Last ned PDF
ultima oslo contemporary music festival nasjonen 10.–20. september 2014 onsdag 10. september fredag 12. september lørdag 13. september Boklansering: Musikk etter 22. juli 17:00 — Loftet 13 En bok som tar for seg viktigheten av musikk etter 22. juli 2011 s. 9 ultima academy Scelsi Revisited + analyse Anahit 10:00 — Loftet 13 s. 16 Åpningskonsert Luciano Berio: Coro KORK / Det Norske Solistkor 19:30 — Oslo domkirke 22 Monumentalt lerret av folkemusikk i italiensk modernistisk drakt s. 9 OSLO KULTURNATT Grovens renstemte orgel nyMusikks Komponistgruppe med spesialskrevet musikk for Grovens berømte renstemte orgel 12:00 (buss fra Youngstorget, kl. 11:45) — Eivind Grovens hus 10 , Ekebergvn 59 NB: Få plasser! s. 20 torsdag 11. september Ultima Remake 16:00 — Café MESH 14 Remake, Ultimafestivalens prosjekt for elever i VGS. Lansering av den nye appen Remake Recorder s.19 Bohman Brothers + Vilde&Inga 12:00 — nyMusikk 20 Lunsjkonsert med engelske eksentrikere og improvisasjonsduoen Vilde&Inga s. 17 ultima academy Analyse av Kagels Exotica 10:00 — Loftet 13 s. 11 ultima academy Othernesses: Music in Contemporary Cairo 16:00 — Cinemateket 3 s. 11 Arne Nordheim / Øyvind Mæland / André Jolivet / Asbjørn Schaathun Håkon Austbø (klaver) 17:00 — Nasjonalgalleriet 16 En markering av en legendarisk karriere og Austbøs femti år som utøvende pianist s. 16 Liza Lim / Henrik Hellstenius Cikada Ensemble 18:00 — Nasjonalgalleriet 16 Pan-kulturell kammermusikk s. 10 ultima academy Scelsi The original 18:00 — Det italienske kulturinstitutt Foredrag med introduksjon til Klangforum Wiens konsert Scelsi Revisited s. 13 Scelsi Revisited Georg Friedrich Haas, Tristan Murail, Ragnhild Berstad, Giacinto Scelsi Klangforum Wien 20:00 — Kulturkirken Jakob 12 Nyskrevne verk med utgangspunkt i den gåtefulle komponistens til nå utilgjengelige skisser s. 12 Ensemble NING: Rikskonsert 22:00 — Teatersalen, Bondeungdomslaget i Oslo 27 Alternativ kanon av nasjonalmusikk s. 13 7 Horisonter Eirik Raude / Arve Henriksen / Bjarne Kvinnsland / Knut Bry / mmw arkitekter 18:00 — DogA 8 Åpningen av installasjonen som bygger på en konsertserie fra Sverre Fehns byggverk s. 19 Mauricio Kagel: Exotica Ensemble Modern 20:00 — Riksscenen 24 Kagels moderne klassiker stiller spørsmål ved den vestlige musikkens eller «kulturens» dominans s. 17 Jenny Hval & Susanna: Meshes of Voice 22:00 — Kulturkirken Jakob 12 Bejublet, kritikerrost duo med konsert versjon av sitt felles prosjekt s. 18 Erik Dæhlin: Avstandsriss Ingfrid Breie Nyhus 12:00 / 13:00 / 14:00 — Nasjonalbiblioteket 15 Folkemusikkarkiv og konsertinstallasjon s. 21 Bjørn Erik Haugen: Utterances Nordic Voices 15:00 — Kulturkirken Jakob 12 Nytt verk med utgangspunkt i Julia Kristeva, filmer med uartikulert stemmebruk, og en autists kommunikasjon s. 21 Robert Schumann: Dichterliebe Bernhard Schütz / Reinhold Friedl 19:00 — Nationaltheatret 18 Film- og teaterskuespiller Bernhard Schütz og pianist Reinhold Friedl med oppdatert versjon av Schumanns høy romantiske klassiker Dichterliebe s. 22 Laibach / Edvard Grieg: Olav Tryggvason Laibach 22:00 — Sentrum Scene 25 Slovenske avantgarde-rockere fullfører Norges tapte nasjonalopera s. 23 ultima academy The Concept of Nation Antonio Negri, Laibach 12:00 — Cinemateket 3 s. 26 Christophe Meierhans: Some Use For Your Broken Clay Pots 21:00 — Black Box Teater 2 Forslag til ny grunnlov s. 27 mandag 15. september Ole Martin Huser-Olsen 12:00 — nyMusikk 20 Gratis lunsjkonsert s. 28 Johannes Kreidler: Audioguide Ensemble neoN / Johannes Kreidler 18:00 — Dramatikkens hus 9 Flere timers musikalsk forhør i talk show-format s. 28 søndag 14. september tirsdag 16. september Barnas Ultima-dag 11:00 – 16:00 — Den Norske Opera & Ballett 6 Vi lar barna ta over Operaen en hel dag der de lager sin egen musikk festival s. 26 ultima academy Wagner: workshop om musikk og etikk 10:00 — Loftet 13 s. 31 Helge Sten / Maja S. K. Ratkje / Kåre Kolberg: Eastern Waves 21:00 — Nasjonal jazzscene 17 Rapport fra Polens legendariske studio i Warszawa s. 30 onsdag 17. september Natasha Barrett: OSSTS Oslo Oslo Sound Space Transport System 16:00 — Deichmanske hovedbibliotek 5 En interaktiv lydkomposisjon som presenterer Oslo på en måte du ikke har hørt før s. 29 Kjell Habbestad: Nenia 19:00 — Musikk & Scenehuset En kammeropera til minne om Fartein Valen s. 29 Ludwig van Beethoven / Thomas Adès / Asbjørn Schaathun / Maja S. K. Ratkje Det Norske Kammerorkester 19:00 — Universitetets aula 28 Nye og gamle verk i Beethovens ånd s. 30 26 ultima academy Badiou’s Republic Alain Badiou 14:00 — Loftet 13 s. 31 Korp, korp 10:00 / 11:00 — Dansens Hus 4 (også 18. & 19. september) Interaktiv installasjonsforestilling for de aller yngste (0–3) s. 40 ultima academy Arv Øyvind Torvund / Asbjørn Schaathun Ingfrid Breie Nyhus (klaver) 13:00 — Kulturkirken Jakob 12 Konsert og paneldebatt om folke musikk og modernitet s. 39 New Music Incubator Oslo Reunion 15:00 — Riksscenen 24 s. 39 Det elektroniske Norden I Ida Lundén / Maija Hynninen / Osmo Tapio Räihälä 18:00 — OCA 21 Elektronisk musikk av finske og svenske komponister s. 40 David Brynjar Franzson: Longitude Ensemble Adapter 20:00 — Vulkan Arena 29 Opera om Islands hundedagerrepublikk s. 38 torsdag 18. september fredag 19. september Korp, korp 10:00 / 11:00 — Dansens Hus 4 (også 19. september) Interaktiv installasjonsforestilling for de aller yngste (0–3) s. 40 Korp, korp 10:00 / 11:00 — Dansens Hus 4 Interaktiv installasjonsforestilling for de aller yngste (0–3) s. 40 ultima academy Det utopiske Norden 10:00 — DogA 8 Paneldiskusjon med nordiske komponister s. 43 Det elektroniske Norden II Risto Holopainen, Rikhardur H. Fridriksson, Thuridur Jonsdóttir 13:00 — OCA 21 Gratis lunsjkonsert med nordisk elektronisk musikk s. 41 ultima academy New music online 14:30 — OCA 21 Panel om samtidsmusikk og strømming med Music Norway, Nordic Playlist m.fl. s. 41 EMS jubileumskonsert Hanna Hartmann / Erik Bünger 17:00 — Kulturkirken Jakob 12 En av de viktigste aktørene innen nordisk elektronisk musikkhistorie blir 50 år s. 44 Simon Steen-Andersen: Buenos Aires Neue Vocalsolisten Stuttgart / asamisimasa 19:30 — Den Norske Opera & Ballett 6 (også 19. september) Kulturkrasj når Skandinavia møter Latin-Amerika i ny kammeropera s. 42 Marie Munroe & Panta Rei Danseteater: On the Outside 21:00 — Riksscenen 24 (også 19. september) Ny hybridforestilling om å formidle ensomheten i å være sammen s. 45 PechaKucha: Løffler og Lisinski 21:00 — Vulkan Arena 29 s. 41 ultima academy Buenos Aires: Simon Steen-Andersen, Neue Vocalsolisten, asamisimasa og Esteban Buch i samtale 10:00 — Loftet 13 s. 47 ultima academy A Supranational Anthem: Beethoven’s Ninth Esteban Buch 13:00 — Loftet 13 s. 49 Øyvind Mæland / Johan Svensson / Kai Duncan David / Lisa Streich Aksiom 17:00 — Kulturkirken Jakob 12 Kammermusikkonsert med unge nordiske komponister s. 47 Verdensteatret: Broen over Gjørme 18:00 — Henie Onstad kunstsenter 11 (Visninger også 20.–28. september) Ny forestilling fra internasjonalt anerkjent kunstkollektiv s. 46 Anna Thorvaldsdottir / Simon Steen- Andersen / Ørjan Matre / Malin Bång Oslo-Filharmonien 19:00 — Oslo Konserthus 23 Orkesterverk fra Island, Danmark, Sverige og Norge s. 48 Simon Steen-Andersen: Buenos Aires Neue Vocalsolisten Stuttgart / asamisimasa 19:30 — Den Norske Opera & Ballett 6 Kulturkrasj når Skandinavia møter Latin-Amerika i ny kammeropera s. 42 Marie Munroe & Panta Rei Danseteater: On the Outside 21:00 — Riksscenen 24 Ny hybridforestilling om å formidle ensomheten i å være sammen s. 45 Avanti! Ensemble: HumppAvanti! 23:00 — Vulkan Arena 29 Finsk samtidsmusikkensemble blåser ut, humppa-style + Norwegian Disco Lovers (NDL) og DJ Mette s. 49 lørdag 20. september Eivind Buene / Karin Rehnqvist / Bent Sørensen DR UnderholdningsOrkestret / Mattis Herman Nyquist / Andrea Bræin Hovig 14:00 — Universitetets aula 28 Verdenspremiere på Buenes nye orkester-hørespill, m.m. s. 50 Verdensteatret: Broen over Gjørme 14:00 — Henie Onstad kunstsenter 11 (Visninger også 21.–28. september) Ny forestilling fra internasjonalt anerkjent kunstkollektiv s. 46 Djuro Zivkovic / Hikari Kiyama / Morten Ladehoff / Sampo Haapamäki Ensemble Ernst 18:00 — Kulturkirken Jakob 12 Nye verk av nordiske komponister s. 53 Ultima finale Ben Frost A U R O R A live / Karin Krog og John Surman / TCF / Jeppe Just Instituttet 22:00 – 02:00 — Vulkan Arena 29 Kjølig jazz, militant post-klassisk elektronisk musikk, lirekasse og 70- og 80-talls synth s. 54 Under Ultimafestivalen kan man også få med seg filmer og installasjoner s. 55–56 Mer informasjon på ultima.no 2 EN EIE SV PA RK VE I AC E PA L ER OY AL 21 8 12 HENRIK IBSENS GATE N TH ATIO EA N TE AL RE T T 25 28 17 18 27 STO 14 CIT YH AL L GE KA JO RL H GA ANS TE GRØ T NL A 22 JERNBANETORGE T ND T T 13 9 LO S 23 A AT RG STO T RTI N 15 OS 11 N EIM DH ON TR 24 16 26 3 GT E IEN RO SE NK RA NT ZG T GV 5 AKERSHUS FORTRESS SK IPP ERG ATA F DR ON NIN GE NS UNIVERSITETETS AULA Karl Johans gate 47, 0162 Oslo uio.no/om/kultur/aulaen/ 7 OP SC ER AG ATA 20 HW EIG AA RD SG AT E 6 OP ERA VULKAN ARENA Maridalsveien 13 b, 0178 Oslo vulkanarena.no 10 EKEBERG Billetter Billettservice selger billetter til de fleste konsertene som ikke har fri entré. www.billettservice.no Telefon 815 33 133. Billetter kjøpt på Billettservice kan hentes på Posten, Post i butikk, Narvesen og 7Eleven. Du finner også lenker til billettkjøp på www.ultima.no. Billettpris, se oppføring under hvert arrangement. Førstnevnte pris er fullpris, sistnevnte er rabatt for studenter, honnør og arbeidsledige. NB! Utsolgt! Arrangementer kan bli utsolgt. Hent ut billetter på forhånd eller møt opp i god tid før konsertstart. EKEBERGVEIEN NYMUSIKK Platousgt. 18, 0190 Oslo nymusikk.no 29 TEATERSALEN, BONDEUNGDOMSLAGET I OSLO Rosenkrantzgt 8, 0159 Oslo bul.no MARKVEIEN NORGES MUSIKKHØGSKOLE (NMH) Slemdalsveien 11, 0363 Oslo nmh.no 28 4 E AT SG NATIONALTHEATRET Johanne Dybwads plass 1, 0161 Oslo nationaltheatret.no 27 MUSIKK & SCENEHUSET Nedre Slottsgate 1, 0157 Oslo operatilfolket.no 29 VÅR FRELSERS GRAVLUND RIKSSCENEN Trondheimsveien 2, 0560 Oslo riksscenen.no SENTRUM SCENE Arbeidersamfunnets plass 1, 0181 Oslo rockefeller.no 1 N 20 NASJONAL JAZZSCENE Karl Johans gate 35, 0162 Oslo nasjonaljazzscene.no 26 OSLO KONSERTHUS Munkedamsveien 14, 0115 Oslo oslokonserthus.no AN EIVIND GROVENS ORGELHUS Ekebergvn. 59, 1181 Oslo orgelhuset.org 19 NASJONALGALLERIET Universitetsgata 13, 0164 Oslo nasjonalmuseet.no 25 C O ST T M US HA 10 DRAMATIKKENS HUS Tøyenbekken 34, 0188 Oslo dramatikkenshus.no 18 NASJONALBIBLIOTEKET Henrik Ibsens gate 110, 0255 Oslo nb.no ST. HANSHAUGEN 2 A AT G LM O KH S G UN ET YO ORG T 9 DOGA Hausmanns gate 16, 0182 Oslo doga.no 17 MESH Tordenskiolds gate 3, 0160 Oslo meshnorway.com 24 MARIDALSVEIEN 8 DET ITALIENSKE KULTURINSTITUTT Oscars gate 56, 0258 Oslo iicoslo.esteri.it/IIC_Oslo 16 LOFTET Skippergata 22, 0153 Oslo sparebankstiftelsen.no/sentralen 23 OSLO DOMKIRKE Karl Johans gate 11, 0154 Oslo oslodomkirke.no TA AKERSGA 7 DEN NORSKE OPERA & BALLETT Kirsten Flagstads plass 1, 0150 Oslo operaen.no 15 22 19 R BO ER AG 6 DEICHMANSKE BIBLIOTEK Arne Garborgs plass 4, 0179 Oslo deichman.no 14 KULTURKIRKEN JAKOB Hausmanns gate 14, 0182 Oslo jakob.no OCA Nedre gate 7, 0551 Oslo oca.no EN 5 DANSENS HUS Møllerveien 2, 0182 Oslo dansenshus.com 13 21 N IE VE LS DA EM SL 4 CINEMATEKET Dronningens gate 16, 0105 Oslo cinemateket.no 12 HENIE ONSTAD KUNSTSENTER Sonja Henies vei 31, 1311 Høvikodden hok.no EN TU RS O AJ M 3 BLACK BOX TEATER Marstrandgata 8, 0566 Oslo blackbox.no 11 ULLEVÅ LSVEI 2 ATELIER NORD ANX Olaf Ryes pl. 2, 0552 Oslo ateliernord.no/anx/ TH 1 3 4 leder leder 5 Nasjonen — hvem tror du at du er? Ultimafestivalens direktør og kunstneriske leder Lars Petter Hagen (Foto: Ultima / Henrik Beck) Norsk musikkhistorie følger historien om byggingen av nasjonen Norge. Harald Herresthal skriver i sin bok «Med spark i gulvet og quinter i bassen» om hvordan musikken ble brukt som nasjonalt og politisk virkemiddel i årene 1770 til 1870. Musikk, billedkunst og språk var viktige elementer i diskusjonen om hvordan Norge kunne markere seg som selvstendig nasjon. Siden den gang har det å være komponist i Norge også vært å ta stilling til det «norske». Diskusjonen om nasjonal versus internasjonal, tradisjon og fornyelse var særlig aktuell i årene etter andre verdenskrig. Og selv om dette umiddelbart kan virke som en utdatert og lokal problemstilling vil jeg hevde at det er det motsatte: En universell problemstilling som berører kjernen av det å lage musikk og å være kunstner i dag er forsøket på å forstå hvem vi er. Slett ikke et særnorsk prosjekt. I afrikansk Ubuntu-filosofi sier man at «Du er den du er på grunn av andre». Musikken styrkes også gjennom sin avhengighet til sine omgivelser. Dette perspektivet er utgangspunktet for årets tema. Refleksjoner omkring identitet, musikkens funksjon i en digitalisert, globalisert og individualisert verden. Betraktninger rundt tradisjon og fornyelse, grenser og grenseløshet. Ultimafestivalen er en arena for ideer i musikk og på tvers av disipliner. Vi er en møteplass, et sted for dialog. Gjennom vårt sideprogram Ultima Academy synliggjør vi ideene bak musikken, og i år vil blant annet Antonio Negri, Laibach og Alain Badiou diskutere temaer som makt, ideologi, kulturell identitet og deres forbindelse med kunstnerisk praksis. I år er vi spesielt glade for i samarbeid med Norsk komponistforening å invitere til arrangementet Nordiske Musikkdager. Nordiske Musikkdager er en en av verdens eldste musikk festivaler, og har vært arrangert som et samarbeid mellom nordiske komponister siden 1888. På den første festivalen i København dirigerte Johan Svendsen et verk av Edvard Grieg — med Grieg i salen. Vi er takknemlige for at vi sammen med Norsk Komponistforening igjen kan gjøre Oslo til samlingspunkt for den i øyeblikket svært interessante nordiske samtidsmusikkscenen, 80 år etter at festivalen ble arrangert her for første gang. På åpningsdagen lanserer Norges musikkhøgskole essaysamlingen Musikk etter 22. juli. Som redaktør ene skriver er det en bok som «dreier seg om sterke opplevelser knyttet til musikk — opplevelser som griper og nærer oss, samler eller forstyrrer oss. Det handler om musikk som over levelse. I noen tilfeller i helt bokstav elig forstand, om flyktende ungdommer fra Utøya som synger sammen for å makte å svømme videre. Det dreier seg om å handle gjennom musikk som en del av det individuelle og kollektive arbeidet med å be arbeide sorgen og komme seg videre i livet; om anerkjennelse, tro på frem tiden, og om eksistensielle dimen sjoner i møtet mellom musikk og mennesket. Det handler om hvordan musikk formidler verdier og idealer i samfunnet, men også om musikkens plass innenfor de destruktive ideologiske forestillingene som lå til grunn for angrepene denne mørke fredagen i Norges historie». Etter lanseringen fremføres Coro av Luciano Berio. Et verk hvor 40 individuelle stemmer og instrumenter smelter sammen et verk inspirert av folkemusikk og tekstfragmenter fra hele verden, i Oslo Domkirke. Det er et alvorlig bakteppe for årets Ultimafestival. For så viktig er musikken. Festivalmagasin for Ultima Oslo Contemporary Music Festival 10.–20. september 2014 ULTIMA ER STØTTET AV: Ansvarlig redaktør: Lars Petter Hagen Redaksjon: Cathrine Nysæther og Rob Young Bidragsytere: Henrik Beck (foto), Philip Clark, Anne Hilde Neset (AHN), Audun Vinger (AV), Roy Wilkinson, Ando Woltmann (AW) og Maren Ørstavik (MØ) Design: NODE Berlin Oslo www.nodeoslo.com Trykk: TS Trykk ULTIMA OSLO CONTEMPORARY MUSIC FESTIVAL Besøksadresse: Skippergata 22, 0154 Oslo Postadresse: c/o Sentralen, Pb 183 Sentrum, 0102 Oslo E-post: [email protected] Magasinet er utgitt med støtte fra Fritt Ord H.K.H. Kronprins Haakon er Ultimafestivalens høye beskytter FINN OSS PÅ NETT www.ultima.no Facebook:www.facebook.com/ultimaoslo Twitter: @ultimaoslo Instagram: @ultimafestivalen PROGRAMRÅDGIVERE Per Boye Hansen, Anne Hilde Neset, Thomas Schäfer og Mattis With ULTIMAS MEDLEMMER BIT20 Ensemble Black Box Teater Den Norske Opera & Ballett Det Norske Kammerorkester Det Norske Solistkor Henie Onstad kunstsenter Institutt for musikkvitenskap, UiO Kringkastingsorkestret, NRK Kunsthøgskolen i Oslo NICEM Norges musikkhøgskole Norsk Komponistforening NOTAM nyMusikk Oslo Domkor Oslo-Filharmonien Oslo Sinfonietta og Cikada ULTIMA ACADEMY 2014 I samarbeid med Norges musikkhøyskole, Kunsthøgskolen i Oslo, Litteraturhuset, NOTAM, Cinemateket, Det italienske kulturinstitutt og Universitetet i Oslo — institutt for musikkvitenskap. STØTTET AV: aaaa aaaa 6 7 Den universelle nasjonalsangen Rob Young ser nærmere på hvordan samtidsmusikk har forfulgt drømmen om en universell klang. I et hvilket som helst land, når nasjo nalsangen spilles på radio eller i offentlighet, forventes det at alle reiser seg, synger med og viser respekt. I denne offisielle sammenhengen av slører nasjonalsangen den udemokratiske siden av demokratiet: man kan sende dem som ikke synger av full hals bebreidende blikk, men frihet må også bety frihet til å nekte å synge med. Og når radiostasjoner begynner å stenge for natten eller gå over til automatiske spillelister, markerer nasjonalsangen overgangen til en ny dag. Men hva hvis noe underligere, mer fremmed steg frem fra lyd bølgene? Det kunne kanskje lyde omtrent som Hymnen, en massiv elektronisk montasje av nasjonal og politisk musikk, skapt av Karlheinz Stockhausen i 1967. Hymnen uttrykker tanken om at kultur vil kunne overskride nasjonale grenser og representere et totalisert syn på verdens innbyggere. Det ble til i samme historiske øyeblikk som Marshall McLuhan la frem planen om den globale landsbyen, og interplanetarisk romfart virket som en reell mulighet. Stockhausen sto på plateomslaget til The Beatles’ Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band mot midten av 1967, og like etter utgivelsen opptrådte den britiske popgruppen på tv i den første verdens omspennende satellittsendingen i historien, med sin nye sang «All You Need is Love» — i sannhet en transnasjonal nasjonalsang — for et verdenspublikum på 400 millioner, i et program med tittelen Our World. Det er et naturlig produkt av etterkrigstidens radioalder, som også frembrakte Giacinto Scelsis bemerkelsesverdige musikk. Det er «en reise til et utilgjengelig sted», basert på komponistens intense konsentrasjon om de fysiske følelsene, overtonene og vibrasjonene i en enkelttone. Scelsi selv levde både i verden og på siden av den: Han reiste mye internasjonalt og bodde i London og Paris før krigen, og var strandet i det fredelige Sveits mens den raste. Etter krigen beskrev han seg selv som en «budbringer mellom to verdener», som skulpterte enkle musikalske former som eliminerte skiller mellom Vestens harmoni og Østens modus. Han arbeidet i en leilighet i Roma, som han beskrev som «grensen mellom Øst og Vest … den går akkurat her, gjennom stuen min.» Musikken hans unngikk å bli låst til et spesielt sted, og en eneste, spøkelsesaktig tone kunne stryke ut de gamle skillene mellom gammelt og moderne, mellom Orient og Oksident. Hans kosmiske musikk minner innbyggere av alle nasjoner om at de også er borgere av én sfærisk supranasjon, som går i bane rundt solen. Fra 1950-årene og inn på sekstitallet ble ideene om universell harmoni og politisk utopisme enda tettere for bundet innen kunsten. Fra Jasper Johns’ abstrakte ekspresjonistiske degraderinger av USAs flagg, til Buckminster Fullers «Fuller Projection» av jordens landmasser — en del av den amerikanske arkitektens visjon om en «Bruksanvisning for romskipet Jorden» («Operating Manual for Spaceship Earth» ) — og litt senere den svenske kunstneren Öyvind Fahlströms verk med kart som baserte seg på FN og andre data for å vise en verden på randen av krise. Den franske pioneren innen «musique concrète», Pierre Schaeffer, arbeidet med sin ambisiøse teori om en solfège av lydobjekter, et uendelig leksikon av alle lyder som finnes. Multimediastykket HPSCHD av John Cage og komputermusikeren Lejaren Hiller, samplet NASA- fotoene som viste jordens innbyggere hjemplaneten deres, tatt utenfor dens grenser for første gang. I denne utopiske visjonen av Romskipet Jorden, hadde alle borgere rett til å ta styringen. Når gjorde musikk for første gang krav på å være universell? For å finne svaret, kan vi se på valget til Den europeiske union — den gang kalt EEC — når det gjaldt dens egen europeiske hymne. Siste sats av Beethovens 9. symfoni, som inneholder koralversjonen av Schillers dikt som nå er kjent som Ode til gleden, er EU-s offisielle hymne, i en versjon som ble rekomponert av den tyske dirigenten Herbert von Karajan på 1970-tallet. Hvorfor ble det ikke komponert en ny hymne til denne nye koalisjonen av land? Da flere andre nasjoner tydde til den klassiske tradisjonen for å få en konfeksjonssydd nasjonalsang, hadde valgene en tendens til å være ganske kjedelige, populistiske hits: Charpentier og fragmenter av Händels Messias, for eksempel, var blant de tidlige forslagene til det europeiske prosjektet. «De var alle typiske eksempler på politisk musikk, men uten røtter i historien, og alle satte seg fore å uttrykke en forestilling om en ny identitet på en gammel måte», sier Esteban Buch i sin lange utredning om hvordan Beethovens niende, med sine følelser om universelt brorskap («Alle menschen werden Bruder») i løpet av to århundrer er blitt annektert av konkurrerende fraksjoner. «Paradokset ved hele prosedyren berodde på det faktum at man ved å bygge det nye, vendte seg mot det gamle,» bemerker Buch. mytologisk opera. I første halvdel av det tyvende århundre strebet komponister fra mange nasjoner — Vaughan Williams, Ives, Tveitt, Sibelius, Ravel, Stravinsky, Albeniz, Villa Lobos, for bare å nevne noen få — etter å skape sin egen nasjonale musikk, hinsides det rent patriotiske, en musikk som rørte ved dype og emosjonelle forbindelser med landskap, minner, folkesagn og litteratur. Det trengte ikke bety at synspunktet var innsnevret. Ralph Vaughan Williams, en engelsk sosialist, mente at lidenskap for egen kultur var helt nødvendig å sette på den internasjonale dagsordenen. Men etter sjokket