INNHOLd: - Oslo Museum
Nr. 4 - 2011 / Årgang 56 UTGITT AV OSLO MUSEUM avd. Bymuseet FROGNERVEIEN 67 POSTBOKS 3078 ELISENBERG 0207 OSLO TLF: 23 28 41 70 FAX: 23 28 41 71 E-post: [email protected] Hjemmeside: www.oslomuseum.no REDAKTØR: Anne Birgit Gran Lindaas I REDAKSJONEN: Lars Emil Hansen, Lars Roede, Vegard Skuseth, Knut Sprauten, Hans Philip Einarsen FOTOBEHANDLING: Rune Aakvik, Fredrik Birkelund UTFORMING: Terje Abrahamsen, Rune Aakvik Kristiania og Oslo har aldri hatt et kommunalt bymuseum. Ukjent for de fleste er at vi i 1903 var nær ved å få et. Lars Roede gir oss historien rundt initiativet for å få et kommunalt eiet og drevet bymuseum, og hva som gjorde at dette ikke ble en realitet. Hva kjennetegner Oslos østkant og vestkant – i historisk tid og i dag? Helge Høifødt beskriver sider ved skillet øst/ vest i byen vår. På Bymuseet har prosjektet «Kjenner du Oslo egentlig?» avdekket oppfatninger og fordommer ungdom fra vest har om ungdom fra øst, og motsatt. Ida Lützow-Holm forteller INNHOLD: Lars Roede Bymuseet vi aldri fikk Side 2 Helge Høifødt Østkant og vestkant i Oslo Side 14 Ida Lützow-Holm Kjenner du Oslo, egentlig? Side 32 Lars Roede Gårdsklokken på Frogner Side 40 Hans Philip Einarsen Miloud Guiderk – en kosmopolitt i Oslo Side 46 om, og oppsummerer, prosjektet. Hans Philip Einarsen har intervjuet Miloud Guiderk, en av Oslos kulturentreprenører og innehaver av Den kongelige norske St.Olavs orden. Vi får historien rundt opprettelsen av Cosmopolite, som i dag har en viktig plass i Oslos kulturliv. Frogner Hovedgård hadde en gang en stabbursklokke som bl.a. kalte gårdsarbeiderne inn til måltider. Klokken har vært ute på reise og er ikke lenger på Frogner. Lars Roede forteller gårdsklokkens historie og spør om noen vet hvor den befinner seg. 1 Bymuseet vi aldri fikk Lars Roede «Normale» bymuseer i nordiske hovedsteder er kommunale institusjoner. Avvikeren er Oslo, hvor kommunen aldri har funnet grunn til å holde seg med et bymuseum. Vi fikk riktignok et bymuseum i Kristiania 22. desember 1905, men det skjedde i regi av den private foreningen «Det gamle Christiania» uten kommunens medvirkning, og den har alltid siden holdt Bymuseet på armlengdes avstand. Men det kunne ha gått annerledes. Ukjent for de fleste er det at også vår hovedstad var nær ved å opprette et bymuseum allerede i 1903. Initiativet ble tatt i 1901 med København som forbilde. Det fikk helhjertet støtte fra kommunens administrasjon, magistraten, men ble kvalt i fødselen av politikerne i formannskapet. De fryktet at det ville koste mange penger. I 1901 skrev Kunstindustrimuseet til magistraten og anbefalte at den raskt voksende hovedstaden måtte få et bymuseum. «Ligesaa uventet som hurtig er Kristiania i løbet af knapt et halvt aarhundrede fra smaa forhold vokset op til en af Skandinaviens største og folkerigeste byer med et i ydre og indre henseende saa forandret præg, at den ældre generation vil have vanskelig for at tilbagekalde sig i erindringen billedet av sine fædres by». Alle spor av eldre tiders kultur, skikker og håndverk gikk litt etter litt tapt. Det gjaldt nå å redde hva reddes kunne av fortidens levninger som uunnværlige kilder når 2 byens historie skulle skrives. Et bymuseum var et nødvendig samlingssted for «ethvert minde om Kristianias historie og udvikling». Kunstindustrimuseet kunne eventuelt påta seg å samle inn og ta vare på gjenstandene, til museet med tiden kunne få sin endelige plass i et nytt rådhus. Kommunen ble rådet til å nedsette en komité til å forberede bymuseet sammen med direktør og styremedlemmer fra Kunstindustrimuseet. Formannskapet drøftet brevet 14. august 1901 og sendte det i retur til magistraten, som kom med sin anbefaling 28. september. Borgermester Hassa Horn maleri av Mathilde Dietrichson, foto rune aakvik/oslo museum Initiativtakerne til å stifte et kommunalt bymuseum var Kunstindustrimuseets ledere, direktør Henrik August Grosch (1848-1929), til høyre - og styreformann Lorentz Dietrichson (1834-1917) - over. De gjorde det neppe bare av idealisme, men også for å komme et mulig initiativ fra rivalen Hans Aall på Folkemuseet i forkjøpet. var enig i at byen nå utviklet seg så raskt at man sto i fare for å se forbindelsen med fortiden fullstendig brutt. Han minnet om at kommunestyret hadde vært mottagelig for slike synspunkter da det bevilget penger til oppmåling og avbildning av gamle Kristiania-gårder. (Med Fritz Holland som en sentral person – et par år senere målte han opp Frogner hovedgård). For å ta brodden av mulig kritikk om fremtidige utgifter, beroliget han politikerne med at samlingen i begynnelsen måtte innskrenkes til ting som angikk byen og Ukjent fotograf / oslo museum dens historie, men ikke passet i Kunstindustrimuseet – dagliglivets gjenstander, og selvsagt karter, avbildninger av eksteriører og interiører, og portretter. Museet burde legges innenfor byens grenser og være lett tilgjengelig, gjerne i et fremtidig rådhus. Dette siste skrev han for å uskadeliggjøre et fremstøt fra Folkemuseet, som var blitt oppskremt av Kunstindustimuseets initiativ og derfor hadde fremmet et motforslag. Folkemuseets direktør Aall ba om årlige bidrag til å vedlikeholde en 3 Ukjent fotograf / oslo museum Direktør Hans Aall (1864-1946) hadde sine egne planer om en byavdeling i Folkemuseet på Bygdøy. I 1901 ble grunnlaget lagt da museet overtok bygningene fra «Den kulturhistoriske Utstilling» på museets eiendom. I «Ridehuset» fra utstillingen åpnet Aall i 1902 en Kristianiaavdeling. Kristianiaavdeling. Men Horn avviste «at sætte et bymuseum i forbindelse med det udenfor hovedstaden paa Bygdø beliggende Norsk folkemuseum, der formentlig heller ikke hverken efter sin plan eller hele anlæg staar i noget nærmere forhold til hovedstaden end til hvilkensomhelst af landets øvrige byer». Formannskapet bifalt borgermesterens forslag 9. oktober. Politikerne ville gjerne ha et bymuseum og ba om at saken måtte utredes av Kunstindustrimuseet. Magistraten ekspederte den til museet 15. oktober.1 Det tok halvannet år før svaret kom, og ikke uventet var Kunstindustrimuseet enig i at bymuseet måtte ligge i byen, også fordi «adkomsten til folkemuseet 4 paa Bygdø er lang og besværlig, hvorhos dets samlinger i en stor del af aaret maa betragtes som omtrent utilgjængelige i de ensomt og afsides beliggende, ikke med opvarmning forsynede lokaler». Borgermester Horn arbeidet videre med saken og fremla sin innstilling 15. oktober 1903, med følgende forslag til vedtak: 1. Under navn af «Kristiania bymuseum» grundlægger Kristiania kommune en offentlig samling, omfattende gjenstande til belysning af byens historie, dens udvikling og udseende i fortid og nutid. 2. Museets ledelse overdrages, indtil anderledes af kommunestyret bestemmes, til et styre bestaaende af formanden i kunstindustrimuseets bestyrelse og dets direktør samt 3 af magistrat og formandskab valgte medlemmer. Lovene Saken var grundig utredet og inneholdt som bilag et gjennomarbeidet utkast til lover for bymuseet. § 1 gjentok første ledd i forslaget til vedtak, men med en mer omfattende beskrivelse av hva museet skulle samle. Samlingene skulle favne alt som kunne belyse byens historie, institusjoner og ledelse i fortid og nutid, «saasom inventariesager fra offentlige bygninger, kirkelige og verdslige, karter og avbildninger, saavel plastiske som grafiske af bygninger, gader og pladse i byen og dens nærmeste omegn, saavel exteriører som interiører, fremdeles portræter af fremragende, til byens aandelige eller materielle liv samt dens ledelse knyttede personligheder saavelsom gjenstande karakteristiske for personer eller tiden, de har været i deres eie». Foto: Rune Aakvik /Oslo Museum Borgermester Hassa Horn. Portrett av Doro O. Nicolaysen 1922. Helten i denne historien er borgermester Hassa Horn (1837-1921), som begeistret grep ideen om et kommunalt bymuseum og utredet saken grundig. Men han sloss forgjeves for prosjektet, siden politikerne avviste det, antagelig av frykt for kostnadene. Senere var Horn en støttespiller for det private bymuseet som ble stiftet av «Foreningen Det gamle Christiania» i 1905 § 2 sa kort og knapt at kommunen skulle overdra «de for museet egnede gjenstande, der er kommet i kommunens eie», og at innsamling forøvrig skulle skje ved kjøp, gaver, bytte eller deposisjon. Økonomien var det redegjort for i § 3: «Udgifterne ved bymuseet, dets oprettelse og ledelse, opbevaring og forøgelse, bæres af Kristiania kommune.» Til slutt ble det i § 4 bestemt at ledelsen «indtil annerledes af kommunestyret bestemmes» skulle overlates til en komité bestående av Kunstindustrimuseets styre og direktør, og av tre medlemmer oppnevnt av magistrat og formannskap. Til lovene var det knyttet noen utdypende kommentarer. Til § 1 ble det nevnt at selv om det var kommunen som skulle bære alle utgifter, burde museet få «karakteren af en selvstændig institution». Borgermesteren hadde det klart for seg, uten å bruke dette uttrykket, at det skulle være en «armlengdes avstand» til kommunen, som ikke skulle blande seg inn i museets daglige drift. Det måtte snarest åpnes for publikum og være tilgjengelig for studier. Han forutså også konflikter med andre museer og fryktet en vekst som ville sprenge rammene både for plass og økonomi. Derfor måtte det settes klare grenser for innholdet i samlingene. De burde derfor «ikke stræbe efter at give noget kulturhistorisk billede af byens liv, sæder og skikke i svundne tider», men innskrenke seg til ting som kunne belyse byens «udvikling og væxt, dens institutioner og ledelse». I tillegg var det viktig å samle karter og billedmateriale, og minner om personligheder.2 Til utdypning av § 2 mente borgermesteren at mye allerede fantes i kommunens eie, men spredt på mange steder. For å få oversikt måtte det som et første skritt opptas en fullstendig fortegnelse over alt som egnet seg for overdragelse til bymuseet. Når museet var stiftet, burde det gjennom alle aviser kunngjøres at det gjerne ville ha gjenstander som gave eller depositum. Som en siste utvei kunne særlig viktige ting kjøpes inn. «Det siger sig selv, at kommunen selv og den alene maa bære alle med bymu5 Foto: Rune Aakvik /Oslo Museum Borgermester Hassa Horns hatt. Hassa Horns familie fulgte opp farens interesse for Bymuseet som samlingssted for minner om kommunal virksomhet. Sønnen Hans Thomas Horn forærte borgermesterens paradeuniform til Oslo Bymuseum i 1956. seet forbundne udgifter», sier kommentaren til § 4. Nettopp dette utsagnet må ha tent noen varsellamper hos politikerne – dette kunne komme til å bli dyrt! Men Horn skrev at det foreløpig ikke var mulig å beregne hva etablering og drift ville koste. Men utgifter til husrom for museet ville inntil videre kunne spares, ettersom representantskapet allerede hadde tatt forbehold om at det nye Kunstindustrimuseet under bygging måtte gi «rum for et bymuseum, naar den tid maatte komme, at kommunen ønsker at oprette et saadant». Dessuten ville Kunstindustrimuseet inntil videre påta seg det museumsfaglige uten godtgjørelse. Men forberedende arbeider ble antatt å kreve et beløp på ca. kr. 1 500. Som en siste beroligelse skrev Horn at de «fornødne aarlige udgifter formentlig ikke kunne blive kommunen synderlig byrdefulde.» 