INNHOLD: - Oslo Museum
Nr. 2 - 2012 / Årgang 57 UTGITT AV OSLO MUSEUM FROGNERVEIEN 67 POSTBOKS 3078 ELISENBERG 0207 OSLO TLF: 23 28 41 70 E-post: [email protected] Hjemmeside: www.oslomuseum.no REDAKTØR: Anne Birgit Gran Lindaas I REDAKSJONEN: Lars Emil Hansen, Lars Roede, Vegard Skuseth, Knut Sprauten, Hans Philip Einarsen FOTOBEHANDLING: Rune Aakvik, Fredrik Birkelund UTFORMING: Terje Abrahamsen, Rune Aakvik Akerselvas parkhistorie begynner tidlig på 1900-tallet. Noen hadde på den tiden tanker om at områdene langs elva kunne utvikles til et frodig parklandskap. Tallak Moland forteller elveparkens tidlige historie. Etablering av privatskoler i Kristiania blomstret opp i tiden etter 1850. Tove Solbakken har sett nærmere på disse skolene. Hva slags utdanning fikk piker og gutter, og hvilke grupper av befolkningen fikk utdannelse før den offentlige skolen ble en skole for alle? Godterier var nok ikke en vanlig ingrediens i kostholdet i tiårene rundt 1800. Hva slags godterier INNHOLD: Tallak Moland Akerselva – elveparkens tidlige historie Side 2 Tove Solbakken «…dueliggjort til det frie Arbeide paa Videnskabens Mark» – privatskoletiden i Kristiania. Side 12 Randi Hutchison Godterier i Christiania i tiårene rundt 1800 Side 28 Emil Skartveit Fylliker er også folk – Frelsesarmeens rusarbeid i Oslo siden 1891 Side 36 hadde man, og hvordan var tilgangen? Sjokolade, sukker, tørket frukt og nøtter har en fremtredende plass i tollister fra tiden. Randi Hutchison har sett nærmere på godtekulturen i Christiania. Frelsesarmeens slumsøstre og Frelsesarmeens rusomsorg har spilt, og spiller fortsatt, en stor rolle i byen vår. Alle mennesker fortjener, og har krav på, omsorg og hjelp til å leve verdige liv. Når nød og problemer har gjort behovet for hjelp stort, har bl.a. Frelsesarmeen vært der med støtte og hjelp. Emil Skartveit gir oss et innblikk i armeens rusarbeid siden 1891. 1 Akerselva – elveparkens tidlige historie Tallak Moland Akerselvas parkhistorie begynner tidlig på 1900-tallet. På den tiden var elven en illeluktende og uestetisk væske som rant gjennom et grått industrilandskap. Underlig nok var det noen som hadde tanker om at dette kunne bli et frodig parklandskap. Det eldste dokumentet i Oslo byarkiv som kan knyttes til parkleggingen langs Akerselva, er fra desember 1913. Det er et brev til politimesteren i Kristiania fra Ernst Poleszynski, eier av Kristiania Kunst- og Metalstøberi i Øvre gate nederst på Grünerløkka. Han klaget over at tyve vindusruter i fabrikkbygningen hans var blitt ødelagt og pekte på at området på den andre siden av elven «stadig er skuepladsen for modbydelige scener, eksesser i fyld og usædelig opførsel». Han ønsket at det ble satt opp et gjerde mellom Ankerløkken og elven. En uke etter at brevet var sendt, rykket politibetjent Hoel ut for å se på området. Han trodde ikke steinene som hadde ødelagt glassrutene kunne vært kastet fra den andre siden av elven fordi avstanden 2 var for stor. I sin rapport bekreftet han imidlertid at det «til stadighed opholder sig løse personer som drikker og bliver berusede» på Ankerløkken. I løpet av sommeren hadde det vært foretatt mange arrestasjoner. Nå var affæren blitt en sak i de kommunale kontorene. Der ble den håndtert av borgermester Jacob Høe. Han var en av lederne for magistraten, som tilsvarer dagens kommunale byråd. Borgermesteren var en fast ansatt tjenestemann som blant annet skrev saksinnstillinger til formannskap og bystyre. Det første han gjorde med saken var å sende den til Kristiania Elektrisitetsverk og deretter til kirkevergen til uttalelse. Elektrisitetsverket var eier av «Sekundærstationen» som lå ned mot elven, mens kirkevergen hadde Foto: Inger Munch/Oslo Museum Den velstelte parken mellom Søndre gate og Akerselva slik den fremstod rundt 1930. Dette var det første parkområdet langs elven. ansvaret for forvaltningen av Jakobs kirke som lå inntil Ankerløkken. Direktøren for elektrisitetsverket bekreftet at «byens værste pak» hadde tilhold i skråningen ned mot elven og anbefalte at det ble satt opp et gjerde. Kirkevergen var av en annen oppfatning. Han trodde ikke at et gjerde ville løse problemene og anbefalte i stedet at området ble parklagt og lagt under politiets tilsyn. «Ulike smukkere vilde dette ogsaa bli, og efter undertegnedes formening i ganske anden grad opfylde de hensyn, som skyldes baade kirken og omgivelsene forøvrig». Borgermesteren var enig med både elektrisitetsdirektøren og kirkevergen. Han bestilte et gjerde på vestsiden av elven, samtidig som han begynte å arbeide med en sak om «Forskjønnelse av Akerselvens bredder». Saken ble behandlet i formannskapet i juli 1915. Et av vedtakene som ble gjort, var å overføre ubrukte budsjettmidler til parklegging av elveskråningen på sørsiden av Søndre gate. Også det påfølgende budsjettåret ble det bevilget penger til parkarbeider i samme område. Arbeidene ble utført av mannskaper fra Beplantningsvæsenet, som var en underavdeling av Veivæsenet og hadde som oppgave å opparbeide og vedlikeholde byens parker. Fra og med 1917 ble parkarbeidene overtatt av det nyopprettede Parkvesenet, som var ledet av bygartner Marius Røhne, og i august 1918 ble hans plan for parklegging ved Ankerbrua vedtatt av formannskapet. Kratt på begge sider av elven ble fjernet. 3 Terrenget ble jevnet ut og sådd til. Parken fulgte datidens mønster og hadde velfriserte plener med lave gjerder rundt, steinbed, staudebed, trær på rekker, hvitmalte benker og spaserveier. Litt ovenfor Ankerbrua ble det laget en kunstig øy, oval i formen, med to løvtrær på. Da den enkle, gamle trebroen ble revet i 1926, ble den erstattet av en steinbro med buede åpninger for både vannstrøm og folkestrøm. «Parklegging av Akerselvens bredder» I Parkvesenets arkiv, i mappen merket «Parklegging av Akerselvens bredder», ligger dokumenter som forteller at det fra 1915 og utover også ble arbeidet for en helhetlig park langs Akerselva. Borgermester Jacob Høe så mulighetene for en mer sammenhengende park. I innstillingen til formannskapet i forkant av omtalte møte i juli 1915, utdypet han sine tanker: Akerselven med broer og bredder er nu ingen pryd for byen – bortset fra enkelte smaa maleriske partier. I andre byer er gjennemflytende elver med omgivelser og broer som oftest de partier, hvor natur og kunst har skapt de smukkeste dele av byen. Der kan visselig ogsaa utrettes meget i saa henseende ved Akerselven, særlig hvor trafikken mellem de forskjellige bydele foregaar. Naar spørsmaalet om elvens delvise overhvælvning er reist, synes det ogsaa at burde undersøkes, hva der kan gjøres ut av elven uten overhvælvning. Magistraten finder derfor, at der bør avholdes en almindelig konkurranse om planer for forskjønnelse av Akerselvens bredder […]. Vi vet ikke hva som ble sagt på dette formannskapsmøtet. Vi vet ikke engang om det var debatt om saken. Referatet 4 i formannskapets protokoll sier kort at magistratens innstilling ble bifalt. Dette betød at borgermesterens forslag om å utlyse en konkurranse om utarbeidelse av plan for «Forskjønnelse av Akerselvens bredder», ble vedtatt. Etter dette ble saken sendt til veivesenets overingeniør, reguleringssjefen og stadsarkitekten med anmodning om at disse utarbeidet forslag til plankonkurranse og programutkast. Disse instansene brukte vel et år på å behandle saken og sendte i oktober 1916 et skriv tilbake til borgermesteren med ønske om at plankonkurransen skulle utsettes i påvente av valg av trasé for bruksbanen. Denne var en planlagt jernbane til bedriftene langs Akerselva. Etter dette ble planene om parklegging oppover langs elva stilt i bero. En visjon for Akerselva Spørsmålet om å anlegge en park langs Akerselva ble en sak som noen politikere engasjerte seg i. En av dem var Carl Jeppesen som var byens første sosialistiske ordfører. Han hadde vært med å stifte Arbeiderpartiet og satt i bystyret i Kristiania 1898 – 1925. Hans største innsats for elven var å formulere en visjon for dens fremtid. Dette skjedde på Sannerbrua, og anledningen var åpningen av broen lørdag den 1. september 1917, klokken 12. Mange av byens notabiliteter var møtt frem. Ordfører, borgermestere og formannskapsmedlemmer var der. De ansvarlige for brobyggingen var selvsagt også til stede: Veiutvalgets formann, overingeniøren og andre ingeniører fra veivesenet - menn med hatt. Politimesteren og brannsjefen stilte i sine uniformsluer. Sannerbrua Postkort fra Eberh. B. Oppi/Oslo Museum Området ved Ankerbrua ble opparbeidet til park i mellomkrigstiden. Som vi ser ble den holdt godt i hevd. var ikke en alminnelig bro, den var et byggverk de stolte veiingeniører kunne vise frem. Det var en buebro, båret av en jernkonstruksjon. Rekkverket over midtspennet var utført i smijern og grorudgranitt. I hver ende av rekkverket var det montert i alt fire gasslykter i bronse. Brokarene var støpt i betong og forblendet med granitt. Gjennom landkarene var det laget åpninger for to veigjennomganger, en på hver side av elven. Første del av seremonien foregikk oppe på broen. Byggelederen erklærte byggearbeidene for ferdig, mens ordfører Carl Jeppesen mottok broen på vegne av kommunen. Han benyttet anledningen til å takke arbeidere, formenn og ingeniører «som havde frembragt den smukkeste bro, som fører over Akerselven». Resten av seremonien foregikk i en av de rundbuede åpningene, der en av byens restauratører hadde gjort maten klar. Aftenposten omtalte bevertningen slik: «Kommunen serverede her portvin, sherry og øl til smørbrødene», mens Social-Demokraten omtalte bespisningen i mer nøkterne ordelag: «smørbrødbord». Etter at d’herrer var godt bespist, tok Jeppesen ordet enda en gang. Der nede under granittbuen med den stinkende elven rennende bare noen meter unna, holdt han en tale om nettopp Akerselva. I følge Social-Demokratens referat samme 5 dag uttalte Jeppesen et ønske om at «elven fra at være en hæslig rynke i byens ansigt måtte forvandles til et smilebaand». I ettertid er denne formuleringen blitt stående som den klassiske visjonen om Akerselva. I litt ulike versjoner er den blitt gjengitt i mange kommunale dokumenter og bøker om elven. Men var det akkurat slik Jeppesen formulerte seg? Ikke helt. Den påfølgende tirsdagen ble talen gjengitt i sin helhet i Social-Demokraten. «Elven er en fremtrædende linje i byens fysiognomi», mente Jeppesen. Metaforen med ansiktsuttrykk brukte Jeppesen også i fortsettelsen der han så for seg at elven en gang hadde «snodd sig gjennem dalen som et smilebaand mellem grønnklædde bredder, men saa kom menneskene og byen og forvandlet smilebaandet til en hæslig rynke». Han så for seg følgende fremtidsbilde: Akerselven regulert og med cementert bund, løpende mellem kaimure som er smykket med vildvin, og paa begge sider brede kaiveie – og hver morgen kommer veivæsenet med sine motordrevne vandfeiemaskiner og fjerner det smuds som har samlet sig; med andre ord: Jeg ser i tankerne Akerselven igjen gjort til det smil i byens fysiognomi som den bør være. Carl Jeppesen hadde ordet i sin makt – han hadde arbeidet i avis i mange år og hadde lang politisk erfaring. Han brukte sin formuleringsevne og det at journalister var til stede til å lage råstoff for en kraftfull visjon. At ordlyden ble til takket være en journalists omformulering, spiller mindre rolle. Og at Jeppesen ønsket en elv med sementbunn og kantmurer ble fort glemt. 