Oslos forsvunne kinematografer Raseringen av
Nr. 1 - 2011 / Årgang 56 UTGITT AV OSLO MUSEUM avd. Bymuseet FROGNERVEIEN 67 POSTBOKS 3078 ELISENBERG 0207 OSLO TLF: 23 28 41 70 FAX: 23 28 41 71 E-post: [email protected] Hjemmeside: www.oslomuseum.no REDAKTØR: Anne Birgit Gran Lindaas I REDAKSJONEN: Hans Philip Einarsen Lars Emil Hansen Vegard Skuseth Knut Sprauten INNHOLD: Tove Solbakken Oslos forsvunne kinematografer Side 2 Lars Roede Raseringen av Kontraskjæret Side 24 Thomas Hylland Eriksen Tilhørighet i et flytende bomiljø Side 40 Olav Christensen og Tove Valmot Sølvguttene fra Oslo som ble hele Norges kor Side 48 FOTOBEHANDLING: Rune Aakvik Fredrik Birkelund UTFORMING: Terje Abrahamsen Godt nytt år med første nummer i en ny årgang av Byminner! Flere av Oslos gamle kinoer er i tur og orden nedlagt. Bydelskinoene Rosenborg, Jarlen og Ringen er tre av flere kinoer Tove Solbakken skriver om i sin artikkel om Oslos forsvunne kinematografer. Hva kjennetegner en drabantby? Hva skaper tilhørighet i en drabantby, og eventuelt hvilke krefter motvirker en tilhørighetsfølelse? Thomas Hylland Eriksen forteller oss om ny forskning på stedstilhørighet i en drabantby i Groruddalen. I 2010 var det 40 år siden restaurant Skansen ble revet. Hva har skjedd med Kontraskjæret? Hvilke andre spor etter fortiden er fjernet i forbindelse med byggevirksomhet og terrengarbeider her? Lars Roede går velmenende antikvarer, byplanleggere og landskapsarkitekter etter i sømmene i sin artikkel om raseringen av Kontraskjæret. Sølvguttenes 70-årsjubileum i fjor ble markert med bl.a. en fotoutstilling på Bymuseet, og her i Byminner har vi med historien om Sølvguttene fra Oslo som ble hele Norges kor. 1 Oslos forsvunne kinematografer Tove Solbakken Det er 2.påskedag i 1896. I Circus Varieteteater i Tivolibygningen, der Klingenberg kino ligger i dag, gjør tyskeren Max Skladanowsky seg klar. Klokken 20.00 skal aftenforestillingen begynne, og det er Skladanowsky og hans Bioskop som er hovedattraksjonen. «En sensationel nyhed» skriver avisene. Innimellom opptredener av ulike varieteartister skal Skladanowsky og hans Bioskop vise filmbilder, et femten minutter langt program, bestående av ni korte filmer. Dette er noe publikum aldri har sett før. Skladanowsky har et mystikkens skjær rundt seg, og suksessen er sikret. Oslos første filmvisning er et faktum.1 Det var ikke rart at publikum lot seg trollbinde av den nye oppfinnelsen, de levende bildene. Til tross for at disse første filmbildene stort sett ikke var det helt store, bare hverdagslige hendelser, som to menn som spaserte på gata, eller en eldre herre som rodde, så beveget de på seg. Da Max Skladanowsky pakket sammen og forlot Tivoli 5.mai samme år, hadde han bidratt til å starte den store kinobølgen som nå skulle skylle over hovedstaden. Overalt dukket det opp små, private kinolokaler. Som regel besto de ikke av annet enn noen harde benker, og et laken eller en hvitmalt vegg, men publikum strømmet likevel til. Også i teater- og forsamlingslokaler ble det vist film. Hvem som helst kunne åpne og drive en kino, og denne nye, billige form for forlystelse var akkurat det Kristianias befolkning trengte. Kino ble en flukt fra en grå og hard hverdag. På denne tiden var det kun stumfilm, akkompagnert av pianospill, eller til og med et eget kinoorkester. I 1904 åpnet byens første skikkelige lokale bare for filmvisning, i 2.etasje i Stortingsgata 12. Denne kinoen fikk navnet «Kinematograftheateret». Selv om den ble innredet til kino, var den ikke bygget for dette formål. Oslos første «ekte» kinobygning, Regina teater på Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum Palassteatret. Grünerløkka, sto ikke ferdig før i 1916. På denne tiden hadde kinotettheten i sentrum nådd nye høyder, hele 21 kinoer var i drift. De fleste lå i området rundt Studenterlunden, men også bortetter Storgata og Grønlandsleiret. Kommunen fant det nødvendig å rydde opp i kinojungelen, og allerede i 1914 ble all kinodrift underlagt kommunal bevilgningsplikt. Heretter måtte man altså søke om tillatelse for å få drive, og i noen år var kommunale og private kinoer i virksomhet side om side, fram til Oslo Kinematografer ble stiftet i 1926. Da fikk kommunen fullstendig monopol.2 Samtidig startet en storstilt forbedring av byens kinotilbud. De fleste private kinoer ble nedlagt, gamle, slitne lokaler stengt og revet, og kommunen lot oppføre nye, vakre kinematografteatre, tegnet av landets fremste arkitekter. Av de eldre kinoene overlevde Eldorado, Parkteatret og Palassteatret. Oslokinoene har siden stått overfor flere veiskiller. Fjernsynets inntog på 1960-tallet førte til at mange kinoer måtte gi tapt i kampen om publikum. På 1980-tallet begynte man å bygge om de gamle, enorme kinoene til moderne kinosentre med flere mindre saler istedenfor en stor. Å fylle rundt tusen plasser hver kveld var blitt en umulighet. 3 I skrivende stund har Oslo ni kinoer, åtte av dem med mer enn en sal. Med noen få unntak er byens eldre, verdifulle kinoarkitektur omtrent forsvunnet. Fantes det ikke vilje og interesse til å bevare, eller endres tidene så kraftig og hurtig at den omseggripende moderniseringen var uunngåelig? De fleste har i dag ingen anelse om at dagligvareforretningen de handler i, egentlig var et av byens flotteste kinolokaler. Det er på tide å se nærmere på noe av det som forsvant. Palassteatret, Victoria og Carl Johan-teatret – kinoene langs byens paradegate I dag finnes det ikke mange spor etter det faktum at det var Stortingsgata som var Oslos kinogate nummer en. Her lå kinoene på rekke og rad på 1910-tallet; Boulevardteateret, Kosmorama, Kinematograftheateret, Bio-kino og Cordial. Det var likevel Karl Johans gate som huset tre av byens mest tradisjonsrike kinoer, alle med sitt særpreg, og dypt savnet da de forsvant. I nummer 41, vis-a-vis Spikersuppa, lå Palassteatret. Allerede 1914 åpnet denne staselige kinoen, med inngang inn porten mellom Aschehoug og Cammermeyers bokhandlere. Palassteateret var noe så sjeldent i Oslo som en jugendinspirert kino, selv om den også hadde mange trekk fra eldre stilarter. For å komme til vestibylen vandret man under en lang, forseggjort smijernsbaldakin med små glødepærer. Det må ha vært stemningsskapende i skumringen, nesten som et lite pust av Paris. Vestibylen var også påkostet, med gullinnrammede speil, søyler og allerede fra åpningen av - elektrisk lys. Avisen Social-Demokraten kunne melde følgende fra åpningskvelden 25.september: «Inde i salen straalte lysekronerne under det hvite, gipsede tak, og speilet seg i alt det fine polerte træverk på væggene, så det blinket høyt og lavt.» Dørene ble åpnet klokken fem, og blant de spesielt inviterte var byens fremste billedhuggere, malere, diktere og musikere. Det sies at «alles ansigter lyste med typisk premiereskjær», til tross for at programmet ble omtalt som nokså spesielt for en festforestilling: levende bilder av døde mennesker. Åpningen av Palassteatret ble tross dette betegnet som vakker og vellykket.3 Det var arkitekt Kristian Biong som hadde tegnet kinoen. Salen hadde 529 plasser og var lys og luftig, med buet balkong og blå stoler. De svungne, elegante linjene og relieffene over lerretet og i taket må ha gjort kinobesøket til en opplevelse. I perioden1929-1963 var Palassteatret Filmavisens kino. De kvarterslange nyhetsrapportene fra vårt langstrakte land gikk i reprise hele dagen, det var bare å løse billett og slå seg ned. Snorkelyder i mørket kunne tyde på at noen tok tilbudet vel bokstavelig.4 Fra 1963 endret Palassteatret profil og fikk normalt filmrepertoar, men var fremdeles byens eneste kino som kjørte forestillinger fra morgenen av. «Film fra morgen til kveld» var Palassteatrets slagord. I 1965 gjennomgikk kinoen en skånsom ombygging under ledelse av John Birger Rønning. Man valgte å beholde det opprinnelige uttrykket, og det var Rønnings ønske å gjenskape atmosfæren fra da kinoen var ny. Blant annet ble de originale dørene med jugendhåndtak og slepent glass beholdt. 5 Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum Victoria Teater. Søsterkinoen Victoria lå bare et steinkast lenger opp, i Karl Johans gate 35. Her holdt kinoenes billettsentral til, og med sine store, rette neonbokstaver i grønt, plassert rett på fasaden uten baldakin, var Victoria nesten som et landemerke. «Alle» var innom Victoria, om ikke annet gikk man jo uansett forbi, og da kunne man benytte muligheten til å sjekke kinoprogrammet. Victoria var en gammel kino, den åpnet så tidlig som i 1915. Langs begge sider av salen, som hadde 411 plasser, gikk en rad av dominerende søyler, dekorert med felter i kontrastfarger. I 1950 ble Victoria kulturfilmkino og viste smalere produksjoner av høy kunstnerisk kvalitet. Carl Johan-teatret holdt til i nummer 39, og var mer unnselig. En liten lyskasse over fasaden opplyste at her var det «KINO». Kinoens navn sto skrevet på hver side av den lille baldakinen. Carl Johan-teatret hadde bare 239 plasser, og var blant de minste i byen. Salen var dekorert med store blomsteroppsatser og hadde lette, elegante stoler med ben og armlener i stålrør. Den ble betegnet som intim, med god beinplass, og ikke minst var stolene svært behagelige å sitte i. I vestibylen kunne kinopublikummet slå seg ned i hyggelige, myke stoler, gruppert rundt små runde bord, og innta forfriskninger fra den lille kiosken nederst i lokalet. Carl Johan-teatret var, som navnet tilsier, 5 Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum Carl Johan-teatret. opprinnelig et teater, men ble ombygget til kino i 1952. Allerede i 1963 fikk den en ansiktsløftning, og det stilrene interiøret kom på plass. Det var ikke dårlige besøkstall som gjorde at det spøkte for de tre Karl Johankinoene mot slutten av 1970-tallet. Tvert i mot, alle tre gikk godt og fylte et behov, Palassteatret og Victoria var i 1981 byens best besøkte kinoer. De ansatte uttrykte skuffelse og sorg over nedleggelsen som var forestående. De mente de tre kinoene hadde en helt spesiell atmosfære, og sær- lig Victoria sto i en særstilling. Her «datt» folk inn fra gata, som det ble uttrykt. Filmer gikk for fulle hus i flere uker, for deretter å komme tilbake senere, og fremdeles trekke like mange. TV og video hadde tydeligvis ennå ikke utkonkurrert sentrumskinoene. Kinostyret var også bekymret, de mente at byen trengte minst ti nye kinoer, de hadde ikke råd til å miste tre på en gang. Så mange som 51 filmer sto i kø for å bli vist. Dessverre var det ikke bare kinoene som var truet, men hele Karl Johan- -kvartalet. Den pågående debatten rundt sanering av bygningene mellom Stortinget og Universitet hadde alt rast heftig i en årrekke. Skulle man rive hele husrekken og bygge nytt, skulle de gamle bygårdene pusses opp og få stå, eller skulle man bevare fasaden som et slags skall og oppføre nybygg på baksiden av dem? Det eneste det syntes å være enighet om, var at noe måtte gjøres, og til slutt ble det siste alternativet valgt. Ingen antikvariske myndigheter viste interesse for kinolokalenes kvaliteter, deres historiske og ikke minst miljømessige verdi, og Palassteatret og Carl Johan-teatret ble besluttet revet. Fortidsminneforeningen var den eneste instansen som engasjerte seg i bevaring av Palassteatret. De mente det ville være fullt mulig å inkorporere kinolokalet i den nye bebyggelsen. Dessverre delte ingen andre deres syn, og sterke krefter presset på fra alle kanter.6 Siste forestilling på ærverdige Palassteatret snurret i gang 25.april 1982, og like etter startet rivingen av Oslos to siste boulevardkinoer. Victoria overlevde, men i 1983 var det slutt på kinodriften. Salen ble fullstendig ombygget og svartmalt, og åpnet som kabaret og revy-teater i 1985. Fremdeles er scenen i bruk til både teater og konserter, og Victoria-navnet lever videre i byens kulturliv. Palassteatret har derimot forsvunnet til fordel for kjøpesenteret Paleet. Med litt politisk vilje kunne man klart å bevare kinointeriøret, i Stockholm kan man se vellykkede eksempler på eldre, staslige kinosaler som har tålt overgangen til butikkvirksomhet, uten at arkitekturen har gått tapt. Dette kunne vært gjort også her, men tiden var nok dessverre ikke moden for denne type byfornyelse. Rosenborg – de kongeliges kino Også i Majorstua/Frogner-området fantes flere kinoer. Colosseum ved Majorstukrysset trenger vel ingen nærmere presentasjon, og i boligstrøkene ned mot Bygdøy Allé lå Gimle og Frogner. Alle disse tre viser fortsatt film, men Frogner er overtatt av et privat foretak. Tvers over veien for Colosseum, der det nå er parkeringsplass, lå det lille, elegante filmtempelet Kino-Paleet. Disse to kinoene lå egentlig i Aker kommune fram til sammenslåingen i 1948, men Oslo Kinematografer hadde sørget for å skaffe seg aksjemajoritet i selskapene som eide kinoene. Slik unngikk de konkurranse med sine egne kinoer like i nærheten. En av disse var Rosenborg i Bogstadveien 9, med inngang mot Sporveisgata. Tidligere hadde det funtes en annen kino ved samme navn like i nærheten, i Bogstadveien 12. Den åpnet allerede i 1912, som byens første kommunale kino. Lokalene var imidlertid ikke bygget for kinodrift, men som forsamlingslokale for Kristiania vestre Arbeidersamfunn allerede i 1887.7 Gamle Rosenborg ble lagt ned da nye Rosenborg kino åpnet 12.mars 1937, i en moderne funkisgård med forretninger og leiligheter. Den nye tid hadde inntatt hovedstaden, og enkelhet, lys og luft preget arkitekturen. Rosenborgs fasade var stilren, med en lang baldakin som strakte seg over hele inngangspartiet. Kinoens navn sto skrevet i rød neon, og skråstilte plakatkasser rammet inn de lette dørene av messing og glass. Om kvelden lyste baldakinen opp, og filmens navn kunne leses i svarte bokstaver mot den skinnende bakgrunnen. Også plakatkassene var 7 Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum Rosenborg kino. stemningsfullt opplyst av vertikale lysrør. Arkitekter for kinoen var Wollebæk & Skraastad, og inne i salen var veggene dekorert med fresker av Lars Backer. Han hadde også stått for den fantastiske innredningen av Frogner kino noen år tidligere, med stjerner, skyer, himmelhvelving og åskammer i det fjerne. Jeg våger påstanden om at det ikke har funtes et lignende kinointeriør i Oslo, og det er en tragedie at det gjennom ombygninger har gått tapt for ettertiden. På Rosenborg valgte Backer motiver fra det gamle Hegdehaugen og områdene rundt. Folk ble glad i freskene hans, og da kinoen i 1960 ble pusset opp og bildene fjernet, kom det spredte protester, blant annet i form av leserinnlegg i avisene. Kritikerne mente at Rosenborg hadde mistet sin særegenhet, den var blitt kald og steril. Men de fleste var fornøyd. Backers bilder var heldigvis ikke malt rett på veggen, men på plater, som ble skrudd ned og bevart. En ny utsmykning kom på plass; fargerike mosaikker av Finn Nielsen, inspirert