6 Begrunnelsen I innledningen til innstillingen utdypet Hassa Horn argumentene for at byen trengte et bymuseum. Han minnet om at storbyer som Paris, Wien, Berlin og München lenge hadde hatt kommunale bymuseer, og at København hadde opprettet sitt «raadhusmuseum» i 1901. For Kristiania ville et bymuseum skape et holdepunkt for tradisjonen og et hjelpemiddel for fremtidig forskning i privat eller offentlig regi. Det var naturlig, mente han, at kommunen skulle ta ansvaret for en slik institusjon. Men igjen fornemmer vi hans angst for at politikerne ikke skal se saken som like opplagt: «Vistnok maa der for tiden forudsættes at være liden tilbøielighed tilstede inden kommunen til at paatage sig et nyt foretagende, som i tidens løb vil koste penge, og som ikke kan henregnes til de nødvendige kommunale formaal». Men for hvert år som går vil det bli vanskeligere å skape et bymuseum, fordi verdifulle gjenstander stadig går tapt. Borgermesteren ville derfor gå inn for at beslutning fattes snarest mulig, selv om man ennå ikke kan binde seg til en fast årlig utgift. Flere år med innsamling ville være nødvendig for å få samlingen så stor at den kunne fylle en offentlig utstilling. I denne perioden ville utgiftene bli minimale. Lokaler til samlingen var allerede sikret i Kunstindustrimuseets nybygg etter vedtaket i kommunestyret 19. mars. Men byggekomiteen hadde foreslått at innsparinger under byggearbeidet burde anvendes f.eks. til restaurering av garnisonssykehuset (Rådhusgaten 19) til et fremtidig bymuseum, noe som hadde ukjent kunstner /oslo museum Kunstindustrimuseet stilte lokaler til rådighet for kommunens bymuseum i sin nye bygning under oppførelse, reist for kommunale midler og fullført i 1904. Arkitektene var Bredo Greve og Ingvald Hjort. vært på tale den gang kommunen kjøpte eiendommen. Borgermesteren ville for sin del la spørsmålet om et varig tilholdssted stå åpent; «hvad man for tiden vil behøve, er kun opbevaringsrum, og hertil vil de to kjældersale i museumsbygningen ved St. Olafs gade formentlig være tjenlige uden nogen paakostning». Til ytterligere beroligelse for politikerne skrev han at museet var tenkt å samle «hvad der særlig interesserer kommunen som saadan, og at der udenfor dennes naturlige felt ikke tilsigtes nogen konkurrence med andre offentlige samlinger».3 Avvisningen Innstillingen som ble avgitt til formannskapet av Magistraten ved borgermester Horn 15. oktober 1903 konkluderte altså optimistisk med å innby bystyret til å vedta opprettelsen av Kristiania bymuseum. Men her stoppet saken. Formannskapet lot være å ekspedere den videre til bystyret, antagelig av frykt for at et bymuseum ville påføre kommunen utgifter. Noen ytterligere begrunnelse for at saken ble lagt død, kjenner vi ikke, for det ble ikke referert fra formannskapets møte. Vi har bare formannskapets påtegning på det trykte saksdokumentet vel et år senere: Tilbagesendes Kristiania magistrat i henhold til beslutning fattet i formandskabets møde den 21. ds. Kristiania Formandskab den 22. december 1904 Andersen Aars _________________________ Jacob Høe 7 Ukjent fotograf / oslo museum Herrene som kvalte det kommunale bymuseet i fødselen: Kristiania formannskap i 1901. Med på bildet er også magistratens to borgermestre Hassa Horn og Hagbard E. Berner (tidligere redaktør i Dagbladet). Dette er det siste kommunale aktstykket om saken i kommunearkivet. Det har ikke lyktes å oppspore dokumenter som tydelig forteller hvordan politikerne håndterte forslaget, og hvorfor vi ikke fikk et kommunalt bymuseum. Tilbakemeldingen skuffet nok borgermester Horn, som ga dokumentet sin egen lakoniske påtegning 4. april 1905: «Henlægges». 8 I Bymuseets arkiv finnes også den trykte saksfremstillingen, og forsiden har en påtegning: J. no 1880.03 (Supl.) Kristiania Formandskab j. no. 2193/03 Sag no 1313/03 Enda en påtegning er skrevet med blyant og utydelig skrift: «Nu er Kunstindustrimuseet færdigt, … Hvad Bymuseet foto: rune Aakvik/oslo museum Arkitekt Fritz Holland (1874-1959) tok i 1905 initiativet til å stifte Foreningen Det gamle Christiania, som senere ble Oslo Bymuseum. Men han var en stridbar herre som fikk mange uvenner, og det førte til at han måtte forlate stillingen i 1911. Portrett av Kolbjørn J. Sørlie 1938. skal omfatte. Formandskabet var enig med Mag. … I Tidens Løb koste Penge.» Denne kryptiske meldingen ser ut til å bekrefte at det var økonomiske bekymringer som fikk formannskapet til å legge saken død. I Bymuseets arkiv ligger sammen med saksdokumentet også et håndskrevet notat. Det refererer til en notis om det planlagte bymuseet i Aftenposten 28. mars 1903, angivelig basert på lekkasje ved arkitekt Torolf Prytz. «Samme dag prøvde Grosch (Kunstindustrimuseets leder) å forklare saken for borgermester Horn, og da det ikke lyktes, skrev han ham et brev. [Nu i Kommunearkivet sak nr 1297-01].» «7. juli 1902 sender (riksarkivar) H. J. Huitfeldt-Kaas et brev – privat uttalelse? ikke trykt – til borgermester Horn hvor han reserverer seg mot opprettelsen av et Bymuseum. Skal det bli noe, anbefaler han imidlertid Rådmannsgården («Garnisonssykehuset») til lokale. ’Nogen Forening af Bymuseum og Byarchiv forekommer mig ikke anbefalelsesværdig’.» Det er et tilfeldig sammentreff, men verdt å legge merke til, at formannskapet avlivet kimen til et kommunalt bymuseum presis år og dag før andre aktører stiftet foreningen som skulle bli Oslo Bymuseum, i «Håndverkeren» 22. desember 1905. Blant dem som samme dag undertegnet en oppfordring til å bli medlem av foreningen, var borgermester H. Horn. Bymuseet vi faktisk fikk Ildsjelen bak det Bymuseet vi tross alt fikk, var den stridbare arkitekt Fritz Holland (1874-1959). Han vendte hjem til Kristiania i 1899 etter endt arkitektutdannelse i Berlin, samme år som nesten all byggevirksomhet opphørte på grunn av «kristianiakrakket» som ble utløst da firmaet Chr. Christophersen & Co gikk konkurs i juni. Yrkesmulighetene var elendige for en nyutdannet arkitekt. Men vel så nedslående for den hjemvendte kr istianiagutten var de enorme forandringene som hjembyen hadde gjennomgått siden han reiste hjemmefra. Ikke minst ble han 9 Innbydelse til å tegne medlemskap i Det gamle Christiania var undertegnet av imponerende mange betydningsfulle personer. Den kom på trykk i flere Kristiania-aviser. 10 Fotokopi fra avisreportasje i Aftenposten 20. august 1909. Aftenpostens reportasje fra åpningen av Bymuseet på Frogner i 1909. Tegning av Øyvind Sørensen. Blant herrene i flosshatt er begge de to som kjempet om førsteretten til å bruke gården – Sofus Arctander og Fritz Holland. forskrekket over at så mange av byens gamle kulturminner var revet for å skaffe tomter til spekulasjonsbyggeriet. Disse to skuffende erfaringene vendte Holland til det positive ved å slå inn på en livslang karriere som entusiastisk kulturminneverner og museumsmann. Han tok initiativet til å opprette en komité under Ingeniør- og Arkitektforeningen til å måle opp verdifull gammel bebyggelse, og det lyktes å få et kommunalt bidrag til formålet. Hollands kjente oppmålingstegninger av Frogner hovedgård fra 1904 var et av resultatene. Han fikk også et statlig oppdrag for å utføre arkeologiske utgravninger i Gamlebyen. I denne tiden bidro han også til at viktige kulturminner som Basarene og Brannvakten ble reddet fra rivning.4,5 Mens han drev med sine bygningsundersøkelser, gjorde samlerinstinktet at han tok vare på inventar og bygningsdeler som ellers ville ha forsvunnet. «Tanken om et bymuseum hvor tingene kunne oppbevares ordentlig, tok derfor naturlig form hos meg», fortalte han i et intervju med Byminner i 1955. I 1905 mobiliserte han sitt nettverk av meningsfeller til å stifte Foreningen «Det gamle Christiania» som en storartet avslutning på dette merkelige år 22. desember. Fo r e n i n ge n h a d d e a l l e r e d e i utgangspunktet til hensikt å etablere et bymuseum til å ta vare på «Karter, Tegninger, Fotografier, Gjenstande m.v., som illustrerer den gamle By og Omegns Topografi, Kulturhistorie og Udvikling op gjennem Tiderne». Innbydelsen til 11 Foto: Rune Aakvik /Oslo Museum Borgermester Sofus Arctander (1845-1924) fikk i 1909 tilbud om embetsbolig på Frogner hovedgård etter at den siste eierens leilighet var fraflyttet og pusset opp for kommunens regning. Bymuseet vant kampen om bruken av Frogner, men fikk et anstrengt forhold til kommunen. Portrett av Christian Krohg, 1920. å bli medlem var underskrevet av en lang rekke innflytelsesrike personer fra næringsliv, kulturliv og politikk. Vi merker oss gamle antikvar Nicolay Nicolaysen, malerne Christian Krohg, Frits Thaulow og Erik Werenskiold, kunsthistorikeren Lorentz Dietrichson, historikeren Yngvar Nielsen, forleggeren William Nygaard, og redaktørene Amandus Schibsted og Ola Thommessen. Kommunen var representert ved reguleringssjef Bjerknes, bygningssjef Linthoe, stadsfysikus 12 Bentzen, overingeniør Brodtkorb og magistratens to borgermestere Berner og Horn.6 Kommunens administrasjon sluttet altså opp om museet ved stiftelsen, og forholdet til kommunen ville antagelig ha vært det aller beste gjennom de neste årene, hvis det hadde vært like godt forankret blant politikerne. Men entusiasten Hassa Horn sluttet som første borgermester i 1908 og ble avløst av Sofus Arctander, en av heltene fra 1905, medlem av Michelsens regjering. Året etter døde gamle konsul Gerhard Gade fra Frogner hovedgårds siste eierfamilie. Ved salget til kommunen i 1896 hadde han betinget seg borett på Frogner livet ut. Konsulenes seiglivethet reddet Frogner fra rivningen som var forutsatt da kommunen kjøpte gården. I mellomtiden hadde Det gamle Christiania ved sin konservator Fritz Holland utsett seg gården som det blivende sted for sitt planlagte bymuseum. Holland oppnådde sitt mål og kunne invitere til utstillingsåpning 19. august 1909. Men seieren var dyrekjøpt, for den tapende part var ingen ringere enn første borgermester Arctander, som av politikerne var blitt forespeilet å få bruke Frogner som embetsbolig. Striden om bruken av Frogner og om utbedringen som kommunen gjennomførte i 1910, ga Holland mange fiender både i kommunale kretser og innenfor sin egen forening. Den endte med at han måtte gå fra sin stilling i 1911.7 Striden om Frogner genererte noen dokumenter som viser at mange innenfor kommunen stadig var skeptiske til bymuseumstanken. Sofus Arctander var selv medlem av Det gamle Christiania, men kritiserte måten den ble drevet. I et brev til formannen 9. oktober 1909, bare få uker etter åpningen på Frogner, kom han med en illevarslende stemningsrapport: «Jeg vil ikke undlate samtidig at meddele Dem, at der i formandskapet i den sidste tid har været uttalt adskillig misnøie med det navn som foreningen har git sin samling. ’Kristiania Bymuseum’ antas at ville gi fremmede besøkende det indtryk, at dette er en kommunal institution, hvad det jo ikke i nogen maate er, og hvad motionæren fandt det helt urigtig, at man gav indtrykket av. ’Museet gamle Kristiania’ maatte kunne benyttes som et adæqvat navn. Det vilde ikke gi anledning til nogen misforstaaelse».8 Foreningens styre diskuterte 10. januar 1910 om man skulle søke om å få overta Gades leilighet. Telegrafdirektør Heftye, som satt i kommunens eiendomsutvalg, mente at det ville være taktløst. «Samtidig vilde han nævne at Navnet ’Bymuseet’ ikke var likt inden Kommunen, vidste ikke, hvorfra Navnet kommer».9 Det var åpenbart at «noen hadde snakket sammen», og det kan tenkes at den kommunale skepsis til Bymuseet var en arv fra det mislykte forsøket på å stifte et kommunalt bymuseum. Noter: 1 Oslo byarkiv. Kristiania Formandskab Sag no. 1297-01 Ang. Forslag om dannelse af et bymuseum. 2 Hassa Horn lot handling følge ord ved å overlate til det senere realiserte Oslo Bymuseum sin borgermesteruniform med gullbroderier og flott snutehatt. 3 Sag no. 57 (1903). Angaaende grundlæggelsen af et bymuseum for Kristiania. 4 Roede, Lars: «Museumsmann i motvind. Fritz Holland 1874-1959», Byminner 3/4 2005, s. 11-12. 5 Roede, Lars: «Kampsakene», Fremtid for fortiden 2/3 2009 s.12-25. 6 Avisannonse fra 1905 med innbydelse til å tegne medlemskap i Foreningen. 7 Roede 2005, s. 14-20. 8 Korrespondanse vedr. Gamle Christiania i Bymuseets arkiv. 9 Styreprotokoll for Gamle Christiania i Bymuseets arkiv. De nordiske hovedstedene fikk sine kommunale bymuseer i den nevnte rekkefølgen: København 1901 Helsingfors 1911 Stockholm 1937 Reykjavík 1957 Lars Roede er arkitekt og seniorrådgiver ved Oslo Museum. 13 Østkant og vestkant i Oslo Helge Høifødt Østkanten og vestkanten brukes om de to delene av Oslo som dannes av det økonomiske og sosiale skillet som historisk går langs Uelands gate. Akerselva oppfattes av mange som grensen mellom øst og vest, men det er upresist, siden arbeiderstrøkene ligger på begge sider av elva. Vestkanten ble til fra 1840-årene rundt Slottet på det som siden 1600-tallet hadde vært bymarken. Østkanten grodde rundt den nye industrien ved Akerselva og langs innfartsveiene i øst. Rundt 1890 var todelingen etablert, og de fleste strøkene i byen hadde nokså klart klassepreg, av arbeiderklasse eller borgerskap. Situasjonen i dag Vestkantbydelene hadde drøyt 204 000 innbyggere i januar 2011, mens bydelene på østkanten hadde mellom 360-370 000. Da er mye av bydelen Nordstrand holdt utenfor, fordi den er unntaket fra østvestdelingen.1 På østkanten er formue, inntekter og boligpriser fortsatt markert lavere enn på vestkanten. I Oslo finnes både de dårligste leveforholdene og den største rikdommen i landet. Det økonomiske 14 skillet fastholdes av elitens kulturelle kapital: Kontaktnett, utdannelse og det å beherske omgangsformer, som gir tilgang til attraktive jobber og andre goder. Østvest-skillet gjelder også levealder, bruk av uføretrygd og selvopplevd helsetilstand. Siden 1970-tallet har den store innvandringen til Oslo blitt en ny side av østvest-skillet. Innvandrere fra Vest-Europa og Nord-Amerika fordeler seg jevnt over de to kantene av byen, mens de fleste innvandrere fra Asia og Afrika bor på østkanten. De dårligste levekårene finnes hos mennesker fra andre verdensdeler enn Europa. Likevel har de dårligst stilte strøkene på østkanten gode leveforhold og høyt utdanningsnivå i forhold til tilsvarende strøk i de fleste andre storbyer i Europa. Klasseskillene er mindre følbare enn i de fleste andre land, og det norske samfunn- Foto: Leif Knutsen / Wikimedia Commons På 2000-tallet har Oslos ungdomsbefolkning stort innslag av familiebakgrunn fra andre verdensdeler. ets likhet i økonomisk evne og levemåte preger også