1. No category

Medlemsblad for Norsk Polarhunklubb
nr. 3 - 2014
Hva holder på å skje
med samojeden
Hvordan få en bra
lederhund
Debut i weightpull
med samojed
POLARPOSTEN NR.3 - 2014
Innholdsfortegnelse
Polarposten nr 3 - 2014
Grønlandshundsiden
4
Minneord, Leif Anker Johansen
5
Lederhund må vi jo ha...
6
Kennel Kaneq
10
Fra tillitsmannskonferansen
12
Arija går til film
14
En nese for kadaver
16
mentalitet og adferd
18
Annonse: hovedutstilling Midt- 19
Norge
Vad håller på att hända med
samojedhunden?
20
Annonse: Vintersamling
25
Vår weight pull debut
26
Samojedsiden
30
Annonse Rørosløpet 2015
31
En fantastisk sommer er over, noe jeg regner med flere er godt
fornøyd med. Varmegradene har vært mange og de har bredt seg
jevnt ut over alle sommermånedene. Brage og jeg har vært pent
nødt til å holde oss i form på tross av varmen da konkurranse
sesongen i weightpull pågår på denne siden av året. Dette kan
dere lese om fra side 26.
Det er meldt stort oppmøte på høstsamling i år, noe som er
utrolig gøy. Jeg var selv på min første samling for to år siden
og har vært fast innventar siden. Det er givende og lærerikt å
tilbringe en hel helg med andre polarhundeiere i fantastiske
omgivelser. Denne helgen blir nok ikke mindre begivenhetsrik.
Etter to år pause satte styre opp en tillitsmannkonferanse hvor
hele 16 medlemmer med verv møtte opp for å diskutere videre
plan for klubben. Mye ble diskutert, noe du kan lese mer om
på side 12. Polarposten fikk selvfølgelig sin del av oppmerksomheten, blandt ønskene var å starte en barneside i bladet.
Dette har vi redaksjonen veldig lyst til, vi oppfordrer derfor
barn (under 16 år) å sende inn tegninger, bilder og historier. Vi
gleder oss til å høre fra dere!
Alt sendes på e-post til [email protected]
Tillitsvalgte i Norsk Polarhundklubb
Med forbehold om noen feil.
STYRE
STYRE AVD MIDT-NORGE
Leder:
Øyvind Aas ([email protected])
Leder:
Kristina M. Framstad ([email protected])
Nestleder:
Tone-Lise Vilje
Nestleder:
Solfrid Bolkan Østvik
Sekretær:
Marit Ånes
Sekretær:
Hildegunn Thorsvik
Styremedlem:
Kristin Bjørndal
Økonomi:
Knut Arne Østvik
Varamedlem
Åshild Kolbu
Styremedlem: Line Buan
Varamedlem
Kristina M Fremstad
Vara 1:
Per Arne Berg
Kasserer:
Tine Solbakk
Vara 2:
Christine Sandelin
AVLSRÅDET FOR GRØNLANDSHUND
Leder:
Gisle Uren ([email protected])
Leder:
Gro Moe-Gumø ([email protected])
Medlem:
Tine Solbakk
Medlem:
Line Buan
Medlem:
Regina Bock
POLARPOSTEN
Redaktør:
Vibeke Lothe ([email protected])
Ass. redaktør: Åshild Kolbu
Vi i redaksjonen ønsker alle en flott og aktiv høst. Hver årstid
har sin sjarm, høsten er ingen unntak.
VALGKOMITEE HOVEDSTYRE
Mvh Vibeke Lothe, redaktør
Forsidebilde:
Marco til venstre fra Inge Bjaanes Sæter, til
høyre Polarjuvelens Huldrefrø Akuti Ls
(eier: Stig Widar Thorstensen). Foto: Stig
Widar Thorstensen.
WEBMASTER
Leder:
Marius Foldøy ([email protected])
Avd MN:
Ingvald Krogenes
Avd NN:
Marit Ånes
VALKOMITEE MIDT-NORGE
Leder:
Per Arne Berg
Leder:
Ola Andreas Stavne
Medlem:
Marit Ånes
Medlem:
Stine Marie Aune
Medlem:
Odd Lund
REVISOR
Layout: Vibeke Lothe
Trykkeri: Merkurtrykk AS, Oslo
AVLSRÅD FOR SAMOJED
UTSTILLINGSKOMITEE MIDT-NORGE
Revisor:
Øyvind Aas ([email protected])
Leder:
Per Arne Berg
Vara:
Frida Tove Meland
Medlem:
Jan Torgvær
Medlem:
Lise Pedersen
Medlem:
Christine Sandelin
Innleveringsfrister:
Nr 4 - 2014: 15.desember, materiellfrist 15.november
Nr 1 - 2015: 15.mars, materiellfrist 15.februar
Nr 2 - 2015: 15.juni, materiellfrist 15.mai
Nr 3 - 2015: 15.september, materiellfrist 15.august
Baksidebilde:
Suna-Sanik’s Wanted Black Diamond
Foto: Suna-Sanik’s kennel
For annonsering i Polarposten se info under.
Trenger du hjelp til utfoming av annonse eller har spørsmål, send e-post til [email protected].
Størrelse
2
Pris pr. nr.
Pris 2014
Format
Kennelannonse
400,-
60x40mm
Rubrikkannonse
125,-
42x20mm
Helside
2200,-
6600,-
180x262mm, utfallende 216x303mm (3 mm utfall)
Halvside
1320,-
3960,-
180x127mm, utfallende 216x149mm (3 mm utfall i bunn)
kvartside
880,-
2640
87x127mm
POLARPOSTEN NR.3 - 2014
3
Grønlandshundsiden
Leif døde 87 år gammel på Bærum Sykehus 28. juli 2014.
Med han har mange mistet en god venn, en god
støttespiller og rådgiver.
Utgavens
Grønlands
hund
MINNEORD OVER
LEIF ANKER JOHANSEN
Tekst og bilder:
Gaute Nordberg
Leif hadde en spesiell forkjærlighet for dyr fra barnsben
av og etter hvert ble hunden det som sto ham nærmest
og hest som en god nummer to.
Han startet med hundespann med schæfere og gikk
senere over til grønlandshund.
Det ble ambulansekjøring i Oslomarka Trekkhundklubb
og deltakelse (og seire) i Seppalaløpet. Med overgang til
en ny rase, ble det naturlig å bli med i Norsk Polarhundklubb hvor han lenge var et aktivt medlem, også i styret.
Leif var flink til å skape relasjoner og trivdes stort i
kontakt med både nye og gamle i polarhundmiljøet.
Han hadde alltid gode råd å komme med og kunne øse
av et vell av kunnskap. I mange år var han en aktiv oppdretter og det er fortsatt mange som har hunder med
gener fra Leifs oppdrett.
Et godt menneske som Leif vil alltid bli savnet. Vi som har
hatt gleden av å være med i hans vide bekjetskapkrets,
har mange gode minner å se tilbake på.
Vi lyser fred over Leif’s minne.
Kaujaq.
Ntch Nuch Qornoq`s Artic Killik Kaujarnaq
Skulderhøyde: 67cm
Vekt: 36 kg
Født: 27.02.2007
Oppdretter: Marianne Lund, Qornoq`s Artic.
Da jeg ble bedt om å skrive litt om en av hundene våre,
måtte det bli Kaujaq. Kaujaq er en spesiell hund for oss.
Vår eldste hund og en naturlig leder i flokken. Kaujaq
er far til to kull, hvor vi selv har en hann fra første kull
og en hann og en tispe fra andre kull. Alle sosiale og
velfungerende hunder.
Kaujaq har med årene blitt en god lederhund for oss.
Han har alltid vært hardtarbeidene, intens og ivrig.
Kaujaq er en middels stor hann, kraftig bygget og godt
pelset. Kaujaq er både Norsk Trekkhund Champion
og Norsk utstillings Champion. Han har deltatt på en
rekke løp; Femund 400 ( Vm 2011 på Odd Lund sitt
spann) Rørosløpet, P-Løpet og diverse andre løp. Alltid
til mål med glans.
Tekst: Gisle Uren
Kennel Rennfokk
Bilder: Gisle Uren og
Sune Westh
Høyre: På vei inn i eventyret. En
velfungerende lederhund kan være
forskjellen på en vellykket fjelltur og
en katastrofe. Foto: Sune Westh
Under: Begynn innlæring av kommandoer på rusleturer med valpen.
Dette gir hunden lang erfaring i å
forstå hva kommandoene betyr når de
senere brukes i løypen.
Lederhund bør man jo ha...
En lederhund har du nytte av enten du kjører med et
helt spann foran en slede eller bare en enkelt hund med
pulk. Lederhunden kommer også godt til nytte på en
kløvtur i marka eller en sykkeltur langs en trafikkert sti.
Denne artikkelen håper jeg skal gi inspirasjon og tips
til å komme forbi noen av de kneikene jeg selv opplevde
og fortsatt opplever når jeg prøver å lære opp en ny
lederhund. Gjennom 16 år med grønlandshund har jeg
snublet og haltet meg til stadig mer kunnskap som
hjelper meg å kjøre hund på en mer fornuftig og ikke
minst tryggere måte enn jeg kanskje drev i starten. Jeg
har også brukt mye tid og omtanke på å bygge opp et
velfungerende spann hvor det ikke er vesentlige konflikter innad og på å få lederhunder som fungerer til
turkjøring og friluftsliv som er mitt hovedbruk.
Hva er en lederhund?
Lederhunden er helt enkelt den hunden som går fremst
i spannet når du kjører. Kanskje ikke fullt så enkelt i
praksis, men nesten. Å kjøre hund er i utgangspunktet
latterlig enkelt. Det er egentlig noe enhver tulling kan
få til. Dessverre er det i blant noe alt for mange tullinger også gjør. Å kjøre hund på en fornuftig og trygg
måte, krever derimot at du kommer deg noen skritt
forbi tullingnivået. Erfaring og litt ettertanke hjelper
mye. For meg er nøkkelverktøyet for å få til trygg og
fornuftig kjøring lederhunden. Spannets hjerne. Ikke
sjeldent bedre fungerende enn min egen.
Hva skal en lederhund kunne?
En velfungerende lederhund kan være forskjellen på
en vellykket fjelltur og en katastrofe. En lederhund skal
derfor kunne alt som trengs for å føre spannet dit det
skal uten å komme opp i krøll underveis. Selv om du
bare har en hund og kanskje ikke har planer om å skaffe
flere, så er det likevel en fordel om hunden som trekker
pulken din faktisk kan mange av de samme tingene som
ville vært nyttig med et større spann.
For å begynne med det grunnleggende så skal lederhunden kunne de nødvendige kommandoer. Dette er
kommandoer for «stå», «høyre/venstre» og «start».
Rekkefølgen jeg har skrevet dem i er ikke tilfeldig. Å
kunne stoppe har absolutt høyeste prioritet! Å starte
går som regel av seg selv.
6
Det kanskje aller viktigste å lære hunden sin er ro før
start. Prøv å roe den ned slik at det ikke oppstår stress
med hopping, hyling o.l. før du starter. Mange synes
gjerne dette ser litt tøft og kult ut, enkelte har til og med
bortforklart det med at de lar hundene holde på slik
for å «varme opp» før de skal kjøre. Sprøyt fra ende til
annen. Dette er kun et utslag av uønsket stress og ikke
noe positivt. Et helt spann hoppende og hylende hunder
er både slitsom, upraktisk og ikke minst unødvendig.
Det er veldig vanskelig å få bukt med når det først er
innarbeidet, så legg ned mye tid og omtanke fra starten
av for å unngå det.
Har du tenkt å ha flere hunder, så invester mye tid på
å få første hund til å fungere slik du ønsker før du får
neste hund. Den vil da preges med mye av den positive
atferden fra første hund og du får mye innlæring gratis.
Det er nemlig forbausende lett for hund nummer to å
plukke opp uvaner fra første hund. Det er betydelig mer
arbeid å avlære to hunder fra en uvane enn å gjøre jobben godt nok første gang. Tro meg, jeg har prøvd det.’
Innlæring av kommandoer
Innlæring er kun et spørsmål om å være konsekvent
og å gjenta tilstrekkelig mange ganger. Begynn tidlig
på rusleturer med valpen og bruk samme kommando
hver gang og hele tiden. Kommer du til et løypekryss,
sier du eks «høyre» like før du svinger til høyre. Etter
tilstrekkelig mange gjentagelser kobler hunden ordet
med handlingen. Verre er det egentlig ikke.
