt etter fylke i 2014
Kilde: Konsesjonskraft IKS, Vinje kommune, bearbeidet av Vista Analyse.
Bygland kommune hadde overskytende kraft i 2011 og 2012. Ifølge prognoser utarbeidet av
Konsesjonskraft IKS, vil ikke Bygland kommune ha overskytende kraft de neste årene.
28
Vista Analyse AS
90
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Den overskytende konsesjonskraften er av stor verdi for fylkene, og fylkene vil mest sannsynlige være opptatt av framtidig fordeling og forvaltning av konsesjonskraften ved en
kommunesammenslåing som strekker seg over fylkesgrenser. For eksempel opplyser
Konsesjonskraft IKS at Aust-Agder fylke fikk utbetalt over 73 millioner kroner i fortjeneste fra den overskytende konsesjonskraften i 2013. Dette tilsvarte rundt 4,1 prosent
av totale driftsinntekter i 2013.29 Dette viser at konsesjonskraftsinntektene er av betydelig størrelse for enkelte fylkeskommuner.
7.3 Fordelingsavtaler mellom kommune og fylke
I dag forvalter kommunene konsesjonskraften forskjellig. Dette påvirker også mulighetene og utfordringene for den overskytende konsesjonskraften ved en kommunesammenslåing.
Bygland, Valle og Bykle (Aust-Agder)
Kommunen Bygland, Valle og Bykle ligger i Aust-Agder. Siden 1984 har de forvaltet
konsesjonskraften sammen med andre kommuner med konsesjonskraftrettigheter i AustAgder gjennom en samarbeidsavtale med Konsesjonskraft IKS (KIKS), som omfatter
fylkeskommunene Aust-Agder og Vest-Agder og de 20 kommunene i Agder med rett til
konsesjonskraft. Samarbeidet startet i Aust-Agder, men ble utvidet med Vest-Agder i
2014. KIKS forvalter konsesjonskraften fra medlemmene i kraftmarkedet og prissikrer i
samsvar med den fastsatte risikostrategien. Dagens avtale er gjeldende til 2030.
Kommunene og fylkeskommunene er enige om fordelingen av konsesjonskraft fram til
avtalens utløp i 2030. Det vil si at de er enige om hva som defineres som alminnelig
elektrisitetsforbruk. Kommunens alminnelige elektrisitetsforbruk avregnes ved hvert
årsskifte. Dette legger grunnlaget for hvor stor andel av konsesjonskraften som er
overskytende konsesjonskraft og som tilfaller Aust-Agder fylkeskommune. KIKS avregner
deretter etterskuddsvis fordelingen av fortjenesten til hver enkelt kommune og
fylkeskommune. Som del av avtalen overføres deretter 10 prosent av den overskytende
kraften tilbake til kommunen.
Sirdal (Vest-Agder)
Sammen med Vest-Agder fylkeskommune og de andre kommunene med konsesjonskraftrettigheter i Vest-Agder ble Sirdal kommune en del av samarbeidsavtalen med
Konsesjonskraft IKS den 1. januar 2015. Avtalen er stort sett lik den beskrevet for
kommunene i Aust-Agder. Den vesentlige forskjellen er at Vest-Agder fylkeskommune og
kommunene i Vest-Agder er enige om at kun 5 prosent av den overskytende kraften
tilbakeføres til kommunene.
I tillegg har Sirdal en langsiktig avtale om levering av elektrisitet til Eramet smelteverk i
Kvinesdal. Avtalen er konfidensiell og binder deler av konsesjonskraften til Sirdal
kommune i en periode på ni år. Sirdal kommune forventer et årlig alminnelig elektrisitetsforbruk på 73 GWh. Eramet mottar 69 GWh av konsesjonskraften tildelt Sirdal kommune.
Totalt har Sirdal kommune krav på rundt 259 GWh i konsesjonskraft. Dette medfører at
konsesjonskraften som inngår i samarbeidet med KIKS er 259 GWh fratrukket 69 GWh,
hvorav mesteparten av dette blir avregnet som overskytende konsesjonskraft.
29
Kilde: Konsesjonskraft IKS og SSB.
Vista Analyse AS
91
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Sirdal kommune har en ordning med egne tariffer til lokalt næringsliv og egne innbyggere.
Som en forberedelse til samarbeidsavtalen med KIKS gjorde de om denne avtalen til en
finansiell avtale. Det vil si at avtalen om salg av elektrisitet til innbyggerne ikke lenger er
knyttet opp til et fysisk volum. Nå har innbyggerne krav på opptil 15 000 kWh til 13
øre/kWh. Næringsdrivende har ubegrenset tilgang til elektrisitet til 18 øre/kWh.
Kommunen betaler differensen mellom avtalt pris og spotprisen. Ifølge kommunen var
den totale kostnaden for denne subsidieringen omlag 2 millioner kroner i 2014. 30 Ifølge
kommunen fører ikke den finansielle avtalen til endring for innbyggerne sammenliknet
til den tidligere ikke-finansielle avtalen.
Vinje (Telemark)
Vinje kommune er ikke en del av samarbeidet i Konsesjonskraftfondet IKS. Kommunen
skiller seg derfor ut fra de andre kommunene når det kommer til konsesjonskraft.
Med bakgrunn i et stortingsvedtak i forbindelse med konsesjonsbehandlingen av TokkeVinje-utbyggingen på 1950-tallet har Vinje kommune har særavtale på deler av
konsesjonskraften. Særavtalen er en kompensasjon for at kommunen ga fra seg
fallrettigheter i forbindelse med Tokkeutbygginga. Det betyr at Vinje kommuner får kjøpt
10 prosent av strømproduksjonen til kostpris. For Vinje kommune utgjør særavtalekraften 123 GWh. I 2014 er a kontopris for særavtalekraft 5,02 øre/kWh, en pris som er
betydelig lavere enn konsesjonskraftprisen fastsatt fra Olje- og energi departementet
(10,84 øre/kWh). Særavtalekraften er en erstatning for tradisjonell konsesjonskraft fra
disse kraftverkene.
I tillegg har Vinje kommune sammen med syv andre kommuner i Telemark inngått en
avtale med Telemark fylkeskommune om disponering av konsesjonskraft i Telemark.
Avtalen tilsier at Konsesjonskraftstyret forvalter konsesjonskraften, med en opsjon om at
kommunene selv kan disponere konsesjonskraft (inkludert særavtalekraft) tilsvarende
alminnelig elektrisitetsforbruk. Avtalen ble reforhandlet i 2009 og er gyldig til 2025,
formålet med avtalen er at:


Konsesjonskraftverdiene blir benyttet til samfunnsformål i det geografiske
området som utgjøre Telemark fylke på det tidspunktet avtalen ble inngått.
Verdiene av overskytende konsesjonskraft blir avsatt til fond:
- Gevinsten av 112,5 GWh blir tilført kommunale næringsfond (fondet skal
benyttes til å fremme lokalt næringsliv og trygge boenhetene i kommunen).
- Gevinst utover det som tilføres de kommunale næringsfondene blir satt av
til Telemark utviklingsfond (TFU). 31
Avtalen kan sies opp tidligst fra 1. januar 2023, gitt at varsel om oppsigelse er gitt minst
3 år i forveien. Avtalen medfører at deler av den overskytende kraften kommer kommunen til gode gjennom næringsfond og utviklingsfond.
Fordeling: Cirka 1,45 millioner kroner til næringsvirksomhet og 862 000 kroner til husstander.
TFU skal medvirke til finansiering av regionsamarbeidet i de 8 konsesjonskraftkommunene. I tillegg skal
TFU støtte utviklingstiltak i næringssvake kommuner med innbyggertallnedgang.
30
31
Vista Analyse AS
92
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
For 2015 forventer Vinje å ta ut 15,9 GWh til alminnelig elektrisitetsforsyning. Dette
tilsier at kommunen totalt tar ut konsesjonskraft tilsvarende alminnelig elektrisitetsforbruk (139 GWh) og selv forvalter verdiene av konsesjonskraften som er tilegnet
kommunen. Vinje har i budsjettet for 2015 vedtatt å selge kraften til alminneligforsyning.32 Avtalen har likhetstrekk med den finansielle avtalen som Sirdal kommune
har med sine innbyggere, men i Vinje kommune tar innbyggerne noe mer av risikoen ved
at prisen varierer med spotprisen. På den andre siden vil ikke avtalen i Vinje synliggjøre
kostnaden av subsidiering av elektrisitet i regnskapet til kommunen, ettersom kun
overskuddet fra konsesjonskraften blir ført i regnskapene.
7.4 Overskytende konsesjonskraft i Langfjella kommune
Ved en kommunesammenslåing overtar den sammensluttede kommunen som hovedregel
alle rettigheter og plikter til kommunene som inngår i den nye storkommunen. Loven
inneholder ikke regler som innebærer at innbyggerne i en innlemmet kommune skal ha
særrett eller fortrinn til de verdier som skriver seg fra vedkommende kommune. Det vil
si at ved en sammenslåing skal vannkraftverdiene fordele seg likt mellom innbyggerne i
Langfjella kommune, selv om praksisen for fordeling av konsesjonskraft til innbyggerne
varierer mellom kommunene i dag.
Figur 7.3 illustrerer fordelingen av konsesjonskraft og overskytende konsesjonskraft i
Langfjella kommune. Totalt vil Langfjella kommune få tildelt 1056 MWh konsesjonskraft.
Av disse vil om lag 735 MWh være overskytende konsesjonskraft som blir tildelt fylkeskommunen.
Figur 7.3
Konsesjonskraft, alminnelig elektrisitetsforbruk og overskytende
konsesjonskraft i Langfjella kommune i GWh*
1056
735
321
KONSESJONSKRAFT
ALMINNELIG EL-FORBRUK
OVERSKYTENDE KRAFT
*Basert på statistikk fra 2014. Kilde: Konsesjonskraft IKS og Vinje kommune, bearbeidet av Vista Analyse
Overskytende konsesjonskraft varierer med alminnelig elektrisitetsforbruk. Det forventes derfor at den overskytende konsesjonskraften forblir uendret dersom alminnelig
32
Prisene skal ikke overstige 450 kr/MWh, men heller ikke selges for under 100 kr/MWh.
Vista Analyse AS
93
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
elektrisitetsforbruk ikke endres. Unntaket er lovendringer eller nye store kraftutbygginger.
Alle de fem kommunene har lavt folketall og stor kraftproduksjon. Dette innebærer at alle
kommunene har overskytende konsesjonskraft. Ved kommunesammenslåing vil det
totale alminnelige elektrisitetsforbruket øke, men ettersom alle kommunene allerede har
overskytende konsesjonskraft vil ikke kommunene dra fordeler av en økt andel av
konsesjonskraften. Dette medfører også at den totale mengden overskytende konsesjonskraft til fylkeskommunen ikke reduseres ved en kommunesammenslutning. Bygland
kommune. Ifølge prognoser utarbeidet av Konsesjonskraft IKS vil ikke Bygland kommune
ha overskytende kraft de neste årene. De forventer at alminnelig elektrisitetsforsyning
overgår konsesjonskraften med cirka 1,5 MWh. Dette vil medføre at Langfjella kommune
mest sannsynlig kan ta ut 1,5 MWh mer konsesjonskraft i framtiden.
7.5 Overskytende konsesjonskraft
kommunesammenslåingen
til
fylkeskommunene
etter
Ifølge Vassdragsreguleringsloven § 12 nr. 15 og Industrikonsesjonsloven §2 nr. 12 tilfaller
rettighetene til konsesjonskraft kommuner og fylkeskommuner som kraftanlegget ligger
i. Det vil si at konsesjonskraftrettighetene ved en eventuell kommunesammenslåing vil
tilfalle Langfjella kommune og fylkeskommunen som Langfjella innlemmes i. Det er
imidlertid usikkert hvordan fylkesgrensene vil se ut i fremtiden. I forbindelse med
kommunereformen er det en pågående politisk debatt om fylkesgrensene skal flyttes, om
fylkeskommunene skal bli færre eller om fylkeskommunene skal nedlegges.
Grensejusteringer reguleres av Inndelingsloven. Loven inneholder ikke vilkår som virker
styrende på antall kommuner, men stadfester derimot at i saker der to eller flere
kommuner bytter fylke må avgjørelsen vedtas av Stortinget. I tillegg er det en pågående
politisk debatt om hvorvidt fylkeskommunene som ved grensejusteringer mister store
inntekter fra for eksempel overskytende konsesjonskraft skal kompenseres for inntektstapet. Det er med andre ord utfordrende å forutsi hvorvidt Langfjella kommune blir en del
av Aust-Agder, Vest-Agder, Telemark eller et annet større fylke. Dette er en prosess som
innebærer mange aktører (kommune, fylke, stat) og interessekonflikter.