6 Fernanda Nissen En annen politiker som arbeidet for å etablere en park langs Akerselva var Fernanda Nissen. Hun var litterat, i mange år var hun teater- og litteraturkritiker i Social-Demokraten. Hun var sterkt engasjert i kommunepolitikk i Kristiania, og i mange år var hun bystyrerepresentant for Arbeiderpartiet. Da parkvesenet ble opprettet som egen etat i 1917, ble hun formann i parkutvalget. Dermed måtte hun ta stilling til kommunens parkpolitikk: hvor det skulle anlegges nye parker, hvordan de skulle utformes og hvordan de skulle skjøttes. Nissen hadde en klar oppfatning av at det estetiske var viktig for menneskene i byen. Vakre omgivelser ville prege sinnene til det bedre. Etter hennes mening måtte ingen flekk få «ligge til uhygge, for gatebilledet trænger sig anmassende ind i hvert menneskes bevissthet og gir opmuntring eller ærgrelse.» Hun var også opptatt av Akerselva, før og nå. Hun tenkte tilbake på tiden da byen ble flyttet til området ved Akershus festning, da Akerselva enda ikke var «blit graa, seig og træt av fabrikarbeide og uhumskheter, den var en sund landsens elv med græs og trær langs bredderne». Annerledes var den Akerselva hun opplevde på begynnelsen av 1900-tallet: «Akerselven som kunde været en frisk strøm holder paa at drukne i sin egen søle, men endnu er der allikevel noen forfaldne stemningsfulde haver og gamle trær langs de mishandlede bredder». Dette skriver Nissen i artikkelsamlingen «Kristiania» utgitt i 1918. Den lokale parken ved Ankerbrua var begynt å ta form. Nissen var en sosialt engasjert politiker og så at det ikke var plass til alle i den nye parken: «Lazaronparken» ved Jakobskirken blir ikke stort længer lazaronenes hvileplads med flasker og kort, for trærne flyttes saa solen kan faa græs og blomster til at gro. En vaktmand kikker ogsaa her baade paa bænker og bak busker, og det sterke elektriske lys tar ogsaa væk en del av hyggen. Ny politisk behandling av parksaken Gunnar Ousland var formann i Kristiania Arbeiderparti og med i kommunestyret i denne perioden. I et brev til formannskapet i april 1919 foreslo han at den lokale parken ved Ankerbroen ble forlenget oppover langs elven. Formannskapet ga sin støtte til dette forslaget i et møte i januar 1920. Samtidig var det noen som ivret for å lage en plan for park helt opp til kommunegrensen. Et forslag fra Fernanda Nissen om å avsette 3 000 kroner på budsjettet til «utarbeidelse av en samlet plan for den fremtidige parklægning langs Akerselven» ble fremmet av bygartner Røhne og støttet av borgermester Høe. Men da saken på nytt kom opp i formannskapet i mai 1920, ble den «ikke bifaldt». Igjen var det planene for en bruksbane som stoppet arbeidet med en sammenhengende park langs Akerselva. Heller ikke fra dette møtet vet vi noe om diskusjonen og eventuell uenighet. Parkentusiastene ga seg ikke. I en artikkel i Aftenposten fra november 1921 omtales parkutvalgets forestående behandling av en parkplan for området fra Grünerbrua til kommunegrensen, basert på en skisse utarbeidet av reguler- ingssjefen. I september 1923 tok advokat Emil Stang parksaken opp i formannskapet. Igjen var det en person fra venstresiden i det politiske landskapet som talte Akerselvas sak. Stang hadde vært nestformann i Arbeiderpartiet og valgte etter partisplittelsen dette året å melde seg inn i Norges kommunistiske parti. Han hadde fast plass i kommunestyret i Kristiania fra 1916 til 1928. Aftenposten skrev at vedtaket i formannskapet betydde en «gjenoplivning av det gamle spørsmaal om parklægning langs Akerselven, reist i sin tid av redaktør Jeppesen». I januar 1924 ble saken behandlet i reguleringskommisjonen som satte ned et utvalg med oppgave å regulere Akerselvas omgivelser. Utvalget bestod av reguleringssjefen, bygartneren, en arkitekt og advokat Emil Stang, som alle også var med i reguleringskommisjonen. Vi vet ikke noe om hva denne komiteen gjorde bortsett fra at de tre år senere la seg selv ned med følgende begrunnelse: «Komiteen finder det ikke hensigtsmessig at utskrive nogen reguleringskonkurranse, da reguleringschefen oplyser, at reguleringen av Akerselvens bredder vil bli indbefattet i den almindelige bearbeidelse av byens regulering, som nu paagaar». Denne konklusjonen ble akseptert av reguleringskomisjonen i et møte januar 1927. Harald Hals tar grep På dette tidspunktet hadde den unge og driftige arkitekten Harald Hals overtatt stillingen som reguleringssjef i Oslo. Han hadde erfaring fra England og USA og hadde arbeidet noen år som privat 7 Ukjent fotograf/Oslo Museum Mannskaper fra parkvesenet i ferd med å opparbeide en øy i elven. Bildet er tatt fra Ankerbrua i retning oppover elven. arkitekt i Kristiania før han ble ansatt i Kristiania kommune. Han regnes som en pioner innen sosial boligbygging i Norge. Som boligdirektør i hovedstaden hadde han ansvar for en omfattende boligreisning, og var selv arkitekt for en rekke av de kommunalt igangsatte boliganleggene i denne perioden. Under Hals’ ledelse gikk kommunen i gang med å undersøke mulighetene for å få til en sammenhengende park langs Akerselva. Det ble utarbeidet en tabellarisk oversikt over arealer langs elven som kommunen tenkte å bruke for å lage et grøntbelte. Der ble det angitt pris for hver enkelt tomt i fall kommunen ble 8 nødt til å kjøpe arealene. I desember 1927 mottok grunneierne langs elven et brev som ble innledet på denne måten: Nærværende kontor arbeider med en sammenhengende plan for parklegging av Akerselvens bredder og nærmest tilstøtende terreng. Innen det område, som omfattes av planen, faller også en del av Deres eiendom. Planen er nu foreløpig ferdig, men har ikke været forelagt reguleringskommisjonen til mulig vedtakelse. Innen så skjer vil vi nemlig p. g. a. de til dels store økonomiske og andre interesser, som knytter sig til den, finne det av betydning på forhånd å drøfte spørsmålet med grunneiere, hvis eiendommer planen berører for om mulig å finne en løsning, der tilfredsstiller alle parter. Vi var forbunden om De på Deres side godhetsfullt skulle ville søke å bidra hertil. Planen er nu utlagt til gjennemsyn på dette kontor, hvor også alle videre oplysninger om den vil kunne fåes. I Oslo kommunes arkiver finnes det svarbrev fra noen av bedriftene, det finnes også kortfattede referater av samtaler mellom grunneiere og kommunen. Grunneierne reager te forskjellig. DeNoFa Lilleborgs svar var negativt: «Vi beklager at maatte meddele, at vi finder en parklægning som foreslaat aldeles upraktisk for vort vedkommende, idet det vilde være umulig for os at la Folk faa uhindret Adgang til vor Eiendom». Mer positive var adm. dir. Juell ved De Norske Gjær- og Spritfabriker: «… vi er villig til at bidrage til løsning av nævnte opgave og vil stille os meget velvillig med hensyn til avstaaelsen av den nødvendige grund». Halvor Schou kunne opplyse at han hadde kjøpt inn noen eiendommer på østsiden av elven med sikte på utvidelser av sin tekstilbedrift, Hjula Væveri. Det var nødvendig å ha en forbindelsesvei til Sandakerveien, og denne kunne komme i konflikt med parkplanene. Likevel uttrykte han en forståelse for planene: «Det gjør mig overordentlig ondt at maatte ta disse reservationer, idet jeg fuldt ut respekterer det tiltak der er tat fra Reguleringschefens side til at forskjønne bredderne omkring Akerselven». Hvordan reagerte Hals på disse sprikende svarene fra bedriftene? Det er mulig å lese et prinsipielt standpunkt ut av saksdokumentene om ervervelsen av et område på Sagene. Hals uttrykte seg slik i sin saksinnstilling: Tanken om å benytte de mindre vel byggbare, eller særlig naturskjønne, arealer langs Akerselven til park er imidlertid av meget gammel dato, og har – så vidt jeg kan forstå – været omfattet med almindelig sympati. Når en plan herfra eventuelt inngår i byplanen vil arealene efterhånden formentlig kunne erverves ved ekspropriasjon. Det er imidlertid også tenkbart, at de vil kunne overdras i mindelighet av grunneiere, som må antas for en stor del å være interessert i tanken både av økonomiske og rent patriotiske grunne. Jeg har underhånden forhandlet med alle disse, som i det store og hele har mottatt planen imøtekommende. […] Tanken til Hals var altså at «mindre vel byggbare» tomter skulle parklegges. Kommunen skulle holde seg unna arealer som allerede var bebygd og arealer som kunne tenkes bebygd. Han håpet at grunneierne ville selge frivillig, men var åpen for at eiendommene måtte eksproprieres. Det finnes et velkjent fotografi av Harald Hals stående over en byplanmodell av Oslo. Han er kledd i hvit arbeidsfrakk og ser mot fotografen gjennom sterke brilleglass med rund innfatning. Den venstre hånden hviler på modellen. Han var en mann for de store grep i planleggingen av Oslo. Da Oslo kommune i 1929 la frem en generalplan, var det i form av en bok der reguleringssjef Harald Hals oppgis som forfatter. Planen tegnet et fremtidsbilde av byen delt i funksjonelle soner for boliger, industri, forretninger, offentlige bygninger og parker. Kraftige transportårer skulle binde de ulike funksjonene sammen. Sonedelingen var et forsøk på å beskytte befolkningen mot industribyens gamle 9 Foto: Anders B. Wilse/Oslo Museum Området øst for Akerselva like nedenfor Vøyenfallene ble kjøpt av Oslo kommune i mellomkrigstiden. Her ble fabrikkbygningene revet før det ble opparbeidet en park. problemer - og mot de nye problemene som trafikkveksten skapte. Menneskene burde bo sunt, med sol og luft, uten støy, forurensning og jag. Også for parkene inneholdt generalplanen en ny strategi. I tidligere tider hadde man behandlet parkene som flekker i «byorganismen», den nye planen ville skape grønne årer og belter. Akerselva var med som en av parkårene fra sentrum og utover. Hals hadde blikk for Akerselva. I generalplanen beskrev han den slik: En elv som dels kaster seg fosshvit fra stup til stup inn gjennom byen, dels dveler i stille sjøer og speiler gamle løvkroner i sine flater. Og på begge sidene steile skrenter, grønne enger, løvkledde lunder. Likeså hadde han fått overlevert Carl Jeppesens ord 10 som han gjenga på denne måten: «Den burde vært det lyse smil i byens ansikt, og vi har gjort den til et heslig grin». Generalplanen reserverte mesteparten av området langs Akerselva for industri, med en detaljert stedsangivelse av industrisonene. Disse skulle være «delvis omgitt, delvis opdelt av det fortløpende parkbeltet der følger Akerselven fra Ankertorvet mot nord, og gjennemskåret av sidespor fra Grefsen til Bestumbanen». Hals mente at det langs Akerselva var «ubebygget grunn nok til at man kan få et kraftig bånd av grøntflater snodd op langs elven og fossene, og buktet innimellem industriens bygninger.» Harald Hals var ikke bare en planlegger. Han var også en gjennomfører. I hans tid som reguleringssjef kjøpte kommunen fire store eiendommer langs Akerselva. Dette var steder der det tidligere hadde vært teglverk: Nedre Schultzehaugen teglverk der Arkitektur- og designhøgskolen nå ligger, Foss teglverk der Øvre Foss idrettbane nå ligger, Bentse Teglverk, også kalt Bentsebak Teglverk, på det området som i dag kalles Myraløkka og Havnens Værk og Sag på det flate området ovenfor Treschows bro. Hals sørget for at alle disse områdene ble regulert til park. På denne måten ble elveparken ikke bare en smal grønn stripe langs elven, men fikk noen større arealer som egnet seg for opphold, lek og idrett. Elveparken fullføres Innenfor det politiske miljøet var tankene om parklegging av Akerselvas bredder de første årene båret frem av sosialdemokratene Carl Jeppesen, Fernanda Nissen og Gunnar Ousland. Den første som ordfører, den andre som medlem av parkutvalget, den siste som pådriver i bystyret. De hadde alle blikk for at de tettbygde arbeiderbydelene langs Akerselva kunne trenge noen grønne lunger i sin nærhet. Da tomtekjøp og påfølgende regulering til park ble vedtatt i 1930-årene, var det blitt tverrpolitisk enighet om dette. Bygartner Marius Røhne skrev i en oppsummering at parkleggingen langs Akerselva var en sak alle politikere støttet «uten omsyn til parti og bopel». En gjennomgang av referatene fra bystyrebehandlingene av tomtekjøpene og reguleringsplanene viser at nesten alle sakene ble vedtatt enstemmig, uten debatt. Det var også stor politisk enighet om at parkleggingen skulle gjøres slik at fabrikkbygningene langs Akerselva ikke ble berørt. Byen trengte arbeidsplasser, industrien var en solid arbeidsgiver og deres arealer skulle ikke berøres av grønne fingre. Det tok lang tid før elveparken langs Akerselva ble en realitet. Den største kommunale innsatsen skjedde i tiårene fra 1960 til omkring 1980. Elvevannet ble renere og elvebredden grønnere. Fordi mange av bedriftene i mellomtiden var lagt ned, kunne parken legges tett inntil de gamle fabrikkbygningene. På den måten ble teglsteinsfasadene et viktig estetisk element i elveparken. Mange vil si at elveparken har vært et vellykket prosjekt, møysommelig utviklet gjennom nesten hundre år. Elven er blitt tilgjengelig langs nesten hele strekningen fra Maridalsvannet til Bjørvika. Akerselva er i dag et landskap som innbyr til vandringer. Tallak Moland er forfatter og historiker. Artikkelen bygger på ”Historien om Akerselva gjennom de siste 400 år” utgitt i 2011. I boken finnes fotnoter og litteraturliste. 