1. No category

Kapittel 3, september 2015
Produksjon og tilbud1
I forrige kapittel om nasjonalregnskapet studerte vi hvordan vi kan måle og beskrive hva som
skjer i økonomien. Nå vil vi gå videre og drøfte hva som bestemmer det som skjer.
I makroøkonomi er vi interessert i økonomien som helhet. Men det som skjer i makro
avhenger naturligvis av hvordan den enkelte bedrift eller individ/husholdning opptrer. I dette
og neste kapittel vil vi derfor studere de sentrale beslutningene til enkeltaktørene - den enkelte
bedrifts beslutninger om produksjonsnivå og priser, investeringsbeslutningene, og den enkelte
husholdnings beslutning om forbruk og sparing. Analysen i disse kapitlene vil utgjøre viktige
byggeklosser for drøftingen i kapittel 5 og utover, der vi på hvordan økonomien samlet sett
fungerer.
I en virkelig økonomi er det enorm variasjon mellom ulike bedrifter og ulike markeder,
mellom frisøren på hjørnet og bilfabrikken Ford, mellom oljemarkedet og drosjemarkedet.
Men hvis vi skulle forsøke å fange opp all denne variasjonen, ville vår analyse blitt alt for
komplisert. Derfor må vi lage en forenklet beskrivelse av virkeligheten. Vi vil se på den
typiske atferden til bedrifter og husholdninger, og dermed forsøke å fange opp hovedtrekkene
i hvordan de opptrer. For å forenkle diskusjonen vil vi hele tiden se på en lukket økonomi, dvs.
vi ser ikke på handel eller andre økonomiske forbindelser til utlandet.
I dette kapitlet skal vi se på tilbudssiden av økonomien, mens etterspørselssiden er tema i
kapittel 4. I dette kapitlet skal vi




1
Introdusere et nytt begrep, produktfunksjonen, som på matematisk form viser
sammenhengen mellom produksjonen og bruken av arbeidskraft og realkapital.
Definere marginalkostnaden som økningen i kostnadene ved å produsere en enhet mer
Presentere tre sentrale forutsetninger om bedriftenes tilbud
o Bedriften setter prisen som et påslag på marginalkostnaden. Økt lønn fører til
økt pris, mens høyere produktivitet fører til lavere pris.
o Bedriftene produserer og selger det som kundene etterspør, slik at en endring i
etterspørselen fører til endret produksjon og salg
o Endringer i produksjonen skjer uten vesentlige endringer i prisen på produktet.
Vise at høy vekst i BNP vanligvis fører til redusert arbeidsledighet (Okuns lov)
Notatet er under arbeid - kommentarer er meget velkomne til [email protected]
1
Produksjon
I en moderne økonomi blir mesteparten av produksjonen utført i private bedrifter, som selger
sine produkter på markedet til forbrukere eller andre bedrifter. Det er stor forskjell på de
produkter som selges, fra hårklipp og tannbehandling til mobiltelefoner og skip. Men det er
også en rekke felles trekk i hvordan produksjonen foregår. For å produsere har bedriftene bruk
for tilgang på en rekke ulike faktorer som vi vil kalle produksjonsfaktorer.
Først og fremst har bedriftene bruk for kvalifisert arbeidskraft. Bedriften har bruk for nok
arbeidskraft målt i timer, i tillegg til at arbeidstakerne har den kunnskap og kvalifikasjoner
som er nødvendig. Arbeidstakernes kvalifikasjoner kalles gjerne for humankapital.
Bedriftene har også bruk for varer og tjenester fra andre bedrifter, som råvarer, utstyr,
elektrisk kraft, renholdstjenester mv, som vi med en samlebetegnelse kaller produktinnsats.
En tredje viktig produksjonsfaktor er realkapital, som er maskiner, bygninger,
transportmidler osv. Skillet mellom produktinnsats og realkapitalen er som du kanskje husker
at produktinnsatsen brukes opp i produksjonen i løpet av året, mens realkapitalen varer i
lengre tid, selv om også den naturligvis etter hvert blir utsatt for slitasje og verdiforringelse.
Realkapitalen er en beholdningsstørrelse, som kan måles på et tidspunkt, i motsetning til f.eks.
bruken av arbeidskraft, der vi ser på antall arbeidstimer i løpet av et år. Hvis bedriften kjøper
ny realkapital, regnes det som en realinvestering som innebærer en økning i bedriftens
realkapitalbeholdning.
I noen typer produksjon er også naturressurser og land viktige produksjonsfaktorer. For
Norge er olje en svært viktig naturressurs, og i mange typer jordbruksproduksjon er man helt
avhengig av egnede landområder for å kunne produsere.
Teknologi beskriver de produksjonsmetoder som er tilgjengelige for bedriftene når de skal
bruke produksjonsfaktorene i produksjonen. Bedre teknologi innebærer at bedriftene kan
produsere mer, uten å bruke mer av produksjonsfaktorene. Bedre teknologi kan også gi nye
produkter, eller produkter av bedre kvalitet.
Produktfunksjonen
Vi er først og fremst interessert i den samlede verdiskapingen i økonomien, målt med BNP,
og hvordan denne avhenger av bruken av arbeidskraft og realkapital. For enkelhets skyld ser
vi derfor bort fra andre produksjonsfaktorer som naturressurser og land, og vi ser også bort i
fra produktinnsatsen. Videre antar at den enkelte bedrift har en bestemt produksjonsteknologi
tilgjengelig for sin produksjon, slik at verdiskapingen til bedriften bare avhenger av hvor mye
arbeidskraft og realkapital som den bruker. Vi bruker en produktfunksjon, med betegnelsen
F, for å beskrive denne sammenhengen på matematisk form.
(3.1)
Y  F (K , N )


2
der Y er produksjonen, K er kapitalbeholdningen og N er bruken av arbeidskraft.2 En
funksjon er et matematisk begrep som sier at funksjonsverdien Y avhenger av verdien på
argumentene K og N. Hvis vi vet hvor mye som brukes av K og N, vil funksjonen F(K,N)
bestemme hvor mye som blir produsert av Y. Vi har skrevet et plusstegn under K og N, for å
vise at vi antar at en økning i K fører til økt Y, og tilsvarende for N. Alle størrelsene måles i
fysiske enheter - vi kan f.eks. tenke oss et busselskap der Y er antall bussturer i en bestemt
rute, N er antall bussjåfører og K antall busser. Figur 3.1 illustrerer en stilisert
produktfunksjon.
Figur 3.1
Stilisert produktfunksjon
Produksjonsfaktorer
Produksjonsprosess
Produktfunksjonen
Arbeidskraft N
Produksjon Y
F(K, N)
Realkapital
K
F(K,N) er skrevet på generell form, slik at den ikke forteller hvordan sammenhengen mellom
K, N og Y egentlig er. Hvis vi velger en spesifikk produktfunksjon kan vi derimot få en presis
sammenheng mellom K, N og Y, f.eks. 3
F
(3.2)
Y  5K 1/3 N 2/3
Med denne produktfunksjonen kan vi regne ut hva Y blir dersom vi kjenner verdien på K og
N. Hvis vi f.eks. har 10 maskiner og 10 arbeidere, dvs. at K = N = 10, finner vi at 𝑌 = 5 ·
101/3 102/3 = 5 · 10 = 50. Hvis vi har en maskin og 10 arbeidere, K= 1 og N= 10, finner vi
𝑌 = 5 · 11/3 102/3 ≈ 23.
En viktig egenskap ved produktfunksjonen er hvor mye produksjonen øker dersom man øker
bruken av produksjonsfaktorene.
Marginalproduktiviteten til arbeidskraft er økningen i produksjonen ved en marginal, dvs.
svært liten, økning i bruken av arbeidskraft. Dette svarer til det matematiske begrepet den
deriverte av en funksjon. Som en forenkling definerer vi marginalproduktiviteten til
arbeidskraft som økningen i produksjonen dersom vi øker bruken av arbeidskraft med en
enhet, dvs. en arbeider. Vi bruker forkortelsen MPN for marginalproduktiviteten til
arbeidskraft N, og vi har da
2
Det er vanlig å bruke begrepene produktfunksjon og produksjon her, selv om strengt tatt er bedriftens
verdiskaping vi snakker om. Men siden vi her ikke har noe produktinnsats, er produksjonen lik verdiskapingen
til bedriften.


