“Mum, dad, this is Svein” by Jens Barnett “Mum, dad, this is Svein” It was a few days before our wedding and my parents had just arrived. Travelling from the isolated islands of New Zealand to the other side of the world for this event was a huge adventure for them and their first truly cross-cultural experience. Now here they were, surrounded by both the rugged beauty of Norway’s west coast and the warm welcome of my fiancé’s family. My parents stretched out their hands to greet my future father-in-law but I could see shock – almost horror – on their faces. Svein? Could that be a name? Had they heard correctly? It sounded very close to the English word “swine” which means pig! In the days that followed, my mother struggled to avoid using Svein’s name. Deep inside, her conscience told her it was wrong. Symbols generate images in our minds, and growing up in New Zealand she had learned to associate these sounds with an animal and perhaps even the clichéd scenes from old war movies where soldiers charged, spraying bullets and screaming “schweinhund!” It is not always easy to avoid using a person’s name. Eventually my mother found herself in a situation where waving her hands or saying “hey you” was just not going to work. Yet she could not bring herself to say that word. Whether it was consciously or subconsciously I don’t know, but she decided to “fix” my father-in-law’s name by calling him “svin”. Now at last her conscience was clear! However, although my mother was feeling so much better inside, the expression of shock and horror had now moved to my in-laws’ faces. “Mum!” I urgently whispered to her. “Don’t call him ‘svin’. That means pig in Norwegian!” Eventually, we came to a compromise. My mother, apparently still unable to say, remember, or perhaps even hear “Svein”, started to use “Sven” and my father-in-law graciously accepted this as the best she could do. My mother’s struggles to communicate cross culturally illustrate an important point in missions: We can’t always go by our “gut feelings”. Good communication is not measured by how it makes us feel; it is measured by how it is understood. A symbol or word that for us has negative connotations may, in some situations, be exactly the right one to use. “Allah” is a good example of a word that generates negative “gut feelings” for some Westerners. However, there is no other word for God in Arabic. Fifteen million Arab Christians and their Arabic bibles use this word. Jesus himself used the same Semitic root when he cried out “Eli” in Aramaic while he hung on the cross. Daniel demonstrates excellent cross-cultural communication skills in Babylon when he identifies Yahweh as elah shamaya “The God of Heaven”. This was a local Persian title which is also closely related to the word “Allah”. Was the Persian concept of God biblical in every aspect? Certainly not. But by being willing to express biblical truths in words that the Babylonian kings could understand Daniel was able to build on the limited truth they had to deeply impact Babylonian culture. Eventually, after a night in the lions’ den, Daniel's life affected the whole known world with a proclamation of the One True God. The Jerusalem council (Acts 15) marks a turning point for the “followers of The Way”. In affirming that it is possible to follow Jesus within any culture, the Church begins its explosive transformation from a tiny Jewish sect into a global multicultural faith. For Lamin Sanneh, a well known theologian from a Muslim background, it is precisely this translatability that makes the Christian faith unique. All expressions of "religion" are inseparably intertwined with a culture, but our faith is truly transcultural! This article was originally published in Norwegian by Dagen newspaper, Norway, 15-02-2012. DAGEN - onsdag 15. februar 2012 MISJON W IKKE fØLElSER: God 'kommunikasjon måles ikke etter hvordan den får oss til å føle, den måles etter hvordan den blir forstått. Et symbol eller ord som for oss har negative assosiasjoner kan i noen situasjoner nettopp være det riktige