Den følgende diskusjonen vil derfor gi en generell beskrivelse av muligheter og utfordringer ved overskytende konsesjonskraft ved en eventuell kommune-sammenslåing,
uavhengig av hvilket fylke Langfjella kommune vil tilfalle.33
Fordeler og utfordringer ved overskytende konsesjonskraft
Generelt er det tre hovedpunkter vi må ta hensyn til knyttet til kommunesammenslåing
og konsesjonskraft:
I.
Videreføring av fordelaktige avtaler.
Det er også en mulighet at fylkeskommunene kan nedlegges. Hva som skjer med rettighetene til
overskytende konsesjonskraft ved nedleggelse av fylkeskommunen vil ikke bli diskutert nærmere i denne
mulighetsstudien (tenkelige utfall vil være at overskytende konsesjonskraft tilfaller staten, kommunene
eller kraftverkene). Dette alternativet vil imidlertid kunne påvirke mulighetene ved overskytende
konsesjonskraft ved en kommune-sammenslåing.
33
Vista Analyse AS
94
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
II.
III.
Kommunene har forskjellige juridiske avtaler om forvaltning av overskytende konsesjonskraft med fylkene, med til dels lang løpetid.
Kommunene har per dags dato forskjellige avtaler om konsesjonskraft med
innbyggerne og næringsliv. Dette er politisk utfordrende for endringer i
konsesjonskraftfordelingen.
Det vil si at ved en kommunesammenslåing må Langfjella kommune forhandle og samarbeide med tre aktører/grupper for å finne en løsning og fordelingsnøkkel på konsesjonskraft og overskytende konsesjonskraft, som vist i figur 7.5.
Figur 7.4
Langfjella kommune må samarbeide i flere ledd om fordeling av
konsesjonskraften
Kilde: Vista Analyse
Hvordan kommunen og fylkeskommunen fordeler den overskytende kraften er til dels
avhengig av hvordan kommunen forvalter sin konsesjonskraft, som beskrevet i avsnitt
7.3. Før vi evaluerer fordeler og utfordringer i fordelingen, vil vi beskrive mulighetene for
kommunens forvaltning av hele sin konsesjonskraftportefølje. Hvis vi antar at alle
innbyggere i kommunen må forholde seg til samme fordeling er det generelt tre mulige
forvaltningsalternativer:
1. Langfjella kommune går inn i et interkommunalt selskap som forvalter
konsesjonskraften på vegne av kommunen, fortjenesten fordeles mellom
kommune og fylke etterskuddsvis etter avtale. Kommunene i det interkommunale selskapet forhandler fylkesvis om fordeling av overskytende
konsesjonskraft.
2. Langfjella kommune forvalter sin egen konsesjonskraft på markedet og
forhandler alene med fylkeskommunen om overskytende konsesjonskraft.
3. Langfjella kommune selger konsesjonskraft til innbyggere og offentlig
virksomhet til selvkost, spotpris med rabatt eller annen avtalt pris og forhandler alene med fylkeskommunen om overskytende konsesjonskraft.
De ulike alternativene vil ha forskjellige fordeler og utfordringer når det kommer til
fordeling av overskytende konsesjonskraft. I og med at både Aust- og Vest-Agder fylkeskommune er med i et interkommunalt selskap i dag (KIKS), og at denne avtalen nettopp
er fornyet til 2030, indikerer dette at fylkene ønsker å fortsette denne ordningen. Også
Vista Analyse AS
95
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Telemark fylkeskommune avtale om forvaltning av konsesjonskraft med sine
konsesjonskraftkommuner.
Fordeler og ulemper uavhengig av forvaltningsalternativ
Generelt for alle alternativene er det følgende fordeler og utfordringer ved fordeling av
overskytende konsesjonskraft ved en kommunesammenslåing til Langfjella kommune:
Fordeler uavhengig av forvaltningsalternativ:
 Total overskytende konsesjonskraft vil ikke reduseres ettersom alle kommunene
har overskytende konsesjonskraft (per 2014).34 Dette kan tenkes å gjøre prosessen mer oversiktlig ved overføring av overskytende konsesjonskraft til ny fylkeskommune.
 Større totalt volum kan gi større politisk tyngde i problemstillinger som omhandler overskytende konsesjonskraft, både politisk og ovenfor fylkeskommunene. Det kan også argumenteres for det motsatte.
Utfordringer uavhengig av forvaltningsalternativ:
 Kommunene har per dags dato forskjellige avtaler om konsesjonskraft med
innbyggerne og næringsliv. Kommunen må for eksempel tilby «alle eller ingen»
konsesjonskraft til alminnelig forbruk. Dette er politisk utfordrende.
 Hvordan skal fordelaktige gevinster fra nåværende avtaler med fylkeskommunene videreføres i nytt samarbeid med fremtidig fylke? Eksempelvis
gjelder dette avtalen om den gunstige særavtalekraften som Vinje kommune har
med Telemark fylke. Kan denne avtalen videreføres dersom Langfjella kommune
ikke blir en del av Telemark fylke?
 Kommunene har forskjellige juridiske avtaler om forvaltning av overskytende
konsesjonskraft, med til dels lang løpetid. Det er usikkert om det er vilje fra fylkene
å avvikle nåværende avtaler. For eksempel har Vinje bindende avtaler med
Telemark utviklingsfond til og med 2023.35
Fordeler og ulemper ved forvaltningsalternativ 1
Følgende fordeler og utfordringer kan forventes ved fordeling av overskytende
konsesjonskraft dersom Langfjella kommune velger en løsning med et interkommunalt
selskap som forvalter konsesjonskraften på vegne av kommunen (forvaltningsalternativ
1):
Fordeler ved alternativ 1:
 Færre konflikter rundt definisjon av alminnelig elektrisitetsforbruk og fordeling
av overskytende konsesjonskraft mellom kommune og fylkeskommune.
 Det kan være fordelaktig for fylket å forhandle med flere kommuner samtidig,
dette kan gi positive omfordelingseffekter av overskytende konsesjonskraft. Et
eksempel på dette er at kommunene i Aust-Agder kommune får 10 prosent av
overskytende kraft for å være med på samarbeidet.
Bygland har ikke overskytende konsesjonskraft i 2014, men alminnelig elektrisitetsforbruk er lik total
menge konsesjonskraft.
35 Bindende avtaler kan være mindre viktig dersom kommunesammenslåingen ikke trer i kraft i løpet av
kort tid. Det kan for eksempel tenkes at sammenslåingen trer i kraft i 2020, da er det kun 3 år til avtalen
kan avvikles.
34
Vista Analyse AS
96
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella


Stordriftsfordeler: Godt fagmiljø med tilstrekkelig kunnskap og kompetanse
(teknisk og juridisk) til å håndtere forvaltning og fordeling av konsesjonskraft og
overskytende konsesjonskraft.
Dersom Langfjella kommune innlemmes i Aust-Agder fylke og velger å inngå et
samarbeid med KIKS kan kommunen få utbetalt en større gevinst fra overskytende konsesjonskraft sammenliknet med dagens struktur. Dette er gitt at
Langfjella kommune får samme betingelser som kommunene i Aust-Agder har i
dag. Kommunen i Aust-Agder for tilbakebetalt 10 prosent av verdien av den
overskytende konsesjonskraften. Til sammenlikning får Sirdal kommune tilbakebetalt 5 prosent. Vinje kommune får tilbakeført verdier av den overskytende
konsesjonskraften gjennom lokale næringsfond, det ukjent hvorvidt dette
innebærer tilbakeføring av verdier på over eller under 10 prosent av den totale
verdien av overskytende konsesjonskraft i kommunen.
Utfordringer ved alternativ 1:
 Usikkert om fremtidig fylkeskommune ønsker å samarbeide i et interkommunalt
selskap.
 Skal det startes et nytt interkommunalt selskap eller skal kommunen gå inn i et
allerede etablert samarbeid?
 Dersom kommunen etablerer et samarbeid med et eksisterende interkommunalt
samarbeid er det usikkert hvorvidt kommunen får nye avtalefestet gevinster av
overskytende kraft eller om nåværende ordninger videreføres. For eksempel får
Sirdal kommune i dag, gjennom avtalen med KIKS, tilbakebetalt 5 prosent av
overskuddet fra den overskytende konsesjonskraften. Kommunene i Aust-Agder
får derimot hele 10 prosent av overskuddet fra overskytende konsesjonskraft. Hva
blir eventuelt nye satser for Langfjella kommune?
 Dersom kommunen etablerer et nytt interkommunalt samarbeid er det usikkert
hvilke avtaler kommunen får med nytt fylke.
 Sirdal kommune har en bindende avtale med elektrisitetslevering til Eramet AS.
Det er usikkert hvordan dette skal håndteres i et interkommunalt selskap. (Dette
har ikke hindret Sirdal å være med i KIKS i dag. Ved utløp av Eramet-avtalen skal
konsesjonskraft i sin helhet forvaltes av KIKS).
Fordeler og ulemper ved forvaltningsalternativ 2 og 3
Følgende fordeler og utfordringer kan nevnes dersom Langfjella kommune velger å
forvalte konsesjonskraften på markedet selv (forvaltningsalternativ 2), eller at
kommunen selger konsesjonskraften til alminnelig forsyning i kommunen (forvaltningsalternativ 3):
Fordeler ved alternativ 2:
 Kommunen får mer kontroll i forhandlingene om faktisk fordelingsnøkkel mellom
kommune og fylkeskommune.
Utfordringer ved alternativ 2:
 Det er usikkert om kommunen «mister» sine fordelaktige avtaler om
verdioverføring fra overskytende konsesjonskraft dersom kommunen velger å
forvalte konsesjonskraften selv.
 Det er usikkert om kommunen oppnår et godt nok fagmiljø med tilstrekkelig
kunnskap og kompetanse for optimal forvaltning og fordeling av konsesjonskraft
og overskytende konsesjonskraft.
Vista Analyse AS
97
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
7.6 Andre merknader ved konsesjonskraft og kommunesammenslåing
Det er verdt å merke seg at inntekter fra konsesjonskraft ikke blir avregnet mot noen
rammeoverføringer fra stat til kommune. Det er dermed mulig at skjønnsmidlene fra
fylkesmannen kan tenkes å bli redusert dersom inntektsforutsetningen av framtidig
konsesjonskraft forbedres. Langfjella kommune vil ikke påvirke den totale mengden
overskytende konsesjonskraft, og vil derfor i utgangspunktet ikke få et mer gunstig
utgangspunkt for inntekter. En eventuell verdiøkning av konsesjonskraften må knyttes
opp mot stordriftsfordeler, kompetanseutvikling og risikostyring av kraften.
Større volum gir bedre muligheter for risikospredning, etablering av et robust fagmiljø og
stordriftsfordeler i forvaltningsprosessen. En kommune må håndtere og praktisere en
rekke krevende forhold ved forvaltningen av konsesjonskraft. Eksempler på dette er
leveringsvilkår tilknyttet brukstid og uttaksmodeller, varsler om uttak, mengder,
uttakspunkt og innmatingstariffer og forskjellige konsesjonskraftpriser fra kraftverkene.
Kommunen burde også ha oversikt og kjennskap til grunnlaget for faststing av
konsesjonskraften, herunder hydrologi, reguleringsforhold og utregningsregler. Også
fordelingen av konsesjonskraft mellom kommuner som er berørt av samme kraftverk er
sentralt. Fordelingsnøkkelen blir fastsatt med hensyn på beliggenhet av kraftverk,
magasin og andre reguleringsanlegg. Utregningsgrunnlag og fordeling skal, og burde bli,
vurdert med jevne mellomrom. I dette arbeidet er det viktig å være oppdatert på
endringer i lovverket, da dette kan gi mulige omfordelingseffekter mellom kommunene.
Dette gjelder også fordelingen av konsesjonskraft mellom kommunen og fylkeskommunen (dersom det er overskytende konsesjonskraft i kommunen). Andre juridiske
utfordringer kan være lovverk rundt avtaler med næringslivet. For eksempel medførte
EØS-avtalen at det i 2009 ikke lenger var tillatt å inngå konkurransevridende avtaler om
salg av rimelig konsesjonskraft til lokalt næringsliv.
Videre er det viktig at kommunen har god kompetanse og kjennskap til markedsforholdene for forvaltning av elektrisitets i kraftmarkedet. Det er mange muligheter til å
optimalisere verdien av konsesjonskraften som blir omsatt i markedet. Det er blant annet
viktig å vurdere risikoforholdet i bransjen. Det er flere muligheter til å prissikre og justere
risiko i porteføljen. Dette krever kjennskap til distribusjonsomstendighetene i kraftnettet
og overføringstariffer.
Det er også viktig at kommunen ønsker å optimalisere verdien av konsesjonskraften for å
maksimere nytten for samfunnet. For eksempel kan det stilles spørsmålstegn ved om det
er samfunnsøkonomisk optimalt å subsidiere elektrisitetsforbruket til innbyggerne ved
reduserte elektrisitetspriser gjennom uttak av konsesjonskraft. Alternativnytten ved å
omsette denne konsesjonskraften i markedet og oppnå en større fortjeneste som kan
benyttes til offentlige tjenester kan gi merverdi for samfunnet. Slike vurderinger krever
kunnskap og kompetanse, og det kan være politisk uvilje til å avløse dagens system.