og frykten med andre verdenskrig, vendte musikken seg ofte bort fra uttrykk for nasjonal Det er likevel noe passende i det å velge et stykke av Beethoven. På den tiden da han komponerte den niende, hadde Beethoven manet frem en idé om «Tankens imperium», ved å fordype seg i Immanuel Kants Universal History of Nature And the Theory of the Heavens og skriftene til den britiske orientalisten William Jones, som var interessert i de altomfattende energiene til Brahma, ut fra sine studier av gamle, indiske tekster. Hjemme ble komponisten anmodet om å oppføre sin nye symfoni i sitt adoptivland Østerrike: «Beethovens navn og hans komposisjoner tilhører hele menneskeheten i hans samtid og ethvert land som åpner et følsomt hjerte for kunsten…» «En nasjonalsang speiler et folks karakter», skrev Richard Wagner i et øyeblikks forbausende ønsketenkning. Nå var både Wagners og Beethovens musikk selvfølgelig blant favorittene til Nazi-regimet, noe som appelerte til massepublikumets følelser ved den store, klassiske tradisjonen og forestillinger med mytologi, og mot ideen om lyd som skulle harmonisere den planetariske nasjonen. «Nasjonalsanger er mer enn nasjonalsanger,» sa Stockhausen, «de er ‹ladet› med tid, med historie — med fortid, nåtid og fremtid.» Et stykke som Hymnen var bare mulig i etterkrigstidens tidsalder med «musique concrète», collage, lyd som fysisk objekt, og i en tidsalder da musikk for det meste ble opplevd i innspilt form. Dette gjorde at man kunne ha et langtrekkende perspektiv på den verdenen av historisk lyd som gjennomsyrer Luciano Berios Coro, som hadde premiere i 1976 — samme år som Voyager-romskipet ble skutt opp med en gullplate som inneholdt hilsener på femtifem språk og nitti minutter med musikk fra Romskipet Jorden — er basert på «en utvikling av folkemusikkteknikker og tonearter som er kombinert uten noen referanse til spesifikke sanger», sa den italienske komponisten. Ved bokstavelig talt å slenge sammen sangere og instrumentalister, skaper Berio et kaotisk mangfold som gjenspeiler «Nasjonalsanger er mer enn nasjonalsanger,» sa Stockhausen, «de er ‹ladet› med tid, med historie — med fortid, nåtid og fremtid.» utviklingen av en multikulturell verdensby som São Paulo, Mexico City eller Los Angeles, der planlagte organisasjonsmønstre går over til å bli lovløse bakland. Innimellom alt det hybride driver linjer fra Pablo Nerudas diktning inn og ut av fokus, som om de stilte spørsmål om hvor mye kraft en enkeltstemme kan beholde i kaoset og larmen fra den moderne verden. Ved disse dynamikkene fra enkeltstemmen på inni (eller imot) den større fellesstemmen, drama tiserer Coro nøkkelforholdet mellom individ og stat. «Give me your hearts/I’m ready/ There’s only one direction/One world, one nation/Yeah, one vision…» («Gi meg hjertene deres/Jeg er rede/ Det er bare én retning/én verden, én nasjon/Ja, én visjon…») Da den slovenske gruppen Laibach tok kontroll over Queens hit single «One Vision» i 1987, omdøpte de den til «Geburt Einer Nation» («En nasjons fødsel»). Ved å senke tempoet på Queens original til sneglefart, klarte de å gå de fascistiske impulsene i sangens kjerne etter i sømmene, mens det nye navnet uunngåelig pekte mot filmen av DW Griffith, som uten skam roste rasismen i Amerika før borgerrettig hetenes tid. Som produkter av det tid ligere kommunistiske Jugoslavia, har Laibach dyp innsikt i den tveeggede naturen i universalistisk propaganda, når den allieres med brutalt undertrykkende politikk. En sann verdensborger anerkjenner alle og ingen steder som sitt hjem. Verker som Mauricio Kagels Exotica, komponisten Liza Lims omni-musikk eller Verdensteatrets altetende multi nasjonale scenarioer, er alle produkter av den globale landsbyen, en landsby som i internettalderen har est til en by, en storby, en gigant isk supra-nasjon med milliarder av innbyggere, hvis eneste grenser er planetens ytterkanter. 8 onsdag 10. september onsdag 10. september Luciano Berios folkeodyssé ultima academy Boklansering: Musikk etter 22. juli Luciano Berio: Coro KORK / Det Norske Solistkor Oslo domkirke 19:30 kr. 200,– / 150,– Den italienske modernisten Luciano Berios storslåtte kor- og orkesterverk avstemmer sitt pankulturelle innhold med et oppsett for kor og orkester av svimlende proporsjoner. Berio (1925–2003) var i likhet med Umberto Eco og Italo Calvino nært forbundet med litteraturbevegelsen Novissimi. Deres overbevisning om å inkludere folkelige former for litteratur fikk Berio til å skrive sitt første musikkverk som tok i bruk elementer av folketradisjon — Folk Songs — for sin kone, vokalisten Cathy Berberian, i 1964. Etter å ha arbeidet med verket i nærmere ti år, ble Coro endelig uroppført i 1976. Den samlede kraften fra førti instrumenter og førti sangere settes og slås sammen under konserten, som fører til at stemmenes struktur elementer flettes sammen på et vis som få andre verker har forsøkt seg på. Tekstene som synges er, som Berio sier, en «antologi» av folkemusikk og sanger hentet fra diverse kulturer og samfunn rundt om i hele verden. De handler om kjærlighet og arbeid, fra nordamerikanske og peruanske urinnvånere til øyboere i Stillehavet, fra Jugoslavia til Londons bylarm. Replikken som ved gjentagelser går som en snor gjennom stykket, «Come, see the blood in the streets» er hentet fra Pablo Nerudas lange diktsyklus Residencia En La Tierra (Opphold på jorden). Uten å sample direkte fra folkemusikken forklarte Berio at han har skapt «en rekke kombinasjoner Luciano Berio 9 av forskjellige teknikker og metoder fra folkemusikken som henger sammen uten å vise til spesifikke sanger. Det er disse teknikkene og metodenes musikalske funksjon som stadig forvandles i Coro.» Ved en annen anledning kommenterte han: «Coro er som en plan for en fantasiby som er bygget opp på forskjellige nivåer, som skaper, setter sammen og forener forskjellige gjenstander og personer og røper deres individuelle personligheter, avstand, forhold og konflikter innenfor virkelige og ideelle grenser.» «By» kan lett erstattes med «land», slik at man dermed kan se Coro som et forsøk på å forestille seg en lovsang til menneskeheten, som overgår politiske grenselinjer samtidig som den kanaliserer sosiale impulser og lengsler som står dypt rotfestet i historien. RY Produsert i samarbeid med KORK og Det Norske Solistkor. Musikk etter 22. juli Loftet 17:00 Fri entré Arrangementet er en lansering av boken Musikk etter 22. juli (Red. Jan Sverre Knudsen, Marie Strand Skånsland, Gro Trondalen) som tar for seg viktigheten av musikk i forbindelse med tragedien på Utøya og i Regjeringskvartalet. I boken skriver forskere innen bl.a. musikk, helse, media og religion om hvordan musikk hjalp folk med å håndtere sorg og sinne, hvordan den virket samlende på mennesker fra ulike bakgrunner og etnisiteter, og hvordan musikk ble brukt i det offentlige til å uttrykke et mer inkluderende samfunn. Lanseringen arrangeres i samarbeid med Senter for musikk og helse ved Norges musikkhøgskole. 10 torsdag 11. september torsdag 11. september Liza Lim: Fiksjonsvever Cikada Ensemble Nasjonalgalleriet 18:00 150,– / 100,– Liza Lim: Winding Bodies The Heart’s Ear Philtre Henrik Hellstenius: Places of sounds and words Solist: Elisabeth Holmertz. Dirigent: Christian Eggen. Cikada Ensemble «Å høre til og ikke helt å høre til, eller å høre til på måter der man kan se hullene eller mangfoldigheten i identiteter, har vært viktige impulser i mitt arbeid som kunstner,» forklarer komponist Liza Lim når jeg spør henne om hennes forhold til nasjonsbegrepet. Lim er født i Australia av kinesiske foreldre — som selv ble født i Brunei (der hun tilbrakte flere år av oppveksten). Hun bor nå i Manchester og har naturlig nok en mangefasettert oppfatning av hva «hjem» betyr. «Jeg tror imidlertid ikke at det er spesielt uvanlig i våre dager — vi lever i en tid med stor mobilitet og stadig forandring på globalt nivå», legger hun til. «Kultur forskjeller er et sentralt politisk tema, og jeg er skeptisk til romantiske forestillinger om nasjonal eller multikulturell identitet, siden det på den en eller annen måte har en tendens til å føre til kompromitterende situasjoner der man må overse eller fornekte enkelte stygge perioder i historien (slaveri, kolonialisme, folkemord og andre former for undertrykkelse, spesielt av innfødte)», presiserer hun. «En grunnleggende og kontinuerlig utfordring til fortellinger om ‘nasjonalisme Liza Lim (Foto: Astrid Ackermann) som enhet’ er fakta om inkludering og ekskludering — om hvem som har makt og hvem som ikke har det, og hvordan den dynamikken reguleres, representeres og formidles.» Folketradisjoner er en del av ethvert lands selvforståelse, så det virker forutseende at Lim har valgt å granske en slik fortelling for Ultimafestivalens bestillingsverk for Cikada Ensemble, Winding Bodies: 3 Knots. Stykket er basert på et nordisk sagn, der én knute kan knyttes opp for å skape en lett bris, å knytte opp en annen vil forårsake en storm. Den tredje knuten må aldri åpnes — den inneholder en orkan. «Det er en fascinerende historie fordi den viser magien som tilsynelatende dagligdagse gjenstander kan inneha, og hvordan folk tildeler disse gjenstandene krefter, fortellinger og hensikter,» fortsetter Lim. «Jeg er interessert i ‘tradisjonsfiksjon’ og hva folk gjør med forestillinger om kontinuitet og ‘autentisitet’ ved å se på disse tingene som performative impulser som hører til i en langt større ramme av kulturell betydningsfremstilling og sosial transformasjon.» Lims bånd til Norge og Cikada Ensemble går så langt tilbake som til 1988, da hun traff dirigent Christian Eggen og Cikadas pianist Kenneth Karlsson for første gang ved ISCM-festivalen i Hong Kong. Det nye verket utforsker friksjon og spenninger i materialer — buehår, strenger og luft. Ved å bruke folke sagnet som bakgrunnsstoff for komposisjonen formidler Lim et skråblikk på nordiske forhold, med et tydeligere norsk element ved å inkludere en hardingfele i ensemblet. Ekskludering og inkludering er ikke begreper som kun er relevante for nasjonstemaet, men også for kjønn. Liza Lim er en ikke-hvit kvinne i en verden av samtidsmusikk som er dominert av hvite menn. «Jeg er klar over at det rett og slett hadde vært umulig for noen som meg å ha noen som helst form for kunstner stemme innen musikkverden på midten av 1900-tallet, og til og med for 40 år siden; men, utelukkende fra et synspunkt om å oppnå representative uttrykk fra hele menneskehetens spekter, går vi virkelig glipp av mye når det er langt færre kvinner enn menn som finner en plattform der de kan gi uttrykk for sin kreativitet, fantasi og sitt talent» sier Lim. Hvilket råd vil hun så gi dagens unge, kvinnelige komponister? «Det samme som til enhver komponist, nemlig å virkelig strebe etter å skape noe som er helt og holdent ditt eget». I tillegg til Winding Bodies vil konserten under Ultimafestivalen også by på to av Lims eldre verker — The Heart’s Ear og Philtre — begge fra 1997. Det blir også verdenspremiere på den norske komponisten Henrik Hellstenius’ verk Places of Sounds and Words, skrevet for solovokal og ensemble. Hellstenius’ verker har blitt fremført flere ganger under Ultima i samarbeid med ensembler som Cikada, Oslo Sinfonietta, BIT20 og Ensemble Court Circuit. I 1999 ble hans første opera SERA urfremført ved Ultimafestivalen. Denne operaen mottok han Edvard-prisen for. Hans siste opera OPHELIA: Death by water singing, skrevet i samarbeid med Cecilie Løveid, hadde premiere på Ultimafestivalen 2005. Den allsidige komponisten har laget kammermusikk, orkesterverker, opera, elektroakustisk musikk, og har også komponert for film, ballett og teater, bl.a. uroppføring av Jon Fosse. Hans nyeste verk Places of Sounds and Words er for sanger, ensemble og lyd fra den «virkelige» verden. Velkjente hverdagslyder fra bybildet, fra parker, plasser, oppganger, samtaler og krangler. Musikk, tekst og virkelighetslyd danner sammen korte musikkteatrale møter som kretser rundt spørsmålet om hvordan vi er tilstede i verden, men ikke nødvendig vis deltagende. Henrik Hellstenius har skrevet stykket for sangeren Elisabeth Holmertz, Cikada ensemble. Peter Knutsen har laget video i anledning urfremføringen på Ultima. AHN Produsert av Cikada. I samarbeid med Nasjonalmuseet. 11 ultima academy Exotica ultima academy Othernesses Exotica (foredrag/Workshop) Loftet 10:00 Fri entré Othernesses: Musikk i samtidens Kairo (konsert/panel) Cinemateket 16:00 Fri entré Jörn Peter Hiekel, Ensemble Modern, NAM students OL i München i 1972 — kjent som «the Happy Games» — var første gangen OL ble holdt i Tyskland siden nazi-regimets fall. Landet grep sjansen til å vise verden et mer demokratisk ansikt, og ba kunstnere fra alle deltakerlandene om å skape verker til en parallell utstilling. En av disse var Mauricio Kagel, hvis verk Exotica kritiserte vestlig kulturdominans med karakteristisk subversiv humor og ironi: klassisk utdannede musikere var nødt til å spille på uvante, ikke-vestlige instrumenter. Med utgangspunkt i en analyse av Exotica diskuterer den eminente musikologen Jörn Peter Hiekel (professor ved Hochschüle für Musik Dresden), slagverkeren Rainer Römer og Ueli Wiget (Ensemble Modern) om Kagels syn på musikk som realistisk kunst, og, mer generelt, om akkulturasjonsprosessen — møtet mellom to kulturer og opplevelsen av Den andre — gjennom musikkomposisjon og -fremførelse. Arrangementet omfatter en tolkningsworkshop for musikere. På alle Ultima Academyarrangementer på vår nye arena Loftet (Skippergata 22) kan du starte festivaldagen med kaffe og gratis lunsj! Ramz Sabry Samy, Yara Mekawei, Joachim Kwetzinksy, Fady Galal, Jörn Peter Hiekel og Andreas Engstrøm 13:00 Yara Mekawei og Fady Galal: Peacock (live video og elektronikk) 13:30 Ramz Sabry Samy: Akhenaten’s Last Papyruses, (Joachim Kwetzinsky, piano) 14:00 Paneldiskusjon Ramz Sabry Samy komponerer orkester- og kammermusikk, i tillegg til verker for soloinstrumenter; Yara Mekawei bruker videokunst, elektronikk og ny media i sosialt innstilte prosjekter. De bor begge i Kairo og tar aktivt del i byens kulturliv. I disse dager lanserer det svenske tidsskriftet Nutida Musikk en spesialutgave om Egypt. Dermed har vi invitert disse kunstnerne til å komme og presentere sitt arbeid og snakke om samtidsmusikkens rolle i Egypt. Hva vil det si å jobbe med kunstformer som har sitt opphav i vestlig tradisjon? Er kolonial debatt fortsatt til stede i dag, på hvilken måte, og hvilken innvirkning har dette på kunsten? 12 torsdag 11. september torsdag 11. september Scelsi Revisited Klangforum Wien Kulturkirken Jakob 20:00 200,– / 150,– Georg Friedrich Haas: Introduktion und Transsonation Tristan Murail: Un Sogno Ragnhild Berstad: Cardinem (WP) Giacinto Scelsi: Anahit Musikken til den italienske komponisten Giacinto Scelsi (1905–88) er hinsides enhver kategori innen klassisk musikk fra 1900-tallet. Ved å forkaste etterkrigstidens serial isme til fordel for svært personlig lydmessig utforskning skapte han et av modernismens råeste og mest kompromissløse livsverk. Musikken hans innebærer ofte frodige, svevende skyer av lydtekstur, som utfolder seg i kontinentalforskyvningsfart — ikke rart regissør Martin Scorsese brukte deler av den til å skape en ramme rundt den truende stemningen i sin film Shutter Island fra 2010. Scelsi var født inn i en aristokrat isk familie, og levde et behagelig og glamorøst liv en playboy-greve verdig, med mange internasjonale reiser. Etter å ha tilbrakt brorparten av andre verdenskrig strandet i det nøytrale Sveits, var han praktisk talt forsvunnet i fire år etter krigen på grunn av en mystisk sykdom. Det sies at Scelsi helbredet seg selv ved gjentatte ganger å lytte til én enkelt pianotones overtoner og mikrotoner på overkritisk vis i flere timer i strekk. I sin leilighet i Roma begynte han senere å sette sammen en samling elektroniske instrumenter, som han fortsatte sin besettelse med de mystiske gjenklang ene fra basstoner og overtoner på. Ved å benytte seg av båndopptakere og en Jenny-ondioline, et elektrisk key board oppfunnet i 1941, spilte komponisten inn sitt improviserte key boardspill på bånd, som han deretter lyttet til igjen, for så å transkribere det til verker for orkestre, kammermusikkgrupper og solomusikere, så vel som for korensembler. Komponisten Vieri Tosatti bisto ham i denne kolossale og vanskelige oppgaven, men hevdet etter Scelsis død at han komposisjonsmessig faktisk hadde tilført enkelte stykker mer enn hva han tidligere hadde fått anerkjennelse for. Uansett hva sannheten måtte være, var det Scelsis geni som var ansvarlig for den generelle arbeids metoden som produserte så uforglemmelig og totalt enestående musikk. Mens Scelsis verker er blitt stadig mer kjent, studert og forstått siden hans død og hatt en særlig sterk inn flytelse på den europeiske spektral istbevegelsen, har de opprinnelige båndene — med improvisasjoner, skisser og eksperimenter med elektroniske teksturer — alltid vært holdt utenfor hørevidde, beskyttet av Scelsi-stiftelsen. Nylig har det østerrikske ensemblet Klangforum Wien fått tilgang til Scelsis lydarkiv og gitt diverse levende komponister i oppdrag å skape ny musikk basert på bruddstykkene de fant der. Giacinto Scelsi Revisited-prosjektet kaster lys over tre stykker skapt i forbindelse med dette programmet, i tillegg til en fremføring av Scelsis totalt fascinerende fiolinkonsert Anahit, med undertittelen Lyric Poem Dedicated to Venus. Den østerrikske spektralisten Georg Friedrich Haas sammenligner Scelsis intuitive båndskisser med Beethovens notatbøker. Skrevet for sytten instrumenter forsøker Intro En Rikskonsert duktion und Transsonation (2012) å finne samtidsmusikalske, elektroniske måter å gjengi Scelsis spontanitet på. Tristan Murail, en av de opprinnelige franske spektralistene, kjente Scelsi personlig på 1970-tallet og hans Il Sogno (Drømmen) re-syntetiserer et av mesterens gamle elektroniske opptak for å få det til å «slå ut i blomst». Cardinem, et nytt verk av norske Ragnhild Berstad, betyr «vendepunkt» og benytter seg av Scelsis teknikker med å «forvrenge» toner i sin utforskning av en rødstrupes sang. Klangforum Wien er et av Europas fremste samtidsmusikkensembler. Deres enestående Giacinto Scelsi Revisited-prosjekt byr på en sjelden anledning til å oppdage en modern istisk legendes intime lydlandskap. RY Klangforum Wien: Johannes Kalitzke – dirigent Gunde Jäch-Micko – fiolin solo Vera Fischer – fløyter Zinajda Kodri – fløyter Doris Nicoletti – fløyter Markus Deuter – obo, engelsk horn Olivier Vivarès – klarinett Bernhard Zachhuber – klarinetter Gerald Preinfalk – saksofon Christoph Walder – horn Reinhard Zmölnig – horn Anders Nyqvist – trompet Andreas Eberle – trombone Daniel Riegler – trombone Annette Bik – fiolin Uli Mertin – bratsj Dimitrios Polisoidis – bratsj Benedikt Leitner – cello Andreas Lindenbaum – cello Nikolaus Feinig – kontrabass Uli Fussenegger – kontrabass Florian Müller – piano Peter Böhm – lyddesign Florian Bogner – lyddesign Klangfourm Wien er støttet av ERSTE BANK. Støttet av Komponistenes Vederlagsfond. En Rikskonsert (WP) Ensemble NING Teatersalen, Bondeungdomslaget i Oslo 22:00 150,– / 100,– En rikskonsert — undersøkelse av musikalsk fellesskap i Norge i globaliseringens, selvrealiseringens og kommersialismens tid. Utfordringer knyttet til nasjonal stat, globalisering og multikultur alisme er i dag sentrale problem stillinger både i Norge og i resten av verden. Musikk markerer identitet, tilhørighet — og avstand. Nettopp derfor er en undersøkelse av musi kalsk fellesskap i dagens Norge interessant, potensielt kontroversielt og antakelig dømt til å mislykkes: En alternativ kanon vil måtte stå i spagat mens dilemmaene hagler, og på den måten være en utforsking og manifestering av dagens utfordringer når det gjelder forholdet mellom individ og samfunn, mellom multikulturalisme og nasjonalt fellesskap, og mellom fritt marked og kulturell dannelse. Ensemble NING består av en gruppe komponister og utøvere med base i Norge: Amund Sjøli Sveen, Erik Dæhlin, Ignas Krunglevicius, Alwynne Pritchard, Kristin Norderval og Trond Reinholdtsen. Riks konserten er en blanding av talkshow, konsertkåseri og foredrag — med elementer av arkivmateriale og dagsaktuell politikk — men først og fremst en konsert. RY Rikskonsert er en forestilling av og med Ensemble NING. Medvirkende: Amund Sjøli Sveen, Erik Dæhlin, Tora Ferner Lange, Ignas Krunglevicius, Alwynne Pritchard, Kristin Norderval, Trond Reinholdtsen, Gildas Le Pape, Vestre Aker musikkorps, med flere. Støttet av Norsk kulturråd, Fond for lyd og bilde, Det norske komponistfond. 