å bruke. Mamma, pappa, dette er Svein Det var fi dager før bryllupet vårt, og foreldrene mine hadde akkurat kommet. A reise fra de isolerte newzealandske øyer til den andre siden av verden var et stort eventyr for dem, og også deres første virkelig tverrkulturelle opplevelse. Nå var de her, og omgitt av både Vestlandets barske skjønnhet og den varme vel. komsten fra min forlovedes familie. der soldater skrek «schweinhund! » mens de pepret fienden med kuler. Det er ikke alltid lett å unngå å bruke en persons navn. Til slutt befant mamma seg i en situasjon der verken å vifte med hendene eller si «hei dw> kom til å virke . Likevel kunne hun ikke få seg til å si det ordet. Om det var bevisst eller ubevisst vet jeg ikke, men hun bestemte seg for å vri på min svigerfars navn og kalle ham «svin». Nå hadde hun i alle fall ren samvittighet! Men mens mamma følte seg mye bedre, vistes sjokk og vantro i mine svigerforeldres ansikter. «Mamma!» hvisket jeg inntrengende. <<Ikke kall ham 'svin'. Det betyr gris på norsk! » God kommunikasjon måles ikke etter hvordan den får oss til åføle, den målesetter hvordan den blir forstått. Mine foreldre rakte frem hendene for å hilse på min fremtidige svigerfar, men jeg kunne se sjokk - nesten gru - i ansiktene deres. Svein? Var det et navn? Hadde de hørt riktig? Det liknet veldig på det engelske ordet «swine» - som betyr gris! I dagene som fulgte gjorde mamma sitt beste for å unngå å bruke Sveins navn. Samvittigheten fortalte henne dypt der inne at det var galt. Symboler får frem bilder i sinnene våre, og siden mamma vokste opp på New Zealand hadde hun lært å assosiere disse lydene med et dyr, og kanskje til og med klisjeaktige scener fra gamle krigsfilmer Til sist kom vi frem til et kompromiss. Mamma, som fremdeles virket ute av stand verken til å si, huske eller høre «Svein», begynte å si «Sven», og min svigerfar aksepterte velvillig at det var det beste hun kunne klare. Mammas problemer med å kommunisere på tvers av kulturer illustrerer et viktig poeng i misjon: Vi kan ikke alltid gå etter «magefølelsen». God kommunikasjon måles ikke etter hvordan den får oss til å føle, den måles etter hvordan den blir forstått. Et symbol eller ord som for oss har negative assosiasjoner kan i noen situasjoner nettopp være det riktige å bruke. Allah er et godt eksempel på et ord som gir negativ «magefølelse» for noen vestlige. Det er bare det at det finnes ikke noe annet ord for Gud på arabisk. Femten millioner arabiske kristne og deres arabiske bibler bruker dette ordet. Jesus selv brukte den samme semittiske rota da han ropte «Eli» på arameisk mens han hang på korset. Daniel demonstrerer gode tverrkulturelle kommunikasjonsegenskaper i Babylon når han identifiserer Jahve som elah shamaya «Himmelens Gud ». Dette var en lokal persisk tittel som også er tett knyttet til ordet Allah. Var alle aspekter ved det persiske gudsbegrepet bibelsk? . Selvfølgelig ikke. Men ved å være villig til å uttrykke bibelske sannheter med ord som kOrigene i Babylon forstod, kunne Daniel begynne med det de hadde av sannhet og så påvirke babylonsk kultur sterkt. Til slutt, etter en natt i løvehulen, påvirket Daniels liv hele den kjente verden med en pro kl a- masjon om Den ene sanne Gud. Apostelmøtet i Jerusalem (Apg 15) markerer et vendepunkt for «de som fulgte Veien ». Når urkirken anerkjenner at det innenfor enhver kultur er mulig å følge Jesus, begynner den å se en eksplosiv transformasjon fra en bitteliten jødisk sekt til en global multikulturell tro. For Lamin Sanneh, en velkjent teolog med muslimsk bakgrunn, er det nettopp denne evnen til «oversettelse» som gjør den kristne troen unik. Alle utrykk for «religion» er uatskillelig sammenflettet med en kultur, men vår tro er i sannhet transkulturell ! Jens Barnett har bodd nesten 20 /Jr i Midtøsten, der han jobbet med kirkeplanting blant muslimer. Han har en mastergrad i missiologi og underviser i dag internasjonalt i tverrkulturell kommunikasjon og islam. Av sikkerhetsmessige hensyn er navnet et pseudonym. Oversa tt av Nina Therese Bren nesvik. missiolog