Tarkus nr 28 - Tarkus Magazine
m a g a z i n e T I D S S K R I F T F O R P R O G R E S S I V R O C K Tarkus nr. 28 • Mars 2004 • Løssalg kr. 50,- Peter Hammill Van der Graaf Carptree K r a f t we r k Dream Theater P s y ke d e l i a T h ij s v a n L e e r A m e r i k a n s k p ro g 28 Innhold Artikler/portretter 14 20 perler fra britisk psykedelia 6 ARKIVAREN: USA og Canada 19 Peter Hammill 18 Van der Graaf Generator Redaksjon Intervjuer 5 Carptree 3 Thijs van Leer Sven Eriksen Trond Gjellum Jon Christian Lie Bidragsytere dette nr. Ulf Backstrøm Roger Matte Thiago Pinto Corrêa Sarkis Trond Sætre Rikard A Toftesund Layout og grafisk produksjon Sven Eriksen Trykk Copyshop, 1300 Sandvika KONTAKT Sven Eriksen Møllefaret 48B 0750 Oslo Tlf.: 22 50 03 61 (etter 18.00) 906 73 821 E-mail: [email protected] Webadresse www.tarkus.org Bankgiro 6222.11.06658 Abonnement, annonsering etc Se siste side ISSN nummer 0809-0971 MERK! ---------------------------------------------Alle synspunkter gitt uttrykk for i Tarkus er artikkelforfatterens egne, og ikke nødvendigvis sammenfallende med redaksjonens oppfatninger Ettertrykk er tillat med kildehenvisning. Anmeldelser 21 ABSOLUTE ZERO crashing icons 21 AHVAK ahvak 23 AKACIA an other life 21 APOGEE the garden of delights 23 AQUAPLAN paperimeri 21 ARM open reminder 23 ARS NOVA biogenesis project 22 AVIARY ambition 25 BALDIO, TERRENO terreno baldio 31 BALTIMOORE ultimate tribute 29 BARON, ERIK dés accordes 31 BELLAS, GEORGE venomous fingers 22 BIRDSONGS OF THE MESOZOIC the iridium controversy 5 CARPTREE superhero 26 CAZENAVE, GUILLAUME the mediation project part one – worship scraped 23 CLEARLIGHT infinite symphony 22 CLEVELAND, BARRY memory and imagination 22 CLEVELAND, BARRY volcano 29 CLOUD CHAMBER dark matter 29 DAVE ROSE GROUP live 25 ETCETERA tales of ardour and deceit 25 EYESTRINGS burdened hands 35 FLÄSKET BRINNER the swedish radio recordings 29 GARLO coup de sang 29 GLANDIEN, LUTZ lost in rooms 30 GRANDE FORMATION galilée 26 GUAPO five suns 32 GUERIN, SHAUN the epic quality of life 32 HACKETT, STEVE live archive 03 30 HARDSCORE methane 30 HARDSCORE surf, wind & desire 31 HARRIS, MICHAEL words collide 25 HOMOSEXUALS the homosexuals' record 26 IN CAHOOTS all that 26 INKABB HOLNAP tomorrow instead 27 JOHN, CLIVE you always know where you stand with a buzzard 27 KARNATAKA delicate flame of desire 36 KAYAK merlin – bard of the unseen (DVD) 36 KING CRIMSON eyes wide open (DVD) 30 KOPECKY sunset gun 28 KOTEBEL fragments of life 27 LOCOMOTIVE we are everything you see 30 LOUISE AVENUE let's take one more 27 32 31 28 31 29 29 33 31 30 33 23 35 32 33 35 32 33 35 31 35 37 33 33 36 27 34 34 34 25 34 23 25 36 23 27 31 32 MANDALABAND the eye of wendor: prophecies MANNING the view from my window MASI, ALEX in the name of mozart MINDFLOWERS improgressive MISTER KITE box of fear MYERS, DAVID LEE arcane device NECKS drive by OPABINIA opabinia ORION RIDERS a new dawn PANZERPAPPA farlig vandring PARADOX ONE escalator to mars PHILLIPS, ANTHONY battle of the birds PINHAS, RICHARD transition PSEUDO BUDDHA three months in a fat city PSICOTROPIA psicotropia ROMISLOKUS trans aviation pilots ROSE, JON the people's music SAKYPUTRA, RAHUL the denmark sessions SCARIOT strange to numbers SCIENCE GROUP spoors SIDE STEPS steps on edge SPARTACUS demo II TALISMA corpus TAMMATOYS within a dream TIRILL a dance with the shadows TOUCH touch TRETTIOÅRIGA KRIGET elden av år TRETTIOÅRIGA KRIGET glorious war TRUSTIES we only want to rule the world TWELFTH NIGHT art & illusion UNOMA croma VEDRES, CZABA breathed prayer VORTEX 1975-1979 WETTON, JOHN amorata (DVD) WHITTAKER, ALAN top of the world WOLSTENHOLME, WOOLLY black box recovered WYATT, ROBERT solar flares burn for you •DIVERSE ARTISTER músicas geometricas Bøker 37 REMME, STEINAR en skjebne verre enn livet Konserter 39 Dream Theater 39 Kraftwerk Faste spalter/Annet 30 Leserbrev 38 Redaksjonens spilleliste 38 Resultat av leseravstemmingen 20 Svens mimrehjørne: FIELDS fields 11 Øde øy: HAMADRYAD conservation of mass Annonsører 24 InsideOut 28 Mellotronen 12 progrock.no Fra redaksjonen Den provoserende gentleman m a g a z i n e T I D S S K R I F T F O R P R O G R E S S I V 28 R O C K Tarkus nr. 28 • Mars 2004 • Løssalg kr. 50,- Peter Hammill Van der Graaf Carptree Kraftwerk Dream Theater Psykedelia Thijs van Leer oe vi har fryktelig dårlig samvittighet for ikke å ha gjort tidligere, er å hedre minnet til Frank Zappa, en av de største tonekunstnerne som har operert innenfor den vidtfavnende sjangeren vi kaller rock. N Amerikansk prog en 4. desember 2003 var det 10 år siden Frank Vincent Zappa forlot en sjokkert musikkverden. At akkurat han av alle i rockebransjen skulle være den som skulle dø så altfor tidlig, opplevdes da, og nå ti år senere, som det beste eksempel på verdens totale meningsløshet. Man kan si mye rart om Frank Zappa. For dem som forbinder han mest med låta D Daniel Denis (Univers Zero) (Foto Vincent Chiavetta) Side 2 Bobby Brown Goes Down" og andre låter med tilsvarende "grisete" innhold, er det lite forståelse å hente for at dette tapet skulle være så mye større enn en del andre tap innen rockebransjen. Men for dem som har turt å bevege seg ned i dypet av mannens over seksti utgivelser (derav 55 mens han levde), har de funnet et univers som oppleves som til de grader unikt, spennende og altomfattende at man ennå ikke fatter at mannen rakk å få til alt dette i løpet av sine 27 år som plateartist. Zappa kunne være plump, banal, grisete og anstrengt provoserende, men Zappa på sitt beste kunne lage enormt vakker musikk, med en dybde, et følelses- register og en dynamikk som til en hver tid utfordret lytteren, men også ga den en belønning hvis man bare kunne stå løpet ut. appa kjempet hardt for artisters ytringsfrihet, og hans opptreden i den amerikanske kongressen midt på åttitallet er fortsatt legendarisk, der Zappa fremsto som kanskje den mest fornuftige og taleføre av dem alle. Men i stedet for å gremmes over hans bortgang, skal vi heller prøve å glede oss over den enorme plateproduksjonen som i mange år fremover vil provosere og fascinere et stort publikum. Z Tarkus nr. 28 Vi setter kunnskapene på prøve… Aktive ører med Thijs Van Leer I “Aktive ører” lar vi kjente og ukjente mennesker høre, gjette og uttale seg om et knippe plater. Vi håper at dette skal kunne bli en serie som dukker opp i Tarkus med ujevne mellomrom. Uansett, så har den ikke ukjente Focus-lederen Thijs van Leer blitt utsatt for en aldri så liten platebunke fra Tarkus’ søramerikanske bidragsyter, og her er resultatet. Av Thiago Pinto Corrêa Sarkis Spock’s Beard Long Time Suffering fra albumet Snow (2002) Thijs: Dette er veldig bra. Veldig melodisk. Det er en enhet av tid, sted og handling, som er meget viktig for det dette bandet gjør. Kompleks, men ikke veldig kompleks. Stemmene er godt arrangert. Veldig musikalsk, høyt nivå på harmoniene og melodiene. Den rytmiske delen fanget spesielt min oppmerksomhet. Det mest interessante var de tre første rytmene. Det eneste jeg føler mangler her er reprisen av denne rytmiske delen. Thiago: De gjentar den i løpet av CD-en ... det er en dobbel CD, et konseptalbum Thiago: Det er Chick Corea Elektric Band. Thijs: Åh, da er det greit. Hvilket band er det? Thiago: Spock’s Beard. Thijs: Hvor er de fra? Er de fra syttitallet? Thiago: De er fra USA. Dette albumet ble sluppet i 2002. Thijs: Er det sant? Det er virkelig bra. Det er en anelse av Gentle Giant, men også elementer av andre band fra syttitallet. De høres ut som om de er fra syttitallet. Tool Thijs: Chick? Jeg trodde det var ham, men jeg var ikke sikker. Hvem spiller han med? Schism fra albumet Lateralus (2001) Thiago: Frank Gambale, Dave We... (han lar meg ikke fullføre) Thijs: Dette er, for alt jeg vet ... vel, det er progrock. Det er en mengde taktarter. De spiller veldig nøyaktig, jeg kan ikke røre på baken. Jeg kan forestille meg at det kunne utvikle seg til noe lystigere. Thijs: Gambale? Jeg har spilt med ham. Han er fabelaktig. Dette er perfekt. Det rører noe i meg. De hører på hverandre. De er mestere. Visste du at Chick valgte Focus som headline-band for sine show? Thiago: De gjorde en turné med King Crimson. Thiago: Virkelig? Chick Corea Elektrik Band Eternal Child fra albumet Eye Of The Beholder (1988) Thijs: Dette er så fantastisk at de andre medlemmene i bandet må høre det. (Intervjuers anmerkning: I dette øyeblikket reiste han seg fra stolen og spurte om det var mulig å spille CD-en over hotellets lydanlegg. Det var lunsjtid, men de ansatte ved hotellet lot CD-en spille). Hør på dette. Hva er det? Tarkus nr. 28 Thijs: Ja! Vi var på samme plateselskap ... og selskapet spurte ham hvem han ønsket å åpne showene for. Han valgte Focus. Vi ble veldig gode venner. Chick sa alltid at “Hocus Pocus” var utmerket, en genistrek. Jeg er ikke enig med ham (han ler). Han er veldig snill, vi snakket masse sammen på kveldene med forestilling. Han kom hjem til meg og var der i to dager. Han hørte en demo av “Dona Nobis Pacem” og sa at han ville spille den inn i sitt eget studio. Han er en av mine favoritt pianister / musikere. Hva er navnet på denne skiva? Thiago: Eye of the Beholder. Thijs: Det kan jeg godt se for meg. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Hva er navnet på bandet? Thiago: Tool. Thijs: Tool? Vel, trommeslageren er veldig god. Han spiller rett fram, bare akkompagnerer de andre musikerne. Men han tenker kanskje ikke på motstemmer. Jeg mener ... Det er en måte å spille på. Jeg har hatt de samme problemene med Focus noen ganger. . Thijs: Åh, Eye of the Beholder? Denne må jeg skaffe meg straks. Side 3 Dave Matthews Band også en viktig ting i musikk. Dette elementet mangler en del band. Two Step fra albumet Crash (1996) Jason Becker Thijs: Bassen følger sangen… snodig. Det er ikke særlig harmonisk, men det er kult. Veldig bra. Det svinger. Bassen spiller feil parti, han spiller “non-roots”, men noen ganger funker det bra, og dette er et eksempel på at det fungerer. Men Chick er så bra at det blir vanskelig å snakke om andre låter. Det er ikke noe i veien med dette bandet direkte, jeg liker det. Men noen ganger når jeg hører rock merker jeg så tydelig at musikerne glemmer skjønnheten som Chick har i musikken sin. Air fra albumet Perpetual Burn (1988) Thijs: Veldig virtuost, men jeg syns det er for mange forminskede akkorder. Det er fortreffelig, men jeg liker ikke de forminskede akkordene så mye. For å være i stand til å komponere i klassisk stil må man høre mye på Bach. Vi har et eksempel her i Brasil, geniet Heitor Villa-Lobos som skapte sin egen fantastiske stil etter å ha hørt på Bach. Dette er veldig godt framført, fantastisk godt framført. Er dette gammelt? Thiago: Ikke veldig. Den ble sluppet i 1988. Jason Becker var 18 år da han slapp dette albumet og denne sangen. Nå kan han i praksis bare bevege øynene (Intervjuers anmerkning: Jeg forklarer hele Jasons situasjon) Chris Squire Silently Falling fra albumet Fish Out Of Water (1975) Thijs: Åh, fantastisk! Yeah, wow, vakkert. Låta har en vanskelig struktur, og trommene gir skikkelig groove og skaper liksom en egen enhet. Fantastisk. (Etter noen minutter): Den er litt lang, men velspilt. Hvor ble det av den sensasjonelle, flotte introduksjonen? Den burde ha blitt spilt igjen. Noe er bra, men noe gjentar seg i litt stor grad. Vi har det samme problemet fra tid til annen med Focus. Hva er det? Thiago: Chris Squire. Thijs: Hvem er det som spiller sammen med ham? Thiago: Bruford, Patrick Moraz… Thijs: Patrick Moraz? Han er som Chick for meg. En av mine favoritter. Dette er vakkert. Jeg er litt irritert fordi de ikke tok opp igjen introduksjonen. La meg høre den igjen (og han hører den på nytt). Uriah Heep Lady In Black fra albumet Salisbury (1971) Thijs: Hmm... (Intervjuers anmerkning: Thijs løfter hendene og begynner å bevege dem fra side til side lik bevegelsene til tente lightere blant publikum). Ingen trommer, bare akustisk gitar. Fin utvikling. Du er slem. men etter å ha hørt Chick Corea blir det veldig komplisert. De høres ut som et band. Det er et kommersielt og et sterkt band. Jeg hører noen stadion elementer bak sangene deres. Jeg kjenner kraften av enkelhet. Sangeren er fantastisk og de er sterke som et band. Det er også en begavelse å være i stand til å få en folkemengde på et stadion til å høre på sangene dine og tenne lightere. Jeg tror jeg skjønner budskapet deres om vennskap, håp og kjærlighet. Du kan høre det. Angra Holy Land fra albumet Holy Land (1995) Thijs: Dette er vakkert, det svinger, det er friskt. Det er en vakker spenning, en organisk struktur. Er det en mannlig vokalist? Thiago: (ler) Ja. Thijs: Wow. Pianoet er veldig vakkert. Det er bra, befriende. Hvilket band er det? Fish 3D fra albumet Fellini Days (2001) Thijs: Vakkert! Jeg liker åpningen og utviklingen. Mange band vet ikke hvordan de skal videreføre de opprinnelige idene. Her er et eksempel på god utvikling. Veldig maskulin, artistisk og teatralsk vokal. Masse talent. Hvem er det? Thiago: Fish. Thiago: Angra. Det er et metalband fra Brazil. Thijs: Metal? Jeg kan ikke høre mye av det. (Intervjuers anmerkning: Jeg viser “ingen kommentar” og så...) Ja, nå hører jeg det. Gratulerer til Brasil. Brasil er alltid et eksempel. Jeg har studert brasiliansk musikk en stund. Ikke så mye som Jan Dumée, han er nesten brasiliansk. Halvt nederlandsk, halvt brasilianer. Men jeg studerer brasiliansk musikk. Happy The Man Thiago: Jeg? Hvorfor? I Forgot To Push It fra albumet Crafty Hands (1978) Thijs: De er veldig gode venner. Vi har turnert med Uriah Heep. Men du lot meg høre på Chick Corea før vi hørte på dem. Thijs: Jeg elsker det. Bra utført, med unntak av trommeslageren nok en gang. Han er flink, men introduserer ikke en motstemme, han følger det de andre gjør. Veldig fokusert, intelligent band. Hva heter de? Thiago: (ler) Thiago: Happy The Man. Thijs: Hvis du ikke kan finne og spille noe like godt som Chick Corea, finnes det andre måter å gjøre det på. Jeg vil ikke si stygge ting om dem, Thijs: (ler). De er i hvert fall glade og morsomme. Humor er Side 4 Thijs: Dette er trist. Jeg vil ikke si noe stygt om ham og det er egentlig ikke noen grunn til det heller. Men jeg har litt tvil noen ganger. (Intervjuers anmerkning: Etter at sangen tok slutt og etter en kort samtale tok Thijs opp fløyten og spilte et av temaene fra Air. Man må ha vært der for å høre det. Det var magisk, utrolig). Thijs: Han skriver gode tekster. Og så kjenner jeg det svinger. Noen band får det ikke til å svinge, jeg tror det er derfor jeg har problemer med en del hvite band. Desto eldre jeg blir, jo mer forskjellige ting vil jeg høre på. Jeg elsker svart musikk. Thiago: Jeg synes denne sangen er litt trist, gjør ikke du? Thijs: Ikke i det hele tatt. Jeg kjenner det svinger her. Jeg ser en vei som vokser. Det er målet til Focus. Vi prøver å bygge en kanal til å svømme i, så kan du svømme for deg selv og løse dine problemer. Noen progressive band sier “Jeg skal drepe meg selv, jeg skal begå selvmord... tar deg ned, ned, ned” (intervjuers anmerkning: han peker frenetisk mot gulvet). Det er jo en måte, men det løser helt enkelt ikke dine problemer. Jeg liker dette (intervjuers anmerkning: han peker mot himmelen og horisonten), med dette, med en åpen horisont, kan du løse dine egne problemer. Dette er en Herrens velsignelse. Tarkus nr. 28 Vi snakker med Carptree En regnfull kveld i høst satt vi en gjeng hos Thomas Holter (han som styrer med ”The Path”..) og mimret som alltid om våre siste musikk-oppdagelser. Kvelden husker jeg først og fremst p.g.a en svensk duo som kaller seg Carptree. Bandet består av Carl Westholm (keyboards) og Niclas Flinck (vocal). Ensemblet “No Furture Orchestra” bidrar også. Jeg fikk omsider oppsporet deres siste CD på nettet. Fra den endelig lå i postkassa mi, har den daglig vært innom cd-spilleren. Jeg hadde nylig en liten prat med produsenten og mannen bak tangentene, Carl Westholm: Roger Matte Tarkus: Det første som “sjarmerte” meg ved bandet var den utsøkte kombinasjonen av en meget bra vokalist og de gode komposisjonene. Så hva er deres bakgrunn, og hvordan startet samarbeidet mellom deg og N. Flinck? Westholm: Jag och Niclas började spela tillsammans redan tidigt 80tal som tonåringar i ett band som hette Incubus. Efter några år så flyttade vi åt olika håll och spelade inte tillsammans på reglbunden basis men har alltid haft nära kontakt och gjort lite musik när vi fått tillfälle. Jag studerade musik i två år, jobbade som pianolärare och fri- lansmusiker under ett par år, spelade på revyer på Gran Canaria och andra menigslösa jobb! Sysslat en del med Fusion och jazz och även ganska mycket hårdrock. Carptree startades 1997 skulle man kunna säga, mest då som ett projekt för att göra klar en samling låter, då främst med material som Niclas stod för. Detta föll mycket väl ut så sedan dess har Carptree varit en permanent konstellation. Första skivan var färdiginspelad redan slutet av 1999 men vi hade lite trassel med ett par olika skivbolag som drog ut på tiden så vi valde att själv ge ut vår första skiva 2001 på vår egen label FOSFOR Creation. Omedlebart i samband med detta började vi med uppföljaren Superhero där vi också engagerade fler musiker den s.k “No Future oOrchestra”. Vi har ingen tydlig plan när vi skriver musik förutom att bägge skal vara delaktiga, ursprunget till låterna kan komma både från mig och Niclas, programmering och arr står jag för men Niclas är alltid delaktig. ofta är det en lång process, men kan ibland gå fort, jag har alltid flera låtar som jag jobbar med parallellt för att slippa jobba med samma låt två dagar i följd, på så sätt får jag lite distans, mellan sessionerna. Tarkus: Hvilke inspirasjonskilder (band, musikkstiler etc.) har vært viktige for dere? Westholm: Som vanligt svårt att säga, dom självklara referenserna finns ju förståss med Genesis och Yes o.s.v. Radiohead gjorde stort intryck på mig 1997 och gav mig nog en extra knuff. Hårdrock har jag alltid gillat, det nya svenske bandet Opeth och även förståss äldre band som Black Sabbath. Finns ju också även viss fusion som inspirerat mycket. Pat Metheny och förståss Keith Jarret som ju är en fantastisk pianist och improvisatör. Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Sverige 2003 2003 Fosfor Creation Records CWNF-2 61:15 Sven Eriksen Westholm: Som både arrangör och producent och artist har jag inte tidigare givit ut musik, men jag har deltagit i en massa projekt och spelat in en massa musik med olika andra musiker, det mest har inte blivit utgivet tyvärr. Har spelat med Leif Edling, en svensk hårdrocksguru på flera plattor, Dels Abstract Algebra och två Candlemassalbum och nu senast KRUX som är en mcket bra ganska episk hårdrockplatta, men i det fallet är jag mer gästmusiker. Tarkus: Kan du fortelle kort om “No Future Orchestra”? Westholm: En samling goda vänner och duktiga musiker som bidrar på Superhero och nu kommande album, alla har jag kännt och arbetat med i andra sammanhang i många år. Ingen av dom är typiskt “progressive” dom kommer från helt andra håll, vilket känns viktigt för oss för att slippa det mer typiska “Progressiv rock”-soundet. Dom bidrar med olika influenser och olika spelstil. Tarkus: Vi i Norge har vel hatt en fornemmmelse av at det har vært større aktivitet/interesse innen denne musikksjangeren i Sverige (altså neo-prog, symfonisk rock etc). Dere har jo hatt og har flere band som har markert seg også utenom Sverige. Hvordan står det til med denne sjangeren idag? Jeg tenker da på muligheter til å få solgt CDer, konserter, interesse for sjangeren, band osv. Tarkus: Til slutt litt om fremtiden: Hva er planene deres med tanke på CD-utgivelse og konsert-virksomhet? Tarkus nr. 28 superhero Tarkus: Både arrangering, opptak, programmering og produksjon har du stått for. Har du samarbeidet innen disse områdene med andre grupper/band? Westholm: Det finns många svenska band inom genren, väldigt många faktiskt men jag antar att dom andra banden, precis som vi, säljer mest utomlands. Det finns mycket få speltillfällen, ganska få konserter över huvudtaget, mest stora kända band som turenerar över hela världen ingen svensk Scen att tala om. Finns ett par bra CD-distributörer men jag tror dom säljer mest utomlands också. Carl Westholm CARPTREE I fotsporene på Ritual finner vi dette relativt nye (dette er bandets andre album) svenske bandet. Det samme tunge, sugende kompet komplettert av intens (og litt teatralsk) vokal, akustiske gitarer og smakfullt tangentarbeid, de samme heavy-tendensene og ikke minst det samme taket på selve låtskrivingen. Det er konklusjonen etter å ha hørt innledningskuttet på denne plata. Men Carptree har nok et noe større snev av pop (ja, kanskje til og med glamrock) i seg. I tillegg har de en symfonisk side som gir denne musikken en elegant, litt høytidelig og usedvanlig tiltalende vri. I det hele tatt er dette en plate som ligger i grenseland mellom veldig mange stilarter. Host vs Craft kan minne om noe av det Genesis gjorde på slutten (med unntak av vokalen), Into The Never To Speak Of er nesten gothmetal i åpningen og mot slutten, mens den midtveis er noe ubestemmelig symfonisk Bowieaktig. Flesh har de selv beskrevet perfekt i heftet som “loud things in a silent language”. Superhero er en plate som aldri blir stillestående. Vi beveger oss i stor hastighet mellom de ulike stemningene og musikalske uttrykkene. Oppi alt dette har de klart å lage en bemerkelsesverdig konsistent plate, noe som ikke minst skyldes enkelte gjennomgående elementer som pianoet, vokalen og de syntetiske orkestreringene som blir trygge havner i en stadig forandrende omverden. Ikke alle låtene er like engasjerende, men som helhet er Superhero en fascinerende plate med et band det skal bli spennende å følge i tida som kommer. Fosfor Creation www.carptree.com Westholm: Vi har just börjat spela in nästa CD vilket nog kommer ta ett år, vi hoppas få ut den våren-05. Tyvärr har vi inga konserter planerade, ingen inrepeterad liveact men om intresse dyker upp så kommer vi säkerlige ta med oss “No Future Orchestsra” och spela. Side 5 70-tallets USA og Canada Prog i lys av neon-natten Arkivaren er et artikkelkonsept jeg har utarbeidet som tilskudd – eller kanskje snarere som alternativ – til Tarkus-føljetongen “Viktige progband”. Ideen er å redegjøre for essensielle musikalske og kulturelle trekk ved ulike bølger eller skoler i prog-historien, oppsatt etter geografiske og tidsmessige markører. Jeg tillater meg slik å rette oppmerksomhet mot navn og tradisjoner som ofte synes utelatt fra den “offisielle” fortellingen om progressiv rock, bl.a. ved å fremheve mer relative ‘viktigheter’ i det store scenariet. Nå til Mammons rike for å sammenlikne burgerfett og prisene på bagels. Bergen nå i år. Så kunne omsider de “intetanende” bandmedlemmene bedyre sin uskyld i det hele og slik bevare sin livsviktige rockeethos, nettopp ved å tilkjennegi en aldri så liten innvending mot prosedyren og det logiske samvirket salg/kvalitet. Et kunststykke altså, hvorfra Hank von Helvete tar sin festlige stokk og flosshatt og forlater evenementet med æren i behold. Mon tro om han endog ikke har avstedkommet et helt nytt paradigme? Nå er det nemlig blitt tillatt for selv de slemmeste i klassen å motta offentlige sikk som er ettergivende bryter selve parameteret for kulturen heri. Dette er rockens største motsigelse; den skal på den ene siden være farlig og utemmet, på den andre må den ut til folket. Vel, jeg har i så måte en gammel nyhet å melde: folket liker ikke å leve trofeer på sin status, uten at en eneste ripe kan skimtes. Turboneger er da ellers kjent for å lovprise artistisk markedsfremming i sin allminnelighet, selvsagt med den utslitte henvisningen til at Sex Pistols og New York Dolls jo begge ble til som kommersielle konstruksjoner. Dette er ikke en erkjennelsesglipp, men en intellektuelt fundert manøver med postmoderne trendtendens igjen. Det har seg nemlig slik, at populærkultur utelukkende kan baseres i prinsippet om reproduksjon, noe som videre betyr at alle musikalske utspill du hører på ett eller annet plan står i gjeld til hverandre. Og logikken tilsier derfor at plagiater og pastisjer overlever seg selv, om bare premisset vedgås! Best å ikke skyve markedet fra seg, skjønner dere. Men hvorfor stiller da Turbomedlemmene seg uforstående til de latente prisbetingelsene, altså salgsfigurer og relative stilkriterier? Jo, fordi man hater å måtte medgi tap, og en rockemu- farlig, det er derfor romantiske filmer skal ha lykkelig slutt og forbrytere skal fakkes og ingenting i samfunnet bør endres for mye og selen bør for faen sitte stramt når vi kjører berg-og-dalbane for å bli redd (sånn på lissom). del 5 Rikard A Toftesund S å er det avgjort. Vi har fått vite hva Rock virkelig er. Endelig! Enkel musikk med (elektrisk) gitar, (elektrisk) bass, trommer og robust sang/tekst. Pop er akkurat det samme, bare litt mer melodiøst (dvs. femi, liksom) og uten vreng, samt ikke fullt så robust sang/tekst, pluss kanskje en synth eller to. Helst ikke flere enn to, for da blir det Elektronika, i alle fall dersom der er en (fortrinnsvis virksom) laptop et eller annet sted på scenen (men ikke nødvendigvis i lydbildet). Herlig. Alt som ikke passer her, eller i den enda mer forutbestemte paddekategorien Metal, havner i noe som kalles “åpen klasse”, eventuelt noe de kaller “Jazz”. Dere gjettet riktig, det er prisutdelingstid, folkens! De Beste skal voteres opp på podiet. Men hva innebærer det å være best innenfor en genre? Jo, åpenbart at man forholder seg aller mest slavisk til floskler som vedtas og manifesteres gjennom mildest talt misforstått demokratifortolkning. Marked reflekterer liksom “folkets smak”, og ymse juryer har bestemt at salgstall angir kvalitet dersom objektet står i måtelig relasjon til helt konkrete stilkriterier. Det var m.a.o. ikke nok at Turboneger lagde kritikerrost rock’n’roll inntil 2002, gruppen trengte litt bredere kommersielt gjennomslag – hvilket de da også fikk i tide for en viss forskuttert prisutdeling i Fireballet Side 6 I Bergen hadde vi på 80-tallet en underlig årlig tilstelning som kaltes Kronstadfestivalen. En amatør-rockemønstring som ga vinneren mulighet til gratis demoinnspilling og ett stk. spillejobb i storbyen Oslo. Ved ett tilfelle (1990, om ikke jeg tar feil) var et jazzlite-band blant favorittene, men disse nådde ikke opp, grunnet det påståtte faktum at “[...] det e jo ikkje rock!” I samme øyeblikk fikk jeg følgelig bekreftet at rock var en stein død musikkform – kun “kulturen”, altså den konstruerte forestillingen om fenomenet, ble tilbake. Sannheten er at rockemusikken gjennomgikk en helt sunn og “naturgitt” utvikling fra opphavet og drøyt 25 år frem, ca. regnet til epoken 19531978. År med kulturelt innhold som mange av oss dessverre ikke fikk oppleve, ganske enkelt fordi vi var for unge eller tilmed ikke var født riktig ennå. Men hvorfor trekkes vi så pasjonert mot det vi ikke fikk ta del i? Opplagt har det mye med emosjonelle stimuli, åndsassosiasjoner og annet metafysisk pjatt som vedrører selve musikken å gjøre, men like innlysende er det snakk om en kulturell identitetslengsel mellom generasjonene. Man ivrer bakover for lettere å kunne definere samtiden, for på denne måten å Tarkus nr. 28 forme nåtid slik at fremtiden innbyr til ærefulle blikk på det som da er blitt fortid. Når det kulturelle vesenet tenker fremover, er det ergo av hensyn til hvordan representative og inneværende posisjoner vil oppfattes ad futurum. Omtrent sånn ville kanskje historieteoretiker og filosof Paul Ricoeur ha stilt opp sin likning, bare mye bedre; historie kan først gripes om perspektivene fastlegges, men da vi konstant også DELTAR i den, øver vi press på momentene uavhengig enhver rasjonaliserbar innforståelse med kommende vinklinger. Turbo spiller dermed plankerock nettopp FORDI genren i seg selv for lengst har avgått ved døden, ikke av den simple grunn at musikken yter sansepåvirkninger. Rock’n’rollfenomenet, i sin dagsaktuelle variant på 50- og 60-tallet, genererte kultur som i dag er utenfor rekkevidde. Men fenomenets dionysiske implikasjoner er av såpass uimotståelig valør i det rigide og teknokratiske konsumsamfunnet, at tilstrebingen av det forgangne blir en hovedmotivasjon. Således blir kritikken også overflødig; dagens “rock” eier ikke teknisk art, kun kulturell sådan. Rocken som auditivt sanseuttrykk eksisterer ikke lenger, det handler i stedet om en bevisst iscenesetting av forestillinger som katalyseres i en såkalt normativ mimesisprosess. Aris- Hampton Grease Band toteles påstod at dette var positivt, og at det tilførte en slags kontinuitetsfornemmelse mellom generasjonene som var maktpåliggende for balansegangen i det sosiale maskineriet - om aldri så falsk i substansen. Dessverre fører hele denne forskyvningen til at noe sånt som progressiv rock blir en umulighet. Konklusjonen på dette resonnementet er at begrepene kun eksisterer i kraft av deres inneværende og aktuelle betydning. Hva man måtte ha ment med musikktypen rock’n’roll i det herrens år 1964, får ikke uunngåelig utslag på den lesningen vi legger til grunn i dag – utover den kulturelle fortegnelsen. Og hva som eventuelt kan ha vært det estetiske alibiet og de kunstneriske føringene for utøvere/tilhengere av progressiv rock 1970-80, blir aldeles irrelevant for dagens dom over prosjektet. Det kulturelle parameteret den gang tillot teknisk-analytiske tilnærminger til populærmusikk, i dag passer rett og slett verken rock eller progrock inn i denne kategorien. Stilene blir fritt vilt for klisjérytterne. Jeg polemiserer, forsøksvis. Atter. Men med hensikt. Amerikansk progressiv rock har nemlig vært hevdet å ikke eksistere, da som nå. Dette er feil. En gang i historien medførte saktens begrepsbruken en semantisk konsekvens som trykket på våre virkelighetsbilder; progressiv rock var rock med progressiv egenskap. Den var ny eller annerledes, avvikende, sær og full av undring og even- Tarkus nr. 28 Grits tyr. På en platemesse på Rockefeller for et år tilbake, solgte Oddity Records Dave Kerman/5UUs’ Abandonship med klistrelappen “Ultrasært!”