Innbyggerne og politikerne vil kanskje vurdere dette annerledes dersom kostnadene og
fordelingsskjevhetene ved en slik subsidieringsordning synliggjøres.
Vista Analyse AS
98
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
8 Forvaltningsmessige utfordringer ved at kommunen
krysser tre fylkesgrenser
8.1 Kommunenes regionale tilknytning
Bygland, Valle og Bykle er del av Aust-Agder fylke. Sirdal er del av Vest-Agder og Vinje del
av Telemark. Dagens kommuner forholder seg dermed til ulike fylkeskommuner,
fylkesmannsembeter36 og NAV-fylkesforvaltning. Den øvrige regionale statsforvaltningen
omfatter som hovedregel delvis samtlige kommuner og delvis kun Sirdal, Bykle, Valle og
Bygland (Agder-kommuner). Telemark med Vinje inngår i mange sammenhenger i
regionale etater som ikke dekker kommunene på Agder.
Tabell 8.1
Kommunenes plassering i den regionale statens inndeling*
Statlige etater som omfatter samtlige av
kommunene**
Statlige etater der Vinje (Telemark) ikke
inngår i samme region som de øvrige
kommunene (Agder)
IMDi
Bispedømme
NVE
Fiskeridirektoratet
Bufetat
Statens Vegvesen
Jernbaneverket
Skatteetaten
Tollvesenet
Lagdømme***
Statsbygg
Arbeidstilsynet
Husbanken
EL-tilsyn
UDI
Kystverket
Statped
Regionalt helseforetak
Politidistrikter+
Fylkesnemnda for sosiale saker
Innovasjon Norge
Kartverket
Forbrukerrådet
Heimevernet
Mattilsynet
Kriminalomsorgen
Statsarkivet
*Mange av etatene omfatter flere fylker enn Aust-Agder, Vest-Agder og Telemark. **De fleste av etatene
nevnt i tabellen omfatter flere fylker enn Telemark og Agder-fylkene. ***Sirdal inngår ikke i Agder
lagdømme, men Gulating. +Sirdal inngår i det nye politidistriktet for Rogaland, jf. forliket om politireform
(februar 2015). Kilde: Nilsen og Langset (2015).
Kommunene inngår i samme regionale helseforetak (Sør-Øst RHF), men de forholder seg
til ulike Helseforetak HF og sykehus. Vinjes innbyggere og kommunen forholder seg til
Sykehuset i Telemark HF hvor hovedfunksjonene er lokalisert til Skien. Sirdal har avtaler
med både Sykehuset Sørlandet HF (Flekkefjord og Kristiansand) og Helse Stavanger HF
(Stavanger og Egersund). Pasientene fra Sirdal fordeler seg cirka 50/50 mellom de to
helseforetakene. Pasienter henvises til det sykehuset med kortest venteliste eller best
behandlingsresultat. Spesielt pasienter øverst i Sirdal ønsker seg til Stavanger. I tillegg
kommer storparten av alle fritidsbeboerne i Sirdal fra Nord-Jæren. Bykle, Valle og Bygland
36
Fra 2016 får Agder-fylkene felles fylkesmannsembete.
Vista Analyse AS
99
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
kommune har avtaler med Sørlandet sykehus HF. I praksis går mesteparten av pasientene
fra Setesdals-kommunene sykehuset i Arendal, men noen typer diagnoser går til
Kristiansand.
8.2 Konsekvenser ved en sammenslåing
En konsekvens av en sammenslåing til Langfjella kommune vil være at dagens fem
kommuner vil inngå i samme fylke og statlige regioner. I motsatt fall ville Langfjella
kommune måtte forholde seg til for eksempel tre fylkeskommuner, NAV-fylkesforvaltninger og fylkesmannsembeter. En slik situasjon virker usannsynlig.
Imidlertid kan endringer i regional struktur innebære omstillinger i den etablerte
samhandlingen mellom kommunene og fylkeskommunene/regional stat. Det må
etableres nye partnerskap, samarbeidsavtaler og -rutiner og felles samarbeidskulturer
må utvikles. Det er spesielt aktuelt i forhold til de statlige etater kommunene samhandler
mest med, for eksempel helseforetakene, fylkesmannen, politidistriktene, BUF-etat, NAV,
Statped og UDI. Tilsvarende vil gjelde overfor fylkeskommunen. Omstillingen vil antagelig
bli størst for de kommuner som inngår i nye fylker/regionale enheter.
Ved sammenslåing står en overfor tre alternativer for kommunens fylkestilknytning:
Telemark, Aust-Agder eller Vest-Agder. Dersom Langfjella kommune inngår i Vest-Agder,
vil 4 kommuner og over 7 000 personer bytte fylkestilhørighet.37 Legges kommunen til
Aust-Agder vil 2 kommuner og over 5 500 personer bytte fylkestilhørighet. Legges
kommunen til Telemark vil det omfatte 4 kommuner og over 5 200 bytte fylkestilhørighet.
For innbyggerne vil tilhørighet til sentrale tjenesteytere antagelig ha størst betydning. De
statlige regioner med innbyggerrettede tjenester dekker allerede i dag samtlige av
kommunene, med unntak av helseforetak/sykehustilknytning. En ny regional struktur må
ikke nødvendigvis få konsekvenser for den enkelte innbygger når det gjelder primærsykehus. Allerede i dag blir for eksempel mange av Sirdals innbyggere henvist til
Stavanger sykehus. Også andre steder i landet er det ikke uvanlig at primærsykehuset
ligger i et annet fylke, for eksempel har innbyggerne i Osen kommune i Sør-Trøndelag
Namsos sykehus i Nord-Trøndelag som sitt primærsykehus. I den sammenheng skal det
også presiseres at ordningen med fritt sykehusvalg innebærer at pasientene kan velge
planlagt undersøkelse og behandling.
Elevene i kommunene sogner til ulike videregående skoler, som er et fylkeskommunalt
ansvar. Elevene fra Setesdals-kommunene har Setesdal videregående skole (med tre
avdelinger) som primærskole. Avdelingen på Evje er størst med om lag 240 elever og
tilbyr studiespesialiserende og yrkesfag. Avdelingen på Valle tilbyr opplæring i gullsmedfaget (landslinje) og avdelingen på Hovden har tilbud innen yrkesfag og studiespesialiserende fag og har om lag 100 elever. Avdelingen har et spesielt tilbud til idrettsutøvere innen langrenn, alpint og snøbrett (landslinje). Elevene i Vinje går primært på
Vest-Telemark videregående skole i med avdelinger i nabokommunene Tokke og Seljord
37
Resultatet av folkeavstemningen om sammenslåing av Agder-fylkene i 2011 var at 65 prosent av
innbyggerne stemte mot, men det var store geografiske variasjoner internt i Aust-Agder. I samtlige av
Setesdals-kommunene var det et ja-flertall (NIVI-rapport 2012:3).
Vista Analyse AS
100
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
og på Rjukan videregående. Elevene i Sirdal går hovedsakelig på Lister videregående skole
med 5 lokale avdelinger i Lister-regionen, men kommunen har også en egen videregående
skole (idrettsfag med studiespesialisering). I tillegg benytter elever fra Sirdal kommune
også Dalane Videregående skole i Egersund.
I utgangspunktet er det slik at det er hjemfylkeskommunen som har ansvaret for videregående opplæring til egne innbyggere. Imidlertid vil en ny fylkestilhørighet for
kommunene antagelig stille krav til et omfattende samarbeid om gjesteelever for de
berørte kommuner både av hensyn til å utnytte skolenes kapasitet og tilbudsstruktur og
av hensyn til at elevene skal kunne gå på skoler som ligger nærmest mulig hjemstedet.
For eksempel ville avstanden til Evje for elevene i Vinje være svært mye lenger enn dagens
situasjon. Det samme ville for eksempel være tilfellet dersom elevene i Bygland skulle
måtte gå på skole i Tokke dersom Langfjella kommune skulle inngå i Telemark fylke.
Det er også et spørsmål om et omfattende gjesteelevsystem er ryddig forvaltningsmessig.
For det første har ikke elever og foresatte som er berørt demokratisk innflytelse over det
videregående opplæringstilbudet som styres fra en annen fylkeskommune. For det andre
kan hjemfylkeskommunen være prisgitt tilbudsfylkeskommunen når det gjelder
prioriteringer, og elevplasser/tilbud og hensynet til forutsigbarhet og langsiktighet kan
lide.
Fylkeskommunene har også ansvaret for kollektivtilbudet, men det løpende ansvaret er
tillagt felles administrasjonsselskap for Agder (Agder kollektivtransport) og Vestviken
kollektivtrafikk (Vestfold og Buskerud). Det er ingen offentlig betalte ruter som i dag går
mellom Vinje og Sirdal og de andre kommunene. Det øvrige rutetilbudet innad i kommunene er beskjedent og i stor grad knyttet til skoleskyss.
Det tredje store fylkeskommunale ansvarsområdet er tannhelse. Samtlige kommuner har
i dag en tannklinikk og en endring i fylkesgrensene vil i seg selv vil neppe ha som konsekvens at klinikker nedlegges.
Det kan i denne sammenheng nevnes at regjeringen i Meld. St. 14 (2014-2015) Kommunereformen - nye oppgaver til større kommuner varsler at målet er å gjennomføre kommunereformen og endringer i regionalt folkevalgt nivå (fylkeskommunene) samtidig, slik at
både nye kommuner og ny regional inndeling kan iverksettes fra 1. januar 2020.
Sommeren 2015 vil fylkeskommunene inviteres til å innlede drøftinger av sammenslåingsalternativer, med sikte på å vurdere og avklare om det er aktuelt å slå seg sammen
med nabofylker. Prosessen legger opp til at fylkeskommunene fatter vedtak høsten 2016.
På denne legger regjeringen opp til at de fylkeskommunale strukturvedtakene skal kunne
tilpasses ny kommunal struktur.
8.3 Stortingets valgdistrikter
En ny Langfjella kommune kan få konsekvenser for innbyggernes tilhørighet til valgdistrikt ved Stortingsvalget, da disse følger fylkesgrensene. Det framgår av Prop 95 S
(2013-2014) Kommuneproposisjonen 2015 (Prop. St. 95 C, 2013-2014) at endringer av
kommunegrenser kan ha som konsekvens at fylkesgrensene endres.
En problemstilling ved endring av fylkesgrensene vil også være mandatfordelingen til
Stortinget. Hvert åttende år beregnes den fylkesvise mandatfordelingen til Stortinget
basert på innbyggertall og areal i 19 valgdistrikter. Dette er fastlagt i Grunnloven § 57. Det
Vista Analyse AS
101
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
framgår av valgloven § 11-1 at hvert fylke utgjør et valgdistrikt. Reglene for endring av
fylkesgrenser framgår av inndelingslovens § 6:«Kongen gjer vedtak om justering av
grenser mellom kommunar og mellom fylke. Dersom grensejustering mellom fylke gjeld meir
enn éin kommune, skal saka leggjast fram for Stortinget til avgjerd.»
Den gjeldende fylkesvise fordelingen av stortingsmandatene ble fastsatt av departementet våren 2012, basert på innbyggertallene per 1. januar 2012. Ny fylkesvis mandatfordeling skal beregnes av departementet i 2020, basert på innbyggertall per 1. januar
2020. En endring av dagens fylkesgrenser vil dermed ikke påvirke Stortingets sammensetning før etter stortingsvalget i 2021. Departementet vil i proposisjonen til Stortinget
våren 2017 synliggjøre hvilke konsekvenser regjeringens forslag til ny kommunestruktur
vil ha for den fylkesvise mandatfordelingen (Prop 95 S (2013-2014) Kommuneproposisjonen 2015).
Vista Analyse AS
102
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
9 Kan interkommunalt samarbeid være løsningen?
I oppdraget er vi bedt om å vurdere potensialet for og eventuelt gevinster av et tettere
interkommunalt samarbeid mellom kommunene. Nedenfor drøftes mulighetsrommet for
Langfjella og oppgaveområder hvor kommunene kan ha et samarbeidspotensial. Deretter
drøftes modeller for organiseringen av samarbeidet, herunder mulighetsrommet kommuneloven gir for løsninger sett i lys av oppgavens karakter. Videre drøftes utfordringer
fylkesgrensene kan gi for utviklingen av et samarbeid.
9.1 Samarbeid i dag
Kommunene har etablert et relativt omfattende interkommunalt samarbeid, men det er i
dag ikke formalisert samarbeid mellom samtlige av kommunene. De etablerte samarbeidsordningene er i svært mange sammenhenger i samsvar med de etablerte
regionrådene kommunene er medlem av som er følgende:



Bykle, Valle og Bygland er sammen med Evje og Hornnes deltakere i Setesdal regionråd.