hovedstaden. Storbyer overalt i verden har økonomisk homogene strøk, ofte gruppert i en mosaikk. Det spesielle med Oslo er den stabile geografiske todelingen som i nesten 150 år har markert klasseskillene i byen. Grensen – og unntakene Språkforskere og historikere regner Uelands gate som grensen mellom østkanten og vestkanten.2 Grensen er ikke skarp, og forskjellene mellom de to sidene av Iladalen er ikke markert verken i arkitektur eller økonomisk. Nærmere sentrum går grensen langs Akerryggen øst for Vår Frelsers gravlund og omtrent langs Hammersborghøyden. I sentrum er grensen vagere; området mellom Møllergata og Pilestredet har ingen klar østvesttilknytning. Nord for Uelands gate går skillet langs Voldsløkka og Maridalsveien. Lenger nord hadde villastrøkene Kjelsås, Grefsen og Korsvoll i bydel Nordre Aker en blandet befolkning – i dag er boligprisene her høye, mens stemmegivningen ved valg har et mye mindre klart vestkantpreg enn lenger vest. I denne artikkelen er hele bydel Nordre Aker regnet til vestkanten. Det er vanlig å si «øst og vest for elva» og mene det økonomiske skillet. Imidlertid regnes altså begge sider av Akerselva til østkanten – Sagene, Bjølsen og Hausmannsområdet vest for elva er typiske østkantstrøk. Nordstrand er unntaket fra øst-vestskillet. Der ligger villastrøkene Bekkelaget, Nordstrand, Ljan og flere sydover fra Ekebergskråningen, med byens antakelig beste utsikt, solforhold og avstand til industri. Dette er velstående områder, ofte kalt «beste østkant», der befolkning15 en har samme økonomiske og sosiale kjennetegn som i ytre vest. Arbeiderstrøkene som fantes på vestkanten, som Pipervika, Skøyen, Hoffsbyen og Lilleaker, er ikke lenger arbeiderstrøk. Geografiske og økonomiske skiller før 1840 I førindustrielle byer bodde rike og fattige i samme gårder og husholdninger i større utstrekning enn det som ble vanlig fra annen halvdel av 1800-tallet. I Christiania bodde eliten i Kvadraturen (innenfor byvollene, den gang kalt «Kvartalerne»). Her utgjorde velstående næringsdrivende et tyngdepunkt i den østlige delen (nær Bjørvika), mens mange håndverkere bodde i den nordvestlige delen langs Akersgata og Vollgatene. Plikt til å bygge i mur eller utmurt bindingsverk (murtvang) gjaldt i kvartalene fra 1624, og tidlig på 1700-tallet ble murtvangen utvidet til 300 alen (cirka 200 meter) utenfor bygrensen. Det var flere ganger så dyrt å bygge i mur som i tre. Murtvangen, som skulle forebygge brann, viste seg vanskelig å gjennomføre, og det var adskillige kamper om den ettersom byen vokste. I 1766 var om lag 50 % av alle våningshus i Kvadraturen av bindingsverk, 30 % av laft og 20 % av «grundmur». Murtvangen var likevel en av årsakene til at selve byen var befolket av næringsdrivende og embetsmenn, mens folk med lav inntekt måtte bo i trehus utenfor. 300-alengrensen førte til at forsteder ble liggende litt utenfor byen. Beslutningene om utvidelse av murtvangen, bl.a. i 1837, 1844, 1855 og 16 1858, holdt ikke tritt med byveksten, og det grodde opp trehusforsteder rett utenfor det som til enhver tid var murtvanggrensen. Trehusforstedene fra 1600-tallet er borte: Pipervika, Vaterland, Sagene, Grønland og «Oslo» (Gamlebyen). Noen nyere er bevart og er attraktive boligstrøk: Telthusbakken fra slutten av 1700-tallet og gatestumpen Damstredet fra tidlig på 1800-tallet. Av trehusforstedene som grodde opp rett utenfor bygrensen før byutvidelsene i 1859 og 1878, er Rodeløkka, Kampen og Vålerenga bevart, mens Ruseløkkbakken, Enerhaugen og Ny York er borte. I noen av forstedene (Vaterland, Grensen, Grønland og Gamlebyen) bodde det også embetsmenn og velstående mennesker. På Sagene bodde både fabrikkeierne og arbeiderne nær fabrikkene, slik det var vanlig for de tidlige industrisamfunnene (Bryn er et eksempel fra ytre by). Rundt 1840 var Vaterland det strøket som klassemessig hadde mest gjennomsnittlig befolkning. I 1629 ble et større område vest for Akerselva utlagt til byens felles bymark. Der kunne borgerne la dyrene beite, og de kunne mot avgift disponere løkker, der de kunne drive landbruk til husbehov. De mektigste og mest ressurssterke skaffet seg uforholdsmessig store løkker og bygget allerede på 1600-tallet hus for mennesker, selv om det ikke var tillatt. Etter hvert ble løkkene omgjort til privat eiendom. Slik oppsto et marked for landlige sommerhus og etter hvert helårsboliger på det som skulle bli vestkanten. Foto: Helge Høifødt/privat eie Bymarkens største løkke Incognito avga grunn til strøket Bak Slottet. Løkkehuset i Parkveien 49 er fra 1700-tallet, på- og ombygd i sveitserstil etter 1860. Fra 1840-årene til 1900 – sosialt ensartede strøk både i øst og vest Slottet, påbegynt i 1824, kom til å bli kjernen i den nye vestkanten. Slottsarkitekt Linstows plan fra 1838 for området mellom den daværende byen og Slottet forutsatte boliger for samfunnets øverste skikt langs forbindelsesgatene Karl Johans gate, Kristian IVs gate og St. Olavs gate. Langs de to sistnevnte ble det ikke noe klart overklassepreg. Det ble det derimot i strøket som fikk navnet «Bak Slottet», langs Parkveien og Wergelandsveien, der det fra 1840-årene ble anlagt byvillaer for å sikre et høvelig og landlig naboskap for den nye kongeboligen med Slottsparken. Homansbyen, for det øvre borgerskap, kom fra slutten av 1850-årene. I 1860- og særlig i 1870årene ble det bygget en ring av nye, sosialt ensartete boligområder rundt den gamle byen: Hegdehaugen, Uranienborg, langs Drammensveien, Meyerløkka i vest, Fredensborg, Youngsløkka(fra Youngstorget til Hausmanns gate), nedre del av Grünerløkka og Nedre Tøyen i øst. På denne tiden flyttet mennesker med penger og andre ressurser fra det som skulle bli østkanten, til den nye vestkanten; professorene fra universitetsanleggene ved Tøyen, fabrikkdirektørene fra Sagene, embetsmennene fra Gamlebyen, folk i bygårdene i Kvadraturen fra boliger som ble til forretningsgårder osv. På østkanten ble befolkningen mer ensartet enn før: Store grupper nye innflyttere fra 17 det øvrige Østlandet og den opprinnelige bybefolkningen dannet til sammen den nye arbeiderklassen i storbyen Kristiania, sysselsatt i den fremvoksende industrien og i håndverk og transport m.m. Rundt 1880 var todelingen i østkant og vestkant tydelig, men ikke gjennomført. Det ble bygget store leiligheter for velstående i strøk som Gamlebyen (Schweigaards gate), og det var attraktivt å slå seg ned i Kvadraturen. Leiegårdene var opprinnelig en boform for de øvre skikt (byens første kom i 1840-årene og lå ved Grev Wedels plass, langs Karl Johans gate, og Maltheby i Akersgata 65), mens arbeiderklassen bodde i trehus i forstedne. Den voldsomme utbyggingen på 1890-tallet bekreftet imidlertid delingen og det systematiske skillet. I 1910 var gjennomsnittsinntekten på Sofienberg en tiendedel av tilsvarende på Frogner. Offentlig kommunikasjon gjorde det praktisk mulig å bo mye lengre fra arbeidsplassen enn før. Hestesporvogn gikk til Homansbyen og Gamlebyen i 1875 og til Grünerløkka i 1878, og den elektriske sporveien kom i drift i 1894 og ble raskt utbygget med nye linjer. Dette bidro til å danne de nye strøkene med sosialt og økonomisk ensartet befolkning. Middelklassestrøkene nord for sentrum tilhører vestkanten, men fikk tidlig, og har fortsatt, et middelklassepreg med mange funksjonærer, høyt utdanningsnivå og få rike. Dette er Meyerløkka, Gamle Aker, St. Hanshaugen, deler av Ila, Bislett, Bolteløkka, Valleløkken, Fagerborg, Lindern og Adamstuen. Villaforstedene i dagens ytre by grodde langs den nye jernbanen og hadde ved århundreskiftet ca. 12 000 innbyggere; i 18 vest Lysaker, Skøyen og Bestum, i øst Bryn (byens første fra 1860-årene), Grorud, Bekkelaget, Nordstrand og Ljan – med blandet befolkning, uten noe klart østkantpreg. Arbeiderstrøk fantes også på vestkanten: • Balkeby ved Hegdehaugen var et filantropisk arbeiderboligprosjekt bygget på 1860-tallet, men mistet særpreget etter en storbrann i 1879. • Briskeby vokste fram fra 1820-årene og særlig etter byutvidelsen i 1859, utenfor den nye bygrensen som fulgte Briskebyveien. Et par trehus har overlevd byfornyelsen i 1970-årene. • Ruseløkkbakken, med tilnavnet «Røverstatene» eller Algier, Tunis og Tripolis, ble revet i 1880-årene for å gi plass til leiegårdskomplekset Victoria terrasse og basarene ved Ruseløkkveien. • Pipervika sto inntil 1930-årene, da de trange gatene med tett trehusbebyggelse og leiegårder måtte vike for Oslo rådhus og nye forretningsgårder. • Vestre Vika holdt lenger, inntil 1950- og 60-årene, da også dette arbeiderstrøket ble erstattet med forretningsgårder. • Langs Pilestredet var det på slutten av 1800-tallet bygget boliger for arbeiderne ved industribedriftene opp til Bislett. Murbyen Boligene var først og fremst leiegårder i rette kvartaler, bygget én og én gård i regi av byggmestere og eiendomsspekulanter, det som i dag k alles murbyen. Kvartalsstrukturen var nokså lik på østog vestkanten, og fasadene på gårdene i pusset teglstein og med dekorasjoner var ikke svært ulik. Gråbeingårdene på Tøyen uten dekorasjoner og med synlig teglstein skilte seg ut og ble kritisert for fattigslig utforming for boliger å være – på den tiden var det fabrikkbygninger, kirker, brannstasjoner og sykehus som hadde teglsteinsfasader. Det var likevel klare forskjeller: • I vest var leilighetene store, med rom for tjenere (piger), flere stuer og egne soverom for voksne og barn. I øst var de mye mindre, men ble likevel, av økonomiske grunner, ofte bebodd både av en familie og andre (slekt eller leietakere). • I vest var det få bygninger i gårdsrommet (men enkelte leiligheter som vendte bare mot gården). I øst var det vanlig å legge en indre rekke av bygninger (de egentlige bakgårdene) med enda mindre lys og luft enn leilighetene mot gaten. Her bodde de dårligst stilte i arbeiderstrøkene. • I vest hadde gårdene vertikale fremspring (risalitter), balkonger og frodige detaljer i mur – i øst var fasadene mer dempet i utformingen, svært få hadde balkonger. • I vest kom det allerede ved utbyggingen bak Slottet og i Homansbyen regler om at næringsvirksomhet ikke var tillatt. Man ville unngå skitt, støy og et gatebilde med sterkt innslag av arbeiderklasse. I øst var førsteetasjene og gårdsrommene dominert av små bedrifter, og det fantes fabrikkområder, blant annet langs Akerselva og på Rodeløkka.. • I vest var det mange leiegårder med forhager – i øst var de sjeldne. • I vest fantes områder med byvillaer i mur eller sveitserstil – i øst fantes de tette og trangbodde trehusforstedene. Fra rundt 1870 ble det sett som en kommunal oppgave å anlegge parker i byen, og bystyret fordelte bevisst ressursene til østkanten, med Kampen park som den fineste og mest brukte. På Grünerløkka kom Olaf Ryes plass og Birkelunden som åpne kvartaler i et velregulert strøk, og særlig Birkelunden ble i tiårene som fulgte viktig som sted for politiske møter. Tidligere i århundret hadde Oslo Byes Vel anlagt alleer langs Grønlandsleiret, Trondheimsveien og andre gater, men disse ble ikke stående. Årsaker til øst–vest-skillet Det finnes ikke én åpenbar årsak til at Oslo fikk det markerte skillet mellom øst og vest. Velstående byborgere hørte allerede til på bymarken som ble vestkanten. Arbeiderne bodde i forsteder i øst, langs innfartsårene fra distriktene der mange av dem kom fra, og dessuten nær arbeidsplassene, særlig på begge sider av Akerselva, men også nær de få industribedriftene som ble lagt på vestkanten (Pilestredet, Skøyen, Lilleaker m.fl.). Borgerskapet markerte sterkere ønsket om å bo atskilt fra arbeidsfolk på 1800-tallet enn før, og det å bo i «riktig strøk» ble viktigere. Trikken gjorde atskillelsen mulig. Da først vestkanten var etablert som nokså rene boligstrøk med større og dyrere leiligheter enn arbeidere hadde råd til, var skillet vanskelig å oppheve. Dessuten ønsket få å bo sammen med mennesker som hadde en helt annen økonomisk evne og omgangsform enn en selv. I mange av Europas storbyer blåser oftest vinden fra vest mot øst. At dette fører til renere luft vest i byene, fordi industrirøyken blåser mot øst, fremholdes av og til som en forklaring på øst– vestskill-ene. Dette er en spekulasjon – for 19 Foto: Helge Høifødt/privat eie Leiegård på vestkanten. Meltzers gate, et kvartal bak Slottet, bygget 1899. Oslos del var øst–vestskillet under tydelig utvikling før industrirøyk ble et innslag i byen. Fra 1900 til 1970 – aktiv kommunal boligpolitikk i en politisk delt by Etter finanskrakket i 1899 stoppet boligbyggingen nesten helt opp, mens folketallet forbigående gikk ned. Da boligmangelen igjen ble merkbar, tok kommunen fra 1911 ansvar for å bygge boliger, og frem til litt etter 1930 ble det bygget store boliganlegg for arbeidsfolk. Dette var boliger av høy kvalitet, godt regulert med lys, luft og parker. Men østvestskillet slo igjennom; Torshov, Nordre Åsen, Vøyenvolden, Rosenhoff, Marcus 20 Thranes gate 8–20 og Tøyengata 47 