. Helt korrekt, og ære være både Oddity og Kerman for å spille med åpne kort. De av dere som tror at Groundhogs/Fleetwood Mac/Ten Years After/Savoy Brown/Rolling Stones-fansen IKKE syntes Yes’ Close to the Edge var sær i 1972, tar nemlig skammelig feil. Jakten på den amerikanske ekvivalenten begynner derfor på et tidspunkt parallelt med den britiske kimen til slik musikk. at rocken hadde en pulserende åndsforankring i den menneskelige skaperkraft. Den fulgte herav som en ren nødvendighet, men selvsagt var musikken også den gang kulturelt ansporet; den musikalske utviklingen lå betinget i ungdommens behov for å distansere seg fra gårsdagen, idet kapitalismens intenderte forbruksmønster yppet frem en markedsstrategi som krevde øyeblikkelige oppkjøp av kunstneriske nydannelser. Den amerikanske sosiologen Hank Harrison, forfatter av et omfattende verk om kulturen rundt Grateful Dead og deres samtid, reiser f.eks. metaforen om en Davids flukt fra Goliat, men en flukt i et tempo som gjør David muskuløs og rustet til likesinnet kamp mot kjempen. Harrison ser dermed rocken som kjernepunkt i hippiebevegelsens revolusjonære potensiale, og ender altså opp med å statuere musikkformens rebelske natur. Det interessante ved teorien er imidlertid at selve oppdriften i musikken stilles som forutsetning; en stagnert form kan ikke ha rock-kvalitet! Ifølge Harrison vil således enhver genuin rockemusikk være progressiv i vesen. 1967 Noe eksploderte i den vestlige verden dette året. Linjen høres sikkert ut som en drøvtygget frase, men faktum er at det meste plutselig viste seg å være endret i ‘67. Det var riktignok ikke da selve endringen skjedde, den tilkom som en kulminasjon av bredere strukturbevegelser i det vestlige tenkesett med aner helt fra utløpet av den industrielle revolusjon, men det var i ‘67 man for alvor innså dimensjonen og resultatene av omveltningen. Der hadde oppstått en brist, eller kanskje mer et krater, i den kulturelle enhetsidé som gjennom hele det 20. århundre ble forfektet fra offisielt hold i USA, og bildet av en sluttet nasjonsbygning med kjødelige idealer i grunnlovsfedrenes moralske patos sto for fall. I dag hevder en rekke teoretikere, eksempelvis Chomsky og Baudrillard, at det moderne amerikanske Happy The Man mennesket (dvs. post-kaldkrig) befinner seg i en materiell vs. åndelig driftssyklus med dialektiske funksjonsrammer, oppstått gjennom erkjennelsen av nettopp bruddet mellom realkultur og konstruert eller kunstig tradisjon. Med fokus på ungdomsgenerasjonen fra midten til enden av 1960årene, spiller rockemusikken en særdeles stor rolle når skillelinjene skal utplasseres. Sammenligner vi eksempelvis musikk fra 1965 og 1968, vil overgangen i hørselsinntrykket slå ned umiddelbart - verden var ny! Dette bekrefter teorien om Lift San Francisco, California, juni ‘67: brødrene Thelin fra The Psychedelic Shop, medlemmer av anarko-altruistklubben Diggers og frikommunen Family Dogg proklamerer Kjærlighetssommeren. Sted: Deadhuset på Haightstreet. Dette markerte det virkelige startskuddet for Flower Power men opphøret av den originale beat/bohemstrømningen, og langs Ashburystreet drog man en likkiste fylt med freakrekvisita – det var “Night of the Death of Hippie”. Derimot inntok nærmere 50,000 fjortiser Haight-Ashburystrøket i løpet av juli, og bydelen ble et motvillig utstillingsvindu for den rare nye trenden. Turistbussene tilføyde området til reiseruten, George Harrison og kona dro på pilegrimsferd dit, “Hippie” ble kåret til månedens navn i Time Magazine. Heri avfødtes vrengebildet eller tvangsforestillingen av at dette som sådan var et kommersielt fenomen like fra begynnelsen, at der ikke fantes en ordentlig kulturell “essens” å skulle fatte, at hippier var dumme og naive og kjedelige og kjønnsløse og ufarlige, og at de artistene vi tross alt bare MÅ like fordi vi alle rimeligvis drar på arvegods av noen sort - som Zappa/Mothers, Velvet Underground, MC5 og (det talentløse, musikalsk gørrkjedelige og i samtiden ubetydelige) Iggy & the Stooges ikke egentlig var en del av virvaret. Denne illusjonen ble et hovedanliggende for punken ti år senere; angrepsmålet, “Hippie”, var en forkledd markedsrøst som hadde forledet hele rockutviklingen opp til ‘76/’77, nå skulle den gjendrives og røskes ut med roten. Og i 2004 skal triumfen altså konsolideres på bekostning av enhver sannsynlig eller mulig videreføring av struktur, sonikk og attityd, tre utslagsgivende komponenter i rocken. I realiteten var store deler av den amerikanske psykedeliske vestkystrocken regelrett nihilistisk, både i lyd, retorikk og budskap. Gjennom sin grunnleggende uforutsigbarhet og uklare virkelighetsformidling, lyrikkens udefinerbare moralkodeks og det ofte mentalt ubestemmelige stemningsleiet, fornektet den på mange måter hele storsamfunnets ryddige verdiregister; den repre- Side 7 senterte det iverksatte kaos. Og på et tidspunkt kunne den synes altomgripende; kjøpekanalene og dagliglivet var gjennomsyret [pardon the pun!] av fargesprakende meddelelser, akademia, media og det institusjonaliserte kunstlivet ble bergtatt. Og ungdomsspråket, tonene, sto i sentrum. Jefferson Airplane var kvintessensen av SF-rocken, ikke fordi bandet var best men grunnet innholdsrikdommen i lyd og tekst. Røttene lå i folk-, blues- og jugbandmusikk, men sommeren ‘67 fikk gruppen sitt gjennomslag med Somebody to Love og White Rabbit, førstnevnte en bitter kritikk av konsummenneskets selvforskyldte isolasjon, mens Rabbit var en fremstilling av LSDopplevelser med motiver fra Alice In Wonderland som bakteppe. Låten var ulik alt annet som hadde opptatt plass på salgsbarometrene i USA, ispedd meksikansk-infiltrerte og peyotedunstende harmoniseringer over en rumlende bolerorytme. Dette var langt mer ekstremt enn Beach Boys’ nybrott fra året før (Pet Sounds og Good Vibrations-singlen fra oktober ‘66), idet Airplane med White Rabbit strakte seg fra den artistiske sfæren og søkte en fysisk påvirkning av lytteren. Men dette kunne bandet kun gjøre gjennom låtens musikalske formuttrykk, ikke ved lyrikk alene. I desember slapp gruppen sin tredje LP, After Bathing at Baxter’s, hvor slagerfaktoren uteblir og alt later til å handle om fremkalling av synsforstyrrelser. Dette påviser en viss holdning; Airplane følte null trang til å gjenskape suksessen, eller var det tvert imot en utprøving av mottagelsesevnen i de store masser? I flere av sangene på platen eksperimentes der med taktog rytmefigurer, skalabrytninger, temavariasjoner, dekonstruering av ostinater og fri improvisasjon. I forsiktig omskrift var dette amerikansk progressiv rock på sitt ferskeste. 1968 Nå inntraff det meste av musikalsk spenning på SF-scenen. Grateful Dead-bassisten Phil Lesh, med en basisgrad i trompet fra musikkakademiet i Berkeley, hyrte inn studiekameraten Tom Constanten (som hadde fremført sin første symfoni med SF Philharmonic Orchestra 16 år gammel) for å spille tangenter og håndtere magnetiske lydbånd. På Deads Anthem of the Sun finner du totalt nyskapende musique-concréte (We Leave the Castle), stram komposisjon og orkestrerte instrumentstemmer (New Potato Caboose), cutup-kollasjer, fritt improviserte forløp og avansert studiomanipulering. I april ‘68 lanserte Quicksilver Messenger Service sin debutskive, i dag en evig rock-klassiker og viden omtalt som arketypen på det etter hvert så uglesette tvillinggitarsoundet (selv om Cipollina og Duncan hadde fullstendig motstridende spillestil). Albumet avsluttes med den 12 minutter lange suiten The Fool, som etter mitt skjønn må være blant de aller tidligste eksemplene på en symfonisk rock der Side 8 emblemet ikke bare gjelder overpreg og “atmosfære” men den formale struktureringen av stykket. Et mindre kjent SF-band, Mad River, brukte på sitt eponyme førstealbum tre gitarister med hver sin lydbildestilling, for å frembringe en komprimert tekstur som ofte krevde notasjoner. Låten War Goes On varer i nærmere 13 minutter og er en av periodens absolutt mest innfløkte rock-komposisjoner, en opplagt forløper til den strenge skrivepraksis Captain Beefheart introduserte året etter. Gruppen Frumious Bandersnatch (ja, disse bandene kunne det med å velge artige tituleringer) fikk aldri utgitt noen LP i sin levetid og har blitt stående som “The lost gem of SF”, men arkivmateriale (utgitt på samlealbumet Golden Sons of Libra, 2002) avslører musikernes hang til å bryte tvert med konvensjon hva både instrumental og kompositorisk standard angikk (to av medlemmene dukket senere opp i Santana og originalutgaven av Journey). Samtlige av nevnte artister delte på den ene siden dragningen mot endeløs jamming, på den andre evnen til å arrangere etter atskillig mer formelle retningslinjer enn britiske samtidige, det være seg Pink Floyd, Traffic, Procol Harum, Moody Blues eller The Nice. Som de fleste sikkert vet, var kulturforskjellen stor mellom SF-psykedeliaen og Los Angeles. Man fikk aldri et sørlig motsvar til “The Harmonium SF-sound”. Det største skillet gikk på fraværet av integrerte miljøer i LA; man manglet en scene der de utøvende aktørene – musikere, tilhørere, promotere, studioansatte – samhandlet om aktiviteten. I stedet var all konsertvirksomhet, radiodrift, salgs- og bransjeforhandling prisgitt et strikt forretningsargument. I SF handlet det stort sett om kultur (en av årsakene til at mengder av artister ikke debuterte før langt inn i karrieren, var at man anså kontraktpremissene som altfor kommersielle), i LA dreide det seg om marked. Politisk sett var nok dette å regne som reaksjonært, men retrospektivt blir det rimelig å understreke at disPavlov’s Dog se lastene ikke utelukkende fikk negative følger. Fordi mogulene hadde liten peiling på de motkulturelle trendene, ble det opp til lobbyister fra grunnplanet, som regel de enkeltstående venyene, å fremme lovende prospekter. Dette fordret dog betydelig kjøpslåing med lokale klubbaroner, og mange av de mest relevante navnene fra LA-scenen fremviste en mer sangbasert og “vanntett” musikalsk visjon (Clear Light, Buffalo Springfield, Peanut Butter Conspiracy, The Doors osv). Der var likevel et utvalg grupper som hevet seg med henblikk på formforsøk. Kaleidoscope hadde folk som gitaris- ten David Lindley og den tyrkisk-fødte sangeren Saul Feldthouse i rekkene, og deres etnisk influerte syre-bluesrock bragte eklektiske perler som Seven Ate Sweet fra tredjeplaten Incredible! Kaleidoscope, sluppet sent ‘68. Bandet Spirit ble profilert ved at trommeslageren Ed Cassidy ikke bare var stefar til gitaristen Randy California (som hadde spilt med den unge og ukjente Jimi Hendrix), men at han hadde fartstid med flere konstellasjoner ledet av ingen ringere enn Thelonious Monk. Spirits pianist John Locke hadde dessuten konservatoriebakgrunn, og gruppens fire første plater (fra januar ‘68 til juni ‘70) er klassiske dømer på en pur-amerikansk proto-progressiv rock. Det samme må nok sies om Iron Butterflys kanoniske In-A-Gadda-Da-Vida, den 17 minutter lange monotonitiraden av “symfoniske” gitar- og orgelriff som skapte jordskjelv i LA-rocken sommeren ‘68. HP Lovecrafts andre LP inkorporerte en strykekvartett, fire moog-synthesizere, audiogeneratorer og tonnevis med tekniske hjelpemidler, og huskes i tillegg for å være den første platen der alle involverte (musikere, produsent og studiomannskap, coverdesignere, men formodentlig ikke strykekvartetten) var i LSD-rus under innspilling - som et “eksperiment”, selvfølgelig. Et flott og svermerisk album! Sanger/ sangskriveren Peter Rowan utga med gruppen Earth Opera en samling teatralske og dramatiske låter med utvidet instrumentering og bitende samfunnssatiriske tekster, på debutplaten med samme navn. Det mest legendariske av alle LAband var likevel Love. På mesterverket Forever Changes, som jeg fremdeles anser som en av historiens beste pop/rock-utgivelser, skapte gruppelederen Arthur Lee og produsenten Bruce Botnick et auditivt kosmos som ingen noensinne hadde kommet i nærheten av tidligere; låtene er varsomt arrangert etter prinsipper som sokner mer til orkestral kunstmusikk enn pop, og vekten legges på akustiske stemmeledd oppstilt mot en nøye innarbeidet strykeseksjon. Noe av det mest interessante med LPen, er at den påfallende nok vakte langt større oppmerksomhet i England enn hjemme i USA. Tre andre merkverdige plateslipp dette året var New York-baserte Vanilla Fudges andre album The Beat Goes On, United States of Americas (USA) debutskive og The Nazz’ LP Nazz Nazz. Fudge hadde et ekstatisk men oppstykket sound dreid omkring Mark Steins Hammondorgel, og fikk sitt gjennombrudd året før med en drastisk omarrangert versjon av The Supremes’ You Keep Me Hanging On, en av talløse forvridde coverlåter gruppen tok for seg. På The Beat-albumet forsøkte bandet dog å gjenfortelle flere tiår med musikkutvikling via et strukturkonsept som Tarkus nr. 28 Starcastle langt på vei utleverte den montasjeteknikken f.eks. The Residents skulle bli beryktet for. Her er vaudeville, swing, marsj- og storbandsmusikk, ballroom-vokaljazz, elektronisk, pop etc., og om ikke tonene alltid er like velklingende, hersker der liten tvil om at tiltaket i seg selv virket høyst inspirerende på senere amerikanske utskudd. USA var et avantgarde-popband anført av den komponistutdannede radikaleren Joseph Byrd, og på gruppens eneste LP, sluppet mars ‘68, brukes audiogeneratorer, overstyrt cembalo i rollen som piano og vrengt fele i stedet for elgitar, pluss den himmelske sangstemmen til jazzvokalisten Dorothy Moskowitz. Utkommet er en fascinerende, hypnotisk og melodisk musikk som foregriper Portishead og Stereolab med 25 år! Bak dem fulgte flere originale, elektronisk orienterte navn som Fifty Foot Hose, Silver Apples og White Noise. Nazz var et britpop-influert band (navnet var lånt fra en småpsykedelisk Yardbirdslåt) dannet av den unge men særs kyndige gitaristen/arrangøren/produsenten Todd Rundgren. Nazz Nazz, deres LP nr. 2 (sluppet sent ‘68), avsluttes med den 11 minutter lange A Beautiful Song, et stykke symfonisk pop-rock med uvanlige modulasjoner og taktbrudd, og med vokalharmonier som tok Brian Wilson og co. ett skritt videre. 1969 I historieberetningen om progressiv rock, inngår gjerne ‘69 som året da stilen fant sin “ordentlige” fasong. Men nå er jo nettopp uteblivelsen av en slik definert form blant mine hovedanliggender i denne artikkelen, og derfor blir det kanskje litt fåfengt å skulle presentere noe som “avgjort prog”. Like fullt er der en håndfull amerikanske ‘69-utgivelser som man fornødent må notere seg for å skjønne at trykkanalene ikke gikk ensidig fra England til USA men faktisk også motsatt vei. Blant de mer kjente finner vi naturligvis Santana og Crosby, Stills & Nash. Begge stilte ny terskel for sammensetning av ensembledynamikk og vokaldeling på sine respektive debutplater (selv om Santanas følgende par album var kvalitativt overlegne den første), noe som fikk tydelige ringvirkninger over Atlanteren. Men de tre mest interessante slippene kom fra mer obskure kanter. Seatrain hadde utspring i Boston og Chicago (bl.a. fra legendariske Blues Project), men relokaliserte til SF og lagde sin første plate på tampen av ‘68. Komplisert og virtuos rockemusikk i gjeld til både klassisk, jazz og folk, denne skiven er blant de bortglemte USA-juvelene. Et annet seriøst SF-band var It’s A Beautiful Day, kjennetegnet ved det dyktige felespillet til den forhenværende konsertfiolinisten David LaFlamme og sangeren Pattie Santos. Gruppens klassisk-påvirkede harmonikk fremgår fullkomment av førsteLPen It’s A Beautiful Day (februar ‘69), en plate med uvurderlig betydning for senere europeiske progband som Earth & Fire, Curved Air, Circus 2000 og Affinity. Omtrent samtidig offentliggjorde gruppen Touch det som skulle bli deres eneste album. I likhet med Seatrain var dette noe i retning av en “komplett” progressiv sound. 1970 osv. I tumultene rundt oppløsningen av The Nice, Tarkus nr. 28 banket det på døren til Keith Emerson. Utenfor sto Hendrix-batteristen Mitch Mitchell ilag med et par av sine gorillalivvakter. Han hadde møtt opp for å overtale Keith til ikke å danne sitt bebudede nye band med sjefen Jimi – det ville nemlig innebære at Mitch selv ble arbeidsledig. Skitt au, det ble ikke noe Hendrix-Emerson, men ELP (og The Nices tidligere turnéfølge King Crimson) gjorde like fullt et momentant innrykk på det amerikanske rockmarkedet som for alltid skulle forandre utsiktene for en viderebygging av nyvinningene man selv hadde prestert i USA. Amerikansk 70-tallsprog fikk liksom tre hender med sprikende fingre, a) den brit-influerte symfoniske rockstilen, b) en mer eksperimentell gren som overførte 60-tallets nyfikne og ofte anarkistiske holdning til samtiden og øvde sitt beste for å pløye ny mark, og c) den utadvendte popstrømmen som blandet de mykeste appellaspektene ved a) med den kreative iveren fra b), for så å lande på en helt egen nasjonal plattform - den såkalte AOR eller Midwest-sounden. I tillegg til disse klassene må nevnes noen få anomalier som stort sett har vært regnet til andre typer (jazz, fusion, folk m.m.) Av a)-klassen fantes der sannsynligvis hundrevis av oppkomlinger som aldri nådde noen vei; dette Tuxedomoon var musikk som ene og alene fikk kommersielt gjennomslag i kraft av sitt britisk-identifiserte skinn (ELP, KC, Yes, JTull og i noen utstrekning GGiant, fra 1975 også Genesis). Navn som Earthrise, OHO, Yezda Urfa, Chakra, Mirthrandir, October, Quill, Pentwater, Lift, Harlequin Mass, Albatross, Flight, The Load, Intrusion, Leviathan, Easter Island, Universe, Cathedral, Atlantis Philharmonic, Polyphony m.m. faller ikke akkurat ned mellom kjendisstolene, men samtlige fikk i det minste utgitt deler av sitt arbeid. En tilsynelatende uendelig rekke andre navn, som Arabesque, Hands, Axcraft, Infinity, Carnegie, Maelstrom, Glass, Everyhead og Intra rakk aldri over gesimsen og har kun blitt gjenstand for en viss minimal andakt nå i ettertid. Går vi til b)-klassen, blir det på nytt snakk om definisjonsspørsmål. Etter mitt syn utgjorde band med erklært arv fra banebrytende 60-tallsartister som Zappa/Mothers, Beefheart, USA, Fugs, Velvet Underground og Silver Apples (The Residents, Beaver & Krause, Pere Ubu, MX-80 Sound, Tuxedomoon, The Red Crayola, Tonto’s Expanding Head Band, Chrome, Mother Mallard) en bølge av alternativ motytelse som på mer enn ett vis tilsvarte radikale britiske og tyske band fra samme tid. Skal en unngå eller avstå fra den destruktive innsnevringen av historiebekjennelse som ligger bak enhver “riktighetsoppfatning” av stilkriterier (jfr. Turbonegers “rock’- n’roll”), må søkelyset rettes mot den semantiske rekkevidden i fortegnelser som “avantgardistisk” og “progressiv”. Disse gruppene tar i så måte sin naturlige plass ved siden av mer ordinære kandidater som dem nevnt i forrige avsnitt. Hva så med c)-klassen? Vel, denne innbefattet vidgjetne storheter som Journey, Styx og Kansas, rockorkestre som havner i et slags stilvakuum om vi skal relatere uvilkårlig til de trivielle kriteriene. Derav gjør jeg heller det motsatte og viser til Jacobs fine artikler om denne musikken i Tarkus nr. 23, 24 og 26. Det er på det rene at flere av bandene i denne klassen, i kontrast til de to andre, innbragte gedigne salgsfigurer. Dette kan ha forårsaket en feiltydning av at stilen i det allmenne var mer vellykket; en bør heller ta i betraktning den sannsynligvis gigantiske forekomsten av slike grupper. Kvalitative holdepunkter for de uinnvidde kan likevel være Ambrosia, Pavlov’s Dog og Utopia, glatte og svulstige i noens ører men unektelig av verdi for begrepsforståelsen. Men hvorfor har inntrykket av progressiv USArock som ikkeeksisterende fått såpass med oppslutning? Trolig har det mest med historiebekjennelser av stilkriterier å gjøre, men dette dekker ikke over det faktum at helstøpte amerikanske progband som Ethos, Starcastle, Fireballet og Happy the Man aldri merket snurten av den medgangen engelske slektninger gjennomlevde. To forklaringer som duger, går på tidsrammen og den estetiske dimensjonen. Mange lovende grupper syslet først med blues, pop eller hard rock, og behøvde et år eller to på å innøve de nye impulsene etter at ELP og Yes var oppdaget i USA under sin kommersielle blomstringstid 1972-75. Eller kanskje ble man rammet av den internasjonale tilstrammingen av vinylmarkedet som kom i kjølvannet av petroleumskrisen i ‘72/73, hvorpå platebransjen ikke akkurat valgte å prioritere “ytterliggående” musikktyper. Uansett entret man scenen på et stadium der progressiv rock syntes temmelig utdatert. Med hold i sine marxistisk-analytiske grep antyder filosofiprofessor og progideolog Bill Martin på sin side en spesielt finurlig årsak (i boken Listening to the Future: the Time of Progressive Rock, 1998); det amerikanske publikums knefall for en særbritisk artsform anskueliggjorde ytterpunktet av den kultureskapismen som levde videre i forlengelse av 60-årene, og eventuelle amerikanske tilskudd ble derfor ikke regnet som “autentiske”. En kultur i oppbrudd etter intense patriotiske propagandakampanjer, Vietnamkrig, Watergate-skandale og vedvarende gnisninger mellom minoriteter og generasjoner, la fluktrutene åpne. For så vidt er det helt elementært å ha denne musikkens appelgruppe i mente; progressiv rock var uomtvistelig et hvitt og pseudomaskulint middelklasseanliggende. Og så Canada, da... helt til slutt Lengre nord kan inndelingen gjøres i to hovedbåser, etter Québec- og Ontarioprovinsen, med hhv. Montreal og Toronto som kraftsentre. Nå blir dette selvfølgelig utpreget subjektivt, men jeg har Yezda Urfa Side 9 til gode å komme over et eneste Ontarioband som gikk noen av de fenomenale Québec-gruppene i næringen. Muligens var der en språklig faktor, både som ekspressiv gest i musikken og som et mer kulturdeterminert poeng, der går da ellers en bratt politisk kløft mellom provinsene som farger de fleste felt av samfunnet. Nesten alle Québec-artistene ordla seg på fransk og de speilet den utenlandske innflytelsen i tråd med et lokalt markedsbilde (Gentle Giants største lykke var å finne nettopp her!). Likevel var det fra Ontario berømthetene sprang ut, Saga, Rush, Symphonic Slam, Triumph og dess like. Forhåpentligvis kan oppdatert historieskriving og tilbakeskuende CD-slipp bøte litt på denne skaden. Conventum (Canada/Quebec) Grits Arnested for herrene Rene Lussier, Andre Duchesne og Jean-Pierre Bouchard, et gitarbasert (fire stk.!) ensemble som skapte nydelige, dog svært avanserte harmoniske broderier i et nesten RIO-aktig lydlandskap. Gjenoppstod på 80-tallet som Les Quatre Guitaristes de L’Apocalypso-Bar. Høyt anerkjent i hjemtraktene rundt Washington DC, med en blanding av hjertefølte poplåter og gjennomkomponert instrumentalprog. Bandets harmonikk var informert av både moderne jazz, amerikansk folketone og nyere klassisk musikk. Steve Feigenbaum, mannen bak nåtidens viktigste proglabel (Cuneiform), tilskriver Grits hovedæren for sin utvidede musikkinteresse; han var en personlig venn av keyboardisten Rick Barse, som døde av kreft i 2002. Anbefalt: A L’Affut D’Un Complot (1977) Dixie Dregs Anbefalt: Rare Birds (1997; innsp. ‘76) Steve Morses fusionband. Skilte seg fra de fleste på dette feltet, ved sin flørt med diverse roots-musikk (C&W, bluegrass etc). Alt materialet under skal være mulig å oppspore i digitalt format, om ikke akkurat hos Platekompaniet. I noen tilfeller er det uheldigvis tale om oppussede avspillinger fra vinylskiver. Dollartegn hører med. Anbefalt: Freefall (1976) Ambrosia $ Et Cetera $ (Canada/Québec) En av mine yndlinger fra 70-tallets USA, et perfeksjonistband med røtter i musikken til Surf’s Upæra Beach Boys, Van Dyke Parks, Steely Dan, Zappa og Yes. Ekstremt ambisiøs, symfonisk sofistpop med innslag av de fleste tenkelige genre, senere med mindre interessant AOR. Anbefalt: Ambrosia (1975) Somewhere I’ve Never Travelled (1976) Deres eneste plate er et absolutt must for GGiantfans, da denne ventelig er den ypperste av alle GGdisiplene fra Québec-scenen. Raffinerte arrangementer i et tett stilet men likevel svalt lydbilde, prydet med både mannlig og kvinnelig vokal (på fransk), obligatorisk clavinet og merkbare jazzislett. Anbefalt: Et Cetera (1976) Ethos Babylon Florida-gruppe med forbilde i den teatralske Genesis- og VdGG-modellen. Meget melodiøst og medrivende, ofte regnet blant det beste innen amerikansk symfonisk prog. Anbefalt: Babylon (1978) Captain Beefheart $ Trenger knapt kommentar; snudde opp-ned på det meste man forbandt med rockemusikk. Disse ble spådd en langvarig karriere i amerikansk musikkliv (Rolling Stone Magazine skal angivelig ha elsket Ethos). Dessverre gjentok den velkjente historien seg, og tiden gikk fra dem. Men gruppen øvde trykk på symfoniske undergrunnsband i USA, eksempelvis Cathedral og Surprise, og har blitt stående som et av de mest lovende i sitt slag fra perioden. Musikken trakk veksler på KC og Genesis. Anbefalt: Ardour (1976) Open Up (1977) Fireballet Anbefalt: Lick My Decals Off, Baby (1970) Shiny Beast (1978) Cathedral Platen gikk upåaktet hen i ‘78, men står i dag som en av de bedre symfoniske progskivene fra datidens USA. Dramatisk og mektig musikk, velprodusert og prikkfritt fremført, selv om den noe ustødige vokalen trekker litt ned i mine ører. KC, Yes og Genesis satt merker i dem. Anbefalt: Stained Glass Stories (1978) Side 10 Første-LPen inneholder bla. en selvsnekret versjon av Mussorgskijs verk, og er produsert av Ian McDonald (KC). Gøyalt og meget bra spilt, men ikke akkurat det mest aktverdige påfunnet sett med dagens kunstneriske øyne. På andreskiven brukes strykere og blåsere for å frembringe en mye glattere symfopop-lyd, tydelig inspirert av Ambrosia. Selv om sistnevnte album er mer ujevnt, er der en intelligens i deler av materialet som i mine ører langt overgår debuten! Gypsy Protoprog med til dels lange låter og storstilte arrangementer. Pionerer som bidrar til å bevise at der fantes mengder av kloke hoder selv før den britiske proginvasjonen. Som så mange andre slike artister gikk gruppen etter hvert hen og ble et rent AOR-tiltak. Anbefalt: Gypsy (1970) Hampton Grease Band Dette albumet er fabelaktig. HGB (må ikke forveksles med Joe Cockers Grease Band) hadde søkt å få utgitt musikk i lengre tid da Columbia, sultne på en ordentlig storsuksess fra den merkelige undergrunnen, endelig signerte kvintetten på etteråret 1970. Music to Eat ble den største salgskatastrofen i kompaniets historie, et dobbeltalbum dominert av låter som helst varte i 20 minutter og besto av ville improvisasjoner og styrtende ensemblespill, med tekster hentet fra bl.a. et leksikon, et atlas og baksiden av en sprayboks. Det sier seg selv at Columbia ikke skjønte hvilket band det var snakk om; markedsføringen var da også tilsvarende slett etter plateslippet, f.eks. måtte man som regel oppspore LPen i seksjonene over “Comedy, Song & Dance” i musikkforretningene! Gruppen var påvirket av Zappa og Beefheart, og hadde det gnistrende gitarspillet til Glenn Phillips som fremste varemerke. Anbefalt: Music To Eat (1971) Hands $ Kanskje det aller mest kritikerroste arkivmaterialet som har blitt luket frem fra 70tallets hyllestøv, et formidabelt band med broket besetning som aldri fikk sluppet noe i sin opprinnelige levetid (gruppen er gjenopplivet nå). Hands takker KC, Yes, JTull, GGiant og Zappa i omslagsfolderen på CDen. Alle elementene høres i musikken deres, men her er like fullt masser av variasjon og karakterstyrke. Anbefalt: Hands (1996; innsp. ‘76-’78) Happy the Man $ Anbefalt: Night on Bald Mountain (1975) Two, Too (1977) Tarkus nr. 28 Selv om samtiden i noen grad visste å verdsette dem (i hvert fall på østkysten av USA), forble HtM et utpreget kultband. Det ryktes faktisk at diskografien deres solgte bedre på 90-tallet enn den gang, og gruppen har vært gjenforent ved et par anledninger – dessverre uten tangentmesteren Kit Watkins. HtM spilte symfonisk rock med markant jazzbrodd, og har vært skoledannende med dette soundet. Anbefalt: Happy the Man (1977) Crafty Hands (1978) Harmonium $ (Canada/Quebec) Maneige (Canada/Quebec) Det eneste progbandet jeg kjenner til hvor samtlige medlemmer hadde musikkutdannelse (gruppen ble til ved konservatoriet i Montreal). Merker av såkalt kammerrock i det tidligste stoffet, med vekt på akustisk instrumentering (piano, fløyte, saksofon, stemt slagverk) og kun unntaksvis med vokal (på Les Porches). I likhet med andre Québec-grupper hadde Maneige lyttet tett til Gentle Giant, men hadde mer av en seriøs klassisk aura over seg. Fine plater. Anbefalt: Live Montreal 1974/75 (1998) Les Porches de Notre-Dame (1976) Ni Vent... Ni Nouvelle (1977) Kanskje det mest fremgangsrike progressive prosjektet i Québec, med forbausende høye salgstall. Nyanser av Genesis og Gentle Giant, men så avgjort med egen personlighet. Oppfinnsom og høyst overbevisende samhandling mellom mellotron og 12-strengere, men knapt et trommesett i sikte. Klassiske skiver. Mirthrandir Helt ukjent, inntil Greg Walkers selskap Syn-Phonic gjenutga For You 20 år senere. Møysomt utarbeidet symfonisk-progressiv rock med enkelte hint til GGiant og Yes. Anbefalt: Les Cinq Saisons (1975) L’Heptade D’Harmonium (1977) Anbefalt: For You the Old Women (1976) Jasper Wrath Slapp en bra LP med psykedelisk protoprog (litt i Sugarloaf- og Santana-land) i 1971, men befant seg etter hvert i gråsonen ml. kløktig symfonisk rock og klisne AOR-ballader. På sitt beste hadde bandet åpenbare fellestrekk med Ethos. Anbefalt: Anthology 1969-76 (1997) Morse Code (Canada/Quebec) Begynte som popgruppe med navnet Morse Code Transmission, forsøkte seg deretter på mer typisk progrock. Også her en viss GGiant-gjeld, men ikke så fremtredende som hos f.eks. Maneige, Et Cetera eller Pollen. Gruppen var blant hovedreferansene for et senere kanadisk band, Ontario-baserte True Myth. Anbefalt: Procréation (1976) Kansas Mu USAs mest vellykkede semi-progband (Livgren og Walsh slapp aldri heavyrock- og pop-aspirasjonene). Alle platene t.o.m. Point of Know Return (‘78) inneholder stilige øyeblikk, men har også mangfoldige kilder til frustrasjon. Proto-Kaw var Livgrens opprinnelige Kansas-konstellasjon, hvor eksperimenter med form og harmonikk sto mer på dagsorden. Anbefalt: Proto-Kaw – Early Recordings from Kansas 1971-73 (2002) Song for America (1975) Leftoverture (1977) Kvartetten til den utenomjordisk talentfulle sanger/ sangskriveren Merrell Fankhauser. Mu kunne skilte m. bl.a. gitaristen/saksofonisten Jeff Cotton (aka Antennae Jimmy Semens), som hadde gjort sitt for å omdefinere rock med sin innsats på Captain Beefhearts Trout Mask Replica (etter først å ha blitt oppdaget mens han imiterte spurver i en busk, ikledd kjole). Nå var det heller tale om en personlig slags melodiøs bluesrock med progressive vibrasjoner, sterkt preget av bl.a. cajunmusikk og bandets meditative hippietilværelse. Mu tok siden opphold på Maui (Hawaii), hvor Fankhauser & co. drev en papayaplantasje for å finansiere musikkarrieren. En av mine favorittplater fra periodens USA. Anbefalt: Mu (1971) Lift Smått berømt album med distinkt låtmateriale og mye flott Hammond og mellotron-spill. Helling mot Yes og Genesis. The Muffins $ Min «øde-øy» plate Hamadryad Conservation of Mass (2001) Av og til så kommer det et oppsiktsvekkende debutalbum, og deretter langt dårligere oppfølger, eller ingen oppfølger. Yezda Urfa med nydelige Sacred Baboon er et eksempel på sistnevnte. Hvor Kanadiske Hamadryad går vet jeg ikke. Det jeg vet er at deres debut-CD Conservation Of Mass som ble sluppet på Unicorn Record i 2001, var en utgivelse jeg hadde tatt med meg på en øde øy. Den har absolutt alt et ”Proghead” kan ønske seg. Var bare måtelig imponert ved første gangs gjennomhøring. La den til side en stund, men tok den så frem igjen. Da var jeg fanget, og den har siden ikke vært ute av spilleren min. Nå skal det tillegges her at jeg har et magasin med plass til fem CD-er. At den har bosatt seg i spilleren er et kvalitetsstempel, da jeg er en rastløs sjel stadig på jakt etter ny og spennende musikk. Det er et enormt vell av stilarter, noe som ofte gjør at en CD blir uten sammenheng. En underliggende stil avverger denne faren her, og skaper et helstøpt kjempealbum. Åpningen Eternal Loop, en 49 sekunders deilig støyende tape loop .Denne følges opp av Amora Demonis som er en prog-metall låt, men med psykedelisk citar, noe som gir en indikasjon om hva som følger. De fire påfølgende sporene flyter sammen til et slags egen konsept. Gjerne en slags russisk dokke i dokke konsept. Starter med et al cappella stykke på 23 sekunder som heter Carved In Rust, med klare hint til Gentle Giant eller Echolyn. Denne glir smygende over i Still They Laugh part 1. En dash av Flower Kings kan anes i dette sporet, som beste kan oppsummeres som psykedelisk. Neste ut er The Second Round, som starter med nydelig Hammondorgel, for så å alternere mellom metallisk raspende gitar, og Echolyn-vokal. Siste del av dette konseptet er Still They Laugh. Her blir det rimelig psykedelisk, og den glitrende avslutningen får en til å lure på om en har fått i seg noen sentralstimulerende midler! Velger å avslutte den mer inngående beskrivelse av enkeltlåter her. Som nevnt har denne utgivelsen absolutt alt for et ”proghead”. Det er masse luftig mellotron, pirrende basspilling, Canterbury partier, spennende gitarsoli som kan høres ut som Allan Holdsworth spiller speedmetal. På kuttet The Second Coming er det vokal og gitar som har hentet mange elementer fra folkprog. Dette er et utrolig album, som jeg bare må anbefale på det varmeste. Og tro meg, jeg har hørt mange album opp gjennom årene. Er det noe på denne CD-en du ikke blir like henrykt over, så bare vent litt, og noe nytt og spennende dukker snart opp. Ulf Backstrøm Anbefalt: Caverns of Your Brain (1977) Tarkus nr. 28 Side 11 E-Mail: [email protected] • Tlf:712 76 932 progrock.no er en videreføring av Oddity Music. Oddity finnes ikke lenger men det gjør progrock.no!! CD NYHETER Anekdoten Nucleus (Remasteret) Ahvak Ahvak Aunt Mary Aunt Mary Aunt Mary Live reunion Bone uses wrist grab Curlew Mercury Djam Karet A night for Baku Focus Critical guide (dvd) Glasshammer Shadowlands Guapo Five suns Lindh, Pär Dreamsongs from the midle Lucifer Was Blues from hellah Miller, Phil All that Morse, Steve Major impacts 2 Now We've Got Members Le jardin Pain Of Salvation 12:5, live Pallas Sentinel (ArtCollector) Panzerpappa Farlig vandring Pinhas, Richard Tranzition Prudence 11/12-75 (2cd) Ritual Ritual (Remasteret) Roine Stolt -Flower King (ArtCollector) Spock's Beard Beware of darkness (Rem) Spock's Beard Kindness of (Rem) Spock's Beard The light (ArtCollector) Spock's Beard The light (Remasteret) Talisma Corpus Thinking Plague A history of Threshold Critical energy (2cd + dvd) Threshold Critical energy (2cd) Threshold Critical energy (dvd) Threshold Extinct instinct (Rem) Thule Natt Tiles Fence the clear (Rem) Tiles Present of minds (Rem) Tiles Tiles (Rem) Tirill A dance with the shadows Trettioåriga Kriget Elden av år Trettioåriga Kriget Glorious war Trion -ortoise Vanden Plas Far off grace (Rem) Vanden Plas The god thing (Rem) Wetton, John Amorata (dvd) Wyatt, Robert Solar flares burn 179,00 179,00 129,00 129,00 179,00 179,00 179,00 .229,00 179,00 179,00 179,00 179,00 179,00 179,00 129,00 179,00 ??? 