Hallvord Mikkelsen Svea i Elverum - Sør

Hallvord Mikkelsen Svea i Elverum
Av Ronny Rismyhr Haugen
Publisert første gang i Tjukke Slekta nr. 3/2008.
Bearbeidet versjon publisert på Sør-Østerdal Slektshistorielags hjemmeside 09.01.2012
I Elverum bygdebok er det referert et par episoder fra 1721 der en Hallvord Mikkelsen Svea
hadde gått fysisk løs på Ola Persen og Ola Toresen, begge fra Løkja.1 Flere opplysninger om
Hallvord Mikkelsen er ikke gitt i bygdeboka, og han er heller ikke plassert genealogisk.
Under tråling av tingbøkene har jeg kommet over en leiermålssak fra 1734–35 som kaster nytt
lys over denne Hallvord Mikkelsen. Ved å kombinere opplysninger derfra med opplysninger
fra andre kilder, har det vært mulig å sette ham inn i en slektshistorisk sammenheng.
Kranglefant og jentefut
Før vi ser på slekta til Hallvord vil jeg dvele litt ved sakene han var innblandet i. Hallvord var
tilsynelatende en fargerik figur, og i kildene gis det et bilde av ham som kranglefant og
jentefut.
Under en sammenkomst på Øver-Skjefstad en søndag ettermiddag våren 1721 uttalte Ola
Persen Løkja, som var fløterhusbond for trelasthandlere i Christiania,2 at han aldri mer ville
«paatage sig husbondskab i flødning» for det var så mange som var late og ikke ville arbeide.
Dette satte sinnet i kok hos Hallvord Mikkelsen, som følte seg støtt og mente Ola snakket
usant. Da Ola var på vei ut døra, fulgte Hallvord etter. I forstua overfalt han Ola med slag og
lugging, mens Hallvords mor ropte og bad ham la være. Da han ikke gav seg, kom broren Ola
Amundsen Øverby 3 til for å skille dem. Ola Øverby bad broren slippe taket i Ola Persen før
han sjøl grep tak i Hallvord, som da «blev vred, vendte sig tilbage, tog broderen i haared og
førte ham inn igien i stuen.»4 Der ble de liggende på gulvet i et skikkelig basketak, mens
mora5 peiste på dem med en vedkubbe. Da dette ikke hjalp kom Erik Embretsen Storhov til og
fikk stoppet det hele. Ola Persen hadde i mellomtida forlatt stedet.6 Episoden fikk etterspill i
rettsapparatet da den kom opp på bygdetinget 18. juli 1721.7
Dagen7etter var Hallvord igjen trukket for retten.8 Denne gangen gjaldt det overfall på Ola
Toresen Øver-Løkja en søndag kveld tidligere på året. Det var blitt mørkt og Hallvord var
innom stua til Ola9 for å tenne et medbrakt lys. Etterpå gikk han ut på tunet med Ola i hælene.
Av uviss grunn hadde Ola fått det for seg at han skulle slokke lyset til Hallvord, noe han også
gjorde. Hallvord ble rasende! Han tok Ola i armene og slengte ham i bakken, før han slo ham
i ansiktet med lysestaken så blodet fløt. Deretter lot han Ola ligge, mens han gikk inn til
jentene i fjøset og nærmest skrøt av at han hadde banket opp Ola. Lars Olsen og Ottar
Ottarsen, begge på Løkja, hadde sett opptrinnet og var innkalt som vitner. Marit Olsdatter,
som var i fjøset da Hallvord kom dit, vitnet også. Hun fortalte at Ola, morgenen etter
overfallet, var blodig og hadde et sår på kinnet som ikke hadde vært der tidligere. Arret ble
vist fram i retten og levnet sammen med vitneutsagnene ingen tvil om skyldspørsmålet. En
«halsstarrig og dumdristig» Hallvord utbrøt for retten at han ville gjøre det samme igjen om
han fant det nødvendig – «hvilked er et slett forsett,» noterte skriveren.
Hallvord ble bøtelagt med 9 riksdaler for hver av episodene, men var forsvunnet da han skulle
gjøre opp for seg. Dette ifølge fogderegnskapet for 1721.10 Hallvord kom tilbake, men siden
han ikke eide annet enn klærne han gikk og stod i og dermed ikke hadde noe å betale med, ble
det i 1722 bestemt at han i stedet skulle straffes på kroppen.11 Slik straff kunne for eksempel
utføres som kakstrykning, dvs. at den dømte ble bundet til en pæl (kaken) som stod på
offentlig sted og deretter pisket. Straff på kroppen kunne også eksekveres ved gapestokk eller
halsjern. Hvilken metode som ble brukt på Hallvord, er ukjent.
Noen år senere – i 1734 – var Hallvord på nytt stevnet for retten. Denne gang for leiermål.12
Mellom 1727 og 1734 hadde Hallvord satt barn på fire ulike kvinner uten å være gift med
noen av dem. Slikt ble ikke tatt nådig opp av øvrigheta, som reiste sak på tinget i Elverum 22.
november 1734.13 Den siste barnemora, Marit Amundsdatter på Søndre Houm, var til stede
for å utrede leiermålsbøter og avgi forklaring. Hun erklærte at Hallvord var «hendes
barnefader og med hende har avlet det foster hun endnu bærer i barmen».14 Hallvord hadde
fått opplest siktelsen for seg på sitt sedvanlige bosted hos mora på plassen Svea, men møtte
ikke i retten. Saken ble derfor utsatt for å gi Hallvord en ny sjanse til å møte og uttale seg.