av italiensk Commedia dell’Arte. Salen fikk nye, røde stoler, lerretet ble gjort større, og Finn Nielsen applikerte også en festlig Chaplin-figur på sceneteppet.8 Optimismen rådet da Rolf Stranger åpnet nyoppussede Rosenborg med 19-forestillingen i august 1960. Man ønsket å møte konkurransen fra fjernsynet, og nettopp derfor ble de eldre kinoene rustet opp. I denne perioden Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum Rosenborg kino. fikk et antall av byens kinoer hver sommer en ansiktsløftning. Rosenborgs repertoar var på 1960-tallet en blanding av premierefilmer og reprisefilmer, men etter hvert syntes det som kinoens profil var blitt mer usikker. Det ble sagt at Rosenborgs spesialitet var tårevåte melodramaer, og Oslo Kinematografer ønsket en nivåhevning. Man ville vise kvalitetsfilm, for eksempel den vest-tyske filmen «Katharina Blums tapte ære». Rosenborg var en typisk nærkino, beboerne rundt Hegdehaugen, Fagerborg, Homansbyen og Briskeby satte pris på kinoen sin, og den var godt besøkt. Åpningsfilmen «Intermezzo», med Ingrid Bergman og Gösta Ekman, gikk for fulle hus i 12 uker, og folk sto i kø langt ned- over Bogstadveien til alle forestillingene. Rosenborg hadde også faste celebre gjester. Oscar Mathiesen med frue kom på Filmavisen hver eneste søndag. Dit kom også kronprinsparet Olav og Märtha, med barna. Når kong Haakon og dronning Maud ønsket å se film, var det Rosenborg som var deres kino. De kom ikke ofte, men enkelte ganger ble det ringt fra Slottet, og kinokontrollør Ivar Auraas sperret av det ønskede antall plasser. De kongelige satt alltid midt i salen, på de ytterste setene. De sørget for å ankomme akkurat idet lysene i salen var blitt slukket, og kongen sa så til Auraas: «Dronningen må ta Dem i armen, for De er meget støere enn meg». Så gikk kinokontrolløren arm i arm med dronningen ned til plassen hennes.9 9 Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum Rosenborg kino. Det var ikke Oslo Kinematografers ønske å legge ned Rosenborg, men fordi de bare leide lokalene, oppsto det problemer. Allerede i 1977 meldte gårdeier at husleien ville øke med 250 %. Kinostyret klaget til prismyndighetene, men gårdeier fikk medhold. Bydelsutvalget i bydel 2 ønsket også at kinodriften skulle fortsette. De forsøkte å kjempe for kinoen sin, men det hele kokte ned til et spørsmål om økonomi. Oslo Kommune hadde rett og slett ikke råd til å betale den dyre leien gårdeier krevde, og etter diverse forsøk på forhandlinger, ble leiekontrakten sagt 10 opp. Det betydde slutten for Rosenborg kino.10 Siste film ble vist 15.juni 1980, den svenske komedien «Jeg er med barn». Ingen plakater eller oppslag opplyste om at dette var siste forestilling. Oslo Kinematografer valgte å la det hele passere i stillhet. Utenfor kinoen hadde likevel en liten gruppe entusiaster stilt seg opp, med sørgeflor og plakater der det blant annet sto «Nei til stenging av Rosenborg kino». Rosenborg var en middels stor kino med 516 plasser, men allikevel intim og stemningsfull, og mange uttrykte skuffelse og vemod over at de nå måtte til sentrum for å se film. Det var noe eget med å ha et kinotilbud i nærmiljøet. Allerede dagen etter siste forestilling begynte demonteringsarbeidene inne i salen. Sceneteppet og lerretet forsvant først, deretter bildene og sofaene i vestibylen. Kinostolene ble stående ennå en stund, dem ville gårdeier overta. I dag har et treningssenter flyttet inn i de gamle kinolokalene. Likevel er det ikke vanskelig å finne spor etter Rosenborg. Fasaden er i dag i det store og hele uforandret, baldakinen og de opprinnelige dørene er bevart, kun kinonavnet mangler. Også plakatkassene henger der fremdeles, selv om de nå reklamerer for helt andre ting enn film. Jarlen og Ringen - bydelskinoene Rosenborg var bare en av mange lokale kinoer som ble bygget i Oslo på 1930-tallet. Man ønsket at folk skulle ha et kinotilbud der de bodde, også øst i byen. På Grünerløkka hadde Parkteatret avløst Regina teater, som ble nedlagt så tidlig som i 1928, samtidig som Soria Moria åpnet på Torshov. I Gamlebyen, antagelig oppkalt etter Jarlegata like nedenfor, Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum Jarlen kino. hadde Jarlen kino sin åpningsforestilling 11.januar 1938. Premierefilmen var det amerikanske dramaet «The big city» med Spencer Tracy i hovedrollen. Billettprisen var den samme som på alle utkantkinoene, 1kr og 25 øre for billetten. I sentrum kostet det noe mer11. «Jalla» som kinoen ble kalt på folkemunne, ble oppført i funksjonalistisk stil i Åkerbergveien 56, inkorporert i en bygård som fylte alle behov; boliger, forretninger og forlystelse. Dette var et tidstypisk trekk. Oslo fikk ingen nye, frittliggende kinobygninger, kinoen skulle være en del av folks dagligliv. Jarlens arkitekt var Knut Knutsen, og han hadde virkelig gitt østkanten et usedvanlig stilig og særpreget kinolokale, som ikke lignet mye på de provisoriske etablissementene langs Grønlandsleiret som hadde rådet grunnen bare et par tiår tidligere. Selve salen, med 449 sitteplasser, hadde en egenartet form: bred bakerst, deretter smalnet den fremover mot lerretet. Stolradene buet svakt. Taket var luftig og skrånet innover, nesten som i et kirkerom, og skaffet kinoen økenavnet «Likkista». Fargevalgene var også nøye 11 Jarlen kino. gjennomtenkt: ved inngangspartiet var koloreringen mørk og tett, så noe lysere i vestibylen, før man inne i salen møtte det lyse grønnmalte, nesten hvite taket. Man ønsket at himlingen skulle virke fjern, slik at rommet framsto større. I 1960 ledet Knut Knutsen oppussingen av kinoen, og til kontrast fra det nesten fargeløse taket, fikk Jarlen nå et nytt sceneteppe, mellomblått med fire hvite duer. Sammen med de røde stolene og den mørke brystningen med indirekte belysning, ble det skapt en helt spesiell atmosfære. Knutsen hadde samarbeidet med brukskunstneren Hjørdis Knutsen om nettopp farger og utstyr.12 Vestibylen var også en liten funkisperle, med sin ovale billettkiosk i mørkt treverk, gulvet med kontraststriper, og elegante 12 Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum stålrørsstoler langs veggene. Taket var et særlig blikkfang, dekorert med tynne lysrør som dannet et stort sirkelmønster. Den smakfulle innredningen gjorde at Jarlen ikke lignet noen annen kino. Man hadde virkelig gått inn for å gi publikum en stemningsfull og annerledes opplevelse, noe som nok særlig ble satt pris på i arbeiderstrøkene. På fasaden utenfor sto «Jarlen» skrevet i stor løkkeskrift-neon. Denne ble senere fjernet da bygningen ble renovert og dekket med metallplater på 1970-tallet. Vi har sett at nedleggelsen av Rosenborg og kinoene på Karl Johan skyltes uheldige omstendigheter. De forsvant, til tross for gode besøkstall. For de mindre utkantkinoene ble tilværelsen langt tøffere. De strevde med å holde besøkstallene oppe da fjernsynet bredte om seg, og folks krav til fasiliteter og underholdningstilbud økte. På 1960-tallet la Oslo Kinematografer ned både Ullevål, Nordstrand og Sinsen, disse kinoene var rett og slett ikke lønnsomme lenger. Også Jarlen slet tungt i denne perioden. Oslo Kinematografer ønsket likevel ikke nedleggelse, da de anså det som viktig å gi et tilbud til publikum også utenfor sentrum. I stedet ble det satt i gang ulike tiltak for å øke publikumstilstrømningen. Et av problemene var at Jarlen var en såkalt «reprisekino», en kino som fikk filmene når de allerede hadde gått en stund på de større premierekinoene. Det sier seg selv at dette ikke var optimalt for en kino beliggende i utkanten. For Jarlen gikk det opp og ned. I 1972 skrev Arbeiderbladet: «Dødsdømte Jarlen har doblet besøket. Ikke lenger snakk om nedleggelse»13, men i 1974 var Jarlen den kinoen i Oslo som gikk desidert dårligst. Det ble forsøkt å gi Jarlen faste månedsprogram, som ble annonsert i god tid og ga publikum mulighet til å planlegge kinobesøket. Brosjyrer med filmprogrammet ble også distribuert til husstander i strøket, og dette hjalp noe på besøkstallene. I tillegg ble Jarlen også tatt i bruk som skolekino - et populært tiltak. I 1980 uttalte Oslo Kinematografer at det uansett ikke var aktuelt å legge ned flere kinoer; Rosenborg hadde vært et særtilfelle. I stedet ville man gi Jarlen en ny profil, ved å vise gamle klassikere som for eksempel «Tatt av vinden». Dette ble en suksess, og besøkstallene steg med 60% det påfølgende år. Dessverre skulle den positive trenden igjen vise seg å være forbigående. Gamlebyen slet med fraflytting og forslumming, det var nesten bare eldre igjen i bydelen, bygningsmassen forfalt og skolen stengte. Publikumsgrunnlaget var ikke hva det engang var. Det var dessuten dårlige parkeringsmuligheter ved kinoen, og i 1987 klaget byhistoriker Erik Melvold på at Jarlens repertoar viste lite mangfold. Action, kriminal, western og krig var ikke egnet til å trekke et bredt publikum.14 Det virket som tiden hadde løpt fra den gamle kinoen. De få barna som var igjen i strøket brukte imidlertid Jarlen til siste slutt. De pantet flasker for å se åttitallsklassikeren «Dirty Dancing», så ofte de klarte å skrape sammen nok penger til barnebilletten, som kostet tjue kroner. Dessverre var det ingen vei tilbake for Jarlen kino. Besøkstallene var og ble for lave, og Oslo Kinematografer ønsket ikke lenger å subsidiere reprisekinoene med premierekinoene, og i desember 1988 ble siste film vist på Jarlen, komedien «Buster» med Phil Collins. I noen år etterpå ble salen benyttet som innvandrerkino, og et janitsjarorkester leide lokalene som konsertscene fram til 1997. Deretter ble bygningen totalrenovert, fasadeplatene ble fjernet og eksteriøret tilbakeført til det opprinnelige, med lyseblå funkispuss og tidsriktige vinduer. Samtidig ble dessverre også kinosalen revet og bygget om til leiligheter. I dag finnes det ingen spor etter Jarlen kino, annet enn filmplakatene som henger i trappeoppgangene. Et lyspunkt er det likevel. På eldresenteret på Vålerenga vises det film i kinorommet, som går under navnet «Nye Jarlen». «Østkantens Gimle» lever på sett og vis videre. Et lignende livsløp hadde også Ringen kino på Carl Berners plass. Året etter Jarlen, altså i 1939, åpnet den i 13 Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum Ringen kino. Trondheimsveien 110. Ringen var nok et eksempel på at Oslo kommune virkelig ønsket arkitektur av høyeste kvalitet. Aftenposten kunne melde at «kinostyrets bestrebelser for å skaffe byen vakre kinoteatere er både prisverdige og vellykkede». Ringens salong hadde grønne vegger og hypermoderne belysning, trefarget tak og rødt forteppe. Akustikken var utmerket.15 På baldakinen utenfor kunne man lese kinoens navn i store, svungne neonbokstaver. G’en var formet som en sirkel med hale, og var plassert helt i midten, som et blikkfang med henspill på kinoens navn. Inngangsdørene var flankert av to plakatkasser i messing. Da Ringen åpnet, som Oslos 19. kino, var den siste planlagte reprisekino 14 ferdig bygget. Til tross for at også denne kinoen lå i en større forretningsgård, var salens buede himling fullt synlig fra utsiden. Med sitt egenartede utseende tiltrakk Ringen seg mange skuelystne under byggeperioden. De som ikke visste hva bygningen skulle brukes til gjettet på ulike formål, luftskipshall var et av forslagene. Også navnet skapte diskusjon. Engelsborg, Ola Narr (etter friområdet like ved), Rosenhof og 1905 ble foreslått, men til slutt landet altså kinostyret på Ringen. At kinoen var vakker kan ingen bestride. I 1965 ble den ny fra innerst til ytterst, men det elegante, stilrene uttrykket ble beholdt. Arkitekt F.S.Platou, som hadde tegnet kinoen seksogtjue år tidligere, Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum Ringen kino. ledet arbeidene. Baldakinen fikk ny neon, der rettvinklede, modernistiske bokstaver stavet kinoens navn. Like under sto den aktuelle filmens navn, og på hver av kortsidene på baldakinen lyste en sirkel. De gamle tredørene ble byttet ut med nye av metall, og inngangspartiet ble flislagt og fikk kvadratiske lamper. Uttrykket fra fasaden ble tatt opp igjen i vestibylen, der fondveggen var dekket av små, firkantede keramikkfliser i vakre farger. Bak en spennende avlang søyle, lekent dekorert av Sigurd Winge, sto en bitteliten kiosk i lyst treverk. De lange sofaene langs veggen var trukket med kalveskinnsimitasjon. Inne i salen ble derimot de rette vinklene avløst av myke linjer. Antall plasser var minket fra 530 til 463 slik at de besøkende fikk bedre plass til bena. Teakbrystningen var pusset opp, likeså det egenartede taket i naturtre. Veggene ble kledd med glassfibertøy i lys blått. Forteppet gikk i dristig oransje og fiolett, stolene i rødt. Lerretet var også utvidet, slik at man kunne vise filmer i bredere format.16 Den påkostede oppussingen, der ingenting var overlatt til tilfeldighetene, viser at det på 1960-tallet ble satset for fullt på de små utkantkinoene. Ringen var også på dette tidspunkt blitt premierekino, og selv om publikumstilstrømningen på Ringen var bedre enn på Jarlen, Sinsen og de andre tidligere omtalte «problembarna», var ikke besøket utover 1970-tallet så godt 15 Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum Ringen kino. som Oslo Kinematografer skulle ønske. En ny taktikk ble forsøkt. Ringen skulle bli en kino for «etternølere», det skulle altså vises relativt ny kvalitetsfilm som folk ikke hadde rukket å få med seg, for eksempel «Gjøkeredet», «Bugsy Malone» og Monty Python-filmene. Dette til tross måtte også Ringen til slutt gi tapt. Den gode beliggenheten midt i Carl Bernerkrysset hjalp ikke på besøkstallene og i 1988 ble også Ringen lagt ned. I dag er lokalene bygget om til dagligvareforretning, men hvis man tar turen, er det overraskende mange spor å finne etter fordums kinodrift. Baldakinen er riktignok fjernet, men plakatkassene både ute og innenfor er intakte, likeså 16 messingrekkverket og den lille helningen i gulvet ned mot vestibylen. Ved kassaområdet står faktisk ennå Sigurd Winges søyle, dessverre overmalt i hvitt, men med mosaikkdekorasjonens former godt synlig gjennom malingen. Det mest fascinerende er likevel når man trår inn i det som engang var kinosalen. Her er alt inntakt; tak, buer, vegger, vinduet inn til maskinrommet, selv åpningen der lerretet engang hang er lett å få øye på. Gulvet heller ikke lenger og hele interiøret er nå hvitmalt, ellers er det bare hyllene med matvarer som forstyrrer bildet av min barndoms kino. Det er ikke sikkert de ansatte tror jeg er helt vel bevart, der jeg vandrer rundt blant blomkål og grillribbe og kikker salig opp i taket. For øvrig kan salen også beskues utenfra, den har en karakteristisk form som skiller seg ut fra den øvrige bygningsmassen. Det er også rørende å konstatere hvor liten Ringen kino egentlig var, der den lå inneklemt i fasaden mellom et bingolokale og ulike forretninger, ganske annerledes