Utallige ganger er Stina Merethe Lund (28) blitt
Når ydmykelser brennes bort Utallige ganger er Stina Merethe Lund (28) blitt stilt de samme spørsmålene. Er hun blitt slått? Har hun hatt et uhell? Hun har for lengst gått lei av å svare. Tekst og foto: Anne Cecilie Lund Et lysglimt, som en blitz, og jenta på behandlingsbordet rykker til. Et lysglimt til – men den første krampetrekningen har ennå ikke rukket å slippe taket. En spasme avløses av en ny idet det glimter til, igjen og igjen. Til slutt ligger hun der, forvridd, og gisper etter luft. Det lukter svidd. Da senker Gro Mørk, overlege ved Rikshospitalets hudavdeling, pigmentlaseren. Hun drar hurtig en tåre vekk fra kinnet sitt, og spør: – Skal jeg stoppe? Er du sikker på at jeg skal fortsette? Pasienten kniper leppene sammen, prøver å strekke ut beina igjen og nikker. Vet at dette bare er den første av flere behandlinger. Det må gjøre vondt når ydmykelser gjennom et helt liv skal brennes bort. Annerledesbarnet Jan Arne og Astrid Lund sitter ved et bord inne på hovedkontoret til adopsjonsbyrået Holt Childrens Services i Seoul, Sør-Korea. De er ikke alene. Tjue barn skal få møte sine nye foreldre for første gang. Hvor stort rommet er, hva som skjer rundt ved de andre bordene – hun er så spent at hun ikke registrerer det. Han like så. Fostermødre toger inn med barn på armen. De små har vært til helsekontroll. «Lund» blir ropt opp, og de gir seg straks til kjenne. Fostermoren kommer bort til dem med en spinkel jentunge på armen. Hun er ikke stort mer enn et par sorte øyne. – Åh! Stakkars dem! Kommentaren drukner nesten i alt som skjer, men Astrid husker den veldig godt. Stina Merethe Lund vrir seg under laserbehandlingen. Overlege Gro Mørk, ved Rikshospitalets hudavdeling, er svært klar over hvor tøff en slik operasjon er for pasienten. Dette er Stinas første. Disse opplysningene gikk igjen i tidligere brev: «Skin and prominent marks: Blue nevus on the lt. half of face» og «dark blue mark on her right cheek spread over her right forehead, but is hardly noticeable». Familiens fastlege gikk gjennom papirene for å komme med en helsemessig helhetsvurdering. Han trodde ikke disse merkene ville bli noe problem. De ville uansett kunne fjerne dem i Norge, når hun ble litt eldre. – Hun var så bleik da fostermoren bar henne inn, så flekken ble veldig blå. Jeg så jo det. Men jeg tenkte ikke, herregud, hva er det her for noen greier. Og vi satte oss ikke ned og snakket om det etterpå. Det vi tenkte mer over, var at denne ungen var fryktelig tynn, forteller Astrid. standardkommentaren: «Å, stakkar, har hun slått seg?» Så er det å si hver gang: «Neida, det er et fødselsmerke». «I Norge blir de røde, men hos asiater blir de blå.» Det er stort sett eldre damer som spør. Verre blir det når jentungen begynner å gå selv. Da blir de nærgående, skal bort på henne, oppi ansiktet og ta på. – Hun stod der med store øyne, fordi hun hadde jo ikke slått seg. Så rygget og rygget hun, til hun stod klemt opp i et hjørne. Men dette skjedde jo ikke daglig, sier Astrid. «Sjøltilliten min var null. I perioder følte jeg ikke for å gå ut døra en gang.» Storken kom til den snaue blindgata på Raufoss med et brev, datert den 1. september 1978. Det inneholdt det endelige «tilbudet» om ei lita jente på ni måneder, min eldre søster, som kunne hentes i Seoul måneden etterpå. I brevet var det lagt med tre rapporter med bilder og legeerklæringer. Det stod noe om «blå flekker Jan Arne og Astrid døper datteren på venstre kinn og utslett i hodet». Stina Merethe og blir snart vant til Bedøvelseskremen