Saken kom opp igjen på Houm tingstue 28. mars 1735.15 Stevnevitnene Per Ottarsen Skjefstad
og Lars Andersen Moen bekreftet ved ed at Hallvord Mikkelsen også denne gang var varslet
om saken på hans «tilholdssted på husmannsplassen Sveen, i hans moder Tore Sveens
påhør».16 Likevel unnlot Hallvord nok en gang å møte. Marit Amundsdatter, derimot, møtte
og erkjente igjen at Hallvord Mikkelsen Svea var far til jenta hun for ni ukers tid siden hadde
født til verden. Det ble videre lagt fram attester fra sogneprestene til Elverum og Hof, Morten
Leigh og Søren Lemmich, som viste at Hallvord hadde avlet barn med Anne Andersdatter
Bjørset i 1727, med Mette Gunnersdatter Tuven i 1730, med Eli Davidsdatter Rognerud i
1731, foruten med nevnte Marit Amundsdatter Houm i 1734. Disse kvinnene og deres barn
med Hallvord kommer jeg tilbake til nedafor.
For de fire leiermålene ble Hallvord dømt til festningsarbeid i jern på livstid.17 Jeg vet ikke
hvordan det gikk videre med ham eller når han døde.18 Det får framtidige undersøkelser
eventuelt avdekke.
Opphavet til Hallvord Mikkelsen
I leiermålssaken fra 1735 er det nevnt at Hallvord Mikkelsen bodde hjemme hos mora Tore
Svea. Denne Tore Svea må være identisk med Tore Hallvordsdatter på Nordre Svea under
Nordre Houm i Heradsbygda, som døde 23. februar 176619 og ble gravlagt 2. mars 1766 med
oppgitt alder 98 år.20 Tore hadde vært gift med en Ola Olsen Løkja, noe som framgår av
skiftet etter henne, påbegynt 26. april 1766.21 Ola var død allerede før 1722 da Tore er nevnt
som enke i en sak på tinget (se nedafor). I skiftet er det opplyst at Tore og Ola ryddet og
bygde husmannsplassen Nordre Svea, hvor Tore bodde resten av livet. I 1751 så hun seg ikke
lenger i stand til å drive plassen og avsto den derfor, med husbonden Ola Tølløvsen Houms
velsignelse, til en søsterdatters sønn, Mattis Bentsen Sparby fra Hof,22 mot at han skulle
forsørge henne. Mattis brukte imidlertid plassen i bare et halvt år23 før han flyttet tilbake til
Hof og kjøpte seg gard.24
Tores ekteskap med Ola Olsen var barnløst, men før ekteskapet hadde hun altså sønnene
Hallvord Mikkelsen og Ola Amundsen. To av Hallvords barn, Jens Hallvordsen og Marte
Hallvordsdatter, er nevnt i skiftet etter Tore som hennes «avgangne søns 2de uægte børn».
Opplysningen er verdifull, fordi vi får stadfestet slektskapet mellom Tore, Hallvord og disse
barnebarna. Barnebarna er nevnt i sammenheng med et testamente som Tore fikk opprettet
den 19. mai 1764 og som er gjengitt i skiftet. Testamentet, som ikke var blitt tinglyst, gikk ut
på at Jens og Marte, etter Tores død, skulle ha rett på hennes etterlatte løsøre samt husene på
plassen mot at de forsørget henne resten av levetida og sørget for en sømmelig begravelse.25
Testamentet ble imidlertid funnet ugyldig av skifteretten. Jens og Marte, som i utgangspunktet
ikke hadde automatisk arverett etter farmora siden de var uekte barn av Hallvord Mikkelsen,
fikk nå ingen arv.26 Og ettersom begge sønnene var døde, ble arven – 14 riksdaler, 3 ort og 14
skilling – i stedet fordelt på Tores utarvinger, det vil si etterkommerne etter hennes helsøster
Ragnhild Hallvordsdatter og halvbror Ola Embretsen.27 Ragnhild og Tore var døtre av
Hallvord Olsen og Ragnhild Mortensdatter på Søndre Kvasstad. Halvbroren Ola Embretsen,
gardbruker på Søndre Kvasstad, var barn av Ragnhild Mortensdatter og hennes første mann
Embret Knutsen Kvasstad den eldre (født ca. 1624).
Når det gjelder vår mann Hallvord Mikkelsen må han være resultat av et leiermål Tore begikk
i 1697 eller 1698 med Mikkel Skurstad, soldat ved oberst Brochenhuus’ regiment.28 For dette
leiermålet ble de bøtelagt i 1698,29 men siden de ikke eide annet «end de blaatte Klæder paa
Kroppen,» ble det bestemt at de i stedet «til anden straf bør at anse, effterdj bøder ved denne
ikke er at formaae».30 I kilden til denne opplysningen (fogderegnskapet 1698) er faren
navngitt som Michell Skulstad – uten farsnavn. Det er imidlertid all grunn til å gå ut fra at han
er identisk med den Michel Biørnsøn Skulstad, soldat i Jens Flors kompani, som i 1695 ble
bøtelagt for leiermål med ei Maren Hansdatter.31
Det kjennes én annen person ved navn Mikkel som kan knyttes til Skurstad på 1600-tallet,
nemlig Mikkel Jonsen fra Østre Skurstad. Han kan imidlertid ikke være lik vedkommende
soldat som nevnes som barnefar i 1698. Begrunnelsen er at Mikkel Jonsen var i voksen alder
da han møtte på tinget allerede 20. mars 1653.32 Følgelig var han altfor gammel til å være
soldat i 1698, hvis han i det hele tatt var i live.
Mikkel Bjørnsen Skurstad er nevnt i en militærrulle fra 1693 over ungt mannskap (potensielle
soldater) og nevnt å være 24 år og stridsdyktig.33 Hvis aldersoppgaven er noenlunde riktig,
skal han være født om lag 1669. Tar man i betraktning farsnavnet, kronologi samt
tilknytningen til Skurstad, bør det være liten tvil om at Mikkel Bjørnsen Skurstad, født ca.
