Last ned PDF

ultima
oslo contemporary
music festival
om natur
10.–19. september 2015
program
TORSDAG 10. SEPTEMBER
Ultima Remake
10:00 — Edvard Munch VGS
Interaktiv installasjon laget av elever
s. 13
Installasjonsåpning og konsert
Elin Mar Øyen Vister Røster III (WP)
15:00 — Deichmanske
hovedbibliotek
s. 20
Nils Petter Molvær Lucid Dream
Fra 20:30 — Ekebergparken
(Visninger også 12. og 13. september)
s. 12
Installasjonsåpning
Terry Fox The Labyrinth Scored for
11 Different Cats
15:00 — Atelier Nord ANX
s. 19
Cecilie Ore
Adam & Eve — A Divine Comedy
21:00 — Kulturkirken Jakob
(Spilles også 12. september)
Kammeropera om religion og kvinneforakt
s. 18
John Persen Mot Kalde Vinder
16:00–22:00 — Utenfor Oslo Konserthus
Installasjon
s. 6
Ultima Academy
Biolog Anders K. Krabberød
om biologiens historie
15:00 — Kulturhuset
s. 21
Double Vision + Amnesia Scanner
22:00 — Parkteatret
AtomTM og Robin Fox + Amnesia Scanner
s. 17
Elisabeth Vatn The Color Beneath (WP)
18:30 — Ekebergparken
(Spilles også 11.– 13. september)
Soloppgang- og solnedgangskonserter i
James Turrells installasjon
s. 14
Ultima Academy
Biolog Dag Hessen om evolusjon
og genetikk
16:00 — Kulturhuset
s. 21
LØRDAG 12. SEPTEMBER
Ultima Academy
Medieteoretiker Wolfgang Ernst om
online-kultur og digital renessanse
16:00 — Kulturhuset
s. 14
Åpningskonsert
Olivier Messiaen Turangalîla-Symphonie
Oslo-Filharmonien
19:00 — Oslo Konserthus
(Spilles også 11. september)
Moderne klassiker fremført av
Oslo-Filharmonien
s. 10
Nils Petter Molvær Lucid Dream
Fra 20:30 — Ekebergparken
(Visninger også 11.–13. september)
Lyd- og lysinstallasjon i Ekebergparken
s. 12
FREDAG 11. SEPTEMBER
Installasjonsåpning
Quiet Ensemble Quintetto
10:00 — Teknisk museum
s. 19
Ultima Academy
Trond Reinholdtsen og Ole-Henrik Moe
analyserer Turangalîla
11:00 — Loftet
s. 21
Lunsjkonsert
Herman Vogt Concordia Discors,
Études (WP)
12:00 — Loftet
Pianostudier med Ian Pace, piano
s. 19
Matthew Shlomowitz (WP) /
Alexander Schubert
Plus Minus Ensemble
17:00 — Den Norske Opera & Ballett
s. 15
Elisabeth Vatn The Color Beneath
18:30 — Ekebergparken
(Spilles også 12. og 13. september)
s. 14
Ultima Academy
Filmkveld Luc Ferrari
18:30 — Kulturhuset
Komponist Luc Ferrari filmportrett
s. 21
Olivier Messiaen
Turangalîla-Symphonie
Oslo-Filharmonien
19:00 — Oslo Konserthus
s. 10
Henrik Hellstenius Ørets teater III:
Om naturen (WP)
Oslo Sinfonietta / Dans les Arbres
19:30 — Den Norske Opera & Ballett
(Spilles også 12. og 13. september)
Konsert / forestilling
s. 16
Installasjonsåpning
Ali Paranadian Untitled I,
A poem for Norway (WP)
20:00 — Majorstuen kirke
s. 20
Koka Nikoladze Sound Stencil 0.1 (WP)
12:00 — Starter ved Dansens Hus
Oslo som trommemaskin
s. 30
Ultima Academy
Psykolog Bruno Laeng
om fenomenet synestesi
12:00 — Kulturhuset
s. 31
Ultima Academy
Nevrobiolog Semir Zeki
om nevrologiens estetikk
13:00 — Kulturhuset
s. 31
Små Grå og Kim Hiorthøy Kjemi (WP)
13:00 — Teatersalen, Bondeungdomslaget
i Oslo
(Spilles også 13. september)
Forestilling / konsert
s. 22
Ultima Academy
Alexander Schubert i samtale
med Rob Young
14:00 — Kulturhuset
s. 31
Ultima Academy
Musikkprofessor Rolf Inge Godøy
om lyd og bevegelse
14:30 — Kulturhuset
s. 31
James Dillon / Jon Øivind Ness
Cikada
15:00 — Parkteatret
Kammerverker
s. 23
Helge Sten (WP) / Harry Partch / Simon Steen-Andersen
Ensemble Musikfabrik
18:00 — Kanonhallen
Nytt verk av Deathprod for Partchs
legendariske instrumentarium
s. 24
Elisabeth Vatn The Color Beneath
18:30 — Ekebergparken
(Spilles også 13. september)
s. 14
Henrik Hellstenius Ørets teater III:
Om naturen
Oslo Sinfonietta / Dans les arbres
18:30 — Den Norske Opera & Ballett
(Spilles også 13. september)
s. 16
Heine Avdal og Yukiko Shinozaki
Distant Voices
19:00 — Black Box Teater
(Spilles også 13. september)
Danseforestilling
s. 24
Anders Tveit og Parallax Parallax
View (WP)
20:00 — Deichmanske bibliotek avd.
Gründerløkka
Live-lydinstallasjon
s. 30
Nils Petter Molvær Lucid Dream
Fra 20:30 — Ekebergparken
(Visninger også 13. september)
s. 12
Jan Martens The Dog Days Are Over
21:00 — Dansens Hus
(Spilles også 13. september)
Danseforestilling
s. 26
Cecilie Ore
Adam & Eve — A Divine Comedy
21:00 — Kulturkirken Jakob
s. 18
Robert Ashley Perfect Lives
Matmos
22:00 — Vulkan Arena
Amerikansk elektronika-duo med legendarisk TV-opera
s. 27
SØNDAG 13. SEPTEMBER
Elisabeth Vatn The Color Beneath
06:00 — Ekebergparken
(Spilles også kl. 18:30)
s. 14
Barnas Ultima-dag (BUD)
11:00 — Riksscenen
Tettpakket program for hele familien
s. 32
Små Grå og Kim Hiorthøy Kjemi
13:00 — Teatersalen,
Bondeungdomslaget i Oslo
s. 22
Kurt Schwitters dag
13:00 — Henie Onstad kunstsenter
En feiring av dadaismens mester med bl.a.
Building Instrument (WP), m.fl.
s. 33
Camille Norment (WP)
18:00 — OCA
Camille Norment Trio, David Toop,
Sofia Jernberg og Vokalensemble Oslo 14
Pre-talk fra kl. 17:00
s. 34
Henrik Hellstenius Ørets teater III:
Om naturen
Oslo Sinfonietta / Dans les Arbres
18:30 — Den Norske Opera & Ballett
s. 16
Elisabeth Vatn The Color Beneath
18:30 — Ekebergparken
s. 14
Heine Avdal og Yukiko Shinozaki
Distant Voices
19:00 — Black Box Teater
s. 24
Ultima Academy
Geolog Henrik H. Svensen om
utfordringer i menneskets tidsalder
19:30 — Kulturhuset
s. 35
Ultima Academy
Musikkforsker Richard Taruskin om
fuglesang, musikk og det overnaturlige
20:30 — Kulturhuset
s. 35
Nils Petter Molvær Lucid Dream
Fra 20:30­ — Ekebergparken
s. 12
Jan Martens The Dog Days Are Over
21:00 — Dansens Hus
s. 26
Ultima Academy
David Toop i samtale med Heloisa Amaral
21:30 — Kulturhuset
s. 35
MANDAG 14. SEPTEMBER
Lunsjkonsert
Øyvind Mæland
12:00 — Loftet
Kammerverker
s. 37
Knut Olaf Sunde Comfort Music (WP)
Ensemble Aksiom
18:00 — Vulkan Arena
Performativ konsertinstallasjon
s. 36
Mathias Spahlinger (WP)
Øyvind Torvund,
Ensemble asamisimasa
20:00 — Kulturkirken Jakob
Ufremføring og markering av ny portrett-CD
s. 37
TIRSDAG 15. SEPTEMBER
Lunsjkonsert
Trio ClariNord
12:00 — Loftet
Kammerverker
s. 39
ONSDAG 16. SEPTEMBER
FREDAG 18. SEPTEMBER
Lunsjkonsert
Microtub
12:00 — Loftet
Mikrotonal tubatrio
s. 45
Lunsjkonsert
Frevo gitarduo
12:00 — Loftet
Gitarduo med urfremføringer
s. 51
François Bonnet Live Jukebox
kl. 15:00 — nyMusikk
Illustrert foredrag om historien bak Groupe
de Recherches Musicales (GRM)
s. 45
Zwerm
18:00 — Norges musikkhøgskole,
Levinsalen
m/ Anders Førisdal
Mikrotonal el-gitar
s. 52
Gérard Grisey Le Noir de l’Etoile
Pinquins og SISU
19:00 — Kulturkirken Jakob
Perkusjonsverk med astronomiske
dimensjoner
s. 40
INA GRM
21:00 — Vulkan Arena
Musique concrète
s. 44
TORSDAG 17. SEPTEMBER
Lunsjkonsert
Gobi Drab
12:00 — Loftet
Blokkfløytist fremfører Ansgar Beste
og egen musikk
s. 48
SOFA 15-årsjubileum
19:00 — Nasjonal jazzscene
Konsert og dobbelt plateslipp
s. 46
Annie Dorsen Yesterday Tomorrow
19:00 — Black Box Teater
(Spilles også 19. september)
Evolusjonær musikal
s. 49
Anna Thorvaldsdottir UR_
19:30 — Den Norske Opera & Ballett
(Spilles også 19. september)
Ny opera med Grønland som utgangspunkt
Pre-talk fra kl. 18:00
s. 50
Ang
20:00 — Riksscenen
Konsertforestilling med hardingfeleslåtter
s. 49
Trond Reinholdtsen Ø (WP)
22:00 — Arena annonseres på ultima.no
Filmvisning og performance
s. 52
LØRDAG 19. SEPTEMBER
Eivind Buene
Det Norske Kammerorkester
19:00 — Universitetets aula
Ny musikk av Eivind Buene og referanseverkene de ble skrevet til
s. 38
Georg Friedrich Haas In Vain Ensemble Ernst
21:00 — Riksscenen
Kult-stykke endelig i Norge
s. 47
Edvin Østergaard (WP) / Jan Erik Mikalsen (WP) / Maja Linderoth
Det Norske Solistkor
13:00 — Universitetets gamle festsal
s. 53
David Toop Of Leonardo da Vinci –
Quills / a Black Giant / Deluge (WP)
Elaine Mitchener / David Toop
21:00 — Nasjonal jazzscene
En-kvinnes multimediaopera
s. 39
James Hoff / Afrikan Sciences / Hilde Holsen
22:00 — Blå
Plateselskapet PAN m.m.
s. 48
Øyvind Torvund (WP) / Jon Øivind Ness
(WP) / Iannis Xenakis
KORK
15:00 — Universitetets aula
s. 54
Annie Dorsen Yesterday Tomorrow
18:00 — Black Box Teater
s. 49
Anna Thorvaldsdottir UR_
18:30 — Den Norske Opera & Ballett
s. 50
Mia Habib A song to …
19:00 — Dansens Hus
(Spilles også 20. og 21. september)
Danseforestilling
s. 57
Avslutningskonsert
Arvo Pärt
André Bratten / Ole-Henrik Moe (WP)
Oslo Domkor og Ensemble Allegria
20:00 — Oslo domkirke
s. 58
3
12. KULTURHUSET
Youngstorget 3, 0181 Oslo
www.kulturhusetioslo.no
13. KULTURKIRKEN JAKOB
Hausmanns gate 14, 0182 Oslo
www.jakob.no
14. LOFTET
Skippergata 22, 0153 Oslo
www.sparebankstiftelsen.no/Sentralen
15. MAJORSTUEN KIRKE, KAPELLET
Kirkeveien 84, 0364 Oslo
www.oslo.kirken.no/majorstuen
N
H
ND
TRO
PA
LA
CE
SV
EI M
OY
AL
ER
TH
T
CIT
ATA
RG
STO
T
RTIN
GE
GRØ
T
NLA
T
YH
ND
JERNBANETORGE
AL
L
T
OS
LO
S
T
DR
ON
NIN
GE
NS
GT
Trondheimsveien 2, 0560 Oslo
www.riksscenen.no
Rosenkrantzgt 8, 0159 Oslo
www.bul.no
AKERSHUS
FORTRESS
SKI
PPE
RG
ATA
24. TEATERSALEN, BONDEUNGDOMSLAGET I OSLO
Peter Møllers vei 2, 0585 Oslo
www.kanonhallen.no
N
TH ATIO
EA NA
TER L
ET
STO
Olaf Ryes plass 11, 0552 Oslo
www.parkteatret.no
EKEBERGPARKEN
Kongsveien 23, 0193 Oslo
www.ekebergparken.com
11. KANONHALLEN
HENRIK IBSENS GATE
22. PARKTEATRET
23. RIKSSCENEN
Sonja Henies vei 31, 1311 Høvikodden
www.hok.no
I EN
Munkedamsveien 14, 0115 Oslo
www.oslokonserthus.no
EDVARD MUNCH VIDEREGÅENDE SKOLE
Ullevålsveien 5, 0165 Oslo
www.edvardmunch.vgs.no
10. HENIE ONSTAD KUNSTSENTER
F
VE
N
EIE
ATE
E
AT
21. OSLO KONSERTHUS
G
UNS
HL BR
SG
DEICHMANSKE BIBLIOTEK AVD GRÜNERLØKKA
Schous plass 10, 0552 Oslo
www.deichman.no/filial/grunerlokka
Karl Johansgate 11, 0154 Oslo
www.oslodomkirke.no
A
NORD
N
AN
20. OSLO DOMKIRKE
DEN NORSKE OPERA & BALLETT
Kirsten Flagstads plass 1, 0150 Oslo
www.operaen.no
VÅR FRELSERS GRAVLUND
The Office for Contemporary Art Norway
Nedre gate 7, 0551 Oslo
www.oca.no
DEICHMANSKE BIBLIOTEK
Arne Garborgs plass 4, 0179 Oslo
www.deichman.no
MARKVEIEN
Platousgt. 18, 0190 Oslo
www.nymusikk.no
M
9.
19. OCA
T
GS
UN GET
YO OR
T
8.
DANSENS HUS
Møllerveien 2, 0182 Oslo www.dansenshus.com
Slemdalsveien 11, 0363 Oslo
www.nmh.no
TA
AKERSGA
7.
18. NY MUSIKK
ST. HANSHAUGEN
RG
BO
ER
AG
6.
BLÅ
Brenneriveien 9, 0182 Oslo
www.blaaoslo.no
A
AT
G
LM
HO
K
C
O
ST
US
HA
5.
17. NORGES MUSIKKHØGSKOLE (NMH)
MARIDALSVEIEN
4.
BLACK BOX TEATER
Marstrandgata 8, 0566 Oslo
www.blackbox.no
Karl Johans gate 35, 0162 Oslo
www.nasjonaljazzscene.no
VEIEN
3.
16. NASJONAL JAZZSCENE
ULLEVÅ
LS
2.
ATELIER NORD ANX
Olaf Ryes plass 2, 0552 Oslo
www.ateliernord.no
PA
RK
VE
IE
1.
SC
HW
OP
ERA
GA
TA
EIG
AA
RD
SG
AT
E
OP
ERA
25. TEKNISK MUSEUM
Kjelsåsveien 143, 0491 Oslo
www.tekniskmuseum.no
26. UNIVERSITETETS AULA
Karl Johans gate 47, 0162 Oslo
www.uio.no/om/kultur/aulaen/
EKEBERGPARKEN
27. UNIVERSITETETS GAMLE FESTSAL
Karl Johans gate 47, 0162 Oslo
www.uio.no/om/finn-fram/omrader/sentrum/se02/
28. VULKAN ARENA
Maridalsveien 13 b, 0178 Oslo
www.vulkanarena.no
Billetter
Billettservice selger billetter til de fleste
konsertene som ikke har fri entré.
www.billettservice.no. Telefon 815 33 133.
Billetter kjøpt hos Billettservice kan hentes
på Posten, Post i butikk, Narvesen eller
7Eleven. Billetter kan også kjøpes i døren
ved hvert enkelt arrangement.
Du finner også lenker til billettkjøp på
www.ultima.no.
Billettpris, se oppføring under hvert
arrangement. Førstnevnte pris er fullpris,
sistnevnte er rabatt for studenter, honnør
og arbeidsledige.
NB! Utsolgt!
Vær ute i god tid, da arrangementer kan
bli utsolgt.
Hent ut billetter på forhånd og møt opp
i god tid før konsertstart.
introduksjon
4
5
Naturen og menneskene
p r i m æ r l o g o - p o s i t i v f l at e
Foto Ultima / Henrik Beck
Musikk, både hvordan den oppstår og
hvordan vi forstår den, er forbundet med
naturvitenskap. Fysikk, psykologi, astronomi og biologi har inspirert mennesker til
å lage musikk siden steinalderen, og fortsetter å inspirere musikere den dag i dag.
Om det er teknologiske nyvinninger
som gjør det mulig å utforske akustiske
prinsipper, psykoakustisk forskning, det
overveldende verdensrommet, spekulasjoner om menneskets plass og funksjon
i kosmos, eller rett og slett en majestetisk
elg i en vakker solnedgang; menneskets
møte med natur er utgangspunkt for
refleksjon og undring – og et sted der
kunsten har en viktig plass.
Årets Ultima er den 25. festivalen
i rekken. I den anledning har vi gått
gjennom arkivet og kikket på programmer og annen dokumentasjon helt fra
den første festivalen ble arrangert i 1991.
Resultatet er samlet i en egen jubileumsbok som utgis i forbindelse med åpningen
av festivalen.
Mye har forandret seg i verden de siste
25 årene, og det gjenspeiles i en festival som tar mål av seg til å presentere
nye musikalske retninger og idéer. Selv
om mye er forskjellig fra starten i 1991
har Ultima fra begynnelsen vært preget
av vilje og evne til forandring. Ultima
har vært både opposisjon og institusjon,
avant-garde og tradisjon, lokal og internasjonal, lett og tung, elsket og hatet. Få
musikkfestivaler, hvis noen overhodet,
kan vise til samme mangfold og spenn i
musikalske sjangre og formater gjennom
et kvart århundre.
Mange skal takkes. De 17 institusjonene som utgjør Ultimas organisasjon
og som hvert år bidrar med ressurser og
kompetanse for å lage en internasjonal
musikkfestival på aller høyeste nivå, er
uvurderlige. Men det er også mange fler. I
sentrum av Ultimafestivalens historie står
en fantastisk gjeng med enkeltmennesker.
Hardtarbeidende, annerledestenkende,
talentfulle, sårbare, sterke, kunnskapsrike, kritiske, morsomme folk. Utøvere
og komponister fra inn- og utland, produsenter, managere, frivillige, skribenter, entusiastiske publikummere. Det er
hvert enkelt av disse menneskene som
er Ultimas ryggrad. Folk som hver dag
legger ned timevis med arbeid for å følge
sine visjoner og musikalske drømmer, i
de fleste tilfeller uten utsikt til verken
penger eller glamour. Mens jeg har kikket
gjennom festivalens programmer de siste
25 årene har det slått meg at Ultima,
kanskje mer enn noe annet, er en feiring
av enkeltindividet, av menneskelighet i
alle sine nyanser.
12. desember 2014 døde John Persen,
Ultimafestivalens første leder. Halvor
Fjermeros skriver i Norsk biografisk leksikon: «Da en journalist i et intervju minnet
Persen på at han i 1970-årene hadde kalt
Vømmøl Spellmannslag for noe av det
mest reaksjonære Norge har, svarte han:
«Kunstens politiske kraft ligger i det å
skape en ny bevissthet, åpne nye dører
til erkjennelse, og ikke i å synge sanger
eller male bilder som bare bekrefter det
venstresida forventer. Kunsten kan ikke
forandre verden. Den kan bare forandre de menneskene som kan bidra til at
verden endres». s e k u n d æ r l oDen
g oaldri hvilende John Persen satte
dype spor i norsk kunstoffentlighet, og var
en forutsetning for Ultima. Vi er derfor
glade for å kunne presentere norsk premiere av Persens verk Mot Kalde Vinder
i forbindelse med åpningen av årets
Ultimafestival.
Etter den vellykkede første festivalen
i 1991 skrev kritikeren Idar Karevold i
Aftenposten at «… en satsing på dette
feltet må være konstant for å gi en effekt.
I fremstøt for kunst finnes ikke Askeladdens ene belønning, det er bare en
ustoppelig pågåenhet som gir resultater.
Det er utholdenheten som teller.»
Vi gleder oss til fortsettelsen.
Festivalmagasin
for Ultima Oslo Contemporary
Music Festival
10.–19. september 2015
Ansvarlig redaktør
Lars Petter Hagen
Redaksjon Cathrine Nysæther og Rob Young
Bidragsytere
Heloisa Amaral, Henrik Beck
(foto), Bernie Krause, Cathrine
Nysæther, Brigid McCauley
(oversettelse), André Savik
(oversettelse), Rob Young,
Sebastian Wemmerløv, Ando
Woltmann og Maren Ørstavik
Design
NODE Berlin Oslo
www.nodeoslo.com
Omslagsfoto
Jonas Marguet
Ultima Oslo Contemporary
Music Festival
Besøksadresse
Skippergata 22, 0154 Oslo
Postadresse
c/o Sentralen, Pb 183 Sentrum,
0102 Oslo
E-post
[email protected]
Trykk
TS Trykk
Magasinet er utgitt med støtte fra
Fritt Ord
H.K.H. Kronprins Haakon er
Ultimafestivalens høye beskytter
Finn oss på nett
www.ultima.no
Facebook — www.facebook.com/ultimaoslo
Twitter — @ultimaoslo
Instagram — @ultimafestivalen
Programrådgivere
Per Boye Hansen,
Anne Hilde Neset,
Thomas Schäfer og Mattis With
Ultimas medlemmer
BIT20 Ensemble
Black Box Teater
Den Norske Opera & Ballett
Det Norske Kammerorkester
Det Norske Solistkor
Henie Onstad Kunstsenter
Institutt for musikkvitenskap, UiO
Kringkastingsorkestret, NRK
Kunsthøgskolen i Oslo
NICEM
Norges musikkhøgskole
Norsk Komponistforening
NOTAM
nyMusikk
Oslo Domkor
Oslo-Filharmonien
Oslo Sinfonietta og Cikada
Ultima er støttet av
Takkeliste
Atelier Nord ANX
Blå
Core Production
Dansens Hus
Deichmanske hovedbibliotek
Deichmanske bibliotek avd.
Grünerløkka
Det Norske komponistfond
Dextra Musica
Drivhuset
Dronebrygg
Edvard Munch videregående skole
EGD
Ekebergparken AS
Far North
Fond for lyd og bilde
Fond for utøvende kunstnere
Grappa
Kunststiftung NRW
(Arts Foundation of North
Rhine-Westphalia)
Institusjonen Fritt Ord
Kanonhallen
Komponistfondet
Komponistenes vederlagsfond
Kulturdepartementet
Kulturhuset
Kulturkirken Jakob
Kulturkontakt Nord
Kunstløftet
Majorstua +
Majorstuen kirke
MFOs Vederlagsfond
Morgenbladet
Music Norway
Nasjonal jazzscene
NATT&DAG
NODE Berlin Oslo
Nordisk Kulturfond
Norsk kulturfond
Norsk kulturråd
OCA,
Office for Contemporary Art
Norway
Oslo domkirke
Oslo kommune
Oslo Konserthus
Oslo kulturnatt
Parkteatret
Popsenteret
Riksscenen
Scandic Hotels
Sentralen
SOFA record label
Sparebankstiftelsen DNB
Teatersalen,
Bondeungdomslaget i Oslo
Teknisk museum
Universitetets aula
Universitetets gamle festsal
Utenriksdepartementet
Vulkan Arena
Westerdals Oslo School of Arts,
Communication and Technology
torsdag 10. september
6
7
Ultima 2015: om natur
Mot Kalde Vinder
John Persen
Rob Young
John Persen
John Persen Mot Kalde Vinder (installasjon)
Utenfor Oslo Konserthus
kl. 16:00–22:00
Fri entré
I forbindelse med Ultima 2015 gir Grappa
ut et album med John Persens elektroniske musikk. Jøran Rudi (forsker hos
Notam og tidligere gitarist i Kjøtt) skriver
dette om sitt samarbeid med John Persen
«Jeg hadde kjøpt en 8-spors båndmaskin,
en 4-stemmig Korg MonoPoly synthesizer
og en Roland TR-808 trommemaskin,
og med tillegg av Persens nyinnkjøpte
Roland Jupiter-6, en båndekkomaskin
og en stor AKG fjærromklang som vi fikk
låne, var dette instrumentene vi komponerte med. John og jeg satt rygg mot rygg
i nesten to år, laget lyder og komponerte ut fra detaljerte tegninger og strenge
regnestykker. I 1984 reiste jeg til USA
for å studere komposisjon og computermusikk, og John laget verket Mot Kalde
Vinder (1985).
John komponerer på sett og vis for
instrumenter, bare at de her er elektroniske. Det tonale grunnlaget han bruker
i den elektroniske musikken gjør det
også lett å høre parallellene til orkestermusikken hans, men de elektroniske
verktøyene gjorde det mulig for ham å
artikulere rom og avstand i musikken på
mer dynamisk vis.
