1. No category

Jan Tore Noreng
ROBOFOBIA 2
Ukjent fare
1. Ingenting mistenkelig i Grønnlia
Første gang alarmen på mobilen ringte, tenkte Rikard at
han måtte på skolen. Så kom han på at det var
sommerferie. Han la fra seg mobilen med et smil, og
sovnet igjen med det samme. Neste gang alarmen lød,
fem minutter senere, var Rikard veldig forvirret. Så
husket han. Sommerjobb for Sopphaugen kommune. Han
satte seg opp i senga samtidig som mamma åpnet døra.
– Er du våken, Rikard?
Rikard mumlet noe som skulle bety «ja». Øyenlokkene
hans var tunge, og den gode følelsen fra noen minutter
før var borte. Nå var han bare sur.
– Hvorfor søkte jeg på sommerjobb? sa han ut i lufta.
– Fordi du syntes det var en god idé å tjene litt penger,
svarte mamma med blid stemme. – Kle på deg, nå.
Frokosten er klar.
Klokka på mobilen var åtte minutter over sju. På
morgenen. Hele kroppen til Rikard protesterte mot å
være oppe så tidlig. Og spesielt når det var ferie. Aller
helst ville han bare legge hodet tilbake på den myke
puta, og krype godt inn under dyna. Men i stedet reiste
han seg opp. Han forsøkte å se positivt på det. Det
fungerte. I alle fall litt.
Mens han sakte kledde på seg, tenkte han på alle
pengene han kom til å tjene. Kanskje det ville være nok
til en ny PC? Han dro fra gardinene og åpnet vinduet på
gløtt. Frisk luft og lyden av fuglekvitter strømmet inn.
Fin morgen, tenkte han og strøk panneluggen bort fra
øynene. Sola skinte, og det virket allerede ganske varmt.
I gata var det noen menn i mørkeblå kjeledress som
arbeidet i en stolpe. Arbeidsbilen deres var svart, med
sotete vinduer, sånn at man ikke kunne se inn. Det sto
Elektro Service på siden med store, hvite bokstaver.
Det var en slags trøst at det fantes mennesker som var
nødt til å være tidligere oppe enn ham selv.
Når han ble voksen, skulle han ha en jobb som gjorde
at han kunne sove så lenge han ville, tenkte Rikard.
Kanskje teste madrasser, for eksempel? I en sengebutikk!
Det var selvfølgelig lenge til. Han hadde jo ikke engang
begynt på ungdomsskolen. Sjette klasse var over for bare
noen dager siden.
Han husket godt da sommerjobbene hadde kommet opp
på nettsidene til kommunen. Det var pappa som hadde
fortalt ham om det. En fin mulighet til å gjøre noe nyttig i
sommer, hadde han sagt. Og så tjener man penger på
det. Tommy og Karen, de beste vennene til Rikard, hadde
også likt ideen, og meldt seg på. Så da var det vel greit.
De to var han jo sammen med hele tida uansett.
De skulle visst klippe gress rundt omkring. Det hørtes
ganske greit ut. Spesielt når været var så godt som det
var nå. Rikard begynte faktisk å glede seg litt til
sommerjobb sammen med vennene sine.
Karen hadde forresten ringt ham dagen før. Tre
ganger. Rikard hadde sett på TV hele kvelden, og
oppdaget de ubesvarte anropene rett før han skulle til
sengs. Han fikk huske på å ringe henne etter hvert for å
høre hva hun ville. Men først frokost.
Han kom ned til dekket bord da han var ferdig på
badet. Det luktet kaffe og bacon.
– Leif, sa mamma. – Hva tror du de holder på med der
ute?
Pappa satt og holdt på med mobilen.
– Hm, hvem da? spurte han fraværende.
Rikard satte seg og tok to brødskiver. Han smurte smør
på, og mamma ga ham speilegg og bacon fra
steikepanna.
– De der strømfolkene, fortsatte hun. – De har holdt på i
mange dager.
– Hvilke strømfolk?
Mamma satte fra seg steikepanna og dasket pappa lett
i bakhodet.
– Leif! sa hun. – Du er jo helt borte i den der mobilen
din!
– Å, sorry, sa han og trykket et par ganger til, før han
la mobilen fra seg på bordet.
– Du jobber jo i kommunen. Har ikke du peiling på hva
de driver med? Hvor lenge skal de holde på med den
stolpen? Det er jo ikke noe i veien med strømmen.
