32 SIGNALER
ARKITEKTUR&KUNST
MANDAG 13. JUNI 2016
Hver
mandag i
Dagbladet
SIGNALER 33
MANDAG 13. JUNI 2016
ARKITEKTUR
MIKAEL GODØ
Mikael Godø skriver om arkitektur og
byutvikling i Dagbladet og Arkitektnytt.
Han er også forfatter og har skrevet to
romaner og en faktabok om film for
ungdom.
KUNST
ARVE RØD
PERFEKT
SOMMER
P
erfeksjonisme er kunstens fiende,
blir det sagt. For mye fokus på detaljene og den strøkne gjennomføringen, og den spontane, frie ånd
blåser ut bakdøra. For noen er det likevel
slik at troverdigheten i uttrykket står og
faller på inntrykket av et perfekt utført
oppdrag; at den minste lille skavank vil bli
behørig sett og nådeløst påtalt. For andre
kan det være at det som ser ut som et stivt
blikk mot det lytefrie kunstverk viser seg å
være laget i de mest primitive omgivelser,
med de materialer og redskaper som måtte
være for hånda.
TO UTSTILLINGEr i Oslo viser den strøkne metode, for den som våger seg innendørs i finværet. To kunstnere fra to generasjoner, som befinner seg i ulike universer
hva gjelder formspråk og tradisjon, men
som jeg vil tippe kan enes om at slendrian
og kappa venstresvinger ikke er veien å ta i
det kunstneriske arbeidet. 41-årige Håkon
Anton Fagerås er sommerutstiller i Vigeland-museet. Stein Rønning, født i 1953,
er veteranminimalist i Galleri Riis’ midlertidige lokaler ved Tullinløkka.
Fagerås er yngst, men likevel den som
søker seg mot det mest gammelmodige
formspråket,
den
klassisk-figurative
skulpturen, for det meste utført i den fineste italienske marmor, dels i rustrødt støpejern som speiler veggfargen i museet. Fagerås viser en følelse for stoff og tekstur, og
en anatomisk forståelse, som er uvanlig å se
blant kunstnere i våre dager. Rønning er
derimot å regne som en intellektuell minimalist, med et prosjekt som byr seg fram
som vesentlig mer redusert og visuelt
strengt enn Fagerås’ innbydende klassisisme i Gustav Vigelands gamle gemakker.
SAMMENSTILLINGEN av Fagerås og
Rønning virker kanskje søkt, i og med at de
tross alt må regnes som representanter for
hvert sitt estetiske ytterpunkt. Men, disse
to utstillingene gir likevel et påskudd for å
tenke omkring forholdet mellom kunstnerisk form og innhold, og betydningen av
håndas avtrykk – selv der noe slikt ved
første blikk synes både fraværende og direkte uvedkommende.
Utstillingen på Vigeland-museet er
knapt titulert «Skulptur». Det er heller ikke
på dette nivået lagt opp til noen form for
abstraksjon eller metanivå i Fagerås’ menneskeframstillinger. «Skulptur» er sånn
sett en ganske standardisert og sjangertro
bruk av virkemidlene. Menneskefigurer i
ulike livsstadier og aldre er plassert rundt i
salene som er avsatt til temporære utstillinger av samtidskunstnere – for øvrig et
flott tiltak av Vigeland-museet, som i flere
år har presentert både unge og mer etablerte norske kunstnere som Signe Solberg,
Sverre Wyller, Kaia Hugin og Else Marie
«FAGERÅS ER YNGST,
MEN LIKEVEL DEN SOM
SØKER SEG MOT DET
MEST GAMMELMODIGE
FORMSPRÅKET.»
Hagen, og internasjonale storheter som
Mona Hatoum og Rachel Whiteread.
FAGERÅS er den av disse som i formspråket legger seg tettest opp til Vigeland selv.
Fagerås styrer imidlertid klar av mye av patosen og det romantiske svermeriet som
har preget andre deler av det såkalte «figurative» kunstmiljøet i Norge. Han kobler et
arbeidskrevende og tradisjonelt «opphøyd» uttrykk med en moderne hverdagsrealisme med poetiske anslag: en gammel
mann trekker en pute etter seg; tre knøttsmå spedbarn ligger i kravlende positurer
på plater på gulvet; en ung kvinne i bare
trusa klør seg fraværende i siden. Fagerås’
figurer er humanisme på gulvnivå, i guddommelig marmorhvitt. De er sensasjonelle i utførelsen, og innimellom også sensasjonalistiske i innholdet. Et par eksperimenter med størrelsesforhold – en bitte liten mann liggende på en pute og en annen
liten kar sittende på toppen av en stolpe –
er anekdotiske, dårlige ideer, og appellerer
mer til den umiddelbare magefølelsen enn
til hjerte og hode.
HØYDEPUNKTET er derimot det verket
du muligens vil gå glipp av. Nede ved gulvet, lent opp mot en av Vigelands røslige
eventyrfigurer, ligger en liten pute så myk
og alene, fylt av drøm og lengsel. Prosaisk
titulert «Enda en pute» er denne lille skulpturen en fullendt kombinasjon av materiale og ferdighet, følsomhet for stedet, og vil-
ARVE RØD
[email protected]
KUNST
Arve Rød er skribent og kritiker, utdannet
ved Statens kunstakademi. Han har skrevet
kritikk, essays og andre tekster om norsk
og internasjonal samtidskunst i en rekke
publikasjoner siden 2000.