Kommandoer jeg har funnet kjærkomne gjennom årene
er «høyre/venstre» for å angi retning og «stå» for å
stoppe. Er du litt mer avansert kan du i tillegg ha eks
«høyre/venstre-over» for å bytte side langs en vei eller brei løype og «høyre/venstre-siden» for å trekke
lenger ut på veiskulderen når det kommer bil. «Over»
og «siden» kommandoene var det kun min første hund
som kunne godt nok til at det fungerte etter hensikten,
men det var moro så lenge det varte. I tillegg kan kommandoen «snu» være nyttig i gitte situasjoner, den kan
så godt som alle mine lederhunder i dag og er kjekt når
jeg eks. skal snu et sted det ikke er ankerfeste og jeg
ikke kan gå frem og lede hundene.
En fallgruve er valget av kommando for å starte spannet. Ord som «JA» eller «OK» kan være fristende og
naturlige, men likevel skjebnesvangre valg. Er du på
tur med andre og under en pause svarer på et spørsmål
uten å tenke deg om, så rykker plutselig hele spannet
av gårde. Dette er absolutt selvopplevd!
Lær hunden å bli trygg på passeringer. Dette har du
veldig mye igjen for. I løypene skal du før eller senere
møte og passere andre hunder og hundespann. Alt
skal kunne skje uten å stoppe for å hilse på eller i verste fall slåss med andre hunder. Bruk gjerne en egen
kommando for passering som «fram» eller «forbi».
For en uerfaren hund kan det være både forvirrende
og skummelt å skulle møte eller passere andre. Gjør
derfor det du kan for at hunden ikke skal få negative
erfaringer med å passere andre. Er den alene i front
og blir redd, kan dessverre angrep være beste forsvar
i hundens øyne.
Grei nok lederhund eller super lederhund?
«Lederhunder skapes ikke, de fødes» er et utsagn jeg
hørte en gang. I blant hører man også folk snakke om 2.
eller 3. generasjons lederhunder, valper fra lederlinjer
osv. Litt sannhet er det i dette, men ikke noe man skal
henge seg for mye opp i. Hundens medfødte egenskaper
er ikke uvesentlig, men det handler egentlig mer om å
bruke nok tid til opplæring av hunden og å gi den nok
erfaring til å bruke kunnskapen.
Selv føler jeg at det ofte dreier seg om å ha svært
god kontakt og å opparbeide et gjensidig tillitsforhold
mellom meg og hunden. Samtidig er det også viktig at
hunden får opparbeide mye erfaring under både gode
og dårlige forhold. Å trave rundt i preparerte løyper i
skogen skaper ingen god lederhund for turer i høyfjellet uten spor og i ruskevær. Både hunden og vi trenger
mye øvelse for å bli god.
Av mine 8 hunder i dag har jeg en som er grei nok, tre
som er gode og kun en som er super. Hovedforskjellen
føler jeg langt på vei er tillitsforholdet, som er bedre
med den som er super enn med de andre. Fordi den
fungerer best er det naturligvis også den som har fått
mest erfaring å bygge på. Dette er helt klart en medvirkende årsak.
Treningsmetoder – å bygge tillitsforholdet
Trening av hund er et enormt emne som jeg langt fra
har kunnskap nok til å gå inn i. Jeg har likevel erfart at
positiv forsterkning, altså å belønne ønsket atferd, gir
langt sikrere og raskere resultat enn å straffe negativ
atferd. Jeg har både prøvd og gjort utrolig mye dumt
de årene jeg har hatt hund, men har stort sett kun fått
ønskede varige resultat gjennom positiv forsterkning.
POLARPOSTEN NR.3 - 2014
7
Over: Når vinden øker til opp mot liten storm og sikten forsvinner helt, setter du veldig pris på fungerende lederhunder.
Erfaring har mye å si for hvordan en hund takler slike forhold.
Skal du få et godt samarbeidsforhold med hundene dine
er du avhengig av et godt tillitsforhold. Hundene må stole
på deg og de kan ikke være redd deg. Polarhunder er
som regel mentalt robuste individ, men det betyr langt
fra det samme som at de trenger å håndteres hardt for
å bli gode. Positiv forsterkning fungerer akkurat like
godt på polarhunder som på andre hundetyper.
Spør gjerne folk i miljøet om råd dersom du sliter med
noe, men tenk alltid gjennom fornuften i rådene du får.
Hardhendte metoder er ikke nødvendig, men er fortsatt
utbredt i polarhundmiljøet. Det er fortsatt nok av hunder
som blir ødelagt av juling og hardhendt behandling.
Dette gjøres også av folk som går for å være erfarne
og dyktige hundekjørere som man i utgangspunktet
skulle tro visste bedre.
Etterpåklokskap – den dyktigste læremester?
Det aller meste av de rådene jeg har kommet med i
denne lille artikkelen nevner jeg fordi jeg selv ikke fikk
eller ikke fulgte dem, men etterpåklokskapen har lært
meg at de er fornuftige.
Min største tabbe var kanskje å ikke jobbe med å få
min første hund rolig før start. Den var jo bare en liten
søt valp som ville veldig mye på tur. Den var jo så lett
å holde igjen også. Jeg fikk faktisk ikke et tilfreds-
8
stillende «rolig» spann før min første hund var gått over
i historien. Vendepunktet for meg kom da jeg hadde et
firespann som i hysteriet for å komme av gårde nesten
dro med seg en Nissan King Cab via hengerfestet, på
grusvei med håndbrekket på. Da innså jeg at jeg måtte
tenke annerledes.
Polaris
HUNDSLÄDAR & TOLKBÄLTE
Jeg fikk faktisk ikke et tilfredsstillende
“«rolig»
spann før min første hund var
gått over i historien.
“
Den nest største tabben var å ikke jobbe nok med passeringer og møtesituasjoner på første hund. Når du
ender opp med å ikke tørre å kjøre i løyper der du kan
treffe andre, eller ender opp med å måtte ankre opp
spannet når du ser andre komme deg i møte, er det
også på tide å tenke annerledes.
Jeg har gjort en lang rekke av andre tabber, men for å
bytte fokus; Det jeg gjorde riktig og som jeg fortsatt er
svært fornøyd med, var trening på kommandoer med
første hund. Aldri har jeg hatt en så stødig kommandoleder som første hund. Høyre/venstre, ut av løype til
løssnø, bytting av side i løypen osv, nesten alt virket
mulig. Her er etterpåklokskapens lærdom rett og slett;
hvorfor fulgte jeg ikke da opp tilsvarende med de senere
hundene? Ja, hvorfor ikke egentlig…
Polaris Tolkbälte
Med lättöppnad hake och grenband
Enkelt att ta på och av även med skidorna på.
Tillbehör: Fickor för vätska, mobil, kamera, gps, mm.
Enkla att haka på.
Släden finns i två storlekar för Nordisk körning
Tillbehör: Fauna slädsäck
BORNS SNICKERI, RÄTTVIK
Gösta Karlberg 070-6214386
www.kallasgarden.se [email protected]
Norsk Polarhundklubb kan motta grasrotmidler fra
Norsk tipping. Hvis du velger Norsk Polarhundklubb
vil vi få 5% av overskuddet.
POLARPOSTEN NR.3 - 2014
9
Tekst og foto:
Silje Anette Lyhammer,
kennel Kaneq
Kennel Kaneq
Innehavarar av Kennel Kaneq er Silje og Lars Ottar
Lyhammer. Vi bur ein times tid utanfor Bergen på eit
småbruk med 3 døtre i alderen 10, 8 og 5 år, 7 grønlandshundar, 2 alaska husky, kattar, sauer, kaniner
og høner. Kennelnamnet vårt tyder «rimfrost» - det
synest vi er passande her vi bur.
Polarhundinteressa vår starta med alaskan malamute.
Vinteren 2003 fekk vi vår første malamute, ein kraftig
rugg på 3 år. Etter kort tid fann vi ut at ein var alt for lite,
og i løpet av dei neste åra kjøpte vi to kvalpar frå kennel
Trap Line. Vi hadde også ein eldre malamute hos oss
ein periode. Etter å ha sett mykje på grønlandshundar
på diverse polarhundarrangement fann vi ut at vi ville
prøva den rasen. I 2006 kjøpte vi vår første grønlandshundtispe frå kennel Nerrivik i Sverige. Nerriviks Una
har vore leder på spannet vårt heile livet. Det er ho
som er mor til dei fleste andre grønlandshundane her.
Vi har hatt to kull, med Una som mor til begge. Av desse
er det fem hundar som bur hos oss; Kaneq Ataaseq Lava,
Kaneq Ataaseq Keenai Mush, Kaneq Blizzard Mikisoq,
Kaneq Blizzard Imalik og Kaneq Blizzard Kamik. I tillegg
har vi ei tispe på eitt år frå kennel Wanvare, Suka U av
Wanvare.
Her i nærområdet har vi greie barmarksforhold, men må
5 minutt i bil for å få grusvegar å trena på. Vestlandet
er som kjent ikkje flatt, så det går stort sett bratt opp
10
og bratt ned. Men om ikkje noko anna blir det mange
høgdemeter.
Kløving er også noko vi synest er kjekt, både vi på to og
dei på fire bein. Og det er god hjelp i eit par kløvhundar
når ekstra klede og utstyr skal med til fjells. Det er
mange fjelltoppar og -turar å gå på her.
Bading med hundane er også blitt prøvd, med varierande
hell, ikkje alle som er like glade i det.
På vinteren er vi mykje på Haukelifjell der foreldra til
Lars Ottar har hytte. Men det er, i våre auge, lite som
er finare enn Hardangervidda når sola skin frå knallblå
himmel på våren.
Når heile familien er på tur kjører vi gjerne fleire små
spann, både nome og nordisk stil. Dei eldste jentene
kjører slede sjølve med to til tre hundar.
Øverst til venstre: Oda Linnea på pulken påsken 2013
Det vert også tid til nokre utstillingar innimellom, Nerriviks Una er blitt NUCH, og dei to frå det første kullet vi
har, manglar eit cert kvar for å få championatet.
Øverst til høyre: Thea Malin og Lava 2011
Det er til tider travelt med små barn og mange dyr
som skal fôrast, stellast og trenast – men kva er vel
livet utan??
Venstre: Her er familien på påsketur 2013
Høyre: På Hardangervidda
POLARPOSTEN NR.3 - 2014
11
Informasjon fra styret
Tillitsmannskonferanse Norsk Polarhundklubb,
Sanngrund 29.-31.8.2014
Helgen 29.-31. august var 16 tillitsvalgte i Norsk Polarhundklubb samlet til konferanse. Temaene for helgen
var kommunikasjon, retningslinjer, organisasjonslære,
etikk, aktiviteter og mediekanaler.
Innen søndag hadde vi fått fyllt opp en rekke viktige
posisjoner og verv, konkretisert en mediestrategi, lært
en del om hvordan en organisasjon faktisk skal drives
og hvilke spilleregler vi må følge. En del av spillereglene
og lovverket er diktert fra NKK, mens en del er NPs
eget regelverk. Tillitsvalgte må forholde seg til begge
deler og ha en god forståelse av hva de enkelte vervene
består i og av. Et av helgens mange kloke hoder sa:
”Vi må ikke glemme at vi ikke sitter som tillitsvalgt. Vi
JOBBER som tillitsvalgt”. Bra sagt.
RETNINGSLINJER
For at nye tillitsvalgte og andre som ønsker å bidra skal
vite hva de går til, er det avgjørende at den tidligere
jobben med å lage retningslinjer for de ulike delene av
klubben tas opp igjen. Mye av arbeidet er allerede gjort
i 2010 og 2011 og et samlet tillitsmannsapparat bidrar
nå til å få retningslinjene fullført og distribuert. Dette
tror vi vil bidra til at vervene blir enklere å håndtere,
minske muligheten for misforståelser og skape gode
arbeidsforhold for alle som tar i et tak eller fem for
Norsk Polarhundklubb.
Alle tillitsvalgte må sette seg inn i hva vervet faktisk
innebærer, men med skikkelige dokumenter vil det
være en langt enklere jobb enn det er i dag.
MEDIE- OG
KOMMUNIKASJONSSTRATEGI
Mye har endret seg siden Norsk Polarhundklubb ble
stiftet. En av de største endringene er mediehverdagen.