Denne produktfunksjonen er på formen Y  AK N , der A, α og β er parametere i produktfunksjonen. En
slik produktfunksjon kalles for Cobb-Douglas, etter de to som introduserte den til økonomifaget, økonomen Paul
Douglas og matematikeren Charles Cobb.
3
3
(3.3)
MPN = F(K,N+1) – F(K, N)
Marginalproduktiviteten til N er altså differansen mellom hvor stor produksjonen blir med
N+1 arbeidere, og produksjonen med N arbeidere. Marginalproduktivitet er det samme som
grenseproduktivitet, eller «marginal productivity» på engelsk.
Boks 3.1 Sammenhengen mellom bruk av produksjonsfaktorer og produksjonen
Det er store forskjeller mellom ulike typer produksjon når det gjelder hvor mye
produksjonen øker når vi øker bruken av produksjonsfaktorene.
I mange typer produksjon er det rimelig å anta at produktfunksjonen har konstant
skalautbytte, som betyr at produksjon dobles dersom bruken av produksjonsfaktorer
dobles. Vi kan f.eks. tenke oss at vi har en aluminiumsfabrikk med et visst antall
arbeidstakere. Hvis vi så får en fabrikk til, som er helt lik den forrige, og med like
mange og like godt kvalifiserte arbeidstakere, er det rimelig å anta at produksjonen også
blir det dobbelte av det som den første fabrikken kunne produsere.
I andre tilfeller er det mer rimelig å anta er det avtakende utbytte mhp skalaen, slik at
produksjonen øker prosentvis mindre enn bruken av produksjonsfaktorer. Dette kan
f.eks. være tilfelle dersom det er begrenset tilgang på en eller flere av
produksjonsfaktorene, som jordbruksareal eller andre naturressurser. Siden man gjerne
bruker det beste jordbruksarealet først, kan man greie seg med lite bruk av arbeidskraft
og realkapital når produksjonen er liten.
I noen typer produksjon er det stordriftsfordeler, også kalt tiltakende utbytte mhp (med
hensyn på) skalaen, som innebærer at økt bruk av produksjonsfaktorer fører til en
prosentvis større økning i produksjonen. Dette vil bl.a. være tilfelle i produksjon som
krever mye forskning og utvikling, der det er store kostnader for å utvikle et produkt,
som et fly, bil eller legemiddel, og deretter relativt billig å produsere mange enheter av
produktet. Kostnadene per fly blir dermed mye lavere dersom man produserer mange fly
enn hvis man produserer få fly.
4
Marginalkostnaden
Når en bedrift skal bestemme hvor mye den skal produsere, er det viktig å vite hvordan
produksjonskostnadene avhenger av produksjonens størrelse. Et sentralt begrep i denne
sammenheng er marginalkostnaden, som er økningen i produksjonskostnadene ved en
marginal økning i produksjonen. Som en forenkling definerer vi marginalkostnaden som
økningen i kostnadene dersom produksjonen øker med en enhet. Vi ser på den kortsiktige
tilpasningen til bedriften, og tenker oss at bedriften på kort sikt ikke kan øke sin bruk av
realkapital. Realkapitalbeholdningen betraktes altså som gitt. For å øke produksjonen må
bedriften derfor bruke mer arbeidskraft.
Hvis bedriften ansetter en arbeidstaker til, blir produksjonsøkningen lik
marginalproduktiviteten til arbeidskraft. Hvis marginalproduktiviteten f.eks. er lik 2, MPN =
2, betyr det at hvis bedriften ansetter en arbeidstaker til, øker produksjonen med 2 enheter.
For å øke produksjonen med èn enhet, er det i dette tilfellet derfor nok å øke bruken av
arbeidskraft med 1/2 ansatt. Hvis vi lar W betegne lønnen per ansatt (W står for «wages»),
blir merkostnaden for bedriften ved å øke produksjonen med en enhet dermed lik W∙1/2. Mer
generelt har vi dermed at marginalkostnaden MK er gitt ved
(3.4)
𝑊
𝑀𝐾 = 𝑀𝑃𝑁
Marginalkostnad=
Lønn
Marginalproduktivitet
Marginalkostnaden er altså større, desto høyere lønnen, W, er, og desto mindre
marginalproduktiviteten til arbeidskraft, MPN, er. Hvis en arbeider produserer to enheter i
timen, og timelønnen W = 200 kroner, blir kostnaden ved å produsere en enhet mer,
marginalkostnaden, lik 100 kr, siden MK = W/MPN = 200/2 = 100.
5
Pris og tilbud til den enkelte bedrift
Så langt i dette kapitlet har vi sett på hvor mye bedriften kan produsere, og hvordan dette
avhenger av bruken av innsatsfaktorer. Nå vil vi se på hvor mye bedriften faktisk vil
produsere, og hvilken pris den vil sette. Dette vil åpenbart avhenge av forholdene på
produktmarkedet. Først og fremst avhenger det av etterspørselssiden, dvs. hvor mye
etterspørrerne er villig til å kjøpe, og hvilken pris de vil betale. Det er også viktig om
bedriften har noen nære konkurrenter, som etterspørrerne eventuelt kan velge fremfor «vår»
bedrift.
Vi vil anta at det er monopolistisk konkurranse på produktmarkedet. Monopolistisk
konkurranse er en økonomisk modell for et marked der det er mange bedrifter, som lager
produkter som er litt forskjellige. Det er også mange etterspørrere i markedet. Bedriftene
setter prisen på sine produkter, og etterspørrerne kjøper de produkter de ønsker basert på de
priser som de ulike bedriftene har satt. Jo høyere pris den enkelte bedrift krever, desto færre
enheter får den solgt. Noen kunder kan velge å kjøpe fra andre bedrifter, og andre kunder kan
kjøpe færre enheter, eller la være å kjøpe, når prisen blir høyere.
Monopolistisk konkurranse kan sees på som en slags mellomform mellom to andre typer
markedsformer, som er perfekt konkurranse og monopol. Ved perfekt eller fullkommen
konkurranse er det også mange bedrifter, men der antas det at bedriftene produserer
identiske produkter. Dermed kan den enkelte bedrift ikke kunne selge til en pris som er
høyere enn markedsprisen, fordi i så fall vil etterspørrerne istedenfor kjøpe fra andre bedrifter.
Vi sier derfor at bedriftene er pristakere, fordi de må akseptere markedsprisen som en gitt
størrelse. Ved monopolistisk konkurranse er som nevnt produktene litt forskjellige, slik at
bedriften vil få solgt noen varer selv om den krever høyere pris enn andre.
Når bedriften kan heve prisen og likevel få solgt en del varer, sier vi at bedriften har en viss
markedsmakt. Ved monopol er det bare en bedrift i markedet, og en monopolist kan derfor
gjerne ha betydelig markedsmakt. Ved monopolistisk konkurranse avhenger markedsmakten
av hvor hard konkurransen er, noe som bl.a. avhenger av hvor like produktene er. Hvis
produkter fra ulike bedrifter er svært like, vil eventuelle prisforskjeller kunne ha stor
betydning for hvilket produkt som velges, slik at priskonkurransen er hard. Hvis det er større
forskjeller mellom produktene, vil prisen vanligvis ha mindre betydning for hvilket produkt
som velges, og priskonkurransen blir mindre hard.
Ved monopolistisk konkurranse står bedriftene overfor en fallende etterspørselskurve for sitt
produkt, som illustrert ved figur 3.2. Hvis bedriften setter prisen P1, får den solgt Y1 enheter.
Hvis bedriften hever prisen fra P1 til P2, reduseres etterspørselen fra Y1 til Y2 enheter. Jo
slakere etterspørselskurven er, desto større er reduksjonen i Y for en gitt økning i prisen. Vi
bruker begrepet etterspørselselastisitet (eller priselastisitet, som betyr det samme) om hvor
mye kvantum endres når prisen øker: jo større reduksjon i kvantum, desto mer elastisk er
etterspørselen.
6
Figur 3.2
Økt pris gir redusert etterspørsel
Pris
Etterspørsel
P2
P1
Y2
Y1
Kvantum
Etterspørselskurven viser hvordan etterspørselen avhenger av prisen. Til prisen P1 er
etterspørselen lik Y1, mens en høyere pris P2 gir lavere etterspørsel, Y2. Jo slakere
etterspørselskurven er, desto større er endringen i kvantum for en gitt endring i pris, og desto
mer elastisk er etterspørselen.
Vi antar at bedriftenes formål er å maksimere overskuddet eller profitten, som er lik
salgsinntektene minus produksjonskostnadene.
Overskudd = salgsinntekter – produksjonskostnader,
Vi antar altså at bedriften vil velge det prisnivå, og dermed også det produksjonskvantum,
som gir størst overskudd.
I et vedlegg til kapitlet viser vi at den optimale tilpasningen er å sette prisen som et påslag på
marginalkostnaden, der symbolet μ > 0 viser påslaget
(3.5) P  (1   )MK ,
Pris = (1+Prispåslag)∙Marginalkostnad
Parameteren μ (den greske bokstaven my) viser hvor høy prisen er målt i forhold til
marginalkostnaden. Hvis påslaget μ = 0,5, betyr det at prisen settes 50 prosent høyere enn
marginalkostnaden. Hvis det koster 100 kroner å produsere en enhet til, setter bedriften prisen
til 150 kroner.
7
Vi ser at prisen som bedriften setter er høyere, jo høyere prispåslaget er, og jo høyere
marginalkostnaden er.
I vedlegget viser vi at prispåslaget er mindre, desto mer elastisk etterspørselen er. Det kan
forklares intuitivt. Hvis etterspørselen er svært elastisk, kan bedriften øke salget mye ved en
liten reduksjon i prisen. Siden bedriften tjener penger på hver ekstra enhet den selger, vil det
derfor være fristende å senke prisen for å øke salget. Dermed blir prispåslaget lavt.
Hvis etterspørselen derimot er mindre elastisk, vil en prisreduksjon gi liten gevinst i form av
økt salg. Tilsvarende vil en økning i prisen gi lite tap i redusert salg. Dermed vil det være
fristende å sette en høy pris, dvs. et høyt prispåslag.
Priselastisiteten avhenger av konkurransen i produktmarkedet. I et marked med hard
priskonkurranse, der det er mange bedrifter som selger nesten helt like produkter, vil
etterspørselen være svært elastisk, slik at prispåslaget blir lavt. Den harde konkurransen vil
dermed presse prisen ned mot marginalkostnaden.
Hvis det er mindre konkurranse i produktmarkedet, slik at en prisreduksjon gir mindre effekt
på salget, dvs. at etterspørselen er mindre elastisk, vil bedriftene sette en høy pris, dvs. et høyt
prispåslag.
Ved å sette inn for uttrykket for marginalkostnaden fra (3.4) i bedriftens prissetting (3.5), får
vi
(3.6) P  (1   )
W
,
MPN
der μ > 0
Pris=(1+Prispåslag)
Lønn
Marginalproduktivitet
Vi ser at prisen er høyere, desto