– Det er jo ikke det jeg gjør på jobben, svarte pappa. –
Jeg er datakonsulent. Installerer programmer, skifter
toner i skrivere og sånn.
Han holdt hendene foran seg, og lot fingrene løpe mot
bordplaten, som om han skrev på et liksom-tastatur.
– Det er jo bare bra at de fikser strømmen, sa Rikard
med munnen full av egg og bacon.
– Kanskje, sa mamma. Hun vred på seg i stolen. – Det
er bare det …
– Hva da? spurte pappa.
– Jeg får på følelsen … at de liksom holder øye med oss.
Pappa lo.
– De kikker vel litt på deg, sa han. – Søte, lille
snuskedusken min! Den fagre Anita!
Rikard laget en grimase. Han syntes det var teit når
foreldrene snakket sånn. Mamma blåste det bare bort.
– Det er sikkert bare innbilning, sa hun. Så snudde hun
seg mot Rikard: – Gleder du deg til din aller første
sommerjobb, da?
Rikard trakk på skuldrene.
– Det blir sikkert kult, sa pappa. – Hvis dere skal klippe
gress rundt rådhuset, får dere stikke innom.
– Ja, det er sant, sa mamma. – Både Tommy og hun der
nye jenta skal være med, ikke sant?
– Hun heter Karen, sa Rikard. – Og hun har vært her et
helt skoleår. Så hun er ikke så veldig ny lenger.
– Stemmer det at foreldrene hennes arbeider for
etterretningstjenesten? sa pappa. Han bøyde seg fram og
så både hemmelighetsfull og forventningsfull ut.
– Hæ? sa mamma.
– Du vet, spioner, forklarte han. – Det er det jeg har
hørt.
– Aner ikke, sa Rikard. – Det høres usannsynlig ut.
Pappa så skuffet ut. Han satte seg tilbake i stolen og
pirket borti mobilen sin.
– Hva er det som er så interessant på den mobilen?
spurte mamma irritert. – Du klarer jo nesten ikke å holde
fingrene fra den! Er det et nytt spill?
Det var ingen hemmelighet at pappa var veldig glad i å
spille, både på mobilen og på PlayStation.
– Glem det, sa han bare.
Han hørtes sur ut. Mamma hadde nok truffet spikeren
på hodet.
– Hva slags spill er det? spurte Rikard.
– Det heter Sneikz, sa pappa. – Med z. Hvis du absolutt
må vite det.
– Hva handler det om?
Pappa glemte å være sur. Han slo på skjermen og viste
Rikard.
– Det er liksom en slange som spiser sopper, sa han. –
Og så vokser den seg større og større. Det er skikkelig
morsomt å spille. Og helt gratis!
– Gutter! stønnet mamma og slo seg til panna.
– Og så kan man vinne en million hvis man kommer
helt til slutten!
– Seriøst? En million? sa Rikard. – Det spillet må jeg få
meg. Hvis jeg vinner, så slipper jeg den dumme
sommerjobben!
– Det holdt jeg på å glemme, sa mamma. – Du fikk brev
fra kommunen i går. Det er sikkert kontrakten. Gidder du
å hente det, Leif? Det ligger i bokhylla i stua.
Pappa la fra seg mobilen og reiste seg.
– Ja, den trenger du kanskje å fylle ut, sa han og gikk ut
i stua.
– Hun der Karen er ganske søt, sa mamma med helt
vanlig stemme.
Hun så ikke på Rikard, og det var bra, for han kjente at
han ble varm i ansiktet. Først trakk han på skuldrene
som om han ikke brydde seg i det hele tatt, men siden
mamma ikke så det, var han nødt til å si noe.
– Synes du det, sa han lavt.
Mamma snudde seg: – Ja, synes du ikke?
Rikard trakk på skuldrene så tydelig han kunne.
Mamma smilte, men blikket hennes brant liksom tvers
gjennom ham.
– Slutt.
– Det er sikkert mange som er forelsket i henne,
fortsatte hun.
– Sikkert, sa Rikard og så ned i tallerkenen. Ansiktet
brant.
Han sa ingenting på mange sekunder. Han torde ikke
se opp på mamma. Prøvde ikke å tenke på Karen heller.
For selvfølgelig var Karen søt, det var noe alle visste.
Rikard forsøkte å konsentrere seg om en gul flekk av
eggeplomme på tallerkenen. Måtte i alle fall ikke tenke
på det kysset i gapahuken ved skolen den gangen. Å, nei.