Vinje er deltaker i Vest-Telemarksrådet sammen med Fyresdal, Kviteseid, Nissedal,
Seljord og Tokke.
Sirdal er medlem av Listerrådet sammen med Farsund, Flekkefjord, Hægebostad,
Kvinesdal og Lyngdal kommuner.
Boks 9.1
Hva er et regionråd?
Et regionråd kan defineres som et politisk samarbeidsorgan mellom kommuner der minst
ordførerne deltar med stemmerett i det politiske styringsorganet. Samarbeidsorganet må være
formalisert med egne vedtekter eller skriftlig samarbeidsavtale. Samarbeidsorganet må ha
mange typer saker som arbeidsfelt dvs. ikke være et sektororgan. Regionråd har ofte en oppgave
i å hevde kommunenes felles interesser overfor omverdenen, tilrettelegge for næringsutvikling
og infrastruktur og å etablere konkrete interkommunale samarbeidsordninger og senere
overordnet følge opp disse.
Kilde: NIVI-rapport 2007:2 Landsomfattende kartlegging av regionråd
Figur 9.1 illustrerer utvalgte interkommunale samarbeid rapportert av kommunene. Det
går frem av kartene at det er få interkommunale samarbeid over fylkesgrensene. Vedlegg
B gir en fullstendig oversikt over rapporterte interkommunale samarbeid som de fem
kommunene inngår i. Det er kun Agder-kommunene (Bykle, Valle, Bygland og Sirdal) som
inngår i enkelte interkommunale samarbeid på tvers av fylkesgrensene.
Mange av de nåværende samarbeidsordninger er dermed resultat av kommunenes
regionrådstilknytning og de strategiske valg kommunene har gjort. For eksempel er det i
Setesdal etablert en rekke formaliserte ordninger innenfor tjenesteyting, tekniske
tjenester/beredskap og utvikling der også Evje og Hornnes inngår i samarbeidet. Tilsvarende gjelder også for Sirdal og Vinjes del i Listerrådet og i Vest-Telemarksrådet.
Imidlertid har kommunene også etablert ordninger med flere eller færre samarbeidsparter, for eksempel konsesjonskraftfondet, innkjøp og revisjon.
Vista Analyse AS
103
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Figur 9.1
Kart over utvalgte interkommunale samarbeid
Kilde: De fem kommunene og Kartverket, bearbeidet av Vista Analyse.
Vista Analyse AS
104
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
9.2 Langfjella som ny samarbeidsregion?
Mulighetsrommet
Dersom de fem kommunene skal utvikles som en ny samarbeidsregion, kan en slik
strategi omfatte alt fra en lite radikal forandring til en totalt ny samarbeidsstrategi.
Følgende mulighetsrom kan vurderes:
1. Kommunene etablerer et nytt regionrådslignende organ for å ivareta de felles
interesser kommunene har, men uten å etablere konkrete samarbeidsordninger
for de ulike samfunnsområder. Samarbeidsorganet vil være et møtepunkt for å
diskutere eventuelle uoverensstemmelser og felles interesser og utvikling av
strategier for eksempel næringsutvikling og oppgaver knyttet til utvikling og
forvaltning av fjell- og heiområdene. Organet kan også legge til rette for uformalisert faglig samarbeid mellom kommunene, kjøp- salg av tjenester mv.
2. I tillegg til å etablere et felles regionråd kan kommunene etablere nye og
formaliserte konkrete samarbeidsordninger på de områder der regionens geografi
er hensiktsmessig.
3. Kommunene kan skifte samarbeidsstrategi og samarbeidsallianse og tre ut av de
nåværende regionråd, men ikke nødvendigvis avvikle de nåværende samarbeidsordningene som har vært etablert i regionrådenes regi.
4. I tillegg til å tre ut av nåværende regionråd, kan kommunene tre ut av hoveddelen
av de nåværende etablerte ordninger og reetablere disse innenfor de fem
kommunene.
Oppgaver som kan være aktuelle
Det framgår av tidligere kapitler at kommunene har flere fellestrekk som kan gjøre det
naturlig å etablere et regionrådslignende organ. For eksempel er samtlige kommuner
typiske distriktskommuner med store arealer, næringsgrunnlaget er i betydelig grad
knyttet til bruk av fjell, hei og naturressurser og kommunene har språklige og kulturelle
tradisjoner å ta vare på. Et regionrådslignende organ for Langfjella kan gi potensial for å
utvikle felleskap som kan være samlende for utviklingen i regionen.
Det framgår også foran at det kan ligge potensielle gevinster ved en kommunesammenslåing innenfor flere samfunnsområder. Mange av de samme gevinstene vil også kunne
realiseres gjennom formalisert interkommunalt samarbeid med tilhørende felles fagadministrasjon, for eksempel innen følgende oppgaveområder:






Verneområdeforvaltning
Villreinforvaltning
Landbruksforvaltning
Reiseliv
Smale spesialiserte tjenester
Støttefunksjoner
I tillegg kan det være aktuelt å reetablere samarbeidsordninger kommunene i dag har
med øvrige kommuner innenfor administrasjon, støttetjenester og tjenesteyting, for
eksempel barnevernssamarbeid og IKT. Hvorvidt det er hensiktsmessig, beror på
konkrete vurderinger og faller utenfor oppdragets mandat. Blant annet bør nyttekostnadsberegninger gjennomføres, hensynet til kortest mulig geografiske avstand for de
innbyggernære tjenester og avstand/tilknytning til eksterne samarbeidsparter bør
Vista Analyse AS
105
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
vurderes, herunder sykehusene. I den sammenheng skal det også nevnes at samarbeid
mellom faste parter kan være en fordel. Over tid vil felles samarbeidskulturer kunne
utvikles og faste parter legger også til rette for en fordelt /balansert fordeling av de interkommunale arbeidsplasser.
9.3 Modeller for organisering av samarbeidet
Så lenge kommunenes samarbeid ikke innebærer at oppgaver med tilhørende myndighet
overføres til et interkommunalt organ eller vertskommune, står kommunene fritt til å
bestemme hvordan samarbeidet skal organiseres og hvilken form samarbeidet skal ha.
Felles politisk organ
Når det gjelder hvordan et overordnet politisk organ med regionrådslignende funksjoner
skal organiseres har kommunene to mulige hovedalternativer. Et alternativ er at
samarbeidet formaliseres med et felles styre etter kommunelovens § 27 der det etableres
et felles styre for samarbeidet (tilsvarer modellen for de etablerte regionråd Langfjella
kommune er med i). Kommunene avgjør selv om det skal etableres en administrasjon til
organet, eller om administrative oppgaver skal legges til en eller flere av kommunene.
Styret kan kun få fullmakter til å treffe avgjørelser som angår virksomhetens drift og
organisering. Samtlige kommuner skal være representert. Ellers gir organisasjonsformen
relativt stort spillerom når det for eksempel gjelder styrets medlemmer og antall.
Modellen kan understøtte grenseoverskridende perspektiver gjennom felles styrebehandling av saker og eventuelt lik saksframstillinger overfor kommunestyrene.38
Et alternativ til å formalisere samarbeidet er å etablere en uformell avtale mellom
kommune som innebærer at kommunene jevnlig skal treffes og utveksle informasjon og
eventuelt ta felles initiativ. En ulempe ved dette alternativet kan være at det kan synes
uklart for deltakerne og omgivelsene hva hensikten og rollen til samarbeidet er.
Kontinuiteten kan også lide og samarbeidet kan få et ad-hoc preg.
Modeller for de enkelte samarbeidsordninger
Avtalebasert samarbeid – uten bruk av kommunelovens bestemmelser. Avtalebasert samarbeid - eller «Kompetansemodellen» som den ofte også omtales som – innebærer som regel at kommuner gjennom nedskrevne eller muntlige avtaler samarbeider
om visse oppgaver eller funksjoner. Den enkleste samarbeidsformen er samarbeid om
kompetanseutvikling, fagmøter, felles kursing eller samarbeid gjennom ulike former for
nettverk. Slike samarbeidsordninger er svært vanlige innenfor de fleste sektorer. En
annen form for kompetansesamarbeid som går lenger, er kjøp og salg av tjenester mellom
kommuner, eller utlån av fagkompetanse, for eksempel ved vakanser, sykefravær eller
dersom større saker dukker opp i enkeltkommuner. Utlån kan innebære at nabokommunenes saksbehandlere arbeider fysisk i kommunen som trenger kompetanse for
en periode. Avtaler om delte saksbehandlerstillinger mellom kommuner er også et
eksempel på en slik samarbeidsform.
38
Modellen er nærmere presentert nedenfor. Mange av egenskapene som der diskuteres er knyttet til § 27
som modell for konkrete samarbeidsordninger og er mindre framtredende for organisering av overordnede
politiske samarbeider.
Vista Analyse AS
106
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
En mer omfattende variant av kompetansesamarbeid kan innebære at det opprettes en
felles permanent kompetanseenhet som kan betjene alle de samarbeidende kommunene
for de oppgaver samarbeidet omfatter. Begrunnelsen for en slik enhet kan både ligge i at
det gir effektiv ressursutnyttelse og at den er egnet til å ivareta oppgaver som er spesielt
kompetansekrevende. I tillegg til felles utviklingstiltak og bistand i bestemte situasjoner,
kan et slikt samarbeid også omfatte for eksempel saksforberedelse og ansvar for å følge
opp vedtak i kommunene.
Egenskaper ved Kompetansemodellen. Kjøp og salg av tjenester og utlån av
saksbehandlere legger grunnlag for å støtte opp om de kommunale fagmiljøene i perioder
det er behov for dette. Ved langvarig kjøp og salg av tjenester risikerer imidlertid
kommunene å bli avhengig av eksterne ressurser som formelt ikke er tilknyttet
kommunen. Kommunenes bestillerkompetanse overfor eksterne fagmiljøer vil også
kunne reduseres som følge av svak fagadministrasjon i kommunene. Samarbeidsformen
legger ikke grunnlag for en tyngre og langsiktig satsing på å bygge opp egen
plankompetanse og -kapasitet, og kan ha preg av «brannslukking».
Opprettelse av et mer omfattende og permanent kompetansesamarbeid vil i større grad
kunne imøtekomme behovet for å bygge opp en mer robust og spesialisert tjeneste i
kommunene. En større fagenhet gir muligheter for faglige synergier, kompetanseutvikling
og fleksibel bruk av ressursene innenfor hele samarbeidsområdet. Et større og mer
interessant fagmiljø kan også gjøre det enklere å opprettholde og rekruttere ny kompetanse. Erfaringer har vist at avgrenset kompetansesamarbeid kan utgjøre et viktig skritt
på veien til mer formaliserte og helhetlige interkommunale tjenester. I utgangspunktet
kan det antas å være en fordel å legge til rette for fysisk samlokalisering av de som skal
inngå i kompetanseenheten for best mulig utnyttelse av felles kompetanse. Løsningen er
imidlertid også fullt mulig med desentralisert plassering av saksbehandlere.
En ulempe med modellen er den ikke hjemler myndighetsoverføring og at samarbeidsenheten derfor løpende må forholde seg til den enkelte kommune. Kommunene kan ha
ulike kulturer, rutiner og praksis for håndtering av saker. Slike variasjoner kan gjøre det
vanskelig å tenke helhetlig og foreta prioriteringer av arbeidsområder og arbeidsinnsats.
Dersom samarbeidet er av et visst omfang vil samarbeidsavtalenes løse karakter kunne
skape lite forutsigbarhet og uavklarte rutiner for politisk, økonomisk og administrativ
innflytelse – denne problemstillingen gjelder særlig for kjøpskommunene, og behovet for
formalisering gjennom kommunelovens bestemmelser kan melde seg.
Samarbeid etter § 27 i kommuneloven. Kommuner kan opprette felles styrer med
tilhørende fagadministrasjon for oppgaver etter kommunelovens § 27 (KL § 27). I styret
må alle deltakende kommuner være representert. Bestemmelsen åpner for samarbeid
mellom kommuner og fylkeskommuner. KL § 27 gir stor frihet i organiseringen av
samarbeidet, men begrenser kommunestyrets mulighet til å overføre myndighet til styret
til kun å treffe avgjørelser som angår virksomhetens drift og organisering. KL § 27 gir ikke
hjemmel for å delegere oppgaver som innebærer offentlig myndighetsutøvelse. Loven
stiller krav til at det skal være vedtekter for samarbeidet.
Et samarbeid etter KL § 27 kan være et selvstendig rettssubjekt, men trenger ikke være
det. Dette vil bero på en konkret helhetsvurdering der selvstendigheten i forhold til de
deltakende kommuner er det sentrale. I den sammenheng vil for eksempel hvorvidt
fagmedarbeiderne er ansatt i samarbeidsorganet ha betydning. Det er også åpnet for at
Vista Analyse AS
107
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
en saklig avgrenset del av styringskompetansen i klare unntakstilfeller kan legges til en
kommune eller fylkeskommune. Dette gjør det blant annet mulig at arbeidsgiverfunksjonen kan legges til en én kommune, og dette er ganske vanlig.