enn dagens store kinosentre. I Sverige finnes fremdeles noen slike «kvarters-biografer» som tar oss tilbake til en svunnen tid. I Oslo har vi nå kun Gimle tilbake. Kanskje var det umulig å drive lønnsom nærkino på østkanten, men med tanke på gentrifiseringen områdene rundt Carl Berner har gjennomgått, og den påfølgende befolkningsveksten, ville det vært interessant å se om en kino som Ringen i dag ville hatt livets rett. Det får vi aldri vite. Derimot har et nytt kinosenter i Sannergata ikke langt unna overtatt Ringen-navnet, og her går virksomheten så det suser, med gode besøkstall. Det finnes igjen en Ringen kino i hovedstaden! Sentrum kino – funkis på sitt beste Da Samfunnshuset, tegnet av Ove Bang, reiste seg på Arbeidersamfunnets plass 1934-41, fikk Oslo et av byens fineste funksjonalistiske bygg. I tillegg til butikker, kontorer og mindre møterom, fantes den store samfunnssalen, og under den, med inngang fra gateplan, Sentrum kino. Sentrum var ment å skulle avløse Verdenstheateret, som kommunen hadde leiekontrakt med ut året 1940, og var nok et ledd i Oslo Kinematografers fornyelsesprosess av Oslokinoene. «Et kinoteater i blått» ble Sentrum kalt i Aftenposten i mars samme år17, og denne poetiske beskrivelsen passer godt på Oslos kanskje flotteste funkiskino, med unntak av Klingenberg. Hele 1206 plasser hadde salen, balkong inkludert. Stolradene i lyst treverk buet svakt og fargesettingen var utsøkt. Annethvert sete var trukket i rødt, annethvert i svakt mosegrønt. Veggene gikk i mørkeblått og hvitt, og sceneteppet tok opp igjen denne blåfargen, blandet med vertikale striper i grønnfargen fra stoltrekkene. De avrundede hjørnene rundt scenekantene harmonerte med de grasiøse linjene langs veggens brystning, balkongens svungne avslutning og de sirkulære lampene som kastet et mykt lys oppover. Salens oppbygning var så gjennomført at man nesten ikke kunne si hvor taket begynte og veggene sluttet - det hele fløt perfekt sammen. Det var Ove Bang selv som sto for all innredning av Samfunnshuset: både fargevalg, armatur, lamper o.l., og Sentrum var virkelig en spektakulær kino, som ga et overveldende inntrykk. Over inngangen fantes en lang baldakin med «Sentrum» i stor, rød neon. Vestibylen var like smakfull som kinosalen, med åpne flater og innbydende materialer. Det var ikke rart man gledet seg til kinoen skulle åpne 2.påskedag 1940, med filmen «Ninotschka» med Greta Garbo i hovedrollen. Det var sendt ut invitasjoner, og det ble arbeidet natt og dag for å få kinoen klar til åpningen. Så kom krigen. Sentrum kino og Samfunnshuset for øvrig ble tatt i bruk av tyskerne, og Oslos innbyggere måtte se langt etter sin nyeste kino. Ikke før 26.desember 1945 kunne den endelig tas i bruk igjen. Heldigvis hadde de tyske okkupantene stelt pent med interiøret, og den framsto snart i sin opprinnelige prakt. 17 I 1956 ble vestibylen i tilegg utsmykket med nonfigurative veggmalerier av Inger Sitter og Carl Nesjar. Nå begynte en aktiv periode for Sentrum. I tillegg til å være kino, ble den brukt til bl.a. konserter, boksestevner, streikemøter og barneforestillinger. I 1965 spilte selveste Leonard Cohen på Sentrum kino. Den mest kjente hendelsen kinoen var midtpunkt i, var nok likevel premieren på filmen «Rock around the clock» i 1956. Mange mener at det var denne kvelden Oslo mistet sin uskyld. Det som i alle fall er sikkert, er at rockemusikken inntok byen, og at ungdomskulturen ble aldri helt den samme etterpå. Under selve forestillingen klokken 21.00 hadde det meste gått rolig for seg. Noen par danset litt utenfor kinoen, noen hylte og skrek litt, men alt var under kontroll. Så, etter filmen, brøt tumultene ut. Ungdom strømmet ut fra kinosalen, og oppildnet av stemningen og gleden over musikken, inntok de gatene omkring. De ropte på «mere rock, mere rock» og etter hvert utartet opptøyene til den grad at ruter ble knust, trafikkskilt veltet overende, og en ung bilist ble slått ned da han forsøkte å roe gemyttene. Kinodirektøren tok det hele med ro. Han mente at ungdom er og blir ungdom, han så ingen grunn til å overdramatisere og ta filmen av plakaten. Dette skjedde da heller ikke. Selv hadde han klart å holde seg fra å «rokke og rolle», selv om han måtte innrømme at rytmene var svært smittende.18 Utover på 1970-tallet gikk det ikke like bra for Sentrum. Den nedadgående besøkstrenden gjorde seg gjeldende også på denne kinoen, og Oslo Kinematografer tenkte nå helt nytt. De ønsket i 1979 å bygge sitt første kinosenter. Valget sto 18 mellom Sentrum og Eldorado, og Sentrum ble sett på som best egnet, ettersom Eldorado var gammel, brannsikkerheten var dårlig, og de to kinoene lå svært nær hverandre. Det var ingen vits i å satse på dem begge. På Sentrum var planen å bygge om den enorme salen til seks mindre saler. Den største, som skulle plasseres på den daværende parkett, skulle få 510 plasser. I planet over denne var det planlagt to saler med henholdsvis 140 og 150 plasser, og balkongen skulle bygges om til to saler, med 50 og 90 plasser. I tillegg skulle det komme en sal med 75 plasser i mellometasjen, og en videokino i underetasjen. Det er god grunn til å være takknemmelige for at disse planene aldri ble gjennomført og at man i stedet klarte å bevare salen relativt inntakt. Med tanke på bygningens unike kvaliteter, ville en slik ombygging og oppdeling i mindre enheter vært en katastrofe. I stedet ble det Eldorado som ble kinosenter. Etter nøye vurdering kom Oslo Kinematografer fram til at det ville bli enklere å gjennomføre planene der. På Eldorado eide de lokalene selv og sto dermed helt fritt i forhold til hvordan de ville utforme de nye kinoene. Sentrum havnet derimot i en bakevje. Det var umulig å fylle den store salen hver kveld, og det ble satset på utleievirksomhet; blant annet gikk Tramteaterets høstrevy av stabelen på Sentrum i 1985. Det gikk allikevel mot slutten for Sentrum kino. Sammen med Ringen og Jarlen ble den nedlagt 7.desember 1988. Disse tre kinoene hadde samme år hatt et samlet underskudd på åtte millioner kroner og et publikumsbelegg på kun 7-8%. Kinomaskinist Sture Jansson på Sentrum Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum Sentrum kino. var med på å stenge sin tredje kino, tidligere hadde han arbeidet på Palassteateret og Victoria. Siste spilledag på Sentrum viste han to forestillinger med Poltergeist III for et svært fåtallig publikum, deretter var det kroken på døra. Likevel skulle det vise seg at Sentrum ikke var død. Det varte ikke lenge før lokalene gjenoppsto som Sentrum scene, en rockeklubb med konserter, og etter hvert også egen filmklubb. I 1993 startet «Underdog Kino Klub» opp, og kunne med glede konstatere at den gamle kinokiosken fremdeles sto der og at de gamle stolradene på balkongen var inntakt med askebeger og det hele. I vestibylen hang en gammel plakat med 80-tallets billettpriser. Dem hadde filmklubben tenkt å videreføre. Underdog kjørte film tre til fire dager i uka, fra søndag til onsdag, og viste seg å være levedyktige. Filmen hadde gjenoppstått på Sentrum, om enn for en stakket stund.19 I 1997 kjøpte Olav Thon kjøpte hele Samfunnshuset av Oslo Arbeiderforening. Det var snakk om å gjøre om kinosalen til dagligvarebutikk, men dette ble heldigvis avverget. Thon klarte istedet å ødelegge utsmykningen i vestibylen, ved å sage ned deler av Inger Sitters veggmaleri og føre en dør tvers igjennom kunstverket. Resten ble dekket av gipsplater. Thon 19 forsvarte seg med at arbeidet var i dårlig forfatning og påsto at han ikke hadde gjort noe galt. Enhver med kulturhistorisk interesse vil nok være dypt uenig. Heldigvis slapp kinosalen unna, og er ennå i god stand. Fra 2006 er Sentrum igjen konsertscene. Stolene i parkett er fjernet, likeså sceneteppet, men i det store og hele er det opprinnelige interiøret godt bevart. På baldakinen lyser fortsatt de røde neonbokstavene, og det er mulig å oppleve gamle Sentrum kino nesten som den engang var. Edda – drabantbykinoen på Kalbakken Med Jarlen, Ringen og Sentr um var mellomkrigstidens optimistiske kinobygging over. Til tross for at det etter krigen var nok av andre problemer å ta tak i, foreslo kinodirektør Arnljot Engh allerede i 1946 at byen måtte få åtte nye kinoer, som skulle stå ferdig mellom 1949 og 1953. Dessverre ble ingen av planene realisert. Fram til midten av 1960-tallet ble det ikke åpnet en eneste ny kino i Oslo. Det var vanskelig nok å fylle de store salene som allerede fantes, og skulle en kino drives lønnsomt, måtte den ha den beste lyd- og bildeteknologi, de nyeste filmene, god komfort - kort sagt, den måtte gi folk en underholdningsopplevelse de ikke kunne få noe annet sted. Fjernsynet var som kjent blitt kinoens farligste konkurrent. Vi har sett at det var tøffe tider for bydelskinoene, med nedleggelser og lave besøkstall, men i de nye drabantbyene virket kinogrunnlaget å være annerledes. Mens indre by ble fraflyttet, fikk drabantbyområdene et innbyggertall tilsvarende en vanlig norsk 20 småby. Kinostyret begynte så smått å se på muligheten for et kinotilbud i disse delene av Oslo, og de to områdene som var mest aktuelle, var Lambertseter og Groruddalen. Det ble uttalt at hvis det ikke var mulig å drive lønnsom kino i Groruddalen, der befolkningsgrunnlaget var på ca.65 000 mennesker, kunne man like gjerne slutte å bygge kinoer i Norge.20 Likevel fikk drabantbykinoene en trang fødsel. Kinodirektøren var usikker på prosjektet. Det bodde flest ungdommer i drabantbyene mente han, og disse vil heller trekke ned mot sentrum for å gå på kino. I stedet kom han med forslag om å bygge en ny kino ved Konserthuset, og likeledes en på tomten til Hotell Viking (nå Royal Christiania), men det ble med planene. De påtenkte prosjektene trakk i langdrag, og mens drabantbybeboerne ventet, fantes det flere små, private lokalkinoer som, til tross for kinomonopolet i hovedstaden, hadde konsesjon til å vise film noen dager i uka. Blant disse var Folkvang på Høybråten, Furuset kino og Godlia i Godlia velhus, sistnevnte er fremdeles i drift. På Lambertseter var det imidlertid langt til nærmeste tildbud. Allerede på midten av 1950-tallet var drabantbyen ferdig utbygget, men beboerne måtte vente nesten ti år på kinoen sin. Først etter en langvarig krangel om kostnader og en til tider stillestående byggeprosess, kunne Symra åpne 2.juledag 1965. Oslos første kino etter krigen var et faktum og lokalbefolkningen elsket Symra fra første dag. Både barne- og voksenforestillingene ble godt besøkt, noe som for alvor satte fart i siste innspurt av kinoplanene i Groruddalen. Foto: L. Ørnelund, 1965/oslo museum Symra kino. Allerede i 1961 hadde Oslo Kinematografer fått tilbud om å leie lokaler i det nye Høyres Hus på Kalbakken, som i tillegg til kino skulle inneholde et større varehus, flere mindre butikker, samfunnshus, restaurant, møtelokaler, konferanserom og kontorer. Året etter gikk arkitektene Torp, Torp & Gjestvang så smått i gang med tegningene, men ikke før i mai 1965 kunne byggingen starte. Sluttresultatet ble imidlertid bemerkelsesverdig. Edda ble ikke finansiert av skattemidler, men med billettinntekter fra andre kinoer. Likevel sparte man ikke på noe. Man ønsket at den nye kinoen skulle tilfredsstille den mest kresne kinogjenger. Edda fikk 441 plasser, utstyr for å vise både cinemascope (et spesielt bredfilmformat), widescreen og normalfilm, og det var en helt særegen kino som åpnet 2.juledag 1966, nøyaktig ett år etter Symra. Interiør og materialer var i tidens farger; dyp gråblå bak i salen, vekslende til mørk ask nedover langs sideveggene. Også taket gikk i bruntoner. Gulvteppet og kinostolene var i mørkerødt, mens de to forteppene hadde en gyllen farge. Den diagonale midtgangen ga salen et originalt uttrykk. Belysningen kom fra kvadratiske lamper i ulik høyde, spredt asymmetrisk rundt i taket. På fasaden mot Trondheimsveien kunne man lese kinoens navn i rød neon, med vikinginspirert font. Avisene kalte 21 den nye kinoen «smakfull» og «nydelig», den ble rett og slett beskrevet som «ikke dagligdags».21 På åpningsdagen var både ordfører Rolf Stranger og kinodirektør Engh tilstede for å kaste glans over begivenheten. Røde julestjerner og hvite krysantemer flankerte lerretet, og Edda hadde til og med et eget kinoorgel, som ga en hel liten konsert mens de innbudte ventet. Åpningsfilmen var «Russerne kommer, russerne kommer», hvilket gledet formannen i Grorudvelenes forening; han håpet at Edda kunne vise moderne filmer, egnet til å skape debatt. Det tok litt tid før besøkstallene på Edda tok seg opp. Det var naturlig å sammenligne med Symra, og i 1969 gikk Edda fortsatt ikke så godt som man hadde håpet. Etter hvert ble Edda bedre innarbeidet i folks bevissthet, man begynte kino i nærmiljøet, og besøkstallene steg, men kinoen slet hele tiden med de samme problemene vi har sett hos andre bydelskinoer ved inngangen til 1970-tallet. Man kan kanskje si det var dristig å satse på en ny utkantkino når tidene var så vanskelige. Edda, Jarlen og Parkteatret gikk med store underskudd og var kinostyrets hodepine. Hva kunne man gjøre for å bedre besøkstallene? Det var imidlertid aldri snakk om å legge ned Edda. Man ønsket å opprettholde et tilbud i drabantbyene, og barneforestillingene om formiddagen var alltid smekkfulle og svært populære. I 1975 hadde Groruddalen fått enda en nærkino, Stovner Amfi, som viste film onsdager og torsdager. Begynnelsen av 1980-tallet var gullårene for denne kinoen, som hadde en egen filmklubb, og også her stappfulle hus på barneforestillingene. Kinoene i Groruddalen gikk lysere 22 tider i møtet, om enn for en stakket stund. Oslo Kinematografer gjorde nemlig det de burde gjort mye tidligere, og oppgraderte i 1986 Edda til premierekino. Det var det som skulle til. Besøkstallene steg umiddelbart, med 36,5% i forhold til året før, og i 1989 slo de alle rekorder: Edda kunne vise til en publikumsøkning på hele 116%. Suksesskomedien «En fisk ved navn Wanda» var en medvirkende årsak, men like viktig var det faktum at Edda nå fikk storfilmene samtidig som kinoene i sentrum. Dengang assisterende kinosjef Ingeborg Moræus Hanssen uttalte at det var viktig å satse på lokalkinoene, de spilte en sentral rolle i folks kulturelle nærmiljø, men til tross for den evige debatten om hvordan man kunne skape liv og interesse rundt utkantkinoene, var ikke Moræus Hanssen åpen for at Edda skulle kunne brukes til kafévirksomhet, utstillinger og lignende. På Kalbakken skulle det kun være kino.22 Det forelå imidlertid planer om å bygge om Edda til kinosenter; en stor sal med 200 plasser, og en mindre med 60 plasser. Dermed kunne man gi publikum et bredere tilbud, og det ville være lettere å fylle forestillingene. Det er umulig å si om dette ville hjulpet Edda til å overleve. Ombyggingen ble nemlig ikke noe av, og 1990-tallet snudde den positive bølgen. Moræus Hanssen var i mellomtiden