Nå begynte han jo å tenke på det!
Så var heldigvis pappa tilbake med brevet.
– Her har du det, sa han til Rikard. – Jeg skal finne en
penn. Det er vel din første arbeidskontrakt?
Rikard fikk brevet og åpnet det raskt. Det lignet ikke på
noen kontrakt. Han leste mens han tygde.
– Hva er det? spurte mamma nysgjerrig.
– Anita, da! sa pappa. – La nå gutten lese ferdig først.
Men Rikard var allerede ferdig. Brevet var ikke særlig
langt. Han hadde til og med lest det to ganger for å være
helt sikker på at han hadde forstått. Nå skjønte han
hvorfor Karen hadde ringt ham tre ganger dagen før. Han
var ikke helt sikker på om han burde være lettet, skuffet,
sint eller glad.
– Kommunen sier at det ikke blir noen sommerjobb
likevel, sa han.
2. Pinglebukse
Karen hadde forsøkt å ringe ham for å fortelle ham at
sommerjobben deres var avlyst, og det hadde hun ikke
tenkt å godta.
Rikard fikk en tekstmelding fra henne om å møtes i
garasjen hjemme hos henne klokka tolv. Det var alt hun
skrev. Ikke noe om det som skulle skje der. Tommy hadde
sikkert fått den samme beskjeden. Han og Tommy hadde
vært venner siden barnehagen, og etter alle de rare
greiene som hadde skjedd på skolen litt før jul, hadde de
vært mye sammen med Karen.
De var liksom en gjeng nå, som gjorde det meste
sammen. Hang sammen i friminuttene. Møtte hverandre
på fritida. Karen passet perfekt sammen med Rikard og
Tommy. Det var nesten som om hun var puslespillbrikken
som hadde manglet.
Mens han syklet til Karen, tenkte Rikard på kysset i
gapahuken.
For det hadde ikke vært flere av dem. Og det var
kanskje greit? Han likte å tenke på det, men samtidig
kjentes det liksom litt trøblete. Hvorfor hadde det ikke
skjedd flere ganger? Hvorfor hadde ikke Karen snakket
om det? Han var i alle fall sikker på at de ikke var
kjærester eller noe. De var kanskje ikke gamle nok? Men
Erlend og Sunniva i klassen var visst sammen. Tommy
påsto det, i alle fall.
Det var et stykke å sykle for Rikard, for han bodde i
Grønnlia, det minste av de to stedene i kommunen. Både
Karen og Tommy bodde i boligfeltet i selve Sopphaugen,
der både skolen og rådhuset lå. Det tok nesten førti
minutter på sykkel, men det gjorde ingenting. Det var
sykkelsti hele veien, og dessuten deilig varmt.
Rikard hadde for alvor blitt kjent med Karen etter det
som hadde skjedd på skolen før jul. Det var for skummelt
til at han noensinne kom til å glemme det. Han hadde
avslørt at alle lærerne var roboter, og de hadde klikket
helt og kommet etter ham. Frøken Gruber,
kontaktlæreren hans, hadde faktisk forsøkt å kvele ham
oppe på loftet! Det var en helt sinnssyk tanke! Og så
hadde han kastet syre på Gran, i selvforsvar, og hele
trynet hans hadde smeltet!
Heldigvis hadde det gått bra. Hadde det ikke vært for
helikoptrene som plutselig hadde dukket opp, og de
mystiske svartkledde som hadde reddet Karen og ham,
så tvilte han på at han hadde vært i live i dag. De hadde
sprayet dem med noe som fikk dem til å glemme alt som
hadde skjedd, men mobilen til Karen hadde filmet det, og
det hjalp minnene til å komme tilbake. Tommy pleide å si
at han skulle ønske han hadde vært der, men det var
verken spennende eller gøy. Det var helt forferdelig.
Rikard hadde aldri vært så redd før.
Det eneste positive var at kommunen fikk nye lærere
på plass, levende denne gangen. Og at Karen hadde
begynt å være sammen med Tommy og Rikard. Nå hadde
de en hemmelighet sammen, liksom. Så hadde Karen og
Rikard kysset hverandre i gapahuken i skogen ved skolen.
Men etterpå snakket ingen av dem om det.
Som om det aldri hadde skjedd.
Han nærmet seg boligfeltet nå. Med ett begynte en rar
tanke å kverne rundt i hodet hans: Tenk om Karen hadde