Mot Kalde Vinder var tenkt som en sekstimers konsert hvor publikum kunne
komme og gå som de ville, og musikken
lå på tre stereobånd av forskjellig lengde,
så lydbildet aldri skulle bli det samme
når båndene gikk i sløyfe. Stykket har
aldri blitt fremført i Norge i den formen
han så for seg, men det har vært gjort
forsøk. Til den planlagte fremføringen på
Black Box Teater, var Persens krav at den
skulle skje med 1300 tente telys i salen,
noe brannvesenet sa nei til. Og da kunne
det også være det samme for Persen. Han
forsøkte også å få tilgang til gravehullet
for Norges Banks nybygg, kontaktet Oslo
Havnevesen og Oslo Sporveier, men i
1985 var det ingen steder det var mulig
å få satt opp verket i Oslo.»
Rundt år 2000 begynte forskere innen miljøvitenskap å stille
spørsmål ved om Jorden var kommet inn i en ny geologisk tidsalder, en de kalte «Antropocen». Det medfører at menneskelig
aktivitet på hele kloden nå påvirker ethvert aspekt på vår
planet like kraftig som naturkreftene har gjort i flere milliarder år. Nå bærer nesten alle Jordens økosystemer preg av
menneskelig nærvær og de endringene det medfører.
Er dette en naturlig prosess som er forårsaket av det mest
intelligente, kreative og ødeleggende pattedyret på planeten?
Eller er det en bevegelse som fører oss hinsides naturen og
inn i irreversible, unaturlige tilstander? Det er for tidlig til å
gi noe svar, men det som er åpenbart, er at visse sidene ved
naturen ikke lenger kan tas for gitt.
Hva har det å si for musikk, og spesielt for en samtids­
musikkfestival i Nord-Europa?
Tanken på at det finnes en distinkt «menneskehetens æra»
er en nøktern påminnelse om at vår tid på denne planeten
knapt er et brøkdels sekund i historisk perspektiv, Jorden har
gjennomgått en rekke tidsaldre, hver av dem på flere millioner
år, og det vil komme en tid uten menneskelig nærvær. I et slikt
perspektiv begynner tanken på en kunstform som blir styrt
av naturlovene å virke fornuftspreget.
Musikk er nettopp en slik kunstform. Om man skreller det
ned til sine elementærdeler, hinsides populærlåter, hinsides
den store symfoniske utviklingen, urbefolkningens rytmer som
hamres på en hul trestamme, da gjenstår et akustisk system
som blir styrt av universets fysikklover. Når en hvilken som
helst musikk – fra Bach til Stockhausen – streber mot det
«kosmiske», henter den sin orden fra prinsipper som finnes i
naturens matematikk. Den kan bevege oss, ja, røre oss, dypt,
men det er ikke samme type opplevelse som et uttrykk for
romantisk egenutfoldelse.
Musikk som er skrevet av komponister som Robert Ashley,
James Dillon og Mathias Spahlinger, eller koreografien til
Jan Martens gjør ofte bruk av systemer eller lovmessigheter
man må følge. Det kan være så enkelt som at to mennesker
må klappe i et gitt mønster eller to elektroniske pulser som
oscillerer inn og ut av synkronisitet. Hva slike systemer fører til,
kan enten være forutsigelig eller uforutsigelig. Når komponister
«skriver», er det ikke så forutbestemt som ordet kan tyde på.
Egentlig skaper de omgivelser hvor lydmessige muligheter
kan vokse frem og utvikle seg. Det er nesten mer relevant å
betrakte det som å stelle et blomsterbed eller dyrke jord enn
å komponere i ordets tradisjonelle forstand.
Men systemer kan bli adskillig mer kompliserte. Gerard
Griseys omfattende perkusjonsverk Le Noir de l’Étoile (1990)
emulerer de gjentagende mønstrene man finner i signalene
fra pulsarer, ekstremt tette levninger av supernovaer som er
dødd hen for lenge siden, men er kildene for de eldste hørbare
mønstrene i hele universet. Perkusjonistene i Pinquins og SISU
omringer publikum, som blir passert i sentrum for tyngdekraften i et sort hull som sluker lyd. Publikum og utøvere blir
bokstavelig talt senket ned i mørket i løpet av Georg Friedrich
Haas’ In Vain (2000), som er en inngående undersøkelse av
både det som gir håp og det fåfengte. Kritikeren Alan Ross
sier det slik: – Det kan virke som en ny form for skjønnhet
står klar for å begi seg inn i verden, men i dagslyset visner
den, slik at vi ender opp der vi begynte.
Vi oppfatter ofte vitenskap og natur som motsetninger, til
og med fiender. Men i renessansen sto kunnskap om musikk
og matematikk, geometri og astronomi side ved side. De
utgjorde naturvitenskapenes «quadrivium». Å granske de
grunnleggende lovene i naturen var selve kjernen i sivilisatorisk kunnskap. Dette gjaldt ikke minst med tanke på musikk,
hvor harmoniske størrelsesforhold og nøyaktig matematisk
samsvar mellom notekombinasjoner og deres væren i tid og
(akustisk) rom er grunnleggende.
I 2015 flyter vi i kjølvannet av et århundre med atonale
revolusjoner i samtidsmusikken. Vi forsøker å finne ut av
hvilken kurs den vil ta, og det finnes nok av musikere og komponister som er opptatt av musikkens forhold til naturlovene.
I tillegg er vi jo vitner til utviklingen innen nevrovitenskapene,
som gir oss ny innsikt i hvordan musikk påvirker hjernen.
Komponister som Matthew Shlomowitz, Mathias ­Spahlinger,
Alexander Schubert og Robin Fox leker med ekstreme audiovisuelle stimulanser, synestesi eller teknologi som gir
hjernestrømninger direkte innflytelse over musikkens utforming. Samtidig må man ta hensyn til naturens miljømessige
og økologiske sider i den antropocene tidsalder. Scenariet i
UR, en ny opera av Anna Thorvaldsdottir, presenterer de siste
9
overlevende menneskene som klamrer seg til det smeltende
islaget på Grønland. Vern og konservering strekker seg også
til musikalske uttrykk og instrumenter. For eksempel skrev
Harry Partch sine enestående perkusjonsverk for en unik
samling instrumenter han selv hadde utformet. Ensemble
Musikfabrik har bygget et helt nytt sortiment av disse utrydningstruede instrumentene. Uten slike kostbare konserveringsprosjekter ville Partchs musikk vært like utdødd som
dodo-fuglen i tidens løp.
Komponister kan fortsatt glede seg over hva naturopplevelser kan gi. I sitt verk Lucid Dream geleider Nils Petter
Molvær vandreren gjennom skulpturparken på Ekeberg
og inn i et forunderlig skoglandskap som er omformet av
lys, farge og lyd. Naturen gjennomstrømmer også Øyvind
Torvunds musikk på forskjellige måter – tidligere har han
kopiert fuglesang, og han har brukt naturillustrasjoner fra en
gammel bok som visuelt akkompagnement. Hans nyere bestillingsverk Idyllic Scenes gjenskaper «musikkens opprinnelse»
med basale organiske lyder som stiger opp fra naturens dyp
og gradvis blir mer avanserte mens de blir formet til fraser
og melodier. Jon Øivind Ness har to verker som blir oppført
iår, og titlene han bruker er ofte merkelige navn på fjerne
skoger og vann omkring Oslo, for eksempel Gimlien, som han
liker å besøke. Dette er gjenklang av naturen – i en begrenset
form, som idylliske eller skremmende landskap – har vært en
viktig inspirasjon for musikk gjennom alle tider, helt tilbake
til Haydns Årstider og Beethovens Pastorale.
Biologen Roger Payne, hvis album med undervannsopptak
The Song of the Humpback Whale ble en noe uventet new
age-hit i 1970, var av den oppfatning at hvaler har utviklet
en musikalsk syntaks som er like komplisert som den mest
avanserte menneskelige musikken. Mikrofon og opptager
har gitt det menneskelige øre adgang til områder i naturen
det tidligere ikke kunne nå. Den amerikanske elektronika-duoen Matmos, som fremfører Robert Ashleys tv-opera
Perfect Lives (1978–83) i Oslo, inkluderte lydene av «krepsers
nervevev» i tidlige opptak. Pierre Schaeffer, en pionér innen
musique concrète sent på 40-tallet, var den første som forsto
hvordan man kunne bruke lyden fra gjenstander og natur
eller menneskelig tale som nye musikalske syntakser og
alfa­beter. Da denne grensen først var brutt, åpnet slusene
seg, og ut strømmet en mengde musikk i form av komposisjoner, lydkunst og forskjellige typer populærmusikk, alt
gjennom bruk av eksisterende lyder man hadde funnet. I en
direkte forlengelse av Schaeffers arbeide finner man blant
annet Bernard ­Parmegianis De Natura Sonorum (1975) og
Luc Ferraris Presque rien ou Le lever du jour au bord de
la mer (1967–1970, et stykke som inneholder lydene fra en
landsby nær havet ved soloppgang). Begge får fortjent oppmerksomhet i Ultima-kveld med mesterverk av og inspirert
av GRM (Groupe de Recherche Musicales). Prosjekter som
Koka Nikoladzes Sound Stencil og Jan Martens’ The Dog
Days Are Over konsentrerer seg om støypotensialet i selve
menneskekroppen. Da den britiske musikkskribenten og
komponisten David Toop, som presenterer to verk under
Ultima 2015, kalte sin bok Ocean of Sound i 1995, var det
en høyst passende hentydning til vann. Det musikalske
landskapet vi befinner oss i nå er et digert, sammenfiltret
organisk økosystem.
Toops vokalverk On Leonardo da Vinci, er inspirert av de
sjelslivet hos individet som er selve opphavet for begrepet
«renessansemenneske». Leonardos referanserammer omfatter billedkunst, musikk, fysikk, medisin og naturvitenskaper,
samtidig som hans altoppslukende streben for altomfattende
kunnskap ikke tillot noe skille mellom disse feltene. Leonardo
har gitt navn til det ledende amerikanske tidsskriftet om data­
musikk, og den dag i dag forblir han et sentralt eksempel på
hvordan kunstnerisk talent kan smelte sammen med rasjonell
vitenskapelig tankegang.
Det de fleste moderne kunstnere, lyttere, vitenskapsfolk og
troende måtte ha til felles er forvirring, for å si det med den
amerikanske dikteren, tenkeren og medisinforskeren Lewis
Thomas (absolutt et renessansemenneske fra det tjuende århundre). Vi kjenner ikke alle svarene, men vi nærmer os hele
tiden og hamrer på kunnskapsløshetens port, enten ved å røye
grensene for det kunstneriske uttrykket eller ved å utvikle
nye vitenskapelige metoder og verktøy for å undersøke universet. Om man skuer tilbake på alle jordskjelvene som rystet
samtidsmusikken i løpet av det tyvende århundre, ser man at
den franske komponisten Olivier Messiaen sto fjellstøtt blant
alle ruinene, både som en av modernismens mest særpregede
stemmer og som ruvende skikkelse. Han kunne besjele et
enkelt musikkstykke med kosmisk undring, fuglesang, seksuell
ekstase og en hvileløs harmonisk og rytmisk energi. Musikken
hans, og spesielt den gigantiske Turangalîla-Symphonie (1949),
som åpner Ultima 2015, er i sannelighet en bro mellom Jordens
dypeste kløfter og de fjerneste stjernene, det jordbundne og
det guddommelige. For denne komponisten var fuglesang en
melodi som hadde overlevd siden uminnelige tider, en manifestasjon av det opprinnelige skaperverket. Slik barokksamlere
skapte sine kuriositetskabinetter, regnet Messiaen naturens
undere blant skaperens gaver til menneskeheten – synlige
bevis på en høyere makt, og han hyllet dem i et musikalsk
uttrykk som fortsatt ikke har sin like.
Vi kjenner alle til bruken av feedback i musikk- og støyproduksjon: Å fange inn det nøyaktige øyeblikket da et signal blir
matet tilbake til sin forsterkede gjengivelse med effekter det
er vanskelig, men ikke umulig, å kontrollere. Naturen selv, og
de sammensatte systemene som ligger til grunn for at planeten
vår fungerer, er også avhengig av en rekke feedback-sløyfer.
Når disse sløyfene blir forstyrret – når det er for mye støy i
systemet – blir vi vitne til endringene som fortiden tvinger
Gaias systemer ut av synk. Som vi har sett, kan musikk være
et sansbart filter for naturens strukturer og mønstre. Men
det er i stadig økende grad menneskeheten som dirigerer
naturens eget orkester.
torsdag 10. september
10
torsdag 10. september
11
Turangalîla-Symphonie
Olivier Messiaen / Oslo-Filharmonien
Olivier Messiaen Turangalîla-Symphonie
Oslo-Filharmonien
Dirigent Vasily Petrenko
Piano Steven Osborne
Ondes Martenot Cynthia Millar
Oslo Konserthus
kl. 19:00
kr. 450 / 100,–
Også 11. september
Foto Edouard Boubat
Turangalîla-Symphonie er en kjærlighetssang. Den er også en ode til gleden. Ikke
til den respektable, stille, euforiske gleden
en eller annen besteborger måtte ha følt
i det syttende århundre, men gleden slik
den kan ha artet seg for noen som bare har
opplevd den i sorgens midte, med andre
ord en glede som er overmenneskelig,
overstrømmende, blendende, grenseløs.
I sine senere år husket den franske
komponisten Olivier Messiaen (1908-92)
tilbake til 1940-tallet som en periode da
hans skaperkraft var uovervinnelig, da
kjærlighet og død, naturtilbedelse, erotisk
ekstase og religiøs iver veiet like tungt i
verket hans, som utviklet seg i rasende
fart. Messiaen, som Virgil Thomson har
betegnet som «samtidsmusikkens atombombe», er et møtested hvor glødende
katolisisme støter på elektronmikroskopet, skaper et heftig sammenstøt med
radioteleskopets æra, slik at det oppstår
ufattelige og besnærende verdener av ny
lyd i kollisjonen.
Turangalîla-Symphonie, et mesterverk
innen musikken i det tjuende århundret
var et bestillingsverk fra Serge Koussevitsky for Boston Symphony Orchestra,
og oppdraget var enkelt formulert: «Velg
så mange instrumenter som du vil, skriv
så langt du vil og i den stilen du vil.» Han
grep muligheten til å skape et kolossalt
verket som kom til å inneholde alle hans
transcendentale religiøse visjoner, hans
besettelse for fuglesang, hans interesse
for ikke-vestlige toneskalaer og klanger
– og hans fascinasjon for tid og rytme.
Fremfor alt kom det til å bli en ordløs ode
til gleden. Selve tittelen skyldes Messiaens
interesse for gammel sanskrit: – Turanga
innebærer noe som ligner på vår bruk
av tempo, mens lîla knytter seg til livs­
kraften, spillet omkring skapelse, rytme
og bevegelse, sa han.
Det tok to og et halvt år å skrive symfonien, og i 1949 dirigerte Leonard Bernstein
uroppføringen i Boston. Den endelige versjonen vare i ca. 75 minutter, fordelt over
ti satser, som alle beveger seg gjennom
en usedvanlig bredde i raske, langsomme, eggende og rolige bevegelser. I den
voldsomme arkitekturen, møtes og skilles
innfiltrede temaer, spesielt «statuen» (syv
massive messingakkorder), «blomsten» (et
sartere tema) og «kjærlighet», som opptrer
i mange forkledninger i løpet av verket.
Hver sats har sin distinkte personlighet, alt fra perkusjonsstormer som er
ment å skremme, til elskernes ekstatiske
dans i femte sats, Joie du sang des étoiles
(Stjerne­blodets glede). Trillende fuglesang
fra et piano som hentyder til «oiseaux
exotiques» fra et annet Messiaen-verk
svever avsted gjennom det bedagelig
pastorale mellomspillet Le jardin du
sommeil d»amour (Kjærlighetssøvnens
have). Tre Turangalîla-satser er preget av
svært kompliserte rytmemønstre som gir
spillerom for orkesterets imponerende
rekke av perkusjonsinstrumenter, men
disse satsene er plassert blant andre, som
er langsomme eller mellomraske. Som
om ikke det var nok i seg selv, byr verket
også på futuristiske lyder fra tidlige elektroniske instrumenter, Ondes Martenot
(Martenot-bølger), som sveiper innom
eller stiger over og omkring verkets voldsomme topper og daler.
Slik sett er Turangalîla et verk som står
med ett ben i tradisjonen og ett i moderniteten, alt mens det binder den virkelige
verden sammen med den overmenneskelige, mens det forener forheksende følelser
med dem hvis klang for lengst er utdødd,
et verk som blander primitiv med sofistikert musikalsk teknologi. Alt dette gjenspeiler motsetningene i Messiaens eget
sinn; han var en mann som elsket tallenes
logikk og rigorøs harmonisk teori, mens
han var opptatt av romantisk kjærlighet,
død, gud og det irrasjonelle. Når disse
faktorene kom i konflikt med hverandre
sa han: – I melankolske øyeblikk, når min
egen ubrukelighet blir avslørt for meg, [...]
hva annet kan jeg gjøre enn å forsøke å
finne naturens sanne ansikt, som kanskje
er gjenglemt i skogen, i åkrene, i fjellene,
på stranden, blant fuglene?
Som åpningskonsert for Ultima bidrar
Turangalîla-Symphonie på en utmerket
måte til å fremkalle mange sider ved den
sammensatte helheten vil kaller natur –
i dette tilfellet en tøylesløs natur som er
blitt skapt og blir forvaltet av en Gud
som krever intet mindre enn inderlig,
altoppslukende hengivenhet.
RY
I samarbeid med Oslo-Filharmonien
Lysdesign — Daniel Sørensen
torsdag 10. september
torsdag 10. september
12
13
Drømmer i skogen
Nils Petter Molvær
Nils Petter Molvær Lucid Dream
Ekebergparken
kl. 20:30–00:30
Fri entré, men begrenset antall plasser
Påmelding via Billettservice.no
Også 11.–13. september.
Foto Susanne Diesner
«Lucid dreaming» (på norsk: bevisst drømming) er et fenomen der man selv er klar
over at man drømmer, en slags hypervirkelig tilstand som mange sammenligner
med en spirituell opplevelse. I år inviterer
Ultima publikum ut i et fysisk drømmeeksperiment i Ekerbergparken, der lyd
og lys vil skape ytre og indre bilder. Til
Nils-Petter Molværs toner.
Trompetisten, komponisten og produsenten Molvær har de siste 35 årene
vært en dominant og nyskapende figur
innen norsk og internasjonal jazz og beslektede sjangere. Han vokste opp på
naturskjønne Sula på Sunnmøre, og er
gjennom sin kunst nært knyttet til naturen
og bevissthet rundt miljøvern. Med Lucid
Dream forlater han scene og studio og
tar med seg et tett, atmosfærisk lydbilde
ut i naturen. Molvær har lenge vært fascinert av og trukket mot de krystallklare
mentale disposisjonene som oppstår i
tilstander av usikkerhet. Gjennom en
nattlig vandring vil publikum oppleve at
lyd, lys og bilder smelter sammen til en
installasjon utenom det vanlige.
Ved hjelp av et komplekst lydsystem
vil publikum bli ledet langs en sti gjennom
skogen, og underveis vil videoer, visuelle
effekter og lyssetting fremkalle spøkelser
i trærne, på bakken og i skogens lysninger. Lucid Dream er en kunstverk der
atmosfæren skifter mellom ren og sann
skjønnhet og den samme skjønnhetens
farlige, destruktive side. Opplevelsen av
tid og rom utvides, samtidig som sansene
skjerpes. Mørket gjør at øynene oppfatter mindre og overlater mer til hørselen,
følelsene, luktesansen og de ulike forventningene vi bærer med oss. Skogen
er delaktig i å gi publikum en ulik og
individuell oppfatning av musikken og
kunsten. Fantasien vår lager indre bilder,
eller bevisste drømmer om du vil.
Lucid Dream er et norsk-tysk samarbeid og i begge landenes kulturhistorie
spiller skogen en sentral rolle. I eventyr,
sagaer og gjennom den tyske romantikken har skog vært ensbetydende med fare
og usikkerhet, men også stor skjønnhet
og ly. Mennesker opplever ofte frykt, men
samtidig fascinasjon i (og av) skogen på
nattestid, og er dermed et perfekt sted
å gjennomføre installasjonen som har
som mål å i stor grad påvirke deltakerne.
Ekebergs naturlandskap har, i tillegg til
en fantastisk utsikt over hovedstaden, en
særegen historie å fortelle, og vil spille
en stor rolle.
I tillegg til Molvær er Lucid Dream
utviklet av Beate Schüler. Lyssetting
og visuell utforming er det den Trondheims-baserte kunstneren Pekka Stokke
som står for, med lang fartstid som
lysmann for blant annet rockebandet
Motorpsycho.
Det ligger også en håpefull visjon til
grunn for det storslåtte prosjektet. Lucid
Dream vil, gjennom kunst og skjønnhet,
være med å øke publikums bevissthet
rundt miljøspørsmål og muligens overbevise dem om å ta bedre vare på naturen
der de bor.
AW
LUCID DREAM
Musikk­ — Nils Petter Molvær.
Kunstneriske ledere — Nils Petter Molvær
og Beate Schüler.
Lyddesign — Jørgen Larsson,
Lys og bilde­ — Pekka Stokke / Jan Martin Vågen,
Teknisk leder — Hans Jürgen Müller /
Christian Hierhammmer.
I samarbeid med Ekebergparken. LUCID DREAM
er støttet av Kunststiftung NRW (Arts Foundation of
North Rhine-Westphalia)
Ultima Remake
Edvard Munch Videregående skole
kl. 10:00–15:00
Performance hver hele time
Fri entré
For fjerde år på rad har Ultima samarbeid med en videregående skole
om prosjektet Ultima Remake – et
prosjekt der elever og lærere arbeider
sammen med et team av kunstnere for
å lage en installasjon med utgangspunkt i festivalens tematikk.
Årets Remake tar utgangspunkt
i verket Turangalîla-Symphonie av
Olivier Messiaen. Elever ved nyåpnede Edvard Munch videregående
skole skal lage installasjonen i samarbeid med lærere og Remake-teamet
og settes opp i skolens foaje. Installasjonen er interaktiv og vil bestå av
lydlandskaper, komposisjon, dans og
visuelle elementer inspirert av Messiaens tanker om naturen.
Med elever og lærere fra musikk,
dans og design / tekstil, i samarbeid med
Heloisa Amaral, Gyrid Nordal Kaldestad, Koka Nikoladze og Maja Roel.
torsdag 10. september
14
fredag 11. september
ultima
academy
The Color Beneath
Elisabeth Vatn
15
Mer eller mindre bra
Shlomowitz & Schubert
Wolfgang Ernst Om natur og unatur
Gjensyn med Wunderkammer
Kulturhuset
kl. 16:00
Foto Knut Bry
Elisabeth Vatn The Color Beneath
Ekebergparken / James Turrells installasjon
Ganzfeld
kl. 18:30
kr. 300,–
Eksklusive soloppgangs- og solnedgangskonserter med Elisabeth Vatn i James
­Turrells lysinstallasjoner i Ekebergparken.
The Color Beneath av musiker og komponist Elisabeth Vatn har blitt til i James
Turrells lysinstallasjoner i det gamle vannreservoaret på Ekeberg. 10.–13. september fremføres verket av Elisabeth Vatn
(harmonium, meråkerklarinett, sekkepiper) og Anders Røine (langeleik, munnharper, fele).
Samtidskunstneren James Turrell arbeider med persepsjon, farge, lys og rom.
I 2013 laget han de to stedsspesifikke
verkene for Ekebergparkens gamle vannreservoar. I Ganzfeld: Double Vision opplever man hvordan kunstnerens bruk av
farger virker på vår persepsjon. I Skyspace:
The Color Beneath opplever man fargespillet mellom rommet man sitter i og
himmelen over seg i forbindelse med soloppgang og solnedgang.
I The Color Beneath er komponistens
og utøvernes sansning og tolkning i møte
med installasjonene forvandlet til musikk,
delvis komponert og delvis gjennom improvisasjon. Ingen av konsertene blir
med andre ord identiske i dette uvanlige
konsertlokalet.
Barokkens Wunderkammer var kuriositetskabinetter som stilte kunstverk,
teknologiske oppfinnelser og funn fra
naturen til vidunderlige til skue for å
vise hvilke mysreier og undre verden
hadde å by på. Slik sett var den en
forgjenger for det kaoset og den opphopningen av informasjon som utgjør
dahens internett og sosiale media.
Dette foredraget av mediateoretikeren Wolfgang Ernst tar for seg
hvordan Wunderkammerne var sammensatt, og så ser han på de nye digitale manifestasjonene av kuriositetskabinettet, som også kan inneholde
lydgjenstander.
Wolfgang Ernst er professor i media­
teori ved Humboldt-universitetet i
Berlin, og har utgitt boken Digital
Memory and the Archive (2013).
Forskningen hans omfatter mediaarkeologi som metode, teorien omkring
mekanisk lagring, teknologier for kulturoverføring og mediaestetikk såvel
som lydanalyse og kritikk av historiebegrepet som vitenskapelig målestokk
for kulturell og teknologisk tid.
Foto Benedict Johnson
Matthew Shlomowitz
Lecture About Bad Music (WP)
Alexander Schubert Sensate Focus
Produsert av nyMusikk og Ekebergparken
Plus Minus Ensemble
Den Norske Opera & Ballett / Prøvesalen
kl. 17:00
kr. 200 / 100,–
Albumet The Color Beneath ble spilt inn høsten 2014
og gis ut under Ultima 2015.