rykket opp til kinosjef og talte ikke lenger drabantbykinoens sak, hun var mer opptatt av det nye kinosenteret i Vika. I 1989 hadde avisoverskriftene vært «Satser på Edda», i 1997 sto det «Edda legges ned». I stedet for å se på mulighetene for å skape et kultursentrum rundt Edda, gikk Oslo Kinematografer enstemmig inn for nedleggelse. De mente det ikke lenger var driftsgrunnlag på Kalbakken og at det kun var i sentrum folk gikk på kino, dette til tross for at filmen om Mr.Bean gikk godt på Edda høsten 1997. Bydel Grorud gikk imot stenging av kinoen, men det var for sent. Som et siste desperat forsøk ble vedtaket om nedleggelse utsatt til etter bydelsutvalgsmøtet «Redd Edda» var blitt holdt. Et hurtigarbeidende utvalg var blitt satt ned, men de klarte ikke komme med de konkrete forslag Oslo Kinematografer krevde. Det fantes verken økonomi eller ressurser i bydelen til å redde Edda.23 I begynnelsen av desember 1997 gikk siste forestilling på Groruddalens eneste kino, samme dag som det nye kinosenteret i Vika åpnet. De ansatte ble overført dit, og Edda forsvant i stillhet. Stovner Amfi var på dette tidspunkt for lengst forsvunnet. Nå finnes det få spor etter kinodrift i Høyres Hus og kinolokalene er bygget om til dagligvareforretning. Det må være lov å sette spørsmålstegn ved det faktum at det ikke er mulig å drive kino i et så folkerikt område som Groruddalen. Kanskje var beliggenheten feil; Kalbakken er ikke det store butikksentrum man reiser til, det er definitivt ikke der ting skjer. Kanskje ble heller ikke kinoen drevet riktig i forhold til hvilke filmer den fikk, og når. Heldigvis finnes det fortsatt en drabantbykino i Oslo. På Lambertseter blir Symra nå satset på for fullt, den rustes opp og blir en del av et stort forretningssenter. Fremtiden burde være sikret. Noter 1Dahl, Gripsrud, Iversen, Skretting, Sørensen: Kinoens mørke-fjernsynets lys 1996 2 Stensby, Petter: ”Oslo Kinematografer gjennom 60 år. Kulturbedrift med ny giv” St.Hallvard 4/86 3 Social-Demokraten 26.08.1914 4Da jeg var på kino i Oslo, Oslo Kinematografer 2001 5 Aftenposten 14.01.82 6 Christensen, Arne Lie: Karl Johans fasader 2007 7 St.Hallvard 4/86 8 Aftenposten 03.08.60 9 «Et liv på kino – kinobetjent Ivar Auraas forteller» Stensby, Petter St.Halvard 4/86 10 Aftenposten 30.04.80 11 Jan Erik Nielsen, Kampen Historielag 12 Arbeiderbladet 03.08.1960, Aftenposten 09.08.60 13 Arbeiderbladet 04.11.72 14 Arbeiderbladet 02.10.87 15 Aftenposten 04.11.39 16 Arbeiderbladet 30.08.65 17 Aftenposten 02.03.40 18 Arbeiderbladet 20.09.55 & 21.09.56 19 Aftenposten 09.08.93 20 Arbeiderbladet 07.03.63 21 Aftenposten 27.12.66, Arbeiderbladet 27.12.66 22 Akers Avis Groruddalen 20.08.86 23 Aftenposten 07.10.97 & 16.10.97 Annen litteratur: Blakstad, Gudleif & Munthe-Kaas, Herman: Arkitekt Ove Bang – hans læreår og virke 1943 Furberg, Kjell: Svenska Biografer 2000 Oslo Byleksikon Oslo Kinematografer gjennom 25 år, 1926-1951 Oslo Kinematografer 40 år, 1926-1966 Oslo Kinematografer 1926-1986 Bilder fra Oslos kinohistorie Diverse aviser og klipparkiv Tove Solbakken har mastergrad i kulturhistorie ved UiO og er for tiden formidler ved Oslo Museum. 23 Raseringen av Kontraskjæret Lars Roede I 2010 var det 40 år siden Skansen ble revet for å gjøre Akershus mer synlig i bybildet. Lotte Sandberg markerte åremålet i Aftenposten 29. juli i fjor og kalte det et feilgrep, men unnlot å nevne det mer massive feilgrepet som fulgte da hele Kontraskjæret ble sprengt i filler. Siden forgjengernes handlinger bør bedømmes etter datidens normer, er det forståelig at en riksantikvar med forankring i mellomkrigstidens verdisyn ønsket funkisbygget bort for å gi riksklenodiet verdigere omgivelser. Mindre forståelig er det at han ville fjerne et anerkjent kulturminne – terrenget med spor av festningens contrescarpe og glacis – for å lage en uhistorisk rekonstruksjon av det samme terrenget. Skansen Da Skansen ble revet, var restauranten 43 år gammel – en vanskelig alder for byggverk. Omdømmet er gjerne på et lavmål når de runder førti, og da er de spesielt utsatt for rivning eller radikal modernisering. Men overlever de kriseårene, er prognosene for et langt liv gode. Modernismen er nå så vel ansett at Norges første funksjonalistiske monumentalbygg ville ha vært et fredet kulturminne om det hadde overlevd midtlivskrisen. Slik ble Skansen omtalt av Aftenposten 4. mai 1927, like før åpningen: «Om Skansens arkitektoniske utformning vil der sikkert opstaa strid og diskussion. Paa mange virker den irriterende enkel. Det litt haarde, kjølige præg vil imidler24 tid nok bli dæmpet eller forsvinde, naar farvene, løvet og blomstervældet utfolder sig». Men bygningen ble godt mottatt, og folkeopinionen aksepterte raskt denne banebryteren for funksjonalismen. Førti år senere var begeistringen kjølnet. Skansen hadde fått mange konkurrenter, og tiden hadde løpt fra danserestauranter av denne typen. I 1960årene ble den til ungdomsrestauranten Rondo. Den ble aldri noen helt stor suksess, alkoholfri som den måtte være når kommunen sto bak. Uterestauranten forsøkte enda en ny giv ved å introdusere pizza og scampi fritti på sin italienske avdeling. Mens restauratørene strevde for å holde Skansen, arbeidet sterke krefter for å få den bort. Foto: Mittet , ca 1930 / oslo museum Skansen og Rådhusgaten ca. 1930. Kontraskjæret er intakt som østvegg i Rådhusplassen. Stormen på Skansen Rivningsplanen ble modnet i lukkede rom, og hverken Bymuseets klipparkiv eller Riksantikvarens korrespondansearkiv kaster fullt lys over prosessen. Men 15. februar 1962 varslet Aftenposten: «Akershus – Nu er det ’Skansen’ det gjelder». Formannen i Akershus slotts venners terrengkomité fortalte at «… nu gjelder det Skansen. Terrenget her er et utpreget forterreng for Akershus, og det har lenge vært planer om å rive Skansen». Riksantikvar Roar Hauglid sa seg helt enig: «… her har man virkelig en anledning til å få frigjort den eneste bevarte rest av festningens forterreng. Med et grøntanlegg her vil murene komme helt og fullt til sin rett og først da vil Akershus komme inn i bybildet igjen fra denne side. Nu skjules borgen først og fremst av ’Skansen’ og dernest av den sterkt skjemmende forstøtningsmur nederst i Rådhusgaten. Herfra skulle terrenget gli mykt og naturlig, med et grønt gressteppe opp mot Akershus. Da, og først da vil den gamle festning bli det i bybildet som den bør være, – nu er jo Akershus stengt ute fra byen nær sagt på enhver tenkelig måte». Hauglid utdypet rivningsønsket i et innlegg han sendte til alle Oslo-aviser 17.10.1964 for å protestere mot et foreslått tivoli på Kontraskjæret. «Kontraskjæret vil sammen med Skansen-området bli utlagt til et sammenhengende grønt-areal som skal stige opp mot festningsmurene fra Rådhusplassen og fra Rådhusgaten; en 25 Få vet at den ferdige restauranten lignet lite på forprosjektet, omtalt i Aftenposten 24. september 1926: «’Schou-skansen’ ved Akershus færdig 1ste juni 1927. Endelig faar Oslo sit sted mot sjøen. Saken gikk iorden i bystyret igaaraftes». Byggherren var Schous bryggeri, som fikk konsesjon til å oppføre og drive restauranten i 30 år, med forbehold om rett for kommunen til å ekspropriere den når som helst. Lars Backers planer var da så langt kommet at han håpet på byggestart samme høst. Forprosjektet var en kvartsirkelformet bygning som åpnet seg mot Pipervika og aftensolen og favnet en terrasse for uteservering til 2000 gjester. Spisesalen i hele husets lengde kunne romme 500. Ifølge reportasjen ville man få «god mat til rimelige priser, en hurtig servering og øl av den rette temperatur like fra fat». Arkitekten visste hva som krevdes av et nybygg ved Akershus: «Jeg var straks paa det rene med at det gjaldt at undgaa at lage noget romantisk i stil med den gamle borg. Det kunde ikke bli andet end falsk og latterlig. Jeg har i stedet under planlæggelsen stræbt efter at naa det mest saklige, det enkleste og greieste. Og jeg har forsøkt at la materialet – beton, jern og glas – komme vakkert og naturlig til sin ret. Romantikken vil allikevel de mange gamle trær og den vidunderlige utsikten besørge». Foto: Wilse, ca 1940 / Oslo museum 26 Etter at nedre del av Rådhusgaten ble utvidet til dobbelt bredde rundt 1940, ble Skansen liggende ytterst på et stup over «en sterkt skjemmende forstøtningsmur». Reportasje i Norges Handels- og Sjøfartstidende 3. september 1970. Skansen er revet, mye av Kontraskjæret er sprengt vekk, og forstøtningsmuren mot Rådhusgaten står for fall. På bildet ser vi baksiden som vendte inn mot det bortsprengte fjellet. idé som var knesatt allerede i den svenske arkitekt Per Åke Fribergs i 1953 premierte utkast til regulering av Akershus-området, og hvoretter festningens murer ’skal få resa sig ostört ur en mäktig grässlätt’. På denne måten vil adgangen til og kontakten med Akershus bli en helt annen enn i dag, og festningen vil igjen tre inn i bybilledet på en måte som er riksklenodiet verdig».1 Akershus måtte få kneise på sin klippe, som den fjellfestningen den bare delvis var. Arkitektkonkurransen i 1953 var vendepunktet som la premissene. Rivning inngikk siden i alle planer for Kontraskjæret, som ble til i samarbeid mellom Oslo kommune, Akershus slotts terrengkomité og Riksantikvaren. «Siste sommer på Skansen», varslet pressen i april 1970. I august hadde avisene daglige reportasjer om hvordan rivningen skred frem. «Som kjent måtte bussene og Skansen bort fordi det her skal bli et skrånende grøntanlegg som skal trekke Akershus festning inn i bybildet. 35 000 kbm fjell og løsmasse skal sprenges og graves ut for å gi denne skråning, alt skal dumpes i eller ved Bestumkilen».2 16. oktober kunne Aftenposten rapporterte: «Skansen jevnet med jorden. … Enkelte vil synes at dette er sørgelig, men andre er glade for at man endelig har fått fjernet dette monstrum av en bygning tett opp til vollene på Akershus festning». 27 Det kom få protester. Bymuseets klipparkiv har bare ett motinnlegg. Kunsthistorikeren Stig Andersen advarte 16. april 1970 i Arbeiderbladet mot å rive «Skansen – et kulturhistorisk dokument». Han omtalte ikke rivningssaken isolert, men trakk også inn planen om å omdanne Kontraskjæret til en skråning. Dette terrenginngrepet ble aldri like påaktet, enda det var hovedsaken for Riksantikvaren og begrunnelsen for å rive Skansen, slik det fremgår av avisreportasjene. Skansen fanget naturlig nok oppmerksomheten som et iøynefallende landemerke, og med tiden fikk den også sin posthume anerkjennelse som pionerverket i norsk funksjonalisme. Kontraskjæret «Ved å beholde høyden – og Skansen – vil en … bevare en av de siste rester av naturlig terreng i Oslo by», skrev Andersen. Han kunne gjerne ha tilføyd at Kontraskjæret med skrenten mot Pipervika i seg selv var et ukrenkelig historisk minnesmerke og den naturgitte forutsetningen for borgen og byen. Tapet av veggen mot Vika ville gjøre byhistorien mindre leselig. Fjellr yggen med skrenten mot Pipervika var en forutsetning da Håkon V anla Akershusborgen omkring 1300. Christian IV utnyttet den i 1624 både i vollanlegget rundt Christiania og i festningens utenverker. Østenfor lå det opprinnelige terrenget slakt skrånende ned mot Bjørvika. Her ble snorrette gater og rektangulære kvartaler stukket ut etter grovplanering.3 I øvre del av byen ville grunnleggeren stykke ut små tomter hvor mindre bemidlede borgere kunne 28 bygge sine beskjedne boliger, mens rike kjøpmenn skulle få store tomter nederst ved havnen. Han viste omtanke for borgere uten kapital til å bygge selv ved å kreve at byggherrer som fikk en av «de bedste og beleiligste Pladse» også skulle overta og bebygge en tomt «oppe i Byen, hvorudi Haandverksfolk for Leie kan have deres Værelse».4 Kongens sosiale program er fremdeles lesbart i selve byplanen, som har de største kvartalene ytterst mot havnefronten i Dronningens gate. Videre vestover blir kvartalene mindre, og vest for Kongens gate har de en tilnærmet standard bredde. Disse vestre kvartalene var lagt til rette for utstykking i relativt smale «normaltomter» med bakre grense i midtlinjen. Før bybrannen i 1686 hadde Kontraskjæret tre kvartaler med tett bebyggelse sør for Rådhusgaten, fra forlengelsen av Øvre Slottsgate til Øvre Vollgate. I tillegg lå en husrekke på vestsiden av Øvre Vollgate. Husene var for det meste i lafteverk eller bindingsverk, for murtvangen ble aldri håndhevet konsekvent, og slett ikke i håndverkerstrøkene. All bebyggelse vest for Akersgaten strøk med ved brannen i 1686. Den begynte etter et lynnedslag i tårnet på Hellig Trefoldigheds kirke ved Torvet og spredte seg raskt til den brannfarlige trebebyggelsen vestenfor. Kirken var ikke verre skadet enn at den kunne ha vært reparert, men de militære trumfet igjennom at den skulle rives fordi den lå i veien for festningens artilleri. Samtidig fikk de innført byggeforbud på branntomtene sør for Rådhusgaten, på området som senere ble kalt Kontraskjæret. Det ble brukt til å utvide festningen og gi den et friere skytefelt. Utsnitt av Geelkercks kart over Christiania og Akershus 1648. Byen var da ferdig utbygget innenfor vollene, og på det senere Kontraskjæret lå fire kvartaler med bebyggelse som ikke ble gjenreist etter brannen i 1686. Christiania Torv er forresten tegnet inn feil gatekryss, det ligger i neste kryss vestenfor. Original i Stens Kartverk. Dette kartet fra ca. 1720 viser Kontraskjæret uten bebyggelse, fordi området ble brukt til å utvide festningen med en ytre voll, en contrescarpe med glacis. Glaciet er vist med grønn strek på kartet. Østre del av vollen rundt byen er revet, og den nye Domkirken er oppført utenfor. 29 Utsnitt av Næsers kart over Christiania fra 1858. Christian IVs murer med den spisse Escarpe de Nord mot nordvest er markert med kraftig strek. Nordenfor er Hornverket det eneste som er i behold av utenverkene fra siste del av 1600-tallet. Utenfor dette vises den dekkede vei, contrescarpen og glaciet med tynn strek. Glaciet strakte seg helt fram til den gamle Rådhusgaten. Av cotene på kartet fremgår det at glaciet skrånet slakt ned mot det flate Kontraskjæret. Men der Skansen ble oppført, stakk det opp en liten kolle som inngikk i byvollen fra 1600-tallet. Contrescarpen Etter at det var ryddet i ruinene, strakte branntomten seg som en nesten vannrett slette fra Hornverket til Rådhusgaten. På denne esplanaden fikk festningen en tørr vollgrav med en dekkvoll eller contrescarpe (derav navnet Kontraskjæret), og utenfor denne et slakt skrånende glacis som kunne bestrykes fra festningen. Etter at festningen ble deaktivert i 1818, ble store deler av utenverkene revet og lagt ut til offentlig bebyggelse. Bare Hornverket på nordsiden fikk ligge i fred. Lenge var også glaciene på Kontraskjæret synlige i 30 terrenget, selv om jordvollene etter hvert må ha sunket sammen og blitt mindre tydelige. På Næsers kart fra 1858 er de inntegnet med skarpe konturer, antagelig en idealisering av situasjonen. Men på bilder fra 1870-årene synes de ikke lenger, så terrenget må ha blitt planert i mellomtiden. Kontraskjæret ble en åpen plass for eksersis og provisorisk militær bebyggelse. Mot Rådhusgaten var den avgrenset med et høyt plankegjerde, som på innsiden hadde åpne skur med pulttak over. Snitt av festningverk etter Diderot et d’Alembert: Encyclopédie, Paris 1751-1772. Art Militaire, Fortification, Pl. IV. Graven, contrescarpen og glaciet på Kontraskjæret hadde omtrent samme form. 1. Vollgang (Terre-plein, chemin de ronde) med høyereliggende banquette for geværskyttere. 