1. No category

Sjia er Ahl al-Sunnah
Skrevet av Sayed Mohammed Tijani Smaoui
Innhold:
Forord
……………..4
Kapittel 1: Hvem er sjia?
……………..9
Kapittel 2: Hvem er sunni?
……………..13
Kapittel 3: Den første hendelsen som ledet til splittelsen av den muslimske nasjonen til sjiaer
og sunnier
…………….15
Kapittel 4: En hendelse som ledet til deres avvikelse fra Profetens sunnah
…………….17
Kapittel 5: En annen hendelse som belyset sjiaenes oppfatning i forholdet til sunnienes
……………18
Kapittel 6: ’’Ahl al-Sunnah’’ kjenner ikke til Profetens sunnah
……………22
Kapittel 7: ’’Ahl al-Sunnah’’ og utslettelsen av Sunnah
…………...27
Kapittel 8: Oppfatningen til ’’Ahl al-Sunnah’’ om sjia
…………..35
Kapittel 9: Oppfatningen til sjia om ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’
………….37
Kapittel 10: Imamene til sjia
…………39
Kapittel 11: Imamene til ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’
…………..42
Kapittel 12: Profeten utpekte imamene til sjia
………….47
Kapittel 13: De undertrykkende herskerne utpekte imamene til ’’Ahl al-Sunnah’’
………….52
Kapittel 14: Hemmeligheten bak spredningen av sunnienes sekter
…………54
Kapittel 15: Maliks møte med Abu Jaffar al-Mansour
………..58
Kapittel 16: Uunngåelige kommentarer til nytte for forskningen
………..60
Kapittel 17: Abbasitt kalifen tester sine samtidige lærde
………..63
Kapittel 18: Hadith al-Thaykalayn ifølge sjia
………..68
Kapittel 19: Hadith al-Thaykalayn ifølge ’’Ahl al-Sunnah’’
………..70
Kapittel 20: Skulle det ha stått ’’Allahs bok og min familie’’ eller skulle det ha stått ’’Allahs
bok og min sunnah’’?
…………71
Kapittel 21: Kildene til den islamske lovgivningen ifølge sjia
…………77
Kapittel 22: Kildene til Shariah ifølge ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’
…………79
Kapittel 23: En nødvendig kommentar for å gjengi forskningen i full form
…………86
Kapittel 24: Taklid og Maraji ifølge sjia
……………89
Kapittel 25: Taklid og islamske autoriteter ifølge ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’
………….91
Kapittel 26: De rettferdige kalifene ifølge sjia
………….93
Kapittel 27: De rettferdige kalifene ifølge ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’
………….94
Kapittel 28: Profeten forkaster lovgivningen til ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’
………….96
Kapittel 29: Et viktig punkt som det er nødvendig å være oppmerksom på
………….97
Kapittel 30: Fiendskapen til ’’Ahl al-Sunnah’’ mot Ahlulbayt avslører deres identitet
………….98
Kapittel 31: Hvordan ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ fordreier påkallelsen av velsignelse over
Muhammed og Muhammeds familie?
………….102
Kapittel 32: Løgnene tilbakevist av fakta
………….104
Kapittel 33: Imamene og støttepilarene til ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’
………….105
Kapittel 34: Profetens sunnah motsier ikke Koranen ifølge sjia
………….162
Kapittel 35: Sunnah og Koranen ifølge ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’
………….164
Kapittel 36: Profetens hadither fortalt av ’’Ahl al-Sunnah’’ som motsier hverandre
…………..172
Kapittel 37: Brevet til Muhammed sønn av Abu Bakr
………….176
Kapittel 38: Muawiyahs svar
………….178
Kapittel 39: Sahaba ifølge tilhengerne til Ahlulbayt
…………..183
Kapittel 40: Sahaba ifølge ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’
…………..186
Kapittel 41: Det siste ordet om Sahaba
…………...189
Kapittel 42: ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ motsatte seg Profetens sunnah
…………..195
Kapittel 43: Profetens feilfrihet og dens innflytelse på ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’
…………..207
Kapittel 44: Med Dr. Musavi og hans ’’korrigeringer’’
…………..209
Kildehenvisninger
…………..218
Forord
Priset være Allah, Herren over hele verden, og fred være over den største blant profetene og
sendebudene, vår mester og leder Muhammed, og fred være over hans rettferdige og rene
familie.
Sendebudet har sagt: ’’Hos Allah har blekket til den lærde større verdighet enn blodet til
martyren.’’ Derfor er det obligatorisk for enhver lærde eller forfatter å skrive for mennesker
det han ser som nyttig for deres ledelse, som knytter dem sammen med hverandre sosialt, og
det som forener dem om en felles sak og tar dem ut av mørkheten til lyset. En martyr søker
Allahs tilfredshet ved å kalle til sannheten og prinsippene til rettferdighet. Men det kan hende
at ingen blir påvirket av ham, unntatt de som er med ham. Derimot kan en leser påvirkes av
hans kunnskap mer enn leserne i hans tid og hans bok vil være et lys for fremtidige
generasjoner, generasjon etter generasjon, til Allah arver jorden og det som er på den. Enhver
ting forsvinner ved bruk, unntatt kunnskapen, den forøker seg ved å gis bort.
Allahs sendebud sa: ’’Hvis Allah ville lede igjennom deg en mann er det bedre for deg enn alt
det som solen og månen skinner på,’’ eller ’’bedre enn livet i denne verden og alt som er i
den.’’ Hvor mange forfattere døde for århundrer, deres knokler ble asker, men deres
tankegang og kunnskap overlevde igjennom deres bøker som er utgitt hundrevis av ganger
tvers igjennom århundrene, som leder folk til lykke?
Siden en martyr er levende hos sin Herre, mottar forsyning, vil en lærde som gir folk ledelse
også være levende hos sin Herre og med tjenerne til Herren som tenker godt om ham, roser
ham og søker Allahs tilgivelse for ham. Jeg er ikke av de lærde. Jeg påstår heller ikke det. Jeg
søker tilflukt hos Allah fra innbilskhet. Jeg er en tjener av de lærde, som nyter deres arv,
gleder seg over den, og følger deres fotspor lik en tjener som følger sin mester.
Siden Allah inspirerte meg å skrive boken Så ble ledet, mottok jeg en stor del av oppmuntring
fra mange lesere og forskere, så jeg skrev den andre boken La oss være med de ærlige, som
ble godt mottatt. Jeg ble engasjert til å fortsette min forskning og undersøkelse, derfor skrev
jeg den tredje boken, nemlig Spør formaningens folk, til forsvar for Islam og Islams profet for
å fjerne beskyldningene mot ham, og å avsløre konspirasjonen mot ham og hans rene familie.
Jeg mottok mange brev fra den arabiske og Islamske verden, med lesernes engasjement,
lojalitet, kjærlighet og uttrykk for brorskap. Jeg ble kalt til å delta i mange intellektuelle møter
igjennom verden organisert av islamske foreninger i USA, Den islamske Iranske republikken,
Britannia, India, Pakistan, Kenya, Vest-Afrika og Sverige. Da jeg møtte en gruppe av
utdannede unge og intellektuelle, fant jeg dem rose mine verk og søke mer kunnskap. De
spurte meg: ’’Har du noe nytt du har tenkt å utgi? Skriver du en ny bok?’’ Jeg priset Allah, og
takket Ham for denne lykken. Jeg bønnfalte Ham om å gi meg mer av Hans oppmerksomhet
og ledelse. Jeg søkte Allahs hjelp for å skrive denne boken som jeg nå fremstiller for
muslimske forskere og som handler om det samme som de tidligere tre bøkene jeg har
skrevet. Jeg håper det vil nytte noen intellektuelle mennesker og de som søker etter sannheten,
kanskje de vil komme til ettertanke om partiet som er blitt utsatt for angrep, som kalles for
’’Imamiya sjiaer,’’ er den som vil motta frelse, og de, sjiaer, er tilhengerne av den sanne og
troverdige Sunnah, Sunnah som Muhammed ble betrodd å formidle ifølge åpenbaringen til
herren over hele verden. Han sa ingenting av eget påfunn, men han fulgte bare åpenbaringen.
Jeg vil forklare for leserne at betegnelsen brukt av de som motsetter seg og er uenige med sjia,
Ahl Al-Sunnah wa al-Jama, tilhengerne til Sunnah og felles tilslutningen, har lite å gjøre med
Sunnah til Profeten Muhammed.
Hvor ofte har folket løyet og tilskrevet deres løgner Allahs sendebud? Hvor ofte ble hans
tradisjoner, utsagn, og handlinger forbudt for muslimene å ha kjennskap til for at de ikke skal
bli ansett for å være Allahs tale – et argument som er svakere enn edderkoppspinnet? Og hvor
mange troverdige hadither er blitt forandret, oversett, og ignorert? Hvor mange fantasier og
spøkefulle hsitorier er blitt tilskrevet Profeten etter hans bortgang på urettferdig vis? Hvor
mange høytstående personligheter, hvis aktverdighet er vitnet om av historien ble etter ham
ignorert, oversett, forlatt, og beskyldt for frafall og straffet for deres oppfatninger? Hvor
mange er de skinnende og attraktive navnene som skjuler bak seg frafall og villfarelse?
Herren til Heder og Ære har beskrevet det ovennevnte på den beste måten da Han sa: ’’Blant
mennesker er en som taler om livet til denne verden, som forundrer deg, og han tar Allah til
vitne på det som bor i hans hjerte. Allikevel er han den argeste kverulant. Så snart han har
vendt ryggen til, iler han omkring for å stifte ufred og ødelegge avlinger og fruktbarhet. Allah
liker ikke ufred og fordervelse. Og sier man til ham: ’’Frykt Allah,’’ så driver hovmodet ham
synden i vold. Helvete er hans oppholdssted. Et dårlig hvilested!’’ Koranen: 2:204-206.
Jeg vil vel ikke overdrive hvis jeg følger ordtaket: ’’Hvis du motsetter deg, gjør du riktig.’’ En
forskende forsker må ikke holde noe for å være garantert, han må motsette seg og holde seg
tvilende for å oppnå sannheten i mesteparten av sin tid. De politiske forholdene gjorde at
sannheten ble skjult. En må ikke bli lurt av utseende og overlegent antall, for Allah, Den
Opphøyde, har sagt i Sin høytstående Bok: ’’og hvis du adlyder de fleste på jorden, vil de lede
deg bort fra Allahs vei, de følger bare formodning, og de lyver bare.’’ (Koranen: 6:116).
Falskhet kan forekomme i kledningen av sannheten for å forfalske og villede, og dette kan
ofte lyktes enten på grunn av folkets naivitet, eller for å oppnå verdslig posisjon eller
innflytelse over enkeltindivider. Falskheten kan ved enhver tid også forekomme for å råde og
å herske på grunn av antallet av de som støtter den. Sannheten er tålmodig og venter på Allah
for å fullføre Sitt løfte om å la falskheten forekomme som falskt. Falskheten er forgjengelig.
Det beste vitnesbyrdet om det ovennevnte er Koranens historie om Jakob og hans sønner. De
sistenevnte ’’kom til sin far tidlig om natten, gråt, og sa: ’’Far! Vi gikk bort for å løpe om
kapp og forlot Josef med våre ting. Ulven kom og spiste ham. Du vil aldri tro oss, selv om vi
forteller deg sannheten.’’ Koranen: 12:16-17. Hadde de vært ærlige, burde de ha sagt: ’’Og du
vil aldri tro oss, fordi vi er løgnere.’’ Vår mester Jakob, som var en Allahs profet som mottok
Hans åpenbaring, hadde ingen valg annet å overgi seg for deres falskhet, oppsøke Allahs hjelp
igjennom tålmodighet, tiltross for sin kjennskap om at de var løgnere. Han sa: ’’Nei, dette er
noe dere selv har funnet på. Nå trengs vakker tålmod! Allah kan påkalles om hjelp mot det
dere forteller.’’ Koranen: 12:18. Hva mer kunne han ha gjort, da han sto overfor elleve menn
som enstemmig ble enige om å si samme ting og finne på eventyret om skjorten, det falske
blodet og gråte over deres ’’savnede’’ bror? Kunne Jakob avsløre deres løgner, gjendrive
deres falskhet, og løpe til brønnen for å få ut sin elskede unge sønn ut, så straffe dem for deres
avskyelige handlinger? Nei, for da vil han ha blitt ansett for å være av de uvitende og de som
ikke er ledet av Allahs visdom. Jakob er en profet som oppfører seg som en vis mann fylt med
kunnskap, som Allah har sagt om: ’’Han var full av kunnskap ved vår lærdom, men folk flest
vet ingenting.’’ Koranen: 12:68. Han var bundet av sin kunnsakp og visdom for å holde seg
selv fra dem og si: ’’Min sorg er over Josef!’’ Og sorgens tårer blindet hans øyne.’’ Koranen:
12:84.
Hadde Jakob oppførte seg annerledes, tatt ut sin sønn fra brønnen, bebreidet de andre for
deres løgn, og straffet dem for deres synd, deres hat mot deres bror vil ha forøkt seg, og de
kunne ha valgt å myrde sin egen far. Det kan hende at det var det de uttrykte da de sa til sin
far: ’’Vi sverger ved Allah at du ikke vil holde opp din omtale av Josef til du blir alvorlig syk,
eller du blir beregnet blant de omkommende.’’ Koranen: 12:85.
Fra dette kan vi trekke denne slutningen at ved denne tiden er stillhet påbydd da å konfrontere
falskheten kan resultere i skade eller en forestående fare, eller å holde seg i stillhet fremfor å
avsløre sannheten vil tjene folkets interesser, selv om en slik tjeneste er utsatt. Dette hjelper
med å forstå hadithen til Profeten som sier: ’’En som holder seg stille istedenfor å si
sannheten er en stum satan.’’ En slik forståelse behager fornuften og Allahs bok. Og hvis vi
ser på biografien til Allahs sendebud, finner vi ut at det var tre ganger han holdt seg stille til
fordel for interessene til Islam og muslimer som Sahih bøker forteller oss, for eksempel i
forbindelse med avtalen til Hudayiba, og det finnes også andre eksempler.
Måtte Allah benåde lederen til de troende Ali som holdt seg stille etter døden til sin fetter. Om
det samme emne har han sagt i dette kjente utsagnet: ’’Jeg er forundret, skal jeg kjempe med
en amputeret hånd, eller holde meg tålmodig i forholdet til et blindt klima hvor de voksne og
de små har voksende hår og en troende kjemper til han møter sin Herre, jeg så denne
tålmodigheten i begge tilfellene var visere, derfor var jeg tålmodig, selv om øyet er såret og
munnen er kvelt med sorg.’’ Hadde faren til Hassan ikke holdt seg stille, isteedenfor krevd sin
rett til kalifatet, foretrukket seg selv fremfor det som er til fordel for Islam og muslimer, fulgte
det Allah og Hans sendebud hadde valgt, vil det ikke ha vært noe Islam etter Muhammed,
måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie.
Dette faktumet kjenner ikke de fleste av mennesker til, som alltid er uenige med oss og mener
at kalifatet til Abu Bakr og Omar er riktig. De sier at Ali holdt seg stille om dette kalifatet, og
legger til som de alltid liker å gjøre: ’’Hadde Allahs sendebud utpekte Ali som sin etterfølger i
å lede muslimene, ville han ikke ha lov til å være stille, for å gjøre det vil ikke ha vært
passende i det hele tatt, og en som holder seg stille istedenfor å si sannheten er en stum
satan.’’ Dette er deres argument, og dette er deres utsagn.
Dette er en misforståelse, og den som kommer med den, er bare bundet av sine egne meninger
og sine egne oppfatninger. Han forstår ikke visdommen bak denne stillheten og den
påfølgende gagneligheten, og et opprør mot falskheten og dens folk, som har et stort antall, vil
ikke ha verdighet i forholdet til den. I løpet av hendelsen al-Hudaybiya, holdt Allahs
sendebud seg stille og aksepterte betingelsene til Quraish og avgudsdyrkerne i Mekka, så mye
at Omar ibn al-Khattab ikke kunne kontrollere sitt sinne, han spurte Allahs sendebud: ’’Er du
virkelig Allahs sendebud? Har vi ikke rett, og de tar feil? I så fall hvorfor skal vi da selge vår
religion så billig?’’ Hadde stillheten til Profeten vært negativ, som det framgår av ordene til
Umar ibn al-Khattab og de fleste Sahaba som var tilstedeværende der og da, så vil ikke denne
avtalen ha vært til fordel for Islam og muslimer senere. For etter et år erobrer Allahs sendebud
Mekka uten å utkjempe en krig eller møte på motstand, det var da folket sluttet seg til Islam i
hopetall. Ved denne tiden innkalte Allahs sendebud Omar ibn al-Khattab og viste ham
resultatet av hans stillhet istedenfor å kreve det som var riktig, han viste ham den
bakenforliggende visdommen bak hans stillhet i Hudaybiya.
Vi gjengir slike historier med vilje for å opphøye sannheten som ikke kan bli oversett: Støttet
av tilhengere og hjelpere vil falskheten ha vunnet over sannheten. Selv om Ali var med
sannheten og sannheten var med ham, fant han ingen tilhengere eller hjelpere for å motsette
seg Muwayiah og hans løgner, og den sistenevnte hadde funnet et stort antall tilhengere for å
bekjempe sannheten og utrydde den. Folket, som Imam Hussein sa, er slaver av livet til denne
verden, brukte religionen til egen fordel. De elsket ikke sannheten og de var ikke tilknyttet
sannheten, smaken av sannheten er bitter, mens falskheten er lett og akspetabel. Allah har sagt
sannheten da Han sa: ’’Han har brakt sannheten, men de fleste av dem hatet sannheten.’’
Koranen: 23:70. Yazids falskhet vant en synlig ’’seier’’ over Husseins sannhet av den samme
grunnen. Likeledes falskheten til Umayyadene og Abbasidene, den vant over sannheten til
imamene av Ahlulbayt som ble alle martyrer, som holdt seg stille, foretrakk interessene til
islam og muslimer fremfor sine egne. Og Allah lot den tolvte imamen forsvinne og skjule seg
for å beskytte ham fra falskhetens folk. Han holder seg til taushet og vil fortsette å gjøre det til
sannheten finner hjelpere og tilhengere. Det er bare ved denne tiden Allah vil tillate ham å
komme til syne så revolusjonen til sannheten mot falskheten kan bli universell, det er bare der
og da, bare der og da, verden vil fylles med rettferdighet og jevnbyrdighet etter at den før var
fylt med urettferdighet og tyranni. Med andre ord han vil fylle jorden med sannheten etter at
den var fylt med falskheten.
Siden mennesker flest hater sannheten, vil de være av tilhengerne til faskheten naturligvis.
Bare et lite antall av mennesker vil være lojale overfor sannheten. De kan ikke bli overveldet
av tilhengerne til falskheten uten Allahs hjelp igjennom guddommelige mirakler. Dette står i
Den Prektige boken til Allah igjennom alle kriger og slag hvor tilhengerne til sannheten
kjempet mot tilhengerne til faskheten ’’Hvor ofte har en liten hær, med Allahs vilje,
overvunnet en stor?’’ Koranen: 2.249. De som, tiltross for sitt lille antall, støtter sannheten vil
bli hjulpet av Allah, ære være Ham, med mirakler. Han vil sende dem kraftige engler for å
kjempe på deres side. Uten en slik hjelp fra Allah kan aldri sannheten overvinne falskheten.
I våre dager opplever vi den smertelige virkeligheten. Ærlige troende, de som støtter
sannheten som de tror på, er hjelpeløse, overvunnet, deportert og myrdet, mens tilhengerne til
falskheten, de som har ingen tro på Allah, er de herskende over regjeringen og de har makt
over livet til mennesker. De troende kan ikke overvinne de vantro i kamp uten Allahs hjelp.
Dette er grunnen til at mange hadither forteller om mirakler som vil forekomme i forbindelse
med tilsynekomsten av al-Mehdi. Dette er ikke et kall til hvile og venting, og hvordan vil det
være et kall til hvile og venting, når jeg allerede har sagt at han ikke kommer til syne uten
tilhengere og hjelpere? Det er nok for de ærlige troende å holde seg til den sanne islamske
ideologien om Wilayah (autoriteten) til Ahlulbayt, dette vil si at de skal holde seg til de to
dyrebare tingene: Allahs bok og familien til Profeten, så de kan bli tilhengerne og hjelperne til
Den lovede al-Mehdi, den beste freden og hilsen være over ham og hans forfedre.
Min lykke er avhengig av Allahs støtte, jeg stoler på ham, og til Ham skal jeg vende tilbake.
_________________________
Kapittel 1
Hvem er sjia?
Hvis vi ønsker å diskutere sjiaIslam uten fanatisme eller sensible følelser, vil vi si at de er
tilhengerne til den islamske skolen som respekterer og følger de tolv imamene av Ahlulbayt.
Imamene er Ali og de elleve av hans barn. Sjia henviser seg til Profeten og de tolv imamene i
saker som angår (rettvitenskap), og også i saker som angår andre ting. De foretrekker ikke
noen fremfor de tolv imamene, unntatt deres bestefar, den som brakte budskapet, Muhammed,
Allahs sendebud. Dette er en kort definisjon av sjia. Se bort ifra anklagene av skandaløse
fanatikere og overdrivere som påstår at sjia er fiendene til Islam, at de tror på ’’profetskapen’’
til Ali, og at han er den som skulle bære det profetiske budskapet, eller at de er tilhengerne av
Abdullah ibn Saba, jøden, og at de er ditt og datt osv.
Jeg har lest mange bøker og artikler skrevet av de som forsøker å ’’bevise’’ at sjia er kafirer
(vantroer) og prøver å bannlyse dem fra den islamske trosbekjennelsen. Deres utsagn er ikke
mer enn rene bakvaskelser og klare løgner som ikke kan bli bevist eller dokumentert unntatt
ved å sitere det deres forgjengere blant fiendene til Ahlulbayt har sagt, i tillegg til å henvise til
utsagnene av Nasibier som tvang deres autoritet over den islamske verden og hersket over den
med makt og tvang, forfulgte profetens familie så vel som de som fulgte dem, drepte dem,
landsforvisste dem og oppkalte dem etter alle onde navn.
Blant de onde navnene, som ofte er gjengitt i bøkene skrevet av fiendene til Islam, er navnet
’’Rafidier,’’ de som forkastet. En hver uerfaren leser vil med engang anse muligheten for at
de er de som forkastet de islamske prinsippene eller de som ikke gjorde etter dem, eller de
som forkastet budskapet til Profeten Muhammed. Men det er annerledes i virkeligheten. De er
kalt ’’Rafidier’’ bare fordi de tidligere Ummayah og Abbasitt herskerne, så vel som lærde
som alltid forsøkte å behage dem, ønsket å vise dem i dårlig bilde ved å knytte opp dette
stygge navnet til dem. Sjia valgte allikevel å foretrekke lojalitet for Ali, forkaste kalifetet til
Abu Bakr, Omar og Uthman, og de forkastet kalifatet til alle andre Ummayad og Abbasit
herskere.
De sistenevnte skal ha villedet den islamske Ummah igjennom et antall av fabrikkerte
hadither fra Sahaba (profetens følgesvenner), som påstod at deres kalifat var lovlig, fordi den
ble valgt av Allah, priset være Ham. De ønsket at verset ’’Dere som tror! Adlyd Allah og
adlyd sendebudet og de som har autoriteten blant dere.’’ (Koranen: 4:59) skulle ha blitt
åpenbart om dem, spesielt fordi de hadde autoriteten over regjeringen og lydighet for dem var
pålagt alle muslimer. De arvet de som tilskrev Allahs sendebud den følgende hadithen ’’Det
er ingen som vender seg bort fra lydighet for en hersker, til og med i en liten sak, uten at han
dør uvitenhetens død.’’ Dette innebærer at ingen muslim har lov til å gjøre opprør mot en
hersker.
Derfor kommer vi fram til at sjia ble undertrykket av herskerne, fordi de nektet å sverge
troskap for dem, forkastet deres autoritet og de ansett den for å være en berøving av retten
som tilhørte Ahlulbayt. Derfor lurte herskerne sine borgere igjennom mange århundre til å tro
at sjia forkastet Islam og ønsket ikke noe annet enn dens død og bortgang, som sitert av noen
tidligere og nåtidige forfattere og historikere som hevder å ha kunnskap.
Hvis vi vender tilbake til spillet om å la det gale synes å være riktig, vil vi innse at det er en
forskjell mellom de som ønsket å utrydde Islam og de som forsøkte å gjøre en ende på de
undertrykkende og korrupte regjeringene, som var anti-islamske. Sjia forlot aldri Islam, de
motsatte seg de urettferdige herskerne, og deres mål har alltid vært å vende tilbake det
betrodde godset til sine eiermenn og fremme prinsippene til den islamske versjonen som
hersker med rettferdighet og jevnbyrdighet. Konklusjonen vi nådde i vår tidligere forskninger,
som i Så ble ledet ledet, La oss være med de ærlige og Spør formaningens folk, er at sjia er de
som vil oppnå frelse, fordi de er de som alltid har holdt seg til de to dyrebare tingene, Allahs
bok og familien til Hans sendebud.
For å være objektive overfor de nøytrale er det fint å nevne at noen lærde fra de som kaller
seg for ’’Ahl al-Sunnah wa al-Jamah (tilhengerne til Sunnah og fellesskapet)’’ innrømmer den
samme tingen. For eksempel sier ibn Manzur i sitt leksikon Lisan al-Arab da han definerer
sjia:
’’Sjia er folket som elsker det Profetens familie elsker, og de er lojale mot denne familien.’’
(6)
I forbindelse med dette utsagnet sier Dr. Said Abd al-Fattah Ashor: ’’Hvis sjia elsker det
profetens familie elsker og er lojale mot denne familien, hvem blant muslimene vil da nekte å
være en sjia?’’
Tiden til fanatisme og arvelig fiendtlighet har forsvunnet, og tiden til opplysning og
intellektuell frihet har dukket opp. Derfor skal de unge intellektuelle åpne sine øyner og lese
litteraturen publisert av sjia. De bør ha kontakt med dem og snakke med deres lærde for å
forstå dem, hvor ofte har vi blitt lurt av søte taler og av bakvaskelser uten bevis eller
argument?
Verden er åpen for alle i dag, og sjia er tilstedeværende i alle deler av verden. Det er ikke
rettferdig at en forsker skal studere sjia ved å spørre deres fiender og motstandere, de som har
andre religiøse oppfatninger enn sjia, om dem. Og det som en forsker forventer å høre er
annet enn det som fortelles av motstanderne, det er om hva det alltid er blitt sagt siden
begynnelsen av den islamske historien? Sjia er ikke en hemmelighetsfull gruppe som ikke
avslører sin tro, unntatt for sine trosfeller. Igjennom hele verden, igjennom deres skole og
undervisningsirkler er de åpne for alle kunnskapssøkende, deres lærde holder offentlige
diskusjoner, taler, foredrag, debatter og møter, og de kaller for felles enighet og forsøker å
forene den islamske Ummah. Jeg er overbevist om at rettferdige mennesker i den islamske
nasjonen, som alvorlig forsker om dette emnet, vil finne ut sannheten uten tvil. Ingenting
stopper dem fra å nå sannheten, unntatt medias propaganda, falske rykter fra fiendene til sjia,
eller en spesiell praksis av vanlige sjia (7). Noen ganger er det nok for en fiende av sjia å få
bort en falsk anklage, eller å få bort en løgnaktig myte for å slutte seg til dem (8).
Jeg har husket nå i denne sammenhengen hendelsen om en syrisk mann som var villedet av
propganda. Han kom inn i Medina for å besøke graven til det beste sendebudet av Allah, han
så en rytter på hesten med ære og heder, sammen med noen av hans tilhengere som omringet
ham fra alle retninger, ivrige etter å vente på hans befalinger. Den syriske mannen ble stille
forundret for å finne en mann i tillegg til Muawyiah omgitt med en stor folkemengde. Han ble
fortalt at rytteren var al-Hassan ibn Ali ibn Abu Talib. ’’Er han sønnen til Abu Turab,
Kharijiten?’’ spurte han. Han skjelte ut Al-Hassan, hans far og hans Ahlulbayt. Al-Hassans
følgesvenner tok ut sine sverd fra sliret og skyndte seg for å drepe denne syreren, men de ble
stoppet av imam al-Hassan som gikk ned fra sin hest, hilste velkommen syreren, og spurte
ham med hyggelig oppførsel: ’’Det synes for meg som om du er en fremmed person i dette
stedet, min arabiske bror? Er du det?’’ ’’Ja,’’ svarte syreren, ’’Jeg kommer fra Syria, og jeg er
en tilhenger av lederen til de troende og mesteren til muslimene, Muawyiah ibn Abu Sufyan.’’
Al-Hassan hilste velkommen igjen og sa til ham: ’’Du er min gjest,’’ men syreren nektet hans
invitasjon. Al-Hassan insisterte til han godtok å være hans gjest. Imamen viste ham gjestfrihet
for tre dager, tjente ham og var vennlig overfor ham. På den fjerde dagen viste syreren tegn på
anger og botferdighet på grunn av sin tidligere oppførsel overfor al-Hassan ibn Ali ibn Abu
Talib, han husket hvordan han hadde forbannet ham og skjelt ham ut, mens han var vennlig
og sjenerøs overfor ham. Han ba al-Hassan og bønnfalte ham om tilgivelse for sin tidligere
oppførsel, og den følgende dialogen fant sted da noen av Hassans følgesvenner var
tilstedeværende.
Al-Hassan sa: ’’Har du resitert Koranen, min arabiske bror?’’
Syreren sa: ’’Jeg kan hele Koranen utenat.’’
Al-Hassan: ’’Kjenner du hvem Ahlulbayt er, som Allah fjernet bort all urenhet fra og som
Han renset helt?’’
Syreren sa: ’’Det er Muwayiah og familien til Abu Sufyan.’’
De tilstedeværende ble veldig overrasket over å høre et slikt svar.
Al-Hassan smilte og sa til mannen: ’’Jeg er al-Hassan sønn av Ali, min far er fetteren og
broren til Allahs sendebud, min mor er Fatima, mesterinnen over all verdens kvinner, min
bestefar er Allahs sendebud og mesteren over alle profeter og sendebud. Min onkel er alHamza, martyrenes fyrste, og Jaffar al-Tayyar er også min onkel. Vi er Ahlulbayt som Allah,
priset være Ham, har renset og pålagt muslimene å vise vennlighet. Vi er de som Allah og
Hans engler velsignet, og beordret muslimene om å velsigne. Jeg og min bror al-Husayn er
mesterne over paradisets ungdommer.’’
Så oppsummerte Imam al-Hassan for ham noen av de gode egenskapene til Ahlulbayt og
gjorde ham kjent med sannheten. Syreren kunne se lyset, så han gråt og kysset al-Hassans
hender og ansikt, ba om unnskyldning fra ham for sin dårlige oppførsel, og sa: ’’Jeg sverger
ved Allah som er den ene og den eneste Gud! Jeg kom inn i Medina og ingen på jordens åsyn
hatet jeg mer enn deg, mens nå søker jeg Allahs nærhet, priset være Ham, igjennom å elske
deg, å adlyde deg og å ta avstand fra de som bekjemper deg.’’
Imam al-Hassan henvendte seg til sine følgesvenner og sa: ’’Og dere ønsket å drepe ham, selv
om han var uskyldig. Hadde han kjent sannheten, ville han ikke ha vært vår motstander. De
fleste muslimere i Syra er lik ham. Da de får vite sannheten, vil de følge den.’’ Så resiterte
han dette verset: ’’De gode handlingene og de onde handlingene er ikke like. Svar det onde
tilbake med det som er bedre enn det, og så vil den du er i fiendskap med bli en varm venn (av
deg).’’ Koranen: 41:34.
Ja, dette er virkeligheten som de fleste folk, uheldigvis, ikke kjenner. Hvor mange er de som
motsetter seg sannheten og forkaster den for en god del av deres liv til en dag de finner ut at
de tok feil, så de skynder seg med å angre og be om tilgivelse? Enhver er pålagt å søke etter
sannheten, det er sagt at å vende tilbake til sannheten er en god egenskap.
Problemet er med de som ser sannheten med sine egne øyner og de som rører den med deres
egne hender, de vil fremdeles stå imot sannhetens ansikt og kjempe mot den for å oppnå deres
endelige mål, for et nedverdig liv og for grådige formål. Om slike mennesker har Herren til
Heder og Ære sagt: ’’Det er det samme om du advarer dem eller ei, de vil aldri tro.’’ Koranen:
36:10. Så det spiller ingen rolle å bortkaste tiden med dem, men det er vår plikt å ofre alt for
de som er fritenkende og de som ønsker å søke etter sannheten og gjør en alvorlig anstregelse
for å oppnå den. Om disse har Herren til Heder og Ære sagt: ’’Du kan bare advare den som
følger formaningen og frykter den barmhjertige hemmelighetsfullt, bebud ham om tilgivelse
og en gavmild belønning.’’ Koranen: 36:11.
De som har kunnskap blant sjia overalt er forpliktet til å bringe sin tid og sin velferd til å
introdusere sannheten for alle medlemmene til den islamske ummah. Imamene til Ahlulbayt
er ikke utelukkende imamer for sjia, de er imamene til ledelse for enhver. De er lyset som
skinner bort for alle muslimene mørkheten til uvitenhet. Hvis imamene av Ahlulbayt er
fremdeles ukjente for de fleste muslimer, spesielt de intelektuelle blant ’’tilhengerne til
Sunnah og fellesskapet’’, vil sjia bære ansvaret for dette foran Allah.
Hvis det er fremdeles blant folk de som er vantro eller ateister som ikke er kjente med veien
til Allahs religion, brakt av Muhammed, mesteren over alle sendebud, ligger ansvaret for dette
på skuldrene til alle muslimer.
______________
6. Side 189, utgave 8, Lisan al-Arab, leksikonet til Abul Fadl Jamal ad-Din Muhammed ibn
Manzur (630-711 EH/1233-1311)
7. Vi vil konkludere, når vi kommer til enden av denne boken, at oppførselen til noen vanlige
sija avskrekket noen intellektuelle sunni ungdommer fra å fortsette sin forskning for å
oppdage sannheten
8. Dette har skjedd med forfatteren til denne boken og mange andre osv.
_________________________
Kapittel 2
Hvem er Ahl al-Sunnah
Disse er medlemmene av den største muslimske gruppen, de representerer ¾ av den totale
befolkningen av den muslimske verden, og de er de som vender seg til religiøse utstedelser
(fatwa) og holder seg til imamene av de fire sektene, Abu Hanifah, Malik, al-Shafi’i og
Ahmad ibn Hanbal. I senere tid har al-Salafier, en gren av dem, kommet ut, deres lære ble
fornyet av ibn Taimiya som kalles for ’’fornyeren til Sunnah’’ av dem. Så kom Wahabismen
som ble oppfunnet av Muhammed ibn Abdul Wahab, som er kjent for å være sekten i Saudi
Arabia.
Alle disse kaller seg selv for ’’Ahl al-Sunnah’’, og noen ganger legger de til ordet ’’Jamah’’
så de kan bli identifisert som ’’Ahl al-Sunnah wa Jamah.’’
Skal en forske om historien vil det være klart for den som forsker at alle som tilhører det som
kalles for ’’al-Khilfa al-Rashida’’ eller al-Khulfa al-Rashidin’’, de rettledede kalifene, som er
Abu Bakr, Omar, Uthman og Ali (10), og de som bekjenner deres lederskap i deres levetid
eller i vår tid er av Ahlul Sunnah wa al-Jamah. Den som forkaster kalifatet eller anser det for å
være ugyldig, som forsvarer de hellige tekstene som beviser at bare Ali sønn av Abu Talib var
verdt å ta over lederskapet, er en sjia.
Det vil også være klart for oss at herskerne, fra Abu Bakr til den siste Abbasitt herskeren, var
glade i tilhengerne til ’’Sunnah’’ og i felles enighet med dem, og at de var sint på, og søkte
blodhevn mot alle de som fulgte lederskapet til Ali sønn av Abu Talib så vel som de som
sverget troskap for ham og for hans ætt.
Basert på disse kriteriene var ikke Ali ibn Abu Talib og hans tilhengere, ifølge dem, regnet
blant ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’, fordi dette begrepet ’’Ahl al-Sunnah wa al-Jamah’’ ble
funnet på for å konfrontere og å mosette seg Ali og hans tilhengere. Dette er hovedgrunnen
for splittelsen som rammet den islamske ummah til sjia og sunni etter bortgangen til Allahs
sendebud.
Hvis vi går tilbake for å analysere de bakenforliggende faktorene og fjerne bort gardinene,
basert på de troverdige historiske kildene, vil vi finne ut at en slik splittelse fant sted rett etter
døden til Allahs sendebud. Abu Bakr tok straks makten, han fikk seg et sete i regjeringen med
hjelp av majoriteten til Sahaba. Ali ibn Abu Talib og Banu Hashim i tillegg et lite antall av
Sahaba som var politisk svake aksepterte ikke ham.
Den herskende autoriteten forfulgte disse, bannlyste dem og ansett dem for å være utenfor det
islamske samfunnet. Regjeringen gjorde sitt beste for å motstå opposisjonen ved alle
økonomiske, sosiale og politiske midler.
Det er kjent at vår samtidige tilhengerne av Ahl al-Sunnah wal Jamah ikke er klare over
datidens politiske forhold og graden av fiendskapet og hatet i disse periodene som førte til å
isolere og utvise de største personlighetene i historien til menneskeheten etter Allahs
sendebud Muhammed. Vår samtidige ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ tror at alt gikk på den
beste måten, og at alt fremdeles er i full samsvar med Allahs bok (Koranen) og Sunnah siden
tiden til ’’de rettferdige kalifene’’ og at de sistnevnte var lik englene, de respekterte
hverandre, og det var ingen vonde følelser blant dem, heller ikke vonde ambisjoner eller
intensjoner. Av denne grunnen finner du dem nekte alt det sjia sier om Sahaba generelt og de
’’rettferdige kalifene’’ spesielt.
Det er som om ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ aldri leser historiebøker skrevet av sine egne
lærde, føler seg tilfreds med bare ros, komplimenter og beundring fra deres forfedre om
Sahaba generelt og de ’’rettferdige kalifene’’ spesielt. Hadde de vært fritenkende og sett på
sidene til deres historiebøker, så vel som bøkene til hadith tilgjengelige for dem, søkte etter
sannheten og kjennskap etter hvem som har rett og hvem som tar feil, ville de ikke bare ha
funnet ut et annet syn om Sahaba, men et annet syn på mange dommer som de anser for å
være riktige, selv om de ikke er det.
Igjennom denne beskjedne anstrengelsen forsøker jeg å klargjøre for mine brødre blant ’’Ahl
al-Sunnah wal Jamah’’ noen fakta som fyller bøkene til historie, og kort belyse for dem de
klare tekstene som forkaster falskheten og viser sannheten, jeg håper at jeg kan ved dette
helbrede den muslimske splittelsen og uenigheten, og bringe den til enhet.
Nåværende ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’, som jeg kjenner dem, er ikke fanatikere, heller ikke
er de imot Imam Ali eller Ahlulbayt, nei, de elsker og respekterer dem, men samtidig elsker
de og respekterer også fiendene til Ahlulbayt og følger deres fotspor, de tror at ’’de søkte alle
nærhet til Allahs sendebud.’’
’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ handler ikke etter prinsippet om å være i vennskap med Allahs
venner og holde seg unna Allahs fiender. De elsker enhver og søker nærhet til Muawyiah ibn
Abu Sufyan akkurat som de søker nærhet til Ali ibn Abi Talib.
Det skinnende begrepet ’’Ahl al-Sunnah wa al-Jamah’’ har forbauset dem. De skjønner ikke
hva hemmelighetene bak dette begrepet, som de gløgge blant araberne har satt. Hvis de får
vite en eller annen dag at Ali ibn Abu Talib er personifiseringen av Muhammeds Sunnah og
han er porten til det som de skal komme igjennom, som har motsatt seg dem i alt og de har
motsatt seg ham, vil de holde seg tilbake fra sin tidligere oppfatning og prøve å forske om
saken på en alvorlig måte, og da vil det ikke være lenger noen ’’Ahl al-Sunnah’’, unntatt de
som følger Muhammeds og Alis sunnah. I håp om å komme fram til dette målet må vi avsløre
for dem den store konspirasjonen som spilte den største rollen i å tilsidesette Muhammeds
sunnah, og erstatte den med Jahilia innovasjoner som forårsaket muslimenes tilbakegang og
deres avikk fra Sirat al-Mustaqim (den riktige veien), deres uenighet og deres splittelse. Det
forårskaet også ved en senere tid til å kalle andre vantro, og kjempe mot dem. Det er en av
årsakene til deres vitenskapelige og teknologiske tilbakestående som ledet dem til å bli
invadert, okkupert, underkuet, ydmyket og myrdet.
Etter å ha fortalt kort om sjia og sunni, må vi notere oss at substantivet ’’Sjia’’ tyder ikke på
at de som bærer dette navnet motsetter seg Sunnah, som mennesker flest er blitt villedet til å
tenke når de diskuterer og sier: ’’Vi er tilhengerne til Sunnah,’’ som om de prøver å si at de
andre er motstandere av Sunnah. Det er noe som sjia ikke aksepterer i det hele tatt, sjia er
overbeivst om at de, og bare de, er tilhengerne til Profetens troverdige Sunnah spesielt, fordi
de har fått denne sunnah igjennom porten, nemlig Ali sønn av Abu Talib, og det er ingen port
annet enn hans og ifølge dem kan ingen nå Profeten, unntatt igjennom ham.
Som vanligvis søker vi etter nøytralitet for å oppnå sannheten, mens vi tar den kjære leseren
fra steg til steg så vi kan se på noen historiske bevis. Vi vil skaffe ham bevis og argumenter
som viser at sjia er de sanne tilhengerne av Sunnah som denne bokens tittel indikerer, og
deretter forlater vi for ham friheten til å gjøre opp en mening og å kommentere som han vil.
____________________
(9) Ifølge erfarne Saudi borgere utgjør befolkningen av Wahabier i Saudi Arabia ikke mer enn
8 %, mens majoriteten er Maliki sunnier.
(10) Det vil være klart for oss senere i forskningene våre at ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ ikke
lagt Ali ibn Abu Talibs navn til de tre ’’rettferdige kalifene’’, unntatt i en senere tid i historien
________________
Kapittel 3
Den første hendelsen som førte til splittelsen av den muslimske ummah til sjiaer og
sunnier
Det er en kjempe trist oppfatning av Omar ibn al-Khattab og et antall av andre sahaba mot en
befaling av Allahs sendebud om å bringe ham noe å registrere et testament for dem med. Han
lovet at dette testamentet vil hindre dem fra å vende på hælene. (11)
Denne torsdag katastrofen er en meget tragisk hendelse. Den er fortalt av alle forfattere til
Sihah og sunan bøker og er dokumentert av alle hadith-fortellere og historikere. I en del om
utsagnet til Sendebudet ’’Gå vekk fra meg,’’ som er registrert av al-Bukhari i sin Sahih (12),
basert på hadithen til Ubaydullah ibn Abdullah ibn Utbah ibn Masud. Abdullah fortalte at ibn
Abbas sa at da døden nådde Allahs sendebud, ble hans hus fylt med menn, inkludert Omar ibn
al-Khattab. Allahs sendebud sa: ’’La meg skrive for dere noe som vil beskytte dere for alltid
mot å fare vill etter meg.’’ Omar sa: ’’Profeten er ikke ved sine fulle fem, og dere har med
dere Koranen. Allahs bok er nok for dere.’’ De som var tilstedeværende kranglet med
hverandre, og deres argument utviklet seg til en tvist. Noen av dem sa: ’’Kom nærmere
Profeten så han kan skrive for dere noe som vil beskytte dere fra villfarelse etter ham,’’ mens
de andre gjentok Omars utsagn. Da kranglingen forøkte seg i tilstedeværelsen av Profeten, sa
Allahs sendebud til dem: ’’Gå vekk!’’ Ibn Abbas pleide å si: ’’Katastrofen, den virkelige
katastrofen er at Allahs sendebud ikke fikk skrevet ned det han ønsket som følge av deres
krangel og tvist.’’
Troverdigheten til denne hadithen er ikke omstridt, heller ikke er hendelsen omstridt. AlBukhari siterer den i sine skatter av kunnskap på side 22, KP 1 av sin Sahih, og den er
registrert i mange andre bøker. Han siterer den i mange steder i sin Sahih. Muslim siterer den
ved konklusjonen av Profetens testamentet i sin Sahih på side 14, kp 2. Ahmad forteller ibn
Abbas’ hadith på side 325, Kp 1, i sin bok Musnad. Den er fortalt av alle forfattere til hadither
og historiebøker, hver forfatter forandret den, men allikevel er det ikke holdt tilbake at
Profeten ble beskrevet for å ha ”hallusinasjoner’’ og ’’feberfantasi.’’ Men de nevnte også at
Omar hadde sagt: ’’Profeten har feberfantasi,’’ for å latterliggjøre utsagnet og undergrave
minnene etter dette utsagnet. Det som støtter dette faktumet er at Abu Bakr Ahmad ibn Abdu
Aziz al-Jawhari har fortalt i sin bok al-Saqifa hvor han baserer seg på Ibn Abbas’ utsagn.
Ibn Abbas har sagt:
’’Da døden nådde Allahs sendebud, var det mange menn i hans hus. En av dem var Omar ibn
al-Khattab. Allahs sendebud sa: ’’Bring meg blekk og en tavle så jeg kan skrive for dere noe
som vil beskytte dere fra villfarelse etter meg.’’ De tilstedeværende i hans hus kranglet
mellom seg selv. Noen av dem sa: ’’Kom nærmere og se på det Profeten skriver til dere,’’
mens andre gjentok det Omar hadde sagt. Da kranglingen og uenigheten forøkte seg, ble
Allahs sendebud sint og sa: ’’Gå vekk!’’ (13).
Dette beviser at hadithfortellerne ikke ønsket å oppgi navnet til personen som gikk mot
Profetens ønske og de siterte ikke hans utsagn i bokstavelig forstand. I et kapittel om
belønningen for utsendingene, i sin bok al-Jihad wal Siyar, side 118, kp 2, forteller alBukhari:
’’Qabsah fortalte en hadith for oss fra ibn Ayeenah, som fortalte at Salman al-Ahwal og Said
ibn Jubayr fortalte at de siterte Ibn Abbas som sa: ’’På torsdag, og hva vet vel du om
torsdag?’’ Så gråt han og sa videre: ’’Smerten til Allahs sendebud forsøkte seg, han beordret
oss å bringe ham noe skrivematerial så han kunne skrive for oss noe som vi vil bli beskyttet
ved mot villfarelse etter ham, men folk kranglet og de visste at ingen skulle krangle i
tilstedeværelsen av noen profet. De sa: ’’Allahs sendebud har feberfantasi.’’ Derfor sa han til
dem: ’’La meg være alene, for smerten jeg lider av er mer tolererende enn det dere tilskriver
meg.’’ Han registrerte i sitt testament tre beordringer: å få avgudsdyrkerne fra den arabiske
jord, å belønne utsendingene på samme måte han belønnet dem, og jeg glemte den tredje
befalingen.’’
Den samme hadithen er fortalt av Muslim ved konklusjonen av kapittelet om testamentet i
hans Sahih, og i Ahmads verk fortalt av Ibn Abbas på side 222, Kp 1, og av alle andre hadith-
fortellere. Det er klart fra denne hendelsen at Omar ibn al-Khattab var av denne oppfatningen
at han ikke var bundet av Profetens sunnah. Dette forklarer grunnen til hans utstedelse av nye
påbud da han ble kalif, hvor han uttrykket sitt eget syn som står i kontrast i forholdet til
profetens utsagn. Han fulgte sine egne personlige meninger da han motsa de klare
guddommelige tekstene. Han forbydde det Allah hadde tillatt, og motsatt.
Det er en selvfølge å se at alle hans tilhengere blant Sahaba tilskrev profetens sunnah den
samme egenskapen. I de påfølgende kapitlene vil vi bevise for leseren at disse Sahaba hadde,
til den store ulykken for den Islamske Ummah, forandret sunnah til Profeten og adoptert
Sunnah til Omar ibn al-Khattab istedenfor.
_________________________
(11) Det er den populære ’’Torsdag-katastrofen’’ som er registrert i både al-Bukharis og
Muslims sihah bøker
(12) Al-Bukhari, Sahih, kp 4, side 4.
(13) Ibn Abul al-Hadid, Sharh Nahjul Balagha, Kp 2, side 20
_____________________________
Kapittel 4
En hendelse som ledet til deres avvikelse fra Profetens sunnah
Det var deres forkastelse av å slutte seg til Usamahs hær som personlig ble opprettet av Allahs
sendebud som beordret dem, to dager før sin bortgang, å være under Usamahs ledelse. De
gikk så langt som å kaste tvil over visdommen til Allahs sendebud og kritisere ham for å ha
utvalgt en 17-år gammel ung mann, som ikke hadde skjegg grodd en gang, som lederen til
deres hær. Abu Bakr og Omar, så vel som mange andre Sahaba, nektet å slutte seg til hæren
på grunn av ønsket om å ta over kalifatet, tiltross for Profetens forbannelse over alle de som
ikke vil slutte seg til Usamah (14).
Ali og hans tilhengere ble ikke utnevnt av Allahs sendebud til å slutte seg til Usamahs hær for
å forebygge uenigheten, og å fjerne tilstedeværelsen av de sta som motsatte seg Allahs
befaling, så de ikke kan komme tilbake fra Muta før Ali tok full kontroll over regjeringen, for
Allah og Hans sendebud ønsket ham som en etterfølger for profeten.
Men de ondskapsfulle araberne blant Quraish forstod Profetens plan og nektet å gå ut fra
Medina. De ventet til Sendebudet gikk tilbake til sin Herre. Det var da de kom fram med sitt
hat som de hadde planlagt, gikk mot det Allah og Allahs sendebud ønsket, med andre ord
forkastet de Profetens sunnah.
Derfor blir det klart for oss og for alle forskere at Abu Bakr, Umar, Uthman, Abd al-Rahman
ibn Awf og Abu Ubaydah Amir al-Jarrah alltid nektet å være bundet av Profetens sunnah,
foretrakk å følge deres egne personlige syn. De fulgte alltid etter sine verdslige interesser og
ønsket å oppnå politisk overlegenhet, selv om prisen for å gjøre dette var å stå mot Allah og
Hans sendebud.
Når det gjelder Ali og Sahaba som fulgte ham, overholdte de alltid Profetens sunnah og
handlet etter den bokstav for bokstav så mye de kunne. Vi har sett hvordan Ali i løpet av
denne krisen fulgte Profetens testament om å gi ham begravelsesbad, forberede likklærne for
ham, forrette begravelsesbønnen for ham, og å begrave ham i hans grav. Ali fulgte alle disse
ordrene uten å avvike fra noe, selv om han visste at de andre dro til Banu Saidas Saqifa for å
velge en av dem som kalif. Han kunne gjøre det samme og ødelegge deres plan, men hans
respekt for Profetens sunnah og hans forpliktelse overfor den gjorde at han måtte være med
Profeten i disse øyeblikkene.
Her må vi stoppe for en kort stund for å se den gode oppførselen som Ali hadde lært fra
Profeten. Mens han ofret sin posisjon som kalif da han skulle overholde påbudene til sunnah,
visste han om de andre som forkastet Sunnah da de søkte etter kalifatposisjonen.
__________________________
(14) Les side 29, Kp 1, av Shahristanis bok Kitab al-Milal wal nihal Profetens utsagn ’’Allah
forbanner enhver som forlater Usamahs hær.’’
_________________
Kapittel 5
En annen hendelse som belyset sjias oppfatning i forholdet til Sunnienes oppfatning
Dette er et veldig alvorlig skritt de fleste Sahaba under Banu Saidas skur tok, som klart var i
kontrast i forholdet til Profetens utsagn om Alis utnevnelse til kalifatet, og som de alle vitnet
om på Ghadir-dagen i farvelpilegrimsferden. Tiltross for forskjellene blant Muhajirin
(Mekkas flytkninger) og Ansar (medhjelperne i Medina) om kalifatet, de valgte alle dristig
med hverandre å se bort ifra Profetens bindende utsagn ved å velge Abu Bakr som kalif, selv
om det vil koste dem fortapelse. Dette viser deres villighet til å drepe enhver som motsetter
seg dem, selv om han stod Profeten nær (15).
Denne hendelsen poengterer også faktumet om at den store majoriteten av Sahaba støttet Abu
Bakr og Omar i å forkaste Sunnah til deres profet og erstatte det med deres egne personlige
meninger, Ijtihad, for de vil tjene på sin egen Ijtihad. Det skiller dem også fra en liten
muslimsk minoritet som overholdte Profetens testament og boikottet troskap for Abu Bakr,
nemlig Ali og hans sjia, medhjelpere og tilhengere.
Ja, dette skillet mellom identiteten til enhver av disse to gruppene, eller paritene, ble klart i det
muslimske samfunnet rett etter hendelsene nevnt før. Et parti forsøkte å respektere og å
overholde Profetens sunnah, mens det andre forsøkte å bekjempe det, forandre det og erstatte
det med Ijtihad, et begrep som tiltrakk majoriteten, i forsøk på å oppnå en posisjon i
regjeringen eller i det minste å være en del av den. Det første sunni partiet ble ledet av Ali ibn
Abu Talib og hans sjia, mens det andre partiet som forsvarte Ijtihad ble ledet av Abu Bakr,
Omar og de fleste Sahaba. Det andre partiet, ledet av Abu Bakr og Omar, ønsket å bli kvitt det
første, og mange tiltak ble satt til verks for å utrydde det andre motsettende partiet, som gikk
ut på
1) Å isolere opposisjonen og å gjøre dem maktløse økonomisk
Det første tiltaket ble tatt av det herskende partiet for å utelukke motstandere fra å ha fri
tilgang til kildene av livsbrød og finans. Abu Bakr og Omar sendt bort gårdsarbeidere som ble
leiet av Fatima i Fadak (16), og ansett Fadak som en felles offentlig eiendom for muslimene,
det var ikke en egen eiendom for Fatima, som hennes far hadde sagt. De berøvet henne hele
hennes fars arv og påstod at profetene etterlot ingen arv. De tok hennes andel av Khums som
Allahs sendebud hadde tilskrevet seg selv og sin familie, fordi de ble forbydd å motta
veldedighet.
Derfor ble Ali paralysert økonomisk. Landsstykket Fadak, som ga ham mye fortjeneste, ble
berøvet fra ham, han ble berøvet arven til sin egen fetter, som samtidig var den rettmessige
retten til hans kone, og hans andel av Khums ble tatt. Ali og hans kone og barna fant seg selv i
nød etter de som kan møte dem og kle dem, og dette er akkurat det Abu Bakr mente da han sa
til Fatima al-Zahra en gang: ’’Ja, du har retten til å motta khums, men jeg vil gjøre som Allahs
sendebud hadde gjort, så jeg vil ikke la deg være igjen uten mat eller klær.’’
Som vi har allerede hentydet var de fleste av de som var på Alis side slaver uten rikdom, så
det herskende partiet fryktet ikke dem eller deres innflytelse, for folket var tilknyttet de rike
og foraktet de fattige.
2) Å isolere opposisjonen og gjør den maktløs sosialt
For å fjerne bort det motsettende partiet ledet av Ali ibn Abu Talib, valgte den herskende
makten å isolere det sosialt også. Den første tingen som Abu Bakr og Omar gjorde var å
fjerne alle psykiske og emosjonelle barrierer som påla alle muslimene å respektere og å vise
godhet mot slektningene av det største sendebudet til Allah.
Siden Ali er fetteren til profeten og mester over den rensede familien var det noen blant
Sahaba som hatet ham og misunte ham for godheten som Allah hadde tildelt ham, i tillegg var
det hyklere som ønsket ham ondt. Fatima var den eneste overlevende etterkommeren til
Profeten. Hun var, som Allahs sendebud sa, lederen over all verdens kvinner, derfor
resepkterte alle muslimene henne og viste henne godhet på grunn av statusen som hun hadde
med sin far og på grunn av hadithene hvor han fortalte om hennes gode egenskaper, heder og
renhet. Abu Bakr og Omar ønsket gjerne å fjerne denne respekten fra hjertene til det
offentlige. Omar ibn al-Khattab gikk en gang til Fatimas hus, bar med seg vedkubber av ild og
truet med å brenne ned huset og alt innen det hvis beboerne nektet å komme ut og sverge
troskap for Abu Bakr. I sin al-Akd al-Farid forteller ibn Abd Rabbih:
’’Når det gjelder Ali, al-Abbas og al-Zubayr holdt de seg til Fatimas hus. Abu Bakr sendte
dem Omar ibn al-Khattab for å få dem ut av Fatimas hus. Han sa til ham: ’’Hvis de nekter,
bekjemp dem.’’ Så han kom, tok med seg vedkubber av ild for å brenne huset ned over dem.
Fatima møtte ham og spurte ham: ’’Sønn av al-Khattab! Har du kommet for å brenne vårt
hus?’’ ’’Ja,’’ sa han ’’med mindre dere aksepterer det Ummah har akseptert.’’ (17)
Hvis Fatima al-Zahra er lederen over all verdens kvinner, som det er nevnt i Sihah bøkene til
’’Ahl al-Sunnah wa al-Jamah’’ og hvis hennes sønner al-Hassan og al-Husayn er mesterne
over paradisets ungdommer og profetens velluktende blomster i denne nasjonen blir ydmyket
og de blir fornedret til den graden at Omar sverger foran alle om å brenne dem og deres hus
hvis de nektet å sverge troskap for Abu Bakr, kan noen forvente andre å vise respekt for Ali
sønn av Abu Talib, som de fleste av dem hatet og misunnet? Etter profetens borgang ble Ali
lederen til opposisjonen, men han hadde ingen rikdom for å tiltrekke folk mot seg.
Al-Bukhari hentyder i sin Sahih hvordan Fatima krevde at Abu Bakr skulle gi tilbake det hun
hadde arvet fra Allahs sendebud, alt det Allah hadde gitt profeten i Medina i tillegg til Fadak
og Khaybar-landsstykkene, men Abu Bakr nektet å gi henne noe. Derfor ble Fatima veldig
sint på Abu Bakr som hun boikottet og hun snakket ikke et ord med ham etter denne
urettferdige dommen til hun døde bare seks måneder etter døden til sin far profeten. Da hun
døde begravde hennes ektemann Ali henne om natten. Abu Bakr forrettet ikke noe
begravelsesbønn for henne.
’’Ali pleide å bli høyaktet av offentligheten så lenge Fatima var levdende. Da hun døde, så Ali
hvordan folk vendte seg bort fra ham, derfor søkte han gjenforening med Abu Bakr og sverget
troskap for ham, mens han aldri gjorde dette i løpet av alle disse månedene.’’ (18)
Ved Fatimas død oppnådde det herskende partiet et stort mål i å isolere Ali sønn av Abu Talib
økonomisk og sosialt, og fjerne respekten folk pleide å ha for ham, for de opprettholdt ikke
noe respekt eller aktverdighet for ham spesielt etter døden til Fatima al-Zahra, så mye at han
ble overrasket over å se hvordan folkets holdninger overfor ham ble forandret. Derfor følte
han seg tvunget til å gjenforene seg med Abu Bakr og sverge troskap for ham ifølge
beretningen til al-Bukhari og Muslim. Med andre ord vil setningen ’’Ali ble overrasket over å
se hvordan folkets holdninger overfor ham hadde forandret seg,’’ ifølge Bukharis egne ord,
hentyde klart graden til fiendskap faren til Hassan måtte møtte etter døden til hans fetter og
hans kone. Noen Sahaba pleide å skjelle ham ut, fornærme ham og latterliggjør ham når de ser
ham i offentlige steder, dette er grunnen til at han ble overrasket og uttrykket en slik
beundring.
Dette kapittelet er ikke ment å fortelle historien eller detaljene til urettferdigheten mot Ali i så
stor grad som den ønsker å bevise det bitre og smertlige faktumet: Den som løftet opp
banneret til Profetens sunnah og porten til Profetens kunnskap, ble forlatt. Ironisk nok var de
som støttet ideen om å holde seg til sine egne personlige meninger, som forkastet Profetens
sunnah, de som var de herskende som majoriteten av Sahaba støttet.
3) Å isolere opposisjonen politisk
Tiltross for det store presset, beslagleggelse av alle pengerettigheter og isolasjonen av Ali ibn
Abu Talib fra samfunnet, som vendte bort folkets oppmerksomhet fra ham som vi forklarte
tidligere var ikke det herskende partiet fornøyd med alle disse tiltakene. De ønsket å isolere
Ali politisk også, å holde ham fra alle statsapparater og forby ham å delta i en hvilken som
helst offentlig posisjon eller ta over et hvilket som helst ansvar. De utnevnte Umayyadene
som bekjempet Islam i løpet av levetiden til Profeten. Slike herskere holdt Imam Ali vekk fra
makten for en fjerdedel av århundret i løpet av levetiden til Abu Bakr, Omar og Uthman.
Mens noen Sahaba ble utnevnt som guvernører for å ta rikdommen, skattene, gullet og sølvet
på muslimenes bekostning, vannet Ali palmetrærne eid av jødene for å få sitt levebrød på
egen hånd.
Slik ble porten til kunnskap, nasjonens lærde og den som løftet banneret til Sunnah holdt
isolert i sitt eget hus, uten å bli verdsatt, bortsett fra et fåtall som var lojale overfor ham,
mottok ledelse fra ham og overholdte hans kall.
I løpet av sin kalifattid, forsøkte Ali å bringe folket tilbake til Koranen og Profetens sunnah,
fordi de ble fanatiske i deres støtte for ijtihad som Omar ibn al-Khattab hadde oppfunnet, og
noen av dem ropte i full offentlighet: Wa Sunnata Omarah (Ve over oss, de vil forby Omars
sunnah)
Dette er ikke en påstand, men det er det felles enighet om av alle muslimene og de har
registrert dette i sine sihah bøker, som enhver forsker og rettferdig mann vet. Imam Ali kunne
Koranen utenat og var kjent med alle dens dom. Han var den første personen til å samle den
som al-Bukhari selv bekjenner, mens verken Abu Bakr, heller ikke Omar eller Uthman kunne
den utenat, heller ikke visste de dens dom (19). Historikere har sitert så mange som sytti
hendelser hvor Omar sier: ’’Lawla Ali la halaka Omar (hadde det ikke vært for Ali, ville
Omar ha omkommet) og hans egne ord til Abu Bakr: ’’Måtte jeg ikke leve i en periode uten
tilstedeværelsen av al-Hassans far.’’
________________________
(15) Det mest skinnende vitnesbyrdet er Omar ibn al-Khattabs trussel om å brenne huset til
Fatima og enhver som er i den. Denne hendelsen er veldig kjent i historiebøker.
(16) Fadaks historie er godt kjent i historiebøkene, også uenighet til al-Zahra med Abu Bakr.
Hun døde sint på ham. Dette er en kjent hendelse nevnt av både Bukhari og Muslim.
(17) Dette står i kapittel fire i Al-Ikd Al-Fareed, hvor forfatteren diskuterer de som nektet å
sverge troskap for Abu Bakr
(18) Al-Bukhari, Sahih (original arabisk tekst), kp 5, side 82, i forbindelse med slaget ved
Khaybar, og hadithen er også registrert i ’’Itjihad boken’’ i Sahih Muslim.
(19) Omars uvitenhet om utdelingen av arven til en mann som forlater ingen foreldre eller
slektninger etter seg, og som ikke har noe testamentet, er veldig kjent i bøkene til Sunnah.
Den samme uvitenheten kan vi finne igjen i dom om taymmum, de er alle kejnte for enhver
som al-Bukhari hentyder i side 90, kp 1, i sin Sahih bok.
________________________
Kapittel 6
’’Ahl al-Sunnah’’ kjenner ikke til Profetens sunnah
Ikke la denne tittelen skremme deg, kjære leser, for du vil med Allahs hjelp gå på veien til de
rettferdige så du i enden når det som tilfredsstiller Allah, Ære være Ham. Ikke la Satans
hviskinger, heller ikke din egen bevissthet, heller ikke stygg fanatisme kontrollere deg eller
holde deg på avstand fra å ankomme det bestemte målet ved å tape retten til å være i den
evige hagen.
Som vi allerede har hentydet, de som kaller seg selv ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ er de som
tror på de ’’rettferdige kalifene,’’ nemlig Abu Bakr, Omar, Uthman og Ali. Dette er kjent for
enhver i vår tid. Men det triste faktumet er at Ali ibn Abu Talib ikke var beregnet av ’’Ahl alSunnah al-Jamah’’ blant ’’de rettferdige kalifene.’’ De ansett heller ikke rettmessig hans
kalifat, hans navn ble lagt med i listen etter en senere tid i historien, i 230 EH/844, i løpet av
levetiden til Imam Ahmad ibn Hanbal.
Når det gjelder Sahaba som ikke var sjia, kalifer, konger og prinser som hersket over
muslimene fra tiden til Abu Bakr til regjeringsperioden til Abbasitt kalifen Muhammed ibn alRashid al-Mutasim, anerkjente de aldri kalifatet til Ali ibn Abu Talib. Noen av dem pleide å
forbanne ham og å anse ham som en ikke-muslim. Nå er spørsmålet, hvordan rettferdiggjorde
de å forbanne ham fra deres talestoler? Vi vet allerede hvordan Abu Bakr og Omar behandlet
ham ved å utelukke ham fra sin regjering, så kom Uthman etter dem som var mer ekstrem
overfor ham enn hans to tidligere venner, Abu Bakr og Omar. Othman fornedret ham til denne
grden at han truet engang med å bannlyse ham slik han hadde bannlyst Abu Dhar al-Ghifari.
Da Muawyiah ble herskeren, forbannet han ham og beordret folk å gjøre det samme. Derfor
holdt Umayyade herskerne seg til denne tradisjonen i enhver by og landsby for åtti år (20).
Men i virkeligheten fortsatte forbannelse mot Ali og hans sjia, anklager mot dem og
tilbakeholdenhet fra dem. Abbasitt kalifen al-Mutawakil var veldig hatefull overfor Ali, han
ønsket å tilintetgjøre hans grav og graven til hans sønn Imam al-Husayn ibn Ali året 240
EH/854.
Al-Walid ibn Abd al-Malik, som var ’’lederen til de troende’’ på sin tid, ga en tale en fredag
hvor han uttrykket følgende ’’Hadithen som sier at Allahs sendebud engang sa til Ali: ’’Du er
for meg det samme som Aron var for Moses,’’ er forandret fra sin opprinnelige form, som er
’’Du er for meg det samme som Qarun var for Moses.’’ Tilskuerne ble forvirret som følge av
denne talen.’’ (21). Slik var ondskapen til disse herskerne mot Profetens bror.
I løpet av regjeringstiden til al-Mutasim, da det var et økende antall av ateister, vantro og
forfalskere av hadith, som klatret opp i setet til ’’de rettferdige’’ kalifene og da folk ble
forvirret under Mutasims tid på grunn av store problemer i tillegg til dilemmaet som dukket
opp da Ahmad ibn Hanbal stemplet Koranen som evigvarende. Folk fulgte blindt
trosbekjennelsen til sine konger og trodde at Koranen ble ’’skapt.’’ Da Ahmad ibn Hanbal
tilbakeviste sin teori om Koranen, for å tilfredsstille al-Mutasim, ble han etter denne
hendelsen den mest kjente lærde av hadith (22) lik en skinnende stjerne. Det var da det ble
bestemt å sette navnet til Ali ibn Abu Talib i listen over ’’de rettferdige kalifene.’’
Det er mulig at Ahmad ibn Hanbal var blendet av de troveridge hadithene som oppsummerte
Alis utmerkelser som motsto ønsket til herskerne der og da, spesielt siden han er en av de som
har sagt ’’Ingen blant alle mennesker har blitt fortalt hadither til ære for med samme
troverdighet som Ali ibn Abu Talib.’’ Det var da antallet til ’’de rettferdige kalifene’’ ble fire,
og Alis kalifatet ble ansett for å være gyldig etter å ha blitt forkastet.
Beviset
I Tabakat, ansett som hovedkilden til Hanbalier, siteres ibn Abu Yali Wadeezah al-Himsi for
å ha sagt følgende:
’’Jeg besøkte Ahmad ibn Hanbal etter å ha lagt til navnet til Ali, måtte Allah være tilfreds
ham, i listen over de tre (’’rettferdige kalifene’’). Jeg sa til ham: ’’Abu Abdullah! Hva har ført
til at du har oversett både Talha og al-Zubayr!’’ Han sa: ’’For et idiotisk utsagn du har ytret!
Hva har vi å gjøre med dette folket, og hvorfor nevner du dem nå?’’ Jeg sa: ’’Måtte Allah
holde deg til rettferdighet, vi nevnte det bare etter at du la til navnet av Ali og ga ham
posisjonen til lederskapet som ble gitt til de andre imamene før ham!’’ sa han. ’’Og hva
hindrer deg fra å gjøre det?’’ Jeg sa: ’’En hadith fortalt av ibn Omar. Han sa til meg: ’’Omar
ibn al-Khattab er bedre enn sin sønn, for han aksepterte Alis lederskap over muslimene og
ansett ham for å være av medlemmene til Rådgivningssystemet, og Ali ansett seg selv for å
være lederen over de troende: Skal jeg da si at de troende ikke har en leder?’’ Så gikk jeg
bort.’’ (24).
Denne hendelsen gjør det klart for oss at fortelleren er lederen til ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’
og deres talesmann, og at de forkastet Alis lederskap på grunn av det Abdullah ibn Omar,
sunnienes Faqih, sier i et utsagn gjengitt av al-Bukharis Sahih, som de anser for å være den
mest troverdige boken etter Allahs bok, og derfor er de bundet av å forkaste Alis kalifat og
ikke anerkjenne det.
Vi har diskutert denne ’’hadithen’’ i vår bok Spør formaningens folk, og det er ingen ulempe å
gjenta det her for å dra nytte av dette i generell form.
I sin Sahih siterer al-Bukhari Abdullah ibn Omar som sier: ’’I løpet av levetiden til profeten,
pleide vi å anse Abu Bakr som kalif, så Omar ibn al-Khattab, så Uthamn ibn Affan, måtte
Allah være tilfreds med dem.’’ (25)
Al-Bukhari siterer en annen hadith fortalt av ibn Omar som er mer åpenhjertig enn den første.
I denne hadithen sier Abdullah ibn Umar:
’’I løpet av levetiden til profeten ansett vi ingen med like mye verdighet som Abu Bakr, Omar
og Uthman, så var alle profetens følgesvenner, alle sammen, med samme verdighet uten
forskjell mellom dem.’’ (26)
Basert på ordene til denne ’’hadithen’’ som Allahs sendebud aldri henviste til, men en som
ikke er noe annet enn en tilhenger av Abdullah ibn Umar og hans hatefulle syn og hans
fiendskap mot Ali, har ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ basert sin sekt og rettferdiggjort sin
holdning om å ikke anse Ali som kalif.
Det er igjennom ’’hadithene’’ av denne slag Banu Ummayah tillott forbanning, fordømming,
utskjeling og latterliggjøring av Ali. Deres herskere siden Muawyiahs tid og til dagene av
Marwan ibn Muhammed ibn Marwan i 132 EH beordret at Ali skulle forbannes fra alle
talestolene. Alle de som støttet ham eller ikke viste fram sitt fiendskap mot ham ble drept.
(27)
Så begynte Abbasid regjeringen i 132 EH/750, med regjeringen til Abul-Abbas al-Saffah (den
blodtørstige), det var da denne atskillelsen med forskjellige midler fra Ali og fra de som
støttet ham fortsatte, og midlene til denne atskillelsen varierte i forholdet til betingelsene og
omstendighetene, fordi Abbasitt riket var etablert etter undertrykkelsen av Ahlulbayt og de
som fulgte deres vei. Noen herskere, hvis regjeringens interesser krevde, forbannet ikke Ali
offentlig, men de gjorde det hemmelighetsfullt mer enn det Umayyadene gjorde. De lærte fra
historiske opplevelse som belyset undertrykkelsen mot Ahlulbayt og deres tilhengere at en
slik undertrykkelse vekket folkets sympati for dem. Derfor forsøkte herskerne å dra nytte av
omstendighetene. De ønsket å være i nærhet av imamene til Ahlulbayt, ikke på grunn av
kjærlighet for dem, heller ikke for anerkjennelse av deres rettigheter, men for å sikre seg mot
offentlige opprører som fant sted nær grensene og som truet regjeringens eksistens. Dette er
en av grunnene til at al-Mamun sønn av Haroun al-Rashid innkalte Imam Ali ibn Musa alRida. Men da regjeringen var i full kontroll igjen, og da striden holdt opp, gikk den til de
ekstreme gradene i å fornærme disse imamene og deres sjia som Abbasitt kalifen alMutawakil gjorde. Han ble ganske kjent for sitt hat mot Ali og sin forbannelse av ham, og
hans forsøk på å ødelegge hans grav og graven til hans sønn al-Hussain.
Det er av disse grunnene vi har sagt at ’’Ahl al-Sunnah wal al-Jamah’’ nektet å anerkjenne
Alis kalifatet for mange år etter Ahmad ibn Hanbal.
Det er riktig at Ahmad ibn Hanbal var den første personen til å fremme denne påstanden, men
han kunne ikke overbevise lærde av hadith, som vi har poengtert, de kunne ikke adoptere hans
syn for da måtte de forkaste synet til Abdullah ibn Omar. En lang tid trenges for å overbevise
mennesker om det og la dem akseptere Ahmad ibn Hanbals syn, et syn som kunne ha fremstilt
Hanbaliene som søkere av rettferdighet og nærhet til Ahlulbayt. Dette utmerket dem fra andre
sunni sekter som Malikier, Hanafier og Shafier, som var ivrige etter å oppnå tilhengere.
Derfor valgte de ikke noe annet enn å akseptere det dominerende synet og adopterte det.
Med tiden aksepterte ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ enstemmig synet til Ahmad ibn Hanbal, og
de ble enige om å la Ali være den fjerde av ’’de rettferdige kalifene,’’ de krevde av de troende
å respektere ham så mye som de respekterte sine egne tre første kalifer.
Er ikke dette da det største beviset på at ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ var Nasibier som hatet
Ali og forsøkte sitt best å latterliggjøre ham og håne ham?
Man kan stille seg følgende spøsmål: ’’Hvordan kan dette være riktig når vi i våre dager ser
’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ elske Imam Ali og be Allah om å være tilfreds med ham?’’
Vi sier: ’’Ja, etter at tiden har gått forbi, og etter døden til imamene av Ahlulbayt, hadde
herskerne ingen bekymring, de møtte ingen trussel mot deres regjering, og da hederen til den
islamske regjeringen forsvant og Mamluker, Mogulere og Tatarer tok kontroll over den
islamske regjeringen, og da den islamske trosbekjenneslen ble svekket og mange muslimer
avvek med kunst, synging, tidsfordriv, vin og elskerinner… og da en generasjon som fulgte
den andre så bort ifra bønner, fulgte sine egne lyster… da det riktige syntes å være galt og det
gale syntes å være riktig, da korrupte hersket over land og hav… det var da og bare da at
muslimene lovpriset sine forfedre og sang til ære for dem. Det var da de lengtet etter deres
fortidige historie og arv, som de kaller for ’’gull alderen.’’ De beste tidene, ifølge deres
synsvinkel, er tiden til Sahaba som erobret mange land, ekspanderte det Islamske
kongeedømmet i øst og vest, hersket som keiserne. Det var da de begynte å be Allah om å
være tilfreds med dem alle, inkludert Ali ibn Abu Talib ble akseptert. Fordi ’’Ahl al-Sunnah
wal al-Jamah’’ tror på deres rettferdighet, alle sammen, kan de ikke utelukke Ali fra sin list på
Sahaba.
Hadde de utelukket ham ville deres konspirasjon ha vært klar for enhver som er vis og som
forsker, så de villedet offentligheten til å tro at den fjerde kalifen var porten til kunnskap Ali
ibn Abu Talib, måtte Allah hedre hans ansikt. Vi spurte dem: ’’Hvorfor nekter dere da å
etterligne ham i deres religiøse og verdslige saker hvis dere virkelig tror at han var
kunnskapens port? Hvorfor forlater dere porten og foretrekker å etterligne Abu Hanifah,
Malik, al-Shafi og ibn Hanbal, så vel som Ibn Taymiyyah, de som ikke engang har lik
verdighet som Alis gjerninger, gode egenskaper og hederlig ætt, for hva er avstanden mellom
jorden og himlene (et arabisk uttrykk: Det betyr at det er stor forskjell mellom Ali og de andre
som ble omtalt), eller hvordan kan en sammenligne sverdet med sigd, eller hvordan kan en
sammenligne Muawyiah med Ali? Hvis en er fornuftig vil en ikke gjøre det!’’
Alt dette som ble sagt nå er bare en ting i forholdet til alle hadithene fortalt av Allahs
sendebud som påbyr alle muslimene å følge Imam Ali etter profeten og å etterligne ham.
Noen blant ’’Ahl al-Sunnah’’ kan si ’’Alis utmerkelse, hans tidlige omfavnelse av Islam, hans
dype kunnskap, hans store heder, og hans gudfryktighet er kjent for alle mennesker, men Ahl
al-Sunnah har kjennskap til Ali og elsker ham mer enn Sjia.’’ Slike utsagn har mange av dem
gjentatt i våre dager. Vi svarer på disse utsagnene med følgende ord: ’’Hvor var dere (28), og
hvor var deres forfedre og lærde da Ali ble forbannet fra talestolene for hundrevis av år? Vi
hørte aldri, heller ikke har historien dokumentert at en enkelt person blant dem avsto fra det
eller forbød det eller ble drept for hans lojalitet og kjærlighet for Ali. Nei! Vi vil aldri komme
tvers over et navn blant alle lærde av ’’Ahl al-Sunnah’’ som har gjort det. Istedenfor holdt de
seg nær til monarkene, herskerne og de regjerende på grunn av deres troskap som de har
sverget for dem, på grunn av deres tilfredshet med dem, og fordi de utstedte for dem dom som
tillott dem å drepe alle ’’fornektere’’ som var lojale overfor Ali og hans familie, og slike
mennesker er tilstedeværende i vår egen tid.
Kristen har for mange århundre vært i fiendskap mot jøder som de ansett som syndige. De
beskyldte dem for ansvaret om å ha drept Jesus Kristus sønn av Maria. Men disse kristne ble
svekket, og deres trosbekjennelse begynte å forsvine, og mange av dem ble vantro. Kirken
måtte betale prisen for sin motstand mot vitenskap og vitenskapsmenn. Jødene oppnådde mye
makt, og slik makt hajlp dem til å okkupere araberne og de islamske landene med makt. Deres
innflytelse spredde seg i øst og vest, og de opprettet ’’staten Israel’’. Det var bare da paven
Johannes Paul II møtte jødiske rabbier og renvasket dem fra synden for å ha drept Jesus, for
sånne er noen mennesker, og sånn er vår tid.
_______________________
(20) De gjorde alle det med unntak av Omar ibn Abd al-Aziz, måtte Allah benåde ham
(21) Tarikh Bagdad, kp 8, side 266
(22) Dette er grunnen til at vi sier at slike lærde, som bøyde seg for kravene til staten, tilhørte
’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’
(23) Noter deg hvordan den spørrende sier: ’’Allah være tilfreds med ham,’’ men nekter å
akseptere hans navn blant listen over ’’rettferdige kalifer’’ og protestere mot Ahmad ibn
Hanbal for å ha gjort det. Noter deg også hvordan han sier ’’Vi har nevnt det osv.’’ som
indikerer at hans tale er på vegne av ’’Ahl al-Sunnah’’ som hadde sendt ham til Ahmad ibn
Hanbal for å registrere deres protest mot ham.
(24) Tabakat al-Hanabila, kp 1, side 292.
(25) al-Bukhari, Sahih, kp 4, side 191, kp 4, i boken om skapelsen i et kapittel om Abu Bakrs
utmerkelse, som setter ham som neste person etter Profeten.
(26) Al-Bukhari, Sahih kp 4, side 203, i et kapittel om utmerkelsene til Uthman ibn Affan i
boken om opphavet til skapelsen.
(27) Det eneste unntaket er under regjeringstiden til Omar ibn Abd al-Aziz. Han stoppet
forbannelsen, men etter mordet på ham, godtok de igjen forbannelsen og gikk enda lenger, de
ønsket å fjerne bort sporene etter hans grav. De forbød folk å oppkalle seg etter ham.
(28) Jeg har sagt ’’Hvor er dere?’’ for å henvise meg til samtidige muslimer fra ’’Ahl alSunnah wal Jamah’’, for de leser i Muslims Sahih at Muawyiah pleide å forbanne Ali og
beordre Sahaba om å gjøre det samme, og de finner ikke det uakseptabelt. Nei, de ber Allah
om å være tilfreds med deres mester Muawyiah som de henviser seg til med navnet
’’Åpenbaringens skribent.’’ Dette beviser at deres kjærlighet for Ali ikke er ekte i det hele tatt
og ikke er av stor verdighet.
_________________________________
Kapittel 7
’’Ahl al-Sunnah’’ og utslettelsen av Sunnah
I dette kapittelet ønsker vi å forklare noe veldig viktig som forskere bør forske dypt for å
finne ut, uten tvil, at de som kaller seg selv ’’Ahl al-Sunnah’’ i virkeligheten har veldig lite å
gjøre med Profetens sunnah.
Dette er fordi de eller deres forgjengere blant Sahaba eller ’’rettferdige kalifer’’, som de
etterligner, og igjennom kjærligheten for og troskapen for søker de nærhet til Allah, tar en
negativ innstiling i forholdet til Profetens sunnah til den grad at de brente denne Sunnah og
forbød folk å skrive den ned eller fortelle den som hadith (29). Vi må avsløre den
ondskapsfulle konspirasjonen mot den rene Sunnah for å forhindre at Sunnah spredde seg og
gjøre ende på det i tidlig tid, erstatte det med lover, personlige meninger, oppfatninger og
tolkninger av Sahaba. Tidlige herskere gjorde følgende:
Først: De fabrikkerte falske hadither for å støtte deres oppfatning til å forby nedskrivingen av
Profetens sunnah og hellige Hadith. For eksempel skriver Imam Muslim i sin Sahih det som
er blitt sitert av Haddab ibn Khald al-Azdi som har fortalt at Humam fortalte at Zayd ibn
Aslam fortalte at Ata ibn Yasir fortalte at Abu Said al-Khudri sa at Allahs sendebud har sagt:
’’Ikke skriv ned noe av det jeg sier, og den som skriver ned det jeg forteller i tillegg til
Koranen, får viske det bort, og fortell om meg uten å føle det tungvint.’’ (30) Hensikten med
fabrikkeringen av denne falske ’’hadithen’’ er å rettferdiggjøre det Abu Bakr og Omar gjorde
mot Profetens skrevne og registrerte hadith av mange følgesvenner av Profeten. Denne
’’hadithen’’ ble fabrikkert mange år etter enden av perioden til ’’de rettferdige kalifene’’, og
de som forfalsket, de profesjonelle løgnerne, overså følgende ting:
1) Hadde Allahs sendebud sagt dette virkelig, ville Sahaba ha gjort etter hans ordre (ikke
skrevet ned hadither), og de ville ha fjernet bort alle hadither mange år før Abu Bakr
og Omar hadde brent dem.
2) Hadde denne hadithen vært troverdig, ville Abu Bakr ha først gjengitt den, og så
Omar, for å rettferdiggjøre deres forbud mot nedskriving av hadith, og de ville ha
visket dem, og de som hadde registrert dem ville ha bedt om en unnskyldning for å ha
gjort det, på grunn av deres uvitenhet eller på grunn av deres dårlige hukommelse?
3) Hadde denne hadithen vært troverdig, måtte Abu Bakr og Omar ha visket alle
hadithene, og ikke brent dem.
4) Hadde denne ’’hadithen’’ vært riktig, vil muslimene som levde samtidig som Umar
Ibn Abd al-Aziz, til vår tid, ha syndet for å ha vært ulydig mot Allahs sendebud,
spesielt deres leder, nemlig Umar ibn Abd al-Aziz som hadde beordret de lærde på sin
tid å skrive ned hadith, i tillegg til al-Bukhari og Muslim som ansett denne hadithen
som troverdig, men ikke handlet etter den, og skrev ned tusenvis av Profetens hadith.
5) Hadde denne ’’hadithen’’ vært riktig, vil den ikke ha blitt oversett av kunnskapens
port Ali ibn Abu Talib som samlet hadithene til Profeten i en Sahifa, lengden til hvis
papirstykker er sytti yard, som han kalte al-Jamia, som innholdte alle ting, som vi vil
diskutere om senere med Allahs hjelp.
Det andre de tidligere herskerne gjorde var:
Umayyade herskerne sparte ingen krefter for å underbygge deres teori om at Allahs sendebud
ikke var beskyttet av Allah mot feil, som tilfellet er med alle andre mennesker, som noen
ganger har rett og noen ganger tar feil, de fabrikkerte flere ’’hadither’’ for å støtte sin påstand.
Hensikten med å fabrikkere slike ’’hadither’’ var å gjøre det klart at Profeten pleide å følge
sine egne personlige meninger. Derfor tok han feil noen ganger til den graden at hans
følgesvenner måtte rette på det han gjorde, som hentydet i hendelsen til palmetre bestøvning,
åpenbaringen av verset om Hijab, i forbindelse med akspeteringen av Fidaya (kompensasjon)
fra fangene fanget etter slaget ved Badr, i tillegg til mange lignende hendelser påstått av ’’Ahl
al-Sunnah al-Jamah’’ og som står skrevet i Sihah bøkene deres til støtte for en slik beskrivelse
av Allahs sendebud, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans familie.
Vi spør ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’
Hvis det er slik deres tro og beskrivelse av Allahs sendebud er, hvordan kan dere hevde å
overholde hans sunnah, mens dere og deres forgjengere tror at denne Sunnah ikke er beskyttet
av Allah fra feil, den er ukjent og uregistrert? (31) Vi forkaster disse påstandene og disse
falske anklagene. Vi er i stand til å tilbakevise dem ved å sitere deres egne kilder og Sihah
bøker (32). For eksempel:
I et kapittel om kunnskapssøking i sin Kitab al-Ilm (boken om kunnskap) i sin Sahih siterer
al-Bukhari Abu Huraria for å ha sagt: ’’Ingen blant følgesvennene til profeten fortalte mer
hadith enn meg, unntatt Abdullah ibn Omar, for han kan skreve, mens jeg ikke kan det (dvs.
han er analfabet).’’ (33). Dette utsagnet hentyder klart at det var blant profetens Sahaba de
som skrev ned hans hadith. Siden Abu Huraira fortalte mer enn seks tusen hadither fra
Profeten muntlig (fordi han ikke kunne skrive), siterte Abdullah ibn Omar mer hadither fra
Profeten, fordi han var i stand til å skrive ned. Uten tvil var det blant Sahaba de som kunne
skrive Profetens hadither og som Abu Huraira ikke nevnte, fordi de ikke var kjente for å være
veldig produktive. Legg til den ovennevnte listen Imam Ali ibn Abu Talib som pleide å spre
fra talestolen et skrift som han pleide å kalle al-Jamia hvor han samlet alt det folk trengte av
Profetens hadither, og som ble arvet av Imamene til Ahlulbayt, som ofte henviste til det.
Eksempler:
Imam Jaffar al-Sadik har sagt: ’’Vi har Shaifa, det er sytti yard langt, det er dikteringen til
Allahs sendebud skrevet ned med håndskriften til Ali. Ingen påbud eller forbud er uten å bli
omtalt der, heller ikke andre saker, til og med et lite angrep på kinnet.’’ (34). Al-Bukhari har
selv referert til denne Shaifa, som var under Alis besittelse, i mange kapitler av sin bok, men
allikevel har han oversett noe om innholdet i denne Shaifa, som han alltid pleier å gjøre. I sin
kitab al-Ilm skriver al-Bukhari:
’’Al-Shabi har fortalt at Abu Juhayfa sa: ’’Jeg spurte Ali: ’’Har du en bok under din
besittelse?’’ Han sa: ’’Nei, unntatt Allahs bok, eller noe kunnskap gitt en muslimsk mann,
eller det denne Sahifa siterer fra Profeten.’’ Jeg spurte ham: ’’Og hva er i denne Sahifa?’’
’’Den inneholder fornuft,’’ svarte han, ’’Sette fri fangene og at ingen muslim skal drepe en
annen muslim.’’ (35)
I et annet sted siterer al-Bukhari Ibrahim al-Taymi som fortalte at hans far fortalte at Ali sa:
’’Vi har ingenting, unntatt Allahs bok og denne Sahifa som gjengir utsagnene til Profeten.’’
(36). I et annet sted i Bukharis Sahih siterer forfatteren Ibrahim al-Taymi som forteller at hans
far sa: ’’Ali ga en tale engang til oss, hvor han sa: ’’Vi har ingen bok å lese, unntatt Allahs
bok og det som står skrevet i denne Sahifa.’’ (37). I et annet sted i sin Sahih, siterer alBukhari Ali som sa: ’’Vi skrev ikke noe ned fra Profeten, unntatt Koranen og denne Sahifa.’’
(38). I et annet sted i sin Sahih sier al-Bukhari: ’’Ibrahim al-Taymi fortalte at hans far sa:
’’Ali, måtte Allah være tilfreds med ham, ga en tale til oss engang fra en talestol bygd av
murstein, og han løftet et sverd. På sverdet hengte det en Sahifa. Han sa: ’’Jeg sverger ved
Allah at vi ikke har noe bok å lese, unntatt Allahs bok og det som står skrevet i denne
Sahifa.’’ (39)
Men al-Bukhari har ikke nevnt at Imam Jaffar al-Sadik har sagt at denne Sahifa kalles for alJamia, fordi den inneholder alt det som er tillatt og forbudt, og i den var det alt folk trengte, til
og med loven om et lite klyp på kinnet, det var diktert av Allahs sendebud og skrevet med
håndskriften til Imam Ali ibn Abu Talib. Istedenfor gir han bare en tilfeldig referanse til den
Sahifa (boken). Han har sagt engang at den inneholder fornuftighet, befrielse av slaver, og at
ingen muslimsk mann skal bli drept på bekostning av livet til en ikke-muslim. Og engang sier
han: ’’Ali spredde Sahifa ut, og den hadde en referanse til kamelens tenner, at ikke-muslimer
ikke skal oppholde seg i Medina, at muslimenes sikkerhet er et felles ansvar, og hva som
gjelder de som fulgte noen folk uten tillatelse fra sine mestere osv.’’
Dette er ikke noe annet enn forfalskning og fordrening av fakta! Vil det spille noe rolle å si at
Ali bare skrev ned fire utsagn på den, så hengte det på sitt sverd til den grad at den var med
ham hver gang han ga en tale fra talestol, og han satt den rett etter Koranen som sin kilde, og
fortalte folk: ’’Vi har ikke sitert av det Profeten har sagt, unntatt Koranen og det som står i
denne Sahifa?’’ Var Abu Hurairas fornuft, evne og kapasitet større enn Ali ibn Abu Talibs til
den grad at han lærte seg utenat hundre tusener av hadither fra Allahs sendebud uten å ha
skrevet en eneste av dem ned?
Jeg sverger ved Allah at tilfellet er rart med de som aksepterer et hundre tusen hadither fortalt
av Abu Huraira som ikke slo følgeskap med Profeten, unntatt for tre år, som var analfabet,
mens de påstår at Ali var porten til kunnskapens by, Sahaba lærte forskjellige grener av
kunnskap fra ham, allikevel, ifølge dem, hadde Ali bare med seg et skrift som kun inneholdte
fire hadither som var igjen med ham i løpet av Profetens levetid til sin egen kalifattid, så han
klatret talestolen og det var hengende fra hans sverd? For et stort utsagn de har kommet med,
og for noen løgner de har fabrikkert!