Konsertene er I samarbeid med nyMusikk,
Ekebergparken og Grappa Musikkforlag med støtte
fra Fond for Utøvende Kunstnere
Ekebergparken / James Turrells installasjon Ganzfeld
Torsdag 10. september 18:30 – 20:10
Fredag 11. september 18:30 – 20:10
(gratis – del av Oslo kulturnatt)
Lørdag 12. september 18:30 – 20:10
Søndag 13. september 06:00 – 07:30 og 18:30 – 20:10
Kan musikk virkelig være «dårlig» i seg
selv, eller er det egentlig bare en subjektiv
mening?
Det er spørsmålet stiller Matthew
Shlomowitz i stykket Lecture About Bad
Music, spesielt komponert for den belgisk-engelske ensemblet Plus Minus Ensemble. Verket, som er skrevet for foreleser, klarinett, elektrisk gitar, synthesiser og
fiolin er bestilt av Ultimafestivalen, og får
sin premiere her. Australske Shlomowitz
trekker inn elementer fra mange felt og
sjangre, og blander musikalske demonstrasjoner og psykologiske eksperimenter
for å pirke i forskjellen på musikalsk opplevelse og musikalsk materiale.
Alexander Schuberts Sensate Focus
sammenstiller lyd og bilde, og lar lyseffekter
få rollen som en femte utøver i tillegg til
gruppen på fire musikere. I verket eksperimenterer komponisten (med bakgrunn
fra bioinformatikk) med sammenhengen
mellom gestiske bevegelser og musikalsk
lyd, hvor utøverenes fysiske bevegelser og
plassering i rommet utgjør en vesentlig del
av komposisjonen.
Plus Minus Ensemble arbeider spesielt
med ny musikk og moderne nøkkelverk.
De er spesielt kjent for sin interesse for
avant-garde, eksperimentell og konseptuell musikk, som Stockhausens klassiske
verk fra 1963 – som gruppen også har
hentet sitt navn fra.
MØ
Produseri i samarbeid med Den Norske Opera & Ballett
Støttet av Norsk Kulturråd
fredag 11. september
16
fredag 11. september
Naturen. I egen person
Henrik Hellstenius
Double Vision
AtomTM & Robin Fox
Amnesia Scanner
AtomTM & Robin Fox Double Vision
Amnesia Scanner
Parkteatret
kl. 22:00
kr. 200 / 100,–
Denne spektakulære festen i musikk,
lyd, farger og lys er et samarbeid mellom
Atom™ (alias Uwe Schmidt) og den
australske videoartisten Robin Fox. Fox
byr på et synestetisk lasershow som går
hånd i hånd med Schmidts dekonstruerte elektropop, og sammen skaper de
et lekent audiovisuelt verk man kan
fortape seg i.
Foto Ultima / Henrik Beck
Henrik Hellstenius
Ørets teater III: Om Naturen (WP)
Oslo Sinfonietta & Dans les Arbres
Dirigent Andrea Pestalozza
Den Norske Opera & Ballett / Scene 2
kl. 19:30
kr. 250 / 150,–
Spilles også 12. og 13. september kl 18:30
«Av og til kan vi se naturen stå der, rett
framfor oss. Vi tror det er en figur, et
speilbilde eller et menneske. Men det er
naturen. I egen person.»
Thure Erik Lund. Fra Om naturen.
Et essay.
I dette møtet mellom konsert og drama,
mellom gammelt og nytt, mellom kultur
og natur, har komponist Henrik Hellstenius satt musikk av Franz Schubert, Robert
Schumann og Edvard Grieg sammen med
Salvatore Sciarrino, egne komposisjoner
og musikk av den norsk-franske kvartetten Dans les Arbres.
Ørets teater: Om naturen er en gjennomkomponert forestilling mellom en
konsert og musikkdramatikk. Med lyd,
17
tekst og video kaster Hellstenius lys over
naturens rolle i kunsten, både som inspirasjonskilde, tema og som fysisk forutsetning. Gjennom de særegne sangerne
Njål Sparboe, Silje Aker Johnsen og Stine
Janvin Motland, samt Oslo Sinfonietta
og Dans les Arbres, blander Hellstenius
komposisjon, improvisasjon, lyd, bilde
og bevegelse til et overskridende, flermedialt uttrykk.
MØ
Produsert av Den Norske Opera & Ballett
og Oslo Sinfonietta
Solister — Njål Sparbo, Silje Aker Johnsen,
Stine Janvin Motland
Instruktør og dramaturg — Kai Johnsen
Videokunstner — Boya Böckmann
Forestillingen er en videreføring av en serie på fire
konserter som Henrik Hellstenius gjorde som kurator /
komponist under Festspillene i Bergen i 2011.
Foto Camille Blake
Atom™ har bakgrunn fra Frankfurts teknomiljø tidlig på nitti-tallet, og var kjent
som Atom Heart, men senere i årtiet
flyttet han til Santiago i Chile, hvorfra han
pumpet ut hundrevis av utgivelser under
en rekke pseudonymer, deriblant elektrolatinske rytmer som Señor Coconut og
forskrudde poplåter under navnet Lassigue Bendthaus. Robin Fox har sluppet
en håndfull eksperimentelle elektronika­
skiver, både som soloartist og sammen med
Anthony Pateras. Han har også utviklet
strømteknologi til vitenskapelig bruk ved
Bionic Ear Institute i Melbourne, designet
dansevisualiseringer og forbløffet publikum med sine skjellsettende lasershow.
Det mystiske elektronika-kollektivet
Amnesia Scanner gir også en av sine
sjeldne opptredner som maner frem
futuristiske syn preget av de dystopiske
science fiction-fortellingene til Philip K.
Dick. De lydlegger en verden som permanent er forurenset av den mest ekstreme
form for genetisk forskning, forurensning
og bio-hacking.
RY
fredag 11. september
18
fredag 11. september
Den Politiske Komedie
Cecilie Ore
19
Installasjoner / lunsjkonsert
Cecilie Ore
Adam & Eve–A Divine Comedy
Kulturkirken Jakob
kl. 21:00
kr. 350 / 250,–
Spilles også 12. september
Komponist Cecilie Ore og librettist
Bibbi Moslet har laget en burlesk, politisk og sterkt samfunnskritisk opera om
fundamentalistisk religion og kvinne­
undertrykkelse.
«Med smerte skal du føde. Du skal
begjære din mann, og han skal herske
over deg.» 1 Mos 3,16
Slike sitater, og mange flere til, ga
grunnlag for Ore og Moslets feministiske
og kunstneriske utforskning av religionenes kvinnesyn. Ved å trekke inn utdrag
fra Bibelen, Koranen og jødiske tekster,
samt elementer fra Menneskerettighetserklæringen og Dantes Guddommelige
komedie, bruker de operaformen til å
stille spørsmålet: hvordan er det mulig å
forklare undertrykkelse og vold mot den
ene halvdelen av verdens befolkning over
så lang tid? Og hvorfor er det så vanskelig
å bli kvitt det?
Forestillingens form er bygget på Den
guddommelige komedie. Sopran Tora
Augestad spiller heltinnen Virgilia, som
beveger seg gjennom Helvete, via Purgatoriet til Paradis. Som seremonimester
og guide møter Virgilia tekstfragmentene og holdningene med en undring og
inngående utforskertrang – nødvendige
egenskaper for å avsløre hva som er myte
og hva som er sannhet.
Til sammen syv sangere har roller
på scenen, akkompagnert av slagverktrio, samt musikk, stemmer og lyd over
høyttalerne. Tallet syv går også igjen i
handlingen – Purgatoriet med de syv
dødssyndene utgjør operaens hoveddel, der syndene presenteres som ulike
Foto Quiet Ensemblee
Quiet Ensemble Quintetto
Teknisk museum
kl. 10:00
kr. 120 / 60,–
Foto Ultima / Henrik Beck
typer vold mot kvinner – vrede, lyst, grådighet, fråtsing, misunnelse, latskap og
hovmod skaper anledninger for voldtekt,
sex­slaveri, æresdrap og økonomiske og
sosiale ulikheter mellom kjønnene.
Cecilie Ore trekker frem aktuelle politiske temaer i sine verker. Operaen Dead
Beat Escapement (2008) et annet samarbeid med Bibbi Moslet, er en direkte
kunstnerisk protest mot dødsstraff. Også
her benytter komponisten seg av kjente
strukturer satt i ny sammenheng – teksten
består av sitater fra 21 «last words» fra
dødsdømte fanger i USA. Ores politiske
budskap er på mange måter en forutsetning for det kunstneriske verket.
Nettopp dette er også med på å skille
ut Cecilie Ore som en særegen stemme
blant norske komponister. En kunst der
det politiske budskapet er så integrert
og så eksplisitt er sjelden, og ønskes
ikke alltid like velkommen. Moderne,
­abstrakte former og uttrykk har vært
med på å gjøre at både publikum, kunstnere og kritikere har vent seg til et visst
tolkningsrom – en frihet til å lese inn
egne erfaringer og ideer, og ikke bli
«påtvunget» en mening eller føle seg
kritisert som tilskuer.
Men Moslet og Ores prosjekt tar ikke
høflige hensyn til tilskuernes selvfølelse
eller oppfatning om hvordan opera bør
være. I Adam & Eve er kunst og budskap
uløselig knyttet sammen i et kraftfullt og
ekte forsøk på å bruke kunst til å skape
endring.
MØ
Komposisjon / libretto — Cecilie Ore
Libretto / dramaturgi — Bibbi Moslet
Regi — Susanne Øglænd
Dirigent — Cathrine Winnes
Med sangere Tora Augestad, Eir Inderhaug, Ingebjørg
Kosmo, Marianne E. Andersen, Håkon Kornstad,
Frank Havrøy, Olle Holmgren
SISU Slagverkensemble — Bjørn Skansen, Marius
Søbye og Teodor Berg
Stemme — Anders T. Andersen
Scenografi — Carle Lange.
Kostymedesign — Signe Becker.
Lys — Sverre Randin.
Lyd — Cato Langnes, Mats Claesson
Fremføres på engelsk
Produksjonen er støttet av Norsk Kulturråd,
Bergesen­stiftelsen, Fritt Ord, Notam, Festspillene
i Bergen, Fond for Utøvende Kunstnere, Det Norske
Komponistfond, Fegerstens Stiftelse, Fond for Lyd
og Bilde, SISU og nyMusikk
Billett hos Teknisk museum gir adgang
til installasjonen
«We are so used to see that suddenly
we forgot how to look, so used to hear
that suddenly we forgot to listen».
All bevegelse i naturen, som den
første snøen som treffer bakken eller
bevegelsene i et stort fugletrekk, kan
oppleves som en visuell konsert.
Quintetto er en installasjon som
baserer seg på studier av objekter og
levende veseners tilfeldige bevegelser, overført til lyd. Av dette blir det
det de kaller «usynlige konserter» fra
hverdagslivet. I denne installasjonen er
scenen fem akvarier utstyrt med hver
sin gullfisk. Et videokamera overfører
fiskenes bevegelser via data i nåtid, som
igjen lager digitale lydsignaler / musikk.
Foto Quiet Ensemblee
Lunsjkonsert
Herman Vogt Concordia Discors, Études
(WP)
Loftet
kl. 12:00
kr. 50
Den britiske pianisten Ian Pace er en
forgrunnsfigur innen samtidsmusikken, og her fremfører han en verdens­
premiere av Herman Vogts Concordia
Discors, Études, et syklisk verk i tolv
adskilte satser som krever enorme
tekniske ferdigheter.
Stykket tar utgangspunkt i concordia discors (harmoni i dissonans),
et konsept som går tilbake til oldtidens greske filosofi og springer ut av
tanken om at konflikten mellom de
fire elementene (ild, jord, luft og vann)
til sammen skaper en overordnet
harmoni i verden. Den norske komponisten Herman Vogt har arbeidet
med disse etydene de siste ti årene,
og dette blir den første fullstendige
oppføringen.
Foto Archive Terry Fox Estate
Terry Fox The Labyrinth Scored
for 11 Different Cats
Atelier Nord ANX
kl. 15:00
Fri entré (Oslo kulturnatt)
Terry Fox var en tidlig pioner innen
konseptkunst og lydkunst, som gjorde
seg bemerket på 1970-tallet med installasjoner og performancer som brøt med
etablerte kunstformer. Fox tok utgangspunkt i transformasjonen av materialer,
ofte med bruk av egen kropp, i undersøkelser av ekstreme psyko­logiske og
fysiske opplevelser. Mellom 1972 og
1978 utforsket Fox den metaforiske
symbolbruken i labyrinten på gulvet i
katedralen i Chartres: 11 konsentriske
sirkler, 34 vendinger og 552 trinn. Den
numeriske og geometriske strukturen
i steinmosaikken ble inspirasjonskilde
for bl.a. hans eneste komposisjon for
lydbånd, The Labyrinth Scored for 11
Different Cats. Den kan oppleves på
ANX under Ultimafestivalen.
Produsert av Atelier Nord
fredag 11. september
20
21
fredag 11. september
21
Anders K. Krabberød er doktorgradstudent i biologi ved Universitetet
i Oslo. Han arbeider med utviklingen
og genetikken blant radiolaria, encellede marineorganismer med kompliserte
og vakre skjeletter. I tillegg har han en
universitetsgrad i filosofi og en spesiell
interesse for vitenskapshistorie. Siden
2010 har han undervist i biologiens historie som del av et introduksjonskurs
for masterstudenter ved Institutt for
biovitenskap ved Universitetet i Oslo.
Han spiller også bass i det avant-progressive rockebandet Panzerpappa.
ble aldri den samme og Hvor kommer
jeg fra, en bok om utviklingslæren som
er myntet på barn.
ultima
academy
Elin Mar Øyen Vister Røster III
Deichmanske hovedbibliotek
kl. 15:00 (åpning og konsert)
Fri entré (Oslo kulturnatt)
Installasjonen er åpen frem til 23. oktober i
bibliotekets åpningstid
Røster III inviterer publikum på en sonisk
reise gjennom Røsts natur- og kulturlandskap; komponert og sammensatt
med utgangspunkt i fem år med feltopptak i Røst arkipelen i Nordland. Her
lytter man til suset fra storhavet, det
rumlende tårnet på Skomvær fyr, den
søvndyssende duringen på fiskebåten
Røstjenta under Lofotfisket, metall og
slaglyder fra fiskemottaket Glea, vinge­
slag fra svermende lunde­fugler på Hernyken – levende og komplekse geo­
fonier og antropofonier som definerer
det akustiske territoriet i Røst arkipelen.
Lydverket er skapt av Elin Mar Øyen
Foto Alexander Rishaug
Vister, mikset i samarbeid med Trond
Lossius og BEK i Bergen.
Verket plasserer lytteren i fiktive akustiske rom, der naturen og kulturen er like
viktige, og skillet mellom land og hav,
menneske og fugl / fisk er ment å viskes
ut. Det kan høres i musikkrommet på
Deichmanske hovedbibliotek, som opprinnelig ble konstruert og lyddempet for
lytting til bibliotekets musikk. Mellom
bøker og bokhyller har Røster III åtte
høyttalere arrangert i et vertikalt og horisontalt landskap. Rommet er mørklagt
for å forsterke lytteropplevelsen.
Maja S. K. Ratkje stiller som gjestemusiker med WeDoMagic på åpningen.
Kristine Tjøgersen (klarinett)
Inga Byrkjeland (cello)
Elin Mar Øyen Vister (miks, objekter og elektronikk)
Maja S. K. Ratkje (vokal)
Ali Parandian
Untitled I, A poem for Norway
Majorstuen Kirke, kapellet
kl. 20:00–22:00
Fri entré (Oslo kulturnatt)
Åpen frem til 19. september hver dag
fra kl. 22:00–24:00
Flerkanals lydinstallasjon basert på
auditive og visuelle opptak utført i Oslo
i perioden 2010–2015. Med utgangspunkt i dokumentasjon av menneskeskapte omgivelser forsøker verket ved
hjelp av abstraksjoner å skape en tilstand der betrakteren kan rette blikket
på det som ligger forut for sine egne betingelser. Verket har et lavmælt uttrykk
som forsøker å integrere de akustiske
og arkitektoniske mulighetene som
foreligger i kirkerommet. Ali Parandian flyttet fra Teheran til Norge i 1989.
Han har utdanning fra Den Norske
Filmskolen på Lillehammer, innenfor
faget filmlyd.
Analysekjempenes slag #3 Turangalîla
Loftet
kl. 11:00
Tredje runde av analysekjempenes
holmgang. Komponistene Trond Reinholdtsen og Ole Henrik Moe plukker
fra hverandre og forklarer Olivier
Messiaens Turangalîla-Symphonie.
Velkommen til en morgen med
musikkteori, filosofi og psykoanalyse
med en vri.
Anders K. Krabberød
Biologi i et nøtteskall
Kulturhuset
kl. 15:00
I dette foredraget presenterer Anders
Kristian Krabberød et utvalg av de
viktigste begivenhetene i biologiens
historie, samtidig som han ser nærmere
på hvorledes historiske hendelser, teknologiske nyvinninger og fremskritt på
andre vitenskapelige felt har formet
utviklingen i forskningen omkring liv.
Biologiens historie strekker seg
tilbake til det gamle Egypts medisin
og innsatsen til greske filosofer, slik
som Anaximander og Thales av Milet.
Disse tidlige forsøkene på å begripe
naturens vesen ble drevet frem av en
overbevisning om at kunnskap om
planter og dyr ville fremme muligheten
for å overleve. I løpet av renessansen
utviklet biologi seg til en vitenskap.
Takket være utviklingslæren og den
genetiske revolusjonen har biologer
for første gang blitt istand til å få en
innsikt i hvordan livet har utviklet seg
fra encellede skapninger til det voldsomme mangfoldet vi ser idag.
Dag Hessen
Vesen og påvirkning, utvikling og kultur
Kulturhuset
kl. 16:00
Mennesket blir skapt gjennom utvikling, men i hvor stor grad kan evolusjon, natur (og enda mer spesifikt:
gener) forklare kulturelle egenskaper?
Kan man forklare kulturelle tendenser og preferanser i kraft av gener
eller memer? Og er kultur en eksklusiv
egenskap som er forbeholdt mennesket? Hvor enestående er mennesker
egentlig i et utviklingsmessig persepektiv? Denne presentasjonen ved biolog
Dag Hessen tar for seg de seneste innblikkene i evolusjon og gener, og hvorledes de henger sammen med forskjellige sider ved menneskeskapt kultur.
Dag Hessen er professor i biologi
ved Universitetet i Oslo. Hans interessefelt strekker seg fra utviklingsbiologi
til økologi, genomstørrelse, biologi,
filosofi og naturen i sin alminnelighet. Han er medlem av Det norske
vitenskapsakademi og har forfattet en
rekke populærvitenskapelige bøker,
blant annet Gener, Gud og Gaia – om
skjebne og tilfeldighet, Darwin: verden
Luc Ferrari Journal Intime
(film, 60 min., 2015)
Kulturhuset
kl. 18:30
I kjølvannet av sine studier hos Olivier
Messiaen etablerte den franske komponisten og filmskaperen Luc Ferrari
genren musique anecdotique, hvor
han forsøker å finne poesi i opptak fra
felten og av menneskelig samkvem.
Filmen oppsto under verdenspremieren for opptaket av Ferraris stor­
artede, men glemte, Journal Intime,
et stykke for musikkteater. Testklangs
Aron Kitzing har satt sammen dette
portrettet av dagbokopptegnelser, intervjuer med hans enke Brunhild og
de opprinnelige utøverne i Journal
Intime, samt hittil ikke offentliggjort
materiale som bringer Ferraris egen
stemme tilbake til livet.
lørdag 12. september
22
lørdag 12. september
De minste bestanddeler
Kim Hiorthøy / Små Grå
Oslo – Byen, marka og musikken
James Dillon / Jon Øivind Ness
Cikada
Foto Tom Sachs
Foto Observatoriet
Små Grå / Kim Hiorthøy Kjemi (WP)
Teatersalen,
Bondeungdomslaget i Oslo
kl. 13:00
kr. 200 / 100,–
Spilles også 13. september
Kim Hiorthøy har slått seg sammen med
vokalensemblet Små Grå. Hiorthøy, som
har markert seg både som musiker, forfatter, illustratør og de senere årene også
som koreograf, opererer med kunstneriske ideer som ikke lar seg begrense til
en kunstform eller ett uttrykk. Små Grå
har i flere år laget forestillinger der de
som utøvere binder sammen musikk og
bevegelse, uten å ta hensyn til klassiske
sjangerbetegnelser.
I den musikalske bevegelsesforestillingen Kjemi brytes både lydlige og visuelle
uttrykk ned til sine minste bestanddeler,
og møter hverandre i nye konstellasjoner. Det er en dramatisk dekonstruksjon,
men varsomt gjort – med en følelse av
undring og en gjennomgående sans for
det vakre. Det er improvisasjon, tale og
skrevet musikk, bevegelse, og dans – litt i
gruppe, litt enkeltvis og litt blandet.
Kjemi er en forestilling, eller en konsert,
som bruker noe av det mest konkrete vi
har, de fysiske stoffene i og rundt oss, som
byggesteiner for noe av det minst konkrete
vi har, kunstnerisk mening. Det er ikke
fiktivt, men en ganske rar forestilling om
virkeligheten.
MØ
James Dillon Oslo / Triptych
Jon Øivind Ness Gimilen
Cikada
Parkteatret
kl. 15:00
kr. 200 / 100,–
Skotske James Dillon er en inter­nasjonalt
anerkjent komponist, med bestillinger fra
og fremføringer av flere av Storbritannias
største orkestre og viktige internasjonale ensembler. Oslo / Triptych ble skrevet
spesielt for Cikada i 2011, som en del av
et tredelt prosjekt Dillon gjennomførte
med ensembler fra Leuven, Oslo og New
York. Dillon er kjent for sine store prosjekter, som den monumentale syklusen
Nine Rivers, men også de mindre verkene
gjør inntrykk, ofte komponert med spesifikke utøvere i tankene. Oslo / Triptych
inkluderer blant annet indisk harmonium,
et instrument hyppig brukt av Cikada de
siste årene.
Konserten markerer også lanseringen
av Cikadas nye album med musikk av
23
Jon Øivind Ness og Liza Lim. Ness’ verk
Gimilen henter sitt navn fra to innsjøer i skogene nord-øst for Hakadal. Han
trekker ofte inspirasjon fra naturen, og
har flere musikkverk oppkalt etter innsjøer i Oslo-området. Gimilen (2014) fikk sin
urfremføring av Cikada ved Klangspuren
Festival i september i fjor.
Oslo-baserte Cikada er blant Norges
mest særegne samtidsmusikkensembler,
gjort kjent under pianist og kunstnerisk
leder Kenneth Karlsson. De jobber tett
med komponister om nye verk. MØ
Produsert av Cikada
lørdag 12. september
24
lørdag 12. september
Romlig erfaring
Heine Avdal og Yukiko Shinozaki
Med Partch inn i fremtiden
Ensemble Musikfabrik / Helge Sten
Simon Steen-Andersen Korpus
Harry Partch And on the Seventh Day
Petals Fell in Petaluma
Helge Sten Sow Your Gold In
The White Foliated Earth (WP)
Ensemble Musikfabrik
Kanonhallen
kl. 18:00
kr. 350 / 250,–
NB: Oppmøte Kanonhallen i god tid
Illustrasjon Arnaud Meuleman
Heine Avdal og Yukiko Shinozaki
Distant Voices
Black Box Teater
kl. 19:00
kr. 240 / 100,–
Spilles også 13. september, kl. 19:00
Den norsk–japanske kunstnerduoen
Heine Avdal og Yukiko Shinozaki, med
base i Oslo og Brüssel, har de siste årene
markert seg sterkt internasjonalt i grenselandet mellom dans, visuell kunst, video,
musikk og teknologi. Kunstprosjektene deres har ofte et sterkt performativt
element, hvor de gjerne opptrer på semi-offentlige steder.
I forestillingen Distant Voices vender
de tilbake til den tradisjonelle teaterscenen og tematiserer det fysiske rommet
de befinner seg i. Ved å bruke bevegelige
objekter omskapes rommet til en slags
foranderlig skulptur som fungerer både
som installasjon, scenografi og arkitektur. Kunstnerduoen utforsker spenningen
og kontrasten mellom fakta og fiksjon,
og kropp og objekt, i et rom som er i
kontinuerlig bevegelse. Her får fantasien
vandre mellom hukommelsen av hva den
nettopp trodde den så, opplevelsen av det
som faktisk skjer, og hva den forventer.
Hvordan blir kroppslige erfaringer påvirket av rommet, og hva skjer når noe
bryter ut av sin romlige begrensning?
Avdal og Shinozaki har med seg blant
andre André Eiermann, opphavsmannen til begrepet om det postspektakulære
teater.
SW
Produsert av Black Box Teater
Konsept og regi — Heine Avdal, Yukiko Shinozaki.
Visuell kunstner — Arnaud Meuleman.
Dramaturg — André Eiermann.
Av og med — Andrey Andrianov, Heine Avdal, André
Eiermann, Ingrid Haakstad, Arnaud Meuleman,
Kayoko Minami, Eivind Seljeseth, Yukiko Shinozaki.
Lyddesign — Roeland Luyten.
Lydteknikk — Mathieu Virot.
Teknisk støtte — Protocol Room.
Produksjon — fieldworks vzw, Heine Avdal.
Co-produksjon — STUK (Leuven), APAP
Network — BIT Teatergarasjen (Bergen), Kunstencentrum Buda (Kortrijk) and Pact Zollverein (Essen),
Kana Theatrical Centre (Szczecin), CO2 festival (Beirut)
I samarbeid med — Kaaitheater.
Støttet av — Kulturrådet, Vlaamse Gemeenschap,
Vlaamse Gemeenschaps-commissie.