2. Brystvern (Parapet) med plongée du parapet på murkronen 3. Mur (Escarpe) 4. Grav (Fossé) 5.Contrescarpe 6. Dekket vei (Chemin couvert) med banquette for geværskyttere 7.Palisade 8. Glacis som kan bestrykes fra vollgangen På motsatt side av Rådhusgaten ble det reist nye hus på branntomtene, og de fikk lenge ligge urørt. Mens en omfattende byfornyelse fant sted i det meste av Kvadraturen på 1800-tallet, ble påfallende mange hus i én og to etasjer liggende her – mange helt til etter siste krig. Stillstanden skyldtes skrenten mot Pipervika, som gjorde strøket til en bakevje med dårlig kontakt til vekstområdene i vest. Isolasjonen ble brutt i 1881 da kommunen sprengte ut traseen til en ny forbindelse vestover fra det gamle Christiania. Den løp parallelt med den gamle Rådhusgaten, jevnt skrånende fra Akersgaten ned til dagens Rådhusplass. Forstøtningsmurer av grovhugget granitt ble oppført både mot Kontraskjæret og den gamle Rådhusgaten, som ble liggende som en hylle over den nye traseen. Slik den nye trafikkåren lå som en dyp kløft i en fremdeles nesten vannrett slette, var naturterrenget som historisk forutsetning for byen og festningen stadig fattbart. Den nye Rådhusgaten ble i årene 193642 utvidet på sørsiden.5 Kontraskjæret ble beskåret og måtte få ny forstøtningsmur, uten at dette gjorde historien uleselig. 31 Foto: F. Holland, 1938/oslo museum Utsnittet av Krums kart fra 1902 viser Rådhusgatens nye skrånende gateløp fra 1881 ved siden av det gamle gateløpet fra 1624. Kontraskjæret var etter planeringen av glaciset en helt flat slette. Ved Christiania Torv lå Johanneskirken fra 1878. «Kontraskjærets ødeleggelse» har fotografen Fritz Holland satt som tittel på dette fotografiet fra 1938, tatt midt under arbeidet med å utvide nedre del av Rådhusgaten til dobbelt bredde. Kontraskjæret – til hvilket formål? De militære evakuerte Kontraskjæret og overlot det til den ekspanderende byen i 1916. Man hadde ingen umiddelbare planer for bruken, og derfor ble det liggende åpent i seksti år til. Men tomter for sirkus og tivoli, utstillinger og bussparkering var stadig etterspurt, så det var fortsatt liv på Kontraskjæret. I mellomtiden – og også tidligere – manglet det ikke ideer for permanent bruk av den sentrale byggegrunnen. Før Universitetet havnet ved Karl Johan, var det planer om å bygge det her. Men forsvaret angret frigivelsen og tok Kontraskjæret tilbake. Ved forrige århundreskifte var det på tale å legge Veterinærhøyskolen der. Den mest storslagne ideen oppsto i jobbetiden under første verdenskrig, da den styrtrike skipsreder og verftseier Christoffer Hannevig (1884-1950), kalt «Excellensen», ville forære hjembyen en opera. Han hadde kjøpt tomten ytterst på Kontraskjæret for å oppføre et forretningsbygg. Så tilbød han i 1917 å oppføre et operahus for egen regning på tomten, dersom han fikk godkjent alternative byggeplaner i Vika. Men kommunens kvern malte for langsomt, og før planen kunne realiseres var Hannevig konkurs og innviklet i evigvarende rettssaker om tilgodehavender i USA.6 Operatomten ble i 1925 solgt på tvangsauksjon til Schous bryggeri, som året etter solgte den videre til kommunen med forbehold om leierett til størsteparten. På denne tomten begynte bryggeriet året etter å bygge Skansen.7 I desember 1948 foreslo arkitektene Bernt Heiberg og Ola Mørk Sandvik å gjenskape noe av det eldste Christiania ved byens gamle torv. De ville fylle kløften gjennom Kontraskjæret og heller lede trafikken vestfra i tunnel til den andre siden av torvet. Prisen for å gjenopprette 32 Forslag fra arkitektene Heiberg og Sandvik om å bygge en «Gamleby» ved Christiania Torv og et tivoli på Kontraskjæret. Arkitektene ville gjenskape det opprinnelige terrenget ved å fjerne Rådhusgatens nye løp fra 1881 og føre biltrafikken i tunnel under Kontraskjæret og Torvet. Men Skansen ville de rive. Aftenposten 3. desember 1948. kontakten mellom byen og festningen var en gapende tunnelåpning i den reparerte skrenten mot Rådhusplassen. Hovedsaken var å gjenreise gamle christianiagårder som måtte vike for byfornyelsen i kvartalene syd for Christiania Torv. Det foreløpig åpne Kontraskjæret ville de bruke til Tivoli – og Skansen ville de rive. Forslaget fikk en del motbør på møtet i Oslo Arkitektforening. Arkitekt Harald Klem fant både «gamla staden» og et tivoli upassende ved Akershus. Men også han ville rive Skansen og fjerne muren mot Rådhusgaten. I stedet måtte man få en park med gressplener, steinbed og stigninger som naturlig skulle føre opp mot Akershus.8 Dette kan ha vært første gang ideen om å omdanne forterrenget til en skråning opp mot festningsmurene ble lansert offentlig. Harald Klem var kanskje opphavsmann til ideen som fem år senere ble tatt opp igjen av arkitekt Per Åke Friberg i konkurransen om Kontraskjæret. Heibergs og Sandviks plan fikk ellers bred støtte. Byplansjef Erik Rolfsen likte tanken på en Gamleby, men tivoli ville han ikke ha på Kontraskjæret. Han likte bedre Klems plan om en skråning ned mot Rådhusgaten.9 Men tivoliplanene appellerte til mange og ble stadig lansert på nytt i årene som fulgte. Et tivoli var Riksantikvarens skrekkvisjon, som han stadig måtte bekjempe. I Dagbladet advarte han 7. mai 1965: «Kontraskjæret er fredet område! Vi hadde håpet at enhver tanke om å lage Tivoli på Kontraskjæret var oppgitt. Men uttalelser i Dagbladet og andre av Oslo-avisene de siste dagene tyder på at det nå skal blåses liv i den forlagte ideen. … Langt verre er det at Oslos ordfører og endel andre folkevalgte går inn for å lage markedsløyer rundt murene på Akershus». 33 Arkitekt Gunnar Bjerkes plan for ny regjeringsbygning på Kontraskjæret med butikker i to etasjer ut mot Rådhusplassen. Morgenbladet 28. januar 1953 Blant andre byggeplaner som med ujevne mellomrom ble lansert, må nevnes arkitekt Gunnar Bjerkes forslag om å legge den nye regjeringsbygningen her. Det fikk store oppslag i Morgenbladet i 1953.10 Han ville oppføre en diger karré i Myntgatekvartalet, koblet til en høy skiveblokk som sydvegg i et utvidet Christiania Torv. Et sympatisk trekk ved planen var å beholde Kontraskjæret som en slette og gi Rådhusplassen en østvegg. Men veggen skulle ha butikker i to etasjer og parkering for 2-3000 biler bakenfor. En makeskifteavtale mellom stat og kommune i 1960 la premissene for Kontraskjærets fremtid. Kommunen fikk dette og andre arealer rundt Akershus, mens 34 staten fikk tomter til Regjeringsbygning, Vassdragsvesen og Riksarkiv (i Thereses gate). «Forutsetningen for makeskiftet er at arealet blir liggende ubebygget», sa finansrådmann Storstein til Aftenposten 31. mars 1960. «Det er nettopp for å trekke Akershus inn i bybildet, og da må Kontraskjæret være uten bebyggelse, og bli behandlet parkmessig». Makeskiftet sikret at plassen ble liggende urørt i ytterligere ti år. Under den lå rester av festningens esplanade og tre kvartaler fra Christian IVs by og ventet på arkeologer til å grave frem ny kunnskap om byens tidligste historie. Ellers i Kvadraturen var slike kilder utslettet av 1800-årenes byfornyelse. Utslettelsen forberedes Riksantikvaren la føringene for nedhøvling av Kontraskjæret i et brev til byplansjefen 18. desember 1964. Ønsket hadde hittil vært «et enkelt grønsvær som kan stige jevnt opp fra Rådhusplassen og Rådhusgaten til festningens murer». Senere hadde han sett at det var mulig å gjenreise Hornverkets glacier, som hadde stått urørt til 1860. «Glacieren (sic) foran Hornverket bestod av lange, gresskledde jordskråninger opp fra nåværende Rådhusplass og fra Rådhusgaten». Her tok Riksantikvaren feil, for glaciene skrånet opp fra den opprinnelige Rådhusgatens nivå, og ikke fra gaten som ble anlagt i 1881. Han skrev videre at man her hadde «den siste og eneste anledning til å vise hvorledes Akershus var befestet mot byen. Glacierene (sic) vil ikke skjule noe av murene. Terrenget vil komme til å skråne opp mot dem, og man vil på dette nå eneste mulige sted få et samlet billede av 1600- og 1700-tallets befestningskunst, samtidig som man fikk et passe skrånende grønnsvær helt opp til murene». Roar Hauglid prøvde å kombinere to uforenlige ønsker. Han ville omskape det opprinnelige terrenget til en skråning, og på dette skråplanet gjenskape 1700-tallets utenverker – som hadde ligget på en tilnærmet vannrett slette. I et nytt brev 16. februar 1965 uttrykte Riksantikvaren glede over at Kontraskjæret nå kunne utformes på festningshistorisk grunnlag. På Næsers kart fra 1858 hadde han omtrent ved Skansens tomt funnet «en haug eller fjellrabbe ... et naturlige landingspunkt for en eventuell fotgjengerbro over Rådhusgatens nedre del». Han ønsket «at terrenget får beholde mest mulig av den karakter det må antas å ha hatt for ca. 100 år siden». Desto mer besynderlig er derfor fortsettelsen: «Østenfor denne eventuelle bro bør Kontraskjærets terreng kunne falle naturlig av med gresskledd skråning helt ned til Rådhusgatens fortau». Terrengfall her var hverken naturlig eller historisk. Planen ble konkretisert av kontoret for park- og idrettsanlegg og politisk bekreftet høsten 1969: «Kontraskjæret parklegges etter at terrenget er senket og skrånet jevnt av fra omtrent foten av festningsmurene til Rådhusgatens nivå». Den ble deretter bifalt av teknisk rådmann, finansrådmann, finansutvalg og formannskap. Rådmannen mente at arbeidene burde utføres allerede samme år, men at parkplanen måtte vente til massene over fjell, muren mot Rådhusgaten og Skansen var fjernet. Dessuten måtte Schøyenbussene parkere et annet sted. Skansens leieavtale ville utløpe 1. april og ikke bli fornyet. Massene på Kontraskjæret, ca. 26 000 m3, ville bli dumpet i Bestumkilen som fundament for ny Drammensvei.11 Rådmannens utredning av 6. september 1969 gir interessante momenter til forhistorien. Det fremgår at han allerede i 1962 ba plan- og anleggssjefen om å utarbeide «en planløsning med skrått terreng fra Rådhusgata/plassen opp mot Akershusmuren eventuelt mot fjellformasjonen foran murene». Et enstemmig Parkutvalg begrunnet dette 4. desember 1963: «Akershus vil derved komme sterkt inn i bybildet med et grønt forterreng gjennombrudt av gangforbindelser». Rådmannen var klar over at trærne på Skansen ville gå tapt. Men Akershus burde ikke skjules bak store trær. «Hensikten ved å 35 Forslag til parkplan for Kontraskjæret fra Park- og idrettsvesenet 12. mai 1971 med antydning av glaciet foran Hornverket. Kollen der Skansen lå skulle bygges opp igjen som landingsplass for en gangbro til den gamle Rådhusgaten over det nye gateløpet fra 1881. senke terrenget er å markere at festningen ligger på en høyde og å åpne utsikten til festningen slik at denne kommer til sin rett». Han understreket at planene var utarbeidet i samråd med Riksantikvaren og Akershus festning. Som vedlegg fulgte plantegninger i to alternativer. De var identiske, bortsett fra at det ene viste en «jordvoll» i vinkel utenfor Hornverkets østre horn. Rådmannen opplyste at «En slik gresskledd jordvold har festningshistorisk interesse. ... De gamle planer over Akershusområdet viser også slike voller, men i noe større format. Så vidt vi vet ble vollene aldri bygget». Der tok rådmannen feil, men han viste til at «Riksantikvaren legger vekt på å få bygget vollene». En revidert og mer realistisk plan ble utarbeidet av kontoret for parkog idrettsanlegg i 1971. Den viste en mer korrekt rekonstruksjon av kontreskarpen 36 og den tilhørende «dekkede vei», men glaciene var tegnet med uhistorisk bratt hellingsvinkel for å komme helskinnet ned til den senkede Rådhusgaten. Ut for Øvre Vollgate var det tegnet inn en ny liten kolle som landingsplass for den planlagte broen over Rådhusgaten.12 «Stort hull i Kontraskjæret» Aftenpostens overskrift 13. juni 1970 fortalte at graving for en transformator ved Hornverket var i gang allerede før Skansen falt. Det ble lenge gravet uten bekymring for at man for all fremtid fjernet arkeologiske spor etter det eldste Christiania, urørt siden 1686. Arkeologene i Gamlebyen forsto faren, organiserte et par nødgravninger og berget noen fragmenter før massene ble kjørt bort.13 Samme høst begynte forvandlingen av det flate Kontraskjæret til en grønn skrån- Kontraskjæret etter at Skansen er revet, med utsprengt hull for transformator. Aftenposten 13. juni 1970. ing. I september sto forstøtningsmuren mot Rådhusgaten for fall etter at det meste av massene bak den var fjernet. «Da kan nysgjerrige Oslo-borgere få det første inntrykk av hvordan ideen med et skrånende Kontraskjær vil virke i praksis».14 Men opparbeidelsen av parken tok tid, for Grunnlinjens trasé var stadig omdiskutert, og Bisletbekken var ennå ikke lagt i tunnel. «Langt frem til ny park», skrev Aftenposten 7. april 1972 som tekst til bildet av et endevendt terreng. Terrengarbeidene ble fullført i 1974, foreløpig uten at det ble gjort forsøk på å gjenskape noen festningshistoriske innslag, til Riksantikvarens ergrelse.15Men Kontraskjæret skrånet som en jevn og pen gressplen ned mot Rådhusgaten. Aftenposten leverte et fargebilde av det landlige Kontraskjæret uten den høye muren som tidligere skjermet festningen, slik at de gamle murene nå kunne beskues også fra nord. Det var en optimistisk reportasje: «Kontraskjæret skal få sitt opprinnelige utseende igjen efter gamle kart i et samarbeide mellom Riksantikvaren og Kontoret for park- og idrettsanlegg. De gamle vollene som tidligere beskyttet Akershus festning fra denne siden skal anlegges …».16 Avisen og folk flest kan unnskyldes for ikke å ha skjønt det umulige i å gjenskape de gamle vollene med opprinnelig utseende på et uhistorisk skråplan. Men det er uforståelig at dette ikke gikk opp for fagfolkene hos Riksantikvaren. Denne beretningen om Skansens fall og Kontraskjærets demolering avsluttes midt i 1970-årene, etter at området var omgjort til en park på skråplan. Det som senere skjedde, var bare krusninger i den grønne overflaten. Kontraskjæret ble 37 «Ny ramme om gamle Akershus» var Aftenpostens overskrift til reportasjen 19. juli 1974. regulert til spesialområde for bevaring i 1980. I 1979-81 organiserte Riksantikvaren utgravninger på den sørøstre delen som ikke var blitt utsjaktet ti år før. Mer av 1600 - tallets hus og gater kom for dagen, sammen med spor etter kontreskarpen. Med funnene som utgangspunkt fikk riksantikvaren – som nå het TschudiMadsen – park- og idrettsvesenet med på å lage en palisade som symbolsk markerte kontreskarpen på denne strekningen. Brolegning og husfundamenter ble frilagt og supplert, men broen over den nye Rådhusgaten ble det dessverre ikke noe av. Den ville ha bidratt til å markere det historiske nivået på Kontraskjæret. Landskapsarkitektene ved park- og idrettsvesenet forsto det selvmotsigende ved rekonstruksjonen, men unnlot å opponere: «Hensikten med planen er å rekonstruere det gamle festningsverk, Glaciet. Dette er riktig plassert i plan, men høyden på Glaciet er foreslått lavere enn det opprinnelige».17 38 Minneord Riksantikvaren fikk oppfylt ønsket om å «rense tempelet» for det frivole innslaget Skansen. Wergelands ord ble hentet frem for å legitimere renselsen: «Men hvad jeg bygget for nær ei maatte Stolt-Agershuus komme. Det var at spotte.»18 Velmenende antikvarer, byplanleggere og landskapsarkitekter samarbeidet deretter om å endevende den naturgitte topografien for å realisere et drømmebilde av Akershus. Men dette bildet er et historisk falsum: «Sett fra byen, fra Rådhusplassen og fra de gater som fører ned mot Akershus, vil festningen igjen reise seg av grønnsværet. Hornverket og Escarpe du Nords mektige murstavn vil tre frem i bybildet, Citadellet vil ruve over byen».19 Lars Roede er arkitekt og seniorrådgiver ved Oslo Museum. Ukjent fotograf, 1930-årene/oslo museum «Ingen sirkus-sminke på Akershus’ ansikt», skrev Roar Hauglid i Aftenposten 7. oktober 1965. Han ville rense templet for frivoliteter som tivoli, sirkus og Skansen. Noter 1 Riksantikvarens korrespondansearkiv. 