Men allikevel er det al-Bukhari noterte seg nok for forskerne og enhver anstendig person,
spesielt siden han nevnte at denne Sahifa inneholdt mange emner som knyttes opp til
menneskets fornuft og Islams tankegang. Vårt poeng er ikke å bevise eller å motbevise det
denne Sahifa inneholdte, for beboerne til Mekka vet best om dets landsbyer, og familien vet
best hva deres hus inneholder, men det som bryr oss om i denne forskningen er at Sahaba
skrev ned hadithene til profeten. Abu Hurairas utsagn om at Abdullah ibn Umar pleide å
skrive ned Profetens hadither, i tillegg til utsagnet av Ali ibn Abu Talib, ifølge Bukharis
Sahih: ’’Vi har ikke sitert noe av det Profeten har sagt, bortsett fra Koranen og det som står i
denne Sahifa,’’ beviser at Allahs sendebud aldri forbød noen å skrive ned hans hadith, det
beviser det motsatte. Hadithen gjengitt i al-Bukharis Sahih, hvor Profeten skulle ha sagt:
’’Ikke skriv ned mine utsagn, og den som har skrevet ned mine utsagn får viske bort det han
har skrevet,’’ er en falsk hadith, fabrikkert av de som støttet kalifene, slik at de kunne hjelpe
dem. Den ble fabrikkert for å rettferdiggjøre det Abu Bakr, Omar og Uthman hadde gjort, de
brente ned Profetens hadith og forbød sunnah fra å bli spredd. Det som forøker vår
overbevisning er at ikke bare holdt Allahs sendebud seg unna å forby dem å skrive ned hans
hadith, men han beordret dem å skrive dem ned. Imam Ali, som stod Profeten nærmest, sa:
’’Vi har ikke sitert noe av det Profeten har sagt, unntatt Koranen og det som står i denne
Sahifa.’’ Dette utsagnet er gjengitt av al-Bukhari i hans Sahih.
Hvis vi legger til det ovennevnte med det Imam Jaffar al-Sadik har sagt om at denne Sahifa
al-Jamia var dikteringen til Allahs sendebud med håndskriften til Ali vil vi konkludere med at
Profeten hadde beordret Ali å gjengi hans utsagn.
For fjerne enhver tvil som kan oppstod for den kjære leseren vil jeg belyse saken mer og
nevne det følgende:
Al-Hakim i sin bok al-Mustadrak, Abu Dawod i sin Sahih, Imam Ahmad i sin Musnad og alDarimi i sin Sunan har alle sitert en veldig viktig hadith om Abdullah ibn Omar som Abu
Huraria henviste til:
’’Abdullah ibn Omar sa: ’’Jeg pleide å skrive ned det jeg hørte fra Allahs sendebud, så forbød
Quraish meg fra å skrive ned, og sa: ’’Skriver du ned alt du hører fra Allahs sendebud som er
et menneske, som kan påvirkes av sine følelser, kan bli sint og glad?’’ Så jeg stoppet å skrive
ned, så fortalte jeg Allahs sendebud om det. Allahs sendebud pekte mot sin munn og sa:
’’Fortsett og skriv, for ved den Ene som har makt over min sjel, ingenting kommer ut av den
(profetens munn), unntatt sannhet.’’ (40)
Denne hadithen forteller klart for oss at Abdullah ibn Omar pleide å skrive ned alt han hørte
fra Allahs sendebud som ikke forbød ham å gjøre det. Et slikt forbud kom fra Quraish.
Abdullah ønsket ikke å identifisere de som forbød ham å skrive ned det han hadde skrevet, for
deres forbud er i strid med det Allahs sendebud hadde bedt ham om. Det er også ganske klart
at hans generelle referanse til ’’Quraish’’ henviser til lederne av Mekkas Muhajirin,
flyktningene fra Mekka, ledet av Abu Bakr, Omar, Uthman, Abdul-Rahman ibn Awf, Abu
Ubaydah, Talha, al-Zubayr og alle de som fulgte deres vei. Vi legger også merke til at deres
forbud mot Abdullah fra å skrive ned hadith skjedde under profetens levetid. Dette i seg selv
beviser dybden til konspirasjonen og dens store grad, for hvorfor skulle disse mennene forby
Abdullah fra å skrive ned hadith uten først å rådføre seg med Profeten i denne
sammenhengen? Dette kan også bli forstått fra deres utsagn om at Allahs sendebud var et
vanlig menneske som snakket, mens han var påvirket av sine følelser, han kunne bli sint og
han kunne bli glad. Det tyder på hvor svak deres tro på profeten var, til den grad at de
forventet at han sa noe galt, eller ga en gal avgjørelse, spesielt i forbindelse med sinnet og
vrede. Profeten sa det ovennevnte utsagnet da Abdullah ibn Omar nevnte for ham Quraishs
forbud og det de sa om ham, han pekte på sin munn og sa: ’’Ved Den ene som har makt over
min sjel, det kommer ingenting ut av den (munnen til profeten), unntatt sannhet’’ og det er et
annet bevis på Profetens kjennskap til deres tvil om hans rettferdighet, og at de forventet at
han skulle gjøre feil eller ytre noe falskt (Istgforullah! ). Derfor sverget han ved Allah at han
ikke sa noe annet enn sannheten. Dette er den presise tolkningen av dette verset: ’’Han taler
ikke av eget påfunn, men han følger bare åpenbaringen.’’ Koranen: 53:3-4, og at han var
beskyttet mot feil eller falsk ytring.
På grunn av alt det ovennevnte kan vi trygt konkludere med at alle ’’hadithene’’ fabrikkert
under tiden til Umayyadene som fortalte at han ikke var guddommelig beskyttet mot feil ikke
er troverdige i det hele tatt. Hadithen sitert ovenfor gir oss et klart inntrykk om at Quraishs
innflytelse var så stor på Abdullah ibn Omar til den grad at han stoppet å skrive ned hadith
som han innrømmer selv når han sier ’’Så stoppet jeg å skrive ned.’’ Han holdt opp med å
skrive ned til en dag han møtte Allahs sendebud som fjernet tvilen om sin egen feilfrihet og
rettferdighet, som ble uttrykt i hans egen tilstedeværelse også, da noen spurte ham: ’’Er du
virkelig en profet?’’ (41), eller ’’Er du en som påstår å være en profet?’’ (42) eller: ’’Jeg
sverger ved Allah, han ønsket ikke i denne utdelingen å oppnå Allahs tilfredshet!’’ (43) eller
Aishas ord rettet mot Profeten: ’’Din Gud er hastig med å dekke dine behov og dine lyster!’’
(44) eller hennes anmodning til Profeten engang om å være ærlig osv. Alle disse utsagnene
beviser at de tvilte på hans feilfrihet, trodde at han kunne være urettferdig, undertrykke, gjøre
feil, lyve… Vi ber om Allahs beskyttelse mot å uttrykke slike utsagn.
Profeten hadde høytstående karakter. Han var vennlig og kjærlig da han forsøkte å fjerne bort
slik tvil ved å si en gang for eksempel: ’’Jeg er bare en tjener som mottar ordre fra sin
Mester,’’ og da han sa i en annen anledning: ’’Jeg sverger ved Allah, jeg er vennlig for å
tilfredsstille Allah som jeg frykter,’’ og da han sa i en annen anledning: ’’Ved Den ene som
har makt over mitt liv! Jeg ytrer ikke noe annet enn sannhet.’’ Han pleide ofte å si: ’’Måtte
Allah benåde min bror Moses! Han gjennomgikk mer vanskelighet enn dette, men allikevel
var han tålmodig.’’
Disse onde utsagnene som kaster tvil over profetens feilfrihet og om hans profetskap var ikke
ytret av disse som ble utstøtt eller var hyklerske, men uheldigvis ble de ytret av de mest
fremstående følgesvennene av Profeten, og av moren til de troende, og av de som fremdeles er
ansett av ’’Ahl al-Sunnaah wa al-Jamah’’ for å være forbilder. Det er ingen makt og styrke
hos andre enn Allah.
Det som bekrefter vår overbevisning om at hadithen som forbød nedskriving av hadith er
fabrikkert og verdiløs, og at Profeten aldri har sagt noe slikt i det hele tatt er at Abu Bakr selv
pleide å skrive ned hadither fra Profeten i løpet av sin levetid. Da han kom til
kalifatposisjonen, bestemte han seg for å brenne dem for en grunn som forskere er kjent med.
Hans datter Aisha sa: ’’Min far samlet hadithene til Allahs sendebud, og de var fire hundre, så
tilbrakte han sin natt uten søvn, vendte seg fra side til side, han kunne ikke slappe av. Jeg
trodde at han ble sint på grunn av en klage mot ham, eller på grunn av noen nyheter som han
hadde hørt. Neste morgen sa han til meg: ’’Min datter! Bring meg hadithene under din
besittelse.’’ Jeg brakte ham dem og han brente dem ned.’’ (45). Da Omar ibn al-Khattab ble
en kalif ga han en tale en dag til folket hvor han sa: ’’Den som har under sin besittelse en bok
må bringe den til meg så jeg kan fortelle ham hva han skal tro om den.’’ Folket tenkte at han
ønsket å bekrefte dens innhold, slik at det som ikke stemmer blir fjernet bort, og resten står
igjen. De brakte ham deres bøker. Han brente dem ned. (46). Så ga han sine ordre til islamske
land: ’’Enhver som har skrevet hadither ned må viske dem bort.’’ (47). Dette er det største
beviset som vitner om at alle Sahaba, selv om de levde i Medina eller i andre muslimske land,
hadde under sin besittelse bøker hvor de hadde samlet hellige hadither fortalt av Profeten som
ble skrevet ned under Profetens levetid. De ble alle brent, først ifølge ordrene til Abu Bakr, så
ifølge ordrene til Omar. Alle andre bøker funnet i andre land ble visket bort under Omars
kalifattid som han hadde beordret. (48).
Basert på det som tidligere er nevnt kan verken vi eller en fornuftig person tro at Allahs
sendebud hadde forbydd noen å skrive hadithene ned, når vi vet at de fleste Sahaba hadde
bøker med hadith-innhold, og Imam Ali hadde Sahifa, som han aldri rev i stykker, og hvis
lengde var sytti yard, som han kalte al-Jamia, fordi den innholdte alle slag av kunnskap.
Siden interessene til den herskende autoriteten og den dominerende politiske linjen beordret
utslettelsen og brenningen av Sunnah og forbud mot å skrive ned hadith, valgte Sahaba som
støttet slik autoritet å adlyde disse ordrene, brenne ned Sunnah og viske bort hadith de hadde
skrevet ned. Slik forlot de for seg selv og sine tilhengere ingen andre muligheter enn å følge
sine egne personlige meninger, Ijtihad, eller følge ’’sunnah’’ til Abu Bakr, Omar, Uthman,
Muawyiah, Yazid, Marwan ibn Al-Hakam, al-Walid ibn Abd al-Malik, Sulayman ibn Abd alMalik…. Osv til Omar ibn Abd al-Aziz kom til makten og ba Abu Bakr al-Hazmi om å skrive
ned det han husket av hadithene og Sunnah til Allahs sendebud eller ’’Sunnah’’ til Omar ibn
al-Khattab. (49).
Nå er det klart for oss at under omstendighetene som tillott nedskrivingen av Sunnah, et
hundre år etter utslettelse og forbudet mot Sunnah, kan vi se moderate Umayyade kalifer hvis
navn ble lagt av ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ over listen til de ’’rettferdige kalifene’’ beordre
samlingen av Sunnah til Allahs sendebud, i tillegg til ’’Sunnah’’ av Omar ibn al-Khattab, som
om Omar ibn al-Khattab var en partner med Muhammed i hans profetiske misjon og budskap!
Og hvorfor ba ikke Omar ibn Abd al-Aziz imamene av Ahlulbayt, som var hans samtidige,
om å gi ham en kopi av al-Sahifa al-Jamia? Hvorfor ga han ikke dem ansvaret om å samle
profetens hadith spesielt siden de visste best hva deres bestefar hadde sagt? Forskerne vet
hemmeligheten bak dette.
Kan disse hadithene som ble samlet av ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ bli ansett for å være
garantert riktige, for de som samlet dem tilhørte Banu Umayyah og deres støttespillere som
representerte Quraishs kalifat? Kan vi stole på dem etter allerede å ha fått med sannheten om
Quraish og deres tro på Allahs sendebud og hans rene Sunnah? Det er fremdeles klart, etter å
ha blitt tildelt kunnskap om alt dette, at den herskende autoriteten tvers igjennom århundrene
handlet etter prinsippene om Ijtihad, analogi og felles rådgivning.
Siden autoriteten hadde holdt Imam Ali fra det offentlige livet og oversett ham kunne de ikke
kreve av ham å brenne ned det han hadde skrevet under tiden til det profetiske budskapet etter
Profetens egen diktering. Ali beholdte Sahifa hvor han samlet alle ting folk trengte, til og med
loven om et klyp på kinnet. Da han ble kalif hengte han denne Sahifa på sitt sverd da han
klatret opp på talestolen for å gi en tale til folket for å gjøre dem kjente med dens viktighet.
Hadith fortalt av imamene til Ahlulbayt forteller at hans sønner arvet denne Sahifa fra sin
forfar, kronologisk, den ene etter den andre, og at de pleide å henvise til den for å utstede
religiøse avgjørelser (fatawa) i tilknytning til spørsmål som ble stilt dem av deres samtidige
som ble ledet av lyset til deres ledelse. Av denne grunnen, Imam Jaffar al-Sadik, Imam alRidah og mange andre imamer pleide alltid å gjengi det samme utsagnet som står i den. De
pleide å si: ’’Vi utsteder ikke dom til folket ifølge vårt eget syn. Hadde vi utstedet dom for
folk etter vårt eget syn og ifølge våre egne meninger ville vi ha blitt blant de omkommende.
Disse utsagnene er arven av Allahs sendebuds kunnskap som hans sønner arvet fra sine
forfedre, og som vi bevarer akkurat som folk bevarer sitt gull og sølv.’’ (50). Imam Jaffar alSadik sa en gang:
’’Min hadith er min fars hadith. Min fars hadith er min bestefars hadith. Hadithen til min
bestefar er hadithen til al-Hussain. Hadithen til al-Husayn er hadithen til al-Hassan. Hadithen
til Hassan er hadithen til lederen av de troende. Hadithen til lederen av de troende er hadithen
til Allahs sendebud. Hadithen til Allahs sendebud er talen til Allah, Herren til ære og
storhet.’’ (51).
Basert på det som tidligere er blitt nevnt blir hadithen om de to tyngdene (al-Thaqalain), som
er gjenfortalt mange ganger, sannheten, som det finnes ingen villfarelse etter å bekjenne seg
til. Sunnah til Profeten har ingen beskytter, forsvar eller verdi uten de rene imamene av
familien til al-Mustafa al-Mukthar. Hadithen til al-Thaqalain er som følgende: ’’Jeg forlater
for dere to tyngder, Allahs bok og min familie. Den som holder seg til de to tyngdene vil ikke
fare vill etter meg.’’ (52).
____________________________
29. Les i denne sammenhengen fra side 200 og utover min bok Spør formaningens folk.
30. Muslim, Sahih, kp 8, side 229 ’’Kitab al-Zuhd’’ (boken om beskjedenhet), i et kapittel om
bekreftelse av hadith og dommen mot kunnskapssøking.
31. Dette skyldtes at nedskrivingen av Sunnah ble forbydd til tiden av kalifen Omar ibn Abd
al-Aziz eller kanskje etter denne tiden også. Når det gjelder kalifene og herskerne før Omar
ibn Abd al-Aziz, så brente de ned og forbød enhver å skrive om Sunnah eller å sitere noe om
den.
32. Det som er rart er at ’’Ahl al-Sunnah’’ ofte forteller en hadith og den motsatte av den i
samme bok. Men det som er enda mer rart er at de ganske ofte følger falske hadither og
overser de troverdige.
33. Bukhari, Sahih, kp 1, side 36, ’’Kitab al-Ilm’’ (Boken om kunnskap)
34. Usul al-Kafi, kp 1, side 239, og også i side 143 av Basair al-Darajat.
35. Al-Bukhari, Sahih, kp 1, side 36 (den arabiske versjonen)
36. Al-Bukhari, Sahih, Kp 2, side 221.
37. Al-Bukhari, Sahih, kp 4, side 67, og Muslim, Sahih, Kp 4, side 115.
38. Al-Bukhari, Sahih, kp 4, side 69.
39. Al-Bukhari, Sahih, kp 8, side 114.
40. Al-Hakim, Mustadrak, kp 1, side 105. Abo Dawod, Sunnan, kp 2, side 126. Al-Darimi,
Sunan, kp 1, side 125, og Imam Ahmad ibn Hanbal, Musnad, kp 2, side 162.
41. Denne uttalelsen ble ytret av Omar ibn al-Khattab under avtalen til Hudaybiya, og denne
uttalelsen er skrevet ned i Sahih Bukhari side 122, kp 2.
42. Dette utsagnet er ytret av Aisha, datteren til Abu Bakr, se side 29, kp 2, av al-Ghanzalis
bok Ihya al-Ulum.
43. Dette var ordrene til en Ansari følgesvenn rettet mot Profeten som det står skrevet i Sahih
al-Bukhari, side 47, kp 4.
44. Al-Bukhari, Sahih, kp 6, side 24, også det samme kan bli funnet i kp 6, side 128, i samme
bok.
45. Se side 237, kp 5, Kanz al-ummal. Se også på Ibn Kathirs bok al-Bidaya wal Nihaya, og
også al-Dhahabis Tadhkirat al-Huffaz, kp 1, side 5.
46. Ibn Said, al-Tabakat al-Kubra, kp 5, side 188. Det samme står også skrevet i Taqyid al-ilm
skrevet av al-Khatib al-Bagdadi.
47. Ibn Abd al-Birrs bok Jami Bayan al-Ilm.
48. Se, måtte Allah beskytte deg, på den stygge handlingen begått av kalifene Abu Bakr og
Omar mot Profetens sunnah! Forestill deg hva slags stort tap de påførte den islamske Ummah
fordi de trengte veldig mye slike hadither for å forstå Koranen og befalingene til Allah, Den
Glorifisert. Så sant jeg lever, de var troverdige hadither, og grunnen til dette er at de var
direkte sitert fra Profeten, nedskrevet uten innblanding fra en tredjeperson. Når det gjelder
’’hadithene’’ som ble samlet etter denne perioden var disse for det meste fabrikkerte, fordi
uenigheten allerede hadde funnet sted, og muslimene drepte hverandre, og de ble forfalsket
etter ønskene til de forskjellige undertrykkende herskerne…
49. Malik, al-Muwatta, kp 1, side 5.
50. Allama al-Askari, Malim al-madrasatayn, kp 2, side 302.
51. Al-Kulayni, al-Kafi, kp 1, side 53.
52. Muslim, Sahih, kp 5, side 122. Al-Tirmidhi, Sunan, kp 5, side 637.
__________________________
Kapittel 8
Oppfatningen til ’’Ahl al-Sunnah’’ om sjia
Hvis vi ser bort ifra noen samtidige lærde som har skrevet med rettferdighet mot sjia slik det
sømmer seg ifølge de islamske moralreglene har allikevel mange andre, i fortiden og i
nåtiden, skrevet om sjia etter mentaliteten til de hatefulle Umayyadene. Derfor ser du dem i
hver landsby gå rundt og si det de ikke gjør, fornærme, si stygge ting, forbanne, komme med
falske anklager og beskyldninger mot uskyldige tilhengere av Ahlulbayt. De kaller dem
kafirer (vantro). De oppkaller dem etter dårlige navn, følger fotsporene til deres ’’al-Salaf alSalih’’, deres såkalte ’’Gode forgjengere,’’ nemlig Muawyiah og hans likesinnede som tok
kontroll over det Islamske kalifatet med tvang, undertrykkelse, hykleri, lureri og bedrageri.
En gang sa de at sjia er en gruppe funnet på av Abdullah ibn Saba, jøden, og en gang sa de at
de nedstammet fra Zoroastrinerne, eller at de er Rafidier, og at deres fare mot Islam er mer
enn faren jøder og kristne utsetter Islam for. De skrev også at de er hyklere, at de fulgte
prinsippet om Taqiya, at de er veldig frisinnede folk som tillatter ulovlige ekteskap, som
tillatter Muta, som er ifølge deres eget syn ikke noe annet enn ekteskapsbrudd… Noen av dem
skriver at de har en Koran som ikke er lik vår, at de tilber Ali og imamene blant hans ætt og
hater Muhammed og Gabriel… og at de gjør det og det osv.
Det går ikke et år uten publiseringen av en bok eller en mengde bøker skrevet av ’’lærde’’
som leder ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’, som de selv kaller seg, fylt med beskyldninger om
vantro og fornærmelse mot sjia. De har verken rettferdiggjørelse for sine holdninger, heller
ikke noe hensikt annet enn å tilfredsstille sine mestere som har en vestlig interesse i å hogge
den Islamske Ummah i stykker og splitte dens enhet, utrydde den islamske Ummah helt. De
har ikke noe bevis eller argument, unntatt blind fanatisme, hat, foraktelig uvitenhet og blind
etterligning av sine forgjengere uten forskning eller bevis. De er lik papegøyer, de gjentar
bare det de har hørt, kopierer det Nasibiene av Umayyadenes tilhengere, og de som fremdeles
lever et liv med prising og glorifisering av Yazid sønn av Muawiyah, har sagt (53). Så ikke bli
overrasket over disse som glorifiserer Yazid sønn av Muawiyah når du ser dem forbanne
fiendene til Yazid og kalle dem for kafirer.
Har ikke Profetens Sunnah nevnt følgende: ’’Enhver muslim er for en annen muslim lik en
sterk bygning, enhver del av den styrker den andre delen,’’ og ’’En muslim er i forholdet til
en annen muslim lik kroppen, hvis en del av den blir pinet, vil resten av kroppen svare tilbake
med søvnløshet og feber?’’
Har ikke Profetne sagt: ’’Å forbanne en muslim er en synd og å kjempe mot ham er kufr
(vantro)?’’ Hadde disse forfattere som påstår å være blant ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’
virkelig skjønt profetens sunnah vil de aldri ha tillatt seg selv å beskylde noen for kufr som
vitner ’’La ilaha illa-Allah, Muhammadun Rasool-Allah (det er ingen gud, unntatt Allah.
Muhammed er Allahs sendebud), og som overholder bønnene, betaler Zakat, faster under
måneden Ramadan, gjennomfører pilegrimsferd til Det hellige huset i Mekka, oppfordrer til
det riktige, og forbyr det som er galt.
Men siden de er tilhengerne til ’’Sunnah’’ av Umayyadene og noen ledere av Quraish snakker
de og skriver de i samme mentalitet som var rådende under perioden til Jahliya (før den
islamske tiden) da stammesystem og rasistisk arroganse var dominerende. Det som kommer
fra denne kilden overrasker ingen, heller ikke en liten dråpe av det som kommer fra denne
perioden.
Har ikke Allahs sendebud sagt som Koranen forteller: ’’Si: Bokens folk! La det være en
enighet mellom oss og dere om at vi ikke skal tilbe noen andre enn Allah og at vi ikke skal
sette noen ved Hans side og at vi ikke skal anse noen andre herrer, bortsett fra Allah.’’
Koranen: 3:64? Hvis de er ærlige tilhengere av Sunnah så skal de kalle sine sjia brødre til en
felles enighet mellom dem.
Islam kaller sine fiender blant jøder og kristne til felles enighet, forståelse og brorskap, så hva
sier dere om de som bare tilber en Gud, og hvis profet er den samme, og samme gjelder deres
bok, Qibla og skjebne? Hvorfor innkaller ikke de lærde blant ’’Ahl al-Sunnah’’ sine sjia lærde
brødre og sitte med dem ved diskusjonsbordet og snakke med dem på den beste måten, så de
kanskje kan komme til ’’ettertanke’’ om sin tro som de påstår å være ’’korrupt’’? Hvorfor kan
de ikke holde et islamsk møte med lærde fra begge sider hvor alle tvilsomme saker blir
diskutert og hørt og sett av alle muslimer så de kan skille sannheten fra falskheten? Vi vet at
’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ representerer ¾ av verdens muslimer, og de har god nok
økonomi og politisk innflytelse som gjør oppnåelsen av dette målet veldig lett. De eier til og
med satellitter.
’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ forsøker ikke å gjøre noe av dette i det hele tatt, heller ikke
ønsker de noe debatt mellom lærde, lik den som kalles til i den praktfulle boken til Allah i
verset: ’’Si: Bring deres bevis, hvis dere er ærlige?’’ Koranen: 2:11, og også i dette verset:
’’Si: Har dere noe kunnskap med dere, så bring den fram for oss? Dere følger bare
formodning, og dere forteller bare løgner.’’ Koranen: 6:148. Av denne grunnen ser du dem ty
til forbannelse, fornærmelse, løgn og falske anklager, mens de vet veldig godt at argumentene
og bevisene er med deres sjia motstandere! Jeg tror at de frykter at de fleste muslimene skulle
omfavne sjiaIslam hvis tingene ble avslørt, som det skjedde med noen egyptiske lærde fra alAhzar, som tillott seg selv å søke etter sannheten. De gjorde det og fant sannheten. De så
lyset, og de forlot den tidligere troen de ble forsynt av sine ’’gode forgjengere.’’
Lærde blant ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ innser denne faren som truer deres fundament med
oppløsning. Derfor har noen av dem gått langt, forbydd sine tilhengere å være med sjia, eller å
diskutere med dem, eller å gifte seg med deres døtre, eller å gi deres egne døtre til dem i
ekteskap, eller spise kjøtt som de har slaktet.
Dette tyder klart på at de er langt ifra Profetens sunnah og nær Sunnah til Umayyadene som
anstrengte seg for å villede Muhammeds nasjon for en hvilken som helst bekostning, og
årsaken til dette er at deres hjerter aldri virkelig fryktet omtalen av Allahs navn, heller ikke
sannheten som Han åpenbarte. Nei, de aksepterte Islam mot sin vilje. Dette innrømmer deres
egen ’’imam’’ Muawyiah ibn Abu Sufyan som drepte den beste av Sahaba bare for å bli
hersker, i den første talen som han ga. Han sa: ’’Jeg har ikke kjempet mot dere, så dere kan
be, faste eller gjennomføre pilegrimsferd. Jeg kjempet mot dere for å ha makten over dere, og
Allah har gitt meg denne anledningen, selv om dere misliker det.’’ Allah har talt på ærlig vis
da han sa: ’’Når konger kommer inn i en by, ødelegger de den og lar de mest høytstående av
dens folk være de mest lavtstående, og slik gjør de alltid.’’ Koranen: 27:34.
__________________________________
53. Utdanningsministeren i Saudi Arabia har publisert en bok med tittelen Haqaiq An Amir
al-Mominin Yazid ibn Muawiyah (fakta om lederen til de troende Yazid sønn av Muwayiah)
for å være av bøkene på pensumlisten i offisielle skoler.
_________________________________
Kapittel 9
Opppfatningen til sjia om ’’Ahl al-Sunnah wal al-Jamah’’
Hvis vi utelukker noen sjia fanatikere som anser alle ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ for å være
Nasibier, den store majoriteten av deres lærde i fortiden og nåtiden tror at deres brødre ’’Ahl
al-Sunnah wal Jamah’’ er ofre for Umayyadenes lureri og bedrageri. Dette skyldtes at de
tenker godt om ’’de gode forgjengerne,’’ etterligner dem uten etterforskning eller bekreftelse
for deres praksis. De sistenevnte ble villedet fra al-Sirat al-mustakim (den riktige veien) og
holdt seg bort fra al-Thaqalain, Allahs bok og den rensede familien som redder enhver som
holder seg til dem fra villfarelse og gir ham sikker ledelse.
Av denne grunnen finner vi sjia forsvare seg selv og fortelle andre om sin tro, kalle til
rettferdighet, jevnbyrdighet og forening med deres brødre ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’. Noen
sjia lærde reiser i forskjellige land, ser etter å bygge islamske organisasjoner og institusjoner
for å lukke gapet mellom sektene og å bringe Ummah til enhet. Noen lærde av dem har gått til
al-Azhar al-Sharif, sentrum for kunnskap og utdannelse for ’’Ahl al-Sunnah’’, og møtt deres
lærde som de diskuterte med på den beste måten, i håp om å kunne forsøke å fjerne
fordommene. Av de sjia lærde som har gjort dette er Imam Sharafid-Din Sadr ad-Din alMusavi som møtte Imam Salim al-Din al-Bishri, og resultatet av dette møtet og kontakten
mellom de høytstående mennene var fødselen av den verdifulle boken med tittelen al-Murajat,
en bok som har spilt en betydelig rolle i å minke muslimenes ideologiske forskjeller.
Anstrengelsene til disse lærde ble suksessfulle i Egypt hvor Imam Mahmud Shaltut, den store
Mufti i Egypt, utstedte sin modige fatwa om å gi full rett til å omfavne sjia Jafaria sekten, og
Fiqh (rettvitenskapen) til denne sekten er nå blant emnene som blir lært bort i al-Azhar alSharif.
Sjia generelt og sjia lærde spesielt har forsøkt sitt beste for å introdusere imamene av den
rensede Ahlulbayt for andre, å gjøre dem kjente med Jaffaria sekten som representerer Islam i
fullstendig form, skrevet bokbinder og artikler, holdt forsamlinger, spesielt etter seieren til
den islamske revolusjonen i Iran, som har satt i gang tallrike møter i Teheran under banneret
om Islamsk enhet og brobygging av gapet mellom de islamske sektene. Alle disse er ærlige
kall for oppløsning av fiendskap og hat, og akseptering av Islamsk brorskap, slik at
muslimene skal respektere hverandre.
I hvert år inviteres sjia, sunni lærde og fritenkende til ’’Mutamar al-Wahdah al-islamiya’’
(Møte om islamsk enhet). Her skal de oppleve en uke under skyggen til ærlig brorskap, spise
og drikke sammen med hverandre, be Allah, påkalle Ham og utveksle meninger og holdninger
med hverandre.
Hadde bare disse møtene og disse forsamlingene greid å skape enhet og fjerne gapet mellom
muslimene så de kjenner hverandre og fjerner bort deres hat vil deres gode ha vært enormt og
deres nytte overveldende. De vil være fruktbare med Allahs vilje.
Hvis du går inn i huset til en vanlig sjia familie, se bort ifra husene til de lærde og de
intellektuelle blant dem, vil du finne i dem et bibliotek, som inneholder i tillegg til sjia verk,
et stort antall av bøker skrevet av ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’, til forskjell fra ’’Ahl alSunnah wal Jamah’’ som sjelden beholder en sjia bok hos seg. Derfor er de uvitende om sjia,
de kjenner ingenting bortsett fra løgnene skrevet ned av fiendene til sjia. Til og med en helt
vanlig sjia er veldig kjent med Islamsk historie i alle dens steg, og han feirer noen av dens
historiske hendelser.
Når det gjelder en sunni lærde vil du finne ham veldig sjelden uttrykke interesse i historien
som han anser blant tragediene, han ønsker ikke å grave opp for å bli kjent med dem. Han er
av denne oppfatningen at å overse dem og ikke se på dem er nødvendig, fordi de vil
undergrave det gode inntrykket om ’’de gode forgjengerne.’’ Siden han har overbevist eller
villedet seg selv om ’’rettferdigheten’’ til alle Sahaba og deres rettskaffenhet, aksepterer han
ikke lenger det historien har notert mot dem. Av denne grunner finner vi ham ikke i stand til å
holde en konstruktiv diskusjon basert på bevis og argument. Du vil finne ham enten løpe bort
fra en slik forskning på grunn av sin tidligere kunnskap om at han vil bli beseiret, eller han
kan bli overveldet av sine følelser og tvinge seg selv til forskning, da vil han gjøre opprør mot
hele sin tro og omfavne troen til Ahlulbayt i siste omgang.
Sjia er tilhengerne til profetens sunnah, fordi deres første imam etter Profeten er Ali ibn Abu
Talib som levde og pustet etter Profetens sunnah. Se på ham og se hvordan han reagerte da de
kom til ham og ville sverge troskap for ham som ny kalif på betingelse av at han skulle herske
etter ’’sunnah’’ til Shaykhain (Abu Bakr og Omar ibn al-Khattab). Han sa: ’’Jeg skal ikke
herske, unntatt etter Allahs bok og Sunnah til Hans sendebud.’’ Ali hadde ingen nød etter
kalifatet, hvis det var på bekostning av Profetens sunnah, for han er den som sa: ’’Deres
kalifat er for meg lik nyset til en geit, med mindre jeg overholder en av befalingene til Allah.’’
Hans sønn, Imam al-Hussain, har sagt sitt kjente utsagn som fremdeles har et ekko i ørene til
historien: ’’Hvis Muhammeds religion ble forsterket kun ved min død så la sverdene ta fatt i
meg.’’
Av denne grunnen ser sjia på deres brødre fra ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ med øynene til
kjærlighet og godhet, ønsker for dem ikke noe annet enn ledelse og frelse. For dem er prisen
til ledelse fortalt av de troverdige hadithene bedre enn dette livet og alt som er i det. Allahs
sendebud sa til Imam Ali etter å ha sendt ham for å erobre Khaybar: ’’Kjemp mot dem til de
vitner at Det er ingen gud, unntatt Allah, og at Muhammed er Allahs sendebud. Hvis de ytret
det vil deres liv og penger være beskyttet mot din makt, og Allah vil føre regnskap med dem.
Hvis Allah leder igjennom deg bare en person av dem er det bedre for deg enn alt som solen
skinner på (eller bedre enn alle røde kameler).’’ (54)
Alis hovedbekymring var etter alt å dømme å lede mennesker og å bringe dem tilbake til
Allahs bok og Sunnah til Hans sendebud. Av denne grunnen ønsker hans sjia i våre dager å
tilbakevise alle anklagene og løgnene mot dem, og å introdusere for sine brødre av ’’Ahl alSunnah wal Jamah’’ sannheten om Ahlulbayt og lede dem til den riktige veien.
’’I deres historier var det en lærepenge for de som har hjertets forstand. Dette er ingen
oppdiktet historie, men en stadfestelse av det som foreligger fra før, og en utlegging av det
hele, som ledelse og nåde for folk som tror.’’ Koranen: 12:111.
________________________
54. Muslim, Sahih, kp 7, side 122, ’’Kitab al-Fadail’’ (boken om utmerkelsene), kapittelet om
utmerkelsen til Ali ibn Abu Talib.
__________________________
Kapittel 10
Imamene til sjia
Sjia har begrenset sin lojalitet for de tolv imamene av Ahlulbayt, fred være med dem. Den
første av dem er Ali sønn av Abu Talib som ble etterfulgt av sin sønn al-Hassan, så av sin
sønn al-Hussayn, så av de ni feilfrie blant Hussains ætt, Allahs fred og velsignelse være over
dem alle.
Allahs sendebud hadde navngitt alle disse imamene i mange av sine utsagn, enten direkte eller
indirekte, og han hadde nevnt dem ved navn ifølge noen beretninger fortalt av sjia og andre
fortalt av ’’Sunni’’ lærde.
Noen av ’’Ahl al-Sunnah’’ kan ha innvendig mot disse beretningene, uttrykke forundring over
hvordan Sendebudet kunne ha snakket om skjulte ting som ikke har funnet sted? Koranen
sier: ’’Hadde jeg kjent det usette vil jeg ha hatt mye godhet og ingen ondskap ville ha nådd
meg.’’ Koranen: 7:188. Som svar på dette argumentet sier vi at dette verset ikke utelukker
Sendebudet fra å ha kjennskap til det skjulte i det hele tatt. Det ble åpenbart som respons på
noen avgudsdyrkere som spurte ham om å fortelle dem når Tiden til Den Lovede Timen vil
komme, og kunnskapen om dette er bare hos Allah, ære være Ham, som Han tildeler ingen.
På den andre siden forteller Koranen klart: ’’Den ene som kjenner det usette! Han avslører
ikke Hans hemmeligheter for noen, unntatt for et sendebud som Han utvelger!’ Koranen:
72:26-27. Unntagelsen som dette verset henviser til hentyder at Han, Ære være Ham, gjør
kjent sine sendebud som Han utvelger med kunnskap av det usette. For eksempel les hva
Josef, fred være med ham, sier til sine følgesvenner i fangehullet: ’’Ingen mat skal komme til
dere uten at jeg vil fortelle dere om den før den når dere, dette er av det min Herre har lært
meg.’’ Koranen: 12:37. Et annet eksempel er i dette verset: ’’Så fant de en av våre tjenere som
Vi hadde tildelt nåde og som Vi hadde lært kunnskap fra Oss.’’ Koranen: 18:65. Dette er en
henvisning til historien om al-Khidr som møtte Moses og som han lærte kunnskapen om det
usette, kunnskapen som han ikke kunne tolerere.
Muslimer, det være seg sjia eller sunni, er ikke uenige om at Allahs sendebud pleide å ha
kjennskap til det usette, og mange hendelser er blitt fortalt i denne sammenhengen, som for
eksempel profetens utsagn til Ammar: ’’Ammar! Det undertrykkende partiet skal drepe deg,’’
og hans utsagn til Ali: ’’Den verste av de første og de siste vil slå deg (med sverdet) på ditt
hode, så vil han fylle ditt skjegg med ditt blod.’’ Han hadde også sagt til Ali: ’’Min sønn alHassan vil være den som Allah vil bringe fred mellom to store partier igjennom.’’ I en
anledning sier profeten til Abu Dhar al-Ghifari at han vil dø alene i eksil, og oversikten over
slike tallrike hendelser er veldig lang. Blant dem er den kjente beretningen som al-Bukhari,
Muslim og alle de som etterfulgte dem fortalte: ’’Imamene etter meg er tolv. Alle tilhører
Quraish,’’ og ifølge en annen hadith ’’Alle vil være av Hashims barn.’’
I både våre tidligere bøker La oss være med de ærlige (Ma al-Sadiqin) og Spør formaningens
folk (Fasalo Ahl al-Dhikr) beviste vi at Sunni lærde selv har henvist i sin Sahih og Musnad
bøker til hadither om lederskapet til de tolv imamene og bekjent deres troverdighet.
Noen kan stille seg følgende spørsmål: ’’Hvorfor satt de da disse hadithene til side og fulgte
imamene til de fire sektene hvis de virkelig bekjente at slike hadither finnes og at de er
troverdige?’’ Svaret er: Alle ’’de gode forgjengere’’ var støttespillere av de tre kalifene som
kom til makten igjennom Saqifa (skuret til Banu Saida), nemlig Abu Bakr, Omar og Uthman,
så det var en selvfølge at bare de ville vende bort fra Ahlulbayt og bli fiender av Imam Ali og
hans familie. De forsøkte alt det de kunne for å utslette profetens sunnah og erstatte det med
sin egen Ijtihad, personlige meninger. Dette skyldtes splittelsen av nasjonen til to grupper
etter døden til Allahs sendebud. De ’’gode forgjengerne’’ og de som fulgte dem og adopterte
deres tankegang, som representerer ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah,’’ som er den store
majoriteten av den muslimske Ummah. En liten minoritet som inkluderte Ali og hans sjia som
boikottet troskapen for Abu Bakr og forkastet den, de ble utstøtt og fordømt. De ble kalt
Rafidier, de som forkastet.
’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ var de som kontrollerte skjebnen til Ummah tvers igjennom
århundrene, og derfor var herskerne til Banu Ummayah og Banu al-Abbas støttespillere og
følgesvenner av kalifatskolen oppfunnet av Abu Bakr, Omar, Uthman, Muawyiah (55) og
Yazid.
Da kalifatet falt og dets heder forsvant, endte makten opp i hendene til Mamelukkene og ikkearaberne, og det var noen som skrev ned sunnah til profeten… det var bare da slike hadith,
som tidligere generasjoner forsøkte å utslette eller å skjule uten å kunne gjøre det, i tillegg til
disse spesielle hadithene som forbauset dem, de som motsa deres tro ved denne tiden, dukket
opp.
Noen av dem forsøkte å gjenforene disse hadithene med sin tro, så de latet som om de elsket
Ahlulbayt. Derfor hver gang navnet til Imam Ali ble nevnt, sa de: ’’Måtte Allah være tilfreds
med ham,’’ eller ’’Måtte Allah glorifisere hans åsyn,’’ så folk skulle få et inntrykk av at de
ikke var fiender av Ahlulbayt.
Ingen blant muslimer, heller ikke hyklerne blant dem, kan vise fram sitt hat mot Profetens
familie, fordi fiendene til Ahlulbayt er fiendene til Allahs sendebud, og slik fiendskap vil
holde dem unna Islam, som det fremgår klart.
Det vi kan forstå ut fra alt dette er at de i virkeligheten var fiender av Profetens familie, og
med ’’de’’ mener vi ’’de gode forgjengerne,’’ som kalte seg selv eller ble kalt av sine
tilhengere for ’’Ahl al-Sunnah al-Jama.’’ Et annet bevis er at du kan finne dem alle følge fire
sekter som ble skapt av den herskende makten (som vi vil snart bevise), og de har ingenting i
deres religiøse dom som de kan henvise seg til Ahlulbayts fiqh (rettvitenskap) eller fiqh til
noen av de tolv imamene.
Sannheten er at Imamiyah sjia er de sanne tilhengerne av Muhammeds sunnah, fordi de
overholdte i alle sine jurdiske dom læredommen til imamene av Ahlulbayt som arvet den
troverdige Sunnah fra deres bestefar Allahs sendebud uten å blande det med sine egne
personlige meninger, oppfatninger, eller utsagnene til kalifene.
Sjia holdt seg tvers igjennom århundrene disse tekstene og forkastet prinsippet om ijtihad i
tilstedeværelsen av klare hadither, de trodde på kalifatet til Ali og hans etterkommere, fordi
Profeten hadde hentydet deres lederskap helt klart. Derfor kaller de dem kalifene til Allahs
sendebud, selv om bare Ali hadde anledningen til å være en virkelig kalif. De forkaster og
nekter å anerkjenne herskerne som tok over makten og kalifatet fra begynnelsen av tiden til
kalifatet til enden, fordi et slikt kalifat var ifølge Omar ibn al-Khattabs egne ord basert på ’’en
grov feil. Måtte Allah beskytte oss mot ondskapen til denne feilen…’’ og fordi den kom som
en fornektelse og forkastelse av tekstene ytret av Allah og Hans sendebud. Alle de som kom
til makten, gjorde kalifatet arvelig, hver kalif hersket bare fordi han ble valgt av sin forgjenger
eller ved kamp eller ved å vinne et slag. (56).
På grunn av alt dette måtte ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ si at lydighet var pålagt både for en
god og en ond imam, de akspeterte kalifatet til alle deres herskere, inkludert de syndige blant
dem.
Imamiyah sjia er kjent for å forkynne nødvendigheten av feilfriheten til imamen, så ingen stor
Imamah, heller ikke lederskap av en nasjon, kan bli tatt over, unntatt av en feilfri imam, og
det er ikke et menneske i denne nasjonen som er feilfri, unntatt de som Allah har fjernet bort
urenhet fra og som Han har renset helt (ifølge verset 33, kp 33, Koranen).
_____________________________
55. Vi har ikke henvist til kalifatet av Ali ibn Abu Talib, fordi ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’
ikke anerkjenerte det, unntatt under tiden til Ahmad ibn Hanbal, som vi allerede har hentydet,
så se på kapittelet med tittelen ’’Ahl al-Sunnah kjenner ikke til Profetens sunnah’’ i denne
boken.
56. Det eneste unntaket er kalifatet til Ali ibn Abu Talib. Bare han ble ikke valgt av sin
forgjenger, heller ikke oppnådde han kalifatet ved å bekjempe andre og undertrykke dem. Nei,
muslimene valgte ham frivillig for å være deres kalif, og de insisterte på at han skulle velges
til lederskapet
__________________________
Kapittel 11
Imamene til Ahl al-Sunnah wal Jama
’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ har fulgt de fire imamene, som deres sekter er kjent etter
navnene til, nemlig Abu Hanifah, Malik, al-Shafi og Ahmad ibn Hanbal.
Disse fire imamene var aldri blant Sahaba til Allahs sendebud, de kjente ham heller ikke, han
så heller ikke dem, heller ikke så de ham. Deres eldste i alder er Abu Hanifah, som levde et
hundre år etter Profeten. Han ble født i 80 EH/699 og død i 160 EH/777 A.D. Deres yngste er
Ahmad ibn Hanbal, han ble født i 164 og døde i 241 Eh (782-855). Alle disse henviser de seg
til i forbindelse med Furu al-Din – grenene til religionen.
Når det gjelder røttene til religionen – usol al-Din, så henviser ’’Ahl al-Sunnah al-Jamah’’ seg
til Imam Abul-Hassan Ali ibn Ismail al-Ashri som ble født i 270 EH og døde i 335 EH (883946).
Dette er imamene til ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’, som de henviser seg til i forbindelse med
saker angående røttene og grenene til deres religion. Finner du noen av imamene til Ahlulbayt
blant dem? Eller finner du blant dem noen som var en følgesvenn av Allahs sendebud, eller
som Allahs sendebud sa at han er den mest vise personen for å lede nasjonen? Selvsagt ikke!
Det er ingenting å finne av denne slag i det hele tatt.
Hvis ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ påstår at de overholder Profetens sunnah, hvorfor dukker
disse sektene så sent i tid etter Profetens bortgang, og hvor var ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’
før tilstedeværelsen av disse sektene, og hvilken religion fulgte de, og hvem henviste de seg
til?
Etter å ha stilt disse spørsmålene, la oss stille et annet også: ’’Hvordan kan de være så
tilknyttet menn som verken var Profetens samtidighe, heller ikke visste de noe ham, de ble
født etter at splittelsen allerede hadde funnet sted, og etter at følgesvennene kjempet og drepte
hverandre, beskyldte hverandre for vantro, og etter at kalifene behandlet Koranen og Sunnah
etter sin egen Ijtihad, deres egne personlige meninger?’’
Etter å ha tatt makten over staten vanæret Yazid helligdommen i Medina, ga sin hær tillatelse
til å ødelegge alt de ønsket i Medina, og hæren drepte og ødela hva som helst, de drepte de
beste blant Sahaba som nektet å sverge troskap for ham, voldtok ærebare kvinner til den grad
at det var mange som ble født utenfor ekteskap.
Hvordan kan en vis person ha sin tillitt til slike imamer som tilhørte en slik type av mennesker
som ble forskittent av omstendighetene til oppvigleriet, som ble farget av dets forskjellige
farger, som grodde opp etter dets bedrageri og svindel, som tildelte dem falske medaljer gitt
for de som antageligvis besitter kunnskap og kjennskap? Ingen lærde utmerket seg, unntatt de
som regjeringen var tilfreds med og de som var tilfreds med regjeringen. (57).
Hvordna kan en som påstår å tilhøre Sunnah forlate Imam Ali, kunnskapens port, eller Imam
al-Hassan og al-Husayn, mesterne av paradisets ungdomer, eller andre rensede imamer av
familien til Profeten som hadde arvet kunnskapen til Allahs sendebud, og foretrekke å føgle
’’imamene’’ som ikke var kunnskapsrike om Profetens sunnah, som bare var et produkt av
Umayyadenes politikk?
Hvordan kan ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ påstå at de fulgte Profetens sunnah, mens de
overser de som beskyttet den? Hvordan kan de forlate befalingene og de direkte ordene til
Profetne om å holde seg til den rensede familien, og så påstå å følge Sunnah?
Kan en muslim som er kjent med den Islamske historien, koranen og Sunnah tvile på at ’’Ahl
al-Sunnah wal Jamah’’ er tilhengerne til Umayyadene og Abbasittene?
Og kan en muslim som er kjent med Koranen og Sunnah, og som kjenner den Islamske
historien benekte at sjia som etterligner og er lojale overfor familien til profeten er tilhengerne
til profetens sunnah, mens ingen andre kan påstå å gjøre det?
Har du sett, kjære leser, hvordan politikken forandrer ting opp ned, lar det rette se ut som galt
og motsatt? De som holdt seg lojale overfor Profeten og hans familie ble kalt Rafidier og
innovatører, mens de som utmerket seg i å finne på innovasjoner og de som fornektet Sunnah
til Profeten og hans familie, fulgte Ijtihad til deres egne undertrykkende herskere ble kalt for
’’Ahl al-Sunnah wal Jamah?’’ Det høres virkelig rart ut.
Når det gjelder meg så tror jeg at Quraish var bak denne tittelen, og de er en av dens
hemmeligheter og gåter.
Vi har allerede fått med oss at Quraish var de som forbød Abdullah ibn Omar å skrive ned
Profetens sunnah på grunnlag av påstanden om at Profeten ikke var feilfri. Quraish omfattet
spesifikke personer som hadde stor innflytelse, og som var kjent for sin fanatisme og mektig
innflytelse over arabiske stammer. Noen historikere kaller dem ’’De mest snedige araberne’’
på grunn av deres rykt, de var kjent for å være lure, bedragerske og overlegne. De ble kalt av
andre for ’’Folket som knyttet og løste opp.’’ (58)
Blant dem er Abu Bakr, Omar, Uthman, Abu Sufiyan og hans sønn Muawyiah, Amr ibn alAs, al-Mughirah ibn Shubah, Marwan ibn al-Hakam, Talhah ibn Ubaydullah, Abdul-Rahman
ibn Awf, Abu Ubaydah Amir ibn al-Jarrah og mange andre. (58)
Disse ’’snedige mennene’’ pleide å møte for å diskutere og bestemme noe som de vil være
enige om. Deretter skulle de fremme denne tingen de diskuterte blant folk i håp om at den vil
bli til virkelighet, uten at folk flest vet hvordan dette ble til. En slik plan, som de planla, var
deres påstand om at Muhammed ikke var feilfri og at han var et menneske som alle andre, han
kunne feile, som de hevdet, så de vil fornedre ham og diskutere med ham om sannheten, selv
om de kjenner til den. Blant disse planene var deres forbannelse av Ali ibn Abu Talib og å gi
ham et fornedrende navn, de kalte ham ’’Abu Turab’’ (støvets far), de fremstilte ham for folk
som fienden til Allah og Hasns sendebud.
En annen plan er deres fornærmelse og forbannelse av den høytstående Sahabi Ammar ibn
Yasir, de henviste seg til ham med et navn som ikke tilhrøte ham, og det var ’’Abdullah ibn
Saba,’’ eller ’’Ibn al-Sauda,’’ bare fordi Ammar motsatte seg kalifene og kalte folk til
lederskapet av Ali ibn Abu Talib. (59)
En annen plan var å kalle Sjia som var lojale overfor Ali ’’Rafidier’’ for å villede
offentligheten ved å gi dem dette inntrykket av at de sistenevnte hadde forkastet Muhammeds
budskap og fulgte Ali istedenfor.
En annen plan var å kalle seg selv ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ for å villede ærlige troende til
å tro at de er de enste som overholdte Profetens sunnah, i motsetning til Rafidier som forkastet
den. De mente ved deres ’’sunnah’’ den beryktede innovasjonen som de fant på, sedvanen om
å forbanne og å fordømme lederen til de troende og profetens familie på talestolene i hver
moske igjennom hele den muslimske verden og i alle andre land, byer, og landsbyer hvor
muslimene levde. Denne innovasjonen fortsatte for åtti år. Hver gang en av deres forkynnere
kom ned fra talestolen før han ledet bønnene, forbannet han Ali ibn Abu Talib, og hvis han
ikke gjorde det, vil enhver i mosken ha skreket til ham: ’’Taraktal Sunnah! Tarakatal Sunnah!
(Du har forlatt Sunnah)!’’
Da kalifen Omar ibn Abd al-Aziz ønsket å forandre denne ’’Sunnah’’ med det koraniske
verset: ’’Allah påbyr rettferd og godhet, og gavmildhet mot familie. Han forbyr det skjendige
og forkastelige, og voldsferd. Han formaner dere, så dere må vise ettertanke.’’ Koranen:
16:90, la de planer mot ham og drepte ham for å ha drept deres ’’sunnah’’ og så bort ifra
utsagene til hans forgjengere som hadde brakt ham til kalifatet. De forgiftet ham da han bare
var tretti åtte år gammel, bare hadde regjert for mindre enn to år. Han ble offer for sin reform,
fordi hans fettere, Ummayadene, ikke var enige med hans forkastelse av deres ’’sunnah’’, for
dette innebærer at statusen til ’’Abu Turab’’ og imamene blant hans ætt ble opphøyet.
Etter fallet til Umayyade regjeringen kom Abbasittene og forfulgte imamene av Ahlulbayt og
deres tilhengere til regjeringenstiden av Jaffar sønn av al-Mutasim, også kalt ’’AlMutawakil’’. Han viste seg å være en bitter fiende av Ali og hans etterkommere. Hans hat og
fiendskap førte til han ødela graven til Imam Hussein i Kerbala. Han forbød folk å besøke den
(60), og han ga ingenting, heller ikke var han sjenerøs mot noen, unntatt mot de som
forbannet Ali og hans ætt.
Historien til al-Mutawakil og den kjente språkvitenskapsmann allamah ibn al-Sikket er veldig
kjent. Al-Mutawakil drepte ham på den verste måten, hogde av hans tunge da han oppdaget at
han var en tilhenger av Ali og hans Ahlulbayt, selv om han var læremesteren til begge hans
(al-Mutawakils) sønner.
Al-Mutawakils fiendskap mot Ali og hans tilhørighet til Nasibismen gikk så langt at han
drepte ethvert nyfødt barn med navnet Ali, fordi det var det mest hatefulle navnet for ham. Da
Ali ibn al-Jahm, poeten, møtte al-Mutawakil, sa han: ’’Lederen til de troende! Mine foreldre
har begått en stor urettferdighet mot meg.’’ Al-Mutawakil spurte ham: ’’Hvordan har de
begått en stor urettferdighet mot deg?’’ Han sa: ’’De ga meg navnet Ali, selv om jeg hater
dette navnet og enhver som er omtalt med det.’’ Al-Mutawakil lo og ga ordre om at det skulle
gis en rikelig belønning til ham.
En mann levde i Mutawakils møtehus. Han var en etterliknende bajas som pleide å herme
etter Ali ibn Abu Talib og latterliggjøre ham. Da folk så ham, lo de og sa: ’’Her kommer den
skallede mannen, mannen med stort mage!’’ Så driver alle i forsamlingen ap med ham og
kalifen blir glad ved dette.
Vi må ikke glemme å nevne i denne sammenhengen at al-Mutawakil, hvis fiendskap mot Ali
avslørte hans hykleri og syndige liv, var veldig mye elsket av lærde til hadith som ga ham
tittelen ’’Muhyi al-Sunnah,’’ den som ga liv til Sunnah. Og siden de lærde av hadith var av
’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ er beviset som har ingen rom for tvil at det de mente med
’’Sunnah’’ var enkelt og greit å hate Ali ibn Abu Talib og å forbanne ham, holde seg på
avstand fra ham, og dette er Nasbisme kort sagt.
Det som gjør denne saken klar for oss er det al-Khawarizimi har fortalt i sin bok, side 135:
’’Harun ibn al-Khayzaran og Jaffar al-Mutawakil alal-Shaitan (den som stoler på Satan),
istedenfor al-Rahman (den barmhjertige) pleide ikke å gi noe penger eller inntekt til noen,
bortsett fra de som forbannet familien til Abu Talib og som støttet sekten til Nasibiene.’’
Ibn Hajar har fortalt at Abdullah ibn Ahmad ibn Hanbal har sagt: ’’Da Nasr ibn Ali ibn
Sahban gjenga en hadith som fortalte at Allahs sendebud tok hånden til Hassan og Hussein,
og sa: ’’Den som elsker meg og elsker disse to og deres foreldre vil være med meg i samme
grad på dommedagen,’’ beordret al-Mutawakil at han skulle piskes tusen ganger. Han døde
nesten hadde ikke Jaffar ibn Abd al-Whaid gått i forbønn for ham hos al-Mutawakil, og han sa
til al-Mutawakil: ’’Lederen til de troende! Han er av Ahl al-Sunnah,’’ og han fortsatte å gjøre
det til Nasr ble satt fri.’’ (61)
Enhver vis person vil forstå at det Jaffar ibn Abd al-Wahid sa til al-Mutawakil om at Nasr var
blant ’’Ahl al-Sunnah’’ er en uttalelse for å redde hans liv, og for å være et annet vitnesbyrd
om at ’’Ahl al-Sunnah’’ var fiendene til Ahlulbayt som er hatet av al-Mutawakil. Den
sistenevnte pleide å drepe de som nevnte en eneste av deres utmerkelse, selv om han ikke var
en sjia.
Ibn Hajar forteller i samme bok at Abdullah ibn Idris al-Azdi var en mann av ’’Al-Sunnah wal
Jamah’’, at han var veldig streng med å overholde ’’Sunnah’’, tilfredsstille andre og han
sympatiserte med Uthman (62).
Om Abdullah ibn Awn al-Basri sier den samme sunni forfatteren: ’’Han er troverdig, og han
pleide å være grundig i sin tilbedelse, overholdte Sunnah, og han var veldig vrien mot de som
fant på innovasjoner. Ibn Sad forteller at han var en støttespiller for Uthman.’’ (66). Han har
også fortalt at Ibrahim ibn Yakub al-Jawzjani pleide å følge Hareezi sekten (sekten funnet på
av Hareez ibn Uthman al-Dimashqi), som var veldig kjent for å ha akseptert troen til Nasibier,
og ibn Hayyan har sagt: ’’Han var veldig ivrig i å overholde Sunnah.’’ (64).
Alt dette lar oss trekke denne konklusjonen at Nasibisme og hat mot Ali og hans ætt,
forbannelsen av etterkommerne til Abu Talib, fordømmelsen av Ahlulbayt, er ansett av dem
som å ’’overholde Sunnah’’. Vi vet også at støttespillerne til Uthamn er de som fremmet
Nasibisme og hat mot Ahlulbayt, og de er de som var vrien overfor de som var lojale overfor
Ali og hans ætt.
Stemplet ’’innovatører’’ ble tilknyttet sjia som kalte for lederskapet til Ali, og dette var ifølge
dem en innovasjon, siden det var i strid med politikken til ’’de rettferdige kalifene’’ og de
’’gode forgjengerne’’, politikken om å sette til side imamen og ikke anerkjenne hans
lederskap. Historiske fakta som støtter dette utsagnet er veldig kjent, men det vi allerede har
sagt her skulle være nok for de som ønsker å forske om dette emnet videre og undersøke det
på egen hånd. Vi har, som vi pleier, forsøkt å fortelle ting kort, og forskerne må vite at de kan
oppnå mer enn dette hvis de vil.
’’Når det gjelder de som kjemper alvorlig for Oss, vil vi lede til våre veier, og Allah er med de
som gjør det gode.’’ Koranen: 29:69.
_________________________________________
57. I den kommende forskningen vil du inshAllah komme til å finne ut at Umayyade og
Abbasitt herskerne var folket som brakte disse sektene og tvang folk til å følge dem
58. Vi har utelukket fra denne oversikten Imam Ali, fordi han skilte mellom den snedige
visdommen, god ledelse, bedrageri, svindel og hykleri. Han har sagt flere ganger: ’’Hvis det
ikke hadde vært for svindel og hykleri, vil jeg ha vært den mest snedige blant araberne.’’ Og
som det står i Koranen: ’’De planlegger, og Allah planlegger, og Allah er den beste blant
planleggerne.’’ Allahs plan betyr visdom og god ledelse. Når det gjelder avgudsdyrkernes
planer så er de ingenting annet enn lureri, hykleri, svindel, bedrageri og falskhet.
59. For mer detaljer, se på al-Sila bayn al-Tasawwuf wal Tashayy skrevet av Dr. Mustafa
Kamil al-Shibeebi som beviser at Abdullah ibn Saba, jøden, eller ’’Ibn Sawda’’ (sønnen til
den svarte kvinnen) var et kallenavn og en ondskapsfull tittel gitt til Ammar ibn Yasir, fordi
han var en tilhenger av Imam Ali.
60. Hvis kalifen gikk så langt til den grad at han gravde opp gravene til imamene av
Ahlulbayt, spesielt mesteren av paradisets ungdommer, så ikke spør da om det de gjorde mot
sjia som pleide å oppsøke Allahs velsignelse ved å besøke graven til Imam Hussein. Sjia led
enormt.
61. Dette er tatt fra ibn Hajars Tahdhib al-Tahdhib, i forbindelse med hans biografi om Nasr
ibn Ali ibn Sahban.
62. Ibn Hajar, Tahdhib al-Tahdhib, kp 5, side 145. Det er kjent at de som sympatiserte med
Uthman pleide å forbanne Ali og beskylde ham for å ha drept Uthman ibn Affan.
63. Ibn Hajar, Tahdhib al-Tahdhib, kp 8, side 348.
64. Samme kilde som tidligere nevnt, kp 1, side 82.
__________________________________________
Kapittel 12
Profeten utpekte imamene til sjia
Ingen forsker som har studert biografien til Profeten, og som ble kjent med den islamske
historien tviler på at profeten var en av de som utpekte de tolv imamene, som klart fortalt at
de skulle etterfølge ham og lede hans nasjon.
Deres antall er nevnt i Sahih bøkene til ’’Ahl al-Sunnah’’, og det er tolv, og de er alle av
Quraish. Dette er det al-Bukhari og Muslim, også mange andre, har bekreftet. Noen sunni
kilder hentyder at Profeten navnga alle, de forteller at den første av dem var Ali ibn Abu
Talib, etterfulgt av sin sønn al-Hassan, så al-Hassans bror al-Husayn, så etterfulgt av ni av
ætten til al-Hussain, den siste av dem er al-Mehdi.
Sunni forfatteren til yanabi al-Mawdah (65) forteller følgende historie i sin bok:
’’En jøde ved navnet al-Atal kom til Profeten og sa: ’’Muhammed! Jeg ønsker å spørre deg
om bestemte ting som jeg tenker over. Hvis du svarer på dem skal jeg akseptere Islam foran
deg.’’ Profeten sa: ’’Spør meg, Imarahs far!’’ Han spurte ham om mange ting til han ble glad
og bekjente at Profetens ord er sanne. Så sa han: ’’Fortell meg om din etterfølger. Hvem er
han? Ingen profet kan fremstå uten en etterfølger, vår profet Moses hadde utpekt Josva sønn
av Nun som sin etterfølger.’’ Han sa: ’’Min etterfølger er Ali ibn Abu Talib, etterfulgt av
mine barnebarn al-Hassan og al-Hussein, etterfulgt av ni menn av etterkommerne til alHussain.’’ Han sa: ’’Oppgi deres navn for meg, Muhammed!’’ Profeten sa: ’’Hvis Hussein
døde skal han bli etterfulgt av sin sønn Ali. Hvis Ali døde så skal bli etterfulgt av sin sønn
Muhammed. Hvis Muhammed døde så skal han bli etterfulgt av sin sønn Jaffar. Hvis Jaffar
døde så skal han bli etterfulgt av sin sønn Mousa. Hvis Mousa døde så skal han bli etterfulgt
av sin sønn Ali. Hvis Ali døde så skal han bli etterfulgt av sin sønn Muhammed. Hvis
Muhammed døde så skal han bli etterfulgt av sin sønn Ali. Hvis Ali døde så skal han bli
etterfulgt av sin sønn Hassan. Hvis Hassan døde så skal han bli etterfulgt av sin sønn alHujjah Muhammed al-Mehdi. Disse er de tolv.’’ Etter å ha hørt disse ordrene til Profeten
omfavnet jøden islam og priset Allah for å ha ledet ham.’’ (66)
Hvis vi ønsker å bla sidene til sjia bøker og oppdage faktaene de inneholder i denne
sammenhengen vil vi ha funnet flere enn denne hadithen som vi nevnte, men denne hadithen
er nok for å bevise at de lærde av ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ innrømmer at antallet til
imamer er tolv og disse er ingen andre enn Ali og hans rensede familie.
Det som forsterker vår overbevisning er at de tolv imamene av Ahlulbayt aldri ble opplært av
noen lærde i Ummah. Verken historikere, hadithfortellere eller biografiforfattere har fortalt at
en av imamene av Ahlulbayt lærte det han visste av noen Sahaba eller Tabin som tilfellet er
med resten av Ummahs lærde og imamer.
For eksempel var Abu Hanifah en student av Imam Jaffar al-Sadik. Malik var en student av
Abu Hanifah. Al-Shafi lærte fra Malik og det samme gjorde Ahmad ibn Hanbal. Når det
gjelder imamene av Ahlulbayt var deres kunnskap en gave gitt dem av Allah, og de arvet
denne kunnskapen, for de er de som Den Allmektige henviste seg til spesielt da han sa: ’’Så
gav Vi boken som en arv til de som Vi valgte av våre tjenere.’’ Koranen: 35:32.
Imam Jaffar al-Sadik har uttrykt dette da han sa: ’’Hvor rare kan noen mennesker egentlig
være? De sier at de tok hele deres kunnskap fra Allahs sendebud, så handlet de etter den og
ble ledet! De fortalte at vi, Ahlulbayt, ikke lærte noe kunnskap, heller ikke ble vi ledet ved
den, mens vi er hans familie og ætt. I våre hjem steg åpenbaringen ned, fra oss ble
kunnskapen tildelt folket. Har de virkelig lært og blitt ledet, mens vi lever i uvitenhet og
villfarelse?’’ Hvordan kan Imam al-Sadik ikke forundre seg over de som påstod å ha lært fra
Allahs sendebud, mens de viste fiendskap og hat mot hans Ahlulbayt og portene til hans
kunnskap som ledet til hans kunnskap? Hvordan kan han uttrykke ikke forundring over at de
kaller seg selv ’’Ahl al-Sunnah’’ mens de motsetter det denne Sunnah innholder?
Hvis sjia, som historien vitner, har valgt Ali for å støtte og forsvare seg mot hans fiender,
kjempe med ham, slutte seg til fred hver gang han sluttet seg til den, lære alt det de visste fra
ham, var ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ i motsetning til dem aldri hans tilhengere, støttespillere
eller medhjelpere. De bekjempet ham og ønsket å gjøre ende på ham. Etter å ha drept ham,
forfulgte de hans sønner, enten drepte de dem, fengslet dem eller sendt dem i eksil. De
motsatte seg ham i de fleste religiøse dom ved å følge de som hadde andre syn enn ham, og
som fulgte sin egen ijtihad mot Allahs befalinger, forandret dem ifølge deres egne ønsker og
til tjeneste for deres egne interesser.
Hvordan kan vi i våre dager ikke forundre oss over disse som påstår å følge Profetens Sunnah,
mens de vitner mot seg selv at de forlot Profetens sunnah, fordi den støttet sjias tro? (67) Er
ikke dette rart?
Hvordan kan vi ikke forundre oss over disse som påstår å være ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’,
mens det er mange Maliki, Hanafi, Shafi og Hanbali grupper, hver av dem motsetter seg
hverandre i juridiske avgjørelser, som påstår at slike forskjeller er en nåde for dem? Er det
riktig å forandre Allahs religion for å passe noen personers ønsker, oppfatninger og syn?
Ja, de er forskjellige grupper som er uenige imellom seg selv om tolkningen av befalingene til
Allah og Hans sendebud, men de er allikevel forente om denne urettferdigheten som fant sted
i Saqifa til Banu Saida, de er enige om å forlate og å tilsidesette den rensede familien til
profeten.
Hvordan kan vi ikke forundres over disse som skryter av at de er ’’Ahl al-Sunnah’’, mens de
har forlatt ordrene til Allah sendebud om å holde seg til de to tyngdene, Allahs bok og hans
familie, tiltross for deres besittelse av en hadith som bekrefter disse ordrene utstedt av Allahs
sendebud og deres bekjennelse av hadithens troverdighet? De har verken holdt seg til
Koranen, eller til Familien av Profeten, fordi ved å forlate den rensede familien, har de forlatt
Koranen også, siden den hellige hadithen hentyder at Koranen og Familien aldri vil skille lag,
som Allahs sendebud tydelig har fortalt: ’’Og den Allvitende har fortalt meg at de (Koranen
og Ahlulbayt) ikke vil skille lag til de kommer tilbake hos meg ved fontenen.’’ (68)
Hvordan kan vi ikke forundres over folk som påstår å følge Sunnah, mens deres praksis er i
strid med deres egne bøker som de klassifiserer som ’’troverdige’’ sunnah av Profeten,
’’troverdige’’ bøker om det han har gjort, påbydd og forbydd? (69)
Men hvis vi tror på denne hadithen og dens troverdighet, at denne hadithen som sier ’’Jeg har
forlatt blant dere Allahs bok og min sunnah, så lenge dere overholder dem vil dere aldri fare
vill etter meg,’’ som noen ’’Ahl al-Sunnah’’ liker å poengtere i våre dager, vil vår forbauelse
være av større grad, og skandalen vil ha vært mer klar:
Det skyldte at deres egne høytstående og deres egne imamer er de som brente ned Sunnah
som Allahs sendebud hadde forlatt etter seg for dem, forbydd enhver å kopiere fra den eller å
fortelle den bort, som vi allerede har hentydet tidligere. Utsagnet til Omar ibn al-Khattab er å
finne i alle Sahih bøkene ’’Ahl al-Sunnah’’, inkludert al-Bukhari og Muslim. På sitt dødsleie
sa profeten: ’’Jeg har forlatt for dere Allahs bok og min sunnah.’’ Omar sa til ham: ’’Allahs
bok er nok for oss, og vi har ingenting å gjøre med din sunnah.’’ Hvis Omar sa dette i
tilstedeværelsen av Profeten handlet Abu Bakr etter synet til sin venn. Da Abu Bakr ble kalif
sa han: ’’Ikke fortell en hadith fortalt av Allahs sendebud, for enhver som spør deg om en ting
si til ham: ’’Mellom oss og deg er Allahs bok så handl etter det den tillatter og hold deg unna
det den forbyr.’’ (70)
Hvordan kan vi ikke forundres over folk som forlot sunnah til profeten og viste den ryggen
sin, erstatte den med innovasjonene som Allah ikke har gitt noe bevis for, så kaller de seg selv
og deres tilhengere for ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’?
Men vår forbauselse forsvinner når vi får vite at Abu Bakr, Omar og Uthman aldri kjente til
dette navnet. Abu Bakr sa engang: ’’Hvis dere krever av meg å følge Sunnah til deres profet,
vil jeg ikke tolerere dette kravet.’’ (71). Hvorden er det mulig at Abu Bakr ikke kunne tolerere
sunnah til Profeten? Var profetens sunnah noe umulig å gjennomføre så Abu Bakr ikke kunne
tolerere den? Og hvordan kan ’’Ahl al-Sunnah’’ påstå at de overholdte den hvis deres første
imam og oppfinneren av deres sekt ikke kunne tolerer den?
Allah har sagt:
’’Allahs sendebud er et godt eksempel for dere.’’ Koranen: 33:21.
’’Allah belaster ikke en sjel med en byrde mer enn det det kan bære.’’ Koranen: 65:7.
’’Han har ikke pålagt dere noe trykkende i deres religion.’’ Koranen: 22:78.
Trodde Abu Bakr og hans venn Omar at Allahs sendebud fant på en religion annet enn den
Allah hadde åpenbart så han beordret muslimene å gjøre det de ikke kunne, og derfor belastet
dem mer enn det de kunne? Allahs sendebud er fri fra en slik beskyldning, for han pleide å si
ofte: ’’Fortell om glade nyheter, gjør ting lett og ikke vanskelig. Allah har gjort ting lett for
dere, så ikke gjør dem vanskelig for dere.’’ Abu Bakr innrømmet at han ikke kunne tolerere
Profetens Sunnah. Dette underbygger vår konklusjon om at han fant på en innovasjon som
han kunne ’’holde’’ eller ’’tolerere’’ ifølge sine egne ønsker, som passer med politikken som
han førte.
Når det gjelder Muawyiah, så pleide han å motsette seg alltid Koranen, Sunnah og handle mot
dem. For eksempel når du ser profeten si: ’’Ali er av meg og jeg er av Ali, den som forbanner
Ali, forbanner meg, og den forbanner meg, forbanner Allah,’’ (72) finner du Muawyiah gå
langt med å forbanne og å fordømme Ali. Han var ikke tilfreds med å gjøre alt dette. Derfor
beordret han alle sine guvernører og sine tjenestemenn om å forbanne og å fordømme ham, og
han ga sparken fra jobben og drepte alle som nektet å forbanne Ali. Det var den samme
Muawyiah som kalte seg selv og sine tilhengere ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ for å skille
mellom seg selv og de som ble kalt for sjia, som påsto å følge sannheten.
Noen historikere hentyder at det året Muawyiah tok over det islamske kalifatet, etter å ha
holdt en fredsavtale med Imam Hassan ibn Ali ibn Abu Talib, ble kalt ’’Aam al-Jamah’’, året
til Jamah. Forbauselsen vil forsvinne når vi får vite at ordet ’’Sunnah’’ ifølge tankegangen til
Muawyiah og hans jamah, hans gjeng, var ikke noe annet enn sedvanen om å forbanne Ali ibn
Abu Talib fra muslimenes talestoler under fredager og Id-dager. Hvis denne ’’Sunnah’’ var en
oppfinnelse av Muawyiah ibn Abu Sufyan bønnfaller vi Den Glorifiserte om å tillatte oss å
dø, mens vi er tilhengerne av bidah, innovasjonen til Rafidisme funnet på av Ali ibn Abu
Talib og Ahlulbayt!
Ikke bli overrasket, kjære leser, når du ser hvordan disse som var eksperter i innovasjoner og
villfarelse kaller seg selv ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’, mens imamene av Ahlulbayt holdes
for å ha funnet på innovasjoner.
Her er den store lærde Ibn Khaldun, en av de kjente lærde av ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’
som frekt sier etter å ha nevnt noen sekter blant majoritetens muslimer: ’’Og Ahlulbayt ble
avvikende igjennom sekter som de fant på og Fiqh som var deres egen, som de bygde sin sekt
på, en sekt som kritiserer en god del av Sahaba.’’ (73).
____________________
65. Abul-Qasim Mahmud ibn Muhammed ibn Ahmad al-Khawarizmi al-Zamakshari var en
stor lærde, en korantolker, hadith-forteller, hadde kunnskap innenfor arabisk grammatikk og
logikk. Han ble født på en onsdag i måneden Rajab, 367 EH/978, i landsbyen Zamakshar i
området Khawarizm. Han døde i Jurjan i Arafats høytidsaften, 9 Thul Hijjah, 538 EH/Jun 20,
1144. Han var en Mutazili som fulgte Hanafi sekten. Han skrev mer enn et hundre utmerkede
bøker, noen av dem er fremdeles manuskripter som forventes å bli publisert. Han var kjent for
sin kjærlighet for rettferdighet, jevnbyrdighet og kamp mot fanatisme. Selv om han var hanafi
skrev han en utmerket bok hvor han samlet tallrike utsagn av Imam al-Shafi med tittelen Shafi
al-Ay. Måtte Allah benåde sjelen til denne store personligheten og sjelen til alle store
personligheter, Allahomma Amin.
66. Dette står på side 440 av Yanabi al-Mawdah skrevet av Hanafi forfatteren al-Qandozi.
Dette er også gjengitt av Hamawayni (en annen sunni lærde) som har fortalt at Mujahid
fortalte at Ibn Abbas fortalte denne hadithen.
67. For mer oversikt over denne saken henviser jeg til s. 159-160 av min bok La oss være med
de ærlige hvor du vil vite at ibn Taymiya kalte for forkastelse av Profetens sunnah, fordi det
ble banneret til sjia. Men allikevel kaller de ham Mujaddid al-Sunnah, den som ga Sunnah liv!
68. Imam Ahmad ibn Hanbal, Musnad, KP 5, side 189. Al-Hakim, Mustadrak, kp 3, side 148.
Al-Hakim kommenterer dette med følgende ord: ’’Dette er en troverdig hadith som både
Shaykene (al-Bukhari og Muslim) har bekreftet og ikke utelukket fra sine egne bøker. AlDhahabi har beskrevet den som troverdig i sin bok al-Talkhis, bekjent dens troverdighet,
basert på kriteriene til Shaykayn.’’
69. I sin Sahih forteller al-Bukhari at Profeten forbød forsamlings tarvih-bønn under måneden
Ramadan og sa: ’’Forrett bønn, dere mennesker, i deres egne hjem, for de beste bønnene en
kan forrette er de som er forrettet hjemme. Dette gjelder alle bønn, unntatt de obligatoriske
bønnene.’’ Men ’’Ahl al-Sunnah’’ overså profetens forbud og fulgte innovasjonen til Omar
ibn al-Khattab.
70. Al-Dhahabi, Tadhkirat al-Huffaz, kp 1, side 3.
71. Imam Ahmad ibn Hanbal, Musnad, kp 1, side 4, og det samme kan bli funnet på side 126,
kp 3, i Kanz al-Ummal.
72. Al-Hakim, Mustadrak, kp 3, side 121. Ahmad ibn Hanbal, Musnad, kp 6, side 323. AlNisai, Khasais, side 17.
73. Dette står på side 494, i en del om fiqh og dom, i Ibn Khalduns Muqadimah.
_______________________
Kapittel 13
De undertrykkende herskerne utpekte imamene til ’’Ahl al-Sunnah’’
Det som beviser at imamene til de fire ’’sunni’’ sektene handlet i strid med Allash bok og
Sunnah til Hans sendebud som beordret dem å følge den rensede familien er at vi ikke kan
finne en person blant dem adlyde en slik befaling, gå om bord på deres skip og holde seg til
imamen som levde på hans tid.
Abu Hanifah al-Numan var en student av Imam al-Sadik. Han er kjent for å ha sagt: ’’Lalwla
al sanatan la halaka al-Numan ’’hadde det ikke vært for de to studeringsårene (hos Imam alSadik) ville al-Numan ha omkommet.’’ Men allikevel finner vi ham finne på en sekt basert på
analogi og personlige meninger som motsetter seg tilgjengelig klar hadith.
Malik, som også ble opplært hos Imam al-Sadik, har sagt: ’’Ingen øyner har sett, ingen ører
har hørt, ingen er heller mer kjent med rettvitenskap eller mer utdannede enn Jaffar al-Sadik.’’
Men allikevel finner vi ham også finne på en Islamsk sekt basert på sitt eget syn, forlate
imamen til sin tid som han anser å være den mest kunnskapsrike om folk på sin tid om fiqh.
Abbasittene som hadde makten støttet ham og kalte ham ’’Imam Dar al-Hijra,’’ så ble han
dereter en innflytelsesrik mann med autoritet, mannen hvis ord hadde stor innflytelse på folk.
Al-Shafi, som er beskyldt for å ha vært en tilhenger av Ahlulbayt, har sagt de følgende
verselinjene om Ahlulbayt:
Muhammeds Ahlulbayt! Det er pålagt å elske dere, som Allah har uttrykket i sin hederlige
åpenbaring. Nok som tegn på heder for dere er at hvis en person ikke ber om velsignelse for
dere vil hele bønnen til denne personen bli ansett for å være ugyldig.’’
Al-Shafi har også uttrykket følgende verselinjer:
’’Da jeg så folk begynne å gå til sjøene av villfarelse og uvitenhet igjennom deres
trosbekjennelser gikk jeg, i Allahs navn, om bordet på arken til frelse, jeg fulgte familien til
profeten, sendebudenes segl. Jeg jeg holdte meg til Allahs rep. De skal jeg adlyde i håp om at
jeg adlyder den som befalte oss om å holde oss til Hans rep.’’
Han er kjent for å ha sagt følgende verselinjer:
’’Hvis en elsker av Muhammeds familie ble bebreidet og kalt en Rafidi, så kjære jinn og
mennesker, vitn at jeg er en Rafidi!’’
Hvis jinn og mennesker skal vitne at han er Rafidi, så hvorfor følger han sektene som
motsettet seg Ahlulbayt? Han har også lik de andre funnet på en sekt som bærer hans navn, og
forlatt imamene av Ahlulbayt, som var hans samtidige.
Ahmad ibn Hanbal satt navnet til Ali som det fjerde blant ’’de rettferdige kalifene,’’ etter at
det tidligere var forkastelig. Han skrev en bok om Alis utmerkelse. Han ble kjent for å ha sagt:
’’Ingen blant Sahaba, ifølge alle troverdige musnader, har så mange utmerkelser som Ali,
måtte Allah være tilfreds med ham.’’ Men allikevel fant han på en islamsk sekt kalt ’’alHanbali,’’ tiltross for vitnesbyrdet til hans samtidige lærde om at han ikke var en faqih i det
hele tatt. Shaykh Abu Zuhra har sagt: ’’Mange lærde av tidligere tider beregnet aldri Ahmad
ibn Hanbal som en rettvitenskapsmann (Faqih). Blant dem var ibn Qutaybah, som levde
omtrent samme tid som Ahmad, og ibn Jarir al-Tabar, og andre osv.’’ (74)
Så kom senere ibn Taymiyah for å bære banneret til Hanbali sekten. Han inkluderte i den nye
teorier som blant annet forbød å besøke graver eller bygge noe over dem, eller søke Allahs
nærhet igjennom profeten og hans Ahlulbayt, alt fra å besøke graver til å bygge noe struktur
over dem er ansett av ham for å være shirk (avgudsdyrkelse).
Disse er de fire sektene, og disse er deres imamer og det de har sagt om den rensede familien,
Ahlulbayt.
Så enten sier de det de ikke gjør, som er sterkt mislikt av Allah, eller har ikke funnet på alle
disse sektene i det hele tatt, men deres egne tilhengere blant medhjelperne til Umayyadene og
Abbasittene var de som fant på dem etter hjelp fra de undertrykkende herskerne, så knyttet
dem til disse imamene etter at de døde. Dette vil vi komme til senere inshAllah i den neste
delen av forskningen.
Er du ikke forundret over disse imamene som levde samme tid som imamene til ledelse av
Ahlulbayt, så vendte seg bort fra den sanne veien og ble ikke ledet ved deres ledelse, heller
ikke ble de opplyst av deres lys, heller ikke foretrakk deres hadith som gjenga det deres
bestefar Allahs sendebud hadde sagt? De foretrakk heller Kab al-Ahbar, en jøde, og Abu
Huraria al-Dawsi som lederen til de troende Imam Ali ibn Abu Talib sier om: ’’Personen som
fortalte de verste løgnene om Allahs sendebud er Abu Huraira al-Dawsi?’’ Aisha sa samme
ting om ham. Og de foretrakk fremfor Ahlulbayt Abdullah ibn Omar som var kjent for sitt hat
mot Imam Ali, og som nektet å sverge troskap for ham, han valgte heller å sverge troskap til
lederen av villfarelse al-Hajjaj ibn Yusuf al-Thaqafi istedenfor. De foretrakk fremfor
Ahlulbayt Amr ibn al-As, Muawiyahs bedrageri og hykleri minister.
Forundres du ikke over hvordan disse imamene tillott seg selv å være jurister igjennom sine
personlige meninger og syn til de gjorde ende på Profetens sunnah igjennom det de
introduserte av analogi og tro på rettferdigheten til alle Sahaba, lukket døren for bevis og
offentlighetens interesser osv… Oversikten på deres innovasjoner er lang, som Allah ikke har
gitt noe tillatelse for!
Overså kanskje Allah og Hans sendebud å fullkomne religionen, så de tillott disse mennene å
fullkomne den igjennom sin personlige Ijtihad, tillatte og forby som de vil?
Forundres du ikke over muslimene som påstår å overholde ’’Sunnah’’, hvordan de følger
mennesker som aldri kjente Profeten, heller ikke visste han om dem?
Har du et bevis fra Allahs bok, eller fra sunnah til Hans sendebud som tillatter dem å følge og
etterligne disse fire imamene som fant disse sektene?
Jeg utfordrer mennesker og jinn til å bringe et bevis for det ovennevnte fra Allahs bok eller fra
Sunnah til Hans sendebud. Nei, jeg sverger ved Allah! Umulig! De vil aldri være i stand til å
bringe et bevis for dette, selv om de støtter hverandre.
Nei, jeg sverger ved Allah! Det er ikke et eneste bevis i Allahs bok, heller ikke i Sunnah til
Profeten.. Det er bare bevis for å følge og å etterligne de rensede imamene av Profetens
familie, måtte Allahs fred og velsignelse være over ham og hans familie. Vi kan bevise dette
igjennom tallrike argumenter, overbevisende bevis og klare fakta.
’’Så ta en lærepenge (av dette), dere som har hjertets forstand!’’ Koranen: 59:2.
’’Det er ikke øynene som er blinde, men blinde er hjertene som er i brystene.’’ Koranen:
22:46.
____________________
74. Dette står skrevet på side 170 av Abu Zuhras bok Ahmad ibn Hanbal.
________________________
Kapittel 14
Hemmeligheten bak spredningen av sunnisektene
En som etterforsker historiebøker og det som er skrevet av forgjengerne vil oppdage uten tvil
at grunnen bak de rådende fire ’’sunni’’ sektene under disse dagene er at det skyldtes ledelsen
til de herskende autoritetene. Det er av denne grunnen at deres tilhengere er tallrike, for folk
fulgte trosbekjennelsen til sine herskere. Forskere vil også finne ut at mange sekter dukket
opp og forsvant, fordi herskerne ikke var tilfredse med dem, så de ble uttryddet. Blant dem er
Awzai sekten, sektene funnet på av Hassan al-Basri, Abu Ayinah og Ibn Abu Thuab, Sufyan
al-Thawri, Ibn Abu Dawoud, Laythi ibn Said, og mange andre.
Layth ibn Sad var en venn av Malik ibn Anas og var mer kunnskapsrik og en bedre
rettvitenskaspmann enn ham, ifølge Imam Shafis egne ord (75). Men allikevel forsvant hans
sekt, og hans fiqh ble borte, fordi hans samtidige regjering ikke var tilfreds med ham. Ahmad
ibn Hanbal har sagt: ’’Ibn Abu Thuayb er bedre enn Malik ibn Anas i alt, unntatt i valg av
venner.’’ (76)
Hvis vi ser på historien vil vi finne Malik, som fant på en sekt etter sitt eget navn, ønsket å
nærme seg regjeringen og dens herskere, holde fred med dem og følge dem. Derfor ble han en
høytstående mann og en kjent lærde, og hans sekt ble spredd igjennom terrorisering, skremsel
og tiltrekning av folk, spesielt i Andalusia hvor hans student Yahya ibn Yahya gikk langt med
å være i vennskap med herskeren til Andalus. På grunn av dette ble han en av den sistenevntes
favoritter. Herskeren belønnet ham med dommerposisjonen. Han utvalgte aldri noen som en
dommer, unntatt en av hans Maliki venner.
Vi finner også at grunnen bak spredningen av Abu Hanifahs sekt etter døden til dens
oppfinner skyldtes at Abu Yusuf og al-Shaybani, som var tilhengerne til Abu Hanifah og blant
hans mest trofaste studenter, holdt seg veldig nært Haron ’’Al-Rashid,’’ Abbasitt kalifen. De
spilte en stor rolle i å forsterke den sistenevntes regjering, støtte og hjelpe den. Derfor utvalgte
Harun, som hadde mange slavinner og elskerinner, dem. Han tillott ingen å bli utvalgt som
dommer eller mufti, unntatt etter rådføring med disse mennene som aldri utvalgte en dommer,
med mindre han var en tilhenger av Abu Hanifahs sekt. Derfor ble Abu Hanifah ansett for å
være en stor lærde, og hans sekt ble den største fiqh sekten, tiltross for at hans samtidige lærde
gikk langt med å kalle ham for kafir og ateist. Blant disse lærde var Imam Ahmad ibn Hanbal
og Imam Abu al-Hassan al-Ashari.
Likeledes vil ikke Hanbali sekten ha spredd seg eller blitt minnet, hvis det ikke hadde vært for
støtten til Abbasitt aturoitetene under tiden til al-Mutasim da ibn Hanbal trakk tilbake sin teori
om at Koranen ble skapt, så hans stjerne skinte under Nasibi kalifen al-Mutawakils tid. Hans
sekt ble forsterket og spredd da kolonimakten støttet Shaykh Muhamed ibn Abd al-Wahab
under det tidligere århundret, og da den sistenevnte samarbeidet med Al Saud som ga ham
deres støtte, hjalp ham og arbeidet flittig for å fremme hans sekt i Hijaz og den arabiske
halvøy.
Derfor ble Hanbali sekten spredd igjennom tre imamer. Den første av dem var Ahmad ibn
Hanbal, som aldri påstod å være en faqih, men bare en lærde om hadith, så Ibn Taymiyyah
som de kaller for ’’Shaykh al-islam,’’ Islams lærde, og som hans samtidige lærde ansett som
kaifr, fordi han bestemte at alle muslimene som søkte nærhet til Allah igjennom profeten var
avgudsdyrkere. Så kom i senere århundre Muhammed ibn Abd al-Wahabi, tilhengeren til den
britiske koloniseringen i Midtøsten, som forsøkte å ’’gjenopplive’’ Hanbali sekten, igjennom
dom som han lånte fra Ibn Taymiyah. Ahmad ibn Hanbal ble en ting fra fortiden, fordi de nå
kaller sin sekt Wahabisme.
Det er ingen rom for tvil at spredningen av alle disse sektene var igjennom støtte og med
velsignelsen til forskjellige herskere. Det er også ingen rom for tvil at alle disse herskerne,
uten unntak, var fiender av imamene til Ahlulbayt av frykt for at disse imamene skulle true
deres autoritet. Derfor forsøkte de alltid å isolere dem fra nasjonen, latterliggjøre dem og
drepe enhver som fulgte deres vei.
Dermed vil det være en selvfølge at disse herskerne utvalgte noen lærde som tjener dem og
som gir dom etter deres interesser, som ikke er i strid med deres makt og autoritet. Dette
skyldtes at mennesker alltid trengte noen for å løse opp deres problemer og å svare på deres
spørsmål angående den islamske lovgivningen.
Fordi herskerne i alle tider ikke visste noe om Shariha, heller ikke forstod de noe om Fiqh, var
det en selvfølge at de utvalgte lærde for å utstede dommer på deres vegne og villede
offentligheten til å tro at politikken og religionen er to forskjellige ting. Herskeren skulle ta
seg av politikken, mens Fqih alltid var en teologi som tilfellet er med en president i en hvilken
som helst muslimsk republikk. Du finner alltid presidenten utvelge lærde som er nær ham,
kalle dem ’’Republikkens mutfiter,’’ eller gi dem lignende titler, som er bedt om å ta seg av
saker som angår religion. Men allikevel utsteder ikke denne personen en dom eller en
avgjørelse, unntatt i samsvar med veiledningene som han mottar fra den herskende makten og
i samsvar med herskeren, eller i det minste ikke i strid med regjeringens politikk eller
utførelsen av dens program.
Dette fenomenet dukket opp i tiden til de første tre kalifene, Abu Bakr, Omar og Uthman, for
selv om de ikke gjorde noe forskjell mellom religion og politikk, tillott de seg selv å være
lovgivere for å tillatte det som tjente interessene til deres kalifat og det som sikret dets
prestisje og dets fortsettelse.
Fordi disse tre kalifene pleide å møte profeten og slå følgeskap med ham lærte de fra ham
noen hadither som ikke var i strid med deres politikk.
Muawyiah omfavnet ikke Islam, unntatt i 9 EH/630, ifølge de mest kjente og troverdige
beretningene, så han fulgte ikke Profeten, unntatt i en veldig kort periode og kjente ikke til
noe nevneverdig om hans sunnah. Derfor følte han seg tvunget til å utvelge Abu Huraira, Amr
ibn al-As og noen av følgesvennene for å utstede dom i samsvar med hans eget syn.
Umayyadene og Abbasittene etter ham fulgte den ’’samme prisverdige Sunnah,’’ eller det de
kaller for al—Bida al-Hasana, den gode innovasjonen. Hver hersker utvalgte en dommer over
dommerne som skulle velge dommerne som han ansett for å være gode til denne stillingen og
som vil forsterke og støtte hans autoritet. Du trenger ikke å vite noe annet enn statusen til
disse dommerne som valgte å vekke opp sinnet til deres Gud for å tilfredsstille sine mestere
og ledere som hadde utvalgt dem til deres stillinger.