159,00 179,00 199,00 179,00 ??? 179,00 179,00 ??? 179,00 179,00 179,00 .349,00 229,00 229,00 179,00 129,00 179,00 179,00 179,00 189,00 179,00 179,00 179,00 179,00 179,00 229,00 179,00 Kritikerne har alltid beundret dem. Muffins spilte opp og ned på østkysten, og oppnådde stort ry med sin fusjon av eksperimentell jazz og rock. Innfløkt og impulsiv på en og samme tid, musikken forente Zappa-, Weather Report-, Soft Machine- og Magma-inntrykk i en nedstrippet ensembleenhet. Gruppen sto for noen av de største instrumentale enkeltprestasjonene innen USprog, og markerte det nærmeste amerikanske berøringspunkt med den ellers eksklusivt europeiske RIO-bevegelsen. Anbefalt: Manna/Mirage (1977) Open City (1986; innsp. ‘77-’80) MX-80 Sound Disse spilte nesten en form for støyrock, mange år før stilen ble befestet gjennom NoWave-bandene i New York (DNA, Mars, Sonic Youth osv). Samtidig var der åpenbare referanser til bl.a. Beefheart, Red Crayola og Hampton Grease Band. MX-80 Sound, som senere ble nevnt som en vesentlig inspirasjonskilde for tidlige postrock-artister (deriblant legendariske Slint), ble ledet av gitaristen Bruce Anderson. Anbefalt: Hard Attack (1977) Out of the Tunnel (1979) Opus 5 (Canada/Quebec) Enda et utmerket GGiantpåvirket band fra denne provinsen, her også med tydelige sveip av Canterburylyden. Et uheldig sjeldent album. og overstyrt gitar, med god vokal. Klar gjeld til ELP. Anbefalt: Without Introduction (1972) Ram Høres innimellom ut som en videreføring av ideene til raffinerte 60-tallsband som Earth Opera og Seatrain, men har også paralleller til JTull, Gnidrolog og tidlig VdGG. Saksofon, el-gitar og mellotron er bærende instrumenter på albumet, som på ingen måte lyder “typisk” amerikansk. Anbefalt: Where? (In Conclusion) (1973) The Red Crayola Denne viktige gruppen ble dannet allerede i 1966, med den nytenkende gitaristen Mayo Thompson i førerhuset. Debutalbumet Parable of Arable Land (‘68) er siden blitt anerkjent som den første friimprov-rockplaten, men bandet har aldri gjentatt seg. På 70- og 80tallet var artister som Residents, Chrome, Etron Fou Leloublan, MX-80 Sound, The Work og Pere Ubu sterkt influert av Crayolas (tidvis stavet med ‘K’) ulike innfallsporter til avantrocken. På Soldier Talk står formeksperimentene i høysetet, og musikken er komplisert, krass og helt sinnsforvirret, iblant med vage RIO-avskygninger. Anbefalt: Soldier Talk (1978) The Residents Anbefalt: Contre-Courant (1976) Og disse selger og selger og selger!! Anekdoten Gravity Bigelf Closer to doom Brand X Unorthodox behaviour Camel A nod and a wink Citicen Cain Playing dead Echolyn Cowboy poems free Echolyn Suffocating the bloom O.S.I. Office of strategic influence Paatos Timeloss Spocks Beard Feel euphoria (Ltd) Änglagård Epilog Änglagård Hybris 179,00 99,00 99,00 179,00 179,00 179,00 179,00 159,00 150,00 199,00 179,00 179,00 Norske progklassikere Adventure Adventure Aunt Mary Aunt Mary Aunt Mary Janus Aunt Mary Live reunion Aunt Mary Loaded Aunt Mary The best of Circles End In dialogue with…, Dream Get dreamy Folque Folque Junipher Greene Friendship Panzerpappa Hulemysteriet (CDR) Panzerpappa Passer gullfisk (CDR) Prudence Tomorrow may be… Ruphus Coloured dreams (2cd) Ruphus New born day Saft 1971/1996 (2cd) Zoltan, Eddy Spelemannen 159,00 129,00 129,00 129,00 129,00 129,00 159,00 129,00 129,00 129,00 79,00 79,00 129,00 159,00 129,00 159,00 .129,00 Pavlov’s Dog Gruppen kunne blitt enorme i hjemlandet, hvis bare vokalist og frontfigur David Surkamp hadde tonet ned det artistiske ambisjonsnivået og moderert stemmeprakten. Heldigvis gjorde han ikke dét. Ved siden av Ambrosia var Pavlov’s Dog det mest vellykkede progpopbandet i USA på 70-tallet, men etter min mening er det kun LPen under som har overlevd aldringen. Anbefalt: Pampered Menial (1975) Anbefalt: Meet the Residents (1974) Fingerprince (1976) Not Available (1978) Pollen $ (Canada/Quebec) Return to Forever Dessverre slapp gruppen kun denne ene platen. Mesterlig symfonisk prog et sted mellom Gentle Giant og KC, med franske tekster. Anbefalt: Pollen (1976) Tarkusabonnenter har 10% rabatt på altvi har innen progrock (gjelder ikke demo-CD) Og på Norsk Prog-Rock Diskografi skjer det stadig forandringer. Oppdateringer skjer nesten daglig, masse ny info. Sjekk registeret på våre hjemmesider på denne adressen: www.progrock.no Side 12 Ved siden av Zappa og Beefheart er dette det mest enestående fra avantgardehold i USA. Naivistisk tullepop, temakollasjer og cut-ups, storbandsdisco, komponerte passasjer, you name it. Fingerprince er en av deres mest vidtfavnende utgivelser. Polyphony Et av de første virkelig bra symfonisk-progressive albumene fra USA, med fremragende produksjonsverdier. Musikken sentreres rundt dynamisk samspill mellom Hammondorgel, mini-moog Chick Corea flesker til med aktiv fusion i hhv. høyoktan- og semisymfonisk utgave. På Hymn kan du høre den briljante gitaristen Bill Connors, mens Romantic har mye bra synthspill. Anbefalt: Hymn of the Seventh Galaxy (1973) Romantic Warrior (1976) Tarkus nr. 28 Rush (Canada) Basspillende smurfvokalist og Ritenour-wannabe møter kapitalist-objektivistisk hockeysveispionér-trommis, og sammen kler de seg i silkedrakter, kliner på en hel del lebepomade og folder armene for et fotografi som ene og alene forklarer den “progressive rockens” sammenbrudd på 70-tallets andre halvpart (vennligst jfr. baksiden på 2112). Røsk sammen et sett noenlunde spennende tema, arranger dem littegranne skjevt og still dem opp på rad, og VIPS! så har du en passende “progressiv” intro (jfr. Xanadu). Men det er helt OK, trioens suksess forteller mer om mentalitet og tilstand innen heavymetal-genren enn den gjør om progrock som selvstendig uttrykksform (langt de fleste Rush-fans aner visst ingenting om Yes, KC og ELP). Gruppen har gjort oss mang en bjørnetjeneste, men det blir irrasjonelt å ikke gi dem innpass på listen. fra alt med snev av egenart – Starcastle var USAs mest utskjelte progrockband. Gruppens høydepunkt forløp parallelt med punkens gjennombrudd i England, og dette har nok hatt sitt å si for ettertidens bedømning. Men susende festlig, til tross for (eller ikke minst på grunn av!) det famøse Yes-plagiatet. Bandets tilnærming har vært kalt “Neon-prog”. utdannede multiinstrumentalistene Blaine Reininger og Peter Principle, og søkte en mellomting av det elektroniske og akustiske. Alskens uvanlige instrumentkombinasjoner (f.eks. bratsj og vocoder), uortodoks fragmentering, lumske stemninger. Denne stilen skulle senere få tilnavnet Artwave. Anbefalt: Fountains of Light (1977) Anbefalt: Half Mute (1978) Desire (1980) Surprise (Todd Rundgren’s) Utopia Romslig symfonisk konseptrock med space-tendenser. Masse bra synth- og gitararbeid på deres eneste album. Anbefalt: Assault on Merryland (1977) Neste gang noen etterspør en definisjon av “pompøs rock”, spill dem Utopia. I en tid der det er aldeles korrekt å være ukorrekt, er det i grunnen pussig at ikke flere lytter til toner som dette. Rundgren eide få estetiske begrensninger, og dette fremgår særlig av den eksemplariske skiven under. Anbefalt: Permanent Waves (1980) The Third Estate Saga (Canada) I likhet med trioen over, hører ikke disse blant mine musikalske stjerner fra Canada. Men i tiden ‘77-’80 lagde gruppen flere fine låter med mer eller mindre “progressiv” tilbøyelighet. Anbefalt: Images at Twilight (1979) Seatrain LPen ble spilt inn i perioden oktober-desember 1968, noe som gjør den til en av de tidligste gjennomførte progskivene herfra (sammen med Touch). Musikken er krystallklart produsert og fremføres av særdeles dyktige folk med bakgrunn fra bl.a. jazz og bluegrass, og arrangementene når uante høyder for sin tid. Der råder en folk-sensibilitet over mange av låtene, men dette er i fremste rekke et rent progalbum. I tittelkuttet anes tilmed frøet til GGiant – stemmen til John Gregory lyder endatil skremmende lik Kerry Minnears! Besetningen omfattet bl.a. saksofon, fløyte og fiolin. Anbefalt: Ra (1977) Enigmatisk gruppe som på en måte var langt før sin tid, med et drømmende, “goth-psykedelisk” sound som skulle få voldsomt gjennomslag i Storbritannia på 80-tallet (tenk navn som Cocteau Twins, Dream Academy, tidlig Dead Can Dance). Men i virkeligheten var bandet et forsinket utskudd av 60-tallet, og her lever de mest esoteriske hippiespasmene i beste velgående. Mye velklingende samspill mellom akustiske og elektriske gitarer, mannlig og kvinnelig sang, lange og rikholdige låter. Yezda Urfa $ Virtuose spøkefugler med visse spor av Gentle Giant og Yes. Varmblodig, kynisk og dyrisk farseprog med høy aktelse for melodisk klarhet. Anbefalt: Sacred Baboon (1976) Zappa & the Mothers $ Anbefalt: Years Before the Wine (1976) Touch Sagnomsust, av mange holdt for å være det første “reelle” progbandet i USA. Ikke godt å si, men platen kaster så definitivt lys over omfanget av den amerikanske undergrunnsscenen. Fantasifulle låtbygninger og godt instrumentalt håndverk, især vokalen er noe for seg selv. Linjer til Procol Harum, Moody Blues og de mer viderekomne vestkystbandene (It’s A Beautiful Day, Frumious Bandersnatch). Anbefalt: Sea Train (1969) Presumptivt rockhistoriens største teoretiske innovatør. Noe av den mest krevende musikken overhodet skrevet, uansett genre, kom fra Zappas hånd. Jeg kunne selvsagt ha nevnt ytterligere 1012 utsøkte skiver, men disse fire viser ham i et avansert (dog relativt tilgjengelig) rock/jazz-grenseland og – aller viktigst – i en noenlunde konsistent bandkontekst. Perioden 1967-75 var ellers Zappas gullalder. Anbefalt: Touch (20/20 Sound) (1969) Spirit of Christmas (Canada) Utgikk fra protoprogbandet Christmas, som i sin tid avløp fra det psykedeliske Reign Ghost. Lies to Live By er kanskje den beste progLPen fra Ontario-provinsen, en melodisk mettet rute gjennom et terreng hvor storslått rock og orkestrale viser smelter i hop. Relansert på Laser’s Edge-labelen på 90-tallet, men for lengst ute av produksjon nå. True Myth (Canada) Blant de første band på det nordamerikanske kontinent som nyttet 100% digitalt innspillingsutstyr. Musikken, som ligger i et tolerabelt “Yes/GGiant-goes-morepop”-hjørne, har imidlertid ikke tatt skade av denne teknologiske behandlingen. Anbefalt: True Myth (1979) Anbefalt: Burnt Weeny Sandwich (1969) Hot Rats (1969) The Grand Wazoo (1972) Roxy & Elsewhere (1974) Tre nye Jethro Tull remastere er ute nå; Bursting Out, Stormwatch og A Anthony Phillips Archive Collection Volume Two blir gitt ut 26. april 2004. Det er på ny en dobbel CD med tidligere uutgitt stoff innspilt i perioden 1971 til 1988. Anbefalt: Lies to Live By (1974) Tuxedomoon Starcastle Overlesset produksjon (kun Utopia gikk lengre), mettet bruk av lyriske og instrumentale klisjeer, omslagskunst fra langt utenfor galaksen og noe som minner om en bastant avstandtagen Tarkus nr. 28 Et av de mest innflytelsesrike kunstrock-orkestrene i USA på denne tiden, ilag m. bl.a. Suicide og Residents. Tuxedomoon (på folkemunne Man-machines gone mad, en vri på Kraftwerk-platityden) var anført av de klassisk Metaphor har et nytt album, Entertaining Thanatos, ute nå. På grunn av plassmangel må anmeldelsen av plata dessverre utestå til neste nummer. Anekdoten har remastret andrealbumet Nucleus som også har fått et bonus-spor, det tidligere uutgitte Luna Surface. Side 13 Mer 60-tallsmusikk for progfans 20 perler fra britisk psykedelia I forrige utgave av Tarkus presenterte vi 10 essensielle album fra britisk psykedelia. Men vel så viktig som albumet var singleplaten på den tid, så for at ikke alle disse singlene skal forbi glemt presenterer vi denne gangen 20 utvalgte singler. Sven Eriksen V i skrev i etterordet til del 1 av artikkelen at vi denne gang skulle ta for oss band som aldri fikk gitt ut LPer. Dette er bare delvis riktig, da over halvparten av disse 20 bandene og soloartistene faktisk fikk gitt ut LP-plater. Men ingen av de utvalgte låtene var i sin tid å finne på LP, og mange av dem kan fortsatt bare spores opp på tildels utilgjengelige samlinger. Når jeg har valgt ut disse 20 “perlene” har jeg bevisst forsøkt å styre utenom de største kommersielle slagerne. Låter som Itchycoo Park, Blackberry Way, Let’s Go To San Francisco, San Franciscan Nights, Sunshine Superman, Purple Haze, Sunshine Of Your Love og A Whiter Shade Of Pale, for å nevne noen, er allerede tatt med i så mange samlinger at jeg så ingen grunn til å gjenta dem her. Jeg har i stedenfor gått litt utenom de mest kjente låtene og gjort et utvalg som jeg tror vil appellere også til fans av progressiv rock. Jeg har også unngått å plukke ting fra de platene som ble presentert sist, selv om ett og annet av bandene dukker opp også nå. Låtene presenteres i en slags alfabetisk rekkefølge, her gjelder ingen rangordninger. Så vær på ny velkommen inn i en verden av høyttravende tekster, baklengsgitarer, sammenklipte lydbånd, phasing, sitarer og mellotroner, wah wah-pedaler og alskens mer eller mindre vellykkede lydeksperimenter. Med andre ord: 20 perler fra britisk psykedelia! 23RD TURNOFF michael angelo (1967) Vi starter rett på en av de mest obskure bandene i denne samlingen. De var fra Liverpool og gruppenavnet ble til fordi avkjørselen til Liverpool er den 23. på veien fra London. Michael Angelo er en ganske enkel, melankolsk og drømmende låt med svevende orgel, myk gitar og et trompetspill som får tankene til å gå litt i retning av Penny Lane. Det toppes av en lys, litt forsiktig vokal, litt Hollies-aktig kanskje. Vokalist og låtskriver Jimmy Campbell ga senere ut flere soloalbum, blant annet på Vertigo i 1970. 23rd Turnoff gjorde et fullstendig stilbrudd med denne gregoriansk-inspirerte klagesangen som var skrevet og produsert av Paul Samwell-Smith fra The Yardbirds. Låta har da også en viss likhet med bandets egen Still I’m Sad. Det har gått rykter om at det er Jimmy Page som spiller den høyst originale “soloen” på slutten av låta (de to samarbeidet på Pages debutsingle She Still Satisfies), men dette har aldri blitt bekreftet. CD-tilgjengelighet: The Perfumed Garden 3 (Reverberation, 1995) John Lennons mest psykedeliske øyeblikk. Her formelig kryr det av musikalske påfunn; ekstreme stereoeffekter, et 16-manns orkester, 16 stemmer som synger “oompah, oompah, stick it up your jumper” – og til slutt ble det mikset inn et utdrag av et hørespill (Shakespeares “King Lear”) – på direkten fra radio. Et enkelt, stakkato komp ligger hele tiden bak og utgjør det eneste “normale” elementet i denne låta som satte standarden for hvordan britisk psykedelia skulle lages. Magical Mystery Tour (EMI 1987) BOEING DUVEEN & THE BEAUTIFUL SOUP jabberwock (1968) Boeing Duveen het egentlig Hank Wangford og er visstnok en kjent country & western artist. Jabberwock er derimot så langt fra C&W som det er mulig å komme, en burlesk tolkning av Lewis Carrolls dikt som flere har prøvd seg på senere (Clive Nolan og Oliver Wakeman og norske Smell Of Incense blant annet). Masse lydeffekter, sitarer, skrik og hyl, og en sjøsyk mellotron er med på å sette en akkurat passe skrudd stemning for å beskrive en fryktinngydende drage. Acid Drops, Spacedust And Flying Saucers - Box (EMI, 2001) The Rubble Collection #6 (BamCaruso) The Rubble Collection Volumes 11-20 - Box (Past & Present, 2003) BARRY MASON over the hills and far away (1966) Side 14 (1967) CD-tilgjengelighet: CD-tilgjengelighet: Den kanskje mest ukjente singelen av samtlige blant disse 20 utvalgte. Mason, best kjent for å ha skrevet søtladne ballader for Tom Jones (Delilah) og Engelbert Humperdinck (Release Me) BEATLES i am the walrus CD-tilgjengelighet: Boeing Duveen Best Of The Rubble Collection #5 (Bam-Caruso, 1999) Electric Psychedelic Sitar Headswirlers #8 (Purple Lantern, 2001) Tarkus nr. 28 Head Sounds From The Bam-Caruso Waxworks #1 (RPM, 2000) The Rubble Collection #8 (Bam-Caruso) The Rubble Collection Volumes 11-20 - Box (Past & Present, 2003) DANTALION’S CHARIOT madman running through the fields (1967) Dantalion’s Chariot ble til da det tidligere R&Bbandet Zoot Money’s Big Roll Band fant psykedelia. De var et forrykende liveband, noe som ikke i særlig grad gjenspeiles her. Kontraster mellom et raskt, litt Cream-aktig vers og et rolig, fløytedominert mellomparti gjør dette til en av britisk psykedelias fineste enkeltlåter. Låta er forøvrig skrevet av bandets gitarist Andy Summers, senere kjent fra The Police, og det er klart mulig å høre hans lett kjennelige spillestil her. De obligatoriske baklengstrommene er selvfølgelig også tilstede. CD-tilgjengelighet: DANTALION’S CHARIOT: Chariot Rising (Wooden Hill, 1996) The Rubble Collection 5 (BamCaruso 1986) Acid Daze (Uncut, 2003) Nuggets #2: Original Artyfacts From The British Empire And Beyond - Box DENNY LAINE’S STRING BAND say you don’t mind (1967) Etter Moody Blues og før han ble berømt som medlem av Paul McCartney’s Wings hadde Denny Laine et av “Swinging Londons” mest spennende band – The Denny Laine String Band. Med medlemmer som Viv Prince (ex Pretty Things) og Trevor Burton (ex Move) kombinerte de et tradisjonelt rockeband med strykere, og var sånn sett en forløper (og en mulig inspirasjonskilde) for ELO. Et overambisiøst prosjekt som den gang ble karakterisert som altfor progressivt til å kunne slå an blant et bredere publikum. Dantalion’s Chariot To San Francisco, få vet at de gjorde to fine album i ettertid, og Mythological Sunday, som ble gitt ut på single under pseudonymet Friends, ble senere inkludert på ett av disse albumene. Låta er en ultrabritisk, episk låt som drukner i skjønne vokalharmonier og mellotroner. Svulstig, javel, men en veksmakende anretning komplett med lyden av marsjerende soldater og andre tilleggseffekter. Det ukrediterte backingbandet besto forresten av Richard Hudson og John Ford, senere kjent fra Strawbs. Kankje den låta i samlingen som ligger nærmest det vi liker å kalle “prog”. CD-tilgjengelighet: FLOWERPOT MEN: Peace Album/Past Imperfect (Repertoire, 2000) FLOWERPOT MEN: A Walk In The Sky (RPM, 2001) CD-tilgjengelighet: Acid Drops, Spacedust And Flying Saucers - Box (EMI, 2001) Pop Inside The 60’s #2 (See For Miles) Sixties Explosion #1 (See For Miles, 1988) Denny Laine Jason Crest Wrinkled Man er en nokså primitiv, men sjarmerende låt men en litt klassisk “feel” (mest på grunn av pianoet), en krysning mellom Procol Harum på en rølpete dag og Yardbirds på sovepiller. CD-tilgjengelighet: The Best Of & The Rest Of British Psychedelia (Action Replay, 1991) Psychedelic Pstones #3 - House Of Many Windows (Castle, 2003) JASON CREST black mass (1969) Jason Crest var en snodig, schizofren, gruppe. På den ene siden gjorde de “over-the-top” ultra-psykedelia som dette, samtidig hadde de originalversjonen av en av europeisk pops mest kvalmende låter – Down Waterloo Road (eller Au Champs Elysées som den ble hetende da det ble en stor hit). Black Mass lever iallefall opp til navnet, her er skjærende orgeltoner, gregorianske munker og mennekseofringer, en ilter gitar, baklengstrommer og tung, buldrende bass, en inderlig vokalframføring og mere til. Samlingens mest hysteriske låt. De ble forresten aldri kvitt det schizofrene: Etter at Jason Crest ble oppløst startet fire av medlemmene progbandet Holy Mackrel, mens femtemann ble medlem av The Les Humphries Singers! CD-tilgjengelighet: FLOWERPOT MEN mythological sunday FORTES MENTUM saga of a wrinkled man (1969) Flowerpot Men er dessverre for de fleste kun kjent for den etterhvert nokså ihjelspilte Let’s Go Tarkus nr. 28 (1968) JASON CREST: Collected Works (Wooden Hill, 1998) The Rubble Collection #2 (Bam-Caruso) The Rubble Collection Volumes 1-10 - Box (Past & Present, 2003) En snodig, liten låt laget av Danny Beckerman og Wil Malone som var tilknyttet labelen Morgan Blue Town. Gruppa skiftet senere navn til Pussy og ga ut albumet Pussy Plays i 1969. Saga Of A Side 15 JULIE DRISCOLL road to cairo (1968) Julie Driscoll (senere Tippets) var den hippeste jenta i London i 1967 og hun ga ut et par skikkelig fine singler sammen med Brian Auger. Mest kjent er nok This Wheel’s On Fire, men David Ackles’ Road To Cairo har fått et helt tilsvarende arrangement; Augers piano og mellotron får selskap av messingblåsere og den meget stødige rytmeseksjonen som utgjorde The Trinity. Låta karakteriseres av et driv og en energi som allikevel ikke overskygger de fine nyansene i Ackles’ tekst. Et nesten glemt mesterverk framført av kanskje de dyktigste musikerne på hele denne samlinga. CD-tilgjengelighet: JULIE DRISCOLL, BRIAN AUGER & THE TRINITY: S/T (Polydor) The Early Days Of Rock #1 (Living Legend) KRIS IFE imagination (1968) En låt jeg tør vedde at nesten ingen av Tarkus’ lesere har hørt om, langt mindre hørt. Kris Ife hadde vært vokalist i beatbandet The Quiet Five, og etter at bandet ble oppløst kom han inn i kretsen rundt Mark Wirtz (han som aldri fikk laget ferdig A Teenage Opera). Imgaination er et konglomerat av en komposisjon. I løpet av såvidt tre minutter er vi innom Disney-aktige harper og kor, heftig orkestrering, nesten Pretty Thingsaktige tendenser (åpningen ligner til forveksling åpningen på Defecting Grey), og enda et knippe andre utskeielser. Svulstig så det holder, her spares det ikke på noenting, Barry Ryans Eloise blir bare barnematen (ja, for likhetene er så absolutt tilstede), for den gode hr. Wirtz, som produserte låta, kjente tydeligvis ikke begrensningens kunst. Festlig er det iallefall. CD-tilgjengelighet: The Fantastic Story Of Mark Wirtz And The Teenage Opera (RPM, 2001) MARMALADE kaleidoscope (1970) CD-tilgjengelighet: Marmalade er mest kjent for å ha gjort en coverversjon av Ob-La-Di, Ob-La-Da, pluss Reflections Of My Life litt senere. Men parallelt med disse kommerse singlene laget de flere fine psykedeliske låter, hvorav Kaleidoscope er et flott eksempel på den indisk-influerte sitarklingende musikken som ble så populær blant engelske psykedeliagrupper. Joda, vi kan høre influensen fra Beatles også her, ikke minst på slutten hvor de stjeler vel rått fra Tomorrow Never Knows. Allikevel en låt i den lettere enden av skalaen. CD-tilgjengelighet: MARMALADE: Kaleidoscope - The Psych-Pop Sessions (Castle, 2003) MARMALADE: Rainbow (Castle, 2000) Psychedelic Pstones #2 - Haunted (Castle, 2002) MIKE STUART SPAN children of tomorrow (1968) Det kjedeligste navnet, men kanskje den spenstigste musikken. Tøffere og mer hardtslående enn de fleste andre vi presenterer her, kanskje litt mer amerikansk i sounden, noe som ikke minst skyldes gitaristen Brian Bennett, en kraftfull gitarist influert av Jimi Hendrix. Children Of Tomorrow har i seg influenser fra såvel Tomorrow som Pretty Things. Singelen ble presset i 500 eks på et privat selskap etter at de hadde fått sparken fra EMI. Naturlig nok ble plata ingen kommersiell suksess, men bandet fikk kontrakt med Elektra, riktignok først etter å ha skiftet navn til Leviathan. Side 16 Marmalade MIKE STUART SPAN: Timespan (Wooden Hill, 1996) Artefacts From The Psychedelic Dungeon (1992) Beat It (Underworld, 1991) Best Of The Rubble Collection #6 - Tales Of The 60’s (Bam-Caruso, 1999) Electric Sugarcube Flashbacks (Archive International Productions, 1993) The Rubble Collection #5 (Bam-Caruso) The Rubble Collection Volumes 1-10 - Box (Past & Present, 2003) MOODY BLUES love and beauty (1967) Etter at Denny Laine forlot gruppa etter det første albumet, og før megasuksessen Days Of Future Passed ga Moody Blues ut to lavprofilerte singler, Fly Me High og Love And Beauty, den siste skrevet og sunget av Mike Pinder. En ganske enkel, men delikat melodi som har mye til felles med materialet på Days.... Preget av Pinders piano og mellotron og John Lodges typiske bassspill er låta en fin opptakt til det mer monumentale albumet som fulgte kort tid etter. CD-tilgjengelighet: landet Idle Race/Kinks/Honeybus. En ubetydelig, men velskrevet liten sak som i tillegg er interessant fordi et av medlemmene i gruppa var Peter Banks, senere i Yes. CD-tilgjengelighet: Great British Psychedelic Trip #2 (See For Miles, 1988) We Can Fly #1 (Past & Present, 2000) NIRVANA rainbow chaser (1968) 60-tallets Nirvana var svært mye snillere enn 80/90-tallets Nirvana. De var en duo (Alex Spyropoulos og Patrick Campbell-Lyons) som debuterte med konseptalbumet The Story Of Simon Simopath. Rainbow Chaser var hentet fra album nr. 2, All Of Us, i tillegg til at den ble utgitt på single, og låta er et av de tidligste eksemplene på bruk av phaser. Også Nirvana benyttet seg av strykere og blåsere, noe som gir et tidstypisk 60talls-sound. De balanserte ofte på grensen til å bli banale og søtladne, men på Rainbow Chaser viser de seg fra sin friskeste side, i tillegg til at det er en av duoens beste komposisjoner. Nirvana holdt på til ut på 70-tallet, men mangel på kompositorisk talent må ta mye av skylden for at de aldri fikk det gjennombruddet de ble spådd. MOODY BLUES: Prelude (London, 1987) CD-tilgjengelighet: NEAT CHANGE i lied to auntie may (1968) Et band som kun lagde en eneste single, en psych-pop låt med en munter rytme, pianobasert komp ledsaget av fioliner og fløyter, litt i grense- NIRVANA: All Of Us (Universal, 2003) NIRVANA: Travelling On A Cloud (Island, 1992) Acid Daze (Uncut, 2003) Psychedelic Years Revisited - Box (Sequel, 1992) Tarkus nr. 28 Nirvana PINK FLOYD point me at the sky CLIFF WADE sister (1969) Og mens vi er i gang, 20 låter til for de spesielt interesserte: Cliff Wade var en av disse gutta som hang rundt i Morgan Blue Town-studioet på dagtid og brukte fasilitetene til å spille inn egne ting på natta. Musikken han laget var i pop-psych landskapet, mye hadde likheter med Hollies og The Move, han var en heftig mellotron-bruker, og Sister har et fengende refreng og en frisk rytme. Som single var kanskje ikke låta den mest imponerende, men det som er morsomt er at plateselskapet Edsel for et par år siden samlet 20 av Cliff Wades innspillinger på en utrolig herlig CD. ACCENT red sky at night AMAZING FRIENDLY APPLE magician ART supernatural fairy tales BOB GRIMM it never stays the same BULLDOG BREED portcullis gate EIRE APPARENT the clown END shades of orange FAMILY scene through the eye of a lens FOCUS THREE 10,000 years behind my mind ICE ice man IVY LEAGUE my world fell down KEITH WEST on a saturday KOOBAS fade forever MOTHERLIGHT house of many windows