1669, var sønn av en av leilendingene Bjørn Jonsen (født ca. 1632) på Østre Skurstad eller
Bjørn Kristensen (født ca. 1640) på Vestre Skurstad. I Finne-Grønns Elverumsbok er ikke
Mikkel Bjørnsen nevnt, men i Kari Lintofts bygdebok for Hernes er han uten forbehold sagt å
være sønn av Bjørn Jonsen på Østre Skurstad.34 Det er godt mulig dette er riktig, men
foreløpig får det stå som en udokumentert påstand av Lintoft, ettersom kildebelegg mangler.
Et indisium som støtter Lintofts påstand er at Bjørn Jonsen Østre Skurstad var bror av
ovennevnte Mikkel Jonsen. Mikkel Bjørnsen kan dermed være oppkalt etter den eventuelle
farbroren. Å drøfte opphavet til Mikkel Bjørnsen Skurstad enda nærmere ligger utafor denne
artikkelens rammer.
Halvbroren Ola Amundsen
Tores yngste sønn Ola Amundsen var trolig født i 1703. Det er i hvert fall det året at
leiermålet som førte til at Tore ble gravid er oppført i bøtelistene i fogderegnskapet: «Tore
Huarstad begaait Lejermaall med Amund Ødegaarden, Soldat under det Østerdalske
Compagnie».35 Barnefaren Amund Andersen Ødegarden eller Lille Kvasstad er i to
militærruller fra 1693 og 1697 oppgitt å være henholdsvis 24 og 23 år,36 altså født om lag
1669–1674.37 Etter affæren med Tore ble han gift på annet hold og fikk to barn til. Skiftene
etter Amund i 1722 og kona hans i 1718 viser at de satt i romslige kår. Amund kalles forresten
«dannemand»,38 en tittel som gjerne ble brukt om bedrestilte i bygda, men som også var
knyttet til æresbegrepet. Ved sida av gardsbruket var han ifølge Finne-Grønn skyss-skaffer og
gjestgiver i Heradsbygda.39
Da Amund lå for døden i 1722, mintes Tore Hallvordsdatter et løfte han hadde kommet med
tre år tidligere og som hun mente det nå var på høy tid å innfri. Amund skulle ha sagt seg
villig til å lyse sønnen deres i «kull og kjønn», altså at han offentlig anerkjente sønnen på
tinget slik at han ble sikret arverett etter faren. En slik lysning ville dessuten, med tanke på
datidas strenge moral-normer og det negative stempelet uektefødte barn fikk av kirke og
samfunn, være til hjelp for sønnen så han «kunde værdiges som et menneske der er fød og
baaren af skickelige foreldre».40 På sønnens vegne gikk Tore derfor rettens vei for å få
Amund Andersen til å fullbyrde lysningen i «kull og kjønn».
Saken kom opp på tinget i Elverum 12. januar 1722.41 Amund var varslet, men møtte ikke.
Tore begjærte likevel saken behandlet og hennes vitner avhørt. Vitnene Knut Tordsen
Flobakken og Ola Andersen Storhov kunne fortelle om en episode tre år tidligere der Amund
Andersen hadde kommet hjem til Tore og bedt om å få sønnen Ola i tjeneste hos seg. Ola satt
da ved bordet og spilte kort. Det ble gjort et poeng av at Amund hadde kalt Ola for sin sønn,
og at Ola hadde kalt Amund for sin far.
Saken fortsatte 14. mars, men da var Amund så sjuk at han ikke var i stand til å møte.42 Neste
gang saken var oppe, den 18. juli 1722, var Amund avgått ved døden.43 Lysningen i kull og
kjønn gjennomførte han aldri, og slikt løst snakk han tidligere hadde kommet med til Tore,
hadde ingen gyldighet. Amund og hans dødsbo og arvinger ble dermed frikjent. For Tore
Hallvordsdatter og sønnen Ola Amundsen var saken tapt. Noen arv fikk Ola altså ikke. Tore
prøvde imidlertid å kreve vederlag av dødsboet «fordj hun fra barndommen eene har
paakosted at opdrage og fremføede hans barn, med erstatning for dens aarsagede process,»44
men kravet ble avvist.
Den 10. desember 1722 møtte Tore igjen på tinget og bad om at saken ble benefisert, dvs. at
øvrigheta gav fri rettshjelp, ettersom hun eller sønnen ikke hadde midler til å betale for
prosessen. Sønnen Ola Amundsen tjente hos folk og var ellers soldat i kaptein Aamodts
kompani, mens Tore, som en fattig enke og huskvinne, ikke hadde mer enn «hendes arbeide
daglig kand fortiene».45
Ved bidragsmanntallet 1734–3846 bodde Tore på Svea sammen med sønnen Ola. Hva som
videre skjedde med Ola er ikke kjent, men som tidligere nevnt må han være død før 1766
siden han ikke er omtalt i skiftet etter Tore. Trolig er han også død før 1751. Dette fordi han
ikke er innført som gravlagt i de bevarte kirkebøkene for Elverum hovedsokn, som tar til da.
Men han kan også ha dødd utabygds før 1766.