Etter å ha fått vite om alt dette kan du forstå hemmeligheten bak at de feilfrie imamene av
Ahlulbayt ble holdt unna det offentlige livet, og hvorfor ingen av dem, tvers igjennom
århundrene, ble valgt som dommer eller mufti.
Hvis vi ønsker å dokumentere mer fakta i tilknytning til metodene de fire ’’sunni’’ sektene ble
spredd igjennom av herskerne trenger vi å nevne bare et eksempel ved å fjerne sløret fra
sekten lagd av Imam Malik, en sekt som er ansett for å være en av deres største, den mest
høytstående, og hvis fiqh er den mest utbredte. Malik ble populær spesielt for å ha skrevet sin
bok al-Mawta, som ifølge ’’Ahl al-Sunnah’’ er den mest troverdige boken etter Allahs bok, og
det er mange lærde som anser den som mer overlegen og foretrekker den fremfor al-Bukharis
Sahih. Maliks rykte ble veldig kjent, og følgende ble ordtak som følge av hans kjente rykte:
’’Vil noen utstede dom, mens Malik er i byen?’’ Vi må ikke glemme at Malik hadde utstedt
en dom som forbød å sverge troskap ufrivillig, og det var av denne grunnen Jaffar ibn
Sulayman, Medinas guvernør, pisket ham sytti ganger.
Malikier bruker alltid denne hendelsen for å illustrere Maliks opposisjon mot regjeringen.
Dette er galt, for de som fortalte denne hendelsen er de samme som fortalte fortsettelsen. Her
er detaljene:
Ibn Qutaybah fortalte: ’’Det er nevnt at under Abu Jaffar al-Mansours regjeringstid ble Malik
ibn Anas pisket av Mansours guvernør over Medina Jaffar ibn Sulayman. Al-Mansour ble
skikkelig opprørt da han fikk vite om det, han tok avstand fra det og var veldig misfornøyd
med det som skjedde. Han skrev ordre om å si opp Jaffar ibn Sulayman fra hans posisjon som
guvernør i Medina, og han befalte at han skulle bli brakt til Bagdad på kamelens pukkel. Så
skrev han et annet brev til Malik ibn Anas hvor han innkalte ham til å møtte ham i Bagdad,
men Malik nektet å gjøre det og ba Abu Jaffar al-Mansour om unnskyldning. Abu Jaffar alMansour skrev til ham igjen: ’’Møtt meg i løpet av neste hajj sesong, for da vil jeg inshaAllah
gjennomføre Hajj-ritaulet.’’
Hvis ’’lederen til de troende’’ Abu Jaffar al-Mansour, abbasitt herskeren, ga sparken til sin
fetter Jaffar ibn Sulayman ibn al-Abbas fra sin stilling som guvernør i Medina for å ha slått
Malik, lar dette en være virkelig skeptisk og tenke nøye over denne saken. Grunnen til at
Jaffar ibn Sulayman pisket Malik var bare for at han støttet kalifatet og autoriteten til hans
fetter, kalifen, så Abu Jaffar al-Mansour måtte heller belønne ham og opphøye hans stilling
istedenfor å gi ham sparken og fornærme ham på denne måten. Istedenfor ga han ham sparken
og beordret at han skulle møtte på den verste måten, lenket på pukkelen til en kamel. Så ba
kalifen personlig om unnskyldning fra Malik for å tilfredsstille ham. Dette er den merkelige
sannheten.
Denne hendelsen gir inntrykket av at guvernøren til Medina Jaffar ibn Sulayman handlet lik
en idiot som visste ingenting om politikken og dens planer, og han forstod ikke at Malik var
kalifens troverdige støttespiller og den som løftet hans banner i begge helligdommene. Hvis
det ikke var tilfellet vil ikke al-Mansour ha gitt sparken sin fetter, bare fordi han pisket Malik
som fortjente å bli pisket på å ha utstedt en dom om at det er forbudt å sverge troskap
ufrivillig.
Det samme skjer også i dag. Noen herskere velger å fornærme en eller å fengsle ham for å
bevare prestisjen og sikkerheten til regjeringen. Så viser det seg at den som den fengslede
eller den fornærmede er en slektning av en minister, eller en av vennene til presidentens kone,
resultatet vil da være at guvernøren blir sagt opp fra sin jobb og beordret å ta ansvar for andre
ting som han ikke har noe kjennskap om.
Dette minner meg om en hendelse som fant sted under den franske okkupasjonen av Tunisia.
Shaykh Eisawi (sufi) tariqa og hans menn løftet sine faner og reiste sine stemmer med prising
ved natten. De gikk forbi noen gater til de nådde naboene hvor helligdommen var som
vanligvis. Da de gikk forbi bostedet til den franske lederen av hæren ble de møtt av den
sistenevnte som gikk av sitt bosted og ble fylt med sinne. Han ødela deres faner og splittet
dem, fordi de ikke hedret loven om å respektere naboen og å holde seg stille etter klokken ti.
Da den borgerlige inspektøren, som tunisierne ansett for å være lik guvernøren, fikk vite om
denne hendelsen, ble han sint på politioffiseren. Han sa han opp fra jobben og ga ham tre
dager frist til å forlate byen Qafsa. Så innkalte han shayken til Eisawi tariqa for å møte ham,
og han ba om unnskyldning på vegne av den franske regjeringen og ville tilfredsstille ham ved
å gi ham mange penger for å kjøpe nye faner og møbler som en erstatning for tingene som den
franske politioffiseren ødela. Da en av de som var nær ham spurte ham om hvorfor han hadde
gjort dette svarte han: ’’Det er mye bedre for oss å holde disse villmennene opptatte med å
bære faner, følge barbariske tradisjoner og spise skorpioner, ellers vil de trekke sin
oppmerksomhet mot oss og lage små biter av oss, fordi vi har berøvet deres rettigheter.’’
La oss nå gå tilbake til Imam Malik for å høre ham personlig fortelle detaljert om sitt møte
med kalifen Abu Jaffar al-Mansour.
______________________________
75. Dette kan vi finne på side 524 av al-Shafis Manakib.
76. Tadhkirat al-Huffaz, kp 1, side 176.
______________________________________________
Kapittel 15
Maliks møte med Abu Jaffar al-Mansour
Denne beretningen, som er gjengitt av den store historikeren Ibn Qutaybah i sin bok Tarikh
al-khulafa (historien til kalifene) er en gjengivelse av det Malik selv har sagt. Det er viktig å
være oppmerksom på det.
Malik har sagt:
’’Da jeg ankom Mina (under den andre Hajj-sesongen), kom jeg til paviljongene og ba om
tillatelse for å møte al-Mansour. Det ble gitt tillatelse for meg. Dørvokteren kom ut for å følge
meg inn etter at jeg fikk tillatelse. Jeg sa til dørvokteren: ’’Når vi kommer inn, fortell meg
under hvilken av kuplene lederen til de troende oppholder seg.’’ Han passerte forbi den ene
kuppelen etter den andre. I hver kuppel var det forskjellige menn med sverd og kniver. Så sa
han til meg: ’’Han oppholder seg under denne kuppelen.’’ Han forlot meg etter å ha sagt det.
Han overvåket meg fra en avstand. Jeg gikk til jeg ankom kuppelen hvor al-Mansour var, og
jeg så hvordan han kom ned fra stolen rett på teppet. Han hadde på seg enkle klær som ikke
passet folk med hans status på grunn av hans beskjedenhet etter mitt besøk for ham, og ingen
var i denne kuppelen, unntatt en vakt som sto med et oppreist sverd.
Da jeg kom nær ham, hilste han meg velkommen, han ba meg om å komme nærmere og
nærmere til mine knær rørte hans. Den første tingen han sa var: ’’Jeg sverger ved Allah som
er den ene og den eneste Gud, Abdullahs far! Det som skjedde var noe jeg aldri beordret. Jeg
visste aldri om det før det skjedde og heller ikke aksepterte jeg det etter at det skjedde.’’
Malik fortsatte videre og fortalte:
’’Så jeg priset Allah under alle omstendigheter og ba om velsignelse for sendebudet, så
fortalte jeg ham at han var langt ifra å gjøre en slik ting eller bli fornøyd med den. Han sa til
meg: ’’Abdullahs far! Folket til de to helligedommene vil fortsette å bli velsignet så lenge du
er blant dem. Jeg tror at du er for dem en sikkerhet mot Allahs straff og makt. Allah fjernet
igjennom din person en stor katastrofe. Disse menneskene i de to helligdommene skynder seg
raskt til splittelse og er ikke ansvarsfulle. Måtte Allah bekjempe dem hver gang de planlegger
en konspirasjon. Jeg har allerede utstedt ordre om å bringe Allahs fiende (77) fra Medina på
pukkelen til en kamel, og jeg har beordret at han skal bli ydmyket og fornærmet på den verste
måten, og jeg skal straffe ham dobbelt så mye for å ha straffet deg.’’ Jeg sa til ham: ’’Måtte
Allah gi en god helse lederen til de troende og la ham vær sjenerøs mot ham! Jeg har tilgitt
ham på grunn av hans slektskap med Allahs sendebud og deg.’’ Abu Jaffar sa: ’’Måtte Allah
tilgi deg også og belønne deg.’’
Malik fortsatte: ’’Så diskuterte han med meg om hva som skjedde med forgjengerne og de
lærde, og jeg fant ut at han var en veldig kunnskapsrik person. Så diskuterte han om kunnskap
og rettvitenskap med meg, og jeg fant ut at han er den mest kunnskapsrike av alle mennesker
om det de er enige om og den mest kunnskapsrike om deres uenigheter. Han hadde lært seg
utenat mange hadither og forstod alt det han hadde hørt. Han sa til meg: ’’Abdullahs far!
Organiser din kunnskap og skrive den ned, og arranger det du skriver i bokform, og hold deg
unna ekstremismen til Abdullah ibn Omar og toleransen til Abdullah ibn Abbas og de rare
tingene til Abdullah ibn Masoud, hold deg midt imellom, og skriv ned det imamene og
Sahaba, måtte Allah være tilfreds med dem, har vært enige om, så vi kan pålegge folk,
inshAllah, å følge din kunnskap, og vi vil spre dine bøker i alle land og sikre at ingen er
uenige med deres innhold eller dømmer med andre enn dem.’’ Jeg sa til ham: ’’Måtte Allah
holde Emiren på den sanne veien, folket til Irak er uenige med vår kunnskap, og de føler seg
ikke tvunget til å gjøre det vi gjør.’’ Abu Jaffar al-Mansour sa: ’’Iraks folk vil gjøre det, og vi
vil slå deres hoder med sverdet og piske deres ryggrader med våre piskeslanger, så skynd deg
med å gjøre det, for Muhammed al-Mahdi, min sønn, vil møte deg neste år inshAllah og jeg
håper han vil finne ut at du har fullført din oppgave inshAllah.’’
Malik sa: ’’Mens vi satt, kom et lite barn fra baksiden av kuppelen som vi var under, og da
han så ham, ble han skremt og gikk tilbake. Abu Jaffar sa til ham: ’’Kom, min elskede! Dette
er Abdullahs far, faqihen til Hedsjas folk!’’ Så henvendte han seg til meg og sa: ’’Abu
Abdullah! Vet du hvorfor barnet ble skremt og ikke kom her?’’ Jeg sa: ’’Nei!’’ Han sa: ’’Jeg
sverger ved Allah at han ble sjokkert av å se hvor nært du satt ved siden av meg, for han har
aldri sett noen sitte slik ved siden av meg. Dette er grunnen til at han stakk bort.’’
Malik fortsettet: ’’Så beordret han for meg et tusen gull dinarer, en stor belønning, og andre
tusenvis av penger for min sønn. Jeg ba om hans tillatelse for å gå. Han ga meg tillatelse. Jeg
sto opp, han tok farvel med meg og ba for meg, så skyndte jeg meg ut. Evnukken tok meg
med seg, brakte meg belønningen som han satt på min skulder som de vanligvis gjør når de
gir en stor personlighet en gave, så han kan bli sett av folket bære den og gi den til sin tjener.
Da evnukken satt belønningen på min skulder vil jeg ikke bære den. Jeg vil sette den til side.
Abu Jaffar beordret evnukken om å bære den for meg hvor min kamel var knyttet med tau.’’
(78)
_______________________
77. Han henviser til hans fetter Jaffar ibn Sulayman ibn Abbas, hans guvernør over Medina
78. Ibn Qutaybah, Tarikh al-Khulafa, kp 2, side 150
____________________
Kapittel 16
Uunngåelige kommentarer til nytte for forskningen
Enhver som etterforsker dette møtet mellom imam Malik og den undertrykkende kalifen Abu
Jaffar al—Mansour, og studerer deres dialog vil trekke denne slutningen:
For det første: Vi ser hvordan Abbasitt kalifen sa opp sin guvernør over Medina, sin fetter og
sin nærmeste slektning, fornærmet ham etter å ha gitt ham sparken, så bedt om unnskyldning
fra Imam Malik på grunn av guvernørens oppførsel, sverget ved Allah at det ikke var ham
som beordret dette og heller ikke hadde førstehånds kjennskap til denne saken. Han var heller
ikke fornøyd med det som skjedde. Alt dette understreker harmonien mellom de to mennene
og Imam Maliks forhold til Abu Jaffar al-Mansour og hans status som nådde denne graden at
Manousr tok på seg vanlige klær og satt han ved siden av seg veldig nært, så mye at hans sønn
ble skremt, og gikk tilbake, da han så Maliks knær røre knærne til hans far.
For det andre: Vi kan trekke denne slutningen at al-Mansours utsagn til Malik: ’’Folket til de
to helligedommene vil fortsatt være velsignet så lenge du er blant dem, og jeg tror at du er for
dem en sikkerhet mot Allahs straff og makt, og Allah fjernet igjennom din personlighet en
stor katastrofe,’’ som kunne ha rammet dem, hvis de hadde gjort et opprør mot kalifen og
hans undertrykkende makt. Imam Malik hadde roet dem, kjølnet deres revolusjon, utstedte en
rekke dom som påla dem å adlyde Allah, Hans sendebud og Waliy al-Amr, guvernøren i dette
tilfellet. Derfor vil ikke folk reise seg mot deres kalif og hisse opp til et folkemord, som ville
inkludere kalifen (79). Av denne grunnen sa Mansour til Malik: ’’De er så vidt jeg vet veldig
hastige med å akseptere splittelse og de svakeste til å bære byrdene. Måtte Allah bekjempe
dem hver gang de planlegger en konspirasjon.’’
For det tredje: Kalifen anbefalte Malik å være lærde i alle islamske land, og så påtvinge folk å
følge hans sekt og pålegge dem å følge den igjennom tiltrekning og skremsel. Følgende er
henvisning til hans tiltrekkende metoder: ’’Så vi kan pålegge folk inshAllah å følge din
kunnskap, og vi vil spre dine bøker i alle land og sikre at ingen er uenige med deres innhold
eller dømmer med noe annet enn dem,’’ og at de skulle sende til ham deres utsendinger og
sendemenn i løpet av pilegrimsferden. En henvisning til hans skremselsmetoder er følgende:
’’Iraks folk vil gjøre det, og vi vil slå deres hoder med sverdet og piske deres ryggarder med
våre piskeslanger.’’ Dette utsagnet hentyder graden til forfølgelsen mot sjia satt i gang av de
undertrykkende herskerne som forfulgte og drepte dem for å tvinge dem til å forlate sin
troskap for imamene av Ahlulbayt og å følge Malik og hans likesinnede.
For det fjerde: Vi noterer oss at Imam Malik og Abu Jaffar al-Mansour har samme holdninger
om noen sahaba som tok over makten med makt og forfølgelse. Malik har sagt i denne
sammenhengen: ’’Så diskuterte han med meg om kunnskap og rettvitenskap, og jeg fant ut at
han var den mest kunnskapsrike av alle mennesker om det som folk er enige om og det de er
uenige om.’’ Det er ingen tvil at Abu Jaffar al-Mansour hadde samme tankegang som Malik. I
et tidligere møte han hadde med Malik uttrykket han følgende: ’’Jeg sverger ved Allah! Jeg
finner ingen mer kunnskapsrik enn lederen til de troende og heller ikke en mer kunnskapsrik
om fiqh, enn ham etter ham, bortsett fra deg (Malik).’’ Han mente med lederen til de troende
seg selv.
Fra den ovennevnte teksten kan vi forstå at Imam Malik var en Nasibi. Han anerkjente aldri
kalifatet til lederen av de troende Ali ibn Abu Talib. Vi har bevist fra det som er nevnt
tidligere at de alle kom med innvendinger da Ahmad ibn Hanbal la til Ails navn over listen til
’’de rettferdige kalifene,’’ og ansett ham for å være den fjerde. Det er ganske klart at Malik
døde mange år før fødselen til Ahmad ibn Hanbal. Malik baserte seg på hadithene til
Abdullah ibn Omar, Nasibien som pleide å si at de aldri ansett noen under levetiden til
Profeten lik Abu Bakr, Omar og Uthman, og at resten av Sahaba hadde alle samme status!
Abdullah ibn Omar regnes for å være den mest fremstående blant fortellerne til hadith som
Malik har sitert. Mange hadither fortalt i Maliks al-Mawta er tatt fra Abdullah ibn Omars
hadither.
For det femte: Vi noterer oss at politikken som var basert på undertrykkelse og urettferdighet
søkte støtte fra offentligheten igjennom dom som er til deres fordel skrevet uten noe støtte fra
koraniske tekster eller tekster fra Profetens sunnah. Dette fremgår av Mansours ord til Malik:
’’Organiser din kunnskap og skriv den ned, og la dette være i bokform, og unngå
ekstremismen til Abdullah ibn Omar, toleransen til Abdullah ibn Abbas og merkelighetene til
Abdullah ibn Masud, velg noe midt imellom, og det imamene og Sahaba, måtte Allah være
tilfreds med dem, hadde alle blitt enige om, så vi kan pålegge folk inshAllah å følge din
kunnskap og vi vil spre dine bøker osv.’’
Dette viser klart at sekten fulgt av ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ er bare en blanding av
’’ekstremismen til Abdullah ibn Omar, toleransen til Abdullah ibn Abbas og merkelighetene
til Abdullah ibn Masud’’ i tillegg til det Malik har ansett for å være felles enighet om blant
’’imamene’’, nemlig Abu Bakr, Omar og Uthman, og det som Sahaba var enige om som
kalifen Abu Jaffar al-Mansour likte. Det har ingenting med sunnah til profeten som er tatt fra
hadithene til de rene imamene av Ahlulbayt, som noen av dem var Mansours og Maliks
samtidige, og som den nevnte kalifen isolerte og myrdet.
For det sjette: Det er viktig å nevne at den første boken som skrev om Sunnah fra et utvalg av
hadithene fortalt av Profetens følgesvenner er al-Mawta skrevet av Imam Malik og at den ble
skrevet ifølge ordrene utstedt av kalifen selv så den sistenevnte kunne tvinge folk til å
akseptere den og å slå deres hoder med sverdet hvis de nektet å akseptere den, som alMansour selv har uttrykt. Disse hadithene gjengitt av Malik var av forfalskningene til
Umayyadene og Abbasittene som tjente deres interesser og forsterket deres innflytelse og
autoritet, og holdt folk bort fra Islams budskap formidlet av Nådens profet.
For det syvende: Vi noterer oss at Imam Malik fryktet ingen andre enn Iraks folk, fordi de var
tilhengere av Ali ibn Abu Talib, folket hvis sinn hadde motatt hans kunnskap og fikh, folk
som bare etterlignet de rensede imamene av hans ætt, brydde seg ikke om Malik eller hans
likesinnede, fordi de visste at disse menneskene var Nasibier som pleide å tilfredsstille
herskerne og selge sin religion for en dirhem eller en dinar. Dette er grunnen til at Malik sa til
kalifen: ’’Men folket til Irak er uenige med vår kunnskap og de vil ikke føle seg tvunget til å
gjøre det…’’ og al-Mansur, med sin typiske arroganse, svarte tilbake med å si: ’’Iraks folk vil
gjøre det, og vi vil slå deres hoder med sverd og piske deres ryggarder med våre
piskeslanger.’’
Dette forteller oss hvordan disse sektene, som den herskende makten hadde funnet på, som de
stemplet som ’’Ahlul al-Sunnah wal Jamah,’’ dukket opp. Det som virkelig er rart er at du ser
Abu Hanifa uenig med Malik, og Malik uenig med Abu Hanifah, og begge to var uenige med
både al-Shafi og ibn hanbal, mens den sistenevnte var uenig med Shafi og de to andre! Det er
sjelden å finne en sak alle disse fire mennene er enige om, men allikevel blir de alle ansett
som ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah,’’ tilhengerne til Sunnah og fellesskapet! Hvilket fellesskap
er dette? Er det malikienes fellesskap, eller er det hanafienes, Shafienes eller hanbalienes
fellesskap? Nei, det er verken eller. Det er fellesskapet til Muawyiah ibn Abu Sufyan, for de
var enige med den sistenevnte da han gjorde forbannelsen av Ali ibn Abu Talib fra talestolene
en ’’sunnah’’ fulgt for mer enn åtti år…
Og hvorfor aksepterer de deres uenigheter, mens deres dom er så forskjellige om samme sak,
og kaller deres uenighet for ’’en nåde’’ så lenge den er mellom de fire sektene, men når en
annen mujtahid er uenig med dem, beskylder de ham for kufr (vantro) og anser ham for å
være utenfor Islam?
Hvorfor anser de ikke deres uenighet med sjia på samme måte som de ser på forskjellene
mellom seg selv, hvis de virkelig var rettferdige og fornuftige? Sjias synd kan ikke bli tilgitt,
fordi de favoriserer Ali ibn Abu Talib fremfor alle andre Sahaba, og dette er grunnlaget til
deres uenighet med ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ som de sistenevnte ikke kan tolerere. Det
kan ikke bli tolerert av disse som er enig om en sak, å utelukke Ali fra kalifatet og å skjule
hans utmerkelser.
For det åttende: Vi noterer oss hvordan herskerne berøvet muslimenes rikdom med tvang og
undertrykkelse, og ga den bort til ondskapsfulle lærde som søker å være nær dem for å vinne
deres støtte og å oppgi deres samvittighet og tro for livet i denne verden. Malik har sagt: ’’Så
beordret han (al-Mansour) at det skulle gis meg en tusen dinarer av gulv i tillegg til en stor
belønning og andre tusenvis av penger for min sønn osv.’’ Dette bekjenner Malik, og det er
sikkert mange lignende hendelser som han ikke likte å diskutere i full offentlighet, fordi Malik
pleide å føle det vanskelig å motta gaver i full offentlighet og mislikte å bli sett av folk, mens
han aksepterte dem, dette fremgår klart av hans ord: ’’Da evnukken satt belønningen på mine
skuldre tok jeg dem ned og satt dem til side.’’ Da Mansour fikk med seg det beordret han
evnukken om å bære den for Malik til det stedet hans kamel var knyttet med tau så folk ikke
kunne vite om det.
_______________________
79. Det er ingen motsigelse mellom hans dom som forbyr å sverge troskap med tvang og hans
ordre om lydighet for herskeren, og de har fortalt mange ’’hadither’’ som støtter deres syn,
som for eksempel denne: ’’De som er ulydige mot herskeren og dør ulydige overfor ham, dør
lik de som døde under Jahiliya-tiden.’’ En annen ’’hadith’’ som de forteller er som følgende:
’’Det er krevd av dere å høre og å adlyde, selv om herskeren tar deres rikdom og pisker deres
rygg.’’
_______________________________
Kapittel 17
Abbasitt kalifen tester sine samtidige lærde
Abbasitt kalifen Abu Jaffar al-Mansour var en av de mest snedige mennene som visste
hvordan man skal kontrollere folkets sinn og la dem selge deres samvittighet. Han forsøkte
sitt beste med å spre hans innflytelse og ekspandere, og la områd under sin kontroll enten ved
å tiltrekke eller å terrorisere andre. Vi har allerede nevnt hans bedrageri og svindel da han
snakket med Malik etter at den sistenevnte hadde blitt pisket av guvernøren i Medina. Dette
leder oss til å konkludre at det var et veldig sterkt bånd mellom Imam Malik og al-Mansour en
lang tid før denne hendelsen fant sted.
Malik hadde møtt al-Mansour 14 år før møtet som vi henviste til tidligere. Det fant sted da alMansour hadde tatt over makten (80). Blant det Mansour hadde sagt til Malik var følgende:
’’Abu Abdillah! Jeg har sett en drøm!’’ Imam Malik sa: ’’Måtte Allah gi lykke til lederen av
de troende til å nå den riktige avgjørelsen.’’ Malik la til: ’’og måtte Han inspirere ham å ytre
ledelse til den sanne veien! Hva har den kjære lederen av de troende sett?’’ Abu Jaffar alMansour sa: ’’Jeg så at jeg satt deg i dette huset så du vil være en av tjenerne til Allahs hellige
hus, og tvang folk til å lære ting fra deg, og ba beboerne til de forskjellige landene om å sende
sine utsendinger og sine sendmenn under pielgrimsferden for at du skal lede dem til det som
er riktig og rettferdig, inshAllah, for kunnskapen er med Medinas folk, og du er den mest
kunnskapsrike blant dem…’’ (81)
Ibn Qutaybah forteller at da Abu Jaffar al-Mansour tok over makten møtte han Malik ibn
Anas, Ibn Abu Thuayb og Ibn Saman, alle i et sted, så spurte han dem: ’’Hva synes dere om
meg? Er jeg en rettferdig imam eller en undertrykkende imam?’ Malik sa til ham: ’’Lederen
til de troende! Jeg ber deg i navnet til Allah, Den Opphøyde, og jeg bønnfaller deg igjennom
Muhammed og hans slektskap med deg om å befri meg fra å diskutere dette.’’ Al-Mansour sa:
’’Lederen til de troende har unnskyldt deg.’’ Ibn Saman svarte ham: ’’Jeg sverger ved Allah
at du er den beste av mennesker, lederen til de troende! Du drar på pilegrimsferd til Allahs
hellige hus, du kjemper mot våre fiender, forsikrer veiene, tillatter ikke de svake å bli utnyttet
av de sterke, og religionen finnes fremdeles takket være deg. Du er av de beste menneskene
og de mest rettferdige imamene.’’
Når det gjelder Abu Thuayb svarte han al-Mansour med følgende ord: ’’Jeg sverger ved Allah
at du er ifølge mitt syn en av de verste av alle mennesker, du tar det som tilhører Allah og
Hans sendebud, og du har berøvet andelene til slektningene, de foreldreløse, de nødlidende,
du har tilintetgjort de svake, utslitt de sterke og tatt deres rikdom, så hvilken unnskyldning vil
du komme med foran Allah i morgen?’’ Abu Jaffar al-Mansour sa til ham: ’’Ve over deg!
Hva er det jeg hører deg si? Har du blitt gal? Fortell meg nå hva du ser foran deg?’’ Han sa:
’’Ja, jeg ser sverd, men det er bare døden, og det er noe som ikke kan bli unngått, jo raskere
den kommer, jo bedre.’’
Etter denne samtalen sendte al-Mansour bort ibn Abu Thuab og Ibn Saman. Han lot Malik
være igjen og ga ham sikkerhet. Han sa til ham: ’’Abu Abdullah! Gå tilbake til ditt land med
ledelse og led de andre til den sanne veien. Men hvis du foretrekker å være hos oss vil vi ikke
foretrekke noen fremfor deg og heller ikke vil vi anse noen lik deg.’’
Al-Mansour sendte enhver av dem en pengesekk, som inneholder fem tusen dinarer med en av
sine voktere. Han sa til vokteren: ’’Gi enhver av disse mennene en av disse sekkene. Hvis
Malik ibn Anas tar dem, så er det opp til ham, og hvis han nekter å ta dem, vil det være til
ingen skade for ham. Men hvis Abu Thuayb tar dem, hogg av hans hode og bringe det til meg,
men hvis han gir den tilbake til deg, la ham være og ikke skad ham. Hvis ibn Saman nekter å
ta dem, drep ham og bring hans hode til meg, men hvis han tar dem, ikke skad ham og la ham
være i fred.’’
Malik sa: ’’Vokteren tok sekkene til alle tre av oss. Ibn Saman aksepterte dem, så han ble
sikret mot døden. Ibn Abu Thuayb nektet å akseptere dem, og derfor ble reddet fra døden. Når
det gjelder meg så trengte jeg dem, jeg sverger ved Allah, og derfor tok jeg dem.’’ (82)
Denne hendelsen viser klart at Malik visste veldig godt hvor urettferdig og undertrykkende
kalifen var. Men allikevel på grunn av hans vennlige forhold med Mansour, bønnfalte han
ham, ved Muhammed og hans slektskap med ham, om å ikke presse ham til å uttrykke sin
mening. Det som tilfredsstilte Abbasitt herskerne, og det som opptok dem mest under denne
tiden var at folk glorifiserte og priset deres slektskap med profeten. Det var det Malik gjorde,
derfor forstod kalifen det han prøvde å si og befridde ham fra å si sin mening.
Når det gjelder den andre faqih, Ibn Saman, som tilskrev han utmerkelser som han ikke
hadde, så fryktet han å bli drept, for fekteren sto og ventet på kalifens ordre. Når det gjelder
den tredje, ibn Abu Thuayb, så var han modig og fryktløs. Han var en sann troende, og en
ærlig person som rådet for å tilfredsstille Allah og Hans sendebud, til fordel for muslimene
generelt, og derfor konfronterte han ham med hans urettferdighet og falskhet. Og da Mansour
truet med å drepe ham hilste han døden velkommen.
Al-Mansour hadde bedt sin vokter om å hogge av Ibn Abu Thuaybs hode hvis den sistenevnte
aksepterte hans gave og å gjøre det samme med ibn Saman hvis den sistenevnte nektet å
akseptere den.
Fordi Abu Jaffar al-Mansour var snedig finner du ham reise opp statusen til Malik, tvinge
offentligheten til å omfavne hans sekt og dermed utrydde sekten ledet av ibn Abu Thuayb,
tiltross for at den sistenevnte var mer kunnskapsrik og mye bedre enn Malik som Imam
Ahmad ibn Hanbal har sagt (83). Også Layth ibn Sad var en bedre rettvitenskapsmann enn
Malik som Imam al-Shafi har sagt. (84).
I virkeligheten var på denne tiden Imam Jaffar al-Sadik den beste, den mest kunnskapsrike og
den største rettvitenskapsmannen blant alle disse som de selv bekjente (85). Har noen i denne
nasjonen nådd hans grad av kunnskap eller gjerninger, hans utmerkelse eller gode egenskaper.
Hans bestefar var Ali ibn Abu Talib som var den beste, den kunnskapsrike og den største
rettvitenskapsmannen blant alle mennesker etter Allahs sendebud? Men politikken opphøyet
statusen til noen mennesker, mens den senket statusen til andre, og rikdom gir noen
mennesker forsprang på bekostning av andre.
Det som bekymrer oss i denne forskningen er å vise igjennom klare bevis og overbevisende
argumenter at de fire sektene til ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ er sektene som ble funnet på av
politikken til deres tid, og politikere som hadde funnet på dem tvang folk til å følge dem enten
ved terrorisering eller ved å tiltrekke dem, eller ved å fremme den for dem. Enkelt og kort sagt
fulgte folk religionen til sine herskere.
Enhver som ønsker å se mer bevis og forske om dem videre får lese boken med tittelen AlImam al-Sadiq wal Madhahib al-Arba (Imam al-Sadik og de fire sektene) skrevet av Shaykh
Asad Haydar, måtte Allah benåde hans sjel. Her kan man finne ut hvor mye innflytelse Imam
Malik hadde oppnåd. Til og med Imam Shafi pleide å bønnfalle Medinas guvernør om å be
Malik om å gi ham (al-Shafi) tillatelse til å ha et møte med ham. Guvernøren sa: ’’Jeg
foretrekker å gå barbeint hele veien fra Medina til Mekka enn å stå ved døren til Malik, fordi
jeg føler ingen større ydmykelse enn å stå ved hans dør.’’
Ahmad Amin, den Sunni egyptiske lærde, skriver følgende i sin bok Zahra al-Islam:
’’Regjeringene spilte en stor rolle i å støtte sektene til Ahl al-Sunnah. Da regjeringene ble
sterke og da de støttet en bestemt sekt, ville folk følge den med en gang, og den ble sterk så
lenge regjeringen var sterk.’’ (86)
Vi ser at sekten til Imam Jaffar al-Sadik, som var sekten til Ahlulbayt, og noter deg at vi bare
kaller den sekt for å følge muslimenes sedvane – ellers er den ingenting annet enn den
troverdige Islam formidlet av Allahs sendebud – den ble ikke støttet av en hersker, heller ikke
anerkjent av en autoritet. Det var stikk motsatt. Herskerne forsøkte å fjerne den uten å lykkes,
de forsøkte med alle midler å gjøre ende på den eller vende folk mot den uten å lykkes.
Så hvis denne ’’sekten’’ allikevel lyktes å gjennomtrenge mørkhetene og holde sine tilhengere
og sine følgesvenner tvers igjennom de mørke tidene er det bare takket være Allahs nåde mot
muslimene. Allahs lys kan aldri bli sloknet av noen munn, heller ikke kan sverdene gjøre ende
på den, heller ikke kan noen fjerne den bort med falsk propaganda og ondskapsfulle rykter, så
folk ikke skal ha noe argument mot Allah eller være i stand til å påstå at de ikke tidligere
hadde kjennskap til sannheten.
De som etterlignet imamene til ledelse av den rensede familien var veldig få, de var bare et
fåtall som fulgte sannheten etter profetens bortgang. Tvers igjennom historien og med tiden
har de forøkt seg, fordi det gode treet er festet godt til sine røtter, og dets grener er i himlene,
bærer dets frukt i riktig tid med tillatelse fra sin Herre, og det som tilhører Allah fortsetter å
eksisterer og forsvinner aldri.
Quraish ønsket å gjøre ende på Muhammed ved begynnelsen av hans forkynnelse, og da de,
ved hjelp av Allahs nåde og hjelpen til Abu Talib og Ali som alltid var villige til å ofre sine
liv for profeten, ikke kunne oppnå sine mål, moret de seg over at Muhammeds ætt vil opphøre
ved hans død, og han vil bli glemt, så de ventet ivrige på denne dagen.
Men Herren over hele verden ga ham al-Kawthar og Muhammed ble bestefaren til al-Hassan
og al-Husayn. Profeten bebudet de troende om at begge to var imamer enten de stod opp eller
satt ned og at alle imamene vil være av ætten til al-Hussain. Alt dette truet Quraishs interesser
og fremtid. Det var ikke det de likte i det hele tatt. Quraish gjorde et opprør rett etter
Muhammeds bortgang og forsøkte å gjøre ende på hele hans familie. De omringet Fatimas hus
med vedkubber av ild. Hadde Ali ikke holdt fred med dem og hadde han ikke ofret sin rett for
kalifatet og ikke holdt fredelig avtale med dem, ville de ha drept ham, og Islam ville ha blitt
fra denne dagen av historie.
Quraish ble rolig igjen da de følte at deres grep om makten var sikret mot noen trussel mot
deres interesser, spesielt hvis en slik trussel kom fra Muhammeds familie. Så snart kalifatet
ble gitt tilbake til Ali satt Quraish igjen i gang ildene til krigen ved å forbanne ham. De kunne
ikke roe seg ned før de hadde gjort ende på ham og brakt kalifatet tilbake til de verste av deres
klaner, vendt det om til Keiser-monarki hvor fedre vil utvelge sønnen til å etterfølge dem. Og
da al-Husayn nektet å sverge troskap for Yazid, satt Quraish i gang et opprør og ønsket å
drepe alle etterkommerne til Muhammed ibn Abdullah. De satt i gang Kerbala-blodbadet.
I dette blodbadet drepte de etterkommerne til Profeten, både barn og spedbarn, og de ønsket å
fjerne røttene til profetskapens tre med alle grenene, men Allah fullførte sitt løfte til
Muhammed ved å bevare Ali ibn al-Husayn Imam Zainul Abidin og bringe ut av hans ætt
resten av imamene. Derfor er øst og vest fylt med hans etterkommere nå.
Det er sjelden å finne et land, en by eller et sted på jorden uten tilstedeværelsen av en
etterkommer av Allahs sendebud som nyter folkets respekt og kjærlighet. I våre dager, etter
mislykkede forsøk, er sjia befolkningen som bare følger Jaffari fiqh 250 millioner. De
etterligner alle de tolv imamene som nedstammet fra profetens familie, søker nærhet til Allah
igjennom kjærlighet og lojalitet for dem, og håper på forbønnen til deres bestefar på
dommedagen. Du kan ikke finne en sekt med dette antallet, tiltross for herskerens makt og
finansering.
’’Og de planlegger, og Allah planlegger, og Allah er den beste planmakeren.’’ Koranen: 8:30.
Beordret ikke Farao at hvert nyfødt guttebarn for israelittene skulle bli drept da spåmennene
fortalte ham at en av deres nyfødte vil true hans kongedømme med utslettelse? Men Den beste
planmakeren reddet Moses fra Faraos ondskap og passet på ham til han vokste opp under
omsorgen til Farao, gjorde ende på hans rikdom, tilintetgjorde hans parti og Allahs befaling
blir alltid overholdt.
Forbannet ikke Muawyiah (faraoen på sin tid) Ali, drepte ham, hans ætt og tilhengere? Forbød
han ikke noen fra å omtale noen av hans utmerkelser? Forsøkte han ikke igjennom alle sine
konspirasjoner å slokne Allahs lys og bringe tilbake ting slik de var under Jahiliya-tiden? Men
den beste planmakeren reiste opp navnet til Ali, tiltross for ønsket til Muawyiah og hans parti.
Alis grav er blitt en helligdom besøkt av mange, sjia og sunnier. Nei, til og med kristne og
jøder priser og roser Ali! Alis grav ble den nest mest besøkte graven etter graven til Allahs
sendebud. Millioner av muslimer sirkler seg rundt den med tårer og søker Allahs nærhet
igjennom den. Over den er kuppel av gull og minareter av gull som tiltrekker blikket til
enhver.
Når det gjelder Muawyiah, kongen som hersket over land og fylte dem med korrupsjon, ingen
nevner ham. Ser du noen helligdom for ham eller et minnested om ham? Ser du noe grav for
ham besøkt av andre annet enn et mørkt og forlatt gravested? Falskheten vil råde for en tid,
mens sannheten vil råde for alltid. Så ta lærepenge av dette, dere som har hjertets forstand.
Priset være Allah for sin ledelse. Prisen tilhører Allah som klargjorde for oss at sjia er de
sanne tilhengerne av Sunnah til Hans sendebud, de er de virkelige tilhengerne til Profetens
sunnah fordi de følger eksemplet til Ahlulbayt, husets folk, og husets folk vet bedre om det
som er i deres hus. De er alle etter alt å dømme de som Allah utvalgte. Han lot dem være
arvtakerne til kunnskapen om Hans bok.
Han har også klargjort for oss at ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ fulgte innovasjonene til deres
herskere blant deres forgjengere og deres etterslekt, de kan aldri bevise sine påstander i det
hele tatt.
_______________________
80. På side 150, kp 2, av sin bok Tarikh al-Khulafa, forteller ibn Qutaybah at deres første
møte fant sted i 148 EH/765, og det andre fant sted under pilegrimsesongen i 163 EH/780. Vi
mener at Malik pleide å møte kalifen ofte, og grunnen til at Ibn Qutaybah nevnte disse møtene
spesielt skyldtes at Malik hadde selv fortalt om dem, og fordi slike beretninger innholdte
viktige ting. Det er ikke riktig å si at kalifen pleide å møte sin høytstående dommer bare en
gang hvert fjorten år.
81. Samme kilde som tidligere nevnt, kp 2, side 142.
82. Ibn Qutaybah, Tarikh al-Khulafa, kp 2, side 144.
83. Tadhkirat al-Huffaz, kp 2, side 176.
84. En slik innrømmelse er å finne på side 524 av al-Shafis bok al-Manakib.
85. Du har allerede kommet over Maliks utsagn ’’Ingen øyner har noensinne sett, ingen ører
har noensinne hørt, ingen noensinne har sett en bedre rettvitenskapsmann enn Jaffar ibn
Muhammed al-Sadik.’’
86. Zahara al-Islam, kp 4, side 96.
____________________________________________
Kapittel 18
Hadith al-Thaqalayn ifølge sjia
Det som bekrefter vår påstand om at Sjia er tilhengerne til den troverdige Profetiske Sunnah
er hadith al-Thaqalayn (beretningen om de to dyrebare vektene eller de to tyngdene) fortalt av
Allahs sendebud. Den er som følgende:
’’Jeg forlater blant dere to tyngder, Allahs bok og min Itrat (familie), min Ahlulbayt. Så lenge
dere holder dere til dem vil dere aldri bli villedet etter meg. Ikke forsøk å gå foran dem, ellers
vil dere omkomme. Ikke hold dere bak dem, ellers vil dere omkomme. Ikke forsøk å lære
dem, for de er mer kunnskapsrike enn dere.’’ (87)
Ifølge noen beretninger la Profeten til: ’’Den Uutgrunnelige, Den allvitende, har fortalt meg at
de (Koranen og Ahlulbayt) aldri vil skille lag til de møter meg igjen ved Kawthar fontenen.’’
Denne beretningen om de to tyngdene eller de to dyrebare vektene er gjengitt av ’’Ahl alSunnah wal Jamah’’ i mer enn tjue av deres store Sahih (88) og Musnader (90). Den er også å
finne hos sjia i alle deres hadith-bøker. Denne hadithen er veldig klar og hentyder at ’’Ahl alSunnah wal Jamah’’ har gått vill, fordi de ikke holdte seg til dem begge. De foretrakk noen
ifølge deres eget syn fremfor Ahlulbayt. De tror at Abu Hanifah, Malik, al-Shafi og ibn
Hanbal var mer kunnskapsrike enn den rensede familien, så de fulgte dem og forlot den rene
familien til profeten.
Påstanden uttrykket av noen av dem om at de holder seg til Koranen er nytteløs, fordi
Koranen inneholder mange generelle saker og den forklarer ikke dens dom i detalj. Koranen
kan heller ikke ha to forskjellige tolkninger. Den trenger noen å forklare og tolke dens vers
som tilfelle er med Profetens sunnah som trenger troverdige hadith-fortellere og
kunnskapsrike tolkere.
Det er ingen løsning for dette problemet, unntatt ved å henvende seg til Ahlulbayt, jeg mener
med dem imamene av den rene Familien som Allahs sendebud kalte for sine etterfølgere, sine
Wasier.
Hvis vi legger til andre beretninger i tillegg til beretningen om de to tyngdene som bærer
samme mening og sikter mot samme mål, som for eksempel Profetens ord: ’’Ali er med
Koranen, og kunnskapen til Koranen er med Ali, og de skal aldri skille lag med hverandre til
de kommer tilbake hos meg ved Kawthar fontenen.’’ (90), og profetens ord: ’’Ali er med
sannheten og sannheten er med Ali, og de vil aldri skille lag med hverandre til de kommer
tilbake hos meg ved Kawthar fontenen på dommedagen,’’ (91) vil vi og andre forskere være
sikre på at den som forlater Ali, forlater den sanne tolkningen av Allahs bok, og den som
svikter Ali ser bort ifra sannheten og overser sannheten, for det er ingenting utover sannheten,
unntatt falskheten. Vi vil gjøre det klart at ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ forlot Koranen og
profetens sunnah da de forlot sannheten, nemlig Ali ibn Abu Talib, fred være med ham. Dette
er den nøyaktige betydningen av profetens profeti om at hans nasjon vil dele seg til sytti tre
partier (sekter), alle vil følge falskheten, unntatt et.
Det frelste partiet er det som fulgte sannheten og ledelsen da det fulgte Imam Ali. Det kjempet
på hans side og aksepterte freden som han sluttet seg til. Det søkte ledelse fra hans kunnskap
og holdte seg til de velsignede imamene av hans ætt.
’’De er de beste av menneskeheten. Deres belønning er hos deres Herre, Edens haver, hvor
bekker sildrer, hvor de skal være og bli for alltid. Allah er fornøyd med dem og de er
fornøyde med Ham. Dette er belønningen til den som frykter sin Herre.’’ Koranen: 98:7-8.
_____________________
87. Denne hadithen er å finne i al-Tirmidhis Sunan, i Muslims Sahih, i al-Hakims Mustadrak
al-Sahihayn, i Ahmads Musnad, i Nisais Khasais, i ibn Sads Tabakat, og i andre bøker skrevet
av al-Tabrani, al-Suyuti, ibn Hajar, ibn al-Athir og mange andre som alle er sunnier. For å
finne tall på sider og kapitler, henviser jeg til side 82 og den påfølgende siden av boken med
tittelen al-Murajat (skrevet av Sharafud-Din Sadr ad-Din al-Musawi Al-Amili).
88. Hadith-samlinger som sunniene anser for å være troverdige.
89. Bøker som religiøse dommer baserer seg på.
90. Al-Hakim, Mustadrak, kp 3, side 124, og den er også å finne i al-Dhahabis Talkhis.
91. Al-Muttaqi al-hindi, Kanz al-Ummal, kp 5, side 30. Ibn Asakir, Tarikh, kp 3, side 119.
________________________________
Kapittel 19
Hadith al-Thaqalayn ifølge ’’Ahl al-Sunnah’’
Som vi tidligere har nevnt kan vi finne hadithen om Taqalayn i bøkene til lærde av ’’Ahl alSunnah wal Jamah’’ som bekjenner dens troverdig i mer enn tjue av deres kjente verk. Fordi
de har bekjent torverdigheten til denne hadithen har de vitnet mot seg selv. De har vitnet at de
har gått seg vill, fordi de ikke holdte seg til den rene Itra, omfavnet usikre sekter som Allah
ikke har åpenbart noe autoritet om (et uttrykk i Koranen: Det betyr det er ingen bevis for å
følge disse sektene basert på Allahs ord), heller ikke er det noe referanse til dem i Profetens
sunnah.
For noe rart at noen lærde av ’’Ahl al-Sunnah’’ disse dagene, etter utslettelsen av Banu
Ummayah og deres tilintetgjørelse, i en tid med mye direkte kommunikasjonsmidler og
vitenskapelige forskninger, hvorfor de ikke vender seg botferdige til Allah slik at de skal være
blant de som Den Allmektige henviste til da Han sa: ’’Jeg er tilgivende overfor de som angrer
og tror og gjør godt, og så fortsetter å følge den riktige ledelsen.’’ Koranen: 20:82? Hvis folk i
løpet av tidligere generasjoner, i løpet av kalifattiden, ble tvunget med undertrykkelse til å
følge sine herskere, hva er deres unnskyldning nå spesielt etter at herskeren i hvert land ikke
bryr seg lenger om religionen så lenge hans trone er sikret og han overholder ’’demokratiet’’
og ’’menneskeretighetene’’, som omfatter trosfrihet?
Det er få blant lærde av ’’Ahl al-Sunnah’’ som kommer med innvending mot hadithen om alTakalayn, som vi tidligere har nevnt, og de mener at hadithen skulle heller være ’’Jeg har
forlatt blant dere Allahs bok og min sunnah.’’ (92). Det minste vi kan si om dem er at de er
langt ifra å basere seg på kunnskap og heller ikke har de noe med forskning og kjennskap å
gjøre. De er langt ifra å kunne bevise deres påstand med sunt argument og bevis.
______________________________
92. Vi har allerede fortalt, mens vi diskuterte hadithen med ordene: ’’Allahs bok og min
Sunnah’’ at denne hadithen er mursal (en hadith fortalt direkte uten å oppgi navnet til
følgesvennen av imamen eller profeten) og har ingen fortellerrekke. Den finner vi ikke i Sahih
bøkene, til forskjell fra den samme hadithen med følgende ord ’’Allahs bok og min Itra’’, den
er en troverdig hadith og gjengitt av alle forfatterne til Sahih bøkene, sunni og sjia.
_______________________
Kapittel 20
Skulle det ha stått ’’Allahs bok og min familie’’ eller skulle det ha stått ’’Allahs bok og
min sunnah’’?
Jeg har gått igjennom dette emnet i min bok Ma’al al-Sadiqin. Jeg fortalte kort at begge
hadithene ikke motsier hverandre, fordi den troverdige sunnah er bevart hos den rene
familien, Ahlulbayt, fred være med dem, og at boberne til huset vet best om det som er i deres
hus. Ali ibn Abu Talib er veien til Profetens sunnah, og han er mer verdt å bli ansett for
fortelleren av hadith enn Abu Huraira, Kab al-Ahbar (93) og Wahab ibn Munabih.
Tiltross for alt dette må vi forklare og klargjøre mer, selv om dette innebærer at vi må gjenta
oss selv, for det er alltid en nytte ved å gjenta, kanskje noen av dem som ikke leste den i den
andre boken, vil få ting med seg her med ekstra forklaringer og klargjøringer.
Det leserne kan finne i denne forskningen er det som overbeviser dem om at hadithen med
ordene ’’Allahs bok og min Itra (familie)’’ er den originale, og kalifene forandret den og
erstattet den med følgende ord ’’Allahs bok og min sunnah’’ så de kunne være i stand til å
utelukke Ahlulbayt fra det offentlige livet.
Vi må notere oss her at hadithen med ordene ’’Allahs bok og min Sunnah’’ ikke er ansett som
troverdig av ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ fordi de har fortalt i sine egne Sahih bøker at
profeten forbød folk å skrive ned hans sunnah! Så hvis et slikt forbud er bevist for å være sant,
hvordan er det mulig å forestille seg profeten si: ’’Jeg har forlatt blant dere min sunnah,’’
mens en slik sunnah er verekn skrevet ned eller kjent for noen? Hvis hadithen med ordene
’’Allahs bok og min sunnah’’ er troverdig, hvordan kunne Omar ibn al-Khattab rettferdiggjøre
sitt svar til Allahs sendebud ’’Allahs bok er nok for oss’’? Hadde Allahs sendebud forlatt en
skreven sunnah, hvordan rettferdiggjorde Abu Bakr og Omar å brenne den og forby folk å
lære fra den?
Hvis hadithen med ordene ’’Allahs bok og min sunnah’’ var troverdig, hvorfor ga Abu Bakr
en tale etter profetens bortgang hvor han uttrykket: ’’Ikke fortell noe om Allahs sendebud.
Den som spør dere om noe, si: ’’Mellom oss og dere er Allahs bok, så følge det som den
tillatter og holder dere unna det den forbyr’’? (94)
Hvis hadithen med ordene ’’Allahs bok og min sunnah’’ var troverdig, hvorfor brøt Abu Bakr
den da han kjempet mot de som benektet å betale zakah, mens Allahs sendebud hadde sagt:
’’Enhver som uttaler ’’La ilaha illa-Allah,’’ hans liv og hans formue er beskyttet mot
berøvelse, og hans dom er opp til Allah’’?
Hvis hadithen med ordene ’’Allahs bok og min sunnah’’ hadde vært troverdig, hvordan kunne
Abu Bakr og Omar, og de som var enige med dem av Sahaba, rettferdiggjøre deres vold mot
Fatima al-Zahra og deres angrep på hennes hus og true med å brenne huset hennes og alle som
var i det? Hadde de ikke hørt Profeten si om henne: ’’Fatima er en del av meg. Den som gjør
henne sint, gjør meg sint, og den som skader henne, skader meg?’’ Ja, ved Allah, de hørte og
forstod det… Har de ikke hørt verset som sier: ’’Si: Jeg ber dere ikke om noe belønning for
det annet enn godhet mot min slektsbånd?’’ (Koranen: 42:23) som ble åpenbart til ære for
Fatima, Fatimas ektemann og Fatimas sønner? Ansett de vennlighet mot Ahlulbayt å
terrorisere dem, å true med å brenne dem levende og å slå Fatimas mage til hun aborterte
spontant sitt barn?
Hvis hadithen med ordene ’’Allahs bok og min sunnah’’ hadde vært troverdig, hvordan kunne
Muawyiah og Sahaba som sverget troskap for ham og fulgte ham tillatte seg selv å forbanne
Ali og å fordømme ham fra talestolene under hele Umayyaderegjeringsperioden? Hørte de
ikke Allahs befaling om at de skulle velsigne ham slik de velsignet Profeten? Hørte de ikke
Profetens ord: ’’Den som forbanner Ali, forbanner meg, og den som forbanner meg, forbanner
Allah’’? (95)
Hvis hadithen med ordene ’’Allahs bok og min sunnah’’ hadde vært troverdig, hvorfor var
slik sunnah vært ukjent for de fleste følgesvennene? De kjente ikke til den og utstedte religiøs
dom basert på sine personlige meninger. Slik gjorde også imamene til de fire sektene, som
tydde til analogi, Ijtihad og felles enighet. De lukket veien for å begå tillatte handlinger som
kunne føre til at en begår ulovlige handlinger, og støttet sitt syn ved å sitere noen
følgesvenner, noen herskere som de likte, og å foretrekke ’’de minst ondskapsfulle’’ osv?
Allahs sendebud forlot ’’Allahs bok og sunnah’’ for å beskytte folket mot villfarelse og derfor
trenges ikke disse tingene funnet på av ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’, spesielt fordi enhver
innovasjon er villfarelse, og enhver villfarelse er i helvetesild, ifølge den hellige hadithen.
Fornuftige og kunnskapsrike beskylder profeten for å ha oversett sin Sunnah og ikke beordret
andre å notere den ned og beskytte den mot forandring, endring, forfalskning og innovasjon,
fordi han sa til mennesker: ’’Jeg forlater blant dere to tyngder, så lenge dere holder dere til
dem, skal dere aldri fare vill etter meg: Allahs bok og min sunnah!’ Hvis disse fornuftige
menneskene ble fortalt at han forbød dem å skrive den ned, vil det være den største spøken
noensinne, for dette er ikke klokt sagt: Hvordan kan han forby muslimene å skrive ned hans
sunnah og så fortelle dem at han forlater sin sunnah blant dem?
I tillegg til dette inneholder Profetens sunnah lik Allahs bok som muslimene skrev ned under
mange århundrer noe som er erstattende og noe er som er erstattet, og den har spesiell og
generell betydning, den inneholder holdbare ting og ting som er lik hverandre, for den er
støttespilleren til Koranen. Hele teksten til Koranen er riktig, fordi Allah beskyttet den og
fordi den er blitt skrevet ned. Når det gjelder Sunnah innholder det mer det som er unøyaktig
enn det som er nøyaktig! Profetens sunnah trenger først og fremst noen som er guddommelig
beskyttet mot å synde for å peke på det som er nøyaktig og riktig og avsløre alle
forandringene som skjedde i den. Enhver som ikke er guddommelig beskyttet mot å synde kan
aldri gjøre dette, selv om han var læremesteren til de lærde.
Både Koranen og Sunnah trenger en høytstående kunnskapsrik lærde som har fordypet seg
innenfor deres lover og er kjent med deres hemmeligheter for å kunne vise folket, etter døden
til Profeten, alle saker klart i dem som de er uenige om og som de ikke kjenner til.
Har du ikke sett hvordan Allah påpekte at Koranen trenger noen for å forklare den: ’’Vi har
åpenbart formaningen (Koranen), så du kan klargjøre for mennesker det som er blitt åpenbart
til dem, så de kan kanskje komme til ettertanke!’’ Koranen: 16:44. Hadde Profeten ikke vært
tilstedeværende blant folk for å forklare åpenbaringen for dem, ville ikke Koranen ha blitt
åpenbart til dem. De ville ikke ha skjønt Allahs befalinger, selv om Koranen hadde blitt
åpenbart på deres språk. Dette er en klar sak som alle mennesker kjenner til. Tiltross for
åpenbaringen av Koranen og dens beordring til å forrette bønn, gi zakah, faste og dra på
pilegrimsferd, trengte muslimene forklaringer fra Profeten spesielt fordi han var en av de som
viste dem hvordan de forretter bønn, hvor mye zakah de skal betale, hva slags lover gjelder
fasting, hva slags ritual de skal fullføre under pilegrimen osv. Hadde det ikke vært for ham,
ville folk aldri ha skjønt noe.
Hvis Koranen, som inneholder ingen motsigelser, og som aldri inneholder falskhet, trenger
noen å forklare den, så er det større nødvendighet til forklaring av sunnah enn til forklaring av
Koranen. Dette skyldtes at det er mange motsigelser i den som følge av alle forfalskningene
og løgnene som omfatter den. Derfor er det nødvendig at hvert sendebud skal passe på
Budskapet som han er blitt sendt med, og utpeke noen som kan etterfølge ham i å forklare
budskapet. En slik utvegelse av en etterfølger og en vokter kan kun gjøres igjennom
guddommelig åpenbaring så sendebudet ikke dør når han dør, det er av denne grunnen at en
og hver profet valgte en etterfølger.
Det er å imøtekomme en slik trengsel at Allahs sendebud utpekte sin vizier og etterfølger over
sin nasjon Ali ibn Abu Talib som han oppdro siden han var barn med oppførselen til
profetene. Han lærte ham da han vokste opp kunnskapen til de tidligere generasjonene og de
siste generasjonene, gjorde han bare kjent med hemmeligheten som ingen andre kjente til,
ledet nasjonen til flere ganger og rådet dem å holde seg til ham gjentatte ganger. For eksempel
fortalte han dem en gang: ’’Dette er min bror, min etterfølger og kalifen over dere,’’ og i en
annen anledning sa han: ’’Jeg er den beste av profetene, mens Ali er den beste av
etterfølgerne til profetene og den beste mannen som jeg forlater etter min bortgang.’’ Han sa
også: ’’Ali er med sannheten og sannheten er med ham,’’ og ’’Ali er med Koranen og
Koranen er med ham,’’ og ’’Jeg kjemper etter åpenbaringen til Kroanen, mens Ali kjemper
etter dens fortolkning, og han er den som vil forklare for min nasjon det de er uenige om etter
meg,’’ og han sa: ’’Ingen betaler min gjeld, bortsett fra Ali, og han er mesteren over enhver
troende etter meg,’’ og ’’Ali er for meg det samme som Aron var for Moses,’’ og ’’Ali er av
meg og jeg er av ham, og han er porten til min kunnskap.’’ (96)
Det er blitt bevist teologisk og historisk, støttet av det som er skrevet av biografier, at Ali var
den eneste autoriteten som Sahaba, det være seg lærde eller uvitende, skulle være avhengige
av. Nok som bevis på dette er bekjennelsen av ’’Ahl al-Sunnah’’ om at Abdullah ibn Abbas,
som de kaller for ’’nasjonens lærde,’’ er Alis student som oppnådde sin utdannelse i hans
skole, og nok som bevis på dette er at alle grenene til kunnskap som muslimene er kjente med
tilhører ham, fred være med ham (97).
La oss anta at denne hadithen ’’Allahs bok og min sunnah’’ motsa den andre ’’Allahs bok og
min itra,’’ , skal vi foretrekke den andre fremfor den første for at en fornuftig muslim kan
henvise seg til rene imamer av Ahlulbayt for forklaringene av begrepene i Koranen og
Sunnah. Men hvis en bare aksepterer hadithen med følgende ord ’’Allahs bok og min
Sunnah’’ vil en bli forvirret om både Koranen og Sunnah og ikke finne troverdig autoritet
som kan forklare for ham dommene som han ikke kunne forstå, eller oppklare det de lærde er
uenige om i stor grad, og om det imamene av de forskjellige sektene har sagt mye forskjell
om eller kommer med motstridende utsagn om.
Det er ingen tvil at hvis en vil ta på alvor det denne lærde eller den andre sier, eller hvis han
vil følge synet til denne sekten eller den andre, ville han følge og akseptere uten et bevis fra
den ene rettvitenskapsmannen eller den andre. Å akseptere denne sekten og forkaste denne er
blind fanatisme, en nytteløs forfalskning. Allah har sagt følgende i denne sammenhengen:
’’Og mange av dem følger formodninger, men formodninger er intet verdt overfor sannheten!
Allah vet godt hva de gjør.’’ Koranen: 10:36. La meg bringe dere et eksempel så den kjære
leseren får med seg troverdigheten til denne beretningen og sannheten kan bli sett klart skilt
fra falskheten.
Hvis vi ser på Koranen og leser verset i den som referer til Wodu (ablusjon), vil vi lese det
Allah har sagt som følgende: ’’Og tørk deres hode og føtter til anklene.’’ (Koranen: 5:6. Vi vil
med engang forstå at det betyr at vi skal gni føttene på samme måte som vi gnir hodene. Men
allikevel hvis vi ser på muslimene ser vi at ting er annerledes. Alle ’’Ahl al-Sunnah wal
Jamah’’ vasker dem, mens sjia tørker dem! Derfor vil vi bli forvirret og skeptiske, hvem av
dem har rett?
Hvis vi henviser oss til de lærde blant ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ og korantolkere, vil vi
finne dem tolke ting forskjellig i denne sammenhengen. Hver av dem følger det han baserer
seg på av hadither. De sier at det er to måter å lese det orginale arabiske ordet på, den ene
måten som foreslås er å lese ordet arjulakum, og den andre måten foreslår å lese ordet
arjulikum. Så de er uenige om hvilken lesemåte er riktig, de som leser ordet i verset som
arjulakum skal vaske sine føtter, og den som leser ordet som arjulikum skal tørke dem! En
tredje lærde, som er godt kjent med det arabiske språket blant sunni lærde, har uttalt følgende
(98): ’’Begge lesemåtene av ordet pålegger en å tørke,’’ og han la til at Koranen forteller at vi
skal tørke føttene, mens Sunnah pålegger oss å vaske dem!
Som du ser, kjære leser, de lærde av ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ fjernet ikke vår forvirring,
fordi alle deres utsagn er motsgiende. De forøkte vår tvil da de sa at Sunnah har motsagt
Koranen, mens Profeten er renvasket fra å bli beskyldt for å ha motsagt ordrene som står i
Koranen. Han kunne aldri ha vasket sine føtter da han gjennomførte sin ablusjon. Hadde
profeten vasket sine føtter under sin ablusjon vil aldri høytstående sahaba ha motsagt ham, for
vi vet at Sahaba var kunnskapsrike og lærde, og de var veldig nær profeten og så det han
gjorde. Blant slike sahaba var Ali ibn Abu Talib, ibn Abbas, al-Hassan og al-Hussain,
Hodhayfah al-yamani og Anas ibn Malik. Alle Sahaba som leser ordet som arjulikum, som
leser det langtsomt, i tillegg til alle sjia som etterligner imamene av den rene familien til
Profeten, har ment at føttene skal bli tørket, ikke vasket, i forbindelse med ablusjon.
Så hva er løsningen?
Har du ikke sett, kjære leser, at en muslim er forvirret hvis han ikke kan vende seg til noen?
Han kan ikke finne ut det som er riktig og skille mellom det som virkelig er Allahs befaling
og det som er tilskrevet Ham på falskt vis.
Jeg har brakt for deg, kjære leser, dette eksemplet fra Koranen med vilje for at du får med deg
hvor mye forskjellige meninger og motsigelser det er å finne blant muslimske lærde av ’’Ahl
al-Sunnah al-Jamah’’ som lurer på noe som Profeten pleide å gjøre mange ganger hver eneste
dag og for tjue tre år. Dette er noe som alle mennesker, både generelle og spesielle
følgesvenner av Profeten, skulle ha vært kjent med. Allikevel finner vi lærde av ’’Ahl alSunnah’’ uenige imellom seg selv. Noen leser et ord i Koranen på en måte, mens andre leser
den på en annen måte, de kommer med motsigende dommer, hvert parti følger måten det leser
ting på. Disse samme lærde har i deres tolkninger av Allahs bok og dens lover, ifølge deres
lesemåter, uttallige forskjeller som ikke er ukjente for forskere. Hvis deres forskjeller innenfor
tolkningen av Allahs bok er så klar, så er sikkert deres forskjeller om Profetens sunnah enda
større. Så hva er da løsningen?
Hvis dere mener at vi må henvise oss til noen som vi kan være avhengige av for å forklare og
å klargjøre de riktige dommene tatt fra Koranen og Sunnah vil vi da kreve at dere navngir en
person for oss, for Koranen og Sunnah alene er ikke nok for å beskytte noen fra villfarelse, de
er tause, de taler ikke, og de åpner for mange tolkninger, som vi allerede har fortalt i
forbindelse med verset om ablusjon. Vi har allerede blitt enige, kjære leser, om at vi må følge
de lærde som er kunnskapsrike om det som angår Koranen og Sunnah, og uenigheten mellom
oss er om hvem disse lærde som vi skal følge er.
Hvis dere mener at de er nasjonens lærde ledet av høytstående sahaba, så har vi allerede fått
med oss deres forskjeller om ablusjon verset og om mange andre saker, og vi har også fått
med oss at de kjempet mot hverandre og kalte hverandre kafir (vantro). Derfor kan vi ikke
være avhengige av alle, vi kan bare ha tillit til de rettferdige blant dem, men problemet vil
fremdeles være der.
Hvis dere mener at vi skal henvise oss til imamene av de fire ’’sunni’’ sektene har dere fått
med dere at de har forskjellige meninger imellom seg selv om mange saker, så mye at noen av
dem ansett mislikt av Allah å uttale Bismillah i bønnen, mens andre har bestemt at uten å
uttale det vil bønnene anses ugyldige. Dere har også fått med dere hvordan disse sektene ble
til, at de ble lagd av de undertrykkende herskerne, og at de er langt ifra tiden til Budskapet og
de kjente heller ikke til Sahaba. De var heller ikke kjent med Profeten.
Vi har igjen bare en enkel løsning: vi skal henvende oss til imamene av den rene itra, familien
til Profeten, Ahlulbayt, som Allah fjernet all urenhet fra, og renset helt, de som gjør gode
gjerninger, de lærde som ingen kan overstige i kunnskap eller i gudfryktighet, i beskyttelsen
av religionen og i formhet. De er bare de eneste som er beskyttet av Allah mot løgn eller feil
ifølge vitnesbyrdet til Koranen (99) og den store profeten (100).
Allah har tillatt dem å arve kunnskapen til sin bok etter å ha utvalgt dem for denne oppgaven,
og Allahs sendebud lærte dem alle det folk trengte, beordret nasjonen om å holde seg til dem,
og sa: ’’Min Ahlulbayt blant dere er lik Noahs ark. Den som går om bord på den er reddet og
den som forlater den drukner.’’ Ibn Hajar, en av de lærde blant ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’
har sagt følgende i forbindelse med hans forklaring av denne hadithen og hans innrømmelse
av dens troverdighet:
’’Grunnen til at han sammenlignet dem med arken er at den som elsker dem og resepkterer
dem høyt som tegn på takknemlig for den Ene som tildelt dem Sine velsignelser, og følger
ledelsen til deres lærde vil bli reddet fra mørkheten til overtredelse, mens den som snur sin
rygg til dem vil drukne i havet til utakknmelighet mot Allahs velsignelse og vil omkomme på
veiene til undertrykkelse.’’ (101)
I tillegg til dette kan du ikke finne en eneste lærde i fortiden eller i nåtiden i den islamske
nasjonen, siden tiden til Sahaba og til våre dager, som påstod at han var mer kunnskapsrik
eller bedre enn imamene til Profetens rene familie, heller ikke kan du finne noen i det hele tatt
i denne nasjonen som påstod at han lærte noe bort til imamene av Ahlulbayt eller ledet dem i
noe som helst. Hvis du, kjære leser, ønsker å se mer bevis og forklaringer om dette emnet, kan
du lese al-Murajat og al-Ghadir (102). Men det jeg allerede har tilbydd deg er nok hvis du er
objektiv, spesielt fordi denne hadithen som begynner med ’’Jeg har forlatt blant dere to
tyngder’’ er sannheten som fornuft og følelser foretrekker og som er støttet av både Sunnah
og Koranen.
Igjen er det klart for oss igjennom klare bevis som ikke kan bli tilbakevist at Imamiyah sjia er
tilhengerne til den sanne profetiske sunnah, mens ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ har adlydt sine
herskere og sine høytstående som villedet dem og forlot dem i mørket.
Priset være Allah, Herren over hele verden, for å ha ledet de som Han har utvalgt av Sine
tjenere.
_______________________
93. Hans fulle navn er Abu Ishak Kab ibn Mati (død 32 EH/652). Han var en jøde fra Yemen
som latet som om han omfavnet Islam, så gikk til Medina i løpet av regjeringsperioden til
Omar ibn Al-Khattab. Han gikk deretter til Syria for å være en av Muawyiahs rådgivere. Han
døde i Hims. Det er antatt at han har lyktes med å sprøyte inn mye jødisk læredom innenfor
Islam.
94. Al-Dhahabi Tadhkirat al-Huffas, kp 1, side 3.
95. Al-Hakim, Mustadrak, kp 3, side 121, han henviser til denne hadithen og sier: ’’Den er
troverdig ifølge kritieriene til Shaykhene (Bukhari og Muslim) som ikke har nevnt den.’’ Den
er også å finne på side 73 av al-Suyutis bok Tarikh al-khulafa, og på side 24 av al-Nisais
Khasais, og på side 82 av Al-Khawarizmis bok al-Manakib.
96. Alle disse hadithene er ansett av ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ som troverdige, og de er
nevnt av mange av deres lærde som bekjenner deres troverdighet. Vi har diskutert dem i våre
tidligere bøker. Enhver som ønsker å se på henvisninger til dem bør lese al-Murajat med
rettelse og kommentar av Hussain al-Radi.
97. For mer informasjon om dette les introduksjonen til Sharh Nahjul-Balagha skrevet av alMutazli lærde ibn Abul-Hadid.
98. Al-Fakhr al-Razi forteller om disse forskjellige oppfatningene på side 161, kp 11, i sin
bok al-Tafsir al-Kabir.
99. Dette vitnesbyrdet er å finne i verset 33 av Surat al-Ahzab (kapittel 333) som er som
følgende: ’’Allah vil bare fjerne bort urenhet fra dere, dere Ahlulbayt, og å rense dere helt.’’
100. Blant slike vitnesbyrd er hans utsagn, måtte Allahs velsignelse være over ham og hans
familie: ’’Hold dere til Allahs bok og min Itra (familie). Så lenge dere holder dere til dem vil
dere aldri fare vill etter meg.’’ Slik Allahs bok er feilfri igjennom Allahs beskyttelse er også
profetens familie feilfrie igjennom Allahs beskyttelse. Enhver som ikke er feilfri kan ikke
andre være avhengige av for å bli ledet. En person som selv gjør feil trenger ledelse.
101. Dette står på side 151 av al-Sawik al-Muhrika skrevet av Shafi lærde ibn Hajar.
102. Al-Ghadir-samlingen er verken tilgjengelig på norsk eller på engelsk, så vidt jeg vet.
_______________________________
Kapittel 21
Kildene til den islamske lovgivningen ifølge sjia
Enhver som ser på fiqh til Imamiyah sjia vil finne ut at de sistenevnte kun henvender seg i alle
sine rettvitenskapelige dom – med unntak av saker som er relevante i forholdet til vår
moderne tid (103) – til profeten igjennom de tolv imamene av hans Ahlulbayt, fred være med
dem. De har bare de to som kilder, Allahs bok og Sunnah.
Med den første mener jeg Koranen, og med Sunnah mener jeg Sunnah til profeten, måtte
Allahs velsignelse og fred være over ham for å ha brakt den til sin nasjon og for hele verden.
Dette er det sjia alltid har sagt, og dette er utsagnene til alle imamene av Ahlulbayt, som aldri
påstod, ikke en eneste gang, at de handlet etter sine egne personlige meninger.
La oss ta for eksempel den første imamen Ali ibn Abu Talib: Da de valgte ham for å være
kalif mente de at hans regjering skulle basere seg på ’’Sunnah’’ til de to Shaykene, nemlig
Abu Bakr og Omar, men han sa: ’’Jeg dømmer ikke annet enn med Allahs bok og Sunnah til
Hans sendebud.’’ (104)
I våre neste forskninger vil vi forklare hvordan han, fred være med ham, alltid fulgte Sunnah
til Profeten bokstavelig talt, han forsøkte med alle mulige midler å bringe folk tilbake til den
så mye at dette vekket opp sinnet til noen kalifer og vreden til noen mennesker for hans
strenghet i å følge Allahs befalinger og i å overholde Profetens sunnah.
Imam al-Bakir pleide alltid å si: ’’Hadde vi fulgte våre egne personlige meninger når vi
utstedt vår dom for dere ville vi ha blitt villedet lik de som var før oss, men vi forteller dere
om vår Herres klare argument som Han har forklart sin Profet, som i sin tur har forklart oss
det.’’ I en annen anledning sa han til en av sine følgesvenner: ’’Jabir! Hadde vi fulgte våre
egne personlige meninger og ønsker i utstedelse av dom for dere ville vi ha omkommet, men
vi forteller dere ifølge hadithene til Allahs sendebud som vi bevarer akkurat som folk bevarer
deres gull og sølv.’’
Imam Jaffar al-Sadik sa: ’’Jeg sverger ved Allah, vi sier ikke det vi sier ifølge våre egne
ønsker, heller ikke feller vi en personlig dom. Vi sier ikke noe annet enn det vår Herre har
sagt. Hver gang jeg gir dere et svar er det fra Allahs sendebud. Vi uttrykker aldri våre
personlige meninger.’’
Kunnskapens og kjennskapens folk vet om imamene til Ahlulbayt, de har allerede notert at
noen av dem påsto å følge sin egen mening, eller noen av dem tydde til analogi, eller til å
foretrekke noe fremfor et annet… de kom heller ikke med noe som er i strid med Koranen og
Sunnah.
Selv om vi henviser oss til den store religiøse autoriteten martyren Ayatullah Muhammed
Bakir al-Sadr, måtte Allah være fornøyd med ham, vil vi finne ham hentyde i sin bok Epistel
(risala) til sine tilhengere med tittelen Al-Fatawa al-Wadiha:
’’Vi finner det viktig å poengtere kort at de fleste kildene som vi baserer oss på er tatt fra
klare dommer, som vi tidligere har nevnt da vi diskutere denne diskusjonen. Disse kildene er
den praktfulle boken til Allah og den hellige Sunnah som gjengitt av troverdige formidlere
som frykter Allah da de formidlet uavhengig av deres sekt (105). Når det gjelder analogi eller
å foretrekke noe fremfor annet ser vi ingen grunnlag for å basere lovgivningen på dem. Når
det gjelder det som kalles for fornuftig bevis som Mujtahidin og lærde av hadith er uenige om,
om vi skal handle etter det eller ikke, selv om vi tror at det kan handles etter dette prinsippet,
finner vi aldri en logivende dom hvis bevis baserer seg på prinsippet om fornuftig bevis.
Ethvert fornuftig bevis er fra Allahs bok eller fra Sunnah. Når det gjelder felles enighet er det
ikke en tredje kilde ved siden av Allahs bok og Sunnah. Man kan ikke basere seg på den, fordi
det kan noen ganger bli brukt som et middel til å bevise noen (gale) poeng. Derfor er de
eneste kildene: Allahs bok og Sunnah. Vi ber til Allah om å gjøre oss i stand til å holde oss til
dem, for ’’Den som holder seg til dem holder seg til det sikre håndtaket som aldri blir brukket,
og Allah er den hørende, den allvitende.’’ (106)
Ja, vi finner denne oppfatningen om at de eneste kildene er to, Koranen og Sunnah, den
rådende blant sjia både i fortiden og i nåtiden, og de er ikke avhengige av andre kilder enn
Allahs bok og Sunnah, og vi finner ikke en eneste av dem utstede en dom basert på analogi
eller foretrekke noe fremfor annet. Møtet mellom Imam al-Sadik og Abu Hanifah er veldig
kjent. Det beviser hvordan imamen forbød Abu Hanifah fra å bruke analogi i å utstede
dommer. Han sa: ’’Ikke bruk analogi i Allahs religion, for hvis du bruker analogi i Shariah vil
den bli utslettet. Den første som brukte analogi var Iblis da han sa: ’’Jeg er bedre enn ham. Du
skapte meg av ild, mens du skapte ham av leiret.’’
Disse er lovgivningskildene til sjia fra tiden til Ali ibn Abu Talib til vår tid, så hva er
lovgivningskildene til ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’?
_______________________
103. Vi mener Ijtihad til lærde i forbindelse med saker som det ikke er noe hellig tekst om,
saker som for eksempel finner sted etter skjuletiden til den tolvte imamen.
104. Ifølge noen hadither sa han: ’’Og i tillegg til disse to skal jeg følge min ijtihad,’’ dette er
en falsk tilføyelse og en løgn funnet på av de som tror på og følger ijtihad. Imam Ali påstod
aldri for en eneste dag at han fulgte sitt eget syn. Han pleide alltid å dømme etter Allahs bok
og Sunnah til Hans sendebud, ellers vil han ikke ha sagt: ’’Vi har al-Shaifa al-Jamia, i den er
alt det folk trenger, til og med straffen for et klyp på kinnet.’’ Denne Sahifa var dikteringen til
Allahs sendebud med håndskriften til Ali, og vi har allerede diskuterte om den i kapittelet
med overskriften ’’Ahl al-Sunnah og utslettelsen av Sunnah’’ i denne boken.
105. Dette står på side 98 av Al-Fatawa al-Wadiha skrevet av martyren al-Sadr.
106. Samme kilde som tidligere nevnt.
___________________________________
Kapittel 22
Kildene til Shariah ifølge ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’
Hvis vi undersøker kildene til lovginingen (Shariah) av ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah,’’ vil vi
finne dem utover Allahs bok og Sunnah som Allah og Hans sendebud tildelte oss. Kildene i
tillegg til Allahs bok og Sunnah er: ’’Sunnah’’ til de ’’rettferdige kalifene,’’ ’’Sunnah’’ til
Sahaba, ’’Sunnah’’ til Tabi’in (lærde som fulte Sahaba), ’’Sunnah’’ til herskerne som de
kaller Sawafi al-Umara (’’Sunnah’’ til et utvalg av herskerne), så kommer Qiyas, analogi,
Istihsan (det som er godt likt), så Ijma (felles enighet eller felles tilslutning) og i siste omgang
Sadd bab al-tharai, lukke veien for å begå tillatte handlinger som kan føre til å begå det som er
forbudt.
Som du ser er de ti alle i samsvar med deres tro, de skal være rådende i forbindelse med
tolkningen av Allahs religion, ifølge dem. For at ingen kan si at vi ikke kom med et bevis,
eller talte løgnaktig, eller for at ingen skal beskylde oss for overdrivelse må vi bevise ting
igjennom deres egne utsagn og bøker slik at leseren ser alt klart.
Vi diskuterer ikke med ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ om de to første kildene, nemlig Allahs
bok og Sunnah, for dette er noe som vi aksepterer uten bevis. Det er om det som vi er blitt
pålagt å følge av hadith, fornuft og felles tilslutning, og som er i samsvar med disse versene:
’’Det Sendebudet gir dere, ta det, og det sendebudet forbyr dere, hold dere unna.’’ Koranen:
59:7. ’’Alyd Allah og adlyd Sendebudet.’’ Koranen: 5:92. ’’Det sømmer seg ikke for en
troende mann eller kvinne, når Allah og Hans sendebud har truffet en avgjørelse i en sak, å ha
fritt valg i denne saken.’’ Koranen: 33:36, og mange andre lignende vers med samme
betydning. Alle disse versene pålegger oss å dømme kun etter Allahs bok og Sunnah til Hans
sendebud. Vår diskusjon med ’’Ahl Sunnah’’ gjelder de andre kildene som de har tilføyet i
tillegg til Koranen og Sunnah.
1. ’’Sunnah’’ til de ’’rettferdige kalifene’’
De har forsøkt å rettferdiggjøre disse tilføyelsene ved å bruke som argument hadithen som
sier: ’’Overhold min Sunnah og Sunnah til de rettledede og vise kalifene. Overhold dem og
holder dere fast til dem.’’ (107)
I min bok Ma’al Sadikin (La oss være med de ærlige) har jeg bevist at disse rettledede
kalifene henvist til i denne beretningen er imamene av Ahlulbayt, og jeg liker å tilføye noe i
denne sammenhengen for at de som ikke hadde anledningen til å lese min bok La oss være
med de ærlige vil få anledningen til å dra nytte av dette temaet allikevel:
Al-Bukhari, Muslim og alle lærde som kom etter dem har notert seg at Allahs sendebud
nevnte at hans etterfølgere var tolv og sa: ’’Kalifene etter meg skal være tolv. Alle er av
Quraish.’’ Denne hadithen beviser at de som er ment med kalifene er imamene av Ahlulbayt,
fred være med dem, og ikke ’’kalifene’’, det vil si herskerne, som bervøet kalifatet.
En kan si: ’’Om meningen er de tolv imamene av Ahlulbayt, som sjia påstår, eller de fire
rettferdige kalifene som ’’Ahl al-Sunnah’’ påstår, er kildene til lovgivningen tre: Koranen,
Profetens sunnah og kalifenes Sunnah.’’ Dette utsagnet er riktig ifølge ’’Ahl al-Sunnah’’, men
ikke riktig ifølge sjia, fordi imamene av Ahlulbayt, som vi tidligere har nevnt, aldri utstedte
en dom ifølge sine egne meninger eller syn, alt de sa var av Sunnah til deres bestefar Allahs
sendebud, som de lærte, beholdte og brukte hver gang de trengte.
Når det gjelder ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ er deres bøker fylt med dom basert på
’’Sunnah’’ til Abu Bakr og Omar som de behandlet som en kilde for deres lovgivende system,
selv når denne ’’Sunnah’’ til disse to var i strid med Allahs bok og Sunnah til Hans profet.
Det som forøker vår overbevisning om at Abu Bakr og Omar ikke var ment i denne hadithen
er at Ali nektet å dømme etter deres ’’Sunnah’’ da ’’deres sunnah’’ ble fremstilt for ham av
Sahaba som en betingelse for å kunne ta over makten. Hadde Allahs sendebud ment med de
rettledede kalifene Abu Bakr og Omar ville det ikke ha vært passende for Ali å forkaste deres
’’Sunnah’’. Derfor beviser dette at denne hadithen utelukker Abu Bakr og Omar fra de
rettledede eller ’’de rettferdige’’ kalifene.
Men ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ har alltid ansett disse ’’rettferdige kalifene’’ for å være
Abu Bakr, Omar og Uthman, og ingen andre, fordi Ali ikke ble beregnet blant dem. Hans
navn ble lagt til i listen ved en senere tid som vi tidligere har nevnt, og også fordi han pleide å
bli forbannet fra talestolene, så hvordan kunne de følge hans sunnah?
Hvis vi leser det som er fortalt av Jalalud-Din al-Suyuti i sin bok Tarikh al-Khulafa vil vi se at
alt dette er sant. Hajib ibn Khalifa sa: ’’Jeg så Omar ibn Abd al-Aziz en gang gi en tale hvor
han uttrykket: ’’Det som Allahs sendebud og de to følgesvennene hans (Abu Bakr og Omar)
brakte er religionen som vi følger og som vi baserer oss, og vi ser bort ifra alle tilføyelser i
tillegg til den.’’ (108)
De fleste følgesvennene, Umayyadene og Abbasitt herskerne var av denne oppfatningen at det
Abu Bakr, Omar og Uthman brakte var den sanne religionen som de skulle basere sin tro på
og som de skulle alltid stole på. Fordi alle disse tre kalifene forbød Sunnah til Allahs
sendebud, som vi tidligere har nevnt, var det ingen Sunnah, bortsett fra dommene som de kom
med og det de bestemte.
2. ’’Sunnah’’ til Sahaba
Vi finner en rekke bevis og vitnesbyrd om at ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ fulgte ’’Sunnah’’
til Sahaba uten unntak.
De baserer sitt argument på en falsk hadith som vi har snakket om tidligere i vår bok Ma’a alSadikin. Denne ’’hadithen’’ lyder som følgende: ’’Mine Sahaba er lik stjernene. En hvilken
som helst dere følger blant dem vil lede dere til den sanne veien.’’ Denne ’’beretningen’’ er
brukt av ibn al-Qayyim al-Jawziyah for å bevise at det er greit å akseptere meningen til en
hvilken som helst følgesvenn av Profeten (109). Dette er også blitt bekreftet av Shaykh Abu
Zuhrah, som sier: ’’Vi alle (sunni rettvitenskapsmenn) har kommet fram til at dommen til en
hvilken som helst følgesvenn alltid er akseptert.’’ Han har sagt i et annet sted følgende:
’’Å basere sine argumenter på det følgesvenner har sagt, eller på dommene som de selv har
utstedt, er generelt akseptert av rettvitenskapsmenn, men sjia (110) har en annerledes
holdning. Ibn Abu al-Qayim al-Jawziy har støttet synet til det offentlige ved å sitere rundt
førtiseks hellige tekster, som alle er uslåelige bevis.’’
Vi sier til Shaykh Abu Zuhrah: Hvordan kan disse tekstene som motsier Allahs bok og
Sunnah til Hans sendebud bli ansett som ’’uslåelige’’? Alle tekstene som gjengis av Ibn alQayim er svakere enn edderkoppspinnet, og du selv, Shaykh, undergraver dem når du sier:
’’Men vi fant al-Shawkani si: ’’Det som en følgesvenner sier kan ikke bli brukt som et bevis,
fordi Allah ikke sendte denne nasjonen noen i tillegg til Profeten Muhammed, og vi har bare
denne profeten. Følgesvennene og alle de som kom etter dem er like forpliktet til å følge hans
Shariah som er Allahs bok og Sunnah. Den som mener at religiøse dom kan bli tatt fra andre
kilder enn disse to påstår noe om Allahs religion som han ikke kan bevise og holder seg til en
’’Shariah’’ som Allah aldri har oppfordret folk til å følge.’’ (111)
Vi må takke al-Shawkani for å ha sagt sannheten og ikke bli påvirket av sin sekt. Hans utsagn
er i full samsvar med det imamene til ledelse av familien til Profeten har sagt. Måtte Allah
være fornøyd med ham, og måtte Han være fornøyd med ham hvis hans handlinger er i
samsvar med hans ord.
3. ’’Sunnah’’ til Tabin eller ’’Ulema al-Athar’’
Vi finner også ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ basere sine argumenter på oppfatningene til
Tabin som de kaller ’’Ulema al-athar’’, de lærde som fulgte fotsporene til Sahaba, som alAwzai, Sufyan al-Thawri, Hassan al-Basri, ibn Ayinah og mange andre. De er alle enige om å
ta i betraktningen dommen til og følge Itijahden av imamene til de fire sektene, tiltross for at
de sistenevnte var blant de som fulgte al-Tabin.
Følgesvennene innrømmer selv å ha begått noen feil, og at de ikke gjorde etter det de visste.
For eksempel har vi Abu Bakr som gir følgende svar på det spørsmålet han ble stilt: ’’Jeg skal
gi dere mitt svar, hvis jeg har rett, vil det være takket være Allah, men hvis jeg tar feil, er det
enten min feil eller Satans feil.’’ Omar sa engang til sine tilhengere: ’’Jeg kan oppfordre dere
til å gjøre noe som ikke kan være godt for dere, og jeg kan forby dere fra å gjøre ting som kan
være godt for dere.’’ (112)
Hvis deres kunnskapsnivå var såpass, og de fulgte bare formodninger, og ’’formdoninger er
intet verdt overfor sannheten! Allah vet godt hva de gjør.’’ Koranen: 10:36, hvordan kan en
muslim som vet hva Islam er, følge deres handlinger og utsagn som en ’’sunnah’’ og en kilde
for Shariah? Etter å ha gjengitt deres egne utsagn, la meg stille dere følgende spørsmål: Kan
denne ’’hadithen’’ som sier ’’Mine Sahaba er lik stjernene: hvem dere enn følger av dem vil
lede dere på den sanne veien’’ holde mål nå?
Hvis det er slik Sahaba som deltok i møtene hvor Profeten var tilstede, og som lærte fra ham,
snakker, så hva med de som kom etter ham, som lærte av dem, og som var uenige?
Hvis imamene som fant på de fire sektene uttrykker sine egne personlige meninger om Allahs
religion, erklærer og innrømmer at det alltid er en mulighet for feil idet de dømmer, og en av
dem sier ’’Dette er det jeg tror er sant, mens det kan hende at andre har rett,’’ hvorfor
pålegger de da muslimene å etterligne dem?
4. ’’Sunnah’’ til herskerne
Disse herskerne kalles for ’’Sawafi al-Umara,’’ ’’Sunnah’’ til et utvalg av herskerne. De
følger deres ’’sunnah’’ og baserer sitt argument for å følge dem med følgende koranvers:
’’Adlyd Allah og adlyd Sendebudet og de som har autoriteten blant dere’’ (Koranen: 4:59)
(113) ’’De som har autoriteten,’’ ifølge dem, er herskerne, selv om de hersker med vold, selv
om de er undertrykkere. De tror at deres herskere er gitt autoriteten av Allah for å handle med
livet til Hans tjenere som de ønsket, så lydighet for dem er obligatorisk, og også å følge deres
’’sunnah’’.
Ibn Hazm al-Zahiri svarte på ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ med et sterkt bevis. Han sa: ’’Det
dere sier innebærer at herskerne har rett til å fjerne bort en hvilken som helst del av Shariah
som Allah og Hans sendebud kom med, og at de har rett til å tilføye ting, for det er ingen
forskjell mellom å tilføye og å fjerne bort. Alt dette er vantro begått av en hvilken som helst
som tillatter den uten å motsette seg den.’’ (114)
Al-Dhahabi svarte på Ibn Hazm med følgende ord: ’’Dette er et galt utsagn og en forferdelig
feil, for nasjonen, med unntak av Dawoud ibn Ali og de som fulgte ham, er enige i fellskap
om at herskerne har retten til å holde seg til sine personlige meninger og til prinsippet om
ijtihad bare i fraværet av en åpenbart tekst. De sier at de ikke har tillatelse til å uttrykke sine
meninger eller å ty til ijtihad når de vet om en åpenbart tekst. Dette beviser at de har retten til
å tilføye noe til Shariah som Shariah selv oppfordrer til, mens de ikke har lov til å fjerne bort
noe av det de ønsker av dens lover.’’
Vi sier til al-Dhahabi: Hvordan kan du snakke om nasjonens ’’felles enighet’’ og utelukke
Dawoud ibn Ali og enhver som fulgte ham? Og hvorfor forteller du ikke om de som fulgte
ham? Og hvorfor utelukket du ikke sjia og imamene av Ahlulbayt? Anser du kanskje disse
utenfor den islamske nasjonen? Og har din vane om å være vennlig overfor herskerne tillatt
deg å gi dem retten til å tilføye ting til Shariah så de kan gi deg mer pengebeløp og forbedre
ditt rykte? Visste herskerne som ledet muslimene i navnet til Islam Koranen og Profetens
hadith godt nok til å kunne følge dem alltid? Hvis begge kalifene, Abu Bakr og Omar, motsa
Koranen og hadith, som vi tidligere har bevist, hvordan kan den som etterfulgte dem påtvinge
seg selv å følge slike tekster som ble forandret, forfalsket og ansett for å være en ting av
fortiden?
Når rettvitenskapsmennene av ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ utsteder dom som tillatter
herskerne å uttrykke det de ønsker om Allahs religion er det ikke rart å finne al-Dhahabi følge
deres eksempel. I Tabakat al-Fuqaha sier Said ibn Jubayr: ’’Jeg spurte Abdullah ibn Omar om
å be med høy stemme. Han sa: ’’Ønsker du å si at Ibn Omar sier at Ibn Omar sa det og det?’’
Jeg sa: ’’Ja, vi aksepterer det du sier og vil være fornøyde med det.’’ Ibn Omar sa: ’’Dette er
det herskerne sier at det er greit å reise opp sin stemme under bønnen, mens det ikke er Allah,
Hans sendebud og de som har henvist til dem som har sagt.’’
Said ibn Jubayr sa: ’’Raja ibn Haywah pleide å bli ansett for å være den mest kunnskapsrike
faqih i Syra, men hvis dere provoserer ham, vil dere finne ham ha syriske holdninger og
gjengi utsagnene til Abd al-Malik ibn Marwan.’’ (115).