har ikke rukket og virke. Overlegen er nødt til å ty til isposer, for å lindre smertene. Så var det den gangen de skulle på helsestasjonen. Som liten hadde Stina også flere blå merker på ryggen, såkalte mongolske flekker som forsvinner når barnet blir større. En helsesøster spør forsiktig: «Har hun hatt disse blå flekkene lenge?» – Hva i all verden?! Tror hun at vi har slått ungen? husker Astrid at hun tenkte. – Jeg oppfattet at hun tok alle flekkene under ett, men samtidig kviet seg for å spørre. Det var ubehagelig, rett og slett. ent. Min søster har en såkalt brun flekk. Den ligger dypt nede i huden – en betydelig lesjon. Men for hver runde på bordet, blir fødselsmerket lysere. Utstyret ble først tatt i bruk da «nye» Rikshospitalet stod ferdig i 2000. Nå er det oppgradert ytterligere. Stina ventet i 11 år. – Et sant helvete. Og jeg som trodde jeg hadde høy smerteterskel. Det er ikke en døden-nær-opplevelse, men.., nei, jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Stina er nøktern i sin beskrivelse av laserbehandlingene. Hun er spesialpedagog og lærer i grunnskolen, aktiv idrettsutøver, instruktør både på et treningsstudio og i en taekwondo-klubb og selvutnevnt sjef i nyinnkjøpt hus. Trening er drivkraften i livet hennes. Det var noe å være opptatt av da hun valgte bort så mye annet. – Sjøltilliten min var null. I perioder følte jeg ikke for å gå ut døra en gang. Jeg var ikke med på så mye, men satt heller inne og så på RSfilmer (rytmisk sportsgymnastikk). Jeg dristet meg til å være med på russetreffet. Så var det selvfølgelig en fyllefant som måtte kommentere det. Han var russ og tøff. «Fy, faen! Sjå på hu’ der a’!» Stina trekker etter været, lurer på om eplekaken skal ha perlesukker på eller bare vanlig farin. En sjampanjefarget katt gjør seg kjekk på golvet. – Jeg hadde lyst til mye rart, men orket ikke utsette meg for kommentarene – bli minnet på hvor stygg jeg var. Fødselsmerket var en sosial hemsko. Ut til gribbene Legen forsøker fortvilet å ise ned pasientens kinn. Bedøvelseskremen er smurt på for sent. Den har ikke rukket å virke. For hvert skudd med laseren vrir pasienten seg i en smerterie, som om kroppen forsøker å komme lengst mulig vekk fra kilden. Laserenergien trenger ned i huden og knuser pigmentet slik at det kan fraktes til leveren og bli skilt ut av Hvor gammel Stina var da hun kroppen. Antall behandlinger som skjønte at hun var annerledes, mer kreves varierer fra pasient til pasi- enn hva vår koreanske bakgrunn får vær så god betale sminken hen- sov bestandig med. nes. Hun blir dertil glad når moren kommer hjem med en litt tykkere Sommeren 2004 drar Roger, Stina krem. og jeg på fjellet. Vi klarer å overtale henne. Båt inn over Gjende, kort – Det er vanskelig å finne den smin- fottur, en natt i telt, og gå tilbake ken som sitter. Før turte jeg ikke til båten dagen etterpå. Det regner, komme bort i noe som helst. Dun men Stina har sminkesakene på og støv klistret seg på kinnet, selv- plass – alt under kontroll. følgelig, og jeg lurer på hvor mange Men ekspedisjonen ender opp i en fluer jeg har tatt livet av. De har hasardiøs kjøretur nedover fjellkommet deisende ned på meg og veien, en sjåfør oppløst i tårer og to blitt sittende fast. Så fikk jeg riper i bistre passasjerer. Det hviner i deklakken, bokstavelig talt. kene, bilen seiler av gårde på grusen i minst 90 kilometer i timen. Stina studerte på Høgskolen i Hed- Selv i fjellet får hun ikke gå i fred, mark. I oktober 1999 blir hun syk og en lillesøsters skarpe «la det og lagt inn på sykehuset i Hamar være», er ikke