Barnemødrene
Den Anne Andersdatter Bjørset som Hallvord Mikkelsen avlet barn med i 1727 er trolig
identisk med Anne Andersdatter fra Karlstad under Nordgarden Bjørset, datter av husmann
Anders Karlsen (1680–1752) og Rønnaug Gudmundsdatter. Hovedargumentet er at det ikke
kjennes andre med navnekombinasjonen Anne Andersdatter som kan knyttes til Bjørset på
denne tida. Et annet argument er at det hypotetiske barnet til Hallvord og Anne, Ragnhild
Hallvordsdatter (som jeg kommer tilbake til), flere ganger er nevnt med Bjørset-Karlstad som
tredjenavn,47 noe som viser tilknytning til Karlstad. Da jeg i 2005 skrev i Tjukke Slekta om
Anders Karlsen på Karlstad og slekta hans,48 var jeg ikke klar over disse forholdene og antok
at Anne Andersdatter var barnløs. Etter de nye kildefunnene er det derimot grunn til å tro at
hun hadde dattera Ragnhild Hallvordsdatter. Å si noe sikkert er vanskelig da dette bygger på
indisier. Det kan dessuten innvendes at Anne Andersdatter Karlstad, etter aldersoppgaven ved
skiftet etter faren i 1752 (40 år), skal være født om lag 1712 og at hun dermed var nokså ung
til å bli mor i 1727. Noen umulighet er det imidlertid ikke. Det kan forresten tenkes at
aldersoppgaven fra 1752 er for lav, for da hun døde i 1788 (gravlagt 9. august) oppgis hun å
være 80 år, altså født ca. 1708.
Den andre barnemora, Mette Gunnersdatter Tuven, var født omkring 1708 og døde 1788,
angivelig 80 år (gravlagt 14. november). Hun ble gift med Erik Gunnersen (ca. 1714–1797) på
Svea i Heradsbygda. Mettes opphav er usikkert. En Gunner Olsen (ca. 1673–1736/-37) fra
Murud var bosatt på Tuven under Nordre Oppsal, men om han var Mettes far skal foreløpig
være usagt.49 Mette bodde sammen med sønnen Jens Hallvordsen ved bidragsmanntallet
1734–38.
Barnemor nummer tre var Eli Davidsdatter Rognerud fra Våler, døpt 10. februar 1709 i Våler
(Hof), gravlagt der 27. januar 1743, 34 år, datter av David Hallstensen og Helge
Embretsdatter på Rognerud. Eli ble gift 13. mars 1735 i Våler med Per Persen Østre Eid.
Den fjerde barnemora var Marit Amundsdatter Søndre Houm. Hun må være identisk med den
ugifte kvinnen Marit Amundsdatter – kalt Amunds-Marit – som mandag 13. juni 1740 ble
funnet død, liggende nesegrus i en grunn vannkilde rett ved Søndre Houm der hun tjente og
bodde.50 Opphavet hennes er ukjent.
Hallvord Mikkelsens barn og barnebarn52
Av Hallvord Mikkelsens fire barn (A–D), kan de tre yngste med sikkerhet identifiseres. Det
eldste barnet, avlet med Anne Andersdatter Bjørset, kan foreløpig bare sannsynliggjøres. Kun
barn nummer to og fire, Jens og Marte, har etterslekt som lever i dag.
Hallvord Mikkelsens teoretiske barn med Anne Andersdatter Bjørset:51
A. Ragnhild Hallvordsdatter, født ca. 1727, gravlagt 15. april 1811. Om barnet som
Hallvord avlet med Anne Andersdatter vet vi egentlig ingenting. Vi vet ikke engang
sikkert om barnet levde opp. Når jeg likevel antar at barnet er identisk med Ragnhild
Hallvordsdatter, er det fordi Ragnhilds farsnavn, omtrentlige fødselsår og stedstilknytning
passer godt. Noe mer enn en teori blir dette imidlertid ikke så lenge dokumentasjon for
slektskapet mangler.
Ragnhild Hallvordsdatter dukker opp i kommunikantlistene i 1758. Hun føres der
vekselsvis med Nøtåsen, Bjørset, Bjørset-Karlstad og Svea som tilnavn. Særlig de to siste
tilnavnene er interessante. Bjørset-Karlstad, eller bare Karlstad, er antakelig hjemstedet til
den antatte mora (se foran), mens Svea er hjemstedet til den antatte faren. Riktignok er det
flere steder ved navn Svea, men Ragnhild må på en eller annen måte ha hatt tilknytning til
en av disse stedene.
Videre tilsier aldersoppgavene ved folketellinga 1801 (76 år) og ved begravelsen i 1811
(83 år) at Ragnhild skal være født omkring 1725–1728. Leiermålet mellom de antatte
foreldrene fant sted nettopp i dette intervallet. Når jeg over har satt fødselsåret til ca. 1727,
er det ut fra forutsetningen om at hun var resultat av leiermålet mellom Hallvord
Mikkelsen og Anne Andersdatter. Sjøl om dette altså er sannsynlig, kan det ikke utelukkes
helt at hun hadde andre foreldre enn Hallvord og Anne.
Ragnhild Hallvordsdatter var i tjeneste på Søndre Nøtåsen i ekstraskatten 1762 og ble gift
27. desember 1765 med Ener Jensen fra Lille-Nøtåsen, sønn av gardfolka Jens Larsen fra
Nordre Nøtåsen og Siri Enersdatter fra Søndre Houm. Før ekteskapet fikk hun i 1759 et
dødfødt barn med landvernsoldat Anders Olsen Bjørset og er da innført i kirkeboka som
«Ragnild Halvorsdatter Biølsæts-Carlstad». Barnet ble gravlagt 3. desember 1759. Ener
og Ragnhild ble husfolk på Korslund under Nordgarden Oppsal. Deres felles barn:
1. Jens Enersen, døpt 19. oktober 1766, gravlagt 2. november 1766.
2. Jens Enersen, døpt 7. august 1768, død 28. juli 1831, ugift. I 1801-tellinga bodde han
sammen med foreldrene og er kalt skiløper (skiløpersoldat). Ingen etterslekt.