I Tabakat Ibn Sad forteller al-Musayyab ibn Rafi: ’’Hver gang noe i tilknytning til
domsmyndigheten, som ikke ble støttet av verken Allahs bok eller Sunnah, dukket opp, ble
den stemplet som sawafi al-Umara (det eliten av herskerne har bestemt), så ble den diskutert
av de lærde, og det de ble enige om i fellesskap ble ansett for å være riktig.’’ (116)
Alt det vi kan si i denne sammenhengen i forholdet til alt det som ble nevnt er følgende vers
fra Koranen:
’’Hadde sannheten fulgte deres egne ønsker, ville himlene, jordene og alt som var på den ha
omkommet. Nei! Vi har brakt dem formaningen (Koranen), men de vender seg bort fra
formaningen.’’ Koranen: 23:71.
5. Resten av kildene til den islamske lovgivningen ifølge ’’Ahl al-Sunnah’’
Blant de som vi ønsker å nevne er qiyas (analogi), istihsan (det som synes å være godt),
istishab (å etterligne noe som er blitt sagt eller gjort av en sahabi), lukke veien for å gjøre noe
som er tillat, men kan føre til at en begår det som er forbudt, og læren om Ijma (felles enighet)
er veldig kjent blant dem.
Abu Hanifah er spesielt kjent for å ha fulgt analogi og forkastet hadither. Malik er kjent for å
ha henvist til det Medinas folk har gjort og for å ha lukket veien til å begå tillatte handlinger,
som kan føre til at en begår det som er forbudt. Imam al-Shafi er kjent for å ha henvist til
dommene utstedt av følgesvennene som han kategoriserte forskjellig, han satt på toppen av
listen de ti sahabiene som profeten lovet paradiset, etterfulgt av de tidligere flyktningene
(Mujhajrun) og så etterfulgt av medhjelperne (Ansar), deretter de som aksepterte Islam etter
erobringen av Mekka, de befridde mennene blant dem (117). Imam Ahmad ibn Hanbal er
kjent for å ha forkastet ijtihad og holdt seg selv fra å utstede dommer (fatwaer). Han
aksepterte en hvilken som følgesvenn, hvem han enn måtte være.
Al-Khatib al-Bagdadi har fortalt om ham og sagt at en mann en gang spurte ham om noe er
tillatt eller forbudt. Ahmad sa til ham: ’’Spør, måtte Allah holde deg i god form, noen andre.’’
Mannen sa: ’’Men jeg ønsker å vite om din mening om denne saken, Abu Abdullah!’’ Ahmad
sa: ’’Spør, måtte Allah holde deg i god form, noen andre. Spør Abu Thawr.’’ (118). AlMarozi fortalte at Ahmad ibn Hanbal har sagt: ’’Når det gjelder hadith, har vi befridd oss selv
fra dens hodepine. Når det gjelder spørsmål, så har jeg bestemt meg om å ikke besvare noen
som spør meg om noe.’’ (119)
Det er ingen tvil at Ahmad ibn Hanbal er den som kom med ideen om at alle Sahaba er
rettferdige, for hans sekt hadde stor innflytelse på ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’. Al-Khatib har
nevnt i kp 2 av sin bok Tarikh Bagdad at Muhammed ibn Abd al-Rahman, pengeutveksleren,
sa: ’’Jeg sa til Ahmad ibn Hanbal, hvis følgesvennene til Allahs sendebud var uenige imellom
seg selv om en bestemt sak skal vi se på enhver av dem og hva han sier for å vite om den
riktige oppfatningen og følge den?’’ Han sa til meg: ’’Ingen følgesvenn av Profeten skal bli
foretrukket fremfor en annen.’’ Jeg sa: ’’Hva er løsningen da?’’ Han sa: ’’Du kan følge den
du ønsker blant dem.’’
Vi spør: Er det tillatt å følge en som ikke kan skille sannheten fra falskheten? Det er veldig
rart å se Ahmad, som holder seg unna å utstede dom, å utstede en dom som tillatter å følge
hvem man ønsker av følgesvennene uten å forske om deres utsagn for å finne ut hvilket av
dem høres mest riktig ut!
Etter å ha nevnt kort kildene til islamske lovgivningen (Sharia) ifølge både sjia og ’’Ahl alSunnah wal Jamah’’ blir det klart for oss uten noe forvirring at sjia er de som overholdte
Sunnah til Profeten og som ikke aksepterte noe alternativ istedenfor den, så mye at Profetens
sunnah ble deres forbilde ifølge vitnesbyrdet til deres motstandere. Når det gjelder ’’Ahl alSunnah wal Jamah’’ så følger de ’’Sunnah’’ til en hvilken som helst følgesvenn eller tabi (en
tilhenger av en følgesvenn som levde på samme tid med Profeten) og en hvilken som helst
hersker. Deres bøker og utsagn vitner mot dem, og de er nok som et vitnesbyrd, og vi vil
inshAllah diskutere i neste kapittel deres gjerninger så du kan vite at disse handlingene deres
ikke har noe med Sunnah til profeten.
Jeg ønsker å forlate leseren selv til å komme med konklusjonen om hvem tilhengerne til
Sunnah virkelig er, og hvem innovatørene er.
______________________________________
107. Dette er nevnt av al-Tirmidhi, ibn Majah, al-Behiki og Ahmad ibn Hanbal.
108. Al-Suyuti, Tarikh al-Khulafa, side 160.
109. Samme kilde som nevnt tidligere.
110. Dette er et annet bevis av Shaykh Abu Zuhrah som vitner om det vi allerede har nevnt:
Sjia aksepterer ikke å tilføye noe til Sharia og ta med noe i tillegg til det som Allahs bok og
Profetens sunnah inneholder.
111. Dette står skrevet på side 102 av Shaykh Abu Zuhrahs bok.
112. Tarikh Bagdad, kp 14, side 81. Vi sier til disse meneskene: Hvis deres kunnskapsnivå var
såpass, så hvorfor foretrekker de dem da fremfor en person som har kunnskapen til de
tidligere generasjonene og de siste generasjonene, berøver nasjonen hans ledelse og lys og
forlater den i forvirring, uvitenhet og villfarelse?
113. I vår bok Ma’a al-Sadikin, beviste vi, igjennom uslåelige argumenter at ’’de som har
autoriteten’’ er imamene til ledelse av familien til Profeten og ikke herskerne som berøvet
makten med tvang. Det er umulig at Allah, Ære være Ham, beordrer oss å adlyde
undertrykkere, ekteskapsbrytere og vantro.
114. Dette står skrevet på side 17 av Ibn Hazms sammendrag av Ibtal al-Qiyas.
115. Tabakat al-Fuqaha, biografien om Said ibn Jubayr.
116. Se ibn Sad, Tabakat, kp 6, side 179.
117. Imam Al-Shafi, al-Manakib, kp 1, side 443.
118. Tarikh Bagdad, kp 2, side 66.
119. Dette står skrevet på side 57 av Manakib Imam Ahmad ibn Hanbal.
__________________________________
Kapittel 23
En nødvendig kommentar for å gjengi forskningen i full form
Vi bør poengtere her at sjia alltid har insistert på at kildene til Shariah må være Allahs bok og
Sunnah til Hans sendebud. Det skal ikke tilføyes noen annen kilde enn dem, og det skyldtes at
de er overbeviste om at det er godt nok tekster med ordene til deres imamer som er i
tilknytning til alle problemer som folk imøtekommer og trenger løsning for.
En kan finne det rart, kanskje høyest usannsynlig, at imamene til Ahlulbayt har tekster som
tilfredsstiller trengselen til alle menneskers problemer tvers igjennom århundrer og alle tider.
For å gjøre ting klart for leseren må vi påpeke følgende:
Hvis en muslim er overbevist om at Allah, Ære være Ham, sendt Muhammed med en
lovgivning (Sharia) som fullfører alle tidligere lovgivninger og overvelder dem i å fullkomne
menneskenes marsj her på denne jorden så de kan bli forberedt for det evige neste livet:
’’Det er Han som sendte sitt sendebud med ledelse og sannhetens religion for å la den være
rådende over alle andre religioner.’’ Koranen: 9:33
Og hvis en muslim er overbevist om at Allah, ære være Ham, ønsket menneskeheten å
underkaste seg Hans befalinger om alt mennesker sier eller gjør, og å la Ham handle med dem
som Han ønsker
’’Religionen er ifølge Allah Islam.’’ Koranen: 3:19
’’Den som foretrekker en annen religion enn Islam vil det ikke bli akseptert av ham.’’
Koranen: 3:85
Og hvis dette er tilfellet, må Allahs befalinger være fullstendige og komplette, dekke alt det
mennesker trenger i sin tungvinte reise for å motstå alle hindringer og stå standhaftig i møte
med problemer til mennesket når det bestemte målet. For å uttrykke dette, har Allah sagt: ’’Vi
har ikke overse noe i boken.’’ Koranen: 6:38.
På grunnlag av dette verset er det ingenting utelukket fra Allahs bok, men mennesket, på
grunn av sin begrenset kunnskap, ikke kan innse alle ting som Allah har nevnt på grunn av en
stor visdom som bare kunnskapens folk kjenner til. Allah sier: ’’Det er ikke en eneste ting
som ikke priser Ham, men dere kjenner ikke til deres lovprising.’’ Koranen: 17:44.
Setningen ’’det er ikke en eneste ting’’ utelukker ikke noe i det hele tatt og betyr at
menneskeheten, dyr, og til og med livløse ting priser Allah. Mennesket kan forstå hvordan dyr
og levende, inkludert planter, priser sin skaper, men han har ikke vett nok til å forstå hvordan
steinene for eksempel gjøre det. Den Allmektige har sagt: ’’Sammen med ham påla Vi
fjellene å gi lovprising, om aftenen og ved soloppgang.’’ Koranen: 38:18.
Hvis vi aksepterer alt nevnt ovenfor og tror på det, må vi også akseptere og tro at Allahs bok
inneholder alle dommer som trengs til dommensdag, men vi innser ikke dem, unntatt ved å
henvende oss til den som denne boken ble åpenbart til og som forstod hele betydningen med
dens innhold, nemlig Allahs sendebud. Den Opphøyde sa: ’’Vi har åpenbart boken for deg
som forklarer alt og med ledelse, nåde og godt budskap for de som ønsker å underkaste seg.’’
Koranen: 16:89.
Hvis vi tror at Allah, ære være Ham, har klargjort alt for sitt sendebud så han kan forklare for
folk det som er blitt åpenbart til dem må vi tro at Allahs sendebud har klartgjort alt, forlatt
ingenting som folk trenger til dommensdag uten å gi en dom om den.
Hvis en slik klargjøring ikke har nådd oss, eller hvis vi ikke nå vet om den er det bare et
resultat av våre mangler og vår ignoranse, eller det kan komme som følge av vår mangel på
midler som leder til den, eller det kan komme som følge av uvitenheten til følgesvennene og
deres manglende forståelse om det profeten hadde klargjort.
Men Allah er mer kunnskapsrik enn å overse alle disse mulighetene, eller disse tingene som
kan finne sted, så Han lot ikke Sin sharia lide døden. Derfor valgte Han av sine tjenere noen
imamer som Han tillott å arve kunnskapen til sin bok og evnen til å forklare den for andre så
folk ikke kan ha en innvending mot Allah. Han sa: ’’Så gav vi boken som arv for de som Vi
valgte av våre tjenere.’’ Koranen: 35:32.
Allahs sendebud har forklart for folket alt de trengte og valgt Ali som sin etterfølger. Ali lærte
alt folk vil trenge etter bortgange til profeten til dommedagen og dette skyldtes Alis
utmerkelse fremfor de andre følgesvennene, hans skrape sinn, hans forståelse og hans
utmerkede hukommelse. Derfor lærte profeten ham alt han visste og ledet nasjonen til ham og
fortalte den at Ali er porten til hans kunnskap.
Hvis noen skulle si at Allahs sendebud ble sendt av Allah for alle mennesker, så han hadde
ingen rett til å velge en spesiell person til å lære bort ting, mens han berøvet resten denne
muligheten, vil vi si at Allahs sendebud hadde ingenting å gjøre med dette. Han var en tjener
av Allah som mottok og fulgte åpenbaringen til sin Herre. Allah er den ene alene som
beordret ham om å velge Ali. Islam er religionen til enhet og er grunnlagt på enhet om alt, så
folk må bli forente og samlet under et lederskap. Dette er en klar sak, som er blitt bestemt av
Allahs bok, fornuften og samvittigheten. Allah har sagt: ’’Hvis det fantes i himlene og på
jorden guddommer andre enn Allah ville himlene og jorden ha gått under.’’ Koranen: 21:22,
og også ’’Aldri er det noen guder ved siden av Ham. Hvis dette hadde vært tilfellet ville hver
gud dratt av gårde med det han hadde skapt, og noen av dem hadde reist seg mot andre.’’
Koranen: 23:91.
Samme gjelder her. Hadde Allah sendt to sendebud samtidig ville folk ha blitt delt til to
nasjoner. To partier, det ene ville ha motsatt seg det andre. Den allmektige sa: ’’Det er ingen
nasjon uten at en advarer er blitt sendt til dem.’’ Koranen: 35:24. Dette er grunnen til at hver
profet forlot etter seg en etterfølger blant sitt folk og sin nasjon for å beskytte dem mot
splittelse.
Så sant jeg lever, dette er en selvfølge, alle folk vet det, det være seg lærde eller analfabeter,
troende eller vantro. Har du ikke sett hvordan hver stamme, hvert parti eller hver stat må ha en
president for å lede dem, og to presidenter kan ikke bli fulgt samtidig?
På grunn av alt det vi allerede har nevnt valgte Allah engler som bærer Hans budskap, og det
samme gjelder blant folk, Allah har gitt dem æren av å bære ansvaret om å lede Hans tjenere
til ham og gjort dem imamer som leder andre til Hans befalinger. Allah har sagt: ’’Allah
valgte Adam, Noah, ætten til Abraham og ætten til Imran fremfor alle.’’ Koranen: 3:33.
Imamene som Allah valgte å avslutte sitt budskap sendt til Muhammed med er imamene til
ledelse av familien til Profeten, og de nedstammer alle fra Abraham, den ene slekten
nedstammer fra den andre, og de er de som Profeten talte om da han sa: ’’Kalifene etter meg
er tolv. Alle er av Quraish.’’ (120)
For hver periode og for hver tid er det en imam, for ’’enhver som dør uten kjennskap til
imamen av sin tid dør uvitenhetens død.’’ En annen beretning forteller følgende: ’’Da Allah
velger en imam, renser Han ham og beskytter ham mot synd og feil og lærer ham. Han gir
ikke sin visdom til noen, unntatt de som fortjener den og er verdt til å motta den.’’
Hvis vi går tilbake til emnet om at imamen kjenner til alt som folk trenger av dommene til
Shariah igjennom de hellige tekstene til Allahs bok og Sunnah, som er skikket til å lede
menneskehetens fremgang til dommedagen, vil vi ikke finne en eneste en i den islamske
nasjonen som påstår å kunne gjøre det andre enn imamene til Ahlulbayt som erklærte ofte og
sa at de hadde al-Sahifa al-Jamia, som var diktert av Allahs sendebud med håndskriften til Ali
ibn Abu Talib, og at den inneholder alt folk trenger til dommedagen, inkludert straffen for et
klyp på kinnet. Vi har allerede henvist til denne Sahifa Jamia som Ali pleide å ta med seg og
som al-Bukhari og Muslim har henvist til, hver og en i sin Sahih bok, og ikke en eneste
muslim kan si at dette ikke er sant.
På grunnlaget av det som tidligere er blitt sagt, sjia, som viser sin lojalitet for imamene til
Ahlulbayt, har alltid utstedt sin dom ifølge tekstene til Koranen og Sunnah uten å ty til andre
kilder i det minste under tre generasjoners periode av livet til de tolv imamene. Når det gjelder
’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ ble de tvunget til å ty til Ijtihad og qiyas og andre ting, fordi de
ikke hadde nok hadither og på grunn av deres imamers uvitenhet under den første perioden av
kalifattiden.
Hvis deres kalifer brente profetens hadither og forbød deres spredning, og hvis deres
fremstående sa: ’’Allahs bok er nok for oss,’’ forkastet de Profetens Sunnah, og det vil være
klart at de vil mangle tekster som forklarer dommene utstedt i Koranen. Vi vet alle at den
synlige delen av Koranens dom er en liten del. Resten krever generelt forklaringer av
Profeten. Dette fremgår også i Koranen: ’’Og vi har åpenbart for deg formaningen, så du kan
klargjøre for mennesker det som er blitt åpenbart til dem.’’ Koranen: 16:44. Fordi
grunnleggerne til ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ brente Sunnah som forklarte Koranen, manglet
de tekster som forklarte Koranen eller selve Sunnah, de hadde ingen valg annet enn å ty til
sine personlige meninger, å ty til analogi og rådgivning fra den lærde som foretrakk det han
likte, og det som tjente hans interesser. Det er en selvfølge at de alltid trengte alt dette under
fraværet til slike tekster. De tydde til alle slags midler for å dekke sine behov.
________________________
120. Al-Bukhari, Sahih, kp 8, side 127. Muslim, Sahih, kp 6, side 3. Ifølge noen beretninger
av samme hadith er de alle av Hashims etterkommere og ikke Quraishs etterkommere, men de
er fremdeles etterkommerne til Abraham som alle allerede vet.
________________________
Kapittel 24
Taklid og Maraji ifølge sjia
Enhver voksen muslim, så lenge han ikke er mujtahid, i stand til å gi religiøse dom basert på
Koranen og Sunnah er forpliktet til å følge en religiøs autoritet med følgende betingelser: han
skal være kunnskapsrik, rettferdig, gudfryktig og from. Dette fremgår også av Allahs ord: ’’Så
spør formaningens folk hvis dere ikke vet.’’ Koranen: 16:43.
Hvis vi etterforsker dette emnet vil vi finne ut at Imamiya sjia har holdt seg oppdatert, med
ingen brudd på deres forbindelse med Maraji (religiøse autoriteter) siden Profetens bortgang
til våre dager.
Sjia fortsetter å følge de tolv imamene av Ahlulbayt, fred være med ham. Tilstedeværelsen av
disse imamene fortsatte for mer enn tre århundrer uavbrutt uten at noen av dem motsa det den
andre hadde sagt. Dette skyldtes at tekstene om Sariah alltid er tatt fra Allahs bok og Sunnah.
Dette var alltid deres kilder, som de baserte seg på. De fulgte ingen analogi eller deres
personlige meninger. Hadde de gjort det vil uenigheten blant dem ha vært klar for enhver,
som tilfellet er med tilhengerne til ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’.
Vi trekker denne slutningen at ingen sekt av ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’, det være seg
Hanafi, Maliki, Shafi, eller Hanbali, er basert på synet til en person som ikke var fjern fra
budskapets tid. Ingen av dem hadde direkte forbindelse med Profeten i det hele tatt.
Når det gjelder sekten til Imamiya sjia så hadde den sammenhengende kontakt og forbindelse
med de tolv imamene som nedstammet fra Profeten, den ene etter den andre osv. Imam Jaffar
al-Sadik sa: ’’Min hadith er hadithen til min far. Min fars hadith er hadithen til min bestefar.
Hadithen til min bestefar er hadithen til lederen av de troende Ali ibn Abu Talib. Hadithen til
Ali ibn Abu Talib er hadithen til Allahs sendebud. Hadithen til Allahs sendebud er hadithen til
Gabriel, fred være med ham, som er talen til Den Allmektige.’’
’’Hadde den kommet fra andre enn Allah, så ville de nok ha funnet mange motsigelser i den!’’
Koranen: 4:82.
Så kom skjuleperioden til den feilfrie imamen. Under denne perioden skal folk henvende seg
til de lærde, faqih, blant dem som dekker alle betingelsene som vi har nevnt tidligere.
Fra denne dagen av begynte tiden til mujtahid faqiher, og den har fortsettet til vår tid uavbrutt.
Under hver periode står en eller mer enn en marji som sjia etterligner. Dette gjøres i samsvar
med epistlene (risaler) som hver marji skriver på grunnlag av det som står i Allahs bok og
Sunnah, uten uttrykk for personlige meninger, unntatt i saker som angår moderne tider. Slike
saker angår moderne vitenskap og teknologisk fremgang som transplantasjon av hjerteorgan,
kunstig befruktning eller bank transaksjoner osv.
En spesiell mujtahid kan bli utmerket fremfor alle andre igjennom sin kunnskap. Sjia
henvender seg til denne mujtahid som al-Marji al-ala, den høystående religiøse autoriteten,
eller overhodet til sekten eller overhodet av al-Hawza al-Ilmiya, overhodet til den religiøse
sjia lovskolen for utdannelse av sjia lærde. Dette gjør at han blir høyest respektert og verdsatt
av alle andre autoriteter. Tvers igjennom århundrer følger sjia sin samtidige faqih som
gjennomgår det andre folk opplever av problemer og er opptatt av det de er opptatt av. De
spør ham og han gir dem svar.
Derfor har sjia i alle tider holdt seg til to grunnleggende kilder for den islamske shariah Allahs
bok og Sunnah, i tillegg til tekstene fortalt av de tolv imamene til Ahlulbayt. Derfor trenger
ikke deres lærde i det hele tatt å ty til analogi, eller å uttrykke en personlig mening, fordi sjia
har notert ned og beskyttet profetens sunnah fra tiden til Ali ibn Abu Talib til dommedag.
Imamene av Alis ætt har arvet hans kunnskap, den ene etter den andre, og har beholdt
beskyttet tekstene til Allahs bok og Sunnah slik folk beholder beskyttet gull og sølv.
Vi har allerede gjengitt utsagnet til martyren Ayatullah Muhammed Bakir al-Sadir som han
forteller i sin egen epistel som hentyder at han ikke baserer seg på noe annet enn Koranen og
Sunnah. Martyren al-Sadr er bare et eksempel, men alle sjia autoriteter, uten noe unntak, sier
det samme som ham.
Denne korte forskningen om emnet om Shariah og religiøse autoriteter gjør det klart for oss at
Imamiya sjia er de eneste som følger Koranen og Profetens sunnah slik den ble formidlet av
Ali, porten til Profetens kunnskap, den guddommelige veiledede lærde og nasjonens rådgiver
etter Profeten og som, ifølge Koranen, ble skapt av Profetens sjel. (121)
Så enhver som kommer til byen og går inn igjennom dens port vil nå fontenen, han vil fylle
sin mage med den og bli mett. Han vil også ha holdt seg til håndtaket som aldri blir brukket,
fordi den Allmektige sa: ’’Gå inn i husene igjennom deres dører.’’ Koranen: 2:189. Den som
går inn i husene igjennom andre enn dørene vil bli kalt en tyv og vil ikke være i stand til å
komme inn, heller ikke vil han vite noe om Profetens sunnah, og Allah vil straffe ham for
hans overtredelse.
___________________
121. Dette er en henvisning til verset: ’’Si: Kom la oss kalle sammen våre barn og deres barn,
våre kvinner og deres kvinner, oss selv og dere, så anrope Allah og be Han om å forbanne
løgnerne.’’ Koranen: 3:61. Profeten innkale Ali ibn Abu Talib, som Muslim forteller i sin
Sahih i et kapittel om utmerkelsen til Ali, fred være med ham.
_________________________________
Kapittel 25
Taklid og islamske autoriteter ifølge ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’
Hvis vi etterforsker emnet taklid (etterlignelse) og Marjiya (den høyeste religiøse autoriteten)
ifølge ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ vil det være veldig forvirrende å finne noe forbindelse
mellom dem og Allahs sendebud. Vi vet alle at ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ henvender seg til
fire imamer, Abu Hanifah, Malik, Al-Shafi og ibn Hanbal, og alle disse menneskene visste
aldri om Allahs sendebud og heller ikke var de blant hans følgesvenner.
Etter bortgangen til Profeten, etterlignet sjia Ali ibn Abu Talib, fred være med ham, som aldri
holdt seg unna profeten så lenge han levde. Etter Alis martyrdom fulgte de mesterne over
paradisets ungdom: Imam Hassan og Imam Hussein, barnebarna til Profeten. Så fulgte de
Imam Ali ibn Al-Husayn Zaynul-Abidin, deretter hans sønn Imam Al-Bakir, så hans sønn
Imam al-Sadik, fred være med dem alle. Under denne perioden hadde ’’Ahl al-Sunnah wal
Jamah’’ ingen sammenhengende ideologisk tilstedeværelse. Historien forteller oss ikke
hvilken imam de fulgte, og hvem de henviste seg til i forbindelse med saker som angår
Shariah fra denne tiden profeten døde til tilsynekomsten av de fire sektene.
Det var bare etter denne perioden de fire sektene begynte å komme til syne den ene etter
andre, i forskjellige perioder, etter ønsket til Abbasitt herskerne som vi tidligere har nevnt.
Så dukker det opp en gruppe som setter sammen alle de fire sektene under et skinnende
banner som tiltrekker folkets oppmerksomhet og kaller dem for ’’Ahl al—Sunnah wal
Jamah’’. Alle disse som var fiendtlig innstilt overfor Ali og den rene familien til Profeten, og
som støttet de tre første kalifene og alle Umayyadene og Abbasittene, holdt seg rundt dette
banneret. Folket omfavnet disse sektene frivillig og ufrivillig, fordi herskerne gikk langt med
å fremme dem enten igjennom å tiltrekke eller å terrorisere andre for å følge dem, og som
vanligvis fulgte folk religionen til sine herskere.
Så finner vi ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ etter døden til alle disse fire imamene lukke veien
for ijtihad for deres egne lærde og forby dem å gjøre noe annet enn å følge disse imamene
som hadde død.
Disse herskerne og disse fyrstene lukket veien for ijtihad og ikke tillott sine lærde å kritisere
eller å etterforske religiøse saker av frykt for at det kunne oppstå en stor bølge av intellektuell
frihet som ville gjøre problemer for dem og true deres interesser og deres tilstedeværelse.
Derfor begrenset ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ seg med å bare følge en død mann som de aldri
har sett eller kjent, så de kan føle behag med hans rettferdighet, gudfryktighet og
kunnskapsnivå. De måtte tenke godt om sine forgjengere og derfor gikk de langt med å nevne
de fantasifulle utmerkelsene til deres bestemte imamer. Mange av disse ’’utmerkelsene’’ er
ikke noe annet enn drømmer, formodninger og fantasi, men ethvert parti var glad med det de
hadde.
Hadde utdannede samtidige tilhengerne av ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ sett på utmerkelsene
fortalt av deres forgjengere, og motsigelsene i dem, hvor forskjellige meninger de hadde til
den grad at de kriget og kalte hverandre for vantro, ville de ha forandret sin mening om disse
imamene og de ville ha blitt ledet.
Hvordan kan en fornuftig muslim i denne tiden følge en mann som ikke kjente noe om
moderne saker, heller ikke kan han gi ham en løsning på noen av hans problemer? Malik, Abu
Hanfiah og andre vil holde seg selv unna ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ på dommedagen og si:
’’Herre! Ikke straff oss for det disse folk gjorde som vi aldri kjente og som aldri kjente oss, og
som vi aldri ba, ikke for en eneste dag, om å følge oss.’’
Jeg vet ikke hva svaret til ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ vil være når Herren over hele verden
spør dem om de to tyngdene. Han vil bringe Allahs sendebud for å vitne mot dem, og de vil
ikke være i stand til å tilbakevise hans vitnesbyrd, selv om de bare mente at de fulgte sine
mestere og sine høytstående.
Hvis Han spør dem: ’’Fant dere i Min bok, eller i Sunnah til mitt sendebud noe avtale, noe
pakt, eller noe argument som pålegger dere å følge disse fire sektene?’’ Hva vil deres svar
være da? Svaret på dette spørsmålet er veldig kjent, og heller ikke kreves det mye kunnskap
for å besvare dette spørsmålet: Verken Allahs bok eller Sunnah til Hans sendebud inneholder
noe som dette. Allahs bok og Sunnah til Hans sendebud inneholder en klar befaling om å
holde seg til den rene familien og ikke forlate dem.
Og de kan si: ’Herre! Vi har sett og hørt, så send oss tilbake så vi kan handle godt. Nå er vi
overbevist.’’ Koranen: 32:12, og svaret vil komme tilbake til dem som følgende: ’’Nei! Det er
bare et utsagn som dere har kommet med.’’
Og profeten vil si: ’’Herre! Min nasjon har forlatt denne koranen, for jeg oppfordret dem til å
følge min familie etter meg og formidlet for dem det du hadde beordret meg om å formidle
om at de skal være vennlige overfor min slekt, men de brøt min pakt og holdt ikke gode
forbindelser med min slekt. De halshogde mine barn og tillott min familie å bli behandlet på
urettferdig vis. Herre! Ikke tildel dem min forbønn!’’
’’Og dagen da den urettferdige skal bite sin hånd og si: ’’Hadde ønsket jeg hadde slått
følgeskap med Sendebudet! Ve over meg! Jeg hadde ønsket at jeg ikke hadde ansett fulan for
å være min venn! Han har ført meg bort fra formaningen etter at den ble tildelt meg, og Satan
lar mennesket i stikken.’’ Sendebudet roper: ’’Min Herre! Mitt folk skyr denne Koran.’’
Således har Vi gitt hver profet en fiende blant synderne. Men din Herre strekker til som
veileder og hjelper.’’ Koranen: 25:27:31.
Kapittel 26
De rettferdige kalifene ifølge sjia
Dette er de tolv imamene av den rene familien til Profeten kronologisk:











Den første er lederen til de troende og imamen til de gudfryktige, fyrsten til de som
har strålende panner, mesteren til muslimene og religionens leder, Allahs seierende
løve, Ali ibn Abu Talib, fred være med ham, porten til byens kunnskap som forvirret
fornuften til mennesker, forbauset folk og lyste hjertene. Hvis det ikke hadde vært for
ham ville ikke religionen hatt noe grunnlag til å eksistere.
Den andre er Imam Abu Muhammed al-Hassan ibn Ali, fred være med ham, mesteren
til paradisets ungdommer, den velluktende blomsten til Profeten i denne nasjonen, den
beskjedne tilbederen av Allah, den trofaste rådgiveren.
Den tredje er Imam Abu Abdillah al-Husayn ibn Ali, fred være med ham, mesteren
over paradisets ungdommer og den velluktende blomsten til Profeten i denne
nasjonen, martyrenes fyrste og den som ble halshogd i Kerbala og som ofret alt han
hadde for å reformere nasjonen til sin bestefar.
Den fjerde er Imam Ali ibn al-Husayn Zainul-Abidin, fred være med ham, mesteren
over alle som bøyde seg for sin Herre.
Den femte er Imam Muhammed ibn Ali al-Bakir, fred være med ham, som hadde
kunnskapen til de tidligere generasjonene og de sene generasjonene.
Den sjette er Imam Jaffar ibn Muhammed al-Sadik, fred være med ham, som ingen
øyner har sett, heller ingen ører har hørt, eller noen fornuft har kjent noen mer
kunnskapsrik enn i fiqh, ingen var mer kunnskapsrik eller hadde bedre gjerninger enn
ham.
Den syvende er Imam Musa ibn Jaffar al-Kazim, fred være med ham, etterkommeren
til profeten og kilden til kunnskap.
Den åttende er Imam Ali ibn Musa al-Ridah, fred være med ham, som ble gitt visdom
da han var barn.
Den niende er Imam Muhammed ibn Ali al-Jawad, fred være med ham, imamen til
gavmildhet, sjenerøsitet og god moral.
Den tiende er Imam Hassan ibn Ali al-Askari, fred være med ham, imamen til
beskjedenhet og gudfryktighet.
Den tolvte er Imam Muhammed ibn al-Hassan al-Mehdi, fred være med ham, som
fylte verden med rettferdighet og jevnbyrdighet etter at den før var fylt med
urettferdighet og undertrykkelsen, og sønn av Maryam, fred være med ham, vil be bak
ham, og Allah vil bringe sitt lys fullt ut igjennom ham, og igjennom ham vil de
troende bli veldig glade.
Disse er de tolv imamene til sjia. Hvis en sier ’’Imamyia sjia’’ eller ’’Ithna-Ashari sjia’’ eller
’’Jaffari sjia’’ er det det samme, og alt dette er navn tilegnet dem. Ingen blant alle islamske
retninger aksepterte deres imamah (lederskap), bortsett fra sjia.
Hvis vi studerer koranversene åpenbart til ære for dem og som forklarer deres gode
egenskaper, opphøyde status, godheten til deres oppbygning, renheten til deres sjel, og deres
sanne storhet, vil vi komme tvers over vers som oppfordrer oss til å være gode overfor
profetens slekt, eller vers hvor Allah har renset dem, eller verset om al-Mubahala (å be Allah
om å forbanne løgnere), eller vers som forteller at de er lydige overfor sin Herre, eller vers om
velsignelse og ros for dem osv.
Hvis vi studerer den hellige hadith vil vi se den oppsummere deres gode egenskaper og
opphøye deres status fremfor alle andre blant nasjonen, peke mot deres overlegenhet i
kunnskap og feilfrihet. Hvis vi gjør alt dette må vi overgi oss for deres lederskap og anse dem
som nasjonens sikkerhet mot villfarelse og dens eneste midler til ledelse. Vi vil også finne ut
helt klart at sjia er vinnerne, fordi de holdt seg sterkt til Allahs rep som er lojalitet for disse
imamene og holde seg til håndtaket som aldri blir brukket, som er å elske dem. De som
studerer alt dette vil gå om bord på frelsens ark. De oppnår sikkerhet mot å drukne, og
beskyttelse mot fortapelse.
Det er av disse grunnene vi bestemte, etter full overbevisning og bevissthet, at imamyia sjia er
de sanne tilhengerne til Muhammeds sunnah.
’’Du brydde deg ikke om dette, så nå har Vi tatt bort ditt slør, og ditt syn er skarpt i dag.’’
Koranen: 50:22.
Allah, Den store, har talt på ærlig vis.
Kapittel 27
De rettferdige kalifene ifølge ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’
Disse er ifølge det de sier de fire kalifene som tok over kalifatet etter bortgangen til Allahs
sendebud. ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ forsvarer disse kalifenes overlegenhet fremfor alle
andre med unntak av profeten, den ene etter den andre. Dette er det vi hører disse dagene.
Men vi har fått med oss fra tidligere forskninger at Imam Ali ibn Abu Talib, fred være med
ham, ble ikke beregnet blant dem som en av kalifene, han ble ikke en gang ansett for å ha rett.
Senere la Ahmad ibn Hanbal hans navn til listen. Før dette skjedde pleide han å bli forbannet
fra talestolene i alle muslimenes land og igjennom hele perioden til Umayyade-riket.
For å kaste mer lys over emnet, og for at leseren kan føle seg glade ved å kjenne til den
behagelige sannheten ber vi ham om å være oppmerksom på følgende:
Vi har allerede sagt at Abdullah ibn Omar er ansett av ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ som en av
de mest fremstående faqiher, og Malik anser ham for å være sin største autoritet som han
baserer seg på i sin bok al-Muwatta. Både al-Bukhari og Muslim baserer seg på ham i sin
sihah bøker. Alle andre hadith-formidlere, uten unntak, har tillitt til ham.
Denne mannen var kjent for sitt hat mot lederen til de troende Ali ibn Abu Talib. Historien
forteller oss at han nektet å sverge troskap for Ali, men skyndte seg for å sverge troskap til
den forbannede al-Hajjaj, fienden til Allah og Hans sendebud. (122)
Abdullah ibn Omar avslørte det han skjulte i sitt bryst og røpet sin hemmelighet da han sa at
han ikke kunne beregne en eneste av de gode egenskapene til Ali som skulle tilsi at han skulle
settes i fjerde plass etter Uthman ibn Affan.
Vi vet allerede at han bare favoriserte Abu Bakr og Omar. Når det gjelder Ali, fred være med
ham, så er han, ifølge hans påstand, en vanlig person, ikke noe viktig personlighet. La meg
vise deg et annet bevis som formidlere av hadith og historikere har skrevet ned, og som åpent
uttrykker den hatefulle og fidentlige innstillingen til Ibn Omar overfor Ali og alle imamene av
den rene familien til profeten.
Abdullah ibn Omar har sagt følgende da han forsøkte å forklare profetens ord: ’’Kalifene etter
meg skal være tolv. Alle sammen er av Quraish.’’
’’Denne nasjonen skal ha tolv kalifer som er: Abu Bakr al-Siddik, Omar al-Farok, Uthman
Thul Noorain, Muawyiah og hans sønn som konger over de to helligdommene (Mekka og
Medina), Al-Saffah, Salam, Mansour, Jabir, al-Mehdi, Al-Amin, Amir al-Asab, som er alle
fra Banu Kab ibn Luay, og de er rettferdige og rettskafne.’’ (123)
Les dette utsagnet, kjære leser, igjen og forundr deg over en slik faqih som er høyt respektert
av ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ og noter deg hvordan han fordreier fakta og vender på ting
opp ned, og lar Muawyiah, hans sønn Yazid og al-Saffah (den som utøser blod) være de beste
av Allahs skpaninger, og videre forteller at de er rettferdige! Ondskap og uvitenhet har
forblindet hans øyesyn slik som misunnelse og fiendskap har forblindet hans sinn (124) til den
grad at han ikke kan se noe utmerkelse for lederen til de troende Ali fremfor de han
foretrekker for Muawiyah, den befridde slaven, og hans ateistiske, kriminelle og blodtørstige
sønn Yazid.
Abdullah ibn Omar er sønnen til sin far. Det som kommer fra denne kilden forundrer ingen,
og fra ethvert glass strømmer det ut inneholdet til glasset. Hans far forsøkte med alle mulige
midler å utelukke Ali, fred være med ham, fra kalifatet og la ham se ut som ubetydelig i
øynene til folk.
Og her ser vi hans (Omar ibn al-Khattabs) ondskapsfulle og hatefulle sønn, tiltross for Alis
oppstigning til kalifatetposisjon etter mordet på Uthman og etter at det ble sverget troskap fra
Muhajirun og Anasar for ham, nekter han å sverge troskap for Ali og forsøker sitt beste å
slokne hans lys og egge opp folk mot ham for å tilintetgjøre ham. Derfor kom han med slike
utsagn og lurte folk til å tro at Ali, fred være med ham, ikke hadde noe utmerkelse, og at han
var lik en hvilken som helst person.
Abdullah ibn Omar tjente Umayyad-riket og kornet både Muwayiah og hans sønn Yazid med
kronen til kalifatet. Han fortalte løgner om Profeten, anerkjente kalifatet til al-Saffah og alMasnour og alle undertrykkende herskerne av Banu Umayyah. Han foretrakk dem fremfor
mesteren til muslimene og walien til de troende ifølge Koranen og Sunnah. Selv da Ali tok
over kalifatet nektet han å sverge troskap og anerkjenne Alis kalifatet! For noe rart!
________________________
122. Al-Hajjaj ibn Yusuf al-Thaqafi er den som er kjent for sitt tyranni, sin vantro, sine synder
og sin fullstendige mangel på respekt for troen. Al-Hakim har skrevet på side 556, kp 3, av sin
al-Mustadrak, og ibn Asakir har også skrevet på side 69, kp 4, av sin bok, at al-Hajjaj pleide å
si: ’’Ibn Masoud hevder at han resiterte en Koran åpenbart av Allah, og Allah er ingenting
annet enn skittenheten til araberne.’’ Han pleide også å si: ’’Frykt Allah så mye som du
ønsker, for å gjøre det er helt betydningsløst, og hør og adlyd lederen til de troende Abd alMalik ibn Marwan for da vil dere bli belønnet veldig godt.’’ Også ibn Akil har skrevet på side
81 av sin bok al-Nassaih al-Kafiya at Hajjaj ga en tale engang i Kufa og sa om de som besøkte
graven til Profeten i Medina: ’’Måtte de omkomme! De går rundt stanger og forråtnet lik:
hvorfor går de ikke rundt herskapshuset til lederen av de troende Abd al-Malik? Vet de ikke at
kalifen til en er bedre enn hans sendebud?’’ Han mente med dette at Profeten var mindre verdt
i forholdet til Abd al-Malik, som var kalifen, for Abd al-Malik er Allahs kalif, ifølge ham, og
Profeten er Allahs sendebud.
123. Dette står skrevet på side 140 av al-Suyutis bok Tarikh al-Khualfa, side 140. Kanz alUmmal, kp 6, side 67, og det står skrevet i historiebøkene til Ibn Asakir og al-Dhahabi.
124. Les det og ikke glem utsagnet til Profeten som al-Bukhari og Muslim har gjengitt: ’’Å
elske Ali ibn Abu Talib er et tegn på tro og å hate ham er et tegn på hykleri,’’ og hyklere
under profetens tid pleide å bli kjent med deres hat mot Ali.
_________________________
Kapittel 28
Profeten forkaster lovgivningen til ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’
Nå vet vi at sjia følger fotsporet til imamene av Ahlulbayt, fred være med dem. De fulgte aldri
sine egne meninger og heller ikke analogi. De har forbydd seg selv å ty til personlige
meninger og analogi. Dette skyldtes at profetens utsagn hadde alltid det siste ordet og den
avgjørende dommen. De har arvet skrevne utsagn sønnene av fedrene, og vi har allerede
henvist til al-Sahifa al-Jamiah, som har en lengde på sytti yard, og som inneholder alt det
muslimene trenger til dommedagen.
Vi vet også at ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ følte seg tvunget til å følge sine personlige
meninger og prinsippet om qiyas (analogi), fordi de har mangel på profetens utsagn og deres
nød skyldtes at deres fremstående menn og mestere forkastet Profetens sunnah, brente den
ned og forbød folk å skrive den ned.
Tilhengerne til Ijtihad og personlige meninger ønsket å støtte sin sekt og holde det gale for å
være riktig, og derfor trengte de å tilskrive Allahs sendebud falske hadither. De påstod at
Allahs sendebud sendte bort Ma’ath ibn Jabal til Yemen og spurte ham: ’’Hva om du ikke
finner et svar på et problem i Allahs bok?’’ Han sa: ’’Så vil jeg dømme ifølge Sunnah til
Allahs sendebud.’’ Profeten spurte ham: ’’Hva om du ikke finner svar i sunnah til Hans
sendebud?’’ Da sa ibn Jabal, som de påstår: ’’Hvis jeg ikke finner den, vil jeg følge min egen
Ijtihad.’’ Profeten sa: ’’Priset være Allah som har gitt evnen til sendebudet til Allahs
sendebud for å tilfredsstille Allah og Sitt sendebud.’’
Denne ’’hadithen’’ er falsk, og kan aldri bli tilskrevet Allahs sendebud, for hvordan kan
profeten si til Ma’ath: ’’Hva hvis du ikke finner noe svar i Allahs bok og Sunnah til Hans
sendebud?’’ Når Allah selv sier til sitt sendebud: ’’Og Vi har åpenbart til deg Boken som
forklarer alt.’’ Koranen: 16:89, og også ’’Vi har ikke oversett noe i boken.’’ Koranen: 6:38,
og også ’’Det Sendebudet gir dere, aksepter det, og det han forbyr dere, hold dere unna.’’
Koranen: 59:7?
____________________________________
Kapittel 29
Et viktig punkt som det er nødvendig å være oppmerksom på
Når vi diskuterer om ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ i de neste kapitlene mener vi med dem
våre samtdigie. Vi har fortalt i tidligere kapitler at disse er uskyldige mennesker som ikke har
noe å gjøre med det deres forgjengere hadde begått, heller ikke har de syndet eller kommet
med en overtredelse. Vi har allerede sagt at de er ofre for konspirasjonene og løgnene i
historien som Umayyadene, Abbasittene og deres tilhengere hadde kommet med for å utslette
Profetens sunnah og bringe ting tilbake som de var under før-Islamsk tid.
Vi pleide å være blant dem (125), følge deres fotspor, bli ledet av dem, så velsignet Allah oss
og ledet oss til frelsens Ark. Vi bønnfaller Ham om å veilede alle muslimene, så ingenting er
igjen, bortsett fra sannheten.
En kan spørre seg selv: ’’Kritikk og undergraving av Sahabas rettferdighet sårer følelsene til
majoriteten av muslimene som tror at de alle var rettferdige og jevnbyrdige, de anser dem for
å være det beste av hele menneskeheten etter Profeten.’’ Vi sier: Muslimene er pålagt å tro på
Allah, Hans sendebud og å følge deres beordring og holde seg til grensene de har satt. Frelsen
for muslimene, inkludert Sahaba, berorer på dette punktet. Den som ser bort ifra dette vil
havne i ilden, selv om han var onkelen til Profeten eller hans sønn. Vår kritikk av noen
følgesvenner er basert på bevis fra historien som de ble påvirket av, igjennom deres uenighet,
og ved å dele opp nasjonen i grupper, og derfor rammet de Ummah eller nasjonen med den
største katastrofen.
_______________
125. ’’Forfatteren pleide å følge Hanbali sekten før han omfavnet sjiaIslam’’ Dette er ifølge
kommentaren til den engelske oversettelsen av boken som ligger på al-Islam.org av Yasin T.
al-Jibouri, som er publisert av Pyam-e-Aman, Bloomfield, New Jersey, U.S.A. Denne
kommentaren stemmer sannsynlig ikke med andre kilder som ligger tilgjengelige. Al-Tijani
fulgte ikke Hanbali-sekten, men han fulgte Maliki-sekten, han var påvirket av sufi Tariqa og
deretter ble påvirket av ideene til Wahabisme i Saudi Arabia. I siste omgang valgte han
sjiaIslam sannsynligvis etter en reise i Irak. Kanskje kommentaren til den engelske
oversettelsen knytter hans påvirkning av Wahabisme med hans tilknytning til Hanbalisme, for
Wahabisme baserer seg på Hanbalisme?
__________________________
Kapittel 30
Fiendskapen til ’’Ahl al-Sunnah’’ mot Ahlulbayt avslører deres identitet
Enhver forsker vil være forbauset når han blir sjokkert over virkeligheten til ’’Ahl al-Sunnah
wal Jamah’’ og at de var kjente fiender av den rene familien til Profeten. De fulgte de som
kjempet mot Ahlulbayt, forbannet dem, sparte ingen midler for å myrde dem og utslette deres
arv. Dette er grunnen til at du finner ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ stemple ’’troverdig’’ alle
hadith-formidlere hvis de er Kharijiter eller Nasibi tilhengerne av Uthman. De beskylder og
anklager alle hadith-formidlere som er lojale overfor Ahlulbayt for å være ’’mindre’’
troverdige.
Du finner slike ting skrevet i deres bøker åpenlyst. De forsøker å holde troverdigheten til
hadither om utmerkelsen til Ali ibn Abu Talib for å være lite troverdige, og de sier: ’’Blant
fortellerrekken til denne hadithen er fulan og fulan som er Rafidi.’’ (126) og de stempler som
’’Sahih’’, troverdig, falske hadither som ble fabrikkert for å reise opp statusen og prise de
andre kalifene, selv om deres hadith-formidlere var Nasibier. Å være en nasibi, ifølge dem, er
å holde seg fast til Sunnah.
Ibn Hajr sier om Abdullah ibn Idris al-Azdi, en kjent Nasibi: ’’Han var en mann som fulgte
Sunnah og Jamah, han holdt seg fast til Sunnah og han var en tilhenger av Uthman.’’ (127).
Om Abdullah ibn Awn al-Basri sier han: ’’Han er holdt for å være pålitelig, og han er en
gudfryktig mann og en som holder seg fast rundt om Sunnah og han tilbakeviste innovatørene.
Ibn Said har sagt at Abdullah ibn Awn al-Basri var en tilhenger av Uthman.’’ (128). Og om
Ibrahim ibn Yakub al-Jawzjani, som var kjent for sitt hat mot Ali, fred være med ham, sier
han at hans sekt var Hereezi, det vil si han var en tilhenger av Hariz ibn Uthman fra
Damaskus, sekten som er kjent for Nasibisme. (129). Ibn Hayan beskriver Ibrahim som en
som holdte seg fast rundt om Sunnah og en mann som kunne hadith utenat.
Det er fint å nevne at denne samme Nasibi som de roset ved å si at han holdt seg fast om
Sunnah og at han kunne hadith uten at pleide å gripe sjansen da hadith-formidlere samlet seg
hos hans dør for å spørre om tillatelse for å komme inn for å sende av gårde sin slavinne med
en høne i hennes hånd, hun går med den rundt i byen og kommer tilbake til sin mester,
Ibrahim ibn Yakub al-Jawzjan. Hun forteller ham at hun ikke fant noen å slakte den for henne,
og han skriker: ’’Subhan-Allah! Det er ingen som kan slakte en høne, mens Ali i den brede
lyse dagen slakter tjue tusen muslimer!’’ Igjennom slik lureri og bedrageri forsøkte Nasibiene,
fiendene til Ahlulbayt, å lure mennesker bort ifra å følge sannheten og villede dem igejnnom
falske beskyldninger for å fylle muslimenes hjerter, spesielt hjertene til disse hadithformidlere, som kom for å møte al-Jawzjani og lære hadith fra ham, med hat og fiendskap mot
Ali ibn Abu Talib, fred være med ham, og dermed tillatte dem å forbanne ham, å si stygge
ting om ham og å fordømme ham.
Du kan finne dette fenomenet i våre dager også. Tiltross for påstanden til våre samtdiige ’’Ahl
al-Sunnah wal Jamah’’ om at de elsker Ahlulbayt og ber om Allahs tilfredshet for vår mester
Ali, karrama Allah Wajhahu, måtte Allah hedre hans ansikt, som de sier, hvis du forteller en
hadith om utmerkelsen til Ali, fred være med ham, bebreider de deg, beskylder deg for
sjiaislam, innovasjon og ekstremisme.
Men når du diskuterer om kalifene Abu Bakr, Omar og andre Sahaba føler de seg glade i din
tale.
Dette er læredommen til deres ’’gode forgjengere’’. Historikerne har fortalt at Imam Ahmad
ibn Hanbal pleide å stemple som ’’upålitelig’’ en hvilken som helst hadith-forteller som
fornedret Abu Bakr, Omar og Uthman, mens han ansett høytstående Ibrahim al-Jawzjani, den
tidligere omtalte Nasibien, og roset ham. Imam Ahmad ibn Hanbal kontaktet ham, leste fra
hans bøker fra talestolen og brukte hans verk til støtte for sine argumenter.
Hvis det er slik Ahmad ibn Hanbal som tvang sine samtidige å anerkjenne Alis kalifatet, som
satt ham på fjerde plass, var, ikke spør meg om de andre som ikke innrømmet en eneste gode
egenskap for Ali, eller om disse som forbannet og fordømte ham fra talestolene på fredager og
i forbindelse med id-seremonier.
Al-Dar Qutni forteller: ’’Ibn Qutaybah, talesmannen for Ahl al-Sunnah, tilskrev Allah
menneskelige egenskaper og avvek fra veien til Profetens itra (familie).’’ (130). Dette beviser
at de fleste ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ avvek fra veien til familien av Allahs sendebud.
Al-Mutawakil, som hadith-formidlerne kalte for muhyi al-Sunnah, den som ga liv til Sunnah
igjen, og som Ahmad ibn Hanbal pleide å respektere og å anse høytstående og hvis ordre han
fulgte i å utpeke dommere, var en av de mest kjente Nasibiene som var fiendtlig innstilt
overfor Ali og hans Ahlulbayt så mye at hans ondskap tillott ham å krenke gravestedene til
Ali og hans sønn Hussein, fred være med dem. Han pleide å forby folk å besøke deres grav og
han drepte enhver som het ’’Ali’’. I sin epistel har al-Khawarizimi fortalt at han pleide å gi en
belønning med penger bare for de som forbannet etterkommerne til Abu Talib, fred være med
dem, og støttet Nasibisme-sekten (131).
Det er unødvendig å gjenta seg. Alle vet nå at Nasibisme er en av sektene til ’’Ahl al-Sunnah
wal Jamah’’, og den som fremmet Nasibisme, nemlig al-Mutawakil, er også ansett for å være
muhyi al-Sunnah, den som gjenoppvekket Sunnah.
Ibn Kathir forteller oss i sin al-Bidaya wal Nihaya at da ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ hørte
Al-Amas fortelle hadithen om den stekte fuglen, som roset Ali ibn Abu Talib (fred være med
ham), tok de ham ut av moskeen og så vasket stedet hvor han pleide å sitte. (132)
De motsatte seg også begravelsen av Imam Muhammed ibn Jarir al-Tabari, forfatteren til alTafsir al-Kabir og den store historiker, for ingen annen grunn enn å ha bekjent troverdighen til
Ghadir hadithen hvor profeten uttrykker: ’’Den som anser meg som sin mester, må anse Ali
som sin mester.’’ Han samlet dens kilder fra forskjellige steder. Disse kildene var veldig
mange, så de ble kjent for å være mutawatir, gjenfortalt mange ganger.
Ibn Kathir sa: ’’Jeg har sett en av hans bøker hvor han samlet hadithene i tilknytning til
Ghadir hendelsen, og det var to store bind, i tillegg til en annen bok hvor han samlet hadithene
angående den stekte fuglen.’’ (133). Ibn Hajr har også diskutert om ham i sin bok Lisan alMizan og sagt: ’’Han er den store imamen og den høytstående tolkeren av Koranen, han er
troverdig, sannferdig og han er påvirket av sjiaIslam i liten grad og støtter Ahlulbayt, men
dette skader ikke hans troverdighet.’’ (134)
Da Imam al-Nisai, den store hadith-formidleren og en av forfatterne til al-Sihah al-Sittah (de
seks bøkene som sunni anser for å være sahih, troverdig) skrev en bok om utmerkelsen til
lederen av de troende Ali, ble han spurt om Muawyiahs ’’gode egenskaper’’, og han svarte:
’’Jeg har ikke sett Allahs sendebud si noe om ham, bortsett fra disse ordrene: ’’Måtte Allah
aldri tilfredsstille hans mage!’’ Derfor ble han slått på sine kjønnsorganer til han mistet
bevissthet. Hans kropp ble flyttet bort et sted og han døde etter å ha blitt slått.
Ibn Kathir forteller oss i sin Tarikh hvor han beskriver den voldelige striden som fant sted i
Bagdad i 363 EH/954, mellom sjia og ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ på Ashura-dagen:
’’En gruppe av ’’Ahl al-Sunnah’’ satt en kvinne på et dyr for å spille rollen til Aisha og brakte
noen av deres menn for å spille Talha og al-Zubayr. De uttrykket sitt mål med følgende ord:
’’Vi ønsker å drepe tilhengerne til Ali.’’ En stor gruppe av mennesker ble drept.’’ (135)
Det er det som skjer i våre dager også. ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ angriper sjia på Ashura
for å forby dem å delta i slike sørgelige seremonier og dreper mange uskyldige muslimer.
Etter den korte presentasjonen blir det klart for oss at Nasibiene som var i fiendskap med Ali,
fred være med ham, og som bekjempet Ahlulbayt, fred være med dem, er de som kaller seg
selv ’’Ahl al-Sunnah’’, og vi vet allerede hvilken ’’Sunnah’’ de mener og hva de mener med
’’al-Jamah (felles enighet)’’.
Det er klart at enhver som er i fiendskap med familien til Allahs sendebud er en fiende av
deres bestefar Profeten, og den som er i fiendskap med Allahs sendebud er Allahs fiende.
Det er klart at enhver som er en motstander av Allah, Hans sendebud og Ahlulbayt kan ikke
være blant de sanne tjenerne av den Nåderike, heller kan han være blant tilhengerne av
Sunnah, unntatt hvis det menes med ’’Sunnah’’ ’’Sunnah’’ til djevelen. Når det gjelder
sunnah til den Nåderike så er den kjærlighet for Allah, Hans sendebud og Ahlulbayt, å følge
dem og å følge deres fotspor. Den Opphøyde sa: ’’Si: ’’Jeg spør dere ikke om belønning for
det annet enn godhet mot mine nære slektninger.’’ Koranen: 42:23.
Så hvordan kan en sammenligne Muawyiah med Ali, eller ’’imamene’’ til villfarelse med
imamene til ledelse?
’’Dette er et klart utsagn for folket, ledelse og formaning for de som frykter sin Herre.’’
Koranen: 3:138.
_____________________________________
126. Det de mener med ’’Rafidi’’ (litterært: den som fornekter) er de som følger Ali og
forkaster kalifatet til de som kom før ham.
127. Ibn Hajar, Tahdhib al-Tahdhib, kp 5, side 145 og kp 1, side 82.
128. Det er veldig kjent at tilhengerne til Uthman er Nasibier som beskylder Ali for å være
kafir, vantro, og de beskyldte ham for å ha drept Uthman ibn Affan. De er ledet av Muawyiah
ibn Abu Sufyan, Uthmans fetter. Han er deres leder og mester.
129. Nasibier er Alis fiender og fiendene til hans Ahlulbayt blant Kharijittene, Qasitistene, og
de frafallende som var i fiendskap med ham og bekjempet ham. Etter hans martyrdom
forbannet de ham og fordømte ham.
130. Al-Dhahabi, Lisan al-Mizan, kp 3, side 357.
131. Side 135 av al-Khawarizmis Rasaail (epistler).
132. Denne hendelsen er gjengitt på side 137, kp 11, av ibn Kathirs bok al-Bidaya wal
Nihaya.
133. Samme kilde som tidligere nevnt.
134. Dette er nevnt da Ibn Hajar, forfatteren til Lisan al-Mizan, diskuterte om biografien til
Ibn Jarir al-Tabari.
135. Ibn Kathir, al-Bidaya wal Nihaya fil Fitan wal Malahim, kp 11, side 275.
_____________________________________
Kapittel 31
Hvordan ‘’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ fordreier påkallelsen av velsignelse over
Muhammed og Muhammeds familie
Les grundig igjennom dette kapittelet, måtte Allah beskytte deg, for da vil du vite hva ’’Ahl
al-Sunnah wal Jamah’’ skjuler, og hvor langt de har gått med å hate familien til Profeten. De
har ikke forlatt en eneste utmerkelse for Ahlulbayt uten å fordreie den.
Blant slike fordreininger er påkallelsen av velsignelse over Muhammed og hans familie som
er nevnt i Koranen. Al-Bukhari, Muslim og alle andre sunni lærde som kom etter dem mente
at Sahaba en gang kom for å møte Profeten da følgende vers ble åpenbart:
’’Allah og Hans engler velsigner Profeten. Dere som tror! Påkall velsignelse og fred over
ham.’’ Koranen: 33:56.
De sa: ’’Allahs sendebud! Vi vet hvordan vi skal hilse på deg med fred, men hvordan skal vi
velsigne deg?’’ Profeten sa: ’’Dere skal si: ’’Allah! Velsign Muhammed og Muhammeds
familie slik du velsignet Ibrahim og Ibrahims familie. Du er den prisverdige, den praktfulle.’’
(136). Andre hadithfortellere har lagt til at Profeten sa videre: ’’Ikke velsign meg med den
forkortede velsignelsen?’’ De spurte ham: ’’Og hva er den forkortede velsignelsen, Allahs
sendebud?’’ Han svarte: ’’Det er hvis dere sier: ’’Allah, velsign Muhammed,’’ og så stopper.
Allah er fullkommen og elsker ikke noe annet enn fullkommenhet.’’ Dette er det Imam alShafi har forsvart åpenlyst. Han mente at hvis noen ikke velsignet Ahlulbayt er ikke hans
bønn gyldige.
Ibn Masoud al-Ansari fortalte, som al-Dar al-Qutni forteller i sin Musnad at Allahs sendebud
sa: ’’Enhver som ber uten påkallelse av velsignelse over meg og min Ahlulybat vil aldri hans
bønn bli akseptert.’’ (137)
I sin bok al-Sawaik al-Muhrika skriver Ibn al-Hajar: ’’Al-Daylami har fortalt at Profeten sa at
enhver påkallelse er holdt tilbake til den som påkaller nedkaller Allahs velsignelse over
Muhammed og Muhammeds familie.’’ (138). Det samme uttrykker al-Tabrani i sin al-Awsat.
Han forteller at Ali, fred være med ham, sa at enhver påkallelse er tilbakevist til den som
påkaller nedkaller Allahs velsignelse over Muhammed og Muhammeds familie (139).
Nå har vi fått med oss hvordan Sahih bøkene til ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ beskriver den
riktige måten for å påkalle Allahs velsignelse over Muhammed og hans familie, og at Allah
ikke aksepterer bønnene til noen som helst, med mindre han velsigner Muhammed og hans
familie, og at påkallelsen til enhver muslim er tilbakevist til han nedkaller Allahs velsignelse
over Muhammed og hans familie. Så sant jeg lever dette er en stor utmerkelse som Ahlulbayt
er hedret med fremfor alle andre mennesker. Igjennom dem søker en muslim nærhet til sin
Herre.
Men ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ ble sinte over å la denne utmerkelsen være for Ahlulbayt
alene. De innså de dårlige konskevensene av å gjøre det. Det spiller ingen rolle hvor mange
falske ’’utmerkelser og løgnaktige ’’gode egenskaper’’ ble tilskrevet Abu Bakr, Omar,
Uthman og alle Sahaba kan aldri slike ’’utmerkelser’’ og ’’gode egenskaper’’ løfte dem opp
til statusen av Ahlulbayt, heller ikke kan de nå dens høyde, fordi bønnen til alle disse som de
tilskriver disse falske ’’utmerkelsene’’ og de løgnaktige ’’gode egenskapene’’ ikke kan bli
akseptert av Allah så lenge de ikke søker nærhet til Ham ved å påkalle Hans velsignelse over
Ali ibn Abu Talib etter Muhammed, for han er mesteren til Itra, som alle vet.
Det er av denne grunnen at de tydde til forfalskning av hadithen om velsignelse for
Muhammed og Muhammeds familie. De la til noe som Allahs sendebud aldri hadde beordret i
håp om å reise opp statusen til deres mestere blant sahaba. De valgte å ty til den forkortede
velsignelsen i det første århundre. Derfor hver gang de skrev en bok, nevnte de ikke den
fullstendige velsignelsen over Muhammed og hans familie, og hver gang de nevnte
’’Muhammed’’ eller ’’Profeten eller ’’Allahs sendebud’’, sa de: ’’Salla Allahu alaihi was
sallam (Allahs velsignelse og fred være over ham),’’ de nevner ikke en gang familien til
Muhammed. Og hvis du snakker med en av dem og spør ham om å velsigne Muhammed, vil
han svare deg: ’’Salla Allahu alaihi wa sallam,’’ uten å nevne profetens familie. Noen av dem
går langt med å forkorte velsignelsen, og de sier bare: ’’Salli wa salim (velsignelse og fred).’’
Men hvis du spør en sjia, det være seg en araber eller en perser osv, om å velsigne
Muhammed, vil han si: ’’Allahomma Sali ala Muhammadin wa Aali Muhammed (Allah,
velsign Muhammed og Muhammeds familie).’’
Bøkene til ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ forteller at Allahs sendebud sa: ’’Si: ’’Allahomma
Salli ala Muhammadin wa Aali Muhammad,’’ en påkallelse både i fortid og fremtid, direkte
til den praktfulle. Tiltross for alt dette er de fornøyde med bare å si ’’Sala Allahu Alaihi wa
sallam,’’ som gjelder i fortid i fortellende form uten å nevne Profetens familie.
Lederen til ’’Ahl al-Sunnah wal Jama,’’ Muawyiah ibn Abu Sufyan, forsøkte å fjerne omtalen
av alt som tilhørte Muhammed i Azan (140). Det er ingen forundring å finne disse som følger
og etterligner ham fordreier og forkorter velsignelsen over Profeten. Hadde de vært i stand til
å fjerne den helt ville de ha gjort det, men de har ingen utvei for å kunne gjøre det i det hele
tatt.
I våre dager kan du høre de som stiger på talestoler, spesielt Wahabi talestoler, som ikke
kommer med annet enn den forfalskede påkallelsen av Allahs velsignelse over profeten og
hans familie. De forkorter bønnen eller hvis de føler seg tvunget til å fullføre den lar de til:
’’og velsignelse være over alle hans Sahaba,’’ eller de kan si ’’og velsignelse være over hans
gode og rene sahaba,’’ og dermed forandre det koranverset som henviser til renheten av
Ahlulbayt for å la den høre ut som om den ikke ble åpenbart til ære for Ahlulbayt, men til ære
for Sahaba. De forsøker å villede folk til å tro at Sahaba nyter samme utmerkelse som
Ahlulbayt.
De har lært forfalskningen og fordreiningen av sin første faqih og ’’store leder’’ Abdullah ibn
Omar som er kjent for sitt hat mot Ahlulbayt som vi allerede har nevnt. I sin al-Mawta skriver
Malik at Abdullah ibn Omar pleide å stå ved graven til Profeten, velsigne ham, Abu Bakr og
Omar. (141)
Hvis du, kjære leser, tenker deg om vil du finne at denne tilføyelsen av velsignelse for Sahaba
i tillegg til velsignelse for profeten og hans familie har ingen grnnlag i verken Koranen eller
Profetens sunnah. Både Koranen og Sunnah har oppfordret til velsignelse av Muhammed og
hans familie, og denne befalingen er gitt til Sahaba før noen andre. Du ser ikke en slik
tilføyelse av velsignelse for Sahaba hos andre enn ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’. Hvor mange
er innovasjonene i sektene som de har funnet på, kalt dem for ’’Sunnah,’’ forsøkt å gjemme
utmerkelsen til noen eller å skjule fakta?
’’De ønsket å slokne Allahs lys med sin munn, men Allah insisterer på å fullkomne sitt lys,
selv om de vantro var imot dette.’’ Koranen: 61:8.
________________________________
136. Al-Bukhari, Sahih, kp 4, side 118.
137. Dette står skrevet på side 136 av al-Dar Qutnis Sunan.
138. Dette står skrevet på side 88 av Ibn Hajar al-Askalanis bok al-Sawaik al-Muhrika.
139 Fayd al-Qadir, kp 5, side 19. Kanz al-ummal, kp 6, side 173.
140. For å se bevis på denne påstanden, henviser jeg til side 46 av min bok Spør formaningens
folk.
141. Malik, al-Muwatta, kp 6, side 180, i et kapittel med tittelen ’’Tanwir al—Hawalik’’.
__________________________________
Kapittel 32
Løgner tilbakevist av fakta
I dette kapittelet ønsker vi å gjøre det klart for enhver fornuftig person som er fri fordommer,
som forlater fanatisme, og som fjerner gardinet bort fra både sitt øye og sin innsikt for å finne
den riktige ledelsen og sannheten. Vi ønsker å fortelle ham at alle støttepilarene til ’’Ahl alSunnah wal Jamah’’ og deres imamer har handlet mot den klare sunnah til Profeten, oversett
den og sviktet den.
Ingen muslim skal bli lurt av det han hører her eller der av falsk ros basert på et intet klart
bevis eller et intet klart argument. Mens vi avslører ting vil vi ikke beskylde noen for noe,
heller ikke vil vi legge til noe i tillegg til det som står i deres egne Sahih bøker, Musnad bøker
og Tarikh bøker. Vi har allerede nevnt noen av disse tingene i våre tidligere bøker, og vi har
gått forbi dem, men det er ingen skade i å nevne dem her også i detalj så solen til ledelse kan
skinne, skyene til villfarelse kan forsvinne og lyset kan erstatte mørkheten.
I det følgende kapittelet vil vi diskutere imamene og støttepillarene som ’’Ahl al-Sunanh wal
Jamah’’ baserer seg på, som de anser for å være høydepunktet til kunnskap og rettvitenskap.
De foretrekker dem fremfor de rene imamene av ætten til Profeten og de overser at noen
Sahaba er kjent for sin ugudelighet, syndighet og forkastelse av ånden og etikken til Islam,
ifølge både lærde og analfabeter. Blant disse er Muawyiah og hans sønn Yazid (142), Ibn alAs, ibn Marwan, Ibn Shubah og deres likesinnede. Tiltross for alt dette bortkaster vi ikke vår
tid på å skrive om disse menneskene for å avsløre deres feil, for noen fordomsfrie mennesker
blant historikere og fritenkende allerede har gjort dette.
Istedenfor vil vi diskutere i denne forskningen kort om disse imamene som var kjent for å
være rettferdige, jevnbyrdige, fromme og gudfryktige, de som er ansett av ’’Ahl al-Sunnah
wal Jamah’’ for å være støttepilarene, så vi blir kjent med deres fordrening av Sunnah til
Profeten. De fant på innovasjoner i denne nasjonen som skapte splittelse og villfarelse. Derfor
kollapset den høytstående strukturen som var bygd opp av Allahs sendebud, som tilbrakte
hele sitt liv for å kjempe om å beskytte og forsterke dens fundament.
Jeg har valgt tolv av støttepilarene til ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ som spilte en stor rolle i å
påvirke hendelsene, i å forandre religionens kjennetegn, i å dele og i å splitte nasjonen.
_________________
142. Ibn Sad, al-Tabakat al-Kubra, kp 5, side 37. Her sier Abdullah, som ble badet av
englene: ’’Jeg sverger ved Allah! Vi ble ikke ulydige overfor Yazid til vi fryktet at vi skulle
bli steinet fra himelene, for han er en mann som sover med sin mor, sine døtre og sine søstre,
som drikker vin og overser å forrette bønn. Jeg sverger ved Allah! Hvis jeg hadde noen som
kunne støtte meg ville jeg ha kjempet mot ham på beste måte og søkte Allahs nærhet ved
dette.’’ Ja, dette er Yazid, mannen som er kjent for sin vin og sine synder, mannen som drepte
den velluktende blomsten til Allahs sendebud da han var i følgeskap med hele profetens
familie og tillott sine soldater å krenke helligommen til Medina. Tiltross for alt dette kan du
fremdeles finne en ’’Islamsk’’ stat skrive en bok med tittelen Fakta om Amir al-Mominin
Yazid ibn Muawyiah.
______________________________________
Kapittel 33
Imamene og støttepilarene til ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’
Disse er:
1. Abu Bakr ibn Abu Quhafa, den første kalifen.
2. Omar ibn al-Khattab, den andre kalifen.
3. Othman ibn Affan, den tredje kalifen.
4. Talha ibn Ubaydullah.
5. Al-Zubayr ibn al-Awam.
6. Sad ibn Abu Wakas.
7. Abdul Rahman ibn Awf.
8. Aisha datteren til Abu Bakr, moren til de troende.
9. Khalid ibn al-Walid.
10. Abu Huraira al-Dawsi.
11. Abdullah ibn Omar.
12. Abdullah ibn al-Zubayr.
Disse er de tolv personlighetene som jeg har valgt blant de mange støttepilarene til ’’Ahl alSunnah wal Jamah’’, og det skyldtes at de er ofte henvist til og roset, eller de har fortalt
mange hadither og har stor kunnskap, som de påstår.
Vi vil diskutere enhver av dem kort og belyse hvordan de krenket Profetens sunnah enten med
vilje eller uvitende, så det vil være klart for forskeren at ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ påstår
det som ikke tilkommer dem, følger sine egne ideer og påstår at de er på den sanne veien,
mens andre følger villfarelse!
1. Abu Bakr ’’Al-Sidik’’ ibn Abu Quhafa
I noen av våre tildigere publiserte forskninger beviste vi hvordan han samlet fire hundre
hadither fortalt av Profeten, brente dem, så ga en tale hvor han uttrykket: ’’Ikke siter noe
hadith fortalt av Allahs sendebud. Enhver som spør dere om noe, si: ’’Mellom oss og dere er
Allahs bok, så handl etter det den tillatter og å holde dere unna det den forbyr.’’ Vi fortalte
også hvordan han krenket Sunnah til Profeten da profeten ønsket å skrive et testament og
støttet Omars utsagn: ’’Allahs sendebud lider av hallusinasjon og vrangforestillinger, og
Allahs bok er nok for oss.’’
Han overså alle hadithene som nevnte kalifatet til Ali og berøvet kalifatet for seg selv.
Han forlot Sunnah til Profeten da Usamah ble utpekt som militærleder og han nektet å delta i
hans hær.
Så forlot han sunnah til Profeten ved å såre følelsene til profetens datter al-Zahra og egge opp
hennes sinne.
Og så forlot han sunnah til Profeten ved å bekjempe og å drepe muslimene som nektet å betale
ham deres zakat.
Og så forlot han sunnah til Profeten ved å brenne Dhul Faja al-Salmi til døden og profeten
hadde forbydd dette.
Så forlot han sunnah til Profeten da han nektet å gi pengeandelen til de som har forente hjerter
og fulgte Omars syn i denne sammenhengen.
Og så forlot han sunnah til Profeten da han utpekte Omar som kalif over muslimene uten å
rådføre seg med dem.
Ja, alle disse og andre handlinger er brudd på Sunnah til profeten som er fortalt av forfatterne
til Sahih bøkene av ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ og deres historikere. De er brudd som fyller
deres biografibøker.
Så hvis profetens sunnah er det de lærde har definert som ’’hvert utsagn eller handling eller en
beordring av Allahs sendebud,’’ så har Abu Bakr brudd Sunnah igjennom sine utsagn,
handlinger og avgjørelser.
Blant profetens utsagn, som han brøt, er dette utsagnet: ’’Fatima er en del av meg. Den som
gjør henne sint, gjør meg sint.’’ Fatima døde sint på Abu Bakr, ifølge al-Bukhari! Det andre
utsagnet som han brøt er dette utsagnet: ’’Allahs forbannelse være over den som forlater
Usamahs hær.’’ Han sa det da de så bort ifra hans utpekelse av Usama over dem og nektet å
gå til krig med ham og være under hans militærledelse. Tiltross for denne påminnelsen valgte
Abu Bakr å forlate Usamas hær for å ta seg av kalifat-saken.
Allahs sendebud pleide å gi en pengeandel til de som har forente hjerter. Han var veldig
gavmild mot dem og ga dem zakat på ordre fra Allah, men Abu Bakr berøvet dem denne
retten som Koranen hadde gitt dem, og som ble formidlet av Profeten, bare for å tilfredsstille
Omar ibn al-Khattab som sa til dem: ’’Vi trenger ikke dere.’’
Blant avgjørelsene hvor han krenket sunnah var en avgjørelse av profeten om å skrive sine
hadither ned og å spre dem blant folk: Abu Bakr brente dem istedenfor og forbød enhver å
spre dem eller å henvise til dem.’’
I tillegg til alt det som nå er nevnt var han uvitende om mange koraniske dom. Han ble spurt
en gang om å dømme i en sak. Denne saken angikk en som døde og forlot noe formue, men
hadde ingen testament eller barn. Abu Bakr sa: ’’Jeg skal komme med mitt personlige syn
angående denne saken. Hvis det er riktig, så er det takket være Allah, men hvis det er feil, så
er det min egen feil, som skyldtes Satans hviskninger.’’ (143)
Hvordan kan du ikke forundres over en kalif for muslimene som blir spurt om en dom som
Allah har forklart i sin bok og som Allahs sendebud har klartgjort i sin sunnah, men allikevel
velger å tilsidesette Boken og Sunnah for å komme med sin personlige mening og så
innrømmer han at han kan bli overveldet av Satan?
Muslimske lærde har allerede bestemt at enhver som uttrykker sin personlige mening om
Allahs bok er vantro. Vi har allerede fått med oss at Profeten aldri sa sin egen personlige
mening, heller ikke baserte han seg på qiyas. Abu Bakr pleide å si: ’’Ikke tving meg til å
handle etter Sunnah til deres profet, for jeg kan ikke tolerere det.’’ Hvis Abu Bakr ikke kunne
tolerere Sunnah til Profeten, hvordan kan hans tilhengere og støttespillere påstå å være
tilhengerne til Profetens sunnah?
Abu Bakr kunne ikke tolerere Sunnah til profeten, fordi det minner ham om hans egen
avvikelse og hans lange avstand fra Sendebudet, ellers hvordan kan dere tolke versene som
forteller: ’’Han (Allah) har ikke belastet dere noe tungvint i deres religion.’’ (Koranen:
22:78), ’’Allah ønsker å gjøre det lett for dere, og Han ønsker ikke å gjøre det tungvint for
dere.’’ Koranen: 2.185. ’’Allah belaster ikke en sjel mer enn det den kan bære.’’ Koranen:
2:286, og ’’Det Sendebudet gir dere, ta det imot, og det han forbyr dere, hold dere unna.’’
Koranen: 59:7?
Abu Bakrs utsagn om at han ikke kan tolerere Profetens sunnah er hans svar på disse versene.
Hvis Abu Bakr, den første kalifen etter profeten, ikke var i stand til å tolerere hans sunnah,
under denne perioden og under denne tiden, hvordan kan da muslimene i vår bli bedt om å
overholde Allahs dom som de fremgår i Hans bok og å handle etter Sunnah til Hans
sendebud? Vi ser at Abu Bakr bryter profetens sunnah til og med i så små saker hvor fattige
og uvitende kan overholde Profetens sunnah.
Abu Bakr tilbød ingen offer som Allahs sendebud pleide å gjøre. Alle muslimene vet at å tilby
slike ofre var anbefalt og etablert Sunnah, så hvordan kunne kalifen til muslimene se bort ifra
å tilby ofre?
I sin kapittel om moren har al-Shafi og andre sagt:
’’Abu Bakr og Omar, måtte Allah være fornøyd med, tilbød aldri offer, fordi de mislikte
andre å følge deres eksempel og å anse å gjøre dette for å være obligatorisk.’’
Dette er en gal og nytteløs rettferdiggjøring. Alle Sahaba visste at å tilby ofre var en sunnah,
en anbefalt handling, det var ingen plikt om å ofre offer. Selv om vi antar at folk ville trodde
at å ofre ofringer ble obligatorisk, hvilken skade ville det ha medbrakt spesielt etter å ha sett
hvordan Omar fant på Tarivh bønnene, som verken er en sunnah eller en plikt. Profeten
forbød slike bønn, mens de fleste ’’Ahl al-Sunnah’’ i våre dager tror at de er obligatoriske?
Kanskje Abu Bakr og Omar ønsket ved å forlate profetens sunnah om å ofre ofringer å villede
folk til å tro at ikke alt det Allahs sendebud hadde gjort var obligatorisk, og at det kunne bli
oversett og ignorert. Dette kan forklare deres utsagn: ’’Allahs bok er nok for oss,’’ og
utsagnet til Abu Bakr: ’’Ikke gjengi noen av hadithene fortalt av Profeten og si: ’’Mellom oss
og dere er Allahs bok, så handl etter det den tillatter og avstå fra det den forbyr.’’ Noen
diskuterte med Abu Bakr om Profetens sunnah om å gi ofringer. Abu Bakr svarte ham: ’’Ikke
snakk med meg om noe som gjelder profeten og vise meg heller hvor Allahs bok uttrykker at
det skal bli gitt ofringer.’’
Derfor kan en forsker forstå hvorfor profetens sunnah er ukjent for dem, forlatt og hvorfor de
forandret lovene til Allah og Hans sendebud for å passe deres egne meninger og qiyahs og alt
det de likte og var enige om.
Eksmpelene som vi har allerede omtalt er bare en dråpe i forholdet til det Abu Bakr hadde
gjort med Profetens sunnah, hvordan han fornærmet, krenket og overså profetens sunnah.
Hvis det skulle være ønskelig kan vi skrive en hel bok om dette emnet.
Hvordan kan en muslim være glad i en person hvis kunnskapsnivå er såpass og hvis
forbindelse med profetens sunnah er slik? Hvordan kan tilhengerne til denne personen kalle
seg selv ’’Ahl al-Sunnah’’? Tilhengerne til Sunnah forlater ikke sunnah og heller ikke brenner
de den. Nei! Ahlul al-Sunnah er de som følger og respekterer sunnah.
’’Si: ’’Hvis dere elsker Allah, følg meg, så Allah kan elske dere og tilgi deres synder. Allah er
den tilgivende, den nåderike. Si: Adlyd Allah og Sendebudet, men hvis de vender seg om, vit
at Allah ikke elsker de som er vantro.’’ Koranen: 3:31-32.
2. Omar ibn al-Khattab ’’al-Farok’’
Vi vet allerede fra våre tidligere publiserte forskninger at han var helten til motstand mot den
hedrede sunnah til Profeten, den som så bort ifra profetens siste ord og sa: ’’Allahs sendebud
lider av hallusinasjoner og vrangforestillinger. Allahs bok er nok for oss.’’ Ifølge utsagnene til
Sendebudet som aldri ytret noe av eget påfunn er Omar bak villfarelsen til de som faret vill i
denne nasjonen. (144)
Vi vet også at han fornærmet, såret følelsene til og terroriserte Fatima al-Zahra, skremte
henne og hennes barn da han angrep hennes hus og truet med å brenne det ned.
Vi vet også at han samlet bøker som noterte Profetens sunnah og brente dem. Han forbød folk
å gjengi utsagnene til Profeten.
Omar krenket Profetens sunnah så lenge han levde. Til og med da Profeten levde krenket han
sunnah til Profeten som ba ham om å være blant de som holdt seg til Usamahs hær. Han gikk
ikke med Usamah og unnskyldte seg med at han skulle hjelpe Abu Bakr med kalifat-saken.
Han krenket Koranen og sunnah da han stoppet utdelingen av andelen til zakat for de som har
forente hjerter.
Han brøt lovene til Koranen og sunnah om mutat al-Hajj og mutat al-nisa.
Han brøt lovene til Koranen og sunnah som beordret uttalelsen av skilsmisse tre ganger. Han
mente at en gang var nok.
Han brøt lovene til Koranen og sunnah om tayammum, og han ansett bønnene ugyldige hvis
vannet var fraværendee.
Han brøt lovene til Koranen og Sunnah som forbød folk om å spionere mot hverandre og han
satt i gang spionasje.
Han brøt lovene til Koranen og Sunnah da han fjernet bort en del av azan og erstattet den med
noe som han synes er godt.
Han brøt lovene til Koranen og Sunnah da han forsøkte å straffe Khalid ibn al-Walid som han
truet med å straffe.
Han brøt lovene til Koranen og Sunnah som forbyr å forrette nafl bønnene i fellesskap. Han
fant på tarvih-bønnene.
Han brøt lovene til Koranen og Sunnah om utdelingen av penger. Han diskriminerte og
forskjellsbehandlet mennesker da han delte ut penger.
Han brøt lovene til Koranen og Sunnah da han valgte å opprette majlis al-Shura og betrodde
ibn Awf ansvaret om å ta seg av den.
Hentyder ikke alt dette Banu Umayyahs bedrageri og svindel mot Islam og muslimer da de
tilskrev ’’utmerkelser’’ en mann som var kjent for å ha handlet kontinuerlig mot Profetens
sunnah (145)? Det var som om disse Umayyadene sa til muslimene: ’’Muhammeds tid og alt
det den inneholder har gått bort, mens vår tid har dukket opp til å utstede det vi ønsker av
religiøse lover og det vi foretrekker av dem. Nå må dere bli våre slaver, selv om dette var
imot deres ønske og ønsket til profeten som dere tror på.’’
Er ikke dette et forsøk på reaksjon og å søke hevn så Quraishs lederskap vil bli vendt tilbake
til Banu Umayyah som kjempet mot Islam og Islams profet?
Hvis Omar ibn al-Khattab forsøkte å utslette profetens hadither, latterliggjøre dem og handle i
motsetning til dem under levetiden til Profeten er det ingen forundring at Quraish ga ham
lederskapet og gjorde ham den øverste lederen. Dette skyldtes at etter Islams første dager ble
Omar talesmannen til Quraish og helten til motstand mot Islam. Etter bortgangen til Profeten
ble han symbolet på det store håpet i å realisere Quraishs drøm og ambisjoner om å komme til
makten.
Det er ikke tilfeldig at Omar ibn al-Khattab handlet mot sunnah til Profeten og forsøkte å
holde Ibrahims hellige plass unna Allahs hus og plassere den hvor den pleide å være under
uvitenhetens tid. Ibn Sad har fortalt i sin bok Tabakat, likeledes har andre historikere gjort,
følgende:
’’Da Profeten erobret Mekka, knyttet han det hellige stedet til Ibrahim (makam) til huset hvor
det pleide å være under tiden til Ibrahim og Ismail, fred være med dem, fordi araberne under
Jahiliya-tiden hadde holdt den for å være unna huset og flyttet den hvor den er nå. I løpet av
levetiden til Profeten og Abu Bakr var den knyttet til huset.’’ (146)
Ved deres Herre, svar meg, kan dere finne en rettferdiggjøring for Omars forkastelse av
sunnah til profeten som både Ibrahim og Ismail handlet etter? Omar gjenoppvekket
tradisjonene til jahiliya da han valgte å gjenbygge makam slik den pleide å være under
Jahiliya-tiden?
Hvordan kunne Quraish foretrekke ham fremfor alle andre og fortelle gode egenskaper til ære
for ham som overskrider enhver forestilling så mye at hans venn Abu Bakr, som kom før ham
til kalifatet, aldri ble kjent med slike gode egenskaper? Ifølge al-Bukhari ’’Abu Bakrs sinn var
preget av svakhet, men Omar tok kalifatet fra ham, og intet geni har gjort lik hans bedrageri.’’
Dette er bare en liten del om innovasjonene som Omar fant på i Islam. De er alle i strid med
Allahs bok og Sunnah til Hans sendebud. Hvis vi ønsker å samle alt av innovasjoner og dom
som han kom med igjennom sine egen personlige meninger, som han tvang folk til å
akseptere ville det ha vært en hel bok, men vi ønsket bare å nevne ting kort her.
En kan si: ’’Hvordan kunne Omar ibn al-Khattab ha motsagt Allahs bok og Sunnah til Hans
profet, når Allah, Den Opphøyde, sier: ’’Det sømmer seg ikke for en troende mann eller
kvinne å ha noe å si hvis Allah og Hans sendebud avgjorde en sak. Den som er ulydig overfor
Allah og Hans sendebud er klart på vidvanke.’’ Koranen: 33:36.
Dette spørsmålet er blitt ofte stilt av de fleste mennesker i våre dager som om de ikke kan
forestille seg at Omar ibn al-Khattab gjorde alt det vi nevnte. De avviser det.
Til disse menneskene sier vi: ’’Dette er bekreftet av hans egne venner og tilhengere av ’’Ahl
al-Sunnah wal Jamah,’’ som uvitende foretrekker ham fremfor Profeten.’’ Hvis det som blir
sagt om ham er falskhet så vil Sahih bøkene ikke ha noe verdighet, og de vil ikke lenger ha
noe for å støtte sin tro! De fleste historiske bevisene vi har omtalt ble skrevet under
regjeringsperioden til ’’Ahlal-Sunnah wal Jamah’’ hvis kjærlighet, respekt og heder for sønn
av al-Khattab ingen kan ha tvil om.
Hvis disse tingene som ble nevnt er troverdige, og dette er den uunngåelige sannheten så er
muslimene i vår tid bundet til å tenke igjen om deres meninger og oppfatninger hvis de
virkelig er tilhengerne til Sunnah og fellesskapet.
Du kan finne de fleste forskerne disse dagene, som har forsøkt å forkaste disse historiske
bevis, som er registrert av alle lærde og hadith-fortellere, ikke i stand til å tilbakevise disse
tingene vi har nevnt. Du kan finne dem tolke og forsøke å komme med unnskyldninger som
ikke er basert på et kunnskapsrikt argument. Noen av dem forsøker å oppsummere Omars
innovasjoner, vende dem om til utmerkelser til ære og heder for ham. Det er som om Allah og
Hans sendebud ikke visste hva det som er fordelaktig for muslimene, og derfor overså disse
innovasjonene – vi ber om Allahs tilgivelse – og deretter oppdaget Omar dem og viste til dem
etter bortgangen til Allahs sendebud!
Fordi Omar er lederen og imamen til ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’, så tar jeg avstand hos
Allah fra slik Sunnah og Jama, jeg bønnfaller Ham, den praktfulle, om å ta min sjel, mens jeg
er en tilhenger av Sunnah til den siste av Hans profeter og mesteren av alle sendebud, vår
mester Muhammed, og en tilhenger av veien til hans gode familie, de rene.
3. Uthman ibn Affan ’’Dhul-Norayn’’
Han er den tredje kalifen som kom til makten igjennom konspirasjonene til Omar ibn alKhattab og Abdul Rahman ibn Awf som lot ham sverge om å herske muslimene ifølge Allahs
bok, Sunnah til Allahs sendebud og sunnah til begge kalifene, som var før ham. Jeg personlig
tviler på at han handlet etter den andre betingelsen, dvs. å følge Sunnah til Allahs sendebud.
Dette skyldtes at Abd al-Rahman ibn Awf visste, mer enn alle andre, at begge kalifene, Abu
Bakr og Omar, ikke hersket etter Sunnah til Profeten. Istedenfor hersket de ifølge deres egen
ijithad og personlige meninger, og at Profetens sunnah ville forsvinne helt hvis Imam Ali ikke
gjenoppvekket det hver gang anledningene tillot ham å gjøre det.
Høyest sannsynlig ble lederen av de troende også beordret om å herske blant muslimene
ifølge Allahs bok og Sunnah til de to shaykene, men Ali nektet denne betingelsen og sa: ’’Jeg
hersker ikke, unntatt i samsvar med Allahs bok og Sunnah til Hans sendebud.’’ Derfor mistet
Ali anledningen til å bli kalif, fordi han ønsket å gjenoppvekke Sunnah til Profeten, mens
Uthman kom til makten, fordi han ble enig med Abu Bakr og Omar som hadde fortalt mer enn
en gang følgende utsagn: ’’Vi trenger ikke Profetens sunnah. Koranen er nok for oss, så la
folk handle etter det den tillatter og avstå fra det den forbyr.’’
Det som forøker vår overbevisning om denne sannsynligheten er at Uthman ibn Affan forstod
denne betingelsen med at han skulle følge sine personlige meninger i forbindelse med saker
som angår Islam, som sine tidligere venner. Dette er Sunnah til de to Shaykene etter
bortgangen til Profeten.
Derfor finner vi Uthman følge personlige meninger og ijtihad mer enn sine forgjengere hadde
gjort, så mye at Sahaba mislikte det og gikk til Abd al-Rhaman ibn Awf, bebreidet ham og sa:
’’Dette er din handling!’’ Da motstanden og opposisjonen mot Uthman forøkte seg, stod opp
den sistenevnte og ga en tale til Sahaba hvor han uttrykket: ’’Hvorfor uttrykket ikke dere
motstand mot Omar ibn al-Khattab som også fulgte sine personlige meninger? Var det bare
fordi han pleide å skremme dere med sin kjepp?’’
Ibn Qutaybah fortalte:
’’Uthamn sto på talestolen for å gi en tale da folk uttrykket sin motstand mot ham. Han sa:
’’Jeg sverger ved Allah, Muhajirin og Ansar! Dere har funnet feil med mange ting jeg har
gjort og fodømt mange andre, selv om sønn av al-Khattab har begått lignende handlinger. Han
tiet deres munn og undertrykket dere, og ingen av dere våget å se på ham i øyet eller peke
med en finger på ham. Jeg sverger ved Allah! Mine slektninger er langt flere enn sønn av alKhattabs slektninger, og de er rede til å støtte meg.’’ (147)
Jeg tenker personlig at Sahaba som tilhørte Muhajriun og Ansar motsatte seg ikke Uthmans
ijtihad, for de tok den i bruk og velsignet den fra første dag, men de følte seg fornærmet, fordi
han avsette dem fra sine regjeringsstillinger og ga de høytstående stillingene til sine fettere og
slektninger som ikke for en lang stund hadde kjempet mot Islam og muslimer. Muhajirin og
Ansar bebreidet ikke Abu Bakr eller Omar, fordi de delte makten mellom begge partene.
Begge kalifene ga Ansar og Muhajirun stilling som var godt betalt og som gjorde dem
mektige. Når det gjelder Uthman, så avsatt han de fleste av dem og ga mange pengebeløp til
Banu Umayyah uten å føre regnskap med dem engang. Det var da de motsatte seg ham, tvilte
på hans autoritet og i siste omgang drepte ham. Dette er sannheten som Allahs sendebud
hadde sett for seg da han sa til dem: ’’Jeg frykter ikke i det minste at dere blir avgudsdyrkere
etter meg, men jeg frykter at dere vil konkurrere med hverandre om å oppnå rikdom og
politisk makt.’’