Egenskaper ved §27-samarbeid. Et viktig kjennetegn ved KL § 27-samarbeid er at
myndighetsutøvelse ikke kan delegeres til styret. Saker som krever utøvelse av offentlig
myndighet må som en hovedregel alltid behandles i hver enkelt kommune. Modellen
legger til rette for samordning av kommunale fagmiljøer. Modellen kan også understøtte
grenseoverskridende perspektiver gjennom felles fagmiljøer, felles styrebehandling av
saker og like saksframstillinger overfor kommunestyrene. Eksempel på slike overskridende perspektiver kan være strategidokumenter knyttet til næring eller forslag til
planer.
Styret kan imidlertid ikke overta ansvaret for myndighetsutøvelse og det kan oppfattes
som en svakhet ved modellen. Gjennom kommunevise behandlinger kan mulighetene for
forpliktende kommuneoverskridende løsninger og perspektiver svekkes. I tillegg vil
endelig sakshåndtering i kommuner normalt være mer tids- og ressurskrevende enn
dersom myndighetsutøvelse også er delegert.
Vertskommunemodellen. Bestemmelsene om vertskommunemodellen er regulert i
kommunelovens § 28-1 a-k. Modellen innebærer at ansvaret for oppgaver, herunder
myndighetsutøvelse, kan delegeres til en av deltakerkommunene gjennom en skriftlig
samarbeidsavtale, med unntak av vedtaksmyndighet lagt til kommunestyret selv. Modellen kan også benyttes for samarbeid om oppgaver og saksområder der det ikke er nødvendig med delegering av myndighet.
Vertskommunen må ut fra avtalen med samarbeidskommunene tilrettelegge for at
vertskommunens administrasjon organiseres og dimensjoneres for å ivareta de aktuelle
oppgavene. Som regel innebærer vertskommunesamarbeid virksomhetsoverdragelse
etter arbeidsmiljølovens bestemmelser kapitel 16, og innebærer at medarbeiderne i
samarbeidskommunene blir ansatt i vertskommunen. Selv om ansvaret delegeres til en
av kommunene, er det ikke noe i veien for at tjenesten kan være lokalisert flere steder enn
i vertskommunen. Bestemmelsene om vertskommunesamarbeid gir anledning for
samarbeidskommunene å trekke tilbake delegasjon av myndighet og muligheten for
instruksjon og omgjøring av vedtak i visse tilfeller.
Loven legger til grunn to varianter av vertskommunesamarbeid:
I.
II.
Administrativt vertskommunesamarbeid
Vertskommunesamarbeid med felles folkevalgt nemnd.
Administrativt vertskommunesamarbeid (I) innebærer at deltakerkommunene via rådmannen delegerer ansvar for planoppgavene fra administrasjonen i egen kommune til
administrasjonen i vertskommunen, såkalt sidelengs delegasjon.
Vertskommune med felles folkevalgt nemnd (II) innebærer at kommunene oppretter en
felles politisk nemnd med minimum to representanter fra hvert kommunestyre
Det er nemnda som i denne modellen har ansvar for at oppgavene blir løst innenfor
rammen av delegasjon fra deltakerkommunen regulert gjennom avtalen. Nemnda er del
av vertskommunens organisasjon. Administrasjonen ivaretas av vertskommunens
Vista Analyse AS
108
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
rådmann og nemnda kan delegere kurante saker til administrasjonen. Det er opp til
kommunene å velge mellom de to modellene, herunder om oppgavene har en politisk
karakter som gjør det naturlig å opprette en politisk nemnd.
Egenskaper ved Vertskommunemodellen. Vertskommunesamarbeid legger til rette
for større faglige miljøer som også ivaretar myndighetsutøvelse. Det innebærer at saksbehandling i mange situasjoner forenkles gjennom ett saksbehandlingsledd. Samtidig er
modellen fleksibel fordi modellen også kan benyttes for samarbeid om oppgaver der det
ikke er nødvendig med delegering av myndighet. Modellen kan også legge til rette for
kommuneoverskridende perspektiver i saker som krever det. En annen fordel med vertskommunemodellen er at den innebærer utbygging av eksisterende organisasjoner i
kommunene og utgjør således ikke en ny enhet.
En ulempe ved vertskommunemodellen er at den kan oppleves som en ubalansert
samarbeidsmodell. Det er vertskommunen som er ansvarlig for oppgaveløsningen og
deltakerkommunene «mister» tilsvarende ansvar og innflytelse over områder som legges
til vertskommunen. Demokratiske innvendinger kan gjøres gjeldende fordi vertskommunen får en utvidet styringsrett overfor innbyggere i nabokommuner. Det skal
imidlertid påpekes at loven gir anledning for samarbeidskommunene til å trekke tilbake
delegasjon av myndighet, eller mulighet for instruksjon og omgjøring av vedtak i visse
tilfeller.
For vertskommunen innebærer samarbeidet en betydelig overføring av saksmengde og
som regel nytt personale. Administrativt skal det legges opp til enhetlige fagsystemer og
det skal utvikles en felles kultur og kjøreregler for planadministrasjonen. Rådmannen i
vertskommunen vil i praksis stå som ansvarlig for oppgaveutførelsen overfor flere
kommunestyrer.
For samarbeidskommunene vil ansvaret for tilrettelegging og rammer for en felles
administrasjon måtte skje indirekte gjennom samarbeidsavtalen og oppfølgingen av
denne, og gjennom dialog med vertskommunen og øvrige samarbeidskommuner.
Ønskede prioriteringer eller nysatsninger for administrasjonene vil kunne kreve enighet
fra alle parter, dersom det ikke åpnes opp for egne løsninger eller prioriteringer for den
enkelte kommune.
Utfordringer som følge av fylkesinndelingen
Som det framgår av kapittel 3 vil et interkommunalt samarbeid foregå på tvers av tre
fylker og til dels statlige regioner. Det vil skape utfordringer. Å forholde seg til triple og
doble sett regional forvaltning kan være krevende og uforutsigbart. Det viser erfaringer
fra for eksempel knutepunkt Sørlandet og andre regionråd som går over fylkesgrensene.
For eksempel har ulike fylkeskommuner og fylkesmannsembeter ulike arbeidsmåter og
prioriteringer og er ikke alltid samkjørte seg imellom. Konsekvensen kan bli lite samkjørte satsninger, dobbeltarbeid og/eller uklarheter. Utfordringen er betinget av blant
annet samarbeidets omfang, grad av delegasjon av myndighet til samarbeidene og hvilke
oppgaveområder det samarbeides om, men innenfor for eksempel utmarksforvaltning
eller næringsutvikling er fylkesmannen og fylkeskommunen nære samarbeidsparter til
kommunene.
Vista Analyse AS
109
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Fordeler og ulemper ved interkommunalt samarbeid versus sammenslutning
Mer interkommunalt samarbeid og sammenslåing er to vidt forskjellige løsningsmodeller.
Interkommunalt samarbeid er langt mindre forpliktende og får i hovedsak ikke konsekvenser for de områder en samarbeider om. Interkommunalt samarbeid kan dermed
være et fleksibelt verktøy for felles oppgaveløsning på områder der kommunene anser at
nytten er størst, mens andre oppgaver forblir enhetskommunale.
Imidlertid gjør det seg gjeldende prinsipielle innvendinger mot samarbeid som
kommunal avlastningsmodell. Som nevnt i kapittel 4 er det innvendinger knyttet til
demokrati, oversiktlighet og beslutningseffektivitet. En av begrunnelsene for regjeringens kommunereform er å redusere behovet for interkommunalt samarbeid. Imidlertid
bør innvendingene mot interkommunalt samarbeid ses i lys av hva kommunene ønsker å
samarbeide om og hvor langt kommunene eventuelt vil delegere myndighet til interkommunalt organ/vertskommune. I den sammenheng er samarbeid om støttetjenester
det er liten politisk interesse for langt mindre problematisk enn samarbeid om
grunnleggende kommunale oppgaver.
Vista Analyse AS
110
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
10 Robusthet
St. Meld. 14 (2014-2015) påpeker at ett av målene med kommunereformen er robuste
kommuner. Kommunene som deltar i denne mulighetsstudien ønsker å evaluere hvordan
arealrike kommuner med lavt folketall kan bli mer robuste. Som et utgangspunkt er det
viktig å definere hva som menes med robuste kommuner. Deretter følger en diskusjon om
hvordan Langfjella kommune kan tenkes å bli mer robust. Det er ikke tatt stilling til
alternative kommunesammenslåinger og hvorvidt dette gir andre robusthetsfordeler.
10.1 Hva menes med robusthet?
Ramsdal m.fl. (2004) gir følgende definisjon av begrepet «en robust kommune»:
«En ‘’robust’’ kommune vil kjennetegnes av å være dyktig som samfunnsutvikler,
som ivaretaker av demokratiske prosesser knyttet til lokalstyret, gi gode og
effektive tjenester og har en administrasjon som ivaretar sine oppgaver på en
god måte, og som ivaretar innbyggernes (stadig økende) krav om rettsikkerhet i
de tjenester som mottas.»
Denne definisjonen av «robuste kommuner» stemmer godt overens med de 10 kriteriene
som rettes mot kommunene i rapporten «Kriterier for god kommunestruktur» (KMD,
2014c). Kriteriene angir hva som skal til for at kommunen på en god måte skal ivareta
oppgaveløsningene innenfor kommunens fire hovedområder:39
Tjenesteyting
1. Tilstrekkelig kapasitet
2. Relevant kompetanse
3. Effektiv tjenesteproduksjon
4. Økonomisk soliditet
5. Valgfrihet
Myndighetsutøvelse
1. Tilstrekkelig kapasitet
2. Relevant kompetanse
6. Tilstrekkelig distanse
Samfunnsutvikling
1. Tilstrekkelig kapasitet
2. Relevant kompetanse
7. Funksjonelle samfunnsutviklingsområder
Demokratisk arena
8. Høy politisk deltakelse
9. Lokal politisk styring
10. Lokal identitet
39
Kriteriene er beskrevet i mer detalj i Kommuneproposisjonen 2015, Prop. 95 S (2013–2014).
Vista Analyse AS
111
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
10.2 Langfjella kommune – muligheter for en mer robust kommune
Under følger en diskusjon av mulige robusthetsgevinster ved kommunesammenslåingen
til Langfjella kommune. Diskusjonen følger de ti robusthetskriteriene diskutert under
avsnitt 10.1.
Tilstrekkelig kapasitet
Potensialet for høyere faglig og administrativ kapasitet kan øke kommunens robusthet
sammenliknet med summen av dagens enkeltkommuner. I tillegg kan større fagmiljøer
bedre fagkompetansen i kommunen, som igjen bidrar til økt kapasitet. Et godt fagmiljø og
faglig utvikling kan være betinget av nettverk til andre fagmiljøer. Eksempelvis vil et
større fagmiljø innenfor en felles kommune kunne dra nytte av større fagmiljøer innenfor
villrein, vannkraft, eldreomsorg, skole, barnevern, IKT, plan og bygg og reiseliv. Det legges
spesielt vekt på fagmiljøene rundt villrein, vannkraft og reiseliv, da kommunene har
mange fellestrekk i disse kategoriene. Langfjella kommune vil også bli mindre avhengig av
enkeltpersoner i tjenesteproduksjonen og fagmiljøene. Dette vil kunne gjøre kommunen
mindre sårbar/mer robust og mindre utsatt for sykdom og frafall av enkeltindivider.
Det er mulig at kapasitetsfordelene er begrenset i enkelte sektorer, siden det totale
folketallet i kommunen fortsatt er lavt sammenlignet med det som ventelig blir resultatet
i andre kommuner. At kommunen er arealrik skal ikke likestilles med begrensninger i
kommunikasjons- og samarbeidsmuligheter. Som påpekt av KMD (2014b), skal ikke
reisetid være styrende for en kommunereform som skal gi større enheter som samsvarer
bedre med funksjonelle regioner. Dette begrunnes med betydelige endringer knyttet til
vei og bredbånd. Reisetid må likevel betraktes som en utfordring i Langfjella kommune,
grunnet store reiseavstander og vinterstengte veier mellom dagens tettsteder (se avsnitt
2.3).
Relevant kompetanse
Som nevnt over, kan større fagmiljøer bedre fagkompetansen i kommunen. Dette kan
være avgjørende for å sikre sterke fagmiljøer med bred og dyp kompetanse. God
fagbredde er avgjørende for god administrasjon og tjenesteproduksjon. Det kan være
utfordrende for en relativt liten kommune som Langfjella kommune å opprettholde store
fagmiljøer med god bredde. En kommunesammenslåing kan likevel bedre dette potensialet og dermed øke robustheten i kommunen sammenliknet med dagens kommunestruktur. Den nye Langfjella kommune har et potensial for et voksende og godt fagmiljø
innenfor villrein, vannkraft, reiseliv og landbruk. Dagens fem kommuner har mange
likhetstrekk innenfor disse sektorene og kan utvikle et større og mer bærekraftig fagmiljø.