Hallvord Mikkelsens barn med Mette Gunnersdatter Tuven:
B. Jens Hallvordsen, født 1730, gravlagt 7. oktober 1809, døde i en blodgangsepidemi. Jens
er i skiftet etter Tore Hallvordsdatter i 1764 nevnt å være hennes sønnebarn, underforstått
sønn av Hallvord Mikkelsen. Beviset for at Jens Hallvordssønn er resultat av Hallvords
leiermål med Mette Gunnersdatter i 1730, og ikke med noen av de andre kvinnene, finnes
i bidragsmanntallet 1734–38, side 66, der han er oppført som sønn til Mette
Gunnersdatter. I tillegg peker aldersoppgavene i folketellinga 1801 (71 år) og ved
dødsfallet i 1809 (79 år) mot fødsel i nettopp 1730.
I 1764 fikk Jens sønnen Ola med Ingrid Toresdatter Risberget. Han er da sagt å være
vervet soldat ved major Heides kompani. Jens er ikke nevnt i kommunikantlistene for
Elverum i perioden 1758–1762 og har nok derfor vært utabygds. Han og Ingrid ble gift i
Elverum 24. oktober 1767. Jens ble deretter bruker på Søndre Høversdalen i Heradsbygda.
Ingrid Toresdatter, født ca. 1732 (69 år i 1801-tellinga), død 16. august 1815, var datter av
Tore Knutsen (ca. 1702–1760) og Tørøn/Torgunn Jørnsdatter (ca. 1702–1780). De var
bosatt under Nøtåsen i bidragsmanntallet 1734–38 og ble senere brukere i Risberget i
Våler (de søkte imidlertid kirke i Elverum, der de kom fra, og både Tore og Tørøn er
gravlagt der). Ingrid fikk i 1752 sønnen Ola Johannessen (1752–1759) med Johannes
Embretsen Ljømo/Støpen, verva soldat ved oberstløytnant Rømlings kompani. I 1756 fikk
hun sønnen Tølløv Tølløvsen (1756–1814) med Tølløv Ingvaldsen Sørperud, skiløper ved
major Felbers kompani. Ingrid Toresdatter flyttet til Kongsberg, der sønnen Ola
Johannesen døde i 1759 (gravlagt der 24. februar). Hun vendte tilbake til Elverum, hvor
hun ved ekstraskatten 1762 var i tjeneste på Ristjernholtet. Jens og Ingrid fikk fire barn:
1. Ola Jensen, født før ekteskapet, døpt 12. juni 1764, gravlagt 14. mai 1801, druknet i
Jømna under fløtinga, gift 15. november 1799 med Olia Olsdatter, som da holdt til på
Skjefstad. Ola overtok Søndre Høversdalen etter faren. Ekteskapet med Olia var
barnløst, men før han ble gift hadde Ola dattera Pernille (1797–1798) med Marte
Persdatter på Ulvengbakken.
2. Gunner Jensen, døpt 2. juli 1768, gravlagt 8. desember 1771. Alderen som er oppgitt
ved begravelsen, 5 år og 6 måneder, er for høy.
3. Marte Jensdatter, døpt 7. oktober 1770, konf. 30. september 1787, død 25. mars
1859 som fattiglem og enke på Nermoen i Heradsbygda. Marte fikk i 1790 dattera
Olia med Erik Mortensen Lindberget fra Hof. Marte ble gift 25. mai 1796 med Kristen
Knutsen, som da var på Ljømo, døpt 19. mars 1761, gravlagt 25. september 1796,
sønn av Knut Knutsen Vivelstad og Ingeborg Olsdatter, husfolk under Arnestu Økset.
Kristen ble husmann på Svea, men døde tidlig. Sønnen Kristen kom til verden etter
farens død og ble oppkalt etter ham. Ved folketellinga 1801 er Marte Jensdatter
oppført under Øver-Skjefstad som enke med to barn og bosatt i en enslig stue. I 1803
fikk hun sønnen Ola med gift mann Hans Olsen Vesterhaug, og i 1805 dattera Inger
med ungkar Ola Olsen Skjefstad, som var ved garnisonen på Kongsvinger. Barnet ble
døpt i Åmot, men er innført i Elverum kirkebok, der det står: «Moderen Enken Marthe
Jensdr Schiefstad gik omkring med 3de Børn og betlede i Stor-Elvedalen Annex, kom
til Gaarden Trønnes sammesteds den 29de Novbr sidstleden og fødde Barnet der om
Natten, og da Barnet var sygeligt, blev det hiemedøbt.» I 1810 fikk Marte sønnen
Gunner, avlet med en svenske ved navn Ola Larsen. Svensken tjente hos Tølløv Hagan
ved unnfangelsen, men hadde siden flyttet til Vål i Åmot. Marte var tydeligvis
omsvermet og hadde samkvem med flere menn. Enden på visa ble imidlertid at hun
måtte ta til takke med en gammal enkemann, Gunner Olsen på Nermoen, som hun
giftet seg med den 8. april 1817. Gunner Olsen var fra Volla, født ca. 1743, død 27.
mai 1833, sønn av Ola Jonsen og Mari Olsdatter, husfolk på Volla. Han hadde
tidligere vært gift med Marte Amundsdatter fra Østre Hagan, som døde på Nermoen i
1814, 70 år.
4. Gunner Jensen, døpt 27. november 1774, gravlagt 17. september 1788. Magne Stener
hevder i Elverum bygdebok bind 5, s. 468, at denne sønnen døde i 1774, men det er
feil.