Imam Ali sa: ’’Det er som om de aldri hørte dette verset, som sier: ’’Det evige hjemmet gir vi
til de som ikke ønsker overlegenhet på jorden og heller ikke ufred. Den gode enden er for de
gudfryktige.’’ Koranen: 28:83.
Ja, ved Allah, de hadde hørt og forstått dette verset, men livet til denne verden syntes å være
veldig søt i deres øyner og de likte verdens pryd.’’
Dette er sannheten. Hvis vi antar at de fordømte hans fordrening av Sunnah til Profeten kan
ikke dette bli bevist. Fordi de ikke hadde fordømt Abu Bakr og Omar for dette, hvorfor skulle
de da fordømme Uthman for å ha gjort det? Uthman ibn Affan hadde ansatt et stort antall av
slektninger og støttespillere enn Abu Bakr og Omar, som han selv bekjente, fordi han var
lederen til Banu Umayyah og Banu Umayyah var nærmere profeten enn Tyam eller Adiy,
stammene som Abu Bakr og Omar tilhørte, de var mer kraftige, mer innflytelsesrike og mer
utmerket i slekt. Fordi Sahaba ikke fordømte Abu Bakr og Omar, men de ble ledet ved deres
’’sunnah’’ og forlot sunnah til Profeten forsettelig kunne de ikke fordømme Uthman og forby
ham det de har tillatt for andre.
Det som beviser dette er at de var tilstedeværende under mange omstendigheter da Uthman
forandret sunnah til Profeten. Uthman valgte at bønnene skulle forettes komplett under reise,
han forbød talbiya, han uttalte ikke takbir under bønnen og han forbød mutat al-hajj osv…
uten at noen uttrykker motstand mot ham bortsett fra Ali ibn Abu Talib, som vi vil gjøre rede
for med Allahs vilje.
Sahaba visste om profetens sunnah veldig godt, men allikevel motsa de den for å tilfredsstille
kalifen Othman.
I sin bok al-Sunan al-Kubra forteller al-Behiki at Abd al-Rhaman ibn Yazid sa: ’’Vi var i
følgeskap med Abdullah ibn Masoud en gang da han kom til Mina moskeen. Han spurte:
’’Hvor mange ruka forrettet lederen til de treonde (Uthman)?’’ Han ble fortalt at han hadde
forrettet fire ruka. Derfor spurte vi ham: ’’Berrettet du ikke for oss en hadith som forteller oss
at Porfeten bare ba to ruka og det samme gjorde Abu Bakr?’’ Han svarte: ’’Ja, jeg gjorde det.
Jeg kan nå gjenta det samme, men nå er Uthman imamen og jeg skal ikke avvike fra det han
gjør, for avvikelse er ondskap.’’ (148)
Så les dette utsagnet og tenk over hvordan denne Sahabi, Abdullah ibn Masoud, som var en
av de mest utmerkede Sahaba, anser å avvikke fra det Uthman gjorde for å være ondskap,
mens å motsi Allahs sendebud er godhet i fullstendig form. Kan noen si utover dette at de
fordømte at Uthman så bort ifra Profetens sunnah?
Sufyan ibn Ayenah har fortalt at Jaffar ibn Muhammed sa:
’’Mens vi var i Mina ble Uthman syk. Ali kom. Ali ble bedt av folk om å lede bønnen. Ali sa:
’’Hvis dere vil det kan jeg godt gjøre det, men jeg skal lede dere i bønn slik Allahs sendebud
pleide å lede folk i bønn. Jeg vil forrette bønnen med to ruka.’’ De sa: ’’Nei, vi insisterer på at
du skal forrette dem fire ruka som lederen til de treonde Uthman.’’ Ali nektet å lede dem i
bønn.’’ (149)
Så les og forundr deg over disse følgesvenner, som var tusensvis, og som var i Mina under
Hajj ssongen, hvordan de åpenlyst nektet å følge sunnah til Allahs sendebud og ikke
aksepterte noe annet enn bidah (innovasjonen) funnet på av Uthman! Hvis Abdullah ibn
Masoud ansett å holde seg unna Uthman som ondskap, så han foretrakk fire ruka, tiltross for
at han fortalte om profeten som ba to, kan han ha gjort det av frykt for tusenvis mennesker,
som ikke aksepterte annet enn det Uthman pleide å gjøre og overså profetens sunnah.
Ikke glem, etter å ha fått med deg alt dette, å hilse med fred Profeten og lederen til de troende
Ali ibn Abu Talib som nektet å lede bønnen etter en annen metode enn metoden til Allahs
sendebud, med ønske om å gjenoppvekke sunnah som disse menneskene hadde brutt, fryktet
ingen kritikk og viste ingen brysomhet for deres antall eller deres konspirasjoner.
Det er fint å nevne i denne sammenhengen at Abdullah ibn Omar sa: ’’Bønnene til en reisende
er to ruka, og den som bryter sunnah er vantro.’’ (150) Derfor holdt Abdullah ibn Omar
kalifen Uthman ibn Affan og alle Sahaba, som fulgte hans bidah ved å forette en komplett
bønn, mens de var reisende, for å være vantro. Tiltross for alt dette må vi vende til Abdullah
ibn Omar ibn al-Khattabs fikh for å dømme ham ifølge det han har dømt andre etter.
Al-Bukhari fortalte i sin Sahih:
’’Jeg hørte samtalen Uthman og Ali, måtte Allah være tilfreds med dem, da de var i et sted
mellom Mekka og Medina, mens Uthman forbød muta og kombinasjonen av både hajj og
umra. Ali ble oppmerksom på dette, motsatte seg ham og sa etter å ha ropt: ’’Allahu Akbar,
Labbayka umratan wa hajjan ma’an – jeg står til tjeneste, for å fullføre begge to, både umra
og haj.’’ Derfor sa Uthman: ’’Du ser meg forby folk å gjøre dette, så gjør du det selv?’’ Ali
sa: ’’Aldri skal jeg forlate sunnah til Allahs sendebud på grunn av det andre mener og sier.’’
(151)
Kan du ikke forundres over å se hvordan kalifen til muslimene åpenlyst bryter sunnah og går
langt med å forby folk å følge det, mens ingen motsetter seg ham, bortsett fra Ali ibn Abu
Talib, som aldri forlot Sunnah til Allahs sendebud, selv om han måtte betale sitt liv som pris
for dette?
Ved deres Herre, svar meg, finner dere blant følgesvennene til Muhammed noen andre enn
faren til al-Husayn som handlet etter Profetens sunnah?
Tiltross for herskerens makt og undertrykkelse, og tiltross for støtten gitt Uthman av Sahaba,
forlot aldri Ali Sunnah, og her er deres bøker og Sahiher som vitner om denne sannheten til
vår konklusjon om at han, fred være over ham, forsøkte sitt beste for å gjenoppvekke
profetens sunnah og bringe mennesker tilbake til den, men ’’Ingen verdighet er det for synet
til en som ikke er adlydt,’’ som han selv sa. Under denne tiden og under denne perioden var
det ingen som adlød og fulgte hans veiledninger, unntatt sjia som aksepterte ham som sin
leder, som fulgte hans fotspor og som henviste seg til ham i alle saker.
Derfor blir det klart for oss at Sahaba ikke fant på noe galt med Uthman som forandret
profetens sunnah. Vi vet igjennom å se på deres sahih bøker hvordan de motsa sunnah til
Profeten, men de motsatte seg aldri Uthmans innovasjoner. De gjorde opprør mot ham for
godene i dette ubetydelige livet, for rikdom, makt og autoritet. De kjempet mot Ali, fordi han
ga dem ingen regjeringsstilinger, men han krevde tilbake pengene som de hadde tatt på
urettferdig vis fra pengehuset til muslimene, så den nødige kan dra nytte av dem.
Måtte Allah støtte deg, Abu al-Hassan, du som forsvarte boken til din Herre og sunnah til din
fetter Allahs sendebud og var en imam for de rettferdige, en støttespiller for de nødige! Dine
sjia er de som skal oppnå seier, for de overholdte Allahs bok og Sunanh til Hans sendebud
ved å holde seg til deg og å henvise seg til deg.
Kan du tro, kjære leser og kloke forsker, etter alle disse forskningene som du har kommet
igjennom at tilhengerne til Uthman ibn Affan kan bli ansett for å være tilhengerne til Sunnah,
mens tilhengerne til Ali er ’’de som forkaster’’ og oppfinnerne til innovasjoner? Så fell din
dom etter denne kunnskapen Allah har vist deg hvis du er rettferdig.
’’Allah befaler dere å gi tilbake betrodde gods til sine eiermenn, og at dere dømmer rettferdig
blant folk. Utmerket er det som Allah formaner dere til. Allah er den hørende, den seende.’’
Koranen: 4:58.
4. Talha ibn Ubaydullah
Han er en av de mest fremstående og berømte følgesvennene til Profeten. Han er en av de
seks personene foreslått av Omar ibn al-Khattab som kalif. Om ham sa Omar: ’’Han er en
troende når han er glad og en vantro når han er sint. En dag begår han gjerningene til
mennesker og en annen dag begår han gjerningene til en djevel.’’ Han er en av de ti mennene
som ble lovet paradiset, ifølge det ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ påstår.
Når vi etterforsker historiebøkene og forsøker å definere hans personlighet blir det klart for
oss at han var en av de som elsket denne verden, som var lurt og fristet av den, som solgte sin
religion for den, og hans sjel ble fortapt, og hans handel var til intet nytte, og på dommedagen
vil han være blant de som i stor grad angrer.
Han er Talha som, hver gang han pleide å si: ’’Med engang Allahs sendebud dør, skal jeg
gifte meg med Aisha, for hun er min kusine,’’ såret følelsene til Allahs sendebud som hørte
dette utsagnet. Han ble veldig fornærmet. Og da verset som henviser til sløret og til Profetens
hustruer som ble beordret å tildekke seg for folk ble åpenbart sa Talha: ’’Forbyr Muhammed
oss å se våre kusiner og foretrekker å gifte seg med dem fremfor oss? Skal noe skje ham skal
jeg gifte med hans hustru etter hans død.’’ (151). Da følelsene til Allahs sendebud ble såret
ble dette verset åpenbart:
’’Det sømmer seg ikke for dere å såre (følelsene til) Allahs sendebud, heller ikke å gifte dere
med hans hustruer etter ham, for dette er ansett for å være alvorlig av Allah.’’ Koranen: 33:53.
Dette er den samme Talha som kom for å se Abu Bakr før den sistenevntes bortgang og etter
hans løfte for kalifatet til Omar ibn al-Khattab i et skrift. Han sa til ham: ’’Hva vil du si til din
Herre etter å ha utpekt for oss en hersker som er hardhjertet og streng?’’ Abu Bakr svarte ham
tilbake med et stygt språk. (153)
Men allikevel finner vi ham tie og akseptere den nye kalifen. Han ble også en av hans
tilhengere, arbeidet hardt for å samle rikdom og kjøpe slaver, spesielt etter å ha bli utpekt av
Omar for å være kalifen etter ham.
Talha er den samme personen som sviktet Imam Ali og holdt seg til Uthman ibn Affan. Dette
skyldtes at han visste at hvis kalifatet ble for Ali ville han ha ingen håp for å ta over det selv. I
denne sammenhengen sa: ’’Så en av deres menn hørte på hans ondskap, mens andre støttet sin
svigersønn, tiltross for svakheten til begge to…’’
Shaykh Muhammed Abdoh sier i sin Sharh:
’’Talha var tilknyttet Uthman og det skyldtes at de var i slekt med hverandre, ifølge
biografiene som er skrevet om dem. Nok som bevis på hans tilknytning til Uthman er hans
avvikelse fra Ali, for Talha var Tyam, og det var uenighet mellom Bani Hashim og Bani
Tyam i forbindelse med valget av Abu Bakr til kalifatet.’’ (154)
Uten tvil er Talha en av de som sverget troskap for Ali på Ghadir Khum dagen og som hørte
Profeten si: ’’Den som aksepterer meg som sin mester, må akseptere Ali som sin mester.’’ Og
det er ingen tvil om at han hørte Allahs sendebud si: ’’Ali er med sannheten og sannheten er
med Ali.’’ Han var tilstedeværende under Kahybar-dagen da Profeten ga banneret til Ali og sa
at Ali elsket Allah og Hans sendebud og at de begge elsket ham. Han visste at Ali var for
profeten det samme som Aron var for Moses. Han visste også mye annet.
Men ondskap og misunnelse hadde fylt hans hjerte så mye at han ikke kunne se noe annet enn
fantaisme for sin stammes skyld og sin tiltrekning av sin kusine Aisha datteren av Abu Bakr,
som han ønsket å gifte seg med etter bortgangen til Profeten, men Koranen forbød ham å
gjøre det.
Ja, Talha holdt seg til Uthman og sverget å være lojal overfor ham, fordi Uthman pleide å gi
ham mange gaver. Da Uthman kom til makten ga han Talha uten regnskap rikdommen som
tilhørte muslimene (155). Derfor forøkte hans rikdom, hans kveg og hans slaver seg til hans
inntekt fra hans eiendeler bare i Irak alene ble et tusen dinarer på en dag. I sin Tabakat sier ibn
Sad: ’’Ved tiden til sin død, hadde Talha forlatt en million dirhemer. Kontant hadde han to
hundre tusen dinarer, to millioner og to hundre tusen dirhemer, og resten var i form av
landsstykker og tomt.’’ (156) Dette er grunnen til at Talha vendte seg om til en voldhersker.
Han ble arrogant og begynte å egge opp folk mot sin nære venn Uthman for å avsette ham og
ta hans plass.
Moren til de troende Aisha kan ha egget ham opp med løftet om kalifatet, fordi hun forsøkte
sitt beste å undergrave Uthman, og hun hadde ingen tvil om at kalifatet vil bli tildelt hennes
fetter Talha. Da nyhetene om Uthmans død nådde henne, og da hun ble fortalt at folk sverget
troskap for Talha, ble hun veldig glad og sa: ’’Vekk med Nathal (157) og måtte han bli
forbannet! Gratulerer, kjære mann med fingre. Gratulerer, faren til løven. Gratulerer, fetter!
Måtte Allah velsigne din far! Jeg sverger ved Allah at de har funnet Talha verdt for det.’’
Ja, slik belønnet Talha Uthman, mannen som ga ham rikdom. Han sviktet ham på grunn av
eget ønske om å etterfølge ham som kalif. Han egget folk mot ham og var den som i største
grad egget opp folk til å drepe ham så mye at han forbød Uthman å drikke da huset til den
sistenevnte ble omringet.
Ibn Abul-Hadid forteller at Uthman sa følgende da hans hus ble beleiret: ’’Ve over meg på
grunn av sønnen til kvinnen av Hadramaut (Talha)! Jeg ga ham så mye rent gull, og nå
forsøker han å utøse mitt blod, og egger opp andre til å drepe meg! Allah, ikke tillatt ham å
nyte kalifatposisjon og la ham komme i møte en onde ende på grunn av sin ondskap!’’
Ja, slik er Talha som først var med Uthman og valgte ham for kalifatet for å sette Ali på
avstand fra det, og fordi Uthman ga ham gull og sølv begynte han å egge folk mot ham og
beordret dem å drepe ham, han forbød vann å komme til hans hus! Da de brakte Uthmans lik
for å bli begravd, forbød han dem å begrave det i muslimenes gravested, så Uthman måtte bli
begravd i Hish Kawkab hvor jødene pleide å begrave sine døde! (158)
Men allikevel etter alt dette ser vi Talha være den første personen som sverger troskap for Ali
etter mordet på Uthman, så vender han seg om og slutter seg til sin kuisne Aisha i Mekka, og
begynner å kreve hevn for blodet til Uthman! Priset være Allah! Er det noe bedrageri større
enn dette? Noen historikere rettferdiggjør denne oppførselen med å si at Ali nektet å velge
ham som guvernør i Kufa og omkringliggende områder, så han vendte seg om fra sin troskap
og gikk ut for å kjempe mot den samme imamen som han i går sverget troskap om å følge!
Slik er naturen til de som synker lavt i deres kjærlighet for denne verden, de som selger bort
sitt neste liv og hvis bekymring er ingenting annet enn å oppnå autoritet, makt og rikdom.
Taha Hussain skriver følgende:
’’Talha kom med en spesiell motstand. Han aksepterte alt det som sikret ham rikdom og
høyaktelse, men da han ønsket mer, sluttet han seg til motstanden til han fikk mange
mennesker drept før han selv ble drept i siste omgang.’’ (159)
Slik er Talha som bare i går sverget troskap for Imam Ali. Han gikk ut bare få dager senere
med hustruen til Allahs sendebud Aisha til Basra, drepte uskyldige mennesker, plyndret deres
rikdom og terroriserte dem for å tvinge dem til å være ulydige mot Ali. Så sto han skamløst
for å kjempe mot Imamen i sin tid som han hadde frivillig og etter eget ønske lovet å adlyde
og å støtte. Tiltross for alt dette oppsøkte Imam Ali ham kort før kampen startet, fant ham i
midten av rekkene til de som avvek, og spurte ham: ’’Sverget du ikke troskap for meg? Hva
gjorde at du avvek, Talha?’’ Han sa: ’’For å søke hevn for blodet til Uthman.’’ Ali sa: ’’Måtte
Allah drepe den første personen som var ansvarlig for Uthmans mord.’’
Ifølge ibn Asakirs beretning spurte Imam Ali Talha: ’’Jeg ber deg i navnet til Allah om å
besvare meg, Talha, hørte du ikke Allahs sendebud si: ’’Den som askepterer meg som sin
mester, må akspetere Ali som sin mester. Allah, vær i vennskap med den som er i vennskap
med ham og vær i fiendskap med den som er i fiendskap med ham?’’ Talha sa: ’’Ja, jeg har
hørt det!’’ Ali spurte ham: ’’Hvorfor kjemper du da mot meg?’’ Han svarte: ’’For å søke hevn
for blodet til Uthman!’’ Alis svar var: ’’Måtte Allah myrde den første personen som var
ansvarlig for Uthmans mord.’’
Allah besvarte Alis bønn. Talha ble drept på den samme dagen av Marwan ibn Al-Hakm som
Talha hadde brakt for å bekjempe Ali!
Dette er Talha som fordreiet, forfalsket og forvridde på ting uten å bry seg om kallet til
samvittigheten eller en troskap eller et løfte. Han hørte heller ikke på kallet til rettferdighet.
Imam Ali minnet ham om hans troskapsed og han kom med et uslåelig bevis mot ham, men
allikevel insisterte han med stolthet og gikk langt i sin villfarelse, han avvek fra den sanne
veien og lot andre være avvikende med ham. På grunn av ham ble et stort antall av uskyldige
mennesker drept, mennesker som ikke hadde noe med mordet på Uthman å gjøre, mennesker
som ikke engang kjente ham så lenge de levde og heller ikke forlot de Basra.
Ibn Abul-Hadid har fortalt at da Talha ankom Basra kom Abdullah ibn al-Hakim al-Tamimi
til ham for å spørre ham om brevene som han mottok fra ham. Han spurte ham: ’’Ya Abu
Muhammed! Er det disse brevene som du hadde sendt oss?’’ Han svarte: ’’Ja.’’ Abdullah sa:
’’Men du skrev til oss disse i går.’’ Abdullah fortsettet og sa: ’’Du oppfordret oss til å avsette
Uthman og drepe ham, nå har du drept ham, du kommer til oss og ber om hevn for ham! Så
sant jeg lever, dette er ikke det du ønsker, hvorfor aksepterte du å sverge troskap for Ali, du
sverget frivillig og lydig troskap for ham, så vendte deg om fra din troskapsed, så kommer du
til oss og ber oss å slutte oss til ditt oppvigleri?’’ (160)
Ja, dette er sannheten om Talha ibn Ubaydullah som fortalt av forfatterne til Sunan bøker og
som det berettes av historikere som tilhører ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah.’’ Men allikevel sier
de at han er en av de ti mennene som er lovet paradiset!
’’Ønsker enhver av dem å komme inn i det velsignede paradiset?’’ Koranen: 70:38.
’’Eller skal vi anse de som tror og lever rettskaffent på lik linje med de som stifter ufred og
elendighet på jorden? Eller skal vi anse de gudfryktige på lik linje med de som lever i synd?’’
Koranen: 38:28.
’’Er den som tror lik den som ikke tror! (Nei) De er ikke lik hverandre.’’ Koranen: 3:18.
’’Når det gjelder de som tror og gjør gode gjerninger, for dem er paradisets hager
oppholdssted. En velkomsthilsten for deres gjerninger. Når det gjelder de som er vantro er
deres oppholdssted ilden. Hver gang de ønsker å komme ut av den blir de sendt tilbake i den,
og det blir sagt til dem: ’’Føl ildens straff, som dere pleide å fornekte!’’ Koranen: 32:19-20.
5. Al-Zubayr ibn al-Awam
Han er også blant de mest utmerkede sahaba og en av de første som flyktet til Medina. Han
var i slekt med Allahs sendebud. Safiya datteren av Abdul Muttalib, profetens tante, var hans
mor. Han var ektemannen til Asma datteren til Abu Bakr og søsteren til Aisha. Han er også en
av de seks mennene foreslått av Omar ibn Al-Khattab som kandidater til kalifatet. (161)
Han er en av de som ble ’’bebudet’’ paradiset, ifølge ’’Ahl al-Sunnah wal Jama.’’ Det er ikke
til å forundres over, for han var i følgeskap med sin likesinnede Talha. Hver gang Talhs navn
ble omtalt ble det alltid fulgt med navnet til al-Zubayr og motsatt. Han er en av de som
konkurrerte med de andre om rikdommen til denne verden og fylte sine mager med den.
Ifølge al-Tabari er hans arv som han forlot beregnet å være femti tusen dinarer, et tusen
hester, et tusen slaver og mange landsstykker i Basra, Kufa, Egypt og andre steder.
I denne forbindelsen sa Taha Husayn: ’’Folk ble uenige om utdelingen av al-Zubayrs arv. De
som minst nevner beløpet av hans arv sier at hans arv som han forlot var tretti-fem millioner
dinarer blant annet, mens de som nevner høyest beløp av hans arv sier at hans arv som han
forlot var femti-to millioner. De moderate mener at han forlot førti millioner dinarer.’’
Dette skal ikke forundre oss. Al-Zubayr pleide å eie landsstykker i Basra og Kufa, elleve hus i
Medina, og eiendom og landsstykker andre steder (162). Al-Bukhari forteller at al-Zubayr
hadde forlatt femti millioner og to hundre dinarer. (163)
Vi forsøker ikke her å ha oversikt over eiendelene til Sahaba, eller rikdommen som de hadde
under besittelse, som alt kan være lovlig tjent, men når vi ser hvordan begge to Talha og
Zubayr uttrykket så mye interesse for verdslige goder og vet at de vendte seg om fra deres
troskapsed for lederen til de troende Ali ibn Abu Talib bare fordi han bestemte å ta tilbake
pengene som Uthman hadde gitt bort for å vende dem tilbake til muslimenes pengehus, det er
da vi begynner å ha tvil om disse to mennenes tro. I tillegg til dette er det fint å nevne at da
Imam Ali ble kalif, valgte han å bringe folk tilbake til Profetens sunnah og delte ut pengene i
bayt al-mal eller pengehuset til muslimene hver og en tre dinarer, selv om muslimen var en
araber eller ikke-araber, og det er det samme som Profeten pleide å gjøre. Derfor gjorde Ali
ende på bidah innovasjonen som Omar ibn al-Khattab fant på som favoriserte araberne
fremfor ikke-arabere og ga hver araber en dobbelt andel.
Alis anstrengelse for å folk tilbake til profetens sunnah var god nok grunn for Sahaba til å stå
mot ham, fordi de likte det Omar hadde funnet på. Dette er noe vi overså, mens vi diskuterte
om Quraish som elsket og respekterte Omar. Han hadde favorisert Quraish fremfor alle andre
muslimer, og dermed skapte arabisk nasjonalistisk fanatisme, stammesystem og rasisme.
Hvordan kunne Ali som kom en god stund etter bortgangen til Profeten bringe Quraish tilbake
til Profetens tid som ga enhver det samme, han ga Bilal den etiopiske det samme som han ga
sin onkel al-Abbas? Quraish mislikte at Allahs sendebud behandlet folk likt, og hvis vi leser
profetens biografi kan vi se hvordan Quraishittene pleide å motsette Profeten mesteparten av
tiden for denne behandlingen.
Det er av denne grunnen Talha al-Zubayr ble sinte på lederen til de troende Ali som ga alle
likt, og som berøvet dem makten over muslimene og deretter bestemte å holde dem ansvarlige
for rikdommen som de hadde samlet for å bringe tilbake de berøvede pengene til de nødige.
Men det som er viktig er at vi skal huske at da han tapte all håp om at Ali skulle velge ham
guvernør i Basra og foretrekke ham fremfor andre og fryktet at den nye kalifen skulle holde
ham ansvarlig for hans store rikdom, sluttet al-Zubayr seg til sinn venn Talha for å søke Alis
tillatelse for å gjennomføre Umra. Det var da Ali innså disse to mennenes skjulte onde
intensjoner. Han sa om dem: ’’Jeg sverger ved Allah at de ikke har til hensikt å gjennomføre
Umra (pilegrimsferd til Mekka). De ønsker heller å sette i gang sin forræderske
konspirasjon!’’
Al-Zubayr sluttet seg til sin svigersøster Aisha datteren til Abu Bakr, tok henne og Talha i
retningen av Basra. Da de ankom al-Hawba, bjeffet hundene på henne, og Aisha ønsket å gå
tilbake. Men de brakte henne femti personer som ble holdt for å være sannferdige og
rettferdige for å sverge falskt for moren til de troende så hun kunne forsette med sin ulydighet
overfor sin Herre og overfor sin ektemann, og fortsette marsjen mot Basra. Disse snedige
mennene visste at hennes innflytelse over folk var større enn deres. De hadde for en fjerdel av
et århundre fremstilte henne for folk og villedet dem til å tro at hun var av de som Allahs
sendebud elsket mest og beskrive henne som ’’humayra’’ (164), datteren til al-Sidik, og at
halvdelen av religionen er med henne. Det som virkelig er rart med al-Zubayr er at han også
hevdet å ha vært med i oppvigleriet for å hevne blodet til Uthman, mens de rettferdige blant
Sahaba beskyldte ham for å være den samme personen som arbeidet hardt for å drepe
Uthman. Imam Ali sa til ham da han møtte ham i slagmarken: ’’Holder du meg ansvarlig for
Uthmans blod og ønsker å hevne hans blod, mens det er du som har drept ham?’’ (165)
I sin Mustadrak skriver Al-Hakim: ’’Talha og al-Zubayr kom til Basra, og folk spurte dem:
’’Hva har brakt dere hit?’’ ’’Vi ønsker å søke hevn for blodet til Uthman,’’ svarte de. AlHusayn sa: ’’Ære være Allah! Tror dere at folk er så dumme at de vil tro at noen andre enn
dere har drept Uthman?’’
Al-Zubayr, lik sin venn Talha, gjorde det samme. Han sviktet Uthman og egget opp folk for å
drepe ham, så sverget han frivillig troskap for Imam Ali, og deretter brøt sin ed og gikk til
Basra for å søke hevn for blodet til Uthman! Da han kom inn i Basra, gjorde han mange
synder der, drepte sytti av byens vakter og stjal alt som var i pengehuset til muslimene.
Historikere forteller at Talha og Zubayr undertegnet en avtale med Uthman ibn Hanif, Basras
guvernør, og bønnfalte ham om å respektere dem til Ali ankom. Så brøt de sin avtale og
angrep Uthman ibn Hanif, mens han ledet folk i aftenbønnen. De knyttet med tau mange
mennesker og drepte dem. De forsøkte å drepe Uthman ibn Hanif som Ali hadde utpekt som
guvernør over Basra, men de fryktet hans bror Sahl ibn Hanif, guvernøren i Medina, som
kunne høre om det og be om hevn for hans blod, så de slo ham hardt, de fjernet bort hans
skjegg og bart. Deretter angrep de bayt al-mal, pengehuset til muslimene, og drepte førti av
vaktene som stod der. De fengslet Uthman og torturerte ham.
I forbindelse med kommentar om dette forræderiet skriver Taha Husayn om Talha og Zubar:
’’Disse to var ikke fornøyde med å bryte deres troskapsed for Ali, men de brøt også sin avtale
som de hadde undertegnet med Uthman ibn Hanif, drepte mange folk i Basra, som fordømte
deres brudd på avtalen, og de fengslet guvernøren, stjal alt de fant i bayt al-Mal og drepte
vaktene som voktet over bayt al-Mal (pengehuset).’’ (166)
Da Ali ankom Basra, kjempet han imot opprørerne. Han ba dem om å akseptere avgjørelsen
til Allahs bok, som de nektet å følge. De gikk langt med å drepe de som hadde brakt Koranen
til dem. Tiltross for alt dette, kalte imamen al-Zubayr, som han innkalte Talha og sa til ham:
’’Zubayr! Husker du ikke da du, mens du var i følgeskap med Allahs sendebud, passerte forbi
Banu Ghanam og profeten smilte til meg, og jeg smilte tilbake, og du sa: ’’Sønn av Abu Talib
forlater ikke sin arroganse.’’ Allahs sendebud sa til deg: ’’Vær taus, det er ingen arroganse i
ham, og du vil bekjempe ham, mens du vil være den urettferdige?’’ (167)
Ibn Abul-Hadid forteller i sin bok en tale som lederen til de troende Ali ibn Abu Talib ga.
Imamen sa i denne talen:
’’Herre! Al-Zubayr har brutt slektskapsbåndene mellom meg og ham, sett bort ifra sin
troskapsed for meg og støttet mine fiender mot meg! Herre! Jeg bønnfaller deg om å spare
meg fra hans ondskap med et hvilke som helst middel som du ønsker.’’ (168)
I sin Nahjul-Balagha sier Imam Ali om Talha og al-Zubayr:
’’Herre! De har begge boikottet meg og vært urettferdig overfor meg, så har de sett bort ifra
deres troskapsed for meg og egget folk mot meg, så jeg bønnfaller deg om å løse opp det de
har knyttet, å tilintetgjøre konspirasjonen som de har planlagt, og la dem se ondskapen av det
de har egget opp til og det de kjemper for å oppnå! Jeg ba dem om å bli botferdige før
kampen, og jeg ba dem innstendig om tålmodighet før klageropene kom, men de så bort ifra
Din nåde og forkastet mitt tilbud om å spare deres liv.’’ (169)
I et brev han sendte dem før kampen hadde begynt sa han: ’’Se, Shyakene, bort fra deres
mening, for nå er dere fylt med skam, så vær på vakt før skammen blir kombinert med
helvetesild, og fred være med dere.’’ (170)
Dette er den smertelige sannheten. Dette er hvordna al-Zubayr døde. Det spiller ingen rolle
hvor mye enn noen historikere forsøker å overbevise oss om at al-Zubayr hadde kommet i hu
hadithen til Profeten som Ali minnet ham om, så han vendte seg om og gikk bort fra kampen.
Han gikk tilbake til løvenes dal og der ble han drept av ibn Jarmoz. Alt dette holder ikke mål,
for Allahs sendebud hadde allerede fortalt følgende: ’’Du vil kjempe mot Ali, mens du vil
være den urettferdige.’’
Noen historikere forteller at han ønsket å vende seg om da Imam Ali minnet ham om hadithen
til Profeten, mens hans sønn Abdullah beskyldte ham for å være en fegning. Derfor kjempet
han videre og ble drept.
Dette er nærmere sannheten og den hellige hadithen som inneholder kunnskapen om det
skjulte fortalt av den som aldri taler av sitt eget påfunn.
Hadde han vendte seg om, angret og bekjent sin feil og sin urettferdighet, hvorfor handlet han
da ikke etter utsagnet til Allahs sendebud: ’’Den som aksepterer meg som sin mester, må
akseptere Ali som sin mester. Allah, vær i vennskap med den som er i vennskap med ham og
vær i fiendskap med den som er i fiendskap med ham, støtt den som støtter ham og forlat den
som forlater ham?’’ Hvorfor søtttet han ikke og aksepterte og søkte tilfredsheten til Ali? Vi
får anta at han ikke kunne gjøre det, hvorfor henviste han seg ikke til mennesker som han
hadde brakt til kampen og fortalte dem at han innså sannheten og kom i hu det han hadde
glemt og bedt dem om å stoppe krigen for å spare livet til uskyldige muslimer?
Men ikke noe av dette fant sted. Vi vet at myten om hans botferdighet og anger er løgn av
fabrikkasjonene til de som ble blendet av Alis lys og Zubayrs falskhet. Siden Zubayrs venn
Talha ble drept av Marwan ibn al-Hakm, valgte de ibn Jarmoz for å myrde al-Zubayr for å
være i stand til å komme med sin egen tolkning om skjebnen til Talha og Zubayr, og ikke
berøve dem retten til å komme inn i paradiset, spesielt fordi paradiset er en av deres
eiendommer. De tillater hvem de liker å gå inn i paradiset og forbyr den de ønsker å komme
inn i det.
Nok som bevis på falskheten til deres utsagn er det som står i Imam Alis brev. Imam Ali ba
dem om å holde seg unna krigen og sa til dem: ’’Nå er dere preget av stor skam… så vær på
vakt før skammen blir kombinert med helvetesild.’’ Ingen forteller at de svarte på hans kall
eller underkastet seg hans ordre eller svarte på hans brev. I tillegg til dette før krigen var i
gang ba imamen dem om å akseptere avgjørelsen til Allahs bok, som vi tidligere har nevnt,
men de nektet og drepte det yngste sendebudet som brakte Koranen til dem. Derfor valgte Ali
å kjempe mot dem.
Du kan lese noen latterlige påstander av historikere som forteller deg at noen av dem ikke var
kjent med sannheten og heller ikke forstod de den. En historiekilde forteller at da al-Zubayr
visste at Ammar ibn Yasir kom i følgeskap med Ali ibn Abu Talib sa han: ’’Måtte min nese
bli hogd av! Måtte min rygg bli knust!’’ Så tok han et våpen som han stakk i sin hånd. Etter å
ha sett dette sa en av hans følgesvenner: ’’Måtte min mor se meg død! Er dette den samme
Zubayr som jeg ønsket å dø med og å leve med? Jeg sverger ved den som har makt over mitt
liv, det som rammer denne mannen må være noe som han hadde sett eller hørt fra Allahs
sendebud!’’ (171)
Ved å fabrikkere slike historier ville de påstå at al-Zubayr husket profetens hadith som
fortalte: ’’Ammar skal bli drept av den undertrykkende gjengen,’’ så han ble redd, og han ble
sjokkert av frykt for å være av denne gjengen som dreper Ammar!
De som forakter vår tenkeevne forsøker å latterliggjøre oss, men vi har sunn fornuft, priset
være Allah, og det de forteller oss er ikke akspetablet. Hvordan kan al-Zubayr bli redd og
sjokkert over å minnes hadithen som forteller: ’’Ammar skal bli drept av den undertrykkende
gjengen,’’ og ikke frykter eller blir sjokkert over å høre talrike utsagn av Profeten til ære for
Ali ibn Abu Talib? Var Ammar ifølge al-Zubayr bedre og av større verdighet enn Ali? Hørte
ikke Zubayr på disse hadithene:
’’Ali! Ingen elsker deg, unntatt en troende, og ingen hater deg, unntatt en hykler.’’
’’Ali er med sannheten og sannheten er med Ali, og den omgir ham hvor han enn befant seg.’’
’’Den som aksepterer meg som sin mester, må akseptere Ali som sin mester! Allah! Vær i
vennskap med den som er i vennskap med ham og vær i fiendskap med den som er i
fiendskap med ham! Støtt den som støtter ham og overse den som svikter ham.’’
’’Ali! Jeg er i strid med den som er i strid med deg og jeg holder fred med den som holder
fred med deg.’’
’’Jeg skal gi banneret i morgen til en mann som elsker Allah og Hans sendebud og som er
elsket av Allah og Hans sendebud.’’
’’Jeg kjemper etter Koranens åpenbaringen, mens du (Ali) vil kjempe etter dens fortolkning.’’
’’Ali! Jeg lover deg at du vil bekjempe de frafallende, de urettferdige og de avvikende.’’
I tillegg til mange andre lignende hadither? Den tidligere omtalte hadithen kom som en
advarsel fra Profeten til Zubayr: ’’Du vil kjempe mot ham (Ali), mens du vil være blant de
urettferdige.’’ Var ikke Zubayr klar over alt dette som til og med fremmede mennesker
kjenner til? Hva med ham, som var fetteren til Profeten og fetteren til Ali? De har
hjernevasket hoder som ikke kan begripe historiske hendelser og fakta, de forsøker med alle
slags midler å finne på noen unnskyldninger for å villede mennesker og lure dem til å tro at
Talha og al-Zubayr er blant beboerne til paradiset.
’’Dette er hva de ønsker. Si: ’’Legg frem bevisene deres, om dere snakker sant!’’ Koranen:
2:111.
’’De som avviser Våre tegn og forkaster dem hovmodig, himmelens port vil ikke bli åpnet for
dem, og de vil ikke komme inn i paradiset før en kamel kommer gjennom et nåløye. Slik
straffer Vi synderne.’’ Koranen: 7:40.
6. Sad ibn Abu Wakas
Han er også en av de utmerkede følgesvennene til Profeten og blant de første som omfavnet
Islam. Han var en av de tidligste som flyktet med Profeten til Medina. Han var blant de som
deltok i Badr-slaget. Han var en av de mennene som ble foreslått av Omar ibn Al-Khattab
som kandidat til kalifatet, og en av de ti mennene, som ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ påstår,
ble bebudet og lovet paradiset.
Han er helten til al-Qadisiya-slaget som fant sted under kalifattiden til Omar ibn al-Khattab.
Det er fortalt at noen Sahaba tvilte om og stilte spørsmålstegn om hans slekt. De såret hans
følelser, men profeten har bekreftet at han virkelig tilhører slekten til Banu Zuhra.
I sin bok al-Imama wal-Siyasa forteller ibn Qutaybah at etter bortgangen til Profeten samlet
Banu Zuhra seg for å møte Sad ibn Abu Wakas og Abd al-Rahman ibn Awf i den hellige
moskeen (Masjid al-Nabi). Da Abu Bakr og Abu Ubaydah kom til dem sa Omar til dem:
’’Hvorfor ser jeg dere lage sirkler? Stå opp og sverg troskap for Abu Bakr, for jeg og Ansar
har allerede gjort det.’’ Sad, Abd al-Rahman ibn Awf og alle de som var tilstedeværende med
dem av Banu Zuhra sto opp og sverget troskap. (172)
Det er fortalt at Omar ibn al-Khattab avsatte ham fra sin stilling som guvernør, men han
beordret kalifen som etterfulgte ham om å utpeke ham igjen, fordi han ikke hadde avsatt ham
på grunn av noe forræderi. Derfor fulgte Uthman ibn Affan Omars ordre og utvalgte ham som
guvernør over Kufa.
Det er fint å nevne at Sad ibn Abu Wakas ikke forlot en stor rikdom sammenlignet med sine
venner. Hans arv, som fortellerne forteller oss, var beregnet å være tre hundre tusen dinarer.
Han deltok heller ikke eller egget opp til mordet på Uthman som Talha og al-Zubayr gjorde.
Ibn Qutaybah forteller i sin historiebok at Amr ibn al-As skrev et brev til Sad ibn Abu Wakas
og spurte ham om hvem som hadde drept Uthman. Han svarte tilbake:
’’Du spurte meg om hvem som drepte Uthman. Jeg kan fortelle deg at han ble drept av et
sverd trukket ut av Aisha, pyntet av Talha og forgiftet av Abu Talibs sønn. Al-Zubayr holdt
seg stille og gjorde et tegn med sin hånd, mens vi gjorde ingenting. Hadde vi ønsket ville vi
ha forsvart ham, men Uthman hadde forandret mye, han hadde gjort både godt og ondt. Hvis
det vi gjorde var godt, så er det godt, og hvis det vi gjorde var feil, så ber vi om Allahs
tilgivelse. Jeg kan også fortelle deg at al-Zubayr er underkuet av det overveldende antallet til
hans slektninger og av sin egen synd. Hadde Talha ønsket å rive i stykker hans mage, på
grunn av sin kjærlighet for autoriteten, ville han ha gjort det.’’ (173)
Det som er rart med Sad ibn Abu Wakas er at han ikke sverger troskap for lederen til de
troende Ali, heller ikke støtter ham, mens han vet om imamen godt og innså hans utmerkelse.
Han fortalte mye om Alis utmerkelse som både Imam al-Nisai og Imam Muslim noterte i sine
Sahih bøker. Her er noen eksempel på dem:
’’Sad sa: ’’Jeg hørte Allahs sendebud si tre ting om Ali. Hadde en av dem blitt sagt om meg
ville det ha vært for meg bedre enn de røde kamelene. Jeg hørte ham si: ’’Han (Ali) er for
meg det samme som Aron var for Moses, med unntak av at det ikke kommer noen profeter
etter meg.’’ Og jeg hørte ham si: ’’Jeg skal gi banneret i morgen til en mann som elsker Allah
og Hans sendebud og som er elsket av Allah og Hans sendebud.’’ Og jeg hørte ham si. ’’Dere
mennesker! Hvem er deres mester?’’ De sa tre ganger at Allah og Hans sendebud var deres
mestere. Han tok hånden til Ali og sa: ’’Den som aksepterer Allah og Hans sendebud som
sine mestere, må akseptere Ali som sin mester. Allah, vær i vennskap med den som er i
vennskap med ham og vær i fiendskap med den som er i fiendskap med ham.’’ (174)
I Muslims Sahih forteller Sad ibn Abu Wakas følgende: ’’Jeg hørte Allahs sendebud si til Ali:
’’Er du ikke fornøyd med å være i forholdet til meg det samme som Aron var i forholdet til
Moses, med unntak av at det ikke kommer en profet etter meg?’’ I løpet av slaget til Khaybar
hørte jeg ham si: ’’Jeg skal gi banneret i morgen til en mann som elsker Allah og Hans
sendebud og som er elsket av Allah og Hans sendebud.’’ Så vi var veldig bekymret og fylt
med håp. Han sa: ’’Bring meg Ali.’’ Og da verset ble åpenbart: ’’Si: ’’Kom, la oss kalle våre
barn og deres barn, våre kvinner og deres kvinner, oss selv og dere, så påkalle Allah og
nedkalle Allahs forbannelse over løgnerne.’’ Koranen: 3:61, brakte Allahs sendebud Ali,
Fatima, Hassan og Hussein, og sa: ’’Allah! Dette er min Ahlulbayt.’’ (175)
Hvordan kunne Sad ibn Abu Wakas kjenne til alt dette, men nekte å sverge troskap for Ali?
Hvordan kunne Sad høre Allahs sendebud si: ’’Den som askepterte Allah og Hans sendebud
som sine mestere, må akseptere Ali som sin mester. Allah, vær i vennskap med den som er i
vennskap med ham og vær i fiendskap med den som er i fiendskap med ham,’’ og deretter
nekte å akseptere hans lederskap? Hvordan kunne Sad ha vært uvitende om hadith til Allahs
sendebud som sier: ’’En som dør uten å ha sverget troskap, dør uvitenhetens død,’’ en hadith
som ble fortalt av Abdullah ibn Omar, så Sad døde uvitenhets død på grunn av hans
forkastelse av å sverge troskap for lederen til de treonde, mesteren til alle etterfølgerne og
lederen til de som har strålende panner?
Historikere forteller at Sad kom til Imam Ali for å be om unnskyldning og sa: ’’Lederen til de
troende! Det er ingen tvil i mitt sinn om at du er den som er mest verdt for kalifatet blant folk,
og at du er vokteren over religionen og verden, men det er mange mennesker som er uenige
med deg angående denne saken. Hvis du ønsker at jeg skal sverge troskap for deg gi meg et
sverd som har tunge og kan fortelle meg hvem som har rett!’’ Ali sa til ham: ’’Har du sett
noen som har motsatt Koranen i ord eller i gjerning (for å ha sverget troskap for meg)?
Muhajriun og Ansar har sverget troskap for meg på betingelse av at jeg dømmer dem etter
Allahs bok og Sunnah til Hans profet. Hvis du ønsker kan du sverge eller du kan være igjen
hjemme, for jeg skal ikke tvinge deg til å sverge trosskap.’’ (176)
Er ikke denne oppfatningen til Sad ibn Abu Wakas rar? Mens han vitner at ingen tvil råder
over ham om Ali, at han er den som er verdt å ta over kalifatet, at han er vokteren over
religionen og verden, men tiltross for alt dette, krever han et sverd med en tunge som en
betingelse for å sverge troskap og være i stand til å skille sannheten fra falskheten? Er ikke
dette en motsigelse forkastet av fornuftige mennesker? Er ikke dette et umulig krav, et krav av
en hovmodig person som vet allerede sannheten fortalt av sendebudet, som har berettet mer
enn fem hadither til ære for Ali?
Var ikke Sad tilstedeværende da Abu Bakr, Omar og Uthman mottok troskapsed. Enhver som
så bort ifra å sverge troskap for dem ble drept av frykt for splittelse.
Men vi ser allikevel at Sad sverget troskap for Uthman uten betingelser og støttet ham. Han
hørte Abd al-Rahman ibn Awf true Ali med et sverd som han reiste over hans hode og sa:
’’Ikke skad deg selv, for da vil det være sverdet (sverd i arabisk litteratur: referer til krig og
blodutøsing) og ikke noe annet.’’ Han var også tilstedeværende da Ali nektet å sverge troskap
for Abu Bakr og ble truet av Omar ibn al-Khattab, som sa til ham: ’’Sverg… ellers vil vi, vi
sverger ved Allah, slå din nakke med sverdet.’’ (177)
Var det noe annet enn Sad ibn Abu Wakas’ forkastelse av troskapseden for Ali som
oppmuntret de som ikke sverget troskap for Ali og som våget å oppføre seg arrogant mot
Profetens etterfølger, som Abdullah ibn Omar, Usamah ibn Zayd og Muhammed ibn
Maslamah?
Du kan notere deg hvordan disse fem menneskene som ble utpekt av Omar ibn al-Khattab for
å konkurrere med Ali om å bli kalifer spilte den samme rollen som Omar ibn al-Khattab
ønsket. Ønsket til Omar ibn al-Khattab var å forby Ali fra å bli kalif. Abd al-Rahman valgte
sin svigersønn Uthman og truet med å drepe Ali hvis han nektet å sverge troskap for ham.
Dette skyldtes at Omar ga Abd al-Rahman håndtaket over alle. Etter døden til Abd al-Rahman
ibn Awf og mordet på Uthman ibn Affan var kandidatene til kalifatet tre igjen som
konkurrerte med Ali: Talha, al-Zubayr og Sad. Da disse menneskene så at al-Muhajirun og
Ansar skyndte seg til Imam Ali og sverget troskap for ham og brydde seg ikke om dem, kom
de med onde tanker mot ham og ønsket å drepe ham. Talha og al-Zubayr bekjempet ham,
mens Sad sviktet ham.
Ikke glem at Uthman ibn Affan ikke døde før å skape en ny konkurrerent for Ali som var den
mest farlige av dem alle, den mest svikefulle og den mest snedige, hvis parti var det største i
antall og den beste utstyrte: Uthman gjorde veien for ham klar til å ta over makten og
kalifatet, og la under ham viktige områder, totredeler av hele det islamske riket. Denne
konkurrenten var Muawyiah som hadde ingen religion, ingen etikk, ingen moral og ingen
bekymring annet enn å ta over kalifatet for en hvilken som helst pris og med et hvilket som
helst middel.
Tiltross for alt dette tvang ikke lederen til de troende Ali folk til å sverge troskap for ham som
de tidligere kalifene gjorde. Han, fred være med ham, overholdte lovene til Koranen og
Sunnah, han forandret dem ikke og heller ikke erstattet noen av dem i det minste. Har du ikke
notert deg det han sa til Sad: ’’Muhajirun og Ansar har sverget troskap for meg på betingelse
av at jeg skal dømme dem i samsvar med Allahs bok og Sunnah til Hans profet, så hvis du vil,
kan du sverge, ellers kan du holde deg hjemme, for jeg vil ikke tvinge deg til å sverge?’’
Gratulerer, sønn av Abu Talib, du som gjenoppvekket lovene til Koranen og Sunnah etter å ha
blitt forlatt av de andre før deg! Allahs bok sier:
’’De som gir deg sin troskapsed, erklærer troskap overfor Allah. Allahs hånd er over deres
hånd. Om noen misligholder, gjør han det til egen skade. Den som oppfyller det han har påtatt
seg overfor Allah, vil Allah gi stor belønning.’’ Koranen: 48:10.
’’Vil du da tvinge folk til å tro?’’ Koranen: 10:99.
Det er ingen tvang i religion, heller ikke er det en islamsk lov som tvinger noen til å sverge
troskap for noen, heller ikke beordret Allah sin profet å bekjempe folk og tvinge dem for å
sverge troskap for ham. Dette er sunnah til Profeten og hans hederlige sedvane. Den forteller
oss at han aldri tvang noen til å sverge troskap for ham, men det er kalifene og Sahaba som
fant på denne innovasjonen og truet folk med drap hvis de nektet å sverge troskap.
Fatima ble truet med å bli brent hvis disse som var i hennes hus, som ikke sverget troskap for
Abu Bakr, nektet å komme ut og sverge troskap. Ali, mannen som Allahs sendebud utpekte
som kalif, ble truet med å bli drept. De sverget ved Allah å drepe ham hvis han nektet å sverge
troskap for Abu Bakr. Hvis dette var tilfellet med Ali, så ikke spør meg om tilstanden til andre
Sahaba som var undertrykket som Ammar, Salman, Bilal og andre.
Det som er fint å nevne i denne sammenhengen er at Sad ibn Abu Wakas nektet å sverge
troskap for eller å fordømme Imam Ali da Muawyiah beordret ham om å gjøre det, ifølge
Muslims Sahih. Men dette er ikke nok, heller ikke forsikrer dette ham paradiset. Sekten til
Mutazilia som han fant under banneret ’’Jeg er ikke med deg og heller ikke mot deg’’ er ikke
akseptert av Allah. Dette skyldtes at Islam sier at det er ingenting utover sannheten annet enn
falskhet. Allahs bok og Sunnah har gjort klart kjennetegnene på uenighet, advarte mot den og
satt grenser for den, slik at den som dør dør etter å ha blitt tildelt et klart bevis og den som blir
frelst blir frelst etter å ha blitt tildelt et klart bevis.
Allahs sendebud hadde forklart alt da han ba for Ali og sa: ’’Allah, vær i vennskap med den
som er i vennskap med ham og vær i fiendskap med den som er i fiendskap med ham! Støtt
den som støter ham og se bort ifra den som svikter ham! Allah, la sannheten omgi ham!’’
Imam Ali forklarte grunnene som hindret Sad fra å være med ham da han sa i sin shaqshaki
tale: ’’… Så adlydte en mann blant dem sin skjulte ondskap.’’
I forbindelse med kommentar om dette utsagnet sier Sheikh Muhammed Abdoh:
’’Sad ibn Abu Wakas pleide å skjule noe mot Ali, måtte Allah hedre hans åsyn, på grunn av
noe som angikk hans onkler på mors side. Hans mor er Hamna datteren av Sufyan ibn
Umayyah ibn Abd Shmas. Det er kjent at Ali drepte deres modige menn.’’ (178)
Forblindet av ondskap og misunnelse kunne ikke Sad se Alis utmerkelse som han kunne se
utmerkelsen til Alis motstandere. Det er fortalt at da Uthman utpekte ham som guvernør i
Kufa ga han en tale hvor han sa: ’’Adlyd den beste av alle mennesker, Othman, lederen til de
troende.’’
Sad ibn Abu Wakas var sterkt tilknyttet Uthman under hans levetid og etter hans mord. Derfor
forstår vi grunnen til at han beskyldte Ali for å ha deltatt i mordet på Uthman da han skrev til
Amr ibn Al-As: ’’Othman ble drept av et sverd trukket ut av Aisha og forgiftet av Abu Talibs
sønn osv.’’ Det er en falsk beskyldning. Historien vitner om dens falskhet. Ingen var en bedre
rådgiver for Othman under hans ulykkelige tid andre enn Ali, men hans meninger ble oversett.
Det vi kommer fram til av Sads svikefulle oppførsel er det samme som Imam Ali beskriver.
Han var en ondskapsfull person. Tiltross for sin kunnskap om Alis rett stod hans ondskap som
en hindring mellom ham og sannheten så mye at han ble forvirret. Han hadde en samvittighet
som bebreidet ham og vekket opp troen i ham, og samtidig hadde han en syk sjel som vekket
opp ondskapen til Jahiliya-tiden i ham. Hans ondskap overvant hans samvittighet. Han så
derfor bort ifra å støtte sannheten. Beviset på dette er det historikerne har gjengitt om hans
forvirrende meninger. Ibn Kathir har skrevet i sin historiebok:
’’Said kom en gang for å besøke Muawyiah ibn Abu Sufyan. Muawyiah spurte ham:
’’Hvorfor kjempet du ikke mot Ali?’’ Sad sa: ’’En mørk storm passerte forbi meg, så jeg steg
ned fra min kamel og ventet til den gikk bort. Da jeg fikk vite om veien kom jeg.’’ Muawyiah
sa: ’’Allahs bok ber deg ikke om å stige ned fra din kamel, men Allah har sagt: ’’Hvis to
grupper av de troende kjemper mot hverandre, prøv og hold fred mellom dem, hvis den ene av
dem undertrykker den andre, skal dere bekjempe den som undertrykker den andre til den
vender seg og adlyder befalingene til Allah.’’ Surat al-Hujurat, 9. Jeg sverger ved Allah! Du
var ikke med det undertrykkende partiet mot det undertrykte. Heller ikke var du med de
urettferdige mot de rettferdige.’’ Sad sa: ’’Jeg vil ikke kjempe mot en mann som Allahs
sendebud sa om: ’’Du er for meg det samme som Aron var for Moses, med unntak av at det
ikke kommer en profet etter meg.’’ Muawyiah spurte ham: ’’Hvem andre enn deg har hørt
denne hadithen?’’ Han sa: ’’Fulan, Fulan osv osv.. Um Salamah osv.’’ Muawyiah sto opp,
gikk til Um Salamah og spurte henne om denne hadithen. Hun gjentok den samme hadithen
fortalt av Sad. Muawyiah sa: ’’Hadde jeg hørt denne hadithen før i dag ville jeg ha vært en
tjener av Ali til en av oss, jeg eller Ali, dør.’’ (179)
Al-Masoud har fortalt i sin Tarikh bok en lignende samtale mellom Muawyiah og Sad ibn
Abu Wakas. Muawyiah sa til Sad etter at den sistenevnte hadde nevnt for ham den tidligere
omtalte hadithen: ’’Nå anser jeg ikke lenger noen mer gjerrig enn deg. Hvorfor støtter du ikke
ham? Hvorfor nektet du å sverge troskap for ham? Hadde jeg hørte profeten si noe lignende
av det jeg hørte deg fortelle ville jeg ha tilbrakte resten av mitt liv som en tjener for Ali.’’
(180)
Det Sad ibn Abu Wakas fortalte Muawyiah om Alis utmerkelse er en av hundrevis av slike
hadither som bærer samme tema og samme mål: Ali ibn Abu Talib er det eneste mennesket
som representerte det islamske budskapet etter bortgangen til Allahs sendebud, og ingen kan
representere det islamske budskapet, bortsett fra ham. Derfor fortjener han å bli tjent av alle
rettferdige muslimer, så lenge de lever.
Muawyiahs utsagn hvor han sa om han hadde hørt denne hadithen ville han ha tjent Ali så
lenge han levde er et pyntende kjennetegn for enhver troende mann og kvinne. Men
Muawyiah sa ikke dette for en annen hensikt enn å latterligjøre og å fornedre Sad ibn Abu
Wakas, beskylde ham for gjerrighet og å fornærme ham bare fordi han nektet å forbanne Ali
og fordømme ham. Dette går mot Muawyiahs ønske, ellers visste Muawyiah bedre enn alle
andre om mer enn en hadith til ære for Ali ibn Abu Talib. Han visste også at han var den beste
etter Sendebudet, og det er det han innrømmet i et brev sendt til Muhammed ibn Abu Bakr,
som vi senere vil nevne inshAllah.
Hindret hadithen som ble fortalt av Sad ibn Abu Wakas og bekreftet av Um Salamah
Muawyiah fra å forbanne og å fordømme lederen til de troende? Nei, han gikk lengere i sin
villfarelse og insisterte på det gale til den grad at han begynte å forbanne Ali og alle hans
Ahlublayt og tvang folk til å gjøre det samme til de yngste vokste opp, mens de gjorde det, og
de unge vokste opp til gammel alder, mens de gjorde det. Dette holdt de på med i åtti år eller
mer.
’’Enhver som er i strid med deg om denne saken etter at kunnskap er blitt tildelt deg: Si:
’’Kom, la oss kalle våre barn og deres barn, våre kvinner og deres kvinner, oss selv og dere,
og så be og nedkalle Allahs forbannelse over løgnerne.’’ Koranen: 3:61.
7. Abd al-Rahman ibn Awf
Hans navn under perioden til Jahilya var Abd Amr. Profeten ga ham navnet Abd al-Rahman.
Han tilhørte Banu Zuhra, og han var fetteren til Sad ibn Abu Wakas.
Han var en av de mest fremstående sahaba og blant de første som flyktet med profeten til
Medina. Han var i følgeskap med profeten under alle kriger og slag. Han var en av de seks
personene foreslått av Omar ibn al-Khattab for å være kalif. Den sistenevnte ga ham
håndtaket over alle, og sa: ’’Hvis dere er uenige med hverandre, hold dere til Abd al-Rahman
ibn Awfs parti.’’ Han er en av de som er bebudet og lovet paradiset, ifølge ’’Ahl al-Sunnah
wal Jamah.’’
Abd al-Rahman ibn Awf er en av de ledende handelsmennene av Quraish, en mann som forlot
etter seg en haug av rikdom, som ifølge historikere, inkluderte en tusen kameler, en tusen
hester, ti tusen kamelhopper, og på hans dyrkbare jordstykker vokste det tjue typer av
avlinger. Arven til enhver av hans fire hustruer var åttifire tusen dinarer. (181)
Abd al-Rahman ibn Awf var svigerbroren til Uthamn ibn Affan. Han giftet seg med um
Kulthom datteren til Ukbah ibn Abu Mueet, Uthmans halvsøster (hans søster på mors side).
Vi vet allerede igjennom historiebøkene at han spilte en betydelig rolle i å holde Ali unna
kalifatet da han kom med sin betingelse om å følge fotsporet til de to kalifene Abu Bakr og
Omar, og visste på forhånd at Ali aldri ville akseptere en slik betingelse, fordi ’’Sunnah’’ til
de to motsa Allahs bok og Sunnah til Profeten. Dette alene er nok som bevis som vitner om
fanatismen til Abd al-Rahman ibn Awf i å overholde bidaer fra dagene til uvitenhet, til den
grad at han holdte seg unna Muhammeds sunnah, og deltok i konspirasjonen om å utrydde
familien til Profeten for å holde kalifatet som Quraishs eienste eiendom som de kunne være
tilfreds med.
I sin bok Ahkam, i sin Sahih, har al-Bukhari gjengitt et kapittel som handler om hvordan en
imam mottar folkets troskapsed. I dette kapittelet forteller ham at al-Masor sa:
’’Abd al-Rahman banket på døren til mitt hus i midten av natten og holdt på å banke til jeg
våknet opp. Han sa til meg: ’’Jeg ser deg søvnig! Jeg sverger ved Allah1 Mine øyner har ikke
nytet mye søvn om natta, så gå og kall al-Zubayr og Sad ibn Abu Wakas, og be dem om å
komme her.’’ Så jeg brakte dem inn. Han rådførte seg med dem for en stund, så ba meg om å
komme nær ham og ba meg om å innkalle Ali som jeg kalte inn til vårt møte. Han snakket
med ham til mesteparten av natten gikk bort. Så sto Ali opp for gå og han var håpefull. Abd
al-Rahman pleide å frykte Ali. Så ba han meg om å innkale Uthman ibn Affan. Jeg innkalte
ham. Han rådførte seg med ham til det ble kalt til Fajr-bønnen. Da folk ba Fajr bønnen, og da
disse mennene samlet seg nær talestolen, sendte han et bud etter Muhajirun og Ansar som var
i byen. Så sendte han bud etter militærlederne som var tilstedeværende dette året med Omar.
Da de ble samlet sa Abd al-Rahman trosbekjennelsen og la til: ’’Ali! Jeg har sett på folkets
saker og jeg fant ut at de ikke ser noen lik Othman, så ikke skad deg selv!’’ Så henviste han
seg til Uthman og sa: ’’Jeg sverger troskap for deg, ifølge Sunnah til Allah, Hans sendebud og
begge kalifene etter ham.’’ Abd al-Rahman sverget troskap for ham, så gjorde Muhajirun og
Ansar det samme, deretter gjorde militærlederne det samme og så gjorde muslimene det
samme.’’ (182)
Forskeren kan lett forstå av denne beretningen gjengitt av al-Bukhari at konspirasjonen var
plangt om natten, og man kan merke ondskapen til Abd al-Rahman ibn Awf. Omar valgte han
ikke tilfeldigvis.
Les grundig utsagnet til fortelleren, Masoor, som sier: ’’Han beordret meg om å innkalle Ali
som jeg innkalte for å møte oss. Han snakket med ham til mesteparten av natten hadde
forsvunnet. Så sto Ali opp og ble håpefull.’’ Ali følte seg opptimistisk over å være den neste
kalifen. Dette beviser for oss at Abd al-Rahman ibn Awf er den som gjorde Ali håpefull om å
være kalifen så han ikke kunne boikotte denne falske shura og være grunnen til splittelsen av
nasjonen som det skjedde i saqifa etter valget av Abu Bakr som kalif. Det som bekrefter
denne sannsynligheten er fortellerens ord: ’’og Abd al-Rahman pleide å frykte Ali.’’
Abd al-Rahman spilte rollen til en bedrager og en forræder som ga Ali løfte om å være den
neste kalifen og gratulerte ham, men da det ble morgen, og lederne til hæren,
stammehøvdingene og lederne til Quraish samlet seg, avslørte Abd al-Rahman sitt forræderi
og overrasket Ali ved å fortelle ham at folk ikke ansett noen lik Uthman, og at han måtte
akseptere hans konspirasjon eller omkomme, det vil si bli drept dersom han nektet å sverge
troskap for mannen de har valgt, Uthman ibn Affan.
Forskeren forstår klart dette av å lese den siste setningen av beretningen hvor al-Masor sa:
’’Med en gang alle samlet seg sa Abd al-Rahman trosbekjennelsen og la til: ’’Ali! Jeg har sett
på folkets meninger og fant ut at de ikke anser noen lik Uthman, så ikke skad deg selv.’’
Hvorfor henviste Abd al-Rhamans utsagn dirkete til Ali fremfor alle de som var
tilstedeværende der og da? Hvorfor sa han ikke: ’’Ali, Talha, al-Zubayr osv’’? Dette er det vi
konkluderte med. Konspirasjonen var planlagt om natten, og menneskene hadde fra
begynnelsen bestemte seg for å velge Uthman og å utelukke Ali fra kalifatet.
Vi må understreke at de alle pleide å frykte Ali hvis han ble kalif, for da vil han bringe
rettferdighet og likhet tilbake. Han vil gjenoppvekke Sunnah til Profeten og gjøre ende på
bidaene til sønn av al-Khattab som favoriserer et menneske fremfor et annet. De fryktet Ali
spesielt fordi Omar ibn al-Khattab hadde påpekt før sin død det samme som de fryktet og
advarte dem mot Ali ved å si: ’’Hvis dere gir det til den skalledede runde mannen (Ali, fred
være med ham) vil han tvinge dem til å følge den riktige veien,’’ dvs. sunnah til Profeten, som
verken Omar eller den generelle ledelsen i Quraish likte. Hadde de likt Sunnah til Profeten
hadde de valgt Ali istedenfor, og han ville ha tvunget dem til å følge den riktige veien. Han
ville ha brakt tingene tilbake slik de var under Profetens tid, for han er den som er belastet
ansvaret om å gjøre det og han er vokteren over Sunnah…
Som vi tidligere har fortalt, mens vi diskuterte om Talha, al-Zubayr og Sad, de sådde kvistene
og innhøstet tap og anger.
La oss se et kort blikk på Abd al-Rahman og få med oss resultatene av hans konspirasjon.
Hisotrikerne forteller at Abd al-Rahman led skikkelig av anger over å se hvordan Uthman
motsa veien fulgt av de to forgjengjerne, han ga høytstående guvernør-stillinger til sine egne
slektninger som han ga store pengebeløp. Derfor gikk han med engang for å møte Uthman og
sa til ham: ’’Jeg foretrakk deg fremfor alle andre (183) på betingelse av at du skulle lede oss
etter veien til Abu Bakr og Omar, men du har handlet motsatt av det de har gjort og ønsket å
tilfredsstille dine egne slektninger. Du ga dem makt over skjebnen til muslimene.’’ Uthman
sa: ’’Omar pleide å bryte sine bånd med sine slektninger, mens jeg opprettholder dem.’’ Abd
al-Rahman sa: ’’Jeg har gitt løfte til Allah om å aldri snakke med deg igjen.’’ Han snakket
ikke med ham til han døde sint på Uthman. Mens han var syk og holdt på å dø ble han besøkt
av Uthman. Han vendte bort sitt ansikt fra Uthman og så på veggen. Han ville ikke snakke et
ord med ham. (184)
Dermed besvarte Allah, ære være Ham, Imam Alis bønn mot Abd al-Rahman som Han hadde
besvart hans bønn mot Talha og al-Zubayr som begge ble drept.
Mutazilia forfatteren ibn Abul-Hadid forteller i sin bok Sharh Nahjul Balagha at Ali ble sint
på denne ’’shura’’ og han visste det Abd al-Rahman ibn Awf hadde planlagt, og sa til ham:
’’Jeg sverger ved Allah! Du har ikke gjort dette, unntatt etter håp om å få det samme som
deres venn (Omar) håpet å få fra sin venn (Abu Bakr). Måtte Allah spre mellom dere to
Manshams (185) parfyme (186).
Det imamen mener å si her til Abd al-Rahman er at han håpet at Uthman vil utvelge ham som
sin etterfølger slik som Abu Bakr hadde utpekt Omar som sin etterfølger. Ali sa til ham også:
’’Melk noe melk hvori det er en andel for meg, og knytt din knute i dag, så han i morgen skal
belønne deg.’’
Når det gjelder Manshams parfyme som Ali, fred være med ham, ber om her, er det et ordtak
blant folk som sier: ’’Dette er mer verre enn Manshams parfyme,’’ det er en henvisning til
splittelse, uenighet og nærkamp.
Allah besvarte bønnen til imamen. Etter få år rammet Allah dem med fiendskap. Abd alRahman ble en motstander av sin svigersønn. Han talte aldri med ham til han døde. Ingen i det
hele tatt ble gitt tillatelse for å forrette begravelsesbønn for Othman.
Denne korte forskningen viser klart for oss at Abd al-Rahman er et av overhodene til Quraish
som utslettet Profetens Sunnah og erstattet den med bidaene til de to kalifene. Derfor blir det
klart for oss at Imam Ali er den eneste personen som ofret sin kalifatposisjon og alt i
tilknytning til den for å beskytte Muhammeds Sunnah som hans bror og fetter Muhammed ibn
Abdullah, Allahs fred og velsignelse være over ham og hans familie, hadde kommet med.
Kjære leser, du vet nå virkeligheten om ’’Ahl al-Sunnah wal Jama.’ Du har personlig fått med
deg hvem som er tilhengerne til Sunnah. En troende er en hederlig person og blir aldri bitt på
samme sted to ganger.
8. Aisha datteren til Abu Bakr ’’Moren til de troende’’
Hun er hustruen til Profeten og moren til de troende. Profeten giftet seg med henne det andre
eller tredje året etter Hedsjra og, ifølge de kjente kildene, var hun atten år gammel da Profeten
døde.
Allah forbød de troende å gifte seg med Profetens hustruer etter hans bortgang. Allah sa:
’’Det sømmer seg ikke for dere å såre (følelsene til) Allahs sendebud, heller ikke å gifte dere
med hans hustruer etter ham. Å bryte disse påbudene er ansett for å være alvorlig av Allah.’’
Koranen: 33:53, og også: ’’Profeten har en større autoritet over de troende enn de har over seg
selv, og hans hustruer er lik deres mødre.’’ Koranen: 33:6.
Vi har allerede nevnt at Profeten ble såret da han hørte Talha si: ’’Når Muhammed dør vil jeg
gifte meg med min kusine Aisha.’’ Allah, ære være Ham, ønsket å fortelle de troende at de ble
forbydd å gifte seg med Profetens hustruer som de ble forbydd å gifte seg med sine egne
mødre. Aisha hadde ingen barn. Hun var en av de største personlighetene som er kjente for
muslimene, for hun spilte en stor rolle i å bringe noen mennesker nærmere til kalifatet og
holde andre bort ifra det. Hun opphøyet noen mennesker, mens hun overså andre. Hun deltok
i kriger, ledet slag og menn i krig, sendte brev til høvdinger av stammer, beordret dem og
forbød dem, ba dem om å utpeke noen eller å si opp noen militæreledere. Hun ledet Kamelslaget, og både Talha og Zubayr tjente under hennes militæreledelse.
Vi ønsker ikke å gå inn på detaljer for å fortelle om rollen hun spilte under hennes levetid, for
vi har diskuterte hennes rolle i vår bok Spør formaningens folk, så forskerne kan se på den
hvis de ønsker å vite om denne saken. Det som opptar oss i denne forskningen er hennes
itjihad og hennes forandring av Profetens sunnah. Få eksempel må bli belyset så vi kan forstå
sannheten om disse ’’store’’ personlighetene som ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ er stolte av og
som de anser for å være forbilder og foretrekker fremfor de rene imamene av familien til
Profeten.
Denne fortrekningen skyldtes ikke noe annet enn et fanatisk stammesystem, som arbeidet for
å utslette profetens sunnah, undergrave dens klare spor og slokne dens lys. Hadde det ikke
vært for Ali og imamene av hans familie ville vi ikke ha funnet i dag noe om Profetens
sunnah.
Vi vet også at Aisha ikke handlet etter Sunnah til Allahs sendebud, heller ikke brydde hun seg
om den. Selv om hun hadde notert seg tallrike hadither til ære for Ali nektet hun dem og
handlet i strid med dem. Hun overså Allahs befaling og befalingen til Hans sendebud som han
ga henne direkte, så hun kom ut for å lede det skammelige kamel-slaget hvor helligdommene
ble krenket og uskyldige mennesker ble drept. Hun sviktet sin skrevne troskapsed til Uthman
ibn Hanif, og da de brakte henne hans menn med lenker, beordret hun at deres hoder skal bli
hogget av. (187)
La oss sette til side ildene av krigen og splittelse som moren til de troende satt i gang, hvordan
hun tilintetgjorde mennesker og avlinger, og la oss heller diskutere hennes egne tolkninger og
hennes egne oppfatninger om Alis religion. Hvis synet til Sahaba er ansett for å være riktig og
deres utsagn er holdt for å være et uslåelig bevis, så hva sier dere om en som halvreligionen
stammer ifra?
Al-Bukhari i sin Sahih, i et kapittel om qasr-bønnene, forteller at al-Zuhri fortalte at Urwah
fortalte at Aisha, måtte Allah være tilfreds med henne, sa: ’’Den første obligatoriske bønnen
var to ruka, så den reisendes bønn skal bli forkortet og bønnen til en som ikke er på reise skal
bli tilbedt i fullstendig form.’’ Al-Zuhri sa: ’’Jeg spurte Urway: ’’Hvorfor forrettet Aisha da
bønnen under reisen i fullstendig form?’’ Han sa: ’’Hun fulgte de samme tolkningene til
Uthman.’’ (188)
Er du ikke forundret over hvordan moren til de troende og hustruen til Profeten forlot Sunnah
til Allahs sendebud, som hun selv hadde fortalt og bekreftet troverdigheten til, bare for å følge
bidaen (innovasjonen) til Uthman ibn Affan, som hun egget folk til å drepe, og påsto at han
forandret Sunnah til Profeten og kledde den av seg før han kledde av seg sin egen skjorte?
Ja, det er det samme som skjedde under Uthmans kalifattid, men hun valgte å forandre sin
mening igjen under regjeringstiden til Muawyiah ibn Abu Sufiyan. Hun egget folk for å drepe
Uthman, men med engang hun visste at de drepte ham og at de sverget troskap for Ali,
forandret hun mening og kom for å kreve hevn for Uthmans blod!
Vi forstår ut fra beretningene at hun ba i fullstendig form da hun var i reise, fire ruka,
istedenfor to. Hun gjorde dette under regjeringstiden til Muawyiah som gjerne ønsket å
gjenoppvekke innovasjonene til sin fetter og sin forsørger Uthman ibn Affan.
Folk fulgte religionen til sine herskere. Aisha var blant de som gjenforente seg med
Muawyiah etter fiendskap, selv om Muawyiah hadde drept hennes bror Muhammed ibn Abu
Bakr og skadet hans lik på den verste måten. Tiltross for alt dette brakte felles verdslige
interesser fiendene sammen og skapte brorskap mellom motstanderne. Muawyiah ønsket å
gjøre henne fornøyd og hun ønsket å gjøre ham fornøyd. Han sendte henne gaver og store
pengebeløp.
Historikere forteller at da Muawyiah ankom Medina, gikk han for å besøke Aisha. Etter å ha
satt ned spurte hun ham: ’’Muawyiah! Føler du sikkerhet, mens du sitter her? Frykter du ikke
at jeg har skjult noen for å drepe deg som hevn for å ha drept min bror Muhammed ibn Abu
Bakr?’’ Muawyiah sa: ’’Jeg har kommet inn i huset til sikkerhet.’’ ’’Fryktet du Allah,’’ sa
hun, og la ’’da du drepte Hujr bin Adi og hans tilhengere?’’ Han sa: ’’De som vitnet mot dem
drepte dem.’’ (189)
De forteller også at Muawyiah pleide å sende henne gaver, klær og andre verdifulle ting, og at
han sendte henne et hundre tusen dinarer (190). Han sendte henne også med en gang da han
ankom Mekka en nakkekjede verdt et hundre tusen dinarer og betalt hele hennes gjeld som ble
beregnet for å være atten tusen dinarer i tillegg til det hun pleide å låne for andre. (191).
I min bok med tittelen Spør formaningens folk, har jeg fortalt at hun på en dag satt fri førtien
slaver som kompenasasjon for å ha brutt sin ed. (192)
Herskere og guvernører som tilhørte Banu Umayyad pleide å tilfredsstille henne og sende
henne gaver og penger. (193)
Husk at Abu Bakr er den som delte autoriteten med Muawyiah som han utpekte som wali i
Syria etter døden til sin bror, og Muawyiah pleide å omtale Abu Bakrs utmerkelse av ham.
Uten Abu Bakr ville Muawyiah aldri kunne drømme om å bli kalif.
Muawyiah pleide å holde møter med resten av gjengen da de planla deres store konspirasjon
om å utslette sunnah og utrydde familien til Profeten. Det var ingen fiendskap mellom
Muawyiah og Aisha. Hennes spørsmål som hun stilte Muawyiah: ’’Føler du deg i sikkerhet i
forholdet til meg? Frykter du ikke at jeg skjuler noen som kan drepe deg som hevn for blodet
til min bror Muhammed ibn Abu Bakr?’’ var ikke noe annet enn ironi. Hun elsket aldri
sønnen til kvinnen fra stammen Khatham, nemlig Muhammed ibn Abu Bakr, som bekjempet
henne etter å ha stått på Alis side og som ansett å drepe henne for å være halal (lovlig og
tillatt). Hun delte samme hat med Muawyiah mot ’’Abu Turab’’ til en ekstrem grense og de
var mer fiendtlig overfor ham enn det en kan forestille seg. Men jeg vet allikevel ikke ennå
med sikkerhet hvem av dem som viste fram det mest utmerkede hatet: Var det han som
kjempet, forbannet, fordømte Imam Ali og sloknet hans lys for godt? Eller var det hun som
arbeidet hardt for å utlukke ham fra kalifatet, bekjempet ham og forsøkte sitt beste for å
utslette hans navn fra eksistensen? Var det hun som hindret at Imam Hassan ble begravd ved
sin bestefar, hun riddet på et muldyr, egget opp Banu Ummayah for å kjempe mot Banu
Hashim og søkte hjelp fra Banu Ummayah, og sa: ’’Ikke tillatt noen som jeg ikke liker å
komme inn i mitt hus?’’ Hun forsøkte igjen å egge opp til en annen krig så mye at noen av
hennes slektninger spurte henne: ’’Er ikke dette nok skammelig for oss det du gjorde på
kamel-dagen? Vil du at det skal bli sagt at det er en grå muldyr-dag?’’
Hun levde samtidig med Banu Umayyahs regjeringstid og hun hørte dem forbanne Ali og
Ahlulbayt fra talestolene uten å uttrykke noe motstand, eller forby det, hun egget opp folk til å
gjøre det.
Imam Ahmad ibn Hanbal skriver i sin Musnad:
’’En mann kom til Aisha og snakket ondt om både Ali ibn Abu Talib og Ammar ibn Yasir.
Aisha sa: ’’Når det gjelder Ammar hørte jeg profeten si at hver gang han (Ammar) skulle
velge mellom to ting, så velger han den mest fornuftige tingen.’’ (194)
Vi er ikke overrasket over å se Aisha forlate Sunnah til Profeten, mens hun gjenoppvekker
Uthmans bidah om å be fullstendig under reise for å tilfredsstille Umayyad herskerne som
fulgte henne hvor enn hun gikk, priset henne og baserte sin religion på henne.
Det blir klart for oss at ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ tilba Allah ifølge tekstene som Allah aldri
åpenbarte, uten å studere dem eller å få dem bekreftet. Hadde de studert slike bidaer ville de
ha funnet dem motbetydelig og forlatt dem. Dette er det jeg personlig har opplevd med noen
fritenkende sunni lærde. Da de kom tvers over hadithen om amming av en voksen person ble
de forundret og overrasket. De forsikret meg at de aldri hadde hørt om den før. Dette er et
felles fenomen blant ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’. En stor del av hadither som sjia henviser
til når de diskuterer med dem er nevnt i Sunni sahiher, mens sunnier ikke kjenner til dem og
anser enhver som forteller dem for å være en vantro.
’’Allah har gjort en lignelse for de vantro om Noas hustru, og Lots hustru. De var under to av
Våre rettferdige tjener, men de svek dem. Så kunne de ikke hjelpe dem det ringeste overfor
Allah, og det ble sagt til dem: ’’Gå inn i ilden sammen med de som går dit.’’ Koranen: 66:10.
9. Khalid ibn al-Walid
Khalid ibn al-Walid ibn al-Mughirah tilhørte Banu Makhzum, og han blir kalt av ’’Ahl alSunnah wal Jamah’’ ’’Allahs sverd.’’
Hans far var en av de rikeste mennene hvis rikdom var veldig stor. Abbas Mahmud al-Aqqad
sier: ’’Han var den rikeste mannen i sin tid, som det var kjent blant alle. Han hadde gull, sølv,
landsstykker, gårder, tjenere, slavinner og slaver osv. Dette er grunnen til at han ble kalt for
den enestående.’’ (195) Hans far var ingen andre enn Al-Walid ibn al-Mughirah som ble lovet
ilden i helvete og det verste bostedet. Den Opphøyde sa om ham: ’’La Meg alene med ham
Jeg har skapt! Jeg gav ham rikdom i overflod, og sønner som han har om seg. Jeg tilrettla alt
for ham! Så begjærer han at Jeg gir ham mer! Nei! Han trosser Våre tegn! Jeg skal gi ham en
tung vei! Han tenkte og vurderte, du verden som han vurderte. Ja, du verden, som han
vurderte. Derpå så han opp, rynket pannen og så bister ut, snudde ryggen til i hovmod, og sa:
’’Dette er intet annet enn overlevert magi. Dette er bare et vanlig menneskes ord!’’ Jeg skal
steke ham i Saqar! Vet du hva Sakar er? Det er helvetes ild, som ikke sparer eller skånr. Den
svir huden. Den voktes av nitten.’’ Koranen: 74:11-30.
Det er fortalt at al-Walid kom for å se Profeten engang for å lure ham med rikdom så han
kanskje kunne se bort ifra å forkynne religionen Islam. Allah åpenbarte disse versene i denne
sammenhengen:
’’Hør ikke etter hver foraktelig storsverger, som baktaler folk og går rundt med rykter, som
hindrer det som er godt, som begår overtredelser i synd, rå og påtrengende, fordi han har
rikdom og sønner. Når Vårt ord fremleses for ham sier han: ’’Fabler fra gamle dager.’’ Vi
skal merke ham på snuten.’’ Koranen: 68:10-16.
Al-Walid trodde at han fortjente mer å være en profet enn Muhammed. Han pleide å si:
’’Skulle Koranen og profetskapen bli åpenbart for Muhammed den nødlidende, mens disse
ikke blir åpenbart for meg, som er mesteren til Quraish og den største blant dem?’’
Under slik atomsfære vokste Khalid ibn al-Walid opp, han hatet Islam og Islams profet som
latterliggjorde hans fars drømmer og undergravde hans maktgrunnlag. Derfor deltok Khalid i
alle krigene som ble egget opp mot Allahs sendebud.
Khalid pleide å dele sin fars tro uten tvil om at den sistenevnte var mer verdt profetskapen enn
Muhammed, den nødlidende foreldreløse. Fordi Khalid, lik sin far, var en av de fremstående
personlighetene i Quriash følte han at han måtte ha løve andelen i Koranen og profetskapen,
hvis disse to hadde vært for faren, og han ville arve profetskapen og autoriteten som Salomo
arvet David. I denne forbindelsen sier Allah:
’’Da sannheten kom til dem, sa de: ’’Dette er magi! Vi tror ikke på den.’’ Og de sa: ’’Hvorfor
ble ikke denne Koranen åpenbart til en stor personlighet i begge byene?’’ Koranen: 43:30-31.
Det er ingen under å se hvordan han forsøkte med alt han kunne å gjøre ende på Muhammed
og hans budskap. Vi finner ham bygge opp en stor hær finansert av hans rikdom under Uhudslaget, i et forsøk på å gjøre ende på Profeten. Under året til Hudabiya-avtalen forsøkte han
også å myrde profeten, men Allah ødela hans konspirasjoner og støttet sin profet under alle
omstendigheter.
Da Khalid visste, som alle andre fremstående Quraishitter, at Allahs sendebud var
uovervinnelig, så hvordan mange mennesker aksepterte Allahs religion, valgte han å overgi
seg for virkeligheten med sorg. Derfor aksepterte han Islam i det åttende året etter Hedsjra,
fire måneder før erobringen av Mekka.
Khalid motsatte seg Islam da han valgte å motsette seg befalingene til Allahs sendebud om å
ikke drepe noen. Khalid gikk inn i Mekka på erobringsdagen etter å ha drept mer enn tretti
mennesker, som tilhørte Quraish, selv om Profeten hadde beordret muslimene om å ikke
drepe noen.
Det spiller ingen rolle hvor mange unnskyldninger noen mennesker kan finne for Khalid ved
for eksempel å si at han var bannlyst fra å komme inn i Mekka, og at de møtte ham med deres
våpen. Khalid kan ikke rettferdiggjøre sitt drap etter at Profeten forbød ham å gjøre det. Han
kunne ha gått inn igjennom en annen port til byen uten å kjempe med noen, eller sendte et
brev til Profeten og spurte om råd, om hvordan han skal forholde seg til disse som forbød ham
å komme inn. Men ingenting av dette skjedde. Khalid fulgte sin egen mening og motsatte seg
klart det han hørte fra Allahs sendebud.
Siden vi snakker om Ijtihad mot den hellige teksten, som fikk mange tilhengere og
støttespillere, eller som fikk en egen lovskole, som utdannet mange store Sahaba og lærde,
som ble kalt senere for kalifenes skole, er det viktig å understreke i denne sammenhengen at
Ijtihad, personlige meninger, betyr her å vise ulydighet mot Allah og Hans sendebud, og ikke
noe annet. Vi er vant å se på henvisninger til Ijtihad mot hellig tekst så mye at det viser seg å
være som om det er helt tillatt. Vi må si at Khalid ikke adlød Profetens ordre istedenfor å si at
han fulgte sin egen mening mot den hellige teksten. Dette er det Koranen lærer oss å gjøre.
Allah sa: ’’Adam var ulydig overfor sin Herre, så hans liv ble ondt for ham.’’ Koranen:
20:121. Dette skyldtes at Allah hadde forbydd ham å spise fra det forbudte treet. Fordi Adam
spiste fra det forbudte treet, må vi ikke si: ’’Adam fulgte sin egen ijtihad mot den hellige
teksten.’’
Enhver muslim må holde seg selv ved sine grenser istedenfor å overskride og å komme med
sin egen mening angående et påbud eller et forbud som allerede er blitt utstedt av Allah og
Hans sendebud, for dette vil være klar frafall. Allah sa til englene: ’’Bøy dere ned for Adam.’’
Dette var en befaling. ’’Så de bøyde seg ned.’’ (Koranen: 20:116). Dette er et positivt svar, en
underkastende handling, et uttrykk for lydighet. Alle bøyde seg, unntatt Iblis, han fulgte sin
egen mening, så han sa: ’’Jeg er bedre enn ham, hvorfor skal jeg da bøye meg for ham? Her
ser vi et opprør, et uttrykk for ulydighet, uansett hvem er bedre, Adam eller Iblis? For den
Praktfulle har sagt: ’’Det sømmer seg ikke for en troende mann eller kvinne å ha fritt valg i en
sak etter at Allah og Hans sendebud har avgjort den, og den som er ulydig overfor Allah og
Hans sendebud er klart på vidvanke.’’ Koranen: 33:36.
Det er det Imam Jaffar al-Sadik påpekte da han sa engang til Abu Hanifah: ’’Ikke bruk qiyas
(analogi), for hvis den ble brukt innenfor Shariah vil den bli utslettet, og den første som
brukte qiyas var Iblis da han sa: ’’Jeg er bedre enn ham. Du skapte meg av ild, mens du skapte
ham av leire.’’ (Koranen: 7:12 og 38:76)
Hans utsagn om at ’’hvis analogi ble brukt innenfor Shariah vil Shariah bli utslettet’’ er det
beste uttrykket for falskheten til qiyas. Hvis folk fulgte sine egne personlige syn mot den
hellige teksten vil det ikke være noe Shariah igjen. ’’Hadde sannheten fulgt deres egne lyster,
vil himlene, jorden og alt som er på den ha omkommet.’’ Koranen: 23:71.
Etter å ha avslørt prinsippet om ijtihad la oss se hvordan Khalid ibn al-Walid var ulydig
overfor ordrene utstedt av Allah i en annen anledning da han ble sendt av Profeten til Bani
Juthaymah for å kalle dem til Islam. Profeten beordret ikke Khalid om å bekjempe noen. Men
Khalid gikk der og angrep dem med forræderi etter at de erklærte at de aksepterte Islam,
drepte noen av dem kaldblodig, så mye at Abd al-Rahman ibn Awf, som vitnet denne
hendelsen, sa at Khalid hadde drept dem bare for sitt ønske om å hevne seg for begge hans
onkler som Bani Juthaymah hadde drept (196). Da Allahs sendebud hørte om dette
skammelige forræderiet tok han tre ganger avstand hos Allah fra det Khalid ibn al-Walid
hadde gjort. Så sendte han dem Ali ibn Abu Talib, som brakte dem store pengebeløp som
blodpenger, som erstatning for blodet som ble utøst av Khalid.
Det spiller ingen rolle hvor mange unnskyldninger ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ kan finne for
Khalid ibn al-Walid er sidene av historien fylt med tragediene som han stod bak og hans
krenkelse av Allahs bok og Sunnah til Hans sendebud. Nok for forskeren er å lese hans
biografi og det han gjorde i Yamama under Abu Bakrs tid, hvordan han sviktet Malik ibn
Nuwayrah og henrettet hans menn kaldblodig, selv om de var muslimer, så giftet seg med
Maliks hustru og hadde samleie med henne samme natt da hennes mann ble drept, og dermed
foraktet den Islamske Shariah og arabernes verdier.
Omar ibn al-Khattab, tiltross for sin slapphet til å gjennomføre de islamske lovene, avslørte
ham og kalte ham Allahs fiende, og lovet å steine ham til døden.
Forskere er tvunget til å gjennomskue historien med egne øyner og se kritisk på den for å lede
seg selv til sannheten uten noe form for fordommer. De må ikke bli betatt av sekterisk
fanatisme så de vurderer menneskene basert på sin vurdering om de fabrikkerte hadithene til
Profeten. ’’Ahla l-Sunnah wal Jama’’ som er Banu Umayyah, fjernet bort alle historiske
hendelser med en hadith som de selv fabrikkerte for å stoppe forskerne fra å komme fram til
sannheten. Hvor enkelt er det for en av dem å si: ’’Allahs sendebud sa til Khalid ibn al-Walid:
’’Vær hilst, Allahs sverd!’’ så tok denne hadithen makt over hjertene til de uskyldige
muslimene som tenkte godt om de andre og som ikke kjente hva de andre skjulte og hva
konspirasjonene Umayyadene planla var. Basert på denne forfalskede hadithen bortforklarte
de alt som ble sagt om Khalid og fant på unnskyldninger for ham. Det er det som heter
psykisk effekt på mennesker, som holder dem unna å nå sannheten og vender på fakta opp
ned.
La meg gi dere et eksempel:
Om Abu Talib, onkelen til Profeten, blir det sagt at han døde, mens han var vantro, og at
Profeten sa om ham: ’’Aub Talib er innenfor en innsjø av ild. Der stekes hans hjerne.’’ På
grunn av denne falske ’’hadithen’’ tror ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ at Abu Talib var en
vantro, og at han er i ilden. Derfor aksepterer de ikke en logisk forskning som leder dem til
sannheten. Igjennom denne ’’hadithen’’ blir hele biografien til Abu Talib undergravd, hans
kamp til forsvar for Islam, tiltross for at hans eget folk viste ham fiendskap, og hans fiendskap
mot dem, hans heltmodige diktning, hans toleranse i tre år over å bli sanksjonert for sin nevø
av Mekkas ledere, alt sammen blir undergravd og glemt. På grunn av denne hadithen overser
de alt det Profeten gjorde til ære for sin onkel, hvordan han vasket hans lik og kledde det med
sin egen skjorte og personlig lot ham sove i hans grav, og kalte året da han døde for ’’am alhuzn,’’ sorgåret, og sa: ’’Jeg sverger ved Allah at Quraish aldri var i stand til å gjøre meg
vondt, unntatt etter døden til Abu Talib. Allah åpenbarte til meg: ’’Reis bort fra Mekka, for
din støttespiller har død.’’ Derfor reiste han bort fra Mekka.
La oss ta et annet eksempel:
Det er blitt sagt Abu Sufyan ibn Harb, Muawyiahs far, aksepterte Islam etter Mekkas
erobring, og at Profeten sa om ham: ’’Den som gikk inn i Abu Sufyans hus vil være sikret
mot døden.’’ På bakgrunn av denne hadithen som inneholder ingen utmerkelse for Abu
Sufyna tror ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ at Abu Sufyan ble en muslim, at han aksepterte
helhjertig Islam og at han er i paradiset, fordi Islam fjerner bort hans tidligere gjerninger.