11 «…dueliggjort til det frie Arbeide paa Videnskabens Mark» – privatskoletiden i Kristiania. Tove Solbakken Det var en annen tid. På gamle, gulnede fotografier ser vi alvorlige, dresskledde unge menn, med sorte studenterluer og armene i kors. En og annen skjønn ung frøken i hvit kjole poserer også. Med bølgende oppsatt hår, og et vart, forventningsfullt uttrykk i øynene, midt mellom sine mannlige klassekamerater. Det var i privatskolenes gullalder, den gang byen het Kristiania. Tiden fra 1850 og fram mot første verdenskrig var en oppblomstringens tid for vår nye hovedstad. Den moderne byen, med fabrikker, monumentalbygg, sporvogn og elektrisk lys vokste i raskt tempo. Befolkningsveksten var enorm. Nye yrker, industrialisering og samfunnsendringer skapte behov for ny kunnskap, viten og innsikt. Boklig lærdom på et annet nivå enn tidligere krevdes av borgerne som skulle føre vår by og vårt land fremover. Det var ikke rart at man også i denne perioden innså at man måtte satse på høyere utdanning. Universitet hadde vi fått allerede i 1811, men fremdeles var skolevesenet delt i to. Den offentlige 12 allmueskolen hadde som viktigste oppgave å lære barna et minimum av lesing, skriving og regning, det viktigste var å få barna gjennom konfirmasjonen, slik at de kunne gå ut i arbeid i 14-årsalderen. Frafallet var stort, og mange møtte ikke på skolen i det hele tatt. De arbeidet, familien trengte inntekten. Kondisjonerte familier kunne selvsagt ikke drømme om å sende barna på en allmueskole, for dem var privatskolen det selvsagte alternativ. Det fantes et utall av små privatpartier og større forskoler, som i prinsippet ikke hadde noen føringer på hvordan undervisningen skulle legges opp. Man underviste slik man fant det for godt. Etter hvert kom virksomheten inn i mer organiserte former, mange oppførte egne monumentale skolebygg og utvidet, slik at man kunne tilby både forskole, middelskole og gymnas på samme skole. Dermed ble det rekruttert studenter til universitet. Når det gjaldt utdanning utover folkeskolen (7 år), var alle tilbud som fantes private. Katedralskolen var riktignok statlig eid og tok ikke skolepenger, men det fantes et svært begrenset antall plasser, da skolen var forpliktet til å ta opp elever fra hele landet. Kristiania Borgerskole var blitt opprettet 1805, men som navnet sier, var den ikke for folk flest. Man måtte betale skolepenger, selv om skolen også fikk statelig støtte. Allmueskolen var og ble en fattigskole, fremtiden lå i privatskolene. Pikenes utdanning Det er ikke til å komme fra at forskjellen mellom kjønnene på denne tiden var enorm. Mannen skulle styre samfunnet, kvinnen skulle bli gift. Ifølge datidens ideal skulle kvinnen ha i seg «al forsagende og al utholdende kjærlighet» og være til for mann og barn. Hun var hjemmets lys og varme og holdt familien sammen, men hadde ingenting hun skulle ha sagt i viktige saker. Kvinner hadde ikke stemmerett og ingen offentlig innflytelse, og dermed så man heller ikke at det var nødvendig for dem med tung boklig lærdom. En pike skulle kunne sy, brodere, lage mat og styre en husholdning, spille klaver, danse, og ikke minst snakke litt fransk, så hun ikke ble til latter i selskapslivet. Dette var i alle fall fru Conradine Dunkers oppfatning. Hun startet en av byens større pikeskoler i 1820-årene. På den tiden fantes det fem andre pikeskoler i Kristiania, bl.a. frk. Pharos og frk. Leschlys. Det var til sistnevnte de beste familiene sendte sine døtre. Hos fru Dunker lærte pikene litt tysk og fransk, håndarbeide, kristendom, historie og litt grammatikk, i tillegg til å lese og skrive. Realfagene var helt fraværende. Likevel brakte disse private initiativene pikeskolene framover. H. Smith Hjort var en pioner og startet opp sin skole i 1835. Der fikk pikene også matematikkundervisning og grundig språkopplæring, og utover i 1840-årene kom det flere til. Det skulle likevel gå nesten førti år før den første kvinne i Norge, Ida Cecilie Thoresen Krog, tok artium. Det skjedde i 1882, samme år som hun skaffet kvinner adgang til universitet. Private skoler i Kristiania Som nevnt blomstret virkelig privatskolevirksomheten opp i tiden etter 1850. Noen av skolene var rene gutteskoler, andre kun for piker, mens noen var dristige nok til å ta imot begge kjønn. Kvinnelige lærerinner var i mindretall, og stort sett underviste de i forskolen, men etter hvert ble det endringer også her. Privatskolene var avhengige av inntektene fra skolepenger, selv om alle tilbød et antall friplasser til flittige og trengende elever. Privatskolene ble sett på som helt nødvendige, et berettiget og nødvendig supplement til statsskolen. Bestyrerne ved Aars & Voss skole uttalte seg poetisk om skolens viktige oppgave: «Skolens pligter overfor Universitetet er fyldestgjort, naar dens disciple ved sin avgang fra skolen er i besiddelse af de nødvendige forutsætninger for et akademisk studium, og er dueliggjort 13 ukjent fotograf / Oslo Museum Artiumsklasse ved Aars & Voss skole, 1889. til det friere arbeide paa videnskapens mark». De til enhver tid gjeldende skolelover ga nok frihet til at bestyrerne selv kunne drive sine skoler etter egne pedagogiske ideer, og det var da også dette som kjennetegnet privatskolene. De tiltrakk seg svært dyktige lærerkrefter, og alle skolene hadde sin egen profil og identitet, både faglig og sosialt. Det fortelles at det hersket skarp konkurranse blant elevene rundt i byen, ingen skole kunne jo måle seg med ens egen. Klengenavnene på elever fra andre skoler satt løst, og det kom ofte til sammenstøt og slagsmål, om enn med glimt i øyet. 14 Gymnassamfunnene ved de ulike skoler møttes ofte, og var ofte «skolens hjerte», og etter hvert fikk de unge piker sakte men sikkert innpass, både i undervisningen og i gymnassamfunnet. Halfdan Berle, som energisk drev sin pikeskole, uttalte at det var rett og slett noe stort tull at pikene ikke skulle få ta høyere utdannelse. Etter middelskolen var de i «sin utdannelses blomst», det var nå deres utvikling virkelig begynte. Aars & Voss skole En av de største og best ansette privatkolene var Aars & Voss. Jakob Jonathan Aars (1837-1908) og Peter Christiansen foto: O. væring / oslo museum Skolebygningen på hjørnet av St.Olavs gate fotografert ca. 1880. Voss (1837-1909) møttes allerede i studietiden og flommet over av nye pedagogiske ideer. Det tok imidlertid noen år før skoleplanene ble satt ut i livet. Begge arbeidet en tid som lærere, bl.a. på Gjertsens skole og Nissens latinskole, men i 1862 startet Aars et lite ettermiddagskurs med to klasser for elever som ville forberede seg til artium. Søkningen til kurset ble svært god, og bare et par måneder senere var Aars og Voss i gang med sitt store prosjekt: en fullstendig latin- og realskole. De klassiske fagene gresk og latin sto sterkt, og man startet opp med de nederste forklassene, samt en høyere avdeling: «treaarig latinskole for ældre discipler». Det er utrolig hvor raskt det gikk. På et knapt år hadde man sydd sammen skolens plan og søkt etter elever, og to år senere hadde man attpåtil fått oppført en stor skolebygning på St.Olavs gate 33, der SAS-hotellet ligger i dag. 14.august 1863 begynte virksomheten, høsten 1865 kunne den nye skolen tas i bruk. Arkitekt Henrik Thrap-Meyer hadde tegnet en moderne skole med 18 lyse klasserom, oppvarmet med kakkelovner. Allerede 11. juli var den blitt innviet med brask og bram: «Festen holdtes i skolegaarden under aaben himmel. En del av gaardspladsen var avgrænset med flagstænger, og det improviserte festlokale var under 15 ledelse av maleren Wergmann smagfuldt dekorert med flag, vimpler og en rigdom av blomster». Aars og Voss var bare 26 år gamle da de startet opp, men skolen ble raskt en suksess, og elevtallet økte årlig. Snart var den fullt utbygget, med forskole, middelskole og gymnas, 3+6/5+3 år. De to bestyrerne var hele livet levende opptatt av nye pedagogiske ideer og dro stadig til utlandet for å oppdatere seg. På Aars & Voss startet spesialiseringen i de klassiske fag allerede i middelskolen. Barna skulle dessuten være trygge i ett fremmedspråk, før de begynte på et nytt. Man ønsket å trekke store linjer og lære elevene å se sammenhenger. Fagene måtte ikke slåss mot hverandre «som kjæmpende rivaler på skolens slagmark», ei heller måtte den voldsomme fagmasse henge over barna som en trykkende byrde og hemme den harmoniske utvikling. Pugging var en uting, i stedet skulle lærerne «lede eleverne ad undersøkelsernes vei til erkjendelsens maal». Samtidens evige klage på nervøs hodepine og overanstrengelse hos elevene var viden kjent, og de lange, sammenhengende lesetimene fikk skylden. Dermed var det naturlig å legge stor vekt på praktiske fag, og særlig gymnastikk. Linjegymnastikk var det lite av på Aars & Voss, derimot ble det undervist i skiløping, svømming, militær ekseris og florettfekting. I 1884 fikk Aars & Voss rett til å avholde examen artium. Denne prøven ble tidligere holdt på Universitetet, men ble nå tatt på den enkelte skole. Fra slutten av 1880-årene begynte dessuten de første pikene i gymnaset. Aars & Voss ble en av de første skoler i landet som drev 16 fellesundervisning på dette nivået, og det var også en av bestyrer Voss’ hjertesaker. At det gikk godt for de fleste av elevene, var vel nesten å forvente. I 1873 finner vi eksamenskandidater med velklingende navn som Wedel-Jarlsberg, Falsen og Wilhelm Herman Ludvig von Munthe af Morgenstierne. Av yrkesvalgene til skolens artianere gjennom tidene finner vi prester, forretningsmenn, borgermestere, godseiere, og en plantasjebestyrer på Sumatra. En pike, Ruth Berbom, som tok artium så tidlig som i 1908, utdannet seg sågar til tannlege. Aars & Voss var en av byens største privatskoler, med ca.800 elever hvert år. Det gode læringsmiljøet og skoleånden ble tilskrevet de to bestyrerne, som med sine ulike naturer utfylte hverandre aldeles utmerket. Aars var forsiktig av seg, ganske konservativ, mens Voss var en livlig bergenser, moderne og rask i beslutning, og begge engasjerte seg for skolegjerningen med liv og sjel. Til 20-årsjubileet i 1883 ble deres portretter malt av Erik Werenskiold og avslørt i en høytidlig seremoni. Det var taler og sang, og bildene var hengt opp på en tverrvegg, flankert av skolens faner og levende planter. «Festen, som den hele tid blev baaret av den skjønneste høitidsstemning, vil for enhver deltager staa som et kjært og betydningsfullt minne». Mot slutten av første verdenskrig gikk mange av byens privatskoler en vanskelig tid i møte. Økonomien var dårlig, folk hadde ikke lenger råd til å betale for dyre skoleplasser, men samtidig var det ikke mulig å holde på de gode lærerne hvis man ikke opprettholdt de høye skolepenge-satsene. Det var en ond sirkel, og de elevgruppe til å kjempe imot. Samfunnets formann Pål Brodin fortalte om en særdeles vital skole, med teatergruppe, avis, sammensveisede lærere og et godt arbeidsmiljø. Det hjalp lite. I 1969 holdt Aars & Voss eksamensfest for siste gang, og deretter ble skolebygningen jevnet med jorden. Det legendariske kirsebærtreet utenfor, som blomstret hver vår, og alltid var avbildet og omtalt i dagspressen, gikk også med. I dag er et nytt tre plantet på samme sted, til minne om den gamle skolen, en gang en av byens viktigste. foto: D.G. Nyblin / Oslo Museum Nissens pikeskoles første bygning i Øvre Vollgate ca.1890. aller fleste privatskolene måtte enten innstille virksomheten eller overdra skolen til kommunen. På Aars & Voss valgte man det siste. Begge bestyrerne hadde nå gått bort, det var umulig å drive videre, og fra 1918 ble skolen drevet som kommunalt gymnas. Gymnassamfunnet Fremad ble videreført, selv om det het Fram en kort periode. Aars & Voss fortsatte å være en aktiv skole som tok vare på sine lange tradisjoner. Så kom «den store skoledøden» på 1960-tallet. Bystrukturen var nok en gang i endring, folk flyttet fra sentrum til de nye drabantbyene. Aars & Voss’ elevgrunnlag endret seg, og skolen ble vedtatt nedlagt. Det hjalp ikke at Fremad i 1967, i sitt hundrede år, mobiliserte en Nissens pikeskole Om Aars og Voss var fremtidsrettede pedagoger, var ikke skolemannen Ole Hartvig Nissen (1815-1874) noe dårligere. Allerede i 1843 startet han en latin- og realskole i Kristiania, men det var pikeskolen han brant for, og hans pikeskole, stiftet i 1849, ble Norges første videregående utdanningstilbud for jenter. Nissen mente at latinskolen var gammeldags og avleggs, det daværende skoletilbudet var rett og slett ikke godt nok, verken for det borgerlige liv, eller for videre utdanning. Pikene skulle for øvrig ikke avspises med bibellesning og søm, han ønsket å starte en skole i samme friske ånd som hans gutteskole, som oppnådde svært gode eksamensresultater. Professor Carl Mariboe i København var Nissens mentor, han hadde selv opprettet sin egen skole 1833 og oppmuntret Nissen til å gå i gang. I begynnelsen holdt pikeskolen til i leide lokaler i Rosenkrantz’ gate, deretter i Pilestredet, før den i 1860 fikk sin egen bygning i Øvre Vollgate 15. Stortingsarkitekt Emil Victor Langslet sto for tegningene. 