Oppsetningen av Harry Partchs Delusion of The Fury med Ensemble Musikfabrik under Ultima 2013 ga definitivt
mersmak. Konserten i National­theatret
mottok svimlende anmeldelser og
befant seg på lister over det beste av
årets scenekunst. I år returnerer det
Køln-baserte ensemblet til Ultima, med
mer Partch og et spennende samarbeid
med den norske musikeren og produsenten Helge Sten. I Harry Partchs ånd.
Den amerikanske komponisten,
teoretikeren, visjonæren, bohemen
og instrumentmakeren Harry Partch
(1901–1974) var oppfinneren av den
amerikanske renstemmings-bevegelsen, og hans kompliserte stemmingssystem gjør musikken umulig å fremføre på konvensjonelle instrumenter.
Nettopp derfor har Ensemble Musikfabrik og instrumentmaker Thomas
Meixner gjort seg flid med å gjenskape
Partchs instrumentpark og lært seg å
beherske deres kvaliteter.
I Pitch 43_Tuning the Cosmos-­
prosjektet samarbeider ensemblet og
ulike komponister nært med utveksling av ideer og kunnskap om instrumenter og notasjon, som også brukes
til nye komposisjoner og på nye måter.
Nye impulser møter Partchs rike musi­
kalske arv og gir en ny innfallsvinkel
til både forrige og vårt eget århundrets
musikalske landskap – en måte å bringe
Partchs tankegods inn i fremtiden.
«Å skrive ny musikk for Harry Partchs
instrumenter har vært en urealistisk drøm
som nå har blitt virkelighet. Jeg ble introdusert for Partchs musikk på begynnelsen
av 80-tallet, da han ble nevnt som en inspirasjonskilde for The Residents. Hans
liv og virke som komponist, musiker,
DIY plateselskaps-sjef, instrumentmaker,
filosof, omstreifer og outsider, har skapt
et nytt og utvidet rom for komponister
å bevege seg i. Å jobbe med et så stort
spekter av mikrotonale akustisk instrumenter, gjør at man må tenke nytt om
seg selv og sin egen musikk», forteller
Sten i forbindelse med den eksklusive
konserten.
Partch mikrotonale instrumentpark
består av mer enn 50 ulike instrumenter
av typen streng- og slaginstrumenter,
håndklokker, belg- og klaviaturinstrumenter, og innehar oppfinnsomme navn
som Mazda Marimba, Chromelodeon,
Bloboy, Crychord og Cloud Chamber
Bowls. I 2012 ble Partchs instrumenter
rekonstruert for Ensemble Musikfabrik,
noe som har gjort det mulig å skape
et rammeverk for å fremføre Partchs
særegne og eksotiske musikk. Som et av
verdens fremste ensembler for samtidsmusikk er det naturlig at Musikfabrik har
tatt rollen som den fremste fortolker av
Partchs arv.
Helge Sten har i flere tiår gjort seg
bemerket som lydkunstner, produsent
og musiker, blant annet som del av improvisasjonsgruppa Supersilent og rockebandet Motorpsycho. Under navnet Deathprod har han siden 1991 funnet seg et
eget hjørne av musikkverden, og befinner
seg musikalsk i grenselandet mellom støy,
jazz, samtidsmusikk, elektronisk musikk
og rock. Hjemmelaget elektronikk, gamle
ekkomaskiner med tape, ringmodulatorer, filtre, therminer, samplere og annet
elektronisk utstyr er naturlige deler av
hans «audio virus»-univers. Sten er utdannet ved Kunsthøyskolen i Trondheim
og har satt sitt preg på et stort antall
norske plateutgivelser som lydingeniør
og masteringstekniker. Ensemble Musikfabrik vil også fremføre Partchs And on
the Seventh Day Petals Fell in Petaluma
(1963–66), et verk som består av 23 ett
minutts lange stykker med varierende
instrumentering fra duett til septett, og
som alle utforsker Partchs mikrotonale
system. Den etterhvert verdenskjente
danske komponisten Simon Steen-Andersen har også tatt del i Pitch 43-prosjektet,
og hans nyskrevne verk for 7–8 musiker
på tre ulike Partch-instrumenter, Korpus,
settes også opp i Kanonhallen.
Kun denne ene kvelden blir det anledning til oppleve resultatet av Helge
Stens nyskrevne musikk for Ensemble
Musikfabrik. Konserten er med på The
Guardians liste over kulturopplevelser
man ikke kan gå glipp av i 2015.
AW
Støttet av Norsk Kulturråd
Foto Carsten Aniksdal
25
lørdag 12. september
26
lørdag 12. september
Hoppedans
Jan Martens
27
Slimete TV-opera
Matmos + ensemble
Robert Ashley Perfect Lives
Matmos + ensemble
Vulkan Arena
kl. 22:00
kr. 200 / 100,–
Foto Studio Rios Zertuche
Jan Martens The Dog Days Are Over
Dansens Hus
kl. 21:00
kr. 290 / 170,–
Spilles også 13. september
«Når du ber en person om å hoppe,
blir oppmerksomheten rettet mot hoppingen, slik at maskene faller og den
virkelige personen trer frem.» Sitatet
av foto­grafen Philippe Halsman er utgangspunktet for danseforestillingen The
Dog Days Are Over.
Den prisbelønte belgiske koreografen
Jan Martens har tidligere utforsket
hopping som kunstnerisk uttrykksform.
Denne gangen lar han åtte dansere hoppe
sammenhengende i 70 minutter. Gjennom
en kompleks, matematisk koreografi
ønsker Martens å vise frem mennesket
bak danseren og avdekke det sårbare
og feilbarlige under mottoet «perfect is
boring». Den spesielle koreografien setter
publikum i en form for transe, samtidig
som vi utfordres til å reflektere over hva
vi ønsker å oppnå ved å være tilstede.
Vil vi at danserne skal feile eller lykkes?
Eller er vi som et blodtørstig publikum
på en tyrefekterarena som underholdes
av andres utmattelse? Forestillingen presenteres i samarbeid med Aerowaves.
SW
Produsert av Dansens Hus
Av — Jan Martens. Med — Cherish Menzo, Nelle Hens,
Piet Defrancq, Kimmy Ligtvoet, Steven Michel,
Julien Josse, Laura Vanborm, Naomi Gibson og / eller
Morgane Ribbens, Ilse Ghekiere, Victor Dumont,
Connor Schumacher. Lysdesign — Jan Fedinger.
Dramaturg — Renée Copraij. Teknikk — Michel Spang.
Foto — Piet Goethals, Alwin Poiana og Studio Rios
Zertuche. Produksjon — ICKamsterdam and JAN.
Samproduksjon — Frascati Producties, SPRING
performing arts festival. DansBarant, La Briqueterie
CDC du Val-de-Marne, tanzhaus nrw og TAKT
Dommelhof. Støtte av — workspacebrussels og wp
zimmer. Finansiell støtte — Flemish Authorities og
Performing Arts Fund NL.
Oppkalt etter et ondsinnet slim i sci-fi
filmen Barbarella fra 1968 – bak navnet
Matmos finner man herrene M.C. Schmidt
og Drew Daniel. En duo som ble berømte
på nittitallet for sin egenartede fusjon av
Musique Concrete og rytmiske mønstre
oftest forbundet med elektronisk dansemusikk. I Matmos» univers er den samplede lyden av plastisk kirurgi og rottebur
like vanlig som lyden av i bibel-sider og
fetisjklær i lateks som spraker. Matmos’
personlige og oppfinnsomme tilnærming
til sample-kulturen, og moderne musikk
innen de fleste sjangere, har gjort dem til
verdensstjerner. Noe samarbeidet med
islandske Björk også har bidratt til.
Til daglig underviser begge i sin adopterte hjemby Baltimore, men de møttes på
en strippeklubb i San Francisco der Daniel
jobbet ved siden av filosofistudiene. Første
utgivelse kom i 1997 og det har siden blitt
over 13 album. Duoen har også jobbet
sammen med en rekke prominente artister
og kunstnere som Antony, So Percussion,
Terry Riley, The Kronos Quartet, David
Tibet, Marina Abramovic, Willem Dafoe,
Zeena Parkins og The Princeton Laptop
Orchestra. Forrige album, The Marriage
of True Minds, kom ut i 2013 og bygger på
et parapsykologisk eksperiment. Duoen
forsøkte ved hjelp av telepati og overføre deres egen hensikt bak albumet til
en rekke testpersoner, som igjen dannet
grunnlaget for musikken med sine svar om
lyd og bilder de følte å ha mottatt. Komplisert? Muligens, men Matmos har også
et dypt element av moro og eventyrlyst i
sine musikalske ekskursjoner.
Under Ultima skal Schmidt og Daniel
fremføre første og siste del (The Park og
Foto Matmos
Foto Jacqueline Humbert
The Backyard) fra Robert Ashleys
bane­brytende tv-opera Perfect Lives,
ofte beskrevet som en av de definitive
tekst / lyd-komposisjonene fra slutten av
det 20. århundre. En opera om bankran,
cocktailbarer, geriatrisk kjærlighet
(sent på kvelden i et supermarked) og
ungdomsbrylluper i den amerikanske
midt-vesten. Perfect Lives befolkes av
en hel rekke karakterer gjennom sine
syv episoder, men sentralt står to musikere: Sangeren «R» og hans venn, Buddy,
«verdens beste pianist». Sammen kommer
de til en liten by i midt-vesten for å underholde på Perfect Lives Lounge. De
forelsker seg i to av innbyggerne og bestemmer seg for å begå den perfekte forbrytelse – rane banken for et stort beløp
kun for én dag, og la hele verden få vite
at pengene manglet.
Gjennom sitt dagligdagse uttrykk omformer Perfect Lives velkjent materiale
til en fyldig metafor for gjenfødselen av
den menneskelige sjel, og har blitt kalt
en komisk opera om reinkarnasjon. Den
er også del av triologi (med Atalanta og
Now Eleanor’s Idea) som innehar en
puls på 72 slag i minuttet gjennom alle
tre delene. Operaen ledes framover av
en hypnotiske og alltid tilstedeværende
stemme (fortelleren «R»), men Ashley ga
også skuespillerne en stor grad av kunstnerisk frihet i utformingene av sine egne
karakterer. Ashleys visjon om en ny operatisk stil gjalt også prosessen med å lage
den – «Well, if I say it’s opera, it’s opera!
Who’s running this show, anyway?» var
hans berømte tilsvar til en kritiker. Som
opera laget for tv har Perfect Lives også
blitt kalt forløperen til musikkfjernsynet
som dominerte på 80- og 90-tallet.
Matmos framførte The Park og The
Backyard, for første gang i 2014, det
samme året som Ashley døde. Med seg
på scenen har de musikere og sangere,
mens «R»s fortellerstemme gestaltes av
M.C. Schmidt.
AW
matmos
28
Hjernemassasje
Rob Young
Drew Daniel fra den amerikanske duoen Matmos forteller
om bakgrunnen for den versjonen av Robert Ashleys
Perfect Lives, «en opera for tv» gruppen fremfører under
Ultimafestivalen.
Hva er det Matmos finner interessant ved Robert
Ashleys verk?
Da vi begynte å spille sammen, var sangen «Massage the
Brain», som aldri er blitt utgitt, noe av det aller første M.C.
Schmidt og jeg laget. Den var simpelthen en loop og et manipulert utdrag av Perfect Lives: Short phrases repeated massage
the brain. I likhet med mye annet av det Ashley har gjort, kan
man umiddelbart forstå denne setningen, men den er allikevel
full av underfundig humor. Er den en kritikk av minimalismen?
Gjør den narr av nettopp det den er et eksempel på? Ashleys
musikk er jo både beroligende og foruroligende. Den masserer
deg, men så får den deg til å le, siden den er så fremmedgjørende. Når du forsøker å beskrive arbeidet hans for andre,
føler du deg ganske dum, siden mange av adjektivene som
faller deg inn – hallusinatorisk, psykedelisk, poetisk, meditativ,
morsom, ekkel, forførende – egentlig ikke er til særlig hjelp.
De fanger ikke inn den merkelige måten verkene hans opphøyer helt vanlige uttrykk fra hverdagslivet i USA til noe som
ikke passer inn, noe avslørende, liksom. Jeg tror «opera» var
et tegn på at musikken bare var en del av det han drev med.
Teksten og videoen betyr at verket han er en samtale mellom
en musikalsk dimensjon og andre dimensjoner. Det er effektivt av samme grunn som hip-hop er det: kadensen og måten
teksten blir uttalt har allerede en innebygget musikalitet, og
slik blir det hele et fascinerende, romslig og vakkert fenomen
om du kan spisse det og fremføre det med den rette form for
intensitet. Det hjelper at Ashley er en storartet skribent med
øre for fylden i det amerikanske språket.
Ashleys stykke kom ut på et tidspunkt da «fjernsyn»
antok en helt annen form og ble konsumert på helt
andre måter enn det vi ser idag.
Hvor godt fungerer det i 2015?
«Opera for television» er slikt et flott, ladet uttrykk. Substantivene multipliserer hverandre: Opera blir forvandlet ved å bli
«televised» – kringkastet – med ansikter i næropptak, en revy
av visuelle inntrykk som kontinuerlig forandrer seg, heller
enn et scenebilde, stemmer som er forsterket med mikrofoner
i stedet for å synge høyt. Men det motsatte er også tilfelle,
siden fjernsynet får igjen noe av sin magi og fremmedgjørende
virkning ved å bli «opera-aktig» med lengre innslag, ambisiøst,
følelsesladet og gjennomkomponert innhold fremform korte,
kommersielle budskap. Jeg tror at frasen «opera for tv» bar
i seg en slags demokratisk tilgjengelighet da Ashley først
lanserte det på 1970-tallet. På den måten undertrykte det
høykulturen, som betraktet opera som «stilfull», ihvertfall i
en amerikansk kontekst, men på den annen side var det også
et stikk i siden til den snobbete avvisningen av fjernsyn som
var så typisk for bohemene eller andre med et avantgardistisk
selvbilde. Slik sett skaper det en merkelig følelse ved å insistere
på det hverdagslige, som også er å finne i librettoen til Perfect
Lives. Hva er tv idag? Kunstnere pleide å bryske seg seg med
«jeg har ikke noen tv, engang» og å støtte oppunder kulturen i
små tidsskrifter, ved sine performancer i lagerbygninger, kort
sagt å dyrke undergrunnsfenomener fremfor massemediale
former. Ashleys arbeider virker ikke så merkelige lenger. De
kan heller kalles fremsynt nå, da PC-er er tv-apparater og
tv-apparater er datamaskiner, og landskapet populærkultur
og undergrunnskultur beveger seg i er blitt flatet ut. Alle
benytter jo de samme søkemotorene og brukergrensesnittene.
Hva er bakgrunnen for akkurat dette bestillingsverket?
Det begynte med en beundring for Robert Ashleys verk. Vi var
egentlig bare fans. Vi lyttet stadig til platene. Vi elsket dem, og
en dag foreslo M.C. Schmidt at vi skulle lage en coverversjon
av The Backyard. Vår versjon bygget på LP-versjonen som
var utgitt på Lovely Music fremfor senere utgaver, og på en
matmos
måte tolket vi Ashleys egen åpenhet for justere og endre
arrangementer som en tillatelse til å gjøre det samme. Vi
oppførte The Backyard på The Stone i New York, og det viste
seg til vår store forundring at Robert Ashley selv var blant
publikum. Som man vil forstå, betød det svært mye for oss å
kunne fremføre musikken for selve komponisten. På den måten
visste vi at han støttet og oppmuntret virksomheten vår, selv
om det var betydelige forskjeller mellom hans versjoner og
måten vi tolket dem på. I Baltimore noen år senere skrev vår
venn Britton Powell et arrangement for strenginstrumenter
til The Park, og han spurte om M.C. Schmidt kunne fremføre
teksten for publikum under en konsert. Jen Kirby og Caroline
Marcatoni bidro med sang og tekstfremføring. Ved konserten
på Issue Project Room i New York City spilte Matmos både
The Backyard og en utvidet versjon av The Park vi hadde
bearbeidet. Vi forstørret og endret på besetningen, men holdt
strengearrangementet og vokaltrioen uforandret. Lars Petter
Hagen fra Ultima var blant tilhørerne, og han forhørte seg
om vi kunne tenke oss å opptre på festivalen. Det var jo en
stor ære for oss, og vi var begge begeistret ved tanken på å
omforme og utvide disse arrangementene. Det er alltid en
prøvesten å ta slik, strengt tatt dypt amerikansk, musikk ut
av sine hjemlige omgivelser for å se hva som skjer.
Kan dere gi oss en antydning om hva publikum faktisk
kommer til å se, høre og oppleve, og hvor store friheter
dere har gitt dere selv i tolkningen?
I hvor høy grad åpner Ashleys verk
for nytolkninger?
Da vi bestemte oss for å arbeide med The Backyard, tvang
det oss til å vurdere hva vi kan og hva vi ikke er istand til
med tanke på de begrensningene evnene våre setter, men
også hva en «cover-versjon» av Robert Ashley egentlig ville
innebære. Om man skreller det ned til kjernen, oppfatter vi
The Backyard slik: en stemme som fremfører teksten med
en viss karakteristisk kadens og uttale, en during omkring en
sentral tone og en rytme som skifter tyngdepunkt, men ikke
tempo. Samlet sett må stykket ha den rette blandingen mellom
helhet og åpenhet, ellers virker det ikke, og den egentlige
utfordringen ligger i å finne nettopp denne balansen.
Målet ved å slå sammen The Park og The Backyard er å
skape et forhold mellom to forskjellige deler av et større verk
som får sin mening gjennom rekkefølgen og består av den
rette blandingen av en dynamisk bevegelse og hallusinatorisk
stillstand. Takket være Brittons arrangement, avspeiler The
Park Ashleys original, riktignok ved hjelp av en brytning og
ved at det er strukket ut og omkalfatret. Ideelt sett skal de
to arrangementene utfylle hverandre. De skal respektere
originalen, men allikevel være frittstående og anderledes.
For å kunne virkeliggjøre Perfect Lives på scenen, har M.C.
Schmidt samarbeidet med en videokunstner fra Baltimore.
Max Eilbacher har skapt et helt nytt videoverk, som ikke skal
distrahere fra innholdet, men utgjøre et ekte musikalsk bidrag
til ensemblet. Resultatet er en serie med animasjoner og elementer som Max toner inn og ut samtidig som M.C. Schmidt
beveger seg gjennom librettoen. Siden tidspunktene da M.C.
går fra seksjon til seksjon er forskjellige ved hver oppføring,
spilles ikke videoen av som en ferdiglaget film i bakgrunnen.
29
Den er responsiv på en direkte, riktignok diskret, måte. Dette
går for seg langsomt i samsvar med stykkets eget tempo, men
de nesten umerkelige endringene i innholdet som skyldes
at videoen styres i sanntid bidrar med en viktig dimensjon i
handlingen. Ideelt sett vil det snike seg inn i bevisstheten din
på samme måte som noen passasjer i librettoen reviderer og
endrer tidligere informasjon, alt mens tankene dine forsøker
å sette sammen den underliggende fortellingen.
Hva er de viktigste utfordringene i dette stykket?
Perfect Lives levner musikerne stor friheter, men noen svært
intense steder stiller store krav til sangerne, som også leser
teksten. De må lyde avslappet og ukunstlet, samtidig som
de fremfører noe svært presist. En slik blanding av uformell
fremføring og stringent fokus er både vanskelig å oppnå og
tilfredsstillende å oppleve. Spesielt teksten i The Park krever
stor presisjon med hensyn til pauser, tomrom og stikkord. Det
betyr at samspillet mellom M.C. Schmidt, Jen og Caroline
må være svært finstemt. Utfordringen ligger i at de må være
bevisste og på vakt hele tiden, eller kan det ende i overspill
og rot. På denne måten blir det hele både «minimalistisk»
og «maksimalistisk»; mens overflaten er i stadig bevegelse
må man også være seg bevisst hvilken dyptgående form som
ligger til grunn.
Har du noen tanker omkring forholdet mellom natur
og musikk?
John Cage har jo uttalt det ganske tydelig når han snakker om
kunst som skal kunne «imitere naturen i måten å operere på».
Det er et utsagn som alltid har blunket til meg fra avstand.
Cage etterlyser kunstverk som er mindre opptatt av sin egen
følelsesmessige uttrykksdybde og heller forholder seg til
mangfoldet i de kompliserte og kaotiske dimensjonene som
utgjør den ikke-menneskelige verden. Jeg syns det lyder bra!
Det har alltid vært en produktiv innstilling vi har hatt
til arbeidet vårt: En mikrofon er åpen for helheten av sine
omgivelser, samtidig som den begår et selektivt utvalg. Om
du velger å arbeide med lyden av vann, av tørre kvister,
skinnet til en kanin eller nervevevet i en kreps, innebærer det
alltid materialer hvis lydressurser er merkelige, spesielle og
seige. Det er ikke «instrumenter» som er til for at mennesker
skal spille musikk på dem, og motstanden de yter gir deg en
slags berøringsflate du kan løfte deg opp fra. Idet du skaper
musikk med slike materialer, vrir du dem inn i uforutsette
– og kanskje unaturlige? – former. Cage bruker begrepet å
«imitere», og med det røper han seg på en måte. Ved å skape
kunst, må mennesket delta på et eller annet nivå, og de stykkene de plukker ut av denne omfattende materien som blir
kalt «naturen» røper hvilken hensikt de har hatt, men også
ståstedet deres. Om «imitasjonen» ikke lykkes, er det også
interessant i seg selv.
Hva er et neste prosjektet deres?
Vårt nye album er muligens det mest fanatiske prosjektet vi
har begitt oss inn på. Det heter Ultimate Care II, og består
utelukkende av lyden fra vaskemaskinen vår.
RY
lørdag 12. september
30
31fredag
lørdag
12.12.
september
september
Bruno Laeng Sanseillusjoner
Kulturhuset
kl. 12:00
Foto Hires Anu
Anders Tveit og Parallax Parallax View
(WP)
Deichmanske bibliotek
avd. Grünerløkka
kl. 20:00
Fri entré
Foto Ultima / Henrik Beck
Starter ved Dansens Hus
kl. 12:00
Fri entré
Sound Stencil er et konsept som kan virkeliggjøres ved hjelp av mekaniske roboter
eller menneskelige utøvere og forvandler
gjenstander i enhver omgivelse til musikkinstrumenter. Den første iverksettelsen,
Sound Stencil 0.1, består av perkusjonister
som bruker mobiltelefoner til synkronisering og har premiere under Ultimafestivalen 2015. Alle musikerne lytter til et
synkronisert lydspor som dikterer de forskjellige rytmiske mønstrene og gir dem
veibeskrivelser.
Perkusjonistene vandrer gjennom
byen og trommer på forskjellige gjenstander mens de holder seg innenfor
hørbar rekkevidde av hverandre. De
beveger seg, stanser, setter opp eller
ned farten, sprer eller samler seg. Det
31
hjerneaktivitet, estetisk nytelse og
kunstnerisk kreativitet. Han gir også et
innblikk i eksperimenter som er utført
for å se hvordan hjernen reagerer på
«skjønnhet» i forskjellige former –
­visuelle, musikalske og matematiske.
Semir Zeki var professor i nevro­
biologi ved University College London
frem til 2008, og er nå professor i nevro­
estetikk samme sted. Hans seneste
forskning dreier seg om nevrobiologien
som danner grunnlaget for subjektive åndelige og estetiske opplevelser.
Han har skrevet fire bøker, A Vision of
the Brain (Blackwell Scientific, 1993);
Inner Vision: An Exploration of Art and
the Brain (OUP, 1999) and Splendors
and Miseries of the Brain (Wiley-Blackwell 2008). Han er også medforfatter
i La Quête de l’essentiel med den nå
avdøde franske maleren Balthus (Archimbaud 1995) og La bella e la bestia
med Ludovica Lumer (Laterza 2011).
viste det seg at synsentrene i hjernene
deres avvek betydelig fra det normale.
Alexander Schubert deltar i en samtale
med musikkskribenten Rob Young,
en tidligere redaktør i magasinet The
Wire, nåværende redaktør i Jazznytt
og bidragsyter til blant annet frieze,
Morgenbladet og Artforum. Young er
nå bosatt i Oslo.
ultima
academy
Sound Stencil
Koka Nikoladze
Koka Nikoladze Sound Stencil 0.1 (WP)
lørdag 12. september
står publikum fritt å følge dem så lange
man vil.
Koka Nikoladze er en fiolinist, komponist og lydkunstner fra Georgia som er
bosatt i Norge. Som musiker har Niko­ladze
opptrådt på en rekke scener i Europa og
USA, både som fiolinsolist, kammermusiker og i orkestre. I den senere tid har
han konsentrert seg om komponistvirksomheten sin og skrevet akustisk og elektroakustisk musikk for flere ensembler.
Han har også komponert vokalmusikk,
deriblant to oppførte kammeroperaer. I
tillegg har han arbeidet med interaksjon
mellom menneske og datamaskin. RY
Produsert av Notam
I denne live-lydinstallasjonen utforsker improvisajonstrioen Parallax og
Anders Tveit spenningsfeltene mellom
komponert og improvisert musikk og
kontrastene mellom akustiske og elektroniske klanger. Der det tradisjonelt
i elektroakustiske flerkanals-verk er
forutbestemt hvor lydforløp og lydobjektene er plassert i rommet, har
Parallax / Tveit en mer improvisatorisk
utforsking av selve lytterommet. Det
fysiske rommet, høyttalere, de akustiske instrumentene og de elektroniske
klangene smelter sammen til ett «instrument». Publikum og utøverne er
plassert i en sirkel med høyttalere rundt.