De aksepterer ikke den logiske forskningen som gjør dem i stand til å nå sannheten. Og det er
igjennom denne ’’hadithen’’ at alt det Abu Sufyan hadde gjort mot Allahs sendebud og hans
budskap ble tilgitt, og alle kriger som han ledet og finanserte for å gjøre ende på Muhammed
ble glemt. Hans fiendskap og hans ondskap mot Profeten ble oversett. Da de kom til ham og
sa: ’’Aksepter Islam, ellers vil vi hogge av ditt hode med sverdet,’’ sa han: ’’Jeg vitner at det
er ingen gud, unntatt Allah.’’ De sa til ham: ’Vitn at Muhammed er Allahs sendebud.’’ Han
svarte: ’’Det er tungvint for meg å si det sistenevnte.’’
Hver gang han møtte Profeten etter å ha akseptert Islam sa han med lav tone til seg selv: ’’På
hvilken måte kunne denne personen overvinne meg?’’ Da pleide profeten å besvare ham med
høy stemme: ’’Takket være Allah har jeg beseiret deg, Abu Sufyan!’’
Disse er to eksempler jeg har brakt fra vår islamske historie så forskerne kan klart se noen
menneskers psykologiske påvirkning på andre, og hvordan en slik innflytelse hindrer dem fra
å nå sannheten. Derfor forstår vi at ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ forsvarte Sahaba med en
rekke falske ’’hadither’’. Dissse ga dem immunitet og utmerkelse i sjelene til de villfarende.
De aksepterte ikke lenger kritikk mot Sahaba eller bebreidelse.
Hvis en musliim er overbevist om at disse menneskene ble bebudet og lovet av Allahs
sendebud paradiset ville han aldri akseptere noe kritikk mot dem, og alt de har gjort blir
undervurdert. Han ville finne på unnskyldninger og tolkninger for deres handlinger, eller
kanskje noen ganger fra begynnelsen av ser han bort ifra å diskutere om disse handlingene.
Dette er grunnen til at de knyttet opp til enhver av deres leder en tittel som de påstod å ha blitt
gitt dem av Allahs sendebud. Denne personen er ’’al-Sidik,’’ mens den andre er ’’Al-Farok,’’
den tredje var den mest elskede av Allahs sendebud, og disse er hans hurier, mens denne
kvinnen er hans elskede kvinne. Denne mannen er ’’nasjonens betrodde,’’ mens denne
personen er ’’den som fortalte om Islam.’’ Denne personen er ’’den som skrev ned
åpenbaringen,’’ mens denne mannen er den som har med seg de to sandalene. Denne
personen er frisøren til Profeten, mens denne personen er ’’Allahs sverd.’’ Osv osv. Slike
titler veier ingenting i sannhetens vekt hos Allah: ’’Dette er navn som dere selv og deres fedre
har kommet med. Allah har ikke åpenbart noe om dem?’’ Koranen: 12:40. Det som beregnes
hos Allah er gjerningene.
Hisotrien er det beste vitnesbyrdet som vi vurderer enhver igjennom. Vi holder ikke
høytstående noen, for de falske mytene som er blitt sagt om ham. Dette er det Imam Ali selv
sa: ’’Hvis du kjente sannheten, vil du forstå hvem som følger den.’’ Siden vi har studert
historien og vet hva Khalid ibn al-Walid hadde gjort og skilt sannheten fra falskheten, kan vi
ikke kalle ham ’’Allahs sverd.’’ Vi har også retten til å stille spørsmålet om når Allahs
sendebud ga ham dette navnet. Kalte han ham Allahs sverd da han drepte Mekkas folk på
erobringsdagen, selv om han visste at profeten hadde forbydd ham fra å bekjempe noen? Eller
var det da han sendte ham med hæren under ledelsen til Zayd ibn al-Haritha og sendt den til
Mu’ta, og sa: ’’Hvis Zayd ble drept så skal Jaffar ibn Abu Talib ta over ledelsen. Hvis Jaffar
ble drept skal Abdullah ibn Ruwahah ta over ledelsen,’’ uten å utpeke ham annet enn i fjerde
posisjon til å lede hæren. Men allikevel etter at alle disse tre mennene ble drept flyktet Khalid
fra slagmarken og ledet resten av hæren tilbake? Eller ga han ham tittelen da han ble med ham
for å kjempe i Hunayn med tolv tusen krigere, men allikevel så stakk han bort og forlot Allahs
sendebud alene med de tolv mennene som var med ham?
Allah har sagt: ’’Den som denne dagen vender dem ryggen til flukt, såfremt han ikke vender
tilbake til striden, eller slutter seg til en annen avdeling, han har pådratt seg Allahs vrede, og
helvete og det verste bostedet blir hans oppholdssted.’’ Koranen: 8:16. Hvordan kunne han da
tillatte seg selv å flykte? Dette er overraskende!
Jeg personlig tror at Khalid i første omgang aldri kjente til denne tittelen så lenge profeten
levde, heller ikke oppkalte Allahs sendebud ham med denne tittelen. Abu Bakr var den som
ga ham denne modige tittelen da han sendte ham for å tie de som gjorde opprør mot ham og
motsatte seg hans kalifat. Han behandlet dem på den verste måten til den grad at Omar ibn alKhattab sa til Abu Bakr: ’’Khalids sverd er veldig overdrivende,’’ og han visste om ham best.
Abu Bakr svarte Omar med å si: ’’Khalid er et av sverdene til Allah som Han har trukket ut
mot Sine fiender.’’ Dette er en gal måte å se ting på. Det var dette svaret til Abu Bakr som var
grunnlaget for å kalle Khalid for ’’Allahs sverd’’.
I sin bok al-Riyad al-Nadira skriver al-Tabari at Banu Salim ble frafallende. Abu Bakr sendte
dem Khalid ibn al-Walid som samlet noen av deres menn innenfor dyreskur og deretter brente
dem i hjel. Da Omar ibn al-Khattab fikk vite om denne hendelsen gikk han for å se Abu Bakr
og sa til ham: ’’Hvorfor lar du en mann benytte samme metode for straff som Allah
benytter?’’ Abu Bakr svarte ham: ’’Jeg sverger ved Allah! Jeg skal ikke føre skam over et
sverd som Allah reiste opp mot sine fiender til Han selv fører skam over det.’’ Så beordret
han ham om å gå bort til Musaylamah. Han dro dit.’’ (197) Dette er grunnen til at ’’Ahl alSunnah wal Jama’’ kalte Khalid ’’Allahs sverd’’, selv om han hadde vært ulydig mot
befalingene til Allahs sendebud, brent folk med ilden og dermed viste sin fullstendige
manglende respekt for Sunnah.
I sin Sahih forteller al-Bukhari at Allahs sendebud sa: ’’Ingen skal straffe med ilden, unntatt
Allah,’’ og han sa også: ’’Det finnes ingen straff med ilden, bortsett fra Allahs straff.’’ (198).
Vi vet allerede at Abu Bakr pleide å si før sin død: ’’Jeg hadde ønsket jeg aldri hadde brent alSalami!’’
Vi sier: VI ønsker at det var noen som kunne spørre Omar ibn al-Khattab: ’’Du vet allerede at
ingen skal straffe med ilden, bortsett fra Allah, hvorfor sverget du da etter døden til Profeten
om å brenne huset til Fatima al-Zahra og alle som er i den hvis de nektet å sverge troskap for
Abu Bakr? Hadde ikke Ali overgitt seg og beordret alle om å gå ut for å sverge troskap ville
du ha realisert din trussel.’’
Noen ganger tviler jeg på om Omar motsatte seg Abu Bakr eller at Abu Bakr ikke brydde seg
om hans motstand, dette vil være veldig rart. Vi vet allerede hvordan Abu Bakr ikke sto mot
meningene til Omar, heller ikke motsatte Abu Bakr seg ham. Mer enn en gang sa han til ham:
’’Jeg har allerede fortalt deg at du passer mer til å ta over kalifatet, men du presset meg.’’ I en
annen anledning da Omar ble klaget for ham for det han gjorde med de som har forente
hjerter, hvordan han spyttet på og rev i stykker pakten som han hadde skrevet for dem, og han
ble spurt: ’’Er du kalifen eller er det Omar?’’ svarte han (Abu Bakr) med å si: ’’Han er kalifen
med Allahs vilje.’’ Av denne grunenn mener jeg at den som motsatte seg Khalids onde
gjerninger var ingen andre enn Ali ibn Abu Talib, men tidligere hisotrikere og fortellere
pleide å ofte unngå å nevne hans navn, så de erstattet det med navnet til Omar, som det
fremgår av mange beretninger angående en person som heter ’’Abu Zaynab’’ (199) eller bare
en person som de kaller for ’’en mann,’’ og de mener med dette Ali uten at de avslører hans
navn åpenlyst.
Dette er bare en sannsynlighet. Vi kan også akseptere det som er blitt skrevet av noen
historikere om at Omar ibn al-Khattab pleide å hate Khalid og ikke kunne se hans ansikt, fordi
han var veldig sjalu. Khalid hadde vunnet folkets hjerter igjennom sin seier. Det sies også at
Khalid hadde en brytekamp med Omar under Jahliya-tiden. Khalid vant kampen og brakk
Omars bein.
Det som er fint å nevne i denne sammenhengen er at da Omar ble kalif avsatte han Khalid,
men han steinet ham ikke. Konklusjonen vi kommer fram til er at Khalid og Omar ibn alKhattab konkurrerte med hverandre i arroganse og i overlegenhet. Enhver av dem var
hardhjertet og brøt Profetens sunnah og var ulydig overfor profeten under hans levetid og etter
hans død. Begge hatet Profetens etterfølger og forsøkte sitt beste å holde ham på avstand fra
det offentlige livet. Khalid planla med både Omar og Abu Bakr å myrde Ali kort tid etter
profetens død (200), men Allah reddet ham fra deres ondskap så han kan fullføre noe som
Han har bestemt.
Igjen blir det klart for oss, etter kort å ha studert personligheten til Khalid ibn al-Walid, som
’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ roser at de sistenevnte er langt ifra Profetens sunnah, og at de
etterligner de som handlet mot den, forlot den og hadde ingen respekt for verken sunnah eller
Allahs bok.
10. Abu Huraira al-Dawsi
En av Sahaba fra den siste perioden til Islams første dager. Ifølge verket til ibn Sad, Tabakat,
er Abu Huraira i niende eller tiende gruppe.
Han kom til Allahs sendebud nær enden av det syvende Hedsjra året. Historikere forteller at
han fulgte profeten ikke mer enn tre år (201), ifølge noen beregninger som angir en lang tid
for hans følgeskap, mens andre historikere mener at han ikke var i følgeskap med Profetne i
mer enn to år, for Profeten sendte ham i følgeskap med Ibn al-Hadram i Bahrain. Hvis vi skal
anta at han var med ham tre år må vi anta at Allahs sendebud døde i Bahrain.
Abu Huraira var ikke kjent for sin Jihad eller sin modighet, heller ikke var han blant de som
ble ansett for å være fritenkere, heller ikke blant de rettvitenskapsmennene som kunne
Koranen utenat, og heller ikke kunne han skrive eller lese. Han kom til Allahs sendebud for å
tilfredsstille sin sult som han selv sa, og da Profeten forstå at han var sulten, bosatt han ham
blant Saffas folk som profeten pleide å sende mat.
Han ble kjent for å ha fortalt mange hadither. Antallet av hans hadither er nesten seks tusen.
Dette tiltrakk oppmerksomheten til de som bekrefter hadith, spesielt fordi han ikke var i
følgeskap med profeten en lang tid og han deltok aldri i slagene som han fortalte om.
Noen av de som bekrefter hadith samlet alt det som ble fortalt av ’’de rettferdige kalifene’’ og
de ti mennene lovet paradiset i tillegg til det mødrene til de troende og de rene Ahlulbayt, og
ingen av dem nådde en tidel av det Abu Huraira hadde fortalt. Tiltross for at blant Ahlulbayt
var Ali ibn Abu Talib som var i følgeskap med Profeten for tretti år.
Så fingrene ble pekt mot Abu Huraira med beskyldninger om at han fortalte løgner og
forfalsket hadither. Noen gikk så langt med å stemple ham som den første formidleren i
historien til Islam som ble anklaget. Men allikevel ser vi ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ gi ham
tittelen ’’Islams formidler,’’ vise ham stor respekt og ha fullstendig tillitt til ham. Noen av
dem anser ham for å være mer kunnskapsrik enn Ali på grunn av en spesiell hadith som han
forteller om meg selv. I denne hadithen uttrykker han følgende: ’’Jeg sa: ’’Allahs sendebud!
Jeg har hørt en god del av din hadith som jeg har glemt!’’ Han sa: ’’Strekk din kappe,’’ og jeg
strakk den. Han tok på den med sin hånd, og deretter sa: ’’Ta den nær deg.’’ Jeg tok den nær
meg og etter denne episoden glemte jeg ikke en eneste ting.’’ (202)
Abu Huraira fortalte så mange hadither at Omar ibn al-Khattab slo ham med sin kjepp og sa
til ham: ’’Du har fortalt så mange hadither, og det ser ut som om du har fortalt løgner om
Allahs sendebud.’’ Dette skyldtes den spesielle hadithen som han fortalt hvor han uttrykket at
Profeten hadde sagt Allah skapte himlene, jorden og hele skapelsen på syv dager. Da Omar
hørte om den, innkalte han ham og spurte ham om å gjenta denne hadithen. Etter å ha hørt
ham gjenta den, slo Omar ham og sa til ham: ’’Hvordan kan dette stemme når Allah selv sier
at den ble til på seks dager, mens du nå sier at den ble til på syv dager?’’ Abu Huraira sa:
’’Det kan hende at jeg hørte den fra Kab al-Ahbar?’’ Omar sa: ’’Fordi du ikke kan skille
mellom Profetens hadither og det Kab al-Ahbar sier må du ikke fortelle noe hadither i det hele
tatt.’’ (203)
Det er også fortalt at Imam Ali ibn Abu Talib sa: ’’Blant alle de levende er den som forteller
mest løgner om Allahs sendebud Abu Huraira al-Dawsi.’’ (204) Moren til de troende Aisha
vitnet også om at han løy i forbindelse med mange hadither som han pleide å tilskrive Allahs
sendebud. For eksempel følte Aisha seg fornærmet av noe han engang hadde sagt, og derfor
spurte ham: ’’Når hørte du Allahs sendebud si dette?’’ Han sa til henne: ’’Speilet, kohl,
sminke og kajal har holdt deg unna hadithene til Allahs sendebud.’’ Hun insisterte på at han
løy og foraktet ham. Hun blandet inn Marwan ibn al-Hakam for å undersøke troverdigheten til
hadithen. Det var da Abu Huraira innrømmet: ’’Jeg hørte ikke denne hadithen fra Allahs
sendebud, men jeg hørte den fra al-Fadl ibn al-Abbas.’’ (205) Det var for denne spesielle
hadithen at ibn Qutaybah beskyldte ham for løgn: ’’Abu Huraira påsto at al-Fadl ibn Abbas,
som hadde død, vitnet om troverdigheten til hadithen som han tilskrev ham for å villede
mennesker til å tro at han hadde hørt den fra ham.’’ (206) I sin bok Tawil al-Ahadith sier ibn
Qutaybah: ’’Abu Huraira pleide å si: ’’Allahs sendebud sa det og det, men jeg hørte den fra
noen andre.’’ I sin bok Alam al-Nubala skriver al-Dhahabi at Yazid ibn Ibrahim fortalte at
Shubah ibn al-Hajjaj mente at Abu Huraira forfalsket hadither.
I sin bok Siyar Alam al-Nubala skriver al-Dhahabi at Yazid ibn Ibrahim hørte ibn al-Hajjaj si
at Abu Huraira pleide å forfalske hadither.
I sin bok al-Bidaya wal Nihaya forteller ibn Kathir at Yazid ibn Haroun hørte Shubah ibn alHajaj beskylde ham for å ha forfalsket hadither, og at han pleide å fortelle det han pleide å
høre fra Kab al-Al-Ahbar og Allahs sendebud uten å skille mellom dem.
Jaffar al-Iskafio har fortalt: ’’Abu Huraira er av tvilsom karakter ifølge våre lærde. Hans
beretninger er ikke akseptable.’’ (207)
Under sin levetid var Abu Huraira kjent blant Sahaba for løgn og forfalskning, og for å ha
fortalt mange fabrikkerte hadither til den grad at noen av Sahaba pleide å latterliggjøre ham
og be ham om å forfalske hadither som er passende med deres smak.
En mann som tilhørte Quraish tok på seg en ny kappe og begynte å vise den fram med
stolthet. Han gikk forbi Abu Huraira og sa til ham: ’’Abu Huraira! Du forteller en rekke
hadither om Allahs sendebud, har du hørt ham si noe om min kappe?’’ Abu Huraira sa: ’’Jeg
hørte Abu al-Qasim si: ’’En mann før deres tid viste fram sin kappe med stolthet da Allah lot
jorden gå under ham. Han er skranglende der og vil fortsette å være i denne tilstanden til
dommedagen. Jeg sverger ved Allah at jeg ikke vet om denne mannen er av vårt folk eller
ikke.’’ (208)
Hvordan kan ikke folk tvile på Abu Hurairas beretninger når de er så selvmotsigende? Han
forteller en ’’hadith’’, så forteller han en annen som motsetter seg den første, og hvis han ble
motsatt eller hans tidligere fortalte hadither ble brukt mot ham, ble han sint eller begynte å
snakke på etioptisk språk. (209)
Hvordan kan de ikke beskylde ham for å ha fortalt løgner og forfalsket etter at han selv
innrømmet at han tok hadither fra sin egen pose og tilskrev dem Profeten?
Al-Bukhari forteller i sin Sahih:
’’Abu Huraira sa engang: ’’Profeten sa: ’’Den beste veldedigheten er gitt frivillig, den høye
hånd er bedre enn den lave hånden, og begynn med dine egne barn. En kvinne sier: ’’Enten du
mater meg eller skiller deg med meg.’’ Slaven sier: ’’Gi meg mat og du kan dra nytte av min
arbeidskraft.’’ Sønnen sier: ’’Mat meg for denne kvinnen som vil forlate meg.’’ Han ble
spurt: ’’Abu Huraira! Har du virkelig hørt Allahs sendebud si dette?’’ Han sa: ’’Nei, dette er
fra Abu Hurairas pose.’’ (219)
Noter deg hvordan han begnner ’’hadithen’’ med å si: ’’Profeten sa,’’ så når de nekter å tro på
det han forteller dem innrømmer han: ’’Dette er fra Abu Hurairas pose!’’ Så gratulerer for
Abu Huraira for å ha eid denne posen fylt med løgner og myter. Muawyiah og Banu Umayyah
oppnådde mye respekt igjennom den, og Abu Huraira fikk mye makt, høytstående posisjon og
rikdom takket være denne posen. Muawyiah utpekte ham som guvernør over Medina og
bygget for ham Akik herskapshus, og så giftet han bort til en kvinne av en hederlig slekt som
Abu Huraira pleide å tjene som en slave.
Abu Huraira var den nære ministeren til Muawyiah, og dette skyldtes ikke hans egen
utmerkelse, heder eller kunnskap, men det skyldtes at Abu Huraira pleide å gi ham alt det han
trengte av hadither. Hvis noen Sahaba pleide å nøle med å forbanne ’’Abu Turab’’ og syntes
at dette var vanskelig, forbannet Abu Huraira Ali i hans eget hus da hans sjia hørte på.
Ibn Abul-Hadid sa:
’’Da Abu Huraira kom til Irak i følgeskap med Muawyiah i Jama-året gikk han til Kufas
moske. Etter å ha sett det store antallet av de som hilste ham velkommen, knelte han ned, slo
sitt skalde hodet og sa: ’’Iraks folk! Hevder dere at jeg forteller løgner om Allahs sendebud og
dermed brenner meg selv i ilden? Jeg sverger ved Allah at jeg hørte Allahs sendebud si:
’’Hver profet har en helligdom, og min helligdom er i Medina, fra Eir til Thawr. Enhver som
gjør den uren vil bli forbannet av Allah, engler og alle mennesker. Jeg vitner at Ail har gjort
denne helligdommen uren.’’ Da Muawyiah fikk høre om dette utsagnet ga han Abu Huraira
en gave, viste ham velvilje og utnevnte ham som guvernør i Medina.’’ (211)
Nok for oss til å bevise det vi allerede har nevnt er at han ble utpekt som guvernør i Medina
av Muawyiah. Det er ingen tvil om at forskere som er frie fra fordommer vil tvile på enhver
som var i vennskap med fienden til Allah og Hans sendebud og som viste fiendskap mot
vennen til Allah og Hans sendebud.
Det er ingen tvil at Abu Huraira nådde den høytstående statusen, ble guvernør i Medina, og
forlot hovedstaden til den islamske staten bare etter å ha tjent Muwayiah og andre
Umayyader. Priset være den som forandrer tilstandene! Abu Huraira måtte komme til Medina
med ingenting annet enn det som dekker hans privatområder som en tigger, som ba etter mat.
Deretter ble han en hersker over Medina, bodde i Akik herskapshuset, nøt av rikdom, slaver
og tjenere, og ingen kunne si et ord uten hans tillatelse. Alt dette var fra velsignelsene til hans
pose!
Ikke glem og heller ikke bli forundret at i våre dager ser vi de samme spillereglene bli
gjentatt, og historien gjentar seg selv. Hvor mange uvitende nødlidende personer søkte nærhet
til en hersker og sluttet seg til hans parti, og deretter ble frykelige mestere som ga ordre som
de likte, hadde tilgang på penger uten å bli holdt ansvarlig for å ta noe, kjørte med biler uten å
bli overvåket og spiste mat som ikke er solgt på markedet? En slik person visste ikke engang
hvordan han skulle snakke sitt eget språk og heller ikke kjente han noe mening for livet annet
enn å tilfredsstille sin mage og sine seksuelle lyster. Hele denne forandringen hans skyldtes
vel at han hadde en pose lik Abu Hurairas pose? Det er liten forskjell mellom dem, ellers er
hensikten den samme, å tilfredsstille herskeren og arbeide for å forsterke hans autoritet og
gjøre ende på hans fiender.
Abu Huraira elsket Umayyadene og de elsket ham fra dagene til Uthman ibn Affan, deres
leder. Hans syn på Uthman var ikke lik synet til alle andre Sahaba som tilhørte Muhajirun og
Ansar. Han ansett alle Sahaba som deltok i eller egget opp til drap på Uthman som vantro.
Abu Huraira pleide å beskylde Ali ibn Abu Talib for å ha drept Uthman. Vi kan komme til
denne konklusjonen igjennom hans utsagn i Kufas moske hvor han uttrykket at Ali hadde
gjort Medina urent og at han derfor ble forbannet av Profeten, englene og alle andre. Av
denne grunnen forteller ibn Sad i sin Tabakat at da Abu Huraira døde i 59 EH/679, løftet
Uthmans etterkommere hans kiste og brakte den til Baki for å begrave den som uttrykk for
deres respekt for hans gode holdninger om Uthman. (212)
Allah vet best hvordan han skal behandle sine skapninger. Uthman ibn Affan, mesteren til
Quraish og deres største, ble drept, selv om han var muslimenes kalif, hadde tittelen ’’DhulNorayn,’’ og englene ble flaue av ham, som de påstår. Hans lik ble ikke vasket engang og
heller ikke kledd med likklær. Han ble ikke begravet for tre dager. Etter at tre dager hadde
gått forbi begravde de ham i et jødisk gravested. Abu Huraira døde etter å ha tatt over makt og
autoritet. Han var en nødlidende mann hvis ætt og slekt ikke er kjent for noen. Han hadde
ingen slekteskap med Quraish. Tiltross for alt dette valgte kalifens sønner, som var under
Muawyiahs ledelse å ta hans lik og å begrave det i Baki hvor Allahs sendebud ble begravd! La
oss gå tilbake til Abu Hurairas personlighet for å se på hans holdning overfor Profetens
sunnah.
I sin Sahih skriver al-Bukhari at Abu Huraira sa: ’’Jeg lærte to fullle beholder av kunnskap
om hadith fra Allahs sendebud. Jeg har spredd den ene av dem, når det gjelder den andre, hvis
jeg sprer den, vil denne strupen bli hogget av.’’ (213)
Fordi vi fortalte i våre tidligere forskninger at Abu Bakr og Omar brente profetens sunnah og
forbød hadith-formidlere å formidle dem videre til andre, avslører Abu Huraira det som er
skjult, vitner til fordel for vår egen konklusjon, og innrømmer at de eneste hadithene som han
fortalte var de som tilfredsstilte makthaverne. På bakgrunn av denne slutningen pleide Abu
Huraira ha to beholdere, eller poser, som han kalte dem. Han pleide å spre innholdet til en av
dem, som vi har diskutert tidligere og som innholdte det makthaverne ønsket. Når det gjelder
den andre, som Abu Huraira holdt med seg og hvis hadith han ikke fortalt av frykt for å bli
halshogd er det den som inneholder de troverdige hadithene til Profeten. Hadde Abu Huraira
vært en pålitelig hadith-forteller ville han aldri ha skjult de sanne hadithene, mens han spredde
illusjoner og løgner som støttet undertrykkerne, og visste veldig godt at Allah forbanner de
som skjuler klare bevis.
Al-Bukhari fortalte at Abu Huraira hadde fortalt: ’’Folk sa at Abu Huraira fortalte mange
hadither. Hadde det ikke vært for to spesielle vers i Allahs bok ville jeg ikke ha fortalt en
eneste hadith. ’’De som skjuler det Vi har åpenbart av klare bevis og ledelse etter at Vi har
gjort dem klart for folket i boken, disse skal Allah forbanne, de som forbanner skal forbanne
dem også.’’ Koranen: 2:159. Vår brødre fra Muhajirun pleide å være opptatt med handel i
torget, mens våre brødre fra Ansar pleide å være opptatt med utveksling av sine egne penger.
Under denne tiden oppholdte Abu Huraira seg under skyggen til Profeten for å tilfredsstille
sin hunger, oppnå det de ikke har oppnådd og lære det de ikke har lært.’’ (214)
Hvordan kan Abu Huraria si at hvis det ikke hadde vært for to vers i Allahs bok ville han ikke
ha fortalt en eneste hadith og si samtidig: ’’Jeg lærte to beholdere av hadith fra Allahs
sendebud. Jeg spredde den ene av dem. Når det gjelder den andre, hvis jeg sprer den, ville
denne strupen bli skåret av?’’ Er ikke dette en innrømmelse om at han har skjult sannheten,
tiltross for det som står i disse to versene i Allahs bok?
Hadde profeten ikke sagt til sine følgesvenner: ’’Gå tilbake til deres folk og lær dem?’’ (215)
Hadde ikke profeten sagt: ’’Den som forkynner er mer bevisst enn den som hører?’’ AlBukhari forteller at Profeten ba innstendig delegasjonen til Abd al-Qays å lære om troen og å
søke etter kunnskap. ’’Så formidl videre det dere har lært til de andre.’’ (216). Kan vi da ikke
forundre oss over hvorfor strupen til en sahabi skal bli skåret av hvis han fortalte om profetens
utsagn? Det må være en hemmelighet her som kalifene ikke ønsket andre å vite om. Vi har
pekt mot denne hemmeligheten i våre tidligere forskninger i vår bok Spør formaningens folk.
Her ønsker vi bare kort å si at ’’formaningens folk’’ var et begrep i Koranen åpenbart om Alis
etterfølgerskap etter Profeten.
Abu Huraira er ikke skyldig. Han kjente sin egen verdighet og vitnet mot seg selv at Allah
forbannet ham, likeledes gjorde de som forbannet, de forbannet ham også for å ha skjult
Profetens hadith. Skylden ligger på ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ som kaller Abu Huraira
fortelleren til Sunnah, mens han selv vitner om at han skjulte den, så vitner at han fabrikkerte
og forfalsket den, og deretter fortalte løgner om den, så går han videre og vitner at den ble
forvirrende for ham, så han visste ikke hva som var profetens utsagn og hva som ikke var
profetens utsagn, men utsagnet til andre mennesker. Alle disse hadithene og disse sanne
innrømmelsene er å finne i al-Bukharis Sahih og i andre troverdige hadith-bøker som tilhører
’’Ahl al-Sunnah wal Jama.’’
Hvordan kan ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ være fornøyde med en mann hvis rettferdighet ble
kastet tvil over av lederen til de troende Ali ibn Abu Talib, som beskyldte ham for løgn, og sa
at blant de levende er det ingen som fortalte mer løgner om Profeten enn Abu Huraira. Omar
ibn al-Khattab beskyldte ham for det samme, slo ham og truet med å landsforvisse ham. Aisha
tvilte på hans rettferdighet og mange ganger kalte hun ham for en løgner, og mange andre
sahaba tvilte på hans troverdighet og forkastet hans motsigende hadither, så mye at han måtte
innrømme engang sin feil og snakket på etioptisk noen ganger (217). Mange muslimske lærde
nektet hans hadither og beskyldte ham for løgn for å ha forfalsket og kastet seg selv over
Muawyiahs matbord og på hans kofferter av gull og sølv.
Er det riktig da at Abu Huraira blir ansett for å være ’’Den som formidlet Islam,’’ og er det
riktig å bygge på de religiøse lovene som han fortalte om?
Jødisk læredom fylte bøkene til hadith. Kab al-Ahbar, en jøde, kan ha lyktes med å få inn
jødisk læredom i bøkene til hadith, for vi finner hadither som personifiserer Allah, teorier om
inkarnasjon og mange rare utsagn tilskrevet profetene og sendebudene til Allah fortalt av Abu
Huraira.
Så vil ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ angre og tenke om igjen for å vite hvem som skal lære dem
den sanne sunnah? Hvis de spør oss, vil vi svare: ’’Gå til portens kunnskap og imamene av
hans ætt, for de er vokterne over Sunnah, sikkerheten til nasjonen, arken til frelse, imamene til
ledelse, laternene som belsyer mørket, det pålitelige håndtaket og Allahs sterke rep.’’
11. Abdullah ibn Omar
Han er en av de kjente Sahaba som spilte en stor rolle i å forme hendelsene som fant sted
under regjeringsperioden til den tredje kalifen og under regjeringsperioden til umayyadene.
Nok ære og stolthet for ham er at hans far var Omar ibn al-Khattab som er elsket og godt likt
av ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ som anser ham for å være en av de største faqiher og en av de
som lærte seg ’’Profetens hadither.’’ Imam Malik baserte seg på ham da han utstedte de fleste
av sine lover og han fylte sin bok al-Muwatta med hans hadither. Hvis vi blar igjennom
bøkene til ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ vil vi finne dem ofte henvise til ham og rose ham.
Men allikevel hvis vi leser de samme med forskende øyner vil det være klart for oss at han var
langt ifra å være ærlig eller rettferdig. Han var langt ifra Profetens sunnah, langt ifra fiqh og
langt ifra Shariah.
Det første vi vil se ved å studere hans perosnlighet er hans ekstreme fiendskap og hat mot
mesteren til profetens familie, lederen til de troende Ali ibn Abu Talib. Han gikk langt med å
egge opp folk mot ham og ansett ham for å være lik en hvilken som helst person.
Vi har allerede fortalt at han samlet mange falske hadither. Blant annet fortalte han at Sahaba
under levetiden til Profeten pleide å sammenligne seg med hverandre under tilstedeværelsen
av Profeten. De sa at de beste av menneskene var Abu Bakr, så Omar, så Uthman, og deretter
var alle lik hverandre, og at profeten pleide å høre hele denne sammenligningen uten å si et
eneste ord mot den. Dette er en ren løgn avvist av enhver fornuftig person. Vi forsket om livet
til Abdullah ibn Omar under profetens levetid, og vi fant ut at han var veldig ung, han var
ikke moden en gang. Han hadde ingen innflytelse på de som ble adlydt, og heller ikke ble
hans syn akseptert. Allahs sendebud døde da Abdullah ibn Omar var nitten år gammel, så
hvordan kunne han si at de (sahaba) pleide å sammenligne seg med hverandre? Dette kan ikke
være annet enn et spøkende språk mellom ham og hans brødre, barna til Abu Bakr og
Uthman. Eller er det ikke riktig å mene at Profeten hørte på denne sammenligningen uten å
komme med noe innvendig. Dette beviser at denne ’’hadithen’’ er falsk og bygger på onde
intensjoner.
I tillegg til det som allerede er nevnt tillot profeten aldri Abdullah ibn Omar å være i
følgeskap med ham under hans slag, unntatt i slaget ved Khandak, og de andre slagene som
fulgte etter, da Abdullah var femten år gammel (218).
Det er ingen tvil om at han var tilstedeværende under slaget ved Khaybar som fant sted i 7
EH/628, og så med sine egne øyner hvordan både Abu Bakr og hans far flyktet bort fra
slagmarken. Han hørte sikkert Allahs sendebud si: ’’Jeg skal gi banneret i morgen til en mann
som elsker Allah og Hans sendebud og som er elsket av Allah og Hans sendebud, en modig
som kjemper og aldri flykter bort, en mann som Allah har testet hjertet til med troen.’’ Da det
var morgen ga han banneret den som tilintetgjorde håpet til de som var der, som splittet deres
forsamling, som fjernet bort sorg og som gjorde under, Allahs seierende løve, Ali ibn Abu
Talib. (219)
Hadithen om banneret belyser Alis gode egenskaper og hans overlegenhet over alle andre
sahaba. Den viser hans status hos Allah og Hans sendebud, og at han har vunnet kjærligheten
til Allah og Hans sendebud. Fordi Abdullah ibn Omar hatet Ali ansett han ham for å være som
en hvilken som helst person!
Vi har allerede fortalt at ’’Ahl al-Sunanh wal Jamah’’ handlet etter denne beretningen som
deres mester Abdullah ibn Omar inspirerte dem, så de ikke beregnet Ali ibn Abu Talib blant
de rettferdige kalifene. Nei, de gjorde ikke dette og heller ikke anerkjente de hans lederskap,
unntatt i tiden til Ahmad ibn Hanbal som vi tidligere har bevist. De ble avslørt da hadithene
og hadith-formidlere ble veldig mange, og da fingrene ble pekt mot dem og beskyldte dem for
å være Nasbier og hatefulle overfor Ahulbayt og profeten, og da alle muslimene visste at å
hate Ali var det klareste tegnet på hykleri. Det var da de følte seg tvunget til å anerkjenne Alis
lederskap og kalifat. Det var bare da de lagte til hans navn over listen til ’’de rettferidge
kalifene.’’ Det var bare da de latet å være elskere av Ahlulbayt.
Vi ønsker at det var noen som kunne stille Ibn Omar følgende spørsmål: ’’Hvorfor var alle
eller muslimene etter profetens bortgang uenige om hvem som fortjente å være kalifen og de
var uenige om Ali skulle være kalifen eller Abu Bakr skulle være kalifen? Hvorfor viste de
ingen oppmerksomhet for din far eller Uthman ibn Affan på denne tiden?’’
Hadde ønsket det var noen som kunne spørre sønnen til Omar ibn al-Khattab: ’’Hvis profeten
var enig med ditt syn om at ingen var lik Abu Bakr, så Omar, så Uthman, hvorfor valgte han
da før sin død på to dager en mann som ikke hadde et skjegg som hadde grodd opp og heller
ikke noe bart for å være deres leder, og beordret dem om å holde seg til hans ledelse? Led han
kanskje av halluninasjon og vrangforestillinger da han gjorde det, som din far hevdet?’’
Vi ønsker at det var noen som kunne stille Abdullah ibn Omar dette spørsmålet: ’’Hvorfor sa
Muhhajirun og Ansar til Fatima, etter at det ble sverget troskap for Abu Bakr: ’’Vi sverger
ved Allah! Hadde din ektemann og din fetter ha kommet til oss før Abu Bakr ville vi ikke ha
ansett noen mann lik ham i det hele tatt.’’? Dette er en bekjennelse fra de fleste fremstående
sahaba at de ikke ansett noen lik Ali, hvis de ikke allerede hadde sverget troskap for Abu
Bakr, en troskapsed som senere ble kalt for en feil?’’ Hva er Abdullah ibn Omars mening
verdt, hva er verdighetenn til meningen av denne tenåringen, som ikke kjente til hvordan han
skulle skille seg fra sin hustru, i forholdet til verdigheten av de fremstående Sahaba?
Vi hadde ønsket om det var noen som kunne stille Abdullah ibn Omar følgende spørsmål:
’’Hvorfor valgte ikke Sahaba Ali ibn Abu Talib for å være deres leder etter mordet på Omar
og foretrakk heller Uthman? Var det ikke for hans forkastelse av betingelsen til Abd alRahman ibn Awf om at han skulle lede dem ifølge ’’Sunnah’’ til de to shaykene?’’ (220)
Abdullah ibn Omar var påvirket av sin far. Han levde under kalifattiden til Abu Bakr, Omar
og Uthman. Han noterte seg hvordan Ali ibn Abu Talib ble tilsidesatt, hadde ingen plass blant
den herskende gruppen, heller ikke en regjeringsstilling, folk vendte seg bort ifra ham etter
døden til hans fetter og hans hustru, mesterinenn over all verdens kvinner. Han hadde ingen
midler for å tiltrekke folk mot seg.
Abdullah ibn Omar var den nærmeste personen sin far. Han pleide å høre på hans meninger,
og hans visste om hans venner og fiender. Derfor vokste han opp forysnet med hat, ondskap
og fiendskap mot Ali spesielt og mot Ahlulbayt generelt. Med engang han så Ali motta
troskapsed fra Muhajirun og Ansar etter Uthmans mord kunne han ikke tolerere det. Han
avslørte sitt skjulte fiendskap og nektet å sverge troskap for imamen til rettferdighet og
beskytteren til de troende. Han kunne ikke lenger tolerere å leve i Medina, så han dro til
Mekka og latet som om han hadde tenkt å gjennomføre Umra.
Så ser vi Abdulalh ibn Omar gjør alt han kunne for å avskrekke folket fra å støtte sannheten
eller å bekjempe den undertrykkende. Kampen mot dem hadde Allah selv beordret. Derfor var
Abdullah ibn Omar en av de første som sviktet imamen i sin tid som han ble bedt om å
adlyde.
Med engang Imam Ali ble drept og Muawyiah beseiret Imam Hassan ibn Ali, tok over
kalifatet fra ham, ga Muawyiah en tale til folk hvor han sa: ’’Jeg kjempet ikke mot dere for at
dere kan be eller faste eller gjennomføre pilegrimsferd. Jeg kjempet mot dere for å ha makt
over dere, og Allah har gitt meg det jeg ønsket.’’
Ved dette øyeblikket ser vi Abdullah ibn Omar skynde seg for å sverge troskap for
Muawyiah, og han begrunnet dette med at folk vil være gjenforente hvis han aksepterte
lederskapet til Muawyiah! Jeg tror det var han som kalte dette året ’’Am al-jamah’’,
forsamlingens år, for han og hans gruppe av Bani Umayyah ble ’’Ahl al-Sunnah wal Jama,’’
og vil være det til dommedagen.
Hadde ønsket det var noen som kunne stille Abdullah ibn Omar og de som holdt hans
meninger for å være sanne av ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ følgende spørsmål: ’’Var det noe
felles enighet blant folk i historien om å akseptere lederskapet til noen, bortsett fra felles
enigheten om å akseptere Alis lederskap?’’ Abu Bakrs kalifat var ’’en feil hvis ondskap Allah
beskyttet oss mot,’’ (221) og den ble boikottet av et stort antall av Sahaba. Omars kalifat var
uten rådgivning, etter løfte fra Abu Bakr, og Sahaba fikk ikke ordet til å uttrykke sin mening
om denne saken. Uthmans kalifat var bygd på komiteen bestående av tre personer valgt av
Omar, med en enestående innflytelse for Abd al-Rahman ibn Awf, som tvang resten til å
akseptere det han syntes var riktig.
Når det gjelder Alis kalifat var det basert på frivillig fredelig trosakpsed fra Muhajirun og
Ansar. Han skrev til alle islamske riker og spurte dem om å gi ham troskapsed. Alle godtok
hans lederskap, unntatt Muawyiah i Syra. (222)
Det som Ibn Omar og ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ måtte gjøre var å drepe Muawyiah ibn Abu
Sufyan, erklære hans ulydighet og kreve kalifatet for seg selv, ifølge beretningene som de selv
har fortalt i sine Sahih bøker. En av disse hadithene forteller at Allahs sendebud sa: ’’Hvis to
kalifer mottok troskapsed, den ene så den andre, så skal dere drepe den andre.’’ (223)
Profeten har også sagt, som fortalt i Muslims hadithbok og i andre hadithbøker: ’’Den som
sverger troskap til en imam, håndhilser ham, viser ham lojalitet, la ham vise det helhjertig.
Hvis en annen person dukket opp og er i strid med ham, drep den som er i strid med ham.’’
(224)
Men Abdullah ibn Omar gjorde det motsatte. Istedenfor for å handle etter Profetens sedvane,
underkaste seg hans ordre, bekjempe og drepe Muawyiah for å ha berøvet kalifatet og påtent
ilden til splittelse, nektet han å sverge troskap for Ali, tiltross for muslimenes felles enighet.
Istedenfor sverget han troskap for Muawyiah som erklærte sin ulydighet, som var uenig med
imamen og drepte uskyldige mennesker, skapte splittelse og lidelsen av denne splittelsen er
fremdeles å finne igjen i våre dager.
Av denne grunnen tror jeg at Abdullah ibn Omar var Muawyiahs følgesvenn i alle syndene
den sistenevnte hadde begått, fordi han valgte hans autoritet og hjalp ham i å tvinge folk til å
akseptere den, og støttet ham til å oppnå kalifatposisjonen som Allah og Hans sendebud hadde
forbydd befridde slaver og sønner av befridde slaver å ta over, ifølge en hellig hadith.
Abdullah ibn Omar var ikke fornøyd med å gjøre alt dette, så han skyndte seg for å sverge
troskap for Yazid sønn av Muawyiah, som var en alkoholdranker, korrupt, vantro, befridd
slave sønn av befridd slave og den forbannede sønn av den forbannede.
Omar ibn al-Khattab har sagt, ifølge ibn Sad som det står i Tabakat: ’’Kalifatet er ikke for en
befridd slave, heller ikke for sønnen til en befridd slave og heller ikke for de som aksepterte
Islam etter å ha blitt beseiret.’’ (225) så hvordan motsa Abdullah sin egen far? Hvis Abdullah
ibn Omar motsa Allahs bok og Sunnah til Hans sendebud om kalifat-saken ville det ikke være
forundrelig for oss å se ham motsi sin egen far.
Vi ønsker å stille Abdullah ibn Omar følgende spørsmål: ’’Hva slags felles enighet var det om
å sverge troskap for Yazid ibn Muawyiah, som rettferdige i denne nasjonen, Muhajirun og
Ansar, inkluderte mesteren over paradisets ungdommer, Imam al-Husayn ibn Ali, Abdullah
ibn al-Zubayr, Abdullah ibn Abbas, og alle de som holdt seg i følgeskap med dem og delte
samme meninger med dem, holdt seg selv unna?’’
Det som er kjent er at han selv pleide å være blant de som tok avstand fra å sverge troskap for
Yazid til å begynne med, men Muawyiah visste hvordan han skulle påvirke ham til å
akseptere å sverge troskap. Han sendte ham et hundre tusen dirhemer som en gave. Da det ble
nevnt for ham at den som sendte pengene ba innstendig om troskapsed for sin sønn Yazid sa
han: ’’Er det det han ønsker? Min religion må være skikkelig billig for meg hvis jeg
aksepterer det.’’ (226)
Ja, Abdullah ibn Omar solgte sin religion veldig billig som han selv innrømmet. Han stakk
bort og sverget ikke troskap for imamen til de rettferdige, men skyndte seg for å sverge
troskap for lederen av undertrykkerne Muawyiah, så for lederen til de utuktige, Yazid, og
dermed løftet han på sine skuldre byrdene til syndene begått av Muawyiahs undertrykkende
regjering. Han løftet byrdene til Yazids synder på sitt hode, som krenket helligdommen til
Allahs sendebud og drepte den velluktende blomsten, mesteren til paradisets ungdommer og
barnebarnet til Profeten, sammen med de rettferdige blant barna til denne nasjonen som han
drepte i Kerbala i Slaget ved Harra.
Abdullah ibn Omar var ikke fornøyd med å bare sverge troskap for Yazid, så han forfulgte
mennesker for å følge hans fotspor og skremte enhver som ikke ønsket å sverge troskap.
Al-Bukhari i sin Sahih og andre hadith-samlere forteller at Abdullah ibn Omar samlet sine
slektninger, tjenere og slaver da folket til Medina nektet å sverge troskap for Yazid ibn
Muwayiah og sa til dem: ’’Vi sverger troskap for denne mannen, for det er Allah og Hans
sendebud som har sverget troskap for ham (227). Jeg har hørt Allahs sendebud si: ’’Den
svikefulle vil det bli satt en fane for på dommedagen, og det vil bli sagt til ham: ’’Dette er ditt
forræderi mot fulan,’’ og den verste typen av forræderi, etter å tro på flerguderi, er å svikte en
som blir sverget troskap for av Allah og Hans sendebud (228), og ingen av dere skal avsette
Yazid, og heller ikke skal noen blant dere anse avsettelsen av ham som hederlig, ellers vil noe
tragisk skje mellom meg og ham.’’ (229)
Yazids undertrykkelse ble forsterket da Abdullah ibn Omar støttet ham og oppfordret folk til å
sverge troskap for ham. Yazid forberedet en hær under ledelsen til Ukbah, en av de ledende
ekteskapsbryterne i sin tid, for å angripe Medina, profetens by, han tillott ham å gjøre det han
ønsket i Medina. Derfor drepte Ukbah ti tusen sahabier og tok deres hustruer som krigsfanger,
og deretter beslaglagte ham deres eiendommer. Han drepte syv hundre av de som kunne
Koranen utenat ifølge al-Baladhuri, tillott sin hær å voldta frie muslimske kvinner til den grad
at det ble født et tusen barn utenfor ekteskap med ukjent far. Så tvang han dem til å sverge at
de vil være alle sammen slaver av hans mester Yazid.
Var ikke Abdullah ibn Omar hans partner i alt dette, fordi han støttet ham? Forskerne kan selv
bedømme dette!
Men neida, Abdullah ibn Omar var ikke fornøyd med alt dette. Han sverget troskap for
Marwan ibn al-Hakam, den skitne, den forbannede, ekteskapsbryteren, som bekjempet Ali
åpenhjertig og drepte Talha, så gjorde mange forferdelige ting, han brente Allahs hus og slo
den med katapulter, ødela et av hjørnene til Allahs hus og drepte i denne hendelsen Abdullah
ibn al-Zubayr. I tillegg begikk han andre skammelige gjerninger.
Så skyndte Ibn Omar seg for å sverge troskap for Al-Hajjaj ibn Yusuf al-Thakafi, den store
vantroen, som pleide å latterliggjøre Koranen og stemple den som arabisk kampdiktningen, og
foretrakk sin mester Abdul-Malik ibn Marwan fremfor Allahs sendebud. Al-Hajjaj er den
samme som var kjent av både sjia og sunni for sine synder. Historikerne har fortalt at han har
oversett alle Islams søyler.
I sin Tarikh forteller Hafiz ibn Asakir at to menn var uenige med hverandre om al-Hajjaj. En
av dem sa at han var en kafir, en vantro, mens andre sa at han var en daall momin, en troende
som gikk seg vill. Da de holdt fast ved sine holdninger spurte de al-Shabi om hans syn. AlShabi sa: ’’Han tror på undertrykkelse og tyranni, men han avviser troen på Allah.’’ (230)
Denne syndige al-Hajjaj er den som brøt alt som Allah bestemte om å ikke bli brutt.
Historikere har fortalt at han overdrev med å drepe, torturere og lemleste likene til de
rettferdige av denne nasjonen, spesielt sjia, tilhengerne til Muhammeds sunnah, for de led
under hans tid mer enn de led under annen tid.
I sin Tarikh forteller bin Qutaybah at på en dag drepte al-Hajjaj mer enn sytti tusen menn til
den grad at blodet flytet til den nådde moskeens dør og hovedveiene. (231). I sin Sunan har alTirmidhi beregnet antallet til de som ble henrettet av al-Hajjaj: ’’Etter hans død ble åtti tusen
fengslede funnet i hans fangehull, hvorav tretti tusen av dem var kvinner.’’ (232). Al-Hajjaj
pleide å sammenligne seg selv med Allah, hver gang han passerte forbi fengslet og hørte
fengslende skrike av smerte og bønnfalle om nåde, pleide han å si til dem det den Allmektige
sier i Koranen: ’’Ned i helvete med dere, og snakk ikke til Meg!’’ Koranen: 23:108.
Dette er al-Hajjaj som ble profetert om av Allahs sendebud før hans bortgang. Han sa: ’’Det
er i stammen til Thaqif en løgner og en morder.’’ Det som er rart er at fortelleren til denne
hadithen er ingen andre enn Abdullah ibn Omar! (233)
Ja, Abdullah ibn Omar nektet å sverge troskap for den beste av menneskeheten etter profeten
og støttet ham ikke, heller ikke ba bak ham, og derfor ydmyket Allah ham. Han gikk til alHajjaj en gang og sa: ’’Jeg har hørt Allahs sendebubd si: ’’Den som dør uten å sverge troskap
vil dø uvitenhetens død.’’ Al-Hajjaj, den forbannede, foraktet ham og pekte med sin fot på
ham, og sa: ’’Min hånd er opptatt nå, så sverg troskap for denne.’’ Abdullah ibn Omar pleide
å be bak al-Hajjaj, vantroen, og bak hans guvernør Najdah ibn Amir, overhodet til
Kharijittene (234).
Det er ingen tvil om at Abdullah ibn Omar foretrakk å be bak disse mennene bare fordi de var
kjente for å forbanne og å ta avstand fra Ali etter bønnen. Ibn Omar pleide å vise fram sin
skjulte ondskap og sitt fiendskap hver gang han hørte en slik forbannelse, han følte behag i sitt
hjerte og ble veldig glad. Av denne grunnen finner vi sekten til ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’
akseptere bønnen bak de rettferdige og de ondskapsfulle på grunn av det deres mester og faqih
Abdullah ibn Omar gjorde. Han ba bak vantroen al-Hajjaj og Kharijiten Najdah ibn Amr.
Når det gjelder Profetens utsagn: ’’Den som skal være imamen for folket er den beste av dem
til å resitere Allahs bok. Hvis de alle reisterer den likt skal han være den mest kunnskapsrike
om Sunnah. Hvis de alle vet Sunnah like godt skal han være den første av dem som har vært i
Hedsjra. Hvis de alle har vært med i flukten, skal han være den første som har akseptert Islam
osv,’’ slike utsagn ble oversett.
Ingen av disse fire utmerkelsene, å resitere Koranen, å beskytte Sunnah, tidlig flukt og tidlig
godtagelse av Islam gjelder de som ibn Omar sverget troskap for og ba bak. Vi kan ikke finne
disse gode egenskapene hos verken Muawyiah, Yazid, Marwan, Hajjaj eller Najdah,
Kharijiten.
Dette er et av påbudene i Sunnah som Abdullah ibn Omar har brutt. Han foraktet dem alle
sammen og han mosatte seg dem. Han forlot mesteren til Profetens rensede familie, Ali, som
hadde disse egenskapene og mange andre gode egenskaper. Han vendte sin rygg til ham og
sluttet seg til de korrupte, Kharijittene, de frafallende, fiendene til Allah og Hans sendebud,
og han ba bak dem!
Hvor mange brudd på Allahs bok og Sunnah til Hans sendebud ble begått av faqihen til ’’Ahl
al-Sunnah wal Jama’’? Hvis vi vil kan vi samle dem i en hel bok. Her er noen eksempler som
er gjengitt i deres egne bøker og sahiher, som vil være nok for å støtte vårt argument.
Bruddene til Abdullah ibn Omar på lovene til Allahs bok og Sunnah
Allah har sagt i sin praktfulle bok:
’’Bekjemp det urettferdige partiet til det adlyder Allahs befaling.’’ Koranen: 49:9. Allahs
sendebud sa: ’’Ali! Du skal bekjempe etter meg de frafallende, de som sammenlignet andre
med Allah og kjetterne.’’
Abdullah ibn Omar brøt lovene til Koranen og den ovennevnte hadithen. Han overså
fellesskapet (ijma) til nasjonen, felles enighet blant Muhajirin og Ansar om å kjempe ved
siden av lederen til de troende, fulgte sitt eget syn og sa: ’’Jeg skal ikke kjempe for å splitte,
og jeg skal be bak de som vant.’’ (235) Ibn Hajar har fortalt at Abdullah ibn Omar var av
denne oppfatningen at en skulle unngå kamp under en splittelse, selv om en av de to partene
hadde rett og den andre tok feil. (236)
Jeg sverger ved Allah at Abdullah ibn Omar er rar. Han ser at det ene partiet har rett og det
andre tar feil, men allikevel ser bort ifra å støtte sannheten og kjempe mot det urettferdige
partiet til det overgir seg for Allahs lydighet! Han forrettet sine bønn bak de som vant, selv
om vinneren var en urettferdig person! Det er det som fant sted. Da Muawyiah vant,
undertrykket nasjonen og påtvang den sin makt, kom Ibn Omar, sverget troskap for
Muawyiah og ba bak ham, tiltross for alle syndene som han hadde begått, som ikke kan
forestilles. Ibn Omar kjente til dem veldig godt.
De urettferdige av lederne til undertrykkelse, på grun av sin overlegenhet i antall, vant over
lederne til sannheten, som var imamene av Ahlulbayt. De sistenevnte ble utelukket fra
autoriteten, mens de ondskapsfulle, ekteskapsbryterne, de avvikende, de syndige kom for å
herske over den muslimske nasjonen med tvang og undertrykkelse.
Ibn Omar så bort ifra historien. Historien forteller ikke at han var i vennskap eller viste
lojalitet for Ahlulbayt. Han levde samtidig med fem imamer av Ahlulbayt. Han ba ikke bak en
eneste av dem. Han fortalte ikke deres hadither og anerkjente ikke en eneste utmerkelse for
dem.
Vi vet, etter å ha diskutert om de tolv imamene i denne boken, hva hans syn om de tolv
kalifene var. Han ansett som troverdig kalifatet til Abu Bakr, Omar, Uthman, Yazid, alSaffah, Salam, al-Masour, Jabir, al-Mahdi, Al-Amin og lederen til deres gruppe (Muawyiah).
Han sa: ’’Alle disse tolv er av etterkommerne til Banu Kab ibn Luay, og de er alle
rettferdige.’’ (237)
Ser du blant disse som han nevner en av imamene til ledelse av familien til Profeten som ble
beskrevet av Allahs sendebud som den frelsende arken og likemennene til Koranen?
Av denne grunnen kan du ikke finne noe spor etter dem blant ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’,
heller ikke er det en eneste imam av Ahlulbayt over listen av imamene og kalifene som de
etterlignet. Det samme gjelder Abdullah ibn Omar som brøt lovene til Allahs bok og sunnah
til Hans sendebud. Når det gjelder hans uvitenhet om Koranen og Allahs bok, kan du si hva
du enn ønsker om det.
Blant det som tyder på hans uvitenhet er at han ikke visste at Profeten tillott kvinner å ha på
seg sandaler når de tok på seg ihram. Ibn Omar utstedte en fatwa som forbyr dem å ta på seg
sandaler. (238)
I en annen anledning leiet han sine gårder under levetiden til Allahs sendebud, under
regjeringstiden til Abu Bakr, Omar, Uthman og Muawyiah til den grad at en av Sahaba
snakket med ham nær enden av Muawyiahs regjeringstid og fortalte ham at Allahs sendebud
forbød folk å leie bort sine gårder. (239)
Ja, dette er faqihen til ’’Ahl al-Sunnah wal Jama.’’ Han visste ikke at det var haram (forbudt)
å leie bort sine gårder, og det er ingen tvil om at han pleide å utstede dom, som tillatter det
under hele denne perioden som varte fra tiden til Profeten til Muawyiahs regjerinstid, det vil
si i ca. førti år.
Et annet eksempel er da Aisha avsto fra hans dom om at en død person vil bli torturert, fordi
de levende gråter over ham. Hun motsa ham også når det gjelder morgen azan, og hun
motsatte seg ham da han hevdet at måneden bestod av tjue ni dager. Hun motsatte seg ham i
mange andre saker også.
Andre eksempler er nevnt av begge shaykene, Bukhari og Muslim, i deres Sahih. Abdullah
ibn Omar ble fortalt at Abu Huraira pleide å si: ’’Jeg hørte Allahs sendebud si: ’’Den som går
i prosessjon til minne for en død person vil motta en karat (en arabisk målenhet) av
belønning.’’ Ibn Omar sa: ’’Abu Huraira tilskrev oss en stor belønning.’’ Men Aisha vitnet
om troverdigheten til Abu Hurairas hadith og sa: ’’Jeg hørte Allahs sendebud si det.’’ I denne
forbindelsen sa Ibn Omar: ’’Da må vi ha mistet æren av å få motta mange karater av
belønninger.’’ (240)
Nok er vitnesbyrdet til Omar ibn al-Khattab mot sin sønn Abdullah. På sitt dødsleie spute en
som smigrer Omar: ’’Hvorfor foreslår du ikke at Abdullah ibn Omar skal være kalifen etter
deg?’’ Omar sa: ’’Skal jeg foreslå en mann som ikke engang kjenner hvordan han skal skille
seg med sin kone, ifølge Shariah, som en kalif etter meg?’’
Dette er sannheten om Abdullah ibn Omar ibn al-Khattab, og ingen kjente ham bedre enn
hans far.
Når det gjelder de falske hadithene som tjente hans mester Muaqyiah er de mange. Vi ønsker
å nevne noen få av dem:
Abdullah ibn Omar fortalte: ’’Allahs sendebud sa: ’’En av paradisets folk vil komme snart til
dere.’’ Muaqyiah kom. Så sa han: ’’I morgen vil en mann av paradisets komme til dere.’’
Muawyiah kom. Så gjentok han det samme neste dag, og Muawyiah kom.’’
Abdullah ibn Omar fortalte: ’’Da Ayat al-Kursi ble åpenbart ba Allahs sendebud Muawyiah
om å skrive det ned. Muawiyah spurte: ’’Hva skal jeg gjøre med det?’’ Profeten svarte:
’’Hver gang noen resiterer det vil du motta belønningen for resiteringen.’’
Abdullah ibn Omar fortalte: ’’Muawyiah vil bli gjenoppvekket på dommedagen, mens han har
på seg en kappe av lyset til iman (tro).’’
Jeg vet ikke hvorfor ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ ikke legger til Muwayiahs navn over listen
til de ti mennene som ble lovet paradiset, fordi deres mester Ibn Omar uttrykket tre ganger, i
tre sammenhengende dager, at Muawyiah vil ende opp i paradiset. Folk på dommedagen vil
stå opp barbeinte og nakne, men Muawyiah vil være den beste blant dem, fordi han vil bli
kledd med kappen som er lagad av lyset til iman (tro). Les disse utsagnene og forundr deg
over dem!
Dette er Abdullah ibn Omar og dette er hans kunnskapsnivå. Slik er hans fiqh og hans brudd
på lovene til Allahs bok og Sunnah til profeten. Slik er hans fiendskap mot lederen til de
troende og de rene imamene av familien til Profeten, og slik er hans lojalitet overfor fiendene
til Allah og Hans sendebud, fiendene til menneskeheten.
12. Abdullah ibn Zubayr
Hans far, al-Zubayr ibn al-Awam, ble drept under Kamel-slaget, et slag som betegnes i
profetens sunnah som ’’slaget til de som brøt sin prakt.’’ Hans mor var Asma datteren av Abu
Bakr ibn Abu Quhafa. Hans tante var moren til de troende Aisha datteren av Abu Bakr og
hustruen til Profeten. Han var en av de bitre motstanderne av Imam Ali og av de som hatet
ham.
Han var stolt over kalifatet til sin bestefar Abu Bakr og han var stolt over sin tante Aisha. De
arvet ham bort hat som han beholdte for hele sitt liv. Imam Ali, fred være med, pleide å si til
al-Zubayr: ’’Vi pleide å anse deg for å være av etterkommernw til Abd al-Muttalib til din
ondskapskapsfulle sønn skapte splittelse mellom oss og dere.’’
Det er kjent i historien at han var under kamel-slaget en av de mest fremstående personene og
en av de ledende så mye at Aisha ba ham om å lede folket i bønn etter uenighet mellom Talha
og al-Zubayr som kranglet med hverandre for å lede bønnen. Det er også fortalt at han er en
av de som brakte sin tante Aisha femti menn som sverget falskt om at stedet hun hadde
ankommet ikke var Hawab. Dette er grunnen til at hun valgte å fortsette sin reise for å sette i
gang kamel-slaget.
Abdullah var denne personen som bebreidet sin far da han ønsket å forlate slaget etter å ha
blitt minnet av Imam Ali, fred være med ham, om en bestemt hadith hvor profeten fortalte alZubayr at han vil være en undertrykker og kjempe mot Imam Ali. Han bebreidet sin far til den
grad at hans far sa til ham: ’’Hva er i veien med deg? Måtte Allah føre skam over deg, for du
er en ondskapsfull sønn!’’ Det er fortalt at han fortsettet å bebreide hans far til han lyktes med
å få ham til å angripe Alis hær. Han ble drept, mens hans far kalte ham en ondskapsfull sønn.
Dette er fortellingen som vi har valgt for deg. Vi har valgt den, fordi den er nøyaktig og
beskriver den ondskapsfulle sjelen til al-Zubayr og hans sønn Abdullah. Al-Zubayr kunne
ikke holde seg unna slagmarken. Han kunne ikke forlate Talha og hans menn i tillegg til
slavene og tjenerne som han hadde med seg hele veien fra Basra. Han kunne ikke forlate
moren til de troende Aisha, søsteren til hans kone, i en slik krise. Hvis vi aksepterte at han
forlot dem, ville de ikke ha latt ham gå sin vei lett, spesielt hans sønn Abdullah, som var
veldig besluttsom.
Historikere forteller at Abdullah ibn al-Zubayr pleide å forbanne og å fordømme Ali. Engang
sa han om ham: ’’Den gjerrige kjeltringen har kommet.’’ Engang ga han en tale for folket i
Basra, oppfordret dem til å kjempe mot Ali og sa: ’’Dere mennesker! Ali drepte den
rettferdige kalifen Uthman på urettferdig vis, så stiftet han hær for å ta makt over dere og å ta
deres by, så vær de som søker hevn for deres drepte kalif, beskytt deres kvinner, forsvar deres
døtre, slektninger og stammer. Ali aksepterer ikke andre oppfatninger enn sin egen, og jeg
sverger ved Allah, hvis han oppnår seier over dere vil han uttrydde deres religion og deres
verden.’’ (241)
Han var så fiendtlig og hatefull. Han lot være å påkalle Allahs velsignelse over Profeten. Han
skal ikke bli holdt skyldig for dette, heller ikke skal hans løgner forundre oss, heller ikke skal
vi forundres over hans beskyldninger mot Imam Ali i hans tale til Basras folk hvor han
uttrykket: ’’Jeg sverger ved Allah, hvis han vinner over dere, vil han utrydde deres religion og
deres verden.’’ Det er ingenting annet enn blank falskhet og en stor ærekrenkelse fra Abdullah
ibn al-Zubayr. Sannheten kunne ikke finne en vei i hans hjerte.
Det som berkefter for oss det vi allerede har nevnt er at da Ali ibn Abu Talib vant over Basras
folk og arresterte de fleste av dem, og blant de som ble arrestert var Abdullah ibn al-Zubayr,
tilga han alle og befridde dem og var sjenerøs mot Aisha, beskyttet hennes heder og sendte
henne tilbake til hennes hjem i Medina. Han forbød også sine menn å ta noe krigsgods eller
noe kvinner eller barn som krigsfanger eller drepe noen sårede, så mye at slik forbud kostet
ham kritikk fra noen av hans hær, som kastet vil over hans dom.
Ali, fred være med ham, var legemliggjørelsen av Profetens sunnah og den mest
kunnskapsrike om Allahs bok, boken som ingen kjente bedre enn ham. Hyklere i hans hær
startet et opprør mot ham. De sa: ’’Hvordan kunne han tillatte oss å kjempe mot dem, men
forby oss å ta deres kvinner som krigsfanger?’’ Mange av hans hær ble påvirket av det som
ble sagt, men han diskuterte med dem og brukte Allahs bok for å overbevise dem om sitt syn.
Han sa til dem: ’’Ha loddtrekning om hvem av dere skal ta sin mor Aisha som krigsfange!’’
Det var da de innså at han hadde rett og de sa til ham: ’’Vi ber om Allahs tilgivelse, du har
rett, mens vi tar feil.’’
Det Abdullah ibn al-Zubayr sa om imamen var løgn og klar fornærmelse. Hans hat mot Ail,
fred være med ham, forblindet begge hans øyner og hans sinn, og brakte ham ut av den
islamske troen. Ibn al-Zubayr angret aldri etter denne hendelsen, heller ikke tok han
lærepenge, og heller ikke dro han nytte av denne krigen for sin egen sjel. Nei, han belønnet en
god gjerning med en ond gjerning, og hans ondskap og hat mot etterkommerne til Hashim
generelt og mesteren til den rene familien spesielt forøkte seg, og han gjorde alt han kunne for
å slokne deres lys og å gjøre ende på dem.
Historikere forteller at han, etter mordet på Imam Ali, ønsket å bli kalifen til de troende og
noen folk holdt seg til ham. Han ble sterkere. Han beordret at Muhammed ibn al-Hanafiya,
sønn av Imam Ali (fred være med ham) skulle bli fengslet med al-Hassan ibn Ali og sytten
andre menn som tilhørte Bani Hashimi. Han ønsket å brenne dem levende, så han samlet
vedkubber og tente på ilden. Hadde det ikke vært for ankomsten til al-Mukhtars hær i riktig
tid, som sloknet ilden, ville sønn av al-Zubayr ha oppnådd sitt ondskapsfulle mål. (242)
Marwan ibn al-Hakam sendte ham en hær ledet av al-Hajjaj som omringet hans hus, drepte
ham og så hengte hans lik på moskeen. Dermed endte livet til Abdullah ibn ibn al-Zubayr slik
som hans fars liv endte opp. Enhver av dem elsket dette livet og gjorde sitt beste for å oppnå
makt og autoritet, og mottok folkets troskapsed, bekjempet andre for makt og drepte mange til
han selv ble drept uten å oppnå sitt mål.
Abdullah ibn al-Zubayr hadde oppfatninger angående fiqh som viste hans reaksjon på
Ahlulbayts fiqh som han mislikte. En av hans kjente syn var hans utsagn at mutah-ekteskapet
var uakseptabelt islamsk sett. Han sa engang til Abdullah ibn Abbas (den store hadithfortelleren): ’’Din blinde mann! Hvis du gjør det vil jeg steine deg.’’ Ibn Abbas svarte ham:
’’Miitt øye er blindt, det er sant, men din innsikt er blind. Hvis du ønsker å vite at Mutah er
halal/tillatt, gå og spør din mor om det!’’ (243)
Vi ønsker ikke å gå inn på detaljer om dette emnet som vi har diskutert en god del, men vi
ønsket å avsløre ibn al-Zubayrs motstand mot Ahlulbayt i en hvilken som helst sak, inkludert i
fiqh saker, som han ikke hadde god kjennskap til.
Alle disse tolv mennene har dratt vekk med sin godhet og sin ondskap. De har forlatt nasjonen
seile i en sjø av blod, drukne i havet til villfarelse, uten at de fleste av dem kan skille mellom
sannheten og falskheten. Dette er det Talha, al-Zubayr og Sad ibn Abu Wakas har innrømmet.
Den eneste personen som fulgt den klare ledelsen fra sin Herre, som aldri tvilte om sannheten,
ikke for et eneste øyeblikk, var Ali ibn Abu Talib, Allahs fred være over ham. Sannheten er
med ham hvor han enn er. Så gratulerer for de som følger og etterligner ham. Allahs sendebud
sa: ’’Du, Ali, og dine tilhengere (sjia) er de seirende på dommedagen.’’ (244)
’’Er den som leder til det som er riktig mer verdt å bli fulgt, eller den som ikke leder, med
mindre han blir ledet? Hva er i veien med dere? Hvordan vurderer dere?’’ Koranen: 10:35.
Allah, den store, er den sannferdige.
____________________________________
143. Dette utsagnet er gjengitt i Ibn Kathirs Tafsir og i tafsirboken til al-Khazin, i tillegg til alTafsir al-Kabir skrevet av Jalal al-Din al-Syuti, som alle forklarer verset i Surah al-Nisa som
sier: ’’De spør deg om en avgjørelse, si: ’’Allah kommer med en avgjørelse for dere om
Kalala osv.’’
144. Det som beviser dette er utsagnet til Sendebudet: ’’La meg skrive en bok som dere aldri
vil fare vill etter å ha lest.’’ Ibn Abbas sa: ’’Hadde han skrevet den vil ingen i denne nasjonen
ha vært uenige med hverandre.’’ Fordi det var Omar som forbød Allahs sendebud å skrive ned
boken beskyldte ham for å ha vrangforestillinger, slik at han lot å være skrive den ned, kan vi
konkludere med at han er den ansvarlige for villfarelsen til de villfarende og de som ble
berøvet ledelse i den islamske nasjonen.
145. Muslim, Sahih, kp 4, side 59, i forbindelse med kommentar som forteller at ibn Abbas og
ibn al-Zubayr var uenige med hverandre om Muta. Jabir ibn Abdullah al-Ansari sa: ’’Vi
pleide å gjøre det begge to da vi var i følgeskap med Allahs sendebud, så forbød Omar oss å
gjøre det, og derfor holdt vi opp med å arrangere mutah ekteskap.’’
146. Ibn Sad, Tabakat, kp 3, side 204. Al-Suyuti, Tarikh, se på kapittelet som diskuterer om
personligheten til Omar ibn al-Khattab.
147. Ibn Qutaybah, Tarikh al-Khulafa, kp 8, side 31.
148. Al-Behiki, al-Sunan al-Kubra, kp 3, side 144.
149. Ibn Hazm, al-Muhalla, kp 4, side 270.
150. Dette står skrevet på side 140, kp 3 av al-Tabranis bok al-Mujam al-Kabir, og på side
310, kp 2, av Ahkam al-Quran skrevet av al-Jassas.
151. Al-Bukhari, Sahih, kp 2, side 151, i et kapittel som handler om mutah og å slå sammen
umra og hajj.
152. Dette utsagnet er fortalt i tafsirbøkene skrevet av ibn al-Kathir, al-Qurtubi, al-Alusi og
mange andre som alle fortalte denne hadithen da de forklarte verset: ’’Det sømmer seg ikke å
såre (følelsene til) Allahs sendebud eller å gifte seg med hans hustruer etter ham.’’
153. Dette er det Ibn Qutaybah skriver i sin bok al-imama wal Siyasa, mens han diskuterer om
Abu Bakrs død og hans utvegelse av Omar som den andre kalifen.
154. Ibn Abul-Hadid, Sharh Nahjul Balagha, kp 1, side 88, i forbindelse med kommentar om
Shaqshaki talen.
155. I al-Fitan al-Kubra, al-Tabari, Ibn Abul-Hadid og Taha Husayn alle sier at Talha hadde
lånt femti tusen dinarer fra Uthman en gang. En dag sa han til ham: ’’Forberedelsen er blitt
gjort for å betale dine penger tilbake, så send noen som kan motta dem.’’ Uthman sa til ham:
’’Jeg har gitt dem til deg, Muhammeds far, for at du hjelper meg og støtter min regjering.’’
Det er også fortalt at Uthman ga Talha en gang to hundre tusen dinarer.
156. Ibn Sad, Tabakat, kp 3, side 858.
157. Dette er et stygt navn som hun oppkalte Uthman etter.
158. Slike fakta er nevnt av al-Tabari i hans Tarikh, og av både al-Madaini og al-Wakidi,
mens de diskuterte mordet på Uthman.
159. Taha Husayn, al-Fitna al-Kubra, kp 1, side 150.
160. Den Egyptiske mutazili lærde Ibn Abul-Hadid, Sharh Nahjul Balagha, kp 2, side 500.
161. Omar ibn al-Khattab hadde funnet på denne ideen for å fjerne bort opposisjonen og
striden med Ali, fordi sahaba visste veldig godt at kalifatet tilhørte Ali og ble berøvet av
Quraish. Da Fatima al-Zahra diskuterte med dem i denne sammenhengen sa de til henne:
’’Hadde din ektemann og din fetter vært den første som kom for å søke etter å bli kalif ville vi
ikke ha ansett noen lik ham.’’ Men Omar ibn al-Khattab følte seg ikke fornøyd med ideen om
at kalifatet skulle gå tilbake etter hans død til den rettmessige eiermannen og derfor skapte
han et opposisjonsparti mot ham. Enhver av dem ønsket å være kalifen, og de ville bli lederne,
de solgte sin religion for sin verden, og dermed ga deres handel ingen fortjeneste.
162. Taha Hussain, Al-Fitna al-Kubra, kp 1, side 147.
163. Al-Bukhari, Sahih, kp 4, side 53, i et kapittel som handler om velsignelsen i rikdommen
til en levende eller en døende deltager i en ghazwa.
164. Betydningen av ordet Humayira: Kvinnen som menstruerer for mye og ofte er i uren
tilstand.
165. Al-Tabari, Tarikh, kp 5, side 204. Ibn al-Athir, al-Kamil, kp 3, side 102.
166. Taha Hussain, Al-Fitna al-Kubra, kp 2, side 37.
167. Dette utsagnet er gjengitt av al-Tabari i forbindelse med diskusjonen om kaeml-slaget.
Vi kan også finne dette utsagnet i Masouds tarikh, i Athmas Tarikh og i andre Tarikh bøker.
168. Ibn Abul-Hadid, Sharh Nahjul al-Balagha, kp 1, side 101.
169. Ibn Abul-Hadid, Sharh Nahjul Balagha, side 306, med kommentar av Muhammed
Abdoh.
170. Samme kilde som tidligere nevnt, se side 626.
171. Al-Tabari, Tarikh, kp 5, side 205.
172. Ibn Qutaybah, Tarikh al-Khulafa, kp 1, side 18.
173. Ibn Qutaybah, Tarikh al-Khulafa, kp 1, side 48.
174. Dette er blitt nevnt på side 18 og side 35 av Imam al-Nisais Kasais.
175. Muslim, Sahih, kp 7, side 119, se på kapittelet som omhandler utmerkelsen til Ali ibn
Abu Talib.
176. Al-Athman, Tarikh, side 163.
177. Ibn Qutaybah, Al-Imam wal Siyasa, kp 1, side 20.
178. Den egyptiske lærde Muhammed Abdoh, Sharh Nahjul Balagha, kp 1, side 88.
179. Ibn Kathir, Tarikh, kp 8, side 77.
180. Dette er gjengitt i al-Masoudis historiebok kjent som Muruj al-Dhahab i forbindelse med
biografien til Sad ibn Abu Wakas.
181. Dette er nevnt av al-Tabari, al-Masoud, Ibn Sad, Taha Hussayn og andre.
182. Al-Bukhari, Sahih, kp 8, side 123.
183. Han brukte førsteperson entall ’’Jeg’’ som tyder på at han påtvang sine personlige
meninger over alle andre og at han ikke rådførte seg med resten som de påstår.
184. Denne beretningen er gjengitt i mange kildehenvisninger, blant dem er side 166, kp 1, av
Abu Fidas Tarikh, side 57, kp 5 av al-Baladhuris bok Ansab al-Asharaf, og side 261, kp 2, av
Ikd al-Farid, skrevet av Ibn Abd Rabbih.
185. Ifølge side 577, kp 12, av Ibn Manzurs leksikon Lisan al-Arab var Mansham en kvinne
fra Hamdan som pleide å selge parfyme. Hver gang araberne kjøpte parfyme fra henne ble det
krig mellom dem. Hun ble kjent for å være et tegn på ulykke.
186. Ibn Abul-Hadid, Sharh Nahjul-Balagha, kp 1, side 63.
187. Al-Bukhari, Sahih, kp 8, side 91. Se også på ’’Boken om tro’’ i Muslims Sahih.
188. Al-Bukharis Sahih, kp 2, side 36.
189. Dette er gjengitt av Ibn Kathir i hans Tarikh og av Ibn Abd al-Birr i hans al-Istiab i
forbindelse med diskusjon om biografien til Hujr ibn Adi.
190. Dette er det både Ibn Kathir forteller på side 136, kp 7 av sin Tarikh og al-Hakim
forteller på side 13, kp 4, av sin bok al-Mustadrak.
191. Ibn Kathir, Tarikh, kp 7, side 137.
192. Al-Bukhari, Sahih, kp 7, side 90, i et kapittel som handler om Hijra.
193. Imam Ahmad ibn Hanbal, Musnad, kp 6, side 77.
194. Ahmad ibn Hanbal, Musnad, kp 6, side 113.
195. Abbas Mahmud al-Aqad, Abqariyat Khalid, side 24.
196. På side 61, kp 2, av sin Tarikh sier al-Yakubi at Abd al-Rhamn sa: ‘’Jeg sverger ved
Allah! Det er Khalid som drepte disse menneskene, selv om de er muslimer.’’ Khalid svarte
med å si: ’’Jeg har drept dem som hevn for din far Awf ibn Abd Awf.’’ Abd al-Rhaman sa til
ham: ’’Nei, du hevnet deg ikke for blodet til min far, men du hevnet deg for blodet til din
onkel al-Faqih ibn al-Mughira.’’ Se, måtte Allah beskytte deg, hvordan Khalid ikke benektet
at han drepte disse menneskene, selv om de var muslimer, men innrømmet at han drepte dem
for å hevne seg for Awf, Abd al-Rahmans far. Tillatter dette ham, ifølge Allahs religion, å
drepe en gruppe av mennesker for å ha drept en mann? Er det tillatt å drepe mange muslimer
for mordet på en kafir?
197. Al-Tabari, al-Riyad al-Nadira, kp 1, side 100.
198. Al-Bukhari, Sahih, kp 4, side 325.
199. Zaynab var en av Imam Alis døtre.
200. For mer informasjon om denne konspirasjonen henviser jeg til al-Tabrasis bok al-Ihtijaj.
201. Al-Bukhari, Sahih, kp 4, side 175, Abu Huraira fortalte om seg selv, i et kapittel som
handler om tegnene på profetskapen.
202. Al-Bukhari, Sahih, kp 1, side 38, i et kapittel som handler om å søke kunnskap, og også
det samme kan bli funnet på side 2, kp 3, i samme kilde.
203. Jeg henviser til boken med tittelen Abu Huraira, skrevet av den egyptiske forfatteren
Mahmud Abu Rayyah.
204. Ibn Abul-Hadid, Sharh Nahjul-Balagha, kp 4, side 28.
205. Al-Bukhari, Sahih, kp 2, side 232, i et kapittel som handler om en fastende person som
våkner opp og finner seg selv i Janaba-tilstand. Malik, Muwatta, kp 1, side 272.
206. Dette er nevnt i al-Dhahabis bok Siyar Alam al-Nubala.
207. Ibn Abul Hadid, Sharh Nahjul Balagha, kp 4, side 68.
208. Ibn Kathir, Al-Bidaya wal Nihaya, kp 8, side 108.
209. Al-Bukhari, Sahih, kp 7, side 31.
210. Al-Bukhari, Shaih, kp 6, side 190, i et kapittel som handler om å forsyne kone og barn.
211. Ibn Abul-Hadid, Sharh Nahjul Balagha, kp 4, side 67.
212. Ibn Sad, Tabakat, kp 2, side 63.
213. Al-Bukhari, Sahih, kp 1, side 38, i et kapittel som handler om å søke kunnskap.
214. Samme kilde som tidligere nevnt, se på kp 1, side 37.
215. Al-Bukhari, Sahih, kp 1, side 30.
216. Samme kilde som tidligere nevnt.
217. Abu Huraira var tospråklig. Han snakket arabisk (hans morsmål) og han snakket
Amharisk.
218. Al-Bukhari, Sahih, kp 3, side 158, i et kapittel som handler om barn som når
modenhetsalderen. Det er også nevnt i et kapittel om modenhet i boken om regjering i
Muslims Sahih.
219. Hadihten om banneret er nevnt av al-Bukhari, Muslim, al-Tirmidhi, al-Nisai, Imam
Ahmad ibn Hanbal, Abu Dawud og alle andre hadith-fortellere.
220. Al-Tabari, Tarikh, kp 5, side 40. Al-Suyuti, Tarikh al-Khulafa, side 104. Ibn Qutaybah,
Tarikh. Ahmad, Musnad, kp 1, side 75.
221. Dette utsagnet er ytret av Omar ibn al-Khattab i profetens moske i Medina før hans død
på kort tid.
222. Ibn Hajar, Fath al-Bari, kp 7, side 586.
223. Muslim, Sahih, kp 6, side 23. Al-Hakim, Mustadrak, kp 2, side 156. Al-Behiki, Sunan,
kp 8, side 144.
224. Dette er nevnt i Muslims Sahih, i al-Behikis Sunan og i ibn Majas Sunan.
225. Ibn Sad, Tabakat, kp 3, side 248.
226. Al-Baladhuri, Ansab al-Ashraf, kp 5, side 31. Ibn Abd Al-Bir, al-Istiab, kp 2, side 396.
Usd al-Ghabah, kp 3, side 289.
227. Sverget Allah og Hans sendebud troskap for ekteskapsbrytere og syndere? Eller likte han
at det skulle bli sverget troskap for de urettferdige? Allah sa: ’’Deres autoritet er bare Allah,
Hans sendebud og de troende, som forretter bønn og gir velferdsbidraget, mens de bøyer
seg?’’
228. Vi ønsket at ibn Omar hadde sagt det samme til Talha og al-Zubayr som vendte seg bort
fra sin troskapsed for Ali og bekjempet ham. Vi ønsket at ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’
handlet ifølge denne beretningen da de nevnte hvem som var den mest utmerkede! Hvis å
bryte troskapseden er en av de største syndene som fører til vantro, hva er da skjebnen til
Talha og Zubayr som ikke bare brøt sin trosaksped, men også krenket folkets heder, drepte
uskyldige mennesker og beslaglagte deres rikdom og holdt ikke sitt løfte?
229. Al-Bukhari, Sahih, kp 1, side 166. Ahmad, Musnad, kp 2, side 96. Al-Behiki, Sunan, kp
8, side 159.
230. Ibn Asakir, Tarikh, kp 4, side 81.
231. Ibn Qutaybah, Tarikh al-Khulafa, kp 2, side 26.
232. Al-Tirmidhi, Sunan, kp 9, side 64.
233. Al-Tirmidhi, Sunan, kp 9, side 64. Imam Ahmad ibn Hanbal, Musnad, kp 2, side 91.
234. Ibn Sad, Al-Tabakat al-Kubra, kp 4, side 110. Ibn Hazm, Al-Muhalla, kp 4, side 213.
235. Ibn Sad, al-Tabakat al-Kubra, kp 4, side 110.
236. Ibn Hajar gjengir dette på side 39 i sin bok Fath al-Bari.
237. Se på Tarikh al-Suyuti. Kanz al-Ummal. Tarikh ibn Asakir og Al-Dahabis bok. For å vite
antallet på sider for kildehenvisningene, se på kapittelet som handler om de tolv imamene,
ifølge ’’Ahl al-Sunnah’’, i denne boken. NB! I den engelske oversettelsen av boken, utgitt av
Pyam-e-Aman, oversatt fra arabisk til engelsk av Yasin T. Al-Jibouri, står det at al-Suyuti
nevner dette utsagnet i sin bok Kanz al-Ummal, men al-Suyuti skrev aldri en bok med navnet
Kanz al-Ummal. Det var al-Mutki al-Hindi som skrev denne boken. Derfor er det feil i
kildehenvisningen, som ikke forekommer i den arabiske originale versjonen. Så vær
oppmerksom på dette, kjære leser.
238. Abu Dawoud, Sunan, kp 1, side 289. Al-Behiki, Sunan, kp 5, side 25. Imam Ahmad ibn
Hanbal, Musnad, kp 2, side 29.
239. Al-Bukhari, Sahih, Muslim, Sahih, kp 5, side 21.
240. Dette er nevnt av al-Bukhari i sin Sahih i et kapittel som handler om utmerkelsen til den
som går bak dødskistene i prosessjon i sin Kitab al-Janaiz.
241. Ibn Abul-Hadid, Sharh Nahjul Balagha, kp 1, side 358. Al-Masoudi, Tarikh, kp 5, side
163.
242. Al-Masoudi, Tarikh, kp 5, side 185. Ibn Abul-Hadid, Sharh Nahjul-Balagha, kp 5, side
487.
243. I sin gamle alder ble Ibn Abbas blind. Han ba Abdullah ibn al-Zubayr om å gå og spørre
sin mor om mutah, fordi hans far, ibn al-Zubayr, inngikk mutah-ekteskap med Asma, og
Abdullah var et resultat av Mutah-ekteskapet. Det er blitt fortalt at Abdullah gikk til sin mor
og spurte om det. Hun sa til ham: ’’Forbød jeg deg ikke å komme i kontakt med Ibn Abbas
som vet best om arabernes feil?’’
244. Jalal al-Din al-Suyuti gjengir denne hadithen i sin tolkning av Koranen med tittelen alDurr al-Manthur i forbindelse med kommentar om betydningen av Surah al-Bayyinah.
_________________________________________
Kapittel 34
Profetens sunnah motsier ikke Koranen iføgle sjia
Etter å ha studert troen til begge partene, troen til både sjia og ’’Ahl al-Sunnah wal Jama,’’
fant vi ut at sjia baserer alle sine juridiske dom på Koranen og Profetens sunnah. De
foretrekker Koranen i første omgang og deretter Profetens sunnah. Vi mener med dette at de
underkaster seg Sunnah etter å sammenligne det med Allahs bok. De aksepterer den når den
er i samsvar med Allahs bok og de handler etter den, mens de nekter og avviser den hvis den
er i strid med Allahs bok.
Sjia gjør det imamene av Ahlulbayt, fred være med ham, har beordret dem. Disse imamene
handlet i samsvar med hadithen de fortalte fra sin bestefar Allahs sendebud, som sa: ’’Hvis
noen gjengir min hadith for dere, sammenlign den med Allahs bok. Hvis den er i samsvar med
Allahs bok, handl etter den, og hvis den er i strid med Allahs bok, forkast den.’’ (245)
Imam Jaffar al-Sadik, fred være med ham, sa ofte: ’’Enhver hadith som ikke er i samsvar med
Koranen er av ingen verdi.’’ Usul al-Kafi forteller at Profeten ga en tale engang i Mina og sa:
’’Dere mennesker! Alt dere hører blir fortalt om meg som er i samsvar med Allahs bok er noe
jeg har sagt, og det som dere hører om meg som er i strid med Allahs bok er noe jeg aldri har
sagt.’’
På dette fundamentet bygger sjia sin rettvitenskap og sin religion. Det spiller ingen rolle hvor
riktig isnaden kan være, men de veier den og sammenligner den med boken som ikke er
preget av noe falskhet. Imamiya sjia er de eneste blant tilengerne til de islamske sektene som
har kommet med denne betingelsen i hadith-felt hvor du kan finne motsigende hadither og
beretninger.
I sin bok Tashih al-Itiqad skriver Shaykh al-Mufid: ’’Allahs bok er utmerket fremfor
hadithene og beretningene. Det er den avgjørende dommeren som avgjør troverdigheten til en
pålitelig og upålitelig hadith. Den dømmer alltid riktig.’’ Med denne betingelsen om å
sammenligne hadithen med Koranen for å undersøke dens troverdighet skiller sjia seg fra
’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ om mange fiqh-relaterte dom og mange trosprinsipper.
Enhver forsker vil finne ut at ahkam (dom, lovene) og trosprinsipper til sjia er helt i samsvar
med Allahs bok, til forskjell fra lovene og trosprinsippene til ’’Ahl al-Sunnah wal Jama.’’ En
som forsker igjennom dette emnet grundig ville finne trosprinsippene og lovene akseptert av
de sistenevnte klart i strid med Koranen. Du vil finne sannheten om denne saken og vi vil vise
deg kort noen av våre egne bevis inshAllah.
På grunn av denne betingelsen om sammenligning av hadith med koranen vil forskeren forstå
hvorfor sjia ikke stemplet noen av sine hadith bøker for å være ’’Sahih’’ eller ansett den for å
være troverdig på lik linje med Koranen, men ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ har gjort det. De
har ansett ’’Sahih’’ alle hadithene fortalt av al-Bukhari og Muslim, selv om de har hundrevis
av hadither som motsetter seg Allahs bok.
Det er fint å vite i denne sammenhengen om boken med tittelen al-Kafi. Selv om den er
skrevet av en stor forfatter, Muhammed ibn Yakub al-Kulayni, som fordypet seg innenfor
hadith-vitenskap, hevder aldri sjia lærde at alt som er samlet i den av hadither er ’’Sahih’’
troverdige. Noen av deres lærde har overset dem og ansett dem for å være utroverdige. Heller
ikke forfatteren til boken al-Kafi hevder at alle hadithene han samlet var troverdige. Det kan
hende at ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ valgte å stemple sine hadither for å være troverdige på
grunn av politikken til kalifene. De ønsket å følge fotsporene til de religiøse lederne som var
uvitende om Sunnah og lovene til Koranen, eller visste om dem, men foretrakk sine egne
meninger, og dermed motsa de hellige tekstene av forskjellige grunner som vi allerede har
omtalt. På den andre siden har vi sjia, som etterlignet den rensde familien til Profeten, som var
likemennene til Koranen og de som fortalte om den. Sjia motsa aldri disse imamene og de er
ikke uenige om dem:
’’Hva med den som holder seg til en klar beskjed fra sin Herre fremført av et vitne av ham, og
før ham av Moseboken, som rettesnor og nåde?’’ Koranen: 11:17.
Allah har talt på ærlig vis.
_______________________________________
245. Direkte oversatt var Profetens ord: ’’Slå den (hadithen) på veggen.’’ Det er et arabisk
uttrykk som betyr overse den eller forkaste den.
_______________________________________
Kapittel 35
Sunnah og Koranen ifølge ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’
Mens sjia imamiya foretrekker Koranen over Sunnah, lar den være den siste dommeren og
den dominerende autoriteten gjør ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ det motsatte. De foretrekker
Sunnah fremfor Koranen, lar den være den siste dommeren og den dominerende autoriteten.
Vi kommer fram til denne konklusjonen når vi ser hvordan de kaller seg ’’Ahl al-Sunnah’’,
tilhengerne til Sunnah, på grunn av tankegangen som de adopterte, ellers hvorfor kalte de seg
ikke tilhengerne til Koranen og Sunnah, selv om de har fortalt at Profeten har sagt: ’’Jeg har
forlatt blant dere Allahs bok og min Sunah?’’’?
Fordi sunniene overser Koranen, overholder den forfalskede Sunnah og foretrekker den,
forstår vi hovedgrunnen bak at de nå sier at Sunnah råder over Koranen. Dette er et veldig rart
utsagn. Jeg tror de fant seg selv tvunget til å gjøre det når de oppdaget at de gjorde ting som
motsatte seg Koranen, ting som de fant på etter at herskerne de adlydet tvang dem til å handle
etter det de sa. For å rettferdiggjøre sine handlinger fabrikkerte de hadither som de tilskrev
Profeten på falskt vis. Disse hadithene motsier dommene til Koranen. Derfor valgte de å si at
Sunnah råder over Koranen og den erstatter Koranens lover.
La meg gi deg et klart eksempel på hva enhver muslim gjør mange ganger daglig: Ablusjon
(wodu) før bønnen:
Koranen sier: ’’Dere som tror! Når dere står for å forrette bønn, vask deres ansikt og hender
til albuene og tørk deres hode og føtter til anklene.’’ Koranen: 5:6.