Der man tidligere diskuterte gjennom leserinnlegg i
Polarposten, diskuterer man nå trening, rasene, oppdrett og andre hunderelaterte temaer på sosiale medier.
12
Det betyr at vi som tillitsvalgte må holde tungen rett i
munnen og finne balansen mellom å være i et verv og
å være privatperson. Det er viktig å påpeke at man uttaler seg som privatperson i de tilfellene man gjør det,
og personangrep og usakelige kommentarer må man
holde seg for god for. Det gjelder i samfunnet generelt
og ikke bare blant tillitsvalgte i Norsk Polarhundklubb.
Leder av klubben, Øyvind Aas, har uttalerett på vegne
av klubben. Det samme har nestleder i de tilfeller der
leder er forhindret. I enkelte, raserelaterte tilfeller
også avlsrådsledere, som i dag er Gro Moe-Gumø for
samojed og Gisle Uren for grønlandshund. Det er generell oppfatning blant tillitsvalgte at klubben selvsagt
må få uttrykke meninger i forhold til rasene vi er satt
til å forvalte. Som bakgrunn for uttalelser skal offisielle
dokumenter benyttes, eksempelvis RAS for begge raser,
lovverk og andre retningslinjer som alle tillitsvalgte har
vært delaktige i å utforme. Link til informasjon på våre
nettsider der det er mulig og relevant. Vår oppgave er å
samle, ikke splitte. Men vi skal ikke være en taus klubb
som avstår fra å delta i viktige debatter.
NETTSIDER
Hjemmesidene våre skal være inngangsporten til alle
nye og gamle polarhundeiere. Her skal de kunne finne
tips om valg av seler, liner, sleder, kløver og kurs. De skal
kunne sende inn bilder og forslag, melde inn hunden
sin på hannhundlisten og registrere valpekull som er
godkjent av klubben. Medlemmene skal enkelt kunne
navigere rundt for å finne informasjon om løp, samlinger, treningsformer og regelverk. Det skal være
utfyllende stoff og bruksområder og aktiviteter. Vi er
godt i gang med nettsidene og vi er veldig fornøyde
med at klubben igjen er å finne på nett. Men mye arbeid gjenstår for å nå målsetningene beskrevet over.
Mange har sagt seg villig til å bidra og vi har startet
jobben med å samle innhold og strukturere dette på
en tilfredsstillende måte.
Deltakere på tillitsmannskonferansen var:
Øyvind Aas - styreleder
Tone-Lise Vilje - nestleder
Marit Ånes - styremedlem
Tine Solbakk - styremedlem og medlem av avlsrådet for grønlandshund
Kristin Bjørndal - styremedlem
Kristina Fremstad - leder Midt-Norge og vara hovedstyre
Åshild Kolbu - vara i hovedstyre og assisterende redaktør i Polarposten
Vibeke Lothe - redaktør Polarposten
Gisle Uren - leder avlsrådet grønlandshund
Gro Moe-Gumø - leder avlsrådet samojed
Regina Bock - medlem avlsrådet for samojed
Christine Sandelin - vara Midt-Norge
Solfrid Bolkan Østvik - nestleder Midt-Norge
Hildegunn Thorsvik - styremedlem Midt-Norge
Per Arne Berg - leder valgkomité
Jan Torgvær - leder utstillingskomité Midt-Norge
LOKALKONTAKTER
Lokalkontaktene er viktige bidragsytere til å skape aktiviteter i klubben. Vi ønsker enda flere og har mulighet
til å støtte gode tiltak både økonomisk og organisatorisk
dersom dette er ønskelig.
REKRUTTERING
Det ble besluttet å lage en velkomstpakke som oppdretterne kan dele ut til sine valpekjøpere. Pakken kan
inneholde ting som Polarposten, velkomstbrev, enkle
effekter, RAS og liknende. Styret setter ned en arbeidsgruppe som får til ansvar å utarbeide en slik pakke.
DOGS4ALL
Norsk Polarhundklubb skal i år ha stand på Dogs4All
på Lillestrøm. NKK arrangerer både Norsk Vinner og
Nordisk Vinner i år og vi synes det er svært viktig å delta
både med stand og i raseparade. Vi har allerede fått
deltakere i raseparaden og Jan Torgvær vil få ansvaret
for standen, innhold og for å skaffe folk til å stå som
infomedarbeidere. Klubben er svært fornøyd med å
endelig være til stede på den største utstillingen i Norge
hvert år.
ÅRETS HUND/KLUBBENS
PREMIERINGSSYSTEM FOR AKTIVITET
Klubben ønsker å lage et premieringssystem for sine
medlemmer og deres hunder. Det utarbeides et system
der alle kan skaffe seg poeng gjennom en rekke ulike
aktiviteter, der hovedpoengene deles ut på deltakelse i
løp, kløvturer og utstilling. Men også på andre aktiviteter
som klubben og lokalkontakter arrangerer kan man
sanke poeng. Dette kommer vi tilbake til når alt er klart.
Vi håper dette bidrar til at alle aktive polarhundeiere vil
dele sine interesser og aktiviter med resten av klubben
og konkurrere på vennskapelig vis.
TERMINLISTE
Vintersamlingen/Klubbmesterskapet vil arrangeres på
Merket siste helgen i januar i 2015. Der vil det bli mulighet for ”mila på timen”, samt to-mils løp. Terrenget på
Merket er ikke ideelt for løp lenger enn to mil. Rørosløpet
vil arrangere 2x3 mil og det har meldt seg interesserte
for å være med i arrangeringen av begge. Ansvarlig for
vintersamlingen er Åshild Kolbu, og for Rørosløpet er
det Håkon Holmli. Det er viktig at så mange som mulig
både hjelper til i forberedelsene, men også stiller opp
som ”bakkemannskap” under selve samlingene.
RASESEMINAR
Neste år vil det bli arrangert raseseminar i klubbens
regi. Det er åpent for oppdrettere, mulige oppdrettere og ellers alle som er interessert i rase- og/eller
avlsspørsmål. Her kan man komme med innspill til
revideringer av RAS og ellers delta i diskusjoner om
rasene våre.. Det vil bli hentet inn en ekstern foreleser
som har avl, genetikk og lignende som fagfelt. Dette
seminaret håper vi blir en årlig aktivitet som samler
alle raseentusiaster.
Dette er hovedsakene som ble diskutert. Aktivitetene vil
oppdateres etter hvert som de blir startet opp og arbeidet med å forbedre, utvikle og formidle er godt i gang.
En svært vellykket tillitsmannskonferanse der vi fikk
tatt tak i en rekke utfordringer og satt standarden for
hvordan vi vil at klubben skal fungere fremover slik at vi
ivaretar både de nye og de gamle, de med mange hunder
og de med få. Alle medlemmene og tillitsvalgte i Norsk
Polarhundklubb deler minst én ting – kjærlighet til de
polare rasene. La oss jobbe sammen for deres beste.
POLARPOSTEN NR.3 - 2014
13
Tekst og bilder:
Lisbeth Mikalsen
Arija går til filmen
I tidligere nummer av Polarposten, ble leserne kjent
med «Dronninga» Ariel; dette er hennes mor Arija, også
fra Kennel Polarhiet.
valpekull, og flere av disse «barna» og «barnebarna»
har etter hvert gjort seg bemerket i utstillingsringen.
Arija kom inn i livet mitt for sju år siden, da ett år gammel, og lite visste jeg da hvilket eventyr vi to skulle få
sammen. Jeg hadde hatt samojeden Shira tidligere.
Hun ble 13 år og endte livet sitt på Grønland etter at vi
hadde bodd der ett år, så fasinasjonen og kjærligheten
til samojeden fikk jeg for mange år siden. Meningen
med å skaffe meg ny samojed, var som med Shira, å
bruke henne aktivt som trekkhund. Dette ble det dessverre ikke noe av, da helsa mi sviktet. Men noe måtte
jeg finne på…..!
Da Arija var fire år havnet vi ganske tilfeldig i lydighetsmiljøet i Follo Brukshundklubb (FBK), og en ny
karriere startet for henne. Helt uten framtidsplaner
innenfor LP, tok vi Bronsemerket bare for gøy ett år
seinere. FBK er en fantastisk hundeklubb som har et
aktivt miljø både innenfor lydighet, agility, rally-lydighet
og bruks. Innenfor dette miljøet ble jeg stadig pushet
framover til stadig å strekke seg etter nye mål. For hvert
år rykket vi opp en klasse, og er i dag i klasse3, med
håp om opprykk til Elite om ikke altfor lenge.
UTSTILLING
Nina Eggen, eieren av Polarhiet, ønsket at jeg som
fòrvert gikk noen utstillinger med Arija pga. avlsplaner.
Jeg ble fort grepet av basillen. Arija gjorde det storveis i
utstillingsringen. Hun ble bl.a norsk utstillingschampion
rett etter toårsdagen, fikk certet i Sverige som treåring
og gikk til topps (BIS2) på Polarhundtreffet på Elverum
i 2013. Har ikke oversikten her hvor mange cert det har
blitt totalt, men det er mange. Selv om jeg ofte syntes
det var plagsomt nervepirrende å gå inn i ringen, var
det likevel en fryd å være der med gladjenta mi. Hun
logret og smilte straks hun kom innenfor ringbandet.
Kritikkene fra dommerne var bortimot unisone; hun
hadde bl.a meget gode bevegelser og vinkler, og jeg
fikk i det hele tatt bare bekreftet det jeg allerede visste:
Jeg hadde verdens vakreste hund;-) Arija har hatt to
14
KONKURRANSE-LYDIGHET
Å trene lydighet med en samojed er gøy!!! Som vi alle
vet, er dette en intelligent men sta hunderase, så noen
VM-deltakelse bør man kanskje ikke forvente seg ;-) Å
vise irritasjon under trening er helt dødfødt; da melder
samojeden seg ut og «sier»: HVIS DET SKAL VÆRE PÅ
DEN MÅTEN, GIDDER JEG IKKE! Jeg har mang en gang
måttet puste dypt, snu meg rund for å hente fram smilet
og den snille stemmen før fortsettelsen. Men man bør
være sta. Alle korrigeringer forsøker jeg å gjøre med
mild men bestemt stemme. Å være sta uten å vise irritasjon er en øvelse som krever sin dame! (Selvdisiplin
kalles det visst;)
Også i lydighetsringen utmerker Arija seg med å vise
en smittsom glede under øvelsene, og hun går ikke av
veien for å showe litt. Vi har både fått latter og applaus
fra sidelinja under konkurranse, noe som trigger henne
til enda mer underholdning. Karakterene blir deretter,
men vi har det moro, og det er det viktigste. Bare litt synd
at vi ikke møter flere artsfrender i lydighetsmiljøet. Jeg
vil si at samojeden egner seg supert til denne sporten,
bare man ikke har for høye ambisjoner, men gjør det
for gøy!
øyekontakt med meg, godtok hun det meste.
I februar bar det opp til Svalbard (Isfjord Radio) for å
fortsette innspillingen i to uker. Fly fra Gardermoen, et
lite opphold i Tromsø før vi fortsatte til Longyearbyen.
Derfra 3,5 timer på snøscooter ut til Isfjord Radio hvor
innspillingen ble gjort. (Den siste delen av reisen var
nok ikke Arija helt fornøyd med, men, men..)
FILMSKUESPILLER
Svalbard var bare helt fantastisk. Vi kom dit samtidig
som sola kom tilbake, og det var rett og slett magisk å
oppleve himmellyset og skiftningene i landskapet rundt
oss. Arija storkoste seg i vinterlandet, og utførte jobben
hun hadde fått med glans. Hun fikk også prøve hundespann. Eieren av hundespannet var dyktig med hunder,
så det var ingen problemer med nykomlingen i lina,
men så mye drahjelp ble det nok ikke;-) Arbeidsdagene var lange med mye venting, men Arija fikk så mye
oppmerksomhet fra alle rundt seg, så hun led ingen nød.
I mai 2013 fikk jeg en telefon fra Nina. Hun var blitt
kontaktet av et filmselskap som lurte på om hun hadde/
visste om en samojed som var lydig nok til å delta i
en spillefilm. Og det visste hun jo. Sånn startet neste
kapittel i livene våre.