Synestesi er evnen til å oppleve en sans
gjennom en annen, slik som å høre lyden
av en trompet som gul, eller å «lukte»
poesi som om den var parfyme. Det er
et nevrologisk fenomen, og kunstnerne
Vassily Kandinsky og Olivier Messiaen
hevdet begge å ha et synestetisk sanse­
apparat; fenomenet er da også ofte
behandlet i forskjellige kunstformer,
spesielt musikk. Dette foredraget ved
Bruno Laeng skisserer opp fenomenet
synestesi og illustrerer det med noen
eksempler fra kunst og musikk.
Bruno Laeng er professor i kognitiv
nevropsykologi med spesialområdene
oppmerksomhet, sansing og hukommelse i forbindelse med syn og musikk.
Han tok bachelorgrad i eksperimentell
psykologi ved Università La Sapienza i Roma og doktorgrad i biologisk
psykologi ved University of Michigan i
Ann Arbor. Han har innehatt stillinger
ved universitetene i Bergen, Tromsø,
Guelph og ved Harvard. Han har også
vært forskningsstipendiat ved Massachusetts General Hospital i Boston.
Semir Zeki Estetikken nevrobiologi
Kulturhuset
kl. 13:00
Produsert av Notam
Utøvere Are Lothe Kolbeinsen — gitar
Stian Omenås — trompet
Ulrik Ibsen Thorsrud — perkusjon / slagverk Anders Tveit — live elektronikk og live-spatialisering
De humanistiske vitenskapene har
utøvd en kraftig påvirkning på studiet
av hvorledes nervesystemer gjør
det mulig for oss å verdsette skjønnhet uavhengig av kultur, opplæring
eller oppdragelse. I sitt foredrag tar
Semir Zeki for seg forholdet mellom
Sensate Focus En samtale mellom
Alexander Schubert og Rob Young
Kulturhuset
kl. 14:00
Da han begynte å komponere hadde
tyske Alexander Schubert inngående
studier i nevrobiologi og informatikk
bak seg. Dette har påvirket hans musikalske arbeide, som går i dybden
med å undersøke forholdet mellom
lys, bevegelse og lyd.
For eksempel har hans stykke
Sensate Focus – hvor musikerne blir
belyst et øyeblikk hver gang de lager en
lyd – sin årsak i et vitenskapelig eksperiment fra 1973, da kattunger ble alet
opp i et miljø hvor den eneste lyskilden
var en puls annethvert sekund. Dyrene
vokste opp uten evne til å forstå bevegelse, og under senere disseksjon
Rolf Inge Godøy Lyd og bevegelse
Kulturhuset
kl. 14:30
Selv om musikk gjerne blir oppfattet
som en kontinuerlig strøm av lyd, er
det også mulig å plukke ut mer definerte lydhendelser som iblant blir
kalt soniske objekter. Å oppleve slike
objekter kan kreve andre sanser, slik
som syn, balanse og berøring i tillegg
til hørsel. Med utgangspunkt i arbeidet
den franske musikkpioneren Pierre
Schaeffer nedla i sin musique concrète
i siste halvdel av det tyvende århundre
tar musikkforskeren Rolf Inge Godøy
opp hørselssansen og forholdet mellom
lyd og kroppsbevegelse under påvirkning av musikk.
Rolf Inge Godøy er professor i musikkteori ved Institutt for musikkvitenskap på Universitetet i Oslo. Hans
hovedinteresse er fenomenologisk
tilnærming til musikkteori, det vil si å
bruke subjektive musikkopplevelser
som utgangspunkt for musikkteori.
Dette feltet er utvidet til også å omfatte
forskning i musikkrelatert kroppsbevegelse under fremføring og lytting.
søndag 13 september
32
søndag 13. september
Barnas Ultima-dag
Suksessen fortsetter!
Barnas Ultima-dag (BUD)
Riksscenen
kl. 11:00–15:00
kr. 50,–
Ultimafestivalen har gleden av å ­invitere
store og små til en hel dag på Riksscenen
fylt med tettpakket program og aktiviteter
skreddersydd for barn. På Barnas Ultima-­
dag får hele familien se og oppleve hva
samtidsmusikk kan være. På menyen står
konserter, installasjoner og verksteder
med en rekke artister og kunstnere.
En egen gruppe barne-piloter er verter og
jobber med en lydinstallasjon, markedsføring, intervjustasjoner m.m. i samarbeid
med John Vinge. Det blir også mulighet
for å kjøpe god mat og drikke. Noen av
mange høydepunkter fra programmet:
MAJKA – JENTA FRA
VERDENSROMMET
Mange husker nok den populære barne-­
TV-serien Majka, jenta frå Verdsrommet
fra 70-tallet. Til BUD har noen av landets
ledende scenekunstfolk, med komponist
Julian Skar i spissen, utviklet en spesiallagd installasjon med verdensrommet og
serien om Majka som inspirasjon. Installasjonen inviterer publikum på vandretur
inn i det spennende verdensrommet.
UT AV SKOGEN
Verket tar utgangspunkt i komponisten Harald Sæveruds liv og skogen og
naturen rundt Siljustøl, gården hans. Gisle
Martens Meyer har laget en forestilling
som er en blanding av orkestralt, elektronisk og natur / skogslyder, fortalt fra
en sofagruppe i skogen som etterhvert
blir til en sonisk kampsone mellom ulike
karakterer /skogsmonstre.
MR. PING
Mr. Ping bor i Antarktis. Hjemme hos
Mr. Ping er det fryktelig kaldt og masse
snø. Han har fått et stort ansvar, nemlig
å passe på et egg. Han håper inderlig at
det er et pingvin-egg, men det er ikke
godt å vite hva som er på innsiden. Enda
verre er det at andre dyr kanskje ønsker
å få tak i egget hans. Slagverker Knut
Lothe spiller denne konserten og jobber
med forskjellige lyder og looper som Mr.
Ping boltrer seg i. Barna som kommer på
konserten er med på å hjelpe Mr. Ping til
et trygt sted hvor han kan klekke egget.
NY MUSIKK KIDS
Hva er musikk og hva er bare en lyd?
Når blir en lyd til musikk? Hva betyr
Arne Nordheims utsagn om at «alt kan
synge»? nyMusikk Kids er et verksted der
barn mellom 6 og 12 år kan eksperimentere med elektronikk i en iPad-work­shop
sammen med profesjonelle musikere.
Resultatet av verkstedet vil ende i en
konsert. Foreldre er også velkomne til å
være tilstede under workshopen.
ELIN MAR ØYEN VISTER –
LYTTEVERKSTED
Elin bor ytterst på Røst i Lofoten, og der
jobber hun mye med å ta opp fuglelyder
og andre lyder fra naturen og havet. Disse
lydene bruker hun til å lage musikk. Hun
har også et verksted der hun jobber med
barn og unge om hvordan man skal lytte.
Hva er det man skal lytte etter? Hvordan
lytter man? Hvorfor skal man egentlig
lytte?
ÅRRINGER
Det er lyd i trærne! Bli med og lag Ultimafestivalens største instrument – en gigant­
isk stokkofon der trestokker og greiner
fra skogen gjøres om til toner. Alle kan bli
med og sage nye toner til det store orkesteret. Og så må vi lage konsert! Det blir
utforsking og samarbeid og beslutninger
som må tas før musikken er klar og konserten kan starte, pluss noen ekstra overraskelser. Det hele ledes av tre erfarne
33
Kurt Schwitters-dag
musikere fra Drivhuset musikkverksted:
Isak Anderssen, Per Oddvar Johansen og
Jon Halvor Bjørnseth.
BOOMERANGEN 2.0
Boomerangen 2.0 er et rom du kan gå inn
i. Her må du gjennom en slags labyrint,
før du kommer frem til selve hjertet av
Boomerangen 2.0. Boomerangen låner
lyd fra deg og lager musikk med den.
Du kan gi Boomerangen så mange lyder
du vil, eller du kan bare være i rommet
og lytte. Boomerangen fortsetter å lage
ny musikk hele tiden, slik at dine lyder
blir blandet med lyder fra andre. Inne i
rommet vil du legge merke til at du kan
påvirke musikken med hvordan du oppfører deg. Boomerangen 2.0 gjør ikke
bare som du vil, den har og sin egen vilje.
PETER BADEN
Komponist, trommeslager og produsent
Peter Baden jobber med elektronisk improvisasjonsmusikk, jazz / populærmusikk,
filmmusikk, teatermusikk, og andre stilarter. Han har også laget mange slags installasjoner. Til BUD skal i samarbeid med
BUDs pilot-gruppe, lage en ny installasjon.
Støttet av Sparebankstiftelsen DNB
Kurt Schwitters-dag
Henie Onstad kunstsenter
kl. 13:00–16:00
kr. 200/100,–
Inngang til alle utstillingene ved Henie
Onstad kunstsenter er inkludert i billettprisen
13:00, Auditorium — Karin Hellandsjø og
Oda Wildhagen Gjessing samtaler om Kurt
Schwitters’ kunst
14:00, Studio — Building Instrument
SCHWITTERS (WP)
15:00 — Åpningsseremoni for det nye Kurt
Schwitters-rommet med over tredve verk
på utlån fra Sparebankstiftelsen DNB,
Nasjonalgalleriet og Sprengel Museum
i Hannover
15:30 (Mini Prisma)
Agnes Hvizdalek fremfører utdrag fra Kurt
Schwitters’ lyddikt Ursonate
– Musikk med collage-egenskaper, sampling og lignende er noe vi arbeider
ganske meget med, forteller Mari Kvien
Brunvoll fra Building Instrument om bestillingsverket gruppen har utført. Det er
inspirert av Kurt Schwitters’ Merz-verk
og filosofien bak det. Den tyske dadaisten
Schwitters hadde forlatt Nazi-Tyskland
og tilbragte endel år i Norge før han
rømte videre til England. I anledning av
at det blir åpnet en avdeling ved Henie
Onstad kunstsenter med noe hans kunst,
har de norske eksperimentelle improvisasjonskunstnerne komponert musikk
som et bidrag til livshistorien og livsverket til en av de betydeligste skikkelsene
innen kunsten i det forrige århundret.
Schwitters’ Merz-collager var et slags
absurdistisk svar på Picasso og Braques’
kubisme, men han utviklet dem til en
større, arkitektonisk skala, Merzbau, med
FOTO Arne Sandvoll Building Instrument trio
små bygninger som var konstruert som tilsynelatende tilfeldige rom fulle av skarpe
vinkler og merkelige kanter. Han skrev
poesi, skuespill og såkalte «lyddikt», slik
som Ursonate (1922–32), hvis fremmed­
artede fonetikk og energiske toner er blitt
til noen av kjernetekstene i lydpoesien.
– Måten han bruker stemmen og det
vidunderlige fantasispråket er svært organiske, og noe av dynamikken og ut­trykk­
ene i arbeidet hans kan tjene som direkte
inspirasjon når man komponerer musikk,
sier Brunvoll.
– Hans tilnærmingsmåte til å skape
kunst av alt mulig – gamle billetter eller
skrot – har inspirert oss til til å finne nye
kilder i små biter og stykker av lyder og
ideer som senere kan bli del av noe større.
Building Instrument begynte å spille
sin blanding av akustisk pop og improvisert samtidsmusikk i 2008. Gruppen
består av Mari Kvien Brunvoll (vokal,
elektronikk, div. instrumenter), Øyvind
Hegg-Lunde (trommer, perkusjon) og
Åsmund Weltzien (synthesizere, elektronikk). Det første albumet, med tittelen
Building Instrument, ble utgitt i 2014, og
Bruvoll er blitt nominert til Spelle­manns­
prisen to ganger.
– Vi har åpnet oss for verket hans, men
så absolutt på en måte som ville vært i
hans ånd, nemlig ved å forbli tro mot vårt
eget, sier Bruvoll. –Vi har villet skape noe
fra vårt ståsted. Det virker som Schwitters var en kunstner som arbeidet meget
intuitivt, og at han hadde kontakt med
noe svært ektefølt.
– Vi er fascinert av hans tanke om
å skape et hjem om til et kunstverk.
Hvordan var dagliglivet hans? Hvordan
nærmet han seg det å skape og uttrykke
seg i denne verdenen? Hvordan føltes
det å forlate sine nærmeste for å tilbringe lange, ensomme perioder med å
skape kunst? Selv om de ikke får møtt
Schwitters til en prat, blir dette en fascinerende og avslørende musikalsk dialog
med arven fra en løs kanon i kunstens
verden.
RY
I samarbeid med Henie Onstad kunstsenter
Støttet av Sparebankstiftelsen DNB
søndag 13. september
34
35fredag13.
12.september
september
søndag
Henrik H. Svensen
Antropocen, eller menneskets tidsalder
Kulturhuset
kl. 19:30
Antropocenet er menneskets tids­
alder, den geologiske betegnelsen for
æraen vi lever i idag. Mennesker og
våre aktiviteter dominerer planeten og
overlister naturen, slik at mange sider
ved Jordens innebyggede systemer, slik
som bios­færen, atmosfæren, havene og
landmassen, blir ugjenkallelig endret.
Den prisbelønnede geologen Henrik
H. Svensen, forsker og professor ved
Universitetet i Oslo og forfatter av en
lang rekke artikler om klimaendring i
Morgenbladet, GEO og andre publikasjoner, tar for seg de kulturelle og
vitenskapelige forholdene som står på
spill i menneskets tidsalder.
Foto OCA / Marta Buso
Camille Norment Trio, David Toop,
Sofia Jernberg, vokalensemble Oslo 14
OCA (Office for Contemporary Art Norway)
kl. 18:00
kr. 200 / 100,–
Pret-talk på OCA kl. 17:00
Camille Norment er en amerikansk
lyd- og lyskunstner som er bosatt i Oslo.
Hennes storformat-installasjon Rapture
var Norges bidrag til den 56. Biennalen i Venezia. I mai i år holdt hun en
performance i den nordiske paviljongen sammen med komponist, forfatter
og musikkanmelder David Toop som et
ledd i dette prosjektet. Ved å ta i bruk
det talte ord i tillegg til en rekke improviserte instrumenter og apparater, som
glassharmonika, vinglass, en forsterket
fløyte, buede gjenstander, elektromotorer
og beholdere fulle av væske, utforsker
forestillingen legendene, fortellingene og
mysteriene omkring havdypet. Prosjektet
har vært oppført en rekke ganger tidligere,
og utvikler seg stadig.
Camille Norment har bakgrunn innen
performance, installasjon, tegning og lyd.
Hun er opptatt av hvordan kroppen samvirker med sine omgivelser gjennom lyd,
og hun har fordypet seg i dissonansens
35
ultima
academy
Rapture
Camille Norment & David Toop
Camille Norment Rapture
søndag 13. september
evne til å skape rom for nye tenke­måter.
David Toop er en britisk komponist,
forfatter og professor i Lydkultur og
improvisasjon ved London College of
Communication. Han har skrevet innflytelsesrike bøker som Ocean of Sound
(1995), Exotica (1999) og Haunted
Weather (2004). Soloalbumene hans
omfatter blant annet Screen Ceremonies
(2006), Spirit World (1997), Hot Pants
Idol (1999) og Sound Body (2007). Han
har også samarbeidet med blant annet
Brian Eno, Max Eastley og science fiction-­
forfatteren Jeff Noon.
RY
I samarbeid med OCA, nyMusikk og Notam
Richard Taruskin Scientifica & Mirabilia
Kulturhuset
kl. 20:30
I sin voldsomme Turangalîla-Symphonie som innleder årets Ultimafestival
taler Olivier Messiaen om livet, døden,
Gud og natur. Med utgangspunkt i
komponistens forkjærlighet for fugler
og fuglesang tar musikologen Richard
Taruskin opp den symbolske bruken
av fugler i musikkuttrykket: profetiske
fugler, budbringere fra det hinsidige.
Dette foredraget knytter sammen
natur, musikk og det overnaturlige i
sann Wunderkammer-ånd.
Richard Taruskin er en amerikansk
musikolog som har skrevet og forelest
om emner som spenner over hele musikkverdenen, fra historie og analyse
til kulturell og politisk kontekst. Han
har også vært utøver og kordirigent.
Taruskin ble født i New York i 1945
og tok doktorgraden ved Columbia
University, hvor han var ansatt ved
fakultetet frem til 1986. Ved utgangen av 2014 gikk han av med pensjon
fra University of California, Berkeley.
Blant hans tallrike bøker og artikler
er Text and Act, The Danger of Music
and Other Anti-Utopian Essays. Han
har også forfattet seks binds-verket
Oxford History of Western Music.
David Toop
Leonardo da Vinci – En samtale mellom
David Toop og Heloisa Amaral
Kulturhuset
kl. 21:30
David Toop har skapt et nytt verk
som består av musikk, tekst og film
for Ultima. Det blir fremført av Elaine
Mitchener og er basert på de vitenskapelige og kunstneriske tankemønstrene hos selve «renessansemennesket»,
Leonardo da Vinci. I en samtale med
Ultima Academys kurator Heloisa
Amaral forteller David Toop om opphavet, inspirasjonene og betydningene
til de forskjellige lagene som utgjør
dette verket.
David Toop er en britisk forfatter,
musikkritiker, komponist og improvisatør. Han innehar stillingen som
professor og leder for lydkultur og
improvisasjon ved London College
of Communication. Blant hans bøker
er Ocean of Sound, Haunted Weather
og Sinister Resonance. Han har også
skrevet artikler for The Wire, The Face,
The Times og flere andre publikasjoner. Han har utgitt omkring femten
album med egen musikk, solo eller i
samarbeide med Paul Burwell, Max
Eastley og Jeff Noon. Hans opera
Star-shaped Biscuit hadde premiere
ved Aldeburgh-festivalen i 2012.
mandag 14. september
36
mandag 14. september
Trøstemusikk i dumpa
Knut Olaf Sunde / Ensemble Aksiom
Alt har en mening
Ensemble asamisimasa
Mathias Spahlinger
no 10, nachtstück mit sonne (WP)
Øyvind Torvund Plastic Waves
Ensemble asamisimasa
Kulturkirken Jakob
kl. 20:00
kr. 200 / 100,–
Tyske Mathias Spahlinger har gjennom
flere tiår vært aktiv som komponist, tenker
og pedagog, med et spesielt fokus på musikkens politiske muligheter. Spahlinger
anser både musikkens innhold, funksjon,
kontekst og produksjonsform som politisk
ladede uttrykk, og tar bevisst i bruk en
rekke ulike sjangre og komposisjonsmetoder for å utnytte dette potensialet. Ved
første gjennomhøring kan musikken høres
tilfeldig og løsrevet ut, men Spahlinger
tar hver tone alvorlig – ethvert musikalsk
øyeblikk er et uttrykk i seg selv. Ensemble asamisimasa har samarbeidet med
Spahlinger ved flere anledninger.
På denne konserten urfremfører de
Spahlingers nye verk, no 10, nachtstück
mit sonne.
Konserten er i tillegg en markering
av Øyvind Torvunds første portrett-CD,
Neon Forest Space. Torvund har også arbeidet tett med asamisimasa, med flere urfremføringer og konserter med Torvunds
musikk. Plastic Waves (2013) for klaver
og kvartett er et verk som blander lydene
av skarptrommer, klavermelodier, munnspill og bassklarinett med knust glass og
sirkusassosiasjoner.
Ensemble asamisimasa er et etablert
norsk ensemble for ny musikk, og har vært
viktige bidragsytere ved Ultima gjennom
flere år. Med utspring i Norges musikkhøgskole, med musikere som har studert
mange steder Europa, har de et bredt
kontaktnettverk av utøvere og komponister. De har urfremført flere verker skrevet
spesielt for dem, og har aktive musikerkarrierer både med og utenfor ensemblet.
Ensemblet består av Kristine Tjøgersen
(klarinett), Håkon Stene (slagverk),
Anders Førisdal (gitar), Ellen Ugelvik
(piano) og Tanja Orning (cello).
MØ
37
Lunsjkonsert
Øyvind Mæland
Fremtidssangen om Norge
Loftet
kl. 12:00
kr. 50,–
Improvisatør og vokalist Stine Janvin
Motland og pianisten Sanae Yoshida
slår seg sammen med cellisten Øystein
Sonstad (Oslo Strykekvartett) for å
fremføre et knippe mindre, men kraftfulle verk av den norske komponisten
Øyvind Mæland. AD UNDAS – Sci-fi
Lieder fra Nordsjøen! (2010) er en
halvtimes sangsyklus som bunner
i Øyvind Rimbereids dikt Solaris
korrigert (2004). Mæland har tidlig­
ere samarbeidet med Rimbereid om
flere prosjekter, og KOMMEN du vid
meg? (2012) er et miniatyrisert performance-stykke uten sang eller tekst.
Hovedpersonene er et par, Operatøren
og Shiri, som sliter med å kommunisere
med hverandre. SW
Foto Ultima / Henrik Beck
Knut Olaf Sunde Comfort Music (WP)
Ensemble Aksiom
Vulkan Arena
kl. 18:00
kr. 200 / 100,–
Comfort Music er Knut Olaf Sundes
performative konsertinstallasjon, som
tvinger publikum til å kjenne på sammenhengen mellom musikken og det
fysiske stedet man befinner seg. Publikum møtes på Vulkan-tomta – en dump
mellom St. Hanshaugen, Grünerløkka
og sentrum som først nylig har blitt et
trendy og urbant område, etter århundrer
med mølledrift i Akerselva. Verket er en
iscenesatt fiksjon, som bruker stedets
egenskaper, historie og lydkvaliteter som
en del av kunstverket.
Stedsspesifikk kunst er et kjent begrep,
men den stedsspesifikke musikken er
ikke like etablert. Sunde har gjennom
sitt arbeid som stipendiat på Norges musikkhøgskole arrangert flere konserter i
åpen natur, og forsøkt å integrere stedets
egenskaper i publikums lytteopplevelse.
Slik setter han nye rammer for publikums
tilstedeværelse, og utvider grensene for
hva som tradisjonelt anses som musikk.
Ensemble Aksiom er et Oslo-basert
ensemble for ny musikk. De har sitt utspring i miljøet rundt Norges musikkhøgskole og konsentrerer seg om ny musikk
og improvisasjon.
MØ
Produsert av Notam
Foto Carolin Naujoc Mathias Spahlinger
Foto Studio Lumo
tirsdag 15. september
38
tirsdag 15. september
Gjenkjennelse, men ikke gjentagelse
Eivind Buene / Det Norske Kammerorkester
Eivind Buene Stilleben
Wolfgang Amadeus Mozart 2. sats fra
klaverkonsert nr. 17
Eivind Buene Langsam und Schmachtend
Richard Wagner Forspill fra Tristan og Isolde
Eivind Buene Palimpsest
Eivind Buene Garland
Matthew Locke Consort of Four Parts,
Suite nr. 3 & Suite nr. 1
Det Norske Kammerorkester
Kunstnerisk leder Terje Tønnesen
Universitetets aula
kl. 19:00
kr. 395 / 120,–
Det norske kammerorkester og komponist Eivind Buene bygger broer fra vår
egen tid tilbake til fortiden.
Buenes Stilleben for 15 strykere fungerer som et klanglig forsats når det spilles
sammen med Mozarts klaverkonsert nr. 17
(2. sats.). Ved å ta for seg de første tonene
i Wagners Tristan og Isolde, går Buene
inn i Wagners byggeklosser i en langsom,
gjennomskinnelig meditasjon. Garland
er en kommentar til barokkomponisten
Matthew Lockes strykersuiter.
Sammenstillingene viser hvordan gjenkjennelse og gjentagelse er to forskjellige
ting. Buene tar høyde for at alt vi opplever, tolker vi på grunnlag av tidligere
erfaringer – og det er ingen uting, selv i
samtidsmusikken. Ved å rette fokus også
mot den sanselige lydopplevelsen, skaper
Of Leonardo da Vinci
Elaine Mitchener & David Toop
Lunsjkonsert
Foto Kin Ho
Foto Jie Yang ClariNord
verkene dessuten en lenke mellom de
klassiske motsetningene ånd og kropp.
Eivind Buene (f. 1973) er en norsk komponist og forfatter, og har fått musikken sin
fremført av blant andre Oslo-­Filharmonien,
Ensemble Intercontemporain og Cikada.
Det Norske Kammerorkester er et av
Norges viktigste kammerensembler, og
legger vekt på et solid klassisk repertoar,
ny musikk og kreativ formidling. Konserten er også Det Norske Kammer­orkesters
sesongåpning.
MØ
Produsert av Det Norske Kammerorkester
David Toop Of Leonardo da Vinci –
Quills / A Black Giant / Deluge (WP)
Elaine Mitchener & David Toop
Nasjonal jazzscene
kl. 21:00
kr. 200 / 100,–
Foto Mona Ødegård
39
Of Leonardo da Vinci er resultatet av et
samarbeid mellom improvisasjonslegenden, lydkunstneren og forfatteren David
Toop (hvis musikk og libretto bygger på
Leonardos skildringer av sine drømmer),
den kjente fotografen og filmskaperen
Barry Lewis, den anerkjente vokalisten
Elaine Mitchener og den prisbelønte koreografen Dam Van Huynh i sin
debut som operaregissør. Sammen har
de utarbeidet et nyskapende stykke samtidsteater, som vever musikk sammen
med lydkunst, bilde og bevegelse til en
sammensatt, intrikat helhet som inviterer
publikum inn i en enestående og nærgående virkelighet full av uro og skjønnhet.
Den tredelte forestillingen Of Leonardo
da Vinci er inspirert av renessansekunstnerens drømmer og visjoner, slik de er
nedtegnet i hans berømte notisbøker.