Det spiller ingen rolle hva som blir sagt, uansett dialekt og aksent, når en resiterer den
originale teksten til dette verset leser man den slik vi har nevnt. Al-Fakkhr al-Razi, som er en
av de kjente lærde innenfor arabisk språk blant ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’, sa at føttene skal
bli tøkret (246). Ibn Hazm sa: ’’Selv om en leser det arjalukum eller arjulukum er det pålagt i
begge tilfeller å tørke hodet og føttene, og det er ingen annen mulighet.’’ (247) Selv om han
innrømmer at Koranen oppfordrer til å tørke føttene i begge tilfellene, støtter al-Fakhr al-Razi
fanatisk sin egen Sunni sekt og skriver: ’’Men Sunnah oppfordret til å vaske føttene, og den
erstatter lovene til Koranen.’’ (248)
Det er mange lignende eksempler hos ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ på den forfalskede sunnah
som råder over eller erstatter Koranen. Mange fabrikkerte hadither tar de i bruk for å anse
ugyldig Allahs befalinger og de bygger på den falske påstanden om at Allahs sendebud
erstattet Koranens lover.
Hvis vi studerer verset som henviser til ablusjon i Surat al-Maidah og tar i betraktning felles
enigheten til muslimene om at denne Surah var det siste som ble åpenbart i Koranen – det er
fortalt at denne surah ble åpenbart to måneder før Profetens bortgang – hvor og når erstattet
profeten denne loven om ablusjon i Koranen? Profeten hadde allerede tilbrakt tjuetre år, han
gjorde ablusjon, han tørket og ikke vakset sine føtter, han gjorde det mange ganger hver gang,
er det fornuftig å akseptere at bare to måneder før hans død og etter hans mottagelse av verset
som sier ’’og tørk ditt hode og føtter,’’ vasket han sine føtter for å motsette seg befalingen
åpenbart i Allahs bok? Det høres utrolig ut.
Hvordan kan folk tro at en profet som beordrer dem om å overholde Allahs bok og handle
etter den sier til dem: ’’Denne boken leder til det som er til beste for dere,’’ men gjør det
motsatte av det Koranen oppfordrer til? Ville ikke hans motstandere, polyteistene og hyklerne
si til ham: ’’Hvis du motsetter deg det Koranen beordrer, hvordan kan du be oss om å følge
den?’’ Profeten ville ha funnet seg selv i vanskelig situasjon og ikke være i stand til å
tilbakevise deres argument. Nei, vi tror ikke på en slik påstand, en påstand som fornuft og
hadith forkaster. Den er forkastet av enhver som kjenner Allahs bok og Sunnah til Hans
sendebud.
Men ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ som vi vet fra tidligere forskninger er Umayyad herskerne
og de som fulgte deres fotspor, de fabrikkerte mange hadither som de tilskrev profeten for å
rettferdiggjøre synet og ijtihaden til imamene av villfarelse, og gi de sistenevnte en spesiell
status. De gjorde dette for å rettferdiggjøre ijtihaden til noen personer mot den hellige teksten,
de påstod at Profeten selv godtok ijtihad-tankegangen og fulgte sine egne meninger mot den
koraniske teksten. Derfor erstattet han det han ønsket av det som stod i Koranen. Derfor vil de
som fant på bida (innovasjoner) finne en tillatelse for å motsette seg Koranen. De hevder at de
bare fulgte Profeten, noe som er ren løgn.
I en tidligere forskning kom vi med mange uslåelige bevis og argumenter om at Allahs
sendebud aldri for en eneste dag fulgte sine egne meninger og heller ikke aksepterte han
prinsippet om qiyas. Han ventet alltid på åpenbaringen. Koranen bekrefter dette med følgende
ord: ’’Så du kan dømme mellom mennesker etter det Allah har lært deg.’’ Koranen: 4:105
(249).
Var han ikke av de som resiterte sin Herre si: ’’Og da våre klare tegn ble resitert for dem, de
som ikke ønsker Oss sa: ’’Bring oss en Koran annen enn denne, eller forandr den.’’ Si: ’’Det
er ikke opp til meg å forandre den på egen hånd. Jeg følger bare det som er blitt åpenbart til
meg. Jeg frykter at hvis jeg er ulydig overfor min Herre vil jeg få straff på en stor dag.’’
Koranen: 10:15. Advarte ikke hans Herre ham på det sterkeste mot å forsøke å tilskrive Allah
et eneste ord på falskt vis? Allah sa: ’’Og hadde han tilskrevet oss falskt et utsagn ville Vi ha
grepet ham fra høyre hånd, og skåret av hans påulsåre, og ingen av dere kunne redde ham!’’
Koranen: 69:44-47.
Dette er Koranen og dette er Profeten hvis oppførsel var legemliggjørelsen av Koranen. Men
’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ (250), på grunn av sitt store hat mot Ali ibn Abu Talib og
Ahlulbayt (fred være med dem), motsa Ahlulbayt i alt, så mye at det var deres vane å motsette
seg Ali og hans sjia i absolutt enhver ting, selv om dette betydde å motsi en sunnah som de
selv ansett som troverdig. (251)
Fordi Imam Ali var kjent for å lese basmala (I navnet til Allah, Den Barmhjertige, Den
Nåderike) høyt mens han forrettet sine bønn for å gjenoppvekke Profetens sunnah, uttrykket
en rekke Sahaba deres syn om at det er makroh (mislikt av Allah) å uttale basmala i løpet av
bønnene. Det samme gjelder å trekke sammen sine hender, bønnen under qunot, i tilegg til
andre saker angående daglige bønner.
Derfor pleide Anas ibn Malik å gråte og klage: ’’Jeg sverger ved Allah! Jeg finner sjelden
noen gjøre det som Allahs sendebud pleide å gjøre.’’ Han ble spurt: ’’Hva med bønnene?’’
Han sa: ’’Dere har forandret bønnene også.’’ (252)
Det som er rart er at ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ tier om forskjellene. Deres fire sekter er
uenige med hverandre, men de finner ikke noe galt med det, de sier at deres forskjeller er en
nåde. Men allikevel angriper de sjia hver gang de sistenevnte er uenige med dem angående en
sak. Nåden blir om til en katastrofe. De følger ingen, unntatt synet til deres imamer, selv om
de sistenevnte aldri oversteg imamene av den rene familien til Profeten verken i kunnskap,
gjerninger, utmerkelse eller heder.
Som vi tidligere har nevnt om vasking og tørking av føtter, og tiltross for at deres bøker
allerede vitner at tørking er det Koranen oppfordrer til, og at dette er også Sunnah til Profeten
(253), kritiserer de sjia for å tørke sine føtter under Wodu, beskylder dem for å ha tolket
Koranen galt og motsagt religionen.
Det andre eksemplet som må bli nevnt er mutah ekteskapet som Koranen henviser til og som
ble tillatt av Profetens sunnah. For å rettferdiggjøre Omars ijtihad i denne sammenhengen og
hans forbud mot mutah fant de på en falsk hadith som de tilskrev Profeten. De forsøkte
igjennom den å kritisere sjia for å ha tillatt dette ekteskapet basert på en hadith fortalt av
Imam Ali ibn Abu Talib, fred være med ham. I tillegg til det vi allerede har nevnt har deres
sahih bøker vitnet at sahaba pleide å arrangere mutah ekteskap under levetiden til Allahs
sendebud, under regjeringstiden til Abu Bakr og under en periode av regjeringstiden til Omar
før den sistenevnte forbød mutah. De vitner også at Sahaba var uenige imellom seg selv om
mutah. Noen tillott mutah, mens andre forbød mutah.
Argumentene om dette emnet er veldig mange. De beviser at sunniene erstattet Koranen med
falske hadither. Vi har nevnt to eksempeler og vårt mål er å fjerne gardinen bort fra sekten
fulgt av’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ og gjør leseren kjent med at sunniene foretrekker hadith
fremfor Koranen og sier åpenlyst at Sunnah råder over Koranen.
Rettvitenskapsmannen Imam Abdullah ibn Muslim ibn Qutaybah, hadiht-forteller og
rettvitenskapsmanenn til ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’, som døde i 276/889, sa åpenlyst:
’’Sunnah råder over Boken (Koranen), mens boken ikke råder over Sunnah.’’ (254)
Forfatteren til boken med tittelen Makalat al-Islamiya forteller at Imam al-Ashari, lederen til
’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ sier om grunnprinsippene til religionen: ’’Sunnah erstatter
Koranen og utsletter dens dom, mens Koranen ikke erstatter eller utsletter Sunnah.’’ (255)
Ibn Abd al-Bir sa at Imam al-Awzai, en av de store imamene av ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’
har sagt: ’’Koranen trenger Sunnah mer enn Sunnah trenger Koranen.’’ (259)
Slike utsagn vitner om deres religion. Det vil være en selvfølge at folk som bekjenner seg til
slike ting motsier det som blir sagt om Ahlulbayt om å foretrekke Koranen fremfor hadith.
Koranen er den som bestemmer sunnah. Det er også en selvfølge at disse forkaster hadithene
og nekter å akseptere dem, selv om de ble fortalt av imamene av Ahlulbayt, bare fordi de
undergraver hele deres sekt.
Al-Behiki karakteriserer i sin bok Dalail al-Nubawah hadithen til Profeten: ’’Hvis dere kom
over en hadith fortalt av meg, sammenlign den med Allahs bok,’’ ’’Denne hadithen er falsk
og ikke riktig, og den er selvmotsgiende, for det er ingen bevis i Koranen som støtter denne
påstanden om å sammenligne hadithen med Korannen for å bekrefte haditens troverdighet.’’
Ibn Abd al-Birr forteller at Abd al-Rahman ibn Mahdi sa at hadithen til Profeten: ’’Hver gang
det blir fortalt at jeg har sagt noe, sammenlign det med Allahs bok, hvis utsagnet er i samsvar
med Allahs bok, har jeg sagt det, men hvis det motsetter seg Allahs bok, har jeg aldri sagt
det,’’ aldri kan bli akseptert av kunnskapens folk som troverdig, spesielt fordi hadithene som
forteller det motsatte av den er troverdig. Han konkluderte med å si at ateistene og
Kharijittene var de som fabrikkerte denne hadithen. (257)
Noter deg denne blinde fantaismen som forlater ingen rom for bekreftelse av noe og
underkastelse for sannheten. De stempler formidlerne av denne hadithen, som er imamene til
ledelse av familien til Profeten, som ateister og Kharijitter, og beskylder dem for å ha
forfalsket hadither!
Kan vi spørre dem: ’’Hva er målet til ateistene og Kharijittene bak å fabrikkere denne
hadithen som gjør Allahs bok, den eneste som ikke inneholder noe falskhet, kriteriet for å
akseptere troverdigheten til en hadith?’’
Enhver fritenkende fornuftig person vil sympatisere med de såkalte ’’ateistene’’ og
’’Kharijittene’’ som roser Allahs bok og gir den høy status, bygger på den sin lovgivning, til
forskjell fra ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ som gjør ende på Allahs bok igjennom falske
hadither og igjennom å erstatte dens lover med falske innovasjoner.
’’En svær ting er det som kommer ut fra deres munn, de taler intet annet enn løgn!’’ Koranen:
18:5.
De som de stempler som ’’ateister’’ og ’’Kharijitter’’ er ikke noen andre enn imamene av
Profetens familien, imamene til ledelse, lanternene som belsyer mørket, de som ble beskrevet
av sin bestefar Allahs sendebud som sikkerhet for nasjonen mot splittelse. Hvis en klan holdt
seg unna dem vil det bli Satans parti. Ahlulbayts eneste ’’synd’’ er at de overholdte Sunnah til
sin bestefar og forkastet alle innovasjoner funnet på av Abu Bakr, Omar, Uthman, Muawyiah,
Yazid, Marwan og Bani Umayyah. Fordi den herskende autoriteten var i hendene til de
sistenevnte, var det er en selvfølge at de fordømte sine motstandere, stemplet dem som
’’Kharjitter’’, ’’ateister’’, bekjempet dem og tok avstand fra dem. Ble ikke Ali og Ahlulbayt
forbannet fra talestolene for åtti år? Forgiftet de ikke Imam Hassan? Drepte de ikke Imam
Hussain og hans ætt?
La oss ikke gå tilbake for å diskutere om tragedien til Ahlulbyat, for urettferdigheten mot dem
er fremdeles i gang, og la oss gå tilbake til de som kaller seg selv ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’
og som forkaster hadith, selv om den er i samsvar med Koranen. Hvorfor stemplet de ikke
Abu Bakr ’’al-Sidik’’ som en Kharijitt fordi han brente hadithene, deretter ga en tale og sa:
’’Dere beretter hadither fortalt av Allahs sendebud om det dere er uenige om med hverandre,
og folk etter dere vil være mer uenige hvis dere fortsetter sånn. Derfor ikke gjenfortell en ting
fortalt av Allahs sendebud. Hvis noen spør dere om noe, si: ’’Mellom oss og dere er Allahs
bok, så følg det den påbyr og hold dere unna det den forbyr.’’ (258)
Satt Abu Bakr Sunnah foran Koranen? Han ansett Koranen som den eneste kilden og forkastet
Sunnah. Han begrunnet dette med at folk vil være mer uenige dersom de holdte seg til
Sunnah.
Hvorfor kalte de ikke Omar ibn al-Khattab en Kharijitt fordi han forkastet Sunnah fra
begynnelsen av og sa: ’’Allahs bok er nok for oss?’’ Han brente alt det sahaba hadde samlet
av hadither og sunan under sin regjeringstid (259) og han forbød Sahaba å offentliggjøre noe
hadith (260).
Hvorfor kalte de ikke moren til de troende Aisha, som halvreligionen deres stammer ifra, for
en kharjitt fordi hun var kjent for å sammenligne hadith med Koranen for å bekrefte
troverdigheten til hadithen? Hver gang hun hørte en hadith som hun ikke kjente,
sammenlignet hun den med Allahs bok og forkastet den dersom den motsagte Koranen. Hun
kom med innvendig mot Omar ibn al-Khattab da han fortalte følgende hadith: ’’En død er
torturert i sin grav, fordi hans familie gråtver over ham.’’ Hun sa til ham: ’’Nok som bevis på
at denne hadithen du gjengir ikke stemme er dette koranverset: ’’Ingen bærer andres synd.’’
(261). Hun forkastet en hadith fortalt av Abdullah ibn Omar om at Profeten kom til et
gravested hvor noen ateister ble begravd etter å ha blitt drept i slaget ved Badr og snakket med
dem. Så kom tilbake til sine følgesvenner og sa: ’’De hørte det jeg sa.’’ Aisha benektet at den
døde kunne høre. Hun sa: ’’Allahs sendebud sa: ’’De visste at det jeg pleide å fortelle dem er
sannheten,’’ så resiterte hun følgende vers som bevis på falskheten til denne hadithen: ’’Du
kan ikke la de som er i gravene høre deg.’’ Koranen: 35:22. (262)
Hun forkastet mange andre hadither. Hver gang sammenlignet hun hver hadith med Allahs
bok. Engang fortalte noen henne at Muhammed hadde sett sin Herre. Hun sa til ham: ’’Det du
sier høres hårreisende ut. Den som forteller deg tre ting er en løgner. Blant annet den som
forteller deg at Muhammed så sin Herre, han er en løgner.’’ Så resiterte hun følgende verset
for å bekrefte falskheten til denne hadithen: ’’Ingen blikk kan nå ham, men Han kan merke
dem. Han er den Uutgrunnelige, den Innsiktsfulle.’’ Koranen: 6:103. Hun resiterte også for
ham dette verset: ’’Det kan ikke forekomme at Allah taler til et menneske, unntatt ved
åpenbaring eller bak et slør osv.’’ Koranen: 42:51. Hun fortsettet videre: ’’Enhver som
forteller deg at han vet det som vil skje med ham i morgen er en løgner.’’ Så resiterte hun
dette verset som bekreftelse på sin påstand: ’’Ingen sjel vet hva den vil oppnå i morgen?’’
Koranen: 31:34. Hun fortsettet videre og sa: ’’Enhver som forteller deg at Profeten holdt noe
åpenbaring for seg selv uten å avsløre den for andre er en løgner,’’ og som bekreftelse på
denne påstanden leste hun følgende vers fra Koranen: ’’Sendebud! Forkynn det som er blitt
åpenbart deg av din Herre.’’ Koranen: 5:67.
Det samme gjorde Abu Huraira, formidleren av hadithene til ’’Ahl al-Sunnah’’. Han pleide å
gjengi en hadith og deretter si: ’’Resiter det den Opphøyde har sagt som bekreftelse,’’ så
sammenligner han sin hadith med Allahs bok for å bekrefte at den samsvarer med Allahs bok
så tilskuerne tror på det han sier.
Så hvorfor kaller ikke ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ disse personene for ’’Kharjitter’’ eller
’’ateister’’, fordi de alle sammenlinger hadithene som de hører med Allahs bok og anser
falske hadithene som motsetter seg Koranen? De tør ikke engang å gjøre det. Men når det
kommer til imamene av Ahlulbayt vil de ikke nøle med å forbanne dem og tilskrive dem
mangler uten at disse imamene begikk en synd annet enn å sammenligne hadith med Allahs
bok for å avsløre de som forfalsker og de som fabrikker, de som ønsket å tilbakevise Allahs
befalinger igjennom falske hadither. De gjorde det, fordi de innså helt at om deres hadither
hadde blitt sammenlignet med Allahs bok, vil 10 av 9 av dem bli ansett for å motsette seg
Allahs bok. De som anses for troverdige hadither som Profeten har uttalt tolker de på en måte
Allahs sendebud ikke siktet til. Et eksempel på dette er hadithen: ’’Kalifene etter meg er tolv.
Alle er av Quraish,’’ og et annet eksempel er hadithen: ’’Overhold sunnah til de rettferdige
kalifene etter meg,’’ og et annet eksempel er: ’’Forskjellene mellom min nasjon er en nåde,’’ i
tillegg til mange andre beretninger fortalt av profeten, hvor han henviser til imamene av sin
rene familie. Men de påstod at de henviste til sine egne røverske kalifer og noen frafallende
sahaba.
Til og med titlene som de knytter opp mot Sahaba, tittelen al-Sidik som de gir Abu Bakr,
tittelen al-Farok som de gir Omar, tittelen Dhul Norayn som de gir Uthman og tittelen
Sayfullah som de gir Khalid, er alle titler Profeten ga Ali. Profeten sa: ’’Sidikin (de
rettskafne) er tre. Habib al-Najar (den troende som er nevnt i Surat Yasin, 2), Eskiel, den
troende som tilhørte Faraos familie, og Ali ibn Abu Talib, som er den beste av dem.’’ (263)
Ali pleide å si: ’’Jeg er den største Sidik. Ingen andre enn meg sier dette annet enn en
løgner.’’ Han sa at han er den største farok. Igjennom ham skiller Allah sannheten fra
falskheten (264). Sa ikke Allahs sendebud at å elske Ali er tro, mens å hate ham er hykleri, at
sannheten er rundt ham hvor han enn gikk?
Når det gjelder tittelen ’’Dhul-Norayn’’ (265), er Ali, fred være med ham, faren til al-Hassan
og al-Husayn, fred være med dem, mesterne over paradisets ungdommer, de to lysene som
nedstammet fra Profeten. Når det gjelder ’’Sayfullah’’, er Ali den som ble beskrevet av
Gabriel, fred være med ham, under Uhud-slaget med følgende ord: ’’Det er ingen ungmann,
unntatt Ali, og det er ikke noe sverd, unntatt Dhul-Fikar.’ Ali er sverdet til Allah som Han
sendte til polyteistene for å drepe deres helter, arrestere deres modige krigere og skjære deres
neser til de underkastet seg for sannheten motvillige. Han er sverdet til Allah som aldri flyktet
bort fra et slag og heller ikke viste ham noe feighet. Han er den som åpnet porten til Khaybar,
en oppgave som var vanskelig for de fleste utmerkede sahaba, som flyktet bort beseiret.
Kalifatet var basert på å isolere Ali og fjerne bort omtalen av alle hans utmerkelser og gode
egenskaper. Da Muawyiah kom til makten gikk han langt med å forbanne og å forakte Ali,
han opphøyet statusen til hans motstandere, tilskrev dem utmerkelsene til Ali, inkludert hans
titler, på grunn av hans troløshet og forræderi. Hvem kunne ved denne tiden motsette seg
Muawyiah eller kalle ham en løgner? De aksepterte jo å forbanne, å fordømme Ali og å ta
avstand fra ham. Hvordan kunne de da motsette seg Muawiyah? Muawiyahs tilhengere av
’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ fordreide alle fakta, så mye at det riktige syntes å være for dem
feil og motsatt, til den grad at Ali og hans sjia ble stemplet som Kharijitter og Rafidier. Å
forbanne dem og å drepe dem er tillatt, mens fiendene til Allah, Hans sendebud og Ahlulbayt
ble kjent som de som holdt seg til Sunnah. Så les og forundr deg, og hvis du har noe tvil om
dette forsk og undersøk selv.
’’La meg fremsette en lignelse for dere mellom disse to grupper. Disse to gruppene er lik en
blind og en døv, og en som ser og hører. Kan de vel settes likt? Vil dere da ikke tenke etter?’’
Koranen: 11:24.
Allah taler på ærlig vis.
______________________________________
246. Han sier det i sin bok al-Tafsir al-Kabir (den store korantolkningsboken), Kp 11, side
161.
247. Ibn Hazm, Al-Muhalla, kp 3, side 54.
248. Al-Fakhr al-Razi, Al-Tafsir al-Kabir, kp 11, side 161.
249. Al-Bukhari, Sahih, kp 8, side 148.
250. Vi mener de tidligste av dem som gjorde en avtale med Ali og hans ætt etter Profeten og
som fant på sekten til ’’Ahl al-Sunnah wal Jama.’’
251. Vi har diskutert denne saken i detalj og gjengitt deres egne utsagn som de har publisert i
sine bøker og utsagnene til deres imamer i en bok vi kalte Ma’a al-Sadikin (La oss være med
de ærlige), så se på den for mer informasjon angående denne saken.
252. Al-Bukhari, Sahih, kp 1, side 74.
253. Ibn Sad, Al-Tabakat al-Kubra, kp 6, side 191.
254. Al-Darimi, Sunan, kp 1, side 145. Ibn Qutaybah, side 199, i et kapittel som handler om å
tolke hadithene som det er uenighet om.
255. Makalat al-Islamiya, kp 2, side 251.
256. Jami Bayan al-Ilm, kp 2, side 234.
257. Jami Bayan al-Ilm, kp 2, side 233.
258. Al-Dhahabi, Tadikhirat al-huffas, kp 1, side 3.
259. Ibn Kathir, Kanz al-ummal, kp 5, side 237. Al-Dhahabi, Tadhkirat al-Hufaz, kp 1, side 5.
260. Al-Dhahabi, Tadhkirat al-Huffaz, kp 1, side 5.
261. Denne hadithen er gjengitt i al-Bukharis Sahih i boken om kister i et kapittel som handler
om Profetens hadith: ’’En død person blir straffet av en liten dråpe tårer fra hans familie som
felles for ham.’’ Den er også nevnt i Muslims Sahih i boken om kister i et kapittel som
handler om en død person som blir straffet av sorgen til hans familie over ham.
262. Denne hadithen er nevnt både i al-Bukharis og Muslims bøker i Boken om kister.
263. Denne hadithen er gjengitt på side 223, kp 2, av al-Hasakanis bok Shawahid al-Tanzil,
kp 2, side 417 av Ghayat al-Maram. Den er også nevnt i al-Riyad al-Nadira, kp 2, side 202.
264. Denne hadithen er gjengit i al-Tabaris Tarikh i et kapittel som handler om Alis
tilknytning til Islam. Ibn Majah, Sunan, kp 6, side 44. Al-Nisai, Khasais. Al-Hakim,
Mustadrak, kp 3, side 112.
265. ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ kaller Uthman ’’Dhul-Norayn’’ og rettferdiggjør sin påstand
med å si at han var gift med Rukaya og Um Kulthom, som ifølge dem var profetens døtre.
Dette stemmer ikke. Sannheten er at de var hans stedøtre. Selv om dere antar at de var hans
døtre, hvordan kan de bli beskrevet som ’’norayn’’ to lys, når profeten aldri har fortalt noe om
deres utmerkelse? Hvorfor ikke gi denne tittelen til Fatima som han beskrev som lederen og
lyset til all verdens kvinner? Hvorfor kaller de ikke Ali da ’’Dhul Noor’’?
_________________________________________
Kapittel 36
Profetens hadither fortalt av ’’Ahl al-Sunnah’’ som motsier hverandre
En forsker kan komme over mange hadither tilskrevet Profeten som ikke er noe annet enn
bidaer (innovasjoner) funnet på av mange følgesvenner etter hans bortgang. Disse ble
påtvunget folk å tro på til de sistenevnte trodde at det var det profeten virkelig gjorde og sa.
Av denne grunnen motsier de fleste bidaer hverandre, og de er i strid med Koranen. Derfor
føler sunni lærde seg forpliktet til å tolke dem og å si at Profeten gjorde dette engang, og en
annen gang gjorde han noe annet osv. For eksempel sier de at han en gang forettet sine
bønner, mens han resiterte basmala høyt og ba en annen uten å resitere basmala, at han
engang tørket sine føtter, mens han gjennomførte ablusjon, og i en annen tid vakset dem, at
han en gang satt sin høyre hånd over sin venstre og en gang satt dem begge på hver sin side.
Noen sunnier har gått så langt som å si at han gjorde dette for å fjerne byrdene fra nasjonen og
enhver muslim kunne velge å gjøre det han ønsket.
Dette er ingenting annet falskhet som er forkastet av Islam, som er bygd på prinsppet om
Tawhid, enhet om tilbedelse. Islam tillatter ikke noen som har på seg ihram å ha på seg det
han ønsker av størrelse på klær og farge på klær. Heller ikke tillatter Islam en som følger en
imam under bønnen å skille seg fra ham i hans bevegelser, når han står opp, når han bøyer
seg, når han kneler og når han sitter.
Dette er falskhet, fordi de rensede imamene av Ahlulbayt forkaster slike beretninger og nekter
å akseptere dem når de tillatter folk å være uenige med hverandre om praktiseringen av
ritualene.
Hvis vi diskuterer motsigelsene i hadithene fortalt av ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah,’’ vil vi
finne dem mange og vi vil forsøke å samle dem i en spesiell bok inshAllah.
Som vi vanligvis pleier å gjøre vil vi nevne kort noen eksempler så det kan bli klart for
forskeren hva som er grunnlaget til ’’Ahl al-Sunnah wal Jamahs’’ sekt og religion.
I Muslims Sahih og i Sharh al-Muwatta, skrevet av Jalal ad-Din al-Suyuti står det at Anas ibn
Malik fortalte: ’’Jeg ba engang bak Allahs sendebud, Abu Bakr, Omar og Uthman. Jeg hørte
aldri noen av dem resitere Bismilahir-Rahmanir-Rahim.’’ I en annen beretning er det sagt at
Allahs sendebud ikke hadde til vane å resitere basmala høyt.
Bismillahir-Rahmanir-Raheem (i navnet til Allah, Den Barmhjertige, Den Nåderike): Denne
gangen er denne hadithen fortalt av Anas ibn Qatadah, Thabit al-Banani og andre. Hver av
disse mennene ender opp fortellerrekken med Profeten. Men alle disse beretningene
inneholder veldig forskjellige meninger. Noen av dem mener at de ikke resiterte BismilahirRahmanir-Rahim, mens andre sier at de ikke leste det høyt, og andre sier at de resiterte
Bismillahir-Rahmanir-Rahim høyt. Noen av dem mener at de aldri lot være å resitere
Bismillahir-Rahmanir-Rahim. Noen av dem mener at de begynte deres resitering med
Alhamdu Lillahi Rabil Alamin. Anas ibn Malik sier i denne sammenhengen: ’’Dette er en stor
forvirring og motsigelse. Ingen Faqih (rettvitenskapsmann) kan komme med et klart uslåelig
argument for sin mening i denne sammenhengen.’’ (266)
Vi ønsker å vite den virkelige grunnen bak disse motsigelsene og denne forvirringen som
bekjennes av Anas ibn Malik, som pleide alltid å være i følgeskap med Profeten. Han var
profetens dørvakt. Han fortalte engang at Allahs sendebud og de tre kalifene pleide ikke å
resitere basmala, men så forteller han at de aldri lot være å resitere basmala!
Dette er en smertelig og ubehagelig sannhet om det de fleste sahaba gjorde, mens de fortalte
hadith. De fulgte sine politiske interesser og ønsket å tilfredsstille makthaverne.
Det er ingen tvil om at han fortalte at de aldri resiterte basmala under regjeringstiden til Bani
Umayyah som forsøkte alt det de kunne for å forandre på Profetens sunnah. Ali ibn Abu Talib
insisterte på å overholde Profetens sunnah og gjorde alt det han kunne for å gjenoppvekke
sunnah til livet igjen.
Deres politikk var basert på å motsette seg Ali i alt, å gjøre det motsatte av det han pleide å
gjøre så mye at han, fred være med ham, ble veldig kjent for å ha resitert basmala da han
forrettet bønnen med lav stemme. Dette er ikke det vi eller andre sjia påstår, vi har ikke basert
oss på noe vi har skrevet, unntatt det som står i bøkene til ’’Ahl al-Sunnah wal Jama.’’
Imam al-Naisapuri sier, etter å ha nevnt Anas ibn Maliks motsigende beretninger: ’’De
inneholder en anklage om at Ali (måtte Allah være tilfreds med ham) pleide å gå langt med å
resitere høyt basmala. Da Bani Ummayah kom til makten gikk de langt med å forby å resitere
basmla i et forsøk på å gjøre ende på Ali ibn Abu Talibs innflytelse. Det er mulig han (Anas
ibn Malik) fryktet dem og derfor kom han med motsigende uttalelser.’’ (267)
Shaykh Abu Zuhra har kommet med en lignende uttalelse. Han sa: ’’Umayyad regjeringen må
være ansvarlig for forkastelsen av en stor del av Alis (måtte fred være med ham) innflytelse
på rettvitenskap og utstedning av dom, fordi det ikke er fornuftig å finne dem forbanne Ali fra
talestolene, mens de forlater lærde diskutere hans kunnskap og fortelle hans dom og det han
har fortalt folk, spesielt om prinsippene til Islamsk forvaltning.’’ (268). Priset være Allah som
tillott sannheten å bli avslørt av deres egne lærde som innrømmet at Ali pleide å reistere høyt
basmala.
Vi kan konkludere med at det som fikk ham, fred være med ham, å gå langt med å resitere
basmala høyt var at herskerne som var før ham hadde latt være å lese det og folk fulgte etter,
og det ble en etablert tradisjon. De lot være å si Basmala, og dette er grunnen til at Imam Ali
(fvmh) gikk langt med å si med høy stemme Basmala.
Vi ser også igjennom Anas ibn Maliks hadither hans forsøk på å være nær og å tilfredsstille
Bani Umayyah som til gjengjeld priset ham og ga ham rikdom og bygget for ham luksus
herskapshus, fordi han var en motstander av Ali (fvmh). Han offentliggjorde sitt hat mot
lederen til de troende (fvmh) da han fortalte historien om den stekte fuglen hvor profeten
uttrykket følgende: ’’Allah! Bring meg den som du elsker mest for å dele denne fuglen med
meg,’’ og Ali kom for å be om tillatelse for å komme inn, men Anas nektet ham å komme inn
tre ganger. Da Profeten fikk vite om dette forsøket spurte han Anas: ’’Hvorfor gjør du det?’’
Anas sa: ’’Jeg håpet det vil være en av Ansar istedenfor.’’ (269)
Nok som bevis på hatet til denne sahabi er at han hørte Profeten påkalle sin Herre for å bringe
ham den Han elsker, så bønnhører Allah ham og sender ham Ali (fvmh) som kommer til ham,
men Anas’ misunnelse tvang ham til å lyve og sende Ali bort, og hevde at Profeten ikke
trengte ham. Han gjentok sin løgn tre ganger sammenhengende, bare fordi han ikke aksepterte
Ali (fvmh) som en av de som Allah elsker mest etter Hans sendebud. Men Ali trengte
igjennom døren fjerde gang og kom inn. Profeten spurte ham: ’’Ali! Hvorfor kom du ikke til
oss?’’ Ali svarte: ’’Jeg kom for å se deg, men Anas sendte meg bort tre ganger.’’ Profeten
spurte Anas: ’’Hvorfor gjorde du det, Anas?’’ Han sa: ’’Allahs sendebud! Jeg hørte din
påkallelse, og jeg ønsket det vil være en mann av vårt eget folk du mente med den som Allah
elsket mest.’’
Historien forteller oss, i tillegg til denne hendelsen, at Anas fortsatte å være hatefull overfor
Imam Ali så lenge han levde, og at han var den som Ali ba om å vitne på ’’Rahba dagen’’ om
at han hørte Ghadir-hadithen, men skjulte sitt vitnesbyrde. Imamen (fvmh) påkalte Allah om å
forbanne ham. Mannen forlot ikke stedet før han ble rammet av spedalskhet. Så hvordan
kunne ikke Anas være en motstander av Ali (fvmh) når han hatet ham så mye og ønsket å
nærme seg hans fiender ved å ta avstand fra ham?
Det er av alle disse grunnene at hans beretning om basmala er et tegn på hans lojalitet for
Muawyiah ibn Abu Sufyan. Anas sa: ’’Jeg ba bak Profeten, Abu Bakr, Omar og Uthman.’’
Han mente med dette at han aldri aksepterte å be bak Ali. Dette er det Muawyiah og hans
Umayyade tilhengere likte å høre. Deres hensikt var å opphøye navnet til disse tre kalifene og
utslette navnet til Ali (fvmh) og ikke omtale det i en eneste hadith.
Det et bevist igjennom kildene til den rensede familien og deres tilhengere at Ali (fvmh)
pleide å si høyt basmala som en del av Surat al-Fatiha og som en introduksjon til den neste
surah som kom etter, og det er også blitt bevist igjennom kildene til ’’Ahl al-Sunnah wal
Jama’’ at han pleide å gå langt med å lese høyt basmla i hans bønn med lav stemme. Alt dette
beviser at det er en del av den troverdige sunnah. Den som forlater basmla forlater sin
forpliktelse og ugyldiggjør sin bønn. Å motsette seg Sunnah er ingenting annet enn villfarelse.
’’Det sendebudet ga dere, aksepter det, og det Sendebudet forbød dere, hold dere unna.’’
Koranen: 59:7.
Etter å ha nevnt alt er det fint å nevne at vi har en god del kritikk mot hadithene fortalt av
Sahaba som motsetter seg Profetens sunnah. Denne kritikken er støttet av mange bevis, noen
av dem har vi allerede nevnt i våre tidligere forskninger, og vi vil nevne de andre i de
kommende. Det som er viktig å nevne er at vi må vite at ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ følger
utsagnene og etterligner handlingene til Sahaba på grunn av følgende årsaker:
1) De tror at deres utsagn og handlinger er en bindende Sunnah.
2) De mener at det enhver sahabi sier og gjør aldri motsier Profetens sunnah. I
virkeligheten pleide Sahaba å dømme etter sin personlige mening, så tilskrev det
samme Profeten, så de kan være i stand til å ha innflytelse over folk og forsvare seg
selv mot opposisjonen.
Ali ibn Abu Talib (fvmh) var deres eneste motstander som forsøkte sitt beste under sin
kalifattid å bringe folk tilbake til Profetens sunnah igjennom sine utsagn, handlinger og
juridiske avgjørelser. Men alt var forgjeves, fordi de satt i gang en rekke kriger mot ham. Han
ble ikke ferdig med den ene krigen før de startet den andre. Da han ble ferdig med kamelslaget satt de i gang Siffin-slaget. Han ble ikke ferdig med Siffin-slaget før de satt i gang
Nahrawan-slaget. Med engang han ble ferdig med Nahrawan-slaget myrdet de ham da han
stod i Kufas moske for å be.
Så kom Muawyiah til makten og han hadde til hensikt å slokne Alis lys. Han forsøkte sitt
beste å gjøre ende på Profetens sunnah som ble gjenoppvekket av Imam Ali (fvmh). Han
brakte folk tilbake til kalifenes innovasjoner, spesielt de som han selv hadde introdusert. Han
skjelte ut Ali (fvmh) og forbannet ham så ingen vil nevne ham med noe annet enn
fornærmende ord.
Al-Madaini forteller at en Sahabi engang kom til Muawyiah og sa: ’’Lederen til de troende!
Ali døde, og det er ingenting du skal frykte. Hvorfor slutter du ikke med å forbanne ham?’’
Muawiyah sa: ’’Nei, jeg sverger ved Allah, jeg vil ikke stoppe med det til de unge får hvite
hår og til barna blir voksne, mens de gjør det samme.’’
Al-Madaini sa: ’’Bani Umayyah holdt på med å forbanne Ali for en lang tid. De lærte sine
barn ved koranskoler og deres kvinner, slaver og tjenere å gjøre det samme.’’ Muawiyah
lyktes en stor del i sin plan om å holde den islamske nasjonen fra dens wali og dens sanne
leder, dra dem mot hat og fiendskap mot ham. Han lot falskheten synes å være for dem som
sannheten og overbeviste dem om at de bare var tilhengerne til Sunnah, og at alle de som
akspeterte Ali som mester og fulgte hans fotspor var en Kharijitt, en som kom med bidaer
(innovasjoner).
Hvis lederen til de troende Ali, den store mannen som han var, pleide å bli forbannet fra
talestolene, og hvis folk nærmet seg Allah ved å forbanne og å fordømme ham, hvordan var
da behandlingen mot sjia som fulgte ham? Disse ble berøvet deres pengeandel, deres hus ble
beslaglagt, de ble korsfestet på palmetrær, og noen av dem ble brent levende. Det er ingen
makt og styrke hos andre enn Allah.
Etter min mening var Muawyiah en ring i kjeden av den store konspirasjonen og en av dens
kapitler. Forskjellen mellom ham og de andre er at han lyktes mer enn alle andre i å skjule
sannheten og fordreie fakta. Han brakte nasjonen tilbake til Jahliya i Islams navn.
Det er fint å nevne her at han var mer lur enn hans forgjengere blant kalifene. Han var en
erfaren aktør som mestret sin rolle veldig bra. Noen ganger gråte han for å påvrike følelsene
til de som var under hans tilstedeværelse og la dem tro at han var en av de gudfryktige og
sanne tjenere av Allah. Noen ganger viste han sin ondskap og arroganse til den grad at de som
var rundt ham så på ham som en av de største ateistene. En beduin kunne ta feil og anse ham
for å være et sendebud fra Allah!
For å fullføre vår forskningen har vi tenkt å nevne brevet til Muhammed ibn Abu Bakr som
han sendte til Muawyiah og hvordan Muawyiah besvarte ham. Igjennom dette kan vi sanse
Muawiyahs lureri og bedrageri. Vi vil også vite igjennom brevene fakta som forskerne må ha
kjennskap til for å finne den sanne veien.
_____________________________________
266. Dette er kommentaren til forfatteren av Tanwir al-Hawalik: Sharh ala Muwatta Malik. Vi
sier: Priset være Allah ’’for et vitnesbyrd fra hennes (deres) familie vitnet mot henne (dem)’’
om forvirringen og motsigelsene blant hadithene. Det er som han sa, ingen av argumentene til
deres rettvitenskapsmenn kan bli akseptert. Argumentet som står igjen er argumentet til de
rensede imamene til ledelse som aldri var uenige med hverandre om noe.
267. Al-Naisapuri, Tafsir Gharaib al-Quran, kp 1, side 77, i kildehenvisning i forbindelse med
kommentar om al-Tabaris tafsir.
268. Shaykh Abu Zuhra kommer med dette utsagnet på side 161 av sin bok Imam al-Sadik.
269. Denne historien er fortalt av al-Hakim i hans Mustadrak. Han kommenterer den med å si:
’’Denne hadithen er troverdig ifølge kriteriene til de to shaykene (Bukhari og Muslim).’’ AlTirmidhi gjengir den på side 299, kp 2, av sin Sahih. Al-Tabari gjengir den på side 160, kp 2,
av sin bok al-Riyad al-Nadira. Den er også fortalt på side 171, kp 3, av Tarikh Bagdad. Den er
gjengitt på side 406, kp 6, av Kanz al-Ummal. Den er gjengitt av al-Nisai på side 5 av hans
bok al-Khasais, og den er gjengitt på side 30, kp 4, av ibn al-Athirs bok Usd al-Ghaba.
________________________________________
Kapittel 37
Brevet til Muhammed sønn av Abu Bakr
Fra Muhammed sønn av Abu Bakr til den syndige Muawiyah sønn av Sakhr:
Allahs fred være over de som adlyder Ham, de som er fredelige og bare aksepterer Allah som
sin mester:
’’I sin mektighet, i sin makt, i sin storhet og i sin veldighet skapte Allah ikke skapelsen
forgjeves, heller ikke på grunn av en svakhet i Ham og heller ikke trengte Han det Han skapte.
Han skapte Sine skapninger så de kan tilbe Ham. Han lot noen av dem synde, mens andre
holdt seg til den riktige ledelsen. Noen av dem lot Han lide, mens andre ga Han glede. Så
valgte Han bevisst blant dem Muhammed for å være den som alene bærer Hans budskap. Han
utvalgte ham for å motta Hans åpenbaring og betrodde ham å formidle Hans befalinger. Han
sendte ham som Hans sendebud, som en bebuder, og en advarer, for å vitne om de
guddommelige bøkene som ble åpenbart før hans tid, og for å lede mennesker til å overholde
Hans påbud. Så han kalte folk til å akseptere hans budskap igjennom visdom og vakker
formaning. Den første som svarte på hans var, adlød ham, trodde på ham, ga alt det han har og
ble en muslim, var hans bror og fetter Ali ibn Abu Talib (fvmh). Profeten betrodde ham
kunnskap om det skjulte og han foretrakk ham fremfor alle de han elsket. Ali beskyttet ham
med sitt eget liv og han trøstet ham i enhver vanskelig situasjon. Han kjempet de som han
bekjempet og holdt fred med de som han holdt fred med. Han flyktet aldri da døden syntes å
være nær på grunn av hans kjærlighet for ham. Han var den første til å føre jihad. Ingen kunne
oppnå det han oppnåde.
Jeg så hvordan du forsøkte å nå hans opphøyde status, selv om du er den du er, mens han er
den som stod ut over alle andre som den fremste i å gjøre det som er godt og å omfavne Islam.
Hans overbevisning var den mest oppriktige, hans ætt var den beste blant alle mennesker,
hans hustru var den beste av alle kvinner, hans fetter var den beste av alle, hans bror ga sitt liv
på Mota-dagen for Allahs tilfredshet, hans onkel er martyrenes fyrste på Uhud-dagen, hans far
forsvarte Allahs sendebud og hans budskap, mens du er forbannet og sønn av den forbannede.
Du og din far har aldri sett bort ifra å konspirere for å undergrave Allahs religion. Dere
forsøkte begge to å slokne Allahs lys igjennom å hjelpe de andre mot ham, bruke deres
rikdom og støtte klanene mot ham.
Din far døde, mens du følger etter hans fotspor nå. De som vitner mot deg er de som du
ønsker å tilfredsstille, mens de som tyr til deg er de resterende partiene, lederne til hykleri og
de som motsatte seg befalingene til Allahs sendebud. De som vitner for Ali, selv om hans
utmerkelse er veldig klar og hans gode egenskaper er kjente for evig, er hans tilhengere som
Allah nevnte og roset i Koranen fremfor alle andre av Muhajirin og Ansar. De er med ham
bataljoner og modige forsvarere, beskytter ham med sine ord og er rede til å utøse sitt blod for
å beskytte ham. De finner sannheten ved å følge ham og de finner undergang ved å motsette
seg ham.
Ve over deg! Hvordan våger du å anse deg selv lik Ali? Ali er arvtakeren til Allahs sendebud,
hans wasi, faren til hans ætt, den første blant folk som fulgte ham og den nærmeste ham. Han
røpet bort til ham hans hemmeligheter og han betrodde ham sine saker, mens du er hans
fiende og sønnen til hans fiende!
Så nyt ditt liv så lenge du kan igjennom din falskhet, la sønnen til al-As støtte din synd, for
din ende er nær, og din usseldom syns å forsvinne. Snart vil du få vite hvem som mottar den
store belønningen!
Vær klar over at du konspirerer mot din egen Herre hvis makt du ikke frykter og hvis nåde du
er håpeløs om. Han vil snart overraske deg, mens du er fylt med din arroganse. Fred være med
enhver som følger den rette ledelsen.’’ (270
Dette er brevet skrevet av Muhammed sønn av den første kalifen Abu Bakr som inneholder
interessante fakta for de som søker etter sannheten. Det beskriver Muawiyah som en villedet
og en villedende person, som en forbannet og sønn av en forbannet person, at han forsøker
med alle midler å gjøre ende på Allahs lys, bruker sin rikdom for å tilintetgjøre religionen og
konspirer mot Allahs religion. Han er fienden til Allah og Hans sendebud. Han drev med onde
gjerninger med støtte fra Amr ibn al-As.
Dette brevet avslører også utmerkelsen og de gode egenskapene til Ali (fvmh) som ingen
andre kunne påstå i fortiden eller kan påstå i fremtiden å kunne ha under sin besittelse. Ali ibn
Abu Talib (fvmh) var mer utmerket enn det Muhammed ibn Abu Bakr beregnet her, men det
som opptar oss mest i dette kapittelet er svaret han mottok fra Muawiyah ibn Abu Sufiyan. Et
slikt svar vil gjøre den som søker etter sannheten kjent med det som er skjult og planlagt i
historien. Vi vil finne tråder, med engang etter å lese den, etter forsøk på å holde kalifatet fra
dens rettmessige eiermann og la nasjonen avvike. La oss nå vise hans svar for å bekrefte vår
påstand.
__________________________________
270. Jamharat Rasail al-Arab, kp 1, side 475. Al-Masoudi, Muruj al-Dhahab, kp 2, side 59.
Ibn Abul-Hadid, Sharh Nahjul Balagha, kp 1, side 283.
___________________________________
Kapittel 38
Muawiyah svarer på Muhammed ibn Abu Bakrs brev
Fra Muawiyah sønn av Sakhr til den som avvek fra veien til sin egen far, Muhammed sønn av
Abu Bakr:
Fred være over de som adlyder Allah
Jeg har mottatt ditt brev. I ditt brev forteller du det Allah har fortalt om sin veldighet, storhet
og makt, og det Han ga Allahs sendebud, i tillegg til en god del som du har nevnt til din egen
interesse, som feiler deg og er angripende overfor din far.
I den delen fortalte du utmerkelsene til sønn av Abu Talib, hans tidligere gode egenskaper og
hans slektskap med Allahs sendebud. Du nevnte at han støttet og hjalp profeten i hver
vanskelig situasjon. Ditt argument mot meg var basert på ros og avsløring av utmerkelsen til
noen andre enn deg, så du må prise Herren som berøvet deg slike utmerkelser og ga dem til
andre.
Jeg og din far pleide under levetiden til vår profet å anerkjenne utmerkelsen til Abu Talibs
sønn og at hans gode egenskaper var bedre enn våre. Da Allah valgte for sin Profet det som er
hos Ham, fullførte sitt løfte for ham, tillott hans budskap å råde over alle andres budskap og
lot hans argument være det mest høytstående, lot Allah ham dø. Din far og hans Farok var de
første som berøvet Alis rett og var uenige med ham om det som tilhørte ham. Det er noe de
begge var enige om og de gjorde alt det de er i stand til for å oppnå dette målet. De ba ham
om å sverge troskap for dem, men han kom ikke til dem og nølte. Derfor hadde de onde
intensjoner mot ham og planla å drepe ham. Han sverget troskap for dem senere og overga
seg. Så stod den tredje personen, Uthman, opp for å følge deres ledelse og gå etter deres
fotspor, men du og din venn kritiserte ham for å gjøre det. Dere gjorde det til den grad at til og
med de som gikk langt med å synde ønsket å oppnå hans stilling. Dere begge to hadde onde
intensjoner mot ham til dere oppnådde deres felles mål.
Så vær på vakt, sønn av Abu Bakr, for du vil se ondskapen til dine handlinger, mål din egen
håndsbredd etter din egen måling, du vil verken finne den lik eller parallelll den hvis mildhet
veier så mye som et fjell. Ikke forsøk å overvinne ham, for den mest skarpsindige personen
kan ikke innse grensene til hans tålmodighet.
Det var din far som gjorde veien for ham klar og bygget hans makt. Hvis vår tilstand er bra, er
din far den første som må roses for dette, men hvis vi var undertrykkende så var din far den
undertrykkende og vi er alle hans følgesvenner. Det var hans ledelse som vi fulgte og hvis
oppførsel vi etterlignet. Hadde det ikke vært for det de din far gjorde ville vi ikke ha vært
uenige med sønn av Abu Talib og vi ville ha underkastet oss ham. Men vi fant din far gjøre
dette før oss, og derfor fulgte vi hans eksempel og etterlignet hans gjerninger. Så bebreid din
far for det han gjorde, eller la være. Fred være med den som er botferdig, overgir seg for den
sanne ledelsen og angrer.’’ (271)
Vi konkluderer etter å ha lest dette svaret at Muawiyah ikke benektet noen av utmerkelsene til
Ali ibn Abu Talib, men han våget å motsette seg ham bare for å følge veien til Abu Bakr og
Omar. Uten de sistenevnte ville han ikke ha undergravd Alis status og heller ikke vil andre ha
gjort det. Muawiyah innrømmer også at Abu Bakr var den som gjorde veien klar for Bani
Umayyah regjeringen og den som grunnla deres autoritet.
Vi forstår også av dette brevet at Muawiyah ikke etterlignet Allahs sendebud og heller ikke
fulgte hans ledelse. Han innrømmer også at Uthman fulgte ledelsen til Abu Bakr og Omar, og
at han fulgte etter deres fotspor.
Derfor blir det klart for oss at de alle hadde forlatt sunnah til profeten, enhver fulgte bidaen til
den andre. Muawiyah benektet å være en villfarende person som drev med onde handlinger.
Heller ikke benektet han at han og hans far ble forbannet av Profeten.
For å generalisere nytten for enhver er det ingen ulempe å nevne brevet sendt av Yazid sønn
av Muawiyah til Omars sønn (Abdullah) som er kort, men leder til samme konklusjonen som
vi kom fram til.
I sin Tarikh forteller al-Baladhuri:
’’Med en gang al-Hussain ibn Ali ibn Abu Talib (fvmh) ble drept sendte Abdullah ibn Omar
et brev til Yazid ibn Muawiyah og sa: ’’Ulykken har forøkt seg, og også katastrofen. En
hendelse av en stor betydning har funnet sted i Islams historie. Ingen dag kan være lik dagen
da al-Husayn ble drept.’’ Yazid svarte ham med å si: ’’Din idiot! Vi kom bare til gode hjem,
med senger forbredt og puter, så kjempet vi for å beholde dem! Hvis vi har rett, så har vi
forsvart vår egen rett. Men hvis retten tilhører andre, så var din far den første som begynte
med denne sedvanen og berøvet for seg selv det som tilhørte andre.’’
I Muawiyahs svar på brevet han mottok fra Abu Bakrs sønn, som i tilfelle med Yazids svar på
brevet han mottok fra Omars sønn finner vi samme logikk og samme argument. Så sant jeg
lever dette er en nødvendighet godkjent av samvittigheten og innsett av enhver fornuftig
person, og det trenges ingen vitne om sannheten fra verken Muawyiah eller hans sønn Yazid.
Hadde det ikke vært for berøvelsen til Abu Bakr og Omar av Alis rett ville ikke en slik
tragedie ha funnet sted i historien til den islamske nasjonen. Hadde Ali tatt over kalifatet etter
Allahs sendebud og ledet muslimene ville hans kalifat ha vart til året 40 E.H/660, det vil si
tretti år. (272). En slik periode vil være nok for å bygge opp søylene til Islam med alle grener
og røtter, og han, fred være med ham, ville ha vært i stand til å innføre lovene til Allahs bok
og Sunnah til Hans sendebud uten fordreining eller personlige tolkninger.
Hvis kalifatet, etter Alis bortgang, ikke ble gitt andre personer enn mesterne til paradisets
ungdommer, Imam Hassan og Imam Hussein, og ble videre gitt til de feilfrie imamene av
Imam Husseins familie ville regjeringen til de rettferdige kalifene ha fortsettet i tre århundrer.
Hyklerne og ateistene vil aldri ha hatt noe innflytelse eller tilstedeværelse. Jorden ville ha sett
anerledes ut og Allahs tjenere ville ha vært anerledes. Det er ingen makt og styrke hos andre
enn Allah.
La oss ta for oss en innvendig mot denne hypotesen fra noen av ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’
med fire punkt:
For det første: De sier at det som skjedde var noe valgt av Allah og at hadde Allah ønsket å la
Ali og imamene av hans familie (fvmd) lede muslimene ville det ha skjedd. De sier alltid:
’’Godt er alt det Allah ønsker.’’
For det andre: De er uenige og sier at om Ali hadde blitt kalifen rett etter Profeten og ble så
etterfulgt av al-Hassan og al-Hussain ville kalifatet ha vært arvelig, sønner arver sine fedre,
noe religionen Islam, som ga folket rett til shura (rådgivning), ikke tillatter.
For å svare og fjerne bort forvirring vil vi nevne følgende:
For det første: Det er ikke et eneste bevis om at det som skjedde var ønsket og valgt av Allah.
Det er argumenter mot dette i Koranen og sunnah. Koranen sier: ’’Hadde folket i byene trodd
og fryktet (sin Herre), ville vi ha åpnet for dem velsignelsene fra himlene og jorden, men de
var vantro, så Vi straffet (tok) dem for det de hadde fortjent.’’ Koranen: 7:96. Koranen
forteller også: ’’Hadde de overholdte Koranen og evangeliet og det som ble åpenbart til dem
fra sin Herre, ville de ha spist av alt både over og under jorden. Det finnes blant dem en
gruppe som viser måtehold, men de fleste av dem gjør det som er forkastelig.’’ Koranen:
5:66. Den Allmektige forteller: ’’Hva skulle vel Allah gjøre med å straffe dere hvis dere viser
takknemlighet og tror? Allah er Den Takknemlige, Den Allvitende.’’ Koranen: 4:147. Allah
sa: ’’Allah forandrer ikke et folks vilkår før de forandrer seg selv!’’ Koranen: 13:11. Alle
disse klare vers viser at avvikelse, det være seg på individnivå eller samfunnsnivå, er noe som
kommer fra de sistenevnte, den kommer ikke fra Allah.
Det er bevis fra Profetens sunnah også. Allahs sendebud sa: ’’Jeg har forlatt blant dere Allahs
bok og min familie. Så lenge dere holder dere til dem vil dere aldri fare vill etter meg.’’ Han
sa også: ’’La meg skrive for dere en bok, så dere aldri skal fare vill etter meg.’’ Profeten sa:
’’Min nasjon skal bli delt til syttitre sekter. Alle, unntatt en, vil ende opp i helvetesild.’’ Alle
disse hellige hadithene tyder på at en nasjon farer vill etter sin egen avvikelse og etter å ha
forkastet det Allah har valgt for den.
For det andre: La oss anta at det islamske kalifatet var arvelig, er det ikke slik de forestiller
seg at en hersker skal undertrykke sine undersåtter, så ved sin død utpeke sin sønn og kalle
ham for å ta over tronen etter ham, selv om både faren og sønnen er syndere. Det er en
guddommelig arv valgt av Herren over verden som ingenting utelukkes fra Hans kunnskap,
ikke et eneste senepsfrø. Dette gjelder et godt utvalg som Allah ga boken og visdommen for å
lede mennesker. Han sa: ’’Og vi gjorde dem imamer som leder til det vi beordrer dem, og vi
inspirerte dem om å gjøre gode gjerninger, overholde bønnene og betale velferdsbidrag, og de
tilba oss.’’ Koranen: 21:73. Deres påstand om at Islam ikke tillott en arvelig regjering, at folk
skal basere seg på shura, er falskt. Det er ikke støttet av fakta eller historie. Irnoisk nok
aksepterte de samme arvesystem. Ingen tok over nasjonens ledelse etter Imam Alis død,
unntatt undertrykkere og røvere som tok over makten, og ga den bort til sine syndige
etterkommere etter seg, tiltross for at nasjonen var imot det.
Så hvilket parti er bedre, skal synderne som dømmer ifølge sitt eget syn og som underkaster
seg bare sine egne ønsker arve det, eller skal de rensede imamene som Allah utvelger og har
fjernet bort all urenhet fra, gitt kunnskap om boken så de kan dømme mellom mennesker med
sannheten og lede dem til den sanne veien og være i stand til å gå til paradiset? Allah sa:
’’Salomo arvet David.’’ Koranen: 27:16. Jeg har ingen tvil om at en fornuftig person ville ha
valgt det andre alternativet, med mindre han ikke er muslim! Hvis vi nå bekjenner
virkeligheten og vi ikke kan sørge over det som allerede har gått forbi, la oss gå tilbake til
saken:
Etter å ha lyktes med å holde unna lederen til de troende fra hans stilling som kalif og berøve
regjeringen for seg selv, fornedret og skjelte ut Abu Bakr og Omar Ali, Fatima og Ahlulbayt,
fred være med dem. Derfor ble oppgaven til Muawiyah, Yazid, Abd al-Malik ibn Marwan og
deres likesinnede lett å gjennomføre. Både Abu Bakr og Omar forsterket Muawiyah på jorden
til han ble herskeren over Syria for mer enn tjue år. Han ble aldri avsatt. Han oppnådde makt
over folket, bundet dem med avtaler og tvang dem til å overholde sine avtaler. Så ga han
kalifatet videre til sin sønn som han selv innrømmet som vi tidligere har nevnt. Han fant fine
hjem, spredde seng og puter, så det var en selvfølge at han ville kjempe for slike ting og drepe
den velluktende blomsten til Profeten uten å føle anger. Han hadde sugd melken til sin mor
Mayson som var fylt med hat mot Ahlulbayt, og han vokste opp under omsorgen til sin far
som var kjent for å fordømme og å forbanne Ahlulbayt. Ingen under at han ville ha gjort det.
Noen diktere innrømmet det samme. En av dem sa:
’’Hadde det ikke vært for sverdene som ble skarpt av kalifen (273)
Ville jeg ha uttalt mine interessante utsagn om Muhammeds ætt og jeg ville ha sagt at AlHussayn ble drept på Saqifa-dagen.’’
Enhver forsker som forsker om regjeringen til Bani Umayyah vil finne at grunne til dens
etablering var Abu Bakr og Omar. Samme gjelder Abbasittene og de andre ’’Islamske’’
regjeringer. Dette er grunenn til at vi finner Umayyadene og abbasittene gjøre sitt best for å
rose Abu Bakr, Omar og finne på gode egenskaper for dem for å bevise at de var verdt for
kalifatet. Umayyadene og abbasittene innså at deres rett på kalifatet ikke kunne
rettferdiggjøres, med mindre kalifatet til Abu Bakr og Omar ble rettferdig, og med mindre
disse to ble beskrevet som rettferdige og jevnbyrdige.
Vi finner også alle tyranniske overfor Ahlulbyat for ingen grunn annet enn at de er de
rettmessige eiermennene til kalifatet. De og bare de truet deres eksistens og deres autoritet.
Dette er allmennkjent kunnskap med fornuftige mennesker som kjenner til sannheten. Du kan
se i våre dager noen islamske regjeringer ledet av konger som verken har gode egenskaper
eller utmerkelser annet enn å være sønner av konger, sultaner og emirer som Yazid var en
emir fordi hans far Muawyiah var en konge som påtvang sin autoritet nasjonen.
Så det er ikke fornuftig å forvente kongene og prinsene fra Saudi Arabia å elske Ahlulbayt og
de som fulgte dem. Det er ikke fornfutig å forvente at Saudi kongene og prinsene å hate
Muawiyah og Yazid og grunnloven de satt opp om tronefølgeskap og deres andre lover. Det
er fra grunnloven skrevet av Muawyiah, Yazid og resten av Umayyad og abassit herskerne at
våre samtidige monarker legitimerer sitt kongerike og rettferdiggjør sin eksistens.
Det er her sedvanen om å favorisere de tre kalifene kom. De ble alltid beskrevet som
rettferdige, og de er alltid blitt forsvart. Ingen er tillatt å kritisere dem eller å finne noe galt
med dem, fordi de er fundamentet til alle regjeringene fra Saqifa-dagen til Allah hersker som
den eneste herskeren over jorden og alt som er på den.
Vi forstår nå hvorfor de velger for seg selv tittelen ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’, mens de
stempler andre som Rafidier og ateister. Dette skyldtes at Ali og Ahlulbayt forkastet deres
regjerning, nektet å sverge troskap for dem og var uenige med dem i hver anledning. Derfor
valgte herskerne å skjelle dem ut, ta avstand fra dem, forbanne dem, fordømme dem, drepe
dem og landsforvisse dem.
Det er igjennom vår kjærlighet for Ahlulbayt at vi kan uttrykke vår takknmelighet for Allah
for å ha velsignet oss med Sitt guddommelige budskap, ifølge Koranen. Så hvis de ble skjelt
ut og drept er det ingen forundring at deres sjia og de som aksepterte dem som mestere og er
ledet igjennom dem møtte samme undertrykkelse, forfølgelse, forskjellsbehandling og
diskriminering. Konklusjonen vi kommer til er at enhver som var rettferdig ble ansett for å
være en fiende, mens tilhengerne til villfarelse ble forbilder og mestere hvis lydighet er
obligatorisk overfor enhver.
Derfor ble enhver som aksepterte Ahlulbayt som mestere og fulgte Ali stemplet som tilhenger
av bida, mens den som aksepterte lederskapet til Muawiyah og fulgte ham ble kalt en
tilhenger av Sunnah og fellesskapet!
Priset være Allah som ga oss fornuft for å kunne skille mellom sannheten og falskheten, lyset
og mørke, det svarte og det hvite, og min Herre er på den rette veien.
’’Den blinde og den seende er ikke lik hverandre, heller ikke er mørke og lys lik hverandre,
heller ikke skyggen og solens brann er lik hverandre, heller ikke de levende og de døde er lik
hverandre. Allah lar en høre som Han vil. Du kan ikke la de som er i gravene høre deg.’’
Koranen: 35:19-22.
Allah taler på ærlig vis.
______________________________________
271. Jahmharat Rasail al-Arab, kp 1, side 477. Al-Masoudi, Muruj al-Dhahab, kp 2, side 60.
Mutazili lærde ibn Abul-Hadid, Sharh Nahjul Balagha, kp 1, side 284.
272. Abu Bakr, Omar og Uthman døde under levetiden til Imam Ali.
273. På arabisk uttales ordet kalif Khalifa.
____________________________________________
Kapittel 39
Sahaba, ifølge tilhengerne til Ahlulbayt
Hvis vi utforsker emnet om Sahaba uten fordom eller sensible følelser vil vi finne sjias syn i
samsvar med Koranen, Profetens sunnah og fornuften. De ansett ikke alle Sahaba for å være
vantro, som noen ekstremister påstår, heller ikke aksepterte de alle for å være lik hverandre,
som ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ har gjort.
Imam Sharahf ad-Din al-Musawi (274) sier følgende i denne sammenhengen:
’’Enhver som utforsker vårt syn om Sahaba vil finne vårt syn moderat. Vi anser dem ikke alle
for å være vantro, som ghulat har gjort, og heller ikke anser vi dem alle troverdige som de
fleste muslimene (sunniene) har gjort. De som anerkjenner deres rettferdighet, de som
motsetter seg dette og stempler dem alle som vantro er alle i samme bås. Sunnier er av denne
oppfatningen at enhver som hørte eller så profeten er alle lik hverandre. De støtter sitt syn
igjennom denne hadithen som forteller: ’’Enhver som ferdet og gikk på jorden av dem uten
noe unntak er lik hverandre.’’ Selv om vi anser å slå følge med Profeten som en stor heder
gjør ikke dette en feilfri. Lik alle andre mennesker inkluderte Sahaba de som var rettferdige
som var deres lærde og deres høytstående, mens det var noen av dem som er hyklere som
begikk synder. Tilstanden til noen av dem er ukjent, så vi bare stoler på de rettferdige blant
dem og aksepterer dem som våre mestere i dette livet og i det neste livet. Når det gjelder de
som undertrykket Wasi og profetens etterfølger, og de som begikk synder slik som Hinds
sønn (Muawiyah), sønnen av den skarpsindige, sønn av ’’den blå kvinnen,’’ sønn av Ukbah,
sønn av Arta osv og deres likesinnede har de ingenting å hedres for og heller ikke har deres
hadither noe verdighet. Når det gjelder den som er ukjent blant dem må vi forske om ham.
Dette er vårt syn på Sahaba som fortalte hadith. Koranen og Sunnah er vårt argument for å
støtte dette synet som forklart i våre bøker om prinsippene til rettvitenskap. Majoriteten av
muslimene har gått langt med å akseptere hadith de hører fra en hvilken som helst sahabi, så
mye at de lar være rimelighet og tar arugmentene til de gode og de dårlige blant dem på
samme måte. De etterligner blindt enhver muslim som hørte eller så Profeten. De avstod fra
den som var uenig med dem angående dette og gikk utover alle grenser i å ta avstand fra ham.
De tar avstand fra oss når de finner oss benekte hadithene til mange sahaba hvis rettferdighet
vi kastet tvil over eller hvis tilstand vi stemplet som ukjent! Når vi gjør det følger vi bare den
lovgivende bindende forpliktelse om å bekrefte fakta angående religion og se etter
troverdighet for dem i den profetiske arven.
Det er av denne grunnen de tviler om oss, kommer med beskyldninger mot oss, anklager oss
og de holdte seg til uvitenhet. Hadde de tenkte om og rådførte seg med prinsippene til
kunnskap og kjennskap, ville de ha fått med seg at rettferdigheten til alle Sahaba ikke kan
påvises. Hadde de gått inn på dybdene til Koranens ord ville de ha funnet den full av
henvisninger til Sahabier som er hyklere. Nok som et eksempel er Surat al-Tawbah og Surat
al-Ahsab.
Dr. Hamid Hafni Dawoud, professoren i arabisk litteratur og lederen av det arabiske
departmentet i Ayn Shams i Unversitet i Kairo, sa: ’’Når det gjelder sjia, de ser på sahaba som
de ser på andre. De skiller ikke mellom dem og muslimene som kom senere til
dommedagen.’’
Begrunnelsen for dette er at de har kriterier for å vurdere Sahaba og de kommende
generasjonene etter dem. Å være en sahabi gir ikke en spesiell utmerkelse, unntatt hvis en selv
kvalifiserer seg for å bli utmerket og viser sin villighet til å følge befalingene som er
introdusert av Sharia. Blant Sahaba er de som er guddommelig beskyttet mot synd. Dette
gjelder imamene som ble velsignet med å være i følgeskap med den som introduserte Sharia.
Det inkluderer blant annet Ali og hans sønner (fvmd). Blant dem er rettferdige menn som
opprettholdte et vakkert følgeskap med Ali etter bortgangen til Allahs sendebud.
Blant Sahaba er de som hadde riktig ijtihad, mens andre blant dem tok feil i sin ijtihad. Blant
de er de som syndet, de som vendte om til ateister og hvis syn er verre og stygere enn de av
den sistenevnte gruppen. Sirkelen av ateister inkluderer hyklere og de som tilba Allah til egen
interesse. Blant dem var vantro som aldri angret og de som var frafallende etter å ha omfavnet
Islam.
Dette betyr at Sjia, som består av en stor del av den muslimske befolkningen, plasserer alle
muslimene i samme vekt uten å skille mellom en sahabi, en tabi’i eller noen andre. Å være en
sahabi gir ikke en immunitet mot å gjøre feil.
Det er basert på dette sterke grunnlagget at de tillater seg selv, igjennom sin egen itijhad, å
kritisere Sahaba og å forske om deres rettferdighet. De tilot seg selv også å tvile om en rekke
sahaba som brøt betingelsene til følgeskap med profeten og som avvek fra veien til kjærlighet
for Muhammeds familie.
Hvorfor skal ikke vi forske om dem? Det største sendebudet har sagt: ’’Jeg forlater blant dere
det som dere ved å holde dere til aldri vil fare vill etter meg: Allahs bok og min itra, min
familie. De skal ikke skille lag med hverandre til de gjenforenes med meg ved Kawtharbrønnen. Så vis meg hvordan dere lykkes med å overholde min befaling om dem.’’
Basert på denne hadithen og lignende hadither finner vi mange Sahaba som har brutt denne
hadithen ved å undertrykke Muhammeds familie og å forbanne noen av denne familien, så
hvordan kan hederen til følgeskapet med Profeten være fordelaktig for forbryterne, og
hvordan kan de bli ansett for å være rettferdige alle sammen?
Dette er et sammendrag om sjias syn. De forkaster rettferdigheten til noen sahaba og de
baserer seg på teologiske bevis.
Dr. Hamid Hafni Dawoud innrømmer at å kritisere Sahaba og finne noe galt med dem ikke er
en bidah (innovasjon) funnet på av sjia alene. Han går videre og sier: ’’Siden begynnelsen av
gjorde Mutazilittene det samme da de diskuterte om saker som angikk religionen. De
kritiserte ikke bare Sahaba generelt, men de kritiserte kalifene. Igjennom å gjøre dette vant de
støttespillere og motstandere.’’
Emnet om å kritisere sahaba pleide å være begrenset, i løpet av de første århundrene for de
som har fordypet seg i kunnskap, spesielt Mutazlitt lærde som var de første som gikk etter
denne veien etter at overhodene til sjia og lederne deres viste støtte for familien til
Muhammed.
Jeg har allerede nevnt i et annet sted at arabiske språkvitenskapsmenn og Mutazilitt lærde var
en byrde for sjia lærde i de første Hijri århundrene. Så har jeg nevnt emnet om å kritisere
Sahaba er begynnelsen på å følge Muhammeds familie. Å kritisere Sahaba betydde ikke i seg
selv å følge sjiaIslam. De som fulgte Muhammeds familie var kjent for å ha studert dypt om
alle grenene til kunnskap som gjelder religionen på grunn av deres tilgang på kildene til
kunnskap gitt av imamene til Ahlulbayt som var urkilden og den flytende brønnen som
Islamsk teologi baserte seg på siden Islams begynnelse til vår tid. (275)
Jeg personlig tror at en som søker etter sannheten må åpne døren for kritikk, ellers vil han
ikke være i stand til å avsløre feilene. Dette er det ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ har gjort. De
har overdrevet i sin tro om rettferdigheten til alle Sahaba uten å forske om de sistenevntes
tilstand. Derfor holder de seg bort ifra sannheten i vår tid.
__________________________________
274. Hans fulle navn er Sharaf ad-Din Sadr ad-Din al-Musawi. Han er forfatteren til den
kjente boken Al-Murajat. Oversetteren til denne boken har oversatt den til engelsk under
tittelen: Al-Muraja’at: A Sh’i-Sunni Dialogue. Den ble publisert i 1995 av Imam Hussein
organisasjonen, P.O, BOX 25/114, Beirut, Libanon.
275. Denne teksten ble publisert på side 8 og dens følgende sider av boken med tittelen alSahaba fi Nadar al-Shia al-Imamiya.
_________________________________
Kapittel 40
Sahaba ifølge ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’
Når det gjelder ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ har de overdrevet om ’’feilfriheten’’ til Sahaba,
tilskrevet dem rettferdighet og jevnbyrdighet alle sammen uten noen unntak. De har sett bort
ifra fornuft og registrerte dokumenter som kritiserer dem eller beskylder dem for å være
urettferdige, i tillegg til de som nevner at de var syndige. La oss gi deg noen eksempler på
deres utsagn så du kan innse hvor langt de er fra koranens prinsipper, den troverdige sunnah,
fornuft og samvittighet.
Imam Al-Nawawi fortalt i Sharh Muslims Sahih følgende: ’’Sahaba, måtte Allah være tilfreds
med dem, er alle det beste av menneskeheten, mesterne til nasjonen og de er bedre enn de som
etterfulgte dem. De er alle rettferdige og forbilder i alt de gjorde uten tvil. Forvirringen kom
fra de som etterfulgte dem, og det var tvil om de som kom etter dem.’’ (276)
Yahya ibn Main sa: ’’Enhver som skjeller ut Uthman eller Talha eller en hvilken som helst
følgesvenn av Allahs sendebud er en bedrager, hans ord skal ikke gjengis, Allah, hans engler,
og alle mennesker forbanner ham.’’ (277)
Al-Dhahabi sa: ’’En stor synd er å skjelle ut en hvilken som sahaba, enhver som fornærmer
eller skjeller dem ut, forlater religionen og blir ansett for å være frafallende.’’ (278)
Abu Yalia, dommeren, ble spurt engang om hva han syntes om en som skjelte ut Abu Bakr.
Han beskrev en slik person som en kafir, vantro. ’’Skal begravelsesbønn bli forrettet for
ham?’’ ble han spurt. Han svarte: ’’Nei!’’ Han ble spurt: ’’Hva skal gjøres med hans lik? For
han vitner at det er ingen gud, unntatt Allah?’’ Han svarte: ’’Ikke rør hans lik, dytt han bare
med trevirker til dere begraver ham i hans hull.’’ (279)
Imam Ahmad ibn Hanbal sa: ’’De beste av nasjonen etter Profeten er: Abu Bakr, så Omar, så
Uthman, så Ali. De er alle rettferdige kalifer som ledet andre til rettferdighet. Så kommer
Sahaba til Allahs sendebud i neste plass etter de fire mennene. Det er ikke tillatt for noen å
nevne noe feil med dem, heller ikke å fornærme noen av dem ved å peke på hans mangler
eller hans feil. Enhver som gjør dette må bli tilrettesatt og straffet. Han må ikke bli tilgitt. Han
må bli straffet og bli bedt om å angre. Hvis han angrer, vil hans anger bli akseptert, men hvis
han insisterte ville han bli straffet igjen, bli satt i fengslet for evig til han dør eller ser bort ifra
sine handlinger.’’
Hanafi Shaykh Alaaud-Din al-Tarabulsi har fortalt: ’’Enhver som skjeller ut profetens sahaba:
Abu Bakr, Omar, Uthman, Ali, Muawiyah eller Amr ibn al-As, ved å si at de var villedet eller
vantro må bli drept. Hvis han skjeller dem ut slik folk skjeller ut hverandre må han få en
pinefull straff.’’ (280)
Dr. Hamid Hafni Dawoud har gjengitt kort noen utsagn av ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ og
deretter kommentert dem med følgende ord:
’’Sunnier er av denne oppfatningen at alle Sahaba er rettferdige og jevnbyrdige, at alle er
akseptert som rettferdige, selv om graden på deres rettferdighet varierte fra person til person.
Enhver som stempler en sahabi som vantro, har begått en avvisende handling selv, og enhver
som anser en sahabi som en synder, har begått en synd. Enhver som skjeller ut en Sahabi
skjeller ut Allahs sendebud. De mest kritiske sunniene er av denne oppfatningen at at hva som
enn skjedde mellom Ali (måtte Allha være tilfreds med ham) og Muawiyah ikke må bli
diskutert. Det er blant Sahaba de som fulgte sin Itijahad og hadde rett. Disse inkluderer Ali og
de som fulgte hans vei. Det er andre blant dem som fulgte sine egne meninger og gjorde feil
som Muawiyah og Aisha så vel som de andre som fulgte deres fotspor. Sunniene tror at vi bør
heller tenke på nåtiden og ikke diskutere noen andres feil. Sunniene forbød folk å skjelle ut
Muawyiah, fordi han var en sahabi, og de er veldig strenge i å ta avstand fra enhver som
skjelte ut Aisha, fordi hun var den andre moren til de troende etter Khadija og fordi profeten
elsket henne mest. Slike ting bør ikke diskuteres. Vi må bare henvise oss til Allah. I denne
sammenhengen sa Hassan al-Basir og Said ibn al-Musayab: ’’Disse er saker som Allah holdt
våre hender og våre sverd rene fra å røre, så la oss også rengjøre våre tunger fra slike saker.’’
Dette er et sammendrag om synet til sunni om Sahaba som de anser for å være rettferdige og
jevnbyrdige osv. (281)’’
Hvis den som søker etter sannheten ønsker å utforske videre Sahaba for å finne ut hvem ’’Ahl
al-Sunnah wal Jamah’’ mener med ordet ’’Sahabi,’’ vil han innse at de ga denne tittelen til
enhver som hadde sett Profeten! I sin Sahih skriver al-Bukhari: ’’Enhver som var i følgeskap
med Allahs sendebud eller så ham er en av hans Sahaba.’’ Ahmad ibn Hanbal sa: ’’Det beste
av folket, etter de som slå følgeskap med Profeten i Badr-slaget, er enhver som holdt
følgeskap med ham for et år, en måned eller en dag, eller bare så ham. Han er respektert etter
lengden av tiden til hans følgeskap med Profeten.’’ (282). I sin bok al-Isaba fi Tamyiz alSahaba sa ibn Hajar: ’’Enhver som gjenforteller et enkelt utsagn av profeten eller et ord eller
har sett ham og tror på ham er en sahabi. Så enhver som har møtt profeten troende på ham og
så død som en muslim, selv om han var i følgeskap med ham for en lang periode eller for en
kort periode, uansett om han gjenga det han hadde sagt eller ikke, uansett om han deltok i et
slag eller ikke, uansett om han så ham, men ikke møtte ham, uansett om han så ham eller ikke
på grunn av hindringer er han ansett for å være en sahabi.’’ (283)
Majoriteten av ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ deler dette synet. De stempler som sahabi enhver
som så profeten eller ble født under han levetid, selv om han ikke hadde nådde
modenhetsalderen for å skille mellom rett og galt. Det er ingen bedre bevis på dette enn deres
syn på Muhammed ibn Abu Bakr som en av Sahaba, selv om Allahs sendebud døde, mens
Muhammed ibn Abu Bakr bare var tre måneder gammel!
Dette er grunnen til at vi finner ibn Sa’d klassifisere Sahaba i fem kategorier, eller som han
kaller dem klasser (tabakat) i sin kjente bok: Tabakat ibn Sa’d. Naisapuri guvernøren som
skrev al-Mutastrak velger heller å katagorisere dem etter tolv klasser som følgende:
Første klassen inkluderer de som aksepterte Islam før Hedsjra, som for eksempel de
rettferdige kalifene.
Andre klassen inkluderer de som var tilstedeværende under Dar al-Nadwa.
Den tredje klassen inkluderer de som flyktet til Abyssinia (Etiopia).
Den fjerde klassen inkluderer de som var tilstedeværende under første Akaba.
Den femte klassen inkluderer de som var tilstedeværende under andre Akaba.
Den sjette klassen inkluderer de som reiste til Medina etter profetens flukt til Medina.
Den syvende klassen inkluderer de som deltok i Badr-slaget.
Den åttende klassen inkluderer de som flyktet etter Badr-slaget, før al-Hudaybiya-avtalen.
Den niende klassen inkluderer de som var tilstedeværende under Bayat al-Ridwan.
Den tiende klassen inkluderer de som flyktet etter Hudaybiya og før erobringen av Mekka
som Khalid ibn Walid, Amr ibn al-As og andre.
Den ellevte klassen inkluderer de som ble kalt ’’Tulaka’’ av Profeten.
Den tolvte klassen inkluderer de unge og barna av Sahaba som ble født under levetiden til
Profeten som Muhammed ibn Abu Bakr.
Derfor anser ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ enstemmig alle Sahaba og imamene til deres fire
sekter som rettferdige og jevnbyrdige. De aksepterer deres hadither og de tillater ingen å
kritisere dem eller å skjelle dem ut.
Kritikere og de som bekrefter troverdigheten til hadith har påtatt seg selv å undersøke hadithfortellerne og hadith-formidlerne etter sine egne kritierer for å klassifisere deres hadither og
rense dem fra urenhet. Men alliekvel når de kommer til en sahabi, uansett av hvilken klasse
eller hvor gammel han var da profeten døde, stopper de der og ser bort ifra å forkaste
hadithene han forteller, det spiller ingen rolle hvor mye tvil som reises om dem, og det spiller
ingen rolle hvor mye enn de motsetter seg fornuften og det som allerede er dokument, de sier
at Sahaba ikke kan kritiseres eller skjelles ut, og at de alle er rettferdige og jevnbyrdige!
Så sant jeg lever dette er fordrening av lovene, noe som fornuften og naturen finner vanskelig
å akseptere, og noe som ikke er blitt anerkjent av teologien, og jeg tviler om at dagens
utdannede unge mennesker aksepterer slike tåpelige innovasjoner.
Verken jeg eller andre vet om hvor ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ har funnet på alt dette. Disse
oppfatningene er langt ifra Islam, en religion som baserer seg på teologisk bevis og uslåelige
argumenter. Jeg ønsker jeg kunne vite, og jeg ønsker en av dem kan bringe meg et eneste
bevis fra Allahs bok eller Sunnah eller fra logikken som overbeviser meg om at enhver Sahabi
var rettferdig og rettskaffen!
Med Allahs ære vet vi løsningen på mysteriet bak disse falske oppfatningene, og vi vil
forklare dette mysteriet i denne kommende delen. Til gjengjeld vil de som søker etter
sannheten oppdage noen hemmeligheter.
____________________________________
276. Muslim, Sahih, kp 8, side 22.
277. Tahdhib al-Tahdhib, kp 1, side 509.
278. Begge sidene 233 og 235 av al-Dhahabis bok al-Kabair (de store syndene) har gjengitt
dette utsagnet.
279. Dette står skrevet på side 275 av boken med tittelen al-Sarim al-Maslol.
280. Dette står skrevet på side 187 av Mu’een al-Hukkam feema Yataraddadu baynal
Khasmayn min al-Ahkam.
281. Dette utsagnet fortsetter fra side 8 til side 9 i forfatterens bok al-Sahaba fi Nadar al-Shia
al-Imamiya.
282. Dette står skrevet på side 51 av al-Kifaya og også på side 2 av Talqih Fuhum Ahl alAthar.
283. Ibn Hajar, al-Isaba, kp 1, side 10.
_____________________________________________
Kapittel 41
Det siste ord om Sahaba
Sahaba er uten tvil mennesker, de begår feil. Lik alle andre mennesker, har de forpliktelser og
rettigheter. De er hedret for å være følgesvennene til Profeten så lenge de respekterte og
hedret dette følgeskapet, men ellers vil deres straff bli fordoblet, fordi Allahs rettferdighet har
bestemt at enhver langt ifra Profeten ikke blir straffet lik en som er nær ham. En som har hørt
Profeten direkte, sett lyset til Profetskapen, vitnet om miraklene med overbevisning og lært av
Profeten selv er ikke lik en som lever i senere tid og som verken har sett ham eller hørt noe
om ham.
Fornuft og samvitthget foretrekker en mann som lever i vår tid og som respekterer Allahs bok
og Sunnah og som overholder lovene fremfor en sahabi som levde samtidig med Allahs
sendebud, som var i hans følgeskap, men hans hjerte var ikke overbevist, han aksepterte Islam
bare for en periode. Han holdte følgeskap med Profeten rettferdig og gudfryktig så lenge
profeten levde. Med engang profeten levde, vendte hans hjerte om og han ble frafallende.
Dette er det Allahs bok og Sunnah til Hans sendebud har påbydd, i tillegg til det som er
påbydd av fornuften og samvittigheten, og av enhver som har noe kunnskap om Koranen og
den hellige sunnah til Profeten. En slik person vil ikke finne tvil om dette og heller ikke ha
noe alternativ for å akseptere noe annet.
Et bevis for dette argument er verset: ’’Dere profetens hustruer, den av dere som begår en
åpenbar skjendighet, for henne fordobles straffen. Dette er lett for Allah.’’ Koranen: 33:30.
Profetens følgesvenner inkluderte overbeviste troende og folk som hadde svak tro. Blant dem
var de hvis hjerter ikke underkastet seg Islam. Blant dem var gudfryktige fromme og blant
dem var de respektløse som søkte etter sine verdslige interesser. Blant dem var de hederlige
og rettferdige personene og blant dem var de urettferdige. Noen av dem var troende som
fulgte rettferdighetens vei, mens andre var syndige overtredere. Blant dem var lærde som
gjorde etter det de lærte og uvitende som fant på bidaer, innovasjoner. Blant dem var ærlige
følgesvenner og blant dem var hyklere. Blant dem var de som brøt sin troskapsed, som faret
vill og de som var frafallende.
Fordi Koranen, den hellige sunnah til Profeten og historien forklarte alt dette vil påstanden til
’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ om at alle Sahaba var rettferdige og rimelige være ren løgn som
har ingen verdi. Denne påstanden motsier Koranen og Sunnah. Den motsetter seg historien,
fornuften og samvittigheten. Denne påstanden er ingenting annet enn fanatisme og en påstand
som aldri kan bli bevist, det er en ulogisk uttalelse.
En som forsker om disse emnene forundrer seg over mentaliteten til ’’Ahl al-Sunnah wal
Jamah’’’, som motsetter seg fornuften, fakta og historien. Men når en leser om rollen
Umayyadene spilte, og metodene Abbasittene brukte for å forandre på prinsippene til den
islamske lære igjennom å kreve respekt for alle Sahaba og forby kritikk eller tvil om deres
rettferdighet vil forundringen forsvinne. En vil ikke lenger ha noe tvil om at kalifene forbød
enhver fra å kritisere Sahaba så Umayyadene ikke skulle bli kritisert eller bebreidet, og for at
de forferdelige handlingene begått av dem mot Islam, Islams profet og den islamske nasjonen
ikke skal bli røpet bort.
Abu Sufiyan, Muawyiah, Yazid, Amr ibn al-As, Marwan ibn al-Hakam, al-Mughirah ibn
Shubah og Bisr ibn Arta’ah var alle sahabier som ledet muslimene. Hvordan kunne de da ikke
forby noe kritikk mot sahaba? Hvordan kunne de ikke la være å fabrikkere noen falske
hadither som stempler enhver av dem som rettferdig og rimelig så de vil bli sett på som
utmerket og ingen vil våge å kritisere dem eller å diskutere om deres handlinger?
De stempler enhver muslim som kritiserer dem eller diskuterer deres handlinger for å være
kafir, vantro, synder, og tillatter folk å utøse hans blod. De forbyr å vaske eller å kle hans lik
med noe, for han skal bli dyttet med trevirker til graven, som vi tidligere har nevnt. Hver gang
de ønsket å drepe sjia vil de beskylde dem for å ha skjelt ut Sahaba. Det de mener med å
skjelle ut Sahaba er å kritisere dem og å avstå fra noen av deres handlinger, en grunn som de
mener er nok for å drepe og å utrydde dem.
De går også lengre enn dette. Nok å stille spørsmål om meningen med hadithen for å bli drept,
og her er beviset på dette:
I sin Tarikh forteller Khatib al-Bagdadi:
En hadith fortalt av Abu Huraira ble nevnt engang i tilstedeværelsen av Haroun al-Rashid.
Denne hadithen fortalte: ’’Moses møtte Adam engang. Han spurte ham: ’’Er du den som fikk
oss ut av paradiset?’’ En mann fra Quraish som var tilstedeværende spurte: ’’Når møtte Adam
Moses?’’ Al-Rashid ble veldig sint og sa: ’’Det får være nok. Dette er vranglære. Bring
sverdet og drep denne ateisten som tviler på hadithen til Allahs sendebud.’’ (284)
Da en mann som dette, som er høytstående og har deltatt i møte som al-Rashid arrangerte, ble
halshogget, bare fordi han spurte om stedet hvor Adam møtte Moses, ikke spør meg da om
hva som skjedde med en sjia som beskylder Abu Huraira for å være en løgner på bakgrunn av
at Sahaba, ledet av Omar ibn al-Khattab, forfalsket profetens hadither. Forskeren forstår nå
hvorfor det dukket opp motsigelser i mange hadither, hvorfor det dukket opp mange stygge og
umulige hadither og hadither med den klare avvisningen av Islams læredom, men allikevel ble
stemplet som troverdige og hellige.
Alt dette skjedde fordi kritikk og gjendrivelse av hadither var forbudt. De vil lede en til
tilintetgjørelse. Selv om en spurte om en forklaring så han kunne komme fram til sannheten,
og det er oppdaget at han er forskende og undersøker sannheten ville han ha blitt dømt for
døden for å være en lærepenge for alle andre, så ingen av andre etter ham skal ønske å gjøre
det samme som ham.
De lurte mennesker til å tro at enhver som tvilte om hadithen fortalt av Abu Huraira eller
andre Sahaba, selv om han er en vanlig person blant dem vil han bli ansett for å ha avvist
læredommen til Allahs sendebud. Dermed stemplet som riktig hadithene som en rekke Sahaba
fant på etter Profeten for å være sann, så folk aksepterte dem som ren fakta.
Jeg pleide ofte å diskutere med noen av våre lærde (285) om at Sahaba selv ikke akspeterte
denne rettferdigheten som ble tilskrevet dem. De pleide å tvile på hverandres hadith hver gang
den motsagte Koranen, og at Omar ibn Al-Khattab hadde slått Abu Huraira med sin kjepp,
forbød ham å fortelle hadith og beskyldt ham for å lyve. Disse lærde pleide alltid å besvare
meg: ’’Sahaba hdde retten til å snakke om hverandre det de ønsket. Når det gjelder oss er vi
ikke på deres nivå for å svare på dem eller å kritisere dem.’’ Jeg sa: ’’Men, Allahs tjenere! De
kjempet mot hverandre, kalte hverandre kafir og drepte hverandre!’’ De svarte meg med å si:
’’De alle er Mujtihider. Hvis en av dem har rett i sin ijtihad får han to belønninger, mens hvis
han tar feil, mottar han bare en belønning. Det sømmer seg ikke for oss å diskutere det som
angikk dem.’’
Disse lærde må ha arvet en slik læredom fra sine fedre og forfedre, generasjon etter
genersasjon, så de gjentok den lik papegøyer uten ettertanke eller gransking.
Deres imam, al-Ghazali, har akseptert et slikt syn, som han fremmet blant folk. Han ansett seg
selv for å være autoriteten til Islam og muslimer. I sin bok al-Mustafa sier han: ’’Det som er
akseptert av forfederne og etterslekten er at rettferdigheten til Sahaba er godt kjent og dette
skyldtes at Allah har kalt dem rettferdige og har roset dem i sin bok. Dette er en del av vår
overbevisning.’’
Jeg lurer på hvordan al-Ghazali spesielt og ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ generelt prøver å
finne Koraniske vitnesbyrd om at Sahaba var rettferdige og rimelige, selv om de vet at det
ikke finnes et eneste vers i Koranen som støtter denne påstanden. Nei, tvert imot, det er
mange Koraniske vers som benekter rettferdigheten til Sahaba, som avslører deres
hemmeligheter og som avslører deres hykleri. Vi har allerede diskutert denne saken i et helt
kapittel i vår bok Spør formaningens folk fra side 133-172, så enhver som ønsker å utforske
dette emnet videre for å bli kjent med sannheten kan lese denne boken. Han vil kjenne det
Allah og Sendebudet sa om dem.
Så forskeren får med seg at Sahaba aldri drømte en dag om statusen funnet på for dem av
’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ kan forskeren lese de moderne bøkene og historiebøkene som er
fylt med deres forferdelige handlinger. De fortalte beretninger om hvordan de kalte hverandre
for kafir, og hvordan mange av dem pleide å lure på om de var beregnet blant munafikin,
hyklerne.
Al-Bukhari forteller i sin Sahih at ibn Malika møtte tretti av følgesvennene til Profeten som
alle ble beregnet som hyklere, og ingen av dem hevdet at hans overbevisning var lik
overbevisning til erkeengelen Gabriel. (286). Al-Ghazali forteller i sin bok at Omar ibn alKhattab pleide å spørre Huthayfah fra Yemen om Allahs sendebud nevnte hans (Omars) navn
blant hyklerne som han navnga for ham. (287)
Uttalelsen til de som hevder at det er ingen hyklere blant Sahaba er komplett verdiløst når vi
vet hva definisjonen på en sahabi er, som vi allerede har diskutert. Kort fortalt er definisjonen
på en sahabi en som så eller trodde på Allahs sendebud, selv om han møtte ham eller ikke
møtte ham.