Også innenfor tjenesteproduksjon vil en ny kommune kunne gi potensial for større
fagmiljøer, særlig innenfor de spesialiserte tjenester. I tillegg vil en større kommune
kunne gi økt juridisk sikkerhet ved å ivareta rettsikkerhet gjennom juridisk kompetanse
med tilstrekkelig avstand og profesjonalitet.
Manglede kapasitet og kompetanse er framhevet som utfordringer for at kommunen skal
ivareta sine roller som samfunnsutvikler og myndighetsutvikler. For eksempel kan en
administrasjon med kompetanse og kapasitet utarbeide gode beslutningsgrunnlag for de
folkevalgte, og dermed bedre den politiske styringen. Med hensyn til lokaldemokratisk
styring kan det være et poeng at kommunen ikke er avhengig av samarbeid eller hjelp fra
andre. Dette oppnår kommunen ved å sikre tilstrekkelig kapasitet og fagkompetanse
blant sine ansatte. Som påpekt i avsnitt 3.4 kan mange av de nåværende interkommunale
Vista Analyse AS
112
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
ordningene avvikles fordi Langfjella kommune kan få nok kompetanse og kapasitet til selv
å ivareta oppgavene på en effektiv måte.
Tilstrekkelig distanse
For å sikre likebehandling mellom innbyggere og at det ikke tas utenforliggende hensyn i
myndighetsutøvelsen, er tilstrekkelig distanse mellom saksbehandlere og innbyggere
viktig. I tillegg skal den enkelte saksbehandler sikres mot press fra bekjente og habilitetsreglene sikre tilliten til kommunene. Langfjella kommune vil ha en fordel ved å være
arealrik når det kommer til kriteriet om å ha tilstrekkelig distanse mellom saksbehandler
og innbyggerne. Kommunen blir relativt liten i folketall (selv om økt folketall også vil
bidra til økt distanse mellom saksbehandler og innbyggere), men avstandene mellom
tettstedene vil sikre muligheten til tilstrekkelig distanse.
Effektiv tjenesteproduksjon
Langfjella kommune vil kunne framstå som mer robust for effektiv tjenesteproduksjon
sammenliknet med dagens kommunestruktur. Økt kapasitet bidrar til mindre sårbare
fagmiljøer og vil dermed kunne sikre at tjenesteproduksjonen er stabil og uavbrutt, dette
kan føre til mer effektiv ressursbruk på lang sikt. Økt kompetanse kan bidra til nye ideer
som forbedrer effektiviteten i tjenesteproduksjonen. I tillegg kan tilstrekkelig distanse
bidra til mindre interne og eksterne konflikter i tjenesteytingen som igjen bidrar til mer
effektiv ressursbruk.
Økt folketall vil også gi potensielle stordriftsfordeler i tjenestedriften. Eksempler på dette
kan være innkjøp og drift av IKT løsninger. Bosettingsmønsteret i Langfjella kommune
innebærer store reiseavstander som kan gjøre det utfordrende å hente ut enkelte
effektivitetsgevinster. Det er likevel gode muligheter for at kompetanseutvikling, overordnet styring og planlegging kan bidra til forbedring av den totale effektiviteten av
produksjonen.
Økonomisk soliditet
Ved å slå sammen fem kommuner får Langfjella kommune et større budsjett, som igjen
kan gi større handlingsrom for omdisponering av midler mellom sektorer etter behov.
Dette gjør kommunen kan bli mer robust sammenliknet med dagens kommunestruktur.
En robust kommune skal kunne ivareta innbyggernes velferdsordninger gjennom god
styring og kontroll av økonomien, selv ved uforutsette hendelser. Bedre kapasitet og
kompetanse kan gi mer robuste styringsformer av økonomien i kommunen.
Valgfrihet
Innbyggerne krever (i stadig større grad) flere valgmuligheter i kommunale tjenester. En
stor kommune vil dra fordel av å kunne tilby et bredere tilbud av tjenester. Imidlertid vil
lange reiseavstander være begrensning for de individrettete tjenester. I praksis vil de
nærest liggende institusjoner være mest attraktive for innbyggerne, for eksempel
sykehjemstjenester.
Funksjonelle samfunnsutviklingsområder
Kommuneproposisjonen 2015 påpeker at erfaring tilsier at kommunene hver for seg har
sterke insentiver for å ivareta egne behov. Dette medfører at felles løsninger ikke blir
optimale. Regionen i dag preges av konkurranse og suboptimale løsninger innenfor
enkelte områder. Dette kan knyttes opp mot for eksempel kommunale landbrukstilskudd
Vista Analyse AS
113
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
(se avsnitt 5.5) og reiselivsmessig infrastruktur (se avsnitt 5.4). En ny kommune kan
bidra til å samle krefter og se hele regionen under ett. Kommunene som inngår i Langfjella
kommune kan også dra nytte av økt kapasitet og kompetanse ved en sammenslåing som
igjen kan bidra til økt kunnskap om kommunens samfunnsutviklingspotensial. Imidlertid
inngår Langfjella til flere regionale arbeidsmarkeder (se avsnitt 5.2). Dette kan gjøre det
utfordrende å sikre helhetlige løsninger med hensyn til areal- og transportløsninger.
Høy politisk deltakelse
En arealrik kommune med få innbyggere kan være en utfordring når det kommer til
politisk deltakelse ved valg. Det er ulike oppfatninger av hva som er akseptable
reiseavstander til politiske møter og valgdeltakelse. Det er et problem dersom særskilte
grupper, som for eksempel småbarnsforeldre, funksjonshemmede eller eldre ikke kan
delta i politisk arbeid på grunn av store reiseavstander. Det kan likevel påpekes at ny
teknologi kan være med på å bedre tilgjengeligheten for valgdeltakelse, for eksempel via
stemmegiving via internett.
Det er vanskelig å si noe sikkert om en valgdeltakelsen i en ny kommune vil styrkes eller
svekkes i en ny kommune. Tidligere undersøkelser viser at kommunestørrelsen har liten
betydning for valgdeltakelsen. Valgdeltakelse i kommunene som inngår i Langfjella
kommune er nærmere diskutert i avsnitt 3.1. Det går fram av figur 3.1 at valgdeltakelsen i
alle fem kommuner har valgdeltakelse som er høyere eller lik som landsgjennomsnittet.
Dette kan gi en indikasjon på at valgdeltakelsen vil være robust også etter en kommunesammenslåing.
Lokal politisk styring
For at den kommunale administrasjonen skal utarbeide gode beslutningsgrunnlag for de
folkevalgte er det nødvendig med kapasitet og kompetanse. Som diskutert over, har
Langfjella kommune et potensial for mer kapasitet og kompetanse sammenliknet med
dagens kommunestruktur. Dette kan også bedre sikkerheten og kvaliteten av beslutningsgrunnlaget for de folkevalgte og bidra til en utviklingsorientert og langsiktig politisk
utvikling.
Som diskutert i avsnitt 3.4, kan Langfjella kommune gi potensial for avvikling av mange av
de nåværende interkommunale ordningene, fordi kommunen kan få nok kompetanse og
kapasitet til selv å ivareta oppgavene på en effektiv måte. Oppgavene vil da ivaretas av
kommunestyret som står til ansvar for innbyggerne gjennom valg og én administrasjon
med delegerte fullmakter fra samme kommunestyre. En ny kommune kan også legge
grunnlag for at kommunene ikke pålegges interkommunalt samarbeid på ulike oppgaveområder. Dette kan styrke den lokalpolitiske styringen og gjøre kommunen mer robust.
Lokal identitet
Lokal identitet er et viktig kriterium for en robust og bærekraftig kommune. Som
diskutert i avsnitt 3.6, har kommunene i Langfjella kommune fellestrekk og kjennetegn
som kan binde kommunene sammen. Mulighetene begrenses av store reiseavstander,
manglende senter og fjelloverganger. Disse utfordringene forsterkes av manglende felles
kommunikasjonskanaler (aviser, radio og TV) og lite samarbeid mellom kommunene i
dag. Med bakgrunn i dette kan det argumenteres for å være et større potensial for å bygge
en lokal identitet med andre kommuner enn med kommunene som inngår i Langfjellaalternativet. Det har imidlertid ikke vært vårt mandat å vurdere.
Vista Analyse AS
114
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Samtidig er det viktig å påpeke at lange reiseavstander til et nytt kommunesenter med
kommunehus og andre sentrale funksjoner kan påvirke den lokale identitetsfølelsen
negativt for de som bor lengst unna og mister funksjoner som er mer desentralisert sammenlignet med dagens struktur.
I tillegg kan det være en fordel at ingen av kommunene utgjør en utkant eller et klart
senter. Kommunene er jevnbyrdige parter og ingen vil alene ha kraft nok til å ta styringen
over samfunns- og identitetsutviklingen basert på lokale ønsker, slik tilfellet kan være ved
en senterkommune med omlandskommuner. Dette kan også være med på å skape en
robust identitetsfølelse, uavhengig av kommunestørrelse, manglende kommunikasjonskanaler og reiseavstander.
10.3 Oppsummering
Langfjella kommune vil bli en arealrik kommune med et relativt lavt folketall. En
kommunesammenslåing vil likevel kunne gi en mer robust kommune. Diskusjonen i dette
kapittelet understreker at det er flere robusthetsgevinster ved Langfjella kommune.
Spesielt kan identitet og tilhørighet være en viktig robusthetsgevinst ved dette
alternativet. Kommunen drar også fordeler av å få mer kompetanse, tilstrekkelig kapasitet
og distanse. Samfunnsutviklingen kan dra nytte av bredere kompetanse i kommuneadministrasjonen. I tillegg vil den lokalpolitiske styringen bedres ved mer kapasitet og
kompetanse, innenfor blant annet de områdene kommunene i dag har interkommunalt
samarbeid. Store reiseavstander er en utfordring for enkelte av kriteriene for en robust
kommune og kan begrense robusthetsgevinstene ved en kommunesammenslåing. Dette
er spesielt knyttet til politisk deltakelse. Også kompetanseutvikling gjennom større
fagmiljøer kan være noe begrenset på grunn av store reiseavstander, men ny kommunikasjonsteknologi gir gode muligheter for samarbeid over store avstander. Dette
gjelder også effektiv tjenesteproduksjon.
Lavt folketall kan begrense noen av stordriftsfordelene sammenliknet med en mer
folkerik kommune. Langfjella kommune vil likevel kunne dra nytte av flere stordriftsfordeler sammenliknet med dagens kommunestruktur. Alternative kommunesammenslåinger kan ha andre robusthetsgevinster. Andre konkrete alternativer er ikke evaluert i
denne mulighetsstudien.
Vista Analyse AS
115
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
11 Gevinster for storsamfunnet
I utlysningen spørres det om hvilke gevinster Langfjella-kommune kan få for storsamfunnet i forhold til at de enkeltvis blir slått sammen med en bykommune. Som
oppdragsgiver er inne på, kan en alternativ inndeling innebære at for eksempel Setesdalkommunene inngår i en storkommune sammen med Evje og Hornnes, mens det for Sirdals
del kan være et alternativ å inngå i en kommune med blant annet Flekkefjord. For Vinjes
del kan alternativene være sammenslutning med kommuner i Vest-Telemark. Sammenligningsgrunnlaget kan dermed bli et storkommunealternativ med klarere sentre og
tyngdepunkt.
I rapporten har det ikke vært grunnlag for en egen analyse og utredning av andre
alternativer enn Langfjella kommune. Det er dermed usikkert hvilke konsekvenser og
muligheter andre sammenslåingsalternativ kan gi. Likevel vil vi nedenfor, på overordnet
nivå, drøfte hvilke muligheter en Langfjella kommune kan gi tilbake til storsamfunnet.
Langfjella blir en arealrik kommune med et relativt lavt folketall som kan tenkes å gi
gevinster for storsamfunnet på følgende fem punkter:
1.
2.
3.
4.
5.
Smådriftsfordeler vs. stordriftsfordeler
Lokal politisk styring
Gjennomføringsevne og overføring av lokal identitet
Forvaltning av naturressurser i homogene fjellkommuner
Identifisere spesielle distriktsmessige utfordringer
Smådriftsfordeler
Som diskutert i avsnitt 10.2 vil kommunene som innlemmes i Langfjella kommune kunne
dra nytte av stordriftsfordeler ved en sammenslåing, i tillegg til økt kapasitet og kompetanse. At Langfjella kommune blir en relativt liten kommune, kan derimot begrense stordriftsfordelene. Dette kan imidlertid utjevnes av potensielle smådriftsfordeler. I en
relativt liten kommune vil det være kort vei mellom ideer og beslutninger. Dette gir
potensielle smådriftsfordeler som for eksempel et tettere tverrfaglig samarbeid og en
relativt liten administrasjon som gir mindre koordineringskostnader. For storsamfunnet
kan også mindre kommuner være lettere å forholde seg til enn store, blant annet på grunn
av god oversikt og mindre byråkrati ved samarbeid.