17 ukjent fotograf / oslo museum 4.klasse med lærerinne Margrethe Kamstrup fotografert 1902. Hartvig Nissen var, som så mange andre pikeskolebestyrere, opptatt av at skolen ikke bare var en utdanningsinstitusjon, men også en dannelsesanstalt. Heller ikke her sto puggingen høyt i kurs, pikene skulle få en dypere forståelse av stoffet, kunnskap ble formidlet gjennom det levende ord. Språkfagene var viktige, men fagkretsen var fullverdig, med realfag, geografi, historie, sang, tegning og gymnastikk. Elevene gikk likt kledd, i særskilte blå og gule forkleder, for å frigjøre dem fra «unatur og tvang». Her skulle det ikke gjøres noen forskjell. Skolen hadde både mannlige og kvinnelige lærere, som søkte å «behandle barna i den ånd som besjeler oppdragelsen i det 18 i sannhet dannede hjem». Legemsstraff var bannlyst, tonen var varsom og preget av vennlig alvor, men også spøk og skjemt var på sin plass. Det ble lagt vekt på frihet under ansvar; hvis en elev ba om fri en dag, kunne svaret bli: gjør det du selv finner rett. Skolens første bestyrerinne var frk. Kaja Aas. Hun var en egenartet personlighet, pikene beundret henne i ett og alt og fant henne «nydelig». Hun malte bilder og gikk alltid i sort silkekjole. «Slik måtte en dronning se ut», mente småpikene. Dessverre døde hun så altfor tidlig, og det var en sorgens dag da pikene i 1866 satt rundt sine skolebord og bandt meterlange myrte- og blomsterguirlandere til frøken Aas’ båre. foto: w. Råger / oslo museum Den nye skolebygningen i Niels Juels gate, 1955. Andre lærere blir også levende beskrevet. Til håndarbeidslærerinne Nilsine Breda kunne man gå på uanmeldt visitt, da vanket det ripsvin og kaker. Karo Schønheyder holdt gymnastikktimer med «hofter fest», smal om livet og med vid krinoline. Fru Beer underviste i naturfag og var ivrig botaniker. Hun sendte elevene brev og pressede planter fra sine fjellturer om sommeren. I den varme årstiden ble det holdt landturer og fester, og lysthuset i skolegården var velegnet til undervisning. Selvsagt berettes det om strålende vær, dans og lykke. Om de unge piker ved Nissens skole i 1860- og 70-årene vet vi at de levde og åndet sine ungpikedrømmer. De skrev små dikt og vakre vers i gull- kantede poesibøker. De førte dagbok og hemmelig brevkorrespondanse med sine venninner, de gikk på ball – en forteller at «hun har vært på tolv baller i vinter, og danset hver eneste dans». De dannet små klubber, byttet hårlokker med hverandre, og gikk sammen til fotografen. Og selvsagt svermet de. Byens kjekke kadetter og studenter ble gjenstand for mang en beundring, særlig om våren, da de unge menn endelig fikk sin examen artium. Foreløpig fantes ikke denne muligheten for kvinner. Nissen foreslo en lov om middelskoleeksamen for kvinner, det ble vedtatt i 1879. Snart tok de aller fleste Nissen-pikene middelskoleeksamen, med godt resultat, og fjorten andre skoler 19 foto: o. væring / oslo museum Gjertsens skole på St.Olavs plass ca.1880. fulgte etter. Et viktig gjennombrudd for pikenes utdanningsrettigheter! I 1887 forsøkte Nissen seg med et artiumskurs for kvinner, men da bare fem av ti elever besto, ble det med dette ene. Mer gledelig var det at skolen i 1899, til 50-årsjubileet, kunne flytte inn i en flunkende ny bygning, i Niels Juels gate 56 på Frogner. Henrik Nissen, bestyrerens bror, var arkitekt. Optimismen rådet, og sammen med Olaf Berg og Berles, byens to andre ledende pikeskoler, forsøkte man igjen med et kvinnelig gymnas, også dette ble kortvarig. Nissens pikeskoles struktur var fortsatt forskole og middelskole 5+5. Så kom krigen, og Nissen møtte de samme problemene som Aars & Voss. 20 Man forsøkte å øke skolepengene, men til ingen nytte, og etter en del forhandlinger ble Nissen i 1918 solgt til kommunen, sammen med naboskolen Frogner. Fremtiden var uviss. Rektor Mellbye kjempet for skolens identitet: «måtte skolen aldri miste dette hederskronede navn». Striden endte med at Nissen og Berle forble rene pikeskoler, med realskole og gymnas. Småklassene forsvant til folkeskolen, som nå var i ferd med å bygge seg opp et kvalitetsstempel, og tiden med sammenhengende tiårig pikeskole var forbi. Som gymnas var Nissen liv laga. Gymnassamfunnet Frøya og foreningen Liv samlet inn penger til vanskeligstilte barn, og skolen arbeidet etter mottoet foto: c.c. Thornhav / oslo museum Gjertsens skole. Elever og lærere samlet til fotografering i skolegården, 1893. «Hold ret kurs». I dag er Hartvig Nissens skole en kommunal videregående skole og den eneste gjenværende skole i strøket med tradisjonell gymnasstruktur. Nissenånden lever videre. Gjertsens skole/Frogner skole Vis-à-vis Nissens pikeskole lå Frogner skole. Det ble bygget på begge sider av President Harbitz’ gate rundt århundreskiftet, men skolens historie gikk lenger tilbake enn som så. Allerede i 1869 startet Fredrik Gjertsen (1831-1904) sin «Gjertsens skole for den høyere almendannelse», som igjen sprang ut fra E. Schreiners latinskole. Skolen holdt til på St. Olavs plass 5, i en nyoppført bygning tegnet av Wilhelm von Hanno. Den var i tre etasjer, med 15 klasserom mot solsiden, og ble innviet i en høytidelig seremoni med taler av Gjertsen selv og pastor B.A. Thinn. Etter hvert ble skoleanlegget utvidet med enda en fløy og en ny gymnastikksal. I 1894, da skolen feiret sitt 25.årsjubileum, hadde Gjertsen 317 elever i forskole, middelskole og gymnas – latin og reallinje. Strukturen var 3+6+3. Også her finner vi mange prominente fedre blant artianerne; general, kongelig fullmektig og verkseier, men også en arbeidersønn, som fikk meget godt til eksamen. Tre piker tok latinerartium dette året, med samme utmerkede resultat. Gjertsens skole var i flyt, men det var også resten 21 foto: e. botolfsen / oslo museum Nybygget på Frogner fotografert 1914. av Kristiania. Byen ekspanderte som kjent kraftig, og St. Olavs plass ble mindre og mindre egnet til skolebruk. Ny tomt ble innkjøpt, og Gjertsen etablerte seg på Frogner, som så mange andre privatskoler. Nybygget sto ferdig 1899, tegnet av Ove Ekman, oppført tvers over gaten for Nissens pikeskole. De to skulle nå innlede et samarbeid som ga søskenmoderasjon i skolepengene. Det kunne trenges. Skolen skiftet navn til «Frogner høiere almenskole», men de første årene ble vanskelige. Krakket i 1899 ga dårlige økonomiske tider, og elevtilstrømningen ble ikke som forventet. Heldigvis bidro samarbeidet Nissen-Frogner til at virksomheten snart var på vei oppover igjen. Man overtok en tredje skolebygning i President Harbitz’ gate, og forskolen flyttet inn. I 1910 hadde skolene til sammen 913 elever og 22 40 barn i barnehagen. På bildene ser vi kortklipte guttehoder og små piker med matroskjoler. Så lenge man var liten, var tilværelsen enda til å takle. Senere ble det hardere tider, eksamen var ingen spøk. Matematikk og latin til tross, mest skremmende for mange var kanskje gymnastikkøvelsene til artium! Et utvalg: «Lodret armgang i 2 tauger – armhopning ned. Stræk krok ½ staaende ombytning. Tilløpende hop over redskap paalangs, tilløpende hop med mot-fra-vending over redskap paatvers. Tilløpende kolbøtte over redskap paatvers! Utføres i partier paa høist fire.» Det mistenkes at pikene var fritatt! I gymnassamfunnet De Unges Forbund kom derimot pikene i høyeste grad med. Samfunnet var et av landets eldste, og på et tidspunkt Norges største. Det hadde ukjent fotograf / oslo museum Ungdommer fra Frogner skole i russetoget, 1905. foto: l. forbech / oslo museum Blandet artiumskull med unge herrer og yndige piker, 1905. 23 sin egen orden «Det store spørsmålstegn» (et spørsmålstegn var også skolens russemerke) og utga en egen diktsamling. Da det ble spørsmål om pikene skulle få adgang, fremmet formannen forslaget på en svært elegant måte: medlemmene skulle stemme over om de ønsket «kaker med piker» eller «drikk». Det sier seg selv hva utfallet ble. Med piker i samfunnet ble tonen vennligere, det ble avholdt dansemoro, og pikene utmerket seg også som møteledere. «Frk. Andvord ledet samfundet under hele diskussionen angaaende ordenskomiteens indstilling meget bra. Hun optraadte med meget myndighet, men var til like baade morsom og søt». Foreningen Fremad hadde elever fra middelskoleklassene. De samlet hver jul inn penger til de fattige og gikk to og to til fattige familier med juletre med pynt, mat, leker og klær. «Mangen lysstraale har de paa den maate kastet ind i et ellers mørkt hjem». Man kan heller ikke skrive om Frogner skole uten å nevne de årlige utenlandsturene, ledet av inspektør Joh. Hertzberg. Første reise gikk til London i 1910, med syv sekstenåringer fra gymnaset, senere ble det både Paris, Tyskland og København. Avstikkeren fra London til Paris gjorde inntrykk. «Vi har været i revolutionens og glædens by. Vi har været i Paris ---- en dag! En lang dag, den 13. juli 1913», skriver Edvard Heiberg i sin dagbok. Som alle de andre privatskolene fikk Frogner skole problemer under krigen, og den ble kommunal i løpet av 1919. Skolen ble drevet videre som kommunal middelskole og gymnas, 4+3, fremdeles som ren gutteskole. Strykeorkester ble stiftet i 24 1924 og egen idrettsforening i 1925. Nå er bygningene overtatt av Hartvig Nissens skole, etter at Frogner gikk med i gymnasdøden i området og ble nedlagt 1970. En liten del av Frogner lever likevel videre. Ulsrud videregående skole har overtatt spørsmålstegnet som sitt russemerke. «Det store spørsmålstegn», «en meget skjøn og meget sekskantet stjerne med et huldsaligt rødt skin», som ble delt ut til «samfundets ypperste mænd». Elevene på Ulsrud skulle bare ha visst! Berles skole En av byens eldste skoler, var Berles pikeskole, stiftet allerede i 1844 som et «institut for piger» av frk. Marie Lotz i Kirkegaten 16. I 1865 overtok frk. Wilhelmine Grell, gift Autenrieth, og oppkalte skolen etter seg selv, men drev ikke lenger enn til 1869, da frk. Caroline Bauer, en mangeårig medbestyrer, overtok. Hun fikk igjen med seg cand. theol. Halvorsen, og «Frk. Bauers pikeinstitut» ble skolens nye navn. Det var omskiftelige tider. Fra 1872 hadde man lokaler i en egen bygning i Kristian Augusts gate 5, men da Halvorsen døde 1882, ble det problemer, og cand. theol. Jacob Keyser Berle (18591938) fikk overdratt skolen til seg fra frk. Bauer. Dette skjedde i 1894, og i de femti årene som var gått, hadde skolen opparbeidet seg en viktig posisjon i byen. Den hadde eksamensrett for middelskolen, og det var bare naturlig at Berle fikk oppført en ny og hensiktsmessig bygning i Professor Dahls gate 30. Bestyrerens bror, Halvdan Berle, var arkitekt. Skolen ble liggende «høyt og fritt, med utsikt til aasene i nord og vest for byen og til fjorden». Frogner var definitivt byens skole- foto: l. ørnelund / oslo museum Berles skole i Professor Dahls gate fotografert 1949. strøk. Det nye bygget hadde tolv store og tre mindre klasserom, med morgen- eller ettermiddagssol, gymsal og spesialrom, og var utstyrt med sentralvarme og fjerntermometre; temperatur og luftfuktighet kunne reguleres fra kjelleren. Yttertøy ble oppbevart i lukkede skap med kraftig luftavtrekk. Dempet belysning og duse farger skulle ta vare på sarte pikeøyne. «Ved bygningens innredning er tidens fremskridt paa skolehygienens omraade iagttaget». Skolegården ble beplantet med alle tenkelige norske treslag og «i en liten skolehave dyrkes alle norske kornsorter, og omtrent førti forskjellige arter af kjøkkenvekster og blomsterplanter til brug ved botanikundervisningen». Innvielsesfesten ble holdt 24. oktober 1898. «Herinde skal samles aar for aar, og her skal elskes frem, en frisk, klarøiet barnevaar, fra disse mange hjem». Bestyreren talte, og det hele ble avsluttet med «Ja, vi elsker». En av de tilstedeværende minnes: «et stille, stivpyntet tog dro høytidelig oppover Professor Dahls gate. Over det hele ’brodert med tegle’ den nye bygning, på hjørnet av det mest fortryllende lille torv i Kristiania, med Langaards praktfulle park vis a vis. Førsteklassene gikk først inn, under respektfull ærbødighet, til klasserom i 1. etg». Så kunne den nye skolehverdagen starte. Elevene var mellom 6 og 15 år, fordelt på forskole og middelskole, med strukturen 5+4/5. Det ble lagt vekt på å lære dem opp til å bli «unge damer» som både kunne føre seg og styre et hjem. Håndarbeid var viktig og hadde 25 foto: l. Forbech / oslo museum 10. klasse, 1906. en grundig læreplan, likeså husstell. Elevene lærte for eksempel «nedlægning av aspargesbønner og snittebønner. Syltning. Saft. Æblepudding. Fugl – plukning, rensning og stegning, Hellefisk paa fad og ristet. Skaarne smørrebrød. Forlorne kalvekyllinger». I håndarbeidstimene ble utfordringene flere og flere etter hvert som elevene ble eldre. 1. kl. – Oplægning av masker, prøvelap med rette og vrange masker. Rundstrikning: en pose. 2. kl. – Strikning: et par votter 5. kl. – Strømpestrikning. Søm: et par benklæder; blonder hekles og syes paa. 7. kl. – Klædesbroderi med kulørt silke 10. kl. – Finere håndarbeid som bobinetsøm og selbosøm. 