ble befolket av arbeiderfamilier. I boligene på vestkanten flyttet funksjonærer og annen middelklasse inn (Ullevål hageby, Lindern, Jessenløkken). Ilaløkken, som ligger på skillet ved Uelands gate, fikk en blanding av funksjonærer og arbeidere. Fra 1935 var OBOS utførende selskap for den kommunalt drevne boligbyggingen. I ytre by, både i øst og vest, kom det villaområder langs banene. Oslo var landets dominerende industriby med atskillig større inntekter per skatteyter enn gjennomsnittskommunen, og fra første verdenskrig og gjennom 1920- og 30-årene klarte den å bygge opp gode kommunale tjenester. Innen Foto: Helge Høifødt/privat eie Leiegårder og industri på østkanten. Seilduksgata på Grünerløkka med Seilduksfabrikken, i dag Kunsthøgskolen i Oslo, i bakgrunnen. skole, forebyggende helsearbeid, økonomisk støtte til folk i fare for å bli fattige, og på mange andre områder var hovedstaden ledende. Oslo innførte før andre kommuner bidrag i tillegg til de statlige, og skapte anerkjente fagmiljøer som fikk innflytelse utover byens grenser. Helseforholdene ble bedre på østkanten, men øst–vest-skillet besto. Politisk har Oslo vært langt mer todelt enn resten av landet. Arbeiderpartiet ble tidlig stort, mens folk med alminnelig inntekt ofte stemte på Høyre hvis de jobbet på kontor, i servicenæring eller i offentlig sektor. Ved valget i 1906 hadde Høyre og Arbeiderpartiet til sammen 86 % av stemmene mot 49 % i landet som helhet, og de to store partiene beholdt stillingen gjennom det meste av 1900-tallet. De to partiene har hatt ordførerne i Oslo fra 1900 til 2009, med unntak av korte fungeringsperioder. Høyre har vært vestkantpartiet og Arbeiderpartiet østkantpartiet. I 1915, da byen valgte fem representanter i enmannskretser, fikk Ap 11,8 % i Uranienborg og 69,4 % i Grünerløkka krets, mens Høyre fikk 81,1 % i Uranienborg og 23,1 % i Grünerløkka. I 1961 fikk partiene til venstre fra 64 % i Gamlebyen til 83 % i Lilleborg på østkanten, og på vestkanten fra 17 % i kretsen Vigelandsmuseet til 45 % på Katedralskolen.3 21 Etter andre verdenskrig kjøpte Oslo kommune store arealer i Aker (som ble slått sammen med Oslo i 1948) og satte i gang omfattende boligbygging i det som i dag kalles ytre øst. De nye drabantbyene ble befolket av arbeider- og funksjonærfamilier som her opplevde en kraftig forbedring av boligstandard. Velstandsøkningen, veksten i høyere utdanning og overgangen fra industri til servicenæringer førte til et mindre skarpt klasseskille mellom øst og vest enn før andre verdenskrig. Fra rundt 1960 skjedde en inntektsutjevning mellom arbeidere og funksjonærer. Fra 1970 til 2000 – offentlig fattigdom, nye innvandrere, indre by gjennom forfall og fornyelse Etter 1950 tapte byen terreng i forhold til resten av landet. I 1950 var gjennomsnittsinntekt for personlige skattytere 155 % av landsgjennomsnittet, i 1980 var tallet sunket til 113 %. Folketallet sank, og kommunen fikk fra 1970-årene dårligere råd. Byens skoler og helsestell var ikke lenger ledende, parkene forfalt og folk følte seg utrygge der på grunn av rusmisbruk. Antallet sosialhjelpsmottakere ble seksdoblet fra 1964 til 1989 (30 000) og antall anmeldte forbrytelser økte med to og en halv gang mellom 1970 og 1986. Den gamle østkanten ble tappet for ressurssterke familier, barnetallet sank kraftig, og andelen av befolkningen som var avhengig av offentlig understøttelse (trygd, sosialhjelp) økte spesielt sterkt her. Boligene hadde landets dårligste standard med stor andel uten toalett i leiligheten. Denne opplevelsen av elendighet og følelse av å sakke akterut 22 bygget på reelle forhold og understreket forskjellene mellom indre øst og den velstående vestkanten. Så sent som på 1980-tallet kunne leiegårder på østkanten sjokkere stortingsrepresentanter fra andre kanter av landet, som ble vist gårder som skulle byfornyes. Sånne forhold ante de ikke fantes i Norge. Tidlig i 1970-årene var det her de første innvandrerne fra Asia fant boliger de kunne betale for. De tok de dårlig betalte og usikre jobbene, ofte med ubekvem arbeidstid, slik det historisk har vært for nye innflyttere. Rundt 1980 bodde to tredjedeler av dem i indre by. Ti år senere hadde det endret seg, andelen i indre by var nå 38 %.4 Da hadde de unge mennene som kom først, fått store familier, og de gjorde som norske innflyttere før dem og flyttet ut til bedre og større leiligheter i Groruddalen og Søndre Nordstrand. Ikke-vestlige innvandrere utgjorde 5 % av byens befolkning i 1987 og 14 % i år 2000. Fra 1970 kom aksjoner mot riving av trehusområder som Kampen og Rodeløkka. Unge mennesker med lang utdannelse flyttet inn og løftet strøkene både i boligkvalitet og sosial anseelse. Dette var et tidlig utslag av gentrifisering (av engelsk gentry – lavadel).5 Arbeiderstrøk i storbyer med en lavere tomteverdi enn den sentrale plasseringen skulle tilsi, ble oppgradert av unge akademikere. De ville unngå kjedsomheten i drabantbyer og villaforsteder, og de ville sykle eller gå både til jobb, barnehage, butikk, venner og kultur- og uteliv. I Oslo hadde dette så smått begynt midt i 1950-årene i Damstredet og Telthusbakken, trehusbebyggelse med intimitet, variasjon og spenning. Fra 1980 satset kommunen på byfornyelse i stedet for «sanering». Leiligheter ble oppgradert til moderne standard, og en del ble også slått sammen. Gårdsrom ble ryddet og gjort til hager, og fasadene ble pusset opp. Dette motvirket den negative trenden. «Prosjekt Akerselva indre øst» og «Handlingsprogram Oslo indre øst» ble gjennomført hhv. 1994-98 og 1997-2006, med opprustning av det offentlig rom og mange andre tiltak for bedre levekår. Hovedbildet for 1900-tallet er at trangboddheten nesten ble borte, og at boligforhold og levestandard ble kraftig forbedret for de fleste over hele byen. Nye villastrøk kom til på vestkanten og utover i Bærum, og drabantbyer mot øst. Men øst-vestskillet besto og spredte seg til ytre by. Oslo hadde ved siste århundreskifte fortsatt en mye høyere andel av befolkningen i de høyeste og laveste inntektskategoriene enn andre større norske byer, og geografiske skiller var sterkere. Mens 11 til 14 % av folk i Bergen, Trondheim og Stavanger bodde i typiske høystatus- eller lavstatusstrøk, var andelen i Oslo 40 % i 1994.6 Østkant og vestkant på 2000-tallet Levealder, inntekt og formue, fattigdom og boligpriser Forskjellene i levekår, inntekt og formue mellom øst og vest fremgår tydelig på 2000-tallet i all statistikk. De fleste som faller utenfor den moderne velstanden og tryggheten bor på østkanten, men utgjør bare en liten andel av befolkningen. De fleste som rår over store økonomiske verdier bor på vestkanten, men de utgjør også forholdsvis få. Lønnstakerne og pensjonistene som utgjør flertallet, fordeler seg nokså jevnt på skalaene for inntekt og levekår, og skillet mellom øst og vest er ikke så skarpt som det har vært. Forskjellene mellom øst og vest når det gjelder folks vurdering av egen helse og funksjonsevne, er tydelige. De største helseproblemene på 2000-tallet har eldre, ikke-vestlige innvandrere.7 Kvinnene i ytre vest lever lengst og kan forvente en levealder på 83 år, mennene 78–80 år (2002-2004). Til sammenligning er forventet levealder i indre øst beregnet til snaut 72 år for menn og vel 78 år for kvinner. Menn i Sagene bydel hadde da Norges laveste forventede levealder med bare 68,4 år, mens bydel Vestre Aker lå høyest med 80,5 år.8 Nyere tall for levealder i bydelene er ikke tilgjengelige. Tallet for Sagene målt mot vestkanten er mye brukt i politisk og offentlig debatt som klare tegn på at skillet består. Yrkesaktiviteten er høyere i vest, særlig markert etter 55 års alder. Andelen med trygdeytelser som hovedinntektskilde varierer mellom 12-13 % i vest, og mellom 16-20 % i øst. Inntektsfordelingen følger øst-vestskillet systematisk. I 2001 varierte husstandsinntekt for familier med store barn mellom 364 000 og 515 000 på østkanten (Nordstrand holdt utenfor) og mellom 508 000 og 712 000 i vest. Tall for alle skattytere for 2007 bekrefter inntrykket. Av 85 000 barn i fattige familier i Norge i 2006 bodde 15 900 i Oslo, en andel på 14,7 % av alle barn mot 7,9 % i landet. 32,5 % av alle barn i Gamle Oslo tilhørte fattige familier, høyest av alle kommuner og bydeler i landet. Grünerløkka hadde 25,2 og Sagene 21,8 %, Groruddalen og Søndre Nordstrand 18-20 %, indre vest mellom 12-14 %, Østensjø 10 % og ytre 23 Foto: Helge Høifødt/privat eie Gårdsrom i Lindern hageby, bygget 1919. vest rundt 5 %. Av barna tilhører 78 % ikke-vestlige innvandrerfamilier. Familiene det gjelder kjennetegnes av lav yrkesaktivitet og mange barn. Fordelingen på bydeler forklares også av hvor det finnes billige og mange kommunale boliger. Barnefattigdommen i Oslo skyldes først og fremst den høye innvandringen og innvandreres problemer med å få innpass i arbeidslivet og tilstrekkelig inntekt til en stor familie.9 Boligprisene på vestkanten har dratt fra prisene på østkanten hittil på 2000-tallet. Fra januar 2002 til november 2010 steg prisene på leiligheter med 67% i byen – på vestkanten fra 68% i bydel St. Hanshaugen til 76% i Ullern, på østkanten fra 57% i Stovner og Søndre Nordstrand til 72% i Sagene. Stigningen i Nordstrand var 70%. Kvadratmeterprisen for leiligheter varierte i november 2010 i 24 østkantbydelene fra 25 700 i Stovner og Søndre Nordstrand til 39 900 i Sagene og i vest fra 42 800 i Nordre Aker til 49 500 i Frogner.10 I Oslo kommunes publikumsundersøkelse fra 2007 viser svarene som gjelder totalvurdering av området man bor i, hvor pent det er der og tilknytning til og stolthet over området, at ytre vest kommer best ut. Politikk Øst-vestskillet er tydelig til stede i Oslopolitikken på 2000-tallet. Det er stor offentlig oppmerksomhet om fordelingen av listekandidater, og partiene sliter med å unngå et vestkantpreg på listene. Av byrådene høsten 2009 bodde en 32-åring fra Frp på Grünerløkka, de seks andre på vestkanten. Valgdeltakelsen er størst i vest: I kommunevalget 2007 deltok 68,5 Foto: Helge Høifødt/privat eie Tonsenhagen, tidstypiske blokker i grønne omgivelser fra slutten av 1950-årene. Ragna Nielsens vei sett fra Rødbergveien. % i bydel Vestre Aker, mens Gamle Oslo og Grünerløkka lå lavest med knapt 52 %. Østensjø lå klart høyest på østkanten med 63 %. Valgdeltakelsen i ytre vest lå cirka 10 % over Groruddalen og Søndre Nordstrand. Den gamle dominansen av Høyre og Arbeiderpartiet er nesten borte, men delingen er der. Ved valget i 2007 fikk Høyre i vest fra 26,6 % i St. Hanshaugen til 45,5 % i Vestre Aker. I øst fra 12,0 % i Grorud til 19,0 % i Østensjø. Arbeiderpartiet varierer i vest fra 15,3 % i Vestre Aker til 26,8 % i Nordre Aker, og i øst fra 32,2 % i Grünerløkka til 44,4 % i Grorud. Unge voksne med lang utdanning overtar indre øst Bydelene i indre øst har de siste 20 årene hatt en særlig sterk stigning i høyt utdannede blant befolkningen fra 30 til 59 år. Fra å ligge under bygjennomsnittet i 1995, ligger bydelene Sagene og Grünerløkka i 2007 henholdsvis cirka åtte og fem prosent over, og har nesten tatt igjen forspranget til St. Hanshaugen og Frogner.11 Denne endringen skyldes blant annet at bydelene i øst har mange mennesker under 40, som statistisk har høyere utdanningsfrekvens enn årsklassene over 50. Tilbudet av uteliv, handel og kultur i strøk som Grünerløkka, Sagene, Torshov, Grønland og Gamlebyen har fra 1990-tallet vært fremholdt som drivkraften som tiltrekker unge mennesker som etterspør det gode moderne bylivet.12 Gentrifiseringen startet som vi har sett i 1950-årene og nådde sitt første høydepunkt da unge akademikere pusset opp og ble boende i trehusforstedene fra 1970-årene. Utskiftingen av beboere 25 i leiegårdsstrøkene på østkanten er mye omtalt, men lett å overtolke: • Offentlig ansatte med høyere utdanning har til dels mye lavere lønn i forhold til lønnstakere med lavere utdanning, enn i de fleste andre land. Inntektsmessig medfører derfor de nye innflytterne mindre forandring enn det mange forbinder med gentrifisering. • Kvadratmeterprisene for leiligheter lå høsten 2009 omtrent på bygjennomsnittet: Sagene 37 400, Grünerløkka 35 700, Gamle Oslo 34 700, bygjennomsnittet 35 100. Leilighetene i indre øst er små – i 2001 hadde 36 % av boligene på Frogner mer enn tre rom og kjøkken, mens andelen på Sagene var 10 %. Få boliger i høy prisklasse gjør det lettere for unge mennesker og enslige å etablere seg. • En stor andel av unge, ressurssterke voksne flytter ut av indre øst før de er 40 år, og før de oppnår toppinntekt og maktposisjoner. • Forandringen som har skjedd siden 1970- og 80-årene ved at høyt utdannede unge voksne dominerer befolkningen, er tydelig. Historisk var den perioden imidlertid unntaket. Dagens befolkning med mange unge, både enslige og familier, nærmer seg situasjonen før industrien ble borte og mange familier flyttet til de nye drabantbyene. • Innvandrere fra Afrika og Asia er i