1. No category

1
Hellig Olav som lovgiver
Innledning
Mine damer og herrer, vi skal i dag si noen ord om Olav den hellige som lovgiver. Noen vil
straks skyte inn at jeg burde satt som overskrift ”Olav Haraldsson” som lovgiver. For det var
jo før kongens helligkåring at han kjempet for å innføre kristenretten. Riktig nok det!
Allikevel holder jeg fast ved foredragets tittel hellig Olav som lovgiver for HELLIG OLAVS
LOV ble et fast begrep som varte flere århundre etter hans død og langt inn i etterreformatorisk tid.
Hellig Olavs liv
Før vi gir oss i kast med hellig Olav som lovgiver, vil jeg - for de av dere som står Norges
evige konge noe fjernt – kort plassere ham som historisk person. Gutten Olav ble født 995 på
Ringerike. Både fødselsår og sted er noe omdiskutert blant historikerne. Som tolvåring
sørget moren Åsta for at gutten fikk seg vikingskip. Først herjet han i landene rundt
Østersjøen, senere i England. Så fortsatte han den ville ferd langs Vest-Europas kyster, helt
ned til Gibraltar.
Han ville seile inn i Middelhavet og herje der, men så blir han stanset av en drøm. Det er
Olav Tryggvason som ber ham reise tilbake til Norge og ta i arv det riket han som ætling av
Harald Hårfagre hadde rett til. Så går ferden nordover igjen. I Normandie, nærmere bestemt
Rouen, blir han høsten 1013 gjest hos den norskættede hertug Richard II. Her oppholder han
seg – kort avbrutt av noen raider i England – fra senhøstes 1013 til senhøstes 1014. – Richard
II var en from kristen. Hele Normandie var på den tid under sterk innflytelse av den religiøse
reformen som spredte seg fra klosteret Cluny i Syd-Frankrike til store deler av det katolske
Europa. Hertug Richard nedstammet fra den norske høvdingen Ganger-Rolf. Hans bror var
erkebiskop i Normandies hovedstad Rouen.
For Olav har dette ene året i Rouen betydd enormt mye for han forståelse av kristendommen.
Her fikk han sin konvertittundervisning, trolig sammen med sine hærmenn, som hadde fulgt
ham fra Norge. Her i Rouen ble Olav Haraldsson døpt. Så følger han kallet: Han vil bli
konge i Norge og kristne landet. Han har tidlig forstått at dette var to sider av en og samme
sak: Bare samlet under en norsk konge ville kristendommen kunne innføres i hele landet, og
bare som kristent land ville Norge kunne forbli samlet. – Han legger veien om England. Der
legger han igjen langskipene. Så drar han høsten 1015 med to knarrer, to handelsskip –
bemannet med 220 utvalgte hærmenn - til Norge. Ombord har han også fire engelske
biskoper og noen prester. Av bispene var nok Grimkjell den som stod Olav nærmest. Han ble
kongens hirdbiskop, var med ham på alle reiser rundt omkring i Norge og har vært kongens
rådgiver i alle kirkelige saker. Olav går i land på øya Selja. Så legger han hele landet under
seg, blir kåret til konge på alle tingene. På det bruker han ett år. Så starter misjonsarbeidet.
Det gikk relativt lett syd i Viken – på begge sider av Oslofjorden. Her var kristendommen
kjent . Det samme gjaldt Kyst-Norge helt opp til ytre Trøndelag. Olav Tryggvason hadde jo
også misjonert langs hele Norskekysten. Det var i de dype daler på Østlandet og i indre
Trøndelag at hedendommen satt dypt rotfestet hos folk. Så her ble den såkalte ”sverdmisjon”
håndhevet – altså tvangsmisjonering. Etter denne korte redegjørelse for hellig Olavs liv som
barn, ungdom og frem til kongsstatusstarter vi for alvor med dagens tema. Hellig Olav som
lovgiver.
III Kristenretten
2
Etter at størstedelen av Norges innbyggere hadde latt seg døpe, iverksetter kong Olav – i
intimt samarbeid med bisp Grimkjell – noe som verken Håkon den gode eller Olav
Tryggvason hadde forsøkt seg på. Han ville innføre kristenretten, altså moralske lover som
katolske kristne til alle tider har vært forpliktet til å holde.
Kirkemøtet på Moster
Kristenretten ble først satt på Moster i Sunnhordland i 1023. Dette dreide seg nok ikke om en
vanlig ting-samling, men mer om et kirkemøte etter angelsaksisk, engelsk, mønster, hvor
biskopene og kongens menn kom sammen. Kristenretten hadde Olav lært å kjenne både i
Rouen og i England, men det var nok allikevel den lærde bisp Grimkjell som bar
hovedansvaret for kristenrettens forming på norsk jord. –
For å gjøre det helt klart: Dette kirkemøte på Moster skulle ikke vedta at nordmenn skulle la
seg kristne i sin alminnelighet ved å la seg døpe. Det var allerede vedtatt på alle tingene. Det
helt nye i norsk historie var at nå skulle kristenretten settes og vedtas. Kirkemøtet på Moster
– hvor kristenretten ble satt - hadde ingen lovgivende kraft. Det som nå skjedde var at
kristenretten, slik den ble satt på Moster, ble trukket inn i lag-tingenes gamle lovbøker, hvor
de utgjør en egen bolk. Da først, da det var gjort, ble kristenretten lovfestet. Vi har bevart
lovbøkene fra Gulating og Frostating. Det er ikke alltid så greit å vite hvilke lover som ble
promulgert på Moster og hvilke som er blitt til noe senere. Men vi kan med sikkerhet si hva
som i sin helhet går tilbake til bisp Grimkjell i samarbeid med Olav – altså alle de
bestemmelser som disse to ble enige om på Moster og i tiden som fulgte etterpå. Så i disse
lovbøkene finner vi altså de århundregamle landskapslovene nå sammen med kristenretten.