13 ultima academy Scelsi The Original Scelsi The Original (foredrag) Det italienske kulturinstitutt (Istituto Italiano di Cultura) 18:00 Fri entré Alessandra Carlotta Pellegrino Giacinto Scelsi (1905–88) var i likhet med Franco Evangelisti og Ennio Morricone en sentral skikkelse i Nuova Consonanza- bevegelsen i Roma. Bevegelsen var Italias svar på det dominerende nye musikkmiljøet i Tyskland på 1960- og 70-tallet. Det gikk rykter om at Scelsi dro på reiser til Midtøsten og Tibet, der han ble besatt av mikrotonalitet. Siden anvendte han elektroniske instrumenter og båndopptak til å transkribere sine musikalske ideer. Scelsis privatliv var en gåte; han var tilbaketrukken og eksentrisk, og arven etter hans død ble skandalisert da det kom for en dag at han hadde ansatt noen til å notere musikken sin. Dr. Alessandra Carlotta Pellegrino er forskningsdirektør for Fondazione Isabella Scelsi i Roma og redaktør for Scelsis selvbiografi, Sogno 101. Foredraget er en introduksjon til Klangforum Wiens Scelsi Revisited-konsert i Kulturkirken Jakob samme kveld. dh dh dh dh 14 15 Tradisjonen med å betvile tradisjon Samtidsmusikk har alltid hatt tradisjon for å problematisere tradisjon, og årets Ultimafestival gjenspeiler dette. Philip Clark ser på de subversive elementene i programmet, fra Mauricio Kagel til Johannes Kreidler. Det er ikke ofte man ser gjennom en død komponists øyne; og særlig ikke en rekonstruksjon av hans eget musikkrom. I 1970 ble Ludwig van Beethoven imidlertid gjenopplivet i jubileumsåret for hans 200-årsdag av komponist og renegat Mauricio Kagel, opprinnelig fra Buenos Aires. Hans satiriske film Ludwig van er bygget opp rundt forestillingen om at Beethoven hadde vendt tilbake til Bonn for å holde oppsyn med sin egen fødselsdagsfeiring. Så hender det noe forferdelig i Beethovenhaus. En geskjeftig dørvakt kjenner ikke igjen Vår Helt og krever at han kjøper billett — Beethoven blir pålagt å betale inngangspenger til et museum viet hans eget geni. Når vi nå først befinner oss på innsiden kan vi følge blikket hans idet han går inn i musikkrommet sitt, der musikere omgitt av byster i hans bilde skaper en beethovensk montasje ved å spille fra oppstykkede partiturer tapetsert rundt om i rommet. Sonater foldet rundt konserter strømmer under symfonier og serenader, før lyrisk fantasi kolliderer med krass virkelighet. Under en prøvesending (på kvelds-tv) av et debattprogram om kunst gjør Kagel og hans gjester i panelet narr av dirigenten Herbert von Karajan. Sistnevntes merkbare forakt for moderne komposisjon og besettelse med å skape et «vakkert» orkestralt lydbilde får panelet til å konkludere med at Karajan og Berlinfilharmonien kun er interessert i å bevare eksisterende kultur — fremtiden er derimot svært lite viktig for dem. En rød tråd gjennom årets Ultima festival består i å stille tungtveiende og til og med ubehagelige spørsmål rundt den klassiske tradisjonens natur, å avdekke den nødvendige spenningen mellom komponister som instinktivt ønsker å «verne» tradisjoner; og dem — som, i likhet med Kagel, mener at det mest tradisjonelle ved tradisjoner er tradisjonen med å betvile tradisjon. Når ideer som en gang var ferske og føyelige stivner og forvandles til noe som er mistenkelig likt rettroende latskap, det er da slike komponister — som uten unntak blir kalt provokatører, bråkmakere og ikonoklaster — velger å gripe inn. Populærhistorien vil ha det til at komponister enten er «tradisjonelle» eller «provokatoriske», men denne logikken faller sammen så snart man ser nærmere på det tradisjonelles virkelige natur. Paradokset ble godt oppsummert av Helmut Lachenmann: «Folk nå for tiden frykter fremtiden og flykter derfor bakover. De oppfatter Beethoven og Mahler som virkelighetsflukt fra dagens problemer,» sa han under et intervju i 2003, «men denne musikken ble ikke skrevet for flukt — den ble skrevet for å vekke tilhøreren!» Det finnes ikke et ord — i det minste ikke på norsk eller engelsk — for en kunstner som føler seg kallet til å fremme tradisjonens radikale kjerne. «Tradisjon» er blitt synonymt med «kulturarv», en lingvistisk røre som samfunnsstøttene innen klassisk musikk har omfavnet med stor iver. Døde tyske komponister selger, — selv om noen av dem tilfeldigvis er østerrikske — spesielt siden mytene om Beethovens døvhet og om at Mozart befant seg ett steg fra Gud selv har så godt PR-potensiale. Som provokasjon er Ludwig van sylskarp og giftig. Kagels film tvinger oss til å overveie på nytt hva komponister gjør og hvorfor de gjør det. Den åpenbart absurde forestillingen om å ta i bruk en tre hundre år gammel tradisjons redskaper og sedvane for å skape kunst som er relevant i vår samtid får også en overhaling. Et grunnleggende spørsmål reiser seg straks: Hvorfor velger denne komponisten å uttrykke sine tanker om Beethoven på filmlerretet? I folks fantasi representerer Beethoven tross alt den ultimate, overmenneskelige komponisten og de som måtte følge i hans fotspor forventes å krype sammen og skjelve bare noen nevner navnet hans. Kagel, derimot, stikker hull på denne sentimentale og guddommeliggjørende fasaden med den snedige åpningsspøken sin. Fremfor å følge i Beethovens fotspor velger Kagel å vise oss Ludwigs fotspor. De elegante, sølvspente 1700-talsskoene hans stiger forsiktig av toget på jernbanestasjonen i Bonn. Og så, et øyeblikks pur Monty Pythonsk ugagn: Beethoven går inn i et veiarbeids område og vi ser de eksentriske, små føttene sprette over et gjerde. Kagel, som evig komponist, be toner fortellingen sin på listig vis med en flertydig tidsforståelse. Selv om vi som publikum er vitne til alt gjennom Beethovens øyne får vi aldri se den store mannens ansikt. Vi kan bli kjent med Beethoven, trenge inn i sinnet hans gjennom musikken, men en del av ham vil alltid være utilgjengelig for oss — en del som alltid vil forbli uten ansikt, strandet i historien. Likevel føler vi med Beethoven i det han trer inn i musikkrommet sitt for første gang på to hundre år. Dette tilfluktsstedet, der hans kreative ånd en gang fikk løpe løpsk, er nå et møkkete og nedstøvet museum som åpenbart står på randen av kollaps. Men ny kunst oppstår av støvet. Kagels Beethoven-montasje (de snuttene vi hører av diverse overlappende verker følger et trickkameras stadige bevegelser) kan i seg selv brukes som et frittstående konsertstykke, men innenfor filmens kontekst forvandles denne fantasimusikken til en kommentar til Kagels understøttende filo sofiske temaer. Når panelet i studio da begynner å grunne på de samme temaene, som i utgangspunktet ble fremlagt ved hjelp av visuelle allusjoner og siden gjennom musikk, får disse en ny, språklig form. Ludwig van var et fullstendig nytt verk som det var umulig å sette i bås: en slags hybrid av film, musikk, satire og dokumentar, holdt sammen av overbevisende argumenter, rent vidd, og ikke så rent lite frekkhet. Nå og da morer jeg meg med en annen svært kagelsk fantasi: den mest opprørske, usle handlingen Elliott Carter noen sinne begikk var å unnlate å levere tilbake sin utgave av Walter Pistons Orchestration (en uunnværlig orkester- begynnerbok for enhver komponistspire) til New York City Public Library i tide. Det er sikkert urettferdig av meg. Elliott ble hundre og tre år gammel; han må da ha hatt spenstigere stunder. Men forskjellen mellom Kagel, som så inn i tradisjonen for å sette sammen musikkstykker som en kommentar til deres egen eksistens, og en person som Carter, som skapte individuelt tilpasset retro-modernisme på bestilling, er vel verdt å tenke over. For en festival som streber etter å slippe løs et mangfold av musikalske provokasjoner ville Carters musikk rett og slett ikke strukket til. Provokasjon ligger i øynene, ørene og tankemønsteret til den provoserte. Det er godt mulig at uformelle amatører av klassisk musikk — hvis kjenn- skap begynner med Vivaldis De fire årstider og ender med Barbers Adagio for Strings — vil la seg provosere av den overstrømmende kraftfulle overflaten i Carters musikk. Nettopp her ligger dette så ofte forkynte bruddet mellom moderne komponister og dere publikummere. Det paradoksale er, selvfølgelig, at Carters musikk fullt og helt aksepterte klassisk tradisjon. Musikken hans har videreutviklet seg fra Schönberg og Webern, som begge var inspirert av Brahms, Mozart og Beethoven. Han var kronisk ute av stand til å skrive uoppdragen og rampete musikk som, slik Kagel så ofte gjorde, spurte hvorfor verden trengte nok en strykekvartett eller et orkesterstykke. Provokasjon må ikke forveksles med posering. Med en dempet overflod som utfordret vår indre klokke og dens følelse for takt og skala Folk nå for tiden frykter fremtiden og flykter derfor bakover. De oppfatter Beethoven og Mahler som virkelighetsflukt fra dagens problemer fremprovoserte Erik Satie og Morton Feldman den tilsynelatende prakten i et lydunivers som inviterer oss inn i konstruksjoner som er skapt for å desorientere og endre konvensjonelle idéer om strukturmarkører. I vår egen samtid tilsidesetter Christopher Fox og Gloria Coates på lignende vis våre forventninger om hva et stykke kan være. Kagels Exotica plukker fra hverandre grunnleggende instrumentalteknikk, redskapene som driver klassiske fremføringer. Ved å be klassisk utdannede musikere om å spille på instrumenter med ikke-vestlig opphav minner Kagel oss på at klassisk tradisjon kan knuses under vekten av sin egen formalitet. Dette stykket, sier han, «vender tilbake til musikkproduksjonens urtidsopphav, til en tid da sang fortsatt var i ett med å skape lyd med enkle og hverdagslige gjenstander.» Exotica belyste den klassiske tradisjonens mulige begrensninger ved å omfavne den store verden utenfor. Det var typisk for Kagel å sette tid og sted på prøve: hans Music for Renaissance Instruments skapte et lunarisk lydlandskap med gammeldagse instrumenter; i St. Bach Passion fikk form og innhold møtes i Bachs fortelling av sin egen livshistorie. I vår egen tid tar den tyske komponisten Johannes Kreidler (f. 1980) disse ideene et logisk skritt videre. Fortellerstemme og kontroll over tekst er kjerneprinsipper i vestlig tradisjon. I den klassiske musikkens ordelag er partituret «musikken», mens anmeldelser i tidsskrifter for klassisk musikk streber etter å finne den konserten som får legge terskelen for fremføringer av disse steintavlene. Da Kreidler i 2009 takket ja til en bestilling fra det Berlin-baserte Ensemble Mosaik outsourcet han oppdraget og finkjemmet internett på leting etter komponister og programmerere i Kina og India som kunne være villige til å prostituere seg ved å etterligne Kreidlers stil. Resultatet ble Fremdarbeit, et stykke for ensemble, sampler og moderator. I motsetning til komponister som skamløst etter aper stilen til bautaer som Feldman, Ligeti og Nancarrow, kunne man argumentere for at Kreidler i det minste var åpen om noe som av enkelte blir sett på som opportunistisk kynisme. Hans nye verk for Ultima, Audio guide, blir beskrevet som en rekke talkshow om musikk, som i likhet med sluttscenen i Ludwig van minner om «musikkteater om musikk», forteller Kreidler, «om musikkens forhold til politikk, psykologi, teknologi og terror, med Shakespeare-motiver og tanker av Derrida i bakgrunnen. Kunstens hypermoderne tilstand blir gransket, meldinger til underbevisstheten blir uttrykt gjennom musikk, 100 instrumenter blir slått i stykker, folk faller ned i luftpianoer, vi snakker om de tragiske konsekvensene av MP3 med en av programmererne som skapte teknologien og vi forvandler lokalet til et hyperinstrument.» Alt dette tilsier at provokasjon innen musikk har lite å gjøre med hvordan musikken faktisk høres ut — det er ideene som teller. 16 fredag 12. september ultima academy Scelsi Revisited Håkon Austbø: En jubileumskonsert Scelsi Revisited Loftet 10:00 Fri entré Håkon Austbø Nasjonalgalleriet 17:00 Fri entré (Oslo kulturnatt) Klangforum Wien (Uli Fusseneger, Johannes Kalitzke og Sven Hartberger), Ragnhild Berstad, Emil Bernhardt, Alessandra Carlotta Pellegrino (paneldebatt/workshop) Arne Nordheim: Listen Øyvind Mæland: (nytt verk) André Jolivet: Mana Asbjørn Schaathun: Physis Giacinto Scelsi var svært interessert i fremmede kulturer. En tidlig forståelse av mikrotonale egenskaper i egyptisk musikk inspirerte ham i utviklingen av sin lydfilosofi, som konsentrerte seg om fysiske lydvibrasjoner og -tekstur fremfor klassiske former og orden. Han forestilte seg lyd som et tredimensjonal prisme med utallige flater som kommer til syne takket være komponistens verk. Scelsi Revisited-prosjektet ble utviklet av Klangforum Wien og Fondazione Isabelle Scelsi. Åtte komponister — blant dem Tristan Murail, Georg Friedrich Haas og Ragnhild Berstad — ble bedt om å skrive stykker basert på Scelsis private improvisasjonsbånd. Denne samtalen vil søke etter sammenhenger mellom Scelsis arbeid og de nye verkene, diskutere tekniske og tolkningsmessige utfordringer, og presentere Scelsis arkiver i Roma. Pluss Anahit: Fra bånd til partitur, en praktisk workshop for musikere og komponiststudenter. fredag 12. september Hva gjør en musiker norsk? Håkon Austbø er blant pianistene vi gjerne trekker frem som en av de store norske — men sannheten er at Austbø har bodd mesteparten av sitt liv utenlands — i Frankrike, USA, Tyskland og Nederland. Han er heller ikke kjent for å fremme den norske musikken, men har i stedet mar- Så fjernt, så nært kert seg som Messiaen-, Skrjabin og Debussy-tolker. Lunsj med Bohman Brothers Bohman Brothers Vilde&Inga nyMusikk 12:00 Fri entré Med denne konserten feirer Austbø femti år som musiker. Allerede som 15-åring debuterte han i 1964 med Ravel i Aulaen, hvorpå pianist og kritiker Reimar Riefling kommenterte i VG: «Med letthet behersket han impresjonismens moderne, raffinerte figurasjon og harmonisering. Kanskje det er på dette felt den unge pianisten vil finne sin force?» Det fikk han rett i, og mer til. Den gang ble han omtalt som Kongsberg- gutten. I dag er han den internasjonale, norske pianisten. MØ I samarbeid med Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Mauricio Kagel: Exotica Ensemble Modern Riksscenen 20:00 Fri entré (Oslo kulturnatt) Mauricio Kagel hadde selv en mangfoldig bakgrunn: Født i Argentina i 1931, til jødiske foreldre som hadde flyktet fra Russland, og oppvokst i Buenos Aires. Her studerte han musikk, litteratur og filosofi, før han flyttet til Köln som student, hvor han ble boende resten av sitt liv. Exotica var et bestillingsverk til de 20. Olympiske leker i München i 1972. Det er skrevet for et utvalg «ikke-europeiske instrumenter», som ensemblet på seks må manøvrere mellom som best de kan. For lytteren blir lydbildet spørrende: Er det parodier på asiatisk, arabisk og afrikansk musikk? Eller er det ekte forsøk på å formidle autentiske fragmenter Håkon Austbø (Foto: Ivan Tostrup) 17 fra flere kulturer? Selv tittelen blir et spørsmål. Er musikken eksotisk fra den vestlige kulturens ståsted, eller går det motsatt vei: er de vestlige konstruksjonene eksotiske i den ikke-vestlige instrumentgruppen? Samtidig utfordres også musikerne vokalt, og oppfordres til å prioritere stemmen fremfor instrumentet der utøvelsen kommer i konflikt. I vestlig musikkultur — i motsetning til flere andre — har den rene instrumentalmusikken fått høyest status, selv om det er nettopp menneskelig sang som er det ene felles utgangspunktet. Ved å gi stemmen fortrinnsrett over instrumentene, forsøker Kagel å gå bakenfor eksotismen, og ser tilbake på musikkens egentlige opphav — sangen. Ensemble Modern har stor internasjonal anerkjennelse som samtidsensemble, og har spilt inn musikk av blant andre Karlheinz Stockhausen, Steve Reich, Heiner Goebbels og Hans Werner Henze. I fjor spilte de Frank Zappa på Ultimafestivalen. MØ De London-baserte eksentrikerne Jonathan og Adam Bohman — aka Bohman Brothers — er kjent for sin eksperimentelle lyd- performancer. Med diverse objekter, opplesning, et ukjent utvalg lyd kilder og et humoristisk visuelt oppsett, baserer duoen sine ofte groteske lydlandskap på noe som kan minne om loppemarked, der lyd kan lages av det meste. Lyd kilden kan være alt fra en skobørste til instrumenter fra 1700-tallet. Vilde Sandve Alnæs og Inga Margrete utgjør improvisasjonsduoen Vilde&Inga med besetningen fiolin og kontrabass. De er klassisk skolerte musikere, men som Vilde&Inga utforsker de sine instrumenter på en utradisjonell måte innen fri improvisasjon. Duoen mottok gode kritikker internasjonalt for debutalbumet Makrofauna som ble utgitt hos det tyske jazz-og-klassisk-selskapet ECM tidligere i år. Produsert av nyMusikk. Bohman Brothers (Kunstner Milan Kovácˇ) 18 fredag 12. september fredag 12. september Myter og fabeldyr Jenny Hval & Susanna: Meshes of Voice Kulturkirken Jakob 22:00 200,– / 150,– «Jeg synes det er veldig befriende og fascinerende med det grensesprengende i surrealismen, og brukte dette flettverket av utveksling mellom Jenny og meg til å utforske indre prosesser gjennom kroppslige bilder, symboler fra mytologien og Gaudis bølgende arkitektur», sier Susanna Wallumrød om prosjektet Meshes of Voice, et duoprosjekt hun har med Jenny Hval. Samarbeidsprosjektet startet i 2009 med et bestillingsverk for Ladyfest festivalen. Skriveprosessen startet som en brevveksling der de to arbeidet hver for seg men brukte ord og tekst- linjer, og etter hvert melodier fra hverandre og laget noe nytt. Prosjektet er nå utgitt på Susanna Sonata, Susannas eget plateselskap. Det er en slags mytologisk tåke over Meshes of Voice. En tåke hvor melodiene glir inn og ut som skip i natten — de kommer og går, repe teres og forvandles, møtes og sklir vekk. Maya Derens film, det surrealistiske mesterverket Meshes of the Afternoon fra 1943 med sykliske temaer og sterke, surrealistiske bilder (som filmens gjengangsfigur ikledd en svart kappe med speil i stedet for ansikt). «Jeg var veldig inne i fabeldyr og mytologiske kvinnevesner på den tida», forklarer Jenny Hval, «både fordi jeg leste mye mytologiske tekster, og fordi samarbeid (spesielt vokalt) har noe fabel-aktig ved seg. Vi skulle jo synge sammen. Susanna og Jenny sammen er jo verken den ene eller den andre av oss, men et skiftende vesen med to stemmer» Horisonter ultima remake sier hun. «Vi feide vel innom både Medusa, Athena og Harpy (en kombinasjon av en kvinne og en fugl) — som eksempler på forestillinger om kvinnen, det stygge, det guddommelige, det grusomme…Athena er gud inne av fornuften, intelligens, kunst og litteratur — og tilfeldigvis jomfru» forklarer Susanna. «Jeg husker også at jeg hadde sett et bilde av speilet i ansiktet da jeg studerte film for lenge siden, men visste ikke at det var fra Meshes of the Afternoon før jeg så filmen i 2008. Så det var et bilde som hadde gjort veldig inntrykk» sier Jenny. A Mirror in my Mouth, et av platas mange høydepunkt, omplasserer speilet til munnen. Jenny forklarer: «I Meshes- prosjektet var det vel naturlig at speilet var inne i munnen … det er jo derfra vi reflekterer verden når vi synger og skriver musikk». AHN Ultima Remake: Coro (konsert/lydinstallasjon) Café MESH 16:00 Fri entré Eirik Raude, Arve Henriksen og Bjarne Kvinnsland fremfører Horisonter (Foto: Knut Bry) Horisonter Eirik Raude / Arve Henriksen / Bjarne Kvinnsland / Knut Bry / mmw arkitekter DogA 18:00 Fri entré (Oslo kulturnatt) Åpningen av installasjonen Horisonter, som bygger på en konsertserie fra 2013 i fem av Sverre Fehns byggverk rundt om i Norge som utforsket musikken i rommet med utgangspunkt i Fehns ideologi. Trompet, slagverk og elektronikk møtte bygningenes betong, glass og tre da en av Norges fremste jazzmusikere, trompetist og komponist Arve Henriksen og en av våre fremste perkusjonister Eirik Raude spillte i, på og sammen med Sverre Fehns berømte arkitektur. Knut Bry har stått for fotografiene og lydinstallasjon er laget av Bjarne Kvinnsland, mmw arkitekter. Åpningen markeres med konsert og live installasjon på DogA. I samarbeid med DogA. Jenny Hval & Susanna (Foto: Ultima / Henrik Beck) 19 Støttet av Norsk kulturråd, EGD, Komponist fondet, MFOs vederlagsfond, Fond for Utøvende Kunstnere og Fond for Lyd og Bilde. Remake, Ultimafestivalens prosjekt for elever i videregående skole, arrangeres i år for tredje året på rad. Med Remake vil Ultima presentere elevene for musikk i sjangeren «moderne- klassiker». Gjennom en blanding av lytting og kreative analyser utforsker elevene de sosiale, poli tiske og kunstneriske sammen hengene fra da verket ble komponert, og setter det i sammenheng med egen opplevelse og forståelse av musikk i dag. Årets Remake-verk er Luciano Berios Coro (Ultimafestivalens åpningskonsert). Inspirert av Berios folkemusikk-kollasj vil deltakerne sin egen sample/folke musikkbaserte installasjon, som vil bli presentert sammen med lanseringen av den spesialdesignede appen Remake Recorder, et gratis program for å ta opp, komponere og publisere musikk. Elever fra musikklinja på Manglerud videregående skole. Instruktører: Daniel Teige (lyd scenografi) / Heloisa Amaral (musikk) / Petr Svarovsky (app) / komposisjonslærere ved Manglerud VGS. Kristian Skaarbrevik og Otto Graf. I samarbeid med NOTAM. Støttet av Sparebankstiftelsen DNB. 20 lørdag 13. september lørdag 13. september Psykiske forstyrrelser Avstandsriss 21 Nordic Utterances Eivind Grovens renstemte orgel Omvisning og konsert i Eivind Grovens hus, Ekebergveien 59. 12:00 (buss fra Youngstorget, kl. 11:45) Fri entré Rebecka Sofia Ahvenniemi: Organic Encounters Karstein Djupdal: Groven spiller Jondølen Peter Edwards: Boulez Springar Agnes Pettersen: New work Eric Skytterholm Egan: New work Organist: Sara Aimée Smiseth Konserten inneholder også to av Grovens orgelverk. Det er nærliggende å tro at Bachs storverk Det veltempererte klaver, med preludier og fuger i alle tonearter, markerer et tydelig fremskritt i både instrumentbygging og stemme problematikk. Det er skrevet for nettopp det såkalte tempererte klaver, der oktaven er det eneste renstemte intervallet, og avstanden mellom de tolv tonene i oktaven er justert så de er tilnærmet like. Men ikke alle vil kalle det et fremskritt. Den tempererte stemmingen er bare en måte å løse problemet på: den naturlige stemmingen som med enkle brøker setter skalatonene i forhold grunntonens frekvens, er nemlig trøblete å bruke når man beveger seg langt fra grunntonen. Å etablere en ny grunntone i et renstemt instrument fører til grumsete frekvensforhold og sure toner — og har skapt hodebry siden antikken. Komponist, musiker, akustiker, innsamler og forsker Eivind Groven Innsiden av Grovens orgel (Foto: Ultima / Henrik Beck) (1901–1977) slo seg aldri til ro med likestemmingens unøyaktigheter. Å sette lik avstand mellom tonene «forflater musikken» og «skaper psykisk forstyrrelse», ifølge Groven selv, og han begynte arbeidet med å utvikle et apparat som kunne justere en tones stemming automatisk ut fra hvilken toneart man befant seg i. I orgelhuset på Ekeberg står flere av Grovens avanserte konstruksjoner, der de 36 tonene mellom oktavene justeres automatisk. Det er ikke perfekt, men et steg nærmere den rene stemmingen, og vakte interesse hos blant andre Albert Schweitzer, Alois Hába og Arne Nordheim. For komponister og musikere i dag er stemming fortsatt en problemstilling, og flere har tatt Grovens ideer videre. Musikkviter David Loberg Code ved Western Michigan University har laget en digitalversjon av Grovens automat, og NOTAM har utviklet et portabelt renstemmings- system for datamaskin og sampler. Denne konserten presenterer Grovens egen musikk, samt verker av flere frekvensfølsomme komponister i nyMusikks Komponistgruppe. MØ Produsert av NOTAM i samarbeid med nyMusikks Komponistgruppe (NMK). Ordbok for stemmenoviser: Grunntone: Hovedtonen i en melodi. Intervall: Avstanden mellom to toner. Frekvens: Antall svingninger i en tone per sekund. Renstemming: Å stemme tonene i en skala ut fra forholdet til grunntonen. Likestemming: Å stemme rent bare mellom oktavene, og fordele avstanden mellom halvtonene likt — uavhengig av forholdet til grunntonen. Mikrotonalitet: Å bruke toner som ligger på frekvenser mellom halv tonene i et instrument. Ingfrid Breie Nyhus og Erik Dæhlin: Avstandsriss Nasjonalbiblioteket 12:00, 13:00 og 14:00 Fri entré Ingfrid Breie Nyhus og Erik Dæhlin har de siste månedene arbeidet i Norsk Folkemusikksamling og lyttet til utallige opptak med norsk folkemusikk arkivert fra 1910 frem til i dag. I møtet med arkivmaterialet — omfanget på flere tusen timer lyd —, opptaks teknikkene, de politiske og kulturelle ideene som har fulgt arkiveringen, og ikke minst alle musikerpersonlighetene som er lagret der jobber de kontinuerlig med hukommelsen i den «fryste» lyden, tiden og hendelsene. Særlig hvordan møtet med det arkiverte materialet skaper musikalske spor og klanglige minner. Ved å lage nye riss i materialet skapes et «live»-arkiv som Breie Nyhus og Dæhlin gjengir, fortolker og spiller sammen med noen av disse musikerne. Konsertinstallasjonen er et arkivprosjekt ved Norsk Folkemusikk samling — Nasjonalbiblioteket. Støttet av Norsk kulturråd og Program for kunstnerisk utviklingsarbeid. Stillbilde fra Utterances Bjørn Erik Haugen: Utterances (WP) Nordic Voices Kulturkirken Jakob 15:00 150,– / 100,– Hvordan forholder man seg til og kommuniserer med omverdenen via ytringer? I sitt nye tredelte verk besvarer Bjørn Erik Haugen dette, ved bl.a. bruk av transkribering av et intervju med Julia Kristeva om lingvistikk, lyd fra 28 filmer som skildrer forskjellige følelser og situasjoner med uartikulert stemmebruk, og en tredje del basert på en dokumentar om hvordan en autist forholder seg til omverdenen gjennom å kommunisere med gjenstander. Bjørn Erik Haugen er en inter mediakunstner som jobber med video, musikk, lyd og bilde. I tillegg til å fremføre sine verk i Norge, har han hatt solo-arrangementer i USA, Sverige og Frankrike, og har deltatt på gruppeoppsetninger på Berlin Transmediale, Brazil’s Hipersonica, og biennaler i Polen, Romania og Storbritannia. I 2012 mottok han hederlig omtale i Digital Musics and Sound Art-kategorien i Prix Ars Electronica. Verket fremføres av det anerkjente vokalensemblet Nordic Voices. Sekstetten har siden 1996 fremført et sammensatt repertoar med alt fra Lassus til Ligeti. 