antall ikke fortrengt av unge nordmenn. Andelen er omtrent den samme i 2008 som i 2000 (cirka 30 % i Gamle Oslo, drøyt 20 % i Grünerløkka og 15-17 % i Sagene). Antallet har steget med 5700 eller 26% fra 2004 til 2011, i takt med boligbyggingen. • De tre bydelene i indre øst har fortsatt i 2008 en befolkning med dårligere 26 levekår enn i kommuner og bydeler ellers i landet. Språk og navneskikker På grunn av klasseskillet mellom øst og vest har det tradisjonelt vært markerte sosiolingvistiske forskjeller mellom øst og vest i byen. Talemålet på østkanten har sin opprinnelse i oslodialekten (østkantmål), mens talemålet på vestkanten har sin opprinnelse i overklassens dannede dagligtale, som har utviklet seg til dagens standard østnorsk. To talemål har lenge eksistert side om side i byen, klart inndelt etter sosiale skillelinjer. Det er fremdeles forskjeller mellom dia- og sosiolekter fra øst til vest, men de mest særegne trekkene, særlig i østkantspråket, er i ferd med å viskes ut. Dette skjer på hele Østlandet, der lokale talemålsformer fortrenges av standard østnorsk. Økt utdannelsesnivå, mer bruk av massemedier og større sosial mobilitet bidrar til denne utviklingen.13 A-endelser («gata»), diftonger («aleine», «blei»), tjukk l og trykk på første stavelse («bannan») er tradisjonelle kjennemerker på østkantspråk. Vestkantens talemål har bl.a. felleskjønn og en-endelser, betraktelig færre diftonger («alene», «ble») og annerledes uttale og også tildels vokabular enn på østkanten. Også på vestkanten har talespråket endret seg i senere år, men mindre enn på østkanten, med bl.a. noe større toleranse for a-endelser på enkelte ord.14 De mest formelle språk- og omgangsformene på vestkanten oppleves gammeldagse av mange yngre. I 2007 sa praktisk talt alle under 25 år i hele byen «Oslo» med sj-lyd (/u∫lu/).15 Denne uttalen var for bare noen tiår siden begrenset til østkanten. Språklige særtrekk fra Oslo øst som er i ferd med å forsvinne, er blant annet former som «a’Kari» og «n’Per». T-banen i Oslo kalles på østkanten «banen», fordi den ble anlagt med dette offisielle navnet fra 1960-tallet. På vestkanten (og i Bærum) kalles T-banen gjerne «trikken», fordi den som forstadsbane på folkemunne naturlig fikk samme navn som bytrikken, lenge før den ble koplet til de østlige T-banene. Det er tydelige forskjeller i hvilke fornavn som er populære på østkanten og vestkanten. Navnemoter beveger seg, geografisk og sosialt, fra sentrum til periferi og fra overklasse til arbeiderklasse. Hovedmønsteret er at vestkanten og Bærum er trendsetter for fornavn i landet, østkanten og resten av landet følger etter. Nyeste data om navneskikk på bydelsnivå er fra 1997. Da var typiske vestkantnavn Henrik, Carl, Haakon, Bendik, Jens, Peder, William, Magnus, Axel, Nora, Thea, Andrea, Anna, Cecilie, Hanna, Hedda, Julie, Oda, Vibeke og Vilde. Mange av dem er mye brukte navn rundt forrige århundreskiftet, og med norsk og nordisk opprinnelse, blant dem flere kongsnavn. Typiske østkantnavn var Daniel, Glenn, Kenneth, Tommy, Christer, Frank, Johnny, Anita, Jeanette, Mona, Nadia og Monica. Navn som Linda, Jeanette, Kim, Patrick og Robin kom først på vestkanten, men er i dag mest brukt i øst. Mange østkantnavn har engelsk opprinnelse. Navn som Bente, Elin, Grete, Gunn, Merete, Siv, Espen, Geir, Kristian, Markus, Simon, Sindre, Thomas, Johan og Jens har vært nøytrale i forhold til østvestskillet. Innvandringen har endret bildet. I 2008 fikk 120 oslogutter navnet Mohammad, og dette var det vanligste navnet blant gutter født dette året. For 2000-tallet foreligger ikke data om navnebruk fordelt på øst og vest. Innvandringen De nye innvandrerne i Oslo har fordelt seg etter øst–vest-skillet. Innvandrere fra EU/EØS-landene og Kanada, USA, Australia og New Zealand lykkes jevnt over godt i Norge. Av ca. 48 000 innvandrere fra disse områdene som i 2011 bor i Oslo, bor ca. 21 000 på vestkanten (i 2004 var tallene totalt 21 000 og på vestkanten 13 000). Innvandrerne fra det øvrige Europa og fra Afrika, Asia og Mellom- og Sør-Amerika har jevnt over dårligere forutsetninger for å lykkes i det norske samfunnet, og større problemer med å få arbeid som svarer til utdanning og andre ressurser. Av disse ca. 122 000 innvandrerne bor bare ca. 17 000 på vestkanten (i 2004 var tallene totalt 86 000, av disse 10 000 på vestkanten). På et lavere nivå, det kommunen kaller delbydel og som omfatter noe mer enn strøksnivå, er det nå i øst enkelte delbydeler der mer enn 60% av befolkningen har bakgrunn fra Afrika, Asia osv. (Rommen og Smedstua), mens høyeste tilsvarende andel i vest er 20% (Nordberg).16 Blant innvandrergruppen fra Asia, Afrika osv. er det store forskjeller, og mange g reier seg bra, men gjennomsnittlig har gruppen markert lavere yrkesdeltakelse og inntekt, og større helseproblemer enn resten av bybefolkningen.17 27 Foto: Helge Høifødt/privat eie Uteliv på Grünerløkka. Grüners gate langs Olaf Ryes plass. Minoritetsspråklige elever er i flertall på 52 av Oslos 123 kommunale grunnskoler (skoleåret 2009–2010). Alle disse ligger på østkanten. Der vokser mange barn opp blant jevnaldrende med etnisk bakgrunn fra samfunn som er til dels svært forskjellig fra Norge. Helt fra 1970-årene har innvandrere fra Asia og Afrika drevet små bedrifter, særlig matforretninger og serveringssteder. I strøkene Grønland og Hausmannsområdet domineres gatebildet av bedrifter drevet av innvandrere fra disse verdensdelene. Boligbygging I årene 2000-2009 ble det bygget 12 000 boliger i indre by og 14 000 i ytre, mens det fra 1990 til 1999 til sammen ble bygget ca. 16 000. Nye boliger kan bidra til å øke strøkenes status, men mange nye 28 boligområder har små leiligheter (ned til under 30 m2) og svært høy utnyttelsesgrad, noe som gir dårlige lysforhold og små uteområder dårlig egnet for barns lek. Noen hevder at disse boligene kan få preg av sliten trangboddhet og lav status når de ikke lenger regnes som nye, og dermed bidra til å befeste øst–vest-skillet. På vestkanten har det vært færre store boligprosjekter. Fra 1990-årene ble Skøyen bygget ut, på 2000-tallet Pilestredet park. Med lavere utnyttelse og uteområder av høy kvalitet har leilighetene her trukket til seg kjøpesterke mennesker. Boligbyggingen i senere år ser ut til å bekrefte det sosiale skillet mellom øst og vest i Oslo. Avslutning Klasseskillene i Oslo er mindre enn i de fleste storbyer i verden. Likevel er oppmerksomheten om øst-vestskillet stor, Foto: Helge Høifødt/privat eie Omstridt boligbygging, som med høy utnyttelse vil befeste øst-vestskillet. Grønlandskvartalene, Rubina Ranas gate, Grønland. både blant Oslofolk, i massemedier og hos politikere (Den delte byen var et viktig tema i kommunevalgkampen 2011). Etter artikkelforfatterens oppfatning vil selve skillet fortsatt være seiglivet, byen er i hovedsak bygget og holder den geografiske delingen fast. Strevet for å gjøre øst-vestskillet mindre viktig, både i statistikkene og i folks hoder, vil særlig avgjøres på to områder. De som har lav inntekt eller ikke er i jobb har alltid vært mer avhengig av offentlige tjenester og politikk enn de som har god inntekt eller formue. Den politiske oppslutningen om å ta inn nok skatt til å sikre fellestjenestene og en anstendig levestandard for de som hevder seg dårlig på arbeidsmarkedet er ett avgjørende punkt, som det var da østkanten ble til. Det er grunnlaget for at ingen som vokser opp skal erfare at muligheter i praksis er stengt for seg og at det mest realistiske er å bli sittende fast i det omgivelsene oppfatter som lavstatus eller fattigdom. Hardt arbeid i skole og arbeid må lønne seg. Derfor er gode skoler overalt i byen det viktigste, dernest et arbeidsmarked som gir varierte muligheter og ikke stenger noen ute, og en byutvikling som gjør at alle har noen i nabolaget som lykkes bra. Norge har i omtrent én generasjon hatt en stor innvandring, og andelen 29 innvandrere øker mye sterkere i Oslo enn i de fleste andre europeiske byer. Av de 80 000 byens befolkning har øket med det siste tiåret tilhører rundt 65 000 innvandrerbefolkningen, og regjeringens fremskrivninger sier at Oslo skal få 200 000 nye innbyggere før 2030. Mange av de som kommer fra helt forskjellige samfunns- og leveforhold enn Norge viser seg å trenge lang tid på å komme i arbeid og på andre måter lykkes i det nye samfunnet. Den statlige innvandringspolitikken gir derfor sterke rammer for hva byens myndigheter kan oppnå når det gjelder å motvirke den delte byen. Hvis dagens takt i innvandringen fortsetter, vil det være svært viktig at det særnorske, gode arbeidsmarkedet holder seg, for at byen skal unngå at klassedelingen igjen bli skarpere og mer synlig. Slik er spørsmålet om hvordan skillet mellom østkant og vestkant vil utvikle seg i tiårene som kommer knyttet til på den ene siden gamle spørsmål om arbeid, inntekt, velferdspolitikk – og om den norske motviljen mot store forskjeller mellom folk holder stand, og på den annen side om hvordan de nye, globale folkevandringene vil fortsette å forandre byen. Helge Høifødt (f. 1957) er samfunnsviter og jobber i Statens helsetilsyn. Han er bidragsyter til Wikipedia, og artikkelen her bygger på hans Wikipediaartikkel med samme tittel. 30 Litteratur Magne Bråthen, Anne Britt Djuve, Tor Dølvik, Kåre Hagen, Gudmund Hernes, Roy A. Nielsen: Levekår på vandring. Velstand og marginalisering i Oslo. Fafo-rapport 2007:05, 230 sider. Inneholder en grundig og omfattende dokumentasjon av levekår i Oslo. Leif Gjerland: Østkanten. Historien om en livskraftig byutvikling. Oslo, Kom, 2010. ISBN 978-82-92496-86-2.Populæfremstilling med fint bildemateriale og bedriftshistorie, stoff om enkeltstrøk m.m. Kåre Hagen, Anne Britt Djuve og Pernille Vogt: Oslo: den delte byen? Fafo-rapport 1995. Handlingsprogrammet Oslo indre øst, 2006. Hjemmesiden www.prosjekt-indreoslo.oslo. kommune.no/ gir informasjon om mange prosjekter med mål å forbedre oppvektsvilkår, boliger, felles byrom og miljø m.m. Janne Bondi Johannessen og Kristin Hagen (red.): Språk i Oslo. Ny forskning om talespråk. Oslo, Novus, 2008. Knut Kjeldstadli og Jan Eivind Myhre: Oslo – spenningenes by. Oslohistorie. Oslo, Pax, 1995. 246 sider. Boka kombinerer lupe (egne kapitler om enkeltbedrifters historie, selskapsklubber, enkelte strøk osv.) med overblikk og lange linjer i utviklingen av levekår og klassedeling i Oslo. Velskrevet og ganske lettlest. Statistisk årbok for Oslo, Oslo kommune, Utviklingsog kompetanseetaten. Oppdatert levekårsindeks for bydelene i Oslo 2006, ss. 4–14 i Oslospeilet nr. 6/2006. Gir tall og kommentarer for utdanning, trygding, arbeidsløshet, dødelighet m.m. Oslo bys historie. Oslo, Cappelen, 1990–94. Særlig bind 3 og 4 er sentrale kilder til å forstå øst-vestskillet. Grensene mellom østkanten og vestkanten er omtalt i bind 3 side 379 og bind 4 side 45. Gabriel Øidne: Østkant og vestkant i Oslos politiske historie. Sosial og politisk struktur i Oslo 1906-69. Oslo, Gyldendal, 1973. 168 sider. Åpen, trygg og skapende hovedstad. Hovedstadsmeldingen. Stortingsmelding 31 (20062007). Inneholder oversiktskunnskap på mange samfunnsområder, mest relevant for økonomiske og sosiale forskjeller, se kap. 3.1, 3.4, 9.2 og 9.3. Noter 1 Oslostatistikken, Befolkning. Tabell 02.01. Folkemengden i Oslo etter bydel 2004-2011 per 1.1. Oslo kommune, Utviklings- og kompetanseetaten. Vest kanten er her regnet som bydelene Frogner, Nordre Aker, St.Hanshaugen, Vestre Aker og Ullern. Rodene 204-209 (Fredensborg og Hausmannsområdet) i bydel St. Hanshaugen med ca. 2500 innbyggere er regnet til østkanten. 2 Østkant på begge sider av Akerselva. Presseklipp. Historisk-filosofisk fakultets nettsted. Se også Knut Kjeldstadli: ««Den fine verden søger vestover» – om Vestkant og Østkant i Oslos historie.» I: Jan Eivind Myhre og Knut Kjeldstadli: Oslo – spenningenes by. Oslo, Pax, 1995, side 94, der han viser at områdene på begge sider av Akerselva ble arbeiderstrøk, og at grensen går omtrent langs Iladalen. 3 Øidne side 8 og 88, tabell side 13. Tallene for landet er fra SSB (http://www.ssb.no/histstat/ tabeller/25-25-3t.txt) . 4 Edgeir Benum: Byråkratienes by. Oslo bys historie, bind 5, side 341-45. 5 Forskningen om gentrifisering er oppsummert i Loretta Lees, Tom Slater og Elvin Wyly: Gentrification. New York og Oxon, Taylor & Francis, 2008. 310 sider. ISBN 978-0-41595037-4. 6 Myhre og Kjeldstadli: Oslo – spenningenes by, side 153. 7 Levekår på vandring, kap. 4. 8 Oslo: Levealder for menn på Sagene er 68 år. Nasjonalt folkehelseinstitutts hjemmeside, 3. mars 2008. Se også Kirsten Enger Dybendal og Halvard Skir i: «Klare geog raf iske forskjeller i levealder mellom bydeler i Oslo». Samfunnsspeilet, 5/2006, side 18-27. Statistisk sentralbyrå. 