Ettertanke
Her, ved Moster, vil jeg stanse litt, stille noen spørsmål. Når norske historikere – gamle og
nye – skriver om kristenretten er de geniale til å finne likhetspunkter mellom den utforming
kristenretten fikk i England og den form den fikk i Norge. Det er for så vidt helt naturlig
siden bisp Grimkjell i mange år hadde virket pastoralt i England før han fulgte Olav til
Norge. Men så forteller de samme historikerne nokså enstemmig at norske bønder nærmest
motstandsløst lovfestet og godkjente kristenretten på lag-tingene, og at alle døpte bønder fra
nå av uten alvorlige protester godtok dens bestemmelser og holdt dem.
Bøndenes motstand mot kristenretten
Det tror jeg ingenting på. Tvert imot er jeg temmelig overbevist om at innføringen av
kristenretten på tingene, og den tvang gjennomføringen i samfunnet påla bøndene, var en av
årsakene til at bondehæren på Stiklestad raste mot kong Olav og hogg ham ned. Hovedmotivet for å ta livet av Olav lå nok hos høvdingene. Olav på sin side så seg nødt til å
redusere ættehøvdingenes politiske makt. For i et utpreget ættesamfunn ville kristendommen
ha fått karrige kår. Ættehøvdingene ville heller ha en utenlandsk konge til å styre landet –
som for eksempel Knut den mektige av Danmark-England – hvis han bare tillot Norges
lokale stormenn å rå seg som de ville, noe som i ett og alt innebar å sette egen ætt først på
dagsordenen. Også blodhevnen for tap av slektninger, som Olav hadde måttet straffe, fordi de
ikke overholdt landets lover, har vært et avgjørende motiv for oppstanden mot kongen fra
stormennenes side.
Men historikerne nevner ikke med et ord muligheten for at den vanlige bonde fant
kristenretten så uspiselig at han heller tok livet av landets lovlig valgte konge enn å følge
kristenretten i bondens daglige liv. Historikerne henviser kanskje til England hvor
3
kristenretten for lengst var godtatt av landets befolkning, men da glemmer de at England på
den tid, hvor vi nå befinner oss, hadde vært kristent i 300 år. Bare Sigrid Undset ymter noe
om bøndenes avsky mot de nye lovene i sin bok Norske Helgener.
Når våre historikere forteller at bøndene innlemmet kristenretten som en egen bolk i
landskapslovene, er det en sannhet med modifikasjoner. Gulatinget for Vestlandet og
Frostatinget for Trøndelagen hadde i hedensk tid vært allmanna-ting. Det vil si at hver fri
bonde i fylket kunne troppe opp på tinget og gjøre sin røst gjeldende. Men under kongene
Håkon den gode og Olav Haraldsson ble Gulatinget og Frostatinget omdannet til
representasjonsting. Det betød at bare utvalgte storbønder fikk møte opp på tinget og ta del i
forhandlingene som fant sted der. Disse storbøndene stod nok kongen svært nær og har ikke
hatt store vanskeligheter med å innlemme kristenretten i de gamle landskapslovene. Men hva
med den vanlige bonde rundt omkring i landet? De må ha opplevd kristenretten som et
dolkestøt like inn i margen på det norske ættesamfunnet. Vel var det norske ættesamfunnet på
den tid i langsomt utvikling til et statssamfunn. Men på hellig Olavs tid tenkte og handlet
nordmenn flest i ættesammenheng og da har nok den vanlige bonde rundt omkring i landet
opplevd kristenretten som et utenlands innhogg i samfunnets eldgamle strukturer og landsens
skikk og bruk.
To motsatte moraloppfatninger
La oss se litt nærmere på det. For det første var det i misjonstiden to vidt forskjellige
moralsystemer som dundret mot hverandre. I det norske ættesamfunn var moralen – så langt
vi i det hele tatt kan tale om moral på den tid – relativ. På lagtingene ble urgamle avtaler
bøndene seg imellom først fremført muntlig, for så å bli skrevet ned og fikk lovs kraft. Men
disse lovene ble ikke forstått som absolutte normer på godt og ondt. Ingen bonde følte seg i
samvittigheten forpliktet til å følge tingenes bestemmelser. Hvis en dom på tinget stred mot
en manns ætteinteresser, neglisjerte han dommen og lot isteden ættens ve og vel betinge hans
adferd. Den norske bonde på den tid følte seg heller ikke i sine handlinger forpliktet overfor
asa-troens guder. Odin og Tor, Frøy og Frøya, Njord og alle de andre guder og gudinner
brydde seg ikke med sine tilbederes handlinger ellers – om de var gode eller onde. Det eneste
gudene forlangte var at det ble blotet til dem. Da var de fornøyd selv om han som blotet var
en beryktet drapsmann.