2 Norges Handels- og Sjøfartstidende 18.08.1970. 3 Ukjent for de fleste er ordet ’kvartal’ en særnorsk betegnelse for en bybebyggelse omgitt av (oftest) fire gater. Ordet finnes ikke med denne betydningen på dansk eller svensk. I nabospråkene heter kvartalet henholdsvis ’karré’ og ’kvarter’. Den moderne og uvante ortogonale bystrukturen i Christiania og Christianssand kan ha fått borgerne i begge byer til å snakke om kvartaler. «Kvartalerne» var til langt opp i nyere tid betegnelsen på Christian IVs sentrum, til forskjell fra forstedenes mer uryddige struktur, før man nokså nylig begynte å snakke om «Kvadraturen». 4 Kongens «Reguleringsbestemmelser» for Christiania ble fastsatt i brev til stattholder Jens Juel fra Sem i Eiker 4. oktober 1624. De er gjengitt i Norske Rigsregistranter V, 1874, s. 433. 5 Beretning om Oslo kommune for årene 19121947, Oslo 1952, s. 191, Gateopparbeidelser. Rådhusgt. utvidet til søndre reg.linje fra Rosenkrantz gt. til Akersgt 1936-42. Utgift kr. 432 851. 6 Qvamme, Børre: «Opera i Oslo». St. Hallvard 1959, s. 64. 7 Thingsrud, Leif: «Operaplaner i Vika». Tobias 1/1960. 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 Aftenposten 3. desember 1848. Morgenbladet 4.12.1948. Morgenbladet 19., 28. og 30. januar 1953. Brev fra teknisk rådmann til Oslo formannskap 9. mars 1970. Kontraskjæret - parkplan. Brev fra park- og idrettsvesenet til teknisk rådmann 27.08.1971. Vedlagt tegning 59-71, 12.05.71. Aftenposten 04.08.1970: «Husrester funnet ved gammel byvoll – Nu graver antikvarene på Kontraskjæret». Aftenposten 10.04.1971: «Historisk funn på Kontreskjæret». Schia, Erik: «En kortvarig arkeologisk undersøkelse av 1600-talls bygrunn på kontraskjæret ». Byminner 1, 1971. Norges Handels- og Sjøfartstidende 03.09.1970. Brev fra RA til Kontoret for park- og idrettsanlegg 13.04.1974. «En har merket seg at ved den parklegging som nå finner sted, blir terrenget lagt ut flatt uten voller og det blir plantet trær.» Aftenposten 19. juli 1974. Brev fra park- og idrettsvesenet til teknisk rådmann 02.02.1982. Wergelands kjente dikt ble ofte sitert av Hauglid i forsvaret av Akershus, blant annet i Aftenposten 07.10.1965. Roar Hauglid i Aftenposten 07.10.1965: «Ingen sirkus-sminke på Akershus’ ansikt». Utheving ved forfatteren. 39 Tilhørighet i et flytende bomiljø Thomas Hylland Eriksen Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo Før ordet «drabantby» kom inn i norsk språk, fantes begrepet «sovebyer» . På femtitallet ble ordet gjerne brukt om amerikanske forsteder med identiske typehus, som regel bungalower, samtlige med hageflekk, postkasse og carport. I disse områdene fantes verken butikker eller kollektivtrafikk. Innbyggerne kunne strengt tatt ha bodd hvor som helst, men de trengte et sted å sove, og sovebyene befant seg i grei kjøreavstand til arbeidsplasser, butikker og diverse attraksjoner. I likhet med begrepet soveby, har det særnorske ordet drabantby noe odiøst over seg. En drabant kan bety en satellitt. Planeten befinner seg i sentrum, og rundt den kretser noen mindre himmellegemer som er totalt avhengige av planetens gravitasjon for å eksistere. Noe krav på selvstendig interesse har satellittene sjelden; det er ikke et troverdig science fiction-prosjekt å beskrive besøkende fra en fremmed sivilisasjon som neglisjerer jorden og slår seg ned på månen. Drabantbyene er av nyere dato enn sovebyene, og i Oslo er de forbundet med 40 bysentrum med t-bane og busser, av og til lokaltog. De har sine egne kjøpesentere og et varierende tilbud av fritidsaktiviteter. Noen befinner seg i nærheten av store arbeidsplasser. De har med andre ord en noe større grad av selvstendighet enn begrepet drabantby skulle tilsi, men uansett har ikke «drabantby» noen positiv klang på norsk. Blant folk som ikke bor i disse forstedene, er ordet uløselig forbundet med asfaltjungler, grafitti på veggene i gangtunnelene, ungdomskriminalitet, dårlige levekår, trafikkstøy og fremmedgjørende høyblokker. Både sovebyer og drabantbyer er misforståtte. Sovebyene ble opprinnelig kalt garden cities, og målet i de første tiårene av det 20. århundre var å bygge boligområder i nærheten av storbyenes arbeidsplasser og servicetilbud, men i tilstrekkelig avstand til at beboerne kunne slippe unna storbyens smog og stank. Både Ullevål Hageby og Lille Tøyen Hageby ble bygget på 1920-tallet i tråd med denne filosofien. Drabantbyutbyggingen i Oslo fra 1950-tallet til rundt 1980 var Foto: L. Ørnelund, 1959/Oslo Museum Denne artikkelen handler ikke spesifikt om Veitvet i Groruddalen, men alle bildene vi har valgt å illustrere den med er derfra. Pilene peker mot alle tilbud drabantbyen kan by på. i utgangspunktet et svar på boligkrisen i byen, der tusenvis levde i elendige boliger i sentrum. Senere gjorde de nye boligene i drabantbyene det mulig for innflyttere med jobb i Oslo å etablere seg i byens vanskelige boligmarked, og fra tidlig på 1980-tallet har mange innvandrere flyttet fra leiligheter i indre øst til større og bedre boliger på Furuset, Grorud og Stovner. Drabantbyen er med andre ord ikke i seg selv et sosialt problem, men ble bygget som respons på et sosialt problem. Ikke desto mindre har problemer forbundet med tilhørighet vært på 41 dagsorden helt siden drabantbyene ble bygget. De er kompromissløst urbane og dermed unorske. Å bo i blokk er det motsatte av å bo på en gård. De fleste av drabantbyene har også vært preget av konstant innflytting og utflytting. Befolkningen er ikke homogen, uansett hvilken betydning man legger i ordet. De kommer fra hele Norge og i økende grad fra andre land. I deler av Oslo øst utgjør hvite et nesten like lite mindretall som svarte på vestkanten. Noen er godt etablerte og har bodd samme sted i over tyve år, mens andre er nyinnflyttet. Det er betydelig arbeidsløshet blant ungdom og mange trygdede i Groruddalen. Nyankomne innvandrere strever med å finne seg til rette, og det oppstår gnisninger rundt sentrale institusjoner som skoler og barnehager, hvor andelen barn med begrensede norskkunnskaper stedvis er høy. Noen steder har ungdomskriminalitet vært et tilbakevendende problem. Bydelene har en del infrastruktur og tjenester, men de mangler for eksempel kino og teater. Det er også skrint med kafeer og restauranter. Ett sted ble jeg henvist til Narvesen-kiosken på T-banestasjonen da jeg ville sette meg ned med en kopp kaffe. Et dårlig tegn, noterte jeg. Ny forskning på stedstilhørighet Fra 2010 til 2013 skal en tverrfaglig forskergruppe studere tilhørighet i en drabantby i Groruddalen. Vi kaller den Løvlia. Det skyldes ikke at det er noen hemmelighet hvor vi driver med forskningen – folk vil uansett oppdage det, blant annet fordi det er ganske mange av oss – men for å unngå et overdrevent fokus på ett bestemt sted. Det vi finner ut om 42 Løvlia vil nemlig kunne gjelde også for andre drabantbyer, og sammenligninger med lignende boligområder i andre land kan også være interessante. Det sentrale spørsmålet gruppen stiller er hva som skaper tilhørighet i et lokalsamfunn som dette, og hvilke krefter som motvirker tilhørighetsfølelse. Det er hele 15 delprosjekter som sorterer under overskriften «Inclusion and exclusion in the suburb» og som på forskjellige måter vil belyse faktorer som skaper fellesskapsfølelse, bygger broer og gi beboerne en opplevelse av eiendomsrett til sitt nærmiljø – og faktorer som trekker i andre retninger. Dette er ikke stedet for å presentere samtlige delprosjekter, men de er beskrevet kort i en prosjektbeskrivelse som kan lastes ned fra www.culcom.uio. no. I stedet for å ramse opp samtlige delprosjekter, som spenner fra livshistorier til sport, mat og medier, skal jeg bruke denne anledningen til å reflektere litt rundt drabantbyen ‘Løvlia’ og dens plass i Oslo, og hva Løvlia kan fortelle både om Oslo og om hva et lokalsamfunn er. Dette er omtrent det jeg nylig sa om vårt prosjekt til en gruppe kolleger i Tyskland, som visste mye om byer, men lite om Norge. Norge er kjent som et egalitært samfunn med relativt små forskjeller på folk. Det er landet der selv statsministeren spis-er matpakke til lunsj og hvor den høflige tiltaleformen «De» nesten er gått helt ut av bruk. Derfor blir mennesker som besøker Oslo forbløffet over hvor klassedelt denne byen er. Det første en byforsker må vite om Oslo, er at den er delt i to. Jeg bor selv en fem minutters Ukjent fotograf/Oslo Museum Veitvet fra luften, 1959. sykkeltur fra den skarpeste klassegrensen i byen. Hadde jeg flyttet én kilometer østover, ville min forventede levealder statistisk ha sunket med tolv år, fra 80 til 68. Dette tilsvarer forskjellen mellom Sverige og Marokko! Forstadsbaner forbinder øst og vest gjennom en åttearmet stjerne med krysningspunkt i sentrum, like ved Stortinget og den viktigste paradegaten, som paradoksalt nok fremdeles er oppkalt etter en svensk konge, over hundre år etter at Norge ble en selvstendig stat. De vestgående banene er til dels betydelig eldre enn de østgående, som ble bygget på 1960-tallet, parallelt med byggingen av en rekke nye forsteder. Imidlertid er det ikke så vanlig at folk flytter seg fra øst til vest eller omvendt, hvis de ikke skal på jobb eller skole. Jeg kjenner mennesker som har bodd i Oslo vest i hele sitt liv, og som aldri har vært i Groruddalen, der to av t-banelinjene går, og hvor en fjerdedel av byens befolkning bor. Dalen, som kan skimtes når man kjører fra flyplassen til sentrum, frister en underlig anonym tilværelse i norsk offentlighet. Selv om den ville ha vært Norges fjerde største by, er den sjelden i det nasjonale mediebildet, med unntak 43 Foto: L. Ørnelund, 1961/Oslo Museum Deichmanske biblioteks filial på Veitvet, barneavdelingen. av kriminaljournalistikken. Nylig var det en omfattende nasjonal debatt om noen strømledninger som skulle strekkes langs Hardangerfjorden for å sikre Bergens strømforsyning. Indignasjonen var stor også hos mennesker som aldri hadde vært i det uomtvistelig naturskjønne området, hvor det for øvrig bor få mennesker som ville ha blitt berørt av ledningene. I Groruddalen finnes det ikke bare store master som bringer strøm til boliger og industri, men dalens over hundre tusen innbyggere må også leve med tre større motorveier, industri, lagerbygninger og containere med tilhørende trafikk. Hva det gjør med deres livskvalitet er ikke noen sak for verken medier eller politikere. 44 Våre forskningsspørsmål handler om sted og lokal tilhørighetsfølelse. Vi har med historikere som vil samle inn livshistorier, antropologer som blant annet vil studere idrettens rolle, biblioteket som knutepunkt, hjemmesfæren, forholdet til naturen og ungdomsklubbene, forbruksforskere som studerer hvordan mat sirkulerer og trekkes inn i ulike arenaer, medieforskere som undersøker alt fra lokalavisen Groruddalen til oppslag på helsesentere og i supermarkeder, en pedagog som er opptatt av hvilke konsekvenser skolemobilitet får for lokal integrasjon, og religionsforskere som blant annet skal vurdere hvilken rolle religiøs aktivitet har for nettverksbygging. Vi samarbeider med bydelsadministrasjonen, som selv har igangsatt en rekke prosjekter for å styrke lokal identitet og forankring i bydelen. Hardt arbeid Lokal tilhørighet oppstår ikke av seg selv noe sted. Steder med en sterk identitet, lokalpatriotisme og fellesskapsfølelse har vanligvis en lang historie. Nyere steder, eller steder med mye gjennomtrekk og raske endringer, må utvikle sine egne måter å skape fellesskap på. Ellers ender de som mellomstasjoner i beboernes liv. USA er et interessant eksempel i så måte, og amerikanske småbyer blir ofte sett i kontrast til europeiske byer av tilsvarende størrelse. På grunn av sin lange historie som innvandr ingsland har USA måttet utvikle metoder for å integrere nykommere raskt. Derfor kan innflyttere oppnå tilhørighet i mange amerikanske lokalsamfunn bare ved å flytte inn og delta i stedets felles aktiviteter, som loppemarkeder, barneidrett og aktiviteter rundt kirken. Rase er riktignok stadig et problem som gjør lokal integrasjon vanskelig. I Tyskland, blir det sagt, tar det derimot seks generasjoner før innflyttere blir betraktet som lokale. Norske lokalsamfunn har historisk lignet mer på de tyske enn på de amerikanske, men i og med de raske endringene og innvandringen i vår tid, presser nye metoder for å skape integrasjon seg frem. Der vi har vårt forskningsprosjekt, er de lokale myndighetene (bydelsadministrasjonen) svært aktive og tar mange initiativer til å skape og styrke arenaer som kan fungere som uformelle møteplasser. Gangveier har fått belysning, slik at særlig kvinner kan gå tur trygt om kvelden. Biblioteket blir fylt med delvis nytt innhold, og det arrangeres en årlig festival med betydelig deltagelse fra lokalbefolkningen. Likevel er det hardt arbeid å skape en felles identitet basert på sted på et sted som Løvlia. En kontrast til et lokalsamfunn på omtrent samme størrelse, men med en helt annen historie, viser noen av utfordringene som må tas på alvor. Et par hundre kilometer sør for Oslo ligger småbyen Kragerø, kjent for sitt yrende liv av tilreisende og hytteeiere om sommeren. Innbyggertallet i Kragerø er omtrent som på Løvlia, men der