9 Marjan Nadim og Roy A. Nielsen: Barnefattigdom i Norge. Omfang, utvikling og geografisk variasjon. Oslo, Fafo, 2009. (http:// www.fafo.no/pub/rapp/20128/index.html) Fafo-rapport 2009:38. EUs definisjon av barnefattigdom er brukt: Husholdning med mindre enn 60 prosent av medianinntekten, korrigert for husholdninger med mer enn 50 000 kroner i formue. 10 Historiske priser. Norges Eiendomsmeglerforbunds hjemmeside, 2010. 11 Oslospeilet, 5/2009, figur 5A, side 29, gjelder høyskole- eller universitetsutdanning blant befolkningen fra 30 til 59 år.. 12 Gentrifisering i indre øst er behandlet blant annet i Jonny Aspen (red.): By og byliv i endring. Studier av byrom og handlingsrom i Oslo. Oslo, Spartacus 2005, særlig artiklene side 121-75. Torkel Bjørnskau og Randi Hjorthol har i rapporten Byutvikling og arbeidsreiser - gentrifisering og reurbanisering som miljøfaktorer, Transportøkonomisk institutt, 2003 (http://www.toi.no/article12802-8. html) , lagt frem data, se side 20-28, som viser at mulighet for å kunne gå og sykle til arbeid og andre daglige aktiviteter, er den viktigste grunnen til å bosette seg i indre by i Oslo. Strøkets kultur- og utelivstilbud har mindre betydning enn omtalen i medier gir inntrykk av. 13 Arild Leitre; Einar Lundeby; Ingvald Torvik. Språket vårt før og nå. Oslo, Gyldendal, 1994. 14 «Oslo-språket smelter sammen.» Dagsavisen, 25. mars 2008. 15 Aften, 3. april 2007, side 7. 16O s l o s t a t i s t i k ke n , I n nv a n d r i n g 2 0 1 1 , tabellene 06:06, 06:07 og 06:09. Oslo kommune, Utviklings- og kompetanseetaten. Skjønnsmessig er 500 ikke-vestlige innvandrere i Hausmannskvartalene i bydel St. Hanshaugen regnet med i tallet for østkanten, og tallene som gjelder uten fast adresse er fordelt forholdsmessig. 17 Groruddalen og Søndre Nordstrand. Statistikkgrunnlag for Groruddalssatsningen og Handlingsprogrammet for Oslo Sør. Oslo kommune, Utviklings- og kompetanseetaten, N o t a t s e r i e n 3 / 2 0 0 8 . 2 0 1 s i d e r. Gir detaljert befolknings- og levekårsstatstikk for bydeler og delområder. 31 Kjenner du Oslo, egentlig? Eller: Farvel fordommer – hei openmindness! Ida Lützow-Holm I denne artikkelen kan du lese om et formidlingsprosjekt litt utenom det vanlige, initiert av Oslo Museum for skoleåret 2010/2011. Det dreier seg om et digitalt verksted viet byens mange ansikter, tilrettelagt for ungdomsskoler i Oslo. Prosjektet er støttet av Den kulturelle skolesekken. På museet er vi ikke lenger utelukkende kunnskapsleverandører av eldre oslohistorie til passive mottakere. Brukermedvirkning er det nye paradigmeordet innen formidlingen, og vi inviterer derfor publikum i økende grad til å delta med kunnskap, synspunkter og erfaringer fra samtid og nær fortid. På denne måten oppfyller Oslo Museum litt av den overordnede målsettingen fra Kulturdepartementets side; nemlig at landets museer skal være dialoginstitusjoner med en aktiv samfunnsrolle. Det er ønskelig at enkeltindivider og grupper kommer til orde, og det er med bakgrunn i dette at vårt skoleprosjekt kom i gang. 32 Til Oslo Museum avd. Bymuseet kommer elever fra alle kanter av byen. Oslos historie fra middelalderby til flerkulturell storby er det gjennomgående tema ved museet. Denne kunnskapen utgjør en del av allmenndannelsen for osloelevene. De lærer om de store prosessene og strukturene, om bygninger, gater og torg, og om mennesker som har befolket byen. Det er nyttig og nødvendig med denne oversikten. Det bidrar til forståelse og interesse for Oslo. På museet har vi sagt at vi vil styrke stedsidentitet og følelsen av tilhørighet til byen, og noe av dette lykkes vi kanskje også med. I tillegg vil vi bidra til kunnskap om det flerkulturelle Oslo. Foto fra prosjektet/Oslo Museum UGGS; Fottøy av saueskinn fra Australia. Koster en formue, men anbefales ikke av Medicus Plesner! En viktig identitesmarkør for vestkantungdom. Men i undervisningen legger vi sjelden vekt på de enkelte bydelene. Vi peker kanskje på kartet og sier noe om hvor gammelt strøket de kommer fra er, og hva som satte sitt preg på bydelen da den ble etablert. Men alt dette forsvinner litt i det store bildet. Likevel er det antakelig «her og nå», og stedet de selv bor på som betyr mest for elevene: Gatene de tråkker i, naturen de omgir seg med, skolen de går på, skaterampen på friområdet. Det er svært naturlig og nokså sikkert at elevenes osloidentitet fortrinnsvis er å finne på mikronivå, og at de selv kan bidra stort til kunnskapsproduksjon på dette feltet. I tillegg baserer byidentiteten seg på en gammel og fastsementert struktur som de er bevisste på, men som de verken aner bakgrunnen for eller reflekterer noe særlig over. Det handler om østkant og vestkant, to svært levedyktige Oslokategorier. Det er Vålerenga vs Lyn, hockey vs bandy, norsk vs kebabnorsk, uggs vs ikke uggs. Veien til «den andre siden» føles uendelig lang. Elevene har vært i mange utland, men aldri på den andre kanten av byen. Likevel vet de nøyaktig hva de kan vente seg hvis de ved en feiltakelse skulle komme til å havne der: På østkanten bor nemlig alle i blokker. De er «gangstere» alle som en, og de snakker stygt 33 Aktuell problemstilling. Utklipp fra Aften aften 8. februar 2011. og går kledd deretter. For ikke å snakke om hvordan det er på vestkanten; der bor det bare bortskjemte sosser stinne av pappas penger, kledd i merkeklær fra topp til tå, - bare for her å gjengi noen av de unges synspunkter. Stereotypiene lever i beste velgående, både i ungdommenes hoder og i virkeligheten. Selvforståelsen bygger i en viss forstand på hva man ikke ønsker å oppfatte seg selv som. De ser hva som skiller, men ikke hva som forener. For hva har de egentlig felles? Selv om de bærer med seg ulike erfaringer knyttet til det å vokse opp i Oslo, er jo byens historie den samme for alle. Søken etter tilhørighet og identitet 34 må også sies å være noe de deler. Men mer konkret er kanskje det faktum at de alle vokser opp i hovedstaden til et av verdens mest privilegerte land. At de interesserer seg for sport, liker pizza og Karpe Diem. At venner, familie og skolemiljø er viktig, og at tv, facebook og digitale dibidutter preger oppveksten deres. Med prosjektet ønsket vi dels å få elevene til å reflektere over sitt eget ståsted, samtidig som de ble utfordret til å ta inn over seg «de andres» virkelighet. Hvordan skulle vi få til dette? Det helt avgjørende var å få til fysiske møter på tvers av bydelsgrensene. Elevene måtte stilles ansikt til ansikt overfor sine Foto: Fredrik Birkelund/Oslo Museum En svett og pinlig, men humørfylt seanse; speed-dating for å bli varme i trøya! jevnaldrende for å bli kjent, komme i prat, utveksle. På denne måten ble forutinntattheten deres satt på prøve: Er det virkelig slik jeg tror; det som står i avisene, som vennegjengen snakker om og som jeg hører om hjemme? Eller kan det være at virkeligheten er mer nyansert? Og om det viser seg å være forskjeller, hvordan forholder jeg meg til det? Prosjektet krevde mange forberedelser, samt nok tid og ressurser til rådighet under selve marsjen. Takket være Skolesekken og de delaktige skolene med (tål) modige lærere og rektorer i spissen, hadde vi det. Hver klasse satte av en hel uke der Oslo Museum stod for innholdet. To og to klasser ble sparring-partners og totalt deltok fire Oslo-klasser: To 8.klasser fra hhv Midtstuen i Vestre Aker og Apalløkka i Grorud bydel, og to 9.klasser fra Abildsø (Østensjø) og Øraker (Ullern). La meg først beskrive en dag hvor to klasser møtes. Vi er på Apalløkka skole på Ammerud. Elevene venter en klasse fra Midtstuen. Tidspunktet nærmer seg. Spenningen er til å ta og føle på. Dette er egentlig for mye for den enkelte: Hvordan er de andre? Blir det truende? Kleint? Kommer de til å være så overlegne at de ikke vil prate med oss? Ansiktsuttrykkene viser åpen nysgjerrighet, blandet med frykt og sjenanse. En gruppe elever fra Apalløkka 35 har på initiativ fra læreren stilt seg opp ute i skolegården for å ta i mot når de andre kommer, og endelig – der kommer de!!! Klassene entrer salen, noen litt nølende, andre mer kjepphøye. 60 stoler plassert i en stor sirkel. De slår seg ned klassevis, klyngevis, og mer eller mindre oppå hverandre, de som kjenner hverandre godt. Oslo Museum innleder kort, men det er uvisst om noen i det hele tatt får med seg det som blir sagt, for elevene er mest av alt opptatt av hverandre. Deretter beordres de til å sette seg annenhver med utgangspunkt i skolen de går på. De forstår at det må skje, de godtar, men det koster! Og når sant skal sies; vi var ganske spente vi også! Når vi fra museet har vært på kurs i Digital historiefortelling, og målet er å etablere trygghet og åpenhet som et utgangspunkt for de gode historiene, da har vi lært at det innledningsvis kan være fruktbart å leke, selv blant voksne. I tråd med denne sjangeren arrangerte vi derfor innledende øvelser; navnelek, speed dating og bytte-stol-lek. Alle som liker fisk til middag bytter stol - NÅ! Alle som kan slå hjul… Alle som tror på en Gud, - NÅ! Og faktum er at det virket. Når ungdommene hadde fnist, svettet og rødmet fra seg, var de klare for alvoret og den primære oppgaven; innsamling av materiale til bruk i den forestående workshopen. Resten av dagen var viet et to timer langt feltarbeid der elevene på hjemmebane hadde roller som guider og informanter. Besøksklassen delte seg i grupper, gikk ut og observerte, intervjuet, samlet inn data og fotomateriale slik at når de var vel tilbake på Midtstuen igjen, kunne omsette opplevelser og tanker i digitale historier. 36 Digital storytelling er et konsept fra USA. Opprinnelig er dette personlige ord og bilder satt sammen til små filmsnutter på 2-4 minutter. Som regel handler det om noe filmskaperen selv har opplevd i livet sitt. Det finnes mange nettsteder hvor slike personlige historier presenteres. I museene har man begynt å ta mediet i bruk for å belyse eller levendegjøre kunnskap og temaer knyttet til utstillinger på nett eller vegg. Men metoden er også egnet i dokumentasjonsprosjekter der hensikten er å få frem nye stemmer, eller gi stemme til de stemmeløse. Oslo Museum har produsert ikke så rent få slike filmer de siste årene, knyttet til ulike prosjekter. De ligger alle sammen publisert på nett, både på www.digitaltfortalt.no og på museets hjemmesider. Før vi sendte elevene ut i felten, ga vi dem noen historiske knagger å henge observasjonene på ved hjelp av et sammensatt powerpoint-program: I museets arkiver oppdaget vi at begge områdene var fullstendig landlige for 100 år siden, med litt spredt bebyggelse med eneboliger på Midtstuen og gårdsanlegg på Apalløkka/Ammerud. På Apalløkka var Ammerudgårdene de største grunneierne, og Lillomarka ble tidlig et viktig rekreasjonsområde for folk som bodde og arbeidet på Grorud. På Midtstuen flyttet det inn byfolk som følte at byen var trang og forurenset, og som ønsket å bo nær naturen der menneskene «egentlig» hørte til. MEN, ingen av områdene ville fungert hadde det ikke vært for at baner ble anlagt.. osv. Det er med andre ord likheter OG forskjeller. Men hva er forskjellig og hva er gjenkjennelig? På østkanten bor det flere innvandrere. Det er et tema som vestkantungdommen Foto fra prosjektet/Oslo Museum Elevene gjorde sitt beste for å i møtekomme våre forventninger: Farvel fordommer, hei openmindness! er opptatt av. For å tilføre hardfakta i den forbindelse, var litt immigrasjonshistorie til Oslo også en del av pakka. Først kom engelske og franske munker som grunnla klostrene i gamle Oslo. Det var jammen bra, for vi var akkurat i ferd med å legge bak oss vikingtida og trengte å bli litt mer siviliserte… Så kom arbeidsinnvandring fra Tyskland på 1300-tallet, senere Danmark, Holland og England (16og 1700-tall). Etter hvert veldig mange fra Sverige under industrialiseringen på 1800-tallet, og på 1900-tallet folk fra fjernere strøk utenfor Europa… Det de fikk med seg på veien skulle være med på å forklare dagens Oslo; bidra til en synliggjøring av fellestrekk, samt ufarliggjøre noe av det som måtte oppleves som annerledes eller problematisk. Men selv om intensjonene var gode, og vi var godt forberedt, hadde de påfølgende dagene i vårt digitale verksted et lett anstrøk av kaos. Første dag kunne oppleves direkte nedslående. Det skulle skrives. Historiene skulle formes. Og ettersom skriving er noe av det vanskeligste man gjør i skolen, ble de sittende som tomme skall: Dette var da virkelig ikke morsomt! Etter mange oppmuntrende runder og mye strev var første økt ferdig, men da kom en ny skriveøkt, for nå skulle det utbroderes. Innenfor sjangeren digitale historier er teksten lest med innlevelse det viktigste virkemiddelet. Bildene er også viktige, men er der mer for å underbygge og forsterke teksten. Fortellingene skal helst ha et muntlig preg. De skal ha liv, farge og følelse. Dette var den mest 37 krevende fasen. Det stod sørgelig lite på papirene bortover, og det som stod var stort sett oppgulp av alle de stereotype oppfatningene de hadde gjort seg opp på forhånd. Ok. Vi gikk runden en gang til: Hva står det her egentlig? Hva