22 lørdag 13. september lørdag 13. september Schumann i ny drakt Grenser finnes kun i sinnet Robert Schumann: Dichterliebe Nationaltheatret / Amfiscenen 19:00 200,– / 150,– Laibach / Edvard Grieg: Olav Tryggvason Laibach/NSK Sentrum Scene 22:00 350,– / 250,– Bernhardt Schütz (vokal), Reinhold Friedl (piano), Maximilian Brauer, Fucking Famous Høyromantikkens musikalske symbol Robert Schumanns og Heinrich Heines diktsyklus Dichterliebe har gjennom tidene blitt innspilt og fremført mange ganger. Historien om poeten som sitter ensom i skrivestuen dagen lang, og kun får treffe sin utkårede alvepike om natten, er bygget på dikt av Heinrich Heine, og har vært standardrepertoar for både musikere og musikk vitere siden den ble utgitt i 1844. Det er derfor en tradisjonstung oppføringshistorie skuespiller Bernhard Schütz og pianist Reinhold Friedl har å bryne seg på når de trer inn i høyromantikkens aller helligste. Schütz er kjent for det tyske publikumet som film- og teaterskuespiller. Han er ingen klassisk sanger, men går løs på Schumann med en skuespillers formidlingstrang: tydelig talende og uttrykksfullt. Det er tidvis stille og nært, tidvis rasende ekstrovert med fullt band, og låter mer som pop/rock enn et stilisert klassisk storverk. Med lett ustemt klaver og sår, svevende vokal trekkes linjene mellom Schumanns maniske rusmisbruk og den moderne artisten opp, og flere spørsmål stilles: Hva er verk og hva er tolkning, hvem er kunstneren, og kommer vi tettere på musikken ved å gjøre noe annet enn komponisten selv tenkte? MØ Produsert av Volksbühne am Rosa-Luxemburg Platz, Berlin. Dramaturg: Henning Nass. Reinhold Friedl og Bernhard Schütz Det er over et århundre som skiller den klassiske romantikken hos Norges nasjonale komponist fra de bombastiske provokasjonene til Slovenias internasjonalt beryktede kunstrock-kollektiv. Men på hver sin måte deler de én ting: Begge er opptatt av hvordan man presenterer nasjonal bevissthet gjennom musikk. På oppdrag av Ultima 2014 fremfører Laibach sin egenartede tolkning av Griegs opus 50, den ufullendte operaen Olav Tryggvason. Verket bygger på tekst av Bjørnstjerne Bjørnson, som på sin side lot seg inspirere av Snorre Sturlasson. Operaen skulle gjenfortelle sagaen om Olav Tryggvason, den stridbare kongen som hersket over Norge like før utløpet av det første årtusen. Som ung mann gjorde Olav det til sin livsoppgave å renske Skandinavia for åsatro. Sammen med Det hellige rom erske rike slåss han mot hedningene i Danmark og Sverige. Etter et langt utenlandsopphold ble han kronet til konge av Norge i 995 før han begynte en systematisk kampanje for å omvende nordmenn til kristendommen, gjerne ved voldsbruk. Slik sett utøvde han en betydelig innflytelse på Norges utvikling som nasjon, i tillegg til at han grunnla Trondheim og reiste den eldste kirken i landet. Etter hvert døpte han også Leiv Eiriksson før denne utforskeren satte av sted på en reise som skulle føre ham til Den nye verden. Olav omkom under slaget ved Svolder i år 1000. 23 Laibach (Foto: Maja Slavec) De overlevende fragmentene av Griegs opera (som han ga opp å arbeide med i 1873) plasserer handlingen blant norske vikinger som venter på at kong Olav skal komme til deres hedenske tempel. Selve susjettet er sterkt preget av ritualer, med temperamentsfulle korpartier, bønner til de norrøne gudene og en hedensk trolldomskvinne som maner frem ond magi for å mobilisere sin stamme i forsvar av troen deres. Selv disse korte utsnittene bærer preg av brutal og hårreisende musikk, og det tredje blant dem er nesten like feberhett som noen av Wagners komposisjoner. Om det hadde vært fullført, ville verket hatt status som nasjonalopera, men i forhold til resten av Griegs arbeider har det fortsatt status som en nærmest ukjent kuriositet. Siden de ble grunnlagt i Titos Jugoslavia i 1980 har Laibach og dets kollektiv av opposisjonelle kunstnere NSK (Neue Slowenische Kunst) stått bak noen av de meste ekstreme kunstneriske uttrykkene for nasjonal isme. Ved å konsentrere energien sin omkring musikken, har de ryddet seg plass i bred internasjonal bevissthet ved å utgi plater og å opptre live, selv om deres ironiske bruk av fascistsymbolikk ofte har forvirret både anmeldere og publikum. Fra sine maksimalistiske coverversjoner av Live Is Life av Opus, Queens One Vision over Let It Be av The Beatles til coverlåter av nasjonalsanger på Volk (2006) og de brutalisme-pregede tolkningene av Bach på Laibachkunstderfuge (2008), er dette musikk som tar totalitære ideologier på alvor til en grad tipper over i det komplett absurde. Laibach kommer til å fremføre sin versjon av Norges tapte nasjonal opera som en multimediaforestilling etterfulgt av en konsert som presenterer et utvalg av låter fra gruppens karriere fra start helt til Spectre, albumet den ga ut tidligere i år. RY 24 lørdag 13. september lørdag 13. september Kunstnere i uniform Få artister passer årets festivaltema Nasjonen bedre enn Laibach — Slovenias selverklærte «monumentale retro-avant garde» lyd og bildekollektiv. Roy Wilkinson har snakket med bandet om deres planer for en digitalt dekonstruert versjon av Norges tapte nasjonalopera. Laibach ble stiftet i 1980 i den lille industribyen Trbovlje i dagens Slovenia. Kollektivets tidlige verker besto av streng, industriell avantgarde- musikk, som omfattet bruk av grammofoner, elektronikk og hjemmelagde akustiske instrumenter. Senere inkluderte de visuelle referanser til den sosialist-realistiske stilen som omga dem i deres ungdom, i tillegg til det de beskriver som «nazi-kunst». Deres tilnærming til konsertproduksjon var brutalt pragmatisk — eks- militære røykbomber fremfor tørris — og så kom en personlig tragedie, da Laibachs vokalist Tomaz Hostnik hengte seg i 1982. Laibach begynte virkelig å få internasjonal innflytelse med albumet Opus Dei (1987), som inkluderte «One Vision». Platen ble fulgt opp med ytterligere eksempler på stilistisk invasjon og okkupasjon — en metode de har anvendt på verker av alle slags musikere, fra The Rolling Stones og Serge Gainsbourg til Blind Lemon Jefferson og Richard Wagner. Laibachs tolkning av Wagner ble utgitt under den vidunderlig forstyrrende tittelen Volkswagner (en kombinasjon av Det tredje rikets «folkevogn» og Hitlers yndlingsmusiker.) De gjennomsyret den tyske komponistens musikk med jazz, musikken som ble bannlyst som «degenerert» i Nazi-Tyskland. Laibachs kanskje mest overveldende coverversjon kom imidlertid med albumet Volk i 2006 — 14 omarbeidede «majestetiske» nasjonalsanger, som God Save The Queen, The Star Spangled Banner og La Marseillaise. Volk er et filosof isk vektig og lydmessig praktfullt verk, og kanskje den beste inngangs portalen når man ikke er kjent med Laibach fra før. For årets Ultimafestival gir Laibach seg i kast med Edvard Griegs ufullendte opera Olav Tryggvason (for mer om dette verket, se s. 22). Laibachs versjon vil garantert stille fascinerende spørsmål — noe som absolutt var tilfelle med Spectre, gruppens album fra 2014, fremhever Laibach ser ut til å fremstille seg selv som idealistiske liberalere, etter å ha nektet å bekrefte eller avkrefte deres politiske tilhørighet i flere tiår. fenomenet med varslere som Edward Snowden. Spectre er også et album der Laibach ser ut til å fremstille seg selv som idealistiske liberalere, etter å ha nektet å bekrefte eller avkrefte deres politiske tilhørighet i flere tiår. For enkelte vil et annet spørsmål bli igjen. Er Laibach fascister? Det synes rimelig å si at svaret er nei. Ville en gruppe med tro på nazistenes overmakt virkelig funnet fullkommenhet i Freddie Mercury, en homofil stoffmisbruker fra Zanzibar? Laibachs «Kampf» er en del av noe langt større — en av de mest dypt underholdende agendaene i dagens populærkultur. Her snakker Laibach om Grieg og deres egen karriere. Intervjuet ble gjennomført via e-post, der Laibach kollektivt svarer på spørsmål. Under årets Ultimafestival vil dere presentere en forestilling basert på Edvard Griegs ufullendte opera, Olav Tryggvason. I hvilken grad kjente Laibach til Grieg fra før? Vi kjente til Grieg fra før, men bare overfladisk. Vi var stort sett bare kjent med de mest berømte verkene. Festivalens kunstneriske leder Lars Petter Hagen ba oss i utgangspunktet om å tolke Peer Gynt, men vi ønsker å unngå å ta for oss store verker som så mange andre har tolket før. Vi ba ham om å foreslå et viktig, men mindre kjent verk, så han mente at vi burde sette opp Olav Tryggvason, som vi visste svært lite om. Laibach tar for seg den gjensidige avhengigheten mellom kunst og ideologi. Kunst og musikk gir uttrykk for ideologi. Ingen steder er dette mer synlig enn i klassisk europeisk musikk; komponister vier livet til å studere de vanskelige reglene for takt, harmoni og kontrapunkt. Deretter skaper de sin musikk med største omhu, i den hensikt å fullføre ærendet som ideologien har gitt dem. De store nasjonalromantiske komponist ene — der Grieg er en av de mest fremstående representantene — er blant de mest glitrende eksemplene på dette fenomenet. Grieg gjorde seg besvær med å skape en autentisk nordisk klang, med å skape musikk som skilte seg ut fra den klassiske tradisjonen som dominerte på kontinentet. Det at han lyktes i sin oppgave ved kun å føye seg etter grunnprinsippene for musikalsk uttrykk, som harmoniens absolutte dominans, det tyranniske metriske systemet osv., er ikke bare en fantastisk inspirasjonskilde for Laibach, men også en stor historisk ironi. Kan dere fortelle om deres tolk ning av Olav Tryggvason? Vår tolkning av Olav Tryggvason bør sees i sammenheng med resten av Laibachs tolkninger av klassiske verker. Bachs Die Kunst Der Fuge, og Volkswagner, suiten vi satte sammen av tematisk stoff fra Wagners operaer. I Kunst Der Fuge brukte vi en datamaskin som nøkkelinstrument og understreket dermed de allerede komplekse matematiske algoritmene bak den originale komposisjonen. Med Volkswagner satte vi Wagners germanske natur i ny kontekst ved å tilsette jazzrytmer og noe elektronikk. Grieg har mye til felles med begge komponistene. Grieg var tilstede under den første fullstendige oppførelsen av Wagners Ring i 1876. Det er svært liten tvil om at denne begivenheten etterlot seg dype spor i Griegs musikk. Wagners egne motiver stammer fra norrøn mytologi — nøyaktig den samme nordiske illusjonen av eksklusivitet som Grieg selv strevde med å gi en stemme. På den annen side ble Griegs musikk i 1906 fremført på Thaddeus Cahills telharmonium — verdens første syntetiske instrument. Griegs musikk, i likhet med Bachs, egner seg godt for elektroniske opptredener. Derfor vil Laibachs oppsetning av Olav Tryggvason være rotfestet i den digitale sfæren, med innslag av elektronisk manipulerte orkestermotiver. Det vil også være levninger av de mest primitive og opprinnelige instrument ene, nemlig stemme og slagverk. Er den historiske figuren Olav Tryggvason, en konge fra viking tiden, interessant for dere? Kan Laibach betraktes som vikinger i populærkulturen, som streifer rundt om i verden og tilegner seg diverse hellige relikvier fra populærhistorien, som sanger av Beatles og Queen? Laibach er unektelig en slags vikinger — ikke så kristne som Olav var, men vi døper likevel alt og alle vi møter på vår vei. Temaet for årets Ultimafestival er Nasjonen. For å sitere festival ens nettside: «Festivalen [skal] undersøke hva nasjonsbegrepet innebærer i en digitalisert og internasjonalisert verden.» Hva innebærer «nasjonsbegrepet» for Laibach? Vi startet på svært lokalt nivå i 1980, i hjembyen vår, Trbovlje. Vi var fullstendig omgitt av industri og lydene som fulgte med, så det var vår musikalske inspirasjon i utgangspunktet. Alt annet kom senere, i forbindelse med en digitalisert og internasjonalisert verden. Laibachs eget arbeid rundt temaet Nasjonen har vært fascinerende. Kan dere gi oss en oppdatering om NSK? Staten NSK ble stiftet i 1992 som et prosjekt for en organisasjon kalt Neue Slowenische Kunst, som ble bygget opp rundt Laibach da vi ble offisielt bannlyst i det tidligere Jugoslavia. Mellom 1990 og 1992, med politisk, «Vi er ganske opptatt av nazister — de hadde de beste uniformene, tegnet av Hugo Boss» ideologisk og økonomisk omorganisering i Europa — Berlinmurens fall og gjenforeningen av Tyskland, østblokkens undergang, krig i Jugoslavia og nye statsdannelser — gjenoppfant Neue Slowenische Kunst seg selv — en organisasjon ble forvandlet til en stat. Resonnementet bak stiftelsen av staten NSK var å holde en utopi i live i en tid med store forventninger. NSK tildeler statusen som stat, ikke til et territorium, men til sinnet, hvis grenser er i stadig forandring. Bortsett fra grunnleggerne av NSK har tusener av mennesker rundt om i verden NSK-statsborgerskap — folk med forskjellig religion, etnisk bakgrunn, nasjonalitet, kjønn og tro. Retten til statsborgerskap oppnår man om 25 man er i besittelse av et NSK-pass. Vi kontrollerer ikke staten, men oppfordrer borgerne til selv å skape statens vesen. Har Laibach noen tanker om Norge som nasjon — om landets historie eller tilstand i dag? Det er et fantastisk land med en fascinerende historie, utmerket musikk, litteratur og kunst, men som ethvert annet land har det en skyggeside. Ja, faktisk en ganske fremtredende skyggeside. Men vi dømmer ingen, der har vi ingenting vi skulle ha sagt. Er Laibach nasjonalister eller internasjonalister? Det er et vanskelig spørsmål å svare på — Slovenia er definitivt nasjonen med den beste beliggenheten — i den forstand er vi kompromissløse nasjonal ister. Men i og med at landet er så lite, er også nasjonalismen vår svært liten. Folk får det av og til for seg at Laibach er som besatt av nazis tene. Kan dere, som en motvekt til dette, fortelle om hva som skjedde da dere kledde dere i to forskjellige sett med militæruniformer under lanseringen av WAT-albumet? Vi er ganske opptatt av nazister — de hadde de beste uniformene, tegnet av Hugo Boss. Men vi kledde oss aldri i nazi-uniformer før i 2003, da vi hadde fått nok av disse anklagene. Vi bestemte oss for å låne falske nazi- uniformer fra filmmuseet i Zagreb. Deretter dro vi til et kjøpesenter i Ljubljana for å «shoppe» og ta bilder. Vi gjennomførte også en fotografering iført amerikanske uniformer fra andre verdenskrig. Vi sendte begge bildeseriene til media, men redaktør ene trykket alltid «nazi»-bildene ... Dette er sannheten, hele sannheten og intet annet enn sannheten, så sant hjelpe oss Gud! Ved siden av Olav Tryggvason- oppsetningen under Ultima festivalen spiller dere også en del med mer velkjent Laibach- musikk? Ja, en annen konsert med musikk fra Spectre, vårt nyeste album, og noen ekstra sanger fra Laibachs historie. Hva dere kan forvente dere? Forvent det uventede! 26 søndag 14. september Barna bestemmer søndag 14. september ultima academy The Concept of Nation Some Use For Your Broken Clay Pots The Concept of Nation Cinemateket 12:00 Fri entré Christophe Meierhans: Some Use For Your Broken Clay Pots Black Box Teater 21:00 150,– 12:00 Laibach/Petr Svarovsky (diskusjon) Barnas Ultima-dag Den Norske Opera & Ballett 11:00 – 16:00 Fri entré Søndag 14. september overtar Ultima festivalen med Barnas Ultima-dag i Den Norske Opera & Ballett. Hvordan kan en kommode spille musikk helt av seg selv? Hvordan låter egentlig en tegning? Kan et parti sjakk bli til en sang? Og hvordan ser framtidas musikkfestival ut? Svaret får vi på Barnas Ultima- dag — en minifestival i Ultima, programmert av en kuratorgruppe med barn i alderen 7–12 år. Barnas Ultima-dag blir tett pakket med program og aktiviteter. Det blir konserter, installasjoner, workshops og mye annet gøy. Blant annet får vi besøk av Lars Vaular som rapper sammen med lyden av trær, Improvisasjonstrioen Parallax, POING med Julian Skar og Guri Glans med «bæsje-performance», lyden av når en fyr kjeder seg i hjel på en stol, en selvspillende kommode og et selvspillende orkester, «på- stedet-koreografi», barnas workshop med utforming av grafiske partiturer og mye mer! Konferansierer er Berit Nermoen med Knotten Løvekylling (skaperen av Fantorangen) og Aslag Guttormsgaard (NRK Super, Black Debbath, Duplex). Dagen avsluttes med en visning av Vårt visuelle verk — Opera orkestrets konsertverksted med fokus på notebilder og bilder som noter. Kulturskoleelever i samspill med musikere fra Operaorkesteret, operasanger Hege Høisæter, billedkunstner Helle Kaarem, komponist Ole Henrik Moe og verkstedsleder Jon Halvor Bjørnseth skal finne ut om man kan spille og komponere musikk ut fra andre tegn enn vanlige noter. I prosjektet møter man eksempler på andre komponister som har blandet bilder og noter på en spennende måte i grafiske partiturer. Blant annet skal Hege Høisæther synge Stripsody av Cathy Berberian. Kunstnerisk leder: John Vinge. I samarbeid med Den Norske Opera & Ballett. Støttet av Sparebankstiftelsen DNB. Barnas dag er gratis og åpen for alle. Følg med på ultima.no + Facebook for mer informasjon. 14:00 Antoni Negri: A Revolt That Never Ends (film) Antonio Negri 15:00 Antoni Negri (foredrag) Ved å gjennomgå europeiske nasjonalstaters opphav fra senmiddelalderen via deres utvikling til i dag, forklarer den politiske teoretikeren, filosofen og aktivisten Antonio Negri, medforfatteren av den tiljublede Empire (2005), den åndelige og politiske oppbyggingen av en ideologi som beredte grunnen for demokratiet, samtidig som den bifalt maktkamper og undertrykkelse. Førrenessansesamfunnet var under kirkens kontroll og underlagt naturens lover. Som en mot reaksjon til dette hentet humanistiske tenkere som Dante, Galileo og Spinoza guddommelige krefter ned på jorden og ble talsmenn for kunnskap og menneskelig handlekraft. Teknologi og de frie kunster ble verktøy for å få naturen under kontroll, og den gamle teologiske staten ble gradvis erstattet av et sekulært samfunn med et åndelig grunnlag basert på nasjonal identitet. Negris gjennomlesning av historien avdekker verdenssamfunnets underliggende maktstrukturer og tar opp spørsmål rundt vår egen deltakelse i dannelsen av en ny verdensorden. 27 Det slovenske kunstkollektivet Laibach er et eksempel på hvordan kunstnere kan mobilisere seg for å finne nye, innovative måter å utfordre rådende politiske ideologier på. Gruppen ble stiftet i 1980 i Titos Jugoslavia, og ble raskt kjent for sin kontroversielle bruk av politiske symboler i coverversjoner av bautaer innen rock, pop og klassisk musikk. Med en strategi om å «ta systemet mer alvorlig enn det gjør selv» forsyner de seg av elementer fra totalitære politiske systemer og dogmatiske kunstretninger, og, som i en runde «stein, saks og papir», sammenstiller dem for å avdekke tomheten bak radikale ideologier. Med sitt bestillingsverk for Ultimafestivalen — en versjon av Griegs ufullendte opera Olav Tryggvason — som utgangspunkt, vil gruppen i samtale med mediakunstneren Petr Svarovsky snakke om hvordan de velger ut elementer til konstruksjon av sitt audiovisuelle nærvær. Some Use For Your Broken Clay Pots er et teaterstykke utviklet i samarbeid med en gruppe eksperter fra belgiske universiteter, og hvis manus utgjør grunnloven for en demokratisk stat som ennå ikke eksisterer. Som et spekulativt stykke fiksjon går denne énmannsforestillingen inn for å gi et innblikk i mulige fremtider, ved å gi oss den underliggende kodeksen for livet i et innbilt samfunn. Some Use For Your Broken Clay Pots er satt sammen som en debatt mellom den sveitsiskfødte, Brüssel-baserte kunstneren Christophe Meierhans og publikum, om et forslag til en oppdiktet grunnlov. Han presenterer elementer av hva dette demokratiske systemet er, og Christophe Meierhans forsøker å overbevise publikum om at hans alternativ er bedre enn noe annet. Stadig mer av grunnloven blir avslørt etter hvert som publikum stiller ham spørsmål og kritiserer ham. Stykkets tittel er hentet fra et begrep om politisk utestengning (ostrakisme) i oldtidens Hellas, der valgkandidatenes navn ble skrevet på potteskår (ostraka) eller østers skjell og plukket ut tilfeldig. «Knuste potter blir sett på som ubrukelige, som søppel,» sier Meierhans. «Men vi kan faktisk gjenvinne dem, akkurat som vi kan gjenvinne ideen om positiv diskvalifisering. Jeg ønsker å tenke ut en grunnlov som ikke er basert på valg — det å stemme på grunnlag av fremtidsløfter — men på diskvalifisering — eliminering på grunnlag av tidligere handlinger. Jeg håper det vil avdekke at den virkelige grunnloven vi har også er oppdiktet, at den er oppfunnet. Den ble konstruert for en tid tilbake og er som ethvert annet redskap.» I samarbeid med Black Box Teater. NB: Forestillingen varer i ca. 90 minutter. 