Produksjonsselskapet var Filmkameratene AS (som
bl.a står for filmer som Max Manus og Izzat) som skulle
lage en spenningsfilm for barn/ungdom som handler om
tre søsken som ufrivillig havner på Svalbard. Tittelen
på filmen er «Operasjon Arktis» og vil komme på kino
i oktober 2014. Tre personer fra filmselskapet troppet
opp for å teste om Arija kunne brukes. Hun ble ganske
raskt godkjent.
Høsten etter var vi i gang med innspilling av innescenene
i Oslo. Arija var bare helt fantastisk. At hun satt, lå eller
løp når hun fikk beskjed om det overrasket meg ikke,
men at hun holdt roen med all støy rundt seg var imponerende. Store kameraer, lamper, mikrofoner rett over
hodet hennes og folk som skrevde over henne mens hun
lå i stilling, brydde hun seg ikke om. Bare hun hadde
Arija imponerte alle. Mange trodde hun var utdannet
filmhund, noe de visstnok gjør helt fra valpestadiet.
Men denne jenta trengte ikke annen «skolegang» enn
gode gener og en eier som elsker å aktivisere henne på
mange måter. Hun er min samtalepartner i hverdagen
og trøstepute i tunge stunder.
Jeg må bare takke Arija for alle eventyrene hun har
«tatt» meg med på, og en takk til Nina for at jeg fikk
denne fantastiske hunden fra oppdrettet hennes.
POLARPOSTEN NR.3 - 2014
15
Tekst: Åshild Kolbu
Bilder: Kristian
Kronberget
En nese for kadavere
Kira av Tasermiut er den eneste grønlandshunden som
er godkjent kadaverhund i Norge, hun eies av Kristian
Kronberget og de bor i Vestre Gausdal i Oppland. Kristian
Kronberget er 59 år og friluftsmenneske. Han ville ha en
turkompis og begynte å lese om forskjellige hunderaser.
I beskrivelsen om grønlandshund stod det blant annet
at den ikke bjeffer men uler og at grønlandshund ikke
var anbefalt som en førstegangs hund, Kristian falt for
rasen. Han kom i kontakt med Kristin Bjørndal og Odd
Lund fra Kennel Tasermiut og derfra fikk han da Kira
av Tasetmiut.
Det var i 2009 at Kristian første gang kom bort i det
å bruke Kira til og søke etter kadaver, da var Kira ca
1 år. Det var en bonde som hadde mistet noen sauer
som han ikke fant igjen og etter som Kristian hadde
hund kunne han jo prøve å lete etter dem. Det gikk bra
og Kira fant sauekadaverne. Etter hvert kom Kristian i
kontakt med flere som søkte etter kadaver med hund
i Oppland gjeterhundlag. Det var kanskje ikke akkurat
den rette gruppen for noen med grønlandshund, for Kira
er overhode ikke saueren, men nettopp derfor måtte
jeg skrive om Kristian og Kira. Det strider liksom mot
alle regler å bruke en grønlandshund til dette, ettersom
de har et veldig sterkt jaktinstinkt. Så krever det mye
av Kristian som leder.
Det finnes mange hunder i Norge som er godkjent
kadaver hund, men Kira er altså den enste grønlandshunden. En av dem Kristian kom i kontakt med når han
startet var Kjell Smestad. Kjell la opp Kristians godkjenningsprøve. På grunn av at Kristian hadde vært litt stor i
kjeften og sagt at han hadde tross alt den beste hunden
la Kjell Smestad opp prøven til Kristian på natten, dette
er overhode ikke vanlig. Men selv om dette gjorde jobben betraktelig vanskeligere for ekvipasjen så klarte de
dette med glans. Under her ser du hva du og din hund
må igjennom for å bli en godkjent kadaverhund. Dette
er hentet i fra Norske kadaverhund sine nettsider. Nett
adressen finner du i slutten av denne artikkelen.
Godkjenningsprøve
Ekvipasjen skal før prøven ha gjennomført kurs i kadaversøk hos Norske kadaverhunder. Det skal dokumenters
16
minst 30 timer tilsyn. Hunden skal være registret med
chip eller reg nummer.
Prøvefeltet skal være mellom 60 og 100 dekar og det
kan være beitedyr i område.
Det plasseres ut 3 kadaverdeler i feltet, i tillegg en
radiobjelle med kjente koordinater.
Søksobjektene skal være utstyrt med enten øremerke
eller bjelleklave som lar seg identifisere.
Prøvetiden er 2 timer, i tillegg får fører 20 minutter til
å legge inn koordinater til ytterpunktene på prøvefeltet
og radiobjella.
Koordinatene får kandidaten skriftlig.
Ekvipasjen skal finne minst 3 av 4 objekter, disse skal
markeres og beskrives på GPS, de skal også fotograferes så de er gjenkjennelige.
Prøven underkjennes hvis disse overforstående punkt
ikke er oppfylt, eller at ekvipasjen viser en oppførsel
som gjør dem uegnet til oppdrag.
Prøven bedømmes av 2 instruktører.
“
På grunn av at Kristian hadde
vært litt stor i kjeften og sagt at
han hadde tross alt den beste hunden la Kjell Smestad opp prøven til
Kristian på natten, dette er overhode ikke vanlig
Utstyr
”
Kristian bruker en solid sele med kraftig tau som han
har rundt livet med en utløser på sånn at Kira kan gå
mange meter fra han å søke. Han må ha henne i bånd
siden Kira ikke er saueren og dermed er han ekstra
nøye med at utstyret ikke skal ryke på noen slags måte.
Kristian forteller at det er forskjellige måter å lære
opp hundene, alt ettersom hva type hund du har. Det
viktigste er å lære å lese hunden din. Mange sauebønder har jo allerede border collier, så mange får
disse godkjent som kadaverhunder i tillegg til gjeting.
Mange hunderaser får man sauerene så de kan gå på
frisøk og f.eks stå, sitte eller bjeffe hvis de finner noe.
Men Kira må man ha i bånd. Til tider er det krevende å
gå med henne spesielt hvis det er husdyr i nærheten.
Står sauen stille så jobber hun fint, men begynner de og
løpe kommer jaktinstinktet. Men Kristian er oppmerksom og vet at Kira reagerer på det. Forutsetningen for
en grønlandshund skal bli en god kadaverhund ligger
der fra naturens side, de er generelt glad i mat og har
en utrolig nese og lukte seg frem med. Selv i medvind
finner Kira kadavere som er god gjemt.
Kristian forteller om en gang de var på jobb; de gikk i
terrenget, langs veier og stier går de sjelden. De hadde
medvind, plutselig snudde Kira retning, 200-300 meter
tilbake og ikke langt fra der de først hadde gått finner
hun et kadaver.
Videre forteller Kristian om en tur der det hadde vært
Jerv på ferde. De gikk å søkte og Kira ville ha Kristian
ut mot vannet. Han så ikke noe, så han fikk henne til å
gå videre og bort fra den plassen. De fortsatte søket ved
vannet og lengre bort, men Kira førte Kristian tilbake
til samme plassen og viste at hun hadde funnet noe. Og
uti vannet lå et kadaver, Kira fikk lov å svømme ut og
hente det. Jerven er et rovdyr som gjemmer dyrene den
dreper. Han gjemmer dem til vinteren. Den gjemmer
dem i vann, bekkedaler, myrer eller graver de ned i jorda.
Ettersom Statens naturoppsyn skal komme og se på
dyrene, beina eller restene som blir funnet, for å stadfeste hva som har forårsaket døden, må Kristian ha GPS
hvor han plotter inn GPS koordinatene der dyret ligger.
Når Kira og Kristian finner kadaver så gjemmer de
dem under greiner i nærheten av funnplassen. Kristian
tilfeller om episoder der folk fra Statens naturoppsyn
har kommet bare få timer etter han var der og kadaveret ikke lenger ligger på Kristians koordinater. Da har
gjerne rovdyret som har gjemt det vært tilbake igjen
og flyttet på kadaveret. Så i mange tilfeller der Kristian
og Kira finner kadaver kan ulv, bjørn, gaupe eller jerv
være veldig nærme.
Når Kira jobber på denne måten og finner kadaver,
er det viktig at hun ikke får mulighet til og komme for
nær dyrene de finner. Hvis hun får bitt i det, kan Statens Naturoppsyn ha problemer med å stadfeste riktig
gjerningsårsak. Kristian har derfor noe annet å friste
Kira med når hun har funnet noe, nemlig leverpostei.
Dette er noe hun kun får når de jobber, aldri ellers.
Det er Kristian påpasselig med for da vet Kira at hun
er på jobb.
Kristian jobber på et sagbruk til vanlig, men jobber også
for Oppland fylkesmann med kadaversøk. Han er over
store deler av Gudbrandsdalen og Gausdal forteller han
meg. Han er en friluftsmann og dette er en fin måte
å reise på og jobbe sammen med hunden på. Denne
jobben er jo fra våren til høsten. Når snøen og vinteren
kommer så er også Kristian og Kira mye ute, men ikke
på jobb. De er da i fjellet, overnatter gjerne ute flere
ganger i løpet av vinteren. Kristian liker å gå på ski og
da har han Kira foran seg og hun trekker han gjerne.
Kira er for det meste en utehund forteller Kristian. Og
de gangene hun får komme inn blir det for varmt så hun
vil ut igjen. Hun er glad i alle folk og andre hunder. Hun
leker gjerne med de som kommer på besøk, men hun
viser også hvem som er sjefen. Kristian er en beskjeden
mann og det måtte litt overtalelses til for å få lov til og
skrive dette om han. Til slutt fikk jeg lov, en hyggelig
tlf samtale og noen meldinger på Facebook ligger til
grunn for denne artikkelen.
Jeg har også fått tillatelse fra Norske kadaverhunder å
dele godkjenningsprøven lengre oppe i denne artikkelen.
Vil du vite mere om Norske kadaverhunder så finner
du de på Facebook og på deres hjemme side http://
www.norskekadaverhunder.no/ . Her finner du alt du
trenger å vite.
Retter en takk til Kristian for at jeg fikk lov å skrive og
dele hva dere jobber med.
POLARPOSTEN NR.3 - 2014
17
Tekst og bilder:
Tone-Lise Vilje
En av fordelene med å bo i Oslo er at det foregår en del
spennende ting her hele tiden. Alltid noe å foreta seg
på kveldene og alltid noe kult å gå på av konserter og
kulturarrangementer. Eller så kan man gjøre som meg
og heller reise på foredrag på Veterinærhøgskolen for å
høre hvorvidt hundenes mentalitet og adferd er arvelig
eller kun avhengig av miljø. Jeg trodde det var begge
deler når jeg meldte meg på, og mente det samme når
jeg gikk ut.
Tre timer med genetikk – skal være rimelig opptatt av
hund for å gidde det. Men det var spennende, lærerikt
og ikke minst befriende å få fakta fra noen som forsker
på dette og ikke bare mener ukvalifiserte ting og ha
holdninger basert på eget hundehold eller lese og høre
andres like ukvalifiserte meninger. Frode Lingaas startet
kvelden med å si at han likte ikke uttrykket ”Rasen er….”Det han mener med dette er at ikke innenfor noen raser
er alle individene like. Det finnes individforskjeller hos
alle raser. Men noen egenskaper har hyppigere forekomst hos noen raser enn hos andre. Egenskaper som
jakt, skuddreddhet, apportvillighet etc finnes hyppigere
hos noen raser enn andre. Men det finnes apportvillige
hunder i alle raser. Det finnes ikke-apportvillige hunder
i alle raser. Men forekomsten av apportvillige hunder
varierer altså betydelig fra rase til rase.
Ergo: ”Raser ER ikke…!”
Så – hvorfor bruker forskerne masse tid og ressurser
på å forske på hundene våre? I følge Lingaas er det fire
hovedårsaker til det:
• Viktig for dyrevelferden
• Forskningen er den viktigste faktoren for Helsemessig fremgang
• Optimal adferd for bruksegenskaper
• Forsøk på å finne svar på om adferdsegenskaper
er arvelige.
Hva betyr det egentlig at noe er arvelig? Arvelighet er
styrt av gener. Individer som er i slekt med hverandre er
likere hverandre fordi de har likere gener. I siste nummer av Hundesport kan vi lese at graden av arvelighet
på ulike bruksegenskaper er vesentlig lavere enn graden
av arvelighet på gemytt og mentalitet. Betyr det at vi
bør legge mer vekt på gemytt og mentalitet når vi skal
avle på et individ og finne avlspartner? Sannsynligvis.