nok til å stoppe munmed mistanke om blindtarmbeten- nen på nysgjerrige fjellturister. nelse. Formen er elendig, hun faster og får intravenøst. Men klokken Stina nådde bunnen året før fjelltu05.00 spretter hun like fullt opp for ren. Mange forhold spilte inn, men å dusje og sminke seg – ingen må se det hjalp ikke at hun «følte seg som henne uten. en stygg, liten dritt.» Hun ønsket at Sjampis har liten forståelse for oppstyret rundt laserbehandlingene Stina må gjennom. – Skrekken er ikke faktisk det å hun heller var en «feit dundre», så For ham, og Pusemor i vinduet, er hun kun matmor. Og det er mer enn nok. komme på sykehus. Men å bli så kunne hun i det minste ha forsøkt å skulle tilsi, vet hun ikke. Men en de starter de reneste utspørringer akutt dårlig at jeg ikke rekker å få slanke seg. Hun maktet ikke alltid gang, som barn, tusler hun over leom flekken, slik at Stina nærmest med meg sminkepungen, sier hun å reflektere over at det finnes dem keplassen. Hun skal hjem og passesom har det verre enn henne. Sykflykter ut av vikarbyråets kontor, de like til. rer noen damer som satt på et memeldingen ble levert hos arbeidsgispør om hun har falt på fjellturen, tallrør. Et slikt til å krype igjennom. ver høsten 2003, så var hun litt til for ansiktet hennes er jo helt ho- Nedtur og befrielse Plutselig ser Stina damen komme Samboer Roger forstod aldri hvorog fra arbeidsplassen. vent og blått. Og de stirrer. Retter mot seg, hun griper tak rundt jentmistenksomme blikk mot samboer for Stina ikke kunne ha hodet under ungens hode med begge hendene og Roger Løkken (28). Skuler, så han vann når de svømte, hvorfor hun Fjellturen er bare ett nederlag blant hyler: «Herregud! Hva har skjedd skutter seg og leser spørsmålene i ble forbannet hvis han sprutet på mange. Familien fortviler like mye med deg?» tankene deres: «Er det du som har henne, hvorfor camping, rafting og som eldstejenta. Vi har skjønt for Stina river seg løs, beinflyr hjem go-kart var utelukket for dem – hun lengst hvor stort problemet er. Vi gjort dette? Er du voldelig?» igjen, ser seg selv i speilet – og lusom var så tøff ellers. prøver å støtte og trøste, men når rer på hva det er som er galt. Den 15 år gamle jenta løper gråten- De hadde bodd sammen i ett år, før ikke frem. Vi snakker sammen. Hva – Tenk hva det gjør med en unge. de vekk fra jubileumsfeiringen. Den han fikk se henne uten sminke. Hun sa de den gangen på sykehuset? Jeg lurer på hva det var som skjedde voksne kvinnen hun er i dag, spesiakkurat der og da med meg? alpedagogen og treningsinstruktøHun ler litt, men vet det bare er fordi ren, gråter av og til hun også. hun muligens kun har to behandlinger igjen. Ellers ville hun ikke orket En tvangsmaske å prate om fødselsmerket i det hele For meg er min eldre søster trening tatt – flekken, som hun kaller det. og sminke. Det tar en stund før familien blir klar over at Stina ikke Jan Arne og Astrid har en veldig er komfortabel med utseendet sitt, bestemt følelse av hva det var som men hvilken tenåring er vel det? Vi skjedde den gangen på lekeplassen forstår omfanget først når hun be– og alle de andre gangene. gynner å eksperimentere med smin– Stina var alltid så utadvendt og ke. Selv da, ikke fullt ut. sprudlende som barn, hadde aldri ro Halve ansiktet blir sparklet over i kroppen, forteller de. med tykke lag dekkrem og pudder. Nesten umerkelig ser familien Hun går ingen steder uten, klemmer hvordan eldstejenta flykter inn i seg aldri noen med venstre kinn, og lilselv. Det finnes farer som foreldre lesøster lærer fort at det er livsviktig ikke kan