Nevnes må også blodhevnen. De fleste rettstvister ble gjort opp privat – enten ved bøter eller
hevn. Man dømte ikke selve drapet som umoralsk. – å falle for våpen var den vanligste
dødsårsak i vikingtiden. Det som bekymret slektningene til den drepte, var makttapet ætten
hadde lidd på grunn av den drepte. Maktbalansen mellom de to ættene måtte gjenopprettes –
vanligvis ved klekkelige bøter eller ved hevn, og i siste tilfelle var det ikke så nøye om
hevnen traff drapsmannen eller kanskje helst en betydningsfull person i drapsmannens ætt.
Av det jeg nå har redegjort for skulle det gå klart frem at moralen hos oss i Norden gjennom
hundrevis av år og like frem til misjonstiden var relativ. Menneskene har forstått det slik at de
aldri frontet absolutte moralske goder eller absolutte moralske onder. Moralen – og jeg
gjentar - hvis vi i det hele tatt kan tale om en fast moral på den tid - var fleksibel, smidig
tilpasset ættens behov. Altså tvers igjennom relativ.
Så komme Olav Haraldsson tilbake til sitt hjemland. Det året han oppholdt seg i Rouen i
Normandie, som gjest hos den fromme katolikk hertug Richard II, var Olav blitt kjent med en
kirke og en Gud som stilte menneskene til ansvar for sine gjerninger. Han lærte at enkelte
4
handlinger ble verdsatt som absolutt gode, fordi det var i samsvar med de ti bud og den
menneskelige natur og derfor i tråd med Guds vilje, og at andre handlinger ble sett på som
absolutt onde, fordi de stred mot de ti bud og den menneskelige natur og derfor var absolutt
mot Guds vilje. Med andre ord: kong Olav ble ved dåpen i Rouen innlemmet i en kirke som
forkynte at Gud hadde gitt menneskene lovbud med absolutt forpliktende karakter. For å ta
noen eksempler: Å ære og elske Gud gjaldt for alle mennesker uansett rang, kjønn, tid og sted
som absolutt gode handlinger og derfor hadde en absolutt forpliktende karakter, og at alle
menneskers liv har en uendelig verdi i Guds øyne, fordi de er skapt i hans bilde. Så alle
menneskers liv skulle respekteres enten det gjaldt trell, løysing, fri bonde eller høvding. For
alle mennesker er like mye verd i Guds øyne, skapt som de er i hans bilde. Kravet var
absolutt. På samme måte ble han lært at visse handlinger var absolutt onde og måtte forbys og
straffes.
Av denne redegjørelsen kan vi trekke den slutning at da Olav Haraldsson sammen med bisp
Grimkjell satte kristenretten på Moster i år 1023, var det to moralsyn som braket sammen.
Kong Olav representerte den kristne katolske moral med sine absolutte krav om lydighet.
Bøndene strittet imot med sin relative, vinglete nyttemoral uten absolutte sannheter, uten
absolutte moralske krav, kun med egen ære og ættens fremgang som motiv for handling. Det
kom ikke til åpent opprør den første tiden. Dertil var kongens makt for sterk. Men det murret
uavlatelig i folkedypet. På Stiklestad slo misnøyen ut i lys lue. Bøndene, væpnet til tennene,
gikk man av huse og raste med odd og egg mot kong Olav og alt han stod for.
Lovene i kristenretten
To forskjellige kongesyn
Vi har hittil talt generelt om kristenretten og hellig Olav som lovgiver. La oss nå gå mer i
detaljer. Kristenrettens første lov lyder slik: Det er opphavet til vår lov at vi skal bøye oss mot
øst og be til den hellige Krist om fred og godt år, at vi skal få holde vårt land bygget, og være
vår konge full-tro: være han vår venn og vi hans, og Gud være vår alles venn. ” (Sigrid
Undsets oversettelse). De første ordene i denne lovteksten lyder nokså selvfølgelige: at vi
skal be til den hellige Krist om fred og godt år. Men så følger noen ord som straks må ha møtt
motstand hos den jevne bonde i Norge: at vi skal be til den hellige Krist om ”at vi må være
vår konge full-tro.”
Her bryter to syn mot hverandre. I germansk rettskjensle fikk konger og høvdinger sin
legitimitet som øvrighet – ikke bare ved sine eiendommer og sin politiske makt i
lokalsamfunnet, men også ved sin evne til å bringe fred og gode årringer. Konger og
høvdinger hadde etter hedenske tro en stilling mellom ætten og de hedenske gudene. I denne
posisjonen hadde de rett og plikt til å formidle fred og gode årringer til ættene, til
bondesamfunnet. Faktisk ble en høvdings ettermæle betinget av i hvor stor grad han hadde
formidlet fruktbarhet på mark og eng, i fjøs og stall, og ikke minst i ektesengen.
Om svenskekongen Domalde beretter Snorre at det tre år på rad ble dårlige årringer under
hans styre. Da ble svearne overbevist om at den sult og nød som nå rådde i Svitjord skyldtes
Domalde, kongen deres. Så grep de kongen og ofret ham til gudene i Uppsala. Konsekvensen
av en slik tankegang måtte bli at Kongens legitimitet som anerkjent leder og troskapsløftet til
ham var ytterst relativ: Dugde han ikke som formidler av fred og fruktbarhet, sviktet selve
grunnlaget for hans fortsatte styre over land og folk – Vi står her overfor en tvers igjennom
hedensk oppfatning av kongemakten.