MOVE curly TINKERBELL’S FAIRYDUST 20-10 TINTERN ABBEY beeside TRAFFIC hole in my shoe TURQUOISE tales of flossie fillet WORLD OF OZ willow’s harp CD-tilgjengelighet: (1968) CLIFF WADE: The Pop-Sike World of Cliff Wade (Edsel, 2001) Mange tror at Pink Floyds lekne psykedelia forsvant brått med Syd Barrett, men denne singelen skrevet av David Gilmour og Roger Waters er psykedelia så bra som noe. Riktignok spiller Gilmour gitar omtrent slik Barrett gjorde i en låt som veksler mellom rolige orgeldominerte partier og hylende gitarer og vokal i et av bandets siste festlige øyeblikk før gravalvoret og de endeløse soloene overtok. Låta handler forresten om en mann som har bygget et fly, og i god, psykedelisk ånd tar det av i litt vel stor grad (låta altså, ikke flyet). CD-tilgjengelighet: YARDBIRDS happenings ten years time ago (1966) Da har vi kommet til veis ende på denne samlingen med britisk psykedelia, og det er vel bare rett og riktig at vi avslutter med sjangerens kanskje aller ypperste låt. En av tre låter med både Page og Beck, og en av to hvor begge spiller gitar (og vi har faktisk med John Paul Jones på bass). Happenings... er et sant fyrverkeri av en gitarduell, fra start til mål. Noen uvante toneganger (som Yardbirds hadde eksperimentert med Samlinger med psykedelia Det finnes etter hvert mange samlinger som inneholder britisk psykedelia, og mange av dem til lave priser. Men felles for de aller fleste av lavpris-samlingene er at de enten inneholder et par bra låter og resten søppel, eller at det er de samme, gamle gjengangerne. For nybegynnere er det siste helt greit, men vil du grave litt dypere og finne ukjente godbiter, finnes det noen få serier som er å anbefale. Mye av dette er dessverre vanskelig tilgjengelig idag, men her er noen av de beste: THE RUBBLE SERIES (BamCaruso) Utgitt 1986. En omfattende samling, opprinnelig på 20 LPplater, senere re-utgitt på CD. Mest engelsk stoff, men presenterer unntaksvis artister fra andre land (f.eks Nederland). Ikke alle platene er like interessante. PINK FLOYD: The Early Singles (The Early Years) Yardbirds PRETTY THINGS defecting grey (1967) Pretty Things eksperimenterte heftig på albumet S F Sorrow, men her overgår de seg selv. Denne singelen markerte bandets overgang fra et bluesband til et rendyrket psykedelisk band. Det er en låt med store kontraster. Åpner forsiktig i valsetakt, men drar snart avgårde i en heseblesende orgie av gitarer, vokalharmonier og alskens lydeksperimenter, for så å vende tilbake til valsetakten. Gjenta et par ganger. Pretty Things hadde absolutt ingen hemninger når det gjaldt å dra effektene ut i det ekstreme, og oppfinnsomheten ble sjeldent så vellykket som på denne låta, som utvilsomt er et av britisk psykedelias aller prektigste øyeblikk. THE PERFUMED GARDEN 1-3 (Reverberation) Ukjent utgivelsesår, tidlig 90-tall. Særere utvalg enn de to foregående seriene, mest for de helt spesielt interesserte, men de har satset på kvalitet i utvalget. Yardbirds CD-tilgjengelighet: PRETTY THINGS: S F Sorrow (bonus-spor) (Snapper, 2000) PRETTY THINGS: Singles 1967-71 (See For Miles, 1989) PRETTY THINGS: The Psychedelic years (Snapper Recall, 2001) Artefacts From The Psychedelic Dungeon (1992) Psychedelic Frequencies (Temple, 1996) The Rubble Collection #1 (Bam-Caruso) The Rubble Collection Volumes 1-10 - Box (Past & Present, 2003) Tarkus nr. 28 THE GREAT BRITISH PSYCHEDELIA TRIP VOL 1-3 (See For Miles) Utgitt 1988-93. En fantastisk (og samtidig komprimert) samling fra de to ledende plateselskapene på den tiden, Decca og EMI. Her er det ikke mye daukjøtt! PSYCHEDELIC PSTONES 1-3 (Castle) Utgitt 2000-2003. Fin serie, spesielt vol. 3 som henter utvalget fra den spennende Morgan Blue Town labelen. tidliger også), gitarene tar gjerne roller som sirener, ja det er det forrykende gitarspillet som gjør denne til en unik opplevelse, rollene er perfekt fordelt mellom to av Englands beste utøvere. NUGGETS II (Rhino) 4 CD-boks som i tillegg til et godt utvalg britisk psykedelia også dekker freakbeat og pop pluss enkelte artister fra Australia og New Zealand. CD-tilgjengelighet: Lesestoff YARDBIRDS: Over Under Sideways Down (Raven) Acid Drops, Spacedust And Flying Saucers - Box (EMI, 2001) Microdelia (Diabolo, 1994) Psychedelic Frequencies (Temple, 1996) Vernon Joynsons The Tapestry Of Delight er obligatorisk og omfattende, selv om den dekker et stort musikalsk spekter, fra ren pop til prog. Record Collector hadde en fyldig presentasjon av britisk psykedelia gjennom 40 utgaver fra november 1998 til februar 2002. Side 17 For nybegynnere Van der Graaf Generator og Peter Hammill I denne utgaven av “For nybegynnere” tar vi for oss en sanger og låtskriver som i tillegg til å ha gitt ut kanskje flere plater enn noen annen prog-relatert artist, har, til tross for mangel på egen suksess, vært inspirasjonskilde for et utall mer kjente artister innenfor veldig mange ulike musikksjangere. I og med at denne artisten har hatt to ulike (men til dels nesten parallelle) konstellasjoner å uttrykke seg igjennom, har vi valgt å holde disse adskilt i denne artikkelen. Van der Graaf Generator Trond Gjellum Mer enn bare statisk elektrisitet Chris Judge-Smith og Peter Hammill, det som skulle bli kjernen i det som etter hvert ble bandet Van der Graaf Generator (for enkelhets skyld forkortet til VDGG), møttes på Universitet i Manchester i Storbritannia sommeren 1967. Judge-Smith hadde vært over i USA og sterkt latt seg påvirke av det som foregikk der, både musikalsk og på andre kulturelle områder. Sammen med Hammill og keyboardist Nick Pearne, begynte de å spille sammen under navnet Van der Graaf Generator (en Van der Graaf Generator er forøvrig en maskin som lager statisk elektrisitet). Bandet fikk en god del oppmerksomhet i studentmiljøer, og særlig Hammill markerte seg som en iøynefallende frontfigur, som fikk mye oppmerksomhet med sine mørPawn Hearts ke, angstbiterske og eksistensialistiske tekster. Etter utgivelsen av singelen People You Were Going To forlot Judge-Smith bandet. Bandet besto nå av Hammill på vokal og klaviaturinstrumenter, keyboardist Hugh Banton (hvis monumentale Hammond-sound skulle ble en viktig del av bandets lydbilde), bassist Keith Ellis og trommeslager Guy Evans. Bandet gikk i oppløsning, og Hammill gikk i studio i 1968 for å spille inn et soloalbum. Men de gamle medlemmene i VDGG ble snart kalt inn, og når albumet The Aerosol Grey Machine kom ut, var dette under bandnavnet VDGG. Albumet bærer uten tvil datidas musikalske stempel, særlig i den litt tidstypiske psykedeliske effektbruken, men man kan ikke la seg unngå å fascinere av Hammills intrikate tekster og merkelige melodilinjer. På mange måter var dette albumet mer en pekepinn mot det som etter hvert skulle bli punk enn det hadde så mye med prog å gjøre. Omstruktureringer og nye forsøk. Bassist Ellis ble erstattet av Nic Potter og bandet ble også tilført en markant musikant i form av saksofonist David Jackson. Denne besetningen spilte inn albumet The Least We Can Do Is Wave to Side 18 Each Other, ei skive som var et langt skritt fremover rent musikalsk. Tekstene er enda mørkere og utforsker enda flere irrganger i plagede sinn enn forgjengeren. Saksofonist Jackson tilfører bandet et utrolig spesielt sound som plasserer det i skjæringspunktet mellom jazz og rock. Fraværet av elektrisk gitar gjør også at bandet får et uhyre spesielt sound. Låta Refugees skulle seile opp som en konsertfavoritt i årene som kom. Albumet ga også bandets eneste plass på de britiske hitlistene, med en 47.plass. I Storbritannia skulle det ikke bli mer suksess, men bandet hadde et stort publikum i Italia, og platesalget der overgikk for det meste det som var av salg i hjemlandet. Samme år kom også albumet H to He Who Am the Only One. Nic Potter var nå ute av bandet og King Crimsons Robert Fripp bidro med sitt skakke og skjærende gitarsound som sto perfekt til Bantons buldrende orgel, Jacksons hylende sax og Hammills vokale dommedagsvisjoner. Låtene var preget enten av nesten balladeaktige sanger eller tyngre, intense låter der maniske orgel og sax-riff drev det hele fremover. Låta Killer er en VDGG-klassiker som er et glimrende eksempel på dette. Sammen med en del andre band på Charisma-labelen, deriblant Genesis, dro de på en omfattende turne som skulle vise at bandet hadde et meget spesielt scenetekke, med en helt lærkledd Jackson i en uformlig jernbanearbeiderhatt løpende rundt på scenen som sto i sterk kontrast til den skremmende tynne Hammill, ofte kledd i hvitt. Mesterverket Bandets neste album Pawn Hearts kom deretter ut i 1971, og er vel allment anerkjent som et av bandets definitivt sterkeste album. Robert Fripp ga god hjelp denne gangen også, og bandet har mer til felles med progrock enn de foregående albumene, med sine tre lange låter, deriblant den sidelange tour-de-forcen A Plague of The Lighthouse Keepers, som er en skremGodbluff mende vandring gjennom lidelse og umenneskelige ofre som munner ut i en av bandets mest monumentale avslutninger. Samtidig med utgivelsen av Pawn Hearts, slapp Hammill soloalbumet Fool’s Mate, noe som av de fleste ble sett på som et tegn på at alt ikke var som det skulle være I VDGG-leiren, og når bandet gikk i oppløsning noen måneder etterpå, kom ikke dette som noe sjokk. Hammill bega seg ut i en solokarriere som resulterte i en rekke gode soloalbum som fant et hengivent, om enn ikke så forferdelig stort, publikum blant det progressive musikkpublikummet. Disse skivene besto ofte av musikere fra gamle VDGG, og rent musikalsk låt det ikke så hakkende annerledes heller. De andre medlemmende slapp det instrumentale albumet The Long Hello, som bærer mer preg av løs jamming enn ordentlig låtskrivning. del 19 Sammen igjen Men i 1975 fant bandet tiden moden for å komme sammen igjen, og bandet markerte det hele med en turne i Frankrike og albumet Godbluff. Godbluff spilStill Life te videre på soundet fra Pawn Hearts og viser et band som er sultent og spillesugent. Den råe riffingen ble bragt videre med låta Arrow, en manisk og energisk rifforgie. Roligere øyeblikk var det også plass til, og skiva bærer i det hele tatt preg av at bandet på mange måter ikke hadde vært borte i det hele tatt. Til tross for god mottakelse og et hengivent publikum, klarte aldri dette å resultere i et respektabelt platesalg. Men den musikalske inspirasjonen var det ingen ting å si på, og 1976’s Still Life, markerer seg sammen med forgjengeren og Pawn Hearts, som blant det sterkeste bandet har gjort. Men bandet begynte å merke all motgangen, og selv om albumet World Record fra samme år så absolutt har sine høydepunkter som ikke står tilbake for noe av Maida Vale det de presenterte på de foregående albumene, låt bandet en smule mer anstrengt og lite målbevisst. Hugh Banton og David Jackson sluttet, og erstatningen i form av fiolinist Grahame Smith veide ikke opp tapet av disse to viktige musikerne, og bandets svanesang The Quiet Zone: The Pleasure Dome fra 1977, ble et uventet forsiktig album uten noen låter som kunne komme opp mot noe av det som var presentert på de foregående albumene. Etter utgivelsen av det heller middelmådige liveabumet Vital i 1978, ble bandet så oppløst. VDGG ble ikke blant de aller største progbandene, men deres dystre og maniske, men likevel uhyre vakre musikk, fascinerer stadig den dag i dag. Anbefalte utgivelser Pawn Hearts (Charisma, 1971) Et av de sterkeste øyeblikkene bandet festet til vinyl. En mørk og intrikat musikalsk reise. Godbluff (Charisma 1975) Still Life (Charisma 1976) Følger opp Pawn Hearts på en glimrende måte. Essensielle skiver som viser et unikt band fra alle dets beste sider. Maida Vale (Band Of Joy 1994) Ikke før på midten av nittitallet, da BBC-sessionene ble utgitt i form av dette albumet, hadde man et album som virkelig kunne vise hva bandet kunne få til på scenen. Et veldig godt bilde på bandets enorme gjennomslagskraft i livesammenheng. Tarkus nr. 28 (med unntak av Van der Graaf-låta The Sphinx In The Face). Opptaket ble gjort direkte fra miksebordet uten publikumslyd og har overhodet ingen “live feel” over seg. The Fall Of The House Of Usher På Skin i 1986 er Hammill tilbake der han slapp med Patience, men en smule mer tilgjengelig. Låter som Skin og Painting By Numbers har mye popmusikk over seg til Hammill å være. Neste plate ble da også en ny retningsendring. And Close As This (1986) gjør han helt alene og kun med “one pass of the hands across a keyboard” som akkompagnement. To låter har ren pianobacking, de øvrige er spilt inn via MIDI til en Macintosh og tilbake igjen via synth – relativt avansert til 1986 å være. Resultatet er ytterst fascinerende; enkelt, neddempet, følesesladet og med noen av Hammills fineste komposisjoner. Peter Hammill Sven Eriksen Peter Hammills første soloalbum kom allerede i 1971 mens Van Der Graaf Generator var særs aktive – mellom utgivelsene av H To He og Pawn Hearts – og selv om platetitlene har et et nært slektskap (Fool’s Mate/Pawn Hearts) er musikken milevis fra hverandre. Fool’s Mate er en samling relativt enkle sanger skrevet tildels flere år tidligere. Som på nesten alle Hammills plater har han med en eller flere VdGG-medlemmer på de fleste låtene, men også musikere fra folk-gruppa Lindisfarne, noe som kanskje kan gi en pekepinn på musikkstilen på plata. Hammills fire neste album ble laget i en periode da Van der Graaf Generator var oppløst, og de to første – Chameleon In The Shadow Of The Night (1973) og spesielt The Silent Corner And The The Silent Corner Empty Stage And The Empty Stage (1974) har store likhetstrekk med bandets musikk. Lange, episke komposisjoner, musikalske krumspring og en tydelig “progressiv” innfallsvinkel. På Chameleon finnes sterke kutt som German Overalls og (In The) Black Room, en låt som Van der Graaf senere hadde på repertoaret. Silent Corner er en eneste rekke høydepunkter og er i manges øyne det ultimate Hammill-soloalbumet. Etter disse to albumene tok Hammill en retning mot særere og mer minimalistisk musikk. In Camera (1974) er en av hans mest utilgjengelige plater full av lange, dvelende komposisjoner hvor det melodiske er lavt prioritert, mens han på den neste, Nadir’s Big Chance (1975) flørter uhemmet med punk-sjangeren, noe som kanskje bidro til at såpass mange punkband har vært fan av hans musikk. Hammill har alltid gått sine egne musikalske veier og det var kanskje derfor han påny Patience Tarkus nr. 28 samlet Van Der Graaf i to år og fire album. Riktignok tok han seg tid til å brette ut heke skilsmissen sin i albumet Over (1977) i denne perioden. Et album hvor personlig harme og frustrasjon langt på vei står i And Close As This veien for det musikalske, men som iallefall produserte én klassiker, Hammills kanskje sterkeste komposisjon, den desperate This Side Of The Looking Glass (som han faktisk framførte live med symfoniorkester, vist på norsk TV). I 1978 var Van Der Graaf permanent historie og soloplatene kom jevnt og trutt, omtrent med ett års mellomrom. The Future Now (1978) og pH7 (1979) er begge skåret til beinet både arrangements- og produksjonsmessig, og selv om disse to albumene står høyt i kurs hos mange svorne Hammill-fans virker de på alle måter hjemmegjorte, blant annet spiller Hammill de aller fleste instrumentene selv, kun med sporadisk hjelp av David Jackson og Grahame Smith, og innspillingene er gjort nettopp hjemme. På Sitting Targets (1981) hadde Hammill langt på vei samlet grunnstammen av et band som skulle følge ham lenge, Guy Evans (trommer), Nic Potter (bass) og John Ellis (gitar) – The “K” Band. Dette albumet og de to neste (Enter K i 1982 og Patience i 1983) danner på mange måter en stilmessig enhet. En energisk, relativt enkel, typisk 80-talls rock helt fri for de symfoniske/progressive tendensene som de tidligere albumene hadde hatt. En konsis musikk som aldri går i veien verken for Hammills tekster eller stemme. Av disse tre er Patience både den best produserte, den minst anstrengte, og den plata med de beste komposisjonene. Det var nokså overraskende at Hammill – etter å ha sementert dette lydbildet – i 1983 ga ut A Black Box som tidvis var en retur til 70-tallet, ikke minst gjennom den sidelange, episke Flight. Ullen, hjemmelaget lyd trekker dessverre helhetsinntrykket noe ned. I 1984 gjorde han nyinnspillinger av et utvalg gamle låter som fikk den treffende tittelen Love Songs. Blant titlene var Just Good Friends fra året før, den eldste var Vision fra debutalbumet Fool’s Mate. Året etter gjorde han sin første liveplate som soloartist, The Margin, hvor The “K” Band gjør heftige, strippede versjoner av låter fra den seneste del av solokarrieren, de eldste låtene er fra The Future Now Gjennom resten av åttitallet og nittitallet fortsetter Hammill å gi ut omtrentlig en plate i året, og selv om de inneholder mange fine låter (Time To Burn fra In A Foreign Town (1988), A Way Out fra Out Of Water (1990) og His Best Girl fra Fireships (1992) er bare tre), så begynner platene å ligne veldig mye på hverandre. Produksjonen blir mer sofistikert, men det blir vanskeligere og vanskeligere å skille platene fra hverandre og nittitallet bærer preg av at Hammill gir ut den samme plata om og om igjen. To plater er dog verd å merke seg fra denne perioden: Operaen The Fall Of The House Of Usher Everyone You Hold (1991 – revidert og re-utgitt 1999) – et mektig og ambisiøst verk basert på Edgar Allan Poes novelle med libretto av Chris Judge Smith. Dette er opera i tradisjonell form med tung, elektronisk orkestrering, og slett ingen rocke-opera. Den andre plata er Everyone You Hold fra 1997 hvor han tar opp igjen noen av ideene fra And Close As This og lager for en gangs skyld et vakkert, melodisk album. Ellers er det mye aggresjon og personlige kriser som preger låtskrivingen hans. Peter Hammill har aldri vært redd for å utlevere sitt liv i tekstform på platene sine og han er en artist som aldri har forsøkt å dekke seg bak en fin fasade eller utgi seg for noe han ikke er – ja bortsett fra da han var Rikki Nadir, da. Anbefalte utgivelser The Silent Corner And The Empty Stage (Charisma 1974) Den progressive Hammill Patience (Naive 1983) Den rocka Hammill And Close As This (Virgin 1986) Den vakre Hammill The Fall Of The House Of Usher (Some Bizzare 1991) Opera-Hammill Everyone You Hold (Fie! 1997) Den sarte Hammill Side 19 Svens Mimrehjørne Fields: Fields I Tarkus nr. 4 tok denne spalten for seg Rare Birds album As Your Mind Flies By. Denne gangen skal vi følge bandets organist Graham Field over i hans neste prosjekt, den kortlivede trioen Fields. Sven Eriksen E tter As Your Mind Flies By i 1970 tok Rare Bird en vending mot en enklere og mer amerikansk-klingende musikkstil mens Graham Field videreførte de musikalske ideene fra albumet over i et nytt band som han ganske enkelt døpte Fields. Med et triokonsept likt ELP er det klart visse likheter å spore, men Graham Field hadde ikke Keith Emersons teknikk og kompositoriske evner, så Fields er musikalsk sett adskillig enklere. Dette kompenserer Graham Field med en råere Hammond-lyd, større vekt på piano/elpiano, og et mer gjennomført “sound”. Om Graham Field var en “enkel” musiker kan det samme neppe sies om trioens trommeslager, Andrew McCulloch. Med bakgrunn fra Manfred Mann og Arthur Brown hadde han nylig imponert en hel progverden med sitt glitrende spill på King Crimsons Lizard-album. McCulloch er i besittelse av en frapperende teknikk i tillegg til at han er en veldig “melodisk” trommeslager. Tredjemann på laget var ukjent, Alan Barry. Han trakterer bass, gitar og Mellotron (på én låt) i tillegg til å synge – noe han forøvrig gjør veldig bra. Plata åpner med A Friend Of Mine som også ble utgitt på single, en kraftfull låt som umiddelbart fører tankene tilbake til Rare Bird. Fields rå Hammond-sound (med en meget tydelig hørbar Leslie-vifte – det ble en del av varemerket hans) i kombinasjon med McCullochs lekne trommespill definerer bandets sound perfekt. While The Sun Still Shines er like blytung selv om tempoet er noe dempet ned. Field blander det tunge, men myke orgelet med en skarp Clavinet, noe som skaper en fin kontrast. En liten gitarsolo blir det også plass til uten at vi blir særlig imponert over Barrys dyktighet som gitarist. Not So Good er en ballade som åpner med kun sang og en forsiktig piano-backing. Men snart er alle instrumentene på plass. En nokså ordinær låt som reddes av en klar, rik produksjon, Fields fine orgelsound og McCullochs oppfinnsomme trommespill. Three Minstrels er et forsøk på å lage en annerledes låt, den åpner med en litt folkeviseballedeaktig melodi (stort sett over én akkord) med et “drone”-aktig komp og med “talking drum” som eneste slagverk. Men det er begrenset hvor annerledes den blir, den får nemlig etterhvert nøyaktig det samme arrangementet som de foregående låtene. Så selv om gruppa klarer å skape et veldig konsistent “sound” på plata, blir det naturlig nok lite variasjon, så selv om enkelte av låtene kunne ha stått seg kraftig på et alternativt arrangement, holder de seg strengt til sitt definerte lydbilde. Instrumentalen Slow Susan, som avslutter LPens side 1, viser dette kanskje enda tydeligere. En helt rolig, nesten stillestående låt, så enkel at den uten noen forsøk fra gruppa på å fravike lydbildet, blir ulidelig kjedelig. Nå er den heldigvis ikke så lang, så vi står det fint over. Side 20 Side 2 åpner som side 1, friskt og tungt. Over And Over Again er platas kanskje beste låt. Med McCullochs trommespill nok en gang i forgrunnen hører låta tidvis ut som nettopp det den er Rare Bird møter Lizard. Bandet oppviser høy energi og viser at lydbildet deres er vellykket på de rette låtene. En fin orgelsolo avslutter platas lengste spor, tett oppunder 6 minutter. Dessverre roer de det ned allerede i neste låt, Feeling Free, en ganske uspennende, litt bluesaktig sak hvor ingenting egentlig funker ordentlig, trommespillet er malplassert, vokalen passer ikke og hele lydbildet blir feil. På Fair Haired Lady fraviker de for første gang konseptet sitt og lar akustisk gitar og klarinett være de eneste instrumentene i et kjærkomment pusterom. En enkel og ubetydelig, men pen, liten ballade. I neste låt A Place To Lay My Head, er de dog tilbake, like tunge som tidligere. Også denne har mye blues over seg, noe som på ny kler dem relativt dårlig. Avslutningskuttet The Eagle er den eneste låta som er skrevet av Barry, og den tar da også en helt annen retning enn de øvrige. Et av temaene er basert på Pachelbels Kanon, og her blir orgel og Clavinet langt på vei erstattet med Mellotron og gitar. En instrumental med større variasjon og større musikalske utfordringer. Det er ikke bare trommespillet som gir assosiasjoner til Greenslade på denne låta. Ja, for gruppa gikk i oppløsning etter kort tid og McCulloch tok plass i trommestolen nettopp hos Greenslade hvor han påny var med på å heve et bands musikalske kvalitet. Han gjorde også noen stunt sammen med Anthony Phillips, men så ble det dessverre stille rundt en av engelsk progrocks aller dyktigste trommeslagere. Stille ble det også rundt de to andre medlemmene. Graham Field dukket opp som cembalist og arrangør på Bob Peggs folkevisealbum Ancient Maps i 1975 (se forøvrig forrige Tarkus) mens Alan Barry bidro på Gordon Haskells 1974-utgivelse It Is And It Isn’t, men etter det forsvant også han. Fields er nok ikke en av engelsk progs mesterverk, men det er en plate med en usedvanlig klar og fyldig produksjon, og for lyttere som liker heftig Hammond er den et definitivt “must”. Fields Fields (1971) LP CD CBS 69009 1971 Epic Japan ESCA 5423 1991 Sunrise Records SR 30523052 1993 “Svens Mimrehjørne” tar for seg klassiske progplater fra svunne tider – ikke de mest kjente, men heller ikke de mest obskure. Tarkus nr. 28 Anmeldelser ABSOLUTE ZERO AHVAK crashing icons ahvak Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD USA/UK 1999-2000 2003 ReR/M=R m=r. 2 63:08 Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid Rikard A Toftesund F ire år etter opptak utgis nå denne FANTASTISKE platen i større omfang. For de av dere som ikke kjenner Absolute Zero – hvilket jeg vil tro er de fleste – snakker vi om en trio bestående av keyboardist/ vokalist Aislinn Quinn, bassist Enrique Jardines og trommelegenden Pip Pyle. Crashing Icons inneholder fire lange kutt som profilerer streng notasjon og friimprovisasjon om hinannen, men som har fremherskende aleatoriske preg. Der råder en uhyre brutal og urovekkende nerve i denne musikken som jeg har alvorlige problemer med å beskrive, ikke et påklistret og penisforlengende fuzzfjolleri av den sorten du finner i metallgenren, men et genuint lydanarki som mest av alt drar veksler på den frijazz/ hardcore-oppskriften Zorn/Laswell/Harris eksponerte i sin trio Painkiller på 90-tallet. Kremen er et helt usigelig samspill mellom Quinns ulike samplinger/tangenter og Jardines uhyggelige vrengbass, løftet av en Pip Pyle som ikke har vært mer i element siden dagene med National Health. Som salt i teen får du den pussige, nesten Zeuhl-aktige messingen til Quinn, gjort i et dypt leie mellom tilårskommen kvinne og pubertal mann; røsten hennes minner meg ikke så rent lite om Susanne Lewis’ på de tidlige par Thinking Plague-skivene. Crashing Icons var min favorittplate fra fjoråret, hoder og skuldre over enhver konkurrent. ReR Megacorp www.rermegacorp.com CD Israel 2002-2003 2004 Cuneiform Rune 185 53:17 Rikard A Toftesund F orleden lyttet jeg til den norske samtidskomponisten Lasse Thoresens Hagen, et verk i fire satser skrevet for fem musikere og sopran til tekst av Abdu l-Bahá. Og etterpå til Tim Hodgkinsons Hold to the Zero Burn, innspilt og utgitt i ‘94 men komponert for og fremført av Henry Cow i ‘76, tidsmessig parallelt med Thoresens stykke. Kontrasten i kulturelt gjennomslag forundret meg. Cow, et band med bein i rocken, presenterte i sin tid altså musikk som lød betraktelig mer utfordrende og krevde enda flere instrumentalister, men er ennå ikke å finne i noen internasjonal indeks over kontemporær tonekunst. Ut fra dagens snevre begrep vil du derimot heller ikke kunne tiltale Cow som rock, og spørsmålet blir da: hvordan kategorisere tilskudd til tradisjonen fra Hodgkinson og co? Ta f.eks. den israelske kvintetten Ahvak, ledet av de konservatorieutdannede keyboardistene Roy Yarkoni og Udi Susser. Ahvak er hebraisk for ‘støv’, som også er navnet på dette debutalbumets tittelkutt – 16 minutter og 20 sekunder med ekstremformalisme i drakten av det som engang het progressiv rock, dvs. moderne og fortrinnsvis elektrisk musikk som streber fremad. Yarkoni og Susser gikk fra forutinntatte omgivelser i musikkakademisk miljø, til danning av bandet Verdun (som angivelig lå mer i retning av ELP) og endte med Ahvak. I stedet for den rene samtidsmusikkens ofte elektroniske eller akustiske palett, bruker gruppen oppsettet gitar-bass-trommer-keys pluss litt blås for å skape sin egen lokale vri over den komposisjonstunge RIO-stilen. Hovedmennene spiller som sagt tangenter, men de tre andre får et like Tarkus nr. 28 stort rom å boltre seg i. Gitaristen nytter få akkordbaserte grep, det blir mer snakk om enkelttonale stemmeledd og harmonidelinger, samt litt perpleks solering som kryper rundt de umåtelig trange passasjene. Bassisten Ishay Sommer har fortid i deathmetalband, noe som så vidt gjengis i spillemåten, men den helhetsstrategiske produksjonen til lydmanipulator Udi Koomran (kjent for sin studiotekniske innsats med Present) sørger for at firestrengeren blir et jordsmonn i musikken, uavhengig av hvor på halsen Sommer befinner seg. Dermed får bassen en helt avgjørende rolle i lydmassivet. Og så Dave Kerman bak batteriet, bedre enn på lenge og i tidvis sjokkartet ladning, faktisk låter det som om deler av perkusjonssporene har vært skrevet spesielt med ham for øret. Dette er et lag av musikere som ikke kjenner begrensninger og aldri feiler, noe som gir de to komponistene en uoverskuelig arbeidsflate. Samtidig er det på det rene at Ahvaks dystre og tettpakkede musikk vil virke utilgjengelig på mange. Om albumet derfor ikke duger som noen ideell introduksjon til RIO-musikken, har Ahvak i likhet med senere navn som Thinking Plague og Science Group såpass mange kryssreferanser til neoklassisk og symfonisk rock at denne CDen lett kan tolkes som en progressiv våt drøm. Gå ikke glipp av den! Cuneiform Records www.cuneiformrecords.com APOGEE mellomeuropeiske progbandene i dag. Stilmessig er Apogee slett ikke så langt unna Versus X, de største umiddelbare forskjellene er mindre piano og mer gitar. Schäfer har en særegen måte å skrive låter på, gjennom originale tonevalg og utradisjonelle akkordrekker. Apogee er noe løsere i strukturen enn Versus X, Schäfer får vist mer av seg selv som gitarist, på den annen side, uten den stramme regien som han har i Versus X får vi noen flere langdryge partier. Gjennom fire lange og én kort låt gir Schäfer oss en leksjon i smakfull og spennende progressiv rock. Et fortettet lydbilde av keyboards og gitarer, sjelfull (og tidvis sjarmerende sur) vokal, en intens framføring av langt over gjennomsnittet komposisjoner. Musikalsk er Apogee egentlig ikke så lett å plassere. Det er stilmessig beslektet med såpass ulike band som Underground Railroad, IQ, Flower Kings og Van Der Graaf Generator, og den komplekse og oppfinnsomme musikken burde kunne finne tilhengere hos fans av såvel “klassisk” prog som neoprog. En riktig fin plate. Musea Records www.musearecords.com ARM open reminder Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid the garden of delights Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Norge 2002-2003 2004 Melektronikk MELK 008 47:06 Rikard A Toftesund CD Tyskland 2003 2003 Musea FGBG 4503.AR 55:55 Sven Eriksen A A pogee er navnet på soloprosjektet til Arne Schäfer, vokalist, gitarist og låtskriver for Versus X, et av de mest spennende RM er eksponent for den voksende skaren av norske artister beskjeftiget med friimprovisasjon. I kontrast til f.eks. Supersilent, opererer denne trioen i utgangspunktet på en eksklusivt elektronisk plattform. Bandet består bl.a. av folk med røtter i Statens Kunstakademi og teller Are Mokkelbost, Alexander Rishaug og Arne Borgan. På Open Reminder hører du videre diverse gjestebidrag, eksempelvis fra den ekstraordinært kreative gitaristen Side 21 John Hegre (Jazzkammer, Kaptein Kaliber, Der Brief). Albumet samler 12 utdrag fra opptredener ARM har gjort omkring i Europa, bl.a. på en togstasjon og i et skipsskrog. Vi letter med It Will Make Sense, som i sin åpne melodiske flørt med abstrakt tonespredning