høyere påslagsfaktoren µ er, dvs. desto mindre elastisk etterspørselen er
høyere lønnen W er
lavere marginalproduktiviteten til arbeidskraft, MPN, er
Tilpasningsbetingelsen (3.6) innebærer samtidig at andre faktorer ikke skal påvirke prisen, så
lenge de ikke påvirker en av de tre faktorene i (3.6).
8
Boks 3.2 Lineær produktfunksjon
I denne boksen skal vi illustrere tilpasningen ved å bruke en svært enkel produktfunksjon, der arbeidskraft er
den eneste spesifiserte produksjonsfaktoren, og det er konstant utbytte mhp skalaen:
(3.7)
Y  AN .
A >0 er en produktivitetsparameter som bestemmer produksjonen per enhet arbeidskraft, f.eks. per timeverk.
Hvis f.eks. A = 2, blir produktfunksjonen Y = 2N, dvs. at N=3 gir Y = 2·3=6. Marginalproduktiviteten til
arbeidskraft er lik A = 2, dvs. at Y øker med 2 dersom N øker med en time.
En slik produktfunksjon med arbeidskraft som den eneste produksjonsfaktoren, er naturligvis en sterk
forenkling, men samtidig blir det lettere å få fram de sentrale begreper og prinsipper. I noen tilfeller kan denne
produktfunksjonen også være en akseptabel tilnærming til en kortsiktig produktfunksjon der tilgangen på
realkapital er konstant, og der økt bruk av arbeidskraft innebærer at realkapitalen utnyttes bedre slik at
produksjonen øker prosentvis like mye som bruken av arbeidskraft.
Marginalkostnaden, dvs. økningen i kostnader når produksjonen øker med en enhet, blir dermed
(3.8)
MK 
W
.
A
Den pris som bedriften vil sette er dermed gitt ved
(3.9)
P  (1   )
W
A
Prisen avhenger dermed av tre faktorer, påslagsfaktoren µ, lønnen W og produktiviteten A. Prisen er høyere,
desto høyere påslagsfaktoren µ og lønnen W er, og desto lavere produktiviteten, A, er.
Talleksempel: Hvis f.eks. A = 2 og W =100, blir produksjonskostnadene lik (W/A)∙Y = (100/2)∙Y=50Y. For
Y=10 blir kostnadene 50∙10 = 500 og hvis Y øker til 11, blir kostnadene 50∙11=550. Marginalkostnaden, dvs.
økningen i kostnadene når Y øker med en enhet fra 10 til 11, blir dermed lik (W/A)∙11-(W/A)∙10 = 550 – 500
=50. Marginalkostnaden blir altså lik W/A=100/2 = 50.
Med ord: Hvis timelønnen er 100 kroner og en arbeidstaker produserer 2 enheter i timen, bruker
arbeidstakeren ½ time på å produsere en enhet, og økningen i lønnskostnadene ved å produsere en enhet ekstra blir da
100/2 = 50.
Hvis påslagsfaktoren μ = 0,5, vil bedriften sette prisen P  (1   )
W
100
 (1  0,5)
 1,5  50  75
A
2
9
Pris og tilbud i makro
I dette avsnittet skal vi se på hvordan bedriftenes tilbudsatferd henger sammen med
utviklingen i økonomien samlet sett.
Vi antar at bedriftene setter prisen med sikte på å maksimere overskuddet, basert på de
eksisterende etterspørselsforholdene i økonomien. Det innebærer at prisen settes som et
påslag på marginalkostnaden, i tråd med ligning (3.5) ovenfor. Bedriften vil derfor øke prisen
dersom lønningene stiger, og redusere prisen dersom produktiviteten øker. Endringer i
etterspørselselastisiteten, f.eks. at det blir økt konkurranse fra andre bedrifter, vil også kunne
påvirke prissettingen.
Deretter produserer bedriften det kvantum som etterspørres til den gitte prisen, og
sysselsettingen blir bestemt av hvor mye arbeidskraft som trengs til produksjonen.
Modellen ovenfor er statisk, dvs. uten noen eksplisitt tidsdimensjon, og sier dermed ikke hva
som skjer hvis det skjer endringer i økonomien. Vi vil anta at hvis etterspørselen blir mindre
eller større enn det bedriften regnet med, vil bedriften tilpasse produksjonen til det som
etterspørres, uten å endre prisen. Hvis etterspørselen blir mindre vil bedriften redusere
produksjonen for å spare kostnader. Hvis etterspørselen blir større, vil bedriften øke
produksjonen i det omfang den har ledig produksjonskapasitet.
Vi har dermed tre sentrale forutsetninger om bedriftens tilpasning, og hva den gjør ved
endringer i økonomien:



Bedriften setter prisen som et påslag på marginalkostnaden. Økt lønn fører til
høyere marginalkostnad og dermed høyere pris, mens høyere
marginalproduktivitet fører til lavere marginalkostnad og lavere pris.
Bedriftene produserer og selger det som etterspørres, slik at endringer i
etterspørselen fører til endret produksjon og salg
Endringene i produksjonen skjer uten vesentlige endringer i prisen på produktet.
Forutsetningen om at bedriftene øker produksjonen når etterspørselen øker, krever at
bedriftene har tilstrekkelig ledig produksjonskapasitet til å kunne øke produksjonen. Og stort
sett er det tilfelle – de aller fleste bedrifter har vanligvis ledig kapasitet slik at produksjonen
kan økes hvis etterspørselen øker.
Forutsetningen om at endringer i etterspørsel og produksjon kan skje uten at det fører til noen
vesentlig endring i prisen, har betydelig empirisk støtte. Studier av prisatferd viser at de fleste
produktpriser ligger konstant i lang tid, og i Europa er gjennomsnittlig varighet på en pris, dvs.
fra prisen på et produkt endres til neste gang den gjør det, drøyt 12 måneder (Wulfsberg, 2015;
Dhyne m.fl.,2006).
Det kan være flere ulike årsaker til slike rigide eller stive priser. En mulig årsak er at det er
kostbart for bedriften å endre prisen, f.eks. ved å endre i datasystemer, lage nye prislister eller
endre prisen på varer i et supermarked. En trolig viktigere årsak er at prisendringer kan være
vanskelige beslutninger som krever en del tid og ressurser for ledelsen i virksomheten, som
10
derfor ikke vil gjøre det så ofte. En tredje grunn er at en rekke priser er fastsatt i kontrakter
mellom kjøper og selger, og derfor ikke kan endres ensidig av selger. En fjerde grunn er at
bedriften frykter at kundene kan reagere negativt på en prisøkning, og bedriften derfor kan
ønske å utsette dette.
Det er noen produkter der disse forutsetningene ikke stemmer. Det viktigeste unntaket er
trolig produkter basert på naturressurser, som ulike typer råvarer og matvarer. Hvis
etterspørselen etter f.eks. korn øker, vil det på kort sikt ofte være vanskelige å øke
produksjonen tilsvarende. Da vil økt etterspørsel i større grad slå ut i økt pris på korn, uten at
produksjonen på kort sikt øker. I kapittel 1 så vi hvordan endringer i etterspørsel etter og
tilbud av olje har ført til store endringer i oljeprisen. Svingninger i tilbud og etterspørsel av
matvarer, energiprodukter og lignende vil kunne gi så store utslag i prisene på disse
produktene at det også gir betydelig utslag i det gjennomsnittlige prisnivået i økonomien.
For at bedriftene skal kunne øke produksjonen dersom etterspørselen øker, må de bruke mer
arbeidskraft eller andre produksjonsfaktorer. Tilgangen på arbeidskraft og
produksjonspotensialet i økonomien totalt er derfor tema for neste avsnitt.
11
Produksjon og sysselsetting
Det samlede tilbudet i økonomien består av tilbudet fra alle bedriftene. Det avhenger først og
fremst av den realkapital og teknologi bedriftene har til rådighet, samt bruken av arbeidskraft,
dvs. sysselsettingen.
Arbeidsstyrken i økonomien består av de sysselsatte og de arbeidsledige, dvs. de som er uten
betalt arbeid, men som aktivt forsøker å få arbeid, se boks 3.3.. Vi vil si mer om
arbeidsstyrken i kapittel X, men foreløpig vil vi ta den som en gitt størrelse med symbol L.
Vi bruker N som symbol for antall sysselsatte og U for antall arbeidsledige, slik at
arbeidsstyrken er L = N + U. Arbeidsledighetsraten u er antall arbeidsledige som andel av
arbeidsstyrken, dvs. u= U/L.
Antall arbeidsledige
, Arbeidsstyrken  Antall sysselsatte +antall arbeidsledige
Arbeidsstyrken
U
u
,
L

N
 U
L
Arbeidsledighetsprosenten =
Sysselsettingen kan dermed skrives som (her bruker vi at U = uL)
(3.10)
N  L  U  L  uL
 (1  u ) L
Sysselsetting = (1-ledighetsraten)∙Arbeidsstyrken
Det samlede tilbudet i økonomien, Y, kan skrives som produktfunksjon for økonomien som
helhet
(3.11)
Y  F ( K ,(1  u) L)
der K nå representerer den samlede realkapitalen i økonomien og (1-u)L er total sysselsetting.
Når samlet produktetterspørsel øker, vil bedriftene som nevnt over gjerne øke produksjonen
ved å bruke mer arbeidskraft, dvs. økt sysselsetting. Økt sysselsetting fører til lavere
arbeidsledighet.
12
Boks 3.3
Sysselsetting og arbeidsmarked
De viktigste statistikkildene om arbeidsmarkedet er Statistisk sentralbyrås
arbeidskraftundersøkelse (AKU) og statistikk over arbeidssøkere gjennom NAV. Tallene fra
AKU er basert på en utvalgsundersøkelse, med intervju av et utvalg av befolkningen på
24 000 personer i kvartalet. I AKU regnes personene som



Sysselsatte dersom de utførte inntektsgivende arbeid i minst en time i løpet av
undersøkelsesuken, eller var fraværende pga sykdom, ferie eller verneplikt
Arbeidsledige dersom de var helt uten inntektsgivende arbeid, har søkt arbeid de siste
fire uker, og kan påta seg arbeid innen to uker etter intervjutidspunktet
Utenfor arbeidsstyrken er de resterende, dvs. personer som ikke har hatt
inntektsgivende arbeid, og som i tillegg enten ikke har aktivt søkt arbeid, eller ikke
kunnet påta seg arbeid.
Arbeidsstyrken defineres som summen av antall sysselsatte og antall arbeidsledige, og
arbeidsledighetsprosenten er antall arbeidsledige som prosent av arbeidsstyrken.
NAV lager statistikk basert på egne registre. Registrert helt ledige er arbeidsføre personer
som er uten inntektsgivende arbeid, som søker arbeid ved arbeidskontorene, og som er
disponible for det arbeid som søkes. Vanligvis er arbeidsledigheten målt ved AKU høyere enn
antall registrert helt ledige, fordi mange personer søker arbeid uten å være registrert ved
arbeidskontorene, og derfor bare kommer med AKU.
Figur 3.3 viser hvordan Norges befolkning fordeler seg på ulike tilstander i arbeidsmarkedet..
Om lag 60 prosent var i arbeidsdyktig alder, som vi her har satt til aldersgruppen 20-64 år (i
AKU brukes 15-74 som yrkesaktiv alder). Av personene i yrkesaktiv alder tilhørte 82 prosent
arbeidsstyrken, mens de resterende 18 prosent var utenfor arbeidsstyrken. Mange er utenfor
arbeidsstyrken fordi de tar utdanning, eller på grunn av helseproblemer eller
omsorgsforpliktelser, eller fordi de har gitt opp å søke jobb, fordi de tror de ikke vil lykkes.
Dette omtales gjerne som skjult ledighet. Av personene i arbeidsstyrken var det 4 prosent som
var arbeidsledige.
Figur 3.3
Befolkning, i yrkesaktiv alder, og arbeidsstyrke i Norge 1. kvartal 2015
Befolkning
Barn og
eldre
(0-19 år og
65 år +)
40,52 %
Yrkesbefolkning
(20-64 år)
59.48%
Yrkesaktiv alder (20-64 år)
Arbeidsstyrken (20-64 år)
Arbeidsstyrken
82 %
Personer
utenfor
arbeidsstyrken
18 %
Sysselsatte
96%
Arbeidsledige
4%
13
I 1. kvartal 2015 var Norges befolkning på 5 165 802 personer. Av disse var om lag 60
prosent i arbeidsdyktig alder. Kilde: Statistisk sentralbyrå (AKU)
Boks slutt
Figur 3.4 viser årlig endring i BNP, sysselsetting og arbeidsledighet i Norge i perioden 19812014. Vi ser en klar tendens til at sysselsettingen øker og arbeidsledigheten reduseres i år med
høy vekst i BNP. Når produksjonen øker mer enn den gradvise veksten som skyldes bedre
teknologi, har bedriftene bruk for mer arbeidskraft. Sterk nedgang i BNP, som i 1988-89, og
igjen i 2009, går derimot sammen med redusert sysselsetting og økt arbeidsledighet. Hvis
BNP vokser lite eller reduseres, trenger bedriftene mindre arbeidskraft slik at sysselsettingen
faller og ledigheten øker.
Årlig vekst i fastlands-BNP, målt i faste priser, og vekst i antall sysselsatte og antall ledige,
målt som andel av arbeidsstyrken.
Figur 3.5 viser den nære sammenhengen mellom endring i BNP og endring i
arbeidsledigheten på en litt annen måte. Hvert punkt representer et år, med BNP-vekst på den
horisontale aksen, og endring i arbeidsledighetsraten på den vertikale. Vi ser en klar tendens
til at ledigheten reduseres i år med høy vekst i BNP, mens lav vekst eller nedgang i BNP går
sammen med økt ledighet. Den rette linjen er en regresjonslinje, som viser en slags
«gjennomsnittlig sammenheng» mellom de to variablene i dataperioden, 1981-2014. I denne
perioden har arbeidsledigheten hatt en tendens til å øke i år der BNP-veksten var mindre enn
2,8 prosent, mens BNP-vekst over 2,8 prosent tilsa fallende ledighet. Regresjonslinjen er
14
(3.12)
 Y