Her finner man blant annet et tidlig spebarnsminne om å bli streifet av halen til
en rovfugl, undergangsvisjoner om en
sort kjempe som reiser seg fra Libya for
å sluke verden og hans besettelse med
Den store floden. I denne forestillingen
får alt dette stemme gjennom en kvinne
(Elaine Mitchener), som funderer over
livets natur og dets historie mens det
beveger seg stadig nærmere mot slutten:
Hvor inspirasjon kommer fra, hvordan vi
utleder mening av merkene vi setter og
sjelens ugripelige tilstedeværelse. Som
et orakel, en heks eller en sjaman låner
hun talegave til Leonardo da Vincis ånd,
blir fanget inn i hans minner, profetier og
visjoner. Dypt i denne transen taler hun
med dyrene og beveger seg inn og ut av
seg selv. Hun støter på engler, en sort
kjempe, gjemmer seg i sin egen munn og
mave, støter seg selv ut, betrakter seg selv
i rollen slik en lærd eller dagbokskribent
ville gjort, alt mens hun leser opp sitt eget
liv fra en bok. Hun blir slukt av kjempen,
hvis indre blir til brennende væsker som
spyr ut en styrtflod, hvor denne stemmen
blir til alle stemmer.
«Intetheten har ikke noe midtpunkt,
og dets grenser er intethet...»
– Leonardo da Vinci
RY
I samarbeid med Nasjonal jazzscene
Musikk og libretto — David Toop
Vokal — Elaine Mitchener
Film — Barry Lewis
Koreografi — Dam Van Huynh
Jon Øivind Ness Sloughs
Gisle Kverndokk Offertorium
Jörg Widmann Nachtstück
Trio ClariNord
Loftet
kl. 13:00
kr. 50,–
Det prisbelønte ensemblet Trio Clari­
Nord består av klarinettist Emilio
Borghesan, cellist Paula Cuesta og Jie
Zhang på klaver. I denne lunsjkonserten presenterer de tre nylige komposisjoner for klarinettrioer. Sloughs av
Jon Øivind Ness beskriver skinnfellen
som ligger igjen etter en slanges hamskifte, og verket er dannet med motiver
fra tidligere verk for cello. Offertorium
av komponisten Gisle Kverndokk er
inspirert av skriftene til jesuittpresten
Pierre Teilhard fra det tidlige tyvende
århundre. De handler om å forberede
nattverden og å behandle Jorden som
en hellig offergave. Ved siden av Nacht­
stück av den tyske komponisten Jörg
Widmann viser disse verkene tre svært
forskjellige måter å angripe moderne
klarinettmusikk på.
SW
onsdag 16. september
40
onsdag 16. september
41
Spektralsteinen
Gérard Grisey
Pinquins og SISU
Gérard Grisey Le Noir de l’Etoile
Pinquins og SISU slagverkensembler
Kulturkirken Jakob
kl. 19:00
kr. 200 / 100,–
Gérard Griseys spektakulære Le Noir de
l’Etoile har aldri tidligere blitt fremført
i Norge, så dette er en sjelden mulighet
til å oppleve det storslåtte verket av den
franske komponisten. Griseys fascinasjon for stjerner og verdensrommet står
sentralt.
Han studerte under blant annet Olivier
Messiaen, Henri Dutilleux og Karlheinz
Stockhausen, og var tidlig ute med å
bruke datamaskiner til å analysere klangkvaliteten i musikken. Grisey ble selv
en pionér innen utviklingen den såkalte
spektralmusikken fra 1970-tallet. Sentralt
hos Grisey er å utforske nyansene mellom
harmoniske overtoner og støy. «We are
musicians and our model is sound not
literature, sound not mathematics, sound
not theatre, visual arts, quantum physics,
geology, astrology or acupuncture» lyder
hans berømte sitat. Lyd som materiale,
et fysisk element, et levende fenomen.
Gjennom mikroskopiske undersøkelser
av overtonene i én enkelt klang kunne
spektralkomponistene med å strekke ut
de minste lydfenomener og gjenskape
dem i nye former.
Le Noir de l’Etoile ble opprinnelig
skrevet etter et møte med astronomen Joe
Silk ved universitetet i Berkeley i 1985.
Det tar utgangspunkt i radiosignaler produsert av roterende nøytronstjerner kalt
pulsarer. Vela Pulsar, oppdaget av Silk, er
gjenlevningene av en forlengst utdødd
stjerne, som det fortsatt er mulig å fange
opp med en radiomottaker. Lydene er
altså hentet fra verdensrommet og spilles
av gjennom fire høytalere, som igjen interagerer med lyden av seks slagverkere
plassert på ulike podier i konsertlokalet.
Lydene blander seg overraskende enkelt,
signalet fra Vela Pulsar er så regulært og
perkussivt at enkelte opprinnelig trodde
det var et forsøk på kommunikasjon fra
romvesener.
Selv beskrev Grisey lyden av Vela
Pulsar som «et møte med den evige taktholder» og verket er en feiring av disse
fjerne og fremmede lydene. Samspillet
med perkusjonistene gir likevel en følelse
av kontakt, og bringer publikum på
mange måter ut av konsertsammen­
hengen. Grisey var opptatt av å utfordre
både lytternes og utøvernes oppfatning
av tid, og hvordan lyd kunne påvirke den.
Le Noir de l’Etoile er en musikalsk undersøkelse av både lyd, rom og tid.
Allerede da verket ble ferdig i 1989–90
hadde Grisey forkastet termen spektralmusikk, men mange av hans ideer lever
videre etter hans død i 1998. Tanken bak
Le Noir de l’Etoile er også nært knyttet
til naturtematikken til årets utgave av
Ultima. Fra den minste mulige fysisk lyd
til det endeløse verdensrommet.
Verket fremføres av de to norske perkusjons-ensemblene Pinquins og SISU.
Førstnevnte en ung gruppe bestående av
Sigrun Rogstad Gomnæs, Johanne Byhring
og Ane Marthe Sørlien Holen, men som
likevel har rukket å gjøre seg godt bemerket langt utenfor landets grenser.
Veteranene SISU består av trioen Tomas
Nilsson, Bjørn Skansen og Marius Søbye
og har med 22 års fartstid blitt et av Skandinavias mest prominente ensembler for
kunstmusikk. Felles for de to ensemblene
er en åpen og utforskende innstilling til
enhver musikalsk utfordring, egenskaper
som kommer godt med i det sagnomsuste
og krevende Le Noir de l’Etoile.
AW
et riff
42
Om naturlige rytmer:
Et riff
Rob Young
Jorden var det første uret. I samme øyeblikk som menneskehetens første astronomer – eller stjernekikkere – innså at
himlene beveget seg i regulære mønstre, så de også sammenhengen mellom solens og månens bevegelser og hvorledes
skiftningen i år, årstider, måneder, dager, timer og minutter
var forutbestemt. Den menneskelige kalenderen ble koblet
inn i den enorme mekanismen som styrer universet. «Circadiske rytmer» – døgnrytmer – er betegnelsen på takten som
oppstår av planetens bevegelser. De rytmiske mønstrene
som danner naturens takt som ingen kan unnslippe. Teoriene
omkring harmoni som oppsto i oldtidens verden dreide seg om
sfærenes musikk, men i den klassiske og romantiske perioden
la vestlig musikk mindre vekt på verdensaltets rytmer. Flyt,
utvikling og struktur ble bestemt av følelser, intuisjon eller
programmatisk ideologi som hevet seg over dynamikk som
ikke var menneskeskapt. I det klassiske orkestret er slagverket
enten helt fraværende, eller det brukes som aksent, lydmaling
eller forsterkning. Perkusjon er sjelden et mål i seg selv, og
enda sjeldnere ligger det fremst i lydbildet.
Hva som skulle til, var jazz, rock, funk og allslags elektronisk musikk, og i tillegg platebransjen som gjenoppdaget de
mange formene for global og tradisjonell musikk som finnes, fra
afrikanske trommer til balinesisk gamelan. Slik fikk rytmene
gjeninnta sin plass som musikalsk drivkraft, godt støttet av
gjentagelser og romfølelsen som oppstår mellom taktslagene.
Den viktigste grunnen var at trommer og perkusjon fikk spille
en langt mer fremtredende rolle enn tidligere.
Man kan ikke vurdere forholdet mellom en musikalsk
prosess og naturen uten samtidig å forholde seg til tanken om
sykliske rytmer. Det er altså ingen overraskelse at Ultimas
programmer alltid har inneholdt betydelige innslag av perkusjon og rytme. Fra og med 1950-årene begynte perkusjonen å
innta en mer fremtredende plass hos anerkjente komponister
som Messiaen, Varèse, Boulez, Cage, Xenakis og Stockhausen.
Messiaens åpningsverk, Turangalîla-Symphonie, byr på en
massiv, til tider brutal, slagverkavdeling som iblant får opptre
helt på egenhånd mens resten av orkesteret tier. Harry Partchs
And On the Seventh Day Petals Fell on Petaluma (1964) var
tildels en forstudie til hans tungt rytmiske opera / performance
Delusion of the Fury, som ble oppført under Ultimafestivalen
i 2013. Dette stykket er nærmest et utstillingslokale for den
helt usedvanlige instrumentsamlingen han har konstruert,
samtidig som det inneholder kompliserte strukturer fra en
gamelan eller sørøstasiatisk hoffmusikk. Han uttalte selv at
han bruke verket for å gå nærmere inn i «uutforskede rytmer
og polyrytmer», samtidig som de forskjellige gjentatte rytmiske
motivene gjenga hans personlige opplevelse av dagliglivet og
naturen rundt Petaluma i California, hvor Partch nylig hadde
bosatt seg. Da stykket hadde premiere i 1966, funderte han
for eksempel på «hvor meget enklere det er å observere de
små ting, slik som en flue som blir suget tom i et spindelvev i
hjørnet... Dette er en kommentar om hvor ustadig livet er i en
felle – både for mennesker og nasjoner...» Strukturen bak And
On the Seventh Day er del opp i 23 «vers», og hvert er skapt
for en kombinasjon av perkusjons- eller resonansintrumenter,
slik som «Zymo-Xyl», «Blue Rainbow» og «Cloud-Chamber
Bowls». Enda det på ingen måte er et programverk, viser
titlene han har gitt disse versene at Partch var en eksentrisk
iakttager av natur og biologi: «4. An ant slept here, a spider
died there» (Her sov en maur, her døde en edderkopp), «12.
Pity! Pity! The white leghorn cockerel!» (Stakkars! Stakkars!
Den hvite Livorno-hanen!), «16. With crickets in the hedges»
(Med sirisser i hekkene), «21. The egg is wondrous!» (Egget
er et vidunder!), «22. It desires only to get fertilised.» (Alt
det vil, er å bli befruktet), «23. Stay tuned for biology» (Følg
med for mer biologi).
Harry Partchs livssyn ble formet mens han reiste gjennom
USA som landstryker under den store depresjonen på 1930tallet. Hans lydverden har alltid vært preget mer av muld, den
jordslige naturen og de mytiske elementene jord, ild, vann og
et riff
luft enn av kosmisk uendelighet. I andre komponisters hender
blir trommelyder per definisjon isolerte utbrudd som passer
godt for å mane frem stjernene, lyspunkter og galaktiske tåker
som er synlige på nattehimmelen. Xenakis’ Pléïades (1979) er
et sentralt verk i så måte. Her har komponisten oppdaget konseptet at gjentatte taktslag kan fungere som rytmiske atomer
man kan utsette for ulike variasjoner. «Enda større og enda
mer kompliserte variasjoner fører til fullstendig rytmeløshet,
en nedtynget bevissthet om hendelsen, til antydninger om
skyer, stjernetåker, støvgalakser av fragmentert takt som får
sin struktur i rytmene,« skrev Xenakis. Som komethaleheng
til dette verket kommer Gerard Griseys Le Noir de L’Etoile
(1989–90), som Pinguins og SISU fremfører under Ultima-­
festivalen i 2015. Stykkets omfang er enorm, og det er komponert ved hjelp av radiosignalene fra roterende pulsarer. Verket
er et forsøk på å tromme på forskjellige gjenstander for å fremkalle en formening om de ufattelige avstandene som utgjør
verdensrommet, samt den voldsomme
tyngdekraften skaper suget fra sorte
hull. Metoden går ut på å omforme
konsertrommet til et slags univers,
gjerne en egen galakse, som plasserer
utøverne i en bane rundt publikum. I
Griseys episke verk dundrer trommer
mens massive gjenstander skraper mot
en sort taushet, og vi blir nødt til å
forholde oss til at det finnes uendelige
rytmiske tidssykluser som er for store
eller kompliserte til at menneskesansene kan begripe dem.
Også den tyske komponisten
Mathias Spahlinger har skrevet en
rekke verk for perkusjon, deriblant
Éphémère (1977). Det er berømt-beryktet for lange passasjer hvor det ikke
skjer noe, bortsett fra slag på en skarptromme som langsomt gjentar seg. Spahlingers ausnahmlos
ausnahmen (2014) for soloist på trommesett er også velkjent.
asamisimasa fremfører hans siste verk, 10 – nachtstück mit
sonne og en komposisjon som ennå ikke har fått noen tittel.
Begge er en forlengelse av hans facscinasjon med å bryte ned
etablerte systemer gjennom enkeltstående øyeblikk av kaos
og strukturerte pulser.
Med sine dikt snudde dadaisten Kurt Schwitters opp-ned
på fenomenet språk – det eneste som skiller mennesket fra
resten av den naturlige verden. Hans Ursonate (1923–32) brøt
tale opp i en sekvens av abstrakte lyder som ikke forholdt
seg til gjenkjennelige ytringer. Han skaper et pre-lingvistisk
bombardement av lyder med munnen. Building Instrument
gir sin hyllest til Schwitters ved Henie Onstad kunstsenter
under Ultima, men det finnes også andre prosjekter som utforsker forholdet mellom kropp, lyd og rytmemønstre under
festivalen. Med sin Sound Stencil skaper Kola Nikoladze en
slags menneskelig trommemaskin av perkusjonister som
bruker mobiltelefoner for å å synkronisere seg. Telefonene
gir fra seg et synkront lydmønster som dikterer forskjellige
rytmer og andre instruksjoner. Perkusjonistene beveger seg
gjennom byen mens de trommer på forskjellige gjenstander
og landemerker. De inviterer publikum til å bryte med sine
43
rutiner og følge lyden. Slike uforberedte innslag skaper et
merkelig avbrudd i byens velkjente rytmer.
Menneskekroppens rytmer – eller nærmere sagt bruken
av rytmer for å overbevise kroppen om å yte sitt ytterste – er
grunnlaget for The Dog Days Are Over, en danseoppsetning av
den belgiske koreografen Jan Martens. Ved å tvinge danserne
til å hoppe opp og ned i kompliserte, gjentatte mønstre, tøyer
han menneskekroppen til sine grenser, både med hensyn til
utholdenhet og og konsentrasjonsevne. Å holde seg til de
foreskrevne rytmer krever ikke bare at man kobler seg ut,
men også at man setter alle evner til for å oppnå anstrengelser
på høyeste nivå.
Rytmer dreier seg imidlertid ikke bare om hørsel. Flere
verker Ultima presenterer i år kombinerer lyd og lys på slående
måter. Alexander Schuberts Sensate Focus (2014) dreier seg
om samspillet mellom lyd og bilde, slik at lys blir den femte
deltageren i en musikerkvartett. I omgivelser som kan ligne
på et kontrollert psykiatrisk eksperiment blinker et strobelys direkte i synk
med lyden fra instrumentene, noe som
forvirrer hjernens naturlige tendens til
å høre en flytende kontinuitet mellom
musikalske elementer. Double Vision,
en audiovisuell duo som består av
Robin Fox og Atom TM, tar i bruk en
annen synestetisk innfallsvinkel. De to
undergraver digitale dance-rytmer med
flerfarvede presisjonsstyrte laserstråler.
I sitt verk In Vain (2000–02) tar Georg
Friedrich Haas hele konserthallen med
på en slags sjelens reise inn i mørket
når lysene langsomt blir dempet, helt til
både publikum og orkester er omgitt av
fullstendig mørke. Som komponist har
Haas tidligere brukt «taktslagene» som
vibrerer mellom svært nære frekvenser
som musikalsk materiale, og han har også vært inne på tanken
om å konstruere skalaer i form av spiraler som ustanselig
hever og senker seg, slik at arbeidene hans er fullt av naturlige
rytmer og pulser på alle nivåer.
Pierre Schaeffer, den franske oppfinneren av musique
concrète, blir minnet gjennom Ultimas hyldest til organisasjonen GRM (Gruppen for musikalske undersøkelser). Han stilte
i sin tid spørsmålet om ikke hele det klassiske orkestret kunne
la seg redusere til samme status som «en primitiv tromme i
atomteoriens æra». De nye lydene han oppdaget og manipulerte ved hjelp av fysisk og elektrisk påvirkning åpnet for en
helt ny forståelse av tid, rom og rytme. «Vitenskapen venner
hjernen til å tenke det utenkelige,» fortsatte han. «Den lærer
oss ikke bare at det finnes dimensjoner som sansene våre ikke
har adgang til, men også at verdens rytme, fysisk tid, ikke er
rytmen til metronomer eller overarmsmuskler. Kanskje det
var en bra ting om musikken, om den fortsatt ønsket å tale i
gudenes noe mystiske tungemål, forholdt seg til mer krevende
og – fremfor alt mer objektive – konstruksjoner?»
Forholdet ­mellom
musikalske
­prosesser og ­natur
må ­inkludere
idéen om syklisk
rytme
onsdag 16. september
44
onsdag 16. september
Musique Concrète
INA GRM
45
Lunsjkonsert
Foto Lazlo Ruska
Pierre Schaeffer Études de Bruits
Bernard Parmegiani De Natura Sonorum
Luc Ferrari Presque Rien no 2 Ainsi continue
la nuit dans ma tête multiple
Régis Renouard Larivière Contrée
Kassel Jaeger Campo Del Cielo
Espen Sommer Eide The remarkable
features of mosquito hearing (WP)
INA GRM
Vulkan Arena
kl. 21:00
kr. 200 / 100,–
Siden det ble grunnlagt i 1958 har GRM
(Groupe de Recherches Musicales) vært
en foregangsinstitusjon for musique concrète og elektroakustisk musikk, og det
har spredt sin virksomhet utover fra de
radikale manipulasjonene av vinyl og
båndopptak grunnleggeren Pierre Schaeffer bedrev. GRM er blitt en internasjonal
magnet for komponister på utkikk etter
nye uttrykksformer innen elektronisk
musikk og bearbeidet lyd. Som en hyllest
til GRMs innsats presenterer Ultima
en kveld hvor franske klassikere innen
musique concrète møter en yngre generasjon med lydpionerer.
Pierre Schaeffer (1910–92) begynte
sine eksperimenter ved å ta opp og manipulere støy og lyder han var kommet
over i Paris i 1948. Etudes de Bruits var
første «opus» innen musique concrète, og
første gang de ble fremført, var på radio.
De besto av fem korte stykker som var
satt sammen av perkusjon, et gammelt
piano, orgelpiper som var blitt reddet
ut av en utbombet katedral og kanskje
det mest berømte stykket, Étude aux
Chemin de Fer, en montasje av lyder fra
damplokomotiver.
Bernard Parmegiani (1927–2013) var
blant Schaeffers yngre elever, og De
Natura Sonorum (1975) er hans elektroniske mesterverk som markerer en
ny fase i verkene hans. Han forsøker å
kombinere lyder og å sette dem opp mot
hverandre for å observere deres egentlige vesen. Stykket eksisterer i en tilstand
av kontinuerlig metamorfose, hvor det
kunstige springer ut av det naturlige. «Er
det slik at det å lytte til denne stadige
overgangen fra en tilstand til en annen
forteller oss noe om lydens vesen?» spurte
komponisten. Stykket er inndelt i tolv
avdelinger. Nummer tre, Géologie Sonore
(Geologisk samklang) kan ligne på det å
sveve over et landskap der elektroniske
lyder blander seg med instrumenter på
et forvirrende vis, som om man betraktet
det hele høyt ovenfra. Nummer fem er
en elastisk studie i vibrasjoner fra hud
og strenger. Annen halvdel, hvor lydene
er brutt ned til individuelle molekyler,
er mer elektronisk. Ifølge den franske
kritikeren Bernard Nöel blir resultatet
en «musikk som vekker livaktigheten i
det levde», som skaper det menneskelige
øret om til det han kaller «en lydlunge».
«Det er musikk som får det organiske
til å puste, løfter det frem og tøyer det...
flytende musikk, men likesom energi.»
Idag er vi vant til å høre virkeligheten
gjengitt i feltopptak av naturlyder i alle
typer musikk. Men sent på sekstitallet, før
«ambient music» var blitt oppfunnet, var
dette fortsatt en radikal og uutforsket idé.
Med sin Presque Rien (Nesten ingenting)
forandret Luc Ferrari (1929–2005) alt
dette. Hans serie for båndopptak begynte
i 1970 med Presque Rien no 1: Le lever
du jour au bord de la mer – en polyfonisk
komposisjon som springer ut av hverdagslige lyder i natur og landsbygd. I No 2:
Ainsi continue la nuit dans ma tête multiple
(Slik fortsetter natten i mitt mangfoldige
hode, 1977) opptrer Ferrari selv sammen
med sin kone mens de beveger seg rundt i
et nattlig landskap og kommenterer selve
opptaket der de fanger inn lyder fra sirisser, nattaktive fugler, en kirkeklokke, hundeglam og en insektsymfoni. Etterhvert
brygger det opp til storm, og mannen bak
opptakeren begynner å bevege seg langt
inn i sin egen psyke.
Régis Renouard Larivière og Kassel
Jaeger er del av en ung fransk kunstner­
generasjon som for tiden samarbeider
med GRM for å utvide den elektroakustiske musikktradisjonen, og under
Ultima-­festivalen fremfører de hver sitt
representative verk fra repertoaret. I
tillegg presenterer Espen Sommer Eide
fra den norske elektronika-gruppen
Phonophani et stykke som bygger på
undersøkelser av det biologiske sanseapparatet i dyre­verdenen, spesielt lydene fra
mygg som flyr og infralyden laks benytter
for å navigere ved Sør-Varanger.
TY
Microtub
Loftet
kl. 12:00
kr. 50,–
Microtub er noe så sjeldent som en
mikrotonal tubatrio. Instrumentene
er spesialbygde for de tre musikerne
Robin Hayward, Martin Taxt og Peder
Simonsen. Med sine mikrotonale
tubaer, utforsker Microtub instrumentenes muligheter fra et mikrotonalt
perspektiv. Fargekodede skulpturpartiturer blir brukt for å definere områder
i det harmoniske rommet, og presenterer geometriske strukturer som over
tid blir utforsket av musikerne.
På denne konserten får vi høre
musikk fra deres kritikerroste andre
album Star System, som kom ut på
SOFA i oktober 2014. François Bonnet Live Jukebox
nyMusikk
kl. 15:00
Fri entré
François Bonnets illustrerte foredrag
om historien bak Groupe de Recherches Musicales og den innflytelsen
denne pionérinstitusjonen har hatt.
Siden det ble grunnlagt i 1958 har
GRM vært en foregangsinstitusjon for
musique concrète og elektroakustisk
musikk. GRM er blitt en internasjonal magnet for komponister på utkikk
etter nye uttrykksformer innen elektronisk musikk og bearbeidet lyd.
I samarbeid med nyMusikk
torsdag 17. september
46
torsdag 17. september
SOFA-Impro
Den største kampen
Georg Friedrich Haas / Ensemble Ernst
Foto
Foto Substantia Jones
SOFA 15-årsjubileum og dobbelt plateslipp
Nasjonal jazzscene
kl. 19:00
kr. 200 / 100,–
Det musikerdrevne plateselskapet SOFA
fyller 15 år og feirer jubileet med en
dobbel slippkonsert under Ultima. Selskapsmogulene Martin Taxt, Kim Myhr,
Ingar Zach og Ivar Grydeland har siden år
2000 et femtitalls utgivelser bak seg i den
brede eksperimentelle musikkens tegn,
og viser ingen tegn til materiell tretthet.
Under Ultima er det Keith Rowe og John
Tilbury, samt trioen MURAL, som slipper
seg løs. Begge ensemblene samarbeider
med billedkunstneren Kjell Bjørgeengen
om et visuelt uttrykk.
Rowe og Tilbury er som legender å
regne innen improvisasjonsmusikken,
og de er særlig kjent for sine arbeider i Scratch Orchestra og AMM med
Cornelius Cardew. Pianisten Tilbury er
også kjent som en av verdens fremste fortolkere av den amerikanske komponisten
Morton Feldman. «Bordplate»-gitaristen
Rowe blir ofte beskrevet som gudfaren
til EAI (electroacoustic improvisation).
enough still not know er en CD-utgivelse
på fire disker, der musikken er improvisert, men likevel bærer preg av et langt
samarbeid mellom de to musikerne.
MURAL er SOFAS egne Ingar Zach
og Kim Myhr i trio med den australske
blåseren Jim Denley. Bandet har holdt
det gående siden 2007 og trippel-CDen
Tempo er opptak av en fire timer lang
konsert i Rothko Chapel i Houston, Texas.
AW
Produsert av Nasjonal jazzscene
Georg Friedrich Haas In Vain Ensemble Ernst
Dirigent Thomas Rimul
Riksscenen
kl. 21:00
kr. 200 / 100,–
Georg Friedrich Haas In Vain (2000) er
blitt et av vår tids mest anerkjente verker.
For 24 musikere, og med en tidvis mørklagt konsertsal som en sentral effekt, er
verket et enormt ambisiøst stykke musikk.
Det veksler mellom gjennomskinnelig
skimrende og ubarmhjertig voldsomhet
– på grensen til støy, men alltid med et
følelse av noe ubegripelig vakkert i bakgrunnen. Haas lar tempererte toner langsomt vike for mikrotonalitet og overtoneteknikker med røtter i spektralmusikken,
alltid med sterke følelsesmessige triggere
som holder spenningen og dramatikken
oppe gjennom verkets fulle 70 minutter.