klarer å nøytralisere min nølende mistanke om at dette skulle bli en påtatt eggende støyferdsel i slitte klisjéterreng. Positiv overraskelse. Når en tar for seg ren improvisasjonsmusikk, per i dag for lengst en egen genre innen den eklektiske lydestetikken (takk og pris), handler alt om persepsjon og innlevelse. Ofte beror det siste på det første, men ikke regelvis, og i møte med Open Reminder blir det vel så mye tale om en jakt på assosiative knutepunkter i lydmaterien. En ofte gjentatt strofe om auditiv kunst generelt er at mens definert innhold (form) inviterer til identifikasjon, forhindres sådant dersom substansen er av ubestemmelig art, fordi lytteren frarøves sin utøverrolle i den interaktive sublimering av estetisk opplevelse som motiverer skapelsen av arbeidet. Multifilosof og musikkviter Theodor Adorno (fra den sk Frankfurterskolen) skrev en del om nettopp dette, bl.a. hevdet han at jazzen – med all dens løsrivelseshang overfor både struktur og tradisjon – av denne grunn var mindre “demokratisk” i uttrykk. Men elektroniske øyeblikksøvelser av den typen ARM bedriver, opphører å være improvisasjon når stykkene utvelges og utgis for allmen lytterhandling, idet formen etter hvert altså fremgår av de referanselommene som dannes i tilhørerens minne. Og om ikke alle bruddstykkene på Open Reminder er like minneverdige, skal ARM om ikke annet prises for å våge variasjon. Her er betagende og pen musikk (Vitamin), stygg (Driving By Accident), kjedelig (Storm Detective), vimsete (Dessert, Not Desert, Cookie, Not Rock) og faretruende musikk (Walk Away) – alt like forholdsmessig, selvfølgelig. Proggernes favorittord er “Kompleksitet”, men hvem har reservert anvendelsen til å måtte angå tempi, kvanta, struktur- eller kilderelasjoner? Hvorfor ikke komplekse motivasjoner? Uansett er Open Reminder et fint tilskudd til den gryende norske alternativscenen. Melektronikk www.melektronikk.com Fruitcake-CDene How To Make It (1994) og Room For Surprise (1996) er nå utsolgt fra plateselskapet og vil ikke bli presset opp igjen. Fruitcake er også i avslutningsfasen på sitt nye album med arbeidstittelen Man Overboard. utgivelse er ventet en gang i sommer. Side 22 BARRY CLEVELAND volcano Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD USA 2003 2003 AMP Records AMP-CD 0047 51:17 BARRY CLEVELAND BIRDSONGS OF THE MESOZOIC the iridium controversy Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid Cuneiform Records www.cuneiformrecords.com Rikard A Toftesund memory and imagination Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD USA 2002-2003 2003 Cuneiform Rune 179 60:49 blir gjengangere i fora hvor kontroverselementet (nedbrytning, oppløsning osv.) fremstår som obligatorisk kriterium – og nå snakker vi magasiner som The Wire og Jockey Slut. Like fullt har vi igjen fått en førsteklasses CD fra Birdsongs, denne gang med omslag av Roger Dean! AVIARY 2CD USA 1987-2003 2003 Supersaturated Records RBR001-03 61:03 + 59:12 ambition Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid Trond Gjellum CD USA 1975-79 2003 AV Records AV-1000 51:11 Sven Eriksen I B arry Cleveland er en amerikansk gitarist som har latt seg fascinere av vestasiatisk (det vil si tyrkisk og arabisk) musikk, og hans mål er tydeligvis å prøve å lage en syntese av dette og mer vesteuropeiske musikalske uttrykk. Dette har vært prøvd gjort før (bl.a har exKing Crimson bassist/Warr-gitarist Trey Gunn vist sin interesse for nettopp slik musikk), og Cleveland gjør ikke den dårligste jobben blant alle de jeg har hørt på å få til nettopp dette. Volcano er originalmateriale fra 2003 og Memory and Imagination er ei samleskive som spenner over 15 år av Clevelands musikalske karriere. Men til tross for tidsspennet, slås man ofte av at musikken hele tiden består av mye av de samme elementene. Musikken har ofte noe luftig og spontant over seg, men han går i fella som kalles for “monotoni”. Formelen rokkes sjeldent ved, og etter hvert blir du litt lei av å høre elgitar spille bouzouki-løp og fretless bass prøve å spille tyrkisk cello mens eterisk synth lager vakre tepper under det hele mens det spilles litt på diverse etnisk håndperkusjon. Låtene mangler også vesentlige dynamiske variasjoner som kan påkalle din oppmerksomhet over lengre tid. I disse hopptider vil jeg gi poengrekka 1212-13-11,5... ElevenEleven Music www.barrycleveland.com den grad Cuneiform-selskapet kan sies å ha et flaggskip blant sine oppegående band, vil nok kampen stå mellom Miriodor, Curlew, Univers Zero, Thinking Plague eller Boston-baserte Birdsongs of the Mesozoic (BotM). Sistnevnte rager også høyt i representasjonsfaktor på labelen, med sin allsidige vinkling på jazz/rock/komposisjon/world/elektronika-syntesen. Et av avant-rockens vakrest titulerte band etter mitt skjønn, BotM har pionert form- og uttrykkslinjer i drøyt 20 år nå. Sant nok uten å komme i nærheten av den oppmerksomheten som har blitt vesentlig mindre interessante slike navn til del (Tribal Tech, Oregon), dette på tross av at gruppen faktisk forbedrer seg med hver utgivelse. I så måte markerte det forrige slippet deres (Petrophonics, 2000) et langt skritt fremover, og det gledet meg å registrere at den samme besetningen nå sto bak The Iridium Controversy. Og jeg ble ikke skuffet. Noen artister synes å være i stand til å levere uansett hva man måtte tro på forhånd, og Cuneiform er etter hvert spekket med den slags artister. BotM består altså fortsatt av tangentistene Erik Lindgren og Rick Scott, blåseren Ken Field og Michael Bierylo på gitar/ programmering. I tillegg deltar en rekke folk på perkusjon og trommer Iridium inneholder for øvrig mer akustisk slagbruk enn noen tidligere BotM-plate. Men i første rekke er det piano, alt-/tenorsaks og fløyte som driver de strøkne og alltid iørefallende melodiene fremad. Dette siste poenget er verdt å merke seg; BotM har bestandig vært blant de mest tilgjengelige i sitt slag, og kompromitterer sjelden eller aldri konstruksjon for utflytning. I likhet med andre Cuneiform-band som f.eks. Krakatoa og nevnte Miriodor, eier musikken her cinematiske kvaliteter som bunner i et utstudert estetisk tonespråk. Dette kan også forklare hvorfor ikke disse gruppene D en amerikanske 70-tallsgruppa Aviary var egentlig aldri noe progband, men snarere et pompøst glampopband med enkelte progressive tendenser, noe som kom til uttrykk på bandets eneste LP – Aviary – innspilt sent 1978. Men på denne helt ferske skiva med tidligere uutgitte innspillinger fra perioden 1975-79 viser de en litt annen side. Åpningskuttet Hello er som en krysning mellom Beatles og Queen, og akkurat dette er typisk for mye av musikken på albumet, som sammenlignet med Aviary viser et mer lekent, løssluppent band – og veldig mye mer kreativt. Det er rutinerte musikere vi har med å gjøre, og musikken er veldig keyboard-basert med Paul Madden høyt og lavt på Hammond, Mellotron, Minimoog og Rhodes. I tillegg spiller vokalist Brad Love piano. Sentralt på plata står den 11 minutter lange Desert Songs/Pharao’s March hvor de forlater den relativt muntre stemningen som preger resten av plata og gjør et seriøst, ambisiøst og kontrastrikt stykke. Eva’s Birthday er et par år eldre enn de øvrige innspillingene, utmerker seg ved å være nær reinspikka psykedelia og har klare likheter med f.eks Blossom Toes. Ambition er en plate med til tider høyt energinivå, en ganske så uhøytidelig affære midt opp i all pompøsiteten, og en skive som har lyst opp mang en mørk vinterkveld i heimen. AV Records [email protected] www.bradlove.com Tarkus nr. 28 CLEARLIGHT CZABA VEDRES infinite symphony breathed prayer Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Frankrike/USA 2003 2003 Clearlight Music CLM-008 66:52 Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid Trond Sætre CD Ungarn 1999-2001 2003 Periferic Records BGCD 127 73:34 AKACIA an other life Sven Eriksen Middels kompetent, men uhyre lite original musikk. De prøver muligens å bli en røffere utgave av god, gammel Camel, men mislykkes på stort sett alle fronter. Det hele blir rotete, slitsomt og svært lite spennende. USA 2003, 57:03, www.musearecords.com, www.akacia.net (Sven) ALAN WHITTAKER top of the world E tter å ha etablert selskapet Clearlight Music, tar Cyrille Verdeaux atter fram det gamle bandnavnet som selskapet er oppkalt etter. Steve Hillage er ikke med lenger, men Verdeaux selv er i god form. Med eller uten Hillage er Clearlight likevel et ensemble av kvalitetsmusikere. Blåserrekka og Trevor Lloyds klagende fiolin gir Clearlights tunge symfo-rock en følelse av jazz uten å fortape seg i fusion-klisjeer. Andre ganger gir blåserne en lett Roxy Music-følelse til albumet. Shaun Guerin synger med Peter Gabriels stemme på to spor, men gjør sin viktigste oppgave som trommeslager. Infinite Symphony er faktisk en symfoni. Albumet består ikke av sanger, men av stykker med flytende overganger og spor som bare heter Movement 1, Movement 2, osv. Verdeaux er tydelig bevisst om at han er en komponist mer enn en låtskriver. I så henseende er formen på albumet svært gjennomført, og oppbyggingen virker gjennomtenkt. Hele tida svinger albumet mellom tungt symfonisk og drømmende melodiøst, men melankolsk er det alltid. I løpet av den drøye timen som verket varer blir det dessverre mye dødtid der “orkesteret” lett fortaper seg i monotone stemninger. I starten (ca. 1-2. sats), er det sjarmerende, men gradvis blir det mer trettende. Særlig femte sats er særs uinspirert og kunne like godt vært brukt som bakgrunnsmusikk for film, men plata kommer seg igjen på den sjette og siste. Verdeaux’ ensemble spiller symfonisk rock med ekstra sterk klassisk følelse, og viser stor nok variasjon til å heve Infinite Symphony litt over gjennomsnittet. Clearlight Music www.clearlight888music.com Tarkus nr. 28 C zaba Vedres var pianist i After Crying, men forlot bandet etter Fold Es Eg i 1994 for å starte Townscream. Etter at dette bandet gikk i oppløsning har han gitt ut fem soloplater, og denne plata er en samling innspillinger fra disse platene, pluss noe nytt materiale. Det er mye pianosolo-musikk her, og stilmessig har det et sterkt slektskap til musikken til After Crying, men uten resten av bandet blir uttrykket nødvendigvis noe annet. De tre første kuttene er fra albumet Tales, Letters og er musikk for solo piano, delikat, virtuost i et slags krysningspunkt mellom romantikk og impresjonisme, men også med tydelige tegn på at utøveren har hatt et ben innenfor rock og kontemporær musikk. Seks kutt er fra By The Break Of Dawn (2000). Her legger Vedres, i tillegg til piano, på vokal, fløyte og trompet. Dette er enklere, mer melankolsk, men samtidig mye vakrere musikk. Assosiasjoner til Crimsons Moonchild dukker opp. Her brukes bredere og mer tradisjonelle dur- og mollakkorder, og Vedres’ vokal passer perfekt i all sin relativt uskolerte enkelhet. Etter denne delen følger to låter fra albumet Dance Of Spirit hvor Vedres forlater pianoet til fordel for kirkeorgel og fiolin. Det blir uunngåelig en sakral stemning over musikken, og det typisk østeruropeiske musikkinntrykket kommer tydeligere fram. Det neste stykket er det tidligere uutgitte pianostykket List Of Free Ideas hvor han på snaut 14 minutter introduserer og utvikler 10 små ideer – alt fra jazz via rock (det er ikke så ulikt mye av Keith Emersons pianoarbeid) til samtidsmusikk. Neste parti låter er fra Ephata 1 (2001) hvor han benytter synth, piano, fiolin og vokal, og det blir da også disse låtene som er nærmest progressiv rock selv om total mangel på rytmeseksjon gjør at det blir lite rock. Dramatiske og på ny melankolske komposisjoner som vil tiltale alle som har sans for After Crying. Vi anmeldte Whittakers forrige album i Tarkus nr. 24. På denne utgivelsen har han kvittet seg med litt av singer-songwriterpreget og produsert en noe tyngre plate. Fremdeles er det langt mellom de virkelig gode låtene, det blir på en måte litt for snilt uten at jeg helt tror at det er meningen, men han er definitivt på vei. Tidvis ligger musikken litt i tidlig Genesis/Anthony Phillips-området, men i en moderne – litt for moderne – innpakning, sterile trommemaskiner kler denne musikken svært dårlig. Andre ganger er det dessverre nesten som å høre Mr. Mister. Hr. Whittaker er nok fremdeles ikke mer enn lovende. UK 2003, 59:58, [email protected] (Sven) ANTHONY PHILLIPS battle of the birds Denne plata, spilt inn i 1976-78, men ikke utgitt før nå og laget i samarbeid med Harry Williamsom og Didier Malherbe, er ikke stort annet enn en keltisk eventyrfortelling fortalt av bl.a. Gilli Smyth med litt forsiktig musisering bak. Av absolutt marginal interesse selv for fanatiske fans av de medvirkende. UK 2004, 50:58, www.voiceprint.co.uk (Sven) AQUAPLAN paperimeri Snill finsk melodiøs prog, en plate som veksler fra upersonlig gitarpop til småfiks jazzrock og vakker folkprog. Delikat kvinnelig vokal og smakfullt gitararbeid preger denne plata som gjør lite ut av seg, men som har adskillig å by på for dem som tar bryet med å gi den tid. Finland 2003, 45:37, www.aquaplan.org (Sven) ARS NOVA biogenesis project Gjestespill fra flere italienske prog-musikere har gitt Ars Novas nyeste konseptalbum overtoner som er en blanding av italiensk og japansk prog. For øvrig pøser jentene i Ars Nova på med alle symfo/metal-virkemidler som finnes: Overdådige orgel og space-synther, hurtige og stadig skiftende melodilinjer, et ambisiøst, men uklart sci-fikonsept, Kansas-fioliner og lån fra et klassisk stykke (Griegs Morgenstemning). De har det virkelig travelt for å få med litt av alt, og som et resultat er Biogenesis Project mer enn overlesset. Ganske underholdende plate, om du unngår å ta den for alvorlig. Men den krever noen gjennomlyttinger. Japan 2004, www.musearecords.com (Trond S) Side 23 Side 24 Tarkus nr. 28 Den siste platen det er hentet kutt fra heter Music For Piano, og her viser han med all tydelighet hvilken virtuos pianist han er i krysningspunktet mellom klassisk og rock. Det står skrevet i heftet som følger med at Czaba Vedres regnes blant de 20-25 beste pianistene i kontemporær rock. Bullshit! Vis meg en eneste som er bedre! Et flott album, men kanskje ikke for de mest rock-fikserte av dere. Periferic Records www.perifericrecords.com ETCETERA tales of ardour and deceit Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Danmark 2000-2001 2004 Record Heaven RHCD39 59:38 Sven Eriksen strumentalist (han spiller nesten alt unntagen trommer) Frank Carvalho med sin utsøkte sans for melodi, akkorder og ikke minst det å sette sammen ulike stemninger til en harmonisk helhet. The Lady Of Cantela er en portugisiskinspirert instrumental basert innledningsvis rundt akustiske gitarer, men den bygger etterhvert opp til noe Genesis-aktig med “drone”-komp og fine soloer for ulike synther. Alle komposisjonene på plata har et felles tema: Som tittelen indikerer tar de utgangspunkt i virkelige hendelser som alle handler om nettopp lidenskap og svik. The Ghost Of Yang, som henter sin fortelling fra Kina, er et storslagent anlagt instrumentalt verk. For første gang merker vi en viss slitasje i låtskrivingen. Her finner vi langdryge solopartier uten vesentlig utvikling som vi har vært lykkelig forskånet for til nå. Mangelen på rent kompositorisk innhold kompenseres med heftig bruk av mellotronsamples og vidløftige synthøvelser, men til tross for glimtvis flotte partier blir helhetsinntrykket av dette avslutningskuttet noe mer halvhjertet enn resten av plata. Det forhindrer allikevel ikke at Tales Of Ardour And Deceit er en av de mest oppløftende og genuint entusiastiske progplatene jeg har hørt det siste året, og den er en plate alle som liker god, gammel progressiv rock virkelig kan nyte om og om igjen. Og etterpå er det bare å kjøpe Fin De Siecle hvis du ikke allerede har den. D anske Etcetera ga ut sitt forrige album så langt tilbake som i 1998 – et album som viste lovende takter, men som ble noe skjemmet av en dårlig produksjon. Produksjonen er noe bedre her, men det er fremdeles mer å gå på. Musikalsk følger Tales of Ardour And Deceit opp der Fin De Siecle slapp, en idérik, rendyrket progressiv rock med inspirasjoner hentet fra storheter som Genesis, Gentle Giant og Van Der Graaf Generator. Record Heaven www.recordheaven.net EYESTRINGS burdened hands Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid Det åpner veldig bra med den over 16 minutter lange The Song Of Marsh Stig hvor de hele tiden skifter temaer, et musikkstykke som får tankene til å gå vekselvis i retning av Genesis’ glansdager, Van Der Graaf Generators mørke og hektiske lydvegger og ELPs grandiose symfo. Et praktfullt stykke progrock i en meget velskrevet og kreativ, men kanskje ikke spesielt nyskapende låt. De fortsetter med den korte, vakre Songs som innledningsvis til forveksling ligner Gentle Giants Aspirations, og som er et nydelig stykke musikk med et flott vokalarrangement og en vakker melodi. Og de slipper ikke forkjærligheten for musikk i Gentle Giant-land. Kentish Suite bygger de på et GG-aktig riff, og underveis er de innom mange musikalske steder brødrene Shulman godt kunne ha besøkt en gang. Men nok en gang overbeviser låtskriver og hovedin- Tarkus nr. 28 CD USA 2003 2004 Split Difference SDR 78001 66:04 Sven Eriksen THE HOMOSEXUALS the homosexual’s record Alle kjente opptak m. denne provokative artpunktrioen, dvs. hele ReR-skiven fra ‘84 (innsp. ‘78) + fem upubliserte spor. Medlemmene traff hverandre under et fremstøt mot en nazimarsj i London i ‘77, og valgte bandnavnet som en bevisst overskridelse, ment å skulle distansere enhver entusiasme som ikke var hjertefølt. Noen få likheter m. andre frittenkende punkgrupper (Gang of Four, Crass), men H var virkelig distinkte og avanserte på sitt vis. Vinylversjonen er for øvrig blant de sjeldneste fra ReR, men etter sigende også en av de minst etterspurte, grunnet det åpenbare sidespranget albumet utgjør. Selv har jeg alltid kost meg med platen, og noen av de vakreste britiske punkperlene finner jeg her (Kiss With Venom, False Sentiments). Og hvordan mislike et band som anvendte slakt-anmeldelsen fra NME som tekst i en låt? England 2004/1978, www.rermegacorp.com (Rikard) TERRENO BALDIO terreno baldio Jeg valgte å forbigå dette albumet i ‘Arkivaren’-artikkelen om Sør-Amerika, da platen kun forelå i nyinnspilt 90-tallsversjon m. engelske tekster, og originalens mastertape etter ryktene var tapt. Akkurat dette siste stemte visst, for nå utgis i stedet en vinylavspilling på CD. Anerkjent som en av de aller beste brasilianske progskivene gjennom tidene – gjett om jeg så frem. Inntil det gikk opp for meg at vinyleksemplaret trolig har gått i ujevne omdreininger og etterlatt en intonal og skeivtlydende overføring! Om den sterkt GGiant- og PFM-relaterte musikken her er aldri så praktfull i seg selv, ødelegges langt på vei den endelige lytterakten. CD-folderen er gjennomillustrert og utskrevet med bandkrøniker og det hele, men nevnte tekniske skavank hindrer meg fra å kunne gi reslippet en uforbeholden tilråding. Brasil 2003/1976, www.musearecords.com (Rikard) TWELFTH NIGHT art & illusion Bandets andre studioalbum – tredje totalt. Vokalist Geoff Mann er erstattet av Andy Sears, ellers er alt som før. Deres spesielle form for energisk, smårufsete og tidvis primitiv, men på sin måte avanserte og følelsesladede neoprog - ikke minst i tekstene. Flere bonus-spor enn originale albumlåter (blant annet den mektige Blondon Fair) gjør dette til en fin utgivelse, den fjerde i rekken på Cyclops, og skal vi tro promomateriellet deres, er det enda tre til på venteliste. Et band som fortjener – og får -– en verdig relansering. UK 1984/2003, 71:14, Cyclops www.twelfthnight.info (Sven) VORTEX 1975-1979 V okalist, keyboardist og låtskriver i dette nye, amerikanske bandet heter Ryan Parmenter, og han har nok lært ett og annet knep av sin onkel Matthew i Discipline (Disciplines bassist Mathew Kennedy er forresten også bassist her) – og da vet vi omtrent hvor landet ligger rent musikalsk på denne plata, ja for det er store likheter mellom de to bandene. 2CD fra oversett band som musikalsk lå ml. Soft Machine og tidl. Nucleus på debuten Vortex, innspilt for å akkompagnere et teaterstykke i ‘75. Lite skilte denne utgaven fra et hav av navn i den halvstuderte bresjen av eurojazzrock, og platen er vel helst av historisk verdi. Les Cycles de Thanatos (‘79) sentreres rundt en 25 min. lang suite, med start i 4-5 takter fra Messiaens Et Exspecto Resurrectionem Mortuorum! Besetningen er en litt annen (stadig m. brødr. Jean Pierre/Jacques Vivante på hhv. keys/bass) og den særs innviklede musikken er blitt langt mer personlig enn før, med fjerne hint til datidens Art Zoyd, Terpandre, Magma og Dün. Majestetisk uten å være pompøst, energisk men aldri stressende, hensiktsmessig komponert tross et overhengende detaljmylder. Flere bonuslåter, uten at dette trengs for å heve albumets helhetlige styrke. Plateselskapet har ellers lagt flid ned i CD-heftet, med eurojazz-eksperten Aymeric Leroy bak kommentarene. Ekstra pluss for enkelt og effektivt cover. Frankrike 2003, www.musearecords.com (Rikard) Side 25 Ikke riktig så dystert som Discipline, men med sine klart mørke sider, og med et lite øye i retning pop-prog (f.eks Izz og Rocket Scientists) og et annet i retning power prog. Bandet har en “klassisk” besetning, men de klarer å variere lydbildet bra. Dessuten er unge Parmenter en vel så bra låtskriver som sin onkel. Stemmen hans tar mange veier. Noen ganger synger han ikke ulikt Anthony Phillips, og tidvis får jeg da også assosiasjoner til dennes mest progressive plate – Sides. Som for eksempel i Nothing og Just A Body. Just A Body har forresten også en touch av David Bowie, mens Anachronism bare er en flott proglåt. Tre lange kutt gir bandet anledning til å strekke ut med mange temaer og stemninger. Det gjør de forsåvidt i hvert av de kortere kuttene også. Burdened Hands er en plate som farer over et bredt spekter av musikk, det symfoniske, det komplekse, det melodiøse (enkelte av låtene er vanskelig å få ut av hodet når de først har satt seg der), det intrikate, det røffe, det sarte. Felles for alt de gjør er at det er intelligent skrevet og framført med en kombinasjon av kjølig perfeksjonisme og varm lidenskap. En varmt anbefalt plate. som vet å ha de rette forbildene. Ikke bare This Heat elementer gjør seg som referanse, men hyppige musikalske hentydninger til Magma (særlig rundt deres Udu Wudu periode) finner også sted. Men den fella Guapo ikke går i, er å kun forelske seg i gamle dager og dyrke dette. Guapo makter å kombinere soundet til inspirasjonskildene sine med moderne klanger og komposisjonsmetoder som henter vel så mye fra elektronika og jazz som klassisk progrock. Utkommet av dette er en friskhet og vitalitet som jeg har til gode å ha hørt på en god stund. Det er ikke så mye mer å si enn at dette burde være obligatorisk for alle som vil ha en ekte, progressiv kosestund i vintermørket. er mest representativt i så måte. Guillaume Cazenave sår mye tvil om sin identitet som artist: Er han en pretensiøs viktigper som med vilje prøver å lage en musikkform mest mulig ulikt alt annet – eller er musikken hans et uttrykk for oppriktig kunstnerisk engasjement? Jeg velger å tro det sistnevnte. Uansett, i en alder av bare 25 år har mannen utviklet seg til å bli en usedvanlig original komponist og musiker, og jeg er spent på den videre utviklingen. Worship Scraped er visstnok bare det første i en serie på fem konseptalbum om menneskets tilstand. Et så ambisiøst prosjekt kan gå begge veier. Cuneiform Records www.cuneiformrecords.com Cuneiform Records www.musearecords.com www.liahproject.com GUILLAUME CAZENAVE IN CAHOOTS the mediation project part one – worship scraped Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Frankrike 2003 2003 Dreaming/Musea DR 8422.AR 47:14 tere uten at kvaliteten hadde blitt vesentlig forringet. Men er melodisk jazz-fusion noe som scorer høyt hos deg, burde denne skiva skyte godt inne på det svarte på den musikalske blinken. Cuneiform Records www.cuneiformrecords.com INKÁBB HOLNAP tomorrow instead Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Ungarn 2003 2003 Periferic Records BGCD 120 55:50 Trond Sætre all that Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD UK 2003 2004 Cuneiform RUNE 181 67:07 Trond Gjellum Trond Sætre Eyestrings www.eyestrings.com A fter Crying er vel det bandet som har størst sjanse for å bli nevnt dersom temaet ungarske progband mot formodning skulle tas opp. Men de deler plateselskap med en håndfull andre lokale progressive artister, viser det seg - blant annet disse karene. Anført av gitaristen Krisztian Paar, gjør Inkább Holnap (ungarsk for “tomorrow instead” bandnavnet er tospråklig og albumet er selvtitulert) hermed sin platedebut. GUAPO five suns Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD UK 2002-2003 2004 Cuneiform RUNE 184 61:12 Trond Gjellum D en britiske gruppa Guapo har på relativt kort tid skapt seg et rykte som et kompromissløst eksperimenterende og stadig søkende band litt i den samme gata som This Heat, et annet eksperimentelt band, gikk i på sent syttitall. Vi snakker om ganske dyster, ukonvensjonell eksperimentell progrock som også utnyttet annen teknologi enn bare rockeinstrumentene til å klanglegge musikken sin. David O’Sullivan (gamle, ærverdige keyboards som Mellotron, Fender Rhodes og harmonium samt gitar og elektronikk), Dave Smith (trommer og perkusjon) og Matt Thompson (bass, gitar og elektronikk) er tre uhyre stilsikre musikere Side 26 F ile under Electronic music”, står det på baksida av denne CDen, et merkelig forsøk på å kategorisere et album som likner på - jeg vet ikke hva. Enhver prog-artist med respekt for seg selv prøver å krysse sjangrer av og til, men Guillaume Cazenave gjør det mer konsekvent enn de fleste. Umiddelbart er det lettest å peke ut industriell rock, metal, jazz, og elektronika i blandingen. Tekstene er ikke noe mindre overveldende og forvirrende, selv om de har et mer gjennomgående tema. Så vidt jeg kan skjønne handler det mye om hvordan religion kan påvirke følsomme sinn. For øvrig krever det mye konsentrasjon for å følge med i teksten, selv om du har heftet foran deg. Cazenave hopper mellom stilartene i et ugudelig tempo, men det er ikke umulig å følge med. Bortsett fra enkelte thrash metal-utbrudd (dem er det riktignok mange av) er musikken hans nesten som en jevn strøm som det fint går an å bare nyte – etter et par gjennomlyttinger. En må venne seg til Cazenaves musikk. Albumet fungerer best hvis du tenker på det som et hele, snarere enn som inndelt i seks spor. Middelsporet Interpassive Neuro Activity, på 21 minutter uten gjennomgående tema, P hil Miller er vel for de aller fleste kjent som gitarist for legendariske Hatfield and the North og Matching Mole, men hans karakteristiske gitarspill har fått utløp gjennom en rekke andre musikalske utløp i tiden siden, og In Cahoots er vel det bandet som han i de fleste tilfeller har gjort seg gjeldende i. Miller har alltid tilkjennegitt sin interesse for jazz, og In Cahoots har vel alltid markert seg som et jazzband mer enn et typisk progband. Nå hadde jo også band som Hatfield og Matching Mole mer enn nok jazz i sitt musikalske uttrykk, men der vanket det også solide doser påvirkning fra avantgarde, prog og psykedelia, noe som mer eller mindre er helt fraværende i In Cahoots. Men som jazz er ikke In Cahoots noe dårlig valg, og dette livealbumet innspilt i USA i fjor gir et balansert bilde av hva bandet står for. Sangformen er veldig tradisjonell; hode med noen melodiske innspill, deretter en rekke soloer før det så avsluttes omtrent som det begynte. Selv om det er mange fine riff og melodier, er likevel skiva såpass mye preget av lange soloforløp som strengt tatt føles litt unødvendige. De fleste låtene kunne med fordel vært noen minutter kor- Inkább Holnap spiller for øvrig en litt annen type prog enn After Crying. Jazzrock er deres felt, og på dette området er de et av de beste, nye bandene som har dukket opp på et par år. Å kalle dem for et fusionband er for enkelt, da de ligger et stykke nærmere klassisk symfo-rock enn andre slike band. For det meste beveger de seg stilfullt mellom moderne fusion og mørk 70-tallsprog. En typisk IH-melodi balanserer konstant mellom suggererende keyboard-tema og tung, knusktørr jazzgitar. For variasjonens skyld har vi også stykker som See Saw, en melodiøs jazzlåt som veksler mellom piano og keyboard. Men høydepunktet er nok 1000 Lei, der fine, melodiske partier settes opp mot utbrudd av tung symfonisk rock, og til slutt smelter sammen og således kanskje best demonstrerer dynamikken i IHs musikk. Inkabb Holnap har potensiale til virkelig å hevde seg på den progressive jazz-scenen, men utnytter det ikke helt. De trenger mer energi, for eksempel. Den musikalske dyktigheten er det lite å utsette på, men framføringen blir noen ganger halvhjertet. En stund venter man også at utøverne skal eksperimentere litt mer, for de gjør noen krumspring. Tarkus nr. 28 Men så viser de seg alltid å være av den forsiktige sorten likevel. ECLECTIC DISCS Eclectic Discs er et nytt engelsk plateselskap (hjemmehørende i Canterbury) som blant annet har spesialisert seg på re-utgivelser av spennende plater fra 60-, 70- og 80-tallet. De har innledningsvis tatt for seg fem plater. Produksjon og sammensetning er imidlertid upåklagelig. Albumet har egentlig ingen svake låter, bare en jevn strøm av sofistikert jazzrock, og jeg ville si at de er Øst-Europas mest interessante progband siden Ankh. Her må tilføyes at så mange østeuropeiske band har jeg i grunnen ikke hørt... Sven Eriksen TOUCH touch Periferic Records www.perifericrecords.com KARNATAKA delicate flame of desire Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD UK 2003 2003 Immrama Records ktkcd003 61:31 Touch var et av amerikansk psykedelia/protoprogs aller mest spennende band. Med en fandenivoldsk energi framsto de som en miks av Vanilla Fudge, Traffic og veldig tidlig Genesis. De kombinerer galskap med intelligent låtskriving, og låtmaterialet svinger fra vill psykedelia i We Feel Fine til nærmest jazzballade i den fine Alesha And Others. Utgivelsen har fem bonus-spor, blant annet en uutgitt single fra 1968 – året før albumet ble laget, et par alternative versjoner og en 12 minutter lang instrumental fra 1973 da bandet var blitt et rent progband med synther, mellotroner og hele pakka. Et band som hadde fortjent å bli stort, og en plate som hører hjemme i enhver seriøs progsamling. 