5
Olav Haraldsson hadde tatt med seg fra Rouen og England et helt annet kongebegrep. Det var
sterkt påvirket av bibelsk, nærmere bestemt paulinsk, tankegods. Paulus skriver i
Romerbrevets trettende kapittel at enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over
seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av
Gud. Den som setter seg opp mot dem – myndighetene - står altså direkte eller indirekte imot
det som Gud har bestemt. Styresmakten blir i Bibelen skildret som en Guds tjener, til beste
for deg, men gjør du det onde, har du grunn til å være redd. For styresmakten bærer ikke
sverd uten grunn, men er en Guds tjener, som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det
onde.
Det er dette kongeidealet Olav søker å leve opp til. Han har vært fullt klar over at hedningene
legitimerer sine høvdingers makt ut fra deres evne til å formidle fred og gode årringer. Selv er
han overbevist om at verken makt, eiendom, fruktbarhetsformidling, eller hyllest på tingene
gir ham fullmakt til å styre land og folk. Han tror at han – som konger, fyrster, hertuger
nedover i Europa - er Norges konge ved Guds nåde - gratia Dei - at styrefullmakten er gitt
ham av Gud. Han vil være en rex iustus, en rettferdig konge, en servus Dei, en Guds tjener,
som i Herrens navn håndhever lov og rett i landet og straffer dem som setter seg opp mot
loven, enten det dreier seg om de gamle landskapslovene eller kristenretten. - I det hedenske
bondesamfunnet må troskapen mot konger og høvdinger ha vært ytterst relativ. For Olav
Haraldsson må det med hans kristne, katolske bakgrunn, ha stått slik at opprør mot kongen
var opprør mot Gud selv. - Med to så vidt forskjellige oppfatninger av fyrstens makt måtte
det komme til kraftige brytninger mellom kong Olav og norske bønder.
Forbud mot lokale blot, overtro og galring
Dyrking av de store, kjente norrøne gudene som Odin og Tor, Frøy og Frøya osv. er ikke
nevnt i kristenretten. For forbudet mot de årvisse, store blotgildene ble iverksatt allerede
under Olav Tryggvason. Når kristenretten forbyr blot retter den blikket mot alle former for
hedensk praksis i hjemmene. For norske bønder var den private gudsdyrkelsen i alle dens
former hjemme på gården like viktig, ja, kanskje viktigere en å være tilstede ved de store
allmenne blotgildene, som altså i lengre tid hadde vært forbudt. Den private gudsdyrkelsen i
hjemmene bestod for det første i alle de tusen skikker som det gjaldt å overholde til alle
årstider i forbindelse med alt som gjaldt husdyr, slakting, spinning og veving, såing og
høsting, bryllup, barsel og begravelse. Det skal ha vært god sed og skikk under såing med
rituelle samleier i hver av åkerens fire hjørner for å fremme åkerens fruktbarhet.
Vi hører også om blot i engere krets, slike som noen få naboer holdt sammen, eller den
enkelte husstand alene. På hver ættegård ble det blotet til ham som ryddet gården og til alle
hans eldste mannlige sønner i rett oppadstigende rekke. Og så ble det holdt diseblot. Disene
var et slags kollektiv av gudinner som hadde med fruktbarhet å gjøre. Diseblot ble feiret
senhøstes når avlingen var brakt i hus. Under dette hjemlige blotet fikk ingen fremmede
oppholde seg på gården. Historikere heller til den oppfatning at sagatåtten om Volse beskriver
det som skjedde under diseblotet. Volse var kjønnslemmet på en hest, som ble innsatt med
løk og hyllet i lin, så det ikke skulle råtne. Om kvelden når hele familien var samlet til blotet,
gikk Volse fra hånd til hånd, mens hver mann og kvinne kvad et vers av utilslørt seksuell
natur. Porno i vikingtiden, ville noen si. På ingen måte! Dette var et fruktbarhets-rituale, som
skulle forhindre at vinteren ble overmektig og tynte folk og fe ja, selve grokraften. - Privat
gudsdyrkelse hjemme på gården var også alveblot. Det vet vi lite om. Forskere antar det
hadde noe med døden å gjøre og dermed fruktbarhet, siden liv oppstår av død. - Alle
hedenske skikker og blot i hjemmene skulle nå ifølge kristenretten være forbudt og straffes
med bøter, fredløshet eller landsforvisning.
6
Bygging av kristne kirker og prestetjenesten
Hellig Olav var en ivrig kirkebygger. Han sørget for at det ble bygget kirker i hvert fylke, de
såkalte hovedkirkene. Noen stormenn bygget, for å tekkes kongen, kirker hjemme på gårdene
sine. Vel og bra! Men på Moster ble det fastslått at bare biskopen hadde rett til å bestemme
hvem som skulle være prest i fylkeskirkene, ja, endog i de private kirker som ble bygget på
høvdingenes gårder. Dette må den vanlige bonde ha følt som et utålelig slag mot gammel,
hedensk sedvane. For i det hedenske samfunnet var det bare kongen eller høvdingen som
hadde rett til å forrette som prester - eller goder som de ble kalt - under de årvisse storblotene,
som ble holdt i hovene. Og hjemme på ættegården var det bare den eldste sønnen – han som
nedstammet i rett linje fra ættefaren - som var den selvskrevne offerprest under de private
blotene. Ja, slik var det i hedensk tid.