Tittelen spiller både på den musikalske utviklingen i stykket, men kan også
sees i sammenheng med den voksende
47
ytre-høyre-bølgen som Haas så bre om
seg ved det østerrikske valget i 1999.
Fra et slikt perspektiv henspiller både
verket og tittelen på en fortvilelse over
å oppdage at et Europa man trodde var
kvitt fascismen for godt, kan være i ferd
med å bevege seg inn igjen i en uunngåelig sirkel. Slik blir den storartede ideen
om det sublimt vakre og gode kun en
forgjeves utopi.
Ensemble Ernst er et av Nordens
ledende samtidsmusikkensembler. Ensemblet er aktive i å profilere ny musikk
og moderne klassikere.
MØ
torsdag 17. september
48
James Hoff, Afrikan Sciences / PAN
Hilde Holsen
James Hoff, Afrikan Sciences, Hilde Holsen
Blå
kl. 22:00
kr. 200 / 100,–
Ultima presenterer en tredobbel forestilling i regi av det Berlin-baserte plateselskapet PAN. Selskapet drives av den
amerikanske musikeren Bill Kouligas
(Hiss Golden Messenger), og har de siste
årene utviklet seg til å bli en pålitelig leverandør av spennende utgivelser i området
elektronisk / eksperimentell musikk. Noen
av PANs mest omtalte utgivelser er det
Brooklyn-baserte Afrikan Sciences og
James Hoff som står bak.
Afrikan Sciences (Eric Douglas Porter)
har en lang musikalsk bakgrunn og er
kjent for sin frie polyrytmikk og komplekse melodier i en slags krysning mellom
afro-futurisme, science fiction, hiphop,
jazz og house-musikk. Med sitt fjerde
album Circuitous (2014) beviste han nok
en gang at han er en artist som transenderer klubbmusikken og våger å ta turen
Afrikan Sciences, Credit Celeste Sloman
inn i det ukjente. Live er han kjent for
bruk av en kombinasjon av kontrabass,
platespiller og elektroniske effekter.
James Hoff er en New York-basert
kunstner som arbeider på forskjellige
plattformer, som maler, redaktør og forlegger, forfatter, foreleser og komponist.
Hoff hadde liten musikalsk erfaring før
han i 2011 debuterte med How Wheeling
Feels when the Ground Walks Away,
bygget på feltopptak fra ulike opprør i
Europa og Sør-Amerika.
På sitt siste album, Blaster fra 2014,
utforsket han sin interesse for datavirus.
Å infisere lydfiler med det såkalte Blaster-­
viruset ble grunnlaget for en personlig
tolkning av ordet dansemusikk. Hoff er
en kunstner som tenker svært konseptuelt, med et menneskelig og iørefallende
resultat.
Norske Hilde Holsen innleder kvelden
med sin dempede trompet, også fremført
for en fullsatt kirke i Oslo i forbindelse
med Only Connect-festivalen. Hun improviserer og bearbeider musikken i sanntid
og skaper på den måten glødende, harmoniske og melankolske lydlandskaper. RY
I samarbeid med nyMusikk
fredag 18. september
Lunsjkonsert
Foto Thomas Klausner
Gobi Drab
Loftet
12:00
kr. 50,–
Gobi Drab er en blokkfløytist som
knytter fri improvisasjon sammen med
retorikken i tidlig musikk og de kompliserte strukturene i samtids­musikken
i repertoaret sitt. Hun er blant grunnleggerne av «snim – spon­taneous
network for improvised music» og
medlem av PLENUM, et ensemble
som benytter Paetzold-fløyter. I komposisjonen glass eye I–II–III fra mai
2015 utforsker hun de lydmessige
strukturene, mulighetene og umulighetene i instrumentene sine.
Hun skal også fremføre svenske
Ansgar Bestes Dialogues Sauvages
(2013-14) for en (hyper-)modifisert kvadratisk Paetzold-fløyte, et virtuost solo­
verk som produserer «lyder du aldri har
hørt fra et blåseinstrument før».
Ang
Sigurd Johan
Heide
Evolusjonær musikal
Annie Dorsen
Sigurd Johan Heide Ang
Annie Dorsen Yesterday Tomorrow
Riksscenen
kl. 20:00
kr. 200 / 150,–
Black Box Teater
kl. 19:00
kr. 240 / 100,–
Tromsø-kunstneren Sigurd Johan
Heide står bak Ang, som både er en
konsert og en koreografert performance. I et dynamisk samspill mellom
seks tradisjonelle hardingfelespillere
og interiøret hos Riksscenen tilpasser
utøverne sine bevegelser og handlinger
i dialog med publikum. I dempet lys
og med stoler som er spredt omkring
i lokalet utforsker deltagerne hvor
nært det der mulig å rykke den enkelte
publikummer inn på livet, alt mens de
spiller tradisjonell skandinavisk folkemusikk ispedd stille øyeblikk.
49
Spilles også 19. september kl. 18
Annie Dorsens Yesterday Tomorrow er
en musikal som bryter med de fleste av
sjangerens konvensjoner. I motsetning til
tradisjonelle musikaler skapes musikken
underveis i forestillingen ved hjelp av
datagenererte algoritmer, noe som gjør
at resultatet blir forskjellig hver gang. De
eneste faste holdepunktene er de to velkjente sangene Yesterday av The Beatles
og Tomorrow fra musikalen Annie. Basert
på evolusjonære prosesser som mutasjoner og naturlig utvalg, finner algoritmene
frem til den mest hensiktsmessige veien
fra den første sangen til den andre, fra
det som har vært til det som skal komme.
Forestillingen blir dermed et uttrykk for
det uforutsigbare i nåtiden, som en kontrast til en kjent fortid og forestillingen
om en lykkelig fremtid. Musikken fremføres av tre sangere som til enhver tid får
informasjon om hvilken rytme, tonehøyde
og tekst som skal synges. Resultatet er et
intelligent, humoristisk, men også urovekkende møte mellom menneske og maskin.
Annie Dorsen har tidligere arbeidet
med både film, dans og teater, og har de
siste årene vært særlig opptatt av kunstig
intelligens og digital performance. Prosjektet Yesterday Tomorrow er utviklet i
samarbeid med Pierre Godard og Greg
Bellar fra det franske instituttet for akustikk og musikkteknologi, IRCAM. SW
Produsert av Riksscenen
Med Jan Beitohaugen Granli, Nina Fjeldet, Bjørn
Kåre Odde, Hans Kjorstad, Guro Kvifte Nesheim
og Torkjel Bruland Lavoll på hardingfele.
Komponist — Øystein Figenschou (Ang)
og Nina Fjeldet (masurka).
Vert og konsept — Sigurd Johan Heide.
Støttet av Norsk kulturråd, DanseFestival
Barents, Folkemusikk Nord og Riksscenen
(Scene for nasjonal og internasjonal folkemusikk,
joik og folkedans).
Foto Roland Rauschmeier
Konsept og regi — Annie Dorsen. Musikksjef — Joanna Bailie. Algoritme design — Pierre Godard.
Lyd design — Greg Beller. Video system design — Ryan Holsopple. Lys design and teknisk regi — Bruno Pocheron, Ruth Waldeyer. Produsent — Alexandra Rosenberg. Utøvere — Hai-Ting Chinn,
Jeffrey Gavett & Natalie Raybould. Co-produksjon —
Holland Festival, Black Box Teater,
Performance Space 122, La Villette – Résidences
d’Artistes 2015, L’Hippodrome, scène nationale
de Douai, Théâtre de Gennevilliers with Festival
d’automne à Paris, Le Maillon-Wacken – Scene
européenne – Strasbourg, théâtre Garonne –
Scène européenne – Toulouse. Støttet av – Mount
­Tremper Arts, Abrons Arts Center, New York
State Council on the Arts.
fredag 18. september
50
fredag 18. september
Tilbake til begynnelsen
Anna Thorvaldsdottir
Lunsjkonsert
Anna Thorvaldsdottir UR_
Den Norske Opera & Ballett, Scene 2
kl. 19:30
kr. 350 / 250,–
Pre-talk kl. 18:00
Spilles også 19. september kl. 18:30
Foto Far North
51
I en verden som er i ferd med å gå under,
lever de siste menneskene i uvitenhet,
uten risikovilje, lei av livet, kun på leting
etter neste nivå av trygghet og komfort.
Samtidig springer et primalskrik, en urlyd,
ut fra Grønlands blågrønne isbreer – det
klinger fra menneskehetens dypeste
opphav til sivilisasjonens dekadente
kjerne.
Islandske Anna Thorvaldsdottir har
blitt en stjerne i samtidsmusikken. I sin
første (kammer)opera har hun sammen
med regissør Thorleifur Örn Arnarsson og
kunstner Anna Rún Tryggvadottir skapt
en forestilling som setter menneskets
plass i verden og tiden i perspektiv. Med
utgangspunkt isbreenes langsomme
smelting handler den både om konkrete,
globale utfordringer, men i Thorvalds­
dottirs særegne, fargerike musikalske
språk er den også langt mer abstrakt:
– Berøring og bevegelse er essensielt.
Den musikalske berøringen representerer
hvordan en sentral kraft blir overført fra
en utøver til den neste, sier komponisten
selv om musikken.
UR_ er et verk for tre stemmer, en
skuespiller, et flygel og et ensemble bestående av 12 utøvere. Thorvaldsdottir
benytter også musikken til å belyse politiske temaer. At klimaendringene er
menneskeskapt er de fleste enige om,
men det skjer også endringer motsatt vei
– klimaet og naturens utvikling påvirker
menneskene. Samspillet er komplisert,
men Thorvaldsdottirs ambisiøse musikk
belyser forholdet mellom helt generelle,
globale utfordringer, og helt spesifikke,
menneskelige følelser.
Tittelen UR_ spiller på flere meninger.
I betydningen «original» antyder den en
forbindelse til et opphav, til en naturkraft
som var tilstede før alt ble som det ble.
Men ur betyr også stein, i tillegg til å være
en vanlig endelse i de gamle nordiske
språkene – på islandsk er det fortsatt
mye brukt.
Thorvaldsdottir, som har markert seg
som en viktig stemme blant den nye generasjonen komponister, jobber ofte med
større orkestermusikk, med lange klanger
og en variert instrumentering som skaper
et dynamisk landskapsbilde og et åpent
tolkningsrom. Den unge, islandske komponisten mottok i 2012 den høythengende
Nordisk råds musikkpris, og hennes siste
album Aerial (Deutsche Grammofon)
har mottatt strålende kritikker, samt blitt
omtalt som «Best music of 2014» i The
New Yorker. Thorvaldsdottir jobber med
store soniske strukturer som ofte sender
tankene til landskap og natur.
UR_ er et resultat av kunstnernettverket Far North, og har blitt utviklet i
en periode på to år gjennom samlinger
på Grønland, Island, Norge og Tyskland.
UR er også navnet på en bokutgivelse,
der Mette Karlsvik dikter videre på librettoen hun skrev sammen med Thorvaldsdottir. Karlsvik er en prisvinnende forfatter
(blant annet Tarjei Vesaas debutantpris og
Stig Sæterbakkens Minnepris), og i diktet
UR forteller hun historien om begynnelser.
MØ
I samarbeid med Den Norske Opera & Ballett og
BIT20 Ensemble
Komponist — Anna Thorvaldsdottir
Regi — Thorleifur Örn Arnarsson
Visuell kunstner — Anna Rún Tryggvadóttir
Tekst — Anna Thorvaldsdottir og Mette Karlsvik Dirigent Bjarni Frimann Bjarnason
Musikalsk innstudering Baldur Brönnimann og Bjarni
Frimann Bjarnason
Utøvere — Sofia Jernberg, Mike Philip Fencker Thomsen, Melis Jaatinen, Joa Helgesson, Tinna Thorsteinsdottir, BIT20 Ensemble
Partnere: Theater Trier, Dark Music Days Reykjavík, The National Theatre of Greenland, Sound of
Stockholm and The International Vadstena Academy.
Støttet av the Ernst von Siemens Music Foundation
Herman Vogt
Et Cetera (or Perpetuum mobile) (WP)
Therese Birkelund Ulvo Scorching
Ground
Evan Gardner
The picture of Dorian Gray (WP)
Peter Jakober Avbryte (WP)
Frevo Gitarduo
Loftet
kl. 12:00
kr. 50,–
Frevo Gitarduo ble består av de to
norske gitaristene Pål Granum og
Andreas Karlsen, som begynte å spille
sammen i 1995. De har i løpet av sin
tid som duo spilt et stort repertoar
av verker for to gitarer. Duoen har
også fremført en rekke premierer av
nordiske komponister.
På denne lunsjkonserten stiller
duoen til høyteknologisk gitarduell
med gitarer i ulike fasonger, fuzzbokser, og diverse elektronikk når
de entrer Ultima. Med seg har de
ny musikk av Peter Jakober, Evan
Gardner, Herman Vogt og Therese
Birkelund Ulvo.
fredag 18. september
52
Zwermerier
Zwerm
Norsk opra
Trond Reinholdtsen
lørdag 19. september
53
Darwins klagesang
Det Norske Solistkor
Matthew Shlomowitz
The Major Sevenths Medley
Thomas Bensdorp Jongens
Mauro Pawlowski Als Mens Vermomd
Bjørn Fongaard
Sinfonia Microtonalis # 1 og # 2
+ Aforismer op. 63
Zwerm / Anders Førisdal
Norges musikkhøgskole, Levinsalen
kl. 18:00
kr. 200 / 100,–
Den elektriske gitaren spiller hovedrollen når norske Anders Førisdal slår
seg sammen med den nederlandsk /
belgiske gitarkvartetten Zwerm.
Det blir tidlig norsk eksperimentellmusikk signert den lenge
oversette pioneren Bjørn Fongaard.
Sinfonia Microtonalis # 1, Sinfonia
Micro­tonalis # 2, Aforismer op. 63 er
alle sentrale verk i Fongaards katalog,
der hans modifiserte, mikrotonale gitar
spilte en viktig rolle.
Zwerm har siden 2007 skaffet seg
et ry for å tenke utenfor den såkalte
boksen, og deres prosjekter består bl.a.
av å opptre som et gateparaderende
korps og støyrockband. Iblandet en
dose humor har gruppa en rekke godt
mottatte utgivelser bak seg.
Programmet består ellers av The
Major Sevenths Medley, en «greatest
hit»-ode til Matthew Shlomowitz
fiktive band. Jongens er navnet på en
tidlig utgave av Zwerm, fra den gang
de spilte inn sine første låter på kassetter. 25 år etter har den nederlandske
komponisten Thomas Bensdorp laget
en egen komposisjon av innspillingene.
Als mens vermomd er et trist stykke
musikk om et fortapt romvesen,
skrevet av dEUS-medlemmet Mauro
Pawlowski.
AW
I samarbeid med Gaudeamus Muziekweek
Foto Trond reinholdtsen
hadde komponert samtlige verk, skrevet
librettoene, var regissør, Heldentenor,
scenograf, propagandaminister, web­
Arena annonseres på ultima.no
designer, billettkontor, rengjøringsassiskl. 22:00
tent, konseptkonsulent, fagforeningsleder,
kr. 100,–
restaurantsjef osv.
Som en respons på det han oppfatter som borgerliggjøring og fintføleri i
En annerledes filmpremiere. I sitt nåvæ- samtidsmusikken, vender hans opra-verk
rende krypinn i svenske Värmland har tilbake til de store fortellingene og ur-­
Trond Reinholdtsen tilbragt de siste to mytologien (Orfeus, apokalypsen, Utopia,
årene med å utvikle et alternativt «norsk Narsissus). Bruken av ikke-profesjonelle
opra-hus». Fire i rekken av hans «opra-­ krefter sikrer at man stadig balanserer
filmer» under fellestittelen Ø blir uropp- på kanten til katastrofe og kaos. Denne
ført ved Ultima-festivalen.
filmpremieren er en smakebit på hva han
Reinholdtsen grunnla sin egen opera, og hans guerillagruppe har kokt sammen i
Den norske opra, i 2009. Mottoet var deres svenske avkrok, nemlig en blanding
«operaens fødsel midt i samtidsmusikkens av dystopisk science fiction, verismo, komkrise». Det var et Bayreuth i lommefor- munistpropaganda, utdatert eksistensiamat som kunne få plass i hans egen stue. lisme og frodig selvbiografi. «Med andre
Det fikk faktisk plass hjemme hos ham: ord,» frister operadirektøren, «littegrann
en nedslitt leilighet et mindre fasjonabelt som Der Ring des Nibelungen.»
RY
strøk i Oslo. Den norske opra var en måte
å bli herre over produksjonsforholdene
på, siden grunnleggeren samtidig var operadirektør med diktatoriske fullmakter,
Trond Reinholdtsen Ø (WP)
Foto Bjørn Bertheussen
Edvin Østergaard
Darwin’s Lamentation (WP)
Jan Erik Mikalsen Sonette for Choir (WP)
Edvin Østergaard Unpredictable Moments
Maja Linderoth
Sonatform denaturerad prosa
Det Norske Solistkor
Dirigent Grete Pedersen
Universitetets gamle festsal
kl. 13:00
kr. 200 / 100,–
Hva er sammenhengen mellom vitenskapsmannens eureka-erfaring, den
som fører til de store gjennombruddene,
og den skapende kunstnerens kreative
prosess? Og hvordan kan én og samme ide
uttrykkes forskjellig i kunst og vitenskap?
Dette er spørsmål som Edvin Østergaard
utforsker i korverket Unpredictable
moments. Ved siden av å være komponist
arbeider Østergaard som professor ved
Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, og har i en årrekke vært opptatt
av spørsmål i skjæringspunktet mellom
det kunstneriske og det vitenskapelige
området.
Sonette for choir av Jan Erik Mikalsen
får sin urfremførelse under årets Ultimafestival. Verket tar utgangspunkt i Rainer
Maria Rilkes berømte Orfeus-sonetter
fra 1922, basert på myten om Orfeus og
Eurydike. Mikalsen har mottatt en rekke
priser, bl.a. The International Rostrum
of Composers 2015. I Maja Linderoths
Sonat­form denaturerad prosa, basert på
den svenske dikteren Gunnar Ekelöfs
tekst, utforskes og begrunnes språkets
bestanddeler og grenser. Linderoth er
student i komposisjon ved Norges Musikk­
høgskole. Verket har etter premieren på
NMH i mars 2015 blitt fremført i Groningen av Det Norske Solistkor. Verkene
fremføres av Det Norske Solist­kor under
ledelse av dirigent Grete Pedersen, med
et innledningsforedrag av kjemikeren og
industribyggeren Alf Bjørseth.
SW
Produsert av Det Norske Solistkor
lørdag 19. september
54
øivind torvund
55
Tanker
om
idyll
Øyvind Torvund i samtale med Rob Young
Pastorale og digitale assosiasjoner
Kringkastingorkestret
Jon Øivind Ness Mørkgånga (WP)
Øyvind Torvund Idyllic Scenes (WP)
Iannis Xenakis ST / 48
Kringkastingsorkestret
Dirigent Thomas Rimul
Universitetets aula
kl. 15:00
kr. 200 / 100,–
Foto Blunderbuss NRK
Både Øyvind Torvund og Jon Øivind Ness
bruker hyppig naturen som utgangspunkt,
også i sine åpne og assosiative titler. Med
hvert sitt nye orkesterverk, som begge
blir urfremført med Kork under Ultima,
utforsker de musikalske landskap både
som tema og metode: Jon Øivind Ness’
Mørkgånga er oppkalt etter et juv på
Krokskogen, i den nordvestligste delen
av Oslomarka, mens Øyvind Torvunds
Idyllic Scenes maler sitt eget impresjonistiske landskapsbilde med orkester og
elektronikk.
Mørkgånga er det seneste i rekken
av Ness verk som springer ut fra komponistens egne naturopplevelser. Det
inneholder programmatiske referanser
til en trøndersk protagonist (Ness er
selv fra Nord-Trøndelag), i heller ublide
møter med hauk, huggorm, og jordveps
– formgitt som et naturromantisk, lett
humoristisk tonedikt.
Idyllic Scenes, en betegnelse også tidligere brukt av Torvund i vokalverket
Wild Spaces (2008), sender tankene mer i
retning av abstrakte musikalske landskap.
Referanser til senromantiske og impresjonistiske idealer settes i relieff av atonale,
elektroniske og ellers stilbrytende elementer, og utgjør til sammen en samling
fragmenter som sier noe om musikkens
utvikling fra naturlyder til kunst.
Iannis Xenakis ST / 48 fra 1962 henter
navnet sitt fra antallet utøvere, 48, samt
dataprogrammet ST, utviklet av Xenakis
selv på en IBM 7090 mellom 1956 og
1962. Som mye av Xenakis’ musikk er
musikken i ST-serien såkalt stokastisk,
det vil si basert på kompleks sannsynlighetsregning der helheten er forutsigbar,
men detaljene er mer tilfeldige. Det gir
en struktur som er mer logisk for lytteren
enn ren serialisme, samtidig som det åpner
for personlige valg hos komponisten.
Produsert av KORK
Støttet av Norsk Kulturråd
Foto Vegar Valde
Tatt i betraktning at årets Ultima handler om natur:
Hva innebærer tanken om natur for deg?
Slik jeg tenker på natur-begrepet, innebærer det ideen om noe
opprinnelig, noe vi på samme tid både beundrer og frykter.
Vi kan frykte naturen, forstått som at naturkreftene i oss selv
kan være skremmende. Det motsatte av det siviliserte liv…
Så ideen om natur innbefatter for meg også ideen om det
ukontrollerbare, noe vilt.
Ditt nye bestillingsverk Idyllic Scenes er en kommentar
til det rapsodiske bilde av naturen man får gjennom
orkestermusikken fra den yngre romantikken...
Jeg har vært opptatt av hvordan det idylliske har blitt framstilt i tidlige symfoniske tonedikt og i impresjonistiske
verk, og har i dette stykket samlet en hel del «arketypiske»
scener eller tablåer, og stiller disse etter hverandre i linjer.
Jeg er interessert i ideen om idyllen, og i frem-maningen av den. Ideen om det idylliske er essensiell i vår kultur, lengten
etter en paradisisk tilværelse, fravær av smerte, frelsen… Og
måten det idylliske har blitt framstilt på hos komponister som
Mahler, Debussy, Ravel og Richard Strauss har blitt etablerte
musikalske klisjeer, særlig gjennom filmmusikk. Jeg ville ta tak
i dette for å bruke det som en overdådig samling av idyll, der
det idylliske også har et eksplosivt ubearbeidet lag.
Dine tidligere arbeider er blant annet Neon Forest
Space og Forest Construction. Hvorfor er dette et
gjennomgående motiv i verkene dine?
Det er det absolutt, ideen om en musikk som kommer fra
skogen, en slags ur-folkemusikk har vært en ide som har
dukket opp flere ganger. Dette innbefatter også ideen om at
en ur-modernisme finnes gjemt inni skogene en plass… På
samme måte som jeg er opptatt av ideen om arkaiske melodier,
56
øivind torvund
er jeg interessert i muligheten for en «arkaisk modernisme»,
en tradisjon for et abstrakt uttrykk. At det finnes en arkaisk
versjon av det som vi kategoriserer som modernisme er i alle
fall en fascinerende tanke.
Jeg er opptatt av å finne abstrakte strukturer i
folkekunst og folkemusikk, det blir muligens en
veldig konstruert eller sær innfallsvinkel… men at det
abstrakte kan være et symbol på det gudommelige, på
det uforståelige / ugripelige i tilværelsen, og at denne
trangen til abstraksjon har vært tilstede i lange tider, en
ønsketenkning om at kulturen vår har en respekt for
det uforståelige ..? Denne tankekonstruksjonen om ur-modernismen fra skogen
har jeg brukt i flere stykker, der feltopptak av en skog med
abstrakte fraser blir imitert av et ensemble på scenen. Og
denne ideen kommer også frem i Idyllic Scenes. du vil høre
opptak av abstrakt ensemblemusikk i skogen, og dette blir
imitert live av orkesteret.
Det handler vel kanskje også litt om grunnleggende spørsmål som: «hvor kommer språket vi uttrykker oss med fra?» og
når en står plantet i en modernistisk komposisjons-tradisjon
er det lett å føle seg fremmedgjort, en ønsker seg litt lengre
røtter tilbake i tid.
Den vanlige forklaringsmodellen for hvor moderne samtidsmusikk står nå er at det er en linje fra Palestrina via
Beethoven til Stockhausen… Det melder seg et behov for å
utforske skogsmodernismen.
Er du mest interessert i å benytte naturlige prosesser
i komposisjonene dine, eller å undersøke og stille
spørsmålstegn ved tidligere tolkninger av natur og
«det naturlige»?
Når man snakker om natur og musikk, er det som
oftest landskap de fleste tenker på. Men naturlige
prosesser omfatter også det sykliske, rytmer,
tilpasninger og katastrofer. Er du interessert i å
skape musikk som reflekterer dét?
lørdag 19. september
57
Monumentalt og sårbart
Mia Habib
Det er det absolutt. Naturen er nådeløs, og den er for stor til
at disse konseptene kan bli reflektert på en scene uten at det
tydelig blir en reduksjon. Jeg tror mange kunstnere misunner
naturkreftene. Naturen er storslagen, og på ett vis uforståelig.
I dette perspektivet representerer naturens storhet noe en
selv ønsker å oppleve i kunst, eller oppnå i ens egen kunst.
Samtidig er en jo glad at en sitter trygt i et hus om kvelden,
og ikke blir slukt av glødende lava.
Oppfatter du naturen som noe som er mest interessant
i seg selv, eller er den kulturelle konstuksjonen mer
interessant?