1969/2004, USA, 79:32 LOCOMOTIVE we are everything you see Sven Eriksen Locomotive hadde en hit før denne LP-plata, mens singelen som ble hentet herfra (og med en tekstlinje som ga navnet til plata), Mr. Armageddon, utrolig nok ble en flopp. Musikalsk er dette adskillig enklere enn Touch. Mr. Armageddon er en slags blues-psykedelia med mye orgel og en kraftig blåserrekke (som besto av bl.a. Dick HeckstallSmith, Chris Wood, Lyn Dobson og Henry Lowther – bandet hadde forøvrig ingen gitarist). We Are Everything You See er et veldig tidstypisk produkt som er festlig lytting hvis du har ørene innstilt på 1969, men plata har ikke tålt tidens tann riktig så bra som mye annet fra samme tid. Det tredelte “konseptet” The Loves Of Augustus Abbey kaller nok mer på smilebåndet enn på seriøs fordypning. Utgivelsen har seks bonus-spor, alle er singler fra tiden rett etter at albumet ble utgitt, og er stort sett mer tradisjonell soulbasert popmusikk – ikke helt ulikt The Foundations. 1969/2004, UK, 62:23 CLIVE JOHN you always know where you stand with a buzzard K arnataka er ute med sitt tredje album. Neo-folkrockbandet som så langt har vært lovende, men som etter min mening har hatt mye å gå på når det gjelder selve låtmaterialet. Dog er de flinke til å utnytte de øvrige ressursene de har. Rachel Jones har en eksepsjonell stemme, spilleteknisk er de helt OK, og platas lydbilde er fyldig og behagelig. Det er fremdeles umulig ikke å sammenligne dem med Mostly Autumn, de har en identisk besetning og de lager musikk med nøyaktig de samme ingrediensene. Det virker som om Karnataka bevisst og uten hemninger kopierer Mostly Autumn i alt de gjør, forskjellen er at der hvor MA pøser ut “nesten-klassikere” i store mengder er Karnatakas musikk så uendelig anonym – pen, velspilt og flott produsert – men anonym. Nesten alt går i samme tempo, akkordprogresjonene er forutsigbare og går igjen fra låt til låt, og jeg må bare innrømme at hvor mye jeg enn ønsker at dette skal være en bra plate, ender jeg opp med å kjede meg så grusomt at jeg mest av alt skulle ønske at dette bandet enten gjorde noe radikalt eller rett og slett pakket sammen og ga seg. Sjelden har en plate gitt så mye næring til min påstand om at det er mye viktigere HVA du spiller enn HVORDAN du spiller det. Zzzzzzzzz... Immrama Records www.karnataka.org.uk Tarkus nr. 28 Clive John er kjent fra den walisiske gruppa Man, og han fikk hjelp av flere av gruppas medlemmer på denne soloplata fra 1975. Musikalsk er det velspilt, men relativt enkel bluesrock med ett og annet akseptabelt øyeblikk også for progfans. Ingen bonus-spor. 1975/2004, UK, 48:09 MANDALABAND the eye of wendor: prophecies The Eye Of Wendor er Mandalabands andre plate (den som åpner med tittelmusikken til TV-seriene om Brødrene Dal) hvor David Rohl med hjelp av blant annet Barclay James Harvest, 10cc, Sad Café, Justin Hayward, Maddy Prior og The Hallé Orchestra lager en plate full av snill, ultrasymfonisk progressiv rock. Det er grandiost og storslagent med ofte voldsomme, men samtidig luftige lydbilder, ikke så rent lite preget av de mange medvirkende artistene. Det er ikke så mange minneverdige komposisjoner, det som gjør plata hørverdig er først og fremst den fine produksjonen og de lekre orkesterarrangementene (i hovedsak skrevet av avdøde Ritchie Close - som senere dukket opp på Camels Pressure Points - senere enn denne plata, altså). Plata er et konsept inspirert av egyptisk mytologi (Dave Rohl er idag en anerkjent egyptologist), og det er slett ikke noen ueffen plate, men du bør ha sans for de medvirkende gjestene. Som bonus har Eclectic lagt til en alternativ miks av Dawn Of A New Day, låta som Justin Hayward har vokal på. 1978/2004, UK, 44:45 WOOLLY WOLSTENHOLME black box recovered Black Box Recovered er en utgivelse av plata Black Box, spilt inn i 1981, men først utgitt i 1994 av Voiceprint, den gang i kombinasjon med Woollys første soloalbum Mæstoso (1980). Eclectic har plusset på hele ni bonus-spor, blant annet demoer av låter fra Mæstoso, tre live-kutt fra 1982 og en helt fersk demo. På Mæstoso fulgte Wolstenholme opp sine symfoniske sider som krydret platene til Barclay James Harvest fram til 1979. Black Box er noe mer AOR-aktig i formen, faktisk nær den retningen BJH selv tok. I positiv retning merker vi oss Deceivers All (som også var å finne på Rime Of The Ancient Sampler - The Mellotron Album og som bærer stor likhet med BJHs She Said), The Will To Fly, en vakker liten ballade, og Open som har i seg mye av den samme grandiose symforocken som Wolstenholmes komposisjoner for BJH. Av bonusmaterialet er de tre livekuttene mest interessante (hentet fra en bootleg) og viser et adskillig tøffere band enn studioinnspillingene. Bandet inneholdt blant annet Steve Broomhead og Kim Turner som Wolstenholme hadde møtt under innspillingen av The Eye Of Wendor. 1981-82/2004, UK, 77:23 Eclectic Discs www.eclecticdisks.com Side 27 KOTEBEL fragments of life Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Spania 2003 2003 Musea FGBG 4509.AR 72:09 Trond Sætre K otebel gjorde seg først bemerket med det melodiøse konseptalbumet Mysticae Visiones i 2001. Og selv om jeg syntes det var en utmerket plate, gleder det meg å høre at oppfølgeren viser tegn til fornyelse. Om Fragments Of Life ikke akkurat er revolusjonerende, så utvikler gruppa seg videre. New Age-følelsen fra forrige album er mindre, og med flere gitarer og raskere melodilinjer låter Kotebel mer som progressiv r o c k denne gangen. Men det har også blitt viktigere for gruppa å prøve ulike stilarter – fra åpningssporet Hades, som blander gitarrock med Side 28 latinske rytmer og klassisk koring, til den avsluttende Children Suite, som er en ren pianosuite i impresjonistisk stil. Vokalen er også blitt viktigere. Denne gangen har de med ordentlige sanger, som Hades og den 15 minutter lange og allsidige Fuego. Dessuten eksperimenteres det med raske, messende monologer. Alt sammen er på spansk, men oversettelser er vedlagt om du skulle være interessert. Også nytt av året er at Kotebels primus motor, Carlos Plaza, lar andre medlemmer av bandet få hevde seg. Gitaristen César Garcia har skrevet, og spiller alene, El Quimerista I-III. Navnet til tross er disse tre stykkene ganske ulike, og Garcia demonstrerer at han har talent til å komponere for, og spille på, både gitar og keyboard. Kotebel er et band med svært sterke røtter til 70-tallet, men utover det blir de stadig vanskeligere å kategorisere. De bruker alle elementene fra klassisk prog, men det er for å utvikle sin egen stil, ikke for å imitere. Nok en gang viser de seg som en av de beste artistene i Museas stall. Musea www.musearecords.com www.kotebel.com MINDFLOWERS improgressive Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Ungarn 2002 2002 Periferic Records BGCD 110 67:04 Trond Sætre D revet fram av bassisten Balász Szendöff kommer enda et instrumentalt jazz-progorkester fra Ungarn og Periferic – skjønt kronologisk kom dette albumet før Inkabb Holnaps debut. I motsetning til Inkabb Holnap er Mindflowers mer et fusion/rock-band med progressive innslag. Det betyr ikke at de er kjedlige, men at de låter mer som fusion, til tross for et utall andre stilarter som er med på albumet. fusion-låt helt uten utfordringer eller brudd med harmonien. Etter hvert spriker det litt mer, med låter som Why?, en kort jazzballade med sjustrengers bass, sofistikerte og utsvevende Crying Skies, folk-aktige og nesten tvers gjennom akustiske Flo’s Kisses. Innimellom får vi låter med rene heavy-passasjer. Albumet avsluttes på tradisjonsrikt prog-vis med 22 minutter lange Talk With Myself. Bortsett fra et kort innslag av latino-jazz er det her stort sett bare snakk om gjenbruk av de samme virkemidlene i en større (og litt mer monoton) ramme. I forhold til lengden har ikke dette “eposet” så mye å tilføre albumet. Gruppas spesialitet ligger ikke først og fremst i deres evne til å variere mellom sjangrene; det er jo nærmest forventet. Mindflowers’ prestasjon er at de klarer å sette all musikken inn i en klar fusion/jazzrock-kontekst og dermed gi den mer enhet. Et interessant prosjekt innen moderne fusion, og vel verdt å sjekke ut. Periferic Records www.perifericrecords.com Plata begynner oppskriftsmessig med Red Spider, et typisk raskt, gitardominert jazzrock-stykke, og Falling, en rendyrket, avslappende Tarkus nr. 28 THE NECKS drive by Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Australia 2003 2003 ReR ReR NECKS3 60:16 Rikard A Toftesund annet vi skriver om i Tarkus, og absolutt alle, inklusive dem som tviler grunnet dårlig eller manglende erfaring med (skinn-)minimalistisk sonikkunst, anbefales en kjøretur. ReR Megacorp www.rermegacorp.com LUTZ GLANDIEN lost in rooms Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Tyskland 2001 2003 ReR Megacorp 48:34 Trond Gjellum M ajoriteten av dagens rockjournalistikk er belemret med en defaitistisk holdning til språklige plattheter. Normen later til å være noe i retning av at simple formuleringer SKAL, BØR, VIL og MÅ få herske i harmoni med den mettede sivilisasjonen som avføder objektet/verket. Da jeg nå fikk høre den australske trioen The Necks’ sjette utgivelse, besluttet jeg å føye meg. Men forsøksvis bare for denne gang. Suggererende, erotisk, meditativ, anti-kontemplativ og altomfattende hypnotisk musikk. Plattheter, men dette er nå engang Drive By, kalt såpass fordi kontrabassisten Lloyd Swanton mener at musikken er skikkelig bra å kjøre bil til. Og jeg tviler ikke et sekund, albumet gir et godt argument for å drive uten mål og mening – annet enn å få lyttet/ levd. The Necks kommer fra det diffuse tomrommet mellom moderne jazz og post-rock, og instrumentstallen her – med flygel og orgel (Chris Abrahams), ståbass, slagverk (Tony Buck) og forsiktige samples/bånd – gjengir tradisjonen for nakne lydsammenstillinger som i sin tid skapte rystninger i musikkverdenen (visse navn i am. 60-talls vestkystpsykedelia, Miles Davis’ Bitches Brew, Eno, Kraut-minimalisme). CDen inneholder ett enkelt stykke, fremlagt som en konstant tråd hvor enhver utvikling enten skjer ved diskrete rytmiske teksturnyanser mellom bass og perkusjon (som dog aldri innebærer endringer av selve taktmønsteret), eller over rolige berøringer av tangentbordene. Hovedtemaet i stykket er sånn sett en sparsom akkordrekke fra klaveret, trukket frem etter regelmessige intervaller med lagdelt og nesten lydløs improvisasjon, alt mens den standhaftige 4/4-bevegelsen står som en saltstøtte mot horisonten. Betegnende nok blir vi heldigvis ikke krenket med noen destinerbar avslutning. Drive By er som et definitivt soundtrack til reisen hinsides, et nydelig album som jeg knapt kan få rost tilstrekkelig. Denne musikkens appell vil trolig rekke lengre enn det meste Tarkus nr. 28 CLOUD CHAMBER dark matter Dette er ei ganske spesiell skive som dumpet ned i postkassa mi for en tid tilbake. Musikken er mer eller mindre helt improvisert, og besetningen skal visstnok være gitar, bass, ymse dulcimer-instrumenter, perkusjon og cello, men i de fleste tilfellene høres det ut som noe som kommer ut av en løpsk computer. Så å si all musikken er av usedvanlig rolig karakter, for det meste høres de ut som om de hele tiden skal hinte om at et eller annet musikalsk skal skje. Elementer av noe som for meg fremstår som tyrkisk eller arabisk musikk gir dog uttrykket en egenart som gjør at det ikke blir like kjedelig hele tiden. For direkte spennende og full av kontraster er musikken definitivt ikke. Det tas god tid, og ære være dem for det, men når det hele munner ut i noe som blir som et slags avbrutt musikalsk samleie, er i alle fall undertegnede ikke spesielt interessert. USA 2000, 59:54, www.barrycleveland.com (Trond G) GARLO coup de sang Å jobbe med den menneskelige stemmen i musikalske sammenhenger, har blitt gjort en rekke ganger opp gjennom musikkhistorien. Som man innefor språkforskning er klar over, er vår oppfatning av menneskelig tale, påvirket av kulturen vår. Det vil si at når vi blir konfrontert med komplekse lydteksturer, vil vår hørsel automatisk plukke ut harmoniske sekvenser som passer inn i kjente musikalske mønstre. Den tyske, elektroakustiske musikeren Lutz Glandien har i mange år jobbet med nettopp stemmemateriale som utgangpunkt for komposisjoner. På Lost in Rooms har han tatt stemmefragmenter fra en samtale en kanadisk danser har hatt med Glandien. Først får vi høre samtalen og deretter kommer musikken laget av de oppklipte bitene. Deretter har han føyd til andre lyder, som elektroniske pulser, lyder fra opptak av dagligdagse lyder som biltrafikk, en CD-spiller som hopper og laget musikk av det. Det kan låte “helt ute” i manges ører, men Glandien klarer på en unik måte og får fram det harmonisk vakre i menneskelig tale, og kombinert med effektive, repetitive rytmer, skapes et uhyre fint musikalsk hele. Ikke ei skive som kommer til å slite i stykker CDspilleren min, men gjerne ei skive jeg tar fram for å huske at god musikk ikke alltid trenger å ta utgangspunkt i det kjente og kjære. ReR Megacorp www.rermegacorp.com Fransk elektronikarock som høres ut som et mislykket forsøk på å fusjonere Primal Scream og Røyksopp kombinert med fransk visesang. Middelmådig produksjon, tvilsomme prestasjoner instrumentalt, plagsomt dårlig redigerte samples og loops. Nei. Frankrike 2002, 64:06, www.cipaudio.com (Trond G) DAVID LEE MYERS arcane device Sent på åttitallet ga engelskmannen David Lee Myers ut en LP og en singel på daværende Reccomended Records under navnet Arcane Device. Disse to utgivelsene er nå tilgjengelig på en CD. Musikken er i sin helhet laget av feedback som ble skapt på en spesiallaget mikser/støygenerator, og kan vel best beskrives som “støyelektronika”. Noen musikalske holdepunkter er det veldig få av, det låter mer som lydsporet til en enormt ekkel, futuristisk skrekkfilm. Rare klanger og lyder trenger seg fram her og der og gir “musikken” et rastløst og kaldt preg. Skumle saker dette her, og bare for de som føler det meste annet der ute i den store, musikalske verden er blitt alt for lett fordøyelig. UK 2003, 60:31, www.rermegacorp.com (Trond G) DAVID ROSE GROUP live En konsert fra 1978 med fiolin, bass, slagverk og keyboards. Jazzrock stort sett i bedagelig tempo, feilfritt spilt, men veldig stillestående. Gilgamesh på lavgir. Musea 2003, 71:20, www.musearecords.com (Sven) ERIK BARON dés accordes Érik Baron er en fransk komponist og Dés Accordes er et verk for gitarorkester (jeg tror det er femten stykker), forsterket med trommer, perkusjon, bassgitar og vokal. Langstrakte droner og støypartier veksler med mer rocka partier og direkte kjedelig blir det egentlig aldri. Men dette har Glenn Branca gjort i flere år allerede, og Barons musikk ligner mistenkelig ofte på det som Branca har gjort i snart 30 år. Innspillingen er gjort live og tydeligvis tatt opp rett fra mikseren, for balansen føles ofte merkelig og bassen er usedvanlig tynn og uten trøkk. Et hederlig forsøk, men det blir for likt forbildene. Frankrike 2003, 46:25, www.cipaudio.com (Trond G) Side 29 PANZERPAPPA farlig vandring ET LITE BLIKK PÅ CARBON 7 Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Norge 2003 2004 Avant Audio Productions aap 001 49:53 Rikard A Toftesund Rikard A Toftesund D ette selskapet ble opprettet for bl.a. å spre belgisk ny musikk til omverdenen. I en internasjonal CD-bransje som sliter, ikke bare p.g.a. markeds- og priskonjunkturer men regelrette kulturforskyvninger, er det få britiske og amerikanske kompanier som makter å gi plass til andre lands utspill. Hovedfokuset til Carbon 7 ligger på grenselandet avant rock/moderne jazz/improvisasjon/kontemporær komposisjon, og tidligere Univers Zero/Present-bassist Guy Segers er en av labelens bakmenn. Tarkus har tidligere anmeldt to Carbon 7utgivelser, her følger noen flere smakebiter: LOUISE AVENUE let’s take one more (1993) En kammersekstett tilegnet materialet til cellisten Jan Kuijken, som enkelte vil kjenne fra bl.a. soloarbeidene til Univers Zero-leder Daniel Denis. Ilag med Kuijken deltar fhv. UZ-folk som Jean-Luc Plouvier (piano) og Dirk Descheemaeker (klarinett & sopransax). Lydbildet er i helhet fritt for elektriske innslag. Ergo har dette heller ingenting med rock å gjøre - vend og vri aldri så mye - men de korte og variable stykkene har både sjarm og affekt i massevis. Spor av nyere klassisk komposisjon (det meste mellom Messiaen og Boulez’ tidlige orkesterverker), klezmermusikk, bossanova, dancehall-jazz m.m. LA GRANDE FORMATION galilée (1994) Ellevemannsensemble som fører sammen fransk og amerikansk kammerjazz i en ambisiøs og gjennomkomponert, totalakustisk modell. Her er vokal tilrettelegging som får meg til å tenke på ytringene til radarparet Michael Mantler/Carla Bley (deres midt-til-sent 70-tallssamarbeid), men både Zappa (Grand Wazoo-prosjektet) og de storstilte synteseforsøkene til Stanley Kenton glimter i periferien. CDen er kanskje den beste jeg har hørt fra selskapet så langt, muligens fordi de melodiske figurene er såpass fremhevde; den 26 minutter lange E Pure si Muove når således uante høyder. En ordinert innfallsport til Carbon 7! HARDSCORE methane/surf, wind & desire (11999/2001) Begge foreløpige utgivelser til denne svært skolerte gruppen, som dirigeres av komponist/keyboardist/perkusjonist/programmør Frank Nuyts. Musikken er uvanlig tettbygd og i besettende aktivitet, men låner nok vel mye fra Zappas mest innfløkte skriverier. Især Surf er imidlertid en mektig imponerende oppvisning, og folk som liker sine tonekonstruksjoner mer underholdende enn emosjonelt stimulerende vil ha mye å hente her. I motsetning til La Grande Formation foregår all sang på engelsk hos Hardscore, men vokalutøvelsen er strengt tatt det svakeste leddet i musikken. OG NOE ANNET… … KOPECKY sunset gun Kopecky har ikke forandret seg så mye på tre album. Nok en gang går det mye i rutinert, mørk gitarrock. Små tegn til utvikling finnes det likevel: Keyboarden har fått mer plass, mens Joes Kopeckys gitarspill er blitt mindre heavy og mer komplekst. Tydeligst kommer dette fram på den ti minutter lange, luftige Selqet’s Kiss. Sitarballaden The Divine Art Of Flying fungerer som et friskt pust i det tunge repertoaret, og minner oss om det orientalske preget som er med på å gi Kopecky litt egenart. Legg til William Kopeckys sterke bass, og du har et habilt album fra en av de mer interessante gruppene innen metalprog. USA, 2003, 55:42, www.musearecords.com (Trond S) Side 30 S å var tiden omsider kommet for Panzerpappas etterlengtede første album (de forrige var mer for halvproffe demoer å regne). Gruppen har rukket å konsolidere både lyd, arbeidsstrategi og sitt eget publikum, mye beroende på en rimelig fasthet i besetningen de siste par årene; Steinar Børve, Trond Gjellum, Anders Krabberød og Jarle Storløkken. Albumet skyter umiddelbart fart med tittellåten, som for mine penger er Panzer på sitt beste. En stabbende 11/4 under et tostemt ostinat delt mellom blås og gitar, tar oss mot toneendring i bassgangen og nytt gitarostinat over syntetiske mellostrings til et skrudd brekk som unisont modulerer på rett kjør igjen, før en lurende improvisasjonsskisse til grunn for avsondret sax om litt svinger opp i en ettertenksom melodisnutt og avbryter driften slik at vi kan vandre farlig tilbake til avslutningen. Puh. Disse 8 1/2 minuttene oppsummerer på mange måter Panzers rammeverden, der maleriet er et kart som undersøkes ovenfra uten all verdens fiksfaks. Nettopp denne konsise tilnærmingen, denne evnen og viljen til å passere løse tråder uten å falle for de mest innbydende strukturelle fristelser, er ganske enestående for band av Panzers alen. Her handler det nemlig om en uanfektet jakt på den gode, gamle melodien som muligens gjemmer seg der bak, og som med jevne mellomrom stikker snuten frem og lokker til angrep. Og titt men ofte lykkes bandet i å fange den, kun for å finne at melodien slett ikke var så klartont som først trodd. Et erkeeksempel er Utrygge Trøfler, med sitt sprudlende men vridde “refreng” og sin subtile rytmiske tekstur. Her blir et par tilsynelatende enkle tema gjenstand for kryssterping i minimalistiske formasjoner, en modus som siden dukker opp i både Sykkelgnomflåtten og Agraphia. Med en ny stab følger et nytt sound. Farlig Vandring skiller seg litt fra de andre innspillingene vi kjenner fra Panzerpappa, presis som disse også hadde innbyrdes forskjeller. Et moment som fremtrer i særlig grad er at bandet gjør flittigere bruk av notasjoner, sikkert for å komponere men helst for å korrigere og utbedre. Dette leder til et mye mer polert trekk over musikken, også fordi harmoniforståelsen til de nyankomne Krabberød og Storløkken åpner for eksperimentering med andre tonekonstellasjoner. Farlig Vandring har å så måte mindre av det grove og tunge lydtrykket som farget Hulemysteriet, men er til gjengjeld spekket med delikate tonefigurer som bryter tvert med enhver sedvane. Børve bregrenser seg denne gang til orgel- og mellotroneffekter, noe som understreker den enhetlige auraen fra låt til låt. Gjennomført og bra, men man skal vokte seg for overeksponering av de sterkeste virkemidlene, kanskje spesielt når det primært er tangentene som angir akkorder. Saxspillet følger som vanlig en noenlunde utstaket melodibane, gjerne i samløp med Storløkkens alltid smakfulle gitar som endog får akustiske vendinger. Her deltar tre gjestemusikere (vibrafon og fioliner) som alle setter klare merker i materialet (gi oss gjerne mer!), men som jeg har skrevet før, Panzerpappa er en gruppe, ikke et orkester med fri inntaksflate. Når en linje føres av gitar/sax og ikke av trombone, er det sånn sett fordi ingen i bandet trakterer sistnevnte instrument. Men ærlig talt, vi kunne vel for svarte fått litt obligatorisk melodika? Panzer kunne avskrevet sine røtter, benektet sin gjeld til Zamla Mammaz Manna, KC og National Health, men vi ville tatt dem i å skrøne. Som motstykke til visse andre norske alternativgrupper som er prisgitt rene rulleblad hva gjelder kulturell korrekthet, er Panzerpappa et utilslørt og vaskeekte progressivt rockeband hvis stjerne bare kan bli større. Med Farlig Vandring har gruppen det lytefrie utgangspunktet. Avant Audio Productions www.panzerpappa.com Veldig fornyød med alle utgavene jeg har lest av Tarkus. Har et lite ønske: Kunne dere tenke dere å sette opp en liten spalte hvor dere kort tar for dere de forskjellige stilene innenfor prog., hvor dere i tillegg til å nevne eksempler på band kanskje lager en liten definisjon på hva som er spesielt for den stilen. Lars, Sandvika Tarkus nr. 28 ROBERT WYATT solar flares burn for you Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD UK 1972-2003 2003 Cuneiform Records rune 175 52:23 Sven Eriksen noe av på grunn av Wyatts tragiske uhell kort tid etter. En fin booklet inneholder blant annet intervjuer med Francis Monkman, Hugh Hopper og Arthur Johns, skaperen av filmen Solar Flares Burn For You. Cuneiform Records www.cuneiformrecords.com THE SCIENCE GROUP spoors CD Ungarn/UK/USA 2002-2003 2003 ReR Megacorp SCIENCE2 56:22 Rikard A Toftesund D De eldste innspillingene er fra desember 1972, gjort sammen med ex Curved Air-keyboardist Francis Monkman. Dennes sofistikerte piano- og synthspill gir en ekstra dimensjon til låter som God Song og Fol De Rol – en eleganse som Wyatts eget naive og utradisjonelle keyboardtraktering ikke klarer å skape. Hva som kler ham best blir et spørsmål om smak og behag. Sammenligningen kan man gjøre med opptakene fra september 1974 hvor Wyatt synger tre kutt fra Rock Bottom pluss I’m A Believer med sitt eget piano- og orgelakkompagnement. Her kommer hans skjørhet til syne i full bredde. To kutt er laget i 2002-3 i samarbeid med Hugh Hopper. Begge er instrumentaler og Blimey O’Riley kombinerer samme type “en-tone-riff” som Solar Flares har med jazz gjennom flerspors opptak av Wyatts kornett. ‘Twas Brillig er ren jazz, også denne framført over en enkelt akkord. Solar Flares Burn For You er nok mer interessant historisk enn musikalsk, ikke minst innspillingene med Monkman som var tiltenkt rollen som keyboardist i en gjenopplivet Matching Mole. Nå ble dette aldri Tarkus nr. 28 Lion Music er et meget produktivt finsk progmetal-selskap, og her er et utvalg av deres seneste utgivelser. Sven Eriksen Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid enne plata består av tidligere uutgitt materiale innspilt mellom 1972 og 2003, og er demoer gjort hjemme, innspillinger for BBC, og filmmusikk som Wyatt spilte inn våren 1973. For å ta den siste først, så skiller dette kuttet – som også har gitt navn til skiva – seg klart ut fra de øvrige ved å være et ganske så abstrakt stykke musikk i hovedsak framført på et Riviera leketøysorgel. Vi kan høre likheter med Wyatts mest lekne og ustrukturere herjinger på Soft Machines Third. Her spiller han et entonig “riff” som det legges orgelakkorder og et utvalg lydeffekter (bl.a. ordløs sang) oppå. Det særeste stykket på plata, selv om konkurransen om akkurat det er ganske hard. Som en bonus er også filmen (i QuickTime format, med Wyatts musikk) inkludert på plata. Ikke mindre sær den, nei. LION MUSIC BALTIMOORE ultimate tribute Svensk band spiller coverversjoner av låter av Sweet, AC/DC, Deep Purple, Jimi Hendrix og Kiss m.fl. Sendt gjennom denne kverna høres alt kliss likt ut i andre enden. MISTER KITE box of fear Også svenske, ekstremt tungt, velprodusert, kontrastrikt og tiltalende. Et band som burde kunne prøves ikke bare av svorne progmetalfans, men alle dem som liker at mellomgulvet rister når bassisten drar Estrengen... Noe av det beste jeg har hørt fra Lion overhodet. Et av de beste kuttene på plata - The Hunger - er også sluppet på single. P å debuten A Mere Coincidence fra ‘99, la The Science Group (SG) for dagen et av få reelle nybrottsarbeid innen senere avantrock. Den komponistutdannede jugoslaviske tangentspilleren Stevan Tickmayer nøt godt av teknikken, produksjonsferdighetene og fleksibiliteten til SG-staben (Chris Cutler, Amy Denio, Bob Drake, Fred Frith, Claudio Puntin) for å realisere et hyperladet samtidsverk som la strenge kontemporærmusikalske føringer bak åpne rockmusikalske vendinger. I mitt hode var dette noe av det nærmeste vi har kommet en oppgradering av de radikale fornyelsesprinsippene som i ‘78 yppet til Henry Cows svanesang Western Culture. Ett av vilkårene for at platen lød revolusjonerende, selv fra en RIO-vinkel, var Tickmayers manglende erfaring med rytmisk-elektrisk musikk og rockeband-settingen generelt. Dermed fikk ingen idealiserte preferanser innvirkning på håndverket; musikken ble komponert for en spesifikk instrumentering og virkeliggjort i kraft av en nøye tilpasset og foreskrevet studioprosess hvor miksepulten i siste instans var viktigste instrument. Med hensyn til avanseringspotensiale innen de-facto progressiv rock, vil jeg hevde nevnte plate som eksemplarisk. På Spoors er Tickmayer derimot blitt varm i trøya. CDen samler fire lengre instrumentaler som enkeltvis inndeles i separate parter (Timelines, 2 Bagatelles, New Indents, Old and New Paths). Staben avviker litt fra forrige gang, idet Denio og Puntin uteblir mens Frith erstattes med Mike John- MICHAEL HARRIS words collide Amerikansk erketypisk progmetall som bringer lite nytt til sjangeren utover en smule akustisk gitar-tricksing og litt flørting med jazz. ORION RIDERS a new dawn Fra Sicilia, en mer symfonisk anlagt musikk, men de lynkjappe gitar-riffene er allikevel så absolutt til stede. Et par små pusterom i form av vakker kormusikk eller “klassisk” musikk på synth er kjærkomne avbrudd. I det hele tatt er dette en plate med mer kontrast og variasjon enn hovedtyngden av denne type musikk. Men hvorfor får jeg slik “Muppet Show”-følelse innimellom? ALEX MASI in the name of mozart Om den forrige plata flørtet med klassisk musikk tar denne det helt ut. Mozart for et par (forferdelig stygt innspilte) akustiske gitarer pluss bass. Hvor Stuttgart Symfoniorkester var da de takket ja til å bli med på et kutt på denne plata kan man saktens spekulere på. Smakløst er bare fornavnet (og kjedsommelighet er etternavnet). GEORGE BELLAS venomous fingers Nok en av disse hyperaktive teknikerne som har spilt gitar siden før de kunne gå, er influert av alt fra Paganini til Yngwie Malmsteen og har Gud først på takkelisten. Takke meg til progmetal fra helvete! Side 31 JON ROSE the people’s music Jon Rose elsker å ha de merkeligste utgangspunkt for musikken, og denne gangen gjelder det musikk komponert på og for fioliner produsert på Folkets Fiolinfabrikk i Kina. I coveret forklares konseptet i sin helhet, men i korthet går det ut på at han gjennom musikken ved hjelp av bruken av de skjøre fiolintonene og den harde perkusjonen, vil skildre kampen mellom det brutale moderne og det romantiske. Litt arty-farty for noen der ute, tenker jeg, men musikken skal nå en gang være det som står i fokus, og den funker helt fint uten at man trenger å ha det ideologiske ved konseptet klart for seg hele tiden. Det låter “moderne klassisk”, med stor vekt på fine melodilinjer og harmonier i fiolin som settes opp mot hard perkusjon og “slemme” samples. Noen ganger er det litt Steve Reich over det hele mens det andre ganger høres ut som Ligeti og Blue Gene Tyrrany kommer for å banke inn dørene. USA 2002, 44:14, ReR Megacorp (Trond) MANNING the view from my window En av de mer ivrige aktører innenfor det nyere britiske progmiljøet er Guy Manning, kjent fra bandprosjekter som Parallel Or Ninety Degrees og Tangent. Den produktive herren er tilbake med sitt femte soloalbum og han trakterer her intet mindre enn keyboards, gitar, mandolin, bass og trommer. På plata viser han seg fra en noe schizofren vinkel, via et knippe pregløse og unaturlig lange, naivistiske poprock-låter med et visst keltisk snev – til den storslagne symforock-utflukten i stykket Suite: Dreams. Sporet inneholder mange velklingende instrumentalpassasjer, så vel som svevende mellotrontepper og Mannings særegne vokal kommer endelig til sin rett. Hva med å tone ned pop-frasene til neste gang og heller fokusere på mer gjennomkomponert materiale? England 2003, Cyclops, 56:14, www.guymanning.com (Jon Christian) DIVERSE ARTISTER músicas geometricas Åtte søramerikanske samtidskomponister skal på denne samleskiva vise oss statusen for undergrunnssamtidsmusikken på det søramerikanske kontinent, og som slike samleskiver alltid viser, er bredden, og kvalitetsspennet, stort. Noe av det beste her, slik som Gulliermo Domingueez’s soloperkusjonskonsert, og Ignacio Loberas stykke for obo og perkusjon er forfriskende originale og vitale