26 Kontakten med hjemmet var også viktig, og det ble oppfordret til å begrense barnas selskapelige liv. Skolearbeidet var mye viktigere enn å gå på ball! I meddelelser til hjemmet kom «hygieniske vink for børnenes levesæt», for eksempel oppfordring om skikkelig frokost, «frokost-grøt eller kjøtt hvis mulig», og skolemat, selv om melk og sjokolade (!) kunne kjøpes hos vaktmesteren. Barna ble oppfordret til å ta en time fri om ettermiddagen og tilbringe den ute i friluft. Lekser skulle ikke leses etter aftensmaten, og var det slik at et barn ikke var i stand til å bli ferdig med sine lekser innen rimelig tid hver ettermiddag, måtte barnet læres opp til bedre organisering og generell orden. Noen timer hos en privatlærer skulle visstnok i de fleste tilfeller løse problemet. Idrett var for øvrig en fortreffelig ting, men måtte ikke overdrives. Bestyrelsen på Berle advarte sterkt mot å la barn og unge tilbringe lange kvelder og netter på skihytter og lignende, man måtte bevare idretten som «ædel ungdomsglede». Tiden innhentet etter hvert også Berles skole. En gammel elev, Elly Kjølstad f. Wilhelmsen, mintes Berle som «eksklusiv». Det var den eneste skolen der pikene både kunne lære engelsk og ha skikkelig gymnastikk. Dessuten, ingen ringere enn kronprinsens lærerinne, Haldis Bomhoff, underviste på Berle i fransk. Bestyrer Berle underviste selv i norsk, det var begivenhetsrike timer. Og Jørgen Moes datter, Marie, alltid kledd i sort, blank kjole, med håret glatt trukket bakover til en knute i nakken. Hun var en elsket lærerinne, og hun hadde så milde øyne. Så, i 1919, ble Berle solgt til kommunen. Skolen mistet likevel ikke sin egenart. Småklassene forsvant, Berle ble 4-årig middelskole, fra 1932 med gymnas. Nå var det ikke lenger noen raritet at piker tok artium, og rektor fru Marit Rogne førte opp skolens første latinkull, til gode resultater. Berle var i ferd med å bli moderne. Det gamle skolekjøkkenet, med gassbluss og kullkomfyr, der man i privatskoletiden kunne abonnere på middagsmat for 30-40 øre uken, ble stengt i 1935. Gymnaset var byens minste, med elleve små klasserom (de var jo bygget for barn) og en liten rosemalt gymsal. Først i 1954 fikk guttene adgang, da ble russemerket, som tidligere hadde vært et venus-merke, flettet sammen med et mars-merke. I 1937 ble gymnassamfunnet Meyarholt, senere Yggdrasil, stiftet, og skoleavisen Berlingske’s var i god vigør helt til nedleggelsen i 1969. Da hadde malingen begynt å flasse av veggene og pikene gikk i slengbukser, uten at det forringet skoleengasjementet. Skolen hadde også sluttet å blande seg i elevenes private anliggende, selv om den kanskje burde holdt et øye med aktivitetene. Skoleavisen krevde krafttak av elevene. Svært mye av stoffet ble produsert kvelden før avisen skulle i trykken. «Dette førte ikke nødvendigvis til nivåhevning, og fraværsprosenten blant medarbeiderne var faretruende høy etter slike krafttiltak». Berle fikk heldigvis en standsmessig sorti. På jubileumsfesten i skolens siste år ble følgende servert: 1 glass sherry. Oksehalesuppe. Kalvefilet sikake. Rødvin. Portvin. Cognac. Dette var første del i artikkelen om Kristianias privatskoler. I nesten nummer av Byminner følger historiene om Halling, Vestheim, Ragna Nielsen og Frk. Rolls pikeskole, senere Vestheim pikeskole, senere Elisenberg. Tove Solbakken er kulturhistoriker og arbeider i formidlingen på Oslo Museum og Norsk Folkemusem. Hun skriver også for Arkitektnytt og andre publikasjoner. Litteratur: De høiere skolers historie. Utgitt av Filologenes forening, Oslo1931. Det var en gang : norsk skole gjennom tidene av Einar Ness. Oslo 1989. Oslo-skolens historie på 1900-tallet : nasjonale føringer og kommunale initiativ av Thorleif Storaas. Oslo 2011. Oslo Byleksikon Et utall beretninger og utgivelser fra den enkelte skole Aftenpostens arkiv 27 Godterier i Christiania i tiårene rundt 1800 Ragnhild Hutchison Godteriforbruk er kanskje et av de tydeligste kjennetegnene på hvor langt det globale forbrukersamfunnet har kommet. En studie av nordmenns spise- og drikkemønster gjort av Statens institutt for forbruksforskning i 2010, viste at bare seks prosent av de spurte ikke hadde spist sjokolade, søte bakervarer, søtsaker eller snacks de siste syv dagene.1 Situasjonen er tilsvarende i andre vestlige land, og resten av verden følger etter. Men det har ikke alltid vært slik. Artikkelen tar utgangspunkt i forbruket av godterier i Christiania i tiårene rundt 1800 for å se nærmere på tiden da forbrukersamfunnet ennå var i sin spede begynnelse og godterier ennå ikke var dagligdags. Den vil komme inn på hvordan godterier ble mer utbredt, men først og fremst diskutere hvordan forbruket gradvis kom til å sette preg på samfunnet. Godterier blir her brukt bredt som fellesbetegnelse på søtsaker, snacks og sjokolade der sukker ofte var en hovedingrediens. Tradisjonsgodteri som kvaetyggis o.l. er utelatt. 28 Godteriet Utvalget og opprinnelsen Godterier har eksistert i de fleste samfunn til alle tider, i en eller annen form, men oftest var det bare de aller rikeste som hadde tilgang på dem, både fordi råvarene var dyre og arbeidet med å lage dem krevende. Rundt 1800 var ikke godteri lenger å anse som en sjelden gave mellom fyrstehus, det var blitt tilgjengelig for flere lag av befolkningen, selv om det var langt fra daglig for de fleste. Godteriet som ble spist i Christiania i tiårene rundt 1800, hadde utenlandsk opprinnelse, ofte fra eksotiske steder. Sjokolade, sukker, tørket frukt og nøtter og konfekt er mest fremtredende i tollister og samtidig litteratur. Tabell 1 viser at med unntak av sukker, og til en viss grad rosiner, var det generelt små mengder godterier som lovlig ankom Christiania i 1780 (det som ble smuglet har man ikke tall på). Mengdene innført godterier hadde økt kraftig frem til 1835. Til Christiania kom kakaobønner og sjokolade (videreforedlede kakaobønner) bare i små mengder. Det var arbeids- og tidskrevende å lage, noe som begrenset utbredelsen primært til de rikere delene av samfunnet. Sjokolade var rundt 1800 en drikk, eventuelt en ingrediens i annen mat. Sjokoladen kommer opprinnelig fra Sør-Amerika, og indianerne laget den på vann, med krydder som chili eller vanilje. Fra DanFra fremVerdi av varene mark, 1780 mede steder, «fra fremmede 1780 steder», 1780 Rosiner Pomeranser* Pomeranser,* tørre Pomeransskall, tørre* Pomeransskall, syltet* Pruneller Mandler 19 448 pund 1 kasse og 200 stykk 4 pund 8 pund 348 pund Sukker 159 070 pund Kakaobønner Sjokolade 52 pund 43 pund 1 296 pund 72 rd (6912 sk) 1 350 st 19 ½ rd (1872sk) 130 pund 1 ½ rd (144 sk) 90 pund 8 ½ rd (819sk) 44 rd (4224 sk) 149 pund 153 rd (14688sk) 1 187 pund 14 ½ rd (1392 sk) (120 pund fra hertugdømmene) 63 pund Skilling/ mengde fremmede varer, 1780 5,3 sk/pd Innført fra utenlandske havner, 1835 79 959 pund 1,4 sk/st 1,1sk/pd 9,1sk/pd 28,3 sk/pd 12,4 sk/pd 22,1 sk/pd 0 16 677 pund 414 532 pund 2029 pund 78 pund Tabell 1: Oversikt over godteri som ankom Christiania 1780 og 1835, samt verdi på fremmede varer som ankom 1780. Kilde: RA, Generaltollkammeret, Christiania tollkammer 1780 SSB, Statisiske tabeller… i Aaret 1835, tabell 3. riksdaler = 96 skilling. 1 pund = 0,47 kg, 1 kasse = ukjent, *I 1835-fortegnelsen var pomeranser og pomeransskall ikke lenger noen egen kategori, men inngikk i kategoriene «Oranger, Appels., Citr og Pomer, friske» (128 501 pund) og «Orangeskaller og tørre Pommerancer» (225 pund). Syltet pomeransskall inngikk antagelig i en av disse. 29 Den ble drukket av eliten, og ellers servert ved spesielle anledninger som bryllup, religiøse ritualer eller kontraktinngåelser for å styrke sosiale bånd. Etter hvert ble den mer tilpasset europeernes smak, bl.a. ved å ha i andre eksotiske varer som sukker. Sjokolade var ikke særlig utbredt i Europa før 1590-tallet, men spredde seg deretter raskt fra Spania og Portugal til resten av Europa. Sukker var likevel godteriet som dominerte i tollrullene for Christiania i tiårene rundt 1800 med 159 190 pund i 1780 (se tabell 1). Det kom opprinnelig fra Midt-Østen, men ble tidlig plantet i de amerikanske koloniene av europeerne. Sukkeret som kom til Norge på slutten av 1700-tallet var dyrket i de dansk-norske besittelsene i Vest-India (i dag amerikanske Virgin Islands). Totalestimatet i tabell 1 dekker alle sukkervarianter som ankom Christiania lovlig, og viser at fra 1780 til 1835 var det skjedd nærmest en firedobling av importen til byen. Ikke alt sukkeret kan regnes som godteri; som snop var det særlig kandissukker som pekte seg ut. Kandis ble klippet i passende biter og servert til kaffen, en annen eksotisk vare som ble utbredt på denne tiden. Sukker ble også smeltet til sukkertøy (drops), men dette var en vanskelig prosess som krevde kjennskap til sukkerets egenskaper ved ulike temperaturer. Sukkertøy ble smakssatt med sitron, peppermynte, ingefær, nellik, bringebær og særlig rose. Knekk og karamell har antagelig forekommet, men er ikke nevnt i kildene brukt her. Selv om begge er enkle å lage, var sukker likevel såpass dyrt at det for de fleste nok ikke var noe de laget hjemme. Tørket og syltet frukt ble også ansett som 30 godteri, likeså nøtter. Samtidige beskrivelser nevner blant annet tørkede og syltede pomeranser og pomeransskall, og pruneller (svisker) og rosiner2. Valnøtter, men langt oftere «krak-mandler» (mandler med skall) nevnes også. Blandet tørket frukt og nøtter ble kalt «studenthavre». Konfekt (ofte stavet confectur) var «lækkerier tilberedt med sukker», gjerne med syltet eller kandisert frukt, men ordet ble etter hvert også brukt om alle slags finere, tørre søtsaker fremstilt i mindre biter. Nøtter og tørket frukt overtrukket med sukker ble kalt konfekt, og confectfiken og confect-rosiner var kjente sorter på slutten av 1700- tallet. Ordet confect kunne også bety dessert eller etterrett fordi den i mange tilfeller ble spist etter et større måltid. Tilgjengelighet Europeisk etterspørsel etter eksotiske matvarer som krydder, kombinert med militærmakt og teknologi, er viktige faktorer for å forklare hvorfor Europa tok ledelsen i den fremvoksende verdensøkonomien i tiden 1500 til 1800, men også for å forklare hvordan stadig mer mat krysset grenser. For godterier var det spesielt økt produksjon av, og fallende pris på sukker. muliggjort av slaveplantasjer og transportrevolusjonen, som forklarer hvorfor og hvordan det ble tilgjengelig for flere utover 1700-talet. Verdien satt på godterier fra «fremmede steder» i tollistene gir inntrykk av at snop var dyre varer (se tabell 1). At sjokolade var kostbart, forklares med transportveien, mens den høye prisen på syltede pomeransskall sammenlignet med fersk og tørket pomerans, forklares best ved at de var videreforedlet og derfor pålagt høye tollavgifter i henhold til den samtidige økonomiske politikken. Det er ikke angitt noen verdier på sukker fordi det ikke kom noe fra fremmede havner. Fra sukkerraffineriet i Trondheim vet man at prisen på brunt kandissukker lå mellom 24 og 26 skilling pundet mellom 1758 og 1764, noe lavere enn det dyreste, som var «finfint canarisukker» priset til mellom 26 og 30 skilling pundet.3 Det billigste var lumpsirup som kostet 8 skilling pundet. Rosiner og tørkede pomeranser merker seg ut som det billigste godteriet i tollistene. At godteri ikke var dagligdags, blir også bekreftet av samtidige beskrivelser. Såpass sjeldent var sukker at det i selv rike hushold ble oppbevart bak lås og lukke; på 1790-tallet erindret Conradine Dunker, som tilhørte de best bemidlede i Christiania, at «Vor Moder havde ved sit Sovekammer, bag Sengen, et lidet Cabinet, hvori hun forvarede Caffe, Sukker og deslige Ting».4 For andre samfunnsgrupper må godteri og eksotiske varer ha vært enda mer dyrebart. Salg Godterier var ikke noe nytt for europeere, men den vanskelige tilgjengeligheten begrenset mengden utsalgssteder. Mange tilla godteri medisinske egenskaper, og det var derfor lenge hovedsakelig bare å få tak i på apotek.5 På slutten av 1700-tallet var det tydelig at markedet hadde endret seg for å utnytte mulighetene som den økte tilgjengeligheten av godterier åpnet; godterier var da å få kjøpt i både spesialutsalg, hos kjøpmenn, og etter hvert også på markedet. Immigranter har alltid spilt en viktig rolle i spredning av mat over grenser. Mye av godteriproduksjonen rundt 1800 krevde spesialkompetanse, og særlig sveitsere kom til å spille en sentral rolle i utviklingen av både salg og produksjon i Christiania. De sveitsiske godterimakerne hadde yrkestittelen sukkerbaker, i dag kalt konditor. Sukkerbakerne hadde spesialiserte utsalgssteder som solgte bakverk og annet med sukker, samt drikker som kaffe, te og sjokolade. Den første sukkerbakeren man vet om i Christiania var en Saint Louis, som sammen med en Niels Tobiæsen i 1763 fikk felles privilegium som «conditor» og «Kiøb- og Handelsmand». Ingenting mer er kjent verken om Saint Louis eller Niels. Den neste sukkerbakeren var sveitseren Paul Caspari (1766-1823) fra Lutsch, nær Bergün. 