mener du med det? Kan du beskrive det med litt andre ord? Var det virkelig slik? Etter hvert begynte ting å skje. Elevene gikk sammen i gruppene, begynte så smått å revurdere påstandene og moderere noen formuleringer. De anstrengte seg for å øyne likheter framfor å gi alle fordommene fritt spillerom. Man skal huske på at blant ungdom hersker en sterk konsensuskultur, og det skal derfor mye mot til å fremme selvstendige synspunkter. Men sakte men sikkert ble nøkterne små betraktninger om likt og ulikt til. Mye alvor, men også humor. For eksempel: Vi trodde alle på vestkanten drev med hestepolo. Men dette stemte ikke. Hvor hadde vi det fra egentlig? En høyst personlig, selvtegnet karikatur av en rytter til hest svingende en kølle supplerte dette utsagnet. Ikke uventet var det tekniske nivået høyt hos elevene. De har digitale kunnskaper og ferdigheter som kan gjøre et hvert godt voksent individ misunnelig. Det koster dem lite å «trykke på knappene». De behersker alle tenkelige programmer, er selvstendige og utålmodige på framdrift. Derfor må de også stagges. Foran en dataskjerm havner de lett på vidotta, på facebook, inn i spillenes verden eller lignende. Det var derfor en utfordring å holde alle elevene beskjeftiget med selve oppgaven til en hver tid. Faktisk umulig. Men med to-tre ressurser fra museet og to-tre lønnede studenter fra Høgskolen i 38 Oslo klarte vi det nesten. Med litt hjelp fra lærerne som til tider og på kort varsel ga alternativ undervisning til deler av elevgruppen, gikk det enda bedre. Men selv om elevene kunne mye, tror vi at vi hadde noe å lære bort også. De fikk innføring i storyboard-metoden der man planlegger filmen i detalj nærmest som en tegneserie på et ark. De lærte seg noe om billedbehandling, billedanalyse og symbolbruk, og de fikk en veiledning i copyright-problematikken. De ble vist nettsteder der bilder stort sett ligger til fri avbenyttelse, men mot kreditering, og de fikk også kjennskap til nettstedet The Freesound project, der lyder og musikk kan lastes ned vederlagsfritt. Vi benyttet det enkle redigeringsprogrammet Windows Movie Maker til å redigere billed- og lydfortellingene, og den siste dagen når alle filmene var ferdige, hadde vi premierefest med Mozell og Non Stop. Rektor ble invitert, og gjerne en av parallellklassene. En slik fellesvisning av alle filmene hvor hver gruppe fikk vist frem sin produksjon, var så avgjort et viktig høydepunkt og en belønning for alt strevet. Og selv om dette tilsynelatende vellykkede prosjekt slik det her er fremstilt, helt klart skjuler enkelte frustrasjoner og en god del forbedringspotensiale (for det skjønner nok alle at å arbeide i skolen er noe annet enn å jobbe på museum), vil jeg konkludere med kollega Linken ApallOlsens nokså presise oppsummering: Gjennom «Kjenner du Oslo egentlig» har Oslo Museum for første gang tatt utfordringen om den digitale formidlingen på alvor. Prosjektet krevde nye tverrfaglige team som resulterte i et lærerikt samarbeid med kolleger i andre avdelinger, studenter fra Høgskolen i Oslo samt elever og lærere på ungdomstrinnet. Tematikken, som handlet om oppvekst i storbyen Oslo, ble kraftig spisset i dette prosjektet. Elevene som representerte en østkant- og en vestkantskole, ble bedt om å kommentere myten om den delte byen. Hva mente de om seg selv og hva tenkte de om de andre? I de 23 digitale historiene som ble produsert i løpet av prosjektet, var elevene like mye digitale «mestere» som reflekterende og utforskende individer. Begrepene Østkanten og Vestkanten har historiske forklaringer i Oslo by, men alt tyder på at de utgjør seige strukturer med aktualitet og relevans i den flerkulturelle hovedstaden. Møtet mellom klassene der de fikk oppleve hverandres nærmiljøer, fritidsinteresser, etniske sammensetning, kleskoder og språkbruk, påvirket ifølge de digitale historiene elevenes tenkning. De røper sine egne fordommer og usikkerhet, og de besvarer til et visst punkt voksensamfunnets krav om å reflektere og revidere oppfatninger og holdninger. De endret seg nok ikke grunnleggende av prosjektet, men vissheten om at deres ytringer skulle ut på verdensveven ga dem vilje og motivasjon til å lære mye nytt på en ukes tid. Ida Lützow-Holm er museumskonsulent på Oslo Museum. Ida deltar i alle deler av museets utadrettede virksomhet. Hun har jobbet mye med digital formidling og leder bl.a. museets arbeid med «Akerselva-digitalt». E-post: [email protected] 39 Gårdsklokken fra Frogner Lars Roede Vi hadde en gang en stabbursklokke på Frogner. Den kalte gårdsarbeiderne inn til måltider og skulle brukes for å varsle brann. Kanskje finnes den fremdeles, men vi klarer ikke å finne den. Er det noen som vet hvor den er? I 1848 kom Frogners eier Benjamin Wegner i en forbigående pengeknipe og måtte selge gården. Kjøperen var Frederik Georg Gade fra Bergen, som innledet den lengste perioden i gårdens historie med eiere fra én og samme familie. Gade hadde lagt seg opp en betydelig formue som kjøpmann i Bergen og dominerte etter få år byens detaljhandel. Men hardt arbeid tæret på helsen, og i 1845 ble han alvorlig syk og overlot forretningen til sin sønn. Han så seg om etter en landeiendom for å trekke seg tilbake, men fant ikke noe som passet ham på Vestlandet. Til slutt fikk han vite at Frogner ved Christiania var til salgs, og dit reiste han for å forhandle med selgeren.1 De to ble 7. juni 1848 enige om en pris på 71 000 speciedaler.2 40 Rollebyttet fra travel forretningsmann til godseier var bra for Fredrik G. Gades skrantende helse, ifølge svigerdatteren Ingeborg Gade, slektens historiker. Da han frisknet til, gikk han energisk løs på driften av sin nye eiendom. Han skal ha fått utført vesentlige forbedringer og utvidelser «med en duelig agronoms bistand». I de første årene var inntektene av jordbruk, tømmerhogst og forpaktningsavgifter ikke store nok til å dekke utgiftene. Men det fremgår av branntakster fra 1850-årene at Gade virkelig satte mye inn på å modernisere gårdsdriften. I januar 1853 rekvirerte han branntaksering av tre nyoppførte uthus øst for selve tunet, blant dem et tømret stabbur. Det sto på 12 pilarer av granitt, målte 13 x 15 ½ alen og var 9 alen høyt. Beskriv- Ukjent fotograf / oslo museum Frogners uthus sett fra tårnet på hovedbygningen, ca. 1910. Stabburet med klokketårn midt på bildet. elsen viser en helt moderne bygning i sveitserstil, med «udoverliggende Tag, belagt med Steen».3 Den hadde kanskje ikke klokketårn på det tidspunkt, men fikk det i så fall senere. Klokken kalte gårdsarbeidere og tjenestefolk inn til måltider og ut til arbeid igjen, hele dagen fra kl. 6 om morgenen til arbeidsslutt. John Gade, som vokste opp på Frogner, forteller at den regulerte folks liv i vid omkrets og var kjent for aldri å ha forsømt å ringe til riktig tid. Vi kjenner stabburet fra noen få bilder tatt etter at familien Gade solgte Frogner til Kristiania kommune i 1896. På fotografiet fra rundt 1910 ser vi tydelig opphenget for gårdsklokken på vestgavlen, og vi kan ane selve klokken under det lille taket. Dette er et av de få bildene av den som finnes. Klokken kan ha vært anskaffet til Gades nye stabbur fra 1853, men det er vel så sannsynlig at den var eldre og tilhørte stabburet som ble oppført i Bernt Ankers tid og ble revet i 1855. Den kan også ha hengt i tårnet som sto over innkjørselen gjennom sydfløyen før den ble revet i 1840. Uthusene øst for gårdstunet ble revet av kommunen da gårdsdriften opphørte 41 Foto: Henry Salomé. Wikimedia Commons Château du Mesnil-Saint Denis fra ca. 1600, nå rådhus for kommunen Le Mesnil-Saint-Denis. Tilhørte minister Herman Gade fra 1927 til 1947. omkring 1910. Men stabbursklokken ble tatt vare på av Bymuseet, som i 1909 hadde rykket inn som leieboer i hovedbygningen. Gjenstandssamlingen fra museets første periode er nokså mangelfullt dokumentert, og det er vanskelig å finne opplysninger om klokken i arkivene fra den tiden. Men at den fantes på Frogner gjennom 1920årene, får vi vite av et brev til daværende direktør Stian H. Finne-Grønn fra minister Herman Gade, datert 29. august 1929. En gavmild museumsdirektør Avsenderen av brevet var sønn av konsul Gerhard Gade, den siste av familien 42 som bodde på Frogner, og sønnesønn av kjøpmannen som fikk oppført stabburet i 1853. Gerhard Gade var gift med en formuende amerikansk dame, Helen Allyne, og de gode kontaktene med USA skaffet ham hvervet som amerikansk konsul i Christiania. Denne stillingen hadde han fra 1869 til 1897, og den gjorde Frogner til et møtested for amerikanere som for kortere eller lengre tid oppholdt seg i Kristiania. Et høydepunkt i hans tid på Frogner må ha vært besøket fra general og ekspresident Ulysses S. Grant i 1878, seierherren fra borgerkrigen. De tre sønnene til Gerhard og Helen Gade fikk utdannelse i USA ved det Hotel des Champs-Elysées 3 & 5, Rue Balzac, Paris 29.august 1929 Herr Arkivar Finne-Grøn Oslo. Kjære Arkivar Finne-Grøn. Jeg er meget skamfuld over ikke aa ha tidligere tilskrevet Dem og jeg haaper at De tilgir at det er først herfra at saa sker. Under de to sidste dages ophold i Oslo forsøkte jeg flere gange aa nå Dem per telefon dels hjemme og dels paa kontoret, dog uten at det lykkedes. La mig da nu faa takke Dem hjerteligst for at De vilde imøtekomme mit ønske m.h.t. igjen aa ta den gamle Frogner gaardsklokke i besiddelse. – De har dermed skaffet mig en større glæde end De aner. Lyden som har klinget i mine øren fra tidligste barnsben vil nu igjen stadig føre mig tilbake til de lykkelige barndomsaar i mit gamle hjem, som De nu drar omsorg for med saamegen baade forstaaelse og forstand. Med uendelig megen tak, som jeg ogsaa vil be Dem være saa god aa fremføre for den forstaaelsesfulde direktion er jeg Deres meget forbundne F. Herman Gade prestisjetunge Harvard University, de giftet seg og ble boende der, og de ble amerikanske borgere. Det gjorde også den eldste, Fredrik Herman (1871-1943). Han slo seg ned som advokat i Chicago, hvor han kalte huset sitt «Frogner i Vesten». Han ble borgermester i forstaden Lake Forest og norsk konsul i Chicago. Styrket kontakt med hjemlandet gjorde at han i 1910 vendte hjem i håp om en stilling i Utenriksdepartementet. Etter noen vanskeligheter med å få tilbake sitt norske statsborgerskap, fikk han omsider ønsket oppfylt, og han ble etter noen år som lønnet konsul i Chicago, norsk sendemann i Rio de Janeiro.4 I 1926-27 var han i Washington for å ordne opp i Hannevig-saken. Økonomien var solid, både ved arv og eget virke, og det gjorde at han i mellomkrigstiden kunne kjøpe seg et slott i Frankrike. Han kjøpte antagelig i 1927 Château du MesnilSaint Denis i Yvelines vest for Paris. Der innredet han et eget «Sentiment Room» med minner fra Frogner. Og der havnet også stabbursklokken fra Frogner.5 Hvordan den havnet der, får vi vite i takkebrevet fra Herman Gade til FinneGrønn.6 Det fortjener å bli gjengitt i sin helhet: I ettertid vekker det atskillig forundring at museumsdirektøren så raust kunne forære bort en gjenstand fra museets samlinger. Det regnes nå som et absolutt utillatelig brudd på de etiske reglene for museumsdrift. Om han ikke betraktet stabbursklokken som en museumsgjenstand, var den i tilfelle ikke noe han sto 43 fritt til å gi bort. I så fall tilhørte den Oslo kommune, som eide gården og dermed også klokken, som måtte betraktes som fast inventar i en riktignok revet bygning. Gårdsklokken vender hjem Det er litt usikkert hvor klokken havnet etter at Herman Gade overtok den. Sønnen Gerhard skriver i et brev at faren først hadde den i huset i Lake Forest, og at han så tok den med til slottet i Frankrike etter at huset i USA var solgt.7 Men det er sannsynlig at sønnen tok feil, siden han også mente at faren tok hånd om klokken allerede rundt 1910. Siden dette først skjedde i 1929, er det mer sannsynlig at han tok den direkte til slottet. Sikkert er det i hvert fall at den til slutt ble anbrakt i minnerommet på Herman Gades franske slott. I krigsårene ble den norsk-amerikanske eieren avskåret fra å bruke slottet, og han fikk aldri se det igjen, siden han døde i 1943. Slottet gikk i arv til sønnen Gerhard Gade jr., som ble diplomat som faren, men for USA. Han var i de første etterkrigsårene amerikansk legasjonssekretær i Paris.8 Etter krigen ønsket han å selge det, men støtte på store vanskeligheter med de franske myndighetene, siden dette var en komplisert sak med både norske og amerikanske arvinger til en fransk eiendom. Den ble i flere år holdt forseglet «sous sequéstre» av myndighetene. Salget og booppgjøret gikk ikke i orden før i slutten av 1948. På auksjonen over innboet kjøpte Gerhard Gade ut ting som han og onkelen John A Gade mente at Frogner hovedgård burde få. Det omfattet bl.a. «an old bell which hung in Frogner and was used to call the farm hands in from the fields 44 and was also a fire bell». Klokken og de andre tingene ville han sende til Norge så snart