komposisjoner som ikke står tilbake for mye av det som kommer fra betraktelig mer kjente komponister verden over. Men ellers er det mye hummer og kanari. Halvhjertede forsøk på originalitet, dårlig spilling og elendig lyd, trekker ikke opp inntrykket hos meg. Et prisverdig forsøk fra plateselskapets side, men skal dette fungere, må nok kvalitetslista legges atskillig høyere neste gang. 2003, 59:43, Luna Negra (Trond G) PSEUDO BUDDHA 3 months in a fat city Bak dette tullete bandnavnet skjuler det seg et løst sammensatt musikalsk kollektiv som sammen helt sikkert har hatt det morsomt når de lagde denne musikken på laptoper, etnisk perkusjon, gitar, og ymse etniske strengeinstrumenter, men for oss som skal sitte og høre på dette i godt og vel en time, blir dette særdeles kjedelig. Bruk pengene på det siste nummer av The Wire isteden, det har et kanonintervju med de gamle medlemmene i Art Bears. USA 2003, 65:50, Dog Finger Recordings (Trond G) Side 32 son fra Thinking Plague, hvilket medfører en annen grunnleggende lyd i bandet (null sang eller sax/klarinett). Tickmayer og bassist/produsent Drake har dessuten kjørt varsomt på cutups- og samplingsiden her, og selve fremføringen klinger dermed noe mer naturtro. Paradoksalt nok gir dette Spoors anstrøk av en umenneskelig elitisme, da det kompakte materialet fremtrer som drastisk krevende i teknisk henseende. Det tar således ikke mange sekundene inn i åpningslåten Timeline 6 før du sitter med bakoversveis og seriøst lurer på hvordan det er fysisk mulig å spille slik musikk. Dette kan naturligvis være morsomt i seg selv, men det bringer unektelig SG nærmere en gammeldags progressiv fatning der musikkens kommunikative aspekt ansporer til intenderte reaksjoner i lytteren. Og om ikke CDen som sådan påtar seg et dekke av denne hard-for-hardhets-skyldetikken, blir inntrykket gjennomgående – kanskje av den simple grunn at albumet avfyres slik. Slutningen må være at Spoors holder en jevnt høy standard på komposisjonsnivået, men en skyhøy hva det instrumentalistiske angår. Så får skeptikerne heller avgjøre hvilket av disse to feltene som har oppmuntret det andre. ReR Megacorp www.rermegacorp.com SHAUN GUERIN the epic quality of life Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD USA 2003 2003 Clearlight Music C&M-401 52:22 tere det. Han bruker også flere og tyngre gitarer enn det som ville vært naturlig for Genesis. Det viktigste er at med han, med Epic Quality, fikk understreket at han var en prog-artist, da dette albumet er mer komplekst i formen enn forgjengeren By The Dark Of Light. Tittelsporet åpner plata, og med sitt oppstemte tempo og sine viltre melodilinjer setter den med en gang standarden for resten av albumet. Men det finnes variasjoner: Monsters in My Room har en spesielt mørk og slepende atmosfære, noe som passer ypperlig til Shauns vokal. Den sentimentale balladen Juliet fungerer overraskende bra, fordi den er så ren i formen og unngår fristelsen til noen gang å ta av. Inside Of This har en pop-aktig 80-tallsfølelse som jeg er litt svak for, (men den er ikke mindre kompleks for det, bare så det er sagt). Sluttsporet Red Zone er en jazzrock-instrumental med en ikke overveldende, men likevel medrivende symfonisk stemning. Epic Quality Of Life viser oss en artist som holdt på å utvikle seg i en spennende retning, og hans for tidlige død er desto mer tragisk. Han gjorde ikke skam på sine forbilder. Clearlight Music www.clearlight888music.com www.shaunguerin.com STEVE HACKETT live archive 03 Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid 2CD UK 2003 2004 Camino Records CAMCD 33 52:55 + 52:57 Sven Eriksen Trond Sætre ultiinstrumentalisten og vokalisten Shaun Guerin gikk bort sist sommer, bare 41 år gammel. Denne soloplata, hans andre på knappe to år, er dermed det siste han siste han noensinne laget. M I Med en stemme som liknet svært på Peter Gabriels, var han en av drivkreftene bak tribute-bandet Cinema Show, som framførte Genesis-klassikerne. Denne bakgrunnen har da også preget karrieren hans, og det er ikke vanskelig å høre inspirasjonen fra Genesis på dette albumet. The Epic Quality Of Life har en sterk britisk følelse over seg, selv om Shaun prøver å oppdatere det “klassiske” soundet, snarere enn å imi- Han åpner forrykende med Mechanical Bride fra den seneste plata, så nær 21st Century Schizoid Man som det vel er mulig å komme uten å bli saksøkt for plagiat. Bandet, som er det samme som på To Watch The Storms, bidrar til en frisk modernisering av Hacketts sound. kke før har Steve Hackett gitt ut sin 4CD boks Live Archive 70/80/90 så er han her med en innspilling fra 2003-turnéen som inneholder opptak fra sju ulike konserter, blant annet Stockholm. De framfører et utvalg låter fra hele Hacketts karriere – helt tilbake til tiden med Genesis (morsomt å høre Tarkus nr. 28 at de trekker fram en såpass “glemt” godbit som Hairless Heart), og de har stort sett valgt instrumentale låter. I tillegg bidrar hele bandet på vokal, noe som er positivt siden Steve Hackett med sin komiske “death metal”-stemme vel må ha overtatt tronen fra Lee Jackson som progrockhistoriens elendigste vokalist. Som gitarist og låtskriver er han derimot fremdeles noe av det mest intelligente og smakfulle vi har, og i motsetning til veldig mange av sine kolleger som har vært like lenge i bransjen som ham selv, så er det nye materialet hans helt på høyde med det gamle, og bandet virker på sitt mest inspirerte når dette framføres. Blant de øvrige høydepunktene er hyggelig gjenhør med Please Don’t Touch og Clocks fra to av Hacketts fine 70-tallsplater. Det begynner å bli en anselig mengde med live-skiver fra Hackett, og fortsetter han å gi dem ut i dette tempoet går man vel før eller siden i metning. For mitt vedkommende er akkurat dét enda lenge til. Du får ikke prog stort bedre enn dette. Camino Records www.camino.co.uk musikkformer som i Samba Tapping hvor de drar en lett jazzmelodi, Gavotte En Rondeau hvor Bach tolkes på bassgitar, og Freezone som med sin ordløse kvinnevokal nærmest blir en miks av Dixie Dregs og Alice Babs. Talisma er en ytterst talentfull trio som klarer å skape en spennende plate gjennom å kombinere stor instrumentbeherskelse med en passe blanding av disiplin, oppfinnsomhet, improvisasjon og fengende låtskriving. Med 15 låter, flere på såvidt over minuttet, er vi sikret masse variasjon. Corpus er en plate som trenger noen runder i spilleren før den sitter, men som har masse å by på, ikke minst for dem som liker heftig gitarspill uten snev av metal-fakter. Unicorn Records www.unicornrecords.com TAMMATOYS within a dream Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Norge 2002 2003 Easy Pieces Records EPCD004 28:58 Jon Christian Lie TALISMA corpus Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Canada 2000-2002 2003 Unicorn UNCR-5009 42:59 H T Bassist Donald Fleurent (som også har produsert plata) og trommeslager Mark di Claudios heftige og tidvis tunge komp danner fundamentet for de relativt sparsommelige melodilinjene som legges på – mye av musikken er således riff-basert på samme måte som for eksempel Crimsons Red. Unntaksvis utforsker de andre Tarkus nr. 28 Nok en konstellasjon med etablerte og virtuose avant-musikere fra Tokyo, her gitarist Kido Natsuki (Bondage Fruit, PON, Korekyojin), slagmann Yoshigaki Yasuhiro (Altered States, Rovo) og tangentist/komponist Kazuto Shimizu (O-U, Hollmer’s SOLA). Som regel skjer disse møteprosjektene over en enkelt utgivelse eller noen få konserter, men Opabinias forseggjorte hjemmeside og CD-coverkunst indikerer at trioen kanskje blir av varig natur. Det får vi håpe, da musikken faller ned blant den bedre japanoise jeg har hørt i senere tid. Der er knapt grenser for hvilke inntrykk som formidles, fra fusion og rock over østasiatisk folketone og gamelanmusikk, til friimprov, ambient elektronika og moderne komposisjon. Lang spilletid og heidundrende produksjon (fra det prestisjetunge GOK-Sound), her får du sannelig mye for penga. Tutinoko, Japan 2003 (Rikard) PARADOX ONE escalator to mars Her har vi virkelig et album som ikke vet hva det vil. Phil Jackson, alias Paradox One, lyder til å begynne med som en neoklassisk tekno-artist, med naivistiske lydbilder og space-komposisjoner som kunne vært tatt ut av en tv-serie fra 70-tallet. Tilsynelatende uten god grunn slår mannen så over i et knippe eksperimentelle, men kjedelige synth/gitar-låter som verken likner hverandre eller resten av plata. Deretter et nytt knippe med klassisk tekno, og tilslutt en primitiv kassegitar-låt som i hvert fall ikke passer inn. Hele blandingen virker temmelig meningsløs, og Phil Jackson kunne med fordel holdt seg til space-motivet, som han behersker ganske godt. Neurosis Records 2003 (Trond S) PSICOTROPIA psicotropia Sven Eriksen alisma er en trio fra Montreal som spiller en moderne, hardtslående og intrikat instrumentalprog med masse skiftninger i takt, tempo og volum. Det er egentlig ikke mye 70-talls over dem, selv om de har lånt et par tricks fra såvel Steve Hackett som Robert Fripp. Mye av musikken springer ut fra jamming i studio, men låtene er allikevel strenge i formen og flyter aldri ut i meningsløsheter. OPABINIA opabinia yggelig å merke seg at denne kompetente gjengen fra Hamar fremdeles er oppegående. Siden forrige omgang Tarkus omtalte Tammatoys har bandet gjennomført noen livefremstøt, og de har fortsatt i samme musikalske ånd – dog via en noe mer sporadisk og og prosjektorientert arbeidsform. Symforocken ligger fremdeles disse guttas hjerte nær, og med EP’en Within A Dream presenteres fire nyskrevne spor som viser hvor Tammatoys står per i dag. Og hvilket gjenhør! Spør dere meg har gruppa gjort store fremskritt på låtskriverfronten. De fremstår nå mer variert og egenartet enn noensinne. Et snev av spacerock har sågar også sneket seg inn i låtene, og flere instrumenter blir gjenstand for en nokså fargerik effektbruk. Arrangementene gir dessuten større spillerom for spesialiserte detaljer, fordelt på hvert enkelt instrument. Eksempelvis utnyttes rytmeseksjonen på en mer bevisst måte, hvilket tilfører ytterligere spenning. Låtene fremstår i tillegg mer varierte, rytmisk sett. Her har du julegaven til din verste fiende. Dette er musikk som seiler under progflagget og som skrangler av gårde på en måte som irriterer mye mer enn den sjarmerer. Låtene høres ut som primitive skisser (både kompositorisk og lydmessig) og det spilletekniske er så langt under pari at man bare blir deprimert av å høre dette. Dårlige, småbluesete, simple, dårlig spilte proglåter som låter utdatert allerede når det kommer ut, er ikke noe for meg, og jeg tviler på om det er noe for deg... At franske Musea har tatt på seg rollen som europeisk distributør for dette mølet, gjør meg hellig overbevist om at Musea en gang for alle har bevist at de må være det progplateselskapet med dårligst dømmekraft noensinne. Brasil 2003, 61:26, Luna Negra (Trond G) RAHUL SAKYPUTRA the denmark sessions Hvis drøye tre kvarter med en obskur, indisk sitarspiller er din greie, er denne skiva et funn. Er det ikke, vil jeg råde deg til å passere på behørig avstand. Og til utgiveren av skiva: selv om det i 1969 var veldig hipt for alle mennesker med et åpent sinn å høre på indiske ragaer ut i de små timer under påvirkning av remedier du ikke får kjøpt på Rema 1000, betyr det ikke at det høres like bra ut i våre dager. Det finnes god og dårlig indisk musikk også, og dette er ikke i det øvre sjikt... India 1969/2000, 46:26, www.zemira.com (Trond G) Det kan virke som om tangentinstrumentene på sin side er trukket Side 33 noe lengre frem i lydbildet, og keyboardarbeidet fremstår bredt og oppfinnsomt. Det hører med til historien at Tammatoys siden sist har rekruttert en ny keyboardist i Espen Rui. Det massive synthsoundet, samt den litt svevende, utenomjordiske følelsen fører tidvis tankene i retning tyske Eloy i all sin pomp og prakt, hvilket for så vidt kler Tammatoys godt, men det er også fristende å trekke paralleller til de mer raffinerte symfopassasjer hos band som Yes og Pink Floyd. Berømmes må også gruppas nye gitarist Ørnulv Snortheim. Han virker som skapt for denne sjangeren og har en følsom spillestil som nesten kan påkalle Roine Stolt i sine mer lengselsfulle øyeblikk. Det selvfølgelig nevnt i positiv forstand... Dagens Tammatoys handler om en musikalsk form som fremfor alt er fengende, velarrangert og profesjonelt fremført. Komposisjonene fortoner seg både utfordrende og svært i ørefallende, samtidig virker melodilinjene både sjelfylte og varmende. Det briljeres sjelden og låtenes helhet er satt i høysetet. Produksjonen er også av høy og bred klasse. Burde appellere til dere symfo-frelste der ute. Easy Pieces Record www.tammatoys.com TRETTIOÅRIGA KRIGET glorious war Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Sverige 1970-71 2004 Mellotronen Mello CD 015 53:12 Jon Christian Lie fremtidige tekstforfatter Olle Thörnvall bak en av gitarene, i tillegg til munnspill. Den gang som nå trakterte Stefan Fredin bassgitaren – i tillegg til å ta seg av vokal, og Dag Lundquist hadde inntatt trommestolen. De øvrige medlemmene forsvant ganske raskt ut av gruppa – i hvert fall på den musikalske fronten. Faktisk hadde bandet to trommeslagere i denne perioden, akkurat på samme måte som Grateful Dead og Mothers Of Invention. Bak det andre trommesettet befant Johan Gullberg seg, og han skulle senere være involvert i coverarbeid for Trettioåriga Kriget. På Glorious War møter vi en søkende gjeng på utflukt i et obskurt terreng farget av mystikk, drømmende lydbilder, syrlige gitarsoloer og tyngre lydtilstander. Det mørke, litt upolerte uttrykket vi kjenner fra Trettioåriga Krigets senere utgivelser viser seg allerede å være etablert. Et annet særtrekk ved gruppa på denne tiden var dessuten en rimelig omfattende bruk av akustisk piano, og enkelte av komposisjonene er spunnet rundt nettopp dette instrumentet. Glimtvis skimter jeg referanser i retning tungsindig The Doors og dvelende Pink Floyd, men også en klar påvirkning fra klassisk musikk kan spores i deler av låtstrukturene. Det var på ingen måte noe udødelig mesterverk Trettioåriga Kriget skapte i 1971, men albumet har en fin og dyster nerve og det foreligger mye god og berikende progressiv psykedelia her. Utgivelsen kommer dessuten i en innpakning som er en fryd for øyet, med et fyldig og informativt hefte og omfattende bildemateriale. Burde tiltale gamle som nye Kriget-tilhengere og andre eventuelle skuelystne! Stilmessig en kombinasjon av tungrock og symfonisk prog hvor de symfoniske sidene er de tydeligste. Slektskapet med tungrock ligger mer i komposisjonene enn i tyngden som sådan. En luftig og delikat produksjon lar alle instrumentene komme til sin rett i et klart 70-tallsinspirert lydbilde preget av akustiske gitarer, hammond og mellotron i tillegg til tungrockens mer tradisjonelle elgitar-riff. Tittelkuttet er i fire deler og er også den best snekrede komposisjonen. Her hører vi slektskap med svenske 70-tallsband som Life og Blåkulla. Det er enkle låter – Trettioåriga Kriget er ikke for dem som er ute etter odde taktarter og intrikate arrangementer – velklingende og smakfulle, tungt uten å bli seigt. Men mangelen på minneverdige melodier gjør at plata ikke helt innfrir det store potensialet som ligger her. For Trettioåriga Kriget anno 2003 er et vitalt band, og de er ikke langt unna å ha laget et praktfullt album. Mellotronen Records www.mellotronen.com TRUSTIES we only want to rule the world Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid På denne tiden bestod Trettioåriga Kriget av seks unge, lovende og fremadstormende glunter i alderen 16 til 18 år. Bl.a. finner vi gruppas Side 34 E CD Sverige 1977/2003 2004 Mellotronen Mello CD 010 49:05 H Sven Eriksen Fra åpningskuttet Overture – hvor de med sin bruk av messingblåsere, piano, cello, fuzzgitar og komplekse rytmer i et Bartok’sk musikklandskap minner mest av alt om After Crying – tar de oss med på en reise gjennom mange ulike aspekter av progressiv rock. Back To The Womb har postrockens “rett på” energi, Looking For Keith er et kort race for akustiske gitarer og rytmeseksjon (og for en rytmeseksjon), og minnet meg av en eller annen grunn om det forlengst glemte engelske bandet Sindelfingen. The Ultimate Decision er en tilsynelatende glad poplåt (hvis du ikke leser teksten), The Usual Black er en krysning mellom Dixie Dregs, Gentle Giant og Ritual. t av svensk progs mest legendariske band er Trettioåriga Kriget som på denne plata kombinerer det 20 minutter lange konseptet Elden av År - skrevet (og tildels innspilt) i 1977 med fire helt nye låter. PUUCD www.puucd.com UNOMA croma Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Spania 2002 2003 Luna negra/Musea CDLN-25 40:09 Trond Sætre U elden av år S En plate varmt anbefalt til deg som vil prøve noe annet enn symfonisk, metal eller neo, ja et alternativ til all musikk som er stivnet i formen. Sven Eriksen TRETTIOÅRIGA KRIGET amtidig med comeback-utgivelsen fra dette legendariske svenske bandet lanserer Mellotronen den plata som etter eget utsagn er “Sveriges best bevarte hemmelighet”. Glorious War er innspilt hele tre år før gruppas debutalbum så dagens lys. Masteren som ble tilvirket på en stereo båndspiller vinteren 1970-71, var opprinnelig ment som et debutalbum, men ingen plateselskap viste interesse for dette psykedeliske stykket undergrunnsrock. Av nevnte grunn har opptaket blitt liggende i private arkiver i over 30 år. Trusties består av Marko Oikirainen på gitar, trommer og keyboards, Ville Veijalainen på bass og keyboards og Matti Ylilauri på sang og perkusjon, pluss noen gjester her og der. De er usedvanlig dyktige musikere, noe av det som gjør denne plata så bra er den ekstremt fine rytmeseksjonen, usedvanlig oppfinnsom bruk av akustiske gitarer, og ikke minst de interessante komposisjonene. CD Finland 2003 2003 privat PUUCD 2003 59:16 Mellotronen Records www.mellotronen.com Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid Og akkurat Ritual er en referanse som stadig dukker opp, selv om Trusties er mer utradisjonelle, røffere, mer kontemporære på et vis. er er et band som ikke bare vil styre verden, men de vil gjøre det med musikk som dekker usedvanlig mange stilarter – og det uten at det høres det minste stilforvirret ut. noma er ikke så mye et band som et prosjekt igangsatt av den unge gitaristen Fidel Vazquez. Utgangspunktet er en gitardominert form for jazzrock med en litt mørk, tung stemning inspirert av Vazquez’ forkjærlighet for King Crimson, Pink Floyd og metal prog-artister. Høres spennende ut, og Vazquez er for all del en musiker med mye potensiale. Første halvdel av albumet har en svært vellykket balanse mellom sjangrene. Aller best gjennomfører han kanskje ideen på Black Hole, en melankolsk jazzmelodi med mellomspill av symfonisk rock. Magic Tour er god på metal-og keyboardbiten, selv om jazzdelen likner en av Camels mer blodfattige instrumentaler. Sluttsporet In the Name of God er det lengste på albumet (15 minutt), men dessverre også det slappeste. Jazzdelen er redusert til noen lette gitargrep, mens resten nærmest blir å regne som en power-ballade der hint av symfonisk rock er lagt inn bare for syns skyld. For øvrig er dette albumets eneste vokale innslag. Greit nok å blande instrumentaler Tarkus nr. 28 og sanger, og vokalisten, Alex Warner er god nok. Men å legge inn én sang på en ellers instrumental plate, og det først i andre halvdel av siste låta, gir en ikke helt god balanse. Ikke helt gjennomført altså, men et godt stykke på vei. Med sin blanding av progressiv tungrock og ditto jazzrock klarer Unoma å hevde seg innen begge sjangrer. Luna Negra/Musea [email protected] FLÄSKET BRINNER the swedish radio recordings Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid 4CD Sverige 1970-75 2003 Mellotronen MELLO 011-14 49:30/41:20/76:44/39:50 Jon Christian Lie av bandets organist Bo Hansson, og her fremført med fullt band. Bandet ble dannet i Stockholm i 1970 av Per Bruun, Bengt Dahlén, Sten Bergman, Gunnar Bergsten og Erik Dahlbäck. Allerede i juni samme år spilte de på den legendariske Gärdetfesten, og slapp deretter debutalbumet Fläsket Brinner. Det varte ikke lenge før orgeltrollmannen Bo Hansson også sluttet seg til gruppa. Stilmessig kan vel Fläsket Brinner plasseres i et slags grenseland mellom psykedelisk rock og jazz, med visse innslag av folkemusikk og etnisk. En slags tidlig spire til jazzrock/fusion muligens? Hver periode selvfølgelig sterkt farget av de aktuelle musikerne. Et godt eksempel som illustrerer nettopp det finnes på den fjerde og siste CD’en bestående av opptak fra 1975. På denne tiden ble nemlig et par medlemmer fra spacerock-gruppa Älgarnas Trädgård innlemmet i Fläsket. Dette gav bandet helt nye sider, og tilførte et mer symfonisk og mystisk tilsnitt, med Mellotron og tverrfløyte som naturlige ingredienser. Materialet spenner fra de mer løselig arrangerte kuttene med mye improvisasjon og lengre soloer, til de mer gjennomkomponerte og strukturelle passasjer med klarere kontur. Rett så ofte broderes det elementer rundt et musikalsk ledemotiv - eksempelvis et drivende bass-ostinat, med ulike instrumenter flytende rundt på toppen av lydbildet. Til tider spores et vanvittig samspill og driv. Upolert og energisk. Det er ingen tvil om at musikken lever! Ofte med høy grad av spenning og åpenbart med en helt spesiell tilstedeværelse og kommunikasjonsevne hos aktørene. M ellotronen er i disse dager mer aktive på utgivelsesfronten enn noensinne. For å virkelig illustrere dette poenget, velger de nå å slå på stortrommene med noe så kuriøst som en CD-boks dedikert til den sagnomsuste svenske 70-tallsgruppa Fläsket Brinner. Faktisk så gjenoppstod Fläsket Brinner i løpet av våren 2003 og de har etter hvert blitt et rett så aktivt liveband i vårt langstrakte naboland. Mellotronen kan melde om både utsolgte konserthus og en helt spesiell medieintesse rundt denne gruppa for tiden. Nå har også den gjengse svenske hørt om gjenget med det merksnodige navnet, skal vi tro plateselskapet. Denne boksen består av fire CD’er, inklusiv et flott 32-siders hefte med tidligere upubliserte bilder, biografi og en diskografi for hvert enkelt medlem. Meget oversiktlig og overbevisende innpakning. Vi får oppleve Fläsket sett i lys av tre ulike besetninger, gjennom konsertopptak fra årene 1970-71 og 1975. Her finnes dessuten massevis av uutgitt materiale og livevarianter av flere av de klassiske sporene fra Lord Of The Rings og The Magicians Hat skrevet Tarkus nr. 28 Her ligger også gruppas svakhet rimelig åpenbart. Det blir rett og slett for mange toner som på død og liv skal formidles i løpet av kort tid. Enkelte av solopartiene tenderer derfor mot det langdryge og retningsløse med litt vel høy grad av egosentrert jazz-onanering - formidlet via saksofon og gitar. Med andre ord, hvis jamming ikke helt er din greie kan deler av materialet bli tungt å svelge. Bandets styrke finnes først og fremst i de sporene hvor de på utsøkt vis mestrer å kombinere denne spenstige brytningen mellom velkomponerte melodier og mer fandenivoldsk løssluppenhet. The Swedish Radio Recordings 19701975 lanseres fra selskapets side, som en boks fyllt med fantasifulle oppdagelsesferder i grenselandet mellom rock og jazz. Eller for å være enda mer nøktern; Musikk skapt av en gjeng talentfulle musikere som kom sammen fra tid til annen, jammet litt, skrev litt og så dro videre til nye musikalske terreng. La oss håpe at det i lys av mediehysteriet også vil inspirere folket til ytterligere oppdagelsesreiser langs de omfattende og gåtefulle progressive beitemarker... RICHARD PINHAS transition Etter en pause, er Richard Pinhas, den franske eksperimentalmusikkpioneren kanskje mest kjent fra bandet Heldon, tilbake med et nytt soloalbum, som på mange måter plukker opp tråden fra det beste av Heldon og Pinhas sine tidligere soloutgivelser. Vi snakker med andre ord om ambiente lydlandskaper i all hovedsak skapt på gitar, noe likt det som Robert Fripp gjør med sine soundscapes og Frippertronics. Men Pinhas har utvidet lydpaletten en del siden sist, og denne gang har han med seg dyktig samarbeidspartnere både på laptop, fiolin og trommer/perkusjon. De lange dronene og lydlandskapene brytes opp av diverse rytmiske fremstøt som gir musikken den tiltrengte variasjonen og dynamikken som slik musikk ofte ikke får. Et rett så forfriskende fremstøt fra en gammel sirkushest som ennå vet å gjøre mer enn bare vante kunster. Frankrike 2004, 62:26 www.cuneiformrecords.com (Trond G) ROMISLOKUS trans aviation pilots Russiske Romislokus er igjen på krigsstien, nåvel særlig farlige er de ikke med sin melodiske, lett skranglete miks av pop, rock, elektronika og prog. Nytt av året er at de har alliert seg med en cellist som gir musikken deres litt sårt tiltrengt eleganse. Men fremdeles er vokalen rusten og låtskrivingen uinspirert, og forsøket på å utvide det musikalske spekteret ender opp med å bli verken fugl eller fisk. Russland 2004, 39:51, www.romislokus.com (Sven) SCARIOT strange to numbers De tyngre fraspark er også høyst tilstedeværende på denne utgivelsen. Progressiv og teftig powermetal av det velproduserte slaget, er stikkordene for siste utgivelse fra denne gruppa av norsk avstamning. På Strange To Numbers har bandet fått med seg vokalisten Oddleif Stensland fra gruppa Ingermannsland – en talentfull herre med selvsikker vokal av typisk heavy tilnærming. Låtene er knallharde og riffene teknisk intrikate. Mye sterkt og gjennomført gitararbeid, samt melodisk sans er elementer som bidrar ytterligere positivt ved denne utgivelsen – fra et orkester som er fullt på høyde med sine utenlandske genrebrødre. Åpenbart mest for progmetalinteresserte, og i hvert fall ikke for pyser! Norge 2003, FaceFront, 44:57, home.no.net/scariot (Jon Christian) SIDE STEPS steps on edge Nyutgivelse av et tidlig album fra dette rutinerte japanske prog/jazz-rockbandet. Side Steps er et energisk produkt av inspirasjonen fra band som Weather Report, Happy The Man og Return To Forever. Sjangertilknytningen er sterk, tempo er høyt, og balladene er nesten fraværende, noe som er like greit. Steps On Edge anbefales til alle som liker tradisjonell progressiv jazz-rock. Bare vær klar over at albumet er helt uten overraskelser eller utfordringer. Det er aldri “på kanten”, samme hva tittelen antyder. Japan, 2003, 55:51, www.musearecords.com (Trond S) Mellotronen Records www.mellotronen.com Side 35 TIRILL a dance with the shadows Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid CD Norge 2003 The Wild Places WILD013 49:59 Jon Christian Lie JOHN WETTON amorata Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid DVD UK 2003 2003 Metal Mind Productions MMP DVD 0015 90 minutter til tross for svært pinlige tekniske omstendigheter, i tillegg svært interessant og viser oss en ærlig og åpenhjertig John Wetton som villig vekk formidler anekdoter fra gamle dager, og deler synspunkter om så mangt med seerne. Intet must, men en rett så trivelig seanse med akkurat passelig mimrefaktor, som anbefales til de med sans for den slags. Metal Mind Productions www.metalopolis.pl www.johnwetton.co.uk Jon Christian Lie KAYAK merlin – bard of the unseen Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid T irill Mohn har bakgrunn fra bl.a. White Willow, Duggvåte Dverger, Dansende Alver og Dis. Både velkjente og mer obskure navn med tilhold innenfor det norske progmiljøet. På dette albumet står Tirill for samtlige komposisjoner og hun synger og trakterer et kobbel av instrumenter (gitar, keyboards, fioliner, fløyte, perkusjon). På albumet finnes det dessuten bidrag fra både gamle og nye White Willow-medlemmer, eksempelvis Ketil Vestrum Einarsen (fløyte) og Sylvia Erichsen (vokal), i tillegg til andre musikere. A Dance With Shadows er et album hun har jobbet med i mange år og blir hennes første soloutgivelse. Stilmessig dreier det seg om en skjør og elegant mollstemt, melankolsk tilnærming, som er gjennomgående akustisk basert. Til tross for at musikken har fått en akustisk vinkling har Tirill mestret å fremkalle et ganske fyldig lydbilde. Mye vekt er tydeligvis lagt i de vokale harmoniene. Melankolien og en del av stemningene er fortsatt inntakt fra White Willow-dagene, men hovedforskjellen fra tidligere kan nok være at Tirills musikk ligger noe nærmere en slags folkelig, naivisitisk pop, kontra de tyngre progressive stemninger som White Willow er preget av. Hun avslører seg som en habil låtskriver med teft for trivelige, gode melodier og ryddige arrangementer. Enhver med sans for mystisk melankoli med innslag av klassisk og folketoner bør få med seg dette albumet! www.tirill.com www.thewildplaces.com Side 36 2DVD Nederland 2003 2003 Alpha Centauri ACE 11066 195 minutter Sven Eriksen V i har vel for lengst mistet tellingen over hvor mange liveutgivelser John Wetton har ute på markedet, og DVDen Amorata er herrens siste tilskudd på utgivelsesfronten. Utgivelsen består av konsertmateriale fra Krakow i Polen, 11. april 2003. Foruten konsertseksjonen som består av 13 spor, får vi beskue et lengre intervju med John Wetton, vinklet hen mot hans respektive karriere – faktisk helt fra Family-dagene og frem til i dag. Ikke uventet gir konserten oss ymse høydepunkter fra karrieren, og de er det mange av – fra King Crimsonkatalogen frontet med Red, Starless og Book Of Saturday til UKs In The Dead Of Night, via 80-tallshits som Heat Of The Moment og Sole Survivor, til eksempelvis tittelkuttet fra soloutgivelsen Battle Lines. Wetton har fått god hjelp fra sentrale aktører innen britisk neoprogmiljø, som Martin Orford (keyboards, fløyte) fra IQ, John Mitchell (gitar) fra Arena, og Steve Christey (trommer) fra Jadis. Selv om det må innrømmes at eksempelvis versjonen av Starless mangler en hel del både av dybde og rød tråd, skal det sies at musikerne gjør en gjennomgående fin figur i de øvrige låtene. Det er også hyggelig å konstatere at “sjefen sjøl” heller ikke er gjemt bak en låvedør i lys av sine umiskjennelige bassganger. Hans tone er fremdeles av det tyngre slaget og kiler godt i magen. Samtidig fremstår bassisten Wetton en anelse mer kontrollert, om ikke mer teknisk i våre dager. Lyd, bilde og fremføring er av høy kvalitet og John Wetton skal ha honnør for et bredt og ikke minst interessant låtutvalg, litt for en hver smak. Dette gjør sitt til at konserten ikke fremstår som et uengasjerende skue. Intervjuseksjonen er, og de suppleres med en begrenset visualisering av handlingen ved hjelp av noen få skuespillere/dansere som viser seg