Men så kommer kristenretten og sier at nei, nå er det biskopen som bestemmer hvem som
skal være prest i fylkeskirker og private gudshus. Dette må den vanlige bonde og bondekone
ha følt som et angrep på selve samfunnets livsnerve. Nå skulle altså en fremmedkar - og i den
første misjonstiden en utlendig med dårlige språkkunnskaper og uten noen som helst
tilknytning til gården for øvrig – stå for gudstjenesten. Dette måtte oppleves som et
uakseptabelt overgrep mot en tusenårgammel tradisjon.
Begravelse på kirkegården
På Moster ble det videre bestemt at alle som døde, skulle begraves på kirkegården, altså i
vigslet jord. Visstnok kommer det en del tilleggsbestemmelser om at illgjerningsmenn og
selvmordere ikke fikk lov å komme i vigslet jord. – Annerledes var det i det gamle, hedenske
bondesamfunnet. Her var skikken at de døde ble lagt i grav nær ættegården - under tuntreet, i
steinrøyser, eller i horg og hauger, men alltid like i nærheten av hjemmet. Arkeologer har
gjort funn så langt tilbake som for 30 000 år siden da isen langsom smeltet langs den smale
kyststripen vår, og mennesker som livnærte seg av jakt og fiske, levde sitt liv her. Hos disse
våre urfedre har arkeologene gjort funn som viser at de døde ble begravet i nærheten av hulen
de bodde i, i steingraver eller møddinghaugen. Ja, barnelik er endog funnet innomhus fra den
tid de ble fastboende. Dette å ha de døde hos seg på noen meters avstand har altså vært skikk
og bruk i Norge i hedensk tid i tusener av år. Fedrekulten var en realitet. Hensikten var
soleklar. De døde skulle beskytte sine gjenlevende slektninger på ættegården mot alle onde
makter. Til gjengjeld krevde dauingene blot og offer på de store, hedenske festdagene.
Så kommer denne Olav Haraldsson hjem fra fremmede land og forbyr bøndene å jordfeste
sine avdøde slektninger like i nærheten av ættegården, og forlanger at de skal begraves på
kirkegårder, ofte på flere kilometers avstand fra den gården hvor de hadde bodd. Disse forbud
og påbud må den vanlige bonde og bondekone i Norge i den første misjonstid ha mottatt med
skrekk og raseri. Skulle denne loven følges, stod jo gården naken, uten beskyttelse av de
døde. Familiebåndene ville bli slitt i stykker, og ættegården bli liggende der svekket og
forsvarsløs.
Trolldom, galdring og seid.
Trolldom blir stengt forbudt på Moster. Ja, hva lå nå egentlig i dette begrepet? Vi må starte
med ordet galder. Den kunne ha forskjellige uttrykksformer. I Olav Tryggvasons saga setter
kongen en gruppe seidmenn ut på et skjær, for at de skal drukne når tidevannet oversvømmer
skjæret. Seid ble regnet for en særs sterk form for galder. Seidmennene på Skratteskjær, som
vi nettopp har hørt om, var en gruppe ondsinnede menn, som drev med det vi i dag vil kalle
7
svart magi. De drev seid for å skade sine medmennesker. Også i hedensk tid var seidmenn
fryktet og led drukningsdøden hvis de ble fanget.
Men dersom seid ble drevet i et rettferdig øyemed ser det ut til at det hedenske
bondesamfunnet har tolerert den. I den islandske ættesagaen om Egil Skaldagrimsson, leser
vi at Egil under et opphold i Norge kom på kant med kong Erik og hans trollkyndige kone
dronning Gunnhild. Han flykter ut av landet for å berge livet og er nå på vei tilbake til sitt
hjemland Island. Men under flukten går han i land på en øy. Her reiser han nidstang mot
kongeparet, og plasserer et hestehode på toppen av stangen. Så galdrer han: ”Her setter jeg
opp nidstang og snur dette nid mot kong Erik og dronning Gunnhild.” Så snur han hestehodet
inn mot land for å uroe alle landevetter, så de ikke får rast eller ro før de har jaget Erik og
Gunnhild ut av landet. Egils samtid sier ikke et ondt ord mot skalden, for han seidet mot en
fiende som var dårlig likt blant folk. Dessuten – kong Erik og dronning Gunnhild hadde jo
lyst ham fredløs.
Annerledes var reaksjonen da den populære kjempen Grette Åsmundsson ble lyst fredløs for
drap i Island. Tjue år levde den fredløse på en øy med loddrette sider så ingen greide å ta livet
av ham. På den tid var det en gammel kvinne på fastlandet som var trollkyndig. Hun
forhekset et vedstykke og styrte det ut mot øya. Grette ville hugge det opp til brenneved, men
øksa glapp og traff ham i leggen. Det gikk verk i såret, og han var døden nær, da hans fiender
fikk drept ham. Folk på land syntes det var dårlig gjort at banemannen Torbjørn drepte den
fredløse Grette ved hjelp av trolldom og han ble lyst fredløs på Alltinget av den grunn. Dette
skjedde ca hundre år etter at Egil hadde øvd seid mot kong Erik og dronning Gunnhild. I siste
tilfelle var Norge og Island hedensk, og seid ble godkjent i spesielle tilfeller. Da den fredløse
Grette måtte bøte med livet på grunn av trolldom, reagerte folk med avsky. På den tid var
Olavs sønn, Magnus den gode, konge i Norge, og da var begge land kristnet. Kristenretten
hadde langt på vei blitt godkjent i landene.