28 mandag 15. september Audioguide Johannes Kreidler: Audioguide Ensemble neoN, Johannes Kreidler Dramatikkens hus 18:00 100,– Han har definitivt skapt seg et navn de siste årene. Provokatør, rabulist og enfant terrible er bare noen av få merke lapper Johannes Kreidler har fått klistret på seg. Allikevel er Kreidler en moderne komponist som vet å sette viktige musikalske, politiske og sosiale problemstillinger på agendaen gjennom et språk samtiden forstår. Mye av hans virke har et tilsnitt av aktivisme man kanskje først og fremst vil assosiere med miljøbevegelsen og andre politiske grupperinger. Kreidler er ikke redd for å innta radikale stillinger i forholdet mellom musikk/kunst og de sosiopolitiske innvirkningene på dem. Et eksempel er verket Fremdarbeit für vier Instrumente und Moderator, som vakte betydelig oppsikt med sin musikalske «outsourcing». For en helt ubetydelig sum fikk Kreidler en kinesisk og en indisk komponist til å skrive musikken etter egne spesifikasjoner. Ikke bare en måte å spare inn mye arbeid og penger, men også en måte å sette store spørsmål som komponistens rolle idag, utbytting av den tredje verden og Kreidlers kjepphest, copyright-problematikken i møte med digital teknologi. Kreidler har gjerne en finger med i det meste. Fremdarbeit für vier Instrumente und Moderator ble fremført under Ultimafestivalen i 2010. Mer snakk og mer involvering vil det bli under årets Ultima. Audioguide er en maratonkveld med talkshows. mandag 15. september Lengsel etter det samtidige Teaterinstallasjonen er ikke bare et stykke for scenen som inneholder musikk, men også et musikkteater om musikk og musikkens forhold til politikk, psykologi, teknologi og terrorisme. Motiver fra Shakespeare og Derridas filosofi lurer i bakgrunnen, mens ultra-moderne teknologi undersøkes, subkutane meldinger sendes gjennom musikken, instrumenter ødelegges, det snakkes om de tragiske konsekvensene av formatet mp3 med en programmerer og det bygges et hyper-instrument i salen. Som alle andre talkshows har Audioguide en egen vert (Tammo Messow) og sidekick (Tom Pilath). Noe mer uvanlig er det at det stiller egen psykolog (Andrea Seitz), programmerer (Peer Blank) og to tolker (Wieland Hoban og Philipp Blume). Felix Dreher sørger for lyd og video og talkshow-gjester er Stefan Fricke og (selvsagt) Johannes Kreidler. Med er også musikere fra det Oslo-baserte Ensemble neoN som med sin nytenkende holdning til musikk høster stadig større internasjonal anerkjennelse: Karin Hellqvist, Yumi Murakami, Heloisa Amaral, Kristine Tjøgersen, Ane Marthe Sørlien Holen og Inga Byrkjeland. AW Samarbeid med Darmstädter Ferienkurse für Neue Musik. Støttet av Norsk Kulturråd og Fonds experimentelles Musiktheater NRW. Natasha Barrett OSSTS Til minne om Fartein Valen Kjell Habbestad: Nenia Musikk & Scenehuset 19:00 200,– / 150,– Ole Martin Huser-Olsen nyMusikk 12:00 Fri entré Charlotte Piene: Turn back to that point where (you think) you were that day Dagfinn Koch: Hud (WP) Martin Rane Bauck: fretted with golden fire — 1. Sats (WP) Rainer Rubbert: Aus Snodens Zeit (WP) Simon Steen-Andersen: Beloved Brother — Man må ikke anta at man er kvalifisert til samtidighet kun ved å være født inn i den, sier Ole Martin Huser-Olsen. Han henviser til Dag Solstad: — Solstad sier i sin nylig utgitte memoarbok at ethvert dannet menneske må ha 500 års samtid: 250 år før sin fødsel og 250 år etter. Men det er muligens i korteste laget, og kanskje må man heller ty til Goethe, som mener at man bør ha minst 3000 års samtid om man ikke skal vandre i uvit hetens mørke. Det er denne søken etter egen samtid som Huser-Olsen setter i sentrum for konserten. Med utgangspunkt i sin urfremføring av Rainer Rubberts verk Aus Snowdens Zeit, (Fra Snowdens tid), trekker han frem kunstnerens lengsel etter å treffe tidsånden og være relevant for samtiden på ulike måter. — Tittelen referer derfor ikke utelukkende til Edward Snowden, 29 Natasha Barrett: OSSTS (Oslo Sound Space Transport System) Deichmanske hovedbibliotek 16:00 Fri entré men er mer et uttrykk for «lengselen etter samtidighet» som vi kan kalle denne umiddelbare relevans som all stor kunst har i seg, uavhengig av kronologi, sier han. Forsøket kommer til uttrykk i både Martin Rane Bauck og Simon Steen-Andersens stykker, som bearbeider henholdsvis Shakespeare- materiale og Bachs Capriccio i B-dur. Men også Charlotte Piene og Dagfinn Koch tar tak i forholdet mellom det forgangne og det nåværende: Piene gjennom sin oversettelse av en helt konkret persons helt konkrete gjøremål innen et helt konkret tidsrom, og Koch gjennom sin musikalske lesning av diktet Hud. Ole Martin Huser-Olsen er klassisk gitarist utdannet ved Norges musikkhøgskole, og spiller musikk fra renessanse til nyskrevet samtidsmusikk. Han debuterte som solist med orkester i 2012, og spiller kammermusikk med blant andre Ensemble Ernst og Ensemble Aksiom. I samarbeid med nyMusikk. I Oslo Sound Space Transport System kan du oppleve Oslo som et slags dataspill i 3D. Med sin interaktive form lar installasjonen publikum få mulighet til å finne opp lyden av Oslo på nytt. Det er meningen at man skal bevege seg rundt og få høre sin egen stemme eller andre fremførte lyder som «aktiverer» Oslos akustiske arkitektur. Det kan bli en ganske surrealistisk reise gjennom et spesialkomponert elektro akustisk landskap du er med på å lage. Reiseleder, programmerer og designer for OSSTS er den britiske komponisten Natasha Barrett, som nå har base i Norge. Tittelen på denne nye operaen er hentet fra et av Fartein Valens sentrale orkesterverker, skrevet i 1933. Nenia betyr klagesang eller minnesang, og er naturlig å bruke på et verk som er skrevet nettopp til minne om Valen. Handlingen er lagt til én dag under andre verdenskrig, i 1943, mellom vinter og vår. Fartein og søsteren Sigrid sitt hverdagsliv, med hverdagens tanker og plikter, må etter hvert vike for krigens redsler og framtidsfrykt, og ikke minst for minner som hjem søker Fartein fra livet han har levd. Fra barndommens Madagaskar til den voksne komponistens tid i Berlin. Minnebilder bryter seg inn i det hverdagslige; det nære og enkle mot det store og ugripelige. Her er levd liv, men også drømmer om det hans liv aldri ga plass for. Musikken er Kjell Habbestads egen, men med et sujett som dette er det rimelig at elementer fra Valens musikalske univers vil kunne anes gjennom den ny komponerte musikken, som en tributt og påminnelse. Libretto: Paal-Helge Haugen Musikk: Kjell Habbestad Regi: Mira Bartov Scenografi og lysdesign: Kristin Bredal Produsent: Gjøril Songvoll Fartein Valen: Mathias Gillebo, tenor Sigrid Valen: Lydia Moellenhoff, mezzo sopran Mannen: Daníel Óskar Daníelsson, bassbaryton Kvinnen: Magnhild Korsvik, sopran Sammensatt ensemble Dirigent: Magnus Loddgard 30 tirsdag 16. september I lys av Beethoven tirsdag 16. september Eastern Waves Maja S. K. Ratkje / Helge Sten / Kåre Kolberg: Eastern Waves Maja S. K. Ratkje / Helge Sten Nasjonal jazzscene 21:00 150,– / 100,– Kåre Kolberg: Omgivelser Helge Sten: Monochrome Maja Ratkje: Dialogue with Rudnik – Concert Version Anthony Marwood (Foto: Pia Johnson) Det Norske Kammerorkester Universitetets aula 19:00 395,– / 120,– Maja Ratkje: Tale of Lead and Frozen Light (WP) Ludwig van Beethoven: Strykekvartett op. 127 og op. 135 (utvalgte satser) Asbjørn Schaathun: Beethoven Singt (WP) Thomas Ades: Fiolinkonsert Verk av vinneren av årets Nordheim-pris Det Norske Kammerorkester / Anthony Marwood (fiolin) / Christian Eggen (dirigent) Anthony Marwood er hva man kan kalle en komplett fiolinist; en glimrende solist, en finstemt kammer musiker, og en av de få som behersker funksjonen som spillende leder. Til oss kommer han i alle tre rollene. Programmet er sammensatt av nytt og gammelt. Vi har invitert to norske komponister i hver sin generasjon til å skrive musikk til oss med Beethovens sene strykekvartetter som utgangspunkt. Den utfordringen tok både Maja Ratkje og Asbjørn Schaathun med glede med sin felles fascinasjon for den gamle mester. Marwood fremstår som solist når vi i siste del av konserten spiller fiolinkonserten til Thomas Ades. Ades er en wonder boy i den klassiske musikkverden. I en alder av 43 år har han store operabestillinger fra Metropolitan, urfremføringer i Berlinfilharmonien, og dirigentoppdrag med verdens fremste orkestre. Marwood urfremførte Ades fiolin konsert i 2005 under BBC Proms. Studio Experymentalne i Warszawa var arbeidsplass for bl.a. Arne Nordheim og Kåre Kolberg på sent 60-og 70-tall. Noen av deres mest kjente verker ble til i det legendariske studioet. Eastern Waves kaster lys på studioets elektroniske arv med bestillingsverk fra komponistene Helge Sten og Maja S. K. Ratkje. Ratkjes verk In dialogue with Rudnik er inspirert av den polske elektronisk musikk-pioneren Eugeniusz Rudnik, som også var Nordheims tekniker. I live-versjonen spiller Ratkje med, og sammen med, Rudniks musikk. Helge Sten (Deathprod) har komponert med utgangspunkt i innspillinger av Bohdan Mazurek og Tomasz Sikorski, to pionerer fra det polske radiostudioet. Pluss Kåre Kolbergs Anonymus. Komponist og utøver Maja Solveig Kjelstrup Ratkje er en av Norges fremste samtidsmusikere. Hennes musikk har blitt framført av noen av verdens ledende ensembler og musikere (bl.a. Klangforum Wien, Fretwork, Kringkastingsorkesteret, BBC Scottish Symphony Orchestra og Arve Tellefsen), på arenaer hjemme og internasjonalt. I 2001 mottok Ratkje, som første komponist i Norge, Arne Nordheims komponistpris. Hun er også kjent som utøver og som improvisasjonsmusiker, og har laget og framført musikk til hørespill, til dans, teater, installasjoner, film og litteratur. I 2013 ble hun nominert til Nordisk Råds musikkpris. Helge Sten, bedre kjent under artistnavnet Deathprod, er musiker og produsent. Han har vært knyttet til ulike bandprosjekter som Motorpsycho og Supersilent. Han lager musikk i skjæringspunktet mellom støy, jazz, samtidsmusikk, elektronisk musikk og rock, men blir ofte omtalt som støykunstner. Deathprod har gitt ut en rekke plater, og er en mye brukt produsent. Konserten er et samarbeid mellom Ultima festivalen, Nasjonal Jazzscene, Stiftelsen 4.99, Bolt records og Notam. ultima academy Wagner ultima academy Badious Republikk Tilfellet Wagner: Workshop om musikk og etikk Loftet 10:00 Fri entré The Republic of Plato / Inestetikk (samtale/foredrag) Loftet 14:00 Fri entré Alain Badiou og Nanette Nielsen Når og på hvilken måte kan musikk være en del av radiale sosiale endringer? Med utgangspunkt i kapit telet Discourse fra musikk-filosof Nanette Nielsens Music and Ethics, vil workshopen utforske den franske filosofen Alain Badious verk om Wagner. Hvordan blander musikk og etikk seg inn i dette? Eksisterer etiske forgreninger i Badious tolkning av Wagner? I samarbeid med Universitetet i Oslo, institutt for musikkvitenskap. The Republic of Plato Alain Badiou, studenter ved Statens Kunsthøgskole i Oslo. I Republikken diskuterer Platon den ideelle statens opphav: statens moral, verdier og utdanningen av dens borgere. Sammen med studenter fra Statens Kunsthøgskole i Oslo leser og kommenterer den franske filosofen Alain Badiou utdrag fra sin bok The Republic of Plato, der han legger frem en ny tolkning av Platons verk ut fra et samtidsperspektiv. Etter opplesningen vil Alain Badiou diskutere kunstens rolle og etikk i det moderne samfunn, og introduserer begrepet «in estetikk». Med dette konseptet tar Badiou avstand fra tradisjonelle didaktiske, terapeutiske eller hermeneutiske tilnærminger til kunst i filosofien, og fremstiller en alternativ tenkemåte rundt det å løse floken mellom kunst og filosofi. I samarbeid med Kunsthøgskolen i Oslo. Utdeling av Arne Nordheims komponistpris 2014. Produsert av Det Norske Kammerorkester. Maja S. K. Ratkje (Foto: Ultima / Henrik Beck) 31 Helge Sten (Foto: Ultima / Henrik Beck) 32 Lyden av nasjonen Hvilken betydning og rolle har nasjonal musikk i et land som Norge og de Nordiske landene, der ideen om nasjonalitet er mindre komplisert enn i mange andre? Maren Ørstavik utforsker ideer om nasjonalisme som det fremstår under årets Ultima og Nordic Music Days. Året som markerer 200-års-jubileet til Norges grunnlov går allerede mot slutten. Kanskje var det morsomst i årets første måneder, frem mot grunnlovsdagen 17. mai, og lett glemt i sommervarme og større inter nasjonale hendelser? Men festen er ikke over — det er musikk igjen. De fleste av landets mer historisk etablerte kulturinstitusjoner har allerede behandlet temaet — delvis etter oppfordring fra bevilgende myndigheter, delvis etter en selvfølgelig, egen interesse. Våre eldste teater-, musikkog kulturinstitusjoner har preget samfunnet i Norge siden grunnloven og enda tidligere, og det er strengt tatt bare rimelig at også disse kaster et blikk bakover — eller i det minste i speilet — og aktivt ser på sin egen rolle som aktører i en nasjonal offentlighet. Selv om også den moderne musikken, avant-garde-kulturen og den eksperimentelle kunsten har en viktig rolle i sin egen samtid, er det ikke med like stor selvfølgelighet at en samtidmusikkfestival omfavner begrepet «nasjonen». Mange tiår er gått siden den mest kompromissløse modernismen forsøkte å trekke kunsten mot det internasjonale og universelle, vekk fra det kulturelt lokale (og kanskje i særdeleshet det nasjonale), og selv om dagens musikk er langt mindre bundet av en slik tankegang, preger den likevel ideen om kunstens plass i samfunnet: Den er først og fremst internasjonal, kunst og musikk er universelle språk, og man kan ikke bruke den som uttrykk for en spesiell nasjonal holdning. Dermed føles det nærmest gjenstridig å akseptere begrepet «nasjonen» som tema for en samtidsmusikk festival. Det går imot det mange har brukt kunstneriske, akademiske og politiske livsverk for å motarbeide, og kan nesten mistenkes for å være en ironisk merkelapp — for er det noe samtidsmusikken ikke er, så er det vel nettopp nasjonal? MUSIKKEN SOM NASJONEN Det er kanskje ikke en klassisk høna- og-egget-situasjon, men i et år hvor Norge feirer egen nasjonsbygging med overflod av både historiske og nyproduserte kulturarrangementer, er det naturlig å reflektere over hva som kom først: Kulturen eller nasjonen. Å peke på den historiske kunsten som et resultat av en villet nasjonsbygging, er ikke bare dumt, for det kan unektelig se riktig ut. Flere land enn Norge har vært preget av nasjonsbygging og søken etter egen, nasjonal kulturidentitet i store deler av moderne tid. Mye av musikken vi i dag tenker på som nasjonalistisk eller nasjonalromantisk stammer fra land som periodevis har vært underlagt andre: både en polsk, tsjekkisk og ungarsk nasjonalkultur oppstod under dominansen til de russiske og tysk-østerrikske stormaktene, og i Skandinavia har Norge og Finlands unionshistorier med Danmark 34 og Sverige skapt sterke nasjonale identiteter. Også i større, mektigere land som Tyskland, Frankrike og Storbritannia — hvor den nasjonale selvstendigheten aldri har vært på langt nær så utfordret som i for eksempel Norge — har den kulturelle identiteten vært gjenstand for oppmerksomhet. Det kan se enkelt ut — den som har fått identiteten sin utfordret, bruker tid på å gjenetablere den, mens den som aldri har vært underlagt andre, opplever ikke egen identitet som et problem. Likevel ser det ut som nasjoner med lange, sammenhengende perioder med uavhengighet og makt raskt griper etter kulturen når uroen lurer — på leting etter en bekreftelse på en vaklende identitet. Men i hvor stor grad finnes britisk imperialisme eller tysk nasjonal sosialisme egentlig i kunstmusikk fra begynnelsen av 1900-tallet? At det nasjonale brukes som påskudd for kulturell produksjon er åpenbart, spesielt i populærkultur, men er man på villspor hvis det kulturelle brukes som påskudd for nasjonalfølelse? MOT DET NASJONALE Her til lands har det nasjonale hatt en sentral plass i kulturen og musikken gjennom flere perioder: fra grunnloven i 1814 frem mot unionsoppløsningen i 1905, i et påfallende anti-modernistisk og nasjonalistisk musikk-Norge i mellomkrigstiden, og ikke minst etterkrigstidens sosialdemokratiske landsbyggerretorikk. Nasjonen har vært gjenstand for kunstnerisk utforskning av enhver kunstner med en viss sans for identitetsproblematikk fra personlig til globalt perspektiv, og kommer til uttrykk på forskjellige måter til forskjellige tider: til å begynne med som en søken mot det nasjonale felles skapet og siden som en søken vekk fra det. Men troen på at en nasjonal musikk er musikk som oppstår ut av nasjonen — om det så er folketradisjon, naturreferanser eller grunnlovs jubileer, vil være et villspor. Kunsten venter sjelden på et startsignal fra 35 samfunnet forøvrig — og de gangene den gjør det blir resultatet gjerne deretter: forutsigbart og planlagt, kun stig og forsert. For å sitere professor Erling Gulbrandsen, som har skrevet om det norske i Gerhard Schjelderups annen symfoni: Kunstens oppgave er ikke å etterligne det som allerede finnes, men å skape de forestillingene som de til synelatende etterligner. I norsk sammenheng er det ikke utenkelig: Kanskje er ikke klisjéene om fjord, fjell og folketoner vår egentlige felles referanse, men det forholdet vi har fått til dem gjennom stor kulturell oppmerksomhet i flere perioder av de siste to hundre årene. Når vi i år feirer grunnlovsjubileum og igjen går i dybden på nettopp det nasjonale, er det med Kunstens oppgave er ikke å etterligne det som allerede finnes, men å skape de forestillingene som de tilsyne latende etterligner. helt andre innfallsporter og uttrykks former enn i nasjonalromantikken og tiden etter 1814. For oss er ikke den avgrensede nasjonen nødvendigvis den ultimate utopi, og i vår globaliserte samtid er streben etter å skape en avgrenset nasjonal kultur for lengst over. Men spørsmålene er de samme: Hva binder «oss» sammen? Hvem er dette ’oss’ vi skal binde sammen med? Finnes det egentlig noe vi som landsmenn deler mer enn andre? AMBIVALENS OG NATUR I norsk musikkhistorie florerer det av titler som leder tankene an til folkekulturen og naturen. Tidvis er det ekte hyllest til idéen om en særnorsk identitet preget av naturen og den historiske folkekulturen, andre ganger er det en problematisering av det samme. I flere sammenhenger kan man se representasjonen av det norske som noe utopisk, ikke-eksisterende, et ønske mer enn en realitet. Det er en ambivalens som gjør retningen nasjonalromantikk hakket mer spiselig for analytisk anlagte, moderne lyttere. Det er også et perspektiv som kan forsvare Norges oppheng i det musikalsk nasjonale selv i store deler av forrige århundre. Eivind Groven (1901–1977) er blant dem som tok folkemusikken med seg godt inn på 1900-tallet, og er kanskje mest kjent for sin Hjalarljod, vinnerbidraget i konkurransen om å lage musikk for Oslos 900-års-jubileum i 1950. Som både seljefløyist og hardingfelespiller holdt på folkemusikken og den norske naturen som inspirasjon for kunst musikken gjennom hele sitt virke, fra Symfoni nr. 1 Innover viddene og tonediktene Fjelltonar, via bearbeidelser av slåtter og middelalder ballader, folketoner og nasjonal romantiske dikt. Samtidig som Groven var en utpreget nasjonal-inspirert komponist, strebet han også etter å løse et problem ham mente hadde vært tilstede hos «tusener av musikere» gjennom tidene: drømmen om det renstemte system. Gjennom sine spesialbygde, forsøksvis renstemte orgler, var han også i praksis med på å ta steget vekk fra et av folketradisjonenes særpreg, nemlig temperaturforskjellene mellom toner i ulike skalaer og instrumenter, og mot et universelt, men ennå utopisk, tonespråk. I Grovens orgelhus på Ekeberg står flere eksempler på instrumentene han konstruerte for dette formålet — som et bindeledd mellom en nasjonal, historisk fortid og en nær, men fortsatt uoppnådd felles fremtid. KULTURSENTRUM OG IDENTITET Felles er kanskje ikke riktig betegnelse når man snakker om den vestlige kunstmusikkulturen, med sitt sentrum i sentraleuropeiske land og byer. Men som et utgangspunkt med overveldende dominans over kunstmusikken i flere århundrer, har den i stor grad blitt en slags felles kulturarv, både historisk og ved at en del av musikken fortsatt spilles i utstrakt grad over hele verden. Men på tross av at musikken herfra kan stemples som for eksempel tysk, østerriksk, fransk eller tysk, mangler musikken det samme «nasjonale» særpreget som mye av den skandinaviske, østeuropeiske og enkelte søramerikanske musik kulturer har. Dermed er det også sjelden at vi anser storverkene fra den tysk-østerrikske musikkhistorien som uttrykk for en særlig nasjonal kultur — snarere tvert i mot. I stedet har de store, klassiske bautaene fått roller som felles europeisk kulturarv. Selv om Bach var tysk og Schubert østerriksk av opphav, oppleves de begge unektelig mindre nasjonale enn en Sibelius, Dvorak eller Piazolla. Robert Schumanns sangsyklus Dichterliebe er et av storverkene fra dette sentraleuropeiske kultur sentrumet, og er et høydepunkt i lied-tradisjonen. Med tekst av Heinrich Heine er verket så absolutt tysk, men i hvor stor grad? For tysk-talende har ordet lied (sang) en naturlig tilknytning til tysk folke kultur, fra middelaldertrubadurer via arbeidersanger til moderne poplåter. Men liedtradisjonen er velutviklet i hele Europa — og sjangerbetegnelsen «sang» eller besetningen sanger pluss ett instrument kan vanskelig tilskrives et spesifikt geografisk opphav. Dichterliebe er i dag obligatorisk repertoar for klassiske sangere over hele