Den Røde Mølle Christies mølle ved Fridalen A og de på de omflakkende nomader, og den perioden da de ble fastboende. I vår egen historie fallet dette skillet så langt tilbake som mellom eldre og yngre steinalder, for ca. 6.000 år siden. Med fiskehandel mener jeg her ikke den ferskfisken som strilene kom med til Torget, og som de bergenske madammer eller deres tjenestepiker kjøpte inn til dagens middag. Jeg mener den tørrfisken som nordlandsjektene kom med til byen et par ganger i året, og som ble solgt ut igjen av de bergenske eller hanseatiske kjøpmennene til store deler av Europa og verden for øvrig. Vi har selvsagt alltid hatt bruk for matvarer til lokalt konsum, men handelsvaren vår hadde vi ikke råd til å spise opp. Det er videre dette skillet som markerer at vi – menneskene – begynner å forandre naturen. Vi går over fra å bare høste av dens naturlige overskudd slik alle andre dyr gjør, til å aktivt dyrke opp en åker og tilføre såkorn slik at vi senere kan høste det vi trenger. Derved forandrer vi naturen, manipulere den til vår fordel, og har siden fortsatt med det! Omtrent samtidig begynte vi også å temme de første ville dyrene til husdyr, igjen å manipulere naturen til vår fordel. t Bergen er grunnlagt på fisk fiskehandel, vet forhåpentligvis fleste. At Bergen også er grunnlagt korn og kornhandel, vet formodentlig færreste. Etter omfattende sortering og bunting her i byen ble derfor tørrfisken sendt ut igjen og solgt på verdensmarkedet med god eller mindre god fortjeneste. Men fortjenesten ble enda mindre, hvis båtene som fraktet den ut returnerte tomme til Bergen. Eller sagt omvendt: fortjenesten ble enda større, hvis man hadde returlast som man også kunne tjene penger på. Det å skaffe seg returlast etter å ha levert tørrfisken var derfor et av det gode kjøpmannskapets viktigste oppgaver. Returlasten kunne være så mangt, og importerte luksusvarer har hele tiden stått høyt i kurs: vin, brennevin, finere klær og tøyer, finere smykker, alle slags krydderier og det vi med en fellesbetegnelse kan kalle kolonialvarer har vært gjengangere som returvarer fra Europa til Bergen. Men først og sist var kornet returvaren fremfor noen. Allerede i vikingtiden, før byen Bergen ble grunnlagt, passerte Norge det antall innbyggere som kunne brødfø seg på norskprodusert korn, fra da av har vi måttet importere denne nødvendige næringsmiddel. Siden Bergen gjennom mesteparten av sin historie var landets desidert største handelsby, og hovedhavn for fiskeeksporten, så ble byen også den naturlige hovedhavn for kornimporten. Dette ble i neste omgang bakgrunnen for byens sterke mølleindustri og bakerisektor. Men før vi går videre om den siden av saken, må vi hente med oss hvilken betydning kornet generelt har hatt for den menneskelige utvikling. Da oppdager vi at det faktisk er kornet som skiller mellom den perioden, da menneskeslekten var Derved slapp vi hele tiden å måtte dra som nomader til der naturen ga sitt overskudd, nå kunne vi rolig bli boende på stedet, fordi vi selv skapte det naturens overskudd som vi trengte for å leve der vi bodde. Vi ble bofaste. Det å bo fast et sted er en forutsetning for utvikling av et hvert stabilt samfunn, så i siste instans blir innføring av korndyrking en viktig forutsetning for samfunnsdannelser. Men kornet skal ikke bare såes og høstes. Det må også males og kokes eller stekes før det kan bli til menneskeføde. Derfor har kornmaling til alle tider vært en nødvendig følgesvenn til korndyrking. Først ble kornet knust med en liten rund stein som man holdt i hånden oppå en stor flat stein. Da man hadde gjort det i 3.