Både Olav Tryggvason og Olav den hellige straffet strengt seidmenn som levde av å skade
folk med svart magi. Sigrid Undset mener å ha funnet indisier på at begge Olaver hadde
drevet med seid under vikingferdene sine, og senere forstått at seid var å lefle med djevelen
og hans onde ånder og at det var med denne dyrekjøpte erfaring som bakgrunn at de fór så
strengt frem mot seidmenn i Norge.
Tore Hund, som satte spydet i livet på hellig Olav, hadde latt finnene nordpå galdre over en
reinsdyrskofte han bar under slaget på Stiklestad. Seiden hadde gjort Tore usårbar. Våpen
beit ikke på ham. Med denne galdringen hadde Tore Hund vært ulydig mot kristenrettens
forbud mot alle former for trolldom.
Mye mer kunne berettes om sterk seid og trolldom i sagalitteraturen, men det får være med
disse få eksempler. Galdring fant også sted i lettere former – til husbruk. Når kvinner var i
barselnød, var det vanlig å galdre over dem så de kunne bli forløst. Andre galdret over
alvorlig syke – både folk og fe. Dette ble sett på som gagnlig trolldom. Det var mest kloke
kvinner som drev med det. Denne – såkalt gagnlige galdringen – skulle det ta lang tid å
utrydde, hvis det da i det heletatt har lykkes noen gang?!
I kristenretten blir alle former for galdring strengt forbudt – altså både ond seid og såkalt
gagnlig galdring til husbruk. Hvit magi ville vi kanskje kalle det i dag. Den som drev på med
slikt, ble lyst fredløs. Den vanlige bonde og bondekone må ha sett på dette forbudet som et
skår i samfunnets liv og levnet, innfiltrert som hele deres tilværelse var av overtro, tabuer,
8
fedrekult, tegn, runer og riter, maning og galdring for å utspørre de døde, eller nornene, diser
og alver, ja, kanskje også mer direkte onde makter.
Hellighold av søndager og festdager
På Moster ble det bestemt at hver syvende dag i uken skulle feires som hvile- og kult-dag.
Den samme loven gjaldt for de store festdagene da bibelske hendelser ble feiret i kirken eller
hellige kvinner og menn ble minnet. På søn- og festdager skal intet arbeid utføres på åker og
eng, og det blir forbudt å drive jakt og fiske på disse dagene. - Hvordan har vel den vanlige
bonde tatt imot slike lovregler, særlig når vi tenker på hvor kort sommeren er her nord, og
hvor karrig jorda er i store deler av landet, og hvor ofte nord- og vestavinden slår kornet ned,
så det ligger og råtner og blir uspiselig? Vel, kirkelige bestemmelser gjorde en rekke unntak
fra helligdagsholdet i Norge. Allikevel må bøndene ha funnet helgefreden som ikke bare
utålelig, men som farlig for selve livsgrunnlaget i bondesamfunnet.
Trellehold
En annen bestemmelse på Moster ble av bøndene betraktet som like ødeleggende, nemlig
loven om trellehold. På hver middels stor gård i Norge var det minst tre treller. De fleste var
fanger fra vikingenes herjinger i fremmede land. Uansett hvilken rang eller stilling de hadde
hatt i sitt hjemland, som trell var dere fortid strøket ut. Nå gjaldt trellen som sin herres
eiendom. Han kunne gjøre hva han ville med dem, avlive dem når de ble gamle og
arbeidsuføre, eller selge dem videre til andre. Treller var nærmest rettsløse.
To lover ble promulgert på Moster i forbindelse med trellehold. Det blir lovfestet at hvert år
skal bøndene frigi treller: en på lagtingene og en på fylkestingene. Og det skal skje på de
store helligdagene, altså for Kristi skyld. På tolvhundretallet er denne bestemmelsen fjernet
fra norske lovbøker. For nå er alt trellehold avviklet. Men også denne bestemmelsen må
norske bønder i misjonstiden ha funnet utålelig. I dyre dommer hadde bøndene kjøpt sine
treller – menn og kvinner – som de etter hvert så på som uunnværlig arbeidskraft. Og så
skulle de frigis! Og ikke nok med det: nå ble det på Moster lovfestet at også treller skulle få
hvile fra alt arbeid på søn- og helligdager. - Bak alle disse uspiselige lovene skimtet bøndene
Olavsskikkelsen. Hva forstod vel denne Olav Haraldsson av bondens slit og strev for å
overleve med sin familie i det ugjestfrie, værbitte landet de fristet sin tilværelse i, han som fra
tolvårsalderen og opp til voksen alder hadde levd ombord i vikingskip og herjet i fremmede
land?
Forbud mot barneutsettelse
På Moster blir det forbudt å sette uønskede barn ut i skog og mark. Barneutsetting har på et
visst trinn vært vanlig i alle kulturer. Vi finner den hos araberne, grekerne, egypterne,
perserne, romerne, germanerne, ja, også hos oss i Norden. I de aller fleste tilfeller skyldtes det
ikke mangel på kjærlighet til barnet eller ufullkomment foreldreinstinkt, men noe de fant
nødvendig på grunn av fattigdom og nød. Hos oss i Norden var det husfaren som bestemte
om barnet hadde livets rett. Han knesatte det om det skulle få leve. Hvis ikke, ble det båret ut
i skogen og lagt mellom to steiner med en helle over som tak. Det ble lagt en fleskesvor i
munnen på barnet. I disse foranstaltningene lå vel et visst håp om at mer bemidlede
mennesker skulle komme over barnet, ta det med seg hjem og beholde det. Med kristenretten
blir barneutbæring strengt forbudt. Barnet har livets rett, uansett hvor vanskapt det måtte
være. Det skal føres til kirken, døpes og oppdras i kristen tro. Også dette forbudet må den
vanlige bonde her til lands ha opplevd som direkte asosialt – særlig de ubemidlede, som slet
med å overleve.