de juridiske vanskelighetene var ryddet av veien, og under forutsetning av at Bymuseet ville innrede et spesielt «Gadeværelse» på Frogner.9 «Gade-værelset» ble det aldri noe av på grunn av sommel og rot fra museets side, og dermed gikk vi glipp av mange verdifulle gjenstander med tilknytning til Frogner – bl.a. Asta Nørregaards portretter av konsul Gade og fru Helen Gade, et 1600-talls maleri av Sir Peter Lely, og innbo som skrev seg helt fra Ankers tid.10 Det endte med at alt som var kommet fra Amerika ble sendt i retur. En reise med forviklinger Gerhard Gade hadde i januar 1950 fått melding fra Finne-Grønn om at Bymuseet til tross for alle misforståelser gjerne ville ha gårdsklokken tilbake, og han ga sin franske advokat beskjed om å ordne med hjemsendelsen. Advokaten meldte 18. august at klokken var pakket og sendt til Rouen 17. mars for å bli fraktet til Oslo med «S.S. Bamse» 25. mars. Men så sent som i slutten av august hadde Gade ikke hørt fra museet at den var kommet i havn. Han mente at den forlengst burde ha kommet frem til adressaten og etterlyste derfor museets tilbakemelding.11 I mellomtiden hadde Bymuseet fått en ny og mer handlekraftig direktør, Harald Hals II. Han ba den gavmilde Gade-ætlingen pent om unnskyldning og beklaget at Finne-Grønn aldri hadde fortalt ham noe om gårdsklokken. Da den ankom, trodde han derfor at den var en gave fra onkelen John A. Gade, og det var til ham han sendte beskjed om klokkens ankomst. I det oppklarende brevet til Gerhard Gade fortalte han at museet først hadde problemer med å få importlisens fra norske myndigheter til. Det gikk i orden, men så begynte vanskelighetene for alvor. Da museet sendte en bil til havna for å hente klokken, fikk sjåføren beskjed om at skipet hadde glemt den på kaia i Rouen!12 Dokumentsamlingen i museets arkiv viser hvilket mektig byråkrati som måtte mobiliseres for å få klokken hjem. Der ligger fraktbrev av 30. mars fra Agence Maritime Franco-Algérienne i Rouen og melding av 12. april fra Tollpost A/S om at en bronseklokke fra Rouen var stoppet av tollvesenet fordi man manglet innførselslisens, faktura og underskrift på varemeldingen. Der ligger også søknad av 18. april til Forsynings- og Gjenreisningsdepartementet om B-lisens for import av «en bronseklokke som må være identisk med den gamle gårdsklokke som tidligere hang på Frogner». Den må til slutt ha blitt innvilget, for vi har det skriftlig fra direktør Harald Hals II at gårdsklokken var vel fremme på Frogner onsdag 23. august 1950.13 Etterlysning! Hvor er stabbursklokken? Så vidt vites er ingen nå, 60 år senere, i stand til å fortelle hvor den befinner seg. Litteratur og kilder Gade, Ingeborg: Stamtavle over slegterne Gade og Wallem. Bergen 1921. Norsk biografisk leksikon bind IV, Oslo 1929. Innbundne dokumentsamlinger «Frogner hovedgaard» 1 og 2, gave til Oslo Bymuseum fra minister Herman Gade. Korrespondanse med medlemmer av familien Gade i Gade-arkivet , Oslo Bymuseum. Noter 1 Gade 1921, s. 7-14. 2 Kjøpekontrakt 7. juli 1848. Dokumentsamling Frogner hovedgaard 1, OM. 3 Branntakst 21.01.1853. Dokumentsamling Frogner hovedgaard 2, OM. 4 Norsk biografisk leksikon, bind IV, Oslo 1929, s. 339-341. 5 Brev fra John A Gade til direktør Finne-Grønn 06.03.1946. 6 Brev fra Herman Gade til arkivar Finne-Grønn 29.08.1929. 7 Brev fra Gerhard Gade til Oslo Bymuseum 24.08.1950. 8 Brev fra John A Gade til direktør Finne-Grønn 13.03.1946.. 9 Brev fra Gerhard Gade til Oslo Bymuseum 6. 12.1949. 10 Brev fra John A Gade til direktør Finne-Grønn 22.12.1946. 11Brev fra Gerhard Gade til Oslo Bymuseum 24.08.1950. 12Brev fra Harald Hals II til Gerhard Gade 29.08.1950. 13Brev fra Harald Hals II til Gerhard Gade 29.08.1950. Lars Roede er arkitekt og seniorrådgiver ved Oslo Museum. 45 Miloud Guiderk – En kosmopolitt i Oslo Hans Philip Einarsen «Åhhh… det er jo så vakkert. Se på disse salene, da. Victoria teater, Carl Johan-teatret og Palassteatret. Lekre greier altså. Også Jarlen da… og Ringen. Nydelige saler. Det er helt klart at byen har mistet mye av sin identitet når vi ikke har tatt vare på disse salene. Nå bygger vi jo bare av glass» Miloud Guiderk, en av Oslos store kulturentreprenører, leder av Cosmopolite og innehaver av Den Kongelige Norske St. Olavs orden sitter med store øyne og blar i en tidligere utgave av Byminner. Han peker, smiler og lar seg fascinere av de gamle fargeløse bildene fra bydelskinoenes tid. Jeg lar meg undre over dette sterke engasjementet for de gamle salenes arkitektur hos en mann med hodet fullt av kontrakter, konsertplaner og internasjonale artister. Men så henter han frem noen eldre bilder av Soria Moria, og forbindelsen er åpenbar. Etter en kronglete vei med mange hindre, er Cosmopolite i dag godt etablert i det gamle ærverdige Soria Moria på Torshov. Miloud Guiderk er født og oppvokst i Casablanca i Marokko, men kjærlighetens 46 veier førte han til Norge i 1970. Det var vinter, det var kaldt, og alt var annerledes. Han fikk jobb som kulturarbeider ved Emma Hjorts sykehjem, og etter kort tid arrangerte han kulturfestivaler og jazzkonserter ved institusjonen som ble kjent langt ut over kommunens grenser. «Det var en fantastisk tid», minnes Miloud. Emmajazz ble et begrep og banet veien for det som senere skulle bli Musikkflekken i Sandvika. Milouds nettverk vokste, og hans mange kontakter og overtalelsesevner resulterte i et stjernedryss av internasjonale musikere over et lite tettsted utenfor Oslo. «De største musikerne kom til oss, og ikke til hovedstaden. Størst var det når Chet Baker og Stan Getz sto på scenen samtidig. Det er ikke hverdagskost. Heller foto: Rune aakvik / oslo museum Soria Moria i Vogtsgate 64, der Cosmopolite holder til i dag. ikke internasjonalt. Astor Piazolla spilte sin eneste konsert i Norge på «flekken» og Dizzy Gillesbie med storband kom». Cosmopolite – en integreringsarena Ikke lenge etter gikk veien videre til Oslo og til Industrigata 36, lokalet som tidligere ble kalt «banken» og hvor man kunne svinge seg etter svensktopper. Miloud overtok lokalet, og Cosmopolite ble etablert. Året var 1992, og valget av navn kunne ikke vært bedre. De som vandret litt mellom ulike musikkscener og spilleklubber på den tiden, vil huske Cosmopolite som scenen for verdensmusikk. Det var her vi kunne lytte til, og oppleve musikere, dansetrinn, eksotiske instrumenter og ukjente rytmer fra de underligste kanter av verden, gjerne i samspill med norske musikere. Det var jazz, blues og pop i både tradisjonelle, nye og hybride former. Dette var en eksperimentell scene. I samarbeid med Rikskonsertenes Flerkulturelle senter åpnet Miloud Guiderk Etnisk musikkcafe som et fast tilbud til Oslos publikum, og Cosmopolite ble stedet der nordmenn og innvandrere kunne møtes, både på scenen og i salen. Musikkcafeen ble en mulighet for norske uetablerte musikere med minoritetsbakgrunn til å vise seg frem, og en forløper for Oslo World Music Festival og Melafestivalen, som i dag er viktige institusjoner i byen. Det var aldri ment sånn, skal vi tro Miloud, men Cosmopilite har vært en av Oslos viktigste integreringsarenaer. 47 foto: rude / oslo museum «Banken» i Industrigata 36, fotografert i 1964. I 2001 flyttet Cosmopolite, først til Møllergata, senere til Soria Moria, og fortsatt får Oslo-publikumet mulighet til å oppleve musikk fra alle verdenshjørner. Oslo er i konstant endring. I dag finnes det egne musikkforetninger som spesialiserer seg på bollywoodmusikk, og Oslo kommunale musikk- og kulturskole tilbyr kurs i indisk sang og tamilsk dans. Verden, som før var der ute, er her og nå. Cosmopolite har helt siden starten vært i førersetet i dette arbeidet. Arven fra Club 7 For Miloud har det imidlertid alltid vært musikken og samspillet mellom musikere 48 og publikum som har stått i sentrum. Han understreker at musikklubben retter seg mot publikum med utgangspunkt i deres musikksmak og ikke deres etnisitet eller bakgrunn. «Jeg driver for alle mennesker, ikke bare for innvandrere eller minoriteter», forteller han. I 2001 fikk Miloud pris fra Oslo Jazzfestival «for sin idealistiske formidling av verdensmusikk i sin alminnelighet og jazzmusikk i særdeleshet, til oppdragelse og glede for hovedstadens kulturpublikum». I perioden 2005 - 2008 fikk Cosmopolite æren av å være Den Nasjonale Jazzscenen, og ble en viktig arena for festivaler og private og offentlige organisasjoner. Historiene foto: Ørnelund / oslo museum Misjonsforbundets forsamlingslokale Betlehem i Møllergata 26, fotografert i 1959. kommer trillende ut fra den erfarne konsertarrangøren. Om da Charlie Haden insisterte på å spille i mørket, kun med noen få stearinlys på scenen, og ingen kunne se den legendariske jazzbassisten. Eller da han allerede på 90-tallet måtte forby sigarettrøyking i konsertlokalet for at Gerry Mulligan skulle takke ja til invitasjonen. I 2008 ble Miloud, som den første innvandreren, slått til Ridder av første klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sin inkluderende innsats i norsk musikkliv. I sin begrunnelse la ordensrådet betydelig vekt på «hvordan han på sin ukonvensjonelle måte, sin omtanke og raushet har bidratt til å skape et nivå for scenekunst innen jazz og etnisk musikk. Han har ved dette hevet den etniske musikkens nasjonale og internasjonale posisjon. Det er videre lagt vekt på hans innsats for psykisk utviklingshemmede og ikke minst hans arbeid med musikk som brobygger ved integreringen av innvandrere i Norge.» Ridderen selv er ydmyk i forhold til tildelingen, og forteller at han helst ville delt den med sin avdøde venn Attila Horvath, som var en av ildsjelene bak kulturscenen Club 7. «Jeg er veldig inspirert av Club 7, slik den ble drevet av Attilla på 60 og 70-tallet. Jeg vil dele fortjenestemedaljen med ham. 49 foto: Ørnelund / oslo museum Cosmopolits konsertsal fotografert i 1957 da den var Soria Moria kino. Club 7 er den største kulturinstitusjonen i moderne tid. Den var multikulturell, både i program og i publikum. Det var et sted der du kunne treffe en fyllik og en statssekretær på samme kveld. Fantastisk. Det er atmosfæren herfra jeg ønsker å bringe videre». Og det har han gjort. Cosmopolite plasserer seg i rekken etter Club 7 og senere Sardins (som gikk inn i 1989), og fyller i dag en viktig plass i Oslos kulturliv. Han har tatt Oslo-publikumet med på en viktig global reise der musikken, tonene og klangene er i sentrum, og ikke forestilte forskjeller eller likheter. Kanskje er det dette som har gjort Cosmopolite til en overlevelsesdyktig og robust institusjon? 50 Kulturhus i Oslo Hva tenker du om Oslos Kulturliv, da? spør jeg, litt engstelig for om jeg nå åpner opp for betente områder med stor frustrasjon. Miloud har ikke akkurat blitt raust bemidlet fra Oslo kommune i arbeidet med å etablere Cosmopolite. Mest støtte har kommet over statsbudsjettet, og mye av virksomheten drives på frivillig basis. Men Miloud velger å la dette temaet ligge. Han sukker istedet oppgitt over kommunens passivitet. Han mener Oslo i for stor grad bruker de store nasjonale institusjonene, som Nasjonalteateret, Den Norske Opera og Konserthuset som en sovepute. «Kommunen er for passiv. Det er ikke samme engasjement som i andre byer. Jeg savner et skikkelig løft. Se på Kulturhuset i Stockholm. Eller Pompidousentret i Paris. Går du dit kl 10 om morgenen er det fullt av barnevogner og åpent hus. Jeg savner et stort felles kulturhus som Oslo kommune driver, i stedet for alt det som blir bygget i Bjørvika». Du har beholdt engasjementet i 35 år. Blir du aldri sliten? «Det er kjærligheten til jobben som er viktig. Og musikernes engasjement. Av og til kommer det musikere direkte fra USA og rett inn på scenen. Full av energi. Det smitter veldig. Det gjelder å brenne for ting. Du ser det jo på arkitekturen også. Se på linjene fra 60-tallet. Det er kjærlighet. Du må like det du gjør». Kanskje er historien til Cosmopolite illustrerende på integreringshistorien til Oslo. Verden endrer seg, heldigvis, og kulturelle uttrykk som tidligere har fungert som symboler for annerledeshet, er i dag en viktig del av ny Norsk Kulturarv. Miloud trives best når han kan lukte, eller høre at han er i storbyen, og det kan han best på Grünerløkka og på Grønland, forteller han. Det kan man også i høy grad på Torshov, ved Soria Moria. Oslo har blitt kosmopolittisk, takket være institusjoner som Cosmopolite og ildsjeler som Miloud Guiderk. Kilder: Berkåk, Odd Are 2005: Evalueringsrapport post 74. Det flerkulturelle feltet. Norsk kulturråd. Moberg, Anne (red), 2008: Tilbakeblikk. Rikskonsertene flerkulturelle musikksatsning gjennom 20 år. Rikskonsertene. http://cosmopolite.no/ Hans Philip Einarsen er cand.polit i sosiologi fra Universitetet i Oslo og forsker ved Oslo Museum. 51 Julefeiring i frelsesarmeeens barnehjem, 1910. Foto Wilse / oslo museum Søndag 4. desember ønskes små og store velkommen til «Førjul på Frogner» ! 52
© Copyright 2024