beskytte ungene sine mot. å gi detaljerte tilbakemeldinger om Astrid spør seg hvordan Stina ville hvorledes sminken sitter. «Hvordan hatt det, hvis hun hadde blitt spart er sminken? Er det merker i den?» for andres taktløshet. Evig tilbakevendende spørsmål et– Om bare folk kunne lære seg å terfulgt av nitid kontroll i sminkeholde kjeft! speilet. – Kanskje noe av grunnen til at vi Fremmede mennesker oppleves aldri har tenkt så mye over dette som en trussel. Å sette foten over fødselsmerket, er at vi har jo bedørstokken er en ekstremsport for standig syntes at Stina er sånn en sjelen. Fødselsmerket blekner for pen jente. Men når jeg ser på bilder øynene til Stinas daglige omgangsav henne nå.., den sminken, det ser krets, men «nye» mennesker ser jo helt vanvittig ut, sukker Astrid. bare den «digre flekken i fjeset» og ikke henne. Blikkene deres henger Stina hater alt som har med bilder alltid igjen. De stirrer. De skriker å gjøre. Blitzen lyser opp den overopp, slik at praten rundt langbordet sminkede halvdelen av ansiktet stilner, slik at alle de andre gjestene i hennes slik at det hvite pudderet 30-årslaget også får høre utbruddet: og den blå flekken konkurrerer om «Herregud, er du blitt slått?!» De oppmerksomhet. En gang slenger Trening har alltid vært en viktig del av Stinas liv - til tross for vansker med å finne peker og sier til barna sine at taekhun ut til Astrid at det «faen, ikke er sminke som sitter. wondo tydeligvis er en farlig sport, min skyld at jeg ser sånn ut!» Astrid Astrid Lund og Stina ser gjennom familiens gamle album, for å sammenlikne hvordan fødselsmerket ser ut i dag med hvordan det ser ut på bilder av Stina som liten. Hun har ikke tatt seg bryet med å sminke seg etter treningsøkten. Fødselsmerket er kun en svak skygge i ansiktet hennes nå. Stina var på Rikshospitalet da hun var 15. De hadde laser på utlån fra USA, slik vi husker det, og behandlingen hjalp. Men sykehuset hadde ikke midler til å kjøpe inn utstyret selv. Det har gått elleve år. Har noe skjedd? Stina forsyner seg av mamma Astrids kjøttkaker og blar i familiealbumet. En lett rødme synes på det venstre, sminkeløse kinnet hen- nes. Den kommer delvis av en vel gjennomført treningsøkt, delvvis av brannsåret som forrige laserbehandling etterlot. Stina finner bilder av seg selv som liten, lubben unge, godt fornøyd med kveldsbadet – intetanende om det blåsvarte fødselsmerket i ansiktet. Det merket som såvidt er synlig på 28-åringen som nå sitter ved kjøkkenbordet. Den 19. juli 2004 fikk Stina komme inn til prøvebe- Så er det på med sminken igjen, for å dekke over det som er igjen av fødselsmerket. handling. Oktober samme år ble hun laseroperert for første gang. Utsiktene er gode, forhåpentligvis har hun bare fem behandlinger igjen total. – De kommer ikke til å ta noe på øyelokket, siden huden er så tynn der. Og området like under øyet er ennå ikke behandlet, men fødselsmerket blir så godt som borte. Fra den første operasjonen har jeg hatt trua, sett for meg at det blir borte og vært så positiv. Jeg ser resultater fra hver gang. Kunne vise det til Roger, fordi jeg vet det ikke skal se sånn ut for alltid. Det er slutt på å veie alle aktiviteter opp mot fødselsmerket, men den største forandringen er at jeg kjenner meg selv bedre etter nedturen. Jeg vet hva jeg vil, hva jeg klarer og ikke klarer, og mye av lettelsen, at jeg har det bedre nå, er at en stor bit av bildet som er meg, endrer seg – nye dører blir åpnet. Stina (1 1/2) nyter et kveldsbad på familiens hytte. Foreldrene husker henne som en livlig unge.
© Copyright 2024