Denne setningen de kommer med ’’og tror på’’ Profeten inneholder en slags overdrivelse,
fordi alle som holdt seg i følgeskap med Profeten uttalte Shahada, og Profeten aksepterte
deres bekjennelse av troen, og sa: ’’Jeg er blitt beordret om å dømme etter det som er synlig,
og Allah dømmer en persons indre.’’ Så lenge han levde sa han aldri til noen av dem: ’’Du er
en hykler, så jeg skal ikke akseptere din tro.’’
Dette er grunenn til at vi finner profeten kalle hyklere ’’mine følgesvenner’’, selv om han
visste om deres hykleri! Her er et bevis på dette:
Al-Bukhari forteller at Omar ibn al-Khattab ba Profeten om å hogge av hodet til Abdullah ibn
Ubay, hykleren. Han sa til ham: ’’Allahs sendebud! La meg rive av hodet til denne hykleren
med sverdet!’’ Profeten sa: ’’La ham være i fred. Jeg vil ikke at folk skal si at Muhammed
dreper sine egne følgesvenner.'’ (288)
Noen lærde blant ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ kan forsøke å overbevise om at hyklerne
pleide å være godt kjente så vi ikke kan blande dem med Sahaba. Dette er umulig. Hyklerne
er blant Sahaba, og Allah bare kjenner til deres hemmeligheter. De forrettet bønn, fastet, tilba
Allah og nærmet seg Profeten med alle midler, men allikevel kunne de ha vært hyklere. La
meg gi et bevis på dette.
I sin Sahih forteller al-Bukhari at Omar ibn al-Khattab i en annen anledning ba Allahs
sendebud om å gi ham tillatelse til å drepe Thul Khuwaysara da den sistenevnte sa til
Profeten: ’’Vær rettferdig!’’ Men Profeten sa til Omar: ’’La ham være i fred, for han har
følgesvenner, og om en av dere sammenligner hans bønn med hans følgesvenners bønn, vil
deres bønn være mindre verdt i forholdet til hans, og hvis en sammenligner hans fast med
deres, vil deres faste være av mindre betydning enn hans. De leser bare Koranen med sine
struper og de forlater religionen så enkelt som pilen forlater buen.’’ (289)
Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at de fleste sahaba ikke var langt ifra hykleri ifølge det som
er nevnt i mange vers i Koranen og ifølge hadithene til Allahs sendebud. I Allahs bok kan vi
komme over slike vers:
’’Han har brakt sannheten til dem, men de fleste av dem avskyr sannheten.’’ Koranen: 23:70.
’’Ørkenaraberne er de verste i vantro og hykleri…’’ Koranen: 9:97.
’’Noen av ørkenaraberne omkring dere er hyklere, og noen av Medina-folket er helt hengitt i
hykleri. Du kjenner dem ikke, men Vi vet vet om dem.’’ Koranen: 9:101.
Det er fint å nevne at noen lærde blant ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ forsøker alt det de kan
for å skjule sannheten. De tolker ’’ørkenaraberne’’ med at det er de som ikke var blant
Sahaba, men det menes de som var beboere av ørkenen og de som er uten den arabiske
halvøya. Men vi finner allikevel hvordan Omar ibn al-Khattab kort før sin død, forlot sitt
testament til kalifen som etterfulgte ham og sa til ham: ’’Jeg ber deg innstendig om å være
god overfor beboerne til ørkenen, for de er røttene til araberne og kildene til Islams
eksistens.’’ (290) Så hvis arabernes slektninger og kilden til Islams eksistens er de verste i
vantro og hykleri og det er best at de ikke skal vite om grensene til det Allah har åpenbart for
sitt sendebud er det ingen verdi for utsagnet til ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ om at Sahaba var
alle rettferdige og rimelige.
For å belyse emnet mer og for å overbevise forskeren om at begrepet om ørkenaraberne,
beduin araberne, gjelder Sahaba generelt i Koranen, sier Koranen videre etter å ha beskrevet
beduin araberne som de verste i vantro og hykleri: ’’Men blant ørkenaraberne finnes også
slike som tror på Allah og på dommens dag, og som anser det de yter som en offerhandling
for Allahs åsyn, som Sendebudets bønner. Ja, det er en offerhandling for dem, og Allah vil
føre dem inn i Sin nåde. Allah er tilgivende, nåderik.’’ Koranen: 9:99.
Når det gjelder uttalelsen til sunnah av Allahs sendebud om denne saken fremgår den av
profetens hadith:
’’Mine Sahaba vil bli tatt til helvetesild. Jeg vil be og si: ’’Herre! Men disse er jo mine
følgesvenner!’’ Det vil bli sagt til meg: ’’Du vet ikke hva de brakte etter deg.’’ Jeg vil si:
’’Måtte de som forandret etter meg bli tilintetgjort.’’ (291)
Hadither av denne typen er mange, og vi har unngått å nevne dem alle for å nevne ting kort og
enkelt. Vår hensikt er etter alt å dømme ikke å forske om biografiene til Profetens
følgesvenner for å tvile om deres rettferdighet, for historien har spart oss fra å belastes med en
slik sak. Den vitner mot noen av dem som har begått ekteskapsbrudd, drukket vin, sverget
falsk ed, avveket fra religionen, begått synder mot uskyldige mennesker og sviktet nasjonen.
Vi ønsker bare å fokusere på at oppfatningen om at enhver sahabi var rettferdig og rimelig er
en myte funnet på av ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ for å skjule feilene til deres mestere og
overhoder av Sahaba som har forandret mye av Allahs religion og endret på dens lover med
innovasjoner som de har funnet på. Vi ønsker igjen å bevise at ved å omfavne læredommen
om Sahabas rettferdighet avslørte ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ sin virkelige identitet,
identiteten til de som søkte etter å tilfredsstille hyklerne og fulgte bidaher de hadde funnet på
for å bringe folk tilbake til Jahilya-tiden.
Fordi ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ forbød sine tilhengere å kritisere eller å skjelle ut sahaba,
lukket de dørene for Ijtihad fra tiden til Umayyad-herskerne til tiden etter oppfinnelsen av
sektene, tilhengerne til disse sektene lærte bort videre denne læredommen til sine slekter,
generasjon etter generasjon.
Derfor fortsetter ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ med å forby diskusjoner om Sahaba. De søker
Allahs tilfredshet igjennom dette, og de stempler som kafir enhver som kritiserer en hvilken
som helst Sahabi.
Sammendraget av dette kapittelet er at sjia, tilhengerne til Ahlulbayts religion, har gitt Sahaba
den plassen de fortjener. De ber Allah om å være tilfreds med de rettferdige blant dem, og de
holdte seg unna unna hyklerne og synderne, fiendene til Allah og Hans sendebud, blant dem.
Derfor er de de eneste som fulgte den sanne Sunnah, fordi de elsket de som Allah elsket og
Sahaba som er elsket av Allahs sendebud. De tok avstand fra fiendene til Allah og Hans
sendebud som var hovedgrunnen bak villfarelsen av muslimenes flertall.
______________________________________________
284. Tarikh Bagdad, kp 14, side 7.
285. Forfatteren henviser her til sunni lærde som han pleide å diskutere med før han
aksepterte sjiaIslam.
286. Al-Bukhari, Sahih, kp 1, side 17.
287. Al-Ghazali, Ihya Ulom al-Din, kp 1, side 129. AL-Muttaki al-Hindi, Kanz al-Ummal, kp
7, side 24.
288. Al-Bukhari, Sahih, kp 6, side 65, her blir utmerkelsen til Koranen og Surat al-Munafikon
diskutert. Ibn Asakir, Tarkh, kp 4, side 97.
289. Al-Bukhari, Sahih, kp 4, side 179.
290. Al-Bukhari, Sahih, kp 4, side 206.
291. Al-Bukhari, Sahih, kp 7, side 209, i et kapittel om al-Kawthar-fontenen.
______________________________________
Kapittel 42
Ahl al-Sunnah wal Jama motsatte seg Profetens sunnah
I dette kapittelet skal vi avsløre for forskeren hvordan ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ motsatte
seg de fleste av profetens hadither. På den andre siden skal vi forklare hvordan bare sjia er de
som overholdte profetens sunnah. Dette er grunnen til at vi rettferdiggjør vår rett til å kalle
denne boken Sjia er Ahl al-Sunnah.
I dette kapittelet ønsker vi å diskutere emner som klargjør for forskerne mer overbevisende at
’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ brøt læredommen til Islam om alt det Koranen bestemmer og
det Sendebudet avgjorde i sin hellige Sunnah. Dette er grunnen bak villfarelsen til folk av
denne nasjonen og det tilbakestående skrittet som ledet muslimene i siste omgang til deres
tilbakeståenhet og lidelse.
Ifølge min tro er hovedgrunnen til villfarelse kjærlighet for denne verden. Sa ikke Allahs
sendebud: ’’Å elske denne verden er høydepunktet til enhver feil?’’ Å elske denne verden er
kjennetegnet ved å elske makt og autoritet for å oppnå politisk makt har mange nasjoner blitt
tilintetgjort, land og stater er blitt ødelagt og mennesker er blitt farligere enn villdyr. Det jeg
prøver å belyse her er det samme Profeten siktet til da han sa til sine følgesvenner: ’’Jeg
frykter ikke at dere vil sette noen ved siden av Allah etter meg, men jeg frykter at dere vil
være uenige med hverandre.’’
Dette er grunnen til at det er nødvendig å studere emnene angående kalifat og Imamah, eller
det vi kaller vårt islamsk forvaltningsystem. Det såkalte ’’Islamske regjeringssystemet’’ ledet
til den verste ulykken og den verste katastrofen for Islam og dens tilhengerne, brakte dem fare
og pine, villfarelse og tilintetgjørelse.
1. Det islamske regjeringssystemet
’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ er av denne oppfatningen at Allahs sendebud ikke spesifierte
noen som skulle etterfølge ham, og forlot saken opp til dem etter felles enighet blant folk. De
skulle velge den de ønsket. Dette er deres tro om kalifatet. De har holdt seg til denne troen fra
siden Profeten døde til våre dager.
’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ handler etter dette prinsippet som de tror på og som de forsvarer
med all sin kraft. Men forskningen vil avsløre for oss at de gjorde det motsatte. La oss se bort
ifra troskapseden for Abu Bakr, som de selv kalte for en feil og Allah beskyttet dem mot dens
ondskap. Faktumet er at Abu Bakr selv valge en etterfølger før sin død, hans venn Omar ibn
al-Khattab.
Ved tiden til sin død valgte Omar ibn al-Khattab Abd al-Rahman ibn Awf for å velge en av
fem personer som han anbefalte for å ta over kalifatet og å drepe enhver som nektet å
akseptere den som ble valgt.
Da Muawyiah sikret seg kalifatet for seg selv, innførte han dette prinsippet om tronfølgeskap,
og han utpekte sin sønn Yazid ibn Muawiyah. Dermed ble kalifatet fra denne tiden av gitt fra
en ondskapsfull person til en annen, fra generasjon til generasjon, hver kalif utvalgte sin sønn,
sin bror, eller sin slektning for å etterfølge ham. Sånn var Abbasitt riket fra starten til slutten.
Sånn var også det Ottomanske kalifatet fra begynnelsen av til slutten, til det ble svekket under
tiden til Kemal Ataturk i det nåværende århundret.
’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ representerer dette kalifatet, eller de etterfølgende regjeringene
representenrte ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’ i alle steder i verden, og igjennom hele den
islamske historien. Dette er grunnen til at vi nå kan se i Saudi Arabia, Marokko, Jordan og
Gulfstatene herskere som handler etter teorien om tronfølgeskap som de arvet fra sine ’’gode
forgjengere’’ som alle tilhører ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’. Selv om vi antar at teorien de
overholdte om at Profeten forlot saken opp til felles enighet, og at Koranen innførte prinsippet
om rådføring, var riktig, motsatte de seg fremdeles Koranen og Sunnah. De vendte om
systemet fra ’’demokratisk rådgivning’’ til monarki.
Men hvis vi antar at Profeten utvalgte Ali ibn Abu Talib etter seg, som sjia påstår, vil ’’Ahl
al-Sunnah wal Jamah’’ ha brutt mange av lovene til Sunnah og motsagt Koranen. Dette
skyldtes at Allah sendebud aldri gjorde noe uten tillatelse fra sin Herre. Av denne grunnen
finner vi dem klare over at denne saken om felles enighet er feil, fordi tidligere kalifer ikke
innført den og heller ikke handlet de etter den. De føler også feil teorien om etterfølgerskap,
så du finner dem rettferdigjøre den igjennom hadither som sierr: ’’Kalifatet etter meg skal
vare for tretti år fulgt av en undertrykkende regjering,’’ som om de ønsket å overbeivse andre
om sin overbevisning om at regjeringen tilhører Allah, og Allah gir den til den han ønsker og
at kongene og sultanene ble utvalgt av Allah for å herske over folk, så lydighet for dem er
obligatorisk.
Dette er et langt emne som drar oss tilbake til saken som angår skjebne og forutbestemmelse
som vi allerede har diskutert i vår bok La oss være med de ærlige, et emne vi ikke ønsker nå å
vende tilbake til. Det er nok for oss her å nevne at ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ også kalles
for ’’Qadarier,’’ fatalister.
Konklusjonen vi kommer fram til er at ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ tror på systemet om
etterfølgeskap som de anser som en del av Shariah, ikke fordi Allahs sendebud beordret det,
eller fordi han utpekte sin egen etterfølger, for de benekter sterkt dette, men fordi Abu Bakr
valgte Omar som etterfølger og Omar valgte seks kandidater til kalifatet, Muawiyah valgte
Yazid som etterfølger osv. Ingen av deres lærde eller imamene av de fire sektene har hevdet at
Umayyadene eller Abbasittene eller Ottomanere ikke var i samsvar med Shariah. Vi finner
dem skynde seg med å sverge troskap for dem, støttet dem og å anse deres kalifatet som
’’legtimit’’ og ’’anerkjent’’ islamsk sett. Noen av dem går enda lenger og hevder at kalifatet
er for enhver som oppnår det igjennom tvang eller undertrykkelse, og de bryr seg ikke om en
kalif er en rettferdig person, en synder, eller en befridd slave, eller om han er en araber, eller
om han er fra Quraish, en tyrker eller en kurder.
Dr. Ahmad Mahmud Subhi sa i denne forbindelsen: ’’Oppfatningen til ’’Ahl al-Sunnah’’ om
kalifat-saken er å overgi seg for virkeligheten uten å støtte kalifen eller å gå mot hans ordre.’’
(292). Men ’’Ahl al-Sunnah’’ støtter dem. Så dette utsagnet stemmer ikke helt. Abu Yali alFarraa forteller at Imam Ahmad ibn Hanbal sa: ’’Kalifatet er gitt enhver som oppnår det
igjennom makt og tvang uten mangel på kontrakt.’’
Abdo ibn Malik al-Atter sa: ’’Hvis en vinner med sverdet og blir kalif og er ansett for å være
lederen til de troende er det ulovlig for enhver som tror og på dommedagen å tilbringe sin natt
uten å anerkjenne ham som imam, selv om denne kalifen er en rettferdig mann eller en
synder.’’ Han byggger dette synet på et utsagn fra Abdullah ibn Omar som lyder som
følgende: ’’Vi er med enhver som vinner.’’ Derfor har ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ blitt en
gissel for denne innovasjonen, innovasjonen om etterfølgerskapen. De sverger troskap for den
seirende og tyrannen, uansett hvor mye gudsfrykt, kunnskap eller fromhet han har, uansett om
han er rettferdig eller synder. Dette kan bevises ved å nevne at de fleste sahaba som kjempet
på profetens side mot Muawiyah ibn Abu Sufiyan i de fleste kampene endte opp med å sverge
troskap for Muawiyah som ’’lederen til de troende’’ etter Profetens bortgang. De aksepterte
også kalifatet til Marwan ibn al-Hakam som Allahs sendebud kalte al-Wazgh (den skinnende),
og som han bannlyste fra Medina, og sa: ’’Han skal ikke bo hvor jeg bor, selv om jeg er
levende eller død.’’
De aksepterte kalifatet til Yazid sønn av Muawiyah som de sverget troskap for og som de
kalte ’’lederen til de troende.’’ Da al-Hussain, barnebarnet til Profeten, gjorde opprør mot
ham, drepte de al-Hussain og hans Ahlulbayt for å forsterke fundamentet til Yazids regjering
og å stemple den som lovlig. Deres lærde gikk så langt med å si at al-Hussain ble drept av
sverdet til sin egen bestefar. Noen av dem skriver, til og med i vår tid, bøker som handler om
’’fakta’’ angående ’’lederen til de troende Yazid ibn Muawiyah.’’ Alt dette er gjort for å støtte
Yazids kalifat og anklage al-Hussain som gjorde et opprør mot ham.
Hvis vi vet om alt dette har vi ingen valg annet enn å innrømme at ’’Ahl al-Sunnah wal
Jamah’’ motsagte Sunnah som de tilskrev profeten og som de sa oppfordret dem til å forlate
kalifat-saken til disksujon og rådføring mellom muslimene.
Når det gjelder sjia, overholdte de prinsippet om Imamah med et syn som er ’’Allah og Hans
sendebud utvelger kalifen.’’ Imamah ifølge dem kan ikke bli gitt til enhver, unntatt igjennom
tekst, og kalifatet til enhver ikke kan bli anerkjent, det kan bare gis til den feilfrie, hvis
kunnskap er den høytstående, som er den mest gudfryktige og den beste. De foretrekker ikke
en som er god fremfor en som er bedre. Dette er grunnen til at vi finner sjia forkaste kalifatet
til Sahaba og så forkaste prinsppet om kalifatet som er blitt formulert av ’’Ahl al-Sunnah wal
Jamah.’’
Siden tekstene som sjia kom med om kalifat-saken inneholder en praktisk tilstedeværelse og
en sann troverdighet, til og med i Sahih bøkene til ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’, har vi ingen
valg annet enn å innrømme at sjia er de som overholdte den troverdige sunnah til Profeten.
Selv om vi mener saken er opp til felles rådgivning (shura) eller igjennom hellige tekster som
avgjør kalifat-saken, følger bare sjia sannheten, fordi den eneste personen som ble valgt etter
den hellige teksten og Shura er Ali ibn Abu Talib. Ingen blant muslimene, det være seg en sjia
eller en sunni, påstår at Allahs sendebud henviste til arvelige etterfølgeskap. Heller ikke en
muslim, det være seg en sunni eller en sjia, påstår at Allahs sendebud sa til sine følgesvenner:
’’Jeg har latt ting være opp til dere å rådføre dere om, så velg den som dere ønsker skal
etterfølge meg.’’
Vi ber dem om å bare komme med en slik hadith. Hvis de ikke kan det, og de kan det ikke
sannsynligvis må de gå tilbake til Profetens virkelige Sunnah og de må gå tilbake til den
virkelige islamske historien for å kunne bli ledet. Eller påstår de at Allahs sendebud overså
denne viktige saken og ikke klargjorde dens trekk så hans nasjon kunne ha en evigvarende
strid og en blind diskusjon som ødelegger dens enighet og bryter den og leder til å avvike fra
Allahs vei? Vi ser i vår tid hvor korrupte og undertrykkende herskerne tar i betraktning
skjebnen til deres folk etter at deres autoritet er over, så de velger sine etterfølger hver gang
det er en ledig stilling, så hva med den som Allah sendte som nåde for hele verden? Har han
ikke valgt en etterfølger etter seg?
2. Å kalle ’’Sahaba’’ rettferdige er å motsette seg den klare Sunnah
Hvis vi ser på måten Profeten behandlet sine følgesvenner på og hva han sa om dem vil vi
finne ham gi ros til den som fortjener det. Han ble sint da Allah ble sint og han ble glad da
Allah ble glad. Profeten holdt seg selv unna noe følgeskap som gikk mot Allahs befalinger,
som vi ser utfra historien som forteller om hvordan Khalid ibn al-Walid drepte Bani
Juthaymah. Han ble sint på Usamah da han kom for å be ham om å favorisere en høytstående
kvinne som stjal noe. Det var da han sa sitt kjente utsagn: ’’Ve voer deg! Går du i forbønn for
å overskride en av bestemmelsene til Allah? Jeg sverger ved Allah! Hadde Fatima datteren av
Muhammed stjålet vil jeg ha hogget av hennes hånd. Nasjonene før dere omkom fordi hver
gang en høytstående blant dem stjal, lot de ham være i fred, men hver gang en enkel person
stjal straffet de ham.’’
Vi finner ham også noen ganger velsigne og søke tilfredsheten til Allah for noen av sine
ærlige følgesvenner, be for dem og søke etter Allahs tilgivelse for dem. Vi finner ham også
forbanne noen av dem, de som insisterte på å overse hans ordre eller ikke tok dem på alvor.
Han sa engang: ’’Allahs forbannelse være over alle de som forlot Usamahs hær,’’ da de tvilte
om hans utvegelse av Usamah som leder og da de nektet å slutte seg til hans hær, fordi han
var for ung.
Vi finner ham også forklare for folk og ikke forlate dem bli blendet av noen urettferdige
Sahaba. Han sa om en av dem: ’’Han har følgesvenner. Hvis en av dere sammenligent hans
bønn med deres, vil en finne deres bønn mindre verdt i forholdet til hans. Hvis en av dere
sammenligner hans fast med andres faste, vil en finne deres faste mer mindre verdt i forholdet
til hans. De forlater religionen så enkelt som pilen forlater buen.’’ Han lot også være å forrette
begravelsesbønn for en av Sahaba som ble martyr under Kahybar-dagen på muslimenes side,
avslørte sannheten om ham og sa: ’’Han fullførte ikke sin forpliktelse overfor Allah.’’ Da de
letet i eiendelene som tilhørte ham fant de stjålende jødiske perler.
Al-Marodi forteller oss at Profeten følte seg veldig tørst under Tabuk-dagen. Hyklerne sa:
’’Muhammed forteller nyheter fra himlene, men vet ikke hvor veien til vannet er!’’ Det var da
Gabriel kom ned til ham for å fortelle ham navnene på de som sa det. Profeten navnga dem
for Sad ibn Abadah som sa til ham: ’’Hvis du ønsker kan du drepe dem.’’ Profeten sa: ’’Jeg
ønsker ikke at folk sier at Muhammed dreper sine egne følgesvenner. Vi vil behandle dem
vakkert så lenge de er i vårt følgeskap.’’ (293)
Allahs sendebud behandlet dem som Koranen forteller oss. Allah var fornøyd med de ærlige
blant dem og vred på hyklerne, de frafallende og de som brøt deres troskapsed. Den
Allmektige forbannet dem i mange vers. Vi har snakket om dette emnet i detalj i vår bok Spør
formaningens folk i et kapittel med tittelen ’’Koranen avslører fakta om noen Sahaba.’’ Hvis
en ønsker å utforske dette emnet videre bør han lese denne boken.
Vi vil være fornøyde med å nevne et eksempel på hva noen hyklerske følgesvenner hadde
gjort, som ble avslørt av Allah som førte skam over de som ble involvert. Det var tolv
Sahabier som ønsket å holde seg unna å møte profeten for de bodde langt unna, og de sa at de
ikke hadde tid for å møte profeten. Derfor bygde de en moske så de kunne gjennomføre
bønnene der. Kan du se ærlighet og lojalitet større enn dette? En tjener av Allah tilbringer
store pengebeløp for å bygge en moske for å gjennomføre bønn i riktig tid, og samle en
gruppe av troende under en moske? Men Allah, Ære være Ham, som ingenting kan skjules for
verken på jorden eller i himlene, og som visste det som trenger igjennom øynene og det som
brystene skjuler, visste om deres indre og det de hadde skjult, så Han åpenbarte til Sitt
sendebud om dem og gjorde ham kjent med deres hykleri:
’’De laget seg en egen moske for skade, vantro og splittelse blant de troende, og som
tilholdssted for dem som førte krig mot Allah og Hans sendebud. De vil sverge: ’’Vi hadde
bare godt i sinne!’’ Men Allah bevitner at de i sannhet er løgnere!’’ Koranen: 9:107.
Fordi Allah ikke er flau fra å røpe sannheten heller ikke var Hans sendebud flau fra å røpe
den, for han var den som fortalte åpenlyst for sine følgesvenner at de vil kjempe mot
hverandre for å oppnå godene i dette livet. Han fortalte dem at de fulgte i sin villfarelse
sedvanenen til jøder og kristne, steg for steg, og at de ville vende om på deres hæler og bli
frafallende. Han fortalte dem at på dommensdag ville de ende opp i ilden. Ingen av dem,
unntatt få vil bli beskyttet mot den, og det er de profeten beskrev som ’’få savnede kameler.’
Så hvordan kan ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ overbeivse oss om at alle Sahaba var rettferdige
og rimelige og at de alle er i paradiset, at deres lover er bindende overfor oss, at deres syn og
deres innovasjoner må bli fulgt, og at enhver som forkaster noen av dem, forlater religionen
og må bli drept?
Dette er en uttalelse som enhver sinnsyk vil forkaste, og la oss se bort ifra en fornuftig
persons mening i denne sammenhengen. Det er et falskt utsagn, en vranglære, noe som er sagt
for å tilfredsstille herskerne og monarkene ved ondskap, og for å tilfredsstille de lærde som
fulgte dem. Når det gjelder oss kan vi ikke akseptere en slik uttalelse overhodet så lenge vi
har fornuft, fordi dette vil være mot det Allah og Hans sendebud har fortalt oss. Enhver som
motsetter seg det Allah og Hans sendebud har bestemt er en vantro. Denne uttalelsen de
kommer kolliderer også med fornuft og samvittighet.
Vi påtvinger ikke ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ å forkaste denne uttalelsen, for de er frie til å
tro på det de ønsker å tro på, og de er de enste som vil bli ansvarlige for resultatene og de
dårlige konskevesnene av det de gjør. Men de må ikke stemple som kafir de som følger
Koranen og Sunnah og utsteder dom om Sahaba i samsvar med disse to lovgivende kildene i
Islam. De skal si til en Sahabi som har gjort gode handlinger: ’’Bra jobba,’’ og de skal si til de
som tok feil: ’’Du gjorde noe galt og begikk en feil.’’ De må være i vennskap med vennene til
Allah og Hans sendebud og ta avstand fra fiendene til Allah og Hans sendebud.
Nå er det klart for oss at ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ brøt den tydelige teksten til Koranen og
den tydelige teksten til Sunnah. De fulgte det som ble diktert av Umayyadene og Abbasittene.
De overså alle juridiske og fornuftige kriterier.
3. Profeten beordrer muslimene å etterligne hans itra mens sunniene motsetter seg ham
I våre tidligere forskninger beviste vi troverdigheten til Profetens hadith kjent som hadith alThakalain, hadithen om de to tyngdene. Den forteller følgende:
’’Jeg forlater hos dere al-Thakalain, så lenge dere holder dere til dem vil dere aldri fare vill
etter meg. Al-Thakalain er Allahs bok og min itra, min Ahlulbayt. Den Uutgrunnelige, Den
Allvitende har fortalt meg at de aldri skal skille lag før de kommer hos meg ved fontenen.’’
Vi beviste at denne hadithen er troverdig og er fortalt av både sjia og ’’Ahl al-Sunnah wal
Jamah’’ som har notert den i sine Sahih og Musnad bøker. Det er kjent at ’’Ahl al-Sunnah wal
Jama’’ forlot Ahlulbayt og vendte sine ansikt mot imamene til de fire sektene hvis autoritet
ble påtvinget offentligheten av de undertrykkende regjeringene. Til gjengjeld ble disse
regjeringene støttet av ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ som sverget troskap for dem.
Hvis vi ønsker å utforske dette emnet kan vi si at ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ er de som, ledet
av Umayyadene og Abbasittene, bekjempet profetens familie. Hvis du ser igjennom deres tro
og hadith-bøker vil du finne ingen spor etter rettvitenskapen til Ahlulbayt. Du vil finne all
deres rettvitenskap og hadither tilskrevet Nasibier som var fiender av Ahlulbyat og som
bekjempet dem, som for eksempel Abdullah ibn Omar, Aisha, Abu Huraira og andre.
De tar halvreligionen sin fra Aisha, kvinnen som menstrurerte ofte (294). Den store Sunni
faqih er Abdullah ibn Omar. Den som fortalte Islam er Abu Huraira, ifølge dem, han er alMudare lærde. De befridde slavene og sønnene til de befridde slavene (295) er dommerne og
de som tillatter og forbyr ting innen Allahs religion, ifølge det de påstår.
Det som beviser dette er at ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ ikke hadde noe identitet med dette
navnet. De var som en helhet motstandere av Ahlulbayt fra Saqifa-dagen, og de er de som
konspirerte for å berøve kalifatet fra Ahlulbayt og gjorde sitt beste for å holde dem unna
nasjonens politiske ledelse.
Paritet kjent som ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ ble formet for å motsette seg Sjia som holdt
seg bak, støttet og fulgte lederskapet til Ahlulbayt for å adlyde Koranen og Sunnah.
Det er en selvfølge at de som motsatte seg sannheten var den store majoriteten av nasjonen, de
som satt i gang splittelsene og krigene. Ahlulbayt kunne ikke lede muslimene, unntatt i noen
få år. Under periodene til Alis lederskap satt de i gang blodige kriger.
Når det gjelder ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ som motsatte seg Ahlulbayt, hersket de for
hundrevis av år, deres regjering og deres autoritet spredde seg langt mot øst og vest. De seilte
sin egen sjø. De hadde sølv og gull. ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ ble derfor de ’’seierende’’,
fordi de var de herskende. Sjia, ledet av Ahlulbayt, ble beseiret, fordi de var undersåttene, de
som ble undertrykket, de som ble bortvist og de som ble myrdet.
Vi ønsker ikke å forlenge diskusjonen om dette emnet utover vårt ønske om å avsløre
hemmelighetene til ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ som motsatte seg Profetens testament som
forsikret dem ledelse og beskyttet dem mot villfarelse, men sjia overholdte profetens
testament, fulgte fotsporene til hans rene familie og måtte gjennomgå vanskelige tider.
Opprøret fra ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ mot al-Thakalain, og sjias godtagelse av alThakalain, kan bli sett igjennom torsdagen som ble kjent som ulykkens dag da Allahs
sendebud ba dem om å bringe ham noe å skrive med, som ville beskytte mot villfarelse. Det
var da Omar nektet å bukke under for Profetens anmodning og påstod at Allahs bok var nok
for dem, og at de ikke trengte hans itra. Det var som om Profeten sa: ’’Hold dere til begge alThakalain, Koranen og Itra,’’ mens Omar svarte ham: ’’Vi er bare tilfreds med en av dem:
Koranen, og vi trenger ikke noe annet.’’ Omars virkelige uttalelse var: ’’Allahs bok er nok for
oss.’’
Omars uttalelse representerte oppfatningen akseptert av ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’, fordi de
høytstående Quraish lederne, representerte av Abu Bakr, Uthman, Abd al-Rahman ibn Awf,
Abu Ubaydah, Khalid ibn al-Walid og Talha ibn Ubaydullah stod alle opp for å støtte Omars
oppfatning. Ibn Abbas sa: ’’Noen av dem gjentok det Omar sa, mens andre sa: ’’Bring noe
skrivematerial til Profeten så han kan skrive noe for dere.’’
Det var bare Ali og hans tilhengere fra denne dagen av som overholdte Profetens testament,
selv om den ikke ble skrevet ned, handlet etter befalingene til Koranen og Sunnah. På den
andre siden har vi deres fiender. De handlet ikke etter koranen som de var enige med i
begynnelsen av og hvis lover de overså da de oppnådde makten og autoriteten. De fulgte sine
egne meninger, forlot Allahs bok og Sunnah til Hans sendebud.
4. ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ og kjærlighet for Ahlulbayt
Ingen muslim tviler på at Allah har pålagt alle muslimer å elske Ahlulbayt til gjengjeld for
Muhammeds budskap og velsignelsene til dette budskapet som de mottok. Allah sa: ’’Si
(Muhammed til dem): ’’Jeg ber dere ikke om belønning for det annet enn godhet mot min
nære slekt.’’ Koranen: 42:23. Dette verset ble åpenbart for å kreve av enhver muslim å elske
den rensede itra til Profeten som er: Ali, Fatima, al-Hassan og al-Hussain, ifølge vitnesbyrdet
til mer enn tretti kilder, som alle er forfattet av ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ (296). Imam alShafi sa i denne sammenhengen:
’’Slekten til Allahs sendebud! Godhet mot dere har Allah pålagt i Koranen, Hans
åpenbaring.’’
Å vise dem godhet er blitt pålagt av Koranen. Det er en plikt overfor alle tilhengerne til Islam,
som Imam al-Shafi innrømmer. Å elske dem er prisen vi må betale for å ha mottatt
Muhammeds budskap, som den klare teksten forteller oss. Å elske dem er en form for
tilbedelse som en nærmer seg ved Allah. Hvorfor viser ikke da ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’
noe oppmerksomhet for Ahlulbayt? Hvorfor respekterer de dem mindre enn de respekterer
Sahaba? (297)
Vi har retten til å stille ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ følgende spørsmål: Vi ber dem om å
bringe et koranisk vers, eller en hadith som forplikter en muslim til å elske Abu Bakr, Omar,
Uthman eller en annen sahabi? Nei, de vil ikke være i stand til å bringe noe slikt. Aldri! På
den motsatte siden inneholder Koranen tallrike vers som peker mot den opphøyde statusen for
Ahlulbayt og dermed favoriserer dem fremfor alle andre av Allahs tjenere. Profetens sunnah
inneholder mange hadither som favoriserer Ahlulbayt og plasserer dem over alle muslimer
som den ledende imamen er utmerket fremfor alle de andre som han leder, og som en lærde er
utmerket fremfor en uvitende person.
Koranen tilfredsstiller oss med dette verset, som oppfordrer til kjærlighet for Ahlulbayt, som
vi har diskutert her, i tillegg til Mubhala-verset, verset som oppfordrer til å be om Allahs
velsignelse for profeten og hans familie, og verset som forteller at all urenhet er fjernet fra
Ahlulbayt, verset som forteller om deres wilayat (lederskapet), verset som forteller om at de
er valgt av Allah for å motta Hans nåde og å arve kunnskapen om boken.
Av Profetens sunnah er det nok for oss som bevis på vår påstand hadith al-Thakalain
(hadithen om de to tyngdene), hadithen om Noas ark, hadithen om statuen til Ali i forholdet til
Profeten, hadithen som forteller om fullbyrdelsen av bønnene igjennom Ahlulbayt, hadithen
som forteller om de ledende stjernene, hadithen som beskriver Imam Ali som porten til
kunnskap og hadithene som nevner at anatallet til imamene etter Profeten er tolv.
Vi ønsker ikke å si at en tredjedel av Koranen ble åpenbart til ros og til ære for Ahlulbayt,
som noen følgesvenner, som ibn Abbas har sagt. Heller ikke trenger vi å nevne at en tredjedel
av Profetens sunnah er til ros og til ære for Ahlulbayt og tiltrekker folkets oppmerksomhet
mot deres utmerkelse og deres gode egenskaper, som Imam Ahmad ibn Hanbal har
understreket.
Nok for oss fra Koranen og Sunnah er det vi allerede har sitert fra Sahih bøkene til ’’Ahl alSunnah wal Jamah’’ for å bevise utmerkelsen av Ahlulbayt fremfor alle andre.
Etter å ha sett på ideologien til ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ igjennom deres bøker og deres
oppførsel mot Ahlulbayt igjennom historien vil vi innse uten tvil at sunniene motsatte seg og
var fiendtlig innstilt overfor Ahlulbayt, at de trakk ut sitt sverd for å bekjempe dem, brukte sin
penn for å fornedre dem og å skjelle dem ut. Ved dette ønsket de å opphøye statusen til
fiendene av Ahlulbayt og de som bekjempet dem.
Et bevis er nok som et uslåelig argument. Som vi har tidligere fortalte ble aldri ’’Ahl alSunnah wal Jama’’ kjent med dette navnet (Ahl al-Sunnah wal Jama), unntatt under det andre
århundret. Dette var deres reaksjon på sjia som ble lojale mot Ahlulbayt og fulgte deres vei.
Det er intet spor eller merke verken i Sunni Fiqh eller ritulaer eller trosprinsipper som kan
knyttes opp til Profetens sunnah fortalt av Ahlulbayt (298).
Dette tiltross for at husets folk visste bedre om hva som var i deres hus, for de er familien og
ætten til Profeten. Ingen kunne overskride dem i deres kunnskap og i deres gjerninger. For tre
århundre var de blant folk. Sjia holdte seg til det åndelige og religiøse lederskapet igjennom
deres tolv imamer som aldri var uenige med hverandre. Tiltross for alt dette finner vi ’’Ahl alSunnah wal Jama’’ holde seg til de fire sektene som ikke ble oppfunnet, unntatt i det trejde
Hedsjra århundret, sektene hvor enhver Imam motsa det den andre hadde sagt. Tiltross for
uenigheten mellom disse sektenes fire imamer forlot de Ahlulbayt, var fiendtlig innstilt
overfor dem og bekjempet alle som fulgte dem. De bekjemper dem fremdeles i vår tid også.
Hvis vi trenger et annet bevis, må vi bare undersøke oppfatningen til ’’Ahl al-Sunnah wal
Jamah’’ om Ashura-dagen, en ulykkelig dag da et hjørne av hjørnene til Islam ble ødelagt, da
mesteren over paradisets ungdom (og alle beboerne til paradiset er ungdommer) og den
rensede familien, ætten til Profeten, og de utvalgte av de rettferdige av hans troende
følgesvenner ble martyrer:
For det første: Vi vil finne dem tilfreds med og støtte de som drepte al-Hussain. Dette må ikke
overraske oss, for alle de som drepte al-Hussain tilhørte ’’Ahl al-Sunnah wal Jama.’’ Det er
nok for oss å vite at lederen til hæren utvalgt av ibn Ziyad for å drepe Imam Hussain var ingen
andre enn Omar ibn Sad ibn Abu Wakas. Derfor ber ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ Allah om å
være tilfreds med alle Sahaba, inkludert de som drepte og de som var med for å drepe Imam
Al-Hussain. De akspeterer deres hadith som de stempler ’’troverdig’’. Nei, noen av dem går
enda lenger og anser Imam Hussain som en Kharijitt, fordi han gjorde et opprør mot
autoriteten til ’’lederen av de troende Yazid ibn Muawiyah’’.
Vi har allerede fortalt at Faqihen til ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ Abdullah ibn Omar hadde
sverget troskap for Yazid ibn Muawiyah og bestemt at ulydighet mot Yazid er haram/forbudt.
Han sa: ’’Vi er med de som vinner.’’
For det andre: Vi finner ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ igjennom historien, fra Ashura-dagen til
vår tid, feire Ashura-dagen og anse den som en Id når de skal ta ut zakat av deres rikdom for å
dele den ut for sine barn og anse den for å være en dag av velsignelse og nåde.
Som om alt dette ikke tilfredsstiller dem, nå angriper de sjia og kritiserer dem for å sørge over
Hussein. I noen muslimske land forbyr de dem å gjennomføre den sørgelige seremonien og
angriper dem med deres våpen, slår dem eller dreper noen av dem under påstanden om å
bekjempe innovasjoner.
I virkeligheten bekjemper de ikke innovasjoner så mye som de spiller igjen rollen spilt av
Umayyadene og Abbasittene som forsøkte sitt beste for å utslette minnet om Ashura og som
gikk langt med å tilintetgjøre graven til Imam Hussein og forby folk å besøke den. De ønsker
fremdeles å gjøre ende på dette minnet av frykt for at folk, til og med uvitende, vil vite
sannheten om Ahlulbayt. De vil vite om det som virkelig skjedde, og feilene til disse
menneskene og deres mestere og ledere vil bli avslørt. Folket vil vite forskjellen mellom det
sanne og det falske, forskjellen mellom en troende og en synder.
Igjen får vi med oss at sjia er de eneste som holdte seg til Profetens sunnah, fordi de fulgte
Profetens sunnah om å sørge over Abu Abdillah, Imam Hussein. Hadither vitner at Islams
profet gråt over martyrdommen til sitt barnebarn al-Hussain før imamen ble martyr da Gabriel
fortalte ham om al-Husseins fremtidige martyrdom i Kerbala. Dette var femti år før hendelsen
fant sted.
Vi vet også klart at ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ feirer Ashura-dagen, fordi de fulgte
’’Sunnah’’ til Yazid ibn Muawiyah og Bani Ummayah som pleide å feire denne dagen som
dagen da de oppnåde ’’seier’’ over al-Hussain. De feiret den for å gjøre ende på Imam
Husseins revolusjon som truet deres eksistens. De ansett deres ’’seier’’ som å gjøre ende på
lovløshet, som de påstod.
Historien forteller oss at Yazid og Bani Umayyah feiret denne dagen med en stor glede da det
avhogde hodet til Al-Hussain og Ahlulbayt som ble tatt som krigsfanger kom til dem. De
frydet seg og forbannet familien til Allahs sendebud og leste opp dikt.
De onde lærde blant ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ vil tilfredsstille dem, så de fabrikkerte en
rekke ’’hadither’’ til ære for denne dagen. De fortalte dem at Ashura var dagen da Allah
aksepterte Adams anger, dagen da Noahs ark landet på Judi fjellet, dagen da ilden vendte om
til kulde og ble fredelig for Ibrahim, dagen da Josef ble befridd fra fangenskap og dagen da
Jakob fikk tilbake sitt syn, dagen da Moses oppnåde seier over Farao og dagen da et dekket
bord kom ned til Jesus osv.
Alle disse er fabrikkerte og forfalskede ’’hadither’’ som ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ og
deres lærde og imamer har gjentatt fra talestolene i våre dager og i vår tid i forbindelse med
Ashura-dagen. Alle disse er ’’hadither’’ som ble oppdiktet av svindlere som kledde seg som
lærde og forsøkte å tilfredsstille sine herskere med all slags midler, selge sitt neste liv for sitt
korte liv, så deres handel ga ingen fortjeneste, og de skal i det neste livet være blant taperne.
De gikk langt med å berette løgner, påstod at Profeten flyktet til Medina og at dagen da han
ankom Medina var den tiende Muharram (Ashura). Han fant jøder fra Medina faste, og han
spurte dem om årsaken til dette. De sa: ’’Dette er dagen da Moses beseiret Farao.’’ Profeten
sa, ifølge deres forfalskninger: ’’Vi er mer verdt å glede oss over Moses enn dere.’’ Så
beordret han alle muslimene om å faste den niende og den tiende Muharram. Dette er
ingenting annet enn ren løgn. Jødene lever blant oss (299) og vi hørte aldri at de har en Id som
de faster i løpet av og som de kaller Ashura!
Vi må lurer også på hvorfor vår Herre lot denne dagen være en velsignet id for alle sine
profeter og sendebud, fra Adam til Moses, med unntak av Muhammed? For ham var dette en
tragisk dag, en ulykkelig dag, en sorgdag, en dag da hans familie og hans ætt ble slaktet som
dyr blir slaktet, og en dag da hans døtre ble tatt som krigsfanger? Svaret er: ’’Han står ikke til
ansvar for hva Han gjør, men de står til ansvar!’’ Koranen: 21:23.
’’Men om noen er i strid med deg om denne saken etter at kunnskap er blitt tildelt, si: Kom, la
oss kalle sammen våre barn og deres barn, våre kvinner og deres kvinner, oss selv og dere, og
deretter be og anrope Allahs forbannelse over løgnerne.’’ Koranen: 3:61.
5. ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ og den forkortede bønnen
I et tidligere kapittel gjenga vi et vers som viste til Allahs velsignelse over Profeten og hans
familie, og vi nevnte også tolkningen til verset slik den er forklart av Profeten selv og hvordan
han lærte folk å velsigne ham komplett og forbød dem fra å uttale den forkortede bønnen om
velsignelse som Allah forkaster. Men allikevel tviholder en del mennesker av ’’Ahl al-Sunnah
wal Jama’’ på å fjerne bort omtalen til Muhammeds familie i denne bønnen. Hvis de nevner
dem inkluderer de med dem alle Sahaba. Hvis du sier foran en av dem: Salla aleih wa alih
(Måtte Allah velsigne ham og hans familie), vil han med en gang forstå at du er en sjia. Dette
skyldtes at den komplette påkallesen om velsignelse for Muhammed og Muhammeds familie
er blitt et symbol for sjia.
Dette er en påstand som ikke kan bli tilbakevist. Jeg valgte å ty til denne metoden i min
forskning, og jeg identifiserte enhver forfatter som en sjia da jeg fant ham si Salla Allahu
alaih wa alih wa sallam (måtte Allahs velsignelse og fred være over ham og hans familie)
etter å ha nevnt Muhammed. Når jeg ikke fant noe omtale av ’’hans familie’’, fant jeg ut at
forfatteren var en sunni. Jeg fant ut også at en forfatter var sjia da han sa: Ali alaih al-Salam,
Ali, fred være med ham, istedenfor å si Ali, Karrama Allahu wajah, som sunni forfatterne
gjør.
Igjennom den komplette bønnen, så jeg hvordan sjia fulgte Profetens sunnah i motsetning til
’’Ahl al-Sunnah wal jama’’ som ikke adlød befalingene til Profeten og ikke hedret Ahlulbayt.
Du finner dem alle ytre den forkortede bønnen, og da de føler seg tvunget for å henvise til
Muhammeds familie legger de til alle følgesvennene uten unntak så de ikke forlater noe
utmerkelse utelukkende for Ahlulbayt.
Alt dette skyldtes oppfatningen til Umayyadene i motsetningen til Ahlulbayt og Umayyadenes
fiendskap mot dem. Umayyadene gikk også enda lenger og erstattet bønnen til Allah om å
velsigne Ahlulbayt med en bønn som forbannet dem. De holdt på med å forbanne Ahlulbayt
fra talestolene og tvinge mennesker til å gjøre det samme med all slags midler.
Men ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ fulgte ikke Umayyadenes sedvane om å forbanne
Ahlulbayt. Hadde de gjort det ville sannheten om dem ha avslørt seg for muslimene, og de
ville ha blitt kjent som de er, og folk ville ha holdt seg unna dem. De forlot sedvanen til
forbannelse mot Ahlulbayt, holdt tilbake deres fiendskap og hat mot Ahlulbayt. De forsøkte
sitt beste for å slokne deres lys ved å opphøye statusen til deres fiender av Sahaba. For disse
Sahaba fant de på utrolige utmerkelser som ikke er knyttet til sannheten i det hele tatt.
Det som beviser dette er at du kan finne ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’, til og med i vår tid,
holde seg unna å si noe mot Muawiyah og Sahaba som forbannet Ahlulbayt for åtti år. De ber
Allah om å være tilfreds med alle. Samtidig stemper de som kafir enhver muslim som avviser
en hvilken som helst sahabi og utsteder fatwaer som tillatter å myrde ham.
Noen forfalskere forsøkte å legge til noe annet til den komplette bønnen, noe som antageligvis
Allahs sendebud skal ha lært sine følgesvenner, en helt annen del, som de trodde vil
undergrave statusne til Ahlulbayt. En forteller fortalte at Profeten sa: ’’Si: ’’Allah! Velsign
Muhammed, Muhammeds familie, hans hustruer og hans ætt.’’ Enhver forskende person om
dette emnet vil være av denne oppfatningen at denne delen var lagt for å inkludere Aisha med
Ahlulbayt.
Vi sier til dem: La oss anta at denne ’’beretningen’’ er troverdig og at den tyder på at mødrene
til de troende er inkludert med Ahlulbayt, men Sahaba har fremdeles ikke noe å gjøre med
Ahlulbayt! Jeg personlig utfordrer en hvilken som helst muslim å bringe et bevis fra Koranen
eller fra Sunnah som støtter hans syn, for det er lettere for ham å nå himmelens stjerner enn å
nå et slikt bevis (et arabisk uttrykk: Det betyr at det er umulig og usannsynlig at han kommer
med et slikt bevis).
Både Koranen og Sunnah har beordret alle følgesvenner og alle andre muslimer som følger
disse følgesvennene til dommedagen om å be om velsignelse for Muhammed og Muhammeds
familie. Dette i seg selv er en stor posisjon sammenlignet med alle andre posisjoner, og en
strålende utmerkelse, som ingen kan nå.
Abu Bakr, Omar, Othman, alle følgesvennene til Profeten og alle verdens muslimer som er
beregnet for å være flere millioner, må be Allah om å velsigne Muhammed og hans familie
hver gang de uttaler sin tashahud, ellers vil deres bønn bli forkastet av Allah.
Dette er også meningen med diktet til Imam al-Shafi:
’’Nok som ære og heder for dere, Ahlulbayt, er at den som ikke velsigner dere, hans bønn
anses for å være ugyldig.’’
Al-Shafi ble beskyldt for ’’synden’’ for å være en sjia, fordi han sa dette. Tilhengerne til
Umayyadene og Abbasitene beskyldte enhver for å være sjia hvis han velsigner Muhammed
og familien til Muhammed eller roser dem i et dikt eller peker på noen av deres utmerkelser
og gode egenskaper.
For å utforske dette emnet veldig grundig, og det kan ha blitt gjentatt i mange bøker, er det
ingen ulempe å gjenta seg så lenge det er nyttig for leseren.
Det som er viktig er at vi må vite utfra dette kapittelet at sjia er de som følger Profetens
sunnah og at deres bønn er komplett og akseptert, ifølge synet til de som motsetter seg dem.
På den andre siden har vi ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’. De har brutt den klare sunnah til
Profeten og deres bønn er forkortet og ikke akseptert, ifølge synet til deres egne imamer og
deres egne lærde.
’’Misunner de folk for det Allah har gitt dem av Hans velsignelse? Vi ga Abrahams barn
boken og visdommen, og Vi har gitt dem et stort kongerike.’’ Koranen: 4:54.
_________________________________________________
292. Han sier dette på side 23 av hans bok Al-Imama.
293. Hans uttalelse: ’’Jeg ønsker ikke at folk skal si at Muhammed dreper sine følgesvenner.
Vi skal behandle dem vakkert,’’ inneholder et klart bevis på at det var hyklere blant Sahaba.
Påstanden til ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ om at hyklerne ikke er blant sahaba må dermed
avvises, for denne påstanden er i strid med uttalelsen til Allahs sendebud som kaller dem for
sine følgesvenner.
294. På arabisk blir hun kalt al-humayra som betyr: Kvinnen som menstruerer ofte.
295. De var Mekkanere som ble var hedenske til seieren i Mekka fant sted.
296. Han henviser til boken Ma’a al-Sadikin (La oss være med de ærlige), som er skrevet av
samme forfatter.
297. Dette skyldtes at alle ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ favoriserer Abu Bakr, Omar og
Uthman fremfor Ali ibn Abu Talib. Fordi den sistenevnte er mesteren til Itra og den beste av
Ahlulbayt etter profeten plasserer ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ Ahlulbayt i andre plass i deres
vurdering. De fortrekker fremfor dem de første Sahaba som de kaller for ’’de rettferdige
kalifene.’’
298. I våre dager påstår de: ’’Vi står nærmere Ali og Ahlulbayt enn sjia.’’ Hvis dette virkelig
er sant, hvorfor forlot da deres lærde og imamene til deres sekter Ahlulbayts fiqh og glemte
den helt? De fulgte heller sektene som de fant på og som Allah ikke åpenbarte noe om. Den
opphøyde sa: ’’Den som står nærmest Ibrahim blant folk er de som fulgte ham.’’ Når det
gjelder de som ikke fulgte ham står de ikke ham nær.
299. Forfatteren er fra Tunisia hvor det er en del jøder som har levd for flere århundrer.
_________________________________________________
Kapittel 43
Profetens feilfrihet og dens innflytelse på ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’
Troen om at Profeten var feilfri er et emne som muslimene er uenige med hverandre om.
Dette er den eneste grunnen til å pålegge alle muslimene å akseptere profetens dom uten
diskusjon eller noen motargumenter, spesielt fordi de tror at han ikke taler av eget påfunn,
men mottar åpenbaring fra sin Herre. Ellers vil de ikke tro at Profetens utsagn og dom, utover
Koranen, er bindende. Istedenfor vil de anse hans dom som hans egen ijithad.
Hvis de overholder en slik tro, føler seg overbevist om at i alle saker må de henvise seg til
Allah, og at Profeten bare er et middel for å formidle og å forklare slike saker, må de bli sjia.
Mange Sahaba aksepterte en slik overbevisning. De ble ledet av Imam Ali, fred være med
ham, som ikke forandret Profetens sunnah i det hele tatt, som anser den som Allahs
åpenbaring, så ingen kan ty til hans egen perosnlige og ijtihad i tilstedeværelsen av
befalingene og lovene til Allah.
Men hvis de tror at Profeten ikke var feilfri da han handlet og sa ting, at feilfriheten bare
tilhører Koranen, og at Profeten bare var et menneske lik alle andre. Han kunne ha rett og han
kunne ta feil noen ganger. Hvis de holder en slik tro for å være sann vil de være av ’’Ahl alSunnah wal Jama’’ som sier at det var greit at Sahaba og lærde kom med sine personlige
meninger, selv om Profeten allerede hadde sagt sitt ord, hvis dette er til beste for interessene
til offentligheten under forskjellige omstendigheter og i samsvar med herskerens syn.
Det trenges ikke å nevne at alle de rettferdige kalifene, med unntak av Imam Ali, fulgte sine
egne personlige meninger, tiltross for tilstedeværelsen av Profetens sunnah. Så gikk de enda
lenger og brukte prinsippet om Ijtihad for å motsette seg Koranen. Deres syn ble bindende
lover for ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ som krever fra alle muslimer å følge dem.
Vi har allerede diskutert ijtihaden til Abu Bakr og Omar i vår bok La oss være med de ærlige
og også i vår bok Spør formaningens folk, og vi kan skrive en hel bok om dette emnet
inshAllah.
Vi vet også nå at ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ la til andre typer av Ijtihad til de to store
kildene til den islamske lovgivningen, nemlig Koranen og Sunnah. De inkluderte ’’sunnah’’
til to shaykene (Abu Bakr og Omar), og Sahabas ijtihad. Alt dette skyldtes at de trodde at
Profeten ikke var feilfri, at han pleide å ty til sine egne meninger og at noen sahaba pleide å
tilrettesette ham og gjøre rede for hans feil (Istgfarallah).
Dette viser klart at ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ påstår at Profeten var en syndig person, selv
om de vet det eller ei, for å tillatte enhver person å motsette seg ham eller å være ulydig
overfor ham. Verken Shariah og fornuft tvinger en til å adlyde en syndig person. Med andre
ord, så lenge vi vet at en person er i stand til å gjøre feil er vi ikke forpliktet til å adlyde ham.
Hvordan kan vi adlyde noe som er galt?
Det blir klart for oss at sjias tro på den absolutte feilfriheten til Profeten tvinger enhver å
adlyde ham, fordi han er feilfri, ifølge deres syn. Det er ikke tillatt å være ulydig overfor ham
i en hvilken som helst situasjon. Det er denne påstanden som sjia forsvarer. Enhver som
motsetter seg ham og er ulydig overfor ham motsetter seg sin Herre og er ulydig overfor Ham.
Koranen har henvist mange ganger til dette prinsippet om profetens absolutte feilfrihet:
’’Og det Sendebudet gir dere, ta det imot, og det han forbyr dere, hold dere unna.’’ Koranen:
59:7.
’’Adlyd Allah og Sendebudet så dere kan bli vist nåde.’’
’’Si: Hvis dere elsker Allah, følg meg, og Allah vil elske dere og tilgi deres feil. Allah er den
tilgivende, den nåderike.’’ Koranen: 3:31.
Det er mange andre vers som pålegger muslimene å adlyde profeten og ikke motsette seg
ham, fordi han er feilfri og ikke formidler noe annet enn det som er krevd av Allah.
Dette beviser for oss at sjia er de som overholdte Profetens sunnah, fordi de tror på at profeten
er feilfri og at å følge ham er en plikt overfor enhver muslim. Det beviser også at ’’Ahl alSunnah wal Jamah’’ er langt ifra Profetens sunnah, fordi de tror at profeten ikke var feilfri og
at å være ulydig overfor ham er tillatt.
’’(Alle) Mennesker var en enkel nasjon, så sendte Allah profetene med gledebudskap og
advarseler. Han sendte med dem skriften med sannheten for å avgjøre det folk var uenige om.
Men de som hadde mottatt denne ble uenige om den etter at den klare beskjeden var blitt dem
til del, av gjensidig nag. Men Allah ledet de troende til sannheten, som de var uenige om, ved
Sin velvilje. Allah leder hvem Han vil på rett vei!’’ Koranen: 2:213.
_________________________________
Kapittel 44
Med Dr. Al-Mousavi og hans ’’korrigeringer’’
Jeg møtte en gruppe av utdannede unge mennesker i huset til en bror i Islam som jeg hadde
bånd til igjennom slekten og minner fra barndommen. Møte fant sted i en forstad i Paris under
et måltid som han holdt i forbindelse med fødselen til sin sønn, som Allah velsignet ham med
etter en lang periode. Vår disksujon om sjia og sunnier var i gang. De fleste av de
tilstedeværende var algerianere som støttet hjertevarmt den islamske revolusjonen. De
kritiserte sjia og gjentok de gamle mytene. De var uenige imellom seg selv. Noen av dem var
rettferdige fritenkende personer som sa at sjia var deres brødre, mens det var andre som
beskyldte sjia for å være villfarende og mente at kristne var bedre enn dem.
Da vi fordypte oss i diskusjonen spøkte noen av dem med meg og sa at jeg var av de
personene som ble lurt av den iranske revolusjonen. Min venn forsøkte å overbevise dem om
at jeg var en flink forsker og forfatteren til mange bøker som handlet om det samme emnet.
En av dem sa at han hadde beviset som ikke kan bli tilbakevist. Plutselig holdt alle seg tause.
Jeg spurte ham om hva dette beviset var. Han ba meg om å vente for noen minutter. Så gikk
han raskt til sitt hus og kom tilbake med en bok med tittelen Al-Shi’a wal-Tashih skrevet av
Dr. Musa al-Musavi. Jeg lo da jeg så boken og sa: ’’Er dette beviset som ikke kan bli
tilbakevist?’’ Han henvendte seg til de tilstedeværende og sa:
’’Forfatteren til denne boken er en stor sjia lærde, en av de høytstående sjia autoritetene. Han
har et sertifikat i Ijtihad, hans far og hans bestefar er også lærde. Men han innså sannheten og
forlot sjiaislam, han ble en av Ahl al-Sunnah wal Jama. Og jeg er overbevist om at hvis denne
broren (han mente meg) leser denne boken ville han ikke ha forsvart sjia i det hele tatt, og han
ville ha fått med seg deres avvikelse og det de skjuler.’’
Jeg lo igjen og sa: ’’Så du kan vite at jeg leste den som en grundig forsker vil jeg komme for
deg og alle tilstedeværende med beviset som ikke kan bli tilbakevist fra denne boken selv og
som du har brakt hit!’’ Han og alle de andre tilstedeværende hørte på ivrig. De sa: ’’La oss
høre det fra deg.’’
Jeg sa: ’’Jeg husker ikke tallet på siden, men jeg husker tittelen veldig godt som er ’’Det sjia
imamene sier om de rettferdige kalifene.’’ Han spurte meg: ’’Hva er galt med det?’’ Jeg sa:
’’Se på denne tittelen og les for alle det som står der, så vil jeg forklare deg det uslåelige
beviset den inneholder.’’
Han fant kapittelet og leste den for de tilstedeværende. Kort fortalt handlet kapittelet om at
Imam Jaffar al-Sadik, fred være med ham, pleide å uttrykke stolthet over å være en slektning
av Abu al-Bakir ’’al-Sidik,’’ og si: ’’Abu Bakr fødte meg to ganger.’’ De som gjengir dette
utsagnet forteller at Imam al-Sadik også pleide å avvise Abu Bakrs rettferdighet.
Dr. al-Musavi kommenterte dette med å si: ’’Er det fornuftig for Imam al-Sadik å skryte av
sin bestefar Abu Bakr på den ene siden og så avvise hans rettferdighet på den andre siden? En
slik uttalelse som denne her kommer ikke fra en uvitende persone, men det må være imamens
uttalelse.’’
Alle spurte meg: ’’Hva er galt med det? Det høres fornuftig og logisk ut.’’ Jeg sa: ’’Dr. AlMusavi konkluderte utfra utsagnet til Imam Al-Sadik om at Abu Bakr fødte ham to ganger at
han pleide å være stolt over sin bestefar, men et slikt utsagn tyder ikke på noe ros for Abu
Bakr. I tillegg til dette var ikke Imam al-Sadik et direkte barnebarn av Abu Bakr, men Abu
Bakr var bare bestefaren til hans mor. Imam al-Sadik ble født sytti år etter døden til Abu Bakr.
Han så ham aldri.’’
De sa: ’’Vi forstår hva du prøver å si.’’ Jeg sa: ’’Hva sier dere om en som skryter om sin
virkelige bestefar, faren til hans far, og sier at han er den mest kunnskapsrike i sin tid, og at
historien aldri kjenner noen lik ham, og sier at han har studert og utdannet seg hos ham, er det
logisk for oss å forvente ham avvise det hans bestefar sier etter all denne rosen?’’ De sa:
’’Nei, det høres ikke logisk ut. Det kan ikke gå an.’’
Jeg sa: ’’Les det som er skrevet på første side i boken du har i din hånd. Du vil se at Dr. alMusavi er denne personen som gjør det.’’ Han leste følgende:
’’Jeg var født og oppvokst i hjemmet til den største lederen av sjia sekten, og jeg studerte og
utdannet meg hos den største og den religiøse autoriteten som sjiaislams historie ikke kjent
noen lik fra den store skjuletiden til vår tid. Han er den største imamen Sayyid Abul-Hassan
al-Musavi, som det er blitt sagt om: ’’Han lot folk glemme de som var før ham og formørket
de som kom etter ham.’’
Jeg sa: ’’Priset være Allah som har vist sannheten igjennom ordene til al-Musavi! Han
personlig mente seg selv da han sa: ’’Er det logisk for noen å skryte om sin bestefar på den
ene siden og så avvise hans rettferdighet på den andre siden? En slik uttalelse bare kommer
fra en uvitende person…’’ En som beskriver sin bestefar med slike utmerkelser som ikke
finnes i andre lærde og påstår at han lærte hos ham og tok fra hans kunnskap, så vendte seg
om for å avvise ham og hans religion kan ikke være noe annet enn en uvitende person.’’
Alle senket ned sitt hode, mens min venn, eiermannen til huset, ble glad og sa: ’’Fortalte jeg
ikke dere at bror al-Tijani er en objektiv og logisk forsker?’’
Personen som hadde boken med seg, og som lagde mye bråk, tenkte for en stund og sa: ’’Hør
her, bror! Kanskje Dr. al-Musavi visste om sannheten etter å ha vokst opp og utdannet seg.
Ære være Allah! Det er pålagt en muslim å søke kunnskap fra vuggen til gravne!’’ Jeg svarte
ham med å si: ’’Hadde dette vært tilfelle skulle Dr. Al-Musavi ha tatt avstand fra sin bestefar
og sin læremester, som ga ham sertifikate i Ijtihad. Han skulle ikke skryte av sin far og sin
bestefar, heller ikke bruke dem deres vitne som et argument, og samtidig anse dem for å være
kafirer uten å legge merke til det. Hvis jeg diskuterer alle emnene han skrev om vil jeg vise
deg under.’’
Dette møtet ble avsluttet etter forklaringer og detaljer som ble gitt om den forvirringen. Priset
være Allah, resultatet var at tre personer så sannhetens lys etter å ha lest mine bøker.
Nå griper jeg anledningen til å presentere kort for mine kjære lesere noe av det jeg har skrevet
om dette emnet, fordi boken med tittelen al-Shia wal Tashih er veldig kjent blant Wahabier.
De sistenevnte har rikdom og innflytelse i noen områder. Derfor kan de være i stand til å
påvirke noen muslimske ungdommer som ikke er kjente med sjia og lure dem med denne
boken. De kan stoppe dem fra å komme fram til nyttige forskninger og kan lage en hindring
mellom dem og sannheten de søker etter.
Disse motstanderne har brukt boken med tittelen al-Shia wal Tashih skrevet av Dr. Musa alMusavi som et argument mot sjia, publisert millioner av dens kopier og delte dem ut gratis
blant utdannede ungdommer igjennom anstrengelsene til autoritetene hvis mål og hensikt er
veldig kjent for alle.
Disse naive menneskene trodde at de tilbakeviste troen til Imamiya sjia ved å publisere og å
dele ut en bok, fordi dens forfatter er Ayatullah al-Musavi, en sjia, så deres argument vil være
basert på å gjengi det sjia selv har sagt. Men disse fattige sjelene overså mange saker som de
ikke bregnet og hvis dårlige følger de ikke kunne begripe, som rammet dem selv.
Jeg personlig bortkaster ikke min tid på å gjendrive Dr. Musa al-Musavis løgner som han fylte
sin bok med. Jeg tror at min bok Ma’a al-Sadikin (La oss være med de ærlige) innholder
overbevisende svar på hans løgner, selv om den ble skrevet kort tid før hans egen bok.
Hensikten med denne boken var å bevise at hele sjias tro er basert på Koranen, den troverdige
sunnah til Profeten og felles enighet blant muslimene, inkluderte ’’Ahl al-Sunnah wal Jama.’’
Vi diskuterer ikke noe om deres tro uten å bevise det fra Sahih bøkene til ’’Ahl al-Sunnah wal
Jama.’’
Nå er det bevist at det Dr Musa al-Musavi sier er ingenting annet enn vrøvl og anklager som
ikke baserer seg på noe teologisk bevis eller islamsk logikk, og den avvises av ’’Ahl alSunnah’’ før alle andre.
Det er også klart at de som fremmet hans bok ikke kjenner mye om Islam, og dermed avslører
sine egne feil og sin egen uvitenhet.
Alle sjia trosprinsipper forfatteren til boken kritiserer og som han bruker for å anklage sjia er
alle, med Allahs ære, støttet av de troverdige bøkene til ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah.’’ Det er
ingen skam som kan påføres sjia i denne sammenhengen, men skammen er påført Musa alMusavi og ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ som ikke kjenner det deres Sahih og Musnad bøker
inneholder. Vær oppmerksom på det følgende:
Henvisningen til Ahlulbayts lederskap og hadithene om de tolv etterfølgerne til Profeten som
er alle fra Quraish er ingen sjia oppfinnelse. Disse henvisningene finnes i sunni Sahih og
Musnad bøker.
Troen på Imam Mehdi, som tilhører den rensede familien til profeten, som fyller jorden med
rettferdighet og jevnbyrdighet etter at den ble fylt med urettferdighet og undertrykkelse er
ingen sjia oppfinnelse, men denne troen på Mehdi finnes også i Sahih bøkene til ’’Ahl alSunnah wal Jama.’’
Påstanden om at Imam Ali ibn Abu Talib er wazien til Allahs sendebud er ingen sjia
oppfinnelse, men den finnes også i Sahih bøkene til ’’Ahl al-Sunnah wal Jama.’’
Troen på prinsippet om taqiyah er ingen sjia oppfinnelse, men dette prinsippet er i Koranen og
i Profetens sunnah, og troen på dette prinsippet er støttet av Sahih bøkene til ’’Ahl al-Sunnah
wal Jama.’’
Troen på mutah (det midlertidige ekteskapet) er ingen sjia oppfinnelse, men Allah og Hans
sendebud tillott Mutah. Omar forbød mutah, og beviset for dette ligger i de troverdige bøkene
til ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah.’’
Troen på betalingen av khums er ikke en sjia oppfinnelse, men Allahs bok og Sunnah til Hans
sendebud oppfordrer til betaling av khums som Sahih bøkene til ’’Ahl al-Sunnah wla Jamah’’
bekrefter.
Når det gjelder å besøke helligdommene til imamene er dette ikke gjort av sjia alene. ’’Ahl alSunnah wal Jama’’ besøker gravene til de rettferdige walier og andre gode mennesker, hedrer
deres fødselsesdager og feirer dem.
Troen på Beda og at Allah utsletter eller bekrefter det Han ønsker er ikke en sjia oppfinnelse,
men troen på Beda er bekreftet i Bukharis sahih.
Å kombinere bønnene i fellesskap er ikke en sjia oppfinnelse, men den finnes i Koranen, og
Profeten gjorde det, og det er bekreftet av Sahih bøkene til ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah.’’
Troen på at det er obligatorisk å be på et leirstykke og på bakken er ikke en sjia oppfinnelse,
men dette ble gjort av mesteren til sendebudene og porfetenes segl som det er bekreftet av
Sahih bøkene til ’’Ahl al-Sunnah wal Jama.’’
I tillegg til disse sakene som Dr. Musa al-Musavi nevner for å lage bråk, slik som rykte om
fordreiing av Koranen, som ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’ fortjener å bli beskyldt for istedenfor
sjia, som vi forklarte i vår bok La oss være med de ærlige.
Kort sagt motsetter boken skrevet av Dr al-Musavi seg helt Allahs bok og Sunnah til Hans
sendebud. Den motsetter seg muslimenes felles enighet og den sunne fornuften. En stor del av
det al-Musavi tar avstand fra består av religiøse forpliktelser som er pålagt av Koranen og
beordret av det store sendebudet til Allah. Disse pliktene er alle muslimene enige om. Enhver
som benekter dem er en vantro, ifølge muslimenes felles enighet.
Hvis han mener med ’’korrigering’’ å forandre tronsprinsippene og lovene ville han ha avvist
troen og forlatt Islam. Alle muslimene må ta avstand fra ham.
Han mener kanskje med korrigering å rette på hans personlige syn som han lider av og som
avslører at han ikke har noe kjennskap til sjia. Eller kanskje han har et personlig hat mot sjia
som han anser for å være ansvarlige for å ha drept hans far, som han sier på side 5 av sin bok,
som ble slaktet av en kriminell person med religiøse klær som en sau blir slaktet. Så han
vokste opp siden sin barndom og led fra denne psykiske opplevelsen, hadde hat mot sjia uten
at de begikk noe synd. Derfor vendte han sin oppmerksomhet mot ’’Ahl al-Sunnah wal Jama’’
og delte deres hat og fiendskap mot tilhengerne til Ahlulbayt. Han tilhørte aldri verken det ene
eller det andre partiet. Han kjente ikke noe om sjia, unntatt løgnene som er blitt formulert av
deres fiender. Han kjente ikke noe om ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’, unntatt deres
fredagbønn, men dette kan vi også se bort ifra, hvis han ikke deltok i fredagbønnene. Hvis
hans hensikt var å fremme fiendskap så må han rette på sin gale tro som skilte ham fra
fellesskapet i denne nasjonen.
Som al-Musavi selv påstår på side 5 av sin bok vokste han opp og lærte hos de største lærde
og de største teologene kjent i Sjias historie fra den store skjuletiden, nemlig hans bestefar den
store imamen Sayid Abul al-Hassan, som det er sagt om: ’’Han lot folk glemme de som var
før ham og formørket de som kom etter ham.’’ Hvis dette er tilfellet, hvorfor lærte han ikke
fra ham og rettet på sin oppførsel? Hvorfor fulgte han ikke hans ledelse og belyste seg selv
med hans kunnskap? Vi finner ham i sin bok latterliggjøre trosprinsippene til sin bestefar,
imamen og den ledende religiøse autoriten i sin tid som sjias historie ikke har kjent noen lik.
Alt dette beviser at al-Musavi var ulydig overfor sine foreldre. Han gikk veldig langt og
stemplet sin bestefar og sine foreldre som kafirer. Hadde sjia vært kafir, som al-Musavi anser
dem, så var deres autoritet og de store lederne som ledet dem til kufr (vantro) ingen andre enn
hans egen bestefar.
Det er en skam som det er ingen skam større enn at barnebarnet Musa al-Musavi skal overse
det hans bestefar Abul Hassan al-Musavi, måtte Allah benåde hans sjel, skrev i sin bok
Wasilat al-Nejat, men allikevel hevder barnebarnet at han lærte og ble utdannet av sin
bestefar!
Det er en stor skam at en ung tunisisk mann som bor tusenvis av kilometer langt unna Najaf
(300) skal bli mer kjent med boken som har tittelen Wasilat al-Nejat, og bli ledet igjennom
den til fakta om Ahlulbayt, mens barnebarnet til forfatteren av denne boken, som ble født og
vokst opp i hans hus, og utdannet av ham, tar ingen læredom fra denne boken.
Det som den store imamen Sayyid Abul-Hassan al-Musavi al-Isfahani (måtte Allah benåde
hans sjel) skrev i Wasilat al-Nejat er motsatt av det hans barnebarn skrev og det latterliggjør
det hans barnebarn skrev. Mousa al-Musavi ansett denne boken som hans bestefar skrev for å
være en avvikelse fra veien til islam.
Men logisk nok hvis læredommen til den store imamen og den religiøse autoriteten, som sjia
aldri har funnet noen lik (som hans barnebarn tror), er rett, vil læredommen til barnebarnet
være vranglære og villfarelse. Hadde læredommen til Dr. Mousa al-Musavi ha vært riktig,
ville læredommen til hans bestefar ha vært vranglære og villfarelse. I så fall måte han ta
avstand fra sin bestefar istedenfor å skryte om ham som han gjør i introduksjonen til sin bok.
Igjenom dette argument og logikk kan det høytstående sertifikatet til Mousa al-Musavi fra
Khasif al-Ghita bli forkastet av følgende grunner:
For det første: Fotografien han kom med i sin bok av et utsagn som vitner om at han har en
høytstående grad i Islamsk fiqh, nemlig Ijtihad-graden er ingenting annet enn en lisens i
tilknytning til hadither studenten har lært fra sin læremester, som er gitt av lærde til de fleste
av sine studenter. Jeg personlig har to slike sertifikater, et fra Store Ayatollah Imam AbulQasim al-Khui i Najaf og det andre fra Store Ayatollah al-Marashi al-Najafi i Qom. Så et
sertifikat til å berette hadith er ikke en stor grad i Islamsk fiqh som Dr. Mousa al-Musavi
påstår for å lure vanlige menesker blant hans lesere som ikke kjenner til systemet og gradene
til studier som er gitt i hawza.
For det andre: Barnebarnet til den store lærde, som later som om han er i stand til å rette på
andre, har sviktet det han er blitt betrodd av sin læremester og lærde, som al-Musavi hevder
ga ham Ijtihad-graden. Den store religiøse autoriteten og overhodet til Hawza i al-Najaf alAshraf Muhammed al-Husayn Al Kashif al-Ghita sa i sertifikatet som al-Mousavi har
publisert i sin bok: ’’Jeg tillatter ham å sitere troverdige hadither som jeg har læt fra mine
store lærde og mine læremestere.’’
Vi har sett hvordan al-Musavi latterligjør enhver ting som ble fortalt ham av Al Khasif alGhita, den store religiøse autoriteten og lederen til hawza, som siterer sine store lærde og
høytstående læremestere i sin bok As al-Shia wa Usliha (røttene og prinsippene til sjia). I
denne boken forteller forfatteren om alle prinsippene og lovene som sjia bekjenner seg til. Så
hvordan kan en sammenligne boken med tittelen al-Shia wal Tashih (Sjia og korrigeringer)
som hans sviktende student skrev med boken med tittelen Asl al-Shia wa Usuliah som den
store religiøse autoriteten Kashif al-Ghita skrev?
Hvis Kashif al-Ghita er den store religiøse autoriteten og lederen til Hawza i Najaf, som alMusavi innrømmer på side 158 av sin bok, og hvis al-Musavi skryter om det opphøyde
sertifikatet som han har fra ham for tretti år siden, hvorfor driver da den unge studenten alMusavi og latterliggjør trosprinsippene til hans store lærmester som lærte ham og, som han
hevder, ga ham et opphøyd sertifikat?
Hvis den store religiøse autoriteten og lederen til hawza Shaykh Muhammed al-Husayn Al
Kashif al-Ghita har rett og hans tro er riktig, tar da al-Musavi feil og hele hans tro er falsk.
Hvis den religiøse autoriteten tok feil og hans tro var gal, så har al-Mosavi rett til å
latterliggjøre trosprinsippene til den store autoriteten og å tilbakevise dem, men da må han
ikke lyve til folk og hevde at han mottok et høytstående vitnemål innenfor Islamsk fiqh,
Ijtihad-graden.
Trosprinsippene til Musa al-Musavi er ansett for å være riktig kun av forfatteren selv som sier
dette i sin bok. Han roser sin bestefar Abul Hassan al-Musavi al-Isfahani som den store
lederen og telogen kjent i sjiaislams historie siden den store skjuletiden. Han skryter av å være
studenten til Kashif al-Ghita som han beskriver som mannen som ga ham ’’det høytstående
vitnemålet.’’ Han stempler millioner av sjia fra Saqifa-dagen til vår tid som ’’kafir’’.
Jeg hadde lovet min Herre å utforske hver sak før jeg bedømmer den. Derfor leste jeg Musa
al-Musavis bok Al-Shi’a wal-Tashih grundig i håp om å kunne finne i den det jeg ikke hadde
og dekke på mine kunnskapshull. Men jeg fant ingenting i den, bortsett fra løgner og
motsigelser og benektelsen av det som allerede er bekreftet av Koranne. Jeg fant den
latterliggjør Sunnah til Profeten og bryte muslimenes felles enighet. Derfor innså jeg at alMusavi ikke brukte noe tid på å lese al-Bukharis Sahih som er ansett av ’’Ahl al-Sunnah wal
Jamah’’ for å være den mest troverdige boken av alle bøker. Al-Musavi ifølge hans egen bok
ønsker sjia å slutte seg til ’’Ahl al-Sunnah wal Jamah’’ og forlate befalingene til Allah og
Hans sendebud. Denne ’’store lærde’’ fikk et ’’høytstående vitnemål’’ innenfor islamsk
rettvitenskap, nemlig Ijtihad, på en alder av tjue (priset være Allah som gir visdom til den Han
ønsker) fulgte av Ph.D i Islamsk lovgivning (Shariah) fra Teheran universitet i 1955. Ikke
glem at han ble født i al-Najaf Al-Ashraf i 1930. Han fikk også sin doktorgrad i filosofi fra
Paris universitet i 1959.
Jeg mener at hvis han hadde tid til bare å lese al-Bukharis Sahih, en bok ansett av ’’Ahl alSunnah wal Jamah’’ som pålitelig ville han ikke ha falt i en stor usikkerhet som han finner
ingen utvei fra, unntatt ved å angre og å vende seg botferdig til Allah. Høytstående grader,
attraktive titler og penger brukt på å splitte muslimene vil ikke gagne ham det minste. Allah
sa:
’’De vantro gir av sine penger for å legge hindringer på Allahs vei. Og det vil de fortsette
med, så blir det dem til plage, og så blir de overvunnet. I helvete vil de vantro bli samlet. Så
Allah kan skille den dårlige fra den gode, legge de dårlige oppå hverandre, stable dem dem
opp alle sammen og kaste dem i helvete! Disse er taperne!’’ Koranen: 8:36-37.
Hans bok er fylt med selvmotsigelser som enhver forsker vil komme over. Hvis al-Musavi
finner seg selv kvalifisert til å rette på trosprinsppene og ahkam (lovene) til de som følger
sjiaislam, ber jeg ham om et tv-intervju og en teologisk debatt. Under denne debatten kan en
hvilken som helst forsker være med, så folk kan vite etter denne debatten hvem som virkelig
trenger å bli rettet på. Dette er det koranen kaller til og det de fritenkende i de mest siviliserte
samfunn oppmuntrer til så muslimene vil se på ting klart og vil se bort ifra å beskylde noen
mennesker, på grunn av uvitenhet, for å være kafir og deretter angre.
’’Si: Bring deres bevis hvis dere ærlige.’’ (Koranen: 2:111)
En ting er fint å nevne i denne sammenhengen. Vi må være rettferdige overfor Dr. al-Musavi.
Derfor skal vi gå gjennom de tre store overskriftene han kom med i sin bok:
1. Selv-pining under Ashura
2. En tredje tilføyelse til Shehada (Ali er Allahs venn)
3. Terorrisme
Når det gjelder selvpining er det ikke en av læredommene innenfor sjiaislam, det er heller
ikke en del av deres religion. Det er noe som noen vanlige mennesker gjør, og sjia er ikke de
eneste som gjør det. Det er noen sunnier, spesielt de som følger sufi Aysawi tarika, som er
kjent igjennom hele nord-Afrika, som gjør ritulaer mer skadende for Islams bilde enn det noen
sjia gjør. De gjør ikke dette for å uttrykke noe sorg over tragedien til Imam al-Hussain og
heller ikke som uttrykk for sorg over lidelsen til Ahlulbayt, fred være med dem.
Vi er enige med forfatterens utsagn i sin bok i denne sammenhengen, og vi ønsker å arbeide
med ham for å fjerne dette fenonemenet fra alle muslimske land. Det er mange ærlige sjia
lærde som forbyr en slik forferdelig handling og forsøker å fjerne den, som al-Musavi selv
innrømmer.
Når det gjelder den tredje tilføyelsen i trosbekjennelsen, Ali er Allahs venn, kjenner alMusavi veldig godt at sjia lærde alltid sier at dette ikke er en del av azan. Hvis en sier det med
intensjon om at det er obligatorisk å si det under azan, eller med intensjon om at det er en del
av azan eller iqama, både hans azan og hans ikama vil være ugyldige. Al-Musavi kjenner til
dette veldig godt, men han ønsker bare å gjøre stort bråk av noe som tjener hans tvilsomme
hensikt.
Når det gjelder terrorisme så forkaster vi den som Dr. al-Musavi forkaster den. Det var ikke
passende for Dr. al-Musavi å knytte opp en slik ond beskyldning mot sjia, for
terrorismebølgen er et resultat av kampen mellom Østen og vesten, Nord og Sør, de arrogante
og de undertrykte, røverne og de hvis land og alt annet er blitt berøvet.
Hvorfor forbinder Dr. al-Musavi hasj-misbrukerne med sjia? Historien vitner at sjia har blitt
et mål for tilhengerne til alle andre sekter, av forskjellige regjeringer, og av forskjellige
kolonister, men de har allikevel forkastet alle formene for terrorisme.
Hvorfor snakker ikke al-Musavi om terrorismen til Muawiyah og mordene han begikk mot
mange muslimer? Muawiyah forgiftet Imam Hassan. Han pleide alltid å myrde motstanderne
av de ærlige troende med gift og si: ’’Allah har soldater i form av honning.’’
Er tilhengerne til verdens Islamske bevegelser, som er blitt beskrevet av fiender av Islam og
regjeringer i muslimske land som ’’terrorister’’ i Palestina, Egypt, Sudan, Tunisia, Algeria,
Afghanistan og i vestlige land, i Stillehavet, i Ireland, og andre steder, sjia?
Hvis Dr. al-Musavi definierer ’’terrorisme’’ som å kidnappe gisler eller kapre fly så blåse dem
opp i lufa, så har frihetsforkjempere fra det palestinske folket, som er blitt bortvist av Israel
etter å ha blitt tvunget ut av sine hjem, kidnappet gisler i München Olympicstadion i 1972 og
drept mange isralekse deltagere i de olympiske lekene. De er de som kapret noen fly og så
sprengte dem opp i lufta. De gjorde alt dette for å vekke opp verdenssamfunnets samvittighet
og å fremme sin sak for verden og gjøre dem bevisste på undertrykkelsen som rammet dem,
og lignende som denne undertrykkelsen har aldri menneskehetens historie sett maken til.
Al-Musavi vitner at disse ikke er sjia. Hvis Dr. al-Musavi tillatter seg selv å bli påvirket av de
som hersker over utlandske medier og som forsøker sitt beste å forbinde stygge anklager mot
sjia, på grunn av den politiske oppfatninge og den ekstrem fiendenskapen til slike medier mot
den islamske revolusjonen i Iran, inkluderer de samme medieapparatene på toppen av sin list
internasjonale terrorister i Libya, Syria og Irak, og disse er ikke nødvendigvis sjia land. Så
hvorfor nevner Dr. al-Musavi sjia bare når han diskuterer om terrorisme i sin bok? Han sier
selv på side 122 at sjia regjeringen i Iran ikke representerer alle verdens sjia og heller ikke
Iran. I så fall må Dr. al-Musavi rette på sin egen ordbruk.
Dermed har vi vært rettferdige overfor Dr. al-Musavi og skilte sannheten fra falskheten og
godheten fra ondskapen.
Vi har bevist for den kjære leseren at alle trosprinsippene til Imamiya sjia er tatt fra Koranen
og Profetens sunnah. Forsøkene til de som har spesielle interesser, bråkmakerne, fiendene til
Allah, Hans sendebud og Islam om å komme med falske anklager og rykter for å avvise
trosprinsippene til de som holder seg til Profetens familie vil være forgjeves og ha ingen
nytte. Allah sa:
’’Når det gjelder skummet så forsvinner det som bobler, mens det som gagner mennesker blir
igjen på jorden. Slik kommer Allah med lignelser.’’ Koranen: 13:17.
Vi bønnfaller Ham om å lede oss alle og å gjøre oss i stand til å oppnå det Han elsker at vi
oppnår, å inspirere oss midlene til ledelse, å fjerne Sin verde fra oss, å få vekk vår sorg ved
ankomsten til al-Hujja al-Muntazar og å forhaste hans tilsynekomst. De ser den langt ifra,
men vi ser den nær.
Vår siste bønn er: Priset være Allah, Herren over hele verden, og den beste velsignelsen og
den rene freden være over den som ble sendt som en nåde for hele verden, vår mester og leder
Muhammed og hans rettferdige og rensede familie.
_________________________________________________
300. Her henviser forfatteren til seg selv.
______________________________________
Kildehenvisninger
Korantolkninger
1. Tafsir al-Kabir, skrevet av al-Fakhr al-Razi.
2. Tafsir al-Tabari.
3. Tafsir ibn Kathir.
4. Tafsir al-Kasin.
5. Tafsir al-Suyuti
6. Ahkam al-Koran skrevet av al-Jazaz.
7. Tafsir al-Qurtubi
8. Tafsir al-Alaousi
9. Tafsir Garib al-Koran skrevet av al-Nisabori.
10. Shawhid al-Tanzil skrevet av al-Haskani.
11. Dar al-Manthur fi al-Tafsir al-Mathor.
Hadith-bøker
1. Sahih al-Bukhari.
2. Sahih Muslim.
3. Sahih al-Tirmidhi.
4. Sahih al-Nisai.
5. Sahih ibn Majah.
6. Sahih Abu Dawoud.
7. Mustadrak skrevet av al-Hakim.
8. Musnad skrevet av Imam Ahmad.
9. Sunanal-Darimi.
10. Sunan al-Dirkantani.
11. Sunan al-Bahiki.
12. Maot skrevet av Imam Malik.
13. Tanwir al-Hawalik.
14. Khasais al-Nisai.
15. Kanz al-Ummal.
16. Montakab Kanz al-Ummal.
17. Minhaj al-Sunnah skrevet av ibn Taymiya.
18. Al-Jami al-Sagir skrevet av al-Suyuti.
19. Al-Jami al-Kabir skrevet av al-Suyuti.
20. Jam al-Jawami skrevet av al-Suyuti.
21. Asol al-Kafi.
22. Basir al-Darjat.
23. Lisan al-Mizan skrevet av al-Dahabi.
24. Lisan al-Mizan skrevet av ibn Hajar.
25. Al-Lulo wa al-Mirjan.
26. Manakib al-Shafi.
27. Manakib Ahmad ibn Hanbal.
28. Mosnad al-Hidaya.
Historiebøker
1. Tarikh, skrevet av ibn Asakir.
2. Tarikh Bagdad skrevet av al-Khatib al-Bagdadi.
3. Tarikh al-Khulafa, skrevet av ibn Qutaybah.
4. Tarikh al-Khulafa skrevet av al-Suyuti.
5. Tarikh al-Madani.
6. Tarikh al-Wakidi.
7. Tarikh al-Tabari (al-Kabir)
8. Tarikh ibn al-Athir (al-Kamil)
9. Tarikh al-Masoudi.
10. Tarikh Athum.
11. Tarikh Abi al-Fida.
12. Tarikh al-Yakubi.
Biografibøker
1.
2.
3.
4.
Al-Isaba fi Tamiys al-Sahaba.
Asad al-Gaba skrevet av ibn al-Athir.
Al-Tabakat al-Kubra skrevet av ibn Said.
Tabakat al-Fukha.
5. Tabakat al-Hanabila.
6. Al-Milal wa al-Nahl skrevet av al-Shirstani.
7. Al-Akd al-Farid skrevet av Ibn Abd Rabbih.
8. Al-Sawaik al-Muhrika skrevet av ibn Hajr.
9. Al-Bidaya wa al-Niayah skrevet av ibn Kathir.
10. Tazikrat al-Huffaz skrevet av al-Dahabi.
11. Yanabi al-Mawda skrevet av al-Qondozi al-hanafi.
12. Farid al-Simitayn skrevet av al-Hamoni.
13. Mokadimat ibn Khaldun.
14. Dhor al-Islam skrevet av Ahmad Amin.
15. Manakib al-Khawarizmi.
16. Sharh Nahj al-Balagha skrevet av al-Mutazili.
17. Sharh Nahj al-Balagha skrevet av Muhammed Abdoh.
18. Alam al-Moakin.
19. Anasab al-Asharaf skrevet av al-Baladri.
20. Al-Istiab skrevet av ibn Abd Al-Bir.
21. Al-Riyad al-Nudra skrevet av al-Tabari.
22. Alam al-Nubala skrevet av al-Dahabi.
23. Al-Talkis skrevet av al-Dahabi.
Andre bøker
1. Takyid al-Ilm skrevet av al-Khatib al-Bagdadi.
2. Jami al-Bayan al-Ilm skrevet av ibn Abd al-Bir.
3. Al-Sila bayn al-Tasawf wa al-Tashju.
4. Malim al-Madrasatayn skrevet av al-Askari.
5. Al-Fitna al-Kubra skrevet av Taha Hussein.
6. Tahsib al-Tahsib skrevet av ibn Hajar.
7. Ahmad ibn Ibn Hanbal skrevet av Abu Zuhra.
8. Usol al-Fiqh skrevet av al-Sheikh Abu Zuhra.
9. Mulakas Ibtal al-Qiyas skrevet av ibn al-Hazm.
10. Al-Nasih al-Kafiya skrevet av ibn Akil.
11. Rasail skrevet av al-Khawarismi.
12. Al-Majam al-Kabir skrevet av al-Tabrani.
13. Fayd al-Qadir skrevet av al-Shawkani.
14. Al-Muhli skrevet av ibn Hazm al-Dahiri.
15. Al-Fatwa al-Wadiha skrevet av Bakir al-Sadr.
16. Sharh al-Mawahib skrevet av al-Sarkani.
17. Al-Murajat skrevet av Sharf al-Din.
18. Al-Nas wa al-Ijtihad skrevet av Sharf al-Din.
19. Abkariat Khalid skrevet av Abbas al-Akad.
20. Al-Ihtijaj skrevet av al-Tabrasi.
21. Abu Huraira skrevet av Mahmod Abi Raya.
22. Fath al-Bari skrevet av ibn Hajr.
23. Makalat Islamiya.
24. Tawil Moktalaf al-Hadith skrevet av ibn Qutaybah.
25. Ghayt al-Maram.
26. Imam al-Sadik skrevet av al-Sheikh Abu Zuhra.
27. Jamhrat Rasail al-Arab.
28. Al-Sahabi fi Nadr al-Sjia.
29. Al-Kabir skrevet av al-Dahabi.
30. Al-Sarim wa al-Maslol.
31. Muyin al-Ahkam.
32. Talkih Fuhum al-Athar.
33. Ihya Ulum al-Din skrevet av al-Ghazali.
34. Nazirat al-Imamiya skrevet av Mahmod Subhi.
35. Så ble jeg ledet, skrevet av al-Tijani.
36. La oss være med de ærlige, skrevet av al-Tijani.
37. Spør formaningens folk, skrevet av al-Tijani.