18
utstilling
Velkommen til hovedutstillingen
Mentalitet og adferd – arv eller miljø?
Hvor: Norges Veterinærhøgskole på Adamstuen i Oslo
Hvem: Prof. medisinsk genetikk, Frode Lingaas
Hvorfor: For å lære hvorvidt adferd og mentalitet
er arvelig betinget og hvilke andre egenskaper som
eventuelt er det.
Hoved
27.09.2014
Norsk Polarhundklubb avd Midt-Norge ønsker velkommen til hovedutstilling
27.09.14
Midt-Norge
Et viktig poeng fra Lingaas var raseklubbenes bidrag til
forskningen. Ved å samle inn blodprøver, katalogisere og
kartlegge kan forskerne langt raskere finne løsninger
dersom det oppstår et problem eller en økt forekomst
av negativ adferd/sykdom i rasen. Det er jo for så vidt
et ganske enkelt regnestykke. Hvis vi begynner å samle
inn blodprøver etter at adferden eller sykdommen har
blitt et problem, vil vi måtte samle inn mange prøver
over lang tid før forskerne i det hele tatt har et stort nok
utvalg av friske dyr og av syke dyr. Men dersom vi sender
inn prøver før noe har blitt et problem og lagrer det hos
Veterinærhøgskolen, kan man starte undersøkelsene
langt tidligere og på den måten få bukt med eventuelle
problemer eller sykdommer i en tidligere fase.
Utstilling:
Bedømmelsen starter i begge ringene klokken 10.00. Varer til ca.16.00
Per H. Nymark dømmer:
Samojed, Siberian Husky, BIS Brukshund, BIS veteran og BIS avl
Eli-Marie Klepp dømmer:
Grønlandshund, Alaskan Malamute, BIS, BIS valp og BIS oppdrett
Veterinærhøgskolen samarbeider med mange raseklubber om kartlegging av raser. Og de tilbyr en del undersøkelser som kan være til stor nytte og hjelp i avlsarbeid når det kommer til avl og genetikk. Oppdrettere
kan prege og gjøre valpen klar til det livet den skal
leve. Valpekjøpere kan trene, gå på kurs, fôre riktig
og i det hele tatt gjøre alt riktig. Og det vil hjelpe og ha
stor betydning for hundens liv. Men dersom hunden er
disponert for en spesifikk adferd, så vil dette veie tungt
og i mange tilfeller overstyre og være en automatisert
adferd vi ikke klarer å trene bort. Arv og miljø – hånd
i hånd, også når det gjelder mentalitet. Selv jeg forsto
før jeg kom på foredraget at øyefarge, pelsfarge og
cirka størrelse er arvelig. Men jeg visste ikke at for
eksempel flankesutting på Dobermann er arvelig eller
at skuddredsel, aggresjon overfor mennesker og redsel
for høye lyder også er arvelig. Det var en liten øyeåpner
og åpner for mange interessante observasjoner nå
som kunnskapsnivået til undertegnede økte litt etter
denne kvelden.
Det blir kåring av BIS, BIS Valp, BIS brukshund, BIS veteran, BIS avls- og oppdretterklasse. Etter kåringen av Best in Show vil vi trekke ut gavepremier på katalognumrene.
Det forutsettes at innehaver av katalognummeret er på stedet for å motta premien.
I neste nummer av Polarposten vil jeg presentere tallmateriale og andre interessante funn om våre hunder
og om hva som er viktigst når man velger avlsdyr.
Jeg oppfordrer alle hundeeiere, og særlig oppdrettere,
å ta en nærmere titt på hvordan genetisk forståelse kan
bidra i avlsarbeidet for å få ønskede resultater på rasene
våre. Frode Lingaas er opptatt av fakta og av myteknusing. Han, og hans kollegaer, vier sitt profesjonelle liv til
forskning på hund slik at vi som hundeeiere skal kunne
vite mest mulig. Da skylder vi dem å la myter være myter,
meninger være meninger og bruke forskningsresultater
og fakta som grunnlag for hvordan avlsarbeid skal
foregå på en mest mulig sunn og korrekt måte.
Det vil bli pause fra ca 12-13. Det blir ”Barn og hund” i pausen!
Påmelding til sekretariatet, gratis og alle premieres!
Katalognummer sendes ut via NKKs dogweb.
Sekretariatet åpner kl 09.00. Husk gyldig vaksinasjonsattest, disse sjekkes.
Samojed og grønlandshund bes komme først. Alaskan malamute og siberian husky
sekretariat fra kl.10.00. Ta med kvittering på betaling av påmeldingsavgiften.
Det er kiosk på Orkdal Tråvpark.
Utstilling for første gang:
Vi anbefaler å besøke denne siden: http://www.nkk.no
Her finner du både artikkelserie, regler og en folder som kan lastes ned for deg som er
ny i ringen.
Barn og hund:
Det blir mulig for våre små håpefulle å stille ut hundene sine også i år. Vi forsøker å få
dette til i forbindelse med pausen midt på dagen. Det koster ingen ting å delta! Alle får
premie. Meld dere på i sekretariatet i løpet av formiddagen. Det blir utdelt premier til
alle.
Polarhundkveld og middag etter utstillingen:
Ca kl. 18.00 middag på Orkdal Tråvpark
Påmelding pr e-post eller sms innen 20.september til [email protected] eller 92 89 86 12
Ca. kl. 19.00 Informasjon fra Avdeling Midt-Norge
Foredrag ved Ole Johan Sætre
Obs: alle er hjertelig velkommen, medlem eller ei!
Sted: Orkdal Tråvpark, Fannrem
Overnatting: Øysand Camping, Sandmoen. Campingvogner/bobiler/telt kan overnatte
på stedet ta kontakt med utstillingskomiteen.
Vær: Bra!
Ved behov kan utstillingskomiteen nås på tlf:
Kristina Fremstad 928 98 612
VELKOMMEN!!
Avdeling Midt-Norge Norsk Polarhundklubb
Forbehold om endring av dommere, vær osv tas!
POLARPOSTEN NR.3 - 2014
19
Tekst: Camilla Nyström
Moderne foto: Camilla
Nyström
VAD HÅLLER PÅ ATT HÄNDA MED SAMOJEDHUNDEN?
Precis som många andra raser är Samojedhunden
utsatt för faror som på sikt kan utplåna rasens polara
särart och dess specifika utseende som den bär som
ett mångtusenårigt arv från Sibirien. Samojedhunden
är ett avelsresultat som en mångtusenårig avel hos
polarfolken framkallat, ett arv från svunna tider, ett
arbetsredskap i vardaglig överlevnad för dåtidens Sibiriska jägare. Vi har fått ett arv från Samojedfolket,
ett arv vi har en skyldighet att bevara och förvalta på
samma sätt som de gamla Samojederna gjorde. De
gav oss inte en ras med en mångtusenårig historia
och en så välanpassad exteriör för dess ursprungliga
uppgift och överlevnaden i ett arktiskt klimat för att vi i
västvärlden sedan på mindre än 100 år skulle försumma
och förändra stora delar av det arv vi fick.
Efter mer än 20 års djupgående studier av rasen ser man
hur en stor del av population håller på att gå förlorad
i en värld av övertypning och extremtyper. Fenomenet
finns redan tydligt i Sverige även om det har gått ännu
längre om man tittar på rasen globalt. Bara för att det
är värre på andra håll får vi inte blunda för våra egna
problem. Här nedan är det tänkt att belysa några av de
problem som idag är tydliga i rasen i förhållande till
rasens ursprung, men med full respekt för att vissa av
er kanske är av annan åsikt, men frågan är om vi utan
vidtagna åtgärder kommer ha några typiska Samojeder
kvar i framtiden?
Anhopande och begynnande problem i rasen idag:
• Grova/tunga hundar blir allt vanligare. Inverkar
negativt på det standarden frågar efter: ”Uthållig, smidig, outtröttlig Arktisk slädhund”, inverkar
dessutom negativt på skadefrekvensen hos en
aktiv arbetande hund.
• Korta och breda nosar. Inverkar negativt på den
polara funktionen och det karaktäristiska utseendet hos rasen.
• Allt för små öron. Inverkar negativt på den polara
funktionen och det karaktäristiska utseendet hos
rasen.
• Allt för rikliga stora runda pälsar, vilket hämmar
hunden i arbete, hunden går varm m.m. Inverkar
negativt på den polara funktionen och det karaktäristiska utseendet hos rasen.
• Tätsittande öron. Samojeden tappar sitt karaktäristiska utseende som Kilburn Scott rasens
grundare i England beskrev med ”open forehead”
, samt polart funktionsfel. Lågställda hundar. Ger
hunden problem att ta sig fram i djupsnö och tillryggalägga långa sträckor med god uthållighet.
• För kraftigt markerade stop. Polart funktionsfel, is
och snö ansamlas.
20
• För lång och riklig päls över huvud och ner mot
stop. Polart funktionsfel, is och snö ansamlas utan
att hunden effektivt kan bryta loss den med hjälp
av sin rikliga muskel väv över skallen.
• Hundar som Ser färdiga, fullvuxna och välutvecklade ut i tidig ålder. En hund som ser så kallat
vuxen ut i tidig ålder blir lätt övermogen och ofta
tung och grov i vuxen ålder. En Samojed skall inte
vara färdig fören vid en ålder av ca 3-4 år för tik
och ca 3-5 år för hane. Vid en ålder av två år är
dessa hundar (de som ser vuxna ut i tidig ålder) på
sin topp, och sedan börjar de se gamla ut. Samojeden skall vara en vital hund upp i hög ålder.
På bara 40 år har övertypningen och extremtyperna i
ringarna vuxit sig allt starkare. Karaktärer som aldrig
tidigare varit karaktäristiska för rasen är idag tyvärr i
många länder vanligt förekommande bland prisvinnarna
i utställningsringarna. Detta är ett problem först och
främst i förhållande till syftet med rasstandarder och
utställningsverksamheten. Grund tanken med rasstandarder och utställningsverksamheten beskriver
SKK med dessa ord: “Svenska Kennelklubben bildades
1889 av en grupp adelsmän och jägare med syftet att ta
vara på goda jakthundars egenskaper. Genom införande
av stambok, hundutställningar och tävlingar ville man
bevara och renodla rasernas specifika egenskaper.”
Utställningarna skulle dessutom fungera som en
avelsutvärdering. Sedan har också rasklubben enligt
stadgarna en huvuduppgift ”Att BEVARA polarhundarnas särart och specifika egenskaper” Med dagens
förekommande övertypning och extremtyper troligen
framkommet på grund av att allt för många domare och
sen i sin tur också vissa uppfödare inte längre förstår
ursprungs betydelsen av orden i standarden när de
läser den utan i många fall kanske tror ju mer desto
bättre eller ju mindre desto bättre har många detaljer
blivit extrema och överdrivan. När det gäller Samojedhunden är det bland annat dessa detaljer listade ovan
som mankan tänka sig att domarna bör se upp med då
just dessa detaljer idag har en förmåga att bli extrema
och övertypade bland utställningsvinnarna .
Ett polart anpassat djur skall ha släta ansiktsdrag då
skarpa kanter eller fåror gör att det lätt ansamlas is
och snö (exempel på fåror som missgynnar den polara
funktionen är ett för kraftigt markerat stop). Observera
också pälslängden över pannan och kring huvudregionen
vilken är kort och glatt, allt för mycket päls på dessa
ställen omöjliggör den polara funktionen, och är lika så
ett standardfel, rasstandarden anger: ”På huvudet och
på benens framsidor skall håret vara kort och glatt, på
öronens utsidor kort, utstående och glatt”. Öronen sitter
Bilden Ovan: hundar från kennel Arctic tidigt 1900-tal.
Samojedhundes typiska huvud och karraktär är här tydlig.
också brett för att tillåta tillräckligt med små muskler
över jässa och panna, dessa små muskler använder
hunden för att bryta loss is och snö som ansamlas
kring huvudregionen. I en för lång päls kring dessa
regioner (runt öron, panna och ner mot stop) ansamlas
tjocka lager av snö och is som kyler ner hundens huvud
då förmågan att bryta loss isen och snön uteblir. Och
slutligen observera på hundarnas öron. Storleken på
öronen ovan är den storleken som man i begynnelsen
menade med uttrycket ”relativt små öron”, även detta
har en polar funktion, blir öronen för små kan hunden
inte längre stänga dem och vika dem bakåt för att skydda hörselgångarna mot kyla, vind, snö och is. Idag är
problemet snarare att öronen på många håll tenderar att
bli för små än att de är för stora, samt att pälsen kring
huvudregionen och runt öronen blir för lång och riklig.