19 november 1793 fikk han privilegium til å drive som «sucker og baklsbaker». Hvor han først holdt til er ukjent, men i 1799 kjøpte han gården Kirkegata 18, matrikkelnummer 170, på hjørnet av Tollbugata. I 1811 kjøpte han også lyststedet «Sommerfryd» i Munkedamsveien som etter hvert ble et populært utfartssted. Nevøen Nicolay Caspari (1794-1869) etablerte seg også i Christiania som konditor og tok borgerskap i 1829. Også han ble stor eiendomsbesitter, bl.a. eide han gården Kongens gate 11. Sukkerbakeren Christian Zuwan (1788-1842) fra Campfer i Sveits tok borgerskap i Christiania 8. september 1812 og leide først lokaler i Kirkegata 4, men kjøpte 11. juli 1819 gården Kirkegata 19. I likhet med Caspari slo Zuwan seg også opp på eiendom, og han etablerte også et gjestgiveri på Skillebekk.6 31 Godterier hadde i tiårene før 1800 fått plass i kjøpmennenes assortement. En slik var Thomas Roede, som blant annet hadde plommer, konfektfiken og konfektrosiner, mandler og pomeranser.7 Utvalget av godterier og andre varer tyder på at Roede siktet inn mot en mer velstående kundegruppe i byen. Kjøpmenn som siktet mot bønder og mindre bemidlede kunder, begrenset utvalget til mandler, rosiner og kandissukker. Kildene sier lite om godterier var å få kjøpt på torget i Christiania i tiårene før 1800. At kandis, og kanskje noen av de billigere variantene, har vært til salgs, er ikke utenkelig. De mer spesialiserte og dyre godterier, slik som sjokolade og konfekt, har nok derimot vært sjeldnere og bare vært tilgengelig dersom byen hadde egen sukkerbaker. Fra 1820-tallet erindret Vilhelmine Ullmann, født Dunker, at det på Christianiamarkedet var «Sukkertøiet… fra Byens eneste Conditor, Zuwan og fra Madamme Magels og Madame Werner. … deres Sukkertøi blev sendt til de andre Markeder og var landskjendt».8 Anekdoten viser at godteri som sukkertøy i hvert fall på 1820-tallet ble masseprodusert, solgt landet over, og interessant nok styrt av to kvinner. Ringvirkningene Spredningen av grensekryssende matvarer som godterier, handler ikke bare om varestrømmer og handel. Det er også nødvendig å sette godteriet i en større sammenheng som kan forklare hvordan det var med på å påvirke utviklingen av samfunnene det kom i kontakt med. Som resten av Europa var Christiania i tiårene rundt 1800 kjennetegnet av store omvelt32 ninger; ikke bare politisk og økonomisk, men også kulturelt og sosialt. Bare i de beste sirkler Hierarki og status Godteri ble servert ved anledninger som dåp og bryllup, for slik å sette fokus på hovedpersonen, eventuelt også familien. På samme måte ble godteri brukt til å hedre spesielle gjester, og var med på å vise respekt i henhold til hierarkiske strukturer. På visitasreiser i Norge opplevde Biskop Pavels ofte å bli servert godterier av lokale embetsmenn og prester. Også de mindre bemidlede stelte godt i stand, og Pavels var tydelig beklemt av å se så mye ressurser brukt på ham. Også velstående i Christiania slo på stortrommen når de hadde fornemt besøk, slik Neumann gjorde en morgen for fire svenske herrer. De fikk servert «først Chocolade hjemme i Huset, derpaa Frokost i Kirkelunden …, og Hofcavalierer med udsøgte inden- og udenlandske Lækkerier».9 Slike gester styrket bånd mellom den som tilbød, og den som mottok. I Christiania i tiårene rundt 1800 var det å servere godterier også en smakfull måte å signalisere egen velstand og status. Et eksempel som viser at godterier og grensekryssende mat var sentralt, var en stor havefest på Ullevål der det: Som sædvanlig beværtedes paa forskjellige Steder i Haven med forskjellige Spiser og Drikke. Ved Tønden skjænkedes Rhinskvin og ombaares Sukkerbrød. Ved Badehuset vankede Sukkercreme. Venskabstemplet og den Liqueur, der pleies at serveres med, mærkede jeg intet til. I Grotten skal have dryppet Malaga som sædvanligt, men heller ikke der var jeg. Derimod var meget solid Tractement i og ved Erkjendtlighedstemplet: Brændevin med røget Lax og Spegepølse, Punsch og Porter.10 Med sitt eksotiske opphav var godterier også med på å vise at verten var en person knyttet til fremmede steder og skikker. Det gav ham og gjestene mulighet til å samtale om godteriets opprinnelse og anskaffelse, åpnet muligheten for de tilstedeværende å vise at de var i takt med tidens ånd og hadde evne til å føre opplyst konversasjon. Godterier hørte også sammen med romantikk og kurtise, og både prisen og det eksotiske opphavet fungerte som en måte å hedre den utkårede, samtidig som man signaliserte egen status og tilknytning til samtidige idealer. Conradine Hansteens (Dunkers) venninnes beiler viste både velstand og dannethet ved å kombinere sjokolade med rim: «De Baand, som Damerne os flette, De er saa yndige og lette, At man dem vist med Glæde bær, Men Frihed sød og herlig smager, Og kan to Chocoladekager, Gjenvinde den - saa er de der».11 Selv ble Conradine (da hun var omtrent 9 år!) kurtisert av bixten [dilletanten] Løytnant Fischer. Også han kurtiserte med godterier, og vartet opp både med et «Syskrin fylt med Sukkertøi og et Bord med Chocolade, Vanillecrem, Kager og Syltetøi».12 Selskapssjokolade - Nye sosiale møteplasser I en relativt liten by som Christiania var i tiårene rundt 1800, antallet åpne sosiale møteplasser begrenset. Alternativene var kroer og vertshus som allmuen også frekventerte, eller selskap i private hjem som forutsatte invitasjon. Gradvis vokste det også frem mer eller mindre permanente samlingssteder som teater og konsertsaler, men det var spesialforretningene for godterier som ble Christianias svar på kafeene og tehavene som spredde seg i Europa i løpet av det lange 18de århundret. Sukkerbakerne Caspari og Zuwan utvidet Christianiabeboernes mulighet for sosialisering, og deres konditorier fungerte som viktige og kjærkomne møteplasser, særlig for byens midtre og øvre sjikt. Det trengtes ingen særlig invitasjon for å være der, og man møtte også mennesker fra andre sosiale grupper eller sjikt. Særlig Zuwans synes å ha vært en populær møteplass for byens politiske og kulturelle elite. I sine Kristianiaminder noterte Sorenskriver Edv. Mørch om tiden på tidlig 1800-tall at «Kafeliv var det lidet eller intet af. Vistnok gik selv bedre folk til konditor Zouvent, Til andre konditorier søgte kun unge mennesker, ubekjendte og – for- godt bekjendte det vil sige mindre renommerte personer».13 Zuwans var et vanlig møtested for stortingsrepresentantene når disse var i byen. I Wergelands småstykke Den scandaleuse historie da skriveren i Bamble blev rejeceret fra Stortinget kommenteres det syrlig at «Herr Lucifer» (som han omtales) som forlot Tinget «forbandet fort… Han tænkte nok i Byen være, For at fortære, Dietpengene med mer, Hos Zuvan…»Wergeland selv frekventerte konditoriene, og avholdt bl.a. møter med sin boktrykker der. Både Caspari og Zuwans etablissementer er brukt som eksempler på steder som embetsmenns sønner frekventerte, og selv om de ikke 33 alltid blir omtalt i rosende ordelag, er det tydelig at de begge var viktige sosiale samlingssteder: Skulde man imidlertid tale om Lediggang, Sværmeri, Ødselhed og Drik, og finde Grund til at paaanke samme, da vil jeg henvise til Caspari, Zuwan i Christiania og lignende steder i andre Byer, hvor Embedsmænds Sønner m.Fl. fra Morgen til Aften, fra Ugens Begyndelse til Ugens Ende, fra Nytaar til Nytaar, fortærer på den mest bekostelige Maade enten egne eller Forældres Sager. Her gjelder ikke Skillingen, men Daleren svinder som Røg for Liqueurer, bittre Snapser, Punsch, Viin, Bagværk etc:14 Casparis og Zuwans lå begge i området Kirkegata, Kongens gate og Prinsens gate som har blitt beskrevet som «datidens [tidlig 1800] Karl Johan» fordi «Al trafik til teateret og ’logen’ gik gjennem dem».15 Casparis og Zuwans etablissementer må ha vært attraktive steder å stoppe for å drikke sjokolade eller kjøpe godterier på vei til eller fra teater eller logen, eller på handletur. Forbruket av flere av de eksotiske varene som spredde seg i det lange 1700-tallet i Europa, var i mange tilfeller knyttet til kjønn. I England var te først og fremst kvinnenes drikk, mens kaffe drukket på kaffehus var mennenes. Ingen av kildene brukt her gir inntrykk av at godterispising var knyttet spesielt til ett kjønn. Det er likevel uklart om det bare var menn, eller om også kvinner frekventerte Casparis og Zuwans, de to etablissementene som man vet serverte godterier. På kontinentet var kafeer i større grad åpne for begge kjønn, det er trolig at situasjonen var den samme i 34 Christiania som tross alt var en liten by med relativt få forlystelser. Det er likevel sannsynlig at kvinner kan ha begrenset tidspunktene de besøkte stedene på til når det var sømmelig, f.eks. dagtid. Mindre sømmelige kvinner har nok vært der langt mer. Avslutning Å forestille seg en dag eller uke uten godterier er i dag nesten umulig for de fleste. Godteri har gått fra å være forbeholdt kongelige og adelige, til å bli noe dagligdags. Denne endringen har blitt muliggjort av utviklingen av en stadig mer sammenvevd verdensøkonomi, noe som førte til at prisene sank, og tilgjengeligheten på ulike godterier økte. Den økte tilgjengeligheten gjorde det mulig for stadig flere samfunnsgrupper å få smake på godteri, og dermed også på de nye idealer knyttet til komfort. De mest velstående kunne kose seg med dyr sjokolade fra Sør-Amerika, eller konfekt laget av eksotiske frukter og sukker fra koloniene, en eller flere ganger i uken, mens mindre velstående måtte klare seg med billigere saker som rosiner eller kandis til spesielle anledninger. Det grensekryssende godteriet åpnet også for nye former for sosialisering. Det fungerte som en indikator på kulturell kapital og status, men vel så viktig var det at de nye utsalgsstedene skapte samlingssteder der man møttes på tvers av skiller mellom sosiale grupper og kjønn for å nyte en kopp sjokolade eller dele en bolle nøtter. Ragnhild Hutchison (f. 1976) er post doc ved Institutt for historie og klassiske fag ved NTNU, Trondheim. Hun fikk Strangers kulturfond i 2010. Litteraturliste: Bugge, A. Forbuden frukt smaker best: en studie av nordmenns spise- og drikkemønster av sjokolade, søtsaker, salt snacks, sukkerholdige leskedrikker og lignende. 5-2010, Oslo, SIFO. Dunker, C. Gamle Dage, Oslo 1985 (opptrykk av Gyldendals utgave fra 1909). Holbye, P.C. De formeentlige Aarsager til den norske Landmands uheldige Skjæbne siden Aaret 1814, Christiania, Jensen 1836. Johannesen, F. E. og J. Skeie. Bitre Piller og sterke Draaber: norske apotek gjennom 400 år, 15951995, Oslo, Norsk Farmasihistorisk museum 1995. Koren. K. Trondhjems sukkerraffinaderi 1752-1855, Trondhjem 1906. Mørch, E.: Kristianiaminder fortalt af sorenskriver Edv. Mørch, Kristiania, Aschehoug 1904. Nyquist, K. Den søte kunst. Kort historikk om conditorfaget ute og hjemme gjennom tidene. En beretning om Oslo Conditor Laug 1894-1944, Oslo, Oslo Conditor Laug 1946. Pavels, C. Biskop Claus Pavels`s Autobiographi / udgivet af C. P. Riis, Christiania, Cappelen 1866. Stubhaug, A. og K. Aslaksen (red). C. N. Schwach: Erindringer af mit Liv indtil Ankomsten til Throndhjem – nedskrevne i Aaret 1848, Oslo, Ka forlag 2008. Ullmann, V. Fra Tyveaarene og lidt mere, Kristiania, Det Norske Aktieforlag 1903. Noter: 1 Bugge 2010 2 Dunker 1985 3 Koren 1906 4 Dunker 1984: 38 5 Johannessen og Skeie 1995: 8-40 6 Nyquist 1946: 45-50 7 Norske Inteligenz-Sedler, 2- 1770, www.nb.no avis (27.06.2011) 8 Ullmann, 1903: 68 9 Pavels 1866: 480-1 10 Pavels 1866: 658 11 Dunker 1985: 98 12 Dunker 1985: 115 13 Mørch 1904 14 Holbye 1836 15 Mørch 1904: 146 35 Fylliker er også folk – Frelsesarmeens rusarbeid i Oslo siden 1891 Emil Skartveit Da to slumsøstre 7. februar 1891 åpnet en bitteliten slumstasjon i Vognmannsgaten 19 på Vaterland, var det gått tre år siden Frelsesarmeen kom til Norge. I løpet av disse tre årene hadde organisasjonen blitt stor nok til å starte et selvstendig sosialt arbeid. Dette skjedde like etter at Frelsesarmeens grunnlegger, William Booth, (høsten 1890) hadde utgitt sitt hovedverk, «Darkest England and the way out». I boken, som ble en gigantisk suksess i England, drøftet Booth landets sosiale problemer samtidig som han ga løsninger. Boken var et resultat av en langvarig oppvåkning hos William Booth når det gjaldt ansvaret de kristne har for å skape en bedre verden. Booth pekte på at skal man forkynne frelse for himmelen, må man også forkynne en sosial gjenopprettelse på jorden. «Jeg vil skape himmel på jord», sa Booth ved et av sine Norges-besøk. Selv om boken ikke kom på norsk før i 2009, besøkte generalen Norge i 36 årene rundt forrige århundreskifte flere ganger og talte over bokens tema, ikke bare for Frelsesarmeens folk, men også for regjering og monarki. Innholdet og tankene var derfor ikke fremmede for den norske grenen av Frelsesarmeen og la et ideologisk grunnlag og føringer for utviklingen av et selvstendig sosialt arbeid. I min bok Fylliker er også folk – Frelsesarmeens rusomsorg i Oslo siden 1891 (Frelsesarmeen, 2011) tar jeg for meg noen av de institusjonene som ble opprettet i årene etter slumsøstrenes spede start. Oppdragets art gjorde det naturlig å avgrense til arbeidet innenfor rus, men det ville ellers vært nok å velge mellom når det gjelder annet sosialt arbeid. Frelsesarmeen drev etter hvert også innenfor attføring, barnehjem, barnehage, mødrehjem og aldershjem. Frelsesarmeens rusomsorg i Norge regner sin egentlige oppstart til julaften 1894, da Herberget i Urtegata 16 ble Ukjent fotograf/Oslo Museum Vognmannsgaten på Vaterland, ca 1890. åpnet. Men i mitt arbeid med materialet skjønte jeg raskt at man ikke kunne tenke seg et rusarbeid uten at noen på forhånd hadde innhentet informasjon. Jeg innså at noen allerede hadde vært i mange av Vaterlands små og usle hjem, sett nøden, kjent stanken, sett håpløsheten, erfart alkoholens herjinger. Slumsøstrene Uten deres innsats hadde ikke Frelsesarmeen fått tilgang på informasjonen slik at det tvang fram en videre handling gjennom etablering av et større arbeid, flere ansatte og institusjoner. En av de første slumsøstrene, Kornelie Danielsen, skrev om denne tiden: I de dager var der ikke slumstation hverken paa Rodeløkken, Sagene, Vaalerengen eller i Piberviken, kun oppe paa Ekeberg var der slumsøstre og en liten barnekrybbe og nede i byen tronet Vaterlands slum. Der hadde vi da et prægtig virkefelt. Ret over gaten hadde vi gamle Schultzegaarden, den hadde baade bakgaard og sidebygninger, og rummet til sine tider optil 40 familier. Vi undret ofte paa, hvem som egentlig bodde der, ofte kunde flere familier ha tilhold i én leilighet, og da gik det ikke saa nøie i nogen retning. Men pludselig kunde rette vedkommende indfinde seg, og da blev der en overflødighet av baade mennesker og bohavere utenfor porten. 