Endring i arbeidsledighetsraten = u t  ut 1  0, 25 
 0, 028 
Y


(Vi bruker den greske bokstaven ∆ som symbol på endring, slik at ∆Y/Y er vekstraten, og
100·∆Y/Y er prosentvis vekst i BNP). Koeffisienten 0,25 i (3.12) betyr at for hvert
prosentpoeng høyere vekst i BNP, falt ledigheten i gjennomsnitt med 0,25 prosentpoeng.
Den negative sammenhengen mellom vekst i BNP og endring i arbeidsledigheten kalles
Okuns lov, etter den amerikanske økonomen Arthur Okun, som påviste denne empiriske
regulariteten i USA på 1960-tallet.
Okuns lov sier at høy vekst i BNP fører til redusert arbeidsledighet
Figur 3.5
Årlige observasjoner av vekstraten for fastlands-BNP i faste priser, ∆Y/Y, og endringen i
arbeidsledighetsraten, ut – ut-1, Regresjonslinjen er konstruert ved lineær regresjon, som er en
statistisk metode som tar sikte på å finne en slags «gjennomsnittlig sammenheng» mellom to
variabler.
Potensielt BNP
Selv om bedriftene kan øke produksjon og sysselsetting dersom etterspørselen øker, vil
produksjonskapasiteten og tilgangen på arbeidskraft etter hvert vil legge begrensninger på
hvor stor produksjonen kan bli. Hvis høy etterspørsel fører til svært lav arbeidsledighet, vil
15
det bli konkurranse mellom bedriftene om arbeidskraften. Det kan føre til at bedriftene må by
opp lønningene for å få nok arbeidstakere, slik at lønningene vokser. Over tid vil svært lav
ledighet og stadig økende lønnsvekst føre til en uholdbar situasjon.
I kapittel 7 vil vi definere likevektsledigheten som det nivå på ledigheten som er forenlig
med stabil lønns- og prisvekst over tid. Hvis arbeidsledigheten over lengre tid er lavere enn
likevektsledigheten, vil knapphet på arbeidskraft etter hvert føre til høy og økende lønnsvekst.
På varig basis vil det derfor ikke være mulig å holde produksjonen høyere enn det nivået som
følger ved at arbeidsledigheten er lik likevektsledigheten.
I kapittel 1 definerte vi potensielt BNP (eller potensiell produksjon) som produksjonsnivået
når alle produksjonsfaktorene brukes på et langsiktig opprettholdbart nivå.. Siden arbeidskraft
er den viktigste produksjonsfaktoren, og den som først og fremst varierer på kort sikt, kan vi
tenke på potensielt BNP som BNP-nivået når arbeidsledigheten er lik likevektsledigheten. I
tråd med vanlig notasjon bruker vi betegnelsen un om likevektsledigheten (n for «naturlig»),
selv om betegnelsen «naturlig» er litt misvisende – likevektsledigheten er slett ikke naturgitt,
men avhenger bl.a. av lønns- og prisdannelsen i økonomien, samt graden av mistilpasning i
arbeidsmarkedet. Vi vil derfor si at normal utnyttelse av arbeidskraften er når
arbeidsledigheten er på sitt likevektsnivå, slik at potensielt BNP, Yn, er gitt ved
(3.13)
Y n  F ( K ,(1  u n ) L) .
Potensielt BNP avhenger dermed av fire faktorer




Teknologien, representert ved produktfunksjonen F(.)
Realkapitalbeholdningen K
Likevektsledigheten un
Arbeidsstyrken L
Disse fire faktorene avhenger igjen av andre forhold som vi vil studere nærmere senere i boka.
Teknologien avhenger særlig av forskning og utvikling, og realkapitalbeholdningen særlig av
investeringsatferden. Disse faktorene vil normalt forbedres over tid, slik at potensielt BNP
vokser. Likevektsledigheten avhenger som nevnt av lønns- og prisdannelsen i økonomien og
av graden av mistilpasning i arbeidsmarkedet. Arbeidsstyrken avhenger bl.a. av demografiske
forhold som befolkningens aldersfordeling, helsetilstanden, utdanningsnivå, skatte- og
trygdesystemet, og lønnsstrukturen.
16
Figur 3.6
Potensielt BNP
Y
F(K, N)
Yn
(1-un)L
N
Grafen viser hvordan produksjonen, Y, avhenger av sysselsetting N, for konstant
realkapitalbeholdning K. Potensielt BNP, Yn, blir bestemt av produktfunksjonen F(K, N),
realkapitalbeholdningen K og likevektsysselsettingen (1-un)L.
Boks 3.4
Er det best om BNP er lik potensielt BNP?
Potensielt BNP er ikke det optimale produksjonsnivået. Det er to faktorer, prissettingen og lønnsdannelsen,
som fører til at potensielt BNP er lavere enn det produksjonsnivået som ville være samfunnsøkonomisk
optimalt. Vi har antatt at bedriftene har markedsmakt i prissettingen, slik at de setter priser som er høyere
enn marginalkostnaden. Et viktig resultat i mikroøkonomi, er at det optimale produksjonsnivået krever at
pris er lik marginalkostnad. Når prisen er høyere enn marginalkostnaden, vil kundene kjøpe for lite, fordi
den høye prisen fører til at kunder som har lavere betalingsvilje enn prisen ikke kjøper produktet, selv om
betalingsviljen er større enn det det koster å produsere en enhet mer av produktet (dvs. marginalkostnaden).
Når kundene kjøper for lite, blir produksjonen også lavere enn optimalt.
Tilsvarende effekt finnes i lønnsdannelsen. En viss arbeidsledighet må det alltid være i en økonomi, fordi
det tar tid for arbeidssøkerne å finne en egnet jobb, og for bedriftene å finne en egnet arbeidssøker. Slik
arbeidsledighet kalles friksjonsledighet. Men som du vil lese mer om i kapittel 7, vil lønningene kunne bli
presset over det nivået der arbeidsledigheten er lik friksjonsledigheten, noe som vil bidra til høyere ledighet
og lavere produksjon. Dermed er likevektsledigheten høyere enn den friksjonsledighet som er nødvendig
for at arbeidssøkerne skal finne de rette jobbene, noe som igjen fører til at potensielt BNP er lavere enn det
optimale produksjonsnivået.
Men selv om det isolert sett gunstig om BNP er større enn potensielt BNP, er det ikke en varig tilstand.
Siden arbeidsledigheten er lavere enn likevektsledigheten, vil lønnsveksten etter hvert øke. Høy lønnsvekst
og vedvarende høy etterspørsel vil føre til at bedriftene hever prisene mer. Et høyt BNP kan også skyldes
høy etterspørsel f.eks. fordi husholdningene lånefinansierer et høyt konsum, noe som kan skape problemer
17BNP.
senere. Derfor forsøker myndighetene å øke potensielt BNP, men ikke å få BNP større enn potensielt
BNP-gapet
Forskjellen mellom faktisk BNP og potensielt BNP kalles BNP-gap eller produksjonsgap.
BNP-gapet er dermed positivt, dvs. større enn null, når arbeidsledigheten er lav slik at BNP er
større enn potensielt BNP, og negativt når ledigheten er høy. BNP-gapet måles gjerne i
prosent av potensielt BNP, slik at vi har
(3.14)
BNP-gap = 100
Y Y n
Yn
Når BNP-gapet er negativt, har bedriftene gjerne mye ledig produksjonskapasitet, som vist i
figur 3.7. Samtidig er arbeidsledigheten gjerne høyere enn likevektsledigheten, og denne
differansen mellom faktisk arbeidsledighet og likevektsledigheten blir av og til omtalt som et
ledighetsgap.
Figur 3.7
BNP-gapet og kapasitetsutnyttingen i industrien.
Kilde: Sturød og Hagelund (2012)
Norges Banks anslag på produksjonsgapet (BNP-gapet) i Norge gitt i Pengepolitisk rapport
3/11, og kapasitetsutnyttingen i industrien fra Statistisk sentralbyrås Konjunkturbarometer,
der bedriftene blir spurt om stor del av sin produksjonskapasitet som de utnytter. Vi ser at
bedriftene gjerne har mer ledig kapasitet når BNP-gapet er mindre enn null.
18
Vi har altså at samlet etterspørsel bestemmer størrelsen på faktisk BNP, mens tilbudssiden
bestemmer potensielt BNP. Vanligvis vil både etterspørsel og tilbud vokse over tid. Som vi
skal se mer på i kapittel 4, vil samlet etterspørsel vokse bl.a. på grunn av nye
investeringsbehov og fordi husholdninger vil ha økt konsum når de blir rikere. Tilbudssiden
vokser som nevnt bl.a. på grunn av teknologisk og organisatoriske fremskritt og økt
realkapital, slik at produksjonskapasiteten i økonomien øker. Hvis faktisk og potensielt BNP
vokser med ulik fart, vil BNP-gapet endres.
BNP-gapet er viktig for økonomisk politikk, og særlig pengepolitikken. Siden potensielt BNP
er lavere enn det samfunnsøkonomisk optimale nivået, vil et negativt BNP-gap der BNP er
lavere enn potensielt BNP, innebære et samfunnsøkonomisk effektivitetstap i form av lav
produksjon og høy arbeidsledighet, og dermed sløsing med arbeidskraft og andre ressurser.
Et høyt BNP som fører til et positivt BNP-gap vil isolert sett vanligvis være fordelaktig, fordi
det innebærer høy produksjon og lav ledighet. Men samtidig kan et høyt BNP-nivå også føre
til ubalanser, f.eks. sterk lånefinansiert vekst i privat konsum, som gir kimen til fremtidig
nedgang i økonomien.
I de neste kapitlene vil vi se på hva som bestemmer størrelsen på og endringer i BNP-gapet,
og hvordan myndighetene kan påvirke BNP-gapet gjennom penge- og finanspolitikken.
19
Hva har du lært?
De viktigste produksjonsfaktorene er arbeidskraft, realkapital, og produktinnsats, og i noen
tilfeller også naturressurser og land. Teknologien beskriver de produksjonsmetoder som er
tilgjengelig for bedriftene.
Produktfunksjonen viser på matematisk form hvordan produksjonen avhenger av bruken av
produksjonsfaktorene. Produktfunksjonen Y = F(K, N) sier at produksjonen Y er en funksjon
av realkapitalbeholdningen K og bruken av arbeidskraft N.
Marginalproduktiviteten (MPN) til arbeidskraft er økningen i produksjonen ved en
marginal, dvs. svært liten, økning i bruken av arbeidskraft. Som en forenkling definerer vi
marginalproduktiviteten til arbeidskraft som økningen i produksjonen dersom vi øker bruken
av arbeidskraft med en enhet, dvs. en arbeider eller et timeverk.
Marginalkostnaden (MK) er økningen i produksjonskostnadene ved en marginal økning i
produksjonen, eller som en forenkling, økningen i produksjonskostnadene når produksjonen
øker med en enhet. Marginalkostnaden er høyere, jo høyere lønnen, W, er, og jo lavere
marginalproduktiviteten til arbeidskraft, MPN, er. Med formel har vi: MK = W/MPN
Et marked der det er mange bedrifter som selger litt forskjellige produkter, sier vi har
monopolistisk konkurranse. Da kan bedriftene selv bestemme prisen på sitt produkt, men
etterspørselen etter produktet blir mindre, jo høyere pris bedriften setter. Dette er i motsetning
til perfekt eller fullkommen konkurranse, der bedriftene er pristakere, dvs. at de må ta
markedsprisen som gitt, og kan selge så mye de vil til den prisen.
Vi antar at bedriftene setter prisen for å oppnå størst mulig profitt (overskudd). Det innebærer
at prisen settes som et påslag på marginalkostnaden, dvs. at
P = (1+μ)MK
Pris = (1+Påslagsfaktor)∙Marginalkostnad
Prisen er høyere, desto