nå og da. Nok til å gi litt spenning til framføringen, men ikke så mye at bandet blir statister i sin egen forestilling. Det er først og fremst en konsert – dernest er det teater. Slike evenementer som dette er alltid spennende på den måten at faren for å framstå patetisk er overhengende, men det er gledelig å kunne slå fast at denne konserten er et av de fineste gjensyn med en gammel favoritt jeg så langt har opplevd. Kayak anno 2003 er bedre enn før (vel, jeg savner kanskje Max Werner), og Merlin – Bard Of The Unseen er en av fjorårets mest vellykkede konsert-DVDer – så lenge du vet sånn omtrent hva du går til. I tillegg til historien om Merlin framfører gruppa også et utvalg gamle favoritter på en egen skive. Her dukker vokalist Edward Reekers opp og synger Periscope Life og Ruthless Queen. Andre høydepunkter på denne “greatest hits”-plata er Mammoth, Wintertime og Starlight Dancer. Det finnes også et “The Making Of Merlin”-avsnitt, men med mindre du er skarp i flamsk er det av begrenset verdi. En lekker innpakning (veldig “InsideOut-aktig”) bidrar ytterligere til å gjøre denne doble DVDen til et meget anbefalt kjøp. Alpha Centauri www.kayakonline.nl N ederlandske Kayak var alltid trygt plassert i pop-enden av den progressive rocken, og ville sannsynligvis vært uinteressante hadde det ikke vært for at de hadde en usedvanlig dyktig tangentspiller – Ton Scherpenzeel – som i tillegg skrev ekstremt fine låter. Og et av hans beste “øyeblikk” var albumet Merlin fra 1980. KING CRIMSON eyes wide open Format Nasjonalitet Innspilt Utgitt Plateselskap Katalognr Spilletid 2DVD UK 2000/2003 2004 Discipline Global Mobile SVE 3056 Sven Eriksen Tjuetre år senere vekkes Merlin til live – likeså Kayak. I tillegg til Scherpenzeel er trommeslager Pim Koopman og bassist Bert Veldkamp med fra det “opprinnelige” Kayak (ingen av dem var riktignok med på Merlin). Resten er nye. Konseptet har blitt utvidet fra én LP-side til et 80-minutters verk ved at ny musikk har blitt skrevet og flettet inn i den opprinnelige. I likhet med veldig mange aldrende rockeband spiller Kayak bedre enn noengang, aldringen har kun skjedd på utsiden, musikalsk dyktighet og teft er ikke noe som forsvinner med ungdommen. Kayak framfører musikken sammen med et stort sett usynlig symfoniorkester (vi ser dem bare på en skjerm i lokalet) – og det er et musikalsk konsept som har stått seg på å bli utvidet. Jeg har alltid følt at den opprinnelige halve LP-plata ble for snaut for et såpass ambisiøst verk. Visuelt er det blitt et slags halvveis teater. Bandet spiller live på scenen, T o DVDer, to konserter. Den eldste er fra London i mars 2000, den er filmet av noen som kaller seg Bootleg TV, og den ser akkurat slik ut også. Lyd og bilde er dårlig synkronisert og viser stort sett mørke oversiktsbilder eller Adrian Belew i nærbilde. Bandet virker litt uinspirert og Tarkus nr. 28 med lite variasjon, (men inntrykket kan meget vel skyldes filmingen), og et av høydepunktene er Belews akustiske soloframføring av Three Of A Perfect Pair. Bøker DVD nr. 2 er fra Japan i april 2003 og er det samme settet som bandet begeistret et fullsatt Oslo Konserthus med en drøy måned senere. Filmen åpner (som i Oslo) med Robert Fripp alene i halvmørket. Repertoaret er i hovedsak hentet fra de to siste platene, og visuelt er konserten av et helt annet kaliber enn 2000-utgaven. en skjebne verre enn livet I Oslo Konserthus ble man revet med og overveldet av øyeblikkets lyd- og lysinntrykk, hjemme i stua foran TVapparatet kan man bivåne det hele på avmålt avstand. Med en klar, ren og nyansert lyd og de to gitaristene i nærbilde oppfatter man mye lettere det ekstremt intrikate samspillet de to imellom. Trey Gunns Warr-spill, som hadde en tendens til å drukne i salen, kommer også klart og tydelig fram her, og alt i alt viser denne DVDen oss hvilke eminente teknikere hvert individ er, og først her kommer komposisjonenes detaljrikdom og den komplekse måten alle disse tonene er vevd sammen på til sin rett. Men når man sitter her alene utenfor konsertsalens heksegryte og vurderer dette med et kjølig, vitenskapelig blikk, kommer også Crimsons svakhet klarere fram, nemlig deres mangel på variasjon, det være seg i komposisjonsteknikk eller framførelsesmetode. I øyeblikkets begeistringsrus er det lett å overse (eller overhøre?) at låtene fra 90- og 00-tallet strengt tatt ligner hverandre nærmest til forveksling for dem som ikke kjenner repertoaret inngående – og dette blir tydeligere og tydeligere etter hvert som konserten skrider fram. Paradokset er at mens DVD-mediet er det som aller best formidler detaljene i bandets musikk, er mediet også deres største fiende i det vi også blir oppmerksomme på bandets svakheter. Det sniker seg således inn en sterk følelse av kjedsomhet etterhvert, og den kjetterske tanken at det – uten å “ta en Yes” – kunne ha gjort seg med iallefall én låt fra tidligere tider dukker i et øyeblikks galskap opp. (Anmelderen ser seg forsiktig rundt og konstaterer med lettelse at ingen andre er i nærheten og har kunnet lese disse tankene). For selv om Crimson er et av de mest kompromissløse, samspilte og teknisk brilliante bandene i verden, virker de i all sin perfeksjonistiske innadvendthet mer opptatt av å konstruere enda fler matematisk kompliserte trippelgitarpassasjer enn å utvikle musikken sin som sådan. Er det å banne i kjerka å antyde at den godeste hr. Fripp kunne trenge å fornye seg en smule? Han har jo klart det med glans flere ganger før. Alternativt kan vi konkludere med at konserter tross alt er best på kino – eller var det i konsertsalen? Sanctuary Records www.king-crimson.com Tarkus nr. 28 STEINAR REMME Format Nasjonalitet Utgitt Forlag Katalognr Spilletid (CD) Bok + CD Norge 2004 Gruble Forlag katnr 78:00 Jon Christian Lie I det ene øyeblikket er det lett å le av de mange forskrudde og rocka situasjonene som dukker opp i romanen. Boka inneholder også mange sterke scener og undertegnede må nok ærlig innrømme at kvalmefornemmelsen var på god vei i ymse glimt, der de mer ulekre beskrivelsene fikk fritt utløp. Et stikkord her er forfatterens svært så rystende skildringer av dyredrap. Ikke spesielt lekkert spør du meg, men muligens og dessverre en ytterliggående del av den sykelige virkelighet det også! I denne boka legges dessuten ingen fingre imellom verbalt sett, hvilket ofte medfører et særdeles nådeløst og fargerikt språk med utpreget kraftig skyts, og til dels vanvittige mengder stygge ord og vendinger. Heldigvis får vi si, er tilnærmingen til sort humor aldri langt unna, hvilket bidrar til å gjøre romanen både underholdende og engasjerende. Kort og godt fordi historien og stilen er så totalt gjennomført. Boka er på 264 sider og er tilgjengelig i innbundet, stort format. N oen husker kanskje samtalen med Steinar Remme (The Naked Truth, Betrayed etc.) fra Tarkus Magazine nr. 26? Der ble det nevnt at mannen syslet med bokplaner. Vel, nå er boka ute og har fått tittelen En skjebne verre enn livet (med undertittel En hyllest til kvinnen) – en slags usminket oppvekstroman der lokalmiljøet i Ålesund fra slutten av 60-tallet og frem til i dag, er ramme for handlingen. Ikke nødvendigvis en selvbiografi, selv om bokas hovedperson deler mange fellestrekk med forfatteren. Men hvorfor omtale en oppvekstroman i et tidsskrift som Tarkus? Kanskje mest fordi boka er interessant og underholdende sett fra et musikalsk ståsted. Referansene til områder som musikalsk lidenskap og livet på 70-tallet, platesamling som besettelse, vinylgrafsing og lignende fenomener ligger smurt i tykke lag gjennom store deler av dette bokverket. Bokas hovedpersoner viser seg å være brukbart orienterte innenfor musikkens verden. Grupper som Pink Floyd, King Crimson, Deep Purple og Yes refereres til som om det var det naturligste på jord. Ikke bare blir Yes nevnt, et av bandets album (Fragile) blir sågar fortært på en eller annen tvilsom tripp i et av kapitlene! (Hver sin smak...) Vi møter hovedpersonen, en ung og lovende musikfreaker på sin strabasiøse ferd gjennom et patetisk liv. Vi følger han fra skoledagene, gjennom ungdomstiden og inn i arbeidslivet og ut i tilværelsen som heltids livsnyter, dog med ymse skavanker. Fyren er visstnok også musiker med “eget skrangleorkester”, uten at det dveles særskilt ved dette livsaspekt. Han bærer på en møysommelig opparbeidet menneskeforakt, og avbeskuer verden med et kritisk og nådeløst, dissende skråblikk. En verden, slik han ser den, stinn av klovner, bønder, horer og homoseksuelle skruller! Omtale av bonus-CD: Med de første 50 eksemplarene av boka følger det en 17 spors bonus-CD med Remme-relatert materiale, hvorav seks av sporene er tidligere uutgitt. Ballet åpner knallhardt og 70-tallsinspirert med gruppa Hard Road. Med temmelig røffe rockerytmer og lokomotivgitaren inntakt, fyrer de igang Walk Away (en coverlåt skrevet av Joe Walsh fra James Gang) fra 1980. Hensynsløs var et rimelig støyende flippe-prosjekt, men fremstår her som påfallende tilgjengelige via syreblues-eksessen Skadd I Hodet fra 1981. The Naked Truth – Remmes kanskje mest kjente band gir oss tung og demonisk, orgeldominert “garasje-prog” fra 1998, før Sorrow Said serverer rufsete, og fengslende new-wave i onani-eposet Play, en remix fra 1988. Det oser spilleglede og intensitet av gruppa Betrayed, et nyveiv-band med hint fra både progrock og ska. Her får vi to spor fra en konsert på Stord, 1981. Remmes første orkester Second Coming anno 1979, er ikke nødvendigvis det Remme-relaterte prosjektet undertegnede har hatt fetest forhold til opp gjennom årene. Dette er pønk av det middelmådige slaget! Da er det større sus over Rough Trade - et upolert, men melodiøst og glødende orkester som etterhvert ble til Betrayed. The Naked Truth anno 1992 åpner for en perlerad av solide låter – med elementer fra hardcore og new-wave. Råere og mindre polert, men med mye glød og intensitet. Båndkverna Innsendte demoer fra inn- og utland Jon Christian Lie SPARTACUS (NOR) Demo II (CD-R) V i har tidligere vært innom Spartacus fra Sunnmøre i “Båndkverna”. Denne gangen har de sendt oss en to-spors demonstrasjons-CD, etter sigende innspilt i mars 2003 i løpet av 25 timer. Det første sporet My Proudest Moment åpner ganske mørkt og hektisk med et utpreget perkussivt riff, ikke helt ulikt Anekdoten i The Old Man & The Sea. Det fokuseres så på brede lag av sløye, sofistikerte akkordrekker med fengende vokal på toppen. En passelig lang og iørefallende låt som ikke tværes ut unødig. Et småjazzete stykke progrock med hard kant som utvikler seg brukbart, og som tåler flere gjennomhøringer. Det andre og siste kuttet heter Third One Day, og jeg begynner å lure på om dette faktisk er samme band som leverte en rett så lovende demo for en tid tilbake. Samtlige musikere spiller brukbart og virker nokså rutinerte, mens vokalisten begynner å padle grundig på det orale området. Dessverre til tider anstrengende å høre på, så vi får forsøke å fokusere på det musikalske feltet istedet. Sporet kan minne om en triviell, lettvekterutgave av kanadiske Rush, dog fullstendig uten pompøse elementer. Låta virker en smule langdryg og forløper egentlig uten noen større utvikling, og uten å gi lytteren noe spesielt tilbake. Nei, huff her ble inntrykket beklageligvis nokså statisk og upersonlig. Ikke mye å rope hurra for, men heller ikke så mye å grine for. Hvor ble det forresten av de flotte skogsprog-stemningene fra den første demo’en? Litt ris og litt ros. Spartacus har noen absolutt bra ting på gang, men det er fortsatt et stykke igjen til modningsprosessen er helt over. Kontaktadresse: Spartacus V/ Per Helge Fjørtoft Vesterheim 39 6270 BRATTVÅG E-mail: [email protected] Av relevans for prog-interesserte? La meg si det slik – neppe for Gud og hvermann, men de som liker dette, liker det gjerne til de grader! Gruble Forlag [email protected] Side 37 Leserne bestemte Resultat av leseravstemmingen S å har leserne talt igjen, og gledelig for oss er at det har kommet inn flere avstemmingsskjemaer enn noen gang tidligere (men allikevel er det kun 10% av dere som gidder å stemme). Det er alltid interessant for oss å følge smaken til våre lesere, og vi kan fortsatt konkludere med at den er svært så altomfattende. Noen klare vinnere har vi fått, men flere steder har kampen om topp-plasseringen vært spennende, og det er stor spennvidde i stilarter i alle kategorier. Vi går rett på resultatene: Årets artist Årets låt Tidenes artist 1 KING CRIMSON Elektrik 2 KING CRIMSON Dangerous Curves 3 KING CRIMSON Level Five THE TANGENT In Darkest Dream 5 TANGENT Canterbury Sequence 1 (1) 2 (3) 3 (4) 4 (5) (2) 9 8 Yes Genesis King Crimson Flower Kings Gentle Giant Tidenes låt 43 31 15 12 12 7 7 6 Seier til Crimson også her til tross for at fansen slett ikke var enige om hvilken låt fra albumet som var den beste. Dette var forresten kategorien hvor det var flest ulike forslag, totalt 65 låter hadde fått stemmer her. Hele fem låter av King Crimson hadde fått stemmer, deretter fulgte Steve Hackett med fire låter. Hadde Hackett fått alle sine stemmer på én låt ville han tatt en annenplass. Utrolig nok er det de samme bandene som innehar de fem første plassene i år som i fjor, dog i en litt annen rekkefølge. Tidenes album 1 King Crimson 2 The Tangent 3 Flower Kings Yes 5 Dream Theater 23 12 11 11 10 Klar seier til King Crimson som dere ser, og det er en fjær i hatten til et band som nekter å tråkke i gamle spor selv om årene etter hvert begynner å bli anselige, iallefall hos “grunnleggeren” Robert Fripp. 25 15 9 9 7 Endelig var det noen som klarte å vippe Motorpsycho ned fra toppen, og Panzerpappa er i ferd med å befeste sin stilling som et av Skandinavias dyktigste og mest spennende band Vi har trukket fem vinnere som får hvert sitt signerte eksemplar av Panzerpappas nye plate “Farlig vandring”: Frode Garnes, Oslo Marius Hammer, Jar Håkon Bjelland, Bergen Joakim Flathagen, Fjellhammar Halvor Strand, Notodden 1 YES Close To The Edge 25 2 KING CRIMSON In The Court Of The Crimson King 17 3 GENESIS Selling England By The Pound 15 4 MARILLION Brave 9 5 GENESIS Foxtrot 8 YES Fragile 8 YES Relayer 8 Kun en plate produsert etter 1976 på lista tyder på at selv dagens unge progfans mener at de gamle var best. Årets DVD …og da ble det rent bord for Yes i kategorien for de beste gjennom alle tider. …og vinnerne er: Årets norske band 1 Panzerpappa 2 Motorpsycho 3 Lumsk Wobbler 5 White Willow 1 YES Close To The Edge 26 2 GENESIS Supper's Ready 12 3 YES Gates Of Delirium 10 4 KING CRIMSON 21st Century Schizoid Man 8 KING CRIMSON Starless 8 I år har vi to ekstrapremier. Først en promopakke med 9 japanske CDer. Og den går til: Thorbjørn Næss, Svelvik Og til slutt har vi et eksemplar av DVDen Yes: Yesspeak. Den ble vunnet av: Anders Romundset, Bergen Da takker vi alle som har tatt seg bryet med å sende inn sin stemmeseddel, gratulerer vinnerne med premiene, og ønsker alle velkommen igjen til å stemme fram sine favoritter til neste år. Årets album …og hva hører vi på da? Redaksjonens spilleliste Dette er platene som har fått mest spilletid hos Tarkus’ redaksjonsmedlemmer den seneste tid… 1 KING CRIMSON The Power To Believe 2 THE TANGENT The Music That Died Alone 3 DREAM THEATER Train of Thought 4 STEVE HACKETT To Watch The Storm 5 NEAL MORSE Testimony 23 18 14 12 9 Det var slett ikke unaturlig (eller uventet) at Crimson også stakk av med denne tittelen, disse to kategoriene har en tendens til å følge hverandre tett. 1 FLOWER KINGS Meet The Flower Kings 2 TRANSATLANTIC Live In Europe 3 RUSH Rush in Rio 4 OPETH Lamentations 5 YES Yesspeak 16 13 11 10 Klar seier til Flower Kings som nå også har markert seg som et solid live-band. Så over til “the all-time greats”: Side 38 35 Trond Jon Christian Sven OMD Dazzle Ships Trettioåriga Kriget Elden Av År Frank Zappa One Size Fits All Kaipa Kaipa Etcetera Tales Of Ardour And Deceit Van der Graaf Generator Pawn Hearts Mew Frengers Gong Shamal Guapo Five Suns Tivoli Boy The Jerk Has Arrived The Naked Truth You Can Eat The Peanuts... Kayak Merlin (DVD) Annbjørg Lien Baba Yaga Billy Bragg Must I Paint You A Picture? Stern-Combo Meissen Weisses Gold Tarkus nr. 28 På konsert Dream Theater Sted: Oslo Spektrum, Oslo Dato: 23. januar 2004 Tilskuere: 4500 (fullt) Fra Tarkus: Trond Gjellum S å var det duket for Dream Theaters andre “arenakonsert” på norsk jord, og som forrige gang, var Club Spektrum, som det heter når det kjører for halv kapasitet, proppfullt av fans fra det ganske land. Jeg har ikke sett bandet siden de sto på scenen på Rockefeller en gang midt på nittitallet under Awake-turneen, og hadde hørt lovord om den forrige konserten som gjestet Oslos største konsertscene. Å karakterisere Dream Theater som et favorittband for mitt vedkommende, er vel å ta litt hardt i. Jeg syntes de på tidlig nittitall bar lovnader om å kunne tilføre rockemusikken noe nytt, men jeg falt av da bandet viste seg å bli ganske satt og uinteressant. Men jeg pleier å gi band mer enn en sjanse, og dessuten syntes jeg Tarkus’ eminente lesere burde få en liten vurdering av bandets prestasjoner i Club Spektum en kald januardag. På billetten sto tidspunktet 19.30, men at dette skulle bety at bandet faktisk begynte å spille kl. 19.30, kom som en liten overraskelse på meg og ganske mange andre publikummere som ankom en drøy halvtime for sent. Men i alle fall, vel inne på arenaen ble jeg møtt av en scene som var egnet til å ta pusten fra en stakkar: en bred og dyp konstruksjon med en lysrigg av en annen verden, tre store videoskjermer, et trommesett på størrelse med en middels norsk musikkbutikk og en roterende keyboardriser. Lyden var mer enn god nok, i alle fall der jeg sto, og bruken av videoskjermer gjorde at det var mulig å holde seg orientert om hva som skjedde på scenen selv om alle de høyeste konsertgjengerne av en eller annen grunn var posisjonert rett foran meg hele tiden. Men hva skjedde så egentlig der? Rent opptredenmessig er ikke Dream Theater all verdens å se på der de står dypt konsentrert over instrumentene sine (sier jeg, som spiller i at band som bruker notestativer på scenen...), så fokuset vil unektelig flyttes over på den musikken som presenteres fra scenen, og, tilgi min surmagethet, det syntes jeg i de aller fleste tilfellene var ganske uinteressante saker. Det er et eller annet med at det senere materialet til Dream Theater er så ufattelig klønete og ensidig laget. Det er ikke det at de ikke kan komme opp med minneverdige riff Tarkus nr. 28 og melodier, men det er det at de ikke klarer å skru det sammen på en måte som låter spesielt modent. Et eksempel på dette er at mange av låtene har følgende forløp: en litt atmosfærisk intro, deretter over i et tema som bygges ut og blir mer og mer intenst og det partiet nærmer seg en slutt når trommeslager Mike Portnoy har spilt noen takter med en rytme som går litt på kryss og tvers av det de andre spiller. Deretter kommer et par vers og refreng av varierende tyngde og intensitet før det hele av avløses av et langt mellomparti/instrumentalparti proppfullt av instrumentakrobatikk som først begynner med gitarsolo som deretter går over i keyboardsolo. Når det så er over, er det tilbake til et vers og refreng før det så kommer en eller annen avslutning. Nå generaliserer jeg grovt Dream Theaters produksjon, men tro du meg at jeg i for-, under og etterkant av konserten har hørt på alle skivene med så åpne ører som mulig for å få et mest mulig objektivt syn på musikken. Men jeg synes kort og godt at bandet lager kjedeligere og kjedeligere musikk. Hvor er musikken som utfordrer formspråket og den vante tonaliteten og rytmikken? Jeg mener ikke at bandet skal bli Henry Cow eller lage samtidsmusikk, men avslutningslåta Space Dye West på Awake-albumet er en låt som jeg i sin tid trodde skulle peke fremover for bandet. Dens droneaktige struktur kler bandet godt, men med Kevin Moore ute av bandet, forsvant tydeligvis viljen til å prøve noe slikt... Når mesteparten av konsertene var viet materiale fra de tre siste skivene, kom monotonien enda bedre fram. Først siste ekstranummer, klassikeren Metropolis fra Images and Words (i mine og mange andres ører deres beste), vakte de virkelige ovasjonene. Vel, tilbake til konserten ellers. Gutta spilte helt vanvittig bra, og John Petrucci må være en av bransjens beste gitarister innenfor sitt felt. Det gikk fort, presist og tøft for seg hos de andre også, og som sist gang jeg så dem, var det også denne gang vokalist James LaBrie som trakk ned med sin hylevokal av beste “klemme-i-balla”-typen. Mange i publikum så ut til å trives, men noen enorm entusiasme synes jeg ikke at det store publikummet la for dagen. Skal jeg driste meg til å oppsummere det hele, må det bli at bandet er sykt dyktige instrumentalister med et fett sceneoppsett, men med liten karisma og stadig sviktende kvalitet på låtmaterialet. For å si det sånn, så er jeg usikker på om jeg drar og ser dem neste gang. En særdeles tragisk nyhet for alle fans av Barclay James Harvest. Det er trist å måtte meddele at bandets trommeslager Mel Pritchard gikk bort 28. januar i år, som en følge av hjerteattakk. Mel Pritchard ble 56 år gammel. På konsert Kraftwerk Sted: Rockefeller, Oslo Dato: 13. februar 2004 Tilskuere: 1500 (utsolgt) Fra Tarkus: Trond Gjellum D et er lenge siden Kraftwerk har satt sine ben på norsk jord, og når det ble klart at de endelig skulle turnere på ordentlig igjen og at Oslo sto på plakaten, var undertegnede usedvanlig rask til å bestille billetter: en slik anledning kan man ikke la gå fra seg. For mange progrockere er Kraftwerk kanskje det aller siste man tenker på som progressiv musikk, men hvis man stopper opp litt og tenker seg litt nøyere om, er det faktisk ikke så rart at det står en anmeldelse av en Kraftwerkkonsert i et magasin for progressiv rock. Vi snakker her om noen av populærmusikkens pionerer, det første bandet som brukte synthen til noe annet enn bare en simulator av akustiske lyder eller til lydeffekter, bandet som revolusjonerte popmusikken og samtidig introduserte verden for klanger som før bare hadde vært forbeholdt samtidmusikere og avantgardister. Å komme inn på Rockefeller og se scenen skjult av et stort, hvitt sceneteppe og vite at bak der står et av verdens mest innflytelsesrike band, er en merkelig følelse. Publikum hadde også en slags andektighet over seg, man ventet liksom på noe stort. Og så kommer en robotstemme over PA’en “From Germany: Kraftwerrrrrrrk”. De drar i gang med Man Machine, og alt klaffer: lyden er passe høy og utrolig god mikset, videocollagene er 100 % i synk med musikken og står godt til den. De fire musikerne beveger seg knapt bak sine minimalistiske instrumentstativ, men likevel utstråler de en elegant tilstedeværelse som ikke kan forklares. Når det før andrelåta er litt trøbbel med maskineriet, viser det bare en menneskelig side ved bandet: de kan aldri bli perfekte, maskinene kan alltid ta kontrollen og forkludre det hele... Noen låter fra den rett så gode nykommeren Tour De France: The Soundtracks blir deretter presentert til stor entusiasme, og så kommer de musikalske perlene trillende: Radioactivity, Autobahn, The Robots, The Model, Trans Europe Express/Metal on Metal, Metropolis, en kongerekke av fantastisk musikk. Nydelige, iørefallende melodier, lange mellompartier med forsiktige solofremstøt og spennende instrumentklanger; aldri vanskelig tilgjengelig, men heller aldri banalt og for enkelt. Konserten skrider frem som en velregissert musikkvideo, og under avslutningslåta Music Non-Stop går de av scenen en og en, før sistemann, grunnlegger og vokalist Ralf Hütter, går av scenen med et diskret “auf wiedersehen”, mens musikken spilles alene av den datamaskinbaserte sequenceren. Kraftwerk has just left the building... Medlemmene i Kraftwerk er omtrent på samme alder som medlemmene i Yes, og ikke et vondt ord om mine gamle (og i og for seg, nåværende) helter, men det er noe med Kraftwerk som får dem til å virke friske og vitale på en måte som gjør at Yes fremstår som gamlehjemsklare. Yes spiller musikken som den alltid har vært fremført, mens Kraftwerk omarbeider hele tiden musikken sin; forandrer på rytmikken, strekker ut de instrumentale mellompartiene, omarbeider harmonikken, i det hele tatt har man følelsen av at bandet hele tiden strekker seg etter å gjøre stoffet sitt bedre og bedre. Begrensingens kunst beherskes også til fulle; ikke en note for mye, men heller ikke så lite at noe innhold ikke er igjen. Som sagt tidligere, kan jeg skjønne at mange stusser over en Kraftwerkanmeldelse i Tarkus siden det ikke er “prog nok” for mange som ynder å kalle seg progressive. Men et band som har gjort så mye for å forene moderne musikkteknologi med klassiske popmusikk for å skape noe helt nytt, er for meg minst like progressivt som å spille opprockede versjoner av Bach og Beethoven og kalle det for progrock eller progressiv musikk. Prog-pludder Et nytt album signert Ayreon titulert The Human Equation, slippes 24. mai på InsideOut. Medvirkende på albumet er bl.a. Devon Graves, Magnus Ekwall, Eric Clayton og James LaBrie (Dream Theater). David Palmer, tidligere medlem av Jethro Tull har skiftet kjønn og vil heretter hete Dee Palmer. Palmer har nå byttet ut sitt lange skjegg med langt blondt hår, og vil fortsette som artist. Palmer uttaler til Daily Mirror at han har følt trang til å være kvinne helt siden treårsalderen... De ustoppelige musikantene i The Flower Kings er godt i gang med innspillingen av sitt neste album, som går under den foreløpige arbeidstittelen Love Supreme. Hvis alt går etter planen vil plata slippes i juli, og en Europaturne i september er også under planlegging. Side 39 Annonsering Samarbeidspartnere Betingelser, annonse- og filformater, materiellfrister etc. kan fås tilsendt ved henvendelse til Tarkus Magazine v/Sven Eriksen på telefon 906 73 821, eller du finner dem på våre websider www.tarkus.org Tarkus Magazine ønsker å knytte til seg samarbeidspartnere som formidler den musikken vi skriver om. Selvfølgelig vil vi oppfordre alle våre lesere til å handle hos disse, her får du den musikken du er interessert i! Annonsemateriell sendes til Tarkus Magazine v/Sven Eriksen pr post (se adresse side 2) eller på email til [email protected] Abonnement Et års abonnement (4 nummer) koster norske kr. 200,- fra Norge og kr. 250,fra Norden forøvrig, fritt tilsendt. For å abonnere kan du: • Betale kr. 200,- (250,- utenfor Norge) til Oslo Rock Antikvariat Sven Eriksen, Møllefaret 48B, 0750 Oslo Konto nr. 6222.11.06658 Oslo Rock Antikvariat ligger i Fredensborgveien 17 i Oslo og har et stort utvalg av vinyl innenfor mange kategorier musikk. Her finner du også nye og brukte CD-er. Åpningstider 12-18 (12-16). Telefon 22 11 13 13. Merk giroen «Tarkus» samt hvilket nummer du vil starte abonnementet med. MERK: du kan bare starte abonnement fra seneste eller førstkommende utgave. • Tegne abonnement fra bladets hjemmesider www.tarkus.org • Ringe oss på telefon 906 73 821. Fornyelse av abonnement Progrock.no Når abonnementet er gått ut vil du automatisk få tilsendt giro for fornyelse. Dersom betalingen gjøres så sent at neste nummer allerede er sendt ut, vil abonnementet gjelde fra det påfølgende nummeret. Vi ettersender altså ikke ved for sen betaling. Abonnementsfordeler Tarkus Magazine har inngått avtaler med følgende selskaper om rabatter: Progrock.no (tidligere Oddity Music) gir 10% rabatt til Tarkus-abonnenter på alt prog-relatert stoff samt rock og hard-rock fra 70-tallet. Selskapet distribuerer musikk fra flere spennende små plateselskaper rundt i verden, og har også startet egen label. Progrock.no treffer du på telefon 71 27 69 32 eller på internett: www.progrock.no Prog-pludder Oslo Rock Antikvariat, Oslo Telefon 22 11 13 13 15% avslag i pris på deler av katalogen. Merk at du må være abonnent for å dra fordel av disse rabattene. Butikkene har oppdaterte lister slik at de til enhver tid vet hvem som har gyldig abonnement. Progrock.no, Harøy Telefon 71 27 69 32 10% avslag i pris på deler av katalogen. Det dukker også opp andre abonnementstilbud med ujevne mellomrom, som f.eks rabatt på konsertbilletter o.l. Peter Hammill tar det for tiden rolig etter et hjerteattakk, ikke desto mindre er mannens nye album Incoherence ute i slutten av mars. IQ er i god gang med innspilling av sitt neste album. Albumet har så langt ingen tittel, men ifølge bandet vil det bli "mørkere" enn sine forgjengere. «Back Issues» Følgende eldre utgaver av Tarkus Magazine er tilgjengelige: Utgavene fra nr. 8 til nr. 24 koster kr. 45,- + porto. Fra og med nr. 25 er prisen kr. 50,- + porto. 17 15 Tarkus nr. 15 Desember 2000 Tidsskrift for progressiv rock Bladene kan fortrinnsvis bestilles fra vår internettside www.tarkus.org, alternativt på telefon 906 73 821, eller pr. email til [email protected] Tarkus nr. 17 Juni 2001 Tidsskrift for progressiv rock Kr. 45,- Kr. 45,- 18 Tarkus nr. 18 September 2001 Tidsskrift for progressiv rock Kr. 45,- Merk: Det er ikke flere eksemplarer igjen av platen som fulgte med Tarkus nr. 9 Magma • 90-tallet • Kayak • GORGG • Eddy Zoltan 19 Tidsskrift for progressiv rock Tarkus nr. 19 Desember 2001 m a g a z i n e T I D S S K R I F T F O R P R O G R E S S I V 22 R O C K Tarkus nr. 22 • September 2002 • Løssalg kr. 45,- m a g a z i n e T I D S S K R I F T F O R P R O G R E S S I V 23 R O C K Tarkus nr. 23 • Desember 2002 • Løssalg kr. 45,- m a g a z i n e T I D S S K R I F T F O R P R O G R E S S I V 24 R O C K Tarkus nr. 24 • Mars 2003 • Løssalg kr. 45,- Adventure • Rupert Hine • Eclection • Tortoise • Matheus • Sonic Debris m a g a z i n e T I D S S K R I F T F O R P R O G R E S S I V 26 R O C K Tarkus nr. 26 • September 2003 • Løssalg kr. 50,- Anekdoten • Marillion • Sonja Kristina • Novalis • Nearfest • The Morrigan m a g a z i n e T I D S S K R I F T F O R P R O G R E S S I V 27 R O C K Tarkus nr. 27 • Desember 2003 • Løssalg kr. 50,- Kr. 45,- Stort julenummer – 48 sider! OsloProg02 Gåte•Styx Kerrs Pink White Willow 21st Century Tomas Bodin Anthony Phillips Schizoid Band Steve Hackett String Driven Thing Fruitcake Adrian Belew Paatos Änglagård Tangerine Dream Østeuropisk prog Kraftwerk Tømrerclaus Journey Derek Shulman Steinar Remme Progartister idag Ekseption Barclay James Harvest The Enid Pretty Things Gjest: willy b Kestrel Rock am Sogn Nordisk prog Haikara Boston/Kansas Dave Greenslade IQ•Marillion OsloProg 03 Psychedelia Yes-soloalbum Italiensk prog The Musical Box Fusion-plater Canterbury • Jethro Tull • Captain Beefheart • Frank Zappa • Hippotrip • Gong Side 40 Tarkus nr. 28
© Copyright 2024