H
vordan går det med syste? Får hun det
til? Muremester Stanley smilte til min
bror etterfulgt av en lang pause. – Hvis jeg skal
gi henne karakter fra 1 til 10, så får hun 11.
Jeg kjente at jeg rødmet kledelig der jeg stod
med min nye murskei og kastet sement i hytt og
pine mellom steinene i den gamle skorsteinen
på gården. Shit… Jeg fuktet svampen og tørket
rolig bort noe av sementsølet, som om det var
slik man gjorde det, og snudde meg selvsikkert
til min bror. Han så overrasket ut. Veldig overrasket.
Et sted må man begynne. Det er 9 år siden
nå. – Hadde vært moro å kunne mure, tenkte
jeg og slo nummeret til bygdas beste murer.
Han hadde to års venting, men da han hørte
oppdraget, hadde han plutselig en åpning.
Allerede to dager seinere var mesteren på plass
i sin store amerikanske bil, med nyinnkjøpt
utstyr til sin vordende elev og kaffi på termos.
Å kaste sement slik at den sitter, er en egen
kunst. Jeg var vel ikke verdens mest tålmodige
sjel, men jeg gjorde mitt beste. Nå hadde jeg
fått karakteren 11 og følte meg ganske stor. I
alle fall ovenfor lillebror. At jeg hadde funnet
universets mest positive læremester var bombesikkert og medvirkende årsak til at jeg forlot
strikkepinnene og gikk over i en ny fase i livet.
Som murer.
Med skyhøy selvtillit murte jeg til sola gikk
ned, dag etter dag, uke etter uke. Jeg fikk dilla.
På et tidspunkt klarte jeg nesten ikke å gire
når jeg kjørte bil.
De tynne armene mine var som
verkende blylodd. Jeg gikk jevnlig til massasje. Terapeuten bare ristet oppgitt på
hodet, og prøvde innstendig å overbevise meg om at jeg ikke var bygd for å
løfte 40 kg sekker med sement.. Men
jeg sluttet ikke. Jeg murte grunnmuren til huset mitt, så ble det skifergulv i kjøkken, gang, mursteinsvegg
og peis. Det var liksom ikke den ting jeg ikke
kunne! Skifertak. En og en stein, nesten som å
strikke hevdet jeg entusiastisk når noen lurte på
hvorfor jeg brukte tre måneder på å legge tak når
man kunne få helt ok takstein levert med heisekran og lagt på plass i løpet av to dager.
Jeg liker at ting tar tid, og at det vokser i et
tempo jeg klarer å forstå. Det er som å male et
bilde, pusle et puslespill, strikke en genser. Det
er noe med å se at ting tar form. Sakte.
Slik er det og med min lille piatsa. Mitt
siste prosjekt. Som forøvrig har pågått i tre
år alt. Enkelt forklart plukker jeg stein på jordet, bærer de hjem og murer de ned i tunet.
Piatsaen er et tidløst vennskap – som tar tid, og
som vokser seg større år for år.
I høst oppdaget jeg at fetteren min og hans
store gravemaskin var hos naboen for å dyrke ei
myr. Jeg tenkte straks på alle steinene han muligens ville finne og la turen bortom for å spørre
om jeg kunne få noen. – Hva skal du med all
Illustrasjon: Randi Matland
STEIN
PÅ STEIN denne steinen? Jeg prøvde å forklare
ham at jeg kanskje var over gjennomsnitt
interessert.. og at jeg faktisk drømte om store
hengere fulle av stein. Han ristet oppgitt på
hodet, som om han konstaterte at jeg var og
ble crazy.
Neste dag våknet jeg til et enormt brak. Jeg
kikket ut av vinduet og der landet drømmen
min i en sky av støv. – Dette burde vel holde for
ei stund, smilte min fetter mens lastebilplanet
gled tilbake og etterlot seg en stor haug av stein
i alle størrelser.
Nå er det vår. Fuglene synger, lufta er frisk
med et snev av svidd gresslukt. Jeg koker kaffi
og hopper i murebuksa. Henter fire stein.
Bruker ti minutt på å rulle en stor en, og konstaterer at baksiden av lårene ikke har hatt særlige
utfordringer i vinter. Pause. Omgitt av mine nye
venner skjenker jeg kaffi mens jeg diskuterer
med Peggy Sue og Keiko hvor de skal plasseres.
– Og slik skal dagene gå en stund fremover.
Det gjelder å nyte våren.
solveigs spalte
Solveig Egeland skriver i Lev Landlig om hverdagslivet på landet. Hun driver firmaet Skikk & Bygg og
jobber som frilans kulturarbeider. Hun bor i Kvinesdal, der hun har bygd hus ved siden av gården hun
vokste opp på. Les mer om Solveigs prosjekter på www.solveigegeland.no.
Lev Landlig
Nr. 02 2011
117