Små kommuner demper byråkratiet ettersom disse kommunene har mindre behov for
kontrollrutiner sammenliknet med store kommuner. En mindre kommune kan også
tenkes å gi et mer spesialtilpasset tjenestetilbud til innbyggere, som oppfyller innbyggernes krav til nærhet. En større kommune har på den andre siden muligheten til å tilby et
mer variert tjenestetilbud. Det må også vektlegges at noen smådriftsfordeler er vanskelig
å utnytte ettersom alle kommuner, uansett størrelse, er underlagt de samme kontrollkrav
og standard på tjenestene. Det er usikkert hvorvidt smådriftsfordelene kan utligne
stordriftsfordelene ved en større kommunesammenslåing.
Lokal politisk styring
Dette punktet sammenfaller med hva som kjennetegner en mer robust kommune, og er
nærmere diskutert i avsnitt 10.2. Det er verdt å nevne at Langfjella kommune vil bestå av
kommuner med mange felles kjennetegn og verdier, dette vil skape nærhet til politiske
Vista Analyse AS
116
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
avgjørelser i kommunen. For storsamfunnet kan dette gi gevinster ved en politisk aktiv
befolkning som styrker den demokratiske styringen.
Langfjella kommune vil ha et lavt folketall som trolig gir mer nærhet mellom innbyggere
og folkevalgte sammenliknet med store kommuner. Nærhet til folkevalgte vil kunne gi
innbyggerne en positiv identitetseffekt. På den andre siden vil nærhet fortsatt kunne
påvirke habilitets og likebehandlingsprinsippet i kommunen. Det er derfor usikkert
hvorvidt den totale nytten av nærhet til folkevalgte er positiv for storsamfunnet.
Ved kommunesammenslåing med større bykommuner kan de relativt små fjellkommunene ende opp som perifere satellitter som vil slite i konkurranse med krav om bidrag til
sentrumsutvikling i byene. Dette kan gjøre lokal politisk styring vanskelig utenfor byområdene. For storsamfunnet er det av interesse at alle i befolkningen skal ha like demokratiske rettigheter. En kommunesammenslåing som Langfjella kommune, som omfatter
homogene fjellkommuner, kan bidra til å styrke den lokal politiske styringen utenfor byregionene.
Gjennomføringsevne og overføring av lokal identitet
Lokal identitet for alle innbyggere i kommunen er et viktig kriterium for en robust
kommune som i lengden skal gi gevinster til storsamfunnet. Sammenslutning av relativt
likeverdige distriktskommuner med flere sammenfallende interesser og utfordringer gir
gode muligheter for sterk lokal identitet i kommunen, som igjen kan bidra til engasjement
og aktivitet. I tillegg kan lokal identitet bidra til at sammenslutningen er relativt enklere
å gjennomføre sammenlignet med sammenslåing med større bykommuner.
Forvaltning av naturressurser i homogene fjellkommuner
Det knytter seg muligheter til en felles forståelse for felles problemstilling. Kommunene
som innlemmes i Langfjella kommune vil ha relativ felles forståelse for område- og
viltforvaltning, sammenliknet med flere av de andre sammenslåingsalternativene. Dette
vil trolig bidra til å samle lokale interessegrupper innenfor området og redusere
konflikter knyttet til naturressursforvaltning. Dette gir igjen muligheter for en mer
helhetlig oppgavedeling og langsiktig planlegging. En av de største potensialene ved en
større kommune basert på sammenslåing av de fem kommunene i Langfjella ligger i
mulighetene for en mer helhetlig arealforvaltning i forhold til avveininger om bruk/vern,
potensialet for en mer omforent fordeling av kostnader og goder ved bærekraftig
ressursforvaltning, oppbygging av et bedre kunnskapsgrunnlag og kommunikasjon mot
fylkesmann og sentrale myndigheter Det må understrekes at dette i stor grad er avhengig
av hvilke oppgaver og ressurser kommunene vil tilføres og rollefordelingen mellom
fylkesmann, fylkeskommune og kommuner. Se kapitel 5 for mer om muligheter- og
utfordringer innenfor verneområde og villreinforvaltningen.
Identifisere spesielle distriktsmessige utfordringer
Identifisering av spesielle distriktsmessige utfordringer er knyttet til flere av punktene
over. Smådriftsfordeler, lokal identitet og lokal politisk styring kan gjøre det enklere å
identifisere spesielle distriktsmessige utfordringer og sette disse på den politiske dagsordenen.
Vista Analyse AS
117
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Oppsummering
I rapporten har det ikke vært grunnlag for en egen analyse og utredning av andre
alternativer enn Langfjella kommune. Det er dermed usikkerhet hvilke konsekvenser og
muligheter andre sammenslåingsalternativ kan gi. Vi har på et overordnet nivå drøftet
hvilke muligheter en Langfjella-kommunen kan gi tilbake til storsamfunnet sammenliknet
med enkeltvise sammenslåinger med større bykommuner.
Gevinster for storsamfunnet kan i stor grad tenkes å tilknyttes lokal identitet for
innbyggerne i de fem fjellkommunene som innlemmes i Langfjella kommune. Også lokal
politisk styring og felles interesser innenfor verneområder- og villreinforvaltningen kan
gi positive gevinster for storsamfunnet sammenliknet med enkeltvise sammenslåinger
med større bykommuner. Det er også mulig at Langfjella kommune kan oppnå betydelige
smådriftsfordeler som kan veie opp for begrensede stordriftsfordeler sammenliknet med
kommunesammenslåing med større folketall.
Vista Analyse AS
118
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Referanser
Andersen, R. og Hustad, H. (2004): Villrein og samfunn - en veiledning til bevaring og bruk
av Europas siste villreinfjell, NINA Temahefte 27, NINA.
Borge L.E., W. Ellingsen, A. Hjelseth, G.K. Leikvoll, K. Løyland og O.H. Nyhus (2015):
Inntekter og utgifter i hyttekommuner, TF-rapport n2. 349, Telemarksforskning.
Brandtzæg B.A. (2009): Frivilling kommunesammenslutninger 2005-2008 - Erfaringer og
effekter fra Bodø, Aure, Vindafjord og Kristiansund, TF-rapport nr. 258,
Telemarksforskning.
Brandtzæg B.A., A. Thorstensen, A. Helseth og K. Vareide (2014): Utgreiing av aktuelle
kommunestrukturalternativ for Vinje kommune, TF-rapport nr. 340, Telemarksforskning.
Bråta H.O., Alnes P. A. og M. Lerfald (2011): Villreinnemdene – en evaluering av deres
struktur og funksjon, ØF-rapport nr. 11/2011, Østlandsforskning.
Bygland kommune (2010): Kommuneplanen for Bygland kommune 2011-2022, udatert,
Bygland kommune.
Bygland kommune (2014): Budsjett 2015 og Økonomiplan 2015-2018, 10. desember
2014, Bygland kommune.
Bykle kommune (2014a): Kommuneplanen for Bykle 2010-2022, revidert 27. februar
2014, Bykle kommune.
Bykle kommune (2014b): Økonomiplan 2015-2018 og Budsjett 2015, 3. desember 2014,
Bykle kommune.
Distriktssenteret (2014): Kunnskap og erfaringer med prosesser med kommunesammenslåing, Distriktssenteret.
ECON (2010): Lokale ruter for kollektivtransport i inntektssystemet for fylkeskommunene,
Econ-rapport 2010-004.
Enger A., R.B. Holmen og S. Fjose (2012): Ringvirkningsanalyse av reiselivsnæringen i
Sirdal, Menon-publikasjon nr. 39/2012, Menon.
Falleth E. og S. Hovik (2006): Lokal forvaltning av store verneområder. Evaluering av
kommunal forvaltning i Setesdal Vesthei – Ryfylkeheiane, NIBR-rapport 2006:18, NIBR.
Falleth, E. I. og S. Hovik (2008). Lokal forvaltning av store verneområder: erfaringer fra
fire forsøk. NIBR –rapport, b 2008:11. Oslo: NIBR. 57 s.
Falleth E. og S. Hovik (2013): Regional planlegging i villreinens rike i Setesdalsheiene,
UTMARK - tidsskrift for utmarksforskning, nr. 2. 2013 (www.utmark.org).
Flaten O. og L. Rønning (2011): Best på sau – faktorer som påvirker økonomiske resultat i
saueholdet, NILF-rapport 2011-3, NILF og Nordlandsforskning.
Vista Analyse AS
119
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Frisvoll S. og R. Almås (2004): Kommunestruktur mellom fornuft og følelser - betydningen
av tilhørighet og identitet i spørsmål om kommunesammenslutning, Bygdeforskning.
Frisvoll S. og R. Almås (2014): Kommunesammenslåing og identitet – betyr identitet noe i
teknokratenes lekegrind?, Bygdeforskning.
Fylkesmannen i Nordland (2015): Risikofaktorer for å havne på ROBEK – en kvalitativ
analyse av forløpet i 3 Nordlandskommuner, under publisering, utarbeidet med bistand
fra Vista Analyse, Fylkesmannen i Nordland.
Gundersen F. og D. Juvkam (2013): Inndeling i senterstruktur, sentralitet og BA-regioner,
NIBR-rapport 2013:1, NIBR.
Hanssen G.S., J. E. Klausen og M. Winsvold (2013): Erfaringer med nærdemokratiske
ordninger i Norden, NIBR-rapport 2013-4, NIBR.
Heiplanen (2014): Regional plan for Setesdal Vesthei, Ryfylkeheiane og Setesdal Austhei.
Hjorteviltregisteret, ned 25. mars 2015, URL:
http://www.hjorteviltregisteret.no/Villrein/Jaktstatistikk/TildelteOgFelteDyrVillrein
Hongslo E. og AA. Lundberg (2012): Regional planlegging i villreinområder –
arealplanlegging som nytt virkemiddel?, Kart og Plan (4), 255-265.
KMD (2014a): Rapport fra faggruppe - Forenkling av utmarksforvaltningen, Kommunalog moderniseringsdepartementet.
KMD (2014b): Kriterier for god kommunestruktur, Delrapport frå ekspertutvalg, mars
2014, Kommunal- og regionaldepartementet.
KMD (2014c): Kriterier for god kommunestruktur, Delrapport frå ekspertutvalg,
desember 2014, Kommunal- og regionaldepartementet.
KMD (2014d): Kommunereform – Oppdragsbrev til Fylkesmann, 24. juni 2014,
kommunal- og regionaldepartementet.
KMD (2015): Inntektssystemet for kommunar og fylkeskommunar 2015 – Grønt hefte,
Berekningsteknisk dokumentasjon til Prop. 1 S (2014-2015), Kommunal- og
regionaldepartementet.
Kommunal og forvaltningskomiteen (2014): Innst. 300 S (2013–2014): Innstilling til
Stortinget om kommuneproposisjonen 2015.
KS (2014): Kommunestørrelse og lokaldemokrati, rapport mai 2014, KS.
Langørgen og Aaberge (2003): Sammenslåing av kommuner – Gevinster å hente,
Samfunnsspeilet 2/2003, Statistisk sentralbyrå.
Langørgen A., Pedersen S. og R. Aaberge (2010): Stabilitet i kommunenes økonomiske
atferd 2001-2008, SSB-rapport 25/2010.
Vista Analyse AS
120
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Lokalmedisinske tjenester Setesdal (2012): Anbefalinger videre interkommunalt
samarbeid – Lokalmedisinske tjenester i Setesdal, Sørlandet Sykehus HF og Setesdal
regionråd.
Meld. St. 14 (2014-2015): Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner,
Kommunal- og regionaldepartementet.
Mossing A. og J. Heggenes (2010): Kartlegging av villreinens arealbruk i Setesdal VestheiRyfylkeheiene og Setesdal Austhei, NVS Rapport 6/2010.
Nilsen J. K., E. Bowitz og M. Langseth (2012): Kommunesammenslutning Røyken og
Hurum – muligheter og konsekvenser, NIVI-rapport 2012:06, Pöyry og NIVI Analyse.
Nilsen J. K. og M. Langset (2015): Statens regionale inndeling og kommunesektoren konsekvenser for samhandling, NIVI-rapport 2015:3, NIVI Analyse.
Nord Pool Spot (2015). Lastet ned 1. april 2015. URL:
http://www.nordpoolspot.com/Market-data1/Elspot/
Norges vassdrags- og energidirektorat (2015), lastet ned 1. april 2015, url:
http://www.nve.no/no/Konsesjoner/Vannkraft/Konsesjonskraft/Konsesjonskraftpris/
Pris-historikk/
NOU (2015:18): Fordeling, forenkling, forbedring – Inntektssystemet for kommuner og
fylkeskommuner, Norges offentlige utredninger, Kommunal- og regionaldepartementet.