slutter likheten. Til tross for en viss inn- og utflytting er befolkningen i Kragerø relativt stabil. Det er ikke riktig å si at de fleste innbyggerne kjenner hverandre, men svært mange kjenner til hverandre. Når to fremmede fra byen møtes og presenterer seg, kan begge parter ofte plassere hverandre sosialt og geografisk ut fra etternavnet. De som bor i byen kjenner til alle lokalpolitikerne og er gjerne engasjert i lokale stridsspørsmål, som kan ha å gjøre med hyttebygging eller utbedringer av infrastruktur. Mange kjenner hverandre gjennom overlappende, multiplekse nettverk; de kjenner hverandre på mer enn én måte. For eksempel jobbet fedrene deres sammen på den nå nedlagte hjørnestensbedriften, eller den enes mor driver frisørsalong sammen med den andres tante, eller ens fetter respektive kusine ble konfirmert sammen. De har mange parallelle erfaringer og kan mange av de samme anekdotene om lokale personligheter og hendelser, selv om de aldri har møtt hverandre. De deler mengder av taus, lokal kunnskap om lærere på skol45 Foto: L. Ørnelund, 1959/Oslo Museum Fra Adelstens forretning i Veitvet senter. ene, butikkinnehavere og kioskdamer, rådmenn og hva man gjør om vinteren når snøen ikke legger seg. Situasjonen på Løvlia er nesten motsatt. Der dominerer uniplekse, altså endimensjonale, relasjoner i det offentlige rom. Rundt halvparten av de som sover der, befinner seg i andre deler av Oslo fra morgen til sen ettermiddag. Sannsynligvis er det langt mer enn halvparten av dem som jobber i drabantbyen, som bor i andre deler av Oslo. Det betyr at hvis du er på hils med hun som jobber i klesbutikken på senteret, vet du neppe mer om henne 46 enn at hun jobber i den butikken. Videre er det nå full skolemobilitet i Oslo, noe som betyr at foreldre ofte kan ta barna ut av sin lokale skole og flytte dem til en skole de foretrekker. Dermed forsvinner mange av de sosiale båndene som gjerne oppstår rundt en skole blant både barn og foreldre, før de rekker å dannes. Religion er selvfølgelig heller ikke en fellesnevner i et lokalsamfunn der det snakkes over femti språk. Løvlia gir imidlertid muligheten av å skape en type kosmopolitisk fellesskap som er av et annet slag enn de tette Foto: L. Ørnelund, 1959/Oslo Museum Veitvet senter med butikker og tilbud av alle slag. lokale tilhørighetene som finnes mange steder i Norge. En forutsetning er at det finnes meningsfylte felles arenaer der inngangsbilletten er billig nok til at mennesker med svært ulik bakgrunn har anledning til å delta, og dessuten må nyinnflyttede inkluderes i lokalsamfunnet raskt og inkluderes i felles aktiviteter. I motsatt fall danner det seg gjensidig ekskluderende vi-og-de-mønstre som ikke er forenlige med tilhørighet i et lokalsamfunn. Det kan godt hende at mange av dem som tilbringer store deler av sine liv i drabantbyer som Løvlia aldri vil få en sterk nasjonal identitetsfølelse knyttet til Norge. Dette kan det være kompliserte årsaker til. Samtidig er det ikke utenkelig at mange av dem hele livet vil føle seg knyttet til Løvlia, blant annet på grunn av de mange tette, multiplekse båndene de dannet til andre innbyggere mens de bodde der. Thomas Hylland Eriksen leder prosjektet ‘Inclusion and Exclusion in the Suburb’, finansiert av Norges Forskningsråd 2010–2013. 47 Sølvguttene fra Oslo som ble hele Norges kor Olav Christensen og Tove Valmot «Jeg mekker en tresekstiflip ut det gap-et!» Fjortenåringen setter fart på skateboardet foran inngangen til Radioresepsjonen på Marienlyst. «Kom igjen, det klarer du!» roper kameraten. Opp bakken siger en jevn strøm av gutter i hettegensere, saggebukser og kule joggesko. Noen slår seg ned på trappa og fordyper seg i mobilen, andre henger over sparkesyklene og prater ivrig. En fotball går veggimellom. De yngste viser hverandre hva de klarer med diaboloene: «Sjekk det trikset a’!» Vegguret på NRK nærmer seg 17. Nå ringer åpenbart en indre skoleklokke hos guttene. De småprater seg mot inngangen, og i en lang hale glir de ned vindeltrappen til Radiohusets kjellerstudio. Det verneverdige funkisstudioet har vært Sølvguttenes øvingslokale så lenge de fleste kan huske. Det er altfor trangt for 80 gutter, dirigent, piano, tavle og hylle med et lass med noter. Og enda trangere skal det bli når 25 voksne 48 sangere entrer rommet om halvannen time. Luften er allerede stinn. Guttene vipper på stolene, lener seg over kameraten og spiller av de hotteste ringetonene, med ipod-tech i ørene og smågodt i munnen. Støynivået kaller på hørselvern. Hvordan denne gjengen kan gjennomføre 40 krevende julekonserter hvert år, er ubegripelig. Er dette Sølvguttene? Ti sekunder senere er samtlige i musikalsk givakt. Oppvarmingen er i gang. Dirigent Fredrik Otterstad leder noen raske skalaøvelser. Akustikken er knusktørr, men trøkket fra 80 guttestemmer er likevel betydelig. Så bryter levenet løs på nytt. Fredrik deler ut noter, tar plass bak pianoet, løfter hånden, og underet skjer igjen. På et øyeblikk forvandles den utflytende massen av guttekropper til et selvbevisst kor som fyller rommet til randen med vellyd. -- Sopraner, pass på … Fredrik justerer, og alle gjør som han sier. – «Te aeternum patrem». Fra begynnelsen. Javisst, dette er Sølvguttene! Foto: Fredrik Birkelund/Oslo Museum Fra åpningen av jubileumsutstillingen om Sølvguttene på Bymuseet 22. oktober 2010. Høvdingen I 2010 feiret Sølvguttene sitt 70-årsjubileum. Preget av alderen er koret ikke. Rekrutteringen til Norges mest kjente kor er utmerket, og etterspørselen etter koret er større enn noensinne. Jubileet markerer ikke noe vannskille i Sølvguttenes historie. Tradisjon og fornyelse har alltid gått hånd i hånd i Sølvguttene. Det kunne ha gått et vannskille da Sølvguttenes legendariske dirigent Torstein Grythe trakk seg tilbake 85 år gammel i 2004 og overlot sitt livsverk til en ny dirigent -Fredrik Otterstad. Slik ble det ikke. Torstein Grythe var kjent for å få det slik han ville. Hans ønske var at koret skulle bli dirigert av en fra egne rekker. Og Fredrik Otterstad er ekte sølvgutt, oppvokst under Torstein Grythes regime. Grythe var fornøyd: Fredrik kunne videreføre hans verk, og han var i stand til å fornye det. Det som skiller 70-årsjubileet fra tidligere jubileer, er at Torstein Grythe ikke står i spissen for å markere det. Mannen som skapte Sølvguttene og ledet koret gjennom 64 år døde i 2009. Torstein Grythe var ikke som andre kordirigenter. Han husket hver eneste én av de 1500 sølvguttene han hadde dirigert, hva de het, hvem de var og hvor de kom fra. Guttene i koret har aldri kalt ham noe annet enn Totto. Han var i alle år dirigent, inspirator, kunstnerisk leder, administrerende direktør, personalsjef, informasjonskontor, redaktør, markeds49 avdeling, økonomisjef, materialforvalter, lekeonkel, reservefar, leirsjef og stormester. Kort sagt pott og panne, bukta og begge endene. Det eneste han ikke gjorde i koret, var å synge i det. Sølvguttene var hans livsverk, det han levde og åndet for. Få osloborgere har gjort en større kulturinnsats enn Totto. Han skapte et kor som med utspring i Oslo etablerte seg som hele nasjonens kor. Fra korets tidligste tid opptrådte Sølvguttene i hovedstadens nærområder, som i Lillestrøm og Drammen. I løpet av de 70 årene koret har eksistert har de sunget i hundrevis av kirker og konsertlokaler fra lengst nord til lengst sør. Ingen har turnert mer enn Sølvguttene. I boken Sølvguttene. Lyden av et fellesskap forteller vi historien om koret, både som historisk aktør og som «musikkskole» for gutter med sans for sang. Unnfanget i krigens skygge En gutt er på vei hjem alene gjennom en mørklagt hovedstad. Han møter ingen. Men han er forberedt. I lomma har han en passerseddel utstedt av nazimyndighetene: Einar Andersen, født 1927, hjemmehørende på Bekkelaget, «gis herved tillatelse til inntil videre å ferdes ute etter kl. 21, nemlig til kl 22.30». I det okkuperte Norge er det forbudt for barn og unge å være ute etter klokka 21.00. Men det er ikke forbudt å synge i kor eller å være med på opptredener eller konserter, såfremt de nødvendige tillatelser er gitt. Einar er guttesopran i Oslo Domkor, der tenor Torstein Grythe på 21 år har steget i gradene og blitt sekretær for dirigenten, domkantor Arild Sandvold. Einar er også medlem av en ganske ny gruppe 50 som er sprunget ut av Domkoret. «Totto var blitt bedt om å sørge for underholdningen på Domkorets julefest», forteller Einar Andersen nå 70 år senere. Han valgte ut en gruppe gutter som øvet inn et repertoar som var noe annerledes enn Domkorets sedvanlige religiøse repertoar. Populære amerikanske sanger! «Ja, det var Kjempekvartetten! Vi kalte oss det. Vi var tolv gutter og noen få voksne sangere», minnes Einar Andersen. I boken Sølvguttene. De første årene1 forteller Totto at han satt som soldatfange på Madlamoen etter kapitulasjonen i 1940 da han begynte å fable om å etablere et eget kor etter mønster av den danske Statsradiofoniens Drengekor. Lett repertoar, egnet for radio. Kjempekvartetten ble springbrettet. Forsommeren 1940 blir han sluppet fri, og om høsten tar han kontakt med Leif Rustad i Norsk Rikskringkasting. Kvartetten har sine første øvelser i juni i sommerhuset familien Grythe har leid på Nordstrand, og fortsetter senere i Tottos barndomshjem i Holbergsgate 25 og i NRKs to studioer i Klingenberggaten i Oslo. Etter prøvesang for Kringkastingen og en opptreden med « populære amerikanske sanger» for Valdreslaget der «fagningi ville ingen enda taka, og dei laut gjeva eit ekstranummer» -- honorert med 35 kroner -- var Kjempekvartetten klar for direktesending i radio 1. desember 1940. De amerikanske sangene er lagt til side til fordel for de mer patriotiske – okkupanten tillot det, merkelig nok – før konserten avsluttes med den napolitanske slageren «Funiculi Funicula». Den har Sølvguttene hatt på repertoaret siden! Foto: Øyvind Markussen/privat eie Sølvguttene er et fellesskap preget av en maskulin stå-på kultur. Her lager guttene sitt eget show mens de venter på annen del av gjenåpningskonserten i Oslo Domkirke mai 2009. Kor i fórsilke Kjempekvartetten får mange oppdrag. Begravelser, brylluper. De deltar på festaftener. Men de vil ikke synge mer i radio. «Det ble etter hvert klart at med (…) NSdominans i Kringkastingen kunne vi ikke fortsette der», forteller Totto i Sølvguttene. De første årene. «De fleste sangene våre var med engelsk tekst, og det var ikke særlig populært hos tyskerne». Koret øver nå bare hjemme hos Totto. I 1941 kommer radioforbudet. Totto leter etter andre muligheter. Han lykkes hos Per Glad, som blant annet arrangerer underholdning før kinoforestillinger. Koret skal synge på Grefsen kino, populært kalt «Svetter’n», hver dag i én uke. 500—700 kroner i honorar, antyder Glad. Det er mye penger. Nå manglet Kvartetten bare «et brukbart kostyme og et fengende navn», forteller Totto i memoarene. Før krigen hadde Totto vært på konsert med det engelske guttekoret Silver Songsters som hadde drakter i blank silke. Det er knapphet også på stoffer, men Totto er skredderutdannet og klarer å finne noe grå, blank fórsilke og får kjøpetillatelse fra Forsyningsdepartementet. Totto låner penger. De sølvskimrende skjortene med stolpe i blå fløyel er en direkte kopi av draktene til «Silver Songsters”. Og navnet på minikoret gir seg nesten selv: Sølvguttene. 51 Det skal bli mange sene og lange sykkelturer hjem for Einar Andersen. Mandag og torsdag øver han med Sølvguttene, tirsdag og fredag med Domkoret. I helgen er det selvsagt Domkoret og konserter med Sølvguttene. Han er med på flere turneer, særlig til Østfold. I motsetning til mange andre som var unge under krigen, synes ikke Einar Andersen at ungdomstiden ble tatt fra ham. Livet var fylt av musikk for Sølvguttenes medlem nummer 1. Sølv på markedet Totto er knapt 22. Noen av tenorene og bassene i Sølvguttene er eldre enn han er. Men han har ambisjoner. Sølvguttenes repertoar blir raskt mye mer enn amerikanske sanger: norsk folkemusikk, skandinaviske sanger, klassiske perler, Schubert, Mozart, Grieg. De synger a cappella, og til akkompagnement av den eneste kvinnelige sølvgutt noensinne, pianist Astrid Egeberg. 27. september 1941 opptrer Sølvguttene i Østerdalslaget for første gang i sine nye, sølvskimrende bluser – med dirigent og akkompagnatør i samme antrekk. Guttene var imidlertid i kortbukser. Sølvguttenes program inneholder også instrumentale innslag. Totto spiller fiolin og bratsj både med og uten sitt lille orkester Tangokvartetten, og Astrid Egeberg fremfører «Trolltog». Bernt Anthonsen på 13 spiller piano med votter! Totto har sans for markedsføring. Vakre guttesopraner vekker voldsom oppsikt, og Totto kan skilte med selveste gutten med sølvstrupen. Karakteristikken hadde han snappet fra en forhåndsomtale av en av Domkorets solister, Nils Christian 52 Sundem. Han var også med i Tottos lille kor. Totto brukte sølvstrupen for det den var verdt. Nils Christian ble Sølvguttenes første trekkplaster og fikk publikum til å gå av hengslene når han sang Mozarts koloraturarie «Alleluia». Fra begge sider av «ælva» Totto trengte stadig nye sangere. Slik er det med guttekor, og i løpet av ti år hadde koret dessuten vokst kraftig. I 1950 var de 80 sangere. For Totto spilte det ingen rolle hvor guttene kom fra så lenge de hadde sangstemme. Sang hadde rike tradisjoner i arbeiderbevegelsen. Borgerskapets gutter spilte nå helst klaver, mente Totto. Han sørget for oppslag om prøvesang på skoler over hele Oslo. Elleveårige Roar Johansen fra Grünerløkka så oppslaget på Lilleborg skole en dag i 1951. «Jeg ble regnet som klassens sanger», forteller Roar, nå pensjonert lektor, «men jeg hadde ingen musikalsk bakgrunn. Faren min var industriarbeider. Jeg kunne ikke noter. Musikklæreren oppfordret meg til å prøve, så jeg stilte til prøvesang på Uranienborg skole der Sølvguttene øvde på den tiden. Min far trodde ikke jeg ville klare det, men jeg fikk skriftlig svar fra Totto om at jeg var tatt opp som aspirant. Hele familien syntes det var svært!» To år senere hører 8-åringen Øyvind Otterstad fra Carl Berners plass Sølvguttene på radio. «Der vil jeg gå!», forkynner han for mor og far. Ingen i hans familie var videre interessert i musikk, men Øyvind fikk det som han ville. I 1951 hadde ti år gamle Carl Høgset fra Frogner blitt med to kamerater som skulle prøvesynge. Han prøvesang, han også, og var den eneste av de tre som ble tatt opp, forteller han. Det ble starten på Carls liv som sanger og dirigent. Han kom fra en musikkglad familie. Carls far var lege, men spilte gjerne fiolin til husbruk. Tottos frykt for at sang ikke skulle være fint nok for familiene fra vestkanten, viste seg å være ubegrunnet. Guttene strømmet til fra den kanten også. «Jeg merket godt klasseskillet da jeg begynte», sier Roar Johansen. «Jeg syntes det bare var vestkantgutter der, de snakket så pent og var så