Ett annat problem Idag är noslängden inom rasen där
den tenderar att bli kort och tjock i kombination med
ett allt för markerat stop. Längden av nosen är av stor
vikt för den polara funktionen, vilken möjliggör filtrering
och uppvärmning av inandningsluften för att skydda
luftrören mot förfrysning. Dessutom är nosens längd av
vikt för att hunden skall kunna andas som mest effektivt
och syresätta blodet, vilket är av stor vikt för en smidig
och uthållig slädhund (vilket standarden definierar
Samojedhunden som). Man brukar säga att nospartiet
är tillräckligt långt om man först mäter hundens skalle
från bakkant till stop och sedan skall nosen vara lika
lång (FCI rasstandard), detta kan enkelt göras på plats
med sin egen hand som måttstock. Ett av dagens stora
problem är att även många av de så kallade långnosade
exemplaren till och med har för korta nosar.
Bilden Venster: En nutida hund med försämrad polar
anpassning. Kort o bred nos, små öron omgärdade av allt
för lång och riklig päls runt öronen och över jässan och
ner mot stopet, polart funktionsfel OCH ett standardfel: På
huvudet och på benens framsidor skall håret vara kort och
glatt, på öronens utsidor kort, utstående och glatt”.
Kanske skall man vid utbildningar kring rasens exteriör fokusera på att förklara hur lång nosen skall
vara i förhållande till vad. Det verkar som kunskapen
om måttförhållandena mer och mer börjar försvinna i
och med domarkårens generations skifte, kanske på
grund av att en stor del av kunskapen inte gått vidare
i arv till nya domare. Förr i tiden var det vedertaget
bland både domare och uppfödare att nosen precis som
nämnts ovan skulle vara lika lång som skallen, enligt
metoden som angetts ovan. Denna metod att kontrollera proportionerna var tidigare vanligt förekommande
bland utställnings domare men förekommer sällan eller
POLARPOSTEN NR.3 - 2014
21
Bilden Ovan: Svenskägd norsk Ibur hund ca 1940-1950talet, fortfarande väl bevara, tillräckligt lång nos och tillräckligt stora öron. Hunden i mitten och hunden till höger
är två exemplar av nutida hundar väl bevarade i typ, jämför
också med de gamla Arctic hundarna ovan.
aldrig idag (erfarenhetsbaserad kunskap som återgivits
muntligen av några av våra äldsta uppfödare).
Ett annat sätt att kontrollera exempelvis öronens storlek är bland annat som den gamla svenska standarden
beskrev att de storleksmässigt skall vara basen gånger
höjden i storleksproportion. Dessutom skall örat om det
viks ner mot ögat nå till den inre ögonvrån för att vara
tillräckligt stora. Ytterligare ett vanligt sätt domarna
kontrollerade den polara funktion var genom att knäppa
med fingrarna över hundens huvud (erfarenhetsbaserad kunskap som återgivits muntligen av några av våra
äldsta uppfödare) för att se om hunden kunde stänga
öronen och vika dem bakåt, vilket är av yttersta vikt
för ett polart anpassat djur, då hunden genom denna
förmåga kan skydda hörselgångarna mot väder och
vind. Även denna kontroll ses sällan eller aldrig bland
dagens domare i ringarna. Idag tenderar öronen på
många håll snarare att bli för små och omgivna av allt
för riklig päls än att de är så stora att det skulle inverka
negativt på den polara funktionen.
Detta med för små öron är idag tyvärr ett mer och mer
vanligt förekommande problem i rasen, kanske borde
det påpekas kraftigt vid domarkonferenser och/eller
liknande. Självklart skall öronen inte vara för stora, men
det får ju heller inte bli som idag att fler och fler öron
tenderar at bli för små. Allt för många gånger kan man
lyssna på domares bedömningar idag då de konstant slår
ner på ”För stora öron” hos ett stort antal hundar med
utmärkta öron proportioner. Här bör man nog fundera på
vad betyder relativt små öron, och i förhållande till vad.
Självklart skall ett polart djur ha mindre öron än deras
sydligare levande släktingar, men det får aldrig handla
om ju mindre desto bättre. Här tror jag man kan bilda
sig en hyfsat bra uppfattning om vad man menade med
22
små öron genom att studera en mängd olika arkivbilder
från tidigt 1900-tal och ta ett medelvärde utifrån dessa
studier. Tex ger bilden ovan (Arctic hundar som sitter
och ligger i grupp) en bra hint om vad man menade med
relativt små öron! Denna bild hintar riktigt bra också
om huvudets form, nosens längd, hundarnas helhet
och typ, benstommens grovhet och pälsens struktur
m.m. Men man bör inte förlita sig till en enda bild,
dock kan man efter mångåriga djupa studier kring
rasen bekräfta att denna ovan nämnda historiska bild
ger en ganska generell bild av vilket utseende som var
typiskt för Samojedhunden. Det var dessutom denna
typ av hundar som en gång i tiden stod som modell för
upprättandet av standarden. Rasstandarden är i grunden
en beskrivning av ett befintligt utseende. Givetvis har vi
genom åren reviderat standarden, MEN ALDRIG i syfte
att beskriva ett nytt utseende eller en NY RAS, utan för
att förtydliga eller som vissa gånger för att likrikta sättet
att skriva standarderna på mellan raser. Allt jämt är
det samma ras och samma utseende som man genom
standarden försökt beskriva. Om en ras har börjat
fjärma sig från det utseende rasstandarden i grunden
beskriver så har man väl INTE följt det rasstandarden
beskriver? Samojedhunden är en uråldrig ras med ett
befintligt utseende som människan i väst tog till vara
på när de kom från Sibirien och än idag har rasklubben
ett BEVARANDE uppdrag, att bevara de polara raserna
så intakt som möjligt.
Tassarna är idag ett problem, många hundar börjar få
små samlade tassar med fel pälskvaliteé där snö och
isklumpar snabbt och lätt ansamlas. Det står i standarden att tassarna skall ha långa falanger med något
åtskillda tår och fungera som en snösko. Att lyfta fram
funktionen av en snösko är super bra, men sedan är det
tyvärr inte alla som förstår kraven på en sådan tass.
Många gånger kan man läsa att allt för spretande tår
är ett fel, för funktionen är det tvärt om en allt för liten
och rund tass är en dygd för en polarhund då en liten
rund tass lättare sjunker ner i snön. Standarden anger
att tårna skall vara något spretande. Redan de gamla
polarforskarna så som Fritjof Nansen som använde sig
Bilden Ovan: THE ARCTIC KENNEL 1928. Miss Murray Lurcock (kennelmaid) with (l. to r.) UMEA (10-month old
bitch), DAWN (2-years-old bitch), FRAMIA (10-month-old bitch), FOHN, ZONE (with head on ground), LOGA, ZERO
and SURF (both lying down), and FOAM.
av Samojedhundar på sina resor beskriver tassarnas
funktion och värde. Han beskrev framför allt att tassarna
var stora, breda med vitt särade tår för att ge hunden
bärighet på snön. En polarhund skall för funktionenens
skull likt vargen ha stora tassar i förhållande till sin
kroppsstorlek (tassarna skall vara uppenbart bredare
än vad frambenen är).
Angående storlek och vikt så är idag vikten ett av problemen i rasen. Detta är bland annat ett resultat av en
övertypning av rasstandardens uttryck ”kraftig benstomme”, även här måste man vända sig till de gamla
arkivbilderna för att på bästa sätt förstå vad man menade med kraftig! Detta har lett till att många hundar
tenderar att bli allt för tunga och grova. Tyvärr strök
man viktangivelsen i rasstandarden vid en revidering
1976, kanske såg man detta så självklart och insåg inte
vilka framtida problem detta kunde ge inom rasen. Men
idag är det tydligt vilka konsekvenser detta gett. Idag
tender vissa hanhundar att väga upp mot 30 kg eller
mer vilket aldrig har varit typiskt för en Samojed. Den
tidigare viktangivelsen i den svenska standarden var
hanhund: 20-25 kg och Tik: 16-20 kg och mankhöjden
den samma som idag, och under en långt tid var till
och med en högre mankhöjd tillåten men fortfarande
med den tidigare angivna viktangivelsen. Här ligger ett
problem i proportioner och i förhållande till vad? Alltå
bör en hanhund som är 60 cm i mankhöjd inte väga mer
än 25 kg för att svara mot det rasstandarden frågar
efter ”Uthållig, smidig och outtröttlig arktisk slädhund”,
samma anatomiska krav ställs också på en renvallare
i polarområdenna.
Att hundarna idag blir grövre och tyngre inverkar också
negativt på uthållighet, fart, skadefrekvens och vitalitet.
I en artikel i tidningen “Country New´s” april 27, 1928
som handlar om Samojedhunden och Farningham kennel anger man att vikten på en Samojedhund skall ligga
mellan 18-23 kg. I den tidiga engelska standarden
runt 1912 angavs vikten på tik till 18 kg och hanne 22
kg. Mrs Killburn Scott (rasens grundare i västvärlden)
sa ”Samojeden får aldrig vara lika grov som en grönlandshund, uppfattar man den som felbyggd (för tunn
i benstommen i jämförelse med ex grönlandshund) då
är den förmodligen rätt”.
Mr. Killburn Scott (rasens grundare i England) skrev
följande om slädhunden i en artikel i THE ILLUSTRATED
KENNELNEWS 1909: “Många människor verkar förefalla
att tro att en hund framgångsrik som slädhund skall
vara en stor och tung hund, men de arktiska upptäckarna föredrar ett “mediun-ziset-animal”, och resultatet
från slädhundstävlingen i Cape Nome visar i samma
riktning.... I lös snö, och i snö täckt med en tun hinna
av is, sån som formas på natten är den lätt byggda
hunden mer effektiv, och på hal is ger många tassar
bättre grepp än få. Under polarexpeditionerna hände
det ofta att hundarna behövde fraktas på väldigt små
isflak eller i väldigt små båtar, och en hund i storlek
av en samojed är mycket bättre till detta än de tyngre
eskimåhundarna...”
Sist men inte minst har vi pälsproblemet som det ordats
mycket om genom åren. Idag tenderar pälsarna inom
delar av populationen att bli allt för stora, runda och/
POLARPOSTEN NR.3 - 2014
23
eller långa vilket hämmar hunden i arbete då den lätt
går varm och blir överhettad. Många som har hundar
med allt för stora och runda pälsar berättar om hur
deras hundar har större problem med törst, uthållighet, värmealstring och många nämner också att de
storpälsade hundarna blir varmare om tassarna och
har i större grad problem med isklumpar i tassarna än
de hundar med korrekt päls. Med de stora, runda och
långa pälsarna följer ofta också en kvalitets försämring,
pälsarna blir ofta mjukare och ibland blir underullen
så riklig att täckhåren inte täcker över underullen
ordentligt, båda dessa kvalitets försämringar leder i sin
tur till att snö och is ansamlas och pälsen har svårare
att stå emot väta och smuts. En Polar päls skall vara
strittande och stå rakt ut från kroppen och går inte att
trycka ner, lägger man handen på den skall den studsa
tillbaka så snart man tar bort handen, dubbel päls med
mjuk, tät isolerande underull och grövre och längre
täckhår som skyddar. En polar päls skall aldrig heller
vara så riklig att den gör hundens konturer otydliga.
Vinter
samling
Vinterens vakreste eventyr
30.01.2015
Sett av datoen 30.januar til 1. Februar, vi har da gleden av å invitere dere
alle til Heia Merket på Golsfjellet.
Her vil vi ha løp, visning av utstyr, sosiale aktiviteter, foredrag og en ellers
flott helg i naturskjønne omgivelser. Du og din(e) hund(er) får muligheten
til å prøve utstyr, snakke med og dele erfaringer med likesinnede. Om du
har 1 eller 20 hunder spiller ingen rolle, du er velkommen uansett.
Priser;
Pr. person pr. døgn
Dobbeltrom
kr. 950,Enkeltromtillegg
kr. 190,Barn 3-11 år halv pris.
Under 3 år gratis.
Prisen er inkludert 3 måltider.