Begge deler er interessante, hvis en tenker på natur som
uberørt landskap så kan jo den av og til ha effekten på en at
en mister seg selv, naturens storhet tar over.
Jeg er interessert i hvordan vi forholder oss til begreper
som «det ville» og «det uberørte». Dette er elementer
som mange ønsker å oppleve i naturen, men disse
kvalitetene kan være vanskelig å forholde seg til i oss
selv, og som samfunn. Hva er «villskap»? Det er vanskelig å få grep om, men det er i alle fall en dragning
mot disse kvalitetene, i litteratur og kunst, men som oftest i
kontrollerte distanserte former.
Jeg prøver å tilnærme meg ideene fra flere ulike hold, og i dette
ligger også en interesse for hva andre har gjort og tenkt. I dette
verket er nok det spesielt tydelig med disse idyll-samlingene.
Tidligere har du brukt feltopptak og råopptak av
fugler i bur og andre dyr i komposisjonene dine, og du
har «transkribert» dem akkurat slik Messiaen gjorde
med fugler. Hva har motivasjonen sin vært?
Motivasjonen er nok først og fremst at dyrelyder representerer
den eldste musikken eller lydene vi kjenner til. I likhet med
lyden av natur: vind, regn, torden osv.
Jeg kan nok også være interessert i ideen om den imperfekte
imitasjonen. og menneskets evne til å lese eller forstå ting
inn i sin kulturell kontekst. Når en musiker imiterer, hører
en også musikerens språk eller kulturelle forståelse, en blir
avslørt i tolkningen… Og i tilfellet med Olivier Messiaen;
fuglenotasjonsstykkene hans høres jo først og fremst ut som
Messiaen, selv om fuglelåtene selvfølgelig er gjenkjennelig så
er det komponisten Messiaen sitt musikalske uttrykk som trer
fram, som om naturen er et speil for hans musikalske språk.
Foto Jon Filip Fahlstrøm
Mia Habib
A song to…
Dansens Hus
kl. 19:00
kr. 290–170,–
Spilles også 20. og 21. september
Med utgangspunkt i Emanuel og Gustav
Vigelands kunst utforsker koreografen
Mia Habib hvordan det monumentale i
kunsten kan manifisteres gjennom dans og
kropper i bevegelse. I danseforestillingen
A song to… inntas scenen av en sverm av
nakne kropper som beveger seg i rommet.
Inspirert av bevegelsesidretten parkour
lar Habib 18 dansere hoppe, klatre, løpe
og krype over scenegulvet mens de gestalter hele registeret av menneskelige føl­
elser og uttrykk. På denne måten blir
danserne et bilde på menneskeheten i
sin helhet. Samtidig utforsker Habib det
koreografiske potensialet i masseopptog og politiske protestbevegelser hvor
mennesker er samlet med et felles mål,
og hvordan dette står i forhold til det
enkelte individets opplevelse av seg selv
som både sårbart og monumentalt.
I tillegg til koreografiutdannelse fra
Kunsthøgskolen i Oslo har Habib en mastergrad i konfliktløsning og forhandling
ved Tel Aviv University. Hun står også
bak Mia Habib Produksjoner som driver
internasjonal virksomhet innen scenekunst, kuratering, foredrag, undervisning
og mentorvirksomhet. SW
Produsert av Dansens Hus
lørdag 19. september
58
59
Biofoni: På sporet av
naturens sanne lyd
Avslutningskonsert
André Bratten / Ole-Henrik Moe
Arvo Pärt
Bernie Krause
Arvo Pärt Te Deum
André Bratten / Ole-Henrik Moe
Nytt verk (WP)
Oslo Domkor & Ensemble Allegria
Oslo domkirke
kl. 20:00
kr. 350 / 250,–
Foto Stephen Butkus
I 2015 består Ultimas avslutningskonsert
av et mystisk, minimalistisk mesterverk
av den estlandske komponisten Arvo
Pärt og en nytt, storslått stykke av den
norske elektroniske dance-musikeren
André Bratten i samarbeide med komponist og fiolinist Ole-Henrik Moe.
Både i Norge og i utlandet har André
Bratten tiltrukket seg betydelig oppmerksomhet med sin elegante musikk, som er å
finne et sted mellom space disco og micro
house. Kritikerne lovpriste hans debut­
album fra 2013 for dets rene, avrundede
lydbilde og melodiske synth-riff. Bratten
nærer en forkjærlighet for samtidsmusikk,
og nevner spesielt Giacinto Scelsi som den
viktigste inspirasjonskilden. Nå har han
samarbeidet med Ole-Henrik Moe om å
skrive musikken til Ultimas avslutningskonsert. Han gir slipp på sine sed­van­
lige synth- og trommemaskiner til fordel
for klassiske instrumenter, feltopptak
og tungt bearbeidede lydlandskap. Det
mikrotonale verket utvikler seg langsomt
til tre «satser», og ifølge Bratten bygger
det på «en stille følelse av fravær».
De gjennomgående enkle og medi­ta­
tive egenskapene i Arvo Pärts Te Deum
(1984) et er typisk kjennetegn for denne
komponisten. Verket er skrevet for kor,
strengeinstrumenter, piano og eols­harpe.
Instrumentene er plassert omkring publikum. Te Deum, som også er kjent som Den
ambrosiske hymnen, er blant kristendommens eldste og mest velkjente lovsanger.
Pärts tolkning tar opp i seg enkelheten i
gregoriansk sang og formidler en tilstand
av intens meditasjon.
RY
I samarbeid med Oslo domkor
Idet jeg er en økolog som arbeider med lydlandskap, er det
ikke ofte jeg bruker ordet «natur» i virksomheten min. Selve
begrepet skaper avstand mellom oss mennesker og den levende
verden vi forsøker å finne uttrykk for. De fleste innfødte
språk med en levende tilknytning til den naturlige verden
har ikke noen term for det vi i Vesten betegner som «natur».
Jeg vokste opp i en verden som vanligvis vurderte alt fra et
visuelt perspektiv. Skoger ble målt tre for tre og fugl for fugl.
Men jeg har erfart at man kan oppnå en langt mer dekkende
forståelse gjennom å høre og ved å forholde seg til dialekt­
ene fra hele økosystemer: biofonier er den naturlige verdens
signatur, dens egentlige stemmer.
«Som så meget annet i det menneskelige repertoaret,»
skrev Paul Shepard i The Others: How Animals Made Us
Human (1996) «kan musikken allerede ha blitt fremført da vi
ankom, slik at den kunne høres og ses overalt.» Shepard var
en utmerket naturforsker og professor i miljøvitenskap, men
han var ingen musiker. Ikke desto mindre forsto han instinktivt at dyrenes stemmer i villmarken ikke bare bekreftet at
det fantes liv der, men at deres lydproduksjon var et sentralt
bidrag til utvikling av menneskelig kultur.
Sent på 1990-tallet var et bekjentskap fra universitetet på
besøk hjemme hos oss i Wild Sanctuary i Valley of the Moon,
Nord-California. Under sitt opphold nevnte han at Olivier Messiaens Chronochromie var et fint eksempel på en menneskeskapt forbindelse mellom musikk og «natur». Verket består
av transformasjoner av sanger fra flere fuglearter Messiaen
og hans kone hadde tatt opp under fotturer i franske skoger.
Shepards tanker hadde allerede gitt meg motivasjon til å
revurdere forholdet mellom naturlige lydlandskap og musikk,
men også å grave noe dypere – utover det veletablerte vestlige, gjerne mannlige komponister og tenkere med akademisk
bakgrunn hadde lansert som musikkens opphav i løpet av de
siste århundrene. Så da gjesten vår hevdet at Messiaens verk
på en måte forholdt seg til «natur», kunne jeg ikke dy meg.
«Men du må vel være klar over at Messiaens arbeider ikke har
noe som helst med den naturlige verden å gjøre, uansett hvor
ekstraordinære de måtte være!»
Det tok noen sekunder før gjesten fikk summet seg. «Javel,
om du mener at der stemmer, burde du vel skrive om det?»
Utfordringen fascinerte meg i den grad at jeg har tilbragt
størstedelen av de to siste tiårene med å gjøre nettopp dét.
Virksomheten min går blant annet ut på å ta opp og studere
lydene fra organismer helt fra mikroskopisk størrelse til mega­
fauna i deres naturlige habitat. Jeg evaluerer de akustiske
uttrykkene fra livsformer som oppstår i disse biomene og
hvilken innflytelse menneskelig aktivitet har på dem. Helt
fra starten av nærte jeg en mistanke om at budskapene som
lå inherente i naturlige lydlandskap bar på en dyp betydning.
Ikke bare ga de oss opplysninger om vår eget musikalske
opphav, men de berørte også en rekke andre felt. I en verden
som forøvrig er preget av det vi ser, begynte lydlandskapene
å prisgi enda flere overraskelser. For mitt vedkommende har
sammenhengen mellom utemmede lydlandskap og musikk så
langt vært den mest betydningsfulle oppdagelsen.
For byfolk slik som foreldrene mine var villmarken i beste
fall en uklar, ubegripelig abstraksjon – og i verste fall var en
farlig. Da jeg var tredve, kom jeg ved en ren tilfeldighet til å
ta opp lydlandskap i en park nord for San Francisco, siden jeg
samarbeidet med Moog synthesizer-pioneren Paul Beaver. In a
Wild Sanctuary (Warner Brothers, 1970) var det første albumet
av sitt slag som presenterte et økologisk tema og inneholdt hele
naturlige lydlandskap som komponenter i orkestersettingen.
Om jeg lyttet til stereolyden av redwood-skogen i et headset,
kom ikke bare detaljene fra biomet i et skarpere fokus, men
det hele virket også svært beroligende. Kombinasjonen av et
akustisk rom som var flettet sammen med en gurglende bekk
like ved, ropene og de pulserende vingeslagene fra et par ravner
som svevet omkring trekronene over meg og den stillferdige
bakgrunnen av vindkast fra havet som strøk gjennom det
øverste bladverket fylte meg med en følelse av at jeg endelig
hadde oppdaget et rolig hjørne i en ellers hektisk verden.
Jeg var blitt opplært til å høre, men ikke virkelig å lytte til
mer diskret lydteksturer som lå utenfor våre begrensede urbane
og kulturelle virkeligheter. For å lære mer om denne bite av
et lydmessig puslespill måtte jeg begi meg langt avsted, dypt
inn i hjertet i den naturlige verden, flerfoldige kilometer fra
menneskelig bosetting og dets distraksjoner. Bill McKibben
har minnet oss om at villmarken er et sted hvor man kan
vandre i en uke i hvilken som helst retning uten å støte på et
gjerde eller en vei, hvor det ikke finnes noen skilt, hvor det
ikke finnes skogvoktere som ivrer for å dele sin kunnskap om
livssyklusen til en bjørn eller rovfugl og – dette er viktigst av
alt – hvor det ikke finnes noe å kjøpe. Jeg begynte å forstå at de
gjerne stemmer fra noen få symbolske fugler, hvaler og / eller
ulver, og det er fortsatt slik at mange komponister har dem i
repertoaret sitt.
Når jeg spurte mitt Messiaenske bekjentskap om hvorfor
komponisten hadde forkastet størstedelen av fuglene i de
franske skogene, eller hvorfor han aldri gjorde bruk av lyder
fra en flodhest eller trompetstøtet til en elefant i sine komposisjoner, hadde han aldri egentlig noe svar. Men jeg er kommet
frem til at den samme formen abstraksjon som de fleste vestlige
komponister har begått i «naturens» navn bare tjener til å
understreke hvordan vi forholder oss til et konsept som var
grunnleggende forvrengt i utgangspunktet. For meg virker det
å forholde seg til ett enkeltstående dyr eller én artsmodell som
om man skulle prøve å forstå det majestetiske i Beethovens
femte symfoni ved hjelp av en abstrakt stemme fra en enkelt
fiolinist, som man lytter til uten å høre resten av orkestret
eller sammenhengen forøvrig. Det er faktisk slik at det finnes
omtrent ti tusen registrerte fuglearter, mens bare omtrent ett
hundre noensinne har vært å høre i vestlige komposisjoner
(og de fleste er å finne hos Messiaen).
Tanker omkring det utemmede har vanskelig for å finne sin
plass i paradigmer som består av fragmentering og abstraksjon,
slik vi mennesker har påtvunget en levende verden, hva enten
det dreier seg om det vi ser i vitenskapen eller hører i lydkunst.
Biofonier er langt mer sammenhengende og kompliserte, selv
om kanskje ennå ikke er i stand til å oppdage de intrikate mønstrene som binder alt sammen. Så om noen stiller spørsmålet
om hva Messiaens musikk har å gjøre med «naturen» eller
nærmere bestemt en levende verden hvor vi alle utgjør samme
organisme, blir svaret «ikke noe særlig». På den annen side
gjelder det samme for verker av Beethoven, Crumb, Hovhaness,
Grofé, Rautavaara, Vivaldi, Vaughan Williams eller Debussy
– selvsagt forutsatt at man vil tvinge det hele inn i det samme
trange, abstrakte, foreldede konseptet man kaller «natur». I
likhet med svært mange i vårt felt har de ikke begrepet tanken
som John Cage senere har gitt uttrykk for, nemlig at man må
oppleve måten den levende verden opererer på for å forstå den.
I tillegg er det jo slik at komposisjonene deres kanskje er blitt
skapt ved hjelp av store ferdigheter og innlevelse, og at de blir
feiret som stor musikk, men ikke desto mindre formidler alt
det underliggende at de har vært helt adskilt fra fenomenene
som oppstår i den naturlige verden.
Bortsett fra innfødte musikere fra ba’Aka, kaluli- og
jivaro-folket, joikerne og pitjanjatjara er det få vestlige komponister som forsøker å forholde seg til dette emnet i en
verdensomspennende bevegelse. Vi begynner først nå å forstå
at vi som komponister må granske og komme til en dypere
forståelse av våre roller i et helhetlig økosystem om vi skal
kunne gi uttrykk for en levende, utemmet verden.
NORGES STØRSTE OG BESTE
FORBUND FOR MUSIKERE
utfordrer deg til å avgjøre hvem som har sagt at…
– Musikk og litteratur er spørsmål, aldri svar. Hvis man tror man har funnet et svar, er det ikke
lenger noe å finne.
a) Lars Saabye Christensen; b) Finn Alnæs; c) Ketil Bjørnstad
– Hvorfor skal vi synge så pent? Musikk er blitt så kjedelig.
a) Anneli Drecker; b) Ine Hoem; c) Guro von Germeten
– Skap, kunstner! Tal ikke!
a) Johann Wolfgang von Goethe; b) Thorhild Widvey; c) Joseph Goebbels
– God smak er en forferdelig ting. Smak er kreativitetens fiende.
a) Pablo Picasso; b) Per Sundnes; c) Fredrik Stabel
– Dét er menneskets storhet, at det er mindre enn sin lengsel.
a) Hans Børli; b) Gunvor Hofmo; c) Henrik Ibsen
Vi ønsker publikum, funksjonærer,
komponister og utøvere en super festival!
Har du fem a-svar, er du god.
kollektive stemmene som blir produsert av ikke-menneskelige
organismer var betydelige krøniker som kunne formidle store
mengder med viktig informasjon.
For omtrent et dusin år siden begynte jeg å benytte meg
av R. Murray Schafers ideer omkring lydlandskap, og siden
det finnes så få uttrykk i vårt vokabular som kan beskrive
nyansene i lyder, og mer generelt hvilke kilder de stammer
fra, bestemte jeg meg for å utvide ordtilfanget med begrepene
geofoni, biofoni og antropofoni. Geofoni består av ikke-­
biologiske signaler som oppstår naturlig, slik som effekten av
vind i trekronene, vann i et vassdrag, bølger ved havbredden
og bevegelser i selve Jorden (de første akustiske signalene som
kloden har produsert). Biofoni er sammensatt av de kollektive signaturene alle organismer i en gitt habitat produserer
på et spesielt tidspunkt i løpet av natt eller dag. Og til sist er
antropofonien et samlebegrep for alle lyder vi mennesker gir
fra oss. Noen av dem er kontrollert, slik som musikk, mens
brorparten består av kaotiske eller usammenhengende signaler
fra vår elektro-mekaniske verden – gjerne det man kaller bråk.
Men hvor ligger sammenhengen mellom biofonier og
musikk? Biofonier uttrykker helt klare melodier, harmonier,
rytmer og klangfarger, men også godt inndelte strukturer
– presise arrangementer som enhver akademisk instans på
musikk ville kjent igjen som komposisjoner. I løpet av tiden
begynte jeg å gjøre flere opptak i regnskoger nær ekvator, hvor
tettheten og mangfoldet blant stemmeartene er størst. Jeg kom
frem til at disse biofoniene lå tett opptil musikalsk notasjon av
samtidsmusikk dersom lydbildet ble fremstilt grafisk i såkalte
spektrogrammer hvor de høyeste tonene var plassert øverst
i bildet og de laveste nederst. I hvert biom inndeler insekter,
reptiler, amfibier, fugler og pattedyr stemmene sine, slik at
de oppretter adskilte akustiske nisjer – basert på tid eller
frekvens – hvor de plasserer stemmebruken. Mens organisasjonsmodellene varierer fra sted til sted, er paradigmet stort
sett gyldig, selv i tempererte, subarktiske og arktiske regioner.
For organismer som produserer signaler er utviklingen av
tidsmessige og akustiske nisjer en løsning som forhindrer
at en ene organismens stemme drukner i en annens. Fordi
arrangementet med frekvenser og tidsmessige nisjer ligger
nært opptil måten instrumenter i et orkester er inndelt, har
senere deduksjoner vist at det er nettopp slik vi mennesker
har lært å strukturere lyd; vi skapte musikk ved å etterape det
vi hørte i Afrikas skoger og vidder, hvor vi opprinnelig var
bosatt. Dette sammentreffet fører til at vi definerer lydlandskap
i den naturlige verden som proto-musikk.
Fra og med det attende århundre, da Carl von Linné begynte
å dekonstruere den naturlige verden for å finne enkeltdelene
i den, ble hans metodologi så omfattende at den snek seg inn
på mange nivåer i det vitenskapelige og kulturelle uttrykket.
Museer begynte å samle og skille mellom organismer helt
utenfor sammenhengen de hørte hjemme i, og man studerte og
fremstilte dem på individuell basis, siden det var enklest og mest
praktisk. Både i USA og Storbritannia ble det opprettet svære,
berømte arkiver med opptak av individuelle fugler, pattedyr
og frosker, slik at den naturlige verdens underverker ble lagt
under lupen hver for seg og gjengitt gjennom en linse som var
skap av illusorisk kontroll, forvrengning og splittelse. Et slikt
reduksjonistisk og fragmentert syn ble overtatt av komponister
som arbeidet innenfor dette vesterlandske paradigmet. Når
de skulle legemliggjøre «naturen» i sine verker, brukte de
Foto: asamaria.com
60
Bernie Krause er en økolog med
lydlandskap som spesialfelt, komponist
og grunnlegger av Wild Sanctuary
(wildsanctuary.com). Han har forfattet
The Great Animal Orchestra: Finding
the Origins of Music in the World’s
Wild Places (Little Brown / Hachette,
2012). Duoen Beaver & Krause (med
Paul Beaver) har blant annet utgitt
The Nonesuch Guide to Electronic Music
(1967), In a Wild Sanctuary (1970) og
Gandharva (1971). Selv har han utgitt
nesten femti CD-er med lydlandskap
fra hele planeten. Hans The Great
­Animal Orchestra: Symphony for Orchestra and Wild Soundscapes ble utgitt
på Nimbus i 2014, mens hans siste bok,
Voices of the Wild: Animal Songs,
Human Din, and The Call to Save Natural Soundscapes, blir utgitt av Yale
University Press i 2015.
Har DU spørsmål til OSS?
Besøk oss på www.musikerorg.no
Notam takker for godt samarbeid
med Ultima, kunstnere og artister
om årets festivalprogram.
the wire archive
read every issue
ever published
The Wire 377 | July 2015
In All languages
£4.50 | 9 770952 068106 07
The Wire 377 | July 2015
Notam – Norsk senter for teknologi i musikk og kunst:
• Ressurssenter som tilbyr teknisk støtte til musikere,
komponister og kunstnere
• Legger vekt på nyskapende bruk av teknologi
i kulturfeltet, og samarbeider med andre utviklere
i Norge og internasjonalt
• Arrangerer konserter, workshops og fora
• Kurs og videreutdanning innen musikkteknologi
• Utleie av kontorer/arbeidsrom til musikere og
kunstnere – et utmerket fagmiljø!
www.notam02.no
Mark Fell | Keiji haino | Karin Krog | Joshua Abrams
MARK
FELL
A user’s guide to K e i J i h A i n o
KArin Krog | JoshuA AbrAMs
ofc-wire-july-faw.indd 1
JAN MARTENS (BE)
«THE DOGDAYS ARE OVER»
DEUTINGER/GOTTFARB (SE/AU) «CHIVALRY IS DEAD»
HODWORKS (HU) «DAWN»
JAN MARTENS (BE) «THE DOGDAYS ARE OVER»
DANSENSHUS.COM
12. - 13. september
29/05/2015 17:39
Online
O n ta b l e t
On smartphOne
thewire.co.uk
nyMusikk og Nasjonalmuseet
for kunst, arkitektur og design
presenterer:
Konsertserie i forbindelse
med utstillingen
.
Asamisimasa
Søndag 30. august kl. 15:00
Hannah Ryggen.
Verden i veven
12. juni – 4. oktober,
Nasjonalgalleriet
«Ved å være ærlig mot seg
selv vil kunstneren også
være ærlig mot de deler av
kunstverket som allerede
bor fast i oss alle. Som
alltid har vært der.
Ventende.»
Jessica Sligter
& Susanna
Søndag 6. september kl. 15:00
nymusikk.no
Arne Nordheim-senteret på
Norges musikkhøgskole
presenterer:
Mika Vainio
Søndag 4. oktober kl. 15:00
«Fra hjertedypet
stiger tonens strøm»
Den unge Arne Nordheim
1960
Abonner på Jazznytt nå
4 utgaver kr. 400.-
#235 SOMMER 2015
En biografi av Harald Herresthal
kristoffer Lo
Høyt og lavt
DEttE ER våR MuSikk
Få Jazznytt
rett hjem i
postkassa
the
nAtUrAL
ChoiCe
For JAZZ
2015
– et innblikk i Arne Nordheims barndom og ungdom fram til
hans gjennombrudd som komponist på midten av 1960-tallet.
keith Jarrett
Atomic
Hanna Paulsberg
torgrim Sollid
RETURUKE 36
INTERPRESS NORGE AS
01
9 773327 248059
Pris 125,–
jazznytt.no
Monkey Plot / Mariam Wallentin
Siv Øyunn Kjenstad / Historien om Pi Recordings
Ibrahim Maalouf / Jazzaway Records
[email protected]
eller
ring 22 00 56 60
nmh.no /forskning
vår – sommer – høst - vinter
f
e
n
e
f
o
k
s
e
p
s
e
m
t
r
u
i
i
s
v
m
i
a
e
k
l
n
t
e
l
VELKOMMEN
l
til barnerommet Sjeherasad
k
Tirsdag til torsdag
9.30 - 14.00
Lørdag
11.00 - 16.00
r
Billedbøker
i bokhyllene
MUSIKALSK GULL
I SØLVBYEN
Lese- og
fortellerstunder
For barn
opp til sju år
09. — 13. mars 2016
Kongsberg, 27.-31. januar 2016
www.glogerfestspillene.no
Oslo
Filharmonien
www.borealisfestival.no
Ultimafestivalens
åpningskonsert*
10.9.*/11.9.
Gratis
God bok og lek!
Barnekafé i
Nedjma
på lørdager
Se fullt program på www.litteraturhuset.no
Vivaldi
Hagen
R. Strauss
15.10.
ZZZVWU\SHFRP
7ROOEXJW
Osborne © Eric Richmond
Billetter
billettservice.no
815 33 133
www.ofo.no
Larsen © Geir Dokken
Olivier Messiaen, Turangalîla
Vasily Petrenko, dirigent
Steven Osborne, klaver
Cynthia Millar, ondes martenot
10.9.*/11.9., Oslo Konserthus, kl. 19.00
Alexandre Bloch, dirigent
Benedicte Royer, viola d’amore
Gjermund Larsen, hardingfele
Lars Petter Hagen, konferansier
Tors. 15.10., Oslo Konserthus, kl. 19.00
Messiaens symfoniske mesterverk Turangalîla gjør
inntrykk med sin hemningsløse, berusende og
uforglemmelige musikk. Tittelen kommer fra
sanskrit og betyr «kjærlighetssang og hymne til
glede, tid, bevegelse, rytme, liv og død».
Lars Petter Hagen er både komponist og dramaturg
for denne konserten. Opplev parallellene mellom
hardingfele og Viola d’amore, instrumentet hvis
klang Leopold Mozart beskrev som «spesielt vakker
i nattens stillhet».
KORT
ESONG
KJØP S TEN 2015
S
Ø
FOR H
tud
800,- s d
or
,1300
erter
le kons
é på al
Fri entr hel sesong!
en
HØSTEN 2015
design - www.waggestad.no
Eldbjørg Raknes og Oscar Grönberg
Lionel Loueke og Sissel Vera Pettersen
Cæcilie Norby og Lars Danielsson
Olga Konkova Trio • Snarky Puppy
Ola Kvernberg - Mechanical Fair
Terje Rypdal Trio • Albatrosh
Håkon Kornstad Tenor Battle
Joshua Redman Trio feat.
Vågan & Rossy
Dette er noen av de over 70
konsertene hos oss i høst!
I
foto - André Løyning
Karl Johans gate 35 - OSLO
www.nasjonaljazzscene.no