Hallvord Mikkelsens barn med Eli Davidsdatter Rognerud:
C. Tore Hallvordsdatter/-sønn, døpt 11. februar 1731 i Våler, gravlagt der 24. februar
1732. Ettersom Tore er et såkalt androgynt (tvekjønnet) navn og det ikke noe sted går
fram om barnet var gutt eller jente, må det stå åpent hvilket kjønn det var. I
dåpsinnførselen er barnet nevnt som Hallvord og Elis uekte barn Tore, mens det i
begravelsesinnførselen står som Eli Davidsdatters uekte barn Tore. Kjønn er ikke angitt
noen av stedene. Imidlertid kan en kanskje gjette at barnet var ei jente ettersom farmora
het Tore.
Hallvord Mikkelsens barn med Marit Amundsdatter Søndre Houm:
D. Marte Hallvordsdatter, født januar 1735, konf. 1752, død 25. januar 1816. Marte er i
skiftet etter Tore Hallvordsdatter Svea nevnt å være hennes sønnebarn, underforstått datter
av Hallvord Mikkelsen. Argumentet for at Marte Hallvordsdatter er resultat av Hallvords
leiermål med Marit Amundsdatter i 1734 og ikke med noen av de andre kvinnene, er først
og fremst tidspunktet for Martes konfirmasjon (1752) samt aldersoppgavene i 1801tellinga (69 år) og ved dødsfallet i 1816 (81 år), som peker mot fødsel i perioden 1732–
1735. Barnemødrene Mette Gunnersdatter i 1730 og Eli Davidsdatter i 1731 kan dessuten
utelukkes fordi de beviselig er mødre til to av Hallvords øvrige barn. Dersom Marte
Hallvordsdatter ikke var datter av Marit Amundsdatter, måtte hun vært resultat av
Hallvords samkvem med Anne Andersdatter Bjørset i 1727, noe som passer dårlig av
kronologiske årsaker.
Da Marit Amundsdatter forklarte seg om leiermålet på tinget 28. mars 1735 opplyste hun
at barnet var ei jente – noe som passer godt på Marte – og at det var født for ni ukers tid
siden. Tidspunktet for Martes fødsel kan dermed settes til siste tredjedel av januar 1735.
Marte Hallvordsdatter mistet mora i 1740 og kan ha vokst opp hos bestemora på Svea.
Hun nevnes da også konsekvent med Svea som tredjenavn både ved konfirmasjonen i
1752, i kommunikantlistene fra 1758 og framover, og ved vielsen i 1764. Ved
ekstraskatten 1762 var hun i tjeneste hos Ola Sjurdsen på Skjefstadmoen. I av- og
tilgangslistene til ekstraskatten er det i november 1763 nevnt at hun flyttet fra
Skjefstadmoen og tilbake til Svea.
Marte Hallvordsdatter ble gift 24. april 1764 med Ottar Eriksen, født ca. 1743 (7 år ved
skiftet etter foreldra i 1750), gravlagt 1. april 1810. Ottar tjente også på Skjefstadmoen
ved ekstraskatten i 1762. Ved vielsen holdt han til på Finstad i Hernes, men han var fra
husmannsplassen Tuven under Nordre Houm og sønn av Erik Ottarsen (ca. 1709–1750)
og Marte Hansdatter (ca. 1719–1750).
Marte Hallvordsdatter og Ottar Eriksen var først husfolk på Svea under Nordre Houm.
Ottar nevnes der ved dåpen til de tre mellomste barna og dessuten i skiftet etter fastera
Kari Ottarsdatter på Kjelde i 1768.52 Senere kom de til en plass i Melåsberget som hørte til
Søndre Oppsal.53 Ved folketellinga 1801 hadde de føderåd der hos sønnen Ola. De andre
sønnene, Erik og Hans, bodde sammen med dem. Marte og Ottars barn:
1. Ola Ottarsen, døpt 10. november 1763, død 30. september 1837, husmann i
Melåsberget, gift 3. oktober 1794 med Ingeborg Eriksdatter fra Hardbakken under
Nøssøl, døpt 13. februar 1763, død 31. januar 1844.
2. Erik Ottarsen, døpt 11. januar 1767, gravlagt 25. januar 1767.
3. Marte Ottarsdatter, døpt 25. mars 1768. Jeg kan ikke finne henne som gravlagt eller
konfirmert.
4. Erik Ottarsen, døpt 25. november 1770, død 21. juni 1864, husmann i Melåsberget
(Lykkja), gift 13. januar 1816 med Ingeborg Tølløvsdatter, som var på Årnes ved
vielsen, men født på en Svea-plass i Heradsbygda, døpt 3. feb. 1788, død 24. desember
1873, datter av Tølløv Olsen og Maren Trondsdatter.54
5. Hans Ottarsen, døpt 4. mai 1777, død 26. mai 1859, nevnt som snekker i 1801tellinga, bruker på Trangsrud i Melåsberget, gift 17. august 1811 med Inger
Mikkelsdatter fra Trangsrud, døpt 25. november 1787, død 28. desember 1857.
Avslutning
Jeg har i denne artikkelen lagt fram ny viten om Hallvord Mikkelsen Svea fra Heradsbygda og
plassert ham inn i en genealogisk sammenheng. Som en oppsummering har jeg til slutt lagd
en tavle som viser de nærmeste slektsforholdene hans. Usikkert slektskap er markert med
stiplet linje. Tegnet ~ markerer ekteskap.
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10
11
12
13
14
15
16
17
18
19
20
21
22
23
24
25
26
27
S. H. Finne-Grønn: Elverum – en bygdebeskrivelse, bind I (Kristiania 1909/1914), s. 147–148 (fotnote).
Magne Stener: Elverum bygdebok bind 5 (Elverum kommune 1988), s. 342.
Finne-Grønn, s. 147.