Telt/Lavvo pr. døgn
Bobil/camp. vogn m/strøm pr. døgn Ovan Antarctic Bru, en kraftigt byggd hanhund av utmärkt typ från 1915. Till vänster en utmärkt tik från 1903, första
generationens västerländskfödda hund. Observera dessa två hundars polara pälskvaliteé, deras kraftiga benstome men
ändå lätta byggnad som möjliggör uthållighet och smidighet hos en outtröttlig slädhund.
kr. 100,- – tilgang dusj/toalett.
kr. 150,- - tilgang dusj/toalett
For spørsmål eller henvendelser, ta kontakt med Åshild Kolbu på tlf 93494690
eller e-post: [email protected].
For bestilling av rom, kontakt Heia Merke på tlf 61362900 eller e-post:
[email protected]
Vil du vite mer om Heia Merket går inn på www.merket.no eller deres
facebook side.
Siste frist for påmelding er 5.januar 2015.
Mer informasjon kommer på våre nettsider og i neste polarposten
Velkommen skal dere være
Ovan: Hundar av idag som saknar en del av rasens särart och polara anpassning så viktig hos en polarhund. Delar av
dagens population har varit utsatt för en genetisk drift som gett ett ändrat utseende hos rasen.
Referanser til artikkelen finner du på www.polarhund.no/referanser. Hvis noen ønsker dem tilsendt er det bare
å ta kontakt med redaksjonen på [email protected]
24
Foto: Vibeke Lothe
POLARPOSTEN NR.3 - 2014
25
Tekst og bilder:
VIbeke Lothe
Brage trakk godt i Skotselv. Han har en litt spesiell stil når
han trekker. At hundene søker nedover i selen er bra, Brage
overdriver og åler seg langs bakken.
Vår weight pull debut
Da vi bestemte oss for å skaffe oss en samojed var det
fordi vi ville ha en hund vi kunne bruke aktivt. Jeg hadde
lyst å trene hund, men var ikke helt sikker på hva jeg ville
gjøre. Vi tok derfor turen til Dogs4all med vår 4 måneder
gamle samojed Brage. I tillegg til intens sosialisering
på Dogs4all fikk vi masse idéer og innblikk i forskjellige
hundeaktiviteter, det er virkelig mye en kan gjøre med
hund. Etter at politiet og militæret hadde vist fram hva
de brukte hundene sine til ble en vogn rullet ut på banen,
og da en alaskan malamute dukket opp var ørene våre
spisset. En mann presenterte weight pull for oss, noe
vi aldri hadde hørt om før. Da hundene begynte å dra
denne tunge vogna med logrende hale var både jeg og
min samboer Daniel bestemt på at dette ville vi teste ut.
Vi fant standen til Norwegian Weight Pull Club og fikk
spurt en dame om hvordan vi som bor i Stavanger kan
få prøve dette her. Overaskende nok fantes det tre baner
i Norge (på den tiden) hvor èn er i Sandnes 10 min fra
der vi bor. De andre to på Østlandet. Det tok ikke mange
ukene før vi var påmeldt et nybegynnerkurs.
Weight pull er en nokså ung sport i Norge, Norwegian
Weight Pull Club startet opp i 2010. Det er en amerikansk sport hvor det gjelder å dra en vogn 5 meter
og den hunden som drar tyngst i forhold til sin egen
kroppsvekt vinner. Hundene blir delt opp i vektklasser.
I Sandnes var det en liten gjeng som aktivt trente og
konkurrerte weight pull, de hadde laget bane og vogn
på et område de leide 1 dag i uka. De inviterte stadig
til nybegynnerkurs slik at vi nykomlinger kunne få en
nøye gjennomgang av regler, trening, utstyr og teknikk.
For oss var dette en fin-fin start.
For å konkurrere i weight pull må man ha en godkjent
weight pull sele, denne må passe godt på hunden slik
at tung belastning ikke blir feil belastning. Weight pull
selen er en godt polstret pinnesele sydd med brede
bånd og lavt trekkpunkt. Denne blir gjerne brodert
med navn og mønster og kommer i mange forskjellige
farger. I Sverige virker det som de har gjort mote av det.
Vi bestilte sele ganske raskt slik at vi kunne komme i
gang med treningen. Vi har også noen vanlige pinneseler fra seleverkstedet som vi bruker på kjettingturer.
Siden Brage var ganske ung da vi kastes oss inn i
dette, hadde vi en del begrensninger. Hunder under 18
måneder kan ikke være med i offisielle konkurranser,
men kan delta i såkalte treningskonkurranser hvor de
har begrenset vekt og antall trekk. Først når den er
18 måneder kan den konkurrere skikkelig. Vi brukte
derfor god tid på tilvenning av sele og vi begynte med
lette kjettingtrekk som vi økte gradvis.
26
Hver torsdag har vi tilgang på banen, da samles vi og
trener med vogn. For å ha en effektiv trening er det greit
å være flere. Vogna har tau både foran og bak. Tauet
foran festes i hundens sele mens den bak må holdes
av en person som har til oppgave å stoppe vogna. Når
hunden stopper er det viktig at noen stopper vogna slik
at denne ikke kjører over hunden. Vi prøver å få trening til å bli så lik konkurranse som mulig, en person
er ansvarlig for å koble både på og av, han har også
ansvar for koppel. En står som dommer og passer på
at du følger reglene. Personen bak vogna og den som
kobler løfter også stein for å få økt vekt på vogna.
Utenom torsdagstreningene prøver vi alltid å få til en
felles kjettingtur hver uke. For å få en sterk hund holder
det ikke med bare en trekketrening i uka. Vi prøver å
variere treningen med vekt og strekning. Innimellom
tar vi bakketrening hvor hunden må trekke en nokså
tung kjetting opp en bratt bakke.
I god tid før vår første konkurranse laget vi oss noen
mål, vi bestemte oss for å klare å kvalifisere oss til NM.
Brage veide da 28 kg og vi visste ikke om han fortsatt
kunne vokse litt. Med vekt på 28 kg blir han fort en av
de tyngste i vektklasse i klassen 25-30 kg, som betyr
at vi må trekke mer enn de andre. Vi håpet en stund at
han skulle bikke 30 kg så vi heller ble en av de letteste i
klassen 30-37 kg. I klasse 25-30 kg må han trekke minst
25 ganger sin egen vekt som ville bli 700 kg, mens hvis
han bikket 30 kg måtte han ha trukket 20 ganger sin
egen vekt som blir rundt 600 kg. Vi satte opp en plan
hvor mange kilo ekstra han måtte klare for hver måned
for å klare målene. Så var det bare å trene.
Brage er egentlig en bedagelig type, han er ikke den som
trekker deg avgårde og raser rundt. Så en utfordring
var å få trekking til å bli gøy. For meg er det viktig at
Brage synes det er kjekt, ellers kunne vi bare latt være.
Jeg har derfor brukt mye lek og mye godis. Brage har
en ganske stor hale og denne gidder han ikke holde
opp på ryggen hele dagen, det er derfor ganske lett å
se når han koser seg, da kommer halen opp og legger
seg viftende opp på ryggen. Han ser sjelden veldig glad
ut når selen kommer på, men så fort han begynner å
trekke så kommer halen opp og så løper han fornøyd
avgårde.
Vår første skikkelige konkurranse nærmet seg med
stormskritt. Han var gått ned til 27 kg og må da dra minst
625 kg. Vi arrangerte en lokal treningskonkurranse før
sesongen bare for å teste oss, og den gikk forholdsvis
greit. Brage trakk 760 kg og vi vant vår klasse.
Vår første skikkelige konkurranse ble i Norrköping i
Sverige. Hvert år arrangerer de sommarkampen som
ikke bare er en weight pull konkurranse, men 4 dager
med foredrag, trening, leker og sosialt. Vi bestemte oss
for å få med oss hele sulamitten. I Sverige har de drevet
med weight pull siden 2002 og på den tiden har de opparbeidet seg en god porsjon kunnskap og erfaringer. Vi
var en hel gjeng fra Norge som reiste bort, men bare
Daniel og jeg som var med på hele opplegget.
Tiden var inne, Brage og jeg satt klare som egg i holding
area sammen med flere amstaffer og pit-bulls i vakre
seler. Holding area er et inngjerdet område i tilknytning
til banen, det er her du oppholder deg sammen med
de andre i samme vektklasse. En pitboss har kontroll
på vektøkninger og hvem som skal inn på banen. Før
konkurransen må hundene veies for å få eksakt vekt for
dagen og de må gjennom veterinærkontroll. Konkurransen starter alltid med et handlermøte hvor noen
regler blir gått gjennom og vektøkning for hver klasse
blir bestemt.
Banen her var svært annerledes en vår, vogna her går
på rails (skinner), og underlaget er et teppe. Banen
hjemme er på grus med vogn på gummihjul.
Litt sånn klossete gikk vi inn på banen, en mann tok pinnestykke til Brage og koblet han til vogna, jeg stilte han
opp slik at tauen lå pent og pyntelig på bakken, ikke for
stramt og ikke før løst. Det må se ut som du har hunden
under kontroll før du får lov å gå fra den, om den ligger,
sitter eller står har ingen betydning, men du har kun
20 sekund på å stille opp hunden etter den er koblet
til. Da alt så bra ut så jeg på dommeren som ga meg
et nikk. Det betyr at jeg får lov å gå fram over streken
som viser 5 meter merket, men du må for all del ikke
se på hunden før du er over. Brage ålte seg heldigvis
de 5 meterne uten problem med 540 kg på vogna. Han
har en veldig spesiell stil når han drar, så folk klappet
og lo. Jeg ville ikke ha for mange trekk så jeg ventet to
økninger, til 660 kg. Vi kom inn og Brage virket ikke helt
tilpass på denne banen. Han bestemte seg for å hoppe
opp på kanten for å se om heiagjengen var på plass,
dommer ga oss en warning. Vi måtte stille opp på ny. Så
gjorde Brage det han ikke hadde gjort tidligere, nemlig
å ta en runde rundt egen akse, dette kalles tangle og
etterfølges av en warning. Vi hadde da fått 2 warnings
og ble da diskvalifisert for dag 1.
På dag 2 manglet vi en dose selvsikkerhet. Vi gikk inn
på startvekt 540 kg, stilte opp, fikk nikk av dommer,
men så fort jeg var kommet over streken tok Brage
en tangle – warning 1. Vi stilte opp på ny, og Brage tok
en ny tangle – warning 2 og that was that. Jeg kunne
ikke annet en å flire og riste litt oppgitt på hode, 198
mil for 540 kg.
Heldigvis var det ikke bare konkurranse. Vi var på foredrag om seler og passform med en av Sveriges beste
leverandør av weight pull seler og en Canineopat snakket
POLARPOSTEN NR.3 - 2014
27
I Sverige er det rene moteshowet på weightpullkonkurranser. Her er flere svenske hunder i Norrkjøbing. Svenskene har
drevet med weightpull siden 2002 og har opparbeidet seg en solid porsjon kunnskap og erfaringe som de mer enn gjerne
deler med oss andre.
Det blir en del trekketrening og da er kjetting å foretrekke. Kjetting kommer i mange forskjellige størrelser og former som
gjør det enkelt å variere treningen. Vi varierer i tyngde og lengde på turene. Det er bare fantasien som setter stopper for
mulighetene. Begge bildene er fra intervall trening hvor han trekker ekstra tungt i korte strekninger.
om muskulatur og trening mot weight pull, bare dette
var verdt turen for min del. I tillegg fikk vi være med på
weight pull veiledning hvor vi fikk gode tips om videre
trening. Mange av svenskene trente lydighet parallelt
med weight pull, til og med klikker var representert. Jeg
var overveldet. Det ble også arrangert flere aktiviteter
for å teste hundens styrke, fart og lydighet. Veldig moro
og lærerikt.
Etter Sverigeturen endret vi en del på treningsmetoder;
vi fikk tips om å fokusere på en rett linje, mange hunder
lærer seg å gå sikk-sakk over banen. Vi begynte også
med start-stopp trening. Der hunden lærer start og
stopp på kommando, hvor lengden skal variere. I tillegg
hadde de mye fokus på hvordan du entret banen, flere
hunder gikk fot inn på banen og satte seg fint ned ved
siden av eier til den var koblet på. Det blir målet til neste
sesong. Brage fikk også massasje i Sverige, hun mente
han var noe stiv i bakparten så når vi kom hjem fikk vi
time hos lokal massør som har knadd ut alle stivheter
gjennom hele sesongen. Massøren viste meg gode
måter å tøye ut før og etter trening for å ha en myk og
frisk hund men også for å kunne sjekke at han ikke har
vondt noen plass før trening og konkurranse.