velartikulerte. Men jeg ble aldri mobbet. Tottos måte å lede koret på sørget for det». De tre guttene ble kamerater. Bakgrunnen deres var aldri noe tema. «Vi var ofte hjemme hos hverandre», forteller Carl Høgset. Dårlig økonomi skulle ikke hindre noen i å være med i Sølvguttene. Derfor skulle det ikke betales noen kontingent, bestemte Totto. Tvert imot fikk alle guttene reisepenger av koret. «Vi fikk 2 kroner hver i måneden”, husker Roar Johansen. ”Totto sto med en pose full av kronestykker og delte ut på øvelsene». I 1946 hadde Totto startet Sangskolen for å lære opp aspiranter til Sølvguttene. Rekrutteringen var upåklagelig. Totto måtte en tid ha to parallelle klasser i Sangskolen. Etter krigen ble det imidlertid vanskelig å motivere guttene til samtidig å synge i Domkoret, ifølge sølvguttveteran Bjørn Andersen i Sølvguttene. De første årene. Det var nok ikke like stas, for Domkorets virksomhet var knyttet til gudtjenester og kirkelige høytider. I 1947 ble Domkoret oppløst. Tottos to kor 30. juni 1945 hadde Sølvguttene sin første radioutsendelse i et fritt Norge. De hadde fortsatt et folkelig repertoar, men mer og mer orienterte Totto seg og koret mot kirkemusikk. Julekonsertene ble en fast del av virksomheten. De var populære. Til konserten i Trefoldighetskirken i desember 1945 ble det solgt 1802 billetter. Totto morer seg over det i memoarene: «I dag er maksimalt tillatt antall plasser 890 i den kirken …» De holdt også andre kirkekonserter, sang messer og oratorier. Tottos opprinnelige idé, å skape et kor som først og fremst skulle synge i radioen, etter mønster av det danske Radiofoniens Drengekor, ble realisert, men ikke av Totto. Etter krigen startet NRK sitt eget guttekor (og et jentekor, dirigert av Marie Foss), etter initiativ fra den nye sjefen for Barneavdelingen, Lauritz Johnson. Guttekoret kom imidlertid til å slite med rekrutteringen – gutter har det jo med å komme i stemmeskiftet, så det var vanskelig å få koret opp på et skikkelig nivå. I 1951 ble dirigentstillingen utlyst. Totto var en av 12 søkere, flere av dem med betydelig kompetanse, og han fikk jobben. Hans arbeid med Sølvguttene var den direkte årsaken, går det frem av innstillingen: «(Han) har drevet guttekoret Sølvguttene fram til å bli et av landets beste guttekor». Det ble fremhevet at Guttekoret trengte «en mann som – foruten de musikalske kvalifikasjoner – har evnen til å vinne guttene, til å begeistre dem, være deres venn og kamerat – om nødvendig også i fritiden». Den beste søkeren var Totto, som «i praksis har vist at han har både de musikalske og de personlige egenskapene som trenges». 53 Fra Programbladets forside To årer flyter sammen til én i dagens sølvguttkor; Sølvguttene og NRKs Guttekor. Sølvguttene sprang ut av koret i Oslo Domkirke, mens Guttekoret ble dannet som Kringkastingens underholdningskor. Dette sammensatte opphav er bakgrunnen for det brede nedslag og det store repertoar koret har. Dessuten hadde Torstein Grythe allerede etablert det som «med ett slag vil løse det vanskelige problem med nyrekruttering»: Sangskolen. Ærbødigst Lauritz Johnson. Nå hadde Totto to kor, med ganske forskjellig repertoar og virkeområde. Guttekoret var et rent barnekor – et trestemmig 54 guttekor – som lett og underholdende repertoar medvirket i barneprogrammene til onkel Lauritz (Johnson) og tante Sonni (Holtedahl Larsen). Sammen med dem ble Guttekoret barnetimestemmene i radioens gullalder. Guttene i radioen «I guttemusikken kunne jeg ikke velge instrument. Det kunne ha blitt tuba! Sangstemmen var litt enklere å ta med seg. Så jeg bestemte meg for NRKs guttekor». Egentlig var det opplagt. Erik Østby, født på Grønland i 1942, skjønte tidlig at det var nyttig å kunne synge. Musikken hadde han med hjemmefra, og han var en racer på ukulele. «I fiskebutikken like ved der vi bodde, laget de fiskekaker. Det duftet herlig! Broren min og jeg stilte oss opp i bakgården og sang «Den hellige stad» tostemt – jeg sang annenstemmen, den kom helt naturlig: «Jerusalem, Jerusalem, luk op din port, vær glad!» Da vanket det fiskekaker!» Erik prøvesang og begynte i NRKs guttekor i 1951. Terje Stensvold fra Bolteløkka valgte guttemusikken. Men han ville gjerne synge, også. Sølvguttenes øvingstider kolliderte imidlertid med øvingene til korpset, så da måtte det bli NRKs guttekor. Hvis han våget. Terje Stensvold, i dag ettertraktet Wagnersanger på verdens operascener, torde nemlig ikke prøvesynge: «Først da en av klassekameratene mine forkynte at han skulle prøvesynge, torde jeg. Jeg visste at jeg sang bedre enn han gjorde». At guttekoret hadde et populært repertoar myntet på barn, betydde ikke at de kunne ta lett på øvelsene. «Totto var nøye med at koret skulle ha kvalitet, uansett sjanger. Vi skulle jobbe skikkelig», sier Erik. «Det første vi lærte, var pust», forteller Terje. «Jeg husker jeg lå i senga og trente på å puste med magen. Ingen tvil om at Totto har en god del av æren for min karriere som operasanger. Den dype pusten får deg ned. Når jeg blir nervøs foran forestillinger, begynner den dype pusten automatisk». All øvingen skjerpet guttene: «Vi fikk ofte tekst og noter rett før programmet skulle på lufta. Vi tok det på hæl’n og sang det inn», forteller Terje. Guttekoret fikk også luftet seg «live». De reiste land og strand rundt og sang norske folkesanger, både med og uten mannsstemmene fra Sølvguttene. Da Alf Prøysen i sin mangfoldige NRK-karriere begynte å arbeide først for Lørdagsbarnetimen, og senere for Barnetimen for de minste, ble Guttekoret en viktig samarbeidspartner. To blir ett Før han overtok NRKs guttekor, hadde Totto av og til lånt ut sølvgutter til Guttekoret, som hadde alvorlige problemer med rekrutteringen. Herrestemmene ble også lånt ut ved enkelte anledninger. I praksis foregikk en langsom sammensmeltning av korene. Ti–tolv av guttene var medlemmer i både Sølvguttene og NRKs guttekor. Erik Østby var – pussig nok, sier han selv – annensopran i Guttekoret og ble førstesopran i Sølvguttene. Carl Høgset, som startet i Sølvguttene, var også etter hvert med i begge kor. Noen gutter var ikke helt sikre på hvilket kor de tilhørte. Totto hadde lenge ønsket at Guttekoret skulle ha et bredere repertoar. Det hendte ofte at de bidro i programmer som ble produsert av andre avdelinger i NRK. Burde ikke koret heller legges under Musikkavdelingen? foreslo Totto. Det ville ikke Lauritz Johnson. 55 Noe var likevel i gjære. På Sølvguttenes 15 års jubileumskonsert i 1955 var sølvblusene borte. Nå hadde Sølvguttene samme konsertantrekk som Guttekoret: hvit skjorte, tverrstripet slips og norsk flagg på brystet. «Da Totto dro på Nordlands-turné med Guttekoret og opplevde at de ikke fikk solgt så mange billetter, forandret han likegodt teksten på plakatene til «Sølvguttene». Da kom folk!» sier Erik Østby. Ut over i 1960-årene fikk Totto bedre respons hos Musikkavdelingens sjef Kristian Lange. I 1967 ble korene slått sammen under navnet «Sølvguttene, NRKs guttekor»og lagt under Musikkavdelingen. Det nye mediet Sølvstrupene i matrosdress. De som synger julen inn klokka 17.00 på julaften. Har det ikke alltid vært sånn? Sølvguttenes aller første tv-konsert ble sendt julaften 1966. Det var også første gang de opptrådte offentlig i matrosdress. Da hadde koret holdt det gående i mer enn 25 år, i helt andre «outfits». Det bildet vi alle sitter med av Sølvguttene, ble skapt av fjernsynet. Korets tv-æra begynte så tidlig som i 1961. Da overførte fjernsynet Mozarts komiske opera Bastian og Bastienne, med NRKs guttekor og guttekorsolister i tittelrollene. Guttekorets jubileum i 1962 ble tatt opp i Studio A. Tre år senere ble Sølvguttenes 25års-jubileum markert med tidligere sølvgutt Rolf Just Nilsen som programleder. Da Sølvguttene vant den prestisjetunge førsteprisen for ungdomskor i den internasjonale korkonkurransen «Let the 56 people sing» i 1971, ble prisoverrekkelsen behørig dekket av Dagsrevyen. Året etter fikk Sølvguttene vise seg frem for store deler av verden. Gutter i matrosdrakter ble skjønnsomt gruppert og sang, til playback, foran stavkirken på Folkemuseet på Bygdøy og i vakker natur ved Tyrifjorden. Barytonsolist Terje Stensvold poserte på «Christian Radich» med riggen full av sølvgutt-matroser. Et tysk tv-selskap laget en serie med beste Chöre der Welt, og Sølvguttene ble valgt ut til å representere Skandinavia. Det var en stor ære for Totto. Tv-serien ble distribuert til over hundre land, og ble også sendt i Norge. Underholdningsavdelingen var også interessert i sølvgutter, og de var med både i Erik Byes Lørdagskveld og Dan Børge Akerøs helgeprogrammer på 1980-tallet. Tv ble også starten på Sølvguttenes lange karriere som «korekor» for kjente artister. Selv om Morten Harket fortsatt var ganske fersk som verdensstjerne i 1986, syntes alle det var tøft å synge julesang med ham. Harket fortalte at han hadde alltid ønsket å være sølvgutt, og stilte i matrosdress sammen med koret. Under OL på Lillehammer var Sølvguttene selvskrevne artister. Ringsaker kirke var fullstendig sprengt da koret holdt sin direktesendte OL-konsert. Sølvguttene var gjester i OL-studio, og sang «La ilden lyse» sammen med Sissel Kyrkjebø under avslutningsseremonien. Korveteran Erik Østby begynte i fjernsynet i dets spede barndom tidlig på 1960-tallet, og har produsert de fleste av Sølvguttenes tv-konserter gjennom 40 år. I februar 1969 kunne tv-seerne Foto: Espen Bratlie/privat eie Sølvguttene har ikke bare et stort eget program, men har en jevn strøm av forespørsler om medvirkning i andre musikalske prosjekter. Deltakelse i ulike tv-sammenhenger skaper en ekstra motivasjon hos dagens sølvgutter. Her i opptak med TV2. nyte Eriks herlige tv-film Alt vel om bord med sølvgutter i maritime omgivelser, på location på slippen: Gutta pusser båt, nærmere bestemt Tottos skøyte «Harmonia», mens de synger sjømannssanger og barnesanger. «Ja, vi maler og vi maler og det blir så fint og flott …» I svart hvitt. For opptakenes skyld malte guttene så ivrig og i så tykke lag at Totto etterpå måtte få skrapt båten helt ned igjen og malt den på nytt. Det blir ikke jul uten Det er mer enn 40 år siden koret begynte å synge inn julen på statskanalen. For store deler av befolkningen fremstår denne tradisjonen som et slags «alltid». Tidspunktet for konserten er optimalt. Det er fortsatt en stund til familiens yngste får skrelle papiret av gavene i haugen under juletreet. Duftene fra det årvisse julemåltidet siver ut fra kjøkkenet og blander seg med gode minner fra tidligere julaftener. Intet tidsrom på året er mer søkklastet med forventning enn den drøye halvtimen Sølvguttenes julekonsert varer på julaften. Slik er konserten blitt selve portalen til julaften for hundretusener av nordmenn. 57 Det er ikke tilfeldig at sølvgutter teller tiden de har vært med i koret i antall juler. Adventstid og jul er høysesong for sølvgutter. De kaller det bare julestria. Den starter i midten av november og avrundes i midten av januar, med mindre sølvguttene skal spille inn eller medvirke på en ny juleplate. Da kan det bli jul i mai eller september også. Førti konserter i løpet av fem uker før jul, samt en drøss med solistoppdrag. Etterspørselen blir bare større og større. Guttene skal tidlig opp, de går på skolen og har kanskje både solistoppdrag og dobbeltkonserter om kvelden. Det skjer noe hver dag. Kirker og kulturhus over hele østlandsområdet vil ha besøk av Sølvguttene. Et par helgeturneer skal også inn i programmet. Vestlandet, Sørlandet, Nord-Norge, Göteborg. Av og til blir det ganske enkelt for mye. Etter at Fredrik Otterstad overtok som dirigent, delte han koret inn i tre underkor, og fordelte konsertene slik at en av gruppene fikk hviletid mens de to andre stilte på konsert. Det hjalp. Litt. Men det nærmer seg utvilsomt en grense for hva man kan kreve av gutter i skolealderen, eller for den saks skyld av de voksne sangerne som har en jobb å passe. Eller av dirigent Fredrik. Han kan jo ikke dele seg i tre. Forenede transportbyråer Året rundt bringer foreldre aspiranter og små korgutter til øvelsene to ganger i uken. Fra Lørenskog, Langhus, Lambertseter, Lommedalen, fra hele Oslo-området kommer de minste guttene med eskorte. Foreldre setter ugjerne syv- og åtte58 åringene på tog, buss og trikk helt alene. De eldre guttene har et konsertprogram som krever mer av transporttjenester enn foreldre flest kan klare, og de må lære seg å finne frem til Trefoldighetskirken og Rådhuset og hjem igjen på sen kveldstid. Slik blir man selvstendig og kjent med Stor-Oslos kollektivtransport. I julesesongen tar det helt av – kirker, konserthus, kulturhus, sykehjem her og julebord der. Særlig foreldrene til guttene i solistgruppen får bokstavelig talt kjørt seg. I verste fall har guttene tre solistoppdrag på tre forskjellige steder på dagtid og dobbeltkonsert om kvelden. Slike dager er rene stafetter. Da nytter det ikke å reise kollektivt. I Sølvguttene har det aldri vært innkrevd kontingent, men foreldrene har ytt sin skjerv i bensin. Og i tid – venting hører med. Bonusen er mye vellyd og et fascinerende innblikk i Sølvguttenes intrikate desemberlogistikk. 70 år ung Mens artister flest skranter med årene, holder Sølvguttene seg uforskammet godt med sine evigfriske gutteansikter. Hemmeligheten er en kombinasjon av rask utskiftning og seig tradisjon. For selv om omløpshastigheten for guttesangere er høy, bytter noen matrosdress mot korblazer og bærer arven fra Totto videre. De voksne skaper kontinuitet, men det er lojaliteten til tradisjonene som gjør at publikum møter det samme koret tiår etter tiår. Sølvguttenes sang i 2010 lyder omtrent som i 1940, og de slitesterke matrosdressene bidrar også til at koret vil fremstå som seg selv når de feirer 100 år i 2040. Foto: Øyvind Markussen Sølvguttenes gratiskonsert i Oslo Rådhus lille julaften er en konsert med tradisjoner, og for mange selve porten til julen. Her er koret avbildet 23. desember 2009. 59 Sølvguttene er en institusjon i norsk kulturliv, unnfanget i krigsårenes trengsel, utviklet og etablert innenfor velferdsstatens rammer. Gjennom sine første 70 år har Oslo-koret sunget i hver krok av kongeriket og gitt av seg selv til hele befolkningen. Hver jul overskrider Sølvguttene kulturelle skillelinjer med sitt repertoar av klassisk kirkemusikk og folkelige julesanger. Alle nordmenn kjenner Sølvguttene. Koret har erobret en unik plass i folks bevissthet, og det gjenspeiles i mediene. Selv om det ikke alltid er Sølvguttene som er frontfigurer, kaster de glans over sine musikalske samarbeidspartnere. Hvorfor skulle de ellers være så ettertraktede? Olav Christensen og Tove Valmot er forfattere av jubileumsboken Sølvguttene – lyden av et fellesskap som ble utgitt i jubileumsåret 2010. Noter 1 Torstein Grythe og Morten Wessel Krogstad: Sølvguttene. De første årene 1940-1950. Eget forlag, 2009. 60
© Copyright 2024