9
Kvinners stilling
På Moster blir også kvinnens stilling i samfunnet forbedret. Visstnok hadde den norrøne
kvinne en langt sterkere stilling enn det svake kjønn på sydligere breddegrader. Hun kunne
for eksempel forlange skilsmisse hvis mannen var feig, eller ble lyst fredløs. På den annen
side ble hennes selvbestemmelsesrett helt tilsidesatt ved inngåelse av ekteskap. Her - som i
alle ting ellers - var det ættens ve og vel som telte. Gjennom ekteskap kunne to ætter – som
kanskje tidligere hadde ligget i fiendskap med hverandre – slutte fred og vennskap og slik
styrke hverandres makt og betydning i ættesamfunnet. Forstått slik, ble kvinnen på en måte
tingliggjort, redusert til en brikke i ættenes maktstrategi. Hun kunne endog tvangsgiftes hvis
begge ætter fant det opportunt.
Men i kristenretten på Moster blir det fastslått - som overalt ellers i Den katolske kirke - at
kvinnen må si sitt frivillige ”jaord” – altså samtykke – når ekteskap inngås. Uten kvinnens
samtykke er ekteskapet ugyldig fikk den norrøne kvinne og mann høre. – Også denne
bestemmelsen må det hedenske bondesamfunnet ha møtt med kraftig motstand – som et slag
mot en urgammel sedvane.
Kjønnsmoralen
Den hedenske kjønnsmoral var heller ikke til den gifte kvinnes fordel. Det ble betraktet som
legitimt at mannen hadde flere koner. Hvis han foretrakk å leve monogamt, skulle ikke kona
refse ham for at han hadde friller på si. - Av kvinnen ble det forlangt full troskap, ikke av
mannen. På Moster blir engifte innført som lov. Frillehold og utroskap blir forbudt.
Menneskeverdet
Ved denne humaniseringen av samfunnet, som i kristen regi skjer ved forbudet mot
barneutsetting, ved frigjøring av treller og deres rett til hviledager på lik linje med den frie
bonde og bondekone, og kvinnens rett til å velge sin livsledsager, skimter vi konturene av
Den katolske kirkes syn på menneskeverdet. Og bak dette synet igjen aner vi
Olavsskikkelsen. Under konvertittundervisningen i Rouen hadde han fått innprentet at hvert
menneske – mann eller kvinne, barn eller voksen - hadde en uendelig verdi, skapt som de var
i Guds bilde og frelst ved Jesus Kristus.
Dette menneskesynet – som siden den tid har preget Vestens sivilisasjon – ble ikke uten
videre godtatt av det norske bondesamfunn. I hedensk tid hadde det enkelte menneske liten
verdi. Det var ætten som var verdifull, det var bare den som telte. Enkeltmenneske tilhørte
ætten mer enn det tilhørte seg selv. Og jo lenger ned på rangstigen en mann eller kvinne stod,
jo mindre verdi hadde det.
Jeg synes fortellingen om Egil Skallagrimson som guttunge i Island er ganske illustrerende i
denne sammenheng: Farens driftige dreng står noe foroverbøyd ute på tunet og utfører et
arbeid for sin herre. Guttungen, Egil, kan ikke stå imot fristelsen. Han hugger hodet av
drengen. Når han så kommer inn til middagsbordet, er faren, Skallagrim, mutt og morsk, ikke
på grunn av uhyggen ved drapet, men fordi han har mistet en dyktig gårdsarbeider. Egil
rettferdiggjør udåden ved å ymte noe om at drengen sto så lagelig til for hogg.
Et annet eksempel på hvor lite enkeltmenneske ble verdsatt i hedensk tid: Kom det ufred eller
barkebrødstider over landet, var de ætteløse løysingene med sine familier «gravgangsmenn».
10
Den hedenske loven påbød at de skulle settes i en grav for å dø der. Den av dem som levde
lengst, skulle trekkes opp av graven og få livet av sin herre.
Hellig Olavs martyrium
Mine damer og herrer! Her må vi stanse litt, unne oss en tenkepause: Olav Haraldsson blir av
historikere flest skildret som en maktsyk konge, som av strategiske grunner tvang
kristenretten inn på folk. Den skulle kun tjene som det ferment som bandt folket sammen og
skapte jordsmonnet for hans eget rikskongedømme. La oss ikke se bort fra at slike tanker
også har gjort seg gjeldende hos hellig Olav. Han hadde jo nedover i Europa sett hvordan
kongedømmer, forenet med kristendommen, hadde skapt riker med fred og velstand. Men vi
ville gjøre oss skyldig i naiv kortsynthet hvis vi trodde at kun nøktern strategi lå bak
kristningen av Norge. Vår trosfelle professor Erik Gunnes skriver i Norges Historie, bind to,
at ved å innføre kristendommen rev både Olav Tryggvason og Olav Haraldsson
maktgrunnlaget vekk under føttene på seg. Begge Olav-ene støtte fra seg folk de inderlig
trengte. Gjennom kristningspolitikken sin ”insisterte Olav Haraldsson på et religions-skifte
som gjorde fiender av folk som ellers naturlig kunne blitt hans venner – fiender så mange og
så mektige at de endte med å slå ham til jorden.” - Nei, slike ord fra en anerkjent historiker
lar seg lettere sette i sammenheng med det Snorre forteller en rekke ganger: at Olav var en
bønnens mann, altså en overbevist og praktiserende kristen, og at det skjedde under i hans liv
allerede før hans fall på Stiklestad.