Vår 2. konkurranse ble på hjemmebane. Vi hadde trent
hardt siden Sverige og hadde forhåpninger om å klare
NM kravet i hvert fall en av dagene. På hjemmebane
gikk ting som smurt, vi klarte 760 kg begge dager og
var plutselig kvalifiserte til NM. Vi prøvde 820 kg begge
dager, men det ble for tungt. Når det blir for tungt blir
det mye bjeffing, vi trente derfor hovedsakelig på mindre
bjeffing fram mot neste konkurranse.
28
Det var 2 konkurranser igjen før NM, en i Askim og en
i Skotselv. Vi bestemte oss for å droppe den i Askim,
men få med oss den i Skotselv for treningens skyld. I
Skotselv bor Gøran som driver kennel Snowcutter, han
konkurrerer aktivt i weight pull med flere av sine alaskan malamuter. Gøran sin supersterke tispe Nirvana
konkurrerer i samme klasse som Brage og vil bli en av
Brages største konkurrenter. Vi hadde to uker ferie med
rundtur i Norge. På skjema lå flere fjell- og sykkelturer
og ferien skulle avsluttes i Skotselv. Allerede første uka
klarte Brage å få et kutt i poten, det ble derfor flere
dager med hvile. Heldigvis grodde såret fint og når
konkurransen nærmet seg var Brage frisk som en fisk,
men vi hadde trent mye mindre en planlagt.
Da vi entret banen første dag var jeg spent på om Brage
kom til å trekke i det hele tatt. Siden ingenting sto på
spill tok jeg det hele med knusende ro. Første trekk
var på 423 kg og ble trukket uten problemer. Brages
ålende stil mottok smil og jubel. Vi gikk inn på 618 kg
og 774 kg, Brage trakk. Jeg bestemte meg for å teste
852 kg altså 32 kg mer enn hva vi ikke klarte for noen
uker siden. Brage begynte å bjeffe så fort jeg gikk fra
han. Jeg satte meg på huk og ventet litt, når han bjeffer sånn nytter det ikke å rope på han. Ide han tok en
liten pause i bjeffingen ga jeg han fram kommandoen
vi hadde trent så mye på og plutselig bestemte han seg
for å trekke. Han ålte og dro og jeg støttet han så godt
jeg kunne. Det er ikke lov å være borti hunden før den
har klart trekket så her er det kun ord og kroppsspråk
som gjelder. Da det bare var noen cm igjen sakket han
av og stoppet. Det kom et stønn fra publikum. Dette har
jeg sett så mange ganger og sjelden klarer hunden og
starte igjen her på slutten. Jeg trakk fram all energi jeg
hadde og lokket Brage så godt jeg kunne og pelsdotten
la seg i selen og karet vogna de siste cm over streken.
Hoppende fornøyd takket vi for oss og forlot banen litt
sånn svevende. De to andre hundene i klassen, noen
skikkelig rutinerte weight pull hunder trakk selvfølgelig
noen hundre kilo mer enn oss, men vi var mer en nok
fornøyde.
å satse på ny personlig rekord og ga beskjed til pitboss
at vi ville inn på 930 kg, altså 80 kg mer enn hva vi klarte
for tre uker siden. Brage bjeffet litt, men så la han seg i
selen og kravlet seg over streken uten å anstrenge seg
altfor mye. Vi svevde tilbake til holding area og kastet
innpå godbiter. Jeg bestemte meg for å teste ett trekk
til og takket ja til 990 kg, men da var strikken tøyd for
Brage og han bestemte at nok fikk være nok.
Dag 2 planla jeg å ha færre trekk, men prøve 891 kg i
stedet for 852 kg. Med godt mot entret vi banen for første
trekk med 423 kg. Følelsen var god da jeg gikk over
streken og ga fram kommandoen med største selvsikkerhet. Brage begynte å bjeffe! Samme hvor mye jeg
klappet og hoiet sto han bare der og bjeffet. 1 min gikk
og tiden vår var ute. Time kan en ikke gjøre noe med og vi
var ute av konkurransen. Sånn er det å konkurrere med
hund, vil de ikke så vil de ikke. Heldigvis veiet dag 1 opp
for dag 2. Treningsmål mot NM ble å trene to dager etter
hverandre, noe Caninopaten snakket litt om i Sverige.
Hun anbefalte å trene dagen etter konkurranse eller
hard trening for heller hvile tredje dag.
Den ene amerikanske bulldoggen klarte selvfølgelig
1050 kg før den ga seg mens de andre to kjempet opp
til nærmere 1500 kg, så det ble med 4.plassen. Ny
personlig rekord holdt mer enn nok for meg i år men
jeg har fått blod på tann til neste sesong.
De tre ukene før NM raste avgårde og plutselig var vi
på vei mot Fredrikstad. Jeg følte vi hadde trent lite og
var ikke skikkelig forberedt. NM er kun en dag, noe jeg
tenkte kunne være til vår fordel. Banen og fasilitetene
i Fredrikstad var veldig bra. Vi ble 4 stk i vår klasse;
Gøran med Nirvana og to amerikanske bulldogger. Jeg
satte meg mål å få et godkjent trekk og kapre 4.plassen.
Startvekt ble på 390 kg. Brage valgte å dra vogna og vi
travet fornøyd tilbake til holding area. Brage dro også
650 kg lett som bare det. Jeg bestemte meg derfor for
Vi har mye å trene på over vinteren og nettopp der har
vi med polarhunder en fordel da vi kan utnytte vinteren
maksimalt. Da jeg så weight pull for første gang, tenkte
jeg at det kom til å bli enkelt. Hvor vanskelig kan det
være å få hunden til å dra vognen et så lite stykke? Det
ligger mye trening bak en god weight pullhund, fysisk,
men også mentalt. For meg hjelper det mye å kunne ha
noen mål å jobbe mot og det gir motivasjon å se resultater. Vi håper å se flere polarhunder i sporten framover.
Det er flere baner i Norge i dag. Du finner bane i Askim,
Fredrikstad, Skotselv og Sandnes. Det jobbes også med
bane i både Arendal og på Karmøy. Informasjon finner du
på www.norwegianwpclub.com og www.nwpc-rogaland.
no, Norwegian Weight pull club finner du også på Facebook, lokalklubbene finner du ved å søke på nwpc.
POLARPOSTEN NR.3 - 2014
29
Utgavens
Samojed
Samojedsiden
Tekst og bilder:
Heidi Storsveen
Rørosløpet 2015
Når
14.- 15. februar 2015
Hvor
Rørosløpet 2015 har base ved Vauldalen Fjellhotell. Bestilling av overnatting og bevertning gjøres direkte til
Vauldalen. www.vauldalenfjellhotell.no
Løype
Rørosløpet er et to-dagers løp med distanse på 2 x ca 35 km. Løpet er åpent både for slede- og nordisk stil.
Løypa går på snaufjellet og i fjellskog i området mellom Brekken og svenskegrensen. Så snart løypen er endelig
avklart vil løypebeskrivelse være å finne på www.roroslopet.no.
Rørosløpet kvalifiserer til langdistansetest C i henhold til reglementet for Norsk Trekkhundchampionat.
Emrys
Jeg ble spurt av redaktøren om å skrive litt om Emrys,
en vilter og kul hund som gjør det han kan for å unngå
kjedelige dager.
Første gangen jeg så Emrys var han to uker gammel.
Søsknene koste seg sammen i valpekassa hos Gro MoeGumø, men ikke Emrys, han lå for seg selv i et hjørne.
Det var ikke før Aurora, mor og vandrende matfat,
nærmet seg, at det ble fart i den tjukke, hvite klumpen.
Med en imponerende fart feide han all motstand til side
og ble førstemann til å kaste seg over henne. Allerede
der så man begynnelsen på den Emrysen vi har i dag.
Noen uker seinere testet valpene sele og bånd og var
søte og nysgjerrige. Emrys også, men han hadde en egen
vei som måtte utforskes, han skulle utfor en skrent, noe
jeg ikke var enig i. Derfor la han sin enorme, sju ukers
kroppstyngde framover mens han jobbet seg millimeter
for millimeter bortover. Jeg vant heldigvis, han var jo
tross alt en minisamojed. Fortsatt er hver millimeter
med framdrift, liggende vannrett over bakken med meg
som motvekt, en seier for ham. Det er ikke like lett å
løfte ham vekk nå.
Etter en valpetid som er fortrengt, sitter vi med en flott
gutt på 2,5 år som er med på alt som skjer. Han er sta,
glad og enormt nysgjerrig, den svarte nesa er borti det
meste. Emrys liker best å drikke av do. Derfor er det
viktig å lukke døra, for selv med vannskåla plassert ved
siden av (en test), forsvinner et lykkelig samojedtryne
oppi doskåla.
Emrys er fryktelig glad i mennesker, men ikke like begeistret hvis de ikke vil hilse. Da vil han helst snu seg
og bjeffe etter dem, noe han sikkert tror er sjarmerende
og et genialt trekk for å overbevise dem om at han bør
klappes neste gang de møtes. Emrys sover og sløver
mye, men han passer godt på at erkefienden, nabokatta,
ikke får nærme seg eiendommen hans.
Når vi skal på tur våkner Emrys opp, for er det noe han
faktisk liker mer enn soving, så er det tur. Tur med
Emrys er ikke en rolig tur i nabolaget med en hund
som kikker hengivent opp på eieren sin hvert fjortende
sekund, går fot og ikke trekker i båndet. Nei, det er å
rase gjennom skog og myr med eier på slep, bråstoppe
for å sniffe etter elg eller hare, for så å gi jernet innover
i bushen på jakt etter byttet, fortsatt med eier på slep.
Emrys liker nemlig å dra, og han er god til det. Vi har
selvfølgelig forskjellige magebelter, og det går med
minst tre strikker til Baggen-beltet i året. Strikken i
MR-koppelet skiftes fire ganger i året. Jeg blir stolt
og innbiller meg at han er veloppdragen og går pent i
bånd når han ikke drar meg utfor skrenter, forårsaker
forstuinger eller enorme blåmerker. Vi gir blaffen i
sjokkerte blikk fra puddeldamer når «Den hvite mare»
kommer brasende gjennom Telemarksskogene, for det
er jo mye positivt med en hund som ham. (Selv om pent
i bånd trening absolutt bør utøves mer). Han har alltid
tatt det som en selvfølge å gå med kløv eller trekke
pulk, spark, slede eller et bildekk for den saks skyld.
Han skal alltid fram, og ingenting som er festet til ham
kan forstyrre Emrys.
Spannklasser
Senior slede 8-spann
Senior slede 6-spann
Senior slede 4-spann
Junior slede opp til 6 hunder
Junior/senior nordisk
Spannklassene blir delt inn i gruppene A, B og C i henhold til hundekjørerforbundets regler.
I 2016 går løpet helgen etter Femundløpet . For interesserte er det dermed full mulighet til å følge Femundløpet
hele uken og selv kjøre Rørosløpet helgen etter.
Så merk datoene, og velkommen til ei flott polarhundhelg på Røros!
Påmelding
Gjøres helst pr e-post til [email protected]
Benytt helst påmeldingsskjema som finnes på løpets hjemmeside.
Ved spørsmål kontakt
Håkon Holmli, mob: 473 17 039
Arrangør
Norsk Polarhundklubb avd. Midt-Norge
Flere detaljer finner du etter hvert på www.roroslopet.no
Vi er utrolig fornøyde med Emrys, i ham har vi fått alt
det vi ønsket i en hund, med litt ekstra moro ved siden
av. Jeg kan ikke forstå hvorfor noen vil ha noe annet
enn en vilter, halvgal og glad hannsamojed som kan dra
dem gjennom skog og fjell til alle årstider uten å sutre
eller bli sliten. (Det siste får jeg ta meg av selv). Til slutt
siterer jeg en eldre kar vi møtte i fjellet i Gausdal: «Det
der er en trekkhund! Også er han jo glad og! »
Foto: Tine Solbakk
POLARPOSTEN NR.3 - 2014
31
Returadresse:
Norsk Polarhundklubb v/ Øyvind Aas
Stikla veien 101, 1866 Båstad