Olje- og energidepartementet (2013): Fakta 2013: Energi- og vannressurser i Norge.
Pedersen S. (2008): Kommunenes økonomiske atferd 2001-2007, SSB-notat 2008/60,
Statistisk sentralbyrå.
Pedersen S. (2013): Analyse av utgiftsbehovet i kommunal landbruksforvaltning, Vistarapport 2013/34, Vista Analyse.
Pedersen S. og A. Bruvoll (2014) Erfaringer med klima- og energiplanlegging i kommuner
og fylkeskommuner, Vista-rapport 2014/23, Vista Analyse.
Prop. St. 95 C (2013-2014): Kommuneproposisjonen 2015, Kommunal- og
moderniseringsdepartementet.
Punsvik, T. og O. Strand (2013): Nytt villreinprosjekt på gang i Setesdal Ryfylke,
Villreinen, 12-13.
Qvenild, M og B.P. Kaltenborn (2012): Styringsmodeller for store verneområder – noen
globale utviklingstrekk og utfordringer for norsk forvaltning. I: Kaltenborn, B.P. (red.).
Bruk og vern i utmarksområder. Sluttrapport. Strategisk instituttprogram for perioden
2009-2011.
Qvenild, M., L. C. Wold, I. Nerhol og Ø. Aas (2012): Bærekraftig inkludering? Reiseliv og
forvaltningen av norske og skotske nasjonalparker. I: Kaltenborn, B.P. (red.). Bruk og vern
Vista Analyse AS
121
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
i utmarksområder. Sluttrapport. Strategisk instituttprogram for perioden 2009-2011.
NINA Temahefte 50, s. 28-37.
Sirdal kommune (2006): Kommuneplanens samfunnsdel 2006-2018, 15. juni 2006, Sirdal
kommune.
Sirdal kommune (2013): Landbruksplan for Sirdal – en plan for
landbruksnæringen/forvaltningen i Sirdal (2014-2018), Sirdal kommune.
Sirdal kommune (2014): Rådmannens forslag til Økonomiplan 2015-2018, 5. november
2015, Sirdal kommune.
Skjeggedal T., Arneses T., Marjus G., Saglie I.L. og P.G. Thingstad (2001): Regimenes
slagmark. Om arealutnytting og forvaltningsregimer i LNF-områder, NordTrøndelagsforskning rapport, 2001:3.
Strand O., Gundersen V., Panzacchi M., Andersen O., Falldorf T., Andersen T., Van Moorter
B., Jordhøy,P. og K. Fangel (2010): Ferdsel i villreinens leveområder, NINA Rapport 551,
NINA.
Strand O., Panzacchi M., Jordhøy P., Van Moorter B., Andersen R. og L.A. Bay (2011):
Villreinens bruk av Setesdalsheiene, Sluttrapport fra GPS-merkeprosjektet 2006-2010,
NINA Rapport 694, NINA.
Telemark fylkeskommune (2009): Avtalen om disponering av konsesjonskraft.
Ramsdal H., Ø. Holt, og J. Tolsby (2004): Robuste kommuner: Scenarier for kommunestrukturen i Østfold, Stiftelsen Østfoldforskning.
Riksrevisjonen (2006): Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes arbeid med
kartlegging og overvåking av biologisk mangfold og forvaltning av verneområder,
Dokument nr. 3:12 (2005–2006).
Riksrevisjonen (2007): Riksrevisjonens undersøkelse av bærekraftig arealplanlegging og
arealdisponering i Norge, Dokument nr. 3:11 (2006-2007).
Riksrevisjonen (2014): Riksrevisjonens undersøking av forvaltninga av nasjonalparkar,
Riksrevisjonens administrative rapport nr. 1 2014.
Valle kommune (2003): Beitebruksplan for Valle, kommunedelplan nr. 0067/03, vedtatt
27. august 2003.
Valle kommune (2014): Handlingsprogram og økonomiplan 2015-2018 og Årsbudsjett
2015, Kommunestyresak 70/14, Valle kommune.
Valle kommune (2015): Kommuneplan 2015-2027 – Samfunnsdelen, 25. mars 2015,
høringsutgave, Valle kommune.
Verneområdestyret for Setesdal Vesthei, Ryfylkeheiane og Frafjordheiane (2014):
Forslag til Forvaltningsplan for verneområda i Setesdal Vesthei, Ryfylkeheiane og
Frafjordheiane (Høringsutkast).
Vista Analyse AS
122
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Vinje kommune (2005): Landbruksplan for Vinje kommune 2005-2008, 27. januar 2005,
sak 05/3, Vinje kommune.
Vinje kommune (2007): Kommuneplanen 2007-2019 - Samfunnsdelen, udatert, Vinje
kommune.
Vinje kommune (2014a): Oversyn over kraftrettar, kraftavtaler og oppgåver knytt til
forvaltning av kraftressursane i kommunen.
Vinje kommune (2014b): Økonomiplan og handlingsprogram 2015-2018 og Budsjett
2015, 11. desember 2014, Vinje kommune.
Ystad E., K. Krokan, O. Flaten og E. Kjesbu (2013): Situasjon og utfordring i norsk og
trøndersk melkeproduksjon, NILF-notat 2013-12, NILF.
Vista Analyse AS
123
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Vedlegg A – Informanter
Navn
Stilling
Aasmund Lauvdal
Rådmann i Bygland kommune
Anders Sandvik
Assisterende rådmann i Vinje kommune
Arne Eiken
Økonomisjef i Sirdal kommune
Arne Tronsen
Daglig leder, Konsesjonskraft IKS
Arne Vinje
Ordfører i Vinje kommune
Destinasjon Hovden
Eivind Berg
Rådmann i Valle kommune
Frantz Are L. Nilsen
Økonomisjef/næringssjef i Bygland kommune
Frode Buen
Rådgiver informasjon og næring i Valle kommune
Gry Åsne A. Wienenga
Plan- og økonomisjef i Vinje kommune
Inge Stangeland
Rådmann i Sirdal kommune
Jan Myrekrok
Rådmann i Vinje kommune
Jonny Liland
Ordfører i Sirdal kommune
Jon-Rolf Næss
Ordfører i Bykle kommune
Leiv Rygg
Ordfører i Bygland kommune
Rauland Turist AS
Sirdal Turistkontor
Svein Hjort-Olsen
Næringssjef i Bykle kommune
Tallak Hoslemo
Rådmann i Bykle kommune
Tarald Myrum
Ordfører i Valle kommune
Toril Nicolaisen
Næringssjef i Vinje kommune
Visit Telemark
Øyvind Sjøtrø
Vista Analyse AS
Næringssjef i Sirdal kommune
124
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Vedlegg B – Rapporterte interkommunale samarbeid
Tabell v2.1 Fullstendig oversikt over rapporterte interkommunale samarbeid i
kommunene Bygland, Bykle, Valle, Sirdal og Vinje kommune
Fylker
Type samarbeid
Agder Revisjonsdistrikt,
sekretariat
Setesdal Vesthei, Ryfylke- og
Frafjordheiane (SVR)
Sirdal Bykle Valle
X
X
Arbeidsgjevarkontroll i Agder
Over
fylkesgrensene
X
Vinje
Andre
kommuner
X
Agder
X
X
X
11
kommuner i
Agder og
Rogaland
X
X
X
21
kommuner i
Agder
Krisesenter for kvinner og
menn
X
X
X
X
Agder
Konsesjonskraft IKS
X
X
X
X
Agder
Agder- og Telemark
kontrollutvalssekretariat
X
X
X
X
X
LVK, landssamanslutninga av
vasskraftkommunar
X
X
X
X
X
X
X
X
X
X
X
Agder
X
X
X
X
89
kommuner i
16 fylker
X
X
X
Aust-Agder
X
X
X
Aust-Agder
X
X
X
Iveland, Evje
og Hornnes
Setesdal Brannvesen IKS
X
X
X
Iveland, Evje
og Hornnes
Setesdal Revisjonsdistrikt IKS
X
X
X
Iveland, Evje
og Hornnes
Setesdal Regionråd
X
X
X
Iveland, Evje
og Hornnes
X
X
X
X
X
X
X
X
X
X
X
X
Landssamanslutninga av
nynorskkommunar
Visit Sørlandet AS,
reiselivssamarbeid på Agder
USS, Utmarkskommunane sin
samanslutning
Aust-Agder Museet og arkiv
IKS (tidl. Setesdalsmuseet)
Aust-Agder kulturhistoriske
senter
Setesdal Miljø og gjenvinning
IKS
AustAgder
X
Byglan
d
Setesdal Barnevern
(Valle vertskommune)
Skatteoppkrever Setesdal
(Evje vertskommune)
Arbeidsgjevarkontroll i Agder
Setesdal IKT
Landbruk (Bykle
vertskommune)
PPT (Valle vertskommune)
Vista Analyse AS
X
X
Agder og
Telemark
173
kommuner i
Norge
Evje og
Hornnes
Iveland, Evje
og Hornnes
X
X
X
125
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Setpro AS,
arbeidsmarknadsverksemd
X
X
Kultur og musikkskule
Skogbrukstenester
X
Iveland, Evje
og Hornnes
X
Evje og
Hornnes
X
Legevakt
X
Evje og
Hornnes
Skolesamarbeid
X
Evje og
Hornnes
Kommuneoverlege
X
Evje og
Hornnes
Jordmor
X
Evje og
Hornnes
Psykiatribustader
X
Evje og
Hornnes
X
Aust-Agder
(ikke
Lillesand)
Ressurssenter øk. og
gjeldsrådgiving
X
X
X
Flekkefjord,
Lund,
Kvinesdal
Kommunerevisjon Vest IKS
X
10 andre
kommuner i
vestre del av
Vest-Agder
Vest-Agder Museet (IKS)
IKAVA (Interkommunalt
arkiv) IKS
X
Vest-Agder
X
Vest-Agder
X
Fylkeskommunen
+
Listerkomm
unene
Lister Nyskaping AS
X
Fylkeskomm
unen +
Listerkomm
unene
Lister byggesakstilsyn (Sirdal
vertskommune)
X
Listerkommunene
X
Listerkommunene
minus
Hægebostad
IRS Miljø IKS
Lister Kompetanse AS
VestAgder
X
X
PPT Lister (Farsund
vertskommune)
Lister barnevern (Farsund
vertskommune)
X
Lister Pedagogiske senter
X
Vista Analyse AS
Listerkommunene
minus
Hægebostad
Listerkommunene
minus
Hægebostad
126
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
14 medlemskommuner i
Rogaland
Region Stavanger BA
X
Greater Stavanger
X
Veterinærvakt
X
Lister Opplæringskontor
X
Listerkommunene
Listerrådet med tilhørende
fagnettverk
X
Listerkommunene
Lister Friluftsråd (Farsund
vertskommune)
X
Arbeidsgiverkontroll
(Kvinesdal vertskommune)
X
Skatt (Kvinesdal
vertskommune)
X
15 medlemskommuner i
Rogaland
Kvinesdal,
Flekkefjord
Listerkommunene
Listerkommunene
+Åseral,
Lindesnes
Listerkommunene
+Åseral
X
Tokke,
Fyresdal,
Kviteseid og
Seljord
X
Tokke,
Fyresdal,
Kviteseid,
Seljord
Nissedal
X
Fyresdal,
Kviteseid,
Seljord,
Tokke,
Nissedal,
Telemark
fylkeskommune
Legevaktsamarbeid
(vertskommune Vinje)
X
Tokke
Krisesenter/Senter for
overgrep (vertskommune
Skien)
X
Telemark
Vest-Telemark
X
Seljord,
Kviteseid,
Tokke
Samarbeid om øyeblikkeleg
Hjelp (vertskommune Vinje)
X
Tokke
Renovest IKS
Barnevernsamarbeidet i VestTelemark (vertskommune
Kv.eid)
Telemark Vest-Telemark PPT
Vista Analyse AS
127
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Interkommunalt
Brannvernsamarbeid
X
Fyresdal,
Kviteseid,
Seljord,
Tokke,
Nissedal
Telemark kommunerevisjon
X
Telemark
Alarmsentralen 110
(Vertskommune Skien)
X
Telemark
X
Fyresdal,
Kviteseid,
Seljord,Tokk
e, Nissedal
Vest-Telemarkrådet
Vest-Telemark
Næringsutvikling A/S
X
Fyresdal,
Kviteseid,
Seljord,
Tokke,
Nissedal
Vest-Telemark Næringsbygg
A/S
X
Nissedal,
Fyresdal,
Tokke,
Kviteseid,
Seljord,
Hjartdal og
Drangedal
IUA Telemark (Vertskommune
Bamble)
X
Telemark
X
Fyresdal,
Kviteseid,
Seljord,
Tokke,
Nissedal
IKT/Telefoni-samarbeid
(vertskommune Vinje)
Vista Analyse AS
128
Mulighetsstudie for kommunene i Langfjella
Vista Analyse AS
129