Han er i saken kalt «hans broder», altså Hallvords bror, eller rettere sagt halvbror. Det stemmer at Hallvord
hadde halvbroren Ola Amundsen, født ca. 1703 (se annet sted i artikkelen). Ola må i 1721 ha holdt til på
Øverby i Våler, men var ikke bruker der. Finne-Grønn har misforstått tingbokteksten og trodd at denne Ola
Øverby var bror av Ola Persen Løkja, med den følge at han på s. 154 har diktet opp en yngre bror Ola Persen
på Øverby. Denne feilen er så kopiert av Stener (s. 342). I tingboka er personen nevnt vekselsvis som «Ole
Amonsen Øfwerbye» og «Ole Øfverbye». Utfra det som står, er det ingen tvil om at han var Hallvords bror.
Sitatet er gjengitt ordrett, men ikke helt bokstavrett (dette for å bedre lesbarheten).
Hallvord Mikkelsens mor, ikke Ola Persens, slik Finne-Grønn feilaktig har tolket tingbokteksten.
Finne-Grønn har misforstått teksten i tingboka noe, med den følge at hendelsesforløpet er feilaktig framstilt i
hans bygdebok. Dette er så blitt kopiert av Stener i den nye utgaven av bygdeboka. Se note 1.
Statsarkivet i Hamar (SAH)/Digitalarkivet (DA), Solør og Østerdalen Sorenskriverembete (SØS), tingbok nr.
53 (1719–1721), fol. 279a.
SAH/DA, SØS, tingbok nr. 53 (1719–1721), fol. 280a ff.
I saken går det fram at Ola Toresen Løkja ble kalt «Veslemannen» og «Ås-Ola». Se note 8.
Riksarkivet (NRA), Rentekammeret (RK), Fogderegnskap Solør, Øster- og Odalen 1721 (eske 862), legg 16.
SAH/DA, SØS, tingbok, nr. 54 (1721–1724), fol. 103b (23. november 1722). NRA, RK, Fogderegnskap
Solør, Øster- og Odalen 1721 (eske 862), legg 16, og 1722 (eske 865), legg 10.
Ulovlig samleie, dvs. samleie utafor ekteskap.
SAH/DA, SØS, tingbok nr. 58 (1732–1735), fol. 314a.
Sitatet er gjengitt ordrett, men ikke helt bokstavrett (dette for å bedre lesbarheten).
SAH/DA, SØS, tingbok nr. 58 (1732–1735), fol. 365a–365b.
Sitatet er gjengitt ordrett, men ikke helt bokstavrett (dette for å bedre lesbarheten).
SAH/DA, SØS, tingbok nr. 58 (1732–1735), fol. 365a.
Han finnes i alle fall ikke i Per Erik Rastads fortegnelse over slaver på Kongsvinger Festning 1720–1807,
men disse listene er mangelfulle før 1741. Per Erik Rastad: Vakten ved Vinger – Kongsvinger festning 1682–
1807 (Kongsvinger 1992), s. 421.
Dødsdatoen er oppgitt i skiftet etter henne. Se note 21.
SAH/DA, Elverum ministerialbok 1757–1776, fol. 186 (238).
SAH/DA, SØS, skifteprotokoll nr. 13 (1764–1768), fol. 314a–316b.
Han var døpt 2. februar 1725 i Hof og døde 7. mars 1806. Ifølge skiftet etter Tore Hallvordsdatter var han
sønn av Bent Sparby og Marit Mattisdatter. Marit var datter av Mattis Mattisen Braskereid og Ragnhild
Hallvordsdatter, som var Tores søster. Se også note 27.
SAH/DA, SØS, skifteprotokoll nr. 13 (1764–1768), fol. 314b.
Hans Marius Trøseid: Hof bygdebok bind 1, s. 394.
SAH/DA, SØS, skifteprotokoll nr. 13 (1764–1768), fol. 314b.
Uekte barn hadde etter Christian Vs norske lov av 1687 automatisk arverett etter mora, men ikke etter faren,
med mindre han lyste barnet «i kull og kjønn» på tinget (at han offentlig anerkjente barnet).
Arvingene etter Tore Hallvordsdatter er i skiftet (SAH/DA, SØS, skifteprotokoll nr. 13 (1764–1768), fol.
314a og b) oppgitt å være: «1. Afdøde Qvindes heel Søster afgl. Ragnild Halvorsdrs udj Ægteskab med
Mathias Mathiasen Brasckerud avlede og effterladte Barn og Barne-Barn, nemlig: a) Daatteren Marit
Mathisdaatter Encke effter afgl. Bent Sparbye, opholdende sig hos sin Søn Mathias Bentsen paa Sparbye i
Hof Sogn. b) Daatteren afgl. Ragnild Mathisdaatter i 2e ægteskaber med Ole Pedersen Ravaasen og Anders
avlede 3e Døttre, nemlig: 1. Berthe Olsdaatter, gifft med Peder Mathiesen Deelerud i Waaler Annex. 2.