verden, og står som et symbol på en internasjonal musikkarv. Bernhard Schütz og Reinhold Friedl setter store spørsmålstegn ved denne musikkens identitet i sin nedtoning av den klassiske estetikken vi forbinder med liedtradisjonen. Med tekstnær stemme som en populærkulturell sanger tar Schütz Dichterliebe nærmere — mye nærmere — dagens sangkultur. Paradoksalt nok gjør det samtidig det tyske langt viktigere for lytteropplevelsen. Ved at vestlig klassisk kunstmusikk har gått mer og mer mot det rent instrumentale som det mest opphøyde musikalske, har teksten — selv der den er en del av kunstverket — heller blitt satt i annen rekke. I praksis betyr det at en lytter uten blygsel kan sette pris på en tysk sangsyklus helt uten å kunne tysk, en tilnærming som blir vanskeligere med Schütz’ langt mer muntlige tolkning. Med sterke referanser til singer/songwriter-låter og historiebaserte folkesanger og ballader, setter Schütz teksten og fortellingen i sentrum, og språket blir plutselig en viktigere forutsetning. INTER-NASJONEN Selv om det er fort gjort å anse bruk av nasjonale tradisjoner, folkekultur og -instrumenter som en forherligelse av det nasjonale, er det ikke alltid tilfelle. Mauricio Kagel, som ellers er mest kjent for sin interesse for musikk dramatikk og de teatralske mulig hetene musikk kan gi, skrev Exotica til de 20. olympiske leker i München i 1972. For et utvalg «ikke-europeiske» instrumenter er utgangspunktet til synelatende åpenbart: Når ikke engang instrumentene får egne navn, men defineres ut fra hva de ikke er, trekkes det vestlige perspektivets dominans frem og utfordres. Samtidig, ved å lytte til musikken, kan man oppleve andre ting. Kagel gir også rom for å bruke opptak av Hvilken rolle spiller det egentlig om en musiker er norsk eller kinesisk, når kjernerepertoaret er vestlig kunstmusikk og eksperimentell, internasjonal avant-garde? autentisk musikk fra ulike kulturer, som musikerne kan spille med og mot på alle sine «ikke-europeiske» instrumenter. Slik gjøres det et poeng av likheter og ulikheter, slektskap og motsetninger, og for lytteren blir skillene mellom ekte kulturforskjeller og kulturelle fordommer stadig vanske ligere å skille. MUSIKKEN SOM NASJONEN — IGJEN Så er det kanskje ikke mulig — i hvert fall ikke lenger — å se musikken som uttrykk for én nasjon. Grieg står for nasjonsbygging i en verden som ikke eksisterer lenger, Beethovens symfonier er for dagens lyttere i større grad verdensarv enn tysk kultur, og i en samtid der hovedutfordringene er å få nasjon ene til faktisk å gå sammen om globalt fellesskap, er det vanskelig å ikke se litt beskjemmet ned i bakken av nasjonal kulturforherligelse — for ikke å snakke om kulturell nasjonsforherligelse. Selv om vi lett trykker musikalske landsmenn til brystet når de gjør det stort i utlandet, er det verdt å merke seg at det de driver med i større grad er av internasjonal enn av nasjonal natur. Hvilken rolle spiller det egentlig om en musiker er norsk eller kinesisk, når kjernerepertoaret er vestlig kunstmusikk og eksperimentell, internasjonal avant-garde? Spiller russiske pianister Rachmaninoff bedre enn amerikanske, gjør japanere Takemitsu best? Neppe. Dermed forblir det en nærmest uoverstigelig avstand mellom nasjonens kulturelle og dens politiske identitet. Den ene kan trekke på den andres uttrykk, men å begrunne den ene med den andre vil bli en vaskeekte kortslutning, uansett hvilken vei det går. Det er en vanskelig øvelse, men å tenke på en nasjons kunst og kultur som noe annet enn nasjonens politiske institusjoner kan være med på å sette begge i perspektiv. En slik tenkning kommer kanskje i veien for en rendyrket kulturell nasjonalfeiring, men åpner for mulig heten til å se andre sammenhenger, fellesskap og strukturer enn de ferdige, uttalte og tilgjengelige. Slik kunsten, på sitt beste, kan. 36 I dagene 17.–20. september er Ultima sammen med Norsk Komponist forening vertskap for Nordic Music Days. NMD, etablert i 1888, er en av verdens eldste musikkfestivaler og den viktigste møteplassen for den nordiske samtidsmusikkbransjen. Festivalen administreres av Nordisk komponistråd, og de nordiske landene bytter på å rollen som arrangør. Nordic Music Days fungerer som en plattform for utveksling av idéer, og et sted der nordiske komponister blir presentert for et internasjonalt publikum. Vi gleder oss til en festival som vil være en unik arena for nye impulser, nettverksbygging og faglig utvikling innen kunstmusikkfeltet. 37 38 onsdag 17. september onsdag 17. september Hundedager-republikken New Music Incubator 39 ultima academy Arv Arv (pianokonsert/panel) Kulturkirken Jakob 13:00 Fri entré Asbjørn Schaathun: Nations (WP) Øyvind Torvund: Det abstrakte i folkekunsten (WP) Ingfrid Breie Nyhus, Asbjørn Schaatun, Erik Dæhlin, Øyvind Torvund, Notto Thelle og Rob Young Ingfrid Breie Nyhus (piano) Longitude (Foto: Davyde Wachell) David Brynjar Franzson: Longitude Ensemble Adapter Vulkan Arena 20:00 200,–/150,– I 1807, midt under Napoleonskrigene, ble Jørgen Jørgenson overrakt sitt eget krigsskip av sin far, Danmarks kongelige urmaker, med den hensikt at han skulle benytte seg av det for å forsvare landet mot den engelske orlogsflåten. Jørgen — som allerede var en ivrig anglofil — ble tatt til fange av engelskmennene. Mens han satt i husarrest i London lyktes han i å overbevise en engelsk handelsmann, Joseph Banks, om at det kunne være lønnsomt å begynne å drive handel med den danske kolonien på Island, for å utfordre Danmarks monopol. Omsider seilte han til Reykjavik, tok New Music Incubator den danske guvernøren til fange og erklærte seg selv som øyas beskytter. Jørgensons forsøk på å drive en befridd republikk i amerikansk stil varte i førti dager, før den danske marinen ankom for å ta seg av ham. Longitude, en radikal ny installasjonsaktig kammeropera, er inspirert av den enestående, men likevel lite kjente fortellingen om mannen is lendinger husker som «hundedagerskongen». Librettoen, skrevet for fem instrumenter og tre sangere, består utelukkende av ord som kan gjenskapes av instrumenter. Scenografien innebærer manipulerte rekvisitter, lys og projeksjonsbilder. Fremfor å presentere temaet som en historisk beretning, blir kolonisering og ideologisk fiasko gransket som prosess, handling og fysisk stoff. Longitude er skapt i et samarbeid mellom David Brynjar Franzson (musikk/elektronikk), Angela Rawlings (tekst), Halldór Úlfarsson (kulisser/ robotikk) og Davyde Wachell (scenografi/video). David Brynjar Franzson er en islandsk komponist bosatt i New York. Hans verker er så langt blitt fremført av ensembler som the Arditti Quartet, Ensemble Surplus, Avanti!, Eighth Blackbird, Yarn/Wire, Oslo Sinfonietta, asamisimasa, m. fl. Han har arbeidet med Brian Ferneyhough og Mark Applebaum ved Stanford University og med Tristan Murail ved Columbia University. Han er en av grunnleggerne av det islandske komponistkollektivet s.l.a.t.u.r. og er en av lederne for Carrier Records, et plateselskap for ny og eksperimentell musikk. Ensemble Adapter er en tysk- islandsk samtidsmusikkgruppe basert i Berlin. RY Støttet av Norsk Komponistforening. New Music Incubator Oslo Reunion Riksscenen 15:00 Fri entré I april 2014 møttes 20 profesjonelle musikere, komponister og lydkunstnere fra de nordiske og baltiske landene på Nida Art Volony på en øy i Litauen. I fire dager laget de musikalske prosjekter i fellesskap som ble fremført samme kveld. Gruppene hadde ulike konstellasjoner hver dag, så alle hadde ulike samarbeids partnere. Gjennom dette samarbeidet vil NMI fremme utveksling av ideer, felles samarbeid og et nettverk for fremtidige prosjekter. Under Ultimafestivalen møtes deltakerne igjen. På denne konserten gjenforenes de etter å ha jobbet sammen i nye 36 timer med øving og videreutvikling av noe av materialet som ble til i Nida. Deltakerne er: Alexandra Nilsson (Sverige), Annika Cleo (Finland), Auste˙ja Valušyte˙ (Litauen), Benjamin Quigley (Sverige), Carly Lake (Finland), Elo Masing (Estland) Erik McKenzie (Norge), Geir Sundbø (Norge), Jan Liljekvist (Sverige), Jason Alder (USA), Johannes Bergmark (Sverige), Julija Karaliunaite (Litauen), Jurgis Baltrušaitis (Litauen), Leonardas Pilkauskas (Litauen), Line Tjørnhøi (Danmark), Nikolaj Kynde (Danmark), Robert Jürjendahl (Estland), Sandra Kazlauskaite (Litauen), Steinar Yggeseth (Norge), Viktorija Smailyte (Litauen). New Music Incubator Oslo Reunion er en del av NMI Neringa, arrangert av Urupp förandeklubben, med støtte fra Nordic Culture Fund, Nordic Culture Point, Lithuanian Council for Culture, Musikalliansen, Elektron musikstudion EMS og Ultimafestivalen. Prosjektet er iverksatt med støtte fra Ruta Vitkauskaite, Litauen/UK og Martin Q Larsson, Sverige. Støttet av Norsk Komponistforening. Utgangspunktet for konserten og samtalen er en serie med verker som pianisten Ingfrid Breie Nyhus bestilte fra Norges Musikkhøyskole som en del av sitt forskningsprosjekt, Arv. Komponistene Øyvind Torvund og Asbjørn Schaatun er særlig interessert i spørsmålet om nasjonalidentitet, nasjonsbygging og folkemusikk. I Nations blander Schaatun sammen musikk fra hele verden elektronisk, i virtuelle sentrifuger. Torvunds stykke for piano/ video er inspirert av norske folkeornamenter og Gerhard Richters malerier. Begge verkene utforsker spenninger mellom folkemusikk og klassisk tradisjon, og gjenopp finner fortiden med ny teknologi og digitale arkiver. Etterpå deltar komponistene i et panel som ledes av den britiske musikkjournalisten Rob Young. Erik Dæhlin, som har verket Avstandsriss som blir fremført 13. september (se s. 21) vil også delta, i tillegg til Notto Thelle fra NOTAM, som presentere Eivind Grovens renstemte orgel (se s. 20). 40 onsdag 17. september Nordisk eventyrlandskap Korp, korp Dansens Hus 10:00–12:00 120,– Korp, korp er en interaktiv forestilling for barn i alderen 6 mnd–3 år, hvor barna entrer et landskap klart til å bli utforsket. Barna får møte og oppdage landskapet sammen med danserne: to underlige skikkelser, helt like, som tvillinger. De er kanskje mennesker, kanskje fugler eller kanskje begge deler? Det er gjennom deres øyne vi får se denne verdenen utfolde seg, der de flyr gjennom fire årstider. En skulpturell, tredimensjonal installasjon og flere objekter finnes i rommet. Barna får se, lukte, høre, ta på og være tilstede i rommet sammen med danserne. Det abstrakte landskapet barna får besøke henter inspirasjon fra våre nordiske røtter. Men hva er egentlig et nordisk landskap? Det kan være torsdag 18. september Electronic North I Electronic North II veldig mye: vidder, vulkansk landskap, grønne mosekledte øyer, skog, flate åkre, kyst, berg, fjell, fjord, isbreer, innsjøer, og alt er preget av årstidene. Konsept, idé, koreografi og dans: Annika Ostwald, Ida Uvaas Komponist og lyddesign: Jens L. Thomsen Scenograf og skulptør: Carl Nilssen-Love Elektronikkutvikling: Hans Wilmers, Notam Karakterutvikler: Nancy Mannes Kostymedesigner: Elena Becker i samarbeid med Maria Melinder Lydtekniker: Cato Langnes, Notam Lyskonsulent: Martin Myrvold Foto: Anja Elmine Basma Samarbeidspartnere og co-produsenter: Dansearena Nord, Nord-Trøndelag Teater, Dans i Nord-Trøndelag og Notam Norsk senter for teknologi i musikk og kunst. Forestillingen er støttet av: Kunstløftet, Kulturkontakt Nord, Fond For Utøvende Kunstnere. Produsert i samarbeid med Dansens Hus. Støttet av Norsk Komponistforening. Spilles også 18. september. PechaKucha Seks minutters lyd-odyssé PechaKucha-musikkdager Vulkan Arena 21:00 Fri entré Varighet: 30 min. med noe tid for videre utforsking i rommet etterpå. Simon Løffler: C Ida Lundén Rikhardur H. Fridriksson Det elektroniske Norden I OCA 18:00 Fri entré Det elektroniske Norden II OCA 13:00 Fri entré Ida Lundén: Songs My Mothers Taught Me Maija Hynninen: Borrowed Tunes: 1. Dead Man Theme Osmo Tapio Räihälä: Seurat I Risto Holopainen: Speilraum Rikhardur H. Fridriksson: Three Works On the Nature of Iceland Thuridur Jonsdóttir: INNI – Musica Da Camera (Halla Steinunn Stefánsdóttir, Barokkfiolin) Den første Nordic Music Days-konserten i 2014. Det blir elektronisk samtidsmusikk av og med Ida Lundén: Songs My Mothers Taught Me — et stykke som er inspirert av og som hyller tidligere suksessrike kvinnelige komponister og musikere. Skrevet for kvinnelig cellist. Maija Hynninens Borrowed Tunes: 1. Dead Man Theme henter inspirasjon fra Neil Youngs merkverdige filmmusikk i Jim Jarmuschs film Dead Man fra 1995. Osmo Tapio Räihäläs Saurat I kombinerer fiolin, kantele og live elektronikk. Gratis lunsjkonsert med Thuridur Jonsdóttir, Risto Holopainen, Rikhardur H. Fridriksson. I Jonsdóttirs INNI — musica da camera blandes de subtile harmoniene fra en barokkfiolin med lyden av et spedbarn, med en gammel godnattsang vevd inn i materialet. Risto Holopainen Spielraums er et eksempel på algoritme- komposisjon som benytter systemer med assosiasjoner til pc-spill. Rikhardur H. Fridrikssons Three Pieces on the Nature of Iceland utforsker den delen av Islands natur som lager lyd. Etter konserten blir det samtale om utfordringer ved ny musikk og strømming. Støttet av Norsk Komponistforening. Korp, korp (Foto: Anja Elmine Basma) Støttet av Norsk Komponistforening. 41 PechaKucha: Trevor Cox Nwando Ebizie Ragnar Berthling Mads Lindström Anne Hilde Neset Arnbjörg Maria Danielsen Lars Kynde Victor Lisinsky: Intersecting Pulses Isak Edberg / Mats Erlandsson / Victor Lisinski PechaKucha — et japansk ord som betyr «babbel» — er et patentert system skapt for å hjelpe talere å holde seg til poenget. Erfarne som uerfarne talere får tjue lysbilder til rådighet med tjue sekunder på hver, i alt seks minutter og 40 sekunder, til å presentere sitt prosjekt eller sin idé. Pecha Kucha-kvelder er også uformelle sosiale sammenkomster for kreative mennesker som ønsker å utveksle ideer. På PechaKucha-kvelden under Nordiske Musikkdager vil bidragsytere presentere ideer, prosjekter og konsepter i forbindelse med samtidsmusikk, og dette vil dermed fungere som en utstillings- og minglemulighet for både delegater og publikum. Blant foredragsholderne finner vi Trevor Cox, lydingeniørprofessor ved University of Salford, programleder for mange vitenskapsprogrammer på BBC, og forfatter av den kritikerroste, nylig utgitte Sonic Wonder- land: A Scientific Odyssey Of Sound. Han vil snakke om «soniske undre» og hvorfor du burde ta med en båndopptager på ferie. Nwando Edizie vil holde foredrag om Nonclassical, et klubbkonsept basert i London, som Financial Times beskrev som «en frisk ny tilnærming til presentasjon, formidling og forbruk av klassisk musikk». Fra Sverige vil Mads Lindström ta oss med bak kulissene til «Elektronmusikstudion» til EMS i Stockholm, som han leder; og Ragnar Berthling gir oss en omvisning av Sound of Stockholm-festivalen. PechaKucha-arrangementene vil bli innledet med og etterfulgt av to musikalske innslag. Først vil Simon Løffler presentere C, en lydinstallasjon der musikere og medlemmer av publikum genererer lyder ved å plassere et elektronisk apparat mellom tennene. Stykket søker å gjøre kroppen til det mediet musikken oppstår i, og prøver å etablere en kontekst der vi alle er forbundet ved det å lytte. Senere vil Victor Linskis Intersecting Pulses sammenstille tradisjonelle balinesiske gamelan- instrumenter med spesiallagede elektroniske instrumenter for å utforske hvordan uttrykk fra forskjellige nasjoner og kulturer kan brukes for å skape et nytt sted. Satt i en ny kontekst skaper de forskjellige uttrykkenes sterke tradisjoner noe nytt. Verket er et samarbeid mellom komponistene/utøverne Isak Edberg, Mats Erlandsson og Victor Lisinski. Stykket ble komponert som et samarbeid, ved at komponistene spilte og lagde programvare sammen. Oppdateringer og informasjon om Pecha Kucha-programmet for Ultimas Nordiske Musikkdager: ultima.no/nordicmusicdays/ Støttet av Norsk Komponistforening og Finsk-norsk kulturinstitutt (FINNO). 42 torsdag 18. september torsdag 18. september Lufta er for alle ultima academy Utopian North Simon Steen-Andersen: Buenos Aires (WP) Neue Vocalsolisten Stuttgart / Ensemble asamisimasa Den Norske Opera & Ballett 19:30 350,– / 250,– Spilles også 19. september Buenos Aires (Foto: Simon Steen-Andersen) 43 Premieretid: Buenos Aires er en ny kammeropera om identitet, ambivalens, kommunikasjon og de mange paradoksene som oppstår når kulturer møtes. Eller har Simon Steen- Andersen ganske enkelt laget en opera om god luft? Det er en stor begivenhet. En splitter ny kammeropera skrevet av komponisten Simon Steen-Andersen. Dansken har de siste årene vakt oppsikt på den europeiske musikkscenen med sine multimediale arbeider, kjent for sitt originale og kompromissløse innhold. Arbeidene har dreid seg rundt de fysiske og koreograferte sidene ved å fremføre musikk med instrumenter. Denne gangen er det stemmen som står i sentrum. Steen-Andersens verker befinner seg i grensen mellom musikk, performance, teater og videokunst, og den produktive komponisten tar i Buenos Aires selv på seg rollene som libretto, scenograf og regissør i et forsøk på å integrere de ulike elementene ytterligere: — I stedet for unnfange enkelt stående ideer for scenen, for musikken eller for rekvisitter og så videre, kan jeg lete etter ideer som allerede påvirker flere av de ulike kategoriene. På den måten blir de forskjellige nivåene umulig å skille fra hverandre, sier Steen-Andersen. Forruten ham selv vil besetningen bestå av vokalensembelet Neue Vocalsolisten Stuttgart og norske asamisimasa, ensembler komponisten har jobbet tett med de siste åtte årene. Temaet kretser rundt det Steen- Andersen opplever som deler av vårt indre diktatur her i Skandinavia. Vår egen indirekthet og sensur, som kommer smertefullt til syne gjennom møter med mer direkte kulturer. Kanskje er dette en grotesk byrde for oss, men det kan også bringe fram en helt spesiell intimitet, intensitet og skjønnhet. Paradokset ligger i at de mest direkte kulturene ofte har sin egne spesielle historie i forhold til diktaturer, som i nettopp Argentina. Steen-Andersen har selv bodd og studert i Buenos Aires: — Jeg bodde i Buenos Aires i ett år og elsker byen. De første ideene til operaen ble til under oppholdet mitt der og jeg valgte navnet på prosjektet etter byen først og fremst på grunn av den paradoksale bokstavelige betydningen av byens navn. En by med litt av et forurensningsproblem som heter god luft… Det fanget perfekt den generelle tendensen til ambivalens og indre motsetninger som, i hvert fall i mine øyne, synes evig tilstedeværende i Argentina og argentinsk kultur. Ambivalens eller motsetningsfylte betydninger og verdier er på en måte temaet i operaen, forteller han. Buenos Aires handler også om indirekthet og motstand i kommunikasjon — det absurde ved å kommunisere gjennom sang. I første scene blir en av karakterene konfrontert med operasjangeren som barn, og kommer opp med følgende tre løsninger på «problemet opera»: 1) Bare la karaktererne synge når de faktisk skal synge i fortellingen. 2) Sette fortellingen i en annen virkelighet, der sang er akseptert som kommunikasjonsform. 3) Finne alternative måter å kommunisere på, med andre musikalske bi-produkter. En opera om det absurde med opera med andre ord? Buenos Aires er en oppsetning som nok reiser flere spørsmål enn den svarer på. Med sin stedsbundne tittel og tydelig kulturkonflikt er det fristende å spørre om komponistens forhold til temaet for årets Ultima, nemlig «nasjon»? — Vel, Buenos Aires er en slags subjektiv tolkning av stivheten, in direktheten og kroppslige motstanden som jeg alltid har følt er en del av min skandinaviske identitet, avslutter Steen-Andersen. AW Produsert i samarbeid med Neue Vocalsolisten Stuttgart og Ensemble asamisimasa. Støttet av Norsk Komponistforening og Norsk kulturråd. Utopiske Norden (panel) DogA 11:00 Fri entré Eivind Buene, David Brynjar Franzson, Ida Lundén, Simon Løffler, Morten Eide Pedersen, Yngve Slettholm og Maija Hynninen. Hva er fordelene og ulempene med å leve som komponist i de skandinaviske velferdsstatene? En håndfull finske, danske, svenske, islandske og norske komponister vil i dette forumet diskutere hverdagen som komponist i de nordiske landene forbindelse med sine verk til Nordic Music Days 2014. 