høyere påslagsfaktoren µ er, dvs. jo mindre elastisk etterspørselen er
høyere lønnen W er
lavere marginalproduktiviteten til arbeidskraft, MPN, er
Andre faktorer vil ikke påvirke prisen, bortsett fra hvis de påvirker en av disse tre faktorene.
Hvis økt etterspørsel og dermed økt salg ikke fører til endring i prispåslaget, lønnen, eller
marginalproduktiviteten, vil økt etterspørsel bare føre til økt produksjon og salg, til gitt pris.
Vi har tre sentrale forutsetninger om bedriftenes tilpasning, og hva de gjør ved endringer i
økonomien:

Bedriftene setter prisen som et påslag på marginalkostnaden. Økt lønn fører til økt
pris, mens høyere marginalproduktivitet fører til lavere pris.
20


Bedriftene produserer og selger det som etterspørres, slik at endringer i
etterspørselen fører til endret produksjon og salg
Endringene i produksjonen skjer uten vesentlige endringer i prisen på produktet.
Arbeidsstyrken er lik summen av de sysselsatte, dvs. de som er i jobb, og de arbeidsledige,
dvs. de som aktivt søker jobb, og kan ta jobb. Sterk vekst i BNP fører til økt sysselsetting og
redusert arbeidsledighet. Arbeidsledighetsprosenten er antall arbeidsledige som andel av
arbeidsstyrken.
Okuns lov sier at høy vekst i BNP vanligvis fører til redusert arbeidsledighet, mens lav eller
fallende BNP-vekst gir økt ledighet.
Det samlede tilbudet i økonomien Yer gitt ved en produktfunksjon for økonomien totalt,
Y  F ( K ,(1  u) L) , der K er den samlede realkapitalen i økonomien og (1-u)L er total
sysselsetting (u er arbeidsledighetsraten og L er arbeidsstyrken).
Potensielt BNP (eller potensiell produksjon) er produksjonsnivået som produseres når alle
produksjonsfaktorene brukes på et langsiktig opprettholdbart nivå. Arbeidskraft er den
viktigste produksjonsfaktoren, og et langsiktig opprettholdbart nivå for arbeidskraften er når
arbeidsledigheten er på sitt likevektsnivå. Potensielt BNP, Yn, er dermed gitt ved
Y n  F ( K ,(1  u n ) L) , der un er likevektsledigheten.
Potensielt BNP avhenger dermed av fire faktorer