Marthe Olsdr, gifft med Anders Andersen i Riisberget. 3. Berthe Andersdr død og effterladt sig een uden
Ægteskab med Lars Steen avlet Daatter navnlig Berthe Larsdaatter, værende hos Mathias Bentsen Sparbye,
som er hendes formynder. 2 Afdødes halv-Broder afgl. Ole Engebretsen Hvarstads Børn og Børne-Børn
28
29
30
31
32
33
34
35
36
37
38
39
40
41
42
43
44
45
46
47
48
49
50
51
52
53
54
nemlig a) Hands afgl. Søn Peder Olsen Hvarstads Børn, som ere: 1. Ole Pedersen Hvarstad. 2. Hans
Pedersen boende paa Sorchnes i Grue Sogn. Som bægge ere myndige. 3. Erich Pedersen Hvarstad 22 Aar
gammel. 4. Kirsti Pedersdaatter var gifft med Einer Oudensen paa Pladsen Hoelstuen under Gaarden Hoel i
Waaler Annex, som nu er død, og har effterladt sig 4 Børn, neml: 1 Søn Ouden Ejnersen 8 Aar gammel. 1
Do Peder Einersen 1 aar. 1 Daatter Kirsti Ejnersdaatter 6 Aar gammel. 1 Daatter Ragnild Ejnersdaatter 4 aar
gammel. 5. Maren Pedersdaatter, gifft med Ole Olsen Schulstad i Elverum Sogn. 6. Jngri Pedersdaatter Gifft
med Jens Kieldsen Grøtting. 7. Anne Pedersdaatter gifft med Ole Larsen Grinden. 8. Kirstj Pedersdaatter
gifft med Skoeleh: Halvor Embretsen Hvarstad. b) Hands afdøde Daatter Kirsti Olsdaatters effterladte
eeneste Barn, nemlig: 1 Daatter Rangnild Andersdaatter, Gifft med Embret Christensen Udthuus. c) Hands
afgl. Daatter Anne Olsdaatter Flobachens effterlevende Børn, som ere: 1 Sønnen Peder Helgesen Aarnes,
myndig, 2 Do Ole Helgesen, skal være paa Kongsberg, myndig. Fleere Arvinger blev ej anmeldt.»
RA, RK, Fogderegnskap Solør, Øster- og Odalen 1698 (eske 836), legg 10 (fortegnelse over bøtelagte for
leiermål og for tidlig samleie). (I Elverum bygdebok bind 7, del II, er Tore feilaktig kalt «Helje». I kilden
står det Tore Huarstad.)
Se forrige note.
Sitatet er gjengitt ordrett, men ikke helt bokstavrett (dette for å bedre lesbarheten).
RA, RK, Fogderegnskap Solør, Øster- og Odalen 1695 (eske 1833), legg 13. Navnet på barnet til Mikkel
Bjørnsen og Maren Hansdatter er ukjent. Det kan nevnes at en Kristen Mikkelsen, bruker på Øver-Løkja i
Heradsbygda, hadde sin mor Maren Hansdatter boende hos seg ved bidragsmanntallet 1734–38. Om det er
samme Maren, og om Kresten er resultatet av leiermålet i 1695, er imidlertid uvisst.
Tingbok for Solør og Østerdalen 1651–1653, s. 78a. Trykt utgave. Tingbokprosjektet 1998.
Se Tjukke Slekta nr. 2/2004, s. 55.
Kari Lintoft: Elverum bygdebok bind 7, del II, s. 703.
RA, RK, Fogderegnskap Solør, Øster- og Odalen 1703 (eske 841), legg 8 (fortegnelse over bøtelagte for
leiermål og for tidlig samleie).
Se Tjukke Slekta nr. 2/2004, s. 55, og Tjukke Slekta nr. 2/2005, s. 42. Det er ikke godt å si hvilken av de to
aldersoppgavene som er nærmest sannheten. Generelt er aldersoppgaver mer til å stole på jo nærmere
fødselen den er gitt, men her er det så tett i mellom at dette ikke bør vektlegges for mye.
Finne-Grønn har satt fødselsåret til 1670 (Finne-Grønn, s. 180). Kildegrunnlaget for dette er ukjent.
SAH/DA, SØS, tingbok nr. 54 (1721–1724), fol. 14a. På tinget i Elverum 12. januar 1722.
Finne-Grønn, s. 177.
Sitatet er gjengitt ordrett, men ikke helt bokstavrett (dette for å bedre lesbarheten). Tingbok SØ 54, fol. 14a.
SAH/DA, SØS, tingbok nr. 54 (1721–1724), fol. 14a.
SAH/DA, SØS, tingbok nr. 54 (1721–1724), fol. 31b.
SAH/DA, SØS, tingbok nr. 54 (1721–1724), fol. 73 a og b.
Sitatet er gjengitt ordrett, men ikke helt bokstavrett (dette for å bedre lesbarheten). Tingbok SØS 54, fol.
73a.
SAH/DA, SØS, tingbok nr. 54 (1721–1724), fol. 119b.
SAH, Elverum prestearkiv, Oppf. av ny hovedkirke, innsamlingslister 1734–38 (Bidragsmanntallet), s. 67.
For eksempel i kommunikantlistene 18. februar og 17. juni 1759 samt i kirkeboka ved begravelsen til hennes
uekte, dødfødte barn den 3. desember 1758.
Ronny Rismyhr Haugen: Hvem var foreldrene til Anders Karlssønn på Karlstad i Bjørsetgrenda? i Tjukke
Slekta nr. 2/2005, s. 5–8.
Om denne Gunner Olsen, se Ronny Rismyhr Haugen: Ei husmannsslekt på Syenga i Bjørsetgrenda i Tjukke
Slekta nr. 3/2009, s. 37.
Ronny Rismyhr Haugen: Amunds-Marit på Søndre Houm i Tjukke Slekta nr. 1/2004, s. 36–38.
Datoer i slektsoversikten for fødsel, død og kirkelige begivenheter er hentet fra kirkebøker for de respektive
sogn. Da datoen samt stedsangivelse er en henvisning i seg sjøl, er det ansett overflødig med ytterligere
henvisning til side i aktuell kirkebok. Begivenheter der stedsangivelse ikke er knyttet til datoen, har foregått
i Elverum.
Se Tjukke Slekta nr. 2/2007, s. 29.
Kari Lintoft: Elverum bygdebok bind 6, s. 109–110.
Se også Kari Lintoft: Elverum bygdebok bind 7, del 1, s. 271.