44 torsdag 18. september torsdag 18. september 45 On the Outside En kjempe fyller år –En koreografert konsert med Panta Rei Danseteater og vokalist og låtskriver Marie Munroe Marie Munroe / Panta Rei Danseteater: On The Outside Riksscenen 21:00 200,– / 150,– Spilles også 19. september Elektronmusikstudion EMS jubileumskonsert Kulturkirken Jakob 17:00 100,– Hanna Hartman: Mezcal No. 8 Erik Bünger: The Third Man Svensk musikk har på generell basis hatt en selvtillit og internasjonal status vi andre nordboere ganske enkelt må beundre. Også innenfor elektro- akustisk musikk har våre naboer spilt en sentral og viktig rolle. I år fyller EMS (Elektronmusikkstudion) 50 år, men er på ingen måte noen sovende kjempe. Senteret fungerer fortsatt som nasjonal og internasjonal kunnskapsbase ved siden av å være et levende studio for innspilling og utvikling av elektro-akustisk musikk. Vi feirer jubilanten med fremførelser av Hanna Hartman og Erik Bünger. Under navnet «Stiftelsen Stockholmsstudion för elektronisk musik» ble EMS grunnlagt i 1964, med den norske komponisten Knut Wiggen og sivilingenøren Tage Westlund i sentrale roller. Studioet var underlagt Sveriges Radio, som hadde ansvaret for driften og finansiell støtte. Wiggen ble gitt frie tøyler og satte i gang, ikke uten kontroverser, med å utvikle studioet. For de fleste var en slik type elektronisk musikk ren science fiction (og i mange øynes offentlig sløseri), men ved hjelp av impulser fra blant annet Karlheinz Stockhausen og Køln-skolen ble studio raskt en vital enhet. I 1967 ble studio verdens første med datastyrt klangsystem og digitale innspillingsmuligheter. Studioet har gjennom årene hatt flere ulike lokasjoner i Stockholm og operert under flere ulike navn. Allike vel har EMS klart å beholde sin posisjon som en uavhengig og ukommersiell aktør. I dag er senteret en uavhengig del av Statens Musikkverk under ledelse av Mads Lindström, og opplever en enorm interesse fra hele verden. Stockhausen og Philip Glass har gjestet stedet, og mer nylig; Mark Fell, Lustmord og Stephen O’Malley fra Sunn O))). To svenske komponister som de senere årene har vært tilknyttet EMS er Hanna Hartmann og Erik Bünger. Hartmann jobber med autentiske lyder fra hele verden, som tatt ut fra sin opprinnelige kontekst vil oppfattes i en ren form. Büngers arbeid kretser rundt menneskestemmen og dens mot setningsfylte forhold til kroppen, til språket og til musikk og teknologi. En kuriøs fotnote i studioets historie er tekniker Hans Edlers eks perimentelle popalbum Elektron Kukéso fra 1971 (spilt inn på kveldstid!), et album som mange trekker fram som en viktig grunnstein for bølgen av elektronisk svensk pop musikk som siden har herjet hit-lister og dansegulv rundt om i verden. Om ikke annet et eksempel på at uten nytenkere som Wiggen, Westlund og alle de andre briljante pionérene som har ført EMS fram til 50 års-jubileet ville musikkhistorien vært et langt kjede ligere sted. Gratulerer med dagen! AW I samarbeid med Elektronmusikkstudion EMS. Er dette en koreografert konsert eller en musikalsk danseforestilling? Det enkle svaret? Det er begge deler. On The Outside er et møte mellom artisten Marie Munroe og Panta Rei danseteater, med kostymer av Hanne Iveland Henriksbø og visuell design av Anastasia Isachsen. En oppsetning der fire uttrykksformer forteller historien, og hvor kompromiss og kompromissløshet går hånd i hånd. Utgangspunktet for forestillingen er et sitat fra den amerikanske forfatteren Dave Eggers. «You have What I Can Afford To Give» er hentet fra den kritikerroste romanen A Heart breaking Work of Staggering Genius og forestillingen ønsker å gi en opplevelse av det såre, men samtidig det vakre i denne setningen. Setningen er en bærer av mot, den ufarliggjør nærhet og er en påminnelse om at vi alle er enerådende, eller ensomme, om man vil. — «You have What I Can Afford To Give» sier noe om menneskets eksistensielle ensomhet der vi som individer aldri vil få en identisk opp fattelse av livet, der vi kan gjengi historier til hverandre til punkt og prikke, men den som ikke var der da hendelsen utspilte seg, har bare ordene å stole på. Slik vil det å kjenne andre og følelsen av samhørighet alltid, i noen grad, bygge på annerledeshet. Kanskje er det en ubehagelig tankerekke å forsøke å bli Marie Munroe (Foto: Ultima / Henrik Beck) klokere på, hvis man ikke ønsker å føle seg alene?, forklarer Panta Rei og Marie Munroe. For de fleste med interesse for samtidsdans trenger ikke Panta Rei noen lengre introduksjon. Kompaniet er et av Norges mest populære, med en stadig økende appell utenlands. Panta Reis signatur er forestillinger av høy kunstnerisk kvalitet, som engasjerer på ulike plan og er tilgjengelige for et bredt publikum. Marie Munroe er for mange bedre kjent som Hilde Marie Kjersem, en artist som har stått for en rekke sterke utgivelser og samarbeid i hele 20 år. Hun har studert jazz, sunget rock og pop og har under navnet Marie Munroe perfeksjonert sin særegne, eksperimentelle elektro-pop ytterligere. Navnebyttet er en manifestering på at en ny og spennende del av karrieren hennes er i emning. Kostymeansvarlig Hanne Iveland Henriksbø har i flere år jobbet free lance med kostymer for film og TV og skapt skulpturelle plagg som presenteres både på utstillinger og som sceneantrekk til artister. Kostymene hennes spiller en sentral rolle i denne oppsetningen, der lys og video gestaltes av Anastasia Isachsen, en av Norges mest fremtredende videokunstnere. Isachsens arbeid strekker over et stort antall kunstneriske samarbeid i Norge og utlandet som konserter, danseproduksjoner, musikk, teater, installasjoner og utstillinger. AW Hanne Iveland Henriksbø står for kostymene og Anastasia Isachsen lager videokunst, romkonsept og lysdesign til prosjektet. Solist: Marie Munore Utøvere: Kari Vikjord, Robert Guy, Erlend Ringseth, Ole Myrvold, Erland Dalen, Marie Munroe Panta Rei Danseteater Produsert av Panta Rei Danseteater i samarbeid med CODA Oslo International Dance Festival. 46 fredag 19. september fredag 19. september Nordiske nyheter Verden som scene Aksiom Kulturkirken Jakob 17:00 100,– Kaj Duncan David: Computer Music (WP) Øyvind Mæland: Nytt verk (WP) Lisa Streich: Papirosn Johan Svensson: Shiver (WP) Aksiom Stine Janvin Motland – vokal Kai Grinde Myrann – dirigent Verdensteatret (Foto: Ultima / Henrik Beck) Verdensteatret: Broen over Gjørme Henie Onstad kunstsenter 18:00 160,– / 120,– (gir også inngang til utstillingen Josef Albers: Små grep Stor effekt på HOK) Verdenspremiere med en av Norges mest innovative og eksperimentelle kunstkonstellasjoner. Verdensteatret består av medlemmer fra forskjellige kunstgrener og har i snart 30 år laget installasjoner, scenekunst, konserter og andre prosjekter. Det knyttes alltid store forventninger til premierer fra ensemblet som i 2006 mottok den prestisjetunge Bessie Award i New York. Verdensteatret beveger seg ofte gjennom ulike former for landskap. Deres nye arbeid er akkurat nå inne i siste fase av en lang og svingete vei mot ferdigstillelse. Blant et mangetydig materiale som nå bryter overflaten, ser vi avtrykk fra deres opphold i India i desember 2011. Flere geografier brer seg ut, ulike språk høres om hverandre, det er store sprang i tid og rom der forskjellige forslag til historier utspiller seg lagvis. Denne måten å bevege seg i parallelle landskap på henger sammen med mangeårig nomadisk virksomhet. Hvilken retning verket tar videre fram til åpningen den 19. september på Henie Onstad kunstsenter er likevel umulig å forutsi. Den nye produksjonen er en hybrid mellom konsert, performance og installasjon, der hele rommet spilles som et flerstemmig audiovisuelt instrument. Broen over Gjørme er laget og fremført av kunstnerne: Lisbeth J. Bodd, Asle Nilsen, Piotr Pajchel, Eirik Blekesaune, Ali Djabbary, Martin Taxt, Benjamin Nelson, Elisabeth Gmeiner, Torgrim Torve, Espen Sommer Eide, Kristine R. Sandøy, Thorolf Thuestad. Mange tilfeldige ensembler som etableres i studietider på musikkhøyskoler og konservatorier rundt om i verden spiller sjelden mer enn en konsert elle tre før de oppløses. Aksiom er et slikt studentensemble, etablert ved Norges musikkhøgskole i 2010, men er nå på femte året. Bestående av instrumentalister drevet av en ekte interesse for samtidsmusikk og sterke bånd til nordiske komponister fra sin egen generasjon, har Aksiom blitt en viktig arena for fremførelsen av Presentasjonen er et samarbeid mellom: Ultimafestivalen, Henie Onstad Kunstsenter, Black Box Teater, BIT Teatergarasjen og Verdensteatret. Verdensteatret er støttet av Norsk kulturråd. For mer informasjon: www.verdensteatret.com Presentasjonen er et samarbeid mellom: Ultimafestivalen, Henie Onstad Kunstsenter, Black Box Teater, BIT Teatergarasjen og Verdensteatret. Verdensteatret er støttet av Norsk kulturråd. Visninger også 20.–28. september, kl. 14. Aksiom (Foto: Martin Rane Bauck) den nyeste musikken fra de ferskeste kunstnerne. Denne konserten er viet til nettopp de unge komponistene. Svenske Lisa Streich (f. 1985) har allerede vakt internasjonal oppsikt med sin musikk preget av trekningen mot religiøse og filosofiske temaer, og har mottatt flere priser og stipender for sitt arbeid. Aksiom viderefører samarbeidet med Øyvind Mæland og vokalsolist Stine Motland, som også opptrådte på Performa13 i New York. De spiller også ny musikk av Johan Svensson og Kaj Duncan David. Davids audio visuelle datamusikk fremføres i nærmest komplett mørke — kun opplyst av gløden fra dataskjermene. MØ Aksiom = en grunnsetning som aksepteres uten bevis, enten den er allment akseptert eller selvinnlysende sann. Støttet av Norsk Komponistforening og Fond for utøvende kunstnere, Norsk kulturråd og Komponistenes vederlagsfond. 47 ultima academy Buenos Aires Buenos Aires (diskusjon) Loftet 10:00 Gratis Simon Steen-Andersen, Esteban Buch, asamisimasa, Neue Vocalsolisten Stuttgart Stemmen er et symbol for fri gjøring og selvutfoldelse, men en stemme kan også være taus, eller bli tvunget til å tie. I musikk teaterstykket Buenos Aires, som oppføres 18. september under årets Ultimafestival, tar den innovative danske komponisten Simon Steen-Andersen for seg kultursjokket man opplever under et lengre opphold i den argentinske hovedstaden, i tillegg til spørsmål omkring sensur under det argentinske diktaturet, en av Sør-Amerikas mindre heldige historiske episoder. Den argentinske musikologen og librettisten Esteban Buch (École des Hautes Études en Sciences Sociales, Paris) spesialiserer seg på forholdet mellom musikk og politikk. Her er han vert for en samtale med Steen- Andersen, sangere fra Neue Vocalsolisten Stuttgart og musikere fra asamisimasa, om de forskjellige fasene ved å sette opp et scenisk verk, fra idé og komposisjon til prøver, fremføring og tolkning. 48 fredag 19. september fredag 19. september Det beste av unge Norden Oslo-Filharmonien Oslo Konserthus 19:00 300,– / 100,– Malin Bång: Avgår, pagår (WP) Ørjan Matre: Fiolinkonsert Hlynur Adils Vilmarsson: bd Anna Thorvaldsdottir: Dreaming Simon Steen-Andersen: Ouvertures For Guzheng, Sampler and Orchestra Ilan Volkov: Dirigent Peter Herresthal: Fiolin Liu Le: Guzheng Ultima og Oslo-Filharmonien presenterer fem ferske orkesterverk av et stjernelag av Nordens mest egen artede unge komponister. Malin Bångs verk avgår, pågår, bestilt sammen med Gøteborg Symfoni orkester, får verdenspremiere under Ultima i Oslo. Verket er en fascinerende lydvandring i hennes hjemby Gøteborgs gater. Ørjan Matres nye fiolinkonsert får Norges premiere en drøy uke etter verdens premieren i Nederland. Islandske Anna Thorvaldsdottir mottok i 2012 Nordisk Råds Musikkpris for verket Dreaming. Musikken minner om et skiftende landskap som gjør at man får inntrykk av at tiden står stille, som i en drøm. Simon Steen- Andersen Ouvertures, et verk for det tradisjonelle, kinesiske instrumentet guzheng, sampler og symfoniorkester, fikk sitt gjennombrudd da det sikret ultima academy En supranasjonal sang ham førsteprisen på Shanghai Spring International Music Festival i mai 2009. Den israelske dirigenten Ilan Volkov, som inntil inntil nylig var sjefsdirigent og kunstnerisk leder for Islands Symfoniorkester, er kveldens dirigent. Israelsk-fødte Ilan Volkov begynte sin karriere som dirigent i en alder av nitten. I 2003 jobbet han som sjefs dirigent for BBC Scottish Symphony Orchestra, som han også ledet i 2009. Volkov var musikalsk direktør og sjefsdirigent for Iceland Symphony Orchestra i 2011/12-sesongen. I mars 2012 var han kurator og leder for den tre dager lange samtidsmusikk festivalen Tectonics. Produsert av Oslo-Filharmonien. En supranasjonal sang (foredrag) Loftet 13:00 Fri entré Esteban Buch Beethovens Ode til gleden har vært hymnen til: a) Rhodesia b) EU c) EM i fotball Svar: alle de ovennevnte, med mer. Hvorfor? Hva er det med siste sats av Beethovens Symfoni nr. 9 som gjør den universelt tiltalende? Hvor får den sin symbolske kraft fra? Den niende symfonien ble komponert midt under den europeiske restaurasjonstiden, en tid da musikalske ytringer ble brukt i politisk kommunikasjon. Beethoven brukte Schillers dikt i den hensikt å formidle en virkelig revolusjonær opplevelse: et samfunn av frie mennesker med felles drømmer, forent i menneskelig felleskap. Hvordan og hvorfor har den blitt brukt i såpass mange og ulike tilfeller siden den første frem føringen i 1824? Esteban Buch, forfatteren av Beethoven’s Ninth: A Political History (2003), forteller den kontroversielle historien om et verk som ble et politisk symbol på tross av seg selv, og diskuterer musikkens inntog i den politiske sfære. 49 Humppatitten Avanti! Ensemble: HumppAvanti! Vulkan Arena 23:00 150,– / 100,– — Røttene til humppa finnes i den populære dansemusikken fra 1920- og 30-tallet: foxtrot, tango og vals, som ble spilt av orkestere i restauranter og danselokaler, forteller Pekka Gronow, finsk musikkforsker og dosent i etno musikologi om den særegne finske musikalske sjangeren, humppa. Humppa ble funnet opp i Finland på 50-tallet, med utspring i den berømte radiopersonligheten Antero Alpolas humorprogram «Kankkulan kaivolla» («Kankkula» er et mytisk sted, den finske ekvivalenten til Hicksville, USA). Husbandet, bestående av en eldre garde toppmusikere, parodierte den populære førkrigs- musikken og fremførte den på «folke lige» instrumenter som tuba, banjo, trekkspill, fiolin og saksofon. Navnet var det Alpola selv som fant opp — en variant av den tyske sjangeren ompa. Programmet og musikken ble umåtelig populært. Utover 60-tallet gikk musikken som en farsott over hele Finland. Egne festivaler ble holdt, danselokaler fyltes og sjangeren ble standard for de fleste danseband med respekt for seg selv. Det som begynte som en musikalsk gjenoppliving og parodi ble av mange tatt som ekte vare. Selv om humppa- bølgen la seg utover på 70-tallet var det fortsatt vanlig i lang tid å høre danseband omfavne musikkstilen. Med HumppAvanti! revitaliseres og utvides sjangeren nok en gang. Kammerorkesteret Avanti! har en lang tradisjon som fortolker av tradisjonell og «seriøs» musikk, men har også blitt viden kjent for sine musikalske ekskursjoner inn i alt fra jazz og sovjetisk avant-garde til heavy metal. Under kunstnerisk ledelse av Kari Kriikku har det 20 år gamle orkesteret satt det som sitt mål å sprenge musikalske og sosiale grenser og har på tross av kritiske røster blitt et aktet og prisvinnende orkester i både Finland og resten av verden. Ved å ta opp humppa-sjangeren gir de honnør til flere generasjoner finsk populærmusikk: — Finske lyttere vil umiddelbart kjenne igjen de originale versjonene av disse låtene, selv om holdningene deres til dem muligens vil variere, sier Gronow lurt. HumppAvanti! er ingen blåkopi av en sjanger som gjentatte ganger har blitt gjenopplivet, snarere en plattform for Avanti! til å oppheve musikalske regler og humoristisk tillegge sjangeren spor av jazz, klezmer og andre stilarter de finner det for godt å smelte inn. For mange av oss blir det også et møte med både en tradisjon og en nyskapning innen en sjanger som, på tross av godt naboskap landene i mellom, ikke før nå tar turen offisielt til Norge. En særegen finsk oppfinnelse som viser seg å tåle tidens tann. På mange plan. Før HumppAvanti!-konserten kan du høre etnomusikolog Pekka Gronow snakke om humppa som musikkform. I tillegg vil HumppAvanti!s «father of the band» Timo Hietala dele historien bak Avanti! ensemblets flørt med humppa. DJ-kollektivet Norwegian Disco Lovers presenterer DJ Mette (Norges eldste — og en gang første kvinnelige — DJ) sørger for god stemning på dansegulvet etter konserten. AW Støttet av Norsk Komponistforening og Finsknorsk kulturinstitutt (FINNO). 50 lørdag 20. september lørdag 20. september 51 Trolldomsfjellet DR UnderholdningsOrkestret Universitetets aula 14:00 200,– / 150,– Karin Rehnqvist: Breaking the Ice Bent Sørensen: Papillon Mignon Eivind Buene: Blue Mountain (WP) DR UnderholdningsOrkestret, Mattis Herman Nyquist, Andrea Bræin Hovig Dirigent: Baldor Brönnimann Eivind Buene (Foto: Ultima / Henrik Beck) Mange ønsker å krysse sine spor mellom kunstsjangrene i dag, få gjør det med like elegant letthet som komponist Eivind Buene. Hans orkester verker, egne påfunn og arbeid for andre viser alle en spesiell musikalsk fingerspissfølelse, enten det er samtidsmusikken, orkestermusikken eller popmusikken som er oppe i dagen. I senere tid har han lagt til forfatter på sin omfangsrike CV, med de godt mottatte romanene Enmannsorkester og Allsang, og tidligere i år med essaysamlingen Dobbeltliv, der disse kryssende spor ene mellom musikken og litteraturen ble fulgt med ekstra oppmerksomme øyne. Hvor det ene begynner og det andre slutter er ikke lenger så lett å se, det blir også mindre viktig. Han problematiserer musikkens betydning i tekst, men han gjør også det samme når han komponerer. Under årets Ultima kan han også legge til dramatiker på arbeidsbeskrivelsen, med stykket Blue Mountain, som urfremføres i Universitetets Aula på festivalens siste dag. Det virker som en fortsettelse av undersøkelsene i hans tekster. Spørsmål om minnets betydning for opplevelsen av musikk, dødsmotivene som virker så levende for oss, ideen om orkesteret som fremfører forgangen musikk, Marcel Proust, Mahler, Tor Ulven … Hvordan kom dette i stand. Er det en gammel idé du har fun net og plukket opp igjen fra skrivebordsskuffen? — Nei, snarere tvert imot. Det var festivalen som lurte på om jeg kunne ha lyst til å lage et verk hvor jeg skrev både tekst og musikk. Det hadde jeg jo. Den arbeidsmåten er helt vanlig for låtskrivere, men vår tids komponister skriver sjelden sine egne tekster. I gamle dager var det ganske vanlig, Wagner skrev for eksempel librettoene sine selv. I dag vil man helst bruke en eller annen kanonisert og ‘patinert’ tekst, ikke minst i opera. Det synes jeg er en litt defensiv holdning. Så oppdaget jeg selvsagt hvor utrolig vanskelig det er, å holde disse to ballene, tekst og musikk, oppe i luften samtidig. Når jeg fordyper meg i teksten forsvinner musikken bakover i bevisstheten, og vice versa. Begge elementene har en iboende drift mot å ville følge sine egne lovmessigheter, hvis du skjønner hva jeg mener. Men når tekst og musikk skal fungere som ett uttrykk, på scenen, er de nødt til å balansere. Vi er vant til å forholde oss til denne balansen i sang-formatet. Men jeg bestemte meg raskt for at jeg ville ha en dialog, og at den ikke skulle synges. Da kom det en del andre problemstillinger til overflaten, og — ja, jeg måtte prøve å lære meg en ny måte å tenke på. «Konsert, det er litt som å være i et spøkelseshus. All den døde mu sikken som blir levende», blir det sagt i stykket. Befatter du deg mest med minner og kunstneriske hen vendelser fra forgagne tider? — Nå er det jo karakteren i stykket som sier det, ikke jeg. Og minner, det er grunnstoffet som veldig mye kunst lages av, enten det dreier seg om musikk, litteratur eller film. Men jeg opplever ofte hvordan den gamle musikken som lever sine stille liv i notehyllene plutselig kan bli helt ekstremt levende for oss, i konsertritualet. Det som var død musikk i går kan bli spilt levende i morgen. Og jeg tenker meg at orkesteret på en måte har sitt eget minne, sine egne erfaringer, som det kan være fruktbart å gå i dialog med når man skriver ny musikk. Faren er selvsagt at det hele kan oppleves som hermetisk, en lukket verden for de innvidde. Men orkesteret er også en gedigen sanselighetsmaskin, med en 52 lørdag 20. september lørdag 20. september 53 Kvarttoner, åndelighet og støyrock overflod av farger og teksturer. Den energien må man alltid forsøke å få tak i, for å unngå å skrive seg inn i et musikalsk mausoleum. Musikken i stykket baserer seg hovedsaklig på fragmenter av andres gamle storhet… — Tja. Jeg vil si at jeg har komponert et nytt verk som bare jeg kunne lage. Fordi sitatene og fragmentene som kommer flytende, både i tekst og musikk, er hentet fra mitt personlige reservoar av minner. Det er det trykket disse minnene melder seg med som har gitt støtet til den nye musikken og måten jeg har kombinert minnematerialet på. Lange partier av musikken er også helt nyskrevet, det må sies. Og det er klart det oppstår friksjoner mellom gammelt og nytt, når lytterne plutselig hører brokker av musikk de kjenner fra før, kanskje uten helt å vite hvor de har det fra. Men når jeg komponerer kan jeg ha like stor glede av å finne frem til overraskende kombinasjoner av tekstlige og musikalske hendelser, som å skrive hundre takter helt ny musikk. Det å gi gammel musikk nye betydninger ved å skape en interessant kontekst er også en del av komposisjonsarbeidet. Du kaller det et hørespill. Hva legger du i den sjangeren? — Jeg tenker meg hørespillet som en radio-sjanger, et skuespill for ørene. Når man kombinerer dette med sjangeren ‘orkesterkonsert’ oppstår det forhåpentligvis noe som overskrider radioteaterformen, ved at musikken får en mye sterkere funksjon. Musikken skal ikke bare være en lydkulisse for teksten, musikken må også bære en del av det narrative forløpet. Og det er en stor forskjell at hørespillet utspiller seg live, på scenen. Jeg har vært veldig bevisst på at Blue Mountain tar utgangspunkt i den situasjonen vi befinner oss i, både musikere, skuespiller og lyttere: Vi er på en orkesterkonsert, og det er det som er rammen for historien som fortelles. Derfor har jeg også brukt termen orkester-hørespill, som peker utover det tradisjonelle hørespillet. I Norge har vi ikke sett mye til det, men i Tyskland finnes det fine tradisjoner for å lage musikalsk ambisiøse hørespill. F.eks. har nobelprisvinneren Elfriede Jelinek og komponisten Olga Neuwirth laget hørespill for tysk radio. Med seg i denne oppsetningen har du to av landets fremste yngre skuespillere, Andrea Bræin Hovig og Mattis Herman Nyquist. Hva er det med dem? «Konsert, det er litt som å være i et spøkelseshus. All den døde musikken som blir levende» — Jeg så etter noen med bestemte musikalske kvaliteter, skuespillere som kan bli en del av orkesterets egen tidsflyt. Mattis Herman kjente jeg fra før, og jeg visste at han var god. Vi har faktisk også ved et par anledninger sunget i en svært lavterskel- orientert mannskvartett sammen! Han hadde heldigvis tid til å klemme inn dette prosjektet mellom Peer Gynt-forestillinger på National theateret. Andrea fant jeg frem til etter litt research i skuespiller-kretser, og jeg skjønte allerede på første lese prøve at hun var et lykketreff. Jeg opplever at hun har stor lydhørhet og entusiasme for denne tilnærmingen mellom scene, tekst og musikk. Fortell om orkesteret og dirigenten som er med på Blue Mountain? — Orkesteret kjente jeg ikke til fra før, de er et av de danske Kring kastingsorkesterene. Det er alltid en skrekkblandet fryd å møte et nytt orkester — en tretti, femti eller hundrehodet organisme som kan spise deg levende om du ikke gjør tingene riktig. Dirigenten gjør det praktiske arbeidet med orkesteret — komponisten skal helst sitte i salen og lytte, og så være i tett dialog med dirigenten og la han eller hun ta seg av dialogen med musikerne. I dette tilfellet har vi en dirigent jeg har jobbet med flere ganger tidligere. Baldur Brönnimann har en sjelden evne til å være både ekstremt årvåken og avslappet på samme tid. Og han har en intuitiv forståelse for det jeg forsøker å få til med et orkester. Det er jo slik at komponister ofte ikke har noen innflytelse på valget av dirigent, man krysser fingrene og håper på det beste. Da jeg hørte at Baldur skulle dirigere Blue Mountain senket skuldrene mine seg mange hakk. Én ting mindre å bekymre seg over i et ganske komplisert prosjekt… Blir Blue Mountain og denne metoden en engangshendelse? — Det håper jeg ikke. Jeg håper at andre orkestre vil tenke at dette er en form som deres publikum kan ha glede av. Men det ligger i den nye musikkens natur, at en første fremføring kan bli den siste. Særlig når man forsøker å finne noen nye måter å iscenesette orkesteret på. Det å arbeide med skuespillere som skal veves inn i orkesteret, ikke bare snakke ved siden av, krever noen andre arbeidsmåter enn en vanlig orkesterkonsert. Men jeg liker tanken på å arbeide eksperimentelt, i betydningen prøve ut en hypotese hvor jeg ikke helt kan forutsi resultatet. Det er essensen i det å prøve igjen, feile igjen og feile bedre, som Beckett sier det i en velkjent formulering. AV I samarbeid med DR UnderholdningsOrkesteret. Støttet av Norsk Komponistforening. Ensemble Ernst Kulturkirken Jakob 18:00 200,– / 150,– Djuro Zivkovic: On the guardening of the heart Hikari Kiyama: Shamisen Morten Ladehoff: APART Sampo Haapamäki: Velinikka Ensemble Ernst et eksempel på et studentensemble som har vokst til å bli et av Nordens ledende samtids musikkensembler. Siden stiftelsen i 1997 har Thomas Rimul vært kunstnerisk leder og Ernst har flere ganger spilt på Ultima til strålende kritikker fra internasjonal presse. Ny norsk musikk er en viktig del av ensemblets repertoar, og Ernst har presentert flere bestillingsverk og urfremføringer av ledende norske komponister gjen- nom hele sitt virke. Ensemble Ernst er en gruppe talentfulle musikere med stor uttrykksvilje, nyskapende programvalg og en viktig plass i norsk samtidsmusikkliv. På årets program står serbisk- svenske Djuro Zivkovics On the Guarding of the Heart, som tidligere i år ble tildelt den prestisjetunge komponistprisen Grawemeyer Award. I spennet mellom det sosialt kollektive og det individuelle utforsker Zivkovic en personlig dybde han selv kaller «hjertet av det åndelige». Solist er Veli Kujala. Tittelen på Hikari Kiyamas verk Shamisen spiller på det japanske trestrengs-instrumentet med samme navn, men fremstår her for strykekvartett med følgende instruks fra komponisten: «Dette er ikke såkalt samtidsmusikk. Dette er støyrock.» Morten Ladehoff stykke APART belyser konseptet «adskillelse» på forskjellige måter. Den første formen for adskillelse ligger i selve instrumentet; en fiolin har blitt delt i fire og påmontert mikrofoner. Dermed oppstår fire nye instrumenter, som klanglig har lite til felles med det opprinnelige instrumentet. Finske Sampo Haapamäkis verk Velinikka for kvarttone-akkordeon og orkester er en del av Haapamäkis PhD-arbeid i komposisjon ved prestisjetunge Columbia University i New York. Sammen med Veli Kujala videreutviklet han kvarttoneakkordeonet, og verket har vært fremført flere ganger siden premièren i 2008. MØ Støttet av Norsk Komponistforening. 