1
je til fortelling, alt brakt opp til en høyere
enhet. Fagerås’ skulpturer får oss til å sperre opp øynene og nærsynt granske hver lille
fold og finger i detaljeringen. Stein Rønning skulle man tro ikke inviterte til den
slags tilnærming. I sammenlikning med
Fagerås er Rønnings utstilling på Riis,
«Tracing the score», kjølig, distansert og,
for mange, kanskje også kjedelig. Rønnings
kunst er tilsynelatende mest til pass for de
kresne.
«TRACING THE SCORE» er å regne som
ett verk, satt sammen av 12 små, ensfargede bilder i ulike grå- og bruntoner. Det er
ingen motiver eller innlysende fortelling ut
over disse i og for seg stumme flatene. På
avstand ser de metalliske, fabrikklaget og
absolutt lytefrie ut, men kommer man
nærmere innpå åpenbarer de seg som dels
malerier og dels fotografier, og med – riktignok veldig små – spor etter hånda og arbeidsprosessen, ujevnheter i underlaget og
så vidt synlige penselstrøk. Perfeksjonismen er i dette tilfellet mer en illusjon som
dekker for en mer kroppsnær og omstendelig prosess. Rønning har en periode hatt
et provisorisk atelier i en gammel løe på
landet. Tydeligvis har de kummerlige forholdene inspirert til et enda mer redusert
og reinskåret uttrykk enn hva han ellers er
kjent for – enkelte vil kanskje huske Rønnings minimale, men estetisk delikate
fotografier av enkle boksoppstablinger på
Kunstnernes Hus for et par år siden.
«Tracing the Score» er en videreføring av
samme tema. Rønning er på sett og vis en
slags billedkunstens alkymist, på søk etter
den perfekte formen eller flaten, gjennom
å redusere og destillere ting og handlinger,
og analysere forholdet mellom dem. Bildene på Riis er laget av kartong og billige
MDF-plater, som så er enten malt eller avfotografert. I det siste tilfellet er det altså et
fotografi av en overflate, montert på den
samme overflaten, vi ser.
RØNNING ser ut til å ville komme enda
nærmere materien enn tidligere, for å kartlegge en struktur som endrer seg, gjennom
kameralinsa, fra hva vi kan observere med
det blotte øye. Det åpenbarer seg et blikk
for forskjeller og nyanser i Rønnings kunst
som kanskje kan oppleves som spesialisert
og kunstinternt – det er ikke for ingenting
at Rønning gjerne går for å være en typisk
«kunstnernes kunstner». Men, «Tracing
the Score» viser en søken etter en «bildets
eliksir», et essensielt kunstnerisk nærvær
formidlet via trivielle materialer som papp
og kompositt-treverk, som inviterer til både nærgransking og tenkning i vidt format.
h Håkon Anton Fagerås, «Skulptur», Vigeland-museet til 18. september.
h Stein Rønning, «Tracing the score», Galleri
Riis til 18. juni.
BILDETS ELIKSIR: Stein
Rønnings arbeid med små formater og materialer på Galleri Riis
handler om overflater, avbildning
og persepsjon, og viser en søken
etter det opphøyde i det trivielle
2
FOTO: DAG FOSSE
GLØDENDE
ASTRUP & HENIE ONSTAD
Etter storsuksess i London denne
våren har Nikolai Astrup inntatt
Henie Onstad Kunstsenter, i det
som er den største presentasjonen noensinne av vestlandsmaleren. Ifølge en entusiastisk
britisk presse burde Astrup vært
like kjent i verden som Edvard
Munch. Nå kan hele produksjonen, fra glødende sankthansbål til
bugnende hager i Jølster,
betraktes i sin fulle og fantastiske
bredde på Høvikodden.
FOTO: NASJONALMUSEET
JAPANOMANIA
JAPAN ETTER SØMMENE
Japan åpnet sine grenser mot
verden midt på 1800-tallet. Det
førte til bølger av inspirasjon
blant europeiske kunstnere, i
Norden fra 1880-tallet, som ble
kjent som japanisme, og som ble
en viktig opptakt til modernismen
her hjemme. Nasjonalmuseet går
japanismen etter i sømmene, så
gjør klar for en sommer i kimono!
«Japanomania i Norden 18571918», Kunstindustrimuseet og
Nasjonalgalleriet, 17. juni–16.
oktober.
FOTO: GALLERI RIIS
3
© THE MUSEUM OF MODERN ART/
LICENSED BY SCALA / ART RESOURCE, NY; ART
ALKYMI: Stein Rønnings malerier og foto-
grafier reduserer bruken av visuelle virkemidler til
det minimale, som en alkymist på jakt etter den
perfekte formen.
FOTO: GALLERI RIIS
HØYDEPUNKT: «Enda en pute» er et senterpunkt i Fagerås’ utstilling i Vigeland-museet. En henslengt pute i edel marmor gir en overbevisende framstilling av det hverdagslige, med poetiske overtoner.
TRADISJONSTUNG: Håkon Anton Fagerås framstiller hverdagsmennesket i
tradisjonstungt formspråk, hvit marmor og rustrødt støpejern. «So stilt og mjukt å
sova» viser en eldre sliten herre som trekker puta etter seg, i bakgrunnen balanserer mannsskulpturen «Equilibro».
BEGGE FOTO: ARVE RØD
MUNCH IGJEN
MED JASPER JOHNS
«+Munch»-serien på Munchmuseet nærmer seg slutten.
Nest sist ut er den amerikanske
maleren Jasper Johns (født
1930), som med sine slående
malerier av målskiver og det
amerikanske flagget fra slutten
av 1950-åra regnes som en av
forløperne for popkunsten i
USA. Johns har vært inspirert av
Munch, særlig hans selvportrett
«Mellom klokken og sengen».
«Jasper Johns + Munch»,