-4.000 år, kom man på den tanke å gjøre disse steinene noen lunde jevnstore, og sette en pinne sentralt gjennom dem begge. Da kunne man med en annen pinne dreie den øverste steinen rundt den sentrale pinnen, og derved spare mange krefter. Da man så for under 1.000 år siden begynte å ta elvene og bekkene våre i bruk i stedet for muskelkraft, var veien ikke så lang frem til at dette også kunne gjelde maling av korn. Derved var både våre små bekkekverner og våre større bygdemøller utviklet, omtrent samtidig med at vi gikk ut av middelalderen, og inn i det vi gjerne kaller den nyere tid. La oss nå ta dette korte historiske sveip med oss tilbake til Bergen og dens sentrale rolle for norsk kornimport. Mye av kornet ble naturlig nok også malt og bakt her i byen, og så fordelt som bakverk ut over landet, bl.a. med de nordlandsjek- tene som et par ganger hver sommer kom med tørrfisk hit til byen. De skulle jo også ha sin returlast, og kjøpte likkister, som de fylte med kavringer og bergenske vannkringler, og fikk på den måten med seg sin del av kornimporten i foredlet utgave. Bergen hadde tre elver i sin nærmeste omegn som var vannstabile nok til noen lunde kontinuerlig mølledrift. Regnet fra nord var disse elven i Munkebotten, elven i Skredderdalen (Mulelven) og elven i Møllendalen (fra Svartediket til Store Lungegårdsvann). Der var det faktisk så mange møller med så mange forskjellige eiere at hele dalen ble oppkalt etter dette. Ikke alle var kornmøller heller, bl.a. ligger der fortsatt en møllebygning som malte opp bark til garving for byens skomakere. Også ved de to mølleelvene i Sandviken, Småmøllen i sør ved Mulelven og Storemøllen i nord ved Munkebotten, lå det flere møller over hverandre, men her hadde hvert vassdrag og alle dets møller samme eier. På den måten kunne det samme vannet utnyttes flere ganger, og møllekapasiteten økes tilsvarende. Dette var tilfelle så lenge det åpne overfallshjulet var enerådende, men da den lukkede turbinen begynte å gjøre sitt inntok mot slutten av 1800-tallet, måtte også vanntilførselen over i lukkede rør, og da var det fallhøyden og ikke bare mengden som avgjorde kraften. Etter hvert ble jo dette med maling av korn en høyst spesialisert næring, med en lang rekke anlegg også utenfor selve byens grenser. Således vokste det opp vannmøller både i Eidsvåg, i Gravdal og i Strusshavn.En litt spesiell vannmølle kom også ved Nygårdsbroen (men før broen ble bygget). Den utnyttet strømmen ut og inn mellom Store Lungegårdsvann og Puddefjorden ved Solheimsviken. Dessuten har man forsøkt seg med vindmøller også flere steder her i Bergen, kanskje mest kjent på Sydnes, og i 1860-årene startet Hæggernæs Valsemølle opp med dampkraft. Kort etter det igjen startet den opp som skulle bli den største av dem alle, Vaksdal Mølle. Den ga støtet til en voldsom ekspansjon i næringen, både i kapasitet og teknologi. Ikke bare var det da vasshjulene gradvis ble skiftet ut med turbiner, men selve møllesteinene, som jo kunne føre sine aner tilbake til yngre steinalder, ble erstattet av såkalte valsestoler. Her blir kornet revet opp mellom riflede stålvalser i stedet for knust mellom steiner. Det var en teknologisk revolusjon i seg selv, så stor at det fremdeles er dette prinsipp som brukes ved så godt som all kornmaling. Bergen og nærmeste omegn sto på denne måten i spissen for ikke bare den norske kornimporten, men også for møllenæringens utvikling i Norge. En lang rekke nyetableringer i siste halvdel av 1800-tallet og de første tiårene av 1900-tallet ble så etterfulgt av en oppkjøps- og sammenslåingstrend, som i neste omgang førte til at det i dag kun er ett dominerende møllefirma igjen i hele landet. Det firmaet har – selvsagt – sitt hovedkontor i Bergen. Men i tillegg har vi de aller siste årene fått etablert to nye møller av den gamle typen. Den ene er en gjenoppbygging av president Christies mølle ved Fridalen fra første halvdel av 1800-tallet. Elven her var neppe stabil nok til særlig omfattende drift, men de entusiastiske gjenoppbyggerne har gjort en kjempeinnsats for å kunne vise oss alle, og ikke minst kommende skoleklasser, noe av stedets historie. Den andre er den tidligere Midtmøllen til Store Sandviken møllebruk, plassert på sin gamle grunnmur ved elven ned fra Munkebotten. Den ligger det om mulig enda mer entusiasme og oppofrende frivillig innsats bak, både i form av uegennyttig arbeid og direkte penger, inntil den sto der som fugl Fønix, og ble overlevert Gamle Bergen Museum som byens røde mølle i forbindelse med Kulturbyåret 2000. Den kan vise til ikke bar lokal historie, men til Bergens betydning som landets ledende korn- og mølleby. Kanskje det forhold en gang kan bli like kjent som Bergens betydning som landets ledende fiskeby. Tryggve Fett