Olav den hellige var ingen sukkerhelgen, men en syndig helgen som passer for meg og for
deg og for oss alle. Han slet hele sitt liv med å beherske uheldige karaktertrekk som gikk i arv
i Hårfagreætten, og for å stanse villskapen han hadde suget inn i sitt unge sinn under de
forferdelige vikingtoktene. Billedlig kunne vi si det slik at han i begynnelsen av sitt
kongedømme levde med ett ben i kristendommen og med det andre i vikingtiden. Hele sitt liv
sliter han med å få også vikingbeinet over i den kristne leir. Han seiret under lidelsene i
Gardariket og under sin død på Stiklestad.
Når det er sagt, ser jeg – som Kirken alltid har gjort det – på Olav Haraldsson som en hellig
martyr.
Todelt martyrium
Det er på en måte todelt:
Om den første delen vet mange. Vi må her ta utgangspunkt i at Norge på den tid var et
ættesamfunn, styrt av høvdinger som Ladejarlene, Einar Tambarskjelve, Erling Skjaldsson,
Tore Hund, Hårek fra Tjøtta og en rekke andre. Disse ættehøvdingene tenkte først på ætten,
så på kongedømmet. For kong Olav sto det slik at høvdingenes makt måtte reduseres, så
kristendommen kunne få reell grokraft i folket. For i et utpreget ættesamfunn - hvor ætt lå i
fiendskap med andre ætter, og hvor blodhevnen fikk råde grunnen - der hadde
kristendommen små sjanser til å bli noe mer enn et ytre ferniss, som stormennene kunne
pynte seg med. Han maktet imidlertid aldri mens han levde å vingeklippe stormennene. Det
ble kongens bane, for han ville heller dø enn å gi opp kravet om at alle – også høvdingene –
bøyde seg inn under rikskongedømmet.
Men kong Olavs martyrium hadde også en annen side, som historikere og folk flest ignorerer,
men som jeg håper å ha fått trukket frem i lyset i dette foredraget, ved å skildre
bondesamfunnets innbitte motstand mot kristenretten. Så det var ikke bare stormennene som
11
raste mot kong Olav da han vendte tilbake fra Gardarriket til Norge for å gjenerobre landet.
Også den norske bondestand møtte ham med odd og egg.
Snorre forteller i sagaen om Olav den hellige at størsteparten av bondehæren var bønder, som
hadde samlet seg fra bygdene der omkring. Ja, det høres ytterst sannsynlig ut. Her hadde nok
Snorre rett. Bøndene, den vanlige bonden, var ikke så interessert i den politiske
maktfordelingen i Norge som stormennene var det. Men de fryktet Olav LOVGIVEREN,
han som nå kom tilbake fra eksilet i Gardarike og sikkert fortsatt var fast bestemt på å innføre
en kristenrett, som – for å sitere Gunnes – bøndene ”så på som et angrep på selve
verdensordenen.” Om jeg ikke selv våger å ta så store ord i min munn, vil jeg påstå at den
vanlige bonde i Norge fryktet kristenretten som et livsfarlig innhogg i selve samfunnets
livsnerve og fundament.
Etter Hellig Olavs fall på Stiklestad gled kristenretten langsomt inn i det norske folks
bevissthet som det eneste rette. Men det skulle ta tid. Det måtte skje som en prosess over
lengre tid. Og mellom kirkemøtet på Moster og slaget på Stiklestad var det ingen tid i det hele
tatt. Kirkemøtet på Moster ble holdt i år 1023. Så går syv år til slaget på Stiklestad. Disse syv
årene var selvfølgelig et alt for kort tidsrom til at bøndene skulle kunne ha forsonet seg med
lovbestemmelsene i kristenretten som de fant giftige og uspiselige. Mest sannsynlig er at
bøndene, særlig de i Trondheimen, i disse syv årene vendte tilbake til ramsalt hedendom, som
i gamle dager. Ja, det var vel ganske naturlig at bøndene i Verdalen og bygdene omkring,
gikk mann av huse og rasende møtte den hjemvendte kongen med bittert fiendskap.
Hellig Olav på sin side kunne selvfølgelig ikke vike en tomme fra kristenrettens
bestemmelser. Han så jo på dem som gudgitte. Det var altså ikke bare maktsyke høvdinger
som felte Olav, men også en rasende bondehær. Så også her kommer Hellig Olavs martyrium
klart frem i lyset.
Nå kunne det være på sin plass med et nytt foredrag om de linjene som går fra Lovgiveren
Hellig Olav opp gjennom hele middelalderen og langt inn i etter-reformatorisk tid. - Videre
ville jeg hilse velkommen den foredragsholder som holdt et tredje foredrag om den fare vi i
våre dager konfronteres med, ved at norske lover nå langsomt men sikkert beveger seg
tilbake til den hedenske tiden - med alt sitt barbari - før hellig Olav knesatte kristenretten.
Pater Olav Müller sscc