54 lørdag 20. september lørdag 20. september Ultima Finale Ultima Finale Ben Frost A U R O R A live / Karin Krog og John Surman / TCF / Jeppe Just Instituttet Vulkan Arena 22:00 – 02:00 100,– Australske Ben Frost har siden platedebuten i 2003 markert seg med intens, strukturell, minimalistisk lydkunst med røtter i «militant post-klassisk» elektronisk musikk. Frost har siden 2005 husert på Island der han driver kollektivet/ plateselskapet Bedroom Community. I 2010 ble han plukket ut av Brian Eno til «Rolex Mentor and Protégé program». Han samarbeider med en rekke andre musikere og artister om bl.a. opera, installasjoner, lydkunst og filmmusikk. I 2013 regisserte han sin første opera, basert på Iain Banks berømte roman The Wasp Factory. På Ultimas avslutningskonsert spiller han fra sitt nye kritikerroste album A U R O R A. En av Norges fremste jazzsangere med stor internasjonal anseelse, Karin Krog, er med når Ultima runder av med stor konsert på Vulkan. Krog er først og fremst kjent som jazzsanger, men har også sterke avant garde-røtter bl.a. i sitt samarbeid med Kåre Kolberg. Karin Krog og den engelske multi-instrumentalisten John Surman har siden avant garden inntok jazzscenen på slutten av 60-tallet, hatt et nært samarbeid som duo. De tilhører begge en generasjon av europeiske musikere som har arbeidet med å utvide jazzens internasjonale horisont og var begge tidlig ute med å ta i bruk elektronikk i jazzsammenheng. Samarbeidet har resultert i en rekke album og liveopptredener. To av deres innspillinger har vunnet Spellemannspris i kategorien jazz. På Ultimas avslutningskonsert har de med seg Surmans sønn, Pablo ultima academy filmprogram Benjamin Surman, som bidrar med live sampling og elektronika. Med forkjærlighet for musikalsk skramle-estetikk og metallisk energiutladning, blandet med lirekasse og 70-og 80-talls synth, er voldsomhet, ufrivillig teater, nostalgi, musikalsk mismatch og sammenbrudd, består danske Jeppe Just Instituttets repertoar av alt fra vuggesanger til drikkeviser instrumentert for hjemmelagde instrumenter. TCF er kunstner og musiker Lars Holdhus som gjennom forskjellige teknikker utforsker koder og kryptografi i relasjon til musikalsk komposisjon. De musikalske referansepunktene er hentet fra elektroakustisk musikk, hardstyle, hardcore, poesi og digital støy. I samarbeid med nyMusikk og NATT&DAG. Støttet av Norsk Komponistforening. Art War Torsdag 11. september, 18:00 og onsdag 17. september, 18:00 Cinemateket Tyskland 2013 Regi: Marco Wilms Arabisk, engelsk og tysk tale, engelsk tekst DCP, farger, 1t 30min «Changes are never produced by the majority of the population. It’s always been minorities who have fundamentally changed societies because they are the most active» Hamed, Art War. Med en fortid som opprørsk kunstner i sin barndoms DDR, euforisk deltager når muren falt og uredd dokumentarfilmskaper, var Marco Wilms den perfekte til å rette sitt kamera mot gatekunstnerne under den egyptiske revolusjonen. Ut i den egyptiske natten fulgte han graffitiartister, designere, kunstnere og musikere som hver på sin måte tok del i opprøret. Deres inspirerende dristige verk satte sitt preg på Kairo og ga motstanden et kunstnerisk ansikt. Antonio Negri: A Revolt that never ends Søndag 14. september, 14:00 Cinemateket Tyskland 2004 Regi: Alexandra Weltz, Andreas Pichler Med: Antonio Negri Engelsk og italiensk tale, engelsk tekst DigiBeta, farger, 52min Antonio Negri burde være et velkjent navn for filosofi- og politikk- interesserte, og for andre kan navnet være assosiert med dramatiske hendelser i nyere Italias historie. Ben Frost (Foto: Borkur Sigthorsson) 55 Karin Krog and John Surman Dette er filmen om mannen som fikk skylden for kidnappingen og drapet på Italias tidligere statsminister Aldo Moro i 1978. Her dokumenteres Negris politiske oppvåkning, via hans utrettelige arbeid for å bedre italienske fabrikkarbeideres kår, til arrestasjon i forbindelse med Moro-saken og hans eksil i Paris for å unngå dommen. Der var han en viktig del av den filosofiske debatt i kretsen rundt Deleuze og Focault, og skrev sin internasjonale bestseller Empire. En bok som gjorde Negri til en viktig skikkelse i den fremvoksende antiglobaliseringsbevegelsen. Victory under the Sun Søndag 14. september, 18:00 Cinemateket Jugoslavia 1988 Regi: Goran Gajic Med: Laibach Slovensk tale, engelsk tekst 35mm, farger, 1t 4min «Laibach er en misjon som krever fanatisme» sier vokalist Milan Fras et sted i Victory under the Sun, den lett fiksjonaliserte filmen fra 1988 hvor Laibach skal vise hvor de kommer fra, hva de står for og hvem de er. Som i alt Laibach gjør er det den dypt seriøse overdrivelsens kunst de bedriver — noe som tvinger mottakeren til å ta stilling, tenke selv. At de derved stiller seg sjeldent åpne for mistolkninger er helt bevisst og har skapt mye kontroverser i bandets historie. Deres kreative gjenbruk av symboler fra ekstreme ideologier har skapt et helt unikt visuelt uttrykk, en blanding som også reflekteres musikalsk. The Pervert’s Guide To Ideology Søndag 14. september, 21:00, onsdag 17. september, 20:00, torsdag 18. september, 21:00 Cinemateket Ultima Academy-deltakere får gratis inngang Storbritannia/Irland 2012 Regi: Sophie Fiennes Med: Slavoj Žižek Engelsk, uten tekst DCP, farger, 2t 14min «Vi er ansvarlige for våre drømmer. Dette er den ultimate lærdommen fra psykoanalysen — og fiksjonsfilmer». Skaperne av The Pervert’s Guide to Cinema er tilbake med The Pervert’s Guide to Ideologi. Filosofen Slavoj Žižek og filmskaper Sophie Fiennes bruker sin tolkning av berømte filmscener for å presentere en fengslende filmatisk reise inn i kjernen av ideologi — drømmene som former vår kollektive tro og praksis. Den filosofiske provokatøren Slavoj Žižek er stjernen i filmen. Han undersøker filmklipp fra mer enn 20 filmer som hjelper ham å klikke seg gjennom kapitalismen, fascisme, forbruk, stalinisme, religion og mer. Fiennes følger den vellykkede metoden fra den første filmen, som fysisk setter Žižek inn i rekonstruksjoner av kjente filmsett. Denne gangen er filmer som A Clockwork Orange, Taxi Driver, The Sound of Music, Titanic, Brazil, Jesu siste fristelse, Haisommer, Zabriskie Point og mange flere inkludert. «Tankevekkende og garantert stor underholdning.» — OIFF «Slavoj Žižek unleashes his voracious intellect on films from The Sound of Music to Full Metal Jacket, in this wilfully provocative documentary essay.» — Clare Stewart, BFI. 56 Installasjon TAKK! Conrad Schnitzler: Mobile Audiovisuell installasjon Atelier Nord ANX 10.–28. september 2014 Arrangement: Wolfgang Seidel, Berlin Kurator: Carsten Seiffarth, Berlin Conrad Schnitzler Atelier Nord presenterer Conrad Schnitzlers (1937–2011) audio visuelle installasjon Mobile under årets Ultima-festival. Installasjonen baserer seg på en sammensetning av Schnitzlers eksperimentelle videoarbeider og lydmateriale fra hans kassett-konsert prosjekt. Videoene, der Schnitzler arbeidet med lys og bevegelsen til sort-hvitt objekter, er produsert på enklest mulig måte, uten klipping eller effektbruk og kan minne om Hans Richters filmer eller lysarbeidene til László Moholy-Nagy. De seks akkompagnerende lyd-komposisjonene er basert på 50 kassetter som Schnitzler produserte i forbindelse med kassett-prosjektet sitt, der han gjorde opptak av enkeltstemmene i et orkester på kassett, som på tidspunktet var den enkleste og billigste måten å gjøre innspillinger på. Da Conrad Schnitzler døde i 2011 etterlot han seg mer enn 800 timer med materiale fra dette prosjektet, men praktiske og finansielle hindringer gjorde at det kun ble produsert de rundt 50 kassettene som komposisjonene i denne installasjonen baserer seg på. Mangfoldet av ulike stemmer og Schnitzlers collage-aktige tilnærming at materialet har et stort kompositorisk potensiale. Conrad Schnitzler var en kunstner som unndro seg all kategorisering. Påvirket av sitt møte med Fluxus- bevegelsen, forente han billedkunst og musikk og etterhvert også i økende grad performance, video og musikk. I 1960 flyttet han til Vest-Berlin, hvor han var med på å grunnlegge den innflytelsesrike konsertscenen for eksperimentell musikk Zodiak Free Arts Lab og bandet Kluster. I Norge er Schnitzler best kjent for å ha bidratt med komposisjonen Silvester Anfang til black metal bandet Mayhems debutalbum Deathcrush. På alle Ultima Academyarrangementer på vår nye arena Loftet (Skippergata 22) kan du starte festivaldagen med kaffe og gratis lunsj hver dag! NORSK TIDSSKRIFT OM MUSIKK Åpning: Tirsdag 9. september, 19:00 22:00: «Conrad Schnitzler — Kassetten-Konzert» med Wolfgang Seidel Atelier Nord Café Mesh Cinemateket CODA Oslo International Dance Festival Danmarks ambassade i Oslo Dans i Nord-Trøndelag Dansens Hus Dansearena Nord Deichmanske hovedbibliotek Det norske komponistfond Dextra Musica DOGA DR UnderholdningsOrkestret Dramatikkens hus Drivhuset EGD Eivind Grovens Orgelhus Elektronmusikstudion EMS Ernst von Siemens Musikstiftung Finsk-norsk kulturinstitutt (FINNO) Fond for lyd og bilde Fond for utøvende kunstnere Fonds Experimentelles Musiktheater NRW Institusjonen Fritt Ord Internationales Musikinstitut Darmstadt Islands ambassade i Oslo Komponistfondet Komponistenes vederlagsfond Kulturdepartementet Kulturkirken Jakob Kulturkontakt Nord Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) Kunstløftet MFOs Vederlagsfond Morgenbladet Music Norway Nasjonalbiblioteket Nasjonal jazzscene Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design NATT&DAG Nationaltheatret NISS (Nordisk Institutt for Scene og Studio) NODE Berlin Oslo Nordisk Kulturfond Nord-Trøndelag Teater Norsk folkemusikksamling Norsk komponistforening Norsk kulturfond Norsk kulturråd Neue Vocalsolisten Stuttgart nyMusikks komponistgruppe OCA, Office for Contemporary Art Norway Oslo domkirke Oslo kommune Oslo Konserthus Oslo kulturnatt PechaKucha Oslo Riksscenen Rockefeller Scandic Hotels Sentrum Scene Sparebankstiftelsen DNB Studio 4.99 Sveriges ambassade i Oslo Teatermuseet Teatersalen, Bondeungdomslaget i Oslo Universitetet i Oslo, institutt for musikkvitenskap Universitetsbiblioteket Universitetets aula Utenriksdepartementet Verdensteatret Vulkan Arena ANGEL OLSEN HIGHASAKITE NEUTRAL MILK HOTEL EIVIND BUENE STINE JANVIN MOTLAND MUSIKERLANDSLAGET I FOTBALL THE ROLLING STONES MUSIKK, SPORT & FITNESS NYTT NUMMER AV ENO I SALG NÅ! ÅRE T I DS S TS KRIFT 2 01 4 Karl Johans gate 35 SMAKEBITER HØSTEN 2014 29.08 - SESONGÅPNING: STIAN CARSTENSENS FLIPP 05.09 - HEDVIG MOLLESTAD TRIO 10.09 - SIDSEL ENDRESEN & STIAN WESTERHUS 18.09 - INGRID LAUBROCK ANTI-HOUSE 17.10 - JAN ERIK VOLD 75 ÅR 29.10 - COME SHINE 01.11 - GARY BURTON QUARTET 07.11 - NILS PETTER MOLVÆR 22.11 - CASSANDRA WILSON 28.11 - JOHN MCLAUGHLIN KJØP SESONGKORT FOR HØSTEN 2014 Kun 1200,(700,- stud) Billetter kan kjøpes på www.billettservice.no l Les mer om programmet på www.nasjonaljazzscene.no Fri entré på alle konserter en hel sesong! konserter litteratur lydkunst utstillinger foredrag film 2015 bergen festival for contemporary music norway KONGSBERG 21. - 25. JANUAR 2015 11. - 15. mars www.borealisfestival.no Nasjonale og internasjonale artister byr på magiske opplevelser på de 14. Glogerfestspill som går av stabelen 21.- 25. januar 2015. Programslipp medio oktober 2014. Følg med på: glogerfestspillene.no HOFESH SCHECHTER COMPANY (UK) «POLITICAL MOTHER» - a noisy, brutal, no-holds-barred attack on power and its destructive, abusive agenda. The Times Fremført av dansere og musikere fra Hofesh Schecter Company Koreografi og originalmusikk: Hofesh Schechter DANSENSHUS.COM Fredag 26. sept kl. 19:00 Lørdag 27. sept kl. 19:00 Søndag 28. sept kl. 19:00 PÅ LITTERATURHUSET I HØST 03.09 SIRI HUSTVEDT 10.09 CARL FRODE TILLER & FINN SKÅRDERUD 12.09 ANTONIO NEGRI 24.09 1814-2014: KJARTAN FLØGSTAD & ESPEN SØBYE 01.10 UNNI LINDELL & ANNE B. RAGDE 08.10 KJELL ASKILDSEN & ALF VAN DER HAGEN 15.10 OM JOHNNY CASH: ROBERT HILBURN NÆRLESNING FREDAGER KL. 18 19.9 MARGUERITE DURAS Notam takker for godt samarbeid med Ultima, kunstnere og artister om årets festivalprogram. Notam – Norsk senter for teknologi i musikk og kunst: • Ressurssenter som tilbyr teknisk støtte til musikere, komponister og kunstnere • Legger vekt på nyskapende bruk av teknologi i kulturfeltet, og samarbeider med andre utviklere i Norge og internasjonalt • Arrangerer konserter, workshops og fora • Kurs og videreutdanning innen musikkteknologi • Utleie av kontorer/arbeidsrom til musikere og kunstnere – et utmerket fagmiljø! Geir Gulliksen om Elskeren 17.10 DON’T STOP ‘TIL YOU GET ENOUGH Anne Danielsen om Michael Jacksons hit OG MYE MER… LØRDAGSFOREDRAG KL. 15 www.notam02.no OM POLITISKE IDEOLOGIER Fullt program og billetter på litteraturhuset.no Ratkje // HalvoRsen // noRdHeim // skjelbRed // GRieG // valen // Wallin beetHoven // Hellstenius 23.10 27.11 Oslo Konserthus kl. 19:00 Oslo Konserthus kl. 19:00 ZZZVWU\SHFRP 7ROOEXJW Ratkje // Fanfare - Paragraf 110b HalvoRsen // Norsk rapsodi nr. 2 noRdHeim // Tenebrae skjelbRed // Shadow of an Anthem II GRieG // Solveigs sang, En svane valen // Ave Maria // Wallin // Act inGaR beRGby // Dirigent // alban GeRHaRdt // Cello Hamida kRistoffeRsen // Sopran beetHoven // Symfoni nr.8 Hellstenius // Loven, uroppførelse CHRistian eGGen // Dirigent toRa auGestad // Sang boya bøCkman // Video øyvind RimbeReid // Tekst toRmod CaRlsen // Regi andeRs moRdal // Skuespiller Vi feirer grunnlovsjubileet! billetteR // www.oslofilharmonien.no // billettservice.no, t: 815 33 133 // Oslo Konserthus, Johan Svendsens plass, // t: 23 11 31 11 // Oslo-Filharmonien salgskontor, // t: 23 11 60 60, [email protected] // pRiseR kr 450–150 // barn kr 100 Les oss, støtt gloBal og radikal ukeaviS Nosizwe Baqwa Hans erik Næss Mikkel Berg-Nordlie Dženana Brkić Dag Sørås Bjørn Lindahl Monica Ifejilika Tora Aasland Hilde Bojer Berit Ås Torild Skard John Gustavsen Tore Linné Eriksen Alexander Harang Kristian Bjørkdahl NORGES STØRSTE OG BESTE FORBUND FOR MUSIKERE utfordrer deg til å avgjøre hvem som har sagt at… – Men jeg er så nerd, jeg. Tvers igjennom. Jeg tror musikkbransjen er nerdenes hevn. Vi var ikke de kuleste på skolen. Men vi seirer til slutt. a) Marit Larsen; b) Edvard Valberg; c) Lene Marlin FÅ NY TID I 5 UKER FOR 99 KR SMS: Send NT til 2007 – Musikk er den eneste sanselige nytelse som er uten last. a) Samuel Johnson; b) Winston Churchill; c) Rune Rudberg konflikten : – Der for ville kkomm entar: Fra Komment ar: La nd brukso ppgjør et er om global global mer en n ikal hvori Naz kamipen 9. – 15. Jan Kal lev nye bok iks viser hvem som mot aris kjempet ke ideolo ger. opptatt l og ra hvori Tråk ker p å 16. – 22. ma i 2014. rain «Foren sova i et mener Ukraina» båd Kiev og e har gjo Moskva rt store feil. dikal Årgang 62/ nr. Brasi lbesø I det ind ket de ekst marine reme eU- og in eU-valgvLe Pen og G nvandringsm eert W otstan innere Øde ilder kolog om to e isk uker. H s ligger anavgrn t til åifbl va nå? Regje ringen i side 10 øk avgiften –16 med er Debio- for bønd 40 % økologis er som driver k. Ramm er de sm å. lærer ba re av Amazo Ny Tid rna via satell nas itt. er der. 39 Rom klassanik eren Klassike «Søstren ren er overs e Makioka» Lingaas att til norsk. Hedd Fossum anmelde a side 32 r. side 9 Vi ønsker publikum, funksjonærer, komponister og utøvere en super festival! Har DU spørsmål til OSS? Besøk oss på www.musikerorg.no Fra 18 til 19 14 13 Forfat ter om hv Audgunn Olteda ord l Nielsen an Hans en stemmHauge ga kv inner e side 19 etter 1814. g kr. Flyktn spille ing- t Italia og ber om Libya å ta im hjelp for ot Norge flyktninger. nekter. side 16–17 39 DN og First H ouse-p roblem et. hvori dIk høyree ks vant EU treme -valge Også t. femini ste grønne r, de og Syriza side jubler. opptatt s. 2 Og Ra Rødgrø aL ukEavIS nt EU-v alg M er enn Ikke ba re jeg bl i saue bonde. s. 10 hvori 30. ma I – 5. juN opptatt fotball Mala wi-va I. 2014 . ÅRga Neym ar inviterer jr. fotball-V til M. Tore Linné Er anmelde iksen de nye r Br bøkene asil. Ng 62 / NR. 20 LøSSaLg 9 mai 201 4. Årg ang 62/ nr. 19 løssalg side 30 kr. 39 ap allie så tar rer seg med Jo kl vil han nas gahr s imakamerat tøre gi ny ku ene. side 4– rs til la over. I mai to 7 ndets k dram største atikere parti? anders B n ka ehri ng Bre te Pen Torsda iv d g forestill kommer de ik med til Lib ry et dukkeh n ode av ingen til Norg omstridte anon. e. SIdE 12–18 kR. 39 lget Ny Tid -spaltist Ethel Kabw ato i Zi mbabwe analyser glemt er det e Mala wi-va lget. Tar o verSpeiler B reivi k 23. – 29. 18 løs sal nds ka gang side 12 –15 ny «jøde til norge. m mp gjorde en at paragr af». den 1. februar 20 jøder fikk 10-13 13 kom forbyr kosher mat. gLOBaL ukeavis opptatt Werg elan d «Magd ad alenaa- har med fryk en sterktenfjorden» Tids an roman, mene levert melde Olg r. a Vla r Ny side side 22 side 32 globa eavis St4.er Henrik k 62/ Årgang ronr.ma Werge Kjartan 17 løs n salg Uk Fløgst la kr.ad mai 201 Får m akt i EU side 4 til Kin a. s. 2 ikal uk penger . s. 9 og rad En pro fesj nøye pla onell og demons nlagt trasjon møtte Da i Norge lai Lama . og rad Pol Po t via Pu tin side 8 – Hvor ord svikter, taler musikken. a) H. C. Andersen; b) Olav Anton Thommessen; c) Olemic Thommessen NOBELP RISEN : Kina, Send mail til [email protected] eller ring 23 36 19 53 mellom klokka 11 og 16 ukeavis Dalai prote Lamasten – For intet er så hårdt og vilt at ikke det flyktig kan forvandles av musikk. a) William Shakespeare; b) Camilla Collett; c) André Bjerke FÅ NY TID I 1 ÅR FOR KUN 990 KR SMS: Send NYTID til 2007 FÅ NY TID I 3 Mnd FOR 290 KR SMS: Send NT1 til 2007 Personer med sterke meninger velger Ny Tid som ytringsplattform. Her finner du oss i alle nyanser. Bli abonnent idag, eller gi bort Ny Tid til noen du kjenner: Bidra til at flere stemmer når fram. – Hva er musikk? Det er kjærlighet. Det er universets språk. a) Adil Khan; b) Amalie Skram; c) Knut Skram Har du fem a-svar, er du god. Foto: Stian Andersen © sophia Adampour side 24 . Musikere for livet Musikk og 22. juli Hvordan hjalp musikk oss til å håndtere sorgen og sinnet? Hvordan brakte musikk mennesker fra ulik sosial og etnisk bakgrunn sammen? Hvordan ble musikk brukt til å uttrykke en visjon om et mer inkluderende samfunn? Antologien Musikk og 22. juli sammenfatter forskning innen populærmusikkstudier, musikk og helse, medievitenskap, litteratur og religion. Redaktører er Jan Sverre Knudsen, Marie Skånland og Gro Trondalen. Utgiver er Norges musikkhøgskole, Senter for musikk og helse. Boka lanseres under Ultima 10. september. Musikkhøgskolen utdanner Musikkhøgskolen tilbyr samtidsmusikere, impromusikere, jazzmusikere, utøvere i klassisk musikk, folkemusikere, musikkpedagoger, komponister, kirkemusikere, sangere, også operasangere, dirigenter, musikkterapeuter, musikkteknologer, musikkteoretikere og framtidsmusikere. ca. 400 konserter i året - de fleste gratis, ph.d-program, kunstnerisk stipendiatprogram, master- og bachelorutdanning, etter- og videreutdanning, talentutviklingsprogram.
© Copyright 2024