37 Saa gik da vi og saa paa, og hadde det ondt før vi fik vite om de fik hus for natten, verst var det jo for barna. Underlig er det at komme ihu, hvorledes Gud hjalp os. Om aftenerne hadde vi møte paa gaardsplassen, og nu og da møter jeg nogen som blev frelst paa den tid. Den gang hadde vi heller ikke saa meget at dele ut som nu, saa det meste vi ofret var vore personlige kræfter, men saa arbeidet vi ogsaa baade paa Rodeløkken og Vaalerengen foruden i vort eget distrikt. (Fakkelen nr. 1, 1912). Det er skrevet viser om gamle Enerhaugen, men så langt jeg vet, ingen om Vaterland. Når jeg leser om hvordan livet på Vaterland artet seg, er det egentlig ikke så vanskelig å forstå. Herberget I februar 1894 fikk Frelsesarmeen i Norge ny leder. Det var kommandør Hanna Ouchterlony som kom fra Sverige. Ouchterlony var vel kjent med den norske Frelsesarmeen, det var hun som hadde «åpnet ild» da organisasjonen kom for første gang i 1888. Nå var hun tilbake med nyttig erfaring fra et arbeid som var kommet lengre enn her. Den nye lederen ble raskt klar over utfordringene på Oslos østkant. For virkelig å sette seg inn i problemet, og samtidig bli kjent med de herbergetilbudene som allerede eksisterte, sendte hun to av Krigsropets journalister ut undercover. Og Krigsropet skrev detaljert om uteliggerlivet og det elendige tilbudet. Ouchterlony var blitt kjent med fru kammerherre Lucy Egeberg, som gjennom sin mann hadde god kontakt med prins Carl. Det var like før jul, prinsen var på vei 38 hjem til Stockholm. Lucy Egeberg fikk sin mann Ferdinand til å stanse prinsen for å skrive et anbefalingsbrev i forbindelse med Frelsesarmeens ønske om å kjøpe et herberge. Prinsen hadde allerede god kjennskap til arbeidet i eget hjemland. Personer som ved hjelp av prinsens anbefaling ble viktige i arbeidet med å realisere kjøpesummen, var foruten Ferdinand Egeberg selv, professor Yngvar Nielsen, høiesterettsassessor Ferdinand Toll og infanterikaptein Berg. Bygningen ble innkjøpt i begynnelsen av desember, og etter hektisk arbeid stod det nye herberget klar til å åpnes julaften samme år. Huset var langt fra ferdig, men det var avgjørende for Frelsesarmeen at noen som ellers hadde måttet tilbringe natten uten tak over hodet, nå skulle tilbringe julenatten gode og mette i en ren seng. Hvordan var en dag på Herberget i 1895? Allerede kl. 5 om morgenen stod de første opp. Det var de som var så heldige at de hadde arbeid å gå til. Det kunne være vedhogst, arbeid med kull, murerarbeid eller lignende. Kl. 6 ble resten av herbergets beboere vekket, og det var tid for frokost som bestod av brød og melk. For mange var det å komme seg av sted for å lete etter arbeid, mens andre visste hvor de skulle. De fant veien til Herbergets eget vedhoggeri eller kurvmakerverksted. Kl. 9 var det igjen mat. Herbergets og dampkjøkkenets personale skulle spise frokost, og det var tid for andakt med bibellesning og bønn. Dampkjøkkenet laget mat i store mengder. Kl. 10.30 var hele 250 sultne menn ventet. Det var ikke bare for herbergets gjester, men også andre fra byen kunne komme og få mat for en billig penge. Mange kom også med matbilletter fra det offentlige, som de vekslet inn. Kontoret var knutepunktet i den daglige virksomheten: Paa kontoret besørges forretninger av forskjelligt slags, bestillinger sendes paa varer til dampkjøkkenet og herberget, telefonordrer modtages, nogle bestiller ved, andre forlanger en mand til vedhugning, sneskufling osv. Nogle kommer med de trykte anvisningsblanketter og skal have logi, mad eller brød for denne eller hins regning (Kristiania understøttelsesforening hjælper mange paa denne praktiske maade) og ligeledes mange andre. Nogle kommer for at klage sin nød og venter at blive hjulpne, nogle beder om sko, andre om klæder, mad, logi osv.; nøden er stor, og der er ikke meget som gjøres for at lindre den. «Gud, hjælp os til, med forende kræfter, at gjøre den yderste anstrængelse for at gjøre vor pligt mod vore nødlidende brødre og søstre.» (Krigsropet nr. 46, 1895) Kl. 10.30 kom folk i store grupper, enten for å hente mat med hjem, eller for å spise den på stedet. Noen valgte seg suppe til 10 øre porsjonen, mens de som hadde litt bedre råd, kjøpte porsjoner til 25 øre. Også mennesker som ikke hadde ramlet utfor, kom for å spise. Maten hadde fått godt rykte på seg, og dampkjøkkenets gode pågang gjorde også at herbergets økonomi ble styrket. Kl. 6 om kvelden var det aftenservering, grøt og melk eller kaffe og smørbrød. Inkludert overnatting var prisen 25 øre. Etterpå var det tid for innskriving i herbergets manntall. Det var ikke plass til alle som ønsket rom, så man måtte være tidlig ute. Billettutsalget Ukjent fotograf/Oslo Museum Frelsesarmeens herberge og arbeidshjem i Urtegata 16-18, fotografert rundt 1955. tok imot beboerne. Navn ble oppgitt, og sengenummer utdelt. Kl. 8, en time etter at det var åpnet for innlosjering, var det fullt. Da hadde 112 menn fått plass. Dessverre måtte flere hver kveld avvises. Så var det møte. Selvsagt frivillig, men mange møtte fram for å høre sang og andakt. Da kan man se, hvorledes mange med lyst og begeistring synger vore velsignede sange, og hvorledes mange med længsel lytter til evangeliet om Jesus, som kan formaa at opreise de dybest sunkne og forandre det indre menneskes karakter, og da har det vist sig, at de ydre omstændigheder meget snart har rettet sig. Jesu Kristi evangelium 39 foto: i. eyolfson / oslo museum Frelsesarmeens bespisning av uteliggere, 1920. er en Guds kraft til saliggjørelse for hver den, som tror.(Krigsropet nr. 46, 1895) På mange måter ble Herberget stående uforandret altfor lenge uten nevneverdige endringer. Blant de tusener som i årene etter skulle ha sitt hjem her, for mange ble det opptil 30 år, var det også en rekke krigsseilere. Ikke før i 1978 ble bygget revet for å gi plass til en ny institusjon. På eiendommen drives i dag to institusjoner, Fyrlyset inkludert Feltpleien, og Heimen. Den endringen innledet en ny æra i Frelsesarmeens rusarbeid. Catherine Booths redningshjem Det var ikke meningen at Herberget skulle bli Frelsesarmeens første sosiale 40 institusjon. Tanken var at det skulle bli et redningshjem for kvinner. Men i første omgang strandet ønsket på penger. Man kan kanskje tenke seg at årsaken var at dette ikke var like salgbart overfor de som skulle bidra med kapital? Men i 1896 var det endelig klart for hjemmet i St. Halvards gate 1 a. Hvorfor? Slumsøstrene hadde nemlig i sitt arbeid observert at mange unge jenter levde et uverdig liv. Noen var også i sin fortvilelse blitt gravide uten at barnefaren ønsket å ha noe mer med mor og barn å gjøre. En del var enten fabrikkarbeidersker eller tjenestejenter som hadde flyttet til byen fra andre kanter av landet. Når de så var blitt gravide, var fortvilelsen stor. Hva Foto: A. B. Wilse/Oslo Museum Juletreet pyntes i Redningshjemmet, ca 1910. skulle de nå gjøre? Reise hjem i skam? For enkelte endte det dessverre med at de tok livet av barnet. Redningshjemmet ble også et industr ihjem. Jentene som kom, trengte opplæring samtidig som det var viktig å fylle dagene med innhold. Redningshjemmet trengte inntekter til driften, og flere frelsesoffiserer reiste Norge rundt for å selge varene som ble produsert. Men ikke alle kom på grunn av graviditet. Flere kom fra Oslos østkant, var alkoholiserte og levde i prostitusjon. De trengte hjelp til å komme ut av sin avhengighet og etablere et nytt liv. Det var ikke alltid like lett. Slumsøster Mina Bakke var med sine 18 år på hjemmet som leder, den som først og fremst satte sitt preg på hjemmet. I Krigsropet nr 42, 1907, skrev hun: En af de piger, der har været paa Redningshjemmet, var som barn udsat til fremmede. Under de omvekslende forhold, som et saadant stakkels væsen faar friste, havde hun, da hendes konfirmationssøndag oprandt, ialt været anbragt i 13 forskjellige hjem. «Jeg bandte, før jeg kunde min A B C. Jeg kunde smudsige viser udenad, før jeg vidste at bede Fadervor,» fortalte hun senere til redningsofficeren. Hun blev, vi holdt paa at sige «naturligvis,» en af de ulykkelige gadepiger… … Der gaar vel neppe nogen dag, uden at en eller anden modløs kommer med sit: «Lad mig gaa ud igjen.» «Jeg lærer aldrig noget.» «Det nytter ikke for mig,» o. s. v., og naar der saa ovenikjøbet er en slegtning eller, som det engang hændte, at en moder kom og opmuntret sin datter til at forlade hjemmet og fortsætte livet i lasten, da kan det falde vanskelig nok at holde pigerne ved arbeidet. Lettere er det jo med mødrene. Det gode stell, som deres smaa nyder i redningshjemmets barneværelse, binder dem selvfølgelige til oss … … Det er kjærligheden til Gud, som er drivfjæren – den kjærlighed, der tror alt, haaber alt og taaler alt. O, at denne ypperste naadegave maatte blive end mere eftertragtet af os kristne. Men i 1920 var det slutt på redningshjemmets eksistens. Grunnet j e r n b a n e u t byg g i n g b l e g r u n n e n ekspropriert. Boligmangelen i Oslo gjorde daværende «slumgeneral» Othilie Tonning fortvilet. Den mektige lederen 41 av Frelsesarmeens sosiale arbeid blant kvinner kunne ikke se hvordan man skulle få en ny bygning som tilfredsstilte ønsker og behov. Løsningen ble den ær verdige Skrivergården i Drøbak. Men ikke alle var fornøyd med det. Militærbyens ordfører, prost Simonsen, var rasende og moralsk forarget over at Frelsesarmeen kunne bringe denne slags kvinner til byen. Det ville være en unødig fristelse for soldatene som paraderte forbi Skrivergården. Saken raste i media, men Othilie Tonning var svært klar i sine svar. Det var ingen tvil om at gården i Drøbak skulle brukes til formålet. Ved innvielsen av huset i september 1922 var ingen av byens notabiliteter til stede. Kritikk Det var ikke bare ordfører Simonsen som i første del av forrige århundre hisset seg opp over det man opplevde som arroganse fra Frelsesarmeens side. Under overskriften «Søster Karen» skrev dr. Alfred Eriksen den 21. desember 1913 et harmdirrende innlegg i Aftenposten. Fra sin posisjon var han utrolig irritert over å se hvordan pressen, og da i særdeleshet Morgenbladet, logret med halen for Frelsesarmeen og forskjellsbehandlet de ulike frivillige aktørene. Hans «søster Karen fortjente en ligesaa straalende lovtale som nogen slumsøster». Riktignok var et av poengene til Eriksen, og som man også kjenner igjen i dag, fragmenteringen av det sosiale nødhjelpsarbeidet man opplevde i hovedstaden. Det var for mange private aktører til stede, og folk gikk fra den ene 42 hjelperen til andre. Det manglet oversikt, og hjelpen ble planløs, hevdet Eriksen. Dette var likevel ikke Eriksens hovedpoeng: Innleggets utløsende faktor var sokneprestens grenseløse irritasjon på Frelsesarmeens tydelighet. Han sa blant annet: «Men frelsesarmeen sørger da ogsaa for at gjøre reklame med det. Og den kan blæse i basuner for sig paa saa mange vis, som vi andre ikke kan.» Innlegget sluttet med en henstilling om å støtte «Søster Karen» og hennes menighetssøsterarbeid. Det som er mest interessant, er imidlertid hvordan Tøyenkirkens sokneprest, Mikael Hertzberg, også sluttet seg til kritikken. Hertzberg var selv svært sosialt engasjert og er for ettertiden først og fremst kjent som far til Kirkens Bymisjon. Det viser seg nemlig at Hertzberg noen år tidligere har hatt et sammenstøt med Frelsesarmeens Othilie Tonning angående samarbeidsformene mellom kirke og armé. Hertzberg skriver: … Jeg havde i lang tid set mig arg paa dette. Og for at faa det hele ind i en fornuftigere gjænge henvendte jeg mig for nogle aar siden personlig til frøken Tonning med henstillen om samarbeide – det gaar nemlig nu slig, at velgjørenheden kan hobe sig op paa en familie, samtidig som en anden ligesaa nødlidende intet faar. Jeg tænkte mig, at ved samvirke kunde vi række saa meget længere. Min konference med frøken Tonning endte med at hun siger til mig: Jeg forbyder mine slumsøstre at sætte sin fod paa prestens kontor. Hvortil jeg bemerkede: Holder De Deres slumsøstre for store til at gaa paa præstens kontor, er jeg ikke for stor til at gaa paa kontoret til slumsøstrene, saa jeg i det mindste kan faa vide, hvem frelsesarmeen agter at betænke med gaver til jul. Vi kan da indrette vore gaver derefter. Men nei, – heller ikke en saadan ordning kunde komme i stand, selv om armeen først skulde faa bestemme, hvem den vilde give til. Dermed maatte enhver tanke paa samarbeide opgives. Og siden er det hele gaaet sin skjæve gang. (Aftenposten 25. januar, 1914) Tonning er selvsagt ikke sen med å besvare kritikken. … H a n s ø n s k e va r a t f ø re n d slumsøstrene hjalp nogen familie, skulde de henvende sig enten til vedkommende menighedssøster eller prest for at undersøge om den fattige var kjendt og hjulpet af dem. Jeg fremholdt, at dette kunde slumsøsteren ikke paatage sig, nærmest af hensyn til det tidsspilde det vilde være, men ogsaa fordi frelsesarmeen kræver af sine slumsøstre, at de selv personlig nøie, skal kjende de hjem de hjelper, – men jeg tilføiede, at dersom pastoren kunde gjøre sig nogen nytte af at vide, hvem som fik hjelp, kunde han eller menighetssøsteren ved at besøge slumstationerne naar som helst faa se opgaver og schemaer der over alle. Da pastoren fremdeles holdt paa, at slumsøstrene skulde komme til ham, tillod jeg mig at motivere min udtalelse med, at dersom jeg ønskede oplysninger angaaende et eller andet, maatte jeg indhente dem der, hvor de var at faa, og det samme fik pastoren gjøre. Denne anledning staar fremdeles aaben.