Teknologien, representert ved produktfunksjonen F(.)
Realkapitalbeholdningen K
Likevektsledigheten un
Arbeidsstyrken L
Forskjellen mellom faktisk BNP og potensielt BNP kalles BNP-gap eller produksjonsgap.
BNP-gapet måles gjerne i prosent av potensielt BNP, dvs. at BNP-gap = 100∙(Y - Yn)/ Yn.
BNP-gapet er større enn null når BNP er større enn potensielt BNP, dvs. i en høykonjunktur.
BNP-gapet er viktig for økonomisk politikk, og særlig pengepolitikken. Et negativt BNPgap der BNP er lavere enn potensielt BNP innebærer et samfunnsøkonomisk effektivitetstap i
form av lav produksjon og høy arbeidsledighet, og dermed sløsing med arbeidskraft og andre
ressurser. I de neste kapitlene vil vi se på hva som bestemmer størrelsen på og endringer i
BNP-gapet, og hvordan myndighetene kan påvirke BNP-gapet gjennom penge- og
finanspolitikken.
21
Litteratur
Dhyne, E, L.J. Alvarez, H.Le Bihan, G. Veronese, D. Dias, J. Hoffmann, N. Jonker, P.
Lünnemann, F. Rumler og J. Vilmunen (2006). Price changes in the Euro area and the United
States: Some facts from indiviual consumer price data. Journal of Economic Perspectives 20,
no 2, 171-192.
M Sturød og K Hagelund, Staff Memo 08/2012. http://static.norgesbank.no/Upload/Publikasjoner/Staff%20Memo/2012/Staff_Memo_1208.pdf
Wulfsberg, F. (2015). Inflation and price adjustments: Micro evidence from Norwegian
consumer prices 1975-2004.
22
Oppgaver
Repetisjonsoppgaver
1)
2)
3)
4)
5)
6)
Hva er de viktigste produksjonsfaktorene?
Hva er marginalproduktiviteten til arbeidskraft?
Hvem bestemmer produktprisene ved monopolistisk konkurranse?
Hvilke to deler består marginalinntekten av?
Hva er tilpasningsbetingelsen for en bedrift ved monopolistisk konkurranse?
Hvilke tre faktorer bestemmer prisen ved monopolistisk konkurranse og lineær
produktfunksjon?
7) Hva er potensielt BNP?
8) Er BNP- gapet positivt når faktisk BNP er større enn potensielt BNP? (husk at positivt
her betyr større enn null, og ikke nødvendigvis at dette er bra)
9) Er det bra med et positivt BNP-gap?
Oppgaver
1) Et bakeri har produktfunksjonen Y = 10N, der N er bruken av arbeidskraft målt i timer
og Y er antall grovbrød. Timelønnskostnaden er W=150. Hva er
marginalproduktiviteten til arbeidskraft, og hva marginalkostnaden til bedriften? Hvis
prispåslaget er µ = 0,5, hva blir prisen på et grovbrød?
2) Anta at en fabrikk som produserer røde plastbøtter står overfor etterspørselsfunksjonen
Y = 1000 – 20P, der Y er etterspørselen etter plastbøtter, og P er prisen på en
plastbøtte. (Vi forutsetter at prisen er mellom 0 og 50.) Hvor mange plastbøtter vil
bedriften selge hvis den setter P = 40? Hva hvis prisen blir P = 20? Hvilken pris må
bedriften sette hvis den ønsker å selge 100 bøtter?
3) Hva fører til økt potensielt BNP? (Gi kort begrunnelse for ditt svar.)
a. Teknologisk fremgang
b. Et jordskjelv som ødelegger en fabrikk.
c. Økt likevektsledighet
d. Husholdningene blir mer optimistiske og øker sitt konsum.
e. Polske håndverkere som flytter til Norge.
4) Hvorfor er potensielt BNP lavere enn det optimale produksjonsnivået?
5) Hvorfor er kapasitetsutnyttingen i industrien lav når BNP-gapet er negativt? (jf. Figur
3.6).
6) Hvis samlet sysselsetting i økonomien vokser uvanlig raskt, hva skjer med BNP-gapet?
23
Vedlegg
Prissetting ved monopolistisk konkurranse
I dette vedlegget skal vi se på nærmere på atferden til en enkelt bedrift, som vi vil kalle bedrift
i. Vi antar at salget til bedrift i, 𝑌𝑖 , avhenger av hvor høy pris bedriften setter sammenlignet
med gjennomsnittlig pris i markedet, 𝑃𝑖 /𝑃, og samlet etterspørsel i markedet, Y. Salget er
større, jo lavere pris bedrift i setter sammenlignet med gjennomsnittlig pris, og jo større den
samlede etterspørselen Y er. Vi beskriver sammenhengen med en etterspørselsfunksjon
P 
Yi  D  i , Y 
P 
  
Figur 3.8
Etterspørselsfunksjonen
Pris
Yi = D(Pi/P, Y)
Pi2
Pi1
Yi2 Yi1
Kvantum
Etterspørselskurven viser hvordan etterspørselen avhenger av prisen. Gjennom sitt valg av
pris kan bedriften oppnå et hvilket som helst salg som ligger på etterspørselskurven. Hvis
bedriften setter prisen Pi1, blir etterspørselen lik Yi1 = D(Pi1/P, Y), mens prisen Pi2, gir
etterspørsel lik Yi2 = D(Pi2/P, Y).
Helningen på etterspørselskurven avhenger av hvor hard konkurransen er på produktmarkedet.
Hvis bedriften har konkurrenter som produserer omtrent tilsvarende produkter, vil salget
trolig reduseres kraftig dersom bedriften setter høyere pris enn konkurrentene. I så fall vil
etterspørselskurven være relativt slak. Hvis produktene er mer forskjellige, vil det i større grad
være mulig å øke prisen uten at salget reduseres så mye. Sammenhengen mellom salg og pris
24
fanges opp ved priselastisiteten, som er lik den prosentvise endringen i etterspurt kvantum når
prisen øker med en prosent.
𝜂=
𝑝𝑟𝑜𝑠𝑒𝑛𝑡𝑣𝑖𝑠 𝑒𝑛𝑑𝑟𝑖𝑛𝑔 𝑖 𝑘𝑣𝑎𝑛𝑡𝑢𝑚 𝑑𝑌𝑖 /𝑌𝑖 𝑑𝑌𝑖 𝑃𝑖
4
=
=
𝑝𝑟𝑜𝑠𝑒𝑛𝑡𝑣𝑖𝑠 ø𝑘𝑛𝑖𝑛𝑔 𝑖 𝑝𝑟𝑖𝑠𝑒𝑛
𝑑𝑃𝑖 /𝑃𝑖 𝑑𝑃𝑖 𝑌𝑖
Hvis f.eks. en prisøkning på 1 prosent fører til at etterspørselen reduseres med 5 prosent, blir
η =-5. Priselastisiteten vil alltid være negativ, dvs. mindre enn null, siden etterspørselen
reduseres når prisen øker.
Siden det er mange bedrifter i markedet, vil den enkelte bedrift bare utgjøre en liten del av
markedet. Det innebærer at hvis en enkelt bedrift senker prisen for å selge mer, vil dette ha
liten betydning for etterspørselen rettet mot andre bedrifter. Derfor vil vi anta at den enkelte
bedrift ser bort i fra virkningen på andre bedrifter når den fastsetter sin pris, og at bedriften
betrakter prisene som andre bedrifter setter som gitte størrelser.
Når bedriften står overfor en fallende etterspørselskurve, kan den gjennom sitt valg av pris
oppnå et hvert punkt på etterspørselskurven. Det betyr at vi kan se på prisen bedriften må sette
som en funksjon av hvor mye bedriften ønsker å selge. Den gjennomsnittlige prisen i
markedet, P, og samlet etterspørsel, Y, vil påvirke posisjonen til etterspørselskurven i figuren,
og dermed
𝑃𝑖 = 𝑃(𝑌𝑖 , 𝑃, 𝑌)
Vi antar at bedriftene har som formål å maksimere sitt overskudd, som er lik salgsinntektene
minus produksjonskostnadene
Overskudd = salgsinntekter – produksjonskostnader
Vi antar altså at bedriften vil velge det prisnivå, og dermed også det produksjonskvantum,
som gir størst overskudd. Vi vil her vise at den optimale tilpasningen er å sette prisen som et
påslag på marginalkostnaden, dvs. at
(3.15)
P  (1   )MK  MK ,
der μ > 0
Parameteren μ (den greske bokstaven my) viser hvor mye bedriften øker prisen målt i forhold
til marginalkostnaden.
Anta at bedriften har regnet hva overskuddet blir hvis bedriften setter et bestemt prisnivå.
Anta så at bedriften så vurderer å sette en litt lavere pris, slik at den kan få solgt en enhet
ekstra. Spørsmålet er om dette vil lønne seg.
Hvis bedriften skal selge en enhet mer, må den øke produksjonen øke med en enhet, og
økningen i produksjonskostnadene vil dermed være lik marginalkostnaden, MK.
4
dYi er en marginal endring i Yi, slik at dYi/Yi viser relativ endring i Yi. Tilsvarende for Pi.
25
Tilsvarende kaller vi endringen i salgsinntektene dersom salget øker med en enhet for
marginalinntekten, med betegnelse MI.
Med begrepene marginalkostnad og marginalinntekt får vi en enkel regel for om det lønner
seg å senke prisen for å selge mer. Hvis marginalinntekten er større enn marginalkostnaden,
betyr det at å selge en enhet mer gir en større økning i inntektene enn i kostnadene, slik at
overskuddet øker. For bedriften vil det derfor lønne seg å senke prisen slik at salget øker, så
lenge MI > MK.
Hvis derimot marginalinntekten er mindre enn marginalkostnaden (MI < MK), vil det lønne
seg å heve prisen, slik at produksjon og salg reduseres. Siden reduksjonen i kostnadene, dvs.
MK, er større enn reduksjonen i inntektene, dvs. MI, vil overskuddet øke.
Hva hvis marginalkostnaden er lik marginalinntekten? I så fall vil bedriften ikke ha noe å
tjene på å senke eller øke prisen, fordi i begge tilfeller vil endringen i inntekt være akkurat lik
endringen i kostnader, slik at overskuddet ikke endres. Tilpasningsbetingelsen for bedriften
blir dermed at den vil sette prisen slik at marginalinntekt = marginalkostnad. Hvis denne
likheten ikke er oppfylt, vil det jo lønne seg for bedriften å endre prisen, slik at likheten blir
oppfylt
Prissetting ved monopolistisk konkurranse:
Bedriften setter prisen slik at marginalinntekt = marginalkostnad,
MI = MK
For å forstå prissettingen ordentlig, må vi se mer på hva som bestemmer marginalinntekten.
Marginalinntekten er altså økningen i salgsinntektene når salget øker med en enhet, og den
består av to deler.