(Aftenposten 29. januar, 1914) Om det kom til forsoning mellom de stridende, nådde det i hvert fall ikke avisspaltene. Ukjent fotograf/Oslo Museum Othilie Tonning, ca 1910. I mitt arbeid med boka hadde jeg tilgang til Aftenpostens uvurderlige e-arkiv. En dag kom jeg over en liten unnselig notis undertegnet «hast», hvor innsenderen skrev at det var hun, Haldis Stenhammer, som i Dagbladet vinteren 1927 hadde skrevet en rekke kritiske artikler om Frelsesarmeens arbeid generelt og Frelsesarmeens herbergevirksomhet spesielt. Da jeg søkte i Frelsesarmeens egen offisielle historiebok fra denne tiden, fant jeg episoden nevnt helt kort. Det var imidlertid først da jeg leste hva Dagbladet hadde skrevet, og i tillegg leste det som kom på trykk i Frelsesarmeens eget organ, Krigsropet, jeg forstod at dette nok var et av de mest alvorlige angrep 43 som er blitt rettet mot Frelsesarmeen her til lands. Haldis Stenhammer skulle etter hvert bli en legendarisk sosialjournalist i Dagbladet og stod på samme måte som Hertzberg i fremste rekke i kampen mot fattigdom og urettferdighet. Spørsmålet Stenhammer reiste var om det ikke snart var på tide å slutte med å gi gaver til Frelsesarmeen. Hun mente at organisasjonen var en ren filantropisk forretning som drev religiøst arbeid fordi det var et godt forretningsmessig redskap. Hennes hovedtese var at arbeidet kun hadde til formål å skape verdier for den internasjonale Frelsesarmeen. Som en av hennes informanter sa: «F.A. driver forretning i forkomne mennesker.» «Hast» valgte ulike strategier i sin kamp. Den ene var et angrep på systemet. La oss holde fast ved at kritikken ikke er rettet mot de sikkert hårdt arbeidende og nøisomme slumsøstre. Det er systemet som belyses, den usmakelige sammenblanding av religion, forretning, armérang og godgjørenhet. (3. februar, 1927) «Hast» ang rep Frelsesar meens grunnleggende idé – at den ikke var en ren filantropisk organisasjon, men en religiøs organisasjon med et filantropisk arbeid i tillegg. Fra et intervju hun hadde med Frelsesarmeens nestleder, oberst Blomberg, refererte hun blant annet følgende: Vi har aldri stukket under stol at alle de midler som kommer inn, skal tjene arbeidet i sin helhet og ikke bare en viss gren. Blir det uttrykkelig sagt at gaven skal brukes til en bestemt avdeling, er det en annen sak. Ethvert ønske i den retning blir respektert. (22. januar, 1927) Dette kommenterte hun slik: 44 Dette er en nokså forbausende uttalelse, ikke sant. Ikke på nogen måte opsiktsvekkende. Vi skulde ha visst det før. Av den sikkert temmelig store inntekt på Krigsråbet f. eks. går ikke en øre til filantropisk arbeid. Hvad brukes de penger til? Og har vi ikke likesom trodd at hallelujamøtene bare var et uvesentlig tilheng, noget som vi nøkterne mennesker ikke behøvet å skjenke en tanke, for Frelsesarmeen er jo slik en storartet institusjon, hva gjør ikke de menneskene for de fattige osv., som vi alle har sagt så mangen en gang. (22. januar, 1927) Med utgangspunkt i Frelsesarmeens struktur gikk «Hast» også til angrep på Frelsesarmeens regnskap hvor hun hevdet at forsvinnende lite av det som totalt kom inn av midler ble brukt til de fattige. Hun gikk også til angrep på hvordan Frelsesarmeen organiserte sin eiendomsmasse. Konsekvensen av dette var, mente hun, at bidro man for eksempel til at Frelsesarmeen nådde sitt innsamlingsmål på 240 000 kroner til bygging av den nye Krigsskolen, var det i praksis generalens lomme man fylte. Videre hevdet hun at Frelsesarmeens selvfornektende ånd var svekket. En offiser fikk, skrev journalisten, alltid sin lønn dekket, for den var jo vedkommende nødt til å samle inn. Dessuten var offiseren sikret hus, lys, ved, sko, klær og alt hva hjemmet trengte av utstyr. «Hast» angrep også det tidligere nevnte kjøpet av Skrivergården i Drøbak og omtalte det som «et sinnssvakt kjøp». Hun så fram til å skrive mer om mødrehjemmene, om hun ble gitt anledning til det. Det som gjør «Hast»s angrep spesielt interessant i denne sammenheng, var hvordan hun prøvde å rive herbergevirksomheten fra hverandre. Grunnen til at hun tok for seg denne, lå nok i at hun her mente å avsløre Frelsesarmeens største inntjeningspotensial. Det var gjennom disse stakkarene at Armeen virkelig beriket seg. Det vilde ikke være noget å si på om Frelsesarmeen gav denne mat gratis til dem som måtte trenge det – det vilde vidne om en sparsommelighetens og ydmyghetens ånd som nogen hver av oss kunde misunde dem – men at armeen skal gjøre forretning også av den slags barmhjertighetsarbeid, det er til å bli kvalm av. (1. februar, 1927) «Hast» angrep, gjennom en artikkel signert en medjournalist som gikk under signaturen «Tattler», kvaliteten på kaffen. Vedkommende journalist hadde smakt kaffen som ble servert til 15 øre koppen og benektet tilstedeværelsen av en eneste frisk og ubrukt bønne i den. Prisen på en brødskive var også 15 øre, og Tattler kunne fortelle at de som tjenestegjorde i kjøkkenet, omhyggelig skrapte brødet for at ikke maten skulle bli altfor rikelig tilmålt. En skive med en anelse spekepølse på midten ble det betalt 20 øre for. Og slik kom Tattler med flere eksempler. Smøret var selvsagt av simpleste sort. «Hast» skrev også om hvordan det så ut på herberget: Og hvordan ser det ut i disse herberger hvor de husvilde helt til nu nylig betalte 1 krone natten! Det blir skiftet tøi på sengene 1 gang i uken uansett om der kommer nye gjester. Håndklærne går på trinse fra taket, 4-5 til 100 mann. Gjestene vekkes ½ 7 om morgenen, ½ 8 stenges inngangen til vaskerummet, ½ 9 skal alle være kastet ut på gaten. Om kvelden kan ingen gjøre regning på plass efter kl. 7, og de besynderligste beretninger om hvordan hjemløse helt vilkårlig er prisgitt vaktmesterens mer og mindre utviklede forstand og hjertelag, vinner tiltro på helt sakkyndig hold. Det er mig en gåte hvori barmhjertigheten består. (12. januar, 1927) Frelsesarmeens reaksjon denne gang var nok i større grad preget av forskrekkelse og handlingslammelse enn da Hertzberg gikk til sitt angrep i 1914. Det var flere grunner til dette. Den første var nok at Frelsesarmeen nå hadde vokst seg stor og anerkjent for sitt arbeid. Det er ikke urimelig å anslå at det nettopp er i disse årene organisasjonen er på sitt største i hele sin norske levetid. Derfor er det grunn til å tro at et slikt angrep kom overraskende, til tross for at et lignende nettopp hadde funnet sted i Danmark. Den andre grunnen er at Frelsesarmeens leder i Norge på 1920 tallet var Lucy Booth Hellberg. Hun var datter av William Booth og søster til Bramwell Booth, den daværende general (leder for Frelsesarmeen internasjonalt). Booth Hellberg fremstod under dette angrepet definitivt ikke som noen sterk og tydelig leder. Hun gjemte seg bort, syk og redd. «Hast» latterliggjorde i sine artikler Booth Hellberg. Det at «Hast» også trakk inn hennes bror, generalen, gjorde det heller ikke lettere. Frelsesarmeens leder i Norge var nemlig svært bevisst sin familietilhørighet. Til tross for et stort antall kritiske artikler gikk etter hvert angrepet over i historien og glemselen. Et blikk i Frelsesarmeens regnskaper fra årene etter 1927 viser at kritikken fra «Hast» 45 Foto: J. Holmsen/Oslo Museum Smalgangen sett fra Grønland, 1920. ikke fikk konsekvenser for nivået på de senere innsamlingene. Midnattsmisjonen Helt til slutt noen linjer om et spennende og nesten ukjent arbeid som ble drevet under navnet Midnattsmisjonen. Arbeidet ble etablert i Smalgangen 16 som en konsekvens av at industrihjemmet «Catherine Booth» alltid var fylt. Dermed var det ikke plass til dem som slumsøstrene kom i kontakt med gjennom sitt arbeid på Vaterland, Grønland og andre av byens sentrumsnære områder. Det ble vanskelig å få hjulpet dem som trengte hjelp utover det øyeblikkelige. Slumsøstrenes generelle arbeid hadde ekspandert siden oppstarten i 1891. 46 Hovedvekten lå på generell nød og fattigdom. Derfor var det også et riktig strategisk grep å samle arbeidet, som altså fikk navnet Midnattsmisjonen, under et tak. Slik ble det opparbeidet en helt spesiell kompetanse, og medarbeiderne som ble valgt ut, var dedikert til arbeidet. Josephine Røsberg er blant dem som har skrevet sitt navn med gullskrift i dette arbeidet. I forbindelse med 25-årsjubileet for Kvinners Sosiale i 1916 skrev hun følgende etter to års virksomhet ved Midnattsmisjonen: Jeg er taknemmelig for at Gud har git mig det sind at jeg med glæde arbeider og er der hvor Han sætter mig. Mange tunge tak og ukjendte prøvelser har møtt mig, men jeg tror at under alt slikt lutres sjælen for det evige, og da takker man for alt. Her hos os paa mottagelsesstationen faar vi anledning til at hjælpe og veilede mange. Nogen kommer i silke, andre har næsten ikke klær paa kroppen, men baade under stasen og fillene er der et hjerte, og som oftest et hjerte der lider… … En formiddag møtte jeg en ung pike, som var meget ilde tilredt. Efter megen overtalelse fulgte hun endelig med mig til vor station, hvor vi for det første gik ivei med en ordentlig renselsesproces. Hun blev senere sendt hjem til sine forældre. Jeg fik nylig et brev fra hende, hvori hun bl.a. skriver: «Jeg ønsker saa jeg kunde faa tale med Dem, jeg skylder Dem min inderligste tak for hvad De har gjort for mig, jeg glemmer det aldrig.» Slik erkjendelse føler vi som en stor belønning, og vi takker Gud for at vi faar lov at hjælpe de stakkars vilfarende paa ret vei igjen og lede deres sind og tanker ind paa noget høiere og skjønnere. (Faklen nr. 4, 1916) Hvem var disse kvinnene? I en av de få protokoller som er tatt vare på, blir det utførlig skrevet ned hvem de var, hvorfor de kom og hva som skjedde med dem etterpå. To av dem var Olaug og Gjertrud. To skjebner som viser at ulikhetene er stor også blant dem som trenger hjelp: «Olaug er 20 år og fra et sted nordpå når hun kommer, eller riktigere sagt; blir hentet fra fengselet. Hun har levd på og av gata, og hun har stjålet. Hun drikker, og oppførselen hennes er dårlig. På den korte tiden Olaug er hos slumsøstrene, rekker hun å stjele fra slumstasjonen og blir derfor igjen dømt til fengselsstraff. Rapporten avsluttes slik: «I fængslet blev Olaug konfirmeret og hun spilte en gudfryktig rolle.» Det er ganske sikkert fengselsoppholdet før Olaug kommer til Midnattsmisjonen det siktes til. Gjertrud er 24 år når hun den 14. oktober 1916 kommer til Midnattsmisjonen. Hun har tidligere vært på «Cathrine Booth», men er tilbake på gata igjen. Ble hun funnet der, eller kom hun av seg selv? Vi vet ikke, men hun kom gravid og var beskyldt for tyveri. To dager etter ankomsten i Smalgangen er hun tilbake på «Catherine Booth». Nå går det bedre. Gjertrud får sitt barn og blir etter hvert gift med en bokholder i en av byens banker. Hun får «et meget pent hjem» som slutningsrapporten sier det. I 1919 er det likevel slutt. Da har spanskesyken innhentet Gjertruds unge liv.» Frelsesarmeen drev sitt arbeid i Smalgangen like til 1940. Da ble endelig huset, som det siste i gata, revet. Under hele 30-tallet slet man med å finne et nytt for å kunne fortsette arbeidet blant de kvinnene som slet mest. Det så lenge mørkt ut, men våren 1940 dukket endelig den staselige bygningen i Schweigaards gate 70 opp. Huset hadde vært dr. Benestads gamle klinikk og ble kjøpt av Frelsesarmeen etter en langdryg innsamling. Den 3. juli 1940 ble huset innviet til nytt bruk under navnet «Den åpne dør». Men det er en annen historie. Bygningen er fortsatt i bruk for dem som trenger et sted å bo og hjelp til å få orden på livet. For meg er det den bygningen i Oslo som først og fremst står som et vitnesbyrd om Frelsesarmeens innsats blant de mest forkomne i blant oss – like siden 1891. Emil Skartveit (48) er forfatter og salmedikter og har skrevet flere bøker om Frelsesarmeens historie. 47 Foto: H. Ørsted/Oslo Museum Hausmannsgate, ca 1965. 48
© Copyright 2024