Ved å selge én enhet mer, får bedriften en inntektsøkning som er lik prisen for denne
enheten.
Samtidig må bedriften senke prisen for å selge mer, og dermed blir inntekten lavere på
alle de andre enhetene som bedriften selger.
Figur 3.9 illustrerer de to effektene.
26
Figur 3.9
Økning i salgsinntekt ved økt salg
Pris
Etterspørsel
100
99
50 51
Kvantum
Dersom bedriften ønsker å øke salget fra 50 til 51 enheter, må prisen reduseres fra 100 til 99.
Virkningen på salgsinntektene kan deles i to. En økning i salget på en enhet bidrar til å øke
salgsinntektene med 99, mens reduksjonen i prisen med 1 på de resterende 50 enhetene bidrar
til å redusere salgsinntektene med 50. Økningen i salgsinntekten, som vi kaller
marginalinntekten, blir i dette tilfellet lik 99-50 = 49.
La oss se på dette mer formelt. Salgsinntektene er lik antall solgte enheter multiplisert med
prisen per enhet.
Salgsinntekter = 𝑌𝑖 ∙ 𝑃(𝑌𝑖 , 𝑃, 𝑌)
Ved å derivere salgsinntektene mhp 𝑌𝑖 , finner vi marginalinntekten som 5
12 F12 F
𝑑𝑃
MI = 𝑃𝑖 + 𝑌𝑖 ∙ 𝑑𝑌𝑖
𝑖
Det første leddet, Pi, er positivt, mens det andre leddet er negativt, siden prisen jo må
reduseres for å selge en enhet mer. Vi kan omskrive uttrykket for MI ved å sette 𝑃𝑖 utenfor
parentesen 6
13 F13 F
5
Her bruker vi formelen for derivasjon av et produkt av to funksjoner: La y = f(x)g(x). Da er
den deriverte av y mhp x lik y’ = f’(x)g(x)+f(x)g’(x). I vårt tilfelle har Yi posisjonen til f(x) og
Pi posisjonen til g(x). Den deriverte av Yi mhp Yi er 1, og 1∙Pi = Pi, slik at f’(x)g(x) i vårt
𝑑𝑃
tilfelle blir Pi. Tilsvarende blir f(x)g’(x) i vårt tilfelle 𝑌𝑖 ∙ 𝑑𝑌𝑖 .
𝑖
27
 dP Y 
MI  1  i i  Pi
 dYi Pi 
Vi kan omskrive videre ved å bruke at
𝑑𝑃𝑖 𝑌𝑖
𝑑𝑌𝑖 𝑃𝑖
1
1
= 𝑑𝑌𝑖 𝑃𝑖 = 𝜂
𝑑𝑃𝑖 𝑌𝑖
Marginalinntekten kan derfor skrives som
1
MI = (1 + 𝜂)𝑃𝑖
Som vist over, blir overskuddet for bedriften størst dersom prisen velges slik at
marginalinntekten er lik marginalkostnaden, MI = MK, og vi får dermed at
1
(1 + 𝜂)𝑃𝑖 = MK
Ved å dele på begge sider av likhetstegnet med uttrykket i parentes, kan dette omskrives til
(3.16) 𝑃𝑖 =
1
1
(1+ )
𝜂
𝑀𝐾 = (1 + µ)𝑀𝐾,
(1 + µ) =
1
1
𝜂
(1+ )
Prisen til bedrift i vil derfor være et påslag («markup» på engelsk) på marginalkostnaden.
Hvis f.eks. η = -4, finner vi at påslagsfaktoren blir (1 + µ) =
1
1
1
(1− )
4
=
1
3
4
4
1
= 3 = 1 + 3, dvs. at
µ = 3. Dette er intuitivt rimelig. En stor verdi på η innebærer at etterspørselen er meget
elastisk, slik at økt pris gir en sterk reduksjon i etterspørselen. Da vil det ikke lønne seg å sette
en høy pris, og påslagsfaktoren µ blir liten, slik at prisen er nær marginalkostnaden. I
grensetilfellet der priselastisiteten η går mot uendelig, vil brøken 1/η gå mot null, og
påslagsfaktoren μ = 1/η vil også gå mot null. Bedriften vil derfor sette pris lik
marginalkostnad, akkurat som vi har sett over at bedriften ville gjøre i tilfellet med prisfast
kvantumstilpasning. Hvis derimot priselastisiteten er lav, η nær 1, innebærer det at bedriften
kan heve prisen mye uten at det har så stor betydning for salget – da blir påslagsfaktoren µ
stor, dvs. at bedriften velger å sette en høy pris
7
Tilpasnin gen til bedriften er illu strerrt i figur 3. 9. Bedriften setter prisen P1, slik at etterspur t kvantum er lik Y1 . Da
Be
Hvis du lurer på hvordan jeg kom fram til dette, forsøk å gå motsatt vei. Multipliser 𝑃𝑖 med
begge leddene i parentesen, og se hva du får. Merk at jeg har også byttet på rekkefølgen på de
to brøkene.
6
28
F7
Bedr
Merk at når bedriften maksimerer prisen, må priselastisiteten være større enn en i
1 

absoluttverdi. Hvis priselastisiteten η = -1, så er MI  1   Pi  1  1 Pi  0 , dvs. at
 1 
marginalinntekten er lik null, fordi økningen i salgsinntekter ved å selge en enhet mer akkurat
dekke tapet ved at prisen reduseres på alle de andre enhetene som selges. Hvis priselastisiteten
er mindre enn 1 i absoluttverdi, blir marginalinntekten negativ, dvs. at bedrifter får økte
salgsinntekter ved å selge færre enheter. I en slik situasjon vil en overskuddsmaksimerende
bedrift selvfølgelig alltid øke prisen, siden det gir økte salgsinntekter og reduserte
produksjonskostnader. Prisen vil økes helt til priselastisiteten er større enn 1 i absoluttverdi,
og slik at marginalinntekt er lik marginalkostnad. I ligning (3.16) ser vi at hvis
priselastisiteten nærmer seg 1 ovenfra, vil 1/η også nærme seg 1, og nevneren i uttrykket for
1+μ vil gå mot null. Da vil 1+μ gå mot uendelig, dvs. at bedriften vil sette uendelig høy pris.
Figur 3.10
Optimal tilpasning ved monopolistisk konkurranse.
Pris
Marginalkostnad (MK)
P1
Påslag
Etterspørsel
Marginalinntekt (MI)
Y1
Kvantum
Ved monopolistisk konkurranse blir produksjonen bestemt ved skjæringspunktet mellom
marginalkostnadskurven og marginalinntektskurven. Vi ser at bedriften må sette prisen P1 for
at kvantum skal bli lik det optimale nivået Y1.
Hvis bedriften setter en annen pris enn den optimale, og dermed produserer et annet kvantum,
blir overskuddet lavere, som vist ved de skraverte arealene i figur 3.11.
29
Figur 3.11
Overskuddet blir lavere hvis MK ≠ MI
Pris
Marginalkostnad MK
P2
P1
P3
Etterspørsel
Marginalinntekt MI
Y2
Y1 Y3
Kvantum
Hvis produksjonen er Y2 og prisen P2, er marginalinntekten større enn marginalkostnaden. Da
vil en økning i produksjonen til Y1 føre til salgsinntektene øker mer enn
produksjonskostnadene, og økningen i overskuddet er lik arealet mellom
marginalinntektskurven og marginalkostnadskurven, merket med den stripete trekanten. Hvis
produksjonen øker videre til Y3, er marginalkostnaden større enn marginalinntekten, slik at
kostnadene øker mer enn inntektene, og overskuddet reduseres tilsvarende arealet i den blå
trekanten.
30